Når risikoen øker må beredskapen bedres. Er du og din virksomhet forberedt og beredt med nødvendig kriseberedskap for å håndtere alle mulige kriser?

Geelmuyden.Kiese har gleden av å invitere deg i samarbeide med Steenstrup Stordrange til et formiddagsseminar på Aker Brygge, i konferansesenteret til Felix.

Meld deg på her!

• Hvor: Felix konferansesenter, Aker Brygge
• Dato: 22. mai
• Tidspunkt: 07:30 – 12:00

Program

photo credit: Karwik via photopin cc

Aktuelle bloggposter:

1. Seminar & Debatt: “Utrent, overtrent eller veltrent?” Hva skjer med tilliten til den offentlige debatten når alle...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Trond ba meg skrive forordet til boken. Nedenfor kan du lese et lite utdrag.

«Det finnes mange hunderaser. Det finnes selskapshunder, jakthunder og vakthunder. Jeg bestemte meg tidlig for å bli førerhund. Som rådgiver lever jeg av å lede oppdragsgiver gjennom ukjent landskap. Det er et stort ansvar der oppdragsgiver alltid er sjefen. Min oppgave er å forstå oppdragsgiver, og det er en oppgave jeg nærmer meg med ydmykhet. Hvis du ikke er ydmyk for oppdragsgivers verdier og kunnskap, og oppgavens kompleksitet, har du ingen forutsetninger for å gi gode råd.

Da jeg startet mitt liv som kommunikasjonsrådgiver var jeg mer glad i første del av ordet, enn i den andre. Nå er jeg like glad i begge. God kommunikasjon er kunst. God rådgivning også. Som førerhund kan du aldri ha en ambisjon oppdragsgiver ikke har. Hvis så er tilfellet, slutter du å gi råd, og begynner i stedet å moralisere. Hvis du forstår oppdragsgivers ambisjon, kan du si; -Da anbefaler jeg at vi gjør slik. Hvis ambisjonen er din, og ikke oppdragsgivers, begynner du å si; -Nå må du… Og det har du ingenting med.

Ofte observerer man at skoen trykker et annet sted enn der oppdragsgiver tror. Da kan det være fristende gi et råd oppdragsgiver ikke har bedt om. Det går aldri bra. Det er bedre å komme med dokumenterte opplysninger som får oppdragsgiver til å etterspørre rådet. Ikke sjelden blir konsulenter tilkalt fordi oppdragsgiver trenger å se situasjonen utenfra. Gode rådgivere svarer på slike utfordringer ved først å lytte til oppdragsgivers erfaringer, for deretter å innhente dokumentasjon ved å stille riktige spørsmål i omgivelsene.

Nye medarbeidere i Geelmuyden.Kiese tror de blir lønnet for å finne svarene. Ofte blir de overrasket når jeg forklarer at jobben er å stille de riktige spørsmålene.  Det er for å stille de riktige spørsmålene at vi har bygget en organisasjon med mange ulike kompetanser og erfaringer. Ulike mennesker ser problemstillinger fra ulike vinkler. Det øker sannsynligheten for at vi stiller riktige spørsmål. Gjennom riktige spørsmål og god dokumentasjon er det alltid mulig å motivere oppdragsgiver til å etterspørre riktig råd. Jeg gir aldri et råd til et voksent menneske som det ikke selv har bedt om. En slikt råd er verdiløst. Det blir ikke fulgt.

Vet du forresten hva favorittspørsmålet mitt er? Favorittspørsmålet mitt lærte jeg av en svensk leder for mange år siden; -Varför inte tvärt om, spurte han. Det er et godt spørsmål. Vi må tvinge oss selv til å bevege oss i ukjent terreng hvis vi skal komme videre. De beste forretningsmulighetene ligger alltid utenfor allfarvei. Slik er det med den beste kommunikasjonen også. Den beste kommunikasjonen er annerledes. Den skiller seg ut. Hvis det du planlegger å si allerede er sagt, er et godt alternativ å holde munn.»

Resten av forordet og resten av boken kan du lese allerede førstkommende torsdag.

Hold fast og hold ut!

Ingen aktuelle bloggposter.

I løpet av den siste uken har det vært en diskusjon i media mellom tidligere VG-sjef, Bernt Olufsen og min kollega Pia Martine Wold om kommunikasjonsrådgivere og deres rolle i samfunnet. Denne debatten minner meg på det journalist i NRK, Steffen Fjærvik, trekker frem i en kronikk i Journalisten 8. mars i år. Han peker på en utvikling der de som blir intervjuet angriper premissene i spørsmålene. Hans stikkprøve av Politisk Kvarter i NRK P2 viser at i sju av ti tilfeller stiller reporteren spørsmålet med et premiss som kan angripes. Som gammel journalist og mangeårig medietrener, er slike premisser en gavepakke til de som intervjues. Men det bringer ikke debatten fremover. Jeg er helt enig i Fjærviks konklusjon om at rene spørsmål er gode spørsmål.

Selv om de som intervjues og journalistene i utgangspunktet har ulikt mål med intervjuet, viser debatten om kommunikasjonsbransjen og journalistene at alle ser ut til å ha en noe felles agenda: nemlig å bidra til at riktige opplysninger kommer frem på en troverdig og god måte.

Dårlig tid

Jeg våger å hevde at grunnen til utviklingen med dårlige spørsmål, handler om at journalistene dessverre ikke har tid til å gjøre en grundig jobb. Dette føyer seg inn i en rekke andre tilfeller som bekrefter journalistens manglende tid. Stadig oftere opplever våre oppdragsgivere at reporterne stiller svært uforberedt til intervju. I tillegg skrives saken så raskt at det som står skrevet enten vitner om misforståelser eller mangel på kompetanse. I dette tidsjaget, blir det selvsagt enkelt for journalistene å gripe til ladede spørsmål som inneholder en rekke premisser i håp om å få en sak som bygger opp under konflikten journalisten prøver å skape. Altså, en god sak i journalistens øyne. Dessverre bidrar dette til mindre åpenhet.

Manglende kompetanse

Den andre grunnen til at journalistene angriper intervjuobjektene med spørsmål med en rekke premisser i, er rett og slett at de ikke er dyktige nok. De kan ikke det temaet de skal dekke, enten det dreier seg om økonomi, politikk, byråkrati eller vitenskap. Alle journalister kan ikke alt. Det er forståelig. Men det er ikke forståelig at de tror de skal få en god sak av å fyre løs med dårlige spørsmål i stedet for å stille åpne spørsmål som vil bidra til gode svar.

Åpen debatt

For når journalistene lukker spørsmålene med ladede begrep og premisser, vil selvsagt ikke den som intervjues bidra til en åpen diskusjon på gale premisser. Her har vi en enda en felles agenda: En åpen debatt som bidrar til at folk blir mer opplyste.

Åpne og rene spørsmål gir ekte og ærlige svar. Selvsagt vil de som blir intervjuet forsøke å komme til orde med sitt budskap, men i tillegg vil journalistene oppleve at intervjuobjektene i alle fall forsøker å svare på spørsmålene.

Jeg håper at dere som er journalister og som leser dette kan være enige med dem dere intervjuer og oss i kommunikasjonsbransjen om at vi i fellesskap kan bidra til et åpnere samfunn og mer demokrati. Og da vil åpne spørsmål være et fint steg i den retningen, for da kan de som bli intervjuet svare så best de kan.

Aktuelle bloggposter:

1. DERFOR BØR JOURNALISTER MØTE OSS MED DEN STØRSTE SKEPSIS De skriver bøker om oss. Avisene er fulle av artikler...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Noen ganger tenker jeg at folk flest må få nok av oss. Får vi kommunikasjonsrådgivere mer oppmerksomhet enn vi fortjener?

Forfatteren Henrik Langeland innleder sin siste bok «Fyrsten» med et sitat av Machiavelli, og et av undertegnede. Jeg er smigret! Riktignok er Machiavelli sitatet adskillig hvassere enn sitatet jeg presterer, men dog! Å havne i selskap med Machiavelli er å havne i godt selskap når man lever av å hjelpe oppdragsgivere å få gjennomslag.

I Geelmuyden.Kiese kaller vi det å flytte makt.

Langelands bok er en roman. Det er fiksjon. I fiksjonen styrer kommunikasjonsrådgiverne Norge. Når journalister dekker bransjen vår, dekker de den som om fiksjonen var virkelighet. Det er den heldigvis ikke. Kommunikasjonsrådgivere har ingen egen vilje. Vi sloss for våre oppdragsgiveres interesser. Det er legitimt. Jobben vår er å hjelpe oppdragsgivere å få relevant oppmerksomhet, bli forstått og få viljen sin. Noen ganger går veien om redigerte massemedier. Oftest ikke. Med digitalisering av informasjonsstrømmer har redigerte massemedier mistet informasjonsmonopolet. Digitaliseringen  åpner for nye kommunikasjonsformer som både er mer effektive, og som innebærer lavere risiko. Ny teknologi knuser massemedienes gamle forretningsmodell. Det er ikke kommunikasjonsrådgivernes skyld. Ikke skyt oss. Vi er bare pianister.

Men innimellom spiller vi fantastisk! Når vi lykkes kan vi hjelpe Kunnskapsdepartementet å få flere søkere til lærerhøyskolene, en liten kommune å få ny vei, en statlig etat å få økte bevilgninger over statsbudsjettet, en leder å omorganisere bedriften for økt konkurransekraft, en shampo å vinne nye markedsandeler, eller et børsnotert selskap å doble verdien sin i løpet av to måneder. Da er ikke gode råd dyre. De er billige, for verdiene vi er med å skape er store. Ledere i samfunns- og næringsliv vet det. Og resultater skaper oppmerksomhet. Derfor får vi den oppmerksomheten vi fortjener.

Kommunikasjonsrådgivere har ikke mer makt enn makten kunnskap gir oss. Men vi har makt nok til at bransjen vår fortjener et kritisk blikk fra journalistene. Derfor skal journalistene møte oss slik de møter all makt og alle kilder; med den største skepsis.

Hold fast og hold ut!

Aktuelle bloggposter:

1. HVA VAR DET DU SA? Onsdag 27. februar klokken 08.00 inviterer vi til årets første...
2. Seminar & Debatt: “Utrent, overtrent eller veltrent?” Hva skjer med tilliten til den offentlige debatten når alle...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Det lyser både frykt og avsky for kommunikasjonsbransjen i Olufsens svar på min kronikk i DN torsdag 25. april. Og noen hersketeknikker, som jeg for det meste skal la ligge.

Fra Dagens Næringsliv torsdag 25. april 2013. Innlegg fra Schibsted-redaktør Bernt Olufsen

Sjefredaktøren føyer seg inn i en ganske liten rekke av godt voksne eks-journalister som bruker enhver anledning til å opprettholde myten om kommunikasjonsbransjen som et problem. Holdningen skyldes muligens et generasjonsskille, og en mangel på nærhet til det daglige produksjonsarbeidet.  I de aller fleste tilfeller i dag fungerer relasjonen mellom kommunikasjonsrådgiver og journalist svært godt for begge parter. Vi er bevisste og åpne om våre roller. De eneste kriteriene som styrer resultatet av kontakten er om saken er god.

Heldigvis! Medias rolle i samfunnet er avgjørende for demokratiet.

At noen lønner oss, betyr ikke at vi lyver. En kommunikasjonsrådgiver er enten hyret av en oppdragsgiver, eller jobber for en bedrift med visse interesser.  Det betyr ikke at våre leveranser ikke er faktabaserte. Vår troverdighet avhenger i akkurat like stor grad som for journalister av at det vi formidler er godt dokumentert og godt fortalt. Dét var mitt poeng: Retorisk sett er det ingen prinsipiell forskjell mellom yrkesgruppene med tanke på objektivitet. Forskjellen er selvsagt at vår subjektivitet skyldes ulike hensyn: Oppdragsgiverens og leserens. Klart vi vinkler! Men innenfor akkurat de samme rammene som en journalist: Fakta, dokumentasjon, en god historie. Vi lever av troverdighet – som Olufsen gjør.

Vi jobber for et åpnere samfunn. Det faller på sin egen urimelighet at veksten i kommunikasjonsbransjen handler om å skjule informasjon. Var dette formålet til politikere og toppledere rundt omkring, ville de ikke trengt en eneste kommunikasjonsrådgiver. Tvert i mot vokser bransjen vår på grunn av krav om økt åpenhet, større tilgjengelighet, raskere responstid og flere kanaler å håndtere.

Olufsen er skeptisk til at veksten i min bransje fører til at våre vinklinger og opplysninger skal bli toneangivende i viktige prosesser. Her vil jeg kun si at problemene knyttet til flokkmentalitet hos journalister hovedsakelig er knyttet til journalismen – altså journalistenes egen ideologi, ikke til kommunikasjonsrådgivning. Vi jobber for mer informasjon.

Til sist vil jeg gjerne få påpeke et paradoks i Olufsens hint om at min overgang til kommunikasjonsbransjen skyldes en mislykket journalistkarriere. Hvis dette skulle vært tilfelle for de fleste tilfeller i bransjen, skulle det tilsi enda mindre grunn til å frykte oss.

Aktuelle bloggposter:

1. Beroligende medisin fra en spinndoktor Lørdagens DN-reportasje om ”spinndoktorer” vitner om at norske journalister verken...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Jeg har alltid oppfattet Grete Faremo som en glup dame. Derfor har det forundret meg at jeg ofte sliter med å skjønne hva hun sier. Blant annet hadde jeg problemer med å forstå Faremo da hun svarte slik i spørretimen i februar;

Det blir nye organisatoriske løsninger, samvirkeløsninger vi ikke har hatt tidligere, og lovgivning som skal sikre både bedre samhandling og tryggere agering dersom noe skjer.

Uttalelsen ga Faremo GKs høythengende Tåkepratpris samme måned.

Nå forstår jeg hvorfor Faremo kommuniserer som hun gjør. Sist torsdag møtte jeg nemlig Arbeiderpartiets kommunikasjonssjef Pia Gulbrandsen til debatt i Kommunikasjonsforeningen. Stolt fortalte Gulbrandsen at hun hadde jobbet hardt for å få Faremo til å svare slik i spørretimen.

-Hva i himmelens navn hadde Faremo egentlig tenkt å svare, spurte jeg Gulbrandsen.

-Hun hadde tenkt å svare mye kortere, svarte Gulbrandsen, og la til at det er viktig at politikere ikke henfaller til banal populisme!

“Hva er det du sa?”

Selvsagt er det kommunikasjonsrådgiver Gulbrandsens oppgave å sørge for at Faremo svarer korrekt, men det er også hennes oppgave å sørge for at vi skjønner hva justisministeren sier. Frykter virkelig kommunikasjonssjefen i Arbeiderpartiet at justisminister Grete Faremo skal henfalle til banal populisme? Etter debatten torsdag kveld frykter jeg mer at Norges justisminister fortsetter å lytte til råd fra Arbeiderpartiets kommunikasjonssjef. Etter Grete Faremos utspill om regulering av tigging i helgen, virker det som det er kommunikasjonsrådgiveren som skal skrive lovene også.

Tåkeprat

Etter at vi annonserte tåkeprisene tidligere i år, strømmer det på med forslag til uttalelser og kandidater. I april har partnerne i Geelmuyden.Kiese kåret forsvarsadvokat Mette Yvonne Larsen til månedens tåkeprater for hennes utrettelige innsats for å tåkelegge den tragiske Vågå-saken.  Spesielt gjorde følgende uttalelse fra lagmannsretten på Hamar inntrykk på partnerne;

….men det er tydelig at hun har oppfattet dem som kjærester, mens han har beklaget språkbruken, og det er langt fra språk til handling.

Tingretten i Sør-Gudbrandsdal trodde hverken Øygard eller Larsen for fem måneder siden, og dømte Rune Øygard strengt. Øygard valgte å anke dommen. Det er hans rett, og en rådgiver skal selvsagt stå opp for og forstå sin klient. For en utenforstående er det likevel vanskelig å se at Larsen og tidligere ordfører Øygard har lært av prosessen og dommen i tingretten. Bortforklaringene fortsetter. Og enda verre; I jakten på troverdighet velger Øygard og hans forsvarer å tråkke på et barn. Det er uanstendig og uklokt. En god forsvarsadvokat og rådgiver ville uten videre forstå det.

Tåkelur

Prisen «Månedens tåkelur» i april går til Ryanair-sjef Michael O’Leary for hans bemerkelsesverdige pressekonferanse i Moss. O’Leary fikk finansminister Sigbjørn Johnsen mot seg, og Johnsen sier at Ryanair ansatte stasjonert på Rygge må betale skatt til Norge. Men passasjerene er med som aldri før. Bjørn Kjos også. Partnerskapet i Geelmuyden.Kiese vil takke O’Leary for at han minner oss på at Norge er et land i verden.

Hold fast og hold ut!

Aktuelle bloggposter:

1. Her er tåkeprisene for februar! I GK Forum onsdag i uken som gikk, lanserte partnerskapet...
2. Slangen i paradis Når det er vanskelig å ta en leder for hva...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Det første kan jeg godt forstå. Kommunikasjonsbransjen må selv ta ansvar for å fortelle mer om hva vi driver med. Der har vi vært langt fra flinke nok.

Hva gjelder tidligere VG-sjef Bernt Olufsens frykt for at bransjens vekst truer demokratiet, tenker jeg imidlertid at det er på sin plass å komme med en lykkepille til den fjerde statsmakt: Hvis Olufsen er så redd for at våre arbeidsoppgaver består av ”å manipulere innholdet i mediene på en slik måte at verken lesere eller journalister skjønner at det foregår,” da kan jeg trøste med at norske journalister heldigvis er mer oppegående enn som så. Det må også legges til at han tar sørgelig feil i sin antagelse om hva vi kommunikasjonsrådgivere driver med.

Objektive budskap finnes ikke

La meg bare aller først slå hull på det som ser ut til å være en journalistisk boble: Det finnes ingen objektiv saksformidling. Verken hos journalister eller kommunikasjonsrådgivere. All informasjon preges av hvem som formidler den, når den formidles, av konteksten, av andre som kommer til orde og mye mer.

Jeg har selv jobbet som journalist i flere år før jeg havnet i kommunikasjonsbransjen, og  er det én ting jeg kan slå fast, så er det at en journalists valg av kilder, vinkling, fakta og bilder  på ingen måte skiller seg fra en kommunikasjonsrådgivers valg av vinkling i et budskap til journalisten. Alle retoriske budskap utelater og  vektlegger informasjon med omhu. En nyhetsartikkel i VG er ikke mindre manipulerende enn mitt sakstips til en journalist på vegne av en kunde.  Subjektiv saksformidling er en ærlig sak.

Kontroll over informasjon er makt, skriver DN i sin leder om spinn-reportasjen. Helt enig. Kommunikasjon kan bidra til å flytte makt. Det være seg flokkjakt fra journalister, eller en kommunikasjonsrådgivers strategi.  Når makten vokser på den ene siden, er det derfor bare naturlig at den andre siden kommer etter. Kommunikasjonsbransjens fremvekst de siste årene henger nøye sammen med medienes teknologiske utvikling.

Lav bransjekunnskap

Kommunikasjonsrådgivere er ”en hærskare av faktureringsmaskiner som benyttes i aktivt forsvar av hemmeligholdt saksbehandling og styrte lekkasjer” sier den tidligere VG-sjefen i DNs reportasje. Det vitner om lav kunnskap om bransjen, og ikke minst om hvordan det er å håndtere en mediekrise.

Er det kritikkverdig at Statoil samordnet seg med departementene og ventet i flere timer før de kontaktet media om terroristangrepet i In Amenas tidligere i år? Jeg vil heller si at det vitner om god krisehåndtering å sikre flyt i den interne kommunikasjonen, varsel til pårørende og berørte, og en grundig informasjonsinnhenting før man går ut og forteller hva som er skjedd. Ville en redaktør publisert en nyhetssak som ikke var faktasjekket, der en omtalt kilde ikke har fått tilsvarsretten?

Ingen kjære mor for kildene

Da jeg arbeidet som journalist, ville jeg ha gode svar og jeg ville ha dem nå. Men man er jo ikke den eneste journalisten i landet. For en bedrift eller politiker som opplever en krise, er det ikke uvanlig med et tresifret antall henvendelser fra journalister i løpet av et døgn. I tillegg til å svare, må man samtidig gjøre den faktiske jobben det er å finne informasjonen som kan bidra til svar. I en kaotisk situasjon kan dette være både tidkrevende og ressurskrevende. Å ha ansatte med formidlingskompetanse til å håndtere et ekstremt mediepress, handler derfor ikke om å hemmeligholde informasjon eller manipulere pressen – det handler om en fornuftig arbeidsfordeling som gjør at toppleder eller politisk leder kan gjøre den faktiske jobben sin: Rydde opp i krisen.

Så hva gjør vi da?

”Vi sitter jo ikke her og spinner”, sier statsministerens kommunikasjonssjef i DN-reportasjen. Hun har tungt for å forstå skepsisen. Det har ikke jeg. Jeg skjønner at folk frykter det de ikke kjenner. Men vi sitter faktisk ikke her og spinner.

En stor del av jobben min handler om å finne riktig informasjon, riktig arena for å formidle den og riktig tidspunkt å gjøre det på. Samfunnet kryr av myter som kan gi store konsekvenser om de ikke ryddes opp i, av historier som ikke er blitt fortalt, av gode nyheter som ikke finner veien til offentligheten fordi de som sitter med dem ikke har kompetansen til å formidle.

De fleste vil være enige i at bedre informasjon gir bedre beslutninger. Og bedre beslutninger gir oss alle et bedre samfunn. Enten det handler om å knuse myten om at det er kjedelig å jobbe som lærer, eller om å hjelpe en bedrift med intern- og eksternkommunikasjon når feil har blitt begått, og arbeidsplasser står på spill.

Bernt Olufsen trenger ikke være redd for kommunikasjonsbransjen og dens vekst. Til syvende og sist er det uansett opp til mediene om en sak eller uttalelse kommer på trykk.

Ingen aktuelle bloggposter.

Det viser at arbeidet vårt er viktig. Det viser også at det er nødvendig å trekke grenser mellom kommunikasjon og manipulasjon. Derfor leder jeg for tiden et arbeid med å utvikle nye etiske retningslinjer for bransjeorganisasjonen KOMM.

Medlemsbedriftene i KOMM omsatte råd og tjenester for en halv milliard kroner i 2011, og Kommunikasjonsforeningen har økt medlemstallet med 46 prosent de siste fem årene til 4177 ved årsskiftet. 1920 av dem jobber i offentlig sektor. Jeg tror veksten kommer til å fortsette.

Det meste av tiden arbeider kommunikasjonsrådgiverne med å fremskaffe bedre informasjon. Det er samfunnsnyttig, fordi bedre informasjon gir bedre beslutninger og bedre samfunn. Men litt av tiden driver vi manipulasjon. Som mediene selv.

Akkurat som linjen mellom sannhet og fiksjon ofte brytes når en historie bringes fra journalistens PC til desken, blir kommunikasjon rett som det er til manipulasjon når saksfremstillinger bringes fra embetsverket i et departement til politisk ledelse og videre ut i offentligheten. Det er lett å falle for fristelsen til ikke bare å selge, men å overselge.

Største overdrivelse siden Moses

La meg illustrere med noen eksempler fra Arbeiderpartiets landsmøte denne helgen. Når de rødgrønne de siste åtte årene har dunket inn i oss budskapet om stø kurs og om moderat bruk av oljepengene, er dette slik jeg ser det den største overdrivelsen siden Moses. Man kan kalle oljepengebruken mye, men moderat er den ikke. På åtte år har statsbudsjettets utgiftsside økt med nesten 60 %, og regjeringen Stoltenberg vil bli husket som regjeringen som gjorde norsk økonomi til en petroleumsøkonomi.

Videre vedtok helgens landsmøte å konsekvensutrede Nordland 6, Nordland 7 og Troms 2. Det hadde vært mer redelig å si det som det er at landsmøtet vedtok å konsekvensutrede oljeleting utenfor Lofoten. Til slutt vil jeg trekke frem statsministerens oppfordring om å snakke Norge opp. Ikke en gang en kommunikasjonsrådgiver kan tro på det! Norge kan ikke snakkes opp. Det som ikke fungerer, fungerer ikke uansett hvordan man snur og vender på det.

Mye kommunikasjon er en illusjon, og det er ikke alltid lett å ta stilling til hva som er rett og galt. I dagens utgave av Dagens Næringsliv skriver Tyrkias tidligere finansminister;

Det beste rådet jeg fikk da jeg tok en politisk stilling i Tyrkia for mer enn ti år siden, var å bruke mye tid på å utvikle og meddele fortellingen som støtter de politiske tiltakene jeg ønsker å innføre.

Det norske Arbeiderpartiet var mestre på dette da partiet bygget Norge etter krigen. I dag er fortellingen blitt borte i spinn.

Hold fast og hold ut!

Aktuelle bloggposter:

1. Mennesker ikke millioner I 2005 satte velgerne Høyre på gangen. Det var jeg...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Min fartstid i PR- og kommunikasjonsbransjen er forholdsvis kort. Jeg har jobbet i mange år med kommunikasjon, men de fleste av disse årene har jeg befunnet meg på kundesiden. I dag er det ett år siden jeg begynte i Geelmuyden.Kiese og i løpet av dette året har jeg registrert store og fundamentale endringer i forholdet mellom organisasjoner og deres publikum.

Fragmentert og komplisert

De som konsumerer innhold i en eller annen form i dag sitter med en enorm mulighet og makt til å uttrykke sitt forhold ovenfor og til en organisasjon. Dette er i mange tilfeller endringer som noen velger å se på som utfordringer, mens andre ser muligheter.

En merkevare i dag kan defineres som resultatet av de forbindelser som skapes mellom en organisasjon og forbrukere eller målgrupper. Massekommunikasjon i form av et formelt og upersonlig språk fungerer ikke like godt lenger – noe vi leser ut av utallige undersøkelser som peker mot fallende virksomhetstillit. Med sosiale medier har kundene nå også fått en effektiv kanal hvor de kan gi uttrykk for sin misnøye, noe de også gjør – til merkevarenes store frustrasjon.

For all del – de tradisjonelle mediene spiller fortsatt en stor og viktig rolle, men de har i løpet av de siste årene blitt kraftig supplert – og i mange tilfeller også utfordret av sosiale nettverk som Facebook, Twitter, LinkedIn, Google+, Instagram, blogger, med mer. Det fragmenterte forholdet mellom merkevarene og publikum har derfor blitt svært så komplisert og omfattende å holde styr på. Informasjonssjefens rolle er i ferd med å endres til å bli en kommunikasjonsdirigent for å klare å organisere og håndtere alle kommunikasjonskanaler og nettverk hvor varepraten

Med et deltagende og engasjert publikum som diskuterer merkevarer i sosiale medier må også organisasjoner endre hvordan de selv kommuniserer. En-veis basert innhold som man tidligere har pøst ut via nyhetsbyråer vil ikke lenger fungere.

Kringkasting er snart historie, nå er det direkte deltagelse som gjelder

Publikum, målgrupper, brukere eller forbrukere er veldig klar i sin tale når det kommer til hva de liker eller ikke – og de tar ikke en femmer for å fortelle om sitt forhold til merkevarer og organisasjoner via sosiale nettverk som Facebook, Twitter, LinkedIn og Google+. Hvis det er EN ting virksomheter i dag ikke bør gjøre så er det å ignorere disse.

Historiefortelling og innholds-basert markedsføring

Godt innhold har alltid vært viktig i forhold til virksomhetens omdømme. I dag krever forbrukere et direkte engasjement og vil være første steg på veien til å forsterke merkevaren gjennom en to-veis kommunikasjon og dialog via sosiale nettverk. Vi som mennesker har alltid vært sosiale, så dette er ikke noe nytt i så måte, men det nye er at sosiale medier gir sosiale individer en mulighet til å føre dialog uavhengig av hvem vi er, hvor vi er og hvilke sosiale enheter vi benytter oss av. Med en stadig økende bruk av sosiale medier vil den passive kringkastingsformen fortsette å miste sin appell.

Fremtidens kommunikasjonsform ligger altså i virksomheters evne til å etablere og ivareta et deltagende forhold mellom merkevaren og sitt publikum. For å kunne engasjere og delta i kommunikasjon med sitt publikum blir det derfor enda viktigere for virksomheter å kjenne sitt publikum for deretter å bygge et redaksjonelt innhold som danner grunnlaget for både engasjement og deltagelse. En slik plan vil og må inkludere så vel tradisjonelle som sosiale kanaler, og være tett integrert med alle avdelinger i virksomheten – som kundeservice, markedsføring, salg og HR, for å nevne noen.

Med Internett og sosiale medier vil virksomheter måtte gå fra en lukket informasjonsstruktur til en åpen kommunikasjonskultur. Rett og slett fordi kundene krever det, omdømmet er avhengig av det og teknologien legger til rette for det!

Er du og din organisasjon klar for å snakke med og ikke bare til?

Aktuelle bloggposter:

1. Med sosial munnkurv under OL i London Man må gjerne kalle det et sosialt OL, men de...
2. Ikke spør, for jeg gidder ikke svare! Sender du meg en epost så regner du med å...
3. Seminar & Debatt: “Utrent, overtrent eller veltrent?” Hva skjer med tilliten til den offentlige debatten når alle...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Forleden fikk jeg en forunderlig henvendelse fra avisen Natt og Dag. -Hva er du avhengig av, spurte avisen. Det er lenge siden jeg har fått et så impertinent spørsmål. Jeg kjente blodet bruse, angrep tastaturet, og svarte slik:

Jeg er da ikke avhengig av noe som helst! Jeg er en fri mann. Jeg er min egen herre. Ikke drikker jeg. Ikke røker jeg. Ikke heroinsigaretter en gang. Ikke går jeg Birkebeineren. Ikke ser jeg på TV. Ikke er jeg avhengig av twitter, Facebook eller sosiale medier. Jeg er fri! Hver dag takker jeg Vår Herre for gavene han gir, og forsøker å kvittere tilbake ved å bruke mine talenter så godt jeg kan. Når Han er snill mot meg, sender Han meg sliten i seng. Da vet jeg at dagen har vært god. Og hvis jeg har vært god, sover jeg som en sten.

Nylig avdøde Margareth Thatcher sa en gang at

Det finnes ikke noe slikt som et samfunn. Det er kvinner og menn, og familier.

Jeg er uenig med Thatcher. Visst finnes det samfunn, og sterke, gode fellesskap er forutsetningen for individuell frihet. Rettigheter står mot hverandre i et samfunn, og den enes frihet kan være den andres begrensning. Idehistorikeren Quentin Skinner skriver at et fritt menneske bare er fritt hvis det lever i et fritt samfunn, ikke er underlagt vilkårlig makt, og selv er med på å forme hvordan samfunnet skal styres. Frihet er ikke bare et spørsmål om fravær av innblanding (for eksempel fra Staten), men også om fravær av avhengighet, for eksempel av arbeidsgiver eller markedets makt, skriver Skinner.

I likhet med Skinner, mener jeg fravær av avhengighet er en forutsetning for frihet. Derfor har jeg i all min ferd sørget for å minimere avhengighetene. Man blir aldri helt kvitt dem, men gjennom bevisste valg, kan man unngå å låne for mye fra banken, la være å love mer enn man kan holde, eller stille seg slik at man ikke blir avhengig av støtte fra noen, heller ikke Staten. For Statens maktutøvelse blir stadig mer vilkårlig. Når Staten vokser, skal det mye til at ikke Statlige vedtak rammer tilfeldig. Hvis du lurer på hva jeg mener, spør folk som har vært utsatt for vedtak i NAV, helsesektoren, skattevedtak eller vedtak i landbruksforvaltningen. Tombola!

Dette er ikke argumenter mot Staten, men for en bedre Stat. Fredag setter jeg meg på toget til Larvik for å delta på Kontra – symposium for kritisk tenkning. I tre dager skal 80 unge, engasjerte mennesker fra hele Norge utfordre tradisjonelle tankesett og etablerte forestillinger. Det tar bare èn generasjon å forandre en nasjon.

Hold fast og hold ut!

Ingen aktuelle bloggposter.

Som figuren under viser, er det naturligvis Aps partileder og statsminister Jens Stoltenberg som ruver høyest på partiledernes «share of voice» de siste 12 månedene. Generelt ser vi at de tre regjeringspartienes ledere har en høyere synlighet enn deres egne galluptall skulle tilsi. Dette er ikke overraskende. Regjeringsmakt gir økt oppmerksomhet, ganske enkelt fordi posisjonen har makt til å gjøre ord om til handling. For opposisjonen, blir det stort sett med ordene.

Det mest oppsiktsvekkende med statistikken, er likevel at Høyre, som liger jevnt på rundt 30 prosent av stemmene, kun får 15 prosent av partiledersynligheten. Det viser at de som har kommentert at Høyre sitter stille i båten, må sies å ha rett. Erna Solberg holder seg i bakgrunnen. Det ser ikke ut til at dét har noen negativ effekt på oppslutningen.

Hvorfor er det slik? Trolig fordi Høyres popularitet egentlig er en fordekt misnøye med regjeringen. Altså, at folk er mer opptatt av et skifte som sådan, enn hvilket skifte de får. Så oppfattes Høyre som det tryggeste av de borgerlige partiene. Dermed vokser Høyre. Er det andre som har andre forklaringer, vil jeg gjerne høre dem her på bloggen.

Vi får nok se mer enn nok av Erna i valgkampinnspurten. I mellomtiden får vi nøye oss med Sanner.

Aktuelle bloggposter:

1. BLÅ RESEPT I går kveld holdt statsminister Jens Stoltenberg sin siste nyttårstale....
2. Mennesker ikke millioner I 2005 satte velgerne Høyre på gangen. Det var jeg...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

I etterkrigstiden har veksten vært maskulin. Det meste er målt i økonomisk vekst, uttrykt gjennom vekst i bruttonasjonalprodukt (BNP). Veksten har i hovedsak vært styrt av menn. Menn er flinke til å ta nytt land, vinne nytt terreng. Takket være økonomisk vekst er milliarder av mennesker løftet ut av fattigdom. Dette har bragt Jorden til et ressursmessig bristepunkt. Dersom alle jordens syv milliarder mennesker skal opp på samme levestandard som den vi har i Vesten, trenger vi tre kloder. Så ressurskrevende er vår livsform.

Happiness is not to have what you want, but to want what you have, sa en vismann. Hvis menn er dyktige til å ta nytt land, er kvinner ofte flinke til å passe på landet de har. Derfor er tiden inne til å dyrke feminine verdier, verdier kvinner behersker bedre enn menn; omsorg, konfliktløsning og husholdering.

I et intervju nylig, uttalte den svenske sosialdemokraten og feministen Katrine Kielos at feminisme ikke handler om å slå kloen i et større kakestykke, tilsvarende mannens.

Feminisme handler om å bake en helt ny kake, og skape et mer menneskelig samfunn. Feminisme i 2013 må se på hvordan vi utover å tjene penger, og det er viktig, også får tid til familien og omsorgen. Alle store organisasjoner skriver jo at nøkkelen til fremgang og vekst er å utdanne kvinner i utviklingslandene.

Jeg tror hun har rett. Det er kvinnenes tur nå. Det blir det snart her i landet også. Fra september får vi kvinnelig statsminister igjen. Tre av de fire borgerlige partiene ledes av kvinner, og Knut Arild Hareide skal så vidt jeg forstår bruke de kommende månedene til å amme. Dette lover godt for feminin vekst. Nå håper jeg Erna Solberg setter ny kvinnerekord. 60 prosent kvinner i den nye regjeringen bør være et minimum. Da Høyre var i regjering sist, kuppet næringsminister Ansgar Gabrielsen inn en regel om minimum 40 % kvinnelige styremedlemmer i ASA styrer. Om noen år håper jeg det blir nødvendig med en invers regel, en regel som sikrer mannlig styrerepresentasjon og regjeringsdeltakelse.

Kommende uke kan du lære mer om fremtiden hvis du flytter inn på Litteraturhuset. Tirsdag 9/4 kan du lytte til Siri Hatlen, Anita Krohn Traaseth og Kjersti Løken Stavrum snakke om veien fra mellomleder til toppleder. Torsdag skal Helena Løvendal-Duffell og Christine Arentz Schjetlein forelese om «Feminin intelligens». Fremtiden er så lys at du bør finne frem solbrillene.

I Geelmuyden.Kieses konsernledelse er fem av syv kvinner.  Ikke rart det går så det griner.

Hold fast og hold ut!

Aktuelle bloggposter:

1. Slangen i paradis Når det er vanskelig å ta en leder for hva...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Følgende kandidater ble nominert til prisen «Månedens tåkeprat»:

• Arbeidsminister Anniken Huitfeldt om manglende ressurser til tolketjenesten: «- Regelverket har ikke blitt endret, men det ble i fjor sommer sendt ut en presisering av hvordan det skulle tolkes»
• Samferdselsminister Marit Arnstad om regjeringens nye togplaner: «- Det er vår ambisjon å bygge videre. Men hvordan det skal gjøres, får vi komme tilbake til»
• Adm. dir. i Innovasjon Norge, Gunn Ovesen om at etterkontrollen av Innovasjon Norges  støttemidler er god nok: «- Ja, etter at vi begynte med å se på overlevelsesraten, så er den det»
• FrP-politiker Ulf Leirstein svarer på hvorfor han har trykket «like» på rasistiske kommentarer på sin Facebook-side: «- Jeg har ikke trykket «like» på alt. Jeg har trykket «like» på noe hvor jeg kanskje er enig i meningen, men det er ikke dermed sagt at jeg slutter meg til alt som vedkommende skriver. Man trykker ofte «like» for å bekrefte at man har sett den kommentaren som har kommet»

Fra VG: Frp-Leirstein svarer på rasismekritikken med «i like»-button

Og vinneren ble Ulf Leirstein. Partnerskapet i Geelmuyden.Kiese uttaler i sin begrunnelse:

Vi kan bekrefte at vi har sett Leirstein, men har han sett seg selv, og likte han i tilfelle det han så? Vi trykker heller «Del» enn «Like» på Leirstein. Tåkeprat blir ikke mindre alvorlig av at det finner sted på nettet.

Nominasjonene til prisen «Månedens tåkelur» for mars var:

• Komiker Sigrid Bonde Tusvik går i strupen på Harald Eia: «Eias briller har flekker av sæd»
• Investor Øystein Stray Spetalen om kapitalisme: «- Å fjerne konkurs fra kapitalismen er som å fjerne helvete når man forkynner det kristne budskap. Ingen gidder å høre på det»
• Tidligere utviklingsminister Erik Solheim tar et oppgjør med norsk politikk: «Politikk er å ville». Og norske politikere vil ikke.
• Forfattere Arne Klyve og Jon Severud lanserer byråkratiordbok: «Ordbok for underklassen». Forfatterne harselerer med den herskende klasses bruk av uttrykk som «Dialogmøter», «dannelsesreise», «kostnadseffektiv», «proaktiv», «ventelistegaranti», og betydningen av å «være i dialog». Boken viser hvordan den herskende klasse dreper det offentlige ordskiftet med graut.
• Adm. dir. i LMI, Karita Bekkemellem er ærlig om legemiddelbransjen: «– Vi er en kommersiell bransje på lik linje med andre, vi driver ikke veldedig industri»

Og «Månedens tåkelur» i mars ble Øystein Stray Spetalen. Partnerskapets begrunnelse:

Nok en gang taler Spetalen sin egen menighet imot. Der hans sidemenn er travelt opptatt med å snakke markedene oppover, har Spetalen utmerket seg som en frittalende motvekt som kommenterer det han ser, ikke det han vil se. Det er befriende at det finnes en nordmann som er rik nok til å si hva han mener uten omsvøp.

Begge vinnerne går inn i den store kåringen av «Årets tåkeprater» og «Årets tåkelur» 2013. Oversikten finner du her.

Aktuelle bloggposter:

1. Her er tåkeprisene for februar! I GK Forum onsdag i uken som gikk, lanserte partnerskapet...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Mens jeg var i landet, døde Pol Pots utenriksminister Ieng Sary.  Han ble aldri straffet for sine ugjerninger. Tvert imot, den 21. mars ble han begravet etter en uke med offentlige æresbevisninger. Hvordan er det mulig?

I Phnom Penh Post leser jeg den 22. mars at Sary etter at Røde Khmer regimet falt, engasjerte seg i gjenreisingen av sin hjemprovins. Som takk for innsatsen fikk han kongelig amnesti. Amnestiet ble kjent ugyldig av en domstol i 2007, uten at det fikk noen konsekvens hverken for ham eller konen. Konen var forresten sosialminister under Pol Pot, og søsteren til Pol Pots kone.

Pots Røde Khmer drepte rundt 500 000 mennesker. Landets intellektuelle ble massakrert. Gikk du med briller, var du intellektuell. Ganske logisk egentlig, for hva skulle man med briller hvis det ikke var for å lese?  I tillegg døde mange av sult, tortur, tvangsarbeid, drap i konsentrasjonsleirer og selvmord. Totalt regner man at 2 millioner av til sammen 8 millioner kambodsjanere døde som konsekvens av Pol Pots totalitære styre. Helvetet ble glimrende skildret i filmen «The Killing Fields» som kom i 1984.

«Hvor vi enn snur oss (i Kambodsja), stirrer vi inn i øynene til forbrytere på frifot, skriver Torbjørn Færøvik i boken «Buddhas barn» som kom ut i september 2006. I boken intervjuer Færøvik en av landets religiøse ledere som sier; -Vi må avlutte Røde Khmer kapitlet på en verdig måte, men hvordan? Vi må komme til bunns i det som skjedde, men for meg er det ikke så viktig å straffe noen. Som buddhist er jeg motstander av handlingen, den onde handling, ikke av personen som utfører den. Mennesker som begår feil vil bli straffet i sitt neste liv, sier den religiøse lederen.

I buddhismen spiller begrepet «Khanti», som kan oversettes med tålmodighet en viktig rolle, forklarer Færøvik. Andre kan gjøre noe vondt mot deg, men selv skal du late som ingenting, og aldri gjøre noe vondt mot andre.

Jeg forstår at fred og harmoni har en verdi i seg, men i Kambodsja hindrer manglende rettergang sår i å gro, og mennesker å komme videre med livene sine. Takke meg til protestantismen.

Hold fast og hold ut!

Ingen aktuelle bloggposter.

Når bildene av sinte menn, det er som oftest det, ruller over skjermen, gjerne sammen med opposisjonen, med krav om et eller annet, så lyser det lobbytaper av bildene. Et siste desperat forsøk på å få makta i tale, men for sent, og akk så forgjeves.

Det er en kunst å drive godt lobbyarbeid. Det er ikke så mange som kan den, og kardinalfeilen er som oftest feil bruk av media. Hvis opposisjonen kritiserer regjeringen i media, blir regjeringen bare sikrere i sin sak.

En lobbyvinner kjenner sin besøkelsestid, og vet godt hvem som skal besøkes. De bruker ressurser på dette arbeidet, og kommer med gode, kreative forslag som bringer den offentlige beslutningsprosessen fremover. De flytter makt, og de styrker sine rammebetingelser.

Denne uken offentliggjør Geelmuyden.Kiese sin årlig lobbyundersøkelse mot Stortinget. Ikke overraskende troner interesseorganisasjonene øverst på lobbypallen, med ordførere og lokalt folkevalgte på sølvplass, mens bronsemedaljen går til private bedrifter. Hele 93 % av stortingsrepresentantene ser på lobbyistene som en positiv ressurs i arbeidet – og 90 % mener at lobbyismen er bra for demokratiet.

Mye tyder på at Norge får et nytt lobbylandskap etter valget 9. september. Dette gir det norske sivilsamfunnet en unik mulighet til å styrke sin lobbyposisjon, og til å få enda bedre innflytelse over beslutninger som berører dem. I lobbyundersøkelsen oppgir en tredjedel av representantene at de vurderer jobb kommunikasjonsbransjen etter endt stortingsperiode, sikkert ut fra et ønske om å bli lobbyister.

Men de viktigste lobbyistene befinner seg i norske bedrifter og organisasjoner. Folk som leser dette blogginnlegget.

Er du en lobbyvinner?

Aktuelle bloggposter:

1. Institusjonell sklerose I Aftenposten nylig sto en byråkrat frem og fortalte om...
2. LADEJARLEN Lørdag ble jeg intervjuet av journalist Sindre Haugen Mehl i...
3. Mennesker ikke millioner I 2005 satte velgerne Høyre på gangen. Det var jeg...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Kristin Halvorsen er bekymret over at pressen ikke vil skrive om det hun har lyst til å snakke om, journalistene er bekymret over at politikere ikke vil svare på spørsmålene deres og Hans Geelmuyden er bekymret over at journalistene ikke har tilstrekkelig kompetanse. Og midt opp i det hele har nordmenn flest ikke tillit til politikere. Det blir for mye tåkeprat og for lite relevant dialog.

Vår hypotese er at de fleste norske virksomheter ikke har utnyttet Internett og de sosiale mekanismene – for organisatoriske, økonomiske eller omdømmemessige formål. Det ser også ut til å gjelde de politiske partiene. For all del, de er tilstede med egne nettsider og det hele. I tillegg har de fleste en konto på Twitter og Facebook, men de sosiale nettverkene blir i svært begrenset grad benyttet til å skape dialog og kommunikasjon, men mest av alt til å spre sine politiske budskap….Her er det informasjonsspredning og enveis-kommunikasjon som står på menyen!

Det er ikke sant det som står i avisen.

Hjemme hos Kristin Halvorsen lever man etter at “det som står i avisene er løgn inntil det motsatte er bevist”. Ikke rart ungene hennes ikke vil lese aviser, selv om Kristin frister med å betale for abonnementet slik at de kan lese det på sine nettbrett.

Kristin savner også dialogen som blir kringkastet direkte – på fjernsyn eller i radio. Det er ikke mange anledninger til å debattere “live” lenger. Noen få programmer på TV, enkelte radioprogrammer, men for det meste blir det de sier formidlet via redigerte kanaler – styrt av en presse som blir beskyldt for å jage “scoops” mer enn sannheten. Det var vel ikke få journalister som la fra seg det de “egentlig” jobbet med for å heller rette søkelyset mot Tone & Aksels samlivsbrudd. Det er kanskje en grunn til at politiske debattprogrammer er i fåtall – folk flest gidder ikke å høre eller se på politikere diskutere, for de fleste av oss skjønner rett og slett ikke så mye av #tåkepratet. Har politikere rett og slett mistet kontakten med sitt publikum og sine velgere? Snakker de først og fremst med seg selv og sine likemenn?

Eie ordskiftet gjennom egne kanaler på Internett?

Om Kristin Halvorsen savner dialog og kommunikasjon på direkten, har hun og SV store muligheter til å ta dialogen og ordskiftet tilbake i form av en formidlingskanal som ligger rett foran nesa på de. Den kanalen heter Internett og gir blant annet muligheter for å publisere uredigert tekst, bilder, lyd og video – så mye de vil, og det hele nesten helt gratis. Ved hjelp av sosiale medier kan Kristin Halvorsen nå ut til sine velgere… eller de hun skulle ønske å få som velgere.

Under GKFORUMs debatt som ble arrangert i Oslo onsdag 27. februar, og som handlet om kommunikasjon, kommunikasjonsrådgivere og tilliten til den offentlige debatten, spurte jeg Kristin Halvorsen om nettopp dette. Hun deltok sammen med Anne Marte Blindheim fra Dagbladet og vår egen Hans Geelmuyden.

Med 30,000 følgere på Twitter – en tredjedel av Dagbladet sitt opplag – hvorfor bruker du ikke mer tid og fokus på å snakke uredigert gjennom kanaler hvor du selv kan eie ordskiftet?

Svaret jeg fikk var påfallende det samme som jeg fant på i en artikkel på Dagbladet – fra så langt tilbake som i 2005:

Det har jeg ikke kapasitet til!

Klikk på bildet for å lese hele artikkelen på Dagbladet.no

Kan sosiale medier redde SV fra politisk død?

Kristin sier hun savner mulighetene til å kunne snakke med sine velgere, men velger altså bort alle digitale kanaler hvor hun og SV kan ha en slik direkte og uredigert dialog. At hun eller SV ikke har kapasitet handler kun om manglende prioritering. Manglende prioritering kommer som oftest av manglende kunnskap og forståelse, og da blir det så som så med gjennomføringen. Derfor er det kanskje ikke overraskende at SVs profilbilde på Facebook-siden deres heller ikke er i tråd med Facebook-sine retningslinjer?

Det er ikke tillat med URL-henvisninger i profilbilder i henhold til Facebook sine retningslinjer.

På Facebook-siden til SV ser det heller ikke ut til at SV ønsker seg dialog. Av andres innlegg er det nesten ingen som er besvart av SV i løpet av februar. Ønsker man å snakke MED er det avgjørende at man faktisk svarer når noen stiller deg et spørsmål eller ber om en kommentar. Hvis ikke er det kanskje like greit å si i fra at man kun ønsker å snakke TIL. Asosiale tendenser i et sosialt nettverk blir det ikke mye dialog ut av….

Nesten hele Norge har tilgang til Internett og over 3 millioner nordmenn deltar i ett eller flere sosiale nettverk, så mulighetene til å føre dialog og bygge tillit er på alle måter til stede. Med et SV som er under sperregrensen ville jeg virkelig revurdert mine kanaler på nytt igjen, og ikke bare avfeid det hele med at man ikke har kapasitet. Da får man i så tilfelle skylde på seg selv når valget er over og SV er ute av norsk politikk.

Hadde jeg vært Kristin Halvorsen og SV hadde jeg lært meg sosiale medier før det er for sent…..

Aktuelle bloggposter:

1. HVA VAR DET DU SA? Onsdag 27. februar klokken 08.00 inviterer vi til årets første...
2. Seminar & Debatt: “Utrent, overtrent eller veltrent?” Hva skjer med tilliten til den offentlige debatten når alle...
3. Mennesker ikke millioner I 2005 satte velgerne Høyre på gangen. Det var jeg...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Hver måned gjennom 2013 nominerer vi kandidater og utsagn som konkurrerer om titlene «Årets tåkelur» og «Årets tåkeprat» 2013. I dette blogginnlegget har partnerskapet vårt gleden av å nominere de to første prisvinnerne.

«Årets tåkelur» går til en person som har vært eksponent for forbilledlig klar tale i året som er gått. Prisen «Årets tåkeprat» skal ramme utsagn, ikke person. Gjennom hele 2013 jakter vi utsagn der meningsinnholdet er svakt, upresist og uforståelig. Hensikten med begge prisene er å heve kvaliteten på det offentlige ordskiftet, og vaksinere samfunnet mot tåkeprat i det offentlige rom. Tåkeprat er farlig for det intellektuelle livet, og enda farligere for demokratiet vårt.

Månedens tåkelur

Vinner av «Månedens tåkelur» for februar ble professor i sosialmedisin Per Fugelli.

Det er så mye babbel og rot. Jeg lengter etter et fritt ord i politikken. Istedenfor får vi disse designerordene, oppfunnet av kommunikasjonsrådgivere, som har som hensikt å «please» alle, sier Fugelli, som etterlyser mer tydelighet og gjennomføringskraft fra den politiske ledelsen.

Hvis du vil lese mer, kan du gå inn på NRK sine nettsider eller lese Fugellis kronikk i Dagbladet 14. februar; «Ørnen må bli snill». Fugelli vant selv Fritt Ords Pris 2013, og etterlyser nå et fritt ord i politikken. Det synes vi er en knallgod ide, og kvitterer tilbake med å utrope Fugelli til «Månedens tåkelur» i februar.

Månedens tåkeprat

Den ikke fullt så ettertraktede prisen for «Månedens tåkeprat» går i februar til en uttalelse fra justisminister Grete Faremo. I Stortingets spørretime den 20. februar stilte stortingsrepresentant Andrè Octay Dahl (H) et spørsmål om beredskap; – Hva er da grunnen til at det tar så lang tid for regjeringen å gjøre noe med det som er blitt påpekt gjennom så mange år, spurte Dahl.

Det blir nye organisatoriske løsninger, samvirkeløsninger vi ikke har hatt tidligere, og lovgivning som skal sikre både bedre samhandling og tryggere agering dersom noe skjer, svarte blant annet Faremo.

Fullstendig referat kan du lese på Stortingets egne nettsider. Dagen etter karakteriserte Dagens Næringslivs kommentator Kjetil B. Alstadheim Faremos uttalelse slik; – Det ville vært bedre å ta livet av den stakkars setningen, slik at den slapp lidelsene.

I morgen lanserer stortingspresident Dag Terje Andersen og kunnskapsminister Kristin Halvorsen nettstedet minstemme.no. Dette er et nettsted om demokrati og deltakelse. Vi i Geelmuyden.Kiese melder oss frivillig til å skrive et avsnitt om klar tale, og oppfordrer samtidig alle ukebrevets lesere til  å melde inn mars kandidater til tåkeprisene via Twitter med hashtagene #tåkeprat eller #tåkelur eller direkte på Facebook-siden vår.

Hold fast og hold ut!

Aktuelle bloggposter:

1. Tåkeprisen – Hva var det du sa?  I 2013 skal vi premiere månedens og årets #Tåkeprat og...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Temaet er «Utrent, overtrent eller veltrent». Vi spør hva som skjer med den offentlige debatten når alle snakker likt, og aldri svarer på spørsmålene de får. Hva er det egentlig kommunikasjonsrådgivere og -sjefer lærer bort når de medietrener ledere? Bruker de kunnskapen sin til å kamuflere istedenfor å kommunisere? I så fall gjør de ikke jobben sin. Kunsten er ikke å snakke, men å få noe sagt.

Onsdag innleder kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) om troverdighet i politikken; Varer ærlighet eller medietrening lengst? Halvorsen er kanskje Norges tydeligste politiker. Kommentator Anne Marte Blindheim i Dagbladet kaller sitt innlegg «Boksing med ballonger», og snakker om pressens forhold til kommunikasjonsrådgivere. Det aner meg at begge har dårlige erfaringer med profesjonen vår. Det skjønner jeg godt. Det er mye rart som gjemmer seg bak betegnelsen «kommunikasjonsrådgiver».

Professor Torild Moi kom nettopp med en bok der hun skriver at «byråkrater og akademikere uttrykker seg dessverre ofte slik at vi som forsøker å begripe hva de sier havner i en hengemyr av ord som ikke betyr noen ting, ord som bare har en oppgave, nemlig å få oss til å samtykke i noe vi faktisk ikke forstår. Dette er farlig for det intellektuelle livet, og enda farligere for demokratiet».

Moi har rett, for hensikten med det offentlige ordskiftet er faktisk ikke å få rett. Hensikten er å bryne egen tenkning. De som tåkeprater i stedet for å kommunisere tydelig, vil aldri bli møtt med motforestillingene de trenger for å utvikle egen tenkning. Kommunikasjonsrådgivere som ikke evner å hjelpe ledere eller oppdragsgivere å snakke tydelig, bidrar til å undergrave demokratiet. De burde avskiltes!

Tåkeprat er intellektuelt slurv. Når vi møter tåkefyrster er det plikten vår å spørre; Hva er det egentlig du sier nå? Hva betyr egentlig alle ordene? Kommunikasjon handler om å bli forstått. Hva som er sant, er ofte avhengig av øyet som ser, men vi må alltid tro at vi gjennom kommunikasjonsarbeid kan definere mer presist, og komme frem til informasjon som er sannere.

Jeg håper å se deg onsdag klokken åtte på Stratos. Vi er over 100 påmeldte, men har plass til noen til, så har du ikke meldt deg på allerede så fort deg! 

Hold fast og hold ut!

Aktuelle bloggposter:

1. Seminar & Debatt: “Utrent, overtrent eller veltrent?” Hva skjer med tilliten til den offentlige debatten når alle...
2. Over styr! Glem Ekstremsportveko på Voss! De virkelig dristige lar seg oppnevne...
3. LADEJARLEN Lørdag ble jeg intervjuet av journalist Sindre Haugen Mehl i...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Hva skjer med tilliten til den offentlige debatten når alle snakker likt og aldri svarer på spørsmålet?

Onsdag 27. februar klokken 08:00 til 10:00 arrangerer vi GK FORUM på Stratos på Youngstorget 2 i Oslo. Få med deg Kristin Halvorsen (SV), Anne Marte Blindheim (Dagbladet), Even Westerveld (GK) og vår egen Hans Geelmuyden.

Er du lei av medietrente politikere som aldri svarer på spørsmålet? Av ledere som vrir seg unna sannheten? Av kommunikasjonsråd som kamuflerer?

Her kan vi love deg et seminar og en debatt som vil sette spor – dette vil du ikke gå glipp av!

Program:

• 08.00-08.05 – Velkommen – Even Westerveld, partner i Geelmuyden.Kiese
• 08.05-08.15 – Troverdighet i politikken: varer ærlighet eller medietrening lengst? – Kristin Halvorsen, kunnskapsminister (SV)
• 08.15-08.25 – Boksing mot ballonger – pressens forhold til kommunikasjonsrådgivere – Anne Marte Blindheim, kommentator i Dagbladet
• 08.25-08.35 – Hva er det du sier? – Hans Geelmuyden, sjef i Geelmuyden.Kiese Gruppen
• 08.35-09.30 Paneldebatt & spørsmål fra salen

Det vil bli servert enkel frokostbevertning!

Meld deg på ASAP til sb2@geelmuyden-kiese.no – her vil det bli fort fulltegnet!

Aktuelle bloggposter:

1. Vera Kvaal vs Hans Geelmuyden Vera Kvaal fra NRK2s radioprogram “Radiofront” hadde lest artikkelen “Alle skal med” fra tidsskriftet...
2. ESPEN ASKELADD Hvis jeg husker riktig uttalte kulturminister Hadia Tajik i en...
3. LADEJARLEN Lørdag ble jeg intervjuet av journalist Sindre Haugen Mehl i...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Vi lever i en åpningstid. Maktstrukturer endrer seg, og kunnskapen og erfaringen vi kommunikasjonsrådgivere sitter på blir forretningskritisk. Derfor økte Geelmuyden.Kiese omsetningen sin med  17% i Norge i fjor! Nå er vi 120 medarbeidere i Skandinavia. I år planlegger vi videre vekst. La oss forklare hvorfor.  

De siste årene har sosiale medier vært på alles lepper. Forfatteren B.J. Mendelsohns siste bok heter «Social media is bullshit». I boken kritiserer han oss kommunikasjonseksperter for å tilby dyre og dårlig underbyggede råd marinert i lamme buzzord. Mendelsohn skriver at alle på nittitallet snakket om «søkeordsoptimalisering». I begynnelsen av nullene var moteordene «nye medier og blogging». Etter 2007 har mye dreiet seg om «sosiale medier». I 2011 kom «gamification», og i 2012 «big data». Mendelsohn mener alt sammen kamuflerer det faktum at det er umulig å selge noe som helst på sosiale medier.

Vi er enige med Mendelsohn i at sosiale medier ikke er meningen med livet. Vi gir ham rett i at digitalisering av organisasjoner og samfunn handler om mye mer enn Twitter og Facebook. Mikroprosessoren setter oss nok i stand til å kommunisere på nye måter, men enda viktigere er det at den setter oss i stand til å samarbeide, organisere, beslutte og dele på nye måter. Spørsmålet er bare hvordan nærings- og samfunnsliv best skal ta teknologien i bruk?

På tampen av 2012 inngikk IBM og Geelmuyden.Kiese et strategisk partnerskap i Norge. IBM har lenge snakket om «social business».  Sosiale medier skulle inn i virksomhetene og gjøre dem sosiale. Gjennom geniale teknologiske Facebook- og Twitterliknende løsninger skulle man gjøre arbeidsstokken mer sosial, delingsvillig og innovativ. Men erfaring har vist at virksomheter ikke er sosiale. Hierarkier, siloorganisering og kommandolinjer hindrer sosialisering, innovasjon og åpenhet.

På konferansen IBM Connect i Orlando i forrige uke viste mange innledere hvorfor betegnelsen «Social Business» ikke er dekkende. I stedet lanseres begrepet «Open Business». Ny teknologi er forutsetningen for en åpen virksomhet, men bare 25 % av løsningen.  Resten er en kulturreise.  Kommunikasjonsrådgivere er viktige veiledere på slike turer.

Vi tror åpne virksomheter er fremtidens virksomheter. Åpne virksomheter tar i bruk ny teknologi, og bruker teknologien til å fjerne lag i organisasjonshierarkiet.  De setter ansatte i sentrum. Det forener og forsterker kulturen. Fellesmål og felles belønning erstatter individuelle insentiver. Åpne virksomheter river ned siloer og åpner for kommunikasjon på tvers. De endrer internkommunikasjonens rolle fra sentralisert ovenfra og ned, til et nav som tilrettelegger for dialog, kunnskapsdeling og sosial interaksjon. Ansattes historier supplerer ordregivning og kontroll fra ledelsen.  Slik blir ansatte virksomhetens viktigste aktivum, ikke bare i festtalene, men i en vidunderlig ny verden.

Det var synd Aldous Huxley aldri skulle få oppleve dette.

Hold fast og hold ut!

Hilsen Marius & Hans

Aktuelle bloggposter:

1. Åpen for business De siste par årene har jeg lett etter ord og...
2. Strategisk samarbeid mellom IBM og Geelmuyden.Kiese IBM og Geelmuyden.Kiese har inngått en strategisk samarbeidsavtale for å...
3. Ikke spør, for jeg gidder ikke svare! Sender du meg en epost så regner du med å...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

I 2011 og 2012 gikk vi ett skritt i riktig retning. Trodde jeg. Fra bare å snakke om sosiale medier begynte vi å snakke om sosiale virksomheter, ofte kalt Social Business eller Social Enterprise.  Man skulle ta egenskapene fra de sosiale mediene inn i virksomhetene og gjøre dem sosiale. Gjerne gjennom geniale teknologiske Facebook- og Twitterliknende løsninger som skulle gjøre arbeidsstokken mer produktiv, mer sosial, smartere, mer delingsvillige og mer innovative. Det tok meg heldigvis under ett år å forstå at det ikke var hele svaret.

Trollbundet av teknologi

Som mange smarte folk i trygge bransjer før, gikk også jeg i fellen gjennom å prøve å adoptere et sett med endringer ønsket og drevet frem av individer med egen agenda, inn i en setting som ikke var klar for det, drevet av (leder)grupper med fokus på inntjening, politikk og maktkamp. Trollbundet av teknologi, byttet jeg bare ut ordet medier med business, og slo meg selv på brystet vel vitende om at jeg hadde funnet nøkkelen som skulle låse opp hele potensialet hos våre kunder. Det var så deilig.

Med sov-i-ro og ansiktsmaske kjørte jeg på business class og hadde fortrengt at eksemplene var mange på at den tilnærmingen sjelden fungerer. Mediehusene er der i dag. Bokbransjen er, og kommer til å være der en stund. Musikkbransjen har vært der og bankbransjen er midt oppi det. Jeg hadde glemt hvor lang den listen med bransjer var. Listen over bransjer som går rundt med gamle treski smurt med klister, og som bruker all sin tid på å finne rett smøring til å legge oppå klisteret, i stedet for å rense skiene, glide dem perfekt, og legge på et helt nytt lag med smøring som passer forholdene akkurat nå. Eller kjøper seg nye ski.

Med blanke ark…
Sosiale medier kunne ikke direkteoversettes til sosiale virksomheter. Det ble omtrent som å bruke Google Translate som oversettelsesbyrå. Vi forstår hva som står der, men gud bedre så dårlig språk det er. Godt språk krever innsikt i konteksten, målgruppen, avsenderen, personligheten og en hel del andre faktorer som en direkteoversettelse aldri vil kunne forstå. Slik er det med forretninger også. Man kan ikke alltid kladde videre på det man har. Man må begynne helt på nytt med blanke ark og blanke ski.

Vinnerne startet på nytt. De tenkte helt annerledes. De kladdet ikke bare videre på det de hadde. De snudde alt opp ned. Bransjen selv fant sjelden opp sitt eget krutt. Vinnerne var gjerne bevæpnet med teknologi, men aldri blindet av den. De åpnet opp organisasjonene sine innenfra. De satte de ansatte i fokus, og forenet og forsterket kulturene som levde i dem. De lot individene skinne, men kun sammen med andre. Individuelle insentiver ble erstattet med fellesmål og -belønning. Informasjon, kompetanse og erfaring ble sluppet fri internt, for så å utnyttes best mulig eksternt. De rev ned siloer og vertikaler. Det åpnet opp virksomheten.

Open Business
På konferansen IBM Connect 2013, avholdt i Orlando for litt over en uke siden kom åpenbaringen min. Eller nærmere bestemt bekreftelsen min på at Social Business ikke lenger er dekkende. Selv om IBM, som er en samarbeiderpartner av oss i Geelmuyden.Kiese, snakker mye om Social Business, så snakker de lite om det sammen. De sier “Get Social. Do Business”. Rett og slett fordi det ikke er riktig. Det dekker ikke hele sannheten. Open Business er det jeg (og forsåvidt IBM også) har jobbet for, og snakket om hele tiden. Jeg hadde bare ikke funnet ordet enda. Og der var det. Helt åpenbart, nakent og rett frem. Åpne virksomheter er fremtidens virksomheter. Endringene som har skjedd i samfunnet har tvunget frem mer åpenhet, mer gjennomsiktighet, mer ærlighet og mer oppriktighet hos organisasjoner og virksomheter.

Det andre gjentagende ordet under hele konferansen, og som kommer til å bli kniven som skal åpne den gordiske knuten jeg hadde sett tidligere, var Adoption. En av de beste foredragene under IBM Connect var av Luiz Suarez, som har skrevet litt om det samme i en bloggpost i etterkant. Teknologi er og blir kun en fjerdedel av løsningen for å kunne bli en åpen virksomhet. De tre andre handler om menneskene og deres reise gjennom kulturprosjektet som er nødvendig for å bli en sosialt integrert virksomhet – en Open Business.

Et belastende begrep
Min kollega Hans-Petter skrev et treffende innlegg den 19. september i fjor med tittelen «Sosiale medier er et belastende begrep», der han tok et oppgjør med begrepet. Det handler tross alt om å bli mer lønnsomme, omsette mer, redusere kostnader, øke innovasjonskraften, øke synligheten og omdømme, redusere tid til markedet, øke kundeservicen for å øke kundetilfredsheten for igjen å øke kundelojaliteten. Social Business gir noe av svaret. Open Business løser resten. Nå slipper vi å bruke belastende og feil begreper for å forklare noe helt annet. Sosiale medier kan nå endelig gå tilbake og bare være et sett med kanaler, slik det i utgangspunktet alltid har vært. Social Business kan få lov å handle om sosialt entreprenørskap og mikrokreditt.

Jeg er i alle fall åpen for business!

photo credit: Marcin Wichary via photopin cc

Aktuelle bloggposter:

1. Strategisk samarbeid mellom IBM og Geelmuyden.Kiese IBM og Geelmuyden.Kiese har inngått en strategisk samarbeidsavtale for å...
2. Norges råeste reiserace – et case om sosiale medier Sammen med Berg-Hansen presenterte vi caset “Norges råeste reiserace” under...
3. Ikke spør, for jeg gidder ikke svare! Sender du meg en epost så regner du med å...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Bak oss ligger dager smekkfulle av fantastiske idrettsprestasjoner og nye rekorder. Dager fylt med frustrasjon, glede og mestringsfølelse. Dager som mange hadde ventet lenge på. Dager som overrasket. Dager vi alltid vil huske.

Høydepunktene var mange. Kanskje var det største øyeblikket første gangen vi så de norske utøverne spankulere stolt rundt på området med Norge på ryggen. Eller en av de mange gangene vi sto ved målstreken og var vitne til utallige jubelbrøl, highfiver, klemmer og gledestårer. Kanskje var høydepunktet de mange medaljene. Eller alle spurtene. Kanskje var det de 30 koreanerne med Luxembourg-flagg som ville sikre at også mindre nasjoner hadde nok supportere. Det spiller egentlig ingen rolle. Poenget er: dette var stort.

Før vi dro til Sør-Korea skrev vi om norske mediers tilsynelatende manglende interesse for våre idrettsutøvere i Special Olympics. I 2009 ble Special Olympics Winter Games arrangert i Ohio. Da fikk den norske delegasjonen 16 medieoppslag under øvelsene. I år fikk de over 50. Dette er selvfølgelig en positiv utvikling, men likevel ikke godt nok. Den norske delegasjonen vi nå har fått æren av å tilbringe tid sammen med kan ikke beskrives som noe annet enn vidunderlig inspirerende. På alle mulige måter. Tilbakemeldingene i sosiale medier etter de to fyldige innsalgene i Sportsrevyen taler for seg selv: disse idrettsutøverne vil nordmenn se mer til!

I oktober i fjor ble de norske heltene fra OL og Paralympics i London feiret av representanter fra både regjering og kongehuset. Foreløpig har ikke de norske utøverne fra Special Olympics Winter Games blitt invitert på noe lignende. Hvorfor ikke?

Sommeren 2015 skal Special Olympics Summer Games arrangeres i Los Angeles. Tusenvis av utøvere verden over ligger allerede nå i hardtrening. I mellomtiden jobber Special Olympics Norge videre med å tilrettelegge for fysisk aktivitet, mestringsfølelse og vennskap for mennesker med psykisk utviklingshemming. Da er det ikke bare snakk om de store internasjonale samlingene, men vel så mye om å gi denne gruppen et verdig tilbud om fysisk trening i hverdagen. Og likningen er ganske enkel. Jo mer oppmerksomhet fra norske medier, støtte fra nye sponsorer og engasjement fra våre politikere, jo flere psykisk utviklingshemmede kan inkluderes. Vi i Geelmuyden.Kiese skal selvfølgelig fortsette vårt probonoengasjement for Special Olympics Norge som startet i 2007. Og så håper vi enda flere positive krefter vil komme til i årene som kommer. Det fortjener de psykisk utviklingshemmede og det fortjener Norge.

Sees den 16-17.mars i Holmenkollen, da er det igjen klart for de tradisjonelle norske vinterlekene!

Aktuelle bloggposter:

1. Vinterens vakreste eventyr I morgen starter vinterens største idrettsarrangement. 3300 utøvere fra 120...
2. Heia Norge! Special Olympics Winter Games går mot sine siste dager og...
3. Norge håver inn medaljer! Den norske delegasjonen under Special Olympics fortsetter å imponere stort...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Til tross for lange dager med tøffe konkurranser er stemningen fortsatt på topp i den norske troppen – og prestasjonene like solide som alltid.

Ivar Ulvdal vinner enda en gullmedalje for Norge-10km stafett.

For langrennsutøverne startet mandagen med finale på 1 km. Det var fire norske utøvere som skulle konkurrere i denne øvelsen, og kanskje ikke overraskende – så ble det selvfølgelig også fire medaljer! Sølv til Knut Rødevand Melhuus og bronsemedaljer til Hilde Sundt Solberg, Stine Elise Walsøe og Øyvind Ulsrud.

Senere på dagen skulle tre norske utøvere gå 10km. Etter klassifiseringsrundene havnet Holmar Myklebust Thomasson i en vanskelig gruppe, men gikk likevel et sterkt løp og endte til slutt på en solid fjerde plass.  Henrik Gjertsen Kjelgård var sikker og trygg i løypene og tok bronsemedaljen. Og Ivar Ulvdal sikret Norge nok en gullmedalje.

I Skøytehallen var det på mandag tre finaler. De norske skøyteutøverne har gjennom lekene prestert svært godt, og også denne gangen ble flere personlige rekorder forbedret. Dessverre holdt det ikke helt til pallplassering i mandagens finalerunder, men trenerne var storfornøyde med nok en hederlig norsk innsats.

På trugebanen var det på mandag duket for 4 x 100m stafett. Samtlige utøvere løp for harde livet, og flere på kortere tid enn i sine individuelle løp. Det ble noen veldig spennende etapper, hvor Norge til slutt endte på fjerde plass – kun 0,2 sekunder bak bronsevinneren.

Eventyret er over for denne gang.

Aktuelle bloggposter:

1. Norge håver inn medaljer! Den norske delegasjonen under Special Olympics fortsetter å imponere stort...
2. Vi er i gang! Geelmuyden.Kiese rapporterer fra Special Olympics i Sør-Korea! Allerede i løpet...
3. Vinterens vakreste eventyr I morgen starter vinterens største idrettsarrangement. 3300 utøvere fra 120...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

5-6. februar arrangerer Kampanje og iQualify, med reklamenestoren Nils Petter Nordskar i spissen, Social Media Days på Latter i Oslo.

400 ansatte fra Berg-Hansen på slottsplassen i Oslo etter å ha fullført Norges Råeste Reiserace!

I år var vi så heldige å få presentere “Norges råeste reiserace“ – en case i bruk av sosiale medier internt og eksternt i en organsiasjon. Her fikk vi jobbe med de fantastiske ansatte i Berg-Hansen Reisebureau hvor formålet først og fremst var å lære opp alle ansatte i bruk av fire ulike sosiale medier – Facebook, Twitter, Instagram og LinkedIn.

For oss var det en fryd å jobbe med Berg-Hansen på dette prosjektet – og det kan nevnes med en gang at det aldri hadde blitt den suksessen det ble hadde det ikke vært for følgende:

• Prosjektet var fra første minutt forankret i hele ledelsen og hos eierne
• Berg-Hansen har en åpen kommunikasjonskultur
• Alle ansatte var positivt innstilt på å bevege seg ut av sin egen komfortsone.

Dette kommer veldig godt frem i Berg-Hansens egen promotion-video laget av de ansatte, som utelukkende handler om de ansatte:

Her er presentasjonen vi holdt på Social Media Days:

Ta en kikk på videoen under for å se hvordan det hele utartet seg midt i Oslo sentrum – lørdag 19. januar – når 400 ansatte lærte seg fire sosiale nettverk på to timer – og engasjerte et stort publikum til å delta for å vinne reiser og opplevelser for en halv million kroner:

Slik ser 2,400 Instagram-bilder hashtaget med #BergHansen ut:

Aktuelle bloggposter:

1. Sosiale medier er et belastende begrep Det handler ikke om Facebook-kampanjer og rosabloggere, men om å...
2. Massemarkedsføring i sosiale medier er meningsløst Dårlig markedsføring på Facebook skyldes  manglende kunnskap. Er det Facebook...
3. Ikke tilregnelig i arbeidstiden Dagens Næringsliv publiserte dette innlegget som gjestekommentar om ledelse i...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Fredag morgen våknet vi til et pøsende regnvær og finalene i både langrenn og alpint var derfor utsatt til neste dag. Men heldigvis var skøyteutøverne klare for de første rundene med finaler i Speed Skating. Sammen med hundrevis av andre supportere benket vi oss derfor ned på skøytestadion og ventet spent på våre tre norske utøvere.

Først ut var fjorten år gamle Johanne Berg, som etter noen spennende runder kom på tredje plass – og med det sikret Norges første medalje! Etter Johanne fulgte Stian Norddalen som i finalen opprettholdt sin personlige rekord fra klassifiseringsrunden og med dette ga Norge nok en bronsemedalje.

Eirik på skøytebanen

Til slutt var det sytten år gamle Eirik Gåseidnes som skulle i ilden. Eirik lå i de innledende rundene på tredje plass, men ga «full pupp» (som skøytetreneren sier) – og endte til slutt på en solid andre plass. Både utøverne og støtteapparat var naturlig nok veldig fornøyde med resultatene og seiersdansen ble utført til den Sør-Koreanske monsterhiten «Gangnam Style» foran jublende tilskuere.

Trugeløp – den største idrettsgrenen i Special Olympics

Til tross for at regnet fortsatte utover dagen så ikke dette ut til å påvirke verken konkurranseinstinktet trugeløperne eller humøret til publikum.

Et entusiastisk publikum under trugeløpkonkurransene

Trugeløp er den idrettsgrenen i Special Olympics hvor flest nasjoner (hele 67), konkurrerer men det er først i år at Norge har hatt mulighet til å stille med lag. Etter litt venting var de norske utøverne på plass og klare for klassifiseringen i 4 x 100m stafett. Norge presterte godt og har åpenbart lite å frykte før finalen som går av staben om noen dager.

Ingenting å si på innsatsen til de norske trugeløpdeltagerne

Lørdag våknet den norske delegasjonen til strålende vær og det var klart for finaler i langrenn, alpint skøyter og trugeløp. Og fantastiske individuelle prestasjoner og medaljer ble det nok en gang – i alle idrettsgrener!

I finalen på 5 km langrenn tok samtlige norske utøvere medalje. Det ble det gull til Lill Therese Nilsen og Ivar Ulvdal, sølv til Henrik Gjertsen Kjelgård og Martin Haavik Stenvold, og bronse til Ida Lovise Wirum Sæter og Anders Vreim Ørbeck.

Også i alpinbakken imponerte de norske utøverne stort med to gull (Marte Barking og Knut Kvilekval, ett sølv (May Grønvold) og to bronsemedaljer (Thea Skoglund og Philip Willoch Syse). Lørdag var nok en stor dag på skøytebanen for den norske delegasjonen. Lise Katrin Jensen gikk en strålende runde og klinket til med første plass. Eirik Gåseidnes tok bronse og har med dette sikret seg medalje i alle sine øvelser.

Søndag var været svært skiftende og flere av øvelsene utfordrende på grunn av det glatte føret. Men ikke overraskende var det ingenting å utsette på de norske prestasjonene. Norge avsluttet like godt helgen med å håve inn hele fem medaljer til: to bronser (May Grønvold og Thea Skoglund, Alpint) og tre gull (Martin Kvilekval, alpint og Holmar Thomasson og Kristin Krukhaug i 7,5 km langrenn).

Nå går vi mot de siste dagene med finaler og gleder oss til flere store idrettsprestasjoner fra våre norske helter.

Dersom du vil lese mer om våre norske utøvere og deres prestasjoner anbefaler vi å gå inn på disse sidene:

• http://www.specialolympicsnorge.com/start/index.html
• https://www.facebook.com/#!/PaVeiTilSorKorea

Aktuelle bloggposter:

1. Vi er i gang! Geelmuyden.Kiese rapporterer fra Special Olympics i Sør-Korea! Allerede i løpet...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

- Skal du fornye passet ditt? Da må du kansellere avtalene dine ut dagen. Da jeg fornyet for noen år siden var det bare kaos, og politifolk som skrev med to fingre på tastaturet.

Rådene kom fra en god nabo mens vi sto på perrongen og ventet på T-banen fredag morgen.

På vei fra Tøyen til Grønland Politistasjon tenkte jeg på tidligere fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys (SV).

- Vi skal ha verdens beste offentlige sektor, uttalte hun i 2008.

Fra nyttår samme året opprettet hun Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI). Geelmuyden.Kiese har hatt rammeavtale med direktoratet siden august 2010.

Da jeg nærmet meg politihuset forventet jeg å bli møtt med en kø av hutrende, passtrengende utenfor bygningen. Men ingen var å se.  Jeg gikk inn, og trakk kølapp nummer 42. På en lystavle kunne jeg se at kønummer 38 var til behandling. Etter noen minutter fikk jeg beskjed om å melde meg i skranke 8. Der satt en blid type i sivil og spurte om høyde, øye- og hårfarge. Mørk blond, så klart.  Deretter ba han meg sette meg på en stol foran en fotoautomat som sto i skranken.

 - Ikke smil, sa han. Det er i strid med konvensjonen. Ansiktsmuskulaturen må være avslappet.

Men inni meg smilte jeg, og sendte en varm tanke til Grande Røys. Dette gikk jo som fot i hose.

Gleden varte helt til jeg fikk en lapp i hånden med mine personlige karakteristika; Hans Geelmuyden, alder 56 år, høyde; 188 cm, øyenfarge; grønn, hårfarge; gråsprengt.

- Gråsprengt?

- Som Terje Vigen, svarte mannen i skranken.

- Gråsprengt, er ikke det en fiskerett? spurte jeg.

- Det heter det når man ser ut som deg, svarte han.

Oslo har sannsynligvis verdens beste passkontor, men fargesynet til medarbeiderne som jobber der er under en hver kritikk.

Hold fast og hold ut!

Ingen aktuelle bloggposter.

I dag har vi vært i alpinbakken sammen med de norske utøverne som skulle gjennom sine siste klassifiseringer. Etter gårsdagens innledende runder, hvor de norske utøverne alle kunne vise til solide resultater, ble samtlige flyttet til det høyeste nivået i storslalåm. Veldig gøy!

Etter at lunsjen var fortært og en spontan foto-sessions med det koreanske alpintlaget gjennomført, var de norske utøverne klare for dyst og ikke minst for å vise at de nok en gang skulle slå sine argeste konkurrenter.

Spente og patriotiske stilte vi oss bak målstreken, som var plassert ved en av de bratteste traseene i anlegget. For oss så det ut til å gå nesten loddrett nedover! Løpet er lagt opp slik at alle utøverne fra hvert land kjører etter hverandre. Løperne sendes ut alfabetisk etter nasjonens forbokstav, så vi ble pent nødt til å smøre oss med bittelitt tålmodighet, mens vi jublet frem utøvere fra Canada, Italia, Liechtenstein og et titalls andre nasjoner. Men så kom endelig de norske utøverne – i kanonfart og verdens største smil rundt munnen. Ved målområdet hadde det samlet seg en stor gjeng med tilskuere. Og utøverne slapp ikke gjennom før de hadde hilst på eller highfivet fans fra alle verdensdeler.

Alle de norske fullførte igjen med glans, og ryktene gikk også om flere personlige rekorder. Perfekt oppladning før finalene som starter i morgen!

Aktuelle bloggposter:

1. Vi er i gang! Geelmuyden.Kiese rapporterer fra Special Olympics i Sør-Korea! Allerede i løpet...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Allerede i løpet av lekenes første aktive dag har vi vært vitne til store og små idrettsøyeblikk som sent vil gå i glemmeboken – hverken for utøverne eller oss som entusiastiske tilskuere!

Den norske troppen på 27 deltakere fordeler seg på øvelser innenfor langrenn, alpint, skøytedisipliner og trugeløp. Alle våre idrettshåp skulle i dag gjennom klassifisering innenfor de ulike grenene. Formålet med klassifiseringsrundene er at utøverne i etterkant blir delt inn i grupper basert på hvilket fysisk og resultatmessig nivå de ligger på. Dette for å sikre rettferdig konkurranse for alle.

Vi tilbragte store deler av dagen sammen en svært entusiastisk norsk heiagjeng på langrennsstadion. Her hadde foreldre, trenere og støtteapparat stilt mannsterke med kameraer, bjeller og norske flagg. Alle de norske utøverne gjennomførte med glans, og seiersropene kunne høres over hele området da de smilende og stolte passerte målstreken. Stort!

I morgen inntar GKs utsendte alpintløypene for å følge våre håpefulle utøvere når de setter utfor bakkene med det norske flagget på brystet!

På langrennsstadioen i dag valgte vi å slå oss sammen med en svært entusiastisk norsk heiagjeng.

Ingen aktuelle bloggposter.

Åpningsseremonien fant sted på Youngpyong Dome i PyeongChang, som også er vertskapsbyen for vinter-OL i 2018. Flere storheter var til stede under seremonien, blant annet påtroppende og første kvinnelige president i Sør-Korea, Park Geun-nye.

Aung San Suu Kyi entret scenen hånd i hånd med Special Olympics utøver og internasjonal talsperson Ariel Ary fra Costa Rica. Suu Kyi holdt en sterkt engasjert tale og avsluttet med å minne utøvere og tilskuere om at «It is the spirit that overcomes».

Inspirerende taler og flotte kulturinnslag satte en verdig ramme rundt 2013s største internasjonale vinteridrettsarrangement. Men høydepunktet var utvilsomt da de nærmere 3000 utøverne stolt promenerte inn på stadion og markerte at ekte idrettsglede ikke nødvendigvis dreier seg om å vinne.

Nå gleder vi oss til at fintøy og høytidsstemning byttes ut med ski, skøyter og truger – og lekene kommer i gang for alvor!

Aktuelle bloggposter:

1. Vinterens vakreste eventyr I morgen starter vinterens største idrettsarrangement. 3300 utøvere fra 120...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Hver dag trener nesten 4 millioner utøvere i håp om en gang å få delta på arrangementet og representere sitt land. I år konkurrerer 27 utøvere med det norske flagget på brystet.

Utøverne samles i Pyeongchang i Sør-Korea, byen som i 2018 skal holde vinter-OL. 200 utenlandske journalister, 500 journalister fra Sør-Korea og 200 redaksjoner skal dekke arrangementet.

Hvem har hørt om Special Olympics?

Så hvorfor har du ikke hørt om det?

Grunnen er veldig enkel. Norske medier vier lite spalteplass til våre norske utøvere i Special Olympics, og deres deltagelse på verdens største humanitære idrettsarrangement. Kanskje synes de ikke prestasjonene er gode nok. Kanskje selger de som jukser mer aviser. Kanskje er det så lenge siden noen skildret genuin idrettsglede at den har blitt vanskelig å kjenne igjen.

Special Olympics Norge er en ideell organisasjon som i all hovedsak må greie seg på bidrag fra kommersielle partnere. Bidragene fra idretten og myndighetene er minimale. Alle skal tydeligvis ikke med.

Vi er vokst opp med at det viktigste ikke er å vinne, men å delta. Special Olympics Norge legger til rette for at mennesker med psykisk utviklingshemming får muligheten til det. De legger til rette for fantastiske individuelle idrettsprestasjoner, mestringsfølelse, glede og vennskap. Det tror vi nordmenn flest vil høre mer om. En forutsetning for at Special Olympics kan skape idrettsglede og fellesskap også i fremtiden, er at denne typen arrangementer faktisk får den oppmerksomheten de fortjener.

Geelmuyden.Kiese har jobbet pro bono med Special Olympics Norge siden 2007. Nå er vi for tredje gang på plass under lekene for å følge de norske utøverne. Synes du det står for lite om Special Olympics i norske medier kan du lese om Norges prestasjoner og våre opplevelser her.

Heia Norge!

Ingen aktuelle bloggposter.

— Kva er din profesjonelle vurdering av Ola Borten Moe som kommunikator, Geelmuyden?

— Terningkast fem! Eg er sterk tilhengjar av dialektikk og open debatt og elskar metoden til Borten Moe. Eg skulle ønske fleire i regjeringa var som han. Ein indikasjon på at han gjer ein god jobb, er at Arne Strand i Dagsavisen blir irritert.

— Kva er det ved metoden som imponerer?

— Ola Borten Moe etterfølgjer to partikollegaer som statsråd i Olje- og energidepartementet, Åslaug Haga og Terje Riis-Johansen, som begge trudde dei var miljøvernministrar. Borten Moe gjorde ein realitetsorientering då han tiltredde. Kommunikasjonsmessig er eit av mine store augeblink med Borten Moe då han beit hovudet av Frederic Hauge i Bellona. Det var ein fest og ein fryd.

— Greier Borten Moe å nå ut til fleire enn nisjeveljarane til Senterpartiet?

— Far min heiste flagget i 1965 då dei borgarlege vann valet, og Per Borten blei statsminister. Eg var åtte år og fekk høyre på dei vaksne som sat og prata. Ein av kameratane til far spurte om det verkeleg var noko å feire at Høgre skulle i regjering med Senterpartiet. Far min sa at Sp-folk er sjølvstendig næringsdrivande, så det måtte jo vere noko godt i dei! Eg oppfattar at Ola Borten Moe høyrer til den delen av Sp som er oppteken av verdiskaping og næringsdrift, og han torer å snakke om det.

Hvis du vil lese resten av intervjuet, kan du klikke her.

Hold fast og hold ut!

Aktuelle bloggposter:

1. Mennesker ikke millioner I 2005 satte velgerne Høyre på gangen. Det var jeg...
2. Over styr! Glem Ekstremsportveko på Voss! De virkelig dristige lar seg oppnevne...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Nathan er ikke alene. Det skal være 544 «lengeværende asylbarn» i Norge. Mange av dem er født og oppvokst her i landet. Barna snakker norsk, og oppfatter seg som norske. Problemet er at foreldrene deres enten har forsøkt å jukse seg til opphold i Norge, eller at søknaden om asyl er avvist av andre grunner. Avslag gir anledning til å klage. Klagebehandlingen tar tid. I noen tilfeller så mye som tolv år. I rettssikkerhetens og det godes hensikts navn har norske politikere definert et klagesystem med store menneskelige kostnader som konsekvens. Fordi vi har et regelverk som lider av beslutningsvegring blir mennesker sittende i bur i årevis. Slik kan vi ikke ha det. Nå må klagebehandlingen forenkles, og endelig avslag eller godkjennelse meddeles hurtig; retur eller arbeid.

Arbeiderpartiet blir alltid satt på harde prøver når individ står mot system. Partiet har en forkjærlighet for systemet. Det samme gjelder norsk Høyesterett som 21. desember 2012 avsa dom om utsendelse av to av asylbarna. Ansvaret for det eksisterende systemet som ikke fungerer godt nok, er fellesskapets. Noen ganger er det viktigste å komme videre. Dette er en slik sak. Gnagsårene er store nok nå. I bytte mot et nytt og forenklet regelverk for raskere klagebehandling og utsendelse, kan en løsning være å gi amnesti til alle de 544 asylbarna, og deres familier. Dette er sivilisasjonens kostnad.

Og kanskje er ikke kostnaden så høy? Kanskje blir et av barna statsråd en vakker dag?

Hvis du vil vite mer om den tredje statsmakts uavhengighet, kan du gå på pressefrokost i Høyestretts Hus i dag. Velbekomme!

Hold fast og hold ut!

Ingen aktuelle bloggposter.

For 15 år siden ble Geelmuyden.Kiese (GK) den aller første aktøren i bransjen som tilbød et trainee-program. Gjennom disse årene har hundrevis av unge talenter vært innom GK. Vi må innrømme vi er litt stolte over å ha bidratt til å utdanne en hel generasjon av kommunikasjonsfolk til bransjen vår.

Men mest av alt er vi glade for at vi i år kan tilby et rekordhøyt antall unge, sultne medarbeidere spennende utfordringer og læringsmuligheter. I løpet av året får jeg hele 10 nye kolleger, og 12 som skal få prøve seg som summer interns.

GKs løfte til de nyansatte er kunnskapsløftet vi har hatt i alle år: Vi er den arbeidsplassen i Skandinavia der du kan lære mest om kommunikasjon og kommunikasjonsrådgivning.

- Æresord! pleier gründer og sjef for GK-gruppen Hans Geelmuyden å legge til.

Jeg kan bekrefte at sjefen holder sitt ord. Det er ikke mer enn to år siden jeg selv var fersk i GK. Det jeg har lært på denne tiden har mer enn levd opp til forventningene jeg hadde da jeg som nyutdannet retoriker og eks-journalist troppet opp i Lille Grensen 7.

Med årets nye juniorkonsulenter skal vi fortsette å utvikle talent i norsk kommunikasjonsbransje. De er heldige – men det er vi også. Med mer kompetanse på laget skal vi styrke oss enda mer innen blant annet analyse, markedskommunikasjon, finans og politikk.

Det er bare å holde seg fast!

Vil du vite mer om de nye juniorkonsulentene i Geelmuyden.Kiese, kan du lese saken om dem i Kampanje her.

Ingen aktuelle bloggposter.

Etter at Jyllands-Posten trykket Muhammed karikaturene 30. september 2005, fikk jeg anledning til å delta i et par danske debatter med kulturredaktør Flemming Rose. Det var Rose som var ansvarlig for at karikaturene kom på trykk. Jeg delte Roses vurdering av at karikaturene var langt innenfor ytringsfrihetens grenser, og at det var riktig å publisere dem. I tillegg skal vi ha oss frabedt at fundamentalister med verdisyn fra middelalderen skal forsøke å diktere hva vi kan si og mene i Skandinavia.

Samtidig slo det meg den gang hvor uforberedt vi var på denne typen kultur og verdidebatt. Skandinaviske verdidebatter har de siste tiårene handlet om budsjettbalanse og penger, sjelden om kultur- og verdispørsmål.  Derfor nyter jeg ordskiftet vi har hatt i Norgesiste uke. Ikke fordi det har vært spesielt rikt på perspektiver og klare tanker, men fordi det tvinger oss til å tenke gjennom hva det er vi setter pris på ved den norske og skandinaviske måten.

Jeg har ingenting imot hverken bunader, pinnekjøtt, folkedans, 17. mai eller kålrabistappe, men for meg har en helt annen identitetsskaper vært mye viktigere. Han heter Espen Askeladd. Fortellinger er de sterkeste kulturbyggerne vi kjenner, og Asbjørnsen og Moes folkeeventyr om Askeladden trollbinder. Espen Askeladd leter, han finner, og han vinner. Hadde det ikke vært for at han har empati, kunne han ha vært gründer. I tillegg er han nøysom og snill. Han hjelper for eksempel damer som setter fast nesen sin i trestubber. Han tar sjanser, og sjarmerer seg frem i verden. Dessuten lukter han kristenmannsblod og er tillitsfull. Espen Askeladd representerer tro, håp og kjærlighet. Han er det norskeste jeg kan tenke meg. Nest etter Tajik og Geelmuyden.

Hold fast og hold ut.

Ingen aktuelle bloggposter.

De rødgrønne er gått tomme for politikk. I den sittende regjeringen er minst et parti til en hver tid mot en hver endring. Resultatet er at Norge står stille på de svakes bekostning. Til tross for at Statsbudsjettet har økt fra 620 milliarder i 2004 til 1064 milliarder i 2013, og oljepengebruken i statsbudsjettet er økt fra 51 milliarder i 2004 til 122 milliarder i 2012, makter ikke regjeringen å få alle med. Fortsatt er det mellom 700 000 og 800 000 uføretrygdede, fattige, arbeidsledige, asylsøkere og rusmisbrukere som faller utenfor. Hver femte nordmann er på trygd. Tallet øker, og regjeringen evner ikke å få det ned. Derfor trenger vi en ny politikk. Derfor trenger vi en ny regjering.

Kommentatorer og valgforskere er overrasket over at velgerne rømmer de rødgrønne, og at ferske målinger viser at 48 % vil ha Erna Solberg som statsminister etter valget i september. Bare 43 % vil ha Stoltenberg. Nordmenn er blitt bortskjemte, hevder kommentatorene. Vi lider av «de stigende forventningers misnøye». Skal vi tro kommentariatet, forstår ikke nordmenn sitt eget beste.  De rødgrønne lå dårlig an i desember 2008 også, men Stoltenberg er en valgkampmaskin, piper Arne Strand i Dagsavisen. På valgdagen vil nok velgerne la seg skremme av at Fremskrittspartiet kan komme i regjering. Når stemmeseddelen skal i urnen, vil mange huske at Norge er en økonomisk oase i en europeisk ørken og sende en varm takk til Stoltenberg og Arbeiderpartiet, skriver kommentatorene.

Akkurat som det er Arbeiderpartiet og ikke oljen som gir folket milde gaver.

Gjennom hele 2012 har mediene dokumentert rødgrønt kameraderi, nepotisme, maktmisbruk, korrupsjon og seksuelle overgrep. Regjeringens paradegren er blitt å dukke i stedet for rakrygget å ta ansvar og rydde opp. Gang på gang viser regjeringen at den er mer opptatt av hensynet til sine egne enn hensynet til folk flest. Makta ter seg. For mange ble rapporten fra 22. juli kommisjonen dråpen som fikk begeret til å flyte over. Rapporten dokumenterer både styringssvikt og ansvarspulverisering. De rødgrønnes svar på de fleste utfordringer er mer penger og flere offentlig ansatte. Nå er det 800 000 av dem. Men vi trenger ikke en større offentlig sektor. Vi trenger en bedre offentlig sektor. Bare en av ti mener velferdstjenestene er blitt bedre under de rødgrønne. Skal de bli bedre, må fellesoppgaver løses i samarbeid mellom offentlig og privat. Slik fikk vi full barnehagedekning. Slik kan vi også få bedre velferdstjenester. Det er ingen kunst å bevilge mer. Kunsten er å reformere og prioritere.  Ved valget i 2013 kommer denne medisinen på blå resept.

Hold fast og hold ut.

Aktuelle bloggposter:

1. 3 spådommer Foran oss ligger uker med ubesvarte spørsmål; Kommer Stoltenberg til...
2. BOLJEMI Hva er det vi feiler her i landet? Noen tror...
3. INGEN PUSEKATT! Valla var aldri noen pusekatt. Pusekatter blir ikke LO-ledere. Men...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

IBM og Geelmuyden.Kiese har inngått en strategisk samarbeidsavtale for å hjelpe virksomheter å utnytte sosiale mekanismer forretningsmessig. Avtalen er den første i sitt slag i Norden.

En sosial virksomhet er ikke bare en bedrift som har en Facebook-side og en Twitter-konto. En sosial virksomhet er en som omfavner og kultiverer ideen om samarbeid, deling og fellesskap i hele organisasjonen, teknologisk, kommunikasjonsmessig og kulturelt – både internt og eksternt. Dette kalles også Social Business.

– Å forstå hvordan teknologi endrer forutsetningene for virksomhetens forretningsmodell er et lederansvar. Å se hvordan relasjoner multipliseres når informasjon deles er magi, sier Hans Geelmuyden, seniorpartner og leder for Geelmuyden.Kiese Gruppen, som selv hadde sin første jobb ved IBMs hovedkontor i Armonk, New York.

– En ting er å installere og ta i bruk verktøy for sosial samhandling, som vår egen IBM Connections. Noe helt annet er å skape en kultur for riktig bruk av dem. Prosessen med å bli en sosial virksomhet krever en langsiktig strategi for å forme bedriftskulturen. Den er avhengig av godt lederskap, god internkommunikasjon og en klar forretningsstrategi. Det er svært gledelig at vi sammen med Geelmuyden.Kiese kan tilby alt dette til alle våre kunder fremover, sier Morten Meier, Nordic Channel & Sales Manager, IBM Collaboration Solutions & Social Business.

En milepæl innen IT og kommunikasjon
For mange virksomheter er betydningen av sosiale mekanismer forretningskritisk. I fremtiden vil kundetilfredshet, -lojalitet, salg, merkevarens gjennomslagskraft, virksomhetens omdømme og innovasjonsevne, produkt- og tjenesteutvikling avhenge av evnen til å sosialisere. Ved å kombinere spisskompetanse innen disse viktige forretningsdriverne er det nå mulig å invitere kundene med på hele denne endringsreisen. Reisen er kanskje bare 25 prosent teknologi. Resten er et endrings-, kultur- og kommunikasjonsprosjekt som handler om å utnytte strategisk det potensialet sosiale mekanismer åpner for; økonomisk, organisatorisk og omdømmemessig.

Aktuelle bloggposter:

1. Deling er makt! Kunnskap er ikke lenger makt, deling av kunnskap er den...
2. Sosiale medier er et belastende begrep Det handler ikke om Facebook-kampanjer og rosabloggere, men om å...
3. Vera Kvaal vs Hans Geelmuyden Vera Kvaal fra NRK2s radioprogram “Radiofront” hadde lest artikkelen “Alle skal med” fra tidsskriftet...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

I Norge har 2012 vært juristenes år. Bech Gjørvs ledelse av 22. juli kommisjonen, og tingrettsdommer Arntzens ledelse av rettssaken mot Anders Behring Breivik har hjulpet nordmenn å komme videre etter volden 22. juli 2011. Ved inngangen til 2012 var vi mange som spurte oss hva som var galt med et samfunn som fostrer en voldsmann som Behring Breivik. Ved utgangen av året er vi stolte over at samfunnet vårt har maktet å gi ham en åpen og rettferdig rettsprosess og dom. Gjennom grundig dokumentasjon, saklig fremleggelse av fakta, og åpen kontradiksjon kom Oslo Tingrett frem til at Behring Breivik var tilregnelig. Han visste hva han gjorde, og han visste at det han gjorde var galt. Nå vet vi andre dessuten at vi har et rettssystem og et regelverk vi kan stole på i straffesaker.

Ute i Europa er det en annen kvinne som ruler. Angela Merkel rydder opp i kaoset etter finansgutta på femte året. Hun har vært tysk forbundskansler siden 2005, og er blitt kåret til verdens mektigste kvinne nesten hvert år siden. Der den britiske mannlige statsministeren mener Europas politikere må vinne frem den store bazookaen for å løse Europas problemer, velger Merkel en forsiktig tilnærming. Et skritt av gangen, er hennes oppskrift. Merkel er forsker. Hun vet at gode løsninger må baseres på fakta og utvikles trinnvis. Hun lager nye regler for Europa. I et intervju med Financial Times lørdag uttaler hun at makten er relativ i Tyskland og baseres på evnen til å overbevise andre.- Jeg må overbevise konstant, sier hun. I 2012 har hun i hvert fall overbevist meg.

I dag skal en fjerde kvinne i ilden. Klokken 10.00 leser tingrettsdommer Torunn Elise Kvisberg i Sør-Gudbrandsdal tingrett dommen mot tidligere Vågå ordfører Rune Øygard. Igjen er det en mann som har misbrukt makten sin, og igjen er det en myndig, kvinnelig jurist som har sikret en verdig rettsprosess der eneste vinner, uansett utfall av saken, er domstolen.

Tidligere sa man at det bak en hver vellykket mann står en sterk kvinne. Nå er det ikke slik lenger. Kvinnene står ikke lenger bak. Kvinnene går foran og viser vei. Takk skal dere ha!

Hold fast og hold ut.

Aktuelle bloggposter:

1. Vrangforestillinger Fredag kommende uke settes det sluttstrek for rettsforhandlingene av 22....

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Forskjellen er at på norske julebord er barn og ungdom aldri tilstede, mens når partiene ringer inn til fest er det ofte partiungdommer på plass; 15-, 16-, 17-åringer.

Partiene er en sjelden sosial arena der man samles på tvers av generasjoner. Vi ser litt det samme i kirkelige sammenkomster og i idretten. Ungdom på vei til å finne sin identitet møter eldre personer de ser opp til, forbilder med kunnskap og erfaring.

Det er lett å skjønne den glede som unge og søkende jenter og gutter fylles av når de får oppmerksomhet fra de voksne, de blir sett i et nytt miljø, de får hjelp og støtte. Det er treneren som kommer med oppmuntrende tilrop, presten som stopper opp og småprater, politikeren som klapper den unge på skulderen og hvisker stå på i øret. Men det er også lett å skjønne at den relasjonen som oppstår, kan misbrukes av voksne som ikke setter grenser.
Det som er spesielt med partiene, er festkulturen. Ofte med stort konsum av alkohol. En politisk journalist sa en gang at i Høyre drikker man til middagen, i Ap starter drikking på vorspiel, mens i Frp åpnes korkene før møtet er ferdig. I alle partier er nachspielkulturen utbredt, særlig i noen deler av landet.

Det er når sosiale tilstelninger i partiene med unge partimedlemmer tilstede blir preget av stort alkoholkonsum, at det virkelig er fare på ferde. Ofte foregår festene på hoteller i forbindelse med seminarer og årsmøter, og dette er ofte de vordende politikeres første ordentlige møte med de voksne i partiet.

Mange hotellrom blir sjekkearenaer ut i de små timer. At voksne sjekker hverandre, det er så, men dette blir uakseptabelt når unge blir involvert.
Det er ikke bare en asymmetri i alder mellom de unge og voksne partimedlemmer på fest. Det er det også i makt. Derfor må det utvises stor forsiktighet fra de voksnes side, slik at ikke hint og skulderklapp blir misforstått. Veien kan bli kort mellom den gode, oppmuntrende samtalen og den seksualiserte adferd.

Hvorfor stoppes ikke sexgrisene?
Her er vi inne på et generelt samfunnsfenomen, som vi ser både i næringsliv, i partiene og i resten av samfunnet: Maktmennesker omgir seg med ja- mennesker. En ja-kultur som ikke åpner for kritiske tilbakemeldinger.
Vi ser maktmenneskene ture frem, ledere med psykopatiske adferdstrekk som sparker nedover og smisker oppover. Mennesker som går over streken i møtet med unge mennesker. De blir sjeldent stoppet, maktmennene, enten de styrer landet eller styrer bedrifter. Ingen sier fra, fordi man frykter for sin egen karriere.

For i partiene som i andre organisasjoner er det hele tiden mange som vet, som har vært vitne til uetisk framferd fra ledere. Nachspielkulturen har partiene visst om i lang tid og aldri vært seg sitt ansvar bevisst.
Det finnes en enkel løsning: Partier og organisasjoner som samler unge og voksne mennesker på møter og hotellopphold bør innføre nachspielforbud, og alltid ha alkoholfri servering når unge under skjenkealder deltar.
Vi er så feige alle sammen. Redde for at et lite varsel skal ødelegge karrieren. Derfor vil jeg mane frem nabokjerringene på fest; vi må alle bli nabokjerringer, følge med på hva som skjer, og si fra når nok er nok.
Bli ei nabokjerring i partiet og på bedriftens nachspiel før jul.

Ingen aktuelle bloggposter.

Engasjement – eller det å vise engasjement, være engasjert, det å engasjere har å gjøre med å vise interesse, vise sin begeistring, sin deltagelse og innblanding. Når det kommer til digitale arenaer og spesifikt innen sosiale medier er det ingen tvil om at ordet engasjement er ofte brukt som en pekepinn på “suksess“.

Er engasjement alt?

Engasjement kan først og fremst være så mye. En like, et klikk, en RT, en kommentar, en del, et spørsmål, et forslag, en klage. Alle former for interaksjon mellom avsender og mottager er en form for engasjement – positivt eller ei.

Via SproutSocial – vårt Social CRM verktøy – kan vi overvåke blant annet engasjementet i de mest populære sosiale nettverkene som Facebook og Twitter.

Av de 930,000 personene som potensielt kunne blitt eksponert for innholdet til GKFORUM har vi hatt 1,400 interaksjoner med 1,100 unike brukere. Dette er det ekte engasjementet, men hvor viktig er engasjementet hvis vi ikke bruker det til noe?

Øivind Magnussen i SAS Institute skrev en artikkel i Kampanje i våres som tok for seg nettopp engasjement, men ikke minst hva vi bruker det til:

Informasjonen kan også være svært verdifull for produktutvikling og innovasjon. Sparebank1 er et godt eksempel på hvordan både engasjement og informasjon kan brukes i produktutvikling innen et relativt tradisjonelt marked som bank og finans er. Banken har sett på hva forbrukerne vil ha, bedt de komme med innspill og laget produkter deretter.

Big data årets ord i 2013

Med engasjement som et nøkkelord i 2012 blir kanskje Big Data det store ordet i 2013.  Som Øivind Magnussen i SAS Institute skriver i samme artikkel:

Verdien av sosiale medier ligger ikke nødvendigvis bare i interaksjonen man har eller ikke har, den ligger vel så mye i informasjonen man finner der, om man makter å bruke den effektivt og riktig. Det er på tide å ta ett skritt tilbake – å utnytte informasjon er et effektivt første skritt for å bruke sosiale medier.

Det handler med andre ord å bruke engasjementet og all den informasjon som man får til noe fornuftig. Til å endre og forbedre hvordan man driver selskapet. Til å gjøre prosesser enklere og skape langsiktige konkurransefortrinn. Det handler om å analysere store mengder med data. For NAV kan en slik tilnærming benyttes til å avdekke trygdesnyltere.

Som Peter Hidas fra Gartner skriver i en kronikk i Computerworld:

Uten data stopper virksomheten! Men sannheten er at data ikke er verdsatt, forvaltet og distribuert med den samme stramhet som andre, tradisjonelle aktiva.I våre data ligger vår konkurransekraft!

Årets ord fra Språkrådet blir nok ikke å nave igjen, men gjennom omfattende analyse av store mengder data kan kanskje det nye Nav-ordet i 2013 bli “snylte-naver“.

For oss som jobber med informasjon og kommunikasjon tror jeg det vil i stor grad handle om analyse og utnyttelse av store mengder med informasjon – Big Data vil garantert stå på agendaen til mange selskaper og virksomheter.

photo credit: metaroll via photopin cc

Ingen aktuelle bloggposter.

I Norge har vi EU tilhengere alltid luktet av elite, makt og penger. Det er synd. Vi burde lukte av fred, solidaritet og samarbeid. Derfor gleder det meg at EU tildeles Nobels Fredspris i dag. EU er det beste som kom ut av annen verdenskrig.

Forleden aften diskuterte jeg EU med en brite. Han mente å vite at Norge var for rikt til å bli medlem av EU. Jeg svarte ham at land nesten alltid melder seg inn når de er i økonomisk krise. Derfor ble Danmark og Storbritannia medlem i 1972, og derfor fulgte Sverige etter i 1994. Likevel er rikdom bare det enkle svaret på hvorfor det norske folk så langt ikke har ønsket medlemskap.  -Jeg tror EØS-avtalen og demokratisk underskudd i unionen spiller større rolle, sa jeg.  -Da har dere det som oss, svarte briten; -Vi vil også bestemme selv, og tror beslutningene blir best da.

EUs demokratiske underskudd er en stor utfordring for unionen. Subsidiaritetsprinsippet, altså prinsippet om at beslutninger skal tas så nær dem det gjelder som mulig, er mer ord enn realitet i dagens EU. Og verre skal det bli. Skal euroen bestå, må den økonomiske unionen følges opp av tettere politisk union. Det betyr at Brüssel må få mer makt på bekostning av nasjonale parlamenter.

Europa består av 46 suverene stater med 700 millioner innbyggere. 27 demokratiske stater med 500 millioner mennesker er medlemmer av EU.  På kort sikt er finanskrise og arbeidsledighet EUs største problem. På lengre sikt må EU lykkes bedre med maktfordeling mellom lokal, nasjonal, regional og sentral makt. Unionen kommer ikke videre med 27 spillere med støtteapparat i Brüssel, og 500 millioner tribuneslitere som ingen gidder høre på rundt om på det europeiske kontinent. Slikt blir det ufred av. EU trenger demokratisering. Derfor trenger EU Norge.

Klodens største problemer er krig, fattigdom, klima, energi og brudd på menneskerettighetene. Dette er flernasjonale problemer. Vi kan ikke løse dem alene. Vi må løse dem sammen. Derfor er jeg mer EU tilhenger enn noensinne.

Hold fast og hold ut!

Aktuelle bloggposter:

1. Over styr! Glem Ekstremsportveko på Voss! De virkelig dristige lar seg oppnevne...
2. Mennesker ikke millioner I 2005 satte velgerne Høyre på gangen. Det var jeg...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Den 19. september i år inviterte Civita til morgenmøte for å diskutere «Norsk økonomisk politikk etter 1905». Panelet bestod av Einar Lie, professor i historie, Bjørn Skogstad Aamo, tidligere statssekretær (Ap) og direktør i Kredittilsynet, Eivind Reiten, tidligere statsråd (Sp) og konsernsjef i Norsk Hydro, og Karen Helene Ulltveit-Moe, professor ved UiO. Alle sammen innledet med å hevde at norsk økonomisk politikk de siste tyve årene er preget av disiplin og moderasjon.  Jeg tillot meg å kommentere at dette i så fall må være moderasjon på norsk.

Tallene viser at utviklingen fra 2005 og frem til i dag er alt annet enn moderat. De samlede utgifter over Statsbudsjettet har økt fra 620 milliarder i 2004 til 1064 milliarder i 2013. Det gir en vekst på nesten 72 % på 9 år. På samme tid har olje- og gassinvesteringer inklusive rørtransport økt fra 88,5 milliarder i 2005 til 185 milliarder i 2012, eller en drøy dobling på 7 år. Oljepengebruken i statsbudsjettet er økt fra 51 milliarder i 2004 til 122 milliarder i 2012. Det tilsvarer en vekst på 140 %. Antall ansatte i offentlig sektor har økt fra 278 000 i 1970 da vi fant oljen i Nordsjøen til over 800 000 ved utløpet av 2012. Du kan kalle dette hva du vil. Jeg ville ikke kalle det moderat. Jeg vil kalle det et anfall av boljemi. En stat lider av boljemi når den jafser i seg stadig nye oljefelt, og spyr ut stadig flere offentlige ansatte.

Er boljemi en alvorlig sykdom? Det er jeg mer usikker på. Det bekymrer meg sterkt at oljen gjør staten stadig mektigere og vanskeligere å kontrollere.  Miljøkonsekvensene kjenner vi heller ikke rekkevidden av.  Dessuten er jeg sikker på at boljemi er veksthemmende over tid, ettersom produktiviteten i offentlig sektor normalt er lavere enn i privat. Videre føler jeg meg trygg på at utviklingen gjør det krevende å omstille norsk økonomi når oljeproduksjonen avtar. Det jeg er mindre sikker på er om valgene regjeringen Stoltenberg har gjort de siste syv årene har vært gale. Den største økonomiske synden en regjering kan gjøre er ikke å ta i bruk alle ressursene i samfunnet. Takket være Stoltenbergs boljemi, har Norge den laveste arbeidsledigheten i verden.

Hvis temaet interesserer deg, kan jeg anbefale et møte kommende tirsdag på Hotel Bristol i Oslo om «Ansvarlig bruk av penger i en krisetid». Møtet er gratis.

Hold fast og hold ut,

Ingen aktuelle bloggposter.

Tirsdag kommer Gerd Liv Vallas selvbiografi «Gi meg de brennende hjerter». Valla har alltid vært en tydelig stemme i norsk offentlighet. Hun var en sterk LO-leder. Hadde hun vært like sterk på krisehåndtering, hadde hun sittet som LO-leder perioden ut.

Da Valla valgte å gå av fredag 9. mars 2007, hadde hun blant annet vært politisk rådgiver og statssekretær for Gro Harlem Brundtland, og justisminister i regjeringen Jagland. I 2001 ble hun valgt til historiens første kvinnelige LO-leder. I tredje bind av verket om LOs historie beskriver forfatteren Trond Bergh henne som en av LOs mest markante ledere. Hun karakteriseres som «sterk og strategisk». Valla skal huskes og for langt mer enn Yssen-saken.

Mange har spurt seg hvem som regisserte Vallas fall? 2006 var et annus horribilis for Jens Stoltenberg. Han frontkolliderte med LO-lederen i den såkalte Morris Mini saken, i diskusjonen om fallskjermer til avgåtte ledere, og til slutt i sykelønnssaken. Avistegnerne fremstilte Valla som Stoltenbergs amme. Stoltenberg likte det dårlig. I boken «Prosessen» skriver Valla om regjeringens retrett i sykelønnssaken høsten 2006. «Dette var begynnelsen på retretten, men kanskje også begynnelsen på gjengjeldelsen», skriver hun. Mer har Valla aldri villet si om hvem som sto bak. Jeg er spent på om vi får vite mer om spillet i kulissene når boken kommer.

Nå avdøde Ingjald Ørbech Sørheim lærte meg at hvis du lurer på hvem som står bak et spill, skal du følge med på hvem som ansetter hvem noen år etter at spillet er over. Ingunn Yssen arbeider nå for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Hun ble ansatt av Martin Kolberg. Skal vi tro Ørbech Sørheim, knytter dette Stoltenbergs krets til avgangen.

Min vurdering er likevel at Valla falt for eget grep. Hadde LO-lederen forstått hvilken arena Yssen-saken utspilte seg på 11. januar 2007, hadde hun klart seg gjennom stormen. «Jeg ble mobbet av Valla fordi jeg var gravid», sa Yssen over hele VGs forside. Valla valgte å svare med samme mynt i mediene. Hadde den tidligere justisministeren instinktivt forstått av Yssen påsto lovbrudd, kunne hun ha blitt sittende. Påstander om mobbing skal prøves rettslig, ikke i en tabloidavis, eller et privat tribunal ledet av advokat Fougner. Derfor burde Valla ha avvist påstandene ved å henvise Yssen til domstolen. Fem og et halvt år etter at saken ble kjent er påstandene fortsatt ikke dokumentert. Valla var aldri noen pusekatt. Pusekatter blir ikke LO-ledere. Men det er ikke dermed bevist at hun brøt Arbeidsmiljøloven.

Ingen aktuelle bloggposter.

Noen forsto ikke spørsmålet, andre mener jeg bråker fra bakerste benk på vindusrekken. La meg utdype.

Omdømmebransjen har et omdømmeproblem fordi vi oppfattes som eksperter på tåkeprat, ikke på klar tale. Gjennom et par tiår har jeg sett hvordan ordskvalderet har tiltatt med økende antall informasjonssjefer og kommunikasjonsrådgivere. Ledere blir pyntet av stylister og kommunikasjonsfolk med moteriktige frisyrer, ord og vendinger. Det blir stadig vanskeligere å forstå hva aktørene egentlig sier. På en dårlig dag er Dagsrevyen en eneste lang avledningsmanøver. Floskler som at «saken trenger ro », «dette skal vi ta med oss videre», eller «vi skal sette ned en intern arbeidsgruppe og gjøre en evaluering» repeteres til vi sovner. Det er nesten så man takker Liv Signe Navarsete for ekte frustrasjon og utskjelling av en sykehusaktivist på direktesendt TV, uten regi fra kommunikasjonsfolk.

Det var også befriende å lese avdelingsdirektør Tesaker i Kulturdepartementet sin kritikk av statsforvaltningen i Aftenposten 20. september. Under tittelen «Hvorfor ting tar tid?», går han bramfritt løs på en kultur der lite blir gjort fordi alle er redde for å gjøre noe galt. Etter mitt skjønn er den frykten en viktig driver av floskel- og kamuflasjekulturen. Utydelighet hindrer at vi forstår hva som skjer, hvem som har ansvaret og hva ansvaret består i. Departementsråd Berge i Kulturdepartementet prøver å omdefinere Tesakers problemstilling når hun svarer; «Både nåværende og fremtidige ansatte skal være trygge på at det er internt i departementet vi fører slike diskusjoner». Jeg vedder på at svaret er formulert etter innspill fra en «kommunikasjonsrådgiver». Det er ille. Norge trenger at debatter om Statsforvaltningens effektivitet føres i full offentlighet.

Jeg spør meg ofte, hvordan kan han eller hun slippe unna med et tåkete svar på et presist spørsmål? Det henger sammen med ressurser. Det siste tiåret er medienes forretningsmodell satt under kraftig press. Ressurser overføres fra massemedier til kommunikasjonsbransjen. Kommunikasjonsfolk fristes til å fuske i faget og gjemme virkeligheten i tåkeprat fordi massemediene har færre ressurser til å avdekke. Det frister å dumpe dårlige nyheter fredag ettermiddag, i håp om at mediene ikke følger opp. Det frister å dukke når verden blir vanskelig. Det frister, men det er verken bærekraftig eller etisk. Til syvende og sist kommer sannheten for en dag.

Kommunikasjonsfolk har innflytelse på ledere, politikere og på samfunnsdebatten. Derfor er kom-munikasjonsfaget viktig. Derfor er det på høy tid med en faglig debatt drevet av bransjen selv, Ikke minst av hensyn til de unge som skal overta. Kommunikasjonsfaget tiltrekker dyktige unge talenter. Hvordan kan redaksjoner, informasjonsavdelinger og kommunikasjonsbyråer bruke dem og kunnskapen deres? Flinke folk vil gjøre en forskjell. Da kan vi ikke tilby dem graut! Kamuflasje er intellektuelt slurv. Vi må skjerpe oss. Vi må utøve selvkritikk. Vi må hele tiden spørre hverandre; Hva er det egentlig du sier nå? Hva betyr egentlig ordene? Kommunikasjon handler om å bli forstått. Hva som er sant, er ofte avhengig av øyet som ser, men vi må alltid tro at vi gjennom kommunikasjonsarbeid kan definere mer presist, og komme frem til informasjon som er sannere.

Slik ser verden ut fra bakerste benk på vindusrekken.

Hold fast og hold ut!

Ingen aktuelle bloggposter.

Først, la meg understreke en ting. Valgvaken på Grand Hotell i Oslo var ikke overraskende veldig amerikansk. Det var burgers, kyllingvinger, høyt volum, flagg og buttons, og masse muffins. Sikkert litt konfetti også. Men, bortsett fra det rent, åpenbare amerikanske. Var det andre ting som skilte valgvaken fra en mer typisk norsk valgvake?

Bipartisanship Obama bare kan drømme om

En valgvake organisert på tvers av partiene som kjemper om makten, er høyst uvanlig. Har du sett på The West Wing eller fulgt litt godt med i samfunnsfagstimen om USA, kjenner du sikkert til det på mange måter paradoksale i amerikansk politikk: at det ofte er vanskelig å få gjennomført praktisk politikk hvis du er president – hvis ikke du har fullt flertall i kongressen, vel å merke. Det hadde ikke Obama da han gikk inn i valgperioden, og det fikk han heller ikke nå. Dermed blir han igjen tvunget til å kjøre de store kompromissløpene mot republikanske kongressmenn- og kvinner, for å få vedtatt saker. Verken kongressen i seg selv, eller partiene seg i mellom, har vært så polariserte som nå, sies det. Men ikke på Grand Hotell i Oslo. Her solgte partiene buttons og T-skjorter tvers over hverandre, spiste de samme nachos og hørte på samme musikk. Fryd og gammen. Jommen var ikke effekten smittbar over på de norske partiene også. De fleste partiene var der, skålte på tvers og heiet stort sett på samme mann. Tverrpolitisk samarbeid etter beste evne.

Hvor mange kom for faktisk å vake valget?

Grand Hotell samlet over 1000 mennesker, men trolig mindre enn 10% ble igjen for å overvare de endelige resultatene. Riktignok kom resultatene på et vel ugunstig tidspunkt i en norsk arbeidshverdag, men det er jo bare storvalg en gang i året. VM-finalen i fotball er også bare en gang hvert fjerde år, men vel verdt å få med seg for fansen. Det er jo liksom dét valgvakene vanligvis dreier seg om. På Grand Hotell var fokus mer på mingling og fest, enn statistikk og prognoser fra storskjermene. Det var også mer enn bare politikere, partimedlemmer og journalister tilstede, her vrimlet det av næringsliv, diplomater, kommunikasjonsbransje og lobbyister. Norske valgvaker er en mer politisk-nerdesammenkomst å regne. Valgvaken på Grand minnet mest om en rød løper/hollywood-event.

Tvil endelig ikke, festen var veldig, veldig bra. Og norske valgvaker er ganske morsomme de også, men trolig enda mer for spesielt interesserte. Kanskje norske partier nok en gang bør look to America for å skape enda morsommere og inkluderende valgvaker? Neste valg er ikke langt unna.

Aktuelle bloggposter:

1. The 5 % community I følge en ny artikkel publisert i European Journal of...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Kort tid før jeg møtte henne hadde hun fått beskjed om at det som begynte med brystkreft for syv år siden nå hadde spredd seg til hjernen. Hun vet hva det betyr. Likevel sitter hun her full av engasjement og forteller om da kreften angrep. Om hvordan hun tok tak på helsevesenet. Om at folk må stå på. Ute smiler sola over en høstfrossen Jæren.

- Folk har altfor mye respekt for legene, sier Synnøve.

Finner informasjonen selv

- Jeg fant meg ikke i at jeg skulle bytte lege hver gang jeg kom på sykehuset. Satte de opp en annen lege enn min faste sa jeg bare at dere kan finne en ny time -og gikk. Nå har de lært. Hun har fått en fast lege.

Da hun oppdaget at pasienter på Østlandet fikk en mer moderne behandling mot skjelettmetastaser enn i Stavanger, slo hun alarm.  Den nye medisinen Xgeva hadde mindre bivirkninger enn den gamle og kunne i tillegg tas hjemme. Man slapp turen til sykehuset. Kunne være mer sammen med mann og barn.  Først var legene ved sykehuset i Stavanger skeptisk. Synnøve ga seg ikke. Nå får pasientene i Stavanger samme behandling. Takket være en sterk kvinne.

- Du må være frisk for å være syk, sier Synnøve med et smil.

Pasientmakt mot avmakt

Synnøve er symbolet på den moderne pasient. En pioner. Som står opp for sine rettigheter. Over 2000 mennesker leser bloggen hennes hver dag. Da hun ble syk for syv år siden gikk hun rett på nett for å finne ut alt om sykdommen og behandlingen. Virkning og bivirkning.  Hun har krevd innsikt i all dokumentasjon og journaler.  På bloggen skriver hun om alt fra små dagligdagse ting til hvilke erfaringer hun har med ulike medisiner. Hun vil vite alt. Ikke noe skal pakkes inn.

Gamle autoriteter står for fall. Makt flyttes fra lege til pasient. Mer åpenhet gir bedre informasjon, gir bedre beslutninger og et bedre samfunn. Men myndigheter og helseindustrien henger ikke med i timen.

Som vi pekte på i en tidligere bloggpost er dagens strenge lovverk for kommunikasjon og samarbeid – mellom pasienter og aktører i helseindustrien – et alvorlig hinder for å dekke behovene til den opplyste pasient. Dermed velger pasientene å organisere seg helt utenfor myndighetene, pasientforeningenes og industriens «kontroll» i sosiale medier.

Synnøve er med i lukket Facebook-gruppe som heter «BrystKraft» som nå har over 700 brystkreftrammede kvinner som medlemmer. Og hundrevis står i kø for å slippe inn. Her snakkes det om sykehus, leger og medisiner. Spørsmål legges frem, erfaringer deles. Mangler apoteket medisiner, stille de andre opp. En ny arena har dukket opp.

For Synnøve går livet videre. På bloggen sin skriver hun usminket om sykdommen. -Jeg har spredning til skallebein, skulderblad, nakkevirvler, ryggvirvler, venstre og høyre hofte, lendevirvler,  sittebeina, skambein. Og nå hjernen.

Legger ut bilder av masken hun bruker under strålingen. Skriver detaljerte skildringer av behandlingen. Til hjelp for andre som skal gjennom det samme.

Synnøve vet hun er svært alvorlig syk. Men nekter å gi seg.

- Jeg har ikke tenkt å dø i år. Ikke neste år heller. Sier Synnøve. Norges sterkeste kvinne.

Ingen aktuelle bloggposter.

Valget blir jevnt, og begge leire er så sikre på seier at de ser ut til å befinne seg i hver sine parallelle univers. Hvem har rett?

I følge det konservative nettstedet unskewedpolls.com sine prognoser ligger Romney an til å vinne valget med over 301 valgmenn. I følge Princeton Election Consortium vinner Obama med 319 valgmenn, mens liberale Nathan Silvers modell viser over 80 % sannsynlighet for Obama-seier. Realclearpolitics.com viser dødt løp og gir Obama en knepen ledelse på 290 valgmenn. Over 60 % av oddsspillerne, og traderne, setter pengene på Obama.

Følgende momenter taler for at Obama vinner:

• USA pleier å gjenvelge sittende presidenter, og Obama har fordel av valgsystemet gjennom å ha langt flere veier til 270 valgmenn enn Romney
• Obama har ledet på så godt som alle meningsmålinger i avgjørende vippestater som Ohio. Skal han tape, må nesten alle delstatsmålingene være fullstendig feil. Historien tyder ikke på det.
• Mye tyder på Obama leder klart blant de som har stemt og særlig hans fortrinn blant latinovelgerne kan bli helt avgjørende. Ofte fanger ikke målingene opp dette velgersegmentet.
• Obama har et langt større og mer profesjonelt organisert «Get Out the Vote» apparat enn Romney.

Følgende momenter taler for at Romney vinner:

• Sjelden man gjenvelger presidenter når ledigheten er stor, og ofte (ikke i 2004) pleier usikre velgere å gå til utfordreren i innspurten.
• Romney har ledet stort på enkelte nasjonale målinger og flere konservative hevder at de fleste meningsmålinger har en for stor overvekt av demokratiske velgere i utvalget.
•  Romney har i følge flere målinger en klar ledelse hos de uavhengige velgere. Det pleier normalt å avgjøre de jevne valgene, men husk at mange Tea Party sympatisører i år sier de er uavhengige.
• Det er tegn blant forhåndsstemmene at Obama gjør det svakere enn i 2008 og at republikanerne er mer entusiastiske.

Oppsummert: Fordel Obama

Personlig både tror, og håper, jeg på Obama. Valget blir jevnt, og største usikkerhetsmoment er at republikanerne kan møte opp i større antall enn hva gallupene legger opp til. Faktum er likevel at Obama har større rom for feilskjær, og har bedre kort for hånden. Han har ledet konstant i valgmannskollegiet, selv da Romney hadde medvind etter første debatten. 2010 senatorvalgene i Nevada og Colorado viste at det er latinovelgere som undervurderes i målingene, og de stemmer demokratisk. Obama ser også ut til å vinne tilbake uavhengige velgere etter Sandy- håndteringen.

Det avgjørende blir hvem som er best i å mobilisere velgere. 2012 blir selve eksamen for Obamas oppskrytte valgkampmaskineri fra 2008. Jeg tror de består. Denne valgkampen har tydelig vist at Obama har en bedre kampanje enn Romney, og det kan avgjøre valget.

Det er ikke tilfeldig at vinnerne av presidentvalg, som regel er dem som har de beste rådgiverne.

Aktuelle bloggposter:

1. Amerikansk valg-halleluja Det er mye å lære av amerikansk retorikk og taleteknikk,...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Som takk beskyldte næringsministeren siste uke styreproffene for å stå bak lederlønnsfesten i staten.

Trond Giske har vært næringsminister i tre år. Med ham er prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og butikk i forvaltning av statlig eierskap kraftig svekket. Derfor har tre av Norges mest erfarne styremedlemmer kommet på kant med statsråden det siste året. Styreleder Arvid Grundekjøn i Statkraft ble tilsynelatende fjernet av Giske etter å ha kritisert statsråden. Folk på innsiden forteller en litt annen historie. De sier at Giske lenge hadde planlagt å fjerne Høyremannen Grundekjøn, som så svarte med å fremme sin kritikk offentlig. Grundekjøn er nå ordfører for Høyre i Kristiansand.

Så var det tidligere Statoil sjef Harald Norviks tur. Han trakk seg som styreleder i Telenor tidligere i år med følgende beskjed; «Nærings- og handelsminister Trond Giske, som representant for majoritetseieren i Telenor, har i dag uttrykt manglende tillit til Telenors styreleder, som følge av min håndtering av TV2-saken i januar i år. Jeg har derfor valgt å fratre som styreleder i Telenor». Igjen begrunnes avgangen med Giskes direkte innblanding.

Nå sist er det styreleder Siri Hatlen i statseide Entra som fikk oppleve hvordan næringsministeren styrer. I Entra styret satt syv styremedlemmer, alle oppnevnt av NHD. To av dem er valgt av de ansatte. Av de øvrige fem var tre styreproffer. Tre var partikamerater uten tilstrekkelige styrekvalifikasjoner. Hvorfor er ikke alle 5 profesjonelle? Hva gjør partikameratene der? Jo, det har vi fått vite den siste uken. De meler sin egen kake. Giske later som han ikke har kjennskap til dette, «for det er jo opp til styret å ansette ny konsernsjef» Men mye tyder på at den samme Giske har håndplukket styremedlemmer etter eget forgodtbefinnende blant partivenner i Trondhjem. Armlengdes avstand er blitt til klåfingrethet.

I et velfungerende styre, er det styret som kollektivt organ som bestemmer organisasjonens retning etter grundig dialog med eiere, ansatte, ledelse og viktige interessenter. Jo mer støtte et styre har blant interessentene, jo mer makt har det. Formelt forvalter Eierskapsavdelingen i NHD statens eierskap i Statkraft, Telenor, Entra og 19 andre foretak. Dette innebærer «blant annet å oppnevne representanter til selskapenes styrer, å overvåke og følge opp selskapenes økonomiske resultater og å ta stilling til eventuelle eierdisposisjoner i selskapene». Eierskapsavdelingen er blitt kraftig styrket med 12 nyansatte de siste månedene, men spørsmålet er hvilke arbeidsoppgaver statsråden ber avdelingen prioritere. Entra saken antyder at politikeren Giske overstyrer Eierskapsavdelingen, og gjør profesjonelle styremedlemmer til gisler. I Giskes politiske verden snekres kompromisser på bakrommet, og kommuniseres gjennom fraksjoner i styret. Resultatet blir et styre uten makt. Styreproffer som er med på Giskes unoter gir legitimitet til politisk maskerade.

Torsdag skal saken opp i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite. Da får vi kanskje vite mer.

Aktuelle bloggposter:

1. Mennesker ikke millioner I 2005 satte velgerne Høyre på gangen. Det var jeg...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Via utra-tynne PCer, nettbrett og smarttelefoner har vi tilgang til en utrolig media-rik opplevelse på Internett. Trådløse og mobile nettverk gir oss raskere og raskere tilgang til at vi ønsker oss; filmer, TV-serier, bilder, bøker, musikk og nyheter.

Nesten hele den norske befolkningen er online, over 70 prosent av oss er online via smarttelefoner og mer enn halve befolkningen deltar i ett eller flere sosiale nettverk.

Til tross for disse enorme endringene og de mulighetene disse nyvinningene har gitt oss, er det fortsatt noe som har stått uendret.

Hvor lenge skal pressemeldingen henge igjen i fortiden?

Den tradisjonelle pressemeldingen er et eksempel. I praksis er det egentlig kun en liten ting som har endret seg hva gjelder pressemeldingen: faksnummeret er byttet ut med en epost-adresse. Språkformen er den samme. Her snakker vi kun tekst. Ingen bilder, ingen video, kun intetsigende innhold spritet opp av ”lissom-ekte” sitater.

Pressemeldinger var og er først og fremst laget for papirpressen. At dette fortsatt står seg er i seg selv ganske så utrolig, nå som papiravisene snart er en saga blott (en smule overdrivelse der kanskje), samtidig som nyhetskonsumeringen vår på Internett vokser kraftig.

Hvorfor har ikke bedriftens informasjon og kommunikasjon utviklet seg mer i takt med de mulighetene teknologien har gitt oss? Og ikke minst – hvorfor har ikke innholdet i kommunikasjonen endret seg når vi vet at de vi forsøker å informere, ikke lenger tror på det som blir skrevet og sagt?

Uærlige og løgnaktige talspersoner

I følge Burson-Marstellers rapport fra 2011 – Trust & Purpose – kan vi lese at halvparten av respondentene fra Norge mener at bedrifters talspersoner er uærlige og at mesteparten av kommunikasjonen fra bedrifter (les: pressemeldinger) er løgn. Det hjelper ikke når de samme pressemeldinger blir ”postet” på Facebook i et håp om å få flere likes, økt eksponering, troverdighet og synlighet. Edelmans Trust Barometer viser til at det kun er syv prosent av nordmenn som stoler på bedriftsinformasjon fra sosiale medier. Løgn i en pressemelding blir ikke mindre løgn fordi man legger det ut på Facebook!

Fra formelt og upersonlig til uformelt og personlig

Om det er i form av en pressemelding eller ei så må uansett kommunikasjonsformen mellom en bedrift og bedriftens målgrupper endre seg. Mer personlig, mer ærlig, mer åpen, mer sosial, mer visuell og mer mobil.

Da hjelper det ikke å bytte ut faksnummeret med en epost-adresse i pressemeldingen. Innovasjon og kommunikasjon har utviklet seg så veldig mye mer enn som så!

Aktuelle bloggposter:

1. Facebook Schmacebook Så Facebook er annonsemediet som skal karnøfle print og TV?...

Relaterte poster ble vist med Yet Another Related Posts Plugin.

Her er teksten som er utgangspuktet for debatten. Hva mener du?

Torsdag kveld samlet bransjeorganisasjonen KOMM 200 kommunikasjonsfolk til Gullkorn kåring på Theatercafeen i Oslo. Arrangementet bombet PR bransjen tyve år tilbake i tid, til den gang PR sto for På Restaurant.

Da jeg kom hjem, spurte min kone om jeg hadde hatt en hyggelig aften. -Nei, svarte jeg. Dette arrangementet var en stor påkjenning. Jeg skulle ønske jeg heller hadde vært med deg på møtet i «Treets Venner», så hadde jeg brukt kvelden på å snakke om noe virkelig. –Du er bare sur fordi du ikke vant alle fem prisene, svarte hun. Hun har selvfølgelig rett, tenkte jeg, og gikk og la meg.

Jeg avfant meg med svaret hennes i flere dager, helt til jeg leste en anmeldelse av Vigdis Hjorths roman «Leve posthornet!» i Aftenposten i går. I anmeldelsen skriver Anne Merethe K. Prinos; «Aller mest sentralt (i romanen) står likevel språk og skrift. Et feilslått medietreningskurs for tillitsvalgte postombærere leder Ellinor til erkjennelsen av at det er nødvendig å finne et annet språk enn det glatte, kalde og profesjonelle for å nå frem, et språk som er umiddelbart og nærværende. Eller som hun sier til kompanjongen Rolf: «(…) feilen var at vi hadde forsøkt å beskrive en sirkel ved hjelp av firkanter». Og gjennom å forvandle sin egen skrift, kan hovedpersonen også nå frem til et selv».

«Glatt, kald og profesjonell». Karakteristikken kunne også passet på Gullkorarrangementet torsdag kveld. En prisutdeling er hverken anledningen for dype analyser eller kritisk tenkning. På den annen side er det heller ikke under pristildelinger forbud mot intelligent ytring. Fra scenen på Theatercafeen denne kvelden var det langt mellom Gullkornene. Jeg bidro dessverre ikke selv heller.

Innledningsvis ble vi presentert en times debatt om den amerikanske valgkampen. Debatten var oppsiktsvekkende blottet for poeng. Deretter fulgte en strøm av takketaler, så klisjefylte at Facebook fremstår dypsindig. En av prisvinnerne fortalte at kunden hennes var blitt hengt ut av VG for villedende markedsføring. Etter grundige analyser, konkluderte kunden med at VG hadde rett. Markedsføringen var villedende. Så kommer clouet i historien. –Vi har en modig kunde, sier prisvinneren. Kunden bestemte seg for å slutte å villede, og begynte i stedet å markedsføre seg under slagordet «Vi holder det vi lover».

Gudbevaremegvel, tenkte jeg. Gullkorn for å slutte å ljuge, og begynne å snakke sant! Kanskje Vigdis Hjorth har rett? Kanskje bransjen vår er blitt en floskelmaskin? Kanskje vi er storprodusenter av klisjeer og tomprat? Kanskje journalister har rett når de skriver at kommunikasjonsfolk lever av å kamuflere, ikke av å kommunisere?

Onsdag og torsdag denne uken arrangerer Kommunikasjonsforeningen Høstseminaret sitt i Kristiansand. Temaet er «Lederskap og kommunikasjonsvalg». Neste år bør det være «Fri oss fra det tomme».

Hold fast og hold ut!

Ingen aktuelle bloggposter.

Dette innlegget er publisert i Dagens Medisin nr. 17/2012 den 11. oktober.

Dagens strenge lovverk for kommunikasjon og samarbeid mellom pasienter og aktører i helseindustrien er et alvorlig hinder for å dekke behovene til den opplyste pasient. Helsemyndighetene må slutte å være en byråkratisk bremsekloss.

DEN OPPLYSTE pasienten står ikke med lua i hånda på legekontoret og bukker dypt for resepten. Hun utfordrer leger og spesialister med informasjon hun finner på nettet. Den nye pasientforeningen finner du på Facebook.

Hun svikter pasientforeningene og etablerer nye arenaer for erfaringsutveksling og støtte i sosiale medier.  Hun er til og med villig til å dele sine erfaringer og helseinformasjon med andre i helsemarkedet – bare hun ser fordelen av det.

Det handler om å skape gjensidig fordelaktige møteplasser mellom dem som har informasjon og kompetanse, og dem som etterspør den.

ALVORLIG HINDER Samtidig tviholder norske helsemyndigheter på beinharde krav om personvern og vern av livsviktig kunnskap forbeholdt helsepersonell. Norske helsemyndigheter ser ikke ut til å forstå at «sosialisering» av Helse-Norge ikke handler om hvorvidt legene skal snakke med pasienter på Facebook eller ei. Det handler om å skape gjensidig fordelaktige møteplasser mellom dem som har informasjon og kompetanse, og dem som etterspør den.

Dagens strenge lovverk for kommunikasjon og samarbeid – med og mellom pasienter og aktører i helseindustrien – er et alvorlig hinder for å dekke behovene til den opplyste pasient. I stedet velger pasienten å organisere seg helt utenfor myndighetene, pasientforeningenes og industriens «kontroll». På Facebook finner du er rekke lukkede grupper der pasienter med mange ulike sykdommer deler sine erfaringer om leger og behandling. De deler, lytter og diskuterer med mennesker som er eller har vært i samme situasjon.

Resultatet kan bli at helsearbeidere må bruke unødvendig mye tid på frustrerte feilopplyste pasienter fremfor å redde liv.

VERDENS STØRSTE PASIENTORGANISASJON. Sosiale medier er verdens største uorganiserte pasientforening, drevet frem av den opplyste pasient.  Ifølge PwC Health Research Institute (HRI) søker 70 prosent av de spurte internett til å diagnostisere seg selv, venner og familie, finne relevante behandlingsformer eller dele erfaringer med andre. 45 prosent av pasientene sier at funn fra sosiale medier kan endre hvordan de håndterer en kronisk lidelse.

PwCs undersøkelse viser også at seks av ti pasienter sier det er greit at helseindustrien får innsikt i personlig helseinformasjon hvis det fører til bedre behandling. Eksplosjon i bruk av digitale applikasjoner til å overvåke og dokumentere egen helsetilstand underbygger dette.

BESVÆRLIG. Teknologirådet oppfordret i fjor Stortinget til å ta ansvar, og til å sørge for at ny teknologi i helsesektoren vil gi pasientene mer innsikt, innflytelse og selvstendighet. Stikk i strid med Teknologirådets anbefaling bruker helsemyndighetene ressurser på tiltak som gjør verdifull innsikt mindre tilgjengelig.

• Den asosiale tjenesten Helsenorge.no – Norges største statiske samling av generell helserelatert informasjon og lenker
• Strengere regler for samarbeid og kommunikasjon mellom Legemiddelindustrien, leger og pasientorganisasjoner
• Retningslinjer for sosiale medier som er gjennomsyret av grensesetting for interaksjon, informasjonsdeling

UTFORDRINGENE. Er det offentlige mer opptatt av personvern og reguleringer enn å imøtekomme pasienter og pårørendes behov for kunnskap?

Verken pasienter, helsemyndigheter eller leger er tjent med at den opplyste pasient blir feilopplyst. Ingen er tjent med at pasientene bruker dyrebar tid på å lete etter nålen i høystakken på det store internettet.

Utfordringer som datasikkerhet, personvern og sterke reguleringer som er tilknyttet pasientdialog, er et hinder for nyskaping i helsesektoren – enten initiativtakerne er private eller offentlige kommersielle eller ikke-kommersielle aktører.

STØRRE SPILLEROM. Pasientforeningene er i en særstilling overfor pasientene. Nå må de få anledning til å fylle sin rolle på pasientenes premisser.

Moralen er enkel: Slipp fri aktører med informasjon, kunnskap og erfaringer! Bygg opp arenaer som kan dra nytte av kollektivets kunnskap, og hvor foreningene, pasientene selv, utvalgte leger og legemiddelselskap i fellesskap kan skape arenaer alle har en interesse av å delta i – aller mest den informasjonshungrige pasient.

For å få dette til, må helsemyndighetene slutte å være en byråkratisk bremsekloss.

Disclaimer fra artikkelen i Dagens Medisin:
Interessekonflinkter: Geelmuyden.Kiese (GK) har en rekke kunder innen private og offentlige helsetjenester. Ingen av dem har noen interesser bak denne artikkelen. Alle synspunkter i denne kronikken er det bare GK som står for. 

Ingen aktuelle bloggposter.