Journalistene satte pris på ordbruken. Den slutter seg til den utbredte journalistiske tendens til forsterket eller oppskrudd ordvalg, og det undrer meg ikke om «gruse» i denne funksjon rydder seg rom i polemisk ordskifte nå og framover.

Den frasen vi her omtaler, har utsikter til å vinne terreng. Den er åpenbart etablert etter svensk forbilde. For norske journalister og informasjonsfolk sitter som kjent med albuene i svenske tekster dagen lang.

Når jeg hører at  Anniken, Anette, Guri,  Erna, Siv, Sylvi og de andre politiske kanonene holder seg til denne systematiske lesemåten, setter det meg i eksellent humør. (Jeg nevner bare pikenavn, men det beror på tilfeldigheter.)

Og før man vet ordet av det, får man uventet rojalistisk støtte for den her prefererte tellemåten – for hør: Selveste majesteten sier tjuetjueen osv. i sin tv-tale 2021-2022 til undersåttene ved nyttårsleitet! (Begivenheten ble magnifikt markert med et fotografi av monarken i fulle pontifikalier, dvs. med uniform-stasens glitrende metallbiter og annet glitter. Men vær ikke for trygg, det lyner i en sabel ved hans lend!)

Men det er mer å notere: En armé  av norske USA-eksperter uttaler seg i etermediene om presidentvalget og slikt,  og de har mye på hjerte. De boltrer seg i årstall og andre sifre – det går i en dur fra morgen til kveld.

Bemerk for øvrig at man finner støtte for den hundretallbaserte tellemåten i både engelsk og svensk. 

Profesjonistene i NRK

Men dessverre, en del av de profesjonelle mikrofontalerne  i NRK henger ennå etter. Og etter alt mitt mas må man trekke følgende beklagelsesverdige konklusjon: Enten leser disse forherdede mennesker  slett ikke nærværende blogg, eller også må de gå omkring med dotter i ørene.

Selv den prisbelønte radiojournalist Ida Creed, som mestrer de fleste språklige vanskeligheter, lar humla suse og sier snart det ene (totusenogfjorten) , snart  det andre (tjuefjorten). Det virker uryddig. For ikke å snakke om gallionsfiguren Sigrid Sollund i Dagsnytt Atten, hun er uforutsigelig hva det språklige angår. Jeg satser en av mine egne språkbøker på at hun aldri har lest nærværende blogg! 

Jeg ryster på mitt grånende hode når jeg hører dagsnyttleseren Nils Petter Johannesen; han oppfører seg aldeles styrløst mht. tallordene: «klokken er tyvetre, treogtyve, tjuetre osv. – variantene er legio. Johannesen er hittil alene om å dyrke denne sære hobby; han er ofte å treffe i bulletin-lesningen  i NRK kl. 2300.

Den avtroppende kulturkommentator Agnes Moxnes i NRK refererer i en og samme periode til kongekroningen i 1906 og dertil til en eller annen begivenhet i 2009. Hvordan leser hun årstallene? Jo, henholdsvis «nittennullseks» og «totusenogni». Og jeg spør: Er det konsekvent? Svaret er nei. Årstallet 2009 bør leses «tjuenullni». Jf. «nittennullfem» om det året da unionen ble oppløst.

Og hva med de for øvrig udadlelige  radiojournalistene Marit Kolberg, Tone Nordal, Cecilia Befring, Anne Jetlund Hansen, Marta Norheim, Gro Holm, Kirsti Kraft  og Katrin Næss Larsen? Deres atferd ved mikrofonen er i de fleste henseender rosverdig, men de er ikke fullt ut pålitelige når de nærmer seg årstallene.

Vi tar derfor en ny runde: De bør holde seg til f.eks. tjuefjorten (=2014) og tjuenullseks (=2006). Er det f. eks. et tidsrom som skal angis, bør det hete «fra tjuenullseks til tjuefjorten» (dvs. hundretallmetoden i begge tilfeller).

Den rutinerte NRK-journalist Helge Jøssing mestrer situasjonen, for han sier – oftest uten å nøle: «fra tjuenullåtte til tjuefjorten». Jeg vil oppfordre Jøssings kolleger til å gjøre som han.

En uttale basert på hundretall

Alt vårt strev er ikke omsonst. Alfabetiseringen av slike tall baserer seg på hundretall, ikke tusentall. Si altså f.eks.: «i perioden tjuenullseks til tjuefjorten.»

Verden klarer seg naturligvis stort sett uten forføyninger fra min side. Men her må man ta et skritt videre. Det er på tide at NRK-folk og andre offentlige talere er med og løser problemet med de enkelte årstall i det første desennium av inneværende sekel. Min løsning er altså denne: Si «tjuenullseks» osv. Også «tjuehundreogseks» går bra  – og årstallet 2000 kan leses slik: «tjuehundre». Mot tallformen «tjuehundre» kan riktignok reises innvendinger (ordet finnes ikke!), men vi kan klare oss uten og holde oss til tjuenullfem, tjuenullsju osv. Se nedenfor.  

Konsekvens!

Ikke sjelden hører man at folk – for eksempel den muntre og munnrappe Cille Biermann –  sier «tjuefjorten» og «totusenogseks» nær sagt i samme åndedrag. Nyhetsleser  Harald Berre er en annen i samme kategori.

Slik vingling virker uprofesjonelt, usystematisk og inkonsekvent. Jeg har altså for lengst tatt til orde for  at man i stedet for «totusenogseks» sier «tjuenullseks» osv. Kortversjonen er i så fall «nullseks».

Svenskene holder seg som nevnt jamt over til lesemåten «(år) tjugohundra  – og den lesningen (dvs. tjuehundre) bør  gjelde også i Norge. Det vi med sifre skriver 1900, uttaler vi «(år) nittenhundre» – altså ikke: «(år) ettusennihundre»). En fjong jakke kan saktens koste 1900 kroner, men vi leser ikke årstall som vi leser prislapper på utsalgsvarer! 

Nullnullårene og tjuetjue

Når vi har bruk for en sammenfattende betegnelse for det første desenniet, sier vi «nullnullårene»(dvs. perioden 2000-2009) eller «nullnulltallet». I dette tilfellet bør svenskene og vi holde følge.

Og så har jeg gjemt en pølse til slutt: Det første året i vårt århundre, hva heter det? Mitt råd er som sagt dette: Si (år) tjuehundre, (år)  attenhundre, (år) nittenhundre. Einar Skjæraasen var født i (år) nittenhundre.

Og aller sist nevner jeg stillferdig at  det nye desenniet følger det mønster som jeg propaganderer så iherdig for. År 2020 uttales således tjuetjue; de fleste sier slik nå. Og Aftenposten, hun skriver  under overskriften «Skandalenes tiår»: «Internasjonal idrett var nærmest i kontinuerlig krise gjennom 2010-tallet.»

Hvordan det sistnevnte tallet utleses? Jo: «tjueti-tallet» (eller – og kanskje bedre:  «tjueti-årene»).

Godt så.

Hertil kommer at den eminente forfatteren Helene Uri fra tid til annen annen sprer livlige observasjoner basisk sakkunnskap innenfor det vi kan kalle idealistisk normativ innsikt . For øvrig kan nevnes at mange mennesker i lesekretsen har latt høre fra seg og lurt på hvor det er blitt av bloggen i det siste: 0tium cum dignitate?

Ifølge en annen anerkjent kilde, kan ingen legge en alen til sin livslengde, men får nøye seg med å telle sine dager og for øvrig ta med i regnskapet at Mr Parkinson er en barsk eldre herre.

Det er i dette tilfellet tale om den navnkundige Sigurd Høsts lærebok «Verdenshistorie» (247 tettpakkede sider pluss et par-tre kart). Forfatteren har forsynt verket med noen slitesterke momenter i Høsts fyldige forord, som oppsummerer i stor bredde i i hans og hans kollegers oppfatning av viktige punkter i Vestens kulturhistorie – godkjent av Kirke- og undervisningsdepartementet 1939:

«Egypt er en lang, smal dal. Gjennom dalen flyter Nilen, som kommer fra det indre Afrika. Langs elvebreddene er det lave, nakne åser, som skiller Egypt fra ørkenlandet på begge sider.

Tidlig på sommeren, i mai og juni, så landet i oldtiden ut som en ørken. Gloheit vind hadde spredd ørkensand ut over dalen, og alle hager og marker var blitt svidd og avbrent. (…) «Vær hilset, Nil,» sa de gamle egyptere, «du som kommer i fred for å skjenke liv til Egypt. Du vanner markene, du er fiskenes herre, kornets skaper.»»

Hva talespråket hans angår, så er det dialektalt farget, men det er lite ved dette talespråket som skulle tilsi at referentkorpset skulle referere ham på nynorsk. Imidlertid har Fylkesnes som nevnt krysset av for nynorsk, og da skal han refereres på nynorsk – dermed basta! Det får ikke hjelpe at det er kvantitativt mer bokmål enn nynorsk å høre når han åpner munnen og stiller spørsmål i spørrtetimen. Eksempelvis går følgende verbformer ikke i nynorsk; derimot passerer de utmerket i bokmål: vært, brutt ,vet, kommer, se . På korrekt nynorsk må det hete hhv. vore, broti, veit, kjem, sjå.

Men Stortingsmaskineriet fungerer ikke alltid etter intensjonene, som kjent, og Fylkesnes blir gjengitt på bokmål når han entrer talestolen i Stortinget! (Jf. «Språk 2005. En situasjonsrapport», s. 20 ff).

Men det er ikke bare stortingsrepresentantene som blir målt; også regjeringens medlemmmer kan legges under lupen.

Av de tretti gode kvinner og menn som siden februar 2025 utgjør regjeringen, er det bare en av dem som etter min skjønn kan regnes for nynorsk, nemlig Lene Vågslid, som er fra Dalen i Telemark og er født i 1988. Ellers er det min vurdering ingen parlamentariker som kan regnes for nynorsk.

I perioden 2013–2017 var det 19 representanter, eller 11,2 %, som valgte nynorsk og i denne forstand soknet til denne målformen. I foregående periode var det den gang 20 nynorskrepresentanter.

Men at 19 stortingsrepresentanter har krysset av for nynorsk, betyr ikke at de snakker nynorsk på Stortingets talerstol – hvis vi med nynorsk mener standardnynorsk. De fleste av dem kan saktens lese opp et ferdigskrevet manus på noenlunde skoleriktig nynorsk, men så snart de snakker spontant, henfaller de til dialekt-tale, som gjerne er en sammensurium sterkt preget av bokmål.  Det er  referentenes ytterst krevende  oppgave å omforme dialekt-talen til normrett nynorsk. Jf. «Språk 2005″ (2005), s. 20 ff.; «Menneskeverd. Festskrift til Inge  Lønning» (2008), s. 80 ff.

Av de 19 nynorskingene i denne perioden  kom 15 fra et av de fire vestlandsfylkene; det gjorde også Bård Vegar Solhjell, men han ble innvalgt for Akershus. Det samme gjaldt for representanten Gunvor Eldegard, hun er født i Årdal i Sogn og Fjordane.

Det er i dag 2 nynorske  representanter for Telemark og 1 fra Troms. De 2 telemarkingene var Solveig Abrahamsen (som møtte som varamann for statsråd Røe Isaksen) og  Lene Vågslid.

Den eneste nynorsking fra Nord-Norge  er Torgeir Fylkesnes, han representerer Troms og SV.

I perioden 2021–2025 k0mmer 6 av nynorskrepresentantene fra Arbeiderpartiet, 3 fra Høyre, 7 fra Sp, 3 fra SV, 2 fra FrP, 2 fra V. Til sammen 23 stykker – eller 13,6%.

Den vestnorske dominansen i nynorskgruppen har lenge vært påfallende; dominansen underbygges av andre undersøkelser: Nynorsk blir år for år mer og mer et vestlandsfenomen. Fra Nord-Norge kommer som nevnt 1 nynorsking (Fylkesnes fra Troms og SV).

I de elleve seneste periodene (i tidsrommet 1973 — 2017) er prosenttallene for nynorskrepresentanter henholdsvis 16,1; 14,8; 16,7; 10,8; 16,3; 18,1; 16,9; 13,3; 7,1; 11,8; 11,2.  Det laveste tallet, 7,1, gjelder perioden 2005-2009, da registreringen må ha brutt fullstendig sammen (68 representanter krysset ikke av for målform i det hele tatt!).  Ellers ligger prosenttallene mellom 10,8 (for perioden 1985-1989) og 18,1 (for perioden 1993-1997). Hvis vi ser bort fra det unormal lave prosenttallet for   perioden 2005-2009, er gjennomsnittstallet i hele tidsrommet 14,6 %.

I perioden 2019-2021 var det som nevnt 11,2 % av de 169 representantene som ville bli referert på nynorsk. Én av de 19 nynorskingene, Solveig Abrahamsen, er fast vararepresentant for statsråd Røe Isaksen. Av de 19 statsrådene som for tiden utgjør den norske regjeringen, ønsker nå 2 å bli  referert på nynorsk.

Som man ser, varierer tallene litt for hver stortingsperiode. Men nynorsktallet (for  2009–2013) er 11,2 %, dvs. ganske  lavt – dvs. noenlunde på nivå med prosentandelen grunnskoleelever med nynorsk som hovedmål (12,59 %). Dette tallet fra grunnskole-statistikken faller drastisk under overgangen til den videregående skolen, der prosentandelen nynorskelever i 2012 var  6,43 %.

To gallupundersøkelser av den voksne befolkning, foretatt med fem års mellomrom omkring millennieskiftet, viser at ca. 7-8 % betrakter nynorsk som sitt skriftspråk.

POSTSKRIPTUM 2021

I perioden 2021 – 2025 oppgir 23 stortingsrepresentanter (eller 13,6 %) at de regner seg som nynorske; dvs. de vil bli referert på nynorsk. Se ovenfor.

TORGEIR FYLKESNES (sv)

Fra Troms kommer Nord-Norges eneste nynorsking. Han har meldt fra om dette til Stortingets administrasjon og skal altså bli referert på nynorsk.

Hva talespråket hans angår, så er det dialektalt farget, men det er lite ved dette talespråket som skulle tilsi at referentkorpset skulle referere ham på nynorsk. Imidlertid har Fylkesnes som nevnt krysset av for nynorsk, og da skal han refereres på nynorsk – dermed basta! Det får ikke hjelpe at det er kvantitativt mer bokmål enn nynorsk å høre når han åpner munnen og stiller spørsmål i spørrtetimen. Eksempelvis går følgende verbformer ikke i nynorsk; derimot passerer de utmerket i bokmål: vært, brutt ,vet, kommer, se . På korrekt nynorsk må det hete hhv. vore, broti, veit, kjem, sjå.

Men Stortingsmaskineriet fungerer ikke alltid etter intensjonene, som kjent, og Fylkesnes blir gjengitt på bokmål når han entrer talestolen i Stortinget! (Jf. «Språk 2005. En situasjonsrapport», s. 20 ff).

Men det er ikke bare stortingsrepresentantene som blir målt; også regjeringens medlemmmer kan legges under lupen.

Av de tretti osw

Av de tretti gode kvinner og menn som siden februar 2025 utgjør regjeringen, er det bare en av dem som etter min skjønn kan regnes for nynorsk, nemlig Lene Vågslid, som er fra Dalen i Telemark og er født i 1988. Ellers er det min vurdering ingen parlamentariker som kan regnes for nynorsk.

Dagsnytt var et nyord, det passet bra som en norskere betegnelse for nyheter, som inneholdt det dansk-tyske suffikset -het, som alle målfolk ville kvitte seg med. Husk på at vi nå befinner oss i 1920-årene, den gang målfolket var på det norskeste og omdøpte tradisjonsord i det vide og brede. Husk navnet kringkasting – norskere kan det ikke bli!

Men det gikk ikke slik som målfolket helst ville. Dagsnytt har ikke erstattet ordet nyheter, men blitt et navn på en avdeling i NRK.

Eksempelvis forekommer sjæl. Formen er verken dialekt eller standardmål, men den programmedarbeider som tok den i bruk, hadde sikkert den beste samvittighet. «

I flere bloggtekster har jeg sneiet innom denne progremstillingen og konstatert at de folkeilige verbalformer på -a (forvalta, beskua, forvirra osv.) har hatt et markant gjennombrudd i NRKs Dagsnytt- og meldingstjeneste.

Omkring 70 % av alle svake verb hører hit, men bøymnmgtypen har hittil vær stilistisk reservert for folkelig talespråk.

Ine Eriksen Søreide(H) er en Stortingspolitiker som gjerne uttaler seg om utenriksspørsmål. Hun velger i etermediesamtaler og for øvrig i intervjuer å bruke de verbale a-formene (utvikla, erstatta osv.), men forleden gikk hun et skritt videre: Hun sa i samtalen med fjernsynet at X hadde «gjenopplivi» forholdet til USA; hun innførte dermed en ny bøyningskategori!

Georg Brandes (1842-1927), kjent dansk litterat, utgav på slutten av 1800-tallet et verk som bar tittelen Hovedstrømninger i det 19de Aarhundredes Litteratur og betydde mye for litteratursynet og åndsklimaet i samtiden.

Men selve uttrykksmåten er i dag oftest en annen. De sammensatte tallordene skrives med -årene eller –tallet/-tallene som annet sammensetningsledd (jf. Georg Brandes: 19de Aarhundrede -). Se for øvrig oversikten «Talluttrykk og tidsuttrykk i «Riktig norsk» (2020, s. 377 ff.).

Vi iler videre og gjør noen observasjoner underveis: Tallordene utgjør en temmelig komplisert mekanisme, noe som fører til at språkbrukerne ofte kommer til å håndtere dem litt skjødesløst eller usystematisk. Brandes` bok ble ble lagt ut for publikum sent i 1800-årene, altså er det tale om en tidsbestemmelse til enten (a) eller (b); se mer nedenfor.

På skrivebordet min ligger for tiden et praktverk,»Det 20 Århundre» (1992). Altså betydning (b).

Går jeg i en herreekvipering for å skaffe meg ny skjort,e, kan det hende at jeg faller for en som koster 2015. Ekspeditøren sier «tjuehundreogfemten», idet han baserer seg på en inndeling i tusentall. Vi som lever nå, inndeler vår tid hheller i tusentallsperspektiv. En mer konservativ inndeling foreligger i varianten «totusenogfireogtyve».

Språkbrukerne står overfor et valg; noen fast prakisis er ennå ikke etablert.

Skjønt – i de første tiår av tjuehundretallet har for det første nyordet tjuehundretallet fått en del utbredelse, men for denet – og det er viktigere – kortformene av typen tjuetjuefem» osv. er meget utbredt uttale av årstall. Metoden er alminnelig i engelsk og er slett ikke uvanlig i svensk. Man kan tidfeste oppløsningen av den svensk-norske unionen til 1905, drapet på Stiklestad til 1030 og utbruddet av første verdenskrig til 1914.

Da kong Harald holdt sin nyttårstale i desember 2024, hadde han behov for å referere til inneværende og mkommende år år, dvs. hhv. 2024 og 2025. Han sa «tjuefire» og «tjuefem». Utmerket! Og merk for øvrig at 2025 kan være et klokkeslett, mens årstallet leses med en annerledes. tonegang.

«Brandesmetoden» (se ovenfor) er trådt noe i bakgrunnen i moderne tekster , men den var i levende bruk i 1950-årene, den gang blogginnehaveren gikk i gymnaset. En bok under tittelen «Åndslivet i det syttende århundre» var pensum!

De leksikalske forholdsregler vi her har nærmet oss, sier altså at firesifrede årstall uttales som grunntall. Det året vi nå er inne i, heter således tjuetjuefem.

Dette regelforslaget medfører noen komplikasjoner under gjennomføringen, men de kan løses. Vi kommer tilbake til dem her på bloggen.

Hovedregelen er at årstallets to første sifre leses for seg; jeg gir noen eksempler: 2024 (tjuetjuefire), 1814 (attenfjorten) Metoden er ikke fullstendig etablert Mn lytter du til medienes nyhetsmeldinger, oppdager du snart at den er meget godt gjennomført.

Og hva den gamle angår, er modellen «det nittende århundre» gjennomført i betydning (b), og det skyldes at den svenske metoden med «tallene» er den foretrukne i moderne norsk.

Da jeg gikk i gymnaset, hadde vi Sigur Høsts lærebok i historie, og han brukte gjennomgående overskrifter som «Europa i det 18. århundre». Hva mente forfatteren? I dag ville det nok heller hett (etter svensk forbilde): 18-tallet.

Vi kommer tilbake til saken, og jeg ser gjerne at bloggvennene ytrer seg i sakens anledning.

=-..