Journalist Leif Gjerland avviker fra konvensjonell norm da han skriver: “et minne etter hun som skapte et hoffliv i Oslo.” Er bruken av hun (og ikke henne) gjennomtenkt?

Jf. blogginnlegget “Isak lå og var grådig efter hende”.

Isak, han var “ingen herlig Hund til at tænke paa mange Ting ad Gangen”, men han kunne bryte jord, og han bygde opp en tilværelse for seg og sine i nyrydningen. Minders så.  Her vokser alt, mennesker, dyr og grøde – her er sammenheng og mål.

Jeg ble sittende fast der i lesekroken – enda jeg burde ha vært i arbeid på taket. Vinteren hadde som sedvanlig  fart hardhendt fram, og det var noen ødelagte takstein som skulle fjernes og erstattes av nyere.

Men det var Hamsun. Hva ham anbetreffer, så finnes ingen make.  Han er en Pokker og en Brand, er han. Spørres det etter stilens gratie, kan alle andre forfattere værsgod stille seg i kø!

Jeg glante ut av vinduet og tenkte på at Hamsun er oversatt til allverdens språk. Men omforlades, det går da ikke an å oversette ham. Han er så språklig særegen og frodig, så ettertrykkelig plantet i nordnorsk  jord at ho! det må da være snoft umulig å formidle dette særpreg til andre enn oss nordmenn. Hvorledesen lyder “Markens Grøde” f.eks. på dansk?

Han kjente de grammatiske kjøreregler og visste på prikken  når han gav faen i grammatikken. Gruv ikke for det. Derav hans formidable gjennomslagsskraft. Det vrimler av utsagn som er grammatisk ravgale inntil kunst.

“Du er litt utafor når du har mensen”; “I amerikanske biler er forsetet aldri delt, derfor kan det sitte tre på forsetet. Og hvis du bare er to, kan du legge et kart mellom deg“; “Ingen liker å tape når du satser på toppnivå”; “Når du står der med tre leger foran deg, er det lett å bli taus”; “Selv om du var ganske god på den tiden jeg drev, så var du likevel bare nummer fire-fem i Norge. I 1995 fikk du femteplass i NM” (idrettsmann uttaler seg til journalist Arne Hole).

Det er hele tiden den engelsk you som spøker i bakgrunnen. I dårlige oversettelser fra engelsk kan man se at you mekanisk oversettes med du - også der tradisjonelt norsk ville foretrukket det ubestemte pronomen man eller en (eventuelt det personlige pronomen jeg).

Den tvilsomme æren for denne du-suksessen må delvis tilskrives enkelte norsklærere. De har nemlig fått for seg at det hefter noe suspekt unasjonalt ved det uskyldsrene ordet man, og så har man systematisk forfulgt ordet og nektet elevene å ta det i bruk.

På tross av atskillige forsøk er det imidlertid ikke lyktes meg å få noen til å stå fram med åpen panne og fortelle hva galt man har gjort, siden dette ordet skal forfølges med flammende sverd.

Men ukritiske journalister hiver seg over denne du-moteforeteelsen. Eirin  Hurum er korrespondent i London og forteller: “Det føles rart å gå i butikken og se avisstativene være fylt av førstesider med en nordmann som stirrer mot deg” (FEVs uth.). Og her er det hennes kollega Andreas Slettholm som er i sving; han intervjuer kommunalpolitikeren Stefan Heggelund, som får følgende utsagn lagt i munnen:   “- Det blir for fra en mann i en slik posisjon. Du er et forbilde hvis du har vært statsråd.”

“Alle mennesker sier nå bruke  i stedet for å pleie”, sa en dame til meg forleden. Hun hørte “overalt” f.eks. “Jeg bruker å sykle  til byen.”  For min egen del har jeg ikke registrert noe slikt overforbruk av bruke, men hun stod på sitt, og vi skiltes som venner.

“Ingen gjør lenger forskjell på de og dem”,  påstod en eldre herre jeg kom i snakk med, og han var meget opprørt. Da jeg ymtet om at han nok overdrev en smule, ble han enda mer opphisset. Var ikke jeg språkprofessor?

En journalist oppsøkte meg fordi alle mennesker nå sier og skriver “man” (ubestemt pronomen), sa han. Også han var sikker i sin sak. Da jeg innvendte at norsklærere gjennom generasjoner har drevet en aldeles urimlig forfølgelse av dette ordet, og at det i våre dager snarest er “du” (ubestemt pronomen, jf. engelsk you) som gjør seg brei – da møtte jeg ingen forståelse. Han hadde bestemt seg.

Jeg synes det er fint at folk engasjerer seg i språkspørsmål, men vær oppmerksom på den psykologiske mekanisme jeg her har gjort pekt på: Når man først får øynene/ørene  opp for en språklig særegenhet i morsmålet, møter man den bak hvert hjørne.

Meningen er antakelig at navnet skal gi assosiasjoner til det latinske civitas, som betyr ‘samfunn’ . (En slik henvisning til latin står da også på tenketankens hjemmeside.) Civitas  skal i henhold til gjengse latinske uttaleregler ha trykk på første stavelse; i vanlig norsk latinuttale har ordet dessuten s- i framlyd.

I akkusativ heter det civitatem, og denne formen ligger til grunn for eldre italiensk cività og  città. Men er det virkelig en av disse formene (dvs. cività) som er søkt gjenopplivet? I så fall burde trykket ligge på siste stavelse, men slik blir visst navnet aldri uttalt.

Kristin Clemet

Det er den fortreffelige Kristin Clemet som er direktør og forgrunnsfigur i institusjonen, og hun og alle hennes medarbeidere (og dermed etermediejournalistene) uttaler Civita med trykk på annen stavelse: “sivíta”.

Det er en uttale som river og rusker i øregangene til enhver latiner.

Man har for det første begått et overgrep mot det latinske substantivet civitas, og så føyer man spott til skade ved å gi ordet en uttale med barbarisk trykkfordeling.

Inn i tenketanken, Kristin!

Eller studér følgende sitat, som er hentet fra bladet Inside, som er organ for studentene ved BI: “Tjen folket og fordømmer norsk media og norsk rettsvesen sin skandaløse behandling av 22. juli-saken.” (Garpegenitiven “norsk rettsvesen sin skandaløse behandling” er vi bort fra i denne sammenheng.) Skribenten heter Henrik Ormåsen.

Media, som forekommer i begge sitatene,  er i beste fall flertall, og entallsformen er medium. Bøyningen bør være slik og bare slik: et medium – mediet – flere medier – alle mediene. Hansen og Ormsåsen burde altså skrevet medier. Ubestemt form flertall.

I stedet behandler de to substantivet som om det var et ikke-tellelig stoff- eller mengdeord, på linje med kjøtt, melk. Disse kan bare opptre i entall — og for øvrig bestemmes av mye, men ikke av mange: mye kjøtt. Men medium hører ikke til den kategorien, og når Hansen og Ormåsen lar nasjonalitetsadjektivet stå i entallsform (hhv. svensk og norsk), da blir det feil.

Flertallsformen media har vi simpelthen ikke bruk for, jf. bøyningen ovenfor. Vi skriver altså svenske medier.

I den offisielle Språkrådsnormen kan det nok hete alle media, altså med endelse på -a i bestemt form flertall, men den formen marginal. Vi skriver jo ikke alle akvaria, alle laboratoria. 

Det er en pussighet at Riksmålsordlisten foreskriver -a i  massemedia, men da handler det om ubestemt form: flere massemedia.

Alle bøyningsproblemer forsvinner i den tynne luft hvis man bøyer (masse)medium akkurat som de andre, opprinnelig latinske ordene på -ium: et medium -mediet – medier – mediene.

Om jeg har vært innom dette før? Tja …

Det er bruken av ordet skutt det er noe i veien med. Men norske, yngre journalister har ingen som helst forståelse for at skutt betyr noe annet enn truffet av  skudd eller beskutt. I Breiviksaken får vi likeledes høre om unge mennesker som er skutt flere ganger, men som like fullt står i vitneboksen og forteller.

Abraham Lincoln

Abraham Lincolm ble skutt i 1856, Vidkun Qusiling ble skutt i 1945, Mahatma Gandhi ble skutt i 1947, John F. Kennedy ble skutt i 1963. Under okkupasjonen forekom advarsler av denne typen: Skutt blir den som …

Når skutt står uten tillegg av betegnelse for legemsdel i foten (i ryggen, i armen osv.), betyr det i vår norskspråklige tradisjon ’drept av skudd’. På tilsvarende måte betyr han skjøt seg at han begikk selvmord med skytevåpen.

Etter at Tyskland hadde invadert Norge 9. april 1940, var “Skutt blir den som …” et gjennomgangstema i general von Falkenhorsts opprop til det norske folk. Stod det “Skutt og drept blir den som …”? Niks.

Men så har vår innflytelsesrike onkel i Amerika begynt å trekke i trådene, og på hans kanter betyr shoot det samme som ’ramme med skudd’. Derfor heter det der vestpå: He was shot and killed.

Dermed har norske mediefolk begynt å bruke skutt og drept på samme måte. I NRK Dagsnytt for to minutter siden hørte jeg enda en gang om en person som var skutt og drept.

Men ettersom mange nordmenn har beholdt sansen for den tradisjonelle betydningen, finnes her rike muligheter for forvekslinger.

I 1994 brakte Aftenposten nyheten om mordforsøket på William Nygaard under denne overskriften: Forlagsdirektør skutt. Mange lesere måtte tro at han var død.

Men nei, han ble beskutt fra langt hold og ble truffet av skudd, men overlevde. I 2008 fortalte samme avis i en overskrift at en idrettstrener i India var skutt; i den tilhørende notisen stod det at treneren ble skutt og drept av ukjente menn. Dagens avis melder på første side at en irakisk student ble skutt; i den tilhørende artikkelen inne i avisen står det at han ble skutt og drept.

I nyhetsmediene rår det fullstendige kaos for tiden. Skutt betyr snart ’truffet av skudd; beskutt’, snart ’truffet av skudd og drept’. Kom ikke og si at betydningsforskjellen er uvesentlig!

Aftenposten bringer denne meldingen: “Fem personer som overlevde massakren på Utøya, skal vitne. Fire av disse ble skutt under flukt på teltplassen.”

De som vil legge konvensjonell hjemlig ordbruk og ikke engelsk til grunn, skriver hverken skutt og drept (som er pleonastisk) eller skutt og skadet/såret (som er nonsens).

Hvis norsk jounalister ikke var så forelsket i det engelske, lot de skutt bety ’drept av skudd’. Politimannen Klungland ble skutt under NOKAS-ranet i Stavanger.

Skutt ned innebærer derimot ikke nødvendigvis at offeret ble drept, og NN ble skutt ned og drept betyr at noen avfyrte skudd mot NN, og at han døde som følge av det.

Det er rart, for “etikk” (fra gresk) og “moral” (fra latin) betyr egentlig det samme, nemlig sedelære. Ordparet “etikk og moral” er dermed strengt tatt en pleonasme, dvs. sideordning av to synonyme størrelser.

Synonymer har imidlertid en tendens til å utvikle seg i forskjellige retninger – enten semantisk eller stilistisk.

De to ordene “etikk” og “moral” betyr nok ikke lenger akkurat det samme, og  jeg gjør et definisjonsforsøk: “Etikk” betegner det sett av ytre normer, lover og regler som vi forventes å følge; “moral” henviser på sin side til den praktiske håndteringen av etiske valgsituasjoner. “Moral” handler om hvordan vi tenker og handler i konfrontasjonen med et etisk problem.

Da jeg kom syklende ned Slottsbakken på vei til Stortinget 21. mai, oppdaget  jeg på fortauet en gruppe på 30-40 demonstrerende mennesker som med plakater og sang (“‘Gud signe vårt dyre fedreland”‘) var underveis til samme adresse. Jeg bremset og slo av en prat med noen av demonstrantene; de fleste var på min egen alder og vestlendinger.

Av plakatene deres (som for øvrig var preget av en meget usikker ortografi!) og av den korte samtalen forstod jeg at det var en en fylking av kristenfundamentalister som hadde tatt veien over fjellet — i et fortvilet forsøk på å hindre det Grunnlovsvedtak som institusjonaliserer religionsfriheten i Norge. På plakatene gjorde de front også mot homofile, aborttilhengere, liberale teologer og andre som de oppfattet som en trussel mot kristendommen i Norge.

Jeg snakket med noen av demonstrantene, som sagt, og de var imøtekommende.  Og de gjorde bare bruk av sin selvsagte rett til ytringsfrihet. De befinner seg helt utenfor min horisont, og prest Ludvig Nessas utsagn i sakens anledning er så horrible at man himler. I hans verden er Grunnlovsvedtakene verre enn den tyske okkupasjonen  av Norge 1940-45, at den inkarnerte ondskap har tatt bolig i Stortinget, og at hans teologiske meningsmotstandere bør lyses i bann. Grunnlovsvedtakene betydde at Norge var blitt et hedensk land, sa Nessa. Han mer enn antydet at helvete venter på dem som stemte for.

De vestlandske kristenfundamentalistene i Slottsbakken tuslet syngende videre, og da de møtte et lyskryss på Karl Johan, stoppet demonstrantene pent og pyntelig og ventet på grønt lys.

Jeg syklet videre, ganske tilfreds. Rammene omkring ytringsfriheten er vide, og nå er vi underveis mot en ordning der religion får bli en privatsak. Men kongen, han nyter ikke noen religionsfrihet, for hvis han kommer på andre tanker og blir katolikk eller søker medlemskap i Human-Etisk Forbund,  må han abdisere. Jeg tror jeg skal samle noen mennesker og gå i tog for at kongen skal nyte samme religionsfrihet som jeg.

At båndene mellom stat og kirke blir løsere, skremmer,  opprører og bedrøver noen engasjerte vestlandske kristenfundamentalister i Slottsbakken en vakker maidag. De er sterkere i barnetroen enn i ortografi – men ingen tenker da på å hive en bombe inn i flokken!

Vi tar utgangspunkt i en passus som journalist Andreas Slettholm har levert:  ”Jeg tror aldri før (at) vi har hatt en så stor og viktig sak som vi har fått så dårlig tid på.” (Det handler om OL- planer i Oslo, og parentestilføyelsen skyldes FEV.)

Sammenlikn med dette Sigurd Hoel-sitatet: “Jeg tror aldri (at) jeg har smakt noe så godt. Jeg tror aldri (at) jeg har vært så lykkelig” (parentesen skyldes FEV).  Her er adverbialet aldri  i to tilfeller plassert på et sted i byggverket der det tilsynelatende ikke hører hjemme. Aldri bestemmer jo snarere predikatet i at-setningen (jf. “Jeg tror (at) jeg aldri har smakt noe så godt”) enn predikatet i hovedsetningen.

Her berører vi en interessant syntaktisk detalj. Den har et navn tessmers. Den kalles negasjonsløftning.

Når predikatet i hovedsetningen er et meningsverb (f.eks. tro, anta, synes), kan et adverbial som må antas å ha sitt utgangspunkt i bisetningen, “løftes” opp i hovedsetningen. For den spontane språkfølelse er “Jeg trodde at han ikke var intelligent”  synonymt med “Jeg trodde ikke at han var intelligent”.

Slik også for journalist Slettholm. I hans tilfelle er adverbialet “aldri før” løftet fra sin “egentlige” plass i bisetningen opp i hovedsetningen. Dette får sies å være en legitim prosess. Hvis det er noe diskutabelt med hans løsning, må det bero på at adverbialet i sitatet ikke er det alminnelig nektende ikke eller aldri, men det komplekse aldri før, der før er hovedordet.

Er du mer enn alminnelig interessert i syntaktiske overveielser, finner du mer om dette emne i “Moderne norsk” (2002), s. 365 f.