Start- og målbyer på Østlandet

Etapperittet blir kjørt på sentrale deler av Østlandet. Og har følgende start- og målbyer.

Dersom du ønsker full oversikt finnes det en 50-siders Road Book som gir deg detaljert informasjon om hver enkelt etappe, og når du kan forvente at rytterne passerer ulike steder på ferden.

Sendes på TV2

Dersom du ikke bor på Østlandet eller liker bedre å nyte sykkelritt fra din egen sofakrok er ikke det noe problem heller. Radarparet Paasche og Kaggestad guider oss gjennom rittet direkte på TV2s hovedkanal. Her er sendetidene:

Onsdag 16. mai: kl. 15:30 – kl. 17:30
Torsdag 17. mai: kl. 16:00 – kl. 18:00
Fredag 18. mai: kl. 16:30 – kl. 18:30
Lørdag 19. mai: kl. 16:30 – kl. 18:30
Søndag 20. mai: kl. 14:30 – kl. 16:30

Schleck har ikke kjørt Giroen siden 2005. Den gang som hjelperytter for Ivan Basso. År spør vi om Frank kan slå sin tidligere kaptein (REUTERS/Stefano Rellandini)

I det Giro d’Italia forlater Danmark – det nordligste punktet en grand tour noensinne har besøkt – gjør noen seg et lettelses sukk, ettersom de vindfulle forholdene vi ble lovet, aldri gjorde alvor av seg. På forhånd gjorde vissheten om at kraftig vind kunne hakke feltet i filler som en ny-kvesset giljotin rytterne svært nervøse. Heldigvis for de uvørne og uoppmerksomme, slo disse spådommene aldri til.

På giroens åpningsdag ble en ny helt født. Taylor Phinney, som lenge har ligget i vannskorpen av storhet, ble yngste bærer av rosa ledertrøye på 30 år. Den unge amerikanske tempohesten imponerte også med sin solide beherskelse av det italienske språket, noe som utvilsomt skaffet Phinney en enda større fansskare i støvellandet.

En som høster litt mer kontrovers enn den taleføre Phinney, er selvfølgelig Mark Cavendish. På den første fellesstartetappen hadde den regjerende verdensmester en overlegen fremtoning og vant sprinten, foran sin gamle lagkamerat Matty Goss, etter et harmonisk og velsmurt samarbeid med sin trofaste hjelper, Gerraint Thomas. Ikke før eller siden Tour de France-etappen til Brignoles i 2009 hadde The Manx Missile vunnet på første forsøk i en grand tour.

Dagen etter var SKY-tandemet vesentlig skarpere på Twitter, de fleste syklisters foretrukne sosiale medie, enn de var i spurten. Og den lille blå fuglen fikk det usedvanlig travelt etter at både Cavendish og Thomas startet en mobbe-kampanje mot italienske Roberto Ferrari, som mildt sagt hadde skapt problemer tidligere på dagen med sin fryktløse, men også svært uforsiktige spurtestil. Fast bestemt på at det var noe råttent i kongeriket Danmark, argumenterte den britiske duoen at Ferrari måtte kastes ut av giroen.

I kjølevannet av den kaotiske velten fikk vi det vanlige, opphetede munnhuggeriet. Akkurat slik det skal være. Heldigvis for oss observatører tilbyr sosiale medier et forum hvor vi alle kan beskue, dømme, men faktisk også delta.

Men så når gnisten mellom spurterne slokner hen utover i rittet, fyres den virkelige kampen i gang – kampen om rosa i Milano. Diskusjonen om sådan fikk, rett før starten i Herning, et overraskende og oppkvikkende tilskudd. Ut gikk en danske med alt å bevise i 3-ukers ritt, og inn bakveien med ettertenksomme skritt (mer eller mindre ufrivillig) kom luxembourgeren Frank Schleck, fjørårets 3.mann i Tour de France.

Uten hell hadde RadioShack-boss Johan Bruyneel tidligere i vinter forsøkt å overtale den eldre av Schleck-brødrene til å påta seg kapteinsrollen i Giroen. På andre forsøk lyktes altså Bruyneel og rett fra ferie møtte en tentativ og nølende Frank Schleck opp til pressekonferanse på dansk jord.

Men han blir ikke den første som møter en slik utfordring. I 2008 spankulerte en viss Alberto Contador rundt på stranden da, igjen altså, Johan Bruyneel bestemte seg for å sende spanjolen til Giroen i 12 time. To år etter måtte Vincenzo Nibali steppe inn for den famøse Franco Pellizotti, etter at sistnevnte fikk alvorlige komplikasjoner med sitt biologiske pass.

Spørsmålet er om den rutinerte etapperytteren Frank Schleck løser oppgaven med samme spontanitet og panache som Contador og Nibali før ham. Uansett vil hans tilstedeværelse sprite opp debatten om sammenlagt-racet. Schleck er kanskje den eneste rytteren – sammen med Astanas Roman Kreuziger – som kan sjenere den forutsette og hel-italienske duellen mellom Michele Scarponi og Ivan Basso.

(foto: GettyImages)

Hvis Tour de France er en internasjonal, kommersiell gigant, er Giro d’Italia en fargerik og romantisk reise gjennom siciliansk hete, stupbratte Dolomitter og til tider utilgivelige værforhold – alt sammen satt inn i en helt unikt og rosa innramming. Sammen med den katolske kirken er rittet, ofte referert til som corsa rosa, Italias lengst stående institusjon. Giro d’Italia er synonymt med italiensk sykkel, men også med legender som Binda, Bartali, Magni og kanskje mest av alt: Fausto Coppi. Også kjent som il Campionissimo.

Som sykkelsportens første, moderne superstjerne hadde Coppi en mystikk og en aura verdig av en sann mester. Han ledet an i sportens gylne æra, og på tross av et skjelett laget av glass og et privatliv godt plassert på utsiden av datidens sosiale normer, brakte han hele det italienske folk ut av etterkrigstidens desillusjonerte og nedbrutte tilstand.

Elsket av den lidenskaplige tifosi (den italienske fansskaren) og beundret av resten, trollbandt Coppi alle ved å vinne det store italienske rittet hele 5 ganger. Hans siste Giro-seier fra 1953 blir husket spesielt godt forut for årets utgave. I kjølevannet av en psykologisk og taktisk tete-à-tete med den sveitsiske sjarmøren, Hugo Koblet (forøvrig første utlending som vant Giroen) seilte Coppi i fra og avgjorde på veien over Stelviopasset. Nede i Bormio ble Coppi kronet som Giro-mester for aller siste gang.

Legenden om Fausto Coppi har en naturlig tilstedeværelse i hver eneste av Stelviopassets 48 hårnålssvinger, og vil som en usynlig hånd dytte dagens ryttere opp den åpne og til dels nakne fjellsiden.

1953-MESTEREN: Coppi kjører alene mot toppen av Stelvio

Med sine 2,757 meter over havet er Passo dello Stelvio taket på årets Giro d’Italia – rittets høyeste punkt referert til som Cima Coppi. Til tross for et mer humant ansikt har arrangørene (sammen med fansen) likevel tatt med denne trolske fjellgiganten, som velvillig låner sitt grandiose alpelandskap til årets utgave.

Et nedtonet og mer balansert corsa rosa viser også spurterene mer hjerterom. Det paddeflate, men potensielt vindfulle danske landskapet bør by på muligheter for feltets raskeste muskelfibre. Lagtempoen ønsker rytterne velkommen til italiensk jord, en cronosquadra som potensielt kan skille 3 min mellom første og siste mannskap. Den andre uken er en mangfoldig bukett av etapper, hvor et variert sortiment ryttere kan sette farge på begivenhetene.

Men hvis det virkelig er ”verdens hardeste ritt, på verdens vakreste sted” (høres anteklig bedre ut på italiensk) slik som arrangørene påstår, er det fortsatt den tredje og siste uken som gjelder. Via de mer ubskure, men likevel viktige stigningene til Leco Piani dei Resinelli og Cervinia, peker samtlige rosa piler til alle stignigers mor. Fryktingytende og inspirende på samme tid skal Passo dello Stelvio skille klinten fra hveten i det et treukers lang blodslit drar seg til mot slutten. I skyggen av Coppi må rytterne forsere hele 5,900 meter med klartring på dronningetappen, som altså avsluttes med den skrekkelige duoen Mortirolo og Stelvio.

Det hele er lagt om som et crescendo. Etappe for etappe bygges forventningene opp. Lørdag 26. mai er dagen vi alle sitter med magen full av rosa sommerfulger. Forhåpentligvis blir vi vitne til en nytt og uforglemmelig bidrag til legenden om Stelvio.

E.JL

Har du noen sykkelfototips?

ETTERLENGET SEIER: Kristoff åpnet seierskontoen i Belgia (Foto: Sirotti)

Vårklassikerene er over for denne gang. Dermed bytter man ut ufremkommelige brosteinspartier og stupbratte vallonske bakker, med snøkledde fjelltopper og energisnappende tempoetapper. Men før vi kaster oss inn i etapperittenes fascinerende verden, bør vi kanskje oppsummere noe av det som har gledet og forarget oss så langt i sykkelsesongen 2012.

Boonen-mania
Veien ut av Monte Carlos’ mørkeste og mest fasjonable nattklubber var ikke så lang for Tom Boonen som mange hadde trodd. Med et fjorår som bekreftet den belgiske storrytterens tilsynelatende bortfall fra sykkelsportens stjernegalleri, har derimot 2012 bevitnet Tom Boonen som fullstendig uimotståelig for fansen og nærmest ustoppelig for konkurrentene. Hans fullkomne represalie til de som på brutalt og prematurt vis hadde avskrevet den tidligere verdensmesteren til sportsverdenens avgrunn, materialiserte seg i en 55km lang parademarsj i Paris-Roubaix.

Flying SKY high
Våren er ikke bare endagsritt, men også Bradley Wiggins’ triumferende anslag mot Tour de France-suksess. I Paris – Nice levde briten opp til sin forhåndsannonserte, gode form da han på åpningstempoen mestret våte og vanskelige forhold langs konturene av Chevreuse -dalen.
Ikoniske Col d’Èze – tilbake på plakaten etter lengre tids fravær – skulle tradisjonen tro krone vinner av Paris-Nice. Høyt over strandkanten til den vakre franske rivieraen, etter at han stormet stigningen i 30km/t, kunne Wiggins velvillig registrere seg som vinner av både etappen og rittet sammenlagt. Briten kopierte dermed storheter som Sean Kelly, Miguel Indurain, Stephen Roche og ikke minst Eddy Merckx. Han ble også første britiske rytter til å vinne sammenlagt siden Tom Simpson gjorde det samme i 1967.
Bradley Wiggins er bedre og mer offensiv enn noensinne – både på sykkelen og i media. Etter etappen til Mende skapte han oppstandelse ved å hoppe umiddelbart på rulla for «å kjøre ned». Til Cycle Sport Magazine kommenterte Wiggins hendelsen på følgende måte: «Then I did my warm-down on a turbo-trainer, and from the reaction, you’d think I was pleasuring myself in a deckchair.”

Todelt vårsesong
For mens brosteinsklassikerene var et frenetisk og feberaktig dypdykk i den flamske sykkelsjelen, minnet Ardenner-uken mer om et venteværelse med altfor gammelt lesestoff. Kontrasten er stor, men det oppsummerer på mange måter en ganske så todelt vårsesong.
Den offensive og positive kjørestilen som ble dyrket i ritt som E3, Dwars door Vlaanderen og Paris-Roubaix, må sammenliknes med negativ og konservativ taktikk som preget hele Ardenner-uken. Amstel Gold Race minnet mer om en transportetappe i Vuelta a Espana, enn en prestisjefull vårklassiker. Med norske øyne kan vi riktignok bekrefte at en ny stjerne ble født. Lars Petter Nordhaugs TdF-verdige prestasjoner fungerte som en trippel-espresso i en ellers så søvndyssende utgave av øl-rittet.
Det store unntaket må utvilsomt være Flandern Rundt, hvor arrangørenes jakt på ny kapital transformerte fjorårets mest underholdende endagsritt til noe så endimensjonalt og taktikk-løst, at bare Angelo Zomegnan lot seg underholde. Hadde ikke Tom Boonen utmanøvrert den italienske alliansen som konspirerte mot ham, ville nok det ene VIP-teltet etter det andre falt for den sjåvinistiske belgiske fansens vrede.
Flandern Rundts feilslåtte ansiktsløft var ikke første gang denne sesongen at børs gikk foran katedral. Den nye generalissimo i Giro d’Italia-organisasjonen Michele Acquarone skapte mer furore enn eufori da de italienske favorittene på Acqua & Sapone ble utelatt av corsa rosa, til fordel for lille tyske Team NetApp.

Norsk prima vera
En oppsiktsvekkende god Nordhaug, komplimenteres av den offensive Asker-gutten Vegard Stake Laengen, og sammen med Alexander Kristoff (eller Kristov bør man kanskje si) utgjør de en troika vi trygt kan stille forventninger til i nærmeste fremtid.
Etter å ha kjørt verdensmester Mark Cavendish av veien i Oman, ble det ofte vindfulle Vest-Flandern scenen for Stavanger-guttens internasjonale gjennombrudd. Etappeseier i Tredagers i De Panne iført ledertrøyen beviste at unge Kristoff har tatt betydelige steg i Katusha-laget. Helgen etter ble han beste nordmann i det nykomponerte og bestialske Flandern Rundt. Chapeau!

Ricco har hisset for siste gang
Nedslått og utskjelt er Riccardo Ricco muligens den eneste «kobraen» felt av sin egen gift. På bakgrunn av en amatørmessig blodtransfusjon mottok den kontroversielle italieneren en durabel 12-års utestengelse. Dommen innebærer at den famøse sykkelkarrieren til Ricco er over. Men livet går videre. Forhåpentligvis etter en litt annen oppskrift.

Hva gjelder BMC…
…også kalt sykkelsportens Barcelona, har en overflod av stjerner og penger ikke gitt ønsket resultat så langt. Noen ganger beskriver bilder bedre enn ord:

Gilbert anno 2011

;

Gilbert anno 2012

Den nye versjonen byr på en raskere brukeropplevelse og nytt design.

Vel verdt en investering på 7 riksdaler.

Lastes ned via world wide interweb her.

• Rikelig med reservedeler
• 3 VIP-biler
• 4 teambiler
• Utsendte leverandører med ekstra hjul i hånda langs brosteinen
• Støtteapparat som kjenner ruta bedre enn sin egen bukselomme
• En engasjert sportsdirektør på øret
• Verdens kvasseste brosteinsrytter

Slik foregår det:

Sykkelglede

Å sykle i felt

 
Men noen lyspunkt var det jo. For ved siden av Lars Petter Nordhaugs eventyrlige dans opp Keutenberg, som dessverre endte i tragedie på den avsluttende og ikoniske Cauberg-bakken, må man hedre og hylle den heroiske Romain Bardet!

 
Ved å være i brudd mer eller mindre hele dagen, animerte den unge franskmannen det ellers så bleke og forutsigbare hendelsesforløpet med sin offensive og uredde innstilling. Bardet, som i år gjør sin profesjonelle debut for AG2R La Mondiale, er et nytt tilskudd i rekken av ryttere som forsterker den allerede godt etablerte klisjeen om angrepsvillige og dristige franske ryttere.

 
21år-gammle Bardet ble født i den lille byen Brioude, underprefekturet i Haute-Loire departementet. På 1300-tallet var byen hovedsete for en gerilja-liknende militærstyrke som herjet rundt i Frankrike. AG2Rs relativt høyreiste neo-pro fortsetter denne lokale tradisjonen med sin fandenivoldske kjørestil – en kriger av natur.

 
På søndag sprengte han sine egne grenser ved å stå distansen forbilledlig. Før Amstel Gold Race hadde Bardet aldri kjørt et ritt over 210 km, kunne han avsløre til den franske sportsavisen L’Equipe.

 
Etter at vi ble blendet av Gasparottos perfekte kombinasjon av styrke og timing, og samtidig gjort rasende av Cunegos tilsynelatende uvørne og kamikaze-liknende spurtestil, kunne vi registrere at Bardet – etter drøye 200km i brudd og flere angrep som reduserte utbrytergruppen – hadde stiltret seg over mållinjen på en særdeles anstendig 25. plass(!). Franskmannen fikk også gjort det siste, lille for sin kaptein Rinaldo Nocentini, som endte på 9.plass.

 
Tar man tiden til rådighet, finner man fort ut av at Krigeren fra Brioude sin prestasjon ikke er noe lyn fra klar himmel. Tvert imot har Bardet en rekke solide resultater som ung og håpefull, blant annet topp10 plasseringer i Piccolo Giro di Lombardia og Liege-Bastogne-Liege Espoirs, samt poengtrøyen i Tour de l’Avenir. Så sent som i fjor vant han en krevende etappe til Mont-Salève i rittet som kalles ungdommens Tour de France.

Men veien fra lovende espoirs til ledende profesjonell er like kronglete som den er gåtefull. Et 210 km-langt brudd i Amstel Gold Race har i alle fall ikke gjort veien mer komplisert. Chapeau!

Romain Bardet:

Fransk – Klatrer / Puncher

Født 09.11.1990 i Brioude (Haute-Loire / Frankrike)

2012 Profesjonell siden 2012

Høyde: 1m84 / Vekt: 65 kg

2012 AG2R La Mondiale siden 2012

62 km: Andrei Tchmil, 1994: Den 92. utgaven var et episk skuespill ”velsignet” med grusomme værforhold. Vinneren slet seg fra Compiegne til velodromen i Roubaix på 7 timer og 28 min (!)

55 km: Tom Boonen, 2012. Vinner sin Flanders/Roubaix-dobbel for andre gang (første i 2005). En bragd han deler med ingen annen rytter i sykkelhistorien.

50 km: Fabian Cancellara, 2010. Året man trodde sveitseren kjørte med motor.

45 km: Gilbert Doclus-Lassalle, 1992. Et tilsynelatende kamikaze angrep nær Ennevelin ble veteranens endelige suksess i det som var Duclos-Lassalle 14. start i Paris-Roubaix.

Se video av 92-utgave her

44km: Eddy Merckx, 1973. Kannibalen utmanøvrerer Moser og De Vlaeminck i kjent stil.