22 debuterte høsten 2008 med EP-en E.S.P. — Extended Sensory Play. Siden da har bandet turnert flittig, bl.a. ved å følge en turnerute som utgjorde et 2-tall på norgeskartet (!). Numerologi er åpenbart et stikkord når det gjelder 22, og den som har lett for å rote seg inn i ville synkronitetsteorier a la Jung og Koestler bør kanskje advares mot å bruke for mye tid på disse folkene. Vel så interessant er imidlertid bandets uttalte ambisjoner om å nedkjempe noen av de svetteste rockemytene. For hvor mye nytt kan det egentlig komme ut av sex-drugs-and-rock’n'roll-formelen i dag, 40 år etter at Joplin og Hendrix kjørte løpet til, og langt forbi, den ytterste grensa? 22 har tatt konsekvensen av dette og staket ut en helt ny kurs: I stedet for øl drikkes det vann, i stedet for svart er dresskoden heldekkende rødt, grønt, blått, lilla, og i stedet for dop ruser disse gutta seg på belgfrukter, aerobic og den duggfriske lufta grytidlig på morgenen. Når de spiller live utplasserer de en mintluktkanon i konsertlokalet, liksom bare for å banke det inn enda en gang: 22 er et friskt pust i norsk rock.

Ok, det har lett for å skli ut i utenommusikalske emner når det handler om 22, men det er kanskje ikke så rart, ettersom en femspors EP til nå har vært det eneste bandet faktisk har gitt ut. «I Am That I Am» er første smakebit på debutalbumet, som kommer senere i høst, og låta er én jævlig god grunn til å høyne forventingene for resten. Der E.S.P. var en litt hesblesende og overivrig utgivelse fra et band som skulle fortelle veldig mye på veldig kort tid, klarer de på den nye singelen å roe ned de hyppige taktskiftene og kombinere sine intrikate musikalske figurer med en mer umiddelbar melodi og et nesten skamløst catchy refreng. Resultatet blir noe som, i beste mening, kan minne om det danske bandet Mew — samtidig som 22s egen signatur er tydelig fra første akkord. Dette er musikk som får meg til å tenke at joggesko og svettebånd kanskje er den nye rocken, et eksplosivt vitamintilskudd av en låt som gjør meg optimistisk på vegne av alle som føler seg fanget inne i en destruktiv klisje: Hei, det kan være kult å gjøre det som er bra også. Eller som gitarist Magnus Børmark oppsummerer det i et intervju med studentavisa Under Dusken: «Det går an å lage en sang med dybde uten å synge I hate myself and want to die liksom, ikke sant? Jeg har en låt på trappa som heter I love myself and want to live. Det er like dypt, det!» Det koster det ikke engang 8 kroner å si seg enig i.

RFH: Hei, Tina. Boken din er til produksjon, hører jeg. Hvordan føles det?

TÅ: Hei, Rune! Nå kjennes det skikkelig bra. Som en stor lettelse. Jeg jobbet med Anleggsprosa lenge, men særlig de siste månedene med redigering og finpuss tok på – plutselig skulle den bli endelig, avsluttet. Jeg har tidvis vært veldig nervøs for ca alt som har med utgivelsen å gjøre, men det har blitt mye bedre etter at den ble sendt i trykken. Teksten er også så ferdig som jeg kunne klart å få den (ikke minst takket være min fabelaktige redaktør). Neste gang jeg ser teksten er den en bok, og det føles, som sagt, godt. Så får jeg ta det derfra.

RFH: Når jeg leser tekstene dine, blir jeg først slått av hvor lukket miljøet på byggeplassen fremstår, hvor lite av verden utenfor som slipper inn – det er nesten som om det er en annen tid bak gjerdene, en førmoderne tid, der verden bare består av grunnmaterialer og byggesteiner, jord, stein, vann. Kanskje har det noe å gjøre med at du har valgt å la alle tekstene foregå inne på selve byggeplassen, i felten, mens livet utenfor bare kommer frem gjennom korte replikker eller små stikk av lengsel. Anleggsarbeidet beskrives som hardt, kompromissløst, men likevel som noe positivt, har jeg inntrykk av, som noe fint og trygt – «gleden ved å se en nystøpt vegg minner ikke om noe annet,» heter det f.eks. et sted. Er det nesten sånn at byggeplassen i Anleggsprosa blir et slags fristed fra privatlivet for arbeidsfolkene du beskriver? Altså, det kan virke som om noen av dem sliter med sitt i det private, men at noe av det fine med arbeidsplassen er at der hører ikke slike ting hjemme?

TÅ: Det kan du si. På byggeplassen blir i alle fall mye forandret, der kan man slippe å tenke på alt det andre, faktisk får man ikke det heller, man er tvunget til å rette fokus bort fra seg selv, og mot den faktiske jobben (jeg kunne nok vist mer av hva som foregår i hodet på hovedpersonen, men da hadde det blitt en helt annen bok). Når jeg har skrevet har jeg vært opptatt av å ikke idyllisere verken byggeplassen, arbeideren eller det såkalte livet utenfor. Jeg er mer interessert i de der ambivalente aspektene. Boken skildrer et nokså lukket miljø, som du påpeker; i arbeidstiden er folkene avskåret fra omverdenen, rent fysisk. De har på seg bedriftens arbeidsklær, naturen rundt dem er endevendt og ødelagt, de gjør ofte kjedelig arbeid, har tidspress, blir slitne… Ingen ideell situasjon, det er soleklart. Naturlig nok gleder de seg oftest til de kan slutte å jobbe og gå hjem, men til hvilket liv? Hva slags frihet er innen rekkevidde? Hvis de f. eks ikke jobbet: hva skulle de da gjort? Som kjent er gresset stadig grønnest på den andre siden. Jeg tror at selv om byggeplassen er en belastning, gir den også stor mening for folkene i boken. I tillegg til pengene som de jo får utbetalt, ser jeg for meg at de fleste har en viss yrkesstolthet. De har selv valgt sitt arbeid. Uansett hvor mye annet som er skit kan de alltid klare å utføre arbeidshandlingen. Helt essensielt er det også at byggeplassen skaper relasjoner som neppe kunne oppstått andre steder, som vennskapet mellom hovedpersonen og kollegaen Harald.

RFH: «Den første setningen, den må være hard som stål. Man arbeider den frem, sliper og børster, kutter og pusser, et håndverk. Den mekaniske lyden av skrivemaskinen, som å sitte alene i et fabrikklokale og høre stemmene til de som ikke er der,» dette er, som du vet, klippet fra den siste boken til Tomas Espedal, som vi sikkert kunne snakket mye om, kan jeg tenke meg, men la oss bare ta dette maskinelle/industrielle ved selve skrivearbeidet som han skriver om. Du beskriver mye maskinelt arbeid i boken din, kan du også se noen likhetstrekk til skrivearbeidet, eller ting som kunne ha overføringsverdi til skrivebordet?

TÅ: Absolutt! Når jeg skriver ser jeg teksten veldig fysisk for meg. Å skrive er et konstant komponeringsarbeid av ord, lyd, setningene som skal prøves ut og endres i det uendelige (!) for å få sin perfekte form. Joda, det er kjekt, men også et jækla slit og en kamp for å holde motivasjonen oppe. Forskaling, som boken beskriver inngående, kan også brukes som en enkel skrivemetafor: Man må snekre forskaling for å kunne fylle i betong, men når betongen er tørket til å bli f. eks et veggfundament, fjerner man forskalingen. På samme måte som man skjærer bort alt overflødig i en tekst så bare det mest fundamentale står igjen… Ha ha. Byggeplasspoetikken, altså. Men jeg tenker faktisk en del på at det å skrive en tekst kan være som å bygge et hus uten tegninger og oppgitte mål – man vet ikke hvor stort huset skal bli, hvordan utseende det skal ha, hva det skal romme. Men det skal bli et fullverdig byggverk.

RFH: Boken din tar opp temaet kjønn, nesten uunngåelig, i og med at fortelleren er en kvinne i et tungt mannsdominert miljø. «Navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske,» konstaterer hun et sted, men likevel synes jeg observasjonene og fortellingene fra arbeidermiljøet ligger tett opp mot det vi f.eks. finner hos en utpreget mann som Bjørn Aamodt – til tross for dette kvinnelige blikket. Hvordan synes du byggeplassen fungerer som arena for å belyse kjønnroller / arbeidsliv – blir forskjellene mellom kjønnene tydeligere der, eller viskes de tvert i mot ut, på en måte?

TÅ: Det kvinnelige blikket, ja. Hva innebærer det? Betrakter en kvinne byggeplassen på et særskilt sett fordi hun er kvinne?  Er det et avvik, når denne kvinnelige stemmen (attpåtil skrevet fram av en kvinnelig forfatter) ikke er utpreget feminin, «myk», «omtenksom», «sårbar» og «navlebeskuende»? Hva gjør denne stemmen mer maskulin, eller androgyn? Skulle hovedpersonen snakket mer om hvor utsatt kroppen hennes er for blikk fra de mannlige kollegaene, enn om hvor tung hun blir i beina i løpet av en arbeidsdag? Dette er ikke utelukkende retoriske spørsmål, jeg går jo rundt og prøver å finne ut av hva slags bok det er jeg har skrevet. Mens jeg jobbet med teksten ble det feministiske prosjektet gradvis mer synlig for meg, for kjønnstematikken er, som du sier, uungåelig. Om mannen i mange sammenhenger er en uuttalt norm, er han i hvertfall det på byggeplassen (og i klassisk arbeidslitteratur)! Lenge har han også vært det med rette. Hvilke faktiske konsekvenser det får at kvinnen kommer inn i denne mannesfæren, vet jeg ikke. Kanskje er hovedpersonen i Anleggsprosa nærmere Harald enn de fleste andre på byggeplassen fordi hun er kvinne. Eller: Fordi hun er en ganske sympatisk person. De gangene kjønnet eksplisitt omtales i boken, synes jeg selv det er ganske vittig, som små påminnelser; å, hun er jo kvinne, tenker man kanskje, og så leser man videre med en eller annen fordom surrende i hodet. Som blir innfridd. Eller ikke innfridd. Det får leseren svare på. Hovedpersonen blir for øvrig aldri omtalt med navn, noe som antakelig ikke helt tilfeldig.

RFH: «Språket vi snakker tar det tid å lære seg,» sier fortelleren din et sted. Hvordan lærte du dette språket, og kan du si noe om hva som kjennetegner det?

TÅ: Jeg har jobbet på byggeplass i flere perioder, men har absolutt ikke yrkeskompetanse. Jeg har måttet ty til fagbøker og min betongkyndige far for å virkelig spikre den tekniske biten. Når det gjelder kommunikasjonen mellom menneskene i Anleggsprosa, kjennetegnes den vel av at de sjelden sier mer enn de trenger å si. Språket er jordnært og konkret. De deler små glimt av hva de tenker mens de jobber, simple spøker som gjør dagen lettere. Og de snakker et språk som rett og slett er praktisk; kjennskapen til alle faguttrykkene og de klare beskjedene de gir hverandre gjør livet tryggere og mer håndterlig, bokstavelig talt.

RFH: Hans Herbjørnsrud sa nylig til Klassekampen at den nye generasjonen forfattere i stor grad består av folk som har gått på skriveskole, at de ikke er «gauper som kommer stormende ut av tjukke skauen», men folk som mye bedre enn tidligere generasjoner vet hva de går til. Er det noe i dette, tror du, føler du at du etter ett år på Skrivekunstakademiet og to på Litterär Gestaltning står bedre rustet for en fremtid som forfatter enn du ville gjort uten?

TÅ: Da jeg begynte på Skrivekunstakademiet og oppdaget at det fantes forfattere og et såkalt litterært miljø, var det ganske overveldende, men det er nesten skumlere nå, når jeg vet mer om hvem folk er og hva som er prestisje og alt det der. Nei, for meg er det først og fremst inspirerende. Jeg har mange forfattervenner som jeg har møtt i Bergen og Göteborg og det er fantastisk. Jeg kan henvende meg til flere av dem hvis jeg trenger å bli lest, for eksempel, en kjempeluksus. Det viktigste skriveskolene har gitt meg, er nettopp treningen i å få tilbakemelding på tekst, og å snakke om tekst (dette sier alle som har gått på skriveskole, men det er jo sant). Samtidig finnes det nok en fare for at man i lengden kan bli lett miljøskadd.

RFH: Etter snart to år i Sverige: har du plukket opp noen nyttige impulser der borte? Tror du de nordiske landene kunne tjent på i enda større grad å få øynene opp for hverandres samtidslitteratur?

TÅ: Å, jeg er ganske redd for sånne spørsmål. Jeg føler meg ikke som noen kvalifisert ambassadør. Men selvfølgelig vil jeg ha mer utveksling av litteratur mellom landene, det er jo store skattekister som mange (har jeg inntrykk av) aldri kommer på at de kan kikke ned i. Mer skandinavisk språkutveksling til folket! I klassen min er vi norske, svenske og danske, det er vilt bra, på en måte er det større forskjeller mellom språkene og litteraturtradisjonene enn man tror. Men setter man seg inn i dem (og det er ingen stor jobb), kan man virkelig begynne å kommunisere.

–Jeg tror gerne, folk vil have ærlighed, sier Eistrup til gratismagasinet Gaffa, og mener dette er grunnen til at det har tatt så lang tid mellom den forrige plata og denne. –Det er også derfor, vi ikke har lavet så mange plader, som vi måske kunne, for de har ikke været der. Vi har lavet dem, når de trængte sig på. Der skulle være sjæl i lortet.

Nemlig.

Og sjel har det blitt, i massevis, på den nye plata – ikke bare musikalsk, men også på det tekstmessige planet. Kanskje skyldes det at Eistrup har funnet en måte å skrive på som minner mye om den ensomhetstilstanden vår egen Knausgård gnåler sånn om i Min kamp. I arbeidet med de nye låtene, pakket han like godt sammen og isolerte seg i en liten hytte langt ute i de svenske skogene. –Nu handler det altså ikke om telefoner, der ringer, eller e-mails, der skal besvares, eller børn eller kone eller noget som helst andet end at holde fokus, forteller Eistrup, og oppsummerer: –Det var faktisk ret fantastisk.

Jegborher anbefaler i alle fall resultatet på det varmeste, og lar et av dem tale for seg selv her – et utdrag fra låta Intruder som vel rett og slett handler om døden. Så fint kan det gjøres:

trees of autumn fire
yellow brown and red
sinking in the mire
bowing down their heads
whispering that all things
seizes to exist
apple cores and smoke rings
lovers in the mist

Sist lørdag plukket den danske avisen Politiken, ved Mikkel Bruun Zangenberg, opp Hallbergs kronikk, og stilte fra bokbilagets lederplass spørsmål ved om det hos Hallberg egentlig kom frem «noget nytt?». Noe vesentlig ser dermed ut til å ha gått Zangenberg forbi – det er nettopp den manglende nyhetsverdien i Hallbergs kronikk som gjør budskapet så påtrengende: Utviklingen hun peker på – en systematisk ensretting og forflatning av bokbransjen – har foregått over lang tid, og det blir stadig mindre som skiller litteraturindustrien fra en hvilken som helst annen gren av underholdningsindustrien. Det er ingenting nytt i dette. Nettopp derfor føles det presserende å gjøre som Hallberg, å forsøke å mane til et øyeblikks refleksjon: Er dette virkelig er en uvikling vi ønsker?

Offentlige samtaler om kunst og kultur i de skandinaviske landenes ligner gjerne hverandre. Også i Norge blåste det opp til mild kulturell sommerbris i fjor, da Frp tjuvstartet valgkampen med å erklære krig mot den såkalte «kultureliten» og all statsfinansieringen denne visstnok veltet seg rundt i. Her skulle det snaukuttes i allerede lusne stipend- og garantilønnsordninger til rungende lovprisning av det nyliberalistiske markedets «demokratiske» konsentrasjon av makt rundt de største pengesekkene. Heldigvis slapp vi her til lands unna med en dustete debatt som førte til lite annet at et par forslitte fordommer ble bekreftet i begge leire. I Sverige, derimot, ble ordningen med Statens konstnärslön (som ligner den norske garantiinntekten) faktisk avviklet i fjor høst.

Når Hallberg skriver at «det var länge sedan man slutade tala om litteratur och började prata om böcker,» gir dette tydelig gjenklang i norske ører – litteraturdekningen til NRK er et eksempel på at man bevisst har valgt å omgå det trøblete litteraturbegrepet i forbindelse med programpostene Bok i P2 og Bokprogrammet. Etter modell av bokhandlene, har man dermed åpnet sendeflaten på vidt gap for all slags hobbybøker, selvhjelpsbøker og andre trykksaker som ikke nødvendigvis ville passere som litteratur i tradisjonell forstand. I Libris’ nye storbutikk på Grensen har man valgt å plassere samtlige nye skjønnlitterære bøker i hyller markert med overskriften «romaner». I et bokhus på tre etasjer finner man det m.a.o. overflødig å dele bøkene ytterligere inn i obskure undersjangre som «novelle» eller «poesi», mens man på den andre siden raust innreder hyllerom og etikettflater til påkostede kokebøker, reiseguider og kjendisbiografier.

Denne begrepsbruken signaliserer en holdningsendring som ifølge Hallberg har ført til et nytt nederlag for den litterære underklassen: Ikke bare har man måttet lære seg å leve med at det å produsere mindre markedsrettet litteratur materielt sett er et lite fruktbart foretagende – nå har man også tapt slaget om de immaterielle verdiene som tidligere i det minste la en viss symbolsk prestisje i det å være med på å holde mangfoldet oppe i den litterære faunaen. De kommersielle hensynene har blitt så enerådende i kultursektoren at begrep som ikke umiddelbart oppfattes som salgsfremmende har falt drastisk i verdi: Det finnes med andre ord ikke lenger andre parametere for å måle en boks samfunnsmessige relevans enn dens salgstall – og eventuelle privatlivseksponeringer som skandalepressen kan fråtse i.

Resultatet blir, skriver Hallberg, at man sitter igjen og føler seg dum. Man har klamret seg til et sett med verdier som plutselig fremstår som infantile, og det er ikke lenger åpenbart hvordan man skal svare en nebbete journalist fra f.eks. Bokcirklar.se, når hun innvender: «Men om du nu vill bli läst, varför skriver du då inte chiclit?»

Ja, hvorfor gjør man ikke det, like godt?

Etter den skandinaviske bransjemodellen fremstår svenske Mons Kallentoft som en slags idealforfatter. Fra å ha debutert med romanen Pesetas i 2000, en bok som innbrakte ham Katapultpriset for beste debut men sørgelig lite mer («Jag tjänade ju bara kaffepengar»), la han bevisst om kursen mot en mer kommersielt rettet skriving. I dag er Kallentoft fullblods krimforfatter med høye salgstall og filmkontrakt på innerlomma: «Jag skulle ha svårt att tänka mig ett liv utan vin eller bättre restauranger,» lyder den glade visa på forfatterens hjemmesider nå – og den litterære klassereisen er dermed fullendt.

Et lignende, om enn noen hakk mindre outrert, eksempel finner vi her hjemme i Tore Renberg. For debuten Sovende floke (1995), en relativt smal og lite tilgjengelig samling av prosatekster, fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris, mens det kommersielle gjennombruddet (og filmkontrakten) lot vente på seg helt til Mannen som elsket Yngve kom ut i 2003. At oppsvinget i salgstall og antall helsidesanmeldelser i Dagbladet sammenfalt med forfatterens personlige oppgjør med 90-tallets modernistiske begeistring for «hermetisk, streng og forvansket litteratur», er neppe tilfeldig. Slik Anna Hallberg beskriver det, gir det å egne seg til «värden som inte bara är olönsamma utan till och med står i kontrast med marknadsmässiga vinstintressen» i dag verken materiell eller immateriell uttelling.

Sett gjennom finanskapitalens lesebriller representerer imidlertid Kallentoft og Renberg rene kulturpolitiske solskinnshistorier; de blir beretninger om forretningsdrivende med markedsteft og næringsvett til å tilfredsstille en anselig mengde litteraturforbrukere langs land og strand. Jeg tror verken Anna Hallberg eller så mange andre er ute etter å ta fra dem æren for det, for all del. Skytset bør nok heller rettes mot resepsjonsapparatet: Når ett enkelt bokverk, slik vi har sett i høst, er nok til å sprenge kapasiteten fullstendig og gi hele den litterære offentligheten et kollektivt anfall av autisme, da er det grunn til å reflektere over hvilke signaleffekter dette sender.

Anna Hallbergs kronikk flyter mot slutten over i en litt svevende visjon om snarest mulig å få i gang en samtale om verdigrunnlag og demokrati; «nu måste vi prata,» messer hun, «[a]nnars kommer det att gå åt helvete för vårt lilla amerikaniserade, EU-anpassade och numera rätt osjälvständiga land». Det er her Zangenberg mister tålmodigheten med Hallberg og anklager henne for å tegne et verdensbilde som ikke stemmer med virkeligheten: «Vi har de rene ubesmittede over for de urene og besmittede,» etteraper han henne, for så å spørre retorisk: «Er det nu også helt så enkelt?». Det er det naturligvis ikke – men det i seg selv er neppe nok til å avfeie en debatt på prinsipielt grunnlag.

Om Hallbergs innspill tidvis bærer preg av å være skrevet i affekt, koker alt i bunn og grunn ned til et krav om å legge andre verdier enn de rent kommersielle tilbake i den kulturelle potten igjen. Her er det lett å følge henne: Den dagen det heller ikke i kulturen finnes rom for tanker som fokuserer på annet enn profitt, da er det kanskje på tide å ta skrittet fullt ut og stryke den helt fra den allerede megetsigende samlekategorien Dagens Nyheter publiserte kronikken hennes under: «Kultur & Nöje».

Hvor godt kulturåret 2009 har vært, vil vi antakelig få mange kvalifiserte og ukvalifiserte meninger om i ukene som kommer – og jegborher håper for sin del å gjøre unna sitt bidrag her og nå: Siden 1999 (tiårsjubileum, whoo!) har vi ved årets slutt satt sammen en dobbelt-cd med det beste vi har hørt av musikk fra de forutgående tolv månedene, og på et vis føles det fint å kunne konstatere at man ennå kan fyre opp en cd-brenner uten å føle seg helt antikvarisk. Mon tro hvordan ståa er etter neste tiårsbolk, i 2019. Det foretrekker vi for øyeblikket å la være å tenke for mye på.

Årets mix-tape er med andre ord klar, og 2009 viste seg å bli nok et godt år for ny musikk. Spesielt hyggelig var det at flere lovende norske band dukket frem og ble med i dansen, samtidig som gamle knarker som Dylan og Morrissey fremdeles holdt stand. Hele lista ligger ute på last.fm, og vi tar gjerne i mot dissenser i kommentarfeltet nedenfor.