Sukkerrør

Velkommen til lanseringsfest!

2026-05-08T12:40:00.010+02:00

STED: BINGEN BOK, Storgata 36A (i Oslo, ja)
TID: Torsdag 21.5 kl. 18:30 (Dørene åpner 18:00)

“Svalbardi fundin” forteller islandske årbøker fra året 1194, fire dagers seilas unna, “nord i Havsbotn”. Like lenge tar det ikke for økologen Yngvild å komme seg til øyriket, hun reiser med passasjerfly. Hun ankommer våren på øyriket, rødsildren er i ferd med å blomstre, snart også svalbardvalmuen og polarflokken. Ærfuglene vralter langs veien, sledehundene bjeffer fra sine kennelbur.

Fra forskningsstasjonens kontor er det utsikt til Adventfjorden, en åtte kilometer lang fjord, fire kilometer på det bredeste, en varm lomme i isødet, og det tettest befolkede området på øyriket jeg både elsker og hater. Polarmåker glir lydløst over sjøen, rødnebbternen ikke like så. Etter nesten åtte års tilblivelse kan jeg ønske velkommen til lanseringsfesten for romanen Adventfjorden!

Arrangementet vil finne sted i mai, ennå for tidlig til at blomstringen er i gang så langt nord, men fortvil ikke, vi skal være et annet sted, nemlig i den hyggelige feministiske bruktbokhandelen Bingen Bok i Storgata. Et steinkast unna Oslofjorden! Omgitt av kvinnelige forfattere, både døde og levende, blir det mingling, opplesning og en samtale mellom forfatter og redaktør. Det blir mulighet for både bokkjøp og noe godt i glasset, som ikke krever et eget klippekort for å få tak i (denne referansen tar du når du har lest boka).

Kom, kom!

Bøker om Arktis 5/12: Arktiske mysterier

2026-05-07T12:39:00.005+02:00

Barna og jeg har lest Arktiske mysterier av Maria Philippa Rossi. Eller det vil si, eldstemann på snart sju år og jeg har lest boka, mens det ble litt for avansert for yngstemann på fire, som under lesningen stadig gikk til og fra, eller rett og slett sovnet. Riktignok av andre grunner enn hva som kunne finnes i det et annet familiemedlem sa forleden: "I'm fucking sick of the Arctic, it's insane how much research there is on the Arctic compared to other places." Bare så det er sagt, jeg parafraserer, og vedkommende har selv deltatt i et forskningsprosjekt om Arktis, riktignok av samfunnsvitenskapelig art, og ikke naturvitenskapelig, som jo er den delen av vitenskapen Arktiske mysterier først og fremst handler om. Her tildeles forskningsfelt hvert sitt kapittel, bygget opp rundt intervjuer med en forsker fra feltet. Et kapittel handler om geologi, et annet om is. I kapittelet om botanikk får vi høre om Hanna Resvoll-Holmsen, hurra for det! Hun har til og med fått sin egen tegning, av bokas illustratør Sara Boccaccini Meadows. Fint er det også at Svalbards flora er viet hele to sider med illustrasjoner, men når det er sagt må jeg si at det er utrolig mye hvitt i boka. Det er rett og slett bemerkelsesverdig mye flate hvor det ikke er noen ting, verken tegninger eller tekst. Jeg får den visuelle følelsen av å lese et skoleprosjekt hvor en elev forgjeves har forsøkt å fylle sidene, selv om innholdet jo er av et høyere nivå. Likevel føles noen av faktaboksene litt tilfeldige, som om de bare er i løs sammenheng med selve hovedteksten. I noen av boksene kommer forslag til forsøk barna kan gjøre selv hjemme, de er litt bedre. Jeg liker særlig forsøket med Snickers-baren for å illustrere hvordan en isbre fungerer i ulike temperaturer, og forsøket med to isbiter for å vise hvordan is smelter bare på overflaten, men boksen hvor man blir bedt om å google et visst dyreplankton for å se hvor romvesen-aktig det er, liker jeg ikke. Hvorfor ikke bare vise oss en tegning av dyret? Hvorfor må vi finne frem skjermen for å få vite det? Ellers et stort pluss for at Rossi skriver om folkeforskning i tillegg. Ja, du og jeg kan samle informasjon som kommer forskerne til gode. Vi kan alle bidra. For eksempel ved å melde inn om hvordan et jordskjelv føltes.

En ting jeg savner er fuglene. Det kunne godt vært mer av dem, men det er kanskje mer et ønske enn en kritikk. Kritikk kunne heller forskerne fått. Hendelsen hvor en isbjørnunge ble drept av en isbjørnhann her forleden, fordi isbjørnungens mor var for svak til å beskytte ungen etter å ha blitt bedøvet av forskerne, er jo ikke første gang en isbjørn har dødd etter forskernes inngripen. "Uheldig engangstilfelle", du liksom. Selv har jeg vært med på å plukke planter på Svalbard, i forsknings øyemed, noe som ellers ikke er lov. Jeg synes vi bør snakke litt mer om hva vi tillater forskere å gjøre, selv om det kanskje er vanskelig å gjøre det i en barnebok om forskning. Man vil jo ikke skremme barna bort fra vitenskapen, tross alt. Spørsmålet er: Klarer denne boka å lokke barn til forskning? Jeg vet ikke! Noen ganger leser vi ting som vi ikke umiddelbart tenker på og snakker om, men som vi kanskje husker til siden, og det gjelder vel barn også. Jeg må innrømme at barna mine ikke er spesielt interessert i Arktis, og at det var jeg som tok med denne boka hjem. Arktiske mysterier får et lunkent tja fra oss alle, tror jeg.

Her forventet jeg en illustrasjon av en niskinflaske, men den
kom aldri. Jeg ble så forvirret av mangelen på en illustrasjon at
jeg begynte å lure på om målebegeret til høyre var en
niskinflaske, men det er det jo ikke.

Her får jeg lyst til å pirke og si at vi også er dyr. Hilsen biolog

Her nevnes pinnebrød, men hvem spiser pinnebrød i
sommerferien, egentlig? Det er jo bålmat, og bål er
ikke lov om sommeren.

Her følger en illustrasjon over maten som blir
nevnt på foregående side, men jeg ser
ikke noe pinnebrød? Det får meg til å
spekulere i om illustratøren ikke aner hva
pinnebrød er for noe.

Dette her er jo helt pinlig unøyaktig i en bok om forskning.
Forfatteren skriver at 20 % av verdens landområder er dekket av permafrost, men vi skal se for oss hele jordkloden? Mesteparten av jordkloden er jo hav! Jeg skjønner ikke at noen ikke har påpekt dette før boka gikk i trykken.

To sider med planter.

Her ser dere et eksempel på hvor mye luft det
er på sidene.

Tegning av Hanna Resvoll-Holmsen. Hun ser
betydelig blidere ut på tegningen enn hun gjorde
på originalbildet, syes jeg.

Litteratur i april: Våren tramper / med sølete støvler / på teppet i vinterens bestestue

2026-04-30T10:00:00.002+02:00

Sitat fra Fædrelandsvennens anmeldelse av Adventfjorden,
hvor jeg forresten fikk terningskast fem!

En bok jeg leste ute i april.

Et dikt fra Mosestille. Kjerringrokk av Kjersti Ericsson.

Et bilde jeg tok av skrivepulten min på Verdens bokdag.

I april ble Adventfjorden utgitt, og jeg følte at jeg endelig kan si at jeg har et forfatterskap. Ikke nok med det, så har april vært full av lesing og skriving. Å, jeg leste så mye fint og bra, og det var gøy, gøy, gøy å skrive. Ellers var jeg på mitt første årsmøte med Norsk Forfattersentrum, og jeg leste på et arrangement med Splittet Kjerne.

I mai blir det lanseringsfest for Adventfjorden på Bingen bok, nærmere bestemt torsdag 21. mai, klokka 18. Velkommen!

PROSA
1. JEG VAR LENGE DØD av Karl Ove Knausgård
2. VINTER I SOKCHO av Elisa Shua
3. A SORCERESS COMES TO CALL av T. Kingfisher
4. HAMNET av Maggie O'Farrell
5. KAMMAKARGATAN av Therese Bohman

POESI
6. ALKEKONGERIKET av Kjersti Ericsson
7. MOSESTILLE. KJERRINGROKK av Kjersti Ericsson
8. ORD I ARKTIS av Lisbeth Espenes

ESSAYS (?)
9. THE BOOK av Mary Ruefle
10. MY PRIVATE PROPERTY av Mary Ruefle

"Adventfjorden" har kommet fra trykken!

2026-04-10T13:52:00.002+02:00

Bøker om Arktis 4/12: Ord i Arktis

2026-04-09T13:07:00.001+02:00

Ord i Arktis av Lisbeth Espenes er, ifølge forlaget, ikke en diktsamling om Arktis, men en samling dikt skrevet i Arktis. Jeg tenkte likevel at den egnet seg for min lille serie "Bøker om Arktis", tittelen nærmest ber om å bli lest som en bok om Arktis. (Når det er sagt trenger ikke ordet "Arktis" i seg selv å generere en slik lesning, bare tenk på romanen Kärlekens Antarktis av Sara Stridsberg, som ikke handler om Antarktis, i hvert fall ikke bokstavelig talt.) De fleste av diktene er riktignok stedløse, men innimellom dukker det opp dikt som henviser til steder i Arktis, bl.a. et dikt som heter "Skyen over Svalbard", som jeg synes er pussig, det er sjeldent én sky på himmelen, og i hvert fall ikke over hele Svalbard, vel? Videre kan jeg si at deler av diktet går slik: "Fjellene kveler meg / Menneskene kveler meg / Som skyen over himmelen / Vil jeg sveve av sted". Veldig plumpt og klisjéaktig, som stort sett hele samlingen er. I et annet dikt forekommer beskrivelsen "store høyder og dype daler". Som om ikke det er nok, inneholder samlingen to corona-dikt, som begge bekrefter min påstand om at alt som noensinne er skrevet om corona er gørrkjedelig. Det eneste fiktive jeg kommer på, hvor tilbakeblikk på corona ikke har vært kjedelig, er tv-serien The Pitt, men selv der eksisterer corona bare i korte flashbacks, og jeg tror at det er mer enn nok. Var det mer, ville det vært kjedelig.

Litteratur i mars: Foredrag og folk som forsvinner

2026-04-08T12:28:00.003+02:00

Påska er over, jeg leste Jeg var lenge død og hvor mye mer påskestemning kan man få av en bok som ikke er en krim? Eller, var det kanskje en krim? Dette kan jeg bare diskutere med folk som har lest boka, for jeg vil ikke røpe hva som skjer. Om selve ferien kan jeg si at jeg hørte kattugle og at det ble opptil flere middager spist ved bål. Om mars måned kan jeg si at den ble svært produktiv på skrivefronten. Jeg tenkte mye på både I Who Have Never Known Men og Madness, Rack and Honey. Jeg var på konsert med Jenny Hval på Vega, forrige gang jeg så henne var hun rockettothesky, det må være omtrent tjue år siden? Forøvrig er det verdt å nevne at hun har skrevet en roman som jeg leste på omtrent samme tid og som jeg fortsatt tenker på iblant, nemlig Perlebryggeriet. (Selv var jeg temmelig laber i min kritikk den gang, lite visste jeg at romanens bryggeri skulle feste seg på netthinnen.)

Nå er det april, hestehoven har sprunget ut for lengst, og Adventfjorden er straks å finne i bokhandelen.

PROSA
1. I WHO HAVE NEVER KNOWN MEN av Jacqueline Harpman
2. DE STJERNEKYNDIGE av Vetle Lid Larssen
3. JEG HAR DET IKKE I MEG Å BLI KLASSEKONTAKT av Caroline K. Palonen
4. SANNINGSBERGET av Therese Bohman

SAKPROSA
5. MADNESS, RACK AND HONEY av Mary Ruefle

TEGNESERIE
6. ULTIMA THULE av Didrik Magnus-Andresen

Et morsomt utdrag om Arktis fra Madness, Rack and Honey.

Teksten jeg skrev om Jeff Sebos The Moral Circle kom på
trykk i Klassekampen.

Bøker om Arktis 3/12: Alkekongeriket

2026-04-08T11:53:00.000+02:00

I vinter, for et par måneder siden, kom jeg over det litterære tidsskriftet Polarlit. Polarlit oppstod i 2023 og er intet annet enn Svalbards eget litteraturmagasin. Med stor interesse scrollet jeg nedover hjemmesidene deres og fant et par dikt av Kjersti Ericsson. Det viste seg at diktene, om havhest og ismåke, var hentet fra diktsamlingen Alkekongeriket som ble utgitt i 1997. Til min store glede fant jeg samlingen i nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket. Jeg liker hvordan Ericsson beskriver Svalbard først og fremst via de levende, hvordan omgivelsene kommer til syne i relasjon til dem fremfor å stå alene. Jeg liker også hvor tydelig det er at diktets jeg er fremmed i det høy-arktiske landskapet, fordi hun eller han stadig drar de arktiske skapningene inn mot noe kjent, et skjærereir for eksempel, som i det følgende diktet, og at i det skjærereiret kommer inn i diktet, er det ikke lenger de små plantene under vinterdekket som fremstår som det eksepsjonelle, men nettopp skjærereiret; i det siste linje leses er det skjærereiret som føles malplassert. Det som først fremsto som kjent, er nå det fremmede.

I neste dikt sees enda en sammenligning av arter på Svalbard og på fastlandet, riktignok synes jeg diktet er mer banalt enn det foregående. Jeg liker det ikke like godt, men synes likevel tror godt om alle var en treffende beskrivelse av svalbardreinen.

Følgende dikt vil jeg beskrive som barnlig og lekent, likevel ser jeg for meg mye mer enn bare en dukkende sel. Jeg tenker på det enorme landskapet, hvor smått alt som lever er i de enorme massene av hav og fjell; ved første øyekast ser Svalbard ut som et ødeland, men ser man nøyere etter finnes det liv! Kanskje ikke så veldig mye, men ikke ikke-eksisterende, det finnes!

Videre et dikt om den arktiske dagen, som er et av mine favoritter fra samlingen. Jeg liker sammenblandingen av sola og barnet, at hun er både sola og det vanskjøttede barnet.

Her kommer et eksempel på hvordan Svalbard, eller skal vi si samfunnet i Longyearbyen mer spesifikt, beskrives via objekter, både sko og planker. Jeg liker spesielt den andre delen, hvor plankene som en gang var levende trær, kommer til orde.

Forøvrig var diktsamlingen delt i tre deler, hvor bare den andre delen handlet om Svalbard, men likevel syntes en rød tråd å binde delene sammen, manifestert i fugler og planer. I dette diktet fra samlingens siste del, gror valmuene frodig, i kontrast til valmuene fra det første diktet, samtidig som jeg-et tematiserer diktningen. Fant hun det samme stoffet, med samme skimmer, i nord?

Bøker om Arktis 2/12: De stjernekyndige

2026-03-05T12:07:00.002+01:00

Etter flere måneder på nattbordet har jeg endelig klart å lese meg gjennom Vetle Lid Larssens De stjernekyndige, en over fem hundre sider lang gørrkjedelig roman om en liten gjeng vitenskapsmenn som reiser fra København til Vardø for å bygge et observatorium, slik at de kan se Venuspassasjen i 1769, en bragd som de håper skal plassere dem på den vitenskapelige stjernehimmelen. Ja, de skal bli like berømte som Kopernikus & co. Målet er like klart som dagen, likevel klarer jeg ikke å forstå hvorfor mennene lider seg gjennom en reise nordover. Romanen er livløs og uengasjerende. En av vitenskapsmennene er botaniker, men hans blikk på plantene fremstår som maskinell. Han virker veldig lite interessert i plantene til å være en som så gjerne vil virke som vitenskapsmann, og kanskje er det litt av meningen, siden boka flere ganger kverner om hvor bra det er å være en god toer når man ikke kan være en ener, så mye at tankene mine går til Johan Harstads Buzz Aldrin, hva skjedde med deg i alt mylderet?, en bok som også kjedet meg innmari og som var altfor lang og altfor tydelig skrevet av en mann, på den måten jeg hater at en bok er tydelig skrevet av en mann, det har kanskje noe med tingene som ikke beskrives, kvinnene som føles som pappfigurer, uten at jeg kan si at mennene i romanen var spesielt dype, de heller, det var de samme følelsene som dukket opp igjen og igjen, irritasjon, ærgjerrighet og sjalusi, det var omtrent ikke noe ved dem annet enn de tre nevnte modusene, bare et kort blaff av forsoning på slutten, som jeg heller ikke fant særlig troverdig. De reiser til Vardø, men i realiteten kunne de ha vært hvor som helst, for jeg klarte ikke å se for meg det skiftende landskapet, ei heller landskapet de kom til og ble værende i til Venus hadde passert. Jeg falt helt ut under beskrivelsen av hvalrossjakten, det var så kjedelig. Jeg forstod ikke hvorfor det ble fremstilt som så spesielt å plukke en reinrose og gi den til sin kollega, er ikke reinrose en ganske vanlig plante både i fjellet og i nord? Tar jeg feil? Det var vel ikke meningen at det bare skulle være en søt gest fra en konkurrent til en annen? Det ville i så fall være helt urealistisk, så mye de ellers hatet hverandre, Borchgrevink og ungareren.

Styr unna, med andre ord.

Bøker om Arktis 1/12: Ultima Thule

2026-03-02T13:02:00.002+01:00

Det er mars, og jeg har ikke (før nå) begynt på litteraturmålene jeg satte meg like ved årets begynnelse. Det vil si at jeg har lest i bøker om Arktis, men ikke skrevet noe om det her, slik jeg lovet. Imidlertid leste jeg tegneserieromanen Ultima Thule av Didrik Magnus-Andresen i helga, om gruveabeidere som havner i trøbbel etter at de sprenger seg inn i et underjordisk rom som tilhører en eldgammel, tapt sivilisasjon. Året er 1939. På kontorene til Store Norske jobber en geolog og en sekretær. Geologen er medlem i en hemmelig orden, den russiske geologen i Barentsburg likeså. Sekretæren, som har et godt øye til geologen, er møkkalei av at det ikke skjer noe på Svalbard. Hvor er et store arktiske eventyret hun lengter etter? Må hun ta til takke med å få slibrigheter slengt etter seg av arbeiderne i kantinen? Nei, selvfølgelig ikke. En gruppe tyskere kommer til Longyearbyen for å lete etter en utømmelig energikilde som allerede nevnte tapte sivilisasjon er kjent for. Høres noe av dette kjent ut? Ultima Thule er Indiana Jones på Svalbard. Det sies ikke, men først tenker jeg at det er tidlig mørketid på Svalbard når jeg leser, før snøen har lagt seg skikkelig, siden det snør, men likevel føles mørkt, men kanskje er det bare et resultat av at tegningene er i svart/hvitt? Kanskje er det egentlig litt senere på vinteren, siden våre helter kjører med hundespann til Barentsburg? Eller var det snø hele veien dit så tidlig på vinteren før, før global oppvarming? Jeg er usikker.

Her får dere se Longyearbyen i mørke og snøfall:

Men hei, så lyst det ble når vi kom oss til Barentsburg:

Jeg tolker at det er så lyst i Barentsburg som at geologen & co øyner et håp der, siden det er den russiske geologen bor. Han er, som sagt, også med i den hemmelige ordenen og kan være til hjelp. Eller? Nei, for alt som foregår utendørs etter at vi kommer oss til Barentsburg er lyst, som om bare Longyearbyen ligger i mørke. Er det kanskje midten av mars? September? Eller er det ingen mening bak?

Både dolkhaler og isbjørner er med, Svalbard kirke også. Ultima Thule er en ålreit utgivelse som fanger opp Longyearbyens atmosfære, men har, etter min mening, altfor mange slåss-scener. Slåssing er noe av det kjedeligste som finnes på film, og det er akkurat likedan her. Jeg kjøper heller ikke at Kolbein snakker høyt om hvorfor han tok de valgene han tok, det var rett og slett altfor inderlig. Jeg tror det ville vært bedre dersom følelsene hans heller ble visst via handling, eller at noen (leseren?) oppdager noe om ham som han selv ikke er klar over at han viser frem. Slutten åpner forøvrig for en fortsettelse, men etter et raskt Google-søk kan jeg ikke se at det finnes. Det kommer kanskje en gang i fremtiden?

Litteratur i februar: Det beste og verste av Norge

2026-02-28T13:36:00.002+01:00

Mye skigåing i februar, hurra!

FAU har ordnet posebibliotek i
barnehagen. Fantastisk!

Jeg leste nesten ingen bøker i februar, men det var tross alt både OL og deilig skiføre. En ekte, nydelig vinter ble det! Jeg kan leve lenge på det.

Det er gått to måneder inn i året og jeg har ikke engang begynt på nyttårsplanene mine. De stjernekyndige ligger oppslått på nattbordet for ente måned på rad, det går trått, selv om det er en lettleselig bok. Alle karakterene er usympatiske, men det kan jo ikke være grunnen (jeg vil si de fleste i Havet og giften er usympatiske, men den boka er jo fantastisk). Jeg tror det kanskje er fordi romanen ikke får meg til å tro på drivkraften til noen av karakterene. Det fremstår for meg som helt urealistisk at de utholder en reise til nordområdene, hvor det er rått og kaldt og mørkt, med det som fremstår som bare vage motivasjoner.

Apropos nord, neste uke går min egen roman om Arktis til trykken. Etter påske er den å finne hos bokhandlerne. Ellers har jeg skrevet en anmeldelse av Jeff Sebos The Moral Circle på hjemmesidene til Forfatternes klimaaksjon.

SAKPROSA
1. LØGNEN av Kenneth Fossheim og Magnus Braaten
2. DET BLÅØYDE RIKET. NORSKE TILLITSPATOLOGIER av Eva Joly og Nina Witoszek

Adventfjorden!

2026-02-27T13:32:00.004+01:00

I dag er det isbjørnens dag, og hvilken dag passer det ikke bedre å vise fram omslaget til romanen jeg har skrevet om Svalbard?

I over sju og et halvt år har jeg arbeidet med boka om Yngvild, skogsøkologen som drar til vidda i nord hvor det er null trær, nada og niks, bare noen små, karrige arktiske valmuer og rødsildrer som så vidt er synlige (ok, det er også en bitteliten dvergbjørk der, men kan den egentlig regnes som et tre?); om forskergruppa Yngvild er en del av; om ornitologen Mikkel som samler opp døde sjøfugler og ringmerker trekkfugler på Akerøya; om professor Bjørnar som bare drømmer om å dra tilbake til verdens utkant; om veterinær Alison som elsker hester mer enn hun elsker sin egen familie; min relasjon til denne fortellingen er eldre enn både ekteskapet mitt og mine to sønner, men nå er boka endelig ferdig og om en halvannen måneds tid er den å finne hos bokhandlerne. Imidlertid kan den allerede nå forhåndsbestilles.

PS: En annen passende tilfeldighet er at noen i romanen spiller sangen ‘hard rain’ fra Lykke Lis album ‘so sad so sexy’ i gruvearbeiderbrakka i Longyearbyen, og i vår kommer det nytt album fra den kanten, hurra!

Litteratur i januar: Spikking og den moralske sirkelen

2026-01-31T14:25:00.010+01:00

Januar har vært fin, jeg elsker vinter, så det er en lett sak. Tilbragte en uke i Songe for et skriveopphold, gikk på trettiårsfesten til Kolon forlag, tok portrettbilder til den nye boka (som nå er levert inn til språkvask), anmeldte en filosofibok, diskuterte skriving med skrivegruppa, hørte på en gøy podcast-episode om sovjetisk sci-fi, gikk på skøyter og ski, red i snøen og deltok på helgekurs i spikking med Larvik Husflidlag. Ja, dere hørte riktig, jeg, som hatet sløyd, har nå fått spikking som hobby.

I januar leste jeg ferdig en ganske gøy bok av irske Catriona Shine, som jeg hørte i samtale på en irsk litteraturfestival i høst, om et leilighetskompleks i Oslo som på mystisk vis forsvinner under føttene på beboerene, og likevel tenker flere av familiene bare på at de må bytte leiligheten med noen andre i komplekset så fort som mulig, før skadene blir altfor synlige, eller selge unna så fort som mulig, før skadene blir altfor lette å oppdage. Ekkelt. De beboerne kunne ha godt av å lese The Moral Circle av Jeff Sebo, hehe. Snart kommer en anmeldelse av den på nettsiden til Forfatternes klimaaksjon, så jeg skal ikke si så mye mer, annet enn at den fikk meg til å tenke annerledes om KI.

Ellers leste jeg Professor Andersens natt av Dag Solstad, og Mother Mary Comes to Me av Arundhati Roy, som jeg faktisk likte, bortsett fra den forsonende slutten som jeg er ambivalent til. Uansett en bok som var verdt min tid. I februar skal jeg lese Det godes suverenitet av Iris Murdoch.

Utsikten fra arbeidsrommet i Songe.

Uferdig manus.

Hest er best!

SAKPROSA
1. MOTHER MARY COMES TO ME av Arundhati Roy
2. THE MORAL CIRCLE av Jeff Sebo

PROSA
3. PROFESSOR ANDERSENS NATT av Dag Solstad
4. HABITAT av Catriona Shine

Bokfrokost cxxii

2026-01-13T09:56:00.001+01:00

Mother Mary Comes to Me
kaffe
granola, yoghurt og banan

Jeg er på skriveopphold på Sørlandet og leser Mother Mary Comes to Me av Arundhati Roy. Jeg tror jeg har lest én roman av henne tidligere, som jeg ikke var noe spesielt begeistret for. Lurte lenge på om jeg skulle lese denne eller ikke, jeg er glad jeg bestemte meg for det.

Litteraturåret 2025

2026-01-02T21:49:00.019+01:00

I 2025 leste jeg 85 bøker. Det er omtrent som det pleier å være. Nytt av året var at cirka halvparten av bøkene var skrevet av menn! Dermed klarte jeg alle lesemålene jeg satte meg for et år siden. Ikke verst. I år skal jeg lese ti nye bøker i serien Bøker som ble liggende, og dessuten lese og blogge om minst tolv bøker om Arktis, i anledning at min tredje roman, Adventfjorden, slippes til våren. 2025 var med andre ord et godt skriveår. Jeg håper det fortsetter i år.

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Besøker
gruver.

Utkast til en roman som kommer i april.

Årets norske roman
Shit! Jeg leste ingen norske romaner som jeg virkelig lot meg begeistre av. Ikke en gang Carl Frode Tiller.

Årets beste oversatte bok
Havet og giften av Shūsaku Endō.
Bobler: Tarantell av Eduardo Halfon.

Årets debutant
De jordbundna av Emma Kanckos, fordi jeg elsker tittelen (selvfølgelig) og tilbragte så mye tid med den da jeg oversatte deler av samlingen til tidsskriftet Mellom.
Bobler: Hermeneutikerens håndbok til kjærligheten av Gina Tandberg.

Skrivepulten i Berlin.

Året vi oppdaget noen merkelige
vesener i dammen i hagen. Vi fant ut
at de var dronefluelarver. Spennende!

Årets skuffelse
Arendal av Karl Ove Knausgård. Elsker tittelen, men det er alt.

Årets novellesamling
Antologien Furies av Sandi Toksvig (red.). Elsket den ikke, men den er verdt å nevne siden jeg brukte mye tid på å tenke over den.

Liten fashionista spaserer i
Kensington Gardens, åsted for den mest
minneverdige novellen i antologien Furies.

Årets barnebok
Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid.

Årets dårligste bok

The Ice Museum av Joanna Kavenna.
Boblere: Fars rygg av Niels Fredrik Dahl, De få utvalgte av Peter Høeg, Mørke. Stjerner, redsel og fem netter på Finse av Sigri Sandberg.

Årets skjønnlitterære bok skrevet av en mannlig forfatter

Havet og giften av Shūsaku Endō.

Boblere: Amongst Women av John McGahern, Tarantell av Eduardo Halfon.

En artisjokkblomst jeg så i Yorkshire.

Årets sakprosa
Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt.

Boblere: Makt og vold av Hannah Arendt, The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, Having and Being Had av Eula Biss.

Årets klassiker
Døden i Venedig av Thomas Mann.

Årets pageturner
Kick the Latch av Kathryn Scanlan.

I år som i fjor hygget vi oss med
stallarbeid.

Årets poesibok
Vi er bønnene som Gud ber av Jon Ståle Ritland.
Bobler: De jordbundna av Emma Kanckos.

Årets oppdagelse
Tror dette er året jeg virkelig forstod hvor fint det er å delta i en skrivegruppe.

Årets engelskspråklige
My Brother av Jamaica Kincaid.
Boblere: Kick the Latch av Kathryn Scanlan, Orbital av Samantha Harvey, The Bookshop av Penelope Fitzgerald.

Årets skandinaviske (og utenom-norske) roman
Farväl till Panic Beach av Sara Stridsberg.
Bobler: Kometen kommer av Tove Jansson.

Årets roman
Havet og giften av Shūsaku Endō. For en roman, jeg anbefaler den til ALLE.

Året endte med frost
og minusgrader likevel, hurra!

Bøker lest i desember: Is, og en komet

2026-01-01T17:21:00.003+01:00

SAKPROSA
1. PYRAMIDEN av Kjartan Fløgstad
2. JEG ER IKKE MIN MORS DATTER av Julia F. Klausen

FOLKLORE
3. SKRØMT OG SYNSKHET I NORD-NORGE av Roald Larsen
4. MIKKEL av Tor Åge Bringsværd

PROSA
5. KOMETEN KOMMER av Tove Jansson
6. SMADRA av Brynjulf Jung Tjønn

Godt nytt år! Jeg foretrekker å oppsummere ting som har vært når de faktisk er over, ikke et minutt før, så her kommer oppsummeringen av fjorårets siste måned før jeg går i gang med å kåre leseårets bøker. Det ville aldri falt meg inn å gjøre det før året faktisk var over. En vet aldri hva man finner på å lese på nyttårsaften. Selv leste jeg Hardråde av Tore Skeie, men jeg ble ikke ferdig. I timene før midnatt prioriterte jeg å lese om isvett på nettsidene til Redningsselskapet. I det hele tatt har jeg lest masse om is de siste dagene. Fyttikatta så gøy det er å være ute på isen. Det er nesten så jeg ikke har lyst til at det skal snø i morgen.

Uansett, den aller beste boka jeg leste i desember var Kometen kommer. En gjenlesning. Burde jeg kanskje heller ha lest den som handler om vinteren i Mummidalen? Kanskje, hvis det ikke var for at kuldegradene kom til jul likevel. O, fryd!

Jeg forstod med en gang hvilken kjeks
dette var. (Fra Jeg er ikke min mors datter.)

Mer mann i monitor 2.11

2025-12-30T19:26:00.003+01:00

Jeg klarte det! Jeg leste ferdig Mikkel av Tor Åge Bringsværd i dag, og med det nådde jeg målet mitt om, i løpet av 2025, å lese førtifire bøker skrevet av menn. Yess! Noe bilde av den siste boka har jeg ikke, siden et mobilhotell nylig ble innført her hjemme, i god tid til det nye året. Imidlertid la jeg ut et bilde av boka tidligere i år. Jeg har altså brukt lang tid på å lese den, men grunnen til det er at boka er en samling fortellinger, myter og eventyr om rever fra hele verden, jeg får liksom nok av å lese en eller to fortellinger om gangen, hvis ikke de skal gli over i hverandre og ende opp med å bli noen få, vage fortellinger. I begynnelsen leste jeg høyt fra boka til barna mine, men jeg skjønte fort at de nok var for eldre mennesker. En av de siste fortellingene i boka, Revesøster, var en historie fra Sør-Korea, hvor det er tradisjon for at reveskikkelser er onde. En skikkelig grusom og blodig fortelling. Mikkel Rev er en helgen i forhold til revesøsteren.

Gråbein har jeg også liggende, men jeg tror jeg skal vente litt før jeg går i gang med den. En ting jeg skal gjøre først, er å kåre årets bøker. Uansett, hurra for meg, jeg klarte det jeg satte meg i fore. Hva skal jeg gjøre neste år, mon tro?

Mer mann i monitor 2.10

2025-12-28T19:48:00.008+01:00

Her kommer jeg, i romjulen, for å si at jeg har lest Skrømt og synskhet i Nord-Norge av Roald Larsen, en samling spøkelseshistorier. Jeg må si jeg stusset en del over hvilke ord som fikk fotnoter og hvilke som ikke fikk det, f.eks. fikk ordene skur og ritual en fotnote, mens f.eks. ordet fembøringstida ikke får noen. Ordet joike får en fotnote, men ikke før slutten av boka, under en av de siste historiene, selv om joik har forekommet flere ganger tidligere. Noen stedsnavn og nordnorske uttrykk får forklaringer, andre ikke, uten at jeg forstår hvorfor noen får og andre ikke, utvalget virker helt arbitrært for meg.

Det aller merkeligste er likevel historien "De mystiske soldatene på Engnesveien på Skjervøy", hvor en fyr opplever en merkelig hendelse som inkluderer skikkelser i militære klær. Etterpå forteller han om det til sin onkel, som er veldig opptatt av militærhistorie. Nevøen har et håp om å forstå mer av hva han har opplevd. De møtes på en kafé for å diskutere hendelsen, hvor det dukker opp et avsnitt om hvordan nevøen og onkelen foretrekker biffen sin, de foretrekker den på hver sin måte, en lang utlegning følger så om hvordan biffene skal stekes for å bli slik de to liker dem, bare sånn apropos ingenting, ingenting annet enn at de møtes på en kafé. Deretter fortsetter samtalen mellom de to slektningene. Veldig, veldig rart, og kanskje det jeg kommer til å huske best fra denne boka. Men var det kanskje ikke det jeg var ute etter da jeg plukket opp denne? Det ustriglete, rare, noen utenfor allfarvei?

Mer mann i monitor 2.9

2025-12-12T14:55:00.002+01:00

Stod opp i otta for å spise lussekatter og høre hvitkledde barn synge. Senere leste jeg ferdig Pyramiden av Kjartan Fløgstad, en liten bok om den nedlagte, russiske gruvebyen på Svalbard. Jeg lærte om Pachamama, at gruver og fjell i flere kulturer blir beskrevet som en kvinne og at det i Hollywood en stund var forbudt å fremstille tog inne gruveganger. Se her:

Jeg lærte også at dagåpning og innslag er to ord for det samme (den ytre delen av en gruve). Takk, Fløgstad, for jeg jobber med min egen Svalbard-bok og slet med å finne riktig ord.

Hva mener Fløgstad med "industrialismens brutale møte med dei økologiske grensene for vekst"? Jeg ser nemlig bare business as usual.

Ja, men hvorfor ikke? To fluer i en smekk.

Jeg stiller meg i tvil om hvorvidt nordmenn er mer bofaste enn f.eks. russere, bare for å ta et nærliggende eksempel. Og jeg tror ikke dette er ment som tøys heller, for Fløgstad bruker det som argument for hvorfor nordmenn, og ikke russere, synes det er viktig å ta vare på bygningene i Pyramiden. (Men jeg måtte sjekke, for det er jo mye tøys i denne boka også.)

Litteratur i november: Havet og skipet

2025-12-02T19:14:00.006+01:00

SAKPROSA
1. STEERING THE CRAFT av Ursula K. Le Guin
2. HAVBOKA av Morten Strøksnes

POESI
3. VI ER BØNNENE SOM GUD BER av Jon Ståle Ritland

Leste nesten ingenting i november, sykdom herjet i hjemmet, i stedet stoppet jeg hull i bukser og luer mens jeg hørte på podcaster, bl.a. den nystartede Fantastiske bøker med Tharaniga Rajah og Monica Bjermeland. Veldig gøy, gleder meg til fortsettelsen! (Det hører forresten med at jeg i tillegg til å reparere klær så smått har begynt å hekle, så nå står ikke verden til påske.) Før jeg ble syk rakk jeg imidlertid å delta på forfatterforeningens medlemsmøte, og bra var det, for der traff jeg mange hyggelige folk, i tillegg til at jeg bevitnet korrekturlesing i plenum. Herlig!

Jeg likte hver eneste av de få bøkene jeg leste denne måneden, og til tross for at det bare ble tre, har jeg karet meg fremover i mannsprosjektet mitt. Nå mangler jeg bare fire bøker skrevet av menn for å nå målet mitt. Det klarer jeg i løpet av desember, bank i bordet!

Litteratur i oktober: En psykopat, et museum av is og en irsk litteraturfestival

2025-10-31T12:44:00.002+01:00

SAKPROSA
1. EN SANN SVIR! av Dag Solstad
2. HJERTEFORELDRE av John M. Gottman
3. DET JEG VET OM KVINNER PÅ HESTER av Pernille Stensgaard
4. THE ICE MUSEUM av Joanna Kavenna

PROSA
5. SPOR av Louise Erdrich
6. OF MICE AND MEN av John Steinbeck
7. PIRANESI av Susanna Clarke
8. HAVET OG GIFTEN av Shūsaku Endō
9. ADVENT av Gunnar Gunnarsson

POESI
10. DET TRENGER IKKE VÆRE SÅ FINT FOR MIN DEL av Stian Johansen
11. ELEMENTENE av Morten Claussen
12. DJUP REDSLE. DJUP RO av Karl Seglem

Oktober ble en bra lesemåned. Avslutta alle streamingtjenester, kanskje det var en del av grunnen? Oktober begynte i hvert fall på hyttetur i Svelvik, hvor jeg leste Havet og giften, uten tvil månedens litterære høydepunkt, selv om jeg var sterkt uenig i mye av det oversetteren Magne Tørring skrev om skam i etterordet. Jeg er ikke så sikker på om skillet mellom ytre og indre skam er så skarpt som Tørring later til å mene. Hvis det var det, ville det da vært så mange selvmord i Japan? Jeg tenkte ikke på Dr. Toda som resultatet av en kultur med sterk kollektiv skam, men rett og slett at han var en vaskekte psykopat. Tenker jeg det fordi jeg er en vestlig leser? Jeg tror ikke det (men jeg kan selvfølgelig ta feil). Uansett, for en roman, med så mange ulike innganger til hvordan ondskap oppstår, noen utrolig banale, andre ikke. Hvis du skal lese én bok resten av året, les den.

Ellers leste jeg flere bøker om hester, En sann svir! og Det jeg vet om kvinner på hester. Likte begge to på hver sin måte. Sistnevnte kjente jeg meg mye igjen i. Førstnevnte ikke så mye, faktisk veldig lite gjenkjennelse; jeg har, til tross for hesteinteressen, aldri interessert meg noe særlig for travsport. Likevel var det en interessant (og spesiell) leseopplevelse, umiskjennelig Solstad. Jeg deltok på irsk litteraturfestival i bruktbokhandelen Prismatic pages, hvorfra jeg dro hjem med et eksemplar av Habitat av Catriona Shine som jeg gleder meg til å lese. Shines tanker om hva et hus er og ikke er gav gjenklang i meg. Dessuten gøy at en engelskspråklig forfatter har skrevet om mennesker en boligblokk i Oslo.

På en annen side ble jeg så irritert over Joanna Kavennas beskrivelser av Norge i The Ice Museum at jeg måtte skrive et par setninger om det på Goodreads. Jeg har aldri skrevet noe der før, og er i grunnen ikke noe særlig aktiv, men når jeg først var der for å lese om hva andre syntes om The Ice Museum, var ikke veien kort til å si i fra. Jeg leste en kommentar om at Kavennas fascinasjonen for Arktis og Thule i grunnen virket mest teoretisk, når hun først dro til de arktiske strøkene virket det mest som om hun ikke ville være der, og den beskrivelsen er jeg hundre prosent enig i. I tillegg var hun bemerkelsesverdig dømmende i beskrivelsene sine av folk og fe.

Likevel var det ikke så galt at det ikke var godt for noe, jeg kom på en idé til en nye lese-serie, nå som jeg har avslutta en annen (for denne gang), og i tillegg, til våren, kommer med en roman om Svalbard: Neste år skal jeg lese minst tolv bøker om eller med handling lagt til Arktis, og skrive om dem. Jeg har en liten liste over potensielle bøker, men tips tas i mot! Mer om dette prosjektet senere. Først er det allehelgensaften og medlemsmøte med Forfatterforeningen. Jeg skal være spøkelse.

God halloween!

Boka i vinduskarmen er Mikkel av Tor Åge Bringsværd.

Morsomt sitat fra En sann svir!

Ting jeg gjør når jeg ikke leser: Ser på barna som
rutsjer ned pukk.

Ting jeg gjør når jeg ikke leser, del to: Ser på barna som
hopper i høy.

Bøkene som ble liggende, 10/10

2025-10-29T15:10:00.001+01:00

Av alle bøkene jeg har lest i serien Bøkene som ble liggende, er Spor en av de jeg har hatt liggende kortest (sammen med Hannah Arendts Makt og vold, Thomas Bernhards Utslettelse og Kalles kopier av Bjarne Benjaminsen). En ting jeg liker å gjøre er å gå inn på nettsiden til bruktbokhandlere og plukke med meg "random" bøker. Litt som å gå langs hyllene på biblioteket og se om noe fanger interessen min, uten noen annen mål og mening. Hvem vet, kanskje leser jeg noe som viser seg å være kjempebra og som jeg ellers aldri ville ha funnet frem til. Spor la jeg i handlekurven en gang jeg klikket meg gjennom bruktbøkene til Bingen Bok, den gang de ennå het Gullberg & Bostadløkken. Jeg tror det var under covid at jeg tenkte: En over tretti år gammel roman om urinnvånere i et reservat i USA, interessant!

Imidlertid kjedet boka meg så mye at jeg den gang la den fra meg omtrent halvveis. Jeg klarte verken å henge med eller engasjere meg i noen av karakterene. (Kanskje skyldtes det ene det andre.) Av en eller annen grunn klarte jeg å engasjere meg litt mer da jeg nylig plukket opp boka på nytt, særlig i hun som bor sammen med nonnene og er så overdrevent from at hun syr seg underbukser av vadmel som rasper mot huden slik at hun hele tiden skal minnes Kristus' lidelser. Jeg synes det var ganske fornøyelig å lese de mange samtalene hun har, med både overnonnen og den gamle mannen Nanapush som forteller henne en grov historie om vannet for å understreke hvor latterlig kyskheten hennes er. Jeg synes også det var vemodig å lese kapittelet der Nanapush selv kommer til ordet, hans beskrivelser av familien og hvordan datteren valgte å gi fra seg sin datter igjen, som jeg tror er hun som ender opp med å bli en nonne, men det er vanskelig å si siden første halvparten av boka ligger et annet sted for meg, i tåken?

En kan jo spørre hva som er vitsen med å lese sånn som dette, å ta opp igjen en bok jeg har lagt fra meg og glemt så mye av, av ulike grunner. I dette tilfellet, hvorfor ta opp igjen Spor når den kjedet meg så mye forrige gang? For å finne ut noe har forandret seg, om grunnen til at den ikke lot seg leses da hadde mer med min sinnsstemning å gjøre enn selve boka? En lignende opplevelse fikk jeg da jeg tok opp igjen Beckomberga, den var mer leselig for meg nå enn sist. Hva er grunnene til slike forandringer? Hva er grunnen til at Spor var mer leselig nå, var hjernen min kanskje litt for bløt den gangen jeg tok fatt på den, var jeg kanskje litt for trøtt, ukonsentrert? Godt mulig, for etter et litt kjapt søk finner jeg fram til at jeg var gravid da jeg først startet Spor og jeg husker at det var en tid hvor jeg var veldig sliten og trøtt. Rett og slett ikke i form til å utsette meg selv for noe jeg ikke kunne henge på en knagg.

Er det ikke også litt gøy å lese bøker over tid, å lese litt her og litt der, uten å få med seg en sammenheng, omfavne kaoset, mangelen på en klar sammenheng? Er det nødvendig å få med seg absolutt alt? Hvor mye i livet går egentlig opp? Veldig lite. Så moro synes jeg det var at nå som dette lille prosjektet i er i mål, har jeg bestemt meg for å gjøre det samme til neste år, med ti (?) nye bøker. Fortsatt er det mange halvferdige bøker å ta av. Hva vil de fortelle meg om hva jeg har tenkt før og hva jeg tenker nå?

Mer mann i monitor 2.8

2025-10-22T11:42:00.004+02:00

Snart er det bare to måneder igjen av året og til jeg skal være i mål med mitt manneprosjekt. For et par uker siden tok jeg en liten opptelling, ble litt stresset av det og bestemte meg for å ta i et lite tak. Hvordan? Jo, jeg bestemte meg for å få opp tallet litt kjapt ved å lese et par diktsamlinger. Er det juks, sier du? Ikke i følge mine regler, jeg har aldri sagt noe om at bøkene jeg leser må være romaner, så jeg leste følgende:

Djup redsle. Djup ro av Karl Seglem
Kjente på økosorgen, likte jeg-personens beskrivelse av å komme hjem fra en reise i Asia uten å ha sett blå himmel: eg skal heim / eg skulle heim / utan å ha sett / blå himmel i austen. Det er også noe jeg har tenkt under og etter en reise i Asia, sist jeg var i Indonesia tilbrakte jeg tre uker i Jakarta uten å se en eneste flik av blått.

Elementene av Morten Claussen
Tja, jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg skjønner hva diktene prøver på, å koble sammen det lille og det store i verden, et liv i en bydel i Oslo med fjellene, vindene, himlene, månen. Jeg følte meg temmelig likegyldig mens jeg leste, helt til jeg kom til følgende strofe: Tro ikke / det er mørket / når jeg snakker / om sorg / ikke si fugler / når du mener / flukt. Kanskje fordi første linje (og delvis andre) straks bragte tankene mine til André Bjerkes "På jorden et sted", for så, ganske overraskende, når fuglene kommer inn, å være noe helt annet. Å, tenkte jeg, hva skjedde nå? Hvem sier fugler når de mener flukt?

Det trenger ikke være så fint for min del av Stian Johansen
Jeg er svak for premisset å skrive om noe annet ved å skrive om mat, og jeg likte det også her. Mitt favorittdikt var den med tittelen "kyllingsalat i barnehagen / Kongo-Brasil-dagen". Følte meg truffet, for å si det sånn. I et annet dikt blir jeg-et instruert i hva han skal gjøre på kjøkkenet av ei kvinne som insisterer på at potetene skal være kokte, fordi norsk husmannskost er å mose / kokte poteter i sausen, sier hun, hvilket høres ut som noe jeg sier hver gang min livspartner heller vil lage fries, potetmos eller gratinerte poteter, med ost i eller på. Hvorfor kan ikke potetene for en gangs skyld bare være kokte? Kokte og kjedelige!

Nå har jeg bare ti bøker igjen før jeg når målet. En gylden anledning til å endelig lese John Steinbecks Of Mice and Men!*

*En veldig tynn roman, for dere som ikke vet det. Omtrent hundre sider lang, bare – er det kanskje derfor den har ligget i stabelen så lenge, den har simpelthen forsvunnet mellom tjukkere bøker?

Litteratur i september: En fjord her og en fjord der

2025-09-30T20:42:00.004+02:00

I mangel av bokbilder, her er et bilde av barna som
varmer opp før Storplena Rundt i NMBU-parken.

Mange flaggspetter å se i helga.

Ny roman til våren! Gjett hva den skal hete?

Akk, en av årets fineste måneder er snart forbi. Jeg gikk tur i Vigelandsparken og så RØD HØST På Grusomhetens Teater, et teaterstykke om Ragnhild Jølsen. Vi tente bål i skogen, reddet en blåmeis ut av huset, og De Grønne kom endelig over sperregrensen. Jeg løp Årungen Rundt og Solidaritetsløp for Palestina, hvis 10 km-løp var på godt over elleve. Jeg leste en roman om Svalbard, og den var slettes ikke verst, bedre enn de andre bøkene av Meyer Kroneberg som jeg har lest tidligere. Månedens favoritt var imidlertid Amongst women av John McGahern – en mann, tenk det!

Nå har jeg forøvrig bare fjorten bøker igjen til jeg når målet mitt, og tre måneder til å gjøre det på. Jeg begynner med Havet og giften av Endō Shūsaku, som jeg har pakket med meg i sekken. I morgen skal vi nemlig på hyttetur til den andre siden av fjorden. Jeg gleder meg!

PROSA
1. THE BOOKSHOP av Penelope Fitzgerald
2. AMONGST WOMEN av John McGahern
3. SVALBARDNOTATENE av Benedicte Meyer Kroneberg

SAKPROSA

4. SE BLOMMAN av Kerstin Ekman og Gunnar Eriksson

TEGNESERIE
5. PIKETTY PÅ 1-2-3 av Esben S. Titland
6. DØDEN I TRIESTE av Jason

Bøkene som ble liggende, 9/10

2025-09-02T11:43:00.004+02:00

I 2018, året jeg debuterte, leste jeg mye av Kerstin Ekman. Jeg leste Hunden, Herrarna i skogen og Gubbas hage. Jeg tror også det var omtrent da jeg begynte på Se blomman, som Kerstin Ekman har skrevet sammen med professor i idéhistorie Gunnar Eriksson, før jeg la den vekk. Kanskje fordi vi på tampen av året reiste til England for å være der et halvt års tid, og jeg ikke ville ta med meg for mange tjukke bøker. Jeg plukket den imidlertid opp igjen nå nylig, mens jeg finpusset på et romanutkast om en forskningsgruppe som forsker på planter på Svalbard, jeg tenkte kanskje er det noe her om de samme plantene, de samme slektene, og det var det. I Se blomman skriver forfatterne f.eks. om Fru Draba, Elisabeth Ekman, som var den første til å beskrive en haug med planter i rublomslekta, og som solgte et perlesmykke for å få penger nok til å reise til Grønland. I samme kapittel, ved navn Fruntimren, stod det om hvordan populærvitenskap trolig ble til:

Jeg må le, for jeg må innrømme at jeg i blant har tenkt at en populærvitenskapelig bok mest er blitt skrevet for at forfatteren skal vise seg fram.

Boka var sjarmerende rotete, litt som en hage som har fått gro uten for mye stell, full av forfatternes egne skildringer om hvordan det var å finne den og den planten ute i skogen eller på fjellet (de er drevne hobbybotanikere begge to), særlig Erikssons og hans brors lange søken etter de sju artene i marinøkkelslekta (eller låsbräknar, som de heter på svensk), og vemodet som kommer etter at man har klart å finne alle; betraktninger om artskunnskap og diktene til Hölderlin; historier om Goethe og Linné; om hvordan de første floraene ble skrevet; og ikke minst referansene til planter i litteraturen, blant annet et morsomt utdrag fra August Strindbergs og Claes Lundins bok Gamla Stockholm, hvor forfatterene skildrer myndighetenes krig mot ugresset. Slike mundane ting er ikke akkurat det jeg forbinder med Strindberg.

Noe annet gøy var et dikt om solsikken av den svenske dikteren Per Daniel Amadeus Atterbom:

Tokig? Nei! Solsikken er kjempekoselig, og nå springer det ut en på verandaen. Forøvrig har den ingenting med rosefamilien å gjøre, til tross for dens svenske navn.

Litteratur i august: Veddeløpshester og hager

2025-09-01T10:36:00.002+02:00

September er her, snart er det valg og i forrige uke leverte jeg et romanutkast til redaktøren min. Det er bare å bestemme seg og begynne å skrive på noe annet, men først kan jeg fortelle at jeg i august leste to prosabøker om veddeløpshester: Kick the Latch var knakendes god, Hest litt mer meh.

Jeg leste og deltok på litterær salong under Hagelarm i Etterstad kolonihager, det var fint og hyggelig. Marte Wulff og jeg gjorde et lite mini-bokbad på sparket. Forøvrig anbefaler jeg romanen hennes, Dyr i byen, som handler om et menneske med angst for hvordan det skal gå med jordkloden. Veldig gjenkjennelig på mange plan. Barna hadde apropos med seg hjem en fuglebok som hadde et kapittel om fugler i byen, og som her i huset har blitt veldig populær. Anbefaler den også.

Ellers i august leste jeg, som i juli, bare én mann. Der må jeg altså skjerpe meg.

Opplesning på Den snille slamscenen.

PROSA
1. HEST av Geraldine Brooks
2. KANELBUTIKKANE OG ANDRE FORTELJINGAR av Bruno Schulz
3. BECKOMBERGA av Sara Stridsberg
4. THE DEATH OF THE HEART av Elizabeth Bowen
5. KICK THE LATCH av Kathryn Scanlan