Acting Now

Gjesteblogger fra La Paz

2010-03-15T10:15:00.006+01:00

John Fredrik har hatt besøk av sin storesøster, som skriver et blogginnlegg om sine opplevelser i La Paz, Bolivia

Da er en uke tilbakelagt i La Paz. Denne byen er kaotisk og fantastisk på samme tid. En ting de godt kunne ha spart seg for er alle de løse hundene. Jeg har enda ikke klart å bli venn med de, selvom John sier at de ikke er ute etter å ta meg, noe jeg føler sterkt når de lusker rundt meg.
Det er en opplevelse å besøke John som nesten har blitt en bolivianer. Han ser bare rart på meg når jeg drar fram håndspriten eller når jeg ser meg for 100 ganger før jeg går over veien eller når jeg ikke vil drikke te med masse fluer i. Han snakker spansk som en helt, og hans bestevenn er en gutt som bor på gata. Det går ikke ann å ta seg en tur i La Paz sentrum uten at det dukker opp gatebarn som roper John.

I fire dager var jeg i barnelandsbyen til Alalay, hvor John har jobbet i 4 1/2 måneder. Han jobber i et av husene hvor det bor 20 gutter i alderen 12-15. Det er vanskelig å ta innover seg historiene til disse guttene og de andre barna på Alalay.

På fredag ble vi invitert på middag til Claudia Gonzales, en skjønn dame som flyttet ut fra sin rike familie som attenåring for å bo på gaten med en gruppe gatebarn. Ingen hadde troa på det hun gjorde, men det engasjementet hun har for gatebarn har utviklet seg til å bli et stort prosjekt som tilsammen har hjulpet 35.000 gatebarn. Det var veldig inspirerende å snakke med henne og oppleve dette engasjementet. 10 % av befolkningen i Bolivia er gatebarn og blir behandlet verre enn løshundene.

Det har gått inn på meg å møte barn som har hatt en oppvekst bestående av vold, misbruk, mindreverd, dop, forferdelige familieforhold, en hverdag på et fortau og en hverdag uten å oppleve eller forstå hva kjærlighet og omsorg er. På Alalay prøver de å gi barna alt de har gått glipp av, og gi de en ny start på livet.

Les mer: John Fredrik i Bolivia

En skopussers hverdag

2010-02-11T09:37:00.005+01:00

"På fredag kom det to nye bleikinger til byen, pappa og min bror Torstein, veldig koselig. Vi har hatt ei småtravel helg rundt i La Paz, til Aldeas og også en tur til El Alto."

Lørdag var det tid for en annerledes guidet bytur- guiden vår var en 16 år gammel skopusser. En organisasjon lignende de som gir ut magasinene =Oslo og Asfalt lager sammen med en gjeng skopussere i La Paz avisa Hórmigon Armado, og her reklamerer de for slike turer. Så der fikk jeg den ideen fra. Sist mandag på gata snakket jeg med en av guttene, og han ville mer gjerne vise oss rundt. “Ekspertguide for profesjonelle turister, hvilket språk ønsker dere? Spansk, engelsk, tysk, fransk, italiensk?” Spurte han med latter og glimt i øyet, og jeg begynte å glede meg til lørdagens tur med denne morsomme gutten..

Med den samme blå fleecegenseren som alltid, møtte 16-åringen opp til avtalt tid ved Plaza Estudiante i sentrum. Han kom sammen med lillebroren sin på ti år, som også holdt et godt tak om skopussekassen sin. Men lillebror kunne ikke bli med oss videre, “han må jobbe, vi må tjene mye penger denne helgen. På mandag skal fire uniformer og alt skoleutstyr være klart.”
Det var veldig interessant å gå rundt i byen med denne gutten. Jammen meg er han pratsom, har noe å fortelle om det meste. Det var jo spennende å høre om byen, men det mest interessante var å høre om livet hans som både mor, far, skopusser og student. Mora dro nemlig fra familien for fire år siden, og henne ser de ikke mer til. Faren er reisende selger og er hjemom en gang i måneden. Da gir han heldigvis barna sine noe penger til neste måned. Søskenflokken på fire bor i El Alto, nabobyen som tidligere bare var en forstad, men vokser farlig fort av folk som flytter ned fra fjellene. 16-åringen er eldst, har søstre på 15 og 13 og lillebroren på ti år Til nå har alle gått på skolen, mens dette året er det visst en større utfordring å få det til. Da jeg traff han sist mandag, var han veldig lei seg for netopp dette. Denne dagen var første skoledag, og en påminnelse om at han ikke enda hadde klart å tjene nok til uniform til seg og sine søsken. Men han trodde det skulle gå til neste mandag, altså i dag, hvis bare han og broren arbeidet hardt og lenge nok. En arbeidsdag varer fra ca 06.00 – 18.00, utenom timene på skolen når det gjelder. En litt dårlig dag kan gi lønn på 30-40 bolivianos (1 bs = ca 0.80 NOK), mens en veldig god dag kan gi ham over 100 bolivianos. Imens han og broren er i sentrum og arbeider, er søstrene hjemme, ordner i huset og lager mat, “de er veldig flinke i huset.”

Denne 16-åringen er del av en gruppe skopussere som holder til på Prado i La Paz, med mange av dem som har gata som sitt hjem. I denne gruppen går få på skolen, og flertallet inhalerer clefa, lim. Men denne gutten er annerledes enn de fleste andre medlemmene, han er bestemt, intelligent og full av tanker og drømmer for framtiden. “Jeg har ingen framtid på gata, skopussing er bare foreløpig,” fortalte han stolt. “Jeg skal jobbe hardt, og i framtiden skal jeg sitte godt på et kontor. Jeg har lyst å jobbe innenfor militæret, men ikke slik som de korrupte. Jeg vil hjelpe de som trenger det, de fattige. For jeg vet det trengs. Og jeg vil ha en familie. Jeg tror jeg blir en god far, for jeg vet allerede nå hvordan en familie skal fungere. Jeg er jo allerede både mor og far for søskenene mine.”

Denne turen gav et realistisk innblikk i livet til en travel og hardt arbeidene skopusser. Og det gir inntrykk på en ungdom fra Norge. I dag var det gatearbeid igjen, og jeg ønsket ikke å se min venn med blå fleecegenser der i dag. Heldigvis kom han ikke. Det kan tyde på at helgens lønninger var nok til skoleuniformer til både seg og sine tre søsken, og at de har komt seg av gårde på skolen – studier for en bedre fremtid.

Les mer: Ingvild i Bolivia

Kallenavn

2010-01-15T09:40:00.005+01:00

Vi overlevde, og jeg ble heldigvis kvitt det nye kallenavnet. Dagen som gutta i Cabaña A på Alalay Aldeas hadde ventet på i et helt år hadde kommet - dagen de skulle ut å reise. Ut på tur, aldri sur.

For de av dere som kjenner Askjer-slekta, og vet at jeg ligner på min mor, skjønner at jeg ikke hadde noen problemer med å stå opp kl. 3. tirsdag morgen. Jeg jobber jo med de eldste guttene på Alalay, og mange av dem kjeder seg veldig. De fleste av dem har vært der i mange år, og de lengter etter å ha et normalt tenåringsliv. For gi dem et lite avbrekk fra barnehjemslivet, dro vi ut på jungeltur med alle gutta. Denne turen viste seg å by på mange opplevelser..

Etter en seks-timers lang kjøretur og litt papaya var vi klare for den beryktede gåturen. Vi hadde hørt den var lang, men vi hadde ikke forventet det som ventet oss. Vi delte oss i to grupper, avhengig av hvor fort man ville gå. De eldste gutta ble med meg i den første gruppa, som begynte å gå i ni-tiden. Timene gikk, og sulten og tørsten ble sterkere og sterkere. Vi trøstet oss med luft-brød, luft-gitar og iskald luft-cola.

Etter ca. 4 timers gange begynte jungelen virkelig å tette seg til. Alt av modne frukter begynte å dukke opp; kaffebønner, bananaer, appelsiner, lime, mandariner og avokado fra trærne klasket oss i ansiktet, men vi var allerede mette på luftbrød.
Den 5. timen møtte vi en gammel dame på veien. Hun kom mot meg, stoppet og sa:

"Unnskyld, er de señorita Martha?"

Alle guttene stoppet opp og så rart på hverandre. Jeg vet mine lyse lokker, bollekinn og søte smil kanskje kan lure en lubben cholita, men jeg har aldri sett mer mandig ut enn akkurat da. Ubarbert, trøtt i trynet og sliten etter å ha gått i fem timer klarte jeg ikke å holde meg:
"Desverre Señor, de tar nok feil." sa jeg og fortsatte videre.

Vi fikk vite at det var ennå en mil igjen, guttene var slitne, men de kunne more seg over at en dame faktisk trodde jeg var en ung frøken. Jeg hadde fått meg en nytt kallenavn..
Vi kom fram til huset dypt inne i jungelen til slutt, men var for slitne til å gjøre noe som helst etter den lage turen. Vi lå på madrasser, drakk te, lo av Señorita John og gledet oss til morgendagen.
Etter en glodvarm natt, 100 myggstikk og en god frokost var vi klare for en ny dag. Vi gikk nedover fjellsiden, og kom ned til elven. Det var en stor elv, men vi holdt oss i kanten.
Kort tid etter at dette bildet ble tatt, begynte guttene å ha konkurranser. Dere vet hvordan gutter er; hvem kan holde pusten lengst under vann? Hvem kan stå på hendene lengst? Hvem tør å gå lengst ut mot den sterke strømmen?

Det var her det gikk galt. En av guttene gikk lenger ut i elven, gled på en stein og ble tatt av den helt vanvittige strømmen. Jeg har aldri sett et par øyne med mere frykt i enn da han ble dratt nedover, og jeg tviler på at jeg så noe modigere ut da jeg hoppet etter han inn i strømmen. Gutten kunne ikke svømme, og jeg kjente panikken idét han tok tak i meg inne i strømmen. Jeg svømte for all kraft mot strømmen, med en skrekkslagen gutt tviholdene rundt halsen min. Vi klarte oss akkurat.

Vi overlevde, og jeg ble heldigvis kvitt det nye kallenavnet.

Les mer: Joffe i Bolivia

Om Alalay

2010-01-11T09:54:00.007+01:00

Alle barna Alalay jobber med kommer fra ekstremt vanskelige forhold, enten fra en familie i oppløsning eller rett fra gata. Alle barna har opplevd utrolig mye vanskelig, og mange sliter med å tilpasse seg i Alalay-systemet. Av den grunn jobber Alalay i frie forskjellige faser, som barna sakte men sikkert jobber seg opp gjennom.
1. Oppsøkende arbeid blant vanskeligstilte barn
2. Mottakssenter
3. Landsbyen - modningsprosessen
4. Tilbake til byen, utdanning.

Denne uken hadde vi vaskedag på barnehjemmet - alle rom skulle skrubbes fra gulv til tak. Spesielt nøye skulle det ene rommet skrubbes, der de fire eldste guttene på barnahjemmet bor. Om under to uker flytter de de nemlig fra barnahjemmet, til et guttehjem Alalay driver oppe i sentrum av byen for å begynne på den 4. fasen, og alt skulle være rent og pent til nye gutter flytter inn.

Det var skikkelig god stemning på gutterommet, mens vi skrubbet vegger og tak som vi aldri før hadde gjort. Hendene ble mer og mer ruglete av de fuktige klutene, og lattermuskelene ble utslitt mens en av guttene holdt konsert for oss andre i et alt for høyt toneleie.

Plutselig en av guttene:
"John, har du sett hvordan han sover med øynene åpne?"

Han snakket om gutten som hadde konsert, en av guttene som har vært der kortest tid. Han er den gutten som har vært lengst på gaten, og var en hardbarka gategutt før han kom til Alalay.

"Det er fordi han har sett så mye fælt.." Fortsatte han før jeg rakk å svare.

Konserten endte brått, og sangeren så på meg og sa:

"..så mye at jeg ikke kan lukke øynene."

Alle guttene lo da han sa det, og vi fortsatte å skrubbe med de ruglete fingrene våre som før - men jeg så han ikke lukke øynene den kvelden..

Les mer: John Fredrik i Bolivia

Jul i Peru

2010-01-06T09:23:00.005+01:00

Siril har feiret jul i Peru. En jul uten det tradisjonelle, en jul med venner, en jul med noe uvant med samtidig vant, en jul med bra fokus."

Plutselig var julaften her… Jeg hadde forventet på forhånd at jeg kom til å savne alt jeg forbinder med jul hjemme; julesokk på peisen, pinnekjøtt, kaldt vær, pepperkaker, dansing i kirka, gaveåpning, julelys og familietid. Det gjorde jeg for så vidt også, men ikke på langt nær så mye som jeg hadde trodd. I og med at jeg har vært her så lenge, så føltes det ganske naturlig å feire jul med ”fremmede”, spise paneton, drikke varm sjokolade og se på fyrverkeri ved midnatt. Likevel satt jeg stor pris på å få en liten del av julestemningen hjemme i Lillesand gjennom Skype, og ble rørt til tårer da min fantastiske familie sang ”Deilig er jorden” for meg..
eg ble minnet på at julen ikke handler om tradisjoner og en spesiell stemning, men om fellesskap, å dele og at Jesus kom til oss som et fattig barn i en stall. To av mine venner her er opprinnelig fra jungelen, men studerer i Lima. Denne julen kunne de ikke reise hjem på grunn av jobb og studier, og hadde ingen andre planer enn å la høytiden passere fra den lille leiligheten sin. Det syntes vi var for galt, og inviterte dem til oss. Sent på ettermiddagen traff vi to andre nabogutter som heller ikke kunne reise hjem til familiene sine, og vi inviterte like godt dem også. Leiligheten jeg bor i er veldig liten, og vi hadde ikke beregnet mat til så mange, men vi fant fram det som var av stoler og bord, og fordelte middagen så det ble nok til alle. Det ble en riktig så hyggelig kveld, uformelt og koselig med gitarspill og dansing på stuegulvet. Noe pakkehysteri var det ikke, det viktigste var at vi var sammen. Så selv om familiene våre var langt borte denne kvelden, så følte vi oss ikke alene….

Les mer: Siril i Peru

Juleinnspurt

2009-12-03T10:45:00.006+01:00

Denne lørdagen hadde vi vår siste innspurt før juleslaskingen før juleferien begynner! På en av skolene i nærheten arrangerte vi kombinert miljø- og helsekampanje med skuespill, dukketeater, gratis potteplanter, gratis tannlege og øyelege. Det krydde av barn på alle kanter, glade og fornøyde med alt som ble arrangert.

Jeg var en del sammen med noen av barna som jeg kjente fra før, og de var som alltid meget begeistret for kameraet mitt, som takk og lov er støt-, støv- og vannsikkert! Hehe! Det var kjempefint å bare kunne være med de og snakke med de, og jeg er virkelig blitt ordentlig glad i dem. Akkurat da forsvant alt jeg hadde av hjemlengsel, og jeg begynte å grue meg til jeg må dra fra alt dette; barna her i Huaycan, kollegaene mine, vertsfamilien min, kirken i Sta. Anita... Det var i bunn og grunn en god følelse, jeg følte jeg nyttet for noe her borte. Selv om ikke spansken helt sitter enda, og selv om jeg egentlig mest vaser rundt og ikke vet helt hva som skjer, jeg føler meg hjemme her :).

Videre utover lørdagen fremførte Grupo de Rescate, ungdomsgruppen til Agape, et dukketeater og et skuespill som handlet litt om medmenneskelighet og litt om miljøet. Her er to av dem ivrig i gang med øvingen. Dukkene har de laget selv med hjelp fra Agapes egen dukketeater-ekspert, Rodolfo.

Et av dagens høydepunkt for barna var tegnekonkurransen. Temaet for tegningene skulle være miljø, og tegningene ble nøye vurdert av tre dommere (Siril, Rodolfo og en jeg ikke kjenner), og de tre beste vant en ryggsekk full av ting! Storstas!

Da vi kom hjem fortsatte koselighetene med at juletreet og julekrybben var kommet opp i stuen :D Hurra! Julen kommer!

Og som om ikke det var nok hadde jeg fått pakke i posten! Dere som ikke har prøvd det, dere aner ikke hvor gøy det er å få pakke i posten fra langt vekke, det er supert! Ekstra gøy når det er "The Julekalender" på DVD fra min søte personlige julenisse-bobbo <3 God første desember til alle, håper dere får noe fint i kalenderen dere også!

Les mer: Katrine i Peru

Livet på Alalay

2009-11-16T10:01:00.006+01:00

Ingvild er i god gang med arbeidet på Alalay i bolivia. Her forteller hun om hvordan dagene går på arbeidet.

De første tre ukene har jeg vært i cabaña C med de største jentene. Nå har voluntøren hos de minste guttene reist, og derfor begynner jeg der til uka. Var innom hos dem en kveld, ble møtt med en gjeng på ni livlige gutter mellom fem og ti år dansende til Michael Jackson på stuegulvet – herlig.t.

Altså, husene ungene bor i kalles cabaña, og disse er det fem av utenom voluntørcabañaen:

Cabaña A: eldste guttene

Cabaña B: mellomste guttene

Cabaña C: eldste jentene

Cabaña D mujeres: yngste jentene

Cabaña D varones: yngste guttene

Området er som en liten landsby med hus, kontor, tannlege, psykolog, vaskeri, bibliotek, lekeplass, fotballbane, klasserom for ettermiddagskole, musikkrom, bakeri, tekstileri, kjøkken og visstnok noen griser i utkanten. Kommer nok noen bilder av det forskjellige etter hvert.

Hver morgen våkner jeg klokken fem, en time før alarmen, enten av hanen jeg mer enn gjerne skulle solgt for en billig penge, eller musikk fra cabañaen til de eldste guttene. Dagen begynner nemlig vanligvis allerede klokken fem for ungene, da skal de stå opp, stelle seg, gjøre faste oppgaver, ha morgensamling og lage klar frokosten som er klokken syv. Til frokost spiser vi to luftige hveteboller med en kopp SØT te til. Kvart på åtte er alle ungene av gårde til skolen, og freden senker seg igjen. Voluntørene har nå fri et par timer, og dette er egentlig den eneste pausen vi har i løpet av dagen. Før ungene kommer hjem igjen fra skolen har vi forskjellige oppgaver. Jeg skal hjelpe til på kontoret tirsdag og torsdag, og på bakeriet onsdag og egentlig også fredag. Fredager har det foreløpig ikke blitt noe av på grunn av det ukentlige møtet. De fem cabañaene har nemlig hver sin “educador” som jobber en uke på og av. Fredager er det derfor tid for rapportmøte som sist gang varte i herlige tre og en halv time…!

Ungene kommer hjem mellom ett og to, og da er det tid for almuerzo – hovedmåltidet. Først suppe, alltid en form for grønnsakssuppe. Er man heldig får vi dele en kyllingfot til, og klørne blir delt rettferdig ut. Etterpå en tallerken med middag av noe slag. Sist uke smakte jeg “pansa,” som en magesekk, og smakte like godt som det høres ut..!

Etter middag er det tid for lekser og for noen av ungene øving med orkesteret. Alalay har ettermiddagsskole/leksehjelp for de eldste på Aldeas og også for unger fra landsbyen. De minste ungene blir igjen i cabañaen, og jeg pleier å hjelpe de så godt jeg kan med leksene. Men merker det er lenge siden jeg har drevet med selv enkel matteutregning på papir…!

Rundt klokken seks er det temåltid, to luftige hveteboller igjen med enten SØT te eller SØT melk til. Så blir det gjort litt mer lekser, spilt litt fotball, skrelt poteter, sett på tv og slappet av før cena, varmt kveldsmåltid før de legger seg. Så, slik går som regel dagene på Aldeas.

Les mer: Alalay - "Jeg fryser"

Sukker og ris

2009-11-09T11:52:00.005+01:00

Kathrine er i Peru, og jobber prosjektet Agape i Lima. Der er hun og Siril i full gang med arbeidet, og for tiden forbereder de en Anti-vold festival.

Det er torsdag, vi har studiedag … eller fridag. Alt etter hvem som dømmer. Selv føler jeg at hvert øyeblikk her er et studie. Av hver busstur, hver handletur, hver ”felt-utflukt” på jobb og hver samtale lærer jeg noe om verden. Noen ganger forbauser det meg hvor like peruanere og nordmenn kan være, der de sitter tause og alvorlige på bussen, og sjelden ytrer et smil til en ukjent. Andre ganger blir jeg slått i bakken av forskjellene mellom oss..

Et eksempel: For tiden holder vi på Ágape på med å arrangere en ikke-voldskampanje. I anledning denne kampanjen avholder vi på lørdag et løp, et løp hvor barn kan delta to og to sammen med en voksen fra familien sin. Denne uken har vi vært rundt på skoler og motivert barna til å melde seg på. Jeg husker hvordan jeg opplevde det da Victor stod foran 30 nysgjerrige 9-åringer og presenterte premiene.

- Førstepremien er en sykkel!

Noen av barna gispet og smilte ivrig.

- Andrepremien er en komfyr!

Barna avholdt seg heller rolig.

- Tredjepremien er 25 kg sukker og 25 kg ris!

ALLE barna gispet, noen reiste seg, noen slikket seg rundt munnen. Dette var definitivt den premien som fristet mest!

Tenk på det, hva ville norske barn syns om disse premiene? Hvilken ville de likt best? Hvor ofte opplever norske barn mangel på sukker og ris?

Les mer: Katrine i Peru

Har du foreldre?

2009-11-03T14:24:00.011+01:00

John Fredrik er i Bolivia, og jobber på et senter for unger som har fått hjelp til å komme seg vekk fra gata i La Paz

Hva heter du? Har du foreldre? Er de levende eller døde? Har du bodd med dem hele livet?

15 nysgjerrige gutter møtte meg med store øyne, og dette var det første de lurte på når jeg trappet opp på Cabaña A på Alalay Aldeas for første gang. Aldeas betyr ”liten landsby”, og det beskriver min arbeidsplass veldig godt – en liten landsby utenfor byen, der barna er delt inn i aldersgrupper i forskjellige Cabañaer, hytter. .

Jeg skal innrømme at jeg ble litt nervøs når jeg fikk beskjeden om at jeg skulle jobbe med de eldste gutta på Aldeasen, men det viste seg fort at jeg ikke hadde noe å frykte. Etter tre dager på jobb er jeg blitt god kamerat med alle 15, som er mellom 11 og 14 år. Noen er tøffe, noen er sjenerte. Noen er små, noen er store. Noen er åpne, noen er lukket. Noen smiler, noen gråter. Noen er De er veldig forskjellige alle sammen, men det finnes et fellestrekk:

Alle disse gutta har bodd på gata, alene og uten kjærlighet. Alle er merket på en eller annen måte – noen har store arr på kroppen, noen mangler fingre, mens andre er sterkt preget på innsiden. Det er utrolig tøft å tenke på at denne gjengen med herlige gutter tidligere har vandret, stjålet, sovet, frøst, grått, sloss, sniffet, flyktet, sultet, og blitt missbrukt i de utrygge gatene i La Paz. Jeg kan ikke komme på en verre livssituasjon enn et lite barn helt alene på gaten, fullstendig hjelpesløs mot alle farer som truer døgnet rundt.

Det er derfor helt utrolig å få være med å jobbe i Alalay, være med å erstatte alt av omsorg, oppmerksomhet, kjærlighet, hjelp og støtte som disse gutta har gått glipp av i løpet av sine år på gata..

Les mer: Et år av en annen verden

På jobb i storbyen

2009-04-17T12:00:00.002+02:00

(Illustrasjonsfoto)

Marius forteller en historie fra arbeidet i Santa Cruz, Bolivia:

Vegen smalnar inn der den snurrar seg rundt den litle plazaen. Det er perfekt, perfekt for å lære å jobbe på gata. Det er er eit trygt strøk der det ikkje er så mykje konkuranse frå andre gutar som er flinkare til å sjonglere. Han er rundt ti år gammal og bur i ei av dei fattigaste sonane i byen. Heile dagen jobbar han her for å tene pengar, for å hjelpe bestemor.

Arbeidsdagen varar 12 timar. Eg set meg ned ved sida av den tynne guten. Han er ikkje så interessert i meg, han svarar ikkje på alt eg spør om og når han svarar er det med korte og konsise setningar. Han har ikkje tillitt til meg enda. sjølvsagt ikkje. Han er i fare, mne han veit det ikkje sjøv. Denne guten skulle vore på skulen, han skulle ha leika med klinkekuler og skote på nabohunden med sprettert. I steden er han her og sjonglerar med mandariner, kvar dag.

Eg byrjer sakte å byggje eit tillitsforhold med guten, eg kjem og ser til han, helsar på han og snakkar litt med han kvar dag den veka. Innerst inne kjenner eg at eg ikkje burde gjere dette, eg skal reise om mindre enn ein månad. Kanskje er det verdt det likevel.

Gatebarna byrjar slik. Dei må jobbe på gata for å bidra til familien. På gata vert dei kjent med barn og vaksne som lever der fast. Kanskje fristar det å leve slik, fri fra familien. Kanskje blir han slått av far sin, kanskje får han ikkje mat heime. Kanskje føler han at han jobbar heile dagen for familien, men familien bryr seg eigentlig ikkje om han i heile tatt. Ein dag kan det vere at far slår han fordi han misstenkjer han for å stikkje til seg pengar frå det han tener. Guten dreg ut på gata, han oppsøkjer dei gatebarna han kjenner, kanskje tek han med seg ein ven som er i same situasjon. Det er så lett, og det skjer så ofte.

Eg kjem ein ganske sein kveld. Guten er der framleis. I dag er han ikkje sky og uinteressert. I dag lyser ansiktet hans opp når ha ser meg.
-Hermano! Eg vil du skal treffe ein ven av meg, han er også kommen hit for å arbeide
Eg helsar på venen og smiler, men biter i meg eit trist sukk. Om han berre hadde visst. Eg avsluttar samtalen med dei slik:
-Du må passe godt på deg sjølv! du må ikkje bli her for å sove

Han nikkar og smiler, men eg veit at han framleis ikkje forstår, og at han ramleis er i fare.

Les mer: Reisebrev frå Marius

It's up to you

2009-04-16T12:00:00.001+02:00

(Illustration photo)

Svenn shares a story from his work in Bolivia:

I was walking down the street talking to my friends. It was late and we were on our way back home. When I walk in the street my eyes are now automatically looking for street children, and as we were walking I suddenly saw a kid laying on a bench. I looked at him closely and I thought to myself; Do I know this kid? I continued walking since I was thinking about other things than work, but I couldn’t stop thinking about who is this kid. Marius and I decided to leave our friends for a second and go back in order to talk with this kid. Just to find out who he was.

We sat us down on the bench, quiet without saying anything. I looked at the boy, but he wouldn’t look back at me. He was about 11 years old. I could tell that I had seen this boy before, but I couldn’t remember where. I then asked,

- Hey, boy, do you know Alalay?
The kid looked at me with a firm smile on his face without saying anything at all. He was dirty after working the whole day as a shoe shiner, and he was about to go to sleep. I could tell that I really knew this boy. Without a doubt. After a few moments of silence the kid looked at me saying,
- Yes, I know Alalay, and I know you as well.

I continued,
- How long have you been in the street?.
- About a week, he told me.
- And why did you leave Alalay?
- Because I want to earn some money...
- Money? I repeated.

He just looked at me, smiling. I continued asking him about what he thought about returning to Alalay. He said:
- Returning? Well...I don’t know.
- You don’t know? I said.
- No, I don’t know. It’s just that I like to earn some money. I don’t like being in the street, but returning...well...I don’t know.

I then used about five minutes explaining him what his options are. How his future can be, but that it is all up to him. I finished telling him that we can go right now, and that he could sleep in a warm bed already this night.
- What do you think? I said.
- I don’t know, he answered. Really, I don’t know.

Read more: Thoughts from Bolivia

Små ting - store forskjeller

2009-04-15T16:08:00.001+02:00

Arkivfoto: Thea en Peru!

Thea skriver litt om hva hun har lært av tiden i Peru og om hva hun bedriver tiden med på senteret for tenåringsmødre i Lima:

I løpet av de 5 månedene jeg og Kristine, min ”voluntør- kollega”, har vært peruvianere, har vi kjent på stolthetsfølelsen det gir å lære å ta bussen alene, vært skeptiske til å spise marsvin og ”Ceviche”(rå fisk marinert i sitron), og lært at hvis du kommer en halvtime for sent til en avtale, er du fremdeles for tidlig ute! Disse opplevelsene er en viktig del av det å oppleve en annen kultur, men heldigvis får oppholdet mitt en mye større og mer spennende dimensjon gjennom det jeg faktisk er her for å gjøre.

Som student på linja ”Act Now” får jeg god innsikt i hva det vil si å drive bistands- og utviklingsarbeid, både i teori og praksis. Litt teori har jeg lært på Hald sammen med studenter fra 14 ulike land, praksisen får jeg i løpet av et 7 måneder langt praksisopphold i Lima. Her jobber jeg på et senter for tenåringsmødre i et av de fattigste distriktene i byen, Villa Maria del Triunfo. Jentene som bor her er mellom 13 og 18 år gamle, og får være på senteret med barna sine til man finner foreldrene eller slektinger de kan bo hos, eller til de blir myndige og dermed er utenfor barnevernets system.

De fleste av jentene hos oss har kommet til Lima rundt 13-års alderen for å jobbe som hushjelper hos en fremmed familie. Dette er en vanlig måte å være med å bidra i familien eller finansiere skolegang på, men dessverre så kan det å bo uten familien sin få store konsekvenser for mange ungjenter. Tenåringsgraviditeter er et utbredt problem i Sør- Amerika, og årsakene til graviditetene er mange. Det blir litt feil å si ”heldigvis”, men de fleste av jentene som bor på senteret nå har bodd sammen med kjæresten sin, og blitt gravide på grunn av manglende prevensjonsopplæring.

Dessverre har vi også mer alvorlige tilfeller, hvor graviditeten er resultat av voldtekt eller misbruk, og faren til barnet enten er en ukjent mann, en onkel eller pappa til jenta. Uansett årsak er det vanskelig å bli mor i så tidlig alder. Gjennom å bo på senteret får jentene prøvd seg på denne oppgaven i trygge omgivelser før de skal tilbake til ”det virkelige livet”.

Les mer: Thea en Peru!

Stories of violence

2009-04-09T12:00:00.000+02:00

Janne puts down some thoughts about violence against women in Peru:

Before hitting us, try talking to us! That was the message the group of adolescents we work with wanted to communicate to their parents and to their community in general during an art exhibition they put on a few weeks ago. Using only recycled materials, they constructed an interactive exhibition based on the three main themes of the group: environmental protection, sexual and reproductive health, and violence prevention.

I was especially struck by the work they did related to violence, which is a social problem deeply entrenched in the culture. Here, most everyone see violence as a completely natural response to anger, “bad” behavior, sadness, and a host of other feelings and behaviors. Moreover, the Latin-America machismo culture prescribes a strict gender-role, purporting that “real men” are physically strong, don’t cry, exercise their power over others through domination and control, and don’t show emotions. This gender-role (combined with the submissive gender role of women) creates a climate in which violence (and especially violence towards women) is accepted as a natural.

Sometimes I scare myself when I realize how desensitized even I have become to the violence during my time here. The kids I work with have shown me bruises where their parents have beaten them, teenagers have told me stories about their alcoholic dads that abuse them and their mothers, and even those I somehow thought lived in families free of violence turn out to have bruises (either emotional or physical). I wish I could say that I was equally outraged each time I heard one of these stories. But the truth is that, though each story stings, there are too many to fully let the impact of each story sink in over you. And, honestly, what disturbs me most of all is the thought of all the stories that are not being told… The silently suffering, day in and day out, year in and year out.

Let’s not forget that these stories exist close to home too. In America, 1 in 4 women will experience violence in their lifetimes. In Norway too, supposedly one of the countries in the world with the greatest gender equality, women still bear the larger burden of violence in the home. And again, there are undoubtedly countless stories that are not being told here either…

If you are interested in learning more, click on the following links:
Amnesty International's campaign Stop Violence Against Women
UNIFEM - Violence Against Women

From Janne in Perú

Far til førti

2009-04-07T12:05:00.001+02:00

Farsdag er ikke en god dag for alle barn. Mange av barna på Alalay i La Paz har ingen far, men en norsk voluntør kan fungere godt som stand-in:

På torsdag var det boliviansk farsdag. Noe som er litt av en fest. Alle fedre blir invitert til skolen, og rektor holder tale om hvor viktig far er i alle familier. Det er ikke veldig stas for de som ikke har noen far. Noe som gjaldt førti Alalay – barn på den ene skolen. Jeg blei spurt om å være pappa.

Flere hundre barn stilte opp på skoleplassen, og foran dem stod stoler til alle fedrene, skikkelige hedersplasser. Det var ikke vanskelig å oppdage en platinablond hottentott i rekken med arbeidskarer fra den bolivianske bygda.

Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 15
Solbrent babyansikt - fregner - langt, kritthvitt hår - hettegenser *1
Mørkebrunt, rynkete fjes – svart, kort hår - rutete skjorte - vest * 25

Da diverse samfunnstopper kom for å gratulere og hive ris over oss, så de rart på den lyse hottentotten. Jeg smilte og sa jeg var førtibarnsfar i relativt ung alder.

Fra paa ville vegar

Living happily ever after

2009-04-06T12:05:00.001+02:00

Sometimes, even though you try your best to help, people do not always live happily ever after. Svenn tells about some of his challenges working with street children in Bolivia:

I was sitting on the grass with my first-aid kit in my right hand. It was deadly hot as usual, so the shadow from the gigantic building behind me was more than appreciated. I was working, and as you might know my work contains of two parts. Walking and talking. And now I was telling a 13 year old boy what he could do if he left the street. How his future could be like. How happy his life can and will be if he choose to leave. All he have to do is to say - Yes, I’ll try my best to change myself. I was telling him about the homes he could go to. All the things he could learn. I tried my best to help him think. Help him understand and to take the right decision.

The thing is that he had decided earlier that day to leave the street together with a friend. When they were about to leave he had changed his mind. Both his friend and I really wanted him to go, but he said no again and again. That was when I started to talk with him.... 

When I finished talking he looked at me. Staring into my eyes. Then slowly looking down starting to draw a long line in the sand. We were sitting like that for a few moments. Waiting. But the message he was sending was obvious . I said to myself:
-He’s not going to say yes. In fact, he’s not going to say anything at all. I told him what I say too many times a day.
- You think about it, and if you need anything at all. You let me know, okay? He left the scene going back to his home. His home underground.

I want to tell you one thing with this story. And that is that the reality of working with street children is harsh and difficult. I’ve told you earlier about both how street children become street children and how it is to be a street child. What I want you to know with this post is to tell you my own reality with the street children. From the point of view I see them every day.

I can tell you that “And he lived happily ever after” is a rare thing in this work. The kids doesn’t come running saying that they want to leave the street, nor is it possible to take all of them to an orphanage or something similar. The street is not what it looks like. In fact It’s a harsh and unfair underworld. It’s a world full of drugs and abuse. It’s a world the kids get addicted to. That’s the reality. It’s not a movie. It’s real. Fully real.

And my work is to get the kids to choose to leave this world. How is it possible? I have found that a big part of the answer is faithfulness and trust. First, you have to be there. Be there to show them that you win if you choose to leave. Be there to be a positive person in the middle of their reality. A person who understands. Understands their reality. Their world. Second, you have to get them to trust you. This you do both by fulfilling the faithfulness part, and show them that you want only good things for them. You play with them, laugh with them and talk with them. You give your person to them. You give all you have and you don’t let them down. Never.

I turned my face against the other boy. The friend of the boy who just had went back underground. The boy next to me, who had been washing windshields for months, was now ready to leave the street. He was ready to change. To live a better life. He started walking with me against the bus with hope and dreams in his eyes. Meeting his new future. This is what makes this work worth the effort. You do not make things. You make futures and lives.

Read more: Thoughts from Bolivia

Min verste kveld og beste morgen

2009-04-06T12:00:00.002+02:00

Vegard forteller fra Alalay i La Paz, Bolivia:

Hver dag møter et par smilende øyne oss på Alalay. De tilhører en godgutt som alltid slår følge dit vi skal. På søndag var de smilende øynene borte etter å ha vært der i over to år. Porten til Alalay er åpen, og hvis noen vil dra er det ikke noe som hindrer dem.

Onsdag ble gutten funnet på gata. Han var en annen: Skitten og kald. Skoene hadde han solgt, slik at han bare gikk i sokkene. Han hadde bodd tre netter ute, sovet totalt 2 timer og sniffet lim.

Sammen med sosialarbeideren dro han tilbake til Alalay. Men rett utenfor porten løp han av gårde nok en gang.

Guro og jeg dro for å lete sammen med de to brødrene til gutten. Vi ville ikke fange ham, men så gjerne snakke med han før han bestemte seg for å leve resten av livet på gata. Vi satte oss i en minibuss, og etter fem minutter så vi han i et vegkryss.

De smilende øynene var forvandlet til to livredde øyne. Et sekund stod alt stille. Før gutten kastet seg rundt og spurtet av gårde.

Vi fulgte etter, spurtende, i mer enn et kvarter. Men plutselig var han borte.

Vi lette lenge, spesielt mye i krattet som var langs vegen. Jeg oppdaget noe som beveget seg noen meter unna. Gutten så meg og hoppet ut av krattet før han sprang alt han var god for. Jeg etter.

Han tok av oppover en bratt sideveg. Jeg kom litt og litt nærmere. Da jeg var en meter bak var han så sliten at han slang seg ned på bakken. Jeg satt meg ved siden av. Vi var begge tungpustet.

Etter hvert kom Guro også. Vi hørte på alt hva han hadde å si. Han ville dra fordi det var kjedelig på Alalay. Han ville ha muligheten til å være alene. Ha friheten på gata og være med vennene der i stedet.

Vi fortalte hvor glad vi var i han. Hvor viktig han var for brødrene sine og for hele Alalay-familien. Uerstattelig! Og hvor mange talenter og muligheter han hadde.

Etter å ha snakket med han en time spurte vi om vi skulle gå tilbake til Alalay. Vi ruslet sammen hjemover. Det var blitt mørkt.

Morgenen etter var lillebroren rød i øynene og utrolig redd for at broren hadde dratt i løpet av natta. Jeg fulgte han til huset der storebror bodde, og vi tittet inn på soverommet. Der sov han under en stor dyne. Plutselig holdt han begge armene opp fra dynen og så på lillebroren med sine gamle, smilende øyne. Guttungen tuslet forsiktig bort til senga og forsvant inn i storebrors armer.

Fra paa ville vegar

Carnival in Iquitos

2009-04-05T16:15:00.001+02:00

Janne blogs about Carnival celebrations in Iquitos:

The originally Brazilian festival of carnaval has taken in a life of its own here in Iquitos. After about a month of water balloon fights in the streets on Saturday and Sunday afternoons, the time finally came for the big celebration two weeks ago.

On Saturday, lots and lots of neighbors got together to dance, throw water at each other, and put up their humisha (a palm tree that they decorate with food, balloons, and gifts, and then place in the middle of the street). The day after, Sunday, is the biggest celebration. It basically consists of dancing, getting dirty (covering each other in mud, paint, and natural tints), and getting clean again (with water balloons and buckets of water being thrown over you ever other minute or so). It is definitely one of the best parties I have been to in my life -- children and adults all playing together, everyone dancing, and everybody (and especially adults) getting to act like children.

A radio station was hosting a party in the street, and that is where we spent most of the day Sunday. Incredibly liberating and fun having mud/water-fights with strangers, while dancing and enjoying the live music.

Read more: Janne in Perú

Stoler du på meg?

2009-02-28T12:00:00.000+01:00

Kristin har vært med på styltekurs:

vi har ikke de beste forholdene for å øve på sancos, men vi har de beste instruktørene... man finner ikke bedre instruktør enn en ivrig kar som nettopp har lært det selv.

Se bilder: Kristin i Peru

Life on the streets

2009-02-24T11:07:00.001+01:00

In an earlier post, Svenn told us about how a child might end up living on the street. Now, he shares more about how life on the streets is actually like:

The life of the street child is hard. And then I mean really hard, but still most of the children living in the street prefer to stay there. They prefer to have the freedom it contains. The feeling of being able to choose what to do by themselves without anyone telling them what to do. For them it is a life without authorities and abusive parents.

I have so far met three children living in the street who have told me that they used to live in Alalay, but they left the project in favor of the street. In the street they have what they need to escape from a life which is brutal and unfair. I am not saying that the street is not brutal, but rather that there, they have the drugs to forget all the brutality.

[...]

I want you to think that you now have lived a few months in the street. You were sometimes at home “visiting” in the beginning, but this stopped quit quickly. You were now living constantly in the street. The only family you in reality have is the other street children and you have found yourself a street family.

A street family is basically a group of street children living together. In these groups you can almost always find some older street children. Maybe 20-25 years old, and among these there is sometimes a girl who act as the mother of the family. The older boys are the leaders and protectors of the family. All these older boys and girls are street children who never left the street when they were young. They are basically examples for the younger street children, but extremely bad examples. Here you can find the distribution of drugs and glue. The family is also a source of knowledge about robbing, begging and different types of work.

You wake up around midday. You feel an extreme pain in your body. Almost unbearable. The pain you are feeling is the result of yesterdays robbing who went really bad. You got caught by the police and they were hitting you for a long time all over your body. Yesterday you didn’t feel anything because you were drugged, but now you could feel everything. Quickly you find your little cup of glue and start sniffing. This ease the pain and lets the thoughts fly away from this world ones again.

You look around you. You are in your home. A little tunnel under the road. This is a part of the bigger channels which got the function of leading all the rainwater out of the city and into the river. Here you can stay hidden without any police bothering you. This is your bedroom and “drug room”, and it is called “abajo” which means down under.

Les mer: Thoughts from Bolivia

What makes you keep going

2009-02-02T13:53:00.016+01:00

Svenn shares another story from Alalay:

I felt everything had gone wrong. The whole day had just been a lot of shouting and negative response. I was so tired of it all, but still I was there with my kids. In a way pretending that I felt everything was right. First of all I was alone with my kids. Thirteen of them. Being in charge alone with so many kids is a lot of work in itself. What made all very difficult was that the water went. It was more or less gone the entire weekend. This makes cleaning here in Alalay almost impossible. Without water no clean clothes, rooms, plates, cups...basically everything. And worst of all - No water to drink. I guess you can imagine how it is when every single one of the kids is complaining about all this when it is nothing to do about it. This makes you tired, frustrated and sometimes angry. But a part of this work is to keep all this inside and keep going.

I was sitting playing with my kids. Just to get all our problems out of our mines. After a few fights and some competitions one of the kids said something I’ll never forget. Hermano Esteban do you know what? I answered; no, what is it? You know, you are like our second dad...you are...really...you know...our dad. I didn’t no what to say. I had no words. Isn’t that so, he said to the other kids. All the other kids nodded indicating that they agreed. Then one of the kids came over and gave me a big hug and said. You are really nice, daddy...

From Thoughts from Bolivia

Pirahnas in the pool

2009-01-28T12:00:00.001+01:00

Janne shares a story from her work in Iquitos:

Yesterday, after the morning-program finished at La Restinga, some of the kids asked me to come with them and play on the boulevard (the street along the river, where the people congregate to wander at night). The summer vacation program has now officially started, and there are lots of new kids, so I had such a fantastic time getting to know and running around with this group of five heartbreakesrs. As the day got hotter, we went over to the big fountain with a small pool around it, and the kids screamed of joy as they threw off their shirts and jumped in. (I don't think it's normally allowed to play in the water, but the kids said that because there's a gringa (white woman) with them, the police wouldn't say anything. They were right. Sad, but true.)

Anyway, midway through a role game of tourists and sharks, one of the boys stopped in his tracks, and, a little paler than before, he turned to me and said: "Oh no.... Here comes the piranhas." I turned and looked, and recognized them immediately. Piranhas is the common way of referring to the rougher streetkids that live off of shining shoes, getting money from tourists, and stealing (not all streetkids steel, but those who do, or a suspected of doing so, are often referred to by this name). The leader of the gang, let's call him Jose, has been coming to La Restinga off and on for a long time, but is still living on the streets. His life could be so entirely different if he could choose La Restinga over the streets, but for an adrenaline-seeking group of young boys, leaving your friends on the streets in favor of a life of safety and rules is not always an easy thing.. Jose, especially, is really rough around the edges, and as he and his friends jumped into the pool, the dynamics changed instantaneously. The "piranhas" shoved the other kids away, grabbed the ball they had been playing with, and started their own game.

Read more: Janne in Perú

Becoming a street child

2009-01-27T12:00:00.000+01:00

It is hard working with street children. Sometimes you feel helpless, thinking about all the children you are not able to help. Svenn shares some thoughts about his work and how children end up on the street:

Why! I can hear the word in my head over and over again. Why! It won't stop. It is there all the time. I am trying to sleep, but I can’t. My problem is that I’m thinking. Thinking about the children that is sleeping just a few minutes from my door. They are outside. I am in my bed. Here, right now, and I can’t even do a little thing about it. I’m thinking about injustice. Thinking about poverty. I am thinking about the world, and myself in all of it. I can’t find the answer. My head is just a mess. I stay awake more than two hours in my bed. Just thinking...

I’ve now worked a long time in the street, and I would like you to get a share of how it it’s like. I would first like you to know how it might be to live in the street. It is impossible to give you the entire picture, but I will try my best to give you something.

First of all I want you to imagine yourself going to another world. A world called the street. This is not the world as you know it. It is a harsh and ruff world. Almost constantly rude to you. And this you have to live with if you like it or not. You are a kid. Maybe about ten years old and you do not have a home. At least not a home you can go to without getting beaten or abused by your angry and drunk father.

It all started very slow. You first went to the street to work. You went because at home your family didn’t have any money for food and you had to earn some money for the family. After school you took your windshield cleaning kit and went to the city to earn a few cents. Then coming back home late in the night tired or more correctly exhausted . You did this for a long time. But then things started to be very bad at home, and your father started to abuse you. You didn’t longer want to stay at home. Home was now the same as being in prison.

You had started to make friends in the intersection where you worked and they had different type of drugs to help you forget all the problems at home. You knew they lived in the street, but that didn’t mind you now. You tried there drugs ones and you forgot all your problems. It was so good. You could fall to sleep dreaming about the time you were happy. An escape from the reality.

After this you started to be with the street kids instead of working in the day. This made things just worse at home. Less money meant more beating. But it was worth it. The feeling of escaping all of it with sniffing glue or taking drugs made it all worth the pain.

After a few days you stopped going home, because it was better to just be in the street. Here you had friends. Even some of the older boys had offered to protect you! All you had to do was just to bring a few things to him every day. Just a few cent or something and he would protect you against all the danger of the street. This was a really good deal and you accepted. You were now a part of a street family.

In your new family you learned how to rob. How to hide from the police. How to beg in the best way and how to speak the street language. All this made you more confident in yourself. More grown-up. Sometimes the police took you and hit you hard. A lot harder then your father used to do, but you had the glue to make you forget all the pain.

You were now a real street kid.

From Thoughts from Bolivia

Chile, dødsveien og infield-kurs i Bolivia

2009-01-23T09:52:00.000+01:00

Foto: Kristin i Peru

Det har vært Infield-kurs for Sør-Amerika-gjengen også, men først sto nyttårsferie for tur:

Som sagt før dro vi til Chile for å feire nyttår, og gjett om vi fikk en super start på det nye året. Kvelden startet med en litt dårlig middag på den eneste restauranten som var åpen på nyttårsaften. I Peru er det alltid noe som er åpent og vi hadde glemt å ta med i planleggingen at det kanskje var annerledes i Chile. Selv om vi spiste på et sted vi aldri ville gått innom på en vanlig dag så var heldigvis maten god og ingen ble syke av maten etterpå. Etter middag gikk vi hjem til hostellet vårt for å spise dessert, gèle, vin og norsk melkesjokolade. Da klokken nærmet seg midnatt gikk vi ned på stranden for å se på fyrverkeriet og menge oss med de lokale. Etter champagne og nyttårsraketter gikk vi på en konsert og danset litt. Vi laget en jenka og fikk med oss mange Chilenere på det også. Kjempe gøy!

Hostellet vi sov på var forresten utrolig koselig, hvis noen tenker på å dra til Arica er "Sunny days" stedet å bo! Verten var kjempekoselig og hjelpsom og han snakket engelsk, noe som gjorde det enda lettere med kommunikasjon. Vi fikk nydelig frokost hver dag og alle som bodde på hostellet spiste på samme langbord, nesten som en familie. I tillegg hadde vi kjøkken til disposisjon, slik at vi kunne lage mat selv.

Puno (Foto: Janne in Perú)

1. januar da vi satt å spiste frokost fant vi plutselig ut at vi ville reise til Puno. Så da heiv vi oss rundt og pakket og plutselig befant vi oss tilbake i Peru. Puno var kjempe kaldt, spesielt siden vi kom rett i fra 35 grader og strandliv. Vi måtte rett og slett kjøpe oss ulltøy, votter og lue. Byen Puno ligger rett ved Titicacasjøen og derfra reiste vi ut på sjøen for å se på sivøyene. Det er veldig interessant at man lagde øyer ute i sjøen slik. Likevel var det litt skuffende at det var så turistinfisert som det var. Alle som bodde ute på øyene gikk i tradisjonelle klær, og sang sanger på engelsk til oss. Twinkle, twinkle little star blir ikke helt det samme etter dette... Spesielt å sitte i en sivbåt og høre på to små gutter på 5 og 9 år synge sanger på engelsk, fransk og diverse andre språk for så å be om penger for det.

Infield-kurste foregikk i Coroico, utenfor La Paz, Bolivia. (Foto: Thoughts from Bolivia)

Etter Puno reiste vi videre til La Paz, Bolivia for å utforske byen litt før vi skulle på infield. La Paz er en skikkelig koselig by, men det var trist å se alle de fattige menneskene som tiggde på gaten. Vi har noen av dem i Lima også, men ikke så mange og det er litt mindre tydelig i Lima siden byen er så stor og ikke har et veldig tydelig sentrum.

Vi reiste med buss hjem, veldig gøy å se litt mer av Peru, men 26 timer i en buss der det var over 30 grader var vi ganske lei av å reise! Kjempe deilig å komme tilbake på senteret! Thea og jeg skulle ikke begynne å jobbe før noen dager etter vi kom hjem, men vi måtte ta oss en tur på senteret på besøk dagen etter vi kom hjem. Deilig å møte jentene igjen, og jeg tror de har savnet oss litt også. De ble hvertfall veldig glade da vi kom tilbake. "Thea og Kristine kommer!", "Nå er de her!" var det vi ble møtt med før alle samlet seg rundt oss for å høre om turen vår. Babyene hadde vokst og det er flyttet inn fire nye jenter på senteret. Absolutt veldig deilig å komme hjem, det blir nok ei stund til jeg reiser bort igjen... Og jeg er begynt å grue meg til å reise hjem!

Les mer: Ett år i Lima, Kristin i Peru, Reisebrev frå Marius, Thoughts from Bolivia (engelsk), paa ville vegar (1), paa ville vegar (2), Janne in Perú (engelsk), Thea en Peru

(Foto: Kristin i Peru)

Kristin, Kristine og Thea benyttet også anledningen til å sykle den beryktede «Dødsveien». Kristine forteller:

Da har jeg syklet paa verdens farligste vei, og det var kjempe morsomt! Naa er jeg i La Paz og her finnes det en vei som blir kalt for doedsveien. I 2008 var det 46 personer som doede paa denne veien, ogsaa noen turister. 46 doede mennesker er forresten et ganske lavt tall, det er aapnet en mindre farlig vei saa denne veien er ikke lengre veldig traffikert. Hittil i aar har det bare gaatt et ras, men ingen menneskeliv er gatt tapt saa langt i 2009. Kristin, Thea og jeg begynte syklinga paa over 4500 m.o.h og vi satt paa sykkelen 6 mil nedover til ca 1000 m.o.h. Turen sluttet nesten nede i jungelen og det var utrolig vakker natur hele veien. Vi saa ogsaa mange store sommerfugler og et par orner, men det som var mest morsomt var aa sykle nedeover. Tror kanskje jeg skal begynne med montain biking naar jeg kommer hjem til Norge...

Les mer: Ett år i Lima, Kristin i Peru, Thea en Peru

Lukten av jul

2009-01-12T12:00:00.000+01:00

Å feire jul langt fra familie og venner kan være en spesiell opplevelse. Marius, som har tilbrakt høytiden på Alalay i Santa Cruz, Bolivia, har følgende stemningsrapport på sin blogg:

Dei er sure, grønne og bittesmå, men lukta av dei bringer ei lita eim av julestemning. Dette er det sjølvsagt ingen andre enn meg som veit. Eg trur eigentleg ikkje det er så vanleg å ete mandariner her ved juletid. Dei er jo langt frå modna enda. Gutane har likevel invadert treet. Ikkje skjønar eg korleis dei har klart det. Mandarintreet er fult av spisse piggar, og greinene stikker ut i hist og pist og gjer det lettare umogleg å klatre i.

[...]

Julekvelden var vi alle samla i den store salen. Alle sytti. Det måtte jo rett og slett bli eit salig rabalder. Gutar og jenter skriker og hyler, sterioanlegget fyrer på med reagaeton-musikk og Fyrverkeri og kinaputtar går av i kvart eit hjørne.
Klokka 00:00 spiste vi julekyllingen vår. Gutane frå min cabaña fekk gåvene sine, den nye orange fotballen og dvd-spelaren. Desse gåvene var frå meg og frå Jonas, som jobbar med gutane når eg er i byen. Etterpå dansar vi og fyrer av kinaputtar heilt til vi stuper til køys ein eller annan gong midt på natta.

Les mer: Reisebrev frå Marius, Thoughts from Bolivia (engelsk)
Hvordan julefeiringen foregikk på Alalay i La Paz kan du lese om her: paa ville vegar, Den utrolige reisen - Guros tid på Alalay i bolivia
Julefeiring i Lima: Kristin i Peru (Tierra de niños), Ett år i Lima (CEDETEP), Thea en Peru! (CEDETEP)

En annerledes jul

2008-12-24T12:00:00.000+01:00

Mange små er aleine i jula. Hvor liten går det an å bli før man forsvinner?

Det er ikke alle som forbinder julekvelden med familiekos.

Barna på Alalay pleier å være triste på julaften, enten fordi de ikke har noen familie eller fordi resten av de oppløste familiene er helt andre steder.

Flere av ungene på Alalay har søsken som er ute i bakgatene i La Paz på julekvelden. En kveld med vanlig mengde sniffing, overgrep og frysing.

Også hjemme i Norge er det kjente som har det vanskelig for tida, og som ikke synger ”Glade jul” for full hals.

I landsbyen Narus i Sør-Sudan har kameraten min Clement nylig mistet mora si på grunn av malaria. Jula blir nok ekstra sår, det er en tom plass ved bordet som aldri mer vil bli opptatt.

En kan bli litt motløs, alt virker så stort og uløselig. Likevel, da jeg gikk under en klar stjernehimmel i kveld, tenkte jeg at verden var liten. Vi ser opp på de samme stjernene på julekvelden; både jeg, Adan, mora til Adan, gatebarna i La Paz, de hjemme og Clement i Sør-Sudan. Og jeg tror jeg har hørt at stjerner betyr håp.

Fra paa ville vegar