Refleksene mine vil ha meg til å tenke at dette blir bedre når vi bytter regjering om et års tid, men jeg veit jo at også regjeringsalternativene på venstresida lenge har beveget seg i denne retninga, sannsynligvis for å stjele velgere fra den andre sida.

Jada, jeg veit at det ikke er gitt at vi skal gjøre så store omveltninger i regjeringa. De siste meningsmålingene melder om dødt løp: Ett enkelt stortingsmandat skiller regjerings- og støttepartiene fra opposisjonen. Men jeg støtter meg på at det siden krigen kun er to regjeringer som har fått åtte sammenhengende år.

Nå som vi har overstått det amerikanske valget, er det på tide å begynne å tenke på hvordan vi selv skal stemme til neste år.

Hvem skal få min stemme?

Det minste jeg krever av noen jeg skal stemme på, er at de setter noe annet enn seg sjøl høyest. Dette diskvalifiserer overraskende mange.

Det er egentlig ikke så jævlig vanskelig. Vil du gjøre ting bedre? Da er du aktuell. Vil du gjøre ting bedre for deg sjøl, og så tar vi resten litt ettersom hvordan det passer? Da er du ikke politikeren for meg.

Hvor kan vi finne partiet av norske Bernie Sanders-er, som med all sin erfaring og klokskap fortsatt vil redde verden med ungdommelig og idealistisk glød?

• Fremskrittspartiet faller gjennom fordi de ikke har hjerte for de svakeste i samfunnet.
• Høyre faller gjennom fordi de er et slags interesseparti for folk med penger. Penga først! – deretter alt det andre.
• KrF faller gjennom fordi de er et slags interesseparti for kristne. Bibelen først! – så alt det andre.
• Arbeiderpartiet dreier stadig den økonomiske politikken sin mot Høyres og flyktningepolitikken mot FrPs. Formodentlig er dette for å tekkes velgerne. Ap er flinke til å tilpasse politikken sin til opinionen. Følelsen jeg sitter igjen med er at det er viktigere at Ap skal få bestemme enn hva Ap skal bestemme.

I år har @Arbeiderpartiet stemt som et støtteparti, mens @Venstre har stemt som opposisjonsparti.https://t.co/tLy0CuJJTc pic.twitter.com/iJyxb3mVBb

— Just Thomas Misund (@misund) November 23, 2016

Jeg er ganske usikker på Senterpartiet. Magefølelsen forteller meg at Senterpartiet er et slags interesseparti for bønder. Hvis det stemmer, vil de havne i selskap med partiene på den første lista. Men Senterpartiet ligger for lavt i min politiske bevissthet. Etter å ha skrevet om alle de andre partiene, måtte jeg telle over og komme til sju før jeg fant ut hvem som mangla.

Dessuten vil jeg selvsagt gjerne at stemmen min skal ha noe å si. Jeg vil at den skal monne. Så mye som mulig, helst. Jeg vil at stemmen min reint faktisk skal gjøre verden til et bedre sted. Men hva har jeg igjen da?

• Liberalistene i Venstre trekker høyresida i min retning, men en stemme til dem ser foreløpig ut til å fortsatt være en stemme til høyresida. En stemme til Venstre er en stemme for å ha FrP i regjering.
• Så lenge De grønne fortsatt ikke velger side langs høyre-venstre-aksen, kan en stemme dit også bli en stemme til status quo i regjeringa.
• Verken Rødt eller SV ser ut til å ha noen plass i den neste regjeringa, verken som regjeringspartier eller støttepartier. En stemme til dem vil være en stemme til noen på utsida som ikke engang er særlig høylytte.

Nå som valget nærmer seg, håper jeg snart også noen gir meg en grunn til å stemme på dem.

1. Fordi du aldri har bodd så sentralt

Den gangen vi flytta inn, i 2009, var det viktig for meg at T-banen, med ALLE LINJENE, ligger 3-4 minutter unna. Da kan du komme deg hvor som helst på null komma svisj. I tillegg er det bare 4-5 minutter til 20-bussen, og 5-6 minutter til 37-bussen.

2. Fordi det er så trendy

‘Løkka er bare så 2003.

Postkontoret! Norð & Natt! I tillegg til de aller mest trendy utestedene, har det kommet helt nye restauranter der oppe også: hvis du er keen på tyrkisk, thai eller sushi, kan du rett og slett ta med noe på vei hjem fra T-banen. Om du går ned bakken i vest, så er du plutselig på Tøyengata Bodega.

Finn ut om rutete skjorte og helskjegg er noe man får utdelt, eller om det vokser ut av seg sjøl.

3. Badet

Tøyen-bad er ikke som andre bad. Badet i Tøyen-leiligheten vi selger er ikke så stort, men fy flate, det er fint! Hvis det blir for lite, ligger det store Tøyen-badet rett oppi høgget.

Oslos beste svømmehall har to innendørs basseng, to utendørs basseng, stupetårn og vannsklie.

4. Sykkelavstand til alt

På en god dag kan du kaaanskje rekke toget du troddde du var for seint til hvis du har en sykkel. Kona sier hun har våkna ti minutter før toget og rukket det — med et nødskrik.

5. Kommunen maler fortauskantene i glade farger

En kompis av oss så på mens de malte. Det er jo ikke helt A4 veiarbeid å male kanter rosa, men det var en kis i ei selvlysende gul jakke med noe kommunal tekst på, og han fikk holde på i fred, så kompisen vår tenkte: Det er alt man trenger, ei gul jakke med «Oslo kommune» på, så kan man male alt mulig rosa uten at noen stopper en.

6. Fordi du kan gå hjem seint på kvelden…

… både fra Karl Johan og fra ‘Løkka.

Eiendomsmeglere sier mye rart, men for meg heter det bare «sentralt» hvis jeg kan gå hjem fra byen. Hvis du er en sånn spreking, er det bare 15 minutter å traske hjem fra Oslo S i finværet. Det er sant – én kilometer! (Under nattehimmelen har det likevel hendt at jeg har brukt noe lengre tid …)

7. Fordi det er så enkelt å handle

I krysset på hjørnet av 2-romsen vi selger på Tøyen ligger det hele tre små kolonialbutikker/grønnsakshandler. Der er det «alltid» åpent. Det finner du bare på denne sida av byen.

Til daglig handler jeg jo ikke alltid på hjørnet. Jeg har pleid å hverdagshandle på Kiwi. Eller på Rimi. Eller på Coop. Eller på Rema. Alle ligger i gangavstand. Seriøst, det er butikker overalt. Bunnpris nedi gata har døgnåpent; de får lov fordi det er et turiststrøk.

8. Fordi man aldri trenger å forlate Tøyensenteret

Tøyensenteret har alt. Ærlig talt, du har sett Buddy, ikke sant?

Selv om det er morsomt på film, har faktisk Tøyensenteret det meste du trenger, inkludert ei grønnsakssjappe – som også har alt. Altception! (Hopp tilbake til punkt nummer 7.)

9. Fordi det er parker på alle kanter

Hvis du begynner i Botsparken og går gjennom fengselsparken må du krysse noe sånt som tre gater for å nå både Kampenparken og Tøyenparken. Så må du selvsagt krysse ring 2 igjen før du kommer til Botanisk hage, men da har du til gjengjeld vært nesten helt rundt Tøyensenteret.

Øya-festivalen flytta til Tøyenparken i fjor.

10. Fordi Tøyen har sin egen brus

Tøyen-cola er laget på en oppskrift som er open-source.

11. … og den fjongeste kunsten er malt rett på blokka

Vi kjenner at det gjør litt vondt å flytte fra det fine, oransje veggmaleriet på fasaden, som vi var med å velge ut kunstneren til. Blokka skal kanskje sette opp et maleri til etter hvert, på den andre fasaden. Naboene har jo også fulgt etter, så nå er det fjonge veggmalerier overalt.

12. Den positive stemninga er synlig i nabolaget

Det er så mye flott som skjer i området rundt leiligheten! For eksempel er det bare 50 meter bort til Sørligata, hvor det er anlagt humlegate, og hvor det har vært gatefest årlig i det siste.

På lekeplassen er det hjemmesnekra belysning som fyller høla i kommunens bydelsplan, og trekanten ved hovedinngangen til Frivillighetshuset er den fineste trekanten du har sett.

13. På grunn av 2.350.000 kroner som brenner hull i lomma

Det er mye bedre å eie enn å leie. Hvis du først skal bruke lønna di på å betale ned noens lån, hvorfor ikke la det være ditt eget?

14. Fordi du kan kjøpe den gamle leiligheten min

Kjøp den gamle kåken min, og bli med å gjøre bydelen enda bedre! Den fineste 2-romsen jeg har eid har visning på søndag.

For oss som har vært med på produksjonen, er det viktig å understreke at forkortelsen HNH5 ikke er navnet på en undertype av influensa.

Det har blitt sluppet en episode hver torsdag i hele høst, og nå som alle episodene er ute ligger alt til rette for å se hele serien i et stort jafs. Her er ei spilleliste med alle 6 episodene:

Hvis du vil krydre opplevelsen med noe ekstra, har Sonja også satt sammen en drikkelek som vi tror kan hjelpe til å gjøre YouTube-kvelden til en helaften.

Etter å ha sett første episode, kan jeg dessuten anbefale alle å bli venner med Andreas på Facebook.

Deres Majestet, ærede Formand, gode studenter, eldre akademikere, flotte kamerater og kjære damer,
Just Thomas Misund på talerstolen.

Det har kommet meg for øre at det ikke skal holdes noen tale til ære for damene i kveld.

I utgangspunktet betyr bare det at det ikke skal stå noen på stolen her og stamme fram noen ord om at han liker pupper,
men jeg har tenkt litt mer på det, og har kommet fram til at det er en dårlig idé.

Nå hadde jeg egentlig tenkt å sende en lang e-post til den ansvarlige i Hovedstyret

for å fortelle hvorfor dette ville være en dårlig idé,
og så hadde jeg tenkt å stjele alle e-postadressene fra medlemsdatabasen vår og sette alle på kopi,

men siden jeg ikke fikk lov av Linn til å misbruke personopplysningene deres
er det kanskje enklere å lese opp e-posten her.

Den begynner sånn: Kjære Foreningsansvarlig Andrea, nå er dere i ferd med å gjøre ei kjempetabbe.
først så tok de hilsningene fra venneforeningene våre ut av middagen, men jeg brydde meg ikke, for jeg var ikke ei venneforening,
nå tar dere damenes tale, men jeg brydde meg egentlig ikke om det heller, for jeg er ikke dame,
men det neste blir vel at dere i likestillingens navn også kutter herrenes. Det hadde vært en skandale!

For kvinner er ikke lenger hva de var: Ikke bare har dere blitt studenter og fått innpass og aksept på Studentersamfundet,
hvor to av dere attpåtil har fått plass i foreningens Hovedstyre, men dere har også begynt å gå ut i jobb

og tar ikke lenger helt og fullt ansvar for oppvask, klesvask, gulvvask, middag, hus og hjem.
Å være mann før – i 20-åra, kanskje – må ha pleid å være helt fantastisk! Det må ha pleid å være en dans på roser,

uten ansvar for annet enn å betale for alt sammen. Tenk å ha hatt ei sånn husholdningsmaskin fra før i tida
som gjorde både det ene og det andre for deg uten at den trengte mer enn litt penger til å leve
og kanskje en tur under dyna i ny og ne.

Nå, derimot, er vi menn henvist til støvsugerroboter og utdanna, sjølstendige damer med bein i nesa
som ikke bare veit hva de vil, men de gjør det for pokker også. Dere slår dere ikke lenger til ro

med å høre på at vi snakker, men utkonkurrerer oss heller i akademiske øvelser, dere blir statsministre
og starter egne bedrifter og oppfører dere som helt vanlige mennesker, hele mennesker. Dere viser at dere er folk, dere også.

Det er flere damer her som leder ei forening eller et utvalg. Jeg veit at det dere gjør hver uke er innmari mye jobb,
for jeg har var sjøl leder av et utvalg for et par år sida. Hvis dere er her 20 timer i uka, sikkert studerer like mye,

kanskje har en deltidsjobb ved siden av, da skjønner jeg at dere ikke kan passe unger og bake boller hver dag.
Min forlovede er frilanser, sjonglerer flere jobber enn hun har lemmer og driver sitt eget enkeltpersonforetak.

Det er ei selvfølge at vi deler huslånet likt mellom oss. Det er også ei selvfølge at vi deler gulvvasken.

Det er ikke så mye av patriarkatets fordeler som det pleide å være. Damer gjør stort sett som de vil.

Men det er én ting som gjenstår, som jeg gleder meg til i et halvt år, og det er herrenes tale.
Jeg så umåtelig pris på disse knappe 7 minuttene en gang i semesteret hvor ei dame lovpriser oss uten at vi har fortjent det.

(Ei dame er ikke bare ei dame, og en mann uten dama si er en dameløs mann, han har’kke sjans, så kødd ikke med dama mi.)
Det sies at ei dame er ei kvinne som får en mann til å føle seg som en herre, og det er nettopp det dere gjør under herrenes tale.

Derfor kan jeg ikke godta at dere kutter ut damenes tale.

For ikke gi dere mer å gjøre enn dere alt har å henge fingra i har jeg gjort jobben sjøl og funnet en taler for dere. Jeg kan med glede introdusere …

Meg sjøl!

Så her kommer – vær beredt, en tale for damene:

Takk for at dere er her, takk for at dere er flotte, hele mennesker med bein i nesa, vi ser opp til og beundrer,

takk for alt dere bidrar med i Studentersamfundet, takk for at dere tar halvparten av husarbeidet, takk for at dere forundrer oss.

og siden vi ikke kommer unna: (Takk for at dere er en boks med sjokolade, og) takk for at dere har pupper.
Mine herrer, om dere vil reise dere…

Foto: CF Salicath / Studentenes Fotoklubb

Jeg har akkurat begynt å prøve Google Music, men kjenner derimot Spotify godt fra før. Jeg fortsetter å veksle mellom tjenestene inntil videre, og vil kanskje oppdatere artikkelen eller skrive en ny etter hvert som jeg legger merke til nye ting, eller rett og slett ombestemmer meg.

Utvalg

Både Spotify og Google Play ser ut til å ha dekket det meste ut av boksen. Noe musikk, så som for eksempel The Beatles, mangler dog begge steder. Begge tjenestene lar meg fikse probemet på egen hånd.

Spotify lar meg spille lokal musikk. Google Music lar meg laste opp musikken og streame den ned igjen på lik linje med annen musikk. Du kan laste opp maksimalt 20 000 sanger. For å sette det i perspektiv: Jeg spiller ca. 10 000 sanger i året, og den samlede .mp3-samlingen min består av 21 399 forskjellige spor.

Ulempen med lokal musikk er at jeg ikke nødvendigvis har den med meg overalt. Jeg har ikke montert hjemmedisken min med komplett The Beatles-kronologi og favorittinnspillingen av Mozarts Requiem på jobb. Derfor er det bare Google Music som gir meg «Tuba Mirum» overalt.

Ingen av tjenestene klarer å skille mellom forskjellige artister med likelydende navn. Oslo-bandet Tim og Kentucky-bandet Tim oppfattes begge to av både Google Music og Spotify som én og samme Tim.

Resultatet må være at Google Music ligger såvidt foran.

Grensesnitt og avspilling

Spotifys grensesnitt ligger i fingrene etter fem og et halvt års indoktrinering. Jeg er vant til det. Google Musics grensesnitt er litt uvant til å begynne med, og jeg trengte et par dager på å venne meg til det.

Når sjokket over å bruke noe annet har gitt seg, har Google Music noen klare fordeler: Spilleren er native HTML5, og kan derfor brukes overalt, helt av seg sjøl. Den bruker stilige bransjestandarder – blant annet bruker den ARIA for å gjøre kontrollene mer tilgjengelige.

Ja, Spotify har også en nettspiller. Den kan gjøre nesten alt spillerne for Windows, MacOS og Linux kan gjøre, men mangler fremdeles ting som f.eks. spillelistemapper. Ikke at Google Music har spillelistemapper, da. Det trengs.

Spotify har en «special play»-knapp, som de selv kaller det, som kan la deg ta en lytteprøve av en sang uten å begynne å spille den på ordentlig. Jeg merker at jeg savner den hos Google Music.

Hvis du bruker Chrome, har Google Music en minispiller som kan integreres sømløst i nettleseren, gi push-notifications etc.

Google Music har selvsagt støtte for Chromecast! Hos Spotify er denne saken foreløpig merket wontfix.

Foreløpig uavgjort.

Spillelister

Spotify har alle spillelistene jeg har laget siden 2008. Det er fem og et halvt års investering i samlingene mine. Jeg kan jo lage spillelister i Google Music også, men da må jeg begynne helt på nytt.

Dette veier tungt i retning av å forbli på Spotify, siden jeg bruker det fra før.

Her passer det med et nikk til Wimp, som har implementert muligheter for å eksportere/importere spillelister mellom tjenester som streamer musikk. Googles retorikk legger vekt på at brukerne skal eie sine egne data, derfor hadde jeg også forventa slik funksjonalitet her.

Deling

Jeg liker (stort sett) å fortelle folk hva jeg hører på. I alle fall de som bryr seg, og i alle fall hvis jeg ikke hører på noe jeg skammer meg over å høre på.

Spotify har innebygde sosiale greier. Enkle innstillinger for å skru av og på automatisk deling av hva jeg lytter til med andre Spotify-brukere, Facebook-venner og/eller min personlige favoritt: Last.fm.

Google Music scrobbler ikke til last.fm. Alt jeg har funnet hittil er en delingsknapp så jeg aktivt kan dele med Google+-sirkler. På nettbrettet kan jeg bruke Simple Scrobbler, i nettleseren har jeg ikke oversikt over alternativene ennå.

For å ha sagt det med én gang: Det er stiligere å dele ting på Google+ enn å dele ting på Facebook. Men det er noe jeg må gjøre aktivt. Dessuten føyer det seg ikke til statistikken over lyttevanene mine på tvers av musikkspiller siden 2007.

Soleklar seier til Spotify. Innebygget støtte for last.fm er et must.

Personvern

Det er likevel ikke all musikk jeg deler med glede. Jeg jukser litt sånn. Hvem trenger vel å fortelle hele verden at de må ha Rebecka Black på repeat for å få sove?

Hvis jeg bruker Spotify, får de vite hva slags hemmelig musikk jeg spiller. Samtidig har de tilgang til grunnleggende data fra Facebook-profilen min, hele vennegrafen fra Facebook og oversikt over hvem jeg følger på Spotify.

Hvis jeg bruker Google, får de vite hva slags hemmelig musikk jeg spiller. Samtidig har de tilgang til e-posten min, kalenderen min, hele følgegrafen fra Google+, hele innholdet i bloggen min og sikkert en hel masse jeg har glemt.

Google veit mest om meg. Når vi snakker personvern, er dette et klart argument for å bruke noe annet.

Pris

Google Music koster meg 79 kr/mnd. Dette er en tilbudspris for folk som begynner å abonnere før 31. april. Vanlig pris er 99 kr/mnd.

Det fins også en gratisvariant av Google Music, tror jeg. Jeg har ikke funnet ut hva den inkluderer ennå.

Spotify koster meg 49 kr/mnd. Dette er en tilbudspris for folk som gidder å søke i hjelpesidene til Spotify for å finne ut hvordan man velger et «Unlimited»-abonnement i stedet for et «Premium»-abonnement. (Det følger ikke med offline lagring, men det trenger du sikkert ikke hvis du har ei ålreit datapakke i telefonabonnementet ditt. Jeg mistenker også at Spotify holder på å fase ut denne abonnementstypen, og gruer meg til dagen jeg må betale fullpris igjen.) Vanlig pris er 99 kr/mnd.

Det fins også en gratisvariant av Spotify. I gratisvarianten betaler du ved å høre på reklame av og til. Det er ikke så gærent hvis du blir vant til det. Reklamen er sjeldnere enn på radio. Den kommer også alltid mellom hele sanger, så den burde være mindre irritere enn for eksempel TV-reklame.

I sum

Jeg skal fortsette med begge tjenestene i alle fall til prøveperioden min hos Google Play går ut i slutten av april.

Knepen ledelse til Spotify foreløpig.

Oppdatering i etterkant

Det viser seg at gratisversjonen til Google Play Music lar deg spille alle de egne sangene dine, altså de du eier, mens det som koster penger er å spille «alle sangene i verden», sånn som hos Spotify. Det jeg har endt opp med, er å bruke Spotify. En sjelden gang i mellom bruker jeg Google Play Music, men da til å spille mine egne sanger fra mp3-biblioteket mitt pre-Spotify.

Det er altså fremdeles bare Spotify-abonnementet som blir betalt her i gården.

I accidentally blended the small cap of my fiance’s red blender (product no. 212038) into a smoothie.

She loved the raspberry/banana/plastic smoothie, and I would like to make her another one, just the same. However, she only had one small cap.

If I order a spare lid, will a small cap come along with it? Or is the small cap what you reference as a "measuring cup"? It is hard to tell, because on the product images the lid is pictured without the delicious small cap, and the measuring cup doesn’t have a picture at all.

Thank you in advance for your help.

Slekta mi kan stort sett bak fram på et kjøkken, og vi er ganske glade i kaker. Vi fnyser av ferdigkaker. De teller ikke.

For min egen del er veddemålet en helgardering: Enten får jeg gå på ski ganske tidlig, eller så får jeg kake.ved

Mer enn 145 boder selger mat og drikke. De selger over tre millioner måltider på 9 dager. I 2012 gikk det blant annet med 1 million liter øl og 2.5 tonn majones. Festivalen krever at alle bodene har minst ett vegetaralternativ.

Siden det er så mange boder og så liten tid, har festivalen har laga en app for å hjelpe deg å holde oversikt over matbodene. Den funker helt ålreit bra.

Du kan si til den at du er bakfull, så gir den deg en liste over bakfyllmat. Eller du kan fortelle at du vil ha sushi, så forteller den deg hvor sushisjappa ligger.

Jeg har selvfølgelig installert appen og prøvd meg fram. Jeg har jo vært her for å skrive om teknologi og sånn. Men jeg kan ikke si at jeg har forelska meg i denne appen. For all del, den gjør det den skal. Men jeg har ikke lyst til å bruke den når jeg er sulten.

Når jeg blir sulten på festival, kan jeg jo likegreit bare gå og kjøpe mat. Jeg er nok litt enkel sånn. Når jeg blir sulten, vil jeg bare ha mat. Men på den andre sida har jeg også vært her så mange ganger nå at jeg veit hvor favorittmatbodene mine ligger. Var jeg fersk på festivalen, hadde jeg kanskje hatt mer bruk for appen.

Mitt råd for å finne mat på festivalen blir derfor litt annerledes enn jeg pleier: Dropp appen, men gå forbi alle matbodene. Gå og se. Det er masse god mat overalt. Du kan ikke gå glipp av den. Se deg bare rundt. Hvis du bor på West, gå til East og se hva som fins der. Finn food court-en på festivalområdet og ta en kikk.

Gå. Se. Spis.

Maskinene fra Ultimaker koster 14 000 kroner om du setter dem sammen selv, og kan lage hva det skal være i PLA-plast. Hittil i festivalen har DTU-studentene blant annet printet en liten modell av en by, et flatt merke i fasong av Orange Scene, og noen plektre.

– Akkurat her printer vi bare i PLA-plast, men 3D-printere generelt kan også printe i for eksempel metall, forteller Andreas. Maskinene printer i en oppløsning på 0.1 mm, og kan lage modeller opp til ca. 30×30×30 cm.

Hvis figurene man vil printe er vanskelige, kan man bruke forskjellige små triks for å gjøre det lettere. For eksempel er det greiere å printe en ball hvis maskinen kan lage noen støttepilarer under printingen, som man senere kan brekke av. En annen mulighet er å printe en støpeform, som man senere kan bruke til å støpe det ferdige produktet.

– Det er nok mange ting vi kan lage, som vi ikke har styr på ennå, fordi [konseptet] er ganske ferskt.

Men Andreas er skeptisk til å printe meg en teltplugg.

– Det ville blitt mer som en gimmick. Materialet vi har med oss er ikke holdbart nok.