Poenget skulle bli at det eksisterer en mengde tricks for deg som strengt tatt ikke burde blogget i det hele tatt fordi du rett og slett ikke er en god skribent eller har noe å bidra med, deg som har skrivesperre og deg som bare vil holde en blogg levende for å tjene noen AdSense-kroner. Onkel Iversen tenker på deg også, derfor presenterer jeg følgende liste:

7 ting du kan gjøre for å holde en blogg kunstig i live

Vær sleivete: Uttal deg om ting du aldri burde uttalt deg om, og gjør det med en Dagbladet-lenke og skikkelig lyssky argumentér for et lite nyansert syn de fleste syns er gyldig. Husk en tabloid overskrift og forbered deg på artige kommentarer. På denne måten vil andre forbipasserende tro at du har et levende og aktivt kommentarfelt, selv om du egentlig bare stjeler det fra et annet sted.

Skift design og annet ikke-redaksjonelt innhold: Det går an å narre leserne til å tro at du fremdeles har noe å fare med hvis du har vært en relativt aktiv blogger ved å skifte design nå og da, bytte ut widgets i sidekolonnene og benytte anledningen til å skrive et lite innlegg hvor du gjør rede for endringene. Denne er det mange lesere som faller pladask for, og plutselig sitter du der med diskusjoner om hvor pent det ser ut og hvor teit den siste widgeten din er.

Kødd med en annen blogger: Skriv noe stygt og helt ubegrunnet om en annen, gjerne litt populær blogger. Drit i alt som har med høflighet og anstendighet å gjøre, men inkluder likevel en lenke til offeret. På denne måten kan det fort hende du steller i stand krig i større eller mindre skala, noe som gir alle andre inntrykk av at du har noe å si her i verden. Plutselig får du flere innlenker også, det er alltid noen som skal oppsummere slike krangler.

Post visvas: Youtube-videoer, bilder, lenker og alt annet du finner på internett som ikke trenger noen videre forklaring kan du lage egne poster av. Drar sjelden noe særlig med kommentarer, men en blogg trenger bloggposter for å overleve. Halvhjertet førstehjelp.

Klag: Dediker et innlegg til hvor fælt det er å ha skrivesperre/få lesere/null kommentarer. Husk at om du mot formodning har noe skikkelig å klage om, da gjelder ikke denne lista deg.

Annonsér din avgang: Om du faller innunder den kategorien som faktisk har lesere, men du sliter med å produsere stoff - da kan det være smart å skrive et innlegg hvor du erklærer at du pensjonerer deg som blogger. Da kan nemlig en av to (eller begge) ting hende: Det oppstår en leserstorm som ber deg revurdere og heller bare ta en pause, fordi de er så glad i deg og bloggen din, eller det dukker opp en haug med kommentatorer (og gjerne relaterte innlegg i andre blogger) om at det er skikkelig teit å erklære en slik bloggstopp. Sistnevnte er en følge av at mange har opplevd den leserstormen som ber dem fortsette, og har endt opp med å gjøre nettopp det.

Bruk erfaringen: Om du har klart å holde bloggen noenlunde levende i en lengre periode til tross for at du ikke har hatt noe særlig å melde kan du utnytte akkurat den evnen. Skriv gjerne et informativt innlegg hvor du forteller hvordan man kan gjøre som du har gjort, krydre med andre tips du har plukket opp i løpet av de siste årene som blogger.

Alle disse tipsene kan i ytterste konsekvens føre til at du ender opp med å gjenopplive bloggen din, eller du kan ende opp som en sosial paria. Det er opp til deg selv. Lykke til!

…er bloggens mest kommenterte, og hvorfor?
54 kommentarer er tallet, skribenten er… ikke meg selv. De trofaste leserne husker sikkert Din Venn Ole som gjesteblogget en del i gamle dager, og det er noe så hipt som en meme/bildepost av ham som topper kommentarstatistikken. Nå er ikke 54 kommentarer så imponerende tatt i betraktning at en del av dem er mine og Oles, samt ihvertfall en spamkommentar (som du nesten må lese kommentarfeltet for å forstå hvorfor jeg ikke sletter), men det som er så fint med kommentarfeltene her omkring er at de kommentarene som kommer alltid er top notch. Til og med de slemme kommentarene er dritkule. Uansett, innlegget het “Min heftige lørdagsnatt” og Ole har klart å lirke inn alt fra skamløs selveksponering, fy-ord og elleville fest- og nedleggelseshistorier. Nesten.

Postskript: Det viser seg at innlegget “Lørdagsmeta: Linkehøflighet” dro 69 kommentarer, og det innlegget kan jeg forsåvidt anbefale for opptil flere bloggere for tida.

…var den første som ble så mye kommentert at du ble overrasket?
Nå er det jo slik at denne bloggen allerede var relativt etablert da jeg flyttet ut fra barndomshjemmet og inn på eget domene, så jeg velger å kjøre fra starten av Revisited-tiden. Ikke at det spiller en stor rolle, det er jo Ole som drar hjem denne og. Flere saker hadde sanket et anstendig antall kommentarer før Ole skrev sitt epos “Superkjekkas om kvantefysikk“, men ingen med overraskende bra respons. At et såpass langt innlegg om kvantefysikk medhørende småhorete svarthvittbilder av Gjesteblogger Extraordinaire gjorde meg litt paff. De aller fleste kommentarene er kvalitetskommentarer også. Er det rart jeg savner å ha Ole i folden?

…ville du helst at statsministeren (eller en annen med makt) skulle lest?
En nøtt, denne her. Jeg skriver sjelden om politikk, og enda sjeldnere om hjertesaker jeg faktisk bryr meg om. En gang i tiden skrev jeg “Syv feil andre gjør (og hvordan man tackler dem)“, et innlegg jeg tror alle kan ha godt av å lese gjennom. Slappe håndtrykk må vi snart se til å forby.

…ville du helst at drømmedama/mannen skulle lest?
Hun leser uansett alt jeg skriver (nå tjener jeg så mange samboerpoeng!).

…har best bilder av deg selv?
Akkurat den posten regner jeg med at dukker opp neste uke, inntil videre kan dere kose dere med det deilige bildet mitt på Staben-siden (hvilket minner meg på at den må oppdateres).

…har de beste kommentarene?
I begge julekalendrene har det vært gjennomgående artige kommentarer. Umulig å plukke ut en favoritt.

…har kommentar fra den mest kjente personen?
I “Åpent brev til Harald Eia” dukket det ganske raskt opp en kommentar fra Eia sjøl, eller i det minste en annen på NRK-huset som er flink til å late som. Det var ganske artig. Jeg har hilst på ham et par ganger siden, men han ser bare rart på meg og krysser gata.

…ligger på toppunktet i leseutviklingen?
Er leseutviklingen det stadiet jeg føler holdt best kvalitet på innlegg eller den perioden lesertallene var best? Jeg aner ikke når ting var snasnest, men lesertallene var nok på sitt beste like over nyåret i år og på samme tid i fjor. Dette er visst en vinterblogg.

…blir oftest funnet av søkemotorene, og hva søker folk på?
Det definitivt mest oppsøkte innlegget er enda et innlegg fra en gjest (jeg aner en trend), nemlig solstrålen Siri. “Svar fra sykesengen” trekker sjokkerende mange googlere, det er nesten litt skummelt. Søkeordene som drar folk hit er for øvrig relativt lite flatterende, jeg gir dere topp 5 av de siste 3000 besøkene:

1. “Rune Rudberg naken”
2. “Jøde”
3. “Kjetil Tefke”
4. “Sodomert”
5. “Bronsefinale EM”

Vi kan med andre ord konkludere med at dette er en sporty blogg med en åpen seksuell og religiøs profil. Absolutt noe å være.. eh.. stolt av.

…er mest undervurdert?
Tja, jeg må vel innrømme at jeg trodde hele “Zoologisk skolering“-serien skulle slå litt mer an, men det kan hende jeg rett og slett ikke er så festlig jeg trodde jeg var. Ellers har “På pinebenken: High school edition” bare tretten kommentarer, det kan umulig stemme vel? “Drømmen om bil” inneholder ihvertfall tre referanser (i tillegg til et flott bilde av kjørehansker) til ting jeg hadde trodd ville blitt behøring kommentert.

Det er ganske få bloggeres svar på denne jeg ikke kunne tenkt meg å lese, så om du føler deg kallet er det bare å slå seg løs.

Heldigvis er min hevn søt som sukker: Jeg hører nemlig ikke på musikk i det hele tatt denne sommeren. Hah! Musikk er for tapere. Hører du det, Andersson? Tapere!

Trikken er full, jeg sitter innerst på en toseter med en snuskete og illeluktende kar på det andre setet. Ok, det spiller vel egentlig ingen rolle hvor uflidd fyren var, men jeg trengte noen ekstra ord for å fylle ut litt her. Trikken stopper på ett av sentrumsstoppene og godt over halvparten av passasjerene renner ut. Plutselig er det en haug med ledige seter, halvledige tosetere og masse ståplass.

Det er da Den Uflidde reiser seg og setter seg ved siden av en annen passasjer. Ikke en gammel kjenning eller en snasen frøken eller kjekk herremann, men en helt vanlig fyr med grønn t-skjorte og dongeribukser. På mange måter er den nye setekameraten ganske lik meg, med andre ord. Ingen oppgradering eller nedgradering. Den Uflidde reiser seg altså og forlater toseteren vår, ser seg om etter et annet sted å sitte og overser en haug med ledige tosetere og enkeltseter før han plasserer seg to rader forover i trikken ved Mr Grønnskjorte. Dette tar jeg selvsagt ille opp.

Jeg ble dumpa av en illeluktende skjeggas. Det suger litt.

• Spill: Tromino - Plassér en haug med vinkeltetrisbiter inni en firkant uten å ende opp med udekkede felt.
• Musikk: Et internettpiano tar mye mindre plass enn et sånt ordentlig et.
• Spill: Steel Tower - Bygg et tårn. Poenget er naturlig nok at det skal bli høyt uten å ramle sammen.
• Guide: De aller fleste av oss drømmer om å overta verden, her har du en fin guide for å komme i gang. Lykke til.
• Spill: Robokill - Snedige spillmakere har her koblet sammen to ord; robo og kill. Du er en robo, kill alt som rører på seg. Herregud, det der var krampekult av meg. Beklager.
• Liste: 9 grunner for at du ikke skal date en T-Rex. Illustrert og greier!

• Spill: World Mouse Clicking Championship - Nå tar jeg vel spilldefinisjonen til de skrå bredder, men pytt. Hvor mange ganger klarer du å klikke på boksen i løpet av 10 sekunder? Min pers er 122.
• Kool-Aid: Oh yeah!
• Spill: Hedgehog launch - Navnet sier det meste, målet ditt er å sende et piggsvin til verdensrommet. Løkke tell.
• Video: Denne mannen er en mester på hoppestokk. Eleganse møter spenst og godt humør i denne perlen av en video.
• Spill: Magic pen - En ny favoritt for mitt vedkommende. Du har en ball som skal fra A til B. Problemet løser du ved å tegne verktøy for å skape bevegelse, for ikke å snakke om reiseruta.

I 1969 dro Apollo 11 mot månen. Vel fremme hoppet to av fartøyets tre besetningsmedlemmer ombord i en liten romlivbåt og tok turen ned på månens overflate. Edwin “Buzz” Aldrin og Neil Armstrong ble historiske. Den ene for å ha vært førstemann på månen, den andre for ikke å ha vært det. Men Buzz fikk vandre på månen han også, Neil og NASA var tross alt ingen kjipinger. Tredjemann, han som måtte bli igjen på Apollo 11 og se kameratene sine spankulere rundt på verdens største ost, er det omtrent ingen som kan navnet på, ingen som bryr seg om.

Selve definisjonen av “så nært, men akk så fjernt” heter altså Michael Collins.

Den er sur. Skikkelig sur.

Denne posten har selvsagt ingen verdens ting å gjøre med at jeg endte på tredjeplass i en skamdyr pokerturnering med månedslønnpremier til første- og andreplass for et par dager siden.

Dette var ikke poenget.

Denne helga har jeg nemlig møtt faren til en venn av meg. I bursdagsselskaper setter man seg vel gjerne blant de feirende på sin egen alder, men jeg fant meg selv på voksenbordet relativt tidlig. Voksenbordet i denne sammenheng er storesøsken og foreldre av bursdagsbarnet, et par av deres venner - og meg, Madammen og etter hvert vår venn Ole. Voksenbordet kunne skilte med diskusjoner om hvorvidt man burde kjenne til Bernadette Devlin, stoffer som ungdommen OG gamlisene bruker (slik at de mellom 35 og 55 syns det blit litt ekkelt å bruke det selv) og generell prat om druedyrking langs sørlandskysten.

Dette var vel egentlig heller ikke poenget. Det tar vi nå:

Jeg er stolt av å kunne annonsere at jeg kjenner en mann som kan starte en historie med “Jeg husker den gangen jeg gikk meg vill i snøvær på Island…” og avslutte samme historie med “…og jeg har aldri vært så glad for å bli sendt i militær arrest før!”. Kongen av røverhistorier!