1. Seksualisér!
2. Skriv om den forferdelige seksualiseringen.
3. ???
4. Profitt!

Kommentatorer og eksperter har lenge gått ut fra at folket har liten sympati for bøndenes krav. I andre undersøkelser gir folk uttrykk for at de gjerne vil ha billigere mat, og at de ikke får sympati med bøller som tar brødet ut av matboksen deres. Men en ny undersøkelse gjør ekspertenes synsing til skamme.

– Alt for lenge har vi gått ut fra at folk vil bruke penger på noe annet enn bønder, forteller Sindre Mehl, Nationens landbruksstatistiske redaktør.

Og det er nettopp avisen Nationen som har gjennomført undersøkelsen på oppdrag fra bondelaget. Et av spørsmålene som stilles er «mener du at det er rivende, ruskende umulig for Staten å gå med på de rimelige kravene som bøndene så ydmykt fremsetter for å berge norsk mat?». Et knapt flertall har svart «vet ikke» på dette spørsmålet. Men blant de som skjønte spørsmålet, svarte en tredel «nei», en tredel «ja» og en tredel «mø».

– Budskapet var klart: mer forskning var nødvendig for å få oppklart folkets innerste tanker, utdyper Mehl.

Det neste steget ble derfor å finne nøyaktig hvilken andel av oljefondet norske forbrukere var villig til å gi bort for å sikre norsk mattrygghet og –suverenitet, samt å besørge tilstrekkelige mengder pølsebrød for å forhindre at den østfoldske skikken med pølse i vaffel spredte seg unødig.

– Astronomiske summer, som i norske landbruksoppgjør, er vanskelige å fatte. Vi tenkte derfor vi skulle oversette dette til en konkret størrelse. Løsningen fant vi i den kinesiske tradisjonen, fortsetter Mehl.

Undersøkelsen viste, til alles store overraskelse, at nordmenn ønsket å gi hele oljefondet til bøndene. Respondentene ble vist et sjakkbrett. De fikk velge mellom å gi 900 millioner med en gang, slik staten tilbyr, eller å gi én krone for den første ruta, to kroner for den andre, og så fortsette å doble beløpet for hver av de 64 rutene.

– Resultatet var at sju av åtte valgte den siste løsningen, som innebærer å gi 9 trillioner til bøndene, eller tre millioner ganger oljefondets verdi i dag. Vi rundet dette nedover til ett oljefond, avslutter Mehl.

Fra forordet til Motgift:

Resultatet av Breiviks beslutning [om å gi opp ordinær, politisk påvirkning] kjenner vi så altfor godt. Men dokumentet han sendte ut i verden den fatale julidagen – hvor godt kjenner vi dét? Har det ikke forsvunnet litt fra offentlighetens søkelys, i all hurlumhei omkring politiets innsats, justisministerens ansvar og rettspsykiaternes diagnoser?

Noen vil hevde at det kan være like greit; Breiviks hatskrift fortjener å synke i glemselens hav. Dette er et forståelig standpunkt. Terroristen har selv uttalt at bomben i regjeringskvartalet og massakren på Utøya bare var «fyrverkeri» for den virkelige begivenheten – lanseringen av «manifestet». Så hvorfor skal vi bidra til å gi dette dokumentet mer oppmerksomhet enn det allerede har fått?

Igjen: «De tør ikke fortelle oss sannheten!» Et sentralt punkt i Breiviks konspirasjonsteori er nettopp at den norske eliten – i et anfall av «politisk korrekthet» – legger lokk på viktige debatter om blant annet islam, seksualmoral og Europas fremtidige befolkningssammensetning. Ikke minst av den grunn er det maktpåliggende å demonstrere at offentligheten på ingen måte frykter noen av hans «sannheter». Kanskje vil det vise seg, når den høyreekstreme verdensanskuelsen granskes i fullt dagslys, at det ikke er «elitene» som har mest å tjene på at visse standpunkter blir «ignorert» – men de høyreekstreme selv. Det verste du kan gjøre mot en ekstremist, er å slepe ham ut av det ideologiske ekkokammeret og behandle ham som den politiske medborgeren han egentlig ikke vil være.

Fra i dag kan du kjøpe boka i din lokale bokhandel, hos Flamme eller hos Manifest! Og for de av dere som er i Oslo, skal vi feire lanseringen på Internasjonalen fra klokka 19.00 – med gratis entré, god musikk og relevant faglig innhold.

Motgift: Akademisk respons på den nye høyreekstremismen

Sigve Indregard, Øyvind Strømmen, Øystein Sørensen, Knut S. Vikør, Oddbjørn Leirvik, Cora Alexa Døving, Sindre Bangstad, Martin E. Sandbu, Joakim Hammerlin, Lars Gunnesdal, Olav Elgvin, Cathrine Holst, Elisabeth Eide, Bengt Andersen, Anne Hege Grung, Katrine Fangen, Thomas Hylland Eriksen, Knut Aukrust, Paul Bjerke, Aage Storm Borchgrevink, Shoaib Sultan, Dorte Skulstad, Jon Rogstad, Guro Korsnes Kristensen, Berit Thorbjørnsrud, Erik Opsahl; Manifest og Flamme forlag 2012

WorldCat•LibraryThing•Google Books•BookFinder

 

Norge var lenge et vellykket og lykkelig land. Men nå er vi altså der at vi ikke lenger kan nyte godt av denne lykkens oase. Ærlige nordmenn opplever sterkt ubehag ved å hver dag bli møtt av en fremmed horde.

De opptrer i grupper på t-baner og rundt uteserveringer, og kan bli særlig pågående rundt lunsjtider og på utesteder i helgene. De bosetter seg i egne kolonier, styrer sin interne justis etter en egen moralsk kodeks og utviser ikke respekt for friluftsloven.

Det er på tide å starte et nytt kapittel, og atter en gang vinne landet tilbake. Vi i Høyre er stolte over å kunne rapportere at vårt landsmøte nå har satt den første vognen på toget som skal rydde Norge for disse snylterne.

– Problemet gjelder ikke bare i Oslo. Mange mennesker over hele Norge blir sjenert av dem på offentlig sted. Vi må ta torg og gater tilbake. Aktivitetene deres løser ingen problemer. De er parasitter på samfunnets velstand. Parasitter som ikke skjønner at det de gjør heller ikke hjelper dem selv, forklarte Høyres kommunalråd i Trondheim, Yngve Brox.

Intet tre – heller ikke vår norske, hvitstammede bjerk – kan vokse inn i himmelen, og særlig ikke når visse skadedyr gnager på røttene. Flere av våre delegater ga uttrykk for at vi må kombinere vår kjærlighet til friheten for enkeltnordmenn med en realistisk ufrihet for andre.

Byrådslederen i Oslo, Stian Berger Røsland, viste til at det i flere politisaker fremgår at det dreier seg om organisert aktivitet.

– Norge, med vår rikdom, er et naturlig marked for dem. Med et forbud vil de søke seg til andre land, slo Røsland fast.

Fabian Stang, Ordfører i Oslo, viste sin medfølelse med de som blir involvert i denne bransjen. Han mente at dagens regelverk stimulerer medmennesker til fornedrelse.

– Vi må hjelpe dem å klare seg selv, ikke ved at vi lurer folk til å begynne i denne bransjen.

Forbudet mot aksjemegling har nå flertall på Stortinget, og kan bli innført etter valget i 2013.

Fra Bak nyhetsfasaden, en satirespalte i Morgenbladet, 11. mai 2011.

«Hvorfor kan det ikke være moro bestandig?» sier Albert igjen. «Jeg synes man skulle kunne hoppe over de kjedelige dagene, og bare leve de dagene hvor det hender noe.»

«Synes jeg også!» sier Pappa.

«Og sånn skulle det vært med TV-programmene også,» sier Albert. «Når det er et kjedelig program, og du vet at det kommer et morsomt like etterpå — da skulle vi kunne trykke på en knapp og — vips! — så er det morsomme programmet der med en gang.»

«Nemlig!» sier Pappa. (…)

Men Farmor bare ler.

«Det er det dummeste…» Og så ler hun enda mer. «Ja, det er det D-U-M-M-E-S-T-E jeg noensinne har hørt. Da ville man jo aldri få det noe gøy, da! For hvis det var moro bestandig, så kunne man jo ikke vite at det var morsomt! Nei, vær glad for at dere er lei dere! Det kjedelige finnes for at man skal kunne merke forskjellen når det morsomme kommer etterpå.»

Gunilla Bergstrøm. Lykkelige Albert Åberg. Oversatt av Tor Åge Bringsværd. Oslo: Cappelen, 1985.

I Prodigys klassiker «Poison» er det en poison, og en remedy — en «pulsating, rhythmical remedy». Jeg skal ikke lyve: selv om språket i Motgift, boka jeg har redigert, er godt, strekker jeg meg ikke helt til «pulserende og rytmisk». Men en akademisk motgift er heller ikke å forakte. For å sitere forordet:

Boka er et forsøk på å vise at dette bildet er feil. Norske akademikere har med stor nysgjerrighet undersøkt mange av de såkalte tabuene. Det har kulminert i 23 artikler, kanskje ikke pulserende og rytmisk, men logiske, kreativ, hardtslående, to the point, kunnskaps– og faktarik motgift. Motgift er en akademisk dugnad; de mange påstandene blant det ytre høyre om islam, demografi, feminisme, offentlighet og flerkultur som den nye høyreekstremismen kunne ikke få stå uimotsagt.

Jeg vil også, i et fåfengt forsøk på å skjule stolthet, la innholdsfortegnelsen tale for seg:

Forord
Indregard/Wergeland/Wold: Svar på tiltale

Kontrajihadismen
Kap. 1 – Sigve Indregard og Øyvind Strømmen: Den nye høyreekstremismen
Kap. 2 – Øystein Sørensen: Bare en gal manns verk?

Islam
Kap. 3 – Knut S. Vikør: «Islam er ein politisk ideologi»
Kap. 4 – Oddbjørn Leirvik: «Islam er i krig med Vesten»
Kap. 5 – Cora Alexa Døving: «Norge snikislamiseres»
Kap. 6 – Sindre Bangstad: «Muslimenes religiøse verdier endrer seg aldri»
Kap. 7 – Martin E. Sandbu: «Muslimer holder på middelalderske skikker»
Kap. 8 – Joakim Hammerlin: «De fleste terrorister er muslimer»

Demografi
Kap. 9 – Lars Gunnesdal: «Europa oversvømmes av muslimer»
Kap. 10 – Olav Elgvin og Jon Rogstad: «Muslimer flytter til Europa som et ledd i en demografisk krigføring»
Kap. 11 – Guro Korsnes Kristensen: «Muslimer får mange barn»
Kap. 12 – Bengt Andersen: «Oslo gettoiseres»

Feminisme
Kap. 13 – Anne Hege Grung: «Islam er en kvinneundertrykkende religion»
Kap. 14 – Cathrine Holst: «Feminismen har beredt grunnen for en fremtidig muslimsk maktovertakelse»

Offentligheten
Kap. 15 – Berit Thorbjørnsrud: «Kulturrelativistene skjuler sannheten om muslimene»
Kap. 16 – Elisabeth Eide: «Islamkritikerne knebles»
Kap. 17 – Paul Bjerke: «Vi hjernevaskes av politisk korrekthet»

Flerkultur
Kap. 18 – Erik Opsahl: «Norge har vært homogent»
Kap. 19 – Katrine Fangen: «En innvandrer kan aldri bli helt norsk»
Kap. 20 – Thomas Hylland Eriksen: «Norsk kultur blir utslettet»
Kap. 21 – Knut Aukrust og Dorte Skulstad: «Fredelig sameksistens med muslimer er umulig»
Kap. 22 – Aage Borchgrevink: «Vesten forrådte serberne»

Du bør lese denne boka. Du kan kjøpe den nå, hos Flamme.

Ronny Alte, den nå avgåtte talsmannen for Norwegian Defence League, snakker om demonstrasjonen de nasjonalt orienterte skal avholde i Stavanger, 21. mai. NDL har spredd en slags propagandatekst om dette arrangementet.

Stortinget skal behandle to saker den 21. mai. Den ene saken er ratifiseringen — godkjenningen — av skillet mellom stat og kirke. Dette ble altså vedtatt i forrige stortingsperiode, men grunnlovsendringer må vedtas av to etterfølgende storting. I NDLs propaganda: “Jesus skal fjernes fra norsk lov.”

Så skal Stortinget behandle et tverrpolitisk representantforslag om å styrke innsatsen mot ekstremisme. Forslaget er et velmenende og velskrevet, men realpolitisk innholdsløst, «symbolvedtak» etter 22. juli. Dette er, i følge NDL:

@erlendwiborg Og hva med at ALL kritikk av islam regnes som blasmefi og skal straffes med døden, dette vil ikke medføre seg noe godt!

— RonnyA (@Ronny_NDL) april 30, 2012

Det jeg trodde var retoriske hyperboler — at det i en eller annen overført betydning skulle bety en forfølgelse av islamkritik — tror faktisk denne Ronny er et reelt, eksisterende forslag om å innføre dødsstraff for å kritisere islam.

Det er nesten så man ikke tror det. Men så utrolig lite informert går det an å bli, når man har en grunnleggende ideologisk overbevisning om at alt du hører og leser fra media og offisielle kanaler er løgn. Da er du overlatt til å stole på NDLs propagandaavdeling.

PS. Erlend Wiborg er nevnt i tweeten fordi han, fortjenstfullt, argumenterer mot denne Alte. All ære.

Her er hele bloggposten Alte skrev:

KrFs Dagrun Eriksen vil betale 50 % av inntektstapet dersom småbarnsforeldre tar seg fri fra jobben. Dette har de beregnet kostnaden på til én milliard — basert på forutsetningen om at 10 % av familiene vil benytte seg av tilbudet. Et “romslig anslag”, mener Eriksen.

Det er en feilberegning av relativt heftige dimensjoner.

For det første må man jo betale alle de som allerede arbeider deltid. Det er i seg selv langt mer enn 10 %. I befolkningen mellom 25 og 54 år, der de fleste småbarnsforeldre befinner seg, er det 1 667 000 yrkesaktive. 283 000 av disse er deltidssysselsatte. Her er det allerede 17 % av befolkningen som er deltidssysselsatte. Jeg har ikke funnet tall som gjelder eksplisitt for småbarnsforeldre, men det er ingen grunn til å tro at det er under dette gjennomsnittet: småbarnsforeldre er yngre enn snittet for denne gruppen, og mange velger nettopp å arbeide deltid for å være med barna fra før.

Vi er snille med KrF, og sier at det allerede er 17 % av småbarnsforeldre som skal få sin fritid finansiert av staten.

For det andre må det hele bero på en misforståelse av grunnleggende økonomisk teori. Folk velger hvor mye de vil jobbe og hvor mye fritid de vil ha basert på en vurdering av hvor mye inntekten er verdt versus hvor mye fritida er verdt. Disse vurderingene er fallende med mengden: Hvis du arbeidet 23 timer i døgnet, vil du verdsette en ekstra time fritid meget høyt. Hvis du derimot bare arbeider to timer, vil ikke enda en time fritid være så attraktivt sammenlignet med den friheten og gleden arbeidet gir.

Poenget i økonomisk teori er at folk utvider mengden de arbeider frem til verdiene er like, altså at det de går glipp av ved å gå en ekstra time på jobb er nøyaktig like mye verdt for dem som inntekten de går glipp av ved å la være. Hvis det ikke var slik, ville jo folk jobbe mer eller mindre og bli mer lykkelige.

Nå er selvsagt ikke verden så enkel. Arbeidsgivere kan øve et press på arbeidstakerne til å jobbe mer enn de vil, og folk kan på forskjellig vis bli avhengig av jobben sin, eller utvikle en sterk aversjon mot jobben sin, eller mistrives hjemme, osv. Men disse tilfeldige effektene virker i alle retninger — det er dermed god grunn til å tro at, som en omtrentlig tilnærming, er teorien korrekt.

Men hva da hvis du plutselig betaler halvparten av inntektstapet? Da endrer dette regnestykket seg dramatisk. Der du tidligere måtte gi avkall på 200 kr inntekt for å være hjemme en ekstra time, og du så at dette var like mye verdt for deg som denne timen fritid, må du nå plutselig bare gi avkall på 100 kr.

Økonomisk teori forutsier derfor at alle vil benytte seg av dette tilbudet. Det er imidlertid også for enkelt. To faktorer vil dempe dette: For det første er folk i dag trolig begrenset oppad i hvor mye de får lov til å jobbe. Arbeidsmiljøloven hindrer folk i å jobbe mer enn 40 timer per uke for samme arbeidsgiver, men noen har sannsynligvis et optimaliserende punkt over dette (men ikke langt nok til å skaffe seg en bijobb). I så fall er verdien av en ekstra time arbeid over verdien av fritid, og at staten subsidierer fritida vil ikke nødvendigvis vippe dette regnestykket over.

For det andre er det mange som er ufrivillige deltidsarbeidere. Disse arbeider så mye de kan — og de ville verdsette en ekstra time arbeid (og inntekten fra den) høyere enn fritida si. At staten betaler ekstra for fritida vil derfor ikke nødvendigvis vippe dette.

Det tredje er at gevinsten ved å arbeide mye i karrierepregede bransjer er større enn den rene inntekten. Arbeider du syttitimersuker som forsker eller advokat kan du oppnå en karriere, og den kan være mye verd for folk (både inntekts– og prestisjemessig). Dermed klarer ikke staten nødvendigvis å overby denne gevinsten.

Men i all hovedsak er det altså grunn til å tro at folk naturligvis vil velge å få gratis penger av staten og bli hjemme 20 % for å være med barna. Hvis ikke, skulle vi observert at folk arbeidet mer enn de gjør i utgangspunktet. KrFs 10 %-anslag er horribelt galt: Basert på disse resonnementene vil vi nok havne nærmere 70 %, selv om ikke alle vil ta ut maksimal effekt. Kostnaden blir i så fall minst femdoblet.

Hvis politikerne faktisk vil legge til grunn at folk er så lite elastiske i ønsket om arbeidstid, åpner det jo for mye interessant politikk. Eksempelvis kan vi forlate ideen om at høye trygdeytelser lokker folk ut av arbeidslivet. Det er også bare å innføre sekstimersdag, for nitti prosent av oss vil tydeligvis jobbe mer enn dette uansett. Det bør heller ikke være noe problem å utvide arbeidsledighetstrygd i flere år.

Etter en vanskelig tid der markedet stadig lot til å løse problemer bedre enn Arbeiderpartiet, forandret tidene seg brått etter tusenårsskiftet. Klimasaken kom som ei kule, og det er ikke mulig å se på dette på noen annen måte enn at politikken nådde sin storhetstid; folket kom plutselig, av egen, fri vilje, og ba oss om å løse problemene for dem.

Jeg skal ikke legge skjul på det. Vi opplevde at vi hadde mye ansvar for, og makt over, det som skulle skje i årene fremover. Men inni meg følte jeg en merkverdig ro, en fredfylt plett inni meg, som kunne gi seg uttrykk i at jeg kunne utbryte overfor meg sjøl: Jøss, det skulle ikke forbause meg om dette gikk bra!

Med dette i mente tillater jeg å invitere leseren på en utflukt til en regjeringskonferanse på vårparten i 2012. Hit kom ministrene for å tilbringe ei uke i et lukket rom under min ledelse; vi skulle løse klimaproblemene, legge frem klimameldingen. Vi skulle lande på månen — «vår tids månelanding», hadde jeg forklart nasjonen.

Og jeg dro til dette skjebnens regjeringsmøte per sykkel. Klimautfordringen hadde gjort regjeringen til et syklende folkeferd. Kristin og Bård Vegard hadde kjøpt hver sin flunkende nye racersykkel med 15 gir, mens jeg stadig benytta min gamle velbrukte, jeg syntes den sto best til min natur.

Da vi kom frem til regjeringskonferansen, var det klart at vi aldri skulle få renset gasskrafta, slik jeg en gang hadde lovet. Det skipet hadde seilt; gassen sluppet ut av ballongen, kunne man si. Men var det ingen mulighet til å lande på månen med systemer for rensing av gasskraft, skulle vi ikke la oss stoppe av det. Vi tok sykkelen fatt også på denne biten.

Som sagt så gjort, vi tok hver vår sykkel og satte utfor horisonten, heva den opp for å overvinne tyngdekraften. Det var første gang jeg sykla i vakuum, og det var en vidunderlig følelse. Det er ikke så vanskelig, bare man kaster seg ut i det, og er klar over at det er tomrom og ikke reelt eksisterende objekter du kjører på.

Jeg kjente en intens lyst til å synge. Jeg var en supermann.

Fra Jens Stoltenberg: Statsminister Stoltenberg og den store politiske utfordringen som aldri vekket vårt land (Oslo: Gyldendal akademisk, 2040), 217.

If the Tories really thought it was going to raise so much from the rich they would never have agreed to it.

Om Lib Dems selvuttalte politiske seier for skatt på eiendom. Ross McKibbin, ‘Call that a coalition?’, London Review of Books 34(7).