Filmen “The Unbelievers” følger de anerkjente vitenskaps-mennene Richard Dawkins og Lawrence Krauss verden rundt mens de snakker offentlig om viktigheten av vitenskap og reasjonalitet i den moderne verden. De to oppfordrer andre til å fri seg fra antikvarisk religion og politisk motiverte tilnærminger til viktige samtidsproblemer.

Se trailer nedenfor.

Så spørs det hvilken “linje” denne filmen legger seg på. Tidligere filmer som hovedsakelig har latterligjort religion og troende er vel mer spennende for de som allerede er ikke-troende. Vil en roligere og sakligere tone ha noen effekt på “motparten”?

Filmen inneholder intervjuer med kjente og innflytelsesrike mennesker som støtter Dawkins og Krauss, bl.a.:

Ricky Gervais
Woody Allen
Cameron Diaz
Stephen Hawking
Sarah Silverman
Bill Pullman
Werner Herzog
Bill Maher
Stephen Colbert
Tim Minchin
Eddie Izzard
Ian McEwan
Adam Savage
Ayaan Hirsi-Ali
Penn Jillette
Sam Harris
Dan Dennett
James Randi
Cormac McCarthy
Paul Provenza
James Morrison
Michael Shermer
David Silverman
…and more.

Se trailer:

Filmen fikk stående applaus på Toronto Film Festival, hvor den ble vist offentlig for første gang. Men kommer filmen på Kino i Norge? Hvem vet… Følg @unbelieversfilm på Twitter og sjekk http://unbelieversmovie.com  for oppdateringer.

Posten The Unbelievers – religion vs. vitenskap på film? ble først postet på Tankeferd. Den er skrevet av Lars-Petter Helgestad.

Er det mulig å finne en mening i en intensjonsløs verden?

Det kristne skolelaget arrangerer “skepsisuka” på UiO og fyller både store og små auditorier på Blindern med nysgjerrige – om de så er troende eller tvilende (eller begge deler).

Gud og vitenskap

Even Gran (journalist og seniorrådgiver i Fritanke) representerte de gudløse i debatten om Gud

Mandag 8. april forsøker den agnostiske ateisten Even Gran (journalist i Fritanke.no) og den kristne teologen Stefan Gustavsson å besvare spørsmålet ”Har ikke vitenskapen for lengst motbevist at det finnes en Gud?”.

Debatten går hett for seg, begge sider argumenterer godt og lenge. Jeg lander her, for denne gang: Gud kan ikke bevises. Og hvis han er overnaturlig, har vi mennesker – som en del av naturen – ingen forutsetninger for å vite noe om ham. Det gjør debatten død, i mine øyne, og tilstrekkelige gjenopplivningsutstyr ser ikke ut til å være innen øyeblikkelig rekkevidde.

Teister overrepresentert

Stefn Gustavsson gjorde et forsvar for Guds eksistens

Det er imidlertid noe enda mer interessant å observere i salen idag.

“Teist, agnostiker eller ateist?” spør ordstyreren ivrig før vi starter, og vi rekker opp hånda på tur som respons (jeg: på begge de siste). Det overrasket meg ikke at flest var troende (“teister”), men de var i tillegg et overveldende flertall. Noen små ateist-armer drukner i et hav av gudfryktige. Det virker som spørsmålet om Guds eksistens engasjerer de troende mest.

Når debatten blir tatt over av publikum i korridoren etterpå, innser jeg hvorfor.

Verden faller sammen

Jeg går mot utgangen sammen med to andre ateister, men fort blir vi stoppet av noen teister som er forundret av våre utspill om menneskeverd og mening i livet.

De vet visst mye om oss fra før – mer enn vi selv er klar over. Jeg tar visst feil: Moralen min har ingen rasjonelt grunnlag, mennesket har ingen verdi og livet mitt har ingen mening. For hvordan kan jeg mene noe sånt når jeg ikke tror på Gud?

Det er da jeg innser hvor vanskelig det må være å forstå at det faktisk går an, når man selv har bygd hele sin forståelse av verden på at det må være en evig og allmektig Gud som har skapt oss med intensjon. Tar de feil i dette, vil tilværelsen vise seg meningsløs. Med Gud som uerstattelig kriterium, vil verden uten ham falle sammen.

(artikkelen fortsetter etter bildet)

Til bildet: Kanskje var det ingen allmektig skaper som hadde planlagt at det skulle skje. Uansett hadde vi en fantastisk helg på dette seminaret, hvor vi knøt sterke sosiale bånd, hadde det fantastisk moro og ble litt klokere om demokrati og menneskerettigheter.

Mening uten Gud

For meg, som finner Guds eksistens svært lite sannsynlig, forblir faren for at jeg er resultat av en intensjonsløs natur gjeldende. Det er en fare for at eplet jeg holder i hånda ikke kan ønske meg hverken godt eller vondt, og at det faktum at den spiselige og næringsrike frukten endte opp i min hånd er et følge av intensjonsløs tilfeldighet. Likevel, lar jeg meg fascinere over hvor fantastisk det faktum er, og nyter til det fulle dens gode smak og næring.

Likedan, kan det hende at jeg traff min kjæreste uten at noen overnaturlig vesen hadde lagt det i en plan. Ja, det kan også være tilfeldighet. Det hindrer meg uansett ikke i å finne vårt forhold meningsfullt, eller å nyte enorm glede og inspirasjon i det.

For hvis materialismen er sann – og det bare finnes fysisk natur – så må jeg forholde meg til det. Som menneske er jeg heldigvis utrustet med evne til å tenke rasjonelt, til å føle empati for andre, og enormt mye annet. Og – med Gud eller ikke – gjør det meg i stand til å finne mening og glede i tilværelsen.

Mening i livet

Det samme går for min argumentasjon for menneskeverd, for eksempel. Gustavsson (i tillegg til f.eks. denne bloggeren og disse professorene) påstår at vi gudløse humanister ikke tror på noen iboende menneskeverd. Vel, vi tror ikke at vi har blitt gitt en verdi av en overnaturlig skapning “større enn oss selv”. Vi tror derimot vi kan skape disse verdiene i oss selv, og at vi kan gi menneskeverdet til hverandre i kraft av vår rasjonelle evne og medmenneskelighet.

Ut i fra dette er det også mulig for oss å argumentere for en iboende verdighet. Hvilket utgjør et eksempel på hvordan den humanistiske filosofien og livssynet kan gi meg perspektiver på verden og livet som jeg ikke bare anser som meningsfulle, men også realistiske.

Og når det kommer til meningen bak det hele: Jeg mener at det ikke er noen gitt mening med livet, men at det finnes masse mening i livet. Finner du noen mening?

Posten Mening i det gudløse? ble først postet på Tankeferd. Den er skrevet av Anders.

Kronk (fra Disney’s “Et kongerike for en lama”) vet ikke om han skal lytte til den gode eller onde engelen hans.

Jeg er fristet til å gjengi ett av hennes avsnitt og bytte ut “Gud” med “fornuft” (ikke at jeg ser dem som “motsetninger”):

Jeg lytter til fornuften min (“snakker med gud”). Mange ganger om dagen, faktisk. Ikke om store, vidløftende ting som verdensfreden eller ondskapens problem, jeg og fornuften min er veldig praktiske og kortfattede: – Gå og legg deg, kan fornuften si når jeg har lyst til å se et dumt TV-program til. – Husk å pusse tennene. Fornuften sier ganske ofte litt kjedelige ting jeg ikke (subjektivt – min kommentar) har lyst til å høre, men som jeg har godt av. Hvis jeg snakker for mye på et møte dytter fornuften meg litt i siden og hvisker: Lytt! De andre slipper til, jeg blir mindre sliten, alle blir glade.

“Fornuft” kunne også bli byttet ut med “samvittighet”, “min indre stemme”, “forelderstemmen” eller noe annet – men er det ikke fortsatt det samme? Kanskje er vi for godt vant med Janteloven til å ta æren selv, og at vi derfor heller vil “takke gud” – men er det ikke oss selv som egentlig er å takke uansett?

For hva gjør man egentlig når man vender seg til eller blir rettet av Gud? Her vil nok mange svare forskjellig, men Koht forklarer det som en “klok stemme” som hun kan snakke sammen med på do eller før hun går på en scene. Selv er jeg ikke så sjeldent på en scene, og jeg husker på tips jeg har fått, ikke minst fra mamma: “Pust dypt, kjenn føttene mot bakken, slapp av”. Noen vil kanskje høre en stemme i hodet, kanskje til og med en indre diskusjon. Andre igjen vil kanskje få en følelse om at noe bare er mer riktig eller galt enn noe annet. Jeg tror uansett fellestrekket er at man stopper opp litt og lytter.

Så kan vi selvfølgelig diskutere hva vi egentlig lytter til, selv om jeg tror det vil gi få interessante resultater med mindre man har spesielle innsikt innen psykologi el.l. Det jeg undres over er at mange finner behov for å kalle stemmen “Gud”. For jeg opplever at jeg ofte gjør det samme som dem: Stopper opp, lytter og vurderer hva jeg egentlig bør gjøre. Jeg kaller den stemmen “fornuft” eller “samvittighet”, og den hjelper meg unna “forhastede beslutninger” og “upassende impulser”. Jeg er fascinert over at folk finner behov for å kalle stemmen ved samme navn som en overnaturlig, allvitende,  allmektig skaper som vi fortsatt er litt uenig om faktisk finnes. Har vi et behov for å heve det til å et så høyt guddommelig nivå, eller kunne vi gjort bedre i å anerkjenne det som naturlige menneskelige prosesser (som er svært fascinerende i si seg selv, om du spør meg!)?

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Gjør disse to egentlig det samme? Til venstre: “Le penseur” (tenkeren) av Auguste Rodin. Til høyre: En gutt folder hendene i bønn til Gud (opprinnelig fra en annonse for “Colourbox”)

Jeg tror alle mennesker har behov for en indre dialog. Vi er handlende og tenkende vesener, og blir ofte usikre. Ikke alltid har vi noen å konferere med, og ikke alle diskusjoner vil vi ta med andre mennesker heller (er jeg ganske sikker på). Jeg tror også mennesker ofte har behov for trygghet og veiledning. Her tror jeg rutiner eller ritualer kan føles godt å ha. Mens noen kanskje folder hendene, klør andre seg i hodet; støtter haka i hånda; klikker med kulepennen; eller vipper på stolen i sine grublerier og dilemmaer. Og veiledningen kan man også finne i seg selv: “Skjerp deg, Anders”, kan jeg f.eks. til meg selv i det jeg har kommet meg inn på facebook i forelesningen (PS: det gjør jeg ikke – skjerp deg, du som gjør det!(spøk)).

Er vi ikke egentlig ganske like alle sammen? Er det hva jeg kaller stemmen som gjør at jeg kaller meg religiøs eller ikke? Kanskje er det litt kjedeligere å snakke om “samvittigheten” enn noe svevende og mystisk som “Gud”. Og kanskje er det litt tabu å henvende til sin egen fornuft. Jeg omvender neppe de som allerede tror på Gud, men vil heller ikke at det skal aksepteres som en selvfølge at den “indre stemme” er Gud. Folk kan si hva de vil, og legge hva de vil i de ordene de bruker – men bør det vær noe galt i å lytte til og takke sin egen fornuft?

Posten “Fornuft” et tabu? ble først postet på Tankeferd. Den er skrevet av Anders.

Eg bryr meg eigentleg ikkje. Det er hyggeleg å bli spurt.

Å bli hugsa på.

At eg ikkje er heilt frisk.

Men det er to ganske forskjellige spørsmål.

Og eg trur eigentleg ikkje du er så interessert.

For eigentleg? Eigentleg har eg det ganske jævleg.

Eg har hovudpine konstant. Eg er sliten. Eg er dritlei. Eg følar at eg er utan mål, meining, og bare er til overs. Ein byrde.

Eg er kvalm, og må dagleg ta ei pille som eg nesten spyr opp før eg har fått den i munnen ein gong.

Men det hjelper ikkje deg noko særleg.

Og det gjer ikkje noko anna enn at du følar deg litt klein for å ha spurt, spesielt sidan du nok ikkje kan gjere noko særleg med det.

Og du følar synd på meg, for at eg er sjuk, utan at du eigentleg treng det.

Så då svarar eg
jo, greitt nok.

Det kunne vore verre.

Eg lever.

Eller: Eg hatar NAV.

Bare det siste der er ektefølt.

For eit hat for NAV er forståeleg.

Alle hatar NAV.

NAV er bare vanskelege og rigide og «ein må vere frisk for å orke å vere sjuk», som eg sikkert har høyrd ein ti-femten gongar til no.

Men NAV gjer jo eigentleg bare det dei skal.

Dei sjekka bare det at eg ikkje på det tidspunktet hadde søkt om sjukestipend hos Lånekassen. Noko eg heller ikkje hadde gjort. Då.

No er ein anna sak, og dei har sagt at det kan ta litt tid for å behandle klaga mi.

Ti veker, som eigentleg burde vere greitt nok.

Eg har bare vore utan inntekt i ti veker så langt, så kva er ti til?

Dei gjer jo eigentleg bare som dei skal.

For om NAV er for snille, så får me NAVare.

Mens viss NAV er for strenge, så får dei hat.

For det au.

Så å hate NAV er legitimt. Sida alle hatar dei.

Så det kan eg sei. Utan å føle at eg legger for mykje balast over på andre.

For det er slik det kjennast. Å leggje over otte og frustrasjonar på andre, som heilt sikkert har sine eigne ting å bekymra seg for. Eigne problem – eiga sjukdom.

Eg veit at det ikkje er heilt slikt. Folk bryr seg jo. Dei vil jo hjelpe, vere til stede for å ikkje kjenne seg heilt hjelpelause.

For å gjere noko altruistisk for å dempe egoet sitt litt.

Eg kjenner det jo sjølv når andre er er sjuke, skada, eller deppa.

Men no er det på ein eller anna måte noko anna.

Eg vil jo ikkje belasta nokon.

For det er jo ikkje nokon andre sin feil at eg er sjuk.

Og det gjer det eigentleg bare verre. Kva slags arrogant dritsekk er eg om eg tenkjer slikt om eiga sjukdom, men absolutt vil bry meg om andre er sjuke?

Kva viss dei tenkjer det same?

Damned if you do, damned if you don’t.

Så eg endar opp med å føle meg til overs.

Enno meir drit enn det eg starta med.

Og det er ikkje slik at eg ikkje prøvar. Prøvar å få gjort litt – prøvar å ikkje bare vere belasting.

Eg har prøvd å gå til forelesingar.

Eg har prøvd å lese litt.

Eg har prøvd å skrive litt oppgåver.

Men så er kvar morgon som om nokon har gått laus på hovudet mitt med slegge.

Kvar kveld er eg redd for å leggja meg, for eg veit kva eg vaknar til.

All konsentrasjon er vekke.

Og motivasjon?

Kva skulle eg hatt det til?

Så då er eg her. Følar meg som den dritsekken som vågar å vere sjuk, vågar å vere til belasting for andre.

Eg ventar, og håpar at eg skal bli meir van med medisinen.

For no er det ikkje ein gong lengre sjukdommen som held meg heime.

Det er medisinen, som gjer meg frisk, som held meg heime no.

Men så er det bare så mange filmar på Netflix.

Så mange seriar.

Og det er bare så lenge ein kan sjå på TV, gå gjennom Humble Bundle-spela sine, før ein bler litt…

lei.

Og då begynnar ein å reflektera over si posisjon.

For eigentleg, sånn verkeleg eigentleg.

Så har eg det ikkje så gale.

For eg har ei leilegheit, med ganske snille utleigare.

Eg har mat. Mat i kjøleskap og frys.

Eg har PC. Internett, og alle dets uendelege moglegheitar rett inne på mitt eiga lille krypinn.

Eg har medisin, lækje, og andre helsetenester til knappe 2 000 i året. Og snart håpar eg på å ha inntekt, til tross for at eg ikkje jobbar.

Eg har familie og venar som hjelpar og støttar meg.

Sjølv når eg er for arrogant til å eigentleg ville spørje om hjelp.

Og det er eigentleg ikkje så gale.

Så korleis kan eg våge å klaga, med alt dette?

Eg har litt lett kreft eg nok ikkje ein gong vil døy av, og så vågar eg å klaga når eg har alt dette?

Bortskjemte dritunge.

Så.

Eg har litt hovudpine. Eg er blitt litt latare i det siste, og bler litt fortare lei av å vere saman med mykje folk, men er samtidig einsam og redd for å vere aleine. Og så har eg tidvis litt mat/medisin i magen som vil opp.

Korleis har du det?

Jo…

Schrödingers påstand: sjølv om enn det ikkje er ektefølt, så insisterer det rasjonelle meg på at det er sant.

Det kunne vore verre.

Men eigentleg ikkje.

Posten Lurar du verkeleg? ble først postet på Tankeferd. Den er skrevet av Dan-Raoul.

Fatima har fått eit brev om grava til mannen i posten. Det er snakk om ei festeavgift på grava, men denne har ho betalt, og ho kan ikkje sjå kvifor ho har fått dette brevet. Fatima er ikkje så glad i å snakke i telefonen med offentlege etatar, då det gjer kommunikasjonen vanskelegare, så ho går på kontoret til dei som forvaltar gravplassen. Det er kyrkjeverja, og i kommunen der Fatima bur har kyrkjeverja kontor i ei arbeidskyrkje. Fatima, som er muslim, må altså inn i ei kyrkje for å snakke med ein person som har som hovudoppgåve å administrere kyrkja sitt arbeid, for å snakke om grava der mannen hennar ligg gravlagt, sjølv om han er gravlagt etter muslimske skikkar og på eit muslimsk område på gravplassen.

Då Kjell og Laila høyrde kva presten i kyrkjelyden sa om kva som skjedde etter døden, fann dei ut at dei ikkje kunne stå som medlemmar i eit kyrkjesamfunn som hevda dette. Dei ville ikkje skape noko bråk, og meldte seg derfor ut av Den norske kyrke utan noko oppstyr. Eit par veker seinare ringer det på døra deira midt på natta. Utanfor står presten som sa det om døden dei reagerte slik på. Presten kan fortelje at sonen deira er død i ei bilulukke.

Kyrkja og storsamfunnet

Begge desse scenarioa er mogelege scenario i Norge i dag. Vi har gjeve ansvaret for sårbare oppgåver til Den norske kyrkje, for at denne skal forvalte desse oppgåvene for storsamfunnet. Ofte er dette heilt uproblematisk, men mine to små forteljingar viser kor fort det kan gå gale. Det er ikkje rett at ein muslim, eller pinseven, ateist eller katolikk for den del, skal måtte oppsøke Den norske kyrkje sine kontor for å få ordna med gravene til familien. Det er heller ikkje rett om nokon som har meldt seg ut av Den norske kyrkje fordi dei er ueinige med synet den lokale presten har på kva som skjer etter døden, eller heilt andre spørsmål, skal få den same presten på døra med dødsbod.

Desse to døma er frå to område som har vore diskutert i samband med Stålsett-utvalet si rapport. Gravferdsforvalting og dødsbod. Når det gjeld dødsbod er eigentleg reglane greie. Reglane seier at dødsbod er politiet si oppgåve, men i praksis sender ofte politiet prestar ut i staden. Dette er ein uhaldbar praksis!

Gravferdsforvaltinga har andre reglar. Her er det lagt under Den norske kyrkje si organisering, og vi i kyrkja får tilskot til å gjere dette på vegne av det offentlege. Argumenta ein har for dette er heller svake. At gravplassane ofte ligg rundt kyrkjene våre eller at dei fleste gravferder skjer frå kyrkjer held ikkje. At kompetansen ligg i kyrkja er naturleg, då det er vi som har gjort dette til no, men det er sjølvsagt mogeleg å flytte kompetansen over til eit anna organ, nemleg til kommunen, der det høyrer heime. Å sørge for gravplassar, vedlikehald og organisering er noko som liknar mykje på alt det andre dei tekniske avdelingane i alle kommunane våre allereie driv med. Sjølvsagt skal dei kunne klare dette og. Om ein meiner at dei som jobbar i desse avdelingane ikkje er gode nok med folk til å ha ein slik jobb, er det ikkje vanskelegare enn å flytte nokre stillingar frå kyrkja til denne oppgåva. At ein del i kyrkja vel å argumentere for å halde på gravferdsforvaltinga er ei komplett gåte for meg. Vis meg den plass i Bibelen der det kjem fram at det å halde styr på gravsteinar som veltar er ei kjerneoppgåve for den kristne kyrkja!

Det vi ser gjennom gravferdsforvaltinga og praksisen med dødsbod, er at det offentlege Norge brukar Den norske kyrkja på ein måte som grip ut over Den norske kyrkja. Vi får i oppgåve å gå inn i liva til folk som aldri har bede om å ha noko med oss å gjere, og i nokre tilfelle har tatt eit medvite val om å bryte med oss. Dette er ei samanblanding av ulike sfærar ein ikkje kan drive med. Ein kan ikkje melde seg ut av storsamfunnet, men ein kan melde seg ut av kyrkja, derfor kan ikkje storsamfunnet delegere oppgåver som også er for folk som ikkje er medlemmar av kyrkja, til kyrkja.

Dette handlar om ei grunnleggjande likskapstenking. Vi kan ikkje halde oss med eit system som seier at nokon menneske er likare enn andre, men det er nettopp det vi gjer gjennom denne praksisen. Når ein må innom Den norske kyrkje for å ordne med graver, melder ein indirekte at det er gjennom Den norske kyrkje ein «verkeleg» gravferd vert arrangert. Kva seier dette om plassen eit medlem av bahá’i har i samfunnet? Kvifor skal han måtte vende seg til ein anna religion for å ordne eit grunnleggjande behov?

Sekularisme

Vi treng ei sekularisering av det offentlege i Norge. Med det meiner eg ikkje at vi treng eit samfunn der det religiøse får mindre å seie, for det meiner eg ikkje i det heile. Eg ynskjer eit samfunn der vi har biskopar som snakkar høgt og kraftfullt om alt frå oljeutvinning til abort. Eg ynskjer eit samfunn der Hare Krishna syng på Torgallmenningen. Eg ynskjer eit samfunn der det kjem ein fyr bort til meg i byggefeltet der eg bur og gjev meg traktatar frå Evangeliesenteret der han vart edru. Eg ynskjer meg eit samfunn der eg finn informasjon om Human-Etisk Forbund sine seremoniar i postkassa mi, eit samfunn der katolikkane har korsvandring gjennom byen på langfredag medan den lokale moskeen kallar inn til fredagsbøn og eit samfunn der samfunnsdebatten speglar og søker å forstå dei religiøse og areligiøse ideane som er levande rundt oss. Eg ynskjer meg eit samfunn der dei ulike religionane og livssyna våre får offentleg spelerom i minst like stor grad som i dag, men eg er sikker på at for at dette skal vere ein realitet i framtida må vi skape eit samfunn der alle trus- og livssynssamfunn, og også dei som står utanfor organiserte samanhengar, vert handsama likt av det offentlege.

«Sekularisme» er eit diffust ord. Ulike folk legg ulike ting i det, men det vi som står for dette har felles er at vi ynskjer ein sekulær stat. Frankrike er ein sekulær stat, der det offentlege er heller negative til religion. Tyrkia er ein sekulær stat, der det offentlege er heller negative til annan religion enn islam. USA er ei sekulær stat, trass i litt gudesnakk på dollaren og slikt, men ikkje eit sekulært samfunn. Der har det religiøse, primært det jødisk-kristne, ein tydeleg plass i det offentlege rom. Sekularisme er altså mykje, og det er ikkje sagt at sekularisme fører til at religion vert taparen. Som kontrast kan ein sjå på Norge som er eit sekulært samfunn, men ikkje ein sekulær stat. Vi nemner både religion og kyrkje i grunnlova. Ei religiøs ankring av grunnlova og samankopling av stat og religion fører altså ikkje automatisk til at det religiøse kjem så godt ut av det heile.

Eg er personleg ikkje så opptatt av kva som står i verdiparagrafen i grunnlova. Om det står kristen arv, kristen og humanistisk arv eller noko heilt anna spelar lita rolle for meg. Det er uansett ikkje noko meir enn ein visjon, medan det er praksis som er viktig. At grunnlova bind Den norske kyrkje til staten er derimot eit kjempeproblem. Det låser på mange måtar det å vere norsk, til det å vere evangelisk-luthersk av den synodal-episkopale sorten. Alt anna, til og med evangelisk-luthersk av den synodale sorten (som i Den Evangelisk Lutherske Frikirke), vert på ein måte eit avvik. Det er folk som ikkje er med i «folkekirken». Folk som ikkje ein gang er gode nok nordmenn til å gå inn under §16 i grunnlova. Nokre folk er likare enn andre….

Stat eller kyrkje

Det at staten tviheld på kyrkja er problematisk for alle nordmenn som står utanfor Den norske kyrkje, men det er også problematisk for Den norske kyrkje. Ja, eg vil faktisk seie at det ikkje berre er problematisk. Det er noko som sakte kan ta knekken på kyrkja. Eg trur vi må rive kyrkja ut av grunnlova før §16 vert vår dødsdom.

Slik det er no har vi ei eiga lov, «Kirkeloven», som styrar oss. Den grip detaljert inn i korleis kyrkja kan oppføre seg. Til dømes seier lova detaljert korleis dei demokratiske organa i kyrkja skal vere samansett og kva demokratiske organ kyrkja skal ha. Dette er ikkje noko som skal avgjerast av ei regjering eller eit storting som verken har eit kyrkjeleg mandat eller der medlemmene i det heile treng å vere medlemmer av Den norske kyrkja. Kva demokratiske organ kyrkja skal ha, ja om vi i det heile vil ha slike organ, er noko kyrkja sjølv må avgjere.

Det heile vert ikkje betre av at politiske parti ser det som si oppgåve å styre Den norske kyrkja. Arbeiderpartiet skriv til dømes i utkastet til partiprogram dei skal vedta på landsmøtet i april, detaljert om korleis vala i Den norske kyrkje skal gjennomførast. I kva lokalar, til kva tid og liknande. Dei vil samkøyre vala med offentlege val, slik det var i 2011, trass i at det fører til ytterlegare samansausing av «norsk» og medlem av Den norske kyrkje, at det førte til problem med avviklinga av offentlege val og at det førte til at kyrkjevalet drukna i kommune- og fylkestingsvalet i media. Det er ikkje opp til Arbeiderpartiet, eller noko anna parti, å styre når og korleis vi skal ha val i Den norske kyrkje. Det er det kun Den norske kyrkje som skal avgjere. Arbeiderpartiet skriv vidare at dei vil sikre at alle trus- og livssynssamfunn vert handsama likt. Kan vi sjå for oss staten gripe inn på same måte i dei demokratiske prosessane i Human-Etisk Forbund, Holistisk Forbund, eller Metodistkyrkja?

Det er også grunn til å uroe seg over kva som kan skje om, og når, vi i kyrkja finn ut at vi ikkje kan halde oss med kyrkjebygg og prestar i kvar minste krok av landet. Mange faktorar talar for at dette er noko som vil kome. Det er enormt dyrt å halde alle kyrkjebygga i stand, og mange av dei ligg der det omtrent ikkje bur folk. Samstundes veit vi at vi kjem til å få færre prestar i åra som kjem. Det vil då rett og slett ikkje vere mogeleg å dekke heile landet med prestar. Ein kvar naturleg analyse av situasjonen vil seie at vi då må droppe utkantane og heller prioritere byane og tettbygde strøk. Men kva vil då eit parti som Senterpartiet, kanskje det partiet som er mest interessert i å styre kyrkja, seie? Dei kan med grunnlova i hand krevje at Den norske kyrkja skal gjere sitt «folkekyrkjeoppdrag» og gje kyrkjeleg dekning på stader der det omtrent ikkje bur folk og der det ikkje er reell interesse for kyrkja, anna enn som eit sivilisasjonsalibi i staden for postkontoret ein mista for årevis sidan. Skjer dette, vil det ha potensiale til å strupe kyrkja totalt.

I tillegg er prestane framleis statstenestemenn. I praksis kan det seie at om ei regjering skulle finne ut at kyrkja har gått i ei retning dei ikkje likar, til dømes gjennom politiske og samfunnsmessige utspel eller teologisk utvikling, kan dei stille ultimatum at om ikkje prestane legg om kursen, kuttar departementet løna.

Både for Den norske kyrkja sin autonomi og framtid si skuld er det gode grunnar til å kome seg heilt ut av den statlege fangenskapen. At delar av kyrkja lid under eit slags organisatorisk Stockholm-syndrom, må vi leve med, men det kan vi ikkje la dette stoppe den utviklinga som også Den norske kyrkja vil vere best tent med, nemleg ei sekularisering av staten.

Kamp for gjennomført sekularisme bør vere sjølvsagt for Den norske kyrkje av omsyn til seg sjølv, men også av omsyn til alle dei som står i andre samanhengar. Vi kan ikkje halde oss med eit system som på den eine sida pensar alle inn i kyrkja når det kjem til organisering rundt døden, og på den andre sida grip inn i fridomen til den same kyrkja.

For meg er ikkje sekularisme noko vi skal vere redde for. Det er noko som bør vere eit sjølvsagt mål i eit pluralistisk samfunn, og noko vi bør argumentere for og jobbe for. Her bør kristne, ateistar og hinduar stå saman for å kjempe for eit rettvist samfunn for alle. I denne livssynskampen bør Den norske kyrkje og Human-Etisk Forbund stå skulder ved skulder. Kun gjennom ei gjennomført sekularisme kan vi sikre oss at alle innbyggarane i samfunnet vårt vert møtt med den same respekten og likskapen i alle delar av livet, og kun gjennom ei gjennomført sekularisme kan vi sikre oss at alle trus- og livssyn får fridom til å prege det offentlege rom.

Posten Sekularisme for religionen si skuld ble først postet på Tankeferd. Den er skrevet av Gjest.

Lege nekter å skrive ut prevensjon til kvinner – sak i NRK 2011

Kristne leger vil avvise lesbiske – sak i NRK i 2011.

Reservasjonsretten – det vil si helsepersonells rett til å reservere mot spesifikke arbeidsoppgaver på bakgrunn av samvittighetsgrunner, gjelder tradisjonelt (og lovmessig) sett helsepersonells rett til å reservere seg mot å utføre og assistere ved abortinngrep. Debatten handler oftest om hvorvidt denne reservasjonsretten bør utvides til å gjelde flere arbeidsoppgaver, blant annet henvisning til abort, assistert befruktning og prevensjon for å nevne noen, samtidig som det dukker opp saker der arbeidstakere og arbeidsgivere har kommet fram til hjemmesnekra reservasjonsløsninger som ikke er hjemlet i lovverket.

Da Tros-og livssynsutvalget, kjent som Stålsett-utvalget, kom med utredningen ”Det livssynsåpne samfunn” i januar i år blåste det enda noen åndedrag inn i debatten, da de konkluderer med at legers reservasjonsrett ikke bør utvides. (Last ned utredningen her – side 264-269 om reservasjonsrett)

Reservasjonsretten og samvittighetsfritak er ikke et lokalt og særnorsk fenomen, men har i stor grad vært en aktuell problemstilling i resten av verden, og særlig Europa, i noen år allerede. Det dreier seg i større grad om et mer generelt blikk på samvittighetsfritak, også i andre yrker enn i helsesektoren. Som en foreløpig avslutning på debatten (evt mer brensel på bålet) har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg behandlet flere saker om reservasjonsrett på religiøst grunnlag. Tre av de fire som klagde inn sine saker fikk avslag i domstolen – det var en samlivsrådgiver som nektet å gi råd til homofile og lesbiske par, en offentlig ansatt på et registreringskontor som nektet å vie homofile og lesbiske, og en sykepleier som ble nektet å bruke et langt halskjede med kors på til uniformen sin (hun fikk avslag på bakgrunn av praktiske- og smittehensyn). Den eneste som fikk medhold hos domstolen var en flyvertinne som ønsket å bruke halskjede med kors til sin uniform.

Så hva er egentlig lovgrunnlaget i Norge i dag? I abortloven (eller Lov om svangerskapsavbrudd) fra 1975 står det i §14 at helseforetaket ”skal organisere sykehustjenesten slik at kvinnen innen helseregionen til enhver tid kan få utført svangerskapsavbrudd… Ved organisering skal det tas hensyn til helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å utføre eller assistere ved slike inngrep.” Det er presisert fra departementet at det kun gjelder en reservasjonsrett mot å utføre eller assistere ved selve inngrepet, og annen behandling rundt pasienten, samt henvisning, ikke er mulig å reservere seg mot. Senest i 2012 så departementet seg nødt til å komme med en presisering av reservasjonsretten for leger. ”Abortloven fra 1975 gir alle kvinner rett til abort, samtidig som den gir helsepersonell rett til å reservere seg mot å utføre selv inngrepet. Den gav derimot ikke rett til å reservere seg mot å henvise pasienter videre, eller til å skrive ut p-piller. (…) - I en tid med mange verdimessige konflikter, mener jeg det er viktig at vi er tydelig på hvor grensen går for en som jobber for det offentlige. En fastlege kan ikke sette sin egen overbevisning foran pasienters rett til helsetjenester.  Jeg ønsker ikke at kvinner eller jenter skal havne i en situasjon der de må ta denne diskusjonen med sin lege, når storsamfunnet har tatt et valg, sier Strøm-Erichsen.”

I utgangspunktet har jeg tenkt at dette er en enkel diskusjon – alle innbyggere i Norge har en lovfestet rett til visse helsetjenester, og disse forplikter legen seg til å gi (innefor grenser av medisinsk forsvarlighet og behov). Det er i stor grad Kristne Legers Forening som har frontet krav om utvidet reservasjonsrett, og det kan være lett å tenke at det kun er konservative kristne leger som bruker samvittighetsargumenter som et skalkeskjul for den politiske kampen mot selvbestemt abort, mot assistert befruktning for lesbiske og mot familieplanlegging og prevensjonsbruk.

Men som Inge Lønning skriver i en kronikk i Dagbladet handler det ikke nødvendigvis om å nekte å godta politiske nederlag – det handler om samvittighet og personlig overbevisning. Eksempelet som illustrerer dette best for min egen del er omskjæring av guttebarn (nei, vi tar ikke den debatten nå – kun brukt som et eksempel!). La oss danne en hypotetisk fremtidssituasjon – omskjæring av guttebarn sees på som en arbeidsoppgave helsevesenet skal sørge for, ut av hensyn til å minimere risiko og tilstrekkelig bedøvelse av gutten, med konsekvens at leger på sykehus, evt fastleger, har dette som en av sine arbeidsoppgaver. Som lege (i den hypotetiske fremtiden) vil jeg være svært skeptisk til å utføre denne arbeidsoppgaven, med bakgrunn i personlig overbevisning. Et annet eksempel man kan bruke for å prøve sine prinsipper vil være aktiv dødshjelp. Dersom dette skulle blitt innført i Norge, hvordan vil du som fremtidig helsearbeider stille deg til å bidra aktivt i denne prosessen?

Paisifisme er til en viss grad utbredt blant humanister – det bygger vel også på personlig overbevisning og samvittighet? Hva er da forskjellen ved å nekte å bære våpen og ta liv, og det å ”ta liv” ved abort (satt i hermetegn da jeg ikke anser abort som drap)?

Det går an å snu på situasjonen. Noen tiår tilbake i Norge, og fortsatt i en del andre land, var abort forbudt. Enkelte leger utførte likevel inngrepet, med fare for strenge straffer, på bakgrunn av sin personlige overbevisning. Dette er de vi i dag tenker på og omtaler som ”helter” – fordi vi har landet på samme side i diskusjonen som de aktuelle legene.

Det er ingen menneskerett å være lege – og som lege på jobb i det offentlige Norge har man en plikt til å følge de reglene storsamfunnet har blitt enige om, og sørge for at pasientene får det tilbudet de har krav på. Dette kan løses ved å lose pasienten over til nabokontoret der det sitter en lege uten de aktuelle reservasjonene. Men hvordan vil det fungere i indre eller ytre distriktspraksisplass der det kun er én fastlege, eller der det kun er én gynekolog på lokalsykehuset? Vil legens samvittighet stå over pasientens ekstrabryderi med å kjøre til legen i nabokommunen, eller vil de små plasser kun kunne ansette leger uten tilbøyeligheter til å ville kunne kreve samvittighetsfritak.

Det er viktig med godt forhold mellom fastlegen og pasienten

Hvordan blir det med pasienten oppi det hele? Fastlegeforskriften fra 2012 har som formål ”å sikre at alle får nødvendig allmennlegetjeneste av god kvalitet til rett til, og at personer bosatt i Norge får en fast allmennlege å forholde seg til.” Jeg vil tro at det er ødeleggende for et lege-pasient-forhold dersom legen av samvittighetsgrunner ikke vil hjelpe pasienten med det vedkommende trenger hjelp til. Da får du en fastlege du kun kan forholde deg til dersom problemstillingen din faller innenfor det legen føler seg komfortabel til å hjelpe deg med.

Jo flere temaer som kommer opp i diskusjonen, desto flere grunner er det til at folk påroper seg samvittighet for det ene eller det andre. Når det gjelder abort vil det bakenforliggende argumentet være at det er galt å ta liv. Ved prevensjonsbehov vil det samme argumentet kunne bli brukt, da man kan hevde at noen prevensjonsmidler kan øke risiko for abort. I tillegg vil jeg tro at spørsmålet om sex før ekteskap kan være en faktor som spiller inn. Når det kommer til assistert befruktning for lesbiske er argumentene annerledes. Her handler det ikke lenger om legens reservasjon mot det de mener er å ta liv, men egenskaper som pasienten har – ettersom debatten kun kom opp etter at det ble lovfestet rett for lesbiske til assistert befruktning, og samvittigheten ikke gjelder assistert befruktning per se. Men kan man gradere andre folks grunner for moralske og etiske valg? Hvordan kan jeg si at en leges samvittighet basert på en overbevisning om at homofili er feil ikke holder mål, mens vi godtar at en legens mening at abort er drap?

Å bli avvist på bakgrunn av en egenskap du har vil være opprørende og sårende for mange, men for en gravid kvinne som har tvilt seg frem til en abortavgjørelse kan det virke forvirrende, sårende og respektløst at legen mener du har tatt et feil valg. Er det legens eller pasientens autonomi og selvbestemmelsesrett som bør henge høyest?

Jeg kommer ikke frem til et enkelt svar på spørsmålet – og hva er det egentlig? Gjelder det reservasjonsrett mot abort, mot prevensjon, mot omskjæring eller assistert befruktning? Er problemet å finne ut av hvor grensen går? Skal man kunne reservere seg mot å behandle diabetespasienter hvis de er overvektige hvis man har en personlig overbevisning om at de selv er skyld i sine problemer og skattepenger ikke skal finansiere den aktuelle behandlingen? Enn hvis homeopatipiller ble underlagt reseptkrav? Jeg tror det viktigste er å anerkjenne at debatten handler om større ting enn konservative kristne og kampen mot abort.

Posten Med eller uten samvittighet – reservasjonsrett ble først postet på Tankeferd. Den er skrevet av odamartine.

Har kristendommen vært sentral i utviklingen av demokratiske regler?

24. januar twitret jeg om hvor glad jeg var for å lese om kristne som ba sine medkristne om å akseptere de samme demokratiske spillereglene som de andre tros- og livssynssamfunnene (som jeg også har skrevet om). I en lang påfølgende twitter-veksling med @DanielJoachim møtte jeg på denne påstanden:

@DanielJoachim: ”[…] Kristendommen har jo vært en av de mest sentrale i å utarbeide demokratiske regler.”

Min umiddelbare reaksjon var:

@AndersGarbom: ”[…] Her tar du nok veldig feil dessverre, kristendommen vært en bremsekloss i utviklingen av egalitære systemer – kan dokumenteres”

Jeg lovte videre å skrive en artikkel for å utdype dette (voilà!). Grunnen til at jeg reagerte med å parere så bråsikkert og påståelig, må jeg forklare, var todelt: Delvis på grunn av Twitters begrensede plass til utdyping og nyansering; og delvis fordi jeg tidligere samme dag hadde hørt min foreleser i historie på Blindern fortelle om hvordan de egalitære og demokratiske samfunnene som ble bygget opp i Europa av Romerne og oldtidens grekere hadde blitt ødelagt når kristendommen tok over maktdominansen.

Vitenskapelig handikap

Vi ønsker alle anerkjennelser for våre meninger, men hvilken verdi har egentlig påstandene vi kommer med på twitter?
Foto: Chris Spooner

Likevel, ved nærmere ettertanke, retter jeg blikket mot et annet fag jeg har – ”Metode og statistikk” – og spør meg selv: Hvilken verdi vil de svarene jeg klarer å hope sammen ha? Og hvor vitenskapelig korrekt vil det være? Hvorvidt kristendommen spilte en avgjørende rolle for utviklingen av demokrati og demokratiske regler er et vanskelig og sammensatt spørsmål. Å vise et kausalitetsforhold om ideer som omfatter så mye, krever solide og mangfoldige bevis – noe som jeg ikke har noen betydelig kompetanse til å svare på (i likhet med min twitter-venn, riktig nok). Det ville være en fornærmelse mot god vitenskap hvis jeg skulle påstå at mine observasjoner (som jeg trekker frem) skal ha særlig vitenskapelig tyngde.

I vitenskapelig metode lærer man nemlig om alle de fellene vi mennesker kan falle i. Vi lager oss tanker om verden uten sammenheng med (den empiriske) virkeligheten; vi ser sammenhenger der det i virkeligheten ikke er noen; vi søker bekreftelse på de meninger vi allerede har og avviser (u)bevisst ting som sier det imot; osv (Hellevik 2011, s.14-17). Hvis du forresten vil lære mer om vitenskapelig metode på en enkel og forståelig måte vil jeg forresten anbefale denne boka: SKEPSIS.

I vår søken etter objektiv kunnskap er det mange feller vi kan gå i. Metodelære går ut på å unngå disse fellene. Denne boka (Skepsis: En guide til kritisk tenkning)  gir bl.a. en lettfattelig forklaring på dette og mye annet.

I faget jeg nevnte lærer vi metoder for å unngå disse fellene – og man kan aldri være helt forsikret mot dem, så derfor må vi hjelpe hverandre og stille kritiske spørsmål. I spørsmålet om kristendom og demokrati har jeg et klart ”handikap” (bias) i søken etter objektiv kunnskap, fordi jeg selv er ateist og humanist, og kanskje (ubevisst) ikke ønsker å gi kristendom for mye av æren for noe jeg anser som rasjonelt begrunnet, rettferdig og viktig (nemlig demokrati). Det hjelper likevel å være bevisst om det, og bl.a. mine studier av politisk teori og politisk filosofi gjør meg i det minste i stand til å påpeke noen problematiske sider ved @DanielJoachim sin påstand.

Hva er ”kristendommen”?

I en vitenskapelig undersøkelse må man alltid starte med en problemstilling – eller et spørsmål som man skal finne svar på. I denne sammenheng (selv om dette ikke kvalifiseres til noen vitenskapelig undersøkelse) vil jeg prøve å finne et svar på ”hvorvidt kristendommen har ført til utvikling av demokrati (eller demokratiske regler)”. Når man har et sånt spørsmål kan det være problematisk å prøve å finne et svar uten å definere hva man faktisk mener med det spørsmålet. Det viktigste i denne sammenhengen er hva jeg legger i ”kristendommen”.

Hva av det som skal ha ført til demokrati kan falle under betegnelsen ”kristendom” (og ikke)? Er det kristelige ideer og filosofi (nestekjærlighet, osv.)? Er det kristne institusjoner (som kirken) og aktører (teologer, prester, osv.)? Eller er det rett og slett at sentrale politiske tenkere har hatt en kristen tro? Hvis det bare menes ”det som er gjort i kristendommens navn” vil vi finne ting i alle ender av skalaen: Alt fra kristne, ideologiske arkitekter av demokrati (som Rousseau og Locke) til inkvisisjonen, korsfarere, undertrykkende monarker (kongen hadde et gudegitt embete i en gudegitt samfunnsorden), osv. På den måten vil det bli feil både å si at kristendommen kun har takken for det, og å si at kristendommen bare kan klandres som bremsekloss.

Habermas og kristne verdier

Min twitter-venn trakk selv frem en tenker som mener kristendommen fortjener takken: Jürgen Habermas. Habermas er filosof og sosiolog, og en av de mest siterte personene i moderne tid. Et sitat av ham som jeg har funnet i en rekke sammenhenger er dette:

«Kristendommen har ikke bare vært en forløper eller katalysator

Filosof og sosiolog Jurgen Habermas
Foto: Florian Breier (Holbergprisen)

for den moderne tids normative selvforståelse. Idealet om universell likhet – som har gitt opphav til idealene om frihet og solidarisk samliv, om autonom livsførsel og frigjøring, om individuell moral basert på samvittigheten, menneskeretter og demokrati – er en direkte arv fra jødisk rettferdighetsetikk og kristen kjærlighetsetikk. Denne tenkningen har forblitt grunnleggende uforandret, og man har stadig på nytt utsatt den for kritisk prøving, akseptert den og nytolket den. Det finnes intet alternativ til dette i dag. Og i møte med de postnasjonale konstellasjoners aktuelle utfordringer lever vi ennå av denne tenkningen. Alt annet er postmoderne prat.» (Zeit der Übergänge, Suhrkamp, 2001).

Jeg har ikke hatt tid til å sette meg noe særlig mer inn i hva Habermas mener (i det minste ikke av pålitelige kilder, utenom denne), men det ser ut til at han mener at ”opphavet til idéene om frihet og samfunnssolidaritet, menneskerettigheter og demokrati, er en direkte arv av den jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken” (slik Bjørn Are Davidsen gjenfortalte det). Hvorvidt dette er en kontroversiell eller vitenskapelig akseptert teori, vet jeg ikke sikkert. På forskning.no fant jeg likevel en artikkel av en idéhistoriker fra Aarhus universitet, Hans Jørgen Schanz. Han bekrefter i noen grad at kristendommen spilte en rolle, ettersom denne religionen i løpet av 500 år fikk menigheten til å utvikle et personlig forhold til Gud, noe som førte til et fokus på individer, som var essensielt for utvikling av demokratiske ideer. Schanz ser det likevel nødvendig å kommentere det at kristendommens hadde en påvirkning på demokratiutviklingen som ”paradoksalt”. Han vektlegger heller tanken om individers frihet utviklet av filosofer på 1600- og 1700-tallet som hovedårsak til utviklingen av demokratiet.

Bakgrunnen for demokratiet var oldtidens Athen og Romerriket

En annen forsker fra samme universitet, Jens Krasilnikoff, legger også mer vekt på det siste, og mener at 1700-tallets opplysningsfilosofer og grunnlovsskrivere i bl.a. USA og Frankrike var inspirert av Romerrikets demokratiske strukturer. I tillegg skriver Krasilnikoff at man på midten av 1800-tallet tok videre inspirasjon fra de eldre grekerne i Antikken og begynte å studere deres demokrati for alvor (etter tidligere å ha ansett deres demokrati som en slag utopi). Historikeren sier også at det er fra tenkerne i Athen vi har verdiene om frihet og likhet (inklusive ytringsfrihet) – flere hundre år før Jesus i det hele tatt ble født. Krasilnikoff vil uansett gi æren til romerne, ikke først og fremst grekerne.

(artikkelen fortsetter under bilder)

Allerede i oldtidens Athen (Hellas) hadde de demokratiske systemer med offentlige diskusjoner, domstoler med jury, m.m.

Grekere og romere er også de første jeg tenker på når jeg tenker utviklingen av demokratiet. Grunnen til det kan jeg nok takke min foreleser i Politisk teori og Politisk filosofi, Raino Malnes, for, som i sine forelesninger om demokrati trakk frem følgende (også mulig å finne i hans bok):

Bakgrunnen for demokratiet finner vi i oldtidens Athen: Det athenske demokratiet stod i særstilling i Hellas hvor vurderinger av faktiske og mulige politiske styreformer var en praktisk-politisk nødvendighet. Demokratiet var en styreform de politiske tenkerne måtte forholde seg til. Demokratiet i Athen innebar: Lik frihet til å fremlegge meninger i offentlig debatt, folkeforsamling med avstemning ved hjelp av håndsopprekning, talere (politisk kompetanse), domstoler (medlemmene ble valgt ved loddtrekning blant innbyggere 30+), lik representasjon fra alle stammene, jury, m.m.. Perikles (som den ledende statsmannen i Athens storhetstid) fremstiller i en minnetale i det første året av Peloponneskrigen karakterikker ved Athens statsforfatning: Flertallet styrer i Athen, vi lager våre egne lover, alle er likestilte for retten, men den respekt man nyter er avhengig av hva man har å bidra med. Man blir valgt på grunnlag av dyktighet og ikke sosial status. Frihet i det offentlige liv og daglige. Denne forfatningen ble referert til som demokrati (men, med moderne øyene, med meritokratiske innslag).

Så Habermas gir kanskje kristendommen for mye av æren – for de skal uansett ikke ha alt av den. Likevel, vil jeg tro Martin Luthers opprør mot katolisismen på 1500-tallet og hans nye protestantisme (med deres fokus på individet) sin senere rolle i (Nord-Vest)-Europa har vært viktig i utviklingen av de verdiene vi har i dag – det ser jeg liten grunn til å fornekte. Men å se på kristendommen som en enhetlig aktør som sammenhengende beveget seg mot et demokratisk konsept er langt fra uproblematisk.

Var opplysningstidens demokratiforkjempere kristne?

Voltaire var en av flere opplysningsfilosofer som avviste (og kritiserte) religiøse oppfatninger. Mest kjent er han kanskje for sitatet “Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å hevde dem”

Selve tanken om at politiske tenkeres religiøse overbevisning skal ha vært avgjørende er heller ikke uproblematisk. Selvfølgelig var mange av filosofene som var med i denne utviklingen av den ideologiske revolusjonen i Europa også kristne (selv om det på den tiden var heller å forvente – og hvorvidt de virkelig var overbevist eller skrev slik f.eks. pga. press fra f.eks. religiøse autoriteter kan vi heller ikke vite sikkert). Det fantes likevel politiske filosofer av betydning som mer eller mindre tok avstand fra religiøse oppfatninger (som jeg har hatt på pensum): Voltaire, Nietzsche, Hume og Diderot. Av de religiøse har vi bl.a. Locke, Kant, Rousseau og Montesquieu. Av disse kjenner jeg best til Kant og Locke, og i denne sammenheng kan jeg kort nevne (slik mine forelesere Jens Saugstad, Kjell Madsen og Raino Malnes har poengtert), at det er fullt mulig å fjerne Gudsaspektet fra teoriene deres, og fortsatt ha en logisk sammenhengende og slagkraftig teori.

Samtidig har kristen tro blitt brukt til så mye – som for eksempel både til legitimering av og argument i mot (Martin Luther King Jr.) slaveriet i USA. Og selv om kristendommen kanskje har hatt en progressiv rolle i en tid, vil jeg tro flere deler mitt syn på at aktører i dagens samfunns som fremmer kristne verdier ofte er å oppfatte som konservative og ikke spesielt egalitæriske.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Martin Luther King jr. brukte sin kristne tro til å argumentere mot slaveri. Det samme gjorde de hvite amerikanerne som hadde gjort slaver av forfedrene hans, bare for det motsatte.

Kristenkonservative imot likhet

Et viktig aspekt ved demokrati er prinsippet om egalitarisme – altså likhet, eller gjerne tanken om at alle mennesker er like i rettigheter og verdi. I dette perspektivet finner jeg det enda vanskeligere å si at kristendom har vært ”sentral i utformingen av demokratiske regler” i nyere tid. Når det gjelder likhet kan vi ta som eksempel kvinners rettigheter (som er nærmest helt likestilt), seksuell legning (som er på og vei), og livssynslikestilling (som enda har en vei igjen).

De siste århundrene har Norge gjennomgått en demokratiseringsprosess samtidig med en sekulariseringsprosess (uten at jeg skal påstå at det er et kausalitetsforhold her). Etter 1814 hadde vi fått en grunnlov som nektet kvinner politiske rettigheter, ikke tillot jøder tilgang til landet og gjorde den evangelisk-lutherske kirken til eneste lovlige religion (frem til dissenterlovern i 1845, og til livssynsfrihet kom inn i 1964). Kvinners rettigheter ble kjempet frem av ”kvinnebevegelsen” fra 1880. Henrik Wergeland (med sin diskutable livssynstilhørighet) var sentral i sikringen av jødenes rettigheter i Norge. Fullstendig livssynslikestilling har vi enda ikke i Norge, ettersom Den norske kirke har beholdt høyere status enn og særskilte privilegier fremfor andre tros- og livssynssamfunn. Men jeg vil påstå bl.a. Human-Etisk Forbund har spilt en viktig rolle her, og Stålsett-utvalget har nylig gjort et viktig arbeid for livssynslikestilling. I tillegg vil jeg ikke akkurat si at Den norske kirke har vært noen fanebærer for homofiles rettigheter (dog mye uenighet de siste årene), for å gi noen eksempler.

Selv ikke Kristelig Folkeparti, som flere kristenkonservative debattanter mener er for liberale, er ikke særlig positive til å gjøre loven lik for alle med forskjellig seksuell legning.

Så selv om jeg er fullt klar over at denne artikkelen ikke vil ha høy vitenskapelig verdi, håper jeg at jeg har klart å påpeke noen problematiske sider ved påstanden om kristendommens sentrale rolle i utviklingen av demokrati og demokratiske regler. Ja, det protestantiske fokuset på individet var nok historisk viktig, og ja, mange av demokratiarkitektene var kristne. Men hvorvidt vi ville hatt det samme moderne demokratiet uten kristendom er et nærmest umulig spørsmål å svare på (selv om demokrati fantes før kristendommen), men jeg håper jeg har klart å påpeke noen problematiske sider ved dette og vist at det ikke er noe enkelt tema. Uansett, tenker jeg, kan vi være veldig glade for at vi har det demokratiet vi har – og jeg føler meg privilegert som kan skrive hva jeg vil om den (så kan vi diskutere konsekvensene av den ytringsfriheten en annen gang).

Posten Hvor kristelig er demokratiet? ble først postet på Tankeferd. Den er skrevet av Anders.

I rettferdighetens navn bør alle tros- og livssynssamfunn følge de samme demokratiske spillereglene – uansett, men ikke minst i et mangfoldig land som Norge

21. januar dukket en artikkel opp på verdidebatt og i Vårt Land (23. januar, s.24-25) som jeg synes fortjener heder. Den er skrevet av Eyvind Skeie (salmedikter, forfatter, foredragsholder og prest) og har et budskap (primært) til sine medkristne om at de ”[ikke eier] felleskulturen og fellesrommet og [ikke lenger kan] påregne politisk støtte for privilegier, som kirke eller kristne” og at de heller bør nyte kirkens ”nye frihet”. Jeg tolker hans innlegg som en støtte til livssynslikestilling og en aksepterklæring for felles demokratiske spilleregler – som jeg jubler for!

Hvor representativt hans holdning til livssynspolitikk er, vet jeg ikke, men jeg håper det vil prege fremtiden – og ”Stålsettutvalget” (eller Tros og livssynsutvalget og deres rapport ”Det livssynsåpne samfunn: En helhetlig tros- og livssynspolitikk”) gir meg håp. Vi finner likevel litt feedback i kommentarfeltet, hvor Skeie får skryt fra både kristne og humanister, som bl.a. fremhever at ydmykhet, respekt, demokrati, dialog og rettferdighet er noe alle religioner og livssyn bør omfavne. Men noen er fortsatt bekymrede etter å ha lest hans ”nye strategi”, som Kari Austerheim Silde:

”Korleis ser du for deg at neste generasjon barn og unge, som lever i dette nye norske fellesrommet, skal få kjennskap til vår kristne kulturarv og det kristne budskapet? For det kan vel ikkje vera slik at berre barn av kristne foreldre skal få bli kjende med kristendommen?  Målet bør vel framleis vera at alle barn og unge skal få kjennskap til det kristne budskapet?”

Til dere bekymrede og søvnløse

Resten av denne artikkelen er (primært) til dere bekymrede. For jeg kan godt forstå hvordan det må være å gå fra en tid hvor man hadde sin egen religion sikret i rikets høyeste juridiske dokument (grunnloven) og føle seg sikker på at sin religiøse virkelighetsoppfatning blir preket til ethvert norsk barn – til en tid hvor plutselig staten skal stå uten helligdom og hvor skolebarna skal få høre om både Jesus og Allah, om Buddha og ”mennesket i sentrum”. Jeg vil uansett si det har gått i riktig retning, og at det ikke skal være noe bekymre seg for – selv ikke for kristne.

For, ja, barn og unge skal fortsatt få kjennskap til det kristne budskapet – det står fortsatt på lærerplanen i RLE (Religion, Livssyn og Etikk). Det som er nytt – og som utgjør en svært viktig forskjell – er at denne kunnskapen ikke skal forkynnes. Skolebarn i norsk offentlig skole skal heller ikke være nødt til å praktisere eller drive religionsutøvelse av en religion i skoletiden. Her skal man derimot lære på en informativ måte. Læreren skal ikke si noe som ”det kristendommen lærer oss er det eneste riktige, men det finnes også noen andre som gjør seg meninger, og her er de…”. De største tros- og livssynssamfunnene i verden er på pensum, og skal bli presentert på en respektfull og objektiv måte, og gi en grunnleggende forståelse for deres syn og lære. Hva annet ville være rettferdig?

“Jeg hadde virkelig trodd  bedre om deg…”

For det er snakk om rettferdighet. Hvorfor skal en religion nyte særprivilegier og ha forrang foran andre? Jeg husker når jeg gikk på barneskolen og ikke ble lært forskjellen på historiefaget og bibelundervisningen vi fikk. Eller når jeg videre gikk på ungdomskolen og hadde faget ”Kristendomsundervisning med religions- og livssynsorientering”, og livssynet jeg kunne identifisere meg mest med, humanismen, hadde fått snaue 2 sider i lærerboka og ble kun nevnt i en time som ”ja, også fins disse da…” (selv om Human-Etisk Forbund var (og er) Norges nest største livssynssamfunn). To ganger i året ble vi også bedt om å dra i kirken og utføre en evangelisk-luthersk gudstjeneste. Og når jeg i 9. klasse innså at jeg ikke synes dette var greit, ble jeg tatt ut på gangen av læreren som sa ”uff… jeg hadde virkelig trodd bedre om deg, Anders…”, for så å bli plassert alene på biblioteket på utstilling for resten av skolen som var på vei til kirken. Det opplevde jeg både som ubehagelig og urettferdig.

Jeg synes derimot at det er rettferdig at alle tros- og livssynssamfunn blir behandlet likt. Hvis man da ikke ønsker at kristendommen skal forsvinne fra Norge, innebærer det at medlemmene selv må lage tilbud for kristne og ”undrende” som ønsker å engasjere seg i sitt livssyn og/eller møte likesinnede – så må det være opp til folk selv å oppsøke det. Slik gjør vi humanister og alle andre tros- og livssynssamfunn. Selv om jeg også gjerne kunne ønske at 85 % av nordmenn var ivrige humanister, betyr ikke det at vi skal være skrevet ned i grunnloven, ha regler som forplikter kommunene å vedlikeholde våre lokaler, eller ha ordninger der alle blir automatisk blir meldt inn i Human-Etisk Forbund. I et sekulært demokrati med livssynsfrihet må det være opp til folk selv, og – i rettferdighetens navn – bør vi alle ha de samme demokratisk spillereglene.

Sekularisering betyr ikke “avkristning”, men “felles fremtid”

Så når jeg leser videre i kommentarfeltene og finner Torill Born (som føler seg utenfor fellesskapet og syndes det er synd at ”kristne faktisk ikke har noen særlig påvirkning i de toneangivende medier”) og Fred Søndby (som er lei seg for at Oslo-menigheter ikke får tilstrekkelig støtte og blir lagt ned), så tenker jeg ”ja, men det er rettferdig”. Folk må selv få melde seg aktiv inn (ikke aktivt utmelding som fortsatt er tilfelle i Den norske kirke) og trossamfunnene selv må jobbe for at sin stemme blir hørt i samfunnsdebattene. Hvis ingen ønsker å gå i kirken på Grorud, hvorfor skal kommunen være pålagt å betale for videre drift av den? Og vær så snill, ”sekularisering” (eller det flere, kanskje i panikk, kaller ”avkristning”) betyr ikke at kristendommen på noen måte skal forbys eller fjernes fra landet. Det betyr bare at statlige institusjoner (som stortinget, kommunen, osv.) skal være livssynsmessig uavhengig, og at ingen tros- eller livssynssamfunn skal ha forrang foran andre.

I rettferdighetens navn, håper jeg på en felles fremtid der alle livssyn blir likebehandlet, og at vi alle – etter eget ønske – møter opp i samfunnsdebattene og ytrer våre meninger under de samme demokratiske spillereglene.

Posten En felles fremtid? ble først postet på Tankeferd. Den er skrevet av Anders.

av Erik Hofsten, leder i Human-Etisk Forbund, Telemark fylkeslag

Hele året i ett bilde (Bilde: Eirik Solheim/NRKbeta.no / CC BY-SA 3.0)

Våren er ofte hektisk. I løpet av fire uker i mai og juni i fjor rakk jeg en navnefest, to vigsler, to konfirmasjoner og to gravferder. Vi er samfunnsdebattanter og politikere, vi er pådrivere og bremseklosser, vi pirker borti tradisjoner og rister litt i gamle vaner. Men alt begynte med en seremoni.

Alt begynte med noens ønske om et alternativ til Kirkens feiring av voksenlivet. Og der ligger et poeng som kanskje blir oversett: Vi har aldri villet fjerne kirkelig konfirmasjon, vi ville at det skulle finnes et alternativ. Og nå gjør det det; et alternativ som ca. 19,3% av ungdommene i Vestfold, Telemark og Buskerud velger.

Vi kaller det navnefest; vi feirer fødselen og identiteten, uttrykt med et navn. Vi feirer det å bli voksen, i alle fall et godt skritt på veien til å bli voksen; vi vil styrke og støtte og vise at vi vil de unge vel. Vi feirer to mennesker som har funnet hverandre og vil gå videre sammen, og de får gjerne følge av en ny generasjon. Og vi feirer, ja, feirer, innsats og levd liv og minnet om noen som har betydd noe for noen.

Vi vil at det skal være enkelt å ta kontakt med oss når det er noe som skal markeres. Vi vet at det er større og mindre engasjement blant seremonibrukerne; noen har klare syn på hva de ønsker, andre vil bare ha «noe annet». Vi er åpne for det. Det stilles ingen krav til dere (bare om medlemskap når det gjelder vigsel) – kravene vi stiller er til oss selv som arrangører.

Vi vil det beste for brukere og medlemmer. I en organisasjon med snart 80 000 medlemmer er det naturligvis mange synspunkter på hva vi bør konsentrere oss om. Noen synes vi bør drive mer med politikk, andre synes det blir for mye kultur, mange vil bare ha et høytidsrom å gå til.

(Denne artikkelen stod opprinnelig på trykk som leder i fylkesbladet HEFtet nr. 1/2012. Tankeferd ble slått av hvordan Hofsten omtaler kjente seremonier i nye vendinger, og har fått tillatelse til å publisere en lett redigert utgave.)

HEFs fylkesleder Erik Hofsten er for tiden også vigsler, gravferdstaler og landsstyremedlem for forbundet. Han har vært aktiv som frivilig i Human-Etisk Forbund i en årrekke.

Posten Livet rundt på fire seremonier ble først postet på Tankeferd. Den er skrevet av Gjest.

Manifestet passer godt til å presenteres som en ordsky (wordcloud), hvor størrelsen på ordet gjenspeiler hvor ofte ordet er brukt i teksten. Dermed fremheves (forhåpentligvis) viktige ord på en enkel måte. Egentlig er det underlig at jeg ikke har sett dette blitt gjort med Humanistmanifestet tidligere?

For å understreke at manifestet ikke på ingen måte er en hellig tekst, var manifestets hovedforfatter Arnfinn Pettersen med på å sette fyr på det det i bakgården til Humanismens Hus sammen med daværende leder i Humanistisk Ungdom, Dan-Raoul H. Miranda i 2010

Den fulle teksten er fremdeles leselig på nettet. (For å forstå hva manifestet er og ikke er, anbefales denne korte bakgrunnsartikkelen.)

Som en kontrast, kan det være morsomt å se på en ordsky av Det nye testamentet i Bibelen (nederste bilde).

Posten Humanistmanifestet som ordsky ble først postet på Tankeferd. Den er skrevet av Lars-Petter Helgestad.