Jippi for symaskiner som kan skrive selv!

Jah, her er vesken:

Whatever. Dette er visstnok et ord jeg sier ganske ofte. Har gjort det i mange år, halve livet sikkert. Mikset med et “Sweet”-hjerte, blir det passe ironisk.

Og i det hele tatt å sy en hvit veske av lin er jo rimelig “det motsatte av det jeg mener”. Hvitt blir skittent, lin blir krøllet. Hva tenkte jeg på? Den kan jo selvsagt bare henge til pynt, da.

I grunnen har jeg nok vesker, men det er veldig greit å få brukt litt stoff også – ambisjonen er jo å få det ryddig i sykroken. Sånn på permanent basis, liksom. Punkt én burde jo være å kutte ut handlingen, men lin til under halv pris - er det så lett å gå forbi det da?

Stoffet havnet i samme pose som det stripete. Som for øvrig har blitt enda en veske.

Rød blomst denne gangen..

Nå er det helg, og denne unge damen skal styre butikken hjemme alene i de neste to dagene. Den mye bedre halvdelen er på vei til Jotunheimen for å gå på eviglang tur med bikkje og kollegaer. Lykke til med det. Vi andre skal nøye oss med å gå til butikken og kjøpe lørdagsgodt. Eh, helgegodt.

God helg!

Er du beredt til å la de forbispaserende ta del i hva du gjør på under dynen – eller i dette tilfellet uten dyne? Og er det egentlig greit å bruke parkeringsplassen til å utlevere folk?

*plystre*

Ikke det, vi har allerede hatt et informasjonsmøte, der de daværende syvendeklasseforeldrene fikk en del informasjon om skolen vår. Jeg gjorde selvsagt et uslettelig inntrykk da telefonen min ringte under FAU-lederens innlegg. For sikkerhets skyld lå telefonen i vesken, som lå på kateteret rett foran FAU-lederen. Og kanskje ikke alle fikk med seg at kommentaren jeg fikk fra ham var på spøk..? Han er nemlig far til en av de forrige elevene mine, og den gangen gjorde jeg et godt førsteinntrykk..!

Jeg er spent på hvordan de vil reagere på humoren min, som jeg aldri i livet klarer å holde skjult i et helt foreldremøte..

Kommer jeg til å kjede dem skvett fordervet med lidenskapen for det digitale?

Når det gjelder elevene har vi definitivt skutt gullfuglen 27 ganger, går det an å være like heldig med foreldrene?

Det går helst bra. Vi hopper over alt det som kan leses i Kunnskapsløftet og konsentrerer oss om samarbeidsbiten, den som er den aller viktigste for elevenes suksess.

Dessuten er det jo ikke så skummelt. To av elevene er yngre søsken fra forrige klasse, og enda tre hadde søsken i andre klasser på trinnet. To av elevene er yngre søsken av elever på trinnet som gikk ut for tre år siden. Og visstnok kjenner jeg et par fra FAU på skolen ungene mine går på – og det er kjentsfolk fra gymnaset blant dem også.

Haha, såklart det går bra. Jeg liker jo ha ha publikum, og nå får jeg et helt ferskt et, som jeg kan glede med underfundigheter og skråblikk. Jeg gleder meg, jeg!

Blant stoffstykkene var det er flott stripet, et sånt som vil gjøre seg utmerket som en av tekstilene i vår kommende campingvogn. Den er forøvrig satt på pause etter at min far holdt et foredrag om fukt, campingvogn som faller sammen som korthus og min teft for gode kjøp, jfr forrige innlegg…

Det stripete stoffet ja. Det måtte det bli nettveske av! Og i samme slengen sydde jeg en ugle av overskuddsstoffet.

Jeg er veldig glad i striper, men følte det måtte brytes litt opp på vesken. Uglen fikset det selv, hun har jo vinger som roer det hele ned.

Veskens andre side fikk tre krokelisser i ulike farger som pynt, og det fungerte greit det også – selv om de følger stripene. Uglen bryr seg ikke om at hun er litt stripete, ikke at stripene går den ikke-slankende veien heller…

Arvet kjøkkengardin, seks lommer og nøkkelkrok inni vesken. Uglen fikk ny eier i går, da var nemlig husets datter i bursdagsbesøk til en god venninnne.

Ikke sant det var flaks at jeg plutselig hadde satt hendene i dette stoffet? Enda bedre: Det er nok stoff til enda en nettveske! Det er veldig gøy med fint syrom ! *syr mer*

Han liker best å være der noen av oss er (gjerne Børge), men så lenge han vet at det er noen hjemme, kan han ligge i buret oppe i gangen, eller jeg kan sitte nede og sy – og han finner roen et annet sted i huset. Når vi har gått ut derimot, da er det visst ikke så kjekt å være Buddy. Ikke hjelper det at det er katter hjemme heller.

Mobiltelefon gjenglemt i sengen. Check.
Yndlingsdukke liggende på jenterom som ikke er låst. Check.
Pose med plastemballasje som henger på kjøkkenet. Check.
Oppvaskbørste. Check.
Nikolai sin nye og gøye spionhanske. Check.
(Check betyr i dette tilfelle tygd..)

Merkelig nok har det ikke røket en eneste sko, og den eneste møblskaden er den ene spisestuestolen, som ser merkelig kraftig mitangrepet ut. Likevel er det greit å gå på jobb i visshet om at både den nye sofaen, fjernkontrollene og hva ellers som kan ligge omkring på bord og benker vil overleve dagen.

Det er mange som har meninger om hund og bur, og jeg har mine jeg også. Buddy sover i åpent bur om natten, og her legger han seg gjerne i løpet av dagen også. Vi har drevet litt lukket bur-tilvenning, og det har gått veldig fint. Ja, så lenge det er noen hjemme. Buret vårt er en rimelig variant fra Plantasjen, og er rimelig heftig forsterket her og der, siden Houdini også i ungdomstiden sin øvde seg på utbryting. Når vi lukker døren med fire store carabinkroker, da kommer han seg ikke ut, det er bare det at det er litt pes å få dem på – og av igjen. Det siste er verst, siden det er en av de eldste ungene, frøken midtimellom som oftest, som kommer først hjem. Siden det er kjipt for henne å knote med krokene og veldig glad hund som er utrolig glad for å se henne, tenkte vi rett og slett å kjøpe et bur til. Det skulle være et “utbrytersikkert” bur, og det skulle få stå i tv-stuen. Kosemose, gulligull og  sommerferie var bortevekk, og praktisk hverdag sto øverst på ønskelisten.

Hunden var med til dyrebutikken, problemstillingen ble behørig forklart og vi kom til slutt hjem med et Vari Kennel, plastikk, digert, stygt, og helt umulig å komme seg ut av. Sa selgeren.

Joda, visst var det noe av det styggeste jeg hadde sett, men jeg tenkte bengalakk, hvitt og en knæsj farge, og tillot kjøpet.

Tirsdag gikk det fint. Da var han en god del i buret om formiddagen, men han var ikke alene hjemme. Onsdag gikk det fint. En god tur om morgenen, inn i buret ca åtte og ut igjen da eldstesønn kom hjem. Det samme torsdag.

Fredag gikk Børge tur med ham, og så tok jeg ham med på en kjapp tur sammen med andreklassingen, bort til skolen. Fem kilometer tur retur. Han spiste, drakk og hvilte. Jeg dusjet, spiste og leste avisen. En kjapp tissetur, og så gikk jeg hjemmefra klokken elleve. Da ungene kom hjem klokken ett, var han i stuen. Oki.

Nei! Ikke okei i det hele tatt. Han var jo i det trygge buret! Børge gikk for å se, og skjønte lite. Døren var jo igjen! Hadde den magiske hunden klart å trylle seg ut? Nei. Ved nærmere ettersyn viste det seg at han har klart å presse inn gitteret på den ene siden. Så har han nok fått tak med tennene og klart å lage noen sprekker i plasten på buret. Og ja, så har han klart å komme seg ut den spalten.

Han kunne ha kuttet seg opp eller løsnet tenner, men det skjedde heldigvis ikke. Børge, adrenalinpåvirket, kjørte opp igjen med buret, der selgeren vi kjøpte det av beklaget, og skulle se hva han kunne gjøre. Det viste seg å være fint lite. I dag ringte en annen kar fra butikken og fortalte hvor vanskelig og tidkrevende det ofte er med reklamasjonsprosesser, og sa at vi kunne få tilbake halve kjøpesummen, altså 1350 kroner sånn i en fei. Selv synes jeg det er en dårlig løsning. Altså skulle vi betale 1350 for å ha det buret i fire døgn? Eh, nei. Og at selgeren en gang måtte vente i et halv år på avklaring på en mobiltelefon, se det vedkommer da ikke saken.

Fyren i butikken var ikke så veldig opptatt av å høre på hva vi hadde å si, og syntes visst ikke vi hadde en sak. Selv hadde han ringt forhandler eller produsent eller noe, i alle fall holdt de til i Oslo, og de var ikke interessert. Han hadde selvsagt truet dem med å slutte å selge disse burene, men de var ikke til å rikke. Dah. Vårt bur hadde han sendt til sjefen i Åsane, så det ble til at vi kjørte etter. Før vi gikk sluttet han å kjefte på meg (joda, jeg var kraftig irritert, men holdt meg til saken), klappet meg på skuldrene og sa at han sikkert var den greieste drittsekken vi hadde truffet den dagen. “Du står her og lirer av deg …,” sa han litt tidligere, så det var jo absolutt en forbedring, ja.

I Åsanebutikken fikk vi snakke med sjefen. Han var nedlatende på en helt annen måte. Etter minst en halvtime med intetsigende argumentasjon, ble det til at vi fikk et bur likt det vi har oppe, med bedre låsepatent på døren, men behov for mye forsterkninger (altså arbeid for Børge), noen matskåler og en håndskreven tilgodelapp på 1000 kroner, noe som han regnet ut at ble drøyt hundre kroner mindre enn vi hadde betalt for buret. Og da hadde han vært veeeeldig grei, for selv måtte han jo kjøpe ny overdel til buret. Ja, for han hadde ikke tenkt til å ta klagen videre opp i systemet. Det er nemlig ikke noe problem. Verken han eller de andre vi snakket med fra butikken har noen gang hørt om hunder som hadde kommet seg ut av et Vari Kennel-bur. Og derfor er Buddy rabiat, det hadde ingenting med buret å gjøre.

Vel, vel. Vi har lært en butikk å kjenne på en ny måte. Det er greit å handle, men om det du kjøper ikke holder det som er lovet, så er det ikke så greit lenger. Pengene, alle sammen, cash i hånden – det var det de burde ha gitt Børge på fredag da han kom opp med buret. I stedet har vi ventet fra fredag til mandag, hatt en ubehagelig opplevelse i et butikk og en ikke så mye bedre i en annen, og pføy.

Det blir nok aldri mer Midtun Zoo for oss nei. Ikke avdeling Åsane heller. Og skal du kjøpe noe dyreutstyr, så husk på at om du skal ha en reell reklamasjonsrett, så bør du gå et annet sted.

Imens legger vi tepper over sofaen, fjerner plastikkbosset, låser soveromsdørene til barna og håper minst mulig er ødelagt til vi kommer hjem igjen. Og så irriterer vi oss grønne over at vi glemte av vi lever i Internettalderen og kunne orientere oss på nett før vi dro til en faghandel. Og om vi ikke hadde funnet noe annet enn at det samme buret var det riktige, så hadde vi nok spart litt penger. 2700 for Vari Kennel XL er atskillig flere hundrelapper drøyere enn prisene oppgitt i nettbutikkene jeg har vært innom. Og Kelkoo.no.

Altså har jeg lært en del, og det som kommer til å sitte, er at jeg er for lite på nett. :-p

Det er bare femteklassingen her hjemme som har fått skolebøker, og bare hun som har fått lekse. Å legge bokbind på bøkene var selvsagt leksen..

Vi brukte det vi fant av gamle stoffbind som passet, men tre av bøkene lå “nakne” tilbake. Bokbind hadde vi ikke i hus, men i sykroken, der finnes det meste!

Voksduk kan brukes til mer enn duk. Og jeg har en del biter i flere størrelser, reddet fra restekasser hos Stoff & Stil.

Det er en enkel affære å sy bokbind av voksduk. Det er rett og slett bare å gjøre som dette:

Dersom du ikke har voksduk, gå til anskaffelse av en meter eller en rest. Du finner stoff som egner seg hos Stoff & Stil, Ikea, Åhlens, Kid interiør, Princess – og kanskje har du en voksduk du har gått lei av i et skap, det kan være verd å kikke etter.

Finn frem stoff og bok.

På bildet ser du en rest av pvc – den holder til minst to bøker og kostet fire femti eller noe i den duren.

Legg stoffet som du ville lagt et papirbokbind, og klipp av lengden og høyden (det slapp jeg her, for stykket var passelig bredt). Husk at stoffet skal dekke den lukkede boken og gå halveis inn igjen på innsiden av omslaget.

 Beregn et par cm sømrom på langsidene av stoffet. Fest en nål i hvert hjørne – fire stykker totalt.

Nålene passer på at bretten og sømmen kommer der de skal.

Så er du klar for å sy de fire sømmene som skal til.

Sy rett over bretten, fest tråden og klipp. Så drar du stoffet ned til neste brett og syr den også. Det går selvsagt an å sy det i én lang søm, men med mindre du bruker overtransportør, er det greiest å slippe å sy på voksduken, symaskinfoten glir nemlig ikke så lett over den.

Prøv gjerne boken i trekket når den ene siden er sydd, så ser du om du har truffet med målet. Kanskje må du sy litt innforbi nålene på andre siden – det måtte i alle fall jeg.

Klipp bort hjørnene (men pass på å ikke klippe i sømmen!), er sømrommet litt bredt, klipper du litt på langs.

Så er det bare til å vrenge og sette bokbindet på boken. Voilla. Mitt kjappeste syprosjekt ever – selv om det gjerne er penere med “ordentlig” sydde trekk.

En eller annen dag, skal jeg vise hvordan jeg syr de litt mer ordentlige trekkene også. I’ll be back.

Ideen fikk jeg i bloggen til Sjuskeline. Hun har et blogginnlegg der hun skriver om veskebalansen, og ønsker seg en veske som har egenskapene til Barbarpappa. Akkurat dét har jo ikke denne, men den kan vel kalles en Barbapappaveske likevel?

Det grønne stoffet er en avlagt duk. Den er grovvevd, men likevel veldig myk.

Spotter i lys, lys rosa hjelper Barbaene til å synes på vesken.

Kunstnerspiren synes i alle fall å være fornøyd.

Baksiden er ensfarget grønn – det får være måte oppstashing. Inni har den fått et barnslig stoff, siden Barbapappa er rimelig barnslig han også.

Tre lommer og nøkkelkrok kan bidra til orden.

Om Sjuskeline liker grønt og Barbarpappa, er hun hjertelig velkommen til å få overta vesken, helt vederlagsfritt, selvsagt. Takk for ideen!

Siden i fjor vår har jeg hatt sykrok nede i kjelleren, en arbeidsplass jeg overtok da min kjære var ferdig med disputasen sin. Det var ikke rare arbeidsplassen, i alle fall ikke sammenlignet med alle de flotte arbeidsrommene jeg har sett blogget de siste årene, men det var i alle fall en plass dedikert til symaskin, stoff og meg. Så begynte jeg å rydde. Og da kan det skje ting.

Det er ikke måte på hvor trangt det kan bli når det ikke er system på ting. Støvete også, det merket jeg da jeg begynte å flytte på ting…

Ja, fullt så rotet hadde jeg det ikke, dette er sånn “i ryddeprosessen”. Herlig gulv, hva? Veldig slitent betonggulv, det er ikke lett å holde rent. Men jøss så lett det er å gi blanke.

Det er ikke videre enkelt å holde orden i høye bunker med stoff, og orden hadde jeg heller ikke…

Men så – etter at jeg skjønte at rydding uten større grep ikke ville gjøre store forskjellen, fant vi ut at vi skulle oppgradere rommet litt. I tillegg til at omtrent halve kjellerrommet er syrom, var det meningen at Børge skulle ha sin arbeidskrok her nede. Ja, og i tillegg er det kjelleren vår.. Det er herlig med lite rekkehus! I alle fall tømte vi rommet, og Børge la ned helt lys klikklaminat. Wow, et gulv som går an å koste, støvsuge, ja til og med vaske! I tillegg pælmet vi ut mangfoldet av gamle hyller som sto der, og byttet dem ut med nye Gorm-hyller fra Ikea.

Tada! Før sto det en hylle mellom veggen og arbeidsbordet. Det gjorde at det var et stykke å strekke seg, og det var rot. Nå står tilsvarende hylle langs en annen vegg, og jeg har fått hyller hengt opp på veggen. Jeg er så fornøyd at jeg maler. (Ikke veggen, den tok Børge.)

Hyllen som sto på høyre side av pulten har flyttet til venstre, og har nesten ikke rot igjen, men alt jeg har av sybøker. Blader har havnet oppå en gammel blå hylle, og planen er at den skal få passe på biter av quiltestoffer sortert etter farge. Det sorte til høyre er garn, og det skal få flytte til et annet sted.

Veggen bak arbeidsbordet er dekket av hyller (det grå er sikringsskapet – som skal få bli signalgult). Stoff og tilbehør er samlet i plastkasser. De kommer også fra Ikea.

Til å være meg er dette usedvanlig ryddig. Og målet er å holde det sånn!

Denne luftrenseren som vi kjøpte på Ikea er veldig grei. Så grei at vi sikkert komme til å kjøpe en til stuen også.

Fortsatt overfylt, men akk så mye bedre! Pc-en skal også få bo her nede, så kanskje jeg klarer å holde orden på spisestuebordet fra nå..

Konklusjonen er at det går an å få noe ut av lite også, selv når syrommet er et halvt kjellerrom.

Jeg hadde to brunfarger fra  New Zealand Lammeuld fra 123.knit.com, og de er basisen i genseren, mens stripene er fra mitt rikholdige utvalg rester av garn fra Nøstebarn. Den er strikket med dobbelt garn.

Som så ofte før, har jeg ikke fulgt noe mønster, men fremgangsmåten er ca som dette:

Ermer: 50 masker på 40 cm 4,5 mm pinne, ribb i 2×2 (nei, det går ikke opp, men det synes heller ikke så godt når ribben blir sydd sammen) i ca åtte centimeter. Skiftet til 5 mm pinne, strikket glattstrikk og økte seks masker fordelt rundt før jeg strikket ermet sammen. Økte ytterligere 2×4 masker oppover ermet, til det var 64 masker. Da ermet var langt nok, felte jeg av 14 masker, 7 på hver side av omgangsstart. Og alt sammen en gang til.

På bolen la jeg opp 168 masker, strikket ribb og mønster likt som på ermene, og da den var lang nok, felte jeg 14 masker i hver side og satt hele arbeidet sammen for raglanfelling.

I halsen er det en halvannen centimeter bred ribb, også den strikket på 4,5.

Nikolai anstrenger seg skikkelig for å få actionbilder. Såret han har på låret plager ham ikke så lenge det ikke blir rørt. 

Vi er enige om at han skal få en matchende lue også. Jeg tror den blir brunstripet, sånn at det ikke matcher så altfor mye.

Stripemønsteret er forresten etter dette mønsteret: 3 omg brun 1, 4 omg brun 2, 3 omg brun 1, 1 omg farge, 2 omg brun 1, 2 omg farge.

I morgen skal vi shoppe gulv og hyller til hobbyarbeidsrommet nede i kjelleren, og nå når jeg først har begynt å glede meg til en ryddig og oversiktlig sykrok, kan jeg nesten ikke vente!

Vi dro til legevakten på grunn av en hevelse som helt klart skyldtes en betennelse. Den var lokalisert på låret, og hverken guttungen eller vi vet hvordan den oppsto. Etter at Børge presset ut litt gørr på tirsdag, roet hevelsen seg, men nå var det blitt rødt og kjemperødt og tante Bøtte mente vi burde ta en tur på legevakten.

Knappe fem timer etter ankomst slapp vi inn på et behandlingsrom, en sykepleier konstaterte at han ikke hadde feber, og så måtte vi vente mer.

- Bedøvelse, jeg må få bedøvelse, forklarte Nikolai, og jeg sa at jeg skulle sørge for det, dersom det var behov for å pille på vondten. Det var det, legen ville tømme “lommen” for puss, og etter at vi hadde ventet enda en stund, var det klart for operasjon.

Den foregikk slik: En sprøyte ble kjørt inn i det hovne området, og guttungen som hadde lagt relativt avslappet på benken satte seg opp i refleks og hylte mens tårene sprutet. Altså fikk vi slått fast at bedøvelse ikke nødvendigvis er bra. Sprøytespissen var ikke før ute før skalpellen ble brukt til å kutte et snitt rett over det vondeste punktet på hevelsen.

- Gjør det vondt? spurte legen, og det gjorde det visst, han hadde bare så vondt at han ikke klarte å svare med en gang. Etter snittingen sto det klemming for tur. Han klemte og klemte mens guttungen hylte og ba ham om å slutte, samtidig som han slo fast at det var på tide å gå hjem. – Må du klemme? spurte han legen, og det måtte han jo i grunnen.

Såret, som da fortonte seg som en lomme under huden, ble skylt, bandasje ble satt på og han fikk et stikk i fingeren for å måle senkingen. Det gjorde heldigivs ikke så vondt, og ikke ble det et dårlig resultat heller.

Vi måtte hente antibiotika på apoteket, og benyttet samtidig sjansen til å kjøpe litt Lego..

Og i bilen på veien hjem, skrøt jeg av ham. Han var veldig tøff. Det er klinkende klart at det var veldig vondt og at han ikke var komfortabel i situasjonen.

-Er redd tøff?
- Nei, det er det ikke.
- Men jeg var redd, kjemperedd. Du sier at jeg var tøff, så da må jo redd være tøff.

Men det må det jo ikke. Han var tøff fordi han holdt låret helt i ro enda så vondt det gjorde, og enda så redd han var for neste gang det skulle gjøre ekstra vondt. Han var tøff som ikke besvimte da legen begynte å skjære to sekunder etter bedøvelsen var satt. Han var tøff som kjente etter, og som merket at det å skylle såret ikke var så heftig.

Så da var han vel både tøff og redd da? Det er bra at det er mulig. Jeg vil også ha muligheten til å være tøff selv om jeg er redd. *lagrer muligheten*

Oppdatering:

Sånn så det forresten ut da vi skiftet “plaster”. Jeg er virkelig glad for at han fikk antibiotika. Lille redde tøffingen min.