Dette er et gjesteinnlegg av Katrine Finne, daglig leder i HumaNova – Bli den Du er.

Mennesket er en helhet som består av kropp, sjel, følelser og intellekt. De ulike delene er nært forbundet med hverandre. Hvordan dette samspillet fungerer er avgjørende for hvordan vi har det, både psykisk og fysisk. Dette er utgangspunktet for Les mer...]]>

Dette er et gjesteinnlegg av Katrine Finne, daglig leder i HumaNova – Bli den Du er.

Mennesket er en helhet som består av kropp, sjel, følelser og intellekt. De ulike delene er nært forbundet med hverandre. Hvordan dette samspillet fungerer er avgjørende for hvordan vi har det, både psykisk og fysisk. Dette er utgangspunktet for Roberto Assagiolis Psykosyntese, en utviklingsorientert psykologi som fokuserer på det friske og som styrker individets kraft.

Roberto Assagioli (1888-1974) var psykiater i den freudianske skolen. Han var samtidig med både Sigmund Freud og Carl Gustav Jung, og den første italie­neren blant psykoanalysens pionerer på begynnelsen av 1900-talet. Som nyuteksaminert lege praktiserte han psykoanalyse, men fant den utilstrekkelig. Som Jung, anså Assagioli at psykoanalysen konsentrerte seg for mye på det syke i individet, og ville i stedet se mennesket som en grunnleggende frisk organisme – uansett om det tidvis kan fungere dårligere.

Han mente at psykisk smerte – angst, depresjon, nevrose og andre forstyrrelser som han så hos sine pasienter – ikke alltid var noe ”sykt”, men noen ganger et forsøk hos vedkommende på å finne mening og innhold i sitt liv, kanskje også åndelige verdier i videste betydning

Kjennskap til vårt indre = veien til et bedre liv

På samme måte som vi kan bli “syke” av å trykke ned vårt ubearbeidede underbevisste, kan vi på tilsvarende måte bli kraftløse og apatiske hvis vi ikke lytter til vår “indre røst” om hva vi selv egner oss til. Vi stiller spørsmålet om livets mening – for hver og en av oss.

Dr Roberto Assagioli fant at ikke bare traumatiske barndoms­opp­levelser, men også menneskets lengsel etter meningsfullhet og innhold i livet kan føre til forstyrrelser. Assagioli ville at psykologi skulle være praktisk. Den skal ikke bare få oss til å forstå hvorfor vi opptrer som vi gjør, men også virkelig hjelpe oss til å leve bedre. Inspirert av tenkere fra både vestens og østens kulturer og ulike religioner skapte han derfor en mengde øvelser og teknikker. De kan brukes både av den enkelte mennesket og som hjelpemidler i samtaleterapi.

Flere av teknikkene har til formål å etablere en bedre kontakt mellom bevisstheten og det ubevisste i oss. På den måten kan vi lære å kjenne vårt indre og dermed leve et bedre liv. Vi blir mer bevisste om oss selv og våre omgivelser. Vi trener opp vår vilje og utvikler vår iboende evne til å avgjøre hva som faktisk er det vi innerst inne vil.

Psykosyntese er helhetlig livsinnstilling

Det lar seg ikke gjøre å skille mellom kropp, psyke og ånd, mener vi som jobber med psykosyntese. Det går ikke an å fremheve én side fremfor de andre. Tvert i mot er det psykologiens oppgave å hjelpe mennesker til å få alle sine tilsynelatende motstridende krefter i balanse. For å skape denne balansen bruker psykosyntesen teknikker fra ulike tider og skoler. Fra psykoanalyse og medisin, fra Gestaltterapi, NLP og kognitiv terapi, fra filosofi og vitenskap. Vi bruker meditasjon, pust og kroppsbevissthet i kombinasjon med samtaler der klienten er ”eksperten” og terapeuten er åpen og ikke-dømmende. Vi analyserer ikke, setter ingen diagnoser, men jobber som en katalysator for klientens iboende potensialer.

Psykosyntesen er mye mer enn en terapeutisk arbeidsmetode. Den er en livsinnstilling, en varsom måte å nærme seg helheten på. Den er en åpen modell for personlig og organisatorisk utvikling – en referanseramme som omfatter kroppslige, åndelige og sosiale aspekter. Psykosyntese er en handlingskraftig psykologi som oppmuntrer oss til å ta eget ansvar, å velge det som gagner oss, å skape en egen handlingsplan for vårt liv.

Så istedet for å se våre personlige vanskeligheter som begrensende, ser Psykosyntesen våre svakheter og mangler som et stort utviklingspotensial. I et hvert problem eller hindring som vi møter finnes det en kime til menneskelig modning og vekst.

Som Assagioli en gang sa: ”Smerten er ikke i veien, den er veien.”

Katrine Finne er samtaleterapeut i Psykosyntese. Gå inn på HumaNova.no for å lese mer.

Ekstremsport er ikke for alle. Det er forbeholdt Les mer...]]> Alt vi gjør kan kokes ned til overlevelse og utvikling. Det kan derfor virke som et paradoks at det å utsette seg selv for fare har vært en fordel for overlevelse, men det er faktisk slik. Og evolusjonen har muligens avlet frem en helt spesiell type menneske: Spenningssøkeren.

Ekstremsport er ikke for alle. Det er forbeholdt de med sterke nerver, de som klarer å fungere selv i svært stressende situasjoner og som innehar en høy grad av selvkontroll. Selv når faresignalene får hypothalamus til å sette alle mekanismer i beredskap, klarer de å beholde en iskald kontroll.

Hvorfor bryter de ikke sammen når de er i en ekstrem situasjon? Hvordan klarer de å beholde kontrollen til tross for at kroppen er fylt til randen av stresshormoner, og hjernen fyrer løs impulser som om det forgikk en krig i topplokket?

Det kan virke som at folk som frivillig lar seg utsette for livsfare er en selvmotsigelse i et evolusjonsmessig perspektiv. Hvis de stadig utsetter seg selv for livsfare, vil de til slutt dø. Men siden det fortsatt finnes mennesker som synes det er helt ok å kaste seg ut fra et fjell, har det tydeligvis vært nødvendig med noen som var mer risikovillige enn andre.

Utvikling er flytting av grenser

Og det er slike mennesker som har gjort at menneskeheten har kunnet utvikle seg og kommet dit den er i dag. De første individene som søkte utover egne områder for å finne ny mark, satte både seg selv og resten av stammen i fare. Den samme risikoen gjaldt da det kom til innsamling av mat. Det var bare de tøffeste og de mest utholdene som var med på jakt. Det var også de aller tøffeste som stod fremst i linja da nabostammen kom på besøk for å plyndre og ta over territoriet, eller når ville dyr kom uventet på besøk.

De risikovillige valgte å kjempe og ikke flykte, og de fikk evnen til å ta handling selv om de var proppfulle av adrenalin og andre kjemiske substanser. Instinktene tok over.

Nye oppdagelser, nye oppfinnelser og nye måter å gjøre ting på, har oppstått takket være mennesker som har hatt evne til å ta en risiko utover det normale. Vi kan nesten si at det er de som har turt å bevege seg i fremste linje som har drevet verden fremover. Det kombinert med evnen til å tenke nytt har sørget for utvikling (les om tullingen).

Utvikling er med andre ord flytting av grenser. Via oppdagere som Leiv Eriksson og Kristoffer Columbus, har mennesket bosatt hele jordkloden. Vi har allerede vært på månen, og om ikke alt for lenge har det første mennesket satt sin fot på Mars. Alt dette er forbundet med en svært høy grad av risiko, ikke bare med fare for at liv går tapt, men også økonomisk. Flytting av grenser innebærer således alltid en eller annen form for risiko. Flytting av grenser er ekstremsport!

Men flytting av grenser handler ikke bare om å flytte landegrenser. Det handler også om flytte grenser for hva mennesket er i stand til å gjøre på et individuelt plan. De som er villige til å ta en større risiko enn andre har satt verdensrekorder, de har blitt rike og de har oppnådd mange av sine personlige mål i livet.

Spenningssøkere

Ikke alle hadde de kvalitetene som måtte til for å være med på jakt for hundre tusen år siden, akkurat som at ikke alle har de kvalitetene som skal til for å kaste seg frivillig ut fra et fjell i dag. Dette er egenskaper som er blitt overført fra generasjon til generasjon gjennom tusenvis av år, for forskning har vist at slike egenskaper faktisk er nedarvet.

En mann som har forsket mye på mennesker med et stort behov for spenning i livet,  er den amerikanske professoren Marwin Zuckerman. Zuckerman har funnet ut at en stor del av evnen til å ta risiko er arvelig. Dessuten er den mer tilstede hos menn enn hos kvinner, noe Zuckerman relaterer til testosteron. Jo høyere verdier av testosteron, jo mer sannsynlig vil det bli at vedkommende tar en risiko.

Det er også funn som tyder på at alder har en betydning for det å ta risiko. Ungdom og unge voksne har en tendens til å ta mer risiko enn andre, men dette blir også sett i sammenheng med utviklingen av moral, evnen til å kontrollere impulser og tenke konsekvenser, og hjernens generelle modning.

Siden det ligger i genene, har det en stor innvirkning på personligheten til de det gjelder. Noen mennesker har rett og slett et større behov for spenning og utfordringer enn andre for å oppnå samme grad av lykke, og for at de i det hele tatt skal føle seg som friske mennesker.

Det skal mye mer til før de blir redde, eller de har evnen til å gjøre skumle ting til tross for at de er kjemperedde. Slike har på engelsk fått betegnelsen “sensation seekers” eller “risk takers”, spenningssøkere eller risikotakere, og det kan virke som om de har et innebygget instinkt, et slags driv som leder dem mot risiko.

Årsaken kan være at balansepunktet i den homeostatiske likevekten er forskjellig hos utpregede risikotakere enn hos andre (mer om homeostase kommer snart!!!). De trenger rett og slett mer adrenalin og andre hormoner før de føler seg stresset. Konsentrasjonen av signalstoffer er høyere enn normalt når de føler seg rolige. Dette gjør at de blir mer ekstreme som personer, og der andre føler frykt, føler de kjedsomhet.

Til hjelp for å finne ut hvor spenningssøkende en person er, har Zuckerman utarbeidet en skala. “Zuckermans sensation seeking scale” gir en indikasjon på, og har som formål å forutsi om hvorvidt en person liker å ta en risiko eller ikke. Ekstremsportutøvere vil nok havne høyt opp på denne skalaen. Hvis du vil, kan du selv teste deg og se hvor spenningssøkende du er ved å klikke her.

Risiko i dagens samfunn har annet innhold

Risiko i dag versus risiko for hundre tusen år siden kan ikke sammenlignes. Teknologien har gjort at det faktisk er mulig å overleve svært risikofylt aktivitet. Vi blir allikevel fascinert av mennesker som er villige til å ta en risiko.

Opp igjennom tiden har det vært nødvendig å ha noen som er tøffere enn andre for å overlevelsens skyld. Men samfunnet har forandret seg mye siden vi dannet de første stammene, og vi er ikke lenger så avhengig av spenningssøkere for å overleve. Våre nedarvede instinkter fortsetter imidlertid å påvirke oss uavhengig av samfunnsutviklingen, og instinkter trenger å få utløp.

Siden vi har fått et samfunn nesten blottet for risiko, samtidig med at det er få tabuer igjen, handler risikotaking i dag like mye om å bryte samfunnets normer som om å oppsøke direkte livsfare. Det handler om å gjøre noe som ikke er 100 prosent godtatt. Det handler om å befri seg fra Jantelov og andres grep. På denne måten fortsetter risikotakere å være en spydspiss for utviklingen. Det er de som tør å gjøre ting annerledes, og trekke den litt lenger som står for innovasjon. Dette kan imidlertid være vanskelig å innrømme for noen.

Det å ta en risiko rommer derfor veldig mye, men utgangspunktet er den samme. Det handler om å ta en sjanse.

Et trygt og godt samfunn oppleves som kjedelig. Det er ikke lenger brukt for risikotakeren, og han vil føle seg mer og mer utstøtt og ubetydelig. Han vil således oppsøke de stedene hvor det finnes risiko for å få utløp for sine instinkter. Jackass og ekstremsport er fenomener som oppstod fordi storsamfunnet rett og slett har blitt for trygt.

De ulike ekstremsporter er fortsatt et alternativ til de tradisjonelle sportsaktiviteter, og konkurransen går mer på å konkurere med seg selv fremfor å konkurrere mot andre. Det handler om å ha det gøy og om å være lykkelig i øyeblikket. Ekstremsport er derfor nært knyttet til selvutvikling.

Foruten å ha en tendens til å tiltrekkes ekstremsport, finner vi ofte spenningssøkere i kriminelle miljøer, i gambling miljøer, og de kan ha et unormalt stort behov for sex. Gode og målbevisste næringslivsledere har en tendens til å komme under kategorien spennigssøker. Til tross for vårt trygge samfunn har vi fremdeles behov for å beskytte oss, og jeg vil anta vi finner mange spenningssøkere i politiet, brannvesenet og militæret.

Teknologien hjelper oss til å finne nye områder med spenning uten at det er direkte livsfarlig. Videospill er i dag så avanserte, at det er vanskelig å skille mellom virkelighet og animasjon. Fornøyelsesparker kommer hvert år med større, raskere og mer adrenalinfremkallende karuseller. Filmer med mye action og spenning kan ha en forløsende effekt, og med 3D-effekter blir de enda mer virkelighetsnære. Higen etter spenning vil aldri avta, men grensene utvides hele tiden.

Evne til å ta risiko betyr evne til å beskytte avkommet

Det å være villig til å ta en risiko har som nevnt hatt, og har fortsatt, stor betydning for utviklingen. Noen risikovillige mennesker blir derfor ofte hyllet som helter, med den følge at de får oppmerksomhet. De blir mer interessante for kapitalistiske krefter, de blir sett på som ledere og de blir mer attraktive på det seksuelle markedet. Idioti selger!

Risiko spiller også en rolle når det kommer til forplanting. Ved å være villig til å ta en risiko, viser en at en også har evne til å beskytte avkommet mot farer. Sjekkeartister snakker ofte om approaching anxiety, og de som trosser redselen ved å gå bort til en ukjent jente har kommet over en terskel.

Teorien om hvorfor approching anxiety i det hele tatt finnes, går ut på at det å gå bort til en fremmed dame innebærer en risiko for å enten bli slått ihjel eller å bli varig skadet, dersom det viser seg at hun allerede er sammen med en mann. Dette var spesielt gjeldene før i tiden, før samfunnet ble sivilisert, men ligger fremdeles i minnet til dagens mann.

Når en kvinne ser en mann ta en risiko, trigger det helt primale følelser hos henne. Og en av disse primale følelsene er seksuell opphisselse. Og det vet mannen. Derfor er han villig til å utsette seg selv for fare for å kanskje bli far til hennes barn. Kvinnen på sin side vet at hun får en far som er i stand til å beskytte henne selv og barnet.

The Handicap Principle

I bunn og grunn innebærer det å ta en risiko at en kanskje må bøte med livet. Vissheten om dette gjør at ikke alle er i stand til å ta risiko. Det er forbeholdt de sterkeste. Derfor har naturen sørget for at omgivelsene får greie på dette, uten at risikotakeren nødvendigvis trenger å oppsøke fare for å bevise sin overlegenhet.

Den israelske biologen Amotz Zahavi kom i 1975 med en oppsiktsvekkende teori som ble kalt “The handicap principle“. Kort fortalt går denne teorien ut på at forskjellige egenskaper hos ulike dyr utgjør en risiko for eieren, men fremstår allikevel som en fordel. Fordelen ligger i selve handikappet det innebærer å ha egenskapen.

Påfuglhannen har et handikap med sin fargerike og prangende fjærdrakt

Dersom et individ er i stand til å utvise et handikap, må det ha så gode gener at det faktisk kan bære handikappet. På denne måten blir det lettere for hunkjønnet å velge ut en riktig partner. Eksempelet som ofte blir brukt er påfuglens fjærdrakt.

Det å gå med så mye fjær og så fargerik, utgjør en risiko. Påfuglhannen vil være et enklere bytte for eventuelle rovdyr og andre fiender. Allikevel har de utviklet en voldsom fjærdrakt, som påfuglhunnene på sin side synes er dritsexy.

Det samme gjelder for andre fargerike dyr. De er lettere å få øye på, og er derfor et lettere bytte. Det er ikke bare påfuglhannen som har en svært fargerik fjærdrakt. En rekke andre tropiske fugler har fargesprakende fjær. Giftige slanger og frosker er ofte veldig fargerike, og for dem gjør det ihvertfall ikke noe å bli oppdaget. De kan godt koste på seg handikappet det er å være veldig synlige.

Et annet eksempel på handikapp prinsippet, er gaseller som hopper og danser rundt rovdyr. På denne måten viser de til omgivelsene at de er overlegne de som ikke tør å hoppe og danse. De viser også at de er i en så god fysisk form at de lett løper i fra jegeren. Hvem tror du hun-gasellen velger? Han som hopper rundt løven, eller han som løper vekk med halen mellom beina.

Handikapp prinsippet i menneskelig atferd

Hos mennesket er handikapp prinsippet brukt til å forklare atferd som altruisme og gavmildhet. For å gi bort noe, må du ha så mye at du har råd til å avse noe. Bill Gates viser sin overlegenhet ved å gi bort milliarder av kroner. Ikke alle har råd til det. Dyre presanger kan ofte ha en symbolsk verdi i seg, og det er at giveren er bedre enn andre. Han som spanderer på alle kollegaene på firmafesten, gjør det for å føle seg bedre enn andre.

Rapperen Nelly med sin grill

Det å kjøpe seg dyre og fancy ting er også en måte å vise overlegenhet på. Blant amerikanske rappere oppstod det i sin tid en helt spesiell prangende, nærmest klovnaktig stil som vitnet om et behov for å vise seg fram. På denne måten skilte de seg ut fra den jevne Afro-Amerikaner. De har sågar funnet opp “grillen“, et slags gebiss i gull som er prikken over i’en. De med ekstra mye penger river i en grill besatt med diamanter.

Sløsing og bling-bling kan med andre ord være sexy, men bare hvis den som sløser har råd til det. Dyre biler, fine smykker og flotte klær appelerer til noe i  underbevisstheten, og selv om kvinner sier at bilen ikke har noen betydning for tiltrekning, viser forskning det motsatte. Allikevel, hva som er tiltrekkende er kulturbetinget.

Innen sjekkemiljøet finnes noe som heter “peacocking”, og har samme funksjon som hos påfuglhannen. Ved å iføre seg noe som gir stor oppmerksomhet, og som ikke alle andre tør å gå med, viser sjekkeartisten at han er bedre enn de andre gutta. Påkjenningen det egentlig er å gå med noe oppsiktsvekkende og det å være annerledes, viser styrke og overlegenhet. En annen fordel er at en blir lagt merke til og skiller seg ut fra en ellers kjedelig gjeng.

Høye verdier av testosteron er et handikapp

Handikap prinsippet forklarer også hvorfor noen driver med ekstremsport. Ved å gjøre noe andre ikke tør, viser de at de er bedre, selv om det innebærer livsfare. Det er selve risikoen som er et handikap. I noen kulturer må mennene vise sin manndom og overlegenhet ved å gjøre farlige ting, ritualer som markerer skillet mellom gutt og mann. På Pentecost Island i stillehavet finner vi opphavet til strikkhopping, der menn kaster seg ut fra høye tårn, bundet til lianer. Det dør flere hvert år. Klikk for video

Marwin Zuckermans antakelser om at evnen til å ta risiko er forbundet med testosteron, får også en ny mening når vi ser på senere forskning omkring hormonenes innvirkning på kropp og sinn. Det er blitt oppdaget at høye verdier av testosteron kan ha en negativ effekt på immunforsvaret (noe som også kan forklare hvorfor menns levetid er kortere enn kvinners).

Høyt testosteronivå er med andre ord et handikap, og ifølge handikap prinsippet er det da bare de med gode gener som kan bære et høyt nivå av testosteron. Og høyt testosteronnivå sørger for mer risikoatferd. Risikoatferd er derfor en måte å vise at en har gode gener på, og når risiko i seg selv også er et handikap, vil testosteronbombene være svært attraktive på det seksuelle markedet.

Den fornuftige delen av hjernen vår sier oss at det er idioti å bedrive ekstremsport og skille oss ut. Men instinktene er uforandret, de fortsetter å gi oss de samme reaksjonene i oss selv og hos andre uansett om vi har en fallskjerm på ryggen eller ikke.

Så moralen er: Viser du et handikap, viser du i realiteten styrke og at du er bedre enn andre. (Les gjerne “hva livet egentlig handler om“.)

Til slutt skal du få se en videosnutt om en ekstremsportutøver i et moderne samfunn. Mon tro om denne karen kan betraktes som en risk taker? Tror du han drar damer?? Tror du noen oppfatter ham som en tulling???

• Ekstremsport, lykke og selvutvikling del 1: Fight or flight
• Ekstremsport, lykke og selvutvikling del 2: The Risk Taker
• Ekstremsport, lykke og selvutvikling del 3: Jakten på lykken

Thanksgiving Day er en dag Les mer...]]> I dag feirer amerikanerne Thanksgiving Day. Det er en dag hvor de takker. En kan si mye rart om USA, spesielt om deres merkedager. De feirer Groundhog Day, Earth Day, Valentines Day, Good Friday, ja lista over spesielle dager er lang. Men Thanksgiving Day synes jeg bør få litt ekstra oppmerksomhet.

Thanksgiving Day er en dag som tradisjonelt er viet for å takke for maten vi får på bordet. Gode avlinger har alltid vært viktig for å overleve, og at vi slipper å sulte er verdt å takke for. Thanksgiving Day er også en dag hvor håp er et viktig ord.

I Norge har vi høsttakkefest, en kristen tradisjon som ofte feires med masse god mat (som vi selvfølgelig skal takke Gud for).

Thanksgiving Day blir feiret i land verden over. Det landet som kanskje er flinkest til å feire Thanksgiving Day er USA. Den fjerde torsdagen i november, som er Thanksgiving Day, har en helt spesiell plass i hos amerikanerne. Denne torsdagen, og fredagen etter, er offentlige fridager, og hele helga går med til å være takknemlig. Amerikanerne benytter anledningen til å besøke venner og familie landet over. Det er full fest, de koser seg med masse god mat (fortrinnsvis kalkun), og frasen “happy Thanksgiving” sitter løst.

Tradisjonen for høsttakkefest i Norge er ikke så stor. Det er vel de med spesiell interesse som tar seg tid til å være litt ekstra takknemlig. Det er litt synd, for det å vise takknemlighet er en meget viktig egenskap.

Takknemlighet er en sikker vei til å få et liv med mer glede, og det er ikke bare maten vi skal takke for. Vi bør vise takknemlighet til alle vi kjenner! Når vi viser takknemlighet, viser vi også positivitet og optimisme. Den du takker får en positiv oppmerksomhet, og blir fylt med positive følelser. Og positive følelser får verden aldri nok av!

Derfor, benytt dagen i dag til å vise takknemlighet. Takk for at du har god helse og gode venner. Takk for at du bor i verdens beste land, med verdens beste oppvekstvilkår. Gi av deg selv, vær oppmerksom på det gode i livet og gi uttrykk for at du synes livet er verdt å leve.

Happy Thanksgiving!

Alt for mange Les mer...]]> Hvem er det du lever for egentlig? Deg selv eller de andre? Hvem sine behov er det du setter høyest? Dine egne eller de andres? Hva må til for at du begynner å leve for dine egne krav, fremfor andres? For komikeren Jon Schau måtte det to nær-døden-opplevelser til. Se hans inspirerende foredrag!

Alt for mange lever på andres premisser. Alt for mange lever for å tilfredsstille andres behov, fremfor sine egne. Da sikter jeg ikke til hedonistiske behov som går ut på å bli mest mulig tilfredsstilt på kortest mulig tid. Behovene som går ut på å blåse opp egoet, de kroppslige og sanselige behovene som sørger for en midlertidig tilfredsstillelse.

Behovene jeg henviser til her, er de dypere behovene hos mennesket. De eksistensialistiske. Behovene som oppstår i kraft av vår individualitet og væren. Behovene som definerer hvordan vi har det innerst inne.

Fra vi er små blir vi lært opp til å tilpasse oss samfunnet, på godt og vondt. En ting er de lover og regler vi må forholde oss til, og som er nødvendige for at vi skal kunne leve i fred. Men vi lærer også at vi ikke skal skille oss ut. Vi lærer at det å tenke annerledes er fy-fy, det å hoppe med sprikende bein er som å banne i kirken. Gjør vi det, må vi regne med å bli sett på som en tulling. Og det vil vi unngå for enhver pris. De som våger å stå for den de er, møter alltid mye motstand. Bare se hva som skjer med Märtha Louise om dagen!

Videre lærer vi at det er andre som skal bedømme hvor mye vi er verdt. Ikke oss selv. Det er opp til andre å avgjøre om det vi gjør er bra eller dårlig. Hvis vi selv mener vi har gjort noe bra, er faren for å bli betraktet som selvgode overhengende. Og selvgodhet er værre enn å snyte på skatten!

Resultatet blir derfor at vi ikke tør å leve slik vi egentlig vil, og det blir viktigere å tilfredsstille andres behov fremfor våre egne. Vi beveger oss mer og mer vekk fra det vi egentlig er, og i frykt for å havne utenfor skaper vi oss kjapt et A4-liv for å ikke skille oss ut. Folk er som kjent raskt ute med å dømme andre. På grunn av dette gjør vi oss avhengig av andres anerkjennesle for at vi skal føle oss tilfredse.

Fra å være lykkelige og livsglade barn som lever i nuet, forvandler vi oss til ulykkelige voksne med store skylapper og som er livredde for å tråkke andre på tærne. På veien mister vi oss selv.

Nær-døden-opplevelser fikk ham til å tenke annerledes

Komikeren Jon Schau har opplevd hvordan det er å dø. I 2004 erklærte legene ham død to ganger i løpet av fem uker. Fem uker hvor han lå bevisstløs på sykehus på grunn av for mye alkohol og en betennelse i bukspyttkjertelen. Årsaken til alkoholproblemene var, i følge Jon selv, at han hadde levd for lenge på andres premisser. Livet hans besto av å tilfredsstille publikum, og  midt opp i alt mistet han kontakten med seg selv.

Etter opplevelsene på sykehuset har Jon Schau skiftet stil. Det handler ikke lenger om å tilfredsstille andres behov. Han mener nå at det viktige i livet er å finne frem til den vi egentlig er, og leve etter det.

Trenger DU en nær-døden-opplevelse for å forstå det samme?

Se Jon Schaus inspirerende foredrag om hans opplevelser, og om hva vi egentlig er

Temaet selvrefleksjon opptar meg en del. Det at vi mennesker må, bør og skal reflektere over vår egen person, vår egen livsførsel, vår egen situasjon og våre egne liv. For ved refleksjon over disse temaene kan vi komme frem til bedre Les mer...]]> Dette er et gjesteinnlegg fra Samuel Rostøl, alias Confusicus. Hans blogg finner du på confusicus.com.

Temaet selvrefleksjon opptar meg en del. Det at vi mennesker må, bør og skal reflektere over vår egen person, vår egen livsførsel, vår egen situasjon og våre egne liv. For ved refleksjon over disse temaene kan vi komme frem til bedre måter å forholde oss til dem på – eller eventuelle forandringer vi kan gjøre i dem for at de skal bli bedre i seg selv.

Jeg reflekterer mye over meg selv. Ikke fordi jeg er egoistisk, -jeg tror vi alle gjør det, men fordi jeg ønsker å kjenne meg selv så godt som mulig. Kjennskap til seg selv øker selvbevisstheten, selvsikkerheten og naturligheten i egen karakter.

For en liten tid siden kom jeg til å tenke på en tankegang som garantert har blitt brukt mange ganger før. Jeg skal forsøke å sette den til liv idag med meg selv som eksempel. Jeg har kommet opp med en del spørsmål, og jeg skal besvare dem slik jeg tror andre kanskje ser på meg. Med andre ord – jeg skal svare som om jeg var en annen person som kjente meg fullstendig, men allikevel ikke var meg.

Hva irriterer deg mest med Samuel?
Det må nok være måten han smiler til meg når han vet han har rett. Vi kan stå midt i en heftig diskusjon, og selv om jeg vet at jeg har rett, så får han et slikt irriterende arrogant smil når han tror det er han som eier diskusjonen. Dette smilet kommer enda bedre frem når han faktisk har rett, og da er han sykt irriterende. Forestill deg hvordan det er å være irritert og engasjert, og så står motstandern å ler deg midt oppi trynet. DET irriterer meg mest med Samuel!

For ikke å nevne hans tilbøyelighet til å ta en diskusjon og kverulere seg gjennom den, bare for å trekke i oss andre. Eller hvordan han “alltid har rett”, selv når han ikke har det. Påståeligheten hans er irriterende! Det skal bare så altfor mye til å overbevise ham om noe. Da er det ekstra deilig å komme med et av de argumentene han ikke har tenkt på, og som dermed knuser argumentasjonsrekken hans.

Hva fascinerer deg med ham?
At han faktisk forsøker å lære seg russisk! Og hvordan han kan forholde seg til mange mennesker han aldri har møtt før som om han har kjent dem hele livet.

Hva er det kjipeste med ham?
Smilet under krangler må tas opp igjen her. Allikevel vil jeg dra det litt videre, for han har en tendens til å være utrolig dårlig til å ta initiativ. Han er sosial, men hans evne til å finne på ting selv er nesten ikke tilstedeværende. At han så sjeldent ringer og spør om vi skal finne på noe er også veldig dumt.

I tillegg er han veldig flørtete. I mange tilfeller er dette bare morsomt og hyggelig, men i noen tilfeller er det veldig irriterende og upassende.

And nobody likes a besserwisser – han er det litt for mye innimellom!

Hva er det mest ålreite med ham?
Hans evne til å lytte og snakke under fire øyne når det trengs. Det at han faktisk stiller opp for meg om jeg trenger en å prate med; om det så er midt på natta. Dette er ikke spesielt akkurat for ham; mange venner gjør dette. Jeg bare liker dette ved ham.

I tillegg så har han en ålreit måte å forholde seg til andre mennesker på; han er god til å få opp humøret hos folk når han er til stede, og han er god til å inkludere andre mennesker.

Hvilke personlige egenskaper er det som definerer ham?
+sider: Flørten. Positiv. Optimistisk. Empatisk. Omsorgsfull.
-sider: Flørten. Kverulant. Sta. Til tider arrogant. Ubesluttsom. Uorganisert.

Hva kunne han blitt bedre på?
Han kunne lært seg å huske ting. Er det en fyr som glemmer mye, og som har kortidsminne på lik linje med en gullfisk, så er det ham. Spør ham om han husker navnet ditt, så kan du risikere å få deg et sjokk – for selv om dere har prata sammen 5-6 ganger, så kan du risikere at han har glemt navnet. Spør om han husker hvilke planer dere har sammen på den og den datoen, og han ser på deg med et spørrende blikk. Dette er en kar du dessverre må minne på slike ting – og glem datoer; si heller “om fjorten dager” eller “neste uke”. Han gjør det selvfølgelig ikke med vilje; jeg tror bare han ble mista litt for mange ganger i bakken som barn.

I tillegg kunne han som nevnt blitt flinkere til å ta initiativ til ting. Kjøre på med forslag til ting som kan gjøres sammen; foruten Xbox, film og gåturer. For all del; koselig det også, men gøy om han plutselig en dag sier “skal vi ta en tur til Gautefall til helgen” eller noe slikt! Come on Samuel, skjerp deg!

No more questions
for now… Oioi, jeg ser for meg at jeg kommer til å få mange responser på hvor selvgod jeg er nå, men det får jeg heller leve med. Såklart er dette skrevet av meg selv om meg selv. Såklart blir det da selvsentrisk. Men målet helliger midlet – poenget med dette er nemlig å gi litt av meg selv, for å få deg til selv å tenke over de samme tingene ovenfor seg selv. Dette er en god øvelse, og jeg har lært mye om meg selv ved å tenke gjennom nettopp dette.

Så – hvordan tror du andre ser på deg? Hvis du setter deg i en annen persons sko, og stiller “deg selv” spørsmålene;

“Hva fascinerer deg med *ditt egentlige navn*?”
“Hva irriterer deg med *ditt egentlige navn*?”
“Hva er det kjipeste med ham/henne?”
“Hva er det beste med ham/henne?”
“Hvilke personlige egenskaper definerer ham/henne?”
“Hva kunne han/hun gjort bedre?”

Hva er da svarene du får? Tar du utfordringen?

Hvis du vil lese mer fra Confusicus, gå inn på hans egen blogg Confusicus, en blogg hvor han rett og slett deler sine tanker.

Jeg er pappaen til ei jente og en gutt, Les mer...]]> Barn er den viktigste ressursen vi kan investere i. Barn er fremtiden, og for at vi skal sikre en god fremtid, er det avgjørende at barna våre får en god start i livet. Denne bloggposten er ment for den som har barn, eller planlegger å få barn.

Jeg er pappaen til ei jente og en gutt, og har æren av å oppdra dem med stor respekt og mye glede. Apropos, ordet “oppdragelse” er for meg et negativt ladet ord. Det inneholder for mye ovenfra-og-ned holdning. Det er et gammeldags ord som står for plikt og rigide regler. Når noen har fått en “god oppdragelse”, har de lært seg å oppføre seg skikkelig. Det er ikke dermed sagt at de er lykkelige.

Derfor liker jeg egentlig ikke å bruke dette ordet. Når jeg tenker etter, synes jeg heller engelske “to raise” passer bedre. Det kan oversettes med “å løfte opp”. Det er en forskjell der, er det ikke?

Barna mine ser jeg på som bedre enn meg. Punktum. De er neste ledd i min utviklingsrekke, og har derfor et enda større potensiale til å gjøre det bra i livet enn jeg selv har.

Når jeg hjelper barna med leksene, ser jeg at lærebøkene og oppgavene byr på enda større utfordringer enn da jeg selv var på deres alder. Allikevel stilles de samme kravene. De har i tillegg begynt skolegangen ett år tidligere enn meg. Dette betyr at de må være enda bedre enn sine foreldre for å oppnå samme resultat.

At min sønn slo meg i sjakk da han var 9 år, sier vel sitt (eller kanskje mest om meg!??). Nå er han snart 14, og om ikke lenge vil han ta meg i håndbak.

Mine to barn er på mange måter forbilder. Deres gode humør, deres varme humor og deres naive nysgjerrighet berører mitt hjerte mer enn jeg klarer å uttrykke med ord. Deres lekenhet og evne til å være åpen for nye ting er egenskaper jeg anser som svært viktige. Deres ærlighet og spontanitet bør stå som eksempler for alle mennesker.

Gleden (og bekymringene!) med det å være forelder gir meg enormt mye, og tvinger meg til å være fokusert og tilstede hele tiden. Selv når de ikke er i nærheten. Ansvaret gjør meg ydmyk. Som forelder har jeg en enorm påvirkningskraft, og da gjelder det å være bevisst på det jeg gjør.

Det finnes mange flinke foreldre der ute, og når jeg ser glade barn sammen med sine foreldre må jeg smile for meg selv. Av og til hender det dessverre at jeg ser barn med en tristhet i øynene. Foreldrene deres er ofte stresset, og de er ikke tilstede i det hele tatt.

I mitt hode er glade barn roten til alt godt i verden. Foreldrerollen er en svært viktig rolle å spille på riktig måte. Derfor er det så utrolig viktig å “løfte barna opp”, fremfor å oppdra dem.

Hvordan få glade barn

I løpet av mitt voksne liv har jeg utviklet meg selv mye. Jeg fikk barn i ganske ung alder, men allikevel synes jeg at jeg har gjort en god jobb som pappa så langt. Det å være forelder vil aldri ta slutt, og mine barn vil alltid se på meg som sin pappa. Forholdet mellom barn og voksen tar nye vendiger i takt med barnas utvikling, og jeg mener det er viktig å følge med i denne utviklingen. Behovene hos barna endrer seg ettersom de blir eldre. Da er det viktig å ha foreldre som har evne til å tilpasse seg.

Punktene nedenfor er basert på mine egne tanker omkring det å være en omsorgsperson. De er overhodet ikke vitenskapelig befestet eller allmenngyldige regler, men det er leveregler som jeg har skapt for meg selv i forhold til mine egne barn.

Gi barnet verdi

Å være forelder handler om å gi av seg selv. Hele tiden. Det handler om å gi barn verdi og tro på seg selv. Oppfatningen av hva de selv er verdt vil legge grunnlaget for hva de oppnår senere i livet. Barn får verdi når foreldrene viser oppmerksomhet og gir ros/skryt, gjerne i andres nærvær. Jo mer, jo bedre. Gi uttrykk for at du er glad i barnet også utenom leggetiden, gjerne i helt uventede situasjoner som når dere sitter i bilen eller er i et selskap. Verdi skapes også av opplevelser. La barna få oppleve noe sammen med deg.

Optimalt sett bør verdigrunnlaget komme fra indre verdier som god selvtillit, optimisme og trygghet. Disse egenskapene er det opp til foreldrene å gi barnet. Barn som føler de selv er verdt mye, greier seg bedre senere i livet og holder seg lettere unna problemer. Det er jeg helt sikker på.

Jeg liker det ikke, men i et materialistisk samfunn som vårt er det også verdi i ting. La barnet få en liten ting (eller penger) selv om det ikke er en spesiell anledning eller om det har “gjort seg fortjent”. På denne måten får barnet verdi, uten betingelser. Jeg personlig er imidlertid forsiktig med å legge alt for mye verdi i ting. En ting er en ting uansett, og kan ikke erstatte oppmerksomt nærvær og opplevelser.

Vær tilstede

For å gi av seg selv, må man være tilstede. Og da mener jeg ikke bare fysisk, men også mentalt. Barn er veldig følsomme, og de legger raskt merke til foreldre som har hodet et helt annet sted. Stressede foreldre ser gjerne på barn som at de er i veien, med den følge at de kjefter mer enn de roser. Husk at stress ikke gir deg mer tid. Stress ned og lev mer i nuet, så skal jeg forsikre deg om at du både rekker mer og får mer overskudd.

Å delta i ulike aktiviteter med barnet er en fin måte å være tilstede for barnet på. Ta frem kortstokken, fargestiftene eller spill Playstation sammen. Gå ut og lek. Bygg en snømann eller kast ball. En halvtime av ditt liv hvor du er 100 prosent tilstede med barnet av og til er vel anvendt tid!

Snakk med barnet ofte og mye

Veldig mye av vår læring foregår gjennom språket. Ved å snakke med barn på en ordentlig måte vil de lære seg og kommunisere godt, og de får følelsen av å bli tatt på alvor. Gjennom god kommunikasjon vil barnet få en bedre evne til å uttrykke sine behov, og som forelder er det gull verdt.

Vær voksen i forhold til barnet

En stor feil enkelte voksne gjør når de er i kontakt med barn, er å senke seg ned på et barnlig nivå. De snakker med en barnlig og søt stemme, og forsøker å fremstå som like gammelt og barnslig som barnet selv. Over en viss alder vil de faktisk føle seg brydd, og de vil ta deg mindre alvorlig. Snakk ordentlig  med barnet.

Voksne skal være voksne i forhold til barnet uansett situasjon, kanskje bortsett fra under lek. Når barnet blir eldre, er det viktig at du fremstår som en voksen person med evne til å tilpasse deg barnets behov. Barn skal aldri behøve å tilpasse seg dine personlige behov.

Vær ærlig

Ærlighet er kanskje noe av det viktigste et barn kan lære. Ikke bare ærlighet i forhold til andre, men også i forhold til seg selv. Med ærlighet i forhold til seg selv vil det utvikle en god og sunn selvrespekt. Når du viser oppriktige følelser når barnet har gjort noe dumt eller når det har gjort noe bra, lærer det å uttrykke oppriktige følelser senere i livet. Svar så ærlig som mulig på alle spørsmål, og hvis det er noe du ikke kan svaret på bør du si at du rett og slett ikke vet svaret. Husk at barn er svært observante, og tar de deg i å lyve vil de miste bittelitt av sin respekt for deg.

Vær forutsigbar

Forutsigbarhet har en direkte forbindelse til hvor trygt barnet blir i fohold til sine foreldre. Og føler barnet at det kan stole på mor og far, vil det ha lettere for å stole på andre. Hvis barnet ikke helt vet hvor det har foreldrene, vil det lære å bli mistenksom. Det kommer det ingenting godt ut av.

Lær bort det du kan

Kunnskap skaper trygghet og stolthet. Lær barnet å lage mat. Lær det å svømme. Lær det å snekre en fuglekasse. Lær det hvordan det skal sette opp et telt. Lær det hvordan du syr igjen et hull i klærne. Lær det hvordan du setter på vaskemaskinen. Lær det å bruke elektriske verktøy. Ja, lær barnet alt du kan! Jo mer du lærer det, jo mer har det å vokse på når det blir større. Hvis du selv ikke kan, send barnet til noen som kan.

Vær inkluderende

Ta med barnet når du skal på postkontoret, når du skal stemme, når du skal handle juletre, når du skal betale regninger. Vis barnet hva du gjør, og hvorfor. Ta med barnet når familen skal gjøre større ting også, som planlegging av neste ferie eller innkjøp av ny bil. Barn elsker å gjøre noe sammen med sine foreldre, dessuten får de med seg mye nyttig kunnskap om hverdagslige ting.

Gi barn pc og mobil så tidlig som mulig. Jeg har ennå ikke skjønt meg på foreldre som skal vente i det lengste med å la barna få tilgang til teknologi. Mobil, data og internett er en viktig del av hverdagen, og barn bør læres opp i bruken av det så tidlig som mulig. Vær inkluderende, og ikke steng barna ute.

Vær sosial med barnet

God sosial omgang med andre mennesker er faktisk noe som må læres. Å vite hvordan en oppfører seg i sosiale sammenheng og hvordan en snakker med andre mennesker på en ordentlig måte, er faktisk en av de aller viktigste egenskapene vi mennesker kan ha. Jeg vil hevde at barnet er preprogramert til å følge sine foreldre med argusøyne når de er i selskap og andre sammenkomster. Foreldrene er de viktigste modellene for barnet.

Sett tydelige rammer

Tydelige rammer er viktig når det gjelder barn. Tydelige rammer skaper trygghet, og innebærer ofte at foreldre må be barnet om å gjøre noe de egentlig ikke vil. Be det om å legge seg ekstra tidlig en gang i uka, be det om å vaske toalettet, be det om å gjøre noe annet enn å se på tv. På denne måten lærer de seg også tålmodighet og selvdisiplin, to nødvendige “onder” i livet.

Vær positiv

Oi oi oi! Dette er viktig. Positivitet er et eget kapittel som i den senere tid har fått mye oppmerksomhet. Heldigvis. Forskning har vist at positive mennesker er mer lykkeligere enn negative. Da er det bare å sette i gang med å lære barna positivitet. Helt konkret innebærer det, for min egen del, at jeg så og si aldri snakker nedsettende om andre. Jeg ser sjeldent på nyheter sammen med barna (de gangene jeg gjør det, forsøker jeg å forklare det som skjer så godt jeg kan), og jeg forsøker å vinkle negative ting over på noe positivt. Husk at den energien du sender ut, vil barnet motta. Hva tror du er best? Negativ eller positiv energi?

Gi barnet valgfrihet

Ved å gi barnet enkle valg får det en evne til å ta valg. Gi barnet valget mellom eple eller pære til nistepakka. La barnet velge hva mandagens middag skal bestå av. La barnet velge farge på sine nye bukser. Dette er ikke det samme som å overlate ansvaret til barnet. Når poden har tatt et valg, la det bli med det selv om du ikke er enig. Allikevel skal du svare ærlig hvis barnet spør deg om det har valgt riktig.

Valgfrihet gir en følelse av kontroll, noe som er viktig for alle mennesker uansett alder.

Vær ydmyk

Barn er potensielt bedre enn sine foreldre når det gjelder alt. Det ligger i utviklingen. Hadde barn vært like dumme som sine foreldre, ville vi fortsatt bodd i huler og brukt stein som redskap. Derfor bør foreldre være ydmyke ovenfor sine barn.

Den gammeldagse holdningen er at barn er under sine foreldre, uten unntak. Det vi ofte glemmer er at barn kommer med en naturlig intuisjon og klokskap. Barn kommer mye mer forberedt enn det voksne rasjonelt tror. Derfor har foreldre liten forståelse og tro på barns medfødte egenskaper.

Selv om det er foreldrene som bestemmer og setter rammene, tror jeg det er klokt å la barna få en opplevelse av at de bestemmer. Å være ydmyk består av at barna får uttrykke sine følelser og behov, at de får lov til å hevde seg selv på en sunn måte. Hvis en sønn sier til sin far at det er sterkere enn faren, ja så la det være slik da! La barnet få ha gleden av å være bedre enn faren.

Hvis du kjemper i mot  barnet, vil barnet vokse opp i en kamp med omgivelsene. For å få en følelse av å vinne og bety noe, kan barnet utvikle seg til å bli et manipulerende menneske.

Lær barnet sunn fornuft

Samfunnet har sine uskrevne normer og regler som alle blir en del av. Jantelov og hva som er allment godtatt blir alt for ofte en leveregel, med det resultat at folk får et ulykkelig liv. Sunn fornuft betyr at en har egenskapen til å tenke utenfor gjeldende regler, og barn som vokser opp med sunn fornuft rundt seg får det bedre med seg selv.

Når barn får vite at det ikke alltid finnes en “fasit”, åpner det opp for kreativ tankevirksomhet og gir større rom for handling. De lærer seg å løse problemer på egenhånd og finne sin egen vei i livet. På denne måten lærer de også å stole på seg selv.

Er det så fordømt viktig å sette sykkelhjelmen på hodet, dersom barnet protesterer og slår seg fullstendig vrang? Nei, egentlig ikke. Før eller siden vil barnet skjønne at det kanskje ikke er så dumt med sykkelhjelm allikevel.

Og det siste, men det aller aller viktigste punktet:

Foreldre må ta et oppgjør med sine egne utfordringer i livet

Alle mennesker, og jeg mener ALLE, har skjellett i skapet som skaper ulike utfordringer i livet. De aller fleste personlige problemene hos folk kan linkes tilbake til oppveksten på en eller annen måte. Og foreldre som har personlige problemer, skaper barn med problemer. Så enkelt er det. Hvis en ikke klarer å bryte sirkelen, vil problemene forplante seg fra generasjon til generasjon.

Optimalt sett har en jobbet med sine utfordringer før en får barn. Dessverre skjer det sjelden, og foruten en selv, vil barna og eventuelt kommende generasjoner lide. Så derfor, har du problemer med dine barn, så start med deg selv. Selvutvikling er ikke bare et redskap for personlig vekst, det er også et redskap for barnas vekst.

Barneoppdragelse kan være et vanskelig tema, og det finnes like mange oppfatninger av det som det er foreldre. Det finnes heller ingen barn som er like, alle har ulike behov. Derfor er det ikke sikkert at det jeg mener er viktig i forbindelse med å oppdra barn, passer like godt for andre. Uansett er det viktig å være bevisst på hvordan en oppdrar barna.

Les: Pappa for første gang

“Gi barna kjærlighet så kommer fornuften av seg selv”.
- Astrid Lindgren