Acting Now

100 %

2010-05-26T10:53:00.006+02:00

We’re about to take off, almost ready to go
50/50 nervous and excited
That’s why I’m cleaning up so

I guess I was a quite average 14 year-old girl. My moods could change in the blink of an eye from hyperactively chirpy to inexplicable anger and sadness. One moment I was laughing so hard I almost fell to the ground, the next I could be convinced that everything was just crap. When being in the down-swing on the mood curve I could imagine a lot of silly things. If my parents happened to push the wrong buttons at the wrong time, I could for a brief moment think that they didn’t like me or care about me all that much. If I would have disappeared for a while, they would probably not even notice or care. Is this recognizable to anyone?

Most often I would just feel like this for a short time and then snap out of it. I always came back to the certainty that my parents love me and would be devastated if anything should happen to me, or if I got lost. When resuming the normal mind-set I’d feel silly for even thinking that they wouldn’t care. After all, they are my parents. Parents love their children no matter what, right?

Wrong!
If it is right, though, some parents have great difficulties accessing and expressing such an unconditional love. I never knew just who these parents were, what they looked like or how they behaved. I’ve never met a parent who simply does not care or want their own child. Not until last week.

100 %
We’re about to take off, almost ready to go
50/50 nervous and excited
That’s why I’m cleaning up so

Walking to our transport I’m looking over at you
You’re now 20 % excited
Fractions of fear are sneaking are pressing through

When reaching the place I used to lived, the excitement is no longer there
I’m nervous and fearing, what will I meet?
Anticipation is filling up the air

We find the aunt’s place, we sit there and we wait
You want and need to see your father
No matter how high the rate

The father finally arrived, hardly greeting his son
80 % disappointment
Most of the hope was now gone

I look at my father not looking at me
My friend tries to meet my eyes
Why won’t he?

We talk to your father, trying to open his view
To make him see all the good things
That are moving inside of you

My father said cruel things, as cruel as can be
Claiming there’s no way a good man like him
Could be the real father of a brat like me

He made a gentle offer, though, giving me some land
He’s willing to fulfil his lawful duties
But I don’t think he’ll ever again hold my hand

As if your father hadn’t said enough, hurt you beyond repair
His last words were:
“I know that on many issues, I can currently not see clear.
But of this I’m most certain! I absolutely, 100 % do not want that boy around here!”

I was rendered speechless, rage bubbling inside of me. All I wanted was to take my friend out of there, away from his father, away from the rejection. I wanted to cry and yell at the father and just knock him down for being so awful to this amazing, young, vulnerable boy. However, it would merely cause more problems and hardship from the father, so I kept the 14 year-old mood-swing-behaviour to myself, clenched my teeth and tried to just be there for my friend. And God knows he needed all the support he could get, being called a social deviant, a thief, a hopeless case and hearing that his own father would rather see him in prison than in his home…

We left about thirty minutes after the father had left us in the aunt’s place. The boy had to be allowed to finish crying. When we went, we were all disappointed and quite shocked (except for the CRO resettlement-officer who’s more used to this and has experienced cases that were far worse than this one). When we got back to CRO, the boy didn’t even speak. He was so exhausted, he fell asleep. While he was sleeping, we contacted an aunt. We were going to try our luck there the next day. Nothing to do but hope and pray that it would not lead to another rejection!

Les mer: Silje sin blogg

En dag av en annen verden

2010-04-28T11:24:00.004+02:00

Kom på Hald sin dag av en annen verden, i Mandal, den 6 juni.

Gjesteblogger fra La Paz

2010-03-15T10:15:00.006+01:00

John Fredrik har hatt besøk av sin storesøster, som skriver et blogginnlegg om sine opplevelser i La Paz, Bolivia

Da er en uke tilbakelagt i La Paz. Denne byen er kaotisk og fantastisk på samme tid. En ting de godt kunne ha spart seg for er alle de løse hundene. Jeg har enda ikke klart å bli venn med de, selvom John sier at de ikke er ute etter å ta meg, noe jeg føler sterkt når de lusker rundt meg.
Det er en opplevelse å besøke John som nesten har blitt en bolivianer. Han ser bare rart på meg når jeg drar fram håndspriten eller når jeg ser meg for 100 ganger før jeg går over veien eller når jeg ikke vil drikke te med masse fluer i. Han snakker spansk som en helt, og hans bestevenn er en gutt som bor på gata. Det går ikke ann å ta seg en tur i La Paz sentrum uten at det dukker opp gatebarn som roper John.

I fire dager var jeg i barnelandsbyen til Alalay, hvor John har jobbet i 4 1/2 måneder. Han jobber i et av husene hvor det bor 20 gutter i alderen 12-15. Det er vanskelig å ta innover seg historiene til disse guttene og de andre barna på Alalay.

På fredag ble vi invitert på middag til Claudia Gonzales, en skjønn dame som flyttet ut fra sin rike familie som attenåring for å bo på gaten med en gruppe gatebarn. Ingen hadde troa på det hun gjorde, men det engasjementet hun har for gatebarn har utviklet seg til å bli et stort prosjekt som tilsammen har hjulpet 35.000 gatebarn. Det var veldig inspirerende å snakke med henne og oppleve dette engasjementet. 10 % av befolkningen i Bolivia er gatebarn og blir behandlet verre enn løshundene.

Det har gått inn på meg å møte barn som har hatt en oppvekst bestående av vold, misbruk, mindreverd, dop, forferdelige familieforhold, en hverdag på et fortau og en hverdag uten å oppleve eller forstå hva kjærlighet og omsorg er. På Alalay prøver de å gi barna alt de har gått glipp av, og gi de en ny start på livet.

Les mer: John Fredrik i Bolivia

Women's Day

2010-03-12T14:01:00.003+01:00

In Uganda 8th March is a public holiday, so Monday we had free from work. This day women are not supposed to do anything. Men should cook and clean, and women should go out and enjoy themselves

This day many funny dishes are served in Ugandan homes, included our apartment. “The boys” Peter and Justus came to cook for us. We went to the market and bought vegetables and a live chicken. We got some banana leaves and I did my first chicken-murder. I stood on its feet and wings, ribbed the neck, and since we didn’t have any axe, I had to cut over the neck slowly and brutally with a knife.
I was pretty proud of myself when I after ribbed the still shaking chicken. From women’s killing to men’s cooking. I and Kaia were not allowed in the kitchen at all, and Peter and Justus prepared a delicious African meal for us, that we ate on the floor with our hands. After dinner the boys took the dishes while the girls were relaxing. It was funny with a special day for the women, but as everybody knows, women’s day is every day.

Read more: Serina i Uganda

En skopussers hverdag

2010-02-11T09:37:00.005+01:00

"På fredag kom det to nye bleikinger til byen, pappa og min bror Torstein, veldig koselig. Vi har hatt ei småtravel helg rundt i La Paz, til Aldeas og også en tur til El Alto."

Lørdag var det tid for en annerledes guidet bytur- guiden vår var en 16 år gammel skopusser. En organisasjon lignende de som gir ut magasinene =Oslo og Asfalt lager sammen med en gjeng skopussere i La Paz avisa Hórmigon Armado, og her reklamerer de for slike turer. Så der fikk jeg den ideen fra. Sist mandag på gata snakket jeg med en av guttene, og han ville mer gjerne vise oss rundt. “Ekspertguide for profesjonelle turister, hvilket språk ønsker dere? Spansk, engelsk, tysk, fransk, italiensk?” Spurte han med latter og glimt i øyet, og jeg begynte å glede meg til lørdagens tur med denne morsomme gutten..

Med den samme blå fleecegenseren som alltid, møtte 16-åringen opp til avtalt tid ved Plaza Estudiante i sentrum. Han kom sammen med lillebroren sin på ti år, som også holdt et godt tak om skopussekassen sin. Men lillebror kunne ikke bli med oss videre, “han må jobbe, vi må tjene mye penger denne helgen. På mandag skal fire uniformer og alt skoleutstyr være klart.”
Det var veldig interessant å gå rundt i byen med denne gutten. Jammen meg er han pratsom, har noe å fortelle om det meste. Det var jo spennende å høre om byen, men det mest interessante var å høre om livet hans som både mor, far, skopusser og student. Mora dro nemlig fra familien for fire år siden, og henne ser de ikke mer til. Faren er reisende selger og er hjemom en gang i måneden. Da gir han heldigvis barna sine noe penger til neste måned. Søskenflokken på fire bor i El Alto, nabobyen som tidligere bare var en forstad, men vokser farlig fort av folk som flytter ned fra fjellene. 16-åringen er eldst, har søstre på 15 og 13 og lillebroren på ti år Til nå har alle gått på skolen, mens dette året er det visst en større utfordring å få det til. Da jeg traff han sist mandag, var han veldig lei seg for netopp dette. Denne dagen var første skoledag, og en påminnelse om at han ikke enda hadde klart å tjene nok til uniform til seg og sine søsken. Men han trodde det skulle gå til neste mandag, altså i dag, hvis bare han og broren arbeidet hardt og lenge nok. En arbeidsdag varer fra ca 06.00 – 18.00, utenom timene på skolen når det gjelder. En litt dårlig dag kan gi lønn på 30-40 bolivianos (1 bs = ca 0.80 NOK), mens en veldig god dag kan gi ham over 100 bolivianos. Imens han og broren er i sentrum og arbeider, er søstrene hjemme, ordner i huset og lager mat, “de er veldig flinke i huset.”

Denne 16-åringen er del av en gruppe skopussere som holder til på Prado i La Paz, med mange av dem som har gata som sitt hjem. I denne gruppen går få på skolen, og flertallet inhalerer clefa, lim. Men denne gutten er annerledes enn de fleste andre medlemmene, han er bestemt, intelligent og full av tanker og drømmer for framtiden. “Jeg har ingen framtid på gata, skopussing er bare foreløpig,” fortalte han stolt. “Jeg skal jobbe hardt, og i framtiden skal jeg sitte godt på et kontor. Jeg har lyst å jobbe innenfor militæret, men ikke slik som de korrupte. Jeg vil hjelpe de som trenger det, de fattige. For jeg vet det trengs. Og jeg vil ha en familie. Jeg tror jeg blir en god far, for jeg vet allerede nå hvordan en familie skal fungere. Jeg er jo allerede både mor og far for søskenene mine.”

Denne turen gav et realistisk innblikk i livet til en travel og hardt arbeidene skopusser. Og det gir inntrykk på en ungdom fra Norge. I dag var det gatearbeid igjen, og jeg ønsket ikke å se min venn med blå fleecegenser der i dag. Heldigvis kom han ikke. Det kan tyde på at helgens lønninger var nok til skoleuniformer til både seg og sine tre søsken, og at de har komt seg av gårde på skolen – studier for en bedre fremtid.

Les mer: Ingvild i Bolivia

Kallenavn

2010-01-15T09:40:00.005+01:00

Vi overlevde, og jeg ble heldigvis kvitt det nye kallenavnet. Dagen som gutta i Cabaña A på Alalay Aldeas hadde ventet på i et helt år hadde kommet - dagen de skulle ut å reise. Ut på tur, aldri sur.

For de av dere som kjenner Askjer-slekta, og vet at jeg ligner på min mor, skjønner at jeg ikke hadde noen problemer med å stå opp kl. 3. tirsdag morgen. Jeg jobber jo med de eldste guttene på Alalay, og mange av dem kjeder seg veldig. De fleste av dem har vært der i mange år, og de lengter etter å ha et normalt tenåringsliv. For gi dem et lite avbrekk fra barnehjemslivet, dro vi ut på jungeltur med alle gutta. Denne turen viste seg å by på mange opplevelser..

Etter en seks-timers lang kjøretur og litt papaya var vi klare for den beryktede gåturen. Vi hadde hørt den var lang, men vi hadde ikke forventet det som ventet oss. Vi delte oss i to grupper, avhengig av hvor fort man ville gå. De eldste gutta ble med meg i den første gruppa, som begynte å gå i ni-tiden. Timene gikk, og sulten og tørsten ble sterkere og sterkere. Vi trøstet oss med luft-brød, luft-gitar og iskald luft-cola.

Etter ca. 4 timers gange begynte jungelen virkelig å tette seg til. Alt av modne frukter begynte å dukke opp; kaffebønner, bananaer, appelsiner, lime, mandariner og avokado fra trærne klasket oss i ansiktet, men vi var allerede mette på luftbrød.
Den 5. timen møtte vi en gammel dame på veien. Hun kom mot meg, stoppet og sa:

"Unnskyld, er de señorita Martha?"

Alle guttene stoppet opp og så rart på hverandre. Jeg vet mine lyse lokker, bollekinn og søte smil kanskje kan lure en lubben cholita, men jeg har aldri sett mer mandig ut enn akkurat da. Ubarbert, trøtt i trynet og sliten etter å ha gått i fem timer klarte jeg ikke å holde meg:
"Desverre Señor, de tar nok feil." sa jeg og fortsatte videre.

Vi fikk vite at det var ennå en mil igjen, guttene var slitne, men de kunne more seg over at en dame faktisk trodde jeg var en ung frøken. Jeg hadde fått meg en nytt kallenavn..
Vi kom fram til huset dypt inne i jungelen til slutt, men var for slitne til å gjøre noe som helst etter den lage turen. Vi lå på madrasser, drakk te, lo av Señorita John og gledet oss til morgendagen.
Etter en glodvarm natt, 100 myggstikk og en god frokost var vi klare for en ny dag. Vi gikk nedover fjellsiden, og kom ned til elven. Det var en stor elv, men vi holdt oss i kanten.
Kort tid etter at dette bildet ble tatt, begynte guttene å ha konkurranser. Dere vet hvordan gutter er; hvem kan holde pusten lengst under vann? Hvem kan stå på hendene lengst? Hvem tør å gå lengst ut mot den sterke strømmen?

Det var her det gikk galt. En av guttene gikk lenger ut i elven, gled på en stein og ble tatt av den helt vanvittige strømmen. Jeg har aldri sett et par øyne med mere frykt i enn da han ble dratt nedover, og jeg tviler på at jeg så noe modigere ut da jeg hoppet etter han inn i strømmen. Gutten kunne ikke svømme, og jeg kjente panikken idét han tok tak i meg inne i strømmen. Jeg svømte for all kraft mot strømmen, med en skrekkslagen gutt tviholdene rundt halsen min. Vi klarte oss akkurat.

Vi overlevde, og jeg ble heldigvis kvitt det nye kallenavnet.

Les mer: Joffe i Bolivia

Ingen kunnskap er tung å bære?

2010-01-13T12:50:00.009+01:00

Ingen kunnskap er tung å bære?
Cathrine, sjefen vår, begynte å fortelle litt om hva som har skjedd siden vi forlot Miles2Smiles på lillejulaften.

Jula er over, familien har altså dratt tilbake til Norge og jeg er tilbake på jobb. Første dag etter ferien skulle vi oppsummere hva vi har gjort ferien og jeg tenkte å lage en bildeframvisning på dataen fra Kenya og safarien.

Men så begynte Cathrine, sjefen vår, å fortelle litt om hva som har skjedd siden vi forlot Miles2Smiles på lillejulaften. En mor og aleneforsørger døde av aids. Faren døde for lenge siden og alt en gutt på 4 og en jente på 10 har igjen av forsørgere er en syk bestefar. En av kollegene mine ble satt i fengsel da et barn ble kidnappet på Miles2Smiles. Barnet kom heldigvis til rette igjen, men likevel frister det ikke å komme valsende ned på jobb med en bærbar PC under armen for å vise bilder fra min fantastiske juleferie. Og her sitter jeg, forvirret og fortvilet(stakkar meg). Men hvordan skal og bør jeg reagere på slikt? Jeg har litt lyst og legge meg ned for å grine og gi opp. Gjør noen ting noe forskjell, eller står jeg maktesløs oppi alt sammen? Av og til er det lett å ønske at jeg levde lykkelig uvitende. Jeg avviser i hvert fall ordtaket om at ingen kunnskap er tung å bære..

Les mer: Beates Uganda

Om Alalay

2010-01-11T09:54:00.007+01:00

Alle barna Alalay jobber med kommer fra ekstremt vanskelige forhold, enten fra en familie i oppløsning eller rett fra gata. Alle barna har opplevd utrolig mye vanskelig, og mange sliter med å tilpasse seg i Alalay-systemet. Av den grunn jobber Alalay i frie forskjellige faser, som barna sakte men sikkert jobber seg opp gjennom.
1. Oppsøkende arbeid blant vanskeligstilte barn
2. Mottakssenter
3. Landsbyen - modningsprosessen
4. Tilbake til byen, utdanning.

Denne uken hadde vi vaskedag på barnehjemmet - alle rom skulle skrubbes fra gulv til tak. Spesielt nøye skulle det ene rommet skrubbes, der de fire eldste guttene på barnahjemmet bor. Om under to uker flytter de de nemlig fra barnahjemmet, til et guttehjem Alalay driver oppe i sentrum av byen for å begynne på den 4. fasen, og alt skulle være rent og pent til nye gutter flytter inn.

Det var skikkelig god stemning på gutterommet, mens vi skrubbet vegger og tak som vi aldri før hadde gjort. Hendene ble mer og mer ruglete av de fuktige klutene, og lattermuskelene ble utslitt mens en av guttene holdt konsert for oss andre i et alt for høyt toneleie.

Plutselig en av guttene:
"John, har du sett hvordan han sover med øynene åpne?"

Han snakket om gutten som hadde konsert, en av guttene som har vært der kortest tid. Han er den gutten som har vært lengst på gaten, og var en hardbarka gategutt før han kom til Alalay.

"Det er fordi han har sett så mye fælt.." Fortsatte han før jeg rakk å svare.

Konserten endte brått, og sangeren så på meg og sa:

"..så mye at jeg ikke kan lukke øynene."

Alle guttene lo da han sa det, og vi fortsatte å skrubbe med de ruglete fingrene våre som før - men jeg så han ikke lukke øynene den kvelden..

Les mer: John Fredrik i Bolivia

Jul i Peru

2010-01-06T09:23:00.005+01:00

Siril har feiret jul i Peru. En jul uten det tradisjonelle, en jul med venner, en jul med noe uvant med samtidig vant, en jul med bra fokus."

Plutselig var julaften her… Jeg hadde forventet på forhånd at jeg kom til å savne alt jeg forbinder med jul hjemme; julesokk på peisen, pinnekjøtt, kaldt vær, pepperkaker, dansing i kirka, gaveåpning, julelys og familietid. Det gjorde jeg for så vidt også, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde trodd. I og med at jeg har vært her så lenge, så føltes det ganske naturlig å feire jul med ”fremmede”, spise paneton, drikke varm sjokolade og se på fyrverkeri ved midnatt. Likevel satt jeg stor pris på å få en liten del av julestemningen hjemme i Lillesand gjennom Skype, og ble rørt til tårer da min fantastiske familie sang ”Deilig er jorden” for meg..
eg ble minnet på at julen ikke handler om tradisjoner og en spesiell stemning, men om fellesskap, å dele og at Jesus kom til oss som et fattig barn i en stall. To av mine venner her er opprinnelig fra jungelen, men studerer i Lima. Denne julen kunne de ikke reise hjem på grunn av jobb og studier, og hadde ingen andre planer enn å la høytiden passere fra den lille leiligheten sin. Det syntes vi var for galt, og inviterte dem til oss. Sent på ettermiddagen traff vi to andre nabogutter som heller ikke kunne reise hjem til familiene sine, og vi inviterte like godt dem også. Leiligheten jeg bor i er veldig liten, og vi hadde ikke beregnet mat til så mange, men vi fant fram det som var av stoler og bord, og fordelte middagen så det ble nok til alle. Det ble en riktig så hyggelig kveld, uformelt og koselig med gitarspill og dansing på stuegulvet. Noe pakkehysteri var det ikke, det viktigste var at vi var sammen. Så selv om familiene våre var langt borte denne kvelden, så følte vi oss ikke alene….

Les mer: Siril i Peru

Pallisa Road

2009-12-07T12:33:00.004+01:00

Silje jobber for en bedre verden. En historie blir fortalt, om en gutt som, nå, endelig, er på vei opp og frem

I hadn't really noticed him before, but the following days I started talking a bit to him. He said that he would like to talk to me again, just the two of us. He had something he wanted to tell me. I was very excited that he actually took the initiative and asked me, and I of course said that I'd love to talk to him, anytime. The problem was just that there was no time the following days. After that, he was no longer attending the project daily..
I hadn't talked to him for a while when I found him half-asleep outside our office. He was soaked with sweat and his forehead was burning. It was still early, so the nurse was not yet there. Therefore, I took him away from the hot sun and put him in our office with a wet cloth on his forehead. He lay on the floor of the office for about fifteen minutes, then he started quivering. I was sincerely worried. When I went outside to check if anyone could help me with the boy, I saw that the nurse had come. The boy and I went from the office to the clinic. The nurse said it was malaria. He got some medication, food and water. During the day, the quivering ended and his temperature stabilised. I was no longer worried. I even thought I could get an opportunity to talk to him the next day. I didn't. After that day, I didn't talk to him at all for a long time. In fact, I didn't see him at all for almost a month.

It's always bad when someone you'd like to talk to doesn't show for a whole month, but it's even worse when it's a street child. You can never know if they have someone to watch out for them, or if they're left to themselves in the dark and dangerous nights.

Luckily, he came back after about a month. He was looking quite shabby, but I didn’t really care; he was there. When I saw him he was on his way out, but he promised to come back the next day so that we could talk. He didn't. Two more weeks without a sign of life. The next time I saw him was when we were on a street walk. He was picking coffee beans by the bus park. The second I spotted him, I went to talk to him. He reeked of fuel. His eyes were hazy. We'd come too late today, he'd already taken his first sniff. Nevertheless, he still remembered me and promised to come back to the CRO. He did.

We finally got the opportunity to talk properly. He told me that he'd spent the month he didn't come to the CRO in Kampala with his father. "What about your mother? Is she also in Kampala?” They weren't. He said that he's got two mothers, I asked how that could be possible. “Which one is your birth mum?” He didn't elaborate. He has two mothers and that’s final. One of them lives in Pallisa, a little more than an hour from Mbale. The other one stays in somewhat closer. He doesn't specify, he just points in a direction and says "There." He doesn't live with her. She beat him every day, that's why he ran away and started going to the streets. Now, he's living with a friend in the slum area. One quick look at the boy shows that his shelter isn't all that. His clothes are worn out and filthy. His fingernails are long and black with dirt. His odour is a mixture of sweat, fuel and clothes worn on a daily basis but washed on a monthly basis. He doesn't really want to live where he lives now; he wants to go to the mother in Pallisa. However, he doesn’t have enough money to go there.

He's wondering if it would be ok for him to ask me something. There are two things that he wants so badly. "Number one... I want a CRO uniform."

This poor young man is talking to a girl whose skin colour practically screams; "ATM, cash withdrawal!" and all he's asking for is a shorts and a t-shirt from the CRO, he's not even asking for anything from me personally.

His second request was this one; "And I want to go back to school". He's actually motivated to go back to school. That is really a huge deal considering the fact that he's seventeen and will have to resume primary four.

We lay a plan together on how he'll achieve these two goals. The first thing is that he'll have to keep coming to the CRO. He promised to keep coming throughout December, and in return, I promised to have some private tutoring with him in English, maths and computer. In January, he'll start the rehabilitation class, where he'll be given the CRO uniform. After the rehabilitation class, he'll be off to school. I will do what I can to make sure that the school is in Pallisa, where the non-violent mother lives. The road to Pallisa is long and bumpy. It's not going to be an easy ride. I merely hope we can commence the journey and travel some of the distance together..

Read more: Silje i Uganda

Juleinnspurt

2009-12-03T10:45:00.006+01:00

Denne lørdagen hadde vi vår siste innspurt før juleslaskingen før juleferien begynner! På en av skolene i nærheten arrangerte vi kombinert miljø- og helsekampanje med skuespill, dukketeater, gratis potteplanter, gratis tannlege og øyelege. Det krydde av barn på alle kanter, glade og fornøyde med alt som ble arrangert.

Jeg var en del sammen med noen av barna som jeg kjente fra før, og de var som alltid meget begeistret for kameraet mitt, som takk og lov er støt-, støv- og vannsikkert! Hehe! Det var kjempefint å bare kunne være med de og snakke med de, og jeg er virkelig blitt ordentlig glad i dem. Akkurat da forsvant alt jeg hadde av hjemlengsel, og jeg begynte å grue meg til jeg må dra fra alt dette; barna her i Huaycan, kollegaene mine, vertsfamilien min, kirken i Sta. Anita... Det var i bunn og grunn en god følelse, jeg følte jeg nyttet for noe her borte. Selv om ikke spansken helt sitter enda, og selv om jeg egentlig mest vaser rundt og ikke vet helt hva som skjer, jeg føler meg hjemme her :).

Videre utover lørdagen fremførte Grupo de Rescate, ungdomsgruppen til Agape, et dukketeater og et skuespill som handlet litt om medmenneskelighet og litt om miljøet. Her er to av dem ivrig i gang med øvingen. Dukkene har de laget selv med hjelp fra Agapes egen dukketeater-ekspert, Rodolfo.

Et av dagens høydepunkt for barna var tegnekonkurransen. Temaet for tegningene skulle være miljø, og tegningene ble nøye vurdert av tre dommere (Siril, Rodolfo og en jeg ikke kjenner), og de tre beste vant en ryggsekk full av ting! Storstas!

Da vi kom hjem fortsatte koselighetene med at juletreet og julekrybben var kommet opp i stuen :D Hurra! Julen kommer!

Og som om ikke det var nok hadde jeg fått pakke i posten! Dere som ikke har prøvd det, dere aner ikke hvor gøy det er å få pakke i posten fra langt vekke, det er supert! Ekstra gøy når det er "The Julekalender" på DVD fra min søte personlige julenisse-bobbo <3 God første desember til alle, håper dere får noe fint i kalenderen dere også!

Les mer: Katrine i Peru

Touched

2009-11-17T10:06:00.006+01:00

Serina og Kaia har frem til nå undervist engelsk og lifeskills på en skole i Uganda. Nå skal elevene ha en lang juleferie, og det var tid for å si hade, og på gjensyn.

But this was just a goodbye for two months. Im not looking forward to the real goodbyes. Good we still have 5 and a half months left in Uganda. Hope they dont run by too quickly.

Today we had our last classes with the kids at St Martins for this year. They will have a long christmas holiday, and than we will be back in February. We had fotball with them and life skills about "love your neighbour", and in the end the kids got different notes with a sentence about them, like: You make a difference, you are a good friend, you are important, you are loved and so on.

One of the most touching moments so far in Uganda was today when me and Kaia had both streams of primary 5. They were about 100 kids, I had the responsibility for the girls and Kaia for the boys. When everyone had got their note, and we had read the two greatest commandments from the bible (Matt 22; 36-40), there was time for hugs and goodbyes. When 50 girls, then followed by the boys jumpet at me with big hugs and "love you-es" and "miss you-es", I were really touched.

I even got some letters from some of the girls. In the letters there was many nice words and blessings, and even some coins! It made me feel bad that poor kids wanted to give the rich norwegian money, but I think they wanted to show that I am more than just a mzungu to them, and I am really grateful for that. These kids have touched me and will allways have a special place in my heart.

Les mer: På ukjente veier

Livet på Alalay

2009-11-16T10:01:00.006+01:00

Ingvild er i god gang med arbeidet på Alalay i bolivia. Her forteller hun om hvordan dagene går på arbeidet.

De første tre ukene har jeg vært i cabaña C med de største jentene. Nå har voluntøren hos de minste guttene reist, og derfor begynner jeg der til uka. Var innom hos dem en kveld, ble møtt med en gjeng på ni livlige gutter mellom fem og ti år dansende til Michael Jackson på stuegulvet – herlig.t.

Altså, husene ungene bor i kalles cabaña, og disse er det fem av utenom voluntørcabañaen:

Cabaña A: eldste guttene

Cabaña B: mellomste guttene

Cabaña C: eldste jentene

Cabaña D mujeres: yngste jentene

Cabaña D varones: yngste guttene

Området er som en liten landsby med hus, kontor, tannlege, psykolog, vaskeri, bibliotek, lekeplass, fotballbane, klasserom for ettermiddagskole, musikkrom, bakeri, tekstileri, kjøkken og visstnok noen griser i utkanten. Kommer nok noen bilder av det forskjellige etter hvert.

Hver morgen våkner jeg klokken fem, en time før alarmen, enten av hanen jeg mer enn gjerne skulle solgt for en billig penge, eller musikk fra cabañaen til de eldste guttene. Dagen begynner nemlig vanligvis allerede klokken fem for ungene, da skal de stå opp, stelle seg, gjøre faste oppgaver, ha morgensamling og lage klar frokosten som er klokken syv. Til frokost spiser vi to luftige hveteboller med en kopp SØT te til. Kvart på åtte er alle ungene av gårde til skolen, og freden senker seg igjen. Voluntørene har nå fri et par timer, og dette er egentlig den eneste pausen vi har i løpet av dagen. Før ungene kommer hjem igjen fra skolen har vi forskjellige oppgaver. Jeg skal hjelpe til på kontoret tirsdag og torsdag, og på bakeriet onsdag og egentlig også fredag. Fredager har det foreløpig ikke blitt noe av på grunn av det ukentlige møtet. De fem cabañaene har nemlig hver sin “educador” som jobber en uke på og av. Fredager er det derfor tid for rapportmøte som sist gang varte i herlige tre og en halv time…!

Ungene kommer hjem mellom ett og to, og da er det tid for almuerzo – hovedmåltidet. Først suppe, alltid en form for grønnsakssuppe. Er man heldig får vi dele en kyllingfot til, og klørne blir delt rettferdig ut. Etterpå en tallerken med middag av noe slag. Sist uke smakte jeg “pansa,” som en magesekk, og smakte like godt som det høres ut..!

Etter middag er det tid for lekser og for noen av ungene øving med orkesteret. Alalay har ettermiddagsskole/leksehjelp for de eldste på Aldeas og også for unger fra landsbyen. De minste ungene blir igjen i cabañaen, og jeg pleier å hjelpe de så godt jeg kan med leksene. Men merker det er lenge siden jeg har drevet med selv enkel matteutregning på papir…!

Rundt klokken seks er det temåltid, to luftige hveteboller igjen med enten SØT te eller SØT melk til. Så blir det gjort litt mer lekser, spilt litt fotball, skrelt poteter, sett på tv og slappet av før cena, varmt kveldsmåltid før de legger seg. Så, slik går som regel dagene på Aldeas.

Les mer: Alalay - "Jeg fryser"

Sukker og ris

2009-11-09T11:52:00.005+01:00

Kathrine er i Peru, og jobber prosjektet Agape i Lima. Der er hun og Siril i full gang med arbeidet, og for tiden forbereder de en Anti-vold festival.

Det er torsdag, vi har studiedag … eller fridag. Alt etter hvem som dømmer. Selv føler jeg at hvert øyeblikk her er et studie. Av hver busstur, hver handletur, hver ”felt-utflukt” på jobb og hver samtale lærer jeg noe om verden. Noen ganger forbauser det meg hvor like peruanere og nordmenn kan være, der de sitter tause og alvorlige på bussen, og sjelden ytrer et smil til en ukjent. Andre ganger blir jeg slått i bakken av forskjellene mellom oss..

Et eksempel: For tiden holder vi på Ágape på med å arrangere en ikke-voldskampanje. I anledning denne kampanjen avholder vi på lørdag et løp, et løp hvor barn kan delta to og to sammen med en voksen fra familien sin. Denne uken har vi vært rundt på skoler og motivert barna til å melde seg på. Jeg husker hvordan jeg opplevde det da Victor stod foran 30 nysgjerrige 9-åringer og presenterte premiene.

- Førstepremien er en sykkel!

Noen av barna gispet og smilte ivrig.

- Andrepremien er en komfyr!

Barna avholdt seg heller rolig.

- Tredjepremien er 25 kg sukker og 25 kg ris!

ALLE barna gispet, noen reiste seg, noen slikket seg rundt munnen. Dette var definitivt den premien som fristet mest!

Tenk på det, hva ville norske barn syns om disse premiene? Hvilken ville de likt best? Hvor ofte opplever norske barn mangel på sukker og ris?

Les mer: Katrine i Peru

Har du foreldre?

2009-11-03T14:24:00.011+01:00

John Fredrik er i Bolivia, og jobber på et senter for unger som har fått hjelp til å komme seg vekk fra gata i La Paz

Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?

15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter. .

Jeg skal innrømme at jeg ble litt nervøs når jeg fikk beskjeden om at jeg skulle jobbe med de eldste gutta på Aldeasen, men det viste seg fort at jeg ikke hadde noe å frykte. Etter tre dager på jobb er jeg blitt god kamerat med alle 15, som er mellom 11 og 14 år. Noen er tøffe, noen er sjenerte. Noen er små, noen er store. Noen er åpne, noen er lukket. Noen smiler, noen gråter. Noen er De er veldig forskjellige alle sammen, men det finnes et fellestrekk:

Alle disse gutta har bodd på gata, alene og uten kjærlighet. Alle er merket på en eller annen måte – noen har store arr på kroppen, noen mangler fingre, mens andre er sterkt preget på innsiden. Det er utrolig tøft å tenke på at denne gjengen med herlige gutter tidligere har vandret, stjålet, sovet, frøst, grått, sloss, sniffet, flyktet, sultet, og blitt missbrukt i de utrygge gatene i La Paz. Jeg kan ikke komme på en verre livssituasjon enn et lite barn helt alene på gaten, fullstendig hjelpesløs mot alle farer som truer døgnet rundt.

Det er derfor helt utrolig å få være med å jobbe i Alalay, være med å erstatte alt av omsorg, oppmerksomhet, kjærlighet, hjelp og støtte som disse gutta har gått glipp av i løpet av sine år på gata..

Les mer: Et år av en annen verden

African housewives - A full time job

2009-10-29T10:51:00.006+01:00

Serina has travelled to Uganda, and taken a step out into the big world. A part of travelling trought Hald I.S. is to do things you are not used to, in this case: being a house wife.

Women in Uganda are allways busy. Not busy busy, hurry hurry, like stressed people in Norway, but they allways have something to do. I dont know all african women, but from what I have heard and seen I am really respecting them. They are the first to wake up in the morning, to preper food for the husband and the kids. Then there is cleaning, babysitting, and maby work at the market or somewhere else. Then there is more cleaning, washing and food prepearing before the husband is back. When the husband is resting after work the woman maby walk to get more wather, and clean the kids and their clothes. When all her work is done, the day is over, and she goes to bed to rest before a new day, with more washing. Its really a full time job, but she´s not complaining; "a womans got to do what a womans got to do".

Read more: Serina i Uganda

Miles2Smiles

2009-10-21T12:56:00.006+02:00

Beate er på Miles2smiles i Uganda , les litt av hennes opplevelser der

Navnet minner mye om msn-adressene vi alle skaffet oss i syvende klasse, men det er et utrolig sted. Det er et dagsenter jeg skal jobbe på under oppholdet i Afrika for barn med aleneforeldre som er bor i slummen.

På Miles2smiles får barna mat, undervisning, omsorg, voksenkontakt og muligheten til å leke. Alternativet for barna er å være med foreldrene på jobb eller å bli innelåst hjemme. På det lokale markede der de fleste av foreldrene jobber, kan barna bli utsatt for overgrep og hjemme går de 12 timer uten tilsyn. Ingen av stedene har de tilgang på nok mat. Og ingen av alternativene burde være virkeligheten til en 3-åring, men dessverre, dessverre er det slik livet er for mange barn i Uganda.

Miles2smiles er et ferskt prosjekt, overfylt med barn og lagt ifra en perfekt barnehage. En barnehage uten bleier, begrenset kapasitet og krystallklare hygieneforskrifter ville blitt stengt umiddelbart i Norge. Men Norge er ikke fasiten på fattigdomsproblemene i Afrika, for saken er at Miles2smiles gir 140 barn et verdig liv.

Les mer: Beates Uganda

Nytt år

2009-09-03T15:52:00.004+02:00

(Foto: Janne in Peru)

Et nytt skoleår har begynt på Hald Internasjonale Senter, og et nytt kull er i gang. I begynnelsen av oktober vil det komme nye oppdateringer fra årets studenter. I mellomtiden må du gjerne bla i arkivene og lese de spennende historiene fra tidligere studenter.

Hjem igjen

2009-04-27T12:00:00.001+02:00

Kampala (Illustrasjonsfoto: Kjetil Røse Høybråten)

Et langt utenlandsopphold er over. Anders gjør seg noen tanker om hva Afrika var for ham og hva det er for ham nå, om hvordan det som før var eksotisk plutselig kan bli dagligdags:

De siste dagene har jeg bladd i Afrika – En vakker dag, av Tomm Kristiansen. Paa en maate foeles det som han beskriver et annet Afrika enn det jeg har opplevd. Skildringene hans maner fram alle de eksotiske bildene av dette kontinentet jeg hadde i hodet foer jeg kom hit. Det er ikke disse bildene jeg foerst ser for meg naar jeg naa tenker gjennom oppholdet mitt. Han skriver om hete og travle markedsplasser, med frukt, straakurver, fluer og krydder. Stille, idylliske landsbyer, der man kan gaa inn i en hvilken som helst straahytte og vaere velkommen. Storbyer som aldri sover, fulle av mennesker, lyder og lukter. Storslaatte landskaper, natur og solnedganger. Og naturligvis mennesker som lever i ekstrem fattigdom, men likevel er de varmeste han har truffet. Saa maa jeg tenke meg om en gang til.

Sakte skjoenner jeg at markedsplassen jeg leser om, er den samme som markedet ved taxiparken, der jeg kjoepte en Adidasjakke sist loerdag. Landsbyen er Ndejje. Der sparket vi fotball imellom jordhytter og banantraer, og fikk med en levende hoene som avskjedsgaver naar vi kjoerte hjem den kvelden. Landskapene er fjellene rundt Kisorro. Solen saa jeg gaa ned i det Indiske Hav. Storbyen er rett utenfor doeren her hjemme. Og menneskene er alle de jeg har blitt kjent med. Folk er varmere her nede. Det tar ikke saa lang tid foer man kan kan vaere uhoytidelige sammen.

Saa kjenner jeg kanskje igjen det han beskriver likevel, det tar bare litt tid. De romantiske bildene jeg hadde i hodet er ikke lenger loese ideer og grove inntrykk av et fjernt og fremmed kontinent. De har blitt hverdag.

Det er foerst naar jeg setter med ned og proever aa se alt jeg har opplevd paa avstand, at jeg oppfatter hvor langt det er fra Norge, og den tilvaerelsen jeg har vaert vant til foer jeg kom hit. Jeg har spillt fotball med gategutter i Oest-Uganda, sett skurene i Mathare-slummen, vaert paa besoek hos famillier der de neppe har flere kvadrameter enn beboere i huset. Jeg har moett mennesker med avkuttede lemmer og avskjaerte lepper. Grusomhetene man har lest om er naermere her nede.

Og naa skal jeg hjem igjen. Selvsagt gleder man seg til aa komme tilbake til Norge, moete alle kjente, spise melkesjokolade og lese Pondus. Men samtidig kjenner jeg en melankoli. Selv om jeg kan komme tilbake hit saa ofte jeg maatte oenske, kommer jeg nok aldri til aa oppleve Afrika igjen paa samme maate. De humpete bussturene, heten, kaoset, menneskene, har blitt noe mer hverdagslig naa. Mystikken vil aldri vaere der slik den var. I morgen skal jeg hjem. Eventyret er over.

Les mer: Anders i Kampala

National Camp

2009-04-18T12:00:00.001+02:00

CHRISC i Tanzania har arrangert nasjonal sportsleir. Henrik forteller:

Heilt ifrå etter Kilimanjaroturen har National Camp vore det store arbeidsemnet på CHRISC-kontoret. National Camp er meint å vere det tanzanianske motstykket til KRIK sitt Arena om sommaren, men enormt konkurranseinstinkt og lite gjennomtenkt opplegg har gjort leiren meir lik Norway Cup fram til no. Dette var noko vi, og resten av KRIK i Noreg, var fast bestemte på å endre. At Norsk Folkehjelp, som sit på heile pengesekken til leiren, òg var blitt gretne på dette gjorde at vi hadde kniven på strupa for å få dette til i tillegg. For å gjere ei lang historie kort gjekk dette veldig bra, og forbetringane i forhold til førre år var enorm. Det som kanskje er enno betre er at nøkkelpersonell i CHRISC Tanzania såg at endringane KRIK tvinga fram gjorde leiren til ein mykje betre leir i tillegg, og dette lovar godt for framtidige nasjonale campar.

Etter at vi alle hadde stikke fingeren i jorda kom vi til at Hald-studentar ikkje var de best skikka til å springe rundt og gjere innkjøp og ærend på swahili. Det hadde blitt nokre ganske dyre prisar i tillegg. Eg og Helge, eller H H group som vi so populært heiter, fekk difor ansvar for all dokumentering med bilete og video. Heilt perfekt for min del, og det gav meg frie tøylar til å gå rundt og prate med folk og fe samt å filme og ta bilete av alt som skjedde. No kan eg nok ikkje skryte av å ha filma alt som skjedde, men i ettertid ser eg at mengda med råfilm som skal redigerast er meir enn nok med tanke på den sparsomme tida eg har att her i Tanzania. At eg valgte å ikkje kjøpe flunkande ny pc før eg drog hit ned gjer òg sitt til at det tek tid=)

Les mer: Henrik paa savanna, Kvardags- og Helgeblogg

På jobb i storbyen

2009-04-17T12:00:00.002+02:00

(Illustrasjonsfoto)

Marius forteller en historie fra arbeidet i Santa Cruz, Bolivia:

Vegen smalnar inn der den snurrar seg rundt den litle plazaen. Det er perfekt, perfekt for å lære å jobbe på gata. Det er er eit trygt strøk der det ikkje er så mykje konkuranse frå andre gutar som er flinkare til å sjonglere. Han er rundt ti år gammal og bur i ei av dei fattigaste sonane i byen. Heile dagen jobbar han her for å tene pengar, for å hjelpe bestemor.

Arbeidsdagen varar 12 timar. Eg set meg ned ved sida av den tynne guten. Han er ikkje så interessert i meg, han svarar ikkje på alt eg spør om og når han svarar er det med korte og konsise setningar. Han har ikkje tillitt til meg enda. sjølvsagt ikkje. Han er i fare, mne han veit det ikkje sjøv. Denne guten skulle vore på skulen, han skulle ha leika med klinkekuler og skote på nabohunden med sprettert. I steden er han her og sjonglerar med mandariner, kvar dag.

Eg byrjer sakte å byggje eit tillitsforhold med guten, eg kjem og ser til han, helsar på han og snakkar litt med han kvar dag den veka. Innerst inne kjenner eg at eg ikkje burde gjere dette, eg skal reise om mindre enn ein månad. Kanskje er det verdt det likevel.

Gatebarna byrjar slik. Dei må jobbe på gata for å bidra til familien. På gata vert dei kjent med barn og vaksne som lever der fast. Kanskje fristar det å leve slik, fri fra familien. Kanskje blir han slått av far sin, kanskje får han ikkje mat heime. Kanskje føler han at han jobbar heile dagen for familien, men familien bryr seg eigentlig ikkje om han i heile tatt. Ein dag kan det vere at far slår han fordi han misstenkjer han for å stikkje til seg pengar frå det han tener. Guten dreg ut på gata, han oppsøkjer dei gatebarna han kjenner, kanskje tek han med seg ein ven som er i same situasjon. Det er så lett, og det skjer så ofte.

Eg kjem ein ganske sein kveld. Guten er der framleis. I dag er han ikkje sky og uinteressert. I dag lyser ansiktet hans opp når ha ser meg.
-Hermano! Eg vil du skal treffe ein ven av meg, han er også kommen hit for å arbeide
Eg helsar på venen og smiler, men biter i meg eit trist sukk. Om han berre hadde visst. Eg avsluttar samtalen med dei slik:
-Du må passe godt på deg sjølv! du må ikkje bli her for å sove

Han nikkar og smiler, men eg veit at han framleis ikkje forstår, og at han ramleis er i fare.

Les mer: Reisebrev frå Marius

It's up to you

2009-04-16T12:00:00.001+02:00

(Illustration photo)

Svenn shares a story from his work in Bolivia:

I was walking down the street talking to my friends. It was late and we were on our way back home. When I walk in the street my eyes are now automatically looking for street children, and as we were walking I suddenly saw a kid laying on a bench. I looked at him closely and I thought to myself; Do I know this kid? I continued walking since I was thinking about other things than work, but I couldn’t stop thinking about who is this kid. Marius and I decided to leave our friends for a second and go back in order to talk with this kid. Just to find out who he was.

We sat us down on the bench, quiet without saying anything. I looked at the boy, but he wouldn’t look back at me. He was about 11 years old. I could tell that I had seen this boy before, but I couldn’t remember where. I then asked,

- Hey, boy, do you know Alalay?
The kid looked at me with a firm smile on his face without saying anything at all. He was dirty after working the whole day as a shoe shiner, and he was about to go to sleep. I could tell that I really knew this boy. Without a doubt. After a few moments of silence the kid looked at me saying,
- Yes, I know Alalay, and I know you as well.

I continued,
- How long have you been in the street?.
- About a week, he told me.
- And why did you leave Alalay?
- Because I want to earn some money...
- Money? I repeated.

He just looked at me, smiling. I continued asking him about what he thought about returning to Alalay. He said:
- Returning? Well...I don’t know.
- You don’t know? I said.
- No, I don’t know. It’s just that I like to earn some money. I don’t like being in the street, but returning...well...I don’t know.

I then used about five minutes explaining him what his options are. How his future can be, but that it is all up to him. I finished telling him that we can go right now, and that he could sleep in a warm bed already this night.
- What do you think? I said.
- I don’t know, he answered. Really, I don’t know.

Read more: Thoughts from Bolivia

Små ting - store forskjeller

2009-04-15T16:08:00.001+02:00

Arkivfoto: Thea en Peru!

Thea skriver litt om hva hun har lært av tiden i Peru og om hva hun bedriver tiden med på senteret for tenåringsmødre i Lima:

I løpet av de 5 månedene jeg og Kristine, min ”voluntør- kollega”, har vært peruvianere, har vi kjent på stolthetsfølelsen det gir å lære å ta bussen alene, vært skeptiske til å spise marsvin og ”Ceviche”(rå fisk marinert i sitron), og lært at hvis du kommer en halvtime for sent til en avtale, er du fremdeles for tidlig ute! Disse opplevelsene er en viktig del av det å oppleve en annen kultur, men heldigvis får oppholdet mitt en mye større og mer spennende dimensjon gjennom det jeg faktisk er her for å gjøre.

Som student på linja ”Act Now” får jeg god innsikt i hva det vil si å drive bistands- og utviklingsarbeid, både i teori og praksis. Litt teori har jeg lært på Hald sammen med studenter fra 14 ulike land, praksisen får jeg i løpet av et 7 måneder langt praksisopphold i Lima. Her jobber jeg på et senter for tenåringsmødre i et av de fattigste distriktene i byen, Villa Maria del Triunfo. Jentene som bor her er mellom 13 og 18 år gamle, og får være på senteret med barna sine til man finner foreldrene eller slektinger de kan bo hos, eller til de blir myndige og dermed er utenfor barnevernets system.

De fleste av jentene hos oss har kommet til Lima rundt 13-års alderen for å jobbe som hushjelper hos en fremmed familie. Dette er en vanlig måte å være med å bidra i familien eller finansiere skolegang på, men dessverre så kan det å bo uten familien sin få store konsekvenser for mange ungjenter. Tenåringsgraviditeter er et utbredt problem i Sør- Amerika, og årsakene til graviditetene er mange. Det blir litt feil å si ”heldigvis”, men de fleste av jentene som bor på senteret nå har bodd sammen med kjæresten sin, og blitt gravide på grunn av manglende prevensjonsopplæring.

Dessverre har vi også mer alvorlige tilfeller, hvor graviditeten er resultat av voldtekt eller misbruk, og faren til barnet enten er en ukjent mann, en onkel eller pappa til jenta. Uansett årsak er det vanskelig å bli mor i så tidlig alder. Gjennom å bo på senteret får jentene prøvd seg på denne oppgaven i trygge omgivelser før de skal tilbake til ”det virkelige livet”.

Les mer: Thea en Peru!

Stories of violence

2009-04-09T12:00:00.000+02:00

Janne puts down some thoughts about violence against women in Peru:

Before hitting us, try talking to us! That was the message the group of adolescents we work with wanted to communicate to their parents and to their community in general during an art exhibition they put on a few weeks ago. Using only recycled materials, they constructed an interactive exhibition based on the three main themes of the group: environmental protection, sexual and reproductive health, and violence prevention.

I was especially struck by the work they did related to violence, which is a social problem deeply entrenched in the culture. Here, most everyone see violence as a completely natural response to anger, “bad” behavior, sadness, and a host of other feelings and behaviors. Moreover, the Latin-America machismo culture prescribes a strict gender-role, purporting that “real men” are physically strong, don’t cry, exercise their power over others through domination and control, and don’t show emotions. This gender-role (combined with the submissive gender role of women) creates a climate in which violence (and especially violence towards women) is accepted as a natural.

Sometimes I scare myself when I realize how desensitized even I have become to the violence during my time here. The kids I work with have shown me bruises where their parents have beaten them, teenagers have told me stories about their alcoholic dads that abuse them and their mothers, and even those I somehow thought lived in families free of violence turn out to have bruises (either emotional or physical). I wish I could say that I was equally outraged each time I heard one of these stories. But the truth is that, though each story stings, there are too many to fully let the impact of each story sink in over you. And, honestly, what disturbs me most of all is the thought of all the stories that are not being told… The silently suffering, day in and day out, year in and year out.

Let’s not forget that these stories exist close to home too. In America, 1 in 4 women will experience violence in their lifetimes. In Norway too, supposedly one of the countries in the world with the greatest gender equality, women still bear the larger burden of violence in the home. And again, there are undoubtedly countless stories that are not being told here either…

If you are interested in learning more, click on the following links:
Amnesty International's campaign Stop Violence Against Women
UNIFEM - Violence Against Women

From Janne in Perú

Med kvikklunsj på Mount Meru

2009-04-08T12:00:00.003+02:00

Gutta i Arusha har besteget nok et fjell. Bevæpnet med ryggsekk og Kvikklunsj trosset de bøfler og løver og vill natur og gikk med dødsforakt løs på Kilimanjaros mindre kjente lillebror:

He ej fortalt dej om då ej gjekk mej oppå den derre Kilimanjaroen? Åja.. Ka me Mt. Meru da? Nei, der ser du..det he sej slik: Laurdag 14. Mars hadde både Team Devold og Helgetur tid til å bestige Arusha si stoltheit, nemleg Mt. Meru på 4562 svimlande meter over havet. Som alt anna i Tanzania bør dette talet takast med ei klype salt, men høgt er det iallefall. Med for Team Devold denne gongen var meg sjølv som før, men for Helgetur stilte denne gongen misjonær Per Ove og 1-årsmisjonær Trond istadenfor den totalpanta nybakt pappaen JærJarle.

Les mer: Henrik paa savanna, Kvardags- og Helgeblogg