walk live life. blogspot.com

Forskjeller og likheter!

2012-03-19T08:55:00.000-07:00

Nå har jeg vœrt her i Tanzania en stund og jeg har fått gjort meg noen observasjoner. Selvfølgelig må disse leses med en smule humor, men noe sant er det i dem allikevel...

TZ: Eeelsker å spille høy musikk tidlig på morgenen og kvelden (fra barer og butikker)
N: spiller ute på byen, vors- og nachspiel

Tz: Krydder i maten, piri-piri = suksess
N: Salt og pepper er en sikker vinner i de fleste hjem

Tz: banan
N: potet

T: i omeletten = pommes frites
N: grønnsaker, ost og skinke

T: du sier ikke nei til en invitasjon
N: Du sier nei, uten å mokke

T: Ved besøk kommer det fineste serviset på bordet, drikke/mat serveres i stua/ det fineste rommet
N: finner fram kjøkkenkoppen, kan drikkes hvor som helst

T: besøk kan skje spontant
N: invitasjon må kommer allerhelst dager i forveien

T: Gardiner knyttes i knute eller festes med en (i norske øyne) overdådig klype og henger midt på hvert vindu
N: persienner, ingen gardiner, gardiner festes til siden, lift- gardin

T: Flest mulig inn i en bil- alle skal med mellom A og B
N: kun for kjente, og ant. passasjerer overskrides skjeldnere.

T: kan se lenge på en person uten å bli flau hvis oppdaget
N: "Å herregud! Han/hun så at jeg stirret!"

T: Kroppskontakt= ingen fare!Fikk sitte på fanget til en jente på en Dala- Dala (mini-buss) :)
N: Kroppskontakt- allerhelst ikke og spesielt ikke med fremmede.

T: Størst er først- bare du tuter. Tut og kjør!
N: Dem med Audi må alltid kjøre forbi! Første mann/ kvinne til mølla!

T: Snike i køen= no problem. Dvs. mange står i kø uten å ha penger, har du penger synlig, får du hjelp ganske fort.
N: "DU? Unnskyld meg!"

T: Myggnetting nødvendig
N: Ingen myggnetting, ikke nødvendig

T: søndag: stivpyntet
N: søndag: comfy. klœr, turklœr, (ok da, noen pynter seg)

T: Stillhet når personer med høyere posisjon/ rang snakker
N: "vi er på samme nivå"- holdning, mindre autoritetsangst- hvis noen i det hele tatt.

T: Skoleuniform
N: Ingen skoleuniform

T: sparsommelighet og oppfinnsomhet
N: Vi kaster alt for mye- spesielt mat!

T: Utstillingsmodellene har kurver!! Stooooore hofteparti (hurra)!
N: Tynne, ofte anorekstiske modeller.

T: Hakuna matata
N: Ånei, jeg er to minutter forsinket

Sånn, da vet du det:)

2012-03-19T08:28:00.000-07:00

Endelig var det litt nett her i Marangu også :)

Siden sist har det skjedd en hel del her i Tanaznia og jeg lœrer mye nytt:

- Pedagogikken på skolen fortsetter å sjokkere...

- i leiligheta har doen så vidt begynt å fylle seg med vann- noe som tar ca. 1time,så da er det bedre å få trimmet biceps og diverse med å helle manuelt oppi sisterna

- musikkstudentene har reist hjem- det ble plutselig så stille uten dem...

- det lyner og tordner noe skikkelig til tider. Av og til så høyt at det rister i blokka...

- det har vœrt enda flere bilulykker her på samme sted, og det sies nå at nettopp dette stedet er besatt av trolldom. Tror du ikke, kommer lucifer mfl. og tar deg!

- jeg har vœrt på tur i regnskogen, ved grensa til Kili. nasjonalpark. Det var helt vanvittig fint! Desverre så har begge kamerabatteriene mine blitt ødelagt (pga. uregelmessig spenning?) og så, for å toppe det hele, så ble all- over linsa også ødelagt. Tidspunktet kunne ikke ha vœrt bedre, nå like før safari og to flotte fjellturer. Ja, ja jeg finner nok en løsning på problemet.

- YMCA i Moshi kan anbefales til alle som har tenkt seg hit på lav-budsjettur. 20.000 shilling pr. natt med frokost, håndkle, såpe og svømmebasseng! For all del: husk solkrem på kroppen og ikke bare i sekken når du slikker sol ved bassengkanten. Det kan fort bli smertefult!

- utested i Moshi --> the La Ligua. På tide å shake folkens!

- har også lœrt at man går ikke ute etter at mørket har falt. Det er mye bedre å vœre litt ekstra forsiktig.

- jeg har også innsett etterhvert at det er forskjell på afrikanske menn og norske menn. Det er ikke alltid så lurt å gi fra deg tlf. nr ditt til en som du tror bare vil vœre din venn... Giftering-trikset har jeg begynt å skjønne at bare er en vits. Det fungerer ikke som planlagt. Folk prøver seg uansett.

- man går ikke på pub som bare har en inngang og utgang som eneste fluktrute. Anne Helga og jeg skulle handle noen flasker vann. Plutselig hører vi et rart, høyt smell og før vi vet ordet av det oppstår det en slosskamp. En dame begynner å rope og kjefte på swahili. Jeg blir naturligvis redd og trekker lenger inn i puben. En mann ved baren sier "It's ok, hakuna matata." Heldigvis tok det ikke lange tiden før mennene var ute av puben og Anne Helga og jeg fikk stappet vannet i sekken og gått hjem. Bare så det er sagt, det var ikke så dramatisk som det kanskje kan høres ut som.

- det er ikke løver, slanger og andre dyr man skulle tro at er de farligste dyrene man kan komme over her, det er maur. Store maur som danner motorvei. De kan visst ta livet av mennesker. Frem med maurkverk!!

- vil du ha billigere pris så må du naturlig nok prute. Når jeg sier at jeg er lœrer i Marangu, senkes prisene betraktelig og går du med enn venn fra stedet, faller prisene ytterligere.

Er det noe mer du lurer på- så ppør i vei, forhåpentligvis kan jeg svare for meg :)

Bivirkninger er bedre enn malaria...

2012-03-07T06:05:00.002-08:00

Nå sitter jeg halveis på gråten her i leiligheten. I det siste har jeg fått noen rare utslett på kroppen og som nå viser seg kanskje å vœre en reaksjon på malarone-tablettene. Malarone er forebyggende mot malaria. Utslettene kalles (ifølge google) for urtikaria, også kjent som elveblest. Har hatt i snart en uke, men det er i de siste dagene det bare har blitt vœrre. Trodde først at årsaken var lopper i sengetøyet, men etter en halv sparyboks med "Doom", skulle alle former for insekter og parasitter vœre utslettet... så når jeg da våkner og ser ut som en eneste stor håven polakdott- så var også den mulige årsaken eliminert. I noen land i Afrika er det parasitter i vannet. Det gjelder også for Tanzania. Hvis jeg har forstått det noenlunde rett, så legges det egg i tøyet som da klekkes når det blir varmt. Eller noe sånt- ta det med en stor klype salt det siste der... Uansett, vi har ihvertfall fått tilbudet om å få tøyet vårt strøket etter vask. Men, som sta nordmenn, har vi tenkt til nå:
"Neeei, vi trenger da ikke å stryke alle klœrne! Det er da bare til å henge de ordentlig på snora!!"
Hehe, ja, ja vi har en del å lœre av de som faktisk er født og oppvokst her. På noen områder vet de garantert best!

Idag gikk Anne Helga (med-student) og jeg til Marangu Hospital. Der spurte jeg portvakten om hvor jeg måtte gå, for å få tak i en lege. Han plystret på en hvitkledd mann med neon-oransje vest. Han førte meg til en lege som stod og så på hva som foregikk på fotballbanen ved siden av. Der var det landsbruksmesse med fokus på dyrehold og dyrking.

Jeg blir introdusert for legen. Han snakket kun litt engelsk. Jeg hadde nok forestilt meg at legesjekken skulle foregå på et kontor, og ikke ute på gårdstunet... Men, det var jo en opplevelse det også...! Jeg viser legen bilder av noen av utslettene (de forsvinner på morgenen). Løsningen ble å gå ned på apoteket (må vœre den reneste butikken i hele Marangu), og kjøpe en eller annen form for salve mot allergi. Jeg fikk også beskjed om at det var bedre å ha utslett, enn å få malaria! Så hva utslettene kommer av, er det bare til å fortsette å spekulere i, men jeg kommer nok til å ha problemer med å svelge malarone en tid fremover...

Œsj, liker ikke å avslutte et innlegg med henge-geip! Så litt mer oppløftende nytt:

Vannet strømmer i rørene annenhver dag mellom 20:00-20:30. Hurra for det! Idag har vi fått en ny komfyr- hvor alle funksjoner virker (lurer på hvem som har ofret sin komfyr til oss??). Det skal bli godt med hjemmelaget brød og noe annet enn suppe og stekemat. Hehe :)

Vi har også fått en ordentlig kjetting på gitterdøra vår, som gjør at det blir vanskeligere for eventuelle uvelkomne gjester å bryte seg inn. Følelsen av trygghet, selv om den ikke nødvendigvis i virkeligheten er ekte, er det en kjœrkommen installasjon :D

Ellers så går livet her nede, bedre og bedre for hver dag. Marangu er ikke så ukjent lenger, og det å bevege seg rundt alene- er ikke skummelt lenger. Folk hilser og er nysjerrige. Gikk alene opp til Marangu Gate i forrige uke (ca. 5,2km en vei)- det var rene folkevandringen som møtte meg. Tror jeg må ha hilst på minst 100 personer på 2,5 timer. Innmari morsomt,og det er noe av det jeg elsker mest ved denne kulturen, at det går an å hilse på hverandre uten å ha noe spesielt i gjerdet. Jo lenger opp jeg kom til Marangu gate- begynte skolebarna å si "give me chocolate." Da svarte jeg at jeg ikke hadde noe sjokolade. Noe som var en liten hvit løgn, for i sekken hadde jeg to salver med Kvikk-lunsj! Hehe, litt ekstra motivasjon for å nå målet er kjekt å ha :D

Nei, den turen var kjempe fin og kan anbefales til alle som skal klatre Kilimanjaro. Bestill rom på Marangu Hotell (vanvittig fin utsikt mot Kili forresten), og ta en ekstra dag (eller to) og gå til gaten og sett av tid til å gå i Marangus jordgater. Det er sjarmerende og utrolig hva du finner i de mange super stores og butikker. Mandag og torsdag er det også marked. Lover deg at det er en opplevelse! Prut litt, men ikke for mye. Folk her er fattige, så hvis du har de ekstra shillingene som kanskje ikke skaper de største hullene i budsjettet, så prut med empati... Selvfølgelig gjelder dette ikke fattige studenter;)

Nei, nå får det vœre nok for denne gang! Macen smelter snart her hehe ;) Da gjenstår det bare å si: "Badai!" (senere - altså, sees senere, om en stund). :D

2012-02-23T04:56:00.000-08:00

Nå sitter jeg på pc-labben på Marangu Teacher College. Pc'ene har ihvertfall ikke flatskjerm, og heller ikke noen innmat. 2 av 10 virker. Det er heldigvis bedre ingen!!

Dagene går så fort her nede i Tanzania. Imorgen har jeg vœrt her i 4uker allerede! De to første føltes ut som en eeeevigheeeet, men nå flyr jo tiden!! Det er både positivt og negativt og jeg er redd for å bli sittende med følelsen "hvorfor gjorde jeg ikke mer mens jeg var i Tanzania?" når jeg kommer hjem til Norge. Heldigvis har dagboka fått noen utfylte sider, som vitner på at jeg opplever mer enn nok :)

Denne uka har nok en gang vœrt preget av streke inntrykk. Mange skjer når jeg er på skolen og det er ting jeg ikke kan skrive om pga. taushetsplikten. Desverre! Det har også vœrt mer død i Marangu. To stk. skal trolig ha blitt skutt og drept på byen den siste uka. Ikke noe kjekt, ettersom Marangu ikke er den største plassen for å si det sånn... Regelen er å ikke bevege seg ute når det er mørkt. På "bolle-søndag" brøt vi den regelen og gikk hjem i mørket. Det var ikke langt, men vi gikk med en maks-puls. Det jeg skal si nå er ikke rasistisk, det er et faktum: På dagtid hilser de fleste på hverandre. På nattestid, er saken noe annerledes. Da hilser ingen. Ikke for å vœre uhøflige, men rett og slett fordi du ikke ser hvem det er du hilser på! Litt komisk, samtidig er det litt ekkelt. Litt gatelys hadde ikke gjort noe...

Men over til noe annet. Det har vœrt litt trøbbel med leiligheta vi bor i.Med alt fra renslighet (lopper i pute og tepper, nå kanskje madrasser...) til problemet med vann. Igår ble alle problemer tatt opp med rektor, og idag kom det tre karer for å inspisere. Inatt skal jeg sove litt bedre, madrassbunnen min er hel igjen!! :D

Hugyiene (?) er vanskelig her. Selv om vi "baccer" og baccer og baccer, vasker hender, hud og hår- blir vi allikevel syke. Magen er ikke helt i vater for tiden, og nå har en forkjølelsesliknende greie kommet i tillegg. Prøvde noe nytt med klassene jeg underviser i på tirsdag- å håndhilse på 84 stk. er kanskje ikke det smarteste man gjør her, desverre. Allikevel var det verdt det :)

Til helgen er det ingen store planer for min del. Kanskje gå en tur opp til Marangu Gate (inngangen til Kili- nasjonalpark), trene litt, slikke litt sol på terassen, ta en tur ned på hotellet og spise en ok middag- der har de også dusj (HURRA!!). Marit og Anne Helga planlegger å gå til første camp på Marangu-ruten. Skulle gjerne ha blitt med på det, men jeg må spare penger slik at jeg har råd til hele ruta...

April blir tilsynelatende en travel måned, med safari (Serengeti, Ngorongoro krateret m.m), klatre Mount Meru og så gå Machame-ruten. Men, før den tid venter restene av februar og hele mars. Allermest gleder jeg meg til 1.april. Da får jeg besøk fra Norge!! Det blir stas!!:D

Håper du som leser dette har det kjempe fint hvorhen du er i verden. Riktig fin opplevelsesrik torsdag til deg :)

Nå må jeg "driste" meg ned til byen for å kjøpe kontantkort (nei, det ikke farlig egentlig- bare uvant å gå alene...). Vodacom er helt crap for tiden, får ikke sendt sms hjem til Norge, og det å ringe koster rett og slett som noen ville ha sagt- heroin! Men, det er som alle infødte sier til oss "remember, you are in a developing country". Det er helt sant- og det gjør tilsynelatende store problemer litt mindre...

2012-02-16T23:51:00.001-08:00

Nå sitter jeg ved kjøkkenbordet. Kjøleskapet lager lyd, noe som betyr at det faktisk er strøm akkurat nå. På bordet er voksduken byttet ut med en brun og orangsj kanga. Kanga er stoffstykket som utgjør det velkjente akrikanske omslagsskjørtet. Gardinene i rommet her jeg sitter, er noen pompøse noen, i sterk turkisblå farge med barokk-lignende mønster. Gardinene holdes sammen av noen enda mer pompøse ”klesklyper”.

Ute kvitrer fuglene, biler og en og annen motorsykkel kan høres fra jordveien som ligger litt ovenfor leiligheten. Hanen som vi alle, allerhelts vil at skal ende opp på tallerkenen, galer titt og ofte, i tide og utide! I vinduskarmen kan jeg faktisk bare telle en stykk. død møll…

Nok hverdagsskildringer!

Her i Marangu har livet begynt å roe seg ned litt etter tre ufattelig spennende, men travle uker. På tirsdags ettermiddag fikk kroppen min nok, og jeg orket ikke annet enn å bare ligge på senga, sove og høre på musikk. Jeg sov og sov, og da natten kom, var det faktisk ikke noe problem å sove da heller!! Dagen etter var jeg like trøtt,så det er helt tydelig at nok er nok, og at man ikke kan eksponere seg for nye ting hele tiden. Det fungerer bare ikke i lengden, du trenger tid på å fordøye alt det du opplever.

Livet her i Tanzania er totalt annerledes enn det jeg lever i Norge. Alt hva vi har rundt oss er annerledes. Ting har kanskje samme form og funksjon, men allikevel er designet forskjellig. Husene er forskjellig- du har alt fra villaer, murhus til jordhytter. Veiene, menneskene, butikkene, luktene, lydene, rutinene- rett og slett alt er forskjellig. Det eneste som er det samme uansett hvor man reiser, er musikken på Ipoden. Den er lik, og den skaper trygghet.

Som sagt så er alt annerledes. Dette inkluderer også maten vi kjøper. Brødet for eksempel er kun hvitt, og det lager bare propp i systemet, og dets siste funksjon er faktisk å stoppe sulten. Hvis den i det hele tatt klarer det. Ved lunsjtider i Norge, hvor man bare kan ta seg en brødskive eller et knekkebrød, går vi her rundt og lurer på ”hva skal vi spise nå?”. Så lunsjen her består stort sett i bananer, mango og avokado og hvis det ennå skriker i tarmene, ligger nødprovianten i kjøleskapet. Kvikklunsj!

Men, jeg kan egentlig ikke tillate meg å klage på hvor sulten jeg er. På skolen er det mange elever som ikke får ordentlig med mat. Familien har kanskje ikke råd til at barnet deres både skal gå på skole og i tillegg skal ha mat der. For noen er maten på skolen, det eneste måltidet de inntar i løpet av en hel dag. For andre igjen, kan det hende de ikke får mat i det hele tatt i løpet av hele dagen! Resultatet er at de ikke klarer å lœre like mye, de blir slappe og klarer ikke å holde seg våkne. Å holde seg våken her, er helt nødvendig for at de skal kunne ha sjangse til å bestå eksamen i standard 7. 90% av elevene i Tanzania skal visst ha strøket på den eksamenen. Det er krise.

Disiplin ved skolen er en stor kamel/elefant/giraff å svelge. Det eksisterer litt for mange pekestaver i tre her. De blir ikke bare brukt til å peke med, for å si det sånn. En elev i min klasse hadde en slik stav på pulten sin. Jeg spør hva den brukes til og får egentlig ikke noe svar. Jeg spør om den blir brukt til å slå med- men får bare noe mumling til svar.

”Can I break it?”

”yes…”

”May I break it? Is it ok if I do so?” spør jeg igjen for å dobbelsjekke at jeg faktisk får lov til det.

”Yes.”

Så da legger jeg staven på tvers over låret, knekker den som om det skulle ha vœrt ved til et bål, går bort til klasseromsdøra og kaster den ut. I mitt klasserom skal alle føle seg trygge!

Det er ikke enkelt å komme hit som student og prøve å forstå seg på alle kodene som eksisterer her. På kveldene sitter vi på stua og diksuterer og diskuterer alt fra hva vi har erfart, opplevd, tenkt og sett. Det er vanskelig å sette seg inn i en annen kulturs tenkemåte, og så kan det hende at vi tror vi har forstått en situasjon på den riktige måten ut ifra et norsk ståsted, men så må vi prøve å forstå den samme situasjonen fra et tanzanisk ståsted. (Hvorfor gjør de sånn? Hvorfor er det slik?). Av og til blir vi litt klokere når naboen vår kommer innom. Hun har vœrt i Norge og kan litt om vår kultur, og henne kan vi spørre rett ut om alt vi lurer på, uten å vœre (så) redde for å tråkke noen på tœrne.

Nå har kjøleskapet blitt stille. Da er det vel perfekt klima inni det, for det lyser fremdeles grønt på dataladeren, som betyr at det faktisk er fremdeles strøm!! Hurramegrundt for det! På tide å få fres på vannkokeren, og få i seg noen kopper te av typen Kilimanjaro Tea (den er fantastisk god og Twinings Earl Grey en høy gang!!).

Hakuna matata (ingen bekymringer), blir vel unntaket og ikke regelen i dag også... NEIDA!! Nå er det da fredag!! GOD HELG!!! :D

Små episoder og inntrykk hele tiden fører til kultursjokk.

2012-02-05T01:53:00.000-08:00

Mitt første kultursjokk kom på kvelden etter en rekke små hendelser som en registrerer, men som man ikke får tid til å tenke over før du har en ledig stund for seg selv. Utdrag fra dagboka:

På vei hjem fra skolen i dag kom det 3 små jenter mot oss. Hun ene sa:

H: ”Mjambo?” (Hvordan går det?)

Jeg: ”Poa. Habari?”(Bra. Hvordan går det med deg?"

H: ”Nsuri. I have a pen…”(Bra.)

J: ”Woow youve got a pen. May I see it?” Setter meg på huk og jenta gir fra seg pennen litt motvillig. Hun var nok litt redd meg eller for å miste pennen sin. Pennen var en papp- penn uten noen form for blekk eller bly! Til tross for at det bare var restene av en penn, var hun utrolig stolt over å eie denne pennen. Tror det er status å bare eie en penn. I Norge strør vi jo om oss med penner, vi har penner liggende overalt. Og mangler vi så kan vi bare gå å kjøpe. Denne jenta hadde ikke råd til det. Episoden gjorde et sterkt inntrykk på meg, tenk å vœre så stolt over å eie en penn?! Vi må stoppe oss selv i å gi ting til barna her nede. Ryktet sprer seg som ild i tørt gress og vi har hørt historier om maranguere som har fått gaver og som blir utstøtt i samfunnet. Mye på grunn av sjalusi.

I dag fortalte Wendy at to gutter hadde druknet der hvor vi badet i jungelen forgje dagen. Helt grusomt, 20 og 17 år. De kunne antakeligvis ikke svømme. Det er så mye død her. Enten er det HIV/ AIDS eller trafikkulykker eller fall over bål i hjemmet. Det er så ”far from” norsk virkelighet som det kommer. Men, folk er glade og muntre for det, livet går videre… pole- pole (sakte-sakte).

Her var det noen omkom senere i løpet av helga. Tragisk. Foto: Wendy Meyer

Fantastisk stilig! Foto: Anne H.

Hos Flora i går, ble vi (marit og jeg) vist hvordan vi skulle bruke de nye kangaene våre. Jeg fikk til og med prøve å bœre sønnen til Flora på ryggen på afrikansk vis. Vanvittig tøft, men jeg var livredd for at knutene skulle gå opp! Han likte det visst for han ville sitte-ligge der lenger. Det er bra for et barn å vœre nœr moren sin, og på ryggen kan barnet kjenne morens hjerte og føle seg trygg.

Litt om alt her i Marangu- uvitende og litt "blue"

2012-02-05T01:24:00.000-08:00

I dag har vœrt en intens dag- med mye inntrykk, mange nye fjes og mange nye måter å gjøre ting på. Veldig uvant, samtidig er det veldig spennende!

Benjamin kom litt før avtalt tid, som var klokka 0900. Men, jeg hadde allerede stått opp to ganger før den tid. Første gang var klokka 03:00 på natta- da for å slippe inn Marthe, Pelle og Mari. Helt i ørska viste jeg dem rundt i leiligheten. Husker ikke så mye fra det akkurat! Gang nr. 2 var da musikken strømmet inn i rommet og jeg tenkte ” Hva?? Det der er ikke lyden på min alarm?!! Så da fikk jeg litt panikk og måtte finne den alarmen og slå den av før noen andre våknet. Etter noen lange sekunder innså jeg at lyden kom utenifra. Helt vill lyd og flott musikk! Jeg har aldri snoozed så lenge før- i hele 2 timer… ja, ja godt jeg er en early bird!

Ikke hvor er Willy men, hvor er Marit?

Leiligheten vi bor i syntes jeg ikke var så ren da vi kom. Men, etter en visitt i en bolig i etasjen under så forstår jeg at vaskingen her er det ikke noe å klage på! Der var det slitt og møkkete. Det er vannmangel og når det vaskes, vaskes det i kaldt vann. På kjøkkenet har vi 10 stk. bøtter med vann i og ute på kjøkkengangen har vi en 200liters dunk. Dette er pga av vannmangelen- det kan regne om natten, men dette fordamper om dagen. Vi har allerede begynt å snakke om hvor heeerlig dette hadde vœrt med en dusj akkurat nå! Svette, innsausa i solkrem og trøtte etter en lang reise. Men, jeg prøver å holde munn om det, hvorfor skal vi kunne dusje hver dag, hvis ikke alle andre kan det? Vi er ikke overordnet de fastboende.

Fattigdom er det her, men den er ikke så ekstrem, enda. Jeg haddde sett for meg mennesker mer slitte klœr, tiggende, og uten mål og mening. Det kan hende at noen av dem er uten mål og mening, men allikevel er jeg overrasket over hvor fint kledt de er. På skolen var det bare å skamme seg, stille opp i joggesko, t-skjorte og piratbukse, jeg var blant de verst kledte der for å si det sånn…

Antall elever i et middels stort klasserom 40-60 stk.! Gitter til vinduer og vannlekasje i taket. Hmm hvordan blir det når regntiden starter?

Campus er stort med mange klasserom og ikke minst elever. Utearealet er velholdt, hver klasse har sin flekk de tar ansvar for. Da vi gikk gjennom porten skulle jeg ønske at jeg hadde mørkebrun hud, sort hår og brune øyne. Jeg skulle ønske jeg kunne bli en av mengden, uten den kritthvite huden, det røde håret og solbrillene. Menneskene her er forresten så utrolig pene og de bildene vi skaper hjemme i Norge om afrikanere, har ingen fot i denne virkeligheten i hvertfall.


Kartet er malt på veggen, slik at ingen skal kunne ta det med seg...

For eksempel er mange i Marangu veldig sjenerte, men alle hilser på hverandre. I Norge ville denne holdningen bli oppfattet som tafatt, uinteressert og kanskje litt rar. Jeg vil nok heller si nordmenn er rare, vi hilser kun på fjellet og hvis vi hilser på en fremmed på gata vil vi umiddelbart tenke : hva er det du vil med meg? Hva har jeg gjort deg? Hva slags baktanker har du egentlig? Du kjenner deg kanskje igjen, jeg kjenner meg selv igjen i det hvertfall. Dessverre.

Tilbake til leiligheten. Den er stor, synes jeg. Den har 3 soverom med skap. Vinduene står åpne hele tiden for aircondition har vi ikke. Marit og jeg deler rom, Marthe og Pelle deler et annet og Anne Helga har sitt eget. Toalett og dusj er separert. Vi får ikke skyldt papiret ned i toalettet, så vi kaster det i en tax- free pose ved siden av… he he. Vi må fylle opp dotanken for hånd. Igjen pga av vannmangel.

Det er laminat på gulvene, og under den ene sengen har de spart på å ikke legge noe. Vi kan le litt av det, men en shilling her og en shilling der blir ganske mye etter hvert.

I dag kjennes det ut som om vi har brukt en hel million med penger. Men, sånn blir det fort når man operer med hundre tusener av shilling. Vi vekslet 470 dollar i banken og kom ut igjen med en hel vill bunke sedler. Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Her står jeg med så mye penger kontant, mens de bak meg i køen nesten ikke har noen, selv om de er eldre enn meg.

Vi spiste lunsj på en lokal restaurang. Jeg gikk for en lokal variant, noe maismos med saus og kylling (Ugali). Kyllingen som skulle til pers, lå sammenbundet, levende på bakken da vi kom. Kyllingen her er ikke tuklet med som den i Norden. Den smakte eksepsjonelt!

Ut på tur i den store, ukjente verden- nœrmere bestemt, Tanzania!

2012-01-26T06:09:00.000-08:00

JIPPI, nå er 6 år med ventetid over!! Imorgen klokken 06:30 den 27. januar står jeg trøtt, nervøs, spent, anspent, og sist men ikke minst gira på OSL- Gardermoen. Endelig er det min tur til å reise til et fremmed land, en fremmed kultur og få oppleve oppturer og nedturer, sterke kontraster og få lœre på nœrt hold, ett og annet om livet.

Det er bare til å hoppe i det! Foto: G. Harveland

Jeg skriver at jeg har ventet i 6 år på denne anledningen. Men, egentlig startet ønsket om å hjelpe til i et afrikansk utviklingsland da jeg var ganske liten. Jeg kommer aldri til å glemme tv- reportasjen- barn som var så tynne, med utstående øyne, fluer i munnen, innsunke kinn og oppblåste mager. Så trøtte og sultne at de ikke orket å kjempe den evige kampen mot fluene. "Henrikke, slå av det der!" kom det fra de voksne husker jeg, det var ikke meningen at jeg skulle se de bildene. Allikevel tror jeg at det var viktig at jeg fikk sett det lille glimpset av en helt totalt fremmed verden for meg. Siden da har jeg sagt til meg selv og til andre at "jeg vil hjelpe til hvis jeg kan hjelpe og så lenge de ønsker min hjelp."

Utvikling eller avvikling? Det er spørsmålet... Foto: H. Løkke-S

Nå skal jeg altså til en forholdsvis liten landsby i Tanzania som heter Marangu. Marangu ligger på rundt 1900 m.o.h og ved foten av verdens høyeste frittstående fjell, Kilimanjaro. Jeg skal ha lœrerpraksis på Daranjani (?)- ungdomsskole. Sammen med 4 andre studenter skal vi bo i en nyoppusset leilighet på campus, hvor de nettopp har fått installert en nyvinning, nemlig en vannpumpe! Tanzania er et av verdens fattigste land, og noen av de største utfordringene landet står ovenfor er infrastrukturen. Derfor må vi blant annet regne med strømbrudd og nettproblemer og kaldt vann i dusjen. Og for å vœre helt œrlig, så tror jeg at det skal gå nokså greit- hvis ikke blir jeg skuffet over meg selv. Jeg reiser ikke til Tanzania for å leve slik jeg gjør her i vesten, jeg vil ut å oppleve ytterkantene, så hvis jeg fikk velge, ville jeg ikke hatt noen vannpumpe heller, det er garantert noen andre som trenger den mer enn oss studenter... Men, det er jo så lett å sitte her i en tipp topp moderne bolig og mene noe om vœr og vind og verden, og forestille seg hvordan ting er og kommer til å bli, med medias bilde og egne og andres tanker og ideer som eneste referanse.

Jeg tror ikke at det blir bare plankekjøring framover... Foto: G. Harveland

Jeg er en dagbok-jente, det er så mye lettere å huske de små øyeblikkene og de detaljene man glemmer ved de store, når man skriver dagbok. I en dagbok kan du skrive rett fra hodet og hjertet, uten filter. Hœrlig. Uansett, i dagboka skal jeg skrive ned alle fordommene jeg har før jeg reiser, noen er nok helt uten holdepunkt i virkeligheten... uten at jeg vil gå nœrmere inn på dem nå. Jeg håper at jeg får en hel masse erfaringer som kan hjelpe meg senere i livet, og som gir meg et annet perspektiv på tilvœrelsen og en dypere forståelse for andre menneskers samfunn og kultur.

Yes, Henrikke! Er du klar for et gigantisk "smack in the face"? JA. NÅ ER JEG KLAR, må bare huske støvler og solkrem...

Sommerekspedisjon dag 9

2011-09-11T11:49:00.000-07:00

Dag 9 Bleskestadmoen- Mostøl

Turen var en eventyrtur fra ende til annen. Fra idylliske Blekjestad, gjennom bjørkeskog og grønnkledde sletter. Over broer som kunne ha vœrt broa til Trollet og de 3 bukkene Bruse. Sœtere med mye sjarm. En hadde en gammel stålbøtte over pipa. Sauene stod nysjerrige og redde rundt stølene. Når de rister av seg vannet som fester seg til pelsen, lukter det våt frisk ull. En lukt som står som en kontrast til lyngen.

Men, la meg starte fra begynnelsen. Jeg våkner til 18 C inne på hytta. Ute er det duskregn. Klœrne har ikke tørket (som jeg vasket dagen før), men jeg følger regelen om å alltid ha et tørt skift i sekken, så da blir det våte klœr å gå i. Det gjorde ingenting, for turen i dag har bare vœrt en eneste stor opptur, bokstavelig talt!

Bjørkeskog

Fra Blekjestad må man først gå igjennom en bjørkeskog. Det er utrolig fascinerende å se alle trœrne, grønne og hvite. Det er også spesielt å legge merke til hvordan naturen endrer seg fra tykk skog til tynnere og lavere, for til slutt å befinne seg over tregrensa hvor det ikke er noen trœr. Når man vinner høydemetere, er det så fint å kunne skue utover landskapet. Legge merke til fjellene og hvor forskjellige og like de er. Noen ser ut som om de kunne ha tilhørt fjellkjedene i Sør-Amerika med rette gråsvarte linjer dekket i litt grønn mose og hvor fjellet er kuttet rett av. Andre fjell er slipt av isen og har runde myke kanter. Ofte ser man ”små” steiner som det ser ut som om noen har drysset over slettene, nesten som krydder på pizza :)

Gammel sti

Stien mellom Blekjestad og Mostøl er som om å bevege seg i Asbjørnsen og Moe’s land. De fleste av oss har sett innledningen til de gamle filmene om Reve Enka og den Syvende far i huset. Akkurat et slikt landskap er det jeg har beveget meg i idag. Grønt og frodig. Store flotte elver langt nede i dalen. Gamle kjerreveier hvor det i sin tid har mest sannsynlig blitt fraktet utstyr med hest.

Støl med et spann over pipa.

Det var også spesielt når man kommer ut gjennom en lav bregneskog og går på sti som kryper oppover i dalsiden, og går over en litt slitt trebro, og plutselig ligger det en sœter rett framfor en. Når jeg gikk lurte jeg på om det ville bli som i gamle dager, hvor man ble bedt om å komme inn til kaffe. Dessverre for meg, var det ingen som inviterte meg inn. Stølene var folketomme, bortsettifra en. Jeg hadde krysset en død sau og tenkte at jeg måtte melde ifra. På en liten støl sitter det en gammel mann med kaffe og en avis og koser seg inne, hvor det er tørt og varmt.

Jeg banker på døra. Ingen kommer og åpner. Jeg går til vinduet hvor jeg så mannen og begynner å veie med armene. Det funker og mannen kommer for å lukke opp.

”Hei! Jeg ville bare melde ifra om en død sau! Jeg har ikke telefon-nummer eller dekning så jeg får ikke meldt ifra til noen. ”

”Hei. Ok, bare vant lite granne du så ska eg henta noke å skriva med. Hadde saoen nakjabjødla?” spør han meg da han kommer tilbake.

”Eee hva sa du nå…?”

Jeg var ikke forberedt på den tjukke Sands-dialekta og måtte beklage meg minst tre ganger før jeg forstod hva det var han spurte om! Jeg visste ikke om sauen hadde "nakjabjødla" eller ikke, men han fikk notert merkelappen til sauen/lammet ihvertfall. Da formalitetene var i orden, lurte han på hvor jeg skulle. Jeg fortalte om ruta mi og da lo han godt...

Veien videre var like fantastisk til tross for at regnet aldri ga seg. Jeg tok en matpause på en stein med den flotte utsikten. Jeg følte meg som verdens heldigste og rikeste menneske. Tenk at jeg har muligheten til å gjøre dette! Jeg vil ikke ha byttet dette mot noe.

Rommet på Mostøl...

Hytteboka: Vi blir gjerne med på musejakt!

Like før vannet koker- O du lykkelige!

Jordan vet hvordan!

Etter en dag med null opphold fikk jeg endlig fart i peisen og klœrne fikk tørke!

Real Turmat, te-poser, hyttebøker og dagbok- på tide med refleksjon!

"Men- de som har tegnet denne tegningen vet jeg da hvem er!!"

Mostøl turisthytte- ble brukt av motsandsmenn under 2 verdenskrig!

Summer Expedition day 8.

2011-08-26T10:05:00.000-07:00

21.07.11 Holmavasshytta- Bleskestadmoen
Dette er et veldig personlig innlegg, men jeg tror det er viktig å gi et œrlig inntrykk av hvordan det er å vœre på tur.
This is a quite personal note. However, I think it is important to describe the realty of hiking...

Mennesket setter sine spor i naturen.

En flott elv er tørrlagt. A massive river is gone.

Dagboksnotater/ Diary:

Nå sitter jeg i solveggen og nyter de siste varme stråler på en stund, ifølge vœrmeldingen. Bleskestad overgår alle forventninger! Dette er et helt vanvittig idyllisk sted. Sœtern ligger midt i en eng omkranset av bjørkeskog og Rogalands-typiske fjell. Jeg hører sauebjellenes klang, langt unna.

Hvorfor ikke ta et bilde mens man krysser en elv?

Right now I'm enjoying today's last warmth from the sun. According to the weather forecast there isn't going to be much sun for a while... Bleskestad exceeds all expectations! This is an truly idyllic place. The Cottage is located in a meadow surrounded by birch forests and Rogaland-typical mountain. I can hear the sound from the bells that the sheep are wearing.

Bleskestadmoen/Blekjestadmoen

Restaurert

I dag fikk jeg tatt mitt første ”all natural” bad- DET var kaldt, men nødvendig… Jeg skyldte også noen av klœrne og satser på at de tørker til i morgen. Jeg har fått en giga vannblemme på høyre fot, og mine tåneglers tilstand er ikke noe bedre. Knœrne verker som vanlig, men strekken på skinka har ikke vœrt irriterende nå :)

Today I took my first "all natural" bath- IT was cold, but necessary ... I even washed some of my clothes and are now hoping that they will be all dry tomorrow morning. I've got an OK sized blister on my right foot. Luckily, it is not painful at all! My knees are in the same condition as they have been for a while, hurting.

Litt møkkete... :) just a tad dirty...

Turens verste og også eneste vannblemme!

Turen i dag ble noe annerledes enn jeg hadde trodd. Den var kortere (i antall timer), mest nedoverbakke, myr, skog-grense og glatt. Jeg holdt på å ramle opptil flere ganger og plumpet uti. Et lite sekund uten konsentrasjon er farlig- i den forstand at man gjør feil som kan få store konsekvenser. Jeg tok en risk en gang for mye i dag. Lavt blodsukker og tørste er ingen god kombinasjon.

The trip today was different than I had imagined. It was shorter (in hours), mostly downhill, through marsh, crossing the forest boundary and quite a few passages were really slippery. I tripped a thousand times- which is annoying because you get scared. "Oh oh almost broke my foot there!" . A small second without concentration is dangerous, in the sense that you make mistakes that can have serious consequences. I took a risk once too much today. Low blood sugar and thirst is not a good combination.

Målet for idag!

Tankene i hodet i dag var tunge, egentlig. Jeg syntes ikke at det var noe gøy å gå og jeg forstår ikke helt hvorfor jeg gjør dette mot meg selv. Hva er det som driver meg videre?

En ting er sikkert og det er at jeg blir innmari glad når jeg ser målet for dagen, eller når jeg kommer til landemerket som sier at ”nå har du ikke langt igjen!”

My mind was actually quite heavy today. I did not enjoy the hike and I don't really understand why I put myself into this situation. I wonder what keeps me going?
One thing I can say for sure and that is that I get really happy when the destination of the days hike is within reach! "It isn't far now and you have never been closer!"

Jeg tror jeg blir alene her på Bleskestadmoen ikveld :-( Synes ikke det er noe stas å vœre alene på hytta.

I think I'm going to be alone here on Bleskestadmoen tonight :-( I do not like to be all by myself in a cabin...

Summer Expedition day 6 and 7.

2011-08-24T04:41:00.000-07:00

19.07.2011 Haukeliseter- Holmavasshytta Antall fisk: 0

Destination: Holmavasshytta

Dagen etter blir forkosten masse knekkebrød med sjokoladepålegg og bacon-ost . Kaffe til 20kr. Jeg er supertrøtt da jeg starter og klarer selvfølgelig å gå feil på anleggsveien!

The following morning, my breakfast was loads of Ryvitas loaded with chocolate spread and bacon-cheese. I also bought a tiny cup of black coffee for 20NOK (expencive). I'm really tired when I start hiking and manage to walk in the wrong direction!

Møter en gjeng med pensjonister som syntes jeg holdt et raskt tempo. De tok meg nesten igjen i første justeringspause. Med Crispo (sjokolade) i lomma, fortsetter jeg og prøver å ta igjen en person med blondt hår foran meg.

”H.g når kommer jeg til å nå henne gijen?!” Videre møter jeg to rogalendinger som har overnattet i telt. De er forundret over kvinnen foran meg i løypa.

”Dagstur til Holmavasshytta?!?!”

On my way I meet some old couples telling me that I am keeping a quick pace. They caught almost up with me whilst having todays hike first adjustment break. With Crispo(chocolate) in my pocket, I continue hiking and try to catch up with a person with blond hair ahead of me in the trail.
"When am I going to catch up with her?" Furthermore, I meet two people from Rogaland who have stayed overnight in a tent. They are amazed by the woman ahead of me:
"On a day trip to Holmavasshytta (the hut) you say ?!?!"


Kista/ the Coffin?

En liten stund senere, tar jeg endelig dama igjen! Janne :D

Janne hadde på seg et kult Norrøna vind-sett og liten sekk med ”Lifeventure”-regntrekk på ryggen.

”Skal vi slå følge?” Det gjør vi. Janne vil ikke gå og bli våt og vurderer å ”bare” gå til rutas høyeste punkt. Underveis er Janne og jeg ute av stand til å beskrive naturen rundt oss med ord. Flotte farger, snø, daler og masse vann i fossene.

A little while later, I finally catch up with the lady! The lady goes by the name Janne: D

Janne was wearing a cool Norrøna wind-set and small rucksack with a "Lifeventure" rain cover on her back.

"Shall we hike together?"

From that moment on we hike together for the rest of the day. Both Janne and I find the nature that surrounds us, almost impossible to describe. Great colors, snow, green valleys and lots of water in the waterfalls.

Janne!

Idyllen varer ikke lenge og etter den første bora begynner oppturen. Det gikk rett og opp. Jeg trodde hjertepumpa skulle sprenges da jeg prøver å holde Jannes tempo som kan i senere tid beskrives som lett jogg! Vi tar noen småpauser underveis, heldigvis, spiser sjokolade og mandler.

Jeg husker at jeg tenker når jeg ser oppover- over stavene ”Er det mulig?! Er det enda mer oppover nå? Tar det aldri slutt?”

Orientering av kartet ble også vanskelig ”Er det kista?”

Picture perfect does not last for long and after the first bridge- hell is loose. The trail just went straight up towards the heavens. I thought that my heart was about to explode when I try to keepup with Janne. Her hiking tempo can be described as a light jog! We take some mini-breaks to eat some chocolate and almonds to keep the blood sugar stabil.

Krykkene måtte jeg kaste foran meg, for de ble mer i veien enn til hjelp. Sliten, ville keg egentlig følge T-merkingen over elva men Janne foreslo å krysse den litt lenger oppe. Det viste seg å vœre en rett avgjørelse for alle andre som hadde gått samme vei hadde gjort det samme.

I remember thinking when I look up, over the poles: "Is it possible?! Is it even more up now? Does it never end? "
Orientation of the map seemed even more difficult this day than any of the previous("Is that the Coffin (a peak)?"

We continue walking or jogging if you like and not long after we are standing face to face to the worst pass I have ever seen! Snow, a furious river and giant rocks. I wasn't feeling too comfortable just then. With the backpack on one side of a rock and me on the other not much was running through my mind.
I also had to throw my "Crutches" in front of me because they were causing more trouble than help .Tired and not thinking clearly I want to cross the river where the red T's were. Janne does not agree and finds a better place to cross. Everybody we met later on had made the same decision.

Vi kommer oss igjennom i et helt stykke begynner det å regne mer enn det allerede gjør. Lue og hette blir løsningen :D

Langt borte ser vi Holmavatnet hvor hytta skal ligge. Allikevel tar det minst 1 timer før vi endelig er framme. Underveis snakker Janne til sauene som løper som besatt. At de ikke knekker beina?! Janne siterte også dikt mens vi gikk ”Undrer meg over hva som er bak de fjelle” (eller noe lignende). Utrolig koselig.

We get through the pass in one whole piece and the weather gods congratulates us with even more rain. Rain jacket on, cap and hat- the only solution : D

Far away we can see Holmavatnet where the cabin will be located. Still, it takes at least 1 hour before we finally arrive. Along the way, Janne talks to the sheep but they just run away like mad! Wonder why their legs do not break? Janne is not a boring person. She is creative and while we hike she sings and quote poems. Oh good memories!

Hytta var øde og forlatt. Mens jeg setter meg ned, lettere deprimert etter endelig å ha innsett hvor langt jeg har igjen av turen min, får Janne fyr på peisen. Varmen sprer seg i hytta og humøret stiger. Når Janne disker opp med herlig,rykende varm rett-i-kroppen kakako er livet slettes ikke så vœrst allikevel.

Under dagens etappe har jeg også klart det utrolige- fått en strekk i den ene muskelen på den sør-vestlige halvkule. Janne er dreven i yoga og vi tøyer og bøyer inne på stuegulvet for å finne ut hvordan vi skal få løst det ”nervepirrende” problemet…J

Tusen takk for turen Janne. Du er en fantastisk kvinne som jeg er glad for at jeg kan kalle sjelevenn!

The cabin was deserted. As I sit down, slightly depressed after finally realizing how far I have left to hike, Janne is making a fire in the fireplace. The heat spreads throughout the cabin and the mood rise together with the temperature. When Janne serve delicious, steaming hot hot-chocolate- life isn't that bad after all (it's great actually!).

Thank you so much for letting me hike together with you Janne. You are an amazing woman that I am glad that I can call soulmate!

20.07.11 Hviledag/ a days rest =boooooooring!

Tidsfordriv / making the time pass...

Summer expedition day 4 and 5.

2011-08-20T08:48:00.000-07:00

Dag 4. Litlos- Hellevassbu Antall fisk: 0

Krykker, gamasjer, våte støvler, gjennomvåt sekk, gjennomvåt bukse men tørr og god på overkroppen.
Foto: G. Harveland

Dagboksnotater:

Dagens etappe startet friskt kl 10:00 i sterk vind og regn. Det gjorde faktisk ingenting! Knærne var gode idag, null problem. Fikk testet den nye jakka fra Montane. Den fungerte kjempebra! Turen idag tok 6,5 time med gode pauser. Det var innmari fint for Glenn rullet ut liggeunderlaget og serverte spekepølse og smil-sjokolade :D

Today's hike started fresh at 10:00 in strong wind and rain. But that was not an issue! My knees were good today, no pain. I finally got to test my new rain jacket from Montane. It worked great! The trip today took 6.5 hours with long breaks. In the breaks Glenn rolled out the sleepingmat so we could sit comfortably on the ground without getting cold or more wet.I also got served sausage and a Norwegian chocolate called smile!: D

Glenn leker med livet ( er på kanten av et lite stup).

Denne broa var litt ekkel å gå på fordi den var ikke 100% i orden. Glenn var gentleman og gikk først.

Så var det min tur. Tunga rett i munnen og prøve å ta livet med ro da vinden tar ordentlig tak og en kjenner at det er like før en mister balansen. Foto: G. Harveland

Foto: G. Harveland

Jeg liker best å gå i... drittvær! Når vinden tar ordentlig tak kjenner man at man lever!
Foto: G. Harveland

Første matpause. Liggeunderlaget er rullet ut. Ren og kjær luksus!

På hytta (Hellevassbu) er det masse folk. Spesielt er det hyggelig med to sveitsiske damer som har solgt nesten alt de eier og skal bare dra dit vinden fører dem. Hun ene var bekymret for bjørner og da kunne ikke jeg dy meg- jeg måtte servere en hvit løgn... " Ja, du vet at her på Hardangervidda er det fremdeles isbjørner. Etter istiden ble noen igjen ved Hardangerjøkulen (en isbred) som ikke trakk seg nordover." Jeg smurte på og smurte på historien og hun gikk rett på! Tilslutt måtte jeg bare innrømme at det hele var en bløff. Det resulterte i turens lengste latterkule. Idag har jeg ledd mye og er helt støl i magemusklene! :D Ellers så lukter ullsokkene j***ig, rett og slett. Helt syk stank!

There were a lot of other hikers at the cabin (Hellevassbu). It was especially nice to chat with two Swiss women who have sold almost everything they own and are gonna go wherever they feel like! One of them were worried about bears. I just couldn´t help it- I had to play a joke.
"Well, you know that here in the Hardangervidda there are still polar bears living here? After the Ice Age was still some left living near the Hardangerjøkulen (a glacier) who did not "move" up north." The lady believed me and finally I had to admit that it was all a bluff. It resulted in the tour's longest laughter. Today I have laughed so much that my abdominal muscles are sore!

Fyll fyring i peisen for å få tørket alle våte klær og vått utstyr.

Famous Grouse, kokesjokkis, solbærtoddy og frysefôr. Digg.
Foto: G. Harveland

Livet er rett og slett herlig!

Life is great- no doubt!

Dette oppsummerer hele ekspedisjonen men også denne dagen.
Foto: G. Harveland

Dag 5. Hellevassbu- Haukelister

Dagboksnotater:

Etter en lang natt (har problemer med å sove), vekket Glenn meg med hodelykta si 07:30 = TIDLIG!!
Det er det trøtteste jeg har vært på lenge! Men, Glenn og jeg var ikke de eneste morgenfuglene, på kjøkkenet satt latteren løst og kaffekjelen godt plassert på bordet. Dansker, nordmenn, belgiere og sveitsere i skjønn forening. Det var faktisk trist å si "ha det" til den flotte gjengen.

After a long night (I´ve got trouble sleeping), Glenn woke me with his head torch's 7:30 = EARLY!
It's the most tired I've been in a long time! However, Glenn and I were not the only early birds, this very morning the kitchen was filled with laughter and coffee pot were already on the table. Danes, Norwegians, Belgians and Swiss, in perfect union. It was actually sad to say"goodbye" to that great group of hikers.

Hmm hvilken steiner skal jeg velge gå på?

Glenn har kontroll på kartet og terrenget.

10min etter skjema la Glenn og jeg i vei nok en gang. Han lett til sinns, jeg trøtt men glad for å ha noen å gå sammen med. Vi holdt et "radigt" tempo med neseutblåsing og "miging" underveis. Nok en gang ble jeg påspandert fårepølse, kjeks, bacon-ost og nykokt kaffe!! Tusen takk!

10 minutes behind schedule, Glenn and I started todays hike. He happy and clappy (it was his last day hiking). I was tired but happy to have someone to hike together with. We held a comfortable pace (not to quick and not to slow). Once more I got offered sausage, biscuits, bacon cheese and freshly brewed coffee! Thank you!

Gamasjer er praktisk men også utrolig varmt!

Turen virket ikke sååå lang ( gikk en del rykter om ruta på Hellevassbu) og vi møtte noen hyggelige våte sjeler underveis. Jubelen satt løst da Haukeliseter var innen synsvidde. Vi brukte 6,5 timer, det skulle ha tatt 7 :)

The hike seemed shorter than expected (there was a rumor about the route at Hellevassbu that it was long and a bit complicated). We met some nice wet souls along the way. When we finally had Haukeliseter in our sight we let out a couple of cheers. We spent 6.5 hours on the route, it should have taken 7:)

Endelig, skiltet som leder til Haukeliseter.
Foto: G. Harveland

Litt aking må en jo ta seg tid til!
Foto: G. Harveland

Haukeliseter- Hardangervidda er krysset og første delmål er nådd. Hurramegrundt!

Takk for laget Glenn- du får det siste ordet om denne dagen:

Musikk på det indre og det ytre øret / music and the mind

2011-08-19T05:02:00.000-07:00

For English, please scroll down to the last video clip.

Et type spørsmål jeg har fått en del før, etter og underveis er: Skal du gå alene? Tør du det? Hvordan er det å gå alene?

Hvis du sitter hjemme og tenker at "søren heller, nå vil jeg på tur, men har ingen å gå med!" så er det bare til å pakke sekken, melde ifra hvor du går og legge i vei med eller uten følge (NB: velg rute etter evne/nivå). Velger du å gå fra hytte-til-hytte møter du (nesten) garantert mennesker. Velger du å telte, da kan det hende livet blir en smule mer asosialt, men du kan finne de flotteste plassene å campe og så finner du ut om du trives best i eget selskap eller andres!

Å gå alene har gått over all forventning! Den tyngste dagen var den første for da hadde jeg mange tanker i hodet, som jeg har skrevet om før. Jeg husker ikke helt når disse tankene forsvant men det var ikke mange dagene etter at jeg startet. Tankene ble erstattet med noen bra sanger og noen ikke fullt så bra... "Miiil etter miiiil", "Noen ganger er det all right, noen ganger er det all right, noen ganger er det heeelt all right, in the mooorning", "And that´s whyyyy I smiiiiile, it´s been a while....", "ooooptimiiiist, jeg veeet det går braaaa til siiiist..." (hehe)," It´s a beautiful daaay, the sun is shining. I feel goood, real goood and no ooone is gonna bring me down". Ja, du skjønner sikkert tegninga.

Det morsomste er at mange av disse sangene er sanger jeg overhodet ikke lytter til til daglig! Når man begynner å synge for seg selv, så finner man for det første ut hvilke tekster man ikke kan, og så hører man plutselig "shit, er det så falskt jeg synger?!". En sveitserinne, Anita, som jeg slo følge med i 1 dag, sa at man kan lure seg selv og tro at man låter som en superstjerne, ved å synge lavt for seg selv.

Uansett, musikken ble en motivasjonsfaktor og noen ganger- en irritasjonsfaktor. Noen sanger vil bare ikke ut av huet sånn som denne:

til slutt måtte jeg bare si til meg seg: NEI, den får du ikke lov til å synge på idag.

5 ganger til dagen x 28dager = 140 ganger!

"Man får det ikke mer morro enn man lager selv. Noen dager med korte etapper eller dager hvor man fremdeles har mye energi til overs på kvelden, eller dager hvor man har hviledag, må man grave dypt i skuffer og skap etter noe å gjøre. For meg var det verst å ha hviledag. Være på en hytte uten å gjøre annet enn å spise, prøve å ikke sove for mye, lese i årbøker og hyttebøker og lete etter sladderblader (de er det overraskende få av). Det går ok de første 3 timene på morningen før uroen setter inn. " Hva skal jeg finne på nå da?".

Da jeg kom til en hytte ved navn Vassdalstjørn var det en radio med ubegrenset strømkapasitet (hvilken luksus!!). Selv om det er godt å kjenne skogens ro og alt det der, er det også utrolig herlig å kunne vrenge volumet på max og slå seg litt løs på en ellers kjedelig hviledag...

English:

Questions asked when you meet people who wonder how it is to hike alone: How do you dare to hike alone? How is it to hike alone?

If you sit home and think "I really want to go hiking but I don´t know of anyone who would like to join me..." just pack your rucksack, tell your family where you are going, and just go hiking- alone or with a friend (Note: select the route according to ability / level). If you choose to go from hut-to-hut (http://www.turistforeningen.no/english/) you will almost guaranteed meet other people. If you choose to sleep in a tent,your life might get a bit more anti-social, but you can find the best places to camp. You'll find out very quickly if you are most comfortable in your own company or in others or if it´s equal.

Hiking alone has exceeded all expectations! The heaviest day was day 1 because I had many heavy thoughts in my head, as I've have mentioned earlier. I can not recall when those thoughts disappeared but it can´t have been many days after I started. Thoughts were replaced with some good songs and some not that good... "Miiil after miiiil"(a Norwegian song), "Sometimes it's all right, sometimes it's all right, sometimes it quite all right, in the mooorning"(also a Norwegian song), "And that's whyyyy I smiiiiile, It's been a while. ...","ooooptimiiiist, I know it will turn out well in the end ..." (another Norwegian song), "It'sa beautiful daaay, the sun is shining. I feel goood, real goood and no ooone is gonna bring me down"(Queen). And so on...

The funniest thing is that many of these songs are songs I really do not even listen to- only exception is if they are being played on the Radio! When you begin to sing out loud , you notice really quick what lyrics you can and can not. You also get aware of the sound of your own singing voice " Do I really sing this much out of tune?!"Anita, a Swiss lady, who I hiked together with for a day said you can try fooling yourself by singing out quietly. Then you will sound like a superstar, or at least thats what you think...

Anyway, the music was a great source to motivating myself. However, it could also be really annoying. It is hard to switch of the inner ear. Some songs just do get stuck on the mind: (video clip #1)

After singing that song every day(5 times to a day x 28days = 140 times in total!), I just had to say to myself: NO, it is not allowed to sing that song anymore.

"You get no more fun than the one you create yourself"( a Norwegian saying).

After days with short hikes or days where you still have much energy left in the evening, or days where you have to stay put to let the body recover you have to search the hut inside out to find something to do to make the time pass.The "resting-days" were a challenge to me. Being in a hut without anything to do but eating, try not to sleep too much, reading books of different quality, go searching for gossip magazines (there are surprisingly few left in the huts). The first 3 hours of "resting-day" are manageable but then life gets reeeeally boring. "OK, what to do next?"

When I came to a cabin named Vassdalstjørn there was a radio with unlimited power capacity (what luxury!). Although it is good to enjoy the mountains peace and quite, it's is also really wonderful to be able to turn the volume on maximum and let yourself loose on an otherwise boring day of rest... (video clip #2)

Summer expedition day 3

2011-08-15T09:45:00.000-07:00

16.07.11 Hadlaskard- Litlos

For English, please scroll down to the last picture.

Turen starter med å svare på et spørsmål turgåere aldri blir lei av å stille : Hvor mye veier sekken din? Denne morningen er det en nederlandsk mor som lurer. Og jeg svarer at den veier 25 kg. Hun blir tydeligvis litt sjokkert og forteller det videre til resten av familien på nederlandsk. Så spør hun om hvor langt jeg skal gå. Jeg forteller at jeg skal gå en 7 timers tur til Litlos. Og så kommer kommentaren ”Will you be able to make it in one day?!”. Som nordmann som er nesten født med fjellstøvler på beina, går jeg rett i forsvar. ”Of course I am going to make it in one day!!” svarer jeg nesten litt fornærmet. Klart jeg klarer det på en dag, eller det vil si jeg skal klare det- uansett hvor lang tid det måtte ta.

Opp og ned. Up and down!

Hardangervidda er kjent for sine lange flate sletter men denne dagen var det slutt på slettene og det bar rett inn i oppturer og nedturer, i terrenget. Med godt mot følger jeg elva og kartet. Opp, ned, opp, ned, inn gjennom et skar med vinkelkutta steiner, ned i en dal, opp fra dalen, enda mer opp og enda litt til opp- endelig på topp… NEI!! Er det mulig?! Er det enda mer oppover?!” Dette fenomenet inntreffer de fleste turgåere. Du går oppover, tror du nærmer deg toppen, for så å finne ut at nei, du er bare halvveis!

På stien til Litlos må jeg fram med musikken igjen og skrur opp volumet. Men, Tourist hadde sagt noe til meg som gav meg et lite stikk i magen. ”De tankene som kommer når du går, er tanker du trenger å tenke fullt ut, for hvis ikke vil de dukke opp igjen, gang på gang. Med musikk, så fortrenger du dem bare…”

Men, jeg velger å ”deale” med tankene ved en senere anledning og peiser på videre i terrenget. Timene går, jeg begynner å bli sliten og kan ikke finne den fordømte sommerbroa jeg skulle ha passert for lenge siden.

Skal jeg ta det med meg? Neeei, må tenke vekt, vekt, vekt og vekt/ Take it or leave it? Too heavy to carry...

Bare til å bite tenna sammen og fortsette.

Fram det kommer jeg. Først ser jeg et hustak i horisonten og blir skuffet da jeg ser at det er en gul hytte som er for liten til å være Litlos hytta. Litlos er en betjent hytte. Det vil si at de serverer 3 retters middag (dyrt for studenter), frokost (også litt dyrt for studenter), har strøm og ikke minst dusj! Å vite at man har muligheten til å dusje bort dagens og gårsdagens og dagen før der igjens svette, er motivasjon nok for de fleste meg inkludert :D

Litlos! Foto: G. Harveland

Sovesalen jeg har fått tildelt er ganske mørkt. Eneste lyset som er kommer fra vinduet i enden av salen. For å spare batteriene i hodelykta, velger jeg sengen som er like ved vinduet. Litt ensom, begynner jeg å finne fram tingene jeg trenger for å dusje. Skal jeg sove helt alene her? Når man går mange timer alene til dagen så ønsker man seg ofte litt sosialt in-put på kvelden. ”Ja, ja ” tenker jeg og finner veien til dusjene litt vemodig.

På badet er det en annen som også har benyttet seg av tilbudet. Jeg begynner å prate i vei om det ene og det andre, tredje og det fjerde, på engelsk . På Hardangervidda er jo alle utlendinger. Etter vel 10 min på stotrende engelsk, ser jeg at damen har på seg en grønn Devold T-skjorte. ” Excuse me, but where are you from?” ”Kristiansand” får jeg til svar. ” Hahahaha jeg er fra Sandnes!”. Dette utløser en god latterkrampe hos begge parter både da og senere i peisstua. Så det finnes visst nordmenn også på vidda!

Etter den lange 3minutters dusjen, er jeg tilbake på den mørke litt ukoselige sovesalen. ”Hva skal jeg finne på nå da? Jeg gidder ikke å lage middag i dag. Må spare på gassen og ute er det ikke bra vær lenger så da blir det bare ekstra kjett å koke seg noe vann”. Jeg finner ut at en siesta må være nyttig og bra tidsfordriv.

Ikke lenge etter at jeg har lukket øyene kommer det en litt høy mann inn gjennom døra. ”Hei!” hurra nå blir jeg ikke aleine allikevel, tenker jeg.

”Hei, vett du om dårr e nogen på den andre sovesalen?”

”Hmm det tror jeg ikke at det er, men jeg er ikke sikker altså…”

Mannen går for og se og jeg tenker ”fillern, da blir jeg aleine allikevel da.”

Men, så feil kan man ta! Ikke lenge etter komme han tilbake igjen og spør :

”- E de greit for deg at eg såve her?”

”-JA, herregud, er du gal! Klart du kan!” svarer jeg med en gang kanskje litt for overentusiastisk.

Dette er da altså Glenn som kom inn gjennom døra. Vi blir sittende å snakke om hvor vi har gått ifra og hvor vi skal, hvor mye vi bærer og så videre. Det største temaet er vel turutstyr som vi begge hadde god peiling på. Å holde seg oppdatert på turutstyr blir til en lidenskap. Gode/dårlige merker, vekt, smarte løsninger, mindre smarte løsninger og så videre. Det er innmari lett å få i gang en samtale på fjellet. For det første er alle bare seg selv når man labber rundt i ullundertøyet og fleeze-genseren, med eller uten fett hår og hva du jobber med for eksempel, er det neste tabu å snakke om. Det man spør om er: Hvor har du gått i dag? Hvor skal du? Hvor kommer du ifra (by/land)?

Dette synes jeg er befriende og skulle ønske det kunne vært sånn ellers også i hverdagen…

Chiller´n i peisstua med rene, tørre og luktfrie ullsokker/ Chillin with clean, dry and non-smelly woolen socks.

English:

The hike starts with answering a question hikers never get tired of asking: How heavy is your backpack? This morning there is a Dutch mother who wonder. And I answer that it weighs 25 kg. She is obviously a bit shocked and tells it to the rest of the family in Dutch. Then she asks about how far this days hike is. I said that I should go for a 7 hour trip to Litlos. And then comes the comment "Will you bee able to make it in one day?" As a Norwegian who are almost born with boots on my feet, I go straight into defense. "Of course I am going to make it in one day!" I reply almost a little offended. Sure I can do it in a day, or I will make it- no matter how long it takes.

Hardangervidda is known for its long flat plains but that day was the end of the plains. In good spirits, I follow the river and map. Up, down, up, down, through a cut with angle cut stones, down hill into a valley, up from the valley, even more up and then some more up hill- "-finally on top ... NO! Is it possible?! Is it even further up?" This phenomenon occurs most walkers. You go up hill, you approach the top (you think), only to find that no, you're only half way up!

On the path to Litlos I must get the music out again and turn up the volume. But, Tourist had said something to me which made me thoughtful. "The thoughts that come when you are hiking are thoughts you need too think through and thorough. If not they will reappear again and again. With music on- are you hiding from them... "

However, I choose to "deal" with the mind at a later date and keep on hiking to Guns N Roses. The hours fly by, I start getting tired and can not find the damn summer bridge I should have passed long ago. (video clip)

I make it to the Litlos hut the same day. First I see a roof on the horizon and are disappointed when I see that there is a yellow house that is too small to be the Litlos cabin. Litlos is a service cabin. That is, they serve three-course dinner (expensive for students), breakfast ( also a little expensive for students), has electricity, not to mention a shower! Knowing that you have the opportunity to shower off todays and yesterdays and the day before that´s sweat, that is to me motivation enough to make that hike in one day. Me included :D

The dormitory I've been given is pretty dark. The only light is coming from the window at the end of the hall. To save battery power in the head torch, I select the bed that is close to the window. A little lonely, I begin to find things I need in the shower. Am I going to sleep all alone tonight too? When you hike for many hours alone a day, one wish for a little social in-put in the evening. "Oh well..." I think to myself, and find my way to the showers, a little melancholic.

In the bathroom there is another lady who has also taken advantage of the offer. We both are chatting along for a while, in English. On Hardangervidda're all foreigners. After about 10 minutes on halting English, I see that the lady is wearing a green Devold T-shirt. "Excuse me, but where are you from?" "Norway, Kristiansand" she answeres."Hahahaha I'm from Sandnes". This triggers a good laugh from both parties, also then and later in the lounge when we tell other guests about the story. So there are some Norwegians in the plains of Hardangervidda too!

After the 3 minute long shower, I'm back in the dark a little uncomfortable dormitory. "What shall I do now? I can not be bothered to cook dinner today. Must save the gas and there is no good weather outdoors."

Not long after I closemy eyes having a power-nap, a bit tall man comes in through the door.

"Hello!" (Hurray now I'm not going to be alone after all I think to myself).

"Hey, do you know if there´s anyone sleeping in the other dormitory?"

"Hmm I do not think that it is, but I'm not sure ..."

The man leave the room and I think "fillern, I'll be alone after all then."

But, I was wrong! Not long after, he come back again and ask:

"-Is it okay for you if I sleep here?"

"Yes, my God, are you're crazy! Sure you can! "I reply maybe a bit too enthusiastic.

The guys name is Glenn. We are sitting talking about where we have hiked from and where we are hiking too, how much we carry and so on. The biggest topic is probably hiking equipment that we both haave good knowledge about. Knowing what´s new on the hiking market, becomes a passion. Good / bad brands, weight, smart solutions, less smart solutions and so on.

It turns out to be a really nice evening with good stories and long laughs:D My life felt complete!

Day 2. 15.07.11

2011-08-13T14:09:00.000-07:00

For English please scroll down to the last picture.

Camp- Hadlaskard

Livets vann i det fjerne. The nearest water source.

Neste morgen starter med å hente vann til å koke havregryn i. Et "lite”stykke unna campen er nærmeste bekk. Det lille stykket viser seg å være 15min unna, én vei. Tourist som allerede har vært lenge oppe, har dekket på bordet (en stor flat stein) og venter høflig på at min frokost skal bli ferdig. Det tar enda 20 minutter, for vannet vil ikke koke! Ingenting smaker bedre enn lunka te og havregryn til frokost.

Frokost, en klem og et adjø senere, har jeg endelig klart å få pakket sammen sakene mine og begynt på dagens marsj til Hadlaskard Turisthytte. ”Fy søren så flatt det er her! Lurer på om det begynner å regne snart?” .

Selvportrett/ self portrait on the way to Hadlaskard

Etter 45 min kommer jeg til min første elvekryssing. Jeg tar ingen sjangser og velger å beholde skoene på. Før jeg vet ordet av det strømmer vannet inn over skokanten og jeg blir gående våt på beina resten av dagen. Å gå med våte sko i 5 timer er som å sitte med beina i vann, til man får skrukkete hud og vel så det. Tærne den og de kommende kveldene, er så ømme at da jeg kommer så vidt borti enden av soveposen med dem, så gjorde det vondt!

Når kartkunnskapene ikke er helt på plass får man mange oppturer og nedturer på en dag. ”Gjøss , er jeg der allerede i løypa?! Da har jeg jo ikke langt igjen :D ” Så går man noen hundre meter og innser at ”Hææ? Dette kan ikke stemme...” og plutselig finner man ut man ikke har kommet halvveis i ruta en gang. Det er like stor nedtur hver gang det og denne dagen skjedde dette flere ganger.

Hårteigen i bakgrunnen og en dyregrav i forgrunnen. Hårteigen in the background. In the foreground a grave to catch Reindeer.

Hadlaskard Turisthytte ligger idyllisk til nede ved en flott elv med gode bade- og fiskemuligheter. Fra Dyranut må man ned en god skråning før man kommer til hytta. Denne skråningen var ganske bratt og med tær som hadde ligget 5 timer i bløt- ble det en litt smertefull nedstigning. Smertene ble fort glemt da hytta er full av andre turglade mennesker fra både innland og utland.

The Herrera Family outside the Hadlaskard Hut

Sola har kommet fram igjen på ettermiddagen og jeg blir sittende ute på trappa og snakket med en tysk dame. Hun venter på mannen, David, som tar seg en siesta inne på hytta . Paret har også med seg en tilsynelatende utslitt hund Milú. Da trepinnnen kommer frem, er ikke Milú vond å be og jeg kaster pinnen hit og dit til Milús store begeistring! Det er så koselig med hund!

Etter å ha skrevet meg inn i hytteprotokollen, finner jeg meg et lite koselig rom med køyeseng og speil (!). Deretter får jeg i meg dagens middag- frysetørka lapskaus. Etter middag og setter jeg på stua. Jeg kjenner ingen av de andre på hytta og synes det blir litt kjedelig å sitte der og late som om jeg leser i en bok... Løsningen blir å fiske!

Hårteigen a well known mountain for most hikers, not to me...

Etter å ha montert og demontert stanga 3 ganger- for snøret måtte visst uten på den derre bøylen… ja, du vet… så fikk jeg slengt ut snøret. På tredje kastet begynner jeg å få teken og tenker at nå skal jeg virkelig kaste med litt mer styrke her… Jeg legger an, kaster med all min kraft og merker at ”Oh oh, nå er det noe som kjentes galt ut her!” og som i sakte film, ser jeg snøret med spinneren i enden, komme i en bue mot meg og plutselig kjenner jeg kroken stikker mot låret! Jeg hadde flaks og fikk løsnet kroken fra buksebeinet, men den satt overraskende godt fast. Dette skjer faktisk en gang til denne kvelden, men da får jeg nesten David Herrera på kroken, idet han skal ta bilde av meg! Å fiske er farlig det!

The day I got myself hooked... Foto: David Herrera

Kveldens fangst blir ikke så stor, en liten fjellørret på noen hundre gram utgjorde en deilig frokost morgenen etter.

Jeg haaater å ta fisken av kroken, stakkars fisk!! I hate taking the fish of the hook, poor little fishy!
Photo: David Herrera

English:

15.07.11 Destination Camp-Hadlaskard

The next morning starts with gathering some water for porridge and a cup of tea. A "short" distance away from the camp is the nearest stream. It turns out to be 15min away, one way. Tourist who have already been awake for a while, has made the table (a massive flat rock) ready, waiting politely for my breakfast to finish. It takes another 20 minutes, because the water refuses to boil! Nothing tastes better than lukewarm porridge and tea for breakfast. After breakfast, a hug and a goodbye later, I finally manage to get my stuff back in the rucksack and get started on today's hike to Hadlaskard Tourist Lodge. "Jee how flat it is here! Wonder if it starts to rain soon? ".
After 45 minutes I'm at my first river crossing. I take no chances and choose to keep my shoes on while crossing (it can be slippery without). Before I know it, water comes pouring into the shoes and I have to hike the rest of the day with wet feet. To hike with wet shoes for 5 hours is like sitting with your feet in water, until they get wrinkled skin and sore. In the evening and in many evenings to come, are so tender that when they are barely touching the end of the sleeping bag, it hurts! When the map knowledge is in place you get a lot of ups and downs in a day. "Wow, I'm already there on the trail?! Great, I have not far to go then : D "Then you walk a few hundred meters and realizes that" Whaaaat? This can not be right... "and suddenly you find out that you are not even one third on todays hike. This is as big letdown every time and on this particular day, it happens several times. Hadlaskard Mountain Lodge is situated idyllically down by a beautiful river with great swimming and fishing opportunities. On the hike from Dyranut you need to trespass a steep valley before coming to the same level as the cabin. This wa a painful descent with feet being wet for 5 hours. The pain was soon forgotten when the cabin is full of interesting people from both Norway and abroad. The sun shines again in the afternoon and I am sitting outside on the stairs and talk with a lovely German lady. She is waiting for her husband, David, who takes a siesta in the cabin. The couple has brought with them their seemingly exhausted dog, Milú. When a bit of wood appears, Milú isn´t tired anymore and we play fetch. I throw here, there and everywhere. Milú´ is all of a sudden not tired anymore.
After checking in by writing my name in the house protocol, I find myself a small cozy room with a bunk bed and a mirror (a mirror is a luxury). Then I get my dry-tech dinner which today is stew. After dinner, I find a quiet corner in the living room. I know none of the others at the lodge and find it a little boring to sit there and pretending to be reading a book... What to do? Go fishing!
Having assembled and disassembled the rod three times, the thread had to be outside of the metal thingy on the rod... I finally get the to throw out the line. On the third throw, I begin to get the hang of it and think that I need to add a little more power into the throw to make the hook go further... I charge and throw with all my strength and feel that "Oh,oh, something is not as i should be...!" and as in slow motion, I see the line with a spinner at the end, make a bow to me and suddenly I feel the hook protrudes my thigh! I got lucky, the hook came loose from the trouser leg, but it was surprisingly hard to get it loose. This is actually happens once more the same evening, then I almost get photographer David Herrera on the hook. Fishing is a dangerous sport!

By the end of the evening I manage to catch a tiny trout which makes a great starter the following morning.

Summer expedition day 1

2011-08-12T13:04:00.000-07:00

Da har jeg kommet tilbake til sivilisasjonen etter 4 uker i den flotte norske fjellheimen. 4 uker med utfordringer, gleder, motbakker, mye mat, lite mat, høyt blodsukker, lavt blodsukker, blod, svette og noen få tårer. Jeg har opplevd mye på denne turen og møtt så mange utrolige fantastiske mennesker og sitter nå igjen med godt over 1000 bilder, maaaange filmklipp og en hel del inntrykk som jeg må fordøye. Det er mye jeg har lyst til å dele og fortelle om- men jeg har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal gjøre det enda...

Her er en liten smakebit fra dag 1 på turen. Kanskje ikke turens hardeste dag, men ihvertfall den lengste!

For English- please scroll down to the last picture.

14.07.11 Dyranut- Camp

Hardangervidda Nasjonalpark

Kvelden før avreise er alltid fylt med litt ekstra spenning og mange tanker og bekymringer kommer susende. ”Hvordan blir alt sammen? Kommer jeg til å klare å gå med denne sekken? Hvordan blir det å sove alene i ødemarka i telt helt alene? Huff, nei nå angrer jeg! Dette vil jeg ikke!”

15 timer senere står jeg med en 25kg tung sekk på ryggen. Foran meg ligger Hardangervidda, Norges største nasjonalpark og jeg tenker i mitt stille sinn ” Hva fa*n har jeg begitt meg ut på?”

Destinasjon: Hadlaskard

Pust, pes, svetten renner. ”ÅÅÅååå gåååå vekk dumme mygg! ”. Sola steiker, det er så å si vindstille og myggen og knotten storkoser seg på min bekostning. Etter 50min orker jeg ikke mer og slenger av meg sekken og finner fram redningen, myggsprayen. ”Hurra, den virker!”

Etter 2 timer begynner det allerede å bli tungt. Tankenes tyngde begynner å veie mer enn selve sekken. ”Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?” spør jeg meg selv om og om igjen. Jeg prøver å finne noe hyggelig å tenke på, men plutselig er det som om ”gledeslageret” er tomt. Heldigvis kommer jeg på et råd jeg fikk før jeg reiste. Rådet var å snakke til seg selv! ” Herlighet noe sååå teit…men, det er verdt å rpøve.” Med en lav stemme begynner jeg å snakke til meg selv, men avslutter like brått som jeg startet. ” Nei, dette funker ikke! Kanskje jeg skal prøve med engelsk i stedet?”

”- OK,so- what are you afraid of?”

”- Eee I am not really afraid, I am just worried about the fog and not being able to follow the T- markings.”

”- Why are you worried about the fog in these weather conditions?!”

Og plutselig innså jeg at tåka, det var ingenting å bekymre seg for der og da. Jeg får tatt opp og satt ord på flere bekymringer, og merker at det hjelper! Men, man blir jo litt lei av å høre sin egen stemme så fram kommer iPhonen og musikken overdøver stillheten.

Mygg, mygg og mer mygg!

Nok en time senere ser jeg en litt rar varde. ” Er det et menneske jeg ser? Nei, det er nok bare en varde. Ikke få falske forhåpninger nå Henrikke. Det er bare en varde…”. Gleden var stor da jeg ser at det er en mann som ligger og hviler seg i kveldssola.

”-Hei! Hvor skal du?” spør jeg mannen som nå har blitt oppmerksom på meg.

”- I don´t understand…”

Tourist fra Bavaria, Tyskland

Og sånn ble jeg kjent med tyske Tourist. Vi blir sittende å snakke til sent på kveld og blir liggenede 7meter unna hverandre, i hvert vårt telt. Kvelden kunne virkelig ikke ha blitt bedre og første natt i telt aleine gikk knirkefritt!

"Campingplass"

English:

14.07.11 Dyranut Camp

The night before departure is always filled with some extra excitement and many thoughts and concerns comes to mind. "How is this hiking expedition going to be? Will I be able to even move with the backpack on? Wonder how it is to sleep in a tent alone and in the wilderness far away from civilization? Ooooh I regret this so much!"
15 hours later I am standing with a 25kg heavy rucksack on my back. Before me lies the Hardangervidda, Norway's largest national park and I think to myself "What the fu * * have I gotten myself into?"
Breathe, pes, the sweat flowing. "Argh go away stupid mosquitoes! ". The sun roasts, there is no wind and the mosquitoes and the black flies really enjoy themselves at my expense. After 50min I can not bear more and threw off my backpack and finds salvation, mosquito spray. "Hooray, it works!"
After 2 hours it begins already to become heavy. Heavy thoughts are beginning to weigh more than the backpack. "Why do I do this to myself?" I ask myself over and over again. I'm trying to find something nice to think about, but suddenly it is as if all my happy memories are vanished. Luckily I'm on the advice I got before I left. The advice was to talk to myself. "Glory something sooo stupid ... but it is worth a try." With a low voice I start talking to myself, but I stop doing it as abruptly as I started. "No, this is not going to work! Maybe I should try in English instead? "

"- OK, so, what are you afraid Of?""- Eee I am not really afraid, I am just worried about the fog and not being abel to see the T-markings.""- Why are you worried about the fog in these weather conditions?"
And suddenly I realized that the fog was nothing to worry about just then because there were only nice weather in sight. I have taken up and voiced several concerns, and find that it helps! However, I got a little tired of hearing my own voice. The solution to that problem is to pick up the iPhone and let the music roar instead.
An hour later I see a little bit strange cairn. "Is there a person I see? No, it is only a cairn. Do not get false hopes now Henrikke. It's just a beacon ... ". The joy was great when I see that there is a man who lies and rests in the evening sun.
"Hey! Where are you going to? "I ask the man who has now become aware of me."- I do not under stand ..."
Thats the beginning of my friendship with the German hiker, Tourist. We sit up and talk until late and put our tents up 7meters from each other. The evening could really not have been better and the first night in a tent alone went smoothly!

2011-08-07T07:50:00.000-07:00

Ja nå har jeg gått fra Flørlistølen til Espedalen ved Forsand.Igår hadde jeg en lang og farlig(!) tur hvor jeg tok altfor store sjangser.To ekle vad(krysse elver) hvor det var sånn "detter du nå,da dør du!".Høres kanskje litt vel dramatisk ut men dramatisk det var det.Jeg får frysninger av tanken på hvor ille det kunne ha gått.Ruta jeg valgte var en nedlagt rute,men det var jeg ikke klar over.En dame på Langavatn husket ikke helt hva det var med den løypa,men noe var det.Uansett,jeg kom meg hel fram til Flørlistølen (for et flott sted!) hvor jeg selvfølgelig måtte spørre to eldre herremenn om de visste om noe bra telt sted."ja,du e stærke du så visst du kvile deg litt så e dårr mange fine teltplasse vidare i rutå".Videre i ruta betydde opp opp opp,over tregrensa igjen bar det.Jeg har ikke vært mye sint/irritert på denne turen men akkurat da var det like før jeg eksploderte!"Nå må jeg da komme til elva snart?!"Plutselig så hører jeg RENNENDE vann!!!Hvilken lykke!Jeg fant en ok plass,trodde jeg, og fikk vasket og ordnet meg.Real turmat ble det også og lifesystems-myggsprayen gikk nesten tom:) Natta ble en laaang natt da det kjentes ut som en evig kamp for å prøve å unngå å havne i enden av teltet utenfor liggeunderlaget.Hva man lærer på en dag!
Kl 05:30 hadde jeg utsikt utover Lysefjorden og morningens flotteste soloppgang.1time senere høljer regnet ned.Herlig! 4knekkebrld senere er jeg på vei mot Skåpet (DNT hytte)hvor jeg finner nødly på utedassen.En god rasjon havregrøt sendte blodsukkeret i været og en god kopp kruttkaffe fikk meg til å våkne. Plutselig var sola framme og vinder løynet og så befant jeg meg i Ivo Caprino landskap-eventyrlig vakkert!

Fra veien i Espedalen fikk jeg haiket et lite stykke med en nordmann før en tysk familie kjørte meg hele veien hit til hvor jeg befinner meg nå,Preikestolhytta!Helt utrolig snilt!

245kr for rent sengetøy,frokost (etegilde-HURRA!),dusj-hvor-lenge-du-vil(dobbelt HURRA) og kjøkken gjør livet innmari behagelig akkurat nå!

Jeg har bestemt meg for å avslutte turen med Lysefjorden rundt og ta båten fra Lyse på fredag.Gleder meg til å være ferdig.Imorgen går turen til Bakken,deretter Sognesand og derifra til Lysebotn (10timers tur!!!).

Nå skal jeg lytte til musikk til ørene detter av og nyte en varm kopp med kakao!Mmmm livet er herlig!!

2011-08-01T02:35:00.000-07:00

Da ligger jeg henslengt på en stor Stein noen meter over havet.Jeg går må til Børsteinen som er ca.6timer unna.Det er en helt passe etappe.Idag tidlig var jeg og hyttevakt Per ute og dro inn fiskegarnet.Det resulterte i 30små fisk med lengde 0micrometer og vekt O kg.Slengte ut snører men fisken ville ikke ha en spinner idag :( Den siste uka har vært fantastisk pga flotte mennesker som er på tur og på grunn av været.På fjellet er ingen dag lik og jeg møter store utfordringer hver dag.Idag blir utfordringen å gå på asfaltert vei(!).Det er en stund siden nå for å si det sånn.Det er også rart å tenke på hvor nærme jeg er målet mitt!Nå er jeg faktisk i Sitdal.For 2år siden startet jeg i Espedalen nord-vest for Lillehammer.Da tenkte jeg hele tiden på hvor langt det var igjen.Nå er det søren meg ikke langt igjen lenger.Det gjør meg glad og litt trist.

Ruta videre er jeg usikker på.Jeg har to knær som er lite samarbeidsvillige og de skriker innenfra "Stopp!Stopp!Stopp!Vi orker ikke mer nedoverbakke!".Lysefjorden består av det værste for knær...Alternativ rute blir da den originale ruta- å gå ned til Månafossen og deretter gå/haike til Sandnes.Turen blir da kortere men da har jeg knær til Himalaya i 2012.Uansett så er jeg super stolt av meg selv-tenk på alle de utfordringene jeg har mestret på denne turen!Hurramegrundt:D

2011-07-26T03:53:00.000-07:00

Da har jeg også endelig dekning!
Først vil jeg bare si kondolerer til alle som har blitt rammet av de tragiske hendelsene den siste tiden. Hørte det stykkevid og delt på radioen og fra andre loffere.

Nå har jeg nettopp hatt hviledag og nå går turen til Hovatn.En 3timers tur i Ryfylkeheiane. Sol er det lite av,tåke og regn er det mer av.Men det går fint:D Liker visst best å gå i dritt vær...

Det er mye som har hendt siden sist,litt for mye til å fortelle om her og nå:( men,jeg lover full rapport senere da med bilder og film :D

lysebotn er ikke langt unna,ca 6 dagers marsj unna HURRA!ikveld blir det sphagetti (kanskje
med catch-up) som jeg fikk av to flotte damer,Lilian og Annelise!

Nå ser jeg ikke hytta lenger,pga tåke så da bør jeg legge i vei!

Ha det fint så lenge!

Da har jeg krysset Hardangervidda!

2011-07-18T12:48:00.000-07:00

Da er Hardangervidda krysset og jeg ligger nå god og mett etter ett særdeles utsøkt måltid på Haukeliseter:D Nå har jeg vandret i 5dager.5 dager som har inneholdt det meste livet har å by på.En kort oppsummering:

Dag 1. Dyranut-3timer inn på vidda
"HVORFOR gjør du dette mot deg selv Henrikke?!!" "MYGG!!" "Hvor er neste varde?" "jeg dør av tørst,jeg må bare drikke litt fjellvann og satse på at harepesten holder seg unna!"
Det er UTROLIG hva slags tanker som kommer når man går alene i fjellet.Tankene kommer stormende og tier ikke stille!Dag 1 var hard mentalt og til slutt ble litt Lady Gaga "Alejandro" redningen, helt til hun ble byttet ut med selskapet av en tysker som kalte seg "Tourist".Vi ble sittende å skravle på en flat Stein om alt mellom himmel og jord,rett og slett.Myggen og myggstikk ble et tilbakevendende tema...
Etter litt Real Turmat (frysetørket mat), ble teltet slått opp (uten problemer) og madrassen fikk nok luft i seg.Litt dagbok,"se og hør",mygg spray og litt tannpuss,var jeg innr i drømmeland,glad for at jeg slapp å sove alene i "villmarken".

Dag 2. Telt-Hadlaskard
Etter en litt lang natt hvor jeg merket at enkelte kroppsdeler kom i kontakt med bakken(fordi jeg ikke hadde lukket luftventilen på madrassen ordntlig),var det å gå til nærmeste vannkilde,1km unna!Ganske upraktisk for meg,Tourist hadde 2liters flaske og tengte ikke påfyll.Lunka havregrøt og lunka te gjorde susen og dagens etappe startet 30min etter skjema.

Etter 40min med mygg,klegg og flatt kjedelig terreng,kom ekspedisjonens første vad.Å vade er å krysse en større bekk/elv hvor man ikke går tørrskodd over.Vad er noe av det farligste man gjør på slike turer.Man kan drukne,hvis man er ordentlig uheldig og leser elva feil. Jeg tok ikke sjangsen på å gå på sokkene over og gikk med fjellskoa på.Det ble en våt dag for føttene sin del.Hvite,innskrumpa og såre.Ikke bra!Skoa og ullsokkene avgir en helt vanvittig eim/lukt etter dette.Kan ikke beskrives,må oppleves!

Fikk en liten laks på kroken!

Dag 3 Hadlaskard-Litlos
Stekende sol og vindstille.7,5 timers tur med 50min gange,10min pause.Turene desidert tyngste dag,fysisk. Kartet jeg har brukt er et 1:100.000 og er for grovt til å kunne lese terrenget ordentlig.Hvis du skal ha kart,kjøp 1:50.000 så vet du alltid hvor du er!
På litlos var det på tide med en dusj hvor jeg blir kjent med en sykepleier.Vi skravler i vei på stotrende engelsk.etter en stund spør jeg "So,where are you from?" "Kristiansand" Det ble det en god latterkrampe av! De fleste turgåerne er utlendinger og da starter man samtalen på engelsk...!
På kvelden får jeg selskap på sovesalen av en særdeles hyggelig fyr,Glenn.Han var på en 5 dagers kryssing av vidda og var nok like glad i litt sosialt selskap som det jeg var.Når man går mange timer alene ,flere dager i strekk,er litt selskap rene lykken:)

Dag 4 Litlos-Hellevaddbu

jeg henger meg på Glenn og sammen krysser vi sommerbroer og snøfonner lett som bare det."Drøsen" flyter og latteren sitter løst.I pausene disker Glenn opp med fårepølse!Ren og kjær luksus! Oppe i høyden synger vi Whitney Houston låter for FULL hals.Det gjør godt,spesielt når det regner og blåser og hagler og tidvis stiv kuling :D

vel framme på hytta,fyres det i ovnen og vi feirer med en "skærp en"
sammen med resten av ligaen av hyggelige mennesker.For det er det bare i fjellet!

Dag 5 Hellevassbu-Haukeliseter

Enda en flott tur i terreng og regn med god mat og ordentlig kaffe på thermos(!)og godt selskap.Kan livet bli bedre?
Vel,det kan det visst. På Haukeliseter spanderer Glenn en fjellhamburger og en øl!!!Det smakte rettig slett himmelsk!Det var godt å føle seg ordentlig mett!
Selv om jeg ikke har vært på tur lenge,føles det som en evighet.En evighet av positive opplevelser.Det er utrolig hvor godt fårepølsa smaker,hvor godt det er med litt kaffe,kjeks,og sjokolade! Man setter pris på de små tingene og de gir en påfyll videre!

Da gjenstår det bare å si:Takk for laget,Glenn!Du har vært tidenes turkamerat!Takk:)

Imorgen forsetter ferden sørover.Inn i Ryfylkeheiane.Jeg gleder meg,jeg vil bort fra biler og "bråk" :D

Jeg snører min sekk og spenner mine sko, imorgen...

2011-07-13T14:58:00.000-07:00

Ekspedisjonssjokoladen som Nansen og Co brukte på sine lengre turer.

Ja, nå har det vært noen hektiske dager med pakking og siste planlegging. Sekken er nå snørt igjen og INGENTING mer skal i den. Vekta viste 25 Kg og det er akkurat passe. I sekken har jeg 800g kokesjokolade, havregryn, rosiner, 50 poser te, 100g kaffe og 16 pakker frysetørket middag, men det blir vel bare som nødrasjoner å regne, ettersom jeg planlegger å bare ha fersk fisk til middag...!

Det er noe som heter at man lærer av sine feil... jeg vet ikke om jeg har lært helt enda... Imorgen skal jeg teste ordentlig et splitter nytt liggeunderlag. Det er oppblåsbart, og veier bare litt under kiloet. Ganske fancy, bare det ikke går hull i det, da blir livet fort kjedelig!

Lars Monsen er tydeligvis en kaffedrikker , da han skriver at en tepose rekker til 3 kopper te!

Noe annet jeg skal teste for første gang er er myggspray fra Lifesystems, som jeg har blitt så heldig å bli sponset av. Håper den holder myggen unna, og gutta nær (ryktet sier at fjellet er datingsted nr. 1!).
Den siste nye tingen er noe som bare må virke bra. Hvis ikke kan jeg få problemer. Det er en fin og rød skalljakke/regnjakke fra Montane. Den setter jeg min lit til og håper den holder meg tørr når troperegnet kommer...

Nå er det på tide å sove litt før 7 timer lange bussturen til Dyranut starter imorgen klokken 07:45.

Åååå, nååå gleder jeg meg!!!

It's the final Count Down

2011-07-07T12:51:00.000-07:00

Hurramegrundt! Foto: Andrea Lingjerde

Nå er det kun 1 uke igjen. 13måneder meg venting er over! Snart venter 4 uker i fjellet (unna vei for her kommer jeg!). Jeg er så spent at jeg ikke får sove om natta. Ligger bare å vrir meg og ser for meg hva jeg må ordne og hvordan den første dagen kommer til å bli...

"Jeg må stå opp da og da for å rekke bussen. Håper jeg klarer å løfte sekken inn i bussen...Så må jeg gå av på rett stopp og så må jeg huske å ta ut kontanter til bussbillett. Så mååå jeg rekke buss 991 fra Eidfjord til Dyranut hvilket betyr at jeg ikke kan vœre mer enn 25min forsinket for da må jeg vente 24 timer til neste buss!"

Den glade vandrer, ikke helt en realitet enda, men snart :)

Dette er det ene jeg tenker på. Noe annet jeg går og kjenner på er tanken på å ligge i telt helt alene. Opprinnelig skulle jeg ha med meg pappa, farfar og hunden Kikki på starten av turen, men alle har trukket seg. Hvilket betyr at jeg blir helt alene, i teltet...

Kommer jeg til å vœre nervøs? Kommer jeg til å vœre paranoid når jeg har "zippet" igjen teltet- hva er det som rasler i teltduken?!Hvis jeg er nervøs, hvor lang tid kommer det til å ta før jeg er komfortabel med å sove alene i teltet?

Man er ekstra på alerten når man er alene. Jeg tror det er et instinkt som slår inn. Under forflytning er man ekstra forsiktig med hvor man velger å plassere foten og hvor man velger å krysse en større bekk. Alle avgjørelser som må tas, må tas ene og alene. "Ring en venn" for å få løsningen, fungerer desverre ikke i denne sammenhengen. Ingen kan ta avgjørelsene for deg. Men, det er faktisk det som er ekstra kjekt, når du velger å gå for et valg og gjennomfører det du har bestemt deg for. Da opplever du en glede som fyller opp et kammer. Et kammer som fører deg videre på stien og i livet. Dette kammeret kan kalles indre selvtillit.

82kg og totalt ute av trening. Allikevel kom meg til toppen av Table Mountain i Sør-Afrika, takket vœre pappa som hjalp meg da jeg ble forferdelig svimmel. Ikke før da innså jeg hvor dårlig trent jeg var... Foto: Terje Løkke-Sørensen

Men en sak, har alltid minst to sider. Så hvis utfallet ikke ble som du hadde tenkt. Kanskje du ramlet i bekken du skulle krysse, så kan man bare tenke:
" OK, det der var kanskje ikke måten å gjøre det på. Da vet jeg det til neste gang." Etter en sånn opplevelse, får kanskje ikke den indre selvtilliten påfyll, men man får erfaring som er gull verdt, ved en senere anledning.

Dyp konsentrasjon. Foto: Terje Løkke-Sørensen

Uansett hvordan utfallet blir, er jeg sikker på at ingen kommer til å angripe teltet mitt i løpet av natten. Jeg kommer heller ikke til å ligge å fryse, for denne gangen stiller jeg med en god og varm sovepose, som jeg har testet på forhånd. Jeg kan okkupere tankene med en tynn lett bok og ved å skrive febrilsk i dagboka og tenke på strofen: "What doesn't kill you, only makes you stronger" eller vent, nei jeg mener, "OAOOOH GIRLS JUST WONNA HAVE FUN!!!" :D

Fra Hardangervidda til Kilimanjaro til Himalaya...hjelp!

2011-07-04T06:14:00.000-07:00

Nå er det ikke lenge igjen til 14.juli da de første skrittene til årets sommerekspedisjon skal gås. Jeg er usikker på om jeg skal kalle turen for "sommertur" eller "sommerekspedisjon". En ekspedisjon er i følge sikkre kilder, en tur som har en varighet på 3 uker eller mer. Så da kan jeg vel driste meg til å kalle turen for "sommerekspedisjon" ettersom jeg skal gå i 4uker? Det høres jo også litt mer spenstig ut med ekspedisjon!

Dyranut Fjellstova ved Riksveg 7. 1245moh.

Nå, når det ikke er så lenge igjen, dukker det mange tanker opp i hodet:
Har jeg nok penger til overnatting og mat? Vil jeg klare det? Har jeg nok minnekort til kameraet? Skal jeg ha mat-depoter eller skal jeg kjøpe mat på hyttene? Tenk hvis jeg mister totalt motivasjonen etter en dag, hvordan skal jeg motivere meg videre? Hvor mye propan skal jeg ha med meg, hvis jeg i det hele tatt skal ha det med? Har jeg planlagt turen godt nok? Er det noe jeg burde ha tenkt på som jeg har glemt?

Mye å bœre på, men man lœrer da som regel av sine feil eller? Foto: Terje Løkke-Sørensen

Og sånn fortsetter det dag ut og dag inn. Jeg er forberedt på at de første 4 dagene blir de vœrste. Da skal man venne kroppen til å gå lenge om gangen og rutiner skal innarbeides. Dietten blir også noe annerledes enn hva den vanligvis er- havregrøt, frysetørket mat, rosiner, kokesjokolade (Nansens ekspedisjonssjokolade), marsipan og kanskje en selvfisket fisk, med mindre jeg klarer å miste spinneren...

Den største utfordringen blir nok drikkevannet. På grunn av at det har vœrt lemen-år, kan vannet i fjellet ha blitt forgiftet. Det betyr at vannet bør kokes i minst 4 min. Det blir tungvint det! Da må en ha med seg ekstra med vann mens man går. Og den ekstra vekten trenger man virkelig ikke... men heller noen kg ekstra i sekken, enn å bli liggende langflat på vidda. :)

Hardangervidda Nasjonalpark

Det er ikke bare billig å dra på tur. I perioden februar-mai skal jeg bo i Tanzania. Da har jeg satt meg som mål å gå opp flotte Kilimanjaro. Verdens høyst frittstående fjell og som er en av "the 7 summits". 7 summits er det høyeste fjellet på hvert kontinent. I november 2012 skal jeg til selveste Himalaya! Dette blir ikke billig, og foreløpig er prislappen 47.000 for begge turene (ca. 12.000kr for Kilimanjaro og 35.000kr for Himalaya).

Kilimanjaro 5895 moh. Foto: http://no.wikipedia.org/wiki/Kilimanjaro

Rolwaling-dalen, Nepal. Foto: http://www.alltreknepal.com/component/detail/30-Rolwaling-Valley-Trekking

For å klare å få begge drømmene til å gå i oppfyllelse, skriver jeg til x-antall mulige sponsorere. Der er det lite svar å få. Tror ikke jeg har lest et eneste sted at det skal vœre enkelt å få tak i sponsorer, men jeg hadde forventet en eller annen form for svar ihvertfall. Men, da får jeg bare mase, mase og mase litt til helt til jeg får et svar!

Hvis du vet om noen som kunne tenke seg å sponse, så si ifra! Alle forslag mottas med et stort takk :)

Nei, nå skal det bli godt å legge i vei!

2011-06-28T13:46:00.000-07:00

Fjellvettregel nr. 1: Legg ikke ut på langtur uten trening.

Til årets fjelltur har jeg tilbakelagt noen timer med trening for å herde og forberede kroppen på de fysiske påkjenningene som den kommer til å bli utsatt for. Jeg har jogget, trent styrke, syklet, gått mye på ski og gått i terreng. Når jeg nå sitter her foran dataen lurer jeg fremdeles på om jeg har gjort nok? Mentalt er jeg innstilt på at de første 4 dagene blir de vœrste. Da skal man komme inn i rutiner, og det går pluteslig opp for en at "Oi, det er laaaangt igjen til mål!" og man lurer på "hvorfor i alle dager gjør jeg dette her når jeg heller kan ligge på den myke sofaen hjemme?!!". Men, de tankene forsvinner ganske så fort og blir erstattet med noe enda bedre "Jeg vil ikke hjem!"

"Hva er det jeg har lagt ut på?" Foto: Ragnhild A.H Jensen

Filmet av: Christer Gundersen

Fjellvettregel nr. 2: Meld fra hvor du går.

Ja, det er lurt å melde fra hvor du går. På videregående dro noen klassekamerater og jeg ut til Ryfylkeheiane. Vi campet ved et vann med en død lemen i. Marianne og jeg fant ut at vi ville hente vann fra en sikkrere kilde. Uten å si i fra til de andre tar vi med oss vannflaskene og legger i vei, utenfor stien. Etter en stund finner vi en liten elv med ferskt rennende vann. Herlig! Ingenting smaker så godt som friskt, kaldt fjellvann. Etter å ha drukket oss mette og flaskene er fylt til randen, går vi samme vei som vi kom fra. "Eee Marianne, var det her vi gikk isted?" Alt så likt ut! Vi gikk litt til og hadde kun det innebygde kompasset å stole på. Etter en stund finner vi utrolig nok en sti. En sti vi hadde fulgt tidligere på dagen. Etter 15 minutter er vi ved campen igjen, lykkelige over at vi faktisk fant veien tilbake. Utfallet kunne ha vœrt så mye vœrre... Etter dette sier jeg alltid ifra hvor jeg går.

"Dit skal vi!"

Fjellvettregel nr. 3: Vis respekt for vœret og vœrmelding.

Ute blåser det stikker og strå. Det er like før de store kampe-steinene ruller av gårde. Ragnhild prøver gjentatte ganger å ringe bevertningen på Storhøliseter. Dårlig telefondekning og lyden av vinden overdøver det som blir sagt i den andre enden. Til slutt er beskjeden: " Det blåser ikke så mye da, det går helt fint å gå ute nå." Vi skalker alle mulige åpninger på Gore-Tex dressene våre og motiverer oss med at vi skal ihvertfall skal få sove i en god varm seng.

Første etappe er i flatt terreng hvor vi tar første rast i en skråning ved en elv, for å få mest mulig le/ly fra vinden. Gode og forhåldsvis mette på de daglige 20 rosinene og de 2 kokesjokoladerutene fortsetter vi ferden oppover. 450 høydemeter med opp og 500høydemeter ned igjen. Vi går i rolig tempo og når vi nœrmer oss toppen møter vi meterlange snøfonner (partier hvor snøen ikke har smeltet enda). Ingen av oss har sœrlig lyst til å gå først, i frykt for å vrikke ankelen. Kikki (hunden) tar på seg ansvaret og tripper lett avgårde. Vi andre sliter med å holde oss på beina. Vinden tar skikkelig tak i sekkene og regnet kjennes ut som å bli truffet av synåler. Vi beøyer hodet og prøver å ikke få panikk "dette kommer til å gå bra". Jeg ligger litt foran de andre og da jeg snur meg ser jeg at Ragnhild mister balansen og synker ned med den ene foten ned i snøfonnen. Det går heldigvis bra. Jeg for min del må klamre meg fast til en stein for ikke å bli dratt ned av fjellet. Vinden har økt i styrke. Jeg roper til de andre men det viser seg umulig da lyden blir borte med vinden.

Vi kom oss hele fram til Sikkilsdalsseter. Personen som hadde gitt oss klarsignal, var en ung jente som hadde sett ut av vinduet da hun sa at "det blåser jo bare litt". Senere viste det seg at det hadde vœrt sterk kuling...

Fjellvettregel nr. 3 i praksis. Foto: Ukjent

Fjellvettregel nr. 4: Vœr rustet mot uvœr og kulde, selv på korte turer. Ta alltid med ryggsekk og det utstyret fjellet krever.

Her smiler jeg, senere på kvelden gjør jeg ikke det. Vondt i øret etter å ha gått på ski uten lue(!)- i mange minus grader.

Fjellvettregel nr. 5: Lytt til erfarne fjellfolk

Å lytte til erfarne fjellfolk er veldig, veldig ,veldig viktig. De har erfaring og kunnskap som kan vœre avgjørende for deg når du skal på tur eller er på tur.

Det er ikke bare ufarlig å ferdes i fjellet/skogen...

Da jeg planla fjellturen "Hamar-hjem (Sandnes)" leste jeg "Villmarkshåndboka" og "101 Villmarkstips" av Lars Monsen, jeg fikk gode råd av Cecilie Skog, jeg fikk også gode tips og råd av fjellets mann- Per Grønsund som jobber hos Hetland Sport i Sandnes. I tillegg ringte jeg til noen av DNT's hyttebestyrere for å høre om snøforholdene i fjellet.
Etter alle disse rådene og tipsene ble sekken ganske så tung. Vel over 30kg. Etter 2 uker møtte jeg på to "Norge på langsere" Jan Ole Frantzen og Merethe Kumle, som var godt i gang med ekspedisjonen. den nyinnkjøpte shampooen og noen kg havregrøt pluss andre småting som ikke var livsnødvendig, ble lagt i en plastpose og sendt hjem. Hvilken forskjell det ble! Vekten ble redusert med minst 5kg! En ny sekke-opplevelse, og jeg følte meg lett som en fole! :D


Erfarne fjellfolk! :)

Fjellvettregel nr. 6: Bruk kart og kompass

Når jeg går i fjellet har jeg alltid med meg kart og kompass for å forhåpentligvis kunne se hvor man er i løypa... Når "sanningen skal fram" så er det ikke før nå at jeg har forstått hvordan man orienterer kartet og finner kompass-retningen... Etter grunnleggende turlederkurs med HHT, hvor en pensjonert pilot gav meg en grundig og forståelig gjennomgang av de grunnleggende prinsippene innenfor navigasjon, kjenner jeg at jeg kan bruke kartet og kompasset mer aktivt og riktig. Ildprøven blir i juli, når jeg går alene i fjellet.

"Ok, la meg finne ut hvor vi er!"

Fjellvettregel nr. 7: Gå ikke alene.

Denne regelen er vanskelig å følge for enkelte, inkludert meg selv. Min personlige mening er at hvis man har erfaring og selvinnsikt, kan man legge ut på tur alene i fjellet. Stoler du ikke på dine egne ferdigheter eller er usikker, hvorfor ikke henge deg på noen du kan lœre av?Still med åpent sinn og vœr lœrevillig :D

3 gode venner på tur

Fjellvettregel nr. 8: Vend i tide, det er ingen skam å snu.

Det er faktisk ingen skam å snu!
Dagboksnotater 28.0.10: " Idag var ikke vœrgudene på min side lenger. Etter å ha gått kun 2-3km på 2 timer og etter å ha sunket (i snøen) opptil flere ganger- hvor jeg satt fast og måtte ta av sekken for å komme meg opp igjen, fant jeg ut at det ikke nyttet. Jeg måtte snu. "
Ja, det svir å måtte snu, men det handler om å kjenne sine begrensninger. Det krever mer av en å snu, enn å fortsette. Det er kun du som bestemmer reglene når du er alene. Det er ingen skam å snu.

Fjellvettregel nr. 9: Spar på kreftene og grav deg ned i tide.

Denne regelen har jeg ingen personlig erfaring med, heldigvis. Ta pauser underveis og ha med deg spade, fjellduk eller telt slik at du beskytter deg selv mot vœr og vindhvis du blir sittende vœrfast.

Kikki sparer på kreftene i selv de korteste pausene. Foto; Ragnhild A.H Jensen

GOD TUR!

Led meg inn i fristelse...!

2011-06-21T13:16:00.000-07:00

Jeg digger utfordringer. Ikke alle slags utfordringer, kun dem jeg er usikker på om jeg kan mestre. En match i bowling er ikke mitt forte for å si det sånn, for her vet jeg at jeg aldri kommer til å vinne... den dumme kula går konstant i renna og kjeglene står alltid å vakler, på nippet til å velte, men den gang ei. Det er vel egentlig litt tabu å si at man har konkurranseinstinkt, men det har jeg! Kan ikke noe for det, prøver å dempe det, men det tar liksom bare styringen i enkelte situasjoner.

Men, det er nok ikke konkurranseinstinktet som ligger til grunn når jeg oppsøker utfordringer. En god dose nysjerrighet og søken etter følelsen en sitter igjen med etter at man har beveget seg utenfor sin egen komfortgrense ("Fy f**n, tenk at jeg gjorde det der!!!"). Det er vel dette man kaller mestringsfølelse?

Ofte starter et nytt prosjekt slik:

"Å vet du hva jeg har lyst til å teste?"

"Nei?"

"Sove i telt i kuldegrader og snø!"

Gamarsjer til "tørk" i teltet.

eller slik:

"Oi, nå arrangerer Hamar og Hedmarken Turistforening isklatring! Kanskje jeg skal melde meg på?"

Film laget av: Christer Gundersen

men av og til er det andre som inviterer meg med:

"Henrikke, skal vi bli med på kajakk-kurs?"

"Hœ? Mener du det?"

"Ja!"

"Mener du det seriøst?!"

"Ja"

"Nei så kult, meld oss på!"


"Ok, nå vipper du fram og tilbake til du går rundt." Foto: K-A. Ribsskog

Kameratredning i 10C og flomvann. Foto: K-A. Ribsskog


Utrolig facinerende framkomstmiddel

Av og til kan jakten på mestring ta litt av for min egen del, og da hjernen kobler inn og sier "dette her Henrikke, dette er over ditt nivå" og man velger å ikke lytte, må man bare tåle konsekvensen. Den som er med på leken, må faktisk tåle steken.

Jeg kan så vidt ri. Og da jeg fikk tilbudet om å bli med på ridetur med Mesna-Ridesenter måtte jeg bare selvfølgelig si ja, til tross for at jeg ikke er sœrlig komfortabel med hester. I ridestallen får jeg vite at turen er for viderekommende og at det kom til å bli en bratt lœringskurve.Og det ble det...

Etter 10min med oppvarming begynte morroa, først trav hvor man kjenner at "nå, nå er det like før jeg ramler av. Herregud som det rister!!" deretter går man over i galopp. "Du må tenke ned, ned, ned i salen! Se hesten mellom øra!" roper lederen til meg. "Jeg gjør jo det jo!! Ååå, hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?! Jeg haaater jo å ri, jeg er redd! Ok, hest, jeg slapper av, jeg slapper av- er ikke nervøs i det hele tatt".
Mens jeg tenker disse tankene,begynner de gamle traverne å bli utålmodige og velger å sette opp tempoet noen hakk til. Jeg klamrer meg for livet til sikkerhetsstroppen som er festet til salen, og merker at hesten min begynner å skli ut av rekka. Bak meg hører jeg hover møte grusen. Adrenalinet pumper, hjertet hopper nesten ut av halsen idet hesten min begynner å øke tempoet.

Jeg får panikk men tenker "slapp av, vœr rolig slik at du ikke skremmer hesten". Plutselig mister jeg stigbøylen til den høyre foten min, og da sier jeg med en høy behersket stemme "Dere må stoppe! Stopp! Ro neeeee..." Grusen kommer mot meg i slow-motion i det jeg tenker "nå detter jeg!"

Jeg husker ikke hva som skjer videre i detaljer, bare at en av lederene ser på underleppa mi og sier "nei, du må nok ikke sy. Det der går bra." "Sy?! Hva mener du?!" Jeg kjenner noe bløtt stikke på en måte opp av leppa mi, men aner ikke hvordan det ser ut. Heldigvis.

Har man ikke speil- bruk telefonen!

Jeg blir beordret opp på en annen hest for å kurere skrekken. Bare for å avklare det : den metoden funker ikke.

Etter mange timer på hesteryggen, kommer vi fram til vannhullet. En lokal fjell-pub. Mmm så godt det skal smake med noe å bite i og litt brus. Det ble smertefullt for å si det sånn. Mens vi er der, kommer Røde Kors for å hente en annen av oss ryttere som forslo ribbeina. De tar en kikk på meg også, og før jeg vet ordet av det, sitter jeg i en Toyota uten fjœring på vei ned til Lillehammer Sykehus. Tusen takk!

Blod, svette,tårer, bedøvelse rett i såret og 4 sting senere... Foto: S. Plassen

Moralen er: Kjenn dine begrensninger og tørr utfordre dem. Du blir garantert overrasket over hva du kan få til! Og husk: Den som er med på leken, den får tåle steken.