Keynes skrev, i hans General theory:

Praktiske mennesker, som tror at de lever sine liv fri for intellektuell overstyring, er vanligvis trellene til en eller annen død økonom. Galninger i maktposisjoner som hører stemmer, henter sine deliriske tanker fra en eller annen akademisk skribent fra tidligere tider. Jeg er sikker på at egeninteressens makt over beslutninger er svært overdrevet sammenlignet med ideens gradvise inntrenging.

Nå om dagen diskuterer vi hvilke stemmer Thatcher hørte. Mer enn noe er hennes periode i vestlig, økonomisk historie preget av ideen om trickle down economics: hvordan et visst nivå av ulikheter i samfunnet var nødvendig og et gode for alle. Det trengtes en elite, hevder teorien, som bare kan motiveres av store gevinster, men som gjør ekstremt viktige oppgaver for å stimulere veksten i økonomien. Å holde disse tilbake er å spare seg til fant.

Etter andre verdenskrig opplevde Vesten en enorm, stabil vekst. Mye av dette skyldtes at produktiviteten økte: hver arbeidstime som ble lagt ned, ga større resultater. Det var mange årsaker til dette. Bedre maskiner og fabrikker ga raskere produksjon, og produktene ble raskere transportert til forbrukerne. Samtidig fikk en større og større andel av befolkningen utdanning, noe som gir mer effektiv produksjon. Kort fortalt: bedriftene fikk mer ut av hver krone de brukte på lønninger.

Fra 1947 til 1978 steg produktiviteten i USA med 119 %.ⁱ

Økonomisk teori forteller oss at lønna skal følge produktiviteten. En arbeider som produserer x per time, vil ikke kunne holdes i bedriften hvis han får mindre enn x i lønn - da vil det være lønnsomt for en konkurrent å hente ham dit og betale ham x i stedet. Tilsvarende vil bedrifter som betaler mer enn x i lønn gå konkurs. Altså: lønn og produktivitet er en og samme ting, i nyklassiske, økonomiske modeller. Og sannelig ga disse årene teorien god empiri:ⁱⁱ

Med små og irrelevante avvik steg medianinntekten ("inntekt" i grafen over) og produktiviteten sammen. Bedriftene ble mer effektive og folk ble flinkere til å produsere ting, og begge fikk glede av dette.

I perioden fra og med 1979, året da Thatcher tar over i Storbritannia, begynner en omfattende rulle med økonomiske reformer i USA og Storbritannia. I USA er det Ronald Reagan som tar over skuta i 1981. Reaganomics, det noe overfladiske kallenavnet på Reagans økonomiske overbevisninger, er som hånd i hanske med Thatchers. Redusert statlig innflytelse, skattekutt og svakere fagforeninger står øverst på agendaen.

Argumentet er at dette skal styrke veksten. Reagan brukte Laffer-kurven til å forklare hvordan skattekutt skulle gi økte inntekter til staten. Særlig rettet disse skattekuttene seg inn mot de rike, der blant annet skatten på kapitalinntekter (som typisk de rike har vesentlig mer av enn vanlige folk) nådde sitt bunnivå på 20 %. Samtidig ble det kuttet i statens kostnader til nær sagt alt annet enn hæren. Også på området fagforeninger er perioden merket av kraftige innstramminger i streikerettigheter og forhandlingsrettigheter. Arrestasjoner av streikende og aktive politiintervensjoner for å gjøre streikebryteri praktisk mulig er også en del av bildet.

Effekten av alt dette er arbeidstakere med vesentlig dårligere forhandlingsposisjoner, av to årsaker: Sikkerhetsnettet ble svakere, og evnen til koordinering kraftig redusert. Effekten av dette vises, for å si det pent, tydelig på inntektene:ⁱⁱⁱ

Den økonomiske forbindelsen mellom en gjennomsnittlig amerikaners levestandard og den gjennomsnittlige amerikanerens produktivitet var forsvunnet som dogg for solen. Den økte produktiviteten gikk nå i stadig økende grad til noen få. Selv om dette i teorien kunne være færre, særlig dyktige arbeidstakere viser tallene at det i all hovedsak dreier seg om kapitaleierne. Møtt med svakt organiserte arbeidere i vanskelige forhandlingssituasjoner er det ikke annet enn naturlig: de utnyttet denne situasjonen til å presse lønna under x, og ta mellomlegget selv.

Utviklingen i USA er et temmelig overbevisende naturlig eksperiment på trickle down. I perioden der USA var nokså strenge med de rike, frem til '78, predikerer trickle down-teori at alle bør få det kjipere. Å holde igjen de rike slik, skal straffe seg for også medianen og de fattige. Mens perioden der USA har sluppet de rike løs, etter 1979, skal være preget av en stor vekst i levestandard blant fattige og medianen også.

Nøyaktig det motsatte viste seg å være tilfelle.

De som beundrer Thatcher og Reagans økonomiske ideer må gjerne få lov å mene at landets vekst i aggregert form faktisk er viktigere enn at den gjennomsnittlige mannen i gata får det noe bedre i det hele tatt. Disse tallene beviser ikke at det er en sammenheng mellom inntektsulikhet og vekst, men de motbeviser det heller ikke. Det kan altså være sånn, og de kan få mene det. Men de bør ikke få mene det uimotsagt. Og det virker svært unaturlig at en slik idé skal bli veldig populær, utenom den lille klikken som tjener på den.

Kilde for produktivitet er Bureau of Labor Statistics. Kilde for medianinntekt er Economic Policy Institute: The State of Working America 2006-2007, tabell 1.3.

Fotnoter

1. Vi snakker her om non-farming business sector, som omfatter omlag 77 % av BNP i dag.
2. Her er 1947 satt lik 1 i både produktivitet og inntekt. Merk at grafen ikke betyr at lønna var lik produktiviteten i 1947. Det er en viss ulikhet mellom disse to også i 47. Det hele er indeksert slik for å lettere kunne sammenligne utviklinga, uten å måtte gjøre vanskelige beregninger basert på differansen tilbake i '47.
3. En innvending her er at grafen viser medianinntekt, og følgelig inkluderer også arbeidsledige o.l. Men da er det verd å huske på at arbeidsledigheten faktisk synker gjennom åttitallet i USA. Det skulle bety at den oransje linjen skifter oppover. Motivasjonen for å bruke medianinntekt er at effektene på samfunnet av politikk best måles i slike omfattende output-variable. Trolig medførte politikken at flere f.eks. kunne bli sparket fra arbeidsplassen. Hvis de da skulle løftes ut av statistikken, ville det gi et helt feil bilde av effektene på folks liv. Forøvrig er det så få arbeidsledige som har noe i nærheten av medianinntekt at det i svært liten grad ville endre veksttakten i den oransje kurven å heller bruke medianinntekt blant folk med jobb.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 27. januar 2012.

Forrige uke kom Arbeiderpartiets hemmelige strateginotat mediene i hende. Det trodde i hvert fall mediene. Bak nyhetsfasaden kan nå avsløre at denne lekkasjen var styrt. Som eneste spalte har vi fått tak i det originale notatet. Vi gjengir det her i sin helhet.

"Kamerater!

Vi står foran et vanskelig valg. Vi sitter i regjering sammen med én gjeng fillete kommunister og én gjeng som lukter fjøs. Motstanderne våre er velkledde, elegante, skolerte, moderne, interessante, saklige, moralsk overlegne og velduftende.

Særlig partiet Høyre har et enormt potensiale og få svakheter. En ny analyse våre venner i konsulentbransjen har laget, peker på at årsaken til at dette partiet er så perfekt og fullt av potensiale, er at de foretrekker en blandingsøkonomi med passelig sterk statlig styring, et moderat skattetrykk, en klar styring etter handlingsregelen, at vi skal være best i klassen på deltakelse i NATO og implementering av EU-direktiv, streng-men-rettferdig asyl- og trygdepolitikk, en stor mengde velferdstjenester og EU-medlemskap.

Med andre ord er de som oss: perfekte.

Ingen partier har så stort potensiale til å spise av våre velgere som de som mener det samme som oss i alle vesentlige spørsmål. Det er derfor høyst nødvendig at vi erklærer denne klonen av oss selv som vår hovedmotstander.

Steg én i denne strategien er å lekke et strateginotat der vi konstruerer ulikheter mellom oss. Deretter forsøker vi å få alle mediene til å erklære oss to som hovedmotstandere. Dette kan gjerne gjøres i samspill med Høyre, ettersom de tjener like mange velgere som oss på at politikken innsnevres til bitte små detaljspørsmål om tekniske justeringer på statsbudsjettet.

Erna Solberg har gått med på hjelpe oss med steg to. Hun skal hevde at Arbeiderpartiet har ført en politikk som vil gi opptil flere promille lavere vekstrate enn Sverige har for øyeblikket. Jens svarer deretter med at Sverige har flere arbeidsledige, og slik etablerer vi ytterpunktene for debatten: vil du ha litt høyere arbeidsledighet eller marginalt høyere vekst?

Dermed unngår vi at den politiske diskursen blir preget av uvesentligheter som miljø-, asyl-, forsvars-, industri-, distrikts-, bistands- eller moralpolitikk. Det er trolig til det beste for landet. På disse områdene har de andre partiene tross alt suboptimale løsninger."

Bilde: Creative Commons (Attribution, No Derivatives). Av Julia Dunaeva.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, 20. januar 2012.

For oss diplomater er verden en uendelig Sareptas krukke av oppgaver. Avtaler skal inngås, handelen skal gå rundt, onde regjeringer skal styrtes, iranske vitenskapsmenn skal, vel, pensjoneres og... hysj! Hørte dere det? En kattunge er i nød et sted i verden!

Nuvel. Det er altså nok å gjøre for oss diplomater. Og det er med stor ydmykhet jeg har viet mit liv og min gjerning i diplomatiets tjeneste. For meg, og for det lille landet jeg representerer, er det ett ord som mer enn noe annet symboliserer våre fremtidsdrømmer og -visjoner. Det ordet er "dialog".

Dialog er faktisk så viktig at jeg daglig setter til side mine alminnelige oppgaver, som altså (i all beskjedenhet) er å redde land i nød, og holder en lang monolog om dialog. Som denne.

I gamle dager var dialog så enkelt. Man kunne samle kongene rundt et lunsjbord, for eksempel i Versailles, og bli enige. Så ble det slik. Men nå er alt mer fragmentert. Det finnes grupper, partier og bevegelser som står frem med minst like mye makt og legitimitet som de offisielle regjeringer. Dialogen må strekkes ut og nå ned i dypet av disse gruppene, selv om vi deler få av deres verdier.

Lenge var Vesten motstandere av å snakke med disse gruppene. Er det ikke å forhandle med terrorister, når man hører hva Hamas har å si? Er det ikke å undergrave demokratiske spilleregler når man låner øre til antidemokratiske krefter? Nei. Jeg synes ikke det. Og jeg tror Vesten har tapt mye på å innta denne antikvariske posisjonen.

Men vi kan naturligvis ikke stå igjen helt uten moralsk kompass og medfølgende grenser for vår dialog. Særlig når man er utenriksminister i et lite land med bare ganske liten forstand, er det riktig og viktig å sette ned foten. I dag har jeg satt ned foten. Jeg diskuterer ikke med
EØS-motstandere.

Disse plebeierne og sjarlatanene stiller spørsmål ved nødvendigheten av felleseuropeiske agurk-, vikar-, post- og overvåkingsregler. Vi må vise fasthet og styrke overfor disse kreftene. En åpen og udogmatisk debatt om slike grunnleggende spørsmål ved vår samfunnsstruktur vil ramme oss hardt.

Tenk, for eksempel, om resultatet av en slik dialog skulle bli en folkeavstemning. Da ville jeg ikke lenger være utenriksminister for et ganske lite land.

Og apropos ingenting, her er et foredrag med Jonas Gahr Støre:

Bertolt Brecht av Sebastian Niedlich. CC-BY-SA-NC

Erst kommt das Fressen, dann kommt die Moral.

- Bertolt Brecht, 1928.

Minervas scenekunstkritiker Nicolai Strøm-Olsen har sett Bertholt Brechts Det gode menneske frå Sezuan på NationalteateretDet norske teatret, og han er uhyre misfornøyd. Jeg har ikke sett det selv, og skal derfor ikke uttale meg om scenografi, regi, tempo og kostymer, som ifølge Strøm-Olsen er riktige etter en for meg ukjent fasit for Brecht-stykker, men samtidig kjedelige, trege og lite troverdige.

Stykket kjenner jeg imidlertid, og jeg kan derfor si litt om hans mer politiske innvendinger. Det er ikke vanskelig å være enig med Strøm-Olsen i at Brechts stykker fortjener å analyseres politisk. Det er selvsagt politiske budskap. Gjennom Det gode menneske... settes mange såkalte "verdispørsmål" på spissen: Hva betyr det egentlig å være god? Er det onde menneske patologisk, medfødt eller korrumpert? Er det onde mennesket en sosial nødvendighet?

Strøm-Olsen bruker mange ord - også i Dagbladet - på å avsløre at Brecht skriver teater av politisk betydning, og irriterer seg over at anmelderne i andre organer ikke vurderer det politiske budskapet. Det interessante er mot hva slags teater dette eventuelt skulle kontrasteres; letingen etter teater som ikke har noe politisk budskap og ikke kommuniserer verdier vil bli lang og fruktløs. Altså: finnes det upolitisk teater?

Svaret er trolig dette: hvis det finnes upolitisk teater, er det elendig teater. God kunst er god kunst nettopp fordi det rører ved våre holdninger og verdier. Og våre holdninger og verdier er kilden, eller bør i det minste være kilden, til våre politiske prioriteringer.

Dersom moralen i Det gode menneske... hadde vært at alle mennesker kan bli gode dersom de bare starter en liten bedrift, ansetter noen folk og gir til veldedighet, slik for eksempel deler av Les misérables kan forstås, har jeg en mistanke om at Strøm-Olsen ikke ville hadd så mange innvendinger mot at stykket ble diskutert ut fra teaterfaglige kriterier.

Har jeg rett i det, er det altså grunn til å tro at vi ikke egentlig har å gjøre med en kritikk av teatre som setter opp Brecht, slik det tilsynelatende kan se ut, men en uenighet med Brecht. Det er greit nok. Det ville jo være liten grunn til å sette opp teatre for å drøfte moralske spørsmål alle er enige om svaret på. Men Strøm-Olsen nærmer seg altså en kritikk av at stykkene blir satt opp i seg selv, ut fra premisset om at dette er sosialistisk propaganda og smaker av 70-tallet. Det er noe ganske annet.

Men vi lar det ligge. Over til uenigheten. Også her gjør Strøm-Olsen det usedvanlig enkelt for seg selv. I stedet for å diskutere det moralske dilemmaet som stykket presenterer - som for eksempel kan beskrives som at i vår streven etter å bevare oss selv kan vi alle tvinges til å gjøre handlinger vi selv ville vurdere som umoralske - velger han å post hoc avskrive stykket med henvisning til at forfatteren forsvarte kommunismen i DDR - ti år etter.

Logikken ser ut til å være slik: Fordi Brecht støttet DDRⁱ og skrev teater med budskap er Brechts budskap moralsk ekvivalent med å støtte DDR. Det er tilsvarer ganske presist å hevde at Sult og Victoria er nazipropaganda.

En ting hadde vært om Det gode menneske... var et stykke som eksplisitt oppfordret alle til å slutte rekkene bak DDR eller Sovjet. Men stykket er skrevet i 1942, og det behandler ikke kommunisme eksplisitt. Det spør seg selv om folkelige, vanlige, umoralske handlinger kan være et resultat av det samfunnssystemet de vokser frem i. I 1942 er spørsmålet, i Tyskland, av en temmelig akutt karakter. Det er et helt åpenbart moralsk problem. Det er også intenst aktuelt i våre diskusjoner om terrorister, islamister, soldater som tisser på muslimer og hvorvidt vi skal drive oljeutvinning med begrunnelse i at hvis vi ikke gjorde det, ville andre gjøre det enda mer umoralsk.

Du skal etter mitt syn være utrolig ensporet for å bare se i Sezuan en propaganda for Sovjet. Stykkets tema er et evig moralsk dilemma, ikke minst internt i kommunistiske samfunn. Og skal du først ha med konteksten, er det kanskje lurt å se på noen Brecht-sitater der kommunistiske ledere får på pukkelen (med Brechts karakteristiske, dobbeltbunnede formuleringsevne):

Dess mer uskyldige [de tiltalte i Moskva-prosessene] er, jo mer fortjener de å bli skutt.

The Secretary of the Writers Union
Had flyers distributed in Stalin Way that said
That the People had frivolously
Thrown away the Government's Confidence
And that they could only regain it
Through Redoubled Work. But wouldn't it be
Simpler if the Government
Simply dissolved the People
And elected another?

Påstanden jeg kommer med er denne: Det finnes altså, muligens, ikke en monolittisk enhet som heter "kommunisme", der alle som har vært i berøring med den er smittet og som gjør deres vurderinger og spørsmål besudlet.

Monologen som avslutter stykket på NationalteateretDet norske teatret er en av flere mulige avslutninger på stykket. Den er skrevet på et senere tidspunkt - så vidt jeg kan forstå i 1948, men her er jeg på litt tynn biografisk is. I monologen insisterer Brecht på at vi må lage et samfunn som gjør det mulig for folk å være gode. For Strøm-Olsen ser dette ut til å ha en veldig bestemt tolkning: ettersom hovedpersonen ble ond idet hun skaffet seg en fabrikk og utnyttet folk til å arbeide for seg, er moralen at alle må være undertrykte for å være gode.

Men det moralske budskapet er jo vesentlig mer komplekst enn som så. Årsaken til at hovedpersonen blir ond, er jo et forsøk på å redde seg selv fra undertrykkingen. Brechts budskap kan altså her like gjerne fremstilles som at vi må skape et samfunn der man ikke trenger å utnytte andre for å redde seg selv - der det å være fabrikkeier ikke impliserer at man utnytter andre. Satt i den konteksten, snakker Brecht her om minstelønn, foreldrepermisjon, sosialhjelp, forbud mot barnearbeid og subsidiering av utdanning.

Brechts stykke er ikke noe forsvarsskrift for DDR, eller stalinisme, eller kommunisme. Det trekker opp et etisk dilemma. Det overlater til og med tolkningen til tilskueren. I min lesning fordi det er nettopp det som er utfordringen for ethvert tenkende menneske: hvilket samfunn skaper en virkelighet der det ikke er en motsetning mellom overlevelse og moral. I Strøm-Olsens lesning er dette fordi "selv en marxist så at det ikke under noen omstendigheter er godt å være selvutslettende god". Men den konklusjonen kan du ikke komme til av å se stykket for seg selv. Den konklusjonen drar han fordi han vet hva Brecht ville svart.

Slik tar man altså politiske budskap på alvor gjennom Minervas anmelderi. Ikke la budskapet utfordre deg, det kommer fra en kommunist. Angrip mannen, vi liker ikke ballen. Nei takk til moralske dilemmaer som utfordrer oss.

Fotnoter

1. Noe som forøvrig er et historisk spørsmål som jeg har lyst til å si følgende til: "you might find it's a bit more complicated than that".

Smell the coffee? an Wanderer's Eye på Flickr

Ved en pussig tilfeldighet fikk saker om såkalt hverdagsrasisme dobbel uttelling som store mediesaker i løpet av forrige uke. Først ute var Frode Øverlis kannibaltegning, deretter Plumbos mokkamann.

Det er lett å være enig i at dette er småsaker. Rasisme, i den strafferettslige forstanden, handler om å agere som om menneskeverdet til ulike (mer eller mindre oppdiktede) raser er forskjellig. Men hverdagsrasisme er noe annet: det handler om å basere sin fortolkning av verden på stereotypier og fordommer om hvordan mennesker er, basert på for eksempel deres rase, religion eller etnisitet.

Jeg er enig i at de holdningene som Øverli og Plumbo-mannen viser frem er problematiske. Øverlis vitsetegning ville for eksempel aldri - aldri - stått på trykk i en større amerikansk avis. Den historiske situasjonen der er annerledes. Jevnlig kan amerikanske tv-show vise frem såkalte "what the fuck"-moments fra europeiske humorprogrammer som benytter seg av såkalt blackface, der hvite menn farger seg svarte og synger eller danser. Dette er fullstendig tabu i Amerika, fordi blackface er et viktig symbol på infantiliseringen og utestengelsen av svarte fra skuespilleryrket. Det samme gjelder vitsetegninger som fremstiller svarte som dyriske, kannibaliske, primitive, dumme, late osv.: de er ikke morsomme, fordi det er så kort tid siden de var majoritetens argumenter for undertrykking.

Men likevel: disse sakene er små. Det er ikke umulig å oppfatte disse to sakene som symboler på rasismen som reelt fratar grupper av folk muligheter i samfunnet. Men det er også fullstendig mulig å oppfatte den som uskyldige uttrykk for manglende kunnskap om hva som sårer.

Så spørsmålet er hvorfor. Hvorfor velger de selvutnevnte gode krefter konsekvent å reagere sterkest når det er slike vage symboler på rasisme som dukker opp? Det er to interessante problemstillinger her.

Det ene er det rent materielle: det er naturligvis mye verre og viktigere at folk med utenlandskklingende navn ikke engang blir innkalt til intervju - og at kommentatorer i VG mener det er helt greit fordi hun kjenner en sløv somaler. Det andre er det rent strategiske: ved å agere konsekvent som holdningspoliti formidles et budskap om at det er noen ting det ikke er lov å mene eller si. Det skaper et gigantisk backlash. Store deler av den noe brokete forsamlingen av "folkedyps-høyre" - kan vi kalle dem harry-høyre? - baserer sin politiske overbevisning på nettopp dette. De kaller det politisk korrekthet.

Det mer beleste og ekstreme høyre baserer også sin verdensanskuelse på politisk korrekthet. Første kapittel i Anders Behring Breiviks 2083 er et langt essay om nettopp politisk korrekthet. I denne versjonen er PK et nøkkelelement i konspirasjonen: samtidig som de snikete kommunistene forsøkte å skape egalitære samfunn gjennom økonomiske systemer, forsøkte de også å viske ut alle forskjeller mellom folk gjennom kulturen. Det er dette som er opprinnelsen til begrepet kulturmarxister, altså en konspirasjon av tenkere, universiteter og etter hvert hele universitetsfag som aktivt forsøker å drive kulturell ingeniørkunst.

Avstanden fra harry-høyre til de islamofobe Eurabia-skribentene er selvsagt lang. Jeg forsøker ikke å si at det er noen link mellom disse fenomenene. Men poenget er at nettopp denne følelsen av kulturell kontroll, at det finnes en sensur av holdninger, er en veldig sterk ytre fiende både Fremskrittspartiet og Fjordman vet å bruke for å skaffe oppslutning.

Og det er heller ikke begrenset til høyresiden. Nisjepartiene som Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er på sitt beste fremragende på å ri på offerrollen som representanter for kulturelt undertrykte ofre for kultureliten. I Rødt finner vi en betydelig kritikk av den kulturelt fremmedgjorte posisjonen til Jens Stoltenberg - selv om denne kritikken har litt begrensa troverdighet oppi alle Rødts mastergrader. Slavoj Žižek har gjort politisk ukorrekte vitser til et varemerke.

Bak fasadene slenger også de dannede rundt seg med politisk ukorrekte vitser. De handler kanskje om Per Sandberg, eller for den saks skyld om eldre, rike menn og familiens au pair. Eller de handler om religioner og folkegrupper. Kanskje handler de til og med om fittehøl og mokkamenn. Det er absurd å se for seg at det er disse vitsene i seg selv som er problemet. På sitt beste er slike vitser forsøk på å ufarliggjøre, leke med og utfordre sine egne holdninger. På sitt verste er de bare dritt hjernen må få ut. Det er å anbefale å ikke tømme hjernen for slik dritt mens du er sammen med mange andre mennesker. I det minste bør man forsøke å unngå å være på nasjonal, direktesendt TV.

Men tilbake til saken: Problemet er altså ikke vitsene, men de som får bekreftet sitt rasistiske syn på verden gjennom dem. Og for all del: de folkene finnes også. Men vi kan ikke fjerne disse holdningene ved å fjerne vitsene, like lite som vi kan fjerne et sår ved å klippe av skorpen. Derfor må det politisk ukorrekte temmes gjennom å gå det i møte, og erkjenne at også vi tenker slike forbudte tanker. Kanskje til og med slenge en og annen vits, når det passer seg. Da forsvinner kanskje også det forlengst gjennomskuelige skinnet av hyklersk moralisering og sensur.

Nå er det jo ingen felles koordinert sensur ute og går. Kaizers-Terje reagerer som han gjør, ikke på ordre fra Moskva, men ut fra en helt egenfremstilt overbevisning om at dette var noe man burde reagere på. Men gjennom reaksjonen forsterkes inntrykket av at reaksjonene på å bryte tabuer er sosialt situerte, og ikke uttrykk for noen universell regel. Strategien om å reagere kraftig og mistenkeliggjørende er fullstendig og absolutt feilslått. Kaizers-Terjes reaksjon kan kanskje forstås av de som allerede syns Plumbo-vitsen var elendig. Men man trenger jo ikke overbevise twitteriatet og de velutdannede og -dannede om at man ikke skal kalle mørke folk for mokkamann.

Effekten blir derfor helt forutsigbar: på db.nos avstemning i dag mener bare 8 % at mokkamann-uttalelsen var det groveste som skjedde, mens 59 % syns at Kaizers-Terje eller Tshawe var verst. Hverdagsrasismen har vunnet terreng gjennom sin mest pinlige opptreden på årevis.

I klassisk marxistisk forstand er analysen av dette at folks reelle - materielle - interesser forvrenges og forskyves over i en kulturell kritikk. Med litt hjelp fra sosiologien kan vi snakke om to typer kapital: økonomisk og kulturell. Folk flest - harry-høyre - har verken. Kaizers-Terje har ganske mye av den kulturelle. Frp ledes og driver en politikk for dem som har mye av den økonomiske. Ved å forvrenge det marxistiske materialister vil kalle den virkelige konflikten klarer de økonomiske eliter å fremstå som de brede lags forsvarere mot den kulturelle eliten, som om det er mangelen på dårlige negervitser på TV som truer bygdelivet i Sande.

Og ikledd den rustningen, gir hver kastede øl nye stemmer.

Se på grafen over. Den viser Frps oppslutning på meningsmålinger for stortingsvalg siden 1. januar 2008. Valgresultatet i 2009 er plottet inn som horisontal, stiplet linje. En enkel trendlinje er plottet oppå. På det meste var partiet målt til 34 prosent oppslutning. På lørdag kom en måling på 9.8. Er den målingen riktig, er partiet satt 25 år tilbake i tid. I 1989 slo partiet endelig gjennom lydmuren, med en oppslutning på 13 %. I 2009 nådde de sin hittil høyeste oppslutning i valg på 23 %.

Fra toppen på 30 % har trendlinja, som altså "overser" de mest ekstreme utslagene på meningsmålingene, blitt halvert. Den ligger nå på 15. Den nøyaktig motsatte bevegelsen har Høyre gjort. Fra en bunn under 15 høsten 2009 (sist valg!), har de nå en trend på 30 %. Også SV har prestert en halvering, fra 8 % rundt valget til i overkant av 4 nå. Andre partier er ikke i nærheten av slike endringer (se grafen nederst). Skulle den nyeste målingen varsle at Frp nå vil etablere seg på skarve 10 %, vil de være redusert til en tredel.

Vi er altså vitne til et fascinerende skifte på høyresiden. Det er definitivt ikke én enkelt sak eller hendelse som har skapt misèren for partiet. Fallet i oppslutning etter 22. juli bidro bare til å bekrefte en allerede synkende kurve. Spørsmålet om hvor lenge Siv Jensen kan bli sittende må melde seg for Frp. Hennes strategi for å gjøre partiet "striglet og regjeringsklart" ser ut til å ha klippet vekk appellen.

En ting virker tydelig: det blir nødvendig for mange av Frps stortingsrepresentanter å finne seg nye jobber etter valget i 2013. I dag er det 41 av dem. I følge siste meningsmåling mister 61 % av dem jobben.

PS: Mine beregninger viser at det er klare og systematiske forskjeller på analysebyråene når de måler Frp. Men det byrået som målte Frp til 9.8 har ikke noe signifikant avvik fra snittet i en lineær regresjonsmodell. De har heller ikke noen track record på å bomme veldig mye verken den ene eller andre veien. Nå er ikke dette noen perfekt måte å måle hvor dyktige målerne er, bare en første tilnærming, men  det er altså ikke noe som umiddelbart skulle antyde at vi bør ta måleresultatet med salt. Bortsett fra at det er ekstremt lavt, da.

Bak nyhetsfasaden, Morgenbladet, fredag 13. januar 2011.

Creative Commons BY-NC-ND av Jens-Chr Strandos

Opposisjonen på Stortinget reagerte lynraskt da det onsdag morgen ble klart at næringsminister Trond Giske var tilhenger av at folkevalgte politikere skal ha innflytelse over folkets eiendom. Uttalelsene skal ha falt på et nachspiel på Lorry. I løpet av få timer ble det innkalt til pressekonferanse i Stortingets vandrehall.

Opposisjonen ble ledet an av KrFs leder Knut Arild Hareide, som var tydelig i sin kritikk.

- Det er bare én ting å si om dette: uhørt! I dobbel forstand. Både på den måten at regjeringens politikk ikke skal utøves på et nachspiel. Og på den måten at ingen faktisk har hørt Giske si det, sa Hareide til et fulltallig pressekorps.

Trond Giske forsvarte seg med at han aldri har sagt noe som kunne antyde at han var tilhenger at folket skal ha noe å si i økonomisk politikk. Det var ikke godt nok for opposisjonen.

- Det holder ikke. VG har en kilde som har vært sammen med onkelen til en kvinne som eide en katt som senere ble eid av en som satt på nabobordet til det mye omtalte nachspielet, og han bekrefter at Giske sa noe sånt, sa Fremskrittspartiets Harald Nesvik.

Nesvik var opptatt av at det ikke var selve meningene som var problemet, men at ryktespredningen skapte usikkerhet.

- Det sås tvil om Giske er verdig rollen som næringsminister. Bare det at vi står her i dag og sprer rykter om at han har politiske meninger på nachspiel sier ikke så rent lite.

Trine Skei Grande kunne fortelle at Roar Flåthen røpet overfor henne at Stoltenberg avslørte til Flåthen at han, altså Stoltenberg, skulle gripe inn overfor Giske, fortelle ham at han syntes han var dumming og at de ikke lenger var bestevenner. Til dette skal Giske ha svart at "den som sier det først er det sjøl".

- Det er et grunnleggende prinsipp i et liberalt demokrati at politikk ikke skal utøves gjennom diskusjoner på pub. Hva er vel igjen av idealene fra den franske revolusjonen, om vi skal gå bort fra at beslutninger skal fattes i lukkede styrerom uten politikere tilstede, spurte Grande avslutningsvis.

photo credit: habeebee

Demokratiet har de siste dagene vært i medienes søkelys. I Norge trues våre demokratiske spilleregler av statsråder som har meninger etter arbeidstid. I Ungarn trues det av en grunnlov som innfører politisk styring av pengepolitikken.

La det være sagt med en gang: jeg er ingen fan av Trond Giske, og i enda mindre grad noen fan av det ungarske partiet Fidesz. Utenom det jeg nevner over, har begge gjort feil og Fidesz har gjort en rekke urovekkende veivalg de siste årene.

Men det er likevel interessant at det første man griper til for å kritisere Giske og Fidesz er at dette viser manglende demokratisk sinnelag. Det viser nemlig hvor snevert vårt demokratibegrep har blitt. Kanskje er det noe i den gamle, kommunistiske vitsen om at vestlig demokrati betyr at folket fritt får velge hvilke kapitalist som skal utbytte dem. Eller, oversatt til et moderne språk, at liberalt demokrati betyr at vi fritt får velge hvilken leder som skal implementere markedsliberalismen.

Det er ikke mer enn ti år siden vi hadde politisk styrt sentralbank i Norge. Først i 2001, i Stoltenbergs første regjeringstid, omdefineres sentralbankens mål til fritt og uavhengig ettrerstrebe stabil inflasjon. Før det tok man andre hensyn, som boligpriser, arbeidsplasser og kronekurs. Når finanskrisa inntraff begynte riktignok sentralbanken vår igjen å ta hensyn til de samme indikatorene. Men det var på fritt, ikke politisk, grunnlag. Da er det selvsagt noe helt annet. Og veldig demokratisk.

At mindre makt til politikere kan være bra, er selvsagt riktig. De ungarske politikerne som sitter nå skal ikke kunne bestemme hvem som skal vinne neste valg. Mer makt til politisk folkevalgte er altså ikke det samme som demokrati. Reformene ungarerne har gjort av rettssystemet, mediekontroll og valgsystemet går i feil retning. Årsaken er at disse reformene fratar folk rettigheter og muligheter til å påvirke, og flytter makta opp til en liten gruppe makthavere.

Men det er altså ikke alle disse reformene EU velger å reagere på og trekker inn for EU-domstolen. Det er endringene som tilsier at sentralbanksjefen skal suppleres av andre, politisk utnevnte sjefer, og i krisetider kunne instrueres, som får EU til å se rødt. Denne reformen tar altså makt fra uavhengige, ukontrollerte og uvalgte teknokrater og gir den til folkevalgte. Det er en demokratisering.

I Norge er det manglende respekt for demokratiet, må vite, når Trond Giske mener at staten bør kunne påvirke hva Telenor gjør med eiendelene sine. Staten er altså Telenors eier. At folkets interesser skulle være et moment når statens eiendom fatter beslutninger, er dypt problematisk. Det er vanskelig å unngå begrepet nytale. Demokrati er når beslutninger fattes i lukkede rom bestående av bedriftsledere og teknokrater. Fascisme oppstår når folkets interesser er representerte i prosessen.

Det er en viktig erkjennelse: Liberalt demokrati er et merkenavn, ikke en ærlig beskrivelse. Det kan godt være at vi bør ha et samfunn styrt av mekaniske rettsregler og uforanderlige, internasjonale, hellige regler om fri flyt av varer, tjenester og valutakurser. Det er ikke veldig demokratisk, men det er lov å ville ha det. At dette har fått navnet "liberalt demokrati", er derimot helt uforståelig. Det virker snarere som et "fundamentalistisk markedsstyring med enkelte demokratiske konsesjoner".

Dermed er det grunn til å spørre seg hva Stoltenberg faktisk mener med "mer åpenhet, mer demokrati". Sannheten er at mange teknokrater, professorer og næringslivsfolk ikke faktisk ønsker mer demokrati. Men når demokrati i dagligtalen får bety "det til enhver tid rådende økonomisk-institusjonelle paradigmet", unngår vi at de som ønsker begrensninger på folkets makt må si nettopp det. Vi får dermed, med et begrep fra Arne Næss, en skinnenighet, der alle er enige om at alle er tilhengere av "demokratiet".

Det hele minner om diskusjonen om identitet. "Alle" er enige om å støtte opp under klassiske, norske og europeiske verdier, men unnlater å presisere hvilke. Er det f.eks. forfølgelsene av homofile, sigøynere og frykten for muslimer vi mener? Er det hekseprosessene? Det despotiske føydalmonarkiet? Den kvelende prestestyret og forfølgelsene av kjettere? Den koloniale imperialismen? Når slikt brukes ukritisk, ender vi opp med å anta enighet der dype kløfter består. Eksempelvis anfører KrF i et grunnlovsendringsforslag våre "vestlige verdier" som begrunnelse for å totalforby abort.

Vi bør være varsomme når folk appellerer til hvordan ditt og datt er i strid med eller til for å sikre "vårt felles tankegods", "våre felles ideer" eller "vårt samfunns grunnpilarer". Som oftest er dette retoriske forsøk på å engasjere den delen av din hjerne som ennå lever i et primitivt stammesamfunn. Vi har mye til felles med andre mennesker. Men det er ikke gitt at de som er geografisk nærmest er de du har mest til felles med. Og det er ikke sikkert at demokrati betyr å gjøre våre foretrukne ideer i øyeblikket til evige, universelle og hellige.

Advarsel: denne bloggposten er bare fylt med selvskryt. Den bør i grunn ikke leses.

2011 var et hyggelig år for bloggen rent besøksmessig. Månedlige unike besøkere var oppe i over 25 000 i august, selvsagt drevet frem av islendingene og Eurabia. Men også månedene før og etter sommeren ga et stabilt og høyt besøkstall.

Når Drøm fra Sagaland også ble den mest leste saken hos Morgenbladet i 2011, er det mye som tyder på at 2011 så langt er det året i historien der flest har lest ting jeg har skrevet. Nesten synd det er så alvorlig.

Forøvrig var det en bekymringsverdig trend i statistikken for 2011. I 2010 hadde jeg bare 8 besøkende med islandsk IP-adresse. I 2011 steg dette med over 10 000 % til 846. Fortsetter denne utviklingen et år til, vil de islandske besøkende være i flertall. Hvem vet om jeg vil fortsatt vil få skrive på norsk. Det er med andre ord mye som tyder på at Maya-kalenderens dommedagsprofetier er riktige i mitt personlige tilfelle.

Ellers av nyheter fra statistikken: Chrome og mobile lesere er på vei opp. Internet Explorer og Firefox taper terreng. Dere har imponerende store skjermer, selv om de som har de minste skjermene har fascinerende små. Dere er stort sett fra Norge. Og dere er veldig kule.

Noen ønsker til blogginnlegg for det nye året?

photo credit: Or Hiltch

Jørund Rytman, leder av Israels venner på Stortinget og stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet, mener at Vinmonopolet boikotter Israel fordi det ikke finnes israelsk vin på bestillingslistene deres. Han mener altså at det statlige aksjeselskapet bedriver en hemmelig konspirasjon om å snikboikotte israelske varer.

Det finnes heller ikke israelske sigaretter i butikkene. Det bør kanskje bli neste sak for Rytman? Sammenligningen er ikke så dum. Israel er nemlig en bitte liten vinprodusent med et rykte for elendig kvalitet - selv om Reuters rapporterer at det er bedring i sikte. I 2009 var de bare verdens 38. største vineksportør. Hele eksportindustrien bestod av under 100 millioner kroner i verdi.

På Vinmonopolets bestillingsliste står ingen rødviner fra England, Singapore, Belgia, Nederland, Moldova, Latvia, Ukraina, Litauen, Luxembourg, Tsjekkia, Malaysia, Estland, Canada, Sverige eller Slovakia. Det syns du sikkert ikke er så veldig rart. Svensk vin, liksom? Men alle disse landene har én ting til felles: de er større vineksportører enn Israel.ⁱ

Her er det altså ingen konspirasjon å hente, Rytman. Når han også benytter anledningen til å reagerer på at de ikke internasjonalt anerkjente, okkuperte Golanhøydene omtales som "annet område" i stedet for Israel, er det en fullkommen parodi. Det ville være et temmelig spesielt politisk statement å tilkjenne Israel Golanhøydene.ⁱⁱ

Fotnoter

1. Kilde: FAO 2009.
2. Og dersom vi da skal følge Rytman og ta bort Golanhøydene fra produksjonsmengden FAO regner for de israelskkontrollerte områdene, blir Israel en enda mindre produsent, med et enda mer tvilsomt rykte for kvalitet. Ca. 20 % av vin som produseres for det israelske markedet er fra Golan.