storFanden

Hvem er det som juger nå?

2009-12-21T04:45:00.001+01:00

Dagbladet skriver på nett at påstander om organhøsting på sykehus i Israel, er korrekte. Først het det at vestlige medier var antisemittiske. Og ikke minst fordi de brakte slike løgner i sine medier. Nå viser dette seg å være sannhet, og enda mer omfattende enn noen kunne trodd på forhånd. Nyheten er dokumentert av israelsk TV, om ikke annet.

Uhyrligheten er i seg selv frastøtende, selv om det egentlig er et framskritt at organer fra avdøde mennesker kan benyttes til å berike andre og levende mennesker. Verre er det at legene f. eks. limte igjen øyelokkene på de døde, som de hadde høstet hornihinner på. Smak på selve uttrykket: organhøsting. Det er et uttrykk som i seg selv er motbydelig. Og her bedrives en fordektighet som i sum viser at man har handlet bevisst uetisk og kriminelt.

Det er uhensiktsmessig å etablere et ordskifte med utgangspunkt i palestiner versus israeler, araber versus jøde, i denne saken. Det er bekreftet at det ikke ble foretatt noen egentlig rasemessig sortering, kun hvilken kvalitet det til en hver tid gjeldende organ kunne ha. Gadd vite hvilken blomstrende industri dette ville vært under Adolf Hitlers diktatur, dersom legevitenskapen hadde hatt dagens teknologi og kunnskaper? Det er i grunnen spørsmålet, som kanskje får den jevne israeler til å bråvåkne - til å skjønne at den staten som en gang var et frigjøringsprosjekt, er blitt til et autokratisk samfunn.

Vi hører om slikt fra sak til sak, og er ikke spesifikt for legers uetiske kirurgi i Midtøsten. Vi har gang på gang hørt det samme fra Bosnia, der nyheten fortsatt rubriseres som alternativt løgn eller rykter – aldri som sannhet. Men i denne enkeltstående saken brakte svenske medier en likelydende reportasje for omtrent et par måneder siden. Da ble det framholdt at spesielt Aftonbladet hadde brukt regelrette løgnaktigheter i sin formidling. Det skapte til og med diplomatiske floker mellom Sverige og Israel. Nå innrømmer israelske medier at det største problemet kanskje var og er dem selv!?!

Dette er en trist dag for de stridende partene i Midtøsten. Gang på gang får vi bekreftet at de verste ryktene er sanne - omtrent 20 år etterpå. I samtiden smadres imidlertid slikt som antisemittisme og løgner, og at løgnene framsettes for å skape motsetninger og fordommer om jøder. Underforstått er alltid arabere noen løgnaktige svin da. Derfor har det blitt vanskeligere og vanskeligere å diskutere og kommunisere i et stadig mer hatefullt klima - for hver enkelt sak, for hver enkelt løgn, som blir dokumentert og etablert som sannhet.

Dette er imidlertid en god dag for journalistikken. Den er diskreditert mange nok ganger i et nyhetsdøgn ellers. Nå er i hvert fall en løgn avkledd som sannhet, igjen. Det gir et slags håp, om ikke annet.

Gledelig hanukka. God jul. Begge deler handler om håp…

I tillegg er det klokt å legge fredsprisvinner Elie Wiesels lakoniske sannhet på minnet:

“Det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det er likegyldighet.”

Rasehat og rekyl

2009-11-06T12:25:00.000+01:00

Dagbladet på nett viser i dag en karikatur, som har skapt debatt i Nederland. Kilden til karikaturen er Arab European League (AEL). Den viser to personer utenfor Auschwitz, der den ene sier: – Vi må på et eller annet vis lande seks millioner, sier han til venstre. – Jeg tror ikke de var jøder, sier den andre.

Denne karikaturen har fått nederlandske myndigheter til å reagere. I øyeblikket risikerer AEL en bot på 4.700 €, eller omtrent 40.000 norske kroner. I tillegg kan det bli på tale med fengselsdommer.

Muhammed-karikaturene

Karikaturen er en direkte provokasjon i kjølvannet av de såkalte Muhammed-karikaturene, som Jyllandsposten først trykket i Danmark, for siden å bli fulgt opp her hjemme i Magazinet. Begge steder ble det framsatt trusler, sågar drapstrusler mot redaktørene pga. publiseringen. I tilleggg førte det til meget heftige demonstrasjoner i den muslimske verden, som har et strengt påbud om at avbildninger av profeten Muhammed ikke må finne sted. For Norges del ble den norske ambassaden i Damaskus i Syria ramponert.

Så skjer det paradoksale at en hel opinion raste mot de krenkede, og mente det var de som krenket oss. Noen ville til og med ha utenriksminister Jonas Gahr Støres hode på et fat fordi han ikke klart og utvetydig fordømte reaksjonene på Magazinets trykking av Muhammed-karikaturer, umiddelbart etter at reaksjonene kom.

Redaktør Vebjørn Selbekk i Magazinet skapte seg selv et mikrofonstativ i tillegg, da han publiserte karikaturene i sin avis. I alle etterfølgende diskusjoner er han blitt et sannhetsvitne på at ytringsfriheten må være absolutt. Han har til og med levd under politibeskyttelse, og sånn sett blitt et stigmata på hvor nådeløst viktig det er med en fri presse. Trykkingen ble på alle måter så ubekvem at han, i sine mørkeste timer, må ha tenkt at dette skulle han latt være.

Karikaturen til AEL er usmakelig, på Dagbladets direkte spørsmål til Selbekk. Men han mener den likevel ikke må sensureres. Ja, hva annet kan Selbekk si, til tross for at Muhammed-karikaturene aldri var usmakelige, i Selbekks øyne. Da var Selbekk utelukkende klar på at de kunne virke støtende på troende innen islam.

Den jødiske tragedien

Karikaturen til AEL har referanser direkte til det jødiske folkets tragedie i Europa i det 20. århundre. Det vil altså si den organiserte, industrielle utryddelsen av jøder i Europa, som nazi-Tyskland initierte i 1939, og som ved krigens slutt i 1945 betydde at grusomhetene tok livet av ufattelige seks millioner jøder. For å illustrere det sinnsvake , så var dette dobbelt så mange som antall innbyggere i Norge i 1940. Og det stopper jo ikke der. Ytterligere 3 millioner mennesker ble drept i dødsleirene, herunder politiske motstandere, tatere, romfolk og homoseksuelle, osv. Nyere forskning antyder at ufattelige 9 millioner døde i disse leirene.

Dette vet vi dels på grunn av tyskernes grundige regnskaper i dødsleirene, der det ble industri å drepe alt som ikke passet inn i det 3. riket – Adolf Hitlers vanvittige plan, som ufattelig nok ble satt ut i livet, for og i Europas fremste kulturstat. Selv i dag må en gni seg i øynene, og vantro stille spørsmålet: Hvordan ble dette mulig?

Tja, om dette strides de lærde. Og det verserer mange regnestykker. Eksempelvis var teppebombingen av Dresden i 1945 blant de alliertes mest kritiserte bombetokt. Dette hadde ingen direkte militære mål, annet enn å presse tyskerne til kapitulasjon, der indre by av Dresden ble jevnet med jorden. Selv her har det vært diskusjon om antall døde. Nyere forskning viser at det kan ha dødd langt færre enn antatt.

Det er til og med blitt en tradisjon for høyre-ekstremistiske miljøer å trekke dødstallene i tvil. Det er ikke mer enn et halvt år siden en av de mest prominente holocaust-fornekterne, David Irving, skapte tumulter i Oslo. Han var opprinnelig invitert til Den norske Litteraturfestivalen – Sigrid Undset-dagene på Lillehammer i mai 2009. Da dette ble kjent for om lag et år siden, skapte dette så høye bølger at den kuntneriske lederen, Stig Sæterbakken, gikk av. Invitasjonen ble trukket tilbake, men briten kom likevel, da TV2 inviterte Irving til å være med i et intervju i Tabloid.

Antall døde forskyver ikke det faktum at Holocaust, som den samlende betegnelsen på den industrielle utryddelsen av jødiske bosetninger i Europa, fant sted. Bilder, skrevne kilder og de makabre funnene de allierte gjorde etter tyskernes kapitulasjon 8. mai 1945, er mer enn godt nok dokumentert. Og det er et verkende sår i Europas selvbilde. Det skyldes at tyskerne var ikke alene. Lokale krefter i alle land deltok i massemyrderiene. Selv her i Norge.

Rekyl

Når Muhammed-karikaturene så ugjendrivelig ble tilbakevist som legitime, i forhold til ytringsfriheten i de fleste vestlige land, måtte en også forvente at det kom reaksjoner – ikke bare demontrasjoner. Karikaturen til EAL er usmakelig, ingen tvil om annet. Men den er også en takk for sist fordi den tvinger europeere til å tenke mer grundig over hva Muhammed-karikaturene betydde for de som ble krenket.

Hvis Muhammed-karikaturene ikke var mer enn muslimer måtte tåle i en sekularisert verden, så hva da om man spøkte litt med Holocaust? Vel, dette avstedkom juridiske mottrekk ganske umiddelbart. Og hvorfor det? Fordi dette finnes det lovverk mot. Og EAL kan like umiddelbart inkassere den andre og logiske slutningen: Muslimer kan krenkes, jøder ikke.

Da står vi igjen med det som egentlig ikke burde skje. En spøkefull og leken omgang med noen utenfor ens egen kulturkrets, er med EALs karikatur blitt et vektig argument mot karikaturer og ytringsfrihet. Det var slett ikke meningen. I hvert fall ikke for den som i utgangspunktet lagde Muhammed-karikaturene.

Faktum er at tegningen i utgangspunktet skulle være til et informasjonshefte om islam og muslimer. Det ble et heftig og giftig våpen for noe aldeles helt annet, i et tilspisset internasjonalt klima, der rasehat nok en gang er satt på dagsorden. Denne gangen er jødene beskyttet, muslimer ikke. Eller slik han oppfatningene bli, dersom ingen snart påpeker det idiotisk banale med karikaturer: de er fortegninger eller forvrengninger av virkeligheten.

En karikatur handler aldri om det som blir fortegnet, men de holdningene som ligger bak å fortegne virkeligheten. Vi ler aldri av Charlie Chaplin, vi ler med ham. Vi spøker med våre egne fordommer/feilslutninger/misforståelser, når vi overdriver og tillegger noe utenfor oss selv en mening vi strengt tatt ikke vet eller kan ha noen formening om. Derfor er en karikatur morsom fordi den viser et vrengebilde av oss selv; de som betrakter og ler – ikke det som blir betraktet og ikke ler.

Dersom Muhammed-karikaturene fra første stund hadde blitt presentert i den islamske verden som det idiotiske bildet Vesten har av islam og muslimer, så kunne dette blitt en annen historie. Slik det er nå, der ingen brydde seg om hvordan karikaturene kanskje ble mottatt, så bør det i denne forgiftede atmosfæren være anledning til å si unnskyld – i stedet for å ty til juridiske spissfindigheter. Det som er tapt, vil aldri bli gjenopprettet. Den islamske verdens respekt for våre frihetsidealer har fått en betydelig knekk, helt enkelt.

Våre frihetsidealer ble holdt fram som mye bedre enn de idealene man hadde i islamske kulturer, da amerikanerne etter 11. september 2001 gikk til angrep på Taliban og Afghanistan samme høst. Eller invasjonen i Irak i 2003. Alt har skjedd i våre friheters navn.

Demokrati, frihet, likhet og solidaritet er grundig satt på prøve, når vi på åttende året fører krig mot en av verdens minst utviklede land i Afghanistan, og så langt ser ut til å tape. Eller at frigjøringen av Irak fra Saddam Husseins diktatur, i prinsippet ble en Pandoras eske, for de allierte styrkene som i dag sliter med å tilbakeføre det irakske samfunnet til et sivilt liv. Eller Pakistans kamp mot opprørere i Wasiristan. Og at verdens eneste supermakt USA har problemer med å avvikle en folkerettsstridig fangeleir på Cuba, til tross for at fangene har vært internert i årevis og likevel ikke får friheten tilbake.

Det har vært kritiske røster til de ulykkene som har truffet alle andre enn oss selv. De ble ikke lyttet til. Det bisarre er imidlertid at noen spøkefulle tegninger var alt som skulle til, for at vi skulle sitte igjen med skjegget i postkassa.

Trasig, trist og meget strevsomt

2009-11-01T13:13:00.000+01:00

Topp-politiker Bjarne-Håkon Hanssen har vært i vinden som aldri før. Først ble det kjent at han går direkte fra jobben som statsråd til PR-byrået First House. I et eksklusivt intervju med i dagens VG vedgår Hanssen at han forlater kona, etter å ha innledet et forhold til en kollega i Helse- og Omsorgsdepartementet.

Det er for så vidt irrelevant at familielivet til Bjarne Håkon Hanssen er i krise. Han har imidlertid noen betraktninger som er journalistisk interessante. I intervjuet med VG sier Hanssen at noen bevisst har lekket opplysninger om hans familieliv til norske medier. Han velger derfor å snakke ut i dagens VG.

Det er alvorlig at norske medier benyttes som pressmiddel eller til regelrett hevnakt. Ikke noe nytt i det, men like fullt forstemmende at noen ser seg tjent med en slik oppførsel. Dette er den triste siden ved å få et litt for kjent fjes i Norge i dag. En må regne med å få barbert haka - om en stikker den fram.

Spørsmålet er om vi som storsamfunnet har noe med hva som skjer innad i Hanssens familie? Det svaret sier seg selv! Offentligheten har ikke et pip med hvilken hodepute Hanssen våkner opp ved, dersom det ikke var for at saken er mer pikant enn som så. Forholdet til underdirektør Inger Mette Nilstad i Helse- og omsorgsdepartementet er ikke utelukkende en flørt på kontoret. Det er også et forhold mellom en overordnet og en ansatt.

Slikt er kilent, men slett ikke uvanlig. Hvem har ikke hatt et godt øye til en kollega en gang? Problemet er aller størst for underdirektør Nilstad. Hun fortsetter jo i departementet, og får nå muligens sin autoritet satt på prøve. Dette er ganske sikkert uriktig – dog uunngåelig.

Det mest kompliserte er ute av verden med dagens intervju i VG. Det er imidlertid et par uker forsinket, i forhold til Hanssens tjenestetid som statsråd. Hvorvidt dette kompliserer vennskapet til Jens Stoltenberg, er uvisst. Men det befester et inntrykk av at Hanssen har levd under et umenneskelig press.

For det meste er dette presset selvvalgte øvelser. Det reiser likevel et spørsmål om dagens medievirkelighet er et hakk for tøft – selv for hardbarka politikere? Til det spørsmålet er det ingen opplagte svar. Det kan anføres at kjendiseriet har antatt en intimitet som kanskje er i meste laget. Først og sist er dette et spørsmål om hvem som trykker slikt? Og dernest hvem som gleser disse kjendisreportasjene.

Problemet er ikke begrenset til Se & Hør eller ukeblader alene. Alle trykte medier har slike offentlige botsøvelser, fra tid til annen. Denne gangen er det VG. Neste gang kan det like gjerne være Aftenposten, der det ofte kan synes som om det går en usynlig grense ved Drøbaksundet eller Svinesund. Jeg tenker på for eksempel Frankrikes president Nicholas Sarkozy, hans eminente plunder med slekt og elskerinner. Eller hva med Bill Clintons skyhøye sigarføring på slutten av 1990-tallet.

Et glimrende eksempel finnes papirutgaven for Aftenposten i går, som skriver om Alex Schulman, en av Sveriges mest kjente bloggere. Han gikk i seg selv, og likte ikke det han så. Derfor la han ned bloggen, og skrev bok om savnet etter sin avdøde far.

Begge deler til bravur fra journalistkolleger. I tillegg har Schulmann ikke gitt opp bloggesfæren. I dag skriver han om å være pappa til datteren Charlie i Aftonbladet. Og han reiser Sverige rundt og leser fra boken sin.

Det er altså bare en knivsodd som skiller Hanssens historie med Schulman. Schulmans historie er relevant, bevares. Men er Hanssens historie like relevant? Tvilsomt. Men man får stagget dem som kvitrer i Hanssens umiddelbare nærhet om familielivet. Det skal VG ha.

Sannsynligheten taler for at en hver avis i Norge ville ha vendt kappen, for å få Hanssens historie eksklusivt. Den forteller om et menneske, som midt oppe i en omskiftelig tid han selv har hatt regien på, så har han falt for en kollega. Mer er det ikke. Men fordi dette skjer på en tid, da Hanssens karakter diskuteres i forbindelse med arbeidsforholdet i First House, gir det selvsagt et vidåpent blikk inn i hvordan Hanssen kunne tråkle det til for seg selv.

Det kan umulig være lett å være Bjarne-Håkon Hanssen i disse dager. Det kan heller ikke være lett å være redaktør i denne saken. Skal, skal ikke – er et tungtveiende ansvar, der det opplagt ikke finnes noen fasit.

Først må Hanssen få et solid tak over hodet. Så får vi håpe han finner fast grunn. Og det er snublende nær å sitere Arne Paasche Aaasen:

Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?

Ja, si det…

I tillegg er det et betimelig spørsmål: Selger man flere aviser med slike historier? Kanskje. Men aller fremst er det slik at folk kjøper avisene av helt andre grunner enn forsidene. Den kan ha en viss påvirkning. Spørsmålet er bare om det er denne typen artikler som selger, eller om de andre forsidene var så kjedelige at folk likevel gikk for VG i dag. Se, det er ikke like enkelt å si noe vesentlig om.

Semantikk og samfunnsmoral

2009-10-29T16:06:00.000+01:00

Verdens Gang skriver på nett at tidligere statsråd, Bjarne Håkon Hanssen, risikerer en bot på en halv million kroner fordi han ikke har søkt Karanteneutvalget i tide. Dette har sitt utgangspunkt i at Hanssen går direkte fra statsrådsstolen til en meget høyt lønnet stilling i et rådgivningsselskap, First House.

Nå skal det ikke underslås at denne saken var aktuell allerede mens Hanssen fortsatt var statsråd. Han hadde signalisert i sommer at han ville ut av politikken. Og ikke lenge etter ble planene kjent om hans paner, sammen med andre ansatte i Stoltenberg II-regjeringen, ville starte innen rådgivning. Det vi også kaller lobby-virksomhet i politiske kretser, eller innside-handel på børsspråk. I andre kulturer kaller man en spade for en spade, og da heter det korrupsjon.

La det være sagt: Hanssen fortjener sin lønn. Det er hans arbeidsgiver som egentlig har et problem. Og i videre forstand er det vi som samfunn, som har et problem. Vi har bare ikke fått dette nært nok inn på oss. Ennå. Eller har vi det?

Karanteneutvalget er opprettet nettopp for å forhindre at slike situasjoner skal oppstå. Det kom som en reaksjon på at flere og flere topp-politikere i Norge tok meget godt betalte jobber, for å drive lobby-virksomhet, som er dets rette og vesentligste navn – i USA. Der fenomenet kommer fra. Og der næringslivet lenge har drevet slik virksomhet. Og der lovgivning om karantene har vært et proforma fenomen lenge.

Målet til Karanteneutvalget er at de politikere, som driver med rådgivning, skal være forhindret fra å ta slike stillinger umiddelbart etter at de har gått ut av politikken. De settes i praksis i karantene i seks måneder. Men dette er egentlig å sette hele spørsmålet på hodet, og i praksis innføre et yrkesforbud. Noe som i seg selv er enda mer problematisk.

Grunnen til at Bjarne Håkon Hanssen har havnet i heisen, det er saktens hans politiske ståsted og troverdighet. Lenge gikk han for å være Stoltenbergs sterkeste kort. Nå har han fått rollen som Regjeringens Brutus. Han dolker hele det sosialdemokratiske alternativet om samfunnsansvar og –moral i ryggen, når han nå går til ulvene.

Men det er ansettelsen av Hanssen som er problematisk, ikke det faktum at han har fått seg en jobb. På lik linje med tidligere parti-konge Carl Ivar Hagen i Fremskrittspartiet, er de begge svært kompetente for sine arbeidsgiveres mål og interesse. Og det er her samfunnet må ta et grep. I stedet for å skape et yrkesforbud, må det komme kjørereregler for de selskaper som ansetter slike konsulenter. Hva om det ble innført karantene for disse selskapene? Dette ville umiddelbart fjernet det første problemet om at politikerne går direkte fra sauflokken til ulvene.

En kan alltid innvende at dette vil utelukke de selskapene, som kanskje gir de beste rådene. Men enten må vi få slutt på at noen kommer letter til bords, eller så må vi resignere. Den enkelte har selvsagt et personlig ansvar og moral, men dette er ikke til hinder for at vi vil få overtramp. Ei heller skiftere poltikere hode etter et halvt år. Det må være mer konsistent at de selskapene, som kynisk ansetter topp-politikerne for å oppnå fordeler, er de som har mest å tape på en skjerpelse på dette mivået. Da får vi hverken det ene eller det andre.

Spørsmålet om politikeres habilitet blir mer og mer kronglete, sånn det er i dag. I skrivende stund er vår nye fiskeriminister, Lisbeth Berg-Hansen, i beit. Hun har sett seg nødt til å fratre i flere saker. Dette er ikke noe problem. Og dt blir aldri noe problem. Dersom hun som statsråd fatter et vedtek, der hun kanskje er part i saken, blir vedtaket ugyldig. Saktens er det et problem dersom forvaltningen over tid bruker mer tid på dette, enn på å få fattet vedtak, men i sum er dette lite kontroversielt. Og det er jo ikke til forvaltningens ugunst at vi har en fiskeriminister som kjenner sitt saksområde på kroppen.

Sagt på en annen måte, kan det ikke være indianeren som lytter ved bakken, vi skal ta. Det må være langt viktigere å ta den flokken som overlister indianeren.

Sannsynligheten tyder på at vi nok ender med semantikk, og ikke en bedre samfunnsmoral. Og at Bjarne Håkon Hanssen ikke er et like godt kort i næringslivet som i politikken. Det finnes en halv million grunner til nettopp det.

Det desperate vannvidd

2009-10-26T11:18:00.000+01:00

Verdens Gang skriver at det tilbys vaksiner mot H1N1 (svineinfluensa) på postordre. Dette er nok et tegn på at folkets uvilje mot å la seg vaksinere, var forhastet. Nå ser vi at desperasjonen sprer seg.

Når en gikk så høyt på banen at vaksinen var nødvendig, og at alle burde vaksinere seg, så skulle systemet rundt varsling og vaksinering vært presentert samtidig. Dette er kanskje den farligste siden av myndighetenes veritable mediering omkring sykdommens forløp og tiltak at da selve systemet for at folket skulle bli vaksinert, så har det hele raknet på noe så banalt som logistikk. Da får vi nettopp slike tilbud, som kan vise seg å være langt farligere enn mangel på vaksiner: raske og private løsninger på postordre!

Advarsler mot å benytte seg av postordre, er litt i seineste laget, når det viser seg at folk allerede har bestilt, m.m. Nød lærer kanskje naken kvinne å spinne, i følge ordtaket. Her er det snakk om regelrett russisk rulett med desperasjon som tennsats. Nettmessig må det i alle tilfeller spres et budskap om hvilke konsekvenser dette kan få.

For det første er det sjeldent lurt å eksponere seg for en risiko som ikke er kjent. Skulle vaksinen bety bivirkninger, sykdom og invaliditet – da er det overhengende fare for at regningen blir mye høyere enn snarveien til trygghet mot svineinfluensa. Det er slik at forsikringene til folk ryker, dersom dette ikke er autorisert. Hvis en ender med invaliditet – ja, så blir prislappen skyhøy. I tillegg skal en leve med seg selv resten av livet, og vite at dette var noe en frivillig utsatte seg for.

Dette er kanskje den viktigste lærdommen: Alternativ behandling og metoder er risikosport med kroppen, der regningen kan bety kostnader i millionklassen. Og den som er ansvarlig, det er den som valgte alternativet – ikke forsikringsselskapet, NAV, osv.

I tillegg er det også slik at en viss samfunnsmoral bør en unne seg. Vaksiner pr. postordre er kanskje ikke sikret på samme måte som den folk vil ha – helst i morra. Dette kan bety at en i tillegg til å pådra seg sykdom, skavanker, invaliditet – også eksponerer andre for sin egen desperasjon. Da begynner regningen å bli skyhøy. Ja, langt høyere enn han med “pe’ing på bok” er villig til å betale.

Det heter seg at det ikke er lurt å skite i eget reir. Her har vi et stilsikkert eksempel på dette.

Styr unna! Og vent på tur i køa - som oss andre!!!

Fyll og lavstatusvold

2009-10-26T09:54:00.000+01:00

Verdens Gang melder at den 27 år gamle bergenseren, som ble hardt skadd etter slagsmål i Horten, dessverre døde på Oslo univers-itetssykehus, Ullevål i natt. Nok et utrøstelig trist utfall. Dessverre!

Det spiller mindre rolle hvem som var skyld i hva. Det sentrale er at “fylla har skylda,” sannsynligvis. Men er det så enkelt?

Jeg mener nei. Min erfaring etter å ha vært toer uten styrmann i mange år, mener det er mange som må gå i seg selv. Det er ikke så enkelt som at “jeg var full og dum…” Svært mange av kamphanene har en heller skrøpelig statistikk. Jo sjeldnere noen er villig til å innrømme egen delaktighet, desto mer sannynslig er det at den personen har et holdningsproblem.

Som middelaldrende har jeg sett og erfart det meste, dog aldri en slik voldelighet som vi er vitne til i Horten. Det nærmeste er at jeg en gang ble spurt av politiet om jeg hadde sett, hørt eller kjent til noe – én gang. Jeg hadde ikke sett noe, annet enn en meget forslått og blødende mann komme inn på det utestedet jeg var på. Og så fort skjer det noe at jeg hverken så eller hørte noe som helst. Det foregikk på utsiden, rett utenfor vinduet der vi satt.

De fleste av oss er fredelige sjeler. Det kan til og med hende at det som skjedde i Horten gjelder en fredelig sjel og en kranglevoren motpart. Alkohol er som indianerne hevdet “ildvann”. De hadde sett og hørt nok til å finne et optimalt uttrykk for potensialet i rusmiddelet.

De færreste av oss reflekterer over at alkohol er et rusmiddel, en gift vi frivillig påvirker kroppen med. De fleste med en fredelig hensikt, og et fredelig sinnelag, må vite. Likevel ender det ikke sjelden med katastrofe. Politiets uropatruljer og helgerapporter inneholder mye visdom om nettopp dette. Det er ingen underholdning, men horror på sitt mest aller verste.

Fasit etter forrige helg er altså at en mann døde i sitt livs vår. En annen har fått sitt liv ruinert, i sitt livs vår. Det er ingen vinnere, hverken i krig eller på fest, dessverre. Bare tapere – etter at tumultene har lagt seg.

Såpass ærlig må en være mot seg selv: Alkohol dreper! Men er dette umiddelbart overskjenking og for liberale holdninger, osv. Jeg tror ikke det. Jeg tror det først og sist må være slik at hver og en må innse det eklatante: Fest er moro – fyll noe langt annet og mye mer komplisert. Det første bør vi framelske. Det siste er det ikke mye glamour og glede ved.

Mange bruker slike episoder som tennsats til å anklage. Enten det gjelder alkoholens vesen og konsum, eller de som beriker seg for aggressivt på alkoholens lettsindige virkninger. Til det har jeg ingen enkle svar. Vi har prøvd begge deler: forbudstid og grenseløs fyll.

Forbudstida førte til smugling ag en masse kriminalitet, i tillegg til at folk slett ikke sluttet å drikke alkohol. Grenseløs fyll, påpekte historieprofessor Andreas Holmsen, var det som påvirket renessansens Norge i størst grad – etter at brennevinet kom til landet. Langt mer enn at Norge ble et fylke i Danmark, og at kirken ble reformert til protestantismen. Likevel har jeg en viss sans for et ordtak hedmarkinger holder seg med: Fest uten fyll er møte.

En løssluppen fest er innmari festlig, det sier seg selv. Men det krever kun ett individ til å bli alt annet enn moro. Kanskje hadde Øystein Bache (altså moromannen i NRK) et poeng, da han i et nyttårs-interbju sa til Verden Gang at hans nyttårsløfte var å drikke langsommere…

Ikke dumt, spør du meg!

Nobel fredspris til en krigførende president?

2009-10-09T11:44:00.001+02:00

Verdens Gang melder som alle andre at USAs presiddent, Barack Obama, får Nobels fredspris for 2009. Det har nok slått ned som en bombe i mange miljøer. Og det er mildest talt en meget overraskende tildeling.

Det begynner å bli en lang liste av amerikanske presidenter, som blir tildelt Nobels fredspris. Ingen av dem har fått prisen for å føre to kriger på to frontavsnitt samtidig som tildelingen skjer. Dette styrker inntrykket av Norge som en vestorientert nasjon, og mer enn noen gang logrer vi med amerikanerne. Årsaken er banalt enkel: Barack Obama.

Det skal ikke herke noen tvil om at USA gjorde et byks inn i framtiden ved innsettelsen av Barack Obama som USAs 44. president. Denne bloggen har hoiet på Obama helt siden han gjorde sitt kandidatur kjent i 2007. Det ble til og med innbetalt $10 til kampanjen. Han scoret meget høyt på dette at han mobiliserte på grasrotplan. Slik er han også et slående eksempel på nye toner og holdninger i Det hvite hus. Og han har en karisma som kan smelte gråstein.

Men Nobels fredspris er i ferd med å spore ytterligere av, enn det eksempelvis fredsaktivisten Fredrik Heffermehl har skrevet og kritisert Nobelkomiteen for. Han har argumentert for at fredsprisen til Al Gore i 2007, Wangari Maathai i 2004, m.m. er med på å gjøre fredsprisen til en jetset-pris i strid med Alfred Nobels testamente.

Det er med en stigende undring at flere etterspør om Nobelkomiteen etterlever testamentet. Dette er ikke sunt, og kan på sikt skade fredsprisens renomme. Årets tildeling forbedrer ikke dette inntrykket. Vi må ikke glemme at det føres to kriger på to fronter på den andre siden av jorda. Ja, den ene krigen er Norge faktisk med i, uten at folk flest reagerer på at vi faktisk er i krig. Så surrealistisk er årets tildeling at de som deler ut prisen, også representerer vannbærerne for den krigførende supermakten i Afghanistan. Og frykten kan kanskje sies å være at tildeling heller bensin på Talibans bål…

Videre er det naturlig å spørre om hvorfor det var så avsindig viktig å gi fredsprisen til Barack Obama? Det hadde ingen bråhast, for å si det slik, med mindre krigen i Afghanistan går inn i sin blodigste fase på åttende året. Da hadde kandidaturet kanskje blitt vanskeligere, når det samtidig må sies at Obama på usedvanlig vis har ment og tenkt og formulert ekstrem positive signaler – helt siden innsettelsen i januar 2009. Men Norge befester mer inntrykket av at vi er den 51. staten i USA, slik en del ironisk omtaler våre logrende haler.

Dette bringer fram minnene fra tildelingen av fredsprisen til utenriksminister Henry Kissinger og vietnameseren Le Duc Tho i 1973. Da var det et salig rabalder i Oslo. Nå som ordfører i Oslo, Fabian Stang, må ruste byen til storinnrykk – ja, så må befolkningen belage seg på et eventyrlig frammøte. Ikke alle vil være like vennlig stilt til årets tildeling.

Denne bloggen vil stille seg solidarisk til den demokratiske retten om å demonstrere mot tildelingen. Måtte det bli en egen sone foran Eidsvolls plass til disse demonstrantene også, når Obama og Michelle tar imot folkets hyllest tuenfor Grand Hotel i Oslo!

NB! Hærverk og sabotasje skal røskes kjapt og ryddig ut av demonstrasjonen, takk!!!

Langtbortiveggastan

2009-09-28T19:58:00.001+02:00

Dagbladet har invitert til debatt om Aslak Nores nye bok Ekstremistan. Han utmerket seg i bokform for første gang med boka Gud er norsk (2007) til gode omtaler, og handler om tjeneste i den norske ISAF-styrken i Afghanistan. I tillegg er han sønn av forfatter Kjartan Fløgstad – som har skrevet årets kanskje beste roman, Grense Jakobselv (2009).

Årets bok forsøker å problematisere det flerkulturelle samfunnet. Det som snart blir kalt multikulti-samfunnet. Hans analyse er at det vil bli hardere liv for sosialklienter, forbryterne blir mye mer kriminelle samt de religiøse fundamentalistene flere og mer forstokket. Oppsiden er at idrett, kultur og underholdning blir mye, mye bedre. Hoi! Der satt’n – og der røyk pokkkalen, som ei dame sa til Rolf Kirkvaag på radio på 1950-tallet. Den glasskula som Nore har pusset og gnidd på, det er da ikke noe nytt – det er her og nå!

Ja, det er hardere å være sosialklient i Norge i 2009 enn i 1979. Det er mye mer kriminalitet, som er betydelig grovere i 2009, enn i 1979. Og det var vel omtrent ikke diskusjon om religionen til “svartskallene”, men bare det problemet at de ikke delte samme genbank som Carl Ivar Hagen og Fremskrittspartiet (FrP), hvilket vel var budskapet i 1979 – da han stilte til valg som ubestridt konge i nasserasse-Norge.

Og når jeg tenker etter, så var det omtrent slik i Norge at TV var to kanaler, en med og en uten refleks (utydelige signaler) i 1979. Video-forhandlerne hadde nesten lurt alle til å kjøpe Betamax, hvilket var utdatert allerede i 1980, for eksempel. Eller at det var kanskje to filmer på Lillehammer kino i uka, der ingen av filmene hadde samme produksjonsår som visningsår. Konserter og ablegøyer var omtrent fraværende. Vi kjedet oss, til tider, til og med.

I dag skal det være godt gjort å kjede seg. Det er tilbud i hver ei hånd, fjernkontroll eller hushjørne. Vi er så drønnende ekvipert med tilbud at de fleste av oss lider valgets kval. Det kan kanskje være kjedelig, men aldri uspennenede. I dag kan en risikere å havne på TV bare en fjerter.

Vi er over alt , til alle tider, og med en slik grad av tilbud at jeg fornemmer at noen kanskje stiller spørsmål ved dette. Slik som islamister i den andre halvdelen av skalaen i vårt forbruker-samfunn, der konsum er konge. Og der er ikke Nore. Han sitter bare på krakken sin, og blir ikke distrahert en dag, ikke et sekund. Og så tør han i tillegg å si at det er de som kritiserer vårt tom-hjernete forbrkersamfunn som er problemet.

Personlig er jeg himla glad for at jeg får oppleve denne tids-alderen. Jeg er et forbrukermonstrum, dels fordi sykdom gjør at jeg har stort behov for distraksjon – til å fralure smerter og sykdom som eneste variabel på spillkonsollet i W3C. Men jeg er ikke blind, ei heller blottet for den tanken at alt dette er bare tøys og tull, i lengden. Men jeg gir ikke slipp på dette. Og jeg ser at andre oppfatter min livsstil som fullkomment forkastelig. Det kalles demokrati. Slik skal det være!

Det jeg frykter er at alt for mange i dette landet tror noen rapper lommeboka mens vi er inne og kjøper pølse med lompe. Som vel er det absolutt det norskeste en kan gjøre. Men her er det like mye øynene som ser. Personlig har jeg slutttet å kjøpe pølser i Norge, rett og slett fordi de smaker dritt, ikke fordi de er laget av svinekjøtt. Og jeg blir ikke kokosnøtt i multikulti-debatten med det. Jeg har bare sagt nei takk, jeg tar en hamburger uten ketchup, og jeg vil gjerne ha sennep til pommes frites. Slikt er nesten som en skuddpremie i sør-statene i USA…

Vi blir ikke klokere av å diskutere hvem som har driti i reiret, hvis krangelen ruller og går mens dritten ligger der og stinker, til den er blitt muld og jord. Langt mer interessant er å stille spørsmålet om hvilke verdier vi vil ha med oss inn i framtiden uavhengig om man er sikh, kristen, hindu eller muslim. Jeg er ikke spesielt religiøs, så jeg lar de troende få ha sin tro i fred. Motkravet er at jeg får ha min gudløse tilstand i fred, også. Og så kan vi snakke om hvorfor hver og en tenker som en gjør, uavhengig om det er et sug inne i en selv, eller styrt av krefter utenfor menneskelig kontroll. Samfunnet er for vakkert til at vi skal krangle om sko og hårsveis, spør noen meg…

Nore får holde seg i Nore, eller akseptere at Tøyen er blitt Tøysen, og at Grünerløkka er jukse-Frogner, like juksete som Frogner selv. Mon tro han hadde hatt godt av en lang samtale med far om hans nyeste bok, som nettopp peker på hvordan vi ble så intolerante av å nedkjempe den mest intolerante politikken i verdneshistorien. Det er spørsmålet!

Og hvorfor skal trøndersk være konsensus for at det er noen utlendinger i Norge? Ekstremistan høres mer slik ut, enn en subtil langpasning til sentral-Asia. Hvis noen spør meg, vel å merke!

Hugo, my man:-D

2009-09-25T18:56:00.001+02:00

Årets begivenhet på bilaterale sammenhenger er de turene Hugo Chavez tar til FN. Dagbladet holder oss ajour med hvilke krumspring han begår i generalfor-samlingen.

Sist Chavez hånte George W. Bush i FN, så mente han det luktet svovel, siden Bush hadde holdt tale der dagen før. I år var tonen en annen. Nå var duften av svovel byttet ut med håp.

Dette sier mye om det sterke engasjementet den nyvalgte presidenten i USA, Barack Obama, nyter i landene utenofr det aller ypperste selskap, eksempelvis i G20. Venezuela er absolutt en av disse landene!

Hugo Chavez er Venezuelas president og mann for sine ablegøyer. Det finnes de gruppene innad i Venezuela som ikke ser det slik. Det er med Chavez, som med Castro på Cuba, slik at de nyter den største tillit i brede folkemasser. Opposisjon er derimot ekstremt vanskelig og lite medmenneskelig håndtert. Dessverre.

Det er imidlertid vanskelig å la bli med å like Hugo. Han nasjonaliserte oljeselskapene, slik at profitten fra Venezuela skulle bli i landet, ikke bli en profitt for oljeselskapene lenger nord og øst for Caracas. Og det er blitt en pengesterk velferdssatsning med Hugo. Ingen tvil om annet, i et land der nøden var sterkt tilstedeværende allerede på gatenivå i landets største byer. Og med en landsbygd som i utpreget grad var analfabetisert, manglende infrastruktur og et minimum av sanitære forhold, m.m. Det har blitt annerledes med Chavez.

På veien til at folket ser endringer, har det vært alt annet enn demokrati i Hugo Chavez’ fotspor. Han sliter litt med “image”, for å si det slik, når det gjelder mangt i “vestlig” øyemål. Men sjarm, det har den mannen til tusen. En rungende generalforsamling i FN kan da ikke ta feil, i dette spørsmålet.

Måtte det tjene Chavez at han på sikt får mer appetitt på folkelige stemmer i alle forsamlinger og lag, slik vi litt briefete snakker om demokrati. Kan det tenkes? Kan vi håpe?

Det er ikke for lite forlangt, når han selv inviterere Obama til den såkalte “onde” aksen, ikke sant? Og Obama har til nå hatt den stråelende evnen at han snakker til alle, ikke bare noen få om gangen. Derofr må vi håpe? Derfor må vi drømme og en dag kanskje også forvente!?!

Ikke bare trist, nitrist

2009-09-24T14:53:00.001+02:00

Dagbladet skriever om drapet på Skreia i natt. Ingen saker er mer nitriste enn drap, som vi mer enn trygt kan karakterisere som varslet – grundig.

Finn Abrahamsen møtte sikteede på Majorstua i denne uka. Han kjente siktede fra før, i sitt arbeid som politi i Oslo. Abrahamsen kan uten tvil sies å ha vært en av de flinkeste og hyggeligste sjefene OSlo har hatt. Flink var han også denne gang. Det samme kan vi ikke si om det som siden skjedde.

Her må noe ha sviktet kapitalt. Abrahamsen varslet gjennom de kanaler han mer enn kjente fra sitt arbeid som politi, inntil han nylig gikk av med pensjon i fjor. Siktede ble så henvist fra fastlegen til Oppland Psykiatriske Sykehus, Reinsvoll. Der ble han ikke karakterisert som syk nok til innleggelse. Resten er historie.

Den egentlig fornærmede i denne saken er avdødes barn, som tragisk nok er drapsmannens barn. Og spørsmålene er ubekvemt flere enn de fattige svar, som vi sitter igjen med, når denne saken har fått sin endelige domsbehandling og straff. Barna vi snakker om derimot, de skal leve med at de ikke har noen mor lenger, og at deres far er skyld i at han ikke har en eneste av sine nærmeste med seg i livet.

Vi får håpe at sakkyndige bøyer seg denne gangen, og ikke skylder på manglende ressurser, rutiner og svikt. Det har vi hørt så mange ganger før, når tikkende psykiatriske voldsutøver ikke får behandling. Jeg kan mer enn fornemme forsvarsadvokatens prosedyre her, der hun vil legge vekt på at siktede var syk, og de facto ble utredet. Likevel skjedde ikke det pip!

Joda, det foreligger kraftig formildende omstendigheter i den siktedes forsvar. Men han er også skyld i at hans barn skal vokse opp uten mor, og med far bak lås og slå. Kanskje finnes det nærstående etterlatte, som kan gi barna et godt hjem, men det er en fattig trøst. Storsamfunnet sviktet i like stor grad som farens drapshandling. Dette er det slett ingen tvil om. Så står vi fattige igjen, med null svar til barna, og med spørsmålene haglende om det judisielle observatoriet som sikkerhetsventil mot nettopp denne typen kriminalitet.

Justisminister Knut Storberget har helt sikkert en tung dag på jobben. Men han er heller ikke rette adresse. Systemet er der. Det kom bare ikke i virksomhet til å redde et menneskeliv, og skåne en psykisk ustabil person for ytterligere problemer hele resten av sitt liv. Gadd vite hva siktede tenker den dagen han eventuelt forstår hva han har begått?

Dette er et nitrist regnskap jeg heldigvis har vært forskånet for. Men jeg vet hvordan det er å være utsatt for denne typen kriminalitet. Det er ikke to parter, der den ene har begått voldshandlingen. Det er like mye en part som har fått voldsepisoden over seg, og som skal leve med den. Jeg har det ikke bekvemt med situasjonen at en psykisk ustabil person forvoldte meg mitt handikap. Jeg ser også et lite innstikk av innsikt om hvilken sorg det må være for den som begår kriminaliteten også. Ingen ting blir slik deet en gang var, etterpå.

Jo, dette er trist. Helt sikkert blir det fryktelig vondt. Da er det virkelig nitrist.

Stolleken

2009-09-22T07:29:00.000+02:00

Ikke før har vi avholdt valget til nytt Storting, før det åpner for den fire-årige stolleken. Hvem skal være nest etter Kongen, slik Grunnloven fastsetter, og Stortingets orden krever? Ja, vi snakker selvsagt om selveste Stortingets presidentskap. Det har ført til mye jammer og rabalder før. Det samme kan skje i år.

Det er sedvane at det neststørste partiet, altså det partiet med nest-mest represanter i Stortinget, skal ha vervet. Aftenposten er opptatt av slikt. Folket i mindre grad. Men på Stortinget er det en av de nyvalgte stortingsrepresentantenes første prøvesteiner å bryne seg på i det politiske system, etter at en har overlevd et valg og fått mandatet. Stortingsrestauranten summer sannsynligvis av tisk og hvisk i disse dager, inntil Stortinget konstituerer seg, og velger presidentskap. Det vi i klassens time kalte ordstyrer. Det er vanlig at Regjeringens partier ikke skal være nest etter Kongen i statsstyrelsen fordi det da kan oppstå kalamiteter om doble roller, osv.

Carl Ivar Hagen fra Fremskrittspartiet (FrP) var soleklar kandidat i 2001, men ble vraket av Bondevik II-regjeringen. De borgerlige partiene prøvde seg på en lynfinte om at Hagen selv representerte borgerlig side, og at presidentskapet skulle ledes av Det norske Arbeiderpati (Ap). Slik ble det, men alle visste at Kjell Magne Bondevik og Carl Ivar Hagen var alt annet enn søt musikk i politikken.

Denne gangen blir det ganske sikkert et bikkjeslagsmål. For nå kan ikke Regjeringens triumvirat av Ap, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Sentertpartiet (Sp) vri seg unna en kandidat fra FrP. MEn Høyre vil nok prøve seg, for å fremme seg selv og partiets toppkandidat, Per Kristian Foss. Og blir det ikke ham, så må det finnes en moderat og klok kandidat i FrP. Da skal man finsikting til, for at ikke presidentskapet kan bli ledet av en ukultivert lømmel, for å si det litt upent, tross at dette er tankegangen blant de førende parter i kampen om å vinne presidentskapet.

Hvorvidt kampen vil bli ført i det offentlige, får vi bare vente og se? Det skal uansett bli interessant å se hvilke argumenter som vil bli ført om den enkelte kandidat. Men selv innen FrP finnes det en viss demokratisk kultur. Kanskje hele nasjonen kan få seg en veritabel overraskelse!

Liten tue kan velte stort lass

2009-09-22T07:22:00.000+02:00

VG melder på nett at Munchmuseet kan bli heftet med utsettelser fordi en av deltakerne i arkitekt-konkurransen har lagt inn klage. Det var som kjent det spanske firmaet Herreros Arqitectos som ble foretrukket av Hav Eiendom og Oslo bystyre. Firmaet Rex ved arkitekt Joshua Prince-Rasmus hevder at Hav Eiendom har brutt EUs regler for arkitektkonkurranser. Dermed kan ikke kontrakt inngås før denne tvisten er løst. Og slik kan dette også forpurre igangsettelse av byggestart.

Det arkitektfirmaet Rex klager på, er at de etter å ha fått like mange poenger i juryens vurderinger som Herreros. Bak øyner vi hentydningen at de skulle vunnet framfor det spanske firmaet. Men dette er ingen øvelse med objektive kriterier, når partene i konkurransen ellers står likt. Det er en jurys fordømt plikt å kåre en vinner. Og smaksretningen til juryen mente kanskje at det spanske prospektet var bedre enn Fox, med en hårsbredd?

Amerikanere er konkurranseorientert. Derfor er det sikkert like mye sårhet som eksplisitte og objektive kriterier de klager på. På et punkt har Prince-Rasmus et godt poeng: Klagen skal vurderes av det samme organ som juryerte Herreros foran Rex' bidrag i konkurransen. Dette smaker av bukk og havresekk, både i amerikansk og norsk sammenheng, men var vel også kjent da Rex leverte sitt anbud og forslag til museumsbygg. Altså er det slik at i grunnnen blir det å strø sand i prosessen for utviklingen av et nytt museum for Oslo kommunes kunstskatt.

Norges fremste modernistiske kunstmaler donerte sitt bosted Ekely og innboet av sine arbeider, da Edvard Munch døde uten direkte livsarvinger i 1944. Den testamentariske gaven viste seg å være av betydelig omfang, når Ekely så å si var proppfullt fra loft til kjeller av ukjente verker, varianter av kjente motiver og eksempler på Munchs arbeidsmetode fram til en rekke motivkretser, osv.

Det var allerede fra første stund, etter at Oslo kommune åpnet Munchmuseet på Tøyen, slik at fagfolket klaget på fasilitetene. Også den gangen ble det brukt arkitektkonkurranse. Og fagfolket, det vil si kunsthistorikere og preparanter av malerier, mente at bygget mest var tilpasset datidens arkitektoniske smak enn bygningsmessige kvaliteter til å forvalte den overdådige kunstskatten. Munch selv var ikke overmåte opptatt av at hans kunst hadde en framtidig levetid på museum. Han malte i perioder som besatt, og lot i de seinere år av sitt livsverk maleriene henge ute - for å tørke eller «modnes» som han selv sa og skrev. Derfor var det et utall kunstverk som trengte betydelig restaurering, og der Munchmuseet selv har knapt kommet fagfolket i møte. Ja, det er de innen museet som mener de aldri vil komme i mål, før de må ta for seg de fremste og viktigste verkenes ve og vel, igjen og igjen.

Nå som Oslo by kanskje føler at de har landet på månen med nybygget til Den norske Opera i Bjørvika, så skal det mye til å velte dette lasset med et nytt Deichmanske bibliotek og Munchmuseum i samme strøk. Men skal vi ha slike prosesser hver eneste gang det bygges nytt i Bjørvika, da ser det ut til at Operaen må leve med et tilnærmet evig byggeprosjekt som nærmeste nabo. Og dagens arbeidstempo krever at anleggstiden må bli kortest mulig, for at det ikke skal ligge et teppe av byggestøv og - støy i nabolaget. Det bor forresten folk etter hvert som Barcode kanskje blir realisert? Og det kommer mye, mye mer - foruten en trafikkmaskon, som knapt har sett noen ende siden det ble påbegynt rundt 1970. Bjørvika risikerer 40 års ørkenvandring, slik Stortinget og Oslo sentrum har vært i stadig utvikling siden T-banen åpnet i 1967.

Det siste som trengs i denne re- og innoverte bydelen, det er at byggeprosessen heftes med gjentatte utsettelser av byggestart. Da kan det bli komplisert å være byggherrer og framtidige boligmeklere, når visninger eksempelvis må foregå på eget ansvar og med kjeldress samt vernehjelm.

Et område det kan vises til, er utviklingen av Aker brygge og den såkalte Fjordbyen. Selve ideen startet på 1980-tallet, da Aker mekaniske verksted innstilte sitt verft ved inngangen til Pipervika. Der skal det snart åpnes en ny bydel, ute ved containerhavna. Foran inngangen til Aker brygge skal det i tillegg bygges nytt i statlig regi. Allerede nå krangler man så busta fyker om hva bygget skal inneholde, før en får avholdt en arkitektkonkurranse for et samlet riksgalleri for norsk kunst.

Ibsen skrev:

«Om jeg hamrer eller hamres, like fullt skal der jamres»

i en av sine mest berømte sitater i Peer Gynt. Det samme kan en kanskje si om byggevirksomhet i Oslo?

Litt å glede seg til på NRK?

2009-09-21T09:51:00.000+02:00

VG skriver blant flere om nattens Emmy-priser. Til venstre ser vi Toni Collette. Henne så jeg sist i lattermilde Little Miss Sunshine (2006). Hun fikk Emmy for sin rolle HBO-serien i The United States of Tara.

Det siste året har jeg registrert at NRK har begynt å vise en rekke serier fra HBO. Akkurat nå prøver statskanalen å hype True Blood fra dette selskapet. Det er en serie om vampyrer, som i følge min kjentmann i genren, mener at traileren kanskje er den aller beste. Selv har jeg bare sett traileren, og den er svinaktig god. Det er en montasje-stil med motiver formet som en slags roadmovie. Den er det innmari lett å skjønne at mange har tegnet abonnement på i USA. Personlig er jeg ikke spesielt interessert i splatter- og gørr-TV, så tidligere forsøk på å få meg interessert, har vært nytteløse.

Selskapet HBO lå nede med brukket rygg etter Carnivale (2003). Den serien syntes jeg var svinaktig god, og var blant dem som levde i håpet om at selskapet skulle snu, da de avsluttet serien etter to sesonger. Men også jeg skjønner kapitalens jernlov, når det kostet rundt regnet 1 milion $ å produsere en episode. Det er i TV-sammenheng fenomenalt mye penger. Pussig nok fikk en av de som skrev Carnivale, Rodrigo Garcia, bli med i serien In Treatment (2008). Han er Nobelprisvinner i litteratur, Gabriel Garcia Marquez sønn, forresten. Men In Treatment sluknet fort, mener jeg, som også var en remake av en israelsk produksjon.

Nå virker det som om selskapet er mer på hugget enn noen sinne. I sommer har vi fått Empire Falls (2005) på NRK. Det var et stjernespekket lag, toppet med avdøde Paul Newman, som en av hovedkarakterene. Dette var en mini-serie, men du store min for et fabelaktig drama, med mange referanser til David Lynchs Twin Peaks (1990).

Videre hadde jeg i sommer enormt glede av John Adams (2008), et storslått historisk drama om en av USAs fresmte presidenter, men kun en mini-serie. Den gikk vel i sju deler her, som varte rundt regnet en time. I rollen som John Adams så vi Paul Giamatti, og Laura Linney som hans meget sterke kone, Abigail. Sommeren ble meget trivelig på staskanalen NRK, sånn sett.

Saken er den at NRK kanskje har fått et billig kupp, for slik fortoner det seg at de gjemmer bort alle disse HBO-produskjonene på andre kanaler enn NRK1. Jeg må til stadighet minne mine foreldre på snadder som går på NRK2 og NRK3. De er vant til at det finnes to TV-kanaler de: en med og en uten refleks. Og alltid NRK, naturligvis.

Akkurat nå er det en serie, som er en videreføring, av en britisk serie: Little Britain USA (2008). Jeg var en enorm tilhenger av det gigantisk vittige i Little Britain (2003), som gikk på NRK2, og fikk for lite buzz omkring seg. Dels skyldtes det at den burleske og meget fordomsrike representasjonen av Storbritannia kanskje ble i drøyeste laget, selv for seerne på BBC og oss i Norge. Derfor måtte serien over dammen for mere løyer.

Jeg lo tidvis så magen ristet! Alt av seksuell fy-fy og direkte diskriminerende karakteristikker fløt som en stri strøm gjennom episodene. Det pussige er at jeg ikke har hørt det store moralske brølet fra det dype sør i USA. Little Britain USA er kanskje det absolutt mest karakteristiske av Moral Majoritys poeng om at Hollywood serverer møkk, som gjør ungene og Amerika perverse…

Videre var det mange som fikk Emmy i serier vi bare kan skyte ei grønn pil etter fordi de allerede er kapret av TV3, for de av oss med dekoder og ingen tilleggsabonnementer. En av disse seriene er Damages (2007) med selveste Glenn Close i rollen, som den mektige advokaten Patty Hewes, og Ted Danson (Cheers) som erkeskurken.

Jeg har sett en sesong, og skulle gjerne sett flere. Rollen som sjefstispe kler dessverre Glenn Close alt for godt, selv om en av hennes første store roller var i filmatiseringen av John Irvings burleske roman, Garps verden. Der hadde hun en nøkkelrolle, en sykepleierske som lot seg befrukte av en komatøs pasient fordi hun ønsket seg barn men ingen far. Og hennes sorti i filmen er en heftig intertekstuell parafrase av Taxi Driver (1974).

En annen serie som går i Viasats verden, det er Entourage (2004). Det er en hysterisk morsom serie for den yngre garde, de seint voksne barna, som er et stede midt mellom ungdomstid og familieliv. Serien handler om ungdomsidolet Vince Chase (Kevin Connolly), en bakgårdsgutt fra New York, som med et trylleslag blir hentet inn til Hollywood. Med på lasset har han sitt følge, derav Entourage. Og det drikkes, bannes, syndes og hores over en lav sko mens Hollywoods forgjengelig og forfengelige liv får på pelsen. KAmeratene til Vince nyer alle fordelene, og sitter på bakrommet og gruer seg til neste økonomiske kollaps i Vinces mangslungne karriere. MRSMT, men ikke på NRK, altså.

Den siste serien, som skulle og burde gått på NRK – ja, det er Mad men (2007). Også dette har Viasats verden (TV3 og Viasat4) sikret seg. Et reklamebyrå i New York, tidlig 1960-tall, er rammen for serien. Her drikkes og røykes det i alle innstillinger: på jobb, på tur, på senga og ved frokostbordet. Jeg så en sesong i fjor, og ble vannvittig fascinert av tidsånden og –koloritten. For meg var dette rein nostalgia.

Men følg med på NRK og håp at de har fulgt Emmy-utdelingen. Det var en rekke HBO-serier, som ikke har funnet noen distribusjon ennå, som fikk et eller annet prisdryss i natt.

I tillegg gleder det meg stort at Jessica LAnge endelig har fått en Emmy. Det var vel kanskje den eneste hun ikke hadde på peishylla fra før. Ellers var det mange priser som delt ut igjen i år, av dem som fikk i fjor.

Sekser på terningen

2009-09-21T09:17:00.000+02:00

VG har testet den nye iPod, den oppdaterte generasjon 5. Den har fått seks på terningen. Det skjønner jeg godt fordi jeg har elv en iPod, som jeg kjøpte meg for et år siden, omtrent. Den ble jeg så å si umiddelbart svært glad i. Årsaken er den helt enkelt geniale enkeltheten som er blitt Apples varemerke.

For 20 år siden kjøpte jeg min Apple Macintosh Plus, en dinosaur av en datamaskin, men som på den tiden var helt revolusjonerende. Det mest revolusjonerende da, var at prisennivået mellom en IBM-maskin og Mac var omtrent likt. En skulle ønske at det hadde blitt slik, for i dag koster Mac'ene mellom 25-50% mer enn en PC. Dessverre.

Det andre og like revolusjonerende med Mac, det var et eksepsjonelt brukervennlig grensesnitt. Mens PC-brukerne satt og knotet med lange koder og innloggingskjell, for i det hele tatt få Windows til å starte, slo vi Mac-brukerne bare på maskinen og pekte pluss klikket. Ja, altså slik det er i både Windows og Mac i dag. Forskjellen på Pv og Mac er mindre i dag enn noen sinne. Og det skyldes i stor grad Steve Jobs et al i Apple.

Få vet at tanken bak bruken av objektorientert brukergrensesnitt (wysiwyg) var en nordmann, Kristen Nygaard. Han fikk jeg den store gleden å bli kjent med fordi jeg jobbet i Nei til EU i Oslo i 1994, det året vi i Norge stemte i en folkeavstemning om et norsk medlemskap i Unionen, og svaret gledelig nok ble nei. En av årsakene til dette, var Kristen selv, som var den ubestridte leder av organisasjonen. En medvirkende årsak til at det gikk så glatt for Nei til EU, det var at Kristen utstyrte oss med Mac'er, modemer og det som skulle bli kjent som internett et år seinere. Vi brukte noe vi kalte Kringsjå ekstensivt i arbeidet med å spre løpesedler, m.m. - en elektronisk oppslagstavle, som på mange måter var en banal versjon av det vi idag kjenner som internett.

Ja, det var tider det, selv om det ikke har gått 15 år ennå siden dette hendte.

For ti år siden sviktet jeg Apple til fordel for en PC, da jeg parkerte min Mac Plus i 1999. Når jeg tenker på hvor svinedyr min Mac Plus var, så er det bare så vidt jeg tør å innrømme at herligheten kostet litt over 10.000 kroner. Og det folkens, det var så å si 2/3-deler av det vi fikk i studielån og stipend i semesteret. Prisene holder seg fortsatt rundt dette leiet, men i dag er vel prisen relativt sett halvert, kanskje så mye som en tredjedel av realverdien i 1989.

Mitt kjærlighetsforhold til Mac er ikke steindødt, og i fjor fikk jeg en ny kjæreste i lomma. Nei, ikke lomme-tennis - men en iPod Nano med 4 gigg minne. Den sopte i seg hele CD-samlinga jeg hadde samlet i iTunes på denne PC'en. Du store kineser, for en liten og herlig sak, som jeg har hatt ualminnelig stor glede av seinere.

Den nye generasjonen har også radiofunksjon og diktafon. Det er to egenskaper jeg faktisk har tenkt at jeg skulle hatt på iPoden min. Banne bein, jeg har tenkt tanken, og nå har Apple hørt mine unevnte og uformulerte ønsker. Det praktiske problemet er at jeg passer godt på tingene mine, så derfor er jo iPoden slett ikke utrangert nok til en oppgradering til en ny. Men du store alpakka som jeg kjenner suget etter en slik dings. Med åtte gigg som minste dings, er dette dobbelt av hva jeg har i dag. Ergo kunne jeg hivd inn mye mer av podcasts og slikt jeg har hatt lyst på, men altså ikke hatt plass til.

Det vil si at det går litt sakte opp for meg, enkelte ganger. Jeg har først i det siste skjønt at jeg slett ikke trenger alt på et sted, men kan lage spillelister etter eget hode på PC, og så laste dem opp til iPoden. Da ble det romsligere på plass i minnet. For en iPod er ikke bare en musikkspiller, slik jeg bruker den. Den er også min personlige trener. Grunnen er at jeg bruker iPoden til å distrahere smerter og få meg ut på spaserturer.

Jeg var for 25 år siden den lykkelige eier av en WalkMan. Den brukte jeg like ekstensivt som iPod'en i dag. Det som ergret meg for 25 år siden, det var at WalkMan'en tålte lite vibrasjon. Det samme problemet gjentok seg, da DiscMan'en ble kjøpt - en bærbar CD-spiller. Apple har løst denne teknologiske floken med iPod, i likhet med de aller fleste mp3-spillerne. Så den som hevder at teknologien bare gjør oss enda «døvere i hodet», den har lite å bestille hjemme hos meg.

Hvis jeg skulle ha en formening om mp3-spillere generelt, så er det et tisp til den nyvalgte rødgrønne regjeringen at de snarest legger iPod inn i blåresept-ordningen. Det hadde den fortjent, for bedre turkamerat har jeg aldri hatt. Selskaplighet utøves på bar, ikke gatelangs mens jeg får trimmet flesket! Hører du, Kristin!!! - eller er du påklistra skikkelige øreklokker med gromlyd, du også?!?

Mest klok – etterpå!

2009-09-18T09:40:00.000+02:00

VG siterer en melding fra NTB om at Venstres leder, Lars Sponheim, diskuterte et mulig samarbeid med Jens Stoltenberg og Det norske Arbeiderpartiet (Ap) uten Sosialistisk Venstreparti (SV), men med Senterpartiet (Sp) i regjering, på den svært så omtalte sykkelturen på Hardangervidda i fjor sommer.

Sponheim fornekter seg ikke, enda han nå er ute av rikspolitikken. Dette ville vært politisk krutt, dersom denne diskusjonen var kjent forut for valgkampen. Da ville Sponheim ha plassert Venstre til venstre for den borgerlige regjeringen, som partiet reelt sett gikk til valg på, i samarbeid med Kristelig Folkeparti (KrF) og Høyre (H), altså det splitta sentrum i norsk politikk.

Det er naturligvis en etterpåklokskap som ville gitt en annen fasit enn den vi sitter med nå, med en fornyet tillit til den rødgrønne regjeringen. Jeg tror også at Stoltenberg må ha hatt store reservasjoner, blant annet en innsigelse om størrelsen på SV forut for valget i år, dersom han skulle blitt med på en slik storkoalisjon.

Slik det er nå sikret SV, i hvert fall her i Hedmark og Oppland, den rødgrønne regjeringen. Både Aksel Hagen (SV) i Oppland og Karin Andersen (SV) tok et mandat fra Ap. Dersom SV ikke hadde stilt sterkere i en rødgrønn regjering, ville heller ikke regjeringen fått disse to mandatene, men faktisk styrket borgerlig side. Og dersom Venstre hadde kommet over sperregrensa, så er det mulig at disse to mandatene hadde gått til nettopp dem.

Etterpåkloksap er fasit mens valgkamp er uforutsigbart. Blant annet har Venstre selv erklært at mange Venstre-stemmer gikk til Ap fordi deres stemmer ellers ville blitt stemmekveg for en regjering med Fremskrittspartiet (FrP). Samtidig har en del Venstre-stemmer potensielt gått til H fordi disse ville gi sin støtte til et borgerlig regjeringsskifte.

Av to onder velger man som kjent det minste. Stemningen i Venstre er vel slik at den rødgrønne regjeringen gir dem et pustehull, i stedet for å slippe trollet ut av esken med FrP, som hadde fått flertall - sammen med de øvrige partiene på borgerlig side.

Denne oppfatningen deles av flere stemmer i de tidligere sentrumspartiene Sp, Venstre og KrF. Dagfinn Høybråten er den som går høyest på banen. Det kan skyldes at også KrF ser hvilken vei Satan sparker, hvis en tenker på at rein merkantilisme og opportunisme i FrP blir styringsdyktig ved neste valg.

Lars Sponheim synliggjør det politiske marerittet i sentrum av norsk politikk, når han så entydig peker på at SV har havnet ved Regjeringens bord. Dette er jo de borgerliges rødeste øye at det partiet de misliker sterkest er inne i varmen. Selv står de på utsiden, og har pinadø havnet i samme lekegrind som FrP.

Det mest interessante er hvordan Lars Sponheim allerede har begynt sin massasje av mediene. Vi kan antakelig vente oss en safitg politisk biografi, tidligst neste år. Der vil flere enn SV få sitt pass påskrevet. Og i en slik sammenheng blir det særdeles interessant hvordan Erna Solberg blir omtalt, når de begge satt i en koalisjonsregjering 2001-2005, innen de skilte lag ved stortingsvalget i 2005. Hva var det som skjedde, utenom at de regjeringspartene KrF og Venstre gjorde et elendig valg, som slik åpnet for plan B – den statsminister for KrF, Kjell Magne Bondevik, insisterte på at ingen hadde forut for valget, men som materialiserte seg valgnatta i 2005?

Dette spørsmålet samt mere til, det gleder jeg meg til å høre!

Enda dyrere å være kunde

2009-09-18T08:51:00.000+02:00

E24 har intervjuet Gunn Wærsted, toppsjef i Nordea, om framtidens bankvesen etter at finanskrisen er over. Den entydige meningen i det norske bankvesenet er at det blir færre og dyrere å drive bank. Mon det!

Selv vinket jeg farvel til de store i norsk bankvesen i 2004. Da fikk jeg meg konto i Skandiabanken. Det har jeg dels ikke angret på, dels fått unngjelde for.

Den absolutt største fordelen med Skandiabanken er at jeg betaler to hundre og femti kroner for VISA-kortet, som dog er et debet-kort, altså ikke noen hurrakonto med akkumulerte underskudd jeg kan betale inn igjen. Jeg betaler altså ingen begyrer i det hele tatt, hverken i butikk eller minibank i Norge. I utlandet er det samme betingelse som alle andre VISA-kunder.

Ulempen er ikke umiddelbar. Kontoen er for det første ikke tilknyttet noen konkret filial. Dermed har jeg ingen å snakke direkte med, når det oppstår en eller annen situasjon. En må i internettbankene bli med på kjøtt og flesk, for å si det slik. Og skulle jeg få et akutt behov for et kortsiktig lån, så er den muligheten ikke tilstede med uføretrygd. For alle andre, med en grei inntekt over 300.000 kroner i året, så er det kun et tastetrykk for Norges beste kredittkort. Slikt må, som kjent, brukes med vett og forstand mens jeg slipper tvil og bondeanger, sånn sett.

De store bankene har nok kjent kokurransen. Også de letter på gebyrene, men tar sitt monn igjen i skjulte avgifter. Her om dagen oppdaget jeg at lånet på bilen min, som jeg har i DnB NOR Finans, der er det et månedlig termingebyr på 85,- kroner. Det blir over tusenlappen i året, det. Samtidig er det ikke aller verst rente, slik at det månedlige rentebeløpet er på kr. 275,- (omtrent). Det betyr at jeg månedlig betaler 31% av rentebeløpet i skjulte avgifter til banken. Det er her de fleste bankene finner de store pengene, etter at vi i Noge har gitt banker billige lån (statsstøtte) for å styrke deres egenkapital.

Det er litt trasig å få forhandlet seg ut av dette lånet, når jeg ikke har en filial. Men disse terminbeløpene ville jeg uansett ikke kommet utenom, all den tid det er kun de største bankene igjen på Lillehammer. Fram og tilbake er dermed dobbelt så langt. Det vil si at Toten Sparebank har etablert en filial her. Det samme har en annen aktør, som jeg foreløpig ikke har tatt i nærmere øyesyn. Det er kanskje på tide med litt konkurranse for billånet. Jeg vet ikke.

Men dersom finanskrisen nå fører til en kannibalisme blant de minste bankene, så har kundene lite å glede seg til. De store er størst på kostbare terminbeløp og dyre gebyrer, også. Det vil bety at når det blir dyrere å drive bak, da blir det garantert mye dyrere for kundene.

Hagens sanne ansikt

2009-09-17T14:00:00.000+02:00

VG melder at Carl Ivar Hagen har en timepris på hele tre tusen to hundre og femti kroner for oppdrag for sin nye arbeidsgiver Burson-Marsteller. Det er litt stivere priser enn han hadde som stortingsrepresentant inntil det nye Stortinget blir samlet og konstituerer seg i neste måned.

Hagen bekrefter et bilde han aldri har lagt skjul på, men som likevel er glatt ignorert av hans følgesvenner i politikken. Han er ikke et hår bedre enn den kritikken kan rettet mot Det norske Arbeiderpartiet (Ap) og dets støttespillere når han nå går over til lobby-livet for Burson-Marsteller. Snarere får han samme rolle, i forhold til de borgerlige partiene, som Landsorganisasjonen (LO) har hatt i møter med Ap.

Det er all grunn til å gratulere Burson-Marsteller med å ha kapret en av Norges fremste politikere, som også har en appell og evne til å påvirke, som er helt unik i nyere norsk historie. Det nettverk i politikk og journalistikk, som Hagen er i besittelse, er sannelig verdt timeprisen – noe annet ville vært tøv. Det finnes de som tar oppunder seks tusen kroner i timen for det samme, i andre sammenhenger.

Samtidig meldes det at Hagen med fruen, Eli, har lagt ut sitt hus til salgs etter en heftig pressedekning, blant annet på NRKs nettsider. Begrunnelsen for salget er at Hagen skal operere hoftene til uken. Prislappen er på 11 millioner i takst.

Så har altså tidens tann innhentet også Carl Ivar Hagen, og jeg unner ham god bedring og lykke til. Slike operasjoner har jeg nesten en erfaring med, på grunn av mine ryggoperasjoner, som i mitt tilfelle ikke var vellykket. Altså er det heftet usikkerhet ved en slik operasjon, som i de aller - aller - fleste tilfeller er blitt rutine med svært god prognose.

Klokt og riktig for avspenningen i Europa

2009-09-17T13:35:00.000+02:00

Dagbladet melder på nett at rakketskjoldet i Tsjekkia ikke blir noe av. Dette er ikke en dag for tidlig. Snarere er det litt rart at president George W. Bush, som i sin tid lanserte ideen om dette, slik brøt med tidligere president Ronald Reagans doktine om nedrustning.

Det er ingen tvil om at USA beveget seg på tynn is, når de vekket til live et forlatt spøkelse, om at Sentral- og Øst-Europa fortsatt skulle være buffer mellom Russland og Vesten. Slik oppfattet da også russerne planene om et rakettskjold, og protesterte høylytt.

Viktigere er det at president Barack Obama nå signaliserer at det blir en endring i USAs geopolitiske forståelse, og at NATO nå søker et bredere standpunkt i forsvarspaktens medlemsland. Planene om rakettskjoldet har virket mot sin hensikt, og forholdet til Russland er blitt spent. Ikke minst etter de væpna trefningene i Kaukasus i 2008, der Georgias søknad om om medlemskap i NATO, har virket destabiliserende på den nedrustning og avspenning vi i år feirer med Berlinmurens fall for 20 år siden.

Medlemskap for Georgia i NATO er skjøvet inn i framtiden. Rakettskjoldet legges i arkivet, forhåpentlig for godt. Og så kan USA benytte sine ressurser på å få ned utgiftene til etterretning, som de for første gang offentliggjorde i år. Skremmende 440 milliarder kroner sløser USA på slikt fordi de har flere uvenner enn forbundsfeller. Det kan tyde på at president Obama søker en endring også på ette – på sikt.

Kanskje makter presdient Obama å skape mer entusiasme for en avklaring om krigen mot terror i Afghanistan, med dette svært politisk betente spørsmålet? Kanskje får Obama med seg tyskerne til en styrket innsats i ISAF, og at tyskerne løfter på begrensningene i bruken av NATOs tyske soldater i Afghanistan? Da blir det nok også slik for oss i Norge, som til nå har lagt oss på samme linje som Tyskland, der ISAF kun for bruke NATO-soldatene til fredlige sysler og sivil bistand, enn så lenge.

Tyskland står foran et valg til ny Forbundsdag neste søndag. Da kan tyskerne velge langt mer konservativt enn vår rødgrønne regjering, selv om kristelig-demokraten og kansler Angela Merkel til nå har sittet i en koalisjonsregjering med de tyske sosialdemokratene. Med en slik sikkerhetspolitisk verkebyll, som rakettskjoldet uvegerlig måtte bli i Tyskland som nærmeste nabo til Tsjekkia, kan Merkel nå agitere for at de fikk amerikanerne til å forstå det europeiske spørsmålet.

Et skritt fram, to tilbake

2009-09-16T10:43:00.000+02:00

Aftenposten melder i dag at investorene Ola Mæle og Jens Ulltveit-Moe har ment i et intervju at Lars Sponheims rake rygg mot Fremskrittspartiets (FrP) økonomiske politikk betyr at formueskatten blir uforendret, ved at de borgerlige tapte valget. Sponheim selv langer ut, og påpeker helt konkret at investorene har seg selv å takke.

Ja, Lars Sponheim har rett. De borgerlige gikk knallhardt ut og sa at formueskatten ville fordufte med dem bak rattet. Men støtten de fikk, det var en elite av investorer som har mer enn nok fra før, og som nesten suspekt ville ha oss til å tro at de var utsatt for et regelrett ran i formueskatt med den rødgrønne regjeringen i posisjon. Opposisjonen tapte mye på at nettopp dette ble et poeng, der Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) selv måtte innrømme at deres talloppgaver var feil. NHO bedyret at deres regnefeil ikke hadde vesentlig betydning, eller var bevisst satt opp for å manipulere, slik professor Terje Hansen ved Norges Handelshøyskole hevdet, med tall og faka i et radio-intervju i NRK P1.

Sponheim parerer i ettertid med denne kraftsalven i Dagens Næringsliv (DN):

- En del av de der folkene har helt usminket gått ut og sagt at man skal ha et regjeringsskifte for ett formål: Å bli kvitt formuesskatten. De har ødelagt vanvittig mye mer enn de er klar over.

Sponheims resonnement er her presist og meget korrekt. Næringslivet la alle egg i en kurv, når de så ensidig gikk ut med sin støtte til en borgerlig valgseier. Det klokeste hadde vært å få til en debatt om formueskatten i lys av helt andre faktorer enn det usminkede stormløpet for de absolutt rikeste, i forkant av Stortingsvalget 2009. Det er de med midlere inntekt (kr. 500.000+) eller eldre med pensjon og en verdifull eiendom, som taper på at forueskatten denne gangen ble et valg mellom blokkene i politikken. Politikkens jernlov tilsier at slikt gjør man ikke, dersom målet er viktigere enn hvilke parter en hestehandler med.

Slik det er nå, vil formueskatten ikke få noen nevneverdig endring etter Stortingsvalget 2009. Det skyldes at de rødgrønne hevdet at formueskatten var nødvendig, for simpelthen å kunne beskatte de aller rikeste her i landet. Statsminister Jens Stoltenbergs (Ap)berømte poeng om at alle skal delta i “spleiselaget”, har nærmest historisk tyngde. Han ble grundig sufflert av finansminister Kristin Halvorsen (SV). Dagbladet skrev rett før valget at NHO har folket i ryggen, men at den politiske situasjonen hadde skapt en motsetning mellom de rødgrønnes forsvar av en videreføring av formueskatten og de borgerliges skatteløfter.

Selv et lite barn skjønner at formueskatt er skatt på skatt, selv om satsen er meget lav for de med gjennomsnittsinntekter. Derfor hadde debatten om formueskatt fortjent en helt annen kontekst enn et valg for eller imot skattesystemet, og de borgerliges skatteløfter om at 12 milliarder kroner (formueskattens andel i 2008) var et minstemål folk kunne regne med i mindre skatt med dem ved roret.

Lars Sponheim og Venstre startet imidlertid en debatt om lettelser i formueskatt på arbeidende kapital. Dette var Senterpartiet (Sp) meget lydhøre for. Arbeidende kapital for en bonde er selve gården, dens driftsbygninger og maskinparken. Dette er med i beregningen av formueskatten, blant annet. Her var det spore til en bevegelse i den rødgrønne regjeringen, som Sponheim visste å spille på. De borgerlige hadde med FrP umuliggjort en slik debatt fordi de hadde noen rike onkler med et tyngre votum for strategi; deres milliongaver i økonomisk støtte i valgkampen.

Dette så og forsto Venstres velgere. Derfor falt også Venstre under sperregrensen. Potensielle velgere for Venstre, som fryktet at en stemme ville bety at FrP kom i regjering, de gikk til Ap, og stemte på dem. De øvrige som falt ned av gjerdet og ikke stemte Venstre, det var de som ville ha et regjeringskifte – koste hva det koste ville. Og dette var Lars Sponheims kloke resonnement på pressekonferansen i går at ledelsen i Venstre ikke så at dette ville få konsekvsner for partiets utjevningsmandater, dersom partiet falt under sperregrensen. Når så dette skjedde, innså Sponheim at hans tid i partiets ledelse var over.

Formueskatten må vi dermed leve med. Sponheim skal det bli litt vanskeligere å leve uten. Og de rikeste har da vitterlig blitt rikere under den rødgrønne regjering, så den siden er klinkende klar. Slik ble det et skritt fram, og to tilbake i Stortingsvalget 2009.

Framtiden er her: Exit Sponheim

2009-09-15T10:13:00.000+02:00

Valget er over for denne gang. Den rødgrønne regjeringen fikk fornyet tillit, noe som ikke har skjedd siden 1993 at en regjering har fått en ny periode. Men Jens Stoltenbergs andre regjering fikk altså et flertall med knappest mulig margin. De rødgrønne tok 86 mandater mens de borgerlig fikk 83 represntanter i det kommende Storting.

Den brutale siden av Stortingsvalget er at Lars Sponheim (V) går av som partileder. Det frodigste partiet på borgerlig side står nakent tilbake. Sponheim var synonymt med Venstre, og han markerte seg raskt som en sosial-liberaler på borgerlig side. Dersom valget hadde vippet i borgerlig retning, hadde også Venstres oppslutning vært et meget alvorlig symptom for en borgerlig politikk i de kommende fire årene. Slik ble det ikke, heldigvis.

Nå vil mange kommentatorer legge vekt på Lars Sponheims uforsonlige linje til Fremskrittspartiet (FrP). Det ser jeg ingen grunn til. Det er en avgrunn, slik Sponheim selv ordla seg i den siste partilederdebatten, mellom Venstres og FrPs politikk – ikke bare i økonomiske spørsmål, men også i forståelsen av politikkens vesen og kultur.

FrPs reaksjon på valgvaken var en direkte skam. Det ble trampeklappet, når Lars Sponheims avgang ble vist på storskjerm i Det norske Teateret i Oslo. Det paradoksale kan ikke bli mer brutalt. Pengene styrer, som kjent, og FrP hadde sikret seg Venstres storstue til valgvake for partiets topper.

Det norske Teaterets stolte historie med Hulda og Arne Garborg i spissen, er på et og samme vis Venstres dualistiske posisjon i norsk politikk og kulturliv. Det var en skam å fryde seg over Sponheims avgang, slik en tidligere FrP-leder og hevngjerrig Carl Ivar Hagen smålig godtet seg over å si “morna, Lars” – som en takk for sist, da de borgerlige tvang Hagen til å akseptere at Kjell Magne Bondeviks andre regjering valgte Thorbjørn Jagland til Stortingspresident i 2001 framfor Hagen selv. Regjeringen hadde makt og mulighet til å gjøre Carl Ivar Hagen til stortingspresident, men valgte Aps leder Thorbjørn Jagland i stedet.

Dette var takk for sist fra Hagen. Han ble godt supplert av dagens FrP-leder Siv Jensen. Valgvakens triumf over å ha slått en av sine egne ned i støvlene, var vel så betegnende for hvorfor borgerlig side sprakk og ikke vant Stortingsvalget 2009. I FrP er man altså mer opptatt av egen suksess, og at en av deres potensielle forbundsfeller ikke kom over sperregrensen. Slik agerer FrP sin egen egoisme, på sitt aller mest eksemplariske. Fra før heter det “skit i Norge, leve Toten”. FrP kan trygt omrksive dette til “skit i Erna og Høyre, lenge leve Siv og FrP”.

Denne valgkampen har vist at det finnes ikke noe borgerlig alternativ uten Venstre og står samlet. Siv Jensens mantra om at det ikke blir en borgerlig regjering uten FrP, kan også sies å være at det finnes ingen borgerlig regjering uten Venstre. Dette er politikkens jernlov etter dette Stortingsvalget.

Det var Jensens uforsonlighet som skremte Venstre-velgere til å stemme på Høyre, for slik å sikre en borgerlig seier. Det foreliggende valgresultatet viser også at potensielle Venstre-velgere ble skremt til å stemme på de rødgrønne, i frykt for at FrP skulle komme i regjering. Og det var de sistnevnte som gikk til venstre, og som stemte på Ap at de rødgrønnes seier ble sikret. De rødgrønne hadde aldri fått et fornyet mandat, om det ikke var for en markant framgang for Ap. SV virker mer blodfattig med fire færre representanter, men Regjeringen ble reddet av at disse ble kompensert med fire flere for Ap, når antallet representanter for Senterpartiet (Sp) ble like mange som ved valget i 2005.

Videre viser dette valgresultatet at folket på mange måter er splittet, og at det ikke finnes et styringsdyktig flertall på borgerlig side. Hva dette får av konsekvenser i det kommende Stortinget, vites ikke. Men en ting er sikkert: borgerlig side er tappet for et menneskelig ansikt med Venstre under sperregrensen. Såpass er klart en natt etter valget.

Mer tøys og tull om FrP

2009-09-14T09:13:00.000+02:00

Norsk Folkehjelp prøver i valgkampen å sette FrPs såkalte asylpolitikk i sitt rette perspektiv. I dag er det valg, og det er fint lite vi får gjort med retorikken. Men det er bra at noen forsøker å ta igjen, og ta opp hansken, der FrPs retorikk ender og folks tanker begynner.

Det ble forsøkt å sette dette i perspektiv i dette blogg-innlegget i går. Men det preller av som vann på gåsa. Til NTB sier Siv Jensen følgende:

- Vi har reist en viktig debatt om asylpolitikken, fordi vi mener det er viktig å få kontroll på situasjonen. Det er ikke det minste rasistisk, sier hun.

Jepp, det har FrP sagt i sin karrierre i norsk politikk ved hvert eneste stortingsvalg. Det er altså ikke noe galt med FrPs metodikk med sin gruppetenkning, retorikk med sin omtrentlighet, eller tretti års ørkenvandring som misnøyens fremste talsperson. Resultatet er naturligvis frykt og hat, hvilket gjør at folk blir varme i toppen, og overoppfyller det suggererende pratet om alle de andre – men ikkeoss selv. Slikt blir det ikke politikk av, det blir fordommer og simpel buskagitasjon.

Hva er en viktig debatt i asylpolitikken? Siv Jensen sa i den siste TV-duellen med Jens Stoltenberg på TV2 følgende:

«Det vi ser i Oslo er en flom av kriminelle asylsøkere som selger dop og voldtar jenter uten grunn.»

Her kobles såpass mye dritt og gørr med et udefinert ord som asylsøker. Ja, hva er asylsøker da? Spør Norsk Folkehjelp, og tyr til et mektig enkelt eksempel, ved å foreslå at asylsøker skiftes ut med jøder.

Da går det opp for det brede flertall hvordan denne metodikken og retorikken har sitt historiske eksempel, der de fleste også skjønner at slikt kan vi ikke ha det. Men FrP har ufortrødent fortsatt denne argumentasjonen, til tross for at eksemplets makt viser at de farer med frykt og hat som bensin til et framtidig bål, der alle vil bli satt opp mot alle. Det eneste politiske argumentet, som blir igjen, er “å redde seg den som kan”. Det kjennetegnes best som egoisme, i en hver betydning av ordet.

Egoisme er altså det FrP stiller til valg på, hver eneste gang. Og som kjent kan egoister aldri ta feil – i egne øyne! Og slik kan man fortsette i det uendelige, helt fram til det siste menneske på jord. Da er det litt seint å rope på fellesskap og venner…

Det rapporteres nå at Aps Hadia Tajik har vært utsatt for sjikane, med en løpeseddel som påstår at «hvis hun kommer inn på stortinget vil muslimene ha mer å frykte,» i følge en artikkel i Aftenposten. Den har blitt spredd i moskeene i Oslo. Den er skrevet på urdu, med klar adresse om at «på grunn av slike som henne i Arbeiderpartiet har vi ikke behov for et parti som FRP. Slike mennesker forblir i Arbeiderpartiet for å jobbe på FRP sin agenda. Muslimer må være ekstra forsiktig når de avgir stemme. De må absolutt ikke gi sin stemme til slike.»

En trenger ikke å være atomfysiker for å skjønne det sublime i denne løpeseddelen. Tajik selv kommenterer dette som “svært ubehagelig”. Hun kan lite gjøre.

Hadde det ikke vært for at språk, utforming og miljø, ville jeg i utgangspunktet trodd at dette var en forløpen representant fra FrPs ungdomsparti, som hadde fått en genial plan om hvordan skape mer hat og frykt. Dette bare understreker hvordan den politiske debatten er blitt, når det kan reises slike spørsmål. Og hvem har skapt denne simple tenkemåten?

Vel, jeg vil si at FrP har seg selv å takke. Andre vil si at dette er slik FrP alltid blir behandlet. Mulig det, men man høster slik man sår. I løpeseddelen ser vi vrengebildet av den argumentasjonen som Siv Jensen representerer. Og som hamres inn med pipettte i alle valg-sendingene.

I dag avgjøres Stortingsvalget 2009. Det blir uhyre spennende fordi meningsmålingene har bikket i retning fornyet tillit til rødgrønne, eller et knappest mulig borgerlig flertall. I morgen vet vi fasit. Men \n fasit må vi snart ta et oppgjør med: FrP. Da må debatten ikke innrettes som en beskrivelse til agitasjon for andre politiske partier. Vi må i stedet ta en grundig diskusjon med oss selv på bakrommet. Det er den enkelte velgers oppgave å reagere på hat, frykt og fremmedgjøring i sin egen samtid. Da må FrPs argumenter kles nakne uten at et annet parti stjeler FrPs klær mens de er ute og bader.

Enn så lenge er det slik: FrPs talerstol blir gang på gang beredt av simple utfall og direkte løgnaktigheter, slik som denne løpeseddelen. Ingen er tjent med det.

God valg!

Hvem har bestemt? Og hvem juger???

2009-09-13T20:57:00.000+02:00

Ja, hvem har bestemt at årets valgkamp ble til en parademarsj for FrP og partiets fremmedfrykt? Jeg blir helt matt av at dette skal gjennomsyre all politisk diskusjon nå på fallrepet.

Dersom vi snakker om en befolkning på oppimot fem millioner mennesker, så er det potensielle tallet med at 18.000 flyktninger kommer hit til Norge, egentlig ei pølse i slaktetida. Likevel har FrP klart dette mageplasket i norsk politikk hver bidige gang, og de store sakene drukner i skvettingen som bølger av motsetninger etterpå.

Dagbladets Halvor Elvik peker egentlig i sin valgblogg i dag på dette indirekte. Han sier det ikke så mye med ord, men mellom linjene sier han at FrPs såkalte handlekraft er uten verdi. Det er ikke gjort i en håndvending å sende saksmappene rett i makulatoren, derssom vi skal være en rettsstatt verdig. Og det er jo alltid det FrP sier hele tiden: lov og orden! Helt til det gjelder dem selv, for da er det noe alvorlig galt med kakeboksen, bruksanvisningene, lovene, politikerne, osv. Det er aldri noe galt med FrP, merksnodig nok.

Men ta nå dette hersens flyktningsnakket. Det har raljert i politikken, der det politiske tyngdepunktet har blitt trukket med negler og klør i retning FrP. Ennå er det ingen bedring, og ingen spør om hvorfor bedringen uteblir? Det er blitt strammet og strammet inn i flyktningepolitikken så lenge jeg har vært politisk bevisst, og i år er det 28 år siden jeg fikk stemme første gang i et stortingsvalg. Saken har ikke forduftet men blitt styrket ved alle valg, også i år.

Flommen av asylsøkere er omtrent like stor, men spetakkelet rundt dem er like fordømt en het potet i politikken. Og hvis det var den minste trevl av troverdighet, så hadde saken vært løst prompte. I følge FrP, som i denne valgkampen har ramlet med den tomme tønna om at politikken blir bedre og bedre fordi FrP er blitt størrre og større. Bare sprøyt, fra ende til mål.

Det blir ikke en eneste flytkning mindre med FrP i regjering. Det vil bli like mange. Dette skyldes at vi har forpliktelser. Vi er en rettsstat. Og vi har prosedyrer og systemer som aldri vil tillate at det blir annerledes. Derfor er FrPs flyktningepolitikk et eneste stort gap av tøys, tøv og pølsevev. Helt enkelt fordi de ikke har en eneste vinnersak – ja, utenom at de vil innbille oss velgerne at de vil tømme statskassa for overdreven beskatning. Hver gang det har vært en borgerlig regjering, så har jeg kjent det direkte i lommeboka. Det vil simpelthen ikke bli det spøtt bedre med Siv & Co. Den sunne fornuft er aldri en sunn fornuft, har jeg erfart!

Myter og direkte valgflesk er nordmenn umerkelig svært opptatt av. De harde realitetene er landets befolkning så å si uvitende om fordi de stupide velgermagnetene av skitsnakk dominerer. Dette er ingen framskrittsorientert politikk.

Vi øyner til og med røyksignalene fra Auschwitz med FrP, for jammen meg har de ikke vedtatt aktiv dødshjelp. Bare ikke nå, riktig nok. Det er satt på vent. Og for hvor lenge da? I Tyskland gikk det fem år fra Doffen dro inn demokratiet og begynte jødeutryddelsene. Det var Europas fremste kulturnasjon på den tida, og veien til bestialiteten var uvirkelig kort. Det er et paradoks i historisk sammenheng. Slik FrP er et paradoks, også.

Jeg kunne holdt på med samme hamringen, i timesvis om tøysesnakket til Siv og hennes likesinnede. Det skal sies at hun er blitt bedre med årene, men det skyldes at partiet hun leder har fått såpass størrelse at de kvalifiserer til en rekke støtteordninger, slik at de har kjøpt seg menneskelig kapital i medierådgivere, osv. I praksis har det gjort henne listigere og sluere, slik Elvik beskriver i sin blogg. Ære være ham, for det.

Selv er jeg demokrat. Jeg tror på demokratiet, tross alt. Derfor er det uinteressant om FrP blir med i en regjering eller ikke. En dag må partiet stå til ansvar, enten det blir på tirsdag til uka eller om fire år.

Etter dette stortingsvalget kommer en blåmandag for de som vinner valget, uansett. Og regningen uten vert, den har alltid havnet i lommeboka mi – uavkortet om det er borgerlig partier i regjering eller ikke. Forskjellen på delelinjen i norsk politikk er hvorvidt man innhenter skattene indirekte, som de borgerlige i form av avgifter, eller direkte over Selvangivelsen hvert eneste år til Skatteetaten.

Jeg har avgitt min stemme. Det er ingen stemme til endring, men uansett vil det endring, med eller uten en borgerlig stemme. Det skal bli tøft å regjere i de fire årene som kommer, dersom FrP får en slik oppslutning som alle forutser. Dersom denne oppslutningen er proteststemmer på grunn av den rødgrønne regjeringen, og det vitterlig blir en borgerlig regjering etter valget på mandag, så er det en politisk tyngdelov at disse protestvelgerne er borte om fire år.

Dette er tankegangen med et argument jeg har støtt på i snart åtte år. Det har vært folk som har sagt at det kunne være greit å la henholdsvis Carl Ivar Hagen og Siv Jensen få statsministerposten en eneste gang. Sånn at vi får trollene opp i dagen, og at de sprekker i sola. Jommen, sa jeg smør. Og jeg har feid alle til side og sagt at jeg ikke kan avdemokratisere mitt eget politiske ståsted. Fordi det ville vært konsekvensen. Og jeg kommer aldri til å stemme på FrP. Det kan godt hende at jeg blir tvunget…

Imens har vi fått halvert sykemeldingsperioden, solgt arvesølvet i statseide bedrifter, tømt de framtidige pensjonsreservene på kortsiktig politikk og hyperinflasjon, m.m. Nei takk, som byr!

Hvem har betalt?

2009-09-07T12:29:00.000+02:00

Aftenposten refererer på nett i dag en sak fra Verdens Gang (VG) om et brev Trond Giske har sendt til idrettstoppene. Årsaken er at NRK Sport har sagt fra seg rettighetene til fotball-VM i Sør-Afrika til neste år fordi tv-kanalen har for mange og dyre arrangementer de må dekke fra før, så som vinter-OL i Vancouver og Eurovision Song Contest (altså Melodi Grand Prix), blant andre argumenter.

Resultatet er at NRK har solgt rettighetene til å vise fotball-VM neste sommer til Viasat. Dette betyr at det kun er seere med parabol, og ikke vanlig riksdekkende TV-seere, som får se kampene neste år. Med mindre man tegner et dyrt abonnement i Riks-TV, som inneholder kanalpakken med TV3 og Viasat4. Merk ar Riks-TV er eid av Telenor, TV2 og NRK…

NRKs sportskommentator Arne Scheie “gråter” sine modige tårer på vegne av sin egen arbeidsgiver og hele fotball-Norge til VG, og sier at det er sterkt beklagelig. Samtidig må hukommelsen, til ellers oppegående sportsfolk i VG være dårlig, for VM i fotball har da gått på betal-TV før. Jeg mener bestemt at i 2002, da fotball-VM gikk i Sør-Korea og Japan, var det eksempelvis Canal Digital som hadde rettigheter til noen av kampene. Sånn sett er det norske folk blitt vant til at store idrettsarrangementer går på andre kanaler enn NRK og TV2, altså allmennkringkastings-TV. Problemet er at NRK selv investerte mye prestisje i at de klarte å kjøpe seg til et nytt fotball-VM i 2010, og som nå ryker.

Det er ingen tragedie lenger at NRK faller for kapitalens krefter. Nordmenn ordner seg, når det røyner på. Det som er beklagelig er dette som Trond Giske muligens vil ha en orden på, og det er et spørsmål om hvem som betaler? Det er formidable summer som sluses ned i idretts-Norge, både gjennom direkte bevilgninger i statsbudsjettet, overskuddet i Norsk Tipping og ved salg av TV-rettigheter. Spesielt innen toppfotball har det nå blitt et skrikende behov om å få kostnadene ned og inntektene opp, etter at det har blitt vanskeligere å hente penger fra sponsorer og idrettens egne velgjørere – les: det norske folk. Eksempelvis fotballklubben Lyn i Oslo sliter med å holde seg unna en konkursbegjæring. Den klubben er ikke alene.

Kommersialiseringen av idretten var en gullgruve så lenge markedet steg og steg. Nå har de fått kjenne de første og harde effektene av sin egen politikk. Likevel mener idretten da at spleiselaget Norge skal trå til med mer penger enn å senke sine egne ambisjoner, eller krav til inntjening.

Nåværende kulturminister Trond Giske har mer enn en gang pekt på at det er et tak for særlig fotballens elleville pengekarusell. Et eller annet sted stopper alle oppadgående kurver, har han mer enn en gang sagt implisitt, og ment at det kanskje er behov for å tukte idrettstoppenes ambisjoner om samfunnets støtte og rause pengegaver. Det samme har han for så vidt også sagt til nikkersadelen innen ski-idretten.

Nå har Giske tatt bladet fra munnen, i følge Aftenposten, og sagt at det kan bli aktuelt å lage lister over hvilke satsninger som riksdekkende TV skal og må få rettighetene til, gjerne med en betydelig lavere rettighetskostnad enn i dag. Det er idretten selv som sitter på nøkkelen, i følge Giske. Og det er idretten selv som må senke sine forventninger til inntekter på senderettighetene, eller senke kostnadene til sine arrangementer. Beste eksempel er selvsagt at Norges Fotballforbund (NFF) vil være med i kampen om å få Europamesterskapet i fotball til Norge i 2016. Lenge før arrangementet er tildelt, snakkes det nå ommilliarder til bygg og infrastruktur, for å sukre pillen og få arrangementet.

Et annet og meget godt eksempel er ski-VM i Oslo 2011. Her har de gått på en økonomisk sprekk på 600 millioner kroner, etter at de gikk inn for å bygge et helt nytt anlegg i Holmenkollen. Det var kamp om å få kulturministerens vilje til å bevilge penger og statsstøtte før arrangementet ble tildelt. I dag står ministeren steilt på at dette pengerotet må de ordne opp i selv.

Dette er noe helt nytt fordi tidligere var det slik at budsjettrammer som sprakk, de ble etterbevilget. Så gjorde idretten opp kassa etterpå, og da var det selvsagt pluss på konto. Slik er det ikke lenger. Dette fikk en bråstopp etter OL på Lillehammer i 1994.

Idretten har åpenbart ikke lært at “det koster å være kar”. Det verste som kan hende toppidretten er at politikerne dikterer deres inntjeningsevne. Derfor reagereres det såpass kraftig over slike “diktat” fra øverste hold i Kulturdepartementet.

Vi står i tillegg midt oppi en valgkamp, der borgerlig side kan få flertall og kontroll over Kulturdepartementet. Toppfotbalenl og de øverste tillitsvalgte bør imidlertid huske at ingen ting er verre enn et politisk skifte, selv om det i øyeblikket kunne være ønskelig å bli kvitt Trond Giske som kulturminister. Han har vært en aktiv minister i mange av kulturlivets aktiviteter, der han igjen og igjen har stresset at himmelen er ikke noe tak for departementets bevilgninger eller vilje til statsstøtte.

Det dypeste spørsmålet i denne saken er hva vi som skattebetaler er med på å støtte, og som vi i neste omgang må betale mer for å ta del i, enten det nå er økt kringkastingsavgift til NRK, eller det er direkte avgifter til distributører av TV-signalene, les: Viasat og Canal Digital. For uansett hvordan vi stiller opp dette regnestykket, har norske skattebetalere betalt i begge ender. Da må det kunne stilles krav til hvilke arrangementer som skal ha prioritet med lavere kostnader i kjøp og salg av rettigheter.

Mest absurd er dette for Canal Digital. Dette selskapet er eid av Telenor. Det er Norges største aktør på TV-markedet og telefoni, herunder også digitale medier som bredbånd, m.m. Gjennom sitt eierskap i Norges Televisjon, der NRK og TV2 er de øvrige eierne, så ser man at det er en fortetning i TV-markedet i Norge. Dette er i et kapitalistisk henseende ikke sunt.

Rolleforståelse og –blanding er dagens orden, så å si i alle spørsmål. Det er jo blant annet absurd at TV2 fikk tilbudeet om senderettighetene til fotball-VM neste år før Viasat. En skal være rimelig inneforstått med hvem som sier hva til en hver tid, når det i prinsippet egentlig dreier seg om mer penger til selskaper som i dag har fått sine inntekter kraftig redusert, slik som TV2, osv.

Det er egentlig krokodilletårer som felles over at NRK måtte selge seg ut av fotball-VM. Saken var den at de to store aktørene, Canal Digital og TV2 ikke sto beredt til å ta regningen, når kostandskutt i NRK også er blitt dagsorden. Derfor er det at Kulturdepartementet nå vil tukte allmennkringkasterne til å prioritere de fremste og viktigste idrettsarrangementene.

Det er i skrivende stund helt uholdbart at NRK kjempet til seg rettighetene for neste års sending av Eurovision Song Contest fordi Alexander Rybak var så ufattelig uheldig å vinne konkurransen i Moskva i år. Første prøveballong for å dekke inn underskuddet i NRK, var at vi til neste år skulle ha en forhøyet kringkastingsavgift. Dette ble raskt punktert, ikke minst fordi Fremskrittspartiet har bebudet at denne indirekte skatten skal vekk, dersom partiet får regjeringsmakt og tar ministeren i Kulturdepartementet.

Vi får håpe at når stemmene er talt om en uke, og den sittende regjering kanskje får fornyet tillit at Trond Giske henter fram igjen dette brevet han har sendt til idrettens toppfolk. Så får det partiet, som har størst evne til toppfolkenes partnerskap, tukte idretten til å justere seg i forhold til inntekter og satsningsområder. Slik det er i dag, kan dette rett og slett ikke fortsette. Og Giske finner støtte i andre lands politikk på området, slik at det slett ikke blir lett å argumentere seg ut av den siden av saken.

Velferden truet i Norge og i Europa

2009-09-06T09:34:00.000+02:00

Dagbladet skriver på nett i dag at den franske statsministeren, Francois Fillon, mener den europeiske velferden er truet. Det samme gjelder i Norge, når Jens Stoltenberg snakker varmt om den norske velferdsmodellen. Den franske statsministeren representerer det konservative partiet mens Stoltenberg jo representerer h.h.v. Det norske Arbeiderparti (Ap) og den rødgrønne Regjeringen. Her må det sprike i en eller annen retning, der vi trygt kan si at begge har en overordnet politisk sak uten fellestrekk. I Norge er forsvaret av velferdsmodellen et argument for at vi må ha høye skatter og avgifter, til å finansiere modellen. I Frankrike tolkes Fillons utspill som at franske arbeideres tradisjonelt sterke stillingsvern nå er truet.

Både Høyres leder, Erna Solberg, og Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, har kritisert Stoltenberg for å ha tatt ut patent på velferdsmodellen. Merk at det ofte snakkes om velfedssamfunnet, for å gi et skinn av det som velferdsmodell eller velferdsstat kanskje er en riktigere beskrivelse av. Dette betyr en sterk statlig etat som NAV, som historisk sett er blitt det den en gang skulle vært, og som vi i dag diskuterer hvordan vi kan spare på enkelttiltak, for siden å redde hele velferdsmodellen på sikt. Spesifikt er det den borgerlige siden i norsk politikk som diskuterer slike tiltak mens Ap hevder at vi må ha høye skatter og avgifter, nødvendigvis enda høyere skatter og avgifter. Høyre og Fremskrittspartiet (FrP) hevder mest eksplisitt at skatt og avgifter må senkes, dersom vi skal opprettholde velferdsstaten.

Årsaken til at det i norsk politikk går et skille mellom venstresiden og de borgerlige partiene, er altså fiskale avgifter til å finansiere velferden. Mest originale er selvsagt FrPs argumenter for at vi både kan ha en høy velferd og lave skatter/avgifter, nettopp fordi vi i Norge har funnet Ali Babas skattkammer og har dirkete opp låsen. Selv Høyres Erna Solberg innser at det ikke er samsvar mellom FrPs løfter og finansiering. Likevel er det på nære nippet at FrP blir Norges største parti. Siv Jensen hevder endog at FrP er det nye arbeiderpartiet i norsk politikk. Som en parantes var dette Adolf Hitlers argument for sitt parti, NSDAP, det tyske nasjonaldemokratiske partiet i 1932, der han vant valget med 24% av stemmene.

Vender vi blikket mot Frankrike, så har de konservative nøyaktig det samme problem som i Norge. I en økonomi som ikke vokser p.g.a. finanskrisen, øker ikke statens inntekter. Da må høyere offentlige kostnader dekkes inn, på en eller annen måte. Grunnen er at jo flere arbeidsledige, desto høyere utbetalinger av trygder og statlige velferdsytelser.

Svaret er imidlertid likt for Høyre, FrP og de franske konservative. Det er å svekke stillingsvernet, for slik å få større fleksibilitet i yrkeslivet. Årsaken til en slik politikk er at arbeidstakere oppnår rettigheter i faste stillinger, ikke deltidsarbeidere og vikarer. I Norge er det slik at en arbeidstaker ikke kan ka kontrakter med tidsbegrenset ansettelse i mer enn 11 måneder. Dette forbudet vil FrP og Høyre fjerne. Hvordan dette er organisert i Frankrike, er ikke kjent, men også her er det snakk om at næringslivet ikke ønsker seg faste ansatte – nettopp fordi dette utløser plikter og kotsnader for arbeidsgivere.

En sak det har vært lite fokus på i valgkampen i Norge, er at Høyre og FrP begge går inn for at maksimal sykmeldingsperiode skal innskrenkes til 6 måneder, ikke et helt år som i dag, i kommende stortingsperiode. Her oppnås det selvsagt to poeng i en og samme sak. Den ansatte har fått halvert tiden for retten til egen stilling etter sykdom. I tillegg bortfaller statens utgifter til sykmeldte etter 180 dager, ikke 360 som i dag. Det er nesten et dogme i Norge at de sakene det er minst polemikk om, de blir vedtatt. Det skal bli spennende å se et revidert nasjonalbudsjett etter valget, dersom de borgerlige får flertall og tar regjeringsmakt etterpå.

I Tyskland går man som regel mer pragmatisk til verks. Her er det allerede blitt en debatt om hvordan statens finanser skal kunne øke, når det ikke er vekst i den tyske økonomien. Der er svaret naturligvis høyere skatter. Bikkjeslagsmålet handler om hvor skattene skal hentes inn, der bl. a. formuesskatt er et brennhett tema.

I Norge har formuesskatt vært en brannfakkel i valgkampen. Med en borgerlig seier er det overveiende sannsynlig at formues-skatten blir fjernet. Det kan ligge sporer i at også de rødgrønne i noen grad støtter dette fordi Senterpartiet (Sp) har ytret ønsker om lettelser i formuesbeskatningen. Sp er partiet som kan sprenge den politiske enigheten innad i regjering. Sosialistisk Venstreparti (SV) har som kjent i den foregående perioden tatt til orde for høyere skatter, allerede.

Men det er liten tvil om at i Euro-sonen må det høyere skatter og avgifter til, for å demme opp for en betydelig utenlandsgjeld. I skrivende stund er alle landene oppe i en gjeldsgrad som langt overstiger den statene hadde etter den 2. verdenskrig. Denne utenlandsgjelden må før eller siden betjenes, der lavere skatter ikke kan være svaret. Det er her Norge går mot strømmen fordi vi har en egenkapital i Statens pensjonsfond – utland, det såkalte Oljefondet, til å dekke underkuddet i statsbudsjettet. Ingen europeiske stater har liknende.

Det er et åpent spørsmål hvordan det norske samfunnet skal klare seg etter olsjen slutter å smøre statsbudsjettene. Da vil heller ikke skattelette være et svar her til lands, men enn så lenge slipper FrP bilig unna i sine argumenter for lavere skatter og avgifter for de rikeste. Som regelen tilsier, så betaler de midlere og lavere lag av samfunnet omtrent like mye skatt med eller uten FrP, slik vi opplevde at Høyre gjorde nettopp det samme for 28 år siden.

Europa står framfor meget upoplære skatteøkninger og politikk med mye konfliktstoff i seg. Hva som er verst, mellom en tilværelse i Norge eller de mest utviklede statene i Europa, er ikke lett å si. Som regel er smaken antakelig som baken, den er delt!

Journalistikkens magre kår i Russland

2009-09-05T05:02:00.000+02:00

Ikke før var skuta “Arctic Sea” frigjort fra kaprere utenfor Afrikas kyst, før det begynte med en rekke spekulasjoner og få svar. Nå forteller Dagbladet på nett at en redaktør i en russisk avis har fått sparken fordi han antydet at “Arctic Sea” førte en ulovlig last.

Russiske journalister har en skrekkelig svak stilling i Russland. Eller dette virker slik, etter at vi de siste årene har sett attentater mot journalister, der den mest kjente er Anna Politkovskaja. Hun ble funnet skutt og drept 7. oktober 2006. Politkovskaja var en meget kjent regimekritiker, der det har vært forsøk på å dømme de skyldige i ettertid. Uten hell, forøvrig. Og det ble tidligere denne uken bebudet nok en gransking i Russland.

Skribenten Mikhail Voitenko har inntil nylig vært redaktør av Maritime Bulletin-Sovfrakht, et nettbasert tidskrift innen sjøfart. I følge Dagbladet fikk han sparken på flukt, etter trusler på grunn av sine artikler om bulkskipet “Arctic Sea”, og hva skipet potensielt kunne inneholde. Det skulle tilsi at denne bloggen hadde havnet i samme kategori, dersom den var et russisk medium. Tanken er helt absurd, naturligvis.

Det er vanskelig å avgjøre hva som er grunnen til avskjedigelsen. Men det er et berettiget spørsmål, som gjentas igjen og igjen, om at det står ikke helt bra til med de mest opplagte friheter som f. eks trykkefriheten. Dette er urovekkende, uansett hvem og hvilke medier som blir forsøkt presset, truet og forsøkt kneblet. Det står en eim av gammel Sovjet-tenkning og kremlologi i dette farvannet, for å bruke en nærliggende metafor.

I samme stund er det enda mer foruroligende at hele historien rundt “Arctic Sea” ikke har fått en endelig oppklaring, og at det fortsatt er en rekke meget ubekvemme spørsmål med få eller ingen svar. Slikt bidrar til mere spekulasjoner enn at historien skal bli glemt. Jo flere og mer dokumenterte opplysninger, desto sikrere blir den sivile verden på at “Arctic Sea” ikke seilte under falskt flagg.

Militæroperasjoner i internasjonalt farvann. Sikkerhetsstyrker fra Russland som befrir skipet etter to ukers forsvinning. Arrestasjoner og rulleblad som ikke henger ihop med den offentlig meddelte versjonen av skipets angitte destinasjon og funnsted. Verdens største forsvarspakt, NATO, som fotfølger og endog mister fartøyet på sine radarer, er slikt som overhodet ikke harmonerer med en tømmerlast fra Finland. Ja, det er også så utrivelige at en av de pågrepne er en antatt avdød kaptein fra Russland. Dette er en historie det lukter både krimbok og filmthriller av.

Først og fremst er det siste i “Arctic Sea”s kjølvann at den som ytrer foruroliggende, og potensielt mye mer sannferdig kunnskap, om skipets forehavender – den har magre kår i russisk journalistikk. Dette er demokratikritikken i Putins og oligarkenes Russland. Og dette bidrar kun til mer spekulasjon, og ytterst pinlig retrett, dersom det viser seg at fritenkingen og ryktene er sanne, enn si bare deler av sannheten.

Inntil videre tyder mye på at vi ikke har hørt de siste nyhetene omkring “Arctic Sea”. I tillegg får en håpe at Mikhail Voitenko ikke blir en del av den meget triste statistikken over vågale stemmer i russisk journalistikk, som fikk en brå død, for å stilne deres stemmer. Eller at “Arctic Sea” blir en av utallige eksempler på uforløste saker og hendelser som setter demokrati og frihet i et kritisk lys i Russland.