Jeg har akkurat fått lastet ned og såvidt begynt å se på datamaterialet fra Wikileaks’ War Diary. 76 000 hendelser er rapportert inn i dette systemet. Her er det aller første jeg gjorde: plottet antall hendelser mot måneden det skjedde.

Og om et år skal amerikanerne trekke seg ut…

Oppdatering:

Og så virket dette som en logisk ting å gjøre. Hvis rapporteringene er riktige opererer ISAF dypt inn i Pakistan.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

Når man er småbarnsforelder i full jobb, leser man bøker i mange, minimale porsjoner. Det lengste uforstyrrede strekket på dagen er gjerne de seksten minuttene på t-banen mellom hhv. Veitvet og Stortinget og Stortinget og Veitvet. For å klare å koble av mellom barnevogner, skravleguttegjenger og telefonsamtaledamer er det helt nødvendig å innta musikk mens man leser.

Samtidig er jeg en seriemonogam musikklytter. Jeg hører et album i hjel, gjerne flere ganger daglig, før jeg beveger meg videre. Resultatet er at jeg får en veldig sterk forbindelse mellom lyden av et album og en bestemt bok. Noen passer bedre enn andre, og den som passer aller best i mitt repertoar så langt er Grense Jakobselv/Trådnøsting.

Fløgstads roman handler om unge, idealistiske øvre middelklassegutter som blir store nazister. Den handler om moralsk nihilisme, om ondskap, og om hvordan nazismen bør forstås som et crescendo, ikke som et brudd. Spesielt god er boka når den skildrer selve fallet; når alt rakner; det nærmest latterlige selvforsvaret de moralsk korrumperte bedriver. Eller, som Kråkesølvs lydspor sier, med sin litt lite subtile referanse til den ariske mytologien (Blåe øya):

blåe øya mot horisonten
sjæla øka akterut
livet mitt har vendt mæ fronten
æ e ikke syk
det bare kjennes sånn ut

Og hvordan kan man bedre beskrive karakterenes nostalgiske ønske om en retur til det samlede, enhetlige, fellesskapsorienterte, handlekraftige førkrigstyskland enn Kråkesølvs insisterende ostinat i slutten av Hjørnebrikke: “Du sa at du ville tebake te da /alt va førrankra men havet lå klart”?

Du spinn en rød tråd av tomme ønska
så nu ser du ondskap i gode øya

Kråkesølv spotter også det fåfengte ved ønsket om å en gang for alle avslutte menneskets ondskap i Nürnberg (Skredder):

kan ikke vi kall en spade førr en spade
grav opp nån gamle synda og si ha det
ja bare spa te vi blir klok av skade
og spå i blemman te vi vet svaret

Våre “helters” moralske fall from grace møtes av en tilsvarende ydmykende flukt gjennom det spøkelseslignende postkapitulerte tyske bondeland:

tas det parti
når du tar på dæ vinterkåpa
og gjør din sorti eller slutta det her
en vind fær førrbi mens æ ligg her og nøsta tråda
va det du sa endelig
va det du sa helt prekært

nu gløm æ dæ
nu gløm vi det her
nu gjøm æ mæ
tir stilt og lar vær

De tektslige assosiasjonene er fjerne, det innrømmer jeg, og uten musikk vil vel du, ærede leser, synes at de fremstår som søkte. Men denne miksen av bok og lyd ga både dybde og følelse til begge medier. Jeg håper jeg finner en lignende match; eller kanskje noen av dere har noen tips?

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

I 2004 hadde Hallo i Uken en sketsj der Erna Solberg sitter fornøyd på sitt kontor. Så ringer sosialbyråden i Oslo, en Frp-er. Solberg skryter fornøyd av hvor stram asylpolitikk hun nå fører, og spør om ikke Frp er fornøyd med det. Men byråden svarer at nei, tvert om, hun mener det er illiberalt og alt for strengt å sende hjem folk som er godt integrerte til et Irak i flammer. Med ett ringer en klokke på Solbergs kontor. Byråden spør hva det er slags klokke. “Nei, her ringer det ingen klokke”, svarer Solberg. “Jeg sitter bare her og hører at Frp mener min asylpolitikk er for streng, men det ringer ingen bjelle.”

Også franskmennene har utviklet denne svært spesifikke hørselshemmingen. Det er mange gode argumenter mot at staten skal regulere folks påkledning, og jeg trenger ikke repetere dem her. Det er også en akutt mangel på gode argumenter for at det på noen måte vil hjelpe på noen problemer å innføre et slikt forbud. Europas dypt blodbrune historiske arv gir derimot all mulig grunn til å frykte at slike lovvedtak bare kommer til å åpne en grums-sluse, og det grumset som kommer ut vil utvilsomt bli anvendt på det groveste av de verste mudderfiskene det politiske Europa har å by på.

Ikke er vi europeere alene om dette, heller. I India er situasjonen ekstremt tilspisset, med hindunasjonalistiske militser, organisert som avdelinger av et regjeringsparti, som driver muslimer på flukt, antenner moskeer og kirker, plyndrer, voldtar og dreper. Som alle slike bevegelser før dem voldtar de også et ideologigrunnlag: Stolt proklamerer de Mahatma Gandhi-sitater mens de forsvarer volden.¹ Det er heller ikke vanskelig å finne andre områder der de etnisk-religiøse-konfliktene brenner som sankthansbål; likbålsbauner som minner oss om hvilken vei det hele kan gå.

Den absurd store støtten til et burkaforbud i det meste av Europa viser hvor tynt fernisset av menneskerettigheter, toleranse og fred ligger rundt den gamle verden. Det er ikke ofte man har lov til å ta disse ord i vår munn, men memento Hitler! Det var ikke noe sær-tysk over hatet den gangen. Det var definitivt spesielle årsaker til at jøder, sigøynere, tatere, homofile og funksjonshemmede ble skyteskiver da, men det er ikke noe nytt i menneskehetens historie at disse hat-utbruddene går ut over en definert ut-gruppe. Det er heller ingen tvil om at folkedypet i Europa har etablert muslimen som denne andre.

Det påligger politikere et temmelig stort ansvar når de åpner disse slusene på gløtt. Det gjelder alt fra Jens Stoltenbergs asyl=terror til rene mudderfisker som Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen. Men først og fremst påhviler det hver og en av oss et ansvar. I den erkjennelsen ligger det dog mer frykt enn løsning. Fernisset av anstendighet og politisk liberale verdier kan bare holde en stund dersom trykkokerne i våre velkondisjonerte hoder går i lufta.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

1. Mer om India i Listening to Grasshoppers, en perle av en essaysamling fra Arundhati Roy.

Høyre har hele tida vært helt klar på hva som er vårt oppdrag i Afghanistan og hvorfor vi gikk inn sammen med våre allierte, det var for å skape trygghet for oss selv og våre allierte; for å sikre at Afghanistan igjen ikke skulle bli en frihavn for internasjonal terrorisme.

Vi har vårt åpen på det hele veien, og det har vært viktig, fordi begrunnelsen for vårt engasjement i Afghanistan, den har syns jeg de siste åra begynt å variere veldig, etterhvert som, hva skal man si, man har sett en humanisering av konflikten, der man snakker om bygging av jenteskoler, man snakker om demokratiutvikling, brønnboring, utvikling, som er veldig viktige forutsetninger for forbedringer i sikkerhetssituasjonen, men som ikke er begrunnelsen for at vi gikk inn, og jeg mener det er viktig å være klar på det, for hvis begrunnelsen er at vi skal bygge jenteskoler og demokrati, så kan man altså ikke sende norske soldater som da, tragisk nok, nå på søndag ofrer livet for det. Men hvis vi er der for å sikre vår egen og våre alliertes trygghet, å sikre at Afghanistan ikke blir frihavn for terrorisme, så er det et helt annet oppdrag.

– Komiteleder i utenriks- og forsvarskomiteen Ine Eriksen Søreide (H), Politisk Kvarter, 29. juni 2010, min utheving

I en slik situasjon må vi aldri glemme hvorfor vi er i Afghanistan og hvorfor det er så viktig at vi står løpet ut… Hva sier du når du står overfor en 9 år gammel jente som ble solgt og giftet bort for penger av sin mor da hun var 6 år gammel? Eller når du møter tenåringsjenter som rettsvesenet har beordret hjem til svigerfamilien, og “alle” vet at de blir drept når de kommer frem? Slik at det ikke skal bli familiefeider fordi de har rømt fra tvangsekteskap. Eller kvinnelige journalister som tørr å eksponere seg i mediene, selv om flere av kollegaene er drept til tross for at politi og myndigheter var varslet om dødstrusselene?

Vi må tale med klar stemme, legge filttøflene til side og stå oppreist i møte med alle land og regimer som setter statens makt foran enkeltmenneskers rettigheter – også Russland.

– Partileder Erna Solberg (H), innledning til sentralstyret i Høyre, 25. november 2007

I dag går det over 6 millioner barn i skole, av dem 2,5 millioner jenter. Under Taliban var det rundt 1 million og ingen jenter. Skoledeltagelsen bremses nå av mangel på lærere, særlig kvinnelige. Kvinnelige lærere har også i mange områder vært målskiver for Taliban. Jenteskoler brennes og lærerinner skytes… Suksesshistoriene finnes, den langsomme oppbyggingen skjer, men utfordringene er mange. Mange kvinner opplever at friheten uteblir, men utdanning er en vei til mer frihet.

– Partileder Erna Solberg (H), Nyhetsbrev fra Kabul, 7. juni 2007

For hvordan skal egentlig den sivile gjenoppbygningen kunne lykkes dersom Taliban brenner ned en pikeskole dagen etter at den er bygget? Mitt poeng er at militær tilstedeværelse er helt nødvendig for å sikre sivilgjenoppbygning. Og det er nettopp derfor norske soldater står sammen med NATO-soldater for å sørge for å gi det afghanske folk en fremtid uten trusselen fra taliban.

– Partileder Erna Solberg (H), Erna Solbergs blogg, 12. mai 2009

Hvor stort og forpliktende vil vårt engasjement være i forhold til Afghanistan? Tør vi satse på at dere har «stomach» til å være her så lenge som det kreves for å bygge demokratiet? I det lyset blir mitt spørsmål til utenriksministeren: Synes han det er heldig at vi da driver med egne øvelser om egne nasjonale exit-strategier og ikke står fast på det statsministeren har sagt, at vi skal gå inn med NATO og ut med NATO?

– Partileder Erna Solberg (H), replikk i spørretimen i Stortinget, 6. januar 2010

Det er ikke tvil om at de som bidrar i Afghanistan, gjør det ut fra et ønske om å bedre levesettet der, både nasjonalt og internasjonalt.

– Jan Arild Ellingsen (Frp), oppfølgingsspørsmål til Erna Solbergs spørsmål i spørretimen i Stortinget, 6. januar 2010

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

OK, så var visst ikke Norge det dyreste landet i verden. Snarere er vi det billigste, målt i kjøpekraft. Men bensinen — den er vel fortsatt grisedyr i dette landet?

Dessverre. Riktignok kan vi ikke måle oss med Venezuela, som selger bensin til folket for $0,02. Men målt i forhold til inntekten kommer Norge veldig godt ut av en sammenligning med andre europeiske land. Vi kommer faktisk tredje best ut, bare slått av Island og Luxembourg. Men dette var målt ved hjelp av BNP-tall fra 2007, så vi har nok passert Island nå.

Noen mener at PPP-justerte priser er “juks”. Det blir selvsagt billigere, målt i kroner, å fylle tanken i Oman enn i Norge. Bensinprisen i Oman er $0,31, mens den er $1,63 i Norge. Men enhver økonom vil være enig i at det er direkte usaklig å sammenligne priser på denne måten. Det er nemlig ikke mulig å ha et samfunn som har et norsk velstandsnivå og et omansk prisnivå. Vi må derfor utjevne en av de to før vi sammenligner, og vi velger å utjevne velstandsnivået. Dermed kan vi sammenligne prisnivået — og altså regne ut hvor mye en liter bensin koster, i en tenkt valuta der én enhet er det samme i alle land. Dette gir en presis beskrivelse av hvor mye en innbygger i Oman må gi avkall på for å få tak i en liter bensin, i forhold til hva en gjennomsnittlig nordmann må. Det viser seg å være omtrent like mye, ettersom Oman er et land som subsidierer bensin til folk.

Bensin og diesel er viktige drivstoff for jordbruk, transport og industri, og det er derfor veldig viktig for fattige land å ha tilgang på billig bensin og diesel. Men kjøpekraftkorrigerte bensinpriser er lavest i Amerika og Europa:

Altså, bare for å banke det inn én gang til: Bensin er billig i Norge. Vi er blant de nasjonene i verden som må bruke minst andel av lønna vår for å få kjøpt en liter bensin. Her kan du se alle nasjonene i verden og deres kjøpekraftkorrigerte bensinpris. Øvelsern er å finne Norge (NOR) på lista. Et tips er å begynne letingen nedenfra.

Metode: PPP-data fra Pew World Tables (PWT) for 2007. En nasjon er tatt ut pga. manglende PPP-data (Serbia). Bensinprisene er fra gtz. Fra dette datasettet ble noen “land” uten matchende PWT-oppføring strøket. Den kjøpekraftkorrigerte prisen i dollar kommer frem ved å dividere bensinprisen (i cent) med variabelen “y” — reelt (kjøpekraftkorrigert) brutto nasjonalprodukt per capita sammenlignet med USA — fra PWT. To land ble utelukket fra grafene på grunn av ekstremt høye priser; det gjelder Eritrea (som har bensinrasjonering) og Kongo (dem.rep.).

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

Nå “skrives” den felles historien om PIIGS-landenes problemer. Dessverre ser det ut til at den jevne journalist blander kortene ved å anta at de litt sære utvekstene for Hellas er PIIGS-landenes generelle problemer. Som en huskelapp til meg selv er det derfor på sin plass å nevne at:

• Spanias problemer skyldes ikke underskudd på statsbudsjettet og manglene budsjettdisiplin. Mens Tyskland kjørte budsjettunderskudd i perioden frem til 2007, kjørte Spania overskudd.
• Spanias problemer skyldes for billig kapitalflyt inn i landet, som skapte en kapitalboble. Effekten ble en overprising av spansk arbeidskraft sammenlignet med produktiviteten.¹
• Fordi valutaregimet euro tvinger Tyskland og Spania til å ha samme valuta, kunne ikke spanske lønningers kjøpekraft korrigeres ved at valutakursen falt.
• Resultatet blir at en de facto devaluering tvinger seg frem, og den eneste måten å gjøre det på uten en egen valuta er kutt i netto kjøpekraft, altså enten en reduksjon i (real-)lønningene eller ved å øke arbeidsledigheten.
• Fotnote: Hvorfor tvinger devalueringen seg frem? Delvis på grunn av at den spanske staten må lånefinansiere investeringene og forbruket, og dette blir dyrere jo mindre lønnsomme prosjektene kan antas å være, og delvis på grunn av direkte prispress på spanske bedrifter som bruker utenlandske innsatsfaktorer.
• Det er mye som tyder på at den spanske historien er mer dekkende for problemene i de andre landene i PIIGS også, inkludert Hellas.
• Moralen er: monetær integrasjon uten full politisk integrasjon er et dødsdømt prosjekt.
• Moralen for Norge er: Vi har stikk motsatt monetære interesser i en knipe enn resten av Europa. Monetær integrasjon med Europa er en helt absurd dårlig idé, i hvert fall inntil vi a) er fri for olje og b) er totalt politisk integrert i Europa.
• En fotnote til: Finanskrise og gjeldskrise er veldig dårlige navn på denne krisa. Eurokrise er mer passende.

Det var det.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

1. Men merk at produktiviteten her ikke refererer bare til spanjolenes spesifikke arbeidskapasitet, men først og fremst lønnsomheten i å bygge enda et hotell, enda en oppussing osv.

Ghana berget i kveld en plass i åttendedelsfinalen, sannsynligvis som eneste afrikanske land. I diverse medier — heri innblandet Viasat, TV2, SVT, Dagsnytt 18 — har fotballsynserne blitt spurt om en forklaring. Og forklaringen har vi fått: de afrikanske lagene har fortsatt for dårlig defensiv organisering. Alle sier dette.

Dette er vår tids måte å si at negrene er usiviliserte. Uttalelsen drar resonnans fra en myte om at Afrika og afrikanere er lite kollektive, umulige å oppdra, kanskje litt dumme, styrt av følelser og uten systemer. I flere hundre år — og inntil ganske nylig — tenkte nemlig den jevne europeer slik om afrikanerne. Koloni-innbyggere som knapt kunne temmes, og var bare marginalt forskjellig fra ville dyr. Det er på grunn av denne arven vi må være ekstra på vakt når synserne setter i gang om Afrika. Refleksjonene deres kan være farget av ubevisste ideer om Afrika som et “mørkets hjerte”.

For oss som faktisk har sett Elfenbenskysten, Kamerun, Algerie og til tider Nigeria spille er også kritikken vanvittig urettferdig. Lagene er knallgode defensivt; de ligger tettere og bedre på egen banehalvdel enn de fleste når nullen skal holdes. Jeg har derimot revet meg mange ganger i håret over den manglende offensive viljen og strukturen i Ghana, Kamerun, Elfenbenskysten og Algerie. Den enslige spissen på disse lagene får nesten aldri nok støtte fra midtbanen — presumptivt fordi de afrikanske lagene fokuserer på defensiv organisering.

Hvis det var slik at defensiv organisering var det særskilt svake punktet, skulle vi forvente at afrikanske lag slapp inn flere mål per kamp enn andre kontinenter, og at de kompenserte for dette ved å skåre flere; altså klassisk “villmannsfotball”. Dersom de slipper inn flere og skårer færre ville det være merkelig å si at de er særskilt dårlige defensivt — da er de bare rett og slett dårlige.

Hva sier så statistikken? Vel, så langt i VM har lag fra Asia (AFC) sluppet inn 2.25 mål i snitt per spilte kamp (godt hjulpet av Nord-Koreas 7 mot Portugal), afrikanske har sluppet inn 1.28, New Zealand (OFC) har 1, nord- og mellomamerikanske (CONCACAF) har 1.06 mål mot per kamp, europeiske (UEFA) har 0.82 og sør-amerikanske smått utrolige 0.37. Men merk at disse tallene sannsynligvis vil bedre seg for Afrikas del: de har to defensivt sterke lag igjen. Skillet er altså ikke veldig stor.

På det offensive ligger derimot Afrika langt dårligere an i forhold til hovedfeltet. Med kun 0.62 mål per kamp er de sist — fulgt av Nord- og Mellomamerika (0.78), Asia (0.92), New Zealand (1), Europa (1.08 — men det er med Portugals sjumålsseier!) og Sør-Amerika (1.73).

I den grad vi skal si noe om afrikansk fotball er det altså at det blir få mål i deres kamper, og at den offensive delen av spillet er afrikanernes svakhet. Hvis man innbiller seg at defensiv organisering er et særskilt afrikansk fenomen, er det fordi man er ute av stand til å se gjennom myten om den ville afrikaneren. Dessverre tror jeg myten er så utbredt at afrikanske fotballforbund ansetter defensive trenere. Det kan være en viktig faktor i at for eksempel de ivorianske elefantene ikke får utnyttet sine fantastiske offensive spillere bedre, og at det kan se ut som mange av de afrikanske landene sliter med å dyrke frem gode spisser.

PS: Det virkelig crazy med årets VM er at lagene fra CONMEBOL, altså de sør-amerikanske, leder hver sin gruppe. Alle fem. På første plass i gruppa. Fotballen er totalt dominert av søramerikanere. Jeg tror vi finner noe av forklaringen i at søramerikanerne spiller mye landslagsfotball, både fordi Copa America anses som viktig og fordi de har flere kvalik-kamper per lag enn de andre føderasjonene.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

I fjor økte sykefraværet med omtrent ti prosent. Det måtte være arbeidsmoralen, hevdet flere, fordi bare en tredel av oppgangen lot seg forklare av svineinfluensaen (altså av økningen i sykdomskategorien for luftveissykdommer).

I år har sykefraværet gått ned de samme ti prosentene. Igjen kan en tredel forklares av svineinfluensaen, denne gang fordi den er slutt. Men nå har pipen fått en annen lyd: SSB og Handelsbanken velger like greit å forklare hele denne nedgangen ved hjelp av svineinfluensaen.

Lærdommen er at oppganger i sykefravær skyldes dårlig arbeidsmoral hos plebeierne, mens nedganger skyldes tilfeldigheter. Da er det ikke rart at borgerskapet får panikk over den stadig dårligere arbeidsmoralen.

—

PS: Som jeg påpekte da dette stod på som verst i fjor, så er forklaringen på resten av sykefraværet finanskrisen. Sykefravær er konjunkturdrevet: når tidene blir dårlige er terskelen for å gå til legen og få sykemelding lavere, for å unngå å havne i permisjon (fordi dagpenger er mindre enn sykepenger). Når finanskrisen nå stort sett er over og ressursutnyttelsen tilbake til det normale, synker igjen sykefraværet.

Det som er veldig interessant med dette er at jeg nettopp var i en debatt med blant annet Frisch-senterets Knut Røed om dette. Han hevdet at SSBs tro på konjunkturdrevet sykefravær var feil, og mener stadig at endringer i befolkningens arbeidsmoral er en viktigere drivkraft over tid. Disse tallene motbeviser selvsagt ikke dette helt av seg selv, men de er et temmelig heftig bevis på at kortsiktig sykefravær helt åpenbart drives av konjunkturer og sjokk.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

photo credit: Bruno. C.

Når det moralske kompasset blir ødelagt, leder kartet oss til de forenklede løsningers juv.

Den etterhvert langtrukne debatten om Oslo Freedom Forum og lederen Thor Halvorssen Mendozas forbindelser til venezuelansk politikk er en interessant mulighet til å slå en kile i en typisk postmoderne, vestlig oppfatning: Ideen om at menneskerettighetene er tilstrekkelig som politisk ideologi — et slags universelt, moralsk kompass.

Spesielt her i Norge kan verden se slik ut: vi har oss skandinaver, som ikke bryter mange menneskerettigheter. Så har vi våre allierte, som ikke er like gode som oss selv, men som bryter ganske få. Til slutt har vi resten av verden, heri inkludert Russland, Kina, India, Iran, Pakistan og Israel, som bryter veldig mange. Vår rolle i det internasjonale diplomatiet er å “påpeke brudd på menneskerettighetene”, fordi det er noe vi er gode på.

Denne analysen er fascinerende antimaterialistisk. Vi ser med dette bort fra alt som heter strukturelle årsaker, og velger å anta at brudd på menneskerettighetene er noe som ligner svulster — patologier som kan løsrives fra den øvrige nasjonale og internasjonale politikken. Selvsagt er det ikke slik, og Venezuela er et elegant eksempel.¹

Vi har lett for å tenke på menneskerettigheter som de liberale verdiene: ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett, tankefrihet, organisasjonsfrihet. Men menneskerettighetene i FN-forstand består av flere konvensjoner: FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er i denne sammenheng de viktigste. Alt tar utgangspunkt i deklarasjonen om menneskerettigheter. Den sier blant annet:

Everyone who works has the right to just and favourable remuneration ensuring for himself and his family an existence worthy of human dignity, and supplemented, if necessary, by other means of social protection.

…

Everyone has the right to a standard of living adequate for the health and well-being of himself and of his family, including food, clothing, housing and medical care and necessary social services, and the right to security in the event of unemployment, sickness, disability, widowhood, old age or other lack of livelihood in circumstances beyond his control.

…

Everyone has the right to education. Education shall be free, at least in the elementary and fundamental stages. Elementary education shall be compulsory. Technical and professional education shall be made generally available and higher education shall be equally accessible to all on the basis of merit.

La oss nå tenke oss at vi står overfor en trade-off mellom de liberale, myke menneskerettighetene og de økonomiske og sosiale, harde menneskerettighetene. Hvorfor skulle vi velge å la de myke få forkjørsrett?

I det venezuelanske tilfellet er dette satt på spissen. Realiteten er at etter at Chávez’ menneskerettighetsbrytende regime kom til makta, har fattigdommen blitt redusert², alfabetiseringen er kommet langt³, langt flere deltar i det borgerlige, politiske liv (en myk rettighet!) og langt flere spedbarn får anledning til å nyte godt av sin rett til liv.⁴

Jeg mener ikke at dette per force forsvarer andre menneskerettighetsbrudd. Jeg ønsker bare å løfte ideen om at det kan være en trade-off i enkelte kontekster. For eksempel den venezuelanske, der en temmelig smal elite satt med økonomisk makt, politisk makt og mediemakt om hverandre, og var villig til å bruke militær makt (som de også besatt!) for å få tilbake sine fordeler ved kuppet i 2002. Kanskje har rett og slett Chávez rett i at han måtte nasjonalisere privat eiendom, begrense mediemakten og øke de folkevalgtes innflytelse for å bryte denne koalisjonen. I så fall er det ikke åpenbart hvem som er menneskerettighetsforbrytere og hvem som er Heros of human rights.

Så kan jo vi nordmenn forøvrig undre oss litt over hvorfor det skulle være så radikalt å nasjonalisere nasjonale oljeforekomster, og bruke disse på offentlige budsjetter.

Hovedmoralen i denne historien er at det blir for enkelt å anta at menneskerettighetene kan gi oss veiledning i alle saker. Det er ingen a priori grunn til at ikke også menneskerettighetene kan være i konflikt med hverandre. Hvis vi bruker de liberale rettighetene til å insistere på å aldri gripe inn i forhold til maktmonopoler og fattigdomsreproduserende strukturer, har vi i praksis prioritert disse foran andre menneskerettigheter. Det er ikke alltid moralsk riktig.⁵

Og det er her det norske establishmentet går seg litt vill i sin egen retorikk. For det er klart at Leopoldo López og andre representanter for de gamle venezuelanske elitene har rett i at Chávez representerer en trussel for deres liberale rettigheter — selv om deres primære eksempel er noe puslete: Chávez har intervenert i fordelingen av bølgelengder til bakke-tv-nettet. Men realiteten i dagens Venezuela er at du har to pakker å velge mellom: den gamle elitepakken og den nye populist-venstrepakken. Begge kjemper for menneskeretter, og begge kan ikke vinne. Det moralske kompasset “menneskerettighetene” er i praksis satt ut av spill, og Thor Halvorssen Mendoza er en som vet å bruke dette rommet til å fronte sin egen fetters interesser.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.

1. I denne analysen blir altså kausaliteten motsatt: Norge har få menneskerettighetsbrudd fordi vi har et egalitært, rikt samfunn der det blir få materielle konflikter. Vi har lett for å tenke at land blir rike og egalitære bare de slutter å bryte menneskerettighetene, men det er ikke mye empiri som taler for at utviklingen skjer på den måten.
2. Kilde: WDI. GINI fra 50 i 1998 til 43 i 2006; 12 % hadde under $2 i 1998, 3 % i 2006, andel av inntekten i nederste kvintil var 3 % i 1998, 5 % i 2006
3. Kilde: WDI. 87 % gikk i grunnskole i 1999, mot 94 % i 2007
4. Kilde: WDI. Infant Mortality Rate var på 20 i 2000, 16 i 2007.
5. Dette reiser også spørsmålet om “gode diktaturer”, men det er viktig å peke på at Chávez faktisk har blitt valgt, og gjenvalgt, og gjenvalgt, og gjenvalgt, i frie valg. I noen tilfeller kan det likevel være at vi moralsk ikke kan akseptere utfallet av et fritt valg, for eksempel i tilfellet der tyskerne frivillig valgte Hitler til fører. Selv om frie valg og å respektere utfallet av dem er en menneskerett, så hadde nazistenes ofre også rettigheter, ikke minst moralske. I prinsippet åpner dette for at det ville være riktig å styre Tyskland som et diktatur, mot folkets vilje, for å forhindre Hitler.

Vuvuzelaen er en del av afrikansk fotballkultur, og jeg ser helt klart at den er stemningsskapende på stadion. Forbudsfolket må sette seg bedre inn i saken. Men ettersom tv-produksjonens mikrofoner tar opp lyden fra alle samtidig, blir det slitsomt å høre på seks timer vuvuzela hver dag. Her er en måte å gjøre det bedre, kun ved bruk av åpen programvare (og et par kabler):

• Audiokabel fra TVen til datamaskinens linje-inn (mikrofonsymbol).
• Audiokabel fra datamaskinens høyttalerutgang til ordentlige høyttalere.
• Last inn loopback-modul i lydsystemet (med dette oppsettet må det gjøres på nytt hver gang du logger inn, men det gjør også at du slipper å få feedback veldig ofte):
  • pactl load-module module-loopback
• Sett opptakskanal til line-in i volumkontrollen

Da er vi klare, på den måten av TV-lyden spilles gjennom datamaskinen og ut i høyttalerne. Nå skal vi filtrere.

• Installér programvarepakken PulseAudio equalizer:
  • sudo add-apt-repository ppa:psyke83/ppa
  • sudo apt-get update
  • sudo apt-get install pulseaudio-equalizer
• Åpne pulseaudio equalizer (Programmer -> Lyd og bilde)
• Vuvuzelaene spiller mest i nærheten av Aiss – 233 Hz, 466 Hz, 932 Hz og — for perfeksjonisten — 1864 Hz. Vi skrur derfor ned båndene 220 Hz, 440 Hz og 1.75 KHz helt til bånn. (Dessverre har ikke denne equalizeren noe mer finmasket å gå på enn dette.
• For å få enda mer av den konstante vuvuzela-lyden bort kan du skru halvveis ned 311-båndet og 880-båndet.
• Skru opp litt i bass-enden av skalaen, for å kompensere litt.

Sånn! Trompeten er ikke borte, men det er definitivt mye bedre å se på.

Feel free to Flattr this post at flattr.com, if you like it.