Hola!

På fredag kom vi i fotoklassen vel hjem fra Cuba og det var både deilig å komme hjem og veldig trist å dra fra Cuba og våre venner der nede. Vi har opplevd så mye og hatt det så gøy, stor koset oss hver dag og til og med vært 4 dager på stranden når vi hadde fridager. Også som dere leste litt overfor her, så har vi fått nye venner på Cuba som er også vennene til Albert. De er utrolig hyggelige og koselige. Vi har for det meste tilbringet tiden med dem når vi har vært i Havana, hvertfall noen av oss. Julia, Frida, Merete, Eva, Elin og Soiny var på Salsakveld med Lucy, Bernardo (som også blir kalt av Julia og Soiny, Berni), Yanaisy og Wilfredo og hadde det utrolig gøy + Yobel (guiden vår) kom etterhvert og ble med oss. Han hadde veldig lyst å se hele klassen danse salsa og lære oss det og det fikk han. Og må nok ikke glemme at denne gjengen har også haiket på Cuba, ikke verst eller hva dere? Vi satt nok ikke alene i bilen, Frida, Eva, Elin og Merete satt med Lucy på vei til også har Soiny og Julia haiket med Bernardo og Wilfredo.

Vi har vært rundt omkring på Cuba og stedene var : Vinales, Trinidad, Santa Clara, Cienfuegos og selvfølgelig byen selv Havana. Tror de fleste likte seg best i Havana og Trinidad. Vi har tatt masse bilder her og der på Cuba og har kjørt mange timer med buss hit og dit.

Vi har vært på museum og har vært i huset hvor Che Guevara bodde og fått vite mer om Che Guevara. Vår oppgave er å ta bilder av menneskerverd og alle i klassen har vel noe klare bilder til ustillingen.

Vi har også bodd en natt hos vertsfamilie som også var gøy. Ble kanskje noen utfordringer for noen å prøve å snakke med vertsfamilier bortsett fra noen som var heldige som fikk noen som snakket engelsk. Greit å kunne litt spansk og har med ordbok når man trenger det.

De siste dagene i Havana har vært bra. Anne, Eva, Elin, Frida, Julia, Soiny, Merete og Albert fikk dra å se på gamle jobben til Lucy som var skjortefabrikk også fikk vi lov å bli med Bernardo på jobb og tok bilder av det. Den nest siste dagen som var onsdagen så var noen på marked og 3 stykk ble med Yobel og gikk til en stor kirkegård og gikk litt rundt i halve Havana. På kvelden var det avskjedfest med Lucy, Yanasiy, Barnardo, Wilfredo, Yoelandis og resten av familier og vennene deres. Vi fikk god mat som Lucy hadde laget til oss og dem. Noen gikk litt tidligere hjem enn andre som ble igjen med gjengen. Vi tok bilder og lekte en lek som Yanasiy lærte oss. Etterhvert måtte vi tilbake til hotellet for å pakke og få nok søvn før reisedagen. Var trist å si hade til dem, men vi fikk møte Lucy, Wilfredo og Bernardo. Var kanskje enda mer trist å ta farvell med dem utenfor hotellet før bussen gikk til flyplassen. Noen tårer ble flet og trist ble fotogjengen.

Slik har vi opplevd på vår tur og er utrolig fornøyde.

Gruppebilde av fotoklassen og våre venner på Cuba

Klem fra oss i fotoklassen!

]]> http://www.sund.fhs.no/blogg/2011/12/04/fotoklassen-vel-hjemme-i-norge/feed/ 0 http://www.sund.fhs.no/blogg/2011/12/04/fotoklassen-vel-hjemme-i-norge/ http://feedproxy.google.com/~r/SundFolkehogskolesElevblogg/~3/oQ-7aU3IVAY/ http://www.sund.fhs.no/blogg/2011/11/30/om-rumper-og-kultur/#comments Wed, 30 Nov 2011 21:34:13 +0000 jazz1112 http://www.sund.fhs.no/blogg/?p=501   

I gaar var siste dagen i Njawara, og naa er vi kommet tilbake til Banjul. Vi har hatt to fantastiske uker, og blitt kjent meg masse nye folk, og baade vi og vertskapet hadde flere taarer i oyekroken da vi tok farvel. Forhaapentligvis kommer noen av oss tilbake om ikke saa alt for lenge. 

 Etter to fantastiske uker, har jeg tenkt paa mye rart, men det er spesielt en ting som som har slaatt meg; Kultur er alt her. Definisjonen av ordet kultur kan selvfoelgelig diskuteres, men med kultur i dette tilfellet mener jeg kultur som et kunstuttrykk. I gaar, for eksepmel, ble det holdt en lokal dansekonkurranse. For det foerste; herregud for noen rumper. For det andre, saa fikk jeg mitt virkelige kultursjokk foerst da. Jeg hadde en fireaaring paa fanget, som danset sittende, og ikke bare holdt hun takta, men hun klappet noen syke, for aa si det mildt, rytmemoenstre og polyrytmer som ikke engang jeg forstaar. Og det kunne liksom alle. Og det er visst heller ingenting i veien for at en toaaring kan shake rumpa saa til de grader. Man fester ofte blikket litt over bakkenivaa, og faar oeye paa voksne damer og menn som beveger seg i en heidundrende fart saa sanden fyker. Men senker man blikket litt lengre ned, ser man at alle som er gamle nok til aa kunne gaa gjoer akkurat det samme, akkurat like bra. Og da tenker jeg at det maa vaere medfoedt, for den typen rumpemuskulatur eier i hvertfall ikke jeg. Det fikk jeg bekreftet da vi maatte danse en av de mange dansene vi har laert foran hele bygda. Direkte flaut var det. 

Jeg ser at kulturen har en helt annen plass i samfunnet enn den har hjemme i Norge. I Norge er liksom kultur og kulturelle begivenheter en bonus i hverdagen. Her er det en noedveidighet, og en selvfoelgelighet som ingen engang tenker over. Det bare er saann. Jeg har ennaa ikke funnet et menneske her som ikke kan enten danse, synge eller spille trommer. De sier gjerne at de ikke kan det, men det er bare paa pur faenskap. Loegn, sier naa jeg. For eksempel snakket med jeg med en fantastisk dame jeg har blitt kjent med som heter Sukai om dette med dans. Hun mente fast og bestemt at hun ikke kunne danse, men hvem var den foerste til aa entre gulvet da dansekonkurransen begynte? Jo, det var Sukai. Og for ei rumpe. Har ogsaa snakket med campens regnskapsfoerer, Mbay, om det her med trommer. Han nektet for at han kunne spille, men saa kom broren hans og fortalte meg at Mbay alltid spiller trommer naar det arrangeres lokale boksekamper i byen og i nabobygda, og at han er veldig flink og ettertraktet. Pussig, det der. 

Jeg har etterhvert forstaatt at grunnen til at de ikke mener de kan noen av delene, er at de ikke tilhoerer kategorien «Griols», altsaa profesjonelle musikere eller kunstnere. Selv om de spiller baade trommer og synger titt og ofte, vil de ikke ta noen andres plass. For her er det aa vaere musiker et yrke paa lik linje med aa vaere baker eller skredder. Og jeg ville aldri kalt meg selv for baker, selv om jeg kan bake baade sjokoladekake og ostekake. Her kan alle til en viss grad spille trommer, danse eller synge. 

Min venn Ebou og jeg etter dansekonkurransen, der han spilte Wollof- trommer og jeg gjorde et patetisk forsoek paa aa danse.

 

Musikere, eller «The Griols», er like noedvendige her som butikkeieren og skomakeren er. De brukes i alle seremonier og hoytidelige sammenhenger, og leies stadig vekk inn til fester og sammenkomster. Min gode venn Ebou Seca, en av de lokale griolene, fortalte meg at de har en lang liste med helt spesifikke oppgaver som de maa foelge. Ebou har, som alle sine soesken arvet sitt yrke etter faren, og tar jobben rimelig seriost. For eksempel er en av hans oppgaver aa promotere fred. Altsaa, hvis det er problemer mellom to familier, skal han og musikken fungere som megler for aa skape fred mellom dem. De har ogsaa som oppgave aa formidle Gambias historie gjennom musikken, og er paalagt aa moete opp og underholde hver gang det holdes en navneseremoni eller et bryllup. 

Slik er det ikke med musikere i Norge. I Norge er det aa vaere utoevende musiker noe opphoeyd som bare et faatall kan vaere. Det aa vaere musiker i Norge er liksom ikke en noedvendighet paa samme maate som det er her, det er mer som en bonus. Vi trenger ikke saa mange musikere i Norge for aa faa samfunnet til aa gaa rundt. Det synes jeg er synd. 

Ida 

Soloppgang over Ganges

Det stedet som for meg fremstår som det beste på reisen er Varanasi. Vi kom hit etter litt over en uke, og jeg tror det var først da jeg åpnet meg helt for inntrykk. Vi ankom byen med nattoget, som i seg selv var en fantastisk opplevelse. Den første natten sov jeg nesten ikke grunnet høy snorking fra alle indere som lå i nærheten av meg, men på denne togturen sov jeg som en sten. Før vi kom til Varanasi hadde vi vært i storbyene Delhi, Jaipur og Agra, og en snartur innom landsbygda der vi så på Kamasutratempler. Det var derfor noe helt annet å komme til denne hellige elvebyen, der en annen type stemning nærmest pulserte i lufta. I byen opplevde jeg blant annet en fantastisk soloppgang fra båt på Gangeselven, et besøk i et jentefengsel og å bli velsignet av en hinduprest. Den ene ettermiddagen gikk jeg, Sofia og Helle ut for å ta bilder, og endte opp med å blant annet spille cricket på elvebredden, se en kremasjonsplass, kose med to nydelige valper, være med på en gitartime og se på en fotoutstilling, alt i løpet av noen få timer. Utrolig hva man kan oppleve ved bare å ha god tid og være åpen for alt!

Gitartime

I fjellbyen Tansen oppdaget jeg noe jeg aldri hadde tenkt på eller lagt merke til tidligere. Jeg og Kristian, assistentlæreren vår, stod i en liten, koselig butikk og kjøpte nepalsk øl(veldig godt!). Da jeg hadde betalt og fikk igjen vekslepengene gjorde Kristian meg oppmerksom på måten nepaleseren ga de til meg. Han la venstre hånd på høyre overarm og ga meg så pengene med høyre hånd. På denne måten ga han med begge hendene. Da butikkmannen så at Kristian prøvde å fortelle meg om hva dette betydde, sa han «respect». Etter denne opplevelsen begynte jeg å legge merke til denne handlingen, og det viste seg at så godt som alle gjorde det. I noen tilfeller opplevde jeg til og med at kelnere gjorde dette respekttegnet da de ga meg maten min. Jeg begynte også å gjøre dette for å vise respekt tilbake til dem, og fikk mange smil og positiv oppmerksom på grunn av dette. Merkelig hvordan en slik liten ting helt forandret mitt syn på betaling!

Den nest siste kvelden på turen befant vi oss i Delhi. Jeg, Taran og Ida hadde dagen før ruslet rundt i en handlegate i nærheten av hotellet for å handle inn varer til Sundmarkedet, som skal holdes til våren. I en av butikkene vi handlet i ble vi spurt om vi ville komme tilbake dagen etterpå, under Sikhfestivalen, og være med å dele ut mat. Da vi kom tilbake fra SOS barnebyer dagen etterpå var vi skilt fra hverandre, så det ble til at jeg dro med Øyvind, Terence og Unni tilbake til butikken. Her ble vi hjertelig mottatt, før vi raskt ble bedt om å ta av oss på beina og klatre opp på et meterhøyt trepodie. Like ved oss jobbet fire menn på spreng med å fordele alskens ulike sauser, paratha(et slags brød) og noe som lignet på potetstappe over i x antall små aluminiumsskåler. Hver gang de hadde et brett klart ble det sendt opp til oss, og ti sekunder senere var all maten delt ut til det sydende folkehavet. En opplevelse jeg kommer til å huske resten av livet!

India er et land med store forskjeller mellom fattig og rik. Dette opplevde vi spesielt i hovedstaden Delhi, der man ved en ti minutters kjøretur i tuktuk(en trehjulstaxi) kan reise fra ytterste fattigdom til største luksus. Disse forskjellene kan også oppleves på byens spisesteder. Tirsdag morgen spiste jeg og Unni en veldig god frokost i en av Delhis bakgater, stående sammen med indere. I begynnelsen av turen ville vi nok ikke gjort dette pga frykt for mageproblemer, men etter fire uker på reise var ikke dette noe problem. Tror nok Delhi er en backpackers paradis, vi betalte ca. 1kr for denne veldig mettende frokosten! Noen timer senere befant vi oss på Pizzahut, hvor de andre spiste frokost og vi feiret Tarans bursdag. Her var det mer velstående indere som spiste, gjerne familier som skulle kose seg litt. Enda noen timer senere satt jeg og Unni på en koselig bokkafe i en annen del av byen. Her var det en internasjonal atmosfære, vi kunne vært hvor som helst i verden. Inderne som spiste her kledde og oppførte seg som vestlige, der de satt med Mac’en sin og snakket i telefonen, eller kunstnersjelen som diskre malte de andre besøkende.

Lokal frokost!

På en måte kan man si at disse opplevelsene er som biter fra et puslespill. Om man ser på dem separat sier de ikke så mye, men om man setter dem sammen får man et overveldende og unikt bilde av en helt annen kultur.

- Cecilie

For naar selv Sondre har lagt fra seg klokka, da er det snakk om store forandringer. Her skjer ting naar det skjer, og det er ingen vits i aa mase og stresse, for ting gaar ikke fortere av den grunn. Her har vi frokost naar vi staar opp, begynner undervisningen naar alle er paa plass, tar lunsj naar vi synes det blir for varmt til aa ha undervisning, ogsaa tar vi kveldsundervisning en eller annen gang foer det blir moerkt. Ogsaa er det middag imellom der en gang. Sjaafoeren som skulle hente oss klokka 10 kan godt komme klokka 12, bakeren er aapen naar han vil bake broed, og butikken er aapen saa lenge det er kunder. De har rett og slett et helt annet forhold til tid, i alle former og fasonger.

Det blir lite til bilder i dette innlegget fra meg, iogmed jeg sitter paa en vel brukt datamaskin her i Guatemlala – Coatrepeque sammen med Anine og Kristine.

Opplevelsene har vert mange etter vi kom til Guatemala, forst og fremst har du disse Bussene som saa absolutt ikke er trygge paa veien, vel ikke bli skremt der hjemme naa. Men hadde de eksistert i Norge hadde du valgt aa gaa til jobb, mens her er de helt tipp topp. Det aa oppleve flere byer og landsbygder har vert en opplevelse for seg selv, men akkurat naa er det siste dagen her i Coatepeque for vi reiser inn til Xela for aa moter de andre.

Jeg maa si at jeg personlig har hatt en flott opplevelse fra felt-arbeidet sammen med rode kors. De har vert utrolig inkluderende, baade under og etter feltarbeidet. Vi har spillt fotball sammen med dem, vi har vert paa fotball kamp 1. divisjon sammen med dem, og det skal vel sies at det ble noen bandasjerte hoder ute paa banen etter hvert.
Feltarbeidet gikk ut paa naturkatastrofer, og vi fikk oppleve dette paa mangen maater. I feltene har vi laert forstehjelp paa et mor og barn program, de har slike prorgam for forskjellige byer hvert aar. Februar til November. Vi fikk ogsaa vere med paa aa dele ut nodprovianter til 3 landsbyer som har vert hardt rammen at rein ver. De mistet ikke husene, men alt av reint vann og leve brod. Det de fikk av oss var alt fra pledd til colgate, ris, mel og en stor vanntank/boks ting med filter i, saa de kan forsyne seg selv og familien med rent vann. Takknemmeligheten til de var rorende, klemmer og velsignelse var noe av det som motte oss. Og folkene vi har vert sammen med under oppholdet her har vert fantastiske paa alle mulige maater. Vennlige, omtenksome og motaklige. Til tross for spansk vansker har vi klart oss bra her alene.
Planen var aa bo hoss famlilier under feltarbeidet men slik ble det ikke, iogmed de hadde knapt nok sjans til aa huse seg selv, saa rode kors booket ett hotell til oss, kan ikke si at vi har lidd noen nod i deres hender.

Saa naa gaar resten av dagen til aa snakke med gruppa om det vi har opplevd, sette oss ned og skisse noe til onsdagens debrifing med resten av klassen, samt aa pakke til vi tar den fantastiske bussen tilbake til Xela.

Forresten, til dere som har tenkt dere ned hit, husk sunblock. Hilsen 3 stekte jenter som hadde en fantastisk avslutning paa feltarbeidet med noen gutter og presidenten fra rode kors her, nede paa stranda i gaar