Guardians of our Common Seas

Slik skapte Johs. og Per-Kaare historie

2025-01-13T06:46:00.005+01:00

Skrevet av Bjarne Benjaminsen 30.12.2019

- Sammen gjorde vi det! lyder plakaten som Johs. Røde holder fram. 'Lofoten mot Sellafield' vant fram gjennom samarbeid. - Vi ble Lofoten OG Sellafield, understreker Per-Kaare Holdal.

– Sellafield har fått orden på lagrene sine, og slipper ikke det lenger det djevelske stoffet Technetium-99 rett ut i havet, sier Johs. Røde på Ramberg – den ene grunnleggeren av aktivistorganisasjonen Lofoten mot Sellafield.

– Nå legger anlegget ned to av verdens farligste industribygg. Lofoten mot Sellafield har nådd alle våre mål, legger den andre grunnleggeren, borgfjerding Per-Kaare Holdal, til.

I to tiår har Lofoten mot Sellafield stått utrettelig på: Først for å få en slutt på at atomavfall ble dumpet rett i sjøen fra anlegget Sellafield på nordvestkysten av England – og siden for å legge ned alle anleggets reaktorer. Gjennom sin utpregede dialoglinje, vant aktivistene skrittvis fram overfor Sellafields direktører og britiske myndigheter.

Holdt opp et speil

– Sellafield har sagt at vi holdt opp et speil for dem. Gjennom oss fikk de opp øynene for hva de selv drev med. Tenk på det! Det er det største jeg har vært med på i livet, kommenterer Røde.

Kunstneraktivisten legger til at avisa Lofot-Tidende ikke må unnslå sin egen rolle:

– Lofoten mot Sellafield ble utløst av et spørsmål fra en journalist i Lofot-Tidende i august 2001, minner han om.

Radioaktive utslipp

– Havet ble brukt som søppeldunk. Som et anstendig menneske, fant jeg det fullstendig uakseptabelt, sier Røde.

I verkstedet på Jusneset, har han samlet et arkivmateriale om Lofoten mot Sellafield. Brev, avisartikler og rapporter forteller om organisasjonens virke fra oppstarten i 2001 til i dag.

Kunstneren holder fram rapporten hvor han først leste om de radioaktive utslippene: Miljøorganisasjonen Bellonas arbeidsnotat av 29.08.2001, ført i pennen av Erik Martinussen. Johs. Røde fulgte med på nytt fra miljøvernerne:

– Frederic Hauge i Bellona sendte meg rapporten. Her kommer det fram at atomavfall med en halveringstid på 213 000 år ble dumpet rett i havet. Jeg kunne knapt tro det var sant, beretter kunstneren på Ramberg.

Et enkelt spørsmål

Sommeren 2001 stilte Johs. Røde ut over 100 kunstverk. Etter utstillinga fikk kunstneren besøk av lokaljournalist Tormod I. Kjelseth fra Lofot-Tidende. Han betraktet de karakteristiske metallarbeidene, og gjennomførte et intervju med kunstneren.

– Vi snakket litt om utstillinga. Journalisten var fornøyd og skulle til å gå. Så spurte han meg et siste spørsmål på tampen: «Er det noe annet du brenner for, Johs?»

Det djevelske stoffet

Johs. Røde, som nettopp hadde lest Bellonas rapport, brant ganske riktig inne med noe han ville meddele.

Dermed ble det ny sak i avisa: Fredag 7. september 2001 kunne folk i Vest-Lofoten lese om Johs. Rødes bekymringer for technetium-99 i havet: «Det djevelske stoffet» som legger seg øverst i vannskorpa og gjør skade på skjell, tang, tare, hummer – og på hele havets økosystem.

– Vi trenger historien

I mai i år besøkte en delegasjon fra Storbritannia Norge og Lofoten, for å markere at Sellafield-anlegget nå legger ned alle sine gamle atomreaktorer. Avslutningsseremonien bød på en imponerende gjesteliste med mange internasjonale ambassadører.

Head of Corporate Affairs ved Sellafield Ltd – og tidligere britisk parlamentsmedlem – Jamie Reed takket de norske aktivistene: Uten dem ville Storbritannia være kommet langt kortere i å løse problemet med atomavfall, framhevet han.

– I ei tid da nyhetsbildet er preget av bomber og aggressivitet, trenger vi historien om Lofoten mot Sellafield, tenker Johs. Røde.

Ramberg-mannen var innlagt på sykehus i mai, og fikk ikke være til stede under markeringene i Svolvær, Henningsvær og Stamsund. Men til stede var den andre grunnleggeren av Lofoten mot Sellafield, Per-Kaare Holdal.

Ordfør

Ordfører i Vestvågøy Remi Solberg, hedret Lofoten mot Sellafield ved minnebautaen i Stamsund. Per-Kaare Holdal til høyre. Foto: Vestvågøy kommune

Ministermøte

I september 2001 ringte borgfjerdingen og dataprogrammereren Holdal til Johs. Røde - straks etter å ha lest artikkelen i Lofot-Tidende.

– Dette kan vi ikke tillate, dette må vi gjøre noe med, sa Holdal.

– Så hva mener du vi skal gjøre? spurte Røde.

– Vi skal arrangere en konferanse. Vi må få fram hva er det som skjer, og vi må om nødvendig gjøre noe mer. Vi skal ha med miljøvernministeren og fiskeriministeren, svarte Holdal.

Tutet i tåkelurene

Som sagt, så gjort:

– Vi vendte oss til fiskerne, og til de politiske partiene. 12. januar 2002 arrangerte vi den første konferansen, en heidundrende markering på Skjærbrygga i Stamsund, minnes Røde.

Utenfor tutet fiskere i tåkelurene, med sorte flagg i mastene på sjarkene. Fiskeriminister Ludvigsen og miljøvernminister Børge Brende var invitert til fiskeværet. Brende lot seg bevege til å love at han skulle kjøre knallhardt mot Sellafield.

– De sier utslippene ikke er farlige, men de er i hvert fall så farlige at britene ikke vil lagre stoffene selv. Vi vil heller ikke ha dem, tordnet Brende.

Seansen endte med en erklæring til britiske myndigheter – med høflig beskjed om ikke å benytte havet som radioaktiv søppelplass.

Lofoten mot Sellafield

Lofoten mot Sellafield – eller «Guardians of our Common Seas» som man skulle kalle seg internasjonalt – fortsette å arrangere årlige konferanser.

Kultursjef i Vågan Astrid Arnøy, prest i Stamsund og Valberg Harold Holtermann samt biskop Tor B. Jørgensen var blant dem som meldte seg på i kampen for et rent hav.

Videre var lofotværingen Asmund Kristoffersen, leder for miljøkomiteen i Nordisk råd, en viktig alliert.

– Og lofotværing, ordfører, fylkesrådsleder og stortingsrepresentant Alf Ivar Samuelsen var med fra første stund og gjorde en solid innsats. Han ble minnet under avslutningsseremonien i Stamsund, understreker Holdal.

Biskop Tor B. Jørgensen til venstre, solid møteleder gjennom alle år. Øvrige fra venstre Per-Kaare Holdal, dr. Rex Strong fra Sellafield Ltd. og Robbie Huston fra The Nuclear Decommissioning Authority (NDA) Foto: Nils Bøhmer

Alarmerende

Hele tida søkte man å oppnå endring i dialog med britene og Sellafields egne direktører.

– Per-Kaare Holdal sørget for at vi alltid hadde vitenskapelig belegg for våre påstander og krav, understreker Røde.

Analyser fra Statens strålevern og Havforskningsinstuttet støttet opp om Bellonas framlegg. Siden Sellafield-anlegget begynte å slippe ut technetium-99 direkte i havet i 1994, hadde radioaktiviteten økt i alarmerende grad.

Hotellets eier

Det store gjennombruddet oppnådde Lofoten mot Sellafield i 2003, under sin andre konferanse i Sellafield og London.

– Vi var offensive og bestilte en konferansesal i Sellafield, beretter Per-Kaare Holdal.

Både Bellona, Statens strålevern, Havforskningsinstituttet, og toppolitikere fra hele Norden var klare til å delta.

– Så fikk jeg en telefon fra hottelledelsen, om at eierne av hotellet ikke godtok konferansen, minnes Holdal.

Eier av hotellet i Sellafield, det var Sellafieldanlegget selv.

Ledelsen ringer

– Etter noen dager fikk jeg en ny telefon, denne gang fra ledelsen i Sellafieldanlegget, beretter Holdal.

Ledelsen inviterte Holdal til et møte ved den britiske ambassaden i Oslo.

– Bellona var kjent som en gjeng rabulister. Petter Stordalen hadde lenket seg foran atomkraftverket, og Frederic Hauge hadde klatret opp i julegrana i London for å protestere. Derfor var Sellafield-ledelsen i utgangspunktet skeptiske til denne konferansen. Men i løpet av møtet, forsto de at vi ønsket et seriøst opplegg.

Partene ble da enige om å avholde en felles konferanse. På Lofoten mot Sellafields andre konferanse, 23.–24. april 2003, lyttet britiske myndigheter til de nordiske innspillene.

Per-Kaare Holdal og Robbie Huston fra The Nuclear Decommissioning Authority (NDA) er nettopp ferdig med 'Joint Statement', som alltid var avslutningen på de mange møtene og en viktig oppsummering av det partene var blitt enige om. Foto: Privat

I grevens tid

– Sammen med Bellona la vi fram en plan for britene. Vi ba dem om å rense atomavfallet for technetium-99 gjennom en ny metode, forteller Holdal.

Metoden gikk kort sagt ut på å blande det kjemiske stoffet TPP med avfallsstrømmene, for på den måten å felle ut radioaktivt technetium-99.

– Dette var ikke blitt gjort i stor skala før. Men Statens strålevern rådet Sellafield til å vurdere TPP-metoden, forklarer Holdal.

På dette tidspunktet hadde Sellafieldanlegget planlagt å tømme alle sine gamle tanker med radioaktivt technetium-99 i havet – innen 2006.

10 Downing Street

I 2004 meldte Sellafield om at testene med TPP-metoden var vellykket.

– Det var Lofoten mot Sellafields første store seier. Dialogen med engelskmennene hadde vunnet fram. Det var fantastisk, kommenterer Holdal.

Historien om Lofoten mot Sellafield har et lite knippe lofotværinger i hovedrollene: De reagerte på en urett. Og med klar tale meislet de ut en vei til endring, som vant gehør helt inn i ministrenes innerste gemakker i 10 Downing Street.

Sikkerhet og terrorfare

Men Lofoten mot Sellafield ga seg ikke med dette. Fortsatt gjensto problemer med det beryktede Sellafield-anlegget på nordvestkysten av England.

– Reprossereringsanlegget Thorp, som er en del av Sellafieldanlegget, tok imot atomavfall fra Japan og Tyskland – for å gjenvinne radioaktive stoffer til gjenbruk, opplyser Holdal.

– Skip gikk fra Japan til England med farlig atomavfall. Tenk på terrorfaren! kommenterer Røde.

Høyaktivt flytende avfall, samt tonnevis med rent plutonium, utgjorde en trussel mot miljø- og helsesikkerheten. I 2009 kom en rapport fra Statens strålevern som tydelig fikk fram behovet for å lagre dette avfallet på et trygt sted.

Inne på Sellafield-anlegget det medkjemper Harold Holtermann (t.v.) kalte "Helvetes forgård". Videre fra venste Per-Kaare Holdal, Astrid Arnøy og Johs Røde.

Utholdenhet

Lofoten mot Sellafield fortsatte å arrangere årlige konferanser. Og to ganger i året ble det holdt statusmøter ved den britiske ambassaden i Oslo.

– Vi lofotværingene i Lofoten mot Sellafield, hadde ikke dette arbeidet som noen jobb. Vi brukte av ferier og fritid, minner Holdal om.

– Men myndighetspersonene gikk etter hvert lei oss. Er dere ikke snart ferdige med dette Sellafield, fikk vi høre, legger Røde til.

Aktivistene berømmer spesielt fiskekjøper Sigvald Rist og lofot-kommunene, som sponset de frivillige lofot-aktivistene med reisepenger.

Lever av havet

– Vi lever av det som kommer fra havet, og er selvfølgelig opptatt av rent hav, sier Sigvald Rist, daglig leder for sjømatbedriften Insula, som inkluderer Lofotprodukt på Storeidøya.

– Johs. og Per-Kaare gjorde noe svært viktig da de startet Lofoten mot Sellafield for snart 20 år siden. I dag er det opplagt at råstoffet må være rent og trygt og spise, men de to var tidlig ute med å sette søkelyset på det.

Rist er imponert over hva aktivistene har oppnådd:

– Det er en enorm omstilling som pågår i Sellafield nå. Johs., Per-Kaare og Lofoten mot Sellafield fortjener all mulig honnør.

Hold i sjømatnæringe: Sigvald Rist i Lofotprodukter på Storeidøya slår et slag for sjømatnæringen og konkurransefortrinnet matprodusenten har midt i matfatet.

Skreien i havet

Det har rent mye vann i havet siden Bellonas tidlige rabulisme i julegrana. Også de engasjerte lofotværingene kunne ta iøynefallende virkemidler i bruk:

– På en av englandsturene hadde vi med oss en skrei. Den var en gave fra en fisker på Ramberg til miljøvernministeren i Storbritannia, sier Johs. Røde.

Etter å ha fått skreien gjennom alle kontroller på grensa, troppet Lofoten mot Sellafield opp utenfor 10 Downing Street – for å overrekke ministeren kvalitetsfisken fra Lofothavet.

– Vi fikk ikke audiens. Jeg gikk da med skreien i ei tverrgate til Downing Street, mens jeg deklamerte Petter Dass på norsk, minnes Røde.

Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød,
Og miste vi hannem, da lide vi Nød,
Og jammerlig nødes at sukke.

– De fleste som hørte på, trodde nok jeg hørte hjemme på et asyl, ler kunstneren.

Johs. Røde fikk spille en historisk rolle, og det hele begynte med et intervju i Lofot-Tidende. Foto: Bjarne Benjaminsen

120 år

I England går debatter i kjølvannet av Sellafield: Hvor skal sylindrene med glassifisert plutonium lagres? Og hva skal de 11 000 ansatte i og omkring Sellafield-anlegget leve av videre? Skal det kanskje bygges opp et mer moderne atomanlegg på ruinene av det gamle?

– Opprydningsarbeidet er forespeilet av NDA – the Nuclear Decommissioning Authority – i Storbritannia å ta over 120 år, understreker Holdal.

I løpet av denne tiden skal det brukes 120 milliarder pund, på størrelse med et
norsk statsbudsjett.

– I mellomtida blir det ingen kraftproduksjon fra de gamle reaktorene i Sellafield. Anlegget jobber nå med nedbygging – fullt og helt!

Bellona fortsetter

- De store kostnadene Storbritannia har med å demontere Sellafieldanlegget, er til ettertanke, kommenterer daglig leder i Bellona, Frederic Hauge.

Bellona fortsetter å arbeide mot atomkraftas trusler:

- I Russland blir 108 flytende atomreaktorer løftet opp årlig, det mest akutte sikres.

Siden 1989 har Bellona jobbet mot den radioaktive trusselen fra vår store nabo i øst.

Atomkraft er lansert som et alternativ til global oppvarming, men det er ingen god løsning, mener Hauge.

Frederic Hauge, daglig leder i Bellona. Foto: Bellona

Den største seieren for kysten og havet

2025-01-11T09:49:00.005+01:00

I den lange kampen mot atomforurensningene til vårt felles hav, var media en viktig aktør. Vi har flere ganger sagt at nøkkelen til suksess i kampen som "Lofoten mot Sellafield" førte fra år 2000 til 2019, var samarbeidet mellom

eksperter, politikere og kystbefolkningen.

Men i denne kampen, spilte også media, både lokal- og riksmedia, en meget viktig rolle, og jeg vil i denne omgang trekke fra Lofotposten som fulgte oss fra start til mål i denne lange kampen.

Vi fikk takk fra Lofotposten, og vi takker tilbake for den viktige jobben dere gjorde.

Jeg trekker fram to lederartikler fra Lofotposten i denne omgang:

Seier for kysten

24.06.03 18:46

Vi skryter gjerne nok en gang av det engasjementet Lofoten mot Sellafield har utvist i arbeidet med å stoppe radioaktivt utslipp i havet. Og vi ser at pågangsmotet har båret frukter når kabinettminister Margaret Beckett skriver et brev til gjenvinningsanlegget, og ber om at utslippene til havet stanses i 9 måneder.

Vår egen miljøvernminister, Børge Brende, nøler ikke med å gi Lofoten mot Sellafield mye av æren for at det nå går mot en midlertidig stans. Det er meningen at mens utslippene holdes tilbake i trekvart år skal det utredes andre alternativer for lagring av det radioaktive avfallet.

At Sellafield nå nærmest får pålegg om utslippsstans er en seier for hele kysten. Det radioaktive stoffet technetium 99 som gjenvinningsanlegget har spydd ut i havet, har en nedbrytningstid på flere tusen år. I mellomtiden lagres det i levende organismer som befinner seg i havet. Slik sett er utslippet en trussel også mot mangfoldet i havet rundt Lofoten, og mot det gode ryktet vi har for å ha ren mat og rent sjøvann.

Vi er krye over at folk fra Lofoten har gått i spissen for et opprør mot den globale forurensningen. At folk fra utkanten har tatt opp kampen mot et storkonsern på vegne av oss alle. Ildsjeler som Johs Røde, Per Kaare Holdal, Harold Holtermann og Astrid Arnøy, for å nevne noen, har gjort en uvurderlig innsats.

Vi tror nok ikke slaget er vunnet ennå. Det kan vi først slå fast når den britiske regjeringen forbyr slike utslipp. Men vi har tro på at denne stansen kan føre til at man får fram nye lagringsmetoder, som kan være så attraktive for Sellafield-anlegget, at de blir valgt framfor det å fortsette med utslipp i sjøen.

Per Kaare Holdal sier til Lofotposten i går at kampen skal fortsette, og at han er glad for det pusterommet på 9 måneder som man nå får. Han påpeker at det er viktig at dialogen med eierne av Sellafield, og med de britiske politikerne, må fortsette.

Vi tror Holdal har helt rett i sine vurderinger. Bare gjennom et konstant press mot politikerne i England, kan man oppnå forståelse for at havet som tilhører alle land, ikke kan benyttes som søppelplass. Like viktig er det at vår egen miljøvernminister fortsetter en uforsonlig linje når det gjelder å få en permanent stopp i utslippene.

Livsviktig miljøseier

21.04.04 18:10

Britenes beslutning om å stanse de radioaktive Sellafield-utslippene hilses med jubel og gledesytringer fra landsende til landsende på vår side av Nordsjøen. Og med all grunn. Ekstra stor grunn er det til å juble i Lofoten hvor den folkelige aksjonen Lofoten mot Sellafield har vært en viktig pådriver i kampen mot de farlige utslippene.

Ildsjelene i organisasjonen har ikke latt norske og engelske myndigheter glemme den trusselen technetium 99 har representert.

Det radioaktive stoffet som gjenvinningsanlegget har spydd ut i havet, har en nedbrytningstid på flere tusen år. I mellomtiden lagres det i levende organismer som befinner seg i havet. Slik sett er utslippet en trussel også mot mangfoldet i havet rundt Lofoten, og mot det gode ryktet vi har for å ha ren mat og rent sjøvann. Vi retter en stor takk til Lofoten mot Sellafield for det engasjementet de har vist i denne saken. Selvsagt må de også dele noen av æren for at utslippene stoppes med andre.

Statsminister Kjell Magne Bondevik meldte på sin side om en «stor seier for Norge», da beslutningen til den britiske regjeringen ble endelig bekreftet i går. Også dette er det utvilsomt dekning for. Norge har vært en pådriver, og ikke minst kan miljøvernminister Børge Brende plassere en fjær i sin hatt. Men som både Bondevik og Brende poengterte, er det en bred aksjon og en iherdig innsats på mange nivåer som har ført fram til denne miljøseieren. I kampen mot Sellafield har vi sett et konstruktivt samspill mellom våre fremste faglige instanser, regjeringen og andre politiske myndigheter, organisasjonslivet, kommuner og frittstående miljøaktivister.

Slik sett har Sellafield også blitt et symbol på miljøpolitisk arbeid på tvers av faglige, politiske, geografiske og andre grenser - og selvsagt i samspill også med tilsvarende aktiviteter i de andre landene som mest direkte er avhengig av Nordsjøen som matfat.

For når det gjelder forvaltningen av viktige matressurser og hele det økologiske systemet som Nordsjøen representerer, er vi alle i samme båt. Her kan nok forståelsen fortsatt være noe ujevnt fordelt. Men Sellafield bør brukes internasjonalt, som et eksempel på at det nytter med et seriøst miljøengasjement.

Ny atomindustri er ikke løsningen

2024-04-03T09:19:00.017+02:00

Dagens kjernekraftverk er bygget på den samme, grunnleggende teknologien som har eksistert i over 70 år. Men ny og mer radikal teknologi er på vei. Men er den sikker nok? Atomindustrien har slitt i oppoverbakke i Europa i mange år. Kostnadene har økt, prosjektene sliter med ferdigstillelse, det mangler kompetanse og teknologiutviklingen skjer ikke raskt nok.

Bare for å slå det fast med en gang:

All kraftproduksjon har negative konsekvenser. Det kommer ikke atomkraft til Norge før om 2050, om det noen gang kommer. Det er for dyrt og for komplisert. Og i tillegg finnes det i dag ingen løsning på atomavfallsproblemet. Atomkraft skaper store mengder radioaktivt avfall som må isoleres fra naturen i hundre tusen år. Ingen land har funnet en god løsning på en så langvarig lagring. Atomkraft tar lang tid å bygge og er svært dyrt. Selv om man skulle sett bort fra avfallsproblemet, er det en urealistisk og dårlig løsning på klimakrisen.

Avfall til evig tid

Forskerne Mohammed Alwaeli og Viktoria Mannheim, ved henholdsvis Silesian University of Technology i Polen og University of Miskolc i Ungarn, har publisert en artikkel om state of the art innen behandling av kjernefysisk avfall i det vitenskapelige tidsskriftet Energies utgitt av det sveitsiske forlaget MDPI. De to forskerne fastslår at kjernekraft produserer svært lite avfall i volum, sammenlignet med f.eks. kull. Et kjernefysisk reaktorer med produksjonskapasitet på 1 000 MW vil produsere 30 tonn avfall i året, mens et kullkraftverk med tilsvarende kapasitet vil produsere 300 000 tonn aske. Utfordringen er at avfallet fra kjernekraftverket er svært radioaktivt og giftig. Avfallsforvaltningen er derfor den største ulempen med kjernefysiske kraftverk, hevder de to forskerne. Økt satsing på kjernekraftverk vil føre til økt mengde kjernefysisk avfall. Dekommisjonering av kjernefysisk avfall er ekstremt vanskelig. Kjernekraftverk må derfor ha en sikker forvaltning og endelig lagring av radioaktivt avfall (RW) og brukt kjernefysisk brensel (SNF). Alwaeli og Mannheim viser til forvaltningen av kjernefysisk avfall varierer mellom landene som har kjernekraftverk, også i Europa.

Ny teknologi

Den såkalte fjerde generasjonen av kjernekraftverk skal kunne løse en del av utfordringene kjernekraft tradisjonelt har slitt med. Men ikke vent å se veldig mange av dem i virksomhet på et par tiår. Mye av teknologien er uprøvd, og selv om noen enkeltreaktorer allerede finnes, blir det neste tiåret avgjørende for hvilke av teknologiene som vinner frem.

Den kinesiske nye teknologi er en høytemperatur gasskjølt generasjon IV-reaktor som begynte å levere strøm til det kinesiske kraftnettet i desember 2021. Den er laget som to små modulære reaktorer (SMR) på 210 MW hver. Kina har nemlig kommet veldig langt med saltsmelteteknologien og har en testreaktor i drift, tre år før planlagt. Blir det vellykket, er planen deres å bygge en større innen 2030. Det er likevel mye arbeid som gjenstår for å få en forskningsreaktor til å bli hyllevare kommersielt og sikker nok.

Atomkraft innebærer en unik miljørisiko som må håndteres systematisk. Det krever en rekke forutsetninger for å drive atomreaktorer sikkert:

Fagfolk med særskilt teknisk kompetanse og fagkunnskap om strålevern og håndtering av radioaktive materialer.
Spesialiserte forskningsmiljøer.
Ekspertise og kapasitet i tilsyns- og myndighetsorganer.
Et detaljert regelverk for atomkraft.
Anlegg og systemer for lagring av radioaktivt avfall over lang tid.

Alt dette mangler vi i Norge, og det vil ta tid å få på plass.

Kostnader
Det er meget usikre kostnadsestimater for fjerde generasjons kjernekraft. Dette gjelder både etablering, drift og ikke minst nedbygging og opprydding. behandlingen av radioaktivt avfall, risiko for ulykker og faren for ytterligere atomvåpenspredning. I tillegg er utbygging av nye atomkraftverk både dyrt og tidkrevende. Det finnes altså dessverre ingen mirakelkur i energipolitikk: Alle former for energiproduksjon kommer med sine risikoer og kostnader, og det gjelder bare å finne energimiksen som er minst dårlig.

Håndtering av atomavfall er underlagt strenge internasjonale konvensjoner. Det er ikke tillatt å eksportere, importere eller håndtere andre lands avfall. Hvert land må etablere sine egne løsninger for å håndtere avfallet i et evighetsperspektiv. Det innebærer deponering dypt nede i fjell som har stabile forhold til å kunne tåle en ny istid. Etablering av deponi er kostbart og estimert til ti milliarder kr i Norge,

Det er fortsatt usikkert hvor stor suksess nedskalerte versjoner av dagens store reaktorer vil være og hvordan man vil håndtere eventuelle utfordringer dette byr på. Det er enda mer usikkert om og når 4. generasjonsteknologi vil kunne fungere og bli kommersielt tilgjengelig.

Dersom Norge vil sikre seg muligheten til å kunne etablere kjernekraft, må vi satse på mer kompetanseutvikling, forskning, tilrettelegge regulatorisk og utarbeide avfallsløsninger. Det krever politisk vilje, en nasjonal strategi og et betydelig løft over statsbudsjettene de neste tiårene, og dermed skattebetalernes lommer.

I liket med de fleste land rundt oss mangler vi også en plan for hvordan vi skal håndtere brukt brensel og annet radioaktivt avfall – som er et av kriteriene for at utbygging av atomkraft skal kunne regnes som et bærekraftig tiltak under EUs grønne taksonomi.

Tid, kostnad, risiko og avfall er fortsatt betydelige utfordringer når det gjelder atomkraft framover.

SAMMENDRAG
Nasjonale myndigheter, internasjonale organisasjoner og fagmiljøet peker bl.a. på følgende ulemper knyttet til kjernekraftverk:

risikoen for radioaktivt utslipp pga. svikt, ulykker, naturkatastrofer og kriminalitet, terror og krig. Det gjelder kjernekraftverk, produksjon av brensel, transport og lagring av kjernefysisk materiale. De negative konsekvenser ved et uhell kan være katastrofe
høye investeringskostnader og lange ledetider
russisk og kinesisk dominans
manglende plan og løsning for varig lagring av høyradioaktivt materiale
klimaendringer kan påvirke bruk av kjølevann i kjernekraftverk og øke risikoen for naturkatastrofer
utvikling av ny kjernekraftteknologi tar lang tid

Relatert artikkel

Mer informasjon

Kilder:

Bellona.no

Stortingets dokumentasjon

Rent hav - vår framtid!

2022-06-07T16:13:00.005+02:00

Rent hav - vår framtid!

En konferanse og en klimamesse på Ramberg,

Lofoten 25.- 26. juni 2022

Sammen med Folkeaksjonen Oljefritt LoVeSe ønsker vi å løfte fram problemstillinger miljøaktivisten Johs. Røde (1936-2019) var sterkt engasjert i

Johs Røde's installasjon "Mellom programpostene oljeboring/fiskeri "

Dato: Lørdag 25. juni

Sted: Lysbøen, Ramberg

10.00-12.00

TEMA: De syke verdenshavene

Oljekampen som blåste nytt liv i miljøengasjementet

Bjørnar Nicolaisen, Folkeaksjonen Oljefritt LoVeSe (Lofoten, Vesterålen og Senja)

Verdenshavene er syke og diagnosen er klar. Innledning til debatt v/Mads Gilbert, prof.em. dr.med., Tromsø

10.30-11.30 Korte innlegg med fokus på løsninger Møteleder: Mads Gilbert

Kystfiskets rolle som bærebjelke og forutsetning for lokal forvaltning.

Hanna Arctander, rådgiver Kystfiskarlaget og Petter Myklebust, fisker Skjelfjord og nestleder i Kystfiskarlaget

Lofoten mot Sellafield – hvordan fikk vi det til?

Per-Kaare Holdal, initiativtaker til Lofoten mot Sellafield

Generasjonsansvaret og Lofoten 2030: ‘De Grønne Øyene’

Trond Kroken, Ordfører, Flakstad kommune

Generasjonsopprøret og Natur og ungdom sine krav

Kaja M. Nyland, nestleder i Natur og ungdom

11:30 Paneldebatt og dialog mellom innledere og salen

12.00 – 13.15 Lunsj – salg av mat og drikke

kl. 13.15-16:30

TEMA: Hvor står olje- og gassdebatten i arktiske havområder når krigen raser?

Møte/debattleder: Berit Kristoffersen

Det sorte gullets forbannelse: Om olje, krig og miljøkonsekvenser. Michael Watts, professor Universitetet i California

Lokale, nasjonale og internasjonale erfaringer og strategier. Asmund Kristoffersen, tidligere stortingsrepresentant og leder av Nordisk Råds Energi- og Miljøkomité og Berit Kristoffersen, førsteamanuensis UiT

Hvorfor lokale folkeaksjoner?

Inger Anne og Gro Røde, med-stifter av Folkeaksjonen i 2005

Folkeaksjonens kamp for LoVeSe – er vi ferdige eller har vi nettopp begynt?

Daniel Weiss, leder i Folkeaksjonen Oljefritt LoVeSe

Hvor står slaget om petroleumsfrie områder nå?

Therese Woie, politisk rådgiver i Naturvernforbundet, tidligere leder av Natur og Ungdom

Avsluttende paneldebatt: Hvordan forvalter vi arktiske havressurser i en petroleumsfri framtid?

Pause 16:30-17:00 – salg av mat og drikke

(17.00-18.30) TEMA: Levende lokalsamfunn

17.00-18.30 ‘Fugl, folk og fesk’ – bygdevandring i gamle Ramberg, ved Sissel Solhaug og Gro Røde. Oppmøte ved Naustrekka. Avsluttes i Galleri Avkroken, Johs. Rødes verksted/galleri på Jusnes

18:30 - ‘Bokbad’: ‘Havlandet’ - kva er Noreg utan havet? Kvar del av havlandet har si eiga historie, og har forma vilkåra for menneskelivet i Noreg

Per Anders Todal, journalist og forfattar av ‘Havlandet’

(Bokbadet vil foregå i Galleri Avkroken, ta gjerne med campingstol om fint vær!)

Cirka klokka 21: Felles middag for de som er på Ramberg

Søndag 26. juni 2022

TEMA: Havet, en livsviktig del av Skaperverket

Johs. Røde var opptatt av å se helheten i tilværelsen. Helt fra starten ønsket han at kirka måtte være en medarbeider i kampen for rent hav. Havet og livet i havet er en Guds gave til kystfolket og til en verden som trenger mat. Kampen for rent hav handler om å ha respekt og ærefrykt for skaperverket og gaven som havet er. Velger vi å forvalte denne gaven, «den blå åkeren», med forstand, er denne skapergaven fornybar og ressursrik - og varig. Dypest sett handler dette om respekt for skaperverket og oss selv - og ærefrykt for Skaperen og Giveren.

09.30 - 10.45 En felles vandring - fra Jusnes og Ramberg, langs

Nordfjæra, til Flakstad kirkested. Vi passerer Flakstad kirkegård hvor Johs. Røde er gravlagt.

11.00 - 12.30 Flakstad kirkested: Klimamesse: Havet, skaperverket og framtida. Temagudstjeneste i Flakstad kirke

12:30-13.30 Kirkekaffe med servering og avslutning

Konferansen er støttet av Samfunnsløftet Sparebank 1 Nord-Norge.

Takk også til Lofotprodukter for bidrag.

Det tas forbehold om endringer i programmet.

Programkomite:

Berit Kristoffersen

Asmund Kristoffersen

Mads Gilbert

Bjørnar Nicolaisen

Gro Røde

Harold Holtermann

Per-Kaare Holdal

Informasjon til deltakerne: Påmeldingsavgiften er på kr 100,- . Vipps til: 18957. Merk betalingen: Rent Hav

Ramberg og Flakstad kommune har en rekke spise- og overnattingssteder. Deltakerne besørger booking selv

Mer informasjon fås ved å sende epost til oss.

- Atomanlegget går inn i en ny æra

2022-05-20T18:40:00.006+02:00

Atomanlegget i Sellafield skal fra nå av drive med demontering og opprydding.

Fra et av de mange møtene med britiske myndigheter. Fra venstre: biskop Tor B. Jørgensen, Per-Kaare Holdal fra Lofoten mot Sellafield, Rex Strong fra Sellafield Ltd. og Robbie Huston fra UK's Nuclear Decommissioning Authority Foto: Nils Bøhmer

- Endelig kan vi rapportere at atomanlegget i Sellafield stenger, ytrer Per-Kaare Holdal fra Lofoten mot Sellafield.

I to tiår kjempet Lofoten mot Sellafield mot forurensning fra atomkraftanlegget Sellafield på nordveskysten av England. I de første årene gikk kampen ut på å stoppe at atomavfall ble dumpet rett i sjøen, noe som gjorde skade på skjell, tare, tang, hummer og hele havets økosystem.

Etter hvert gikk kampen over til å handle om å få stengt alle anleggets reaktorer.

Anlegget startet driften i 1964, og var planlagt å stenge i 2020, men på grunn av COVID-19-pandemien ble tidsplanen forsinket med to år. Anlegget vil nå gå inn i en ny æra med opprydding og dekommisjonering, rapporterer NDA og Sellafield Ltd.

I løpet av driftstiden mottok og reprosesserte Sellafield Magnox-anlegget nesten 55 000 tonn brukt atombrensel fra Storbritannias 11 Magnox-kraftverk samt fra fabrikker i Italia og Japan.

Slutten på reprosessering ved Magnox er avslutningen etter flere tiår med hardt arbeid for å trygt, sikkert og kostnadseffektivt administrereStorbritannias atomarv, sa NDA-sjef David Peattie.

- Sellafield kan nå gå fra reprosesseringsfasen av livet til en fremtid med fokus på dekommisjonering og opprydding, rapporterer World Nuclear News.

- Dette markerer at jobben som vi i Lofoten mot Sellafield har gjort i samarbeid med Bellona, norske, nordisk og britiske politikere og myndigheter, nå offiselt kan legges i skuffen, sier Per-Kaare Holdal, som var med og startet Lofoten mot Sellafield sammen med Johs Røde i 2000.

- Når disse operasjonene avsluttes, vil vi ha oppfylt løftet vårt om å avslutte vårt arbeid for et rent og produktivt hav i våre områder. Arbeidet startet for 22 år siden og vi berømmer britiske myndigheter for nå å ha endelig ha fullført jobben som ble lovet oss i møtet sist i 2019, sier Holdal.

Storbritannia hadde 26 Magnox-reaktorer mellom 1956 og 2015, da den siste operative Magnox-enheten - Wylfa 1 - stengte nå etter nesten 45 års drift. Brukt brensel fra Storbritannias nåværende anlegg av AGR (advanced gas-cooled reactor) kjernekraftverk vil fortsatt sendes til lagring i Sellafield. Nettstedets kommersielle Thermal Oxide Reprocessing Plant (Thorp)-anlegg sluttet å reprosessere i 2018 etter 24 års drift.

CO2-fangst, -lagring og gjenbruk kan spille en viktig rolle i å stoppe klimaendringene

2021-12-13T11:59:00.000+01:00

Klimaendringene skyldes en massiv økning i CO2-utslippene, men CO2 kan faktisk bli en klimaressurs i nullutslippssamfunnet. Dette skaper også en forsuring av verdenshavene.

Det er satt ambisiøse mål for å redusere karbonutslipp. Utbredelse av CCS-teknologi for CO2-fangst og lagring i stor skala kan øke muligheten for å møte klimamålene.

CO2-fangst og -lagring kan spille en viktig rolle i å stoppe klimaendringene. CCS kan forhindre at store mengder CO2 kommer inn i atmosfæren ved store industrielle punktkilder som for eksempel sementanlegg og avfallsanlegg, og hvis drivstoffet er biogent, kan CCS faktisk bidra til å redusere CO2 i atmosfæren. Ren hydrogen kan fremstilles ved dampreformering av naturgass og ved lagring av biproduktet CO2.

Mer informasjon

Svensk atomavfall

2021-11-15T10:24:00.000+01:00

11.000 tonn må plasseres et sted. Helst skilt fra alt liv i 100 000 år. Et spørsmål om marihuana. Enkelte politikere – hovedsakelig Ebba Busch og Nyamko Sabuni – mener miljøvernminister Bolund trekker ut i saken for å slippe å ta avgjørelser. Bolund forsvarer at saken trekkes i langdrag.

Mye er sagt i debatten. Noen ganger med uærlige retoriske utglidninger fra alle mulige kanter.

Hvordan er det egentlig? Vel, slik:

For ti år siden søkte selskapet Swedish Nuclear Fuel Management (SKB) om tillatelse til å lagre inntil 6000 kobberbeholdere, omgitt av leire, i bergtunneler like nord for Öregrund.

2. Jord- og miljøretten avga i 2018 en lang og detaljert uttalelse til Regjeringen.

3. Uttalelsen slo fast at regjeringen ikke kunne godkjenne SKBs fremgangsmåte.

4. Retten viste til at SKB ikke har vist at kobberbeholderne holder.

5. Fem ulike prosesser kan bryte ned kobberet, ble varslet av retten.

6. Regjeringen krever svar fra SKB. Det ble også mottatt utfyllende svar.

7. Tilleggssvarene ble ansett som akseptable av noen, men ikke alle.

8. Kgl. Teknologiske høgskole meddelte at SKBs tilleggssvar slett ikke var tilstrekkelig med hensyn til holdbarheten til kobberbeholderne til å gi klarsignal til avfallslagring.

9. Som svar på dette meldte SKB at de ville komme med ytterligere tillegg. Dette ville gjøres ved å "rapportere resultater fra kobber som har vært nedsenket i stein i 20 år".

10. Dette resultatet stammer fra et eksperiment som først og fremst skulle «undersøke om leiren som skal omgi kobberkapslene vil fungere etter hensikten».

11. I forsøket var det også kobberrør som ble varmet opp til den temperaturen som er aktuelt når kapsler med radioaktivt avfall deponeres i henhold til metode SKB har valgt.

12. For et år siden sendte SKB en rapport med redegjørelse for hvordan kobberet reagerte.

13. Den svenske strålesikkerhetsmyndigheten meddeler at den er fornøyd med rapporten.

14. Kritikk fra blant annet professorer ved KTH kommer frem. De påpeker at «det er merkelige hull i rapporten» og påpeker at «kobberoverflatene i forsøket har tæret på i bemerkelsesverdig grad».

15. SKB hevder at selve korrosjonen faktisk stopper etter relativt kort tid.

16. Kritikerne fra blant annet KTH mener tvert imot at rapporten faktisk sier at «tvert imot så de mest oppvarmede kobberflatene ut til å ha økt over tid».

17. Å publisere et bilde viser at korrosjon er "svært omfattende".

18. SKBs rapport blir nå kritisert for ikke å "inkludere noen detaljerte korrosjonsresultater med metallografiske tverrsnittsbilder og analyser av korrosjonsprodukter fra de varmeste kobberoverflatene ...".

19. Dette er dypt problematisk fra vitenskapelig praksis, kunngjort i den harde kritikken.

20. Nå krever alt fra professorer i korrosjonsteori til Svenska Naturskyddsföreningen og Miljöorganisasjonenes atomavfallsgjennomgang at regjeringen tvinger SKB til å rapportere de manglende forsøksresultatene.

21. Regjeringens tverrpolitiske atomavfallsråd vurderer også at det er langsiktige usikkerheter.

22. Ingen land i verden har ennå etablert et sluttdepot for brukt kjernebrensel. Finland har begynt å bygge, men det er ikke deponert brukt kjernebrensel.

23. Å bygge og drifte et sluttdepot er et langsiktig prosjekt, det kan ta opptil et århundre. Sluttdepotet skal også være trygt i minst 100 000 år.

Ut fra hvordan ting står til, virker det for meg nærmest absurd hvordan hovedsakelig Ebba Busch og Nyamko Saboni gjennom sin retorikk fordummet debatten ved å kreve at regjeringen godkjenner SKBs søknad før spørsmålene faktisk er besvart.

Husk at noen partier også ønsket å godkjenne tidligere - nå forkastet eller revidert - metoder som SKB foreslo.

Deres uansvarlige retorikk og krav ser ut til å være basert på en slags ideologisk holdning – de samme partiene har gjennom deler av sin historie latterliggjort vind og sol.

Atomavfall-problemet ikke løst

2021-10-28T10:19:00.004+02:00

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet slakter måten 17 tonn høyradioaktivt avfall blir lagret ved de norske reaktorene i Halden og på Kjeller. Deler av det radioaktive avfallet etter Norges atomkraftprosjekter ligger fortsatt i midlertidige lager på Østlandet. Ett av lagrene ligger knapt 500 meter unna en videregående skole. Det er avdelingsdirektør ved Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), Per Strand, helt klar på i en uttalelse til NRK.Dette har etterlatt 17 tonn høyradioaktivt avfall som ikke kan kastes på fyllinga. Noe av det er metallisk uran, og er ustabilt. Det utvikler varme, og kan derfor ikke graves ned, dumpes på havet eller mures inne i en fjellhall.

Det er også internasjonalt et problem å fatte beslutninger om kjernekraft på et rasjonelt grunnlag. Når det gjelder lagring av kjernekraft, har de fleste land valgt å lagre avfallet på steder hvor det er minst motstand fra politikerne eller fra lokalbefolkningen.

All lagring på land vil før eller siden bli gjenstand for erosjon eller gjennomstrømning av grunnvann som kan oksidere uran og plutonium. Hvis man som i Finland lager et deponi på 500-1000 m dyp på land, vil nok dette også være sikkert i meget lang tid. Men hvor lenge ?

Metall anvendt i kraftverkene brukes i maksimalt åtte år, før reaktorene ikke utvinner mer energi fra det. Samtidig sender metallet ut radioaktiv stråling i opp mot 100 000 år. Hvordan skal vi lagre store mengder dødelig avfall i så lang tid, med garanti om at det forblir uforstyrret? 100 000 år er ufattelig lenge. Spoler vi tilbake så mange år, var Europa i en istid, og menneskerasen hadde ikke satt fot på dette kontinentet. Aldri har mennesket bygd noe som har vart så lenge: Tempelet Göbekli Tepe i Tyrkia er til sammenligning 12 000 år gammelt, Stonehenge er rundt 5000 år og de eldste pyramidene 4600 år.

Finland er, som det første landet i verden, godt i gang med å bygge et permanent lager for høyradioaktivt atomavfall. Her skal 6000 tonn uran skjules inn i en uoverskuelig fremtid.

Sørvest i landet ligger øya Olkiluoto. I flere tiår har atomkraftverket med samme navn gitt strøm til den finske befolkningen. Noen få kilometer fra verket skal avfallet fra kraftproduksjonen nå få sitt endelige hvilested.

I Finland er det lite jordskjelv og ekstremvær, så på Olkiluoto bygges verdens første permanente oppbevaringssted for atomavfall for lagring av 6000 tonn i kobbersylindre. Når konstruksjonen ifølge planen blir ferdig rundt år 2025, skal det bestå av et tunnelsystem på 60-70 kilometer, 420 meter under jordoverflaten. Dette skal fylles opp og forsegles for godt. Kobbersylinderne finnene skal ha atomavfallet i, har vært et tema blant flere miljøbevegelser, spesielt i Sverige. Dette fordi holdbarheten på kobberet fortsatt ikke er bevist, og undersøkelser viser at den er mye kortere enn industrien gir inntrykk for. Kobberet vil bli påvirket av både varme og radiasjon fra avfallet, som kan eskalere korrosjonsprosessen. I 2018 ble dette diskutert i Sverige, hvor det hadde blitt utviklet en metode å oppholde atomavfallet på, ganske lik som i Finland. Miljødomstolen anbefalte den svenske regjeringen å ikke innvilge søknaden om satsing på prosjektet, før det finnes data på at kobbersylinderne ikke vil lekke.

På femtitallet ble elektrisk energi for første gang produsert av et atomkraftverk i russiske Obninsk. Siden fulgte mange land etter. I dag finnes det godt over 400 reaktorer i verden, og i årenes løp har atomavfallet fra produksjonen hopet seg opp.

Atomavfall av den langlivede typen og må forvares i årtusener før det er ufarlig.

Halveringen av strålefaren er størst de første århundrene, kan avfallet være skadelig hvis det på noen måte lekker ut. Vi erfarte i vår jobb med å stoppe utslippene til havet fra Sellafield-anlegget nordvest i England, at halveringstiden til f.eks. Technetium -99 er 213.000 år.

Ingen kan vite hvordan verden ser ut om hundre år, i alle fall ikke om 10.000 år.

Vi mener at i utgangspunktet må vi stenge ned all atomkraftproduksjon, men erkjenner at man allerede har avfall som må håndteres.

Ute på øya Olkilouto i Finland er budsjettet på rundt 5 milliarder kroner etter flere budsjettsprekker på atom-lagringsanlegget. Det internasjonale atomenergibyrået anslår at det finnes rundt en kvart million tonn høyradioaktivt avfall i 14 land og mer skal det bli, også i Finland.

I Norge plasseres avfallet i små sylindre som senkes under vann under nedkjøling, noe som funker bra ettersom vann isolerer strålingen. Etter nedkjølingen blir sylinderne tatt opp, og plassert inne på et tørrlager. Avfallet fortsetter å sende ut varmeenergi de første årene, så kjølesystemet må alltid fungere. Ved teknisk feil vil kjølingen stanse, vannet bli varmet opp, fordampe, og den radioaktive strålingen slippe ut. Dette skjedde i Fukushima i 2011.

Fra Fukushima, Japan.

Noen land velger å resirkulere atomavfallet siden det befinner seg store mengder energi i det, og dette forkorter også levetiden til de radioaktive stoffene. Dette gjør kanskje at mange tenker vi burde resirkulere i større grad, men heller ikke dette er uproblematisk.De vanligste reaktorene er ikke avanserte nok til å behandle så urene metaller. Likevel er det mulig å resirkulere atomavfallet ved å fjerne avfallsstoffene, noe Frankrike, Japan og Russland har ressurser til. Dette kan være fordi atomkraft er deres hovedkilde til energi, slik at de har prioritert finansiering av problemet. Mange land har flere andre energikilder, så de har trolig valgt bort denne kostnaden, men det er også politisk uenighet og usikkerhet. I tillegg er det en risiko for lekkasje ved gjenvinning av atomavfall, noe som har skjedd flere ganger i Sellafield i Storbritannia.

Radioaktivt avfall havnet i havet og ble ført med strømmene mot norskekysten og Barentshavet. Dessuten er det slik at selv om levetiden på radioaktiviteten forkortes, øker selve mengden avfall enormt. Dette er svært problematisk i et miljøperspektiv, ettersom det ikke vil være lagringskapasitet. I Russland har de til og med dumpet avfall i naturen fordi reprosesseringen økte mengden avfall i en så stor skala at de ikke hadde mer plass. I sum kan resirkulering ses på som en ressurs for kjernekraftindustrien, men et helseproblem for miljøet.

Vi mener at atomenergi er både for usikkert og for kostbart. Man må se på andre fornybare energikilder. Et ressurssterkt land som Norge bør fremme fornybar energi hentet fra naturen, og det er disse energikildene vi må utvikle og forbedre.

Lagring av atomavfall i berg vil aldri bli sikkert og ingen kan vite hva som skjer 10.000 år framover. Her ser vi oversikt over jordskjelv i Norden:

Før løsninger som sikrer dette avfallet 100% trygt er på plass, vil avfallet alltid være en enorm fare for mennesker, natur og fremtidige generasjoner. Man kan ikke løse et problem ved å skape et problem som er enda større.

Nedstengingen av Sellafield et år forsinket.

2020-08-03T10:00:00.000+02:00

Dr Adrian M. Simper, konserndirektør Strategi og teknologi i tilsynsmyndigheten Nuclear Decommissioning Authority

Som vi har orientert om tidligere ble vi enige med ledelsen ved Sellafield-anlegget at de skulle stenge anlegget senest i år , 2020. Vi fikk imidlertid en oppdatering fra britene nylig om operasjoner på Sellafield og virkningen av covid-19.

Planene ved Sellafield var at i slutten av dette år 2020 skulle den endelige nedleggelse av Magnox-prosesseringsanlegg bli foretatt. Men meldingen fra vi mottok fra Dr Adrian M. Simper, konserndirektør Strategi og teknologi i tilsynsmyndigheten Nuclear Decommissioning Authority har Covid-19 forsinket denne avtalte nedstegningen betraktelig.

Dr. Simper sier: - Veldig tidlig tok vi beslutningen om å stoppe driften fordi vi ikke kunne forutsi forløpet av pandemien og ikke ønsket å befinne oss i posisjonen der vi ikke hadde menneskene vi trengte for å drifte anlegget trygt. Siden den gang har vi vurdert om vi skal starte opp prosesseringsoperasjonene på nytt, eller om vi har gjort tilstrekkelige fremskritt til at vi kan styre det gjenværende drivstoffet på andre måter.

Dr. Simper sier videre: - Dessverre betyr den tapte tiden på grunn av covid-19 at vi ikke vil klare å fullføre nedstengingen innen utgangen av 2020. Nå vil antagelig nedstengingen være ferdig i løpet av 2021.

Per-Kaare Holdal fra Lofoten mot Sellafield sier som respons til Dr. Simper: - Vi har full tillit til de vurderingene de har gjordt med å stenge driften inntil videre, til anlegget har nødvendig arbeidsstyrke fullt tilstede og i drift. Holdal avslutter: - Vi har lært gjennom alle disse årene at de vurderinger britene gjør ut fra kompetanse og sikkerhet er til å stole på. Vi ser fram til den endelige nedstengingen i løpet av 2021.

Fra høyre: Dr. Adrian Simper, NDA og Per-Kaare Holdal, Lofoten mot Sellafield

Johs' arbeid gjør fortsatt innsats for miljøet

2020-01-13T12:40:00.001+01:00

Frederic Hauge og Johs Røde utenfor Galleri Avkroken

I dag 13. januar ville Johs Røde fylt 84 år . Dessverre døde multikunstneren og miljøforkjemperen i fjor høst. Men arbeidet hans gjør fortsatt en innsats til det beste for miljøet.
Johs hyllest til skreien "Urnomaden" hang i flere år på biskopkontoret i Bodø. Etter Johs sin bortgang ble det lagt ut til salgs på Facebook som en gave til Bellona.

Fra venstre: Gro Røde, Halstein Havåg, Bellona og emeritius biskop Tor B. Jørgsensen

Gaven ble overlevert i dag til Bellona av Johs Rødes datter Gro og biskop emeritius Tor B. Jørgensen, styremedlem i Lofoten mot Sellafield.

Det ble et varmt og godt møte da Biskop Tor B. Jørgensen og datteren til Johs Røde, Gro Røde, i anledning avdøde Johs bursdag, kom til Bellonas lokaler i Oslo for å overlevere en siste hilsen til organisasjonen han samarbeidet med siden 90-tallet.

- Synergien mellom Bellonas faglige kunnskap og Johs evne til å engasjere lokalbefolkning gjorde at vi i fellesskap virkelig nådde frem med arbeidet i Lofoten mot Sellafield, minnes Biskop Jørgensen.

Han har donert et bildet av gullbelagte torskehoder som han fikk av Johs i forbindelse med at han i 2007 ble biskop i Sør-Hålogaland bispedømme, og inntektene fra salget av bildet ble i dag overrakt daglig leder i Bellona, Hallstein Havåg.

Gro Røde minnes at inspirasjonen til bildet kom fra en gang da Johs kjørte bak en lastebil som mistet deler av lasten med torskehoder utover veien foran ham.

- Pappa var en aktivist på fiskernes vegne, som mente at menneskene ikke forstod fiskens vandring tilstrekkelig og at man ikke skulle tukle med dette skaperverket. Han la derfor gull på fiskehodene, for å illustrere at fiskeressursene våre er gull verdt, minnes hun.

Hun benyttet også anledningen til å takke Bellona for varmen faren opplevde i møtet med organisasjonen.

- Han ble utrolig godt mottatt av Bellona, og bare uker før han døde pratet han med Frederic Hauge om at han ville være med på Bellona sin aksjon mot oljeboring ved Trænarevet og om mulighetene for å laget et Bellona-kontor i nord, fortalte hun.

Hallstein Havåg takket på vegne av Bellona for det kjærkomne bidraget.

- Det var fint at vi i fjor fikk en positiv en avslutning på vårt felles Sellafield-arbeid. Nå blir det ryddet opp i Sellafield for godt og utslippsfaren vil bli historie. Det vil koste like mye som et norsk statsbudsjett og ta 120 år å rydde opp etter atomaktiviteten ved Sellafield, men arbeidet er endelig i gang og Johs engasjement er et sterkt testament på at det nytter å slåss for det man tror på, takket han.

Frederic Hauge uttrykker stolthet over å ha fått denne gaven og lover at den kommer til å gjøre nytte for Lofothavet.

Det er nå tatt initiativ av Johs nærmeste venner for en samling til sommeren i Lofoten for å minnes Johs. Da kommer hans bilder, toner og ord til å bli satt i fokus.

Miljøets lagspiller

2019-11-10T14:39:00.002+01:00

Tare har også gunstig effekt på miljøet, fordi den binder og resirkulerer næringsstoffer fra lakseoppdrettsnæringen og fanger CO2 i sjøen. Verden slipper ut altfor mye klimagasser, det fører til høyere nivåer av CO2 og dermed også lavere ph i havet (havforsuring). Taredyrking kan bidra til å motvirke disse negative miljøeffektene.

Foreløpig er næringen fremdeles i startgropen, og i 2017 lå tareproduksjonen i dyrkingsanlegg i Norge på 145 tonn. Dette kan ifølge forskningsinstituttet Sintef komme til å eskalere de neste tiårene. Det er anslått at Norge, innen 2050, kan produsere 20 millioner tonn tang og tare til en årlig verdi av 40 milliarder kroner. Det knytter seg imidlertid noen utfordringer til lønnsom produksjon av tare i våre farvann.
Tang og tare er gunstig i et klimaperspektiv fordi den konkurrerer ikke om plassen til å dyrke

menneskemat. Den kan dyrkes i sjøvann og krever verken ferskvann eller mineralgjødsel. Forskerne peker på at produksjonen av makroalger som tare er bærekraftig, uten bruk av ferskvann, fôr, gjødsel, sprøytemidler. Bruk av dyrket tang og tare som mat eller ingrediens i mat har derfor en svært stor betydning for miljøet.

Tare tar opp betydelige mengder næringssalter fra havet, og dyrking integrert med lakseoppdrett vil være en vinn-vinn-situasjon.

Resultatet er høyere biomasseutbytte per konsesjonsareal og muligheten for resirkulering av ressurser om biomassen brukes i produksjon av laksefôr.

Nesten 40 prosent av nitrogenet i laksefôret havner i vannet som ammonium, et næringsemne som tare gjerne assimilerer og bruker i biomasseproduksjonen.

Tare har jevnt over en veldig god smak, er frisk og spennende og full av antioksidanter, mineraler og vitaminer. Tare kan i fremtiden absolutt ha en plass på folks middagstallerken. Taredyrking kan være en klimaløsning i seg selv og et av svarene på utfordringen med å ha nok landareal. Dyrking av tare kan videre bidra til å rense uønsket utslipp av næringssalter, bidra til opptak av CO2, og bidra til å gjenskape oppvekstmiljøer for fisk og andre dyr der taren i dag er borte. Vi ser for oss dyrkingsarealer som skjulesteder for fiskeyngel og dyrkingsteknikker som kan bidra til kunnskaper om hvordan gjenskape tapte tareskoger, og her synes muligheter til en vinn-vinn situasjon der direkte verdiskaping samtidig bidrar til økte økosystemtjenester.

Forbrukerne blir stadig mer bevisst på at tang og tare er et alternativ for smakstilsetting i mat, og at råstoffet inneholder viktige næringsstoffer. Imidlertid er ikke tang og tare allemannseie i europeeres matlaging og kosthold. Skepsis er foreløpig et betydelig hinder for dette. For å øke konsumet av denne bærekraftige matressursen, må næringen utvikle et større utvalg av nærings- og smaksrike produkter som er attraktive for vestlige markeder.

Norsk Taredyrkerforening hadde egen stand under verdens største sjømatmesse i Brüssel tidligere i år. Bedriftene som var representert, var Austevoll Seaweed Farm, Lofoten Blue Harvest, Seaweed Energy Solutions (SES) og Norges Vel.

– Vi ble positivt overrasket over responsen vi fikk der og merket godt at foredlingsindustrien i Europa er på jakt etter nye krydder og ingredienser, sier Marit Gjerstad, som er en del av Norges Vel sitt Algeteam.

– Vi er så nye i bransjen, derfor viktig å skaffe erfaringer ved å delta på aktuelle messer og vi fikk mange kontakter som vi i etterkant har fulgt opp. Blant annet et firma fra Tyskland som ønsker vareprøver, sier hun.

Tare og tang kommer uten tvil til å bli viktige bidrag til framtidens matindustri, og i Regjeringens havstrategi er dette også ett viktig satsningsområde.

Produksjonen av tare er bærekraftig, uten bruk av ferskvann, fôr, gjødsel og sprøytemidler.

Livets verdier

2019-11-09T14:08:00.000+01:00

Jeg har nylig sett fimen "Chernobyl". En skremmende film fra virkeligheten. Atomfysiker Nils Bøhmer som uttaler seg til NRK på lenken over, var en av de avgjørende samarbeidspartnerne for oss.
Dessverre finnes det mange slike atomanlegg som er prestisjeanlegg og som er usikre "bomber" for menneskeheten og naturen. Økonomi og menneskelige feil blir ofte avgjørende og ting går galt.

Det som filmen "Chernobyl" bør være en lærdom for oss er at atomenergi ikke er redningen for jorden og framtiden. Etter nesten 20 års samarbeid for å fjerne truslene fra Sellafield, har jeg lært at et atomanlegg feiler og menneskene feiler. Ofte skjer det uhell på de mange atomanlegg som finnes i verden og de blir ofte forlenget levetiden på for å få mer økonomi ut av hver enkelt anlegg. Det har skjedd og kommer til å skje atomkatastrofer. Sellafield ble beskrevet av daværende prest i Stamsund Harold Holtermann, som "helvetes forgård".

Min nylig avdøde venn, Johs Røde, var en medkjemper i miljøkampen for å stoppe atomutslippene til havet. Og det var en stor seier for miljøet og havet da vi fikk britene til å stoppe utslippene av atomisotoper direkte ut i havet. Inntil i 2004 var dette en selvfølge, å bruke havet som atomsøppelbøtte.

Etter at atomutslippene ble vedtatt stoppet, tok Johs og jeg skøyta ut på yttersiden av Lofoten, utenfor Fuglhuken, en vakker junidag. Vi skrev disse refleksjonene på havet i 2004 denne nydelige dagen:
_______________________________________________________________________________
Refleksjoner etter Sellafield

De nordiske havområder er blant de mest produktive og reneste i verden, og vi ønsker at det skal fortsette slik. I så måte er vi veldige tilgodesett i Lofoten. Vi bestemte oss for at en refleksjon og oppsummering av konferansen måtte skje i det element som vi kjemper for, nemlig det rene lofothavet. Skulle vi få skikkelig torsk på denne tiden var muligheten størst på yttersiden.

Tankene etter konferansen og besøket ved anlegget i Sellafield er ikke hyggelige. Vi har fått forsterket inntrykket om et gedigent anlegg som består av meget gammel og topp moderne teknologi. Den gamle teknologien stammer helt fra etterkrigens dager. Astrid Arnøy, Johs. Røde og Harold Holtermann sitter med samme inntrykket. Dystert og skremmende.

Havforskningsinstituttet i Bergen har tatt målinger av konsentrasjonen av Technetium-99 (Tc-99) i hummer og tang som ga som resultat at det er målt en økning som en følge av utslippene fra Sellafield. Faregrensene som EU har satt på Tc-99 er 1250 Becquerel (Bq) pr. kg for voksne og 400 Bq for barn. Opp til 600 Bq pr. kg er funnet i tang. Den høyeste konsentrasjonen i hummer, og i sjøen utenfor Sellafield-anlegget er det mål hummer med 10 000 Bq. Det er gjort lite undersøkelse av opptaket av Tc-99 i fisk, og vi har behov for mer forskning i opptaket i bl.a. bunnfisk og fisk som lever av skjell, som for eksempel steinbit. Ut fra ”føre var prinsippet” må alle utslipp fra Sellafield-anlegget stoppes umiddelbart. Også ut fra prinsippet om vi kan tillate at noen nasjon tar seg den rettighet og bruke havet som søppelplass direkte ut i naboenes matfat.

Her ute på den friske og rene lofothavet oppleves kontrastene sammenlignet med Sellafield. Torsken biter, og måsene får sin del. Vi setter kasserollen på kok, og tyttebæra er klar for å sette spissen på smaksopplevelsen. Det er slikt vi vil at kommende generasjoner også skal få oppleve. Og fiskerinæringen i Lofoten og resten av Norden må ikke være nødt til å ligge ved kaia for at det europeiske markedet ikke vil kjøpe forurenset fisk. Det er nok at kjøperne har en mistanke om at fisken er forurenset.

Lofoten mot Sellafield har basert sitt arbeid på folkelig, uavhengig engasjement, kombinert med samarbeid med Bellona og andre faglige tunge instanser. Vi har også hatt en uvurderlig hjelp fra Nordland Fylkeskommune. Her vil vi trekke fram fylkesråd Alf Ivar Samuelsens innsats, bl.a. som leder i referansegruppen i prosjektet og markering av Nordland Fylkeskommunes holdning både innen landets grenser, og nå på konferansen i Sellafield. At Nordland Fylkeskommune stilte med to fylkesråd på konferansen, Heidi Sætre og Samuelsen, viser at saken prioriteres. Vi vil også trekke fram samarbeidet med Landsdelsutvalget og Norges Råfisklag. Og uten samarbeidet med Miljøverndepartementet med miljøvernministeren i spissen ville ikke jobben kunne gjennomføres av oss.
Konferansen ble ledet på en utmerket måte av fungerende biskop i Sør-Hålogaland, Tor B. Jørgensen. På vegne av Nordisk Råd innledet Asmund Kristoffersen, lofotværing, nå storingstingsrepresentant for Møre- og Romsdal.

Relatert artikkel
_________________________________________________________________________________

I 2018 ble truslene fra HAL-tankene med høyradioaktiv væske som kunne utgjøre 10 x Tsjernobyl fjernet. Atomanlegget Thorp ble stengt og det samme med Magnox.

Mine gode venner til minne: Johs Røde og Alf Ivar Samuelsen.

Per-Kaare Holdal

Økende interesse for sjøgrønnsaker

2019-11-08T14:01:00.000+01:00

Det er en økende interesse for sjøgrønnsaker, dvs. tang og tare, i Norge. Dette er en relativt lite utnyttet ressurs. Tare inneholder blant annet sunne mineraler, vitaminer, proteiner og fiber. Men som med all annen mat kan råvarer eller matprodukter som i utgangspunktet er sunne å spise bli det motsatte dersom inntaket overdrives.
Flere folkeslag har gjennom tidene spist tang , fordi de mente at det hadde en sunnhetsfremmende

effekt.Tang har blant annet vært en viktig ingrediens i kinesisk naturmedisin i 5.000 år, og i Europa er tang gjennom middelalderen og opp til nyere tid bitt brukt fordi man mente at den kunne kurere forskjellige lidelser. I de seneste årtiene har forskellige helsebevegelser tatt tangen til seg som kosttilskudd.

Forholdene langs norskekysten, er velegnet for dyrking av tare til mat av høy kvalitet. Foreløpig er det sukkertare og butare som dyrkes for kommersielle formål i liten skala i Norge i dag. Denne nye næringa er i sin spede begynnelse, men i vekst. Det pågår en rekke forsknings- og utviklingsprosjekt på området. I løpet av de siste 3 – 4 årene er det blant annet utført en rekke analyser på sukkertare og butare både fordi dyrkeren skal lære å kjenne sin egen råvare, men ikke minst fordi alle som driver virksomhet på næringsmiddelområdet står ansvarlig for at produktene er helsemessig trygge å spise.
Omega-3-fettsyrer viktige for hjernen. Hjernen har spesielt bruk for jod, jern, kobber, zink og selen for sin utvikling - Hjernens tørrstoff består av cirka 60% fettstoff, hvor minst halvdelen består av de flerumettede fettsyrer, som vi kjenner fra fiskeolje. Disse stoffer er derfor viktige i kosten når nervesystemet og hjernen utvikles hos fosteret og i de første leveår. Samtidig antas de flerumettede fettsyrer å være viktige for å holde nervesystemet velfungerende gjennom et langt liv.

Tangs innhold av spesielle kullhydrater som fuciodan og særlige steroler som fucosterol senker blodets innhold av fritt og bundet kolesterol. Det er velkjent, at en kost med meget flerumettet fettstoff senker kolesterol innholdet, og man mener at de brune alger er mest effektive, men vitenskabelig viten om dette er begrense.

Hvis vi tar utgangspunkt i helsedirektoratets råd til viktige næringsstoffer, ser vi at ved daglig bruk av tare gjør det lettere å oppnå anbefalt inntak av ulike næringsstoffer. Tare kan i all hovedsak anses som et vitamin -og mineraltilskudd. Når tare brukes direkte i maten, slipper man i tillegg å ta vitamin -og mineraltilskudd i pilleform.

Utfordringen med sjøgrønnsakene ligger i alle fall ikke i tilgjengeligheten. I Lofoten dyrkes og tørkes mye tang. Mer her.

Tang og tare kan virkelig gjøre hverdagsrettene dine mer spennende. Det er nemlig ikke bare trender som har fått gourmetkokkene til å ta sjøgrønnsakene i bruk på kjøkkenet sitt. Tang og tare er bærekraftig og miljøvennlig, det er så mye ressurser i havet som går ubrukt. Og dessuten er det jo godt.

Søl ble brukt tørket av vikingene, de hadde den med på lange sjøreiser. Den inneholder mye C-vitamin og holdt dem friske fra skjørbuk.

Tangmajones - Bruk: Til brødskiven, til rekesandwich, som dip til pommes frites/fish and chips, eller som dressing til salat.

Mer om oppskrifter her.

Dyrking av den blå åker er positivt for miljøet

2019-11-07T18:59:00.001+01:00

Norge kan utvikle tang- og taredyrking til en ny, stor næring. Industriell dyrking av tang og tare gir muligheter for produksjon av en biomasse som kan være utgangspunkt for mange ulike produkter og som kan bidra til å gjøre Norge mer selvforsynt med mat, fôringredienser og bioenergi. Tang og tare er primærprodusenter som kan dyrkes uten bruk av matjord, gjødsel, ferskvann, sprøytemidler eller antibiotika, og Norge har enorme kystarealer som kan brukes.

Om en forstår økosystemet, går det an å høste mye uten å gjøre skade på det. Da er det mulig å drive tareindustrien både på en økologisk og økonomisk bærekraftig måte.
Norge har enorme havområder og er dyrkingspotensialet stort, og vi har tro på at tare kommer til å ble en meget viktig matkilde for folk i framtiden.

Eksempel på anvendelser av tang og tare:

Mat og helsekost
Fôr og fôringredienser
Kosmetikk
Farmasøytiske produkter
Bio-kjemikalier
Bioenergi
Mineraler
Gjødsel og jordforbedring

Norskekysten er lang, med kaldt, næringsrikt vann. Med andre ord: Forholdene er svært godt egnet for taredyrking, og næringen kommer til å bli stor.

I 2017 var tareproduksjonen i dyrkingsanlegg i Norge 145 tonn, og i den skalaen har ikke næringen noen særlig innvirkning på miljøet . Men allerede i 2050 er produksjonen utregnet til å komme opp i 20 millioner tonn.

Listen over positive miljøeffekter av tare er lang: Tare kan motvirke klimaendringer og havforsurning ved å ta opp CO2, og renser havområde som er truet av overgjødsling fra landbruk, industri og fiskeoppdrett ved å ta opp næringsstoff.

I tillegg kan dyrka tare kanskje fungere som leveområde for fisk og andre viktige dyr langs kysten der den naturlege tareskogen er forsvunnet, og dermed stimulere til det biologiske mangfoldet.

Taren danner leveområde for en myriade av alger, fisk og andre dyr. Industrielle tareanlegg kan fungere som kunstige rev og lage leve- og beiteområde for fisk, noen som er særskilt velkomne langs den lange Norskekysten der de naturlige tareskogene har forsvunnet.

Utfordringen er at det ikke nødvendigvis bare er de ønsket artene som finner husly i tareanlegget.

Dersom kystkommunene setter av tilgjengelige areal for framtidig taredyrking, kan det bidra både til ny næring i kommunen og til et bedre miljø når det forvaltes på en bærekraftig måte.

Dyrking av tang og tare kan bidra positivt på miljøet ved:

Produksjon av biomasse som kan erstatte produkter laget av fossile råstoff
Erstatning av fôrproteiner dyrket på arealer som opprinnelig har vært regnskog
Resirkulering av næringsstoffer fra fiskeoppdrettsanlegg (IMTA)
Nye habitat for oppvekst av yngel
Re-etablering av tapte tareøkosystemer

I Lofoten er det i lengre foregått dyrking av tang og tare. Les mer her.

Fred over Johs Rødes minne

2019-10-31T10:30:00.000+01:00

Jeg fikk den glede å få ta del i ditt glødende engasjement gjennom mange år. Her taler du Petter Dass utenfor Downings Street «Skulle torsken oss feile, hva hadde vi da»

Du var ofte på telefonen og like inspirerende Det var alt fra lokalsykehus og til viktige innspill til det beste for miljøet som opptok deg. Du delte gjerne dine barndomsminner fra Langfjorden og de fikk tankene mine til å se andre sider av dagens verdensbilde.

Dine ord var: Vi er vanlige mennesker, du og jeg, som ønsket det beste for menneskeheten.

Dine kreative og gode ord, kraftige stemme kombinert med dine toner var nøkkelen som nådde fram til hjerte og følelsen til atomeksperter og topp-politikere.

Du var en god venn som hadde mye kunnskap som du gjerne delte. Det var alltid en glede og veldig givende å besøke deg og Inger-Anne.

Takk for den gode tiden du delte med meg. Jeg vil savne deg, kjære Johs.

Fred over ditt minne.

Din venn Per-Kaare

Johs Rødes innsats for den blå åker videreføres

2019-10-24T18:03:00.002+02:00

Miljøforkjemperen og multikunstneren Johs Røde døde mandag 21. november.

Hans innsats for miljøet og kampen mot Sellafield kan leses mer av i denne bloggen.

Johs Røde var meget opptatt av å bevare et produktivt og rent hav, beskytte kysten og kystkulturen.

Han var en som med sin kraftige røst, tilkjennega motstanden mot oljeutvinning i nærområdene til vår kyst og spesielt nordområdene. Lofoten skulle vernes for slik aktivitet.

Johs Røde gjorde en innsats for miljøet helt til det siste og nå ønsker vi, venner av Johs, at minne om han kan leve videre. Dette kunstverk av Johs Røde hang på kontoret til biskop Tor B Jørgensen i Bodø.

- Nå ønsker biskop Tor at arbeidet, i Johs sin ånd, fortsatt skal gjøre nytte for miljøet. Han utfordret Per-Kaare Holdal til å komme med et forslag. Det ble til ideen om å auksjonere ut dette særegne Johs-arbeidet til støtte for Bellonas arbeid med å bevare rent hav i Lofoten.

Dette ville Johs ha likt!

(størrelsen på kunsten er 83x53 cm)

Johs var betatt av naturens sinnrike innretninger og lagde følgende tekst til 8 forgylte skreihoder:

«Nu skulle vi få leve her ved denne "urnormadens" - skreiens - vandringsveg - en ferdaveg den har hatt i uminnelige tider uten GPS og satelittnavigasjon - ferdselsevne risset inn på "hard-disken" fra vår Skapers ånd -. dette må ikke skades. Lofoten anno 2006. Johs Røde.

Auksjonsbud kan legges i kommentarfeltet her, eller i Galleri Avkroken sin Facebook-side eller du kan sende ditt bud til Per-Kaare sin telefon 91 10 60 45 på SMS.

Budfrist er 12.12.2019 og hele inntekten av auksjonen vil bli overrakt til Bellona ved Frederic Hauge av biskop emeritius Tor Berger Jørgensen på Johs Rødes fødedag 13. januar og da i 2020.

Budene vil bli oppdatert her i sum og ikke i navn.

Bud mottatt den 4.11. kl. 14.15 - kr. 1.000,-
Bud mottatt den 12.12. kl. 18.30 - kr. 1.500,-

Minneord om Johs Røde

2019-10-24T10:18:00.001+02:00

Vår gode venn og medkjemper Johs Røde er gått bort.

Det triste budskapet ble mottatt denne uken. Johs valgte å stå fremst når det trengtes og kjempe for den gode sak. Det var spesielt i miljøkampen. Men Johs som fikk bruk for det lokale sykehus flere ganger var også en forkjemper for det lokale og nære sykehuset.

For Johs ble mange av hans handlingsplaner lagt ved kjøkkenbordet, sammen med sin kjære Inger Anne. Her fikk vi også den glede å delta i kreative og ikke minst konstruktive samtaler. Det var en glede å besøke deres hjem.

Stort engasjement

Johs har alltid vært en engasjert person. Han var fra Finnmark og gjennom hans bok “Mine tårer får de aldri” blir vi kjent med hans barneår og hans opplevelser av å være flyktning i eget land under krigsårene.

Johs ble imidlertid forelsket i Lofoten, ikke bare Inger Anne, men også i regionen, naturen og menneskene. Miljøkampen til Johs startet tidlig med å hindre det amerikanske atomkrigsskipet å få seile inn i Vestfjorden. Så fikk vi glede å kjempe sammen med Johs for å stoppe atomforurensning fra Sellafield. Dette gjaldt ikke bare Lofoten, men hele kysten og havområdene langs Nord-Atlanteren. Og det ble en langvarig kamp og med iherdig innsats lyktes vi.

Johs brukte sine ord og sin stemme til noe som vi alle kan være glade for. Johs' sin innsats, sin kunst og stemme ble merket og står fortsatt igjen som en bauta internasjonalt. Et rent hav og ivaretakelse av kysten og kystkulturen var Johs' brennende ønske.

Velfortjent heder

Johs var multikunstneren og mange offentlige institusjoner og hjem har fortsatt glede av hans meget kreative uttrykksform. Han ble også takket for innsatsen med Kongens Fortjenestemedalje, Flakstad kommunes kulturpris og Bellonas æresmedlemskap. Johs var mannen med den store stemmen som ble like godt hørt i Downing Street, Brüssel, i konsertsalen i hans barndomsbygd Langfjordbotn og ikke minst i sitt kjære Galleri Avkroken hjemme på Ramberg.

Hans stemme vil fortsatt høres gjennom den innsatsen han gjorde.

Helt til det siste var engasjementet for miljøet stort og han ønsket å bidra sammen med Bellona i kampen mot oljeboring på Trænarevet om det skulle bli nødvendig.

Vårt slagord var: “Together we did it ! "

Sammen gjorde vi det, Johs, og det var en ære og glede å kjempe ved din side.

Hvil i fred, kjære Johs.

Frederic Hauge og Per-Kaare Holdal

En stor takk for innsatsen

2019-08-25T12:49:00.001+02:00

Jeg har all grunn til å takke.

Jeg takker alle som var med å gjorde en innsats sammen med oss i kampen for å stoppe atomtrusselen som kunne blitt 10 ganger verre enn Tsjernobyl og ikke minst fikk vi stoppet utslippene til havet.

Atomnuklidet Technetium 99 ble sluppet direkte ut i havet fra Sellafield. Ved et felles press og samarbeid fra politikere, fagfolk og eierne fikk vi stoppet dette. Radioaktiv forurensning ble målt fra Sellafield helt opp til Troms og videre til Island og Grønland. Men takk alle samme som bidro, nå er det stoppet.

Vi har hatt et meget avgjørende samarbeid med Miljøverndepartementet ved statsrådene Børge Brende og Erik Solheim, fylkeskommunene Telemark, Rogaland, Hordaland, Møre og Romsdal, Nordland og Troms m.fl., lofot-kommunene og Lofotrådet, Bergen, Tingvoll kommuner, Nordisk Råd, Norges Råfisklag, Norges Sildesalgslag, Norges Fiskarlag, Nordland Fylkesfiskarlag, Tjeldsund kommune og mange flere kommuner. Og ikke minst vil vi takke media for fokus på saken og dette gjelder spesielt Lofotposten, Lofot-Tidende og media på Vestlandet.

Spesielt vil jeg takke Bellona, Nuclear Decommissioning Authority, Sellafield Ltd., Statens Strålevern, den britiske ambassadøren og et britiske departementet Climate change and energy for samarbeidet alle disse årene. Takk til biskop Tor, Nils, Robbie og Rex !

Vi har også fått direkte takk, Vi fikk takk for innsatsen fra Børge Brende:

En takk for innsatsen fra den britiske ambassade i Norge:

Den britiske ambassadøren Jane Owen

En takk fra sjefen ved UK's Nuclear Decommissioning Authority, John Clark:

Hilsen fra Sarah Fallon i august 2019, leder for International Policy for Nuclear Safety and Radioactive Waste Management i det britiske departementet Climate change and energy:

Per-Kaare, I will miss our "Norway Dream Team". It was a truly wonderful experience to work with you - the trip to your homeland was absolutely amazing, and I'll remember it forever. It was extremely inspiring to see your hard work and dedication to the cause of the environment, and the positive impact you made with it. If you would like to visit, my door is open!

Jeg er ikke ved veis ende i Sellafield-saken. Jeg jobber nå med en dokumentasjon av opplevelsene, erfaringene og ikke minst resultatet gjennom alle disse årene 2001-2019.

Per-Kaare Holdal

Vi nådde våre mål med Sellafield !

2019-05-26T14:06:00.003+02:00

Den formelle avslutningen av Lofoten mot Sellafield med norske og britiske aktører samlet på Scandic Svolvær onsdag 15. mai 2019. Foto: Knut Johansen

Det ble en verdig og fin avslutningsmarkering i Lofoten 15. mai.

"20 Years of InfoArena: The Power of Dialogue and Transparency".

Vi startet i Svolvær med følgende program:

08.30 Welcome Address - Eivind Holst Vågan Municipality Mayor, Regional Council Chair

08.40 Keynote speech - Robbie Huston and Per-Kaare Holdal, InfoArena Chair

Fra høyre: Robbie Huston, NDA og Per-Kaare Holdal, GcS Foto: Knut Johansen, Lofotposten

08.45 Together we did it! - Per-Kaare, Guardians of our Common Seas

09.00 Our Industry and the Environment, Kristel Pedersen, Insula AS

09.15 Sellafield/NDA: Then and Now - Steve Bostock Executive Site Director, Sellafield Ltd

and Adrian Simper NDA Strategy and Technology Director

09.45 Listening and Learning - Jamie Reed, Former MP for Copeland and current Head of Corporate Affairs, Sellafield Ltd

10.00 The Power of Science Diplomacy - Nils Bøhmer, Per-Kaare Holdal, Rex Strong and Robbie Huston, the InfoArena Dialogue participants

10.20 Future UK-Norway Partnership, Stephen Speed, Director Nuclear, UK Department of Business, Energy, Industrial Strategy and Ingard Amundsen, Norwegian Regulator DSA

De fire nære samarbeidspartnerne Nils Bøhmer fra Norsk Dekommisjonering, Rex Strong fra Sellafield LTD, ildsjel Per-Kaare Holdal i Lofoten mot Sellafield og Robbie Huston, public affairs manager i britiske NDA. Foto: Knut Johansen

Frederic Hauge i Bellona, dr. Adrian Simper i britiske NDA, ordfører Eivind Holst i Vågan kommune, og tidligere leder for naturkomiteen i Nordisk Råd Asmund Kristoffersen og Anna Kristoffersen. Foto: Knut Johansen

Jamie Reed (tv), Head of Corporate Affairs, Sellafield Ltd and Former MP for Copeland, og Stephen Speed, director Nuclear Directorate i department of Business, Energy and Industrial Strategy og den britiske ambassadør i Norge Richard Wood roste Lofoten mot Sellafield og Bellona for det modige og viktige arbeidet man gjennom 20 år har gjort gjennom dialog og samarbeid. Foto: Knut Johansen

Så var det lunsj med fiskesuppe i Henningsvær før vi satte kursen til Stamsund til det endelige punktum for samarbeidet.

(Foto: Harold Holtermann)

Program i Stamsund ved miljøsteinen:

(Environmental Stone) Community View,

- Welcome to Vestvågøy, Remi Solberg Mayor of Vestvågøy

- Asmund Kristoffersen Nordic Council

- Frederic Hauge Bellona Chair

- Thomas Elvebakk, tidligere skoleelv som var med på den første konferansen i 2002

- Richard Wood, the British Ambassador in Norway

Ordfører Remi Solberg ved miljøsteinen i Stamsund. Videre fra venstre: Per-Kaare Holdal, Sarah Fallon, Jamie Reed, Steve Bostock og Rex Strong. Foto: Harold Holtermann

Den britiske ambassadøren i Norge Richard Wood og ordfører Remi Solberg ved Miljøsteinen i Stamsund, Lofoten. Foto: Harold Holtermann

Robbie Huston, NDA (til venstre) og Rex Strong, Sellafield Ltd. (til høyre) mottar blankett med Vestvågøy kommunes kommunevåpen av ordfører Remi Solberg. Foto: Harold Holtermann

Mer om avslutningskonferansen i den britiske ambassade i Oslo 14. mai.

Det hele startet med en telefonsamtale fra Per-Kaare Holdal til Johs Røde. I et portrett-intervju stilte Lofot-Tidende spørsmål til Johs: - er det ellers noe du er opptatt av for tiden ?

Johs Røde hadde nettopp lest en rapport av Erik Martinussen, Bellona om atomutslippene fra Sellafield. Per-Kaare leste intervjuet i avisen og ringte umiddelbart til Johs. - Dette kan vi ikke tillate, dette må vi gjøre noe med, sa Per-Kaare. - Hva mener du vi skal gjøre ? spurte Johs. - Vi skal arrangere en konferanse og vi må få fram hva er det som skjer og vi må om nødvendig gjøre noe mer, var svaret fra Per-Kaare. - Vi skal ha med miljøvernministeren og fiskeriministeren, svarte Per-Kaare videre. For en gang skyld ble Johs målløs. Planleggingen startet høsten 2001.

Konferansen i Stamsund 15. januar 2002 fikk tittelen "Vi ønsker å vite og om nødvendig handle" - "We want to know and if necessary act". Det har gått mange år siden vi fikk vite at våre kyster og hav var radioaktivt forurenset av utslipp fra Sellafield. Vi har hatt gode medhjelpere og jeg vil først og fremst trekke fram miljøvernminister Børge Brende, stortingsrepresentant og leder i miljøkomiteen i Nordisk Råd Asmund Kristoffersen, biskop Tor Berger Jørgensen, Nils Bøhmer og Frederic Hauge fra Bellona, Ingar Amundsen fra Direktoratet for strålevern og atomtryggleik (DSA). Men mange flere har vært med oss i denne kampen. En stor del av arbeidet har vært å arrangere alle konferansene og møter og ikke minst finansiering av dette som Per-Kaare Holdal har hatt ansvaret for. Takk til alle som har bidradd med finansieringen. Her nevner vi først og fremst Lofotkommunene.

Men ikke minst takker vi de britiske departement Department of Business, Energy and Industrial Strategy og Departement of Energy and Climate Change, Bellona, Sellafield Ltd., Nuclear Decommissioning Authority, den britiske ambassade for samarbeidet.

Johs Røde takket i 2011 av for laget og ønsket oss lykke til videre med jobben for å fullføre den. Han var allikevel med oss på samlingen i Svolvær 2016. Per-Kaare Holdal, Tor Berger Jørgensen og Asmund Kristoffersen førte kampen videre.

Together we did it !

Together we did it !

2019-05-14T15:08:00.002+02:00

Vi hadde en god og verdig avslutningskonferanse i dag i Oslo i den britiske ambassade i Norge.

Det var ambassadører representert fra hele verden, offentlige personer fra norsk og britisk side, samt fra atomindustrien i Storbritannia. Nøkkelord som gikk igjen var å bygge tillit fra mistenksomhet, etablere respekt og åpenhet. - Det har vært en suksess mellom legfolk, næringsliv, eksperter og politikere som er verd en nærmere studie og som mange kan lære av, oppsummerte Stephen Speed, direktør ved Nuclear, UK Department of Business, Energy and Industrial Strategy.

Programmet var som følger:

Vi som har vært pådrivere, Tor B. Jørgensen og Per-Kaare Holdal, i denne prosessen fra Lofoten fikk takk og rosende ord fra den britiske ambassadøren Richard Wood, fra den britiske departementet ved Stephen Speed, Director of Nuclear, UK Department of Business, Energy and Industrial Strategy og fra våre medarrangører Bellona, UK Nuclear Decommissioning Authority og fra Sellafield Ltd. Biskop Tor ledet det hele slik han bruker å gjøre, - på en diplomatisk og oversiktlig måte. Tusen takk alle sammen. Deltakere var blant annet:

Mayor Christine Sagen Helgø Mayor City of Stavanger

Karl G. Johannesen Head of Project Norwegian Ministry of Trade,Industry and Fisheries

Iselin Fjeld Journalist and news anchor NRK Nyheter

Siri A. Meling Regional Director Fiskeridirektoratet region Sør

Mrs. Betina Pasquali de Fonseca Ambassador of Argentina

Fazlı Çorman Ambassador of the Republic of Turkey

Mr. Hrvoje Marušić Ambassador of the Republic of Croatia

Ms. Denisa Frelichova Ambassador of the Slovak Republic

Ambassador Tauchi Ambasador of Japan

Mrs. Anna Mária Sikó and Her Excellency’s husband Robert Summerfield Ambassador of Hungary

Wolfgang Behrendt First Counsellor

Ms Susann Nilsson Deputy Ambassador of Sweden

Mr. Jonas Paslauskas Ambassador of Lithuania

Mrs. Nancy Rossignol Ambassador of Belgium

Professor dr.philos Dag Jørund Lønning Rector The Norwegian University College for Agriculture and Rural Development

Wolgang Behrendt First Counsellor

Mr. Mikael Antell Ambassador of Finland

Kristin Elise Frogg Director Legal Affairs

Mr Bassem Saber Deputy Head of Mission Embassy of the Arab Republic of Egypt

Nå er vi på tur til Lofoten hvor avslutningsseremonien fortsetter i morgen i samarbeid med Lofot-kommunene og Lofotrådet.

The power of Dialogue and transparency

2019-05-11T22:55:00.003+02:00

Vi har endelig nådd våre mål:

stoppet utslippene av radioaktiv forurensning til havet som ble målt helt fra Sellafield, langs vår kyst helt opp til Hillesøy i Troms
fjernet trusselen om en mulig atomeksplosjon fra de gamle høyradioaktive tankene
Stoppet reprossesseringen ved Thorp
Stengt Magnox

Vi samles nå i Lofoten til et siste konferanse med følgende program:

Vi takker alle lofotkommunene, Lofotrådet, Bergen kommune, Troms Fylkeskommune og Tjeldsund kommune for støtten til vår siste konferanse og offisiell avslutning av Sellafield-arbeidet.

De radioaktive utslippene til havet var den største trusselen med radioaktive isotoper til våre hav og kystområder som hadde en halveringstid på 213.000 år. Technetium -99 ble målt i både tang og tare og skalldyr langs hele vår kyst.

Vi kan dermed sammen med våre samarbeidspartene feire et konstruktivt og givende samarbeid har ført til suksess både for våre britiske naboer og de nordiske landene rundt Nord-Atlanteren.

Nøkkelen til at vi lyktes var at vi fra Lofoten inviterte i januar 2002 først ekspertisen, Havforskningsinstituttet, sentrale politikere (intet mindre en to statsråder) Miljøvernminister Børge Brende og fiskerinæringen til Stamsund. Tittelen på konferansen var "We want to know and if necessary act". Konklusjonen var klar da Havforskningsinstituttet la fram de sjokkerende atommålingene. Miljøvernministern Børge Brende ble så engasjert at han kastet manuskriptet til innlegget sitt i bryggegulvet på Skjærbrygga så det smalt. Utenfor gikk kystflåten med sorte vimpler til topp og blåste i fløyta og Børge Brende ble ikke mindre oppilnet.

Biskop Tor til venstre som solid møteleder igjen. Her i Svolvær 2016. Øvrige fra venstre Per-Kaare Holdal, dr. Rex Strong fra Sellafield Ltd. og Robbie Huston fra The Nuclear Decommissioning Authority (NDA)

Vi fra Lofoten, Astrid Arnøy, Harold Holtermann, Johs Røde og Per-Kaare Holdal tenkte offensivt og planla å ta saken med på britenes bane. Vi planla dermed en konferanse i Sellafield. Per-Kaare Holdal var prosjektleder også på dette tidspunktet. Vi reiste i møte med miljøvernminister Børge Brende å la fram våre planer om konferansen i Sellafield. Han snudde seg til PC-en og sjekket kalenderen. - 22. og 23. april 2003 er jeg ledig, sa Brende. Dermed var datoene gitt. Vi reiste hjem og Per-Kaare startet med booking av konferansehotell og programmet.

En dag på slutten av året 2002 fikk Holdal en telefon fra Storbritannia. Det var fra hotellet i Sellafield, de kunne dessverre ikke la oss arrangere konferansen på deres hotell. - Eierne hadde vurdert konferansen og det var dessverre ikke mulig, var beskjeden fra hotellet. Holdal spurte hvem eierne var, jo, det var som mistenkt eierne av Sellafield-anlegget som eide hotellet.

Etter noen få dager, fikk Holdal igjen telefon fra England. Sellafield-ledelsen ønsket et møte. Holdal

reiste til Oslo og møtte britene i deres ambassade i Oslo. Det var tre personer fra ledelsen som ønsket en prat. Etter en nøye vurdering inviterte de allikevel oss Lofotværinger til hotellet, men det var en premiss; - de ønsket å være medarrangør på konferansen og det måtte være en balansert konferanse hvor begges syn kom fram. Vi hadde forståelse for skepsisen til britene. Dette var like etter at Frederic Hauge hadde vært å klatret i julegrana i London og Petter Stordalen hadde hengt banner på bruene i Sellafield. Vi presiserte at vi hadde en strategi som gikk på å framlegge fakta og at alle parter fikk si sin mening. Enighet om en felles konferanse ble oppnådd.

Vi var ikke eksperter på atomreaktorer eller Technetium-99 og det var derfor viktig å søke samarbeid. Vi fikk med Statens Strålevern, Havforskningsinstituttet og Bellona. I tillegg la vi opp en strategi med å søke samarbeid med kirken. Kirken står sterkt i England, noe vi fikk konstatert allerede i 2002 da vi inviterte oss til møte både i Downing Street nr. 10 og til den britiske kirke. Vi fikk dermed med Tor Berger Jørgensen på laget og han skulle være møteleder ved Sellafield-konferanse i april 2003. Biskop Tor har senere loset oss trygt gjennom konferanser både i Lofoten, Oslo, London og i Brüssel.

Siden det var en balansert konferanse var det selvfølgelig en co-møteleder fra den britiske kirke. Vi inviterte også daværende fylkesordfører i Nordland Fylkeskommune og lofotværing, Alf Ivar Samuelsen med på laget. Han var positiv fra første stund og deltok sammen med oss. Vi fikk også Nordisk Råd med oss og det var igjen en lofotværing som var i ledelsen i miljøseksjonen, Asmund Kristoffersen.

Sentrale personer til konferansen i Sellafield i 2003. Fra venstre bak: Erik Martinussen, Harold Holtermann, Frederic Hauge, Nils Bøhmer, Peter Osborne, Per-Kaare Holdal. I forkant fra venstre: Johs Røde, Astrid Arnøy og Alf-Ivar Samuelsen.

Dette ble starten på en lang ferd hvor utholdenhet ble et viktig faktor. Dette har også vært en meget kostbar reise. Vår prosjektleder Holdal og Johs Røde har hele tiden brukt ferie og fritid til dette arbeid. De har også måtte bruke en god del av sine egne penger til dette arbeidet, for en god del av dette arbeidet har også vært å forsøke å skaffe finansiering. Noe som dessverre ikke har lykkes alltid. Holdal har gjennom alle disse årene 2003-2019 hatt telefonmøter og to møter i Oslo årlig med britene for statusrapport. Bellona og spesielt Nils Bøhmer har vært en nøkkelperson for oss i arbeidet.

Samarbeid med britene gikk fra skepsis til konstruktiv dialog og det har vært nyttig for alle parter. Vi kan være stolte av dette arbeidet og vi er av den formening at det har hatt enorm betydning for miljøet og havet.

Vi fra Lofoten takker spesielt lofotsamfunnet, vår fiskerinæring, tidligere miljøvernministrene Børge Brende og Erik Solheim, de britiske departement, NDA og Sellafield Ltd. Og personlig takker Per-Kaare til Nils Bøhmer, Rex Strong og Robbie Huston for samarbeidet.

MEN: Takk for samarbeidet alle sammen.

Til Alf Ivar Samuelsen sitt minne.

Relatert artikkel

MDG leker med atom-knappen !

2019-03-26T21:25:00.000+01:00

Jeg har kjempet i mer enn 20 år mot atomtruslene og atomutslipp til havet. Enda i dag vet vi ikke konsekvensene av alle utslippene som har skjedd fra Fukushima og Sellafield blant annet. I dag ble jeg

virkelig bekymret etter at jeg fikk nyheten:

MDG ønsker atomkraft !

På det digitale landsmøtet i dag vedtok de å gå inn for å ta inn et nytt punkt om kjernekraft i MDGs partiprogram. I det nye programpunktet fastslås det at MDG «mener at moderne kjernekraftteknologi har en viktig rolle i det grønne skiftet».

Jeg er skremt og meget skuffet over at et miljøparti kan gjøre et slikt vedtak. Dette er i så fall slutten på miljøpartiet!

Moderne reaktorteknologi er like sikker som andre, mener de. Min påstand er at det finnes ikke sikre atomteknologi og det finnes ingen løsning på atomavfallet. Jeg er skremt over dette signalet og hvis MDG står for dette har de utspilt sin rolle i norsk politikk.

I dag jobber Norge med å rydde opp etter våre atomeksperiment og det koster oss skattebetalere 10-vis av milliarder.

Jeg har jobbet nært ved atomekspertene fra Storbritannia og Sellafield, og sammen med ansvarlig for oppryddingen ved Fukushima. Jeg har vært å sett på elendigheten som Tsjernobyl har ført med seg på nært hold. Store mengder radioaktive partikler ble slynget ut av reaktoren og spredt i omgivelsene og i atmosfæren. Verdens helseorganisasjon fastslo at 4 000 barn i Ukraina, Hviterussland og Russland fikk kreft i skjoldkjertelen som følge av ulykken. Ulykken fikk også følger i Norge. Tsjernobyl-ulykken illustrerer at kjernefysiske katastrofer har globale medisinske konsekvenser, og denne lærdommen er bør også MDG studere nærmere.

Mayak var stedet for Kyshtym-katastrofen, som på den tiden var den verste atomulykken i historien. I løpet av denne katastrofen eksploderte en dårlig vedlikeholdt lagringstank og frigjorde 20 millioner curies (740 PBq) i form av 50–100 tonn høyt nivå radioaktivt avfall.

Atomenergi er en energi-kilde som vil påføre kommende generasjoner enorme kostnader og i Sellafield har de jobbet i 50 år med opprydding og Nuclear Decommissioning Authority fortalte oss at det vil ta over 120 år for å bli ferdige. I løpet av denne tiden skal det brukes 120 milliarder pund, på størrelse med et norsk statsbudsjett

Å rydde opp etter atomindustrien er omfattende, krevende og dyrt. Bare i Norge, med våre fire små forskningsreaktorer, er prisen estimert til 15-20 milliarder. Andre land har mye mer avfall. World Nuclear Association estimerer at det er omlag 240 000 tonn brukt brensel rundt om i verden, men mengden øker så lenge vi produserer atomkraft.

Flere atomreaktorer som er i drift, jo større er sjansen for ulykker. F.eks. to av de største atomulykkene førte til at byer måtte fraflyttes og enorme landområder aldri kan tilflyttes igjen. Det finnes ingen sikre atomkraftanlegg, heller ikke det som MDG kaller for moderne reaktorteknologi.

Atomkraft tar lang tid å bygge, og investeringen må dermed tas lenge før man kan produsere kraft og enorme kostnader ved nedbygging når det er foreldet. Hvis MDG kommer med påstanden at dette er et miljøpoeng har de virkelig en jobb med å gjøre internt, ikke med å overbevise meg.

MDG har en del gode miljøpoeng, men mange av deres politiske innspill er som om Norge skal ta miljøbyrden alene ? Det hadde vært mye fornuftigere at MDG hadde jobbet internasjonalt for å redusere klimautslippene i kampen mot klimaendringene. Norske skattebetalere og industri kan ikke ta belastningen alene. Hva gjør MDG internasjonalt ? Det MDG burde ha fokus på er å få ryddet opp i alle verdens atomanlegg som er i ferd med å briste både hos våre naboer i øst og i andre nasjoner. Disse atomanleggene vil være en trussel for våre fremtidige generasjoner.

Per-Kaare Holdal

Hurra for Bergen kommune

2019-01-30T17:00:00.000+01:00

Vi fikk i dag en meget hyggelig epost fra Bergen kommunes miljøsjef. Støtten fra de er med å sikre en verdig markering og avslutning av miljøarbeidet vårt. Det er i tillegg veldig gledelig å lese om et slik miljøengasjement som Bergen kommune viser. De blir selvfølgelig invitert til avslutningsmarkeringen vår. Les eposten her.

Lofoten mot Sellafield v/Per-Kaare Holdal

Vi viser til deres brev datert 07.02.2019 vedrørende avslutning av Sellafield-arbeidet.

Bergen kommune vil takke for tilsendt informasjon og for invitasjon om å delta på den offisielle avslutningen av Sellafield-kampen ved den britiske ambassaden senere i år.

Det var mange engasjerte som prøvde å vokte vår «blåe åker» mot radioaktive trusler.

Jeg vil uttrykke både beundring og en takk til Lofoten mot Sellafield som nok er den organisasjonen som har stått lengst i striden!

Alle er egentlig avhengig av havet. For oss som bor langs kysten ville virkningene av radioaktive utslipp ha vært svært alvorlige.

På denne bakgrunn var også Bergen kommune aktive i «motstandsarbeidet» for flere år side. F eks markerte vi dette kraftig i forbindelse med Nordsjøkonferansen i 2002. Jeg deltok selv sammen med politikere og næringslivsfolk på et protestreise til Sellafield i regi av Neptun Netwoerk i april 2002. Her vedlegges til orientering noen skannede dokumenter som viser noe av Bergen kommunes arbeid med temaet.

Det er for øvrig flere år siden vi har vært aktive på dette feltet. Men nye felles trusler dukker opp også i havet – f. eks. marin forsøpling av plast. Dette er på mange måter en annen liknende og felles utfordring. Her har Bergen kommune vært aktiv og fikk sist juni et enstemmig bystyre til å vedta «Tiltaksplan mot plast- og marin forsøpling». Mer informasjon om vår tiltaksplan her.

Bergen kommune har igjen nylig meldt seg inn i KIMO- Kommunenes Internasjonale Miljøorganisasjon. Dette var som kjent et norsk initiativ som fremdeles er aktiv på marin forsøpling. KIMO var også en markant aktør i kampen mot radioaktiv forurensning. Jeg antar derfor at dere har kontakt med KIMO som sikkert også kan gi interessant bakgrunnsdokumentasjon til arbeidet.

Vi setter også pris på initiativet til å samle dokumentasjon om arbeidet mot radioaktiv ødeleggelse av havet og til at denne innsatsen avsluttes med en markering i regi av Lofoten mot Sellafield.

Vi ønsker dere lykke til videre!

Bergen 30.01.19

Med vennlig hilsen

Håvard Bjordal

Miljøsjef

Lofotkommuner stiller opp

2019-01-15T17:06:00.000+01:00

Vi planlegger en verdig og god avslutning på vårt arbeid gjennom disse år. Arbeidet må betegnes som en lykke for menneskeheten og naturen. Det offentlige har støttet oss hele veien og nå har Røst og Flakstad kommune som de første sagt at de ønsker å bidra til at vi kan arrangere en verdig avslutning av arbeidet. Vi håper på at andre også følger utfordringen:

Vi sto overfor trusselen at verdens største "barselseng" kunne bli radioaktivt forurenset. Men heldigvis bidro vi til at dette ble stoppet. Som miljøminister Børge Brende sa da vårt første mål ble nådd og "Miljøsteinen i Stamsund" ble avduket: " Dette er kanskje det første synlige bevis på en vunnet miljøseier".

Vi har lært utrolig mye i samarbeid og nøkkelen har vært dialog og konstruktivt samarbeid. Samarbeidet har vært mellom fiskerinæringen, våre kommuner og fylkeskommuner, våre sentrale politikere, den norske ambassade i London, fagekspertisen som Statens Strålevern og Bellona og ikke minst britene. Britene har vært med oss i en konstruktiv dialog og en ønsket løsning representert med den britiske ambassade i Norge, departement som Departement of Energy and Climate Change, International Policy for Nuclear Safety and Radioactive Waste Management, Nuclear Decommissioning Authority og Sellafield Ltd. Dette har vært nøkkelen til suksess.

Fra utenriksdepartementet i UK

Vårt arrangement planlegges til april eller mai i år. Men dette er fortsatt usikkert. Vi må få de riktige personer med og få fullfinansiert vår avslutning.

Tiden renner ut

2018-12-06T16:36:00.000+01:00

Ved åpningen av COP24 i Katowice presenterte Sir David Attenborough (92) et nytt sosialt medieverktøy som skal gjøre det mulig for enkeltpersoner over hele verden å samarbeide i kampen mot klimaendringer.
Sir Attenbourough sa blant annet:

" Dette er folkets budskap.

Tiden renner ut.

De vil at du, beslutningstakerne, skal handle nå.

De støtter deg,
sammen med det sivile samfunn som er representert her i dag.
Støtter deg i å ta tøffe beslutninger, men også villig til å gjøre ofre i sitt daglige liv.
For å gjøre endringer skje, lanserer FN ActNow.bot "

Her kan du lese talen til Attenborough.