Personlige ting pleier jeg ikke å skrive så mye om, men jeg kan ihvertfall fortelle at jeg har kjøpt leilighet i Sandvika og at jeg flytter dit i november.

Det ser jeg frem til, ettersom jeg alltid har likt Sandvikas kombinasjon av å være et sentralt tettsted med kort vei til byen og gangavstand til sjøen med bademuligheter.

Jeg holdt litt på med dette da jeg var tenåring, men er så talentløs i forhold til tegning, maling og andre kunstneriske uttrykk at jeg aldri kom helt i mål. Jeg synes uansett at det er en fin hobby for barn som spiller alt for mye dataspill. Det krever mye konsentrasjon å bli god til å male disse figurene, og det er gøy å se på når noen spiller med figurer de har lagt litt ekstra arbeid i.

Som vanlig er jeg med som fotograf for å øve meg litt, men jeg hadde ikke med et makroobjektiv, så det ble ikke så veldig bra. Uansett, her er bildene jeg tok:

Jeg trodde at jeg hadde husket alt, til og med en ICE-boks så jeg skulle få internett-tilgang mens jeg satt her, men det er alltid noe man glemmer. Denne gangen var det en USB-kabel for å overføre bildene. Det tar ikke så lang tid å kjøre hjem og hente de, men som teknologen jeg er, valgte jeg selvsagt å bruke teknologi til å løse problemet.

En rask Twitter-melding med forespørsel om noen kunne låne bort en USB-kabel, resulterte i et raskt svar. En kort biltur, og så hadde jeg kabelen jeg trengte.

Mobil + Bredbånd + Twitter + GPS + Menneske = Løsning

Teknologi løser aldri problemer av seg selv, men når teknologier brukes riktig av mennesker, klarer vi å løse det meste.

Ha en fortsatt god søndag!

I den forbindelse lagde jeg en liten presentasjon for å sparke i gang en diskusjon om hva vi kan og bør gjøre for å redusere andelen som bruker Internet Explorer 6 ute på internett, samt hvorfor det er så viktig.

Presentasjonen er ment som en introduksjon til problemet, og det er meningen at den skal forbedres og utvides etterhvert som vi jobber oss gjennom utfordringene vi står ovenfor.

I tillegg til at du kan se den her, kan du også tipse andre om den via e-post, Facebook, Twitter og andre nettjenester. Den kan også embeddes i andre nettsider eller artikler ute på nettet, og den kan lastes ned.

Jeg oppfordrer også alle til å klippe og lime i presentasjonen. Legg til dine egne slides, fjern de du ikke liker, og gjør de endringene du måtte ønske. Det er også helt i orden om du kopierer deler av innholdet og bruker det i din egen presentasjon.

Vi som deltar som frivillige i denne IE6-dugnaden er bare opptatt av en ting: suksess

Kriteriene finner du i presentasjonen.

Jeg var der!

Internett står overfor flere trusler, og Internet Explorer 6 (IE6) er bare en av de, men det er den som avgjør hvor fort internett kan videreutvikle seg.

Vi står forran en stor internasjonal finanskrise som få nordmenn har tatt skikkelig innover seg.

Vi banner og depper over oljefondets gigant-tap. Andre land har ikke mistet halve statsformuen, de har doblet statsgjelden.

Nye redningspakker lanseres på løpende bånd, men det finnes ikke nok penger i verden til å kjøpe verden fri fra finanskrisen.

Når teoriene til tidenes største økonom (John Maynard Keynes) ikke lengre virker i praksis, må vi ty til tidenes nest største økonom (Joseph Schumpeter).

Økonomisk motkonjunkturspolitikk virker i nedgangstider, men bare hvis man holdt igjen i de gode tidene. Norge gjorde det delvis, men verden som helhet gjorde ikke det. Det vil også gå kraftig utover Norge, selv om vi er bedre stilt enn mange andre land.

Vi slipper ikke unna, men vi kan forberede oss på den kommende “kreative ødeleggelsen” som kommer i slike kriser.

Internett er vår vei ut av finanskrisen.

Norge bør bli best på internett for å komme først ut av krisen. Derfor spør jeg deg en gang til:

Hvor var du da internett ropte hjelp?

Dessverre deltar ikke vår eneste OL-deltager på grunn av en skade, men klubben har fortsatt mange gode brytere i aksjon, og landslaget er også fullt og helt tilstede.

Slike stevner går ikke av seg selv, og vi foreldre må stille opp. Det er ikke noe nytt. Det har blitt endel slike arrangement for diverse klubber i diverse idretter de siste årene. Forskjellen denne gangen var at jeg fikk muligheten til å bedrive hobbyen min.

Jeg er litt sent ute, men kom i gang med fotografering for 2-3 år siden. Det er vanskeligere enn det ser ut, og jeg har ennå til gode å ta et bilde som jeg synes er godt nok til å henge på veggen.

På stevnet har jeg prøvd meg frem. Jeg har forsøkt å ta noen action-bilder, og en rekke bilder med “lokalavis”-tankesettet (sørg for å få med alle på minst ett bilde).

Her er bildene fra Oslo Open:

Alle bildene lisensieres fritt under en “Creative Commons Navngivelse 3.0 Norge“-lisens. Det betyr at hvem som helst kan bruke bildene til hva som helst, så lenge jeg krediteres med navn, tittel på albumet eller “Oslo Bryteklubb” og med lisensteksten. Det er ikke obligatorisk å lenke til meg, men jeg setter pris på om det enten lenkes hit, til albumet på Picasseweb eller til min Twitter-bruker. Her er noen eksempler:

• Foto: Anders Brenna, Oslo Bryteklubb / Oslo Open, Creative Commons Navngivelse 3.0 Norge
• Foto: Anders Brenna, Oslo Bryteklubb, CC-BY
• Foto: Anders Brenna,  Oslo Open – bryting, CC-BY

Se også retningslinjer for kreditering på hjemmesidene til Creative Commons Norge.

Hvis dette ble for vanskelig, så bruker du bildet og skriver “Foto: Anders Brenna” (Creative Commons er fortsatt litt ukjent blant folk flest).

Det ble mange bilder, og flertallet av de er egentlig bare dokumentasjon, men jeg føler at jeg fikk til noen gode bilder med god action/og eller noen herlige ansiktsuttrykk.

Bildene er forøvrig lagret på Googles Picassaweb. Irriterende at de ikke tilbyr en skikkelig embedded-løsning slik Flickr gjør. (Takk til Henrik Jagels for å peke meg i riktig retning) Jeg dropper Flickr fordi de ikke vil hjelpe meg å få tilbake min gamle abrenna-bruker uansett hva jeg gjør. Det betyr at alle Yahoo-tjenester droppes, og det er litt synd.

Litt etter at jeg ble redaksjonssjef ble jeg litt mer aktiv igjen, og jeg flyttet også bloggen min over på en egen Wordpress-installasjon fra min opprinnelige Blogger-konto på Blogspot (jeg hadde også flere andre blogger den gang, blant annet en bedriftsblogg for Silver Bullet).

Ved påsketider i fjor startet jeg også en engelsk blogg, der ambisjonene var å skrive på engelsk om norske IT-nyheter som kunne være av interesse for et internasjonalt publikum. Behovet var stort, noe som viste seg raskt med en Slashdot-sitering allerede på en av de første innleggene.

Den engelske bloggen fikk laveste prioritet, og jeg har fått noen forespørsler om hvor det ble av meg. Den norske bloggen fortsatte, men selv med et relativt lavt ambisjonsnivå har det vært litt vanskelig å holde kontinuerligteten. Jeg satset på å skrive en gang i uken, og det er fortsatt målet, men jeg ligger litt bak skjemaet.

Den samme ambisjonen om et innlegg i uken har jeg forøvrig også for NONA-bloggen, en blogg for Norway’s Online News Association. Jeg er ikke helt i rute der heller, men jeg deltar ihvertfall ganske aktivt i debattene.

Twitter må kanskje også ta sin del av skylden for at jeg blogger så sjeldent, samtidig som det fortjener æren for at jeg ofte deltar i diskusjoner på nett. Det tar så kort tid å skrive 140 tegn at det aldri er behov for å dra frem argumentet om at jeg ikke har tid.

Som redaksjonssjef i digi.no fungerte jeg også som journalist i tillegg til andre oppgaver. I perioder skrev jeg mange artikler, og i perioder ble det få. Dessverre ble det litt færre av de lange grundige reportasjene jeg liker best, og jeg klarte ikke å presse meg selv til nye featurereportasjer, en sjanger jeg liker veldig godt og som jeg synes fungerer godt på nettet.

I min nye jobb i Teknisk Ukeblad er situasjonen litt annerledes. Jeg har mange flere oppgaver, og det skulle i utgangspunktet bety at jeg får enda mindre tid og overskudd til å blogge, men det er ikke tilfelle. Som jeg tidligere har beskrevet, anser jeg min stilling som nettsjef å være en blanding av stillinger som utviklingsleder, medieutvikler, forretningsutvikler, prosjektleder, community manager og nettredaktør. Det er forøvrig en beskrivelse jeg også har lagt inn i min profil på LinkedIn.

Teknisk Beta

Disse rollene gjør det naturlig å bruke litt tid på å blogge om hva vi gjør, og derfor opprettet vi Teknisk Beta allerede den første dagen (domenenavnet ble bestilt i forveien, og vår webutvikler Asbjørn satte opp bloggen og testet den). Målet mitt er å skrive et innlegg på Teknisk Beta hver eneste dag.

Jeg innser selvsagt at det er litt vel ambisiøst, og at det fort kan bli noen feilskjær. Det ble det da også den første uken, men takket være Wordpress’ enkle publiseringssystem dro jeg meg i land ved å skrive to av innleggene på den lokale Wordpress-applikasjonen på iPhone, på toget hjem.

Hittil har jeg skrevet følgende innlegg på Teknisk Beta:

1. Velkommen til Teknisk Beta
2. Følg Teknisk Ukeblad på Twitter
3. Del Teknisk Ukeblad på Twitter
4. Hvem skrev hva om Sesams gatebilder?
5. Internseminar
6. Drømmen om hele artikler i RSS
7. Vi spør: Når er det greit å bli overvåket av Google Latitude?
8. Sjefen er på Twitter

De som har lest min blogg de siste årene, vil raskt se at alle disse blogginnleggene ville vært naturlige innlegg på min private blogg her på blogg.abrenna.com. Det er derfor ikke så rart at bloggen min er litt sjalu på Teknisk Beta.

Hvordan skal jeg gjøre dette i tiden fremover? Jeg synes det er mest naturlig å skrive de innleggene på Teknisk Beta, men da flytter jeg samtidig mye av det mest interessante innholdet er på min private blogg over på bedriftsbloggen. Jeg er heller ingen stor fan av å blogge for mye om mitt privatliv, selv om jeg av og til nevner noen ting.

Dette er forøvrig samme problemstilling som jeg møter i forhold til å blogge på NONA-bloggen. Der har vi diskutert å agreggere innhold, slik at det automatisk blir publisert flere steder. Det fungerer selvsagt, og jeg kan gjøre det med Teknisk Beta og blogg.abrenna.com, men det er jo litt på tvers av hvordan internett fungerer. Det blir som når alle nettaviser publiserer den samme NTB-meldingen på hver sin nettavis. Sannsynligvis hadde det vært bedre for alle at vi isteden fant en fornuftig måte å lenke innholdet på.

Jeg tror derfor at jeg kommer til å legge meg på en modell der jeg legger inn RSS-feeds fra Teknisk Beta på høyresiden av bloggen, og at jeg nøyer meg med å skrive mine mest kontroversielle mediameninger her på min private blogg. Noen vil sikkert mene at jeg nesten bare kommer med kontroversielle utspill om media, men jeg velger nå å tro at det ikke er tilfelle. Det betyr at det blir færre mediakommentarer her på blogg.abrenna.com, og det betyr at jeg må finne meg et nytt hovedemne for hva jeg skal skrive om her.

Økonomi

Svaret gir seg selv. Vi står oppi den mest alvorlige finanskrise i min levetid, og sannsynligvis også i både mine foreldre og mine barns tid. Jeg er så heldig at jeg har en god venn med en imponerende analytisk evne, og et godt innblikk i hva som skjer i verdens finansmarkeder. Da han i mars i fjor forklarte meg hva som ville skje i høst, avviste jeg ham, men på sensommeren/senhøsten gikk det opp for meg hvor rett han hadde. Det var heller ikke snakk om et tilfelle der pessimisten før eller siden må få rett, men et tilfelle der han forklarte mekanismene bak. Jeg fikk mange aha-opplevelser etter at hendelse etter hendelse kom frem for dagen en uke eller en måned etter at vi diskuterte.

Jeg gjorde derfor noe jeg ikke så ofte gjør, jeg innrømmet at jeg tok totalt feil våren 2008. Litt arrogant kan jeg si at jeg tar så sjeldent feil, at jeg ikke har noe problem med å innrømme det de få gangene jeg gjør det

Det betyr ikke at jeg har lagt fra meg min optimistiske grunnholdning. Det betyr at jeg forberedte meg på mulighetene som kommer i slike kriser. Skattepengene ble satt inn på konto, jeg tok ut et kontantbeløp for å ha tilgjengelige midler og vi ba banken om to års avdragsfrihet for å sikre likviditet. Avdragsbeløpet blir satt inn på sparekonto, og rentedifferansen vi taper ligger på et par tusenlapper i året. Disse grepene gjør at vi kan leve som normalt i tiden fremover, og sikrer oss handlingsrom hvis noe uforutsett skulle inntreffe.

Det gjør det alltid. Jeg pleier å si at flaks og uflaks er nogenlunde jevnt fordelt, men konsekvensene er ikke det. Det er ikke uflaks når man har strekt strikken til det ytterste og noe uforutsett skjer.

Jeg har kviet meg for å skrive så mye om denne krisen fordi jeg ikke har lyst til spre negative holdninger. Den samme kritikken har mange kommet med mot det mange mener er negativt innstilte medier. Erfaringene så langt i denne krisen er imidlertid at det er bedre å få vite at pasienten (verdensøkonomien) er syk, og hvor alvorlig det er. De som skjønner det på et tidlig tidspunkt kommer bedre ut enn de som ikke skjønner det (Røkkes salg til staten er bare ett av mange eksempler).

Etter at jeg skjønte hvor alvorlig situasjonen er, har jeg 2-4 ganger i uken diskutert utviklingen med eksperten som skjønte det før meg (jeg tok blant annet en times pause fra dette innlegget for å diskutere det med ham over Skype). Sammen forsøker vi å analysere hva som skjer, kommer til å skje og hva som er konsekvensen av det. Nå er det kanskje på tide å dele litt av våre analyser med andre, og det kan være greit å skrive det ned og få innspil fra flere. 

Vår overordnede konklusjon har uansett noe positivt over seg, selv om det er en alvorssituasjon: Dette er vår “once in a lifetime”-krise, men det er også vår “once in a lifetime“-mulighet.

Jeg får skrive mer om det neste gang. Her er de relevante lenkene for dere som først og fremst leser bloggen min for mediekommentarer:

• Teknisk Beta (RSS)
• Twitter
• NOMA (RSS)

Den første arbeidsdagen i en ny jobb er aldri 100% effektiv, men jeg hadde som mål å få på plass to ting i tillegg til all den generelle inputen som man forsøker å ta innover seg. Dette er noe jeg har tatt med meg fra tiden da jeg jobbet som konsulent. Selv om det er flere store oppgaver som har høyere prioritet, er det viktig å sette av litt tid til noen småoppgaver, slik at man kan avslutte første dag vel vitende at man har gjort noe konkret.

I mitt tilfelle i dag var dette “noe” to ting: Vi, jeg og webutvikleren Asbjørn, opprettet en Twitter-bruker som legger ut alle nyhetene fra Teknisk Ukeblads RSS-feed, og vi opprettet også  Teknisk Beta, en bedriftsblogg inspirert av NRK beta.

Vi skal bruke den både som en sandkasse og som en kommunikasjonskanal  for å fortelle litt om hva vi tenker å gjøre, hvordan vi jobber og for å be om innspill og kritikk fra alle som er interesserte nok til å ha en mening.

Hvorvidt det i det hele tatt er noen, eller om det er mange som har innspill, vet vi foreløpig  ikke. Teknisk Ukeblad har muligheten for nettdebatt, men den har ikke vært flittig brukt frem til nå. Jeg testet den selv i forbindelse med en sak om snømåking før jeg begynte. Inkludert mitt innlegg ble det fire debattinnlegg. Det er ikke imponerende, men det er ihvertfall et signal om at det er en interesse for å delta i debatt på Teknisk Ukeblad.

Det vil imidlertid ta litt tid før vi åpner ordentlig opp. Jeg er veldig opptatt av nettdebatt, og det er ingen tvil om at vi skal satse på det, men jeg vil definitivt ha en bedre løsning på plass før vi åpner slusene. I mellomtiden håper jeg på å få en dialog med leserne gjennom Teknisk Beta. Der kommer jeg til å bruke litt tid.

I og med at jeg kommer til å skrive aktivt på Teknisk Beta, så kan det tenkes at det blir litt lengre mellom hvert innlegg her på min private blogg. Tanken min er å skrive mine private meninger om mediebransjen her, og fokusere på teknologi og løsninger direkte relatert til Teknisk Ukeblad på bedriftsbloggen.

digi.no og resten av publikasjonene i Aller Internett flytter til nye lokaler i sentrum i løpet av helgen, og det passet derfor godt å avslutte denne fredagen. Det ville rett og slett blitt meningsløst å bruke noen dager på å pakke ut ting og komme på plass, for så å avslutte og pakke sammen rett etterpå.

Inspirert av Anders Fagerhus, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om mine tanker rundt det å bytte jobb. Akkurat som meg, gikk han fra en jobb han likte godt til  en annen jobb han hadde veldig lyst på. Slikt gir en rar følelse i kroppen, selv om det er både selvvalgt og noe positivt.

Dessuten gir det ingen mulighet til å spille Dead Kennedys coverversjon av den legendariske låten “Take this job and shove it” på full guffe, for så å dra ned buksa, flekke ræva og marsjere triumferende ut. Kanskje jeg avslører mitt syke sinn når jeg forteller at det hadde vært morsomt? Uansett, jeg må nok vente på en bedre mulighet for jeg har rett og slett trivdes svært godt i digi.no.

Det høres sikkert veldig egoistisk ut, men i mine egne øyne var jeg digi. Jeg tok det personlig når vi tabbet oss ut, jeg ble forbannet når konkurrentene var bedre enn oss og jeg forsvarte oss når noen kom med det jeg følte var feilaktig eller urettferdig kritikk. Selv i dag, etter å ha sluttet, har jeg vært innom noen blogger og kommentert ting som har vært relevant i forhold til digi.no.

Min siste arbeidsdag ble avsluttet med en fest, ettersom det var selskapets siste dag i det gamle kontorlokalet i Mølleparken. Det ble en verdig og god avslutning, og en bekreftelse på hvor godt jeg trivdes med mine kolleger både i redaksjonen og i resten av selskapet. Festen må nok også ta sin del av skylden for at jeg ikke fikk ferdigstilt min siste artikkel, den siste episoden av digi-TV som jeg er med på. Jeg måtte derfor skrive den i dag morges… (klokken 14:50).

Noen har uttrykt sin store overaskelse over at jeg slutter så plutselig, men det har ikke gått så fort. Internt har det vært kjent, og jeg har etter beste evne forsøkt å tømme min hjerne og gi mine kolleger alt av mine tanker, ideer og meninger om fremtiden til digi.no. Det blir selvsagt helt opp til de hva de velger å ignorere, hva de bygger videre på og hva de selv har av tanker om digi’s  fremtid. Jeg tror uansett at det blir bra. Det er tross alt en gjeng med entusiaster som har lang erfaring og stort pågangsmot, som aldri har vært redd for å si meg i mot og snakke meg til fornuft.

Jeg lot være å skrive hvor jeg skulle begynne da jeg skrev min “takk for meg”-kommentar på  digi.no. I utgangspunktet var det fordi jeg følte at jeg burde fortelle at jeg sluttet, samtidig som jeg ikke hadde lyst til å “reklamere” for min nye arbeidsplass på digi.no. Teknisk Ukeblad og digi.no er delvis konkurrenter, ettersom Teknisk Ukeblad har IT som en av sine satsningsområder. Heldigvis for meg i denne overgangsfasen er de ikke intense direkte konkurrenter, og det gjør det også litt lettere at jeg ikke går til samme stilling i Teknisk Ukeblad. Når det er sagt, er det ingen tvil om det trolig blir mer konkurranse også på IT-området etterhvert. Den tid, den sorg.

Mitt opprinnelige argument for ikke å opplyse om hvor jeg skulle begynne var ærlig nok, men da jeg så hvor stor nysgjerrigheten ble blant venner (og andre?) som kontaktet meg, våknet ertekroken i meg. Det var flere som ringte meg opp, og jeg benyttet anledningen til å presse de til å prøve seg som journalist med en vrang kilde som ikke ville si noe. Kanskje fikk de noe å tenke på til neste gang en journalist ringer de opp for å få svar? Uansett, alle fikk svar. Det var jo ikke hemmelig informasjon, og på lørdag la jeg den også inn i Journalistens jobbspalte Mediefolk (Kjekk tjeneste. Både digi.noog TU.no bør ha tilsvarende tjeneste for sine bransjer).

I Teknisk Ukeblad blir jeg såkalt nettsjef. Det er en litt vag tittel, og det tror jeg er fornuftig. Jobben min vil trolig variere ganske mye i forskjellige perioder, og for å holde litt orden på den for min egen del beskriver jeg den som en blanding av stillinger som utviklingsleder, medieutvikler, forretningsutvikler, prosjektleder, community manager (vanskelig å finne et godt norsk ord) og nettredaktør.

Sistnevnte betyr ikke at jeg blir sittende med det dagligeredaksjonelle nyhetsansvaret. Teknisk Ukeblad har Tormod Haugstad som nyhetsredaktør, og han vil ha nyhetsansvaret også på nett. Haugstad har fått noen imponerende skussmål fra mediefolk jeg har snakket med, og jeg gleder meg til tappe litt av hans kunnskaper og erfaringer. Mitt redaksjonelle bidrag vil gå mer på å påvirke måten journalistene jobber på nett, og på hvordan vi utnytter nettets journalistiske potensiale gjennom nye nettjenester og dialog med leserne. Jeg kommer nok også til å skrive endel kommentarer, samt jobbe som journalist når vi prøver ut nye journalistiske metoder og verktøy.

Dette er forøvrig en av mine (mange) store kjepphester i forhold til fremtidens nettmedier. Alle nettaviser vet at de må lage nye tjenester for å stå i mot konkurransen fra nye aktører som Google, Digg, Facebook og mange andre. Det få har forstått, er at de etablerte mediene er sjanseløse hvis de lager nettjenester som står helt på egne ben.

Schibsted kunne for eksempel ikke lykkes med å utfordre Google med Sesam. Lille Schibsted’s lille Sesam fra lille Norge ble rett og slett for liten til å utfordre en teknisk gigant som er tilstede i så og si hele verden. Samtidig er Googles norske utgave av Google News fortsatt en flopp. I motsetning til i USA, får de aller fleste norske nettaviser mesteparten av sin trafikk direkte fra sin egen forside. Google-trafikken er viktig, men er langt fra å være viktigst.

Mange fremtredende mediefolk både i Norge og internasjonalt har uttrykt sin frykt for journalistikkens fremtid som en følge av nye ikke-redasjonelle tjenesters fremgang som i deres øyne skjer på bekostning av redaksjonelle produkter. De som har lest min blogg en stund, vet at jeg ikke er enig med disse pessimistene, og jeg vil trekke frem et gammelt sitat fra en tegneserie i det gamle databladet Commodore User som jeg mener er veldig illustrerende for situasjonen:

I have seen the future, and it was dark!

Litt dystert, omtrent som om mediepessimistene skulle sagt det selv, men sitatet fortsetter:

… but then I took of my sunshades.

Eller som andre har sagt det:

The future is so bright, I gotta wear shades!

Jeg mener nøkkelen til medienes fremtidige suksess er å koble god gammel kvalitetsjournalistikk med nye nettjenester, og å gjøre de i samarbeid med lesere og såkalte borgerjournalister. Denne kombinasjonen må til for å gi journalistikken nok “leverage” til å hamle opp med automatiserte og “crowdsourcede” tjenester fra internasjonale giganter. Jeg begynte så vidt på dette i digi.no, men der var det bare biprosjekt ved siden av den rent redaksjonelle jobben. I Teknisk Ukeblad håper jeg på å ta dette et skritt videre.

Noen lesere (og kanskje også min fremtidige sjef Tommy Rudihagen) reagerer kanskje på at jeg så åpenlyst forteller om tanker og ideer som konkurrenter kan kopiere. Jeg har en litt annen filosofi. Det er bare en fordel å lufte ideer på forhånd. Man kan få nyttige innspill, og man forbereder lesere, kilder og andre på hva fremtiden vil bringe. Det er nemlig en kjent sak at folk flest er redd for nye ting, og at nye produkter, løsninger og ideer ikke bør gå for langt frem for fort. Folk foretrekker små inkrementelle skritt, og selv om de i etterpåklokskapens klare lys lovpriser nye radikale ideer så har de som regel  brukt lang tid på å ta de innover seg. Mange journalisters angst for internett er bare ett av veldig mange eksempler. Dessuten er det ikke snakk om å fortelle alt, og heller ikke noe som er sensitivt.

Når det gjelder konkrete nye tiltak i Teknisk Ukeblad har jeg heller ikke tenkt til å sin noe. Ikke fordi det i seg selv er så hemmelig, men fordi jeg først må få Teknisk Ukeblad inn i blodomløpet mitt.

Jeg har vært innom Teknisk Ukeblad et par ganger for å forberede meg litt på den nye jobben, og jeg har også brukt endel tid på å lese gjennom flest mulig av de 44 utgavene som kom i fjor, samt de 5 utgavene av det separate bladet Forbrukerteknologi. I tillegg har jeg selvsagt også brukt mye tid på å lese TU.no, på å sjekke diverse statistikker, systemene de bruker og på å teste tjenestene de (snart “vi”) har på nettsidene. Jeg kjenner flere av IT-journalistene fra før av, og jeg har fått hilst på flere av de andre som jeg foreløpig bare kjenner gjennom deres byline.

Denne gjennomgangen har vært veldig oppløftende, og har styrket troen på at jeg går til en veldig spennende jobb. Jeg ser at det blir endel utfordringer, men fundamentet er bunnsolid. Dessuten virker det som en lystig gjeng. Teknisk Ukeblad’s “grand old man”, Odd Richard Valmot, har allerede rukket å “mobbe” meg to ganger på to besøk til tilhørernes høye latter. Det lover bra. Han er forøvrig like fanatisk opptatt av første verdenskrig som min forrige sjef, Einar Ryvarden, er av andre verdenskrig. Jeg må nok lese meg litt opp på krigshistorie for å henge med i diskusjonene. På den annen side har jeg nylig lest meg opp på krigsstrategi, ved å lese On War fra 1832 av den preusiske generalen Carl von Clausewitz på mobilen min.

En av mine gamle klassekamerater fra Valler Videregående, Arne Pihl Bordi, stilte et spørsmål på Twitter, som jeg føler det er naturlig å svare på spesielt ettersom han er VVS-ingeniør og dermed en leser som ikke er fra “min” IT-bransje:

Har vi i ingeniørstanden noe spennende i vente? Har du noen “programerklæring”? 

I utgangspunktet har jeg egentlig ikke det, ettersom jeg ønsker å lære mest mulig av de som jobber der først, slik at det vi gjør bygger videre på det som er bra. Hvis jeg likevel skal gjøre et forsøk, så vil jeg si følgende:

Teknologene skapte kunnskapssamfunnet, og kunnskapsnasjonen Norge trenger et stort nyhetsnettsted med fokus på teknologi, politikk og næringsliv.

Jeg tror Teknisk Ukeblad har potensialet til å bli det nettstedet, og det er derfor jeg tok jobben.

Jeg har lenge ønsket meg en trackback-løsning på samme måte som bloggosfæren har det, men dessverre er det ikke så utbredt med denne funksjonaliteten i “vanlige” publiseringsløsninger. 

I digi.no er vi veldig opptatt av nettdebatten, og vi mener den tilfører mye bra selv om den er både anonym og uten forhåndsredigering. Vi leser alle debattinnlegg, og vi forsøker å svare på spørsmål og kritikk.

Problemet med en nettdebatt som bare foregår i forumet under artikkelen, er at den ikke inkluderer alle. Det er dumt, ettersom det ofte vil foregå interessante diskusjoner også andre steder. Ved hjelp av trackbacks, eller Twingly, kan vi krysse diskusjonene slik at de kan foregå flere steder, og likevel være tilgjengelig fra der de startet.

Jeg mener at mediene må åpne mer for debatt, både på egne nettaviser og i  en utvidet trackback-sfære, hvis mediene skal holde seg relevante. Enten vi liker det eller ikke, så er det slutt på tiden da vi journalister fullt og helt kan bestemme agendaen uten å ta hensyn til andre. For noen er dette skremmende, for oss andre er det frigjørende.

Vi er på ingen måte først ute med Twingly-støtte, men vi er langtfra de siste. Som jeg skrev i et tidligere blogginnlegg, tror jeg at trackbacks og/eller Twingly kan være løsningen på en av nettjournalistikkens største problemer: Siteringsvegring.

Dersom norske nettaviser hadde impelmentert en form for trackbacks for å lenke tilbake til alle som siterer med lenke, så tror jeg vi ville fått bedre journalistikk. Det ville gitt mer trafikk til de som gjør god egenjournalistikk, og det ville belønnet de som siterte på en hederlig måte.

Det får komme senere. Nå er jeg ihvertfall godt fornøyd med at vi har meldt oss inn i bloggosfæren, og at vi forhåpentligvis bidrar til at gode IT-bloggere får økt oppmerksomhet. Det vil også gjøre oss til et bedre og mer interessant nyhetsnettsted.

Et eksempel som jeg har lyst til å trekke frem, er hvis en bedrift som vi omtaler har en bedriftsblogg. Hvis vi for eksempel skriver en kritisk artikkel om denne bedriften, kan de skrive et blogginnlegg der de tar til motmæle og utdyper sin argumentasjon utover det vi velger å ta med i tilsvaret. Så ser den andre parten vi har omtalt at motparten kommer med flere innspill, og som en følge av de velger de også å skrive et blogginnlegg der de utdyper sitt argument. I tillegg kan det være andre lesere som har interessante innspill.

Leserne får da muligheten til å få mer detaljer, og vi får muligheten til å følge opp på en ny og mer dyptgående måte. I slike scenarioer utfylles journalistikken på en positiv måte av aktørene og tilskuerne, samtidig som journalisten fortsetter å gjøre sine redaksjonelle valg. Sluttresultatet blir mer detaljer, flere synspunkter, flere kilder og mer rederlig journalistikk.

Som jeg har nevt i tidligere innlegg her på bloggen er problemet ekstra stort for nettaviser. En sitathenvisning kan lett skjules i en tekst for de som vil, og det er det nok fortsatt mange som vil, men en lenket sitathenvisning skiller seg som regel ganske godt ut fra teksten. Dessuten er en sitatlenke en måte å sende leseren ut av din side og over til en annen. Det kan til og med være en konkurrent, og det er det ikke mange nettaviser som er så begeistret for å gjøre.

Heldigvis er dette en holdning som er på defensiven. Dagbladet.no bør nok en gang trekkes frem for å ha vært langt fremme og tidlig ute med å lenke, og etterhvert har det blitt flere. I digi.no har vi lenket litt sporadisk frem til sommeren i fjor, og konsekvent etter det. Erfaringene er utelukkende positive og jeg kan ikke se på statistikken vår at vi har tapt noe som helst på det.

Dessverre har vi heller ikke vunnet noe på det, og det er der problemet for videre utbredelse av praksisen ligger. Nettavisene som er flinke til å lenke til kilder får ikke betalt for det. Det gjør flinke bloggere. Wordpress og flere andre bloggesystemer har noe som heter trackbacks (jada, jeg vet at de fleste bloggere vet hva det er, men det er noen andre som av og til forviller seg inn på denne bloggen).

Kort forklart er trackbacks et system som gjør at det legges igjen en kommentar med lenke tilbake når man lenker til en artikkel på en annen blogg. Det betyr at man får “betalt” av den man siterer, eventuelt omtaler. Denne betalingen kommer både i form av Google Juice (økt “troverdighet” hos Google) og i form av lesere som følger lenken til din blogg.

Vi nettaviser har skjønt at dette er viktig, men det har ikke våre leverandører av publiseringssystemer. Dermed står døren åpen for svenske Twingly som kan selge en trackback-tjeneste til nettavisene slik at vi kan lokke bloggere til å lenke til oss. Foreløpig er det ikke så mange norske nettaviser som bruker det, men Dagbladet var tidlig ute og VG fulgte på litt senere. digi.no og vår søsterpublikasjon DinSide er i farta, men vi er litt forsinket med å få det på plass.

Problemet med Twingly er at det bare er mellom nettavis og blogg, og problemet med trackbacks er at det i praksis bare er mellom blogger. Vi trenger å få på plass det samme systemet direkte mellom de norske nettavisene.

Dersom alle norske nettaviser hadde implementert trackbacks eller en form for Twingly på tvers av hverandre, så ville problemet med gjerrig sitering trolig forsvunnet i løpet av kort tid. Det ville gjort det mer lønnsomt å investere i kvalitetsjournalistikk, som for eksempel tyngre gravesaker fordi de beste egenskaene ville blitt lenket til av alle.

Det ville trolig også ført til at selv de som jobber frem sin egen sak også tok seg bryderiet med å lenke til en konkurrent som har en nyttig tilleggsopplysning. Og når NTB sender ut en av sine mange sitatsaker, så ville nettavisene som bruker de sakene krevd å få med lenker til alle relevante kilder. Slik det er i dag, er det litt tilfeldig hvem NTB siterer i en sak. Det vil si, det er “tilfeldig” i favør av gamle etablerte papiraviser.

Jeg har stor tro på et slikt system, men det er noen åpenbare fallgruber. Trackbacks tiltrekker spammere, og selv om løsninger som Akismet håndterer den værste stormen, er det fortsatt nok å ta tak i for enhver som administrerer en blogg. Twingly-horer er et annet problem. Selv om Twingly håndterer spam som en del av tjenesten de leverer, så kan det være frustrerende med alle parasittbloggerne som hiver seg på enhver sak for å få litt trafikk. Dette problemet forsvinner nok ikke, men det er håndterbart.

Sannsynligvis vil det fungere best med et slikt system hvis man skiller mellom nettaviser og blogger. Det er et litt kunstig skille, og det bryter litt med mine egne meninger om hvor godt egnet bloggesystemer er som publiseringssystemer også for nettaviser, men skillet er nødvendig for å hindre at relativt få nettaviser drukner i mengden av små private blogger. Spørsmålet er hvor man skal sette grensen. Det kan for eksempel være å si at nettavisens som minstekrav må erklære at de følger både redaktørplakaten og Vær Varsom Plakaten.

Hvem vil tape og vinne dersom et slikt system blir gjennomført?

De største nettavisene vil tjene på det fordi de fortsetter å være forsiden/portalen for det som skjer av allmenne nyheter. Nisjenettstedene vil tjene på det fordi de i utgangspunktet er mindre kjent, og fordi de vil tiltrekke nye lesere når de har dybdestoff som får lenke fra en mer allmenn nasjonal nettavis som ikke kan besitte den kompetansen på samme måte. Lokale nettaviser vil tjene på det, fordi de vil få økt trafikk når det skjer noe som de kan dekke på en bedre måte med sin lokale tilstedeværelse og sin lokale ekspertise.

Taperne er de som ikke tilfører noe særlig av merverdi for leserne. Lesere gidder ikke å følge lenker til nettaviser som gang på gang ikke har noe mer å bidra med enn at de siterer en kilde. Dermed kan de økonomiske spillereglene forandres fra å favorisere parasittene som ikke gjør noenegenjournalistikk, til de som investerer litt av sin tid og kompetanse.

Saueflokkjournalistikken vil også få seg en knekk. Det vil ikke lengre nytte å følge i fotsporene og skrive de samme sakene med de samme spørsmålene til de samme kildene. Dette har blitt bedre nå, men for ikke lenge siden var det en utbredt praksis blant noen store papiraviser å gjøre slike intervjuer en uke etter oss i digi.no. Jeg kan vedde ganske mye  på at mange andre journalister har opplevd det samme.

Viktigst av alt, er at leserne våre vil komme vinnende ut av en slik løsning. De vil få bedre saker, og nyhetsjunkiene vil slippe å lese samme sak i hver eneste nettleser de leser.