Paradis blir forvandlet til helvete når kjempebølger treffer land.

Takk til Nordisk Film Distribusjon AS for anmeldereksemplaret.

Bilde: 2.35:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk

The Impossible er basert på sanne hendelser. I 2004 traff en tsunami et populært turistreservat i Thailand og andre asiatiske land. I virkeligheten var det en spansk familie på fem som utrolig nok overlevde, men de ble splittet i to grupper og veien for å gjenforenes blir lang og tøff.

The Impossible fikk mye pepper for at man ikke valgte å bruke spanske skuespillere i hovedrollene. Men slik er det når det er større summer på spill, filmstudioer vil gjerne ha kjente skuespillere i hovedrollene, for som vi vet så trekker kjente skuespillere flere publikummere til kinoer. Filmen har i det minste en spansk regissør, Juan Antonio Bayona, mannen bak The Orphanage.

Nå vet jeg ikke helt hvor nøyaktig The Impossible er med tanke på det som skjedde i virkeligheten. Men det er heller ikke det viktigste, for filmen får frem samholdet og hjelpen turistene fikk fra det thailandske folket, og selvsagt motet og viljen til familien vi følger.

Det er fælt å finne noe underholdning i en film som dette. Normalt når jeg ser katastrofefilmer så elsker jeg oppbygningen og ødeleggelsene vi ser på skjermen. Heldigvis for The Impossible så fant jeg ikke filmen underholdende i det hele tatt. Dette blir mer som en grøsser der bølgene leker med menneskekropper, og man som seer føler elendighetene på kroppen. Dette er ikke underholdende, men i alt kaoset og ødeleggelsene finner man et håp for menneskerasen som hjelper hverandre og man blir glad når mennesker overlever og treffer sine nærmeste igjen. Det er poenget med filmen, og der er den sabla god!

Og når jeg er inne på kjempebølgene, så er dette en svært vellaget film som får frem følelsen av kaoset der kropper blir slengt rundt omkring i vannet mens gjenstander og andre ting skader menneskekroppene stygt og i mange tilfeller dreper mennesker. For et mareritt!

Naomi Watts og Ewan McGregor er solide i rollene som ekteparet som gjennomgår et helvete med sine unger. De er menneskelige, og man ønsker dem alt vel, for det her kan skje for alle, en katastrofe er aldri langt unna.

Det eneste jeg ikke likte med The Impossible er den sentimentale og svært følsomme filmmusikken som hele tiden skal fortelle oss at nå skal man snufse og gråte litt. Filmmusikken blir svært dominerende etter hvert, og jeg begynte å irritere meg over den.

The Impossible var en av de beste filmene i 2012. Den er ganske brutal og grafisk, samtidig så er den veldig emosjonell og det er fint å se at mennesker kan holde i sammen når en katastrofe inntreffer helt plutselig.

Bilde: 9/10 Lyd: 9/10 Ekstramateriell: 0/10

Bildet er lyst og skarpt. Men det blir litt for lyst, for grønnfargen blir litt matt. Ellers er dette topp.

Dialogen er klar, men litt tynn og kald. Ellers blir alle kanaler brukt, spesielt når kjempebølgen treffer land. Da fyller lydsporet opp rommet slik at man føler at man holder på å drukne, og man føler seg hjelpeløs. Filmmusikken benytter seg også flittig av sidehøyttalerne. Dette er et godt lydspor, men som med dialogen blir det litt kaldt og sterilt.

You don’t butt in line! You don’t steal! You don’t molest little children! You don’t deal drugs! The rules haven’t changed!

En mann i ubalanse forsøker å få tilbake sin kone fra en narkolanger. Men han er en pingle, men så en dag får han en åpenbaring. Han skal bli en superhelt, og selvsagt straffe de slemme og redde sin kone fra narkolangeren. Han får hjelp av en yngre kvinne som heller ikke er helt stabil. Sammen er de sterke, men de er en fare for seg selv og spesielt slemme mennesker.

Super var en film jeg gledet meg veldig mye til å se. Bland sammen Kick Ass og Defendor, og du får Super. Dette er en grafisk film som overgår Kick-Ass med ganske brutale voldsscener og mye energi. Ikke nok med det, filmen klarte faktisk emosjonelt å bevege meg litt de siste 10 minuttene. Det skjer noe uventet, og volden er så nydelig og brutal når The Crimson Bolt går amok.

Rainn Wilson er ikke en skuespiller jeg verdsetter høyt, men i Super viser han faktisk litt rekkevidde som skuespiller. Han er hard å se på med sitt store ansikt, og det er lite troverdig at politiet som er så å si fraværende, ikke hadde funnet ut hvem The Crimson Bolt og Boltie var. Rainn Wilson med sitt markerte ansikt, og Ellen Page med sin høye panne, ikke vanskelig å finne ut hvem som skjuler seg bak maskene.

Det er mange kjent skuespillere fra TV-serier og filmer i Super. Mange får veldig lite skjermtid, men det er en imponerende rollebesetning man har klart å samle i en superheltfilm som nok vil snike seg under radaren for de fleste før ryktet sprer seg. Ellen Page er bare helt rå og vill i Super, hun tar med seg galskapen fra Hard Candy og ganger det med ti. For noen herlige scener hun har!

Kick-Ass var en god film, men Super er bedre da det meste fungerer8, og jeg ble overrasket over slutten som beveget meg. Super har prikken over i-en som Kick-Ass manglet, selv om filmene er veldig like. Det mest imponerende er at filmen kostet i underkant 15 millioner norske kroner å lage! Her er nok et eksempel på at man ikke trenger flere hundre millioner kroner for å lage en god film, det er menneskene bak som teller. Lidenskap kan ikke måles i kroner.

Super og en hel haug med andre filmer, nye som gamle, kan du se gjennom Canal Digital. Klikk her for mer informasjon!

Vi følger to forskjellige brødre. Den ene jobber som kirurg, mens den andre er en festløve og narkoman.

James Franco har både skrevet manus og står for regien i Good Time Max. Han har også hovedrollen som den narkomane broren. Filmen er kort, spilletiden er på rundt 78 minutter. Minus rulleteksten klokker filmen inn på rundt 75 minutter. Og det er like greit, for når det gjenstår 30 minutter har ikke filmen noe mer å si.

Dette er en tradisjonell film om to brødre som har nok av hjerneceller, men de liker å leve på forskjellige måter. Jeg følte ikke noe sympati for den narkomane broren. Han er uspiselig og selvsagt selvdestruktiv. Den andre broren er en kjedelig type, han bringer veldig lite energi til ordet.

På turen så følger vi spesielt den narkomane broren og hans forsøk på å bli rusfri. Men dette har jeg sett så mange ganger at jeg har gått lei av hele formelen. Det mest interessante er å se hvor mye den narkomane broren sliter ut sin storebror. Og det skjer også noe med storebroren mot slutten av filmen som jeg ikke likte. For filmen blir svakere den siste halvtimen, da sporer James Franco av skinnene, han klarer ikke å holde stramme tøyler lenger.

Som en regidebut er Good Time Max grei nok, selv om James Franco ikke helt har kontroll på kameraet. Men filmen byr ikke på noen overraskelser, dette er en tradisjonell film om to forskjellige brødre og to forskjellige liv som krasjer. Det er alt.

En mann i psykisk ubalanse blir kontorets helt når han skyter og dreper en kollega som begynner å skyte og drepe sine andre kolleger. Han faller også for en kvinnelig kollega som ble lammet under skytingen. De finner tonen, men hvor lenge vil denne idyllen vare for den mentalt ustabile mannen?

He Was a Quiet Man er en grei film, men det er ikke en film folk flest vil se da den brenner sakte og handlingen vil sikkert ikke fange interessen til så mange der vi følger den mentalt ustabile mannen som faller for en lammet kvinne. Forholdet mellom de to er selvsagt det mest interessante filmen har å tilby. Man får vondt av begge personene, og man vet at dette her vil ikke ende så bra for en av partene.

Skuespillerne er gode, spesielt er Christian Slater solid som den ødelagte mannen som blir herset med hele tiden. Han er ekkel å se på, det gjør at han forsterker inntrykket med at karakteren er i psykisk ubalanse.

He Was a Quiet Man er en smal liten film for de mest filminteresserte, og kanskje de som husker hvor sjarmerende Christian Slater var i sin tid. Den byr på uro og en viss sorg, for man får vondt av protagonisten og hans tunge og ensomme hverdag. Den får deg også til å bruke de små grå, for den har en overraskelse på lager.

Kampen mot kriminalitet.

Takk til Warner Bros. Entertainment Norge AS for anmeldereksemplaret.

Bilde: 2.40:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk

Året er 1949, og en politienhet tar opp kampen mot en mektig gangster som er i ferd med å utvide sitt territorium.

Gangster Squad er en lett og hard popcornfilm med mye action og vold. Man bryr seg ikke om noen av karakterene, og det er to kjærlighetshistorier her som ikke fungerer i det hele tatt. Problemet er at ingen av karakterene har noe som helst dybde eller personlighet.

Filmen har en flott rollebesetning, men Sean Penn og James Brolin skulle ha byttet roller, for Sean Penn er elendig i rollen som gangsterkongen. Han overspiller hele tiden, men det skal sies at manuset ikke akkurat gir ham så mye å jobbe med. Ryan Gosling har en ekkel og feminin stemme som gikk meg på nervene. Jeg ble overrasket over at han var interessert i damer.

En ting som virkelig ødela mye ved siden av det tynne manuset, er bruken av digitalt kamera. Man får ikke følelsen av at Gangster Squad finner sted på slutten av førtitallet. Det er ikke bare bruken av digitalt kamera, det er hele utseendet til filmen som gjør at det ikke føles ut som om handlingen finner sted på slutten av førtitallet. Filmmusikken passer heller ikke inn, det blir altfor moderne, og igjen høres det ut som om Hans Zimmer og Daft Punk har laget filmmusikken.

Gangster Squad er en lett og forglemmelig popcornfilm med heftige actionsekvenser og litt rå og brutal vold i starten av filmen. Ispedd litt humor er det en film man setter på når man ikke føler behov for å bruke hjernecellene. Men en ny The Untouchables er ikke Gangster Squad, det har den ikke klasse til.

Bilde: 8/10 Lyd: 9/10 Ekstramateriell: 8/10

Bildet er veldig mørkt, noe som gjør at detaljer i de mørkeste partiene blir visket ut. Ellers er bildet for det meste klart og veldig rent uten noe form for skader.

Dialogen er klar og tydelig, og det lukter krutt og røyk når det blir tid for action. Da suser kulene forbi på en fin og naturlig måte, og det er bra trykk og luft i lydsporet.

Ekstramateriell:
Audio Commentary with Director Ruben Fleischer
The Gangland Files: A picture-in-picture feature that accompanies the film while it is playing. Includes featurettes, photos, and info.
Focus Points: The Set-Up: Featurettes, also available through The Gangland Files special feature. [46 minutter]
» The Real Story
» Josh Brolin on O’Mara
» One Continuous Long Shot
» Fashion of the ’40s
» Ryan & Emma Reunited
» Emma Stone on Grace
» The Real Mickey Cohen
» Ryan Gosling on Wooters
» The Real Gangster Squad
» The Real Locations
» Nick Nolte on Chief Parker
» Inside Slapsy Maxie’s
» Ryan & Emma on the Set
» Bringing Back Gangsters
» Park Plaza
Rogues Gallery: Mickey Cohen [46 minutter]
Then and Now Locations [8 minutter]
7 Deleted Scenes [12 minutter]
Tough Guys with Style [5 minutter]

En fri mann.

Takk til Sony Pictures Home Entertainment Nordic AB for anmeldereksemplaret.

Bilde: 2.40:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk

En slave blir frigjort av en dusørjeger. Sammen forsøker de å finne kjæresten til den tidligere slaven.

Django Unchained var en av filmene jeg så mest frem til i 2012, og filmen skuffet ikke, men jeg forventet litt mer enn det Django Unchained leverte. Jeg vil si at Django Unchained er den mest normale filmen sammen med Jackie Brown som Quentin Tarantino har laget som minst ligner og føles ut som en Quentin Tarantino-film.

Filmen er lang, og den mangler litt av den geniale dialogen som man forbinder med Quentin Tarantino. Selv om jeg ikke er så stor fan av westernfilmer, så forventet jeg litt ekstra galskap og eleganse når Quentin Tarantino skulle lage en westernfilm. Men det er svært lite energi her, helt til Leonardo DiCaprio og Samuel L. Jackson dukker opp, da blir scenene mye mer intense.

Voldsbruken ble jeg skuffet over. Hvor ble det av kreativiteten vi så spesielt i den første Kill Bill-filmen? Jeg følte ikke den gleden jeg forventet jeg skulle føle når jeg så Django Unchained, det skuffet faktisk mest. Filmen er vellaget, for all del, men jeg forventet en film som Kill Bill, da tenker jeg spesielt på den første filmen. Jeg ville ha mer gladvold og mye mer blodsøl.

Først når det gjenstår rundt en time så starter filmen, og da blir det spennende rundt middagsbordet. Da blir man vitne til en ekte Quentin Tarantino-film med noen intense scener og god dialog når Leonardo DiCaprio leker litt med en hodeskalle. Men actionkoreografien kunne vært bedre. Det er mange som dør mot slutten av filmen, men de fleste dør på samme måte. Jeg savnet mer brutalitet, råskap og variasjon.

Filmmusikken er solid, Quentin Tarantino vet hva slags musikk han skal bruke så Django Unchained føles unik ut og moderne. Han kan dette, og han skuffer ikke.

Jeg har fått med meg at mange synes dette er en litt ubehagelig film med tanke på slaver og brutalitet. Ærlig talt, hva slags film er det de så? Quentin Tarantino er ikke en mann som lager emosjonelle filmer. Han er en underholder, og heldigvis så underholder Django Unchained den siste timen. Jeg graver ikke dypere i en film som dette, da ser man feil film altså!

Slavene bryr man seg ikke om, det er den sentrale skurken som sammen med Christoph Waltz er sjarmtrollene i filmen. Slavene er bare pappfigurer uten personlighet, man bryr seg ikke om dem i det hele tatt. For man skal bli underholdt av en film som dette, så jeg skjønner ikke hvorfor noen blir emosjonelt rørt og sinte av Django Unchained.

Christoph Waltz spiller igjen den samme rollen som han gjorde i Inglourious Basterds, det betyr at han er svært sjarmerende og leken. Men nå holder det med denne rolletolkningen, nå må han se videre og se etter roller som holder igjen sjarmen, slik som i Carnage. Jamie Foxx imponerer ikke. Han er glatt, mangler karisma og hår på brystet. Han blir veldig tam og blodfattig. Idris Elba hadde vært den perfekte mann for denne rollen. Samuel L. Jackson leverer sammen med Leonardo DiCaprio en fantastisk rolletolkning, for en ond og utspekulert mann!

Django Unchained er en lang film som er underholdende og svært velspilt. Quentin Tarantino kommer trygt i mål med sin hyllest av westernsjangeren, men den er litt blodfattig sammenlignet med den første Kill Bill-filmen.

Bilde: 9/10 Lyd: 9/10 Ekstramateriell: 4/10

Bildet er klart og detaljert. Det er ikke så skarpt, spesielt innendørs blir bildet mykt. Fargene blir også veldig varme mot slutten, men det passer til omgivelsene handlingen finner sted i.

Dialogen er klar og tydelig. Lyden er veldig varm og behagelig å høre på. Lydsporet er bredt og luftig, og når våpen blir avfyrt så sparker lydsporet godt fra seg.

Ekstramateriell:
Til Minne Om J. Michael Riva: Django Unchaineds Produksjonsdesign (12 minutter)
Sharen Davis´ Kostymer (12 minutter)
Spagettiwestern I Ny Drakt: Helter Og Stunts (13 minutter)
20 År Med Tarantino (1 minutt)
Soundtrack Spot (29 sekunder)

Noen er ute etter et dataprogram som kan lage store problemer for hele verden.

2000 AD er en underholdende actionthriller som hele tiden har god fremdrift uten pauser. Historien er idiotisk med dumme skurker som burde holde seg langt unna datamaskiner, men det er også sjarmen med disse filmene.

I denne filmen er ikke Aaron Kwok like slitsom og irriterende som han pleier å være. Han tyr selvsagt til overspilling, men jeg får ikke lyst til å slå ham, selv om han løper rundt som en hodeløs kylling. Men hva er poenget med søsteren til kompisen? Hun er jo helt ubrukelig, hun bare følger med i alle slags situasjoner, spesielt der liv står på spill. For ei dum kjerring!

Filmmusikken er for det meste god, spesielt når noen av karakterene dør. Man får ikke så mye forhold til karakterene, men filmen lykkes med å skape en viss sorg med sin musikk når helter faller.

2000 AD er en film med mye energi og tempo, en typisk Hong Kong-film som underholder og som har store logiske brister. Men som sagt, det er underholdende å se på, og det er det viktigste.

En sverdmester som har bestemt seg for å aldri drepe igjen, ankommer en ny by der en rikmann produserer opium og gjør som han vil. Men sverdmesteren har andre planer.

Rurouni Kenshin er basert på en populær mangaserie, som ble til en animeserie, og den serien har jeg sett og alt som fulgte etter de 95 episodene. Filmen fokuserer på rikmannen og første delen av animeserien, og ikke Shishio, som er det beste med hele serien.

Man merker raskt at filmen er en påkostet produksjon. Visuelt ser filmen strålende ut, det føltes ut som om man var tilbake i tid, noe som er viktig. Actionkoreografien er god, det samme er filmmusikken som er sår og dramatisk. Filmen er også grafisk, men blod laget av dataeffekter fungerer aldri.

Hvis du har sett animeserien, vil du raskt legge merke til at filmen ikke følger serien til punkt og prikke. Det er større forandringer her, noe man må forvente, for det er begrenset hvor mye man kan putte inn i en langfilm som har en spilletid på rundt 130 minutter. Det mest skuffende er at de sterkeste skurkene ikke får nok skjermtid, og at de mangler personlighet.

Det er heller ikke så mange skuespillere som kler rollene de spiller. Jeg er stor fan av Yû Aoi, men hun er ikke den Megumi jeg kjenner. Yû Aoi blir for uskyldig og søt, selv med verdenes merkeligste øyenbryn. Hva skjedde med hennes øyenbryn? Takeru Sato som Kenshin Himura, og Emi Takei som spiller Kaoru Kamiya, kler rolle de spiller. De klarer å få frem mye av det karakterene står for, selv om manuset ikke akkurat gir dem så mye hjelp.

Rurouni Kenshin er en av de bedre filmene jeg har sett som basert på en manga og animeserie. Men for en som har kjennskap til karakterene og historien, så klarer aldri filmen å gi karakterene den dybden de fortjener å ha.

En enkel og ganske dum mann med en større sum penger, skal ta en lengre togtur til byen. Men på toget befinner det seg flere profesjonelle lommetyver som er ute etter pengene til den meget naive mannen som tror at alle mennesker er snille.

A World Without Thieves regnes som en av de beste filmene til regissør Xiaogang Feng. Xiaogang Feng er en av Kinas beste regissører, og en av Asias beste regissører. Han blir ofte glemt når folk skal liste opp gode asiatiske filmregissører.

A World Without Thieves er en knallgod film med spenning og dramatikk til siste sekund. Karakterene har personlighet, og skuespillerne gjør jobben sin svært godt. Og damene kan nyte Andy Lau i trange skinnbukser, den sexy, lille tingen!

Man får se noen herlige scener når lommetyvene har noen artige dueller når de bruker barberblad. Klippingen og rytmen i enkelte scener kunne minne meg om filmene til Kar Wai Wong. Filmen har veldig mye sjarm, kamerabruken er strålende og estetisk sett er A World Without Thieves nydelig å se på. Det er så lekent og elegant.

Jeg brydde meg kun om en karakter, det er kvinnen som har fått nok av kjeltringstreker. Den naive mannen brydde jeg meg ikke om, selv om han har et hjerte av gull. Han er så dum at jeg hatet ham, det var sikkert ikke meningen.

A World Without Thieves er den beste filmen om lommetyver jeg har sett. Den har alt, også en dramatisk og sår slutt. Dette er underholdning på sitt beste!

Den andre englekrigen.

The Prophecy er en ganske god og annerledes film der vi treffer noen slemme og snille engler. Atmosfæren er mørk, filmmusikken hjelper til med å skape den dystre og litt skitne atmosfæren.

Historien er interessant og ganske unik. Christopher Walken er som vanlig alltid god, spesielt når han spiller skurken. Men den som stjeler showet heter Viggo Mortensen, som spiller selveste djevelen. Han er så kul og ekkel at han setter Christopher Walken på plass, noe som ikke ofte skjer.

Dessverre er jentungen i filmen elendig. Hun er til å kaste opp av, det samme med de stereotypiske indianerne som kun er indianere, ingen av dem får noe vesentlig skjermtid. Jeg er så lei av samer og indianere i filmer altså!

Jeg har ikke sett oppfølgerne ennå, men jeg må sjekke ut alle filmene i serien. For jeg liker historien, og det er heller ikke ofte man treffer drapslystne engler i spillefilmer.