Det har blitt lite blogging for tida, men det har sine grunner: Eksamen er i gang. Dette er en liten videoblogghilsen fra meg, mens jeg venter på få livet mitt tilbake igjen.

Helvetesukene mine har begynt. Om to uker har jeg to eksamener dagen etter hverandre, og så er det ti dager før den siste. 20. desember har jeg juleferie… og jeg er ør i hodet allerede, det lover ikke godt…

Men uansett. Denne uken har jeg gått ned 900 gram til, så halvannen kg på to uker. Fettprosenten har også gått ned 2,6% eller noe slikt. Dette funker, dette, nå må jeg bare prøve å få det til å gli sømløst inn i eksamens- og julestresset. I dag gikk jeg på tredemølla en times tid mens jeg leste, så det skal gå. Det SKAL gå, jeg kan ikke sitte her i sofaen og spise marsipan og lese det uendelige, vanvittige pensumet nå.

Vi snakker om nordisk litteratur fra norrøn tid til år 1900 her… Det er litt å lese, det! Og så kan du fint putte på amerikansk-afrikansk litteratur (jeg sitter her nå med siste delen av The Color Purple) i den skjønnlitterære haugen der, før du putter på filosofer fra antikken til ganske tett opp mot moderne tid, med deres vrangforestillinger ideer om alt og ikkeno. Og SSSÅÅÅÅ er det JUUUL og sååå er jeg feeeeerdig!

Om jeg ikke har dødd først. Death by literature. Jeg tror fullt og helt at det er mulig akkurat nå.

Jeg gleder meg så til jeg er ferdig med dette. Så fort disse fagene er over, så er det en laaaaaang pause på meg. Siden jeg tar 40 studiepoeng istedenfor 30 nå, så betyr det faktisk bare ett fag i vårsemesteret, med 15 studiepoeng. Det betyr at jeg får mye bedre tid til å blogge, lese de bøkene jeg VIL lese, skrive det jeg VIL skrive – eie livet mitt litt igjen, det skal bli veldig godt.

Anywho.

Menyen denne uka ser omtrent slik ut:

Mandag: Biff, grønnsaker og bernaise

Tirsdag: Hjemmelagd taco

Onsdag: Laksefilet med agurk/avokadosalat, gulrøtter og fløte/rømmesaus

Torsdag: Orientalske reker

Fredag: Svinekoteletter (som ikke ble noe sist uke)

Lørdag: Skinkesalat (som ikke ble noe sist uke)

Søndag: Hjortesteik med fløtesaus, sopp, brokkoli og rosenkål
photo credit: quattrostagioni

Første uke på tasegsammen-regimet høsten 2011 er i havn, og jeg kan med glede meddele at jeg har gått ned 600 gram (hvilket er særdeles bra, med tanke på at dette sammenfalt med det desidert tyngste punktet i syklusen). Jeg klarte målet med 4 timers aktivitet, og jeg har loggført hva jeg har spist for å sjekke at karbonivået er der det skal (mellom 50 og 100).Der er det stort sett, et par dager måtte jeg faktisk spise litt ekstra for å få det opp over 50.

Den gode nyheten er at dette faktisk er det jeg vanligvis spiser nå, jeg har ikke endret noe (bortsett fra at jeg ikke drikker annet enn vann, farris og te). Den dårlige er at jeg må gjøre noe med helgene, for det er der det gjerne skjærer helt ut både karbo- og kalorimessig, det blir galt uansett hvordan man ser det. Så beredskapsplanen for helgekosen tenker jeg får bli litt godteri i begrenset form (jeg skal prøve en halvliter cola, en pose potetskruer og en liten sjokolade) og så ting som vin, ost og nøtter etter at kvoten er fyllt, om jeg fortsatt har lyst på noe. Om det fører til at vekta står stille, så er det ut med godteriet.

Problemet er at jeg skal holde meg på dette, kanskje for resten av livet, og da vet jeg med ganske stor sikkerhet at jeg kommer til å gå på en solid sprekk om jeg ikke tillater meg noe. Jeg vet at blodsukkeret mitt er stabilt helt ok og at insulinresistens sannsynligvis ikke er et tema for meg, så jeg prøver og ser hva som skjer.

Det jeg derimot aldri kan slutte med, er å gå 30-45 minutter hver dag. Som litteraturstudent sitter man ganske godt planta på rævva, for å si det sånn. Den gangen jeg var tynn, jobbet jeg i barnehage og var på beina hele dagen.

Jeg er litt deppa i dag. I går begynte jeg å høre på gammel musikk, og jeg husket plutselig hvordan kroppen min var da. Den gangen den veide 55-60 kg, og den gangen jeg følte meg vel på dansegulvet, med klær som satt bra.

Hva i helvete gikk galt? Hvor var det jeg begynte å miste grepet? Og hvorfor?

Var det den kjærlighetssorgen, og trøstespisingen som fulgte med? Var det de vanene jeg la meg til FØR den kjærlighetssorgen? Eller var det røykeslutt, svangerskap og hjemmemammatilværelse som til slutt tok knekken på figuren min?

Antagelig alt. Noe skjedde, og jeg begynte å se begynnelsen på resultatene i 2003. Siden har det bare ballet på seg. Eller på MEG, for å være eksakt.

I kveld ville jeg gitt mye for å få meg tilbake igjen. Jeg savner meg veldig, og er lettere disgusted over hva jeg ser i speilet nå…

Uansett: dette er menyen for denne uka:

Mandag: Hjortesteken vi ikke rakk å spise på søndag

Tirsdag: Hjemmelagd hamburger i isbergsalatblader

Onsdag: Orientalske reker

Torsdag: Gulasjsuppe med sellerirot

Fredag: Hjemmelagd taco

Lørdag: Skinkesalat (jepp, jeg har vokst opp med det som lørdagsmat – takk, mamma! )

Søndag: Koteletter med grønnsaker i langpanne og blomkålris

photo credit: SuperFantastic

Nå som livet mitt begynner å lande littebitt (sånn mens vi venter på de neste tre eksamenene og juleforberedelser, mener jeg), er det på tide å ta tak i helse og kosthold igjen. Det har nemlig sklidd litt ut nå under det verste stresset, beklageligvis, og jeg trenger virkelig å få orden på det og å få det til å funke i den hverdagen jeg faktisk har.

I beste multitaske-ånd har jeg til og med bestemt meg for å videoblogge mye mer, og her er dagens tale fra bilen, på vei til helsestudioet.

Siden jeg snakker om, Mark’s Daily Apple, finner du her.

Angående kutt av karbohydrater: nei, jeg kommer ikke til å bevege meg helt ned i ketose. Jeg spiser primal/paleo, og forholder meg til denne tabellen:

Og jeg, etter en rask utregning på fredag, ligger beklageligvis stort sett i vedlikeholdsmodus, og noen ganger (les: hver helg og vel så det), havner jeg helt opp i vektoppgang. Jeg skal derfor passe på å ligge mellom 50 og 100 karbohydrater om dagen, noe som strengt tatt ikke er så vanskelig om jeg bare kutter ut juice (og helgebrus!) og heller drikker vann eller farris isteden. Nå, før middag, ligger jeg fortsatt bare på 48 gram, til tross for å ha spist både purre, eple, sopp og banan i dag.

Middagsplanen denne uka blir omtrent som følger:

Mandag: laksefilet med agurk/avokadosalat, brokkoli og fløtesaus

Tirsdag: fylte paprikaer

Onsdag: lasagne med squashskiver istedenfor pastaplater

Torsdag: gulasjsuppe

Fredag: hjemmelagd taco med salat

Lørdag: biff, brokkoli, paprika og bernaisesaus

Søndag: hjortesteik med sopp- og baconsaus, rosenkål og gulrøtter

Programmet jeg bruker (foreløpig) for å regne ut næringsverdi av kostholdet, finner du på MyLog.no. Dette er gratis, men svakheten (tror jeg, har i alle fall ikke funnet noe?), er at man ikke kan lage egne oppskrifter der og få alt regnet ut etter antall gram av hele middagen man spiser. Så det kan godt hende jeg går over til Somebody.no isteden, bare på grunn av det. Vi får se.

Bli gjerne med på nytt-liv-prosjektet, forresten! Jeg tenker å oppdatere resultater og oppsummere hver mandag, så det er bare å hive seg på!

photo credit: cagrimmett

Jeg hadde tenkt å oppdatere her oftere. Jeg hadde virkelig det. Men så skjedde tre midteksamener samtidig med to tantebarnbursdager og en egetbarnbursdag (med barneselskap OG voksenselskap), og så var det Halloween dagen etter det var over, og så har man ikke fått trukket pusten i noen nevneverdig grad før nå.

Og nå er jeg så stressa at jeg ikke får sove, selv om jeg har liggi på sofaen og sliti med å holde øya oppe i hele dag. Så her sitter jeg, mens jeg venter på en kopp sleepytime-te, og prøver få orden på hodet og muskelspenningene man har pådratt seg den siste måneden. Det er ikke få…

Men jeg tror midteksamenene gikk bra, og Vilde er strålende fornøyd med både bursdag og Halloween, så da så!

For meg markerer Halloween/Samhain slutten på det gamle året og begynnelsen på det nye. Dette er dermed første nyttårsdag for meg, og da handler det gjerne om målsettinger igjen.  I år har jeg tre store mål, som går på helse, økonomi og relasjoner – det vanlige, med andre ord. I løpet av det året som nå begynner, skal det skje store ting med disse tre sidene av livet mitt. Jeg har enda ikke lagt finplanene og fått inn detaljene, men dette jobber jeg også med i mitt allerede sprengte hode.

Er ikke rart jeg ikke får sove når jeg har måttet tenke på så mye jeg ikke ville tenke på samtidig som jeg ville tenke på det jeg ikke hadde tid til å tenke på, så jeg må tenke på det nå isteden..?

I det hele tatt tenker jeg å dedikere dette nye året til selvutvikling og kreativitet. Jeg har også lyst til å jobbe mer med skrivekunsten, kanskje lære meg å tegne eller male, i det hele tatt. Men akkurat nå…. akkurat nå er jeg grilla, tygd på, spytta ut igjen og så kjørt over av en lastebil. Det kjennes i alle fall sånn ut.

But I’ll be back. Jeg skal bare meditere, finne roen og knekke opp en stiv og neglisjert kropp først!

Bildet er forresten Vildemin som er pynta som prinsesse til Halloween. Er hun ikke vakker?

Det er min store, store glede å melde at min flere måneders lange skrivesperre nå er oppløst og borte. Det er bittelitt trist å samtidig melde om at dette skjer i det samme øyeblikk som jeg liksom skal konsentrere meg om midteksamen i tre fag. Jeg vet jeg lovet meg selv å aldri foreta dette stuntet igjen, men ja – jeg var så dum at jeg tok på meg 10 ekstra studiepoeng dette semesteret også. All min hjernekapasitet har i dag blitt brukt opp på å analysere et dikt til hjemmeeksamen i litteratur før 1900, og til å finne ut av de norrøne kasusformene i gitte setninger.

Det er gøy, det altså, diktet er kjempefint og norrønt er spennende, men akkurat nå er jeg faktisk så proppfull av skrivetrang at jeg føler jeg egentlig ikke har tid til sånt.

Har du vært der noengang, du også? At kreativiteten bare trygler deg om fritt utløp, også må du bare holde igjen litt fordi verden krever av deg at du gjør noe helt annet? Det er en ganske frustrerende situasjon, skal jeg si deg. Nesten som å være i fødsel og ha pressetrang, mens det står en teit jordmor der og sier “neeeeei, du er ikke åpen nok enda, du må vente!!”.

Men samtidig lurer jeg litt på om det var akkurat dette som skulle til. At min skrivesperrede hjerne bare måtte se en annen vei litt og bli opptatt med noe den måtte fordi noen sa den skulle det. Et av fagene jeg tar nå, ex.phil, er nemlig så dørgende kjedelig og ikke minst fryktelig obligatorisk at jeg kjenner jeg blir litt sånn ungdomsskoletrassig med en gang.

FOR DU KAN IKKE TA TANKENE MINE! Neeneneeeneneeeee-neeeeh!

Jaja, jeg vet. Jeg blir aldri voksen.

Men jeg blir i alle fall kreativ som fy av å bli satt i tankefengsel.

Dette har jo, som du sikkert har sett, resultert i noen blogginnlegg her inne, en del kreative prosjekter i forhold til gavelaging… men det viktigste har jeg faktisk ikke blogget om enda, fordi jeg plutselig oppdaget at det var altfor få timer igjen til den midteksamenen jeg leverte inn i dag.

Det viktigste er min helt nye nettside. Det har ligget i magen min og ulmet siden februar eller noe sånt, men det har tatt litt tid for meg å formulere konseptet spesifikt nok, finne ut nøyaktig hva jeg ville med den og hvordan det hele skulle bli. Men nå er alt endelig klart!

Den heter A Natural Life with Jeanette, og er, som du sikkert forstår av tittelen, på engelsk, og handler om en naturlig livsstil.

Jeg renner nesten over av ideer til blogginnlegg og alt mulig, og jeg skal se om jeg ikke får skrevet litt både der og her inne i løpet av helga, før jeg må kaste meg over neste midteksamen igjen. Det er enda noen dager unna, så jeg skal se hva jeg rekker!

photo credit: Håkan Dahlström

Etter en sommer hvor ting har gått litt ut av sporet, og etter en høst hvor søtsuget dessverre har dominert mer enn det som godt er, har jeg innsett to ting.

1. Jeg blir dritdårlig av det mange ville ønske å kalle “normalkost”

og 2. Jeg bør komme meg tilbake igjen på steinalderkost.

Steinalderkost kan sies å være en variant av lavkarbo, i og med at man kutter ut korn, mais, poteter og ris, men man kutter også ut erter, bønner og linser, samt all prosessert mat. Til gjengjeld spiser man kjøtt, fisk, egg, grønnsaker, frukt, bær, nøtter… og jeg spiser også meieriprodukter, fordi jeg vet jeg tåler det veldig godt. Jeg teller ingen kalorier, og jeg teller ingen karbohydrater. Men jeg er veldig nøye på kjemikalier, e-stoffer og ting jeg ikke vet hva er.

Jeg merket det allerede etter to uker ute av regimet mitt, kroppen verket som om den hadde feber, og jeg ble stadig tommere for energi. Sånn har det vært hele sommeren, og faktisk også i de siste årene før jeg la om kostholdet. Dette har alt å si for meg.

Heldigvis for meg klarte jeg å holde selve kostholdet noenlunde stabilt, jeg har spist bare kanskje seks brødskiver i løpet av sommeren og middagene har også vært upåklagelige, med unntak av pizzaene vi har bestilt og grandiosaene vi har putta i ovnen på sløve dager – dem har det blitt altfor mange av. Men grunnmuren har holdt seg stabil, og det er ikke noe større problem å få det tilbake i spor heller. Det verste var å kutte ut cola og godteri, og det tok litt tid. Men med god hjelp av grønn/svart te, frukt og bær, så var det ikke så vanskelig når jeg først hadde bestemt meg.

Så en mandag begynte jeg å spise bra igjen. På onsdags kveld var fordøyelsen OK, og på torsdag begynte verkingen i kroppen å forsvinne. Og så ødela jeg alt i helga igjen, med cola, junk food og godteri…. og det var på’an igjen.

I dag er det mandag igjen, og jeg har ikke rørt noe som gjør meg syk hele helga. Faktisk har jeg spist så bra og så rent og så fritt for teite karbohydrater at vannet har begynt å fosse ut av kroppen min igjen, selv i forholdsvis premenstruell tilstand. Jeg føler meg mer energisk nå enn på mange uker, det er ikke tvil om at dette er det riktige for meg.

Denne gangen skal også resten av kiloene av (jeg har ikke veid meg på en stund, men jeg tenker jeg kanskje har igjen 10-15 kg et sted), og jeg skal begynne å bli litt mer bevisst på at jeg beveger meg i hverdagen igjen også. Lesesalen er et koselig sted, men det stimulerer jo ikke akkurat til et sunt legeme.

photo credit: erix!

I dag skal tantebarnet mitt sin toårsdag feires, og i gave får hun en deilig pixielue med hals, strikket i dobbelt alpakkagarn. Den tok meg omtrent en dag å strikke, og oppskriften var veldig, veldig enkel. Den finner du her – også med engelsk oversettelse, om du skulle trenge det.

Av mangel på en toåring å ta bilde av, fikk jeg låne min egen fireåring som stilte villig opp på fotoshoot. Lua er ribbestrikka og veldig tøyelig, så selv om den passer godt til henne, håper jeg veldig den passer til toåringen den er tiltenkt også. Uansett så vil hun jo vokse inn i den etterhvert.

Jeg kom nemlig i skade for å telle feil da jeg la opp (ikke at jeg fatter hvordan), så dette ble faktisk egentlig fireårsstørrelsen – selv om garnet jeg bruker er tynnere og pinnene er vel også litt mindre enn hva oppskriften sier. Så jeg satser på at det skal gå bra.

Sett forfra

Det spørs nok om jeg ikke må strikke en til min egen datter også i løpet av høsten!

So, it’s been a week on the Get Off Your Broom Fitness Challenge, and I can happily announce that I’m actually doing this. It’s been a weird week for me, with ovulation fatigue, cramps and whatnot, but I finally managed to get out for a few walks. It’s not much, I’ve walked about 10 km this week, but it’s a start.

What’s more important, though, is that I’m back on strictly paleo again (or lacto-paleo, to be exact). This summer I haven’t been doing my job to nurish my body, and while I haven’t actually gained weight during my starch binges, it has completely wreacked havoc on my well being and energy levels.

And I need those now, midterm exams are coming up, and I really need to get started on my Life Misson aswell. As Rose Cole, one of my heroines, says, you need to attune your body, as you simply can’t send a 1000 watts energy through a 30 watts bulb. It’ll short circuite. So I just can’t keep self sabotaging, this is about more than just having a beautiful body. I need it to function properly. I need it to do what I’m supposed to be doing in this lifetime.

I listened to an audio on my last walk, about pleasurable weightloss. Yeah, I still have 25 pounds to lose before I’m done, and I’d really like it to be pleasurable! I already knew this, but it was worth a reminder to get me started on my regime again. To sum up, what they were saying, is that your body is a female animal. If under threat, she will store up energy. If relaxed and happy, she will let go. I’ve found that to be true, and as we all know, the stress hormone cortisol will make you gain weight. So in essence: a strict, rigid regime you hate will never get those pounds off. A regime that gives you pleasure will.

For me, this means going back to lacto-paleo and stop messing with my digestion (nothing pleasurable about a gassy, bloated and constipated stomach!) and my energy levels (it’s really not that comfortable to be lying on the couch with a stiff and achy body either). So no more grains on this girl, from now on it’s going to be only meat, fish, eggs, vegetables, nuts, berries, fruit, and dairy, as unproccessed as possible. I really feel the difference after just one meal, the nutritients spread throughout my body, relaxes me, takes away the hunger (I really don’t get full on grains, it never satisfies my hunger so I usually end up over-eating) and gives me a great sense of pleasure.

It also means exersicing my body, as I was not meant for a life on the couch anyhow. Back to the analoge about the female animal, you know what happens if you take an animal out of its natural habitat and put it in a cage, right..? You need to set your body free. Really. For me, walking gives me that feeling of freedom. It gives me pleasure. And I’ve also taken up dancing, and I go every Thursday night.

Thirdly, it means listening to my body instead of ignoring it. It means going to bed when tired, eating when hungry, stop eating when full, going for a walk when restless… you get the picture. I think we spend wayyy to much time locked up in our heads, forgetting about our senses and our bodies, and the body’s signals get drowned out by everything else. It takes a bit of practice to start listening again, but it will be worth it in the end.

So there you have it, my first week on the callenge is over, and I’m really looking forward to the next one now!

photo credit: Amy L. Riddle

I dag har mammaen min bursdag, og vi har akkurat vært der med gavene.

Vilde lagde en deilig kroppsskrubb til henne, bestående av havsalt, solsikkeolje og roseolje. Vi forsøkte også å farge den rød/rosa med granateplejuice, men det gikk ikke helt etter planen sånn rent fargemessig. Dessverre glemte jeg å ta bilde av den, men dere får bare ta mitt ord på det.

Den lukter deilig av rose, vil gjøre huden myk som silke, og gir også en rensende effekt på grunn av havsaltet. Om man skrubber seg med denne mens man venter på at badekaret skal tappes, og så bare legger seg ned, blir det kombinert mineral-, olje- og aromaterapibad!

Og jeg sydde en liten sminkepung til henne av noe stoff jeg hadde liggende. Faktisk fikk jeg dette stoffet av Besta, som hadde funnet det i leiligheten til min bestefars tante, så dette er faktisk vintage arvegods!

Oppskriften på denne fant jeg hos Flossie Teacakes, hvor det også er mye annet spennende jeg tenker å prøve meg på etterhvert!

Som jeg har skrevet om litt tidligere, har jeg forelsket meg fullstendig mine barbeintsko. Jeg har stort sett brukt bare sånne i hele sommer, til alt fra shoppingturer til barnetog på 17. mai, og jeg merker stor forskjell på hvordan kroppen min har det.

For deg som ikke har hørt om sånne sko og hva de gjør før, så er kortversjonen at det blir som å gå barbeint med sko på. Du har bare et tynt lag mellom deg og bakken, sånn at du får det første ikke får noen annen demping enn det foten gir deg, og samtidig får foten oppføre seg naturlig mot underlaget – den får forme seg etter det du tråkker på, og tærne og fotbladet får være med å bruke sin gripeevne på underlaget istedenfor bare å være pakket inn i en sko-klump.

Om du løper med sånne sko, såkalt barbeintløping (eller barfotløping), betyr det at du må legge om løpestilen – du kan ikke lenger ha hælnedslag, for det blir en for stor belastning, du må isteden lande på forfoten for mest mulig demping. Og det er en veldig mye bedre måte å løpe på for resten av kroppen uansett, med eller uten sko, fordi leggen demper nedfallet naturlig. Kroppen får fungere som den var tenkt.

Jeg har bedrevet litt barbeintløping i sommer, men selv om jeg for det meste bare har gått med dem, så merker jeg kjempestor forskjell. Jeg har et hypermobilt bekken (blant annet), som muskler og sener ikke stopper der det burde – jeg er for myk, og det hender det kan være ganske smertefullt fordi man tøyes jo i alle retninger. Jeg har dessuten en vrist som er litt i høyeste laget, og når jeg putter joggesko-demping oppå der igjen, så blir det for mye bevegelse i bekkenet. Det blir for ustabilt, rett og slett, det er i alle fall min teori. For jeg kjenner jo at hoftene mine beveger seg mye mer riktig når jeg har ordentlig bakkekontakt.

I sommer har jeg gått med mine to Vibrams FiveFingers. Jeg har et par til trening/turgåing i skog og mark, og et sett til vanlig bruk.

Om du har sett meg i sommer, har du sett disse på beina mine! Klikk på bilde for link.

Når høsten begynte å nærme seg, kjøpte jeg meg også et par teepee’s, som jo gir litt mer varme (men som dessverre suger vann som en svamp – de blir dog ikke ødelagte av vann, de tørker og blir like fine igjen). De er vanvittig myke og gode å ha på, og er dessuten perfekte lesesal-sko…

Høstskoene mine Klikk på bilde for link!

Men hva gjør man til vinteren, da?

Jeg mener, jeg har et par fjellsko jeg har brukt de siste årene, men de er steinharde, klumpete og helt feil for meg nå. Og i min streben etter barbeintsko og det naturlige i seg selv, klarte jeg etterhvert å google meg frem til det jeg tror blir en veldig god løsning.

Valenkier.

Jeg kjøpte dem fra Russland for et par uker siden, og ble fra meg av glede når jeg så at de var enda vakrere i virkeligheten enn de var på bildet. Og som alltid kjøpte jeg jo også et par til Vilde – hun skal jo ikke ha noe dårligere sko på seg enn jeg har, må vite. Hun har faktisk både barbeintsandaler og barneversjonen av mine teepee’s, kanskje jeg skriver et eget innlegg om dem en dag.

Men uansett; her er valenkiene våre!

Disse er rett og slett kun laget av ullfilt, ikke noe annet. Og så følger det med gamasjer, siden ull gjerne har det med å bli vått om det er slapsete og sørpete ute, men om vinteren i kaldsnøen kan man visst bare bruke dem som de er. Om den russiske hæren holder seg varme på beina i disse, så gjør nok jeg og Vilde det og.

De er litt stive enda, men etter at de blir gått litt med, så vil de forme seg etter foten.

Nå gleder jeg meg til vinteren, faktisk.

For the first time, I’ve actually signed up for a blog challenge. The Domestic Pagan has started a fitness challenge, designed to make us all leaner and more fit, and I just couldn’t let that one go by.

My diet is fairly good as it is (I’m doing paleo), and I already know my body doesn’t respond with weight loss when I exercise anyhow, but there is one thing I really miss, and that’s the mental, de-stressing aspect of walking outdoors. That’s why I signed up, to get a reminder every now and then that I should put down my books and hobby projects for a while and actually get outside and get som fresh air – and maybe even a few wonderful dates with Nature as a HUGE bonus.

I know it will become increasingly harder from now on and until December 31 when the challenge ends, as it will become colder, and at the same time I will become more and more busy with studying for my three exams this winter. And on top of it all, there is Christmas/Yule to prepare, so I really need this one to get me going. Maybe it’ll keep the stress and winter depressions at bay.

I will try (notice try, I’m not promising anything!) and write a blog post every Saturday and give you an update on how I’m doing. And if you’d like, you can still join!