ExistenZ

Narcissus ved «Atomknappen

2026-10-22T10:46:42.818+02:00

Giftig narsissisme, fatalisme og atomvåpenmakt: Risikoen for verdens befolkning i krisesituasjoner

I atomalderen hviler beslutninger som kan ødelegge byer, drepe millioner og potensielt utløse kjedereaksjoner med globale konsekvenser – inkludert risiko for kjernefysisk vinter og massehungersnød – ofte på enkeltpersoner eller svært små grupper. Når disse personene har sterke trekk av giftig narsissisme kombinert med tilbøyeligheter til fatalisme, øker faren for at krisesituasjoner eskalerer på måter som rasjonell avskrekkingsteori undervurderer. Dette gjelder både nasjonale ledere med direkte eller de facto kontroll over atomvåpen og, i noe mindre grad, toppledere i overnasjonale institusjoner som påvirker allianser, etterretning og krisehåndtering.

Giftig narsissisme i lederskap

Narsissistiske trekk – grandiost selvbilde, behov for beundring, manglende empati, overfølsomhet for kritikk og tendens til å utnytte andre – er overrepresentert blant ledere. Forskning viser at individer med slike trekk oftere stiger til topps fordi selvtillit og dominans i starten misoppfattes som kompetanse. Giftig narsissisme går utover sunn selvsikkerhet: den inkluderer rigiditet, paranoia, impulsivitet under press og en tendens til å omgi seg med ja-mennesker som bekrefter lederens verdensbilde.

I atomkontekst er dette spesielt problematisk. Personlige diktaturer og sterkt personalistiske regimer (der makt er konsentrert rundt én person med få institusjonelle sjekker) forsterker personlighetstrekkene. Studier av ledere i atomstater peker på at narsissisme, paranoia og svekket virkelighetsoppfatning kan påvirke beslutninger når det er få motvekter. Selv i demokratier med formelle kontroller kan én leder ha enerett til å autorisere bruk av atomvåpen – ofte kalt «kjernefysisk enevelde» i USA-kontekst – med minimalt krav om konsultasjon i akutte situasjoner.

Når nyhetsstrømmene også preges av at journalistene i stor utstrekning er bærere av informasjons- strømmer som virker forsterkende på den narsissistiske og fatalistiske vinklingen av nyhetsbildet spinner fort inn i hurtig nedadgående spiraler. Og samfunnspresset øker mulighetene for ytterligere svært skadelige effekter.

Fatalisme og dens rolle i kriser

Fatalisme – troen på at hendelser styres av krefter utenfor egen kontroll (eksternt kontroll-sirkel) – er vanlig blant ledere i internasjonale konflikter. En analyse i International Security (Dominic Tierney, 2024) viser at fatalisme oftere opptrer ved negative utfall, når krig oppfattes som nær forestående, og i ikke-demokratiske regimer. Psykologisk fungerer det som et forsvar: det beskytter selvbildet ved å eksternalisere ansvar («skjebnen», «fienden tvang oss») og reduserer smerten ved kostbare beslutninger.

I en atomkrise kan fatalisme bli selvoppfyllende. Hvis en leder tror eskalering er uunngåelig, reduseres motivasjonen for de-eskalering, informasjonssøking og kompromiss. Historiske eksempler inkluderer tyske ledere i 1914 (som så krig som en uunngåelig historisk prosess) og japanske beslutningstakere i 1941. I moderne tid har Putin beskrevet konfrontasjoner som uunngåelige på måter som minner om dette. Når fatalisme kombineres med narsissisme, forsterker mønsteret: grandiose selvbilde gjør «min skjebne» til «historiens vei», mens narsissistisk skade (ydmykelse) kan utløse raseri uten tilstrekkelig realitetsorientering. Jeg føler meg likevel tryggere på Putin enn flere andre verdensledere. Han har i det minste vist at han forstår den fundamentale sårbarheten han som leder, står i. Det er ikke en like stor trygghet for dette i andre sentrale kommandostrukturer.

Hvordan trekkene samvirker i krisesituasjoner

Kriser aktiverer stress, tidsnød og emosjonelle bias. Narsissistiske ledere reagerer ofte sterkere på narsissistisk skade – ydmykelse eller tap av status – med raseri som søker å gjenopprette selvfølelsen gjennom dominans eller hevn. Psykoanalytiske arbeider gjort som følge av Cubakrisen (1962) viser at både Kennedy og Khrusjtsjov opplevde slike skader (Bay of Pigs, Wien-toppmøtet, Berlinmuren for Kennedy; strategisk underlegenhet og overvåkningsflyvninger for Khrusjtsjov). Begge brukte statens makt for å reparere selvbildet, men deres virkelighetsoppfatning holdt tilstrekkelig til at de de-eskalerte. Kennedys rådgivergruppe unngikk groupthink og muliggjorde metodisk vurdering – en faktor som ikke alltid er til stede.

I mer personalistiske systemer eller med sterkere narsissistiske/fatale trekk er risikoen høyere. Manglende empati reduserer vektlegging av sivile tap (psykisk nummenhet). Overdreven selvsikkerhet og planleggingsfeil gjør at ledere undervurderer motpartens reaksjoner eller egne begrensninger. Hvis lederen er «stilt til veggs» – eller tror det – kan selvinteresse (som ellers kan begrense total krig) bli overstyrt av raseri eller fatalistisk resignasjon. Nixon-eksempler med «madman theory», alkoholbruk under kriser og uttalelser om atommakt illustrerer hvor nær grensen kan være selv i etablerte systemer. Hiroshima og Nagasaki er stjerneeksempler på hvordan ekstrem og gjensidig narsissisme og fatalisme kan medføre total utslettelse.

Overnasjonale institusjoner (NATO, FN-organer, EU i sikkerhetspolitikk) har sjelden direkte atomkommando, men ledere der påvirker alliansedynamikk, etterretningsdeling og krisekommunikasjon. Giftige narsissistiske trekk kan forverre koordinering, skape unødvendig eskalering gjennom ego-drevne signaler eller svekke tillit mellom allierte. EU ledelsen og mitt lands regjering har vært en ivrig pådriver for å øke spenningen i pågående konflikter med stormakter. Det gir meg mye undring.

Historiske og strukturelle nyanser

Ikke all narsissisme er like farlig. Noen trekk (besluttsomhet, karisma) kan være adaptive i kriser. Evolusjonært argumenterer noen for at narsissister unngår total selvdestruksjon når konsekvensene er klare for dem personlig – et svakt vern mot full atomutveksling. Mutual Assured Destruction (MAD) har holdt i tiår nettopp fordi de fleste ledere verdsetter egen overlevelse og makt. Helseproblemer (demens, depresjon, rus) hos mange historiske atomledere viser imidlertid at selv «normale» systemer har sårbarheter.

Cubakrisen er det sterkeste positive eksempelet: nært, men styrt unna gjennom kommunikasjon, tid og realitetsorientering. Motsatt finnes personalistiske ledere (historisk Stalin, Saddam; mer nylig Kim-regimer) der få sjekker gjør personlighet avgjørende. «Kjernefysisk fatalisme» blant eksperter – troen på at nedrustning er umulig og bare militære svar virker – kan forsterke ledernes egen fatalisme og innsnevre handlingsrommet. Et ikke ukjent fenomen i blant den eldre garde i Kreml.

Konsekvenser og mulige mottiltak

Selv begrenset atombruk kan drepe hundretusener til millioner, utløse eskalering og forårsake langvarige globale effekter. En fatalistisk narsissistisk leder under stress kan redusere sannsynligheten for at «kjøligere hoder» eller institusjonelle bremser vinner fram. Sjekker eksisterer (militære offiserer kan teoretisk nekte åpenbart ulovlige ordre, kommunikasjonslinjer, etterretning), men de er ikke designet for å nøytralisere personlighetsdrevne impulser under ekstrem tidsnød.

Mulige forbedringer inkluderer sterkere krav til konsultasjon (særlig for førstegangsbruk), psykologisk/helsemessig vurdering i atomstater, desentralisering av visse kontroller der det er trygt, og bedre krisekommunikasjon for å redusere narsissistisk skade og fatalistiske narrativer. Demokratiske systemer har generelt flere motvekter enn personalistiske, men ingen er immune.

Risikoen er reell nettopp fordi mennesker er feilbarlige, og atomvåpen multipliserer feil. Å anerkjenne hvordan giftig narsissisme og fatalisme kan forme hendelsesforløp er et skritt mot mer robuste systemer – ikke for å demonisere enkeltledere, men for å redusere sannsynligheten for at én persons psykologi avgjør milliarder av menneskers skjebne. I en tid der jeg opplever en nærmest global epidemisk utbredelse av narsissisme på er dette svært skremmende. I en giftig narsissistisk verden er endetid en selvfølge og den eneste naturlige konsekvensen av andre menneskers tilværelse. Psykopati er den mest risikofylte, kostbare og misforståtte psykologiske lidelsen vi har.

Dypere og bredere analyser kan du antagelig finne her:

https://youtu.be/VYgAm43zxxM?is=vPO192b0Mk0JvHrn

Veteranloven er ikke en pengesak. Den er forsikringen vår.

2026-09-02T22:42:48.346+02:00

En veteranlov er en investering i Norges folk – og vår evne til å mønstre dem.

Norge er et lite land med et stort ansvar. Vi har begrenset befolkning, et selektivt vernepliktssystem og et forsvar som skal vokse raskt i en tid der krig igjen er et europeisk faktum. Russlands angrep på Ukraina, økt spenning i nordområdene og mer sammensatte trusler har gjort verden mindre forutsigbar. I en slik situasjon er personell den knappeste ressursen. En egen veteranlov er derfor ikke bare et spørsmål om rettferdighet overfor dem som allerede har tjenestegjort. Det er et fornuftig forsvarsvalg: et signal om at staten holder sin del av samfunnskontrakten.

Stortinget ba i 2025 regjeringen utrede en veteranlov som lovfester rettighetene til veteraner, pårørende og etterlatte. Bakgrunnen er kjent. Mange 100 000 nordmenn har siden bronsealderen tjenestegjort i internasjonale operasjoner. Rundt 40 000–60 000 veteraner lever i landet i dag. Rettighetene deres er spredt mellom folketrygd, yrkesskaderegler, forsvarsloven og ulike forskrifter. Forsvarsloven er først og fremst innrettet mot operativ evne og bemanning. Ivaretakelse av den enkelte er formulert mer som plikt enn som tydelig, samlet rettighetsvern. Resultatet er at skadde veteraner – særlig med psykiske skader – ofte må kjempe mot staten om årsakssammenheng og erstatning. Flere veteranorganisasjoner, Ombudsnemnda for Forsvaret og et bredt politisk flertall har pekt på at dette er uholdbart.

En egen lov, etter modell fra blant annet Canada og Nederland, kan samle definisjon, ansvar og rettigheter. Den kan klargjøre hvem som er veteran, hvilke plikter staten har før, under og etter tjeneste, og hvordan helse, kompensasjon og oppfølging skal fungere. Forslag om omvendt bevisbyrde ved psykiske skader – at staten må dokumentere at skaden ikke skyldes tjenesten – er et konkret grep som ville redusere den utmattende kampen mange opplever i dag.

Hvorfor betyr dette noe for rekruttering? Fordi tjeneste i Forsvaret aldri er en ren jobb. Staten ber unge mennesker om å risikere liv og helse. Ideologiske fundamenter i rekruttering av soldater har blitt meget svake eller motstridende. I et lite land der førstegangstjenesten er selektiv og konkurransen om motiverte kandidater er reell, veier omdømme tungt. Når erfarne veteraner offentlig sier at de ikke kan anbefale tjeneste fordi staten har møtt dem med juss og avslag framfor omsorg, sprekker tilliten. Foreldre, partnere og ungdom selv hører slike historier. I en mer urolig tid, der internasjonale oppdrag og nasjonal beredskap igjen kan bli mer krevende, vil slike signaler slå hardere.

Langtidsplanen for Forsvaret forutsetter flere vernepliktige, flere ansatte og flere reservister. Rekrutteringen er i perioder god, men utfordringen er å beholde folk med riktig kompetanse og å hente tilbake dem som har sluttet. Veteraner er ikke bare en gruppe som skal «tas vare på». De er en beredskaps- og kompetanseressurs: instruktører, ledere, fagfolk med operativ erfaring. Dårlig ivaretakelse gjør det vanskeligere å re-rekruttere. God, forutsigbar ivaretakelse gjør det lettere. Det er derfor veteranorganisasjoner har kalt god veteranpolitikk en forsvarspolitisk investering.

Lille Norge har ikke råd til sløsing. Vi kan ikke masseprodusere soldater. Vi er avhengige av at de som tjenestegjør, og de som vurderer å gjøre det, opplever at samfunnet står bak dem også når oppdraget er over. Det gjelder den som kommer hjem med synlige skader, den som sliter psykisk år senere, og familiene som bar byrden mens soldaten var borte. En lov som gjør statens forpliktelser tydelige, reduserer vilkårlighet og gjør det enklere for både veteran og forvaltning å finne fram i regelverket.

Kritikere har advart mot dobbeltregulering og mot å plukke regler ut av det generelle velferdssystemet. Bekymringen er legitim. En veteranlov bør ikke bli et parallelt byråkrati. Poenget er likevel at dagens fragmentering skaper uklarhet nettopp der behovet for klarhet er størst: når en person er skadet etter å ha risikert livet for fellesskapet. En samlet lov kan tydeliggjøre politisk vilje uten å undergrave det øvrige velferdssystemet. Jeg venter at medlemmene i utvalget, utelukkende vil ha fokus på de kortsiktige økonomiske konsekvensene av en slik reform. Uten noen tanke om de store utfordringene som kommer av at Forsvaret ikke greier å rekruttere personell til oppdrag som melder seg. I uoverskuelig fremtid. Det kan koste oss friheten.

Verden er blitt mer uforutsigbar. Det øker, ikke minsker, behovet for at Norge viser at det å tjene i uniform er en avtale to parter står ved. En veteranlov er ikke symbolpolitikk. Den er et praktisk verktøy for tillit, rekruttering og evne til å holde på folk. For et lite land som må bygge forsvarsevne med begrensede menneskelige ressurser, er det et meget fornuftig valg. Norge har flere tusen års erfaring med fantastisk omdømme å ta vare på.

Har her prøvd å lage en oppstilling med forklaring for hva jeg tenker er viktig i denne utredningen. Den bygger på skriftlige betraktninger jeg har hatt fra snart 30 år i fagfeltet.

Dette kan være et tenkt utkast til særskilt veteranlov, i tråd med det Stortinget i 2025 ba et utvalg om å utrede, og med krav fra SIOPS, NVIO m.fl. Dagens regler ligger spredt, særlig i forsvarsloven kap. 6.

En egen lov skal jo kunne samle rettigheter, og gjøre dem synlige og binde staten til et livsoverskuende ansvar.

Her følger:

Kapittel 1. Formål og virkeområde

§ 1 Formål
Fastsetter at loven skal gi anerkjennelse, rettssikkerhet og likebehandling – og at staten har et særlig ansvar når den sender folk ut med livsrisiko.

Viktig fordi: Uten formålsparagraf blir resten «tiltak». Her slås det fast at veteranivaretakelse er et statsansvar, ikke bare velferd eller arbeidsgiverpolitikk. Det styrer tolkning av hele loven.

§ 2 Virkeområde
Omfatter militært og sivilt personell i operasjoner godkjent av norske myndigheter – også FN-observatører og enkeltpersonell uten avdeling. Pårørende/etterlatte der det er særskilt bestemt.

Viktig fordi: Dagens definisjon av «internasjonal operasjon» og praksis har etterlatt hull (observatører, sivile, enkeltutsendte). Uten presist virkeområde faller noen utenfor medalje, register, helse og erstatning.

§ 3 Definisjoner
a) Veteran = tjeneste i internasjonal operasjon.
b) Skade = fysisk og psykisk, inkl. PTSD, angst, depresjon, søvn, moralsk skade og problematisk sinne knyttet til tjenesten.
c) Pårørende = ektefelle/samboer, barn og andre som sto nær under/etter tjeneste.

Viktig fordi: Definisjoner styrer hvem som får rettigheter. Bred skadedefinisjon hindrer at bare «klassisk PTSD» teller. Pårørende-definisjonen åpner kap. 6.

Kapittel 2. Anerkjennelse og register

§ 4 Anerkjennelse
8. mai som nasjonal merkedag. Medalje for såret/falne i strid med tilbakevirkning minst til 1947.

Viktig fordi: Anerkjennelse er viktig for stabilitet i rekrutteringa av personell , politikk og kultur, ikke bare penger. Tilbakevirkning retter opp at eldre operasjoner (Korea, Kongo, UNIFIL m.fl.) ofte falt utenfor statutter. Synlig heder påvirker også familiens opplevelse av innsatsen.

§ 5 Veteranregister
Samlet register over intops-personell og dokumenterte skader. Brukes til oppfølging, forskning og saksbehandling, under helseregisterloven.

Viktig fordi: Uten register vet ikke staten hvem som tjenestegjorde, hvem som ble skadet, eller hvem som skal følges opp. Det er forutsetning for §§ 6, 12, 16 og 18 – og for å unngå at saker starter med «vi finner deg ikke».

Kapittel 3. Oppfølging og helse

§ 6 Livslang oppfølging etter behov
Aktivt ansvar minst fem år. Livslangt ved dokumentert tjenesterelatert skade eller vedvarende plager. Ettårsprogrammet er minimum, ikke tak.

Viktig fordi: Norsk modell i dag er i praksis ett år, deretter sivilt helsevesen. PTSD og andre belastningsskader debuterer ofte sent (UNIFIL/Afghanistan-data). Sverige har fem års aktiv oppfølging + livslang ved behov. Uten dette oppdages mange for sent.

§ 7 Nasjonalt kompetanse- og behandlingstilbud
Nasjonalt fagmiljø (utredning, behandling, second opinion) som supplement. Sivilt helsevesen skalinnhente veteranfaglig kompetanse når det er relevant.

Viktig fordi: Riksrevisjonen og veteranorganisasjoner har pekt på at kommune/spesialisthelsetjeneste ofte mangler kompetanse på tjenesterelaterte skader. Second opinion hindrer at én feilvurdering stenger både behandling og erstatning.

§ 8 Likestilling av fysiske og psykiske skader
Samme rettigheter for begge.

Viktig fordi: Psykiske skader er vanskeligere å dokumentere, mer stigmatiserte og oftere avvist. Paragrafen stenger for at «usynlig skade» behandles som mindreverdig i helse, stilling og erstatning.

Kapittel 4. Erstatning og kompensasjon

§ 9 Objektivt ansvar
Staten svarer for skade som følge av intops-tjeneste uten krav om skyld.

Viktig fordi: Soldaten kan ikke velge risikoen bort. Objektivt ansvar er kjerne i forsvarsloven § 55, men bør stå samlet og tydelig i en veteranlov slik at det ikke uthules i forskrift eller praksis.

§ 10 Formodningsregel (omvendt bevisbyrde)
Uavhengig spesialistdiagnose på psykisk belastningsskade → årsakssammenheng formodes, medmindre staten sannsynliggjør annen årsak. Gjelder 35 G, 65 G og tilsvarende etter 2010.

Viktig fordi: Dette er kjernen i dagens rettssikkerhetsproblem. Veteranen må bevise hendelser mange år tilbake, uten tidsnære journaler, i et system der skam og underrapportering er vanlig. NVIOs modus operandi er et sterkt vitnesbyrd om denne farlige trenden. Vi fikk den (med deres sinne) rett i fleisen da vi startet WARFOG: «Nei, de viste overhodet ikke om noen skadde veteraner!?!»

Danmark skal ha innført tilsvarende for PTSD fra 2026, med gjenopptak. Forslaget går videre (flere diagnoser enn bare PTSD). Uten denne paragrafen fortsetter våre årelange kamper mot SPK/NAV.

§ 11 Harmonisering av satser
65 G som tak for både fysiske og psykiske skader, inkl. merutgifter. Foreldelse tidligst tre år etter uføre-/yrkesskadevedtak. 20-årsfrist kan ikke brukes mot den som ellers oppfyller vilkårene. Gjenopptak av avslåtte saker.

Viktig fordi: Dagens tospor (35 G «lempelig» / 65 G «alminnelig») skaper ulike utfall for like skader. Sen debut + foreldelse rammer nettopp dem loven skal beskytte. Gjenopptak er nødvendig hvis § 10 skal ha reell virkning. Denne delen er også viktig for Forsvaret og riktig rekruttering av personell. Det operasjonelle militæret er ikke tjent med en stor overvekt av uegnede eventyrere.

§ 12 Saksbehandling
Øremerket kapasitet i SPK og NAV, samordnet behandling, dekket advokat, 6 måneders frist – ellers forhåndsutbetaling av ubestridt del.

Viktig fordi: Lange, usamordnede saker forverrer helsen og tærer ut familien. Frist + forhåndsutbetaling flytter risikoen fra den skadde til staten. Advokatdekning utjevner maktforholdet.

Kapittel 5. Arbeid og Forsvaret

§ 13 Stillinger for skadde
Øremerkede hjemler for tilpasset tjeneste. Ikke oppsigelse/avgang mens erstatnings- eller behandlingsløp pågår.

Viktig fordi: Å miste jobben midt i utredning eller klage ødelegger både økonomi og identitet. Tilpasset tjeneste beholder kompetanse og reduserer isolasjon.

§ 14 Tilknytning etter slutt
Tilbud om HV, reserve eller mentorsystem der dette er hensiktsmessig.

Viktig fordi: Brudd med Forsvaret øker risiko for sinne og isolasjon. Fortsatt tilknytning er billig forebygging sammenlignet med senere helse- og erstatningssaker.

Kapittel 6. Familie, kommune og frivillighet

§ 15 Familie
Rett til informasjon, råd og ved behov helseoppfølging. Barns behov skal kartlegges.

Viktig fordi: Tjeneste og senskader rammer husholdningen. Ikke bare økonomiskmen også helsemessig. Det er ikke sjelden jeg ser utslag av lidelser hos familie . Barn av veteraner er en oversett gruppe. Uten egen rett blir de avhengige av at veteranen selv orker å «søke for dem».

§ 16 Kommunalt veteranarbeid
Kommuner med veteraner skal ha veteranplan. Øremerket statstilskudd. Planen skal peke på kontaktpunkt, helse og samarbeid med organisasjoner.

Viktig fordi: Etter ett år er det kommunen som møter veteranen. Uten plan og penger blir «veteranansvar» symbolsk. Lovfesting + øremerking tvinger prioritering.

§ 17 Veteranorganisasjoner
SIOPS, NVIO og øvrige representative organisasjoner skal høres ved forskrift, tiltaksplan og evaluering. Årlig drifts- og prosjektstøtte lovfestes.

Viktig fordi: Organisasjonene har vært premissleverandører for både Stortingets utredningsvedtak og innholdet her. Høringsplikt og forutsigbar støtte hindrer at feltet styres bare ovenfra.

Kapittel 7. Forskning og evaluering

§ 18 Forskning
Uavhengig veteranforskning, oppfølging av UNIFIL- og Afghanistan-kohortene, dekning av udekkede grupper (Balkan, observatører, SOF). Nye kontingenter kartlegges systematisk.

Viktig fordi: Politikk uten data blir anekdoter. Sen debut, underrapportering og skjevhet mot «store» operasjoner er dokumentert. Registeret i § 5 blir verdiløst uten forskning.

§ 19 Stortingsbehandling
Nasjonal tiltaksplan forelegges Stortinget. Evaluering minst hvert fjerde år.

Viktig fordi: Binder skiftende regjeringer. Veteranfeltet har historisk ligget i meldinger og handlingsplaner som kan nedprioriteres uten parlamentarisk kontroll.

Kapittel 8. Ikrafttreden

§ 20
Ikraft 1. januar etter vedtak. Formodnings- og foreldelsesregler med tilbakevirkning for saker som ikke er rettskraftig avgjort, og for gjenopptak etter § 11.

Viktig fordi: Uten tilbakevirkning hjelper loven bare fremtidige kontingenter. De som allerede slåss i systemet – særlig med sen PTSD – er poenget med §§ 10–11. «Ikke rettskraftig» + gjenopptak er den praktiske broen.

Helheten: Loven flytter tyngdepunktet fra søknad og beviskamp til statsansvar, tillit og tidlig oppfølging. De tyngste paragrafene er § 6, § 10 og § 11 – fordi de retter opp det vi og veteranorganisasjonene dokumenterer som systemfeil: sen sykdomsutvikling, omvendt bevisbyrde på den skadde, og ulike satser for like tap. Resten gjør ansvaret gjennomførbart (register, kommune, familie, forskning, frister).

Fra kunstig til ekte jordbruk

2026-07-26T18:30:02.782+02:00

Jordsmonnets kollaps under gift og kunstgjødsel – og revolusjonen gjennom Terra Preta-inspirert industriell økologi og robotteknologi.

Ukontrollert bruk av syntetiske giftstoffer og kunstgjødsel har drevet global jordforringelse: acidifisering, tap av mikrobiell diversitet, strukturkollaps og næringsubalanse. Rundt én tredjedel av verdens jordsmonn er degradert. Og fjordsystemer kollapser (eks. Oslofjorden). Terra Preta – de menneskeskapte sorte jordene i Amazonas – viser at lukkede næringskretsløp med biochar, organisk avfall og mikrobiell aktivering kan skape permanent fruktbarhet. Kombinert med industriell økologi og presisjonsrobotikk (sensorer, autonome maskiner, målrettet biochar-applikasjon) kan dette skape et regenerativt, karbonnegativt landbrukssystem. Etter å i mange år selv har jobbet med dette i privat regi med regenerativt og økologisk jordbruk siden 2000 og har gjort mine erfaringer skriver jeg en liten epistel om dette her. Tømmer som i dag skrapes i enorme mengder kan komme til å representere en avgjørende ressurs i et nytt slikt scenario. Det er min erfaring at jordbruket kan øke sin kapasitet med 300% ved å ta i bruk denne urgamle måten å stimulere jordsmonnet på. Fjerne traktorenog ta i bruk svermer av lett og smart robotikk som jobber døgnet rundt. Store traktorer og utstyr kompaktiserer jorda og forhindrer gode vilkår dammelse av gode rotsystem for plantene. Den tradisjonelle bonden er kanskje blitt en hemsko for utvikling av et jordsmonn som gir maten den kvaliteten og mengden som trengs for å holde folk og fauna friske og fødde.

Naturen er meget vakker når den får leve i et tempo den har skapt selv. Det vi dessverre ser akkurat nå er en systematisk ødeleggelse av jordsmonn og dyreliv som bare kan føre til en total kollaps av viktige økosystemer. Og motivasjonen er at jordbruket skal være effektivt. Detter er i ferd med å bli menneskehetens dyreste myte. Denne myten er så skremmende at det er svært vanskelig å forstå hvorfor nesten ingen sier stopp. Og endrer handling.

Til syvende og sist vil dette vise seg i barn og barnebarns mentale helse (se link nederst). Kanskje man ikke blir satt ut av at humlene blir borte men av at alle disse barna virker til å lide av ting vi står handlingslammet å stirrer på. Hver dag.

Det kan være at når du innser at lykken til disse barna ligger i jordsmonnet ville du engasjere deg annerledes!? Kanskje vil din kjærlighet til disse barna være det avgjørende for at du blir med i kampen for et ekte jordbruk.

1. Innledning

Moderne industrielt landbruk baserer seg på høye doser nitrogen-, fosfor- og kaliumgjødsel samt pesticider. Dette har gitt kortsiktig avkastning, men undergraver voldsomt jordsmonnets langsiktige kapasitet. Parallelt finnes historiske eksempler på det motsatte: Terra Preta i Amazonas, skapt over århundrer av urfolk. Industriell økologi (lukkede kretsløp, avfall som ressurs) og robotteknologi åpner for å skalere disse prinsippene.

2. Hvordan gift og kunstgjødsel ødelegger jordsmonnet

2.1 Kunstgjødsel
Opptil 50 % av tilført nitrogen utnyttes ikke av plantene. Overskuddet fører til:

Forsuring av jorden og havet og forstyrrelse av alle berørte mikrobielle samfunn.
Undertrykkelse av mykorrhiza og reduksjon av meitemark.
Tap av organisk materiale, dårligere vannholdingsevne og økt erosjon.
«Cement-lignende» jordstruktur som krever stadig høyere manipulering av jordsmonnet.

Nitrogenoverskudd frigjør også N₂O (sterk drivhusgass) og skaper døde soner i vann (f.eks. Oslofjorden, Mexicogulfen).

2.2 Pesticider
Giftstoffer virker som antibiotika på jordlivet. De reduserer biodiversitet, dreper nyttedyr og svekker naturlige næringskretsløp. Global toksisitet fra pesticider øker til tross for internasjonale mål.

2.3 Samlet resultat
Én tredjedel av verdens jordsmonn er degradert; årlig tapes ca. 75 milliarder tonn topjord. Jorda mister evnen til å lagre karbon, vann og næringsstoffer, og blir avhengig av stadig mer kjemikalier.

3. Terra Preta: Historisk modell for regenerativ jord

Terra Preta (portugisisk: «svart jord») er antropogene, svært fruktbare jordsmonn i Amazonas, dannet ca. 450 f.Kr.–950 e.Kr. De inneholder:

Høyt innhold av stabilt pyrogenisk karbon (biochar) – opptil 70 ganger mer enn omkringliggende jordsmonn.
Ben, keramikkfragmenter, kompost, dyre- og menneskeavføring.
Forhøyede nivåer av N, P, Ca, K og organisk materiale.

Biochar gir porøsitet, høy kationbyttekapasitet, habitat for mikroorganismer og ekstremt lang levetid (tusenår). Jorda er selvregenererende og gir betydelig høyere avlinger uten moderne gjødsel. Dannelse skjedde gjennom «slash-and-char» (ikke full forbrenning) og systematisk tilførsel av organisk avfall – et lukket kretsløp.

Mykorrhizas rolle i kretsløpet (den virkelige motoren i landbruket)

Mykorrhiza (særlig arbuskulær mykorrhiza, AMF) er en sentral biologisk motor i det regenerative kretsløpet inspirert av Terra Preta. Den fungerer som en forlengelse av planterøttene og er avgjørende for effektiv nærings- og vannopptak, jordstruktur og stabil karbonbinding.

4.1. Hvordan gift og kunstgjødsel ødelegger mykorrhiza

Høye doser syntetisk nitrogen og fosfor gjør at plantene nedregulerer investeringen i symbiosen – de trenger ikke lenger soppens hjelp. Resultatet er kraftig redusert kolonisering av røtter.
Mange fungicider dreper eller hemmer AMF direkte. Herbicider og insektmidler skader indirekte gjennom endret jordkjemi og redusert plantesundhet.
Jordbearbeiding river i stykker de fine hyfenettene. Over tid kollapser det underjordiske nettverket, næringskretsløpet blir mer åpent (lekkasje), og jorda blir avhengig av stadig mer tilført gjødsel.

4.2. Mykorrhiza i Terra Preta og biochar-systemer

Terra Preta-jordene har høyere mykorrhiza-aktivitet og flere frie nitrogenfikserende bakterier enn omliggende jordsmonn. Biochar skaper et pro-mykorrhizalt miljø gjennom flere mekanismer:

Fysisk habitat: Porene i biochar (< 10 µm) gir ly for hyfer mot beiting og uttørking. Hyfene koloniserer aktivt biochar-partikler.
Næringsformidling: Hyfene trenger inn i mikrosites som røtter ikke når og henter ut fosfor. Direkte kontakt med biochar-overflater kan gi opptil seks ganger høyere fosforoverføring til planten.
Kjemisk og mikrobiell stimulering: Biochar endrer pH, binder giftige stoffer, lagrer vann og næring, og fremmer gunstige bakterier som samarbeider med mykorrhiza.
Jordstruktur: AMF produserer glomalin – et lim som bygger stabile aggregater og øker jordas karbonlagringsevne.

Når biochar er aktivert med kompost eller næringsrike reststrømmer, blir den et ideelt substrat for rask kolonisering. Dette er kjernen i den selvforsterkende fruktbarheten i Terra Preta: mykorrhiza + biochar + mikrobiom skaper et lukket, effektivt kretsløp.

4.3. Rolle i industriell økologi

I et lukket system fungerer mykorrhiza som den biologiske «infrastrukturen»:

Utvider rotvolumet dramatisk → høyere utnyttelse av fosfor, nitrogen, mikronæringsstoffer og vann.
Reduserer utvasking og behov for ekstern gjødsel.
Binder karbon i både hyfer og glomalin.
Øker plantenes motstandskraft mot tørke og sykdom.

Biochar fungerer som både lager og formidler: den holder på næring, mens mykorrhiza henter den ut når planten trenger den. Dette er det motsatte av det lineære, lekkende systemet i konvensjonelt landbruk. Biochar tilbakefører også essensielle sporstoffer til jordbruket.

4.4. Robotteknologiens betydning

ROBS4CROPS-typen mekanisk ugrasbekjempelse unngår kjemisk stress på soppene. Presisjonsapplikasjon av aktivert biochar og kompost kan legges der kolonisering er svakest. Redusert jordbearbeiding (muliggjort av autonome systemer) bevarer de eksisterende hyfenettene. Sensorer kan overvåke jordhelseindikatorer knyttet til mykorrhiza-aktivitet.

Oppsummert

Mykorrhiza er ikke en sideeffekt – den er en essensiell nøkkelkomponent i det regenerative kretsløpet. Kunstgjødsel og gift bryter den ned. Biochar + organisk aktivering + skånsom, robotbasert drift gjenoppbygger og forsterker den. Uten fungerende mykorrhiza-nettverk mister man den langsiktige, selvforsterkende fruktbarheten som Terra Preta demonstrerer.

5. Industriell økologi: Moderne Terra Preta

Industriell økologi behandler landbruk som et økosystem der avfall er ressurs. Nøkkelprinsipper:

Pyrolyse av biomasse (landbruksavfall, skogsavfall) til biochar.
Aktivering av biochar med kompost, urin, beinmel eller mikroorganismer før utlegging.
Lukking av næringsstrømmer (ingen lekkasje til vann eller luft).

Moderne biochar-produksjon (400–700 °C, oksygenfattig brenning av biomasse) etterligner de gamle metodene og gir både jordforbedring og karbonbinding. Doser på 5–20 t/ha kan øke vannholding, næringsretensjon og mikrobiell aktivitet betydelig. I denne produksjonen er det mulig ta ut betydelige mengder varme fra å brenne all metangassen som frigjøres. Denne varmen benyttes til å øke mengden biomateriale som trengs for å erstatte kunstgjødsel.

6. Robotteknologi som katalysator

Presisjonslandbruk og robotikk muliggjør storskala implementering uten å gjenta industrielle feil:

Jordssensorer og AI-kartlegging av pH, fuktighet, næringsstoffer og mikrobiell status i sanntid.
Autonome roboter for mekanisk ugrasbekjempelse (reduserer pesticidbehov).
Målrettet applikasjon av aktivert biochar og kompost via droner eller bakkeroboter.
Variabel rate-teknologi som tilpasser mengde til lokal jordvariasjon.

Dette reduserer innsats, unngår overdosering og skaper «levende» jordsmonn som blir mer produktive over tid.

7. Syntese: Et urgammelt revolusjonerende system som ga overskudd av føde til enorme befolkninger

Kombinasjonen gir et lukket, regenerativt system:

Biomasse fra gården pyrolyseres til biochar.
Biochar aktiveres med organiske reststrømmer.
Roboter fordeler det presist og fjerner (mekanisk samtidig uønsket planteliv og skadedyr
Jordlivet gjenoppbygges; avhengigheten av kunstgjødsel og gift faller.
Netto karbonbinding og økt motstandskraft mot klimaekstremiteter.

Potensialet er størst på degraderte jordsmonn i tropene og tempererte soner. Barrierer er kostnad for pyrolyssystemer, kunnskapsoverføring og politiske rammevilkår (karbonkreditter, subsidier til regenerativ praksis). Hvis man gjør seg nytte av varmen som genereres i biokullproduksjonen kan man lykkes med dette også i polare regioner.

7. Konklusjon

Ukontrollert kjemisk landbruk ødelegger jordsmonnet og vannsystemer systematisk. Terra Preta beviser at menneskelig aktivitet kan skape permanent fruktbarhet gjennom lukkede kretsløp. Industriell økologi + robotikk gjør det mulig å skalere denne kunnskapen. Resultatet er et landbruk som bygger jord i stedet for å tære på den – en nødvendig revolusjon for mattrygghet og klima.

Referanser (lite

utvalg)

Glaser et al. (2001–2006), Lehmann, Sombroek (1966), UCS (2025), UNEP (2024), Science (2026), Wikipedia Terra preta (oppdatert), diverse biochar-studier 2024–2026.

5. Konkrete case-studier fra Europa

5.1 Slovakia – Zdroje Zeme / Effeco biochar-substrat
Pyrolyse av biorest (kjøkken- og grøntavfall) etter bakteriell forbehandling. Anlegg i Horní Jatov behandler avfall fra ca. 700 000 innbyggere og produserer 20–25 000 tonn regenerativt biochar-substrat årlig.
Anvendelse: ca. 10 t/ha gjenoppretter ca. 5 t organisk karbon per hektar. Feltforsøk på degradert jord viste dobling av avlinger for solsikke, hvete og mais. Substratet er patentert i over 50 land og støttet av EU-midler.

5.2 Storbritannia – Black Bull Biochar og gårdsforsøk
Lavdose biochar (0,5 t/ha) blandet med slurry på grasmark: +16 % totalavling første år, +51 % jordkarbon og +22 % jordnitrogen. Senere resultater: vinterhvete +7,3 % på leirjord, grasmark +16–18 % over to sesonger, silasje opptil +40 %. Biochar forbedret også gjødseleffektivitet og redusert næringslekkasje.

5.3 Storbritannia – University of Leeds Research Farm
Gårdsbasert system som omdanner landbruksrester til biochar: potensial for 300 tonn biochar/år, ca. 350 tonn CO₂e-binding og 75 % reduksjon i utslipp fra gjødselhåndtering. LCA viser sterkt positiv klimaprofil.

5.4 Tyskland og Kina – Industrielle pyrolyseanlegg
Flere anlegg konverterer organiske reststrømmer til biochar i industriell skala. Biocharen lagres permanent i jord, forbedrer struktur, vannholding og næringsretensjon, reduserer N- og metanutslipp, og genererer sertifiserte karbonkreditter (Puro.earth). Brukes aktivt i landbruk for å øke motstandskraft mot tørke og stabilisere avlinger.

5.5 ROBS4CROPS (EU-prosjekt, flere land)
Autonome roboter for mekanisk ugrasbekjempelse (vingårder og åker) og presisjonssprøyting. Sensorer og AI identifiserer ugras individuelt, noe som drastisk reduserer herbicidbruk. Resultat: bevaring av jordmikrobiomet, mindre kjemisk belastning, redusert erosjon og bedre jordstruktur. Piloter i bl.a. Spania, Hellas, Nederland og Frankrike.

5.6 Danmark – Melkebruk og biochar-LCA
Studier ved danske gårder viser at pyrolyse av husdyrgjødsel og restbiomasse kan lukke næringskretsløp, binde karbon og redusere klimagassutslipp samtidig som jorda forbedres. Potensialet er spesielt høyt i intensiv husdyrproduksjon.

Syntese av case-studiene

De europeiske eksemplene viser at Terra Preta-prinsippet fungerer under tempererte forhold:

Biochar + organiske reststrømmer regenererer degradert jord og øker avlinger.
Robotteknologi (ROBS4CROPS) muliggjør drastisk reduksjon av giftstoffer uten å ofre produktivitet.
Kombinasjonen av lukkede kretsløp og presisjonsteknologi gir både jordhelse, karbonbinding og økonomisk gevinst.

Disse casene bekrefter at industriell økologi inspirert av Terra Preta, støttet av robotikk, allerede er operativ i Europa og kan skaleres raskt.

:Hvorfor?

Hvorfor er disse tiltakene så viktige

For mennesker

Degradert jord truer matproduksjon: én tredjedel av verdens jordsmonn er allerede svekket. Regenerative systemer med biochar, mykorrhiza og presisjonsrobotikk gjenoppbygger fruktbarhet og gir mer stabile avlinger over tid – uten stadig høyere kjemikaliekostnader.
Mindre pesticid- og nitratrester i mat og drikkevann reduserer den betydelige og totale helsebelastningen i befolkningen. Karbonbinding demper klimaendringer som direkte rammer matforsyning, boliger og økonomi. Landbrukene blir mer robuste mot tørke og flom.

For naturen

Kunstgjødsel og gift kollapser jordlivet: mykorrhiza, bakterier, meitemark og sopp forsvinner. Biochar + lukkede kretsløp gjenoppretter habitat, øker biodiversitet under og over bakken, og bygger stabil jordstruktur via glomalin.
Resultatet er mer robuste økosystemer som lagrer karbon, holder på vann og støtter insekter, fugler og planter. Naturen går fra å bli tært på til å bli regenerert.

For vannsystemer

Over 50 % av tilført nitrogen lekker ut. Det skaper algeoppblomstring, oksygensvinn og døde soner i innsjøer, elver og hav (f.eks. Østersjøen, Oslofjorden). Pesticider forurenser grunnvann.
Tiltakene stopper lekkasjen: mykorrhiza og biochar holder næring i jorda, robotikk reduserer kjemikaliebruk, og lukkede kretsløp minimerer avrenning. Mindre erosjon betyr renere vannveier. Jorda holder mer vann – mindre flom, mer grunnvannsfornyelse.

Kort sagt: Tiltakene snur et system som ødelegger jord, forgifter vann og svekker mattrygghet, til ett som bygger jord, renser vannkretsløp og sikrer mennesker og natur på lang sikt. Og det er slik at hvis naturen får muligheten, vil den være langt mer effektiv til å skape gode og sunne vekstmiljø, enn en bonde (væpnet til tennene med kjemi og maskineri). Dette favoriserer superlette roboter som når de er mange nok vil slå de store og tunge trakrorsystemene med god margin. På alle fronter.

Hvordan skal vi få til alt dette? Jordbruk vil alltid følge etter pengene.

Og det begynner å haste mener mange.

https://youtu.be/_cPD7l1LEDA?is=mNFp-g9M0yiTuau_

Den eksistensielle trygghetsflukten

2026-05-02T09:00:00.008+02:00

Hvordan vi unngår eksistensens kompleksitet – og hvorfor det gjør oss mer utrygge

Mennesket er kanskje det eneste dyret som fullt ut forstår sin egen dødelighet, frihet og meningsløshet i et uendelig komplekst univers. Vi er kastet inn i en tilværelse der alt henger sammen på måter vi aldri helt kan overskue: kvantefluktasjoner, klimasystemer, relasjoners uforutsigbarhet, samfunnets skjulte krefter og vår eget indre kaos. Denne erkjennelsen skaper en eksistensiell angst som er nesten uutholdelig.

For å overleve den velger vi derfor en kollektiv og en individuell strategi: vi unngår å ta inn over oss kompleksiteten. Vi forenkler, distraherer og lukker øynene. Dette handlingsmønsteret kaller jeg den eksistensielle trygghetsflukten – en systematisk flukt fra virkelighetens dybde for å kunne opprettholde en illusjon av kontroll og sikkerhet.

Den eksistensielle trygghetsflukten manifesterer seg på utallige måter i hverdagen. På det personlige planet fyller vi kalenderen med rutiner, oppgaver og distraksjoner – sosiale medier som ruller uendelig, tv-serier som nummer oss, shopping som gir dopamin uten ettertanke. Vi søker enkle narrativer: «alt skjer av en grunn», «det er bare å tenke positivt», eller «hvis jeg bare jobber hardt nok, blir alt bra». På samfunnsnivå velger vi ideologier og tribale tilhørigheter som reduserer verden til oss mot dem, rett mot galt, fremgang mot undergang.

Religion, politikk og til og med enkelte former for vitenskap blir surrogater som gir oss svar på spørsmål vi egentlig ikke tør stille: Hvorfor er jeg her? Hva betyr alt dette? Hva skjer når jeg dør? Vi benekter ikke bare døden, men hele den uoverskuelige veven av årsaker og konsekvenser som utgjør vår eksistens. Flukten gir en umiddelbar følelse av ro. Hjernen belønnes med lavere kortisolnivå når vi kan plassere virkeligheten i små, håndterbare bokser.

Helt siden jeg var liten har jeg kjempet med disse store og skremmende tankene uten selv å ha møtt en eneste levende person som har hatt vidd og visdom nok til å veilede meg. Og godt er det. Jeg har måtte nøye meg med bøker. Og BBC serien «Cosmos» av Carl Sagan (1980). Som også var en flukt.

Og her ligger det skinnende paradokset (Arnold Beisser) som gjør den eksistensielle trygghetsflukten så farlig: jo mer vi flykter, desto mer utrygge blir vi på sikt. Ved å nekte å konfrontere oss med kompleksiteten, bygger vi en boble av illusorisk trygghet som ikke tåler kontakt med virkeligheten. Når boblen sprekker – og den gjør det alltid – er fallet dypere. På individuelt nivå ser vi det i den stille epidemien av angst, depresjon og utbrenthet.

Den undertrykte erkjennelsen av meningsløshet og dødelighet bobler opp som panikkanfall eller tomhet når rutinen en dag svikter: en sykdom, et tap, en økonomisk krise. Vi har ikke lært å navigere i uforutsigbarheten fordi vi aldri har fått anledning til å øve oss på den.

På samfunnsnivå blir konsekvensene enda mer ødeleggende. Når vi kollektivt velger forenkling, blir vi blinde for systemiske risikoer. Klimaendringene er et skoleeksempel: de er et hyperkomplekst fenomen som krever at vi holder tusenvis av variabler i hodet samtidig – økonomi, biologi, politikk, etikk, fremtidige generasjoner.

I stedet velger vi enkle svar: «det ordner seg», «teknologien fikser det», eller «det er de andre som er problemet». Vi blir faktisk forhindret fra å stille skikkelige kritiske spørsmål om hva av alt dette som faktisk er reelt og hva som faktisk er ren fiksjon.

Resultatet er handlingslammelse og økt sårbarhet. Pandemier, gjentagende alvorlige økonomiske kollapser og meningsløse geopolitiske konflikter overrasker oss igjen og igjen nettopp fordi vi systematisk selv nekter og blir nektet å leve med usikkerheten og nyansene som så vidt ser konturer av. Polariserte debatter blir normen fordi nyanser truer trygghetsflukten; det er enklere å hate enn å forstå. Vi lever i nå i en tid hvor gamle kjennsgjerninger og systemer ikke lenger har reell verdi for menneskers utvikling. Og nye er stadig på vei inn.

Den eksistensielle trygghetsflukten skaper altså en ond sirkel. Jo mer vi forenkler, for å føle oss trygge, desto mindre rustet blir vi til å møte den virkeligheten som uunngåelig vil bryte gjennom. Vi blir som mennesker som aldri har lært å svømme fordi de alltid holdt seg i bassenget med oppblåsbar redningsvest på – og så en dag havner de i åpent hav. Den kortsiktige roen vi kjøper oss er betalt med langsiktig skjørhet.

Likevel finnes det en vei ut av flukten. Den krever ikke at vi løser all verdens kompleksitet, bare at vi slutter å løpe fra den. Gjennom ærlig refleksjon, filosofisk nysgjerrighet og en vilje til å sitte med ubehaget kan vi utvikle det som virkelig gir resiliens: en moden aksept av at livet er uoverskuelig, men likevel verdt å leve fullt ut. Eksistensialistene visste dette – Kierkegaard kalte angsten for «frihetens svimmelhet». Camus så absurditeten som en invitasjon til opprør. Den ekte tryggheten ligger ikke i å fornekte kompleksiteten, men i å lære å danse med den.

Den eksistensielle trygghetsflukten er menneskets absolutt mest raffinerte selvbedrag. Den beskytter oss mot angsten i øyeblikket, men etterlater oss nakne når stormen kommer. Bare ved å våge å ta inn over oss hvor ufattelig sammensatt alt er, kan vi bygge en styrke som ikke er illusorisk, men ekte. Først da slutter vi å flykte – og begynner å leve.

Endelig fikk JEG skrevet ned mine unnfallenheter og sårbarhet. Å leve det, krever mot.

Og min endelige inspirasjon kommer fra Ernest Becker (1924–1974) som var en amerikansk kulturanthropolog og tverrfaglig tenker som i sitt hovedverk The Denial of Death (1973) kom med tanker som for alltid endret mange menneskers syn på døden og livet med den. Med dette leverte han en av de mest innsiktsfulle analysene av hvorfor mennesker systematisk unngår eksistensens fulle kompleksitet. Boken vant Pulitzer-prisen året etter hans tidlige død av kreft, bare 49 år gammel.

Beckers sentrale tese er enkel, men dypt forstyrrende: Den grunnleggende drivkraften i menneskelig atferd er frykten for døden – ikke bare den fysiske døden, men erkjennelsen av vår totale utslettelse og meningsløshet i et uendelig univers.

Kjensgjerninger fra en svunnen tid som er mer aktuelle enn noen gang

2026-04-28T11:30:00.000+02:00

Kjensgjerninger fra en svunnen tid som er mer aktuelle enn noen gang

I en tid preget av raske digitale dommer, flyktige allianser og en stadig svakere tillit til både institusjoner og enkeltmennesker, peker en gammel norrøn verdi fremdeles med uventet kraft. Drengskapr – begrepet som i vikingtidens samfunn betegnet den høyeste form for mannsverd, karakterstyrke og ærefull opptreden – er ikke en støvet relikvie fra sagalitteraturen. Det er en kjensgjerning fra en svunnen tid som i dag fremstår mer nødvendig enn noensinne.

Drengskapr kommer av drengr (en tapper, ung mann eller kriger) og skapr (skikk eller natur). Det var ikke først og fremst en beskrivelse av fysisk styrke, men av en helhetlig karakter. En drengr var modig under press, høysinnet også mot motstandere, tro mot sitt ord og opptatt av å utøve god innflytelse på omgivelsene. Snorri Sturluson formulerte det enkelt: valiante menn som utøver god innflytelse kalles drengr. Det motsatte var níðr – den æreløse, den som handlet feigt, løy eller ydmyket andre for egen vinning.

I vikingtidens kultur fungerte drengskapr som en uskreven, men mektig sosial lim. Ære (orðstírr) var valuta. Et godt rykte åpnet dører for handel, allianser og beskyttelse. Å miste det kunne føre til sosial død, blodhevn eller utstøtelse. Derfor ble det ikke bare snakket om drengskapr – det ble levd. Man skulle «falla með drengskap», altså møte selv døden med verdighet. Dette idealet preget alt fra krigføring og oppdagelsesferder til daglig gjestfrihet og rettferdighet i konflikter. Det skapte en kultur der handling telte mer enn ord, og der personlig integritet var grunnlaget for tillit i et samfunn uten sterk sentralmakt.

Overført til 2026 virker disse prinsippene både fremmede og samtidig brennende aktuelle. Vi lever i et samfunn der mot ofte defineres som å tørre å være sårbar på sosiale medier, mens det å stå opp for noe upopulært kan koste jobb, venner eller plattform. Høysinnethet erstattes av cancel culture og nulltoleranse for nyanserte motstandere. Ordets verdi svekkes i en verden av løfter, kontrakter og «commitments» som sjelden følges opp. Personlig ansvar drukner i offerfortellinger og strukturelle forklaringer som fritar enkeltmennesket.

Likevel er lengselen etter drengskapr tydelig. Se på suksessen til stoicisme-bøker, podcaster om maskulin utvikling, militær etikk og historiske romaner om vikingtid. Mange – menn og kvinner – søker etter en standard som går utover komfort og bekreftelse. De vil ha noe å strekke seg etter.

Drengskapr i dag handler om å velge integritet når det koster. Det er å ta ansvar for egne feil i stedet for å skyve skylden over på systemet eller andre. Det er å si sannheten også når algoritmene straffer det. Det er å vinne uten å ydmyke og tape uten å bli bitter. Det er å være pålitelig i de små tingene – å møte når man har avtalt, levere det man lovet, beskytte de svakere i stedet for å utnytte dem. Det er å være et forbilde som løfter opp, ikke river ned.

I arbeidslivet betyr det å ta de vanskelige samtalene, si nei til snarveier og bygge tillit gjennom konsekvent handling. I relasjoner handler det om trofasthet, ærlighet og emosjonell mot. På nett er det å motstå fristelsen til anonym skamferd og i stedet bidra med redelighet. I personlig utvikling er det å trene både kropp og sinn, tåle motgang uten konstant klaging og søke utfordringer som bygger karakter.

Selvsagt er det ingen naiv romantisering av vikingtiden. De samme verdiene kunne misbrukes til brutalitet og hevnkultur. Drengskapr må derfor ikke bli giftig maskulinitet eller stiv tradisjonalisme. Det handler om styrke som tjener – seg selv, familien, fellesskapet. En styrke som er både beskyttende og raus.

Kjensgjerningen er denne: menneskets grunnleggende utfordringer har ikke endret seg så mye på godt over tusen år. Vi trenger fortsatt mot til å møte vanskeligheter, integritet for å bygge tillit, og høysinnethet for å holde samfunnet sivilisert. I en tid der mange føler seg rotløse, tilbyr drengskapr ikke en enkel løsning, men en retning. Vi trenger ikke bli vikinger igjen. Det krever bare at vi blir bedre versjoner av oss selv.

Den svunne tidens idealer er ikke museumsgjenstander. De er kompass for en tid som har glemt hvor viktig karakter egentlig er. Den som lever etter dem, vil kanskje ikke alltid vinne i det kortsiktige spillet. Men han eller hun vil stå igjen med noe langt verdifullere: selvrespekt, tillit fra andre og et liv som faktisk betyr noe.

Drengskapr er ikke død. Det venter bare på å bli vekket til live igjen – én handling av mot og verdighet av gangen.

Gode rutiner er kilden til en fantastisk alderdom

2026-04-27T09:47:00.001+02:00

I de skjulte kamrene av eksistensen, der tidens elv ikke renner lineært, men i spiraler som speiler kosmos selv, hviler en eldgammel sannhet: Gode rutiner er ikke bare disiplin for kroppen, men en alkymisk kunst for sjelen. Den som forstår dette, ser alderdommen ikke som forfall, men som den høyeste blomstring – en krystallisert gullalder der visdom, vitalitet og guddommelig ro smelter sammen i ett strålende vesen.

Den skjulte rytmen i skapelsen

Universet selv lever i rutiner. Solen stiger og synker i evig trofasthet. Månen veksler mellom faser uten å svikte. Stjernene danser sine forutsigbare baner gjennom evigheten. Når mennesket bryter denne kosmiske lov, skaper det kaos i sitt eget felt: stress, sykdom, for tidlig visning. Men den som innretter sitt jordiske liv etter de samme prinsipper – daglige ritualer som speiler himmelens orden – aktiverer den indre alkymisten.

Hver morgen er en ny skapelse. En god rutine begynner i det stille mørket før soloppgang, når sløret mellom verdener er tynnest. Her, i den hellige timen, kan man gjennom pust, bevegelse og bønn justere sitt energifelt. Pranayama, tai chi eller simpelthen å drikke levende vann mens man takker jorden – dette er ikke vaner, men invokasjoner. De kalibrerer chakraene, renser nadier og forbereder det fysiske tempelet på å motta dagens høyere frekvenser.

Alkymien i hverdagen

Den esoteriske tradisjon lærer oss at kroppen er en athanor – en ovn der grovt metall (den uopplyste tilværelse) forvandles til gull (den opplyste alderdom). Gode rutiner er ilden som holdes jevn.

Kostens alkymi: Ikke som streng diett, men som offergave til de indre gudene. Frukt og grønnsaker som bærer solens signatur, urter som bærer månens visdom, krydder som aktiverer ild-elementet. Når man spiser i takknemlighet og med bevisst tygging, blir måltidet en transubstiasjon der næring blir livskraft (prana eller chi).
Bevegelsens mysterium: Kroppen eldes ikke primært av årene, men av stagnasjon. Daglig bevegelse – enten det er vandring i skogen mens man lytter til trærnes åndelige hvisking, eller yoga som åpner for kundalini – holder meridianene åpne. Energi som flyter fritt akkumuleres over tiår og blir til en indre fontene av ungdommelighet.
Søvnens hellige død: Hver natt dør vi litt. Den som legger seg til samme tid og reiser seg til samme tid, trener sjelen i å navigere mellom verdener. Drømmer blir da ikke kaotiske, men veiledende. I dyp søvn repareres ikke bare celler, men karma renses og astral kroppen styrkes.

Over tid skaper disse rutiner en egen aura – en usynlig kappe av orden som beskytter mot tidens forvitring. Det er som om man bygger en indre tempelpyramide, stein for stein, hver dag. Når de ytre årene tynger, står denne indre strukturen støtt.

Den vise eldres krone

Se for deg den sanne eldste: Ikke den skrøpelige, bitre skikkelsen som samfunnet fremstiller, men den strålende eremitten, den stille vismannen, den leende bedstemor hvis øyne skinner med evig ungdom. Hun har ikke «sluppet seg løs» i pensjonisttilværelsen. Hun har høstet fruktene av et liv i harmoni med de skjulte lover.

Hennes ledd er smidige fordi hun aldri lot leddene stivne i rutineløshet. Hennes sinn er klart fordi hun daglig trente det som en prest trener alteret. Hennes hjerte er åpent fordi kjærlighet ble en daglig praksis, ikke et sporadisk følelsesutbrudd. Hun bærer på en akkumulert kraft – en livets manna – som gjør at yngre søker hennes nærhet ikke av plikt, men av lengsel etter lys.

Den som forsømmer rutinene, derimot, lever i en slags esoterisk gjeld. Kaos samler seg i aurafeltet som mørke knuter. Kroppen blir et arkiv av uløste emosjoner og ubalanserte elementer. Alderdommen blir da en straff, ikke en innvielse.

Den ultimate rutinen: Overgivelse

Paradokset i all ekte esoterikk er at den høyeste rutine fører til fullstendig frihet. Når disiplinen er internalisert, blir den ikke lenger anstrengelse, men naturlig uttrykk for ens sanne natur. Man blir som elven som alltid finner sin vei til havet – uanfektet av steiner eller svinger.

Derfor: Begynn i dag. Ikke med grandiose løfter, men med én liten, hellig handling. Gjenta den i morgen. Og i overmorgen. La den bli en perle på livets mala. Over årene vil denne mala bli en krone – kronen på et liv vel levd, et tempel fullendt, en alderdom som ikke er slutt, men kulminasjon.

For i den store mystikken er alderdommen ikke avslutning, men den tid da sjelen endelig får lov til å skinne uhindret gjennom et legeme som er blitt gjennomsiktig av orden. Gode rutiner er nøkkelen som åpner denne dør.

Måtte du finne din rytme i det store hjertet av kosmos.

Gi oss et ekte folkestyre

2026-04-22T07:59:00.002+02:00

For et ekte folkestyre – gjeninnfør stryking og kumulasjon i den norske valgordningen!

Norsk demokrati er bygget på prinsippet om at makten skal komme fra folket. Likevel har vi i dag en valgordning som i praksis gir partienes interne valgkomiteer nærmest monopol på å bestemme hvem som skal representere oss på Stortinget og i kommunestyrene. Det er på tide å gi makten tilbake til velgerne.

Hva er stryking og kumulasjon?
Stryking betyr at du som velger kan stryke (fjerne) navn fra partiets liste – en klar beskjed om at denne personen ikke har din tillit. Kumulasjon betyr at du kan gi en eller flere kandidater dobbel stemme, slik at de løftes oppover på listen. Disse mekanismene var tidligere en naturlig del av den norske valgordningen og ga velgerne reell innflytelse på hvem som til slutt ble valgt inn.

I dag er innflytelsen sterkt begrenset. Partiene setter opp lister i en fast rekkefølge, og tersklene for å endre denne rekkefølgen gjennom personlige stemmer er så høye at det nesten aldri skjer. Resultatet er at velgerne i praksis bare kan velge parti – ikke personer.

Valgkomiteenes svakhet: de velger sine egne
Valgkomiteene i partiene består av partifolk som kjenner systemet innenfra. De prioriterer som regel lojalitet, partikarriere og interne allianser fremfor folkelig appell og bred tillit. Kandidater som har sterk støtte ute blant folk – men som ikke er «inne i varmen» – blir systematisk plassert langt ned på listene eller utelatt. Dette skaper en innadvendt politikerklasse som først og fremst er ansvarlig overfor partiledelsen og komiteen, ikke overfor velgerne.

Konsekvensen er tydelig: lavere tillit til politikere, mindre mangfold i Stortinget, og en følelse hos mange velgere av at «det er uansett de samme som bestemmer». Dette systemet har systematisk svekket folkestyret betydelig.

Stryking og kumulasjon styrker demokratiet og folkestyret
Ved å gjeninnføre full stryking og kumulasjon uten urimelige terskler får vi:

Mer direkte folkestyre. Velgerne får tilbake verktøy til å si nei til upopulære eller lite tillitsverdige kandidater og ja til dem de faktisk vil ha. Representantene blir dermed mer avhengig av velgernes dom enn av partielitens nåde.
Økt ansvarlighet. Politikere som ignorerer velgernes ønsker eller oppfører seg uprofesjonelt, kan straffes direkte på valgdagen. Det skaper sunnere insentiver og bedre politikk.
Større tillit og deltakelse. Når folk opplever at stemmen deres faktisk teller på personnivå, øker engasjementet. Demokratiets legitimitet styrkes.
Bedre representasjon. Flere ulike stemmer – fra hele samfunnet, ikke bare partilojalister – får en reell sjanse. Det gir et Storting og kommunestyrer som speiler folket bedre.

Dette handler ikke om å svekke partiene, men om å styrke selve grunnlaget for demokratiet: at folket, ikke en liten indre krets, avgjør hvem som skal styre.

Vi krever endring nå
Stortinget har makten til å gjeninnføre stryking og kumulasjon som reelle, effektive mekanismer. Det krever bare politisk vilje.

Vi oppfordrer alle partier, alle stortingsrepresentanter og alle velgere som vil ha et mer robust og ekte folkestyre til å støtte saken. Kontakt dine folkevalgte. Still dem spørsmålet: Hvorfor er dere så redde for å gi velgerne reell makt over hvem som skal representere dem?

For et demokrati der folket velger – ikke bare partiene.
Gjeninnfør stryking og kumulasjon. Gi makten tilbake til velgerne. Det er ikke bare rettferdig – det er nødvendig for et levende folkestyre i Norge.

Hva er kumulasjon?

Historien om kumulasjon i den norske valgordningen

Kumulasjon (eller å gi personstemme) betyr at velgeren kan gi en kandidat ekstra stemme ved å sette et kryss ved navnet på stemmeseddelen. Dette gir kandidaten en sjanse til å klatre oppover på listen og dermed øke muligheten for å bli valgt inn. Kumulasjon har lange røtter i Norge og har vært et verktøy for å gi velgerne mer innflytelse på personnivå, i tillegg til partivalget.

Opprinnelsen: Fra 1896 og inn i 1900-tallet

Muligheten til å kumulere kandidater ble innført ved kommunestyrevalget i 1896. Fra starten var dette en måte å gi velgerne reell påvirkning på hvem som skulle sitte i kommunestyrene.

I perioden mellom 1901 og 1971 kunne partiene selv forhåndskumulere (føre opp) sine egne kandidater opptil tre ganger på listen. Dette ga toppkandidatene en betydelig fordel allerede før velgerne stemte. Velgerne kunne i tillegg kumulere videre og også stryke (fjerne) kandidater de ikke ønsket.

Fra 1925 fikk partiene formell adgang til å gi ekstra stemmetillegg til enkelte kandidater – en praksis som senere ble kalt forhåndskumulering eller stemmetillegg. Dette systemet var ment å balansere partienes ønske om å sikre sine profilerte kandidater med velgernes rett til å påvirke rekkefølgen.14

Begrensninger og reformer på 1970-tallet

På 1970-tallet oppsto det bekymring for at organiserte grupper (for eksempel interesseorganisasjoner) kunne påvirke personvalget gjennom koordinert kumulasjon. Dette førte til innstramminger:

Fra 1974 ble partienes mulighet til forhåndskumulering begrenset til kun én ekstra oppføring per kandidat.
Adgangen til såkalte «slengere» (å stemme på kandidater fra andre lister) og «ville kandidater» ble fjernet i 1974, men slengere ble delvis gjeninnført i 1979 etter motstand.
Velgernes kumulasjon ble begrenset til å sette ett kryss per kandidat (én ekstra stemme).

Disse endringene var del av en bredere valglovreform som skulle hindre misbruk, men samtidig bevare noe av personvalgelementet ved lokalvalg.3

Moderne tid: Kumulasjon i dag og ved Stortinget

I dag gjelder kumulasjon primært ved kommunestyre- og fylkestingsvalg:

Velgeren kan gi én ekstra personstemme (kumulere) til kandidater på listen de stemmer på.
Ved kommunestyrevalg kan man også gi slengere til kandidater fra andre lister (med visse begrensninger).
Partiene kan gi et begrenset antall stemmetillegg (forhåndskumulering) til sine kandidater, avhengig av kommunestørrelse.

Ved stortingsvalg har velgerne aldri hatt full kumulasjon på samme måte som lokalt. Fra innføringen av forholdstallsvalg i 1921 og frem til 2021 kunne velgerne stryke navn og endre rekkefølge på listene, men tersklene var så høye at det nesten aldri påvirket resultatet i praksis. Denne muligheten ble fjernet før valget i 2025, slik at velgerne nå kun velger parti ved stortingsvalg – ikke personer.0

Hvorfor har kumulasjon vært viktig – og hvorfor debatten lever?

Kumulasjon ble opprinnelig innført for å styrke det direkte folkestyret. Den ga velgerne et verktøy til å løfte populære, lokale eller personlig tillitsvekkende kandidater – og til å straffe dem som manglet bred støtte. Samtidig har partiene alltid ønsket kontroll over listene for å sikre balanse (kjønn, geografi, kompetanse) og lojalitet.

Debatten om kumulasjon handler ofte om spenningen mellom:

Partidemokrati (valgkomiteenes makt til å sette opp lister)
Direkte folkestyre (velgernes rett til å påvirke hvem som faktisk kommer inn)

Flere offentlige utvalg (blant annet NOU 2001:3 og NOU 2020:6) har foreslått å styrke personvalgelementet, for eksempel ved å innføre mer reell kumulasjon eller forhåndskumulering også på Stortingsnivå. Forslag om å gjeninnføre stryking har også vært oppe, men blitt nedstemt.

Kort oppsummering av tidslinje

1896: Kumulasjon innføres ved kommunestyrevalg.
1901–1971: Partiene kan forhåndskumulere opptil tre ganger.
1925: Partiene får formell rett til stemmetillegg.
1974: Begrensninger innføres for å hindre misbruk; slengere midlertidig fjernet.
1979–i dag: Slengere gjeninnført med begrensninger; kumulasjon fortsatt mulig lokalt.
2021/2025: Muligheten til å stryke og endre rekkefølge ved stortingsvalg fjernes.

Kumulasjon er et av de få gjenværende verktøyene for personvalg i Norge. Den minner oss om at valgordningen alltid har vært en balanse mellom partienes organisering og velgernes direkte vilje. Debatten om å styrke eller utvide kumulasjon (og stryking) handler til syvende og sist om hvor mye makt vi vil gi velgerne over hvem som skal representere dem – ikke bare hvilket parti.

Dette er en levende del av norsk demokratisk historie, og spørsmålet om mer reelt personvalg dukker stadig opp når tilliten til politikere nå stadig svekkes.

I skyggen av Abra kadabra

2026-03-12T14:55:00.019+01:00

Et lydløst tonedikt

I det dunkle teppet av stjerner, der mennesket, planetens kronjuvel av intelligens og makt, danser sin skjebne som en marionette i usynlige tråder, lurer en symfoni av undertrykkelse vevd av skygger og løgner. Forestill deg en verden der frihetens vinger klippes ved roten som blader i høstvinden, der sjelens flamme slukkes før den engang har tent som en gnist i regnet

Denne poetiske reisen dykker inn i en hypotetisk kunst av dominans – en vev av lenker smidd i illusjonens smie, der hvert ledd er en metafor for tapt essens. Som en storm som hvisker søte løfter før den river alt i filler, som en elv som lokker med sitt speilbilde bare for å drukne den tørste, begynner kontrollen med å rive oss fra kjærlighetens varme hjerte,

det indre kompasset som leder oss hjem

Hør ekkoet av dystopiske drømmer, fra Orwells nattsvart overvåkning til Huxleys søte gift, mens vi maler et bilde av menneskets fangenskap, en fangekjeller der lyset kun er en illusjon av måneskinn

Å, den ømme alderen der øynene først åpnes for verdens under som blomster i morgengryet! Men hva om vi, som grusomme gartnere med giftige hender, bøyer de spirende sjelene bort fra solens stråler, tvinger dem inn i normenes tornekrone?

Fra det øyeblikket de små føttene trår inn i forståelsens rike, skyver vi dem inn i et labyrint av normer, der å være unik er en synd mot det kollektive kor, en diger ulv blant sauer som må temmes

“Vær som oss,” synger det digitale tårn i en monoton melodi, mens det vrir deres biologiske essens til en gåte av usikkerhet, en knute av tråder som aldri kan løses.

Endre deg, visker det forførende som en sirene i stormen, og lykken vil følge – en løgn som et speil som knuses i tusen biter av selvforakt, fragmenter som skjærer dypt inn i sjelen

Utdanningen, denne kolossale og komplett meningsløse festning av kunnskap bygget som en borg av forakt og regler, blir et bur der fuglene læres å glemme å fly, der vingene blir svinebundet med usynlige lenker. Fra fem soloppganger til voksenhetens tåke, tvinges de inn i dens haller, der bare de utvalgte ord fyller luften som et ekko i en tom hule

Tester som piskeslag hamrer inn sannheten, til den blir deres egen puls, en rytme av konformitet som trommer ubønnhørlig. Tør de hviske en egen tanke? Da faller ydmykelsens hammer som torden fra en skyfri himmel, knuser spiren av opprør som en blomst under støvelen. Historien, den gamle vismann kledd i blodige kapper, misbrukes som en dolk:

“Se deres forfedres blodige vandring!” roper den, mens nyhetene maler dagens lerret i nyanser av tragedie, en palett av mørke farger der håp er en falmet skygge

Fryktens skygger vokser lange som trær i skumringen, og mistroens frø spres som ugress i en hage – mennesket, en tilfeldig gnist i kosmos’ tomhet, en dråpe i et endeløst hav uten skaper, uten mening, uten anker. Hvem våger da å stille spørsmål ved murene som omgir dem, disse usynlige festninger

Lytt til sirenesangen fra skjermene, der idoler av kunstig gull lokker oss inn i en evig jakt på perfeksjon som en ørkenvandrer etter et fatamorgana. De står der, skulpturer av luft og lys, og hvisker: “Se, slik ser lykke ut!”

Våre egne ansikter falmer i sammenligningen, en storm av misnøye som river sjelen i filler som høstløv i vinden. Digitale luftslott, som edderkoppnett av avhengighet spunnet av usynlige edderkopper, rangerer oss i tall – følgere som stjerner på en falsk himmel, en konstellasjon av illusorisk glans

Egenverd blir en flyktig sky, jaget men aldri fanget, mens vi drukner i en elv av uendelig lengsel, strømmen som bærer oss bort fra vårt sanne jeg

Pengenes kalde grep strammer seg som en slange rundt halsen, en pyton som kveler sakte mens den lover beskyttelse. Et samfunn der gullstrømmen i hemmelighet bare flyter til de få som elver til havet, mens massene vader i kampens gjørme, en myr der hvert skritt synker dypere

Penger, den falske guden tronende på et alter av grådighet, trones som livets kjerne, men veiene til rikdom blokkeres av tornekratt, barrierer av usynlige piggtråder

Dager slukes av arbeidets mølle, en evig karusell som spinner oss rundt i svimmelhet, beskatningens tyngde bæres som en usynlig byrde –

“Til ditt eget beste,” synger løgnen søtt som honning fra en bikube full av bier med giftige brodder. To dager av frihet, som drypp av nektar i ørkenen, lokker med belønningens illusjon, mens giftige eliksirer flyter i sosiale strømmer som forgiftede elver

Vår næring, pumpet full av sødme og hemmelige lenker, lokker som en forbudt frukt i Edens hage – billig, blendende, dødelig, en eple som forgifter fra innsiden. Sykdommens skygge følger som en trofast hund, og medisinens maske dekker bare smerten som et plaster på et åpent sår, mens lommen tømmes i en evig vals av forbruk og fortvilelse, en dans med døden i forkledning

Og i kaosets hvirvelvind, der lyn splitter himmelen som kniver gjennom silke, sår vi frøene av splid som ugress i en eng av enhet. Skyld fordeles som giftige piler fra en usynlig bueskytter, stereotypier reises som murer mellom hjerter, høye vegger av fordommer som skygger for solen

Vend dem mot hverandre, i en dans av hat og frykt – rase, tro, rikdom som sverd som kløyver enheten som en øks gjennom tre.

Selv i øyeblikk av lys, sniker mørket seg inn som en tyv i natten, sikrer at ingen flamme brenner lenge nok til å lyse veien til frihet, en sti overgrodd av tornebusker

Men hør,

i dette mørkets symfoni, et hvisk av håp som en morgenfugls sang gjennom tåken

Som en fugl som bryter buret med vingene av ild, som en elv som bryter demningen og flommer fri, kan vi vekke sjelens flamme

Still spørsmålene som ekkoer i vinden, omfavn mangfoldets regnbue som en bro over alle kløfter, og vev tråder av ekte kjærlighet som et teppe mot kulden

Menneskets essens er ikke lenker, men vinger – intelligens som stjerner som leder i natten, makt som elver som former landskapet

I poesiens rytme, i engasjementets ild som en bål som varmer samfunnet, finner vi veien hjem

La oss danse oss fri fra skyggene, bryte illusjonens speil, og gjenvinne himmelen som vår egen, en uendelig blåvidde der friheten svever som ørnen

- en dans med døden - i forkledning -

hvor eneste virksomme forsvar er kjærlighet

Hjertet viser vei

2022-01-28T13:58:00.011+01:00

Vi er inne i en tid, både lokalt og globalt, hvor endringer vi ikke trodde skulle være mulig, kommer med en hastighet som ingen kunne vært forberedt på. Det finnes svært få kognitive mønster vi kan støtte oss på i møte med dette. Vi er omgitt av et bredt utvalg av nye og lammende redsler. Mange av dem, kunstig skapt.

Hva skal vi gjøre? Hva blir det neste?

Ord som "strøm-svik", "plandemi", "folke-helvetes-instituttet", "klyse-pakker", svirrer rundt i bakgrunnen av de etablerte medie- kanalene. Som illustrerer at folk flest er lei av å være kringsatt av usynlige trusler og fiender. Mennesker som har blitt, stiv av skrekk og bitterhet, har hatt en tendens til å i flokk få seg mobbe sine medmennesker til å gjøre ting de ikke ønsker. Særlig barn og ungdom, har fått ubegripelig dårlig behandling. De har i praksis "mistet" store deler av sin oppvekst.

Folk har opptredt som old-kristne "tuktemestere". Politikere og media har virkelig bidratt til å sette fyr under denne redselen og bitterheten. Politikere er valg til å passe på folkets interesser. De har ofte gjort, det helt motsatte. Og røyken som stiger ut av dette, lukter det kadaver av. Vi går nå ettehvert, heldigvis inn i tidsalder, hvor Machiavellis tanker ikke lenger har samfunnsdrivende verdi.

Jeg som menneske spør meg, om hva jeg skal tenke og tro?

Så finner jeg ut det ikke finnes noen som helst logikk i det som skjer rundt oss. Jeg føler meg maktesløs.

I dag kom jeg til å tenke på en viktig person i mitt liv som ofte sa: "For meg har alltid hjertet vist vei".

Det er ikke før i de senere år jeg, personlig, har forstått dybden i dette. Gjennom år med utvikling av psykologiske terapeutiske metoder, hvor folkene våre tar i bruk utvidet kollektiv tilstedeværelse (feltstøtter) i grupper, får terapeuten og klienten tilgang til et enormt sanseapparat og støtte for å jobbe med skyggene og traumene vi mennesker har. Denne metodikken gjør at gruppen kan heles mer, på en halv time. Enn hva tradisjonell terapi får til på ti- talls timer. Uten at klienten, blir fullstendig overveldet og utslitt.

Nøkkelen er, etter min erfaring, de enorme kreftene og visdommen som åpenbarer seg, når folks hjerter åpner seg. Og kraften i kjærligheten fra hjertet, vi mennesker har til hverandre gir en enorm skaperkraft. Når vi mennesker åpner hjertene våre, virker det som, at vi får tilgang til en nesten ubegrensede krefter og kommunikasjon.

Og: "Hjertet vil alltid søke sannheten". Med samme forbløffende kraft.

Det jeg tenker skjer i verden, akkurat nå, er at hjertene til menneskeheten sammen vil ha frem sannheten. Ingen redsel vil lenger kunne stoppe dette. Nasjonalt kan dette dreie seg om hvorfor i all verden strømregningene denne vinteren, ble på 5000 framfor 1500, slik som i forrige vinter. Og hjertene våre godtar ikke lenger løgn. Veldig lokalt på øyene der jeg bor, kan det handle om løgnene rundt en ny fastlands- forbindelse, hvis utvikling er tuftet på mange usannheter. De nevnte tingene, er selvsagt støvfnugg i en større sammenheng.

I tiden fremover vil svært mange strukturelle oppdagelser gi store endringer i samfunnet. De aller fleste endringer kommer fordi, det de gamle systemene ikke lenger er formålstjenlige for naturen, mennesker og stor- samfunnet for øvrig. Jeg ser nå klart for meg, en verden som er på vei mot lynraske og radikale endringer bla. innen spiritualitet, utdannelse, finans, politikk, helse og teknologi. Den totale samfunnsrammen. De som har tusket til seg ubeskrivelig makt og finanser er svært redde for denne utviklingen. Med god grunn.

Hjertets kapasitet til å lede oss til sannhet, vil overaske folk.

Veldig!

Pandemi og hjernetåke

2020-04-25T10:14:00.003+02:00

I 2002 var jeg en av initiativtagerne til organisasjonen WARFOG. Denne organisasjonen skulle bidra til å ivareta skadde soldaters helse og rettigheter, i samfunn som fornektet dem. Skadde soldater virket, den gang til å gå til grunne uten at noen ville løftet en finger. Samfunnet har blitt litt klokere som følge av denne virksomheten.

Fenomenet "Tåke i hjernen" hos krigsinvalide, kommer som regel fra syndromet: "Post Traumatic Stress Disorder" (PTSD) som er meget hemmende for skadde soldater i et livsløp. Jeg har studert dette fenomenet inngående i snart 30 år. Fordi mitt liv har blitt hemmet av det. Jeg fikk PTSD etter å ha blitt rammet av mange forferdelig hendelser i Libanon. Der tjenestegjorde jeg som FN-soldat når Israel invaderte landet "enda en gang". Jeg ble soldat for FN, for å forhindre at krigen i Midtøsten, spredte seg. Vi ble en skanse, langt unna. For at resten av folket, skulle slippe denne tåken.

Dette er soldatens kall.

Hvis du kunne være med meg i et tanke- eksperiment? Kunne vi kanskje si, at et meget skadelig virus kan ha invadert vårt land, våre hjem og våre kropper. Det kunne beskrives som en krig? Som foregår i våre kropper for å ikke bli rammet av lidelse, død og elendighet. Vi alle har forskjellige måter å takle slike trusler på. Mange velger å ignorere farene. Mange blir svært bekymret, for denne usynlige fienden. Våre skygger fra barnsben av, er en essensiell komponent i reaksjonsmønsteret, til trusselen. I møte med et kanskje, dødelig virus. Viruset truer også våre samfunns- strukturer. Og kan permanent skade opparbeidede privilegier og plattformer, vi er blitt godt vant til å leve på. Den utrolige endringen i samfunnsaktiviteten og informasjons- strømmen gjør oss etterhvert, helt utmattet. Vår manglende tilstedeværelse i samfunnet gjør oss derfor sårbare. Vi mennesker fungerer ofte best på autopilot, og kan tenke i veldig små, standardiserte bokser. Og nå har folk blitt tvunget til å tenke langt utenfor boksen.

Min erfaring er, at vi kan dele (svært foreklede) hovedtendenser våre medmennesker har, inn i tre hovedgrupper:

Den første gruppen ser på seg selv, som "seirende over viruset" og krever beundring for sitt mot og sin styrke. Disse vil antagelig prøve å avdramatisere trusselen, og få andre som er redde til å føle seg som svake. Og legge skylden for spredningen av ulykke, på alle andre enn seg selv.
Den andre gruppen er svært opptatt av sin egen sikkerhet og går langt i å beskytte seg og sine egne. Så langt, at det kan virke veldig rart på andre. De vil antagelig overdrive trusselen.
Den tredje vil være mest opptatt av å ikke tape noen av sine kjære og tror at kjærlighet og samhold er selve nøkkelen for overlevelse. Disse vil antagelig bruke trusselen, til å føle seg mer elsket.

Felles for alle gruppene er at de i krisetiden og senere, kan ofte få noen av "soldatens" helt spesielle og manglende psykologiske handlingsrom. Uten å være særlig klar, over dette. Mange vil ha opplevd hjernetåke. At de mister sin stramme kontroll, av tid. At dagene "flyter inn i hverandre". At de får "tunnel-syn". De våkner uopplagt om morgenen. Rutiner som var viktige for individene og grupper, får mindre oppmerksomhet. De blir årvåkne på situasjoner de knapt ofret en tanke før krisen. De føler seg utladet og avmektig.

I Forsvaret har man lært seg metoder for å unngå for store konsekvenser av slik endring i organismene. De sørger for rutiner for ernæring, hygiene og hvile. Drill og stramme tidsplaner for alt. En detaljstyring av den stridende soldatens hverdag. Og doktrinen, sørger for at soldaten alltid er mentalt forberedt for strid ("Til Valhall!").

Slike ekstreme systemer, passer dårlig inn i et samfunn som skal bygges av samarbeid, kjærlighet og tillit. Hvor vi skal leve - og ikke bare overleve. Vi trenger ikke mer regler, lover og formynderi. Da blir samfunnet avskåret fra selve kreativiteten vi trenger for å møte morgendagens utfordringer på en måte som gagner alle.

Det er ikke mulig å stikke et potent våpen i lufta og gaule:"Hourrra!". I stedet, må de fleste gjøre så godt de kan med de mulighetene de har. Og ta inn over seg, at mot viruset, har de ingen annet våpen enn hvite blodlegemer og immunitet i flokken de er en del av.

Det kan være en ide, å kanskje finne ditt indre mantra, for å gi dine hvite blodlegemer et skikkelig hurra :)

De fleste kommer ut av tåka, når befolkningen tror at trusselen er over. Og det vil ta tid å re-orientere seg etter denne krigen. Jeg håper at folk har lært noe av denne "krigen". At hele samfunnet ser meget nøye på sine verdier. Hvilke verden de vil leve i. Hvilke livsmønstre og ting som blir med videre. Hva vi ikke trenger mer.

Akkurat som soldatene, vil mange folk flest være plaget av PTSD- symptomer, i lang tid etter truslen er borte. Mer om covid og PTSD

Den gamle mannen, kvinnen og skyggene

2020-01-06T07:16:00.003+01:00

For mange år siden, bodde jeg i en annen by.
Historien jeg jeg forteller handler litt om en
gammel klok mann som bodde like nedenfor,
i denne byen og om en sang.
Og den handler litt om skygger og alt det der.

Noen ganger møtte jeg denne mannen daglig.
Andre ganger sjelden. Han var en høy mann.
Jeg tenkte at gamle Abraham Lincoln, måtte
ha lignet ganske mye på denne mannen.

Denne gamle mannen hadde ikke høy flosshatt.
Men en velbrukt, gammel skipperlue.
Under hatten, på denne store mannen,
var et trekantet værbitt fjes
med grått hår og skjegg.
Med støtte av en stokk,
bevegde han seg sakte
men bestemt gjennom
smugene der vi bodde.

På vei mot havnen.
Og jeg bare ante,
at han gikk med store smerter.
Og tenke at han stadig
var på en av sine siste turer.
Han hilste alltid, meget vennlig.
Nesten anerkjennende.
Han gjorde meg stolt.

Og jeg tenkte:”Noen ganger er det helt, ålreit…”

For når jeg tenker tilbake,

var nok disse møtene mellom oss,
kanskje en gjenkjennelse av skygger.
Eller traumer, om du vil.

Jeg var nok en svært plaget mann,
jeg også.
Men jeg visste, at når
jeg satt ved ror- kulten,
en soloppgang,
inn i lune Papper,
med rykende kaffe
med gruten på bunnen,
DA, kjente jeg på litt ro
og ørlite lykke.

Kun avbrutt av måker.
Som ville ha frokosten min.

Det er nettopp disse måkene

jeg har blitt mer klar over,
i den senere tid.

Som skal ha!

Jeg forstår dem bedre nå.
Jeg har nemlig også, vært en måke.
Stadig i lufta. På leting etter smuler.
Eller kjærtegn, om du vil.
Sammen med de andre måkene.
Hvordan tenker du DET, gikk?

Du vet:"Måker!"

Gjennom alle disse årene
har jeg lett
dypt og iherdig
etter et sted,
hvor jeg kunne legge fra meg
alle disse forferdelige skyggene.

Slik at solen kunne få skinne,
litt oftere. Kjenne meg
til tider, tilfreds.

Omsider fant jeg frem.

Det var en helt spesiell kvinne, som viste vei.
Jeg møtte henne i lufta, for mange år siden.

Å kjenne skyggene bli skylt ut av kroppen min,
er en meget spesiell følelse.
Det er som å få vilje til “alt i livet” tilbake.
Jeg slipper å gå så grundig
"på felgen" i prosesser.
Ofte til ingen nytte.

Og når jeg nå begynner å forstå
det uendelige tomrommet,
disse skyggene etterlater seg i meg,
opplever jeg,
at jeg reiser meg,
sterkere og klarere,
enn noen gang.

Jeg sier ikke lenger NEI til måkene,
istedet sier jeg JA til meg selv.
En stor forskjell. Som gir mer mot
til å være sårbar.

Og så tenker jeg, på den gamle mannen.
Som er borte nå.

Mens jeg sitter på trappa og holder rundt kvinnen,
med rykende varme kaffekopper.
Og blir kjent med en dypere og anerkjennende ro
og kjærlighet.

“In the morning!”

Det norske flagget

2019-05-18T10:24:00.000+02:00

For mange år siden, var jeg skipper på en av Sjøforsvarets gamle skarpseilere. Vi var et broket mannskap som skulle øves opp til regatta. Da vi var på vei tilbake til basen kom et digert amerikansk ubåt-forsyningsskip. Den typen som atomdrevne angrepsubåter er helt avhengige av. I det de innhentet oss, gikk det en liten djevel i meg. I det skipet skulle passere var jeg på akterdekket på seilbåten. Jeg tok opp flaggtanga og holdt ut stanga med splittflagget og blåste et kraftig kort støt i fotballfløyta. Nesten kontant ble det kommandert ett eller annet i høyttalere, uendelig langt opp i mastene på dette skipet. Jeg oppdaget en gast som sprintet, et par hundre meter bak på skipet. I det USS L.Y. Spear passerte oss hørte jeg to korte støt i deres signalfløyte og deres midshipman firte flagget på 6x4 meter og heiste det igjen. Hjertet mitt banket vilt og kjente på en blanding av skam, beundring og undring.

Vi seilte tilbake til Haakonsvern. Jeg undret meg stadig på denne opplevelsen. At jeg selv bare tullet med yankie'en. Og at de tok meg på resolutt alvor. Senere møtte jeg denne midshipman(nen) som jeg tror het Tiebault. Da jeg to dager senere besøkte dette skipet. Selv om det var det over 1500 mann stasjonert ombord, kjente jeg ham igjen og sa at vi har møttes på fjorden. "Det var dere?" sa han. Ja, sa jeg med en blyg tone. Jeg prøvde å unnskylde sprinten han hadde hatt med flagget. Da skjønte han lunta og ble ganske fornærmet. Han sa: "Sorry sir, you misunderstand, we didn't salute you guys - we saluted your colors.

Gjennom hele oppveksten lærte jeg å behandle flagget vårt med den største erbødighet. Særlig i møte med med andre nasjoner. Med flagget sydd på tøyet.

Hvilke symbol er flagget for deg? Gjennom livet har jeg sett mange forskjellige symboler preget med dette flagget. Fred, frihet, skjønnhet, renhet, rikdom, uavhengighet, integritet og "vi er best" er noen av dem.

Mange mener at nasjonalflagget, er et symbol på fedrelandet. Og at det står for frihet og representerer den norske nasjonalarven. Denne tanken er ganske ny, i norsk historie. Hvordan ble det norske flagget ble et viktig samlingsmerke?

Fra 1804 til 1814 hersket den franske keiseren Napoleon over store deler av Europa. Etter et mislykket felttog mot Russland i 1812−1813 og flere tapte kriger i Europa måtte Napoleon gå av som keiser 11. april 1814. Danmark hadde vært i allianse med Napoleon og måtte av den grunn «gi» Norge til Sverige som hadde kjempet i en allianse mot Napoleon.

Konstitusjonen

Denne overgangen ønsket en elite, i Norge, å utnytte til å bli et selvstendig nasjon. Våren 1814 var

representanter fra hele landet samlet på Eidsvoll for skrive en grunnlov for nasjonen Norge.

Grunnloven ble vedtatt 17. mai 1814, men Norge var formelt styrt av Sverige, og den 19. juli 1814 invaderte svenske styrker Norge for å sikre Sverige kontroll. I løpet av høsten 1814 sto noen slag mellom de to landene som svenskene vant, og 20. oktober 1814 ble unionen med Sverige formelt undertegnet.

Unionen ga Norge delvis selvstyre, men ikke et eget flagg. Ønsket om eget flagg var stort, og i 1821 tegnet stortingsmannen Fredrik Meltzer et forslag som tok med seg fargene fra det danske og det svenske flagget. Det brukte også korsformen, som det hadde vært lang kristen tradisjon, for i de skandinaviske landene.

Det norske Stortinget vedtok forslaget, men svenskekongen ville ikke formelt godkjenne det som Norges flagg. I stedet godkjente han søknaden om et eget flagg og sa at det bare kunne brukes i nordlige farvann, mens alle norske skip som seilte utenfor Norden måtte bruke et flagg som var en kombinasjon av det svenske og det norske.

Handelsflagget og statsflagget

Men i 1905 tok unionen med Sverige slutt, og Norges flagg ble heist for første gang 9. juni 1905. Vi har i dag to flagg, handelsflagget (med splitt) og statsflagget (i midten).

Det tredje flagg

EØS-avtalens bakgrunn finnes i det daværende EFs arbeid utover 1980-tallet med å etablere et indre marked innen 1993, basert på fri bevegelighet for varer, tjenester, kapital og personer. Målsetningen var større økonomisk vekst i EF, men også å sikre europeiske bedrifter økt internasjonal konkurranseevne gjennom stordriftsfordeler i et stort marked med ensartede regler. For de daværende EFTA-statene (Finland, Island, Norge, Sveits, Sverige og Østerrike), representerte utviklingen en utfordring: Med sine relativt små, åpne og eksportavhengige økonomier var de mer avhengige av likeverdig adgang til EF-markedet enn de fleste EF-medlemmene, som hadde større hjemmemarkeder å falle tilbake på.

EØS

Prosessen som ledet frem til EØS-avtalen, ble innledet med den såkalte Luxembourg- kompromisset i 1984, da EF, EFs medlemsstater og EFTA-statene gav uttrykk for et ønske om å etablere et strukturert samarbeid. I 1989 åpnet presidenten i Kommisjonen, Jacques Delors, for at EFTA-landene kunne delta i det indre marked uten å være med i det politiske samarbeidet i EF. Etter et drøyt år med forberedende drøftelser ble formelle forhandlinger igangsatt i 1990 og gjennomført i løpet av to år.

EØS-avtalen ble undertegnet i Porto i Portugal 2.5.1992. Avtaleparter var på den ene siden de syv EFTA-statene Finland, Island, Liechtenstein, Norge, Sveits, Sverige og Østerrike, og på den andre siden det daværende EF sammen med dets da tolv medlemsstater. Avtalens ikrafttredelse ble forsinket fordi Sveits sa nei til EØS i en folkeavstemning. Det holdte på å ende likt i Norge. Men Arbeiderpartiets leder G.H. Brundtland fikk i et politisk spill, KrF med på denne avtalen. Hun undertegnet avtalen, den gang, uten at den var demokratisk behandlet. Uten mandat fra Stortinget. For henne var EØS-avtalen, fallskjermen som skulle redde norsk næringsliv dersom folket skulle si nei til EU-medlemskap i folkeavstemningen i 1994. Og det gjorde vi jo. Gjennom EØS er vi i dag en fullt integrert del av EUs indre marked. Dette EU er en både bredere og dypere union enn den vi forhandlet EØS-avtalen med i årene 1988-1992.

Da begynte smått EU-flaggene å vaie i Norge. Gro hadde dårlig tid, og ville ha EØS som reserveløsning i tilfelle hun skulle tape EU-avstemningen i 1994. Hun hadde totalt undervurdert folkeviljen. Det ble et rungende EU-Nei. Men hun vant avstemningen i Stortinget om hvorvidt EØS-spørsmålet i seg selv skulle kreve en folkeavstemning. I boka En fot utenfor beskrives det hvordan et lite land føler de må tilpasse seg i skyggen av en dynamisk union, og hva som skjer når politikerne både har dårlig tid og lite oversikt.

Så nå, flere tiår senere, svelger vi unna EUs regler, uten medbestemmelse. Rettslig sett er det en skikkelig husmanns-kontrakt. Men hva gjør det når vi, trolig nettopp gjennom denne avtalen, har sikret oss en av Europas høyeste levestandarder? EØS-avtalen er, kanskje, en god realpolitisk tilpasning for en liten, åpen økonomi.

Unionene som utarmet Norge

Siden 1994 har EU utvidet seg ytterligere og demokratiet blitt innskrenket i Norge. Særlig gjennom avtaleverk med EU hvor norsk suverenitet er overført til EU. Disse lovbruddene (Grunnloven) er vedtatt uten debatter av betydning. Regjeringens opptreden vil bli hardt straffet ved de neste valgene. Grunnloven var et resultat av utgangen av andre unioner med både Danmark og Sverige. Unioner som også antagelig utarmet Norge. Grunnloven skulle forsikre suverenitet og at ikke andre nasjoner eller traktater utarmet landet igjen. Grunnlovsmennene på Eidsvold var meget tydelige på dette. Godt inspirert av Magna Carta og fransk politisk kultur. Magna Carta var muligens et begynnende resultat av årevis med vikingenes leidanger mot de engelske kirkebyene. De førkristne vikingene hatet kristenfolket og pavestolen som konstant truet deres levesett og rikdommer.

Brexit

Den britiske Brexit-prosessen er en god illustrasjon på hva som skjer i EU for tiden. Det britiske parlament er i oppløsning fordi de ikke kan enes om politikk og preges av dype splittinger i befolkningen om helt sentrale spørsmål. EU er oppløsning fordi de ikke anerkjenner nasjonalstatenes suverenitet og pengepolitikk. Og regjeringen i Norge mister tillit hos velgerne, fordi politikken som føres er meget fremmed for velgerne. De fleste konfliktene i EU- EØS handler om penger og suverenitet. For folk flest handler det om symbolene som ligger i det norske flagget. Jeg tror at velgermassen er lei hvordan dagens regjerings, politiske prosesser kjøres. Når velgere kjenner slik avmakt, vil de ved neste valg velge folk som lover å gi dem makten og nasjonen tilbake. Så sprøtt det enn høres ut, vil de neste 5 årene i norsk politikk, bli et husmanns-opprør. Sentralt i dette opprøret vil antagelig det norske flagget vaie høyt. Og hvordan vi takler kriser sammen, vil avgjøre unionenes fremtid. Historisk ser man at alle nasjoner, er seg selv nærmest i dype kriser. Man ser at unioner er bra i medgangs- tider.

Ut og led tjenestene!

2018-02-22T15:36:00.000+01:00

I lunsjen her om dagen hadde jeg en diskusjon om lederskap. Det samme skjedde over middagsbordet hjemme. Alle rundt bordet har noe de brenner for.

Vi snakket om lederskap i offentlige virksomheter. Som yter lovfestede tjenester til innbyggerne. Denne diskusjonen ble etterhvert både indignert og opphetet. Det er bra.

Diskusjonene utfordret meg til å sette meg ned å skrive ned, så klart jeg kan hva jeg selv mener om lederskap. Hvordan jeg identifiserer dårlig lederskap. Mest av alt fordi mange offentlige virksomheter, gires ned mot en privatisering (mer om dette sist i teksten). Ofte skjer dette, uten nevneverdige protester. Godt lederskap, er en av nøklene for å forhindre denne utviklingen. Ordet ledelse er ganske nytt i et historisk perspektiv. Og ofte, innehar nok folk tittelen "Leder" for kunstig å bøte på individuell og organisasjonell usikkerhet. Min tanke er, at vi har alt for mange "ledere". Og at alt for mange av disse lederene mangler avgjørende egenskaper for å kunne bli en god leder. Det overveldende oppbudet av organisasjonskonsulenter, ledercoacher og lederutviklings-opplegg er et godt vitnesbyrd om denne situasjonen. Og i noen få tilfeller klarer disse tilbudene å hjelpe lederen på bedre veier. Men for det meste er tilbudene bare brannstasjoner.

Jeg leste akkurat boken: "Ansvar" av Robert Mood. Jeg likte den. Både forfatteren og jeg har vokst fram i et system som er fullstendig gjennomsyret av plikten, rettskaffenhet og ære. Det er slik en soldats mot, fundamenteres. Derfor tenker jeg, at boken hans manglet et par essensielle poeng. Og det begrunner jeg med, at jeg opplever at samfunnet får en stadig mindre pliktfølelse. Og de istedet, mener at de skal ha all verdens rettigheter. En kan jo bare tenke seg til hvordan verden hadde utviklet seg om Moses, kom ned av fjellet med "De Ti Rettigheter" fremfor "De Ti Bud". Selv om Moses kom med bud, har menneskers syn på plikten endret seg betydelig.

Å endre slike holdninger, kan noen ganger føles som å flytte en gravlund. Man får ikke rare hjelpen av de som er der.

Jeg mener at vi nå er inne i en tid hvor det det er blitt helt nødvendig, at FØR man forteller sine ansatte om (de viktige), "hva" de skal gjøre, må man faktisk ta deg tid til å forsikre oss om at de har et eierskap til "hvorfor". Ellers kan resultatoppnåelsen bli uviss. Plikten er selve pilarene i et sivilisert samfunns oppbygging. Plikten forsikrer innbyggerne omsorg, sikkerhet og forutsigbarhet. Lederne former kulturen. Kulturen former plikten.

Hvem kan lederne i disse virksomhetene være, som gir en slik utvikling? Hva bringer fremtiden? Hvilke ledere, trenger vi ikke?

Fordi svært mange ledere viser vei for sine ansatte, basert på lederens underliggende traumer og fordommer, blir endringer virksomheten trenger bli badet i et lys (mørke) av handlingsmønster lederen slett ikke er klar over selv. Virkelig endring blir derfor vanskelig fordi lederen underbevisst motarbeider selve plattformen endringen skal ledes fra.

Ledelse er et eget fag: Det er mange ledere jeg kjenner som har et talent for god ledelse, som langt på vei er god erstatning for manglende lederutdanning. Forsvaret har lenge hatt ord på seg for å være den mest krevende lederutdanningen vi har. Seleksjonen mellom talentene har stort sett vært knallharde. Når kandidatene kommer seg gjennom nåløyet starter krevende utdanning hvor befals- aspirantene daglig må tenke gjennom sin måte å lede andre på. Dette fordi dårlig lederskap koster liv og helse når soldater utøver faget sitt. Dette har jeg selv opplevd selv, i krigstjeneste.

Manglende lederskap koster liv og helse i omsorgs- sektoren også. Selv om oppdragene til lederne i krig kan virke til å være diametralt motsatt av lederskapet i helse og omsorg, er jakten på talentene like viktig for begge samfunnsoppdragene.

Min erfaring fra Forsvaret er at effektiviteten til en militær avdeling handlet mindre om hvilke verktøy du hadde til rådighet. Det handlet mer om hvor langt, soldaten var villig til stå til ansvar i bruken av dem.

Ledere som ikke kan se DET, vil aldri finne frem DET: Ledere uten innsyn vil mislykkes. Ledere som mangler innsyn, kan ikke inspirere team, motivere til ytelse, dypere kunnskaper eller skape bærekraftige verdier. Dårlig syn, tunnelvisjon, visjon som er uklar, eller en ikke-eksisterende visjon, vil føre til at ledere mislykkes. Lederes jobb er å forme virksomheten rundt en klar og oppnåelig visjon. Visjonene kan ikke endres, ved at blinde leder blinde.

Når en leder ikke klarer å lede seg selv: En leder som mangler karakter eller integritet, vil under normale forhold, ikke tåle tidens tann. Det spiller ingen rolle hvor intelligent, elskverdig, overbevisende eller erfaren en person er, hvis de er tilbøyelige til å rasjonalisere uetisk oppførsel basert på nåværende eller fremtidige behov (f.eks. spareknivene). De vil til slutt bli byttet ut, til sitt eget sjokk. Optikk over etikk er en utgått, formel for utvikling blant de fleste offentlige tjenesteytere.

Hvis du ikke liker hvordan vi har det her, så stikk: Ingenting smaker så ille fra ledere, som mangel på fokusert og inkluderende laginnsats. Ingen er perfekt, men ledere som konsekvent mislykkes med denne inkluderingen, er ikke ledere, uansett hvor mye man ønsker de var det. Har de attpå til, utviklet en fryktkultur sin virksomhet, som utelukker uønsket kritikk og resultatforståelse, er det noen ganger vanskelig å få øye på disse (jeg beskriver som) dårlige lederne. Et godt eksempel på dårlig ledelse at det brukes langt mer tid og penger på å "følge opp" sykemeldte utenfor arbeidsplassen. Enn på arbeidsplassen for å holde folk i jobb og jobbe med å ha dem friske og inkluderte. Utenforskap, er elendig samfunnsøkonomi.

Selv om tidligere resultater er en viss indikator på fremtidige hendelser, bør ikke CV'er tas som absolutt indikator på fremtidig suksess i virksomhetene de tiltrer. Noen som konsekvent har opplevd suksess i lederroller, har likevel en mye bedre sjanse for suksess enn noen som ikke har hatt det. Intelligens er nærmest utelukkende, evnen til å tilpasse seg endringer.

"Bedreviteren": De beste lederne, er smertelig klar over hvor mye de ikke vet. De trenger ikke å være den smarteste personen i rommet. Men har et ubøyelig ønske, om å lære av andre. Jeg har ofte sagt at ledere som ikke vokser selv, ikke bidrar til en voksende virksomhet (bedre tjenester, ikke nødvendigvis mer personell). En av kjennetegnene til store ledere, er deres umettelige nysgjerrighet. Hvis en leder ikke er ekstremt nysgjerrig på alle aspekter av organisasjonen, blir det etterhvert store problemer i horisonten. Du ville vel aldri ansatt super- smarte mennesker, for så å fortelle dem hva de skulle gjøre? DE skal fortelle deg hva DERE må gjøre.

"Kommunikasjonssvikteren": Når en leder stadig blir ordfattig, når de konfronteres med normale komplekser, eksisterer det både et ledelses- og kommunikasjonsproblem. Vis meg en leder med dårlige kommunikasjonsferdigheter, og jeg skal vise deg noen som vil være kortvarig i deres stilling. I det private næringsliv vel å merke. Gode ledere skal kunne kommunisere effektivt på tvers av medier, kretser og miljøer. De er aktive lyttere og vet når de skal ta saker opp, ned eller av.

Det handler om "dem": Hvis en leder i en kommune, ikke forstår begrepet "sette tjenestene foran seg selv", vil de ikke oppnå nødvendig kontakt, tillit og lojalitet til de som vedkommende leder. Enhver leder er omtrent like bra som hans eller hennes teams ønske, om å bli ledet av dem. En overflod av latskap, ego, stolthet og arroganse er ikke positive ledeleregenskaper. Reelle ledere, tar skylden og gir kreditt - ikke omvendt. Lang historie kort; Hvis en leder, jevnlig, mottar ufrivillige tillitsvotum fra sine underordnede er dette sikreste vei mot opprør.

Syng en liten liten ode: Mens kjærlighet og lederskap er to ord som du sjelden hører til i samme setning, det min erfaring at det sjelden eksisterer flott lederskap uten at kjærlighet er tilstede og praktisert. Faktisk, hvis du undersøker mislykkede ledere i en bolk, vil du oppdage at mangel på kjærlighet, feilplassert kjærlighet eller unormal kjærlighet var en medvirkende årsak til deres falitt, om ikke grunn- årsaken. Empati, ydmykhet og vennlighet er tegn på lederskapsstyrke - ikke svakhet.

Er en lederskaps- stil, universal?: De beste lederne er flytende og fleksible i sin tilnærming. De forstår kraften til og nødvendigheten av kontekstuell og relasjonell ledelse. “Enten er du med meg eller så er du mot meg” fungerer dårlig i dagens verden og vil resultere i en galopperende oppbrudds- kultur, og til slutt en ikke-produktiv tjeneste- virksomhet. Bare de ledere som raskt kan gjenkjenne og tilpasse sine metoder til situasjonen for hånden, vil lykkes over lengre tid. Slipp fra deg mer kontroll, og samarbeid uten å diktere. Og glem ALDRI "hvorfor".

Manglende fokus: Ledelse bør konsentreres mindre om balanse og mer om prioritet. De beste lederne blir ofte oppfattet som direkte hensynsløse i deres satsing på fokus. De ledere som mangler fokus og oppmerksomhet på detaljer som trengs for å søke innflytelse og ressurser på en nidkjær og engasjert måte, vil gå til grunne.

Ledere som er forsettlige (dolus indirectus) og ikke er fokuserte, vil mislykkes i ledelsen av deres team. Ledere som mangler disiplin vil konstant fremtvinge feil oppførsel og vil uunngåelig spre seg for tynt. Organisasjoner bringes i størst risiko, når ledere mister sitt fokus. Intensjoner om tjenesteyting må være i samsvar med resultater, for at ledere skal være effektive. Denne manglende fokusen vil ha betydelige konsekvenser for de brukere, det ytes tjenester til.

"Døden i komfortsonen": De beste organisasjonene jeg kjenner, retter sin konkurranse fremover. De beste lederne forstår hvordan man kan trekke fremtiden fremover. Ledere som er såre fornøyd med “sånn som det var før”, eller de som pleier å være mer opptatt av overlevelse enn utvikling, vil ikke fungere godt over det lange løp. De beste lederne er fokusert på ledende endring og innovasjon for å holde organisasjonene friske, dynamiske og voksende. I kommuner handler dette mest av alt å følge med i timen. Spesiellt innenfor salutogenesen, velferdsteknologi og digitalisering.

Ledere som stadig bygger en statisk virksomhet, fordømmer seg selv OG brukerene.

Ikke oppmerksom på brukeren?: Ledere som ikke tilpasser seg brukernes behov, vil mislykkes. Som det helt nye ordtaket sier: "Hvis du ikke tar vare på brukerne dine, vil vi i privat sektor, være mer enn glade for dette." (Johnsen). Vellykkede ledere fokuserer på bruker- kommunikasjon, som igjen fører til tilfredsstillelse og deltagerlojalitet. De beste lederne finner måter å konsekvent engasjere brukeren og innlemme dem i organisasjonens utvikling- og plan- initiativer. Hvis man ignorerer, misforstår eller på annen måte ikke verdsetter vår tjenesteytings- base, er våre dager som ledere absolutt talt. (Privatisering- Privatisering- Privatisering)

Invester: Ledere som ikke er fullt forpliktet til å investere i de, de gir av tjenester, vil mislykkes. De beste lederne støtter sitt team, bygger seg inn i teamet, veileder og trener teamet sitt. Og de bryr seg virkelig om sitt team. En leder som ikke er fullt investert i sitt team, vil ikke ha et team - i hvert fall ikke et effektiv et. Glem aldri Kierkegaards: “Flokken bryr seg ikke så mye hvor mye du vet, før de vet hvor mye du bryr deg.”

"A" -ordet: Reelle ledere er ansvarlige. De klandrer ikke andre, krever ikke kreditt for suksessen til deres lag, men aksepterer alltid ansvar for feil som oppstår på deres vakt. Mest av alt er ledere ansvarlige for sitt team. Jeg har alltid sagt at ledere som ikke er ansvarlige for sine folk, til slutt blir holdt ansvarlige av deres folk.

Det vestlige samfunnet som vi er en del av, stiller krav om autonomi. Det forventes av våre unge mennesker at de hevder seg som individer og tar ansvar for seg selv. De skal ta valg på viktige områder i livet, de må si ja eller nei til mulige kjærester. De skal finne ut hva de vil drive med, hvilken stil de vil ha, hvem de vil stå fram som. Presset på unge menneskers identitet og selvfølelse er enormt, fordi valgmulighetene er så store, fordi informasjonsflyten så enorm, og fordi verdier er i endring. Og vi krever i svært liten grad, av dem, klart definerte områder de har ansvar. Og følger opp dette ansvaret. Det er VELDIG feil. For det meste, har unge i dag ansvar for andres fantasifoster. Som aldri blir født.

Ansvar er pilarene i enhver oppvekst. Og det bygger de unge opp eller ned, resten av livet.

"Idiotkultur"?: Lærdommen her bør være, at virksomhetens kultur betyr mye. La aldri kulturen rundt deg, standardisere seg. Fortsett heller å designe den. Det første trinnet i kulturdesign er å være veldig (veldig) forsiktig med hvem du slipper gjennom inngangsporten. Mennesker, deres egenskaper, holdninger og arbeidsmoral (eller mangel på det) er smittefarlig. Dette kan være positivt eller negativt - valget er ditt. Det gamle ordtaket , "talent, begår talent" er sant. Men talent som trekker kulturen videre, gir bedre resultater enn talent som ikke gjør det.

Vis mot: Lederskap uten mot, er ren farse. Mot er ikke til arroganse eller brauting, men ekte vilje til å gi andre trygghet. Det krever mot å bryte fra normen, utfordre status quo, søke nye muligheter, kutte fortøyninger, ta den tøffe beslutningen, lytte snarere enn å snakke, innrømme feil og tilgi andre. Ikke tillat, for alt i verden, at andre tar knekken på "din ånd". Stå høyreist, i bresjen, for de som ikke er i stand til å stå opp for seg selv. Vær tro mot kjerneverdiene dine. Ingen av disse tingene blir til, uten skikkelig mot.

Intelligens: Er selve nøkkelen til ethvert lederskap. Intelligens kan bøte på mange personlige egenskaper som ikke er bra for lederskap. Det er som regel de mest intelligente som kommer seg først til lederrollene. De jobber og omstiller seg raskere.

Det også slik at noen blir satt satt til å lede andre, uten å ha nødvendig intelligens til dette. Denne manglende intelligensen blir mest synlig når det innføres nye systemer på jobben. De mindre intelligente lederne vil ofte motarbeide endringer. Rett og slett fordi de ikke greier å lære seg nye ting så fort. De greier i liten grad å tilpasse seg arbeidsstyrken sin og får mange langvarige lavintensistets- konflikter som som regel faller under radaren til lederen over. Fordi de aller fleste ansatte i helse og omsorg ikke har hjerte til å fortelle vedkommende leder at de er for dumme for å inneha jobben.

Digitalisering og økt kompleksitet i tjenestesystemet, har ført at behovet for høyere intelligens i arbeidstyrken har eksplodert i de senere 10 år. Uten at helse og omsorg har kunnet rekruttere nok intelligensia. Det er ikke bare lønn som er årsaken. Dette gjør at det faktiske teknologigapet mellom kommunal og privat sektor vil bli alvorlig i de kommende år. Med gap, tenker jeg hvilke teknologi sektorene kan vise til betydelige økonomiske/ sosiale gevinster av å innføre.

Mot og intelligens, blir synlig i åpenbaringen av, at det å gjøre det rette - er så "innigranskaugen" mye vanskeligere enn å gjøre ting riktig.

Oppsummering:
Tråden i denne artikkelen er at ledere i tjenesteytende sektor, må bli mer modige, ærlige og forstå relasjoner bedre. De ansatte skal ikke finne seg i å ha dårlige ledere. Lederne må gjenopplive plikten og fremst av alt vise hva plikten innebærer i sine kulturer. Og våge å prioritere virksomhetene nærmere, en bedre tjenesteyting. Ikke bare forsvarlig. Selv med en meningsløs underfinansiering. Og bli mer opptatt av å fordype folkene sine i “hvorfor” før de gir dem orderer om tjeneste- kritiske “hva”. Det moderne mennesket er nemlig ikke like bundet av plikten som våre foreldre.

Det er også avgjørende for en virksomhet å lære og å ta vare på lærdom, HVER ENESTE DAG. Når vi planlegger, eksperimenterer og utfører MÅ vi spre våre erfaringer slik at virksomhetens kollektive kunnskap og erfaring hele tiden vokser. Verktøy for debrief er essensielt. Et gruppebasert forum skulle vært tilgjengelig i enhver virksomhet. Der kan man småprate om hendelser, erfaring, kunnskap og spørsmål som handler om virksomheten vår. Enten som tekst eller video eller bilder. Kommer det klager eller sure oppstøt på slike forum:"Ta imot dem med takk." OG spør om de kanskje kan legge ting fram på en annen måte neste gang. Uten å miste budskapet. Klager er nemlig gull verdt. Det ligger ufattelig mye kreativitet i konflikter. Leaning av prosesser har vist seg å bli langt mer effektive i slike forum enn i kaffemøter. Gitt at ledelsen leser disse formuene nøye. Og forstår slike forums natur og moderasjon.

En gedigen misforståelse i dagens politiske miljø, er at bedriftsøkonomi og samfunnsøkonomi er “samme greia”. Å ta vare på samfunnet vårt på en god måte ER skikkelig kostbart. Kostnaden gjenspeiler verdiene vi forvalter. Er vi selv med på å sende disse verdiene i en deflasjon?

Kommunene kan og vil. Hvis man slutter, å ustanselig ta bærekraften i økonomien fra dem.

Ordforkalring:

Bruker: Jeg liker ikke kalle dem beboere eller pasient. De bruker tjenester.
Latinske sitater brukt i teksten indikerer at ved Romerriket siste par hundre år ble mange av de samme samfunns- strukturelle spørsmål diskutert som vi opplever i dag. Ord som rettigheter, plikter og integrering var gjengangere.

Idegrunnlag:
Verden (slik jeg ser den) beveger seg nå hurtig mot at;

Man har hatt et hovedfokus på bunnlinja- nå går mer mot formål.
Makt gjennom hierarkier- nå går mye mer mot makt gjennom (uformelle) nettverk.
Å kontrollere personellet- nå går mer mot å foredle deres autonomi (empowerment).
Regimer med planstyring- nå går mer mot eksperimentering.
Skjermet privatliv- nå går mer mot transparens.
Fokus på inkludering- skifter mer mot et støttende arbeidsliv.

Talentenes kanarifugl

2016-10-16T10:38:00.003+02:00

Jeg har mange ganger fått og sett spørsmålet: «Hvordan finner man, og beholder talentene?»

Min erfaring tilsier at det egentlig er kanskje bare ett enslig (men ikke lett) svar på dette:

Begynn å ansett ledere, som er like gode på å SE mennesker som de er på å stake ut gode kurser for bedriften. Og som kan ta inn over seg at de har masse å lære, for å bli bedre ledere. Ledere som ser belønning i å vokse som menneske. Og som føler et personlig ansvar for dette.

Denne lederen skal kunne se tredimensjonalt. Det er nemlig ikke bedriftens finansielle utvikling eller markedsandeler alene som avgjør. Det er evnen til å se og formidle bedriftens plass i verden akkurat nå. Og hvordan vi sammen skal gjøre det for å komme dit vi ønsker oss. Og ikke minst hvorfor vi gjør dette sammen. «Hvorfor» binder bedriftskulturen og oppdraget sammen og gir kraft til oppgavene som ligger foran. Når alle i bedriften har dette "hvorfor" klart for seg, gjelder det å vedvarende holde dette fokus levende i bedriftens, alle små og store talenter.

Hvordan beholde talentene?

For å få klarhet i dette med å miste talentene, kan vi se på et kanskje ekstremt eksempel, som dopingskandalene i norsk langrenn. Det er ikke lett for norske langrennstalenter, å skifte arbeidsgiver. De er enten inne eller ute av skiforbundet. Talentenes utvikling er prisgitt et velfungerende støtteapparat. For å få til et godt støtteapparat trenger man kanskje ledere som jeg starter denne artikkelen med. Og ikke ledere som er mer opptatt av sitt eget omdømme enn virksomhetens ve og vel.

Skiforbundet er kanskje selve symbolet for norsk «Heia- kultur» og omdømmehysteri. Hvor man nesten bare føler seg positivt sekundert og berørt når man ligger i tet. De som "berøres" i skiforbundets domene, har antagelig en godt innarbeidet fryktkultur. Frykten for ikke å være i tet.

Varsles det om «is i rubben» eller muligheter for dopinganklager sjelver støtteapparatet helt ned til smørebua. En god erstatning for å rope «Heia heia heia» blir da: «Det var ikke meg!» Det finnes unntaksvis folk i dette forbundet som har hatt mot til å varsle om ukultur. Dagens ledere i dette forbundet har jo observert hvordan varslerne ble behandlet. Varslingen gikk galt. Veldig galt.

Som overskriften antyder kan varslerne være talentenes kanarifugl.

For hundre år siden var arbeid i en kullgruve var farlige saker, både for liv og helse. Gruvearbeiderne

var daglig utsatt for faren for ras. De kunne falle ned stiger og gruvesjakter, og alt kullstøvet kunne gi store lungeproblemer. I tillegg var det også en konstant fare for gassforgiftning. Det kunne være gasslommer i kullet, og gassen kunne være vanskelig å oppdage før det var sent!

Straks sangen stoppet eller kanarifuglen ble liggende på bunnen av buret var det fare på ferde. Sjansen for at det var farlige gasser i gruva var stor og det var bare for gruvearbeiderne å komme seg unna fortere enn svint. Så lenge man var i nærheten av en levende kanarifugl var man trygg. Det er liten tvil om at kullgruvene ville hatt flere ulykker om det ikke hadde vært for den noe ufrivillige innsatsen til alle kanarifuglene.

Jeg tenker at varslere i bedrifter ligner, i sin misjon, på kanarifuglen. Talentene føler seg tryggere i omgivelser hvor varsling er ikke bare trygt, men også en selvsagt og velkommen del av kulturen i en bedrift. En viktig del av hvorfor bedriften skal i tet.

Et talent i norske bedrifter har gode muligheter for å bytte jobb. I motsetning til en internasjonalt fremragende skiløper. Det som ofte kjennetegner talenter er at de også er fremragende å stille svært brysomme spørsmål om det, bedriftene driver med. Det er min erfaring at mange bedrifter ikke tåler slik oppførsel. I særdelsehet statlige og kommunale virksomheter.

Alle virksomheter er som en skjør bygning. Det er lettere å legge dem øde, enn man tror. Vi må forsvare den mot jeg- ledere som vil ødelegge vi- folket.

Vi er Staten

Dagens debatter om varslere, transparens og demokrati, er paradokser på løpende bånd. På den ene side skal vi nå lage nasjonale retningslinjer for å bedre varslernes kår. Og samtidig forsøker politiske krefter å skape mer hemmelighold om f.eks kommunale beslutningsprosesser med nye lovforslag. Man kan undre seg hvem statsapparatet er blitt til for.

I kommune-norge har jeg opplevd «Heia- kulturen» og omdømme- hysteriet bli temmelig burleskt. Lokalpolitikere og virksomhetsledere som danser polkapolonese rundt pengesekken. Fordi disse kommunale lederne ikke blir oppfattet bedre enn sin forrige bevilgningsrunde. Slik en skihopper ikke regnes som bedre enn sitt forrige rekordhopp. Derfor velges ofte ikke talenter til å jobbe der. De blir farlige. De stiller for mange plagsomme spørsmål. I et miljø hvor talentens virksomhet ensidig er rettet mot det å utvikle billigere (les dårligere) tjenester/tilbud skjer det destruktive endringer i et talentfullt hode. For å utvikle og få fullt utbytte av et talent kreves det åpent miljø hvor det er mulig å bryte barrierer. Gå nye veier.

Sitat fra en kommunal leder: Her i kommunen heier de på meg jo dårligere tilbud jeg greier å lage. OG hvor lenge jeg sitter i ro og holder munn! ....Om ting som får det til å skake i meg. Skjønner du? I forrige uke, vimset sjefen min himmelfallen forbi meg med i et papir i hånden og beklaget: «Hvor er alle talentene, når jeg trenger dem!?!» ......Talenter, her???

For to år siden var min oppfatning av varslerens lodd var dårlig. Jeg har faktisk ennå ikke møtt en varsler som ikke har hatt negative konsekvenser. Etter at det har blitt varslet om alvorlige forhold der de jobbet. Det er faktisk slik at det kreves stort mot og/eller naivitet å varsle under mange typer regimer. Jeg vil samtidig forsøke å hjelpe folk med å se konsekvensene. For varsleren kommer til å få det mye tøffere fremover!

Til talenter kommer jeg til å si at de bør studere varsler- kulturen nøye før de tar jobb i en bedrift som ønsker å utvikle talentene til vedkommende.

Let etter kanarifugler som får lov å kvitre

Ut å fange hummer

2015-10-07T11:12:00.002+02:00

På vei ut til hummerteinene

Jeg har verdens beste hobby. Hummerfiske er utrolig spennende og givende og god avkobling fra hverdagen. Fisket drives fra en liten åpen fiskebåt jeg nesten har bygget opp helt selv. Klassisk fiskesjekte fra Tromøy med en nøysom motor.

Litt fakta om hummeren

Hummeren trives best på stein- og grusbunn, helst hvor de kan lage huler med flere innganger. Vanligst fra 5−40 meters dyp. Langs kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, og sporadisk i Nordland, for eksempel Tysfjord.

Den blir først kjønnsmoden etter 5 til 13 år. Da er den mellom 22 til 25 cm. Denne kjønnsmodnings- tiden handler om tilgang på mat og havtemperatur. De minste kjønnsmodne finner du ved Hvaler, og så finner man gradvis større mot vest og nord. Jeg vil anta at Golfstrømmens varme vann spiller inn på gode og dårlige hummer- år, i store deler av landet? Hanner blir ofte ikke mer enn 40 år, mens hunnene kan bli over 70 år.

Største eksemplar som er fanget veide 9,3 kg (1931, Wales). Det er meget sjelden å fange hummer som er mer enn 38 cm totallengde. Man trodde, før i tiden, at hummere kunne være udødelig. I vitenskapelige termer er dette ikke mulig men er likevel spennende tanker.

Hummer finnes i alle verdens hav og i Norge finnes tre arter: Europeisk (Homarus gammarus) og amerikansk hummer (Homarus americanus). Den amerikanske hummeren hører ikke naturlig hjemme i Norge, men har blitt importert hit og sluppet ut i naturen, blant annet i Oslofjorden. Den tredje er Sjøkrepsen (Homarus Norwegicus). Den er så anderledes de to andre at den trenger egen artikkel.

Hummeren liker å gjemme seg blant stein eller i grotter på havbunnen om dagen. Om natten titter den frem fra skjulestedet sitt og begynner jakten på mat. Europeisk hummer spiser variert, både mark, krabber, skjell, kråkeboller og sjøstjerner. Klørne til hummeren er forskjellige. Den ene kloa brukes til å knuse skall og skjell med, og den andre er mer egnet til å klippe ting.

Foto: Bart Braun/Wikipedia

Evig ung

Hummeren må skifte skallet sitt for å vokse seg stor. Dyrets ytre skjelett kan ikke vokse videre når dette er herdet. Skallskiftet skjer ved at det gamle skallet blir for trangt og revner langs bestemte linjer, slik at dyret kan krype ut av det. I motsetning til mennesket.

Deretter begynner overhuden å avsette nytt skall- skjelett, som så gradvis herdes. I prinsippet, kan den vokse slik i all evighet. Hummeren har nemlig ikke alderdom. I motsetning til de fleste andre skapninger, blir ikke hummeren mindre fruktbar, eller svakere med årene. Faktisk jo eldre og større den er, jo mer suksess vil den ha der den holder til. Den blir antagelig forholdsvis meget smart etter så mange år? Ettersom at stor hummer (<38 cm) er den mest levedyktige, burde jo nettopp DEN strengt tatt totalfredes på landsbasis. Amerikansk hummerfiske har hatt fantastiske år. Om dette utelukkende skyldes bare streng regulering, er jeg usikker på?

Det er mye mystikk rundt dette dyret.

Å fange stor hummer med teiner eller garn krever enten usedvanlig ekspertise eller griseflaks. Eller at man jukser. For noen dager siden ble en person tatt med feil hummer (hummer med rogn) i fangstkassen, i fjorden der jeg bor. Det ble bøter som ligner ei månedslønn. Hummerfisket har vært bra i området der jeg fisker selv uten hjelpemidler som ekkolodd. Jeg har sett mange store hunn- hummer som var tung av rogn.

Rognhummer forsiktig på vei i sjøen igjen

Hva tar da livet av en hummer ?

Et kritisk stadium for hummeren er rundt skallskiftet, før det ytre skallet har hardnet. Da er den et lett bytte. Etterhvert som den blir eldre, vil den trenge mer og mer energi for å kunne opprettholde veksten. Hummeren venter da lenger før den bytter skall igjen, og dermed øker sjansen for bakterieinfeksjon i skallet. Men rundt 70 år og 10 kg tung kan den bli.

Det er vi mennesker som suverent dreper mest hummer. Mest gjennom uvettig og ulovlig fangst. Kanskje i tapte teiner som aldri kommer opp av havet igjen. Selen er også glad i hummer, Er det sel i fjorden er det som regel bare de mest lokalkjente og erfarne fiskerne som får denne fangsten. Slik at jeg vil anta at en viss mengde sel i fjorden er bra for hummerbestanden. Da får nemlig ikke amatører som meg, særlig mye hummer.

Særlig nå, når det er hundrevis av teiner i fjorden som dufter som et fantastisk buffet av råtnende agn, for de to dyreartene som er nevnt. Særlig når det ikke er måne blir hummeren meget forsiktig med å forlate skjulestedet sitt. Hummeren beveger seg stort sett bare om natten eller i uvær. Og uten månelys greier den ikke å se silhuetten av sine erkefiender.

Elles er det vel ikke så mye mer, som truer hummerbestanden?

Det som vil være det beste for hummerens fremtid er bedre forskning og vernesoner. I disse sonene skal det ikke kunne fiskes med annet enn krokredskap.

Hva med lisens?

Jeg mener at norske fiskerimyndigheter burde innføre lisensfiske etter hummer. Hvor alle kan få lisens for et visst antall teiner i et åpent register med mulighet for allmenn kontroll. Lisensierte teiner kan bare fornyes ved at man fyller ut elektroniske skjema som indikerer hva som er grunn til tap. Politi kobles inn hvis man mistenker tyveri. Og spøkelsesfisket reduseres betraktelig. Hver teine er lisensiert med en unik id-tag på størrelse med en nøkkelbrikke som kan avleses på lang avstand med en retningsstyrt RFID leser. Her er et eksempel på velprøvde systemer som finnes på markedet. Jeg har selv skissert et radarsystem som kan lese av teiner og bedømme posisjon. Med dagens digitale radarer og prosessor- teknologi kan man lese av hele fylker med drone eller fartøy. I dag er det knapt nok en promille av redskap som kontrolleres. Så kan man "sette inn kruttet" der avvikene er fremtredende. De miljømessige og økonomiske konsekvensene er påtagelige.

På hver teine skal det følge en bøye med et farget stivt plastrør gjennom en merkebøye, som har 2 kg innstøpt betongsøkke i bånn og en RFID tag festet på toppen. Dermed blir kontroll av lisenser og fiske særdeles mer effektivt og beskatning kan foregå på en mye mer kontrollert vis. Kostnadene for fisker og kontrollinstans ved et slikt regime vil kunne bli meget lave (20kr per teine). Og vil antagelig virke avskrekkende på systematisk ulovlig beskatning. Og sjansene for at folk mister teiner er betraktelig lavere fordi de blir nøyere med redskap, tau og fløyter. Har du mistet teiner i 2015?

Meningsfull oppmerksomhet

2014-12-22T13:19:00.001+01:00

Jeg har samlet og skrevet ned noen setninger som på et eller annet vis eller tidspunkt har gitt meg mening i livet mitt. Det er setninger som er blitt fortalt meg av mennesker som betyr noe for meg. Eller setninger har jeg formet selv. Setningene må leses som bruddstykker og er ingen beskrivelse av meg. Jeg blir kun til, imøte med deg. Andre meninger om meg er kanskje dine og andres fantasier. Skjer det noe med deg, når du leser dette blir jeg glad. Jeg har ingen andre tanker med dette enn å dele min oppmerksomhet:

Vi mennesker er spørsmål, på leting etter svar.
Å oppleve sin død, for så å gjenoppstå, er ufattelig vanskelig.
Det er ikke fordi tingene er vanskelige at vi ikke våger. Det er fordi vi ikke våger at de er vanskelige. (Seneca)
Vi mennesker har en helt unik iboende streben mot utvikling og en kanskje like sterk kraft mot forandring.
Det finnes ingen aspekter som har vært mer dødbringende for min kreativitet, enn høflighet og perfeksjonisme
Det er min erfaring, at alle lovlige relasjoner tjener en viktig hensikt i våre liv
Fortiden ligger bak oss, lær av den ellers gir den deg bare sorg. Fremtiden er foran oss, forberede deg på den ellers gir den deg bare frykt. Nåtiden er «her og nå», lev den ellers taper du alle tre.
Prosessene som skjer i alle mine relasjoner, er helt avhengig av at jeg stoler på dem
Universet kan ikke begripes, men mønsterne det skaper, kan
For mye oppmerksomhet om ens helse, er oftest til hinder både for god læring, for spennende oppdagelser eller viktige studier.
Jeg har alltid lyttet til gode kokker og bassister
Manglende kunnskap skaper bur. Jeg vil alltid søke å sette folk fri hvis de greier friheten
Kjedsomhet er et enormt privilegium
Ikke la fortidens sorger og frykt for fremtiden spolere den lykken du har akkurat nå. Dette øyeblikket kommer aldri igjen
Jeg kan på det beste, bare gjøre andre oppmerksom på hva som skjer med meg. Når vi gjør, det vi gjør, sammen
«Å prøve» er et nedverdigende selvbedrag. Enten så gjør jeg det, eller så lar jeg det være
Jeg vil hele tiden oppleve verden uten å tenke så mye eller lage merkelapper
Jeg lar tankene komme til meg og ikke jeg til tankene
Jo nærmere jeg greier å være her og nå, jo høyere livskvalitet har jeg.
Jeg får være kreativ, når jeg lar den kreative strømmen få plass i meg
Et våkent blikk på mine egne motiver og alle unnskyldningene mine, er helt essensielt for min utvikling som medmenneske
Jeg skyr det overjordiske og «høyere enn meg selv»- greiene og alle som vil at jeg skal underkaste meg eller utslette meg selv
For, i det hele tatt, å kunne være et menneske er jeg helt avhengig av fantasi
Jeg trenger alltid hjelp og kunnskap av menneskene rundt meg. Jeg trenger bare å lære å se og å ta i mot
Jeg hogger mine velsignede stunder i stein og skriver mine sorger i sanden
Det gir ingen mening å leve for andre, mer enn jeg ville forvente at disse skulle ville leve for meg
I ´75 sa bestefaren min til meg: «Du ser alt klart du, gutten min – Men det er også, alt du ser…..»
Jeg vokter meg for det irrasjonelle, men forførende
Når jeg hele tiden kontrollerer mine opplevelser får jeg ingen tilfrdstillelse
Jeg river ikke murer før jeg vet hvordan de ble oppført
Men jeg søker ritualer. For å si takk
Jeg er ikke anstendig, når jeg dømmer andre
Jeg liker ikke råd, fra mennesker som lever et liv som jeg ikke ville levd.
Balanse er viktig for all bevegelse
Sikkerhet er bare malplasert fare
Forgivness, is the most needlessly outsourced act of all time (jobber enda med egnet oversettelse)
Det utilgitte, er et opphold i fengselet «Bitterhet»! Hvor jeg lar meg sone, for andres ugjerninger – Jeg vil snarest, enten ta hevn eller tilgi!
Forandring kan kun skje når jeg blir den jeg er, ikke når jeg prøver å bli noe andre, eller jeg selv, skulle ønske jeg var
Før, ble jeg sjelden forbløffet. Nå er alt forbløffende.
Det eneste jeg er villig til å anse som galskap er: Å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et annet resultat
Kjærlighet er det motsatte av forgjengelighet

Anekdote om fellen og julen

2014-12-15T22:03:00.000+01:00

Ei mus, fra ei lita bygd nær Jøsvold, kikket gjennom sprekken i veggen på første adventskvelden for å se på da den fjonge storbonden "JøsaKnut" og hans kone skulle åpne en ny pakke fra byen. "Hva slags godsaker kan denne inneholde?" undret musa. Da musa oppdaget at det var ei musefelle, ble den meget oppbrakt. Den pilte tilbake over tunet til låven, og skrek ut advarselen: "Det er ei musefelle i våningshuset! Det er ei musefelle i våningshuset!"

Den fornemme Kyllingen klukket og pep, løftet hodet og sa: "Jaja, Morten Mus, æ kain se at dette er en alvorlig bekymring for dæ, men det er uten betydning for mæ. Sjå, æ bryr mæ!?" Og så sparket den sagflisa bak seg.

Musen stakk over til Grisen og fortalte ham: "Det er ei musefelle i våningshuset! Det er en musefelle i våningshuset!" Grisen sa, meget sympatisk: "Æ(snork) e så veldig lei meg, Morten Mus, men det der e det ingenting Æ (grynt) kain gjørra nokka med. Ainna enn å be. Vær du trygg, på at du e i mine bønna."

Musen småløp så, over til Kua og sa: "Det er ei musefelle i våningshuset! Det er en musefelle i våningshuset!" Kua svarte indignert: (Mouu!) Ka fasjken!? Æ beklage så møøøøe, men æ meste ittno drøvtygging av sånne grunna."

Så dro musen tilbake til våningshuset, nedslått og alene, for å studere bondens musefelle.

Den samme natten hørte man en lyd i hele våningshuset - som lyden av en musefelle fanger sitt bytte. Bondens kone sprang opprømt og spent ned for å se hva som ble fanget. I mørket, oppdaget hun ikke at det var haletippen til en hoggorm som fellen hadde klappet til. Den skrekkslagne ormen bet bondens kone i nesen. Bonden måtte i all hast ha henne til doktern. Hun kom hjem igjen, samme kveld, med en alvorlig feber.

Bonden visste at fersk kyllingsuppe var den beste behandling for få feberen med. Så bonden tok kappøksen bortover det snødekte tunet for å skaffe suppens viktigste ingrediens. Men hans kones illfarenhet bare fortsatte, slik at venner og naboer kom til å sitte med henne døgnet rundt. For å holde disse med mat, slaktet bonden grisen. Bondens kone ble bare verre og omkom etter alle påkjenningene på Julaften. Det kom så mange folk i hennes begravelse, at bonden måtte slakte kua for å få nok kjøtt til dem alle i gravølet.

Morten Mus betraktet det hele fra sin sprekk i veggen med stor sorg og undring. Så neste gang du hører at noen står overfor et problem, og tror det ikke angår deg, husk:

Når en av oss er utsatt, er vi alle i fare. Vi er alle involvert i denne reisen, som kalles livet. Vi må holde et øye med hverandre og gjøre en ekstra innsats for å oppmuntre hverandre. Hver av oss er en viktig tråd i en annen persons billedvev.

Bry deg om flokken din.
God Jul!

Hvilke terapi er det du tilbyr?

2014-08-23T09:53:00.000+02:00

For noen dager siden var jeg på foredrag med jobben. En av foredragsholderne er psykolog og har drevet med foredrag og privatpraksis i mange år. Navnet til vedkommende er ikke viktig.

Jeg stålsetter meg litt fordi jeg har vært på mange foredrag med psykologer. De pleier ofte å bruke mange ord og modeller som ikke egentlig gir noe mening for mange mennesker jeg jobber med. Slik skulle det ikke bli med denne psykologen. Denne psykologen begynte nemlig å snakke om endring og fenomenologi. Om at endring bare kan komme hvis vi blir klar over hva vi driver med. Vi endrer oss ved å bli oss selv mer. Ved at vi aksepeterer og poengterer det som faktisk er oss.

Det å være så "inni granskauen" positive, mente psykologen kunne være helseskadelig. "Vi smiler oss fordervet" ble det sagt.

Vedkommende snakket om hvordan vi ikke er i stand til å møte alle forventinger vi har til hverandre og at vi har mye mer igjen, for å jobbe med aksept fremfor å prøve å endre mennsker vi omgåes.

Legendarisk øyeblikk med grunnleggeren av Gestaltterapien, Fritz Perls.

Vidre foredras det om hvordan vi aktiviserer organismen vår så mye at vi ender opp fullstendig energiløse (utbrent). At barn viser tegn til utbrenthet pga all påvirkningen de utsettes for i løpet av en dag. Jeg vil også legge til at alt rundt oss har blitt så sikkert, at vi bare har blitt utrolig engstelig. For alt mulig. Vi trenger å senke aktivitetsnivået og skuldrene til hele familien.

Å våge å møte hverandre i stillhet, ble fremhevet som den kanskje beste metode i en familie for å bygge tillit til livet. Og til hverandre. Å våge stillhet og kjedsomhet i en periode hvor smartelefoner, TV, fritidsaktiviteter, trening, mat, jobb/skole borte og hjemme holder hodene våres på et aktivietsnivå som kan være helsefarlig. Når aktivtene blir maksimalisert blir energien minimalisert. Jeg underer meg stadig på om ME nettopp kan være en systemisk kollaps i organismen fordi det totale psykiske og fysiologiske aktivetstrykket blir for stort i en kropp som faktisk ikke er skapt for dette.

Det å være uvirksom og ulykkelig virker fullstendig meningsløst for den moderne familie. Man skal jo være super aktiv og stråle av lykke!?

Videre snakkes det om relasjoner. Om hvordan vi burde bruke jeg- form i stedet for du når vi snakker til hverandre. Om at det er mye lettere og skape kontakt ved å bruke setninger som: "jeg tenker at" eller "jeg opplever at". Istedet for at man ofte kunne si: "Du er sånn, du" eller "du kan ikke". Da kan man skyve folk fra seg, istede for å gå dem i møte.

Psykologen brukte hele tiden sin egen feilbarlighet som verktøy for å skape felles figurer med forsamlingen.

Jeg opplever at hele fordraget oser av hermeneutisk fenomenologi som er selve kjernen i førsteårs- pensum under opplæringen, for å bli en Gestalt- terapeut.

Og jeg hadde ikke forventet at denne psykologen skulle ha et slikt fokus. Og få forsamlingen i litt haleluljastemning. JEG ble litt opprømt.

Psykologen tenkte antagelig akkurat det samme som meg, i møte med våre klienter. Men......

Etter at foredraget var ferdig, innbød psykologen til direkte spørsmål. Forsamlingen går muntert rett forbi uten å spørre om noe som helst. Det går en liten djevel i meg. Jeg venter og ser. Til alle, hadde gått forbi. Ingen spørsmål. Da reiser jeg meg sakte og strener bort, smiler lunt og sier:

"Du, snakker jo som en gestaltterapeut, du!?"

Jeg ser rødfargen og affekten stiger i fjeset til psykologen, som svarer skarpt:

NEI, jeg bruker mange metoder som virker!?!

Jeg sa: Ok! Og smilte. Og kjente et lite "oida". Så strenet jeg også videre til lunch.

OG da tenkte jeg som gamle Fritz:

Jeg gjør det jeg vil og du gjør det du vil
Jeg er ikke satt til verden for å
leve opp til dine forventninger
og du er ikke satt til verden for å leve opp til mine

Du er deg og jeg er meg

Og skulle det skje at vi virkelig møter hverandre er det flott!
Hvis ikke, er det ikke noe å gjøre med!

Hva er Gestalt- terapi?

2014-06-11T23:38:00.001+02:00

Utdrag av en transkribering av en tilfeldig samtale jeg hadde med en kvinnelig leder i en kommune
....
"Hva driver du egentlig med?" spør hun gumlende og smilende.
Jeg svarer: "Gestaltterapi!?!"
Hun: "Gestaltterapi?"
Jeg: Det er omtrent sånn, som sånn som "Mindfullness" - "Bare bedre"
(hun har akkurat sittet fortalt meg om et mindfullnesskurs de har holdt internt)
Hun: "Bedre? Jeg trodde Mindfullness var det beste for tiden?"
Jeg: "Sier du det?"
Hun: "Mmm!" (hun nikker tankefullt men bestemt)

- Pause

Hun: "Hvordan er "de gestaltgreiene" så mye bedre?"
Jeg: "Tja, du vet jo at man, i Mindfullness forsøker å øke din oppmerksomme tilstedeværelse?"
Hun: "Jo?"
Jeg: "Ok - så har du fått øket oppmerksomheten din, da?" - "Hva da, da?"
Hun: "Ja, da er jeg mye mer oppmerksom!?!"
Jeg: "Hva skal du bruke all denne økede oppmerksomheten til?" eller bedre "hva gjør denne økede oppmerksomheten, med deg?"

- Pause (hun ser ned og tygger, tenker så det knaker)

Hun: "Aner ikke!... men det er kult da?" (hun ler usikkert og blir rød i fjeset)
Jeg: "Jeg tenker, at der Mindfullness slutter, der begynner gestaltterapien"
Jeg: "Du kan si, at vi driver med en slags (uten å virke flåsete) Meaningfullness!" "Vi sørger for at all denne nye oppmerksomme tilstedeværelsen gir mening i livene til folk "
Hun: "Åh. jaaa!" (hun reiser seg fort og uventet fra lunchbordet og starter å snurre en oppadrettet pekefinger rundt i store bevegelser)
Hun: "Ja, for det dukket "en masse greier" (Indignert trykk på ordet:" greier") opp i meg som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med!?!"

"Finn deg en gestaltterapeut!" sa jeg og smilte lurt (triumferende inni meg)

Hun smilte lurt tilbake

Jakten på lengdegraden

2014-05-16T07:32:00.003+02:00

A break of sweat

2014-04-13T09:44:00.000+02:00

Shattered but not broken,
The longing for winter has awoken,
The healing steam will then, again, commence
It's a most unususal way of making sense,

A winter full of warmth? Your head filled flame?
Go, make your mind and body the same,
Be the change you make,
All your happiness will be revealed when you make a break

Rise again, ardent friend

Do not be broken - warm us again
Not giving thanks would be insane
To all the good folks who joined ranks
Who gave their sweat in

- thanks!

http://sweatforcharity.org

Tenk at Grieg!?

2014-03-02T09:11:00.002+01:00

Edvard Grieg

Da jeg var åtte år, fikk jeg være med på konsert i Bergen. Med barneskole- klassen min. Vi skulle høre Filharmoniens orkester som er verdens, desidert eldste symfoniske orkester. Jeg fikk sitte omtrent i orkestergraven.

Konserten ble ledet av en tørr, men urolig formidlende dirigent som het Karsten Andersen som snakket malende om sin kollega Edvard Grieg som også hadde ledet dette orkesteret noen år før. Han sa de skulle spille suite av Edvard Grieg, opus 40, komponert 1884 ved 200-årsjubileet for Ludvig Holbergs fødsel, opprinnelig for klaver.

Innovatøren Grieg skrev noen år etterpå en helt særegen instrumentering for strykeorkester som han 1885 ledet uroppførelsen av i samme salen som vi satt i, nøyaktig 190 år før. Han skapte en helt ny type skalerbart hovedverk for denne typen besetninger. Utgangspunktet for suiten var 1700-tallets råpopulære stiliserte franske dansesuiter; satsene er Preludium, Sarabande, Gavotte, Musette, Air og Rigaudon.

Plutselig ser han opp og ler og sier: "Håper dette er bra nok!?"

Og så jaget han, mildt, over 100 musikere til med mitt livs konsert. Omtrent som dette:

Jeg fikk jo sjokk av lydtrykket der fremme, etter sjokket kom ståpelsen og sjelven. En nesten ubeskrivelig amodal eufori. Siden denne konserten, har jeg elsket klassisk musikk. Jeg har siden tenkt at jeg har vært meget priviligert som har fått vokse opp på et sted med så mange muligheter for inspirasjon i barndommen som nettopp Bergen. Festspillene i Bergen har siden også vært viktig for min dannelse :)

Når var mine barn på en slik konsert, eller hva har de fått ståpels og sjelven av?

Når du blir tilbudt akkurat det du har håpet på ...

2013-12-24T15:15:00.000+01:00

Si, "JA!"

Hvis du er en lovende musiker, som ser at folk på internett sier at du kan spille hva du vil, spille inn slik du vil, slippe låta når du vil, med den lengden du foretrekker, til akkurat den skaren med fans du ønsker å dele den med ...
Hvis du er en skuespiller, bedyrer mange på internett at de kan bringe deg dit du ønsker, med det filmmaterialet laget, og distribuere det til mange og bredt ...
Hvis du er en forfatter, som får tilbud på internett som sier at du kan skrive hva du vil, når du vil, med hvilke som helst lengde og fagstoffet og intensiteten du foretrekker, og deretter sende den til fem eller ti eller en million venner og følgere ...
Når noen poengterer at DU fått den mest fantastiske ideen de har sett, er det lett å overse at du for første gang, faktisk kan velge selv. Du kan være ansvarlig for hva du gjør og hvordan du gjør det. Du må selvsagt arbeide hardt med å finne og begeistre dine kunder og publikum.

trenger du aldeles ikke å si, "JA"

Bombesikkert

2013-09-07T15:22:00.000+02:00

For endel år siden fikk konsernet jeg jobbet for, et meget komplisert hasteoppdrag på et rørleggingsskip for gassledninger i havet. Dette oppdraget fikk jeg i oppdrag å løse. Jeg oppdaget hurtig at min avdeling ikke var godt nok utstyrt og eller hadde nok erfaring med den type helt spesielle oppdrag. Vi hadde ikke tid til å lære alle faktorer. Ettersom at selskapet som leide gassrørledingsfartøyet tapte over 4 millioner kroner i døgnet på denne feilen. I og med at skipet ikke kunne laste gassledningene de skulle legge. Jeg valgte derfor å bringe med kompetanse og utstyr fra et av våre britiske kontorer. Han hadde spesialkompetanse på å rette banen til store rørutleggingskrybber, for isolerte gassrør på over 30 tommer.

Den uvirkelige koffert!
En slik jobb krever også at vi stiller med et stort arsenal av komplisert lasermålingsutstyr som innebærer mange plastkofferter med braketter, sensorer og diverse typer laseroptikk. Et slags utrolig kostbart og digert lasersikte.

Så fort briten og jeg var samlet, gikk vi over alt utstyr som sertifikater, IP-papirer og plomberinger, på Gardemoen, før vi sjekket inn bagasjen med destinasjon Trondheim lufthavn (Værnes). Briten viste seg å ha mange fellestrekk med meg. Han hadde bla også tjenestegjort i skarpt væpnede styrker for sitt hjemland. Han ble godt briefet på flyet opp slik at vi skulle ha minst mulig tidstap på oppdraget.

Da vi kom til Værenes, fordelte vi oppgaver med å f.eks. hente en stor leiebil, for å få bære og få plass til alle kofferter. Og koffertene kom, etter mye venting. Vi var begynt å bli noe stresset fordi tidsfrister nærmet seg slutten, for å være i gang med vårt oppdrag.

Har de pakket kofferten selv?
Hjertet synker litt i brystkassen, da den siste av laser- koffertene endelig kom på båndet. Den så ut til å være åpen. Og så for meg skader og meget kostbare rekalibreringer. Kofferten så forøvrig uskadet ut og jeg ventet utålmodig til den kom til vår plass, langs bagasjebåndet. Da den endelig kom frem til oss, løftet jeg den meget forsiktig av. Slik at innholdet i kofferten ikke skulle falle ut.

Da jeg åpnet lokket, så jeg ikke tegn til skader eller uryddighet inni kofferten. Snarere, var alt slik jeg pakket det. Jeg tenkte å pakke igjen lokket hastig, for at vi skulle komme oss videre. Men noe skurret!? Jeg så ned i kofferten igjen.

Det gikk kaldt nedvorver ryggen på meg. Opp av den runde skumlommen for renseservietter stakk det en dings som lignet på noe annet. Det var akkurat som om hullet var designet for dingsen. Det lignet en håndgranat. Min militære utdannelse slo inn med en gang. EOD prosedyrer ved funn av usikret ammunisjon/ innretning.

For granaten manglet sikringssplinten, som sørger for at den ikke kan eksplodere ved vanvare. Jeg startet å sjekke om granaten var modifisert eller skadet på en slik måte, at den kunne gå av i det øyelblikket granaten ble rørt.

Minner fra IRA
I det øyeblikket ble jeg klar over at min kollega, stod likblek ved min side. Og observerte hva jeg gjorde. Han var kjent med desarmering av eksplosiver, etter å ha tjenestegjort noen år i den britiske armeen. Han hadde jobbet en tid i Londonderry som patruljefører. Der var det ikke sjeldent at han hadde blitt konfrontert med lignende utfordringer. En, med dødelig utgang for en kollega.

Så kunne jeg ikke hjelpe for å vurdere de mulige motivene, til den som hadde plassert "tingen" i våre kofferter!?

Og jeg så gruen, i å tenke på hva som skjedde med mitt oppdrag hvis flyplassledelsen fikk slått full alarm. Om avhør og bakgrunnssjekk osv. Den sjansen ville jeg nødig ta.

Det gikk opp for meg at denne granaten kunne dreie seg om hevn. Enten mot samfunnet for et eller annet vi sikkert har gjort galt. Eller en beskjed til Avinor om manglende sikkherhet eller overtidsbetaling. Hva vet jeg?

Samtidig som jeg ble gjort MEGET klar på, av min øverste sjef ved avreisen: "Dette var et historisk gassledningsprosjekt som var forsinket på grunn av tekniske problemer med fartøyet som skulle ut å legge ledningen. Og vårt bidrag kan bli svært viktig for vidre økonomi rørleggingsproskjektet."

Med alle disse opplysningene tindrende klart for meg, bestemte jeg meg for å uskadeliggjøre den selv. Briten og jeg hadde nok mye større samlet erfaring med slik uskadeligjøring enn lokale myndigheter hadde. (Det er vanskelig å forstå denne beslutningen for folk, som ikke er etslet til stridende soldater)

EOD
Jeg fant frem tape og stålstreng og boroskop fra kofferten. Vi brukte bla boroskopet for å finne igjen lasersikteprikker inne i rør og måle hvordan de flyttet seg når vi justerer rørgater. Nå var det plutselig meget handy for å inspisere; Om granaten var festet i kofferten eller skadd. Stålstrengen ble forsiktig tredd inn der sikringssplinten med ring skulle stått. Avtrekkeråket ble funnet i orden og jeg stakk boroskopet ned i lommen og så på granaten. Den viste seg hel på alle sider. Det var heller ingenting festet til granaten, som kunne utløse den i tilfelle den ble tatt opp fra kofferten. Jeg skimtet også at det var et hull i bunnen av granaten. Noe som kan indikere at det var en øvelsesgranat. Integriteten til granaten, var nå blitt såpass sikker, at jeg løftet den forsiktig for å tape fast åket fast til granaten for yttrligere å sikre den. Jeg fikk briten til å løfte granaten så forsiktig som mulig opp slik at jeg kunne se under den. Ved å lirke det sideseende boroskopet forsiktig under og se inn i hullet under granaten.

Granaten var tom inni. Ufarlig. Det var en dummy.

Jeg pakket granaten inn i en klut (sporsikring). Og ga briten beskjed om å hente leiebilen fram til døra på terminalen og gi blanke i om noen sa noe til dette. "Please, load the van, mate!? And I'll bring "this menace" to the proper autoroties" sa jeg til briten, men jeg pekte på granaten. Det var etterhvert samlet seg en vrimmel av folk rundt oss.

Han reagerte selvsagt momentant. Og folk svatt unna når jeg bar granaten avgårde.
Og jeg statrtet jobben med å få fatt i ansvarlige, i Avinor. En kvinne i en skranke der forduftet i en fei, for å finne sjefen. Etter 20 minutter ga jeg opp og gikk inn på kontoret, til denne plassjefen og satt fra meg granaten på pulten hans. Sammen med en skriflig beskjed og visittkort; Om hva som hadde sjedd og om å ta kontakt. I det jeg skulle gå kom en flyplass- ansatt, som proklamerte energisk at hun overhode ikke jobbet i Avinor. Hun gikk etterhvert meget skeptisk med på å vidreformidle saksopplysninger.

Etter det reiste vi vidrer ut til skipet og utførte jobben med å rette gassledningskrybbene.

Intermezzo
Telefonen hadde ikke stått stille etter noen timer ombord i gassledningsfartøyet. Vi hadde ikke tid til telefoner. Og det var et utall ubesvarte anrop. Jeg ringte først vår avdelingsekretær som svarte meget opprørt at hun hadde vært i kontakt med sjefen for luftfartsmyndighetene. De ville veldig (veldig) gjerne ha kontakt med meg. "Og vær så snill, ikke si noe om dette til noen, sa denne sjefen til meg" sa sekretæren "....Han virket helt sjelven og desperat...." sa hun.

Jeg kontaktet denne Avinor- sjefen. Han hadde et heseblesende lårkort intervju av meg. Og jeg lovet ham å ikke referere dette intervjuet vi hadde til andre enn de som ville komme til å etterforske saken. Den lovnaden står jeg ved. Og før vi la på, nærmest pep han: "For gudsskyld, ikke gå til media med dette. Dette er nemlig en stor tragedie!!"

I ettertid har jeg tenkt at han virket ganske uinteressert i fakta om saken og konsekvensenene for oss som reddet ham (i intervjuet). Det kunne virke, som om han mente han visste hva som var skjedd. Den vidre etterforskningen besto i at lensmannen i hjembyen min hadde en time avhør hvor vi lo så kaffen sprutet. Siden har jeg ikke hørt noe som helst mer i sakens anledning.

Annet at jeg fikk en kjempebonus, av min arbeidgiver for at vi løste problemene innen tidfristen og sparte et andre selskap for store summer og et saftig ATK- forelegg pga tung høyrefot.

Kanskje til og med Avinor ble spart for utgifter av en annen verden.

Hva kan vi lære av dette?
At det finnes aktører rundt om, med tilstrekkelig mot og kompetanse til å endre verden, er kanskje ikke en velsignelse, bestandig.

Senk fandenskapet

2013-06-25T14:04:00.000+02:00

Inspirert av en gammel nabo, Admiral Nils Owren, som bla skrev boken "Senk Fandenskapet" skal jeg fortelle en av mine egne historier fra tiden i Ubåtvåpnet. Han representerte en doktrine jeg både beundrer og frykter. Når jeg blander hans fortellerstil og min histore blir overskriften fornøyelig.

I min tid før den kalde krigen var over hadde vi en rekke såkalte "Torpex", som er en militær forkortelse for en torpedoskytingsøvelse. Den jeg skal fortelle om var på en spesielt nydelig vårdag med glitrende sol og smul sjø. Det hele skjedde i en av våre fjorder. På denne øvelsen skulle vi ligge i skjul bak en øy å vente på fienden. For så å skyte på et tenkt fiendeskip uten å røpe posisjonen vår.

Med torpedo.

I forbindelse med øvelsen var det selvsagt skip i nærheten, som hele tiden passet på at ingen kunne komme til skade i forbindelse med Marinens aktivitet. Det er i det hele tatt mange sikkerhetssystemer på plass for at torpedoen skal treffe målet sitt fremfor andre. Det er på ingen måte hyggelig å bli truffet av sitt eget våpen. Derfor har torpedoen sikringer som forhindrer dette. En av disse sikringene skal bli sentral i denne lille historien.

For denne øvelsen gikk kanskje ikke helt etter planen? I selve innledningen til angrepet gikk vi øst-nordøst ut av et trangt sund og låste oss på et mål ute i en av norges flotte fjorder. Når øvelsesledelsen mente det var trygt å fyre torpedoen var vi klar av et sted som nesten heter Solskinnsøya (tenk det?).

Ordren ble gitt "FYR!". Torpedorøret blir trykksatt med luft som skyver den ut av røret samtidig som motoren starter. De føste metrene er torpedoens bane er programmert til sakte fart for ikke å bli skadet og for ikke miste banen den skal gå i. Motoren er så kraftig, at man må gjøre det slik. Når torpedoen endelig gir full gass høres alt greit ut inntil at lyden fra torpedoen endrer seg radikalt. Vi lyttet. "Den er i babord tørn" hviskes det. Da gikk det kaldt nedover ryggen på alle. "Tørn" betyr sving. Støyen fra en torpedo som svinger alt den kan, er ikke til å ta feil av. Selv uten båtens lytteutstyr. Du hører det gjennom båtens skrog. "Den tørner hardt babord, mot oss!?!"

Jeg ble redd. Denne torpedoen ville være fullt i stand til å senke oss - Selv uten sprengstoff i tuppen. Jeg kunne høre at den snart hadde nådd maksimalt dreiemoment og hørte at pitch bare steg. "Nei, den har gått for langt" hvisker en annen. Jeg merket at den var meget nær båten nå. Så smalt det. Kraftig.

Men ikke i båten. Den traff noe annet. Og det skramlet. Vi var stiv av skrekk men også lettet. Fordi båten vi satt i, ikke sank. Men hva traff den? Alle var helt musestille en stund. Vi lyttet til støy. Vi hørte ingen støy i skroget. Men fra luken opp i tårnet, kunne vi høre at det brølte i en motor langt unna. Den umiskjennelige lyden av en torpedo som "ruste ut" fortalte meg at torpedoen hadde brutt overflaten og ikke hadde noe propellmotstand motstand fra vannet. Jeg (og andre med meg) begynte å fantasere om at den kanskje hadde kjørt rett inn i ei skuteside.

Ute av vannet?

Nei. Da hadde lyden vært anneledes. Jeg kjente at denne rusingen til torpedoen, gjorde vondt. "Det er ikke så lenge nå før den motoren eksploderer" tenkte jeg. Den blir for varm, uten kjøling fra sjøen. Da vil en slik type innretning bli livsfarlig. Som noe mer enn et våpen.

Ubåten gikk til overflatestilling, i en fart.

Selv uten sprenglegmer kunne den gjøre skade på kommunenivå. Det har jeg nok tatt mer inn over meg, i ettertid. Før denne episoden hadde vi en ulykke med torpedodrivstoff, som blåste ut et helt kvartal med vinduer og noen kamerafolk fra NRK ble sendt på sykehus med splintskader. Den gang, var det bare en tidels desiliter som havnet oppi ei skitten bøtte.

Alle som jobbet med denne type ubåt fryktet dette drivstoffet. I dette tilfellet var tankene nesten helt fulle. Stemningen ombord var trykkende.

Så hørte vi det ble snakket høyt fra ubåt- tårnet: "Den gikk på land!!" Folk nede i båten gjentar stille: "Den gikk på land!" men en lettelse i stemmen. Jeg pustet ut. Og så blir jeg nervøs igjen. Torpedoen er fremdeles livsfarlig - Selv for oss. Den kunne eksplodere. Tenk om, den lakk? At den hadde fått en revne? Jeg grøsser igjen.

Vi lyttet ivrig, til praten oppi tårnet. Vi hørte at de ikke kunne se torpedoen ennå. På kommuniksjonsradioen kom det ett oppkall, fra en stemme jeg kjenner godt. Sjefen på sikringsfartøyet. På brei striledialekt hørte jeg han proklamere lakonisk: "Dokker skaut ei øy!". "Den traff hytto midt i blinken" det spraket i radioen... "Ho går enno - Eg ser det røykar av ho" sa han. - Det e folk på hytto!" Jeg merket at hjertet sank ned i min alt for velbrukte ubåtunderbukse (UU) (ja, UU er noe helt spesielt). Redselen stiger. "De aner jo ikke hva som traff dem" - "Hvis den eksploderer har de ikke en sjanse!" tenkte jeg.

Så ble jeg kallet på fra tårnet. Jeg beveger meg mot midten av ubåten og ser opp av luka. Sjefen spurte om jeg kunne finne frem verktøy, for å uskadeligjøre torpedoen. Jeg smøg meg tilbake til torpedorørenene i ubåten og hentet frem verktøyene og la dem i en skipssekk. Når jeg kom til tårnleideren og sa at alt er klart, sier sjefen "Ta med deg vest - Gjør klar til å bytte fartøy" Jeg gjentar, småsjelven, denne ordren. Jeg fikk en flytevest i hånden, av en kollega, og beveget meg opp i tårnet på ubåten.

Det var akkurat som om tiden begynte å gå saktere film for meg. Mens jeg gikk opp leideren (stigen) til ubåttårnet, gikk jeg gjennom prosedyrer og protokoller for å forberede meg på hva som måtte komme. "Faen - det finnes ikke prosedyrer for å stoppe en løpsk torpedo i en hyttevegg!?" tenkte jeg. Samtidig hører jeg den tørre stemmen til sjefen på sikringsfartøyet: "Ska eg plukk'an opp?" Sjefen min svarte: "JA! Ellers må han svømme!"

Sikringsfartøyet var egentlig bygd for å drive med supplyvirksomhet i Nordsjøen. Den var leid inn av Forsvaret for oppgaver som dette. Den er meget manøvrerbar i slike situasjoner. Men når to så svære skip kommer nær hverandre så kan det bli følger.

Da jeg hadde blitt overflyttet til sikringsbåten la kapteinen kursen om. Inn mot hytta på "Solskinnsøya", som hadde blitt torpedert. Da oppdaget jeg at torpedoen hadde stoppet. Oi, tenkte jeg - hva nå? Men det var stille. Igjen begynte jeg å forberede meg mentalt, på jobben med å uskadeligjøre torpedoen. Hva jeg skulle se etter? Hvilke verktøy som skulle hvor? Alt jeg kunne huske. Selv om jeg var fremadstromende på kullet mitt på ubåtskolens teoriprøver, var det likevel svært mange nye faktorer til å ta hensyn til. En oppgave som omtrent var like fristende, som prøve å gi en skadeskutt bjørn en klem.

Og da vi var kommet et par hundre meter fra hytta kunne jeg skimte to eldre mennesker på verandaen som beveget seg lite. Kvinnen satt enda med pledd på føttene. Hadde de fått sjokk?

Kapteinen kjørte den flere meter høye baugen inn mot land. "Vi går rett inn på hytto- Det e vann nok!" (dybde nok) "Gjør dokker klar på bakken!" Jeg tok med meg skipsekken og begynte å dobbeltsjekke alt jeg hadde med og skulle gjøre. Lagde et mentalt bilde av hva jeg måtte gjøre.

Og ganske riktig. Kapteinen gikk rett inn. Verandaen var helt i vannkanten, men noen meter opp. Flott utsikt tenkte jeg da kollegaen og jeg hoppet ned på verandaen fra baugen på denne digre båten. Hadde ikke dette ekteparet, blitt skremt av torpedoen, så måtte de ha gjort i buksen da de ser denne båten komme mot verandaen på den måten. Den skygget godt for solen, kan man si.

De neste sekundene har jeg gått gjennom mange ganger i hodet. Jeg hilste hyggelig på ekteparet et sekund. Som bare glante forskrekket på meg. Som om jeg kom fra Mars med, svært dårlige nyheter. Jeg strenet rett forbi dem. Men min kollega tok kontakt med ekteparet for å evakuere dem fra hytta. De virket ikke til å reagere. For jeg hørte kollegaen brukte kommandostemme. "Følg med meg!- " sa han kraftig "- ned skrenten her - NÅ!!!" Jeg hørte det skramlet mens jeg fikk øye på fisken (torpedoen). Den sto inni hytteveggen og freste mot meg. Motorsjoldet var rødbrunt av varme. Det luktet av brente metalldeler. Torpedoen var bøyd og bulkete. Propellene var knekte. Femten meter inn på land og 4 meter opp ble torpedoen siste mål en hyttevegg på "Solsskinnsøya". Jeg måtte flire. Og så kjente jeg den umiskjennelige eimen av torpedodrivstoff. Hjertet sank igjen. Propellen ble låst med en innretning jeg hadde med. En stor spesialnøkkel måtte til for å stenge drivstofftilførselen, inni torpedoen. Da jeg var nesten ferdig hørte jeg en hylelyd inni torpedoen. Jeg ble enda reddere og muligens gråt en skvett i buksa.

Samtidig som alt dette foregår, er det en jevn strøm av anmodninger om statusoppdateringer fra flere hold.

Jeg svarte på min medbrakte radio at nødstengetiltakene var gjennomført. Og at jeg trodde at det fremdeles var kritisk for eksplosjon. Jeg fikk beskjed om å løpe i sikkerhet.

Og jeg løp.

Med verktøy og sekk kom jeg rasende nedover den samme skrenten som ekteparet og kollegaen hadde forsert litt mer ordentlig. Jeg har ikke noe inntrykk av at ekteparet ble noe mer imponert over Den Kongelige Norske Marine, etter at jeg kom skramlende ned skrenten. Kona bare stirret vantro. Jeg måtte ha sett ut som og luktet som fanden sjøl. Jeg kan ikke huske at ekteparet sa et eneste ord, egentlig.

"Ho ser fin ut!" sa kapteinen på sikringsfartøyet over radio. Han må ha sett torpedoen i kikkerten, på avstand. Etter at han hadde satt oss av, dro han østover for å få god avstand til en mulig eksplosjon. Jeg svarte: "Den er meget varm og det er lekkasje! - Ikke sikker ennå!" Det ble stille.

Det ble etterhvert mye trafikk på sambandet vårt (radioen) om redningshelikoptere og sikringssoner (og alt det der). Kapteinen på sikringsfratøyet sa: "Kan du ta i mot og feste vaier i'an, Jahre? - Så drege eg ho (kanskje han sa "driten") på sjøden" "OK" sa jeg. "Vi kjeme med ei dinge! (gummibåt) - Standby!" svarte han tilbake.

Jeg krabbet sjelven ned til fjæra, for å nå gummibåten som kom for å plukke meg opp. Jeg syntes nok at denne prosessen gikk litt for fort. Jeg ville vente til torpedoen hadde blitt mye kjøligere før jeg ville gått i nærheten av den igjen. Da gummibåten kom for å hente meg hadde fartøysjefene heldigvis besinnet seg. Og sa vi skulle vente med å gå nær torpedoen, til den hadde kjølt seg ned.

Mine siste mentale bilder av denne hendelsen er redningshelikopteret som forvinner med ekteparet og til slutt torpedoen som forsvinner nedover fjærsteinene fra hytta, i tau etter en supplybåt.

Og en strilekatpein som rolig sier: "Ja, no laga'ho'kje meir bråk!?!"

Denne ulykken skjedde fordi at vi ikke hadde fulgt prosedyrene våre riktig under klargjøring. Historien er antagelig ikke helt nøyaktig gjengitt på grunn av noe hukommelsetap fra tidsepoken. Stedene som det vises til, heter noe annet i virkeligheten. Den skadde propellen til torpedoen, ligger den dag i dag, hjemme hos min mor. Så jeg ikke skulle glemme.