Taras verden

Det er ikke nødvendig…

2012-02-10T13:47:00.001+01:00

Det er ikke nødvednig, det er ikke nødvendig, det ER IKKE nødvendig å gå og titte i potta hvor de små jordbærfrøene gjemmer seg i dag. Helt garantert, det er ikke noe som spirer der. Slett ikke.

De ble sådd i går. I GÅR. I fjor tok det som sagt 11 dager, i noe varmere omgivelser. Det har med andre ord slett ikke skjedd noe på et døgn.

Ikke er det nødvendig å titte i boksen med clivia-frøene heller, egentlig. Men den står nå på skapet ved siden av sofaen, så det er jo lett å ta en titt der en gang eller ti for dagen. Ikke at det skjer noe fortere av den grunn der heller, det skal etter sigende kanskje komme en spire der neste uke, mener jeg. Men altså, ikke i dag. Ikke har den det helt varmt nok heller, det er ikke 25 grader på skapet mitt, ikke mer enn rundt 23 på det varmeste, og kjøligere på natten.

Jeg klarer å motstå fristelsen til å gå ut i skapet i gangen og sjekke jordbærene i dag. Men jeg klarer ikke la være å titte i boksen med Cliviafrøene. Heldigvis er den gjennomsiktig, så det er ikke noe problem da. Litt mer tiltak å komme seg inn i skapet i gangen, hvor vogna står forran (Men ikke akkurat nå som Mikro sover utenfor døra) og under bøtta som står på hodet over potta for å se til at der er mørkt. Muligens har jeg gått til litt drastiske skritt for å “stille mørkt”, men hey, mørkt står det, mørkt blir det.

Og så er jordbærene i jorden

2012-02-09T13:30:00.000+01:00

Eller egentlig på jorden, for disse skal vist ifølge slik jeg tolker pakken såes PÅ fuktig jord, og altså ikke tildekkes.
De skal stå mørkt til de spirer, da skal de ha det "lyst og svalt". Så for øyeblikket står de inni skapet i gangen, under ei vaskebøtte, for de skal altså stå mørkt, og det er sannelig ikke mange mørke steder her i huset. I fjor sto de inni et kjøkkenskap, men der er ikke plass i år, og det var jo ikke akkurt knallsuksess med spireraten heller, så jeg prøver noe nytt i år. Det er dog kaldere i gangen enn på kjøkkenet, så vi får se hvordan dette går. I fjor spiret de etter 11 dager ser jeg av blogg-posten, men det tar vel sikkert litt lenger tid da i år siden de står kaldere. Vi får se.

Jeg håper i alle fall på at vi får modne bær i år. I fjor fikk vi et som rakk å bli nesten modent før det råtnet i intenst regnvær. Vi fikk jo også bare en plante, i år satser jeg på mange, og masse jordbær :)

Jeg forsøker noe jeg slett ikke kan.

2012-02-09T12:06:00.001+01:00

I denne lille plastboksen, på et vått papir og med ekstra lys, ligger to små frø. Eller, helt små er de da ikke, det er mer snakk om små klinkekluler, egentlig. Det er Clivia-frø.

En gang for mange år siden fikk jeg en avlegger av en Mønjeclivia av min mor. Hennes plante hadde hun i sin tid fått da hun var gravid med meg, og jeg syntes det var stas å ha en avlegger fra denne. Men, om det var meg som var lite flink med den, om den ikke tålte behandlingen og flyttingen, eller om den rett og slett ble syk, i alle fall døde den planten sakte, men sikkert etter at vi flyttet hit.

Nå kom jeg i min “jakten på ting (grønnsaker) jeg skal så i år”-jakt over cliviafrø, og detaljert forklaring av hvordan jeg skulle gjøre det, på et forum for hagegale folk. Og jeg fikk det for meg at det hadde vært gøy å få til nye. Selv om jeg vet at dette er planter som bruker lang tid (les, flere år) før de blomstrer.

(Det må her legges til at når min mann registrerte at jeg leste på et forum for hagegale, så lurte ham på hvor gal jeg var. Ja, for man må være spenna galen om man liker hagen vår, sånn som den ser ut! Sant nok, men så er det nå engang slik at 1)jeg har ikke planer om at hagen vår egentlig skal se ut som den gjør og 2) jeg har nå egentlig drømmer om en helt annen hage og 3)jeg var der uansett for å lese om tomatplanter i potter på verandaen, og sorter som ikke blir helt så enormt store som de vi hadde i fjor.)

Det ene førte til det andre, og onsdag lå det en konvolutt i postkassa mi, med to, ganske store, frø. Den ene merket “gul”, for dette er altså frø fra to forskjellige planter, den ene får gule blomster, den andre røde. (Ingen oransje som egentlig er den vanligste, den jeg hadde sist) Og i iveren etter å gjøre dette rett, med vått papir og tett, ren boks og det hele, så puttet jeg begge oppi…. og vet ikke lenger hvilket som er det til gule blomster og hvilket som gir røde. Det vil tiden vise, ifølge hun som sendte dem til meg vil jeg se forskjellen allerede når bladene kommer, for de er ikke like.

Det vil nok ta tid før disse blir noe særlig til blomster å vise frem, gitt at de i det hele tatt blir det da, men jeg lover å følge opp med rapporter.

Og i min “bla gjennom frøposene og se om ikke noe skal såes snart”-runde registrerte jeg at jordbærplantene faktisk kan forkultiveres fra februar. Det kan nok gi bedre sjangser for modne bær enn den direkte såingen jeg hadde for meg i mai i fjor, så nå har jeg planer om å finne frem ei potte og litt jord. Ja, og til og med forsøke meg på det jeg ikke våget i fjor, å så flere frø i en potte, og la dem blir til små spirer som så prikles, og fordeles i hver sin potte da. Det blir spennende.

Jeg har nok ikke akkurat grønne fingre, men jeg prøver meg, leser og får råd, og forsøker å bli litt flinkere med tiden. Om ikke akkurat grønne fingre, så kan jeg kanskje få lyyysegrønne fingertupper etterhvert?

Ut på tur.

2012-02-07T17:17:00.000+01:00

-Mamma, nå kommer fiskene i vannet!

-Mamma, nå er det grevelang

-Mamma, de sier dum og deilig!

Vi har kjørt tur/retur Bergen-Ålesund med Knutsen&Ludvigsen i cd-spilleren. Mor og far synger med mens greveling, grevelang glir over i “Eg ve te Bergen”. Mens vi kjører nordover er det med et noe skrått blikk på hverandre vi synger akkurat den setningen. Er det dit du vil? Vi kjører jo derfra. Vi er ikke suuuuupermotivert for turen. Jo, vi har lyst, selvsagt. Vår niese skal døpes, selvsagt vil vi komme. Vi skal kose oss med familien i noen dager, selvsagt gleder vi oss. Det er bare det at det er 37 mil å kjøre oppover på fredag, og de samme skal vi tilbake på mandag. Og dette er tredje gangen på like mange måneder vi kjører disse milene. På vinterføre.

På vei tilbake på mandag er det enda en gang

-Mamma, nå kommer fiskene i vannet, igjen! Og joda, vi synger med. igjen ser jeg skrått på mannen, for han lengter da vitterlig ikke etter noen han kan prate i munnen på, som han ikke prater hull i hodet på, fordi de prater like mye selv. Min mann er ikke en mann som prater hull i hodet på noen, garantert. Han tenker sikkert om meg noe av det motsatte, at jeg absolutt kan snakke hull i hodet på de fleste. Så vi ve te Bergen, ve te Bergen med det samme! Ikke minst fordi det er der vi faktisk bor, og vi vil hjem. Vi er slitne, ungene er trøtte og lei. Vi vil hjem.

Men sånn mellom disse to dagene med langkjøring så har vi jo fått kose oss med familien, Knerten har vært på akebretttur til butikken med morfar, vi har vært i barnedåp, Knerten registrerte at kusina hadde pynta seg! (Ja, vi forklarte at den samme kjolen pyntet lillesøster seg i da hun ble døpt. Ja, og at den faktisk ble laget til at HAN brukte den når han ble døpt! Stor stas!) vi hadde “Knerten blør neseblod, kan ikke fordra at mamma prøver stoppe det/begrense skadene med et papir” på toalettet i kirka, iført bunad (meg) og festdrakt (ham) og kom fra det med blod på skjortene våre begge to… Derved var det på en måte like greit at jeg aldri fant den egentlige bunadsskjorta mi.

Den egentlige bunadsskjorta mi vet vi sist var i bruk i juni 2010, når min mor var i to konfirmasjoner på ei helg, da lånte hun den. Både hun og jeg er ganske så sikker på at hun har levert den tilbake, for lenge siden. Vel, neste gang jeg brukte bunad var i Mikro sin dåp, og da hadde jeg “ammeskjorta”, dvs den gamle, noe utslitte, bunadsskjorta mi som mamma har sydd om så den kan åpnes forran (egentlig skal den nemlig trekkes over hodet, og det er veldig lite ammevennlig…) Og denne hadde jeg påfølgende 17. mai også. Og altså, så har jeg ikke hatt bunad siden, og den egentlige skjorta mi lå ikke på plassen sin når jeg kom for å hente den torsdag. Heldigvis hadde jeg jo fortsatt ammeskjorta, så da ble det den. Så er det ikke 100% krise dersom jeg ikke får den heeeeeeeeeeeeelt ren, kunne jeg tenke, der jeg sto med bloddråper på skjorteermet.

Men jeg bør finne den egentlige skjorta mi til 17. mai, tenker jeg.

Vel, vi har i alle fall vært på tur i helga. Og nå er vi hjemme. Bloggen vil nok få et par oppdateringer, jeg har planer om å så litt, nå som vi er hjemme. Og så skal jeg strikke ferdig den kjolen til Mikro sin ettårsdag, så da kommer det nok bilde av den også etterhvert. Ja, også er vi godt igang med årets “365 ting ut av huset”-greie, men som de tidligere år, jeg er ikke så god på å huske å skrive det ned underveis da. Men jeg husker noen ting i alle fall, så det kommer nok et innlegg om det også snart.

Men i dag var jeg tidsnok.

2012-01-20T08:31:00.001+01:00

Og dertil er toget fem minutter forsinket, så jeg rekker det med god margin.

Sånn er tilfeldighetene.

5 meter for sen.

2012-01-19T08:43:00.001+01:00

Ja, akkurat det. Vi våknet tidelig i dag, ettersom både storebror og lillesøster mente det var morgen, før vekkerklokka var enig.

Men vi fikk dem til å leke i senga, tok oss god tid på morgenen, kokte egg til frokost, og siktet meg inn på et tog tidligere enn vanlig.

Somlet åpenbart litt for mye, så jeg oppdaget toget på vei inn på stasjonen når jeg låste bilen. Og satte opp farta. Og var ca 5 meter unna når jeg kom opp trappa akkurat i tide til å se at toget kjørte fra meg. Våken så mye før vanlig, og ikke noe tidligere på jobb.

Det er i grunnen veldig kjedelig.

Jeg planlegger visst årets grønnsaker…

2012-01-07T13:12:00.001+01:00

Ja, når sykdommen som preget årets start for min del slapp taket, og roen senket seg etter den kjempelange ventetiden på legevakta med Knerten, så snek det seg en tanke inn i hodet mitt.

Grønnsaksplanter.

Jeg husker det jeg lovet meg selv i fjor, at “neste år skal vi så tidligere”. Og neste år, det er nå det. I fjor kom noen av frøene i jorden helt på slutten av den anbefalte såtiden. Det medførte at vi knapt rakk å få modne grønnsaker før sommeren var over. Så jeg tenkte å være litt tidligere ute i år, sånn at plantene er kommet lenger i prosessen når sommervarmen forhåpentligvis starter modningen, og vi kanskje kan få litt bedre resultater.

Dessuten skal jeg være flinkere til å passe på dem, i fjor fikk tomatplantene mine for mange stammer, jeg knep ikke godt nok av tyvene, og ikke toppet jeg dem heller, så de ble kjempestore og fikk masse, masse blomsterklaser, og ikke nok energi til å lage modne tomater av dem. Bedre med færre blomster, men flere tomater som kan spises.

Også vil jeg plante litt mer av noen ting, særlig jordbær (som ble plantet for sent, og det ikke ble noe resultat av) og salat (vi fikk bare en salatplante, det ble ikke nok til mange middager, gitt)

Vi skal ha sukkererter i år også, for det var enkelt, og vi hadde suksess med dem. Jeg VIL ha tomat også, selv om det var mye jobb og mye styr. Jeg lurer dog på å kanskje finne en busktomat-type, som ikke blir så ekstremt stor…

Jeg gleder meg til å inkludere Knerten i planene, han hadde stor glede av det i fjor, særlig når frøene var blitt planter han kunne vanne. Hele sommeren var det fast “jobb” når han kom hjem fra barnehagen, ut på verandagen og sjekke hvilke blomster som var tørste, og vanne dem. Og å få plukke sukkererter på altanen og spise dem, det var stas.

Men, jeg må nok smøre meg med litt tolmodighet enda, de posene jeg har fra i fjor (for jeg brukte ikke alle frøene av noen av typene) antyder tidligste såtid for forkultivering i februar. For dem som har et oppvarmet drivhus de kan sette ting ut i, kan man nok begynne tidligere, men for dem av oss som etterhvert skal flytte plantene fra vinduskarmen til “en solrik plass litt i le” ute i friluft, er det jo greit at de ikke vokser seg FOR svære før det er varmt nok ute også. Det var jo et problem med fjorårets tomatplanter, de vokste seg ut av vinduskarmene mine…

Det er ikke helt lett å bedrive grønnsaksdyrking på verandaen i et rekkehus på vestlandet, hvor sommeren sliter med å nå “minst 8 grader på det kaldeste” mer noe mer enn et par uker på midten, om man er heldig, og når man i tillegg finner på å reise bort nettopp på den tiden, og ikke har naboer man føler man kan be om å vanne dem (og verandaen bare har tilgang via stua) så kan man jo egentlig bare være glad for at det regnet såpass mye på sommeren at naturen tok seg av vanningen på egenhånd. Dog ble det altså lite modning av denslags.

Men vi prøver igjen i år også. Vi gjør nok det, og det kommer til å bli blogget om ja, som tidligere lovet. Og jeg gleder meg. Men jeg må visst vente litt. For første del av januar er visst liiiiiitt tidlig for prosjektet mitt. Men bare vent, om en måned eller to skal det spire og gro!

En lang kveld på legevakta

2012-01-05T20:37:00.001+01:00

En så lang en at den ikke gjenfortelles før neste dag.

I går klarte Knerten under lek å få en pinne på øyet. Jeg fikk derfor en sms fra barnehagen om at kanskje vi burde komme og se på det (??? SE på det? Enten ber de meg hente ham, eller så vurderer de det som at ting kan tas til vanlig hentetid, mener jeg) jeg hentet ham nå hjem. Det virket greit nok, han hadde sluttet å gråte, og klage over vondt innen jeg kom. (Uheldig med når meldinga kom, tre minutter før toget gikk, så det hadde jeg ikke sjangs til å nå, derved først tog en halv time etter at jeg fikk beskjed, og deretter ca 15 minutter til før jeg var i barnehagen. Denne gangen greit nok, men når de ringer og ber meg komme etter en syk gutt føles slikt lenge!)

Etter middag kom det litt puss ut av øyekroken, med litt rusk i. “Så flott at kroppen rydder opp selv”, tenkte vi. Litt etter kom det mer, så da tvang jeg meg til å få se litt nærmere på øyet, om der var mer rusk. Ikke som jeg kunne se. Men det kom mer puss. Ok, dette er ikke normalt. Kjapp sjekk med det o’store internett som kunne bekrefte at joda, når unger har fått pinner og denslags på øyet skal man kontakte lege for å sjekke om det er blitt rift på øyet. (Dersom dette altså er normal prosedyre burde da barnehagen heller sagt det enn å be meg se på det, og kommentere at de synes det så flott ut nå, så det gikk nok bra?) Ok, vi kontaktet legevakta, som var enig, kom inn for en sjekk.

Vi dro hjemmefra sånn ca klokka seks. Vi meldte oss i luka og fikk beskjed om å sette oss og vente. Der var ganske mange fra før.

Jeg er helt klar på, og det mente jeg også underveis i går, at jeg absolutt foretrekker et legevaktebesøk hvor årsaken til vår tilstedeværelse ikke er så alvorlig at vi gis prioritet. Jeg har vært med på varianten “sykepleier i telefon ber oss dra til vår lokale legevakt med en gang, hun skal gi dem beskjed. Vi ankommer, skysses rett inn, forbi hele køa og kommer ut derfra få minutter etter ankomst, med papir som sier at vi er innlagt på barneavdelingen, vennligst kjør til sykehuset.” og foretrekker absolutt friskere barn enn det.

Men likevel. Når vi hadde sittet der et par timer, begynte det å føles litt lenge. Klokka passerte åtte, halv ni, ni… faktisk skjedde det ikke noe mellom åtte og halv ni sånn ca, for da spiste legen. ja, for all del, legen trenger mat, jeg skjønner den altså. Men tiden på venterommet føles litt lang da. Men vi ventet. Klokka ni trøstet jeg med med at de stenger jo klokka ti! (Og stopper inntaket av nye pasienter når de ser at de ikke rekker flere) Litt etter halv ti hadde min kjære sønn sagt at han HADDE hørt dama i luka si hans navn (ramset opp sitt fulle navn) mange ganger. Men det hadde hun ikke sagt. Men SÅ, endelig. Det var vår tur, vi fikk slippe inn “i det indre venterommet”. Dit vi ble sent direkte dengang vi kom med Mikro som hadde RS. Der sitter det to andre pasienter nå. Den som er hos legen kommer ut, neste går inn, og sånn går det nå. Ca ti på ti slipper pasienten før oss inn. Jeg slutter herved å se på klokka, snart er det oss. Heldigvis skulle ikke den før oss være der så lenge (enkelte var jo inne kjempelenge, det hendte det gikk en halvtime mellom hver gang noen kom ut…Det er bare en lege der.)

Og endelig fikk vi slippe inn til en vennlig og grei lege, som undersøkte øyet han, hadde på fargestoff og lyste. Knerten kneip igjen øyet så hardt han kunne, men ble da etterhvert lokket til å åpne det nok til at legen fikk titte, og han fant heldigvis ingen rift. Just in case fikk vi med en resept vi skulle innløse dersom øyet var dekket av puss og guff i morges, men det var det heldigvis ikke.

Vi var hjemme ca 22.30. Da hadde vi hatt en superkjapp stopp på butikken siden vi ikke hadde melk i huset, og brukt ca 30 minutter på kjøringen til og fra legevakta. Men altså tilbrakt ca 4 timer på legevakta.

Det kjenner jeg er godt over min smertegrense for hva som føles “greit nok” som ventetid med barn. Den grensen gikk nemlig sånn rundt et par timer, fant jeg ut. Fire timer er lenge. Lenge.

Sent, men godt kom da ungene tilslutt i seng, og Knerten fikk være hjemme i dag selv om han var frisk, rett og slett fordi han sov så lenge, og vi ville ikke vekke ham, han hadde vært våken helt til vi satte oss i bilen, det var mange timer etter hans leggetid.

Men litt lærte vi da denne gangen også:

1)Konsuler det o’store internett litt tidligere om hva som er korrekt prosedyre etter aktuelle hendelser, så kommer man seg til legen FØR middag, og kommer kanksje hjem litt tidligere

2)Vurder om barneklinikkens kveldspoliklinikk kan være en mulig løsning. Denne tar seg ikke av skader som krever at de må sy, gipse, bedrive kirurgi etc, men for sykdom (og helt sikkert sjekke øyne for rift vil jeg tro) fungerer de som legevakt for barn. Og har et venterom som er tilrettelagt for barn. Det har nemlig IKKE vår lokale legevakt. Der eksisterer fem bøker for barn, hvorav en har alle sidene sine, det er en meget sær, depressiv bok jeg slett ikke helt vet om er ment for barn likevel, og slett ikke egnet for min treåring i alle fall, ei godnattsangbok (og uansett hvor mye ungene trenger å sove, så setter jeg meg ikke til å synge godnattsanger jeg ikke kan på et venterom fullt av folk) og altså tre bøker med varierende andel av sidene sine mer eller mindre hele. Heldigvis setter Knerten like stor, om ikke større, pris på å si hvem sine bokstaver han finner i ukebladenes overskrifter… Men jeg vet at på barneklinikken er der biler… lego… leker… for det er tross alt syke BARN de er der for. Fire timer der hadde antakelig vært mer levelig. Der er mange flere pasienter, men til gjengjeld er der flere leger også.

Nytt år, nye muligheter

2012-01-03T22:38:00.001+01:00

Ja, det er blitt 2012. 2011 er historie.

2011 var et år som de fleste av oss vil huske for en forferdelig handling midt i sommerferien, noe som nok endret noe i vår virkelighetsoppfatning. Om vårt syn på trygge, lille Norge.

Uten tvil gjelder det også meg, at det er noe jeg husker. Noe som berører meg sterkt, ikke minst fordi jeg har en kusine som var der. Som overlevde. Heldigvis.

Men på samme måte som jeg bevisst valgte å blogge videre om hverdagen etter en liten tenkepause, fordi livet SKAL gå videre, og fordi det som skjer i våre liv er viktig, fordi det er det som er våre liv, er det andre ting jeg ønsker å fokusere på, når jeg tenker tilbake på 2011. Ikke fordi jeg glemmer, men fordi jeg ikke vil la ham vinne mitt sinn. Faktisk fordi jeg ikke vil glemme de gode tingene.

I 2011 ble jeg mamma til en liten datter. Vesle Kristine, som nå har passert ti mnd. Hun er en solstråle som smiler bredt, og ikke lenger tannløst, ettersom hun i juleferien fikk sine fire første tenner. (Vel, sine første tre, den fjerde fikk hun i går)

I 2011 ble jeg også tante for andre gang, da min svigerinne fikk en liten datter for snart tre mnd siden.

I 2011 plantet jeg grønnsaker for første gang. Og blogget en god del om det.

Og mye annet skjedde. Av små og store ting. Gode ting. Og mindre gode ting. Og triste ting. For sånn er livet.

Og nå er det 2012. Nytt år, nye muligheter.

Hvilke muligheter? Vel, jeg har allerede begynt å planlegge årets grønnsaksplanter, og en ting er sikkert, jeg vil gjerne prøve igjen, og jeg vil gjerne prøve en annen type tomatplanter som ikke blir så enormt høye, det var nemlig en stor utfordring å holde dem oppreist. Men det er vel 5 frø igjen i pakken, så jeg ser ikke bort fra at jeg vil prøve noen av disse i år også. Og jeg skal plante mer jordbær, og mer salat. (for jeg fikk bare en plante av hver av disse, det ble ingen jordbær og bare et par salat-serveringer) og mer sukkererter, det var det vi hadde størst suksess med, og Knerten elsket å plukke sukkererter og spise. Og kommer nok til å blogge om det underveis.

Jeg har et par strikkeprosjekter på pinnene, og flere planer i hodet. Jeg har definitivt planer om å blogge dem også.

Ja, for jeg har en definitivt klar plan, nyttårsforsett eller noe sånn, om å få liv i denne bloggen igjen, etter at den har lagt litt øde i slutten av 2011. Nå er det 2012, og nye muligheter!

Godt nytt år!

2011-12-31T09:37:00.001+01:00

2012. Vi får se hva året bringer, mer aktiv blogging enn slutten av 2011 kanskje? Et mer utfyllende innlegg med oppsummering og tanker fremover kommer nok i alle fall litt senere.

Tester mobil-blogging.

2011-12-03T23:13:00.001+01:00

Ja, dette er bare en liten test, men dersom dette fungerer fint og er så lett som det ser ut til, kan muligens det bli mer jevnlig liv i bloggen.

Vi rydder for livet.

2011-10-23T17:03:00.001+02:00

Ja, nå er det for en gangs skyld ikke snakk om at vi rydder huset vårt, men TV-aksjonen. Vi har hatt besøk på døra, pengene lå klar, og siden det ellers nesten aldri er noen som ringer på døra her, antok jeg det var innsamlingen som kom, og tok dem med ut. Knerten fikk hjelpe meg å putte pengene i bøssa. Damen takket og sa han var flink, og en stolt gutt smilte. Ja, han var flink.

Men så stokket det seg for meg. Jeg ville forklare ham hvorfor vi ga damen disse pengene. Ja, vi gjør det fordi noen trenger dem mer enn oss, i et land der de ikke har så mange penger, så skal de… der stoppet det for meg. Hvordan i all verden forklarer jeg en treåring MINERYDDING? At her hjemme rydder vi leker fra gulvet så ikke mamma, pappa eller Knerten tråkker på dem og får vondt. Men at der rydder de miner som ellers kan sprenge og drepe og lemleste barn, mødre og fedre, søsken, besteforeldre og barnebarn.

Vi skal nok ta oss en lite prat til, jeg skal prøve å finne ordene for å forklare i alle fall at de skal bruke pengene til å rydde bort farlige ting som ligger gjemt under gresset, på veiene, der barna leker og sånn. Og at vi derfor, som er så heldige å bare ha leker som ligger og roter til rundt oss, gir penger til dem som trenger det til å rydde viktigere ting.

Men det er nok ikke i år at han på noe vis kan fatte hverken hva en innsamlingsaksjon eller formålet for den dreier seg om. Likevel synes jeg det er viktig å gi barna, sakte, men sikkert, et innblikk i hvor heldige vi er som bor her vi bor, og hvilket sosialt ansvar vi bør ta. Hvilket minner meg på at Knerten nok ER gammel nok til å tegne tegning vi kan sende til PLAN-fadderbarnet vårt i alle fall, sammen med et brev fra oss.

Hva har skjedd med babyen min? Tiden flyr!

2011-10-21T20:53:00.001+02:00

For 8 mnd siden var jeg ettbarnsmor, men i ferd med å bli tobarnsmor. Fødselen hadde startet, men tatt pause. Neste morgen ble Kristine født i badekaret her hjemme. Og derved hadde jeg en veldig liten, nyfødt baby.

Denne babyen min, hun er jo babyen min, ikke sant? Bare lille babyen min. Dag etter dag, de vokser jo, men man ser det jo ikke. Før jeg nylig ble tante til ei lita jente. Vi dro avsted for å hilse på, og det var ei liiiiita, lita jente det. Dvs, lita var hun jo ikke, hun var jo helt normal i størrelsen altså. Men med ett ble den lille babyen min stor.

Særlig da jeg en kveld befant meg på badet med to små jenter. Jeg begynte med å bytte bleie på min vesle niese, men den frøkna brukte lang tid da hun bestemte seg for å gjøre mer etter at tante hadde vasket henne, og deretter enda litt mer. Og min datter var trøtt, så hun orket ikke vente stort lenger, så jeg overlot min niese til min mor, og tok min datter på et håndkle på gulvet siden stellebordet altså var opptatt.

Og OI, plutselig hadde jo min datter LÅR. Hun er ingen tykk jente på noe vis, men hun har litt mer kropp enn en nyfødt… Ikke ligger hun i ro heller. Hun vrir seg over på magen, kaver avsted og, ja, vil ikke ligge i ro nei.

Min lille baby, den lille, lille jenta mi er ikke en helt liten baby lenger akkurat.

I morgen er hun nemlig altså 8 mnd gammel. Ei lita jente som spiser fast føde, hun elsker grøt, ikke like ivrig på middag, men noe er bedre enn annet. Hun strekker seg etter vår mat, hun kaver omkring på gulvet, hun utforsker verden, hun klapper, vinker og viser stor glede av å se de hun kjenner.

Den lille, lille jenta mi, er ikke så lita lenger.

(Og hva har skjedd med bloggen? Jo, altså, jeg gjør en og annen liten hverdagsnotis på google+ nemlig, og å blogge blir hakket med tiltak. Og det har visst blitt litt lite av det. Men ikke alle er der, og av de som “er” der, er det en del som ikke ser ut til å huske det, de ER der liksom ikke… så jeg skal skjerpe meg på bloggfronten)

Ny buzzadorkampanje–Vanish

2011-10-17T21:09:00.001+02:00

Ja, som den buzzador jeg er har jeg fått teste Vanish denne gangen. Jeg tester, deler med venner og bekjente, sier hva jeg mener, og rapporterer tilbake.

Min første mening, pakken jeg fikk var stor og innholdsrik. Jeg liker Vanish fra før, men her var mer enn jeg visste fantes, og til min store glede, pulveret er blitt parfymefritt! Det gjelder dog dessverre ikke den flytende gel’en.

Min kjære sønn har gitt meg en del muligheter til å teste ut dette her, da han har hatt ikke mindre enn fire tilfeller av neseblod i løpet av test-perioden. Det er bare det første jeg tok bilde av, og det er vel litt dumt, for det andre var langt mer omfattende.

Men altså, neseblod på natta, blir blodflekker i senga. Borte ble det. Neseblod mens han så tv ga blod på genseren. Borte ble det. Neseblod i bilen ga blod på klær og strikket teppe, og ¨på mannens helt hvite t-skjorte. Teppet har jeg glemt å vaske. Guttens genser ble vasket etter et par dager, og ble ren. Mannens hvite ble vasket etter over ei uke, og ren ble den også.

Min yndige datter tørket av seg tomat-basert babymiddag på ulljakka si. Den ble vasket noen dager senere, og ble helt ren. (*)

Og sannlig fikk min mor, som fikk en av posene jeg delte ut, grunn til å teste den også, da Knerten blødde neseblod mens vi overnattet der også…

Min konklusjon er at jeg liker Vanish like godt som før, minst. Jeg digger at det er blitt parfymefritt, men hadde ønsket det gjaldt gel’en også, for nå lukter ungenes ulltøy parfyme, og DET liker jeg egentlig ikke, selv om det jo er fint at det ble flekkfritt da…

(*)Her må det dog legges til at å vaske mørk og lys ull sammen har ikke pleid å være noe problem, men å blande inn HELT nye, svarte ullsokker som aldri er vasket, ikke var helt genialt.. to rosa plagg med stygge skygger. Som dog etter en runde av kombinert imsevimse-ull-flekkfjerner og vask med vanish ble borte, heldigvis.

I rekken av ting vi tester

2011-10-07T14:25:00.001+02:00

Ja, jeg liker jo dette med å teste ut ting, og denne gangen er det Knerten som får være prøvekanin, vi prøver nemlig, for Like’n’share, Nycopluss smartkids. Eller som Knerten kaller det, tyggetran.

Og han liker dem veldig godt. Geleputer med sintronsmak som han tygger. Det er stas de dagene han får sånne i stedet for sin vanlige tran (som også smaker sitron, så hva forskjellen er må man jo lure på…)

Å strikke ullbukse til tøybleiebruk.

2011-09-26T10:51:00.001+02:00

Jeg ble oppfordret til å skrive et innlegg om dette, og det skal jeg prøve på.

Jeg har jo strikket en del ullbukser, og noen av dem er avbildet her i bloggen, som Nattbuksa til Mikro, den første ullbuksa til mikro, ei nattbukse til Knerten og sikkert flere som jeg ikke kommer på i farta.

For at ei ullbukse skal kunne brukes som sperrelag over tøybleier må det være “ren ull”, sånn sm kan toves, ikke superwash-behandlet. Ja, man kan bruke alpakka eller sånn også, det har jeg ikke prøvd meg på, jeg strikker i ull. Tykkelse på garnet litt avhengig av om det er til dagbruk eller nattesbruk, tykkere bukser til natt.

Nøstebarn selger lanolingarn, en man kan like gjerne strikke i ubehandlet ull, og sette inn med lanolin selv. Lanolinkur før man kjøpt hos de fleste tøybleiebutikker, f.eks lillegull tøybleier eller Bleieboden eller andre. Og det må man ha uansett, for buksa må kures etter vask. (Ikke det, jeg vasker dem ikke på månedsvis, så det er ikke ofte de kures altså. Det sies vel egentlig etter 4-6 uker eller noe sånn, men jeg pleier oprere med “dersom de lukter når de er tørre” eller når de har fått flekker på seg av uventet nattetømming av tarmen. DA vasker jeg, og kurer. Eller dersom det har gått så eviglenge at jeg tenker at en kur ikke skader)

De fleste ullbuksene jeg har strikket har jeg rett og slett strikket i Mor Aase ullgarn fra Rema 1000. Ren ull, ikke superwash, ikke babyull. Den siste nattbuka til Mikro er strikket i p3. Ellers er østlandsgarn/vestladsgarn mye brukt. Typisk garn på rundt 90-100-110 meter pr 50 gr garn. Den første ullbuksa til Mikro er strikket iet garn jeg kjøpte på sparkjøp. Jeg velger egenltig bare noe “standard garn” (for det er mye ullgarn som er denne tykkelsen, når det ikke er babyull altså) som ikke er superwash.

Valg av oppskrift er et helt annet tema. Og ikke like lett å skrive om, for jeg har vel enda tilgode å strikke to etter samme mønster…

Jeg har strikket noen trekantbukser (som f.eks den rosa til Mikro) og noen etter Ottobree-mønster eller en egenmodifisert utgave av dette, men jeg sliter litt med å finne det optimale mønsteret. Den siste til Mikro er fra et mønster Bamsemums har lagt ut på tøybleieformet. På det forumet finnes en egen tråd med forslag på forskjellige ullbuksemønster, den ken være vel verd en titt. Men jeg har enda ikke funnet den optimale (for mine barn) så jeg får komme tilbake med tips om jeg finner den noen gang.

Spørsmål? Legg igjen en kommentar, så kommer det svar

Mønsterstrikk! Mariuspannebånd!

2011-09-25T21:24:00.001+02:00

Ja, pannebåndet jeg har strikket på, er med mariusmønster.

Dette er første gang jeg har strikket mønster på rundt 20 år. Hvilket er helt sant, selv om det muligens høres litt rart ut når man vet at for 20 år siden var jeg 12. Jeg er litt vagt usikker på hvor gammel jeg egentlig var, men det var vel i de tider? Da jeg strikket dukkejakke i fire farger mener jeg. Til dukka til “det nærmeste jeg kommer ei søster”, min forlover, min kusine Anne. Etter det så slutta jeg vel å strikke, inntil jeg ble gravid med Knerten og fant ut at jeg følte jeg måtte strikke til babyen min.

Og strikket til babyen gjorde jeg, og det har bllitt en del strikkerier siden, men aldri med mønster. Flerfarget bare i form av striper eller multifarget garn, ikke mønster. Jo, en form for mønster på jakka i hentesettet til Mikro, men det var likevel egentlig bare strikket i striper, og så var noen masker trukket opp (en løs over)

Dette måtte jeg gjøre noe med. Så derved har det blitt et stykk Marius-pannebånd. Det er ganske høyt for pannebånd å være da, normalt pannebånd ville nok vært mer bare fra det hvite til det hvite. Men det hører jo med rødt også, og det var nå sånn mønsteret var. Så nå har jeg fått meg et skikkelig bredt pannebånd.

Men jeg oppdaget en ting… jeg strikker stramt. Det vet jeg, men ved vanlig glattstrikk er det ikke så ille. Ved mønsterstrikk strikker jeg STRAMT. Dette mønsteret skulle ifølge oppskriften ha 22 masker pr 10 cm på pinnetykkelse 3,5.

Sånn så det ut da jeg rekket opp. Mellom disse to pinnene er det 10 cm. Og 28 masker.

Så jeg strikket mønsteret med pinnetykkelse 4,5 jeg. Måling av det ferdige resultat antyder sånn rundt 24 masker på 10 cm. Jeg tror jeg må øve meg i å strikke en anelse løsere mønsterstrikk…

Service!

2011-09-25T21:07:00.001+02:00

Og langt mer enn jeg hadde håpet på.

For noe tid siden plukket jeg frem pumpa mi. Morsmelkspumpe. Men den har lagt seg til en merkelig vane, etter litt pumping endrer nemlig rytmen seg fra sug----slipp-----sug-----slipp til sug----slipp,sug,slipp---sug------slipp,sug,slipp---- og det er ikke egentlig dirkete behagelig.

Jeg gikk inn på nettsiden til produsenten for å se etter om der fantes noe råd mot dette, men jeg fant ikke noe slikt beskrevet, men jeg fant en “chat med vår kundebehandler” som jeg klikket på, og fikk “snakke” med en hyggelig mann. Jeg beskrev problemet, og han skjønte jo godt at dette var lite behagelig. Han ba meg sjekke om jeg gjorde det som bruksanvisningen sa, og linket til denne og fortalte hvilken side jeg skulle se på. Men jeg gjorde det altså slik. Og den fungerer fint i starten, det er etter et par minutter det blir sånn. Jaha, han lurte på om den var gammel eller mye brukt. Vel, ja, altså, jeg kjøpte den jo til jeg ventet Knerten, så den er fra 2008. Men mye brukt er den ikke, for Knerten tok aldri flaske, melkebanken ville ikke ha melka mi siden jeg har hatt cmv, en virussykdom som gjør at melka ikke kan brukes til premature babyer under 1500 gram, og Haukeland har ikke fryserkapasitet til å ta mot melk til andre enn dem.

Men nå var det jo ny baby. Etter litt snakk om problemet fastslo mannen at han skulle sende meg ny pumpe, om jeg syntes det var en god løsning? Jeg syntes det var en veldig god løsning.

Fredag ringte telefonen mens jeg var på trilletur, det var fra Tollpost som hadde en pakke til meg, var jeg hjemme mellom 17 og 21? Jeg ante ikke hvilken pakke det skulle være, men joda, det var jeg.

Utpå kvelden ringte en sjåfør, nå var han her om 5 minutter, var jeg hjemme? Ja, det var jeg, men Mikro våknet akkurat, så mannen fikk beskjed om å være parat.

Og det var pakken min fra Avent. Som ikke var bare den elektriske pumpesaken som jeg ventet, men hel ny pumpe.

En riktig så innholdsrik pakke, som erstattet mye mer enn den ene delen som var ødelagt.

Bare selve den delen på toppen av pumpa, den med håndtaket på, er den som er ødelagt. Så nå har jeg i teorien to pumper, en elektrisk og en manuell (Ja, teoretisk sett to elektriske, men den ene er jo altså den som ikke virker som den skal da)

Snakk om god service

Tova votter til Knerten

2011-09-17T13:35:00.001+02:00

Her er et bilde jeg tok i går, men ikke ble å blogge likevel. “Nesten ferdig” skulle det handle om, for her ser man jo at jeg helt klart nærmer meg å være ferdig med andre forsøk på tova votter til Knerten. Og dette er ganske stort altså, men det tover jo ganske mye har jeg erfart.

Her er det endelige resultatet, som er prøvd på Knerten. Og joda, disse er igølge ham “helt passe”. De er jo det. Ikke for store, men ikke for små heller, så de er passe. Men de er slett ikke for store, så jeg lurer på om jeg må strikke noen som er enda litt større etterhvert.

Men nå har jeg tatt fatt på et nytt prosjekt, spent på om jeg klarer det, for det er lenge siden jeg har stikket mønster med mer enn en farge om gangen altså! Bilder kommer sikkert i løpet av helgen, for jeg er bare halvannen pinne fra å skulle begynne med to farger. (Det var innledningsvis 8 pinner ensfarget vrangbord, og deretter en pinne ensfarget som første pinne på mønsteret.)

Strikkegalskapen tar overhånd?

2011-09-11T19:26:00.001+02:00

Ja, nå har jeg i det siste tenkt en del på strikkerier. Og med det vokser ønskelisten. Jeg fikk en del penger til bursdagen, jeg lurer på om noe av det skal gå til noe av dette, og noe kanksje havner på ei ønskeliste til jul?

Jeg har jo tidligere skrevet om at jeg siklet på strikkepinner. Jeg har vel heller landet på at jeg ønsker meg noen andre, trepinnene fra samme produsent. De er pene, og gode å strikke med, jeg har kjøpt en for å teste, og liker den. (Mamma sa “de går jo an å strikke med”, om hun med det mente at hun ikke likte dem, eller at hun var overrasket over noe annet enn metallpinner er jeg ikke sikker på, det tenkte jeg ikke på å spørre om.) Disse har jeg nesten sikkert landet på at jeg skal kjøpe meg noen av. Altså, utskiftbare pinner, slik at jeg har pinner i ulike tykkelser som kan festes på kablene, slik at jeg får den optimale lengden på pinnen til hvert prosjekt, uten å måtte ha så innmari mange.

Jeg har tenkt litt på boka “Strikk til Nøstebarn”, som inneholder veldig mange greie oppskrifter. Jeg har et par av dem på enkle mønsterark, men jeg ønsker meg boka. De enkle mønsterarkene koster ikke mer enn 8 kroner, det er greit nok, hadde jeg bare kunnet kjøpe dem, men de kan kun kjøpes sammen med garn. Og ja, jeg liker nøstebarngarnet altså, men det er dyrt, og jeg bruker derfor mye new zealand lammeull som jeg bestille på nett i stedet for totrådsgarnet til nøstebarn, samme tykkelse og kvalitet, halve prisen. Også er det jo lettere å holde orden på ei bok, enn ørtifjørti små ark da.

Og som følge av at jeg liker godt dette garnet, så kommer det neste ønsket mitt. Dette garnet, enten det kommer fra nøstebarn eller nettbutikken i danmark, kommer på hesper. 100 gram tråd, 600 meter. 600 meter tynt garn som skal bli til et nøste før man kan begynne å strikke. Og ja, det MÅ det, det første hespet mitt tok jeg i min naivitet sjangsen på å strikke fra som det var… fire år senere satt min mor her og trengte noe annet å tenke på (mens jeg altså fødte Mikro) og løste opp floken…

Derfor har jeg fra til til annen tenkt tanken, og stadig oftere, på at jeg ønsker meg garnvinde og nøstemaskin. Garnvinde som mange omtaler som hespetre, men det er garnvinde som er det rette begrepet, hespetreet bruker man for å lage hesper, garnvinde til å holde hespet når man skal lage nøste av det. Og nøstemaskin, som man altså bare sveiver på, så lager den et nøste. Som før det første er langt mindre slitsomt enn å nøste for hånd, og dessuten lager et nøste som man kan nå tak i tråden fra innsiden på. Hvilket jeg oppdaget kunne vært en fordel når jeg skulle lage de tidligere omtalte tova vottene. Som nemlig strikkes i dobbel tråd. Jeg lager dem av rester av garn etter ulike babytepper og andre prosjekter, men jeg får jo ikke brukt dobbelt tråd av en farge når nøstet er en liten ball… Og jeg har altså mange små og noen større slike baller, men i de fleste farger har jeg bare en. (Løsningen ble altså votter i grønn og hvit, Knerten har bedt om at neste forsøk skal være blå, det blir nok blå og hvit)

En garnvinde er en gammeldags sak, noen er så heldige å arve slike fra loftet til en bestemor, andre kjøper dem. Man får dem på ebay, på ulike nettbutikker, og på husfliden, i varierende pris, og antakelig ikke helt sammenhengende med kvalitet (altså, billigere kan være like gode som de dyrere, husfliden er og blir et dyrere sted å handle enn utenlandske nettsteder…) Nøstemaskin får man også på ulike nettbutikker og noen strikkebutikker. Og stadig oftere finner jeg meg altså sittende og surfe på slike nettsider, og tenke på hvor mye enklere det hadde vært å få de for tiden 5 eller 6 hespene med garn som ligger i skuffen min om til nøster om jeg hadde slikt… Men egentlig, trenger jeg det? Jeg klarer jo finfint å nøste opp garnet for hånd, det er slitsomt, og gørrkjedelig, men stort sett går det uten floker og slitt tråd i alle fall. Om enn altså resultatet blir en ball. (Ja, jeg har sett en måte å nøste på så man får tak i tråden fra midten, og det er forsøkt, men det ble et veldig “ustabilt” nøste som glir ut i kantene, ikke ideelt.

Men, strikker jeg egentlig så mye at jeg trenger “kvalitetsstrikkepinner”, og slikt nøsteutstyr? Jeg gjør jo kanskje ikke egentlig det. Men nye strikkepinner tror jeg at jeg skal unne meg altså, for stadig trenger jeg “også pinnen” når jeg skal strikke noe nytt, fordi jeg ikke har den tykkelsen jeg trenger i den lengden som skal til. Og andre ganger tror jeg at det har jeg sikkert ikke, så jeg kjøper den. Og har derfor to i samme tykkelse og lengde. Det hadde vært greit å vite at jeg har det jeg trenger. Og det i pinner som er veldig gode å strikke med, og har en fleksibel og myk kabel som lett egner seg til “magic loop”, siden jeg ikke takler dette med strømpepinner. Så får jeg heller la nøstegreiene ligge i drømmeønskelista litt til. Men den boka… den tror jeg at jeg skal ønske meg altså!

Litt små votter…

2011-09-11T12:20:00.001+02:00

Jeg hadde en mistanke allerede før den første var ferdig, men jeg fullførte dem nå. Før de ble tovet var de litt store til Knerten, men ikke så veldig store, og mistanken ble bekreftet etter en liten runde i vaskemaskinen.

Dette er nemlig det tovede resultatet, fine votter, som, vel, Knerten får hånden inni, men han kan liksom ikke helt strekke ut fingrene i dem…

Jeg begynner på nytt i en størrelse større. Jeg synes nå de ble fine og deilige likevel, så noen skal nok få bruke dem.

Sånn siden jeg altså ikke har noen større prosjekter på gang, så får det bli sånne småting, til enten noen ber meg strikke noe annet, eller jeg kommer på noe noen trenger. Muligens ei ullbukse til Knerten, etterhvert. Altså, lang ullbukse som ment til bruk under dressen ute. Han har ei da, men den bruker han over nattbleia siden han ikke helt har klart å slutte med den enda, så kanskje han trenger en til, til barnehagen.

Ullbuksa til Mikro

2011-09-07T09:13:00.001+02:00

Ja, her er den, ferdig strikket og klar til å få seg lanolinkur. Det fikk den i natt, så nå ligger den til tørk.

Jeg er spent på om den vil passe. Beina er nok litt løse fremst, grunnet måten jeg felle av på. ejg har et par ganger endt med å felle for strat nemlig, det er noe med disse vrangbordbeina på ullbuksene, når avfellingen ikke er like fleksibel… Derfor legger jeg inn en del ekstra masker i avfellingen for å få den løs og vid nok, for det var litt surt den gangen jeg ikke fikk ullbuksa på ungen fordi vrangborden var felt for stramt av… Den ser ganske høy ut, så jeg håper den varer lenge. Den hun bruker nå er nemlig litt for lav, slik at det lett blir at bleien stikker opp litt bak, og da blir jo alt vått, så det har vært en prioritert oppgave å få denne ferdig.

Som man nok kan se, har jeg atter en gang feilberegnet hvor mye lengden på garnet krymper når jeg tvinner det, tanken min var nok at resultatet skulle være 10-15 cm lenger, men det går nå dette også, og blir det for kort er det lett å tvinne en ny.

Som vanlig var jeg vel over halvveis når jeg kom på at det kunne jo for utseende sin del vært festlig om jeg kanskje hadde brukt litt andre farger på en stripe eller to, men det får stå sin prøve for denne gangen også, hovedmålet er funksjon, og det fungerer like fint med en ensfarget.

Men med dette har jeg altså rett og slett ingenting på strikkepinnene!

Snart, snart…

2011-09-06T18:40:00.001+02:00

snart kan jeg vise frem et ferdig strikketøy igjen.

Ja, jeg ER ferdig med et, men det er jo babyteppet som jeg først vil at babyen skal få før jeg viser det frem. Men straks er ullbuksa ferdig også, den blir ferdig i kveld. Spørs bare om jeg får blogget den, siden mannen sier det ikke blir noe pc mellom 20 og 22 for da skal han se fotball på den…

Problemet da er at da er jeg faktsik tom for strikketøy!

Jeg har noen småprosjekter jeg har planer om, som jeg kan prøve meg litt på, og så skal jeg jo strikke blånisseluer, men jeg har ikke sett noe til det i butikkene enda (må jo ha oppskriften og garnet) Så et sånt stort, skikkelig prosjekt har jeg ikke.

Ingen “babyteppemottakere” som har varslet at de er gravide. Knerten passer enda både heldressen, monsterbuksa (visstnok ikke blogget?) og kjekkasgenseren sin. Mikro har en deilig ulldress til vinteren, som min tante strikket til Knerten da han ble født, og div annet også.

Rett og slett… jeg er litt i beit for større oppgaver. Nå som det er høst, og jeg har lyst å strikke!!!

Høsten kommer!

2011-09-03T15:39:00.001+02:00

Ja, nå har bloggen i lengre tid vært preget av grønnsaksprat, fordi jeg og Knerten har lekt gartnere, vi har sådd små frø, vannet spede spirer, støttet dem opp når de ble større, satt dem ut og vannet jevnt og trutt. Knerten er ivrig vanner. Vi har smakt på små hjemmedyrkede tomater, og spist hjemmedyrket salat, og ganske mange sukkererter. Papirkaen er fortsatt irrgrønn, men det ingen andre vet er hva jeg så i går, et pitte lite, knallrødt jordbær! Jeg er dog redd det ikke blir så mange flere. Vi har gjort oss noen tanker om hva vi skal prøve igjen, gjøre annerledes, gjøre mer, og gjøre mindre og gjøre tidligere neste år.

Men nå kommer høsten. Det er jo derved litt dumt at flertallet av tomatene enda er irrgrønne, og neppe kommer til å bli modne der de står. Mamma har minnet meg på hvor min barndoms tomater ble modne. Det stemmer det når hun sier det. De sto ute om sommeren ja, men tomatene plukket vi i vaskekjelleren… Jeg har ikke vaskekjeller. Vi har vaskemaskina på badet. Og skal tomatplantene stå på badet blir det i badekaret. Hvilket er litt dumt med to barn som bruker badekaret. Eller i dusjen, men den brukes enda oftere. Dessuten, den ene har veltet et par ganger, og er derved ikke å anse som helt trygg. Den andre har ikke veltet, mest fordi den er knyttet fast i veggen sikkert fire ulike plasser… De egner seg ikke til å flytte innendørs, for å si det sånn. Så de får nå stå der, vi plukker så mange modne tomater som vi får. Noen modner vi inne, jeg leste man kunne legge grønne tomater sammen med epler, for å hjelpe på modningen. Vi har i alle fall fått en av de som falt av da planten veltet til å bli gul, så det går rette veien. Men vi håper nå på at flere modner ute enda. Selv om værmeldinga er våt.

Bloggen vil også preges av at høsten kommer. Tema vil skifte, over på mer høstlige aktiviteter. Som strikking. Jeg er ferdig med babyteppet jeg har holdt på med hele sommeren (det har gått sakte, jeg strikker ikke like mye om sommeren, det har skjedd mye annet.) Men jeg viser ikke frem bilde av det enda, for foreldrene til det lille tantebarnet mitt ga meg noen fargealternativer og sa at jeg kunne overraske innenfor disse, så da vil jeg de skal få se det ( når babyen kommer) før jeg viser det her.

Jeg er igang med ei ny ullbukse til lillejenta, til bruk som sperrelag over nattbleiene hennes, fant ingen etter Knerten som helt passer etter at hun holder på å vokse ut at den hun har nå.

Jeg har noen flere tanker og planer, og bloggen vil nok preges av litt høststrikking fremover. Ingen av ungene trenger noe stort, Mikro har den deilige ulldressen Knerten fikk av min tante da han ble født, og Knerten har enda både den hele dressen jeg strikket til ham i fjor, og monsterbuksa og kjekkasgenseren. Men i alle fall Knerten har jeg tenkt å strikke votter til, og dessuten har jeg tenkt at de skal få seg blånisseluer, siden det er “jul i blåfjell” som skal gå på tv i desember.

Så det vil nok bli en vridning av tema her nå fremover. Men fortsatt vil det jo dreie seg mye om det samme. Om meg og min familie, og om det jeg “lager”, enten jeg dyrker det eller strikker det.

365 ting ut av huset, en oppdatering

2011-08-27T17:53:00.001+02:00

Jeg kan nok ikke akkurat påberope meg å ha en helt nummerert liste, ei heller å huske alt som skulle vært på den, men vi har da fått en del ting ut av huset i det siste. Sist mente jeg vel at jeg var oppe i rundt 40?

I alle fall har jeg sendt ca 25 engangsbleier til min bror. I tillegg til et par poser med barnetøy, men det er slikt som jeg kommer til å få i retur, så det teller nok ikke. Men så hadde mannen en runde i eget klesskap, etter at vi fikk en lapp i postkassa om noen som samlet inn, han satte opp to sekker til innsamlingen og en gikk i søpla, det var nok fort 20-30-40 plagg her også, så jeg bør vel med dette kunne si at vi er oppe i i alle fall rundt 100? Jeg har kastet en del dill og dall også, men mesteparten av det må nok anses som søppel, bare at jeg har spart på det lenge før det ble kastet…