Acting Now

100 %

2010-05-26T10:53:00.006+02:00

We’re about to take off, almost ready to go
50/50 nervous and excited
That’s why I’m cleaning up so

I guess I was a quite average 14 year-old girl. My moods could change in the blink of an eye from hyperactively chirpy to inexplicable anger and sadness. One moment I was laughing so hard I almost fell to the ground, the next I could be convinced that everything was just crap. When being in the down-swing on the mood curve I could imagine a lot of silly things. If my parents happened to push the wrong buttons at the wrong time, I could for a brief moment think that they didn’t like me or care about me all that much. If I would have disappeared for a while, they would probably not even notice or care. Is this recognizable to anyone?

Most often I would just feel like this for a short time and then snap out of it. I always came back to the certainty that my parents love me and would be devastated if anything should happen to me, or if I got lost. When resuming the normal mind-set I’d feel silly for even thinking that they wouldn’t care. After all, they are my parents. Parents love their children no matter what, right?

Wrong!
If it is right, though, some parents have great difficulties accessing and expressing such an unconditional love. I never knew just who these parents were, what they looked like or how they behaved. I’ve never met a parent who simply does not care or want their own child. Not until last week.

100 %
We’re about to take off, almost ready to go
50/50 nervous and excited
That’s why I’m cleaning up so

Walking to our transport I’m looking over at you
You’re now 20 % excited
Fractions of fear are sneaking are pressing through

When reaching the place I used to lived, the excitement is no longer there
I’m nervous and fearing, what will I meet?
Anticipation is filling up the air

We find the aunt’s place, we sit there and we wait
You want and need to see your father
No matter how high the rate

The father finally arrived, hardly greeting his son
80 % disappointment
Most of the hope was now gone

I look at my father not looking at me
My friend tries to meet my eyes
Why won’t he?

We talk to your father, trying to open his view
To make him see all the good things
That are moving inside of you

My father said cruel things, as cruel as can be
Claiming there’s no way a good man like him
Could be the real father of a brat like me

He made a gentle offer, though, giving me some land
He’s willing to fulfil his lawful duties
But I don’t think he’ll ever again hold my hand

As if your father hadn’t said enough, hurt you beyond repair
His last words were:
“I know that on many issues, I can currently not see clear.
But of this I’m most certain! I absolutely, 100 % do not want that boy around here!”

I was rendered speechless, rage bubbling inside of me. All I wanted was to take my friend out of there, away from his father, away from the rejection. I wanted to cry and yell at the father and just knock him down for being so awful to this amazing, young, vulnerable boy. However, it would merely cause more problems and hardship from the father, so I kept the 14 year-old mood-swing-behaviour to myself, clenched my teeth and tried to just be there for my friend. And God knows he needed all the support he could get, being called a social deviant, a thief, a hopeless case and hearing that his own father would rather see him in prison than in his home…

We left about thirty minutes after the father had left us in the aunt’s place. The boy had to be allowed to finish crying. When we went, we were all disappointed and quite shocked (except for the CRO resettlement-officer who’s more used to this and has experienced cases that were far worse than this one). When we got back to CRO, the boy didn’t even speak. He was so exhausted, he fell asleep. While he was sleeping, we contacted an aunt. We were going to try our luck there the next day. Nothing to do but hope and pray that it would not lead to another rejection!

Les mer: Silje sin blogg

Women's Day

2010-03-12T14:01:00.003+01:00

In Uganda 8th March is a public holiday, so Monday we had free from work. This day women are not supposed to do anything. Men should cook and clean, and women should go out and enjoy themselves

This day many funny dishes are served in Ugandan homes, included our apartment. “The boys” Peter and Justus came to cook for us. We went to the market and bought vegetables and a live chicken. We got some banana leaves and I did my first chicken-murder. I stood on its feet and wings, ribbed the neck, and since we didn’t have any axe, I had to cut over the neck slowly and brutally with a knife.
I was pretty proud of myself when I after ribbed the still shaking chicken. From women’s killing to men’s cooking. I and Kaia were not allowed in the kitchen at all, and Peter and Justus prepared a delicious African meal for us, that we ate on the floor with our hands. After dinner the boys took the dishes while the girls were relaxing. It was funny with a special day for the women, but as everybody knows, women’s day is every day.

Read more: Serina i Uganda

Ingen kunnskap er tung å bære?

2010-01-13T12:50:00.009+01:00

Ingen kunnskap er tung å bære?
Cathrine, sjefen vår, begynte å fortelle litt om hva som har skjedd siden vi forlot Miles2Smiles på lillejulaften.

Jula er over, familien har altså dratt tilbake til Norge og jeg er tilbake på jobb. Første dag etter ferien skulle vi oppsummere hva vi har gjort ferien og jeg tenkte å lage en bildeframvisning på dataen fra Kenya og safarien.

Men så begynte Cathrine, sjefen vår, å fortelle litt om hva som har skjedd siden vi forlot Miles2Smiles på lillejulaften. En mor og aleneforsørger døde av aids. Faren døde for lenge siden og alt en gutt på 4 og en jente på 10 har igjen av forsørgere er en syk bestefar. En av kollegene mine ble satt i fengsel da et barn ble kidnappet på Miles2Smiles. Barnet kom heldigvis til rette igjen, men likevel frister det ikke å komme valsende ned på jobb med en bærbar PC under armen for å vise bilder fra min fantastiske juleferie. Og her sitter jeg, forvirret og fortvilet(stakkar meg). Men hvordan skal og bør jeg reagere på slikt? Jeg har litt lyst og legge meg ned for å grine og gi opp. Gjør noen ting noe forskjell, eller står jeg maktesløs oppi alt sammen? Av og til er det lett å ønske at jeg levde lykkelig uvitende. Jeg avviser i hvert fall ordtaket om at ingen kunnskap er tung å bære..

Les mer: Beates Uganda

Pallisa Road

2009-12-07T12:33:00.004+01:00

Silje jobber for en bedre verden. En historie blir fortalt, om en gutt som, nå, endelig, er på vei opp og frem

I hadn't really noticed him before, but the following days I started talking a bit to him. He said that he would like to talk to me again, just the two of us. He had something he wanted to tell me. I was very excited that he actually took the initiative and asked me, and I of course said that I'd love to talk to him, anytime. The problem was just that there was no time the following days. After that, he was no longer attending the project daily..
I hadn't talked to him for a while when I found him half-asleep outside our office. He was soaked with sweat and his forehead was burning. It was still early, so the nurse was not yet there. Therefore, I took him away from the hot sun and put him in our office with a wet cloth on his forehead. He lay on the floor of the office for about fifteen minutes, then he started quivering. I was sincerely worried. When I went outside to check if anyone could help me with the boy, I saw that the nurse had come. The boy and I went from the office to the clinic. The nurse said it was malaria. He got some medication, food and water. During the day, the quivering ended and his temperature stabilised. I was no longer worried. I even thought I could get an opportunity to talk to him the next day. I didn't. After that day, I didn't talk to him at all for a long time. In fact, I didn't see him at all for almost a month.

It's always bad when someone you'd like to talk to doesn't show for a whole month, but it's even worse when it's a street child. You can never know if they have someone to watch out for them, or if they're left to themselves in the dark and dangerous nights.

Luckily, he came back after about a month. He was looking quite shabby, but I didn’t really care; he was there. When I saw him he was on his way out, but he promised to come back the next day so that we could talk. He didn't. Two more weeks without a sign of life. The next time I saw him was when we were on a street walk. He was picking coffee beans by the bus park. The second I spotted him, I went to talk to him. He reeked of fuel. His eyes were hazy. We'd come too late today, he'd already taken his first sniff. Nevertheless, he still remembered me and promised to come back to the CRO. He did.

We finally got the opportunity to talk properly. He told me that he'd spent the month he didn't come to the CRO in Kampala with his father. "What about your mother? Is she also in Kampala?” They weren't. He said that he's got two mothers, I asked how that could be possible. “Which one is your birth mum?” He didn't elaborate. He has two mothers and that’s final. One of them lives in Pallisa, a little more than an hour from Mbale. The other one stays in somewhat closer. He doesn't specify, he just points in a direction and says "There." He doesn't live with her. She beat him every day, that's why he ran away and started going to the streets. Now, he's living with a friend in the slum area. One quick look at the boy shows that his shelter isn't all that. His clothes are worn out and filthy. His fingernails are long and black with dirt. His odour is a mixture of sweat, fuel and clothes worn on a daily basis but washed on a monthly basis. He doesn't really want to live where he lives now; he wants to go to the mother in Pallisa. However, he doesn’t have enough money to go there.

He's wondering if it would be ok for him to ask me something. There are two things that he wants so badly. "Number one... I want a CRO uniform."

This poor young man is talking to a girl whose skin colour practically screams; "ATM, cash withdrawal!" and all he's asking for is a shorts and a t-shirt from the CRO, he's not even asking for anything from me personally.

His second request was this one; "And I want to go back to school". He's actually motivated to go back to school. That is really a huge deal considering the fact that he's seventeen and will have to resume primary four.

We lay a plan together on how he'll achieve these two goals. The first thing is that he'll have to keep coming to the CRO. He promised to keep coming throughout December, and in return, I promised to have some private tutoring with him in English, maths and computer. In January, he'll start the rehabilitation class, where he'll be given the CRO uniform. After the rehabilitation class, he'll be off to school. I will do what I can to make sure that the school is in Pallisa, where the non-violent mother lives. The road to Pallisa is long and bumpy. It's not going to be an easy ride. I merely hope we can commence the journey and travel some of the distance together..

Read more: Silje i Uganda

Touched

2009-11-17T10:06:00.006+01:00

Serina og Kaia har frem til nå undervist engelsk og lifeskills på en skole i Uganda. Nå skal elevene ha en lang juleferie, og det var tid for å si hade, og på gjensyn.

But this was just a goodbye for two months. Im not looking forward to the real goodbyes. Good we still have 5 and a half months left in Uganda. Hope they dont run by too quickly.

Today we had our last classes with the kids at St Martins for this year. They will have a long christmas holiday, and than we will be back in February. We had fotball with them and life skills about "love your neighbour", and in the end the kids got different notes with a sentence about them, like: You make a difference, you are a good friend, you are important, you are loved and so on.

One of the most touching moments so far in Uganda was today when me and Kaia had both streams of primary 5. They were about 100 kids, I had the responsibility for the girls and Kaia for the boys. When everyone had got their note, and we had read the two greatest commandments from the bible (Matt 22; 36-40), there was time for hugs and goodbyes. When 50 girls, then followed by the boys jumpet at me with big hugs and "love you-es" and "miss you-es", I were really touched.

I even got some letters from some of the girls. In the letters there was many nice words and blessings, and even some coins! It made me feel bad that poor kids wanted to give the rich norwegian money, but I think they wanted to show that I am more than just a mzungu to them, and I am really grateful for that. These kids have touched me and will allways have a special place in my heart.

Les mer: På ukjente veier

African housewives - A full time job

2009-10-29T10:51:00.006+01:00

Serina has travelled to Uganda, and taken a step out into the big world. A part of travelling trought Hald I.S. is to do things you are not used to, in this case: being a house wife.

Women in Uganda are allways busy. Not busy busy, hurry hurry, like stressed people in Norway, but they allways have something to do. I dont know all african women, but from what I have heard and seen I am really respecting them. They are the first to wake up in the morning, to preper food for the husband and the kids. Then there is cleaning, babysitting, and maby work at the market or somewhere else. Then there is more cleaning, washing and food prepearing before the husband is back. When the husband is resting after work the woman maby walk to get more wather, and clean the kids and their clothes. When all her work is done, the day is over, and she goes to bed to rest before a new day, with more washing. Its really a full time job, but she´s not complaining; "a womans got to do what a womans got to do".

Read more: Serina i Uganda

Miles2Smiles

2009-10-21T12:56:00.006+02:00

Beate er på Miles2smiles i Uganda , les litt av hennes opplevelser der

Navnet minner mye om msn-adressene vi alle skaffet oss i syvende klasse, men det er et utrolig sted. Det er et dagsenter jeg skal jobbe på under oppholdet i Afrika for barn med aleneforeldre som er bor i slummen.

På Miles2smiles får barna mat, undervisning, omsorg, voksenkontakt og muligheten til å leke. Alternativet for barna er å være med foreldrene på jobb eller å bli innelåst hjemme. På det lokale markede der de fleste av foreldrene jobber, kan barna bli utsatt for overgrep og hjemme går de 12 timer uten tilsyn. Ingen av stedene har de tilgang på nok mat. Og ingen av alternativene burde være virkeligheten til en 3-åring, men dessverre, dessverre er det slik livet er for mange barn i Uganda.

Miles2smiles er et ferskt prosjekt, overfylt med barn og lagt ifra en perfekt barnehage. En barnehage uten bleier, begrenset kapasitet og krystallklare hygieneforskrifter ville blitt stengt umiddelbart i Norge. Men Norge er ikke fasiten på fattigdomsproblemene i Afrika, for saken er at Miles2smiles gir 140 barn et verdig liv.

Les mer: Beates Uganda

Hjem igjen

2009-04-27T12:00:00.001+02:00

Kampala (Illustrasjonsfoto: Kjetil Røse Høybråten)

Et langt utenlandsopphold er over. Anders gjør seg noen tanker om hva Afrika var for ham og hva det er for ham nå, om hvordan det som før var eksotisk plutselig kan bli dagligdags:

De siste dagene har jeg bladd i Afrika – En vakker dag, av Tomm Kristiansen. Paa en maate foeles det som han beskriver et annet Afrika enn det jeg har opplevd. Skildringene hans maner fram alle de eksotiske bildene av dette kontinentet jeg hadde i hodet foer jeg kom hit. Det er ikke disse bildene jeg foerst ser for meg naar jeg naa tenker gjennom oppholdet mitt. Han skriver om hete og travle markedsplasser, med frukt, straakurver, fluer og krydder. Stille, idylliske landsbyer, der man kan gaa inn i en hvilken som helst straahytte og vaere velkommen. Storbyer som aldri sover, fulle av mennesker, lyder og lukter. Storslaatte landskaper, natur og solnedganger. Og naturligvis mennesker som lever i ekstrem fattigdom, men likevel er de varmeste han har truffet. Saa maa jeg tenke meg om en gang til.

Sakte skjoenner jeg at markedsplassen jeg leser om, er den samme som markedet ved taxiparken, der jeg kjoepte en Adidasjakke sist loerdag. Landsbyen er Ndejje. Der sparket vi fotball imellom jordhytter og banantraer, og fikk med en levende hoene som avskjedsgaver naar vi kjoerte hjem den kvelden. Landskapene er fjellene rundt Kisorro. Solen saa jeg gaa ned i det Indiske Hav. Storbyen er rett utenfor doeren her hjemme. Og menneskene er alle de jeg har blitt kjent med. Folk er varmere her nede. Det tar ikke saa lang tid foer man kan kan vaere uhoytidelige sammen.

Saa kjenner jeg kanskje igjen det han beskriver likevel, det tar bare litt tid. De romantiske bildene jeg hadde i hodet er ikke lenger loese ideer og grove inntrykk av et fjernt og fremmed kontinent. De har blitt hverdag.

Det er foerst naar jeg setter med ned og proever aa se alt jeg har opplevd paa avstand, at jeg oppfatter hvor langt det er fra Norge, og den tilvaerelsen jeg har vaert vant til foer jeg kom hit. Jeg har spillt fotball med gategutter i Oest-Uganda, sett skurene i Mathare-slummen, vaert paa besoek hos famillier der de neppe har flere kvadrameter enn beboere i huset. Jeg har moett mennesker med avkuttede lemmer og avskjaerte lepper. Grusomhetene man har lest om er naermere her nede.

Og naa skal jeg hjem igjen. Selvsagt gleder man seg til aa komme tilbake til Norge, moete alle kjente, spise melkesjokolade og lese Pondus. Men samtidig kjenner jeg en melankoli. Selv om jeg kan komme tilbake hit saa ofte jeg maatte oenske, kommer jeg nok aldri til aa oppleve Afrika igjen paa samme maate. De humpete bussturene, heten, kaoset, menneskene, har blitt noe mer hverdagslig naa. Mystikken vil aldri vaere der slik den var. I morgen skal jeg hjem. Eventyret er over.

Les mer: Anders i Kampala

National Camp

2009-04-18T12:00:00.001+02:00

CHRISC i Tanzania har arrangert nasjonal sportsleir. Henrik forteller:

Heilt ifrå etter Kilimanjaroturen har National Camp vore det store arbeidsemnet på CHRISC-kontoret. National Camp er meint å vere det tanzanianske motstykket til KRIK sitt Arena om sommaren, men enormt konkurranseinstinkt og lite gjennomtenkt opplegg har gjort leiren meir lik Norway Cup fram til no. Dette var noko vi, og resten av KRIK i Noreg, var fast bestemte på å endre. At Norsk Folkehjelp, som sit på heile pengesekken til leiren, òg var blitt gretne på dette gjorde at vi hadde kniven på strupa for å få dette til i tillegg. For å gjere ei lang historie kort gjekk dette veldig bra, og forbetringane i forhold til førre år var enorm. Det som kanskje er enno betre er at nøkkelpersonell i CHRISC Tanzania såg at endringane KRIK tvinga fram gjorde leiren til ein mykje betre leir i tillegg, og dette lovar godt for framtidige nasjonale campar.

Etter at vi alle hadde stikke fingeren i jorda kom vi til at Hald-studentar ikkje var de best skikka til å springe rundt og gjere innkjøp og ærend på swahili. Det hadde blitt nokre ganske dyre prisar i tillegg. Eg og Helge, eller H H group som vi so populært heiter, fekk difor ansvar for all dokumentering med bilete og video. Heilt perfekt for min del, og det gav meg frie tøylar til å gå rundt og prate med folk og fe samt å filme og ta bilete av alt som skjedde. No kan eg nok ikkje skryte av å ha filma alt som skjedde, men i ettertid ser eg at mengda med råfilm som skal redigerast er meir enn nok med tanke på den sparsomme tida eg har att her i Tanzania. At eg valgte å ikkje kjøpe flunkande ny pc før eg drog hit ned gjer òg sitt til at det tek tid=)

Les mer: Henrik paa savanna, Kvardags- og Helgeblogg

Med kvikklunsj på Mount Meru

2009-04-08T12:00:00.003+02:00

Gutta i Arusha har besteget nok et fjell. Bevæpnet med ryggsekk og Kvikklunsj trosset de bøfler og løver og vill natur og gikk med dødsforakt løs på Kilimanjaros mindre kjente lillebror:

He ej fortalt dej om då ej gjekk mej oppå den derre Kilimanjaroen? Åja.. Ka me Mt. Meru da? Nei, der ser du..det he sej slik: Laurdag 14. Mars hadde både Team Devold og Helgetur tid til å bestige Arusha si stoltheit, nemleg Mt. Meru på 4562 svimlande meter over havet. Som alt anna i Tanzania bør dette talet takast med ei klype salt, men høgt er det iallefall. Med for Team Devold denne gongen var meg sjølv som før, men for Helgetur stilte denne gongen misjonær Per Ove og 1-årsmisjonær Trond istadenfor den totalpanta nybakt pappaen JærJarle.

Les mer: Henrik paa savanna, Kvardags- og Helgeblogg

Hva jeg har lært

2009-04-07T12:00:00.003+02:00

Linn Silje oppsummerer noe av det livet i Rwanda har lært henne:

De jeg har lært noe av under dette oppholdet, er ikke de som har gått lengst på skole eller har de best betalte jobbene. Det er ikke de som sitter og glor ut gjennom vinduet over byen fra kontoret, og det er ikke de som lever i luksus med naboer som så vidt har til mat kun 300 meter unna. Deres kunnskap har jeg fått før, deres ord er allerede lest og hørt, og deres syn på verden og livet er det jeg har vokst opp i.

De jeg har lært noe av, er mennesker som tar i et tak for andre, mennesker som har tro på det de jobber med, mennesker som aldri gir opp, mennesker som smiler med hjertet. Det trengs bestandig noen litt mer ressurssterke for å gi et tilbud til de andre, men det er de andre som står sammen og som aldri lar noen falle av lasset. AMU gir mange en mulighet, men det er de som benytter denne muligheten vi har bruk for. De som går i en time for å komme fram til åkeren for å jobbe, de som går i 30 minutter for å komme seg til fellesskapet og gleden, selv om de er slitne, og selv om de ikke har spist siden lunsjen dagen før.

Å gå gjennom livet gjør at vi støter på mange vanskeligheter og hindringer, men disse er av forskjellig grad. De som møter de aller høyeste, er de som fra før av kjempet mer enn mange andre. Det at de aldri gir opp sier mer om hvor mye vi tar livet for gitt, enn hvor hardt de kjemper. Jeg som aldri har møtt på de kjempestore vanskelighetene, ville helt sikkert bukket under hvis jeg hadde fått tildelt en skjebne herfra nå. Jeg er blitt for godt vant med livet til å forstå at det mest sannsynligvis ikke vil vare evig.

Les mer: ~ Linn Silje goes African ~

Regn i Butare

2009-03-11T12:00:00.001+01:00

Hanne og Linn Silje har vært på besøk hos AMU i Butare, det første AMU-prosjektet. Hanne forteller litt om hva de har holdt på med:

Første dagen var vi ute og besøkte mødrene med HIV i risåkeren. De stod med gjørme til knærne og jobbet for harde livet. Som i Kigali eier AMU en stykke jord som mødrene får lov til å dyrke til eget forbruk. Vi lovet å komme tilbake neste gang de skulle ut i åkeren for å hjelpe til. Jeg gledet meg til å være med å jobbe, men vurderte også hvilke klær jeg ikke trengte resten av oppholdet her, da sannsynligheten for at noen av dem kom til å bli rene igjen var veldig liten. Dessverre regnet det den dagen vi skulle hjelpe til, og dagens dyrking ble avlyst.

Slik er det i Afrika. Søndag skulle vi på fotballkamp klokken ti, men vi kom oss ikke av gårde før ved tolvtiden fordi det regnet. Fotballkampen hadde selvfølgelig ikke startet før regnet sluttet, så vi kom frem i god tid til kampstart. Regnet hadde allikevel klart å dekke det ene målområdet, som vanligvis bare hadde en halv meter gress, med en hendig søledam som gjorde både ball og keeper både våte og ustabile, uten at det så ut til å være noe hinder for noen av spillerne. Det gjorde det heller ikke at det ikke var en eneste strek på banen, noe som ikke så ut til å skape problemer verken for spillere eller linjedommer.

Regnet gjorde til at vi tilbrakte mye tid med jentene som lærer å sy. De bruker klassiske symaskiner som er fotdrevet, og hvis noen tror at dette er enkelt må de tro om igjen. Linn Silje og jeg fikk i hvert fall prøvd oss og bidro godt til underholdningen. Mine husmorferdigheter kom bedre frem da vi øvde på å sy knappehull. Jeg var best i klassen og både lærer og elever var dypt imponert. Men selv om de beundret arbeidet mitt var det bare en jente som våget seg frempå og ville at jeg skulle gi henne litt hint og vink slik at hennes knappehull kunne bli som mine. Om ikke annet kan jeg i hvert fall si at en fremtidig rwandisk syerske lærte å sy knappehull av meg!

Les mer: Hannes Rwanda, ~ Linn Silje goes African ~ (1)~ Linn Silje goes African ~ (2)

Mwanza Rock City

2009-03-10T12:00:00.003+01:00

Å jobbe som frivillig i CHRISC innebærer en del reisevirksomhet. Helge forteller fra turen sin til Mwanza, Tanzania:

Sist veke reiste Phinneus, Henrik og meg til Mwanza for å lære CHRISC-medlemane der om fyrstehjelp. Sjølv om den jamne tanzanianar vil svare ”It is not far” dersom du spør kvar denne byen ligg, er ikkje Mwanza akkurat eit steinkast frå Arusha. Over 800 km veg av varierande kvalitet skal overvinnast, og reisa starta dermed klokka 0500 frå kåken vår.

Å ta buss i Afrika er ei oppleving som alle bør utsetja seg for i løpet av livet. At tanzanianarar likar å sitje trongt har me erfart på lokaltransporten, og det same gjeld over lenger distansar. 2+3 seter i breidden er litt for mykje for svære nordmenn, og stikkord etter tolv timar er svette, skeiv rygg og ei skinke som har sovna.

Bussjåføren køyrte som om han rappa bussen, og hadde ei sterk overbevisning om at fartshumpar var for syklistar og kvitingar. Det er to grunnar til å stoppe bussen, den eine er for å la passasjerane pisse langs vegen, den andre er dei evindelige politikontrollane. Merk at av- og påstigning ikkje treng å bety at bussen står i ro.

Minst ti gonger på veg til Mwanza vart me stoppa av politiet, militæret eller andre som har opparbeida seg ein viss autoritet, og veit fortsatt ikkje kva dei leiter etter når dei stopper bussen. Frontruta er knust, sjåføren tar femgangen på fartsgrensa (100 km/t i 20-sone), folk ligg i midtgongen og bussen har 9 forskjellige horn men berre ei bremse. Dette overser politibetjentane lett, mot at dei får litt shillings i lommen. Utan kvittering.

Som memnt var det ikkje berre folk i politiuniform som stoppa oss. Ei militærtropp kvilte under eit tre, og stod på skift ute i vegen og stoppa tilfeldig forbipasserande køyrety. Sjølv om eg har ein innebygd skepsis til uniformerte menn med våpen i Afrika (det må ha noko med påverkning frå film å gjere...), vart det berre litt skummelt ein gong. Det var nå me vart stoppa av ein gjeng utan uniform, kun med AK-47. Men også dei ville bare spør om sjåføren hadde det fint, få nokre småsedlar i lomma og så var alt greit. Rart det der.

Etter langt og lenger enn langt kom me til Mwanza Rock City. Henrik var litt gira på å finne ut om byen levde opp til namnet, om den hadde mange AC/DC tribute-band og mykje livemusikk, kanskje ein konsert me kunne gå på? Her tok me diverre grundig feil, byen har fått navnet etter alle steinane i byen, og ikkje på grunn av at musikken er prega av dobbel basstrommepedal og vreng på gitaren. Når det er sagt, så såg eg faktisk ein mann med rastafletter og elgitartrekk.

Etter den verste skuffelsen over mangel på rockemusikk hadde lagt seg, oppdaga me at Mwanza er ein fin by! Ikkje så skitten som Arusha, og litt fredeligare, sjølv om byen er større enn Arusha. Under ser me bilete av Bismarck Rock, denne ligg i Victoriasjøen, eit steinkast frå strandlinja midt i Mwanza by. Å sjå sjø i horisonten var balsam for sjela, og sjølv om dette er ein innsjø er det over 300km frå den eine enden til den andre, og dermed tilfredstiljande sjølv for ein kresen vestlending. Ein anna fordel i Mwanza er at står sola opp seinare og varer lenger utover kvelden, dette passar fint til min døgnrytme!

Les mer: Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna

Tårer for et sykt barn

2009-02-27T12:00:00.000+01:00

Man vil gjerne gråte når man blir stilt overfor et dødssykt barn. Men hvem hjelper det egentlig å gråte? Kan våre tårer gjøre byrden enda større for dem det gjelder? Linn Silje gjør seg noen tanker:

Jeg omgås nesten daglig folk med HIV, en sykdom vi kjenner lite til i Norge, og jeg ser at de lever i stor fattigdom. Hva kan jeg gjøre med det? Det går an å samle inn penger, det går an å være engasjert og å ta innover seg alt det man ser. Det går an å engasjere andre. Selv om jeg føler at jeg gjør noe riktig ved å være her, selv om jeg prøver så godt jeg kan å være en venn for de jeg møter, ser jeg hvor lite jeg faktisk egentlig reagerer på og forstår. Når det kommer noen andre inn, som skrur på tårekanalen bare de ser barna med HIV, da innser jeg at sykdommen disse barna bærer på faktisk er en stor byrde for dem. Noen ganger er det vanskeligere enn andre. Og jeg får litt dårlig samvittighet, fordi jeg helt klart ikke har greid å føle like mye på deres vanskelighet, som de som står i døråpningen og griner, gjør. Men hva godt hadde det gjort?

Å gråte så fort man ser et HIV-smittet barn passer godt på TV, slikt blir det penger av til TV-aksjonen; de stakkars, stakkars syke barna i Afrika. Det ER sant, det er synd på dem, men de er på ingen måte stakkarslige. Ikke kan man se om noen har HIV, og ikke går de rundt og synes synd på seg selv. Min oppgave her er ikke å synes synd på dem, selv om jeg gjør det når jeg sitter alene om kvelden og tenker. Min oppgave er å gi barna den samme oppmerksomheten andre barn får, å leke, å synge, å danse og le.

Jeg kan gråte foran Norges befolkning for å få dem til å åpne øynene, men å gråte foran barna gjør meg ingen nytte. Den ene dagen i uken de får mulighet til å være sammen med barn i samme situasjon og ha det gøy, uten å tenke på at de er annerledes enn de rundt dem, har de ikke behov for å se umuzunguen gråte. For hva har vel jeg å gråte for?

Fra ~ Linn Silje goes African ~, Hannes Rwanda

En liten solskinnshistorie

2009-02-27T11:45:00.000+01:00

CRO klarer ikke å hjelpe alle barna de møter vekk fra gata, men av og til støter man på noen skikkelige stolskinnshistorier. Eline forteller om en gutt hun har møtt:

Jeg ble først kjent med Junior Alex i november, da sosialarbeiderne på CRO fant ham på gata. På det daværende tidspunkt hadde han allerede bodd på gata fire dager, og var i ferd med å etablere seg som gatebarn. I begynnelsen ville han ikke snakke med noen, mene etter hvert begynte han å stole på meg og min kollega Jackson, og fant vi ut at han var bare 10 år hadde rømt fra sin mor på grunn av familieproblemer, men først og fremst fordi moren slo ham.

På CRO ønsker vi å gjenforene barna med foreldre eller familiemedlemmer så fort vi finner dem på gata, dette fordi avstanden fort blir så stor at en gjenforening blir mye vanskeligere hvis det går for lang tid. Det tar dessuten ikke lang tid fra et barn kommer på gata, før han eller hun lærer seg å overleve, blir med i gjenger, og tester ut forskjellige narkotiske stoffer.

Å få et barn til å bli med hjem igjen, etter at det først er rømt på gata, er en liten prosess i seg selv, men omsider fikk vi han Junior til å vise oss hvor han bodde. Vi snakket med moren i flere timer, og prøvde å finne løsninger på de problemene den lille familien hadde. Da vi gikk hjem den dagen, var vi ganske sikre på at moren ville ta ham tilbake, og da det var fredag var det ikke så mye annet å gjøre enn å vente til mandagen igjen før vi gjorde et nytt besøk.

Junior og hans mor skulle bli en familie som trengte mye støtte og oppfølging, og i løpet av de neste månedene fant vi Junior på gata ved flere anledninger. I rådgivningssamtalene med moren, oppfordret vi henne til og ikke gi opp, og at hvis sønnen hennes ble for godt kjent med gatelivet kunne hun miste ham for alltid. Opptil flere ganger har hun vært så oppgitt at hun har sagt jeg bare kan ta ham fordi hun orker ham ikke lenger. Slike utsagn har fått meg til å tenke på hvor sliten moren faktisk er, men ikke minst hvor forferdelig det må være for sønnen hennes å føle seg uønsket.

Å ta seg tid til barna sine og vise dem at du bryr det føles for meg som en helt naturlig ting å gjøre, og det skremmer meg som bare er en tenåring, i en periode så ut til å bry meg mer om sønnen hennes enn henne selv. Meg og Junior fikk en helt spesiell kontakt, og i ettertid har jeg tenkt at dette kan ha virket svært sårende på moren, som har innrømmet at hun kunne ønske hun hadde et like bra forhold til sønnen hennes som jeg har. Likevel er hun svært takknemlig for at vi har brukt så mye tid på dem, fulgt Junior til eksamnene hans, besøkt søstrene hennes, og ikke har gitt dem opp.

Vi fant etter hvert ut at den beste løsningen var å la Junior Alex bo hos en tante, slik at han ikke skulle rømme på gata igjen. Han bodde der i nesten 3 uker, og meg og min kollega besøkte ham jevnlig. 27.desember skjedde et lite mirakel, da han kom hjem til moren helt av seg selv. Han savnet å bo med henne, og fant ut det var på tide å dra hjem.

Etter litt opp- og nedturer etter jul, med noen nye dager på gata, og tett oppfølging av familien, ser alt endelig ut til å ordne seg. Moren Vicki bestemte seg for å sende ham på en boarding school litt utenfor byen, så han ikke skal bli fristet til å gå på gaten. Her skal han repetere P2, og moren har ordnet med en privatlærer så han skal lære seg å lese.

Her om dagen besøkte jeg og hans mor ham på skolen, og det var utrolig koselig å se ham igjen. Forandringen lyser av dem begge to, og de så ut til å kose seg i hverandres selskap. Moren har endelig klart å åpne seg opp og ta seg av sønnen sin, og Junior er ikke lenger den usikre gutten han var, men smiler og forteller om alt han har gjort! Han viste oss skolen sin, og jeg måtte love å komme tilbake mange ganger før jeg drar tilbake til Norge igjen.

Les mer: Eline i Uganda

Skolestart

2009-02-24T12:00:00.000+01:00

Skoleåret i Uganda begynner i februar. Mange av barna på dagsenteret til CRO har derfor hatt sin første skoledag noen gang, eller sin første skoledag etter uker, måneder eller år på gata. Eline forteller:

Mandag 2.februar var ikke hvilken som helst dag, men faktisk høydepunktet for godt og vel 60 stykker her på CRO. 2.februar betyr nemlig å troppe opp på CRO kl 08 på morgenen med ny innkjøpte skrivebøker og blyanter, for å få utlevert en splitter ny skoleuniform! Barna er rene og pene, og hvis man glemte å børste håret, er ikke det noe stress, det tar teacher Richard seg av så lett som bare det. En av mine hovedoppgaver denne dagen, er å finne barna på rådgivningslista mi, og sjekke at de har alt de trenger for skolestart. Jeg skal også hjelpe dem med å skrive navnet på bøkene deres, da mange ikke kan skrive navnet sitt enda.

De 60 jeg refererte til tidligere, er de barna som har vært i rehabilitation class i et år, for å legge av seg dårlige gatevaner, og forberede seg på å begynne på skolen. Noen av dem begynner i P1 (tilsvarer norsk 1.klasse) for første gang, mens de litt eldre barna begynner i P2 og P3. Når jeg husker tilbake til den dagen jeg selv begynte på skolen, skjønner jeg hvor utrolig stort dette egentlig er, og hvor viktig det er å gi oppmerksomhet til hver og en av dem. Jeg husker også at noe av det gøyeste var at mamma var med meg helt inn i klasserommet til pulten min, og det gjør meg litt trist å se at ikke foreldrene tar del i denne begivenheten. Både for barna og deres egen skyld. CRO fungerer her som en slags stand- in, og en del av programmet for denne dagen, er nettopp å følge dem til skolen og overlevere dem til de nye lærerne sine.

Det er nesten litt trist å se ”barna mine” gå ut av CRO porten for å utforske den store verden, men bare noen timer senere når det er tid for lunsj, kommer de pesende inn porten igjen sammen med de om lag 600 andre barna som spiser lunsj på CRO hver dag. Ungene kommer løpende mot oss og skal vise oss uniformene sine for 2, og 3, og 4 gang. I dagene som fulgte fikk vi mannekeng oppvisninger rett som det var, og vi jeg har også måttet kle på et par av ungene som ikke helt skjønte vitsen med å ha på seg uniformen hele tiden.

På mange måter synes jeg barna ser alt for små ut til å begynne på skolen. I undervisningstimene mine ligger de på gulvet og ruller, slikker meg oppover leggene for å se om jeg smaker noe, og klarer generelt ikke konsentrere seg mer enn maks 20 min av gangen. Men når jeg så møter 6 og 7- åringene mine ute på gårdsplassen hvor de vasker sin egen skoleuniform helt alene, ser jeg at disse barna er kapable til langt mer en norske barn på deres egen alder. Selvfølgelig er det trist at mange blir nødt til å lære seg å lage mat til seg og familien, vaske klær og jobbe i så ung alder, men realiteten er, at man rett og slett ikke overlever i dette landet hvis man ikke behersker ting som dette.

Les mer: Eline i Uganda

Hjelp til selvhjelp

2009-02-23T10:03:00.002+01:00

CRO i Mbale, Uganda driver ikke bare med gatebarnsarbeid. Marit har vært på ekskursjon til en selvhjelpsgruppe for kvinner:

I dag var eg med paa ei "self help womens group" ute i ein landsby. Det var veldig spennande. Eg faar stadig bakoversveis av omfanget av arbeidet CRO gjer. Gruppa skal vera eit forum der kvinnene kan moetast for aa diskutere foretningane sine, spara pengar og ordne med smaa laan seg i mellom. I det dei startar opp betalar alle litt "innmeldingspengar", og etter det betalar alle ein veldig liten sum kvar gong dei samlar seg for aa slik hjelpe kvarandre til aa spara. Saa gaar det paa rundgang kven som faar laane pengane dei har klara aa samle saman. Denne personen faar daa raad til aa gaa til innkjoep av materiale til ting dei vil laga og selgje eller liknande foretningsidear. Dei beheld litt av profitten sjoelv, og litt av han gaar i fellespotten. Slik aukar pengane jamnt og trutt og kvinnene skaffa seg ei inntekt utan anna hjelp utanifraa enn ideen, litt opplaering i blant anna det aa skrive moetereferat, halde reknskap og vekentleg oppfyljing. Genialt!

Les mer: MARIT SIN UGANDABLOGG

Kilimanjaro

2009-02-03T12:00:00.001+01:00

Man kan ikke bo et halvt år nesten i skyggen av Kilimanjaro uten å ta turen til toppen. Henrik og Helge har vært på ekspedisjon:

Klokka er kvart over to om natta, og GPSen viser 5244 meter over havet.Fem små skritt fylgt av fem pust pause. Fem nye skritt og fem pust pause. Om igjen og om igjen. Sidan eg har GPSen og kontroll på høgdemetrane, går eg først av oss og styrer tempo. Til no har eg gått sakte med vilje, for å ikkje vinne meir enn om lag 160 høgdemeter i timen. Men no går eg på maks turtal, og eg pustar som ein flodhest som akkurat har sprunge ein 3000-meter på under ni minutt. Men me har slettes ikkje sprunge ein 3000-meter, me har gått om lag halvannan kilometer med 500 meter stigning på knapt tre timar.

Siste hytte var Kibo Hut, der me med varierande hell prøvde å få i oss litt næring og nokre timar søvn. Hovudguiden vår, Howard, blir utålmodig og vil dele opp gruppa, slik at dei som har krefter og pust til det kan auke farten for å halde varmen. Fire lag tøy på beina og fem på overkroppen klarer ikkje å hindre at eg frys. Me står no ved Hans Meyer Cave, oppkalla etter den første kvite mann som sette sine bein på toppen av Kilimanjaro. Eg presser ned ei kule norsk julemarsipan og ein Mini-Twix for ikkje å gå næringstom i løpet av natta.

Les mer: Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna

Hvit jul

2009-01-12T12:00:00.004+01:00

Størstedelen av Øst-Afrika-teamet har valgt å feire hvit jul i år - på Zanzibar. Hanne forteller:

Det ble hvit jul på meg og. Ikke den tradisjonelle kombinert med is, kulde og lårhalsbrudd, men med palmesus og bølgeskvulp. Etter et par dager i Uganda dro seks andre Act Nowere og jeg til Zanzibar, Tanzania. Det var sol, strand og varmt og jeg var så fjernt fra en norsk jul som overhode mulig, noe som gjorde det litt lettere å ikke være hjemme. Men vi gjorde et tappert forsøk på å skape julestemning. Vi hadde bakt julekaker, fått pepperkaker og marsipan fra Norge og jeg fant frem twistposen som har ligget i kofferten min siden 1. oktober. Julaften ble startet med frokost etterfulgt av ”Tre nøtter til Askepott”, deretter ble det gaveåpning på stranden. Kvelden tilbrakte vi på et finere hotell og spiste oss julemette på buffet, etter det ble det julesang rundt en palme mens andre turister så rart på oss og tok bilder.

Resten av dagene ble brukt til å sole oss og til å vente på mat. Når det som oftest tar godt over en time fra man bestiller til man får maten, og man gjør dette to ganger om dagen går det en del tid kan man si. Men vi hadde kortstokker og godt mot, så det gikk greit. Vi fikk sett oss litt rundt, handlet litt suvenirer og badet med delfiner.

Delfinsafarien var en historie for seg selv. Ti turistbåter på jakt etter delfiner og idet det kommer en roper guidene ”jump, jump”, så ligger man der og kaver da og det er ikke godt å si hvem man bader mest med turistene eller delfinene. Marit og jeg var allikevel heldige og klarte å forville oss inn i en flokk. Flokken delte seg etter hvert og Marit dro med den ene halvdelen mens jeg ble svømmende med den andre. Det var helt fantastisks! Helt alene midt i en flokk på sikkert ti delfiner. Da den ene delfinen begynte å gjøre sitt fornødende rett mot meg hadde jeg valget mellom å gi meg eller gjøre som de andre delfinene å svømme videre, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg var jo under vann uansett.

Les mer: Hannes Rwanda, Kvardags- og Helgeblogg, ~ Linn Silje goes African ~, Anders i Kampala, MARIT SIN UGANDABLOGG

I løpet av juleferien ble også årets adventsbart kåret, og Henrik gikk av med seieren.

Deltakerne i konkurransen. Flere bilder finner du på Det offisielle mustasjeforumet.

En kåring av beste lokale antrekk ble også foretatt, men her endte det med delt førsteplass på alle deltakere:

(Foto: Henrik paa savanna)

Adrenalin og erfaringsutveksling ved Nilens kilde

2009-01-06T12:00:00.004+01:00

Rett før jul ble det avholdt «Infield-kurs» for Hald-studentene i Øst-Afrika. Kurset gikk av stabelen i Jinja, Uganda, der Nilen renner ut av Victoria-sjøen. Litt tid til moro ble det også. Fredrik forteller:

Hvert aar organiserer Hald en samling for studentene i en region rundt juletider. For oss ville det si at 14 Hald-studenter som bor i Kenya, Tanzania, Rwanda og Uganda, plus to laerere som kom ned fra Norge, moettes i 5 dager i Jinja i Uganda. Det hadde vi evaluering av oppholdet saa langt, i tillegg til aa dele opplevelser og erfaringer med hverandre. Aa faa luftet og fordoeyet tanker og inntrykk paa denne maaten er veldig deilig midt i oppholdet.

Hoeydepunktet i Jinja var helt klart strikkhopping i Nilen. Som den adrenalinjunkien jeg er var ikke dette min foerste gang, jeg hoppet paa Rjukan for et par aar siden ogsaa. Det viser seg imidlertid at aa slenge seg utfor en avkant 44 meter over vannet med en 20 centimeter tykk traad rundt beina ikke blir noe mindre fantastisk selv om man har gjort det en gang foer.

Les mer: Anders i Kampala, Fredrik goes to Africa, Kvardags- og Helgeblogg, Henrik paa savanna, ~ Linn Silje goes African ~ (engelsk)

Der gutter blir menn

2008-12-22T20:00:00.002+01:00

Det finnes mange måter å markere overgangen til voksenlivet på. I flere stammer i Øst-Uganda blir gutter menn først etter at de er omskåret. Dette blir ledsaget av en omfattende seremoni, som Marit og Eline har vært vitne til:

Den ugandiske musikken runger ut fra et anlegg som lydnivået ikke helt står i stil med, og skaper feststemning i både unge og gamle sinn. Mennene har benket seg under mangotreet og sitter allerede og super hjemmelaget sprit fra en liten krukke som stadig får påfyll, og kvinnene løper vegg i mellom for å ordne alt før seremonien skal begynne.

Vi sitter utenfor ei lita hytte ca 40 min utenfor Mbale, og venter på å få se det som reisebøkene omtaler som en av få attraksjoner som er verdt å se her i området. I månedene november og desember hvert partallssår, foregår nemlig omskjæringsseremoniene i Uganda. Her skal unge menn mellom 16-18 år bevise at de kan bli regnet som voksne menn, og at de dermed kan gjøre seg fortjent til en stemme i samfunnet.

Etter å ha ventet ca 2 timer (african time) hører vi at de kommer, og alle stiller seg i en sirkel rundt noen store bananblader. Jeg ser fort at vi er plassert ukomfortabelt langt fremme, men det er verken tid eller mulighet til å flytte på seg.

Så kommer de, et langt tog med menn som bærer på lange stokker, ledet av hovedpersonen som er en gutt på 18 år. Han er kledd i smykker og lokale klær, og har for anledningen tegnet mønstre med sand i ansiktet. Det samme har familien hans, som nå står rett ved siden av ham. Folk flokker seg rundt ham og roper og synger, og alle forbereder seg på det som snart skal skje. For å bestå prøven, må man la seg omskjært uten å vise et eneste tegn til smerte eller redsel, gjør man det blir man banket av mennene som bærer stokkene, og har for all fremtid tapt respekt og ære i nabolaget.

Jeg ser på gutten, og håper for alt i verden at han skal klare det. Han er helt stiv i ansiktet, og ser rett fremfor seg. Fem sekunder senere er alt over, jeg er mildt sagt forvirret, men så uendelig imponert fordi jeg ikke så tegn til ubehag i ansiktet hans. For meg virker dette som en grufull måte å bevise sen manndom på, men han har altså klart det og er nå en mann. Vi blir dyttet frem for å se på såret, og konstaterer at det ikke er et pent syn. I mellomtiden har volumet på anlegget steget betraktelig, og de 200 menneskene som er tilstede danser hemningsløst rundt gutten. Vet ikke helt hvilken avslutning som er passende, men jeg har altså vært på omskjæringsseremoni…

Les mer: Eline i Uganda

Nattevandring i Mbale

2008-12-21T16:00:00.001+01:00

En viktig del av arbeidet på CRO er å finne og registrere gatebarn. Den beste måten å finne ut hvem som bor på gata på, er å gå ut på gata om natta og finne dem. Marit og Eline har vært ute på «night survey» sammen med representanter for Strømmestiftelsen og Start Life Support:

Klokka er 1054pm, og jeg og Marit har akkurat blitt sluppet inn på CRO bygget av sikkerhetsvakten. For anledningen har jeg på meg bukse, strikkejakke og skjerf. Uten at jeg vet om det er stemningen eller temperaturen, fryser jeg likevel. Innen kl er passert 1125pm er vi plutselig mellom 15-20 mennesker. En salig blanding av Politimenn, CRO personale, Start spillere, Strømme Stiftelsen utsendinger, som er klare for det som jeg i ettertid ser på som min største utfordring til nå i dette oppholdet. Som en del av CRO sitt program for å rekruttere nye barn i rehabilitation class, skal vi ut og se hvor mange barn som sover på gata.

Med politiet i spissen, som forresten er en nødvendighet når man beveger seg ute på natten, entrer vi første soveplass, som vi fant ved hjelp av noen eldre gatebarn. I begynnelsen ser jeg bare en klump. Når jeg kommer nærmere, ser jeg at klumpen er mennesker som ligger så tett at du nesten ikke klarer å skille dem fra hverandre. De ligger på fortauet med et lite halvtak over seg, og ser i første omgang ut som de er ca. 15 stk. Ved andre øyekast derimot, og ikke minst tredje og fjerde oppdager vi at de er nærmere 30.

Øynene mine går fram og tilbake over gruppen med barn, og jeg prøver å se om det er noen av ”mine” barn ligger her midt på bakken uten noe som helst til å ha over seg midt på natten. Des mer jeg ser, Des flere ansikter kjenner jeg igjen, samtidig blir jeg overrasket over at de fleste av dem ikke er CRO barn. Lærerne forteller at de er kommet mange nye barn på gata siden de gjorde denne undersøkelsen for litt over to måneder siden, og jeg merker det er bra at CRO snart har nytt opptak av barn. De fleste av dem har antagelig sovet en liten stund, utenom fire stykker som sitter og holder vakt for resten. De minste barna sover først, så bytter de med de som er litt eldre i løpet av natten får vi høre.

Vår oppgave nå, er å vekke barna slik at vi kan registrere navn og alder, og hvorfor de kom på gata. Vi vil dessuten prøve å få dem til å komme på CRO allerede neste dag for å bli kjent med stedet. Dette er derimot enklere sagt enn gjort, da mange av dem er bortimot bevisstløse etter å ha sniffet flybensin og tygget marihuanablader. Hvert barn tar en evighet å vekke, og i mellomtiden er det dessuten kommet nye barn fra lenger oppe i gaten. Det er en merkelig følelse å tenke på at disse barna som sover hver natt ute på gata, er de samme som kommer smilende på CRO hver morgen klare for å leke og lære. Imponerende og så uendelig beundringsverdig…

Ettersom vi ikke snakker de forskjellige ugandiske språkene, prøver vi å ta tak i dem som snakker engelsk og gi dem så mye rådgivning og støtte som er mulig når kl er halv ett på natta, og barna du snakker med er dopet og nesten ikke klarer å holde øynene åpne. Jeg vil så gjerne at om de glemmer alt annet jeg sier, så skal det de husker være at de er velkomne på CRO. Jeg gjentar og gjentar, og peker i retningen CRO, etter denne samtalen er det ikke så mye annet å gjøre enn å håpe på at de husker det i morgen tidlig.

Et av de neste stedene vi kommer, ligger en av guttene som jeg gir ekstraundervisning til. Han er bare 7 år, og ligger bak en slags trapp med to andre gutter på samme alder. Han smiler tappert, og nikker ivrig når jeg ber ham komme på CRO neste dag, så snur han seg rundt og legger seg til å sove. Dette er de siste barna vi registrerer denne kvelden, og tallet er nå passert 40 i løpet av 2 ½ time.

Fra Eline i Uganda

CHRISC Uganda

2008-12-21T12:00:00.001+01:00

Sylivia represents CHRISC Uganda in Norway. She blogs about what CHRISC has done for her life:

Chrisc is good to me because it has changed my life both physical and spiritual. Chrisc is the best coz it has helped many people to improve on their skills in sports activities and also other things like seminars,and many other programs.

To me as a person, chrisc has done alot ,coz all long girls never used to play football but now they are doing it. Chrisc has made a great person, because am now a referee and i have got many certificates in different areas and which are important to me in my future life.

Chrisc has also made me have many freinds in different countries and this is coz i love the work that it is doing for us. I have used this picture coz am part of the team and i was playing as a goalkeeper and it is ma best position in football and number 5, 4,6and 11.

Chrisc is doing many things to people in different countries. In my country chrisc works in 8 districts and that is, kabale, kisoro, masaka, kampala, mbale, lira, arua luwero and also yei in sudan. CHRISC I LOVE YOU AND KEEP UP WITH THAT SPIRIT OF HELPING PEOPLE.

From sylivia and family

Water boy

2008-12-11T12:00:00.000+01:00

Kapteinen på Nyerere FC U16 lyfter pokalen (Foto: Kvardags- og Helgeblogg)
I slutten av november arrangerte CHRISC en stor turnering for alle ungdomslagene i Arusha. Henrik ble sittende med et stort og tyngende ansvar under arrangementet:

CHRISC her i Arusha arrangerar eit heilt ligasystem for ungar under 12, 14 og 16 aar, og det er heile 5 soner rundt om. Vinnarane av desse braka saman i ein "final battle" paa Arusha stadion, "theatre of dreams", og med to mzunguar med ei jokerrolle. Helge var ikkje heilt i form etter ein lang og fortruleg nattleg samtale med elgen Helge og hadde ingen spesielle rolle anna enn aa vere mzungo og joker. Eg, som ikkje skulle verte sjuk foer seinare paa kvelden denne dagen hadde det aerefulle og tyngande vervet aa vere vatnansvarleg. Svaere greier, og eg er glad eg har 4 aars universitetsutdanning som ballast for aa klare oppgaava.

Les mer: Henrik paa savanna

Helge forteller videre:

Stemninga var god og fair play stod sterkt, men som alle veit er jo det viktigaste ikkje å delta, men å vinne. På biletet ser me Nyerere FC ta i mot pokal for siger i U16-klassen. Nyerere var for øvrig namnen på presidenten i Tanzania 1961-1985, og blir rekna som landsfader. Eg føler annakvart lag heiter Nyerere FC.Dei laga som ikkje heiter Nyerere FC, bruker fylgjande oppskrift på å finne lagnamn:

Young ----Stars
Tanzania --Warriors
Arusha ----Tigers

Vel eit namn frå venstre kolonne, og eit frå høgre. Ferdig.
CHRISC er eit litt anna opplegg enn KRIK heime, sidan CHRISC også må ta rolla som vanleg idrettslag, fotballforbund og så vidare. Difor er konkurransepreget litt sterkare enn eg er vand med i Noreg, men etter kvart har eg innsett at det kanskje funker best slik her nede. CHRISC-ligaane berre i Arusha sysselset meir enn 1000 ungdomar med sunn aktivitet, som held dei vekke frå limsniffing og kriminalitet, som er dei andre fritidstilboda her nede. I tillegg får dei høyre Guds ord, lærer å oppføre seg fair play, og mange av dei får etterkvart leiaransvar som kan anvendas på andre områder i livet. Så konklusjonen min er at CHRISC fungerer som bistand!

Les meir: Kvardags- og Helgeblogg

Inder i Uganda

2008-12-09T12:00:00.002+01:00

Ikke alle som bor i Uganda er av afrikansk opprinnelse. Det finnes også en liten asiatisk, særlig indisk, minoritet. Eline forteller litt om hvordan det er å være indisk av utseende i en ugandisk småby, og om hvordan det ellers går med livet på CRO:

Utenom ugandere, finnes det også mange indere i Mbale og Uganda generelt. De ble kastet ut under Idi Amins regime, men mange har heldigvis vendt tilbake i årene etter. At jeg også er opprinnelig indisk, er det ingen indere som lar gli upåaktet hen, og jeg må derfor gjennom kryssforhør av opptil flere familiemedlemmer hver gang jeg beveger meg inn i en indiskdrevet butikk.

Marit finner det ganske underholdende, noe jeg ikke er helt enig i, selv om jeg ser jo at man kan slå mange fluer i et smekk ved å selge brød og finne passende koneemner på samme tid. Dessverre har jeg ikke så mye å imponere med av indiske egenskaper, men det hindrer dem likevel ikke i å overfalle meg med spørsmål, som til tider får litt irriterte svar. ”Nei jeg snakker fremdeles ikke noen form for indisk språk (de spør meg omtrent hver gang jeg er innom), og nei jeg vil ikke gifte meg med sønnen din. Eller sønnesønnen din!”. Heldigvis finnes det en del goder ved å være inder i Uganda, og vi har fått mange special prices og gratis sjokolader takket være mitt særdeles interessante opphav. Oppsummerende kan jeg vel si at det er ganske kult å være inder i Uganda!

Føler jeg må fortelle litt om hvordan det går på jobb også, for her er det masse som er skjedd siden sist. I rehabilitation class, er vi nå kommet til bokstaven f, og elevene mine har vist store fremskritt siden vi begynte. Jeg er så stolt av dem! Den lille jenta Aguman som jeg har ekstraundervisning med, har jeg også fått bedre kontakt med, og vi leker sammen hver dag. Utrolig gøy å se at både hun og mange av barna i undervisningen min, følger etter meg til kontoret fordi de vil finne skrivebøkene sine og skrive bokstaver i dem!

Har dessuten fått god kontakt med ei lita jente, som også er i rehabilitation class, og heter Mercy. Hun er antagelig bare 6 år, og har en tendens til å spille utrolig prektig og kostbar. Derfor har jeg brukt ganske så lang tid til å få tak i henne, men nå er vi altså bestevenner! Både Mercy og Aguman har nå lært å si navnet mitt, og de er ikke på noen helst måte redde for å bruke det. Når jeg kommer hjem fra jobb er jeg derfor helt surrete i hodet, da mitt eget navn (teacher Eline) gjaller i hodet på meg konstant.

I tillegg har jeg fått en liste med 10 barn som skal være mine rådgivningsbarn i den tiden jeg jobber på CRO. Det innebærer at jeg skal ha rådgivningstimer med dem ca 3 ganger i måneden, og også dra på hjemmebesøk for å gi rådgivning og støtte til foreldrene. Denne og neste uke vil jeg derfor bruke på å skrive profiler på barna, og bli bedre kjent med dem. Ikke alle snakker engelsk, og det krever derfor enda mer arbeid fra min side for å klare å bli kjent med dem gjennom tolken. En god nyhet er at James som er fra samme stamme som Aguman, skal hjelpe meg å lage profil på henne. Dette er enda ikke blitt gjort, og det er derfor ingen som vet noe om bakgrunnen hennes, og om den evt. Kan ha noen innvirning på lærevanskene og væremåten hennes.

Les mer: Eline i Uganda