Vestlandets leirgjøk

En smakebit på søndag - og en ting til ...

2012-02-05T14:59:00.001+01:00

Første ting på agendaen: Smakebiten.

Jeg er ikke så sikker på om jeg kan klare å komme med en smakebit hver søndag - jeg rekker ikke lese så mye som jeg skulle ønske. Men akkurat nå leser jeg en bok av en av mine yndlingsforfattere:

Terry Pratchett.
Hans siste bok heter Snuff (som på engelsk betyr både et drap og snus). Det er den 39ende boken i Discworldserien, og den niende boken om Sam Vimes, min absolutt favorittpolitimann.
Snuff er full av påfunn og ordspill, selv om jeg opplever den som litt tregere enn andre Pratchettbøker. Gode råd, derimot, er den som alltid full av.

Utdrag:
- What sort of thing were you thinking of writing, Jane?
The girl looked embarrassed. - Well, commander, at the moment I'm working on what might be considered at novel about hte complexities of personal relationships, with all their hopes and dreams and misunderstandings. She coughed nervously, as if apologizing.
Vimes pursed his lips. - Yes. Sounds basically like a good idea, miss, but I can't really help you on that - though if I was you, and this is me talking off the top of my head, I'd be putting in a lot of fighthing, and dead bodies falling out of wardrobes ... and maybe a war, perhaps , as a bit of a background?

Flere smakbiter finner du her: En smakebit på søndag!

Neste ting på agendaen:

Ny frist for konkurransen i dag - ny mulighet i morgen! Det er fortsatt tre omganger igjen hvis dere har lyst til å vinne de fem første bøkene i min nye serie Skjebnesøstre. Bare følg linken: Skjebnesøstre - konkurranse.

En smakebit på søndag ...

2012-01-30T01:44:00.000+01:00

Dette er noe jeg forsøker å få med meg hver søndag, men jeg har ikke lagt ut noe selv. Det har sammenheng med at jeg har liten tid til å lese for øyeblikket. Men jeg klarte ikke å la være å kjøpe Val McDermids nye bok. The Retribution.
Så langt er jeg halvveis, og jeg forsøker å si til meg selv at jeg ikke har tid, men den er litt for spennende til at jeg orker å vente til neste uke. Akkurat passe guffen, bra plot, og jeg liker Tony og Carol, så her er smakebiten:

He knew she was dying or dead, but life was so close, this wouldn't be some weird perversion. Because he wasn't a pervert. He was very clear about that. He didn't enjoy killing and he certainly had no interest in necrophilia.

link til: Flukten fra virkeligheten

Skjebnesøstre - min nye serie

2012-01-17T01:19:00.001+01:00

Katten er ute av sekken. Jeg har jobbet med Skjebnesøstre det siste halvannet året, og endelig begynner det å nærme seg utgivelse. 20. februar kommer første bok: Skandalen.
I den forbindelse har vi laget en uhøytidlig konkurranse der premien er de fem første bøkene i serien. Det kommer et nytt spørsmål hver mandag, med trekning hver fredag. Fem sjanser til å vinne fem bøker - det må jo bare bli bra!
Skjebnesøstre - konkurranse. Første spørsmål!

Om serien:
På et sosietetsball i Bergen i 1793 gjør overklassepiken Constanse Crofft skandale da hun oppdages sammen med en ung mann som er langt under hennes stand. For å dysse ned det som har skjedd og skille henne og Ulrik, blir Constanse sendt til sin grandonkel, den eksentriske herr Conrad.

Ulriks lepper kilte huden på halsen. Constanse pustet tungt da hendene
hans strøk nedover ryggen hennes … Det brant i kroppen. Pusten kom i korte gisp, og hun var sikker på at hun kom til å dø av lykke. Et halvkvalt skrik fikk henne til å åpne øynene. I døråpningen så hun sin mors gråbleke ansikt.
Den fattige ungpiken Karen Viken har bodd hos herr Conrad siden
pleieforeldrene døde. Constanse og Karen blir gode venninner, noe som skal vise seg å føre begges liv i en retning ingen av dem kunne ha forestilt seg …
Jeg håper mange vil delta!

Det finnes også en Facebook side. Det er ikke så mye ennå, men det kommer mer etterhvert!

God nytt år!

2012-01-01T04:52:00.000+01:00

Snakker om å ta lang pause! Det var ikke meningen at pausen skulle bli så lang!
Jeg er travelt opptatt med min nye serie som kommer ganske snart, så akkurat nå er dagene fylt opp av korrekturer, omskrivinger, markedsføring og møter. Det er hektisk, men også en tid som både er spennende og rimelig skummel. Bare for å runde av unnskyldningene så fikk jeg også en kraftig forkjølelse for et par uker siden som først nå er iferd med å slippe taket. Host, host. (Jeg har ingen hund jeg kan påstå spiste blogginnleggene ...)
Alle forfattere ønsker at bøkene de skriver skal bli lest – og helst av så mange som mulig. (Hvis noen sier det motsatte, så ikke tro på det). Hvem gidder å jobbe seg skvatt ihjel for så å se resultatet støve ned i en glemt bokhylle?
Det er skremmende å komme med en ny bok – eller ny serie i dette tilfelle. Det skal det også være. Man har lagt så mange arbeidstimer og så mye av seg selv i arbeidet og så, når boken er ute, kan man ikke gjøre annet enn å håpe på det beste.
Egentlig kjennes det veldig som da jeg som liten skulle lære å stupe fra bassengkanten. Jeg hadde så lyst til å stupe at jeg var helt skjelven, men da jeg sto der på kanten med hendene over hodet, våget jeg ikke ta det siste hoppet. Selv om det ikke var langt ned til vannet og selv om jeg elsket å svømme, så var det likefullt skremmende. Det måtte et kraftig dytt i ryggen for at jeg skulle havne i vannet - for å komme over skrekken.
Omtrent sånn har jeg det med bøker, også. Jeg må dytte fugleungen ut av redet for å se om den er flygedyktig. Brutalt, men effektivt. Et manus som blir liggende i skuffen har ingen verdi. Ut i verden med det!
Nå har serien min vært gjennom mange runder før den kommer så langt at første bok ligger i butikkene (mange, mange runder), men nå står den der på kanten av bassenget og venter på det siste dyttet.
For det nye året og min nye serie ønsker jeg meg engasjerte lesere som kommer med tilbakemeldinger om hva de synes, som koser seg med bøkene mine og som gleder seg til neste bok. Og selvfølgelig ønsker jeg meg mange, mange lesere!
Høres ikke det bra ut?
Så jeg ønsker alle et godt nytt år og håper dere får alt dere ønsker dere mest!
Ha et godt leseår!
Natalie

Internasjonal igjen ...

2011-09-19T17:29:00.000+02:00

September er en slitsom måned. Det er den måneden jeg må venne meg til å si at jeg er blitt et år eldre - noe som er traumatisk nok i seg selv - men det er også den tiden høsten virkelig dukker opp. Det er den tiden da vinduene blir trekkfulle og jeg nøler med å hente ned vintervinduene fra loftet, tøflene må graves frem, sandalene pakkes bort og det er på tide å tenke på vinterdekk og vinterklær. I seg selv nok til å bli melankolsk. Jeg liker forsåvidt høsten, men jeg har innsett at jeg bruker det meste av tiden til å grue meg til vinteren, og det er jo bare bortkastet tid.

Derfor er det ekstra hyggelig når jeg får vite at Loftet endelig er kommet ut på dansk. Jeg må innrømme at jeg ikke helt tenker på Danmark og Sverige som Utlandet, det er mer på linje med Vestlandet og Sørlandet. Men da tenker jeg alltid på en svensk redaktør som ble riktig så fortørnet da hun oppdaget at jeg ikke anså en svensk utgivelse av Under den hvite bro for å være internasjonal. Hun har jo rett.
Anyway:
DR har anmeldt Loftet, noe som gjør det ekstra hyggelig! Anmeldelse av Loftet i DR

Boken kommer ut på Forum forlag (Rosinante). Les gjerne mer her: Loftet på Forum

Happy Birthday to me!

2011-08-30T18:31:00.000+02:00

Jeg har ingenting fornuftig å si i dag, og skylder på en overdose iskaffe og sjokoladekake.

Ken Follett - 2004 ...

2011-08-29T00:41:00.000+02:00

Intervju med Ken Follett på Ritz i London - høres ikke det fjongt ut? Det var midt i desember og London var stappfullt av julestemning. Og jeg fikk drikke kaffe med forfatteren av noen av de beste thrillerne jeg har lest. Jeg tenkte på ham her om dagen da jeg så Stormens tid på TV og han dukket opp i en liten rolle.
Dette intervjuet sto i magasinet Thriller og var laget da boken Hvitt på hvitt kom ut på norsk.
Enjoy!

XXX

Ti bøker uten suksess

Av

Natalie Normann

På Ritz hotell i London er dongeri strengt forbudt – hovmesteren så seg nødt til å nevne det tre ganger i løpet av den korte samtalen det tok å bestille bord i Rivoli Bar. (Ikke si Ravioli Bar, de liker ikke det). Selve baren er et standpunkt mot minimalismen, overdådig dekorert med silkefolder i taket, store speil og tunge gardiner av en interiørarkitekt med inspirasjonen i en annen tidsalder.

Ken Follett kommer presis, kledd i mørkeblå frakk og dress.
– Jeg skal innom en fest etterpå, forklarer han i det han presser seg inn mellom et følge unge kvinner, et hav av handleposer og Brasils største millionær som går til angrep på Ritz’ berømte afternoon tea og trenger mye albuerom for å smake på kremkakene.
- Jeg har solgt 23 millioner bøker i Tyskland og 10 millioner i Italia, sier Follett og rynker pannen på spørsmål om han nå er utgitt i hele verden. - Oversettelsesmarkedet er viktig for meg, absolutt.
Han blir fascinert av at Ritz i år promoterer de 16 største champagneprodusentene i Frankrike, en for hver måned.
Det var en tid da Ken Follett alltid feiret hver ny bokkontrakt med en flaske champagne. Han gjør ikke det nå lenger.
- Nei, da ville jeg aldri vært edru, betror han og ser henrykt ut ved tanken. - Se her, du kan få et glass champagne for 40 pund. 40 pund!
Han ler. Latteren hans er høy og stakkato, og den brasilianske naboen stanser kakegaffelen over en jordbærterte og ser på oss.
Jeg har klart å få tak i Follett like før han drar til USA for å holde foredrag om thrillerens historie. Det har han ikke gjort før.
- Det blir morsomt. Jeg begynner med Childers The Riddle of The Sand fra 1903, som er den første moderne thrilleren. Den har mange av thrillerens kjennetegn.
Han ser blidt på meg. - Og du vet, Childers inspirerte John Buchan som inspirerte Ian Fleming, som inspirerte meg!
- Hvordan da?
- Jeg leste Ian Fleming da jeg var tolv år og ble fullstendig fascinert. Jeg syntes det var det mest fantastiske jeg noen gang hadde lest. Og da jeg begynte å skrive bøker selv ønsket jeg å gi leseren den samme opplevelsen jeg fikk da jeg leste James Bond.
Follett debuterte i 1973 og det store gjennombruddet kom da han var 29 år gammel.
Du begynte veldig tidlig å skrive. Var det noe du alltid hadde ønsket å gjøre?
Follett legger armene på bordet og ser tankefull ut. Det grå lykketrollhåret stritter velfrisert under Ritz’ tunge lysekroner.
- Vel, jeg må ha hatt tanken i bakhodet, det må jeg ha hatt, for jeg skrev alltid på noe, selv da jeg var ung. Jeg skrev noveller og sånt.
- Du skrev 10 bøker på fem år før du slo til med Nålen i 1978. Hvordan orket du å fortsette?
- Alle de tidligere bøkene ble utgitt. Og jeg hadde en ferdig bok i hånden når jeg var ferdig i stedet for et manuskript i skuffen. Jeg pleide å få 200 pund og på syttitallet kunne du ta med familien til Spania en uke for den summen så det var verdt det. Og jeg skrev disse bøkene ganske fort, det var en av tingene som var galt med dem, jeg skrev dem for raskt.
En av Ritz kelnerne stuper ned over oss for å ta i mot bestilling. Det tar litt tid å finne tråden igjen etterpå.
- Så det var egentlig en ganske nyttig pengekilde den gangen, og jeg ble veldig oppmuntret. Jeg vet at det ikke høres oppmuntrende ut å skrive ti bøker uten å få suksess, men faktisk var det ikke så ille. Hver gang en bok ble akseptert, tenkte jeg at denne gangen slår det til. Og når det ikke gjorde det, tenkte jeg at neste gang skjer det. Jeg pleide å gå inn i bokhandlere og se på de andre thrillerforfatterne, som Forsythe og Clancy, og lure på hva de hadde som ikke jeg hadde.
Men Nålen var annerledes.
- Jeg husker at jeg satt foran skrivemaskinen og fortalte min daværende kone at dette er virkelig fantastisk. Hun syntes det var ganske morsomt. Men jeg visste at den var mye, mye bedre enn før.
Han gjorde flere ting med Nålen han ikke hadde gjort med de andre. Han gjorde grundig research om krigen og planla hele boken, men det avgjørende var tempoet.
- Jeg klarte å roe meg ned. De tidligere bøkene mine hadde vært for kjappe, slåsskamper var over på bare noen få linjer. Jeg innså på ett tidspunkt at det var en feil. Leseren venter på slåsskampen, og når den skjer bør den vare lenge. Slåsskampen i Nålen skjer på en klippe, ikke særlig originalt, men jeg satte et mål for meg selv. Jeg skal ikke begynne på neste scene før jeg har skrevet seks sider om disse to fyrene som slåss. Selv om jeg skriver meg tullete. Jeg laget en liste over tretti forskjellige ting som kunne skje. Så skrev jeg den, og jeg fant stadig mer og mer stoff til jeg hadde seks sider.
- Flere av bøkene dine er jo spionthrillere, for eksempel Rebecca-koden. Hva er det som gjør det så fascinerende?
- Når du skriver om spioner leter du etter et vendepunkt i historien når spionens arbeid vil spille en rolle, enten det er å endre krigens gang, eller hva det måtte være. Og ideene til Nålen var et slikt øyeblikk, spionen oppdager noe som faktisk kan endre historiens gang. Resten vokste frem fra det. Hva han gjorde og hvordan han forsøker å komme seg hjem med informasjonen. Han har en reise. Og en reise er alltid bra. Folk jakter på ham. Han forflytter seg. Folk kommer til et sted hvor han nettopp har vært. Flotte greier, avslutter Follett fornøyd.
- Jobber du etter en formel i det hele tatt?
Han ser skarpt på sølvskålene med snacks en annen kelner setter på bordet, før han omhyggelig plukker ut en nøtt.
- Det er ikke egentlig en formel. Mange av mine bøker handler ikke om spioner, men generelt sett, uansett hva som skjer, må det være noe som er viktig for historiens gang. Det øker spionens bekymring fordi han ikke bare kjemper for sitt eget liv. Det gir også mange flere muligheter for spenning fordi en spion som kjemper for noe som er større enn ham selv, vil sette seg selv i fare for en sak. Sånn du får flere farlige situasjoner. Hvis han bare skal redde sitt eget liv da er det for lett for ham å stikke av.
Han blir avbrutt av en tredje kelner som albuer seg frem med et brett med te. Den brasilianske millionæren har nå tømt tre treetasjes kakebrettet og vinker for ny forsyning.
Ken Follett bruker omtrent to år på hver bok. Det først året går med til å gjøre research og til å planlegge boken, det andre til selve skrivingen.
- Hvor mye research gjør du?
- Jeg har skrevet fem bøker fra krigen så jeg er ganske kjent med perioden, men hver bok krever ny research. Fluktens vinger er lagt til Danmark, så jeg dro dit og intervjuet folk som bodde der under okkupasjonen, jeg snakket med folk som hadde vært skolegutter den gangen. Og så måtte jeg jo ta flygetimer fordi det store høydepunktet i boken skjer i et fly hvor helten har kontroll over flyet! Jeg kunne ikke skrive om det uten å gjøre det selv, så jeg hadde 11 timer i en Tiger Moth, som er lik en Hornets Moth, men åpen. Det var iskaldt, og i dette landet! Midt på vinteren. Jeg måtte alltid ha tre par sokker!
Han grøsser, men ser ut til å ha glede av minnene likevel.
- Som flyger var jeg helt ubrukelig. Jeg landet flyet bare en gang og skremte vettet av instruktøren min. Men det var veldig nyttig. Du vet, når helten kjører flyet og han er vettskremt, så er det helt autentisk, sier han og rister av latter.
Han blir glad for å høre at Hvitt på hvitt får gode kritikker i Norge. Hvor kom ideen til den fra?
- Den boken begynte med at jeg fikk et bilde i hodet av et stort hus, dette er veldig usedvanlig for meg. Jeg pleier å få ting fra nyhetene og sånt. Fluktens vinger var basert på en sann historie. Og Krigens kaier kom da jeg leste en historiebok hvor det sto at femti kvinner ble sendt inn i okkupert Frankrike som hemmelige agenter. Så den linjen var nok. Ideen til Nålen kom fra en historiebok som tok for seg alt det de allierte fant på for å lure nazistene til å tro at invasjonen skulle skje et helt annet sted enn det den gjorde.
Han trekker pusten og finner igjen tråden.
- Men her fikk jeg et bilde av et stort hus på kanten av en klippe og det var egentlig utgangspunktet. Hva skal skje her? Og jeg tenkte det må være en stor familie i huset, og da må det bli spenning og fare, så ”bad guys” dukker opp. Hvorfor kommer de inn i huset? Jo, fordi de sitter fast i stormen, og hva har de da gjort? Jeg mener, de kunne jo ha ranet en bank eller noe sånt, men jeg ønsket en mer moderne forbrytelse. Nettopp fordi den grunnleggende ideen til historien er svært klassisk. Stort hus, isolasjonen, snøstormen, familien og gjengen. Derfor valgte jeg viruset.
Han gjorde research på laboratorier som drev med virus, snakket med sikkerhetsfolk for å få et bilde av hvordan sikkerheten på sånne steder kunne brytes og tok en lang prat med politiet i Skottland om hva de ville gjort i en sånn situasjon.
Hva leser du selv?
- Alt mulig. Kriminalromaner, jeg leser bestselgerne, klassikere, jeg klarer ikke lese fantasy. Jeg har aldri lest mer enn fem sider av Tolkien og det samme med Philip Pullman. Andre elsker det. Det er tydeligvis en feil hos meg, for jeg klarer det ikke. Jeg er en stor fan av Proust, jeg leser mange viktorianske romaner. Jeg orker ikke romantiske bøker, jeg har lest et par stykker bare for å se hvordan de er, men jeg har ikke tålmodighet til det.
- Jeg leste et sted at du spiller i et bluesband. Stemmer det?
Ken Follett ser litt overrasket ut over spørsmålet, men ansiktet sprekker i et stort smil.
- Ja, jeg spiller bassgitar og vi synger alle sammen, jeg synger litt selv også. Det er en herlig kontrast til skriving. Det jeg gjør hele dagen er veldig intellektuelt, jeg tenker hele tiden, plotter. Men når du spiller musikk er det følelsesmessig. Du spiller og lytter til bandet, det er ikke noe planlegging, du bare reagerer. Vi har trent sammen nå i tolv år, så vi er ikke så ille. Vi er fem stykker, inkludert min sønn, som treffes hver uke i et øvingslokale. Vi spiller sammen i fire timer så høyt vi kan før vi går hjem.
Jeg har fått vite at han stiller opp på opptredener rett som det er. Han drar på det før innrømmelsen kommer.
- En gang i blant ber noen oss om å spille i et selskap. Vi har spilt på bokmessen i Frankfurt flere ganger. I Los Angeles var vi supportband for Stephen Kings band en gang og da han kom hit for fem år siden for å promotere en bok ba han oss spille på festen. Så vi spilte der et par timer og Steve kom på scenen og ble med i et par av sangene. Det var gøy.
- Er det noe du kunne tenkt deg som en karriere?
Han rister bestemt på hodet.
- Nei, jeg tror ikke det. Jeg har spilt gitar i førti år og på den tiden har jeg lært så mye som Keith Richards lærte på de første førti dagene. Jeg tror talent spiller inn der også, sier han tørt.
Støynivået i Rivoli Bar øker etter hvert som mørket senker seg utenfor. Dette er tydeligvis et yndlingssted for folk med gullkort og tid til å handle. Follett er på vei til et selskap og slipper opp for tid. På vei ut spør jeg om han har langt å gå.
- Nei, jeg har leiligheten min like i nærheten.
I troen på at alle briter har en stampub, spør jeg om Rivoli er hans. Follett ser på meg og ser ut som han vurderer om spørsmålet nøye.
- Ja, men jeg liker ikke øl, humrer han.

Jane Eyre ...

2011-08-15T04:12:00.000+02:00

Etter å ha sett den siste Jane Eyre filmen to ganger, er konklusjonen klar. BBC's 2006 versjon er bedre, og egentlig den beste så langt.
Filmatisk var filmen en nytelse, alt var både gotisk og vakkert nok så det holdt, men jeg gjespet midtveis - og det er vel hva man må kalle et dårlig tegn. Når jeg leser Jane Eyre blir jeg alltid slått av humoren og varmen mellom Jane og Rochester, noe som jeg synes totalt manglet i denne filmversjonen.
Så her er klipp fra den beste Jane Eyre filmatiseringen så langt:

Om skandinavisk krimlitteratur

2011-08-09T17:54:00.002+02:00

Dette gikk på BBC 3 Radio i går. Vel verdt å høre på. Varer ca 20. min. Morsomt å lytte til en diskusjon om vår litteratur fra noen som står helt utenfor. Val McDermid og Louise Welsh i fin form.

Scandinavian Crime Writing

I dag blir alle ord fattige ...

2011-07-25T00:57:00.000+02:00

Jeg grublet fælt på hva jeg skulle skrive i bloggen etter det som skjedde på fredag. Alle ord blir fattige. Tragedien er så ufattelig stor og grusom, at ordene ikke strekker til.

Vi var nede i Oslo i går for å se på byen vår. Det var væpnede soldater i gatene, politifolk overalt, knuste vinduer ble dekket av treplater og folk gikk tause omkring, preget av alvoret. Militærbiler utenfor slottet, alle flagg på halv stang og en underlig, taus stemning. Men også fremmede mennesker som snakket lavmælt sammen på trikken, på gaten. Som spurte: hvor var du?
Det lå blomster ved Domkirken, noen hadde tent lys i et hjørne ved Akersgaten - små, fine øyeblikk.
Alle tanker går til pårørende som har mistet sine, og til de mange som ligger skadet på sykehusene. Jeg håper og ber om at alle vil klare seg, og at alle får den hjelpen og trøsten de trenger.

Mange har sitert Nordahl Grieg, og jeg velger å la diktet hans være de ordene som sier det best.

Til ungdommen fra 1936

Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!

Under en blodig storm, vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst, udekket, åpen:

Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd:

Troen på livet vårt, menneskets verd.

For all vår fremtids skyld, søk det og dyrk det,

Dø om du må, men øk det og styrk det!

Stilt går granatenes glidende bånd.

Stans deres drift mot død, stans dem med ånd.

Krig er forakt for liv, fred er å skape.

Kast dine krefter inn, døden skal tape.

Elsk – og berik med drøm – alt stort som var.

Gå mot det ukjente, fravrist det svar!

Ubygde kraftverker, ukjente stjerner –

Skap dem, med skånet livs dristige hjerner.

Edelt er mennesket, jorden er rik.

Finnes her nød og sult, skyldes det svik.

Knus det! I livets navn skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd eies av alle.

Da synker våpnene maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.

Den som med høyre arm bærer en byrde,

Dyr og umistelig, kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt fra bror til bror:

Vi vil bli gode mot menneskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen –

Som om vi bar et barn varsomt på armen.

Hvor kommer ideer fra?

2011-07-15T16:05:00.000+02:00

«An original idea. That can't be too hard. The library must be full of them». Stephen Fry.

Forfattere lever av å sette sine ideer på papiret. Det høres så herlig enkelt ut, men det er som regel den største bøygen av dem alle. Kan man overkomme frykten for å få en god ide, så er resten plankekjøring (he,he).
Så hvor kommer ideene fra?
Agatha Christie satt i badekaret og gnasket epler mens hun tenkte ut nye plot, Harlan Coban påstår han får dem fra en hemmelig bankboksadresse, Terry Pratchett blir irritert hvis du spør hvor han får ideene fra (det jeg vet jeg av egen erfaring ...), J.K.Rowlings fikk Harry Potter i hodet på en togreise ... Jeg kan fortsette sånn i hundre år, og det har jeg ikke tid til.
Ideer kommer når man jobber med ideer. Hvis jeg skulle tenke på hvor mange ideer jeg må komme opp med for å kunne skrive 10-20 bøker i en serie, ville jeg ikke ha fått ned et ord. Hvis jeg tenker på det, begynner jeg å svette, så jeg forsøker å ta en side av gangen, et avsnitt av gangen, ett ord av gangen ...
Det er som å gå løs på et fjell med en teskje, og hvem orker vel å tenke på det?

«Writing a novel is like driving a car at night. You can see only as far as your headlights, but can make the whole trip that way.» E.L.Doctorow

Hjernen trener seg opp til å få nye ideer, det gjelder bare å ha tillit til at den faktisk gjør det. Det har noe med å være bevisst på hva man er interessert i, og så se seg rundt for å se muligheter i det man ser og sette ting sammen som et puslespill. Hørtes ikke det enkelt ut?
Ildfuglen er et resultat av et sånt puslespill.
Jeg reiste til Toledo for snart 30 år siden og beundret et maleri av El Greco. Mens jeg var der traff jeg blant annet på en prest – og nei, han var ikke som Nico, han var en hyggelig mann fra New Zealand av alle steder. Uansett, den første spiren var sådd. Mange år senere var jeg i Edinburgh og bladde i turistbøker i en bokhandel, da blikket falt på en forseggjort sølvkule. Dessverre har jeg aldri funnet tilbake til den boken, men jeg husker bildet. Det tredje elementet var da jeg gjorde research til en historie fra Haugesund og leste bygdeboken (heter det bygdebok når det angår en by?). Det første avsnittet som omhandlet et lite gjestgiveri som lå i en krok, og som omtrent var alt som var der før 1700-tallet.
Tre vidt forskjellige biter falt langsomt på plass. Underveis lærte jeg å stole på at nye ideer springer ut av det materialet jeg allerede har, så det er ikke så farlig om jeg ikke vet hva bok 10 skal handle om før jeg kommer så langt.

Alle ideer begynner med «Hva om ...». Mitt hode fungerer sånn at når jeg har fått en ny ide, skriver jeg den ikke ned med en gang. Først går jeg lenge og gnager på den. Jeg snur og vender på et jeg har, jeg ser for meg situasjoner, lar dem spille seg ut, og hvis jeg er heldig faller det ikke i fisk med en gang.
Ikke alle ideer er like gode, ikke alle ideer kan bli en serie eller en bok, kanskje ikke en gang en novelle, og det eneste som kan avgjøre det er at man gransker ideen omtrent som en kirurg gransker et røntgenbilde.

"Plommer guddommeliggjør" ... Stephen King's Om å skrive

2011-07-04T03:54:00.000+02:00

Jeg har meldt meg på en Stephen King utfordring og skal skrive om seks av hans bøker i løpet av året. Siden vi allerede er i juli, er jeg som vanlig litt bakpå.
Stephen King har skrevet utrolig mye bra (og sikkert noe dårlig også). Jeg har flere favoritter blant bøkene hans (The Stand og Misery for å nevne to), men den boken jeg har hatt mest nytte av er boken hans om å skrive. Så da er det naturlig å begynne med den ...

Jeg har flere eksemplarer av den, både norsk og engelsk. Den engelske er nærmest utslitt, og jeg må nok kjøpe meg en ny om ikke så altfor lenge.
Stephen King sier i Det første forordet (ja, det er flere): Det enkle svaret er at en som har solgt så mange skjønnlitterære bøker som jeg, må ha noe fornuftig å si om håndverket ...
Og så gjør han det.
Han begynner med en kort biografi om seg selv, frem til utgivelsen av Carrie. Han skriver om alkohol- og kokainmisbruket som også nesten tok knekken på ham, og om bilulykken som nesten tok knekken på ham, og om hvordan han klarte å skrive igjen. Så går han over til selve håndverket, og tar for seg språket og alle de andre tekniske finessene forfattere bør han i Verktøykassen sin. (Grunnleggende gramatikk, faren ved passive beskrivelse etc).
Boken er godt skrevet, lett å få med seg og perfekt for meg som trenger et råd her og et råd der når jeg sitter fast. Når jeg virkelig sitter fast, leser jeg gjerne boken fra perm til perm. Det hjelper å se hva andre forfattere sliter med - om ikke annet så slipper jeg å kaste bort tid med å synes synd på meg selv ...
Anbefales med trompetstøt og terningkast seks.

Jane Eyre - hurra!

2011-06-25T01:09:00.000+02:00

Enda en filmatisering av Jane Eyre - min absolutt favorittbok gjennom alle tider. Jeg tror jeg har sett alle tidligere filmer/TV-serier av Jane Eyre, og har aldri vært helt fornøyd ... så nå gleder jeg meg innmari!

At the movies ...

2011-06-21T04:31:00.001+02:00

Denne helgen har vært en filmhelg. Jeg ser mye film, som regel film jeg har sett ørten ganger før, siden jeg lar dem rulle i høyre hjørne på PC'en mens jeg skriver. Men av og til ser da også jeg nye filmer. Jeg var til og med på kino! To av de beste stedene jeg kan være på når jeg trenger å være kreativ er enten bakerst i en forelesningssal, eller i en kinosal. Så nå jeg trenger å hvile hodet og leke med nye historier, er kinosalen et utmerket sted å gjøre det på.

Første film: Source Code med Jake Gyllenhaal. Hm.
En grei thriller med en noe sørgelig historie. Stakkars Jake må gjenoppleve de siste åtte minuttene av en død manns liv for å forhindre et terrorangrep. Pen jente på toget, moralske dilemmaer i kø. Litt kvantefysikk kastet inn for effektens skyld. Ganske fiffig, i grunnen.

X-men First Class. The prequel. Altså, jeg liker ikke prequels, jeg synes det tyder på at regissøren har sluppet opp for gode ideer, og må gå tilbake til utgangspunktet for å finne ut hva han egentlig burde ha fortalt før.
Jeg har likt de tre X-men filmene med Hugh Jackman med kinnskjegg og kniver i fingrene. Konflikten ble drever fremover og kom til et slags sluttpunkt.
Men en prequel? Vi vet alle at Magneto er slem, at han var venner med Charles da de var unge, at han vil - taramtaram - ødelegge verden. Filmen var grei nok, men hvorfor i all verden bruke tid og penger på å fortelle oss noe vi allerede vet?
Bare for å ha sagt det: Jeg er av dem som enda ikke har sett de nye Star Wars-filmene - av samme grunn. Jeg gir da vel blaffen i hvorfor Magneto eller Darth Vader er slemme! Når jeg har sett en film jeg liker, så spinner jeg videre på historien. Jeg vil vite hva som skjer etterpå, ikke hva som skjedde før. Det kan gjerne dukke opp i en backstory, men ikke i en hel film.

De neste filmene havnet i DVD-spilleren, og for en gang skyld ikke i PC'en ...

The Tourist. Denne gledet jeg meg til lenge. Johnny Depp og Angelina - smoking hot! Bare at det var det ikke. Det var like tamt som at glass Farris uten bobler. Det var fryktelig synd og jeg lurer på om det kan ha med historien å gjøre. Den er heller tynn - en god ide, men når man gjennomskuer plottet omtrent etter tre scener er det noe som skurrer. Mulig at kjemien forsvant av den grunn. Det var da også en debatt om dette var en komedie eller et drama - eller var det kanskje en thriller?
Men jeg må si at navnet på regissøren er inspirerende: Florian Henckel von Donnersmarck ...

Morning Glory. Jeg gjemte konfekten til slutt. En ung produser får jobb i et morgenshow hvor det meste er galt og hvor hun altså må rydde opp i galskapen. Den var akkurat som en god og gjennomført komedie skal være, med Harrison Ford i fin stil, Diane Keaton feide de fleste av banen og Rachel McAdams var en entusiastisk energizerbunny av en produser som jobber døgnet rundt.
Kritikere hevdet at den ikke presenterte nyheter alvorlig nok - men altså, det er en komedie, og som sådan fungerte den alldeles utmerket.

Forlagsfest!

2011-06-15T03:26:00.000+02:00

(Les Forfattere i stedet for Cats)
Et par ganger i året står kontorene tomme, skrivehusene forlatte og pc'ene kalde på skrivebordene. Forfatterne er på fest!
Det er ikke det at vi har tenna i tapeten og hæla i taket, men det er en gyllen mulighet til å skravle fag og tull - ikke alltid i like deler, men nok til at ord får være ord. Da strømmer de til fra alle kanter av landet: Inger-Lise med tog fra Trøndelag ( tror jeg, det var i hvert fall via Tangen, hvor nå det er), Margit med bil fra Skåne, Kate-Helen med fly fra Haugesund, og resten av med trikk og tog og buss - og jeg på sykkel. Veteraner og nybegynnere om hverandre.
God mat og vin, masse hyggelige og omtenksomme forlagsfolk og ellers ingen andre forpliktelser enn å ha det morsomt. Og det er jo ikke noe vanskelig når det er så mange "kjekke" folk å snakke med!
Jeg ser på det som et frynsegode, et av de bedre. Så tusen takk til dere alle for en hyggelig kveld - jeg mistet stemmen, men fant veien hjem. Solen skinte og uansett hvor mye skyene forsøkte, ble det ikke en dråpe regn over Hovedøya i kveld. Ingen gikk seg bort, og alle rakk båten til Vippetangen. (Hvor ble det av konditoriet på Vippetangen forresten?). Vi sees igjen i desember!

Uten mat og drikke ...

2011-06-14T03:35:00.000+02:00

Av og til må man gjøre noe annet enn å skrive. I gamle dager strikket jeg, men det har jeg ikke fingre til lenger. Så noe må jeg jo finne på. Jeg skulle gjerne ha bakt - men da ville jeg har trillet under skrivebordet til slutt - så jeg unngår det etter beste evne. (Jeg leser derimot kakeoppskrifter med stor interesse, og har en liste over kaker jeg gjerne skulle ha bakt: Sachertorte, Prince Regent kake, Verdens beste kake, Hvit dame, Dronning Mauds dessert, etcetera, etcetera ...)
Matlaging kan godt kalles en hobby. Noe som jo også er praktisk siden jeg liker å spise og ikke er spesielt begreistret for ferdigmiddager. Jeg har masse kokebøker og liker å eksperimentere. Det er ikke alltid like vellykket, men i blant blir det veldig vellykket. Jeg har også sansen for matprogrammene på BBC - Masterchef er morsomt!
Jeg liker koteletter, men uansett hva jeg gjør, så blir de gymnastikk for tennene! Men av og til kan TV være ganske så nyttig.

Dagens oppskrift: Koteletter i ovnen.
(Oppskriften tilpasses antall spisere).
Sett ovnen på 200 grader.

X antall svinekoteletter
Masse små poteter eller poteter i biter.
En god kvast frisk rosmarin
En god bunt gressløk
En håndfull hvitløkbåter, skrelt
Masse små sopp - gjerne forskjellige typer
Knust chilli (Jeg kjøper den ferdigknust på glass - det er tryggest sånn)

Legg grønnsaker og urter i smurt form. Brun kotelettene i pannen, salt og legg på toppen i formen. Smør på chili på begge sider. Dekk formen med aluminiumsfolie og plonk i ovnen ca 1 times tid. (Det avhenger av potetene. Jo større poteter, jo lengre tid, tydeligvis ...).
Jeg har aldri lagetkoteletter på denne måten før, og det ble faktisk fantastisk godt. Kanskje fordi jeg ikke gjorde annet enn å slenge dem i ovnen? Hm.

Bildet er etter middagen, etter at alle hadde forsynt seg to ganger. Så da blir resten lunsj i morgen.

Skriveråd

2011-06-03T03:00:00.000+02:00

Skriveråd kan være så ymse. I denne artikkelen i The Guardian har en hel haug forfattere blitt spurt om sine beste råd til skrivelystne. Ta en titt: Ten rules for writing fiction. Noen av rådene er opplagte - skriv og les - andre er mer av den humoristiske sorten som : Aldri dra til London. Aldri dra noen steder.
Jeg er alltid nysgjerrig på hvordan andre forfattere jobber. Så akkurat det spørsmålet har jeg stilt mange forfattere. Noen har en klar oversikt over hvordan de jobber, andre tar det som det kommer. Det forfattere har til felles er at ingen av dem jobber på samme måte. Det handler jo ikke om stolen og skrivebordet, hvilken PC de bruker, lykketrollet på bokhyllen, eller hvor mange ord de skriver per dag. (Det vil alltid være noen som skriver raskere enn deg ... meg). Det handler heller ikke om hvordan man organiserer plottet, finpusser karakterer eller forteller historien.
Det handler om å skrive til fingrene verker. Deretter skriver man mer.
Det er den eneste måten å få sin egen "voice" på, og ikke alle verdens skrivekurs, bøker om skriving eller gode råd kan erstatte det å skrive.
Men de er hyggelige å lese, jeg blir alltid inspirert av andres råd - siden det forteller meg at alle strever med det samme og alle skulle så inderlig gjerne ha funnet en lettere måte å gjøre dette på. Men det skal jo ikke være lett. Det skal være krevende, utfordrende, inspirerende og fingerverkende. Ellers hadde ingen av oss giddet å jobbe med det.

Ode til en ... vaskemaskin

2011-05-27T04:14:00.000+02:00

Når vaskemaskinen ryker må det jo utover noe, denne gangen altså bloggingen. Jeg har nå fått ny og fin maskin i huset – pent brukt, men altså ny for meg – så nå har jeg endelig rene klær igjen. Hurra! Hadde Keats levd i dag, ville han helt sikkert ha skrevet sin ode til «a washing maschine» istedet for en gresk urne. Jeg mener, passer ikke disse strofene til en stillegående vaskemaskin?

Thou still unravish'd bride of quietness!
Thou foster-child of silence and slow time

Ligner på hverandre, gjør de også.

Ellers har jeg travle dager. En serieforfatters arbeid tar aldri slutt. Det er research som skal gjøres (som jeg skulker unna), det er omskrivinger som skal gjøres (for øyeblikket ligger det to manus ved siden av meg som må gjennomgåes), og det er et nytt manus som skal skrives.

Selvsagt er det det nye manuset jeg er opptatt av. Det er den morsomste delen av jobben. To dager har jeg satt av til å plotte den nye historien. Nå er jeg på fjerde boken, og da har jeg noen snøballer som ruller av gårde, blir større og større, og ... ender antageligvis i en snøfonn?
Det er som et strikketøy; jeg plukker opp en tråd her og en tråd der, og etterhvert trer mønsteret frem. Forhåpentligvis. Nå som jeg er i gang med bok fire, er mønsteret i ferd med å bli veldig tydelig og fint. Det er morsomt å skrive, så det går ganske fort unna.

Gratulerer med dagen!

2011-05-17T13:59:00.001+02:00

Jeg har tatt på meg syttendemaisokkene og drikker kaffe på formiddagen. Utenfor tuter det i fløyter og hyler i barn. Av og til høres noen fjerne trommeslag. Syttendemai kan være stressende eller fredelig, alt etter som.
Ivar Aasens Mellom bakkar og berg er en av mine favorittsanger fra syttende mai. Den er enkel og vemodig, og forteller egentlig norgeshistorien på en fin måte. Jeg ble overrasket over å se kommentarene på YouTube. Visstnok er denne sangen ansett for å være "for norsk" og er derfor strøket av 17.mai listene mange steder. Jeg kan ikke forstå hvorfor. Den forteller på sitt enkle vis om det å være norsk, og det kan da ikke være noe galt i det?

Synes jeg må ha med teksten:

Millom Bakkar og Berg ut med Havet heve Nordmannen fenget sin Heim,

der han sjølv heve Tufterna gravet og sett sjølv sine Hus uppaa deim.

Han saag ut paa dei steinutte Strender; det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og byggja oss Grender, og so eiga me Rudningen trygt.»

Han saag ut paa det baarutte Havet; der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der leikade Fisk ned i Kavet, og den Leiken den vilde han sjaa.

Fram paa Vetteren stundom han tenkte: Giv eg var i eit varmare Land!
Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte, fekk han Hug til si heimlege Strand.

Og naar Liderna grønka som Hagar, naar det laver av Blomar paa Straa,
og naar Næter er ljosa som Dagar, kann han ingenstad vænare sjaa.

Sud om havet han stundom laut skrida, der var rikdom på benkjer og bord.
Men kringum såg han trældomen kvida, og so vende han atter mot nord.

Lat no andre om storleiken kivast lat deim bragla med rikdom og høgd.
Millom kaksar eg litet kann trivast Millom jamningar helst er eg nøgd

Lat deim hava den æra dei kunna og sin rikdom og styrkje dertil
når då berre dei meg villa unna og få rå om min arv som eg vil.

Bokens folk av Geraldine Brooks

2011-05-15T04:04:00.000+02:00

Fra den norske bokdatabasen: Sarajevo 1996. Australske Hanna Heath får tilbud om å restaurere Sarajevo-haggadáen, et vakkert illustrert hebraisk manuskript som ble reddet under Balkan-krigen. Hun undersøker dokumentet etter alle kunstens regler, og finner blant annet en bit av en insektvinge, et hvitt hår, en rustrød flekk og saltkrystaller. Funnene er et vitnesbyrd om hva manuskriptet har gjennomgått i løpet av sin eksistens, og fører leseren tilbake til Sarajevo i 1940, Wien i 1894, Venezia i 1609, Tarragona i 1492, Sevilla i 1480 og Jerusalem i 2002. Boken handler om romantikk og kjærlighet, møter mellom religion og kulturer, og ærbødighet overfor bøker og kunst. ****
Stort sett finner jeg raskt ut om jeg liker en bok eller ikke, og i disse tider er det med en viss lettelse jeg legger bort en dårlig bok. Jeg har ikke tid til å lese. Jeg har deadlines og what not, men jeg fikk denne i gave og dum som jeg er, begynte jeg å lese. Jeg kikket på begynnelsen, leste etteordet og slutten - det gjør jeg alltid. Jeg gidder ikke lese hele boken hvis jeg ikke liker slutten (og ja, jeg vet det rart, men sånn er nå jeg).
Historier som svunne skatter av denne typen: En verdifull bok laget i Spania på 1400-tallet, som innimellom har dukket opp i historieske arkiv, for så å forsvinne ut av tiden igjen, er utrolig fascinerende. Og denne historien er inspirert av en ekte bok og denne bokens ekte historie. Forfatteren har diktet fritt- rammehistorien om Hanna Heath er oppdiktet, men troverdig som ramme rundt boken.
Hun skriver godt, oversettelsen er bra, og alle hjerter gleder seg.
Og selv om jeg har mistet en hel arbeidsdag, var det deilig med en dags pause og lese noe av en annen forfatter som inspirerer meg. Jeg regner med å miste flere dager, siden forfatteren har skrevet flere historiske romaner.

Plagiat vs Inspirasjon

2011-05-11T23:59:00.000+02:00

Jeg tenkte på plagiering i dag. Ikke fordi jeg planlegger å plagiere noen, men det hender jeg lurer på hvor mye jeg lener meg på forfattere jeg har lest før. Er klisjeer plagiat, for eksempel? Man bruker jo noe som noen andre har funnet på ...
Plagiere er noe helt annet enn å etterligne noens skrivestil, plagiere vil si å ta hele historien og skrive den om til noe som så utgis for å være ens eget.
Oscar Wilde plagiert visstnok Dorian Grey. Det var før det ble forbudt og man holdt nøye oversikt over hvem som forsøkte seg. Men jeg leste en bok for ikke så lenge siden: Jane. Den er en moderne variant av Jane Eyre - plottet og strukturen lå i bunnen, navnene var stort sett de samme. Er det plagiat? (Det fungerte i så fall dårlig, boken var grei som en times underholdning, men manglet fullstendig magien i Jane Eyre).
Regine Deforgiers skrev Piken med den blå sykkelen, og ble beskyldt for å ha plagiert Tatt av vinden.
Det slår meg at skal man først plagiere en forfatter, lønner seg det å velge en som er død for lenge siden. Hm ...
Det er jo mye enklere å plagiere, selvsagt. Man slipper slitet med å finne på et plot, lage struktur, finne på karakterer og alle de irriterende navnene som man må finne på i ett kjør.
Jeg har plagiert selv, og blitt tatt for det. Det var ingen hyggelig opplevelse. Jeg var 13 år og skulle skrive stil, og som vanlig var jeg altfor sent ute (dvs ca en time før sengetid dagen før ...). Jeg hadde akkurat lest en spennende bok - istedet for å skrive stil - og skrev da en rask, og meget forkortet, utgave av den historien. Dette foregikk i Spania, og bassenget lokket adskillig mer enn norsk stil.
Fornøyd som om jeg hadde oppfunnet kruttet, leverte jeg inn stilen. Læreren synes det var både kreativt og bra skrevet, om enn noe fantasifullt (Det forsvever meg at det var en sci-fi bok, dette her). Jeg husker ikke karakteren, men jeg husker at jeg var strålende fornøyd. Helt til han leste opp fra den, og en av de andre ungene i klassen med glassklar stemme kunne fortelle at den boken hadde han også lest!
Moralen er: skal du plagiere en bok, så ikke bruk en fra skolens meget begrensede skolebibliotek.
Jeg har derfor fått en streng oppdragelse, kan man si. Sånt blir sittende. Av den grunn leser jeg for eksempel ingen serier mens jeg skriver serier - det er så altfor lett å skrive inn en kollegas historie, og det er adskillig mer pinlig enn å bli tatt for å kopiere en biblitoteksbok.
Like sikker på at jeg ikke skal plagiere noen, like sikker er jeg på at det finnes fellestrekk i alle bøker, elementer fra historier man har lest, eller en ubevisst kopiering av en elsket forfatters stil.
Men da kalles det altså inspirasjon ...

Frederick Forsyth i 2004 ...

2011-05-03T03:44:00.001+02:00

Jeg har ullent hode, rennende øyne og sår hals. Pollenallergi. Det gjør at selv om jeg sitter samme antall timer foran datamaskinen, så blir det så som så med skrivingen. Normalt klarer jeg ca 1000-1500 ord om dagen, nå er det såvidt jeg klarer å karre meg over 500-ords grensen. Det hender også at jeg sovner med hodet på tastaturet og våkner til X-antall sider fylt med bokstaver fra nederste linje. Sånn, nå skal jeg ikke klage mer.
Men uansett, det er årsaken til at jeg ikke klarer å oppdatere bloggen min så ofte som jeg skulle ønske. Jeg prioriterer søvn ...
Siden jeg siterer Frederick Forsyth i tide og utide, så er det kanskje på tide å legge ut intervjuet jeg hadde med ham i 2004. Forsyth var en drøm å snakke med, og jeg skulle gjerne ha snakket med ham lenger enn den tiden jeg fikk tildelt. For en thrillerforfatter er Frederick Forsyth virkelig "the godfather". Han har skrevet en haug med bøker, han har hatt kjempesuksess, og da han ble svindlet av agenten sin, satte han seg ned og skrev en ny bok til tross for at han egentlig hadde pensjonert seg. Dessuten vet han hva han driver med, og man vil jo gjerne ha Svaret fra en som ham. Svaret på gåten for enhver strevende forfatter: Hvordan i helsike fikk du det til? Det er i hvert fall det jeg alltid vil vite ...
Thrillerens Gudfar
av
Natalie Normann

- Det var bare flaks, egentlig, forklarer Frederick Forsyth på mitt spørsmål om hvorfor han begynte å skrive. – Jeg hadde akkurat kommet hjem fra et freelanceoppdrag i Vest-Afrika. Jeg hadde ingen jobb, ingen penger, ingen leilighet og ingen fremtidsutsikter. Jeg sov på sofaen til en kamerat. Noe må jeg jo finne på, tenkte jeg.

Det han fant på var Sjakalen og ble ferdigskrevet i midten av februar 1970. Den femte forleggeren kjøpte boken i september samme år.
- Jeg visste jo ikke at det var kort tid i forlagsbransjen. Det virket som veldig lang tid på meg, ler han.
Over tretti år og mer enn 60 millioner solgte bøker senere, treffer jeg Frederick Forsyth på det lille, fasjonable hotellet Montcalm like bak turistflommen på Oxford Street.
Forsyth er mye lavere enn jeg innbilte meg, og atskillig gråere, nesten usynlig der han forsvinner i hotellets blomsterprydete stol. Helten i Hevneren, hans siste bok, er en mann som ingen legger merke til, som så mange av Forsyths karakterer. Ikke så ulik sin skaper med andre ord …
’Hvordan jobber du med en bok? spør jeg.
Han løfter øyebrynene litt spørrende. ’Mener du arbeidsmetoden min eller med akkurat denne boken?
Begge deler, sier jeg. Trangen til research gir seg utslag i presisering. Forsythe forklarer ting i detaljer, oppdager jeg fort.
Han folder hendene i fanget og ser opp i lysekronen som for å se om det gnistrer noe fornuftig svar der.
- Jeg får en idé, en veldig grunnleggende idé. Når det gjaldt Hevneren var det to ting. Først oppdaget jeg – jeg har glemt om jeg leste det eller hørte det, sier han og ser nesten unnskyldende ut. Han henter seg fort inn igjen.
– Nå vel, på åttitallet under Reagan laget amerikanerne en veldig hemmelig liten lov som sa at enhver som drepte en amerikaner, uansett hvor i verden, så gjaldt amerikansk lov. Jeg spurte dem hva det betydde. Vel, sa de, hvis det skjedde i Storbritannia for eksempel, hvor rettssystemet kan ta seg av det og få vedkommende dømt, da var det greit. Men hvis det skjedde et sted hvor tilstandene var ganske lovløse, da forbeholder vi oss retten til å sende et team inn og hente vedkommende tilbake til Statene for å stille ham for amerikansk domstol.
Forsyth ser skarpt på meg som om han vil forsikre seg om at jeg følger med. Jeg nikker automatisk. På spørsmål om hvem de er, hører han ikke, eller later som han ikke hører kanskje. Han lar seg i hvert fall ikke distrahere.
- Det var rart, tenkte jeg, men det er en historie her, fortsetter han. - Det andre som kom inn i bildet var avgjørelsen om å lage krigsforbryterdomstolen i Haag for å dømme massemordere og folk som drev med etnisk rensing i Bosnia. Jeg tenkte at hva hvis en av dem drepte en amerikansk hjelpearbeider? Og det var den grunnleggende historien. Det kommer alltid flere spørsmål som driver historien videre; hva hvis, også videre.
- Kommer ideen av researchen eller omvendt?
Han sender meg et skolelærerblikk.
- Ideen identifiserer researchen, aldri omvendt. Denne ideen gjorde at jeg måtte gjøre research på Bosniakrigen. For eksempel ante jeg ikke at over 300 hjelpeorganisasjoner reiste inn i Bosnia, jeg trodde det bare var tre-fire stykker. Etter hvert innså jeg at jeg måtte gjøre research på underverdenen i Beograd og dro dit. Drapsmennene kom fra underverdenen, de var ikke soldater. Og det bare vokste og vokste. Tunnelrottene var en ekstrabonus som kom da jeg måtte finne på en mann som kunne ta disse drapsmennene. Jeg kom over denne historien og tenkte jeg gjør ham til en tunnelrotte. Jeg intervjuet tre av dem i Statene og de fortalte meg hvordan det var. Veldig få av dem kom ut av det med hodet på riktig plass.
Etter den tiraden smiler han bredt og konsentrer seg litt om kaffen. En slurk ser ut til å gi ham energien tilbake.
- Jeg leste et sted at du hater å skrive, sier jeg. - Stemmer det?
- Ja, sier han litt motvillig. – Hva angår å sette ord ned på papiret. Det må gjøres, men det er en veldig kjedelig jobb. Jeg skriver bare historien en gang, det er fordi alt er planlagt i detalj på forhånd. Jeg kunne ikke skrive hvis jeg ikke visste hva som skulle skje.
Forsyth husker Hevneren i detalj og ramser opp data og årstall fortere enn jeg kan følge med. Jeg har ikke pugget boken og sliter litt med å følge med i detaljene.

”The Godfather of Faction”
Allerede da Sjakalen kom ut i 1971, ble Forsyth døpt for ”Gudfaren av faksjon”. (Da jeg er så uheldig å bruke ordet ”factional” retter han godmodig på engelsken min. Det heter faction, får jeg vite.)

- Er det på grunn av den grundige researchen du er så berømt for?
Han nikker litt og tenker seg om.
- Det stammer fra Sjakalen. Jeg forsto ikke da jeg skrev Sjakalen at jeg gjorde noe spesielt merkelig eller nytt, det var bare sånn boken kom ut. Men jeg var blitt venner med en av sjefsredaktørene i forlaget og han inviterte meg på lunsj en dag.
Forsyth fordyper seg i minner som ligger mer enn tretti år tilbake i tid.
- Du har gjort tre ting jeg aldri har sett før, og jeg har lest mange bøker, forklarte redaktøren. Jeg har aldri før lest en bok hvor hovedpersonen ikke har et navn, verken i begynnelsen eller i slutten. For det andre har jeg aldri sett en bok hvor personer du vet virkelig har levd, har konversasjoner med oppdiktede karakterer og for det tredje har du gjort en utrolig mengde research. Du sier ikke bare at han får et falsk pass, du beskriver nøyaktig hvordan han får tak i passet. Dette har aldri vært gjort før i den grad. Hvorfor gjorde du det?
- Fordi jeg er subjektiv, forklarte jeg. Fordi jeg ville lure på hvordan han fikk tak i det passet. Hvordan får en forsikringsansatt tak i et falskt pass? Så jeg fant ut hvordan.
Forsyth humrer. Det skarpe blikket slår for første gang sprekker i det godmodige førsteinntrykket.
Den grundige researchen er da også blitt Forsyths varemerke.
- Ja, sukker han. - Det er blitt en forpliktelse etter hvert. Nå må jeg gjøre det. Jeg har lesere som sitter og leter etter feil og som skriver brev om det når de finner dem.
Jeg kan ikke dy meg.
- Hva er den største feilen du har gjort i en bok?
- Å, jeg har ikke gjort så mange, sier han og virker litt unnvikende.
Jeg venter på et svar. Han ser litt forvirret ut.
- Vel, det var den gangen i Dobbeltspill hvor jeg brukte Kypros og lot en person fly inn til hovedstaden Nikosia. Som du vet ble Kypros delt i 1976 og jeg lar historien skje fem år senere. Problemet var bare at da var flyplassen stengt. Den ble stengt like etter delingen. Noen var så vennlige å skrive til meg om det, humrer han. - De elsker sånt.

"Toffs"
Jeg er fascinert av konflikten mellom by og land i Storbritannia, illustrert av TV bilder som viser storming av parlamentet, folk som gyver løs på hverandre og på politiet og de ellers så sedate britene som truer med å bryte loven. Alt fordi regjeringen har bestemt at det skal bli ulovlig å drive med revejakt.
Forsyth bor selv på en gård i Hertfordshire et stykke utenfor London, og tilhører vel egentlig både overklassen og godseierne, eller ”toffs” som de kalles her.
- Betyr dette slutten på landsbygda?
Han retter seg opp i stolen og skjærer en grimase. Jeg misforstår og håper ikke det var årets dummeste spørsmål.
- Nei, det gjør ikke det, sier han. - Men motivasjonen bak forbudet har ingenting med rever å gjøre. Alle tror at revejakt bare er for overklassen. Det er den store løgnen. Det handler egentlig om klassekamp.
Han sukker. - Jeg skulle ønske vi som samfunn kunne kvitte oss med å være så hengt opp i klasser. Du vet jo at de fleste land i Europa har hatt en revolusjon. Se på Frankrike, Portugal, den spanske borgerkrigen.
Han får glød i blikket og roser i kinnene. Jeg kan liksom ikke forestille meg denne milde, distingverte gentlemanen som brennende revolusjonær. (Kan konservative være revolusjonære?)
- Grovt sagt så tok hver revolusjon knekken på klasseskillene, sier han før han stanser og ser på meg med rynket panne. - Har Norge et aristokrati?
Jeg ender med å forklare om hvordan man i 1905 sa ja til monarkiet, men stemte bort aristokratiet. - Så vi har en konge, men ingen titler, avslutter jeg.
- Skjønner, skjønner. Veldig klokt av dere, sier han før han rister på hodet. - Men du vet, vi kunne jo ikke gjøre noe sånt her i landet. Vi har ikke hatt noen revolusjon.
Han kaster seg inn i en lang forelesning som innebærer årstall og historiske fakta som ender med at han med et skjevt smil sier; - Vi kvittet oss aldri med hertugene og jarlene våre og de har alle gods på landet. Og derfor hater venstresiden revejakt.
Etter denne lange forklaringen, synker han sammen i stolen og ser litt utmattet ut.
For å snakke om noe helt annet, spør jeg om han leser kritikker av bøkene sine. Forfattere har like forskjellige holdninger til kritikk av egne verk, som de har skrivemetoder. Forsyth trekker på skuldrene.
- Jeg skummer gjennom dem når jeg får dem, sier han. - Men jeg tar det ikke særlig høytidelig. Hvis noen sier de hater boken min, er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det. Da er det jo for sent, ikke sant?

Han ser på meg for bekreftelse og jeg må jo gi ham rett i det.
- Hva leser du selv?
- For det meste fagbøker må jeg innrømme. Jeg har en stabel på fem, seks mursteiner liggende på nattbordet. Det er ofte der jeg finner ideene mine.
Det skarpe blikket rettes brått mot meg igjen. - Det hender jo jeg kjøper en bok på flyplassen når jeg skal på ferie, Tom Clancy eller John Grisham, vet du. De er så kjekke å lese ved bassengkanten eller noe, og hvis jeg mister dem, spiller det jo mindre rolle. Jeg kan søle vann på dem eller kaffe.
Han betaler kaffen med kredittkort og reiser seg møysommelig ut av stolen.
- Jeg har ødelagt ryggen min i dag, betror han. - Forbannede greier.
Utenfor hotellet stiller han velvillig opp til fotografering, før han uhyre forsiktig går inn i en anonym bil og forsvinner i den travle Londontrafikken.
Først da oppdager jeg at jeg har glemt å få ham til å signere mitt eksemplar av Hevneren og jeg banner stygt der jeg står på hotelltrappen. Vel, det får heller være til neste gang.
(Pics by me)

Kunsten å tåle dårlige anmeldelser ...

2011-04-17T01:41:00.001+02:00

Hva gjør man når man får en dårlig anmeldelse?

Ja, den som hadde svaret på det, gitt!
Den eneste dårlige anmeldelsen jeg fortsatt husker, er den aller første anmeldelsen vi fikk for den første boken vi utga. (For I svastikaens skygge). Det var som om anmelderen hadde sagt at barnet mitt var den styggeste ungen han hadde sett i hele sitt liv. Å, det var fælt. (Til tross for at han også sa at vi kunne fortelle en historie. Det ble med tiden plasteret på såret og det eneste jeg husker fra anmeldelsen).
Senere har jeg tatt det på strak arm. Jeg forteller aldri anmeldere at de har tatt feil (selv om de har det), at de har rotet med faktaene (det gjør de), eller blir forbannet hvis de ikke liker det jeg skriver.
Jeg er veldig «Zen» på den måten.
Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å sende sitater som dette: Det å spørre en forfatter om hva han synes om kritikere, er som å spørre en gatelykt om hva den synes om hunder.
Men jeg gjør det ikke.
Jeg leser anmeldelsen (mens jeg gnisser tenner, river meg i håret og banner over kaffekoppen), deretter bretter jeg avisen pent sammen og kaster den i søppelet.
I gamle dager var det enden på visen. Avisen med anmeldelsen blir gårsdagens nyheter neste dag. Hvem gidder å grave frem gamle aviser for å lese en anmeldelse? Bortsett fra den sadomasochistiske forfatteren som ikke klarer å la avisen ligge, men må lese anmeldelsen om igjen og om igjen, omtrent som man gjør når man river skorpen av et sår i ett kjør.
Den velsignelsen er jo over nå, selvsagt. (Gårsdagens avis gikk til resirkulering og lever sitt liv nå som juicekartonger). I våre dager ligger anmeldelsen ute på nettet til evig tid, eller i hvert fall til noen skrur av strømmen.
Hva gjør man da, når anmeldelsen står der på svart og hvitt, til evig tid?
Det beste rådet jeg kan gi, er å ikke ta det personlig. Det er nemlig ikke sånn at anmelderen sitter foran sin PC, gnir seg i hendene og skriver det verste han eller hun makter. Ingen er ute etter å «ta» forfattere. (Vel, noen er sikkert det også, men da er de i feil yrke).
Det dummeste man gjør er å bli sint på anmelderen. Du kan gjerne rase i ditt skrivekammer, men aldri klag på verken anmelder eller anmeldelse for «da går det deg ille og du må bli lenge ute på landet».
Et heller grimt eksempel på det er en pågående diskusjon som jeg oppdaget inne på Big Al's blogg. Big Al's Books and Pals. Diskusjonen som utviklet seg etter at hans anmeldelse virkelig gikk innpå forfatteren ble etterhvert stygg og personlig. Et godt eksempel på hva som kan skje hvis du som forfatter blir såret og vil ta igjen. Forfatteren har min fulle medlidenhet, det samme har anmelderen. Når støvet la seg, er jeg ganske overbevist om at begge angret bittert.
Personlig holder jeg meg til Frederick Forsyths råd. Det gir fred i sjelen og hjelper meg så jeg ikke går bananas. Rådet fikk jeg da jeg for mange år siden intervjuet ham på et snobbete hotell i London. Han delte villig av sine gullkorn.
Kort utdrag fra intervju i 2004: Jeg spør om han leser kritikker av bøkene sine.
Forsyth trekker på skuldrene. - Jeg skummer gjennom dem når jeg får dem, sier han. - Men jeg tar det ikke særlig høytidelig. Hvis noen sier at de hater boken min, er det jo ikke noe jeg kan gjøre med det. Da er det jo for sent, ikke sant?
Nuvel. Hvorfor skriver jeg om dette? Ja, si det. Jeg har kastet avisen og sier ikke noe mer. Parken er ute i verden og barnet er vakkert. Noen vil synes den er bra, noen vil synes den er ... mindre bra.
Jeg trekker på skuldrene. Hva kan jeg gjøre med det nå?
Jo, jeg kan konsentrere meg om neste bok og kose meg over alle gode tilbakemeldinger. For den eneste måten jeg garanter kan unngå dårlige anmeldelser på det jeg skriver, er å la være å skrive. Og det kommer jeg jo ikke til å gjøre.
God påske og god skriving!

9. april - et knippe bøker ...

2011-04-09T18:29:00.000+02:00

Jeg tilhører generasjonen etter krigen, ettersom jeg er født i 1962. Det betyr at jeg er vokst opp med historier om krigen, siden alle voksne hadde sine minner som de gjerne ville dele. Det fantes fangeleirer for russiske fanger i Haugesund, på Gard skole, som er min barneskole, var det merker i veggene etter køyesengene til tyske soldater, vi lekte gjemsel i tyske bunkerser og fortalte spøkelseshistorier om tyske soldater som gikk igjen. Min mor som er født i 1939 husket at hun fikk "bom-bom" av tyske soldater som viste henne bilder av sine egne barn og som klappet henne på hodet. Hun var da også blond og blåøyd, et riktig praktbarn av den "germanske" typen. Hennes bror som var fem år eldre, spiste buljongterninger og innbilte seg at det var sjokolade. Hun og hennes søsken gikk til den russiske fangeleiren med mat, og fikk leketøy som russerne laget. Min mor slapp som regel inn i leiren fordi hun var liten og søt, og fordi hun brølte som en luftsirene hvis vaktsoldaten forsøkte å nekte henne.
Lenge hadde jeg inntrykk av krigen var moro fra ende til annen. Det hørtes jo ut som en fem år lang campingferie hele greia.
Men så fant jeg Herman Sachnowitz' bok Det angår også deg og det forandret alt.
Fra forlaget:
Dette er den gripende historien til Herman Sachnowitz som sammen med sin far og sju søsken ble sendt til utryddelsesleiren Auschwitz i Polen under den annen verdenskrig. Hermans far og de tre søstrene ble gasset i hjel ved ankomsten til leiren, mens Herman og de fire brødrene hans klamret seg fast til livet en stund. Men én etter én falt brødrene fra i en hverdag preget av vold, fornedrelse, slavearbeid, minimalt med mat, epidemier og kulde. Etter få måneder var det bare Herman og minstebroren Frank igjen av den store familien. De delte alt og ga hverandres tilværelse et snev av menneskelighet. Men så ble også Frank syk, sendt på transport og senere likvidert. Herman var alene igjen av en familie på ni. Og han bestemte seg: Han skulle tilbake til Norge. Han skulle overleve. Og han hadde tilfeldigvis skrevet seg inn som musiker i fangeleiren.

Bare tanken på at nordmenn hadde gjort noe sånt mot andre nordmenn, var nok til å skape en interesse for andre verdenskrig som jeg ikke blir kvitt - jeg skriver til og med bøker om den selv. Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg leser en krigsbok, men det er et tema jeg vender tilbake til hele tiden. Noe er historiske verk, bøker som tar for seg hva som egentlig skjedde, og mange er underholdninsbøker som tar utgangspunkt i krigen.
Så her følger en liten, uhøytidlig liste over bøker om krigen. Noen er fakta, noen er skjønnlitterære, en har jeg vært med å å skrive selv.

Denne er en skikkelig oversikt over alt som skjedde 9. april og en fin introduksjon .

Etterhvert som jeg leste historier fra krigen fikk jeg en følelse av at jeg hadde lest alt før. Historiene om Gutta på skauen lignet uhyre på de islandske sagaene: En mann het ... så ble han drept av en mine (eller skutt, eller tatt til fange etc), så var han ute av soga. Det var liksom ikke noe mer. Heldigvis har det forandret seg de siste årene. Det har kommet mye spennende krigslitteratur som forsøker å se på denne tidsperioden med et kritisk blikk.

Som en motvekt til "myten om Norge under krigen", er denne veldig interessant og godt skrevet. Fra forlaget: I denne boka skriver forfatteren om sin farfar Toralv Fanebust, som var en av Norges sterkeste kritikere av landssvikoppgjøret. Forfatteren arvet farfarens private arkiv, og med dette som utgangspunkt stiller han her spørsmål rundt det han kaller den norske myten om andre verdenskrig. Har litteraturliste.

Jeg leste om tyskerungen i Jens Bjørneboes bok, han som ble drept av trikken, og kunne ikke fatte at det var mulig. Skulle tyskerungene få lide for hva mødrene hadde gjort? Du skal ikke lese mye om behandlingen av disse barna før du begynner å lure på hva slags land du lever i. En bok som forteller godt om tyskerjentene er denne:

Fra forlaget: Den offisielle norske krigshistorien forteller lite om vår behandling av de norske tyskerjentene. De brøt ingen lov, men de valgte fiendens menn. Straffen var knallhard. Mange ble skamklippet av mobben, og langt flere ble utsatt for grove statlige overgrep. I denne boken møter vi Else som ble internert og deportert til Tyskland, Gudrun som ble lobotomert, Therese som måtte gi bort datteren, og Ellen som fikk barn hos naziorganisasjonen Lebensborn og deretter ble ansatt samme sted.

Denne har kommet ut i år, og er interessant også for folk utenfor Haugesund. Den er godt skrevet og ganske så spennende. Og det er faktisk sant at "alle i Haugesund har en klesehengar fra Rabinowitz".

Fra forlaget: Moritz Rabinowitz kom til Norge fra Polen som 14 åring i 1901. Etter hvert etablerte han seg i Haugesund, og med moderne forretningsmetoder og dristige markedsføringsideer opplevde han stor suksess som handelsmann. I mellomkrigstiden bygde Rabinowitz opp et forretningsimperium med klesforretninger langs helse sørvestlandskysten, fra Haugesund via Stavanger og Egersund til Kristiansand.

Rabinowitz var en sann lokalpatriot, men også en visjonær verdensborger. Fra sitt kontor i den lille fiskerbyen Haugesund arbeidet han på rvers av grenser, og skrev utallige artikler i lokal og nasjonal presse om utenrikspolitikk og næringsliv. Etter hvert som situasjonen i Europa ble verre for jødene, bønnfalt han i personlige telegrammer statsmenn som Roosevelt og Chamberlain om å gjøre noe før det var for sent.
Da tyskerne invaderte Norge, var Rabinowits en av de første de var ute etter. Etter å ha holdt seg i dekning ble han funnet og tatt til fange i desember 1940. Han ble deportert til Tyskland og døde i fangenskap 27. februar 1942. Denne biografien bygger på et omfattende kildemateriale, og gir et helhetlig portrett av et menneske som fortjener en plass i norsk historie.

Så - over til det mer skjønnlitterære. Jeg gidder ikke liste opp alt jeg har lest, da ville jeg ikk fått gjort noe annet i dag, og kanskje i natt ...
Dette er derfor bare et par favoritter, så litt skryt og selvreklame ...

Sigurd Hoels Møte ved Milepælen er uhyre spennende og en klassiker i norsk litteraturhistorie. Hm. Jeg burde nok lese den om igjen om ikke så altfor lenge, tror jeg. Fra Deichmanske: I Møte ved milepelen (1947) forsøkte Hoel - i et uforsonlig etterkrigsklima - uredd å forstå hvorfor enkelte mennesker valgte nazismen under 2. verdenskrig.

En favoritt er Rebeccakoden av Ken Follett. Spennende og en av hans bedre, etter min mening. Fra forlaget: Nord-Afrika, 1942. Feltmarskalk Rommel, kjemper mot britene. Han får hjelp fra mesterspionen med den flerdobbelte identitet, Alex Wolff. Wolffs viktigste motstander er briten William Vandam. I Kairos gater jakter de på hverandre. Målet er å få tak i nøkkelen til koden de tyske spionene bruker for å informere Rommel
Råspennende!
Andre Follettbøker er selvsagt Nålen, Fluktens vinger, Krigens kaier - for å ta noen.

Biografien om Inger Gulbrandsen her er populær blant de som reiser med de hvite bussene, og også populær blant skoleungdommer. Boken vant biografikonkurransen i Gyldendal. Jeg må få lov til å skryte av den, siden jeg vel kan kalles med-redaktør (med lit fantasi, i hvert fall), og Maria er en av mine beste venner. Maria gjorde grundig research til denne, og tilbrakte timer sammen med Inger. Hun reiste også til Auschwitz for å ha sett det selv. Dessuten er den god skrevet! Fra forlaget: Inger Gulbrandsen var 17 år da krigen kom til Norge. Som mange andre valgte hun å kjempe mot nazismen. Etter to år med motstandsarbeid ble hun tatt til fange. Først satt hun ett år i den norske fangeleiren Grini, og deretter ett og et halvt år i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i Tyskland. Boka gir et varmt og nært portrett av en ung og engasjert jente som ble utsatt for noe av det verste man kan tenke seg, men likevel overlevde med humøret og viljen i behold, mye takket være gode minner fra barndom og ungdom. Den dramatiske og medrivende historie om en ung kvinnes opplevelser i fangenskap, blir nå, over 50 år senere, fortalt i denne boka. Historien er bygd opp delvis retrospektivt, der vi først møter den tjue år gamle Inger i konsentrasjonsleiren Ravensbrück og får livet hennes før den tid presentert i bilder som nøster opp hennes barndoms- og ungdomstid og forklarer hvorfor hun er havnet der hun er. Hun ble født inn i en arbeiderfamilie, vokste opp i Tøyengata på Oslos østkant i et radikalt politisk miljø, og kom tidlig i kontakt med flyktninger fra Hitlerregimet som kom til Norge. Også oppveksten er levende skildret. Miljøene på Tøyen med gråbeingårdene, utedoene, rottene og de trange leilighetene forteller om vår nære fortid.

Nå må jeg dessverre komme i gang med dagens skriveøkt - helst før dagen er over, så en siste bok og det er det.

Den siste er da til gjengjeld min egen, og ikke lenger tilgjengelig andre steder enn på biblioteket og antikvariat. Den vant faktisk delt andreplass i Grøndahl og Dreyes konkurranse om "Norges beste underholdningsroman" i 1994 (delte med Frid Ingulstad, men det er ikke så viktig. Dessuten ble det ikke delt ut en førsteplass. Så da så ...). Dette er den første boken Anan og jeg skrev sammen, og den ble skrevet nesten som et veddemål. Vi hadde sett på en utrolig dårlig film, og ble skjønt enige om at vi kunne da komme på noe bedre enn det der! (Og nei, jeg husker ikke hvilken film det var). Men jeg husker at det var utrolig morsomt å skrive den. Historien er bra, men den hadde trengt større armslag. Jeg liker veldig godt hovedpersonene, og jeg synes tvisten er holder mål. I dag skulle jeg ønske at vi hadde fått anledning til å skrive den om slik den egentlig burde ha vært. Jeg lurer på om jeg skal skrive det på ønskelisten til julenissen i år ...

God lesning!

Ken Follett på Ritz ...

2011-03-26T04:13:00.000+01:00

Dagens intervju er fra en eller annen gang i 2004. Jeg traff Ken Follett på Ritz i London. Jeg spurte ham om baren var hans "local". Det syntes han var morsomt, men han var altså ikke så glad i øl. For en brite er vel det å ikke drikke øl, det samme som for en nordmann å ikke gå på ski, eller like kaffe? Hm. Du vil aldri få se meg i løypa med Kvikk Lunsjen i baklomma og en appelsin i ullvotten (grøss), men jeg drikker kaffe som om det skal bli slutt på kaffebønnene i morgen, så da får jeg vel beholde statsborgerskapet en stund til.
Anyway. Ken Follett var hyggelig og meget tålmodig. En utmerket egenskap for en berømt forfatter som blir intervjuet av noen som later som om de er journalist.
Og jeg hadde ikke lest katedralbøkene hans da jeg intervjuet ham, men det våget jeg ikke fortelle. (Jeg har fortsatt ikke lest dem). Uansett så er Follett er en av de virkelig gode thrillerforfatterne. Nålen holder mål den dag i dag, og det er ikke verst bare det.

So, here we go:

Ville bli rik og berømt

Av

Natalie Normann

Etter fem år og ti bøker fikk Ken Follett endelig i 1978 det store gjennombruddet han hadde drømt om da han som 24 åring fikk antatt sin første bok. Siden den gangen har han solgt millioner av bøker over hele verden.
VG treffer Ken Follett i London like i nærheten av der han bor.
- Karriereplanen min var å bli en suksessfull journalist og redaktør, men jeg har alltid skrevet og jeg ville bli rik og berømt. Så da en kollega fikk antatt en bok, tenkte jeg at hvorfor kan ikke jeg gjøre det? Og sånn begynte det.
Hvordan visste du at Nålen var annerledes enn de tidligere bøkene?
- Det var den første boken jeg planla, den første jeg gjorde research til, og jeg lot historien få tid til å utfolde seg. Jeg husker jeg sa dette blir helt fantastisk allerede mens jeg skrev.
Ideen til Nålen kom da han leste om de dramatiske, nesten komiske tingene de allierte fant på for å skjule hvor invasjonen skulle skje i 1944.
- Du vet, de laget fly av kryssfiner for å lure fienden fra luften, men fra bakken var det helt opplagt at alt var falskt. Så jeg tenkte at hva skjer hvis en tysk spion rekker å fortelle sine overordnede hva han hadde sett? Resten av historien fortalte seg selv.

Kampen mellom godt og ondt
Du har skrevet flere bøker med handlingen lagt til annen verdenskrig, hvorfor denne fascinasjonen?

Det må han tenke over.
- Jeg tror det må være fordi den er det største dramaet i menneskets historie, den krigen hvor flere mennesker ble drept, såret eller bombet enn i noen tidligere krig og vi tenker fortsatt på den som kampen mellom godt og ondt. Vi tenker ikke på andre kriger på samme måte.
Hvitt på Hvitt
Ken Folletts siste bok handler om dødelige virus og Skottland i en snøstorm. Hvor kom den ideen fra?
- Det begynte det med at jeg fikk et bilde av et stort, isolert hus i hodet. Noe som er helt uvanlig for meg, vanligvis får jeg ideene mine fra aviser eller historiebøker. Jeg ville ha en stor familie og et isolert hus, og en gjeng med kriminelle som kunne ha gjort hva som helst, ranet en bank for eksempel, men jeg ville ha en moderne vri på historien. Derfor kom jeg frem til virustrusselen.
Han bruker to år på hver bok. Det første året går med til research og planlegging av boken, det andre året bruker han til å skrive.
Hvor mye research gjorde du til Hvitt på Hvitt?
- Jeg begynte med å lese bøker om emnet før jeg besøkte to laboratorier som driver med livsfarlige virus. Ett er her i London, men der sto de med hansker inne i store bokser. Det var ikke sexy nok, så jeg fant et i Winnipeg, Canada, hvor de har på seg astronautdrakter. Jeg intervjuet tre sikkerhetsfolk om hvordan de ville forsvart stedet mot et angrep. Deretter snudde jeg det på hodet og spurte hvordan de ville gå frem for å bryte sikkerheten.
Han ler så han rister. - De likte ikke det, vet du. Bare tanken er jo skremmende. Jeg ønsket at politiets reaksjon skulle være så autentisk som mulig og intervjuet også politiet i Skottland om hvordan de ville reagere på en slik trussel.
Forholdet til Tony Blair
Ken Follett har vært en engasjert støttespiller for det britiske arbeiderpartiet i mange år, men i 2000 skrev han en kronikk der han kritiserte Tony Blair kraftig.
Er forholdt til Tony Blair blitt bedre?
Han humrer. - Jeg har aldri hatt et særlig godt forhold til Tony Blair, men jeg støttet lederkampanjen hans i 1997. Problemet er at Tony Blair aldri har hatt særlig sterke røtter i den sosialistiske bevegelsen. Nå slår det tilbake på ham selv.
Du har skrevet fra både Afghanistan og Iran. Tror du Irakkrigen kan gi deg inspirasjon til nye bøker?
- Kanskje. Det måtte da om noen smarte irakere klarer å lure CIA og MI6 til å tro at Saddam Hussein var en mye større trussel enn det han egentlig var. Det kunne jo bli en ganske god historie. Og det måtte være en mann som visste sannheten, men han ville jo bli drept, selvfølgelig.
Ville du dratt dit for å gjøre research?
- Nei, jeg dro verken til Afghanistan eller Iran, det var for farlig. Og jeg ville nølt med å dra dit nå.
Var det riktig å gå inn i Irak, tror du?
- Det er jo klart nå at avgjørelsen ble basert på en feil. Og hvem som gjorde den feilen og om det var med vilje, får vi vel aldri vite. Det finnes de som hevder det var verdt det bare for å bli kvitt Saddam Hussein. Tross alt drepte han tusenvis av sine egne. Vi vet jo nå at man ikke kan løse problemene i et sånt land ved å innvadere det. Så Gud vet hva vi skal gjøre nå, det er et forferdelig rot.
Han tenker seg om. - Det ville selvfølgelig vært bedre om vi helt fra begynnelsen av ikke hadde hjulpet ham til å bygge opp sin styrke. Det var vår største feil, men det er ikke så mange som snakker om det.

Stormenes tid
Hva jobber du med nå?
- Nå jobber jeg med en fortsettelse på Stormenes tid. Arbeidstittelen er Verden uten ende. Den kommer til å bli lang, så jeg har gitt meg selv tre år.
Folletts store bok om katedralbygging i middelalderen er for mange hans beste.
Men de fleste av hovedpersonene i den boken er jo døde, hvordan løser du det?
- Jeg har lagt denne historien til samme byen, men tohundre år senere og lar den handle om slektningene deres, forklarer han.
- Det er en utfordring å skrive en så lang bok, men det er fryktelig morsomt.
Så da har vi det å se frem til.

(Bildene har jeg selv tatt, jeg kan ikke skylde på noen andre. Det skulle også ha vært med bilder av bøkene her, men det vil ikke bloggen laste opp. Så får det bare være).