Jeg har det helt forferdelig travelt om dagen. Så også i dag, egentlig, og hele denne uken. Og selv om jeg tenkte at nå kommer det til å roe seg, så tar jeg feil, det kommer ikke til å roe seg. Det kommer til å forbli travelt.

Så er det altså denne nasjonaldagen som dukker opp. Det er en dag jeg har feiret og gledet meg over siden jeg var barn, mest da jeg var barn, kunne spise så mange is jeg ville, og det var leker i skolegården. Det å gå i tog var noe som fulgte med, den kjedelige delen, men det var kjekt nok, det også, kjekkere å gå i toget, enn å se på det.

Da jeg kom på videregående skole, med toppunkt siste året, var det ikke 17de mai som var den store dagen, det var 16de mai, med fest. Herre min hatt så mye gøy jeg har hatt 16de mai opp gjennom årene, glemmer det aldri, ennå nå gir det glede.

I studenttiden på slutten av 1990-tallet, og enda mer etter det vippet 2000, så var det 17 mai, og 17 mai frokosten, som ble poenget. Tidlig skjønte vi at det var ikke noe poeng i å forlate frokosten for å se på tog, eller noe. Det var hvitvin, god mat, pene jenter, og så tvers igjennom gøy.

Denne tradisjonen forsøkte jeg å dra med meg litt, litt halvhjertet, da jeg selv ble etablert, fikk kone, og flyttet fra Bergen. Det gikk sånn noenlunde, men de helt dype inntrykkene gjorde det neppe, for jeg husker det lite, og dårlig.

Da barnet vårt ble så stort at det begynte på skolen, ble det bare tull med 17. mai-frokost i stor stil, barnet måtte jo komme seg på skolen, og vi måtte være med og se på, og også i hvert fall en av oss hjelpe til å arrangere. Fine greier det også, når man har barn, er det barnet som gjelder.

Storstilt feiring

Denne gangen her gjør vi det imidlertid litt annerledes. Vi starter 16mai, med skikkelig fest. Mor, barn og jeg. Vi har lykkes godt med å gjøre det til nyttår, ikke spare på noen ting, og begynne veldig, veldig tidlig.

Jeg er sånn laget, at jeg blir veldig glad innvending, og det smitter ut, når det er mye god mat, og også god drikke, tilgjengelig. Når det bugner. Barnet er 10 år, så det blir ikke snakk om noen beruselse, men vi setter av tiden, og vi spiser veldig, veldig godt. Så kan hun gjøre hva hun vil, og jeg blir med.

Dette året ville det seg sånn at vi spiste litt underveis også, tjuvstartet, så jeg måtte egentlig gjøre innkjøpene tre ganger. Da ble det bare enda mer rikelig, akkurat sånn som jeg liker det.

Vi har kjøpt inn pinneis og is i kjeks i en rekke sorter, mer enn nok til oss alle, mye mer enn nok, helt latterlig mye mer enn nok. I tillegg har vi flere liter med is i boks, av den aller, aller beste typen.

Hver gang jeg har handlet inn, har jeg handlet en kurv jordbær, eller to. Vi har også rikelig med fløte. Og vi kan kombinere jordbær med isen.

I tillegg har vi frukt og melon, og hva det måtte være. Ikke så mye godteri, denne gangen, nesten ikke chips. Det skal være friskt, og appetittlig.

Middagen i dag blir kylling. Det er for datteren, hun liker det, og da blir det sånn. Fløte skal vi ha i sausen, og soya, og sennep, og en sånn saus vi klarer å lage veldig godt, og siden det er 16. mai, og fest, har jeg kjøpt inn det som er av frisk salat og oljer og balsamico eddik, og for anledningen også litt hvitløksbaguette.

Til i morgen, frokost, baker jeg brød, og der har vi kjøpt inn litt ekstra frø å ha inni, for luksusens skyld. Vi har mengder av friskt pålegg, skinke og ost av forskjellige typer, og så rikelig av de tomatene som er så små og gode, at vi kan spise dem som finger-mat.

Mellom slagene i morgen, må vi sikkert også ha litt mat. Det er pølse og hamburgere, selvsagt, der vi har kjøpt inn det som er av tilbehør for å lage salat og dressing, bygge hamburgeren opp litt, for oss voksne. Og så har vi fersk pasta, i tilfelle vi finner på å lage spaghetti carbonara, hvor jeg for første gang i mitt liv her i Norge, har kjøpt inn parmeggiano. Det er helt i overkant råflott, og hører Italia og italienske restauranter til.

Så nå er klokken ti på to. Jeg sitter på terrassen i solsteiken og skriver dette, glad for å ha en terrasse. Ennå er det sånn at all nedbyggingen og alle trafikklydene helt kan overdøve fuglesangen. Vi har en frodig hage, der det får blomstre litt fritt, og sommerfuglene flyr fornøyde omkring. Epletreet står også i blomst, en sann glede for oss på oversiden av 50.

Festen begynner om tre timer, eller noe sånt. Jeg har lass på lass med ting jeg skulle ha gjort før det. Men er det egentlig så viktig? Det viktige er det vidunderlige som venter, og som vi ennå er så privilegerte at vi får styre.

Hurra!

En tilskuer ble drept, to andre er kritisk skadd. Øyenvitner forteller til forskjellige nyhetskanaler, deriblant BBC, at de så en mann klatre opp på et tak like i nærheten, med en rifle i hånden. Det var han som skjøt, og straks etter ble skutt.

Hvordan er det mulig?

Det er dette spørsmålet som må stilles, og vil bli stilt, fra nå av, og de kommende dagene. Spørsmålet har lag på lag på lag med betydning og innfallsvinkler, hvert eneste har eksperter og interesserte over hele verden, ladet opp med kunnskap og frustrasjon over en del ting som ikke går så bra, og burde vært annerledes.

Det leder inn mot at det er uvirkelig, og skulle ikke ha skjedd. Mange er så vant til at alt er så velregissert og planlagt, både i virkeligheten presentert gjennom medieverdenen og i filmer og TV-serier som skal reflektere denne verden, at det i store saker kan være vanskelig å få inn i hodet at noe bare kan skje.

I USA henger også mordet på John F. Kennedy over det hele. Det er et sår, som aldri har grodd, for man greide aldri å sette sammen en ordentlig, troverdig historie om hvem som myrdet, og hvordan mordet kunne skje. Bob Dylan gav i 2020 ut en sang, Murder most foul den lengste i hans karriere, som tar opp dette mordet, og traumet som kommer av det.

Der var morderen Lee Harvey Osvald, her Thomas Matthew Crooks. Bare det at skyteren har tre navn. Det kan komme en virvelvind av teorier, ut av dette her.

Og det er virkelig grunn til å spørre, hvordan landet som skal ha verdens beste sikkerhetstjeneste, kan tillate en 20 åring alene opp på et tak, like over på andre siden av enga, fra den scenen var. Hvem som helst kan gå inn på Google Earth, zoome inn, og se selv, eller bruke noen av de utallige bildene som allerede ligger på sosiale medier, strødd om.

Flere vitner sier de så geværmannen klatre opp på taket, og de varslet secret service og sikkerhetsvakter, pekte til og med, men ingenting skjedde. På de tre låvetakene bak scenen, der sikkerhetstjenestens snikskyttere lå, så var de nær nok til å uskadeliggjøre gjerningsmannen med en gang skuddene var falt, men ikke nær nok til å se at han klatret opp på taket, og stoppe ham.

Det ser i ettertid også rimelig elementært ut. Har du ansvar for sikkerheten, sikrer du nærmeste tak. Så få, og så nær. Det gir ikke mening.

Medienes rolle

Den amerikanske presidentvalgkampen var allerede surrealistisk og uvirkelig, før dette attentatforsøket toppet det. Både tradisjonelle og sosiale medier har satt sinnene på kok i årevis, og sammen med det politiske systemet og en tid i endring uten tilstrekkelig med intelligente, samlende motstemmer, klart å få frem presidentkandidatene Donald Trump og Joe Biden til årets valg. Det er uvirkelig dette også, begge to har helt åpenbare mangler, som bare blir ignorert, for den andre kandidaten er liksom verre.

Dette skaper utrygghet på helt grunnleggende nivå. De sosiale mediene har gitt en kanal for å la denne utryggheten få utløp, og her samles den opp og forsterker seg. De tradisjonelle mediene får problemer med å henge med, og konkurrerer på ulike vilkår, siden de på sett og vis må betale de store dataaktørene for dataene de har, slik at de kan få mer målrettet reklame. De er også helt avhengige av å bli publisert på de samme sosiale mediene de konkurrerer med, for å få klikk, og inntekter.

Jeg har fulgt BBC World Service siden det lot seg gjøre her i Norge, helt overlegne NRK i ressurser og kompetanse, men også de har helt klart tapt seg, og kommer i spennet mellom den verden som mediene har fått det for seg de skal presentere, og den virkeligheten folk lever i, og ser selv.

De tradisjonelle mediene får kjørt seg skikkelig på Twitter. Det florerer også med filmklipp, der sinte publikummere rett etter attentatet er skjedd, klandrer mediene, og sier «de har skylden». Argumentasjonsrekken er at de har spredt hatet mot Trump, kalt ham en trussel mot demokratiet, og litt av hvert annet, og så er det da kanskje en ung, forvirret attentatmann som har fått det for seg at han skal forsvare demokratiet, ved å skyte Trump.

Det var også en del av dekningen til BBC i natt, en dekning som stort sett var god, men som sporet av, da reporteren fortalte om republikanske politikere som allerede brukte attentatet til å klandre demokratene, og det klima de hadde manet frem med alt sitt hat. Det ville programlederen høre mer om.

På den annen side var det BBC som fant det aller beste vitnet, en rødhåret lokal fyr, som fortalte kortpustet om alle detaljene, tydelig oppskaket, men med rolige, gode spørsmål fra intervjueren. BBC intervjuet også en med erfaring fra sikkerhetstjenesten, som klart og tydelig fikk formidlet at selvfølgelig sikrer vi også tak og bygninger nær nok til å kunne utgjøre en trussel. De gjorde også jobben, og holdt igjen informasjon, til den var klarert nok til å kunne formidles på luften.

Forbannelsen

Det som har skjedd er uvirkelig, og flere kaver med å få inn i hodet at dette faktisk var et attentatforsøk, og Trump nå kunne vært drept. Det er muligens bare det at han vendte litt på hodet, like før skuddene falt, som gjorde at de traff bare øret, og ikke bakhodet.

Jeg vil gjerne ha med at det kommer ikke noe godt ut av å skyte statsoverhoder, eller kandidater til den stillingen. Aldri. Det er startet verdenskrig av sånt, det er ikke å spøke med. Amerikanerne har selv historien, og kjenner den. Fra 1840 til 1980 ble alle presidenter valgt i det året som ender på 0, enten skutt, eller døde i presidentperioden.

Det at man aldri klarte å finne ut av mordet på John F. Kennedy, og teorien om at Lee Harvey Osvald greide dette alene, fra det stedet han skal ha skutt, det lyder så lite troverdig, det gjør at mistanken får bre seg om at ikke all informasjon blir lagt frem for offentligheten. Man mister tilliten til at det man blir fortalt, er sant.

Denne mistilliten er også en forbannelse. Den har fått bygge seg opp gjennom år, til vi nå altså står med en demokratisk presidentkandidat der vi når han snakker lurer på om han kommer seg frem til punktum, når han går, om han kommer seg frem til døra. Det er veldig synlig, men mediene lar ham og apparatet hans slippe unna med at han er «sterk og klar bak lukkede dører», og politikken hans er synlig og bra, selv når den ikke er det.

Det er også en haug med rettslige angrep på Trump, helt merkelig mange, sånn at man selvsagt må stille spørsmål til hvordan i all verden det republikanske partiet endte opp med ham. Men noen av dem er såpass tynne og ulne, at Trump og hans støttespillere får et poeng når de sier det går politikk i dem. Og – veldig farlig – dette er den eneste måten demokratene kan vinne på.

Allerede er det luftet at når demokratiene ikke kunne få satt Trump i fengsel, så måtte de ta livet av ham. Herfra er det kort vei til at det er ikke egentlig demokratene, det er den ulne, uklare «eliten», et fåtall som styrer, the deep state, og den slags ord og uttrykk. Når demokratene, deres støttespillere og mediene insisterer på at Biden er sunn og frisk, og at glippene bare er ubetydelige unntak, så får disse tankene og teoriene skikkelig grobunn.

Da blir spørsmålet om hvorfor secret service ikke bedre sikret taket unge Matthew Crooks krøp opp på for å skyte presidentkandidaten som har som vesentlig del av programmet sitt at han skal ta kampen opp mot denne eliten, sprengladet. Det må besvares ordentlig.

Bildet

Til slutt noen ord om det ikoniske bildet tatt av Evan Vucci, fra The Associated press. Da skuddene falt, stod han og fotograferte, sammen med alle andre. Da sikkerhetsvaktene fikk beskjed om at attentatmannen var nøytralisert, og oppgaven deres ble å få Trump bort, så løp han over, for å få bedre vinkling, rett forfra. Siden podiet er litt hevet, og han står nede, blir det et klassisk froskeperspektiv nedenfra og opp, og det amerikanske flagget hang uansett i bakgrunnen, fra en kran, som en del av opplegget til selve arrangementet.

Det er her Trump, skutt i øret, og med blod derfra over i ansiktet, roper «wait, wait», løfter knyttneven i været, og roper «fight, fight»! Da står Evan Vuvvi under, og fotograferer opp mot den blå himmelen. Ansiktet til Trump og knyttneven får naturlig lys fra solen, mens sikkerhetsvaktene har solbriller, og bøyer seg ned, i mørket. De vil gjerne ligge lavt, i fall det er flere skudd som kommer.

Siden vi lever i den teknologiske virkeligheten vi gjør, var det flere med mobilkamera som filmet, sånn at alle detaljer om hvordan bildet ble til, er på plass. Men bildet er et mesterverk, egentlig perfekt komponert, med at Trumps hånd følger linjen til kranen, og kommer helt i samme høyde som flagget. Det er også det klassiske pyramidemotivet, eller trekantmotivet, der sikkerhetsvaktene danner bredden, og så reiser Trump og flagget seg, sterkere symbolsk, enn i virkeligheten.

Jeg ble født året det var VM i Tyskland i 1974. VM i Argentina i 1978 fikk jeg i noen korte glimt fra finalen, vist frem av og til, og diverse sportsbøker og Hvem hva hvor. Mitt søskenbar, som var et år eldre, hadde høydepunkt fra noen kamper på video. Jeg så dem av og til. Det var magi. Doruller på banen. Argentinere med stripete drakter og hendene i været. Magien sitter i ennå. Mario Kempes er mer enn bare et navn.

I EM i 1980 var jeg seks år, hadde TV på rommet, og sovnet til finalen. Snøstorm fra kosmos bråket på TV gjennom natten. De som levde på denne tiden, vet hva jeg mer.

For VM i 1982 leste jeg og pugget jeg absolutt alt jeg kom over. Jeg kunne alle lagene, alle resultatene, det sitter i ennå, som alfabetet. Argentina var verdens beste lag, Maradona verdens beste spiller. En gang hadde vi sett på Sportsrevyen en kamp fra Sør-Amerika, Argentina mot Brasil, stripete blått og hvitt mot brasilianske gult og blått. En brasilianere ramlet, og lå på bakken og forsøkte å ta ballen fra Maradona, må det ha vært, men Maradona fintet seg unna.

Bestemor og bestefar tok opp VM på video, høydepunktene, og jeg har sett klippene i hjel. Jeg var på besøk hos mormor og bestefar en flyreise unna, og skrev brev hjem til mor og far. Alt handlet om kampen Argentina mot Brasil, i dødens gruppe, hvor Italia også var med. Dette var VM de hadde 4 grupper med 3 lag i mellomspillet, vinnerne kom til finalen.

Italia vant. Jeg var fan av Italia. Jeg hadde lest at amerikanske lag vant når VM var i Sør-Amerika, europeiske vant i Europa, bortsett fra Brasil som vant i Sverige i 1958, med et magisk lag som spilte 4-2-4. Alt var tekst. Tekst jeg som 8 år gammelt barn klarte å få tak i.

I 1984 var EM i Frankrike. Det var 8 lag, Michel Platini var med, og scoret 9 mål på de fem kampene Frankrike spilte. Det er mer enn hele Frankrike klarer å score i dette EM, selv om de ennå er med, og er kommet til semifinalen. Det var året Juventus slo Porto i en fantastisk finale i cupvinnercupen. Jeg husker det som noe av det beste jeg har sett, magiske Frasco på Porto, pasningsspillet og teknikken, Platini og Boniek, Rossi, Tardelli, stjernearsenalet hos Juventus. Når jeg ser denne kampen på ny, på YouTube, kjenner jeg den ikke igjen.

Og det var VM i Mexico, 1986, som Argentina vant, med en overjordisk Maradona. Jeg var nå 12 år, mer enn bare et lite barn. Jeg hadde med notater for hver kamp, og gav spillerne en sterk som poeng, når de gjorde noe bra. Maradona fikk streker hele veien. Argentina vant, noe som var en selvfølge for meg, siden mesterskapet foregikk i Mexico, altså Amerika.

EM i 1988 var et nytt Italia, med Maldini, og et mye mer offensivt lag. Sovjetunionen var gode, laget med stamme i Dynamo Kiev, de vant cupvinnercupen i 1985, og Sovjet var svært gode i VM 1986, vant 6 – 0 mot Ungarn, men røk mot Belgia. Vest Tyskland var gode, og Nederland var en annen verden. De hadde Gullit, van Basten, Rejkard og Kooman. Det var starten på en langvarig storhetstid for den nederlandske landslagsfotballen, med glimt av store resultater også for klubbfotballen, om enn stjernene ble kjøpt bort straks de viste seg frem.

VM i 1990 var endepunktet for denne type fotball for meg. Etter mitt program skulle Italia vinne. De hadde hjemmebane, et kjempelag, og de lå og kivet i toppen i maratontabellen. Sammen med Brasil var de de eneste som hadde vunnet VM tre ganger.

Det er et av de kjedeligste VM som har vært, og det er det mest målfattige. Argentina hadde fortsatt magien – for meg – med stripete drakter, og Maradona. Nå hadde han også Caniggia å sentre til. Men de forsvarte seg og spilte destruktivt, og kavet seg utover i turneringen gjennom straffekonk. Og så slo de ut Italia.

Fra 1990 til 2010 fulgte jeg bare sånn halvveis med, fra 2010 til 2020 lite. Jeg var nå gift mann, flyttet hjem, gikk ikke ut for å se kamper på pub. Og så var det godt i gang det som nå ødelegger fotballen. Jeg holder med Juventus, men når de vinner serie A alle år, og aldri kan klare å vinne det som i min tid het serievinnercupen, da er det noe galt med systemet.

Det var rikelig med skandaler også da jeg var barn. Jeg fikk dem bare ikke helt med meg. Resultatet 6-0 til Argentina over Peru i 1978 er av de mest mistenkelige i VM-historien. I 1982 kommer en sjeik ut på banen, og forlanger at et mål mot Kuwait blir annullert, fordi spillerne angivelig hørte en fløyte fra tribunen, og trodde det var dommeren. De dyreste og største spillerne gikk til de rikeste klubbene med de skitneste triksene. 80-tallet var tiåret publikum ble drept på tribunen, både i finalen i serievinnercupen mellom Juventus og Liverpool i 1985, og i semifinalen i den engelske FA-cupen noen år senere.

Nå er det imidlertid på et helt annet nivå. Jeg så en liste over verdens dyreste spillere. De kostet alle sammen over en milliard, og godt over en håndfull spilte i Real Madrid. Det er ingen begrensning i nasjonalitet og landegrenser, de største, beste og rikeste klubbene kan støvsuge omverdenen for alle talent.

Pengene kommer fra mangemilliardærer som har fotball som hobby, og for prestisje og PR. Har du lagt merke til hvor mye reklame på årets EM, som kommer fra Midt-Østen? Og fra Kina?

Det lar seg ikke gjøre å kjempe mot penger og systemer som dette, på ærlig vis.

Brautende Donald Trump har blitt kontinuerlig hamret på siden han stilte opp i, og vant, presidentvalget i 2016. Det er vanskelig å si noe fornuftig som ikke er sagt før om dette, både han, valgkampene hans og presidentutøvelsen har blitt gjennomdiskutert og gjennomanalysert av helt merkelige mange folk, medier og institusjoner, av alle slag. Det er ubehagelig at en som ham på en måte kan treffe tidsånden, og være relevant, siden konklusjonen på alt som blir sagt om ham må være at han er fullstendig uegnet til å være noen president eller presidentkandidat i et utviklet, demokratisk land.

Det er nesten så det går an å si at all kritikken er blitt sin egen fiende. Trump får oppmerksomhet, han får klikk, og medier avhengige av klikk kan sette ham i en overskrift, og få klikk, lesere og annonsører. Siden han er så udugelig, og i tillegg høylytt og brautende, så blir det uforståelig og provoserende at han likevel vinner i oppslutning, og det utløser frykt, sinne og en slags form for litt merkelig hat. Det gjør at kritikerne tar for hardt i, og folk som ikke nødvendigvis støtter Trump og hans fremtoning, men har sympati for enkelte av problemene han på sitt vis adresserer, de glir vekk fra det egentlig etablerte samfunn kritikerne mener seg å tilhøre, og får større antipatier for dem og deres kandidater, enn for Trump.

Her er det også en hel rekke med ting godt kjent, og dypt analysert, om polarisering av det amerikanske (og andre) samfunn, og om en egentlig veldig stor gruppe mennesker som mister sin tilhørighet.

I dette systemet her har det demokratiske partiet og deres kandidat overlevd lenge uten ordentlig kritikk, fordi de ikke har vært Trump. Slik har feil og mangler som skulle vært oppdaget, og rensket ut fra fødselen, fått utvikle seg til dit det ikke er noen enkel vei tilbake.

Det var dette som viste seg da Joe Biden omsider møtte opp for å si ting uten at det var fullstendig gjennomskrevet på forhånd, sånn at han bare trengte å lese opp. Det ble da ganske klart at han ikke er egnet for noen jobb som helst, men trenger hvile og en verdig alderdom, og nå må stille opp i det massive presset å skulle bli USA president også de kommende fire år.

Siden han ikke er Trump, overlever han fremdeles den helt opplagte kritikken han burde fått, og som det demokratiske partiet og amerikanske systemet burde få. Hvordan er det mulig å stille med en sånn kandidat, for fire nye år, i en verden det er reelle problemer med krig, miljøproblemer og en dypt forgjeldet økonomi, i tillegg til en hel rekke med andre ting, som også er godt kjent og gjennomanalysert.

Biden er simpelthen ikke egnet. Han er ikke egnet til å delta i et middagsselskap der det vil bli ført en normal samtale, han kan ikke delta i noe som ikke er gjennomregissert, og det utløser straks spørsmålet hvem det da er som egentlig styrer USA, og har interesse i at den offisielle presidenten og Commander in Chief er et skall av et menneske?

I tillegg til det han sier i selve debatten, hvor han på minst to tidspunkt ikke er i stand til å føre frem en setning fra punktum til punktum, så har vi noen observasjoner hvordan det går når folk som kjenner tilstanden hans, blir filmet sammen med ham. Det er veldig tydelig, med kona Jill, i seansen etterpå, som med helt overspent ansiktsuttrykk og kroppspråk forteller ham «You did very well» og «You answered every question» om en presidentkandidat som hadde fått alle spørsmålene på forhånd, og hatt seks dager å øve på sammen med 14 rådgivere. Hun blir synlig nervøs, og klarer ikke å stå i ro, da Biden i sin egen tale etterpå, begynner på en komplisert sammeligning om John Wayne, og noen hester. Hun vet utmerket godt hvordan dette kan gå.

Det samme så vi ved flere anledninger da president Biden nylig var i Europa. Han stod sammen med andre statsledere fra G7, men så ut til å være helt ute av stand til å skjønne hvor han skulle ha fokus, og beveget seg ut av gruppen, så Italias statsminister kvinnelig diskret måtte gripe ham, og sette ham på riktig sted, med blikket riktig vei.

Dette her blir bortforklart med kjekkaseri og tull fra meningsbærende kommentator og innflytelsesrike folk over hele verden, helt opp til fredsprisvinnende Barack Obama, som sammenlignet Bidens altfor synlige fomling med generelt å ha en dårlig dag i en debatt. Det er veldig skummelt når verden er åpenbar, folk ser hvordan ting er og henger sammen, men makt og medier insisterer på at det er det de forteller som gjelder, ikke det som er.

Da er vi ikke lenger i demokratiet, men i noe annet.

I dag morges bestemte jeg meg, nesten for å koble av, å jobbe litt med Goethes enorme dikt, Wandrers Sturmlied. Det er godt utenfor rekkevidde for hva jeg er i stand til å klare, tysken min er litt primitiv og Goethes verden på 1770-tallet må jeg bare lese meg til, men det at det er så vanskelig, gir meg muligheten til å strekke meg og utfordre hjernen til å klare enda litt med. Det er samme glede som man får fysisk når man løper raskere opp et fjell enn man før har gjort, eller løfter noe tungt man ikke har greid å løfte før. Det gjør kroppen bedre, hjernen bedre.

Når jeg arbeider med dikt og snakker om dikt, så bruker jeg ofte uttrykket å åpne en verden. Jeg er fullt klar over at mange nå om dagen og også før i tiden ikke er så velvillig innstilt til poesi, og avviser den og latterliggjør den. Dem om det. I tillegg til at det fungerer som hjernetrim, åpner det også nye verdener og nye måter å tenke på, som utvider også ens eget liv og hva man selv er i stand til å forstå.

Diktet Wandrers Sturmlied er så langt at jeg har ikke fått meg til å telle antall strofer ennå. Jeg har lest diktet før, jeg har lest alle dikt av Goethe og har jobbet med samlitge av liederne og samtlige av balladene, og er nå i gang med de som hører med til kategorien Vermisschte Gedichte, blandede dikt. Her er mange av Goethes aller mest kjente, inkludert Wandrers Sturmlied. Jeg har oversatt og forstått strofe 1 helt skikkelig, og har kavet meg gjennom en første oversettelse av de tre neste også.

Underveis har jeg blitt slått av tanker over hvor imponerende og inspirerende unge Goethe var i sine ambisjoner, hvor enorm livsoppgave han var rede til å pådra seg og fascinerende ærgjerrig han forsøkte å forstå den og formidle den. Han var fullt klar over at han var noe utenom det vanlige, og allerede her tidlig i 20-årene utviste han full forståelse for at denne livsveien her måtte han gå alene, og at den ville være ekstremt krevende.

På annen måte kan jeg ikke forstå hvodan han i de fire første strofene påkaller Genius – merk: ikke adjektivet, ånden! – og sier den du ikke forlater, den frykter ikke stormen, regnen, den løftes opp fra gjørmeveien, den vandrer på blomsterføtter, den sprer sine vinger, den blir beskyttet av vinger mens han sover på klippene, den blir omhyllet varmt i snestormen, den trekker til seg musene og gratierne.

Enda hvor mye jeg vet og har lært meg de snart femti årene jeg har levd her på kloden, så var det nytt for meg og måtte oppfriskes for meg, at Genius er en romersk ånd, personifiseringen av mannens avlskraft, herunder skaperkraft. Musene har jeg gått mange runder med, mange, mange runder, siden jeg har jobbet så mye med Shakespeare og en god del med Hölderlin, og selvsagt også Goethe og mange av de andre dikterne som virket og skrev en tid da kunnskapen om Musene var like selvsagte og allemannseie, som reglene i fotball og annen sport er i dag. Gratierne måtte jeg lære meg på nytt, om jeg noensinne har kunnet det, her er opphavet til ordet grasiøs.

Det hadde vært veldig lurt om skoleløpet lærte elevene dette her, og gjorde de av dem interesserte i det klare til å ta del i verdenshistoriens rike kunst- og tekstproduksjon. Det gir veldig god innsikt og forståelse å være i stand til det, du forstår deg selv og du forstår andre, og du forstår den verden vi lever i, også når den går av hengslene. Det gir noen faste holdepunkt i livet. Det gir noe mer å leve for, enn bare å la dagene gå, og fylle dem med underholdning. Du skjerpre hodet, og blir dermed i stand til å forstå kompliserte sammenhenger i andre spørsmål, og også se hullene der det ikke er noen sammenheng. Det er vel så nyttig, som å kunne løpe langt og løfte langt. Være i god form, i hodet og i kroppen.

På spilleren er J.S Bach. Det er orgelverk, 12 CD-plater, spilt av Helmut Walcha. Dette er den første, den der berømte Toccata og Fuge BW565 er på. Mange kjenner den fra tegnefilmen Det var en gang et menneske, i hvert fall mange i min generasjon. Starten er noe av det mest berømte som finnes. Jeg har ikke så enormt gode anlegg for musikk, jeg har måttet jobbe hardt for å forstå det, og vite litt om hvordan verkene er strukturert og hva en toccata er for noe, og hva en fuge er for noe. Med Bach er det sånn, at uansett så mye man leser seg til, så er det fremdeles en del som blir etterlatt komplett uforståelig. Hvordan er det mulig å finnes så mye guddommelig musikk hos et eneste menneske?

Jeg har i mange, mange år tilvennet meg å høre på denne typen musikk, og høster i dag glede og velvære over å kunne nyte musikken og la meg fascinere og inspirere av menneskehetens ufattelige skaperkraft. Jeg er veldig gald i populærmusikk og særlig rock også, men den type musikk kommer mer gratis, det er ikke så vanskelig verken å lære seg eller å lære seg å like. Men det er en ekstra gave til dem som er i stand til å sette pris på Bach.

Så der har du meg, en lørdag i november, med fersk espresso fra en flott kaffemaskin. Nybakt brød var det til frokost. Jeg har kommet ut av telling hvor mange kaffekopper jeg har drukket. Jeg vil bare lese og lære mer og mer og mer, og skrive til alle og fortelle om det. Livet er rikt, og blir rikere om du forsyner deg grådig. Tenk det!

Takk!

Selv gledet jeg meg veldig til filmen. Jeg er ikke noe spesielt god på kinofilm, ser ikke så mye og kjenner ikke så mange, men Christopher Nolan er en regissør jeg liker, og jeg tenkte at med ham, så var stoffet i de beste hender. Jeg har sudert fysikk, og benyttet studiet til også å lese ganske godt om fysikkens hisotire, og store personligheter. Mange av dem fantes første halvdel av 1900-tallet, og det var utrolige fremskritt de på denne tiden gjorde med rimelig begrenset teknisk utstyr.

Gjennpm Richard Feynman, og boken hans og biografien, og flere tilmer på YouTube, har jeg fått litt inngang til Los Alamos, Feynman var til stede og deltok i gruppen som foretok utregninger. Datateknologien var helt begrenset, og det var svært kompliserte utregninger som måtte gjøres. Feynman og hans team sørget for at det ble fart i å finne svaret på alt som skulle finnes ut, og Feynman reflekterer også hvordan dette fantastiske arbeidet i byen satt opp og organisert for formålet, til syvende og sist var for å bygge verdens verste ødeleggelsesvåpen.

Dette var de beste hjerner USA kunne få tak i, og de fikk nærmest ubegrenset med midler og alt som de ba og, og så bygget de atombomben på imponerende kort tid.

Og så er jeg historiker, med hovedag, og jeg har i tillegg studert tysk og jeg har studert russisk. Og jeg har nautrligvis brukt mye tid på forrige århundres historie, den tiden verden vi nå lever i ble lagt. Jeg har støtt på og arbeidet med den kalde krigen fra mange ulike tilnærminger, og har også hørt mange forskjellige foredrag og lest forskjellig litteratur om hva grunnen var til at atombombene over Hiroshima og Nagasaki måtte slippes. Om sprengkraften, ødeleggelsene og ettervirkningene kan jeg også en hel del. Kanskje særlig ille synes jeg det er at bomben slippes flere hundre meter over byen, sånn at virkningen blir verst mulig. Menneskene og alt liv rett under er sjanseløse.

Oppenheimer

Mer vil jeg ikke si om min mening. Nå er det over til filmen, som handler om Robert Oppenheimer (1904-1967). Oppenheimer var lederen for Manhatten-prosjektet (utviklingen av Atombomben), og Los Alamos (byen de konstruerte for å samle som kunne bidra i å utvikle og bygge atombomen), men han rager ikke sånn i fysikken at jeg leste om ham i forbindelse med studiene. Og jeg gikk til filmen med åpent sinn, leste ikke mye om ham i forberedelsene heller.

Filmen var også varslet å skulle fokusere på det menneskelige, på storpolitikken, og på dramaet som utspilte seg. Her går Nolan inn og presenterer Oppenheimer som en mann som fikk ganske store kvaler av oppfinnelsen han var med på å utvikle, og at han ble satt under svært stort press fra mange kanter. En filmregissør i vår tid gjør svært stor research, og setter seg veldig godt inn i historien, men det er selvfølgelig en tolking og et drama som blir servert.

I dette dramaet kommer ikke alle svarene på hvem Oppenheimer var, og hva som drev ham. I starten er det mange og gode referanser til Holocaust, og til antisemetismen som rådet i Tyskland og Europa på denne tiden. Oppenheimer har en veldig god grunn til å slåss mot tyskerne og Hitler, og til å engasjere seg i borgerkrigen i Spania. Dette blir dratt videre til at han gjerne er med og utvikler en bombe til å avslutte krigen mot Tyskland, og knuse nazismen, men motivasonen faller når Tyskland allerede blir slått, og bomben skal brukes mot Japan, og etter det Sovjetunionen.

Filmen har rikelig om personlig maktkamp, og ærgjerrige personer som bryter mot hverandre. Dette gjelder gjennom hele filmen, men blir særlig klart mot slutten, med Levis Strauss og høringene han har mot Oppenheimer for å knuse ham. Her går Nolan helt ut og tar stilling, Levis Strauss blir utlevert som en skurk, mens det ikke er helt klart om Oppenheimer skjønner spillet han er utsatt for, og ikke kommer seg ut av det, eller ikke skjønner at han ikke har noen sjanse, slik det er lagt opp.

Det er en svært fascinerende film, intens hele veien, og det er svært krevende med alle trådene og alle periodene Nolan vil holde tak i, og som seerne må være oppmerksom på. Filmteknisk er det fremragende, vi får spenningen om Oppenheimer klarer å sette sammen et team, og å holde på det, vi får presset fra det militæret, og presset fra alle dem som vil gjøre det på en annen måte. Vi får spenningen i om de vil klare å få bomben ferdig i tide, og om den vil virke, når de tester. Selve filmingen og lydeffektene av bomben som virker, det er voldsomme greier.

Og så kommer et fortellergrep fra Nolan, der militæret helt tar over, og forskerne helt blir satt til side, straks bomben er ferdig. Oppenheimer endrer også litt karakter da, og ser ut til å spørre seg «hva er det jeg har gjort»? Han og vitenskapsfolkene forstår utmerket godt hva bomben er for noe, og hvordan den vil virke, men de er usikre på hvordan politikerne og det militæret forstår den. Her er det også fredsinitiativ, og underskriftskampanjer, for at bomben ikke skal bli brukt. Spørsmålet om det er spioner i leiren, henger også over.

Oppsummert

Jeg er ikke så veldig interessert i film, og ser ikke så mye. Men nå har jeg gjennom slekt tilgang til Netflix, og stadig vekk får jeg sjansen til å se filmer jeg vil se, eller filmer som vil være greit nok, og trengs for underholdningens skyld. Jeg har sett en rekke av de historiske filmene fra de par siste tiårene, og synes Beautiful mind og Imitation game er flotte filmer som kombinerer historie og fysikk/matematikk, og drama gjennom filmsjangeren.

Det er veldig suggetivt med film, det gir en sterk følelse av at den versjonen man ser er den rette. Det er helt uhyre interessante temaer filmen om Oppenheimer og atombomben tar opp, ambisjonene er enorme, og Nolan samler et ypperlig mannskap av skuespillere, kamerafolk, effekter, stab, håndverket og kunsten er førsteklasses.

For min del er det et tema som det ikke går an å tenke gjennom til bunns. Det er samtidig som det er krig, så oppdager fysikerne energimengder aldri egentlig frigjort på jorden tidligere, kreftene i masse som omgjøres til energi, og det kan brukes i en reaksjon som løper løpsk, med tidens største menneskeskapte eksplosjon som resultat. Dette blir brukt til å slippe over to byer, der det bor over hundre tusen mennesker, mennesker som får avsluttet sine liv denne dagen og på grunn av bomben som ble brukt.

Det er ikke film, det skjedde, og i tiden som fulgte ble det bygget mange, mange flere slike bomber, og mye, mye sterkere.

Vi i vår familie har pleid å bruke påsken til å gå på tur. Fra den tiden bloggen var mer aktiv, skrev jeg mye om disse turene, og kunne også legge ut bilder. Det første året var året min far døde, sånn at de siste turene med ham ble skrevet ned i daglige poster. Siden den gang er mye endret i livet og i verden, men jeg går turer i det samme terrenget, nå med mitt eget barn, og med min mor, som har hatt slag, og ikke lenger klarer lange tuer og ikke turer i kupert terreng.

Min inngang til Johann Sebastian Bach kom etter år 2000. Ingen i slekta hørte Bach, eller klassisk i det hele tatt, og jeg er vokst opp med populær pop og rock, som siden fant veien til klassikerne også der. Også dette har jeg skrevet mye om på bloggen, det er bare å gå inn og sjekke kategoriene. Det var amerikanske R.E.M som åpnet en ny verden av musikk for meg, da jeg var 19 år og gikk tredje år på videregående. Derfra gikk veien til Neil Young og Bob Dylan, og videre til røttene, og alle band og musikere inspirert av og som påvirket disse, engelsk og amerikansk, pop og rock, med mest rock.

Så begynte jeg utvide horisonten litt i bokverdenen, leste noen skikkelige bøker, slukte etter hvert store deler av litteraturhistorien, og nå var det ikke engelsk og amerikansk, men russisk fremfor alt, og dernest tysk og skandinavisk, språk og kultuer som var, eller ble, tilgjengelige for meg. Og jeg tenkte at kanskje også den klassiske musikken hadde noe å by på, og satte meg fore å forsøke å kjøpe inn litt, og låne litt CD-plater på biblioteket. Det var sånn vi måttte gjøre det den gangen.

Fra Bach var det Cello-suitene som grep med. Det er noe overjordisk med det, hvordan det er mulig å få ut så vakker musikk av et instrument med kun fire strenger, og der man med buen egentlig ikke kan stryke flere enn en og en av gangen. Jeg fikk også av gode venner på musikkonservatoriet høre historien om disse suitene, hvordan Pablo Callas fant dem, og spilte dem, og hvordan de nå er regnet som noe av det ypperste av musikk skrevet.

Det er over 20 år siden den gang, og Bach har vokst og vokst og vokst, for meg. Jeg har kjøpt inn all musikk han har gitt ut, det meste av den i flere innspillinger. Og jeg har fullført med å kjøpe inn 172 CD samlesett fra Hänssler Classic, der Helmuth Rilling er den dominante dirigenten. Jeg har vennet meg til vokalmusikken. Noe av det mest ubegripelige jeg vet om, er hvordan J.S. Bach klarte å skrive en ny kantate, uke etter uke, hver eneste uke i fem forskjellige år, og så er det noe av den ypperste av musikk laget. I løpet av arbeidsuken, skulle ikke Bach bare velge ut tekstene og skrive musikken, han skulle også skrive ut kopiene og levere dem til musikerne, og øve dem inn sammen med dem. Så ble de spilt under Gudstjenesten ved kirken i Leipzig, vi er på 1720-tallet, årene like før konfirmasjonen ble innført i Norge, og kong Christian IV gjennomførte sin norske reise.

Etter Gudstjenesten ble kantatene lagt bort, ment for aldri mer å bli spilt. 1/3 av kantatene er tapt. Og av de som er bevart, er perler av typen som blir spilt rundt om i kirker i Europa, og de som hører på blir overveldet av begeistring. Hva er dette for noe? Jeg trodde jeg hadde kantatene samlet med min samling av Karl Richter, men de fem boksene i settet der er bare en brøkdel av de omtrent 200 bevarte.

Og så er det påskepasjonene, lidelseshistoriene som de er beskrevet i evangeliget etter Johannes, og evangeliet etter Matteus. De to verkene der er ubeskrivelige. Jeg fikk tidlig Matthäus pasjonen dirigert av Otto Klemprer (1885-1973), som kanskje er mer berømt for sine fremføringer av operaer og symfonier, og som dirigerte Bach med sakte tempi og med moderne instrument. Men for meg er den versjonen definitiv. Siden har jeg fått av Münchinger, Richter, Gardiner og Rilling, i tillegg til at jeg har benyttet mulighetene moderne teknologi gir til å høre også andre versjoner på YouTube og Spotify, og sånt noe. Akkurat nå, denne langfredagen, hører jeg Richter.

Før det hørte jeg Johannes-pasjonen, som for meg alltid vil være lillebroren. Det er litt tilfeldig, jeg hadde Matthäus med Klemprer i årevis, før jeg fikk settet med andre dirigenter, og Johannes-pasjonen har aldri helt klart å ta igjen det forspranget. Johannes-pasjonen forteller ikke hele lidelseshistorien, og er også satt sammen av mange tekster, så selv om musikken komponert der er overveldende, og helheten er uimotståelig, så er Matthäus-pasjonen som også får overlevert det religiøse budskapet og selve lidelseshistorien på en måte som gjør det vanskelig å ikke være troende.

Man er i hvert fall nødt til å ha respekt for påskens sterke budskap, og sånn det oppleves av de troende, at det er verdens frelser som sitter og spiser middag med sine disipler. Så blir han forrådt av en av dem, og fornektet av en annen, og i valget mellom å frigi frelseren Kristus eller røveren Barabas, så velger romeren Pontius Pilatus på folket i Judeas oppfordring å frigi Barabas. Det er da torden og lyn ruller over planeten, og det er helt ubegripelig at JS. Bach klarer å tonsette det i samme komposisjon, som der kvinnene nettopp har sørget og grått.

Jeg er ikke så enormt god på musikk og toner, det er ordene som er min arena, men musikk har likevel stor virkning på meg. Dette her er sin egen gave. Det er få av de rundt meg jeg kan snakke sammen med, og som føler og tenker det samme som jeg, rundt denne musikken, og mange av de jeg treffer som gjør det, er selv musikere, og kan det tekniske langt, langt bedre enn jeg kan. Men det er ikke så farlig.

Akkurat nå er det Ich will dir mein Herze schenken, jeg vil skjenke deg mitt hjerte. Bach var selv inderlig troende, og legger inderlighet inn også i musikken. Instrumentene er obo og kontinuo, to instrument der lyden og klangen i seg selv er trygg og vakker, og melodilinjen er så nydelig at man kommer på gråten, man gjør jo det.

Og det er bare en av veldig, veldig mange arier og koraler og musikkstykker. Jeg lånte Great Composers av BBC på biblioteket, nå ligger de på YouTube. Her er selvfølgelig litt fra mange av de ulike typene musikk Bach skrev, og her er mye av det jeg vet om Bach og musikken hans, først forklart. Delen om Matthäus-pasjonen grep meg veldig, og griper meg også nå når jeg tenker på det. Det er en britisk, ærverdig gammel mann, som snakker om det, og trekker frem Erbarme dich, det sterkeste som er skrevet av musikk, over det sterkeste som er tenkt ut eller gjennomlevd her i verden, alt etter om man tror på det, eller ikke tror på det. Han blir rød i ansiktet, og tårene spretter, bare han tenker på dette verket, så kommer følelsene frem, og BBC klipper rett over til en innspilling med en kvinnelig fiolinist, og en mann som synger, dirigert av Gardiner. Mannen er Peter, og han ber om tilgivelse, etter å ha sviktet i å stå opp for sin beste venn, i det han er sendt bort for å dø, og han ber bittert gråtende om tilgivelse i 7 minutter.

Erbarme dich, mein Gott,
Um meiner Zähren willen!
Schaue hier, Herz und Auge
Weint vor dir bitterlich.
Erbarme dich, mein Gott.

Erbarme dich, fra Mätthaus-pasjonen til J. S. Bach

Det er langfredag i dag. Tid for ettertanke. Det var bare det jeg ville si.

Nye år starter alltid med bursdagen min, og det er dobbelt spesielt for meg både å starte med et helt nytt år, og med å være et år eldre i det. Nå er det altså blitt 2023, et helt utenkelig årstall da jeg gikk gjennom mine formende årstall på 1990-tallet. Ingen den gang kunne være noe i nærheten av å si hvordan verden er nå.

Jeg starter alltid året med Bach. Det er med kantantene for dagen, og med juleoratoriet. Så er man sikret riktig stemning. Man bør alltid gå inn i nye år med glede og gode følelser.

Det var en fantastisk nyttårsfeiring i går. Det var Irina og jeg, svigermor og jeg, vi er en familie nå, siden svigermor måtte flytte opp hit på grunn av krigen i Kiev. Jeg tenkte egentlig å holde det utenom, men det er noe helt uvirkelig over å feire nyttår, samtidig som kona og svigermor også følger med på hvor bombene faller. Det at det er så uvirkelig, fungerer denne gangen nærmest som et forsvar. Vi tar det ikke så innover oss, at det går utover hvordan vi fungerer i våre egne liv i hverdag og fest her langt unna.

Vi krasjet skikkelig med maten. Vi krasjet skikkelig med at jeg hadde altfor, altfor mye å gjøre inn mot årets siste dag. På fredag gjorde vi storhandel, vi gikk i hver våre butikker, og kjøpte visst også dobbelt opp av en del ting. Til overmål måtte fryseren avises, så vi endte opp med altfor mye mat som måtte lages og spises på en gang. På toppen hadde jeg lovet Irina «hva hun vil», og hun valgte spaghetti carbonara, sånn at hun og jeg måtte lage det på toppen av alt det andre.

Jeg hadde sagt til Irina at festen skulle begynne i det det blir mørkt, og det gjør det allerede klokken fire. Da hadde også babusjka bygget opp til et bugnende bord, med alle slags retter, men Irina hadde så gledet seg til at hun og far skulle lage spaghetti carbonara, og ha fest, så det fikk gå foran. Det overdådige bordet ble utsatt til kvelden.

Vi begynte med rødbrus og vin. Irina var i perlehumør, og jeg måtte ta hvert ledig øyeblikk til å få gjort de tingene jeg enda ikke hadde fått gjort, og måtte gjøre. Hver gang Irina sa vi ikke gjorde noen «festting», så fikk hun det som hun ville, og vi blåste opp ballonger vi hadde kjøpt inn, og vi pyntet med dem, og vi lekte med dem.

Klokken kvart på åtte var jeg ferdig med de tingene jeg skulle gjøre, ting som også krevde ikke så rent lite hjernearbeid og konsentrasjon, så det var ikke så rent lite irriterende å ha dem over seg også etter festen var i gang. Desto større lettelse å få det ferdig, og sendt av gårde.

Da ble det øyeblikkelig dans og moro med Irina. Musikkvalget var dansbare hits sentrert rundt 80-tallet og 90-tallet, men favnet vidt, og både jeg og Irina fant på stadig nye kombinasjoner for dans og ballonglek. Vi kan anbefale Umberto Tozzi, med Gloria, den var artig å danse stoppdans til (noen trykker på pause, og så må man stoppe bevegelsene, den som da beveger seg har tapt).

Jeg tror kanskje jeg kan si de ballongene var ganske dyre til å være så små og få i pakken, men de gav virkelig igjen gjennom leken Irina og jeg hadde. Det var ikke akkurat noe skjermproblem, mellom oss, kan man trygt si, ingen antydning til at 8-åringen ville gjemme seg vekk i en skjerm. Det var ulike former for ballongtennis, der det gjaldt å få ikke få ballongen i gulvet på sin side, gjorde man det, kunne den andre velge en kroppsdel man ikke lenger fikk lov til å bruke. Og så var det dans, der det også gjaldt å holde ballonger i luften, og man ble straffet med å få en ekstra ballong å håndtere om en ballong falt på gulvet.

Middag

Underveis har ble klokka ni, og vi fikk det bugnende bordet med all slags mat. Jeg er nødt til å berømme svigermor, vår kjære babusjka, som uten å kny gikk med på å utsette all maten hun hadde forberedt. Nå hadde den jo stått ferdig noen timer, og måtte varmes opp igjen. Jeg er veldig glad i matkulturer som varter opp med bugnende bord, og er lykkelig at jeg har fått sånn kultur helt inn i den nærmeste familien. Her var ørretstykker, hare, plov (en sentralasiastisk kjøttrett, der kjøttet stekes i stykker sammen med ris og grønnsaker) og forskjellige varianter av grønnsaker, som de er, eller i lake. Nå satt vi også alle fire til bords, og skålte i vildens sky.

Da maten var ferdig, var det straks mer dans. Og nå skled det over i tøffere saker, Seigmenn og Metallica, med cover av Hjernen er alene og Whisky in the jar, vi la inn Tiziano Ferro med Stop! Dimentica!, og jeg må si farshjertet smeltet totalt da det deretter gikk over i Rammstein, og den lille jenta på 8 år uanstrengt drar de første tekstlinjene på klokkeren tysk:

Bist du trarurig, so wie ich/Dir laufen tränen vom Geschicht/Komm mit uns, und schalt dich ein/Wir wollen zusammen traruig sein.

Rammstein, Arme der Tristen

Når jeg ser de tekstlinjene, tenker på dansen og på året som har gått, det passer så utmerket. Folk som ikke kan tysk godt nok til å skjønne det, bør slå opp og finne det.

Fyrverkeri

Klokken elleve må jeg si at det begynte å ta på. Det har vært travelt på en helt særegen måte denne julen, veldig kjekt og godt, men svært mye å gjøre. Og dessuten må vi turnere jul mellom to tradisjoner, og sørge for at alle får det på sin måte best mulig. Det er også sånn at uansett hvor travelt det er, så har julefeiring og juletradisjoner forkjørsrett, særlig så lenge lille Irina er involvert. Hun skal få kjerneverdiene inn så hun kjenner hvor godt det er, i et liv som alltid vil være skiftende og kaotisk, man trenger noe fast i bunn, og det må være godt og kjekt.

Jeg satte på Bach, messe i h-moll, det beste som er skrevet av musikk. Det er tradisjon hvert år. Man må gå fra det ene året til det neste, i det beste av musikk, og i en stemning forbi euforien. Dette året skjønte jeg at denne tradisjonen nok må vike den også, når Irina blir stor nok til å kreve sin egen musikk. Vi hadde jo danset og lekt i timesvis, så det stod ikke på det, og vi kunne jo ha ballongtennis, om Bach stod på i bakgrunnen med sin guddommelige h-moll messe.

Vi hadde dobbeltkjøpt inn is, men jeg var nå såpass sliten at jeg droppet kaffe, jeg så frem mot en god natts søvn, og jeg droppet også cognac med lett hjerte. Muligheten til cognac var nok, denne kvelden. Jeg avstod fra den.

Så kom fyrverkeriet. Høydepunktet. Vi gikk ut, usedvanlig avslappet, egentlig, klokken kvart på tolv. Fra terrassen har vi god utsikt til alt vi trenger å se. Ganske raskt gikk det mot sitt crescendo, og lille Irina på 8 år var tvers igjennom herlig den tiden som nå kom. Det var evig, smittende, ubegrenset lykke. Hun fikk til så flott, hvor ubegripelig er at vi går fra et år til et annet, fra 2022 til 2023, og hun spurte på ny og på ny hva det betydde, mens hun fløy rundt og jublet over alle raketter hun så. Hun er interessert i solsystemet, og i astronomi, så hun er mottakelig for svarene, men hun er barn nok til å fylle inn med den nødvendige mengden mengden for at noe skal bli virkelig, virkelig fantastisk.

Kl2356 viste jeg henne klokken, og hun hvinte av lykke. Da det så snart ble sånn at det kom opp raketter overaltfra, sa jeg at nå er det, nå er klokken tolv, nå er det nyttår. Hun svarte med å springe rundt og rundt i hagen med armene ut som et flyt, mens hun jublet av glede. Det var større inntrykk enn en liten kropp kunne håndtere, det var så mye på en gang at hun måtte bare sette i gang å løpe. Jeg viste henne klokken, som var 0000, og hun ønsket godt nytt år, og gratulerte med dagen, og fortsatte å springe og hoppe rundt omkring i hagen.

Bursdag

Få minutter senere var det over. Vi ruslet inn i huset igjen, mens vi fikk tatt noen flotte bilder, og vi ble møtt av Olia og babusjka, som stod klar med gaver og lykkeønskninger. De hadde kjøpt gaver til meg, og jeg ble jo veldig glad for det. Noen gensere, og noen gryter. Alt sammen nyttige ting. Irina hadde det ene showet, etter det andre, og diktet i vei historier, på norsk og på russisk, helt uanstrengt etter hvem det var som satt og hørte. Hun var kjempelykkelig, denne kvelden.

Hun var så lykkelig, at hun begynte å gråte, som den voksne 8-åringen hun er. Det er sikkert ikke mange lesere av denne teksten som har kontroll på Rammstein godt nok til å vite at sangen etter Arme der Tristen på Zeit, er nettopp Zeit. Den handler nettopp om tiden som går, og som uansett hvor lykkelig den er, ikke kan vare. Det ble for mye for en 8-åring på en kveld som denne, og hun tok tappert til tårene.

En del av det hadde nok også litt å gjøre med at hun hadde kjørt på overload nå i flere timer, og fikk en reaksjon da det var over. Vi gjorde oss klare til å gå til sengs. Den russiske tradisjonen med Novij god, som julaften, skal overholdes, så etter at Irina var lagt seg, la vi gaver under treet fra djed moroz, eller bestefar frost, som er oversettelsen til norsk. Dette er Irina selvsagt veldig klar over, så gaveforventningene var en del av det hele.

Første nyttårsdag

Det var fra dette vi våknet opp denne morgenen. Jeg kunne endelig sove ut, og våknet når det var lyst, vekket av Irina som kom løpende med en gave. Klokken var da over ti, veldig uvanlig til oss å være.

Normalt skulle jeg bakt rundstykker en dag som denne, og hatt fersk brødmat å spise deilig julepålegg til, men nå hadde vi altfor mye gammel mat, at det tok seg ut å lage noe nytt. Avvisningen av fryseren for å få plass til alt i den, dagen i forveien, hadde ført til at all brødbakst var tatt ut, og da må den jo også spises.

For et par år siden fikk jeg en kaffemaskin i gave, fra den har jeg hentet espresso og cappuccino, til å lede meg gjennom formiddagen som forlengst er blitt ettermiddag. Jeg ville til stranden i dag, alltid pågående etter nye eventyr, men Irina ville helles besøke venninnene sine, og det skulle hun få lov. Det passer også meg med en rolig dag.

Travle dager skal komme.

Godt nytt år!

Jeg vil ikke være så personlig lenger, men Olia snakker med moren i Kiev hele tiden. Vi prøvde i dag å få dem ut, selvsagt åpner vi huset her i Norge for hele den lille familien og nære venner, om de klarer å komme seg ut. Men planen er håpløs, for det er portforbud i Kiev, og selv om de skulle klare å komme seg ut og bruke en bil de har tilgjengelig, så vil det ikke være bensin å få tak i. Jeg tror ikke moren ville orket den lange reisen heller.

I dag var første signal om at hun var redd. Det er meldt en tøff natt. Og hun er lei av bomberommet i kjelleren. I stedet spekulerer hun i om det kan være en trygg plass i leiligheten.

Vi er shaky her oppe i Norge også. Vi sitter med enorm kunnskap, om forholdene i Russland og forholdene i Ukraina. Det er komplett ubegripelig at det er blitt som det nå har blitt. Jeg leser meg opp på artikler fra årene jeg ikke har fulgt så godt med. Det er et sjokk.

Vår lille familie, vår historie. Vi er bare en av flere titalls millioner. Nå er det vinterferie, og mange vinterferier har vi tilbrakt i Kiev. Det er komplett uvirkelig å se bildene fra byen nå, og bildene fra de andre byene i landet vi kjenner så godt.

Man blir litt shaky av det. Det er også frykten, redselen, og alt det vi vet, og alt det vi ser. Jeg tror også det er en menneskelig forsvarsmekanisme, at vi ikke kan få det inn i hodet at det kan bli krigshandlinger og gatekamper i selve Kiev, og at leiligheten og blokken vi bor i kan bli rammet. At de som er igjen i byen, er i fare.

Det er noe dypt psykologisk i troen på at det vil helst gå godt, at det ordner seg. Men det er ingen naturlov at det vil gjøre det. Nå lever vi i en tid med risiko. Det er forferdelig vondt.

Tusen takk for blomster.

Jeg skulle illustrert denne posten med et foto, men jeg har for lengst brukt opp den tillatte grensen for gratis bilder på WordPress. Det er derfor jeg ikke har postet bilder her på en god stund. Jeg er neppe interessert i å kjøpe den betalte utgaven. Det er en helt grei blogg, dette, ikke en profesjon.

Det er min datter Irina som har gjort meg oppmerksom på bildet igjen. Hun liker de gamle bildene, de far tok på lysbilder, og mor en gang fikk overført digitalt. Det er en hel CD-rom med bilder, for de som enda husker hva en CD-rom er. Vi har lagt det inn på hardisken på PC også, og stadig vekk vil hun se på dem.

Det er bilder fra da min mor og min far var unge, før de giftet seg, og det var bilder fra den gang jeg og søstrene mine var helt små. Besteforeldre og oldeforeldre er også til stede. Og vesle Irina, som nå er blitt 7, binder seg til slekta ved å se på bildene, og se hva hun er en del av.

På noen av bildene skal jeg spille fotballkamp, og har drakten på her hjemme. Det var det ene året Ganddal FK spilte med lilla drakt. Vi var knotter, det var 7-er fotball, nettopp kommet, og jeg mener vi hadde disse draktene da vi var 8 eller 9 år, eller kanskje begge de to. Vi pleide å skifte i garderobe, husker jeg, ulikt sånn det er nå, da i hvert fall Irina skifter hjemme og har drakten hjemme. Lukten, lydene og stemningen i garderoben er del av oppveksten min.

Så har jeg altså på drakten, og skal spille kamp. Far tar bilde. Det er veldig høytidelig, begge deler. Både at far tar bilder, og at jeg skal spille kamp. Det var ikke vanlig å ta bilder den gang, vi måtte betale både for filmen og for fremkallingen, det var 100 kr på 80-tallet, innhogg som 500 eller 1000 kr nå. Vi tok en håndfull filmruller i året, 24 bilder, mener jeg, man måtte velge motiv og anledning med omhu.

Og da var det jeg, fotballspilleren, i lilla drakt, og egen ball. Høytidelig i stundens alvor poserer jeg med ballen både her og der, står med ryggen til, foten mot ballen, står rett frem, kampklar i blikket. Det er kanskje 3 bilder sånn.

I tillegg er det dette bildet der søster Tone er med. Hun må være fire eller fem år, da, og har ganske tydelig mast for å være med. Hun står nemlig med et gjennomlykkelig smil, tvers igjennom hele kroppen, armene rett ut og til værs, tomlene opp, bare glis. I rød boblejakke, og i det hele tatt rødt, helt upassende til den lilla drakten jeg står ved siden av med.

Det merkes. Seiersblikket og kampblikket fra tidligere er nå erstattet av nederlag. Det er helt åpenbart at jeg ikke ville ha søster Tone med på dette bildet, eller noen bilder, jeg skulle jo spille kamp og det var alvor. Og så kommer søster Tone med denne latterlige gleden, helt upassende for stundens alvor, bare kjempeglad for å få være med på bildet og ha vunnet denne lille kampen. Hun jubler som om hun har scoret et mål. Mens jeg er molefonken som om jeg har tapt.

Det er et karakteristisk bilde. Sånn er det å ha søstre. Jeg er veldig glad i henne.