Nå blir det ordentlig spennende, for tenk deg at noen tar opp de gamle delene fra bunnen av skipet og gjenoppbygger det opprinnelige skipet av dem. Blir dette skipet så det originale skipet, eller et det et helt nytt skip?

Å si at både det gjenoppbyggede skipet, og skipet av utbyttede deler er Theseus, vil være en selvmotsigelse. Ingenting kan være to ting på samme tid.

Jeg tenker at vi på en måte et slikt skip vi også. Du består av celler, og hele tiden mens du eksisterer, er det celler i deg som forsvinner og nye som blir til. Vi mister hår og hud og alt byttes ut uten at vi slutter å eksistere. Men hva er det med oss som gjør oss til oss, hvis delene vi består av byttes ut hele tiden? Det må jo bety at vi er noen nye hvert øyeblikk. Er det hukommelsen, personligheten, hva er det som gjør oss til oss, noe som bare kan være her og nå …? Det er ting for lenge siden som vi ikke husker lenger, men andre husker at vi eksisterte der. For eksempel den dagen vi ble født. Derfor antar vi at vi var der, og at vi var oss, selv om vi verken husker det, eller besto av de samme delene som vi gjør nå …

Nå kan vi jo ikke møte våre fortidige og fremtidige jeg, og derfor er det lett å si at det som er meg er det jeg er nå, fordi det som er nå er nå – og det forandrer seg hele tiden – nå! … nå!. Men hva med skipet? Kan et skip være to skip på en og samme tid? Hvis ikke — hvilket skip er det originale skipet «Theseus»?

Og forresten, en absurd tanke: Tenk hvis alle cellene dine som bare forsvinner og blir erstattet med nye, tenk hvis alle de ble lagret et sted, kanskje i en annen verden, og ble bygget sammen igjen, til en ny deg … da — hva?

Det som er så spesielt med filmer om legender, er at de begynner med slutten, og den har du. «La Vie en Rose» om Edith Piaf, «Walk the Line» om Johnny Cash og nå «Nowhere Boy» om John Lennon. Du vet jo hvordan det gikk med dem til slutt. Slike felles utganspunkt får stjernene til å komme enda litt nærmere i spillefilmene. Da kan det enkleste grep plutselig få tyngde helt ut av ingenting. Som når vår hovedperson John Lennon treffer 15-åringen som er så god på gitar, og du vet allerede at dette er starten på noe stort.

Vi er på Gimle Kino på Frogner, sikkert landets flotteste. I anledning Gimle Filmfest er Thom Hell der og spiller tre sanger før filmen, blant andre «Over You» fra det nye albumet som kommer i begynnelsen av mars, og for anledningen «Working Class Hero», og det er så fint at man nesten blir svimmel.

Jeg har vært fascinert av John Lennon en stund, og har alltid likt Beatles. Jeg liker å lese om livet hans, interessene, og se på gamle intervjuer på YouTube. Hvordan var han? Hvordan snakket han? Hva snakket han om? John Lennon drev ikke bare med musikk, han var også interessert i kunst og tegnet selv i sin særegne stil, slike detaljer ser vi også glimt av i filmen.

Han vokste opp med mye turbulens i familielivet sitt, noe man også har hørt i mange av tekstene hans. Faren kjente han aldri, og med en ustabil mor med en ny familie, vokser han opp hos sin strenge tante og hennes mann. Han har et godt forhold til onkelen sin, men når han dør faller alt sammen, og savnet etter en identitet blir ekstra stort. Det går opp for den unge John Lennon at han egentlig ikke hører til noe sted. Tittelen kommer fra Beatles-sangen «Nowhere Man» fra albumet Rubber Soul (1966), og her passer den perfekt.

I rollen som John Lennon ser vi skuespilleren Aaron Johnson. Han er bare 19 år, men har allerede rukket å spille i en del filmer. Her gjør han det utrolig bra som en ung og begavet, temperamentsfull John Lennon. En fryd å se på!

Det er rart når filmen slutter, og du ikke trenger å spekulere i hva som kanskje vil komme til å skje med denne karakteren. For det har allerede vært åpenbart i over tretti år, da Lennons liv endte i 1980. Det er en motsatt-kronologisk rekkefølge som får fakta til å føles som fiksjon. En følsom, underholdende og interessant film.

Men en annen ting jeg liksom også må fikse er disse studiene da. Første semester var en litt småforvirra greie. Men ved årsskiftet mobiliserte jeg meg med et utvalg fargepenner, en fin perm å sette mine fargerike notater i, og en plan.

Jeg elsker å jobbe med design og finne ut av ting på egen hånd, og endelig har jeg begynt å oppdage ting på lesesalen også. For de som har fulgt med på det jeg blogger om studiene mine så var jeg ganske så lost det første semesteret. Dette er hva jeg skrev den gang:

For å være ærlig har det vært utrolig kjedelig. Ja, filosofi, ordet som betydde liv og regnbuer og sommerfugler, det gir meg nå assosiasjoner til noe klamt og rart med liten skrift. Undervisningen er ikke givende og inspirerende. Den er hypnotiserende og den tar knekken på deg. Så har jeg kanskje forventet at den skulle være forlokkende og tiltrekkende, sensuell og uimotståelig, men faktum er at du må angripe den. Filosofien altså. Jeg hadde en visjon at vi liksom var venner, men du må ha en strategi, du må se på det som en kamp. Jeg hadde fullstendig misforstått. Mine tanker er et helt annet sted. (Jeg er en kålrabi, 11. januar 2010)

Jepp. Men i forrige uke var jeg faktisk på lesesalen tre dager på rad og leste i fire timer hver gang, og jeg har aldri lest så mye i hele mitt liv. Jeg noterer småting i margene med en blyant, og noen ganger smiler jeg faktisk for meg selv fordi det er så smart og morsomt det som Locke eller Descartes skrev en gang for hundre år siden om substanser. Da er det mye mer tiltalende å gå på forlesning også. Så enkelt som det.

Les.

Og så ruller hjulene og du er i gang.

Og forresten — jeg liker meg så utrolig godt i Georg Sverdrups hus på Blindern. Leseplassene der er helt nydelige. Benkene er kjempebreie, og de grønne lampene er så fine, det er nesten mer vindu enn det er vegg, og man kan se ut på snøstormen og alle som kaver seg gjennom den mens man drømmer om vår og … nei, blikket i boka.

Men vet du hva, det er faktisk ikke så verst det heller.

Men det jeg egentlig skulle fortelle deg i dag, kjære leser, er hva jeg egentlig studerer dette semesteret. Jeg er fortsatt en sånn filosofi- og idéhistorie-person. Men denne gangen har jeg valgt noen emner utenfor den anbefalte studieoppbygningen. De oransje emnene er obligatoriske, men jeg visste at jeg ikke orket mer logikk enda. Jeg kan ikke velge det bort, men jeg kan utsette det litt, så det gjør jeg.

Men før eller siden må man også ta disse 40-gruppene, som er et utvalg støtteemner du kan velge fra som er i slekt med den studieretningen du hører til. Siden jeg savnet noe litt mer konkret og håndfast i tillegg til den super-abstrakte filosofien, tar jeg derfor Innføring i kunsthistorie. Vi hadde kunsthistorie da jeg gikk på Medier og kommunikasjon på videregående også, og jeg fryder meg stort når jeg kjenner igjen navn på klassiske søyler fra Romerriket og den greske antikken — nemlig ionisk & dorisk. Hva jeg skal bruke det til? Har ikke peiling.

Neste emne har jeg tatt fra 2000-emner i Filosofi, som er fordypningsemner. Det står egentlig at alle emner på 1000-nivå bør avlegges før man tar opp emner på 2000-nivå. Men på emnet står det samtidig at du ikke trenger noen forkunnskaper, så jeg prøver meg. Og det 2000-emnet jeg har begynt på er Fargefilosofi! Du vet, sånn at jeg kan bli en skikkelig hardcore grafisk designer.

Til slutt tar jeg ett av de obligatoriske filosofi-emnene, nemlig Metafysikk og bevissthetsfilosofi. Og det er faktisk helt utrolig spennende og interessant, så lenge man leser det man skal. Det handler om substanser, utstrekning, tid og rom. Neste del av semesteret skal handle om bevissthetsfilosofi, men det har jeg ikke rukket å tenke på ennå.

Høres det kjekt ut, eller? Det er superduperstressende, men jeg håper det vil gjøre meg klok (og lykkelig, såklart. Det siste er viktigst).

I dag blir jeg inspirert av fine, franske syltetøy-etiketter med akvarell-effekt, krusseduller og kraftig typografi.

Laget av: Atelier Bidule
via: Graphic-ExchanGE

Se på denne utrolig flotte laptop-mappen — BookBook. Genial forkledning for din 13” eller 15” MacBook eller MacBookPro. Og så passer den jo perfekt inn på lesesalen med minimal risiko for at noen skal få lyst til å stikke av med den. Jeg foretrekker helst bærevesker med skulderreim, men denne var rett og slett altfor sjarmerende og kul.
Jeg liker den! Gjør du?

+ Mer info om BookBook
via MadeByGirl

Jeg skjønte ingenting, er dette en offisiell bloggbursdag, kanskje, sikkert noe de har funnet på for å tjene mer penger… Men så sjekker jeg datoen og kaster meg etter macen — jeg tenkte jo på bloggbursdagen 21. januar allerede for noen få dager siden — men nå er jeg her. Ja, hva skal man si? Det er Elefantzonens bursdag, den åttende i rekken! Tronearving Ingrid Alexandra har også bursdag i dag. Fra hun ble født på Elefantzonens 2-årsdag for seks år siden har også den årlige bloggbursdagen blitt en offisiell flaggdag, og det er jo veldig gøy å innbille seg. :)

Så siden det allerede er kveld og jeg vil prøve å få ut dette innlegget før det blir enda mer kveld er det kanskje noen andre som har lyst til å si noen ord, eller spørsmål, eller komme med ønsker til hva Elefantzonen skal bli idet den går inn i sitt åttende år. Hvorfor leser du egentlig Elefantzonen? Uansett liker vi det! Håper du leser videre.

Gratulerer med dagen!

Det er litt skummelt å gå inn for å skrive opp alle ord du ikke skjønner.

Noen ganger skriver jeg veldig sakte. Jeg stopper etter hver setning og spør hva denne setningen egentlig sier, noe som egentlig er fryktelig dumt fordi da klarer jeg aldri å virkelig leve meg inn i det jeg skriver. Mens jeg samler flere og flere setninger, leser jeg gjennom setningene jeg har laget hittil for å se om de passer sammen, om det er flyt. Hvis jeg føler at det er bra, får jeg selvtillitt til å fortsette. Noen ganger føler jeg bare at det er skikkelig dårlig, og da sletter jeg alt og går og gjør noe annet.

Men på eksamen kan du ikke gjøre noe annet. Det er en kvelende følelse. Dette er arket ditt. Skriv på det. Nå! Og hodet føles som en tom ballong. Skulle ønske jeg kunne legge meg ned på en sofa og lukke øynene. Eller se ut vinduet. Bare litt. Det går ikke.

Jeg er en av dem som ALDRI har tatt en luftepause med en eksamensvakt på en eksamen. Aldri. Never. Nope. Jeg synes det er helt utrolig skummelt. Jeg er så redd for å forstyrre noen, og for cheesy smalltalk. Det er bare så vidt jeg tør å rekke opp hånda for å få flere ark. Ark er viktigere enn luft akkurat nå. Hvis jeg bare blir ferdig innen den siste timen, kan jeg gå ut helt alene og gjøre hva jeg vil, og det er så utrolig mye mer befriende.

Når eksamensvaktene følger ut eksamensdeltagerne en etter en, får jeg assosiasjoner til fengsler og fangehuler. Eksamensdeltakeren går først og eksamensvakten går rett etter, passer på at at han ikke ser for mye, snakker, eller stikker av. Jeg lurer på hva de snakker om der ute, de to. Eller om de snakker.

Før eksamen begynner, sier den vakten som gir alle beskjedene: «Hvis dere vil ut og lufte dere, så er det deres ansvar å starte en samtale – ikke vår!» Jeg blir litt satt ut.

Jeg har en matpakke. Det er én brødskive delt i to, og de to delene ligger oppå hverandre i en sammenknyttet, liten plastikkpose. Det er en nødproviant, for denne stemningen vekker ikke akkurat appetitten. Likevel hender det at magen begynner å bråke og skriveleddet til å slurve. Da er det faktisk nok med en pitteliten brødskive som jeg nesten kan få plass til i et eneste stort jafs!

Likevel tar jeg små bit og jeg titter rundt om noen observerer meg. Det smuler jo så forferdelig. Jeg merker at jeg tenker for dårlig gjennom disse tingene på forhånd og er for urutinert. Matboks hadde vært tingen. Notat til neste gang.

Egentlig pleier jeg bare å ta med meg en flaske med vann, men under en 4-timers eksamen er det jo typisk at sulten irriterer vettet av deg helt mot slutten — noe jeg hadde observert på en tidligere eksamen denne uka — akkurat når du trenger vettet som mest til å se over slurvefeil og legge det siste strøket på verket.

Kladdearkene er gule, innføringsarkene er hvite med blåpapir. Du får altså tre kopier av å føre inn én gang. En til deg, to til de. Jeg tenker at jeg ikke helt kan forstå hvordan de som skal rette dette skal orke å lese alle disse forskjellige håndskriftene. Men på en annen måte er det kanskje lettere å lese dem enn å skrive dem. Jeg står ute i snøen, kulepennen har avtrykk i hånda mi og jeg har hånda oppi votten og votten oppi lommen mens jeg venter på trikken hjem.

Jeg tenker på neste semester og jeg grubler over det forrige. For å være ærlig har det vært utrolig kjedelig. Ja, filosofi, ordet som betydde liv og regnbuer og sommerfugler, det gir meg nå assosiasjoner til noe klamt og rart med liten skrift. Undervisningen er ikke givende og inspirerende. Den er hypnotiserende og den tar knekken på deg. Så har jeg kanskje forventet at den skulle være forlokkende og tiltrekkende, sensuell og uimotståelig, men faktum er at du må angripe den. Filosofien altså. Jeg hadde en visjon at vi liksom var venner, men du må ha en strategi, du må se på det som en kamp. Jeg hadde fullstendig misforstått. Mine tanker er et helt annet sted.

Noen uker senere får jeg resultatet. Jeg strøk i to av tre emner. En av to eksamner. Jeg strøk i ExPhil (selv om jeg besto flervalgsprøven, var semesteroppgaven min en flopp), jeg strøk i ExFac og jeg er en kålrabi. Først måpte jeg en stund, så gråt jeg en skvett, før jeg fikk trøst av kjæresten, og etterpå fant jeg ut at jeg kanskje skulle lese litt i den Bachelor-boka som jeg kjøpte sammen med pensumbøkene i høst.

Det er verste er den følelsen. Du føler deg så utrolig dum. Men hvorfor er det så utrolig kjedelig? Kjede seg kan man gjøre i mattetimene på ungdomskolen — og tro meg, det gjorde man. På universitetet skal du gjøre det du liker, det du er god til, det du får til. Men av en eller annen grunn mestrer du det ikke, og det verste er at det er ingen her til å fortelle deg hvorfor. Jeg har spurt om begrunnelse nå. Men underveis får man heller ingen karakterer på de obligatoriske oppgavene man må bestå for å kunne gå opp til eksamen, ingen indikasjon på hvordan man egentlig ligger an.

Hvordan skriver man en akademisk oppgave? Kanskje jeg ikke argumenterte nok, og ikke resonnerte frem og tilbake mellom ulike standpunkter. Men når du har memorert formlæren til Aristoteles, hvordan kan du om mulig argumentere for eller imot den? Vanligvis pleier jeg å være ganske så reflektert av meg, men her får jeg jernteppe. Om verden eller sjelen består av form eller stoff, eller om den har som formål å realisere seg selv eller ikke, hvilken forandring utgjør det? Plutselig går det opp for meg at det kanskje ikke er noe poeng med filosofi. Kanskje er det bare akademisk jåleri.

Men jeg vil studere. Jeg har lyst til å kunne disse tingene, og jeg vil ha en grad fra høyere utdanning. Jeg må bare ha en strategi. I Bachelorboka var det mange gode studietips som jeg skal ta med meg til neste semester. Da skal jeg nemlig ta noen emner utenfor det anbefalte studieløpet, og jeg håper det blir gøy og interessant. Hvis ikke skal jeg selv sørge for at det blir det. Jeg har nemlig en plan.

Så kanskje er jeg ingen kålrabi likevel. :)

I julen så jeg en tegnefilm som fikk meg til å le høyt! «Horton Hears a Who», eller «Horton redder en Hvem» på norsk er basert på en barnebok fra 1954 som er skrevet av en forfatter som kaller seg Dr. Seuss. Kanskje ikke så kjent her i Norge. Originalfortellingen er skrevet på rim, og filmen har tatt med seg dette videre i sin fortellerstemme. Det blir en poetisk schvung over det hele.

Filmen ble lansert i 2008. Og jeg husker det var noe. Når bloggen din heter Elefantzonen glemmer du ikke så lett antydningen til en storfilm om en elefant.

Vet du det, at elefanter er fantastiske skapninger? Store i form såvel som i personlighet. I alle omstendigheter blir elefantskikkelsen fremstilt som en sjarmerende og vinnende vesen, til nøds litt klossete, men med sine gigantiske ører og gode hukommelse er elefanten symbolet på alt som er Sant & Vakkert, og med andre ord alt som hører tegnefilm- og eventyrverdenen til.

Det er elefanten Horton som en dag hører et rop om hjelp, et tynt, lite vræl som kommer fra et fnugg. Alle de andre dyrene jungelen tror selvfølgelig at han har blitt helt koko, men Horton er sikker på det han har hørt. Til å ha de største ørene i jungelen burde det vel egentlig ikke være noe å diskutere.

Det viser seg å være en hel verden der nede, Hvemvik, bare et vindkast fra å bli utslettet og tilintetgjort. Og som den trofaste karen han er blir det Hortons oppgave å finne et trygt sted for mikro-verdenen å være.

Kenguru-dama vil ha slutt på at Horton driver og forkludrer barna med snakkende fnugg. Hun og elefanten har en diskusjon om hva vi egentlig kan vite er sant. Kenguruen kjefter og sier at bare det vi kan se med våre egne øyne er sant. Elefanten sier at folk er folk uansett størrelse. Hvis du var langt ute i verdensrommet og så ned på vår verden, ville vi også sett ut som et fnugg.

Å, som jeg koser meg! Så enkelt. Så stort! Og så bitte, bitte lite. Alt på en gang. Og denne supre frontfiguren, som starter morgenen med et friskt og lekent bad. Han stuper elegant, og magen deiser til både latter og sjarme. Vi ler, men jeg snakker vel ikke bare for meg selv når jeg sier at jeg får lyst til å omfavne ham hardt og lenge som en diger kosebamse!

En stor film om de små tingene, om at vi ikke skal være overmodige og påstå at noe ikke kan være mulig. For det kan det, og det eneste vi kan gjøre er å begynne å høre etter, og være nysgjerrige. En person er en person, uansett hvem.

Jeg er glad bloggen min heter Elefantzonen. Plutselig kunne det ikke passe bedre.

+ Se trailer

En annerledes eventyrbok

Nå er det bokbloggturné igjen. Sist gang var det «Genesis» som skulle skrives om, denne gangen er det barne- og ungdomsromanen «Mørkeboka» av Sigbjørn Mostue. Jeg hadde aldri hørt om verken han eller Alvetrilogien før dette, men det hadde mange andre. Nå tror jeg heller ikke jeg kommer til å glemme navnet med det første. Det er en bok om eventyr. Den er rar.

Det lukter postmodernisme. Det er miksing av fakta og fiksjon. «Mørkeboka» plukker fra høyt og fra lavt i en salig blanding. Den historien vi leser er egentlig en samling av dokumenter. Dagboknotater, nett-chatter, samtaler som er tatt opp på bånd og utdrag fra de originale folkeeventyrene. I margen finnes det håndskrevne bemerkninger fra forfatteren. Stemplet «Cosmic Top Secret», eller «Strengt Hemmelig».

Dagboknotatene skrives av Wilma, en jente på 13 eller 14 år og i den øverste delen av fortellingens angitte målgruppe. I dagboka skriver hun om forelskelser og tyggis, om håpløshet og hvor utrooolig kjedelig det er på skolen. Akkurat nå lærer de om folkeeventyr, snart skal hun levere en oppgave om Peter Christen Asbjørnsen og hvordan han begynte å samle eventyr. På biblioteket møter hun en merkelig bibliotikar-dame som gir henne helt ny og ukjent informasjon om en av vår kulturarvs kjæreste eventyrsamlere. Og plutselig blir skoleoppgaven litt mer interessant…

Overalt i boka finnes det URLer som faktisk eksisterer og fungerer, og man kan gå inn og lese dokumenter, blogginnlegg, -kommentarer, og se på hovedpersonens egen hjemmeside. Det er som om historien åpner seg opp og fortsetter fra bokpermene og at den er en del av en større sammenheng.

Det skaper en illusjon om at fortellingen er sann. Den har vært der ute hele tiden, og nå får du hører den – det er en skatt, en gave. Og kanskje, hvis du ikke engasjerer deg i disse setningene, hvis du ikke forstår dem, kommer hele verden til å bli forandret. For alltid.

O-ho…! Sånne spennende ting som kribler i magen og gjør at du må lese hele dagen, hele kvelden, hele natten… om du klarer å holde på de snaut 140 sidene før den korte fortellingen er slutt. I hvert fall den mellom bokpermene. Det er spennende, morsomt og helt utrolig originalt.

Og det er et fantastisk stilig og moderne virkemiddel som jeg digger! Det eneste er at det krever perfeksjonisme, for det er også noen ting som ikke helt på greip.

Jeg stusser litt av at bokomslaget vi holder viser til en slitt, gammel bok som heter «Mørkeboka», mens historien bak dette omslaget skriver om oppdagelsen av en annen bok, den boka som virkelig er den slitte, gamle «Mørkeboka». Barne- og ungdomsboka «Mørkeboka» kunne egentlig vært en dokumentmappe.

Eller at nettsidene som boka peker til kunne vært bedre og mer realistiske. Slik som nå er de bygget på løsninger som hører til helt motsatt ende av tiåret vårt. De er parodier. Bloggen som skal spille en sentral rolle i historien har kommentarfeltet på forsiden. Alle som leser blogger vet at ingen reelle blogger faktisk fungerer slik. Eller hjemmesiden til Wilma, som ligner på hjemmesiden jeg lagde i 2002. Nå er det snart 2010 og det er ikke slik lenger. Dagens 13-åringer har blogg. Veldig mange av «Mørkeboka»s lesere kommer til å ha blogg. Derfor burde Wilma også ha blogg. Hvis det skal være helt perfekt.

Kanskje bokas målgruppe på 9-14-åringer ikke ser det slik, men jeg tror også mange voksne kan ha glede av å lese denne fortellingen. Uansett er tanken veldig god, og jeg får lyst til å lese flere bøker som bruker internett som virkemiddel.

Jeg sto i all fall der på t-baneholdeplassen i snøfallet og leste som om jeg hadde blitt forhekset. Og innimellom formulerte jeg i hodet mitt slike ting som at «Mørkeboka» på en måte er en bok som ser deg. Jeg liker at bøker ser meg, da føler jeg meg involvert: dette angår meg, oss – deg. Hvordan går denne historien? Det er viktig å få det med seg. Det er viktig å lese. Det er viktigst av alt!

Sånne budskap om god moral og om at det vi lærer på skolen er gøy er jo nesten umulig å unngå i barne- og ungdomsbøker. Heldigvis skriver Wilma dagboken sin som en virkelig realistisk, bortskjemt ung dame i 2000, og jeg smiler litt mange steder her og tenker at dette er bra greier.

Men når budskapet i «Mørkeboka» kommer frem mot slutten synes jeg den blir i overkant politisk korrekt, og jeg tenker «åja, det var der vi ville…». Det begynner å ligne på politisk indoktrinering av barn, noe som sier seg selv: det er helt feil. Heltene i folkeeventyrene blir snudd til å bli politiske maskoter. Motargumentet er jo selvfølgelig «men miljøvern har jo ikke noe med politikk å gjøre», men jo tenk for det har faktisk det. Og at vi er snittet i øyet var vel kanskje litt hardt og brutalt? Hva med at byttingene heller løper etter Wilma og prøver å snitte henne i øyet, men at hun unnslipper dem fordi hun resonnerer seg frem til de riktige miljøholdningene med sin sunne fornuft? Eller er jeg for myk og puslete nå?

Istedet er vi alle ødelagt, og det eneste vi kan gjøre for å reparere oss selv er å melde oss inn i en miljøvernorganisasjon. Jeg vet ikke om dette er en barnebok eller en politisk bok. På den ene siden liker jeg at den overrasker meg og gjør meg litt irritert. På den andre siden savner jeg leken og det magiske som hører hjemme i barnas verden. Men kanskje det barnslige ikke finnes lenger slik som jeg tror.

+ Bokbloggturnéen på Facebook
+ Cappelen Damm: Mørkeboka

Ommwriter

Jeg ble nettopp oppmerksom på et helt fantastisk tekstbehandlingsprogram som endelig lar deg skrive. Dette er fantstisk, for som de fleste kjenner seg igjen kan tiden du tilbringer foran en data ganske enkelt gå opp i røyk. Internett er nyttig og underholdende på så mange måter, men også minst like mye stjeler det tiden din og forstyrrer deg i det du egentlig hadde tenkt å gjøre.

Ommwriter er fortsatt i beta-versjon (og kun for mac), det har ikke mange funksjoner og kan heller ikke lagre dokumenter i mange forskjellige formater. Men det dekker hele skjermen din med en dus & deilig bakgrunn av tre mulige, og du kan velge en ambivalent pling-plong melodi som skal renne rundt i bakgrunnen som vannet i en elv og som ordene i hodet ditt. Og mens du skriver hører du ikke den ekle lyden fra tastaturet, for denne kan nemlig overlappes av en herlig klikk-klakk eller plom-plom-lyd. Det er ikke all verden, men det gjør så mye. Dette er en fryd for alle skriveglade og alle nerder med sans for fint design. Takk til forfattercoatchen som tipset meg om det.

+ Last ned Ommwriter

Noen er avhengige av kaffe. De trenger den for å våkne. For å leve. Kanskje er det derfor de bare kjøper den sure. Men hvorfor går de ikke heller utenfor og tar en slurk av sølepytten? Det skal også være en oppkvikker!

Kaffe er ikke noe sunt, så man burde ikke drikke så mye av det uansett. Det er smaker veldig godt, særlig når man skriver eller jobber intenst med noe som krever alle dine sanser og hjerneceller. Men hvis jeg drikker mer enn to kopper kaffe blir jeg helt svimmel, så det er nok med én. Det er bedre å drikke én god kopp kaffe om dagen enn fem dårlige. Og det er bedre å betale for to kopper kaffe og få én god, enn å betale for en vanlig kaffe og bare få en som er bitter og beisk.

Status quo

I neste uke er det eksamen, og det er jo alltid litt nervepirrende. Men jeg gleder meg litt også! Har aldri hatt eksamen på et universitet før. Det blir spennende å se oppgaven og oppdage hva jeg har lest for mye på, og til å se opp på alle fjesene og se hvordan kunnskapen bare dirrer rundt i hele rommet.

I tillegg holder jeg på med å skrive om en utrolig fin film jeg så på filmfestivalen i Oslo, og barne- og ungdomsboka «Mørkeboka» som jeg har fått og lest i forbindelse med Bokbloggturnéen.

Denne uken har vi vært på kino hver dag og i kveld skal vi på kino igjen. Denne gangen blir det Fantastic Mr. Fox basert på Roald Dahls roman, og en Smil på deling. Det blir gøy! :) Ha en fin kveld.

Akkurat nå er det filmfestival i Oslo, og de viser seg frem med denne flotte introen – som jeg digger!

+ Oslofilmfestival.com

Jeg kikker gjennom bøkene og plutselig ser jeg mitt eget ansikt! Jeg plukker opp boka og husker da jeg så den for første gang. Tenk at nå er den her, tre stykker av den, i en fremmed by. For en rar og herlig følelse… :)

Thomas Moen har tatt initiativet til et flott prosjekt. Han utfordrer norske bloggere til å dele et budskap med verden, etterpå samles alle bildene i en video. Her er mitt bidrag. Ha en drøm. Bli med du også :)

Foto av Alvaro Puentes

Forrige søndag var vi på en av kaféene som ble foreslått da jeg spurte dere om det finnes noen koselige kaféer i Oslo, og det er på tide med kaféanmeldelse nr. 1. Kaféen vi var på heter QBA og ligger på Olav Ryes plass. For å komme seg dit kan man både ta trikk nr. 11, 12 eller 13. Olav Ryes plass er trikkestoppet, og kaféen ligger like ved, på den andre siden av den runde parken.

I en sirkel rundt ligger det mange koselige kaféer og spisesteder. Her ligger også Parkteatret som jeg har hørt så mye om.

På QBA Kafé er det mye liv og god stemning på en søndag. Vi drikker peppermynte- og honeybush-te om hverandre og spiser gulrotkake. Den er kjempegod! Koppene er store og de har forskjellige farger. De minner oss om koppene på Kult.Kaféen på Sølvberget i Stavanger. I tillegg får vi hvert vårt lille, tomme glass til å legge teklypa i når teen har blitt sterk nok. På QBA tenker de jammen på alt.

Det står om det trådløse internettet som svirrer rundt i luften. Mange har med seg en liten laptop som de surfer med på Facebook. Kanskje noen også blogger herfra? Helt innerst i kaféen er det noen stasjonære PCer som man kan sette seg ned ved og surfe i vei. I tillegg kan man mot noen kronestykker skrive ut ting. Det er en slags internett-kafé.

Det er ganske mørkt her, så om du vil gå her for å lese en bok bør du finne deg en plass ved et vindu ved inngangen. De kommer med stearinlys på bordene, og det er veldig koselig. I tillegg er det godt utvalg i te, og det er mange spennende sorter jeg ikke har hørt om før. For eksempel Tropisk Drøm. Høres ikke det spennende ut, eller hva?

Takk for tipset, Emilie!

Grunnen til at jeg likevel hadde lyst til å prøve ut denne funksjonen, var at noen ganger kommer det inn kommentarer som jeg vet hva jeg vil svare til, og andre ganger er det ikke mye mer å svare enn «Å, ok, kult!» Så når jeg bare svarer på noen av kommentarene føler jeg meg litt overlegen og teit, som om jeg overser alle de andre kommentarene, for det gjør jeg jo alldeles ikke. På den andre siden kan jeg ikke drive og takke for hver enkelt kommentar heller (selv om jeg gjør det inni hodet mitt). Så siden min kommentar kommer rett under den kommentaren jeg vil svare på, er det på denne måten mye lettere å unngå signalet om at «jeg har sett alle de andre kommentarene men jeg bare over ser dem, jeg»-type-ting.

Okei, det ble langt. Men det er mer.

Før var det altså slik at når jeg svarte på kommentarer, svarte jeg i én kommentar. Da skrev jeg slik: Navnet på kommentator, kolon, kommentarsvar, ny linje, navn på kommentator, kolon, kommentarsvar, ny linje, osv… Og da må man jo scrolle opp, scrolle ned og så opp igjen for å se hvilken kommentar som tilhører hva og hvordan dette egentlig henger sammen. Nå derimot kan man lese kommentar, kommentarsvar, kommentar, kommentarsvar, kommentar… og det er jo egentlig ganske fint, synes jeg. Hva synes du?

Enda en ny ting er at når jeg svarer på kommentar, så får kommentatoren en e-post med kommentaren sin, svaret mitt, og link til kommentarfeltet hvor diskusjonen foregår. Det synes jeg selv er en veldig nyttig funksjon når jeg kommenterer på andre blogger og ønsker å vite om bloggeren svarer tilbake til meg, og isåfall – hva. Når jeg kommenterer på andres blogger (noe jeg prøver å bli flinkere til) stiller jeg ofte spørsmål. Det er fordi 1, jeg lurer ofte på ting, og 2, fordi jeg synes det er en produktiv utnyttelse av muligheten til å kommentere.

Det bringer meg videre til mitt neste og siste punkt som handler om en måte som noen bloggere løser dette problemet på. Nemlig ved å gå til kommentatorens blogg, inn på det nyeste innlegget og skrive inn en ny kommentar med svaret på kommentaren som kommentatoren skrev til henne. Gjerne med en «Sv:» foran, som altså skal bety «svar». Etter min mening fører det til at kommentarfeltet kun blir til interesse for blogginnhaveren, når det kunne ha vært til interesse for både blogginnhaveren og leserne.

Tenk deg at det nyeste innlegget på bloggen til Pia handler om blå ballonger, og det nyeste innlegget på bloggen til Lise handler om lipgloss, og Lise kommenterer på blogginnlegget til Pia om blå ballonger. Alt sålangt er vel og bra. Tenk så at Pia ser Lises kommentar om de blå ballongene, følger linken til Lises blogg og skriver en svarkommentar om de blå ballongene i Lises innlegg om lipgloss; ja – da blir det bare surr.

I tillegg har jeg gjort det sånn at kommentarene holdes igjen for moderering. Det vil si at jeg må godkjenne kommentarene før de havner på bloggen. Det er ikke for å stenge ut eventuelt dårlige kommentarer, for det er jeg fullt åpen for, så lenge de er konstruktive. Hvis noen kommenterer at jeg kunne ha gjort noe bedre, skrevet noe annerledes, eller er uenige med meg, så er det ikke sånn at jeg ikke publiserer dem på bloggen. Tvert imot! Men hvis jeg får en kommentar om noen som spør om noe med bloggdesign, så kan jeg istedet la være på publisere den kommentaren i innlegget som handler om … fiskegrateng … og i stedet sende kommentatoren en mail med svar på kommentaren.

Lurt, sant?

Hva synes du?

«Det er ikke første gang profilerte kjendiser blir kjærester med journalister som skriver om dem. TV-programleder Sturla Berg Johansen er i ferd med å flytte sammen med Se og Hør-journalist Morten Hegseth, mens Maria Mena fortsatt er lykkelig kjæreste med Dagbladet-journalist Eivind Sæther.»

Det finnes til og med filmer om dette:

27 dresses (2008)

Foto: Kilde

Runaway Bride (1999)

Kommer du på flere?

Av Jorge Castaño via Behance

Flere bilder fra den dagen jeg var ute på tur og tok polaroidbilder. Dette er utenfor slottet.

Studiet heter Filosofi og idéhistorie og er delt inn i to retninger: Filosofi og Idéhistorie. Forskjellen mellom de to er litt vanskelig å si, men det har noe med at i filosofi analyserer man argumenter og innhold, mens idéhistorie tar inn mer om hvordan tenkningen påvirket epokene og hvordan samfunnet har påvirket filosofien.

For et mer korrekt svar er det bare å gjøre et google-søk eller ta seg en runde på biblioteket. Det finnes blant annet en liten pocketbok som heter nettopp Hva er idéhistorie? Den er veldig fin.

Men jeg har altså valgt filosofi, nesten litt på ren refleks og intuisjon. Jeg fikk det for meg at i filosofien ville man gå inn i filosofenes hoder og undersøke resonementer, tekning og forståelse, noe som kanskje ville gjøre meg flinkere til å tenke og til å skrive.

Oppbygningen som er anbefalt for første semester er Exphil, Exfac (filosofivariant) og Innføring i filosofihistorie frem til 1800. Det er de emnene jeg tar nå.

I tillegg til en forelesning i uka per emne er det hver uke også seminargrupper for hvert emne. I Exphil er det obligatorisk oppmøte, mens i de to andre er det valgfritt, men sterkt anbefalt.

I begynnelsen av skoleåret måtte man melde seg opp til undervisning og seminargrupper på StudentWeb. På universitetets nettsider kunne man finne tid for de forskjellige seminargruppene og velge de gruppene som passet best. Exfac- og Filosofihistorie-forelesningene er bare ett tidspunkt i uka. Men i Exphil kan man hver uke velge fritt mellom to forskjellige dager og fire forskjellige tidspunkter for ukas forelesning, to om formiddagen og to om ettermiddagen.

Etter dette er det egentlig opp til en selv. Man har stor frihet, og det liker jeg godt. Med andre ord er det mye ansvar for egen læring, noe som betyr: Lesing, lesing, lesing. Ja, for det er mye lesing, og man må helst ha forberedt seg før forelesningene hver uke for å få best mulig utbytte av dem. Det krever sin selvdisiplin og jeg vet ikke helt om jeg har blitt vant til det helt ennå.

Før jeg begynte å studere filosofi hadde jeg et veldig idealistisk syn på filosofien, som et eller annet stort og spennende som er lett å bli engasjert i, og som jeg hadde en eller annen intuitiv dragning mot. For det dreier seg jo om alt. Livet, verden og alle menneskene i hele verden.

Det jeg derimot har fått erfare er at å studere filosofi er hard jobbing, og om noen spør meg om det er «gøy» har jeg ikke akkurat kommet til det stadiet der jeg kan svare «ja».

Noe som kom som en stor overraskelse på meg, var i den andre delen av ExFac dette semesteret, hvor vi har hatt om logikk. Det er nesten matte. …og dere vet hvor glad jeg er i matte? Ikke noe særlig. Jeg hadde aldri tenkt på at filosofistudiet skulle komme til å dreie seg om slike ting. Men nå som jeg vet det synes jeg det er viktig å fortelle om det til de som vurderer selv å begynne å studere filosofi.

Vi bruker en bok som heter The Logic Book, og det er forelesninger og seminargrupper hver uke. Etter å ha søkt på boktittelen på YouTube fant jeg en dude som egentlig forklarer ganske greit og forståelig om disse tingene som vi lærer om i logikk:

Valgte jeg rett studie?

I månedens utgave av studentmagasinet «Campus» står det en liten artikkel om hva du kan gjøre hvis studiet du valgte føles feil. Hvis noen for ett år siden hadde sagt at jeg ville være veldig interessert i å lese en slik artikkel, da hadde jeg ikke trodd på dem. Heldigvis er det ikke uvanlig å få slike tanker. Det er utrolig mange alternativer, så det er ingen fare og jeg har ikke mistet motet.

Faktisk så har jeg allerede begynt å tenke på hvilke andre ting jeg kunne tenkt meg å studere. Medievitenskap, grafisk design eller noe med skriving/teater/regi kunne vært spennende. Men like fullt er jo dette også skole, og kanskje det rett og slett er dette jeg ikke passer inn i. Men samtidig må man nesten ha med seg litt utdanning også…

Poenget mitt med denne teksten er egentlig bare å formidle at når man skal finne informasjon om noe man ønsker å studere, så er det svært lite å finne. Når jeg googler «studere filosofi» er det første treffet som dukker opp meg selv! Det er litt kult, men samtidig ganske frusterende, når man leter etter noen der ute som kanskje kunne sagt til meg, «du, du passer ikke til filosofi, finn på noe annet». Kanskje det å studere filosofi ikke er noe de som studerer det, skriver om. De bare studerer det. De pugger, leser og passer på å skrive de korrekte kildene til det riktige avsnittet i teksten hvor det bestemte poenget står. Og de er gode på det og det er en kunst. Men jeg sitter her, og jeg finner det faktisk ganske tullete.

For det er også en ting som er nytt og vanskelig. Når vi skriver oppgaver prøver jeg å tenke på det jeg vet om de forskjellige tingene. Det jeg lærer mest av er å høre noen snakke. Når jeg skal skrive det jeg vet om noe, tenker jeg derfor først det jeg har hørt fra foreleseren. Men det er det selvfølgelig ikke lov til å henvise til. Man må finne det i den 1000-sider store boka med bitteliten skrift og tynne bibel-aktige sider. Kanskje alle visste det kom til å bli sånn, bortsett fra meg? Men samtidig, jeg føler jeg er mer venn med Sokrates enn med filosofistudiet, for hun som vet at hun intet vet er fortsatt vis …

Jeg har hørt rykter om at det er mer engasjement rundt filosofistudiet i Bergen. Ikke vet jeg. For alt jeg vet, er det bare rykter. Men jeg liker meg i Oslo. Det er en fin by og det er mye spennende som skjer her. En ting er jeg i hvert fall sikker på nå, og det er at jeg ikke er en som kommer til å ta bachelor i filosofi. Jeg kommer til å ta ett år. Og det er ikke sånn at resten av året kommer til å bli grusomt akkurat. Men det er ikke kreativt. Vi lager ikke noe, vi tenker ikke oppover. Vi tenker nedover og graver oss ned i jorda som muldvarper og lager tunneller som ingen finner oss i, ingen kommer til å forstå oss. De kommer ikke til å føle noe annet enn forvirring av frustrasjon når de hører på oss, slik jeg føler nå. Og hva er kreativt med det?

Så nå har jeg prøvd dette også, og det kan krysses på listen over ting jeg kan eller kunne ha passet til.

Filosofi.

Tenk så fort planene forandrer seg.

+ Mer fra «filosofistudent»

Nå har jeg fått lommeboken fra jippijei-butikken som jeg nevnte i forbindelse med en konkurranse. Hvis du leste hva jeg skrev den gangen, så vet du at jeg sa at selv om jeg ikke kom til å vinne konkurransen, så hadde jeg kjøpt en lommebok likevel.

Og nå, vel, nå som jeg altså ikke vant, så måtte jeg nesten holde det jeg hadde lovet. Faktisk ville jeg veldig gjerne holde det jeg lovet – nemlig å kjøpe en slik utrolig kul lommebok likevel, for de er jo så morsomme!

Nå skal det imidlertid innrømmes at lommeboka er kulere enn den er funksjonell. Det er ikke så mye plass oppi der, og den passer best til flate ting som kvitteringer og papirpenger. Mynter har jeg i en ekstra lommebok. Men det er jo greit, for mynter er irriterende uansett, og flate ting trenger sin plass de også. Fint! Jeg blir litt ekstra glad av å se den ligge oppi veska mi. Ekstra morsomt er det å bruke den når man er i butikken og skal betale for, ja la oss si en kartong Tine Ekstra Lett-melk for eksempel?

via Lovely Package

Her om dagen fikk jeg dette spørsmålet på Twitter:

I ny og ne snakker jeg om denne «Forfattercoatchen». Og forresten, om du reagerte på en skrivefeil akkurat der, så er faktisk også dét en morsom historie…

Siden i fjor høst, da uttrykket ble etablert (av meg), la jeg nemlig ikke merke til skrivefeilen. Det var først etter at jeg hadde skrevet noen tekster med det nye ordet at noen gjorde meg obs på den ekstra t-en, og jeg tenkte fort «søren!». Siden jeg er en sånn som liker at skriveleifer kostes unna, blir jeg overhodet ikke fornærma om noen gjør meg oppmerksom på skrivefeil jeg har gjort. Tvert imot kan det føre til en fin diskusjon (noen skrivefeiler er nemlig både riktige og gale), eller i enklest fall kan de føre til finere og mer feilfrie tekster. Forfattercoatchen er faktisk en flink korrekturleser selv.

«Men ellers er skrivingen din kanskje det eneste jeg ikke blander meg oppi,» sier Forfattercoatchen.

Hvem er Forfattercoatchen? Første gang jeg skrev om ham var den 10. september 2008. Første gang jeg møtte ham var lørdagen før. Slik beskrev jeg første gang jeg så ham:

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

(…) En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. (…) Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» (som jeg hadde vært med på å skrive, og som i disse dager var i ferd med å settes opp på Rogaland Teater, Red.Anm)

(…) Multimediajournalistikkstudenten vil arrangere en opplesning. En ekte forfatteropplesning, hvor jeg skal lese opp novellen jeg bidrar med i antologien «Vi skal forandre verden en dag» som kommer i oktober! 10.9.2008

Det er ikke med overlegg at Forfattercoatchen er anonymisert. Men jeg synes det er litt hans stil. Forfattercoatchen er en mediadude, han er på Twitter, han er bak kamera, han er den som holder mikrofonen, leser alle verdens nettaviser, som hvisker «det kommer til å gå bra» når jeg er så nervøs for å gå frem på scenen for å hente en rose og en applaus. Eller når jeg skal frem og lese opp novellen min, han er den som smiler når jeg kommer tilbake til plassen ved siden av ham, og som forteller meg hvor flink jeg var. Han er den jeg kan være ærlig til, og når jeg spør ham hva han synes, så svarer han ikke alltid det jeg vil at han skal svare. Han svarer nemlig sannheten. Han er den du kan diskutere med, og etterpå kan han si noe som er så morsomt at det får deg til å le så mye at tårene triller. Eller vi kan bare være helt stille.

20.2.2009: Vi møttes for første gang med en reporterblokk på bordet mellom oss. Nå har han istedet hånden sin, som stryker varsomt over min.

Det er ikke slik at jeg har det for vane å forelske meg i journalister som intervjuer meg. Men denne gangen var det noe mer, akkurat da vi minst ventet det.

Første gang vi møttes snakket vi i 7 timer uten å spise, vi hadde bare så mye å si. Tiden forsvant. Det må vel bety noe?

Vi er prikk like og vidt forskjellige. Han er veldig flink til å ha det bra. Han er et tvers igjennom godt og fredelig menneske. Og det beste er at han vet det ikke en gang selv.

Han kan komme til å holde rundt meg når vi sitter på kafé og snakker, eller er stille sammen mens vi drikker te og jeg plukker opp notatboka for å skrive ned en idé, og jeg ser opp og bort på ham av og til, og tenk det,

Han er her fortsatt.

Nå bor vi sammen på Frogner i Oslo. Og kjøkkenet vårt er knapt en kvadratmeter, men det er bare fint. Vårt første mål er å skaffe oss kjøkken der vi kan stå ved siden av hverandre og skjære opp paprika. Og etter det har vi mange fine planer for fremtiden. :)

polaroid a2 (utt -o-i>d; varemerke, av polarisere og II -id) om stoff: som er bygd opp av krystaller som er orientert samme vei, brukt bl a i solbriller og fotografisk film; om kamera: som inneholder en framkallerenhet som leverer bildet ferdig få minutter etter at det er tatt

Aker Brygge. Det er torsdag og sol, så jeg sløyfer en forelesning fordi jeg heller har lyst til å sykle rundt i byen og ta polaroidbilder.

Lørdag. Om et kvarter leser Lars Saabye Christensen fra «Beatles», så vi går for å høre på. Jeg og Forfattercoatchen er ikke så kjent på Urra og vet ikke hvor gymsalen er. Forfattercoatchen vil gå til inngangen og lete etter kart, han er mann og menn spør ikke om veien, men jeg spør noen om de vet hvor gymsalen er? og alle barna roper «Ååå, ja, jeg vil vise deg! Det er der borte, der, i kjelleren». Det er koselig med så god respons og jeg blir kjempeglad! Vi takker og går ned trappa. Forfattercoatchen innrømmer at jeg er lur, og der står Lars. «Jeg tror vi fant frem,» sier jeg, og Forfattercoatchen smiler.

Når Lars leser

«Beatles» er en morsom bok, men jeg er dypt alvorlig. Når jeg ser forfattere prøver jeg å absorbere all forfatterheten i rommet og det krever konsentrasjon. Noen gliser bedåret og mimer setninger som de kan utenat.

Jeg oppdager ting. Som at Lars danser masse med føttene sine når han leser. De svinger og svunger ut og inn og opp på tå og ned igjen. Jeg konsentrerer meg bare om de dansende føttene i de dansende skoene. Og nå er det at Kim har skrevet en stil om at han vil bli lege når han blir stor, og at han vil reise til Afrika, men det siste var bare for å få stilen lang nok. Jeg lurer på om det har noe med rytmen å gjøre, det at han danser sånn med føttene sine når han leser. Men etterpå er det et lite intervju, og når han begynner å svare danser føttene like mye som før.

På et spørsmål svarer han at han ville bli forfatter lenge før han visste hva en forfatter egentlig gjør. Det er bra, tenker jeg lettet.

Når vi kommer hjem sier jeg spøkefullt til Forfattcoatchen, «Jeg tror jeg fikk øyenkontakt med ham».
«Jeg vet det.»
«Hva?»
«Ja, noen ganger når jeg følte at han nesten kikket bort på meg, da så jeg at han kikket bort på deg. Eller kanskje han bare ble bekymra da du ikke lo, og jeg flirte som bare dét!»

«Hmmm. Kanskje.»

Da jeg var liten fikk jeg ballong når det var 17. mai. Noen ganger glapp jeg den fra de bittesmå hendene mine, og det var rart å se den forsvinne opp i verdensrommet uten at noen i hele verden kunne gjøre noe med det. Ballongen fløy høyere enn alle husene. Høyere enn himmelen. Det var da jeg for første gang forsto hvor bittesmå vi egentlig er. Selv ikke ordføreren med det svære smykket sitt, eller kongen på balkongen kunne få fatt i ballongen. Likevel var jeg som regel alltid så heldig og søt at jeg fikk en ny. Da ble jeg glad. Men hvor ble det egentlig av alle ballongene som forsvant der ut i det blå?

Fint, sant?

På menyen i dag har jeg noen fine bilder fra New York som nettopp gir meg lyst til å gå på en koselig kafé. Bildene er tatt av fotografen Rinze van Brug (via Behance). New York fascinerer meg fortsatt. Men jeg er veldig fornøyd med at jeg studerer i Oslo og ikke i New York, som jeg drømte om en gang. Uansett hvor fascinerende New York er, så virker det som en stor og skummel by. Det er fremmed, langt borte og en annen verden. Bortsett fra på film og når det snør. Da er alle snille. Da er alt stille. Da føles New York så lite, som en glasskule som noen nettopp har ristet på.

Snø er ganske fint. Jeg tror det snødde litt her i Oslo i dag. Det sluddet noen hvite dotter, men ofte kan man bli litt usikker på snø, og om det virkelig snør når det snør. Det er ikke som regn. Da vet man at det regner. Det er vått og kaldt, og det plasker. Snø er mykt og stille. Det er som et teppe som brer seg over hele verden. Har du sett rett opp på himmelen når det snør? Hva er det egentlig som skjer da? Det er som å lette fra bakken å fly opp i universet. Men så ser du rett ned og du har ikke rikket deg fra flekken, selv om det virket litt sånn.

Snø får meg til å tenke på Serendipity.

En der stemningen ikke er for trykket, sånn at du ikke føler deg overvåket, der du ikke trenger å bli bestevenn med de som sitter ved siden av. Finnes det en kafé der det er ok å bare kjøpe en kopp te, eller et glass rødvin, og sitte en stund? Det må lukte godt der inne, det må ikke være for bråkete, de som jobber der må se hyggelige og interessante ut og de må smile og snakke litt til deg når du kjøper noe, men de må ikke snakke for mye, bare akkurat passe. Det kan gjerne være stearinlys på bordene, og en lang liste med mange forskjellige typer te. De kan gjerne ha noe godt, kaker eller sjokolader, noe som ikke er så mye og som samtidig ikke er så dyrt, en kafé som også er åpen om kvelden, på hverdager også, uten at musikken trenger å være så høy at man må skrike, eller at folk ligger over disken og sover, eller at de bare selger øl der, eller at man må ha på seg noen spesielle klær.

Finnes det noe sånt her?

+ Harmonie intérieure
+ Fabien Barral

Men Kant, snek ikke du også på trikken eller toget i din tid? Nei, for du hadde faktisk rukket å gå på Mix-kiosken for å kjøpe billett til 25 kr først. Du var jo den punktligste filosofen man har hørt om, som alle i landsbyen kunne stille klokkene sine etter.

Samtidig mener Kant at en handlings intensjoner er det aller viktigste, ikke handlingens konsekvenser. Så lenge man mener noe godt så er det godt. Så selv om jeg bestemmer meg for å snike på trikken i dag, for å rekke en forelesning som vil gi meg kunnskap og altså føre noe til noe godt, så må det ikke da bety at jeg faktisk handler moralsk siden jeg ikke konsekvent prøver å boikotte trikken med å nekte å betale og søle mat der og være ekkel? Det hadde jo vært en fin allmenn lov om man en gang av og til fikk lov å snike på trikken når man hadde dårlig tid og kortet hadde gått ut en mandags morgen. Ellers måtte det gått an å fornye kortet på trikken, for det er mulig på bussen hjemme i Rogaland, nemlig!

Men der ser jeg trikken i det fjerne, og jeg vet at jeg ikke kommer til å rekke å kjøpe billett på Mix først, så jeg må kjøpe på trikken, selv om det er litt dyrere, og jeg tar frem en femtilapp, og håper det er nok.

«Barn?» spør kondotøren.
«Om jeg er et barn?» tenker jeg, «Eh… Nei?? Student. Voksen!»
«Hvor gammel er du?»
«Tjue.»
«Å, ja, men da blir det voksen, da, vi har ikke studentrabatt, 36 kr», sier hun.
Jeg gir henne femtilappen og tenker, ærlig talt, jeg ser da virkelig ut som jeg er tjue, og verken mer eller mindre enn tjue. Er det noen her som har opplevd det samme? Det er så ydmykende. Men jeg skjønner jo, det kan være vanskelig å anta alderen på folk. Selv kunne hun vært alt mellom 20 og 40. Jeg vet ikke hva som er minst komplimenterende, i så fall skulle jeg sagt det. Men jeg hadde nok ikke klart det, for jeg er altfor snill. Eller kantiansk om du vil.

På Chateau Neuf går jeg inn, men merker at stimen av folk videre, og ikke der de pleier. Hvor skal de, da? Det pleier å være en hel skokk med studenter på vei denne veien rett før forelesning. Nå er det 5 minutter til det begynner. Å, disse er vel studenter på musikkhøgskolen, da, tenker jeg og går der jeg er på vei. Men føles det ikke likevel litt rart …

Jeg har aldri sett Chateau Neuf mer øde enn jeg ser det nå. Dette blir bare merkeligere og merkeligere. Jeg går opp trappa og prøver å åpne døra. Låst! Jeg går rundt og opp den andre trappa. Låst der også!
Hva er det jeg ikke har fått med meg nå? tenker jeg, og så kjøper jeg nytt månedskort på Majorstua stasjon, 330 kr, og tar t-banen til Blindern for å hente en oppgave.

Jeg tar heisen opp i fjerde etasje i det der bygget på Blindern, det som Arne Næss klatret i da han var professor her, gjennom et åpent vindu, da han hadde glemt nøklene sine i kontoret ved siden av, han bare klatret ut det ene vinduet og inn det andre og hentet dem, han. Låste dører kunne ikke stoppe den karen.

Jeg går gjennom gangen til kontoret hvor jeg leverte oppgaven. Den pleier å være åpen men i dag er den lukket. Jeg drar i døra og dytter den, men ingenting skjer. Dette blir den tredje stengte døra jeg møter denne morgenen. Jeg begynner å kjenne at dette er ikke helt min dag.

På døra henger det en lapp. De åpner klokka 10. Jeg sjekker mobilen. 10:40 står det der. Nå skjønner jeg i hvert fall ingenting. Nok en låst dør og ingen logisk forklaring. Jeg prøver å se gjennom den ruglete ruta, og jeg kan faktisk se to hoder som sitter der inne. Klokka er 10:40, det står her på lappen at de åpner klokka 10, det er hoder der inne, men hvorfor er det låst? Jeg banker på døra, men dette er en sånn dør som ikke lager så mye lyd selv om du banker på den, så jeg vet ikke om det nytter, det er som å dunke på en gullfiskbolle. Men så begynner det ene hodet å røre på seg der inne, og noen kommer bort for å åpne for meg.

«Hei på deg!» sier jeg (neida, jeg sier nok bare «hei»), har ikke dere åpent nå?»
«Nei, vi åpner klokka 10».
«Men klokka er jo 10?»
«Du har nok glemt å stille klokka,» ler hun, «klokka er 10 om tjue minutter.»
«Å …»

Jeg smiler og går og setter meg i trappa. «Okei, så det er altså klokka på macen som stiller seg automatisk og ikke den på mobilen … Skjønner …»

Jeg går ned trappa, fordi heisen er litt skummel, og i kantina, kjøper en kaffe, 10 kr. Så setter jeg meg ned og skriver dette. Klokka blir 10 og jeg går opp og henter oppgaven. Jeg kaster et blikk på den siste siden, det er lenge siden jeg har fått tilbake en oppgave på papir. Lenge siden jeg har kastet et raskt blikk slik på den siste siden og sjekket resultatet.

Jeg tar heisen ned igjen, selv om det er litt skummelt, men nå er det faktisk fare for at jeg kan komme for sent til den forelesningen som jeg faktisk var en hel time for tidlig til.

Jeg tar t-banen tilbake til Majorstua. På stasjonen der er det en trapp ned til en tunell som fører til den andre siden av t-bane-sporet. Jeg har ikke gått der før, men jeg har sett folk som gjør det, og nå kan det være lurt. Det er et skikkelig rart sted. Ikke gå her når det er mørkt, folkens! Uhyre lavt under taket. Rett over hodet mitt akkurat nå suser toget forbi, tenker jeg et mikrosekund. Så er det en ny trapp, jeg er oppe på den andre siden, og nå er jeg endelig på vei, på rett sted til rett tid. Og oppgaven ble godkjent, så selv om jeg stoler på at klokkene stiller seg selv, så er jeg ikke helt på bærtur. :)

Stilig, ikke sant? Filmingen og lydeffektene er bare helt fantstiske. Jeg fant den hos Kjeft a!, som igjen fant den på en kanal på Vimeo som heter Nice Type, dedikert til bevegelsestypografi.

Sjekk også denne fra MTV som er litt mer kul og funky:

+ Wikipedia: Kinetic typography

Qpqp • Kauppa • Gdruk • Vascolo • Muttink • Rainbeau Mars

Det kan være en farge, en sang, en film, et rom, et rom i en film, en setning i en bok, omslaget på en bok, genseren til en fremmed person, sko, en butikk, en sang i en butikk, en hårfrisyre, en lyd, formen på en kopp, lukter, parfymer, former, fasonger, hus, bygninger, vinduer, mat, tapeter, etiketter, stemmer, ansikter, logoer, vignetten til et tv-program, oppsettet på en artikkel i en avis eller et magasin.

Det er bra å herme og det er lov å herme, referere og imitere. Da finner man på egne, geniale idéer. Og slik blir man inspirert.

Nytt design for Reidunbeate.com. Dette var gøy å jobbe med! Det er så spennende å lage design for blogger man leser selv. Spesielt når det gjelder en blogger som er så personlig som det Reidun Beate er, så trenger man nesten ikke spørre hvordan hun ønsker designet skal bli. Man vet det nesten fra før, fordi man allerede har opplevd formen og stilen på det hun skriver og legger ut på bloggen sin.

Nå må jeg lese logikk. Det er så vanskelig og uten tvil det jeg liker minst med å studere filosofi. Her om dagen fikk jeg et spørsmål om hvordan det egentlig er å studere filosofi og om jeg liker det. Det har jeg tenkt å skrive et eget lite innlegg om. Men først må jeg lese litt logikk, og så er jeg ikke helt frisk i dag, men det ordner seg!

Det er alltid fint å bli ferdig med et design og se alle de fine kommentarene som kommer inn. Og fortsatt er det hele 10 oppdrag på listen min. Det er helt utrolig bra! Masse å gjøre, men det er bare fint.

Men nå må jeg altså lese litt filosofi. Hadde jeg studert grafisk design nå hadde jeg garantet sittet med nesa begravd i et gigantisk filosofibok akkurat nå, men istedet tenker jeg mest på farger og Photoshop. Å, der kom jeg på noe morsomt som jeg må fortelle! Vi tar det senere! :)

+ Binkas bloggdesignbutikk

ANDREAS LUTZ – Because clicking is so 90s! from andreaslutz on Vimeo.

Trodde du at klikkbar navigering var stilig og kult? Da har du ikke sett nettsiden http://andreasludz.com hvor du kan navigere deg rundt ved å vifte med hendene og snakke – og nettsiden hører deg! Jeg fant nettopp denne hos The Post Family og er helt fortryllet. Husk å skru på rikelig med lys rundt deg slik at webkameraet klarer å plukke deg opp. Utrolig stilig!

Ja, forresten: Da Binka skulle levere en annen oppgave her om dagen, fikk hun ikke printeren til å funke, så hun syklet ned til Deichmanske Bibliotek. Men murphys lov slo til og tror du ikke printeren var i ustand akkurat da? To timer før innleveringsfristen? Joda, så hun ringte til sin fantastisk kjekke samboer som printet ut hele oppgaven på jobben sin og de møttes i byen og alt var fryd og gammen. «Hvor mange eksemplarer trenger du?» spurte han. «Bare ett!» «Sikker?» «Javisst!» På vei til Blindern for å overlevere skriftet fikk Binka beskjed av dama i innleveringsskranken at man må levere to eksemplarer! Hallo, er dette boktrykkerkunstens barndom? tenkte Binka. Jeg er enig. Det høres nesten ut som noe som kunne skjedd i min tid på 1700-tallet. I dag har man mulighet til å levere digitalt, og da kan mottakerne bare printe ut så mange eksemplarer som de bare orker. Stakkars Binka. Hun ble så forvirra og frustert av dette spissfindige, sofistiske systemet at hun nesten holdt på å legge seg ned på campus og hyle!

Så hun trampet opp på biblioteket i Sophus Bugges hus, selv om hun ikke har betalt utskriftskvoten, fordi – dette er 2009, hvor ofte får man egentlig behov for å printe noe som man ikke får utdelt på seminargruppene eller kan lese på en PDF? Man prøver jo dessuten å være litt miljøvennlig. Men hun logget inn på en maskin og prøvde å printe likevel, og vet du hva, utskriften kom ut, tenk det!

Og det var den historien. Nå må Binka skrive videre om meg. Hun synes egentlig tankegangen min er ganske grei. Jeg er en empirist, noe Binka nesten har begynt å bli selv etter å ha begynt å studere filosofi. Det er så mange skrullete filosofer i bøkene hennes. Det virker som de aldri var helt ved sine fulle fem. Utvilsomt hadde de alt for mye fritid. Selv hevdet jeg kun at sansning er grunnlaget for vår ekjernnelse. Ikke noe voodoo eller rare snurr og monstere under sengen eller idéer av en helt annen dimensjon som er utilgjengelig for det blotte øyet. Binka blir mer jordnær av studere filosofi, ganske rart siden det var en tid der hun spekulerte i det motsatte.

I går fant jeg helt tilfeldigvis en blogg som heter This or that. Den er skrevet av Ingrid Riddervold, som driver med grafisk design, formgivning og illustrasjon. Frem til mandag har hun en konkurranse der man kan vinne en kartonglommebok som dette. Hun lager dem helt selv, og i Etsy-shoppen er de for salg i mange ulike varianter. Eplejuicekartonger, sjokomelk, fløte, appelsinjuice … og mange flere!

Dette er så utrolig stilig! Jeg har sett noe slikt en eller annen gang før, men så har jeg aldri fått vite hvordan jeg kan skaffe meg en slik – før nå.

Jeg synes ikke nødvendigvis det er miljøvennligheten og alt med hvor trendy og politisk korrekt dette er akkurat nå som gjør disse så stilige. Idéen er rett og slett kreativ og skikkelig smart. Her drikker vi massevis av melk, og når kartongene samler seg opp vet vi nesten ikke hva vi skal gjøre med dem. Bortsett fra å kaste dem, men det er jo så kjedelig.

Det ville vært utrolig gøy om jeg vant! Og hvis ikke, så kommer jeg nok til å kjøpe en uansett. Eller kanskje prøve å lage en selv. Lurer på hvordan man gjør det…

Hva synes du?

(From: alejandra román’s Portfolio via Behance)

Jeg liker skikkelig godt kombinasjonen av fotografier, ujevne overflater og tilfeldige blyantstreker, tegninger, med et lys oppå i en eller annen frisk farge. Nydelig!

Det har i alle år vært en kjent sak at filosofer og skribenter liker å gå. Innbyggerne i den lille landsbyen i Øst-Tyskland hvor Immanuel Kant bodde, kunne stille klokkene sine etter filosofens punktlige spaserturer.

Mange forfattere jogger. De føler nemlig at de må være i fysisk god form om de skal skrive. For skriving er faktisk en fysisk hard påkjenning. Det er ikke naturlig for menneskekroppene våre å sitte stille mange timer i strekk.

Aktivitet øker blodsirkulasjonen, som igjen øker hjerneaktiviteten. Det får oss til å tenke klarere, raskere og mer effektivt. For uansett hvor intellektuelle vi er – så er vi tross alt aper av ledd og sener. Noen ganger kan det være mer slitsomt å sitte stille enn å la kroppen drive med det den er ment å gjøre. Nemlig mye mer enn bare et stativ for hodet og alle tankene.

Så de siste 7 ukene har jeg prøvd meg på pilates! Det kostet 225 kr gjennom SiO-ordningen og er kjempegøy! Natta for første trening sov jeg med et våkent øye og bare ventet til morgenen skulle komme, fordi jeg gledet meg sånn. :)

Som mange sikkert kjenner seg igjen i, er jeg ikke noe fan av å gå på treningsstudio og svette på en tredemølle. Det er så meningsløst. Da er det bedre å sykle på syklene de har der. Men det er heller ikke noe jeg hadde gledet meg til. Og motivasjon trenger man, ellers blir man bare sur, når meningen med treningen er å gjøre deg glad.

Jeg liker å sykle ute hvor jeg kan se ting og oppleve (empirisk!) at jeg flytter meg fra ett punkt til et annet. Jeg liker oppoverbakkene, for da kan jeg oppleve nedoverbakkene. Vinden i håret. Sånne ting.

Det er ikke så mye vind i håret med pilates. Men det jeg liker er at det krever dyp konsentrasjon og ro. I tillegg er det ikke meningen at du skal ta deg selv ut og gjøre noe kroppen din egentlig ikke orker. Øvelsene skal føles behagelige. Det skal være deilig og løfte beina opp i været som en frosk, bevege armene rundt i store sirkler som en pingvin – gjerne med noen lette vekter – og bare tenke på ingenting.

Du kommer til å se helt koko ut! Du kommer til å løfte venstre bein og de andre løfter det høyre. Men det er ikke så farlig. Det er gjør faktisk ingenting! :)

+ Wikipedia: Pilates
+ Josef Pilates

Det er helt ubeskrivelig frustrerende når ting bare slutter å fungere på den måten. På en annen side er det fantastisk bra når folk kommer og sier ifra, enten på Twitter eller mail. Takk til @hvitskygge som sa ifra på Twitter. Du er topp!

En annen som heller ikke så verst er Jakob. En gigantisk takk til denne fantastiske personen som alltid hjelper meg når tekniske ting går galt. Tusen millioner takk! :)

Det er så typisk meg å prøve å forbedre bloggen hele tiden. Og ikke nødvendigvis med innhold, men funksjon. Jeg må bare innrømme at CSS-filen er og blir min eneste venn blant Wordpress-filene, det er ikke vits å prøve seg en gang.

Neida, jeg bare tuller. Oppi konvolutten var det en bok av Bernard Beckett som heter «Genesis». I forbindelse med bokbloggturnéen hos Cappelen Damm har rundt 30 påmeldte bloggere fått denne lille romanen for å skrive om den. Og i dag er det min tur.

NB: Spoiler!

«Genesis» er en science fiction-historie med vitenskapelige og filosofiske referanser, og det passer jo kjempebra siden jeg nettopp har begynt å studere filosofi. Her finner vi referanser til dialogen «Staten» som vi kjenner fra Platon, der det blir diskuter hvordan idealsamfunnet skulle blitt styrt. Ingen foreldre kjenner sine barn, ingen ektefeller lever sammen, og helt fra begynnelsen blir man inndelt i strenge klasser som maskiner uten selvstendig tankevirksomhet, kun for staten og fellesskapets beste.

Er det dette som er menneskehetens fremtid?

Og nu, Kjære Leser fra Den Fjerne Fortid der på Den Andre Siden av Skjermen, er det eksamen. Jeg mener selvsagt: Eksamen. Stig ombord, for nu går Trikken til Den Fjerne Fremtid, omkring 2090, hvor alt vil være helt annerledes enn det er nå. Men du vet det ikke.

… faktisk vil du aldri kunne forestille deg det. Jeg lover! Slutten kommer som en gigantisk orkan av en bakoversveis. Og det er det som gjør det så skummelt-skummelt-skummelt… men samtidig vanvittig deilig! Som om himmelen trekker seg fra hverandre som en gardin og alt er opplyst og åpenbart.

Å gjenfortelle boka med egne ord er som å ta mageplask fra månen, så vi kan bare kalle dette for en stream of consciousness-versjon. Jeg bare later som du ikke er her, jeg.

Historien er fortalt rundt en eksamen på «Akademiet», en institusjon som styrer alt. Det er Anaximander som er oppe til eksamen. Dette betyr mye. Hun er smart som et leksikon. Jeg ser henne for meg som hun supersmarte jenta med briller og masse bøker oppi ryggsekken sin.

Samtalene er skrevet i dialog-form.

Til eksamen har Anaximander forberedt hologrammer. Jeg skjønner ikke helt hva dette er før ut ifra sammenhengen, men ordboka sier meg at holografi er tredimensjonale bilder. I Anax’ hologrammer er det bilder av to virkelighetsnære figurer som snakker til hverandre etter replikkene hennes. Gjennom dette skal hun vise eksaminatorene at hun har kunnskap nok om historien (vår fremtid, hennes fortid) til å komme inn på Akademiet.

De to figurene er mennesket Adam og roboten Art. Jeg skjønner fort at Art er avbildet på bokomslaget. Likevel har jeg mest lyst til å beskrive ham som enn WALL•E med apehode. Jeg får det av en eller annen grunn for meg at han ruller rundt på hjul, men det trenger ikke nødvendigvis å være tilfelle. Han er uhyre avansert, og driver med langt mer enn å dabbe rundt på ping-pong-baller. Men likefullt, ifølge Adam, kanskje noe like irriterende.

Han som har bygget Art heter Filosof William. Og Adam er en eller annen folkehelt som har reddet en eller annen, men så gjorde han noe galt. Derfor er han nå i et slags fengsel. Men så var det noe med at noen foreslo at de sperrer Adam inne sammen med roboten Art, for å kompensere for en strengere straff.

Filosof William synes dette er en god idé, for å være innesperret sammen med et menneske kan få Art til å utvikle seg mer som et menneske. I fengselcellen har Adam og Art heftige debatter om ulempene ved den andre og fordelene ved seg selv. Adam mener Art er en blikkboks og at han selv er et mirakel, noe en robot aldri kan bli. Art argumenterer imot med at Adam er for emosjonell og forgjengelig.

Men det viser seg at noe av historien aldri er blitt kjent, ifølge eksaminatoren. Fangene spekulerer i å rømme. Anax skjelver og blir tvunget til å spekulere i om Filosof William har planlagt dette hele tiden. Var dette Williams plan hele tiden? Adam gjør Art til en super-menneskelig robot, for så å rømme fra fangenskapet, ta backup av seg selv og bli drept, men likefullt udødelig fordi han er programmert til å reprodusere seg selv.

Det er den ene sjokkerende avsløringen etter den andre. Når de rømmer, løper ned trappekorridorene med vaktene i hælene, trommer hamrer mitt som en trommevirvel.

Men vent! Hva er nå dette? (s. 131)

«Etter Den store krigen ble det bestemt at androidene skulle lage ikke bare ansiktene sine, men også kroppen, som en orangutang. Det var en kollektiv spøk, en avfeiing av den arten som hadde vært før dem. Inntil dette øyeblikket hadde Anax vært stolt av sin arv. Nå kikket hun ned på den hårete kroppen sin, den utstående magen og de korte, bøyde beina, og for første gang følte hun seg forlegen og fremmed. Anax tenkte på Adam, de elegante, dyriske proporsjonene på formen hans. Hun kjente løgnene vaske over seg, en tidebølge av bedrag. Så det er dette vi er, sa hun til seg selv. De store bedragerne.»

Dette avsnittet forklarer alt! De som reagerte på hvorfor hun snakket så robot-aktig under eksamineringen. Hvorfor hun hadde problemer med å spekulere selv i hva hun selv mente.

Anax hadde vært en ape-hodet robot hele tiden. Da jeg leste det ble jeg helt kvalm og følte meg selv som ikke noe mer enn en tåpelig primat.

For bare noen få minutter siden bladde jeg over den siste siden, og det var som å komme tilbake til en annen verden. Jeg tror hendene mine dirrer litt. Boka har bare 136 sider, men er til gjengjeld en uhyre intens, liten bok med svære spørsmål. Jeg får en helt skummel følelse inni meg av å tenke tilbake på den.

Alt jeg egentlig vil nå er å bla opp på første side igjen og lese alt sammen på nytt.

Men etter den første forelesningen i logikk, skjedde noe. Forelesningen startet med ordene «I love logic». Og da studentene gjorde seg klare til å avslutte med en dundrende applaus, var det ikke mye love fra foreleserens side i hvert fall.

«Don’t do that!» sa hun der de andre foreleserne gliser og føler seg som superchtjærner. Men ikke denne. Det var superkult! «I don’t understand why people do that! It’s so strange, it doesn’t happen anywhere else».

Et glimrende eksempel på logikk, i hvert fall.

Og leppene sank ned i gulvet – awesome!

Jeg kan gå rundt på Muji i evigheter. De har så mange rare og nyttige ting, og alt er minimalistisk og resirkulert. Alle som er der er veldig fascinerte. I hvert fall ved penne-seksjonen. Jeg ser ofte andre nerder som går der, i et hjørne av Åhléns, helt i sin verden, trykker på penner og tenker «wow!» og jeg kjenner meg så godt igjen.

Noe av det som er så fint med Muji er at de har en no-logo-policy. Navnet «Muji» kommer fra det japanske «Mujirushi Ryohin» og det betyr faktisk «No Brand Quality Goods». De har ingen påtrykte merkelapper. Kun et lite klistremerke som du kan ta vekk. Etterpå er det en liten minimalistisk åpenbaring. Notatboken er ikke mindre logo-løs enn en nyklekket påskekylling. Det er nesten som om den kommer fra en hemmelig notatbok-verden!

Oppgaven skal være på rundt tre sider og leveres på torsdag, altså under en uke til, (hjelp). Dette er min første filosofioppgave, så jeg håper det kommer til å gå bra. Kanskje nettopp fordi det er min første filosofioppgave trenger det ikke å gå full så bra. Man må ikke sette for høye krav til seg selv i starten. Jeg er vant til å skrive veldig fritt, akkurat som jeg vil. Dette er en akademisk oppgave, det er en ramme rundt meg, og jeg ser for meg å slippe opp for luft her inne og bli litt svimmel. Nå trenger vi da ikke å henvise til alskens kilder siden oppgaven kun henviser til ett av de ørsmå kapitlene i den pittelille boka. Det som er saken er visst mer at vi skal diskutere frem og tilbake med oss selv, for- og motargumenter mot eksternalisme og skeptisisme. Jeg prøver å finne ut hvordan jeg kan bruke dette til å skrive teater og noveller og slike ting. Linken er åpenbar! Å diskutere med seg selv. Jeg har to karakterer: En eksternalist og en skeptisist inni hodet samtidig. Hold dem i ørene og få dem til å snakke. Skru på den akademiske båndopptakeren og kast deg etter pennen!

Forresten: Da jeg sjekket mail og kommentarer i dag tidlig fant jeg ut at jeg hadde fått 3 nye bloggdesign-forespørsler! Veldig gøy! Håper alle svarer tilbake med bildemateriell og passord slik at jeg kan titte innom og pynte på bloggene deres.

Siden iPublish har gjennomgått en forandring i systemet sitt i det siste, må alle bloggerne sette opp designet sitt på nytt. I går hjalp jeg Sparkling Water som har bestilt bloggdesign hos meg tidligere. Da ble hun glad. :)

Jeg vet ikke hvor nyttig det er med et diskusjonsforum nå som de sosiale mediene har blitt så populære og nesten alle har sin egen blogg. Men for halvannen uke siden fikk jeg plutselig så lyst til å prøve å gjøre om bloggdesignet mitt til et phpBB-forum. Det ville jo være kjempespennende å se om jeg fikk det til. Og i dag ble jeg ferdig!

Noe av det som inspirerte meg til å lage et forum var filosofidiskusjonen i kommentarfeltet på Elefantzonen i sommer. To kommentatorer tok fullstendig over kommentarfeltet og formulerte lange, velskrevne og smarte innlegg til hverandre. Det var som om de helt hadde glemt at det var noens blogg de diskuterte heftig på. Jeg ble slått i bakken. Og det var helt fantastisk! :)

Men underveis mens jeg satt og jobbet med disse forum-greiene, begynte jeg å fundere på hva som egentlig er vitsen med både kommentarfelt på bloggen og et forum som tilhører bloggen. Etter en stund kom jeg frem til at på bloggen er det bare jeg som starter trådene. Kommentarene (med unntak i filosofidiskusjonen) er som regel tilbakemeldinger til deg fra meg.

Jeg har lyst til å finne ut mer om hvem du er, leseren min. Tenk om jeg kunne samle deg og alle de andre, og ikke bare oppleve at dere kommenterer mine tanker, men at dere finner ut mer om hverandre også. Så kan du få beskjed når de andre er pålogget og ikke. Sende private meldinger utenfor de offentlige diskusjonene. Skriv litt om deg selv på profilsiden din. For småprat, viktige diskusjoner og litt tull & tøys. Det hadde vært utrolig kult hvis mange forskjellige folk ville registrere seg. Fra motefolk til filosofer. Alt mulig! Ryddig og fint i ulike seksjoner og kategorier. Alt henger jo sammen på en eller annen måte uansett.

Så da sees vi i forumet?

+ Registrer deg her

Dette er eksempler på vanlige spørsmål jeg pleier å få om bloggdesign:

«Jeg er på blogg.no nå men vurderer å flytte til Wordpress. Kan du lage et design for meg som jeg kan bruke med en gang og i tillegg ta med meg når jeg flytter til Wordpress?»
Det går dessverre ikke. Design-systemene til de forskjellige bloggportalene er forskjellige, så hvis du har planer om å bytte blogg så bør du gjøre det før du skaffer deg et nytt design. Dette gjelder forøvrig ikke header, som du kan ta med deg uansett siden det bare er et vanlig bilde. Teksttyper og stiler på bloggen er koder som tilpasses til det enkelte bloggsystemet.

«Kan jeg være på blogg.no og likevel ha .com-adresse? Og hvordan får jeg .com-adresse?»
.com-adresse kalles domene og det koster en liten slant. Jeg har domene på One.com.

Hvis du vil ha .com-adresse og i tillegg være på blogg.no (eller et hvilket som helst annet bloggportal) kan du instille domenet til å videresende. På One.com fikser du det ved å gå inn på kontrollpanelet til domenet ditt og trykke på ikonet som jeg har bilde av her til høyre.

Selv har jeg webhotell. Webhotell vil si at du får et sted hvor du kan lagre ting på nettet. Det du leser her akkurat nå f.eks, er lagret på serveren til det webhotellet som heter elefantzonen.com. Det er fordi jeg ikke bruker Blogspot eller Blogg.no, men Wordpress på eget domene. Wordpress kan også brukes i bloggportal, men i tillegg har du mulighet for å laste ned bloggsystemet deres til dataen din og laste det opp på din egen server. Det er det jeg liker best. Da har du full kontroll og masse nye funksjoner. Ulempen er at du går glipp av litt gratis spredning av blogginnleggene dine. Selv har jeg aldri vært en del av et bloggportal.

«Her er noen bilder jeg fant på Flickr og Weheartit. Kan du lage en header til meg av dem?»
Alle bilder som ligger på nett har opphavsrett. Det betyr at det er de som har laget det som eier det. Selv om bilder ligger på nett er det ingen andre som har lov til å ta dem og bruke dem uten tillatelse. Det kan føles urettferdig, men det er egentlig veldig fint om du tenker på hvis du en gang skulle lagt ut dine egne bilder på nett. Hva om hvem som helst hadde full rett til å bruke dem til akkurat det de ville? Ting som du absolutt ikke kunne stå for og aldri i livet ville ha bildene dine forbundet med. Men heldigvis finnes det også unntak. Noen bilder er merket med en «Creative Commons»-lisens (på Flickr finner du det nederst i høyre sidemarg). Hvis du trykker på den lisensen kan du se hvordan du har lov til å bruke bildet. F.eks at du må linke tilbake, eller at bildet kan brukes men ikke endres på, osv.

Men vanligvis er bildene merket med Copyright, All Rights Reserved. Da kan du sende en fin mail til fotografen og forklare hva du vil bruke bildet til og spørre om det er greit for ham/henne. Men om du ikke får svar, eller om du skulle få et nei, er det bare å hive kameraet over skulderen og ta saken i egne hender. :)

«Betyr «header» og «CSS» hele bloggdesignet?»
Headeren er bare et vanlig .jpg- eller .png-bilde som du mikser sammen i f.eks Photoshop. Det bildet er like vanlig som artikkelbildene i en nettavis.

Utseendet på f.eks tekst, bakgrunnsfarger og linker på nett er bestemt av et språk som heter CSS. Det vil si at en av alle filene som utgjør bloggen din heter f.eks stil.css. I den filen kan du gjøre utrolig mange endringer på designet ditt. De fleste bloggportaler tillater kun endring i CSS-filen til designet. Ofte et dét nok. Men når du bruker Wordpress på eget domene har du større muligheter. Da kan du f.eks definere nøyaktig hva du vil skal vises og ikke. F.eks den lille info-boksen jeg har over kommentarfeltet under hvert innlegg: utseendet på den er laget med CSS, men at den faktisk er der er på grunn av HTML. På bloggportaler pleier disse mulighetene til å være låst. Men det betyr ikke at du ikke har store muligheter likevel. Tvert imot. Med CSS har du store muligheter med bloggens utseende.

+ Binkas bloggdesignbutikk

Som dere har lest før har jeg fundert en del over hvorfor man burde studere filosofi, og jeg har funnet ut at man så absolutt burde gjøre det. Og nå gjør jeg det. Men samtidig; nå vet jeg ikke helt hvordan jeg skal gjøre det.

Det holder liksom ikke å se opp i skyene sånn som de gjør i begynnelsen av filmen «Sofies Verden» og vente til man får et brev i posten og sin egen personlige filosofimentor som forklarer alt med stor lidenskap og entusiasme. Det er ikke betongvegger som eksploderer i forelesningssalene og plutselig er vi midt i Renessansen og Shakespeare bøyer seg ned over scenekanten og tar hånden din, «Hello, Binka, my name is William. William Shakespeare».

Det er så mange her. Og du er bare en i mengden. Nr. 195429586,95.

«Var du også forvirra det første året?» spør jeg hun ved siden av meg på Exphil-seminaret, hun som går på et annet studieprogram og har gjort det noen semestre. Hun gliser som om det skulle være den største selvfølgelighet i kosmos og sier «gjett om!». Så flirer hun litt av minnet om seg selv mens hun noterer flittig med penner i forskjellige farger. Det ser ut som hun vet hva hun driver med.

Så er jeg kanskje ikke håpløs. Det er vanlig. Men jeg har bare en svart penn. Lurer på om det ville vært lettere å studere med en annen penn. Skal jeg begynne og markere i bøkene mine? Hvilken farge er best? Skal jeg markere med forskjellige farger og lage mitt eget fargesystem? Hva skal jeg markere, og med hvilken farge skal jeg markere hva?

Alt foreleserne sier før de begynner å forelese er «Da tror jeg vi begynner». Og alt de sier før pause er «Pause». Ikke noe snikksnakk, ikke noe trynefaktor. Det er veldig saklig og korrekt, og egentlig er det akkurat slik jeg liker det.

Men samtidig føles det veldig kompakt og intenst. Her snakker vi kun akademia. Følelser? Hvilken motivasjon vi har? Hva i huleste vi skal gjøre med dette faget? Det er vi alene om å finne ut av. Kanskje fordi det er så personlig. Men også fordi det er så flytende og seigt, at det er som å danse tango i romfartsdrakter, midt ute i verdensrommet.

Noen ganger har vi kollokviegrupper der vi diskuterer. Men foreløpig er det ingen av oss som har særlig peiling på hva vi sier, og noen ganger føles det som om filosofi er et språk som er laget bare for at vi skal kunne føle oss smarte og distingverte når vi snakker det, når det egentlig bare er tomme ord.

Filosofi virker noen ganger som bare paranteser. Det er ikke Filosofi, det er (Filosofi). Og jeg er _her_ og filosofien er (der). Det er som å sitte på gangen og dunke på parantesen. Hallo, er det noen der inne? Men ingen åpner. Og jeg sitter i den mentale filosofi-gangen og lytter gjennom den tjukke døra med et glass.

Ja, ja, Binka. Du kommer inn i det.

For i enden av lyset er det alltid tunneller, pittesmå kopper med espresso oppi, og tefat under, som jeg kjøper i pausen og tar med tilbake i forelesningssalen og viser til mine nye filosofi-venner, selv om det er en tegning av en kopp på døra, og den har en strek over.