RFH: Hei, Tina. Boken din er til produksjon, hører jeg. Hvordan føles det?

TÅ: Hei, Rune! Nå kjennes det skikkelig bra. Som en stor lettelse. Jeg jobbet med Anleggsprosa lenge, men særlig de siste månedene med redigering og finpuss tok på – plutselig skulle den bli endelig, avsluttet. Jeg har tidvis vært veldig nervøs for ca alt som har med utgivelsen å gjøre, men det har blitt mye bedre etter at den ble sendt i trykken. Teksten er også så ferdig som jeg kunne klart å få den (ikke minst takket være min fabelaktige redaktør). Neste gang jeg ser teksten er den en bok, og det føles, som sagt, godt. Så får jeg ta det derfra.

RFH: Når jeg leser tekstene dine, blir jeg først slått av hvor lukket miljøet på byggeplassen fremstår, hvor lite av verden utenfor som slipper inn – det er nesten som om det er en annen tid bak gjerdene, en førmoderne tid, der verden bare består av grunnmaterialer og byggesteiner, jord, stein, vann. Kanskje har det noe å gjøre med at du har valgt å la alle tekstene foregå inne på selve byggeplassen, i felten, mens livet utenfor bare kommer frem gjennom korte replikker eller små stikk av lengsel. Anleggsarbeidet beskrives som hardt, kompromissløst, men likevel som noe positivt, har jeg inntrykk av, som noe fint og trygt – «gleden ved å se en nystøpt vegg minner ikke om noe annet,» heter det f.eks. et sted. Er det nesten sånn at byggeplassen i Anleggsprosa blir et slags fristed fra privatlivet for arbeidsfolkene du beskriver? Altså, det kan virke som om noen av dem sliter med sitt i det private, men at noe av det fine med arbeidsplassen er at der hører ikke slike ting hjemme?

TÅ: Det kan du si. På byggeplassen blir i alle fall mye forandret, der kan man slippe å tenke på alt det andre, faktisk får man ikke det heller, man er tvunget til å rette fokus bort fra seg selv, og mot den faktiske jobben (jeg kunne nok vist mer av hva som foregår i hodet på hovedpersonen, men da hadde det blitt en helt annen bok). Når jeg har skrevet har jeg vært opptatt av å ikke idyllisere verken byggeplassen, arbeideren eller det såkalte livet utenfor. Jeg er mer interessert i de der ambivalente aspektene. Boken skildrer et nokså lukket miljø, som du påpeker; i arbeidstiden er folkene avskåret fra omverdenen, rent fysisk. De har på seg bedriftens arbeidsklær, naturen rundt dem er endevendt og ødelagt, de gjør ofte kjedelig arbeid, har tidspress, blir slitne… Ingen ideell situasjon, det er soleklart. Naturlig nok gleder de seg oftest til de kan slutte å jobbe og gå hjem, men til hvilket liv? Hva slags frihet er innen rekkevidde? Hvis de f. eks ikke jobbet: hva skulle de da gjort? Som kjent er gresset stadig grønnest på den andre siden. Jeg tror at selv om byggeplassen er en belastning, gir den også stor mening for folkene i boken. I tillegg til pengene som de jo får utbetalt, ser jeg for meg at de fleste har en viss yrkesstolthet. De har selv valgt sitt arbeid. Uansett hvor mye annet som er skit kan de alltid klare å utføre arbeidshandlingen. Helt essensielt er det også at byggeplassen skaper relasjoner som neppe kunne oppstått andre steder, som vennskapet mellom hovedpersonen og kollegaen Harald.

RFH: «Den første setningen, den må være hard som stål. Man arbeider den frem, sliper og børster, kutter og pusser, et håndverk. Den mekaniske lyden av skrivemaskinen, som å sitte alene i et fabrikklokale og høre stemmene til de som ikke er der,» dette er, som du vet, klippet fra den siste boken til Tomas Espedal, som vi sikkert kunne snakket mye om, kan jeg tenke meg, men la oss bare ta dette maskinelle/industrielle ved selve skrivearbeidet som han skriver om. Du beskriver mye maskinelt arbeid i boken din, kan du også se noen likhetstrekk til skrivearbeidet, eller ting som kunne ha overføringsverdi til skrivebordet?

TÅ: Absolutt! Når jeg skriver ser jeg teksten veldig fysisk for meg. Å skrive er et konstant komponeringsarbeid av ord, lyd, setningene som skal prøves ut og endres i det uendelige (!) for å få sin perfekte form. Joda, det er kjekt, men også et jækla slit og en kamp for å holde motivasjonen oppe. Forskaling, som boken beskriver inngående, kan også brukes som en enkel skrivemetafor: Man må snekre forskaling for å kunne fylle i betong, men når betongen er tørket til å bli f. eks et veggfundament, fjerner man forskalingen. På samme måte som man skjærer bort alt overflødig i en tekst så bare det mest fundamentale står igjen… Ha ha. Byggeplasspoetikken, altså. Men jeg tenker faktisk en del på at det å skrive en tekst kan være som å bygge et hus uten tegninger og oppgitte mål – man vet ikke hvor stort huset skal bli, hvordan utseende det skal ha, hva det skal romme. Men det skal bli et fullverdig byggverk.

RFH: Boken din tar opp temaet kjønn, nesten uunngåelig, i og med at fortelleren er en kvinne i et tungt mannsdominert miljø. «Navnet mitt skiller seg like mye ut som de polske,» konstaterer hun et sted, men likevel synes jeg observasjonene og fortellingene fra arbeidermiljøet ligger tett opp mot det vi f.eks. finner hos en utpreget mann som Bjørn Aamodt – til tross for dette kvinnelige blikket. Hvordan synes du byggeplassen fungerer som arena for å belyse kjønnroller / arbeidsliv – blir forskjellene mellom kjønnene tydeligere der, eller viskes de tvert i mot ut, på en måte?

TÅ: Det kvinnelige blikket, ja. Hva innebærer det? Betrakter en kvinne byggeplassen på et særskilt sett fordi hun er kvinne?  Er det et avvik, når denne kvinnelige stemmen (attpåtil skrevet fram av en kvinnelig forfatter) ikke er utpreget feminin, «myk», «omtenksom», «sårbar» og «navlebeskuende»? Hva gjør denne stemmen mer maskulin, eller androgyn? Skulle hovedpersonen snakket mer om hvor utsatt kroppen hennes er for blikk fra de mannlige kollegaene, enn om hvor tung hun blir i beina i løpet av en arbeidsdag? Dette er ikke utelukkende retoriske spørsmål, jeg går jo rundt og prøver å finne ut av hva slags bok det er jeg har skrevet. Mens jeg jobbet med teksten ble det feministiske prosjektet gradvis mer synlig for meg, for kjønnstematikken er, som du sier, uungåelig. Om mannen i mange sammenhenger er en uuttalt norm, er han i hvertfall det på byggeplassen (og i klassisk arbeidslitteratur)! Lenge har han også vært det med rette. Hvilke faktiske konsekvenser det får at kvinnen kommer inn i denne mannesfæren, vet jeg ikke. Kanskje er hovedpersonen i Anleggsprosa nærmere Harald enn de fleste andre på byggeplassen fordi hun er kvinne. Eller: Fordi hun er en ganske sympatisk person. De gangene kjønnet eksplisitt omtales i boken, synes jeg selv det er ganske vittig, som små påminnelser; å, hun er jo kvinne, tenker man kanskje, og så leser man videre med en eller annen fordom surrende i hodet. Som blir innfridd. Eller ikke innfridd. Det får leseren svare på. Hovedpersonen blir for øvrig aldri omtalt med navn, noe som antakelig ikke helt tilfeldig.

RFH: «Språket vi snakker tar det tid å lære seg,» sier fortelleren din et sted. Hvordan lærte du dette språket, og kan du si noe om hva som kjennetegner det?

TÅ: Jeg har jobbet på byggeplass i flere perioder, men har absolutt ikke yrkeskompetanse. Jeg har måttet ty til fagbøker og min betongkyndige far for å virkelig spikre den tekniske biten. Når det gjelder kommunikasjonen mellom menneskene i Anleggsprosa, kjennetegnes den vel av at de sjelden sier mer enn de trenger å si. Språket er jordnært og konkret. De deler små glimt av hva de tenker mens de jobber, simple spøker som gjør dagen lettere. Og de snakker et språk som rett og slett er praktisk; kjennskapen til alle faguttrykkene og de klare beskjedene de gir hverandre gjør livet tryggere og mer håndterlig, bokstavelig talt.

RFH: Hans Herbjørnsrud sa nylig til Klassekampen at den nye generasjonen forfattere i stor grad består av folk som har gått på skriveskole, at de ikke er «gauper som kommer stormende ut av tjukke skauen», men folk som mye bedre enn tidligere generasjoner vet hva de går til. Er det noe i dette, tror du, føler du at du etter ett år på Skrivekunstakademiet og to på Litterär Gestaltning står bedre rustet for en fremtid som forfatter enn du ville gjort uten?

TÅ: Da jeg begynte på Skrivekunstakademiet og oppdaget at det fantes forfattere og et såkalt litterært miljø, var det ganske overveldende, men det er nesten skumlere nå, når jeg vet mer om hvem folk er og hva som er prestisje og alt det der. Nei, for meg er det først og fremst inspirerende. Jeg har mange forfattervenner som jeg har møtt i Bergen og Göteborg og det er fantastisk. Jeg kan henvende meg til flere av dem hvis jeg trenger å bli lest, for eksempel, en kjempeluksus. Det viktigste skriveskolene har gitt meg, er nettopp treningen i å få tilbakemelding på tekst, og å snakke om tekst (dette sier alle som har gått på skriveskole, men det er jo sant). Samtidig finnes det nok en fare for at man i lengden kan bli lett miljøskadd.

RFH: Etter snart to år i Sverige: har du plukket opp noen nyttige impulser der borte? Tror du de nordiske landene kunne tjent på i enda større grad å få øynene opp for hverandres samtidslitteratur?

TÅ: Å, jeg er ganske redd for sånne spørsmål. Jeg føler meg ikke som noen kvalifisert ambassadør. Men selvfølgelig vil jeg ha mer utveksling av litteratur mellom landene, det er jo store skattekister som mange (har jeg inntrykk av) aldri kommer på at de kan kikke ned i. Mer skandinavisk språkutveksling til folket! I klassen min er vi norske, svenske og danske, det er vilt bra, på en måte er det større forskjeller mellom språkene og litteraturtradisjonene enn man tror. Men setter man seg inn i dem (og det er ingen stor jobb), kan man virkelig begynne å kommunisere.

–Jeg tror gerne, folk vil have ærlighed, sier Eistrup til gratismagasinet Gaffa, og mener dette er grunnen til at det har tatt så lang tid mellom den forrige plata og denne. –Det er også derfor, vi ikke har lavet så mange plader, som vi måske kunne, for de har ikke været der. Vi har lavet dem, når de trængte sig på. Der skulle være sjæl i lortet.

Nemlig.

Og sjel har det blitt, i massevis, på den nye plata – ikke bare musikalsk, men også på det tekstmessige planet. Kanskje skyldes det at Eistrup har funnet en måte å skrive på som minner mye om den ensomhetstilstanden vår egen Knausgård gnåler sånn om i Min kamp. I arbeidet med de nye låtene, pakket han like godt sammen og isolerte seg i en liten hytte langt ute i de svenske skogene. –Nu handler det altså ikke om telefoner, der ringer, eller e-mails, der skal besvares, eller børn eller kone eller noget som helst andet end at holde fokus, forteller Eistrup, og oppsummerer: –Det var faktisk ret fantastisk.

Jegborher anbefaler i alle fall resultatet på det varmeste, og lar et av dem tale for seg selv her – et utdrag fra låta Intruder som vel rett og slett handler om døden. Så fint kan det gjøres:

trees of autumn fire
yellow brown and red
sinking in the mire
bowing down their heads
whispering that all things
seizes to exist
apple cores and smoke rings
lovers in the mist

Sist lørdag plukket den danske avisen Politiken, ved Mikkel Bruun Zangenberg, opp Hallbergs kronikk, og stilte fra bokbilagets lederplass spørsmål ved om det hos Hallberg egentlig kom frem «noget nytt?». Noe vesentlig ser dermed ut til å ha gått Zangenberg forbi – det er nettopp den manglende nyhetsverdien i Hallbergs kronikk som gjør budskapet så påtrengende: Utviklingen hun peker på – en systematisk ensretting og forflatning av bokbransjen – har foregått over lang tid, og det blir stadig mindre som skiller litteraturindustrien fra en hvilken som helst annen gren av underholdningsindustrien. Det er ingenting nytt i dette. Nettopp derfor føles det presserende å gjøre som Hallberg, å forsøke å mane til et øyeblikks refleksjon: Er dette virkelig er en uvikling vi ønsker?

Offentlige samtaler om kunst og kultur i de skandinaviske landenes ligner gjerne hverandre. Også i Norge blåste det opp til mild kulturell sommerbris i fjor, da Frp tjuvstartet valgkampen med å erklære krig mot den såkalte «kultureliten» og all statsfinansieringen denne visstnok veltet seg rundt i. Her skulle det snaukuttes i allerede lusne stipend- og garantilønnsordninger til rungende lovprisning av det nyliberalistiske markedets «demokratiske» konsentrasjon av makt rundt de største pengesekkene. Heldigvis slapp vi her til lands unna med en dustete debatt som førte til lite annet at et par forslitte fordommer ble bekreftet i begge leire. I Sverige, derimot, ble ordningen med Statens konstnärslön (som ligner den norske garantiinntekten) faktisk avviklet i fjor høst.

Når Hallberg skriver at «det var länge sedan man slutade tala om litteratur och började prata om böcker,» gir dette tydelig gjenklang i norske ører – litteraturdekningen til NRK er et eksempel på at man bevisst har valgt å omgå det trøblete litteraturbegrepet i forbindelse med programpostene Bok i P2 og Bokprogrammet. Etter modell av bokhandlene, har man dermed åpnet sendeflaten på vidt gap for all slags hobbybøker, selvhjelpsbøker og andre trykksaker som ikke nødvendigvis ville passere som litteratur i tradisjonell forstand. I Libris’ nye storbutikk på Grensen har man valgt å plassere samtlige nye skjønnlitterære bøker i hyller markert med overskriften «romaner». I et bokhus på tre etasjer finner man det m.a.o. overflødig å dele bøkene ytterligere inn i obskure undersjangre som «novelle» eller «poesi», mens man på den andre siden raust innreder hyllerom og etikettflater til påkostede kokebøker, reiseguider og kjendisbiografier.

Denne begrepsbruken signaliserer en holdningsendring som ifølge Hallberg har ført til et nytt nederlag for den litterære underklassen: Ikke bare har man måttet lære seg å leve med at det å produsere mindre markedsrettet litteratur materielt sett er et lite fruktbart foretagende – nå har man også tapt slaget om de immaterielle verdiene som tidligere i det minste la en viss symbolsk prestisje i det å være med på å holde mangfoldet oppe i den litterære faunaen. De kommersielle hensynene har blitt så enerådende i kultursektoren at begrep som ikke umiddelbart oppfattes som salgsfremmende har falt drastisk i verdi: Det finnes med andre ord ikke lenger andre parametere for å måle en boks samfunnsmessige relevans enn dens salgstall – og eventuelle privatlivseksponeringer som skandalepressen kan fråtse i.

Resultatet blir, skriver Hallberg, at man sitter igjen og føler seg dum. Man har klamret seg til et sett med verdier som plutselig fremstår som infantile, og det er ikke lenger åpenbart hvordan man skal svare en nebbete journalist fra f.eks. Bokcirklar.se, når hun innvender: «Men om du nu vill bli läst, varför skriver du då inte chiclit?»

Ja, hvorfor gjør man ikke det, like godt?

Etter den skandinaviske bransjemodellen fremstår svenske Mons Kallentoft som en slags idealforfatter. Fra å ha debutert med romanen Pesetas i 2000, en bok som innbrakte ham Katapultpriset for beste debut men sørgelig lite mer («Jag tjänade ju bara kaffepengar»), la han bevisst om kursen mot en mer kommersielt rettet skriving. I dag er Kallentoft fullblods krimforfatter med høye salgstall og filmkontrakt på innerlomma: «Jag skulle ha svårt att tänka mig ett liv utan vin eller bättre restauranger,» lyder den glade visa på forfatterens hjemmesider nå – og den litterære klassereisen er dermed fullendt.

Et lignende, om enn noen hakk mindre outrert, eksempel finner vi her hjemme i Tore Renberg. For debuten Sovende floke (1995), en relativt smal og lite tilgjengelig samling av prosatekster, fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris, mens det kommersielle gjennombruddet (og filmkontrakten) lot vente på seg helt til Mannen som elsket Yngve kom ut i 2003. At oppsvinget i salgstall og antall helsidesanmeldelser i Dagbladet sammenfalt med forfatterens personlige oppgjør med 90-tallets modernistiske begeistring for «hermetisk, streng og forvansket litteratur», er neppe tilfeldig. Slik Anna Hallberg beskriver det, gir det å egne seg til «värden som inte bara är olönsamma utan till och med står i kontrast med marknadsmässiga vinstintressen» i dag verken materiell eller immateriell uttelling.

Sett gjennom finanskapitalens lesebriller representerer imidlertid Kallentoft og Renberg rene kulturpolitiske solskinnshistorier; de blir beretninger om forretningsdrivende med markedsteft og næringsvett til å tilfredsstille en anselig mengde litteraturforbrukere langs land og strand. Jeg tror verken Anna Hallberg eller så mange andre er ute etter å ta fra dem æren for det, for all del. Skytset bør nok heller rettes mot resepsjonsapparatet: Når ett enkelt bokverk, slik vi har sett i høst, er nok til å sprenge kapasiteten fullstendig og gi hele den litterære offentligheten et kollektivt anfall av autisme, da er det grunn til å reflektere over hvilke signaleffekter dette sender.

Anna Hallbergs kronikk flyter mot slutten over i en litt svevende visjon om snarest mulig å få i gang en samtale om verdigrunnlag og demokrati; «nu måste vi prata,» messer hun, «[a]nnars kommer det att gå åt helvete för vårt lilla amerikaniserade, EU-anpassade och numera rätt osjälvständiga land». Det er her Zangenberg mister tålmodigheten med Hallberg og anklager henne for å tegne et verdensbilde som ikke stemmer med virkeligheten: «Vi har de rene ubesmittede over for de urene og besmittede,» etteraper han henne, for så å spørre retorisk: «Er det nu også helt så enkelt?». Det er det naturligvis ikke – men det i seg selv er neppe nok til å avfeie en debatt på prinsipielt grunnlag.

Om Hallbergs innspill tidvis bærer preg av å være skrevet i affekt, koker alt i bunn og grunn ned til et krav om å legge andre verdier enn de rent kommersielle tilbake i den kulturelle potten igjen. Her er det lett å følge henne: Den dagen det heller ikke i kulturen finnes rom for tanker som fokuserer på annet enn profitt, da er det kanskje på tide å ta skrittet fullt ut og stryke den helt fra den allerede megetsigende samlekategorien Dagens Nyheter publiserte kronikken hennes under: «Kultur & Nöje».

Hvor godt kulturåret 2009 har vært, vil vi antakelig få mange kvalifiserte og ukvalifiserte meninger om i ukene som kommer – og jegborher håper for sin del å gjøre unna sitt bidrag her og nå: Siden 1999 (tiårsjubileum, whoo!) har vi ved årets slutt satt sammen en dobbelt-cd med det beste vi har hørt av musikk fra de forutgående tolv månedene, og på et vis føles det fint å kunne konstatere at man ennå kan fyre opp en cd-brenner uten å føle seg helt antikvarisk. Mon tro hvordan ståa er etter neste tiårsbolk, i 2019. Det foretrekker vi for øyeblikket å la være å tenke for mye på.

Årets mix-tape er med andre ord klar, og 2009 viste seg å bli nok et godt år for ny musikk. Spesielt hyggelig var det at flere lovende norske band dukket frem og ble med i dansen, samtidig som gamle knarker som Dylan og Morrissey fremdeles holdt stand. Hele lista ligger ute på last.fm, og vi tar gjerne i mot dissenser i kommentarfeltet nedenfor.

Vilde Heggem. Sist utgitt: Akkurat her er det der verker (2007)

—Jeg mistenker en tredjedel av leserne av boken min akkurat her er det det verker for å være helt vanlige, ikke spesielt litteraturinteresserte mennesker. Mennesker jeg kjenner eller har kjent, familie og venner, tidligere lærere, gamle klassekamerater og foreldrene deres. Disse leser akkurat min bok bare fordi de har et forhold til meg. Én tredjedel ser jeg for meg er nettopp de litteraturinteresserte menneskene. Disse er en del av den bittelille kjernen bestående av bare noen hundre mennesker som er mer enn gjennomsnittlig beleste, og de velger aktivt å lese også min bok fordi de vet at den finnes. Den siste tredjedelen vil jeg tro er de middels beleste, men over middels interesserte. Disse skriver, eller ønsker å skrive selv, og har oftest helt tilfeldig plukket med seg akkurat den boken i en salgskasse utenfor en bokhandel, og skriver om det på bloggen sin.

Uansett hvilken kategori den enkelte leser av min bok kommer inn under, er det lesere som har gitt meg de fineste opplevelsene av det å være forfatter. Leserne er venninnen min som midt på natten sender en melding om at hun enda en gang har lest boken min, de er farmor som innrømmer overfor faren min at hun ikke helt skjønner det barnebarnet skriver, de er søstrene mine som synes jeg gjør meg vanskelig og blir provosert over at jeg ikke vet å verdsette litteraturteori og fremmedord, de er kjæresten min som siterer linjer fra tekstene mine i komiske situasjoner, de er barnet som lurer på om jeg tenker når jeg skriver eller om jeg bare skriver, de er journalisten som bruker to timer på å diskutere med forfatterdebutanten om sin grundige lesning av boken, og de er journalister som lurer på hvor Forfatteren henter Inspirasjon, de er en fremmed som legger igjen melding på telefonsvareren og ber meg ringe tilbake for å diskutere boken min, de er en tidligere date som i en melding opplyser om at han nå har lest boken og siterer en av sine egne tekster, de er gamle lærere og klassekamerater fra skriveskoler som skriver de mest rørende mailer, de er forfattere som jeg selv burde men aldri har lest bøker av, og de er forfattere som jeg selv setter høyere enn høyest og som jeg minnes på hvorfor jeg skriver når de forteller at de har lest akkurat min bok. Fordi at det finnes lesere skriver jeg ikke bare for terapien og selvmedisineringens skyld, men like mye i en tro på møter med andre mennesker.

Olaug Nilssen. Sist utgitt: Nesten frelst av Sigvart Dagsland (2009)

—Eg tenkjer så lite som mogeleg på lesaren. Eg prøvde å tenke litt på han no, ettersom du spurte, men eg blei berre fylt av angst for at han skulle vere mannen i gata på ein dårleg dag, og at eg difor burde skrive om alle bøkene mine til ære for hans negative innstilling. «Mannen i gata på ein dårleg dag» er forøvrig eit uttrykk eg har lånt frå Tove Bakke, noko eg nemner av frykt for at Tove Bakke er lesaren min, og at ho på den måten oppdagar at eg stel hennar gode formuleringar.

Håpar dette var eit greitt svar. Ein annan dag kunne svaret sikkert blitt heilt annleis, men dette er også sant.

Odd W. Surén. Sist utgitt: Fra konseptene (2009)

— Jeg er selv leser, endatil profesjonell leser, men neppe eksemplarisk i den forstand at jeg kan forklare andres leservalg på bagrunn av mine egne. En sjelden gang kontaktes jeg av mennesker som har lest noe av meg, og selv om hver enkelt har lest bøkene mine på en personlig måte, det vil si at de leser om karakterene mine og sammenligner deres opplevelser og tanker med sine egne erfaringer, har de i det minste én ting felles: De har lest med et dypt alvor og tillagt den foreliggende boken en autoritet som bare åpenbarer seg for dem, og ikke for meg, siden jeg har sett tekstens alternative muligheter og umuligheter. Derimot opplever jeg ofte samme autoritet ved lesning av andres tekster, især av forfattere jeg ikke kjenner.

Blant leserne som kontakter meg, de ytterst få, er det noen som pukker på at vi er soulmates, og det er nok gyldig for den delen av sjelene våre som stemmer overens med tekstene disse leserne har kommet over, men jeg tror ikke det gjelder på særlig mange andre områder. For eksempel kunne det ikke falle meg inn å ta kontakt med en person bare fordi jeg har lest en bok av ham/henne.

Hvis jeg i det hele tatt skal driste meg til å si noe samlende om leserne mine, må det være at de i grunnen ikke er «mine», men at de også leser veldig mye annet. De er altså først og fremst lesere, mennesker som interesserer seg for norsk samtidslitteratur, og ikke mine eksklusive fans. Dette kan kanskje kalles min myte om leserne, men det er en god myte, så god at den helt sikkert er sann, og altså slett ingen myte likevel.

Ingrid Z. Aanestad. Sist utgitt: Eg kjem med toget (2008)

—Eg finn det heilt umuleg å svara noko som helst, vil helst spara dei kjære lesarane mine for generaliseringar og gjetting. Eg trur dei er svært ulike menneske

Dei nye Brontë-søstrene frå Lesja. FOTO: Benedikte Skarvik / Det Norske Samlaget.

Romanen til Sigrid og Guri Botheim starta som ein spøk. – Vi arbeidde eit heilt år med denne spøken, seier søstrene, som i haust debuterer med «Ramstein pensionat».

RFH: No ventar det årlige debutantsirkuset dykk. Her følgjer ein kjapp time på debutantskolen, der de skal få svare på tre av dei vanligaste debutantspørsmåla. Er de klare? Nummer 1: Kva handlar boka dykkar om?

SB & GB: «Ramstein pensionat» handlar om Debbey Sørheim. Ho bur i Trondheim, der ho har ein kjedeleg jobb, ein slesk kjærast og overflatiske venninner. Livet hennar har stagnert. Når grandtante Margrethe brått døyr, arvar Debbey Ramstein pensionat i Romsdalen. Ho får ein spennande kvardag i møte med den romsdalske kulturen. Ikkje berre dukkar det opp kjekke karar, ho avdekkjer òg gradvis hemmelegheiter frå fortida til Margrethe. Parallelt følgjer vi den mystiske pianisten og forretningsmannen Humbrent.

Alle tekstane er nedskrive/redigert/innsamla av Sigurd J. Sørheim, broren til Debbey. Han har avlytta rom og telefonar, spionert, tjuvkopiert brev og dagbøker.

RFH: Kven har de skrive boka for?

SB & GB: Vi håpar spesielt at desse skal lesa boka: Henning Sommerro, Leif Ove Andsnes og Ole Einar Bjørndalen.

RFH: Kva vil de oppnå med boka?

SB & GB: Dette håpar vi: At Sigrid får finansiert utdanninga si, at Henning Sommerro lagar ein opera av boka, at Leif Ove Andsnes frir til Guri, og at folk innser at det er i distrikts-Noreg ting skjer.

RFH: Flott! Dette står til laud og vel så det! No over til dei ordentlige spørsmåla. «Ramstein pensionat» er ikkje ein roman slik det jamne bokklubbmedlem kjenner sjangeren. Da eg las manuskriptet, tenkte eg at dette er ein roman som grenser opp mot noe anna som eg ikkje veit kva er. Korleis vil de sjølv plassere boka i den norske litteraturfloraen?

SB: Vi håpar å få ein ny sjanger oppkalla etter oss.

GB: Som cand.philol. forstår eg jo at vi har skrive ein punktroman. Men vi vil heller kalle manuset ein bygdeopera. Eg trur at nokon kjem til å påstå at vi er inspirert av Øyvind Ådland.

SB: Men han er mykje rarare enn oss. Dessutan har eg ikkje lese noko av han.

RFH: Så de kjem til å skilje dykk ut i debutanthylla?

SB & GB: Nei da, eller jo. Vi er jo to.

RFH: Dessutan er jo boka ein ganske særeigen hybrid av teksttypar, det er t.d. ikkje så ofte at avisfaksimiler, produktinformasjonsskriv, brev frå Skattedirektoratet, dødsannonse, testamente, songtekst, osb utgjør bestanddelane i ein roman. Ein vil kanskje kalle den eit formeksperiment, viss ein jobbar i Bok i P2. Men har de heile tida hatt ei klar oppfatning av korleis boka skal sjå ut? Strukturen verkar samanraska, på ein slik måte at ein mistenker den for å vere grundig gjennomtenkt …

SB & GB: Da vi begynte å skrive, var manuset heilt utan form og vi hadde ingen plan for handlinga. Prosjektet var ein arbeidsmetode. Personane og handlinga kom til oss gjennom arbeidsmetoden. Etter kvart har manuset fått ei meir gjennomtenkt form (noko forlaget sjølvsagt etterlyste). Da vi for to veker sidan skreiv ein ny slutt, fall alt på plass og manuset vart formfullendt.

RFH: Er det visuelle/grafiske aspektet ved boka viktig for dykk?

SB & GB: Ja. Vi har brukt FrameMaker og InDesign for å ha kontroll med utsjånaden på tekstane. Word er død. Det er ikkje sikkert at layoutfolka på Samlaget er så glade for vårt semiprofesjonelle flikk-flakkeri, det blir mykje å ta tak i.

RFH: Ein mørk kveld på Blåmann under litteraturfestivalen på Lillehammer i år, etter at forlagssjefen på Samlaget hadde lagt kortet sitt i baren, fortalte Guri meg ei spennande historie om korleis romanen eigentlig blei til. Noe med eit pseudonym og eit tidligare bekjentskap til ein av redaktørane. Har de lyst til å gjenta denne historia for mine lesarar?

SB & GB: Det var tre ting som utløyste skrivinga: 1 – Ein biltur til Romsdalen. 2 – At vi begynte å skrive annakvartord-forteljingar. 3 – At David Allan Aasen fekk jobb som forlagsredaktør i Det Norske Samlaget. Fordi vi kjente han, fekk vi ein idé om å lure han. Vi ville sende inn eit manus som var så bra og så dårleg at han skulle få trøbbel med å gjera jobben sin. Det var ein slags test og samtidig eit kompliment. Vi arbeidde eit heilt år med denne spøken, og sendte inn eit manus på 45 sider under psevdonymet Sigurd J. Sørheim.

RFH: Det er jo eit morosamt utgangspunkt – og det er mykje språklig basert humor i boka også, m.a. noen fantastiske dikt og songar. Her finst òg ein del namn – legen P. Skalle Legekontor og kulturhuseksperten Hayden Plagge-Mazziegemeister – som eg tenker kunne komme rett frå eit av dei sjuke universa til Rolf Sagen. Er humor noe de sjølv synest er viktig i bøker? Noen favorittar, i så fall?

GB: Humor er ikkje viktig.

SB: Det er berre eit verkemiddel på lik line med andre verkemiddel. Vi les ikkje bøker fordi dei er morosame.

GB: Eg likte «Hoppe naken» av Marita Liabø. Sigrid, har du ikkje lese ei einaste moro bok i heile livet ditt?

SB: Jo, «Postmann Pat»-bøkene, dei gamle altså, før han fekk kone og barn. Særleg den der han måtte renne seg på ein kjelke.

RFH: Da skal eg stille eit kjedelig spørsmål. Korleis har de eigentlig jobba fram denne boka? Har de hatt ei klar arbeidsdeling, eller har det vore meir fram og tilbake?

SB & GB: Vi har arbeidd saman heile tida. Arbeidsfordelinga går ned på ordnivå; 50 % stammar frå kvar av oss. Kvar setning er som regel sett saman av tekstfragment frå oss båe. Vi hugsar ikkje lenger fullt ut kva som kjem frå kven. Som du forstår har vi brukt ein kryssklyppingsmetode. Kvar av våre tekstar er kutta opp i småbitar og limt saman til ein ny tekst. Det er i kryssinga at det oppstår noko interessant.

RFH: Kjem de til å halde fram med å skrive saman, eller ser de no for dykk eigne solokarrierar etter kvart?

SB & GB: Vi har jo to andre karrierar å ta oss av òg. Sigrid som klassisk pianist og Guri som kontorist. Men når det er sagt … Det er litt skummelt å avsløre dette: Vi har planar om ei ny bok. I 2006 var vi vitne til ei skjelsetjande oppleving. På eit olsok-arrangement på bygdatunet såg vi to damer som var heilt likt kledd, dei hadde limegrøne både genserar og bukser – og like menn. Plutseleg gjekk dei bort til kvarandre og helsa på kvarandre. Dei innsåg at dei var tvillingar skilde ved fødselen.

RFH: Korleis skal de lese frå boka på debutantkveldene, da? Har de trent på å lese i kor, eller blir det ein meir Hetti, Letti og Netti-aktig replikkveksling?

SB & GB: I boka er det mange dialogar, og det er naturleg at vi spelar ut dei ulike karakterane.

RFH: Til slutt: Guri, du er jo nylig blitt tilsett i Forfattersentrum Midt-Norge. Sidan du òg er redaktør i Ratatosk og medlem av den kunstnariske komitéen til litteraturfestivalen ÆÅ, ligg det naturlig å sjå på deg som ei slags personifisering av den litterære delen av Trondheims kulturliv. Kva vil du seie om litteraturen si stilling i Trondheim for tida? Er du optimist?

SB: Guri er den fødte pessimist.

GB: Eg er optimist i denne saka. Det er fleire ulike litteraturmiljø i Trondheim – og eg trur at vi kan få til bra ting. Rykta seier at det skal flytte nokre forfattarar til Trondheim i haust. Det er veldig stas og lovar godt for miljøet.

Det er kanskje rettferdig overfor Fosnes Hansen, men overfor alle oss andre som på et eller annet følelsesmessig plan føler oss berørt av denne såkalte «kulturkampen», er det ikke spesielt rettferdig at debatten NRK setter opp, går mellom en skolert politiker fra et parti som har gått til sjofelt angrep på en norsk forfatter, og denne sjofelt angrepne forfatteren, som representerer Kulturrådet, men selvsagt mest – viser det seg fort – seg selv. For det som skulle være det store oppropet mot FRP, blir dermed i store deler av debatten redusert til en kjekling rundt Fosnes Hansens private forhold til kulturministeren og dennes parti, og om hvorvidt FRP-nestleder Per Arne Olsen er villig til å stå inne for at dette er å regne for kameraderi eller ikke. Det kan godt hende det er rettferdig overfor Fosnes Hansen å la ham få sjansen til å angripe Olsen, og kaste papir på ham, for det FRP har kommet med i denne saken er, i likhet med svært mye FRP har kommet med i mange andre saker, nedlatende, kynisk, kunnskapsløst og skammelig. Problemet er bare at NRK, ved å sette en kjølig og slu politiker opp mot en emosjonelt medrevet og til dels utilregnelig forfatter, greier det ubegripelige kunststykket å få parten fra FRP til å fremstå som den fornuftige! Fosnes Hansen blir en av disse nyttige idiotene som FRP mer enn noen andre vet å dra nytte av; Fosnes Hansen blir, i sin fullt berettigede harme, en bekreftelse på Siv Jensens fårete utspill om at Kulturkampens initiativtakere ikke er noe annet enn en gjeng skrullete rødvinsdrankere som ikke under noen omstendighet kan tas på alvor, på lik linje med Blondiner mot EU, og hva det nå var alt sammen som hun bablet om.

Hvilket er synd, naturligvis, ettersom FRP dermed nok en gang slipper unna med å være et parti som i løpet av en hel debatt ikke greier å hoste opp et eneste godt argument, som i det hele tatt har nerver til å stille i en debatt om kulturpolitikk, når det knapt finnes et eneste menneske i hele landet med tilknytning til partiet som greier å uttale ordet «kultur». De slipper unna, fordi avisene til dagen etter har fått sin papirkule å skrive om – og FRP, ved å ha blitt kastet papirkule på, igjen kan fremstille seg selv som offer, tråkket på og forulempet av den skrekkelige kultureliten.

Det som dermed kommer i skyggen, er nautligvis alt det viktige Fosnes Hansen innimellom raserianfallene fikk sagt. La oss se litt på saken, fra en forfatters synsvinkel: FRP vil altså, sitat fra deres egen nettside, «kutte garantilønn og stipender, slik at kunstnere må leve av det de selv skaper». En åpenbar feil med denne setningen, er at man etter å ha gjennomført et slikt tiltak, ikke lenger vil kunne snakke om kunstnere. Et slikt tiltak vil rett og slett utrydde kunstnerne som yrkesgruppe fullstendig, og vi vil i stedet sitte igjen med en gjeng varefabrikanter som, uansett hva, blir nødt til å sette det kommersielle hensynet foran alt. Vi vil få en bokfauna som utelukkende består av sjablongmessige bestselgere – og et hav av mislykkede forsøk på å skrive dem. Vi vil få forfattere som går med kalkulator på innelomma i stedet for notisblokk. Vi vil få romaner som kunne vært skrevet av maskiner.

Senest i går kunne vi lese kulturpolitisk talsmann Ulf Erik Knudsens forsøk på å avdemonisere sitt partis kulturpolitikk i innlegget «Frps kulturpolitikk – bedre enn sitt rykte» i Dagsavisen. At han klønete nok i stedet endte opp med å bekrefte hvor forferdelig kulturpolitikken til FRP er, burde ikke komme som noen stor overraskelse på de som har fulgt med i denne saken. Knudsen skriver bl.a. at det de ønsker, er å «kutte i overføringene til kultureliten og/eller kulturpersonligheter som har ’sugerør i statskassen’», og forteller at FRP, med dette kulturelitebegrepet de har funnet på, mener «kulturpersonligheter som mottar store offentlige støtteordninger». Realitetene er at det for 2009 ble utdelt 107 arbeidsstipend á kr 186 000 fra regjeringen. Disse 107 stipendene ble gnient fordelt på billedkunstnere, kunsthåndverkere, skjønnlitterære forfattere, forfattere av barne- og ungdomslitteratur, dramatikere, skjønnlitterære oversettere, faglitterære forfattere, musikere/sangere/dirigenter, komponister, skuespillere/dukkespillere, sceneinstruktører, scenografer/kostymetegnere, teatermedarbeidere, dansekunstnere, kritikere, filmkritikere, journalister, fotografer, filmkunstnere, arkitekter, interiørarkitekter, folkekunstnere, populærkomponister samt sekkebetegnelsen diverse andre kunstnergrupper. Billedkunstneren Sissel Fredriksen er altså Norges kulturelite. Glasskunstneren Vidar Koksvik. Forfatteren Ingvild Burkey. Fotografen Geir Harald Samuelsen. Koreografen Henriette Pedersen. De forhatte kulturpersonlighetene til FRP.

I tillegg til arbeidsstipendene, kommer flere andre såkalte diversestipend som spenner fra 5000 kr til 80 000 kr, altså symbolske summer mer for en klapp på skuldra å regne enn et reelt forsøk på å holde noen i live. Å påskjønne en ung forfatter arbeidstid tilsvarende, la oss si, 30 000 kr (venner av FRP kan jo for moro skyld selv regne ut hvor mange timer det utgjør innenfor sine egne yrkesgrupper) fremstår urimelig mer på grunn av hvor lite det er enn hvor mye det er. Jeg skulle like å se Ulf Erik Knudsen smile dersom det var han som ble avspist med en årsinntekt på 186 000 kr, eller 30 000 kr for den saks skyld, for deretter å bli æreskjelt og uthengt som en personlighet med sugerør inn i statskassen. Jeg skulle likt å se Ulf Erik Knudsen løse ut et stipend på 5000 kr og i fullt alvor fortsette å hevde at dette jaggu meg er en så «stor offenlig støtteordning» at det er urimelig og jeg skulle ønske jeg kunne få slippe.

Jeg ønsker «kulturkampen» lykke til med oppropet mot FRP, selv om partiet ser ut til å ha vunnet ufortjente sympatipoeng i første slag, rett og slett ved å spille ut det eneste kortet de har: Å framstå så provoserende dumme og infame at de nærmest er umulige å føre debatt med for en rasjonell motpart. At de i etterkant har fortsatt denne kortsynte strategien, jf Ulf Erik Knudsens innlegg, borger imidlertid forhåpentligvis for et snarlig tilbakeslag – det er en lang valgkamp på trappene nå, og mot en så massiv gruppe oppegående meningsmotstandere som det FRP har skaffet seg innen kulturfeltet, burde det ikke holde i lengden å bare være dum. Initiativtaker Arnfinn Bjerkestrand har varslet en bred mobilisering blant dedikerte kulturarbeidere, og jeg gleder meg til å se flere enn Fosnes Hansen i kulturdebatter med FRP i ukene og månedene frem mot valget. Det burde være lett match, men i vår verden skal man visst aldri undervurdere dumhetens makt.