Send mer kjærlighet.

Brevene var blitt tatt i bruk som bolig av en aggresiv muggsopp.

Det burde kanskje være åpenbart at kjærlighet mugner uten jevnlig tilsyn, men er det altså slik kjærlighet dør? I en grønn skog av insisterende sporer?

Hvis jeg nå blir rik og berømt, vil historikerne ha en tapt sak med å finne min viktigste korrespondanse. Erotiske noveller, kjærlighetserklæringer, parfymerte konvolutter med kyssemerker og telefonnumre til tenåringer med framtida foran seg har gått tapt for ettertida. Dere som har savna meg, savner meg nå uten at jeg blir minnet om det lenger.

Dette kunne nesten lignet et klassisk reisebrev. «Hei, jeg har det bare bra. Send mer kjærlighet.»

Er du derimot glad i Norge, men ønsker å skjule det litt, har jeg noen tips til deg. Det er ikke nødvendig å rope tre ganger hurra for Norge på toppen av lungene dine — litt hvisking i gangene er helt okei det, og. Helt okei. Du får herved servert den subtile 17. mai-guiden 2013.

• 17. mai-sokker. Gjør som George Bush den eldre, og bruk stripete sokker i rødt, blått og hvitt. Eventuelt én rød og den andre blå, kombinert med hvite legger. Du støtter landet, men på en subtil måte. Hjemmesydd bunad fra innlands-Norge? Framtiden ligger i sokkevalget, tro meg.
• Champagnefrokost? Det er vel litt i overkant, er det ikke? Litt Gammel Dansk i kaffen er derimot innafor.
• En tversoversløyfe, selvfølgelig må du ha en tversoversløyfe. Du kan i midlertid se på det mer humoristisk, og lage deg en hjemmelaget sløyfe i perleformat. Fargene kan enkelt byttes ut med rødt, hvitt og blått. I humorens navn har du lov til å slå på stortromma.
• For å avbalansere kongefamiliens vinking på slottsbalkongen, kan du tidvis svitsje innom filmer som The Queen og (hvorfor ikke?) Game of Thrones for en objektiv kongelig dag.
• Ingenting sier subtil som en 17. mai-klokke. Feirer jeg ikke dagen, sier du? Jeg har jo på meg en klokke med reim i de norske fargene, hva mer vil du ha av meg?!

Til slutt

Spis pølser og vafler, og nynn noen forsiktige strofer av «Ja, vi elsker». Og pass på å bytte ut elsker med liker svært godt.

Trist at denne utviklingen til ghetto i enkelte deler av Oslo er et resultatet av enkelte politikeres naive holdning til innvandring.

Jeg bor på Tøyen. Det er ganske trivelig her. De selger litchijuice på butikken. Lovløs ghetto? Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen. Det eneste som skiller Grønland fra Solli plass en sein lørdagskveld er at folk ikke går med sleik og dyre klær. Volden er konsentrert rundt utestedene i byen, og noen av disse ligger på Grønland. Dette er vel ikke din måte å argumentere for innskrenka skjenketider og mindre helgefyll, Leirstein?

Hva med hvite gjerningsmenn?

Hvorenn det er utesteder, er det voldsproblematikk. Jeg veit ikke helt hva, men det er noe med vannhull som tiltrekker seg idioter¹. Hva har dette med innvandring å gjøre? Voldtekter er fæle saker, det er sant. Betyr det at hvis noen blir voldtatt på Majorstua, så vil Leirstein ta fram fakler og høygafler, kvesse pennen og skrive om hvor forferdelig det er med så mange hvite på Oslo vest?

Det Oslo øst jeg kjenner er ikke en ghetto.

Jeg har bodd på Oslo vest før, jeg – to år på Skillebekk. Der opplevde jeg det til tider vanskelig å snakke med fremmede. Folk var som regel skeptiske hvis jeg hilste på noen jeg ikke kjente; noen rynket på nesa, langt de fleste hastet videre med en gang.

Her på Tøyen nikker jeg og smiler til folk som går forbi, og de nikker og smiler tilbake, alle som én – enten det er dansestudentene på Norges Dansehøyskole, den hvite dama i burka eller frisøren med skjegget.

Det Oslo øst jeg kjenner er ikke en ghetto. Det er en idyllisk, liten bydel hvor det ikke bare bor hvitinger. Folk er åpne, greie mot sine neste og har en generell mangel på snobbfakter.

Fyren på kebabsjappa har lært meg et par fraser på kurdisk. Iraneren på grønnsakssjappa har lært samboeren om forskjellene på forskjellige typer dragefrukt. Innvandrerungene (eller kanskje de er født her?) ringer på og spør om jeg vil kjøpe lodd til inntekt for fotbalklubben deres – VIF.

Jeg bor i en idyllisk, liten bydel i Oslo, veldig nærme utestedene i sentrumskjernen.

Ghettoen på Tøyen/Grønland

At Tøyen/Grønland er en ghetto, er en løgn FrP-politikere har gjentatt så mange ganger at de tror det er sant. Men for all del, la oss ta som utgangspunkt at Grønland/Tøyen-området har blitt en lovløs ghetto – hvordan skal vi da få slutt på djevelskapen?

Jeg ville kanskje foreslått at vi hegnet om de få høykulturelle tilbudene vi har i nabolaget. Vi kunne pusset opp Munch-museet, for eksempel, eller kanskje bygget en konsertscene. Men museene våre flyttes. Den eneste måten vi kan beholde kunsten vår på denne siden av byen, er å male den rett på veggen.

Vi trenger flere kulturtilbud.

Kanksje vi skulle bygget en tennisbane, oppgradert en ishall eller lagt litt kunstgress? Mens byens dominerende fotballag holder til på Oslo øst, spiller de hjemmekampene sine på Oslo vest. Har noen noensinne tenkt den absurde idéen om å spille landskamper på Hovin i stedet for på Ullevål?

Nedprioriteringen av indre øst har vart siden lenge før jeg flytta hit:

Hvorfor har ikke universitetet undervisningstilbud på sine arealer på Oslo øst? Hvorfor har vi ikke byens fotballstadion, når vi har det beste fotballaget? Hvorfor skal Munch-museet flyttes? Hvorfor skal byens nye hovedbibliotek bygges ved Operaen og ikke her? Vi trenger flere kulturtilbud i Tøyen/Grønland-området!

Hvis Grønland/Tøyen er en ghetto, må vi kanalisere pengene til Grønland/Tøyen i stedet for til eliten i Bjørvika og på Oslo vest! Drift av kommunale boliger teller ikke som kanalisering av penger i denne sammenhengen.

1: Ikke dermed sagt at jeg vil ta bort vannhullet fra alle oss andre som ikke er idioter…) ^

I tillegg er det en litt cheesy påminner om at ting jeg holder på med gjerne ser bra ut når det er nakent.

CSS er sminke og bling for nettsteder. Du som er vant til å se nettsteder med sminke, kan det nok være litt rart å se bloggen min i dag. Derimot, hvis nettleseren din ikke kan tolke CSS – for eksempel hvis du er blind og bruker en skjermleser, eller hvis du er en robot som jobber med å scanne tekst for en søkemotor – da ser bloggen min ut slik hele tida.

Til lykke med nakendagen!

• 1 blogginnlegg om å oppdage musikk på festivalen
• 1-2 blogginnlegg om digitalt liv på festivalen
• 1 blogginnlegg om festivalmat
• CC-lisensierte konsertbilder fra 10-15 konserter

Nå er det altså bare opp til festivalen!

Logaritmisk vekst

Det jeg ikke skreiv var at PageRank er en logaritmisk skala. Logaritmisk vekst er det inverse av eksponentiell vekst – som vil si at det er mye vanskeligere å komme fra PageRank 4 til 5 enn det er å komme fra 3 til 4. Å bli justert 1 PageRank opp er ikke én kulere, men heller dobbelt så kult, eller kanskje 3 ganger så kult.

Eksponentiell vekst er vanskelig å forholde seg til. Bruk et lite minutt på å la Jason Silva forklare deg hvorfor:

Her er en graf som kan visualisere det for deg:

Grafikk: Elliance, via Search Engine Land.

Norske nettsteders PageRank

Det er bare de mest lenkede bloggene som kvalifiserer til PageRank 5. Hjorthen, ofte omtalt som den norske bloggsfærens gudfar, er der. Vampus, Høyre-bloggeren på vei til stortinget, er der også. Det samme med Fotballfrue, Matprat og forsida til blogg.no.

Til sammenligning er heller ikke PageRank 4 noe å skamme seg over, på dette nivået er det mange gode nettsteder. Samboeren min, Prinsesse Lea, ligger her. Det gjør også blogger som Kong Halvors og Linn Strømsborgs, og sterke stemmer som Elin Ørjasæter, Audun Lysbakken og Gunnar Stavrum. Nå som jeg relanserer Sonitus, regner jeg med at domenet begynner på dette nivået.

De store norske avisene ligger i øyeblikket på PageRank 7. Det samme gjør norsk Wikipedia. Høyere enn dette er det nok vanskelig å havne på norsk.

På nivå 6 er det vanskelig for meg å finne gode eksempler i den norske bloggsfæren. Vi har jilltxt, men hun skriver jo mye på engelsk. Vi har Nettavisen og NA24.

WTF

Siden PageRanks siste oppdatering i februar har hemmeligadresse.com også æren av å være rangert på nivå 6. Det er nesten så jeg tror det må ha skjedd en feil et sted. Vi får se hvor lenge det varer.

Nå om dagen tråler jeg nettet etter gode blogger jeg kan inkludere for å gi tjenesten et godt utgangspunkt. Dermed har jeg kommet borti problemstillingen: Hva skiller egentlig en blogg fra en meningsspalte?

Hvis jeg kaller meg blogger, samtidig som jeg kler bloggen min i annonsene til et medieselskap som betaler meg for å skrive, er det da slik at jeg «jobber med bloggen min» eller at jeg har blitt journalist i en nettavis? Er det avgjørende om det fins en ansvarlig redaktør?

Vanligvis hadde jeg nok ikke brydd meg så mye. Jeg syns det er flott medieaktører som Nettavisen utforsker utradisjonelle måter å produsere stoff på. Kanskje dette er en av veiene til en mulig ny forretningsmodell etter papiravisens død? Spørsmålet er bare om jeg skal ta med Nettavisens mest profilerte blogger når jeg lager en slags forvokst lenkeliste.

Blogger som Gunnar Stavrums og Elin Ørjasæters er gode eksempler på hva jeg mener.

I bunnen av Stavrums blogg går det klart fram at den består av «personlige ytringer fra utgiver av bloggen», formodentlig i motsetning til at man skal kunne stille ansvarlig redaktør av Nettavisen til rette for bloggens innhold.

Denne disclaimeren står på alle Nettavisens blogger. Det som er spesielt artig med at det står på Stavrums blogg er at bloggeren det er snakk om tilfeldigvis også er ansvarlig redaktør for Nettavisen.

I likhet med Stavrum går jeg ut fra at også Ørjasæter, erfaren spaltist, som har bloggen sin dekket med reklame fra Nettavisen, får lønn eller tilsvarende ytelse for å stille sitt fremragende innhold tilgjengelig for Nettavisens annonseavdeling.

Vi trenger den tjenesten Sonitus kan bli til å kunne finne de gode blogginnleggene uten å måtte lese alt rælet. Men trenger vi den for å finne mainstream-journalister i bloggforkledning? Er Stavrum og Ørjasæter journalister eller bloggere?

Minifakta om Norge

SSB har ei fin brosjyre med masse ålreit statistikk. For eksempel kan du se en fin graf over hvor mange damer vi har hatt på Stortinget. Det er tre fine ting på en gang (grafer, damer og storting), omtrent som et Kinderegg.

Kern Type

Hvis du noensinne har vært halvveis fascinert av typografi, er dette spillet for deg. Kern Type handler om å dra bokstavene så de står riktig i forhold til hverandre.

Påskeegg

Apropos typografi, du veit vel hva kerning er? Det er det du dreiv med etter å ha fulgt den forrige lenka. Det blir mye morsommere å google «kerning» hvis du veit hva det er, for det er et gøyalt påskeegg der.

Gjenskapinger

Er det noen som har lyst til å være med på å gjøre dette på Nasjonalgalleriet? Kanksje «Langt langt borte saa han noget lyse og glitre» kan være en god kandidat.

Kvinnedag

Nå for tida, i forbindelse med kvinnedagen, viser Sonitus fram Norges beste blogginnlegg om likestilling og feminisme. Jeg har skrevet algoritmen som velger de beste innleggene, så jeg håper den virker.

Her har jeg skrevet ned hvordan jeg fikset problemet, sånn at jeg husker hva jeg skal gjøre hvis jeg noen gang fucker opp alt og må reinstallere.

Etter å ha søkt nettet rundt etter mulige løsninger, spurt nerdevenner om hjelp via Facebook og brukt flere timer på feilsøking sammen med Robert Kolner, fant vi til slutt følgende løsning:

Steg 1: Oppgraderte linux kernel til 3.6.2
Steg 2: Installer nyeste fglrx fra AMD. Beta-versjonen.

(For NP535U3C-A01SE og 64-bits Ubuntu gjør du følgende valg: «Notebook Graphics» > «Radeon HD Series» > «Radeon HD 7xxxM Series» > «Linux x86_64»)

Når det gjelder skjermdriveren:
12.11 Beta virker.
12.10 virker ikke.

Her starer herligheten

Den mest brukte lenketeksten på norsk er kanskje «her». Denne lenketeksten brukes ofte av folk som ikke er vant til å skrive lenker. De kan formulere seg slik:

• Se Facebook-profilen min her
• Resten av artkkelen om korte, ineffektive titler finner du ved å klikke her
• Les mer her

Strategi for HTML-vante

Folk som er vant til å skrive HTML, har gjerne lært seg å lage setninger som gjør at lenker kan plasseres på lenketekster som er beskrivende for innholdet lenken fører til. Eksempler:

• Ta en titt på Facebook-profilen min
• Les resten av artikkelen om korte, ineffektive titler
• Kilde: Kort, ineffektivt og intetsigende

I tilfelle du var i tvil: Ja, det er dette som er den «riktige» måten.

Ikke engang lenketekst

Å bruke «her» som lenketekst vitner i det minste om nyervervede Internett-skillz. Slike lenker kan tyde på at du nettopp har lært å lage lenker i det hele tatt. Sannsynligvis vil forfatteren snarlig avansere til beskrivende lenker, som vist over.

Verre enn «her»-lenker er reine URL-er, sakset uten filter fra adresselinja:

• https://facebook.com/thomas.misund
• http://hemmeligadresse.com/2012/10/kort-ineffektivt-og-intetsigende/
• http://hemmeligadresse.com/2012/10/kort-ineffektivt-og-intetsigende/thomas.misund?utm_source=en-kilde&uvesentlig_variabel=uvesentlig_verdi&ganger=tre

Av og til er URL-ene klikkbare. Andre ganger ei. Noen ganger står det et par beskrivende ord i nærheten av lenka, men oftere kan man ikke se noen beskrivelse i det hele tatt.

Slike URL-er har svært sjelden noe i en brødtekst å gjøre. URL-er er ment for maskiner å lese – ikke for mennesker. Folk som limer inn URL-er i brødtekster må enten ha det veldig travelt, eller ha misforstått noe grunnleggende om hvordan hypertekst virker.

Bergens Tidende imponerer her

Grunnen til at jeg skriver denne artikkelen er at Bergens Tidende tydeligvis har tatt konsekvensen av at så mange lenker til artikler om «her», og skrevet en artikkel om det:

Foto: Faksimile BT.no, natt til mandag 22. oktober

Her lurer jeg på hva som har gått galt. Jeg vil tippe at det har noe med overføring av saker fra papir til nett å gjøre.

Moralen er: Dersom mange nok lenker til en artikkel, vil noen før eller senere skrive den.