Captain Charismas Filmblogg

Chinatown (1974)

Captain Charisma — Fri, 18 May 2012 21:23:52 +0000

You’re a very nosy fellow, kitty cat. Huh? You know what happens to nosy fellows? Huh? No? Wanna guess? Huh? No? Okay. They lose their noses.

Takk til Paramount Home Entertainment (Norway) ANS for anmeldereksemplaret.

Bilde: 2.35:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
Ekstramateriell: Ingen.

En mektig person i vannverket blir funnet død, og privatetterforsker J.J. Gittes forsøker å finne ut hva som skjedde og hvem som står bak vannkrisen i byen.

Chinatown regnes som en klassiker, og en god film er det. Skuespillerne gjør en fremragende jobb, og historien fungerer greit selv om den ikke er så komplisert som man kunne ønske. Tempoet er behagelig, og det blir kun litt kjedleig når J.J. Gittes og Evelyn Mulwray finner tonen. Denne kortere romansen ødelegger tempoet i en liten stund. Før det er Chinatown er spennende film som aldri blir kjedelig når J.J. Gittes etterforsker drapet på en mektig person i vannverket.

Pianomusikken setter stemningen, og atmosfæren er ganske så mørk og mystisk. Og mørkere blir det når vi får en kynisk slutt som fremdeles sjokkerer. Penger kan kjøpe det meste, og rettferdigheten vil dessverre ikke alltid seire.

Chinatown holder seg godt. Den har det meste man kan ønske seg av en krimfilm. Slutten er er genial, og det er garantert mange som ikke vil like den. Men den er passende med tanke på hvordan filmen er lagt opp.

Bilde 7/10: Kontrasten er satt for høyt etter min mening, og sortnivået er så mørkt at filmen mister detaljer og informasjon i bildet. Det er ikke vanskelig å se i det hele tatt. Ellers ser man ikke noe rusk eller andre irriterende ting, men bildekvaliteten er ikke optimal.

Lyd 7/10: Lyden er klar, og ikke uventet er det høyttalerne i front som får mest å jobbe med. Surroundlyd er det lite av.

Ekstramateriell 1/10: Ingen.

Sjekk også ut:

Mission: Impossible II (2000)

Captain Charisma — Fri, 18 May 2012 16:23:09 +0000

Every search for a hero must begin with something which every hero requires, a villain.

Takk til Paramount Home Entertainment (Norway) ANS for anmeldereksemplaret.

Bilde: 2.35:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Dansk, engelsk, finsk, norsk, svensk
Ekstramateriell: Audio Commentary, Behind The Mission, Mission Incredible, Impossible Shots, I Disappear – Metallica Music Video, Alternate Title Sequence, Excellence In Film: Tom Cruise, Generation Cruise

Ethan Hunt må finne et dødelig virus, og på veien finner han også kjærligheten.

Mission: Impossible II fikk en del pepper når den ble lansert. Folk forventet nok en film som fulgte i fotsporene til den først Mission: Impossible-filmen. Men du får ikke en vanlig spionthriller når du setter legenden John Woo i regissørstolen. Da får du en actionfilm, og Mission: Impossible II er en fin actionfilm som har en røffere stil sammenlignet med de andre filmene filmene i serien. Musikken er også tøff, Mission: Impossible II er den tøffeste filmen i serien. Det er også den med mest atmosfære. Den gode filmmusikken gjør scenene vi ser dramatiske og spennende, og John Woo klarer den bragden å gjøre enkle scener veldig emosjonelle når han bruker saktefilm der ingen tenker på å bruke det. Han gjør det ingen andre tør, og han lykkes med det han forsøker å fortelle oss med filmmusikken og de sakte bevegelsene. Disse scenene forteller mye om sinnsstemningen til rollefigurene, og det gjør scenene intense og de forteller oss at noe er på spill. Jeg ble engasjert, og det får ikke John Woo nok ros for.

John Woo er kongen når det gjelder saktefilm og skytescener. Se bare på biljakten der John Woo serverer oss dansen som aldri ble noe av i scenen vi ser tidlig i filmen. Det er ikke ofte man ser to biler danse som i denne velkoreograferte scenen. Tom Cruise har aldri sett kulere ut, og det tar av helt mot slutten når Ethan Hunt kaster seg på motorsykkelen. Da serverer John Woo oss noen fantastiske actionscener få kan følge. Dette er voldsballett på sitt beste, men det hører ikke hjemme i en Mission: Impossible-film, det forstår jeg. Så jeg skjønner de som ikke setter like stor pris på filmen som det jeg gjør.

Historien er ikke mye å skryte av, den byr ikke på noe nytt, men filmmusikken og bruken av saktefilm gjør at man faktisk klarer å bli engasjert i denne kjærlighetshistorien. Skuespillerne gjør en god jobb, og filmmusikken er hardtslående og øm og passer som hånd i hanske til scenene vi ser. Det blir litt dødtid midtveis i filmen, før det tar helt av. Filmen burde vært 10 minutter kortere, da hadde ikke flyten blitt ødelagt.

Ikke forvent en spionthriller som den første filmen. Tenk action og atter action, da vil du ikke bli skuffet. Jeg synes Mission: Impossible II er den beste filmen i denne trilogien. Det er politisk ukorrekt å mene det, men det er noe jeg selvsagt gir blaffen i, for jeg er kongen av god smak, som Frode så pent sier det. Sant det.

Bilde 7/10: Største problemet her er sortnivået som blir for lyst. Det ødelegger også fargene som blir matte. Bildet mangler også skarphet, det blir litt for mykt.

Lyd 9/10: Her kan man ikke klage. Fantastisk lydspor med mye dynamikk, og alle høyttalerne må jobbe på spreng. Jeg ble skikkelig overrasket over dette lydsporet som er klart og tydelig, og når det først smeller så kjenner man det på kroppen.

Ekstramateriell 6/10: Morsomt å se at Tom Cruise virkelig er en tøff mann som gjør de fleste stuntene sine selv. Hvordan de fant opp og utførte stuntene er det mest interessante her.

Sjekk også ut:

Seven 2 One (2009)

Captain Charisma — Fri, 18 May 2012 09:30:25 +0000

En sint lesbe, og et ran som går galt.

Danny Pang er klart den dårligste regissøren av Pang-brødrene. Det første en legger merke til med Seven 2 One er at coverbildet er plagiat av coverbildet til Vantage Point. Filmen byr ikke på noe nytt. Den prøver å være mye smartere enn den egentlig er, klimakset uteblir, selv om Danny Pang prøver så godt han kan.

For å få nerven i denne type filmer der vi følger mange karakterer som vil møtes på en eller annen måte, behøver man i det minste som seer å bry seg om noen av dem. Problemet er at nesten alle med unntak av en, er råtne epler. Normalt sett bryr man seg litt om rollefigurene. En sint lesbe, en evneveik bror, en horete dame, en spillegal mann, en butikksjef som antaster sine ansatte. For et karaktergalleri!

Filmen starter med et drap, vi ser så hendelser like før drapet. Formelen er kjent, Danny Pang er en lat man som ikke gidder å gjøre mer ut av det. Latskap straffes, det vil bli svært få som vil se Seven 2 One, det er jeg sikker på.

En tom film der man som seer ikke kan leve seg inn i filmen, og nerven er aldri der. Finnes vel ikke noe verre enn å se filmer som utgir for å være smarte. Eller?

Sjekk også ut:

Magnificent Warriors (1987)

Captain Charisma — Fri, 18 May 2012 09:15:19 +0000

Drep japanerne!

Magnificent Warriors er ikke en god film. Det er en slitsom film som har en av tidenes mest irriterende kjenningmelodier. Kjenningsmelodien passer ikke til filmen i det hele tatt, og når den blir spilt om og om igjen, ble jeg nesten rabiat. Jeg fikk lyst til å brekke disken i to!

Michelle Yeoh er trekkplasteret selvsagt. Hun er den kvinnelige utgaven av Indiana Jones. Hun får lite å jobbe med, og actionscenene er heller ikke imponerende. Alt er så masete med Magnificent Warriors. Tempoet er høyt, koreografien er kjedelig og kineserne er slitsomme. Jeg tror jeg skjønner hva folk mener med å besøke en kinesisk kafeteria i Kina. Spetakkel og bråk, spytting og høylytte mennesker. Magnificent Warrior byr på alt dette, og selvsagt onde japanerne med Hitler-bart. Hadde nå bare koreografien vært bedre.

Sjekk også ut:

The Breakfast Club (1985)

Captain Charisma — Thu, 17 May 2012 20:46:53 +0000

Does Barry Manilow know that you raid his wardrobe?

Takk til Universal Pictures Norway AS for anmeldereksemplaret.

Bilde: 1.85:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
Ekstramateriell: Sincerley Yours – 12 Part Documentary, The Origins Of The Brat Pack, Audio Commentary.

Fem skoleelever må tilbringe en dag på skolen som straff for noe galt de har gjort. De kjenner hverandre ikke, men det vil de etter denne dagen.

Det er sant som det som sies om John Hughes, han er en av få filmskapere som forstod ungdommen, og som klarte å lage filmer som tåler tidens tann og som alltid vil gjøre det. The Breakfast Club vil alltid være en film alle unge vil kjenne seg igjen i. Fem ungdommer som alle er stereotypiske, det er vi alle når vi er unge, og mange av oss er det også når vi er voksne. En er populær, en er et geni, en er populær, en er ensom og usikker og den siste en sint bølle som fungerer som en terapeut.

The Breakfast Club er en sjarmerende og lærerik film der en generasjon går løs på hverandres feil og mangler i en viktig fase i livet. Det blir mye følelser, sinne og smerte som kommer ut her og selvsagt litt komedie når gruppen tar seg en blås og gjør narr av den psykotiske læreren som hadde garantert mistet jobben hadde hans metoder kommet ut der han sperrer en elev inne på et lite rom og låser døra. Tenk hvis det ble brann! Like før denne hendelsen snakker man om brannsikkerhet, men det er plutselig glemt. The Breakfast Club kan være hyggelig i noen minutter, før det blir en uhyggelig atmosfære der du venter på neste utblåsing.

The Breakfast Club er det nesten ingen filmer som klarer å overgå. Den er så ærlig og reflekterende, og tiden vil aldri løpe fra den. Skuespillerne er fantastiske, selv ikke Molly Ringwald klarer å irritere meg. Men jeg spurte stadig meg selv spørsmålet om hvorfor hun ble så populær på 80-tallet, for dama er ikke direkte pen.

Det finnes bare en The Breakfast Club, og det fantes bare en John Hughes, mannen som forstod ungdommen.

Bilde 5/10: Bildekvaliteten er ikke den beste, og det er tvilsomt om den noensinne kommer til å bli bedre uten en skikkelig restaureringsarbeid. Litt pulserende bilde og rusk ser man veldig ofte. Det er heller ikke så mye man ser til detaljer her. Se bare på ansiktene til skuespillerne, ser ikke så mye til porer, hudormer og annet snadder.

Lyd 5/10: Jeg forventet ikke noe av lyden. Den var som forventet tynn og litt uklar, og mesteparten av lyden kommer selvsagt fra fronten, mest fra senterhøyttaleren selvsagt. Surroundhøyttalerne er så å si stille hele tiden.

Ekstramateriell 7/10: Her får man en fin dokumentar på 51 minutter der kritikere, skuespillere og andre forteller om filmen, karakterene og hvor god John Huges var som filmskaper. Det var noe magisk med John Hughes.

Sjekk også ut:

Total Recall (1990)

Captain Charisma — Thu, 17 May 2012 16:13:42 +0000

I’ll be back!

Takk til Universal Pictures Norway AS for anmeldereksemplaret.

Bilde: 1.85:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
Ekstramateriell: Ingen

Douglas Quiad bestemmer seg for å implantere falske minner. Han vil ha minner om en drømmetur til Mars, siden hans kone ikke er interessert i å besøke den planeten. Noe går galt, og nå er han ikke sikker på om han befinner seg i en virtuell verden eller virkeligheten. Og hvem er det som er ute etter å fange ham? Hva er det han vet, som han ikke vet selv?

Total Recall har alltid hatt et stort problem, og det er at man aldri får følelsen at teknologien har utviklet seg når man ser på kjøretøyene, byen og planeten Mars. Man føler at her foregår all handlingen inne i en forlatt flyhangar med masse grå kulisser. Total Recall har alltid skuffet meg visuelt sett, det føles veldig kunstig ut det vi ser på skjermen. Bilene i filmen er noe av de styggeste kjøretøyene jeg noensinne har sett i mitt liv. Er det virkelig noen som føler de er i fremtiden når de ser Total Recall?

Det beste med Total Recall er historien som er ganske god. Det skjer hele tiden noe, filmen tar seg aldri en pustepause, og det er et riktig valg. Det er kaos, paranoia, fargerike rollefigurer og man lurer på hvordan dette her skal ende. Morsomt er det at Total Recall er ganske grafisk, noe jeg setter pris på selvfølgelig.

Arnold Schwarzenegger har ikke et stort register, men han gjør jobben sin når det blir tid for action.
Han banker opp skurkene, og viser at han ikke kan le på en troverdig måte. Og folk klager på latterkulene til de gode gamle kung fu-filmene? Hallo? Sharon Stone er bare en elendig skuespiller som ikke har følelser eller innlevelse i det hun sier og gjør. Snakk om isdronning! Ronny Cox og Michael Ironside er noen jævler som vanlig, det er så herlig å ha to så gode skuespillere som gjør det de kan best, det er å spille kalde og hensynsløse skurker.

Total Recall er fremdeles en underholdende film. Nyinnspillingen kan ikke hamle opp med originalen, det sier seg selv. For originalen har grafiske drap, og ikke så mange dataeffekter. Men bilene vil sikkert se bedre ut i nyinnspillingen, og vi får sikkert se og oppleve en bedre fremtidsvisjon enn det vi fikk servert i originalen.

Bilde 8/10: Jeg tror ikke Total Recall kommer til å se bedre ut. Bildet pulserer litt i starten av filmen, og fargene er litt daffe. Ellers ser det meste naturlig ut, jeg tror ikke det blir bedre enn dette med tanke på at Total Recall er en katalogtittel. jeg kunne ikke se

Lyd 7/10: Lydsporet mangler dynamikk. Lyden er klar, men hul. Jeg ble også skuffet over lite bruk av surroundhøyttalerne. Mesteparten av lyden kommer fra senter og fronthøyttalerne. Ikke forvent en stor lydopplevelse, men lyden er i det minste klar og tydelig.

Ekstramateriell 1/10: Ingen.

Sjekk også ut:

Weather Girl (2009)

Captain Charisma — Thu, 17 May 2012 09:59:31 +0000

En sint værdame.

Weather Girl er en typisk jentefilm med en dum kvinne som mister hodet på direkten og skjeller ut sin tidligere kjæreste. Hun må finne tilbake til seg selv, men hun trenger hjelp, for hun er ikke særlig smart. Selvsagt faller hun for bestekameraten til sin egen bror, men hun vet ikke helt hva hun føler. Hun har sine mål og idealer, kanskje ikke han er god nok for henne?

Nok en tåpelig film om kjærlighet og valg. Tricia O’Kelley skal være en deilig, middelaldrende kvinne. Hun er ikke deilig, hun har en kvalmende pipestemme og hennes nese ser ut som nesa til Owen Wilson. Det er lite tiltrekkende, spesielt når hun er en kvinne. Rollefiguren er sutrete, dum og kvalmende. Alt man ikke vil ha i en kvinne, finner man i Sylvia. Jeg fikk lyst til å slå av filmen etter 15 minutter, jeg visste hvor denne turen ville ende. Kikke opp i taket, synge høyt og få sinneutbrudd.

Hva er det med disse jentefilmene? Hva ser kvinner i disse filmene som ikke vi menn ser? Se heller My Sassy Girl fra 2001. Der har du tidenes beste kjærlighetsfilm. Weather Girl er bare kvalmende dårlig med ekle middelaldrende damer og en stygg nese.

Sjekk også ut:

Tigerland (2000)

Captain Charisma — Thu, 17 May 2012 09:45:43 +0000

Hey let’s not become friends, Jim. You could be dead tomorrow and I’d miss you too much.

Ingenting er så morsomt som hjernedøde militæridioter som høvler ned Gud og hvermann. Militæret er latterlig, spesielt på film. Hele tiden sitter jeg med følelsen at befalet er noen evneveike tullinger som trenger pupp, mye pupp.

Tigerland byr ikke på kampscener, her foregår all handlingen på basen. Før de blir sendt til Vietnam, venter Tigerland, det nærmeste man kommer Vietnam. Colin Farrell er fantastisk i Tigerland, han viser at han er en god skuespiller som en overlegen, bekymret og rørt soldat som hater militæret og alt det står for. Han vil ut, men det blir underveis problemer med en sinnssyk medsoldat som vil drepe ham. Han må også ta seg av en annen medsoldat han har fått følelser for.

Her har vi alt fra evneveike befal, til en sinnssyk soldat som blir spilt ypperlig av Shea Whigham. Jeg glemte å gi ham ros i The Bad Lieutenant: Port of Call. Han har en liten rolle, men fy pokker han bemerker seg som pappagutt i den filmen. Jeg håper og tror at flere vil få øynene opp for denne karen, han er født til å spille skurk og jeg håper å se ham i større filmer.

Et rikt persongalleri gjør Tigerland til en interessant og spennende film til siste sekund, mye takket være Shea Whigham som spiller skurken. Tigerland er i grunn en antikrigsfilm, og en god sådan.

Sjekk også ut:

Intruders (2011)

Captain Charisma — Wed, 16 May 2012 20:49:25 +0000

Takk til Universal Pictures Norway AS for anmeldereksemplar.

Bilde: 2:35.1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekster: Dansk, engelsk, finsk, norsk, svensk
Ekstramateriell: Deleted Scenes, Who Is Hollowface? – The Making Of Intruders, Reality vs. Fantasy – Two Stories Two Cities, Directed By

Det er noen her.

Vi følger to familier som får uventet besøk av en ansiktsløs mann. Hva er det han vil?

Jeg gledet meg til Intruders, da jeg var svært spent på hva regissør Juan Carlos Fresnadillo kunne få til etter 28 Weeks Later. Det var svært lite fant jeg ut, for Intruders er dessverre ikke en god film. Historien er rotete fortalt, og ikke så smart som filmen ønsker den skal være. Det er vanskelig å skjønne hva poenget var, jeg fant ikke noe mening i det hele tatt med Intruders med den rotete historiefortellingen.

Filmen åpner greit med litt spenning og uro, men midtveis føler man at det mangler noe essensielt her, nemlig å bry seg om de tomme rollefigurene. De er like tomme som mannen uten ansikt. Hva er poenget med kona til John Farrow? Eneste hun gjør er å se bekymret ut hele tiden, en helt ubrukelig rollefigur! Det er også mange scener her som ikke bidrar med noe som helst når det gjelder historien. Du ser en scene, hører litt skummel musikk, så er scenen ferdig. Ikke bra!

Intruders er en film som vil et eller annet, men den får ikke noe til. Den er repeterende kjedelig, og jeg skjønte ikke hvem målgruppen var. Jeg trodde det først var tenåringer, men da skal man ikke vise puppene til en kvinne, da blir aldersgrensen automatisk høyere i USA. Intruders blir aldri spennende når den repeterer seg selv hele tiden, det er et kjedelig og lukket miljø filmen finner sted i.

Bilde 5/10: Skuffende bildekvalitet. Virker som om noen har lekt seg litt for mye med lysstyrken som ødelegger sortnivået, og man får et grønnskjær som ikke ser bra ut. Dette går også utover fargene som blir veldig blasse. Bildet er også mykt, skarphet mangler.

Lyd 7/10: Lyden fyller rommet veldig ofte, og det er selvsagt bra. Men noen ganger føltes det ut som om senterhøyttaleren ble noen desibel høyere i noen sekunder, og dialogen ble veldig skarp og hul. Litt ujevn lydkvalitet som vil for mye.

Ekstramateriell 4/10: Noen korte snutter som ikke forteller så mye, og så en lengre bakomfilm på rundt 19 minutter. Ikke så spennende da filmen ikke holder mål.

Sjekk også ut:

Swing Girls (2004)

Captain Charisma — Wed, 16 May 2012 16:34:31 +0000

Sving for faen, sving!

Swing Girls har sjarmert mange publikummere. Regissør Shinobu Yaguchi er en av Japans beste regissører. Har du ikke sett Waterboys, se den nå! Swing Girls er veldig lik Waterboys. Synkronsvømming er byttet ut med korpsmusikk, og gutter er byttet ut med jenter, dessverre. For jentene i Swing Girls er som de fleste andre japanske jenter. Brautende, og skoleuniformene er så stygge. Mye er hentet fra Japan når det gjelder mote og inspirasjon, heldigvis kan de ha skoleuniformene for seg selv. Det ser ikke bra ut med sorte knestrømper og skjørt, det er ikke et lekkert syn!

Swing Girl spiller mest på sjarm, det er veldig få morsomme scener her. Sammenlignet med Waterboys, når aldri Swing Girls opp til den geniale filmen. Jenter er ikke like kule som gutter, beklager alle jenter, det er bare sannheten. Jenter blir for snille, det er mye mer morsomt å se gutter prøve seg på synkronsvømming enn musikk. En scene skiller seg klart ut, det er når jentene får et villsvin etter seg, en herlig og kreativ scene som viser hva det bor i Shinobu Yaguchi.

Swing Girls er en sjarmbombe av en film, men det er dessverre ikke så mye å le av her.