Sukkerrør

Litteratur i september: Anemoner og kupler, fabeldyr og solpønk

2026-10-04T15:03:47.347+02:00

PROSA
1. MULTISPECIES CITIES: SOLARPUNK URBAN FUTURES av Christoph Rupprecht (red.)
2. SØSTRENE av Jonas Hassen Khemeri
3. VERA av Sandra Lillebø
4. GLASS AND GARDENS: SOLARPUNK SUMMERS av Sarena Ulibarri (red.)
5. GLASS AND GARDENS: SOLARPUNK WINTERS av Sarena Ulibarri (red.)
6. HVIS JEG VAR AGNES av Nikoline Riis Lindahl

SAKPROSA
7. CROSSING THE WINE-DARK SEA av Emily Wilson
8. OM KAMP, OM KJÆRLIGHET av Sumayo Jirde Cali
9. JEG SKRIVER FOR Å BLI ET MENNESKE av Kjersti Annesdatter Skomsvold

På jakt etter anemoner og sjøsnegler.

Interessant utdrag fra Vera av Sandra Lillebø.

Noe som fikk meg til å tenke på
(omslaget til) Piranesi.

Tre av kuplene til Eden Project, som jeg for
første gang leste om i en bok om bevaringsbiologi
da jeg studerte på universitetet.

I går satt jeg på flyet hjem fra Cornwall og leste i Taushet av Shūsaku Endō, uten at jeg ble ferdig med den. Da vi kom hjem, hadde noen åpnet en bokpakke som var til meg og slengt innholdet på parkeringsplassen. Omslaget til Magnoliadamen var fuktig og bar merker etter jord og snegleslim. Det er kanskje litt i meste laget, selv for meg som egentlig setter pris på at bøker er slitt og brukt.

I dag er det imidlertid søndag og jeg har lest tekster fra haugen av aviser som vi bar inn. Det som har interessert meg mest er KI-saken med Lars Fr. H. Svendsen. Jeg har lagt merke til at folk på sosiale medier understreker hvor god Svendsen er til å skrive, at han har skrevet mange bøker før Trump og filosofene som viser at skriving er noe han mestrer. Ok? Betyr det at det liksom er greit at han nå bruker KI til å skrive en bok for ham, fordi han jo har bevist før at det å skrive er noe han kan? Jeg har også sett beklagelsesteksten hans, hvor han skriver at han hadde dårlig tid og mange andre ting å gjøre på det tidspunktet boka ville være aktuell, og at han derfor valgte å bruke KI. Et utrolig rart argument, som om det finnes eksterne krefter utenfor forfatteren som krever at boka må bli til? Det er jo ingen bøker som må eksistere. Hvis det ikke finnes tid for boka å bli skrevet, så er den vel ikke liv laga? Det er vel ingen mystiske krefter som holder en pistol mot tinningen hans? (For øvrig er jeg veldig glad for at gode lesere som Gisle Selnes finnes.)

Apropos prompts, som tidligere nevnt forsøkte jeg i september å komme til bunns i hva solpønk er. Foruten de tre antologiene jeg leste, med noveller av mer eller mindre kvalitet, hørte jeg meg gjennom hele to sesonger av podcasten Solarpunk Prompts. Jeg tror jeg kom et stykke nærmere. Det viktigste jeg forstod var kanskje at det ikke finnes noen bunn. Bortsett fra et skriveverksted må jeg i oktober imidlertid legge solpønk til siden, for jeg skal skrive et nytt utkast av Martyrene.

Ellers i måneden som gikk overvar jeg en konsert med Knaugård og Glenn Kotche på Ultimafestivalen. Knaus leste fra Nattskolen på engelsk (eller The School of Night som den heter på det språket), noe som gjorde at jeg ble glad for at jeg kan lese ham på norsk. En annen litterær begivenhet var Søstrene av Jonas Hassen Khemiri. I begynnelsen av september leste jeg ferdig den utrolig gøye romanen på nesten syv hundre sider, men ikke en eneste gang føltes den for lang, hver side må være der. For et persongalleri, og for et spenn! Alt og alle er riktignok ikke med i teaterversjonen på Det Norske Teatret, men minst like fornøyelig var det! Jeg sier bare: Kjenn din besøkelsestid!

I slutten av september

2026-09-24T15:24:22.503+02:00

Det har vært høst i noe som føles som mer enn én måned allerede, men da jeg kom over denne høstlista hos Synne fikk jeg lyst til å svare likevel – i god, gammeldags bloggestil.

Hva skal du gjøre denne høsten?
Skrive, lese og ri i høstværet. Tilbringe en uke i Cornwall. Se Whistlejacket i London. Løpe Nesodden på langs og Solidaritetsløp for Palestina. Gå enda mer på teater. Delta i en opplesning. Gå i svømmehallen. Se landskamp mellom Norge og Wales på Ullevaal stadion!

Hva er lyden av høst?
I dag, etter å ha vært på ridetur langs høstede jorder i går, tenker jeg at det må være lyden av gjess på himmelen, på vei sydover.

Hva er lukta av høst?
Skogbunn og traktkantarell, den friske lufta som er der selv om gradestokken viser at det fortsatt er ganske varmt.

Hva er følelsen av høst?
Følelsen av den nevnte friske lufta.

En bok jeg gleder meg til å lese.

Hva pleier du å savne ved sommeren?
Savner sjeldent sommeren, for som oftest glir våren umerkelig over til den, og før jeg vet ordet av det har det allerede vært sankthans. Men det hender at jeg om sensommeren lengter tilbake til den tidligere sommeren. Jeg er uten tvil mer glad i juni enn juli. Juni har syriner og netter som bare blir lengre og lengre. Juli er full av forråtnelse og er altfor varm.

Hva er smaken av høst?
Traktkantarell i pasta og pizza. Stekte maiskolber med smør og salt. Salat med chèvre, rødbeter, pærer, ristede valnøtter og honning. Pærekake, pærer på pizzaen, pærer i smoothie, pærer i alt, fordi jeg forsøker alt jeg kan å bruke så mye av frukten på treet i hagen som mulig. Og bålmat, selvfølgelig!

Hva skaffer du deg om høsten?
Bøker, som ellers i året. Ellers er jeg om høsten alltid på et loppemarked for barneutstyr og barneklær, så vi kan bruke minst mulig tid og penger på barnas garderober før til våren igjen. Forrige helg fikk jeg kjøpt brukte langrennstøvler til begge (og i garasjen ligger ski som jeg kjøpte på loppis i våres), så nå er det bare å glede seg!

Barna i et hav av grønnkål.

Hva er det verste ved høsten?
Jeg kan ikke si at jeg synes det er spesielt gøy å oppdatere barnas garderober, slik at årstider og størrelser stemmer overens, selv om jeg er klar over at det er et privilegium å på nært hold observere hvordan to mennesker vokser til.

Hva er det beste ved høsten?
Regnet, fargene, at det ikke er så varmt. Luften. At jeg ikke får så dårlig samvittighet for å være inne. Å gå ut i skogen og lete etter sopp.

Hvilke sanger forbinder du med høsten?
Nå skulle jeg til å svare August av Taylor Swift, men august er strengt tatt sommer. Halloween-spillelista, da. Og alt med Agnes Obel.

Hvilke høsttradisjoner har du?
Hver høst plukker vi mais og sanker vi grønnsaker på Haneborg Gård i Drøbak, og i skogen plukker vi sopp. Vi fyrer også opp bål igjen, etter at bålforbudet er over. Litt senere på høsten lager vi gresskarlykter til Halloween.

Hva er det perfekte høstantrekket?
Gummistøvler og vindjakke, om jeg så skal i skogen og lete etter sopp eller gjøre stallarbeid.

Bøker om Arktis 8/12: "Glass and Gardens: Solarpunk Winters"

2026-09-23T11:58:14.079+02:00

En sommer jeg tilbragte på Svalbard deltok jeg på et kurs for master- og doktorgradsstudenter. Kurset handlet om økologiske forhold basert på høyde, altitude, og folk fra hele verden hadde fløyet(!) inn for å delta. En av de første dagene av kurset, før jeg bestemte meg for at det ikke var noe for meg, spurte en av mine medstudenter meg: So, which latitude are you from? Etter å ha lest novelleantologien Glass and Gardens: Solarpunk Winters (2020), kan jeg konstatere at medstudenten like godt kunne ha vært en karakter derfra.

Menneskene snakker om jorden på en annen måte, er mer bevisste på miljøet rundt seg – og nasjonaliteter, bortsett fra urfolkenes, er passé. Noe som derimot ikke strømmer gjennom antologien, er jordens jetstrømmer, og som et resultat av det beskrives vintrene i flere av novellene som arktiske og ekstreme. “[T]he jet streams had shifted, and cold Arctic air had whipped its way into their mountains, bringing colder winds and more snow than any of them had seen, even before the days of the Drought”, heter det f.eks. i novellen Wings of Glass av Wendy Nikel. Mer enn hvordan somrene ble beskrevet som vanskelige i forgjengeren Glass and Gardens: Solarpunk Summers (2018), er det påfallende hvor mye vintrene i G&G: Solarpunk Winters beskrives i negative vendinger: Vintrene er noe forferdelig som menneskene har påført seg selv og må holde ut. Felles for flere av novellene er at miljøkatastrofen har skjedd, og at det nå er noe menneskene lever i etterkant av. I The Fugue of Winter av Steve Toase, en av de bedre novellene i antologien, er vinteren helt klart en dystopi. Her ser vi gradene synke faretruende ned til minus åttiseks etter at varmeanlegget i bygningen skrus av fordi noen ønsker å gjøre et opptak av fiolinmusikk uten at det skal være støy i bakgrunnen. For hva er vitsen med å leve dersom vi ikke tar vare på kunsten, det unyttige? Videre beskrives to ingeniører i Wings of Glass som nærmest heltemodige når de beveger seg ut av det forhenværende skihotellet for å fikse på en glasskuppel som dekker et drivhus: “She was eager for the hot cocoa that’d be waiting for them today—a small indulgence for those willing to brave the cold for the good of the whole community.” I andre noveller, som i Viam Inveniemus Aut Faciemus av skrivekollektivet Commando Jugendstil og i Recovering the Lost Art of Cuddling av Tessa Fisher, må hovedpersonen(e) forsere en snøstorm. Når jeg kommer meg til en av de siste novellene, Snow Globe av Brian Burt, er det både til samlingens n-te snøstorm og n-te kuppel. Kupler er populære, uten at det sies så mye om hvordan de driftes. Hvilke energikilder har de, tenker jeg, uten at jeg nødvendigvis ønsker det forklart i detalj. Når Rosita i The Things That Makes It Worth It av Lex T. Lindsay tar opp gjenbrukbare matbokser fra en tøyveske og det følges av forklaringen “[t]he bag is a Bureau product from the Consumer Division. The kinetic energy of every jostle and zip gets collected, stored, and output as heat which allows any food inside to be kept hot for an extended period of time”, fremstår det som kunstig. Likeså er samtalen som følger på neste side:

“Someone should have overridden her. You came up with the ice seeding method that’s slowly bringing the caps back to the poles, and what was that grass thing you did last year?”

“Genetically cross-engineering native grasses with more drought-tolerant species to slow soil erosion,” Tessa says.

“Which was brilliant. You’re the best mind in Major Restoration, and they know it,” Rosita says. “Not having you on the team was a waste.”

Novellen skal imidlertid ha ros for at den er en av de få hvor vinteren beskrives som noe godt og positivt: Vinteren er noe folk vil ha, og heldigvis fortsatt har, takket være at menneskene i god solpønk-stil samarbeider om at den ikke skal bli borte: “They had called themselves the Winter Legion, a loosely formed union of individuals and small businesses whose livelihoods relied on cold weather and the snow it brought. At first, they’d gone to Congress and asked them what they planned to do to fix what had been broken. When that hadn’t worked, their union had become a movement.” Samarbeid er nøkkelen til hva som utgjør solpønk, men noen ganger blir det overtydelig, som i allerede nevnte Wings of Glass: “This man was like the robber in the woods; they wouldn’t win him over by appealing to any sense of community, for obviously, at some point, the community had failed him. But maybe if they could help him—and in the process, demonstrate that they understood the value of his ideas—he might return the favor…” Kan ikke leseren få lov til å tenke seg frem til dette poenget selv? Den samme hangen til overtydelighet gjelder for flere, i f.eks. Glâcehouse av R. Jean Mathieu, en av de andre vinterpositive novellene, ytrer Dr. Corriveau følgende setning til sin mørkhudede datter: “When I said you take after your mother, I never meant your melanin.” Hvem i all verden sier noe sånt til barnet sitt? Ingen, tenker jeg, og leser dermed setningen som forfatterens overivrige ønske om å vise oss at hovedkarakteren er farget, noe vi allerede vet fra beskrivelser tidligere i historien. Likevel er ikke Glâcehouse den verste i så måte, i både A Shawl for Janice av Sandra Ulbrich Almazan og Oil and Ivory av Jennifer Lee Rossman, som foregår på Grønland, gjøres det stadig et poeng ut av menneskenes seksualitet og mindre vante former for samliv. I sistnevnte får vi vite at hovedpersonen er datter av et mannlig, homofilt par, deretter får vi vite at hun selv er gift med en kvinne, før vi kort tid etter blir servert følgende avsnitt: “Our family is big and confusing and polyamorous. Qai and I are married, Nan is the biological father of our two children that Qai birthed, and I used to date Nan’s girlfriend, whose boyfriend is Malina’s biological father. People come in and out of our inner circle, but we’re all connected as a close community, and it’s generally accepted that children will be raised by as many parents as possible.” Ok, got it, men det stopper ikke der, litt senere får vi nemlig vite at hovedpersonen er aseksuell: “Being asexual, I’ve never totally understood the concept of “hot,” but I guess he could be considered handsome, if you’re into skinny guys.” Ffs. Her skal vi innom alt.

Gjennom alt skal også den ekstremt macho hovedpersonen i Black Ice City av Andrew Dana Hudson, eller: han skal i hvert fall reise gjennom hele det arktiske kontinentet. Tittelen er navnet på en by på Svalbard, hvor han finner sine likemenn: “To join the winter party, one must bring ice, and to wrangle ice of any consequence one needs more than a single boat. So I hobnob in Barentsburg hostels, buying drinks and trading planktonspice until I win the favor of seven rough men out of Yuzhny. They’re Irish and Icelandic, Spanish, Dutch and Saharan, all drawn north to seek their fortunes in one unlikely way or another.” En av dem heter Mateo og blir elskeren hans. Mateo forteller at han er på Svalbard fordi hans imaginære muse på mystisk vis har lokket ham dit, noe jeg kjenner meg litt igjen i. Hva er det som er så tiltrekkende med Svalbard? Rasjonelt sett ingenting. En dag forsvinner plutselig Mateo, noe jeg-fortelleren antar skyldes musen. Et annet gledelig gjensyn fra min tid på Svalbard, er rødsildren som beskrives i Halp’s Promise av Holly Schofield, selv om novellen riktignok finner sted i Rocky Mountains. Plantens søte kronblader samles inn for å spises, akkurat som jeg har lest at inuittene i Arktis gjør. Novellen for øvrig har en tendens til å forklare for mye, jeg-et vet altfor mye om en fortid hun ikke selv har førstehåndskunnskap om til at det blir realistisk, samtidig som jeg ikke kjøper at teksten liksom skal være jeg-ets søknadstekst til et universitet, bl.a. på grunn av den overdrevne bruken av det muntlige ordet duh. Rødsildrer til tross, min favoritt blant novellene er en helt annen: Rules for a Civilization av Jerri Jerreat, som også hadde en minneverdig novelle i G&G: Solarpunk Summers. Her fortelles historien også fra et jeg-perspektiv, i en stil som får meg til å tenke at jeg-et fører en slags loggbok. Ting forklares, men på en måte som fremstår dagligdags og sømløst. Jeg-et er lærer på en skole, hvor hun ber elevene om å se for seg at de skal lage et samfunn. Hva må til for å få samfunnet i stand? Elevene har mange forskjellige svar, uten at forfatteren vil fortelle meg hva som er riktig og hva som er galt. En liten detalj jeg setter pris på er at noen av fagene de er innom, er Indigenous Language time og Nature Nurture Class, hvor elevene bl.a. dyrker og tar vare på bonsaitrær. Verdt å nevne er også de fine ordene earth-scraper og iglo-hick, som dukker opp The Healing av Sarah Van Goethem, hvor folk utenfor storbyen bor i igloer, samt novellen The Roots of Everything av Heather Kitzman, som skildrer et kjærlighetsforhold som er både komplisert og sårt. En gledelig forandring i værbildet er det også når det i stedet for snø, regner giftige maneter i On the Contrary, Yes av Catherine F. King, en novelle som for øvrig bare er en av to av samlingens noveller som leker med myten om byen Ys. (Den andre er Glâcehouse.) Siden jeg innledningsvis nevnte Svalbard, og fordi jeg skriver under fanen “Bøker om Arktis”, kan jeg heller ikke la være å nevne at Orchidacea av Thomas Badlan handler om frøbanken på Svalbard. Passende nok blir Svalbard der beskrevet som hermetisk lukket, noe jeg – til tross for at det er mye å kritisere – ikke vil beskrive G&G: Solarpunk Winters som.

Bøker om Arktis 7/12: "Glass and Gardens: Solarpunk Summers"

2026-09-11T15:04:54.492+02:00

Jeg befinner meg for tiden i en periode hvor jeg forsøker å få en forståelse av hva sjangeren solarpunk er. I den anledning har jeg lest Glass and Gardens: Solarpunk Summers av Sarena Ulibarri, en antologi med solarpunk-noveller som på et eller annet vis har noe med somre å gjøre. Når jeg nå nevner den her, er det fordi den inneholder en novelle som handler om Arktis, nemlig "Under the Northern Lights" av Charlotte M. Ray.

Allerede i forordet får jeg vite at det skal handle om Svalbard i én av novellene, og jeg begynner å glede meg. Hver gang jeg begynner på en ny novelle tenker jeg, er det denne? Men nei, novellen om Svalbard er antologiens siste novelle, og når den endelig kommer er det ikke snakk om et tilfelle av at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves, nei, novellen er en skuffelse, for novellen handler jo ikke om Svalbard! Novellen handler om en fyr som dyrker jordbær ganske langt mot nord (i hodet mitt, mens jeg leser, er dette Nord-Norge, kanskje Finnmark, men i biografien til forfatteren, som jeg leser etterpå, står det at hun bor i Finland, så nå tenker jeg at de kanskje er nord i Finland). Fyren får besøk av en ung kvinne som er på vei til Svalbard for å se hvordan det står til med frøbanken. Det står ikke så bra til med jordbruket der hun kommer fra, jordbær er bare noe hun har hørt om, eller så har hun bare smakt en variant som smaker vannete. Hele tiden, mens det dannes søt musikk de to i mellom, venter jeg på at de skal komme seg til Svalbard. Jeg venter og venter og venter, og når de endelig begynner på reisen, kommer et langt avsnitt om hvordan et kyss blir avbrutt av et nordlys som de på høyt mirakuløst vis klarer å se midt på lyse dagen. (Er det på grunn av kysset? Er moralen at kjærlighet kan få alt til å skje?) Etterpå ankommer de to turtelduene Bjørnøya, som blir avspist med følgende setninger: Bjørnøya was nothing more than a bunch of rocks, inhabited by birds, and it looked too harsh and desolate for us to want to make landfall there. We didn’t need to, anyway, as we weren’t flying in a blimp anymore. (Jeg tenkte: Eh, for det første; hva er galt med fugler, og for det andre er det faktisk en traktor med en tilhenger der, og den satt kongen på.) Deretter drar de straks videre til Spitsbergen, som heller ikke tilgodeses med mer enn par setninger: We found the seed vault cared for by a community of maybe fifty people and a bunch of bots. They welcomed us and helped us find what we needed, and that was that. As I said, reaching Krista’s original goal didn’t make much of an impact on either one of us, not compared to how we had found each other. AND THAT WAS THAT, det kan du si! Etter dette antiklimakset av en Svalbard-beskrivelse, som følger etter nesten tretti sider med opptakt til at det er dit de skal, er jeg-et og Krista tilbake på fastlandet, hvor de planlegger fremtiden sin som partnere. For en nedtur. For en nedtur for novellen, og for en nedtur for hele antologien (som alt i alt ikke var så verst).

(En annen ting jeg heller ikke satte pris på er hvordan fortelleren så ut til være helt intetanende om hvordan KI og energibruk henger sammen. Folk går rundt med en pocket-AI, samtidig som jeg-personen beskriver vanskeligheter med å generere nok energi til elektrisitet, uten at de to tingene settes i sammenheng.)

Litteratur i august: Salat og hestehover uten blomster

2026-09-02T14:47:02.187+02:00

PROSA
1. VÅKENETTER av Christine Nitter
2. FORTÆLLINGER OM KONG ARTUR OG RIDDERNE AV DET RUNDE BORD av Sigrid Undset

POESI
3. INGENSTEDS NÆRMERE av Alice Miller (gjendiktet av Eirik S. Røkkum)
4. ALIGHT av Fady Joudah

SAKPROSA
5. FAREWELL TO THE HORSE av Ulrich Raulff

I august tok jeg turen til Møllebyen litteraturfestival i Moss for aller første gang. Det var fint og bra og interessant, med forfriskende lite persondyrking (som jeg synes det fort kan bli litt mye av under forfattersamtaler). Da jeg dro hjem var det med fem nye bøker i bagasjen, blant annet Fady Joudahs Alight, som inneholder det helt fantastiske diktet "Mimesis", som forøvrig er gjendiktet til norsk av Tone Hødnebø i antologien Tunga mi protesterer mot døden. Ellers ble jeg veldig nysgjerrig på å lese Ariana Reines og Ghayath Almahoun.

Bokstabelen vokste og vokste, også andre bøker ble lagt til, blant annet en roman av Shūsaku Endō, og en bok om William Blake. Likevel leste jeg i august mest bøker som allerede har tilbragt en god stund på pulten, bl.a. Farewell to the Horse som jeg begynte på i fjor vår, men som jeg aldri kom helt inn i. Da jeg plukket den opp igjen nå, etter å ha brukt utrolig lang tid på de første hundre sidene, raste jeg gjennom de neste to hundre sidene (eller så) på bare noen dager. Det som jeg tidligere hadde oppfattet som rot, omfavnet jeg nå helhjertet. Jeg elsket at Raulff gikk fra det ene til det andre, at et menneske eller et kunstverk kunne bli beskrevet og lede til noe annet, uten at Raulff nødvendigvis kom tilbake til det. Boka sprang fremover i ekte montaignesk essayånd. Jeg fikk lyst til å se George Stubbs, og jeg fikk lyst til å se Francisco Goya. Ikke så lenge etter leste jeg forøvrig et intervju i Morgenbladet med kunstneren bak de hengende hestene på Oslo S, Einar Grinde, hvor han påstod at det var noe stakkarslig over hesten nå, i forhold til før, da de var bruksdyr. Han insinuerte at det var noe tapt ved hesten i dag, som om storhetstiden de før var en del av, var et gode for dem. Det er bare å lese Raulff, så skjønner man at det absolutt ikke var det. Farewell to the Horse er en bekmørk bok om hestens rolle i vår historie, og den beste jeg leste i måneden som gikk.

Leste et utdrag fra Adventfjorden på
årets Hagelarm.

Adventfjorden avbildet på Svalbard. Forøvrig er
den anbefalt av Svalbard Museum!

Morsomt utdrag fra Discovering the Folklore of Plants,
en bok liten nok til å ha i veska på vei til forlagets høstfest.

Bøker jeg tok med meg hjem fra Møllebyen litteraturfestival.

Noen bøker som kom i postkassa.

Lurer du på hva hestehoven driver med
resten av sommeren, etter at den blomstret i
mars/april? Bladene gror som bare det,
til de er store som hestehøver!

Et dikt jeg kom over, og som jeg likte.

Veldig fin forside på Klassekampen
dagen etter Harald Vs død.

Den beste boka jeg leste i august.

Fugler

2026-09-02T09:37:07.811+02:00

In idle small-talk, people used to ask me, Are you more of a dog person or a cat person? Bird, I always said. I’m a bird person.

– "The Birdsong Fossil", D. K. Mok

Bøkene som ble liggende, 11/20

2026-08-27T15:19:02.014+02:00

2021 var mitt Undset-år, jeg leste Gymnadenia og Den brennende busk, jeg leste Kristin Lavransdatter (alle tre bind, så klart!), jeg leste Fru Marta Oulie og Lykkelige dager, jeg leste Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis, jeg leste Sankt Halvards liv, død og jærtegn, jeg leste De kloge jomfruer og Tilbake til fremtiden og I grålysningen, og som om det ikke var nok leste jeg ikke bare én, men to biografier om forfatteren selv. Det jeg derimot ikke klarte å komme meg gjennom, var boka Fortællinger om Kong Artur og ridderne av det runde bord, Undsets gjenfortelling av den engelske myten, til tross for at jeg på et tidspunkt i barndommen var veldig fascinert av den, nemlig via Marion Zimmer Bradleys Mists of Avalon. Jeg elsket den boka. I voksen alder har det derimot kommet meg for øre at forfatteren har misbrukt barn, så nå blir jeg bare uggen av å tenke på den boka.

Uansett, tilbake til Undsets kong Artur og ridder Lancelot og dronning Guinevere, nå, i august 2026, til tross for at jeg nylig ytret at jeg hadde fått nok av middelalderen på en stund, har jeg endelig lest meg gjennom boka, og det er jo helt klart at Guinevere er Kristin Lavransdatter og at Lancelot er Erlend Nikulaussøn!? Eller hva? Og Kong Artur er muligens Simon, men også kanskje pappa Lavrans. Dette er sikkert tenkt av veldig mange Sigrid Undset-kjennere før, men er altså en helt ny aha-opplevelse for meg. Bare hør her: Kong Artur blir forbanna på at Guinevere står i med Lancelot, så forbanna at han vil brenne henne på et bål, men det kan selvfølgelig ikke Lancelot ha noe av, så han redder henne, men ikke uten at han dreper to veldige viktige menn i kongens hird. Etter det blir det ramaskrik og rabalder og krig og jævelskap, det tar ingen ende, og alt bare fordi Guinevere og Lancelot måtte pule, og sånn er det i Kristin Lavransdatter også, Kristin og Erlend møtes i smug, og på grunn av det er det et menneske som dør, og det er derfor Kristin går hele veien til Nidaros for å gjøre bot, og senere også blir nonne, akkurat som både Lancelot og Guinevere i slutten av boka bestemmer seg for å leve i kloster hver for seg. Ikke fordi det å ligge med noen utenfor ekteskap er syndig i seg selv, det er ikke det de angrer på, men fordi ligginga deres førte til andre menneskers død. Til slutt, på siste side, kom jeg fram til Sigrid Undsets BERØMTE sitat om menneskenes hjerter, som jeg på forhånd ikke ante var fra denne boka. Jeg vil si at det absolutt var verdt å lese hele boka for å få komme meg dit og se i hvilken sammenheng hun faktisk ytret de ordene.

Boka avbildet sommeren 2021, da mitt eldste barn
ennå var et enebarn og hadde pinner som største
interesse. Senere fikk han en bror som er oppkalt
etter en Sigrid Undset-karakter.

Bøker om Arktis 6/12: Våkenetter

2026-08-17T11:28:48.384+02:00

Forleden leste jeg Våkenetter av Christine Nitter. Skildringene av landskapet i nord var nydelige og føltes nesten litt eksotiske for en søring som meg. Hovedpersonens far er lege og må transportere seg ved hjelp av et lite sjøfly når han skal på legebesøk fra øy til øy. Flyet styrer han selv, men når han trenger å bevege seg på veien må han ringe etter taxi, for han har ikke lappen. Det var likevel ikke før etterpå at det slo meg at romanen muligens skildret Arktis. Ikke alt i nord befinner seg innenfor polarsirkelen, og jeg kunne ikke huske noen spesifikke stedsnavn fra boka, bortsett fra Bergen, som er stedet hovedpersonen Agnes jobber, men det er ikke der hun bor og lever, hvor ektemannen og sønnen Jens befinner seg, de befinner seg et eller annet sted i nord. Da jeg googlet romanen stod det at det er fra Tromsø mannen til Agnes ringer for å fortelle at han er syk, og det er starten på alt, bokas premiss. Vi følger Agnes og mannen Eivind i hans siste måneder, samtidig som vi får episoder fra fortiden. De to har kjent hverandre lenge, siden de var naboer i barndommen og Eivinds mor holdt islandshester hjemme hos seg. Skildringen av forholdet deres er sårt, men også fint, jeg synes Nitter balanserer hovedpersonens følelser godt. Det blir ikke for mye av det ene eller det andre. Samtalene, særlig de mellom Agnes og Eivind, føltes ekte. Spesielt likte jeg samtalen om knipeøvelser, og den de har med han som skal snekre et jordmøbel til paret, altså en kiste. Et aber var at jeg følte at boka sluttet litt brått, at den kanskje kunne vært litt lengre? Samtidig kan jo bøker fort bli litt for lange, så det er en fare å ønske seg det også. Jeg gleder meg uansett til neste bok av forfatteren!

Litteratur i juli: I havet, ved havet, og på havets bunn

2026-08-01T21:28:01.558+02:00

I år ble det sommerferie hjemme i Norge, det lengste vi dro var til en hytte i Eggedal. Det er digg å ikke reise så mye, dessuten er det så mye her jeg bor som jeg ennå ikke har sett, f.eks. gikk vi i dag på en sti vi ikke går så ofte, kanskje vi har gått den under helt andre årstider, for vi oppdaget rekke på rekke med bjørnebærbusker som jeg ikke tidligere visste om. Bærene var ikke helt modne ennå, men snart! Snart kommer vi tilbake, med tomme yoghurtspann. I det jeg har lest forholder det seg annerledes: jeg har vært på havets bunn, med teuthiser og korrigezer, i The Palace Beneath the Sea, en bok som (for å være ærlig) var en smule for lang; jeg har befunnet meg i et landskap besøkt av romvesener, i sonen; jeg har hengt med hekser som kan se inn i fremtiden og forvandle seg til kråkefugler; jeg har hengt i Dublin med to unge jenter (som lignet meg selv); jeg har vært i huset til Sylvia Plath og Ted Hughes; jeg har vært i Jaroslav, eller skal vi si: jeg har reist hjem fra Jaroslav, for mesteparten av Hardråde leste jeg faktisk i jula, men i juli leste jeg den altså ferdig. Jeg skjønner hvorfor den fikk så god kritikk, men jeg har kanskje fått nok middelalder på en stund?

Ja, også var det jo VM, og det er gøy uansett hvor man er? Jeg tør å påstå: JA. For en sommer! Det har vært fotball, bading, bringebær & blåbær, solbær, sykling, iskrem, hester på sommerbeite. Det har vært boblebad i elver og turer i fjellet, sherpatrapper og quiz. I treet vokser små pærer seg større, og på verandaen har tomatplantene fått frukt. Snart har jeg deadline til et nytt romanutkast, så litt skriving har det også vært. I morra skal vi krabbefiske og gå langs kyststien! Noe jeg glemte å fortelle sist er at jeg i våres ble spurt om å delta i et lyddusj-prosjekt i Kristiansand, så nå kan man høre meg (og flere andre forfattere med tilknytning til byen) lese opp et brev til en fremmed i Wergelandsparken. Jeg har ikke vært der selv ennå, men tenkte å ta meg turen neste gang jeg er i byen.

Det er fortsatt masse igjen av sommeren, og om et par uker skal jeg lese på Hagelarm. Det gleder jeg meg til!

PROSA
1. THE DAFFODIL DAYS av Helen Bain
2. ROADSIDE PICNIC av Arkady & Boris Strugatsky
3. NAVNENE av Florence Knapp
4. THE LONELY GIRL av Edna O'Brien
5. THE WITCH av Marie NDiaye
6. THE PALACE BENEATH THE SEA av Lauren Wiesebron

SAKPROSA
7. HARDRÅDE av Tore Skeie

POESI
8. TUNGA MI PROTESTERER MOT DØDEN av Anna Kleiva og Bendik Vada (red.)

S for sol, sommer og snegler.

Fôrhest og sønn på sommerbeite.

Hang ikke bare med hester, men også med
kattungen Yorgos.

En bok jeg leste med et av barna.

Litteratur i juni: Heia Norge!

2026-06-30T14:10:02.835+02:00

I juni deltok jeg på Kritikerseminaret i Lillehammer, men jeg fikk ikke lest ferdig Roadside Picnic. Den ligger på nattbordet og venter, sammen med en rekke andre bøker jeg har begynt på, men ikke fullført. Det er mulig det lave antallet fullførte bøker har en sammenheng med VM. To tekniske n00bs som i årevis har tenkt på å skaffe seg en projektor, har endelig skaffet seg en. Det måtte altså et VM-kvalifisert, norsk herrelandslag i fotball til for å få stelt det i stand. Takk til dem. Når VM er over, kan vi endelig se film på storskjerm og ikke på en liten laptop. Men det er en stund inn i fremtiden! I dag er det Norge - Elfenbenskysten, og forhåpentligvis Norge - Brasil til helga?! Jeg krysser fingrene!

En ting jeg glemte å nevne ved forrige månedsoppsummering, var at jeg hadde et bidrag i Forfatterforeningens Skriverom-spalte. Der forteller jeg litt om hva et skriverom kan være. Kan det for eksempel være en strand? I noen tilfeller. De fleste ganger er det bare gøy å bade og spise is. Så da gjenstår det å si: God sommer! (Og selvfølgelig RO! Hehehehe.)

SAKPROSA
1. SANGEN OM EVA av Manuela Dunn Moscetti
2. EIN HEST OM NATTA av Amina Cain

POESI
3. SLUTTEN OG BEGYNNELSEN av Wisława Szymborska (gjendiktet av Agnes Banach)

PROSA
4. KAPLEVEJ 97 av Lilian Munk Rösing
5. THE COUNTRY GIRLS av Edna O'Brien

Dro på besøk til mannens kontor i Oslo sentrum. Jeg så flere kjente bøker i hylla hans. Det viste seg at han hadde tatt dem med hjemmefra i troen om at de var hans. Nei, de er faktisk mine, til tross for at de samlet ser ut som et nokså mannete utvalg. Jeg er husets Roth-kjenner og den som faktisk har lest Ayn Rand.

En diktbok jeg anbefaler!

En liten perle av en bok.

Adventfjorden var hovedbok hos Bokklubben.

Kritikerseminaret 2026: Ad astra / Ad undas

2026-06-08T21:34:26.270+02:00

I køen til buss-for-tog til Lillehammer hilser jeg på fem kritikere og en forfatter, jeg har med en sekk og en veske og et løvetanngult nett fylt med frokost og lunsj og en notatbok jeg skriver mindre i enn jeg har tenkt, i et anfall av engstelse for at noen på seminaret skal kaste et blikk på det jeg skriver og tenke sitt, slik jeg noen dager senere, på bussen oppover Nesodden ser hva passasjeren foran meg leser på sin mobiltelefon, å lese en tekst som tilhører noen andre trenger ikke å være en handling gjort med viten og vilje, en kaster et blikk og så er det gjort, slik man i blant kaster et blikk på noen og så er det gjort, eller ikke gjort, de fleste gangene er resultatet ikke gjort. Det skjer ingenting. Jeg skriver ned uttrykket Norwegian gloom, brukt om en type spekulativ fiksjon, tenker umiddelbart på begrepet Nordic noir, at de to er beslektet, beslektet av mørket og vinteren, det grå, at det som er skrevet eller laget er påvirket av de fysiske omgivelsene, det som ikke er skapt av menneskene, at det går an å tenke noe annet, på Kritikerseminaret er det mange som tenker noe annet, jeg overhører en eldre kvinne som sier jeg er nå mest interessert i det realistiske, jeg, da, i motsetning til hva, i motsetning til romskip og romvesen? Små, grønne menn, eller brune og edderkopplignende – og likevel også hundelignende – romvesen, som i filmen Project Hail Mary, en film jeg ser når jeg kommer hjem og som er full av ting som ikke gir mening, men som jeg liker likevel. Det vennlige romvesenet får navnet Rocky av filmens hovedperson, Rocky er noe helt annet enn de mer tilbaketrukne vesenene som lager kaos og uhygge på jorda i Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic, jeg leser om stalkeren Red liggende i senga på Birkebeineren Hotel & Apartments, mellom seminar og middag drikker jeg en øl før jeg går nedover bakken, gjennom skogen langs Mesnaelva; hver gang jeg går bakken, om det er ned eller opp, tar jeg en ny rute, blir jeg aldri familiær med én rute mellom leiligheten oppe ved stadion og Kulturhuset Banken nede i sentrum. Veien er ny hver gang, en av gangene jeg går oppover ser jeg en svarthvit fluesnapper, det er lenge siden jeg så en sist, og da jeg så en sist var det i akkurat samme type miljø, i en frodig skog langs en elv, Syverudbekken ved Årungen i Ås. Langs Mesnaelva gjenkjenner jeg en badeplass, jeg har vært der og badet før, den gang jeg hadde en kjær venn som bodde i byen, hun bodde i byen i tre år og jeg var flere ganger på besøk, sommer som vinter. Den ettermiddagen jeg går ned mot Kritikerlagets middag er det lummert, det er varmere enn jeg har tenkt, varmere enn jeg planla for før jeg dro, jeg kjenner meg klam i bootsene, i genseren, det begynner å regne og i gleden av å ha truffet nye mennesker som det føltes naturlig å sette seg sammen med, stuer jeg kjapt regnjakka inn under benken inne på restauranten, hvor den blir liggende i flere timer før jeg tar den på meg igjen. Når jeg igjen tar jakka på meg, lukter den slik klær lukter når klær har blitt liggende i fukt en stund, du vet, jeg kjenner at jeg angrer, men i det jeg tok den av kjentes det viktigere å bli i samtalen enn å gå fra den, det er prisen en i blant må betale, en jakke som lukter råttent, og i en jakke som lukter råttent spør en forfatter meg om jeg ikke også skal på Cappelen Damms fest, en gruppe rundt bordet hennes har nettopp forsvunnet ut døra for å dra dit, og jeg sier nei, jeg er faktisk ikke invitert, før hun spør om jeg vil bli med på en poesiopplesning i en bokhandel, off-Broadway. Jeg sier ja, selv om jeg egentlig hadde tenkt meg hjem, følte meg syk før jeg satte meg på buss-for-tog, men bestemte meg likevel for å dra, la adrenalinet ta over. Vi går nedover Storgata, finner bokhandelen som jeg i blant mottar bøker fra, bøker av for eksempel Eduardo Halfon, som tilfeldigvis befinner seg på festivalen, men som jeg ikke får sett, og den nydelige, lille boka Kaplevej 97 av Lilian Munk Rösing, som tilfeldigvis venter i en hvit konvolutt når jeg kommer hjem (hadde jeg visst at forsendelsen av boka ville sammenfalle med når jeg var i Lillehammer, kunne jeg ha hentet den selv, kanskje lå den klar til å bli sendt i en av posene som lå på gulvet i bokhandelen akkurat den kvelden jeg var der). Vi entrer bokhandelen midt i en opplesning, midt i en samtale mellom to oversettere, en av dem har nylig gjendiktet et utvalg dikt av Wisława Szymborska, hun er ny for meg, den polske nobelprisvinneren er ny for meg, tenk det, jeg kjenner at det er pinlig, at det er flaut når jeg ved en inkurie røper dette faktum for en bekjent ved frokostbordet på hotellet dagen etter, men: La oss ikke dvele ved det, la oss heller dvele ved diktene, som jeg først får høre et par av, stående inne i bokhandelen i Storgata, i min råtne regnjakke (som dessuten har en glidelås som ikke lenger fungerer), og som jeg senere leser selv, et dikt her og et dikt der; jeg leser dikt før jeg legger meg og jeg leser dikt når jeg står opp, jeg leser dikt mens jeg venter på Vy Ekspress som skal ta meg hjem fra Lillehammer, deretter når jeg er hjemme igjen, i hammocken på verandaen, idet adrenalinet har tatt slutt og kroppen endelig kan være syk i fred. Snufsende ligger jeg under et mykt teppe og leser Slutten og begynnelsen, gjendiktet av Agnes Banach, mens barna og nabobarna løper inn og ut av huset og hagen, i blant inn til oss, i blant inn til naboene som har en trampoline, det har ikke vi. Jeg sier til mannen min før det er hans tur til å reise, vil du høre dette diktet, før jeg for tredje eller fjerde eller femte gang leser

Verden er aldri klar

for å ta imot et barn.

Våre skip er fortsatt ikke tilbake fra Vinland.

Diktet fortsetter, det er et ganske langt dikt, selv om utdraget alene er som et eget dikt inni diktet. Hele diktet, med den fantastiske tittelen “En påbegynt fortelling”, er i seg selv verdt turen gjennom Storgata i en regnjakke som ikke lukter riktig, jeg er glad jeg sa ja til å bli med, slik mange gode ting kommer ut av å si ja, jeg tenker på Verden sa ja av Kaja Dahle Nyhus, at den ligner litt på diktet, at de kanskje går parallelt, for å ta et begrep fra den spekulative fiksjonen, parallelle verdener, et fenomen som stadig dukker opp i Gunnhild Øyehaugs verker, eller som jeg i hvert fall forbinder med verkene hennes, i hennes verk finnes parallelle verdener, i én verden eksisterer dette, i en annen eksisterer noe annet, kanskje noe lignende, men ikke helt det samme. I et foredrag Øyehaug holder på den første dagen av Kritikerseminaret, som handler om sci-fi og sjangerlitteratur i kritikken, forteller hun at bøkene hennes hos utenlandske bokhandlere ofte er plassert i hylla for sci-fi, noe jeg regner med at de ikke er her hjemme, siden hun nevner det slik. Kanskje er det rart, i og med at parallelle verdener også finnes i virkeligheten, hele tiden tar vi valg som utelukker noe annet, en annen retning som livet vårt kunne ha tatt: Hvis jeg ikke hadde gått akkurat dit akkurat den dagen, hadde ikke det og det skjedd. Det kan være både store og små hendelser, for eksempel den første gangen man tilfeldigvis møter på det mennesket som kommer til å bli ens ektefelle, og som er grunnen til at det nå løper barn inn og ut av et hus jeg selv bor i, eller det kan være hendelser av en mindre sort, som denne: Hvis jeg ikke hadde prikket en viss forfatter på skulderen for å fortelle henne at jeg likte foredraget hun holdt, hadde hun neppe spurt meg om jeg ville bli med i bokhandelen for å høre poesi, og hvis hun ikke hadde spurt meg om det, hadde jeg trolig ikke lest Wisława Szymborska liggende i hammocken et par dager senere, kanskje ville jeg ha tilbragt dagen på en annen måte, lest noe som kanskje ville ha ført til en større følelse av rastløshet, noe dårlig eller kjedelig som ville få meg til å ønske å legge bort boka, og derfor gi meg en rastløshet som ville gjort at jeg ikke ble liggende, og hadde jeg ikke blitt liggende, ville jeg kanskje ikke ha ristet av meg sykdommen på null komma niks, som var nettopp det som skjedde, slik at jeg ved den nye ukas begynnelse var i stand til å skrive et nytt utkast til min neste romans første side, noe jeg har gått og tenkt på lenge. Lenge, i flere uker, har jeg ikke skrevet noen ting, men bare gått og tenkt på hvordan jeg kunne endre begynnelsen av romanen. Jeg satt og så ut på landskapet mens buss-for-tog beveget seg fra Trelastgata ved Oslo S (for et fantastisk gatenavn) til Lillehammer skysstasjon, hvor jeg steg av og fulgte etter de andre seminardeltagerne til Kulturhuset Banken, hvor jeg før i år ikke har satt mine ben siden jeg var i begynnelsen av tjueårene. Å ikke høre på musikk på buss-for-tog var et valg jeg tok, jeg ville tenke i fred på timene det tok å komme frem, det samme på veien hjem, jeg ville tenke i fred, det er dessuten umulig for meg å lese på en buss. Da jeg søkte om å bli med på seminaret, så jeg for meg at jeg skulle sitte på et tog og lese Roadside Picnic hele veien, jeg tenkte med glede på togturene til og fra Lillehammer året før, da jeg dro innover landet for å løpe Birken, på toget leste jeg Barry Lopez, det føltes som en ferie, en ferie som varte en hel dag, intet mindre, intet lenger. (Boka selv var ikke en ferie.) Da jeg endelig kom hjem fra litteraturfestivalen på Lillehammer sent på kvelden føltes det som jeg hadde vært borte i en liten evighet, enda jeg bare hadde skrevet på tre sider av notatboka mi: Jeg skrev ned en påstand av Ali Smith, hun sa hun alltid tenker på KI når hun tenker på en hest. Hun forløste en latter fra salen da hun først sa nei til samtalelederen om å gå nærmere inn på det, var det ikke opplagt hvordan en hest var en metafor for KI? En hest inne i et rom er umulig å ikke forholde seg til, det forstod jeg, men da hun sa at hesten hadde sameksistert med menneskene i tusenvis av år falt jeg av. Litt senere sier Ali Smith: Utopia is rather boring, det kan vi vel alle enes om, bortsett fra de som er begeistret for solarpunk, vel og merke. Hvordan skrive godt eller interessant om lykkelige mennesker i utopien? Er det jeg som er fanget i en forståelse av at det alltid må være noe som gnager for at noe skal skje, et plagg som ikke sitter så godt på, som hele tiden får en til å ville rette opp plagget, løfte en kjolestropp, løsne beltet med et hull, stramme skolissene eller trekke opp en strømpebukse, noe man aldri får lyst til i utopien, i utopien har alle skreddersydde klær i de beste materialer, good vibes only? Videre skrev jeg: Persepolis. Forfatteren av Persepolis, Marjane Satrapi, er død, femtiseks år gammel. Jeg leser det under en pause fra stalkerne, jeg leser at hun er død av hjertesorg, at mannen hennes døde året før. Et annet sted på Lillehammer leser jeg en artikkel i Prosa som er en kritikk av kritikerne, og jeg frydes, tenker på samtalelederen som under en panelsamtale om lesekrisen forteller at hun på videregående saumfarte nummere av Vinduet for kritisk kritikk; jo slemmere, jo bedre. Jeg ble en snill kritiker etter at jeg ble forfatter, sier jeg til en kritiker jeg møter. Da forstod jeg hvor fælt det var å være mottageren av drepende kritikk, eller en lesning som ikke forstod boka, eller som innebar at den var lest feil, en grusom opplevelse som fortsatt gjelder, selv om terningkastet skulle være fem. Best å bare ikke være kritiker, tenker jeg nå, enda jeg må innrømme at det fortsatt er en (fæl?) glede å lese drepende kritikk, så lenge den er om andres bøker, ikke mine egne, eller kanskje så lenge den er om bøker skrevet av mennesker som verken er meg selv eller mennesker jeg bryr meg om.

På den siste siden skriver jeg:
Adam Roberts

metafor – metonym

sci-fi er metonymi, sier AR, mens Øyehaug sier fantasi er metafor for metafor

nei, nå sier han at sci-fi er mer metaforisk – poetisk – for poesi er i sitt vesen metaforisk.

Det er realisme som er metonomi?

men de som er autister skjønner jo bedre metonomi? Hvorfor synes de da sci-fi er så tiltrekkende?

R. Jacobson

Når man er liten vil man ha de samme historiene om og om igjen, og det vil man kanskje når man blir eldre og?

2026-06-02T12:35:38.001+02:00

Det er noko fint med å ha tilgang til naturverda, å hugse at ho kan ha verdi i eit skjønnlitterært verk på same vis som ho har i liva våre. Kva om eit skjønnlitterært verk berre endar i side på side med planteskildringar? Viss det ikkje allereie finst, då må eg setje meg ned og skrive det.

– Amina Cain, Ein hest om natta

Litteratur i mai: Syriner, slippfester på Bingen bok og bøker om vold i nære relasjoner

2026-06-01T15:12:03.865+02:00

PROSA
1. FRANNY AND ZOOEY av J. D. Salinger
2. GATER JEG HAR LEVD av Nikolai Torgersen
3. LYKKELIGE ER DE LYKKELIGE av Yasmina Reza
4. JEG LENGTER ETTER SKIPSKATASTROFER OG PLUTSELIG DØD av Hilde Charlotte Blomberg
5. BIG KISS, BYE-BYE av Claire-Louise Bennett
6. RADICAL av Xiaolu Guo
7. JOHANNE DEN VANVITTIGE av Sunniva Lye Axelsen
8. DETALJENE av Ia Genberg

Mai ble avslutta med et 31 kilometer langt terrengløp, en ridetime og et bad i havet. Kanskje er det derfor jeg starter juni både lemster og forkjøla. Jeg følte mai varte lenge, ikke fordi det var en fæl tid, snarere tvert i mot, det skyldes nok at den var så begivenhetsrik. Det ble holdt slippfest for Adventfjorden på Bingen bok, jeg traff mange (hyggelige) mennesker, jeg fikk en ny roman antatt og jeg mottok et arbeidsstipend. Heldige jeg! I tillegg blomstret tulipanene og frukttrærne, og på verandaen vokser det nå både egendyrkede erteplanter og tomatplanter. Og likevel ble det tid til lesning! (Selvfølgelig, det er alltid tid til lesning.) Jeg hadde et gledelig gjensyn med Xiaolu Guo, som jeg ikke har lest på mist ti år. Det fantes en tid hvor jeg leste veldig mye av henne, i et annet liv, føles det nesten som! Det kunne vært et eget kapittel, den tiden jeg leste Xiaolu Guo, som i Ia Genbergs fantastiske roman Detaljene. Det er en sånn roman jeg (nesten) skulle ønske jeg hadde skrevet selv. Ellers digget jeg Big Kiss, Bye-Bye, en roman også full av detaljer.

Johanne den vanvittige var helt klart den boka jeg likte minst. Boka beskrev vold i nære relasjoner mellom to heterofile par. I det ene paret var det mannen som var voldelig, i det andre paret var det kvinnen som var voldelig. Den voldelige mannen føltes som en pappfigur: Han var helt klart en skurk og ingenting annet. Det stod ingenting om hvordan han hadde blitt som han var blitt. Han var bare DEN VOLDELIGE MANNEN. Den voldelige kvinnen (Johanne) derimot, ble beskrevet med snert, og historien om henne ble en historie om vold som "empowerment". Hun hadde mange flere lag enn han. Sånne ting får det til å fullstendig vri seg inni meg. Den skjeve fremstillingen får det til å virke som om vold er bedre dersom den utøves av en kvinne fremfor en mann, ugh. Dessuten er det ingen menn som bare er den voldelige mannen. Alle har flere lag, alle kommer fra et sted, alle har sin bagasje, selv om det ikke unnskylder noe som helst. Den manglende beskrivelsen av mannen som en person med flere lag får meg til å tro at forfatteren har vært livredd for å victim-blame det kvinnelige offeret i romanen sin. Nei, den boka får et rungende NEI fra meg.

Apropos voldelige ektefeller, nå leser jeg The Country Girls av Edna O'Brien, som jeg snart må legge bort siden jeg har lovet meg selv å lese Roadside Picnic før jeg skal delta på Kritikerseminaret på Lillehammer senere denne uka. Seminaret er en del av litteraturfestivalen og skal handle om sci-fi og annen sjangerlitteratur.

Apropos sci-fi ble første nummer av tidsskriftet Cuadernos Calque, redigert av Marian Womack, publisert nå i mai. Der er novellen jeg opprinnelig skrev for antologien En strek gjennom tyngdekraften publisert på engelsk, oversatt av meg selv. Tittelen er fortsatt den samme!

Nå gleder jeg meg til å reise på festival. Kanskje får jeg med meg et foredrag om Sigrid Undset også.

Adventfjorden poserer med syriner.

Villblomster.

Det blir ny roman, kanskje til neste år?

Min redaktør og jeg i samtale på Bingen bok.

En akeleie vi så i skogen.

En bok jeg kjøpte på Bingen boks vårfest.

En barnebok om Svalbard.

En ormetunge.

En annen kveld på Bingen bok: Amina Cain i samtale
med sin norske oversetter Julia Aagenæs Wiedlocha. Gleder
meg til å lese Ein hest om natta.

2026-05-20T09:33:32.491+02:00

For me, the creativity in the writing process is to keep the doors to the house open so as to be able to move in and out, and to travel back and forth, but not to be locked in a space stuffed with things. To be a good writer for me also means not to use up all one's resources, at least not in one book.
– Xiaolu Guo, Radical: A Life of My Own

Velkommen til lanseringsfest!

2026-05-08T12:40:00.010+02:00

STED: BINGEN BOK, Storgata 36A (i Oslo, ja)
TID: Torsdag 21.5 kl. 18:30 (Dørene åpner 18:00)

“Svalbardi fundin” forteller islandske årbøker fra året 1194, fire dagers seilas unna, “nord i Havsbotn”. Like lenge tar det ikke for økologen Yngvild å komme seg til øyriket, hun reiser med passasjerfly. Hun ankommer våren på øyriket, rødsildren er i ferd med å blomstre, snart også svalbardvalmuen og polarflokken. Ærfuglene vralter langs veien, sledehundene bjeffer fra sine kennelbur.

Fra forskningsstasjonens kontor er det utsikt til Adventfjorden, en åtte kilometer lang fjord, fire kilometer på det bredeste, en varm lomme i isødet, og det tettest befolkede området på øyriket jeg både elsker og hater. Polarmåker glir lydløst over sjøen, rødnebbternen ikke like så. Etter nesten åtte års tilblivelse kan jeg ønske velkommen til lanseringsfesten for romanen Adventfjorden!

Arrangementet vil finne sted i mai, ennå for tidlig til at blomstringen er i gang så langt nord, men fortvil ikke, vi skal være et annet sted, nemlig i den hyggelige feministiske bruktbokhandelen Bingen Bok i Storgata. Et steinkast unna Oslofjorden! Omgitt av kvinnelige forfattere, både døde og levende, blir det mingling, opplesning og en samtale mellom forfatter og redaktør. Det blir mulighet for både bokkjøp og noe godt i glasset, som ikke krever et eget klippekort for å få tak i (denne referansen tar du når du har lest boka).

Kom, kom!

Bøker om Arktis 5/12: Arktiske mysterier

2026-05-07T12:39:00.005+02:00

Barna og jeg har lest Arktiske mysterier av Maria Philippa Rossi. Eller det vil si, eldstemann på snart sju år og jeg har lest boka, mens det ble litt for avansert for yngstemann på fire, som under lesningen stadig gikk til og fra, eller rett og slett sovnet. Riktignok av andre grunner enn hva som kunne finnes i det et annet familiemedlem sa forleden: "I'm fucking sick of the Arctic, it's insane how much research there is on the Arctic compared to other places." Bare så det er sagt, jeg parafraserer, og vedkommende har selv deltatt i et forskningsprosjekt om Arktis, riktignok av samfunnsvitenskapelig art, og ikke naturvitenskapelig, som jo er den delen av vitenskapen Arktiske mysterier først og fremst handler om. Her tildeles forskningsfelt hvert sitt kapittel, bygget opp rundt intervjuer med en forsker fra feltet. Et kapittel handler om geologi, et annet om is. I kapittelet om botanikk får vi høre om Hanna Resvoll-Holmsen, hurra for det! Hun har til og med fått sin egen tegning, av bokas illustratør Sara Boccaccini Meadows. Fint er det også at Svalbards flora er viet hele to sider med illustrasjoner, men når det er sagt må jeg si at det er utrolig mye hvitt i boka. Det er rett og slett bemerkelsesverdig mye flate hvor det ikke er noen ting, verken tegninger eller tekst. Jeg får den visuelle følelsen av å lese et skoleprosjekt hvor en elev forgjeves har forsøkt å fylle sidene, selv om innholdet jo er av et høyere nivå. Likevel føles noen av faktaboksene litt tilfeldige, som om de bare er i løs sammenheng med selve hovedteksten. I noen av boksene kommer forslag til forsøk barna kan gjøre selv hjemme, de er litt bedre. Jeg liker særlig forsøket med Snickers-baren for å illustrere hvordan en isbre fungerer i ulike temperaturer, og forsøket med to isbiter for å vise hvordan is smelter bare på overflaten, men boksen hvor man blir bedt om å google et visst dyreplankton for å se hvor romvesen-aktig det er, liker jeg ikke. Hvorfor ikke bare vise oss en tegning av dyret? Hvorfor må vi finne frem skjermen for å få vite det? Ellers et stort pluss for at Rossi skriver om folkeforskning i tillegg. Ja, du og jeg kan samle informasjon som kommer forskerne til gode. Vi kan alle bidra. For eksempel ved å melde inn om hvordan et jordskjelv føltes.

En ting jeg savner er fuglene. Det kunne godt vært mer av dem, men det er kanskje mer et ønske enn en kritikk. Kritikk kunne heller forskerne fått. Hendelsen hvor en isbjørnunge ble drept av en isbjørnhann her forleden, fordi isbjørnungens mor var for svak til å beskytte ungen etter å ha blitt bedøvet av forskerne, er jo ikke første gang en isbjørn har dødd etter forskernes inngripen. "Uheldig engangstilfelle", du liksom. Selv har jeg vært med på å plukke planter på Svalbard, i forsknings øyemed, noe som ellers ikke er lov. Jeg synes vi bør snakke litt mer om hva vi tillater forskere å gjøre, selv om det kanskje er vanskelig å gjøre det i en barnebok om forskning. Man vil jo ikke skremme barna bort fra vitenskapen, tross alt. Spørsmålet er: Klarer denne boka å lokke barn til forskning? Jeg vet ikke! Noen ganger leser vi ting som vi ikke umiddelbart tenker på og snakker om, men som vi kanskje husker til siden, og det gjelder vel barn også. Jeg må innrømme at barna mine ikke er spesielt interessert i Arktis, og at det var jeg som tok med denne boka hjem. Arktiske mysterier får et lunkent tja fra oss alle, tror jeg.

Her forventet jeg en illustrasjon av en niskinflaske, men den
kom aldri. Jeg ble så forvirret av mangelen på en illustrasjon at
jeg begynte å lure på om målebegeret til høyre var en
niskinflaske, men det er det jo ikke.

Her får jeg lyst til å pirke og si at vi også er dyr. Hilsen biolog

Her nevnes pinnebrød, men hvem spiser pinnebrød i
sommerferien, egentlig? Det er jo bålmat, og bål er
ikke lov om sommeren.

Her følger en illustrasjon over maten som blir
nevnt på foregående side, men jeg ser
ikke noe pinnebrød? Det får meg til å
spekulere i om illustratøren ikke aner hva
pinnebrød er for noe.

Dette her er jo helt pinlig unøyaktig i en bok om forskning.
Forfatteren skriver at 20 % av verdens landområder er dekket av permafrost, men vi skal se for oss hele jordkloden? Mesteparten av jordkloden er jo hav! Jeg skjønner ikke at noen ikke har påpekt dette før boka gikk i trykken.

To sider med planter.

Her ser dere et eksempel på hvor mye luft det
er på sidene.

Tegning av Hanna Resvoll-Holmsen. Hun ser
betydelig blidere ut på tegningen enn hun gjorde
på originalbildet, syes jeg.

Litteratur i april: Våren tramper / med sølete støvler / på teppet i vinterens bestestue

2026-04-30T10:00:00.002+02:00

Sitat fra Fædrelandsvennens anmeldelse av Adventfjorden,
hvor jeg forresten fikk terningskast fem!

En bok jeg leste ute i april.

Et dikt fra Mosestille. Kjerringrokk av Kjersti Ericsson.

Et bilde jeg tok av skrivepulten min på Verdens bokdag.

I april ble Adventfjorden utgitt, og jeg følte at jeg endelig kan si at jeg har et forfatterskap. Ikke nok med det, så har april vært full av lesing og skriving. Å, jeg leste så mye fint og bra, og det var gøy, gøy, gøy å skrive. Ellers var jeg på mitt første årsmøte med Norsk Forfattersentrum, og jeg leste på et arrangement med Splittet Kjerne.

I mai blir det lanseringsfest for Adventfjorden på Bingen bok, nærmere bestemt torsdag 21. mai, klokka 18. Velkommen!

PROSA
1. JEG VAR LENGE DØD av Karl Ove Knausgård
2. VINTER I SOKCHO av Elisa Shua
3. A SORCERESS COMES TO CALL av T. Kingfisher
4. HAMNET av Maggie O'Farrell
5. KAMMAKARGATAN av Therese Bohman

POESI
6. ALKEKONGERIKET av Kjersti Ericsson
7. MOSESTILLE. KJERRINGROKK av Kjersti Ericsson
8. ORD I ARKTIS av Lisbeth Espenes

ESSAYS (?)
9. THE BOOK av Mary Ruefle
10. MY PRIVATE PROPERTY av Mary Ruefle

"Adventfjorden" har kommet fra trykken!

2026-04-10T13:52:00.002+02:00

Bøker om Arktis 4/12: Ord i Arktis

2026-04-09T13:07:00.001+02:00

Ord i Arktis av Lisbeth Espenes er, ifølge forlaget, ikke en diktsamling om Arktis, men en samling dikt skrevet i Arktis. Jeg tenkte likevel at den egnet seg for min lille serie "Bøker om Arktis", tittelen nærmest ber om å bli lest som en bok om Arktis. (Når det er sagt trenger ikke ordet "Arktis" i seg selv å generere en slik lesning, bare tenk på romanen Kärlekens Antarktis av Sara Stridsberg, som ikke handler om Antarktis, i hvert fall ikke bokstavelig talt.) De fleste av diktene er riktignok stedløse, men innimellom dukker det opp dikt som henviser til steder i Arktis, bl.a. et dikt som heter "Skyen over Svalbard", som jeg synes er pussig, det er sjeldent én sky på himmelen, og i hvert fall ikke over hele Svalbard, vel? Videre kan jeg si at deler av diktet går slik: "Fjellene kveler meg / Menneskene kveler meg / Som skyen over himmelen / Vil jeg sveve av sted". Veldig plumpt og klisjéaktig, som stort sett hele samlingen er. I et annet dikt forekommer beskrivelsen "store høyder og dype daler". Som om ikke det er nok, inneholder samlingen to corona-dikt, som begge bekrefter min påstand om at alt som noensinne er skrevet om corona er gørrkjedelig. Det eneste fiktive jeg kommer på, hvor tilbakeblikk på corona ikke har vært kjedelig, er tv-serien The Pitt, men selv der eksisterer corona bare i korte flashbacks, og jeg tror at det er mer enn nok. Var det mer, ville det vært kjedelig.

Litteratur i mars: Foredrag og folk som forsvinner

2026-04-08T12:28:00.003+02:00

Påska er over, jeg leste Jeg var lenge død og hvor mye mer påskestemning kan man få av en bok som ikke er en krim? Eller, var det kanskje en krim? Dette kan jeg bare diskutere med folk som har lest boka, for jeg vil ikke røpe hva som skjer. Om selve ferien kan jeg si at jeg hørte kattugle og at det ble opptil flere middager spist ved bål. Om mars måned kan jeg si at den ble svært produktiv på skrivefronten. Jeg tenkte mye på både I Who Have Never Known Men og Madness, Rack and Honey. Jeg var på konsert med Jenny Hval på Vega, forrige gang jeg så henne var hun rockettothesky, det må være omtrent tjue år siden? Forøvrig er det verdt å nevne at hun har skrevet en roman som jeg leste på omtrent samme tid og som jeg fortsatt tenker på iblant, nemlig Perlebryggeriet. (Selv var jeg temmelig laber i min kritikk den gang, lite visste jeg at romanens bryggeri skulle feste seg på netthinnen.)

Nå er det april, hestehoven har sprunget ut for lengst, og Adventfjorden er straks å finne i bokhandelen.

PROSA
1. I WHO HAVE NEVER KNOWN MEN av Jacqueline Harpman
2. DE STJERNEKYNDIGE av Vetle Lid Larssen
3. JEG HAR DET IKKE I MEG Å BLI KLASSEKONTAKT av Caroline K. Palonen
4. SANNINGSBERGET av Therese Bohman

SAKPROSA
5. MADNESS, RACK AND HONEY av Mary Ruefle

TEGNESERIE
6. ULTIMA THULE av Didrik Magnus-Andresen

Et morsomt utdrag om Arktis fra Madness, Rack and Honey.

Teksten jeg skrev om Jeff Sebos The Moral Circle kom på
trykk i Klassekampen.

Bøker om Arktis 3/12: Alkekongeriket

2026-04-08T11:53:00.000+02:00

I vinter, for et par måneder siden, kom jeg over det litterære tidsskriftet Polarlit. Polarlit oppstod i 2023 og er intet annet enn Svalbards eget litteraturmagasin. Med stor interesse scrollet jeg nedover hjemmesidene deres og fant et par dikt av Kjersti Ericsson. Det viste seg at diktene, om havhest og ismåke, var hentet fra diktsamlingen Alkekongeriket som ble utgitt i 1997. Til min store glede fant jeg samlingen i nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket. Jeg liker hvordan Ericsson beskriver Svalbard først og fremst via de levende, hvordan omgivelsene kommer til syne i relasjon til dem fremfor å stå alene. Jeg liker også hvor tydelig det er at diktets jeg er fremmed i det høy-arktiske landskapet, fordi hun eller han stadig drar de arktiske skapningene inn mot noe kjent, et skjærereir for eksempel, som i det følgende diktet, og at i det skjærereiret kommer inn i diktet, er det ikke lenger de små plantene under vinterdekket som fremstår som det eksepsjonelle, men nettopp skjærereiret; i det siste linje leses er det skjærereiret som føles malplassert. Det som først fremsto som kjent, er nå det fremmede.

I neste dikt sees enda en sammenligning av arter på Svalbard og på fastlandet, riktignok synes jeg diktet er mer banalt enn det foregående. Jeg liker det ikke like godt, men synes likevel tror godt om alle var en treffende beskrivelse av svalbardreinen.

Følgende dikt vil jeg beskrive som barnlig og lekent, likevel ser jeg for meg mye mer enn bare en dukkende sel. Jeg tenker på det enorme landskapet, hvor smått alt som lever er i de enorme massene av hav og fjell; ved første øyekast ser Svalbard ut som et ødeland, men ser man nøyere etter finnes det liv! Kanskje ikke så veldig mye, men ikke ikke-eksisterende, det finnes!

Videre et dikt om den arktiske dagen, som er et av mine favoritter fra samlingen. Jeg liker sammenblandingen av sola og barnet, at hun er både sola og det vanskjøttede barnet.

Her kommer et eksempel på hvordan Svalbard, eller skal vi si samfunnet i Longyearbyen mer spesifikt, beskrives via objekter, både sko og planker. Jeg liker spesielt den andre delen, hvor plankene som en gang var levende trær, kommer til orde.

Forøvrig var diktsamlingen delt i tre deler, hvor bare den andre delen handlet om Svalbard, men likevel syntes en rød tråd å binde delene sammen, manifestert i fugler og planer. I dette diktet fra samlingens siste del, gror valmuene frodig, i kontrast til valmuene fra det første diktet, samtidig som jeg-et tematiserer diktningen. Fant hun det samme stoffet, med samme skimmer, i nord?

Bøker om Arktis 2/12: De stjernekyndige

2026-03-05T12:07:00.002+01:00

Etter flere måneder på nattbordet har jeg endelig klart å lese meg gjennom Vetle Lid Larssens De stjernekyndige, en over fem hundre sider lang gørrkjedelig roman om en liten gjeng vitenskapsmenn som reiser fra København til Vardø for å bygge et observatorium, slik at de kan se Venuspassasjen i 1769, en bragd som de håper skal plassere dem på den vitenskapelige stjernehimmelen. Ja, de skal bli like berømte som Kopernikus & co. Målet er like klart som dagen, likevel klarer jeg ikke å forstå hvorfor mennene lider seg gjennom en reise nordover. Romanen er livløs og uengasjerende. En av vitenskapsmennene er botaniker, men hans blikk på plantene fremstår som maskinell. Han virker veldig lite interessert i plantene til å være en som så gjerne vil virke som vitenskapsmann, og kanskje er det litt av meningen, siden boka flere ganger kverner om hvor bra det er å være en god toer når man ikke kan være en ener, så mye at tankene mine går til Johan Harstads Buzz Aldrin, hva skjedde med deg i alt mylderet?, en bok som også kjedet meg innmari og som var altfor lang og altfor tydelig skrevet av en mann, på den måten jeg hater at en bok er tydelig skrevet av en mann, det har kanskje noe med tingene som ikke beskrives, kvinnene som føles som pappfigurer, uten at jeg kan si at mennene i romanen var spesielt dype, de heller, det var de samme følelsene som dukket opp igjen og igjen, irritasjon, ærgjerrighet og sjalusi, det var omtrent ikke noe ved dem annet enn de tre nevnte modusene, bare et kort blaff av forsoning på slutten, som jeg heller ikke fant særlig troverdig. De reiser til Vardø, men i realiteten kunne de ha vært hvor som helst, for jeg klarte ikke å se for meg det skiftende landskapet, ei heller landskapet de kom til og ble værende i til Venus hadde passert. Jeg falt helt ut under beskrivelsen av hvalrossjakten, det var så kjedelig. Jeg forstod ikke hvorfor det ble fremstilt som så spesielt å plukke en reinrose og gi den til sin kollega, er ikke reinrose en ganske vanlig plante både i fjellet og i nord? Tar jeg feil? Det var vel ikke meningen at det bare skulle være en søt gest fra en konkurrent til en annen? Det ville i så fall være helt urealistisk, så mye de ellers hatet hverandre, Borchgrevink og ungareren.

Styr unna, med andre ord.

Bøker om Arktis 1/12: Ultima Thule

2026-03-02T13:02:00.002+01:00

Det er mars, og jeg har ikke (før nå) begynt på litteraturmålene jeg satte meg like ved årets begynnelse. Det vil si at jeg har lest i bøker om Arktis, men ikke skrevet noe om det her, slik jeg lovet. Imidlertid leste jeg tegneserieromanen Ultima Thule av Didrik Magnus-Andresen i helga, om gruveabeidere som havner i trøbbel etter at de sprenger seg inn i et underjordisk rom som tilhører en eldgammel, tapt sivilisasjon. Året er 1939. På kontorene til Store Norske jobber en geolog og en sekretær. Geologen er medlem i en hemmelig orden, den russiske geologen i Barentsburg likeså. Sekretæren, som har et godt øye til geologen, er møkkalei av at det ikke skjer noe på Svalbard. Hvor er et store arktiske eventyret hun lengter etter? Må hun ta til takke med å få slibrigheter slengt etter seg av arbeiderne i kantinen? Nei, selvfølgelig ikke. En gruppe tyskere kommer til Longyearbyen for å lete etter en utømmelig energikilde som allerede nevnte tapte sivilisasjon er kjent for. Høres noe av dette kjent ut? Ultima Thule er Indiana Jones på Svalbard. Det sies ikke, men først tenker jeg at det er tidlig mørketid på Svalbard når jeg leser, før snøen har lagt seg skikkelig, siden det snør, men likevel føles mørkt, men kanskje er det bare et resultat av at tegningene er i svart/hvitt? Kanskje er det egentlig litt senere på vinteren, siden våre helter kjører med hundespann til Barentsburg? Eller var det snø hele veien dit så tidlig på vinteren før, før global oppvarming? Jeg er usikker.

Her får dere se Longyearbyen i mørke og snøfall:

Men hei, så lyst det ble når vi kom oss til Barentsburg:

Jeg tolker at det er så lyst i Barentsburg som at geologen & co øyner et håp der, siden det er den russiske geologen bor. Han er, som sagt, også med i den hemmelige ordenen og kan være til hjelp. Eller? Nei, for alt som foregår utendørs etter at vi kommer oss til Barentsburg er lyst, som om bare Longyearbyen ligger i mørke. Er det kanskje midten av mars? September? Eller er det ingen mening bak?

Både dolkhaler og isbjørner er med, Svalbard kirke også. Ultima Thule er en ålreit utgivelse som fanger opp Longyearbyens atmosfære, men har, etter min mening, altfor mange slåss-scener. Slåssing er noe av det kjedeligste som finnes på film, og det er akkurat likedan her. Jeg kjøper heller ikke at Kolbein snakker høyt om hvorfor han tok de valgene han tok, det var rett og slett altfor inderlig. Jeg tror det ville vært bedre dersom følelsene hans heller ble visst via handling, eller at noen (leseren?) oppdager noe om ham som han selv ikke er klar over at han viser frem. Slutten åpner forøvrig for en fortsettelse, men etter et raskt Google-søk kan jeg ikke se at det finnes. Det kommer kanskje en gang i fremtiden?

Litteratur i februar: Det beste og verste av Norge

2026-02-28T13:36:00.002+01:00

Mye skigåing i februar, hurra!

FAU har ordnet posebibliotek i
barnehagen. Fantastisk!

Jeg leste nesten ingen bøker i februar, men det var tross alt både OL og deilig skiføre. En ekte, nydelig vinter ble det! Jeg kan leve lenge på det.

Det er gått to måneder inn i året og jeg har ikke engang begynt på nyttårsplanene mine. De stjernekyndige ligger oppslått på nattbordet for ente måned på rad, det går trått, selv om det er en lettleselig bok. Alle karakterene er usympatiske, men det kan jo ikke være grunnen (jeg vil si de fleste i Havet og giften er usympatiske, men den boka er jo fantastisk). Jeg tror det kanskje er fordi romanen ikke får meg til å tro på drivkraften til noen av karakterene. Det fremstår for meg som helt urealistisk at de utholder en reise til nordområdene, hvor det er rått og kaldt og mørkt, med det som fremstår som bare vage motivasjoner.

Apropos nord, neste uke går min egen roman om Arktis til trykken. Etter påske er den å finne hos bokhandlerne. Ellers har jeg skrevet en anmeldelse av Jeff Sebos The Moral Circle på hjemmesidene til Forfatternes klimaaksjon.

SAKPROSA
1. LØGNEN av Kenneth Fossheim og Magnus Braaten
2. DET BLÅØYDE RIKET. NORSKE TILLITSPATOLOGIER av Eva Joly og Nina Witoszek

Adventfjorden!

2026-02-27T13:32:00.004+01:00

I dag er det isbjørnens dag, og hvilken dag passer det ikke bedre å vise fram omslaget til romanen jeg har skrevet om Svalbard?

I over sju og et halvt år har jeg arbeidet med boka om Yngvild, skogsøkologen som drar til vidda i nord hvor det er null trær, nada og niks, bare noen små, karrige arktiske valmuer og rødsildrer som så vidt er synlige (ok, det er også en bitteliten dvergbjørk der, men kan den egentlig regnes som et tre?); om forskergruppa Yngvild er en del av; om ornitologen Mikkel som samler opp døde sjøfugler og ringmerker trekkfugler på Akerøya; om professor Bjørnar som bare drømmer om å dra tilbake til verdens utkant; om veterinær Alison som elsker hester mer enn hun elsker sin egen familie; min relasjon til denne fortellingen er eldre enn både ekteskapet mitt og mine to sønner, men nå er boka endelig ferdig og om en halvannen måneds tid er den å finne hos bokhandlerne. Imidlertid kan den allerede nå forhåndsbestilles.

PS: En annen passende tilfeldighet er at noen i romanen spiller sangen ‘hard rain’ fra Lykke Lis album ‘so sad so sexy’ i gruvearbeiderbrakka i Longyearbyen, og i vår kommer det nytt album fra den kanten, hurra!