DN.se tar kaka i ensidig fremstilling. Det er riktig at Abbas har uttalt dette i løpet av de siste 24 timer, men DN velger å ta det fullstendig ut av sin kontekst. Høydepunktene i denne konteksten er altså at Israel avviste fredssamtaler og valgte å annonsere flere bosettinger på okkupert land mens USAs visepresident Joe Biden var på besøk for å forsøke å få til fredssamtaler. Den palestinske reaksjonen er den ordinære, diplomatiske reaksjonen på disse åpenbare provokasjonene fra Israelsk side.

Men alt dette forsvinner fra DN.se. På forsiden får Abbas avvising av fredssamtaler stå helt alene og helt uforklart.

Via @aliesbati.

Boys are super, girls are cute. Via Sociological Images.

Hjernevask aktualiserer temaer som burde være døde og begravde. Arv eller miljø, liksom? Jeg gleder meg til Hønevask, der vi endelig skal få avgjort om høna eller egget kom først.

Spørsmålet for en samfunnsforsker er ikke hvorvidt genetikk og biologi varierer mellom mennesker, men hvorvidt det er relevant for de spørsmålene de forsker på.

Kjønn er en ganske dårlig prediktor for forskjellige sosiale valg mennesker gjør, i alle fall sammenlignet med klasse. Den sosiale klassen et menneske fødes inn i påvirker i mye sterkere grad et menneskes yrkesvalg, og ikke minst et langt bredere spektrum av livsvalg: partnere, tidspunkt for å bli foreldre, kosthold, helse, utdanning og mer.

Men du mener kanskje at dette blir å sammenligne epler og appelsiner, fordi kjønnsforskjellene er medfødte? Nei, det er ingen forskjell. Barn fra de laveste inntektsklassene har klare medfødte ulemper i forhold til barn fra høyere klasser. APGAR-testen måler noen vitale data på barnet fem minutter etter fødselen, altså før miljøet har noen innflytelse etter Eias logikk. Likevel er det helt tydelige sammenhenger mellom (mors) inntekt og APGAR-score. Noen bedre definisjon på medfødt får vi ikke.

Vi kan enkelt illustrere hvordan klasseforskjellene er langt viktigere enn kjønnsforskjellene. Under er for eksempel forskjellene i ferdighet i engelsk i åttende klasse mellom a) gutter og jenter og b) barn av foreldre med lang høyere utdanning og barn av foreldre med kun obligatorisk utdanning (altså grunnskoleutdanning). Mens forskjellene mellom kjønnene er minimale er forskjellene enorme mellom utdanningsgruppene.

Dessverre eksisterer ikke slike tall for den nasjonale prøven i regning. I regning gjør gutter det bedre enn jenter, men forskjellen er mye, mye mindre enn den er for klasseforskjeller. Et interessant poeng er at kjønnsforskjellene i regning viskes helt ut blant barn fra de høyeste utdanningsklassene, altså de som har minst begrensninger fra miljø. Disse to faktoidene indikerer at regneferdigheter påvirkes mye mer av miljø enn av arv — med mindre du ønsker å gå inn på en forklaringsmodell der akkurat rike, velutdannede mennesker får jenter som er mer gutteaktige i hjernen sin. (Og jeg er helt sikker på at du finner en evolusjonspsykolog som kan forklare hvordan dette henger sammen med at høvdingslekter i stammesamfunn måtte finne kvinner som kunne forsvare seg selv fordi de var så attentatutsatte og mennene så opptatt…)

Med Eias logikk kan vi basert på slike grafer presentere alle forskjeller som korrelerer med klasse — dvs. røffly alle sosiale, medisinske og politiske skiller — som biologiske. Spørsmålene vi deretter må stille oss er disse:

• Betyr dette noe for vår moralske vurdering? Er det noen rettferdighet i at barn av fattige foreldre får dårligere muligheter enn barn av rike foreldre bare fordi forskjellen også strekker seg inn fosterstadiet?
• Hva sier dette oss om høna/egget-problematikken? Kan det tenkes at spørsmål om arv og miljø mer generelt opptrer i slike gjensidig forsterkende par?
• Dersom initialt minimale forskjeller hos babyer som skyldes klasse blir blåst opp til gigantiske avgrunner når elevene går i åttende klasse, er det ikke da plausibelt at det samme skjer med kjønn? La oss videre anta at vi syns det er riktig å arbeide for å redusere disse klasseforskjellene. Bør vi ikke da også arbeide for å redusere kjønnsforskjellene?

Disse spørsmålene er ikke noe direkte angrep på Hjernevask. Responsen (I wish!) fra Eia er forutsigbar: de har ikke vært ute etter å gjøre noen politiske eller moralske implikasjoner av det de viser, bare å trekke frem ulike forskere som påviser biologiske forskjeller mellom kjønnene. Det er et legitimt forsvar, og det er helt greit for meg at folk ønsker å lage politiske og moralske irrelevante kampanjer for enkelte former for forskning. Men Eia og co. bør være klar over at mange av forskerne de formidler fronter klare politiske og moralske implikasjoner av forskningen sin. Som jeg har vist i dette innlegget, er det ikke noen åpenbar overgang fra deres forskning til deres politikk.

Eller for å være litt konkret: Dersom det skulle eksistere medfødte differanser i sannsynlighet mellom at jentebarn og guttebarn senere skal ønske å bli sykepleiere eller være mer hjemme med barna, kan det like gjerne legitimere sterkere tiltak for å utjevne disse sannsynligheten enn det kan implisere at vi skal godta dem.

Med utgangspunkt i lykkeforskningen går den amerikanske bloggeren FeministX (bak nicket skjuler det seg en feminist av en type jeg tror en nokså fremmed for de fleste — tenk deg en slags rølpete versjon av Fjordfitte) løs på spørsmålet om gutta blir trist når samfunnet blir overtatt av feministene, som Sverige ofte anklages for. Vi vet svaret fra før. Men artikkelen blir veldig interessant når hun diskuterer hvorfor gjennomsnittlig lykke ikke ser ut til å korrelere i det hele tatt med kjønnsmessig frihet: saudiarabiske kvinner er for eksempel like lykkelige som britiske – og det samme forholdet gjelder saudiarabiske og britiske menn.

Så hvorfor resulterer ikke det som amerikanerne oppfatter som den skandinaviske tøylingen av mannens “natur” i kraftig redusert grad av opplevd lykke? Hun gir flere svar, men ett er spesielt interessant for et Norge i hjernevasktåka:

If we put children in the wild and wait to see if the men become men while the women become women, we won’t find any result because the children will just die. Humans are designed to develop within the context of a culture and a set of social relations. They have any number of latent tendencies, and the vast majority of people will develop in the direction their social context guides them.

Den første setninga er ren poesi!

Det er kanskje litt pussig å rote i kronikker fra 2007, men jeg kunne ikke dy meg. Jeg var ikke klar over denne passusen fra Hallgrim Berg, Norskhetens Ridder (min utheving):

SIDAN 1981 hadde USA opplevt ein serie terroraksjonar under administrasjonane til Carter, Reagan, Bush 1, Clinton og Bush 2. Det er viktig å få med seg at det er nasjonen USA og amerikanske interesser som er målet, uavhengig av kven som sit med makta. Her kan ikkje «skulda» leggjast på demokratar eller republikanarar. Men det som er felles for samtlege anslag mot USA, er at det er islamistiske terroristar som står bak.

Oh, RLY? Vi tar en informativ reise gjennom historien om terror som har rammet amerikanere siden 1981:

• 16. mai 1981: En person dør av en bombe plassert på toalettet på JFK-flyplassen. Bomben var plassert av Puerto Ricas motstandshær.
• 11. august 1982: Bombe på Pan Ams flight 830 dreper én person. Sannsynlig gjerningsmann kommer fra 15. mai-gruppen, som kjempet for frigjøring av Palestina. Islamistiske var de ikke, selv om mange av dem sikkert var muslimer.
• 31. desember 1982: Puerto Ricans motstandshær igjen, denne gang med bomber rundt omkring på Manhattan. Ingen dør, men noen politifolk blir blinde.
• 18. april 1983: USAs ambassade i Libanon blir sprengt i filler. 63 mennesker dør. Hizbollah står bak, så her anerkjenner vi denne som islamistisk. Likevel er det ikke helt den typen angrep Berg sikter til, i og med at det ikke skjedde mot vanlige amerikanere på amerikansk jord, men oppstod i et borgerkrigsrammet land. Skylda for den libanesiske borgerkrigen kan ikke på noen måte settes ene og alene på islamistene i Hizbollah.
• 23. oktober 1983: Igjen Libanon. Amerikansk marinebase sprenges, 241 soldater dør. Hizbollah igjen.
• 9. november 1983: Senatet bombeangripes, og et maleri og en vegg blir ødelagt. I 1990 ble seks amerikanere fra kommunistorganisasjonen 19. mai funnet skyldige. De er til dags dato ikke funnet å være islamister.
• I august og oktober 1984 kommer min favoritt. Over 700 mennesker måtte på sykehus. Rajneesh-kulten sprer salmonella for å påvirke et lokalvalg i Dallas. Religionen deres er ikke helt enkel å forklare, men islamister er de definitivt ikke. Dette er faktisk det første tilfellet av bioterror i USA.
• 7.-10. oktober 1985: Et cruiseskip kapres av Palestine Liberation Front, og en amerikansk jøde i rullestol blir drept. PLF/PLO er ikke islamister.
• 11. oktober 1985: Lederen for en arabisk antidiskrimineringsgruppe blir drept av en bombe på hans kontor. Det er ikke særlig sannsynlig at islamister står bak.
• 11. desember 1985: Unabomberens første offer: eieren av en databutikk. Frem til han ble tatt over ti år etter slo han til fem ganger til og drepte ytterligere to mennesker.
• 5. april 1986 bombes et diskotek i Berlin frekventert av amerikanske soldater. Fire mennesker dør og over 200 blir skadd. Libya mistenkes for å stå bak, så den faller inn under islamistisk under tvil.
• 12. april 1988: Et medlem av den japanske røde hær blir stoppet med rørbomber på vei til New York.
• 6. desember 1989 i Montréal, Canada dreper en mann 26 mennesker, hvorav 14 kvinner, på en høgskole, med den hensikt å bekjempe feminismen. Han var, såvidt noen bekjent, ikke islamist, men kristen. Men dette er naturligvis ikke i USA, så leseren kan overse dette punktet.
• 5. november 1990: Lederen for borgervernsgruppa Jewish Defense League assasineres i New York av en islamistisk terrorist.
• 25. januar 1993 skyter en pakistaner blindt mot biler foran CIA-hovedkvarteret. Tre dør. Det kan ikke utelukkes at mannen var islamist, men han må vel mest av alt karakteriseres som sinnsyk.
• 26. februar 1993: World Trade Center-bomben dreper seks mennesker og skader rundt 1000. Islamister står bak, bl.a. Hamas og flere andre palestinske grupper. De samme gruppene ble stoppa før de fikk gjennomført sin planlagte oppfølger, bombing av New Yorks severdigheter.
• 1. mars 1994 dør en student i New York etter en skyteepisode som hevn for et terrorangrep utført i Palestina av en israeler noen dager tidligere.
• 5. mars 1994 forsøker en (kristen) bomber å sprenge et offentlig bibliotek i Salt Lake City.
• 19. april 1995: Oklahoma City-bombinga dreper 168 mennesker. Timothy McVeigh stod som kjent bak. Han var en høyreekstrem eks-soldat.
• 27. juli 1996 sprenges den olympiske parken i Atlanta. To mennesker dør og 111 blir skadd. Eric Robert Rudolph står bak. Han må karakteriseres som en høyreekstrem, som blant annet mente at OL var en feiring av sosialismen.
• 24. februar 1997 skyter en amerikaner turister på taket på Empire State Building og dreper en danske. Det er litt strid om mannen gjorde dette for å straffe amerikanerne for Palestina-saken (slik han hevdet i selvmordsbrevet), eller om hans kones versjon er mer riktig (mannen ble suicidal og gal etter å ha tapt 300 000 dollar på forretninger). Under tvil kan vi akseptere dette som islamistisk terrorisme.
• 29. januar 1998: Den svært så kristne gruppa Army of God bomber en abortklinikk. En politimann dør.
• 7. august 1998 bombes de amerikanske ambassadene i Dar-es-Salaam og Nairobi. 225 dør og over 4000 blir skadd. Bak stod definitivt islamister: Al-Qaida.
• 31. desember 1999 tenner en naturverngruppe fyr på et universitet i Michigan og forårsaker skader for en million dollar eller mer. De slår til igjen i april 2000, da gikk det ut over en halv million dollar i byggematerialer. (Herregud.)
• 11. september 2001. 2997 dør. Islamister står definitivt bak.
• Høsten 2001: Anthrax-angrepene (brevene med det hvite pulveret). Den mistenkte tok sitt liv før det ble noen rettssak, men dersom det var ham, var dette katolsk terrorisme.
• 12. desember 2001: En plan om å sprenge en moské i California blir avslørt. Tidligere nevnte Jewish Defense League stod bak.
• 22. desember 2001: En britisk islamist avsløres og overmannes da han forsøker å sprenge sprengstoff i skoen.
• Mai 2002: Luke Helder sprenger postkasser og skader seks mennesker i midtvesten. Han kjempet for astralprojeksjon.
• 4. juli 2002: En egypter skyter to israelere på en flyplass i USA. Hvorvidt dette var terror eller likvidering er ikke lett å si. Mannen ble skutt selv.
• Oktober 2002: Snikskyttersaken, der far og sønn drepte ti mennesker fra en van. Etterforskerne avviser at det dreier seg om islamistisk terror, men at plottet var å skape en tilforlatelig ramme rundt drapet på ekskona. Det er liten tvil om at Malvo var nokså forstyrret, og ingen link finnes mellom han og noen islamistisk terrorgruppe.
• 1. oktober 2005: En mann sprenger en bombe utenfor universitetet i Oklahoma. Det er kun mannen selv som dør.
• 28. juli 2006: En kvinne dør etter skyting mot et jødisk foreningshus. Mannen erklærte at han var “sint på Israel”.
• 30. august 2006: En afghaner dreper ett menneske da han kjørte SUV-en sin inn i en folkemengde.
• 22. desember 2006: En muslim blir stoppet før han får iverksatt sin plan om å skyte rundt seg i et shoppingsenter i Illinois.
• 12. februar 2007: Sint ung mann med gevær dreper seks mennesker i Salt Lake City. FBI mener det ikke dreier seg om religiøs terrorisme. Mannen var fra en bosnisk muslimsk familie, men var amerikansk statsborger.
• Juni 2007 avslører myndighetene et plott om å sprenge bensinanlegget til JFK-flyplassen. Guyanske islamister skal visstnok stå bak, men saken har blitt kritisert av mange som mistenker planen for å være alt annet enn alvorlig ment.
• 26. oktober 2007 angripes det meksikanske konsulatet i New York med røykgranater (!). To mennesker blir lettere skadd. Hvem stod bak? Aner ikke.
• 25. april 2008: En bombe på en postdistribusjonssentral tar ingen liv og skader ingen, og er heller ikke oppklart.
• 27. juli 2008: To drept, syv skadd i Knoxville, Tennessee. Gjerningsmannen erklærte at han ønsket å drepe venstreorienterte (“democrats and liberals”).
• 17. oktober 2008 bombes et advokatkontor i Dalton, Georgia. Gjerningsmannen dør og fire andre blir skadd. Gjerningsmannen var ikke muslim.
• 12. desember 2008 dør to politimenn som forsøker å koble fra en bombe satt ut av far og sønn Turnidge i Wells Fargo.
• 4. februar 2009 sprenger en bilbombe en doktor i Arkansas. Gjerningsmann og motiv er ukjent.
• 31. mai 2009 blir en abortlege likvidert i New York City.
• 1. juni 2009 dør én person etter skytingen i Little Rock. En muslimsk, amerikansk soldat stod bak.
• 5. november 2009 går det igjen ut over militært personell. 13 dør og 30 blir skadd i Fort Hood. En muslimsk, amerikansk militærpsykiater av palestinsk avstamning står bak. Islamist var han neppe, men sannsynligvis motivert av det palestinske spørsmålet.
• 25. desember 2009 blir en nigerianer overmannet da han forsøkte å sprenge et fly mellom Nairobi og USA. Denne mannen kan klart beskrives som islamist.
• 18. februar 2010 dør to mennesker (inkl. gjerningsmannen) og 13 blir skadd da en mann flyr et småfly inn i skattekontoret i Austin, Texas. Mannen markerte høyresympatier i et langt internettmanifest han skrev før han satte seg i flyet.

Hallgrim Bergs setning er derfor det reneste sprøyt. Ikke nok med at majoriteten av terrorangrep ikke kan kobles til islamister, men det nest største angrepet for amerikanerne i Bergs utvalgte periode er utført av en person som står for det stikk motsatte av islamistene.

Så neste gang du hører at “ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer” har du en liste å lenke til…

SjefenStyreleder i NHO Service, Per Bergerud, demonstrerer en noe mangelfull forståelse for økonomiske sammenhenger:

Tross alt går det an å drive en industribedrift uten kantine, men det er umulig å drive kantine uten en industribedrift.

Dette er et godt retorisk poeng i formen, men innholdet henger ikke på greip. Selvsagt er det mulig å drive en kantine uten tilhørende industribedrift. Og det er ingenting selvsagt over at jeg gjør mer nytte som f.eks. industriell våpenprodusent enn lege.

Det er mulig å forstå poenget hans på to måter: a) han mener at kantiner forbruker industrivarer, og at det derfor ikke kunne finnes kantiner uten at det fantes industri, eller b) han mener at vi må ha industribedrifter i Norge for å kunne ha kantiner i Norge.

Dersom Bergerud mente å si a), er poenget meningsløst i sammenhengen, der han argumenterer for lav lønnsvekst i samfunnet for å skjerme industrien mot vekst i kronekursen. De valutasterke norske kantinene vil enkelt kunne importere alle industrivarene de trenger (ovner, kjeler og rengjøringsmidler er det jeg kommer på i farta — produkter vi allerede importerer). Vi får derfor anta at han mente b). I så fall er dette det gode, gamle argumentet om at vi ikke kan “leve av å klippe håret på hverandre”, underforstått at den egentlige verdiskapingen skjer i industrien, mens serviceyrkene snylter på dette.

I denne mentale modellen av økonomi er råvarer essensen. Disse kan enten selges eller videreforedles i industrien, og deretter selges eller forbrukes som ferdige industriprodukter. Med fortjenesten fra salg av råvarer og industriprodukter kjøper vi oss så tjenester av hverandre og varer fra utlandet.

Svakheten med denne modellen er at f.eks. produksjon av potetgull regnes som verdiskaping, mens utdanning regnes som forbruk.¹ Det manglende leddet i modellen er investeringer, og følgelig også tid. Tjenester kan endre maskiner, rammebetingelser, mennesker, forholdet mellom mennesker og mye annet. En forebyggende helsetjeneste øker den tilgjengelige arbeidskraften, mens en chipsprodusent (som er så effektiv at den leder prisen på chips nedover) kan ha større negative effekter enn den har positive.

Den gammeldagse modellen forutsetter at penger er alt i samfunnet. Men penger er faktisk bare middelet for å nå målet, som er lykkeligere og enklere liv for menneskene som bor her. Skal vi få til det, må vi definitivt ikke la oss lokke til å tro at det er fornuftig å presse flest mulig mennesker over i blind vareproduksjon og tilhørende konsumpsjon.

Svaret er at vi definitivt kan lage gode kantiner her i landet uten å produsere noe som helst industrielt selv. Det er ikke dermed sagt at det er lurt å legge ned industrien, sannsynligvis er det ikke lurt i det hele tatt. Men et lønnsoppgjør handler ikke om å legge ned industrien eller ikke. Det handler om forskjellene i lønnsnivå mellom privat vareproduksjon og offentlig og privat tjenesteproduksjon. Å finne riktig nivå her handler slett ikke om tøvete slagord og liksom-prinsipper á la “ingen kantine uten fabrikk”.

1. Og tenk på all idioten som også regnes som industriproduksjon: Våpen, antirynkekrem, gulldekte mobiltelefoner, Hummer-biler, fiskepinner. Ikke kom og fortell meg at det er bedre å disponere folk til å drive med dette enn å drive med hjemmehjelp eller danseopplæring.

En god venn av meg arbeider for tiden i Jayyous ved Vestbreddens vestgrense. Derfra skriver hun blogg, som bør leses. Det siste heter “hvis Asterix var palestiner”, og begynner slik:

I det Hani Amir låser opp en liten port i separasjonsbarrieren og slipper oss inn i hagen sin forventer jeg bakerst i hodet å kjenne lukten av stekte villsvin, og høre Trubadurix skjærende stemme.

Hani’s hus er omringet. Utenfor inngangsdøra ruver en ni meter høy mur som skiller Amir-familien fra landsbyen de hører til i. På alle andre kanter ligger israelske bosettinger. Hadde det ikke vært for de høye nettinggjerdene med piggtråd som skiller Hani fra de omkringliggende husene, kunne det vært et hvilket som helst nabolag. Men Hani’s naboer ser helst at han flytter.

View Larger Map

photo credit: Ranoush.

Fremskrittspartiets dynamiske duo Siv Jensen og Per Willy Amundsen har nå overlevert sitt innovative forslag om å forby niqab og burka. Konkret foreslår de å “nekte å yte offentlige tjenester til personer som opptrer i heldekkende plagg”. Dette blir utvilsomt en artig utfordring for vannverket. Det sier mye om forslaget at en svært romslig og forståelsesfull fortolkning — nemlig at Frp her mener offentlige kontortjenester — krever at forslagsstillerne er ukjent med hvilke tjenester det offentlige faktisk yter. Det er nokså skremmende, tatt i betraktning at de begge har tilbragt mange år på Stortinget.

Det fine med representantforslag er at de må begrunnes. Jeg tenkte at en gjennomgang av begrunnelsen kunne være en morsom bloggavkobling på en helt vanlig torsdag.

I spørsmål om heldekkende plagg må det vektlegges både prinsipielle, sikkerhetsmessige, solidariske, integreringsmessige og religiøse spørsmål ettersom dette kan sees som flere sider av samme sak.

Dette er formodentlig hentet fra en lærebok i håndtering av spørsmål om heldekkende plagg i parlamenter. Min generelle anbefaling til Frp er å ta med alle relevante hensyn i alle saker dere jobber med.

I situasjoner der identifisering er påkrevd, er det vanskelig å se for seg at en person som ikke viser sitt ansikt, vil kunne bli identifisert på en tilfredsstillende måte. Forslagsstillerne mener det er grunn til å tenke gjennom problemstillingen rundt manglende identifisering knyttet til eksempelvis henting av barn i barnehage, på skole og ved offentlige kontorer.

Jeg har tenkt, og kommet frem til følgende radikale forslag: Hvis noen har rett til å kreve at du identifiserer deg, har de også rett til å kreve at du gjør det på en identifiserende måte. Jeg vil anbefale Frp å legge inn et forslag om at folk som skal identifisere seg ved hjelp av utseendet faktisk må vise ansiktet. Enkelte røster vil hevde at sammenhengen mellom at det blir enkelte praktiske vanskeligheter i forbindelse med henting i barnehagen til et totalt forbud mot å bruke barnehager og å bevege seg på offentlig sted er noe svakt begrunnet.

Dersom en person eksempelvis begår et ran ikledd heldekkende plagg, vil mulighetene for å identifisere vedkommende, eksempelvis gjennom overvåkingsmateriale, umuliggjøres.

Ronny: “La oss begå et ran!”
Jonny: “Ja, hent finlandshettene!”
Ronny: “Å neeeei æsj! Vi kan ikke begå ranet! Jeg leste akkurat på stortinget.no at det ikke er lov å gå med Finlandshette!”

Professor Tariq Ramadan deltok i høringene til det offentlige franske utvalget som nylig anbefalte et forbud mot bruk av heldekkende slør, og uttalte der at heldekkende slør på ingen måte er påbudt i islam.

Dette er et forsøk på å bevise at forslagene ikke vil være i strid med menneskerettighetene, fordi burka ikke er et muslimsk påbud. Basert på den samme logikken kan vi si at et forbud mot lange skjørt og oppsatt hår er greit i forhold til menneskerettighetene, fordi konsensus i kristendommen er at disse påbudene ikke er kristne. Religiøsitet er forbeholdt de som er enig med mainstreamfortolkerne av noen utvalgte religioner.

Forøvrig, og litt mer seriøst, er det åpenbart ikke religionsfriheten, men ytringsfriheten som begrenses mest av å bedrive tvungen avkledning. I tillegg eksisterer det rettigheter som kommer andre steder fra enn menneskerettighetene. Det må normalt påligge en aktverdig årsak til å forby handlinger, blant annet.

Tyrkia innførte allerede i 1934 et forbud mot å bruke religiøst tilbehør andre steder enn ved helligdommer og ved religiøse seremonier.

Ah, Tyrkia, rettssamfunnets vogge og vårt forbilde i alt som har med lov og rett å gjøre. En ren oase av integrering og fredelig sameksistens mellom ulike religiøse grupper.

Det er grunn til å tro at flere av kvinnene og de mindreårige jentene som bruker dette, er tvunget til dette av menn, med bakgrunn i en religiøs tolkning.

Vent! For to avsnitt siden sa dere at dette ikke handlet om religion? Nå blir jeg veldig forvirret her, asså.

Logikken er dessuten fabelaktig: fordi kvinnene er tvunget til å ha på seg plagget, er det rimelig å nekte kvinnene å få tilgang til offentlige steder og offentlige tjenester. På samme måte syns jeg overfallsvoldtekter viser at alle kvinner bør nektes adgang til offentlige steder og offentlige tjenester. På den måten får vi gitt et “tydelig signal” om at vi ikke aksepterer voldtekt.

På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
I
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige lovforslag for å nekte å yte offentlige tjenester til personer som opptrer i heldekkende plagg.
II
Stortinget ber regjeringen legge frem nødvendige lovforslag for å forby bruk av heldekkende plagg på offentlig sted.

Dette mølet fortjener rett og slett ingen morsom kommentar.

[Thor Egil Braadland om samme]

Torbjørn Sølsnæs, politisk rådgiver i Høyre, avslørte venstresidemyter om arbeidsliv og sykefravær hos Minerva. Jeg svarte på små bruddstykker av dette, og svaret falt ikke i god jord. Stykkevis og delt er visst fortsatt ikke godt nok.

Her kommer derfor et mer helhetlig svar. En innvending mot Sølsnæs er at han ikke klargjør hvilke myter det er han knuser, og at han derfor ender opp med stråmannsknusing, eller rett og slett ren argumentasjon. Det er ikke noe galt i å argumentere, altså. Men det er ikke nødvendig å samtidig karikere motstanderens argumenter.

Jeg ser meg derfor nødt til å forsøke å fortolke hva slags myter Sølsnæs faktisk refererer til. Når disse fremkommer, har vi tre logiske muligheter: a) avvise at noen tror på myten, b) avvise at det er en myte, altså påvise at innholdet er sant, eller c) akseptere at det er en myte og at folk på venstresida tror på den.

Høy sysselsetting gir høyt sykefravær

Argumentet går omtrent slik: land med høy sysselsetting ansetter mange kvinner, eldre og nesten uføre. Følgelig vil de også få flere som må sykemeldes. Det er definitivt mange som hevder argumentasjon av denne typen, så spørsmålet blir om dette er sant eller ikke.

Sølsnæs mener nei. To argumenter kommer frem: 1) Mange av våre naboland har like høy sysselsetting som Norge. 2) Norge har færre funksjonshemmede i arbeid enn andre land. Begge disse to er riktig, selv om presisjonsnivået er veldig, veldig lavt i argument 2. Men la oss si at vi nå forholder oss til Norden, slik at vi har redusert oppgaven vår til å forklare hvorfor Norge har høyere sykefravær enn andre nordiske land.

Et angrep er mitt første forsvar her. Hvis de øvrige nordiske land er idealet, vil det først og fremst bety at den norske modellen ligger veldig nærme idealet. De nordiske landene har nokså like sykefraværssystemer.

Det neste forsvaret er et angrep på premisset. En undersøkelse fra Nordisk Ministerråd, 2001, viser at sykefraværet i de nordiske landene er temmelig likt. Danmark har lavere sykefravær, men det ville vi også fått hvis vi bare sluttet å telle alle sykemeldinger over 6 måneder som sykefravær. Sverige har opplevd en mild nedgang i sykefraværet etter å ha innført store kutt i avlønningen, men mange rapporter peker på at det er uklart hvorvidt dette er varige endringer og om dette fører til økt bruk av andre virkemidler — og for den saks skyld er det uklart om det medfører at syke mennesker tvinges til å jobbe.

Dersom vi fjernet sykelønnsordningen, ville vi få færre sykemeldte. Så langt kan vi gi Sølsnæs rett – insentiver virker. Men nå har vi fjernet oss veldig langt fra myten vi opprinnelig snakket om. Dataene fra resten av Norden gir ikke noe klart grunnlag for å hevde at myten er feil.

Det andre poenget kan ikke ha noen særlig stor effekt på sykefraværet, både fordi inkluderingsgraden varierer relativt lite mellom land, fordi dette i utgangspunktet finansieres av det offentlige i stor grad, fordi det er nokså få funksjonshemmede og fordi det, som Sølsnæs påpeker, ikke er slik at funksjonshemmede er mye sykere enn andre. Jeg vet ikke helt hvorfor Sølsnæs tok med resonnementet i utgangspunktet — jeg vet ikke om noen som begrunner norsk, høyt sykefravær med utgangspunkt i funksjonshemmede.

Konklusjonen er at dette er en b). Myten er ikke knust. Det er et resonnement, og det er riktig at fringe-gruppene blant funksjonshemmede og eldre ikke kan forklare hele sykefraværet. Men det er heller ikke det “myten” sier. De store tallene kommer f.eks. av høy grad av inkludering av kvinner. Hvis kvinner har to prosentpoeng høyere fravær enn menn, vil effekten av å inkludere dem i arbeidslivet være et prosentpoeng alene (eller en 15 % økning, som Stoltenberg ville sagt).

Vi har ikke likelønn i Norge

Dette er et av tilfellene der Sølsnæs ikke klargjør hva han mener er myten. Ut fra argumentene hans antar jeg at myten han forsøker å avmytifisere er følgende: “Menn og kvinner på den samme arbeidsplassen med de samme arbeidsoppgavene tjener ikke like mye”. Det er i så fall et tilfelle av a): denne myten er en stråmann som ingen faktisk tror på.

Men Sølsnæs peker i den anledning på at “mytespinnerne” viser til at kvinner tjener 75 % av det menn tjener. Dette mener Sølsnæs er villedende, fordi man ikke kan bruke gjennomsnitt på slike størrelser. Ideen til Sølsnæs er at svært rike menn drar i statistikken slik at det blir urimelig å hevde at vi derfor ikke har likelønn.

De såkalte mytespinnerne som har skrevet NOUen om likelønn har naturligvis tenkt på dette. Dersom man gjorde det naive regnestykket Sølsnæs antar at mytespinnerne gjorde, ville forskjellen bli mye større. Gjennomsnittsinntekten for menn var i 2008 423 100, mens kvinnenes var 269 000, altså 63 % av mennenes. Hvem er det som sprer myter nå, Sølsnæs?

Selvsagt bruker vi ikke slike regnestykker for å snakke om likelønn. Vi har mange ulike mål på lønnsulikheten, og de viser a) at menn tjener mer enn kvinner både i median og gjennomsnitt, og at b) kvinnedominerte utdanningsgrupper har lavere lønn enn mannsdominerte utdanningsgrupper med like lang utdanning. Hovedforklaringene er alle også enige om: Det skyldes a) at kvinner jobber vesentlig mer deltid og b) de nevnte lønnsforskjellene mellom gruppene med tilsvarende utdanningsnivå.

Mitt spørsmål til deg, Sølsnæs, blir derfor: Hvilket statistisk grunnlag mener du er riktig å bruke for å avgjøre om vi har likelønn i Norge? Det du oppgir lenger ned i artikkelen (sykepleiere av begge kjønn tjener like mye, ergo likelønn) er en smule svakt, i og med at det ikke er spesielt overraskende at en gruppe der svært mange ligger inn under samme tariffavtale tjener omtrent det samme.

Vi har lav arbeidsledighet i Norge

Myten er at vi har lav arbeidsledighet i Norge. Sølsnæs: Yrkeshemmede jobbsøkere, uføretrygda og sykemeldte bør regnes som arbeidsledige, slik at samla arbeidsledighet blir arbeidsledige (3 pst.) + yrkeshemmede jobbsøkere (4 pst.) + sykemeldte (7 pst.) + uføretrygda (ukjent antall pst.).

Teknisk innvending: De funksjonshemmede arbeidsløse er ofte også uføretrygda, slik at den samla prosenten for disse leddene blir noe lavere enn Sølsnæs’ retorikk antyder.

Mer generelt: Jeg har ingen perfekt løsning på dette statistiske problemet. Det er klart at Sølsnæs-indikatoren vil være lavere i USA, fordi de ikke har noen fungerende uføretrygd og svake sykemeldingsordninger. Der vil i stedet flere stå helt utenfor arbeidslivet. Vi kan rett og slett måle hvor mange som står utenfor arbeidslivet og deretter trekke fra sykefraværet; i så fall kommer Norge helt i toppen sammen med de øvrige nordiske landene.

Sølsnæs vil sikkert innvende at det overvurderer hvor bra Norges støtteordninger gjør det, fordi andre land har flere som frivillig står utenfor arbeidslivet. Jeg mener at det likevel bør gjøres på måten jeg beskriver, fordi avgjørelsen om du ønsker å være innenfor eller utenfor arbeidslivet er en endogen variabel her: den påvirkes sterkt av hvilke ordninger for sykefravær og uføretrygd som finnes i arbeidslivet. Sagt på en annen måte: hadde USA hadd norske systemer for sikkerhet i arbeidslivet, ville flere valgt å jobbe.

Igjen blir utfordringen til Sølsnæs: Hvordan mener du at vi skal måle dette, hvis vi ikke skal få lov til å måle arbeidsledighet som, you know, arbeidsledighet? Din måte å måle på er helt ubrukelig i internasjonale sammenligninger, og noe sier meg at du ikke ønsker å bruke labour participation rate.

Brutalisering

Sølsnæs mener at brutalisering er en myte. Argumentet ser ut til å være at en fagforening en gang skrev i en annonse at Bondevikregjeringa ville innføre 60 timers normalarbeidsuke. Det er sånn sett den ene faktiske myten som Sølsnæs knuser. Alle de som trodde at Bondevikregjeringa ville innføre sekstitimersuke får endelig en på trynet. Det må jeg si at jeg har venta på!

Jeg skal innledningsvis gi Sølsnæs rett i at det generelt og i gjennomsnitt ikke kan sies å finne sted en brutalisering av arbeidslivet. Men det er det heller ingen som hevder, så det er ingen myte, det er en stråmann. Det er spesielle sektorer som trekkes frem, og da spesielt tjenesteyting i offentlig sektor som konkurranseutsettes. Her finnes det en del forskningsrapporter som peker på at endringa i arbeidsbetingelser oppleves som brutalisering.

Mer generelt oppleves også økende effektivitetskrav som brutaliserende, i den forstand at flere arbeidstakere enn før er ute av stand til å yte tilsvarende disse kravene i de nevnte sektorene. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må være riktig, og det predikeres også nokså presist i økonomiske modeller: dersom du har konstant produktivitet over tid (slik tilfellet er for mange i manuelle tjenesteytende yrker med lite bruk av etterutdanning (helsesektoren)), vil du over tid bli mindre effektiv enn den lønna du mottar, såfremt vi antar kollektiv forhandling av lønn. Konsekvensen er logisk — du presses til å yte mer, til det punktet der du ikke greier det og skyves ut.

Økonomer anfører dette som et argument for individuell forhandling av lønn, men i og med at det ikke er realisert predikerer økonomifaget nettopp at flere vil skyves ut av slike yrker fordi deres individuelle produktivitetsvekst er lavere enn produktivitetsveksten i sektoren de jobber.

Det er litt vanskelig å tilbakevise Sølsnæs myteknusing på dette punktet, fordi han ikke anfører noen argumenter. Jeg håper at disse avsnittene kan oppklare noe hva som ligger i begrepet, slik at Sølsnæs ikke svever i den villfarelse at venstresida begrunner brutaliseringsargumentet med lovforslag fra årtusenskiftet.

Egne premisser

I denne delen fører Sølsnæs opp sine egne overbevisninger. Jeg kommenterer kort:

“Vi har ikke et brutalisert arbeidsliv i Norge” — nei, og det er altså noe helt annet enn å ha en brutalisering av arbeidslivet. Brutalisering er ikke noe binært, men et kontinuum. Videre er det et kontinuum over flere dimensjoner — ulikt for hver sektor. På toppen kommer det en semantisk diskusjon: hva er brutalisering? Min definisjon er økte effektivitetskrav kobla opp mot svekka effektivt stillingsvern.

“Vi har ikke lav ledighet i Norge. Vi har i likhet med for eksempel Sverige en situasjon hvor omtrent én av fire i arbeidsfør alder ikke deltar i arbeidslivet.” — men, kjære vene, her bruker du jo labour participation rate. Tallet ditt er feil: en tiendedel deltar ikke i arbeidslivet. Men du mener kanskje at de som er sykemeldt ikke deltar i arbeidslivet, noe som er grovt urimelig overfor de som er sykemeldt i to-tre måneder? Uansett får du rett og slett ikke til å legge sammen disse tallene på en måte som bringer Norden ned fra tronen for deltakelse i arbeidslivet. Sorry mac! Selvsagt kan du mene at “utenforskapet” likevel er for høyt, men statistikken antyder jo i så fall at vi må gjøre mer av det Norden allerede gjør mye av.

“Vi har likelønn i Norge. En mannlig sykepleier tjener like mye som en kvinnelig sykepleier” — fiffige redefinisjoner er jo artig, men løser jo ikke de strukturelle problemene. Den tekniske innvendinger er at menn som er utdanna sykepleiere tjener vesentlig mer enn kvinner, fordi de ikke jobber som sykepleiere. Den mer saklige innvendingen er at det er vanskelig å forstå hvorfor sykepleiere skal tjene mindre enn treårige høgskoleutdanninger som menn faktisk tar, og at det er dette — i kombinasjon med ufrivillig deltid — som er det alle andre snakker om når vi snakker om likelønn.

“Vi har høy sysselsetting, men ikke noe høyere sysselsetting enn mange andre EU- og OECD-land.” — vi har høyere enn alle bortsett fra Sveits, Sverige, Danmark og Island — og det var før finanskrisa sendte arbeidsledigheten opp i alle disse. Hvorvidt du snakker sant her vil derfor avhenge av din definisjon av “mange”. En, to, mange?

“Derimot har vi nesten dobbelt så høyt sykefravær som for eksempel Sverige og Nederland.” — se tidligere innvendinger angående sammenligninger mellom land. I tillegg er det en metodefeil, som du selv påpeker, å ta sykefraværstallet ut av sammenhengen med andre stønadsordninger og rent utenforskap. Hvis Nederland har lavere sykefravær men høyere andel som står helt utenfor arbeidslivet, er det ikke helt åpenbart at dette er lønnsomt for samfunnet, eller hva?

Minervas Torbjørn Sølsnæs vil avsløre venstresidas myter om arbeidslivet. Det er en form jeg liker og syns er spennende. Cut to the chase, ikke la hemninger styre innholdet, vis virkeligheten. Da blir skuffelsen stor når det viser seg å være dårlig tenkt og dårlig skrevet kverulering. Jeg kryssposter min kommentar til innlegget hans her:

Dine innvendinger er nærmest barnslige, Sølsnæs, så jeg syns du bør være litt forsiktig med å være så kjepphøy i kommentarfeltet. Innlegget ditt er nærmere petiten enn artikkelen i sjanger.

Mener du alvorlig at du argumenterer mot at arbeidslivet blir brutalisert — vanskeligere å takle for folk flest — ved å vise til at det en gang ble trykket en annonse med feilinformasjon om hva Bondevikregjeringen stod for? Har det slått deg at ingen av debattantene som snakker om brutalisering snakker om arbeidstid, men heller om effektivitetskrav?

Så prøver du på nytt: “Vi har ikke et brutalisert arbeidsliv i Norge, tvert i mot. Men vi har et arbeidsliv som i likhet med våre naboland, påvirkes internasjonale trender som finanskrise.” Disse to setningene henger ikke sammen, verken logisk eller argumentativt. De verken styrker eller svekker hverandre som påstander. Men påstander hentet fra løse luften, det er de. Jeg tror jeg kommer til å klø meg i hodet i hele dag for å skjønne hvorfor det er formildende for eventuelle problemer i arbeidslivet at arbeidslivet “påvirkes internasjonale trender som finanskrise” (sic).

Vi har høyere yrkesdeltakelse enn alle land utenom fire: Sverige, Danmark, Sveits og Island. Det mest relevante kjennetegnet for disse landene er svært generøse sykelønnsordninger sammenlignet med internasjonale snitt. Hvordan får du det faktum til å henge sammen med din teori om at den norske modellen skaper høyt sykefravær og utstøting? Top of the league er landene som ligner mest på den norske modellen, Norge inkludert.

Når det gjelder ledighetstall, så er det gode grunner til å tro at du har rett i at sykefravær, uføretrygd og uformelt arbeid glir over i hverandre. I og med at landene har ulike ordninger, vil dette slå ulikt ut i ulike land. Mitt forslag til løsning på denne statistiske floken er å holde oss slavisk til Labour Participation Rate, altså hvor mange som er yrkesaktive dividert med antallet mennesker mellom 15 og 64 år. Da slipper vi å forholde oss til noen uløselige problemer knyttet til å modellere de endogene effektene i systemene knytta til uføretrygd, sykefravær og uformelt arbeid. Vi måler ren output: I hvor stor grad evner de forskjellige systemene (i konteksten av de enkelte økonomiene) å gjøre at folk jobber?

Måler vi slik, er det igjen Island, Sveits, Sverige og Danmark som slår oss, med en svært knapp hårsbredd.

Måler vi rent på sykefravær, slik du ser ut til å ønske, er det selvsagt optimalt å fjerne all sykelønn. For mange arbeidstakere er dette realiteten i f.eks. Japan og USA. Men disse landene har ikke høyere total yrkesdeltakelse, kanskje fordi syke mennesker aldri begynner å arbeide, slik at de kan bli sykemeldte. Jeg forventer, når du skal “angripe myter”, at du forholder deg langt mer saklig til nettopp denne typen svært viktige mekanismer i kjernen av samfunnets kanskje viktigste system: arbeidslivet.

[Dette stod ikke i kommentaren: Her er yrkesdeltakelsen fra 1980 og fremover for alle OECD-land:]

Labour participation rate 1980-2008. Kilde: OECD.

PS: Jeg må bare legge til at jeg ble nokså overraska da jeg googla denne Sølsnes. Det viser seg at han er 66 år og har fungert som rådgiver for Høyres stortingsgruppe i en årrekke. Etter å ha lest innlegget var jeg nær hundre prosent sikker på at han var yngre enn meg og nettopp uteksaminert fra Unge Høyres eliteskole. Så feil kan man ta!

Tollefsen albutakler slovaken

Hvis vi satte tusen sportsjournalister med skrivemaskiner på et OL, ville de da komme på en eneste kritisk bemerkning til våre egne helter? Mye tyder på at svaret er nei.

Tettheten av norske journalister i Vancouver er “til å ta og føle på”, for å holde oss til sjangeren. Likevel har ikke en eneste avisredaksjon prestert noen fornuftig, kritisk journalistikk i en svært interessant sak: Hvordan kan det ha seg at en representant for det norske landslaget i ishockey begår brutal vold på banen?

I stedet leverer Dagbladet en sak der flere nordmenn får være karaktervitner for Tollefsen, og hevde at det hele var et uhell. Overskriften hevder typisk nok at Tollefsen ikke ville skadet en flue. Først helt til slutt slipper en dissenterende stemme fra Slovakia til — parafrasert gjennom Expressen. Stol på svenskene for å grave frem kritikk av nordmenn!

VG gjør samme vrien: De lar det hele gå inn i den barnslige ordkampen mot svenskene, og hevder at svenskene er “i harnisk”, en typisk desk-måte å diskreditere kritikk. Ingen nordmenn blir avkrevd å ta avstand fra Tollefsens oppførsel. Drøftingen av taklingen handler mest om de resultatmessige konsekvensene av matchstraffen Tollefsen ble tildelt. VG presterer til og med — i redaksjonell tekst — å skrive at det “kan ses på” som slovakens feil at Tollefsen takler fra blindsonen. Og alle sakene om kampen avslutter med betryggende ord fra norske ledere: Han gjorde det ikke med vilje. Bortsett fra en sak. Det er den saken som handler om at han ikke gjorde det med vilje. For sikkerhets skyld har VG lenket opp til en side der du kan se Tollefsen “slå fra seg” i NHL. Oh joy.

Aftenposten velger å trykke en NTB-melding om saken. Kritisk journalistikk på sitt mest økonomiske. Overskriften: “– Tollefsen mente ikke å skade ham”. Sitat: hvem vet? Det er ikke hentet fra artikkelen i alle fall.

Når man ser det hele i slow-motion, er det temmelig lite plausibelt at dette var et hendelig uhell. Se på klippet fra ca. 2:20. Tollefsen ser mot slovaken, er på vei forbi, men løfter i stedet venstre albue i en slagbevegelse rett inn i ansiktet på slovaken. Slovaken ser ut til å være besvimt før han mister hjelmen og slår bakhodet i isen. Det bør være unødvendig å si at denne taklingen kunne gjort Tollefsen til drapsmann, sammen med det noe løse hakebåndet på slovakens hjelm.

Sportsjournalistikken er omfattende, og er flink til å argumentere for sin egen viktighet. Men hvor er featurereportasjene om linkene mellom hockey og vold? Mellom machokultur blant lederne og hendelser som dette? Om hvordan hendelser som dette dekkes over av kapteiner og medspillere, under henvisning til “hendelige uhell”? Hvorfor stilles det ikke spørsmål ved trenernes opptreden, hvorfor kreves det ikke unnskyldninger — hvorfor er det ikke ramaskrik over at Tollefsen nekter å møte pressen, når vi nærmest erklærte krig over at Northug tok en rolig kveld hjemme? Northug hadde bare tapt, og slett ikke vært i nærheten av å drepe motstanderne.

Journalistene i hockeysaken ser ut til å mene at deres oppgave er å forklare hvordan en så snill norsk gutt kan komme i skade for å gjøre noe så slemt. Ingen spør om hvor lenge det norske ishockeyforbundet har tenkt å utestenge Tollefsen fra landslaget, eller om det ligger flere slike små drapsmenn latent i hockeylandslaget. Eller om hvilken oppladning og opp-psyking som skal til for å motivere handlinger av dette kalibret.

Svaret er at sportsjournalistikkens kritiske sider har en svært trang ramme. Den er en del av det store, episke maleriet som vi bygger rundt “våre” norske idrettsutøvere. Den mediale kritikken av Northug tegnet et bilde av en jaget mann, kanskje til og med en underdog til slutt, og tabloidene kunne dermed juble over perfekt dramaturgi da Northug fikk sin revansje på lagstafetten. For en seier for Northug! For Norge! For det nasjonale prosjektet!

Men norske idrettsutøvere er — i våre egne øyne — ekstreme, flinke, ikke dopet, trener mer enn alle andre, amatører, folkelige, som oss andre. Inn i det bildet passer forfølgelsen av Northug perfekt. Vi jekker på det eneste trekket som ikke kler “det norske” — kjepphøyheten. Og vips, så vant han. Norge vant. Å kreve at Tollefsen soner straff for sin opptreden ville kreve å stille spørsmål ved om ikke mange norske idrettsutøvere er som alle andre lands — selvopptatte, ganske uintelligente, preget av en usunn machokultur, overtente, uten respekt for andre mennesker. Og en slik sak vil jo ingen lese.

PS: Morgan Andersen viser seg som en av få kritikere. Han sier: “Det er umulig å si hvor ødeleggende dette ble for Norge, men slovakene gjør jo to scoringer i det påfølgende overtallsspillet.” Oversettelse: Det var dumt å nesten drepe ham, for da tapte vi kampen.

Shampo Knutsen bidrar også til å gjøre denne grisetaklingen til et taktisk feilgrep: “Taklingen var ganske stygg. Det er ikke noe mer å si om det. Det gjorde at Norge kom skjevt ut, og mistet en god back.” Ganske stygg? I tillegg er det litt uklart for meg om Knutsen mener taklinga var stygg fordi den gjorde at vi mista en god back…

Innlegget er også kryssposta i Dagbladets papirutgave, 1. mars 2010.