Are Karlsens blog

Riket slår tilbake

2010-12-19T22:49:00.001+01:00

Nina Karin Monsen, filosof, forfatter, statsstipendiat og vinner av Fritt Ords pris 2009.

Med et statsstipendiat (garantert lønn av staten til pensjonsalder) i ryggen, skriver filosof Nina Karin Monsen ramsalt kritikk av sterke samfunnskrefter. Humanetikken og nyfeminismen er sniksosialisering, hevder hun blant annet. Hennes siste bok Inn i virkeligheten - min vei fra humanetikk til kristen tro provoserer både "hedninger" og kristne, inklusive informasjonssjefen i en av de presumptivt mest konservative kristne organisasjonene, Misjonssambandet.

Det er ikke klokt å uttrykke seg så kategorisk som hun gjør, sies det. Ikke-troende blir støtt og fjerner seg enda mer fra kristendommen, er begrunnelsen.

Selv forklarer hun den valgte formen i en lengre kommentarutveksling på Vårt Lands Verdidebatt med at boken Inn i virkeligheten er en gjengivelse av hennes egne tanker og refleksjoner omkring de store spørsmål i livet, om krigen, døden, Gud, godt og ondt, barns livsvilkår, barns forhold til voksne og voksnes forhold til barn, om fellesskap og utenforskap, helt fra hennes egen barndom og fram til i dag. Det er et ufiltrert hjertespråk. Monsen tar ikke hensyn til ømme tær, her er det rene ord for pengene. Brutalt, sier noen. Sannferdig, sier Monsen.

Et annet motiv Monsen begrunner sin bok med er hjelp til barn som lider eller har lidt samme skjebne som henne selv: Altså oppvekst i et miljø preget av humanetikk. Hun setter ord på følelser og tanker som også andre barn kan gjøre seg. Hun led og tror andre barn også gjør det.

Dette er sterk kost fra en anerkjent, om enn omstridt, filosof på statsstipend. Veldig sterk kost.

Nina Karin Monsen tilhører på sett og vis de "nyfrelste", i den forstand at hun i voksen alder ble en kristen. Hun har opplevd humanetikken fra innsiden, og i sin karriere som filosof har hun etablert en filosofisk plattform som både tar et oppgjør med humanetikken samtidig som den bygger på kristen tro.

Mange kristne er fortvilede over at kristen tanke i liten grad er representert i det offentlige rom. Den kristne tro synes å være på vikende front. Andre religioner og livssyn er på frammarsj, og blant dem er humanetikken den mest agressive. Selv statsministeren er åpent ikke-troende og avslørte i en debatt i Stortinget nylig at han ikke visste at Jesus ble født i Betlehem. I mens går Kirken på silketøfler eller stiller med handicap på grunn av intern splittelse i store spørsmål.

Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden, sier Jesus. Gud rike er ikke synonymt med Kirken. Guds Rike befolkes av alle som er født av Ånden, enten de tilhører Kirken eller ikke. Nina Karin Monsen tilhører ikke Kirken, men i mine øyne har hun en profetisk funksjon i kristen forstand. Hun har ingen kirkelig karriere bak seg. Hun er ikke ordinert. Hun kommer blåsende fra et for oss ukjent sted. Det hun skriver og sier er ikke nødvendigvis Sannheten, men jeg tror hun kan åpne manges øyne og lede dem til Han som er veien, sannheten og livet.

Guds Rike, hvor Jesus Kristus er Herre, viser stadig styrke, også i vår sekulære tid. Den utskjelte julefeiringen er et eksempel. Uansett kommersialisering, overfladiskhet og nytelsessyke, så er likevel det glade budskapet klart representert gjennom plateutgivelser, konserter, gudstjenester, et mangfold av mediainnslag og familiære tradisjoner. Betlehemsmarkene er for alltid blitt en del av den norske kulturelle topografien, og på paradoksalt vis ytterligere aktualisert gjennom daglig nyhetsrapportering fra den samme regionen.

Når en human-etisk aktivist av en rektor plutselig nekter skolebarna julegudstjenesten, tar myndige, kristne foreldre affære. Som foreldre har de klare rettigheter i både det norske lovverket og i menneskerettighetene. Føtter settes ned og de totalitære kreftene framstår som skammelig avslørt, samtidig som de bekrefter noen av Nina Karin Monsens sterkeste utsagn.

I julen nyter vi av kristendommens mange velsignelser, fredelige samfunnsforhold og høy levestandard. Sosialistiske idéer vil ha det til at det er på grunn av vår utbytting av fattige nasjoner vi kan nyte vår velstand i julen. Men som kristen tror jeg at vår velstand er et resultat av de velsignelser som følger med evangeliet. På den annen side følger det et kjærlighetsansvar for de fattige med kristen-troen, noe mange kristne tar personlig og politisk konsekvensen av.

Enkelte forlater den kristne tro med brask og bram. Men så står det også fram "nyfrelste", radikale og intellektuelle skikkelser som Nina Karin Monsen, som ikke bare spiller på lettfordøyelige kristen-arv-argumenter, men på knallhard, filosofisk logikk og presenterer sin tro med "agressivitet". Hun representerer et kamprop som ryster både kristne og ikke-kristne ut av søvnen.

Nina Karin Monsen er en gave. Det er all grunn til å ta vel imot henne!

Med håp om en God Jul for alle!

Dagens foto: Marrakech

2010-12-19T22:15:00.001+01:00

Marrakech
Foto: Are Karlsen

Tom Erlandsen er død

2010-10-01T00:02:00.001+02:00

Alma og Tom Erlandsen
Foto: NORGE I DAG

Forstander Tom Erlandsen i min barndoms pinsemenighet er død. Hans vekkelsesmøter i Salem vakte også meg som ung gutt på 60-tallet. Erlandsen - selv barn av pinsevekkelsen - var en forkynner som beveget tilhørerne.

Erlandsen identifiserte seg med verdenspinsevekkelsen og plasserte seg selv og menigheten midt i begivenhetene, enten det dreide seg om de forfulgte i Øst-Europa, den karismatiske vekkelsen i de historiske kirkesamfunnene eller Europa-misjonen, hvor han forøvrig var initiativtaker. Tallrike gjestetalere fra inn- og utland ga møtene i Salem en spennende variasjon.

Jeg kan fortsatt framkalle hans preken "Gid alt Herrens folk var profeter!" fra 4. Mosebok kapittel 11 - pinseversjonen av det allmenne prestedømme, så og si. Han brant for at ilden fra Azusa Street skulle holdes ved like, og brakte oss stadig tilbake til Los Angeles. Tro mot visjonen, sørget han for adgang for alle til å delta under møtene. Med utpreget romslighet viste han en aksept for ulikheter og respekt for originalitet.

Sammen med sin kjære Alma, var han også i de senere år stadig på reisefot som forkynner så lenge helsen holdt. Med Tom Erlandsen er en epoke i den norske pinsevekkelsen over. Mange av oss er preget for livet, vi minnes med takknemmelighet og sørger sammen med en familie vi kom nær.

Jeg lyser fred over forstander Tom Erlandsens minne.

Dagens foto: Tulipan

2010-09-30T23:58:00.001+02:00

Tulipan
Foto: Are Karlsen

Menighet eller klan?

2010-09-19T17:20:00.001+02:00

Slektsstevne
Foto: Are Karlsen

Nettstedet ligonier.org (drevet av en reformert organisasjon for kristen undervisning) hevder i en spørsmål/svar-artikkel at husmenigheter ikke er menigheter, men klaner. Jeg må innrømme at jeg er redd dette nettstedet fort kan ha et poeng.

En av definisjonene på klan er at det er en gruppe familier som er tett sammenknyttet med interne relasjoner. Og da minner definisjonen meg i like stor grad om tradisjonelle menigheter.

Hva skiller en menighet fra en klan?

For det første, den er åpen for alle. En tradisjonell menighet er pr. definisjon åpen for alle, men den er delt inn i sirkler, som du må kvalifisere deg for å komme inn i. Den ytterste sirkelen, deltakelse i offentlige samlinger, er som regel enkel, om du tåler nysgjerrige blikk som ny. Neste sirkel er det sosiale fellesskapet. Her stanser det opp for mange som forsøker å komme seg inn. Og jo større menigheten er, jo vanskeligere kan det være for nye å etablere seg sosialt innenfor. I så henseende er store menigheter ofte lite produktive. Den innerste sirkelen, lederskapet, er det bare folk med visse kvalifikasjoner (sosialt og faglig) som når inn til.

Når det gjelder husmenigheter, kan det være både enklere og vanskeligere. En husmenighet er ikke en offentlig institusjon, men et rent fellesskap, så der har man ikke den ytterste, offentlige sirkelen. Hvordan kommer man inn i en husmenighet? Stort sett ved at man inviteres inn.

Og da er spørsmålet: Hvilke kriterier gjelder for hvem som inviteres inn i en husmenighet?

Jeg kjenner til disse kriteriene:

- Alle.
- De som deler visse teologiske standpunkter.
- De som husmenighetens medlemmer synes passer inn i fellesskapet.
- De som fra før tilhører en bekjentskapskrets.

Her er det mye jeg ikke liker og en del som er ubearbeidet hos meg selv. La meg først gjøre det klart at jeg ønsker at vår husmenighet ikke skal ha noe annet kriterium enn det første: Alle skal være velkommen.

Teologiske ståndpunkter. I et ikke-hierarkisk fellesskap er det vanskelig å sette andre teologiske kriterier enn at vi er enig om at Bibelen er vår teologiske autoritet. Så blir det opp til fellesskapet å bestemme hvordan man skal forholde seg til ulike teologiske standpunkter. Dette kan være krevende, særlig dersom enkelte av medlemmene har med seg en omfattende teologisk bagasje, for ikke å si agenda, inn i fellesskapet.

Om å passe inn i fellesskapet. Det er etter min mening håpløst å sette et diffust passe-inn-kriterium for Jesu´ menighet. Da har man redusert menigheten til en klikk, interessefellesskap eller klan. Selv om jeg innser at personkjemi i visse tilfeller kan være så vanskelig at løsningen blir å gå fra hverandre.

Men i utgangspunktet mener jeg at ulikheter i personlighet, sosial bakgrunn og interesser, og de spenninger som kan oppstå på grunn av dette, er noe vi vokser på som mennesker og fellesskap når de bearbeides og vi tilpasser og underordner oss hverandre.

Bekjentskapskretsen. For å komme i gang med en husmenighet, kan det i visse tilfeller være greit å ta utgangspunkt i bekjentskapskretsen, og spesielt dersom det ikke finnes noen annen husmenighet i nærheten. Dersom det gjør det, bør det normale være at man slutter seg til den. Men dersom man danner husmenighet av bekjentskapskretsen, mener jeg man må være oppmerksom på at det i seg selv ikke er et bærekraftig prinsipp. Den kan lett utvikle seg til en klan, dersom man ikke så snart som mulig åpner den for alle.

Fokuset i en menighet må være for det første på de som stiller svakest i fellesskapet, for eksempel de som er nye, eller nye som kristne eller de som sliter med vanskeligheter.

Og for det andre å alltid inkludere nye. Dette kan gi en dynamikk som kan virke både attraktiv og slitsom. For mange er det positivt at det hele tiden skjer noe. For andre kan det oppleves negativt at fellesskapet ikke er så stabilt, trygt og forutsigbart som man kan ønske.

Men da er vi tilbake til spørsmålet klan eller menighet? Som menighet har vi et oppdrag: Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Dersom det er trygghet og forutsigbarhet man i første rekke ønsker, kanskje man ikke skal kalle fellesskapet menighet?

Dagens foto: Solfrid

2010-09-19T17:06:00.001+02:00

Solfrid
Foto: Are Karlsen

Jeg tror på Den hellige ånd

2010-08-29T16:32:00.001+02:00

Blomstrende grantre
Foto: Are Karlsen

Av de tre artiklene i den apostoliske trosbekjennelsen, er det den tredje som blir minst forstått. Kirken har i liten grad maktet å formidle kunnskap, for ikke å si kjennskap til Den hellige ånd. De fleste av folkekirkenes medlemmer forholder seg til Gud Fader, himmelens og jordens skaper. Mange forholder seg også til Jesus Kristus, Guds enbårne sønn. Men spør man folk i alminnelighet om Den hellige ånd, stiller så og si alle med blanke ark. Hvorfor er det slik?

Slik jeg leser den, gir den tredje trosartikkelen inntrykk av at Den hellige ånd har materialisert seg gjennom kirken.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, ...

Legger Kirken opp til at den troende forholder seg til Den hellige ånd gjennom å forholde seg til Kirken og ikke gjennom en personlig erfaring? Kan det være årsaken til at det store flertallet av Kirkens medlemmer ikke har snøring når man kommer inn på temaet Den hellige ånd?

I følge Skriften fyller ikke Ånden Kirken, den fyller den troende. Ånden gir ikke kraft til Kirken, men til den troende. Ånden gir ikke nådegaver til Kirken, men til den troende.

Det vi møter i kirkehistorien, og også i vår tid, er ikke den åndsfylte Kirken, men svært ofte den oppblåste Kirken. Den Kirken som tenker høye tanker om seg selv. Den Kirken som er blitt større enn sin Herre og mester.

Slik jeg leser Det nye testamente og kirkehistorien, synes det som om Kirken og presteskapet har inntatt den plassen som Den hellige ånd hadde i Det nye testamente. I kirkehistorien og i vår tid, er det presteskapet som leder Kirken, mens Bibelen lærer at det er Den hellige ånd som leder Kirken.

Heldigvis er det slik i dag, også. Den hellige ånd leder kirken (i motsetning til Kirken) i et seierstog. Og det på en måte som ikke alltid faller de kirkelige makthaverne i smak. Enkelte klager over fragmenteringen i 30.000 protestantiske kirkesamfunn. Men Ånden har aldri tatt hensyn til kirkelige strukturer. Dersom ikke de kirkelige strukturene gagner evangeliet, så går Den hellige ånd utenom. Det har han gjort gjennom hele kirkehistorien. Det ser kanskje ikke så vakkert ut med en kristenhet splittet i 30.000 kirkesamfunn, men i Guds perspektiv er det noe som er viktigere - nemlig evangeliets framgang og sjelers frelse.

Jeg tror på Den hellige ånd. Jeg tror på Åndens kraft og fylde som en personlig erfaring for alle kristne. Jeg tror på Den hellige ånd som ble utøst over alle troende og dannet den allmenne, universale kirken. Jeg tror på Den hellige ånd som en leder av de helliges samfunn, det lokale kristne fellesskapet, kirken, gjennom sine mangfoldige gaver og tjenester som han gir til hver enkelt etter hva som gagner evangeliet og fellesskapet.

Den posisjonen som Skriften gir Ånden, ønsker jeg skal reflekteres i den menigheten jeg tilhører.

Jeg tror på Den hellige ånd.

Dagens foto: Helge Terje

2010-08-29T16:24:00.000+02:00

Helge Terje
Foto: Are Karlsen

Fra bedehus til husmenighet

2010-07-05T23:43:00.000+02:00

Husmenighetskonferanse
Foto: Are Karlsen

Nei Cole underviser på husmenighetskonferansen som ble arrangert på Høyskolen for Ledelse og Teologi.

Jeg hadde for noen uker siden sånn på hurten og sturten mulighet til å få med meg litt av husmenighetsseminaret En ny bedehusrevolusjon? som DAWN Norge i samarbeid med Høyskolen for Ledelse og Teologi, Kristent Fellesskap Norge, IMF forsamlingsråd (Indremisjonsforbundet) og UIO Norge arrangerte på Høyskolen for Ledelse og Teologi på Stabekk utenfor Oslo.

DAWN er en organisasjon for fremme av menighetsplanting i Norge, og det finnes tilsvarende organisasjoner i andre land. Ute i den store verden har DAWN vært en varm talsmann for husmenigheter. Og nå har også den norske DAWN-organisasjonen endelig kommet på banen.

Den mest spennende observasjonen jeg gjorde under konferansen, var imidlertid at Jon Kvalbein, skribent og debattant tilhørende Misjonssambandet, satt i salen. Det opplevde jeg som veldig riktig, og jeg fikk en hyggelig prat med ham.

I etterkant har Jon Kvalbein skrevet kritiske artikler i DagenMagazinet om undervisningen til den amerikanske foredragsholderen, Neil Cole. Jeg er blant dem som setter stor pris på Jon Kvalbeins artikler. Det er ikke mange i Norge i dag som bryr seg med kritiske analyser av teologi og praksis.

Dessuten mener jeg at bedehusbevegelsen som Jon Kvalbein tilhører, representerer livsviktige impulser for husmenighetsbevegelsen. La meg nevne:

- "Skriften alene". Deler av den lavkirkelige bedehusbevegelsen står fortsatt på barrikadene når det gjelder dette viktige reformatoriske prinsippet. Og husmenighetsbevegelsen følger opp med å hente inspirasjon fra urkirkens husmenigheter slik de er beskrevet i Bibelen. Det er i Skriften alene vi finner kilden til sann og sunn fornyelse.

- "Det allmenne prestedømmet". Vi i husmenighetsbevegelsen elsker Martin Luthers lære om det allmenne prestedømmet, og ingen har videreformidlet dette bedre enn bedehusbevegelsen. Den delen av husmenighetsbevegelsen som jeg identifiserer meg med, bygger videre på denne teologien med våre ikke-hierarkiske verdier. Jon Kvalbein har skrevet en interessant artikkel som sammenligner dagens pastordominans med tradisjonell lavkirkelig tenkning: Pastorstyrt eller lavkirkelig struktur.

- "Det myndige lekfolk". Selv om vi ikke har så mye til overs for distinksjonen mellom leg og lærd, er tanken bak uttrykket "Det myndige lekfolk" en viktig verdi: Alles ansvar og plikt til kritisk vurdering. I husmenighetene har ikke alle bare anledning til å delta med sine gaver i samlingene, men også retten til å "prøve" det som blir fomidlet, er viktig. Alle som forkynner i vår husmenighet, må akseptere enhvers rett til å prøve det som formidles. Det er et avgjørende bidrag til å bevare sunnheten i menigheten.

At både DAWN og deler av bedehusbevegelsen var med som arrangører av husmenighetskonferansen, ser jeg på som en viktig milepæl. I 1880-årene satte bedehusbyggingen i gang for alvor i Norge. Innen 1930, ca. 50 år senere, hadde store deler av den norske befolkningen et bedehus i gangavstand. Kanskje vi i vår tid skal få oppleve noe av det samme, men denne gang med husmenigheter?

Dagens foto: Arne

2010-07-05T23:42:00.001+02:00

Arne
Foto: Are Karlsen

Menighet er noe som skjer

2010-05-13T11:17:00.001+02:00

Menighet har skjedd
Foto: Are Karlsen

Menighet er noe som skjer når mennesker kommer til tro og følger Kristus.

Menighetsplanting er hva initiativrike unge kristne ledere snakker mye om for tiden. Men jeg har lært meg å se opp for begreper som det ikke finnes lignende av i Bibelen. Ikke for nødvendigvis å avvise dem, men for å sjekke dem litt grundigere.

Jesus ba oss ikke om å plante eller bygge menigheter. Jesus ba oss om å gjøre det grunnleggende, det som "trigger" menighet: Gjøre mennesker til hans disipler.

Mennesker som kommer til tro blir lært av Ånden, av Skriften og av medkristne å elske sine søsken i Herren. Kjærligheten forener og dermed er menigheten et faktum.

Menighet er enhet. Menigheten er svaret på Jesu´ bønn om at vi alle må være ett. Derfor er også selve ordet menighet, som betyr samling og begrepet enhet i denne sammenheng synonymer.

Vårt fokus på menighet er ofte preget av institusjonalisme og imperiebygging, og ikke nødvendigvis av Jesus-etterfølgelse. Den bibelske menigheten var ikke definert av kirkebygg, kirkebenker, pastor, gudstjeneste én gang i uken og budsjett for å få det hele til å gå i hop. Du finner ikke noe av dette i Bibelen. Den bibelske menigheten handler om det nye livet i Kristus, preget av kjærlighet, tjenerskap, enhet og samling, levd ut når som helst, hvor som helst og på mange forskjellige måter. (Les Apostlenes Gjerninger i Bibelen, for eksempel 11:19-25).

Det er dette livet i enhet og samling - anderledeslivet - som overvinner og vinner verden. Kristus lever i og gjennom menigheten, og derfor er menigheten Kristi kropp.

Menigheten er et resultat av noe som skjer i Åndens verden, når mennesker blir født på nytt og som materialiserer seg i et fellesskap hvor folk elsker og tjener hverandre, fordi de har fått del i en ny natur. En menighet som er preget av hierarki, maktkamp, posisjoner, ære, idoldyrking, berømmelse og statusjag, reflekterer ikke livet i Kristus og vil ikke være i stand til å vinne verden.

Derfor: Forkynn evangeliet for fattige, gjør dem til Jesu disipler, og vær vitne til at verdens største under - menighet - skjer!

Dagens foto: Innspurt

2010-05-13T10:49:00.001+02:00

Innspurt
Foto: Are Karlsen

Min gode venn Helge Terje Gilbrant har bare noen få meter igjen før han krysser målstreken under Paris Maraton 2010.

Husmenigheten: Dåp igjen

2010-04-25T19:36:00.001+02:00

Dåp i husmenigheten
Foto: Are Karlsen

Begravet med Kristus og oppreist for å leve et nytt liv. Torgeir døper Neruos i en svømmehall i Sandefjord.

Det er lite som er mer spennende enn når et menneske bestemmer seg for å følge Jesus og lar seg døpe. I husmenighetsmiljøet i Sandefjord har vi hatt flere dåpshandlinger de siste to årene og 7 personer er blitt døpt. Nå sist døpte vi Neruos fra Nord-Irak i en svømmehall. Han har bodd 17 år i Norge.

Hva er det som gjør at mennesker kommer til tro og bestemmer seg for å følge Jesus? Jeg vil svare: Pasjon. Det vil si troende som er brennende i Ånden. Som ikke klarer å la være å fortelle om Jesus. Som er lyst-vitner, i motsetning til plikt-vitner, om nå det finnes. Som har evangelisering som gave. Vi har flere slike i vårt fellesskap, og det skjer ting rundt dem hele tiden. Nesten hver gang jeg snakker med dem har de nye historier om mennesker som enten er blitt troende eller som er på vei. Jeg spurte en av dem:
- Du kan ikke la vær - det er en lidenskap?
- Ja, for jeg vet jo hvor mye Jesus har betydd i mitt liv.

En annen av de ny-kristne i vårt fellesskap var nylig med å vinne mannen hun ble skilt fra for mange år siden og hans nye kone for Jesus. Begge ble døpt i vinter og er nå en del av vårt fellesskap. Det synes jeg er ganske sterkt!

Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren! skrev Paulus.

Mens hierarki fører til passivitet, mistenksomhet og maktkamp, fører ikke-hierarki i form av gjensidig underordning og tjenerskap til fellesskap og dynamikk. Og det var nettopp det vi håpet på.

Jeg håper det snart blir dåp igjen!

Dagens foto: Crêpe-kjøkken på gaten i Paris

2010-04-25T19:30:00.000+02:00

Crêpe-kjøkken på gaten i Paris
Foto: Are Karlsen

Er det lurt av Lederskolen å kjempe for hierarki i menighetene?

2010-03-14T22:29:00.001+01:00

Husmenighet
Foto: Are Karlsen

I siste nummer av Lederskap, et tidsskrift utgitt av Korsets Seier i samarbeid med Lederskolen, tas det et skarpt oppgjør med "flate strukturer" samtidig som det argumenteres sterkt for behovet av hierarki i menighetene.

Det tas også et oppgjør med forståelsen av begrepet "tjenende lederskap". Den som tror at en tjenende leder skal være en tjener, tar feil. En tjenende leder må kjenne sin plass i hierarkiet og ta ansvaret for at folk er "glade og sunne" i den hensikt at lederen skal slippe å gjøre alt selv, (ledere som ikke får dette til har syke etterfølgere, sies det), samt arbeide for at folk blir visere og mer selvstendige og til slutt selv blir ledere. Alt dreier seg om lederrollen og livet innenfor institusjonens (menighetens) fire vegger. Som eksempel brukes oppgaven å slukke lysene og låse kirken for kvelden. Det er en oppgave selv en tjenende leder bør være spart for, ifølge bladet.

Her synes jeg Lederskap og Lederskolen skyter seg selv stygt i foten. For det første er det nokså umusikalsk å snakke positivt om hierarki i vår kultur. I forretnings- og organisasjonslivet har man i lang tid vært opptatt av å fremme flate strukturer. Hierarkiet sees mer på som et nødvendig onde og er noe man ikke ønsker å framheve.

For det andre har de aller fleste kristne miljøer i Norge ikke-hierarkiske verdier i sine røtter, selv om disse røttene begynner å bli litt skrøpelige. Det er en grunn til at mange autoritære ledere får problemer i norske menigheter. Tanken om det allmenne prestedømmet er ikke helt glemt.

For det tredje lever vi i en tid da folk oppdras til gjensidighet og delaktighet, både i skoleverket og gjennom de muligheter som teknologien gir oss. Den institusjonelle eliten har ikke lenger monopol på å bruke massemedia, hvem som helst med en datamaskin kan i prinsippet nå ut til hele verden med sitt budskap. Det bygges nettverk mennesker i mellom på en måte som historien aldri har sett - og alt med flate strukturer.

For det fjerde er det teologisk uholdbart å framheve pastorens rolle slik Lederskolen gjør. Bibelen er tjokk full av oppfordringer til flate strukturer og gjensidighet: Jesus: ... dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken ... Den største blant dere skal være deres tjener. Paulus: Underordne dere under hverandre, for å nevne et par av dem.

For det femte: Det er tydelig at temaene hierarki kontra ikke-hierarki, lederskap kontra tjenerskap og struktur kontra organisme, diskutteres friskt rundt omkring i kristen-Norge, og kanskje særlig i pinsekarismatiske miljøer, noe ikke minst siste utgave av Lederskap viser. For ikke lenge siden møtte jeg en menighetsleder som fortalte at han fant Sjur Jansens bok Fra urmenighet til scenekirker befriende, og at de hadde begynt å praktisere disse menighetsprinsippene i hans egen familie.

Før jeg sluttet i min stilling i Filadelfia (Oslo) hadde jeg spennende samtaler om en framtidig utvikling der en tradisjonell menighet som Filadelfia kunne redefinere sin hensikt til å være et ressurssenter for autonome husmenigheter. Siste utgave av Lederskap, som er knyttet til den samme menigheten, viser derimot skuffende reaksjonære takter.

Jeg er imidlertid glad for at Lederskap og Lederskolen løfter fram denne viktige debatten. Men på Lederskolens vegne synes jeg ikke det er lurt at man inntar det standpunktet man gjør. Hvorfor skal ikke Lederskolen også betjene menigheter som ønsker en utvikling mot flate strukturer og autonome husmenigheter? Hvorfor ikke hjelpe ledere til å gå inn i rollen som fasilitatorer i en flat struktur, i stedet for autoritære ledere i en hierarkisk?

Dersom jeg skulle gi et råd til Lederskolen, må det være å redefinere sin rolle fra å snevert fremme et tradisjonelt, hierarkisk lederskap til å være en tjener for menighetene og deres behov uansett hvilken lederskapsmodell og struktur man velger. Hvorfor skal Lederskolen ta standpunkt i dette teologiske spørsmålet, når man bestreber seg på nøytralitet i alle andre teologiske spørsmål?

Les hva Sjur Jansen skriver om tjenende lederskap i hans siste bloggpost.

Dagens foto: Speaker

2010-03-14T22:23:00.001+01:00

Speaker
Foto: Are Karlsen

Tjener eller leder

2010-03-14T22:18:00.003+01:00

Han ser ut som en leder
Foto: Are Karlsen

Var Jesus en tjener?
Eller var han en leder?

Han var som oss,
sier lederne.
En tjenende leder.

Men hvem er da
den ledende leder?

Og tjenere - finnes det?
Tjenende tjenere?

Hvem er i så fall
den ledende tjener?

Og er han som oss?

Dagens foto: Publikum

2010-03-14T22:18:00.001+01:00

NM på ski
Foto: Are Karlsen

Reisen fra urkristendommen til oldkirken

2010-03-03T00:27:00.001+01:00

Katolsk kirke
Foto: Are Karlsen

"Kom forberedt til møtet", brukte forstander Tom Erlandsen i min ungdoms pinsemenighet å si, med tanke på vitnesbyrd og sang. Hvor fjernt er ikke dette fra dagens gudstjenester med pastorer (tidligere het de forstandere) som i økende grad går inn i en presteidentitet og "forretter" gudstjenesten på menighetens vegne.

Dagens pinsekarismatiske ledere er mer opptatt av oldkirken enn urkirken. Kanskje fordi man finner mer bekreftelse i oldkirkens hierarkiske og autoritære strukturer enn i urkirkens organiske, Ånd-ledede, tjenerstruktur?

Under reisen fra urkristendommen til oldkirken er man i ferd med å miste viktige verdier. Den viktigste er Skriftens særstilling som kilde for kirkens åndelige liv. Fordi urkirken formidles gjennom Skriften, mens oldkirken formidles gjennom tradisjonen, det vil si skrifter og overleveringer fra kirkefedrene.

Urkirken er i seg selv ingen autoritativ rettesnor. Den var ikke fullkommen på noen måte. Det er Skriften som er autoritativ. Det er Skriftens undervisning om menigheten og dens liv, og apostlenes praksis (som er det vi forstår med urkristendommen i motsetning til oldkirken som er etter apostlenes tid) som er vår rettesnor. Når dagens pinsekarismatiske ledere synes å sidestille urkristendommen og oldkirken, står de også i fare for å forkaste et bærende prinsipp i protestantisk kristendom: Skriften alene. Og nærme seg katolsk teologi, som sidestiller Skriften og den kirkelige tradisjonen, med de uoverskuelige konsekvenser det vil ha for både menighet og samfunn*.

Min gode venn Terje Hegertun, pinsevenn og førsteamanuensis ved Det Teologiske Menighetsfakultet, som jeg synes på mange måter makter å formidle pinsevekkelsens opprinnelige verdier, gjengir på sin blogg et notat til lederskapet i Filadelfia (Oslo), Gudstjenesten – en historisk og aktuell skisse, hvor jeg synes han kommer i skade for å trekke i den retningen jeg her advarer mot. Jeg la igjen en kommentar på bloggen til Terje.

For ordens skyld, jeg er ingen nostalgiker som tror at løsningen er å vende tilbake til tidligere tiders vitnemøter. Den utviklingen vi ser i dag var godt i gang også på den tiden. Jeg tror at løsningen er atskilling mer radikal enn som så, og at den i sin helhet er å finne i Skriften. Dersom jeg skal se etter inspirasjonskilder utenfor Skriften, hvilket jeg selvfølgelig også gjør, vil jeg se med en viss skepsis på oldkirken, som var en forfallskirke. Den utviklingen som startet med oldkirken resulterte som kjent til slutt i Reformasjonen. Derfor vil jeg heller hente inspirasjon fra bevegelser og miljøer som har bidratt til fornyelse, for eksempel John Wycliffe og lollardene, anabaptistene, den unge metodismen, haugianismen og bedehusbevegelsen eller den unge pinsevekkelsen og opptakten til den. Eller også Jesus-vekkelsen på 1970-tallet. Med mange flere.

Heldigvis behøver ikke reisen kun gå fra urkristendommen til oldkirkens hierarki og villfarne mystikk. Reformasjonen og tiden etter pekte den motsatte veien, fra den forfalne kirken til urkristendommens dynamiske vitalitet. Vekkelsenes motto "Fram til urkristendommen" vil aldri gå ut på dato.

*Hva den radikalreformatoriske og pietistiske interessen for urkristendommen og dens verdier helt fra reformasjonen og fram til vår tid har betydd for samfunnsutviklingen i vår del av verden, er ikke mulig å overvurdere, etter min mening. Haugianisme, egalitarisme og demokrati er for meg stikkord i denne sammenheng.

Dette notatet fant at tilliten til andre - som er grunnlaget for gjensidig altruisme (godhet mot andre) - er mye lavere i land som har vært dominert av hierarkiske religioner. Hvilket tyder på at hierarkiske verdier bryter ned det horisontale nettverket av samarbeid som genererer tillit.

Dette bygger opp under mine observasjoner av hvilken negativ innflytelse katolisismen og ortodoksien har på samfunnet omkring seg. Og som gjør meg ytterligere bedrøvet når jeg observerer den fascinasjon som protestantiske kristne viser overfor disse tradisjonene. Vil den protestantiske kristendommen falle tilbake i katolisismens hierarkiske lenker?

Skjønnheten og udyret

2010-02-07T21:05:00.001+01:00

Inger Lise Hansen

Den mediale oppmerksomheten Inger Lise Hansen har fått, har vel blitt hakket større enn jeg tenkte meg - men overraskende er det ikke. Man må helt tilbake til Valla-saken, for å finne et tilsvarende politisk drama. Mens Valla-saken hadde utgangspunkt i en kamp mellom - unnskyld uttrykket - to "bitcher", så har kontroversen i Kristelig Folkeparti mer preg av forholdet mellom "skjønnheten og udyret".

Inger Lise Hansens politiske skjønnhet består av en kombinasjon av ideologisk nytenkning og politisk mot. Høybråten og bedehus-KrF må finne seg i å spille rollen som udyret, med preg av mørkemenn og vestlandspietisme.

Mens "udyret" i alle år har gått med ryggen inn i framtiden våger "skjønnheten" å se framtiden i øynene, og tenke nye tanker for åpent kamera.

Det gamle KrF har vært en underlig blanding av bakstreversk konservatisme og en kristelig "mor-god-hjerta"-politikk, som i likhet med sosialdemokratiet har hatt vanskeligheter med å sette grenser for offentlig regulering av menneskers liv. Den blonde Inger Lise Hansen - som ikke er noen blondine - har presentert en ny tanke fra KrF-hold, som tradisjonelt har forsøkt å innføre Guds Rike via det norske lovverket, hun framholder at det viktige er å innse politikkens begrensninger. En konsekvens må være at det gis større rom for andre krefter, som for eksempel familien, det sivile samfunn (frivillige organisasjoner), kirken og andre verdiformidlere.

Det låter kanskje ikke som noe nytt fra KrF-hold, men det nye er at man også må senke ambisjonene om et kristent Norge. Det ligger ikke innenfor politikkens muligheter å forsvare kristendommen, blir en av konsekvensene av Inger Lise Hansens tenkning. Det bør defineres som et kristen-demokratisk partis oppgave å arbeide for et sekulært (det vil si klart skille mellom religion og stat) og pluralistisk (like muligheter for alle uavhengig av livssyn og seksuell legning) samfunn.

Når det gjelder Israels-politikken må retorikken klargjøre at Israel er en sekulær stat som må behandles deretter, selv om det etter min mening ikke behøver å måtte føre til store endringer i politikken. Endringene må gjøres på det retoriske plan, hvor man fjerner seg tydelig fra bedehus-språket.

Nå gjelder det å kjøre debatt "det remmer og tøy kan holde" og bruke den tida som skal til for å nå en bredest mulig konsensus.

Som kjent, eventyret viser at skjønnheten og udyret til slutt fant hverandre. For KrF er denne situasjonen en mulighet for nye eventyr.

---

VG: Mener Hareide er KrF-stridens vinner

VG: Bondevik forsvarer KrF-kollega Inger Lise Hansen

Vårt Land: KrF-årsmøte vil fjerne kristent vedkjenningskrav

Vårt Land: – En godt planlagt kampanje mot Høybråten

Vårt Land: KrF-Hansen frykter partiet vil utspille sin rolle

Vårt Land: Høybråten: – KrF vinner ikke på å ligne de andre

Vårt Land: Sammenligner KrF med Taliban

Vårt Land: Veteranar glad for debatt om vedkjenningsplikta i KrF

Vårt Land: Strategimedlem ut mot KrFs vedkjenningsplikt

Om å samle

2010-02-05T18:22:00.000+01:00

Sau
Foto: Are Karlsen

Å være samlende, er en positiv egenskap. Jeg tror at Gud har kalt oss til å være det. Jesus kaller seg selv hyrde. En hyrde er pr. definisjon samlende. Jesus er den gode hyrde som forlot de 99 for å "samle" den ene som hadde blitt borte. Han er vårt forbilde, og vi er alle kalt til å følge ham også i det å være hyrde.

På kirkens fødedag, pinsefestens dag, var alle troende samlet på samme sted, sier Skriften. Da "falt" Ånden.

Det ordet som på gresk er oversatt med kirke eller menighet, ecclesia, kunne like gjerne vært oversatt med samling. Menigheten er en samling av Kristus-troende, kristne, de som bærer Hans identitet.

Det er mye som splitter de troende, for eksempel lærespørsmål og hierarkier. Jeg tror det er mulig å avvise mange av de lærespørsmål som i dag skiller kristne fra hverandre som uvesentlige. Og i stedet konsentrere seg om det som samler. Kristus samler.

Hvilket hiearki sorterer du under? Det katolske? Det lutherske? Pinsebevegelsen? Hierarkiene representerer identiteter som skiller kristne fra hverandre. Jeg tror Gud kaller oss til å avvise disse hierarkiske identitetene i den hensikt å skape enhet, samling, ecclesia.

Jeg ønsker å samle alle som søker et menighetsfellesskap, - helst til en ikke-hierarkisk husmenighet. Det kan være fristende å konsentrere seg om de ressurssterke og veltilpassede. Vår prioritet skal være lik den Jesus hadde: Forkynne evangeliet for fattige. Min erfaring er at fattige ofte har mest å bidra med.

Å samle mennesker vil som regel føre til problemer. Vi har så mye med oss i bagasjen. Vi er forskjellige, har ulike behov. Men jeg tror det er både rett og sunt, så langt det er mulig, å samle uten å ta slike hensyn.

Til slutt vil man møte det ultimate problemet: Det er ikke plass til alle. Da må man vurdere å starte ytterligere en samling i et nytt hus.

Typisk for vår tid er mobilitet. Vi kan delta i samlinger på steder som ikke er i nærheten av der vi bor. Denne mobiliteten kan gjøre at man kan velge menighet ut fra ulike kriterier, også egoistiske: Hva passer meg? Å velge menighet ut fra egoistiske motiver kan virke splittende. Å være trofast mot den menigheten som er nærmest der du bor, vil derimot kunne virke samlende.

La oss leve som Kristus - samlende!

Dagens foto: Bror min

2010-02-05T18:18:00.000+01:00

Bror min
Foto: Are Karlsen

Innholdsfortegnelse for tidsskriftet Refleks

2010-02-02T22:05:00.001+01:00

Refleks - teologisk tidskrift med fokus
på pinsekarismatisk teologi og historie

Det teologiske tidsskriftet Refleks utgitt av Geir Lie, med fokus på pinsekarismatisk teologi og historie, utgis ikke lenger.

Men Assemblies of God i USA har valgt å publisere alle årgangene i pdf-format i en søkbar database på sitt nettsted for historiske studier.

For min egen del fant jeg at det var litt tungvint å finne fram til innholdet i de enkelte utgavene, og tok derfor på meg å lage en innholdsoversikt. Dersom du klikker på utgavenummeret, får du direkte tilgang til den aktuelle utgaven.

REFLEKS 1-1 2002
Apostler og aposteltjeneste i internasjonal pinsekristendom	Geir Lie	3
Apostlar og profetar i dag	Erling Thu	12
Hvem er apostler i Det nye Testamente?	Martin Synnes	20
Hva er og gjør en apostel? Noen trekk fra det eldste apostelbildet	Oskar Skarsaune	29
Apostler og aposteltjeneste i dag – et karismatisk perspektiv. Notater langs veien.	Reidar Paulsen	40
REFLEKS 1-2 2002
Nils E. Bloch-Hoell: In Memoriam	Tormod Engelsviken and Geir Lie	2
Helbredelse ved tro	Geir Lie	3
Healing in Redemption	Joseph McIntyre	20
Ved Hans sår er vi blitt leget	Magnar Kartveit	36
Reconstructing Word of Faith Theology	Derek Vreeland	51
Teologi og karismatikk	Lars Råmunddal	69
Toronto-bølgen – en velsignelse?	Erling Rimehaug	84
Bokanmeldelser / Book Reviews:		90
David Edwin Harrell jr., All Things Are Possible		90
D.R. McConnell, A Different Gospel		91
Robert M. Bowman Jr., The Word-Faith Controversy		92
William L. DeArteaga, Quenching the Spirit		93
Joseph McIntyre, E.W. Kenyon and His Message of Faith		95
Dale Hawthorne Simmons, E. W. Kenyon and the Postbellum Pursuit of Peace, Power, and Plenty		96
REFLEKS 2-1 2003
Hellighetsbevegelsen i USA og Storbritannia	Geir Lie	3
The Christian and Missionary Alliance	Paul L. King	21
Jessie Penn-Lewis – en kortfattet presentasjon	Geir Lie	31
Elevine Heede – glemt av kirkehistorien, men husket av Gud	Jorunn Wendel	41
An Educational Encounter: A Pentecostal Considers the Work of Elisabeth S. Fiorenza	Pamela Holmes	52
Ja eller nei til kvinner som menighetsledere	Reidar Salvesen	68
Evangelikal tro och karismatisk erfarenhet	Per-Axel Sverker	82
Bokanmeldelser / Book Reviews:		102
Melvin E. Dieter, The Holiness Revival of the Nineteenth Century
Katharine C. Bushnell, God’s Word to Women
Turid Smith Polfus, Bibelens kvinnesyn
Geir Lie, E.W. Kenyon: Cult Founder or Evangelical Minister?
Per Olov Enquist, Lewis resa
REFLEKS 3-1 2004
Pinsebevegelsen i USA	Geir Lie	2
A Journey toward Racial Reconciliation	Harold D. Hunter	19
Andrew Murray: sørafrikansk “Keswickforkynner”	Geir Lie	44
T. Austin-Sparks – a brief introduction	Geir Lie	48
Deliverance of Demonized Christians	Paul L. King	53
En överraskande dialog i utkanten av ekumeniken	Veli-Matti Kärkkäinen	66
The Pentecostal and Charismatic Movements in Britain	Allan H. Anderson	78
Bokanmeldelser / Book Reviews:		91
David William Faupel, The Everlasting Gospel. The Significance of Eschatology in the Development of Pentecostal Thought
Kemp Pendleton Burpau, God’s Showman. A Historical Study of John G. Lake and South African / American Pentecostalism
French L. Arrington, Encountering the Holy Spirit. Paths of Christian Growth and Service
REFLEKS 4-1 2005
Den karismatiske bevegelse i USA	Geir Lie	2
Lonnie Frisbee: A Modern Day Samson	David DiSabatino	13
Skriftsynet hos M. Basilea Schlink	Kjellaug Marie Andersen	27
Acts of the Holy Spirit: Hermeneutical and Historiographical Reflections	Paul Elbert	49
E.W. Kenyon og tidshusholdningslæren	Geir Lie	99
REFLEKS 4-2 2005
Premillennismens historie i Storbritannia og USA	Geir Lie	2
The Spiritual Sixties and the Jesus People Movement	David Di Sabatino	17
The Birth of Jesus Music	David Di Sabatino	49
Norsk katolsk-karismatisk fornyelse	Geir Lie	53
Strategic Level Spiritual Warfare	Paul L. King	56
F.F. Bosworth: A Profile in Divine Healing	Roscoe Barnes	71
Lance Lambert – a brief introduc-tion	Geir Lie	83
My pilgrimage in mission	Walter J. Hollenweger	88
Förnyelseväckelsens uppgång och fall	Joel Halldorf	103
REFLEKS 5-1 2006
Plymouthbrødrene	Geir Lie	2
Ekklesiologi på avveie	Geir Lie	7
Poul Madsen og Kristent Fællesskab-bevegelsen	Geir Lie	35
Charles F. Schmitt – a brief introduction	Geir Lie	57
The New Apostolic Movement	Paul L. King	60
The Convergence Movement	William DeArteaga	74
Persecuted for Christ	Roscoe Barnes III	89
Spirit, soul, and body	William Atkinson	98
REFLEKS 5-2 2006
Gene Edwards og hans menighetsforståelse	Geir Lie	4
Restorationism in British Church Life from 1970	David Matthew	34
Rediscovering Pentecostalism’s Diverse Roots	Darrin Rodgers	50
God’s ‘Moses’ for Pentecostalism: Remapping the Smale-Trail	Tim Welch	65
Is Pentecostalism Just Another American Success Story?	Tony Richie	77
Biographical sketches of some Keswick leaders	Steven Barabbas	94
REFLEKS 6-1 2007
The Ecclesiology of Witness Lee	Geir Lie	2
Norsk fellesskapsbevegelse – med fokus på opprinnelse og tidlige år	Geir Lie	16
The Prophetic Movement in Historical Context	Paul L. King	46
Agnes Sanford: Apostle of Healing, and First Theologian of the Charismatic Renewal	William L. DeArteaga	69
Narrative-Rhetorical Aspects of Literary Hermeneutics	Paul Elbert	89
REFLEKS 7-1 2008
Amerikansk Healing Revivals innflytelse på norsk Maran Ata-bevegelse	Geir Lie	2
The Spiritual Pilgrimage of the Reverend Benjamin Hardin	Irwin Martin H. Schrag	15
The Life and Ministry of Frank Weston Sandford	David William Faupel	35
Norsk karismatisk fornyelse – en kortfattet historikk	Geir Lie	57
Visions of Sanctification: Themes of Orthodoxy in the Methodist, Holiness, and Pentecostal Traditions	David D. Bundy	72
Trosbevegelsen i Norge – en historisk gjennomgang	Geir Lie	105
REFLEKS 8-1 2009
Theological Influences on the Teaching and Practices of John Alexander Dowie	David William Faupel	2
The Inner Healing Movement in Historical Context	Paul L. King	30
Christian Psychics and Shamans. A Response to Morton Kelsey, Agnes Sanford and DeArteaga’s Defense and Acceptance of Psychic Phenomena	Paul L. King	48
Fra pinsevenn eller karismatiker til pinsekarismatiker: Norsk pinsekristendom og karismatisk fornyelse fra 1980-årene og fram til idag	Geir Lie	64
Weakness That Divine Power Perfects (2 Cor. 12.9-10)	Mark E. Roberts	91
Index over alle artikler og bokanmeldelser publisert i Refleks, samt bok- utgivelser på Refleks-Publishing og Akademia forlag

Dagens foto: Det lille huset i Kirkenes

2010-02-02T22:00:00.000+01:00

Det lille huset i Kirkenes
Foto: Are Karlsen

En gavepakke til Høybråten

2010-02-01T00:26:00.001+01:00

Inger Lise Hansen
Foto: NRK

Den modige nestlederen i Kristelig Folkeparti, Inger Lise Hansen, skjenket partileder Dagfinn Høybråten en gavepakke på partimøtet i helgen. I lang tid nå har Kristelig Folkeparti ligget i dødvanne. Uten framdrift og vind i seilene har partiskuta sakte men sikkert drevet mot brenningene. Det Inger Lise Hansen gjorde var sannsynligvis å skape den stormen som må til for å gi KrF vind i seilene.

Dette handler ikke først og fremst om Hansens synspunkter, de blir sannsynligvis ikke gjeldende politikk. Men det handler om å gi partilederen styringsmuligheter, og for at det skal være mulig må skuta settes i bevegelse. Og det klarte fru Hansen. Hennes modige utspill setter KrF i bevegelse.

Høybråten får nå se hvor sterk samlingen er om partiets vedtatte program. Samtidig som han får muligheten til å dra nytte av en fruktbar om enn krevende debatt i en for partiet vanskelig situasjon. Dessuten har Inger Lise Hansen plassert partiet ettertrykkelig på medienes forsider. Snakk om å slå tre fluer i en smekk.

Høybråten var ukjent med utspillet, hevdes det. Selvfølgelig! Det er det som gir ham det nødvendige handlingsrommet. Hadde han godkjent dette i utgangspunktet, hadde han selv vært i vanskeligheter nå. Eller dersom han hadde fått muligheten til å hindre dette, ville partiet fortsatt å drive hjelpeløst mot en mulig undergang.

Inger Lise Hansen har gjort jobben sin. Kanskje er hun ferdig i partiet. Eller kanskje vil Høybråten holde sin hånd over en leder med mot og integritet. Mens partiledelsen for øvrig satt musestille i skrekk, reiste Inger Lise Hansen seg og for åpent kamera provoserte fram en nødvendig storm.

Jeg lar meg imponere. Og håper Høybråten ser mulighetene.

---

VG: Tror Hansen kan ha satt karrieren på spill

VG: Nestleder skapte sjokk i KrF

VG: KrF-topp spår debatt om Høybråtens framtid

Vårt Land: Inger Lise Hansen sjokkerte KrF

Vårt Land: KrF-nestleder etterlyser ny Israel-politikk

Vårt Land: KrFU-lederen spår debatt om Høybråten

Vårt Land: Hansen hylles av støttespillere