Total Ødeleggelse

2011-05-20T17:38:00.000-07:00

KAPITTEL 1: BEGRAVELSEN

Jeg husker det som om det var i går jeg sto foran speilet på badet og forsøkte å få til noe som lignet på en slipsknute mens tankene mine stormet inni hodet. Klokken var halv tolv på formiddagen og resten av familien satt klare og ferdigpyntet i bilen og ventet på meg. "Pynte seg for en død mann." Tenkte jeg bittert idet jeg tråkket ned hælene på dresskoene og slengte igjen ytterdøra. Det var vel det nærmeste en høyere status farfar noensinne kom. Dresskode på avslutningsfesten. Sminke. Jeg skjemtes litt da jeg satte meg i bilen.

Utenfor kirken vrimlet det av sortkledde mennesker av begge kjønn. Den stramme lukten av billig parfyme og etterbarberingsvann ga meg en slags kvelningsfornemmelse idet jeg smøyg meg gjennom folkemengden. Ved inngangsdøra sto farmor og hilste på alle som hadde kommet for å vise sin respekt for den mannen som lagde pappa. Hun ga meg en varm klem og viste meg hvor jeg skulle sitte. På første rad. Min egen VIP-billett til en åpen kistebegravelse.Dagen kunne ikke ha blitt bedre. Jeg fant meg da til rette etter en stund på den harde trebenken og plasserte skosålene på varmerøret under setene som da jeg gikk på barneskolen. Det tok ikke lang tid før lukten av halvsvidd gummi lå i lufta.

Kirkeorgelet startet og presten kom til syne der fremme. Han stilte seg ved kisten og sa noen ord om avdøde før han leste noen vers fra bibelen som igjen ble følelsessatt av det helvetes orgelet. Etter en del 3.16 og 3.12 eller hvilke vers det var kan være det samme, gikk pappa og hans søsken frem og hentet kisten. Jeg kunne se farfars kritiske ansikt stirre på meg med lukkede øyne idet dem bar ham forbi meg og ut på kirkegården. Vi andre fulgte etter. Et dødens folketog.

Vel fremme ved graven flokkes alle tett om hverandre rundt kisten. Noen gråter i et lommetørkle mens noen legger blomster ved siden av, eller kaster en avklipt rose ned til farfar. Den velkjente frasen "av jord er du kommet, til jord skal du bli og av jord skal du igjen oppstå", leser presten mens han kaster litt jord på kisten som er på god vei ned i graven. "På gensyn farfar" sier jeg inni meg og blåser litt varme i fingrene.

Like etter bisettelsen var det duket for familiemiddag hjemme hos farmor for de aller nærmeste. Her skulle det spises hjemmelagde kjøttkaker fra farfars selvskrevne kokebok og en liten lysbildefremvisning fra hans liv i sine yngre dager skulle fremvises. Her ble det både latter og tårer fra de aller fleste. Litt senere utover kveldingen hentet onkel et par flasker Johnny Walker. Grønn. Det at flertallet innad i familien er glad i det sterke er ikke til å stikke under en stol. Vi ble sittende hele natten og småprate, mine onkler og jeg. Vi snakket om livet og døden. Alle var vi enige om hvor idiotisk det hele er. At en mann skal stå ved samlebåndet dag ut og dag inn til han stuper, for så å byttes ut med en ny stakkars og fortapt sjel. Vi var oss selv en liten stund denne natten, før jeg forlot dem sovende i hver sin toseter vel vitende om at dem begge står plassert bak hver sin maskin førstkommende mandags morgen. Jeg sukket oppgitt før jeg forsvant ut døra.

Ute var det begynt å bli lyst igjen og jeg kunne såvidt skimte noen tegn til liv i noen av bygdas stuevinduer. Jeg gikk med raske steg hjemover mot huset for å unngå å bli oppdaget av sladrekjerringer og det som verre er. Da jeg endelig hadde kommet meg hjem og ned i stresslessen, kom tankene sigende på meg. Var farfar stolt av meg før han døde? Kom han seg til den der himmelen han alltid prata så godt om? Jeg vred meg i stolen og følte et kaldt drag i rommet. Jeg tror ikke på gjenferd, men jeg kunne ikke unngå å tenke tanken akkurat der og da. Etter noen minutter med grubling lot jeg tv'en overdøve stillheten i rommet. "Nyere forskning antyder at det er viktige psykologiske faktorer å vurdere når du gjør et valg av matvarer" var det siste jeg hørte før jeg falt i dyp søvn.

KAPITTEL 2: STØVSUGEREN

I den siste tiden har jeg vært på jakt etter ny støvsuger. Den gamle må være godt over 15 år og har ironisk nok blitt stående i kjelleren og samle støv. Jeg tror det var det høye turtallet som fikk meg til å sette den fra meg. En sliten Electrolux D730 fra midten av 80-tallet. Jeg fikk den av mamma da hun endelig tok seg råd til å oppgradere til en mer moderne og stillegående type. Etter en del søking over internettet kom jeg da omsider frem til en som passet for meg og bestilte den i postoppkrav. Ellux ZB2906, var navnet. Den var oppladbar og en fryd for både øyne og ører. Bare det å slippe den der plagsomme ledningen gjorde valget mitt betraktelig lettere. Jeg hater ledninger. Ikke var den spesielt dyr heller. For bare rett over tusenlappen har hele rengjøringsseansen blitt en lek for meg. Jeg kan lytte til musikk mens jeg snor meg som en slange rundt i rommet og utsletter hele kolonier av hybelkaniner. Nå støvsuger jeg annenhver søndag. Det er ganske rart hvordan støvsugeren har inntatt de tusen hjem opp igjennom årene. Jeg undres på om Hubert Cecil Booth var klar over at han var på vei til å forsyne den vestlige verdens kvinner med det viktigste hjelpemiddelet siden dildoen. Jeg plasserer Ellux fint under trappa og skifter pose på henne.

2010-07-24T17:07:00.001-07:00

BISETTELSEN

Livet i skogene har forandret meg gradvis fra den mannen det var ment at jeg skulle bli.

Jeg var en travel mann med både kone og barn. Jobb hadde jeg og økonomien var bra. Jeg delte hus med disse familiemedlemmene mine i utkanten av byen. Vi grillet ofte i hagen i starten.
TV hadde vi. 113 kanaler. Film, dyreprogram, serier og porno. Ja alt det som ønskes kan blant fire forvirrede hjerner bak sine trygge vegger. Kona lagde middag og vasket opp hver dag. Det var jobben hennes. Eller det var nå hvertfall sånn det hadde blitt opp gjennom årene. Om det var et resultat av min egen latskap og hennes omsorgsfulle personlighet får jeg vel aldri et svar på.

Årene gikk og barna startet skole for å lære å bli som meg og alle andre. Kjente og kjære døde som fluer eller ble alvorlig syke. Vi ble gradvis mere og mere alene uten å tenke over det. Innestengt i en slags boble om at alt gikk bra til slutt. Vi var kjernefamilien. Vi var dere.

Teknologien ble bare bedre og bedre. Snart trengte vi ikke løfte en finger. Cd-makulator. Den kjøpte vi fra TV-Shop. Selv om meg og min kone begynte å bli gamle, betydde det ikke at vi var bitre. Fortiden lå bak oss. Det var NÅ det gjaldt.

På fabrikken jeg jobbet på produserte vi hengelåser. Dag ut og dag inn var jeg medvirkende i massenes trang til å beskytte sitt tilbehør. Med krum rygg sto jeg bøyd over samlebåndet fra syv til tre. Det gjør meg kvalm av å bare tenke tilbake på det, men det er en del av meg selv og den jeg er. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt kjenne den stramme eimen av metall og støv. Jeg kan høre de raske fottrinnene til formannen og resten av sjefene trampe opp og ned i lokalet. Frysningene brer seg fra nakken og ned til endetarmsåpningen. Gud hvor jeg er glad for at det kapittelet er over.

Trehuset som vi bodde i var rødt og med hvite karmer. På taket lå det fin takstein og skorsteinen pumpet ut røyk hver dag kulden var i området. I garasjen sto Volvoen som snart hadde sett sine siste dager. Oppspist av rust og nedslitte dekk og seter. Den var nå EU-godkjent ut året hvertfall. Alle de turene jeg har hatt i den kjerra. Landet på kryss og tvers. Sverige og Danmark. Minner for livet.

Så var det naboene da. Dem var det plenty av siden vi bodde i et byggefelt. Hvert hus hadde sine "øyne" rettet mot oss. Vi var under konstant overvåking. Der gjaldt det virkelig å gå stille i dørene. Jeg kalte dem for kråkene. Noe jeg kan huske min bestefar brukte å si hvis det var noe som hadde skjedd i nabolaget. "Ja dette blir mat for kråkene!" Humret han under det massive skjegget sitt og plasserte lesebrillene på nesetippen. Han var mitt store forbilde. 85 år var han da han sto og skiftet ut asbestplatene med trekledning, men han kom ikke lenger enn halvveis før han en stille morgen forlot oss her. 85 år. Det er mange år det. Jeg tror det må være i rundt 63 år at han hadde stått opp kl 0700 for å jobbe på fabrikken. Hver eneste dag i 63 år. Jeg blir helt lammet i hjernen bare av tanken på det. Det virker for meg like fjernt som om en mann plutselig en dag kom til meg og sa at han var menneskehetens store frelser. Alle de årene og ikke minst dagene for å vise et større spekter av det hele. Bortkastet. Nå ligger han der alene uten følelsen av å eksistere. Han er bare et oppbrukt verktøy lagt til side for et nytt. Forkastelig.

Med objektive øyne satt jeg på sidelinja og så mine nærmeste gradvis forsvinne. Forsvinne inn i en malstrøm av alt det vi har skapt selv. Empati, selvtillit og godkjennelse. De var på god vei ut. Alene med seg selv, vasket de sine klær, besøkte sine nærmeste og bygget seg selv.

En robot av kjøtt og flesk. Et gudebilde fra fremtiden. Mine beste venner. Jeg hata det. Hata mitt eget opphav. Kvalm av flertallets uutholdelige stank. Jeg brakk meg i vemmelse.

I parken befant jeg meg da jeg trakk mine siste beslutinger. Jeg hadde fått nok. Vekk fra alt og alle var hvor jeg ville. Og slik ble det. Uten et ord og forvarsel, forlot jeg mine "kjære" og satte kursen mot mørkets skoger. Med dyret som ledsager, vandret jeg stille inn i faunaens forheksende makt.

Blant grantrærne vandrer jeg fredelig og samler ved for natten. Uglene uler fra fjelltoppene og raslingen fra einerbuskene får frysningene til å bre seg sakte over kroppen. Jeg er hjemme. Ingen som prater til meg. Ingen å svare. Bare svake bilder av kjente fjes kan såvidt synes i skoddens mystiske vindu.

Jeg bor i et forlatt bjørnehi langt fandenivold borte fra mine egne. Jeg lever. Hjertet dunker og lungene både fylles og tømmes. Igjen og igjen. Tiden har sporløst forsvunnet. Det er alltid idag. Et ekorn springer frem fra mørket og er borte for alltid. Jeg smiler.

Av og til våkner jeg midt på natten og hører stemmer rope mitt navn. Jeg vet at det bare er innbilning, men skulle ønske de forsvant. Hjernen er det som er hele problemet med menneskeheten. En verkebyll. Styrer oss. Lar oss gjøre som vi vil og ikke som vi må. Bare en liten genetisk feil i vår art har gjort oss til våre egne fiender. Latterlig.

Det er mange som jakter på meg her oppe. Bjørner og ulver kan jeg høre daglig. Jeg vet at hvis dem kommer for tett innpå, er eneste utvei å kjøre en pinne rett inn i øyet på dem. Håper jeg slipper dette.

Morgenene er det jeg liker best her oppe. Når solen såvidt kikker frem over fjelltoppene og stråler gjennom morgentåken, mens vannliljebladene ligger å flyter duggfylte i det mørke tjernet. Da er jeg hel. Det hender jeg sitter i timesvis og studerer morgenen før den gradvis forsvinner og en ny av det vi kaller dag blir til.

Jeg studerer froskene og firfislene som lever i myren der hvor sivet slutter. På alle fire kryper jeg lange turer og observerer dem. De er nydelige. Så små, men alikevel større enn det meste. Og det kryr av dem. Noen av dem blir mat for gjeddene, mens andre lever livet ut. Noen ganger får jeg lyst å hjelpe stakkarne, men min bestemor har sagt til meg at man ikke skal involvere oss for mye i naturens gang. Slikt blir det faenskap av, sa hun. Bestemor var en smart dame. Hun levde mesteparten av livet sitt på en gård i Nord-Trøndelag sammen med min morfar. Jeg husker sommerne på gården. Tidlig frokost og arbeid i skogen sammen med dem. Vi hugget ved og la steingjerder mens morfar fortalte historier fra andre verdenskrig og røverhistorier fra da han var på min alder i den tiden.

Jeg blir ofte sittende med tankene begravd i fortiden i de tidlige morgentimer, men jeg må være sterk. Må holde hjernen i sjakk hvis jeg skal overleve her. Derfor har jeg kommet opp med en ganske fin taktikk som hjelper meg med akkurat dette. Når savnet blir for stort, klatrer jeg opp på den høyeste fjelltoppen og stiller meg så helt ytterst på kanten og lukker øynene. Slik blir jeg stående i et halvt minutt før jeg åpner øynene igjen og kikker ned. Beina blir som gelè og hjertet mitt banker for harde livet. Ett eneste feilgrep så er det over og ut for lille meg. Jeg står og visualiserer mitt skrekkslagne uttrykk i ansiktet før min skjøre kropp knuses i steinrøysa der nede. I en transelignende tilstand står jeg ser det ukesgamle kadaveret mitt gradvis blir oppspist av skogens åtseldyr. Det hender ofte at jeg kaster meg bakover og lander på rygg i einerbuskene bak meg og blir liggende å kaste opp. En slags renselsesprosess fra min side. Heldigvis er det ikke så ofte jeg har måttet ty til dette, men noe sier meg at det skal bli verre og verre.

Tre måneder har gått ifølge solen og høsten er på vei. Bladene som var grønne og friske ved min ankomst ligger nå brune og slimete på skogbunnen. Mørket er ankommet. Jeg har aldri følt meg mer alene. Savnet etter andre er uutholdelig.Jeg sto på fjellkanten i to timer i dag tidlig. Nyttesløst. En slags forheksende kraft fikk meg nesten til å bare hoppe i det. Heldigvis kom jeg til meg selv igjen.

Nettene er verst. Drømmene. Drømmene om død, ondskap og fordervlse. Jeg har gjort det jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Prate til Gud. Stiller spørsmål jeg innerst inne vet jeg aldri får svar på. Med bålet bak min rygg sitter jeg vendt mot tussmørket mens jeg manisk snakker i vei. Snakker om hvordan mennesker daglig slår hverandre ihjel for den minste ting. Spør hva han tenkte på da han bestemte seg for dette sirkuset med helvete som endestasjon. Hvorfor ga han oss egenskapen til å velge istedet for bare å følge behovene blindt som resten av jordens liv. Og jeg vet at han vet at i helvete blir det trangt om plassen. Jeg spør om det var planlagt nøye på forhånd blant sine egne stemmer det å skape et så underholdningsbasert teaterstykke hvor både hovedrolleinnhaver, bikaraktere og statister ligger hjelpeløse i jorda ved tidens ende. Kanskje han ville skape et slags antibiotikum for selve planeten, spør jeg ham. Med ett innser jeg at det er like før det rabler for meg. Jeg holder munn og lytter til uglene. Jeg er sulten igjen.

Vinteren kommer sigende innover fjellheimen og jeg har begynt i likhet med fuglene å vandre sørover. Min fantastiske hjerne klarte å konstruere et par meget fungerende truger av et par grener og sener fra et elgekadaver jeg fant ved en steinrøys. Jeg vandrer tankefull og beskjegget med månen som min følgesvenn. De villeste fantasier blander seg sammen i nattemørket og former en ny mann. En slags ulv i fåreklær. Et monster nærmest, med meninger som i samtlige samfunn ville blitt sett på som høyst forkastelige. Jeg var kongen av jorda. Livets nedbryter. Ja, jeg var meg selv.

Skjegget hviler nå på brystkassen. Jeg har sluttet å følge med på tiden. Det kan hende år har gått. Sommer igjen. For sliten til å skrive.

Dette var loggen til en mann som valgte å ta seg et friår etter ungdomsskolen kjære klasse. Jeg som rådgiver her på skolen finner det ytterst nødvendig at dere nøye planlegger fremtiden deres mens dere enda har muligheten. Ikke tenk på skolen som en anstalt. Prøv heller å se for dere en stige som står lent inntil en hylle. Og på denne hyllen ligger det så mye penger og rikdom som tenkes kan. Hvert trinn er et år på skolen. Se for deg at du har leddgikt, eller heller MS. Hvert trinn er et helvetes (unnskyld språket, men jeg må virkelig nå inn til dere) slit mot den evige lykke. Jeg har virkelig troen på dere. Prøv å ikke gruble for mye over det dere ser. La det suse forbi som stripene på motorveien. Svelg det dere leser. Ikke tygg på det. Smaken kan faktisk være ren gift for dere. Bare ta teksten ovenfor som eksempel. Terje var den rolige gutten i klassen. Han som stille i sitt bakerste hjørne satt og studerte. Studerte klasserommet og gjenstandene. Ja til og med sine egne medelevers oppførsel. Flink på skolen var han. Han fikk bare gode karakterer, men valgte å ta seg en pause for å lære litt på egenhånd. Jeg kaller det å kaste bensin på bålet. Lov meg at dere nå skriver ned tre ønsker på hva dere kan tenke dere å bli etter noen trinn i stigen min. Tomas er ikke her i dag heller ser jeg så jeg får bare spare meg de tastetrykkene på dataen og la vær å sende ham denne PDF'en. Ha en fin helg folkens, så ses vi igjen på mandag.

Tomas sitter innelåst i en kjeller i nabobyen. Og der blir han til han er 23 år. Han mangler Tidsbegrep og er blek i huden. To år etter skriver han en selvbiografi som igjen bare året etter blir filmatisert. Tomas gikk fra nederste trinnet på stigen til det øverste uten å lese så mye som en eneste bokstav. Han har bosatt seg på kysten av California og lever et luksusliv flertallet bare kan drømme om. Minnene er der, men han er blendet i rikdommen. Frelst.

2010-05-07T19:31:00.000-07:00

EN TRIVELIG AFTEN

Så satt vi der da. Satt og prata om livet.
Følelsen av misplassering og påtvingt helvete lå og ulmet i bakgrunnen. Jeg befant meg i midten av avskummet. Dem som snakka om verden og dem med svara på vårt opphav. Jeg var kvalm. Kvalm av deres tilstedeværelse. Deres evige forsøk på å lage meg. De ubetydelige ordene fra deres skitne munner. Jeg skalv.

Verten byr meg på en pils. Jeg takker ja. Det var utrolig godt med en halvliter nå etter en hard helg. Følelsen av dynamikk setter mitt egentlige meg på prøve. Jeg smiler, ler og prater apatisk om hverdagslivet mens tankene mine seiler sin egen sjø blant larver, planter og møkk.

Han ser på meg med de likbleke øynene sine og sier ting. Jeg vet ikke hva han vil frem til, men nikker og sier ja. Med andre ord; jeg driter en lang marsj i hva han vil oppnå.

Han vifter med armene sine og flakker med blikket. Han vil så gjerne være høydepunktet For det er jo tross alt han som har bedt oss dit. Hjem til sitt skalkeskjul. Hjem hvor tiden spiser ham levende. Dit lyset setter tydelige spor i et skada individs skjøre liv. Han er høflig.

Pupillene hans... Sorte hull i fremtidens ansikt. Laget av to hjelpeløse aper. Døpt av helvetes egne voktere.

på randen av armageddon
sitter jeg og
krysser mine fingre
for at evighetens standhaftige klør
skal festes
i dem jeg er
mest glad i

2010-04-28T07:16:00.000-07:00

Total Ødeleggelse kom nettopp til å oppdage en ny blogg på det store internettet:

http://hildegunn.bloggnorge.com/

Her inne kan du lese om en stakkarslig liten jente som har løsningen på alle verdens problemer. Hun er bastant. Hun er som en død svigermor på vei opp av graven for å gjøre sine verste stunt. hun er Gud.

Vi har skumlest litt gjennom de overintelligente innleggene hennes som kanskje er på nivå med Stephen Hawking's bok A Brief History of Time.

Hun prater om narkotikapolitikk, sosialismen(som hun så intenst frykter) og tja om livet selv. Selv om hun sliter litt med å formulere seg ordentlig med mange skrivefeil, ja så får hun nå hvertfall sagt det hun mener. Og gud hjelpe den som sier henne imot.

Det slår oss ganske kraftig at en så liten jente som spiser, bæsjer(dritten hennes lukter minst like jævlig som vår vil jeg tro) og sover kan ha svaret på alt... Kanskje er hun Gud på ordentlig? Fins Gud?

Vi gleder oss uansett masse over dette smaragdfunnet av en septiktank og hun har sikret seg en trofast leser som vil forlenge livet.

Terningkast 6

2010-01-30T15:26:00.000-08:00

LIVET ER HERLIG?

Fra verandaen kan jeg se ned til havet.

Det er midt på natten og ikke en sjel er å se. Grantrærne vugger sakte frem og tilbake i den varme vårvinden. En slags dans i mørket. I huset nedenfor bodde Karl inntil han forlot teaterstykket sitt på soverommet sist lørdags ettermiddag. Jeg kan allerede se ugresset begynne å spire for snart å kvele det Karl en gang brant for. Det gikk ikke en eneste dag der jeg ikke kunne se den krokete skruen krype rundt i hagen på alle fire i håp om å oppnå perfeksjonisme. En rusten trillebår blir opplyst av en flakkende hagelykt og etterlater meg et minne for livet.

Jeg tenner meg en sigarett og lener meg tilbake i stolen. Klokken er 03:40 og jeg er alene. Alene med meg selv. Med jevne mellomrom vandrer jeg sjeleløst inn på kjøkkenet og fyller på kaffekoppen. Livet er herlig.

Ute på fjorden kan jeg se fergen bruse mot sitt mål. Den etterlater seg en vag og dyster durelyd som akkurat når meg hit jeg sitter før den stoppes i fjellveggen like bak huset mitt. Det er nå blitt morgen og folk har våknet fra skjulestedene sine. Jeg fisker opp en ny sigarett fra lommen og lar hånden gjøre det den har gjort i 15 år nå.

Til høyre for meg kan jeg se nabokona i stuevinduet nærmest sveve frem og tilbake over gulvet med nybrettede klær i armene. Kort tid etter kan jeg se herr Jensen komme frem fra mørket. Håret hans står til alle kanter og øynene hans bærer preg av forfall. Det er frokost hos familien Jensen. Igjen.

Resten av kaffen kaster jeg over rekkverket før jeg går inn i stuen og slår på radioen. Morgennyhetene. En ellers rolig og avslappet stemme ødelegges med svineinfluensahysteri, krig og fordervelse. Jeg demper volumet og går mot kjøleskapet.

Eggene sprakk litt idet jeg la dem i kjelen, men de er ennå intakt. På bordet står nystekt loff blant sine gode venner; smør, salt, skinke og melk. Livet er herlig.

Klokken er allerede blitt 09:00 og det er på tide å forlate redet noen timer.

Ute står solen halvveis på himmelen og fuglene er i full gang med å ubevisst skape vårstemning blant bygdas innbyggere. Jeg plystrer muntert mens jeg bekymringsløst vandrer rakrygget nedover mot sentrum. Forbi alt og alle. En glassmester hilser med hatten og ønsker meg en god dag. Jeg smiler tilbake og trasker videre nedover mot kroa som ligger vegg i vegg med biblioteket. Det er helt tomt for betalende kunder, kun en liten flokk duer som hakker i seg restene av frokosten til dem som har et litt for godt sovehjerte. Jeg bestiller meg en kaffe og setter meg ved bordet i skyggen. Livet er perfekt.

Forbi meg farter kjente og ukjente. Alle er dem små spikre i dette samfunns falleferdige bærebjelke. Jeg liker dem.

En gruppe skoleelever kommer valsende forbi meg her jeg sitter. Den rungende latteren fra prepubertale stemmebånd får meg til å minnes den gang jeg var på deres alder. For en gjeng kjeltringer vi var. Jeg trekker på smilebåndet og går inn for å hente påfyll.

Bak kasseapparatet står Nina og bretter servietter rundt bestikk som hun igjen legger i noen små kurver. Nina ser alltid så elegant ut. Hun har jobbet her så lenge jeg kan huske. Jeg fyller koppen med rykende varm kaffe og går rolig tilbake mot ytterdøra. Det er da det skjer. Et høyt brak fyller rommet og jeg slipper kaffekoppen i gulvet. Nesten som på film ser jeg koppen dale i slow motion mot bakken der den knuser og etterlater seg en brun dam og biter på gulvet. Jeg snur meg brått og får se Nina liggende på magen ved disken. Uten å tenke springer jeg bort for å hjelpe henne. Forgjeves. Hun lå der stiv som en pinne med et forvrengt uttrykk i ansiktet. Jeg finner frem mobilen og ringer 112.

Det gikk ikke mange minuttene før ambulansen var på plass. Alle de skuelystne menneskene ble pent bedt om å trekke seg tilbake. Inkludert meg. 30 sekunder senere ble hun erklært død. Årsak: Hjerteinfarkt.

Med et mørkt slør over sinnet mitt forlatert jeg kafeen.

Ute er det nå helt tomt for folk og solen er tilldekket av mørke skyer. En atmosfære tilnærmende lik en solformørkelses dunkle skumring og med en kjølig bris som fikk nakkehårene i giv akt. Jeg drar hetta over hodet og stikker hendene dypt ned i lommene mens jeg vandrer med rolige skritt nedover mot fergekaien.

Pisset mitt skummer i vannkanten mens jeg tenker på Nina og hennes strevsomme hverdag for å oppnå det målet hun var dømt til å jobbe mot fra dag èn. Et fiktivt samspill for å bli en av alle. Et speilbilde av sine forfedre. Forgjeves. En måke stuper i havet like foran meg og fanger en liten fisk. Jeg beundrer dens presisjon og simple agenda før jeg klatrer opp steinrøysa og går min vei uten å se tilbake.

Vel hjemme igjen setter jeg meg ned ute på verandaen og kikker utover fjorden. Naturens fargespill dysser meg i søvn blant mygg og fluer.

Jeg drømmer jeg står nede på berget ved sjøen og fisker. Det er midt på sommeren og en varm vind stryker meg i håret. Ute på havet kan jeg se de store ringene fra en vakende sjøørret fare utover og forsvinne i solens blendende lys. Sluken min lander like ved, men forgjeves. Etter mange mislykkede kast, reiser jeg meg og blir stående å betrakte den fine utsikten over fjorden. En mørk skygge kommer plutselig seilende over meg fra intet og et lite svisj høres. Jeg kikker opp og blir nesten slått i bakken av synet. Like over meg ser jeg en mektig havørn seilende i luften. Med et vingespenn på godt over meteren stuper den ned mot havet, tar en kjapp bue og seiler lydløst videre bare noen cm. over havflaten. Jeg er bergtatt der jeg står og beundrer denne skapning i mange minutter før den tar en krapp sving og blir borte rundt odden. Jeg snur meg og starter å gå opp mot huset mitt igjen, men idet jeg kommer til stien som går gjennom den tette vegetasjonen av brennesler kan jeg ikke lenger se hjem. Stien blir lengre og lengre samtidig som vegetasjonen blir tettere og tettere. En svimlende følelse får meg til å legge meg ned på bakken hvor horder av maur og biller kommer kravlende over meg. Uansett hvor mye motstand jeg vil gjøre, klarer jeg ikke røre en finger og jeg våkner ikke før den siste billen har dekket synet mitt.

Jeg har ofte sånne drømmer av denne typen. Drømmen starter kanskje med en idyllisk og stemningsfull situasjon og følelser av glede, håp og kjærlighet. Deretter raser det hele som et kortus, og ondskap, død og fordervelse får meg til å bråvåkne med hjertet i halsen. Noen ganger forsvinner drømmene i mange måneder. Ja kanskje år. Så kommer de tilbake igjen når jeg minst venter det. Verre enn noensinne. Det virker som at hjernen min samler til seg alle inntrykk og følelser jeg opplever daglig for så å kaste det i en blender styrt av mørkets fyrster. Ingrediensene frykt og avsky blir forsiktig mikset inn og så er den klar. En mikstur ferdig blandet inni min knakende hjerne, klar til å drikkes psykisk og forderve mitt eget sinns ellers rolige og balanserte orden.

Oppkastet mitt treffer gressplenen der jeg nå henslengt over rekkverket står med to fingre i halsen. Langefingeren kiler forsiktig borti drøvelen og kroppen trekker seg raskt og hardt sammen og det stikker i mellomgulvet. Lyden av en halvdød giraff kommer fra meg og litt vannaktig væske renner ut. Det gjør vondt. Magesekken min er tom, men jeg vil alikevel kaste opp mer. Jeg kjenner at det fins noe mer der inne som ikke hører hjemme her. Jeg tørker tårene, går inn i stua og legger meg på sofaen med en sigarett. Livet er jævlig.

Jeg blir liggende her i noen timer å stirre opp i taket å lete etter kjente former og figurer blant kvistene i takpanelet. Jeg finner et ansikt, en hund og et ekorn. Og det er nå det skjer. Alt jeg har blitt lært og alt av min oppfattelse blir slått under beina på meg og jeg havner på fosterstadiet. En stakker mann i 30 årene sitter nå i sin chesterfield og aner hverken ut eller inn. Han tenker på da han var inni sin mors trygge vegger av slim. Duftene av kroppsvæske og skjede setter følelser i sving hos ham og han brister i gråt. Med foldede hender ber han og trygler for sitt liv. Han vil tilbake. Tilbake dit solen aldri skinner. En èn gang stolt og stilfull person er nå blitt ødelagt. Et individ av de sterke ligger nå på gulvet i fosterstilling og hater. Hater alt og alle. Han som ikke kjente sin mor og far. Bastarden av fremtiden. Det svake ledd i Odd Fellows-kjeden. Et fortrengt minne i en junkiemammas skitne sinn. En fortvilet gråt kveles brått av dobbeltløperens kraftige smell.

Her sitter det litt av en mann og hviler. Hviler seg i sitt hjem. Med hjernen på veggen og dagsrevyen på tv'en.

Ute er det nå blitt morgen. Og de resterende folkene i landsbyen skal snart begynne gårsdagen igjen. Det er bare et spørsmål om tid før dem alle sitter lydløst og alene.

Et dødsbo er til salgs. Og sirkelen fortsetter nok en gang. Livet er herlig.

2009-11-27T20:26:00.000-08:00

ER DETTE VIRKELIG?

http://www.facebook.com/pages/Total-Odeleggelse/203803424318?ref=search&sid=865265289.3978617317..1#/pages/Total-Odeleggelse/203803424318?v=info&ref=search

Total Ødeleggelse har herved blitt forpestet av sine medmennesker og har fått seg facebookside.

2009-09-30T11:03:00.001-07:00

TIDENES MORGENDAG

Klokken var syv om morgenen og jeg hadde nettopp våknet av den irriterende vekkerklokken min. "Jobb nå igjen!" tenkte jeg, mens jeg i halvsvime slengte på meg de nærmeste klesplaggene jeg fant.
På kjøkkenet lå tomflaskene slengt fra lørdagens festing og en halvkvalmende stank av gammal øl trengte seg inn i neseborene mine. "Jeg rydder når jeg kommer hjem"...
Et kaldt pizzastykke som jeg fant på kjøkkenbordet ble fort ferdig i microbølgeovnen.
En rask tur på do, og jeg kunne komme meg avgårde.

På den venstre skoen min var det et lag av noe som kunne minne om størknet oppkast. Jeg tar den på.
Utenfor leiligheten ved parkeringsplassen, står sykkelen min som jeg i alle år har hatt.
Førerkortet hadde jeg utsatt hvert år."Får vel begynne på det til neste sommer kanskje". "Blir så jævlig å øvelseskjøre i dette været". Dette var noe jeg i alle de siste 6 åra etter jeg fylte 18 i 2001 hadde sagt til meg selv og andre.
Jeg setter meg forsiktig ned på sykkelsetet, i håp om at hemoroidene har forsvunnet. Forgjeves.
Som om noen hadde kjørt en Rambokniv direkte inn i anus på meg , vrir jeg meg i smerte. Klarer såvidt å holde skrikene inne. Blodåren i pannen blir synlig. Jeg står og trør hele veien til jobb.

Da jeg endelig kommer frem, ser jeg sjefen stå utenfor å røyke. "Den jævla slavedriveren!" Tenker jeg. Et hat bygger seg opp fra mitt ødelagte indre. Jeg går inn på postkontoret og finner plassen min.
Så var det bare å vente. Vente på de usle kundene som har fått det for seg at de kan behandle meg på en hvilken som helst måte.
Det tar ikke mange minuttene fra jeg har satt meg til rette, før dagens første kunde kommer inn.
Hun var vel midt i 20 årene. Slank, markerte kinnbein og blondt hår. Pen syns jeg hun var, men jeg kan se det for meg hvordan hun kommer til å se ut når hun er gammel, så jeg lar vær å prøve meg på henne.
Hun skulle sende et brev til Italia. Jeg gir henne frimerkene. Hendene hennes skjelver idet hun fomler etter lommeboka i sekken. "Så stressa hun ser ut til å være, har hun sikkert ikke fått pult på år og dag". Tenker jeg og ler inni meg.
Hun betaler for seg og går med raske og bestemte skritt mot utgangsdøra.
I det hun går ut døra, kommer det enda en kunde.
Han er høy, brede skuldre og har tatoveringer oppover armene. Han så ut som en sleip jævel for å si det rett ut.
Jeg smiler og sier god dag med den høfligste tonen jeg kunne klare å få meg til å lage den dagen.
Han bare nikker og sier: "20 frimerker takk!"
Det rykket i en sene i halsen min. Hvem faen trodde han jeg var? En slags jævla robot?
Alt svartnet for meg. Det neste jeg husker er at jeg sitter her.. "Så mr. politi". "Kan du være så snill å fortelle meg hva jeg nettopp har gjort?"

"Du har snudd livet ditt på hodet for å si det på den enkle måten!"

Men skal jeg gå inn i detaljer gutten min, så hoppet du over skranken med brevpressa, slo mannen fordervet, mens du ropte noe om at du hadde fått nok av dette livet som en av samfunnets roboter. Du dro ham så med inn på bakrommet, hvor du rev ut offerets øyne og holdt de mot dets forslåtte kropp, mens du skrek: "Ser du hva du har gjort??!!" "Ser du hva du har gjort, din stakkars faen??!!"

STEMPLET SINNSYK I GJERNINGSØYEBLIKKET

2009-09-29T08:05:00.000-07:00

Dagens dikt

HJEMME IGJEN

i spøkelsesbyen sitter jeg
og forfaller
stillheten kveler meg sakte
en luftlomme i hinsidighetens kalde kroker
et rottereir
mitt hjemsted

personlighetene
lenger borte
enn noensinne
en utdøende art
naturens grønne skoger omkring
skjuler et mørke av dødelig opphav
en forråtnelsesprossess på heftig koffeinrus
paller
spiker
og lyden av maskinene

klokken syv
et endeløst virvar en liten stund
stille
og klokken blir tre
nå er det best å gjemme seg
parasittene kommer
for å smitte meg

2009-09-20T17:25:00.000-07:00

HVEM HVA HVOR

Jeg vil gjette at det hadde gått minst to timer siden jeg satte meg ned på bergkanten med fiskestangen vel plassert i min høyre hånd. Det blåste kaldt og små bølger av høstkaldt vann dunket forsiktig i fjellveggene rundt meg. Jeg prøvde å holde øynene mine festet mot duppen som så vidt var å skimte der ute i elementet, men ga opp etter drøye fem minutter. Refleksjonene i vannflaten forstyrret sinnets oppfatning av den hvite plastdingsen. Istedet tente jeg meg en sigarett og lente meg godt til rette mot en moselagt stubbe som en gang var starten på et frodig eiketre. Jeg var mutters alene. Og jeg elsket det.

Lenger ute i horisonten kunne jeg se den tykke kveldståken komme sigende nedover dalsøkkene. Den slynget seg om grantrærne og forvrengte det klare bildet jeg først så da jeg satte meg ned. Det var som om jeg hadde krøpet inn i et Kittelsen-maleri og at jeg ventet på alskens overnaturlige skapninger skulle tre frem fra skumringen. En ugle ulte som et krigshorn fra en fordums tid, etterfulgt av ravners skjærende skrik mot månen.

Med ett rykket det kraftig i fiskestangen. Jeg reiste meg brått opp og sveivet som om det skulle være det siste jeg gjorde. Denne fisken måtte være diger. Nå kunne jeg se den hvite duppen der nede i dypet. Jeg halte og dro. Og det var idet fangsten min brøt vannflaten jeg mistet både munn og mæle. En iskald følelse for nedover ryggen min og jeg stivnet til som en saltstøtte. Dere kommer ikke til å tro det jeg nå skal fortelle....

Opp fra innsjøens mørke dyp, halte jeg opp den rareste fisken jeg noensinne har sett. Den var riktignok overnaturlig stor til en ferskvannsfisk å være, men ikke nok med det. Den hadde menneskeaktige øyne som var festet til et hode som kunne minne noe om en slags krysning av sjiraff og fisk. Selve kroppen var avlang og dekket av en type pels hvor vannet prellet av i perleformer. Den var uten finner og hadde en svart og rød slørhale. Jeg fikk sjokk og satte meg ned igjen med ansiktet begravd i håndflatene.

Jeg satt slik en god stund. Helt til jeg skvatt til av en menneskehoste.Der lå den med wobbleren i kjeften og stirret på meg. "Du vet ikke hva du nettopp har stelt i stand!" Hveste den. Jeg kunne kjenne en kløende varme krype nedover lårene mine. Jeg var livredd. "H-hv-hva faen sier d-du?" Stammet jeg frem. "Løft meg opp så skal du få se" Svarte den stille. Jeg bøyde meg ned for å løfte opp dette fremmede vesen og akkurat idet jeg grep om den pelskledde kroppen dens, smalt det i hodet mitt. En eksplosjon av ild og gnister sendte meg utover i det sorte intet. Striper av lys var det eneste jeg kunne se rundt meg. Varmen svei i øynene, men kroppen var helt handlingslammet. Det var som om noen styrte meg. Alt av selvkontroll var nå et vagt minne fra fortiden. Uten tidsbegrep ble jeg sugd mot noe stort og ukjent. Det smalt igjen og alt ble stille.
Bekmørkt og isende kaldt. Der var jeg. Eller var jeg? Jeg kunne såvidt skimte noe som bevegde seg der ute. Jeg festet blikket mot det.

Der satt jeg da. Alene i ukjentheten og stirret. Og Gud hjelpe meg hva jeg fikk se...

Jeg fikk se en gammel mann vandrende nedover elvebredden. Alt rundt ham visnet bort i det han beveget seg fremover. Et pulserende teppe av likormer fulgte ham. Samtidig besto omgivelsene av diverse kortfilmer med absurde budskap om fred på jord. Det regnet bamser uten øyne. Lukt av brente vafler var i lufta og lyden av potetgull som knuste i munnen var supersonisk. Jeg brakk meg i vemmelse.
Det ble svart igjen og en munter sang hørtes. Jeg klarte såvidt å presse frem et lite smil, men så smalt det igjen. Denne gang ble big bang beskrevet i form av noter. Jeg lyttet til skapelsen. Det blødde fra mine ører. Og jeg sank om.

Siden har ingen hørt fra meg. Ikke meg selv en gang. Så det er med dette jeg sender ut denne flaskeposten til hvem som måtte finne den. Hvis det er noen der i det hele tatt. Er jeg her? Kanskje jeg bare er energi fra et dødt menneske? Mye tyder på dette. Og dette tyder ingenting. Hva er dette for noe makkverk? Jeg har hengt meg opp folkens. Ser dere det. Jeg klarer ikke stoppe å skrive. Det er som om noen drar i tråder og hendene mine følger etter. Ja dette er en digital flaskepost. Jeg bestod ikke svenneprøven i treskjæring. Hva skal jeg gjøre? Jeg har en hagle i garasjen. det er mange folk på kjøpesenteret på mandag.

2009-09-17T23:26:00.000-07:00

http://13541.vgb.no/2009/09/17/i-dag-fjerner-jeg-henne-fra-facebook/

Klikk deg inn her hvis du vil lese den gripende historien om en åndssvak kjerring som føler at venninnen ikke lenger bryr seg. Dramaet topper seg når hun nevner at hun nå etter en lang tid skal manne (kvinne?) seg opp til å slette henne fra FACEBOOK!

Her har vi med et psykisk misfoster å gjøre.
En dame hvis hengslete skuldre bavianiserer henner armer. Sittende i sitt hjørne. Knaskende på alskens angst og psykosedempende piller.

Henda i været for deg! Tiden er inne for å kåre kvasiuniversets antiskapning. The prize is yours. Wear it with pride.

2009-09-09T03:40:00.001-07:00

SØKNAD

Kjære deres majestet. Jeg søker med dette brevet om tillatelse til å bli lobotomert.

25 år har jeg spradet rundt på dette tilsølte vegg til vegg teppet vi kaller vår jord. Jeg har sett nok. Og jeg har hørt nok. Alt det de lærte meg, hva skulle jeg med det? De sa at 2+2 er 4. At ballen er rød. Jens er 21 år og bor i Oslo sa de og. Hva i helvete?

Et lite nøste av ulla til en sjuk sau. Alle ordene..... Meningsløse. Klokken 4 er det middag. Klokken deres majestet. Fy faen jeg er lei av klokken. Et fortærende bilde på når og da. Et sort hull oppslukt av sin egen antigravitasjon. En blytung byrde på mine skjøre skuldre. Jeg må vekk. Utebli. Jeg vil se verden med objektive øyne. Gjerne i 3.person flertall.

Tidevannet har kommet og gått. Månen provoserer meg daglig med sin tilstedeværelse. Regnbuens helvetesild har meg nådd for siste gang. Jeg vil bli en baby igjen. Et intetanende spedbarn.

Så om du kongen av noreg kunne titte litt under skjørtet på moder jord og anskaffe en sterkere retardert innbytterspiller. Så er jeg der for deg konge. Konge. Et merkelig ord på et simpelt menneske. Hva i helvete er det du skal være? Du er en jævla destruktiv organisme. Du driter, runker, pisser og spyr som alle andre. En hjernevaska zombie er du konge.
men ikke bry deg om ordene konge. De er like ubetydelige som deg selv.

Du skal bli om til jord konge. Dine medmennesker skal skitne seg til med deg. De skal spille sin sæd på deg. Og du ser ikke UT!

2009-07-22T19:27:00.000-07:00

VEKKELSEN

Jeg griper fatt i det forkullede stykket jeg en gang kalte mobilen. Kaster den hardt i veggen mens bannskapen står ut av kjeften på meg. "Aldri mer". Tenker jeg og kaster blikket mot laderen som ligger henslengt på gulvet. "Hva skal du gjøre nå?" Bryter det ut av meg. "Du som hadde en daglig jobb med og livnære denne askehaugen!" Jeg hånflirer.

Det å teknologisk drepe alle jeg kjenner, ga meg en slags overmektig, ja nesten gudeaktig følelse av å oppnå kontroll. Jeg var min egen herre. Ingen skulle igjen kontakte meg på denne måten. Noe så nedverdigende og hjernevaskende som å snakke til meg gjennom en liten eske av metall. ikke rart jeg bikket over.

At jeg holdt ut så lenge er helt utrolig. De ekle frysningene nedover nakken idet ringingen startet. for ikke å snakke om den følelsen av å være schitzofren etter de mange samtaler. Aldri mer.

Forestill deg at du sitter ved min side på toalettet. Jeg er godt på vei inn i å legge fra meg en forferdelig kubbe, mens vi prater i vei om alskens ting og tang. Ser du det store bildet? Ja jeg pratet ofte i mobilen mens jeg gjorde mitt fornødne. Ofte tenkte jeg på å kaste mobilen nedi der blant faenskapet. Tenkte på hvordan det ville være å høre stemmen der nede fra den illeluktende massen før den druknet.

Så sånn er det.

Ellers vil jeg bare si at de som bor like over gata her jeg bor, følger med på hva jeg driver med.
Undrer om de kan være med i noe mafian'.
Hva vet jeg?

Mer da.

Var en tur nede i byen idag. Og på kirken er det en hel del symboler. Mange av dem er ganske like Illuminati-tegnene. Tror det er noe muffins der.
Så sånn er det.

Mvh. E.R.

2009-07-03T07:52:00.000-07:00

Mitt syn på alt sammen

2009-05-30T17:59:00.000-07:00

DEN ENDELØSE VANDRINGEN

Duskregnet stryker meg iskaldt i ansiktet mens jeg går nedover mot byen. Timer har passert på det indre uret, mens jeg egentlig bare har vært ute i drøye ti minutter. Bare det å være ute blant de som kaller seg mine medmennesker gir meg frysninger nedover den magre ryggen min. Tankene kommer sigende. Jeg tenner meg en røyk og glemmer alt en stund. Alene i høstmørket vandrer jeg videre, mens jeg tenker.

Tenker på en fremmed fortid hvor menneskenes ansikter er ugjenkjennelige. En tid der sjukdom og fordervelse hersker. Det finnes ingen sol som lyser opp det grå. Hver dag er en evig kamp mot seg selv uten mål og mening. Ødelagte bygninger som siluetter mot fullmånens blekende lys. De engang grønne og så frodige enger er nå oppspist av larver og ligger råtnende i horisonten.
En uutholdelig stank ligger som et kvelende teppe over et sønderknust samfunn hvor drap, voldtekt og mishandlig er en daglig kost for alle og enhver.

Mens jeg fortsetter turen min trer jeg sakte inn i en transelignende tilstand. Sakte men sikkert tråkker jeg over grensen og inn i denne fantasidimensjonen og begynner og se. Jeg ser kvinner og barn løpe som ville hunder omkring. Dype tjern fylt til randen av sortmalte lik. Et engang standhaftig og frutbart tre ligger her foran mine spinkle bein. Mosegrodd og besatt av alskens ukjente sopparter. Kvistene knekker ikke lenger under mine fotsåler, de surkler. En ekkel sevje bobler utover jordskorpen og jeg brekker meg i glede.

Blikket mitt flakker ut over denne ødelagte jorden. På en forvitrende murvegg ser jeg noe jeg kjenner såvidt igjen. Et navn. Obama. Skrevet med ekskrementer i tykke og fyldige blokkbokstaver. Menneskenes store håp kun et stinkende navn på en forlatt murvegg. Jeg skrattler. Ekkoet mitt kastes frem og tilbake mellom stygge fjelltopper og lander ved en halvveis nedbrent kirke. Korset er borte og alle gravene er skjendet. En blomstrende lekeplass for bakterier og parasitter. Jeg kysser bakken og entrer kirken.

Fra alterstolen henger det fem oppspiste mennesker. Alle har dem hver sitt skilt hengende rundt halsen. Et for Jesus, et for Gud, et for Buddha, et for Odin og et for Satan(fanden selv). Med ett ser jeg månelyset reflekteres fra en metallignende gjenstand like bak jesus. Jeg går nærmere og skjønner nå hvor korset var blitt av. Ormer, igler og all slags åtseldyr kom rennende ut fra jesusmannens rektum idet jeg dro frem korset. Jeg svelget oppgulpet hardt og konsentrert. Essensen av magesyre tirret meg i to sekunder før jeg var tilbake utenfor kirken. Der sto jeg en stund og betraktet dette guds hus. Ravner og gribber svevde høyt over meg i mørket. Skyggene deres var som sorte laken blåsende i vinden i det våte brune gresset.

En vind fra en ensom grav pustet meg i nakken. Jeg trakk den møllspiste kragen på frakken godt opp mot haken og satte meg på en rimfrosset sten. Den innbilte hemoriden sprakk på sekundet. En kjedereaksjon av ild, kulde og døende følelser blåste meg tilbake i virkeligheten. Jeg tørket fråden fra munnvikene og innså hvor jeg var. Jeg var på torget uten å ane noe som helst om hvor lenge jeg hadde stått der. Eimen av urin slo meg nærmest i bakken. En kløende følelse i skrittet fikk meg til å trekke litt i den våte dongribuksen før jeg satte meg stille ned på benken og kikket på de blemmede hendene mine. Befengt av sårskorper og betennelse.
Pillebrettet knitret på vei opp fra baklommen. Tomt.

2009-05-02T10:12:00.001-07:00

STILLE FØR STORMEN

jeg sitter under en råtten bjørk i regnet
alt rundt meg virker nedbrutt og
forlatt
tåken kommer sivende gjennom bygda
men jeg vet at de er der
kjernefamilien bak sine trygge vegger
dekorert med fotografier
smilende masker
skorsteiner puster ut
det er stille før stormen
i morgen vil alle huske

2009-03-23T15:56:00.000-07:00

KJÆRE DAGBOK!

Idag våknet jeg til lyden av piskende regn mot soveromsvinduet. Ble sittende og se på fjernsyn noen timer. Hodet mitt føltes litt som en liten søppelkasse der jeg satt og stirret. Ble ganske fort overfullt kan du si. Hadde jeg sittet et par minutter lenger, ja da hadde øynene mine blitt firkantet. det sa min mor. Men innerst inne tror jeg nok at hun bare skremte meg med dette. Bedre og være på den sikre siden.

Tiden spiser meg levende i denne allerede råtnende fuglekassen. Plankebitene fulle av muggsopp. Et bunnløst svelg synes mellom sprekkene i gulvet. Jeg blir dårlig. All verdens skadedyr kikker ut fra veggene. Det stinker fra lufta jeg deler med resten av folket. Sjukdom, død og fordervelse. I et nymoderne leilighetskompleks sitter jeg, en utvasket sjel. teknologiske, mekaniske og keramiske hjelpemidler. Lydene borer seg inn i skallen min. Etterhvert forsvinner de.
I 3.etasje dugger det på en liten glassrute. Maurene haster rundt der nede blant biler, hus og rottene. Alle frykter vi rottene. Dem bringer sjukdom og lidelse. Rottene trives i vårt selskap. Sier det dere noe? Menneskene er som en slags organisk magnet for alt det vonde. Vår egen hjerne er skyld i alt som plager oss. Slå av bryteren min noen. Slå den av slik at jeg atter kan høre fuglenes sang, og ikke mer enn det. Slå den av så jeg kan glemme de meningsløse ordene og alle assosiasjoner til alt og alle.

Gjemt i en hule sitter jeg. I tetteste granskogen.
Skal snart spise meg mett, legge meg og stå opp igjen. ikke mer enn det.

-Jarle- 21.09.2009

År 3046 e.v.f.u.a.k.v.f. (etter vi fant ut at Kristus var fake):

"Haha!" "Skallbjørg!" "Sjekk ut schizo-skriftrullen fra 2009 e.kr da!"
"Mye tyder på at dette var nok et tilfelle av sosialt tilbakeholdenhet og på grensen til datidens forvrengte syn på narsissisme!" "Kvelt av sine egne tanker!"
"Stakkars individ...."

2009-03-15T21:09:00.001-07:00

REISEN

"Se en kanin!"

"BANG!"

Røyken steg opp fra munningen på den dobbeltløpige hagla til Reidar. Han tørket kaldsvetten av pannen og skuet bort på den vettskremte samboeren sin Marit.
"Jeg har sagt det tusen ganger før!" "De der helvetes dyrene bør holde seg jævla langt unna huset mitt!"
Marit sa ikke et ord.
Hun trasket langsomt over den gjengrodde plenen og inn i campingvogna.
"Dumme kjerringjævel!" Mumlet Reidar lavmælt før han satte seg i hengekøya og bånnet dagens fjerde boks med varm Budweisser. "For et endeløst leven!" Sukket Reidar. "Et bunnløst sort hull med en apetitt av uante dimensjoner". "Forbanna søppeldynge av en landsby jeg befinner meg i!" Reidar foldet de utslitte hendene sine og plasserte dem like over det høyeste nivået på den hårete ølvomen sin. Truckercapen som var utvasket for lenge siden dro han godt nedover øynene sine og ble liggende henslengt der til solnedgang.

Med dette forlater jeg Reidar og hans forutbestemte liv og seiler videre over byen. Blinkende lys i nattemørket. Bilene tuter, men mitt sinn forblir fokusert. Det er som om jeg blir trukket mot noe. Uten å vite hva.

Et nymalt stakittgjerde med gresset betydelig grønnere på andre siden. Det piper i kjettingene på huskestativet. Skifersteinene som gedigne fotspor mot inngangsdøra. Jeg er inne.
På et nylagt flisegulv ligger en kvinne med vidåpne øyne. Enda et offer for tilfeldighetens sylskarpe klør. Barnegråt høres ovenfra. Fremtidens nye problem. Alene i natten. Frarøvet sitt opphav. Løgnen som hovedingrediens i det allerede ferdige produktet. Underernært.

ABC
lær deg det
og aldri vil du
igjen
få fred

2009-03-03T17:29:00.000-08:00

HAIR WE GO

Det gror hår over hele meg. Skoger svart dekker min bleke hud. Og det blir bare mer og mer. Det vokser ting PÅ meg. Ganske fascinerende egentlig. Kanskje vokser det for og skjule den jeg egentlig er. Kanskje blir det kaldere fremover i tiden.

Hvis jeg tar bort håret, kommer det igjen. Kraftigere og tykkere enn før. Kan dette være for å ta igjen det tapte? Livet er som et hårstrå . Kort eller langt.

Barbermaskinene tar dem av dage på et blunk, men de vokser opp igjen. Og de er sterkere. En slags reinkarnasjon. Hårsekkene kan fjernes samtidig som de kan bli betente. På samme måte som oss menneskers sjel. Betennelsen en besettelse. Helvete.

I disse glamourøse dager lempes det ut med alle mulige metoder på og bli kvitt dette håret. Krem, voks, salver og laser. Alt skal bort! Det står så fint i butikkvinduene når det er salg. Det skal bort. Og vi vil ikke se det igjen. Nybarberte kvinner dansende på skjermen. Glatte lår, legger og armhuler. Hårløse aper. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg liker det best sånn. Hadde jeg derimot vokst opp i en tid hvor hårete beist av noen kvinnfolk gikk ravende rundt i gatene, ville jeg nok ledd kraftig av dagens glattbarberte forknoklede kjøttstykker. Det er klart at det fins fordeler og ulemper med det og ha hår og ikke. For eksempel om en skulle være så uheldig og komme litt for nært st.hansbålet, ville nok en hårløs person ha mye større sjangse å unngå brannskade. Også i store folkemengder i en tid der våre klær ikke var i bruk. Da vil jeg tro at svetten ville fungere som en viktig faktor for å kunne gli gjennom.

Det sies at håret vokser selv etter at man har forlatt dette skallet vi trasker rundt i. Det råtner ikke heller. Det er med et stort spørsmålstegn jeg spør hvorfor vi er så ivrige på å fjerne dette håret. Kanskje frykter vi det. Innerst inne i det mørkeste kammeret av sjelen. Babyer viser klare tegn på dette. De viser ofte stor avsky/skrekkslagenhet ovenfor store, hårete og beskjeggete mannfolk. Vi vokser det fra oss etterhvert som med alt annet som setter tydelige preg på oss der og da.

Som mine siste ord i denne saken vil jeg bare si at vi kjemper en allerede tapt kamp. Håret er kommet for å bli. Med mindre du lider av skallethet eller er hårløs av genetiske eller kjemiske årsaker, vil hårstråene dine bli din siste identitet.

P.S. Ser dere en person der ute som er skallet, råder jeg dere til å kikke litt ekstra over skuldrene deres. De har frigjort seg fra dette helvete og vil gjøre alt i sin makt for og trykke dere lengre ned i denne søla dere allerede befinner dere i.

2009-02-26T16:47:00.002-08:00

BYTUR

Jeg går oppover gågata tidlig en mandags morgen.
Blodsprengte øyne og stiv i nakken etter jeg sovnet på stuegulvet i går kveld.
Den sterke påskesolen reflekteres i det hvite avskyelige teppet av snø.
Migreneanfallene mine er like om hjørnet. Jeg føler det.
Stanken av nybakt brød ligger i lufta, og duene tripper lett omkring på den frostlagte brosteinen i vente på at en stakkar senil gammel skrue tilfeldigvis skulle finne på å ta med seg et kneippbrød igjen.
I butikkvinduene ser jeg utallige utstillingsdukker som kikker ansiktsløst på meg. Salg! Salg! Alt skal vekk! 50 %! Frysningene kommer som et skudd i mørket. Ikke de frysningene fra å tømme blæra tidlig på et kaldt baderom. Nei tvert imot.
Nå tuter bilene. Jeg har visst gått på rødt lys igjen. Helvetes by.
Det kryr av mennesker her. Alskens fasonger og farger.
Inni er de nok like alle mann.
Hva er det egentlig de vil frem til?
På hjørnet sitter en sliten mann og leser dagens avis, mens en veldreid kvinne spaserer avgårde mot et uvisst mål.
Blikket mitt flakker ofte frem og tilbake sånn på denne måten i byen.
Jeg går en stund rundt i byen før jeg kommer til Storgata.
En høy og mørk kar i rundt 30årene pløyer seg gjennom folkemengden, nærmest hopper direkte mot meg. Et hvitt smil som kunne få en blind mann til å skjære grimase.
"Kunne de tenke deg og bli medlem av Tele2 mobil?" Stemmen var som om noen kjørte kaktuser inn i ørene mine igjen og igjen.
Jeg unngikk øyekontakt og klynket gråtkvalt frem et usikkert nei.
"Hvilket abonnement har du idag da?" "Vet du hvor mye sms-prisen er?" Det kom ord og setninger overalt. Jeg kunne nesten se bokstavene i løse lufta. Tårekanalene mine pumpet ut små elver av saltvann nedover ansiktet.
Soreasisen bredte seg utover fjeset mitt og en brennende kløe fra magesåret kjentes.
Jeg var stivfrosset der jeg sto i klørne på gribben.
Ordene hans ga ikke lenger noe mening. Så ble han stille og munnviken hans skyter seg ut til venstre idet han avslutter med et iskaldt blunk med øyet.
Det var som om noen trakk meg mot ham. Sjeleløst vandret jeg sakte nærmere, stakk hendene i lomma og dro frem en penn som jeg hadde stjålet fra mitt siste arbeidsforhold.
Med krampeaktige og intense bevegelser stakk jeg pennen dypt inn i mine egne ører. Blod og ørevoks rant nedover skuldrene mine.
Mannen var som en saltstøtte.
Brått rev jeg ut mitt høyre øye, kastet det opp i lufta og sparket det hardt nedover gata.
Som en hissig slange hveste jeg frem ordene som skulle bli mine siste: "Hva i helvete er det egentlig du vil?" "Jeg forstår ikke skiten av de illeluktende stinkbombene dine som kalles ord!"
Jeg regner med at det var like før klokken 4 på denne mandags ettermiddag de hentet meg.
Iført hvite drakter.

En mandags kveld. Mørkt og kaldt.
En kråke sitter på en benk og hakker i seg restene av en stakkar og meget fortvilet manns rester av sitt oppbrukte stemmebånd.

2009-02-20T06:07:00.000-08:00

Anmeldelse av "The curious case of Benjamin Button"

Denne filmen passer nok de aller fleste der ute.
Dere ville nok gitt den terningkast 6.

Jeg kommer aldri til å se den igjen for og si det sånn.
Det var med en stor skuffelse jeg satt der i endeløse 3 timer og ventet på at han der Benjamin skulle ende opp som kun et lite foster. Det hendte nemlig ikke.
En ganske rørende historie hvis man ser bort ifra alt det skrullete virvaret innimellom.
Leter du etter noe i livet ditt? Ja så styr for all del unna denne filmen! Du vil ikke finne noe som helst. Du vil bare føle at du mangler mer enn før.
Han som skrev denne fortellingen burde kommet seg ut av midtlivskrisa lenge før han engang begynte på dette verket.

Terningkast 1

2009-02-18T18:02:00.000-08:00

HVORFOR?

Faen heksa i Hans og Grete må være dum som et esel.
Hun lar dem spise masse kaker og greier fra huset sitt for så å prøve å steke dem levende.
Før hun i det hele tatt satte fyr i peisen, burde hun i det minste drepe dem, partere dem, for så og fjerne diverse innvoller, uønskede organer og kroppshår.

I stedet for og låse dem inne, kunne hun tatt livet deres med en eneste gang og lagt dem på en diger jernplate.

En heks som elsker og spise menneskekjøtt, må da vel vite hvordan kjøtt skal tilberedes? Såpass gammel husker jeg nå at hun var.
Ikke nok med det!
Hun bor i et jævla kakehus!
Med innlagt ovn og skorstein. Hvordan i helvete går det an og fyre der inne?
Hele kåken hadde jo brent ned til grunnmuren. Vent nå litt. Den har ikke grunnmur!

Dette er min egen versjon av eventyret av brødrene Grimms "Hans og Grete"

Det var en gang to barn som forvillet seg inn i en stor og farlig skog.
Hans og Grete het dem.
Så kom de til en illeluktende masse som lå og fløt på skogbunnen. "Æsj for en stank"! Sa Hans, og begge la på sprang hjem ved hjelp av brødsmulene de hadde lagt fra seg på veien.
det de ikke visste var at denne massen var restene til det nedbrente huset til den dummeste heksa i hele den vide verden. Hun hadde nemlig laget et fristende kakehus som hun bodde i mens hun ventet på små barn som kom for å smake på dette.
En dag var det blitt så kaldt at hun måtte fyre litt i peisen.
Da månen sto på sitt fulleste brant hele sulamitten ned over henne og stakkar heksa smeltet sammen med alt det beste godteriene et lite barn har sett noensinne.
Uten å tenke hvor heldige de var krøp de til sengs vel hjemme hos familien.
Snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Dette var en litt forkortet fortelling av hele stykket. Hadde jeg skrevet hele kjære venn. Så vit dette: Du hadde krepert av kjedsomhet. Men ditt indre allseende øye bare måtte lese videre og videre. Og før du visste ordet av det, var du selvlært byggtekniker, ingeniør og forskalingssnekker. Og livet ditt ville ikke igjen bli det samme gamle trygge.
Du ville befunnet deg i en transelignende tilstand der optiske illusjoner viser hva som kunne gått galt i hver eneste lille handling du utfører til du ligger der med hendene foldet på vei ned i jorden.

TIL ALLE DERE SOM LESER BLOGGEN MIN:

Jeg regner med dere er mange. Ja kanskje halve befolkningen om ikke mer.
Takk for all støtten dere gir meg. Alle penga, damene og livets glade dager.
Uten dere kunne ikke dette vært mulig.

"Marius!" "Nå å du våkne!" "Kan ikke ligge og sove hele dagen vet du!" "Ut og finne deg arbeid gutten min!"

2009-02-17T18:42:00.000-08:00

GOD TUR

på livets landevei vandrer jeg
over steiner og sølepytter
hull i sålene

som
jeg gleder meg til
jeg endelig
er framme

"da skal jeg aldri gå igjen
med mindre jeg da går igjen
som et gjenferd
med den verst tenkelige gangsperre
i sjelens muskler."

2009-02-16T17:09:00.000-08:00

PÅSKETIDEN KOMMER!

Nå er det snart påske igjen. Og det er ikke lenge før de fleste småbarnsfamilier setter seg rundt kjøkkenbordet for å male disse eggene.
Frem med pensel og maling. Det er endelig tid for å leke litt mentalpasient igjen.
Alskens farger, mønster og symboler. Blandet inn i hverandre til et virvar av psykedelisk sammensetning.
Og opp skal dem.
Henges opp i stua så vel som på kjøkkenet.
Gule kyllinger i alle sorter og fasonger. Og ikke minst påskeharen.
En skapning som tatt rett ut av den ødelagte hjernen til den mest syretrippende hippien som noensinne har vandret på denne jord. Og ja den legger selvsagt egg.
Og den leker med deg. Den legger egg i hagene til ALLE menneskene på jord denne dagen.
En kan jo tenke seg hvor sårt verpehullet til denne stakkaren er 1.påskedag. Faen ikke rart den isolerer seg resten av året.

"Men det er jo artig for barna da:)"

2009-02-12T18:29:00.000-08:00

SNÅSAMANNEN, JESUS OG SAMME STYKKE KJØTT

Dere har sikkert hørt om Snåsamannen.
En eldre herremann fra selveste Snåsa oppe i Nord-Trøndelag.
Jeg har hørt at denne Snåsamannen har overnaturlige evner og det ryktes at han er synsk og greier. Ikke nok med det. Han kan helbrede folk!
Ja dere stilte nok utallige spørsmål til deres indre orakel i det øyeblikket dere først fikk høre om disse mirakuløse evnene hans.
Hvordan i all verden kan dette gå an? Dette må være noe tull og tøys!
Men kom å bli med meg kjære "medmennesker". Så skal jeg berette en fortelling fra en fordoms tid.
En forteling skrevet ned for flere tusen år siden.

Stålsett dere folkens..

Året var 4000 år f.kr. Og Jalmar Ravnskalle sitter under en fjellhylle og ser på stjernene.
Lyden av flaksende fuglevinger lager hyppige ekko mellom fjelltoppene. Jalmar er døv så for han kan det være det samme.
I landsbyen som ligger sånn ca. midt i det vi i dag kaller Norge, bor det rett over 100 mennesker.
Selv om Jalmar er født og oppvokst her, kjenner han desverre ikke til sine foreldre.
Ryktet sier at Jalmar ikke ble født blant oss mennesker. At han plutselig kom kravlende ut fra den mørke skogen.
I sin barndom ble jalmar oppfostret av Theodor Kvestheim og fru Alida Sjøgren.
Etterhvert som Jalmar ble eldre og sterkere, ble fosterforeldrene svakere.
Og da Jalmar var 15 år og kommet i det vi kjenner til som puberteten. Forlot de stakkar Jalmar alene i verden.
Det sies at Jalmar fikk et sammenbrudd og isolerte seg i et forlatt bjørnehi like oppe ved Kråketona i drakeskogen.
Landsbyfolka glemte Jalmar etterhvert som årene gikk og folk levde sine glade dager med mat og glede.
Det gikk vel omtrent 40 år før en skrøpelig manneskikkelse kom skjelvende inn gjennom landsbygrensa. En likblek krøpling som så ut som om fanden sjøl hadde manifestert seg inni ham.
Landsbyens sønner og døtre ble livredde og etter et par soloppganger og fullmåner med dette synsødeleggende vesen rekende rundt, tok det ikke lange tiden før bygdas embetsmenn kalte inn til allmøte.
Noe måtte gjøres..

Og så. En tidlig vårdag gjennom duggvåte enger, kom Jalmar traskende.
Han ante fred og ingen fare der han gikk. Det at han var døv spilte jo selvsagt en stor rolle i hans uvitenhet.
Landsbyens jegere snek seg innpå ham. Sakte men sikkert. Og det tok ikke lange tiden før Jalmar lå bundet på gressmatten.
De bar ham inn i sentrum av landsbyen og stilte ham foran den "hvite veggen".
Folk skrek de verste skjellsord mot ham(unødvendig, han var døv). Kastet steiner og reinsdyravføring på stakkaren.
Etter en liten stund med dette, dro de ham med opp på "Hvesehaugen", hvor de naglet stakkaren fast til et trekors smidd av den gylne eikens stamme.
Her hang han i 3 soloppganger før hans siste åndedrag.
Byen var atter trygg og nå var det fest.
Mat i alle varianter(dette kan umulig ha vært mye, siden dagens mat her i landet er kjedeligere enn et symfoniorkester bestående av parkinsondiagnotiserte hårløse apekatter). Det gikk også mye i den sterke leskedrikken.
Tiden fløy og fullmånen sto høytidelig på himmelbildet.
Et blekende lys flakker i vannskorpen. 3 fiskere står og løser garn. Og det er her det skjer. Midt ute på vannet kommer en skikkelse traskende øverst i vannflaten.
Fiskerne er forskrekket. Skikkelsen kommer bort og hvisker dem i øret: "Frykt meg ikke, jeg er Jalmar. Tidens sønn."
Og Jalmar forteller om at det hele var forutbestemt og at om 4000 år skal han vende tilbake til jorda. Sterkere og mye, mye mer manipulerende enn før. "Tro på meg, og dere skal bli reddet!"
dette var det siste noen hørte om Jalmar etter hans død.

Siden jeg gravde frem denne skriftrullen oppe i Trøndelag et sted, har det slått meg ganske så kraftig dette her. Vi kjenner jo alle til selveste jesus Kristus. Sønn av Josef og jomfru Maria.
Jeg mener etter å ha spekulert i det uendelige om at Jesus Kristus var oldtidens Jalmar Ravnskalle reinkarnert.
Ifølge bibelen kan det leses at selv Jesus fikk samme skjebne som Jalmar.
Men så spør jeg meg selv. Hva med snåsamannen? Er han Jesus' og Jalmars skalkeskjul for å terge frem ondskapen i folkemassene, slik at også VI skal ta frem det massive korset for så og gjenta det som da hendte?
Man kan trekke likheter blant dem alle tre. En av de viktigste faktorene hos meg må vel være det at dem alle har et navn som starter med bokstaven J'. J er den 10ende bokstaven i alfabetet og 10 x 3 = 30. Tar man da 22,2(som forresten var lengden på samtliges erigerte penis) og ganger med 30 vil man få det som i bibelen betegnes som dyrets tall. Nemlig 666.
Litt tankevekkende, men utenfor min fatteevne så vi lar den ligge på kjøl.

Jeg aner visse gjentagelser fra fortiden angående nåtidens "helt"(Snåsamannen).
Det sies så fint på engelsk: "What comes around, goes around" Så vi får vente og se hva det blir til.
En indre stemme advarer mot å fremme denne Snåsamannen for mye. For brytes sirkelen kan det bety at våre dager er talte....

2009-02-10T18:38:00.000-08:00

NATTMØTE MED HJERNEN

Klokken er 03.38 og jeg sitter i mørket kun opplyst av laptopens knallsterke lys.
Lyden av kjøleskapselektronikken durer svagt, men irriterende nok i fra kjøkkenet.
Lyset over komfyren er viss og på ser jeg.
De aller fleste vil antageligvis mene at jeg burde sove. For som sagt: "I morgen er det en ny dag med nye muligheter!" "Blanke ark og greier!"
Hva om jeg lagde et digert bål av disse helvetes arkene? Ja mulighetene er sannelig mange.
Lurer på hva Dr. Josef Mengele tenkte like før han krøp trygt og godt under dyna (som kanskje hadde blomsterdekorasjoner og border i alle slag).

Hans nye dag med nye muligheter > "pasientenes" nye dag og muligheter.

Akkurat nå begynte jeg og tenke på selveste Adolf Hitler, den grusomme mannen han var.
Jeg tenker på hvordan han satt og spiste frokost en tidlig vårdag i mai.
Duften av nystekte ostesmørbrød. med morgenkåpen og tøflene. Kanskje en kaffetår før han dro på "jobb".
Den tilfeldige og ganske så ubekvemmelige ereksjonen i løpet av dagen.
Dere himler kanskje med øynene deres mens dere leser dette. Det gjør faen jeg og.

*Et fargesprakende lysshow med raketter i alskens farger*

Nå fikk jeg vel oppmerksomheten deres?