Y T R I N G S S T E D E T

EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

2017-07-29T18:57:00.002+01:00

EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

En stor kjærlighet dør aldri, selv om de elskende
skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut
selv etter at de er glemt og deres frø er talløse
Det er frukt og løv og korn i dine kjærtegns spor
som i et landskap om høsten, dager som fylles
av glansen fra mørke flammende netter... Bestandig
er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende
og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis
før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst
gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre
Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt
vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt
Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig
oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen
har rørt ved og se en demring selv i alders drag
Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig
ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker
tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis
i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid

( Stein Mehren)

NOVEMBER - MÅNE

Elskede, vi skaper sekundene om
til øyeblikk og bryter tidens segl
Lydløst brekker vi våre grenser opp
og klyver over i hverandres liv

( Stein Mehren)

Stein Mehren er død. En stor poet og kunstner har gått bort. Men for meg er tekstene her, alt det vakre han har skapt. Alt han har skrevet og sagt som jeg kjenner så inderlig igjen fra mitt eget liv, fra mine egne tanker omkring den store kjærligheten ..Takk !

Hvil i fred.

Synnøve Sætrum

Flekkerøy...

2017-07-28T19:30:00.000+01:00

Ei lita øy utenfor Kristiansand.

Et paradis i havgapet.

Jeg bor et sted mennesker i dette landet kaller et sommerparadis.

Sommersus i trærne mens en ligger sløvt i skyggen under parasollen.

Flekkerøy.

Hvor det går an å bo uten bil, uten eget hus og uten ei eneste bekymring i verden.

Ikke bare om sommeren.

Om vinteren også !

Synnøve Sætrum

Å reise i et liv !

2017-07-02T14:11:00.000+01:00

Noen dager åpner det indre nye landskap, nye erkjennelser og du takker for alle gode opplevelser, alle gode følelser, alle gode stemninger, alle gode tanker. De kjennes som ei lise og du blomstrer.

Dagene av sorten "en sånn dag" av den typen som ønskes overstått og glemt fortest mulig hører reisa til de/den også. Noen ganger våkner du og vet det, at det blir sånn. Ditt indre snakker til seg selv og driver deg opp til kaffen, roen og livet om enn det ikke er noe å slå salto av. Så erfarer du det, og se;

-Neste morgen synes det meste bra og noe ganske annet !

Uansett; reise så mye og så langt du kan.

I indre og ytre landskap.

Du er aldri fast på et sted, alt endrer seg hele tiden.

Å reise i et liv er stort og mektig, og den heldige forunt så langt og lenge som mulig.

Synnøve Sætrum

Sommer ....

2017-07-02T11:40:00.001+01:00

Andre juli totusenogsytten konstaterer jeg at hjertet fortsatt slår, noe jeg er helt uutsigelig takknemlig for. En gave å få være i tiden, leve den og ha det godt. Privilegium ingen kan kjøpe for penger. Det meldes hele tiden om mennesker som går ut av tiden, mens jeg sitter her midt i den. I mi tid.

Det kjennes bare godt å leve, og jeg ser fuglene kose seg på brettet utenfor kjøkkenvinduet.

Min seine "middelhavsfrokost" smakte utmerket, kaffen fra Italia like så. Jeg unner meg ennå en kopp før jeg skal ut og drive med hagearbeid. Gresset trenger en klipp og bedene ei hånd eller hundre. Det ene av dem grodde fullstendig over i fjor sommer og får fortsette være kaosflekken. De andre forsøker jeg holde unna samme skjebne. Lavendel skal plantes ut. Dufter godt, er flerårige og holder sneglene vekk. Jeg er glad for å ha fått klippe livet fra mange, og etter mye lesing om dem viser det seg at de blir borte i løpet av natta. Noen spiser dem og godt er det. Øl-fellene virker også. Så sånn er det. Noe skal jeg jo dessuten ha å gjøre.

Det er sommer i Norge, og jeg tenker nyte hver eneste dag av den.

Jeg leser om hetebølge og vannmangel i Hellas og andre steder sør i Europa, og akkurat nå kjenner jeg meg takknemlig for å sitte her. En eneste gang i mitt liv har jeg vært der nede i juli.

Hvilket var alt for varmt for meg. Slett og rett ikke til å holde ut, så jeg bestemte meg for aldri mer.

Slik er det så langt blitt. Ny tur først i september. For en luksus det er å kunne velge.

I dag velger jeg mi lille boble på jorda.

Det gode liv med andre ord.

Ingen trasige nyheter er lest.

Her er det bare musikk, lette tanker og mer enn nok å bare være.

Ha fortsatt god søndag !

Synnøve Sætrum

Sommer....

2017-06-29T19:52:00.001+01:00

Fotografi av meg "frosset" mot den svenske skjærgården. Midtsommerdager i kystlandskap. Fred og atter fred. Ingen storpolitikken hendelser, terrorisme eller annen elendighet. Verdensbegivenhetene er uendelig langt borte. Jeg sitter der og "bare er", mens jeg tenker på Evert Taube og "Rosa på bal". Inspirasjonen skal ha kommet til ham akkurat i dette landskapet sies det. I mitt indre liker jeg å tro jeg kan forstå ei flik av det. Eller i det minste forstår jeg følelsene utsikten vekker.

Sommerdager med bosted Smøgen Havsbad sammen med kjæresten.
Dager der en bare er til, koser seg med timer og minutter og har mer enn nok med det.
Det er stor luksus å få være menneske i ei slik "boble" et øyeblikk i egen tid på jorda.
Stillhet. Fred. Kjærlighet.
Vind fra havet.
Frisk luft.
Skritt, mange skritt, utover i kystlandskapet.
Spa.
Bobblebad.
Varmtvannsbasseng.
Pedikyr.
Fisk.
Brygger.
Delikatesser.
Seilbåter.
Festende unge mennesker i far sin store CC....
Rusle langs bryggene..
Bare være...

Ja, og så kjærlighet!
Masse kjærlighet!

Så heldig går det an å være i en verden som ellers er broket.

Fortsatt god sommer.

Synnøve Sætrum

I vårsola...

2017-05-06T10:58:00.002+01:00

Kloden snurrer og går, som den har gjort i uminnelige tider, og det som om ingenting hender. Hmmm... Når en tenker etter er det muligens tanker uten hold i virkeligheten. Det er jo dette med klimaendringer og oppvarming. Et vanlig lite dødelig menneske får med seg at de lærde strides om årsakene, og vitenskapen på området er for stor og omfattende til at en "menig" kan overkomme lese alle kildene og trekke sine konklusjoner. Da står det igjen å stole på ekspertene, og mene sitt ut fra det. Undertegnede heller sterkt mot at det som skjer er menneskeskapt, eller i det minste at menneskeheten med all forurensning hjelper godt til.

I det videre tenker jeg på plast, og at flere land har innført forbud mot det.

Siden jeg har sett forferdelig forsøpling i deler av både Stillehavet og Atlanteren undrer jeg når Norge kommer etter? Det hadde vært fint om vi i det minste fikk begrensninger på unødvendig bruk.

Tenker på en avokado jeg kjøpte her om dagen. Først plastbeger, og så plastfilm utenpå der igjen, og hvorfor må en agurk være kledt i plast? Mangt og mye mer kunne nevnes, men bloggen blir for lang.

Vårsola varmer og det tenkes på det franske presidentvalget. Vil det bli nok et såkalt "sjokktvalg"? Etablissementet framstår så selvsikkert at bare det er et varsko.

Møter Europa et Frankrike med mørkeblå regjering i kommende uke?

Og om så, hva går da verdensdelen inn i?

Det er bare å holde pusten, håpe det beste (ikke at det andre alternativet er spesielt bra heller) og ha is i magen med tanke på det verste. Jo for jeg mener det er ille om Le Pen går av med seieren.

Til dess: På med skoa og ut i vårsola !

Synnøve Sætrum

Tanker om nikab og presidentvalg ei morgenstund....

2017-04-23T11:29:00.000+01:00

" Mange undrer seg over hvorfor IRN har valgt å gjøre dette, og i hvilken grad de selv forstår eller reflekterer over hvilken effekt dette får i samfunnsdebatten " (Berit Hagen Agøy)

Undertegnede leser aviser på nett. På bordet foran meg ligger også "Klassekampen" fra de siste dagene.I torsdagens avis leser jeg at Den norske kirke, ved Berit Hagen Arøya (generalsekretær i Mellomkirkelig råd)stiller seg skeptisk, til ansettelsen av Leyla Hasic som administrasjonskonsulent i Islamsk Råd Norrge (IRN).
Leyla Hasic bruker niqab, og det er det blitt samfunnsdebatt om. Samarbeidsrådet for Tros- og livssynssamfunn som er paraplyorganisasjon for 14 ulike Tros - og livssynssamfunn har drøftet
saken, men har ingen samlet mening om ansettelsen. Kanskje ikke så underlig siden både DNK
og IRN begge er medlem der.

Undertegnede har ikke deltatt nevneverdig i noen klesdebatt. En skal holde tunga meget rett i m
unnen for ikke å støte noen, eller at andre noen skal ta uferdig diskuterte tanker og meninger til inntekt for et politisk syn jeg ikke støtter. Jeg er fortsatt i en prosess, og har ikke noe endelig og avklart syn.

Spørsmålene er kompliserte. Om man forbyr bruk av niqab så gir man samtidig kvinner som bruker plagget yrkesforbud, noe som vanskeliggjør integrering i det norske samfunnet. Lite ønskelig akkurat det, er det ikke?

Men, jeg spør meg om jeg ville trivdes veldig godt i en åpen diskusjon med den som ikke viser ansiktet sitt ? Jeg må bare ærlig melde at svaret er nei. Det betyr likevel ikke at jeg ikke anerkjenner kvinnen som må bære niqab som suverent individ, med samme menneskerettigheter som alle andre.
Likevel har jeg vanskelig for å akseptere bruken. Jeg oppfatter den som kvinnediskriminerende. Det er utfordrende å være feminist, og antirasist og samtidig være meget meget skeptisk til det heldekkende klesplagget.

Dog: Jeg har vanskelig for å forestille meg at en maskert mann ville fått innpass i en hvilken som helst organisasjon. Ville han blitt akseptert som en likeverdig samtalepartner?

---

Første valgomgang i presidentvalget i Frankrike i dag. NRK melder at flere titusener værpnede soldater og politifolk er utkommandert for å sørge for orden, ro og sikkerhet over hele landet.
Jean-Luc Melenchon eller LePen?Håper på det beste, og frykter det verste. Vil terror-frykten tjene Le Pen? Jeg sitter ganske stille og følger med i det som skrives, men har ikke kunnskap nok om fransk politikk til å kunne trekke noen konklusjon. Venter og ser, og det er jeg antakelig ikke alene om.

---

Sånn kan altså et vanlig lite menneske sitte i kjøkkenkroken og tenke om den store verden en søndag formiddag i april. Utenfor lar den store varmen vente på seg, men jeg skal ta en runde med spade or grafse. I vinduskarmene står ulike krukker med spirer. I år følger jeg rådet om ikke å sette sårbare vekster ut før 17 mai.

Ha en god søndag.

Synnøve Sætrum

Langfredag 2017

2017-04-21T13:40:00.000+01:00

Langfredag og tankene kretser om Jesu´lidelse og død på korset.

Til ensomheten som ble ham til del, og ordene

Dagen er sorgdagen i påsken.

Andre steder på jorda pisker troende seg selv, og noen henger seg sågar opp på kors for å leve med i lidelsen denne dagen.

I vår del av verden feirer vi påske på roligere vis.

Selv om en ikke er av de ivrigste kirkegjengere kommer en ikke utenom det.

Påsken gir noen gode fridager for den som er i arbeid, men uansett er den stille uka akkurat det. Stille og til ettertanke.

Cimabue

...

Så drev de naglene gjennom kjøttet

som skalv og sitert, knyttet seg. Og klang

av jern mot kobber reiste seg og sang.

De slo. Men tonen sank, til den forødte

seg taust i treet. De la sten til støtte

ved foten. Og en siste moden gang

bar treet frukt - det bar! Og frukten hang

- uendelig forløst hang den og møtte

seg selv befridd og fullbrakt og velsignet

i frøet, fryktens frukt og hjerte. Se!

En meter over dem hang den og lignet

et menneske som, spikret til et tre,

har senket hodet og som oppgir ånden.

Mens naglen lyser som en sol i hånden.

(Jens Bjørneboe)

Synnøve Sætrum

Hvem er det som tjener på det?

2017-04-11T10:35:00.001+01:00

Undertegnede skummer nyhetene.

Nok til å få med meg, i det minste, overskrifter og ingress.

Det er blitt slik at jeg ikke graver meg ned i dybden av alt som presenteres i dagsaviser på nett.

Noe som skyldes at det ofte ikke finnes noen dybde.

Store deler av journalistikken synes overfladisk og markedsstyrt.

For årevis siden jeg sa opp abonnementet på lokalavisa.

Først og fremst fordi den etter hvert nesten bare inneholdt reklame.

Hva er hensikten med å drukne i den?

Noen av oss blir ikke fristet til å kjøpe duppeditter vi slett ikke trenger.

Interiørblader leser jeg ikke, og jeg står godt i vissheten om at jeg ikke har et hipt, kult eller trendy hjem. Overfladiskheten får jeg likevel opplevd mer enn nok av, om jeg ikke skulle ha det mitt i snuten her jeg lever mine timer.

Å avstå fra lesing av Dagbladet eller VG betyr ikke at man ikke får med seg nyheter.

Skal man lese, høre eller se dybdejournalistikk må man finne noe annet.

Radioen står på, internettet besøkes, jeg leser ukeaviser og tidsskrifter.

Podcast i stort omfang er blitt en del av hverdagslivet, og jeg leser noen blogger.

(En og annen sjelden gang leser jeg de økonomiske avisene.)

Denne tirsdagen har jeg tenkt noen øyeblikk på terror i Sverige og Egypt.

Reflektert over pressedekningen til NRK begge steder, og undret meg...

Forskjellene er åpenbare selv om det handler om samme fenomen, og jeg tenker:

Hvem er det som tjener på det?

Synnøve Sætrum

Å reise....

2017-03-23T11:46:00.000+00:00

I forrige uke var jeg på Teide. Ok, ikke på selveste toppen, for den må man ha spesialtillatelse for å bestige, men jeg og kjæresten fikk oppleve "base-camp" som ligger på 3555 moh. Sola var skarp, og været klart. Lufta tynn, så vi gikk ikke så hastig rundt, men nøt utsikten. Vi var langt over skyene, og fikk en formidabel opplevelse. Selvsagt var mi avdøde venninne Lisbeth med meg i tankene. Jeg har et brev fra henne hvor hun beskriver utsikten fra toppen. Ei heller glemmer jeg entusiasmen hennes når det var snakk om det høyeste fjellet i Spania. "Du må komme deg opp på Teide", sa hun alltid. "Du må se La Gomera", sa hun også. På den tiden forsøkte hun overtale meg til å tilbringe vintrene på Kanariøyene. En ting var lysten, noe helt annet var at jeg var yrkesaktiv lærer og uten tid.
I tillegg så skepsisen min for seg turistmaskiner som Puerto Rico eller Playa del Ingles....

De siste tre årene har jeg hatt bratt læringskurve hva øyene angår. Har besøkt både Lanzarote, Graciosa, Fuerteventura, Gran Canaria, Tenerife og La Gomera.

Tenerife håper jeg å komme tilbake til mange ganger. Lanzarote er fantastisk, og i det hele tatt trekker øyene i Atlanteren i meg. Det har dessuten gått opp for meg at jeg er europeer i blodet.

I Europa er jeg nært meg selv, i Asia en totalt fremmed.

Er oppriktig glad i verdensdelen jeg lever i.
Selv om det er vanskelige tider her, så er det nå en gang her jeg bor og kjenner meg hjemme.

Lisbeth pleide si at man ikke hadde sett verden på ordentlig uten å ha vært i Asia.

Jeg har vært der så mange måneder at jeg forstår hva hun mente.

Det jeg erfarte på min siste tur dit var at det er at det er langt til Asia. Både geografisk og mentalt.

Den siste reisa hadde jeg i november/desember. Hua Hin forekom meg denne gangen som mer enn jeg kunne klare. Støyen var for intens, varmen for varm og avstanden til mitt liv for stor. I det hele tatt var det feil reisemål på dette stedet i livet mitt. Etter flyreisen ned trodde jeg jeg var på plass, at det hadde gått lett. Men, det var en illusjon. I ettertid vet jeg at det slett ikke var sånn, jeg var helt på siden av meg selv i sånn ti dagers tid. Jetlag heter det. Returen ble fjorten timer på grunn av vind, og selv om jeg fløy mot vest (noe som skal være lettere) framstår hele første uka hjemme som noe i tåka. Men pytt: -Jeg er et menneske, kun det, ergo feiler jeg.
En feil kan i ettertid framstå som grunnlaget for riktig beslutning og handling.
Akkurat som det å gjøre de gode og riktige ting for andre mennesker, noen ganger blir helt feil.
Man handler ut fra de beste intensjoner, men får seg likevel en på trynet som takk for det.

Noen ganger gir livet overraskelser en kunne vært foruten, men summa sumari drar man nytte av slike i neste vegkryss. Etter en liten måned reiste jeg hjem fra Thailand. Hjem til Norge, kjæresten, venner og familien min som lever her i denne fredelige utkanten av Europa.

Det har vist seg å være beslutningen jeg ikke har angret et sekund på.

Vinteren hjemme har vært fredelig, reflekterende og god.

Heldigvis ikke så kald og snøfylt som den kunne blitt, men jeg tror jeg hadde trivdes likevel.

Noen ganger er tanker i stillhet det viktigste.

Mye stillhet ispedd konstruktiv ensomhet.

Snart er våren her også !

Synnøve Sætrum

CREA DIEM- SKAP DAGEN

2017-02-03T12:20:00.003+00:00

Crea diem- skap dagen!

Mening?

Når du evner se det store i det lille gir det meste mening.

Det er ingen selvfølge å kunne stå på beina, gå på beina eller velge når det passer med litt hvile.

Når det indre er lyst tenker du det er et privilegium å leve og bo i et land med vakker natur, mye kunst, litteratur, konserter, teater, mat nok, fred og i det hele tatt så mange goder som bare noen få mennesker på kloden er forunt. Når det indre er mørkt har du problemer med å oppfatte noe som helst av det, men greier for det aller meste jobbe deg inn i lyset igjen. Noen ganger får du hjelp av gode mennesker, andre ganger blir du overlatt til deg selv med strabasene. Det kan kjennes som å sitte fast i krattet og bare ha hendene til å brekke seg ut. Møysommelig og langvarig arbeid noen ganger, men det nytter alltid. Noen dager skapes meningen med tilværelsen akkurat slik.

Bortkastet tenker du kanskje...

Kanskje kunne vi enes om at spørsmålet var betimelig om alles dager var straka vandringen inn i solskinnet?

Derimot erfarer både du og jeg at det er meningsfylt å bruke noen dager til å komme løs.

For det er som Leonard Cohen uttrykker det:

"There is a crack in everything, that´s how the light gets in".

Å få inn lyset, finne igjen selvtilliten, pågangsmotet og gleden er fantastisk, og antakelig forutsetninger for å skape dagen.

(Uansett hvor man er eller ikke er i samfunnsmaskineriet så handler det meste om å skape dagen. Jeg skriver ergo er jeg... Det har kjentes godt, gøy og mye mer. Litt personlig status her og nå. Noe delt, noe gjemt og noe glemt !)

Synnøve Sætrum

2017-02-03T11:30:00.001+00:00

Blank blogg, blank mulighet.

Hvor begynner jeg?

Det er jo så mange uker siden sist.

Med Trump?

Som mange andre oppfattet jeg ham som en farlig klovn mens det var valgkamp i USA. Likevel vant han, og har siden 20.januar 2017 vært landets president. Han er, og jeg får assosiasjoner til "American horror story"... Å overdrive vil nok noen straks replisere, eller vi får nå se hvordan det går og gi ham en sjanse og så videre. Og jo, ethvert fritt menneske har rett til å mene akkurat hva de vil om han eller andre politikere. Vi har noen her hjemme som ei heller fremkaller begeistring og fryd i undertegnede. Bare så det er sagt. Jeg står der jeg pleier stå, og mener det jeg mener. Uansett så oppfatter jeg han "over there" som både bombastisk og skremmende. Jeg så ikke innsettingstalen, men har fått den referert som en takketale til dem som stemte på han, og med null forsoning i forhold til dem som ikke gjorde det.... Visst har jeg fått med meg at motstanderne demonstrerer og protesterer på det han har gjort de første dagene som president, men jeg tror ikke han skifter standpunkt i noen sak. For meg ser det ut som han ser politiske motstandere som mennesker han har skjøvet fra seg for godt.

Han har, så vidt jeg med min ringe kunnskap kan forstå benyttet de første dagene i embetet til å skrive såkalte "presidentordre" og i tillegg bryte amerikanske lover med noen av dem.

Det spiller neppe noen rolle. Han kan ikke bli sparket, og sånn er det.

Når det er sagt følger jeg opp med å dele tanken om at det nok blir mye "rabalder" fra den kanten i årene som kommer. Jeg misliker så langt den sittende presidentens politikk vel vitende om at det ikke betyr noe som helst. Det som derimot betyr det meste er at også jeg, et lite ubetydelig menneske, har rett til å ytre det uten å bli kneblet og fengslet av den grunn.

Ellers er jeg, som før denne lange pausen, akkurat like bekymret for den politiske høyrepopulismen i frammasj. I de fleste politiske samfunnsspørsmål definerer jeg mitt ståsted på venstresida. I følge undersøkelsen "European Social Survey (2002-2012), som måler holdningsspørsmål i Europa finner man at det er kraftig økning av mennesker som mener man må føre omfordelingspolitikk. Som jeg oppfatter det blir europeere med lav utdanning stadig mer positive til velferdsstaten samtidig som de blir mer negative til innvandring. Gruppen som er skeptisk til innvandring og for omfordeling vokser i takt med med høyrepopulismens frammmasj i Europa. Høyrepopulistene er i mortsetning til andre partier på høyresida positive til velferdsstaten. Argumentasjonen om at innvandringen må ned for å beskytte velferdsgoder tillegges sterk vekt. Vi kjenner den godt fra Norge. Jeg leser i Klassekampen at professor Bernt Aardal, ved Institutt for statsvitenskap(Universitetet i Oslo) sier det er vanskelig å skille økonomiske fra ideologiske motiver for stemning. ....

Just saying !

Ha en god dag...

Synnøve Sætrum

DEN TREDJE DAGEN I FEBRUAR 2017

2017-02-03T10:42:00.000+00:00

Juhuuuuu, den tredje dagen i februar 2017 greide jeg logge meg inn på min egen blogg igjen.

Au da, tenker du kanskje. Er det noe å være så glad for ?

Vel, nå er det slik at jeg som har vært så knallgod på navn og koder ikke er det lenger.

Om det er gryende demens, eller bare følger alderen kan man jo lure på. Undertegnede er fylt 55, og har de siste par årene begynt å glemme det jeg husket uten problemer før.

Blant annet så forenklet jeg i den visdom passordet her på kontoen for et halvt års tid siden. Jeg gjorde det så enkelt å lurt at det skulle ta utallige forsøk, omfattende leting i hjernen pluss papirer og mye annet før jeg til slutt lykkes med å logge meg inn.

Juhuuuu!

For ei lykke !

This made my day!

Godt nyttår.

Lett reisefeber...

2016-09-04T12:16:00.000+01:00

Hva det er å være sterk i seg selv?

Snart fyller jeg femti-fem og tenker ofte på at tiden går.

Det jeg tenker på i skrivende stund er at løvet rasler og sola skinner. Verandadøra står oppe, og det er sommervarme her i stua 4. september. Jeg nyter det veldig.

Samtidig som jeg vet det går mot høst og vinter. Når andre snakker om at høstfargene er vakre og at mørketiden er koselig med alle stearinlys og peisvarmen er jeg for så vidt enig i det. Det er bare det at for meg er det alt for mange måneder til å greie glede seg over det. Jo da, jeg synes høstløv er vakkert, og jeg har stearinlys nok til skikkelig tempelstemning inne hos meg.

Men, jeg skal være helt ærlig og si at jeg er veldig veldig glad for å vite at jeg ikke skal være her store deler av høsten og vinteren som nærmer seg. Jeg kjenner jeg blir fjern i blikket og allerede er på vei bort fra disse årstidene. Kunne dratt i forrige uke...

Jo, da. Livet er ei reise i seg selv.

Det er sant, og akkurat i disse dager handler reisen om lengsel og å glede seg usigelig til det som kommer. Har lett reisefeber, kofferten er dratt ut av boden, og strykebrettet tatt fram.

Solkrem er innkjøpt og sandalene er i orden.

Om ikke så lenge skal jeg avsted til solens øy for n-te gang, og jeg gleder meg.

Det skal bli utrolig deilig for kropp og sjel.

I november forstod jeg at økonomien min er blitt betydelig trangere på grunn av økt skatt.

Så hva gjør man da?

- Selger bilen.

Bil er vanvittig dyrt, og jeg er uføretrygdet og forstod jeg måtte velge.

Jeg velger varmen og med den bedre helse. Så da blir det reise på budsjett igjen.

Takknemligheten for å bo så nært buss at jeg kan leve uten bil siger inn et øyeblikk.

Det andre er, om jeg ser globalt på det, at jeg har minsket mine klimautslipp for klodens ve og vel.

Aldri så galt at det ikke er godt for flere noe...

Vinteren som gikk verket kroppen til tider såpass at jeg bare sov.

Mørke og smerter gir gode forhold for depresjon.

Er det noe jeg sloss mot så er det å dukke ned i den grøfta.

Det kan sikkert høres rart ut for den som aldri har vært der.

Hele den lyse årstida greier jeg stort sett komme meg ut, holde meg i aktivitet og kroppen føles relativt i orden. Såpass ok at jeg glemmer hvordan vinteren er.

Men, i oktober "går lyset" og kulda kryper inn.

Så skjer det samme om igjen.

Jeg sover og sover og sover.

Inaktivitet fører til vektøkning som fører til høyere blodtrykk som fører til økt blodsukker som fører til økt kolesterol . Det er nå det. Videre forsterker det smertene i muskler og ledd. Så tar angsten seg opp, og så kryper depresjonen inn under huden.

Så innvender noen straks at det der er likt for alle.

Jo da rammene rundt å være norsk og leve i Norge er stort sett det.

Men, det er ikke sant at alle påvirkes på samme vis.

Noen snakker med tårer i øynene om hvor vakkert det er når de snører sin sekk og spenner sine ski. Hvor deilig lyset blir når all snøen kommer.

Jeg synes det høres ut som ekte glede og flott for dem.

Kose seg skikkelig i det iskalde stoffet som jeg også kunne før i tiden.

Men, ikke nå. Er det opp til meg skal jeg aldri gå på ski mer.

I det finnes bare smerte og følelse av utilstrekkelighet for meg.

Det jeg derimot drømmer om å få oppleve mer av er sammenhengende varme over så lang tid at kroppen blir mykere, smidigere og tynnere. Jevnlig massasje og mosjon. Grønt kosthold. Krydder som varmer leppe og gane. Smilende fjes. Varmt regn. Det gode livet i skyggen. Statuer. Buddha.

Elefanter og apekatter. Palmer, kokosnøtter og føttene i melis-sand. For å nevne noe.

Hver eneste dag i livet betyr at jeg nærmer meg evigheten. Sånn er livsbetingelsene.

Alltid har jeg med meg noen tanker om forgjengeligheten, min egen dødelighet.

Hva jeg kan gjøre med den? Ikke noe annet enn å leve, og gjøre det der det er best for meg.

Om det blir som jeg planlegger så kan jeg faktisk glede meg til månedene som kommer.

Jo, jeg har lett reisefeber her jeg sitter og føler meg sterk i meg selv.

Anbefaler varmen jeg !

Synnøve Sætrum

DEN INDRE STEMMEN...

2016-09-04T11:17:00.000+01:00

"Finn den indre stemmen, og lytt til den" var et råd jeg en gang fikk med tanke på skriveprosesser. Siste tiden har stemmen vært omgitt av distraherende støy. Stikkende tanker.

Det kjennes som å sitte mitt i et tornekratt kun ikledd bar hud til å løse opp og finne inn.

Omgitt av alt som river, alt som spriker.

Som tanken om den kjipe blå-brune regjeringen vi har i Norge.
Inhuman politikk for alle pengene.
Jeg ønsker virkelig at velgerne vet å vende dette systemet ryggen ved neste valg.
Tanker om terror og ekstremisme i kø. Samme hvem som utfører det og i hvilket navn.
Det er feigt, forferdelig og jeg trenger ikke ramse opp alle ord.
Ja, og så er det alle disse fæle sykdommene.
Alle disse som lett kunne vært lindret eller kurert om det ikke var pengene som bestemte alt også i denne sammenhengen.
Ja, og så all den maten som blir kastet i verden der millionene sulter. Hoff.
Jeg tenker akkurat på agurker som må være rette og måle eksakt antall cm, ellers går de på dynga.
Genmanipulerte dyr serveres som søndagsmiddag.
Genmanipulert korn.
Genmanipulering i profittens navn. Sukk !
Alt det tenker jeg på og kommer ikke unna. Synker litt inn i alt sammen ei stund.

Undertegnede er stressa for tiden.
Sånn er det.
Kunne skrevet om alt i mikroperspektivet også.
Jeg står over.
Det får bli en annen gang.

Nå ut i sola. Høre suset fra bladene som fortsatt henger på trærne.
Jeg aner et visst gult skjær i noen av dem.

Her er det bare å ta et krafttak å dra seg selv over dørstokken.
"Ut og nyt været og livet ", sier den indre stemmen klart og urokkelig.

Synnøve Sætrum

Enslige under stjernene...

2016-08-13T20:28:00.000+01:00

Jeg ligger alene under stjernene. Himmelblå evighet med blinkende lys.

Deilig å hvile blikket i. Godt å kjenne fred der jeg ligger på rygg og samler tankene.

Livet slår meg ut og ned noen ganger, og så må jeg bare ligge der til jeg finner det for godt å reise meg igjen. Samle styrke og mot til å gå videre.

Når alt kommer til alt er det jeg sjøl som må justere blikket mot himmelen.

Kreftene blir ikke gitt ved dørene.

Enslige under stjernene opplever sjeldent slikt.

Det hender jeg undrer meg på om livet ville vært annerledes dersom det hele vegen hadde vært en del av ei tosomhet. Hatt den riktige fasaden. Har for lengst forstått at jeg ikke har fasaden i orden. Jeg mener, jeg ser jo at bekjente ( de er jo bare det de som aldri inviterer enslige med i laget) som er to har riktig så sosiale liv. I alle fall om en skal tro fjesboka eller andre redigerte medier. Frekvensen av sommerfester har vært sterk, masse nedbør til tross.

Her i huset har frekvensen av tidlige kvelder florert denne sommeren.

Sånn er det bare når en får seg en trøkk seksten.

Kjedelige greier men nødvendig...

Heldigvis for stjernehimmelen.

Den krever ingen tosomhet for å gi meg all rekreasjonen den har.

Hva skulle vi enslige gjort uten lyset over oss?

Jeg bare spør !

Synnøve Sætrum

LENGSEL ETTER FRED

2016-08-06T11:28:00.000+01:00

Jo jeg er av dem som lengter etter og drømmer om fred på jorda.

For alle menneskene fra alle steder.

Denne sommeren har vært regntung og vindfull.

Speilet mot verdens elendighet forsvinner følelsen av problem.

Her jeg sitter har jeg ikke et eneste ett.

Det er fred.

De bygger ei lekestue naboene.

Bak trærne hører jeg:

"Du kan ikkje lege her, da kan du få ein hammer i haue"...

Min stille fredelige boble mot den store verden som går av hengslene i ett kjør.

Terror. Krig. Sult. Fattigdom. Fobier. Undertrykking.

Rasismen kryper innover Norge lik brunsneglene.

Egoismen vokser og vokser.

Fobiene står i kø...

Sådan er det når turbokapitalismen kvesser klørne på menneskenes frykt.

Jeg håper vanlige folk husker alt det fæle og stemmer dette blå uvesenet ut ved neste veiskille.

Midt oppi alt takker jeg for at jeg ikke sitter i en båt, eller får ei bombe i hodet.

Verdens "beste land" produserer bomber som slippes over menneskene.

Åhhh... som menneskene på jorda kunne trenge fredelige timer på ei strand...

Jag hade en gång en båt...

Synnøve Sætrum

LYS OG MØRKE ... GLEDE OG SORG... TRO OG TVIL...

2016-08-03T10:04:00.000+01:00

Troen og tvilen vandrer sammen, lik sorgen og gleden.

Munnhellet gir alle hendelser sin begrunnelse, og særlig i amerikanske filmer .

Noen ganger snublende likt en slags trosbekjennelse, andre ganger lik fyllreplikk i mangelen av mangt eller mye.

Noen ynder ordene om at har du ikke noe positivt å si bør du heller holde munn.

Jeg ser poenget med det om det handler om å la være såre et medmenneske.

Nådeløst ærlig kan man bare være overfor seg selv.

Samtidig er akkurat de helt poengløse som munnkurv, -eller i betydningen at alt er så greit ...

Det er jo ikke det.

Den som ikke er robot vet det ikke er mulig å feie alt utfordrende og vondt for å lulle seg inn i "det greie"... Likeledes vet den som ikke er maskin at man kommer til å trampe i salaten så lenge en lever .

Jeg er både troende og tvilende, opplever lys, mørke, glede, sorg, tro og tvil.
Takk for det !

Sorgen og gleden

Synnøve Sætrum

TANKER OM MENNESKERETTIGHETER

2016-08-03T09:09:00.002+01:00

FNs erklæring om menneskerettigheter

Noen uker uten et ord til bloggs, men med mange tanker.

Tanker om menneskerettigheter og fredelig ytringsfrihet.

Tanker om demokrati og diktatur.

Tanker om fredelig diskusjon mot dødelig terror.

Tanker om krig og fred.

Tanker om liv og død,

Tanker om det nære og kjære.

Tanker om fattig og rik.

Tanker om syke og friske.

Tankene mine kretser rundt måten debattene utspiller seg.

Slik jeg opplever det er det blitt vanskeligere å trygt uttrykke sin fredelige mening.

Retorikk er en kunst, og i disse dager er den til tider alt annet.

Jeg opplever det slik at den framstår veldig skremmende.

Uttrykker man noe annet enn det den regjerende makta står for, eller er kritisk til politikken blir man lett stemplet som "dum" , "naiv", for terror, for å ødelegge velferdsordningene eller det som verre er. Undertegnede er rimelig oppegående og for menneskerettigheter og ytringsfrihet av det fredelige slaget. Jeg påberoper meg retten til å benytte meg av dem når jeg skriver dette.
Det kunne ikke falle meg inn å bruke triks som mobbing og bakvaskelser for å få fram mitt syn.
At jeg tar sterkt avstand fra terror skulle være unødvendig å tilføye.

I tillegg er jeg for å bygge opp og ut velferdsordningene, ikke det jeg ser skjer med dem under sittende regjering. Jeg nevner det likevel enda ei gang.
De som tenker likt meg skjønner i det minste hvorfor.

I speilet har hver bidige dag sett min lille fredelige plett mot den store verden i all sin gru.

Jeg registrerer at ekstreme terrorister av ulike slag er i farta.

Jeg ser sult, fattigdom, sykdom, barnearbeid, undertrykking og annen nød mot denne fredelige pustende lungen landet mitt ,alt til tross, fortsatt er.

Selvsagt har jeg ikke endret syn på landets regjerende myndigheter.

Tvert i mot. Løfter jeg blikket fra navlen og kikker opp ser jeg at vi, etter mine begreper, har ei regjering som setter penger til de rike foran alt annet.

Usannhetene de serverte under siste kamp om regjeringstaburettene fatter jeg ikke at deler av velgerne ikke ser. Hvorfor er denne skylappen så stor?

Hvordan kan det være mulig at mennesker som er avhengig av velferdsgoder stemmer på partier som programfestet er mot offentlig/felles ansvar for å dekke grunnleggende menneskelige behov?

Hvordan er det og mye annet mulig i et land som ynder å kalle seg "det rikeste og beste" i verden?

Handler det dypest sett bare om fremmedfrykt?
Eller handler det om rasisme?
Jeg bare spør, og jeg bruker ordet selv om det kan føre til at jeg blir pepet huden full...

Handler det om å synes oss som nasjon bedre enn alle andre nasjoner?

Undertegnede kjenner det skammelig at vi som nasjon bygger de høyeste murene i Europa.

For meg framstår det som absurd teater når ministerinnen smilende mot kameraene sier seg, kjempestolt, for det. Jeg vet ikke hvem ministeren er personlig. Det er ikke det jeg uttaler meg om, Jeg snakker om en politikk som for meg framstår som nærmest bunnløs selvgod og uten evne til solidaritet, og jeg gjentar at den er skammelig.

Videre tenker jeg at mange av disse medmenneskene denne politikken stenger ute flykter nettopp fra terror og krig.Mange, mange, mange ganger spør jeg meg selv hva denne utestengningspolitikken dypest sett er synlig utslag av? Og enda en gang stiller jeg meg spørsmålene overfor.

En annen side ved denne politiske situasjonen er at vi vanlige menneskene blir redde.

Jeg kjenner gode høgt utdannede folk som sier de ikke lenger tør si hva de mener.

Som sier: "Jeg er redd dem, redd for å si hva jeg mener".

Når jeg spør hvorfor er svaret sånn omtrentlig det samme.

Redselen bunner i frykt for represalier fra høyre, fordi det nå er blitt et debatt-klima i Norge hvor man risikerer bli skjelt ut på det mest usaklige og groveste av motstandere.

Virkeligheten har de fleste brukere av internett og sosiale medier fått med seg.

Bakteppet er i tillegg frykt for muslimsk- og høyreekstremistisk terror.

Dette skjer i demokratiet vårt.

Jeg finner det pent sagt skremmende.

Menneskerettighetserklæringen på norsk

Mister vi muligheten til den fredelige meningsutvekslingen er vi i på vei inn i ufriheten.

Da er det fare for at de får siste ordet disse som skyter ungdommer, ferierende, reisende og så videre.

Vi må ikke komme dit.

Jet ytrer det fritt og fredelig enda en gang:
Jeg tror på menneskerettighetserklæringen!

Terror er uakseptabelt enten fundamentet er religiøst eller politisk!!!

Synnøve Sætrum

TILGIVELSE

2016-07-13T19:45:00.002+01:00

Tilgivelse ...
Stor og vanskelig, nødvendig og lett.
Du bestemmer deg for å tilgi den som gjorde deg urett.
Ikke edelmodig eller storsinnet.

Krenkelse og urett sitter klistret til tanke og følelse i mange og lange tider.
Til en skjønner det da, sånn plutselig og liksom ut av intet, uten tilnærmelser eller beklagelser, fatter du poenget med å slippe taket. Smerten har vært der lenge, sjelen er forpint.
Du kan ikke slappe av, ei heller kjenner du til noen ro.

Bønnen hadde du helt glemt, men så:
Du må slippe taket forstår du, og ber høyere makter om bistand.

SYNNØVE SÆTRUM

Sommerkveld og "Brexit"....

2016-06-25T21:25:00.000+01:00

Foto: Synnøve Sætrum

Ved frokostbordet i går sa min far: "Da gikk britene ut av EU".

Jeg svarte: "Ja, det vet vi jo alle hva handler om". Vi så på hverandre pappa, mamma og jeg.

Det var ikke nødvendig å utdype det mer.

Alle vet vi at det for tiden er urolig i Europa. Skremmende politiske strømninger vokser.

Er de i ferd med å vokse oss over hodene? Jeg undrer og jeg lurer?

Nasjonalismen er i vekst sammen med rasismen.

Når jeg tar det litt inn over meg blir jeg urolig for det som kan komme til å komme, om ikke massene våkner og får snudd dette før det igjen er for sent.

Det er skremmende at menneskesyn som favoriserer enkelte, og nedvurderer andre blir mer og mer gangbart. På høyresiden i politikken flagges det for egenskaper jeg oppfatter som farlige for verdensfreden. Jeg tenker på Marine Le Pen, Sverigedemokratene, Sylvi Listhaug, Nigel Farage og Gert Wilders. Bare for å nevne noen. De knesetter alle ideen om at noen er bedre enn andre fordi de tilfeldigvis er født innenfor et landområde.

Det er skummelt, og jeg forundres over at ikke flere er urolige.

For meg, lille meg, som i mange spørsmål sogner til venstre i politikken er ikke Brexit noe jeg automatisk jubler over. Ikke fordi jeg er for EU, jeg stemte i mot fordi jeg oppfatter organisasjonen som udemokratisk og mørkt mørkt blått kapitalistisk. Jeg liker ikke den typen organisasjon, siden den kun er til for kapitalen...

Hadde man derimot hatt en internasjonal organisering som handlet om demokrati styrt fra grasrota sammen med utbredte sosiale goder for vanlige mennesker hadde jeg kunnet stemt for. Utopia, sier noen straks. Mulig det, men for meg vil det alltid være en drøm å strekke seg etter.

Kall meg gjerne naiv og alt mulig, det preller av. Femtifire år har jeg levd, og akkurat den ideen kan jeg ikke kaste. Kanskje kan det aldri oppnåes, men det er mye man har sagt umulig gjennom historien som i dag er realiteter. Menneskene flyr fra det ene stedet til det andre ved hjelp av alle jernfuglene. For ikke å glemme alt som er ute i rommet. Det er lenge siden mennesket satte beina på månen. En overnasjonalitet som samler menneskene og stopper en hver form for krig hadde vært noe. FN ligner en sånn organisasjon, men helt uten makt.

Så kan man spørre seg hva det kommer av?

Ingen penger, ingen våpen, ingen ingen ingen ???

Uansett: London calling.

Sommerdagen er blitt til sommerkvelden.

Med Brexit som bakteppe.Jeg ligger på senga og svetter.

Stemningen utenfor er lummer. Har fått med meg at en mulig flom er på vei til fylket jeg bor i.

Vet ikke om det er ytre strøk, og så tenker jeg at her på øya renner vannet av.... Blæh!

Ha ei god natt!

Synnøve Sætrum

FRED, VÆR SÅ SNILL !

2016-06-14T09:24:00.000+01:00

Det er morgen etter ni timer nattesøvn.

Lenge siden sist.

Jeg våkner enda en morgen uthvilt og puster mot taket.

Heldige meg som lever og er så rik på grunn av menneskene rundt meg.

Nok et glimt mot to evigheter. - et privilegium !

Ikke bare på solskinnsdagene, men også når det butter og smerter .

Ingen steder er det sagt eller skrevet at utfordringer uteblir eller at motbakkene til tider kan være i overkant bratte. Både privat og i verden.

Selvsagt har jeg fått med meg nyhetene om terroren i Orlando sammen med nyhetene om ny terror i Paris. Jeg fatter ikke tankegangen, noe jeg i grunnen er glad for . Terror kan aldri bli noe annet enn uttrykk for den største feighet. Som jeg tenker nærer den typen handlinger intet annet enn forakt. Og jeg tenker: Det eneste et vanlig menneske som meg kan gjøre er å fortsette leve mitt liv som vanlig.

I går reiste jeg med tog mellom hovedstaden og hjembyen.

Et øyeblikk satt jeg og spekulerte litt på om jernbanen er overvåket, om danske- eller svenskebåten er det ? Har de skandinaviske myndigheter kontroll? Jeg tenkte på tragedien på Utøya, og alt som er kommet fram om håndtering og manglende sådan nå sånn i etterkant. Så tenkte jeg på mitt opphold i Oslo de sommerdagene 2014 da trusselnivået ble hevet. Tungt bevæpnet politi over alt. Betyr det trygghet? Betyr det at myndighetene har kontroll?

For noen år siden tenkte jeg aldri på slikt.

Så det er klart hendelsene trenger inn i sinnet og krever et standpunkt.

Et som fordrer at det lille mennesket meg fortsetter som før , og at det lille mennesket meg gjør mine dager uten å være engstelig. Svaret er at disse terroristene er feige som angriper vanlige hverdagsmennesker som argument i det store spillet om religion, politikk, økonomi og makt.

Når vi vanlige bruker vår selvfølgelige rett til å bevege oss fritt, gå hvor vi vil, tenke våre tanker og ytre dem fredelig og uten tanke om å bli fengslet eller drept er det et NEI til terror !

For meg og alle andre som er uskyldige mennesker i det store spillet finnes det ikke noe annet svar .

Akkurat nå tenker jeg på alle dem som har mistet livet siste dagene, alle som har mistet sine kjære helt meningsløst. Det er forferdelig og det kunne vært meg, eller en av mine.

Selv om den lille kvinne og mann vinner rettigheter , ser det ut som det nesten alltid finnes krefter som vil rive ned. Drepe, ødelegge og knuse... Fobiene mot alt og alle er sterke om dagen.

Jeg tenker at fred og kjærlighet er eneste svaret.

Banalt vil noen si, og hvor mye skal mange tåle på vegen.

Det er vanskelig, men det er eneste vegen.

Fred, vær så snill !

Synnøve Sætrum

Terror i Orlando

Ny terror i Paris

SOMMERFORMIDDAG...

2016-06-03T12:50:00.001+01:00

Foto : Synnøve Sætrum

Det er sommer i Norge. Ikke akkurat lett henslengt som disse damene jeg fotograferte på Mykonos for et par uker siden, men likevel. Ikke skal jeg si at jeg ikke har reist, sett og opplevd mye varme de siste årene. Europa de siste to årene særlig. Akkurat det har føltes veldig heldig kanskje til og med noe som ligner å være priveligert. Men, jeg liker ikke det ordet. For meg er det noe i det som speiler at noen har fortrinn framfor andre. Verden er rå og dypt urettferdig, og jeg er av den sorten som fortsatt drømmer om lik fordeling av godene og nok til alle på kloden. Ingen skal måtte drukne i Middelhavet fordi det øses bomber over hodene på dem... og så videre.

Det er forøvrig varmere på Flekkerøy nå om kvelden enn det var i Kykladene. Selv om jeg fikk vandre i solskinn, hånd i hånd med kjæresten, ligge ved hav og basseng og i det hele tatt mollkose meg med livet og innholdet i det er det nå varmere her. Jeg svettet dråper større enn stor de siste nettene.
Nei, jeg klager ikke. Jeg elsker sommeren, kroppen min digger varme.
Den suger den til seg nesten like sterkt som et menneske kan ta innover seg kjærligheten på alvor. Kjærligheten som finnes når en har et våkent øye og åpent sinn.

Mykonos. Ikke selfie, kjæresten var fotograf.

Nesten all kropps- og sjelelig verk forsvinner som dugg under sola når jeg bare blir så heit.
For all del, jeg har da remedier som stol og parasoll nok til å kunne høre på radio og få med seg hva som rører seg i morderlandet. At det er varmt nå vet vi alle, og så kan vi fundere på om det er normalt og sånn, helt til en faller inn i egne veikryss og valg. Ikke sånne greier som om en skal ha skjørt eller shorts på, nei. Ei heller om en skal tusle ned til havet for en dukkert, eller dra på konsert lørdag aften. Nei. Jeg tenker på store personlige vanskelige veivalg, eller andre valg som det amerikanske presidentvalget. Grøss!

Det finnes mennesker i mitt liv som stemmer på høyresiden som forteller meg mildt at jeg egentlig ikke skjønner filla av økonomi, og at jeg burde lese meg opp på det så oppegående som jeg er. Dette med skattelette for de rike for eksempel, som et påskudd for at det skal bli så mange arbeidsplasser av det " på sikt". Upresist begrep akkurat det. Hva betyr det egentlig? Når er det det er snakk om?Vel, er jeg ganske elendig utrustet i matte, men ikke like elendig når det gjelder statsbudsjettet: Er det ikke slik at når man gir noe til noen, så må man ta noe fra andre?
Det blir jo ikke mer penger av å flytte rundt på dem? Eller? Mennesker er mennesker, og det er dem disse transaksjonene går ut over. For meg er det helt umenneskelig å tjene pengehaugene før folk av kjøtt og blod. Med drømmer, følelser og alt annet som er menneskelig. Markedsliberalismen rommer ikke hensyn til det. Jeg undrer meg fortsatt over at folk på trygd og i deltidsjobber (kvinner særlig) som stemte på de blå bare for å få ei forandring nå er skuffet. Har skrevet det før og skriver det igjen. Hva i all verden trodde de? Trodde de at de rike ville ta fra de rike og gi til de fattige. Mennesket vil bedras.

I går fant jeg en hoggorm godt sovende under noe plast i sola her hos meg.
Hentet spade for å løfte den vekk (den er jo fredet), men da slanget den seg heldigvis vekk av seg selv. Kanskje den har lagt seg på samme plassen i dag. Den som lever får se.

Nå ut med frøposene. Ikke ofte jeg har sådd direkte, men det skjer altså dette året. Skal til og med sette ut noen frø jeg en gang fikk av en ungarsk-norsk venn. Kanskje de kommer til å spire i denne varmen. Den som får sommer nok får se !

Synnøve Sætrum

Egenverdi og arbeidsliv....

2016-05-31T13:04:00.001+01:00

Jeg har hele livet slitt med min egenverdi og mitt selvbilde.

Det til tross for mange år høyere utdanning med gode resultater .

Til tross for at jeg har god familie, gode venner og i og for seg er helt trygg på mine prestasjoner .

Jeg vet jeg er modig og kan sprenge grenser innenfor rammene i mitt liv .

Likevel får jeg denne vanvittige følelsen av at jeg ikke er noe i meg selv, at ingen er glad i meg, at jeg ikke er verdt å elske og respektere og så videre. At jeg er mislykket og en forferdelig person.
Er jo ufør for eksempel, og det er jo ingen heder . Samtidig som jeg tenker: Det er ikke sant Synnøve! Du har hele tiden gjort så godt du har kunnet, og mange ganger mer enn det. Jeg er for eksempel god til å ta hensyn til andre. Til og med personer jeg strengt tatt ikke burde ha noen grunn til å ta hensyn til. Så kan jeg kjenne jeg biter meg selv i halen og så er det å begynne på igjen med å overbevise meg selv om at alt negativt jeg "banker meg med" ikke er sant. Så dumt tenker du kanskje. Kanskje lurer du på hvorfor jeg gidder holde på sånn. Eller kanskje tenker du nå at dette her gidder jeg i alle fall ikke lese. Sånn sutring!

Jeg presterte i si tid nesten ni år høyere utdanning.
Den hadde jeg tenkt å leve med og av hele livet .
Motivasjonen på lesesalen var flerdelt, men blant annet handlet det om interesse , ei lønn å leve av, muligheter til å få inntekt så jeg kunne kjøpe et varig sted å bo. Forsørge meg selv hele livet. Ikke være noe eller noen til bry eller byrde. Sånn er jeg oppdratt og det jobbet jeg for og mot. Jeg hadde forsørgeransvar for et barn og jeg levde stort sett mine unge arbeidende år enkeltstående. Ville aldri aldri aldri vært det foruten(det er det aller viktigste i hele mitt liv), men det er klart at en slik situasjon gir motivasjon utover tanken på eget liv.

Da jeg etter hvert kom meg ut i arbeidet med fagene jeg hadde studert likte jeg meg veldig godt. Å være i klasserommet og nå fram, ja da svinger det og jeg kjente mange ganger jeg ikke ville byttet yrke med noen. For min del var de første årene som lærer noe kronglete. Her i Vest-Agder kuttet man i budsjettene allerede før 2000, slo sammen klasser og tok inn vikarer som man etter noen år bare vippet ut igjen. Jeg hadde ingen familie eller kjente som kunne hjelpe meg (Obs ja og jo sånn er det faktisk også i det offentlige.) til oppsigelig stilling. Og, det handlet ikke om at jeg ikke var god nok. Jeg var en flink lærer og har fått utallige tilbakemeldinger fra elevene jeg hadde både da og opp gjennom all tid etterpå. Sist for bare et par tre måneder siden. Jeg ble lykkelig for å bli husket som veldig flink, og vemodig for at det gikk som det gikk. Så gjorde jeg i alle fall noe riktig tenker jeg da, og får være takknemlig hele tiden. På vegen som langtidssykemeldt og siden ufør har jeg møtt tidligere kolleger som er kommet i samme situasjon som meg.

Tenk deg en situasjon hvor du jobber minst like hardt som alle andre fra august til juni, og så skal du ha ferie. Bare det at du vet ikke om du skal tilbake til jobben om to måneder. Hvert år er du permittert, på ubestemt tid. Ledelsen sier ikke noe om det som kommer , ikke arbeidskameratene heller . I det hele tatt så er det tyst hele sommeren, med unntak av en og annen klage på en karakter . Så blir du oppringt av en inspektør som skal ha deg til å bevise på hvilket grunnlag karakteren er satt (underforstått som om du ikke har gjort jobben din). Når du da ramser opp utallige skriftlige besvarelser , samt ditto muntlig aktivitet hender det du får høre: "Jøss, har du så godt grunnlag"!

Det var svært vanskelig å ikke vite fra vår til høst om man hadde arbeid å gå til.
Siden jeg hadde kjøpt leilighet og var eneforsørger var det til tider mer spenning enn jeg hadde godt av. Så jeg forsøkte roe meg selv på måter som etter hvert ble et helseproblem. Men,det var da og ikke nå. Etter åtte-ti års tid fikk jeg til slutt fast jobb i Nordland , og flyttet for å søke en tilværelse der .
Siden jeg er oppvokst på Helgeland, og fortsatt snakker væfsning føltes det litt som å komme tilbake til noe kjent. Jeg trivdes godt i jobben ved Sandnessjøen Videregående Skole, det var bare det at all usikkerheten alle de foregående årene i lærerlivet mitt som hadde brent meg ut.

Glemmer aldri et personalseminar ombord på hurtigruta med tema akkurat det som tema.

I det fantastiske høst-været satt jeg og så beundrende på fjellene i Vesterålen samtidig som jeg fulgte med i foredraget. Vedkommende viste ei framstilling av symptomer på overhead og jeg husker jeg redd og sjokkert tenkte:"Det er meg på absolutt alle punkter".

Det var skremmende, og jeg husker jeg hadde lyst til å si det, men turde ikke.

Hadde simpelten ikke egenverdi nok.

Så husker jeg også at jeg fikk med meg noe om aktiv sykemelding, og at om man var over et år sykemeldt var det oftere at en ikke noen sinne kom tilbake i jobb.

Jeg kjempet med nebb og klør for å holde meg oppreist tre-fire måneder til, og så var det slutt.

Helt slutt. Da jeg ble langtidssykemeldt kunne ingenting fått meg ut av det.

Kan huske jeg tenkte det kunne bli atomkrig, annen krig, hungersnød, hva som helst .

Jeg ville likevel ikke greie forholde meg til det.

Var fullstendig tom og veldig langt nede.

Siden i livet har jeg møtt andre uføretrygdede lærere.
Den gjennomgående historien er at det ikke på noen måte var elevene som gjorde at veggen dukket opp. Å være i klasserommet og undervise var stort sett fint sier de. Akkurat slik er min historie også. Det det handlet om var overbelastning på grunn av alt for mange timer med rapporter og etterarbeid. Samt årsvikariat etter årsvikariat etter årsvikariat.

Ikke noen oppsigelig stilling, man omgikk arbeidsmiljøloven.
Når en selv etter hvert kikket på bestemmelsene som var da og fant ut at en ble feilbehandlet og grovt forbigått i ansettelsessaker ringte en til fagforeninga.
Men, der var det ingen som kunne hjelpe feite kontigenter til tross.

De sa ikke akkurat : Klar deg selv, men noe i den retningen.

Forklarte hvordan fylkeskommunen kunne omgå arbeidsmiljøbestemmelsene og komme unna med det.Jeg grøsser i dag når jeg tenker på hva regjeringens tukling med arbeidsmiljøloven skal komme til å koste helsa for mange framover .

Skal bli så fleksibelt sier de!

Ikke tro et ord av det er mitt svar!!!

Ledelse er vanskelig når alt handler om å gjøre greie for penger og sparing på budsjetter .
Det merket en godt på gulvet. Ikke et eneste oppmuntrende ord selv om en jobba seg nesten ihjel alle ukedager hele året. Ikke ei helg fri, ikke en kveld uten tanker på elevene.
Eget omsorgsansvar ble mange ganger trukket veldig langt. Alt for langt.
Det meste av ledelsen kritiserte i stedet for å være pedagogiske veiledere og ansvarlige slik.

Handlet alt bare om økonomi, eller var det noe annet?

Mobbing?

Vilkårlighet?

Sannheten er kanskje et sted midt i mellom.

Men, det har lenge syntes som om økonomien og kun den er utslagsgivende for hvordan man skal drive skole.Pedagogene som skal gjøre jobben kommer i andre rekke.
Mitt yrkesliv i videregående skole var over i 2004.
Jeg har ikke arbeidet en dag siden.
Det har jeg ikke hatt helse til.

Om jeg er bitter? Ikke i det hele tatt.
Ikke nå. Men jeg var , det er ikke bare å ha lånt seg arm og fattig samt ikke greie ha en bolig i dette rike landet. Men, jeg er ei dame med styrker på mange vis, midt i nederlagene. Jeg fikk ordentlig hjelp av en flink psykolog i flere år . Hun greide få meg til å se min egen verdi. Se realitetene i den virkeligheten som er min. Fikk meg opp av gropa og hjalp meg med å finne troa på at jeg er bra nok. Lærte meg noen triks for å få snudd tankene når jeg er på vei ned i grøfta igjen. For sånn er den, depresjonen, den prøver seg innimellom. Da er det bare å brette opp armene og sloss.
Denne psykologen fortalte meg også at hun hadde hørt mange historier om skalting og valting med mennesker i arbeidslivet. Akkurat det har jeg tatt med meg som en trøst. Jeg er ikke gal, og jeg innbiller meg ikke noe som helst. Men, jeg kom aldri ut i arbeidslivet igjen.
Det lever jeg så godt jeg kan med.

(Presisering: Nei, sånn var det ikke på Sandnessjøen videregående skole. Eneste stedet jeg ble behandlet ordentlig av ledelsen.Der hadde jeg min beste sjef i hele lærerlivet mitt. Det var bare at da var toget gått for helsa. Nok blir nok for mange, og jeg er ei av dem.)

Synnøve Sætrum

SLIK ER DET BARE

2016-05-30T21:35:00.003+01:00

En kan være både uvøren, sta, egen, overreagere, eksplodere.

Le og gråte.

Være rasjonell og urasjonell.

Alt det menneskene er i sitt vesen, er lov.

Men en ting er ikke lov: Å skalte og valte med andres følelser.

Valse inn i en annens liv, snu det på hodet og så bare forsvinne etter eget forgodtbefinnende.

Eller kanskje ikke akkurat det, men bli borte når andre mennesker plutselig er mye viktigere.

Å la noen ligge igjen etter vegen er stygt.

En skal ikke leke med andres følelser. Lure og bedra.
Slippe inn og stenge ut. Inn og ut.

Det er ikke lov å behandle mennesker på sådant vis.
Noen gjør det likevel.

Slik er det bare!

Synnøve Sætrum