I samme øyeblikk i en annen kant av Oslo, er byens hovedgate Karl Johan tettpakket med kamerautstyrte turister, og selgere som vil ha deg til å abonnere på Omega-3 eller Aftenposten.

På et podium har en mann av gull imitert en statue i det som synes som en evighet. Folk går fram og tilbake, mens gullmannen står like støtt. Når noen putter en mynt oppi den lille beholder foran ham, vinker han og ringer med en klokke til både barn og voksnes fryd og forskrekkelse. Deretter er det tilbake i fryst posisjon. Man får nesten kink i nakken og softisen i vrangstrupa av å se seg tilbake på det merkelige vesenet man nettopp passerte – hva var egentlig det der?

Plutselig, ti meter der lengre oppe i paradegata står det enda en statue, men av sølv, og der er en av bronse — og plutselig er det ikke så stas lenger.

Mange tror at Karl Johans gate er stedet å være i Oslo på en sommerdag, men sentrumsstrøket er egentlig ikke særlig interessant. La heller hodet falle tilbake på gresset i Frognerparken, helt til du akkurat ser de øverste delen av Monolitten og en doven humle summe forbi. For det er dette som virkelig er sommer i Oslo.

Oslo er en liten storby, og det meste her kan nås ved å spasere. Man snører på seg joggeskoene, slenger kjølebagen over skulderen og tar gjerne turen gjennom den største bydelen Frogner for en egen arkitektur-safari. Her ligger herskaplige bygninger, villaer og gamle bygårder på rekke og rad, med artige utsmykninger og fascinerende detaljer. Mange av disse bygningene er også ambasader fra hele verden.

Et fremkomstmiddel som både Oslo-boere og turister benytter seg flittig av i sommerhalvåret, er bysykkelen. For 80 kr får du et bysykkelkort som du kan benytte på sykkelstativene på nesten hvert gatehjørne. Da kan man disponere en sykkel i opp til 3 timer, før man setter farkosten sin på plass i et annet stativ i nærheten av der man er.

Men sykling, som byvandring og parkgrilling, er kjekkest når sola skinner og himmelen er blå. Og nå er det jo slik at den norske sommeren ikke akkurat pleier å være tørr. Da er det godt å kunne ta seg en gratis tur på museum. Hva med kulturhistorisk museum i en av Karl Johans sidegater? Her kan man se hva urmenneskene skrev til hverandre i runer. «Kyss meg» står det på et stykke skinn, som du kan se på utstillingen. For når grillen har slukket, og sola har gått ned, hva er vel mer sommerlig enn litt ekte, historisk romanse?

Your secret from Jean-Sebastien Monzani on Vimeo.

I dag leste jeg en artikkel i Dagbladet om at det skal være bra å lese sakte. Vi blir nemlig dummere av å lese raskt. I bildeteksten øverst i artikkelen heter det: «Les sakte: Er du en sakteleser, en som kikker mer opp i lufta enn ned på papiret, som nyter hvert ord i setningene, grunner over motiver og karaktermønstre?» Og ja. Det er meg, det!

Jeg er en sakteleser, og jeg har vært det så lenge jeg har lest. Av den grunn har jeg alltid trodd at jeg var dårlig til å lese, og for de rundt meg var det intet unntak. Jeg oppdaget det først tilbake på ungdomsskolen da vi hadde lesetester. I noen minutter skulle vi lese en tekst, og så sette en strek der vi hadde kommet da lesetiden var over. På foreldresamtalen ble norsklæreren min stille og alvorlig. «Du har på grensen til lesevansker,» meddelte hun forvirret, for jeg hadde jo ingen problemer med det å skrive. Jeg ville selvfølgelig bli forfatter allerede da, og rettskrivingen var heller ikke tema. Går det virkelig an å ha lesevansker uten å ha skrivevansker?

Det fant vi aldri ut av. Men jeg fortsatte å være en sakteleser. Når jeg nå slår opp i en spennende Dagbladet Magasinet-artikkel om noe som jeg virkelig er nysgjerrig på, hender det gjerne at jeg blir sittende og stirre på illustrasjonsbildet i mange minutter mens jeg lager min helt egen artikkel. Snart går blikket mitt helt vekk fra avisen, og jeg blir sittende og stirre foran meg med de oppslåtte avissidene i hendene. Det bare skjer! Men når jeg oppdager hva jeg driver med, da bare smiler jeg mens tankende bobler innenfor hjernebarken. For er det ikke dette som gjør en forfatter? At tankene kan vandre, helt av seg selv? Skriving er jo vandrende tanker satt i system.

Når jeg leser er det så mange ting jeg vil få med meg. I tillegg til handlingen, vil jeg jo gjerne se hvordan forfatteren manipulerer meg til å føle det jeg kjenner. Når jeg for en side eller to leser uten å tenke — bare føle! — tar jeg meg selv i å stoppe raskt: Hvordan havnet jeg her? Og jeg må gå tilbake noen sider og lese på nytt, nå mens jeg forstår hvorfor den ene setningen kommer før den andre, og hvorfor forfatteren forteller meg akkurat disse tingene, akkurat nå. Så kan det hende at jeg ser rett opp i luften i noen minutter (hvis jeg ligger og leser), eller på menneskene som går forbi (hvis jeg sitter og leser), før jeg fortsetter til neste kapittel.

De fleste kan kjenne seg igjen i å ha lest mange sider uten å huske et eneste ord. Ofte når man må lese ting som man egentlig ikke er interessert i. Men hos meg skjer det også når jeg er interessert. Eller, det jeg tror er interessert, i hvert fall. Tankene vandrer, men ikke inn i tekstens univers. En eller annen gnom i hjerne-maskineriet har overtatt lesningen, og den sitter nå og mumler for seg selv et eller annet sted inni tankene mine, mens språk-hjernen, den virkelige, egentlig snakker om noe helt annet. Kanskje en setning den hang seg opp i tilbake noen sider tilbake, eller en annen bok som jeg leste for flere måneder siden og som jeg plutselig nå kom til å tenke på nå.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sovnet under historieboka i barndommen, og hvor ofte jeg fortsatt skulle ønske at jeg kunne legge en bok inn under hodeputa over natta for så å våkne opp med kunnskap om alle hemmelighetene den skjuler for meg. Men så må jeg rett og slett lese den. Og det går sakte. Rett og slett fordi jeg ikke er flink til å lese, har jeg fått høre — og dermed begynt å føle. Men kanskje er jeg bare en av dem som virkelig leser slik lesing skal gjøres. I sakte tempo.

Leser du sakte?

Jeg var faktisk på Norli da jeg fant disse to notatbøkene fra Calvallini & Co. De scrapbook-inspirerte omslagene er så utrolig flotte! Særlig for oss som er fascinert av New York og Paris, og for oss som liker å skrive og samle idéer. For underlig nok; liker vi det ene, gjør vi ofte det andre også. Er det slik at alle som liker idéer, kreativitet, skriving og å tenke, også liker gamle postkort fra ute i verden et sted, skrå håndskrift, eventyr-reiser til de legendariske storbyene, og frimerker med stempel?

Disse notatbøkene treffer jammen spikeren rett oppå hodet! De er så å si perfekt. Runde hjørner og den elastiske strikken gjør dem til en fullverdig Moleskine-kusine. Bortsett fra at pappomslaget i motsetning til Moleskines lær-etterligning neppe ville tålt om du helte en kopp kaffe over det (om du skulle være så uheldig!), er for- og baksidedesignet så spennende at det er helt ok og mere til! Men det er ett stort problem som nok en gang med en notatbok i hendene får meg til å tenke irritert: «Hvorfor? Hvorfor har de laget den sånn som dette? Så unødvendig.»

Bindingene til arkene gjør det nemlig veldig stivt å bla opp hver enkelt side, og designet føles feil. Jeg vet ikke om det er limingen som gjør det, men det ser i hvert fall helt annerledes ut enn på en Moleskine. Det er et tjukt lag med lim, og det holder seg sikkert veldig godt når boka ligger igjen. Men hva med når du skal åpne den? Det er jo ganske elementært, det også!

Hvis du er høyrehendt kan det bli vanskelig å skrive på den venstre av en dobbeltside, og omvendt hvis du er venstrehendt. Dessuten kan du bare glemme å la en notatbokside ligge åpen uten at du tviholder på den med begge hendene. Notatboka blir ikke mykere selv etter nøysommelig brettearbeid. Den er rett og slett bare laget sånn, og har dessverre et ganske ugjennomtenkt design når det kommer til funksjonalitet.

Men la oss være ærlige. Jeg elsker omslagene! Det er New York — og det er Paris. På baksiden av New York-boka er det til og med utsnitt av et kart over byens t-baner. Det er smart, gøy og faktisk helt realistisk! Og på Paris-bokas omslag er det så mange detaljer at du garantert vil oppdage noe nytt ved hver titt. Når jeg ser på disse notatbøkene får jeg lyst til å skrive noe, et eller annet! Jeg får lyst til å reise rundt i verden og ta notater av alt som skjer, klippe ut ting, samle og forevige det i min fantastiske notatbok. Omslagdesignet pirrer og inspirerer, og får deg til å ville ting som du nesten ikke visste om! Og når alt kommer til alt:

Er det ikke nettopp dét det handler om?

Jeg ligger på et hotellrom i Warszawa da traileren til Eat, Pray, Love flimrer over tv-skjermen. Da jeg skrev om boka for første gang nevnte jeg såvidt at jeg hadde lest om at en film var på vei, men så hadde jeg helt glemt å lete etter den. Den virker helt super! Julia Roberts er bare helt fantastisk, og det at hun utseendemessig ligner på forfatteren av den selvbiografiske boka, er også veldig gjennomført. Omgivelsene ser fortryllende ut, fra New York til dypt inne i jungelen, og filmmusikken virker også bra. Ifølge IMDB ser det ut at filmen kommer i august, men med norgespremie 1. oktober. Jeg gleder meg!

Endelig har jeg lest «Committed» (Evig din) av Elizabeth Gilbert i forbindelse med Cappelen Damms Bokbloggturné. I går var det Nadiyya som skrev om boka, i morgen er det Askeladden sin tur.

For rundt et år siden lot jeg meg begeistre av «Eat, Pray, Love» (Spis, Elsk, Lev) (2006) av samme forfatter. Og i likhet med resten av verden var jeg fortryllet. Den forrige boka var en selvbiografisk historie om forfatteren på vei ut av en hard skilsmisse, og inn i Italia, India og Indonesia for å finne tilbake til seg selv igjen, med endeløs optimisme, sprudlende humor og bunnløs sorg. Boka var full av sjel. Mot slutten av denne fantastiske historien finner hun også tilbake til noe annet: Kjærligheten! Og det er dette den nye boka handler om: «Committed» (2010).

Elizabeth Gilberts store kjærlighet er en brasilianer med australsk statsborgerskap. Og det er her det starter. På flyplassen i USA. Vår forfatter og hennes kjære er på vei for å starte et liv sammen der. De er enda ikke gift, og har ingen planer om det. De vil bare være sammen. De siste månedene har han reist frem og tilbake mange ganger med midlertidig oppholdstillatelse på tre måneder hver gang, noe statene fant veldig mistenksomt. På grunn av landets strenge sikkerhetsprosedyrer blir Elizabeths brasilianske kjæreste holdt igjen og arrestert. Med håndjern! I verste fall kan han bli nektet adgang til USA i all evighet.

De får vite at hvis de skal få være sammen i USA, så må de gifte seg. Da går kaldt nedover ryggene på dem begge, for ekteskapet har de ikke akkurat gode erfaringer med, verken han eller henne. Dette er kanskje en av grunnene til at de har funnet ut at de passer så godt sammen. De vil være barnløse og ugifte. De vil bare være sammen.

Mens prosedyren pågår og FBI undersøker fortiden deres for uhumskheter, reiser paret rundt i verden på leting etter et sted å gjøre av seg. Tenk å bare være i verden og ikke vite hvor du skal gjøre av deg, tenker jeg. Det er et underlig eventyr, og det mest fascinerende at det faktisk er helt sant.

Imens begir forfatteren seg ut på en studie om ekteskapet og hva denne urgamle tradisjonen egentlig er. Boka er ordnet i 8 kapitler som begynner med «Ekteskap og …». De emnene som blir tatt opp er overraskelser, forventninger, historien, forelselse, kvinner, selvstendighet, protest og bryllup. På den måten er «Committed» som en ekteskapets lærebok i alle aspekter. Hvorfor har vi denne trangen til å være to?

Vi får vi innblikk i ekteskap som undertrykkende redskap overfor kvinner, og plutselig tar jeg meg selv i å grøsse av tanken om at denne tradisjonen fortsatt opprettholdes. Men faktum er at ekteskapet er en tradisjon i konstant endring. Hos en hmong-stamme i Laos blir forfatteren latterliggjort da hun spør de gifte kvinnene hva som gjorde at de giftet seg med akkurat det som skulle bli deres ektemann. «Hvordan visste du at han var den rette?», «Hva tenkte du når du så ham for første gang?» De bare lo, fordi deres forestilling av ekteskapet var fjernt fra bildet av forelskelse. Deres forståelse av kjærlighet og «å elske» var langt mindre forankret i følelser enn det vi er vant til i den vestlige verden. I stammen var ekteskapet en logisk og nærmest praktisk handling. «Han ble ektemannen min fordi jeg er hans kone, og sånn er det med den saken.» Fullstendig kulturkollisjon, men veldig fascinerende å lese om.

Elisabeth Gilbert har journalistisk bakgrunn og det merker man lett gjennom skrivestilen og måten hun henter informasjon. Hun er pågående, oppsøker folk, spør, graver og forteller videre med pågangsmot og engasjement. Hun er ikke sky, hun er heller ikke navlebeskuende. Men noen ganger er det det selvsentrerte som gir historien sjel. I begynnelsen av boka blir jeg veldig mettet av ekteskapets historie. Statistikk, lover, regler og årstall.

Men det tar seg opp etterhvert. Forfatteren forteller om sine egne foreldres ekteskap, og om sine besteforeldres liv. Hun vender på enhver stein for å betrygge seg selv om ekteskapet er den rette vei å gå inn i — og om det passer for henne. Hun har allerede konstatert at hun ikke ønsker å få barn. Hun føler rett og slett ingen trang til det. Men er det slik at ekteskap og barn hører sammen? Forfatteren skriver opp for- og mot-lister, og bruker for-punktene som lykkeamuletter, nå som hun ikke lenger har noe valg. Dette er ingen eventyrfortelling, den viser andre sider ved hva ekteskapet er enn kjoler med puff og riddere i rustning. I en tid der vi gifter oss blindt for kjærligheten, kan boka være med på å sette ting i perspektiv. Hva er oppskriften på å la kjærligheten overleve, og å få det til å fungere? Ulike kulturer har ulike teorier. I vår kultur er det interessant, men egentlig helt grotesk, at nesten halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse, likevel fortsetter vi å gifte oss. Hvorfor?

Boka tar opp tyngre, sjelegranskende temaer som lykke og fremtid, og er strengt tatt en slikkelig dame-bok. Der «Eat, Pray, Love» appellerte til sorgen, humoren og eventyreren i alle mennesker, retter «Committed» seg mer mot deg som lever sammen med noen, vurderer å leve sammen, eller som kanskje allerede har planer om å gifte deg.

Uansett hvilke ambisjoner du har, eller hvordan livet vil utfolde seg for deg; — i vår individualistiske kultur er disse valgene helt elementære for den vi er, og hvem vi blir. Om vi velger å være alene, gifter oss og får mange barn, eller om vi gifter oss og forblir barnløse — hva forventer vi av vår utkårede og det livet vi ser foran oss? Hvordan påvirker ekteskapet dette forholdet? Eller bør jeg heller spørre: Hva er denne trangen til å være to? Er det bare snakk om et ønske om å bli valgt?

Det var mange som sa ting som at de liker å skrive, veldig, og at de ønsker å drive med skriving og leve av det. Sånn føler jeg det også. Så var det lærerne som skulle gi en presentasjon av seg selv. Det kom fram at samtlige har akademisk bakgrunn. Og jeg som prøver å rømme fra det akademiske! tenkte jeg, men det er kanskje ikke til å komme utenom hvis man har tenkt å ta en slags form for utdanning. Det var imidlertid en av dem som i tillegg sa i klartekst: «Jeg er skribent,» og da tentes det en betingelsesløs gnist i meg: «Lær meg hvordan jeg blir det!» En annen sa: «Jeg har skrevet en bok.» De fleste av dem hadde undervist der lenge, kanskje ti år, og jeg kjente en liten bekymring for at dette kanskje ville gjøre dem for lærer-aktige. En god ting er erfaring. En risiko er lærere som er mer engasjert i å notere fravær enn å glimre med engasjement og rungende kunnskap. Jeg er på vakt, for de siste seks årene har jeg syntes skole er litt skummelt. Ofte har jeg vært inne på tanken om at jeg kanskje burde føye meg i rekken av de som går ut av skolen og inn i livets skole. Det er mange eksempler på personer som har fått til store ting, selv uten formell utdanning.

Men jeg søker på Westerdals fordi jeg har så lyst å bli en del av et kreativt miljø, lære masse nytt og bli inspirert, og akkurat nå er Westerdals det nærmeste jeg hadde kommet noe som kunne passe for meg.

Min fascinasjon for Westerdals startet først da jeg leste om bakgrunnen til skolen og fikk inntrykk av at lærerne egentlig ikke er etablerte lærere, men yrkesaktive i bransjen. Jeg vil ha lærere som egentlig er skribenter, men som kan lære meg noen triks. Som virkelig vet hvordan det er å være en forvirra skribent-spire som så gjerne vil formidle noe, men som kanskje ikke vet helt hva. Lærer-typer som er så rivende engasjert at man glemmer tid, sted og rom, som Alberto i Sofies Verden, eller slik lærere ellers er på film. At de ser det beste ved hver enkelt, og vet å gjøre oss bevisst på hvordan vi bør bruke våre kvaliteter. Det drømmer jeg om.

På bordet lå det en bunke med ark og en haug med penner. Vi fikk beskjed om å forsyne oss med en av hver, så skulle vi få høre noen lyder og skrive noe, hva som helst, ut fra assosiasjonene vi knyttet til dem. Jeg smilte. Dette er spennende, og fælt, jeg både hater og elsker slike øverlser.

For det første — hvis du glemmer alt og bare tvinger deg til å skrive noe, et eller annet, da kan dette virke magisk befriende og gi resultater som ingenting annet. Men hvis det ikke går, av en eller annen grunn, hvis du tenker for mye eller skremmes av det som prøver å komme ut av deg, da funker det dårlig, det kan bli smertefullt, og da du sitter temmelig fint i det. Jeg kjenner den ekle følelsen, når du ser at alle rundt deg løftes opp i en hemmelig sky av inspirasjon, mens klokka tikker, ordene flommer inn i alle og ut av dem igjen, bortsett fra hos deg, det står stille, en vegg av mur, stress, å nei, hva skal jeg gjøre nå! Det virker ikke akkurat motiverende for inspirasjonen. For eksempel som i eksamensskrivingens kvelertak, eller på grunnskolen og videregående med heldagsprøver i norsk når hodet føles som en tom ballong, og alt du klarer å tenke på er hvordan du ikke klarer å tenke på noe. Du er helt alene med pennen din og det er ingen steder du kan hente impulser akkurat nå, bortsett fra ditt eget hode.

Jeg vet hvordan det føles. Så derfor bestemte jeg meg for at jeg måtte klare å få til noe. Hva som helst. Dette er ikke øyeblikket til å føle seg teit over svulstige fraser og klisjeer, dårlige setninger, eller at man ikke finner det riktige ordet. Bare skriv. Noe! Vær så snill, sa jeg til meg selv, nå må du bare skrive som bare det.

Så da lydene startet, lyttet jeg et sekund før jeg svingte pennen dit den ville føre meg. Lydene hørtes ut som en radio eller et TV som sto på i bakgrunnen, de snakket på et fremmed språk, det var en fjern, dyster og mystisk stemning. Vi skrev i rundt ett minutt, jeg skrev et eller annet om noe som jeg ikke vet hvor kommer fra. Så ble vi stoppet og fikk beskjed om å lese opp det vi hadde skrevet for de andre. Et søkk i hjertet. Men jeg var langt mindre stressa for dette enn for presentasjonen av meg selv. For jeg er ganske blyg, og ikke den som gjør mest av meg. Men jeg liker faktisk ganske godt å lese opp ting for andre, som jeg har skrevet selv, og øvd litt på å fremføre. Og denne fryden overrasker meg hver gang tenker på det, og for hver gang det går opp for meg at det er faktisk fryd jeg kjenner — og ikke panikk! Ingenting er som det å titte opp underveis og oppdage at du har trollbundet alles oppmerksomhet. Det er som å holde hele kloden inni håndflaten sin.

Vi begynte i en ende av bordet og lyttet til alle de forskjellige tolkningene av samme lyder som man selv hadde hørt. En i gruppen hadde ikke fått til noe, og jeg gjenkjente den klamme følelsen av det tomme arket foran seg. Hun ristet på hodet og delte med oss andre at hun ikke liker så godt å jobbe på denne måten. Vi nikket erkjennende, og da sa læreren med et åpent sinn: «Hvordan liker du å jobbe da?» og luften holdt seg klar og åpen, ingen moralske irettesettelser, det var helt flott! «Det kommer nye sjanser,» sa han med et smil! og rundgangen fortsatte med en ny snert.

Da det var min tur, trakk jeg pusten og lot det stå til. Det var ikke så lett å leve seg ordentlig inn, ofte var det nok med å prøve å tolke sin egen håndskrift fra skrivespurten. Her var heldigvis ikke rom til å bry seg om dette var rart eller teit eller dumt. Å få skrevet noe som helst var en stor lettelse, og alle måtte gjøre det samme, med samme utgangspunkt. En sånn workshop gir så god tillit mellom en gruppe personer som aldri har møtt hverandre fra før. En skrive-tillit mellom skrive-folk som synes at skriving er noe av det viktigste i hele verden.

Etter at alle hadde lest opp sin snutt, skulle vi gjøre det samme en gang til. Vi fikk høre det som for meg underlig nok hørtes ut som akkurat de samme lydene i reprise, og utfordringen nå var å befri seg fra den forrige teksten og å høre noe helt nytt. Denne gangen skrev vi i syv minutter, eller noe sånt, i hvert fall lengre enn sist. Duden ved siden av meg tegnet store løkker og arbeidet ivrig med kulepennen sin, på den andre siden av bordet satt de med konsentrerte blikk og noterte sine upolerte assosiasjoner, rett fra tankene. Jeg måtte bare observere litt av all denne ivrige skriveenergien, lyden av penner som skraper lynraskt i løkker og streker, og prikker og tegn som symboler på massevis av bilder og følelser og andre mystiske impulser som foregår i så mange forskjellige hoder akkurat nå. Hva er vel mer inspirerende enn det?

Da vi hørte ordet stopp, var det over. Denne gangen fikk alle skrevet noe, men noen skrev fortsatt likevel, kanskje for å avslutte den siste setningen. Jeg også, før en ny setning plutselig plasserte seg i startblokken og spratt ut som fra en fjær som sier bjong-jo-jo-jo-jong og skyter seg helt opp til månen. Midt i en O hørte jeg navnet mitt, kikket opp, og alle så på meg. «Vi begynner med deg». Jeg rødmet, kremtet kort og leste i vei. I tur og orden tok vi runden på nytt. Forventningspresset var litt høyere, fordi vi denne gangen hadde fått litt lengre tid. Men ingen hadde ramlet over bord enda, og jeg tror det ga oss litt mot.

Etterpå skulle vi forflytte oss til et eller annet rom, og det var enkelt å komme i snakk med de andre skribent-spirene nå som vi hadde skrevet sammen i full panikk. Etter pausen ble vi delt inn i grupper på fire sammen med søkere på Film & TV og Scenografi & Event. Først skulle vi skrive en limerick basert på et utdelt ord. Av alle ord fikk min gruppe «Knausgård». Det måtte litt grubling til før vi kom fram til hvordan strukturen til en limerick egentlig er, men når det først ble avklart, gikk resten veldig fint!

Neste oppgave var å ta en sak fra en avis og lage en idé til et tv-innslag om det. Enten dokumentar, nyhetsinnslag, frokost-tv, barne-tv, osv. Og bare mellom deg og meg: Denne oppgaven var jeg minst glad i. Vi kan vel si at det var utfordrende. Jeg bidro riktignok så godt jeg kunne, og prøvde å holde tunga beint i munnen, selv om jeg i mitt stille sinn lengtet tilbake til det forrige rommet og å skrive om rare lyder. På en annen side vil nok de som kommer inn på skolen tidsnok få trening nok i gruppearbeid til at dette blir effektivt og gøy. I dag var det mer som å ha bind for øynene og føle seg rundt i et rom du aldri har vært i før. Det ble ikke bedre av at vi etterpå skulle presentere det vi hadde kommet frem til for resten av forsamlingen. Men så var det bare å ta mageplask ut i det og smile så fint man kunne.

Når dette var overstått, gikk vi for å se på listen over tidspunktet for de individuelle intervjuene, og for å spise gratis lunsj i Westerdals-kantina. Etterpå spaserte jeg til Kaffebrenneriet for å kjøpe meg en mocca og for å tenke litt over hva de ville komme til å spørre meg om på intervjuet og hva jeg skulle svare. Jeg hadde ikke peiling, og det var umulig å foreberede seg. Da jeg kom tilbake snakket jeg med en jente som hadde søkt på Film & TV, og en annen skribent. Vi ventet sammen mens vi klapret tenner for våre egne intervjuer. Film & TV-jenta kjente dessuten mange som gikk på Westerdals, og jeg fikk spørre en dude som hadde gått på Tekst & Skribent i ett år allerede om mange ting som jeg lurte på.

Som f.eks. pensum – jeg har hørt rykter om at de ikke har pensum på Westerdals, men det har de visst, selv om det angivelig ikke er fullt så stramt og obligatorisk som man kanskje er vant til. Oppmøte – det er obligatorisk oppmøte hver dag kl. 9-15, alle studenter har et kort som de må registrere i en maskin når de kommer på skolen.

Forfattergjester – jeg fortalte at jeg har googlet mye og lest en del på westerdals.no om at de har hatt forfattergjester i klasserommet, noe som begeistrer meg veldig! De har f.eks. hatt Erlend Loe og Johan Harstad på besøk. Nå fikk jeg høre at klassene på forhånd hadde fått velge mellom et utvalg forfattere, før den forfatteren klassen hadde plukket ut satt der i klasserommet og man hadde anledning til å prikke vedkommende på skulderen og spørre om hemmelige forfatterting.

Helt siden jeg fikk brevet om innkalling til intervju, hadde jeg lurt på hvor mange andre som hadde fått den samme beskjeden, sånn at jeg kunne tenke på hvor store eller små sjansene mine faktisk var. Ikke at det hadde noe å si, det som skjer, det skjer — men det er gøy å tenke! Da vi hadde møtt de andre søkerne i det første rommet, hadde jeg med en gang tenkt at dette var alle skribentene som var blitt invitert til intervju, og at om jeg kom inn ville noen av disse bli mine fremtidige klassekamerater. Mens vi ventet på de individuelle intervjuene fikk jeg imidlertid vite at denne gjengen er bare en liten del av alle de som har søkt, og at vi igjen er bare en liten del av en mengde skribent-spirer som skal komme innom, eller som har vært innom tidligere, for å gjennomgå det samme som vi hadde gjort i dag.

Det virket logisk. Hvis den gjengen som satt rundt bordet var den eneste gjengen som var på intervju, kunne vi like gjerne fått plass hele gjengen, for det er antagelig omtrent på denne størrelsen en klasse kommer til å være. «Hundre skribenter som skal på intervju?» gjentok jeg etter litt fram og tilbake, som for å sjekke om jeg hørte riktig, så sank jeg ned i sofaen og skulle ønske jeg aldri hadde lært prosentregning. Men alt dette med hvor mange som egentlig var på intervju ble aldri helt fastslått, så jeg lar dette spørsmålet stå åpent.

Jeg gløttet på klokka en gang i minuttet, og da det var fem minutter til det var min tur, gikk jeg omsider opp i andre etasje. I en smal gang var det tre dører. Det satt noen utenfor to av dem, og jeg visste at min plass var den tredje. «Nervøs?» spurte han jeg sto ved siden av. «Jaha!» gispet jeg og lo av meg selv. Vi smilte og ønsket hverandre lykke til før vi skiltes på gangen og gikk gjennom hver vår dør.

Her er det at intervjuet starter. Et lite rom, to lærere, et vindu og mange vriene spørsmål. Det var oppgaver som: Nike-butikken ved Oslo City trenger mer besøk, hvis du skal lede et team på to skribenter og to art directors hvor vi skal lage en kampanje for butikken, hva vil du gjøre? Vi snakket om research og hvordan de jobber på Westerdals. Det var hard hjernetrim, og innimellom var det informativt. Det var ikke bare de som spurte, jeg fikk også stille spørsmål om hvordan ting fungerer på skolen. Tidligere på dagen hadde det blitt sagt følgende: «Det er ikke bare vi som skal velge dere, men også dere som skal velge oss.» Nå forsto jeg hva det betydde.

Det var flere spørsmål om metode og oppfinnsomhet som satte kreativiteten på prøve. Alle var så generelle, men jeg skjønte bedre melodien etterhvert. Med en uvane ventet jeg nesten på tegn til hva de egentlig ville høre, men de ville jo høre det jeg hadde å svare, for det sier kanskje mest om en person.

Et annet spørsmål: Hvis jeg skulle lage en oppgave for resten av klassen, om noe som jeg syntes var viktig, hva skulle det være og hvorfor? Det var et irriterende åpent spørsmål, tenkte jeg. Hva skal jeg si nå? Hodet kokte, klokka tikket, tiden gikk. De gjentok «Klassen venter, hvilken oppgave ville du gitt?» og jeg synes det var veldig stressende og vanskelig å svare på noe sånt på stående fot. Jeg tenkte, hodet sto stille, jeg smilte flaut, klødde meg i håret, jeg «Hmmm-et» og jeg «Eemmm-et» og tenkte på oppgaver som jeg selv har fått en gang i tiden, og som jeg i ettertid har sett på som veldig viktige. Som f.eks. da jeg lærte å skrive dramatikk, og hvor ofte når jeg skriver nå at jeg tenker på de rådene som jeg fikk den gangen. Så jeg svarte at oppgaven kunne være å skrive et teaterstykke, fordi det er viktig å lære om dramatikk. Jeg tenkte «Ja!» noe slikt ville jeg likt å ha sagt, og nå sa jeg det faktisk. Flott. Det var bra. Men så gikk det bare nedover.

«Har du merket deg noe spesielt i verden i det siste? Det kan være hva som helst.» Nå føltes hodet mitt en åpen slette, en ørken, og nå burde det virkelig begynne å regne. «Ø …» Hva skal man svare på noe sånt? Det er så uendelig med muligheter at man like gjerne kan slå armene ut og falle baklengs ned på en strand i fortvilelse, for så å krype rundt på knærne og telle alle sandkornene helt til det blir mørkt, for så å fortsette når det blir lyst igjen. Det. Er. Umulig. Jeg ble varm. Jeg så ut vinduet. Jeg så et kirketårn. Jeg ville gå. Jeg så på lærerne. Jeg sa «Dere er jammen harde, altså!» med et smil for å lette på stemningen, de lo, og jeg fikk litt ekstra tid til å tenke uten å føle dette intense presset som om jeg var et stille, blått hav som skulle frakte en diger seilebåt over til Amerika uten en bris i mils omkrets.

Nå hadde jeg vært stille lenge nok. Nå måtte jeg bare si noe. Fordi jeg måtte. Og vet du hva jeg sa? «Nei, nå er det jo snart Melodi Grand Prix i byen og …» Melodi Grand Prix? Melodi. Grand. Prix. Jeg svarte Melodi Grand Prix, for svingende, på spørsmålet om jeg har merket meg noe spesielt i verden i det siste. I. Verden. Hele verden. Melodi Grand Prix! Av alt i hele verden. Jeg kunne dasket meg i pannen og synket ned i jorda på stedet. Men så, jeg vet ikke hva det kom av, fikk jeg et tips som ledet meg på en tråd hvor jeg fikk pratet litt om hvorfor jeg er nysgjerrig på filosofi, og jeg fikk bablet litt om store spørsmål og universet, og om hvorfor det er sånn som det er, om universet utenfor vårt univers, helheten, deler, bittesmå ting, og at det er spennende! Jeg avsluttet som et lykkelig utropstegn, og jeg kunne se at de smilte. Enten fordi de trodde at jeg var gal, eller fordi de likte engasjementet mitt, og fordi det kanskje ikke er så dumt å være litt gal — så lenge man kan få noe kreativt ut av det.

Tiden gikk veldig fort, men mot slutten av intervjuet tok den ene læreren opp noe ganske uventet som fikk min Westerdals-visjon til å fade ut i horisonten. «Vi ser at du har veldig mye fravær.» Da sank jeg ned i meg selv og tenkte: «Shit. Ja, det var det, da …» Videregående virket så fjernt. Hvis du ser på vitnemålet mitt kan du kanskje få et inntrykk av at jeg ikke er engasjert. Men om du blir kjent med meg, leser bloggen min, eller kanskje ser på karakterene i de fagene jeg bryr meg om, viser det seg kanskje at jeg faktisk har noe å komme med likevel. Men hvordan overbeviser jeg noen om det? Jeg kunne ikke gjøre annet å si det som det var, at jeg opplevde videregående som uengasjerende og intetsigende, lærere som ikke er til stede, og alt for mange elever per lærer, kaotisk og litt useriøst. Så da ble det bare sånn. Selv om jeg kanskje burde gjort ting annerledes. Det er ingen ukjent sak at skolesystemet i Norge er omdiskutert, så jeg er nok ikke alene om å føle det slik. Likevel er det en vanskelig ting å forsvare, fordi det er åpenbart at en kandidat med lavere fravær virker langt mer attraktiv for en potensiell sjef eller lærer.

Da jeg møtte igjen de jeg hadde ventet sammen med utenfor, smilte jeg lettet og sukket tungt. Jeg har aldri vært på et jobbintervju eller lignende tidligere, og følte ikke jeg hadde kontroll et sekund. Nå var jeg i det minste en erfaring rikere, uten at det gjorde meg noe mer optimistisk. Vi smilte og gikk hver vår vei, «kanskje vi sees igjen?» Det føltes som en merkelig avskjed, og etterlot et tomt, svart hull i meg mens jeg gikk på vei hjem.

En uke senere sjekket jeg postkassen mens vi var på vei ut, og der — tidligere enn ventet — lå den skjebnesvangre konvolutten. Den var svær. Jeg sa til ham: «Ok, her er svaret. Men jeg vet at jeg kommer ikke inn, så la oss ikke ha noen forventninger». Han sa: «Jeg tror ikke du får en så stor konvolutt hvis du ikke kommer inn.» Og han hadde et godt poeng. Det var helt klart mer enn ett ark oppi her, og om beskjeden de ville formidle var: «Beklager, men du passerte ikke nåløyet i denne omgangen,» hva skulle det stått på resten av arkene? Skulle de være blanke med linjer, slik at man kunne trene seg opp til neste års opptak?

Da jeg rev opp brevet og scannet blikket gjennom linjene, var det første ordet som møtte meg «Gratulerer». Og det var da jeg visste det. Dette måtte være bra! Jeg så opp på ham og sa: «Jeg kom inn!» Vi danset en liten seiersdans i korridoren. Dette var en herlig bekreftelse. Tenk at jeg kom inn! Her lå kontrakt og melding om studentfest. Nå hadde jeg åtte dager på å tenke. Og tro det eller ei, jeg trengte dem alle sammen. For ville jeg egentlig gå på Westerdals? Det føltes som om livet mitt til nå hadde bestått av små hopp fra stein til stein langs en bekk, men nå sto jeg for første gang overfor et forholdvis stort sprett. Det kunne hende jeg ville skli idet jeg prøvde å lande. Og om jeg mot formodning skulle lande trygt på den andre steinen, ville det bli mulighet for å skifte mening, snu og hoppe tilbake? Sansynligvis ikke. Jeg føler ikke Westerdals er en skole du slutter på. Det er en skole du begynner på og fullfører.

Jeg gikk frem og tilbake i meg selv, tenkte på om jeg skulle fortsette på universitetet, med pensum som er dypt som en underjordisk dal, uhåndgripelige teorier, klamme lesesaler, uendelig lesning, og i alt noe jeg egentlig ikke føler jeg mestrer overhodet. Jeg begynte på filosofi fordi det egentlig er veldig interessant. Men det som i utgangspunktet er spennende og interessant blir ofte fryktelig kjedelig på universitetet. Det har jeg lært nå. På intervjuet uttrykket de en skepsis for at jeg kunne komme til å slutte også på Westerdals etter et snaut år, og i mitt stille sinn fryktet også jeg at det kan høres ut som noe jeg kunne ha funnet på å gjøre … Men samtidig: Det var også opp til dem. Jeg vil bli engasjert og inspirert, for bare på den måten kan jeg også være med på å engasjere og inspirere. Det er ikke lett å finne det engasjementet man leter etter, og jeg tar selvsagt ikke til takke med annet enn det beste. Og nå, mot alle odds, hadde det faktisk åpnet seg en sånn luke for meg til det som faktisk er blitt kalt for et av nordens ledende kreative miljøer. Så nå gjør jeg det. Jeg tar sats og hopper til den store steinen. Jeg skal begynne på Westerdals!

Det begynte i hvertfall i mars da jeg blogget noe sånt som dette:

Jeg har fått en idé til noe jeg vil gjøre neste år. Det er noe jeg må lage, og så må jeg putte det i en konvolutt og sende det et sted. Så får jeg kanskje være med når det begynner til høsten. Kanskje ikke. (Hemmeligheten, 1. mars 2010)

Hm? Hva kan det være? Så kom det tweets som denne:

Men nå sier jeg, ok, og trekker pusten. Det jeg egentlig vil fortelle dere, er dette:

For noen måneder siden fant jeg ut at jeg skulle prøve å søke på Westerdals School of Communication. Dette er en kommunikasjonsskole med linjer for art direction, eksponeringsdesign, grafisk design, film & tv, scenografi & event, og til slutt tekst & skribent som jeg har søkt på. Skolen er kjent for en åpen og alternativ stil som appellerer veldig! Ifølge nettsidene er all undervisning lagt opp og drives av etablerte og aktive skribenter. Jeg har fått inntrykk av et miljø nært knyttet til bransjen og resten av virkeligheten, og noe sånt kunne jeg veldig gjerne tenke meg å være en del av.

Punkt én på listen over ting jeg måtte gjøre for å søke var å laste ned opptaksprøvene fra nettsidene, drikke Mocca på en kafé, ha det gøy med skrivingen, kjøpe boblekonvolutt og levere det hele til duden bak disken på Posten. Sånt er jo fryktelig spennende, men også skikkelig nifst! Du vet jo aldri hva som kommer til å skje. Litt dirrende nerver på gang, — men det er jo sånn du kjenner deg levende!

Noen uker senere fikk jeg et brev i posten. Jeg visste sånn ca. når det skulle komme et eller annet livstegn i retur, så da sjekker man jo postkassen tre ganger om dagen. En dag lå den der, konvolutten med Westerdals-logoen sin på. Og vet du hva det sto i brevet? Det sto: Innkalling til intervju. Det skjer i morgen. Dette er dagen som kan forandre mine tre neste år. Hvordan forbereder man seg til noe sånt?

Det blir en oppdagelsesferd. Jeg er veldig spent på hvordan opplegget fungerer og hvordan alt er. Kanskje jeg treffer noen kule folk. Om ikke annet blir det et i hvert fall et blogginnlegg. Jeg gleder meg og håper på det beste!

Ok, så … ønsk meg lykke til, da — ja, du ja! :)

Ta en titt.

Notatboka kostet 110,- og det er faktisk dyrere enn Moleskine. Men design koster, og nye, lovende notatbøker tilhører en naturlov: De må bare testes. Det var ikke overveldende mange forskjellige i butikken, så om du leter etter noe spesielt kan det være lurt å vurdere å kjøpe på nettet. Men jeg fant en jeg likte. Den er veldig blå og utrolig fin. På forsiden står det «Journalists I met and liked». Da jeg kom for å betale, spurte duden bak disken:

«Så, har du møtt mange journalister da?»
Jeg tenkte mitt og smilte lurt: «Noen …»
«Ja, nå har du i hvert fall en unnskyldning til å bli kjent med flere,» sa han og puttet notatboka i posen.

Det var ikke før jeg kom ut fra butikken at jeg fant ut hvordan papiret i denne notatboka faktisk var. Jeg rev jeg opp emballasjen mens jeg gikk forbi Østbanehallen. I butikken var det nemlig ingen notatbøker på utstilling som man kunne bla i (og lukte på), fordi alle var pakket inn i plast. Jeg liker å se på papiret, og kjenne hvordan det er å åpne notatboka og hvordan den er å lukke før jeg kjøper. Men denne gangen tok jeg bare sjansen, fordi jeg hadde så stor på dette svenske notatbokmerket. Og fordi den var så blå og fin.

Jeg ble ganske overrasket over papirtykkelsen. Som du ser på bildet under har arkene en tydelig tekstur som får pennen til å synke ned i det og ikke skli rundt og lage trøbbel. Perfekt for alle de som får fnatt av notatbok-bleeding. Jeg er egentlig ikke en av dem. For å være ærlig får jeg egentlig litt prestasjonsangst av sånt flott papir. Jeg har en annen notatbok fra Muji med tynt og lett papir, og den blir mye brukt fordi jeg ikke bryr meg om hva jeg skriver der, — jeg bare skriver det jeg må, og senere kan det være disse tingene jeg er mest glad for at jeg noterte.

Med en gang lurte jeg på Archie Grand egentlig er en notatbok for tegnere. Men uansett om du tegner eller rabler krøllete bokstaver, så burde det være en selvfølge: flott papir er ordentlig stas. Jeg burde ikke få prestasjonsangst, og det burde forresten ikke du heller. Notatbøker er til for å brukes!

En annen ting jeg legger merke til ved denne boka er at når du har åpnet boken, brettet ut sidene for å skrive på dem, så går de aldri helt tilbake igjen når du lukker boka og legger den fra deg. Sånne ting er det jeg ser på før jeg kjøper en notatbok, for faktum er at de fleste notatbøker sliter med dette. Moleskines strikk-bånd har blitt en fantastisk løsning på problemet, men Archie Grand-boka har ingen strikk. Den har heller ingen bokmerke-tråd som ofte er hendig for raskt å finne ut hvor i boka du er kommet.

Men det er ikke bare negativt med Archie Grands notatbøker. Til tross for sine tekniske mangler som ingen strikk eller bokmerke, har den estetiske fordeler, som at den representerer den mest elegante minimalisme. I tillegg kommer den ut i utrolig mange farger, og de bare er helt fantasiske. Jeg får følelsen av å se på en eksotisk fisk når jeg legger blikket mitt på den — og det sier litt!

Titlene de kommer ut i er også veldig stilfulle. Jeg tipper at de fleste som kjøper en slik notatbok ikke bare kommer til å notere ting som har med denne tittelen å gjøre, men det er uansett med på å skape litt karakter over serien, eller small-talk med duden i butikken. Tittelen står forresten både på forsiden og på ryggen av boka, så du kan stille dem opp i bokhylla di og fortsatt ha orden i systemet.

Et annet trekk ved denne notatboka som jeg liker veldig godt er de runde hjørnene. De gjør formen på boka tilnærmet fullkommen, og den er ordentlig god å holde på. Jeg legger også merke til at den har mer tyngde enn notatbøker flest. Med de robuste arkene som er dobbelt så tykke som de jeg bruker til vanlig, og i et robust omslag i tykk papp med denne strålende fargen, føles det lukseriøst og proft.

Foto WhatWedo via Emmas designblogg

Rommet er egentlig et kontor innredet av en dansk design-duo som kaller seg WhatWeDo. På bloggen deres kan du lese mer om hva hva de tenkte rundt arbeidet og hvordan det er gjort. Stilen, detaljene, og de friske hintene av farge gjør dette til en herlig krok hvor jeg kunne tilbringt mange timer.

Det som tiltrekker meg aller mest er den fantastiske vegg-dekorasjonen. Dette er en samling bilderammer hvor noen er tomme og andre er fylt med interessante objekter. Det gir så flotte teksturer! Som man kan se er det hengt opp ting som et tastatur, en trompet, en mikrofon og en telefon. Selv om alt er malt i det blekeste hvitt, gjør det en kjempekreativ og livlig stemning. Det er ganske sprøtt å henge opp en trompet på veggen, er det ikke? — men her er sprøhet forent med den reneste eleganse. You just got to love it.

Her er et arbeid jeg fant ved å bla igjennom arkivene. Det heter «The Truth brand» og det står at målet med prosjektet var å lage en sterk profil som både er allsidig og funsjonell. Identiteten er definert av et sterkt typografisk uttrykk sammen med en frisk og frekk fargepalett.

Så inspirerende! llustrasjonene er bare helt utrolig nydelige, og jeg er veldig fan av farge-overlays. Flott arbeid. Check it out.

Men nå må jeg tilbake til kunsthistorie-oppgaven min. I dag hadde jeg forresten en Mocca fra Kaffebrenneriet, fordi det er den beste kaffen jeg vet om.

Satt en liten stund på tre-plankene utenfor Georg Sverdrups hus med kaffen og solbrillene, og det var faktisk utrolig fint. Jeg tenkte på de som satt inne og svetta på lesesalen, mens her satt jeg med vinden i håret under et tre hvor knoppene spratt ut så flittig at du nesten kunne høre det, — helt til det begynte å blåse og jeg fikk tresmak i rumpa, da spaserte jeg ned til Majorstua, hvor de solgte de største jordbærne jeg noen gang har sett, de var svære som appelsiner!

Har lært et nytt ord i dag. Conundrum, som bare høres helt fantastisk ut. Det betyr gåte, eller en vrien avgjørelse som må bli tatt.

I need more coffee.

Noe jeg prøver: Å ta bilder gjennom solbrillene. Du bare tar av deg solbrillene, putter dem foran kameraet og knipser i vei. Så jeg putter solbrillene foran kameraet og bruker dem som Photoshop! Det skjer noe med fargene, jeg vet ikke helt hva det er, refleksjoner, bevegelser og rare farger. Det får hele verden til å se ut som en film.

Fikk et brev i posten om noe som har med hemmeligheten å gjøre. Nå skjer det ting! Har litt lyst å fortelle om det, men det er mye mer spennende å la være. Rapport kommer etter 20. mai.

Jeg er litt spent!

Jeremy Geddes

(via Design For Mankind)

Innenfor trekker jeg kølapp, nr. 425. Det er ikke så mange foran. Mens vi venter oppdager jeg at det går an å måle seg borte ved veggen der, så jeg stiller meg opp og sier at han skal måle meg. Jeg er 168 cm, han er 175. Så er det min tur og jeg går til dama i skranken og sier at jeg trenger å fornye passet, men at dette ikke er hjemkommunen min, hva gjør jeg da? Men det gjør visst ingenting. Og så spør hun hvor høy jeg er, 168 sier jeg stolt, «og håret ditt er brunt», så ser hun meg i øynene og konstaterer at de er brune. Deretter må jeg si telefonnummeret mitt, «øøøh», det er så vanskelig å si med ord, lettere å skrive, eller å taste inn på mobilen, for ditt eget telefonnummer er jo det du bruker minst, husker dårligst, kan jeg oppgi Twitter-brukernavnet mitt istedet? Så staver jeg, går det an å si det om tall … ? … «4 … 7 … 2 … »

Nå kan jeg sette meg på krakken og se inn i det svarte feltet. Hun skrur på datamaskinen, og blikket mitt svever rundt på de andre pass-menneskene rundt meg som sitter på krakker som er akkurat lik min, som skriver med elektroniske penner på elektroniske underlag, og så sier hun brydd, «beklager, har vært på møter i hele dag så har ikke skrudd på maskinen før nå,» og jeg har ikke en gang merket at jeg har ventet.

Jeg fikser på håret og retter meg opp i ryggen, løsner på skjerfet, «lukk munnen, ikke smil».

1 – ikke smil, 2 – ikke smil, 3 – ikke smil, så kommer det et timeglass og jeg ser på passdama. «Ok, nå ser det ut til at du blunket akkurat da bildet ble tatt, kan du se inn i det svarte feltet igjen?» Åja, haha, sånn er det alltid. Eller, veldig ofte. Når bildet blir tatt. Man må jo blunke, liksom. Jeg gjør det hele tiden, jeg. Det burde du også! Det er rart det der med bilder, for hva er sjansen for å ikke blunke på et bilde? 50 %? Jeg blunker hele tiden, jeg. Av og til tenker jeg på det at jeg blunker nå … nå … nå … og nå, men da blir jeg litt gal. Vi tar et nytt bilde.

«Du blunka igjen, vi prøver ett til.» Der er her jeg begynner å le litt og daske meg i pannen. Jeg ler sånn at jeg åpner munnen og «ha-ha-ha»-er, absolutt sånn jeg ikke skal gjøre på dette forbaska bildet. Sekundet etter er det å snu hodet 45 grader og se inn i det mørke feltet igjen. «Ikke smil, ikke smil, ikke smil», timeglasset dukker opp, phewwwww, det er som å komme opp etter sekunder under vann.

Nå blunka jeg ikke. Det var vel den andre halvparten av de 50 % som slo an der, tenker jeg. Så må jeg legge den høyre pekefingeren på det blanke, røde feltet, mønsteret av fingerflaten min dukker opp på skjermen. Så er det samme prosedyre med høyrefingeren. Jeg legger den nedpå, krusseduller og rundinger, det bever seg når jeg beveger meg, men jeg kan ikke se det slik som dette, jeg tenker «kult …», og så skriver jeg under med den elektroniske pennen på det elektroniske underlaget slik duden og dudettene ved siden av gjorde da jeg lot blikket mitt sveve. Det hele er over på maks 10 minutter. Like mange dager er det til passet kommer i posten. Så effektivt! Jeg er imponert, og på vei hjem, vinker til blomstene ved inngangen, men de bare ler.

Så jeg var i denne bokhandelen, da, og jeg fant disse stilige notatbøkene som jeg aldri hadde sett før. De har en fin lommestørrelse på 16 cm × 11,5 cm med 160 sider i tykt, solid papir, og de finnes i alle mulige farger. Arkene er sydd inn i bokryggen som på Moleskine og føles like solid, bortsett fra at disse mangler den lille strikken som kan lukke dem igjen. Kanskje det ikke gjør noe, for de føles skikkelig godt innbundet. Omslaget er av tykk papp, så det kan du også skrive på, hvis du vil, og hvis du har en litt god tusj.

Men hva er det som står der fra før? «Writers I met and liked», «Photographers I met and liked», «Copywriters I met and liked», «Fashionistas I met and liked», «Publishers I met and liked», «Designers I met and liked», «Models I met and liked», og «Lovers I had and liked», med mange, mange flere. Ja, det er nesten ikke måte på hvor stort utvalget er!

Etter å ha googlet en av disse titlene (det må vel ha vært «Writers I met and liked» som gjorde mest inntrykk), fant jeg ut at de er av det svenske merket Archie Grand Notebook. Her ser du også hele utvalget.

Bokhandelen der jeg tilfeldigvis fant dem var Norli. Der var faktisk ikke noen prislapp på dem (kanskje de er helt ferske i stativet!), men de koster ca. 70 NOK på nettet med rundt 30 NOK i frakt. Jeg kjøpte riktignok ingen (jeg har så mange kule notatbøker som bare ligger og venter), men uansett er det alltid forfriskende å finne nye notatbøker og selvfølgelig — å fortelle deg om dem!

Jeg liker å kategorisere tanker og notatbok-skribbel, men hvor ofte blir det egentlig slik? Ikke har jeg hatt eller møtt mange mange foreleggere, kommunister, sjefer, skuespillere, leger eller fashionister. En tittel jeg kanskje savner i denne serien er ganske enkelt «People I met and liked». For det blir jo ofte sånn. Tipper jeg bare hadde gått for den med finest farge.

Ok, det er en lang historie, men det var i hvert fall sånn da jeg surret rundt der den gangen for noen måneder siden, at noen kom bort til meg og spurte «Vet du hvor Kjemibygningen er?» og jeg sa «Jeg leter også etter den!» «Kunsthistorie?» «Jepp!» og plutselig var vi liksom blitt en slags venner der vi gikk og vimset sammen.

Vi fant et skilt der det sto Forelesningssaler tredje etasje, eller fjerde, eller noe sånn, og plutselig var det selvsagt at det måtte være der, og nedenfor var det et toalett, og hun sa at hun skulle dit og at vi treffes oppe, okei, sa jeg og gikk opp en trapp og spurte om dette tilfeldigvis var en del av Kjemibygningen, kanskje? Men neida, i dette auditoriet skulle de ha teknisk matematikk — woooow, tenkte jeg, back off – danger! Men en ting var sikkert: Dette var ikke bygningen. Jeg måtte i hvert fall gå ned alle trappene og ut av hele denne bygningen, for dette var Kjemibygningen og ikke fysikk, kjemi/fysikk, fysikk/kjemi … det er lett å blande det rundt og rundt. Så bar det ned, og toalett-jenta var bortevekk, jeg tenkte på om hun kom til å gå opp i tredje etasje og spørre de samme matte-guttene som jeg gjorde om de kanskje muligens skulle ha kunsthistorie her …? Men det fikk jeg aldri vite, for her var jeg i første etasje og virret igjen, det begynte å bli dårlig tid nå, og når et fremmed menneske nærmet seg igjen, visste jeg at hun egentlig ikke pleide å vanke her sånn til vanlig blant mikroskoper og kjemiske formler, at hun kom til å spørre: «Vet du hvor Fysikkbygningen er?», det var nesten som om jeg begynte å svare før hun en gang hadde begynt å spørre. «Nei, men jeg skal på kunsthistorie jeg også.»

Etter en stund mens vi hadde stått der og sett rare ut, var det en gammel knert som sto og så på de forvirrede fjesene våre og sa «Leter dere etter noe?» Med en morsk og eksentrisk mine begynte han å forklare at mange blir forvirra av dette, at Kjemibygningen er den nedenfor Fysikkbygningen, det er alt dette her, illustrerte han med en luftig håndbevegelse så fort vi hadde kommet ut på den andre siden av Fysikkbygningen, og vi gikk i tur og orden etter ham, inn og ned en trapp og gjennom endeløse korridorer med enveis-gang. Disse dørene kan du bare åpne fra den ene siden. Du kan ikke gå gjennom en dør og etterpå snu og gå tilbake. Da må du bare gå videre og ta hele runden rundt. Dette oppdaget jeg en senere gang under pausen i forlesningen da jeg hoppet gjennom gangene jeg hadde kommet fra for å løpe opp i pedagogikk-bygningen og kjøpe meg en smoothie. Akkurat da var det faktisk noen som kom fra den andre siden og gikk gjennom døra som var uåpnelig for meg, og jeg smatt forbi et blaff fra en hvit laboratoriefrakk.

Nå blir det ordentlig spennende, for tenk deg at noen tar opp de gamle delene fra bunnen av skipet og gjenoppbygger det opprinnelige skipet av dem. Blir dette skipet så det originale skipet, eller et det et helt nytt skip?

Å si at både det gjenoppbyggede skipet, og skipet av utbyttede deler er Theseus, vil være en selvmotsigelse. Ingenting kan være to ting på samme tid.

Jeg tenker at vi på en måte et slikt skip vi også. Du består av celler, og hele tiden mens du eksisterer, er det celler i deg som forsvinner og nye som blir til. Vi mister hår og hud og alt byttes ut uten at vi slutter å eksistere. Men hva er det med oss som gjør oss til oss, hvis delene vi består av byttes ut hele tiden? Det må jo bety at vi er noen nye hvert øyeblikk. Er det hukommelsen, personligheten, hva er det som gjør oss til oss, noe som bare kan være her og nå …? Det er ting for lenge siden som vi ikke husker lenger, men andre husker at vi eksisterte der. For eksempel den dagen vi ble født. Derfor antar vi at vi var der, og at vi var oss, selv om vi verken husker det, eller besto av de samme delene som vi gjør nå …

Nå kan vi jo ikke møte våre fortidige og fremtidige jeg, og derfor er det lett å si at det som er meg er det jeg er nå, fordi det som er nå er nå – og det forandrer seg hele tiden – nå! … nå!. Men hva med skipet? Kan et skip være to skip på en og samme tid? Hvis ikke — hvilket skip er det originale skipet «Theseus»?

Og forresten, en absurd tanke: Tenk hvis alle cellene dine som bare forsvinner og blir erstattet med nye, tenk hvis alle de ble lagret et sted, kanskje i en annen verden, og ble bygget sammen igjen, til en ny deg … da — hva?

Det som er så spesielt med filmer om legender, er at de begynner med slutten, og den har du. «La Vie en Rose» om Edith Piaf, «Walk the Line» om Johnny Cash og nå «Nowhere Boy» om John Lennon. Du vet jo hvordan det gikk med dem til slutt. Slike felles utganspunkt får stjernene til å komme enda litt nærmere i spillefilmene. Da kan det enkleste grep plutselig få tyngde helt ut av ingenting. Som når vår hovedperson John Lennon treffer 15-åringen som er så god på gitar, og du vet allerede at dette er starten på noe stort.

Vi er på Gimle Kino på Frogner, sikkert landets flotteste. I anledning Gimle Filmfest er Thom Hell der og spiller tre sanger før filmen, blant andre «Over You» fra det nye albumet som kommer i begynnelsen av mars, og for anledningen «Working Class Hero», og det er så fint at man nesten blir svimmel.

Jeg har vært fascinert av John Lennon en stund, og har alltid likt Beatles. Jeg liker å lese om livet hans, interessene, og se på gamle intervjuer på YouTube. Hvordan var han? Hvordan snakket han? Hva snakket han om? John Lennon drev ikke bare med musikk, han var også interessert i kunst og tegnet selv i sin særegne stil, slike detaljer ser vi også glimt av i filmen.

Han vokste opp med mye turbulens i familielivet sitt, noe man også har hørt i mange av tekstene hans. Faren kjente han aldri, og med en ustabil mor med en ny familie, vokser han opp hos sin strenge tante og hennes mann. Han har et godt forhold til onkelen sin, men når han dør faller alt sammen, og savnet etter en identitet blir ekstra stort. Det går opp for den unge John Lennon at han egentlig ikke hører til noe sted. Tittelen kommer fra Beatles-sangen «Nowhere Man» fra albumet Rubber Soul (1966), og her passer den perfekt.

I rollen som John Lennon ser vi skuespilleren Aaron Johnson. Han er bare 19 år, men har allerede rukket å spille i en del filmer. Her gjør han det utrolig bra som en ung og begavet, temperamentsfull John Lennon. En fryd å se på!

Det er rart når filmen slutter, og du ikke trenger å spekulere i hva som kanskje vil komme til å skje med denne karakteren. For det har allerede vært åpenbart i over tretti år, da Lennons liv endte i 1980. Det er en motsatt-kronologisk rekkefølge som får fakta til å føles som fiksjon. En følsom, underholdende og interessant film.

Men en annen ting jeg liksom også må fikse er disse studiene da. Første semester var en litt småforvirra greie. Men ved årsskiftet mobiliserte jeg meg med et utvalg fargepenner, en fin perm å sette mine fargerike notater i, og en plan.

Jeg elsker å jobbe med design og finne ut av ting på egen hånd, og endelig har jeg begynt å oppdage ting på lesesalen også. For de som har fulgt med på det jeg blogger om studiene mine så var jeg ganske så lost det første semesteret. Dette er hva jeg skrev den gang:

For å være ærlig har det vært utrolig kjedelig. Ja, filosofi, ordet som betydde liv og regnbuer og sommerfugler, det gir meg nå assosiasjoner til noe klamt og rart med liten skrift. Undervisningen er ikke givende og inspirerende. Den er hypnotiserende og den tar knekken på deg. Så har jeg kanskje forventet at den skulle være forlokkende og tiltrekkende, sensuell og uimotståelig, men faktum er at du må angripe den. Filosofien altså. Jeg hadde en visjon at vi liksom var venner, men du må ha en strategi, du må se på det som en kamp. Jeg hadde fullstendig misforstått. Mine tanker er et helt annet sted. (Jeg er en kålrabi, 11. januar 2010)

Jepp. Men i forrige uke var jeg faktisk på lesesalen tre dager på rad og leste i fire timer hver gang, og jeg har aldri lest så mye i hele mitt liv. Jeg noterer småting i margene med en blyant, og noen ganger smiler jeg faktisk for meg selv fordi det er så smart og morsomt det som Locke eller Descartes skrev en gang for hundre år siden om substanser. Da er det mye mer tiltalende å gå på forlesning også. Så enkelt som det.

Les.

Og så ruller hjulene og du er i gang.

Og forresten — jeg liker meg så utrolig godt i Georg Sverdrups hus på Blindern. Leseplassene der er helt nydelige. Benkene er kjempebreie, og de grønne lampene er så fine, det er nesten mer vindu enn det er vegg, og man kan se ut på snøstormen og alle som kaver seg gjennom den mens man drømmer om vår og … nei, blikket i boka.

Men vet du hva, det er faktisk ikke så verst det heller.

Men det jeg egentlig skulle fortelle deg i dag, kjære leser, er hva jeg egentlig studerer dette semesteret. Jeg er fortsatt en sånn filosofi- og idéhistorie-person. Men denne gangen har jeg valgt noen emner utenfor den anbefalte studieoppbygningen. De oransje emnene er obligatoriske, men jeg visste at jeg ikke orket mer logikk enda. Jeg kan ikke velge det bort, men jeg kan utsette det litt, så det gjør jeg.

Men før eller siden må man også ta disse 40-gruppene, som er et utvalg støtteemner du kan velge fra som er i slekt med den studieretningen du hører til. Siden jeg savnet noe litt mer konkret og håndfast i tillegg til den super-abstrakte filosofien, tar jeg derfor Innføring i kunsthistorie. Vi hadde kunsthistorie da jeg gikk på Medier og kommunikasjon på videregående også, og jeg fryder meg stort når jeg kjenner igjen navn på klassiske søyler fra Romerriket og den greske antikken — nemlig ionisk & dorisk. Hva jeg skal bruke det til? Har ikke peiling.

Neste emne har jeg tatt fra 2000-emner i Filosofi, som er fordypningsemner. Det står egentlig at alle emner på 1000-nivå bør avlegges før man tar opp emner på 2000-nivå. Men på emnet står det samtidig at du ikke trenger noen forkunnskaper, så jeg prøver meg. Og det 2000-emnet jeg har begynt på er Fargefilosofi! Du vet, sånn at jeg kan bli en skikkelig hardcore grafisk designer.

Til slutt tar jeg ett av de obligatoriske filosofi-emnene, nemlig Metafysikk og bevissthetsfilosofi. Og det er faktisk helt utrolig spennende og interessant, så lenge man leser det man skal. Det handler om substanser, utstrekning, tid og rom. Neste del av semesteret skal handle om bevissthetsfilosofi, men det har jeg ikke rukket å tenke på ennå.

Høres det kjekt ut, eller? Det er superduperstressende, men jeg håper det vil gjøre meg klok (og lykkelig, såklart. Det siste er viktigst).

I dag blir jeg inspirert av fine, franske syltetøy-etiketter med akvarell-effekt, krusseduller og kraftig typografi.

Laget av: Atelier Bidule
via: Graphic-ExchanGE

Se på denne utrolig flotte laptop-mappen — BookBook. Genial forkledning for din 13” eller 15” MacBook eller MacBookPro. Og så passer den jo perfekt inn på lesesalen med minimal risiko for at noen skal få lyst til å stikke av med den. Jeg foretrekker helst bærevesker med skulderreim, men denne var rett og slett altfor sjarmerende og kul.
Jeg liker den! Gjør du?

+ Mer info om BookBook
via MadeByGirl

Jeg skjønte ingenting, er dette en offisiell bloggbursdag, kanskje, sikkert noe de har funnet på for å tjene mer penger… Men så sjekker jeg datoen og kaster meg etter macen — jeg tenkte jo på bloggbursdagen 21. januar allerede for noen få dager siden — men nå er jeg her. Ja, hva skal man si? Det er Elefantzonens bursdag, den åttende i rekken! Tronearving Ingrid Alexandra har også bursdag i dag. Fra hun ble født på Elefantzonens 2-årsdag for seks år siden har også den årlige bloggbursdagen blitt en offisiell flaggdag, og det er jo veldig gøy å innbille seg. :)

Så siden det allerede er kveld og jeg vil prøve å få ut dette innlegget før det blir enda mer kveld er det kanskje noen andre som har lyst til å si noen ord, eller spørsmål, eller komme med ønsker til hva Elefantzonen skal bli idet den går inn i sitt åttende år. Hvorfor leser du egentlig Elefantzonen? Uansett liker vi det! Håper du leser videre.

Gratulerer med dagen!

Noen ganger skriver jeg veldig sakte. Jeg stopper etter hver setning og spør hva denne setningen egentlig sier, noe som egentlig er fryktelig dumt fordi da klarer jeg aldri å virkelig leve meg inn i det jeg skriver. Mens jeg samler flere og flere setninger, leser jeg gjennom setningene jeg har laget hittil for å se om de passer sammen, om det er flyt. Hvis jeg føler at det er bra, får jeg selvtillitt til å fortsette. Noen ganger føler jeg bare at det er skikkelig dårlig, og da sletter jeg alt og går og gjør noe annet.

Men på eksamen kan du ikke gjøre noe annet. Det er en kvelende følelse. Dette er arket ditt. Skriv på det. Nå! Og hodet føles som en tom ballong. Skulle ønske jeg kunne legge meg ned på en sofa og lukke øynene. Eller se ut vinduet. Bare litt. Det går ikke.

Jeg er en av dem som ALDRI har tatt en luftepause med en eksamensvakt på en eksamen. Aldri. Never. Nope. Jeg synes det er helt utrolig skummelt. Jeg er så redd for å forstyrre noen, og for cheesy smalltalk. Det er bare så vidt jeg tør å rekke opp hånda for å få flere ark. Ark er viktigere enn luft akkurat nå. Hvis jeg bare blir ferdig innen den siste timen, kan jeg gå ut helt alene og gjøre hva jeg vil, og det er så utrolig mye mer befriende.

Når eksamensvaktene følger ut eksamensdeltagerne en etter en, får jeg assosiasjoner til fengsler og fangehuler. Eksamensdeltakeren går først og eksamensvakten går rett etter, passer på at at han ikke ser for mye, snakker, eller stikker av. Jeg lurer på hva de snakker om der ute, de to. Eller om de snakker.

Før eksamen begynner, sier den vakten som gir alle beskjedene: «Hvis dere vil ut og lufte dere, så er det deres ansvar å starte en samtale – ikke vår!» Jeg blir litt satt ut.

Jeg har en matpakke. Det er én brødskive delt i to, og de to delene ligger oppå hverandre i en sammenknyttet, liten plastikkpose. Det er en nødproviant, for denne stemningen vekker ikke akkurat appetitten. Likevel hender det at magen begynner å bråke og skriveleddet til å slurve. Da er det faktisk nok med en pitteliten brødskive som jeg nesten kan få plass til i et eneste stort jafs!

Likevel tar jeg små bit og jeg titter rundt om noen observerer meg. Det smuler jo så forferdelig. Jeg merker at jeg tenker for dårlig gjennom disse tingene på forhånd og er for urutinert. Matboks hadde vært tingen. Notat til neste gang.

Egentlig pleier jeg bare å ta med meg en flaske med vann, men under en 4-timers eksamen er det jo typisk at sulten irriterer vettet av deg helt mot slutten — noe jeg hadde observert på en tidligere eksamen denne uka — akkurat når du trenger vettet som mest til å se over slurvefeil og legge det siste strøket på verket.

Kladdearkene er gule, innføringsarkene er hvite med blåpapir. Du får altså tre kopier av å føre inn én gang. En til deg, to til de. Jeg tenker at jeg ikke helt kan forstå hvordan de som skal rette dette skal orke å lese alle disse forskjellige håndskriftene. Men på en annen måte er det kanskje lettere å lese dem enn å skrive dem. Jeg står ute i snøen, kulepennen har avtrykk i hånda mi og jeg har hånda oppi votten og votten oppi lommen mens jeg venter på trikken hjem.

Jeg tenker på neste semester og jeg grubler over det forrige. For å være ærlig har det vært utrolig kjedelig. Ja, filosofi, ordet som betydde liv og regnbuer og sommerfugler, det gir meg nå assosiasjoner til noe klamt og rart med liten skrift. Undervisningen er ikke givende og inspirerende. Den er hypnotiserende og den tar knekken på deg. Så har jeg kanskje forventet at den skulle være forlokkende og tiltrekkende, sensuell og uimotståelig, men faktum er at du må angripe den. Filosofien altså. Jeg hadde en visjon at vi liksom var venner, men du må ha en strategi, du må se på det som en kamp. Jeg hadde fullstendig misforstått. Mine tanker er et helt annet sted.

Noen uker senere får jeg resultatet. Jeg strøk i to av tre emner. En av to eksamner. Jeg strøk i ExPhil (selv om jeg besto flervalgsprøven, var semesteroppgaven min en flopp), jeg strøk i ExFac og jeg er en kålrabi. Først måpte jeg en stund, så gråt jeg en skvett, før jeg fikk trøst av kjæresten, og etterpå fant jeg ut at jeg kanskje skulle lese litt i den Bachelor-boka som jeg kjøpte sammen med pensumbøkene i høst.

Det er verste er den følelsen. Du føler deg så utrolig dum. Men hvorfor er det så utrolig kjedelig? Kjede seg kan man gjøre i mattetimene på ungdomskolen — og tro meg, det gjorde man. På universitetet skal du gjøre det du liker, det du er god til, det du får til. Men av en eller annen grunn mestrer du det ikke, og det verste er at det er ingen her til å fortelle deg hvorfor. Jeg har spurt om begrunnelse nå. Men underveis får man heller ingen karakterer på de obligatoriske oppgavene man må bestå for å kunne gå opp til eksamen, ingen indikasjon på hvordan man egentlig ligger an.

Hvordan skriver man en akademisk oppgave? Kanskje jeg ikke argumenterte nok, og ikke resonnerte frem og tilbake mellom ulike standpunkter. Men når du har memorert formlæren til Aristoteles, hvordan kan du om mulig argumentere for eller imot den? Vanligvis pleier jeg å være ganske så reflektert av meg, men her får jeg jernteppe. Om verden eller sjelen består av form eller stoff, eller om den har som formål å realisere seg selv eller ikke, hvilken forandring utgjør det? Plutselig går det opp for meg at det kanskje ikke er noe poeng med filosofi. Kanskje er det bare akademisk jåleri.

Men jeg vil studere. Jeg har lyst til å kunne disse tingene, og jeg vil ha en grad fra høyere utdanning. Jeg må bare ha en strategi. I Bachelorboka var det mange gode studietips som jeg skal ta med meg til neste semester. Da skal jeg nemlig ta noen emner utenfor det anbefalte studieløpet, og jeg håper det blir gøy og interessant. Hvis ikke skal jeg selv sørge for at det blir det. Jeg har nemlig en plan.

Så kanskje er jeg ingen kålrabi likevel. :)

I julen så jeg en tegnefilm som fikk meg til å le høyt! «Horton Hears a Who», eller «Horton redder en Hvem» på norsk er basert på en barnebok fra 1954 som er skrevet av en forfatter som kaller seg Dr. Seuss. Kanskje ikke så kjent her i Norge. Originalfortellingen er skrevet på rim, og filmen har tatt med seg dette videre i sin fortellerstemme. Det blir en poetisk schvung over det hele.

Filmen ble lansert i 2008. Og jeg husker det var noe. Når bloggen din heter Elefantzonen glemmer du ikke så lett antydningen til en storfilm om en elefant.

Vet du det, at elefanter er fantastiske skapninger? Store i form såvel som i personlighet. I alle omstendigheter blir elefantskikkelsen fremstilt som en sjarmerende og vinnende vesen, til nøds litt klossete, men med sine gigantiske ører og gode hukommelse er elefanten symbolet på alt som er Sant & Vakkert, og med andre ord alt som hører tegnefilm- og eventyrverdenen til.

Det er elefanten Horton som en dag hører et rop om hjelp, et tynt, lite vræl som kommer fra et fnugg. Alle de andre dyrene jungelen tror selvfølgelig at han har blitt helt koko, men Horton er sikker på det han har hørt. Til å ha de største ørene i jungelen burde det vel egentlig ikke være noe å diskutere.

Det viser seg å være en hel verden der nede, Hvemvik, bare et vindkast fra å bli utslettet og tilintetgjort. Og som den trofaste karen han er blir det Hortons oppgave å finne et trygt sted for mikro-verdenen å være.

Kenguru-dama vil ha slutt på at Horton driver og forkludrer barna med snakkende fnugg. Hun og elefanten har en diskusjon om hva vi egentlig kan vite er sant. Kenguruen kjefter og sier at bare det vi kan se med våre egne øyne er sant. Elefanten sier at folk er folk uansett størrelse. Hvis du var langt ute i verdensrommet og så ned på vår verden, ville vi også sett ut som et fnugg.

Å, som jeg koser meg! Så enkelt. Så stort! Og så bitte, bitte lite. Alt på en gang. Og denne supre frontfiguren, som starter morgenen med et friskt og lekent bad. Han stuper elegant, og magen deiser til både latter og sjarme. Vi ler, men jeg snakker vel ikke bare for meg selv når jeg sier at jeg får lyst til å omfavne ham hardt og lenge som en diger kosebamse!

En stor film om de små tingene, om at vi ikke skal være overmodige og påstå at noe ikke kan være mulig. For det kan det, og det eneste vi kan gjøre er å begynne å høre etter, og være nysgjerrige. En person er en person, uansett hvem.

Jeg er glad bloggen min heter Elefantzonen. Plutselig kunne det ikke passe bedre.

+ Se trailer

En annerledes eventyrbok

Nå er det bokbloggturné igjen. Sist gang var det «Genesis» som skulle skrives om, denne gangen er det barne- og ungdomsromanen «Mørkeboka» av Sigbjørn Mostue. Jeg hadde aldri hørt om verken han eller Alvetrilogien før dette, men det hadde mange andre. Nå tror jeg heller ikke jeg kommer til å glemme navnet med det første. Det er en bok om eventyr. Den er rar.

Det lukter postmodernisme. Det er miksing av fakta og fiksjon. «Mørkeboka» plukker fra høyt og fra lavt i en salig blanding. Den historien vi leser er egentlig en samling av dokumenter. Dagboknotater, nett-chatter, samtaler som er tatt opp på bånd og utdrag fra de originale folkeeventyrene. I margen finnes det håndskrevne bemerkninger fra forfatteren. Stemplet «Cosmic Top Secret», eller «Strengt Hemmelig».

Dagboknotatene skrives av Wilma, en jente på 13 eller 14 år og i den øverste delen av fortellingens angitte målgruppe. I dagboka skriver hun om forelskelser og tyggis, om håpløshet og hvor utrooolig kjedelig det er på skolen. Akkurat nå lærer de om folkeeventyr, snart skal hun levere en oppgave om Peter Christen Asbjørnsen og hvordan han begynte å samle eventyr. På biblioteket møter hun en merkelig bibliotikar-dame som gir henne helt ny og ukjent informasjon om en av vår kulturarvs kjæreste eventyrsamlere. Og plutselig blir skoleoppgaven litt mer interessant…

Overalt i boka finnes det URLer som faktisk eksisterer og fungerer, og man kan gå inn og lese dokumenter, blogginnlegg, -kommentarer, og se på hovedpersonens egen hjemmeside. Det er som om historien åpner seg opp og fortsetter fra bokpermene og at den er en del av en større sammenheng.

Det skaper en illusjon om at fortellingen er sann. Den har vært der ute hele tiden, og nå får du hører den – det er en skatt, en gave. Og kanskje, hvis du ikke engasjerer deg i disse setningene, hvis du ikke forstår dem, kommer hele verden til å bli forandret. For alltid.

O-ho…! Sånne spennende ting som kribler i magen og gjør at du må lese hele dagen, hele kvelden, hele natten… om du klarer å holde på de snaut 140 sidene før den korte fortellingen er slutt. I hvert fall den mellom bokpermene. Det er spennende, morsomt og helt utrolig originalt.

Og det er et fantastisk stilig og moderne virkemiddel som jeg digger! Det eneste er at det krever perfeksjonisme, for det er også noen ting som ikke helt på greip.

Jeg stusser litt av at bokomslaget vi holder viser til en slitt, gammel bok som heter «Mørkeboka», mens historien bak dette omslaget skriver om oppdagelsen av en annen bok, den boka som virkelig er den slitte, gamle «Mørkeboka». Barne- og ungdomsboka «Mørkeboka» kunne egentlig vært en dokumentmappe.

Eller at nettsidene som boka peker til kunne vært bedre og mer realistiske. Slik som nå er de bygget på løsninger som hører til helt motsatt ende av tiåret vårt. De er parodier. Bloggen som skal spille en sentral rolle i historien har kommentarfeltet på forsiden. Alle som leser blogger vet at ingen reelle blogger faktisk fungerer slik. Eller hjemmesiden til Wilma, som ligner på hjemmesiden jeg lagde i 2002. Nå er det snart 2010 og det er ikke slik lenger. Dagens 13-åringer har blogg. Veldig mange av «Mørkeboka»s lesere kommer til å ha blogg. Derfor burde Wilma også ha blogg. Hvis det skal være helt perfekt.

Kanskje bokas målgruppe på 9-14-åringer ikke ser det slik, men jeg tror også mange voksne kan ha glede av å lese denne fortellingen. Uansett er tanken veldig god, og jeg får lyst til å lese flere bøker som bruker internett som virkemiddel.

Jeg sto i all fall der på t-baneholdeplassen i snøfallet og leste som om jeg hadde blitt forhekset. Og innimellom formulerte jeg i hodet mitt slike ting som at «Mørkeboka» på en måte er en bok som ser deg. Jeg liker at bøker ser meg, da føler jeg meg involvert: dette angår meg, oss – deg. Hvordan går denne historien? Det er viktig å få det med seg. Det er viktig å lese. Det er viktigst av alt!

Sånne budskap om god moral og om at det vi lærer på skolen er gøy er jo nesten umulig å unngå i barne- og ungdomsbøker. Heldigvis skriver Wilma dagboken sin som en virkelig realistisk, bortskjemt ung dame i 2000, og jeg smiler litt mange steder her og tenker at dette er bra greier.

Men når budskapet i «Mørkeboka» kommer frem mot slutten synes jeg den blir i overkant politisk korrekt, og jeg tenker «åja, det var der vi ville…». Det begynner å ligne på politisk indoktrinering av barn, noe som sier seg selv: det er helt feil. Heltene i folkeeventyrene blir snudd til å bli politiske maskoter. Motargumentet er jo selvfølgelig «men miljøvern har jo ikke noe med politikk å gjøre», men jo tenk for det har faktisk det. Og at vi er snittet i øyet var vel kanskje litt hardt og brutalt? Hva med at byttingene heller løper etter Wilma og prøver å snitte henne i øyet, men at hun unnslipper dem fordi hun resonnerer seg frem til de riktige miljøholdningene med sin sunne fornuft? Eller er jeg for myk og puslete nå?

Istedet er vi alle ødelagt, og det eneste vi kan gjøre for å reparere oss selv er å melde oss inn i en miljøvernorganisasjon. Jeg vet ikke om dette er en barnebok eller en politisk bok. På den ene siden liker jeg at den overrasker meg og gjør meg litt irritert. På den andre siden savner jeg leken og det magiske som hører hjemme i barnas verden. Men kanskje det barnslige ikke finnes lenger slik som jeg tror.

+ Bokbloggturnéen på Facebook
+ Cappelen Damm: Mørkeboka

Ommwriter

Jeg ble nettopp oppmerksom på et helt fantastisk tekstbehandlingsprogram som endelig lar deg skrive. Dette er fantstisk, for som de fleste kjenner seg igjen kan tiden du tilbringer foran en data ganske enkelt gå opp i røyk. Internett er nyttig og underholdende på så mange måter, men også minst like mye stjeler det tiden din og forstyrrer deg i det du egentlig hadde tenkt å gjøre.

Ommwriter er fortsatt i beta-versjon (og kun for mac), det har ikke mange funksjoner og kan heller ikke lagre dokumenter i mange forskjellige formater. Men det dekker hele skjermen din med en dus & deilig bakgrunn av tre mulige, og du kan velge en ambivalent pling-plong melodi som skal renne rundt i bakgrunnen som vannet i en elv og som ordene i hodet ditt. Og mens du skriver hører du ikke den ekle lyden fra tastaturet, for denne kan nemlig overlappes av en herlig klikk-klakk eller plom-plom-lyd. Det er ikke all verden, men det gjør så mye. Dette er en fryd for alle skriveglade og alle nerder med sans for fint design. Takk til forfattercoatchen som tipset meg om det.

+ Last ned Ommwriter

Noen er avhengige av kaffe. De trenger den for å våkne. For å leve. Kanskje er det derfor de bare kjøper den sure. Men hvorfor går de ikke heller utenfor og tar en slurk av sølepytten? Det skal også være en oppkvikker!

Kaffe er ikke noe sunt, så man burde ikke drikke så mye av det uansett. Det er smaker veldig godt, særlig når man skriver eller jobber intenst med noe som krever alle dine sanser og hjerneceller. Men hvis jeg drikker mer enn to kopper kaffe blir jeg helt svimmel, så det er nok med én. Det er bedre å drikke én god kopp kaffe om dagen enn fem dårlige. Og det er bedre å betale for to kopper kaffe og få én god, enn å betale for en vanlig kaffe og bare få en som er bitter og beisk.

Status quo

I neste uke er det eksamen, og det er jo alltid litt nervepirrende. Men jeg gleder meg litt også! Har aldri hatt eksamen på et universitet før. Det blir spennende å se oppgaven og oppdage hva jeg har lest for mye på, og til å se opp på alle fjesene og se hvordan kunnskapen bare dirrer rundt i hele rommet.

I tillegg holder jeg på med å skrive om en utrolig fin film jeg så på filmfestivalen i Oslo, og barne- og ungdomsboka «Mørkeboka» som jeg har fått og lest i forbindelse med Bokbloggturnéen.

Denne uken har vi vært på kino hver dag og i kveld skal vi på kino igjen. Denne gangen blir det Fantastic Mr. Fox basert på Roald Dahls roman, og en Smil på deling. Det blir gøy! :) Ha en fin kveld.

Akkurat nå er det filmfestival i Oslo, og de viser seg frem med denne flotte introen – som jeg digger!

+ Oslofilmfestival.com

Jeg kikker gjennom bøkene og plutselig ser jeg mitt eget ansikt! Jeg plukker opp boka og husker da jeg så den for første gang. Tenk at nå er den her, tre stykker av den, i en fremmed by. For en rar og herlig følelse… :)

Thomas Moen har tatt initiativet til et flott prosjekt. Han utfordrer norske bloggere til å dele et budskap med verden, etterpå samles alle bildene i en video. Her er mitt bidrag. Ha en drøm. Bli med du også :)

Foto av Alvaro Puentes

Forrige søndag var vi på en av kaféene som ble foreslått da jeg spurte dere om det finnes noen koselige kaféer i Oslo, og det er på tide med kaféanmeldelse nr. 1. Kaféen vi var på heter QBA og ligger på Olav Ryes plass. For å komme seg dit kan man både ta trikk nr. 11, 12 eller 13. Olav Ryes plass er trikkestoppet, og kaféen ligger like ved, på den andre siden av den runde parken.

I en sirkel rundt ligger det mange koselige kaféer og spisesteder. Her ligger også Parkteatret som jeg har hørt så mye om.

På QBA Kafé er det mye liv og god stemning på en søndag. Vi drikker peppermynte- og honeybush-te om hverandre og spiser gulrotkake. Den er kjempegod! Koppene er store og de har forskjellige farger. De minner oss om koppene på Kult.Kaféen på Sølvberget i Stavanger. I tillegg får vi hvert vårt lille, tomme glass til å legge teklypa i når teen har blitt sterk nok. På QBA tenker de jammen på alt.

Det står om det trådløse internettet som svirrer rundt i luften. Mange har med seg en liten laptop som de surfer med på Facebook. Kanskje noen også blogger herfra? Helt innerst i kaféen er det noen stasjonære PCer som man kan sette seg ned ved og surfe i vei. I tillegg kan man mot noen kronestykker skrive ut ting. Det er en slags internett-kafé.

Det er ganske mørkt her, så om du vil gå her for å lese en bok bør du finne deg en plass ved et vindu ved inngangen. De kommer med stearinlys på bordene, og det er veldig koselig. I tillegg er det godt utvalg i te, og det er mange spennende sorter jeg ikke har hørt om før. For eksempel Tropisk Drøm. Høres ikke det spennende ut, eller hva?

Takk for tipset, Emilie!

Grunnen til at jeg likevel hadde lyst til å prøve ut denne funksjonen, var at noen ganger kommer det inn kommentarer som jeg vet hva jeg vil svare til, og andre ganger er det ikke mye mer å svare enn «Å, ok, kult!» Så når jeg bare svarer på noen av kommentarene føler jeg meg litt overlegen og teit, som om jeg overser alle de andre kommentarene, for det gjør jeg jo alldeles ikke. På den andre siden kan jeg ikke drive og takke for hver enkelt kommentar heller (selv om jeg gjør det inni hodet mitt). Så siden min kommentar kommer rett under den kommentaren jeg vil svare på, er det på denne måten mye lettere å unngå signalet om at «jeg har sett alle de andre kommentarene men jeg bare over ser dem, jeg»-type-ting.

Okei, det ble langt. Men det er mer.

Før var det altså slik at når jeg svarte på kommentarer, svarte jeg i én kommentar. Da skrev jeg slik: Navnet på kommentator, kolon, kommentarsvar, ny linje, navn på kommentator, kolon, kommentarsvar, ny linje, osv… Og da må man jo scrolle opp, scrolle ned og så opp igjen for å se hvilken kommentar som tilhører hva og hvordan dette egentlig henger sammen. Nå derimot kan man lese kommentar, kommentarsvar, kommentar, kommentarsvar, kommentar… og det er jo egentlig ganske fint, synes jeg. Hva synes du?

Enda en ny ting er at når jeg svarer på kommentar, så får kommentatoren en e-post med kommentaren sin, svaret mitt, og link til kommentarfeltet hvor diskusjonen foregår. Det synes jeg selv er en veldig nyttig funksjon når jeg kommenterer på andre blogger og ønsker å vite om bloggeren svarer tilbake til meg, og isåfall – hva. Når jeg kommenterer på andres blogger (noe jeg prøver å bli flinkere til) stiller jeg ofte spørsmål. Det er fordi 1, jeg lurer ofte på ting, og 2, fordi jeg synes det er en produktiv utnyttelse av muligheten til å kommentere.

Det bringer meg videre til mitt neste og siste punkt som handler om en måte som noen bloggere løser dette problemet på. Nemlig ved å gå til kommentatorens blogg, inn på det nyeste innlegget og skrive inn en ny kommentar med svaret på kommentaren som kommentatoren skrev til henne. Gjerne med en «Sv:» foran, som altså skal bety «svar». Etter min mening fører det til at kommentarfeltet kun blir til interesse for blogginnhaveren, når det kunne ha vært til interesse for både blogginnhaveren og leserne.

Tenk deg at det nyeste innlegget på bloggen til Pia handler om blå ballonger, og det nyeste innlegget på bloggen til Lise handler om lipgloss, og Lise kommenterer på blogginnlegget til Pia om blå ballonger. Alt sålangt er vel og bra. Tenk så at Pia ser Lises kommentar om de blå ballongene, følger linken til Lises blogg og skriver en svarkommentar om de blå ballongene i Lises innlegg om lipgloss; ja – da blir det bare surr.

I tillegg har jeg gjort det sånn at kommentarene holdes igjen for moderering. Det vil si at jeg må godkjenne kommentarene før de havner på bloggen. Det er ikke for å stenge ut eventuelt dårlige kommentarer, for det er jeg fullt åpen for, så lenge de er konstruktive. Hvis noen kommenterer at jeg kunne ha gjort noe bedre, skrevet noe annerledes, eller er uenige med meg, så er det ikke sånn at jeg ikke publiserer dem på bloggen. Tvert imot! Men hvis jeg får en kommentar om noen som spør om noe med bloggdesign, så kan jeg istedet la være på publisere den kommentaren i innlegget som handler om … fiskegrateng … og i stedet sende kommentatoren en mail med svar på kommentaren.

Lurt, sant?

Hva synes du?

«Det er ikke første gang profilerte kjendiser blir kjærester med journalister som skriver om dem. TV-programleder Sturla Berg Johansen er i ferd med å flytte sammen med Se og Hør-journalist Morten Hegseth, mens Maria Mena fortsatt er lykkelig kjæreste med Dagbladet-journalist Eivind Sæther.»

Det finnes til og med filmer om dette:

27 dresses (2008)

Foto: Kilde

Runaway Bride (1999)

Kommer du på flere?

Av Jorge Castaño via Behance

Flere bilder fra den dagen jeg var ute på tur og tok polaroidbilder. Dette er utenfor slottet.

Studiet heter Filosofi og idéhistorie og er delt inn i to retninger: Filosofi og Idéhistorie. Forskjellen mellom de to er litt vanskelig å si, men det har noe med at i filosofi analyserer man argumenter og innhold, mens idéhistorie tar inn mer om hvordan tenkningen påvirket epokene og hvordan samfunnet har påvirket filosofien.

For et mer korrekt svar er det bare å gjøre et google-søk eller ta seg en runde på biblioteket. Det finnes blant annet en liten pocketbok som heter nettopp Hva er idéhistorie? Den er veldig fin.

Men jeg har altså valgt filosofi, nesten litt på ren refleks og intuisjon. Jeg fikk det for meg at i filosofien ville man gå inn i filosofenes hoder og undersøke resonementer, tekning og forståelse, noe som kanskje ville gjøre meg flinkere til å tenke og til å skrive.

Oppbygningen som er anbefalt for første semester er Exphil, Exfac (filosofivariant) og Innføring i filosofihistorie frem til 1800. Det er de emnene jeg tar nå.

I tillegg til en forelesning i uka per emne er det hver uke også seminargrupper for hvert emne. I Exphil er det obligatorisk oppmøte, mens i de to andre er det valgfritt, men sterkt anbefalt.

I begynnelsen av skoleåret måtte man melde seg opp til undervisning og seminargrupper på StudentWeb. På universitetets nettsider kunne man finne tid for de forskjellige seminargruppene og velge de gruppene som passet best. Exfac- og Filosofihistorie-forelesningene er bare ett tidspunkt i uka. Men i Exphil kan man hver uke velge fritt mellom to forskjellige dager og fire forskjellige tidspunkter for ukas forelesning, to om formiddagen og to om ettermiddagen.

Etter dette er det egentlig opp til en selv. Man har stor frihet, og det liker jeg godt. Med andre ord er det mye ansvar for egen læring, noe som betyr: Lesing, lesing, lesing. Ja, for det er mye lesing, og man må helst ha forberedt seg før forelesningene hver uke for å få best mulig utbytte av dem. Det krever sin selvdisiplin og jeg vet ikke helt om jeg har blitt vant til det helt ennå.

Før jeg begynte å studere filosofi hadde jeg et veldig idealistisk syn på filosofien, som et eller annet stort og spennende som er lett å bli engasjert i, og som jeg hadde en eller annen intuitiv dragning mot. For det dreier seg jo om alt. Livet, verden og alle menneskene i hele verden.

Det jeg derimot har fått erfare er at å studere filosofi er hard jobbing, og om noen spør meg om det er «gøy» har jeg ikke akkurat kommet til det stadiet der jeg kan svare «ja».

Noe som kom som en stor overraskelse på meg, var i den andre delen av ExFac dette semesteret, hvor vi har hatt om logikk. Det er nesten matte. …og dere vet hvor glad jeg er i matte? Ikke noe særlig. Jeg hadde aldri tenkt på at filosofistudiet skulle komme til å dreie seg om slike ting. Men nå som jeg vet det synes jeg det er viktig å fortelle om det til de som vurderer selv å begynne å studere filosofi.

Vi bruker en bok som heter The Logic Book, og det er forelesninger og seminargrupper hver uke. Etter å ha søkt på boktittelen på YouTube fant jeg en dude som egentlig forklarer ganske greit og forståelig om disse tingene som vi lærer om i logikk:

Valgte jeg rett studie?

I månedens utgave av studentmagasinet «Campus» står det en liten artikkel om hva du kan gjøre hvis studiet du valgte føles feil. Hvis noen for ett år siden hadde sagt at jeg ville være veldig interessert i å lese en slik artikkel, da hadde jeg ikke trodd på dem. Heldigvis er det ikke uvanlig å få slike tanker. Det er utrolig mange alternativer, så det er ingen fare og jeg har ikke mistet motet.

Faktisk så har jeg allerede begynt å tenke på hvilke andre ting jeg kunne tenkt meg å studere. Medievitenskap, grafisk design eller noe med skriving/teater/regi kunne vært spennende. Men like fullt er jo dette også skole, og kanskje det rett og slett er dette jeg ikke passer inn i. Men samtidig må man nesten ha med seg litt utdanning også…

Poenget mitt med denne teksten er egentlig bare å formidle at når man skal finne informasjon om noe man ønsker å studere, så er det svært lite å finne. Når jeg googler «studere filosofi» er det første treffet som dukker opp meg selv! Det er litt kult, men samtidig ganske frusterende, når man leter etter noen der ute som kanskje kunne sagt til meg, «du, du passer ikke til filosofi, finn på noe annet». Kanskje det å studere filosofi ikke er noe de som studerer det, skriver om. De bare studerer det. De pugger, leser og passer på å skrive de korrekte kildene til det riktige avsnittet i teksten hvor det bestemte poenget står. Og de er gode på det og det er en kunst. Men jeg sitter her, og jeg finner det faktisk ganske tullete.

For det er også en ting som er nytt og vanskelig. Når vi skriver oppgaver prøver jeg å tenke på det jeg vet om de forskjellige tingene. Det jeg lærer mest av er å høre noen snakke. Når jeg skal skrive det jeg vet om noe, tenker jeg derfor først det jeg har hørt fra foreleseren. Men det er det selvfølgelig ikke lov til å henvise til. Man må finne det i den 1000-sider store boka med bitteliten skrift og tynne bibel-aktige sider. Kanskje alle visste det kom til å bli sånn, bortsett fra meg? Men samtidig, jeg føler jeg er mer venn med Sokrates enn med filosofistudiet, for hun som vet at hun intet vet er fortsatt vis …

Jeg har hørt rykter om at det er mer engasjement rundt filosofistudiet i Bergen. Ikke vet jeg. For alt jeg vet, er det bare rykter. Men jeg liker meg i Oslo. Det er en fin by og det er mye spennende som skjer her. En ting er jeg i hvert fall sikker på nå, og det er at jeg ikke er en som kommer til å ta bachelor i filosofi. Jeg kommer til å ta ett år. Og det er ikke sånn at resten av året kommer til å bli grusomt akkurat. Men det er ikke kreativt. Vi lager ikke noe, vi tenker ikke oppover. Vi tenker nedover og graver oss ned i jorda som muldvarper og lager tunneller som ingen finner oss i, ingen kommer til å forstå oss. De kommer ikke til å føle noe annet enn forvirring av frustrasjon når de hører på oss, slik jeg føler nå. Og hva er kreativt med det?

Så nå har jeg prøvd dette også, og det kan krysses på listen over ting jeg kan eller kunne ha passet til.

Filosofi.

Tenk så fort planene forandrer seg.

+ Mer fra «filosofistudent»

Nå har jeg fått lommeboken fra jippijei-butikken som jeg nevnte i forbindelse med en konkurranse. Hvis du leste hva jeg skrev den gangen, så vet du at jeg sa at selv om jeg ikke kom til å vinne konkurransen, så hadde jeg kjøpt en lommebok likevel.

Og nå, vel, nå som jeg altså ikke vant, så måtte jeg nesten holde det jeg hadde lovet. Faktisk ville jeg veldig gjerne holde det jeg lovet – nemlig å kjøpe en slik utrolig kul lommebok likevel, for de er jo så morsomme!

Nå skal det imidlertid innrømmes at lommeboka er kulere enn den er funksjonell. Det er ikke så mye plass oppi der, og den passer best til flate ting som kvitteringer og papirpenger. Mynter har jeg i en ekstra lommebok. Men det er jo greit, for mynter er irriterende uansett, og flate ting trenger sin plass de også. Fint! Jeg blir litt ekstra glad av å se den ligge oppi veska mi. Ekstra morsomt er det å bruke den når man er i butikken og skal betale for, ja la oss si en kartong Tine Ekstra Lett-melk for eksempel?

via Lovely Package

Her om dagen fikk jeg dette spørsmålet på Twitter:

I ny og ne snakker jeg om denne «Forfattercoatchen». Og forresten, om du reagerte på en skrivefeil akkurat der, så er faktisk også dét en morsom historie…

Siden i fjor høst, da uttrykket ble etablert (av meg), la jeg nemlig ikke merke til skrivefeilen. Det var først etter at jeg hadde skrevet noen tekster med det nye ordet at noen gjorde meg obs på den ekstra t-en, og jeg tenkte fort «søren!». Siden jeg er en sånn som liker at skriveleifer kostes unna, blir jeg overhodet ikke fornærma om noen gjør meg oppmerksom på skrivefeil jeg har gjort. Tvert imot kan det føre til en fin diskusjon (noen skrivefeiler er nemlig både riktige og gale), eller i enklest fall kan de føre til finere og mer feilfrie tekster. Forfattercoatchen er faktisk en flink korrekturleser selv.

«Men ellers er skrivingen din kanskje det eneste jeg ikke blander meg oppi,» sier Forfattercoatchen.

Hvem er Forfattercoatchen? Første gang jeg skrev om ham var den 10. september 2008. Første gang jeg møtte ham var lørdagen før. Slik beskrev jeg første gang jeg så ham:

En mann med joggesko og ryggsekk står like utenfor Stavanger kulturhus og ser på mobilen sin. I samme sekund har jeg akkurat sendt en SMS. Et sammentreff? Eller er det min SMS han leser? Jeg sitter øverst i trappa rett utenfor kulturbiblioteket i andre etasje og speider etter en person som jeg aldri har sett før. Herfra har jeg full oversikt over en liten bit av lørdags-Stavanger, proppfullt og kaotisk i lørdagssammensuriet. Folk som deler ut ting, Kaninbyen av Arild Rein, og andre ting. Folk som mottar dem og bærer dem med seg, eller slenger dem fra seg på gulvet, står i veien slik at man ikke kommer forbi og må åle seg gjennom folkemengden, eller kanskje skli og snuble over en brosjyre som ligger på det flisebelagte gulvet. Likevel skal det snart vise seg at det er denne personen. Men hvordan visste jeg det? Kanskje er dette en av de evnene som vi skribenter bare har!

(…) En multimediajournalistikk- og teaterstudent ved Universitetet i Stavanger hadde mailet meg og fortalt at han hadde lest bloggen min en stund og gjerne ville møte meg. (…) Teaterstudentene på universitetet skal dessuten analysere et teaterstykke som de skal se før alle andre, nemlig «E der någen der?» (som jeg hadde vært med på å skrive, og som i disse dager var i ferd med å settes opp på Rogaland Teater, Red.Anm)

(…) Multimediajournalistikkstudenten vil arrangere en opplesning. En ekte forfatteropplesning, hvor jeg skal lese opp novellen jeg bidrar med i antologien «Vi skal forandre verden en dag» som kommer i oktober! 10.9.2008

Det er ikke med overlegg at Forfattercoatchen er anonymisert. Men jeg synes det er litt hans stil. Forfattercoatchen er en mediadude, han er på Twitter, han er bak kamera, han er den som holder mikrofonen, leser alle verdens nettaviser, som hvisker «det kommer til å gå bra» når jeg er så nervøs for å gå frem på scenen for å hente en rose og en applaus. Eller når jeg skal frem og lese opp novellen min, han er den som smiler når jeg kommer tilbake til plassen ved siden av ham, og som forteller meg hvor flink jeg var. Han er den jeg kan være ærlig til, og når jeg spør ham hva han synes, så svarer han ikke alltid det jeg vil at han skal svare. Han svarer nemlig sannheten. Han er den du kan diskutere med, og etterpå kan han si noe som er så morsomt at det får deg til å le så mye at tårene triller. Eller vi kan bare være helt stille.

20.2.2009: Vi møttes for første gang med en reporterblokk på bordet mellom oss. Nå har han istedet hånden sin, som stryker varsomt over min.

Det er ikke slik at jeg har det for vane å forelske meg i journalister som intervjuer meg. Men denne gangen var det noe mer, akkurat da vi minst ventet det.

Første gang vi møttes snakket vi i 7 timer uten å spise, vi hadde bare så mye å si. Tiden forsvant. Det må vel bety noe?

Vi er prikk like og vidt forskjellige. Han er veldig flink til å ha det bra. Han er et tvers igjennom godt og fredelig menneske. Og det beste er at han vet det ikke en gang selv.

Han kan komme til å holde rundt meg når vi sitter på kafé og snakker, eller er stille sammen mens vi drikker te og jeg plukker opp notatboka for å skrive ned en idé, og jeg ser opp og bort på ham av og til, og tenk det,

Han er her fortsatt.

Nå bor vi sammen på Frogner i Oslo. Og kjøkkenet vårt er knapt en kvadratmeter, men det er bare fint. Vårt første mål er å skaffe oss kjøkken der vi kan stå ved siden av hverandre og skjære opp paprika. Og etter det har vi mange fine planer for fremtiden. :)

polaroid a2 (utt -o-i>d; varemerke, av polarisere og II -id) om stoff: som er bygd opp av krystaller som er orientert samme vei, brukt bl a i solbriller og fotografisk film; om kamera: som inneholder en framkallerenhet som leverer bildet ferdig få minutter etter at det er tatt

Aker Brygge. Det er torsdag og sol, så jeg sløyfer en forelesning fordi jeg heller har lyst til å sykle rundt i byen og ta polaroidbilder.

Lørdag. Om et kvarter leser Lars Saabye Christensen fra «Beatles», så vi går for å høre på. Jeg og Forfattercoatchen er ikke så kjent på Urra og vet ikke hvor gymsalen er. Forfattercoatchen vil gå til inngangen og lete etter kart, han er mann og menn spør ikke om veien, men jeg spør noen om de vet hvor gymsalen er? og alle barna roper «Ååå, ja, jeg vil vise deg! Det er der borte, der, i kjelleren». Det er koselig med så god respons og jeg blir kjempeglad! Vi takker og går ned trappa. Forfattercoatchen innrømmer at jeg er lur, og der står Lars. «Jeg tror vi fant frem,» sier jeg, og Forfattercoatchen smiler.

Når Lars leser

«Beatles» er en morsom bok, men jeg er dypt alvorlig. Når jeg ser forfattere prøver jeg å absorbere all forfatterheten i rommet og det krever konsentrasjon. Noen gliser bedåret og mimer setninger som de kan utenat.

Jeg oppdager ting. Som at Lars danser masse med føttene sine når han leser. De svinger og svunger ut og inn og opp på tå og ned igjen. Jeg konsentrerer meg bare om de dansende føttene i de dansende skoene. Og nå er det at Kim har skrevet en stil om at han vil bli lege når han blir stor, og at han vil reise til Afrika, men det siste var bare for å få stilen lang nok. Jeg lurer på om det har noe med rytmen å gjøre, det at han danser sånn med føttene sine når han leser. Men etterpå er det et lite intervju, og når han begynner å svare danser føttene like mye som før.

På et spørsmål svarer han at han ville bli forfatter lenge før han visste hva en forfatter egentlig gjør. Det er bra, tenker jeg lettet.

Når vi kommer hjem sier jeg spøkefullt til Forfattcoatchen, «Jeg tror jeg fikk øyenkontakt med ham».
«Jeg vet det.»
«Hva?»
«Ja, noen ganger når jeg følte at han nesten kikket bort på meg, da så jeg at han kikket bort på deg. Eller kanskje han bare ble bekymra da du ikke lo, og jeg flirte som bare dét!»

«Hmmm. Kanskje.»

Da jeg var liten fikk jeg ballong når det var 17. mai. Noen ganger glapp jeg den fra de bittesmå hendene mine, og det var rart å se den forsvinne opp i verdensrommet uten at noen i hele verden kunne gjøre noe med det. Ballongen fløy høyere enn alle husene. Høyere enn himmelen. Det var da jeg for første gang forsto hvor bittesmå vi egentlig er. Selv ikke ordføreren med det svære smykket sitt, eller kongen på balkongen kunne få fatt i ballongen. Likevel var jeg som regel alltid så heldig og søt at jeg fikk en ny. Da ble jeg glad. Men hvor ble det egentlig av alle ballongene som forsvant der ut i det blå?

Fint, sant?

På menyen i dag har jeg noen fine bilder fra New York som nettopp gir meg lyst til å gå på en koselig kafé. Bildene er tatt av fotografen Rinze van Brug (via Behance). New York fascinerer meg fortsatt. Men jeg er veldig fornøyd med at jeg studerer i Oslo og ikke i New York, som jeg drømte om en gang. Uansett hvor fascinerende New York er, så virker det som en stor og skummel by. Det er fremmed, langt borte og en annen verden. Bortsett fra på film og når det snør. Da er alle snille. Da er alt stille. Da føles New York så lite, som en glasskule som noen nettopp har ristet på.

Snø er ganske fint. Jeg tror det snødde litt her i Oslo i dag. Det sluddet noen hvite dotter, men ofte kan man bli litt usikker på snø, og om det virkelig snør når det snør. Det er ikke som regn. Da vet man at det regner. Det er vått og kaldt, og det plasker. Snø er mykt og stille. Det er som et teppe som brer seg over hele verden. Har du sett rett opp på himmelen når det snør? Hva er det egentlig som skjer da? Det er som å lette fra bakken å fly opp i universet. Men så ser du rett ned og du har ikke rikket deg fra flekken, selv om det virket litt sånn.

Snø får meg til å tenke på Serendipity.

En der stemningen ikke er for trykket, sånn at du ikke føler deg overvåket, der du ikke trenger å bli bestevenn med de som sitter ved siden av. Finnes det en kafé der det er ok å bare kjøpe en kopp te, eller et glass rødvin, og sitte en stund? Det må lukte godt der inne, det må ikke være for bråkete, de som jobber der må se hyggelige og interessante ut og de må smile og snakke litt til deg når du kjøper noe, men de må ikke snakke for mye, bare akkurat passe. Det kan gjerne være stearinlys på bordene, og en lang liste med mange forskjellige typer te. De kan gjerne ha noe godt, kaker eller sjokolader, noe som ikke er så mye og som samtidig ikke er så dyrt, en kafé som også er åpen om kvelden, på hverdager også, uten at musikken trenger å være så høy at man må skrike, eller at folk ligger over disken og sover, eller at de bare selger øl der, eller at man må ha på seg noen spesielle klær.

Finnes det noe sånt her?

+ Harmonie intérieure
+ Fabien Barral