A. and T. Goes West

"Finaleheat" i Mustangen

2011-11-18T04:09:00.001-08:00

Så kom altså dagen da vi måtte vinke farvel til Californias sol. Det ble kun en liten luftetur før vi måtte levere Mustangen tilbake.

Inglewood, Los Angeles, California 16.-17.11.2011: Den spreke Forden har vært vår i tre hele uker - nøyaktig - siden vi kvitterte den ut hos bilutleieren på LAX-flyplassen i Inglewood. Vel, tre uker og en time, siden de også i USA stilte klokka tilbake en time - den 6. november.

Hvis vi skal gi noe terningkast til bilen, så må det bli en sterk femmer. Den har vært en drøm å kjøre. Den ligger på veien som en go-kart og komforten har vært upåklagelig. Vi ville i utgangspunktet ikke ha sportsbil på grunn av plass og komfort, men vi angrer ikke ett sekund på at vi bet på tilbudet fra leiebilfirmaet om akkurat denne bilen. Man kan vel ikke ha hatt det mer spennende og morsomt i det vestlige USA enn med en slik Mustang. Selv denne bloggen hadde blitt kjedeligere med en traust gubbebil som Cadillac eller Lincoln...

Eksempel på trafikk - her fra
downtown Hollywood. (Foto: Trond)

Den gull-aktige fargen har gjort at vi har truffet mange hyggelige folk vi ellers ikke ville truffet. Ganske mange har kommet til oss for å spørre om nettopp fargen i løpet av turen. Mustangen skilte seg nemlig veldig ut selv blant millioner andre biler i California-trafikken. Det som trekker ned med en slik bil på en slik tur må være bagasjeplassen.

Naturlig nok kunne vi ikke kjøre uten tak hele tiden. Men det ble mange herlige mil med California-sola i nakken. Å kjøre over Golde Gate eller nordover langs Highway 1 med en gullfarget Mustang uten tak, med alle lydene, luktene og følelsen av vind i håret (for de som har hår) er nesten umulig å beskrive med ord. Det må rett og slett prøves.

Innkjøp

Turen måtte avsluttes med noen innkjøp til de der hjemme. Vi fant oss en Sears og Walmart, som lå i samme kjøpesenter-kompleks, like nord for Los Angeles sentrum. Og det kjøpesenteret må bare nevnes her. Det var stort. Og følgende er fakta: Det hadde en politistasjon (L.A.P.D.) i ene enden og en filial i andre enden. Helt sant og kryss på halsen!!!

Se for deg en parkeringsplass på to kvadratkilometer. Tenk deg den parkeringplassen som et parkeringshus i tre etasjer. Her var det tre slike parkeringshus tilknyttet senteret - pluss store sletter med parkeringsplass under åpen himmel. Og innendørs? Ja, det er vanskelig å beskrive størrelsen. Vi klarte ikke å rekke over hele senteret, men Walmart-butikken (som vanligvis er et stort kjøpesenter alene og som regel i en etasje) var på tre etasjer. I "hovedgata" (innendørst) var det ikke mulig å se fra ene enden til andre - og den gata var helt rett uten sving.

Mannen fra leiebilfirmaet på flyplassen sjekker
om vi har behandlet Mustangen med respekt
(ingen riper og bulker) - og det hadde vi!
(Foto: A and T Goes West)

Og en annen ting har vi jo sett og opplevd på denne turen. En sak er at trafikken her er stor. Trond var i USA sist gang i 2004, og på disse årene har det blitt enromt mye mer trafikk på veiene. Og det er som sagt ikke snakk om småveier. Her i Los Angeles går motorveiene i alle retninger med bare noen kilometers avstand. Og trafikken virker like stor klokka 04 på morgenen som klokka 12 på dagen og kanskje enda verre når det nærmer seg arbeidsdagens slutt. Vi opplevde saktegående trafikk - ja nesten kø - på en ti-felts motorvei klokka halv ti på kvelden onsdag.

Folkeskikk i trafikken

Likevel, høfligheten i trafikken er noe som mangler sidestykke. Og særlig i Norge. Hjemme får man horn i panna og en hov på ene foten så snart man setter seg inn bak rattet i en bil. Slik er det ikke her i California. Her har det vært vanlig blant folk i alle aldre og begge kjønn å ha bil i så mange generasjoner at folkeskikken har kommet inn bak rattet også.

En siste tankfylling før bilen leveres tilbake.
Bensinen kostet fra rundt 4 kroner pr. liter i
byene til 3,50 kroner på landsbygda mens
vi har vært i det vestlige USA. (Foto: André)

Ville du for eksempel tvunget deg forbi folk i køen på Prix og presset deg helt oppi ræva på personen foran? Neppe! Men setter du deg bak et ratt… ja, da blir folkeskikken borte i Norge. Det er altså ikke slik her. Vi har kjørt 6.000 kilometer og ikke opplevd én eneste gang at biler ikke stopper og slipper oss fram når vi blinker for å skifte fil eller, på mindre veier, skal krysse motgående kjørefelt. Og det gjelder både han fargede mannen i en utslitt gammel Toyota, guttungen i stylet japse-sportsbil, den snobbete jenta i en Cadillac SUV og hun godt voksne dama i en sort og blank Mercedes 500.

I dette landet og i denne staten snakker vi heller ikke om liten trafikk. Det er i Norge det nesten ikke finnes trafikk å snakke om (Los Angeles-området har syv - ja 7 - ganger flere biler enn hele Norge). Trafikkforskere mener det rett og slett er faktumet at de har hatt bilisme i så mange generasjoner her at det har fått festet seg. Folk og bil har nærmest blitt til ett.

Det negative med det er jo at det nesten er en komplett umulig øvelse å være fotgjenger i Los Angeles. Fortau finnes knapt og det er slett ikke alle steder det er fotgjengerfelt for å krysse gata. Ofte er det snarere å krysse gata fra ett kjøpesenter til et annet ved å sette seg i bilen og kjøre!

Så var det hjem

Ja, da var "finaleheatet" over med oss og Mustangen. Det har altså vært en tur med så mange opplevelser at vi ikke kan si at det føles som disse ukene har gått fort heller. Nei, det føles faktisk som vi har vært i USA i to måneder. Og en slik tur er så absolutt å anbefale. For hver av oss har turen kostet sånn pluss/minus 25.000 kroner (reise, leiebil, mat, overnatting) - altså ikke stort mer enn en påkostet Syden-tur.

Denne bloggen var i første omgang ment for vår nærmeste familie og nærmeste venner. De der hjemme, rett og slett. Folk som visste om turen sa at vi måtte legge ut bilder underveis, på Facebook. Men siden mange av våre ikke har Facebook, tenkte vi at en blogg ville være mer oversiktlig og grei å oppdatere. Så viste det seg at den ble veldig populær. Når dette innlegget publiseres har det vært 7.000 sidevisninger på 30 innlegg - det er jo 233 visninger pr. innlegg (gulp, har vi hatt så mange "tilskuere" på showet...?).

Og tilbakemeldingene har blitt mange - både direkte til oss, på Facebook og på selve bloggen. Vi takker dere som har fulgt med oss på turen. Bloggen blir værende på nett og når vi blar oss tilbake i bildearkivene vil vi legge ut flere bilder og beskrivelser for de som er interessert utover. Takk for samværet til edre - og Trond og André sier "takk for laget". Nå er det "back to the grey everyday" ("tilbake til den grå hverdag" i veldig dårlig oversettelse).

Et siste bilde av Mustangen før vi måtte forlate den hos leiebilfirmaet. (Foto: Trond)

Så koster vi på oss et bilde av flytårnet i Los Angeles (LAX). Spesielt design, tøff og oversiktlig flyplass selv om den er en av verdens aller største. Ja, kontrastene til uoversiktlige og dårlig planlagte London/Heathrow er store. (Foto: Trond)

Gutten som kappåt med trollet...

2011-11-16T23:38:00.000-08:00

En ting har Trond lært en gang for alle i dag — man skal ikke spise om kapp med André. At man ikke har lært etter alle disse årene…

Hollywood, California 15.11.2011: Joda, det hadde seg slik at to senjaværinger skulle avslutte en heidundrende turist-dag i Hollywood med en real biff på et biffhus i nærheten. Og når André bestilte 650-grams biff, skulle han på andre siden av bordet gjøre det samme. Og så skulle de kappspise. Til det er det bare å si: Man konkurranse-spiser ikke med André Rasmussen. Ikke dersom man ikke vil på sykehus, og det er det vel få som har ønske om. Derfor ga grasmyrskogingen seg etter cirka 470 gram… og noe tilbehør. Serveringsdama synes i alle fall det var morsomt.

Voksen biff på bordet - og André fikk i seg hele
greia. Det klarte ikke han andre. (Foto: André)

Siste ordinære og hele dag i USA gjorde vi altså i Hollywood. I filmhovedstadens hjerte. Vi rattet Mustangen opp på Hollywood-åsen og var turister på et vinterstille Universal Studios, denne parken de har bygget opp rundt filmindustrien. Vinterstille fordi vi er langt utafor turistsesongen. Bra på en måte, fordi det ikke var antydning til kø foran attraksjonene inne i tema-parken.

Filmsett på nært hold

Her kan man ta en nærmere titt på filmer som Jurassic Park, Mumien, The Terminator, King Kong og Shrek for å nevne noen. På Jurassic Park-turen sitter man i vogner hvor man blir dradd inn gjennom filmkulisser og bevegelige dinosaur-dukker. Alt er veldig realistisk laget og er vel verdt å få med seg selv for to 42 år gamle gubber. Og for å legge litt ekstra futt i rundturen, ble vogna helt til slutt sendt ut i et fritt fall av en av dinosauerene. Heftig for magen. Kanskje ville den yngre garde sette enda mer pris på dette, så drar du hit til byen med familien, så burde et par-tre dager i Universal Studios absolutt være med på programmet.

En litt mer hyggelig tur for nervene er en guidet busstur mellom alle kulissene, studioene og filmsettene i området. Har man sett noen filmer fra Hollywood, så kjenner man igjen alt fra bilene som deltok i Blues Brothers og Fast and the Furious til Angela Landsburys hus og hele filmsettet der en Boeing 747 jumbojet har krasjet i et boligområde fra filmen War of the World av Steven Spielberg. Imponerende å se det hele med egne øyne - og samtidig se alt jukset som selvsagt ligger bak det å skape spillefilm.

King Kong

Det artigste og mest rå på denne turen var likevel opplevelsen når bussen kjørte inn i en slags tunnell der veggene på begge sider var filmlerret i 360 grader, altså mer enn hele synsfeltet. Med 3D-briller fikk man oppleve en kamp mellom selveste King Kong og en gjeng sure dinosaurer i det som skal være verdens største 3D-opplevelse, i alle fall ifølge eierne av Universal Studios. Og midt oppi dette altså bussen vi satt i, som ble slynget avgårde mens det sprutet blod og gørr (var egentlig vann) på oss (bussen var åpen på begge sider). Og det hele var altså en kjempeopplevelse.

I skrivende stund holder vi på å pakke. Vi har tømt leiebilen for eiendeler og koffertene (en ny er innkjøpt) skal pakkes utover kvelden og natta her på hotellet i Inglewood, like ved hovedflyplassen i Los Angeles. Vi hører flyene lande og lette, så vi er vel egentlig på tur hjem — hvis vi slipper ut av landet. Hvordan det gikk får du lese så snart vi får oppdatert bloggen på torsdag :-)

Planen er å være hjemme sent torsdag kveld. Selve reisa skal ta 37 timer.

Dodgen fra filmen Blues Brothers - som vi begge har sett en del ganger... (Foto: André)

André (foran) og en dinosaur fra filmen Jurassic Park. (Foto: Trond)

På en måte et manipulert bilde. Vi står foran en vegg i Universal Studios. (Foto: A and T)

Det er jul i Universal Studios. Juletreet er på plass og i beste amerikanske stil en haug
med lys, lyder og effekter. (Foto: Trond)

På diste hele dag i USA gikk det meste av dagen med til å se litt nærmere på
filmindustrien i Hollywood. (Foto: A and T)

Fra himmel og rom til vei og sjø

2011-11-15T01:32:00.001-08:00

Etter både luftfart, romfart, ufoer og ikke minst bil på vei var det i dag sjøen som sto i fokus. Vi besøkte gigantskipet Queen Mary. Og vi har det siste videoklippet klart.

Dette er "finalen" for videodagboka vår fra USA. Bloggen får leve i noen dager til. Og du kan fortsatt se Hotell Cæsar i stedet...

Long Beach, California 14.11.2011: Queen Mary et enormt passasjerskip som i perioden 1936 til 1967 seilte mellom Southampton i England og New York i USA.

Skipet ble bygget til rederiet Cunard White Star Line, samme som hadde Titanic, i 1934 og er oppkalt etter den daværende engelske kong Georg Vs dronning Mary of Teck.

Se vår video del 1 her |
Se vår video del 2 her |

Se vår video del 3 her

Se vår video del 4 her |
Se vår video del 5 her |
Se vår video del 6 her

Størrelsen var og er imponerende 80.000 Bruttotonn. Skipet er 311 meter lang, 79 meter høy, noe som gjorde det til det nest største passasjerskipet i verden den gang.

Under andre verdenskrig ble skipet anvendt som troppetransportskip mellom Australia/New Zealand og England. Det ble også tatt flyktninger om bord. Det største antallet mennesker om bord i et enkelt skip noen sinne fant sted i 1943. Da var det over 16.000 sjeler om bord.

Ble til museum

Etter krigen fortsatte skipet med transatlantisk passasjertrafikk inntil konkurransen med flytransport stoppet rutetrafikken.

Queen Mary ble lagt i opplag i 1967 i Long Beach ved Los Angeles, hvor det i dag fungerer som hotellskip og museum. Og her er det altså vi kommer inn i bildet, bokstevelig talt.

Trond har besøkt dette flytende museet i Long Beach og anbefalte et stopp her for André, som altså har sitt yrke om bord på et skip. En frysetråler med svære dimensjoner, men den blir liten sammenlignet med denne giganten. I tre timer valset vi rundt i skipet (man får gå på egenhånd og se stort sett over hele det enorme skipet - fra brua og ned til propellene). Skal bare nevne at det var en som "trivdes" i maskinrommet i denne dampdrevne båten… og uansett om man har peiling på store båter eller ikke anbefales en tur her på det varmeste. Man blir stående og måpe bare av dimensjonene.

Dimensjoner er det over veinettet her også, som vi har nevnt. Det fikk vi erfare nok en gang i dag. Digre motorveier og trafikkmaskiner hvor enn man snur seg (eller svinger bilen). Til og med biten fra hovedveien og ned til havna hvor Queen Mary ligger består av enorme motorveier med stor trafikk. Dette er jo også godshavna til Los Angeles, så mesteparten av trafikken består av svære vogntog.

På slutten av dagen skulle vi gjøre noen innkjøp til de der hjemme. Vi måtte inn på et kjøpesenter. Vi fant et som skulle ha det vi var ute etter etter mye gåing inne i enorme innendørs gater. Etter å ha betalt og blitt ferdig skulle vi spørre om veien ut. – Hvor har dere parkert bilen deres, spurte jenta bak disken. Vi hadde rett og slett ikke peiling. At dette kjøpesenteret er minst like stort som hele Finnsnes sentrum er ikke en overdrivelse. Når vi kom oss ut klarte vi til slutt å lokalisere hvor Mustangen var parkert.

Ifølge GPS-en på telefonen hadde vi gått nesten fire kilometer - i stort sett ei retning - innendørs på ett kjøpesenter...

Ikke farlig å se at maskinisten er i sitt rette element her - i maskinen på Queen Mary. (Foto: Trond)

Det er laget ei "bru" under havet slik at man kan se en av propellene fra utsiden
av skipet. Et spesielt syn og en merkelig opplevelse. (Foto: André)

Det er store og luksuriøse forhold om bord. Her fra "Queens ballroom". (Foto: André)

Fra brua om bord i Queen Mary, som nå er museum og hotell i Long Beach. (Foto: André)

Her kan man se rett inn i kapteinens oppholdsrom - rett under brua. (Foto: André)

Tronds største irritasjonsmoment her borte. "Tenk å ødelegge en ny Cadillac..."
Til og med dama i bakgrunnen holder seg for øynene og vil ikke se (Foto; André)

Ikke alltid enkelt å rygge en svær Peterbilt i ei trang gate i Long Beach... (Foto: André)

På "amcar-treff" midt i november...

2011-11-14T00:08:00.001-08:00

Helt merkelig og en smule absurd: Det er midt i november og vi er på amcar-treff i 25 varmegrader og solskinn.

Ja, dere som vil kan jo myse litt på videodagboka vår. Dere andre kan jo se Dagsrevyen :-)

Å kjøre slike hot rods er som å sitte i et badekar

å kjøre. Tøft for de som liker det. (Foto: André)

Huntington Beach, California 13.11.2011: Etter å ha brukt en dag på å komme oss etter kultursjokket i Palm Springs (se gårdagens blogg-innlegg), kom vi oss til Huntington Beach. Søndag var det biltreff på stranda med flere hundre biler - de fleste etter vår smak, nemlig klassiske amcars (Vi skal koke sammen noen videobilder herfra til bloggen tirsdag).

Se vår video del 1 her

Se vår video del 2 her

Se vår video del 3 her

Se vår video del 4 her

Se vår video del 5 her

Bestemor Duck-stilen er også tatt vare på

for ettertidens slekter gjennom

denne bilen. (Foto: André)

Surf City Classic Car Show ble i år arrangert for andre gang. Treffet ble dradd igang i fjor som en hyllest til krigsveteranene. Dette er et lokalt en-dags treff. Cirka 500 biler var ifølge nettsidene til arrangementet innom portene på utstillingsområdet denne søndagen.

Det heter at alt er stort i USA. Det kan vi skrive under på etter denne turen. Enten det gjelder avstander, diverse konferanser for lærkledte, trafikken på veiene eller bilutstillinger. Som nevnt var dette et lokalt biltreff. Ut fra infoen på bilene kom de aller fleste fra nettopp Huntington Beach og Newport Beach. Dette er i praksis to (store) bydeler sør i Los Angeles - beliggende ut mot Stillehavet. Få hadde tatt seg bryet å kjøre den lange veien hit fra de andre bydelene.

Real american steel

Likevel var det altså flere hundre biler utstilt. De aller fleste amcars, med et par innslag av Ferrari og kanskje seks-sju folkevogn-bobler og -busser av den gamle typen. Finishen på bilene er det bare å ta av seg hatten for (Route 66-capsen i vårt tilfelle). Her var det ikke mye å si på arbeidet som er lagt ned i restaurering og bevaring av bilene, i alle fall det øyet kan se. Man har jo hørt diverse rykter om juks med amerikansk bil-restaurering (sparkel og hønsenetting over rust), men i tørre og varme California er jo bilene uansett omtrent fri for rust.

Ekstrem raggar-bil. Hot rod tatt helt til det

ytterste. Finish? Joda, det skal faktisk være

sånn... KLIKK PÅ BILDENE FOR

STOR VERSJON (Foto: André)

Skal man pirke, og det skal man når bilene er så fine som disse var, så var det litt upresis lakkering på enkelte av bilene. Det vil uansett ikke mange med "vanlig" interesse for bil legge merke til. På dette Huntington Beach-treffet fikk vi se biler så ekstreme at det omtrent ikke finnes tilsvarende i Norge. Her var det usedvanlig godt bevarte original-biler, det var ekstreme ombygginger og på grensen til perverst utstyrte biler. Så perverst at det setter farge på hele utstillinga. Mangfoldet er viktig.

"Pensjonist-treff"

En annen ting vi la merke til, var at eierne av omtrent alle (ja, kanskje absolutt alle) bilene var over 60 år. Det er nok pensjonen og interessen for gammel-bil som gjør seg mest gjeldende i den aldersgruppen her i California. Ungdommen (som oss på rundt 40 og yngre) her borte vil vel kjøre moderne japanere...

To senjaværinger til stede da bildet ble tatt —
på amcar-treff i 25 varmegrader
midt i november. Snart er det advent...

Det handler nok om at akkurat disse bilene vi så i dag (de fleste av dem) også har kostet en del dollar å få slik. Dollar som man kanskje må ha spart i løpet av et langt liv for å ha råd til å bruke på en slik hobby. Men kanskje kan dette være noe å ta videre til lokale pensjonist-treff hjemme...? I så fall kommer vi innom :-)

Vi skal la bildene på denne siden, et lite utvalg av det vi så, tale for seg. For spesielt interesserte skal vi lage et bildegalleri med kun bil-bilder på nettsidene til den lokale amcarklubben ACC Målselv. Og så skal vi sy sammen en video i morgen :-)

Ellers så er det kun dager igjen av denne turen vår. Torsdag ankommer vi lille Norge langt oppi nord. Vi må vel hjem en tur og se hvordan det står til med folk der.

Kanskje litt for ekstremt? Heftig ombygging av en diger Lincoln fra 70-tallet. (Foto: André)

Ford Thunderbird fra 1958 gjør seg absolutt bra i disse omgivelsene. Denne var original. (Foto: André)

Chrysler PT Cruiser bygget som surfebil. Utallige lysdioder, rennende vann i bagasjerommet og
ellers fylt opp med stæsj til det ugjenkjennelige... (Foto: André)

Når man motivlakkerer diverse deksler inne i motorrommet med utrolig finish har man nerver av stål. Her kan det jo
komme både oljesøl og bli ekstremt varmt. Men så kjøres vel kanskje ikke bilen noe særlig... (Foto: André)

Vi tar med denne også (Dr. GM kan hoppe over). Boble-kabriolet rigget for surfing. (Foto: André)

1970 Chevrolet Chevelle SS med Per Ulv (iført skinnlue, det er jo vinter her) som passasjer. (Foto: André)

Det var mange "woodies" i forskjellige utførelser å se. Dette er biler med sider bygget av treverk. En sidekollisjon
her, så må du på Byggematerialer for å kunne rette ut skaden. Dette var populære biler for surferne. (Foto: André)

Det var lite vans å se. Men denne gamle "kassevognen" hadde også en utrolig finish. (Foto: André)

Chip Foose er en levende legende innen ombygging og tuning av biler. Her en Ford Mustang som er
hans verk. Foose bor i området og har vel derfor kort vei til dette treffet. Denne var nok adskillig
mer rå under "huden" enn vår gullfargede leiebil - men vi har kabriolet hehe. (Foto: André)

Lav og tøff hot rod med gammel Ford som utgangspunkt for byggverket. (Foto: André)

Dr. GM, de hadde sånne også, selv om denne var to år "for gammel" :-) Chevrolet Impala '65. (Foto: André)

Bilforhandlere og mange andre med salgsboder med forskjellige bilrelaterte ting var også til stede. Dette var
en bil den lokale Chevrolet-forhandleren hadde med - en helt rå, ny Camaro. (Foto: André)

Bakkeklaringa er ikke mye å skryte av på denne. Norske telehiv ville vært en katastrofe. (Foto: André)

Gjettekonkurranse (uten premie): Hvilken av disse to er Dodge van? Riktig svar: Begge!!! Den borteste
kjenner vi best som Mercedes Sprinter der hjemme - her er den Dodge Sprinter. Gamle gode
Dodge-vans av amerikansk opprinnelse er altså historie. (Foto: André)

Når motoren vokser ut av bilen kan det trygt kalles ekstremt... (Foto: André)

Ford-rod til venstre er et ekstremt byggverk. Plymouth Prowler til høyre er fabrikk-original bil
solgt ny i 1999. Formann Hugo i ACC Målselv har en rød av sistnevnte, så de finnes hjemme også. (Foto: André)

Ringen er sluttet — tilbake i L.A.

2011-11-13T00:06:00.000-08:00

Etter seks tusen kilometer i en helt ny Ford Mustang 2012-modell er vi nå tilbake ved utgangspunktet for turen - Los Angeles.

Palm Springs, Los Angeles 12.11.11.: Men på veien tilbake hit havnet vi på et sted som vi først ikke hadde tenkt å nevne i denne bloggen, men etter mange diskusjoner velger å gjøre det likevel. Palm Springs har jo alltid hørtes bra ut, med navn som både Elvis, Marilyn Monroe, Bob Hope, Frank Sinatra og andre storheter nevnt i samme setning som navnet på byen. Da vi kom dit fredagskvelden så det til og med ut som en god idé for oss å ta siste nattstopp der, før Los Angeles.

Bildet øverst viser to senjaværinger like før avgang fra Palm Springs lørdag.

Harry i skinndress?

På kvelden skulle vi ut for å finne oss noe å spise i det hyggelige nabolaget til motellet. Spaserende til fots i dette bil-landet. Først oppdaget vi en mann i en bil. Vi trodde det var Steinar Bastesen med sin velkjente selskinns-lue og -vest. Men hva skulle nå han gjøre her?

På vei ned ei sidegate, noen sekunder etterpå, møtte vi plutselig på to herrer. Han ene kledt i skinn fra topp til tå. Han andre var for såvidt også kledt i skinn — sitt eget skinn vel og merke, foruten noen lær-reimer og metallnagler her og der.

Vi snudde på hælen. Sånt ser man ikke på Finnsnes eller Senja - i alle fall ikke utendørs - og man føler seg en smule beklemt (og neida, vi to er ikke fulle av fordommer - det skal man vite!). På vei tilbake til motellet ble det observert stadig flere (mann)folk med skinn-caps og tyngre og lettere skinn-antrekk. For å si det på en annen måte: Rob Halford i Judas Priest (klikk for å se bilde) hadde nok ikke kommet til å gjøre seg særlig bemerket på gata i Palm Springs denne fredagskvelden…

Tips: Se større bilder ved å klikke på bilde

Vel inne (bak lukkede dører) på motellet måtte vi sjekke på internett hva dette var fornoe. Og det viste seg da også at akkurat denne helga er det konferanse for homofile anonyme alkoholikere akkurat i den byen og akkurat i det området der motellet vårt lå — Gay AA in the Desert (Se kalenderen).

Konkurranser

Samtidig pågår det flere konkurranser i byen. Mr. Palm Springs Leather Pride 2012 for eksempel. Vi har altså ikke noe imot verken homfile, lesbiske eller alkoholikere — anonyme eller ei. Likevel følte vi oss ikke helt på riktig sted i denne settinga…

På den annen side: Dette er helt sikkert hyggelige karer (og jenter). Hvor mange homofile anonyme alkoholikere vil gå løs på og rane andre folk og for eksempel ramponere en Ford Mustang, statistisk sett? Men to karer (!) fra Senja pilte fort avgårde i sin Ford Mustang så snart det grydde av dag lørdag — med kabriolet-taket festet godt på.

Lørdagen suste vi ned til Newport Beach, en bydel sør for Los Angeles. Først bar det til Classic Industries med dele-handleliste fra vår felles kompis, Dr. GM — eller Jon-Are Hoel, som han også kalles. Og søndag er det planen å sette av til bil-aktivitet(er). Da er det nemlig Classic Car Meet på Huntington Beach like ved.

Los Angeles er for øvrig en stor by - i alle fall i utstrekning. I motorveihastighet kjørte vi i tre og en halv time gjennom bystrøk fra Palm Springs til Newport Beach!!! Det er sju — 7 — ganger så mange biler i dette området som det er i hele Norge til sammen, så det er trafikk nok "å ta av", men den glir lett og det går greit å finne fram (også for oss uten GPS). På det meste kjørte vi på en vei med sju — 7 — kjørefelter i hver retning lørdag.

Her er kanskje årsaken til det hyggelige navnet Palm Springs like ved Los Angeles — alle palmene. (Foto: Adnré)

Gamle klassikere selges hos bilforhandler i Palm Springs: Chevy, Cadillac, Mercedes, Thunderbird,
Hummer og Rolls Royce. (Foto: André)

Ingen skal si at USA ikke satser på fornybar energi. San Gorgonio Pass Wind Park kjørte vi forbi lørdag.
Denne vindmølleparken har alene 3.218 møller(!!) fant vi ut etter litt søk på nett. Den har en kapasitet
på 615 megawatt. Totalt har Norge en vindmøllekapasitet på 540 megawatt...
og dette er ikke engang den største parken i California — det er den tredje største. (Foto: André)

Vindmøller så langt øye kan skue. Fint? Nei, kanskje ikke! Men miljøvennlig bør det være... (Foto: André)

Har du stor nok garasje til denne bo-bilen... ja, da har du i alle fall stor nok garasje! (Foto: André)

Siste stopp i dag var Classic Industries i Huntington Beach. Bildeler skulle handles til vår venn hjemme
på Finnsnes — Dr. GM. Og Trans Am-mann André måtte jages ut av butikken da de skulle
stenge for helga. Sukkertøybutikk for voksne gutter... (Foto: Trond)

En smak av den kalde krigen

2011-11-12T00:23:00.001-08:00

I dag ble det en uventet smak av den kalde krigen på to senjaværinger som skulle "ut og oppdage" Amerika. Det bar under jorda med oss.

Green Valley, Arizona 11.11.11: Useriøse som vi er, aller først på morgenen måtte vi få foreviget det "magiske" øyeblikket da klokka var 11.11.11 den 11 i 11 år 2011. Bare en-tall på klokka er visst ikke hverdagskost.

En modell av missil-siloen, som befinner seg
helt under bakkenivå her i ørkenen
i Green Valley i Arizona. (Foto: André)

I går - altså torsdag - fikk vi et tips fra en mann om hva vi burde se mens vi var i Tucson, Arizona. Vi hadde fått med oss Pima Air and Space Museum, men fikk altså et veldig spesielt tips: – Se den siste bevarte atom-missilen fra den kalde krigen (klikk for å lese mer). Den er fortsatt inntakt og befinner seg under bakken 20 minutter sør for Tucson.

Tips: Klikk på bilder for stor versjon

I kaktus-land

Vi tenkte at siden vi først var på disse kantene og det kan bli lenge til neste gang, så måtte vi finne ut hva dette er fornoe. Men vi kom til Green Valley akkurat for seint torsdag til å få bli med under jorda. Derfor ble det - etter et kort møte - bestemt at vi skulle ta ei ekstra overnatting på dette stedet. Green Valley er i dag et rekreasjonsområde hvor det stort sett bor eldre folk og golfbanene ligger tett som hagl, men under den kalde krigen var det ikke mye annet her ute i ørkenen og kaktusland enn denne missil-siloen, som vi altså skulle få bli med ned under jorda for å se fredag.

Egentlig skulle alle disse atom-stridshodene og missil-siloene fra den kalde krigen fjernes, men amerikanerne fikk lov av russerne til å bevare en av dem som et slags museum. Et totalt ukjent museum for mange, men hørtes altså såpass spennende ut at vi valgte å avlegge det et besøk når vi først var i traktene og fikk høre om det. For hvem har vel fått ta på en ekte missil, som ville ha kunnet utslette halve kloden om den hadde blitt avfyrt den gang. Heldigvis skjedde ikke det, selv om vi ble fortalt at det flere ganger var veldig nært - for eksempel en kveld i 1962.

Fyres avgårde

Her fikk vi være med ned i selve siloen hvor denne ni etasjer høye "raketten" fortsatt står, klar til å fyres avgårde med ei sprengladning flere ganger større enn Hiroshima-bomba fra 1945 (sprenglanfninga er nok ikke her i dag). Her fikk vi se på de to knappene hvor man altså kunne avfyre den. To knapper med kodelås, tre meter fra hverandre, fordi en mann alene ikke skulle kunne starte tredje verdenskrig…

Litt små-uhyggelig var det nedi der, siden vi fikk klar beskjed om å ha mobiltelefonene avslått mens vi var i siloen. Hmmm... hva om vi ikke slo dem av liksom?

Ja, nå har vi vært på ufo-museum, romfartsmuseum, flymuseum og atpåtill et missil-museum i løpet av de siste dagene. Nå får det være nok luft-greier for denne gang. Vi har satt oss i Mustangen og vendt nesen mot utgangspunktet for denne turen, nemlig Los Angeles. Denne byen var vi jo bare så vidt innom den dagen vi ankom vestlige USA. Så får vi se hva de siste dagene av turen bringer.

Fra dette kontrollrommet tre etasjer under bakken i Arizona-ørkenen kunne man i teorien
ha startet tredje verdenskrig. Guiden pekte og forklarte med stor entusiasme. (Foto: Trond)

Slik ser raketten, som er gjemt under bakken som et museum i dag, ut. Hele raketten (missilen) ville ha
blitt skutt ut i verdensrommet før kun det svarte atom-stridshodet (øverst) hadde hadde kommet tilbake
for å utslette målet - og mer til. Heldigvis skjedde det aldri. (Foto: Trond)

Man måtte selvfølgelig få med seg klokka 11:11:11 den 11.11. 2011. (Foto: Trond)

Rest area er det noe som heter langs de store highwayene, som her i Arizona på Interstate 10 inn mot Los
Angeles. Her kan veifarende stoppe, bruke noen helt skinnende rene toaletter, kjøpe mat og drikke fra
automater og slappe av i koselige og ryddige omgivelser. Camping er ikke lov her. Kanskje
det hadde vært en idé å følge opp for Statens vegvesen...? (Foto: André)

På vingene i Arizona

2011-11-11T00:12:00.000-08:00

I dag havnet vi på flymuseum midt ute i ørkenen i Arizona. Og vi brukte kvelden i "ødemarka" til å mekke et nytt videoklipp for dere der hjemme.

Det er fortsatt slik at det finnes mange alternativer til å se denne videodagboka. Men de som vil får selvsagt lov :-)

Tucson, Arizona 10.11.11: Vi klarte via nettet å snoke opp et luftfartsmuseum, Pima Air and Space Museum. Det virker som alle disse stedene vi er innom har ett eller annet å tilby for turister som oss - selv om det er november og vinter. Vi skulle kjøre forbi Tucson og sjekket på nettet. Og et museum med flyhistorie er jo morsomt.

Også Lincoln har startet produksjon av pickups. Og denne er
både tøff og rå, men uaktuell i Norge. (Foto: Trond)

Tips: For større bilder kan du klikke på bildene

Se vår video del 1 her

Se vår video del 2 her

Se vår video del 3 her

Se vår video del 4 her

Nå er det slik at bare en liten del av dette er museum slik man er vant til. De hadde samlet en del godt bevarte fly- og flyrelaterte gjenstander inne i sju hangarer på en gammel flyplass i utkanten av byen. Resten av godbitene står utendørs. Her har de parkert massevis av fly fra gamle og nyere dager.

Mye fly

Her er både Hercules, DC-9, gamle og nyere president-fly, helikoptere, torpedoer, atomraketter (uten innhold vil man tro) og militære jagerfly. Flere tusen kvadratmeter av flyplassen er satt av til parkerte fly som er ferdig i tjeneste. De fleste av flyene er nok heller ikke flyvedyktige lenger. Men det er ikke hver dag man får lov til å vandre mellom enorme flymaskiner og historiske godbiter med vinger og "gjøre som man vil". Dette museet er absolutt å anbefale dersom du noen gang skulle være i Tucson (uttales "tusen").

Inne på space-avdelinga (romfarts-historie) traff vi forresten på en hyggelig kar. Han nektet nesten å tro at vi kom fra Nord-Norge. Sånne merkelige folk hadde han aldri sett før :-) Vi måtte vise Senja på kartet, og han virket som han akkurat hadde falt ned fra månen. Kanskje ikke så rart siden mannen var inne på dette med romfart.

– Går det virkelig an å bo der oppe? Fryser dere ikke ihjel? Hva i all verden jobber dere med? Har dere biler der? spurte han helt oppriktig. Uansett ble vi gode venner med ham. På slike museer i USA er det nemlig pensjonister som jobber frivillig. Og denne mannen var nok veldig interessert i det han skulle vise fram.

Disse to karene fikk ikke haik med Air Force 1. Nå var dette en gammel og pensjonert utgave av
stabsflyet til presidenten. Men vi fikk i alle fall ta på det. (Foto: A and T Goes West)

Han hadde aldri sett senjaværinger før. Og ikke trodde han at folk kunne bo så langt nord som det
vi gjør. Men en hyggelig kar på Tucson Air and Space Museum var han. (Foto: A and T Goes West)

Ikke verdens vakreste fly, men det var vel neppe det som gjorde at det ikke ble laget flere enn tre
sånne merkelige flygemaskiner. Den skulle kunne lande både på vann og på land. (Foto: André)

Vi ville ikke ha noe med denne å gjøre. Det er rett og slett en atom-rakett... uten innhold
håper vi. (Foto: André)

En tidlig maskin for det amerikanske flyselskapet TWA - Trans World Airlines. (Foto: André)

Mye å se på for aerofile - og morsomt for oss også å få gå rundt og se på fly i alle størrelser. (Foto: André)

Ikke "helt texas" i Texas

2011-11-10T00:27:00.000-08:00

I Texas er alt vilt. Der skyter folk hverandre på åpen gate og stjeler alt de kommer over hele tiden. Høh, Texas er nå så langt det roligste stedet vi har "campert" på denne turen.

El Paso, Texas 9.11.11: El Paso er grenseby mot Mexico og ligger vest i staten. Texas er nesten fire ganger større enn Norge i flateinnhold. Vi trodde før vi kom hit at El Paso var et lite veikryss, slik det har vært beskrevet i norske riksaviser. Det viste seg at byen har 100.000 flere innbyggere enn Oslo og trafikkmaskiner som de ikke kommer til å få i Oslo før 30 år heretter. Så "et lite veikryss" er vel å ta hardt i…

Tullinger som vi er, fant vi på å kjøre inn i El Paso etter mørkets frembrudd uten kart tirsdag, nettopp fordi vi ikke trodde at dette var noen kjempestor by. Vi var vel ikke så redd for å kjøre oss bort fordi veiene er store og fine, men var mest skeptisk til om vi plutselig skulle havne i Mexico da trafikken tetnet til. Det får holde med New Mexico!! Trond var med på å plutselig havne i Mexico under forrige tur til California i 2004. Selv om det endte godt i Mexico den gang, ville vi ikke gjenta den "bragden" her i Texas. Dessuten sier alle her at rett over grensa fra El Paso har narkotika og mafia tatt over alt. Bandene skyter Sheriffen om det er "nødvendig", noe vi har sett på TV-nyhetene og i avisene hjemme også.

I El Paso fikk vi i oss hver vår store Texas-biff. Det hører med når man er i denne staten. Den var saftig og god og kostet - inklusive alt - i overkant av en norsk hundrings. Man får jo knapt nok to pølser med brød for den prisen på bensinstasjonen hjemme, uten drikke til.

Med Mexico på andre siden av veien. (Foto: André)

For øvrig har vi begynt å komme til steder med temperaturer godt over norsk høysommer igjen, etter å til og med ha vært borti snøstorm på turen. Så i noen strakser onsdag "kabbet vi ned" Mustangen (slo ned taket) i ørkenen mellom Texas og New Mexico. Om ikke annet, så ble det bra bilder.

Med bilen på tur

Langs veiene har vi sett mange svære campingbiler med en mindre bil på slep (Se bilder nederst). Først trodde vi det var noen som drev ekstremsport og kjørte altfor nær bilen foran. Forklaringa er altså at mange med stor bo-bil (motorhome kaller de disse svære bilene her) kjører langt og vil ha med "lille-bilen" sin for å kunne farte rundt lokalt etter at de har parkert på en campingplass. De kaller det "dinghy towing". Lille-bilen kan være alt fra en liten Toyota Yaris til en Chevrolet Starcraft-van (ja, vi har sett en sånn også henge bakpå en motorhome).

Det de gjør er at bilen festes med et spesielt slepestag bak på bobilen. Dermed svinger lille-bilens forhjul når de skal og følger etter bobilen. At kilometerne ruller også på bilen bak bryr nok ikke amerikanerne seg med fordi her forsikres biler som regel uten kjørelengde. Vi så også at bilen bak blinker og bremser (lys) samtidig som bobilen, som altså sleper. I USA får de kjøpt et sett som virker "motsatt" av kontakten vi har bak på bilen i Norge for å gi strøm til tilhengeren. Man kobler altså en kontakt foran på "lille-bilen" som gjør at den får strøm til baklysene som om den var en tilhenger.

Så er det store spørsmålet, hva med drivverket på bilen bak? De har jo automatgir på alt i USA og sånnebiler skal vel ikke slepes? Joda, hvis bilen som slepes etter bo-bilen skal ha alle fire hjulene i bakken (som de fleste vi så), må det ettermonteres ett av to ting:

Har "lille-bilen" forhjulsdrift må det monteres frihjulsnav på forhjulene. Kan kjøpes som sett.

Har "lille-bilen" bakhjulsdrift, selges det sett for å kunne koble ut drivverket bakover med en knapp inni bilen.

Noen moderne biler har ingen begrensninger på hastighet og strekning de kan bli slept med alle fire hjul på bakken.

Jaja, det var dagens tekniske hjørne. Ha en fin torsdag der hjemme. Vi har innsett i dag at det bare er en uke igjen av denne fantastiske turen…

Helt vanlig onsdag ettermiddag ved El Paso, Texas: Dame med tidsriktig antrekk (tørkle og hår-ruller)
ratter en 50-talls Chevrolet vestover Interstate 10 - se også bildet øverst. (Foto: Trond)

Ikke bare et veikryss. Nei, El Paso kan også dette med trafikkmaskiner... (Foto: André)

Heftig Jeep til salgs i El Paso. Men pass på - selges som den er. Uten garanti. (Foto: Trond)

Vi kabbet ned ute i ørkenen på grensa mellom Texas og New Mexico onsdag. (Foto: A and T)

Slik slepes en liten bil på alle fire hjul etter en stor bo-bil.
Alle lys fungerer riktig og forhjulene følger bilen foran. (Foto: Trond)

Stort mobilt "hus" sleper en liten bil - i dette tilfellet en Ford SUV. (Foto: Trond)

Enda et motorhome med en liten bil på slep - en Jeep Wrangler. (Foto: Trond)

Ut med UFO - inn med romfart

2011-11-09T00:09:00.000-08:00

I dag "red vi inn i solnedgangen" i Alamogordo, New Mexico. Dagen gikk nemlig med til romfart - litt mer konkret enn forrige dags UFO-greier.

Alamogordo, New Mexico 8.1.11: For i dag var det amerikansk (og russisk) romfartshistorie vi fikk lære litt mer om. I den lille byen Alamogordo (den har du neppe hørt om før - ikke vi heller) har man bygget opp et museum som over fire etasjer forteller historien om romfart. Og her er ikke ett eneste ord eller gjenstand ofret til UFO-greiene fra Roswell to-tre timers kjøring unna.

Brus på sprayboks? Jepp, du ser riktig! Men dette
er brus som astronauter drikker i vektløs tilstand
i verdensrommet. (Foto: Trond)

Her får man både et innblikk i romfergene, romstasjon og diverse raketter man bruker både for å plassere ut satelitter og til å sende andre måleinstrumenter ut i rommet.

Hvorfor har de så laget dette museumet så langt utafor allfarvei som det nesten er mulig å komme på denne siden av Atlanterhavet? Jo, forklaringa er enkel: New Mexico ligger på et platå høyt over havnivå og det er jevnt klima her året rundt blant annet med få skyer på himmelen. Så plasserer man gjerne museumet i nærheten av der ting har skjedd. Ei av romfergene har til og med landet i denne byen etter en ferd i rommet.

Pensjonister
En annen ting med slike museum i USA (også UFO-museumet vi var på i går) er at det drives av pensjonister. Derfor er det enten gratis eller det koster bare noen få dollars å komme inn. Pensjonistene jobber frivillig for å "få dagene til å gå". På den måten blir historien tatt godt vare på.

På de tre timene fra Roswell til Alamogordo kjørte vi med konstant "dott" i ørene. Årsaken var at vi tok fatt på ei kraftig nedstigning fra rundt 2.000 meter over havet til drøye 1.000 meter. Dermed ble også temperaturene etterhvert noe triveligere.

Fortsatt er vi i en del av landet (som amcar-entusiaster) der det er mange flere "innenriks-biler" enn biler som har kommet til landet over Atlanterhavet eller Stillehavet. Tettheten av US-pickups og SUV er mye større her enn i storbyene Los Angeles og San Francisco for eksempel. Alderen på bilparken er nok også noe høyere her ute på landsbygda. Og det er morsomt å se en gammel sliter i trafikken.

I kveld kjørte vi videre til Texas, hvor dagen ble avsluttet med en diger og ekte Texas-biff.

En gammel Ford pickup gir slepehjelp til en nyere Toyota pickup. (Foto: André)

Et vanlig syn på prærien nå til dags. En Dodge pickup med semihenger med "et eller annet" i. (Foto: André)

Et motell langs den lite trafikkerte veien mellom Roswell og Alamogordo som ser ut som det ble
forlatt i full fart en gang på 70-tallet. (Foto: André)

En Chevrolet Suburban som har sett bedre dager, men fortsatt i tjeneste.
(Foto: André - som har samme type bil hjemme)

Som nevnt i gårdagens blogginnlegg: UFO er storindustri i Roswell. (Foto: Trond)

De små grønne menn stirrer på oss fra alle gatehjørner - til og med fra Cola-automaten.
(Foto: Trond - som ikke turde å kjøpe Cola)

To senjaværinger på romfarstmuseum i Alamogordo. (Foto: A and T Goes West)

Skummelt møte i Roswell

2011-11-08T00:36:00.000-08:00

Det skal være usagt hvem som er mest skummel her, men vi turde ikke ta disse karene med videre på turen vår.

Roswell, New Mexico 8.11.2011: Siden ingen hadde hørt om Morgan Kane oppe i Santa Fe, og det ikke var noen knuste vogntog å se (det var vel det første han fikk se, ifølge sangen), så satte vi oss i Mustangen og kjørte den lille biten (22 norske mil) ned til Roswell. I Santa Fe var det meste "closed for winter". For her i Roswell er det nemlig noe å se.

Vi feilberegnet litt - kun ørken og prærie på turen nedover, så det tok mye kortere tid enn vi trodde - og kom til Roswell klokka 15 mandag. Det gjorde at vi rakk å besøke det berømte UFO-museet her i byen.

Uidentfiserte flygende objekter er nemlig denne byens "stor-industri". Her skal en flygende tallerken ha krasjlandet i 1947. Ifølge vitner var det levende skapninger ombord som ble tatt vare på av myndighetene. De skal ha blitt gjemt bort for offentligheten i hemmelige militære anlegg i området. Folk mener at det finnes dokumentasjon på at dette har skjedd - og at flygende tallerkener og romvesener har besøkt området her mange ganger. Alt er altså samlet i et eget museum.

Kopi av laboratoriet der man skal ha tatt vare på romvesenene
som krasjlandet i 1947. Foran to skeptiske tilskuere fra
Norge inne på Roswell Ufo Museum. (Foto: A and T)

Bildet øverst: Her møter vi romvesener i Roswell. Ikke lett å se
hvem som ble mest redd. (Foto: A and T)

Flying saucers
Nå er jo ikke ufo det samme som flygende tallerkener. Ufo er pr. definisjon uidentifiserte gjenstander på himmelen som ingen har kunnet forklare. Mye har ei forklaring, og er derfor ikke uidentifisert. Men det finnes mye som man ikke har klart å finne et logisk svar på også. Og ekstra mye i akkurat dette området vi er nå. Blant annet har man det topphemmelige Area 51, som egentlig ikke eksisterer - noe vi ikke har tenkt å motbevise eller bevise (så vidt vi tør nevne det her på bloggen...). Den veistrekninga med flest ufo-observasjoner i verden - The Extra Terrestrial Highway - ligger også i området.

Hele Roswell ser ut til å dreie seg om ufo og romvesener. Her er egne butikker som selger ufo-effekter og både McDonald's, KFC og Walmart har flygende tallerkener og romvesener på sine fasader. Romvesener stirrer på oss og Mustangen langs hele hovedgata.

The UFO Museum er vel verdt et besøk, enten du tror på skapningene eller ikke. Museet slår ikke fast noe verken i den ene eller den andre retninga. Skeptikerne slipper også til. Og det som er mystisk og uoppklart ser ut til å trigge amerikanerne. Vi to har jo også siden skoledagene latt oss fascinere litt av denne mystikken som ingen har klart å bevise eller motbevise. Så derfor var det litt morsomt å besøke denne byen (med 50.000 jordiske innbyggere). Fortsatt er vi her og skal se oss litt rundt også på tirsdag. Litt galskap må man tåle...

Dette landet sliter med økonomien, likevel asfalterer de oppå allerede OK asfalt - på ei strekning det
omtrent ikke bor et menneske eller var noen særlig trafikk etter det vi kunne se. Og mest imponerende:
Hvem i huleste satte ut (og tar inn) kjeglene langs ei strekning på ei norsk mil?! Og, ja, det var
selvsagt firefelts vei de 20 milene uten trafikk og hus. (Foto: André)

En god gammel sliter i Santa Fe - denne Oldsmobilen har nok sett sine beste dager. Her skulle
Dr. GM vært og lagt sin velsignende hånd på doningen. (Foto: Trond)

Hus kan også flyttes etter landeveien. Men hvor ofte ser man sånt suse avgårde i 100 kilometer i
timen i Norge? Legg forresten merke til "campingvogn-speilene" på halvannen meter. Når man merker
"oversize load" her borte, så mener man det! (Foto: Trond)

I den eneste "bosetninga" langs veien mellom Santa Fe (20 norske mil) var dette stedet - Vaughn. Det
var så skummelt at vi droppet å stoppe. Mulig vi har sett for mange skrekk-filmer fra USA, men mange nyere
ødelagte biler bak den nedlagte bensinstasjonen - og gamle vrak foran husene hos folk - gjorde at vi lurer
på hva (eller hvem) de spiser på dette stedet. I huset på bildet skulle visst sheriffen holde til... (Foto: Trond)

Slike fasader gjør at man tråkker litt ekstra på gasspedalen for å komme videre. Vi er veldig glad vi fyllte opp
Mustangen i Santa Fe før vi la ut på denne turen... (Foto: Trond)

UFO-museet her i Roswell har selvsagt egen UFO-parkering. Der satte vi fra oss Mustangen. (Foto: Trond)

The Ufo Museum: Her er "beviset" på at utenomjordiske vesener krasjlandet utafor Roswell i 1947. Hittil har ikke
vi sett noen sånne karer på byen, men så tør vi da heller ikke å gå ut her etter mørkets frembrudd. (Foto: André)

Snart Mustang med plassmangel

2011-11-07T00:11:00.000-08:00

I dag vurderte vi å kjøre en helt ny vei. Navnet på veien var ifølge skiltene "Wrong way". Der må det være mye å se med tanke på alle bilene som kommer derfra…

I dag hadde vi ikke så mange bilder, så derfor en ny video. Som sagt kan dere se den - eller la være til fordel for Derrick i reprise.

Gallup og Albuquerque 7.11.11: Heldigvis kom det så mye trafikk imot at vi måtte velge en helt annen vei opp til Albuquerque. Neida, "Wrong way" betyr rett og slett at her bør du ikke kjøre dersom du vil komme hjem helskinnet. Da går det mot kjøreretninga, og med hundrevis av store vogntog i 130 kilometer i timen hadde man nok ikke kommet langt på den veien. Så det anbefaler vi altså ikke!!!

Tips: For større bilder kan du klikke på bildene

Se vår video del 1 her

Se vår video del 2 her

Se vår video del 3 her

Dagen i dag startet i Gallup, New Mexico. Med frokost på Taco Bell. Ikke har vi spist Taco til frokost med juice til før, men den menyen finnes altså. Denne byen var skikkelig søvnig, men så var det jo søndag morgen og formiddag da vi var der. Kun Santa Fe-ekspressen laget sine velkjente fløyte-lyder når den passerte. Byområdet har 71.492 innbyggere og er dermed større enn Tromsø.

Gallup, som ligger på 1.971 meter over havet, har ingenting med spørreundersøkelser å gjøre. De var det amerikaneren George Gallup som oppfant. Vi trodde jo vi skulle bli stilt masse spørsmål, men den gang ei. Samfunnsforsker Gallup var ikke en gang fra denne byen. Han kom fra staten Iowa. Byen har derimot fått navnet sitt fra David Gallup, som var foregangsmann for jernbanebygging. Gallup ble grunnlagt som et knutepunkt for jernbanen mellom øst og vest i USA rundt 1880.

Disse traktene er upløyd mark for oss begge. Dvs. at ingen av oss har vært i New Mexico tidligere. Så derfor vet vi ikke helt hva vi skal se etter. Fra nå må vi virkelig ta ting som de kommer.

Det rare navnet

Turen gikk derfor videre fra Gallup til nabobyen Albuquerque 70 km lenger nordøst. Målet med det besøket var ikke noe annet enn at vi ville se byen som vi har snakket og hatt mye moro med i mange år. Og det er nettopp navnet som vi har hatt moro med. Intern humor, rett og slett. Bynavnet uttales Ællbukørki på "innbygger-språket". Det er en stor by med en befolking på størrelse med Oslo beliggende i en prærie-dal. Byen ble grunnlagt av spanske bosettere i april 1706, som et sentrum for sauenæringa i området.

Hvorfor heter byen det den heter? Det måtte vi finne ut av. Albuquerque fikk navnet til ære for Don Francisco Fernández de la Cueva, som var en spansk hertug fra 1653-1660. Hans tittel var hertugen av Alburquerque (med to stk. "r") og refererte til den spanske byen Alburquerque (fortsatt med to "r"). Denne spanske byen fikk navnet etter en familie som levde i det 12. århundre ved navn Alburquerque (fortsatt to "r") i Spania og Portugal. Albuquerque i New Mexico fikk den portugisiske stavemåten med én stk. "r". Så vet vi det. Dagens historie-time!

Shopping-søndag

Vi fant ikke på noe annet å gjøre i denne byen på en søndag enn å besøke en Wal Mart for første gang på denne turen. Dette er en kjede med svære kjøpesentre over hele USA. Varene finnes i store avdelinger for alt mulig. Beklager, Amfi på Finnsnes blir småtteri. Dameklær, herreklær, blomster, medisiner, TV, data, slikkerier, leker osv. Bilutstyrsavdelinga i akkurat denne butikken var for eksempel på størrelse med Biltema på Finnsnes, kanskje større siden Biltema har både verktøy og andre ting.

Det som er litt dumt nå, halvveis i turen vår, er at Ford Mustang som kabriolet ikke har all verdens med bagsjeplass. Det begynner å fylles opp (se bildet øverst på siden). Dr. GM der hjemme hadde rett, det kommer til å bli trangt her før vi er tilbake i Los Angeles. Kanskje må vi få montert slepekrok og leie oss tilhenger…

Dagen ble avsluttet med ankomst til Santa Fe, hovedstaden i New Mexico med drøye 67.947 innbyggere. Dette er også fødebyen til den norske vesternhelten Morgan Kane, som ifølge bøkene og sangen ble født her i 1855 (oppdiktet mann, altså). Så derfra fortsetter det i morgen. Vi har fått UFO-byen Roswell noe lenger sør i kikkerten...

Byen Gallup i New Mexico var ingen levende by søndag formiddag.

Derfor gikk turen videre nord-østover. (Foto: Trond)

I Wal Mart-butikkene finner du mye rart og det er mye å se. Vårt korte besøk i en slik butikk i Albuquerque tok to timer. (Foto: Trond)

Dette trekket for bilratt, med treimitasjon (!), er blant varesortimentet til Wal Mart. Det ble ikke lagt i handlekurven. (Foto: Trond)

Folk der hjemme har "ettelyst" kart over reiseruta vår.

Dette er det vi har fartet over til nå (søndag 6.11).

Så havnet vi i Winter Wonderland

2011-11-06T01:10:00.000-07:00

Egentlig dro vi til USA på denne turen for å slippe unna tidligsnøen hjemme. Værgudene hadde ikke planlagt det på samme måten…

Videodagboka går videre. Her er "episode 3" for dere som vil lide dere gjennom den... eller dere kan se Hotell Cæsar.

Williams Arizona-Gallup New Mexico 6.11.11: For mens det hvite teppet ifølge ryktene hjemmefra Senja lar vente på seg der, ble vi overrasket av et snøfall på 10-15 cm. lørdag morgen - i ørken- og kaktusstaten Arizona. Til tross for antydninger fra dama i resepsjonen på hotellet, hadde vi ikke ventet at temperaturen i løpet av mindre enn ett døgn skulle falle fra 18 varmegrader til 5 minusgrader og været skulle endre seg fra solskinn til snøstorm i samme tidsrommet.

Se vår video del 1 her

Se vår video del 2 her

Hvem skulle vel tro at man skulle våkne til brøytebilen i Arizona! Slik kan det vel gå når man planlegger turen sin dårlig og ikke sjekker værvarselet. Når det så skjedde at snøen kom, hadde vi to valg: Enten å bli værende i Williams til snøen tinte (til våren, kanskje) eller å dra videre østover i håp om å komme oss hjem som planlagt om halvannen uke (det eneste vi faktisk har planlagt). Men vi kjører Mustang kabriolet og den har sommerdekk. Ikke har vi snøkost eller isskrape heller. Likevel falt valget på å dra fra Williams når det led litt ut på dagen lørdag og veiene begynte å bli kjørbare igjen.

Snøen ble borte

Gatene inne i selve landsbyen var fortsatt hvite, men vi fylte tanken på den lokale bensinstasjonen (60 kroner for halv tank på Mustangen!!) og listet oss ut mot Interstate 40, highwayen som går østover inn i staten New Mexico. Der visste vi at trafikken er stor og der måtte vel veien være både brøytet og kanskje uten snø.

Trond fikk den tvilsomme æren av å ratte Mustangen den første biten etter å ha fotografert den uten tak i snøskavlen (bildet øverst). Vi fikk fort greie på at bilen har både ABS-bremser, traction-kontroll og stabilitets-kontroll… Og ganske riktig, da vi kom ut på highwayen var det nesten helt fritt for snø i kjørebanen.

Tips: For større bilder - klikk på bildene

Likevel så det ut til at det hadde skjedd mye før vi kom oss ut på veien. For etterhvert som vi kjørte avgårde i behagelig tempo (god avstand til bilen foran og forsøk på å ikke få en stor Kenworth nært oppi hekken) så vi at det hadde gått svært galt for mange på morgenkvisten. Fortsatt holdt man på tre-fire steder å rydde opp vrak etter sammenstøt på veien (Se bilder nederst). Og det hadde nok pågått en stund fordi det var satt opp egne veiskilter som varslet om "traffic accidents ahead" (bilulykker på veien framover). Flere vogntog hadde fått seg skikkelig juling i ublidt møte med andre vogntog og/eller andre ting (biler og sånt).

Meteor-krasj

Etter en god halvtime med nervene litt i høyspenn (selv om man forsøkte å se tøff ut) var det ikke lenger snø ved siden av veien heller. Høyden over havet ble altså stadig mindre. Temperaturen ble igjen godt opp på plusskalaen og trafikken gikk som normalt igjen.

De som hadde krasjet på veien var nok ikke lokalbefolkninga, men førere fra andre steder (med andre temperaturer) på gjennomfart. Lokalbefolkninga var godt rustet og kjørte SUV eller pickup med firehjulstrekk etter det vi kunne se inne i Williams. Dessuten har de mye snø hver eneste vinter, ifølge de vi snakket med.

Vel ned på "flatlandet" hadde vi sett oss ut Meteor Crater (Klikk for å lese mer), en turistattraksjon det også, som neste besøk på vår road trip. Dette er et krater dannet av en meteor på 50 meter i diameter som krasjet med bakken for 50.000 år siden i en fart av nesten 65.000 kilometer i timen. I løpet av ti sekunder ble hullet dannet og millioner av tonn med stein og berg ble slynget vekk. Vel verdt en stopp ute i "ingenmannsland".

Krateret er på vel en og en halv kilometer i diameter. I beste amerikanske stil har man laget et eget opplevelsessenter også for de som ville se greiene. Jorda her er privateid, derfor koster det noen grunker å komme inn, men altså verdt pengene.

Søndag 6.11: Vi setter kursen mot Albuquerque - fordi vi lenge har syntes navnet høres tøfft ut. Nå skal vi dit og se hva byen kan by på. Bynavnet uttales i alle fall "ællbukørki" har vi lært.

Det kan virke som noe ikke stemmer på dette bildet. Mustang, snø og Californaiskilter...
Men det er ikke juks. Alt var ekte nok - og snart er det jul! (Foto: Trond)

De fleste andre kjørte firehjulsdrevet SUV eller pickup i Williams lørdag.
Vi kjørte Mustang kabriolet med sommerdekk. (Foto: Trond)

Til glede for Dr. GM og mange andre: Tettheten av (amerikanske) pickup og SUV i Williams er stor.
Her representert ved en Chevrolet Silverado. Dra til slike steder for å se amcar! (Foto: Trond)

Sjekk registreringsskiltet. Og kanskje er det ei slik dame som sitter bak rattet... (Foto: André)

Førerhuset på denne sværingen var direkte knust etter ei utforjøring på snøføret. (Foto: André)

Her har det gått på trynet på glatta for en Freightliner like ved Flagstaff. (Foto: André)

En gedigen bergningsbil forsøker å få en tilhenger på rett kjøl etter en velt. (Foto: André)

Meteor Crater like øst for Flagstaff, Arizona er en turistattraksjon verdt å få med seg. (Foto: Trond)

Det er fritt for snø lørdag kveld og vi svinger mot Albuquerque
- kun fordi byen har et tøfft navn, synes vi. (Foto: A and T Goes West)

En dag med naturkreftene

2011-11-05T09:05:00.000-07:00

Denne dagen har naturkreftene vært hovedingrediens - både de naturkreftene som har skapt ting i millioner av år og de som ble "sluppet ut av en sekk" i dag.

Williams/Grand Canyon, Arizona 5.11.2011: Allerede da det grydde av dag fredag og vi skulle starte opp Mustangen hadde vinden tatt godt tak i stedet Seligman (Se gårdagens blogginnlegg). Sola skinte, men de spesielle små rishaugene kalt tumbleweed rullet rundt omkring i vinden, slik vi har sett det på gamle westernfilmer. På førersiden var Mustangen full av disse rotløse små vekstene, som faktisk er levende organismer. De blir blåst med vinden rundt omkring. Denne morgenen var det mange av dem ute på farta.

Sleit i Mustangen

Det blåste så kraftig på veien mellom Seligman og Grand Canyon at vi til tider merket det godt på bilen. Spesielt når det var sidevind. Også de andre i trafikken merket vinden, så det ut til. Vi klarte å komme oss opp til Grand Canyon mens sola fortsatt skinte, og vi fikk sett den enorme "elvedalen" samt tatt de bildene vi ønsket.

Se vår video A & T Goes West del 1
Se vår video A & T Goes West del 2

Men så skyet det altså til på himmelen. Kraftige og skikkelig svarte skyer. Vi fant det best å kjøre nedover til den lille byen Williams siden vi så at folk begynte å "rømme" avgårde i bilene sine. Grand Canyon er nok ikke stedet å være nå. Vi rakk stort sett ned til Williams og "installerte" oss her for natta før drittværet kom som sluppet ut av en sekk. Både nett og mobil var borte i perioder og noen slet med manglende strøm.

Så regnet det vannrett ei stund i tillegg til den kraftige vinden som røsket i alt mulig. Temperaturen sank også kraftig i løpet av disse timene - fra 17-18 varmegrader til rundt fire. På kvelden fredag ble det snakket om muligheter for at det skulle komme en del snø i etterkant av denne stormen - en storm som ikke var så veldig mye verre enn det vi ofte kan oppleve hjemme på Senja, bør vi vel også legge til.

En OK fredagskveld

Williams er imidlertid en fin by for å tilbringe fredagskvelden i. Vi fant til slutt et hyggelig og fint lite spisested som hadde strøm og vi fikk servert saftige biffer (og i dag kom ikke Elvis, men sheriffen inn og satte seg ned ved sidebordet for en biff, han også). Utafor "lodet" de amerikanske SUVene og pickupene rundt i gatene i byen, som har 2.800 innbyggere. Lite "innblanding" av andre kjøretøyer er det i trafikken - vi er altså ute på bygda. På prærien. Og det kan vi like, selv om været har vært bedre tidligere på turen. Dette er egentlig mer USA enn både Los Angeles, San Francisco og Las Vegas. Og når radio og TV serverer country-musikk og blues kan det vel ikke bli stort bedre. Også Williams har en del av den gamle Route 66 intakt.

Litt souvernirer fikk vi på denne måten tid til å handle og få stappet i bagasjen. Og det var omtrent halv pris på sånt her i byen sammenlignet med oppe ved Grand Canyon. Og det sto "Grand Canyon" på tingene her også.

Naturopplevelse

Grand Canyon er en naturopplevelse av de sjeldne. Dette er en enorm kløft i det nordlige Arizona, og er en av dette landets største turistattraksjoner. Den har blitt skapt av Colorado River i løpet av flere millioner år. Grand Canyon er cirka 446 km lang. Bredden på "elvedalen" varierer fra 0,5 til 29 km, og når et dyp på over 1.600 meter fra topp til bunn. Stedet oppe på selve kanten der vi var, ligger på nærmere 2.500 meter, noe som gjorde det tungvint å gå, rett og slett. Til og med Mustangen drakk mer bensin enn det som har vært normalt tidligere på turen. Så i dag har vi vært på høydetrening, kan man kanskje si…

Til Dr.GM: Det er rart, nesten alle bilene har røde blinklys bak. Kan det være lovlig? Skal vi ringe biltilsynet eller vil du komme over og ta en EU-kontroll? Og alle sammen her borte - absolutt alle inkludert politiet - ser ut til å ha søkt og fått invilget små registreringsskilter både foran og bak. Til og med på Toyota. Hvordan er det mulig?

P.S. I dag var det jakkevær, som bildene kan tyde på. Temperaturen var ikke helt feil, men du verden for en "austavind".

Toget dundret forbi og tutet i den spesielle "fløyta". Vi fikk se det hele på nært hold i Seligman fredagsmorgenen. (Foto: A&T Goes West)

Vi måtte nesten måke oss inn til Mustangen etter at tumbleweed hadde blåst opp mot døra i løpet av natta. (Foto: Trond)

Granskog er det som betegner området på over 2.000 meters høyde rundt Williams, Arizona. (Foto: André)

Det er enorme dimensjoner på Grand Canyon. Legg merke til menneskene i bakgrunnen. (Foto: André)

Her er det godt og vel halvannen kilometer rett ned.

Grand Canyon er en storslagen naturopplevelse. Og virker

smilene noe stive, så er de vel det. (Foto: A&T Goes West)

Uværet ser ut til å brygge opp allerede før vi forlater Grand Canyon, men er man høyt til fjells må man vel forvente litt av hvert. (Foto: André)

Rett øst inn i historisk ørkenland

2011-11-04T10:00:00.000-07:00

Vi har "døpt" denne turen vår A & T Goes West. Men nå er vi ikke lenger helt vest i USA - det bærer østover inn i ørkenstrøkene. Og i dag har vi en ny video…

KLIKK FOR VIDEO DEL 2: Vi har snekret denne videoen for skuelystne der hjemme...

Route 66 Seligman, Arizona 4.11.11: Vi har ikke lagt California bak oss. Vi skal tilbake, men nå passet det bra å ta turen videre fra Las Vegas og østover (vi har jo som kjent ikke planlagt denne kjøreruta så mye). Nå bærer det mile for mile inn i landet. I skrivende stund har vi tatt nattpause i Seligman. Denne lille byen, på 1.600-meters høyde over havet, midt i Arizona-ørkenen er ikke by, selv etter norsk målestokk. Med sine 456 innbyggere er den mindre enn André sitt hjemsted Gibostad.

Tips:
Dersom du klikker på et bilde får du se en større versjon

Det som gjør Seligman til et sted å snakke om er at den gamle delen av legendariske Route 66 går gjennom her. Denne veien, som en gang i tiden strakk seg fra Chicago til Los Angeles, er ellers stort sett borte og/eller erstattet av moderne freeways og highways. Seligman ligger mellom Flagstaff og Kingman, som nevnes i sangen som Nat King Cole gjorde til en slager i 1946. Her er en bit av den originale veien bevart.

Historisk

Torsdag kveld tok vi inn på Historic Route 66 Motel etter anbefaling fra dama på stedets landhandel der vi stoppet og kjøpte fredagens frokost (appelsinjuice og sandvich). Motellet har brukbar standard, svære rom og ligger 10 meter fra selveste Route 66. På TV har de CMT og på andre siden av Route 66 tuter og dundrer Santa Fe-ekspressen forbi av og til - også i natt.... Og når både Burt Reynolds og Bill Haley & the Comets har bodd her, ifølge den eldre dama i resepsjonen, kan vel ikke stedet være så verst.

Kjører du noengang i disse områdene, så er det verdt å svinge av Interstate 40 og kjøre en liten bit langs gamle Route 66 - her er samlet mye amerikansk bil- og motorhistorie på noen få mil.

Klikk for å se video del 1

Men etter at vi forlot Las Vegas torsdag morgen (Se forrige blogginnlegg) kjørte vi mot Hoover Dam. Denne enorme demninga som ble bygget mellom 1931 og 1935 forsyner store deler av det sørvestlige USA med strøm. Og så redd for sabotasje har man blitt siden Trond var her sist i 2004, at de har bygget en enorm motorvei-bru nesten over demninga, for å sluse trafikken forbi. Likevel kan man altså fortsatt stoppe her og kjøre den gamle veien som går over demninga. Midt på demninga er også statsgrensa mellom Nevada og Arizona.

Støpte vått i vått

En artig ting om dette enorme betong-byggverket er at den ble støpt sammenhengende - såkalt vått i vått uten at betongen tørket - i løpet av de fire årene bygginga tok. 2,5 millioner kubikkmeter betong gikk med - det blir noen trillebår-laster det… 122 personer omkom under bygginga. Som sagt, er du i Las Vegas, så stikk bortom Hoover-dammen. Det tar en drøy time å kjøre bil fra Vegas og her ligger mye ingeniør-historie man godt kan se med egne øyne.

Så gikk altså turen videre mot øst. Inn på ørkenslettene i Arizona. Og følgende er ikke tull i det hele tatt: Vi tok tiden på noe som så ut til å bli nok ei lang rettstrekning. Det gikk rett fram i 39 minutter!!!!! Farta på Mustangen var stort sett 110-120 km/t.

En ting til verdt å nevne til dere der hjemme er et litt tilfeldig stopp vi gjorde etter "ankomst" Arizona: Vi så et skilt på stedet, som på kartet står oppført som White Hill, med "Last Stop" og tolket det som siste stopp på ei stund i dette øde landskapet. Og med tomme tarmer valgte vi å svinge inn der. Ved første øyekast så stedet noe småskummelt ut. Men vi kom inn i en bar og grill som serverte noen kjempegode biff-burgere. Dette var noe annet enn de burgerne vi i hui og hast til tider har inntatt på "motorsykkel-Donald" (McDonalds). Her var det skikkelig western-stil over både mat og atmosfære - we like. Og ifølge både flagg utendørs og personlige håndskrevne hilsener hadde det vært opptil flere fornøyde nordmenn her før oss.

Ja, det får være nok for i dag. Etter et lite "førermøte" på startplata ser det ut som vi drar innom Grand Canyon på fredag.

Last Stop på veien østover fra Las Vegas er verdt å få med seg. Både for maten og for opplevelsen
- legg merke til det norske flagget. (Foto: Trond - klikk på bilde før stor versjon)

Merking av veiene gjøres annerledes enn i Norge. Her er "midtstripa" ved Boulder City. Gule refleksbrikker er "støpt" ned i asfalten, noe som gjør den svært synlig på kveldstid. (Foto: Trond)

Denne biff-burgeren er noe av det beste vi har smakt av burgers.

Den inntok vi på Last Stop i White Hill. (Foto: Trond)

Et besøk til Hoover Dam er absolutt verdt å få med seg når man er på disse kantene. (Foto: Trond)

Dodge Charger - også politiet i Arizona kjører skikkelig jern. (Foto: Trond)

Vi va (i) Las Vegas

2011-11-03T11:25:00.000-07:00

Las Vegas er en mangfoldig by - grunnlagt på folks trang til å spille bort pengene sine. Da vi spiste middag dukket selveste Elvis opp rett ved bordet vårt.

Las Vegas 3.11.2011: Vi trodde at "Elvis has left the building" i 1977. Så feil kan verden ta. Han kom faktisk inn i bygingen! For plutselig, mens vi satt på Denny's og spiste middag, dukket han opp. Men han hadde ikke til hensikt å dra "Viva Las Vegas" for sultne middagsgjester eller spise et av sine feite måltider. Han skulle bare veksle penger hos betjeninga.

Et lite tips:
Klikk på bildene, så ser du en større utgave!

Plutselig sto selveste Elvis ved
siden av middagsbordet vårt.
Sånt skjer altfor sjelden
på Finnsnes. (Foto: André)

Slik står det altså til med rockekongen anno 2011. Etterhvert skjønte vi at det ikke bare var én Elvis i denne byen. Det har dukket opp Elviser over alt under vårt Vegas-opphold. Et sted kom han ut av sin lyserøde 1953-modell Cadillac og andre steder sto han som "innkaster" til show på spill-kasinoer.

Røykepause for Sparrow

Nå viste det seg at det heller ikke kun var Elvis som hadde inntatt byen. Vi traff både Donald Duck, Mikke og Minni Mus, en smurf og en hel rekke andre "småkjendiser". Jonny Depp som Jack Sparrow i "Pirates of the Caribbean", sto for eksempel og tok seg en sigarett da vi passerte på gata. Han hadde tydeligvis pause. Mikke Mus tok seg en røyk på vei hjem og Bart Simpson gikk rundt med ei flaske øl. Super Mario satt faktisk og drakk øl. Merkelig by!

Las Vegas er altså en by helt og holdent grunnlagt på folks spillelyst. Ute på ei ørkenslette i staten Nevada lyser byen opp med sine millioner av neon-skilt (i dag i stor grad byttet ut med moderne lysdioder). Så sent som i 1905 ble byen grunnlagt og er i dag den største i staten med nesten 600.000 innbyggere i bykjernen (1,9 millioner i hele Las Vegas-området). Det er milevis til nærmeste nabo-by. Så det hele virker litt absurd på oss senjaværinger. At det går an å grunnlegge en hel millionby på spill-automater og rulett-bord…

Høyt til værs

For eksempel tok vi heisen opp til toppen av det berømte Stratosphere-tårnet (i tilknytning til Stratosphere-hotellet og turen opp er inkludert i rom-prisen). I dette tårnet, som er det høyeste vest for Mississippi, er det en fantastisk utsikt over byen. Nesten for fantastisk. Vi tok mot til oss og gikk opp trappa fra det innebygde utkikksdekket og ut på taket. Der har de laget et eget lite tivoli. En katapult skyter folk oppover. Her er det strikkhopp ut fra tårnet og en karusell som svinger "passasjerene" ut i fri luft 350 meter over gatenivå. Åneida, å være med på sånt hadde ikke vi nerver nok til!

Vi dumpet også borti en Coca Cola-butikk på hovedgata The Strip (Las Vegas Boulevard). Og gjett hva de solgte: Yes, Cola! I alle himlens og jordens varianter - i en egen stor butikk i to etasjer. Blant annet miniatyrsett med Cola-flasker - med Cola i. Et sett med åtte centimeter høye glassflasker blir med hjem til Norge. Så til dere som lurer (og synes det er dumt): I dag drakk vi Cola, men skal skjerpe oss!! Det er vanskelig å finne annen drikke - vannet her smaker stort sett ulve-urin.

Dalende bil-årvåkenhet…?

Og helt til slutt fikk vi oppleve vulkanutbrudd på kvelden. Et av kasino-hotellene lager nemlig vulkanutbrudd (ja, det ser og høres faktisk sånn ut også) hver hele klokketime mellom klokka 18 og 23 hver kveld.

Nå begynner forresten André å ha sett seg mett på store, feite og lange limousiner (som det er en del av i denne byen). Nå snur han seg etter Volkswagen Passat (konebilen hjemme) på gata i stedet, så her vurderes et lite besøk hos legen… (Dr. GM: Har du medisin eller et kjerringråd? Og dekker reiseforsiktinga avtagende limousine-interesse?).

Torsdag 3. november kl 11.21: Nå vurderer vi om vi har fått nok av Las Vegas etter to døgn. Vi har ikke gamblet bort en eneste cent og nå på lyse dagen er ikke Vegas noe å skryte av heller. Vi vurderer å snu Mustangen og kjøre mot øst.

Nesten ekte vulkanutbrudd hver hele time hver kveld på The Mirage i Las Vegas. (Foto: André)

Hvem ville henge og dingle i en karusell 350 meter over gatenivå
- som her på toppen av Stratosphere-tårnet? (Foto: Trond)

Las Vegas er en stor by. Det er mye trafikk. Og grunnlaget for alt: Folks spillelyst. (Foto: Trond)

Mustangen måtte også ha litt "mat" - til vel tre dollar pr. gallon. (Foto: Trond)

Las Vegas er den byen i verden med størst tetthet av lange limousiner.
Greit å ha en sånn hvis man skal kjøpe ny flaggstang og ta med hjem... (Foto: Trond)

In the middle of nowhere…

2011-11-02T10:10:00.000-07:00

Veien var egentlig kort fra å være midt i en pulserende storby til å havne ute i ødeland sammen med slanger og tumbleweed.

Las Vegas 2.11.2011: Fra det lille stedet Delano kjørte vi innom Bakersfield, hjembyen til storheter som Dwight Yoakam og Buck Owens. Ikke noen turistmagnet det der, så vi satte kursen østover og inn i landet. Etter et par timers kjøring der vi klatret lenger og lenger oppi fjellene kom vi på ørkenslettene i Mojave. En rasteplass vi stoppet på (bildet øverst) het til og med "In the middle of bumfucked nowhere".

Temperaturen steg til 30 grader før vi nådde Barstow, hvor vi faktisk måtte innom McDonalds (Motorsykkel-Donald, som vi kaller det). Dette både fordi McDonalds er et av få spisesteder her borte med gratis internett og at akkurat dette eksemplaret på Barstow Station holder til i noen gamle jernbanevogner (slik Trond husket det fra et besøk her i 1993). Denne gamle jernbanestasjonen er absolutt verdt et stopp, og den oppdages lett fra hovedveien Interstate 15 mellom Los Angeles og Las Vegas.

Slangeland

At dette er klapperslangeland fant vi også ut av. Her ute er det stadig skilt å se der folk advares mot disse gidtslangene som sikkert ikke er grei å ha med å gjøre. Og med vintertemperaturene her oppe på ørkenslettene som mandag var på 30 grader i skyggen kan det fort komme uønskede gjester "på besøk" i form av noen kravlende "hageslanger". Vi satser på at "vinteren" gjør at slangene holder seg hjemme.

Noe annet som kjennetegner denne veien inn mot Las Vegas er at det er lange strekninger. En rettstrekning var over 20 kilometer lang. - Jeg må skifte fil innimellom for at ikke olja i styresnekka skal koagulere, sa André, som fikk "æren" av å ratte Mustangen den siste biten inn mot spillebyen Las Vegas.

Dette er fjerde gangen Trond er i Las Vegas, men han har ikke brukt en eneste liten quarter dollar på spillautomater eller casino så langt. Det skjer neppe denne gangen heller. Likevel må denne byen med alle lysene og lydene oppleves. Onsdagen skal brukes til nettopp det - se byen. En liten smak fikk vi av livet tirsdag kveld, men det var en hutrende kald ørkenvind som gjorde at vi merket vinteren. Det var jo tross alt bare 16-17 grader på natta. Ikke var det yrende folkeliv heller, som de gangene Trond var her tidligere.

En skikkelig biff på Outback Steakhouse ble det tid til før vi tok kvelden. Nå er det onsdag morgen 2. november og temperaturen har igjen steget til levelig nivå. Las Vegas om dagen er som en hvilken som helst by, for her er det nattelivet på casinoene som gjelder. Vanskelig å finne hotell? Åneida, med 25 av de 30 største hotellene i verden innafor en radius på to miles, så gikk det greit. Det største hotellet i byen har over 5.500 rom.

Vokt dem for slanger. Her ute er de krabatene aktiv. (Foto: Trond)

Spisested inne i jernbanevogner. (Foto: Trond)

Barstow Station består blant annet av en McDonalds-restaurant inne i utrangerte jenrbanevogner. (Foto: Trond)

På plass i Las Vegas. (Foto: Trond)

Turen går innover i landet

2011-11-01T00:02:00.000-07:00

Det ser ikke helsvart ut for amerikanske biler. Få av dem i trafikken, men klassikerne lever videre - i garasjene som denne Chevroleten i San Francisco.

Vi har kokt sammen en liten videosnutt fra de første dagene, som dere der hjemme kan se på hvis dere vil. Det er valgfritt - og helt uten reklame!

Delano, California 1.11.2011: For i trafikken er det forsvinnende få av de riktig gode gamle stasbilene. Man drar ikke lenger til USA for å se "dollar-glisene" i trafikken. De kunne man kanskje se til opp på 90-tallet, men nå er det slutt. Innblandinga, som tråler-mann André så fint sier det, av ikke-amerikanske biler er stor i hjemlandet til disse klassikerne.

Men rundt om i garasjene og på bilutstillingene blir de gjenværende klassikerne godt tatt vare på. For man kan se klassiske Trans Am stikke fram under presenningen og ræv-enden på en Chevrolet Bel Air (bildet øverst) stikke ut av en garasje. Skal man se amcars i trafikken, så er det nyere klassikere som gjør seg gjeldende - som "vår egen" Mustang, Chevrolet Camaro, Dodge Challenger og Corvette. Også blant SUV og pickup er det amerikansk som gjelder, ser det ut til. Og selvsagt de store vogntogene...

Denne halloween-dagen satte vi av til en aldri så liten transport-etappe fra San Francisco til Bakersfield. Las Vegas er planen å rekke i morgen hvis vi ikke roter oss borti noe.

På tur hit i dag dro vi innom et SEARS kjøpesenter. Og det var så stort at selv Amfien på Finnsnes blir som en liten landhandel å regne. Vi gikk oss nesten bort inni der. Det var like før vi kjøpte oss GPS - for å finne veien ut av butikken. I trafikken ute på highwayen har det imidlertid gått greit uten GPS så langt.

Trafikken går til tider i både to og tre etasjer. Her ved Oakland i California. (Foto: André)

...og noen steder - der vi har kjørt i dag - kommer motgående trafikk i dalsiden flere hundre meter unna. (Foto: André)

En dag med sightseeing

2011-10-31T09:57:00.000-07:00

Søndagen gjennomførte vi som turister i denne mektig imponerende byen. Vi dro rett og slett på sightseeing i Frisco.

Trans America Pyramid - det
høyeste bygget i San Francisco -
fotografert fra Coit Tower.
(Foto: André)

San Francisco 31.10.2011: Derfor lar vi bildene og tekstene under bildene tale stort sett for seg selv. Vi tok runden fra Fishermans Wharf og kjørte innom sentrum, som har mange bratte gater, før vi dro via Lombard Street (klikk for å lese mer) opp til Coit Tower (klikk her for å lese mer) og avsluttet med en tur over Golde Gate-brua. Denne dagen ble brukt til vår andre hobby og lidenskap - fotografering - selv om det dukket opp en og annen amcar også :-)

På nordsiden av brua klarte Trond å huske en liten sidevei opp i fjellsida. Veien tok oss opp i høyden hvor det er en formidabel utsikt over brua og byen. Her ventet vi på solnedgangen og mørket for å få enda mer spesielle bilder av det enorme landemerket, som ble ferdig i 1937 og den dag i dag svelger unna den enorme trafikken i seks kjørefelter.

Vel, så var det bildene. Ha en flott dag der hjemme (har fått rapport på mandagsmorgenen om at vinteren nærmer seg - hehe!)

Oppdatert mandag kl. 10.05: Nå kom vi plutselig på at alle opplevelsene har gjort at vi har glemt å spise. Det er faktisk 19 og halv time siden forrige måltid... ut og finne maaaaaaaat! Og siden det er halloween i dag må vi vel spise gresskar!

Her har noen vært stygge mot en Chevrolt Bel Air fra 1955 eller -56. Den er nesten halvert i lengden. (Foto: Trond)

Ikke alle har det like bra i San Francisco. Noen sulter og det liker vi ikke... (Foto: André)

De legendariske trikkene blir dradd fram ved hjelp av vaiere som hele tiden går under gata. Når trikken starter "hekter" den seg på og blir dradd avgårde. Derfor navnet Cable Car. (Foto: André)

Dette er ikke bare den bratteste gata vi noen gang har kjørt, men trolig den bratteste bakken vi noensinne har forsøkt å få en bil nedover. Dette MÅ oppleves for å skjønne. Fortauene har trappetrinn!! Og sjekk husene - to dører ved siden av hverandre - den ene er nesten en etasje høyere... (Foto: André)

Et resultat etter venting på mørket. Her har André fått et blinkskudd utover den svære byen.
Godt vi dro med kamera-stativet hit. (Foto: André)

Her bærer det ned det som skal være verdens mest krokete gate - Lombard Street. (Foto: André)

Inn til storbyen

2011-10-30T09:58:00.000-07:00

Etter mange storslåtte naturopplevelser rett inn i den åpne Mustangen endte vi opp i storbyen lørdag.

San Francisco 30.10.2011: På formiddagen lørdag fikk vi oss atter en dose med amerikansk kystnatur på sitt beste opp langs siste rest av Pacific Coast Highway 1 mot San Francisco. Denne storslåtte veistrekninga fortsetter helt opp til Canada-grensa, men vi valgte å "hoppe av" i San Francisco.

Frokosten ble inntatt i Davenport, et bittelite sted ute i havgapet. Her hadde vi fått tips fra vår felles-kompis Bjørn Johnsen om å besøke Whale City Bakery Bar & Grill. Jaja, tenkte vi, med et så vidt "begrep" i navnet kan det jo være på sin plass siden vi først er her. Mat må man jo ha. Plutselig dukket stedet opp på en bakketopp i veikrysset (For dette stedet er knapt nok et veikryss selv i norsk målestokk) Davenport.

Og stedet må jo være spesielt, for mens vi satt og spiste dukket det opp to busslaster med kinesere som kom innom, kjøpte med seg litt småtteri, tok bilder og dro igjen. Pluss en del forbifarende - de fleste turister som oss, så det ut som.

Siste blikk ut mot havet

Stedet kan vi så absolutt anbefale videre til andre som måtte finne på å kjøre denne ruta. Vi husker ikke helt hva vi bestilte, men det var en frokost med egg, bacon, potet, skinke, burritos og andre greier innbakt i brøddeig. – Vanskelig å si hva det smakte, for jeg har aldri smakt noe sånt før. Men godt var det, sa André.

"Bønder på bytur" på Fishermans Wharf i Frisco.

Lørdags formiddag ble brukt til å se på det ville Stillehavet en siste gang før det bærer innover i landet. Dr. GM og andre bilgærninger som oss har etterlyst flere bil-bilder her i bloggen vår. Dessverre, akkurat her ute har det nå for det meste vært biler av den typen du, Jon-Are, ikke ønsker å se (eller du kan se hjemme på Finnsnes, hvis du vil).

Fra Half Moon Bay tok vi av innover mot San Francisco (klikk for å lese mer om byen) på en smal og krokete vei over fjellet. Men smal vei ble fort til bred vei. For i løpet av noen minutter var vi ute på highway 101 de siste kilometrene inn mot San Francisco. Med sine vel 800.000 innbyggere er dette kanskje ikke noen storby i verdensmålestokk, men tar man hele Bay Area med, så er innbyggertallet 7,15 millioner. Da skjønner vi plutselig hvorfor det er så mange biler ute på den opptil 12 felts brede veien selv på en lørdag ettermiddag.

"Bønder på bytur"

Innover mot San Francisco går det flere store motorveier med bare noen kilometers mellomrom. I tillegg er det store fire- og seksfelts veier mellom disse. Joda, disse amerikanerne har bygget noen meter vei. Litt vel tøft kanskje å kjøre inn i denne byen uten kart eller GPS, men det er mye enklere enn det høres og ser ut som. Trond, som har vært her tre ganger før, gjorde at vi fant fram dit vi skulle (så langt).

I San Francisco gjorde vi som de fleste andre turistene: Vi kjørte først Lombard Street før vi avsluttet dagen på Fishermans Wharf. Her ble det litt dyrt for André, men det var planlagt. Han hadde nytt fotoutstyr "i nesen" før vi reiste hit. Og her fikk han grabbet med seg noe stæsj til sitt Nikon-kamera.

Det har blitt søndag, og i dag skal vi på sightseeing i byen, men ikke med buss. Vi satser på å lete oss fram på egenhånd. Rapport følger (håper vi).

Det er noe rart på gang. Folk er på selvplukk av gresskar.
Dette virker som stor industri. Hva skjer?? (Foto: Trond)

André må ut av bilen for å fotografere Stillehavet like ved Davenport. (Foto: Trond)

Jon-Are: To eksemplarer av bil i San Francisco!!! En Suburban og en Studebaker. (Foto:Trond)

...og enda en bil til. En Lincoln som har ligget i strekkbenk. (Foto: Trond)

Whale City Bakery Bakery Bar and Grill i Davenport. Mat hadde de i alle fall. (Foto: Trond)

Turisme på amerikansk

2011-10-29T00:13:00.001-07:00

Mye er billig i USA sammenlignet med Norge. Og da virker det kanskje litt rart når man tar 60 kroner for å kjøre langs en vei for å se på sjø og trær.

17 Mile Drive, California 28.10.2011: Ikke det at "veistubben" på 17 og en halv mile (vel 28 km) mellom Carmel og Monterey ytterst ute i havgapet mot Stillehavet i California er noe man ikke bør få med seg. Det er absolutt verdt å kjøre denne veien, men det blir rart når noen tar 60 kroner for å slippe deg inn med bil for å kjøre langs havet og se på natur når for eksempel mange muséer er gratis for publikum i USA.

Og da skulle man kanskje tro at vi var alene som betalte for å kjøre denne kronglete veien i slutten av oktober og langt utafor turistsesongen også i USA. Men neida, her kom det busslaster med folk. Bilene kjørte i ett. Det var japanere og spanjoler som stoppet på utkjøringene der vi stoppet for å ta bilder. Det kom amerikanere fra andre stater og selvfølgelig mange California-registrerte biler, som "vår egen" Mustang. De kunne selvsagt være langveis fra slik som oss. Betalingsviljen så altså ut til å være stor. Men hva om myndighetene tok seg betalt for å kjøre strekninga Skaland-Senjahopen på Senja? Neppe!

Opplevelser

Når det er sagt så byr denne veistrekninga på ganske mange "wow". For her er mye å se. En ting er sandstrendene og innimellom klippene og steinformasjonene ut mot det ville Stillehavet. Her er et rikt dyre- og fugleliv og i tillegg må man kjøre gjennom en spesiell skog som blant annet må ha tåke for å overleve. I tillegg er det ikke småtteri til hus de fastboende har "gjemt" innimellom berg og kratt. Her er inngangsportaler med porter som sikkert veier to tonn. Og bak der noen enorme slott og feite vakthunder.

En kar vi snakket med da vi fredag kjørte 17 Mile Drive, sa at vi kom hit på den beste tiden av året for å oppleve denne spesielle strekninga. For om sommeren er det mye tåke her og faktisk kaldere enn akkurat på denne tiden av året. Så derfor: Skal du til California og vurderer å kjøre Highway 1, så er både Carmel og Monterey verdt en stopp (du må kjøre litt ut fra selve Highway 1). Det samme gjelder altså "betal-strekninga" mellom de to småbyene.

I Carmel er det en liten turistattraksjon til, nemlig spisestedet Hog's Breath Inn. Det eies fortsatt og drives av Clint Eastwood. Filmstjerna har også vært borgermester i den spesielle og lille landsbyen.

Ja, da har vi brukt tre dager på Highway 1 - Pacific Coast Highway 1. Og også store deler av lørdagen planlegges på den siste biten opp til San Francisco. Strekninga kan gjøres på én dag, men tar man avstikkere fra selve highwayen ryker det fort med timesvis med ekstra-opplevelser. Vi glemte helt klokka, men så har vi vel ingen nedskrevet reiserute. Så da så...

Oppdatert lørdag kl. 7:54: Nå står sola opp og det ser ut til å bli en varm dag her i Watsonville, California. Vi skal fortsette opp mot Santa Cruz og kjøre på yttersida av "San Francisco-halvøya". Den veien har ingen av oss kjørt før, så det blir altså nytt for begge.

Ha en fin helg, alle sammen der hjemme!

Sånne spesielle naturopplevelser får man med seg ved å kjøre 17 Mile Drive. (Foto: Trond)

En del av den mest trafikkerte Highway 1. (Foto: André)

Monterey er et spesielt lite "fiskevær" ut mot Stillehavskysten. Men tett trafikk er det i de små gatene. (Foto: André)

Det ville Stillehavet slår inn mot land langs Highway 1 og 17 Mile Drive. (Foto: Trond)

På 17 Mile Drive er absolutt en bil uten tak å anbefale for å bruke nesten alle sansene på å oppleve naturen.

Ut mot havet - en opplevelse

2011-10-28T09:53:00.000-07:00

Torsdagen ble så til de grader opplevelsesrik. Kystriksveien ut mot Stillehavet bør alle med sans for brutal og spektakulær natur få med seg.

Monterey, California 28.10.2011: Dagen i går startet altså i Solvang (Se blogginnlegg fra i går) , en "dansk" småby et stykke nord for Santa Barbara. Deretter bar det "straka vegen" ut mot kysten etter highway 1. Men at det heter "highway" betyr ikke i dette tilfellet at det er tre-fire kjørefelter i hver retning. Nei, dette er et stykke vei der man kommer tett inn på naturen. Og i en Mustang uten tak kommer man enda tettere på alt - luktene, lydene, vinden… ja, alt sammen.

Som dere kan se av bildene (flere bilder nederst på siden) er det en mektig vei. Her er det ingen travle vogntog og busser eller folk som skal fram "i tide" å plages med. Folk som kjører denne veien er stort sett turister, som oss, noe antallet Mustang-kabrioleter også kunne tyde på.

Men før vi kom så langt tvang magene våre oss til å kjøre litt til siden. Til et lite sted som heter Morro Bay. Og der kan man trolig ikke ha så mye moro, for dette var en søvnig liten landsby. Det eneste spisestedet de hadde var stort sett McDonalds. Og det var etter en liten burger at vi virkelig oppdaget hvor vakker dette lille stedet er. Sånt er vanskelig å beskrive med ord, men å kalle det for et "søvning sted" blir riktig. Et flott lite "pit-stop" på tur nordover etter denne kystveien er det i alle fall.

Åpne øyne

Etter Morro Bay bærer det oppover i fjellene, men fortsatt med god utsikt ned mot Stillehavet (av og til litt for god utsikt) og klippene som er vasket fram etter millioner av år med bølger som har slått inn. Været var upåklagelig i går, så derfor skrellet vi av taket på Mustangen før vi tok løs på denne delen av veien, som er den absolutt beste. Her er mange steder å stoppe for å se og fotografere for "minneboka". Det gjelder bare å ha øynene åpne. Noen steder har man gjort noe ekstra ut av utsikten, mens man andre steder må driste seg til å stoppe på utkjøringer. Litt ekkel følelse når du vet det er laaaaangt ned til "fjæresteinene" og det ikke finnes noe særlig med autovern, men absolutt bra for å få sugd inntrykk.

Selve veien er jo et lite kapittel i seg selv. Den er krokete, smal og svinger seg oppi fjellene, av og til helt nede ved sjøen, rundt klipper og over dype juv. Veien til Husøya på Senja er spektakulær på omtrent samme måten (det er bedre veistandard her i California), men her er strekninga så mye lenger. Og lite fare for ising i svingene er det vel også på denne siden av kloden.

Solnedgangen

Etter at sola gikk ned uti Stillehavet, og vi hadde foreviget den, ble det en ekstra spesiell opplevelse. Til lyden av gresshoppene (eller evt. andre kryp i buskene) var det en opplevelse å kjøre inn i skumringa med åpen bil. Med en helt grei temperatur til slutten av oktober å være freste vi nordover til Carmel. Enda en liten søvnig landsby hvor blant andre Clint Eastwood har vært borgermester og har sitt eget spisested, Hog's Breath Inn. Absolutt et fint sted (Trond husker den fra siste tur i 2004) som skal oppleves nå på fredagen, som akkurat nå er i ferd med å starte her i California (mens dere der hjemme har fredag kveld).

Et bittelite jordskjelv fikk vi også med oss på morrakvisten i dag fredag. Men sånne små ristinger er visst hverdagskost her borte. Bildene på motellrommet hang i alle fall litt på skjeve etterpå, men altså ikke noe "å skrive hjem om", selv om vi altså har gjort det her og nå. Ingenting å bry seg med.

Også dagen i dag tegner til å bli bra værmessig med godt over 20 varmegrader nå klokka 9:30 fredag morgen. Så dere som vil, får bare fortsette å følge med på disse rapportene. Ha en fin fredag der hjemme (eller hvor dere er)!

Spektakulært: Highway 1 helt uten ved Stillehavet mellom Los Angeles og San Francisco må oppleves dersom man er på disse kanter av verden. Den setter seg fast i minnet. (Foto: André)

Etter denne lille rettstrekninga starter selve opplevelsesturen. Herfra bukter veien seg milevis i den bratte fjellskråninga norover (og selvsagt sørover for de som kjører motsatt vei). (Foto: André)

André med kamera nyter ustikten. Men han glemte ikke å fotografere den også! (Foto: Trond)

Feit vogn, denne Mustangen. Den tar seg godt ut fra alle vinkler. (Foto: Trond)

Mustangen er god og fast i fisken. Både på motorveien og på svingete veier oppleves den som en drøm. (Foto: André)

Ut på tur - ikke sur i det hele tatt

2011-10-27T09:47:00.000-07:00

Ja, folkens der hjemme: Her er kjøretøyet vi skal ha som fast holdepunkt de nærmeste tre ukene. Sorry Dr. GM, det ble Ford...

Buellton/Solvang, California 27.10.2011: Etter litt "shopping" i jungelen av leiebiler i Inglewood (ved flyplassen i L.A.) i går endte vi altså opp i en stilig gul Ford Mustang convertible (altså kabriolet - se flere bilder nederst på siden). Vi sto opp grytidlig for å labbe avgårde i området rundt hotellet, hvor altså alle leiebilfirmaene ligger.

Vi ønsket ikke å ende opp med Hyundai (sorry, ikke noe galt om det merket, men ikke i USA!), derfor hadde vi ikke forhåndsbooket på nettet. Prismessig går det jo også an å "prute" noen dollar når man først står der foran skranken.

Måtte "lide "litt
I utgangspunktet tenkte vi oss en stor Cadillac, men det er visst større tetthet av det merket i Grasmyrskogen på Senja enn det var blant leiebilfirmaene på flyplassen akkurat denne vakre høstdagen. Lincoln var også et alternativ, men det var rett og slett ikke å oppdrive. En hyggelig kar hos bilutleiefiramet Avis henviste oss til et annet firma som hadde en Ford Mustang inne. Vi tenkte overhodet ikke at det kunne være en kabriolet, og godtok prisen vi fikk for tre ukers leie - pluss to timer.

Så, etter en kort tur, befordret i en Toyota (!) gjennom noen travle gater i L.A. fikk vi altså kvittert ut denne bilen på bildene. - Vi får lide litt for luksusen, sa André fra baksetet i Toyotaen. - Som Øystein Sunde en gang sa: "Du blir ikke riktig frisk før du har hatt det riktig ille".

Plutselig satt vi altså i en yellow blaze 2012-modell Ford Mustang med avtakbart tak. Det var bare å svinge ut i Los Angeles-trafikken og snu nesen nordover etter highway 1. Dette er en spektakulær strekning som vi gleder oss til å oppleve. Trond har kjørt den tre ganger før, men dette kommer til å bli helt nytt for oss begge på en måte.

Nattpause
I skrivende stund har vi hatt et opphold over natta i Buellton, like ved Solvang, cirka 20 mil nord for L.A. Før vi kom hit i går kveld rakk vi innom Santa Barbara, som også bør oppleves. For øvrig den byen i USA med minst kriminalitet ifølge statistikkene. Det hersker en merkelig form for ro og orden på det stedet.

I går kveld spiste vi på AJ Spurs Saloon her i Buellton/Solvang. Det ble spear ribs, men så altfor mye. Vi tenkte ikke over at stor porsjon faktisk betyr stor porsjon i dette landet. Akkurat det fikk André erfare da han bestilte en stor brus på Burger King. Det var første gang han hadde sett et brusbeger på en og en halv liter med en hageslange til sugerør.

Ja, da bærer det videre nordover på highway 1. Været er upåklagelig. Vi har akkurat testet Mustang-kjøring uten tak inne i byen her da vi skulle ta bildene på morgenkvisten. Flott opplevelse. Men ute på highwayen blir det nok for mye bråk til å ha taket nede.

Well, see you later, folks! Ha det bra der hjemme!

To karer i en Mustang - klar for å ta for seg av veiene på vestkysten av USA. Bare det nå ikke blir snø! (Foto: Trond)

Til tross for registreringsnummeret: Bilen er ikke sponset av arbeidsgiveren. (Foto: Trond)

On the road: På vei ut av Los Angeles onsdag ettermiddag, med Stillehavet til venstre. (Foto: André)

Trivelig opphold i bilen - til tross for folks ansiktsuttrykk... han i passasjersetet har "gangsperre" i ansiktet etter all smilinga i går. Mye flott å se på langs veiene her borte med andre ord! (Foto: André)

Endelig... we are in L.A.

2011-10-26T01:17:00.000-07:00

After a lot of abouts and buts (etter mye om og men) kom vi oss endelig til Los Angeles og USA.

LOS ANGELES, CA: Dermed har altså første del av den veldig gamle drømmen gått i oppfyllelse. Vi er på amerikansk jord! Og det har ikke blitt enklere med årene å komme inn her - det er nesten en tålmodighetsprøve å passere alle kontrollene inn dette "forjettede" landet - selv om man vet at melet i posen er rent og hvitt som nysnøen på Kistefjellet.

På den annen side vet man at sikkerheten er satt i høysetet, selv om man må flere ganger for å bli gjennomlyst i samme type sikkerhetskontroll uten å ha forlatt flyplassenes sikre områder...

To slitne gamle gubber
Nå er det glemt. Vi er slitne som to hestpeiser etter nesten 30 timer med reising - og tilsvarende lite soving. Oppglødd som vi var satt vi stort sett hele tiden og fulgte med på det oppdaterte kartet som hele tiden viste hvor det store flyet var. En liten spillefilm ble det også tid til før flyet satte hjulene på bakken i Los Angeles - vel en time før tiden.

Nesten 400 passasjerer fikk plass i kjempefuglen, en Boeing 777, som befordet oss trygt over Atlanterhavet i nesten 12.000 meters høyde og med en hastighet på til tider over 1.000 kilometer i timen.

Vel, nå har vi som sagt ankommet utgangspunktet for "heisaturen" vår. Vi har spist det første skikkelige måltidet (Hamburger og Fanta på Burgerking - hehe). Så nå er det tilbake til hotellet, hvor to digre senger venter på det som egentlig var to vinterforberedte senjaværinger...

Bildet øverst på siden er ekte - tatt like før midnatt tirsdag 25. oktober på West Century Boulevard, L.A. - i motsetning til dette bildet (klikk på link), som altså var juks fra ende til annen

Oppdatering 26.10. kl 8:26: Det er allerede onsdag morgen i L.A. Været er bra (24 grader Celsius - se nytt bilde nederst på siden), sola har akkurat kommet opp i øst og alt er bare bra. Litt "smog" (les mer om smog). Nå skal vi ut og lete etter leiebil.

See you later!

Dette var "underholdninga" vår på store deler av overfarten - kartet som hele tiden viste hvor flyet var. (Foto: iPhone)

Soloppgangen over smogen i L.A. i dag klokka morges klokka 7:27. (Foto: André)

Endelig snart over dammen

2011-10-25T09:48:00.000-07:00

Da er vi endelig snart "over dammen" - bokstavelig talt over dammen. Det bærer nemlig når som helst mot vest over Atlanterhavet.

På bildet over har vi to skumlingene passert sikkerhetskontrollen på vei ut av Norge. So far so good!

I dag måtte vi nemlig svintidlig opp. Hanen som skulle opp for å gale hadde faktisk ikke lagt seg ennå. På Oslo lufthavn Gardermoen ble det lang venting, som var lagt inn i "programmet" for å slippe nervepirrende løping for å rekke - og i verste fall miste - flyet videre til Heathrow/London. Anbefales (å rekke flyet, altså)!

En annen ting som er litt morsomt og spennende akkurat nå er at vi satt på rad 29 - nest bakerst - på flyet ned til Oslo. Fra Heathrow til Los Angeles er vi sjekket inn på rad 43. Og det er sånn cirka midt i flyet. Størrelsen sier vel sitt om at det nok ikke er noe tomotors propell-fly som skal befordre oss over til andre siden av Atlanterhavet - og faktisk helt til Stillehavet starter.

Snart halvveis

Likevel skal det ta mange timer oppe i Air New Zealand-maskinen, så hva skal to senjaværinger med ønske om at det helst skal skje noe fornuftig hele tiden finne på? Greit for André som sovner så snart han setter seg i et flysete, men kanskje ikke like greit for Trond som blir lys våken så snart han kommer inn i en flygemaskin. Og det er faktisk ikke engang snakk om flyskrekk…

Selvsagt hadde vi klart å glemme noen småting hjemme. Gorilla-poden for eksempel (kommer tilbake til hva det er fornoe) og lader/strømforsyning til Mac. Sistnevnte klarte vi (dvs. André) å skaffe på Gardermoen til enhelt annen pris enn Apple selv har - og vi snakker ikke om prisras eller gode tilbud her nei. Det viktigste er likevel at pass, referansenummer til flybillett og diverse kort er på plass.

Les mer under bildet

Bønder på bytur: Her er to skumle typer på London Heathrow og bloggen skal oppdateres før vi skal ombord i USA-flyet fra Air New Zealand. (Foto: André)

Nå har vi ankommet Heathrow og i skrivende stund venter vi på at vi skal få en gate å gå til. Passkontroll er unnagjort, så nå er det "straka vegen" til L.A. - håper vi :-) Heldigvis, for disse folkene her i England kjører på feil side av veien - alle sammen!!!

Hvis alt går etter planen blir neste oppdatering her på bloggen gjort fra USA. Vi har fortsatt 12-14 timer igjen til vi er framme på hotellet i L.A., vårt eneste "faste holdepunkt" på denne turen. Deretter står leting etter leiebil for tur, men ikke før onsdag morgen. Sånt trenger man god tid og to uthvilte og klare hoder til… man kan ikke ta "hva som helst"!

See you all! Til dere som tror vi skal kjøre Hyundai: Pøh!

Slik så downtown London ut fra innflyginga tirsdag ettermiddag. (Foto: André)

Ikke lett å tenke koffert

2011-10-23T11:18:00.000-07:00

23.10.11 kl. 02.44: Her har vi funnet fram navigasjonsutstyret og peiler oss inn på California.

Det er merkelig! Vi som er så vant til å tenke koffert klarer plutselig ikke lenger å tenke i de baner i det hele tatt…

Det er to døgn til avreise fra Bardufoss. Ferien er igang for oss begge nå, og vi har samlet troppene - det vil si André og Trond - til et aller siste (og for såvidt også aller første) møte for å planlegge denne turen. Men det er altså vanskeligere enn noen av oss hadde trodd. Til tross for ekspert-råd (Bl.a. Lill Grethe og Lena) så klarte vi ikke, etter tre-fire timers "forhandlinger" over en boks Cola, å finne ut hva vi skal ha med oss "den gale veien". Altså hva vi skal ha med i kofferten til USA.

Utstyrsfreaker?

I utgangspunktet var det snakk om tannbørste og ekstra undertøyskift (hvert sitt, ja). Men det var før vi husket på at vi har foto som hobby (og for Trond også litt levebrød). Dermed må vi vel ha med oss litt kamerautstyr for å forevige denne turen. Både for dere som leser dette og ta bilder for å ha i "skrytealbumet" hjemme etterpå. Vi snakker om speilreflekskamera med blitz, videokamera, lamper, objektiver, kabler, ladere, stativ osv. Og da, skjønner dere, er det ikke bare å ha med seg en liten koffert. Derfor var Trond i natt oppe på loftet og fant fram "amerika-kofferten" sin fra 2004. Den som er på størrelse med et utedass.

Og fortsatt har vi ikke tatt den endelige og betydelige avgjørelsen: Skal vi drite i fotostativ og diverse store ting og ta med oss hver vår lille koffert og eventuelt finne tak i en - eller to - større kofferter der borte før vi reiser hjem, eller skal vi ta mega-kofferten, som kommer til å bli nesten tom på tur til L.A.? Og hva skal "innsjekkerne" på flyplassen(e) si til en koffert så stor at den kan finne på å stoppe hele transportbåndet? For vi har en mistanke om at bagasjen hjemover kommer til å bli betydelig mer omfangsrik enn andre veien. Og det uten at noen av oss ser ut til å tenke på at det faktisk er begrensninger på vekt hos flyselskapene.

Anyway så er det altså bare to døgn til vi skal opp og ta fakir-flyet (det som gjør vondt for kroppen på grunn av tidlig avgang) sørover fra Bardufoss. Reisefeberen har faktisk ikke kommet ennå. Kanskje er det illevarslende. Det eneste vi vet i skrivende stund er at det kommer til å bli spennende…

Vel vel, god tur (til oss)! Keep in touch!