Det faktum at det ”eksisterer” en rekke forskjellige Guder innenfor ulike trossamfunn, ansporer agnostikeren eller ateisten til å forholde seg skeptisk. Så lenge hver religion tvilholder på sin variant av Gud, og forfekter at deres Gud er den ”sanne Guden”, blir det vanskelig for en ”utenforstående” å vite hvem man skal tro på, og for mange blir det naturlig å ikke tro på noen av dem. I denne artikkelen skal vi se litt på Gudstro i et større perspektiv basert p på den såkalte Baylorstudien. Innenfor en rekke trossystemer forholder man seg til den samme Guden, men man oppfatter Guden på helt forskjellige måter. Baylorstudien setter opp gudstro på et slags kontinuum, og det viser seg at vi ender opp med fire hovedvarianter av Gud.

Baylorstudien

Forskere ved Baylor Universitet publiserte den definitive studien: Amerikansk pietisme i det 21. århundre. Selv om dataene er hentet fra amerikanske borgere, tegner studien et interessant bilde av gudstro, og kanskje kan tendensene relateres til kristne over hele verden.

Forskerne fant ut at det finnes fire hovedguder på det «religiøse tilbudstorget». Folk velger å tro på én av fire forskjellige varianter av Gud. Disse Gudene ligger på to skalaer som ender opp i fire forskjellige Guder med litt ulike egenskaper. De to skalaene var:

1 – Hvor engasjert er Gud? Er han nær, følger våre bevegelser og griper inn i livets gang, eller fungerer han som en fjern observatør av livets utfoldelse.

2 – Hvor sint er Gud? Er Gud kjærlig og tilgivende som i Det Nye Testamentet, eller er han straffende, langsur og stridig slik vi treffer ham i deler av Det Gamle Testamentet.

I hvilken grad man oppfatter Gud som sint eller snill, fjern eller nær, er selvfølgelig avgjørende for troens innflytelse på vårt liv.

Hvis du tror at Gud er engasjert og kjærlig, baserer du deg på et konsept hvor Gud hjelper til i hverdagslivet på en positiv måte, er tilgivende, god og omsorgsfull.

Hvis du tror at Gud er engasjert, men sint, vil du fremdeles tro at Gud involverer seg i menneskers hverdagsliv, men at han ikke er fornøyd med oss. Kanskje tror du til og med at han er på utkikk etter menneskelige feiltrinn som han kan straffe ved å iverksette orkaner, oversvømmelser eller at han mer spesifikt straffer enkelte familier med ulykke, sykdom og lidelse.

Hvis du ikke tror at Gud er spesielt engasjert, men at han er sint, vil du oppleve en Gud som er fjern i forhold til dagliglivets «gjøren og laden», men likevel venter på å dømme oss etter døden. Kanskje han til om med holder en slags oversikt over alle våre misgjerninger, noe vi blir konfrontert med ved veis ende.

Hvis du tror at Gud er fjern, men ikke spesielt sint, vil du sannsynligvis foretrekke en Gud som setter ting i bevegelse. Han kan være arkitekten bak naturlovene og selve utgangspunktet for alt liv, men deretter lar han menneskene gjøre som de vil. De utvikler seg i takt med livets gang og står ansvarlig for egne gjøremål. Denne Guden er langt mindre fordømmende og involverer seg ikke menneskets sysler.

Hvilken Gud amerikanerne tror på, er omtrent likt fordelt på de fire variantene. Den siste kategorien i Baylor studien var de som ikke tror at Gud finnes, og de utgjorde 5 %.

En annen måte å se det på

Hvordan er det mulig at så mange forskjellige synspunkter på Gud kan eksistere side om side i den samme kulturen? I muslimske land synes innbyggerne å være mere samstemte i sin tro. Den muslimske Guden er stort sett relativt autoritær og litt brysk. Her ser man ikke den samme spredningen som man finner blant kristne i USA.

Svaret finner vi sannsynligvis i kulturen. I USA er det plass til å manøvrere mellom forskjellige synspunkter. Det er konkurranse mellom ulike religioner, og det er konkurranse mellom ulike sekter innenfor samme religion. Dermed står folk fritt til å finne en Gud som samsvarer best med egne preferanser og tanker og hvordan Gud burde være. Dette vil alltid skje når mennesket kan velge sin Gud fra en større meny av alternativer. Folk finner den Guden som resonnerer best med hvordan de selv føler, ønsker og oppfatter at verden henger sammen.

Ateisten påpeker at denne situasjonen er akkurat hva man ville forvente dersom Gud ikke eksisterte i det hele tatt. Alle og enhver kan forme Gud i sitt eget bilde, slik at han passer inn i forhold til personlige preferanser. Dette er på sett og vis stikk motsatt av troslæren som forteller at Gud skapte mennesket i sitt bilde.

Ettersom Norge tilhører de mest sekulariserte områdene på hele kloden, er baylorstudien neppe representativ for vår del av verden. I følge Wikipedia er antall ateister opp mot 85 % i Sverige, 80 % i Danmark og 78 % i Norge. Mulig at de resterende troende kan identifisere seg med én av de ovenstående kategoriene, og at de troende er relativt jevnt fordelt i dette spekteret.

Av Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

• “E pur si muove.” [Likevel beveger den seg.] Denne setningen skal Galileo angivelig ha mumlet i det han tvinges til å dementere sin teori om at jorden beveger seg rundt solen.
• “Je n’ai pas besoin de cette hypothèse.” [Jeg har ikke behov for den hypotesen.] Dette er LaPlace’s svar til Napoleon på spørsmålet om hvorfor Gud ikke er nevnt i hans teori om planetenes bevegelse.
• “Gud er død. Gud forblir død. Og vi har drept ham.” – Nietzsche
• «Dette er den vakreste og mest tilfredsstillende forklaring på skapelsen jeg noensinne har hørt”, sier Albert Einstein etter at han fikk en detaljert forklaring på Big Bang teorien.

Slagene mot religion fortsetter å strømme på med Neo-Darwinisme, genetikk og nye fremskritt innenfor nevrovitenskap. Men troen på Gud består likevel i det menneskelige sinnelag. Opplysningstidens løfter og den nye sekularismen, nedfelt i sitatet av Nietzsche, har ikke blitt en realitet.

Kanskje har Dean Hamer rett når han hevder at mennesket er utstyrt med et gen for Gud, eller et sett av gener som predisponerer oss for troen på det overnaturlige. Selv om mange av argumentene i mer tradisjonell troslære har bleknet i moderne tid, bor det fremdeles ideer om Gud og spiritualitet i mange mennesker.

Kanskje er det evolusjonsbiologen Richard Dawkins som har den beste forklaringen på dette fenomenet i sin teori om et såkalt ”Guds-mem”. Dawkins foreslår at memer er en slags psykologisk parallell til gener. Memer er informasjonsenheter som blir spredt mellom mennesker i form av ideer og forestillinger. I denne sammenhengen har Dawkins også snakket om religion som et virus på menneskets sinnelag. Han ser for seg at religion er forankret i et sett av ideer og konsepter (memer) som er selvopprettholdene og smittsomme. Mange religiøse mennesker vil gjerne spre sitt budskap videre. Samtidig inneholder religiøse systemer effektive beskyttelsesmekanismer som holder motstridende ideer på avstand. ”Du skal ikke ha andre Guder enn meg” forstått som ”du skal ikke sysle med ideer som motstrider budskapet i troslæren”. I følge Dawkins har dette store omkostninger for menneskets ”åndelige utfoldelse”. Bærere av et religiøst mem er på sett og vis spirituelt programforpliktet til et mer eller mindre rigid og lukket system, noe som kan medføre at de oppfører seg irrasjonelt, fordeler sine ressurser uhensiktsmessig eller rammes av skyldfølelse og frykt, uten at disse negative følelsene reelt sett er berettiget.

På grunn av de finurlige mekanismene i mange religiøse tankesett, vil ikke teismen forsvinne, selv om ny kunnskap og nye ideer regelrett motbeviser enkelte elementer i den tradisjonelle troslæren. Er det problematisk?

Den eksistensielle psykoterapeuten og psykiateren, Irvin Yalom, har en annen idé om hvorfor religion overlever uansett.  Yalom er opptatt av at alle mennesker fra tid til annen kommer i kontakt med de ultimate spørsmålene: Det dreier seg om døden, frihet, ensomhet og meningen med livet. Disse eksistensielle grunnvilkårene er forbudet med angst, og Yalom vil hevde at ”religion oppstår som menneskehetens fundamentale forsøk på å nedkjempe eksistensiell angst” (2007, p. 39). Ettersom den eksistensielle angsten finnes over alt, finnes også religion over alt. I kjølevannet av en slik erkjennelse, blir det åpenbart for Yalom at vi ikke er skapt av Gud, men at guddommer er noe vi skaper for vårt eget velbefinnende.

Relatert artikkel

Vil intolerant religion forsvinne?

Ellers finner du flere artikler om dette tema i kategorien Ateisme her på WebFilosofen.

Kilder 

Dawkins, Richard, Dennett, Daniel C., Harris, Sam & Hitchens, Christopher (2007). Discussion with Richard Dawkins – Episode one: The four horsemen. (DVD) The Richard Dawkins Foundation for Reason and Science (RDFRS)

Yalom, Irvin (2007). Religion og psykiatri. Oversatt av Vera Føllesdal. Arneberg Forlag.

Av Psykologspesialist
Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

I det store og det hele er det vel slik at de fleste religiøse mennesker er svært moderate i sin tro. Moderate i den forstand at bibelens tekster tolkes med stor grad av frihet og godvilje i retninger som borger for nestekjærlighet og humanisme. Denne gruppen vil sannsynligvis ikke kjenne seg igjen i kritikken som reises mot et religiøst livssyn, og brorparten vil kanskje være enig i skeptikerens innvendinger. Mange har heller ikke et veldig overveid forhold til sin tro, men baserer seg på en kulturelt overlevert religiøsitet som sjelden har noen sentral rolle i livet utenom høytider og ved helt spesielle anledninger. Her finner vi mennesker som handler nestekjærlig og gavmildt og kanskje forankrer sin raushet i Paulus’ første brev til korinterne hvor det blant annet står at kjærligheten er størst av alt. De vil mene at deres tro motiverer for godhet, åpenhet og omsorg for andre, og kanskje har de rett.

Hard ateisme har likevel en ganske bitende innsigelse mot liberale, moderate og passive religionsutøvere. Kort sagt hevdes det at denne gruppen er med på å opprettholde muligheten for mer fundamentalistiske retninger, rett og slett fordi de representerer en stilltiende aksept av doktriner og trossystemer som ikke trenger å legitimere seg selv. Man er på sett og vis fostret opp med en nærmest altomfattende respekt for andres religion, og det ansees ofte som direkte uakseptabelt å stille spørsmålstegn ved menneskers tro. Dermed skaper mennesker, som kaller seg moderat religiøse, og praktiserer religion i liten grad eller på en særdeles fleksibel måte, på sett og vis rom for mer bombastiske versjoner av sin egen tro.

Sam Harris er en kjent amerikansk ateist som påpeker at de fleste troende mennesker ikke styrter fly inn i bygninger eller organiserer livet sitt rundt apokalyptiske profetier. Dog er det få som nøler med å oppdra sitt barn som kristne, muslimer eller jøder.

Tro handler sjelden om et standpunkt man tar på bakgrunn av en omfattende analyse av sakens natur. Religion er i langt større grad en kulturell og sosial arv vi aksepterer og adopterer. Tro uten å vite, ligger kanskje som et slags grunnpremiss i mange religiøse systemer, og de som assosierer seg selv inn i en slags religiøs nestekjærlighetsfilosofi med gode hensikter, gir samtidig en slags indirekte aksept for livsfilosofier som i sitt vesen fritas for nærmere undersøkelse. Det gir husly for mer antagonistisk hermeneutikk som dermed får ganske uhindret innpass i det kulturelle og moralske landskapet.

Hva er gevinsten ved religion, og hvor store er de negative omkostningene? Hva mener de troende om balansen i dette regnskapet?

I utgangspunktet kan man tenke at man lever på en slags vennligstemt religiøs kjærlighetsfilosofi eller forholder seg til religion på en moderat og tilpasset måte, men kan det hende at man møter et slags moralsk dilemma litt lenger nede i veien?

I videoen under nevner Sam Harris flere innsigelser mot det han kaller moderat religiøsitet. Han mener at et slikt ”eksistensielt ståsted” har gått både intellektuelt og teologisk konkurs.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebPsykologen.no

Analogien til kopper

Kopper er en farlig virussykdom med en dødelighet på mellom 20 og 60 %. Denne sykdommen har tatt livet av mange millioner mennesker, men i 1980 har vi klart å utrydde sykdommen i følge verdens helseorganisasjon.  Men i tråd med dette vil noen hevde at vi har gjort oss selv mer mottakelige for infeksjoner. På sett og vis sitter vi igjen med et slags naivt immunforsvar. Uten eksponering blir vi simpelthen mer sårbare for viruset.

Dersom vi skal lage en parallell mellom dette og religion, kan det tenkes at vi får et lignende utfall. Dersom religiøse systemer utryddes, mens våre tendenser til grubling og eksistensiell angst fremdeles består, kan det hende at nye ideer og varianter av Guddommeligheter gjenoppstår av ”naturlige årsaker og behov”, og i et slikt scenario vil menneskeheten ha en svekket ”mental immunitet”. Da risikerer vi kanskje at nye religiøse ”memer” (psykologisk parallell til gener) eller overnaturlige påtalemyndigheter rammer oss hardere enn noensinne.

Å observere et fenomen i aksjon gir oss som regel den klareste demonstrasjonen på hva dette fenomenet egentlig er for en størrelse.

Kanskje kan man påstå at tradisjonell troslære fungerer som en treningsarena for å verge oss mot oppkomsten av nye religiøse systemer. Når vi allerede kjenner til de store religiøse visdomstradisjonene, blir det på sett og vis lettere å gjenkjenne nye systemer som mormonisme og andre Jesusbaserte religioner som muteringer. Når det dukker opp helt nye religioner eller sekteriske bevegelser har vi allerede god trening i å oppdage tankefellene eller de ”memene” som ligger innbakt i smittsomme trossystemer. Sånn sett kan det hende at vi trenger religion som en slags vaksine eller tilstedeværende påminnelse om hvor farlig det kan være å henfalle til et lukket trossystem som motsetter seg nye tanker og opprettholder fortidens autoriteter.

Vi kjenner rett og slett til de utallige faremomentene beheftet ved trossystemer som forlanger at man tror på noe uten å vite. Kravet om å bifalle forestillinger som ikke trenger å legitimere seg selv og sine påstander er intellektuelt sett et ganske risikabelt prosjekt. Det finnes hundrevis av religioner og trossystemer, og majoriteten av dem forlanger en slags ”blind aksept”, noe som gir grobunn for flotte ideer om universell kjærlighet og Jesusaktig medfølelse, men også grobunn for ekstreme ideer og undertrykkende behandling av millioner av mennesker på verdensbasis.

Flere artikler om samme tema i kategorien Ateisme.

Av Psykologspesialist Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

Etikk og moral har ofte vært knyttet til det religiøse, og Harris går hardt ut og påstår at religiøse koder veldig ofte tvinger mennesker inn i undertrykkelse og påbudsfilosofi. Noen hevder at mennesket kun oppfører seg anstendig i kraft av et religiøst system som regulerer våre destruktive impulser. Ofte refereres det til de 10 bud som en slags absolutt forutsetning for menneskelig godhet. Men dersom vår medmenneskelighet er betinget av gudfryktige regler, vitner den trosbetingede moralen om en naturlig umoral i mennesket. Dersom vi som mennesker kun oppfører oss moralsk for å blidgjøre en Gud og investere i vårt eget liv etter døden, er vår menneskelighet i alle fal ganske ynkelig. At vi er avhengig av de 10 bud for å ivareta moral og medmenneskelighet i det sosiale landskapet, er ikke et veldig overbevisende argument. Vi er sosiale skapninger som defineres og overlever i kraft av vårt samarbeid med andre. Vi trives og utvikles i det sosiale samspillet, og dermed er det ikke på grunn av hellige påbud at vi oppfører oss etisk anstendig. Det finnes mange argumenter for dette, men jeg tror det holder med Einsteins klart formulerte mistro til en Gud som opererer ut i fra en tilsynelatende primitiv form for straff- og belønningsjustis. 

”My position concerning God is that of an agnostic. I am convinced that a vivid consciousness of the primary importance of moral principles for the betterment and ennoblement of life does not need the idea of a law-giver, especially a lawgiver who works on the basis of reward and punishment.” (Einstein, 1950 I: Hitchens, 2007, p. 156). (Dette skriver Albert Einstein i et brev til M. Berkowitz, 25. oktober, 1950.) 

Sam Harris påpeker at 21 stater i USA tillater kroppslig avstraffelse som disiplinærmetode i skolesystemet. Han legger til at denne praksisen er forankret i religion. Kan vitenskapen om mennesket psykiske liv, enten det dreier seg om psykologi, psykiatri eller nevrovitenskap, uttale seg om fysisk avstraffelse av barn? Sam Harris spør om det er klokt å utsette barn for smerte og ydmykelse som et ledd i oppdragelse. Vil korporal avstraffelse oppmuntre til en god emosjonell utvikling, psykisk sunnhet og sømmelig atferd? Nei! Omtrent all litteratur innenfor psykologi og sosialvitenskap vil fortelle deg det motsatte. 

I femte Mosebok kapittel 21 står det følgende:

“Når en mann har en ustyrlig og trassig sønn, som ikke vil høre på sin far og mor, og ikke adlyder dem selv om de tukter ham, da skal foreldrene ta og føre ham til byporten, til de eldste i byen og si til dem: «Denne sønnen vår er ustyrlig og trassig og vil ikke høre på det vi sier. Ødsel og drikkfeldig er han også.» Da skal alle mennene i byen steine ham i hjel. Slik skal du rydde ut det onde hos deg. Hele Israel skal høre om det og gripes av frykt.” 

Sam Harris mener ikke at vitenskapen skal besvare alle spørsmål om moral, men at vitenskapen kan være et verdifullt verktøy når vi skal orientere oss i det han kaller det moralske landskapet. Hva er bra og ikke bra for flest mulig mennesker? Å hvile slike spørsmål på 2000 år gamle tekster eller kulturelle vaner er kanskje beleilig, men ikke nødvendigvis den klokeste veien å gå. 

Psykologien vet veldig mye om menneskelig utvikling og feilutvikling, og en oppvekst preget av for mye frykt, er den sikreste måten å forkrøple et menneske på. Sam Harris påpeker at moral og spørsmål om menneskets velbefinnende bør suppleres av vitenskap og systematiske undersøkelser. Dersom kulturelle sedvaner eler religiøse overbevisninger får monopol på de moralske føringer i det sosiale landskapet, tror Haris at vi er på et alvorlig feilspor. Abrahamsreligionene bebor for eksempel en motvilje mot den frie tanke når de stadig opprettholder fortidens autoritet. Den avantgarde psykoanalytikeren Carl Gustav Jung snakker om et maktspråk som skaper frykt og underkastelse i forholdet mellom Gud og mennesket, og i så henseende står det religiøse språkspillet i direkte motsetning til den ikke dømmende og åpne undersøkelsen som for eksempel tilstrebes i psykoterapi. Innenfor psykologien viser forskningen oss at det er den ikke dømmende holdningen og den åpne dialogen som på sikt kan være med å bidra til psykisk sunnhet og en selvsikkerhet som gir grobunn for sosialt engasjement og medfølelse.

Moral og medmenneskelighet er ikke en fastlåst størrelse, men noe vi utvikler. Vitenskapen vet veldig mye om denne utviklingen, både på et individuelt og kollektivt plan. Denne informasjonen bør fungere som viktige hjørnesteiner i spørsmål om moral, etikk og menneskelig samhandling. I følge Harris er det direkte uklokt at slike spørsmål skal besvares av moralske eksperter:

Sam Harris tar opp spørsmålet om kvinners kropp. Hva skal vi gjøre med det? I Vesten henger det nakne kvinnekropper i hver eneste kiosk, mens i andre kulturer gjemmer man kvinnekroppen under en klesdrakt som skjuler alt. Vi kan mene at det er feil å gjemme bort kvinner under forskjellige klesplagg, men de fleste vil ikke utfordre dette spørsmålet fordi det handler om å ha respekt for andre kulturer. Hvem er vi til å si at det er galt å tvinge kvinner til å leve i skjul under en haug av tøy. Et likt spørsmål utfordrer en eldgammel og stolt kultur basert på tusenvis av år med tradisjoner. Hvem er vi til å si at det er galt å tukte kvinner, henrette de hvis de blir voldtatt eller kaste syre i ansiktet på dem dersom de nekter å gjemme seg bort under masse tøy. Hvem er vi til å si noe om dette? Det er kultur og religion, og dermed ikke et anliggende for den selvgod, reduksjonistiske og arrogante vitenskapen. I forlengelse av dette stiller Haris et enda viktigere spørsmål: Hvem er vi til IKKE å reagere på dette? Hvordan kan vi late som om vi vet så lite om menneskelig velbefinnende at vi forholder oss ikke-dømmende til behandling av kvinner på denne måten? 

Sam Harris påstår ikke at den Vestlige kulturen har de riktige svarene eller den beste praksisen når det kommer til kvinners plass i samfunnet. Nakne kvinner på forsiden av et hundretalls magasiner på hvert gatehjørne, representerer kanskje ikke den beste psykologiske balansen i forhold til utviklingen av holdninger ovenfor kvinner og kvinners kropp. Det er langt i fra sikkert at unge jenter lever i et optimalt miljø i forhold til utvikling av et sundt kroppsbilde, selvtillit etc. omgitt av syltynne modeller med eller uten bikini. Men dette kan psykologien som vitenskap også si noe viktig om. Sam Haris foreslår at det er mulig å undersøke det moralske landskapet og finne frem til en bedre balanse mellom de to ekstremene illustrert i dette bildet. Sannsynligvis har han rett. 

Sam Harris er en kjent forkjemper for vitenskapelig skeptisisme, og i fjor ga han ut boken The moral landscape. Her refererer han blant annet studier som viser forholdet mellom et velfungerende samfunn og graden av religiøsitet. Generelt har man antatt at religion er menneskets viktigste kilde til mening og moral, men nyere forskning gir grunn til å tvile på dette. Høy grad av religiøsitet samsvarer med sosial usikkerhet, skriver Harris, og legger til at sekulariserte samfunn skårer bedre på nesten alle mål for ”sosialt allmennbefinnende”. Skandinavia og Nederland er blant de mest ateistiske samfunnene i verden, og skårer bedre på en rekke parameter som forventet levetid, kriminalitet, skrive- og lesekyndighet, barneomsorg, økonomisk likestilling, konkurransedyktighet, likestilling mellom kjønn, helsetilbud, utdanning, miljøvern, politisk stabilitet og bistand til fattige land. Han legger til at en undersøkelse i USA viser at religiøse overbevisninger korrelerer med rasisme. Uansett om religion bidrar til et dysfunksjonelt samfunn eller ikke, er det åpenbart at samfunn blir mer velstående, stabile og demokratiske i takt med sekularisering. 

Når vi henter våre leveregler fra uforanderlige ideologier eller ufravikelige tekster, havner vi sannsynligvis i et moralsk uføre.  Clare Graves mener det er en feiltakelse å betrakte menneskelige verdier som et fastlåst moralsk kodeverk med universelle og uforanderlige kvaliteter. Han anerkjenner at mange mener det moderne samfunnet er på vei inn i et slags moralsk sammenbrudd både i den private og offentlige sfære. Verdigrunnlaget beveger seg, og mange føler at disse bevegelsene er tegn på oppløsning, åndelig dekadanse og etisk forfall, men Graves’ skarpsindige undersøkelser viser noe ganske annet. I en redegjørelse for sin forskning i tidsskriftet The Futurist fra 1974 uttaler Graves seg ganske håpefullt i forhold til de eksistensielle bevegelsene i den menneskelige bevissthet. 

”Den feil de fleste mennesker begår når de tenker på menneskelige verdier er at de antar at den menneskelige natur er noe uforanderlig og at det er ett enkelt verdisett man skal leve etter. En slik antakelse er ikke i overensstemmelse med min forskning. Mine data viser at den menneskelige natur er et åpent, konstant utviklende system, et system som skrider frem gjennom kvantesprang fra én stabil tilstand til den neste gjennom et hierarki av ordnede systemer. Kort fortalt foreslår jeg at det modne menneskets psykologi er en utfoldende, fremspirende, svingende, spiralisk prosess.” (Graves i: The Futurist, 1974, p. 74). 

Graves beskriver åtte utviklingsfaser hvor den menneskelige bevisstheten beveger seg mot stadig mer sofistikerte og avanserte nivåer av mental kapasitet. Forandring og fravikelse fra kulturelt betingede kodeverk for menneskelig oppførsel og samhandling, er ikke nødvendigvis tegn på forfall, men kan også være tegn på at vi vet stadig mer om hvordan mennesket, vokser, blomstrer og utvikler seg på best mulig måte. 

I videoen under leverer Sam Harris et overbevisende foredrag om vitenskapens rolle i det moralske landskapet. 

Kilder

Graves, Clare W. (1974). Human Nature Prepares for a Momentous Leap. I: The Futurist, april, 1974. 

Harris, Sam: The Moral Landscape: How Science Can Determine Human Values. Free Press.

Hitchens, Christopher (ed.) (2007): The Portable Atheist: Essential Readings for the Nonbeliever. Da Capo Press edition, USA.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

I følge Beck og Cowan (1996) er disse konseptuelle modellene organisert rundt såkalte memes, noe man skal forstå som systemer av ”kjerneverdier” eller ”kollektive intelligenser”. Samtidig kan man se en parallell mellom menneskets utvikling fra barn til voksen, og kulturens utvikling. Spiraldynamikk er derfor en slags psykologisk utviklingsmodell som på samme tid sier noe om individet og samfunnet. 

I spiraldynamikk opererer man altså med et begrep om memer, mens jeg har valgt å kalle dem eksistensnivåer. Begrepet refererer altså til systemer av kjerneverdier og livsanskuelser som dypest sett er et slags organiserende prinsipp i vårt forhold til oss selv, andre og verden for øvrig. Det har visse likhetstrekk til det vi i hverdagsspråket kaller vaner, eller det filosofer, som Pierre Bourdieu, kaller habitus eller kulturell praksis. Denne artikkelen skrives i forlengelse av et tidligere innlegg vi kalte Tankegangens anatomi, og her er vi opptatt av å gå litt dypere inn i de ulike memene eller eksistensnivåene, og se hvordan de utfolder seg i den verden vi lever. 

Før vi begynner på det første trinnet i bevissthetens spiralaktige utvikling, må vi gjøre det klart at denne modellen ikke kan fungere som et individuelt eller kulturelt diagnoseverktøy.

Hver person og kultur bebor en blanding av ulike verdimønstre med varierende grad av intensitet på hvert nivå. Spiraldynamikk er ikke en lineær, rigid eller fastlåst hierarkisk modell, selv om den kan virke sånn ved første øyekast. Vi kommer tilbake til dette etter at vi har utforsket de seks første verdisystemene vi navigerer etter i livets små og store prosjekter.

Beige – Instinkt og overlevelse

Beige er det første eksistensnivået hvor det foreligger en arkaisk og instinktorientert livspraksis. Arkaisk brukes for å beskrive noe som er primitivt, foreldet eller gammeldags. I psykologien snakker man om arkaisk i forhold til små barn som fungerer på enkle overlevelsesmekansimer. De kalles arkaiske eller enkle i den forstand at psykens mer sofistikerte og kompliserte mentale fungeringsnivåer ennå ikke tjener barnet, men er noe som er potensielt tilgjengelig lenger frem i utviklingsforløpet. 

Man regner med at det beige eksistensnivået ble tilgjengelig for over 100.000 år siden. (Wilber, 2001, p. 9). Her regjerer et verdenssyn som sentreres om et naturlig miljø hvor man vektlegger overlevelse og handler på instinkt. Psykologisk sett dreier det seg simpelthen om å gjøre det man må for å overleve. Altså er det mat, vann, varme, trygghet og reproduksjon som står på prioriteringslisten. Det finnes knapt en fornemmelse av individualitet på dette nivået. Man er organisert i ”overlevelsesrelasjoner” eller flokk for å bevare livet. Dette nivået danner blant annet eksistensgrunnlaget i tidlige menneskelige samfunn, hos nyfødte, hos mennesker med alvorlig alzheimer, hos mentalt syke uteliggere og tidvis hos utsultende folkegrupper. På verdensbasis regner man med at 0,1 prosent av den voksne befolkningen har sitt gravitasjonspunkt her, og naturlig nok har denne gruppen ingen makt eller innflytelse på verdenssamfunnet. Voksne mennesker i beige eksistens lider en forferdelig skjebne, og de illustrerer på en svært levende måte den sørgelige skjevheten som faktisk eksisterer i en moderne verden.

Lilla – Godt vs ondt og magiske vesener

Lilla er den neste fargen i eksistensens regnbue. Her ligger den førende tankegangen på et magisk eller animistisk nivå. Her opererer man ut i fra et ståsted med et magisk verdenssyn hvor tilværelsen er oppdelt i godt og ondt influert av magiske vesener og mystiske tegn. Psykologisk sett dreier det seg om å holde stammens bopel trygg og varm og delta i gruppens sesongbetonte aktiviteter. Man er også prisgitt en rekke mystiske åndevesener som feier over verden med velgjørende velsignelser eller smertefulle trolldomskunster, og det er balansen i denne åndemaningen som avgjør livets gang. Dette kan høres ganske primitivt ut, og det er det for så vidt, men innspill fra dette nivået eksisterer på flere områder i samfunnet. På mange måter utgjør det beveggrunnen i voodooaktige kulturer, deler av den tredje verden, blodsbånd, sjamanisme, gjengmentalitet, atletiske team, lykkemedaljonger, familieritualer, magiske etniske trossystemer og generelt i overtro.

Rødt eksistensnivå – Magi og guddommelig makt

Rød er fargen for gudenes makt. Her ser vi for første gang tilsynekomsten av et samfunn hvor individet hever seg frem som en selvstendig aktør atskilt fra flokken. Hittil har enkeltindividet ikke hatt noen vesentlig posisjon utover sitt medlemskap i gruppen, mens her begynner en gryende autonomi å melde seg, og individet får behov for selvhevdelse og statusorientering seiler frem som et viktig livsprosjekt. Individet på et rødt nivå karakteriseres som mektig, impulsivt, egosentrisk og heroisk. For dem som er bevandret i tegneserienes verden, kan man se for seg Konan og hans vågale heltemot og uryggelige stolthet. Tilværelsen er en utrygg jungel hvor den sterkeste og mest listige overlever. Forestillinger om mytiske demoner, drager og beist farger opplevelsesverden. Man tilber arketypiske guder og gudinner både for godt og ondt. Føydale ledere tilbyr sine undersåtter beskyttelse i bytte mot underkastelse og arbeidskraft. Det handler om makt og ære og det representerer utgangspunktet for føydalisme. Den sterke krigeren kunne nyte livet i fulle drag uten samvittighet eller anger, noe nordmenn på sett og vis er kjent for når det gjelder vikingtiden. 

Dette eksistensnivået finner vi på flere områder i samfunnet. Det mest kjente for småbarnsforeldre er den perioden som på engelsk kalles ”the terrible twos”. Her forandrer det lille søte barnet seg til en opposisjonell plageånd som terroriserer sine omgivelser. Freud kaller denne fasen for analstadiet, og grovt sett handler det om kontroll og markering av egen status. Dette er den perioden hvor barnet reiser seg opp som selvstendig aktør i verden og det vil umiddelbart undersøke sin plass på rangstigen, og eventuelt kjempe for en plass så langt opp som mulig. Foreldrene må smøre seg med et hav av tålmodighet og velge sine kamper når den egenrådige småkongen i bleie er på fremmarsj. I følge Freud strekker analstadiet seg fra 1 til 3 års alder. Det er i denne fasen at barnet utvikler seg som selvstendig menneske blant andre mennesker. 

Dessverre vil foreldre av og til møte denne røde og egenrådige mentaliteten også på et senere tidspunkt i barnas liv. Vi finner nemlig en lignende territorial orienteringsmodus hos rebelsk ungdom. Ellers finner vi en rødlig beveggrunn i føydale herredømmer, hos episke helter, hos skurkene i James Bond, i Fluenes Herre, hos gjengledere og ganske tydelig hos mafiabossene i kretsen rundt Tony Soprano for å nevne noen.

Blått eksistensnivå – En mytisk orden

Blå er fargen for den mytiske orden. Myter assosierer vi som regel med kulturelle eller religiøse fortellinger. Det er muntlig overleverte forestillinger om guder, naturmytiske vesener og verdens opprinnelse, noe som ofte strekker seg tilbake til førhistorisk tid. På et blått eksistensnivå har livet både mål, mening og retning, men dette er noe som dikteres og determineres av en orden med en mektig gudeskikkelse i spissen. Det er den gudfryktige orden som fremtvinger og dirigerer de sosiale spillereglene og utarbeider et kodeverk for akseptert atferd. Dette baseres på absolutte og urokkelige prinsipper om rett og galt. De som bryter regelverket vil bli straffeforfulgt. Innenfor en rekke religioner skal disse menneskene enten lide i all evighet (helvete) eller til de har betalt for sine onde gjerninger. 

Et samfunn organisert på blå mentalitet vektlegger lov og orden. Former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet kontrollers gjennom skyld og skam. Seksuell utfoldelse er blant annet et område av livsutfoldelse som underlegges streng kontroll og et massivt bolverk av tabu. 

Som sagt handler dette nivået om konkrete og bokstavelige, ergo fundamentalistiske, fortolkningsrammer hvor lovlydighet belønnes mens lovbrudd straffes på bakgrunn av en slags urokkelig forståelsesramme. Dette nivået er ekstremt konformt og konvensjonelt i den forstand at fungerende medlemmer av en blå verdensanskuelse nødvendigvis ”tenker likt”, ettersom det er en forutsetning for sosial aksept på dette eksistensnivået. Man finner også at dette utviklingstrinnet refereres til som helgenaktig eller assosieres med absolutisme. 

Det antas at mennesker med et gravitasjonspunkt på et blått eksistensnivå til sammen utgjør 40 prosent av befolkningen i verden. Likeledes antas det at dette nivået besitter omtrent 30 prosent av makten i verden (Wilber, 2001, p. 10). Når Pave Benedikt XVI figurerer i mediebildet og fordømmer kondomer, kan det hende at han hviler i et blått eksistensnivå fundert i ganske fastlåste religiøse doktriner. I følge aviser verden over har Paven ved flere anledninger sagt at: ”kondomer ikke hjelper mot aids-epidemien, men tvert imot gjør situasjonen verre i afrikanske land hvor sykdommen er utbredt.” Mulig han har modifisert seg noe det siste året, men hjelpearbeidere som kommer til Afrika med slike holdninger avhjelper sannsynligvis ikke AIDS problematikken på best mulig måte. 

I forhold til lilla mot blått eksistensnivå kan man også nevne sjiamuslimske Hizbollah (Guds parti) i Libanon, sunni-muslimske grupper med tilknytning til al-Qaida-nettverket og krigen i Afghanistan, eller andre fundamentalistiske eller fanatiske grupperinger. Her kan fundamentalisme bety ikke-vitenskapelig tolkning av religiøse skrifter, og fanatisme kjennetegnes ofte ved svart/hvitt tenkning, mangel på saklighet og balanse, mangel på vilje til å forstå og respektere annerledes tenkende, noe man finner både i religiøse og anti-religiøse bevegelser og mange andre steder i samfunnet.

Oransje Eksistensnivå – Eksakt vitenskap og rasjonalitet

Oransje er den neste fargen, og her finner vi sete for vitenskapelige prestasjoner. På denne bølgen av eksistens har kjernen i vår identitet brutt med flokkmentaliteten, hvorpå vi søker sannhet og mening innenfor en langt mer individualistisk ramme. Fra et slikt ståsted er verden en markedsplass full av muligheter og eksistensen som sådan betraktes som et velsmurt maskineri. Målet er å finne ut hvordan denne komplekse maskinen fungerer, slik at vi kan benytte oss av den for å øke vår egen velstand og livskvalitet. Tanken er at verden er underlagt naturlige lover som vi med skarpsindighet og presisjon kan forstå og dernest utnytte. Her finner vi naturvitenskap eller operasjonell vitenskap i ordenes mest brukte forstand. Vi har beveget oss inn i fornuftens epoke. Filosofen Dag Østerberg skriver mye om fornuften i sin bok om Det moderne (1999, denne utg. 2000): 

”Fornuften står fra først av i motsetning til det mytiske og det religiøse sinn, som tror på og dyrker det guddommelige på måter som trosser fornuften og det fornuftige, eller som er hinsides alt som har med grunner og begrunnelser å gjøre.” (p. 12). 

Ut over dette kan man si at det rasjonelle eksistensnivået er svært prestasjonsorientert, og gjerne i forhold til ulike grader av materiell måloppnåelse. Det er fornuftens og vitenskapens regler som legger føringer for politikk, økonomi og andre menneskelige aktiviteter. Ken Wilber (2001, p.10) beskriver samspillet på oransje nivå som et parti sjakk hvor vinneren soler seg i sin overlegne status over taperen. Markedskreftene på verdensbasis er også av oransje kaliber. På dette nivået har menneskene virkelig lært seg å utnytte og manipulere jordens ressurser for sitt eget forgodtbefinnende. Mennesket har tatt steget inn i den moderne æra med vitenskapelig kapasitet på oransje nivå, og likeledes er tilstrømningen av oransje-sofistikert teknologi på ettertrykkelig fremmarsj. Vi kan etter alt å dømme utplyndre jordens energireservoarer med en hurtighet som eskalerer fra dag til dag, og vi kan reise til månen og ta bilder av Mars, men omkostningene er muligens større enn man hadde regnet med. Rovdrift på planetens ressurser har etter all sannsynlighet bidratt til en global klimatrussel hvor jorden begynner å vise symptomer på utmattelse og sykdom. Klimaspørsmålet har vært på den politiske agenda verden over som et hovedpunkt i lang tid, men det er først ved overgangen til det 21. århundre at trusselen har blitt allemannseie og en bekymring, og ikke minst et kollektiv ansvar, vi deler som beboere av planeten jorden. 

Det oransje bevissthetsnivået har bidratt med enorme teknologiske fremskritt som har økt vår levelengde og levestandard betraktelig, i alle fall i den vestlige verden. Legevitenskapen har lagt tyve til tredve år på vår levetid i løpet av de siste hundre årene, og vi kan forflytte oss rundt på jordkloden i stor fart, noe vi også har tid til fordi teknologien har overtatt mange arbeidsoppgaver og gitt oss mer fritid. Vi har telefon, TV, datamaskiner, internett, elektriske tannbørster og mye mer takket være skrittet opp på det oransje eksistensnivået.  Det er den skinnende siden av den oransje medaljen, men baksiden er ikke fullt så pen. Den franske forfatteren og regissøren Marcel Pagnol sier mye om dette i sin advarsel mot moderne teknologi: ”Pass opp for teknologene, de lar livet begynne i et reagensrør og lar det dø i smellet av en atombombe”. 

Man regner med at oransje eksistensnivå er det utviklingsmessige gravitasjonspunktet til omtrent 30 prosent av jordens befolkning. Makten og innflytelsen som skriver seg herfra løper opp mot 50 prosent på verdensbasis, noe som heller mot en slags «psykologisk aksjemajoritet» (Wilber, 2001, p. 10). Det neste spørsmålet er hvor kritikken av det oransje eksistensnivået er hentet fra, og da må vi gjerne klatre høyere opp i bevissthetens utviklingshierarki, for det er i høyden vi finner en oversikt som muliggjør kritisk refleksjon over mentaliteten på de foregående eksistensnivåene. Hva var egentlig problemet med et oransje eksistensnivå? 

”Årsaken til de samfunnsmessige krisene vi er inni i dag, ville han ha sagt, er en genetisk defekt ved fornuften som sådan. Og krisen vil fortsette helt til denne defekten er fjernet. Våre nåværende former for rasjonalitet beveger ikke samfunnet framover mot en bedre verden. Den fjerner den tvert imot lenger og lenger bort fra den. Disse rasjonalitetsformene har vært i virksomhet siden renessansen. Det vil de fortsette med så lenge behovet for mat, klær og ly er altoverskyggende” (Pirsig, 1974, denne utg. 1997, p. 118). 

På sett og vis er store deler av menneskeheten forbi fornuftens hegemoni, men vi er ikke fritatt for problemer av den grunn. Vi skal til postmodernismen.

Grønt Eksistensnivå – Den fintfølende mentaliteten

Grønn er fargen for det sensitive Selvet eller den forståelsesfulle mentaliteten. Ofte er det i kunst og litteratur at man først kan registrere endringer i tidsånden eller forsøk på å bevege den kulturelle bølgen i nye retninger. Dette er spesielt synlig i bevegelsen fra et oransje til et grønt eksistensnivå. Et flertall av kunstneriske kulturarbeidere og kulturskapere fant seg dårlig til rette i den fornuftige og til dels stringente moderne verdensanskuelsen. De satt etter alt å dømme med en fornemmelse av at verden ble et åndsfattig sted som ikke bare ble frarøvet sin mystikk, men også sin følelse for estetikk og sine unike opplevelsesmessige kvaliteter som på ingen måte kunne utledes fornuftig. Problemet var ikke lenger menneskenes uvitenhet, som virkelig hadde fått sin opprustning på oransje nivå, men isteden var problemet at vår viten fylte så mye at vi ”kommer for sent til livet selv” (Thielst, 1999, p. 41). Rasjonaliteten tenkte simpelthen så mye på livet at det glemte å leve. Kunst og litteratur uttrykker sin motstand mot et verdensbilde hvor den menneskelige forstanden skal regne seg frem til et fornuftig liv.           

”Det er ikke godt, når menneskeheden overanstrenger sin forstand og ved hjælp av fornuften søger at ordne de ting, som slet ikke er tilgængelige for fornuften.” (Hesse, 1981, p. 184).

Dette skrev den tyske forfatteren Hermann Hesse i 1927. Muligens kan det tolkes som en advarsel. 

Verdensanskuelsen som dukker opp på det grønne bevissthetsnivået gir også assosiasjoner til Heraclitus sin kjente aforisme: ”Man kan ikke trå i samme elv to ganger”. Verden er i en tilstand av forandring, hvorpå man tenker at alle former for absolutte forklaringsmodeller representerer premature forsøk på å begripe seg på en virkelighet som forandrer seg så snart vi tror at vi endelig har forstått den. Summa summarum er verdens kontinuerlige foranderlighet noe man kalkulerer med på den grønne bevissthetsbølgen. Det fører til en forståelse av sannheter som en midlertidig størrelse med en verdi som begrenser seg til en bestemt kontekst og eventuelt tidsalder. Entusiasmen og den potente vigøren vi finner på oransje nivå, er altså betraktelig dempet når vi beveger oss over i en grønn mentalitet. Det oransje nivået har faktisk fremskaffet så mye ny viten at vi etter hvert kommer til å føle oss overrumplet og litt matte. Dermed forholder grønn seg mer avventende til ny forskning og vitenskapelige resultater, og den prisen man risikerer å betale, er en holdning hvor alt er relativt. Det finnes ingen absolutte sannheter, men verden er full av ulike perspektiver som ser på verden fra hver sin kant. Vi er omringet av forskjellige sannheter som krever vår oppmerksomhet. I begynnelsen ligner det fremskritt, men etter hvert blir det forvirrende. 

Til tross for massiv motstand fra den oransje beleiring av menneskets bevissthet, er likevel det grønne bevissthetsnivået per i dag det mest politisk korrekte ståstedet, men langt i fra det mest utbredte. (Vi har tidligere sett at oransje nesten har eksistensielt flertall med 50 prosent). På grønt nivå handler det om å bygge gode relasjoner mellom mennesker og folkegrupper, om fellesskap, forståelse og multikulturalisme. Det grønne eksistensnivået er forankret i et ideal om at mennesker må frigjøre seg fra grådighet, dogmatisme og splittelsespolitikk. I grønn mentalitet vektlegger man (med)følelse og omsorgsfulle hensyn fremfor kald rasjonalitet og fornuft. Man tilstreber å forstå og bekrefte andres innfallsvinkler, snarere enn å hevde sine egne eller forsøke å utkonkurrere perspektiver som synes uhensiktmessige. Det er en inklusiv og perspektivpluralistisk bevissthetsmodus som har sluttet å hevde et bombastisk synspunkt, men isteden bruker sin energi på å forstå andres. Denne sensitive bevisstheten er også opptatt av jordklodens helbred og balanse. Her finner man en slags økologisk finfølelse som verdsetter og maner til pleie av jorden, Gaia og livet. 

Grønt eksistensnivå er forståelsesfullt og tolerant ovenfor det meste, men det aksepterer ikke hierarkier. Det er regelrett imot å si at noe er bedre enn noe annet, men hevder isteden at alt handler om forskjellige og likeverdige perspektiver som vi må ha forståelse for. Dette kalles egalitarisme, og på grønt nivå kan det bli et problem. I utgangspunktet skal alle perspektiver forstås og respekteres som likeverdige, men grønn aksepterer ikke perspektiver som mener noe bestemt eller sier at noe er bedre enn noe annet, og på den måten er grønn til syvende og sist omtrent like ekskluderende som alle de foregående eksistensnivåene. Det blir en mentalitet hvor man krever aksept for sine synspunkter, anerkjenner andres synspunkter, men ingenting er ”sant” eller ”riktig”. Det kan føre til en slags handlingslammelse eller impotens. Et postmoderne møte varer en evighet fordi møtedeltakerne ikke våger å konkludere eller utpensle en konkret handlingsplan. Møte anses som vellykket dersom alle får sagt litt om hva de føler, men dersom man trenger å etablere en konkret handlingsgrunnlag, sliter man i postmodernismens klamme klør. Hvis man bestemmer noe, betyr det at noens meninger blir underminert og det er dypest sett ikke lov. I verste fall blir alt like riktig, eller like feil, og fallgruven på det grønne eksistensnivået er relativisme og eventuelt nihilisme. Ingenting betyr noe mer enn noe annet. Det kan utvikles seg til å bli en intellektuell hengemyr, eller en slags siste holdeplass for intellektuell utvikling. 

Grønn reagerer som sagt kraftig på alle som hevder suverenitet ved et bestemt ståsted, fordi man her setter opp en verdirangering hvor noe er bedre enn noe annet, og det er diskriminerende i følge grønn mentalitet. Det grønn ikke innser, er at de selv gjør seg skyldig i akkurat det samme, men på en litt mer subtil måte. Å forfekte at alle innfallsvinkler er like verdifulle, betyr at man anser en likhetsmodell som bedre enn en hierarkisk modell av virkeligheten, og dermed har de allerede i grunnvollene av sin tankegang basert seg på en verdiladet rangering. De liker rett og slett ikke innfallsvinkler som forfekter noe bastant, og det uttrykker de på en indirekte og litt fiendtlig måte, hvorpå en av strategiene er sarkasme. 

 Avslutningsvis vil jeg kort liste noen områder hvor det grønne eksistensnivået synes å være det primære utgangspunktet. Blant annet er det naturlig å trekke frem filosofen Arne Næss som opphavsmann til det som kalles dypøkologi. Her handler det om en dyptgripende erkjennelse av at alt liv har en verdi i seg selv, og at mennesket må tone ned sin manipulering og utnyttelse av naturlige ressurser, og se seg selv som en del av en større levende helhet. Det krever at vi på lik linje med andre tilpasser oss naturens behov for å skape balanse i økosystemet som helhet eller ”kosmos”. Arne Næss tilstreber etter alt å dømme et slags helhetssyn, og som menneske utviste han en enorm kjærlighet for naturen og det levende: ”Flere voksne skulle leke med vann, da ville de få et positivt forhold til vann og naturlige strømninger” (Næss, 2005). Ellers kan man nevne Rogeriansk terapi, humanistisk psykologi, nederlandsk idealisme, Greenpeace, dyrebeskyttelsen, råd for menneskerettigheter og postkolonialisme. 

Når det gjelder utbredelse av et grønt eksistensnivå, regner man med at omtrent 10 prosent av populasjonen beveger seg på et grønt grunnlag. I forhold til makt og innflytelse påregner man cirka 15 prosent på verdensbasis (Wilber, 2001, p. 11). Spørsmålet er hva som skjer hvis man klarer å bevege seg gjennom et grønt eksistensnivå på en tilfredsstillende måte, og deretter er kapabel til å orientere seg enda høyere opp på ”bevissthetsstigen”. Dette er et vanskelig og interessant spørsmål som blir tema i en senere artikkel. Etter grønt eksistensvivå snakker man om et slags kvantesprang opp til neste nivå. Her dreier det soeg om en menneskelig mentalitet og bevissthet som beveger seg opp på et kvalitativt annet nivå, også kalt second tier eller andregenerasjonsbevissthet. 

Oppsummering

De første nivåene i eksistensspiralen er belemret med et sort/hvitt syn på tilværelsen. Rødt nivå er impulsivt og egoistisk, men ved overgangen til det blå eksistensnivået blir de impulsive og egennyttige tendensene begrenset gjennom autoritære kodeverk som satte menneskelig utfoldelse inn i strenge rammer med trusler om straff ved overtredelse. Blått nivå kom derfor som en markant forbedring av menneskelige livsprosjekter og samhandling ved å tøyle de egoistiske impulsene med ganske rigide regelverk. Opplysningstid og industrialisering introduserer mennesket for en mer rasjonell og logisk innfallsvinkel til livet. Den påkrevde konformiteten på blått nivå avløses av individualisme og en styrket autonomi. Ettersom nye maskiner avhjelper mennesket i arbeid og produksjon, blir behovet for maskulin styrke tonet ned, og for første gang ser vi et samfunn som har forbudt slaveri. Forskning og vitenskap avslører mange av livets store mysterier, men etter hvert ser man at nye sannheter stadig står for fall, og ny forskning utkonkurrerer tidligere antakelser, og til sist slutter man og tro på endegyldige sannheter, og her oppstår det grønne eksistensnivået.

Alle disse nivåene er i prinsippet fiendtlig innstilt til hverandre, og det er sannsynligvis en vesentlig del av årsaken til alle de kulturelle konfliktene og krigene vi ser omkring i verden. Rød mentalitet hater de blå levergelene og konformiteten på dette nivået, og blått nivå misliker det oransje rasjonelle nivået fordi mange av de religiøse mytene og kravet til konformitet, som danner utgangspunktet for den blå holdningen til livet, avvises eller ”motbevises” i rasjonalitetens og individualismens tegn. Blå tenker at de oransje og grønne havner i helvete for sine holdninger, og det oransje nivået synes at blå er barnslige og premoderne fordi de opprettholder fortidens autoriteter og motsetter seg fornyelse (blå konservativisme). Grønn misliker både blå og oransje fordi begge nivåene tror på en form for sannhet, og det betrakter grønn som fascistisk, ignorant og diskriminerende. Med andre ord kan man kanskje forstå mye av verdens konflikter som en krig mellom holdninger som ikke aksepterer hverandre, men mener at de selv har et suverent syn på tilværelsen, og alle andre har misforstått eller er dumme. 

Spørsmålet er om det finnes en form for bevisst kapasitet som beveger seg forbi en slik ekskluderende holdning, noe teorien om spiraldynamikk mener at det faktisk gjør. Vi kommer tilbake til andregenerasjons bevissthet i senere artikler, og nøyer oss nå med noen stikkord og antydninger om de høyere bevissthetsnivåene i den oppsummerende illustrasjonen under:

Er teorien om spiraldynamikk elitistisk?

Når man rangerer menneskelig mentalitet på denne måten, kan det lett gi assosiasjoner til en slags sosial diagnostisering som videre leder tankene til rasediskriminering eller fascisme. Kritikken mot spiraldynamikk handler nettopp om at modellen er elitær. Den kan oppfattes som et ovenfra og ned perspektiv og en slags stigmatisering av mennesker og gruppers ledende kulturelle ideer, noe som ikke akkurat er politisk korrekt. Selv er jeg til dels enig i denne kritikken, men også litt usikker på om det er så hardtslående. I denne sammenhengen, og til forsvar for spiraldynamikk, kan man kanskje minne om at alle mennesker bebor mange lag av bevissthet og eksistensielle orienteringer. I noen sammenhenger klarer man å innta et åpent og diplomatisk vidsyn, mens i andre sammenhenger propagerer man suverent sitt eget verdenssyn på bekostning av alle andre. Det er også viktig å markere at eksistensnivåene kan være mer eller mindre utviklet på forskjellige områder av livet. Ulike mennesker og grupperinger har sine styrker og svakheter. De vestlige landende er høyt oppe når det gjelder teknologi (oransje), mens eksistensgrunnlaget i forhold til religion og åndelige disipliner er på et lavere nivå (blått). I Tibet stiller det seg omtrent motsatt. De har et av verdens mest sofistikerte åndelige utviklingssystemer (sannsynligvis tilsvarende andregenerasjons bevissthet), mens det teknologiske nivået ikke er fullt så raffinert. Det finnes en rekke forskjellige utviklingslinjer i menneskenes tilværelsesprosjekt, og vårt eksistensnivå kan variere fra det ene domene til det andre. Mennesket har en rekke utviklingsområder som spenner fra kognitiv kapasitet, moral, affektbevissthet, språkforståelse, fysikk, håndtering av mellommenneskelige forhold og mange flere. På denne bakgrunn vil jeg hevde at spiraldynamikk ikke er en måte å bedømme eller diagnostisere mennesker på, men en modell som er egnet til å skape en større forståelse av verdens kompleksitet, og ikke minst de tilhørende konflikter på et individuelt og samfunnsmessig plan.

Kilder

Beck, Don & Cowan Christopher (1996). Spiral Dynamics : Mastering Values, Leadership, and Change (Developmental Management). Blackwell Business. 

Hesse, Hermann (1981). Steppeulven. Gyldendals Tranebøger, Danmark. 

Thielst, Peter (1999). Nietzsches filosofi en indføring. Det Lille Forlag, Fredriksberg. 

Næss, Arne, (2005). Sva Marga – følg din vei: sitatbok. Bu, Kari & Biong, Trine-Line B. (red.). Flux. 

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo. 

Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

 Østerberg, Dag (2000). Det moderne et essay om vestens kultur 1740-2000. Gyldendal Norsk Forlag, Trondheim.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

Tidsånd

Er det mulig å karakterisere menneskets livsorienteringer på en oversiktlig måte som gir mening og dermed kan hjelpe oss til å forstå det kulturelle klima på en mer nyansert måte? Det spørsmålet skal vi se på i denne artikkelen. Kanskje er det umulig eller i beste fall prematurt, men jeg vil likevel gjøre et forsøk med referanse til en teori som kalles spiraldynamikk. Teorien er et forsøk på å differensiere menneskets forståelse av seg selv og verden, og personlig har jeg fått mye ut av denne måten å betrakte tilværelsen på. 

Det er kanskje tvilsomt eller elitært å prøve å klassifisere og rangere livsperspektiver, men la oss likevel se på spørsmålet med referanse til Clare Graves’ arbeid som senere er videreført av Don Beck og Christopher Cowan (1996) i en skarpsindig psykologisk og sosiologisk modell som altså kalles spiraldynamikk. Denne teorien er en utviklingsmodell på linje med andre psykologiske fremstillinger av menneskets bevegelse mellom forskjellige nivåer av utvikling. Graves fremsatte åtte nivåer i ”menneskets eksistens”, noe som ikke bare er en teoretisk abstraksjon, men faktisk en ganske universell modell som viser seg å ha eksistensberettigelse i de fleste kulturer verden over. Mange av nivåteoriene om den menneskelige livspraksis er studert både i moderne industrialiserte samfunn og i utviklingsland. I 2001 var Graves’ modell testet i forhold til mer enn femti tusen mennesker verden over, hvorpå den viser seg å være en bæredyktig teori som anslår noen sentrale kjennetegn ved menneskelig progresjon og holdning til livets spørsmål og utfordringer. 

Selvfølgelig kan ingen enkeltstående utviklingsteori om mennesket opphøyes som en komplett beskrivelse av tingenes tilstand. ”They are all simply partial snapshots of the Great River of Life, and they are all useful when looking at the River from that particular angle” (Wilber, 2001, p. 6). Til tross for enkeltmodellens utilstrekkelighet, betyr det ikke at de er ubrukelige. Det betyr simpelthen at vi må inkludere disse modellene på veien mot en mer integrert forståelse og helhetstenkning når vi skal undersøke hvordan mennesket konstruerer sine tilværelsesprosjekter. Jeg vil mene at Graves sin modell kanskje er spesielt gunstig i forhold til en slik agenda. På mange måter representerer den en teori om teorier, noe som løfter den litt opp over enkeltperspektivene og dermed betrakter verden fra et ståsted med ganske god oversikt, men som sagt er det vanskelig å se alt, spesielt den flekken man står på. 

At mennesker med ulik bakgrunn fra ulike kulturer i mange sammenhenger tenker forskjellig, er ganske innlysende for de fleste av oss. Det som kanskje ikke er fullt så innlysende og vidkjent er at måter å tenke på ofte lar seg gruppere i verdisystemer forankret på et bestemt psykologisk utviklingsnivå. Dette systemet er det viktig å kjenne til av flere årsaker. Det er viktig når vi ønsker å innta et videre perspektiv på tilværelse, noe vi bør ha muligheten til i kommunikasjon, konfliktanalyse og når vi forsøker å iverksette endringsprosesser. 

Spiraldynamikk er rett og slett en måte å tenke på i forhold til det komplekse samspillet som foregår i mellommenneskelige prosesser. Forholdet mellom mennesker og kulturer kan ofte virke kaotisk, uforutsigbart og skremmende. Det skjer til stadighet at vi dreper hverandre på grunn av meningsforskjeller, noe som gir uforutsigbarheten en sørgelig undertone av frykt og håpløshet. Spiraldynamikk er et redskap som er utviklet for å skape noe mer oversikt i flettverket av menneskelige anliggender. Det demonstrerer evolusjonen i måten mennesket betrakter verden på, noe som utgjør en historisk plattform som kanskje er såpass solid at den makter å innta flere perspektiver på en gang. På en slik plattform er det lettere å avgjøre hvilken handling som er best, enten det gjelder samfunnspolitiske eller livspolitiske spørsmål som i større grad angår oss selv og vårt forhold til gruppen. Spiraldynamikken viser oss hvordan bølger av bevissthet reiser seg og skyller gjennom det psykologiske og det kulturelle landskapet. Det er tidsånden som blåser med stadig forskjellig styrke fra forskjellige kanter.

 Som sagt bygger spiraldynamikken på en massiv akkumulasjon av forskning innenfor natur-, human-, og samfunnsvitenskap, noe som gjør den til en bio-psyko-sosial modell som beveger seg på dynamisk vis langs en spiral mot evolusjonære nyvinninger i det psykososiale landskapet. 

Teorien beskriver eksistensnivåer som spiraldynamikken kaller memes i sin teoretiske retorikk. Jeg vil bruke begrepet eksistensnivå som her rett og slett refererer til et utviklingstrinn som speiler menneskets ”livsinnstilling” og kommer til uttrykk i menneskets aktiviteter på de fleste områder av livet. Det er ikke snakk om fastlåste trinn hvor alle innspill og uttrykk stammer fra en bestemt forståelsesramme. Et enkelt individ kan i noen sammenhenger innta en rigid og ensporet forståelse (lavt eksistensnivå), mens vedkommende i en annen kontekst evner å innta et fleksibelt og overordnet perspektiv på tingenes tilstand (høyere eksistensnivå). Dog er det sannsynligvis slik at vi alle besitter et slags gravitasjonspunkt som utgjør gjennomsnittet i vår ”psykologiske kapasitet”. 

Jeg vil i følgende oppsummere ”tankegangens evolusjon” slik den fremstilles av Beck og Cowan (1996) i en videreutvikling av psykologiprofessor Clare Graves` teorier. De forskjellige nivåene har hver sin farge, noe Beck og Cowan har innført med det formål å skifte fokus fra menneskers hudfarge over på fargen som gjenspeiler eksistensnivåer. På denne måten vil linjene i det sosiale spenningsfeltet ikke lenger dreie seg om hudfarge, samfunnsklasse og politisk innflytelse, men snarere om hvilket eksistensnivå en person, en organisasjon, et parti eller et land opererer ut i fra. Dette kan kanskje virke komplisert, og det er slett ikke sikkert at min stikkorsaktige oppsummering av teorien yter den rettferdighet, men for min del representerer spiraldynamikk en klokt, sigende og konstruktivt redskap i forhold til å adressere og analysere konflikter.

Beige nivå: instinkt og overlevelse

• Instinkt og overlevelse: startet for 100.000 år siden
• Verdenssyn: Et naturlig miljø hvor man vektlegger overlevelse og handler på instinkt.
• Psykologi: Gjør det du må for å overleve: Mat, varme, sex og trygghet
• Hvor: tidlige menneskelige samfunn, nyfødte, alvorlig Alzheimer, mentalt syke uteliggere, sultende folkegrupper
• Utbredelse: 0,1 % av voksen befolkning, 0 % makt

Lilla nivå: arkaisk

• Magisk og animistisk: Startet for 50.000 år siden.
• Verdenssyn: En magisk verden oppdelt i godt og ondt med åndelige vesener og mystiske tegn.
• Psykologi: Holde stammens bopel trygg og varm, forholde seg til stammekulturens sesongbetonte aktiviteter
• Hvor: Voodoo- aktige kulturer, familieritualer, sjaman, gjenger, atletiske team, lykkemedaljonger. Står sterkt i den tredje verden.
• Utbredelse: 10% av befolkningen, 1 % makt.

Rødt nivå: magisk

• Impulsiv/egosentrisk: Første tilsynekomst av et autonomt selv atskilt fra stammen: mektig, impulsiv, egosentrisk, heroisk
• Verdenssyn: En jungel hvor den sterkeste og mest listige overlever.
• Psykologi: unngå skam, få respekt og gjør hva du vil. Føydale ledere ivaretar sine underordnede mot at de er lydige og arbeider.
• Hvor: Føydale herredømer, rebellsk ungdom, episke helter, James Bond skurker, bandeledere, New –Age narsissisme, ville rockestjerner, ”lord of the Flies”
• Utbredelse: 20 % av befolkningen, 5 % makt.

Blått nivå: mytisk

• Meningsfull og autoritær: Startet for 5000 år siden. Livet har mening, retning og hensikt, hvor utfallet determineres av en allmektig Annen eller Orden. Her finnes moralkoder basert på absolutte og urokkelige prinsipper om ”riktig” og ”galt”.
• Verdenssyn: En ordnet eksistens under kontroll av en ultimativ sannhet.
• Psykologi: Rigide sosiale hierarkier, paternalistisk, kun en riktig måte å tenke/handle på; lov og orden; impulsivitet kontrolleres gjennom skyld, konkrete/bokstavelige og fundamentalistiske syn. Svært konformt og konvensjonelt.
• Hvor: Puritanske Amerika, religiøs fundamentalisme, totalitarisme, speideren, Singapore disiplin.
• Utbredelse: 40 % av befolkningen, 30 % av makten

Oransje nivå: Rasjonelt & Naturvitenskaplig

• Vitenskapelig fremskritt: Startet for 300 år siden
• Verdenssyn: En markedsplass full av muligheter. Verden er en velsmurt maskin.
• Psykologi: Selvet ”frigjør” seg fra ”flokkmentalitet” og søker sannhet og mening i individualistiske termer; hypotetisk deduktiv, eksperimentell, objektiv, mekanistisk, operasjonell og naturvitenskapelig i tradisjonell forstand. Styrt av måloppnåelse og materialistisk gevinst.
• Hvor: Opplysningstiden, Wall Street, oppdukkende middelklasse rundt om i verden, kosmetikk industri, den kalde krigen, materialisme, gammeldags humanisme, liberal selvinteresse.
• Utbredelse: 30 % av befolkningen 50 % makt.

Grønn: Inkluderende & perspektivpluralistisk

• Det sensitive slev; Startet for 150 år siden.
• Verdenssyn: Den menneskelige ånd må frigjøres fra grådighet, dogmer, og hierarkiske klassifiseringer. Følelser og omsorg overtar for kald rasjonalitet. Hyllest av jorda, Gaia – livet. Mot hierarkier; etablerer isteden likestilte tilknytninger. Relasjonelt Selv med vekt på dialog. Tar beslutninger gjennom forlik og konsensus. Ny spiritualitet, bringer harmoni, beriker det menneskelige potensial. Sterkt egalitarsitisk, pluralistiske verdier, sosial konstruksjon av virkeligheten, mangfold, multikulturelt, relativistisk verdisystem… Pluralistisk relativisme. Subjektiv, ikke lineær tenkning; utviser stor grad av følelsesmessig varme. Sensitiv ovenfor verden og alle dens beboere
• Hvor: Postmodernisme, Nederlandsk idealisme, Rogeriansk terapi, Humanistisk psykologi, Greenpeace, Animal rights, Foucault/Derrida, menneskerettigheter
• Utbredelse: 10 % av populasjonen, 15% av makta.
• Etter ”grønn” er den menneskelige bevissthet klar for et enormt sprang opp til en helt ny etasje: ”Second-Tier – Thinking” eller andregenerasjonsbevissthet.

De ovenstående «eksistensnivåene» beskriver vi mer inngående i artikkelen som heter En analyse av våre kjerneverdier.

Gult nivå: Integrativ

• Integrativ, startet for 50 år siden.
• Denne typen bevissthet kan tenke både vertikalt og horisontalt. Av den grunn kan man for første gang gripe hele spekteret av utvikling, hvorpå man ser at hvert trinn, hver linje i de fire kvadranter er like viktige for den overordnede helbred til spiralen som helhet. 1 % av befolkningen, 5% makt
• Livet er et kaleidoskop av naturlige hierarkier, systemer og former.
• Livets underfundige og fantastisk mangfoldige eksistens verdsetter over materielle eiendeler.
• Fleksibilitet, spontanitet og funksjonalitet har høyeste priorietet.
• Forskjellighet kan integreres til gjensidig avhengige og dermed sammenhengende forløp.
• Forståelse for at kaos og forandring er naturlig.
• Dette nivået forstår hvordan tidligere nivåer alle er nødvendige og bidrar med viktige elementer. Tidligere nivåer hevdet sitt verdenssyn som det beste eller korrekte perspektiv. 

Turkist nivå: Holistisk

• Universale holistiske systemer, holoner/bølger av integrativ kraft: forener følelse med kunnskap: multiple trinn og stadier vevd inn i et bevisst system. En universell orden, men på en levende bevisst måte, ikke basert på eksterne regler (blå) eller bånd mellom grupper (grønn).
• Turkis tenkende bruker hele spiralen; ser multiple nivåer av interaksjon og oppdager ulike harmonier.
• 0,1 % av befolkningen.
• Dette er det ledende nivå i kollektiv menneskelig evolusjon.
• Eksempler: transpersonlig psykologi, kaos og kompleksitets teorier, integrativ-holistisk system tenkning, Gandhi`s og Mandela`s pluralistiske integrasjon og deler av Dalai Lamas virke.

I illustrasjonen under er eksistensnivåene oppsummert med stikkord og farger. 

Fra første- til andre generasjonsbevissthet

Clare Graves mener det er en feiltakelse å betrakte menneskelige verdier som et fastlåst moralsk kodeverk med universelle og uforanderlige kvaliteter. Han anerkjenner at mange mener det (post)moderne samfunnet er på vei inn i et slags moralsk sammenbrudd både i den private og offentlige sfære. Det handler kanskje om overgangen til det grønne eksistensnivået hvor man avviser absolutte sannheter, enten det dreier seg om guddommelige sannheter (blått nivå) eller vitenskapelige sannheter (oransje nivå). Menneskelige verdigrunnlag beveger seg, og mange føler at disse bevegelsene er tegn på oppløsning, åndelig dekadanse og etisk forfall, men Graves’ skarpsindige undersøkelser viser noe ganske annet. I en redegjørelse for sin forskning i tidsskriftet The Futurist fra 1974 uttaler Graves seg ganske håpefullt i forhold til de eksistensielle bevegelsene i den menneskelige bevissthet. 

”Den feil de fleste mennesker begår når de tenker på menneskelige verdier er at de antar at den menneskelige natur er noe uforanderlig og at det er ett enkelt verdisett man skal leve etter. En slik antakelse er ikke i overensstemmelse med min forskning. Mine data viser at den menneskelige natur er et åpent, konstant utviklende system, et system som skrider frem gjennom kvantesprang fra én stabil tilstand til den neste gjennom et hierarki av ordnede systemer. Kort fortalt foreslår jeg at det modne menneskets psykologi er en utfoldende, fremspirende, svingende, spiralisk prosess.” (Graves i: The Futurist, 1974, p. 74). 

Graves beskriver altså åtte utviklingsfaser hvor den menneskelige bevisstheten beveger seg mot stadig mer sofistikerte og avanserte nivåer av mental kapasitet. Det jeg på en litt flåsete måte kaller ”tankegangens historie” handler ikke om en lineær kronologi hvor ”tankegangen” vokser til og modnes i trinnvise bevegelser. Det er snarere tale om ”bevissthetsbølger” som slår inn over det menneskelige landskapet med ulik kraft og styrke. De forskjellige nivåene eksisterer side om side og gjør seg gjeldene i forskjellig grad i enkeltmennesket og i samfunnet for øvrig. Likevel er det en viss utvikling som i følge Graves beveger seg oppover mot nye høyder i en spiralaktig bevegelse. De seks første nivåene er relativt tilgjengelige og synlige i vår verden (fra beige til grønn), og kanskje kan vi kalle disse nivåene for førstegenerasjonsbevissthet. De to neste stadiene er derimot sjelden vare i dagens samfunn. De eksisterer, men det synes å være en forsvinnende liten del av befolkningen som når opp til slike utviklingsmessige høyder. I følge Graves forekommer det et såkalt kvantesprang mellom nivåene, og dette spranget er særlig grenseoverskridende opp mot de to øverste stadiene i det ”åndelige” utviklingshierarkiet. Fra gul og oppover kan vi derfor snakke om en form for andregenerasjonsbevissthet. Forskjellen på første og andre generasjon er ganske stor, og det dreier seg om evnen til å ”forstå” livets flettverk på en stadig mer nyansert måte. 

Kjennetegnet på førstegenerasjonsbevissthet er at hvert nivå påberoper seg ”å ha rett”, mens alle andre tar feil. På andre generasjonsbevissthet har man en forståelse for hele spiralen og man kjenner igjen ulike nivåer fordi man selv har dem i seg. Som mennesker fødes vi inn i verden på første trinn, og gjennom oppveksten beveger vi oss oppover mot kulturens ledende holdninger og forståelser. Noen få mennesker klarer kanskje å utvikle seg forbi kulturens ”intellektuelle og åndelige” gravitasjonspunkt, og dermed oppnå et høyere nivå. Ved overgangen til andregenerasjonsbevissthet, kjenner man altså igjen alle nivåene og har dermed evnen til å forstå dem på sine egne premisser. Man går ikke til krig i møte med andre livsorienteringer, men evner å forvalte et integrert og skarpsindig diplomati som ikke undergraver andres virkelighetstunneler, men forstår og anerkjenner dem, noe som borger for god kommunikasjon og muligheten for vekst.

Kulturkriger

Dersom du setter en konservativ (blått nivå) person i samme rom som en naturvitenskapelig orientert ateist (oransje nivå) og en kulturrelativistisk postmodernist (grønt nivå), vil de etter hvert begynne å krangle så fillene fyker. Den konservative vil mene at både den oransje og den grønne personligheten kommer til å brenne i helvete, mens den oransje personen vil forakte postmodernistens relativistiske og diffuse holdning og se ned på den religiøse personens barnslige overtro. Den grønne postmodernisten, som egentlig vil forstå og inkludere alle, vil likevel ikke ha noe med bombastiske meninger å gjøre, og vil uttrykke dette på en stikkende, sarkastisk og passivt aggressiv måte både ovenfor den religiøse og den naturvitenskapelige personen. Den postmoderne og politisk korrekte personen har egentlig ikke lov til å rakke ned på andres livsperspektiver, med klarer ikke å overholde dette. Han ringakter de andres holdninger, og dette kommer dermed til uttrykk på en indirekte og passivt aggressiv måte, noe som skaper en uutholdelig og negativ stemning. Med andre ord utspiller det seg en form for kulturkrig når man setter mennesker med gravitasjonspunkt på ulike nivåer i samme rom, men dersom man i tillegg inkluderer en person med hovedvekt i en gul og integrativt bevissthet, vil vedkommende på mesterlig vis unngå konflikt. Dersom man spør de utvalgte personene i ettertid hvordan de opplevde hverandre, vil både blå, oransje og grønn mislike hverandre sterkt, men de vil sjelden si noe negativt om den gule deltakeren. 

En person med et gult forankringspunkt mestrer derfor samtaler med alle de andre nivåene og respekterer dem for det de er. Fordi vedkommende på denne måten er flinkt til å etablere gode allianser, er det også muligheter for å løfte måten å tenke (eller orientere seg på) og evnen til å innta et større perspektiv også hos andre. Derfor kan man tenke seg at verden vil bli et bedre sted dersom politiske ledere befinner seg høyt oppe i det spiraldynamiske utviklingshierarkiet. Muligens vil velinformerte og integrerte lederskikkelser fungere som en slags magnet på resten av befolkningen, og dermed løfte mennesker opp til mer verdenssentriske og uselviske eksistensnivåer. Min mening er at president Bush var tydelig forankret på et blått nivå, men jeg har større håp for Obama…?

Kilder

Beck, Don & Cowan Christopher (1996). Spiral Dynamics : Mastering Values, Leadership, and Change (Developmental Management). Blackwell Business. 

Graves, Clare W. (1974). Human Nature Prepares for a Momentous Leap. I: The Futurist, april, 1974.

Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality. Shambhala Publications, USA.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

I etterkant har mange kritisert og fordømt Jakhellns utspill. En psykolog fra Kristiansand, Peter Arnesen, mener det er helt uhørt å uttrykke noe slik ganske kort tid etter de forferdelige hendelsene på Utøya og i regjeringskvartalet. Han sammenligner Jakhelln med en løs kanon som av pressetiske årsaker ikke burde få spalteplass i Kristiansands største avis, Fedrelandsvennen. Arnesen uttrykker rett og slett at Jakhelln burde skjermes for seg selv og sine utspill (noe som er uhyre nedlatende), og spørsmålet er hvorfor man reagerer så sterkt på dette. Det virker som om man vil dysse ned de vanskelige samtalene i etterkant av en slik katastrofe som har rammet hele Norge med ringvirkninger langt utover vårt eget land. Jeg tror imidlertid at Jakhelln peker på noen viktige dilemmaer: Når vi er rammet av frykt og føler oss oversett, risikerer vi å miste et reflekterende gangsyn og falle ned på holdninger og meninger som spiller på lag med raseriet: Det er sannsynligvis det Jakhelln kaller vår indre fascist, og Jakhelln oppfordrer alle til å ”hente frem terrorviruset i seg selv, og utsette det for nådeløs analyse”. 

Tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya minner oss om livets skjørhet. Døden er noe som alltid lurer i periferier av vår bevissthet, men i disse dager står vi ansikt til ansikt med døden. Et hav av følelser velter opp i oss og truer med å frarøve oss kontroll og oversikt. Meningsløsheten kan legge seg som en skygge, og vi søker informasjon og forståelse som en slags motgift mot det meningsløse: Hva er galt med en drapsmann av slikt kaliber? Er han sinnsforvirret? Gal? Ond? Forført av nedbrytende ideologier? Spørsmålene er mange, og vi trenger å dykke ned i dem for å skape en form for forståelse eller sammenheng i det vi opplever som skremmende forrykt 

Man skal selvfølgelig være forsiktig med å synse om gjerningsmannens psykologiske make-up, men noe av hans tankegods er tilgjengelig gjennom manifestet og videoer på Youtube. Det oppleves vanskelig, på grensen til umulig, å begripe seg på ugjerninger av et slikt katastrofalt kaliber. Likevel er det sannsynlig at det er kjente psykologiske mekanismer på spill, og disse er viktig å ha med seg både i en komplisert sorgprosess og debatten som nødvendigvis følger i kjølevannet av terroren. Jakhellns innlegg er i følge ham selv ”et forsøk på å trenge inn i den hvite terroristiske bevissthet”. Kanskje er det en vanskelig og viktig del av konsolideringsprosessen. 

Den tyske fysikeren og nobelprisvinneren, Max Born, har sagt: ”For the belief in a single truth is the root cause for all evil in the world.” Oversatt blir det: Troen på den ene sannheten er roten til alt ondt i verden. Det er vanskelig å sette Breivik inn i en årsakssammenheng, men at ensporet tankegods kan være farlig, er historien full av eksempler på. 

Jakhelln peker kanskje på en lignende fare vi som nasjon og enkeltmenneske står ovenfor: I møte med grusomheter og animositet kan vi trekkes ned i tilsvarende følelser. Vi risikerer å binde vår mentale energi opp i frykt og miste vårt reflekterende gangsyn. Hatet kan ta bolig i oss og spille på lag med raseriet som et motangrep på følelsen av maktesløshet, noe som videre kan anstifte det Jakhelln kaller terrorviruset. 

Det er med dyp respekt jeg registrerer at Norge likevel klarer å beholde et nyansert fokus, utrykker sorg og forferdelse, men uten å havne i destruktiv fiendtlighet, noe som psykologisk sett er beundringsverdig. For meg ser det ut som om Jakhelln er smertelig klar over faren i den mørke frykten, og samtidig har en personlig innsikt i at fryktsomheten kan avvæpnes dersom vi tar den frem i lyset. 

Kanskje har Behring Breivik bygget et slags psykologisk bolverk rundt sine ideer og samlet enorme mengder informasjon og argumenter som tjener hans sak gjennom flere år. Han har engasjert seg i ekstreme miljøer på nett med lignende livsanskuelser, og kanskje kan dette ha utviklet et ensporet verdensbilde med katastrofale følger. I tillegg kan det hende at Breivik har blitt så oppslukt i sine teorier om en ustabil verden som følge av multikulturalisme og islamisering, at han simpelthen har ignorert alle innspill eller nyanserende motargumenter, slik at hans tankegods ble stående som ufeilbarlig og sant. 

Spørsmålet er så om ensporede ideer alene kan være dødelige, eller om massemord forutsetter tilstedeværelsen av andre psykiske mekanismer. Jakhelln antyder at han selv kunne blitt drapsmann som følge av sitt glødende raseri mot det han opplevde som ignorante politikere og antihvit rasisme, men han drepte ingen. Selv mener han det handlet om god oppdragelse, og i tillegg en mulighet til å få uttrykt kraftige følelser gjennom musikk. Det var i denne perioden bandet, Sturmgeist, ble til, og musikken karakteriseres som sort metall. Sannsynligvis krever massedrap imidlertid mer enn bare trangsynt ideologi blandet med frykt og følelser av svik. I artikkelen som heter En terrorists forrykte tankeverden ser vi blant annet på hvordan noen psykiske forsvarmekanismer kan assosieres med drapsmenn drevet av ideologi. 

I psykologisk litteratur er jødeforfølgelsen i nazi-Tyskland et fenomen som er gjort til gjenstand for mange analyser. I denne sammenhengen snakker man om splitting som en psykisk forsvarsmekanisme. Splitting sørger for at følelser av ulik valør holdes atskilt i bevisstheten, noe man tenker er en forutsetning for å drepe uten å nøle. I tillegg nevnes projeksjon som en psykisk mekanisme som gjør at mennesker feilaktig tilskriver andre de følelsene, impulsene eller tankene de selv ikke erkjenner at de har. Man tegner opp et diabolsk fiendebilde samtidig som man emosjonelt og intellektuelt ignorerer tilsvarende elementer hos seg selv. I Breiviks manifest er vi vitne til tanker om at islam forkrøpler hele verden, mens hans egen virkelighetsoppfattelse ikke gjøres til gjenstand for kritisk undersøkelse. Ensporede tanker får grobunn i isolasjon og isolerte miljøer, da de ikke avstemmes i forhold til allmennhetens oppfattelser, og dersom man blander dette med frykt, kan det hende man ender opp med en dødelig mikstur. Muligens var Breivik kommet så langt inn på et slikt spor at menneskeliv ble ubetydelige?

Slik jeg leser Jakhelln, peker han på at vi alle til en viss grad er bundet opp i våre egne virkelighetstunneler, og at vår oppfattelse av virkeligheten snevres inn når vi er følelsesmessig belastet og grepet av frykt, sorg eller sinne. I tillegg oppfordrer han oss til å være oppmerksomme på dette. Et lignende budskap kommer fra Jens Stoltenberg som taler for at åpenhet, debatt og dialog er helt avgjørende for å unngå slike grusomme scenarioer, og at det er gjennom slik åpenhet man bekjemper fanatisme og fremmer demokratiet. 

Som psykolog deler jeg disse synspunktene. Jeg synes i tillegg det er bemerkelsesverdig flott at de berørte menneskene, det politiske livet og et helt Norge har psykisk styrke til å bruke sin mentale energi på sorg, samhold og åpenhet, istedenfor å debattere dødsstraff og hevn. Men vi må også våge å erkjenne at det er i ekstreme krisesituasjoner, når meiningsløsheten flekker tenner, at vårt storsinn settes på de alvorligste prøver. Forfatteren Oliver Wendell Holmes snakker om ”the hydrostatic principle in controversy”, og mener med det at fiendtlighet og trangsyn trekker andre mennesker ned til samme nivå, Kanskje er det noe slikt Breivik håpet på, men Norge har hevet seg over dette på en utrolig måte. Jeg tror at en forutsetning for dette er åpenhet og mot til å dykke ned i de vanskelige spørsmålene, også i forhold til våre egne holdninger og følelser. Og slik jeg leser Jakhelln, er det nettopp det han våger i sin diskurs om terrorviruset, og sin oppfordring til alle mennesker om introspektiv analyse av sin indre fascist.

Relaterte artikler:

• Personlighetstrekk hos mordere
• En terrorists forrykte tankeverden
• Breivik får ikke trekke oss ned

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no 

Den menneskelige bevissthet er på mange måter vitenskapens største «enigma». Den menneskelige psyke er så komplisert og uransakelig at noen mener vi må vende oss mot religion for å begripe vår menneskelige eksistens. Her antar man eksempelvis at mennesket har en sjel, en åndelig instans, som skiller seg fra resten av naturens orden. Det er altså ved den menneskelige bevissthet at vitenskapen står ansikt til ansikt med religion. Det mystiske møte mellom kropp og sjel er et høyaktuelt dilemma innenfor bevissthetsfilosofi, og det gjør dette feltet både interessant og vanskelig. 

Hjernen er et fysisk organ med en bestemt lokalisering, mens hjernens unike innhold er noe som kommer fra miljøet og ”fester” seg på materien. Vi havner i det vanskelige krysningspunktet mellom det fysiske og det metafysiske. Tanken kan påvirke hjernen, og hjernens nedarvede biologi og nevrokjemi kan påvirke tanken, og hvordan henger dette sammen? Descartes gjør kort prosess og kaller det metafysiske for sjel (res cogitans) og delegerer ansvaret for sjelen til religion. Kroppens materielle kvaliteter (res extensa) overlater han til naturvitenskapen. Tilsvarende denne dualismen, har vi en doktor for legeme og en psykolog eller en prest for henholdsvis psyken og sjelen. Innenfor bevissthetsfilosofi forsøker mange skarpsindige akademikere å etablere en fullgod teori på menneskets bevissthet. Dennett mener at en slik teori og forklaringsmodell må forankres i naturvitenskap. Kritikken mot Dennett og andre tilsvarende materialistiske bevissthetsteorier, er at de reduserer mange av de særegen menneskelige kvalitetene til mekanikk, nevrologi og kjemi. Det finnes dermed en rekke teoretikere som mener at bevisstheten ikke kan forklares ved hjelp av naturvitenskap alene, og professor filosofi, John Searle, er blant disse. I denne artikkelen skal vi se hvordan John Searle vil forklare vår spesielle menneskelighet og hvordan han mener at en teori på den menneskelige bevissthet bør se ut. 

Jonh Searle om bevissthetens mysterium

John Searle

John Searle er prosessor i filosofi med universitetet i California, Berkeley. Hans grunnleggende syn på den menneskelige bevissthet oppsummeres ganske godt i følgende sitat: 

“By consciousness I simply mean those subjective states of sentience or awareness that begin when one awakes in the morning from a dreamless sleep and continue throughout the day until one goes to sleep at night or falls into a coma, dies, or otherwise becomes, as one would say unconscious.” (Searle, 1993). 

Det første grunnleggende prinsipp i John Searles bevissthetsteori, er at bevisstheten er irredusibel. Den kan ikke plukkes fra hverandre uten at den går i stykker. Litt på samme måte som en klokke ikke lenger kan fortelle tid hvis vi skrur den fra hverandre og ser på enkeltdelene. Searle mener bevisstheten i bunn og grunn er et førstepersons subjektivt fenomen, og følgelig vil ikke bevisste tilstander kunne reduseres eller elimineres til fordel for tredjepersons, objektive betraktninger av nevrale hendelser. Et forsøk på slik reduksjon, vil ifølge Searle, føre til at man overser de essensielle egenskaper ved bevisstheten, nemlig dens subjektive kvaliteter. Biologiske hjerner har en bemerkelsesverdig biologisk evne til å produsere erfaringer, og disse erfaringer eksisterer bare i kraft av at de oppleves av en agent (et dyr eller menneske). Disse førstepersons subjektive erfaringer kan ikke reduseres til tredjepersonsfenomener, av samme grunn som at tredjepersonsfenomener ikke kan reduseres til subjektive erfaringer. 

”You can neither reduce the nevron firings to the feelings nor the feelings to the nevron firings, because in each case you would leave out the objectivity or subjectivity that is in question” (Searle, 1997, p. 212)

Med andre ord mener Searle at menneskets bevissthet karakteriseres av helt unike subjektive kvaliteter som ikke kan forklares innenfor klassisk naturvitenskap. Vi kan ikke utlede menneskets eksistens i forklaringer som bygger på årsak/virkning. Dersom vi prøver å begripe mennesket på denne måten, reduserer vi mennesket til noe som mottar, forvalter og responderer på informasjon på en forutsigbar og litt mekanisk måte. Man forsøker å begripe seg på den menneskelige natur ved å regne ut forholdet mellom stimuli og respons, men Searle mener altså at mennesket ikke kan forklares på denne måten. Mennesket er i mye større grad uforutsigbart, styrt av lidenskap og følelser, noe som ikke alltid kan regnes ut. 

Searle understreker betydningen av å skille den epistemologiske siden av en distinksjon mellom første- og tredjepersonsperspektiver, fra den ontologiske siden. Epistemologi betyr erkjennelsesteori og det betraktes som en filosofisk grunndisiplin. Tema for epistemologi er gyldingheten av vår kunnskap. At jorda er rund er en erkjennelse som i dag må betraktes som en objektiv epistemologisk sannhet. At jeg er bekymret for at jorda går under som følge av global oppvarming, handler om meg som person og mitt syn på verden, noe som i epistemologisk forstand må kalles en subjektiv sannhet. Det er min frykt og min sannhet. Jeg kjenner mange som ikke er bekymret i det hele tatt. Noen uttalelser kan sies å være riktige eller gale uavhengig av eventuelle fordommer eller holdninger hos observatører. De kan i så måte være objektive i epistemologisk forstand. Epistemologisk subjektive uttalelser vil følgelig være knyttet til en observatørs preferanser eller holdninger. Fysiske gjenstander, har en objektiv eksistens, i den forstand at de ikke er avhengige av et subjekt. Menneskelige opplevelsestilstander (innenfor bevissthetsfilosofi kalt Qualia), som for eksempel smerte, vil derimot være avhengig av et subjekt for at det kan sies å eksistere. Dette betegnes som førstepersons- eller subjektiv ontologi. 

Searles poeng er at vitenskapen tilstreber en epistemologisk objektivitet. Epistemologisk objektivitet på det metodologiske plan forutsetter imidlertid ikke ontologisk objektivitet av det subjektive fenomen (subject matter). Ifølge Searle er det et objektivt faktum, at mennesker opplever subjektive fenomener som smerte. Måten hvorpå den enkelte opplever fenomenet på, eller med andre ord dets eksistensmodus, er derimot subjektiv. Searle argumenter altså for en epistemologisk objektiv vitenskap av et ontologisk subjektivt domene (Searle, 1993; 1997, p. 108). Dette høres unektelig ganske komplisert ut, men Searles er likevel inne på noe. Før jeg oppsummerer denne litt vanskelige begrepsbruken, må jeg kort redegjøre for det andre prinsippet i Searles modell. 

Det andre grunnleggende prinsippet dreier seg om at bevisstheten skal betraktes på linje med et hvilket som helst biologisk fenomen (for eksempel fordøyelse). Ut fra dette prinsipp argumenter Searle for en ikke-dualistisk, kausal tilgang til bevissthetsspørsmålet. Ifølge Searle blir bevisste tilstander forårsaket av hjerneprosesser på det neurale nivå. Bevisste tilstander er følgelig bare egenskaper ved det nevrobiologiske substrat. Vi kan simpelthen ikke oppleve noe hvis ikke vi har en hjerne å oppleve noe med. Dersom bevissthet skal betraktes som en egenskap ved, eller en effekt av hjerneprosesser, må det understrekes at effekten ikke ses på som separat fra eller etterfølgende av prosessene. Searle mener et slikt syn på årsak virkning er villedende i forhold til bevissthet, fordi det uunngåelig fører til dualsime. I stedet argumenterer Searle for at relasjonen mellom bevisstheten og de kausale hjerneprosesser innebærer en slags påvirkning som ikke er direkte knyttet til eksakte forutgående hendelser (non-event causation). Searle sammenligner dette med tyngdekraften (a non-event) som fører til at objekter presses mot den underliggende overflaten her på jorden. Bevisstheten beskrives også som en emergent egenskap ved hjerneprosessene, på samme måte som vannets fuktighet er en emergent egenskap av bevegelsene hos vannmolekyler. En emergent egenskap ved et system, kan beskrives som noe som kan forklares ved adferden til systemets bestanddeler, men som ikke er en egenskap hos de individuelle elementer, og kan ikke forklares ved å summere egenskapene hos disse elementer. (Searle, 1997, p. 18). Searles tese om førstepersons ontologi er således inkompatibel med funksjonalismen (Nida-Rümelin, 2002, p. 216).

Vannet er vått og menneskehjernen er bevisst

Som sagt høres dette komplisert ut, men det er ganske enkelt. Searle vil ikke forstå bevisstheten som en vare produsert av en bevissthetsfabrikk. Han vil heller ikke godta at bevissthet er noe som forårsakes av enkelte kognitive funksjoner i samhandling. Hvis vi tenker på bevisstheten på denne måten, får en slags bedrift hvor en materiell hjerne produserer noe ”åndelig”. Searle liker ikke ideen om en bevissthetsfabrikk som rett og slett produserer ”spøkelser” eller ”ånd”. Denne forståelsen vil uunngåelig ende i dualisme skal vi tro på Searle. Isteden vil han altså forstå bevisstheten som en emergent egenskap ved hjerneprosesser. Det er sjelden vi støter på tusenår lange filosofiske diskusjoner om hvorfor vannet er vått. Man kan ikke si at vannet produserer våthet, og på samme vis kan man ikke si at hjernen produserer bevissthet. Vannet er vått og hjernen er bevisst. Uten vann er det ikke vått, og uten hjerne er det ikke bevissthet. Så enkelt er det. 

Searle uttrykker av og til en slags forbitrelse over akademikeres trang til å dvele ved eldgamle filosofiske spekulasjoner. Det er få som har spekulert over vannets våthet, og dermed har ikke dette blitt en gåte som har plaget filosofien i årtusener. Bevisstheten har derimot blitt en slik gåte, og Searle er tilbøyelig til å kalle dette for filosofisk retorikk som fører oss inn i den ene blindgata etter den andre.  

Det kan være vanskelig å plassere John Searle som en representant for én vitenskapelig tilnærming, da han i tillegg til å diskutere bevissthetens biologiske opphav (naturvitenskap), også diskuterer fenomener som språk (samfunnsvitenskap) og intensjonalitet (humanvitenskap). Searle har blitt kritisert for å ha et forklaringsproblem i forhold til sammenhengen mellom bevissthetens intensjonelle subjektive side, og opphavet i det nevrale substrat (Corcran, 2001). Med andre ord er det ikke alle som kjøper argumentet om at bevisstheten er en emergent egenskap ved hjerneprosesser, på linje med at våthet er en egenskap ved H2O. Likevel belyser Searle et viktig epistemologisk problem som kan oppstå dersom man prøver å forklare subjektivitet og intensjonalitet i funksjonalistiske modeller: Vi risikerer å etablere spøkelsesfabrikker på den måten. Searle knytter dessuten, ifølge Smith (2001), intensjonalitetens struktur til sosiale erfaringsbetingelser. Med andre ord opererer han innenfor en rekke vitenskaplige paradigmer og posisjoner. På den ene siden gjør det ham ganske teoretisk fleksibel, men det kan også virke som om denne eklektiske teoretiske holdningen gjør at han ikke riktig aksepteres noen steder? 

John Searles gjennomgående mantra i forhold til bevissthetsspørsmålet er nettopp dens irredusibelhet. Bevisstheten beskrives som en emergent egenskap ved det funksjonelt organiserte system av hjerneprosesser. Oppfattelsen av at subjektive kvaliteter på en eller annen måte fungerer som en høyere entitet, som ikke nødvendigvis kan sidestilles med summen av de bakenforliggende funksjoner, finner vi også i Nagels (1974) berømte formulering ”what is it like to be a bat?”. Et åpenbart problem med slike tankeeksperimenter, som tydeliggjøres i Searles tilfelle, er foreneligheten med de vitenskapelige metoder som benyttes. Searle hevder på den ene siden at bevisstheten skal betraktes som hvilket som helst biologisk fenomen, men på den andre siden at den subjektive ontologiske dimensjon er kvalitativt annerledes enn de observerbare aspekter ved fenomenet. Ved å postulere bevisstheten som en emergent egenskap, løsrevet fra ethvert kausalt forhold, kan Searles tilnærming være vanskelig å forene med en vitenskapelig undersøkelse av fenomenet (Bringsjord, 1994). Fra nevrovitenskapelig hold (Churchland (1996); Crick (1994)) er en gjennomgående kritikk av filosofer som John Searle, at de på sett og vis postulerer at bevisstheten er irredusibel per definisjon, uavhengig av hvilke vitenskapelige fremskritt som måtte komme. 

På den andre siden kan det i mange tilfeller virke som om streben etter å behandle et fenomen vitenskapelig, forstått som anvendelse av observerbare kriterier, og objektivitet, overskygger fenomenet vi faktisk taler om. Schilhab (2000) peker på betydningen av å forholde seg kritisk til forholdet mellom begrepene, og de faktiske fenomener disse er konstruert for å beskrive (p. 23). Hun mener det oppstår problemer, når vi for å forstå et fenomen, oppfinner en idealisert modell (begrepet) og så glemmer at begrepet kun er et symbol for fenomenet og ikke fenomenet selv. Er det selve terminologien som danner grobunn for uenighetene rundt spørsmålet om den menneskelige bevissthet?

Relaterte Artikler

• Menneskets bevissthet Et mysterium
• Er vi bare biologi – Ingen sjel?
• En samtale om psyken fra universet
• Hvorfor er mennesket så spesielt?
• Menneskets psykologiske programvare
• Hvordan forstå psyken?
• Psyken-Vitenskapens grunnproblem
• Dennett ”the Devil” om bevissthet

Du finner flere artikler om bevissthetsfilosofi under kategorien Menneskets psyke. 

Kilder

Bringsjord, S (1994): Searle on the Brink. PSYCHE, 1(5), August 1994
Fra: http://psyche.cs.monash.edu.au/v2/psyche-1-5-bringsjord.html

Churchland, P (1996): The hornswoggle problem. Journal of Consciousness Studies 3: Pp. 402-408,

Corcoran, K.(2001): The Trouble With Searles Biological Naturalism.  I: Erkenntnis. 55, 3. Kluwer Academic Publishers.  pp. 306-324

Crick, F. (1994), The Astonishing Hypothesis, Scribners, New York.

Nagel, T. (1974): What is it like to be a bat? I: The Philosophical Review LXXXIII, 4. Pp. 435-50.

Nida-Rümelin, Martinge (2002): Causal reduction, ontological reduction, and first-person ontology. I: Grewendorf, G & Meggle, G (eds): Speech Acts, Mind and social Reality. Kluwer Academic Publishers.

Schilab, T. (2000): Den bio-logiske bevidsthed –en historie om bevidsthedens natur. Forlaget Fremad A/S, København.

Searle, J. R. (1990): Consciousness, Explanatory Inversion, and Cognitive Science. I: Behavioural and Brain Sciences. 13, pp. 585-642

Searle, J. R (1993): The problem of consciousness. I: Consciousness and Cognition 2, pp. 310-319.

Searle, J. R. (1997): The mystery of consciousness. Granta Books, London.

Searle, J. R. (1998). How to study consciousness scientifically. I: Toward a science of consciousness II. Stuart R. Hamerhoff et al. edt. MIT Press.

Searle, J. R. (2004): Mind – a brief Introduction. Oxford University press, Inc., New York. (Anbefales!)

Smith, D. W. (2001): Three facets of consciousness. I: Axiomathes (12) pp. 55-85.
Kluwer Academic Publishers, Nederland.

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no

Vår ”menneskelighet” i et naturvitenskapelig perspektiv

Filosofen Daniel Dennett er en radikal stemme som har adressert nettopp disse spørsmålene rundt bevissthetens mysterium. I sitt hovedverk Consciousness explained (1991) poengterer han problematikken slik: 

”Consciousness stands alone today as a topic that often leaves the most sophisticated thinkers tongue-tied and confused. And, as with all the earlier mysteries, there are many who insist – and hope – that there will never be a demystification of consciousness.” (Dennett, p. 22, 1991,). 

Siste del av Dennetts utsagn må sannsynligvis tolkes som et slags spark til religion. Sammen med Richard Dawkins (1987, 1993, 2004, 2006), Sam Harris (2005, 2008) og Christopher Hitchens (2007, 2009) inkluderes Dennett (2006) i en ”firerbande” som kalles de ”sorte ryttere”. Disse menneskene er sentrale aktører i en ateistisk bevegelse som forfekter naturvitenskap som den eneste seriøse veien til visdom. Ateisme kommer fra gresk atheos og refererer til en livsorientering som benekter eksistensen av Gud. I denne sammenheng handler det i et videre perspektiv om at mennesket ikke besitter noen ”åndelige” kvaliteter som ikke kan forklares ut i fra biologi og fysikk. Det trenger ikke handle om en sjel, men andre menneskelige egenskaper som kreativitet, kjærlighet og poesi. 

I spørsmålet om bevissthet har Dennett en skarp tunge, og han stiller seg kritisk til både religion, samt den delen av forskningen som er opptatt av de kvalitative aspektene ved menneskets bevissthet, altså de egenskapene ved mennesket som er vanskelig å måle. Den naturvitenskapelige tradisjonen som Dennett tilhører vil i ekstrem forstand mene at vi lever i en verden hvor alt kan måles, og hvis det ikke lar seg måle, så har vi enten misforstått fenomenet, eller så eksisterer det simpelthen ikke. Dennett har satt både bevisstheten og Gud på listen over ting som ikke kan måles, noe som i hans bok betyr at de to størrelsene ikke eksisterer(!) Unektelig en ganske underlig posisjon.

Daniel Dennett om bevissthetens mysterium

Daniel Dennett forholder seg ganske reduksjonistisk og radikalt til bevissthetens subjektive ontologi. Med begrepet subjektive ontologi mener man hva det faktisk vil si å være et menneske med en særegen opplevelse av seg selv og verden. Den subjektive ontologien refererer til grunnlaget for de kvalitative aspektene ved vår eksistens. Her kan vi nevne følelser, stemninger, kreativitet, intuisjon og andre egenskaper som synes å utgjøre vår ”personlighet” og vår unike individualitet. Daniel Dennet mener at denne unike individualiteten ikke er noe spesielt, men kun en forestilling vi har med oss fordi vi er så ”komplekse informasjonsbehandlere”. Han benekter simpelthen eksistensen av de egenskaper ved bevisstheten vi betegner som kvalitative eller qualia (Dennett, 1994). Utforskning av bevisstheten må ifølge Dennett hvile på vitenskapelig objektivitet i tredjepersons forstand. Han mener også at bare fenomener som kan verifiseres vitenskapelig, kan sies å eksistere. Subjektive aspekter ved bevisstheten, som har en førstepersons-ontologi, kan derfor ikke eksistere, ifølge Dennett. 

“There is no such thing as First-person science, so if you want to have a science of consciousness, it will have to be a third-person science of consciousness” (Dennett, 2001) 

En førstepersons-ontologi refererer til tilblivelsen av mennesket som et subjektivt vesen med en unik individualitet. Kroppen min utvikler seg på en måte vi kan observere i form av celledeling og måles i kraft av min vekst og fysiske forandring, men hva det vil si å være meg er vanskeligere å se. Her kreves det at jeg forteller noe om hva det vil si å være meg (førstepersonsperspektivet), og det er ikke sikkert at jeg klarer å formidle dette på en tilnærmelsesvis riktig måte. Dessuten vil min historie om meg selv forandre seg ut i fra hvem jeg snakker med og hvorvidt jeg er i godt eller dårlig humør og så videre. Sannheten om meg er altså omskiftelig og til dels relativ. 

Dennett mener imidlertid at de subjektive kvaliteter kan reduseres til funksjonelle forklaringer: 

“I make the parallel claim about the purported «subjective qualities» or «qualia» of experience: if you don’t begin breaking them down into their (functional) components from the outset, and distributing them throughout your model, you create a monster–an imaginary dazzle in the eye of a Cartesian homunculus” (Dennett, 1996). 

Mennesket er en avansert datamaskin

Dennett knytter bevissthetsfenomenet til parallelt fungerende nevrale systemer eller det han kaller multiple draft modeller. De fleste hjerneprosesser er i vid utstrekning distribuert på den måte at forskjellige anatomiske enheter er spesialiserte til å bearbeide en bestemt form for informasjon. De forskjellige enheters aktivitet kan forløpe parallelt og har en meget omfattende kapasitet (Pedersen, in press) . Det er imidlertid meget omstridt hvorvidt dette gjelder for bevissthet, slik Dennett hevder. Han ser for seg et massivt nettverk av parallellprosesser, og hvis vi skal benytte datametaforen på menneskets hjerne, er det her nærliggende å sammenligne mennesker med det som i dag kalles dual core prosessorer. Dual core betyr at datamaskinen har en ”hjerne” som kan være opptatt med å kjøre et program eller en tråd, for eksempel et virussøk, men likevel ha kapasitet til andre oppgaver samtidig. Dette er langt i fra siste skrik i dataverden, men poenget er at det grovt sett dreier seg om en komplisert simultankapasitet, noe Dennett forsøker å poengtere i sitt teoretiske rammeverk. 

Dennett mener bevisstheten kan forklares ut i fra beregning (computation). Denne måten å betrakte den mentale arkitektur på betegnes ofte som parallel distributet processing (PDP), Neural Net Modelling eller simpelthen konneksjonisme (Searle, 1997, p.102). Dette betyr med andre ord at Dennett i en viss forstand sidestiller mennesket med en datamaskin. 

Ved å utelukke bevissthetens subjektive kvaliteter fra et vitenskapelig studie av bevissthet, fremstår Dennett som en meget radikal tredjepersons-teoretiker. Bruken av datamaskinsammenligningene blir ikke lenger anvendt i illustrerende eller metaforisk forstand. Ifølge Dennett er vi datamaskiner, og de subjektive kvaliteter kan og må brytes ned, og forklares på det  funksjonelle nivå.

Frankenstein som en seriøs idé

I artikkelen; ”It`s not a bug, It`s a feature”, argumenterer Dennett for at det rent hypotetisk sett er mulig å konstruere en bevisst robot dersom alle dimensjonale hensyn ivaretas. Dennett peker på at jorda bebor mange bevisste vesener, mens for tre billioner år siden fantes det ingen. (Dennett, 2000 p. 25.) I mellomtiden har evolusjon formet tilværelsen ved hjelp av tidens skarpe tann. Den berømte biologen D`Arcy Thompson postulerte følgende: ”Everything is the way it is because it got that way”. Nøyaktig når det bevisste mennesket så dagens lys, er foreløpig umulig å fastslå. Julian Jaynes (1976) vil eksempelvis kun tilskrive det moderne mennesket en bevissthet. Poenget i funksjonalistenes teoretiske rammeverk er uansett at den subjektive opplevelsen (qualia) kun er et resultat av utvikling av komplekse mekanismer og interaksjon mellom de underliggende mekanismer og funksjoner i hjernen. 

Spørsmålet om en menneskelig robot er således av en utelukkende empirisk karakter. (Dennett, 2000 pp. 26-27). Dette er en veldig kontroversiell antakelse. I litteraturen stiller man her opp et filosofisk tankeeksperiment. Utgangspunktet er at menneskets bevissthet ikke er annet enn summen av våre mentale funksjoner. Nevrologisk forskning gjør stadig nye fremskritt, hvorpå man på sikt kan forestille seg at menneskets mentale apparat er fullstedig kartlagt. Det omtalte tankeeksperimentet ser for seg at vi innenfor overskuelig fremtid har et detaljert kart over alle psykens funksjoner og en oversikt over hvordan de samhandler gjennom elektrokjemiske impulser. Dette kartet blir deretter brukt som en bruksanvisning på hvordan man kan konstruere en hjerne i for eksempel silikon. Dersom vi kjenner alle hjernens mekanismer og funksjoner, vil det ikke nødvendigvis være en umulighet å duplisere disse mekanismene i en forskningskomponert silikonhjerne. 

Spørsmålet er så hva man ender opp med dersom man plasserer denne hjernen i en sofistikert biologisk robot. Vil man få et fullverdig menneske, eller vil man få en zombie (en levende død)? Dette tankeeksperimentet har altså to utfall avhengig av hvordan man forstår menneskets kvalitative og subjektive egenskaper. Noen vil mene at et menneske med en silikonhjerne muligens vil oppføre seg omtrent som et menneske, men ikke føle som et menneske, noe som altså ligner definisjonen på en zombie: Det ligner et menneske, oppfører seg som et menneske, men mangler ”menneskelighet”. Dennett mener derimot at dersom dette eksperimentet lar seg gjennomføre, vil vi ikke skape en zombie, men et virkelig menneske. Ettersom han forestiller seg at vår såkalte ånd eller subjektivitet ikke er noe annet enn interaksjon mellom funksjoner i hjernen, er det ingen grunn til å anta at en silikonhjerne med nøyaktig de samme interaksjonene skulle være kvalitativt dårligere enn en menneskehjerne. Dermed setter han pengene sine på at mennesket unnfanget i vitenskapens navn vil føle og oppleve akkurat på samme måte som oss andre. Spørsmålet er når datamaskinene blir så kompliserte at de også begynner å føle og utvikle personlighet. Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg ønsker meg en datamaskin som blir lei seg når jeg skrur den av. 

Sannsynligvis er det kun i bevissthetsfilosofi at seriøse akademikere tenker alvorlig på det samme tema som Mary Wollstonecraft Shelley (født 30. august 1797 i London, død 1. februar 1851 i London) skrev om i den berømte boken Frankenstein (1818). Denne regnes ofte som den første science fiction romanen og den tilhører samtidig grøsser sjangeren. Handlingen sentreres rundt vitenskapsmannen, Doktor Victor Frankenstein, som har ambisjoner om å finne ut alt om menneskekroppen og få kjennskap til livets hemmelighet. Hans studier og eksperimenter for å skape det perfekte menneske, tar snart overhånd. Ganske tidlig i fortellingen forsøker Dr. Frankenstein å gi liv til et menneske han har sydd sammen av kroppsdeler fra avdøde personer, noe han faktisk lykkes med. Han konstruerer et mennekse, men dessverre klarer ikke dette mennesket seg særlig bra ute i verden. Det møter mye motstand fra fordomsfulle mennesker, hvorpå det til sist forsøker å rømme unna den grufulle menneskeheten. Denne historien ender ikke bra, og det er kanskje en pekepinn på at mennesket ikke er helt klare for det ansvaet som ligger i å frembringe et menneske i vitenskapens navn. Mennesker bør kanskje lages på gamlemåten. Jamfør: ”They make computers for a fee, But only moms can make a me” (Hilbert Schenk, jr.)

Dennett “The Devil” i konflikt med religion

Enkelte vil neste bli såret av Dennetts måte å besvare menneskets livsmysterier på. Kaller du meg en datamaskin? Dennett vil svare ”ja”, men legge til at vi er blant de mest avanserte maskinene, noe som kanskje gir en liten følelse av stolthet? I alle fall kan man tenke seg at de andre datamaskinene føler seg litt underlegne, eller var det slik at de ikke føler? Her blander jeg (med vilje) inn Qualia, noe som umiddelbart forstyrrer Dennetts teori. På grunn av slike ”kvalitative forstyrrelser” avskrives subjektiviteten i Dennetts forklaringsmodell. En datamaskin gråter ikke, men det gjør enkelte mennesker hvis de sammenlignes med en datamaskin. Som tidligere nevnt tilhører Dennett en gruppe akademikere som også har et parallellprosjekt (the reason project) hvor de blant annet angriper religiøs metafysikk og overtro med rasjonelle argumenter og objektiv bevisførsel. Dennett er derfor ofte i konflikt med religiøse mennesker som forfekter at de har en sjel som ikke kan reduseres til kropp, biologi eller informasjonsbehandling. I denne sammenheng har Dennett fått tilnavnet ”the Devil”. Av og til opptrer han i debatt sammen med evolusjonsbiologen og ateisten Richard Dawkins som jeg har sitert i flere tidligere artikler her på WebFilosofen. Deres hovedagenda er å utlede tilværelsen med analytisk skarpsindighet og ”hardkokt” vitenskap.

Konklusjon

I en slags skjønnlitterær roman om vitenskapsteori uttrykker Robert M. Pirsig gjentatte ganger en kritikk mot det menneskesynet som i denne artikkelen er representert ved Daniel Dennetts teorier om menneskets bevissthet. 

”Når den analytiske tanken, kniven altså, blir brukt på en opplevelse, er det alltid noe som blir ødelagt i prosessen. Det er rimelig godt forstått, i hvert fall i kunsten. Mark Twain forteller at han tilegnet seg all den analytiske kunnskapen som var nødvendig for å kunne seile på Mississippi, og etterpå oppdaget han at elva hadde mistet sin skjønnhet.” (Pirsig, 1974, denne overs. 1997, p. 85). 

Kritikken mot Dennett er altså at han mister noen viktige sider ved mennesket når han tvilholder på den objektive undersøkelsen. Som romantiker og menneske kan man bli fornærmet på vitenskapens ignoranse ovenfor det estetiske, det følelsesmessige, det kunstneriske og den frie viljen, og Pirsig advarer oss mot at ”det alltid er noe som blir ødelagt” (Ibid.). Men prisig følger opp med et vel så viktig poeng som forteller at: 

”…det er færre som er oppmerksom på den andre siden av saken, at det også alltid er noe som blir skapt. I stede for å bare oppholde seg ved det som blir ødelagt, er det viktig at en også ser det som blir skapt. Prosessen må betraktes som en form for død-fødsel-kontinuitet, som verken er god eller dårlig, men bare er.” (Ibid. pp. 85-86). 

I en postmoderne og relativ verdensanskuelse stemples Dennett som politisk ukorrekt og tidvis som en ”farlig” materialist (jf. kallenavnet ”the Devil”). Dog er det uhyre viktig å erkjenne at strengt vitneskapelige og eventuelt funksjonalistiske modeller også blir skapt og kan være svært verdifulle. Selv synes jeg at datametaforen på mennesket har en enorm pedagogisk styrke, noe som gjør at jeg benytter meg av den nesten daglig som psykoedukativt verktøy i behandling av pasienter med psykiske plager. Vi snakker om å reprogrammere oss selv. Da svarer de som regel at ”det er lett når det dreier seg om en datamaskin, men jeg er et menneske, og jeg er trist!” Da forsøker jeg å nikke så forståelsesfullt som mulig, mens jeg sender noen blandede tanker til Daniel Dennett.

Du finner flere artikler om bevissthetsfilosofi under kategorien Menneskets psyke. 

Kilder

Dawkins, Richard (1987). The Blind Watchmaker: Why the Evidence of Evolution Reveals a Universe without Design. W. W. Norton & Company, Inc., USA. 

Dawkins, Richard (1993). Viruses of the mind. Pp. 13-28 i: Dahlbom, Bo (ed.) (1997). Dennett and His Critics: Demystifying Mind, Blackwell Publisher Ltd., UK. 

Dawkins, Richard (2004). A Devil’s Chaplain: Reflections on Hope, Lies, Science, and Love. Mariner Books. 

Dawkins, Richard (2006). The God Delusion. Bantam Press a division of Transworld Publishers, Great Britain. 

Dennett, Daniel C. (1991). Consciousness explained. Little, Brown & co., cop. Boston. 

Dennett, Danliel (1994). Instead of Qualia. I: Consciousness in Philosophy and Cognitive Nevroscience, A. Revonsuo & M. Kamppinen, eds., Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum. 

Dennett, Danliel (1996). Facing Backwards on the Problem of Consciousness I: Journal of Consciousness Studies, vol. 3, no. 1, 4-6 

Dennett, Daniel (2000). It`s not a bug, it`s a feature. I; Journal of consciousness studies, pp. 25-27, 7, no. 4. 

Dennett, Daniel. (2001). Are we explaining consciousness yet? I Cognition, 79 221-237. Elsevier Science B.V. 

Dennett, Daniel (2006). Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon. Viking Adult, USA. 

Harris, Sam (2005). The End of Faith: Religion, Terror, and the Future of Reason. W. W. Norton & Company, Inc., USA. 

Harris, Sam (2008). Letter to a Christian Nation. Vintage Books, USA. 

Hitchens, Christopher (ed.) (2007): The Portable Atheist: Essential Readings for the Nonbeliever. Da Capo Press edition, USA. 

Hitchens, Christopher (2009). God Is Not Great: How Religion Poisons Everything. Hachette Books Group, USA. 

Jaynes, Julian (1976). The origion of consciousness in the breakdown of the bicameral mind. Houghton Mifflin Company, Boston, USA 

Pedersen, A. D. (in press): Selv, bevidsthed og nevropsykologi. I: Bertelsen, P., Hermansen, M. & Tønnesvang, J. (red.) (2002) Vinkler på selvet – en antologi om selvbegrebets anvendelse i psykologien. Århus: Forlaget KLIM. 

Pirsig, Robert M. (1997). Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Pax Forlag A/S, Oslo. 

Searle, J. R. (1997): The mystery of consciousness. Granta Books, London 

Av Psykolog Sondre Risholm Liverød
WebFilosofen.no