Bomben under velferdsstaten har gått av, sa Torbjørn Røe Isaksen da sykemeldingstallene gikk opp under svineinfluensa og resesjon høsten 2009. Problemet var ikke sykemeldingene i seg selv, men:

Det store problemet er at sykemeldingen for mange blir første skritt på en vei som leder dem til uføretrygd og langtidssykemleding.

DN.no følger opp:

Men her er utviklingen i antall uføretrygdede gjennom dette tiåret:

I sannhet en underlig bombe. Husk på at grafen viser absolutte tall, altså antallet trygdede, mens innbyggertallet faktisk vokser, og at andelen eldre blir flere, slik at hele bildet viser at folks marginale tilbøyelighet til å være uføretrygdet, korrigert for alder, synker. Det eneste unntaket er unge under 25 år, der tilbøyeligheten øker noe.

Enda mer analyse hos Christer Gulbrandsen.

Christoffer Biong ønsket å kritisere det offentlig finansierte merketiltaket Nyt Norge, fordi han mener deres reklamefilmer glorifiserer norsk landbruk. Dette blir nå møtt med advokatkrav og anklager om misbruk av Nyt Norges logo.  Advokatkravet kommer fra KSL matmerk, en stiftelse opprettet og finansiert direkte fra Landbruks– og matdepartementet.ⁱ Det er altså Staten som går løs på bloggeren.

Dette er en ytringsfrihetssak jeg står opp for. Et politisk betent og filosofisk ubesvart spørsmål, og den maktesløse parten — bloggeren og dyrene — får oppmerksomhet gjennom subversiv bruk av virkemidler. Når staten forsøker å kneble diskusjonen ved å bruke lover og advokatpenger mot politiske kritikere, er det vel verd å støtte opp under initiativer for å spre disse bildene vidt og bredt.

For å være helt ærlig er jeg meget overrasket over at KSL Matmerk kan ha så utrolig lite fingerspitzgefühl på sin egen rolle. De må jo vite at de har en temmelig svak sak rent juridisk, og en helt utrolig svak sak i opinionen. I beste fall oppnår de å loppe en blogger for lommerusk, samtidig som bildene får mye, mye mer oppmerksomhet enn de ellers ville fått. På kjøpet sverter de Nyt Norge, som inntil i dag fremstod for meg som en temmelig sympatisk merkeordning organisert av stolte norske bønder. Som om ikke det var nok sverter de sine egne eiere, staten, som i denne saken ser ut som stivbeinte, maktkåte, selvhøytidelige taskenspillere. Snakk om å saksøke seg selv.

Så, Nyt Norge: sue me. Jeg oppfordrer med dette alle andre bloggere til å gjøre det samme.

(Dette innlegget er Creative Commons-lisensiert under CC-BY-SA, som betyr at du har lov til å bruke innholdet (om så kommersielt),  kopiere, endre  eller bygge videre på det så lenge du a) krediterer meg og lenker til min nettside og b) også deler det videre med en Creative Commons-lisens med ShareAlike)

Andre om temaet:

• Christer Gulbrandsen

Fotnoter

1. Nyt Norge er finansiert av Omsetningsrådet, et organ underlagt Statens Landbruksforvaltning; statlige penger fra jordbruksavtalen mellom staten og bøndene og midler fra handelsnæringen.

Det er ikke vanskelig å kvittere ut Aslak Sira Myhres virkelighetsbeskrivelse av norsk miljøbevegelse — meg selv inkludert — som religiøst opptatt av de eksistensielle problemstillingene og minimalt opptatt av de praktiske løsningene. Det er likevel ikke sikkert at en snuoperasjon bringer oss noe nærmere en løsning.

La oss for diskusjonens skyld anta at FNs klimapanel viser seg å ha helt rett. Det tror jeg ikke Sira Myhre heller betviler. I så fall er strukturen i Sira Myhres argument omtrent som så: dersom de faktisk ønsker å redusere CO2-utslippene i Norge, er miljøbevegelsens strategi elendig. Den mobiliserer først og fremst moralisme over forbruk og gjør gode løsninger (f.eks. flytog) til fløysaker.

Juryen er delt i spørsmålet om dette er en riktig beskrivelse. Miljøbevegelsens Norge-strategi mobiliserer for eksempel en temmelig stor andel av befolkningen til en kritikk av oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Den kontrafaktiske situasjonen der vi ikke hadde noen miljøbevegelse kunne selvsagt vært enda mer kritisk til oljeutvinning, men jeg tillater meg å tvile.

Slik jeg kjenner politikken er det også urimelig når Sira Myhre skriver:

De tvinger folk til å gjenta etter dem, men oppnår ingen grunnleggende politisk endring. Miljøkamp blir sinnelagsetikk, det er hva du tenker, føler og sier som er avgjørende, ikke konsekvensene av handlingene dine.

For meg blir det nærliggende å spørre hva alternativet er, for miljøbevegelsen. Dersom vi faktisk mener at CO2-utslipp på dagens nivå kommer til å medføre apokalyptiske scenarier for levende mennesker andre steder på kloden, skal da miljøbevegelsen, uten makt, holde kjeft om det for å unngå at løsningen bare blir sagt, ikke gjort? At Stoltenberg & co. snakker miljøbevegelsen etter munnen i stedet for å handle må han stå til ansvar for. Og det kan selvsagt miljøbevegelsen påpeke, slik de allerede gjør.

Jeg skjønner helt ærlig ikke helt hva Sira Myhre mener om forbruk, heller. Det er galt å moralisere over andres forbruk, javel. Men all politisk ytring er til syvende og sist en moralisering over andre handlinger eller ytringer. Selvsagt er det ikke en fruktbar strategi å redde klimaet gjennom å påpeke at naboen kjører for mye bil, men det er nødvendig å redusere forbruket i den vestlige verden. Veien ut av forbrukssamfunnet må stakes ut politisk, ikke individuelt, men det blir fryktelig vanskelig å mobilisere til demokratisk påtrykk for dette uten å påpeke sammenhengene mellom din bilbruk, utslipp og klimaendringer. Hvordan ser egentlig Aslak for seg at dette skulle gjøres? Oppfordringen minner om å sitte på gjerdet og kritisere dem som forsøker å rydde jordet for stein for å ikke klare å løfte alle. Det kan du gjerne gjøre, så lenge du har en traktor å låne ut.

Det hintes i artikkelen om at miljøbevegelsen har ødelagt for mulighetene til å drive miljøkamp ved sin krisemaksimering. I mange saker (sur nedbør, anyone?) kan man kanskje være enig. Men i klimasaken har realiteten heller vært det motsatte: fra relativt lite oppmerksomhet og forsiktige advarsel, helt til bortimot alle fagfolk på området plutselig kjører langt verre fremtidsscenarier enn “Flaskeposten” i Blekkulf-klubben noen sinne forestilte seg.

Sira Myhres artikkel avsluttes med en invers oppfordring om at miljøbevegelsen må skaffe seg en “demokratisk strategi”. Jeg håper den varslede boka tar tak i dette begrepet og skisserer opp noe temmelig konkret. Hvis ikke blir det lett for meg å hevde at Sira Myhres artikkel blir en pyrrhosseier, der det viktigste ikke er konsekvensene av artikkelen, men å få presentert de enkle, utopiske løsningene (en demokratisk strategi som magisk får politikkens tyngdepunkter til å gjøre Det Riktige).

I går morges ble Milton Friedmans oldebarn Iselle Rose Friedman født. Hennes mor og far er amerikanere, men hennes surrogatmor er inder. Surrogatmoren får betalt en, i indisk sammenheng, klekkelig lønn for å føde de rike amerikanernes barn.

photo credit: Meanest Indian

Friedmans kommer bedre ut av dette (de får sin ønskede datter), surrogatmoren kommer bedre ut av det (hun får en klekkelig lønn), og ikke minst kommer Iselle Rose bedre ut av det, for hennes alternativ var å aldri bli født.

I Norge finnes det en samlet politisk front for å forby denne lykken. Jeg tror jeg, at the time being, er enig i konklusjonen. Men argumentene som blir brukt er hårreisende dårlige, og farlig moralske.

Utnytting. De fleste som er mot svarer refleksivt at dette er utnytting av indiske kvinner. Men de indiske kvinnene er ikke tvunget til å velge dette yrket. De velger selv å gjøre det. Årsaken er enkel: det er veldig mye bedre betalt enn alternativene disse kvinnene står overfor.

Hvis vi får til et effektivt forbud mot surrogati, vil vi ende opp med å hindre at kvinnene får seg et relativt lite strabasiøst yrke til en god lønn, og heller tvinge dem over i en t-skjortefabrikk der de kan lage klær til oss for dårligere lønn og eviglange, monotone dager. Mens de sitter i fabrikken er deres egne barn alene, eller kanskje tvunget inn i barnearbeid på samme fabrikk.

Selvsagt kan vi ikke nøyaktig vite hva alternativene er. Det eneste vi vet er at kvinnene selv velger surrogati. Det impliserer av seg selv at alternativene er verre. Hvilken rett har Audun Lysbakken til å bestemme at Iselles surrogatmor heller burde blitt utnyttet i en fabrikk?

Livsfare. En variant kom fra KrF denne uken: surrogati er et spesielt “yrke” fordi det er forbundet med stor fare. “Det er ikke mange andre yrker man kan dø av”, sa den norske politikeren, som åpenbart ikke kan ha studert dødsrisikostatistikk særlig nøye.

Dødsrisikoen for mødre er riktignok såpass høy som 450 per 100.000 fødsler i India (mot 7 i Norge), men dette inkluderer alle graviditeter i hele India. Surrogatifødsler med vestlige oppdragsgivere foregår i byer, på de beste sykehus, og med lavrisikokvinner. Fosteroppfølgingen er, for å si det pent, noen hakk bedre enn med den jevne graviditet i India. De vestlige foreldrene vil jo nødig at barnet skal lide. I det relativt tettbefolkede Kerala er dødsraten nede i rundt 100, og da kan vi videre redusere for de øvrige kriteriene.

Dødsraten er derfor definitivt så lav som 50, sannsynligvis halvparten av det igjen. Det betyr at en surrogatmor har 0,03–0,05 promille sannsynlighet for å dø av yrket sitt per år.  Dette er noe høyere enn den gjennomsnittlige dødsraten for arbeidsplassrelaterte dødsfall i India (estimert til 0,01 promille sannsynlighet per år), men det inkluderer alle bransjer.

Det viktigste å huske på er imidlertid at et en dobling av lønna medfører en mye større reduksjon i dødsrisikoen for hele familien enn de tusendels promillene økning i direkte dødsrisiko.

Dessuten tenker vi ikke fem sekunder over noe slikt i det daglige. Dersom vi bygger et bygg med stilas, er det ingen som hevder at dette er uetisk selv om det femdobler risikoen for dødsfall sammenlignet med et helt flatt hus.

Uetisk slaveri. Det mest uhåndterlige argumentet er at surrogati er slaveri, fordi det er å kjøpe kroppen til arbeideren, i stedet for å bare kjøpe tiden. Etter mitt syn er dette et helt uhåndterlig slaveribegrep. Selv om min arbeidsplass er mest ute etter hjernen min, er jeg ganske uinteressant dersom jeg ikke har noen kropp. For folk i snekkerbransjen virker det også ganske urimelig å hevde at de ikke selger kroppen sin i tillegg til arbeidstiden.

Definisjonen av slaveri må ta utgangspunkt i tvang, ikke i hvilken tjeneste man selger. Fra et erkeborgerlig ståsted har det alltid vært suspekt å drive kroppsarbeid i andres tjeneste, men det har vært skilt klart mellom dette og slaveri — som har vært forbeholdt tvangsarbeid.ⁱ

For meg smaker dette argumentet av den samme ovenfra-og-ned-holdningen som borgerskapet har hatt i forhold til prostituerte: fordi vi aldri ville synke så dypt, kan det umulig være frivillig når andre gjør det. Newsflash: det kan det.

Kjøpe menneske. Et annet fiffig argument er at vi ikke skal ha dette fordi det kan føre til at folk kan dra og “shoppe barn”. Men det er noe mer som skjer også: argumentet påkaller vår følelse av at det er noe suspekt ved å betale for noe “naturlig”. Dette argumentet er i og for seg allerede sabotert av at vi tillater kunstig befruktning i Norge.

So what to do? De moralske, instinktive og borgerlige argumentene mot surrogati holder enkelt og greit ikke mål. Det er likevel gode grunner til å forby surrogati. Den viktigste årsaken er at det ikke er godt nok regulert.

Mens vi rikinger har gode insentiver for å sørge for at fosteret har det godt, har vi egentlig disinsentiver for å passe på moren etter fødselen. Det enorme økonomiske gapet mellom europeere og indere legger grunnlaget for et asymmetrisk maktforhold, og europeerne ville kunne bruke dette maktforholdet til å presse prisen og dermed oppfølgingen av moren nedover. Det er uetisk, og kan derfor godt forbys. Det er nok ikke den mest uetiske økonomiske aktiviteten vi bedriver på subkontinentet (fabrikker i Bangladesh comes to mind), men det er ikke i seg selv et godt argument for å gjøre det. Vi kan godt forby Hennes & Mauritz å kjøpe klær fra sweatshops også.

I tillegg er det andre deler av det indiske samfunnet jeg er mer usikker på. Vil lavkastekvinner føle seg tvunget til å gjøre dette, selv om de ikke ønsker det av hensyn til kroppslig integritet? Finnes det kjønnsstrukturer som gjør at ektemenn selger sine koner til slikt dersom det blir lønnsomt nok? Før vi kan åpne for en konkret surrogat-transaksjon må vi være sikre på at menneskerettighetene oppfylles. Slik jeg kjenner India — altså ikke veldig godt — er det noen spørsmålstegn å sette i margen her — ennå.

Surrogati med troverdig regulering av prisnivå og mødrehelseoppfølging, derimot, er det veldig vanskelig å være mot uten å basere seg på viktoriansk puritanisme.

Fotnoter

1. Vi bør likevel forby frivillig slaveri, altså kontrakter der en person selger kommandoen over seg selv for evig tid til en annen person. Årsaken til dette er at det ikke finnes noen måte å kontrollere at personen ikke er påvirket av fysisk, psykisk eller kulturell tvang, selv om han skriver under på slavebrevet.

Som den oppmerksomme leser kanskje har fått med seg, er det litt ruskevær i økonomien for tiden. De offentlige budsjettene er strukket til sitt maksimale, og sentralbankene har fyrt av det meste de har av virkemidler.
Et betydelig problem for USA er det gigantiske underskuddet på statsbudsjettet. Den akkumulerte statsgjelda for den føderale regjeringa er nå oppe i svimlende 12 billioner. Billioner høres ut som en tulle-enhet, men det tilsvarer 12 000 milliarder dollar.ⁱ

I sin regjeringstid utstedte George W. Bush noen midlertidige skatteletter. Disse lettene fikk altså han all gleden av, mens han overlot til sin etterfølger å ta den upopulære avgjørelsen om å høyne skattene igjen. Obama sliter nå med å få dette gjennom, og har gått med på at skattelettene for middelklassen skal vedvare. Det er heller ikke så dyrt — for disse skattelettene går nesten utelukkende til den rikeste promillen:

Men det er ikke nok for republikanerne. De vil at hele skatteletten skal forbli. I den anledning har en institusjon kalt Tax Policy Center laget en utredning. Her står det blant annet at kostnaden ved å gjøre dette er 680 milliarder dollar over de neste ti årene. Videre: 55 % av kuttene går rett til de rikeste 120 000 skattebetalerne, altså den rikeste promillen.

Vi gjør som Paul Krugman, og gjør matteoppgaven: 680 milliarder ganger 55 % er 374 milliarder. 374 milliarder delt på disse 120 000 er 3 millioner dollar per riking.

For alle som studerer statsvitenskap må dette være sjokkerende. I følge statsvitenskapelige teorier skal politiske partier sirkle inn og jakte på medianen, fordi det er der vippepunktet mellom partiene kommer. I stedet oppnår republikanerne popularitet ved å kjempe for gigantiske overføringer til den rikeste promillen. For meg impliserer slike ting at demokrati ikke fungerer, alene. Hvis folk kan la seg dupere til å tro på at dette er i deres interesse, er det ingen grunn til å generelt anta at folk vet sitt eget beste.

Fotnoter

1. En billion er altså , for dere mattefolk. Og på engelsk kaller de denne enheten for “trillion”, men det bruker vi for et mye større tall — .

I dag: litt forbrukerblogging.

Har du ett og samme passord på tvers av en hel del nettsider? Det hadde jeg og. Ved hjelp av ett og samme passord, eller små variasjoner av det, kunne du bryte deg inn i spillekontoer, Facebook, twitter, bloggen og mailen; kort fortalt hele livet. Ved hjelp av bare mailpassordet kunne du bryte deg inn i de fleste av disse kontoene, fordi det stort sett er mail som brukes i “glemt passord”-funksjonene. Dette er en kjemperisiko. Etter mine beregninger kunne jeg ha tapt førti-femti-tusen kroner i løpet av minutter.

Hvordan skulle så en eventuell inntrenger finne passordet mitt? Vel, det var utrolig mange innganger. For det første aner jeg ikke hvilke nettsteder som lagrer passordet mitt på sine servere når jeg registrerer meg der. Gjør forumet det? Mailinglista? Flickr? For det andre kan det hende at crackeren allerede har cracket Flickr eller rollespillforumet, og dermed kan sitte og vente til jeg logger inn med passordet. For det tredje kunne crackeren ganske enkelt gjette det. Dette går ikke an, tenkte jeg mange ganger. Jeg må ha separate passord, og de må være sterke passord.

Jeg fant en teknisk, gratis og helt åpen løsning, og jeg tenkte at den kanskje kunne ha interesse for folk. Jeg nevner også nederst noen andre løsninger jeg ikke tror fungerer like bra.

Løsningen heter PasswordMaker. PasswordMaker tar et hovedpassord, noen andre data, og nettadressen du er inne på, og genererer så et helt flunkende nytt passord. Altså: Et nytt passord for hver side. Det høres kanskje ikke helt utrolig ut. En passordgenerator? Hvordan skal man så huske disse genererte passordene?

Poenget er at det trenger du ikke. Og du trenger heller ikke lagre dem noe sted, eller huke av for “husk meg” noe sted, eller bruke de relativt usikre passorddatabasene i Internet Explorer eller Firefox. Så lenge du fyller inn hovedpassordet, kan datamaskinen bare gjøre det samme regnestykket som den gjorde da passordet ble generert. PasswordMaker genererer ikke tilfeldige passord, men bestemte passord. Og ettersom du fyller inn den nødvendige informasjonen (hovedpassordet), trenger vi ikke å lagre hverken hovedpassord eller enkeltpassord. Vi bare husker det ene, og genererer det andre. Om og om igjen.

Men det høres kanskje ut som et sikkerhetsproblem, tenker du? Hvis man bare kan regne ut passordet? På en måte er dette sant. Hvis du vet hovedpassordet og alle de små innstillingene jeg har gjort i PasswordMaker (lengden på passordet, hvilke bokstaver som skal brukes, og hvilken algoritme som skal brukes), er jeg selvsagt ille ute. Men hvis du bare får vite enkeltpassordet, f.eks. passordet mitt på det artige, lille rollespillforumet, hjelper den informasjonen deg ingenting for å finne hovedpassordet mitt!ⁱ

Den andre, og helt avgjørende, biten er at kjennskap til passordet mitt for facebook.com nå forteller deg ingenting om mine øvrige passord. Dermed risikerer jeg maksimalt at noen bryter seg inn i min Facebook — ikke at de får tilgang til hele livet mitt.ⁱⁱ Så kan man selvsagt innvende at dette argumentet delvis fungerer i revers: ved hjelp av PasswordMaker-innstillingene mine og hovedpassordet har du tilgang til hele livet mitt. Perfekt er det altså ikke: Det beste ville være å finne på separate og helt tilfeldige passord bestående av tilfeldige karakterer til hver enkelt nettsted og huske dem selv. Men virkeligheten var at jeg hadde ett, eller i høyden to, passord som fantes der ute hos forumeiere og facebookservere, og som ga full tilgang. Det er mye mer risikabelt enn den noe fjerne sannsynligheten for at noen finner ut hva mitt hovedpassord er.

PasswordMaker er også praktisk. Jeg bruker mye mindre tid på passord nå enn før, fordi jeg slipper unna den ukentlige mølla med å gjenopprette passord jeg har glemt. PasswordMaker lever i Firefox (eller Chrome, Safari…), og når jeg trenger passordet til siden jeg er inne på, høyreklikker jeg og velger “fyll ut passord”. Hvis jeg ikke har logget inn med hovedpassordet ennå i denne nettlesersesjonen (eller de siste tretti minutter, eller uansett — du velger selv), ber PasswordMaker om hovedpassordet før den automatisk fyller inn passordet mitt. Hvis jeg skriver feil hovedpassord, vet PasswordMaker det — ikke fordi den har lagret passordet mitt, men fordi den har generert og lagret et “passord” der hovedpassordet er “nettsted”, og kan sammenligne dette med et “passord” der det jeg skrev inn er “nettsted”. Er de ulike, er det feil.

Med PasswordMaker får du dermed det beste av mange verdener: du får knallsikre passord (velg f.eks. 14 tilfeldige tegn fra hele alfabetet, store og små bokstaver og rare tegn), du slipper å huske dem selv, du slipper å skrive dem ned, de blir ikke lagret noe sted på maskinen, og det er lynraskt og praktisk.

Noen tips til PasswordMaker-bruk:

• Automatiser et vanskelig hovedpassord. Hovedpassordet kan ikke byttes uten å bytte alle passordene du har, så du vil ikke at hovedpassordet skal være lett å knekke. Bruk 8–12 tegn, store og små bokstaver og ingen ord. Skriv det mange ganger, helt til det er automatisert.
• Du bør gå inn og endre innstillingene, fordi det gjør et eventuelt brute-force-angrep for å finne hovedpassordet ditt basert på et enkeltpassord mye vanskeligere. Endre på passordlengden, ta bort eller legg til en bokstav eller to fra tegnalfabetet, og feel free til å velge en eller annen hashing-algoritme fra listen. Innstillingene blir lagret på din maskin, og du må oppgi dem på nytt på alle andre steder du skal bruke PasswordMaker.
• Skal du legge inn passordet et annet sted enn nettleseren, tilbyr PasswordMaker deg å kopiere passord inn på utklippstavla. Skal du derimot skrive det inn i et javaprogram på mobilen din, må du til med papir, penn og staving på mobiltelefonen. Hvis du har mange passord lagret på mobilen, kan det derfor være lurt å unngå veldig lange passord…

Noen ikke så godt fungerende løsninger:

• Lagre passordene. Uten en passordgenerator er det egentlig liten hjelp i å bruke nettleserens passordlagringsmekanisme. Mer alvorlig er det at de aller, aller fleste jeg kjenner lagrer disse passordene uten hovedpassord. Det er fullstendig usikkert; tilsvarende det å ha en tekstfil på skrivebordet der alle passordene er listet opp.
• Lagre passordene + sikker passordgenerator + hovedpassord + forskjellige passord for alle nettsteder. Dette er den sikre varianten av passordlagringen over, men den har ett stort problem: Du trenger passorddatabasen på alle maskiner og enheter du skal surfe på. Noen tjenester tilbyr å kopiere databasen over nettet, men dette krever at du har en server du stoler på, og det har jo de færreste tilgang til. I tillegg er det veldig knotete å få tak i et passord når du da sitter på en nettkafé med bare Internet Explorer.
• Thumbdrive som autentisering + passorddatabase. Denne er i prinsippet ganske slick. I stedet for å bare ha et hovedpassord, krever du også at en bestemt minnepinne står i datamaskinen når du autentiserer deg. I tillegg har du da det vanlige settet med passorddatabase og passordgenerator og alt, men med dette oppsettet utgjør det ingen risiko å sende passorddatabasen over nettet. Problemet er at minnepinnen veldig fort blir borte, og da er du royally screwed. Evt. er du ikke screwed fordi du har en bakvei til passorddatabasen din, men da er hele sikkerhetsfordelen med thumbdriven borte.

Fotnoter

1. For de som lurer på hvordan dette kan være mulig — enveis-matte? — kan jeg bare anbefale å lese dere opp på såkalte hashalgoritmer. De er definert som algoritmer som tar en input, og endrer den til en bestemt output. Outputen skal være slik at kjennskapen til output ikke øker din evne til å predikere input: denne outputen skal være like sannsynlig som alle andre mulige outputer uansett hvilken input som er gitt. Imponerende? Ja! Lenge leve matematikken.
2. Vel, det er ikke helt sant. Basert på passordet mitt på facebook.com vet du noen av mine PasswordMaker-innstillinger: passordlengde og alfabet tegnene trekkes fra. Men du vet ikke innstillingene for algoritme, |337-konvertering, brukernavn osv.

Norsk matematikkråd publiserer annet hvert år en undersøkelse som får stor oppmerksomhet. Det er en forkunnskapstest av studentenes matematikkunnskaper, og den består av et lite oppgavesett som sendes ut til universiteter og høgskoler.

Prøven brukes av matematikkrådet konsekvent for å argumentere for viktigheten av matematikkopplæring, og det blir fremholdt at tilbakegangen har vært sterk. Men prøven er så befengt med metodiske svakheter at det er vanskelig å ta resultatene alvorlig.

Sammenligningen med åttiårene

I undersøkelsen presenteres det kontinuerlige linjediagrammer med utviklingen fra første gjennomføring i 1985 til og med 2009. Det ser veldig dårlig ut. Korrekt svar-prosenten har falt fra over 70 til rundt 50.

Totalskår over tid

Bak dette diagrammet skjuler det seg tre problemer. For det første ble undersøkelsen gjennomført i 85, 87, 89 og 93 — men ikke mellom 93 og 99. For det andre har sammensetningen av respondenter endret seg betydelig fra de første gjennomføringene til de siste. For det tredje har testen endret seg — den ble revidert i 2000. Det er altså fullstendig meningsløst å sammenligne resultatene fra åttitallet og tidlig nittitall med de nye resultatene.

Hvis vi så kapper grafene på det saklige stedet, altså år 2000, står vi fremdeles igjen med noen feilkilder. Den viktigste feilkilden er at utvalget av studenter varierer sterkt fra år til år, uten at fordelingen oppgis i rapporten. Det eneste som oppgis er at det var betydelig flere realfagsstudenter i de første utvalgene (doh!). Den eneste måten å korrigere for dette tøvete utgangspunktet er å dele grunnlaget inn etter utdanning. Gjør vi det, forsvinner også teorien om at mattekunnskapene går tilbake:

Matteresultater fordelt på studie. Kilde: NMMR

Hvis vi overser år 2000, som så vidt jeg kan forstå ble gjennomført med den gamle prøven, så har vi sett en klar forbedring blant lærerstudentene, og en svak tilbakegang på de andre matteintensive studiene. Basert på denne grafen er det betimelig å spørre seg hva alt maset er for, og spesielt hvorfor NMR i hver eneste pressemelding om dette drar frem lærerne.

Kjønn

NMR gjør den samme utvalgsfeilen når de presenterer gjennomsnittlig skår fordelt på kjønn. En kjapp titt på lista over utdanninger over viser hvorfor: fordelingen av antall studenter i utvalget fra de forskjellige utdanningene vil bestemme hvordan hvert kjønn gjør det. Tar man inn mange lærerstudenter, der det er mange kvinner, vil kvinnekarakteren bli trukket ned. Tar man derimot inn mange økonomistudenter, vil de kvinnene som er der trekke snittet relativt sett opp.

Den saklige måten å gjøre dette på har de faktisk gjort litt senere i undersøkelsen — tre sider etter at kapitlet om kjønn er ferdig. Grafen viser resultater fordelt på både kjønn og utdanning, og her forsvinner nesten all kjønnsforskjellen — men den er der fortsatt. I ingeniørutdanningen er kjønnsvariabelen nesten helt utvisket.

Kalkulatorbruk

NMR har over flere rapporter fremhevet en teori om at kalkulatorbruk medfører dårligere resultater i matematikk. I så fall burde ferdighetene gått mer tilbake jo mer kalkulator man brukte, men som vi har sett har resultatene vært nokså stabile på 2000-tallet. På den annen side var vel kalkulatorer godt tilgjengelige på nittitallet også; personlig husker jeg at vi hadde kalkulatorbegrensninger på ungdomsskolen (96–99), men ikke i videregående skole (99–02).

Selv om man kan vise til en korrelans mellom kalkulatorbruk og resultater, impliserer ikke dette noen årsakssammenheng. Det kan like godt være en tredje faktor som påvirker begge deler, eller en ren tilfeldig, spuriøs sammenheng. Det klassiske eksemplet er sammenhengen mellom pirater med sabler og global luftforurensing: da piratene forsvant, ble lufta forurenset. Det betyr imidlertid ikke at piratenes tilbaketog forårsaket luftforurensingen.

I stedet velger NMR følgende resonnement (fra 2007-rapporten):

Resultatene kan tyde på at hyppig bruk av kalkulator kan ha negativ innvirkning både på ferdigheter og begrepsforståelse. De som skårer best er de som sier at de bruker kalkulator relativt lite. Dette ser ut til å gjelde for alle utdanningsveier og er i samsvar med de funn en gjorde i 2005.

Selvrapportert bruk av kalkulator (på en skala fra ofte til sjelden) følger studentens skår på prøven nokså slavisk. Dette skyldes, i all hovedsak, at folk som er dårlige i matematikk oftere trenger hjelp til utregninger. Derav kalkulatoren. NMR foreslår vel ikke på den bakgrunn den tåpelige konklusjonen at det er kalkulatoren som gjør studentene svake? NMR ville fått samme resultater dersom de så på hvem som må ha hjelp av personalet for å bruke NSBs billettautomater, og følgelig konkludert med at det er togpersonalet som gjør folk til tekniske analfabeter. Eller de kunne ha sjekket sammenhengen mellom hvor ofte noen sjekker bruksanvisningen for å montere en del på en sykkel, og konkludert med skadeligheten av bruksanvisninger.

Denne måten å undersøke fenomenet gir på ingen måte grunnlag for å hevde at kalkulator skaper svakere grunnleggende ferdigheter i matematikk, en tese NMR har lagt til grunn når de har villet endre eksamensform, noe de har “arbeidet for i en årrekke”. Det er selvsagt mulig at NMR har rett i at kalkulator er dumt. Men dette lar seg bare undersøke ved kontrollerte studier, eller pseudo-kontrollerte studier (f.eks. ved å undersøke effekten i land som endrer policy). NMR henviser bare til to artikler (Grønmo et.al. 2009a og Grønmo et.al. 2009b), og – lo and behold — de sier faktisk ikke det NMR hevder de hevder.

Her er det NMR mener står i artiklene:

Grønmo (2009; 2009) setter den markante tilbakegangen i matematikkferdigheter i videregående skole i sammenheng med hyppig kalkulatorbruk.

Grønmo et. al. (2009a) handler ikke om videregående skole, men om grunnskolen. Som et siste punkt i en lang liste med mulige årsaker til gode og dårlige resultater i matematikk og naturfag:

Grønmo (2005) har, på basis av resultatene i TIMSS og PISA i 2003, argumentert for at grunnleggende ferdigheter i tall og tallbehandling er viktig for elevers utvikling av matematisk kompetanse. Hun hevder at en viss grad av automatisering av ferdigheter er nødvendig for at elevene skal utvikle denne kompetansen. For lite vekt på algoritmer og ferdigheter, som trening i multiplikasjonstabellen, vil kunne føre til at elevene ikke får opparbeidet det grunnlaget de trenger for å videreutvikle sine matematiske kunnskaper og ferdigheter.

Grønmo et. al. (2009b) handler faktisk om videregående skole, for å være nøyaktig studiespesialiserende elever med 3MX (noe som ikke er et krav for å komme inn på lærerskolen, forresten). Den nevner kalkulatorbruk noen steder blant mange andre årsaksforklaringer, og det nærmeste vi kommer NMRs påstand om innholdet er vel disse to sitatene:

Videre kan man peke på at det har vært en omfattende bruk av kalkulator og formelbok med egne notater det siste tiåret, som kan ha bidratt til mindre trening i – og vedlikehold av – ferdigheter som derivasjon…

Det er et tankekors at Slovenia og Italia, de to referanselandene med best resultat tatt i betraktning at de tester henholdsvis vel 40 % og 20 % av årskullet i TIMSS Advanced, er de to landene som synes å være mest tilbakeholdne med bruk av kalkulator. Tilsvarende tankevekkende er det at de to landene som har den mest markerte tilbakegangen fra forrige studie, Norge og Sverige, utmerker seg som to land som synes å bruke kalkulator mye.

Til dette er det å anføre at derivasjon ikke inngår i NMRs prøvesett, og at det siste resultatet knappast kan tas til inntekt for det veldig bastante sitatet over. TIMSS Advanced omfatter kun 3MX-klassene, og viser ganske riktig at norske lærere har lite trykk på automatisering og pugging av algoritmer, gangetabeller mm. Men at dette skal være på grunn av “hyppig kalkulatorbruk” fremstår som tendensiøst. Mer sannsynlig skyldes dette at læreplanene i Norge i liten grad legger vekt på pugging av algoritmer, gangetabeller mm. Det kan vi selvsagt diskutere, men å gjøre det om til en fordummende kalkulator-eller-ikke-debatt er et steg i feil retning.

Signifikante avvik fra god analyse av utvikling

Rapporten sier: “framgangen fra 2007 til 2009, som … er omtrent 1,5 %, er så liten at den ikke kan sies å være signifikant.” For det første har jeg vanskelig for å tro at det kan være riktig i en undersøkelse med over 5000 respondenter, i hvert fall med den behandlingen av data vi så langt har sett i rapporten, der alt bare klumpes sammen til en diger svarhaug.

For det andre oppgir de ikke noe sted hvordan de har regnet seg frem til det. For det tredje oppgir de ikke hvilke krav de setter til konfidens. Er det 90 %? 95 %? 99 %? Eller er vi på romferge-feilmarginer — 99,9 % konfidens?

For det fjerde nevnte ikke rapporten i 2007 noe om at nedgangen på 1,5 % ikke var signifikant. 2007-rapporten sa faktisk det stikk motsatte:

2007-undersøkelsen bekrefter at vi nå i enda høyere grad enn tidligere har studenter på de matematikkrevende kursene som i stor grad har et utilstrekkelig grunnlag i matematikk å bygge på for høyere utdanning.

Og videre:

Tilbakegangen er på 1,4 prosentpoeng i gjennomsnitt og kan ikke ses på som ubetydelig.

Moralen ser ut til å være at tilbakeganger på 1,4 prosentpoeng er “ikke ubetydelig”, mens fremganger på 1,5 prosentpoeng er helt uten betydning. For å si det sånn: Dette vekker ikke min confidence. For meg ser det ut som om NMR har drevet data mining: De leter med lys og lykter etter tall og resultater som passer deres agenda, og overser glatt data som stritter mot.

Vi kan også regne ut om det er signifikant selv.

I rapporten ser vi at respondentenes skårer fordeler seg omtrent normalt rundt et gjennomsnitt på 21.37 poeng (av 44 mulige), med standardavvik på 9.554 og ca. 5500 respondenter. Med mindre andre forbehold trekkes inn er da et 95 % konfidensintervall lik:

Vi er altså 95 % sikre på at det virkelige populasjons-gjennomsnittet ligger mellom 21.24 og 21.40, eller målt i prosent riktig, mellom 48.27 og 48.64 prosent. Forbedringen på 1.5 prosentpoeng er, med mindre noen andre forbehold trekkes inn, særdeles signifikant — nesten syv hele standardavvik betyr at resultatet er signifikant på mer en 99.99999 %-nivået.

Det forfatterne trolig har tenkt, er at konfidensintervallene blir større på grunn av a) dårlig sampling (uvisst om det er et tilfeldig utvalg) og b) dårlig stratifisering (utdanningsgruppene i undersøkelsene endrer kronisk størrelse). Det som er underlig, er at disse forbeholdene ikke forklares og ikke tas i andre sammenhenger. Hvis de faktisk mener dette, viser undersøkelsen nøyaktig ingenting — sterkt i strid med det tidligere rapporter har hevdet. Til 2009-rapportens forsvar skal det sies at den er meget forsiktig med å hevde noe som helst om hva resultatene betyr.

På dette tidspunktet måtte jeg nesten sjekke hvem de oppgitte forfatterne er. I 2009-rapporten er de en stipendiat ved institutt for spesialpedagogikk (UiO), en førsteamanuensis i matematikk og statistikk (UiT) og en professor i matematikk (UiO). De er alle tre styremedlemmer i Matematikkrådet. I 2007-rapporten var de en høgskolelektor og en førsteamanuensis som driver matematikkopplæring for lærere, begge fra HiT.  Jeg velger å la den interesserte leser sjekke opp navnene selv, dersom det har interesse.

Konklusjon

Matematikkrådet får karakteren 2. Selv om innsatsen og engasjementet holder til en femmer, må den usaklige ekstrapoleringen av råskårene fra undersøkselsen trekke kraftig ned. Et råd for matematikk bør ha statistiske grunnregler under huden, og matematikklærere med statistisk bakgrunn kan umulig være bekjent av rapportens innhold.

Jeg er veldig bekymret for at denne typen lettvint synsing om norsk skole bygger opp et bilde av den norske skolen i totalt forfall. Det er ingen undersøkelser som tyder på at norske studenter i 19-årsalderen er vesentlig dårligere rustet enn tidligere. Det er derimot mye annet spennende i undersøkelsene. Mye tyder på at norske barn kommer sent i gang med læring av grunnferdigheter, og mye tyder på at vi svikter de svakeste.

Det er forøvrig godt mulig at rådet har rett i at norske studenter har svake eller svakere matematikkferdigheter. Problemet er at en slik god sak aldri bør fremmes ved tendensiøs bruk av statistikk, der tallene attpåtil viser noe annet enn det hovedbildet NMR trekker frem i pressemeldinger og intervjuer. Det er rett og slett for lett for alle som har liten entusiasme for matematikk å overse denne typen agitasjon.

Kilder:

• Fortsatt dårlige i matte, ap.no, 16. august.
• Rapporten for 2009 (pdf)
• Rapporten for 2007 (pdf)
  

I dag formulerer jeg meg visuelt:

Igjen gjentas beskyldningen om at Oslo-folk lever av å klippe håret på hverandre. Det er en smule nedlatende overfor alle de som ikke lever av dette i Oslo-området. Folk i Nord-Trøndelag må også være en smule forsiktige med disse beskyldningene; en av grunnene til at Oslo har et overtak på verdiskapningstabellen er at nesten alle faktisk er i arbeid.

Nuvel. Den konkrete beskyldningen var at vi har eksepsjonelt mange frisører i Oslo. Hvis man ser på statistikkens rådata kan man fort ledes til å tro at Oslos varehandel og tjenesteyting er ekstremt stor i forhold til befolkningen, men da overser man et avgjørende poeng: Oslo og Akershus er å regne som ett marked i slike sammenhenger. Både varehandel, arbeidskraft og tjenesteyting flyter helt fritt over grensene, men stort sett flommer de i en retning: inn i Oslo. Derfor gir det mest mening å slå sammen Oslo og Akershus for å se på Stor-Oslo. Og da viser det seg at Stor-Oslo plasserer seg nokså midt på antall-frisører-treet:ⁱ

I tillegg burde det egentlig tas hensyn til en annen faktor, nemlig at Oslos befolkning egentlig er mye større enn disse tallene anslår. Det skyldes at studenter stort sett er registrert som hjemmeboende i hjemfylket og svensker, polakker og andre som blir klipt er registrert i hjemlandet.

Så dessverre, teorien om at Oslofolk lever av å klippe hverandres hår tåler ikke møtet med fakta. Denne retorikken er kanskje ment å ramme all tjenesteyting, men det blir helt absurd. Er det liksom ikke verdiskapning å utvikle IT-løsningene som driver maskinene i fabrikkene? Aker Verdal-klubbsjefen bør, i stedet for å atter ramme de stakkars frisørene, være mer presis: deler av den finansielle tjenesteytingen — aksjespekulantene — er ikke verdiskaping. De finnes i hovedsak i Oslo. Og de fremstår i SSBs statistikk som verdiskapere.

Fotnoter

1. Tallene fra SSB, for å være nøyaktig tabell 04191: Personlig tjenesteyting. Hovedtall, etter næringsgruppe. Bedrifter (F). 2008.

En kjapp ad notam angående barnehagediskusjonen, ettersom jeg ikke har hørt noen nevne det. Den viktigste årsaken til at man må ha reguleringer av økonomien til selskaper som driver private barnehager og skoler, er at henholdsvis barnehageloven og privatskoleloven per i dag fungerer som rettighetslover for disse selskapene. Det betyr at de har rett til offentlig støtte bare ved sin blotte eksistens.

I disse markedene vil manglende regulering av økonomien skape insentiver for å presse kvaliteten ned på absolutt minstenivå, fordi disse barnehagene og skolene da kan fungere som rene seddelpresser. Sånn kan ikke offentlig støtte fungere. Hvis du vil ha offentlig støtte, må du også underlegge deg regler for forvaltningen av midlene.

Duoen av kvalitetsstandarder i ene enden og utbyttekrav i andre enden gjør det ulønnsomt for eierne å fire på kvaliteten. Det er et viktig kvalitetskriterium for et system som skal finansiere en offentlig tjeneste.