Hildur har mange gode minner fra oppveksten i byen; bl.a. de populære vinterlekene som ble arrangert i “Parken vår” flere år på rad. (Bragernes nedre kirkegård) Også her har mye forandret seg; derfor er motivet lagt til 1971 for å visualisere hvordan vinterlekene, Parken og bygningene (bl.a. Drammenshus) var på denne tiden.

Se stor versjon av illustrasjonen her

Jeg har vært mjøndøling de siste tre årene, men røttene har jeg i Drammen. Jeg ønsket å finne et Drammensmotiv som nettopp har med røtter og gjøre. Før jeg visste ordet av det befant jeg meg noen tusen år tilbake. Sånn kan det gå.

I tillegg var det morsomt å gjenskape den eldste kunstformen med de mest moderne verktøy og materialer. Jeg gikk til Kreaktiv og plukket litt i hyllene. Resultatet er airbrush, pasta og akrylmaling på lerret.

Se stor versjon av illustrasjonen her

En kveld ble jeg sittende hypnotisert av neonskiltet på taket av Globusgården. Reklamen hadde gjort jobben sin og fanget oppmerksomheten min.
Hadde gått forbi hver dag i et år, men egentlig aldri lagt merke til det før. Globusgården… Ikke verdens vakreste bygg, men det har nå sin sjarm.

Atmosfæren i dette området av byen minner meg mye om der jeg har vokst opp,  på Sinsen i Oslo. Det uhøytidelige og flerkulturelle. 
Det er denne atmosfæren jeg vil prøve å fange i maleriet.

Arbeidene mine blir ofte oppfattet som dystre selv om jeg ikke ser det slik selv. Det sier i så fall mer om meg som person enn motivene jeg velger.

Se stor versjon av illustrasjonen her

En forelskelse i fargene. Det var grunnen til at jeg begynte å male. Å oppdage fargene som hele tiden omgir oss, i kropper, i ansikter, bygninger og natur. En stund sto jeg utendørs og malte og ville bli Edvard Munch. Denne bybrua er fra den perioden. Senere oppdaget jeg Matisse og hans elever. Kåre Øijords påvirkning var stor. Vennskapet med Ragnar Sten ble viktig, bildene hans inspirerte meg. I nesten ti år malte jeg som en gal. Til slutt var brønnen tom, men bildene fins fortsatt. Skrivingen tok over. Å skrive ble kanskje en måte å føre fargene inn i språket på. Å tegne opp rom og mennesker med ord, kolorere, gå i dialog med teksten, lyttende, slik jeg før forsøkte å gå i dialog med bildet. Claude Simon har sagt: En dikters verk er et maleri av en bevissthet.

Se stor versjon av illustrasjonen her

Helt siden jeg kom til Drammen som spent student på Høgskolen i 2000, er det noen steder og hendelser jeg husker bedre enn andre. For eksempel første gang jeg jobbet frivillig på konsertområdet under Elvefestivalen, de blide Drammenserne jeg møtte som NSB-ansatt, da jeg fikk drømmejobben på Kreaktiv og all den positive responsen fra første runde Elva Rundt. Likevel er Drammen for meg, først, fremst og størst en kunstnerisk storsatsning på Rundtom.

Se stor versjon av illustrasjonen her

Jeg og min kollega er av den ytterst sjeldne arten som pendler FRA Oslo for å gå på jobb. Vi jobber i designstudioet HANDVERK i Sande, så hver morgen tar vi toget gjennom Drammen – og hver ettermiddag tar vi buss fra Sande inn til Drammen.

Når vi trenger andre forsyninger enn kumøkk eller det vi kan finne på den lokale Kiwi-sjappa, er Drammen stedet. Da vi skulle lage typografi av gjenvinnbare matrialer for et program på TV2 i forbindelse med klimakonferansen i København, kjørte vi Drammen rundt for å bl.a hente bruskasser hos Aass og gamle aviser hos Drammens Tidene. Da vi hadde kjørt fra DT, så vi en litt, ehh… sliten dame som sto og klødde seg på ryggen med en abnormt stor purre.

Se stor versjon av illustrasjonen her

Ukens tegning er en hyllest til “Drammen Boys” .Etter drøye 1,5 år i tro nsb-tjeneste har jeg blitt ganske glad i disse gutta. Jeg tar tog hjem til Oslo fra Drammen stasjon, og hver eneste dag sitter de tre gutta henslengt på en treseter inne på stasjonen. De har tilsynelatende faste plasser og de er ganske så sjarmerende der de sitter. Man skulle tro de hadde mer interesse av å sitte og se på togtrafikken…men de foretrekker å se på folk og småsnakke med hverandre. Lurer på hva de tenker?

For fire år siden pendlet jeg Askim-Oslo i fem måneder, og startet et lite togprosjekt for å få tiden til å gå. Jeg hadde en liten togbok der jeg førte logg over hvilket setenummer jeg satt på, tegnet medpassasjerer og dokumenterte fremmede menneskers togvaner. Jeg kan bli fascinert over mennesker som jeg ser regelmessig og synes det er spennende å se om de unnviker fra sine vaner. Drammen Boys kan man trygt si ikke sklir bort fra sine mønstre. De fortjener hver sin Narvesen-sjokoladebolle for god innsats. Jeg tar på meg ansvaret med overrekkelsen.

Se stor versjon av illustrasjonen her

Brannstasjonen….en gammel stolthet i byens senter. Nye, virile ungdommer har inntatt byen i form av fargerike Papirbredden, utforskenede gangvei langs elven, for ikke så snakke om spreke Ypsilon. De er ivrige og oppmerksomhetssøkende, og den gamle stolte blir lett tatt for gitt. Brannstasjonen, som bidro til å holde Drammen trygt, som er en del av den stolte arktitekturen midt i sentrum, som rammer inn den flotte kirken og er porten til torget…jeg synes den fortjener litt oppmerksomhet nå i Drammens ´nye´era. Jeg tenker nesten uten unntak alltid på den først når jeg tenker på Drammens bygninger, med sine ruvende tårn og rene farger. Vi må ikke glemme det som alltid har vært der, og som alltid er like flott!

Se stor versjon av illustrasjonen her

Etter å ha budd i fire av Noregs største byar (Oslo, Bergen, Kristiansand og Drammen), og opplevd alle fire byane sine glade ølkulturar på veldig nært hald, kan eg fastslå at Drammen sin kjærleik for sin lokale øl er den sterkaste og mest synlege eg har sett.

Då jeg flytta til Drammen hadde jeg aldri vore der før, og noko av det fyrste eg ser er eit stort slott ved elvebredden. Jeg vart imponert over det store eventyrbygget som låg i fullt lys i kveldsmørket – eg såg litt dårlig, og klarte derfor ikkje lese noko som helst av tekst, og var i fyrste augekast veldig sikker på at dette var eit bygg jeg ikkje kom til å få noko særleg med å gjere i mine komande år i byen som student med begrensa midlar – operaen eller teateret, til dømes. Då eg etter kvart oppfatta at dette var bryggeriet, vart eg enno meir imponert. Eit slott av øl! Sidan øl som regel blir ein naturleg ingrediens i studie-kosthaldet har Aass glidd naturlig inn i mitt liv, og i mitt hjarte. Og øl er en ingrediens jeg meiner passar veldig godt til ein av de andre favoritt-ingrediensane i studietida mi, nemleg musikk. Det gjer godt for kropp og sjel å nyte god rock saman med god øl, noko jeg gjorde så ofte som mogleg i det veldig fornuftig plasserte nabobygget til høgskulen, Union Scene.

Det seiast at øl er verdas eldste drikk. Sjølv om nokon meiner det er fandens drikk, skal en ikkje leggje skjul på at drikkekultur og ølkultur i mange tilfelle både har skapt og fremdeles skapar fellesskap, glede og trivsel, og gode stunder, som det så vist seiast i Aass’ slagord. Sjenerte og innadvendte som mange av oss nordmenn er, burde vi kanskje vera glade for at me har sjangsen til å ta del i denne fellesskapen og desse gode stundene som den norske, av og til litt småharry drikkekulturen kan gje oss. Det gjeld berre å bruke ølen på riktig måte: kald, kanskje ikkje for ofte, men heller ikke for sjelden.

Se stor versjon av illustrasjonen her

Haukeliveien. Øren. Øvre Bragernes i Drammen. Noen av mine første barndomsminner er fra når jeg gikk på oppdagelsesferd i hagen hjemme og utforsket alle kriker og kroker, planter, småkryp og større kryp. Det var da jeg stiftet bekjentskap med nabolagets firbeinte og værhårede personligheter, som alltid har vært tallrikt representert i nærmiljø-faunaen der jeg vokste opp.

Sporadiske kommunale likvideringskampanjer inspirert av klager fra ondsinnede tobeinte elementer i lokalfelten, har heldigvis alltid prellet av mot niliv-panseret naturen har utstyrt disse grasiøse sjarmtrollene med.

Selv adopterte jeg et av dem så tidlig som i 1997 - et lite foreldreløst nurk på 3 måneder - og Gimpi lever fremdeles i beste velgående, kjælen og kosete, hjemme hos foreldrene mine.

Denne illustrasjonen er en hyllest til alle huskatter, villkatter, skogkatter og innekatter som har krysset min vei.

Se stor versjon av illustrasjonen her