Carsten 3.0

Få datastøttet journalistikk som en del av vanlig produksjon. Noen tanker før #NODA15

noreply@blogger.com (Anonymous) — Thu, 29 Jan 2015 08:44:00 +0000

I vanlig "rigg": ABCNyheters navnekart er et godt eksempel på datastøttet journalistikk som er integrert i det vanlige redaksjonelle uttrykket.

Nordisk datastøttet journalistikk feires i Ålesund i helgen. Blant annet er det prisutdeling til en rekke gode prosjekter. Men er det nå på tide å få datastøtte inn i "vanlig" journalistikk - og ikke bare som spesialer?

Etter å ha vært redaksjonssjef for Dine Pengers nettutgave i flere år er jeg en stor tilhenger av datastøttet journalistikk - altså at man bruker ulike datavirkemidler til understøtte teksten så leserne får en større forståelse for, og innsikt i, stoffet de leser om.

Etter å ha sett på de nominerte prosjektene til årets NODA-priser (Nordisk pris for datastøttet journalistikk), er det særlig en ting som slår meg:

De aller fleste prosjektene som presenteres er såkalte "spesialer" - altså prosjekter der sidene er mer eller mindre spesialprodusert, og ikke presenteres som en del av det vanlige stoffet til nettavisene. Samtidig holdes prosjektene også utenfor redaksjonens vanlige produksjonssystem - CMS.

Dette tror jeg ikke er en heldig utvikling, og jeg tror mange redaksjoner ville hatt mye igjen for å få gode hjelpmidler "på innsiden" av sine produskjonssystemer.

Her er noen viktige grunner for dette:

- Inntekter: De aller fleste "spesialene" har ikke annonseflater. Det vil si at lesingen av disse sakene ikke gir inntekter til nettavisen.

- Endring/tillegg av tekst: Tekst som ligger på egne sider er vanskeligere å endre for journalister og/eller redaksjonell stab hvis man f.eks får korrigeringer etter publisering. Alt som er "på innsiden" av vanlige systemer er lettere å endre og bearbeide.

- Integrasjon i daglig publisering: Spesialer er vanskeligere å få inn i den daglige flyten, f.eks når man i systemene har automatiske "les mer" linker.

- Man er prisgitt utviklere: Ikke et vondt ord om utviklere - det burde vært flere i norske redaksjoner. Men når man lager "spesialer" som utviklerne trenger å lage, vil man ofte ikke tenke på at stoff kunne vært laget med en eller annen form for datastøtte. Datastøttet journalistikk blir noe "fjern" som alltid trenger store virkemidler, når de ofte ikke trenger det.

Begrensinger i dagens CMS-er?

Det kan være noen faktorer som er åsaken til at det er slik at datastøttet journalistikk ikke passes inn i daglig produksjon:

Det er mulig at dagens CMS-er har for store begrensinger, slik at det er vanskelig å legge inn datamodeller. Men i og med at de fleste CMS-er er moduloppbygget, vil det ikke by på de største begrensingene. Et eksempel på at det lar seg gjøre er ABCNyheters bruk av Tableau (eksternt program), i deres navnekart .

Det er også mulig at det redaksjonelle uttrykket til nettavisene - layout og annonseplassering gjør at det er for store begrensinger. Men dette er bare en midlertidig unnskyldning man kan programmere seg rundt. Mange nettaviser har i det siste gjort om layouten for å ha likere uttrykk mellom mobil og desktop, så flatene har blitt renere og større - og det er dermed mer plass for datastøttet journalistikk.

Hvor er forbrukerjournalistikken?

Et annet moment med årets NODA-priser er at de fleste sakene er av typen feature eller politikk. Forbrukerjournalistikken glimrer med sitt fravær. Det er ganske rart, synes jeg.

For innenfor forbrukerjournalistikken sitter leseren med dette ene spørsmålet: "Hva er best for meg?".

Og her er datastøttet journalistikk meget godt egnet.

Fra enkle tabelle som f.eks kan sorteres på ulike parametere ut fra leserens egnet valg, til større kalkulatorer, kart eller sammenligningsapper der man kan finne det som passer for en selv.

Et sted jeg synes avisene har et stort forbedringspotensiale er f.eks på bilanmeldelser. I dag er dette statisk tekst, uten mulighet til å sammenligne bilene med hverandre. En enkel database eller regneark som presenteres på en god måte gjør at man f.eks kan sammenligne innenfor prisklasse, størrelse, med og uten firehjulstrekk mm.

Det er ikke alltid like enkelt å starte dette, men jeg tror at mange redaksjoner ville fått igjen ved å bruke utviklerkraft på å lage slike enkle tjenester som journalistene kunne bruke selv, fremfor at det lages store spesialer.

Et enkelt lite eksempel på dette er Godt.no sin oppstkriftsside. Der finnes det en enkel ingredienskalkulator som lar deg skalere oppskriftene opp og ned hvis du trenger oppskrifter til 2 eller 8 - ikke bare standarden på 4.

Godt.no har sin egen lille slider på ingredienslisten. Et godt eksempel på enkel datastøttet journalistikk som hjelper leseren litt lenger, etter min mening.

Forøvrig: Jeg har de siste 10 årene vært redaksjonsjef i Dine Penger, med blant annet ansvar for å produksjonsstyring og IT. I mars i fjor gikk jeg over som produktsjef i Penger.no.

Mer om journalistikk og produksjonsprosesser: Trenger redaksjoner bedre samarbeidsverktøy

Cash is no longer king

noreply@blogger.com (Anonymous) — Tue, 15 Jul 2014 09:28:00 +0000

Kontanter er nå for mafiafolk og de som driver lyssky virksomhet. Høyesterett har nå nesten fjernet siste rest av kontantomsetningen.

I forbindelse med at Finans Norge nå tar til orde for at Norge skal bli et kontantfritt samfunn (mer her) har jeg hentet frem og oppdatert en kommentar jeg skrev i Dine Penger høsten 2012. Jeg registerer at FNO har glemt denne Høyesterettsdommen som styrker deres sak.

Innføringen av kontanter - først og fremst mynter - revolusjonerte handelen da de kom noen hundre år før Jesu fødsel.

Før dette var man avhengig av naturalhusholdning eller vekt for å dele opp sølv. Med innføring av penger var det mulig å flytte varer og tjenester langt raskere. Du var ikke avhengig av at snekkeren som skulle jobbe på huset ditt trengte en sau som du hadde akkurat den dagen du trengte snekkeren.

Men kontantenes tidsalder er straks over. Ikke bare fordi bankkortene overtar, men fordi rettsvesenet og myndighetene effektivt begrenser muligheten for å bruke kontanter.

Store seddelbunker vil i fremtiden være forbeholdt de som ikke vil spores. Som i myndighetenes øyne er de som driver lyssky virksomhet.

Får svi

I en ny dom fra Høyesterett fikk en kjøper som betalte en bil svi fordi han gjorde opp kontant:

Utviklingen når det gjelder betalingsformidling tilsier etter mitt syn at det gjennomgående er grunn til å være på vakt dersom en næringsdrivende ber om at større beløp gjøres opp i kontante penger, ikke via bank.

Dette sier høyesterettsdommer Bårdsen i saken om mannen som svindlet til seg 130.000 kroner ved bilsalg.

Les mer om saken her: Bilkunde svindlet for 130.000 kroner

10.000-kronersgrensen

De siste årene har næringsdrivende måttet ta betalt elektronisk, i og med at det fra 2011 også innført en grense på 10.000 kroner for kontant betaling for å få skattefradrag.

Det vil si at næringsdrivende som selger varer eller tjenester må ta betaling via bank for salg over 10.000 kroner for å kunne få fradrag tilknyttet salget av varer og tjenester. (Denne bestemmelsen ble det ikke pekt på i dommen fordi den kom etter bilsvindelen.)

Regelen gjelder forresten private som leier ut bolig også, og som skal ha fradrag for utgifter knyttet til leien.

Min egen kortleser

Reglene som i dag angår næringsdrivende vil snart angå deg og meg. For nå flyttes teknologien raskt fremover. Det finnes i dag kortlesere som kan kobles på iPhones og andre smarttelefoner.

I skuffen hjemme har jeg min egen kortleser fra tjenesten iZettle. Det vil si at hvis jeg vil selge noe på Finn for eksempel, kan kjøperen betale meg med kort.

En tilsvarende tjeneste som gjør det stort i USA er Square.

"Øyeblikksbetaling" i nettbanken er spådd i et par år, men lar visst fortsatt vente på seg et års tid. Da vil jeg kunne stå med mobilbank og sende penger til en mottager som for eksempel skal kjøpe bruktbil av meg. Han får beskjed på sin telefon at pengene har kommet inn på konto.

I tillegg er ulike former for mobilbetaling på vei inn.

Du må kunne spores

Alle disse forenklingene gjør at det i løpet av få år kommer krav om at om at også vi privatpersoner skal bruke elektronisk formidling når vi flytter penger mellom oss. Skatt, avgift og svindel vil være argumenter for å innføre slike endringer.

Dermed vil seddelbunkene være forbehold de som ikke vil spores, og dessverre vil mange si, kommer myndighetene nok til å forutsette at disse driver med lyssky virksomhet.

PS:Hvis du vil lese litt mer om kontanter og kontantomsetning, kan disse to skriftstykkene være interessante:
Georg Apenes: Kriminelle tusenlapper - om forslagene om å forby tusenlappene fordi de fører til svart arbeid.

Espen Andersen: "Karriereminner". Espen Andersen er amanuensis på BI, og har her skrevet om sine minner fra da han jobbet på Bjerke travbane, et sted det var mye kontanter.

Trenger redaksjoner bedre samarbeidsverktøy? - eller "Vant SKUP med Google Docs"

noreply@blogger.com (Anonymous) — Thu, 10 Apr 2014 19:01:00 +0000

Tidslinjen som BT-journalistene brukte. (Skjermdump fra rapporten.)

For å holde orden på Janne-saken brukte journalisten Google Docs. Som ikke er verktøy som vanligvis brukes i redaksjonen. Har journalisters verden blitt for stor for IT-avdelingenes ønsker?

"Janne-saken" fra Bergens Tidende var en av to meget verdige SKUP-vinnere i år. To ting festet jeg meg særlig ved i rapporten. - At journalistene aldri ga opp, og at de brukte Google Docs til å holde orden på dataene.

(Rapporten finnes her!)

Google-docs er etter mitt skjønn et glimrende verktøy for samarbeid, men det er ofte ikke standard-verktøy for journalister. Det er ikke verktøyet som "huset" bruker.

Og da våkner den nylig avgåtte redaksjonssjefen* i meg - hvordan sikrer man da at dataene er tilgjengelig for resten av redaksjonen, hvordan sikrer man dataene for innbrudd fra andre?

En sjekk med en av vinnerne - Ingunn Røren - viser at Google Docs ikke er standardverktøy i Bergens Tidende-redaksjonen:

@carstenhp Tusen takk! GDoc ikke stdverktøy, men var det som passet best til denne saken fordi mange pers la til info i dok hver dag.
— Ingunn Røren (@BTIngunn) April 10, 2014

Samtidig bekrefter Ingunn Røren mitt poeng over - Google Docs er uovertruffent til samskriving. I større prosjekter der mange er med er det en kjempeverdi å kunne skrive i samme dokument - samtidig - uten å måtte tenke på versjonskontroll, om man "lagrer oppå", eller om man blokkerer tilgang for andre.

Jeg har selv vært med å bruke Google Docs i redaksjonelle sammenhenger, både til skriving, informasjonsinnhenting og til produksjonsplanlegging. Nettopp av denne grunnen.

Hva gjøres?
Noen redaksjoner har innført Google Docs som standardverktøy, antagelig fordi noen ville spare penger og forenkle datadriften, men det gir også muligheten til samskriving og saminnlegging av data slik BT gjorde i denne saken.

Og - verktøyene er enkle i bruk. Det er regneark og tekstbehandler - noe de fleste journalister kan bruke i større eller mindre utstrekning i dag.

Samtidig åpner bruken av Google Docs for at man også kan bruke tjenestene utenfor redaksjonens vegger - uten å måtte "fyre opp" VPN-løsninger og tunge innlogginger. Flott for journalister - men ikke noen ønskedrøm for de som sikrer data...

Kunne det vært gjort på andre måter internt?
Det hadde nok vært mulig å gjøre noe av dette arbeidet på systemer som hadde ligget innenfor BTs kontroll. Men neppe med samme smidighet som med Google Docs.

En løsning hadde vært å bruke en form for CMS for internt bruk. Altså ikke produksjons-CMS-en, men en installasjon for internt bruk.

Noen av disse er ganske smidige. Selv har jeg mest kjennskap til Drupal, og jeg ser at ved å sette opp en slags database der all informasjon til en tidslinje blir lagt inn som oppføringer i en CMS, kan presentasjonen i bakkant gjøres både som tidslinje, som kartplott, eller data knyttet til personer.

Dette kunne tilført et prosjekt som dette ekstra innsikt. Utfordringen er at det tar litt tid å sette opp hva som skal inn, og visningene. Ikke like smidig som å sette opp et regneark.

Når det er gjort, er det forholdsvis greit for hver i sær å legge inn informasjonen, og man trenger ikke legge inn informasjon kronologisk. Visning av bilder (f.eks scanning av brev) vil også kunne gjøres enklere enn i et regneark el.

Men for utviklings- og IT-ansvarlige i redaksjonene, kan det være verdt å gjøre seg noen tanker om hva som skal være research-støtte-verktøyet for fremtiden. Skal man outscource det til Google og andre, eller skal man ha en form for (lettvekts)system inhouse.

PS: Hvis man redaksjonelt velger å bruke nettskytjenester i redaksjonell sammenheng, kan det være smart å ta en titt på Datatilsynets uttalelser om temaet. For redaksjonelle tjenester kommer man fort opp i kildevernproblemstillinger og man sitter med mye informasjon som bør beskyttes godt.

* Jeg har de siste 10 årene vært redaksjonsjef i Dine Penger, med blant annet ansvar for å produksjonsstyring og IT. I mars gikk jeg over som produktsjef i Penger.no.

Hvorfor det er smart for Instagram at Facebook kjøper dem!

noreply@blogger.com (Anonymous) — Tue, 10 Apr 2012 06:36:00 +0000

Et klassisk instagram... Fra Roberts Coffee på Charlottenberg. (Foto: Carsten Henrik Pihl)

Det ble i går klart at Facebook kjøper Instagram for en milliard dollar. Mye penger. Kommentarene har til nå sett på Facebooks side av saken. Men det ser ut til at man glemmer Instagram - og hvorfor det er smart for dem.

Det åpenbare er selvfølgelig pengene. En milliard - i aksjer og cash er ikke å forakte. Men like viktig er nok det punktet Instagram har kommet til nå. Som gjør at det er smart å være med på å bli kjøpt.

Instagram har nettopp lansert Android-appen sin. Den har man ventet på lenge, og så lenge Android-appen ikke var der, har man kunne sagt at "det er neste skritt".

Men så? Hvor skulle Instagram gå nå, og hvordan skulle det bli?

Burde ha webtjeneste
Instagram har for eksempel ingen fornuftig webside. Man kan ikke engang (på Instagrams sider) se bilder til en bruker i sammenheng. Det finnes ingen instagr.am/carstenhp side å gå til for å se mine bilder, for eksempel.

Alt har skjedd i mobilappene (og gjennom et forholdsvis godt API som har gitt en bunke tilleggstjenester). Men å kunne se f.eks bilder tatt på et spesielt sted, se bilene til en bruker, se hvem som kommenterer hva - som man f.eks kan i Flickr og 500px - det finnes ikke.

Slike tjenester hadde man nå måttet utvikle. Man kunne ikke bare sitte stille å se på videre, da hadde "neste" instagram tatt over og blitt det store. Eller Facebook hadde gjort noe selv. Eller kanskje Twitter - som nettopp kjøpte Posterous - som er gode på bilder.

Leke med Lars?
I tillegg det andre åpenbare: Instagram har generert en bunke brukere, men har ingen forretningsmodell. De hadde måttet finne en måte å tjene penger på.

Nå slipper man å angripe disse to store problemstillingene - som åpenbart ville krevet mye av Instagram og ville tatt tid, ressurser og ikke minst penger.

Nå kan man utvikle innenfor Facebookmiljøet. Mindre kontroll, men likevel får man også større muligheter når systemet er større. Og man får penger nå - ikke når tjenesten er "ferdig" en gang i tiden.

Og - i Facebook-kontorene lusker også Lars Rasmussen - mannen bak Google Maps (og forsåvidt Wave). Hadde jeg jobbet i Instagram hadde jeg fått med en klausul i avtale om å få jobbe med ham!

PS: Facebook får mye mer data
Et lite ps om Facebooks side. Det som har manglet i en del kommentarer - etter min mening - er å peke på hvorfor Facebook gjør dette. Åpenbart for å skape blest før de blir børsnotert. (Slik Read Write Web kommenterer her.)

I tillegg får de med Instagram sin egen bilde-app - hvis de gjør det riktig. Det vil si at de plutselig begynner å få data om hvor man er når bilder blir tatt. Ikke bare om hvor man er når bildet blir lastet opp. Dette vil være ekstremt viktige data for Facebook å få.

Her er forresten mine første inntrykk av Instagrams Android-app. En app som vinner på fart!

Oppdatert: Her er en god kommentar fra Om Malik i GigaOm om hvorfor FB kjøper.

Instagram for Android - de første inntrykkene

noreply@blogger.com (Anonymous) — Wed, 04 Apr 2012 06:44:00 +0000

Morgenstemning med Instagram og Lo-Fi-filter.

I går kom Instagram for android, og dermed kunne vi "robot-brukere" få vite hva alt "hooplaen" gjelder. Og Instagram leverer, ikke på effekter, men på fart!

Nedlastning fra Google Play gikk fint, selv om jeg så at Droidnytt ikke var så fornøyd (og overskriften der er jo helt håpløs, har vært mange retrobilde-apper til Android lenge!) Til min Galaxy Nexus var det ingen problemer å laste ned fra Play.

Selve kameradelen på appen er grei, og effektene de samme som man f.eks finner på Vignette og Pixlr-o-matic som er to av de beste "effektappene" på Android etter min mening. Ser at noen klager på at Instagram for Android ikke har Tilt-Shift. Hadde jo vært morsomt, men "frankly my dear, I don't give a damn".

Superrask
Men der Instagram er disse to fullstendig overlegen er farten! Oppstart, bildetagning og effekter kommer på uten opphold. De andre programmene har en viss prosesstid, men Instagram leverer umiddelbart. Flickr-appen er jo helt håpløs mht bildetaging. Fungerer bare for opplasting til Flickr!

Opplasting går også (tilsynelatende) kjapt. Dermed har det blitt en favoritt hos meg etter bare 12 timers bruk! At appen lagrer originalbildene i Camera-folderen er også et pluss. Gjør at man for "strøbilder" kan bruke Instagram som hovedkamera-app.

Ja, jeg tror jeg ville brukt Instagram til mitt Pola365-prosjekt hvis jeg skulle valgt i dag. Farten er årsaken! (Brukte Vignette for Android da, les mer om det her.)

Det sosiale aspektet
Det sosiale aspektet er også morsomt - å følge andres Instagram-strøm. Hvor morsomt det er over tid, er jeg usikker på. Merker at jeg f.eks på Flickr er veldig av og på. Men bildene dukker jo opp via Twitter og Facebook også - mine hovedstrømmer.

Brukervennlighet
Jeg ser også at Droidnytt (se over) klager over at appen er "u-androidsk". Det skjønner jeg ikke helt. For det første: Er det noe som er "Androidsk" - apper har ulik UI hele tiden. For det andre - fungerer smertefritt, i allefall på min Galaxy Nexus.

Flipboard ruler!
Der Instagram leverer er via Flipboard for Ipad (ikke Androidprogramvare, men likevel). Flipboard er en flott bildeviser, både for Flickr, og nå for Instagram. Eller funksjonen "All photos" - der den henter bilder fra alle sosiale nettverk man er på - Instagram, Flickr, Twitter, 500px, FB etc.

Og ja - jeg er carstenhp på Instagram også.

Hvordan finne gode bilder på Flickr

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 15 Jun 2011 20:18:00 +0000

Nytt: På Flickr kan man finne en rekke bilder med Creative Commons lisens. Også ganske nye bilder. I skrivende stund er dette bildet kun noen dager gammelt. Det er bilde av Audi R18 bilen som vant 24-timers løpet på Le Mans 2011. (Le Mans 2011, Foto: Allesandro Prada. Tilgjengelig under CC BY SA lisens.)

Dette linklisten til et foredrag jeg holdt på et internseminar for NITO 15. juni 2011. Foredraget omhandlet Flickr og hvilke bilder man der finner som man kan bruk lovlig i ulike sammenhenger.

Nito, a gallery on Flickr.

Innledningsvis viste jeg noen ulike bilder som alle ligger på Flickr, og som alle har Creative Commons lisens. Se miniatyrer over, og se bildene her.

Hvilke bilder kan man lovlig bruke?
Bilder som ligger i Flickr Commons en "almenning" med bilder som blant annet Library of Congress tok initiativet til. Bildene her legges ut av ulike institusjoner, først og fremst museer og arkiver.

Bildene på Flickr Commons har "No known copyright restriction". Det betyr at bildene kan brukes fritt.

Årsaken til at bildene har denne lisensen kan være ulike: Bildene kan være så gamle at verket har "falt i det fri"; det kan være vanskelig å finne ut hvordan copyright situasjonen er for bildene, institusjonen som frigir bildene har copyright, men vil ikke håndheve. Se mer på Flickr Commons

Første romfergeoppskyting i 1981.
Foto: NASA Commons

Gode kilder på Flickr Commons:

Et lite knippe av instiusjonene som finnes på Flickr Commons

Se full liste her

Ellers på Flickr
Utenom Flickr Commons finnes det også en god del gode baser på Flickr med bilder som kan brukes.

Bildene er lagt ut av institusjoner etc, og er ofte lagt ut med Creative Commons lisenser (se under).

Nasjonalbiblioteket
Riksarkivet
Oslo byarkiv - NB: bildene her ligger ute med "Non Commersial" lisens, og kan ikke brukes kommersielt.
Trondheim Byarkiv
NRKBeta - Mye gode teknologibilder
NASA Goddard Space Flight Centre - en annen divisjon av NASA, med litt andre bilder enn over.

Et lite utvalg av Trondheim Byarkivs bilder.

Bilder med Creative Commons lisens
En annen mulighet er å finne bilder som er lagt ut med Creative Commons-lisens. Creative Commons er en internasjonal organisasjon som mål å fremme delingskultur der skapende mennesker kan finne hverandre og hverandres verk.

NB: Creative Commons er ikke en lisens, men et knippe lisenser med ulike rettigheter for brukerne.

To måter å finne bilder på Flickr med Creative Commons lisens:

1) Bruke Flickrs søkefunksjon. Trykk da på "Search", og i valgsiden som nå kommer opp må man scrolle litt ned og finne punktet for å finne kilder med Creative Commons lisenser. Husk å huke av for å finne bilder som kan brukes kommersielt.

2) Bruke Creative Commons egen søkeside: http://search.creativecommons.org

Denne siden søker i blant annet Flickr, men også f.eks på Google. Husk også her å huke av for bilder som kan brukes kommersielt.

Om lisensene og hvordan de skal brukes
Se full liste hos Creative Commons Norge

Lisensene er bygget opp av flere deler.

Det viktigste for å bruke bildene i kommersiell sammenheng er å sjekke at bildene kan brukes kommersielt - mao at de ikke er har et "NC - Non Commersial" lisenselement.

De vanligste lisensene å bruke i kommersiell sammenheng er da:

Navngivelse - CC BY: Navngivelseselementet (BY) vil alltid være med, og innebærer at det er påbudt at opphavsmannen oppgis. (Dette er uansett i samsvar med norsk lov.)

Del på samme vilkår: - CC - BY - SA: Lisenselementet "del på samme vilkår" innebærer et påbud om at gjengivelse og bearbeidelse av verket skal spres på samme måte som det opprinnelige. Mao med samme lisens videre: "CC BY SA".

For å kunne bruke et verk med en Creative Commons-lisens skal du, i samband med bruken, oppgi:

navn (eller kjennetegn) på opphavsperson;
tittel på verket;
lenke tilbake til det originale verket;
lisensen som verket gjøres tilgjengelig under, med lenke til Commons Deed.

For hvordan man gjør krediteringen i praksis, se Creative Commons norske sider:
- For trykte publikasjoner
- For nettsider

NB: Kravene kan kanskje virke litt strenge. Men på den annen side - som "betaling" for å bruke bildene, er dette en grei pris!

Fotointeressert: Les gjerne mitt tidligere blogginnlegg om den norske fotoarven og hvordan (les: Hvor dårlig) den er ivaretatt. Se også debatten i kommentarfeltet!

Gutten i røyken!

noreply@blogger.com (Carsten) — Sun, 08 May 2011 20:53:00 +0000

McDonnell Douglas : F/A-18 : Hornet, originally uploaded by San Diego Air & Space Museum Archives.

Måtte bare legge ut dette bildet på bloggen, for synes dette var utrolig kult bilde.

Litt TopGun-aktig. Men når man ser på bildet, kan man tenke på at de som jobber som "parkeringsbetjenter" på hangarskipene er 19-20 år, og skal sørge for at flyene rygger inn på riktig plass - og ikke faller i vannet.

Snakk om å gi ungdom ansvar!

Bildene er fra San Diego Air and Space museum. Og ligger på Flickr Commons!

Via Flickr:
Catalog #: 00045713
Manufacturer: McDonnell Douglas
Designation: F/A-18
Official Nickname: Hornet
Notes: DIO
Repository: San Diego Air and Space Museum Archive

De vanskelige metaforene

noreply@blogger.com (Carsten) — Fri, 11 Feb 2011 21:19:00 +0000

Språklige bilder er ikke lett. Særlig ikke fordi de ikke er ment bokstavelig.

Metaforer er noe kommentatorer og journalister liker. For med et språklig bilde - i overført betydning - kan man sette noe i perspektiv, og gi en spiss på kommentaren. Samtidig er metaforer vanskelig - for de må ikke bli misforstått av mottageren.

I Aftenposten idag 11. februar har vi fått et tydelig bevis på at metaforer kan misforståes. Erik Nadheim - en av søkerne til stillingen som leder av Datatilsynet tar et oppgjør med det han kaller «de voksne mobberne» på internett.

Selve argumentasjonen til Nadheim går jeg ikke inn på her, det har f.eks Vampus (aka Heidi L. Nordby) gjort på en god måte her.

Men Nadheim har både i sitt innlegg og senere i nettmøte i Aftenposten hengt seg opp i særlig et utsagn. Nemlig at daværende kommentator Are Slettan skrev: «å ansette Nadheim som vaktbikkje for personvernet, vil være som å vigsle Varg Vikernes til biskop»

Dette gjør Nadheim til et poeng i sin kronikk i Aftenposten:

«Are Slettan skrev i sin blogg 26. mars at «å ansette Nadheim som vaktbikkje for personvernet, vil være som å vigsle Varg Vikernes til biskop». (For den som ikke husker: Vikernes ble dømt til 16 års fengsel i 1994 for drap og kirkebranner. Rettspsykiateren mente at han hadde mangelfullt utviklede sjelsevner.)»

Og han gjentar dette i nettmøtet på Aftenposten.no senere samme dag:

«Om meg ble parallellen med Varg Vikernes brukt» - her gjengitt i skjermdump tatt av Anders Brenna:

Sammenligner ikke Vikernes, men utnevnelsen

Men har Slettan sammenlignet Nadheim med Varg Vikernes? Nei, mener jeg. Det Slettan gjorde var å bruke en sammenligningsmetafor. Egentlig en utbygget variant av «Det er som om bukken passer havresekken».

Slik jeg leser Slettan, var han ikke ute etter å si at Nadheim var som Varg Vikernes. Like lite som han mener at sjefen for Datatilsynet er en biskop.

Slettan forsøker bare å vise de absurde i situasjonen som ville oppstå hvis Nadheim ble utnevnt til leder av Datatilsynet. Og en slik utnevnelse ville være like absurd som en vigsling av Vikernes til biskop. Det er altså selve utnevnelsen som sammenlignes. Ikke personene eller stillingen.

Slettan kunne skrevet: «Det er som om bukken skulle passe havresekken». Da tror jeg neppe Nadheim ville påpekt at han ble sammenlignet med en geit.

Variasjon og nyskaping

Men bukken og havresekken er et gammelt bilde, og journalister liker å finne på nye bilder. Derfor forsøker altså Slettan å finne et bilde som uttrykker det samme. Og han finner Varg Vikernes som vigsles til biskop. Han kunne for eksempel skrevet at «som om Carl I Hagen blir ny leder av NOAS» men gjør ikke det.

Og det er her Slettan kanskje beveger seg ut i farlig farvann. For jo lenger ut man strekker seg, jo vanskeligere er det for mottager å oppfatte at man kommer med en metafor - altså et språklig bilde - og ikke med en ren sammenligning.

Ytterpunktet er Hitler. Uansett hvor godt man selv mener at bildet er - det vil aldri fare godt av sted å starte med «det er som om Hitler skulle...». Det vil falle, og folk henger seg opp i Hitler - ikke sammenligningen. Det samme med nazistene og gasskammere.

Er Vikernes-metaforen for drøy? Jeg mener ikke det. Den nærmer seg etter min mening kanten, men er ikke over.

TXT FTW - Hvorfor ren-tekst-filer gir bedre manus

noreply@blogger.com (Carsten) — Fri, 04 Feb 2011 13:05:00 +0000

WriteMonkey gir full fokus på teksten.

I det siste har jeg blitt mer og mer glad i text-filer. Altså i .txt-format. Filer der teksten bare er rent tekst og uten formattering.

Hvorfor? Jo, fordi da kan man konsentrere seg mer om teksten når man skriver. Det er få forstyrrende elementer som halvfet, kursiv etc. Dermed kommer teksten i fokus, oppbyggingen og argumentasjonen. Skrivingen går kjappere og blir etter min mening mer poengtert.

Selvsagt må tekst formatteres når den skal presenteres, men det er stort sett kjappere å gjøre det i ettertid, enn å blandet dette inn i selve skriveprosessen. For hvis man stadig vekk skal endre formattering, stiler etc, blir man distrahert og får fokus på utseende, ikke innhold. Tekster blir, etter min mening, derfor bedre når alt «unyttig» er ute av veien.

Full og enkel synkronisering
Videre er det med txt-filer kjapt å synkronisere filer mellom ulike platformer som jobb-PC (med Windows), Ipad og hjemme-PC som går på Ubuntu. TXT-filer er små og snertne, og synkes raskt mellom de ulike plattformene. Man får også åpnet filene nærmest hvor som helst. Hvis man baserer seg på for eksempel kan man jo risikere at filene ikke kan la seg åpne.

Tekstbehandlere
Kjernen i en slik tilnærming til teksten, er selvsagt å ha gode tekstbehandlere - i sin reneste form. Der teksten står i høysetet, ikke formatteringer. I tillegg må det synkes. Her er en kjapp beskrivelse av hvordan det hele er bygget opp hos meg:

Statistikknerder får sitt i WriteMonkey

PC: På windows-pc-en bruker jeg WriteMonkey. Et program som er ren tekstbehandler, ikke noe mer. Du kan velge å la Writemonkey dekke hele skjermen når du skriver, uten forstyrrende menyer eller annet. Write-monkey har en rekke gode funksjoner for selve tekstbehandlingen. Det er spesialvinduer for å hoppe mellom avsnitt, telle ord (totalt, pr minutt mm).

En annen fordel med WriteMonkey er at det ikke kreves installasjon for å bruke programmet. Exe-filen er på 1,5 MB, så jeg har min fil liggende i Dropbox. Dermed kan jeg bruke den fra nesten hvor som helst jeg er.

Ubuntu-PC: WriteMonkey finnes dessverre ikke for Ubuntu, her bruker jeg FocusWriter. Et ganske likt program som writemonkey - også gratis. Du kan bruke fullskjermmodus og også ha meny. Programmet har de samme funksjonene som WriteMonkey for ordtelling.

PlainText er enkelt og greit. Du kan ha lagringsmenyen til venstre eller tekst på hele skjermen.

Ipad: PlainText. Et enkelt og gratis program som skriver i - ja nettopp - ren tekst. Ingen formattering, bare tekst. Men uhyre enkelt og greit å bruke.

Det finnes andre gratisprogrammer og betalprogrammer - både med og uten formattering. Men jeg ser ikke at programmene gir meg noe ekstra.

På Mac finnes blant annet Omniwriter som gjør noe av det samme.

Synkronisering = Dropbox
Kjernen i systemet er Dropbox. Der lagrer jeg alle filer jeg skriver på denne måten. PlainText for Ipad krever Dropbox for å lagre filer. Dropbox må altså være installert på iPaden før du starter opp PlainText. PlainText lager en mappe som heter "PlainText" i din Dropbox-folder, og der legger den alle dokumentene. Du kan finne ditt eget navn, og lage undermapper i mappen for å få litt struktur.

Med Dropbox på PC-ene som brukes, er filene alltid tilgjengelig. Og de er tilgjengelig på Dropbox på nettet. Og en TXT-behandler finner man alltid.

Formattering
Men hva med formattering, sier du - noen ganger er det vel greit å legge inn formattering av mellomtitler, uthevede ord etc?

Jo, noen ganger kan det være greit, men duverden så få ganger det egentlig er det.

Men hvis man trenger det, så er det muligheter. Den beste er etter mitt synspunkt å bruke Markdown-syntax. Markdown er et enkelt formatteringspråk som kan se ut som en blanding av Wiki-kode og HTML. Tanken er at det er kjappe koder som kan skrives inn og som gir de samme kodene.

I mange CMS-er konverteres Markdown automatisk til HTML, andre ganger må man evt gå via en egen konverterer på nettet. WriteMonkey har også en fin mulighet til å eksportere dokumenter med Markdownkode til formatterte MSword-dokumenter, eller å sende ferdig formattert side til browser - der er det bare å kopiere koden over i CMS-en du bruker.

WriteMonkey kan også bruke Textile markup-språket

Den store fordelen med å bruke markdown er at man bruker (tilnærmet) vanlige taster til å skrive koden, og det går fort. I stedet for å skrive HTML for eller , eller huske om programmet man er i trenger ctrl + B, ctrl + F eller en kombinasjon med Shift for å lage uthevet skrift, så skriver man ** før og etter ordet(ene) man vi ha uthevet. Mye kjappere og mye bedre.

Dessuten fokuserer man på struktur og ikke på utseende. Og det er jo det som er det riktige, mener jeg.

Steve Rubel har laget en lang ode til Markdown her.

I både WriteMonkey og FocusWriter kan du endre farger på bakgrunn og tekst. Dermed kan nostalgikere gå tilbake til klassisk grønt og svart.

Grefsenkollen - flott sted for utflukt!

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 30 Jun 2010 13:50:00 +0000

Middag på Grefsenkollen. Husk å respektere bålforbudet mellom 15. april og 15. september!

En liten meningsutveksling mellom Even S Roland og undertegnde førte til at han lurte på hvordan man kommer seg til utkikkspunktet på Grefsenkollen i Oslo. Her er forklaringen - kanskje det greieste å gjøre det slik.

Grefsenkollen (altså utkikkspunktet oppe i "veggen" - ikke restauranten) er kanskje det stedet i Oslo der man ser byen best. I tillegg solnedgangen - når det er sol. Mao et flott sted å dra med venner og kjære.

Kartet (eller bildet) under viser utkikkspunktet (den blå prikken tv) og parkeringsplassen ved Grefsenkollen (skianlegget) den blå til høyre. Fra parkeringsplassen er det egentlig bare å gå gjennom skogen for å komme frem.

Vis Grefsenkollen i et større kart

Transportmessig er det litt kinkig å komme seg opp. Det går ikke mye offentlig kommunikasjon, så man må gå (tar en stund fra f.eks 56 bussen i Lachmannsvei), sykle eller ta drosje. Eller kjøre bil, selvsagt, men iom at man kanskje vil ha med en flaske Chablis er dette kanskje ikke noe alternativ for de fleste :-).

Google utfordrer Facebook?!

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 30 Jun 2010 13:09:00 +0000

Tweeten som forsvant. Kevin Rose sin opprinnelige tweet om Google Me. Senere slettet, men gjenfunnet i Googles Cache :-). Lånt fra Engadget

Helgens store nyhet var at Google lager en Facebook-kloning. Spennende. Er det noen som kan klare å "hamle" opp med Facebook nå, er det nok Google.

Kevin Rose (fra Digg) lakk nyheten lørdag, og ble tvunget til å ta den ned. Og som de sa på This Week in Tech på søndag der dette ble diskutert - da vet man at det er sant! Ryktet har senere blitt bekreftet av flere.

Noen mener kanskje at Facebook har tatt kvelertak på social-sites for evig og alltid. Vel, til de vil jeg bare kommentere at intet vokser inn i himmelen for evig. WordPerfect hadde samme tak på tekstbehandlere, og Quark Xpress på sideombrekking. De har fått hard konkurranse - for å si det slik.

Det morsomme med at Google forsøker å lage en Facebook-kloning er at de forsåvidt har alle delene allerede. Det er altså bare å sette dem sammen på en god og riktig måte:

Buzz - håndterer meldinger og kommentarer
Gmail - håndterer kontaktene for de som bruker Gmail
Calendar - gir opplysninger om hvor man er, hva man kan være med på etc
Google Profiles - vet allerede mye om de som har lagt inn informasjon
Picasa - håndterer bilder
Latitude - gir posisjoner fra mobiler (for de som har skrudd det på)
Reader - sørger for å dele og kommentere det man leser
Blogger - kan hente inn og levere det man blogger om
Maps og Earth - knytter location til bilder mm
Talk - har chat
Voice - har telefon og SMS-tjenester
Wave og Docs - har gitt mye erfaringer om det å dele dokumenter og informasjon i sanntid
Chrome - kan gi ekstra integrasjon i nettleseren
etc

Forsåvidt drifter Google allerede en Facebook-klone gjennom Orkut, men den er det omtrent bare brazilianere som bruker.

Hva skal til for at de lykkes?

Selv for Google er det ikke bare å skru på Google Me, og tro på umiddelbar suksess. En av nøklene til Facebook er at det er forholdsvis enkelt å skjønne hva som skjer, og det ser forholdsvis pent ut. To ting som ikke alltid gjelder for Googles produkter.

Google er kjent for minimalistisk design, og har etter min mening ganske dårlig gjennomgående design. Blogger ligner ikke på Reader som igjen ikke ligner på Wave. Årsaken er selvfølgelig oppkjøp og ulike team som utarbeider.

Men for å lykkes med Google Me må de etter min mening skru sammen noe som er veldig mye bedre enn Facebook, både utseendemessig og funksjonsmessig. Deretter må de få veldig mange til å flytte veldig fort. Men det kan la seg gjøre. For eksempel ved at man gir Google Voice til de som starter å bruke det - også utenfor USA, eller bygger inn automatisk bildegjenkjenning for alle bildene, koblet mot Google Profiles - mao at når du laster opp et bilde, så kan den automatisk gjenkjenne vennene dine.

Det som er spennende i mine øyne er at Google i dag har en helt annet standing på mobilsiden enn Facebook har. Google har android, og det å bygge inn Google Me direkte i Android vil være en killer. I dag er det ganske god integrasjon mot facebook (og Twitter i Froyo), slik at når jeg søker opp en kontakt på min telefon kan jeg se den siste meldingen kontakten skrev på Facebook. Men dette kan gjøres mye bedre, tipper jeg.

Personvernet vinner?

Facebook har hatt mye tull på personvernsiden. For Facebook handler det om at alt skal samles på Facebook. Det er vanskelig å få ting ut derfra, og har vært vanskelig å vite hva som er åpent og ikke.

Hos Google har det vært tilsvarende vanskelig å finne ut hva som er åpent og ikke (f.eks gjaldt det særlig Buzz), men Google har en annen holdning. For de tjener først og fremst penger på annonser knyttet til søk. Med andre ord - jo mer man bruker nettet, jo bedre.

Google har også laget sin egen gruppe "The Data liberation Front" som gir personer mulighet til å få sin informasjon ut fra Google. Selv om Google nok vet mer om meg, så stoler jeg mer på dem enn Facebook.

Konkurranse er uansett sunt - det fører til bedre produkter for oss brukere. Derfor blir det spennende å se Google Me, men de må klare å gjøre en bedre lansering enn Buzz...

Et år i bilder - det handler om utholdenhet...

noreply@blogger.com (Carsten) — Mon, 07 Jun 2010 11:44:00 +0000

Et bilde hver dag: Et utvalg av mine "polaroider"...

Ved inngangen til året hadde jeg en fiks ide om at jeg i løpet av 2010 skulle ta ett bilde hver dag og legge opp på en egen liten blogg. Et 365-prosjekt. Snart halvveis i året har det blitt over 120 bilder og litt fortvilelse...

Noen grunnregler la jeg inn – jeg skulle bruke Iphonen til å ta bildene, kunne bare bruke programmer i Iphone, og bildene skulle være sluttbehandlet med appen "Polarize" for å se ut som gammeldagse polaroidbilder.* Prosjektet fikk navnet Pola365.

Vel, så sagt så gjort. Og når vi nå har kommet over en tredel ut i året har jeg stort sett klart det. Stort sett, for det har blitt en og annen dag innimellom jeg ikke har klart å ta et bilde. Dermed ligger jeg antalgelig an til Pola350...

Det sitter i hodet

Jeg tror det var Erling Kagge som sa at det å gå til Sydpolen på ski var egentlig bare å sette den ene foten etter den andre. Resten lå i hodet. Han brukte omlag 50 dager på å nå polen... Mange andre har sagt det samme – langdistanseløp på ski, bena eller sykkel sitter i hodet. Jeg tror jeg trygt kan si det samme om 365-prosjekter og fotografering. Gjennomføringen sitter på det mentale plan.

Det er tøft å måtte ta et bilde hver dag for publisering. Men trikset er nok å ikke legge listen alt for høyt. Det blir ikke "verkshøyde" på alt, for å si det slik.

De nære ting

Men etter å ha holdt på i nesten fire måneder har jeg gjort noen betraktninger:

- Det er utrolig mange flotte motiver i nærmiljøet – bare man ser etter!

F.eks er dette bildet hentet fra nedgangen til Stortinget T-banestasjon fra Grensen. En nedgang jeg hadde brukt nesten daglig i et år før jeg en dag så denne veggen!

Og disse lysene på Alna senter (ved rullefortauet opp til Polet og XXL) er fikk jeg mange kommentarer fra folk at de ikke hadde sett selv.

- Noen dager sitter det hardt inne å få tatt bilde. Særlig vinterstid når lyset forsvinner tidlig. (Og Iphone er nødt til å ha greit lys for fotografering). Da får man heller ofre kreativiteten for et litt "dagligdags" bilde av en kaffekopp. (På den annen side: Denne fotografen lager et helt prosjekt av å ta bilder av "dagens kaffekopp"!)

- Det er lettest å ta bilder på arbeidsdager! Ikke det at jeg løper rundt i arbeidstiden, men tiden frem og tilbake på jobb er god å bruke. Lørdager og søndager er familietid, og da er det ikke så lett å hente frem telefonen for å ta bilder. (I tillegg til at jeg ikke vil ta bilder av familien av personvernhensyn.)

- Inspirasjon kan hentes på Flickr! Det er en rekke som driver med lignende prosjekter. Enten med eller uten Iphone. Jeg har hentet mye inspirasjon fra gruppene:

Det tekniske:

For de som lurer, her er en kjapp beskrivelse av workflowen:

Bildet tas med Iphone. Bearbeides noen ganger, hovedsaklig med Photoshop, HDRforFree , ellerFormat126. Sluttbehandles i Polarize.*

Bildene sendes til "bloggen" Pola365.carstenhp.com – dette er en Posterious-blogg. Årsaken til at Posterious er brukt er flerdelt:

Jeg ville samle alle bildene på ett sted. Med andre ord ikke drukne i en Flickr-strøm.
De har en fin app for å laste opp bilder.
Man kan bruke epost til sending i nødstilfelle
Posterious er god til å videresende til andre tjenester. Jeg har satt opp videresending til Flickr-kontoen min, Facebook-siden og Twitter.
Jeg ville teste Posterious på slike prosjekter.

Posterious har fungert bra – ulempen er at det ikke er noen samkjøring av kommentarer. Nå ligger det kommentarer på tre steder: Flickr, Facebook og noen få på Posterious. Men det er forsåvidt greit, for kommentarene er ulike mellom Facebook og Flickr

Men så: Ut med Iphone - inn med Nexus One...

Dette over skrev jeg i begynnelsen av mai, men fikk aldri somlet meg til å legge det ut. Men så byttet jeg telefon :-). Iphonen var mer eller mindre utslitt, inn kom Googles Nexus One. Utfordringen med Nexus One er at kameraet er mye bedre enn på Iphonen. Bra generelt, men man mister litt av Polaroid-feelingen.

Men det gikk greit å bytte. Programmet som jeg bruker nå er Vignette, og det er et av de beste mobilfotoprogrammene jeg har vært borte i. Kjapt å bruke, og mye mer funksjonalitet enn f.eks, Format126 og LoMob for Iphone. Mer om Nexus One senere.

Posterious har ikke app for Iphone, men sending med Epost fungerer like greit for dette prosjektet.

Her kan du se mitt Flickr-galleri over andre "polaroid"-bilder som jeg liker.

Her er et bildespill av bildene i mitt Pola 365-Flickr-sett:

Bjørnson på båre

noreply@blogger.com (Carsten) — Sun, 02 May 2010 19:45:00 +0000

Bjørnsons båre fraktes med panserskipet Norge fra København til Kristiania., originally uploaded by National Library of Norway.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan vår gode nasjonale bildearv forsvinner i dårlig presentasjon.

Vel, nå har Nasjonalbiblioteket fått opp farten og legger nå ukentlig (og noen ganger oftere) ut bilder. Mye Bjørnson i vår (naturlig nok), og nå sist noe Nansen.

Bildet over er et klassisk Wilse-bilde. Tatt på Panserkipet Norge mens Bjørnsons båre fraktes inn Oslofjorden (etter sigende med Bjørnsons hode mot Oslo). 100 år og en dag siden i dag.

Knytt NB til din flickr-strøm, og få oppdateringer når nye bilder kommer ut.

Hva skal med i hus 2.0?

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 24 Mar 2010 19:38:00 +0000

Vi er i ferd med å bygge hus! Et prosjekt basert på skrekkblandet fryd - som alle husbyggere vet.

Men bygget vokser - og nå er det snart klart for installasjon av rør for strøm mm. Og da er jo spørsmålet - hva skal man ha med av tekniske installasjoner? Jeg tenker ikke på avansert strømstyring ol - det har vi ikke råd til.

Men på IKT-siden? Planen er "serverskap" i kjelleren. Serveren(e) skal ha familiens bildebase, filmer mm ombord. Dette skal man kunne se fra pc-er og medieavspillere i resten av huset.

Har avtalt med elektriker å få rør til datakabling fra kjeller til hver etasje ellers - men holder det? Skulle vi hatt datapunkter i alle rom?

Jeg er litt usikker på hvor god hastighet vi får på trådløst nettverk, og hvor mye isolasjonen og gulvvarmeanlegget stopper av signaler. Tenke å prøve ut nettverk over strøm, men usikker på hvordan dette fungerer.

Ellers har vi høy laptop-faktor i familien, en til hver voksen, og tipper barna snart skal ha.

Tar i mot innspill, her er jeg litt novise!

Vår felles fotoarv - utrolig dårlig presentert

noreply@blogger.com (Carsten) — Fri, 12 Mar 2010 16:12:00 +0000

Norske museer og institusjoner scanner nå mange historiske bilder, og det er meget bra. Men måten dette tilgjengeliggjøres for deg og meg er langt under pari!

Det var en festdag for meg da jeg oppdaget at Frank Hurleys bilder lå ute på Flickr. Hurley var med som fotograf på Ernest Shackeltons Endurance-ekspedisjon til Sydpolen. Ekspedisjonen som sådan var en katastrofe, for de fikk aldri startet. Skipet ble skrudd ned i isen, og mannskapet måtte redde seg til Elefantøya med livbåter. Men alle overlevde - noe som var uvanlig for britiske polarekspedisjoner på den tiden. Og alt ble fotografert av Frank Hurley.

I dag er bildene lett tilgjengelige på Flickr-siden til The State Library of New South Wales:

Men dette er jo ikke de mest berømte bildene fra polare ekspedisjoner - i allefall ikke sett med norske briller.

Hva med Roald Amundsens bilder fra hans Sydpolekspedisjon? Hvor er de?

Jo på Nasjonalbiblioteket. Mye er scannet, og du kan se basen her. Forsiden ser ut slik bildet her viser.

Overskriften her er fin nok: "En fotografisk vandring i Amundsens liv og virke". Men går det virkelig an å vandre? Nei. Her må det søkes. Det er ingen gallerier, ingen "sets" eller "album", med "Sydpolen", "Norge", "Nord-øst-passasjen", el. For å komme dit må jeg søke.

Og har jeg først søkt, er presentasjonen dårlig. Et og et bilde i et håpløst gammeldags grensesnitt slik det vises under.

Noen av Norges mest berømte polarbilder - men utrolig dårlig presentert på Nasjonalbibliotekets sider.

Jeg kan heller ikke lage link til bildet for bruke bildet som illustrasjon her. Men bildet kan faktisk kopieres ut fra sidene! (Der er altså ikke av tyverihensyn at bildet ikke kan embeddes eller linkes.)

Det er ørlite bedre stilt med Nasjonalbibliotekets base over Nansen-bilder. For her er det laget noen standardsøk for eksempel om "Grønland". Med andre ord noe enklere å finne frem.

Stor spredning
Et annet problem er at norske historiske bildesamlinger er spredt over en rekke baser. Det er naturlig nok ikke til å komme fra, museer og institusjoner eier sine bilder som de har kjøpt eller fått i gaver. Men det er ingen sentral samleside for slike historiske bilder.

Det er riktignok to-tre spede forsøk, men disse er så dårlig utført at de er nærmest verdiløse:

Preus Fotomuseum/Nasjonalbiblioteket er i ferd med å opparbeid et fotosamlingsregister. Her kan man for eksempel søke opp tema eller fotograf. Men arkivet er tekstbasert, og det tar lang tid før man kommer til bildene. Et naturlig testsøk er for eksempel å søke på "Wilse" for å få bildene fra Anders Beer Wilse - en av de som dokumenterte Norge best rundt 1900. Bildene hans er spredt på en rekke arkiver, men man får bare se arkivlisten, og kommer ikke inn til bildene.

Et annet forsøk er "Digitalt Museum". Her er bildesamlingene fra et tyvetalls museer samlet, med Folkemuseet, Maihaugen, Teknisk museum og Oslo Museum som noen av de største. Men presentasjonen er dårlig. Digitalt Museum skal både vise bilder og gjenstander, og det blir en dårlig mellomløsning. Det tar lang tid å få se bildene i god størrelse, og når jeg får se det, er det vanskelig å finne andre bilder med samme tema.

Nasjonalbiblioteket har faktisk et eget galleri på nett - Galleri Nor. Men det er uklart for meg som bruker om dette er prioritert i dag eller ikke. Det er nemlig ingen linker fra NBs forsider til galleriet, og hvis man søker på bilder, så får man heller ikke opp at man kan gå til galleriet for å se flere bilder der. I tillegg ligger for eksempel også bildene fra Folkemuseet her, uten at det er tydelig om dette er de samme bildene som ligger på Digitalt Museum eller ikke.

Initiativ uten samkjøring
Mangelen på koordinering av bildesamlingene kommer også tydelig frem i to andre prosjekter:

Narvesen ga i vinter bort sin store og unike postkortsamling til Riksarkivet. Bildene kan du finne på Narvesens nettsider - dog meget skult under linken "Kultur" fra forsiden. Heller ikke disse bildene er godt sortert, og det er heller ikke mulig å legge inn egne data, lage favoritter mm. Men tjenesten er i allefall delikat innrettet, slik at det er hyggelig å surfe litt rundt.

Narvesens kortsamling - godt skjult på egne sider.

Riksarkivet er forøvrig en annen aktør som sitter på en rekke bilder. I tillegg til å ha bildene fra Narvesen, har de også en rekke samlinger. Noe er presentert i bildeutstillinger som denne om Hallgeir og Sophia (Loren) Andre er det nesten umulig å finne frem i.

Det finnes også en rekke norske biblioteker og samlinger rundt om - enten i offentlig eller privat eie. Bergen Bibliotek har for eksempel en rekke Grieg-bilder, men heller ikke disse er presentert på en godt måte.

Det skjer spennende ting - Oslo Museum (Bymuseet mfl) og Oslo Byarkiv lanserte i februar tjenesten Oslobilder. Men også her er det en søkeboks som møter brukeren, ikke bilder! Hvorfor kan jeg ikke se "dagens bilde", "dagens gate" og ha mulighet til å surfe et digitalt kart?

Et felles system?
Det er trist og leit at vår felles fotoarv ligger spredt på denne måten. Og det er unødvendig. For mesteparten av finansieringen til alle disse institusjonene er over statsbudsjettet. Dermed bør det settes krav om at bildene legges ut i samme system - slik at vi som er brukere kan finne dem igjen og se dem.

Systemet må være mye bedre enn Digitalt Museum - et system som bygger på museumsprogramvaren "Primus" som virker som den henger etter i steinalderen.

Dessverre skorter det nok på kunnskap også rundt på de ulike institusjonene. I fjor høst var jeg på omvisning på Bymuseet i Oslo, i forbindelse med at vi på Speidermuseet skal starte digitalisering av bildene. Bymuseet er gode på selve digitalisieringen, men da jeg forsiktig forsøkte å spørre om hva de tenkte om for eksempel Flickr Commons, fikk jeg til svar noe slikt som at "jeg kan ikke så mye om det som skjer på internett". Trist fra den som faktisk er hovedansvarlig for å få bildene formidlet til befolkningen.

Lær av Flickr!
For en museumstjeneste for bilder burde fungere som Flickr. Man må ha mulighet for å lagre bildene i gallerier og sets (album). De bør kunne tagges, og bildene bør være utstyrt med kartreferanser så man kan går på turer på kartet for å se bilder.

Man bør kunne finne bilder på tvers av eiere. Og det må ikke minst legges opp til at man kan surfe rundt for å finne noe nytt. Nettopp dette er det som gjør Flickr så genialt - det er hele tiden en avvei å gå - slik at man finner noe nytt og spennende!

Ved å bruke Flickr åpner man også for mye spennende bruk av bildene. For eksempel kan man lage - og embedde - bildespill som det jeg har lagt inn over fra Frank Hurley. Andre kan kommentere bildene, og legge dem som sine personlige favoritter. Eller man kan legge museer og andre til som kontakter, og umiddelbart få se når det kommer nye bilder.

En logisk slutning burde være at bildene kunne ligge under Flickr Commons. (Selv om de faktisk har inntaktsstopp for i år!) Ulempen er antagelig opphavsretten, på Commons skal bildene kunne brukes fritt av brukerne, og ikke være befengt med opphavsrettsklausuler. Nå vil dette nok gjelde for en rekke av bildene som ligger i dagens arkiver. For rettighetene er på en eller annen måte overdratt til institusjonene. Uansett er det i de fleste tilfellene løsbart, slik dette portugisiske arkivet har gjort - de har noen bilder markert med Commons, og noen uten.

Flickr trenger ikke være løsningen, men det kan være en god modell. I dag er det for mange løsninger på for mange steder. Det virker også som de ulike etater og institusjoner hegner om sitt, og ikke umiddelbart ønsker å samarbeide. Da bør de etter mitt syn tvinges! Bildene er folkeeie, dette er vår felles kulturarv, og vi har rett til å få dem presentert på en god og fornuftig måte!

Oppdatert 6.mars: Fant i dag ut at Hammershaug hadde omtalt samme problemet for et år siden. Det triste er at lite har skjedd...

Oppdatert 14.april: Jeg ble i dag gjort oppmerksom på at Nasjonalbiblioteket har lagt ut en rekke bilder på Flickr, de fleste lastet opp i mars 2010. Se kommentar fra Arthur Tennøe på NB, samt mitt svar under.

Dermed kan vi f.eks vise frem bilder fra Bjørnsons død og begravelse:

Mer lokalstoff - fra de som kan det

noreply@blogger.com (Carsten) — Mon, 22 Feb 2010 12:57:00 +0000

Anders Brenna skriver i en kommentar i Kampanje at man ikke skal tro på at det kommer "personlige aviser". I den kommentaren tar han blant annet opp at algoritmer ikke klarer å gi leserne gode nok produkter, blant annet fordi maskinell utvelging ikke klarer å være god nok.

I denne kommentaren synes jeg Anders hopper alt for lett over utvelgelse basert på lokalisering. Et par eksempler for å illustere:

- I familien finnes det en hytte på Tjøme. Derfor er jeg interessert i å lese stoff om Tjøme. Regionavisen Tønsberg Blad har gjort det meget enkelt å gjøre dette. På tb.no kan du filtrere nyheter basert på kommunene som TB dekker. På en av mine startsider ligger TBs Tjømesider (bildet til høyre) -. noe jeg også kommenterte på Twitter noen dager før Anders Brennas innlegg (illustrasjonen over).

Hovedstrømmen av nyheter dreier seg om Tjøme, mens høyresiden på TB fanger opp annet som skjer i Vestfold, innland og utland. (Ikke for det, jeg mener TB kunne utnyttet dette enda bedre, men det er en god start.)

- Svigerfamilien har hytte innenfor Kongsvinger. Derfor er jeg interessert i nyheter fra dette området, men ikke så mye fra Kongsvinger. Dessverre har ikke glomdalen.no noen mulighet lik den Tønsbergs Blad har.

- Snart flytter jeg til en mindre kommune på Romerike, og er selvsagt interessert i nyheter derfra. Men jeg er ikke så veldig interessert i resten av Romerike. Romerikes Blad (RB.no) lar meg ikke velge stoff basert på kommune. (Jeg kan derimot velge LSK-nytt, noe som interesserer meg i svært liten grad!). Litt rart, for på papir er RB gode på å tagge nyhetene med de ulike kommunene. Det burde vært verdens enkleste ting på nett, men det skjer altså ikke.

Tidlig i forrige uke tvitret jeg om TBs gode løsning. Da fikk jeg svar fra Christoph Smith i Edda Media (TB er en del av Edda). Han kunne fortelle på Twitter (i en meningsutveklsing etter min TB-tweet) at dette skjedde i flere Edda-aviser, og at særlig Østlendingen hadde suksess. (Se linke under Ostlendingen.no nyheter.). Budstikka.no har også en god mulgihet til å velge inngang basert på postnummerene de dekker i Asker og Bærum - selv om linkene ikke er så gode å se fra forsiden.

Bedre innganger - mer personlig

Anders Brenna er i sin kommentar ikke inne på hvem som skal levere "personlige aviser" til leserne. Om det er avisene selv eller aggregatorer som Google eller andre. Men i stedet for å sitte stille og vente, tror jeg region- og lokalavisene har mye å hente på å være tidlig ute. De har stoffet og lokalkompetansen. De kjenner området. Hvorfor ikke utnyttet det!

Man er mye tettere på leserne med en gang. Dessuten er det ganske kjapt å sette opp - og vedlikeholde slike systemer, når man først har bestemt seg for klassene. Enkel tagge-teknikk løser det meste.

Det burde også gå å lage inngangssider, ala det f.eks NRK bruker på nrksport.no og nrksuper.no. Romerikes Blad kunne f.eks ha RBSorum.no og RBNittedal.no som innganger. I tillegg burde man kunne vurdere å knytte seg opp til lokale blogger, idrettslaget, menigheten, speidergruppen mm, og få feed av deres siste nyheter inn på denne lokale forsiden.

Avisene blir altså ikke helt personlige, men dette er en mulighet for "old media" til å komme mye nærmere sine lesere enn det gjøres i dag.

(Nå setter nok Anders det hele på spissen (som vanlig :-)), og har selv vært inne på det viktige med lokalmiljøene i denne kommentaren)

Skritt to

Avisene kunne også ta dette enda et skritt videre. Ved å scanne sosiale medier og annet på områder, vil de kunne finne ut av hva folk er interessert i dette området. Noe mer komplisert å legge sammen, men burde kunne være et "nivå to" på en lokal side.

Og litt om "personlige aviser"

For øvrig skriver Anders at algoritmer bare kan gi leseren mer av det samme. Der kan jeg ikke være helt enig. Amazon har gjennom mange år vist at de klarer å gi individuelle maskinelle tilbud basert på at andre også gjør "irrasjonelle" valg. Deres "de som har bestilt denne, har også bestilt disse bøkene" gir alltid noen overraskelser.

På samme måte har Google nettopp koblet søk til din "social graph". Det samme kunne man tenke seg gjennom RSS-tjenester, scanning av bit.ly-anbefalinger fra Twittervenner, FB-venner mm. Det er altså muligheter. Men dette rekker jeg ikke å ta mer om nå...

Fryktløse bobkjørere

noreply@blogger.com (Carsten) — Mon, 01 Feb 2010 20:44:00 +0000

Bobsleeën, vijfmansbob / Bobsleigh, originally uploaded by Nationaal Archief.

I gamle dager var det ikke vektbegrensinger i bob, og gutta var noe kraftigere. Her er et fantastisk bilde (nok en gang fra det nederlandske Nasjonalarkivet) om hvordan bob var i 30-årene.

Litt anderledes regler også, iom at dette var 5-mannsbob!

Jus og data - Hvorfor er det ikke én sentral arena for diskusjon?

noreply@blogger.com (Carsten) — Fri, 22 Jan 2010 13:40:00 +0000

Kan ikke noen snart ta initiativet til et nettmagasin om jus og data?

Det pågår nå mange diskusjoner om krysningsfeltet mellom jus og data. Datalagringsdirektivet og problemstillinger rundt åndsverksloven gjør temaet stadig aktuelt. Men diskusjonene er fragmenterte og foregår på mange arenaer. Fagpersoner som jusprofessor Olav Torvund, NRK-advokat Jon Wessel-Aas, datatilsynets Georg Apenes er med, det samme er journalister om Jan Omdahl i Dagbladet, teknologer som Øyvind Solstad i NRKBeta og forfatter Eirik Newth med flere.

Problemet - i mine øyne - er at det ikke finnes et felles sted som kan oppsummere og drive debatter i krysingsfeltet jus og data. Nå går debattene mange steder, og jusen får ikke alltid den plassen den fortjener i slike saker. Jeg vil selvfølgelig ikke hindre andre i å ta debatten, men jeg tror jusen som fag hadde tjent på å ta noe av debatten tilbake!

Se til Bergen!
Vox Publica heter et glimrende nettmagasin som drives av Universitetet i Bergen. Der foregår det en rekke diskusjoner om blant annet jus og data. Men siden nettmagasinet er drevet av Institutt for informasjon og medievitenskap er det mange andre diskusjoner som foregår samtidig.

Det jeg ønsker meg er en nettmagasin ala Vox Publica som dekker nettopp jus og data. Et nettsted hvor fagfolk kunne skrive og debattere, et nettsted som fanget opp innlegg i aviser og på blogger og fikk inn de viktigste sakene. Vox Publica har gjort dette fortreffelig innenfor sitt område.

Slik jeg ser det er det to naturlige steder et slikt magasin kunne ligget:

Senter for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo: Dette er det som i mange år het Institutt for rettsinformatikk, der jeg har trådt mine juridiske barnesko. Instituttet huser mange av de beste fagjuristene på området, og kunne med letthet ha drevet et slikt nettmagasin (for eksempel gjennom en vit-ass-stilling).

Ledelsen ved universitetet i Oslo har sagt at de skal bli mer tydelige, og dette ville være en god måte å befeste sin posisjon som det ledende fagmiljøet på området i Norge.

De har allerede et eget intern-tidsskrift som heter SERIøst nytt, og presenterer i dag allerede forskningsartikler gjennom UIOs sider, for eksempel nyheter som denne: "Barns personvern i skolen skal undersøkes".

Lovdata: Stiftelsen Lovdata publiserer de norske lover, forskrifter og dommer på nett. De utgir idag allerede magasinet Lov og Data, og ville kjapt kunne konvertert dette magasinet til et webmagasin. (Hvorfor Lovdata - som har bygget opp sin forretningsmodell ved å ha lover på nett skal utgi et papirmagasin er jo også noe man kan lure på ...). Lovdata er i konkurranseforhold til for eksempel Gyldendal Rettsdata, og er avhengig av å markere sin stilling. Derfor kunne de også være et nyttig hjem for et slikt nettmagasin.

Tar noen opp hansken?
Håpet er at noen tar opp hansken. Det skal ikke mye til, og det vil bedre kvaliteten på debatten rundt jus og data. Etter mitt syn er et helt logisk at det er universitetet som har et slikt magasin. Dette handler om formidling - som er en av universitetenes oppgaver. Men UIO har ikke verdens beste track-record på området, noe jeg har skrevet om i saken "Vil ikke universitetene formidle.

Far og sønn med juletre

noreply@blogger.com (Carsten) — Fri, 08 Jan 2010 11:40:00 +0000

Vader en kind met kerstboom, originally uploaded by Nationaal Archief.

Et flott bilde fra det nederlandske Nasjonalarkivet. Far og sønn med juletre. Tatt i 1949 i Haarlem. Nok en fotoskatt fra Flickr.com/commons!

Her er Google-oversettelsen:
Christmas: silhuetten av far og sønn i mørket med nyinnkjøpte juletrær på gater, [1949]. Haarlem, Damstraat, Spaarne-gitt retning.

For mer informasjon og flere bilder fra samlingen av Spaarnestad Fot

Gratis snøfnugg på julekortene

noreply@blogger.com (Carsten) — Fri, 18 Dec 2009 15:09:00 +0000

Jeg hører til blant de som lager egne julekort - med PC. Og da er jeg interessert i å ha snøfugg, stjerner og annet som hører julen til. Her er et tips på hvordan du kan finne dette ganske gratis og meget fleksibelt!

Lette etter gratis clip-art av dette, men det var vanskelig å finne. Men så kom jeg over www.dafont.com - og der var det snøfnugg, nisser og mye annet - helt gratis!

Forskjellen er at dette er som fonter - og ikke som clipart. Men det gjør jo ingen ting - like lett å bruke. Test for eksempel ut LP-snowflake. Trenger du hjerter til Valentines - da finner du de også.

De fleste fontene kan brukes gratis til privat bruk. (Og lisensene er ikke så gale til komersielt bruk heller.)

Og det er fonter for nærmest enhver anledning. Det finnes mange andre sider som dafont.com, men dette er en av de best organiserte, synes jeg!

Så da ble det snø på julekortet i år også! (Men bruk det med forsiktighet!)

Trø meg ikke for nære...

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 21 Oct 2009 21:58:00 +0000

Lady Godiva: Skattebetalernes skytshelgen
(Foto: Cliff1066 CC-BY)

Er skatteinformasjon offentlige data, eller min private eiendom? For meg står personvernet opp mot de argumentene som kan fremføres for offentliggjøring - samtidig som jeg gjerne skulle hatt mye mer informasjon i listene også.

Jens Stoltenberg ble spurt om offentliggjøringen i Stortinget i dag, og sa da blant annet at offentliggjøringen er en styrke for demokratiet.

Lang og god tradisjon?

Men statsministerens første argument var ikke overbevisende. Han startet med å si at vi har en "lang og god tradisjon" for offentliggjøring.

Datatilsynets Georg Apenes har i en kronikk i Dagbladet redegjort for denne tradisjonen. Apenes peker på at historisk sett var det viktig med offentliggjøring for å sjekke at borgerne bidra og ble likebehandlet. Men dette var altså i en tid før man fikk på plass demokratisk styresett, forvaltningslov, Sivilombudsmann og riksrevisjon. I dag er alle disse institusjoner på plass, så det å ha skattelister som identifiserer individer har en mye mindre viktig funksjon.

Dessuten er verden sterkt endret fra den gang listene ble lagt ut på herredshuset og biblioteket og man måtte skrive av for hånd for å få frem tallene. Med dagens utrolig kjappe tilgang på data må det være lov å revurdere offentliggjøringen på individbasis. Dessuten er kan ikke "slik har vi alltid gjort det" sies å være noe godt argument. Det er reformer en rekke steder i forvaltningen - NAV, Pensjoner, politi og skoler. Skattelisteoffentliggjøringen bør derfor også sees på, etter min mening.

Godt for debatten rundt skattesystemet?

Stoltenberg argumenterte videre med at offentlige skattelister skaper debatt om skattesystemet. Dette er et argument som trekkes frem av andre også - kanskje særlig innenfor pressen. Det er jeg enig i, men denne debatten trenger ikke identifikasjon på individnivå. Antagelig blir debatten om skattesystemet dårligere av at man får identifikasjon på individnivå! For nå snakker man om enkelteksempler i stedet for å se på de generelle prinsippene.

I en kommentar i Dine Penger i fjor kommenterte jeg at identifikasjon på for eksempel postnummer, kjønn og alder (evt i alderspenn) gir oss nok data til å se på de viktige samfunnsmessige virkningene av skattesystemet. Bor det flest rike på vestkanten? Hvorfor tjener menn mer enn kvinner mm. Disse debattene drukner i dag i lister over hvem som tjener mest av reality-kjendiser, søk på de tiltalte i Kongo og annen underholdning. Etter å ha skummet dagens nettaviser er det rimelig klart at få aviser fokuserer på samfunnsoppdraget om å se på skattesystemet i dag.

Kontroll av skattemyndighetene

I en forlengelse av argumentet om debatt rundt skattesystemet kommer også kontrollen av Skatteetaten. Og etter å ha jobbet med kontroll av Skatteetaten i over 10 år skal jeg si klart fra: Skattelistene har aldri hjulpet meg i saker om kontroll av Skatteetaten. Dessverre, for denne kontrollen er ekstremt viktig. Skatteetaten sitter i dag med en ekstrem makt til å godkjenne eller underkjenne fradrag. Denne saksbehandlingene skal skje på like vilkår, men vi har ingen mulighet til å kontrollere det på noen god måte.

Et godt eksempel er særfradrag for kronisk sykdom. Her er det store forskjeller rundt i landet på hvem som får godkjent og ikke - på ellers like diagnoser.

De siste årene har det vært en omfattende omlegging av skatteetaten, der ligningskontorene i hver kommune er slått sammen til noen store regioner. Et av målene var en bedre saksbehandling. Dette har vi ingen mulighet til å sjekke - fordi vi ikke får se hva som godkjennes og ikke av fradrag. Et system med skattelister som identifiserer på postnummer, kjønn og alder kan også gi oss informasjon om hva den enkelte får av fradrag. På den måte går det an å se hvordan de ulike skattekontorene behandler selvangivelsene. (Mer om dette også i mitt innlegg fra Dine Penger i fjor.)

Skattelistenes datakvalitet

Et annet argument jeg har hørt i dag er at det er viktig å kunne kontrollere hva sjefen og andre tjener. Det ble ikke gitt noen videre begrunnelse, men antagelig tenker man her på problemstillinger som "lik lønn for likt arbeid" og kamp mot ekstreme forskjeller.

Men problemet her er skattelistenes kvalitet. Det er nettoinntekt etter fradrag som er oppført, og netto ligningsformue. Dette er ekstremt misvisende. For uten å kjenne fradragssituasjonene til den enkelte kan man ikke fastslå hva de faktisk tjener. To med samme jobb og samme bruttolønn kan ganske enkelt få ulik nettolønn. Den ene kan for eksempel eie bolig - og få rentefradrag, mens den andre leier bolig. Eller den ene pendler - og dermed får et stort pendlerfradrag. Dette er problemstillinger som skattelistekalkulatorenes beregninger ikke klarer å fange opp.

Formuesmessig er det like ille, fordi mesteparten av nordmenns formue er bundet i eiendom. Og eiendom har meget lave ligningsverdier - men de varierer fort fra 10 % til 30 % av markedsverdi. Dermed kan boliger som selges for det samme gi helt ulik skatteformue.

Et tilleggsargument i samme gate er at tallene i listene ikke er de endelige tallene, men tall før klagerunder. Det er dermed en god del feil i listene.

Avdekke svart arbeid og kriminalitet

Det fremføres også at offentlige skattelister på invididnivå gjør at man lettere kan avdekke svart arbeid og kriminalitet. Jeg har tilgode å se dette godt illustrert i saker som har vært oppe de siste årene. Skatteetaten har sine egne kontrollrutiner som nok er bedre enn bygdesladder og angivertelefoner. Pressen klarte for eksempel ikke å finne en eneste "Tante i Sveits" med bakgrunn i skattelistene.

Kontroll av maktmennesker

Et argument fremført for offentlige skattelister har jeg sans for - og det er kontroll av maktmenneske. Det kan være nyttig å kjenne inntekts- og formuestatus til de som styrer - for å se om liv og lære henger i hop. Men om dette argumentet er så sterkt at alle nordmenn skal få offentliggjort sine data har jeg vanskelig for å se. Men en god del av disse lønningene er allerede offentlige gjennom rapporteringsordninger, og årsmeldinger.

Personvernet er som badet...

Og da er jeg inne på mitt hovedankepunkt mot offentliggjøring. Dette er personverninformasjon som ligger for nær individet til at det skal offentliggjøres. Mange fremfører argumenter som "Det er det samme for meg, for jeg har ikke noe å skjule." De har ikke sett poenget med personvernet. Personvern handler ikke om skyld eller ikke skyld, men om hvilke opplysninger som fortjener vern på et rent objektiv grunnlag.

Da jeg studerte jus hadde vi en forelesning av Georg Apenes, og han sammenlignet personvernet med det å være på badet. Apenes sa noe slikt som: - Jeg forbeholder meg retten til å låse døren når jeg er på badet, og om jeg bare barberer meg eller gjør noe annet har ingen noe med.

Og for meg som jurist med personvernbakgrunn er dette det viktigste argumentet. De få gode argumentene som fremføres for at man skal offentliggjøre skattelistene på individnivå er ikke gode nok til at vi skal offentligjøre skattedataene for alle nordmenn.

Og det holder her ikke å fremføre argumenter som at: "De aller fleste legger jo så mye informasjon ut på Facebook og Twitter at det ikke spiller noen rolle." Der velger man selv, det gjør man ikke med skattelistene. Det må være mitt valg hva jeg vil skal slippe ut fra min private sfære, ikke statens.

...demokrati?

I debatter på Twitter har det i dag flere ganger blitt hevdet - blant annet fra pressekretser at det er viktig for et demokrati at man har offentlige skattelister. Det har ikke vært skrevet, men jeg antar at man mener offentlige på individnivå.

Jeg finner dette litt underlig - i og med at Norge er et av få land i verden som har offentlige skattelister, så er altså alle andre land som vi ellers liker å sammenligne oss med ikke gode nok?

Egen wiki eller wikipedia?

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 29 Sep 2009 08:35:00 +0000

På fritiden er jeg redaktør for Speidermuseet.no - en nettside som formidler speiderhistorie. Webmaster Chris og jeg har begynt å skissere et Norsk-speiderhistorisk leksikon basert på Wiki-struktur. Men så melder tvilen seg: Skal vi lage et slik leksikon på egen kjøl, eller skal vi rett og slett bruke wikipedia?

Her er noen vurderinger frem og tilbake, slik jeg har tenkt til nå. Basis er at leksikonet skal være basert på dugnad blant ivrige speidere, akkurat som wikipedia er det.

Fordeler med å laget det på egen kjøl

Vi har kontroll på stoffet, strukturen og innleggingen. Vi tenker å la folk kunne legge til, men de må være registrert. Iom at vi har admin-tilgang har vi oversikt over rettelser og endringer, og kan kjappere luke ut det som blir lagt ut som er feil, og ikke minst veillede ved rare formateringer, formuleringer mm.
Vi kan skrive om oss selv. Litt ulik policy og holdning ute å går, men mange mener at man ikke skal skrive om seg selv på Wikipedia. Informasjonen om speidergrupper, kjente (og mindre kjente) speidere mm, må nødvendigvis legges ut av speidere. På eget nettsted kan vi la dette skje uten problemer. Dette kan være et problem mht kravet om nøytralt ståsted.
Ditto om lengde på artikler. En del artikler blir "stubber" og blir det lenge. På egen kjøl slipper vi å markere dette hvis vi ikke vil.
Vi kan bestemme lisensen selv. Vi ønsker å ha hele leksikonet som creative commons BY-SA-NC. Med egen wiki styrer vi lisensens selv, mens på wikipedia er vi underlagt wikipedias lisenskrav. Dette gjelder ikke minst bilder, der det er en del gamle speiderbilder som vi antar å kunne bruke, men ikke alltid har bekreftet eierskapet til.
Vi kan skrive for "menigheten". Både vi og andre forfattere skriver først og fremst for andre speidere. Dermed blir ikke ord og definisjoner skrevet helt slik Wikipedia-tradisjonen krever.
Vi kan selv legge listen om kilder. Wikipedias engelske hovedverk kjører ganske strikt kildepolitikk - de fleste (alle) poenger skal ha kilder. Et godt poeng selvsagt, men vanskelig å nå alltid. Når det gjelder speidergruppers historie, vil veldig mye være førstehåndskilder og "nedarvede fortellinger". Dermed har vi ikke like stor mulighet til å kreve gode kilder, slik man ellers bør på wikipedia.

Fordeler med å bruke Wikipedia

Vi er "midt i smørøyet". Ved å være i Wikipedia er all informasjonen lagret sammen med annen informasjon, og lagt godt søkbar for alle brukere.
Vi slipper dobbeltarbeid. Med stoffet i Wikipedia slipper man å kopier stoff fra speiderhistorisk leksikon til wikipedia når man mener det er viktig.
Vi kan linke internt i Wikipedia. Mye av stoffet vårt handler om steder og personer som i mange tilfeller allerede har artikler i wikipedia. Det er dermed lettere å linke internt.
En del er gjort allerede. Det ligger en god del stoff ute om speiderbevegelsen allerede. Ikke så mye historisk, men en god del.
Vi er med på "dugnaden" på en bedre måte.

Vel, det var så langt jeg har kommet. Tar gjerne kommentarer og innspill på dette!

De største ledertalentene?

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 01 Sep 2009 20:18:00 +0000

Nærignslivsnettstedet E24 presenterer i dag en større presentasjon av det de kaller "Norges største ledertalenter". En spennende liste - som etter min mening har åpenbare feil. Antagelig sier listen mest om hvordan hodejegere tenker, og hvem de glemmer.

Først må jeg bare presisere at som tidligere speidersjef i Norges speiderforbund, og stor tilhenger av ungt lederskap, så synes jeg det er flott at det settes fokus på unge ledertalenter. Men å si at dette er "Norges største ledertalenter" synes jeg virker like dumt som når Dagens Næringsliv gjør sine årvisse kåringer av "Verdens beste låt" og lignende. Listen har mange hull som jeg kommer tilbake til.

Prosjektet er stort. Det har startet med over 500 navn, er nå destillert til 100 navn som er offentliggjort. Juryen har deretter tatt listen ned til 40 navn som skal rangeres. I juryen sitter Elin Ørjasæter, hodejeger Trygve Walstad i Delphi og Schibsteds HR-direktør Cathrine Foss-Stene.

De har tolket begrepet "leder" vidt, slik at folk på listen ikke må ha hatt personalansvar i dag. Alle personene skal være under 40. I artikkelen på E24 står det blant annet:

"Fra næringslivet og politikken, byråkratiet og organisasjonslivet har vi funnet frem til hele 500 unge menn og kvinner"

"Dette er personer som gjennom sin jobb har vist spesielle lederevner, som har nådd langt i forhold til alderen og som trolig har lysende karrierer foran seg."

Store hull

Listen er spennende, men det er vanskelig å se at man kan smykke seg med tittelen "Norges største ledertalenter". De 500-navnene er plukket ut av store hodejegerfirmaer. Og når det er såpass store hull som jeg peker på under, så sier listen mer om kvalitetene på oversikten til hodejegerfirmaene - og ikke minst hvem de mister. Her er noen bransjer som er borte eller grovt underrepresentert på listen:

Forsvaret: Det er ingen militære på listen, og det er rart. Forsvaret er vel den institusjon som lengst har drevet med lederopplæring. Det sitter mange dyktige unge menn og kvinner rundt i det norske forsvaret som har gjennomført krigsskolen, og nå har viktige stillinger innenfor for eksempel logistikk og prosjektadministrasjon. De har daglig lederefaring og stort personalansvar. Når de blir litt eldre vil forsvarspyramiden bli smalere, og da er det en rekke av dem som skal ut i det private næringslivet. Da blir det lederstillinger på dem. Mulig er de ikke på listen fordi det idag er vanskelig å identifisere dem når de sitter i litt bortgjemte kompani- og bataljonssjefsstillinger, eller har en prosjektstilling i et prosjekt som få vet om. Men man skulle tro at rekrutteringsselskapene hadde følere inn på krigsskolene - der er de flinke til å holde rede på hvem som er gode og ikke.

Akademikerne: Det er kun et fåtall akademikere på listen - altså de som i dag sitter i forskerstillinger som doktorgradstipendiater, post doc mm. Her finner man både teknologer og andre som antagelig vil komme til å dominere noen år frem. Antagelig særlig på IT-siden. Se f.eks på Opera og Fast - som begge har ledere som kommer fra slike stillinger i NTNU og FFI-miljøet.

Statoil og andre store konsern: Det er overraskende at det ikke er en eneste fra Statoil på 100-navnslisten. Aker har bare en - fra finans, og Hydro én. Disse selskapene er gode på å rekruttere innenfra, det vil si at de som sitter i mellomlederpossisjoner i dag om noen år vil være ledere. Rart at det da ikke er en eneste ingeniør fra noen av disse firmaene på listen.

Schibsted: E24 er i Schibstedfamilien, og ansatte i Schibsted er dermed ikke med. Man kan skjønne det presseetiske, men Schibsted har lang tradisjon på å rekruttere ledere innenfra, så de neste redaktørene i VG og Aftenposten jobber antagelig i Schibsted i dag. Det samme gjør antagelig den neste konsernsjefen.

Frivillige organisasjoner: Det er kun et par med tilknytting til frivillige organisasjoner på listene - de politiske partiene unntas her. (Det samme må man si om Marthe Gerhardsen i CARE, som nok kommer inn på politikerkvoten.) Rart, for rundt i de frivillige organisasjonene sitter det i dag en rekke dyktige ledere som kommer til å gjøre seg bemerket som ruvende lederskikkelser om et tiår eller så. Kanskje i kraft av sin posisjon i organisasjonene. Men antagelig heller fordi de gjennom å lede (store) frivillige organisasjoner tilegner seg kunnskap og erfaring som gjør at de kommer til å gjøre store hopp i sine respektive arbeidsliv.

Fagbevegelsen: Nok en bevegelse som er ekstremt flink til å rekruttere ledere innenfra. Den neste LO-lederen finnes i LO-systemet! Dette er en person med stor makt. Rart da at det ikke er noen fra fagbevegelsen på listen. Mulig har det ikke utkrystalisert seg noen klare kandidater ennå, men det høres rart ut.

Partimedabeidere: Det er en rekke politikere på listen, men meget få fra partiapparatene. Nå har ikke alle partier noe store apparater å skryte av, men Arbeiderpartiet har et godt apparat, og i dette apparatet sitter antagelig en fremtidig partisekretær for AP. Tilsvarende i andre godt utbygde partiorganisasjoner.

Arvingene: Man har utelatt de som har arvet bedriftene sine. Fordi de har kommet lettere til det. Jeg skjønner at man vil fokusere på nye navn, men det virker blodig urettferdig mot ledere som for eksempel Celina Middelfart som åpenbart har vist at hun har evne til å drive sin bedrift. Det å forvalte en arv godt er ikke lett - og burde vært belønnet med en plass på listen!

Det er sikkert flere felt man kan peke på også. Noen er kanskje blant de 400 navnene som er silt ut. Det hadde vært fint om den også kunne blitt offentliggjort. Da kan vi få se om det er hodejegernes lister er som det er noe galt med, eller mo det er rangeringen som har gjort at det jeg mener er åpenbare grupper er utelatt.

PS: Hvem står ikke på listen...

Det er en del politikere som bør lese listen nøye. Det er noen åpenbare "mangler", til og med på statsrådsnivå - der Helga Pedersen og Bård Vegar Solhjell glimrer med sitt fravær.

Språk i endring - da telegrafen, nå twitter?

noreply@blogger.com (Carsten) — Wed, 12 Aug 2009 14:08:00 +0000

Innføringen av telegrafen på slutten av 1800-tallet førte til at språket ble mye kortere. Årsaken var at man betalte pr tegn. Kan twitter gjøre det samme med språket?

Hos Steve Rubel ble jeg gjort oppmerksom på en artikkel fra New York Times om pekte på et språklig fenomen.

Ben Schott i NYT skriver at innføringen av telegrafen førte til at man innførte en rekke forkortelser for å få kortere setninger - og dermed betale mindre for å sende et telegram.

Mye likt det Twitter gjør i dag med sin 140 tegns begrensning. At teknologiske begrensninger gjør noe med språket er altså ikke nytt!

Illustrasjonen er hentet fra "The Anglo-American Telegraphic Code", tredje utgave, og en fullversjon kan sees i New York-Times artikkelen.

Twitter i annonse

noreply@blogger.com (Carsten) — Tue, 11 Aug 2009 08:28:00 +0000

Twitterannonse, originally uploaded by carstenhp.

Første gang jeg har sett at en annonse har twitterkontoen som viktig catch i annonsen. Det er faktisk vanskelig å se hva annonsen annonserer for - men tror det er en sort Omega-3-drikk.

Sett på T-banen fra Storo.