Jørgen Emerslund

Få mest mulig tid til å gjøre noe nytt

jorgen — Sat, 14 Aug 2010 08:49:49 +0000

Du har sikkert prøvd, og lykkes ganske bra, med å kutte ned på hvor mye tid du bruker på forskjellige ting? Kanskje ikke klassikeren med barbering eller sminke på vei til jobb i bilen, men for eksempel en enkel middag fordi det tar for lang tid å lage en god og sunn en? Det er ingen hemmelighet at vi bruker veldig mye tid på rutineoppgaver. Middag skal lages, tenner skal pusses, gulvet skal vaskes, bilen skal vaskes, det skal trenes (stor tidstyv!), og listen fortsetter….

De fleste jeg kjenner føler seg best når det de bruker tid på dette gjengangervedlikeholdet, men på å gjøre noe annet. Det kan være treningsstudioet er der du liker å være, eventuelt å pusse på båten, leke i Photoshop, skrive bloggposter eller hva det skal være. Tenk etter – du har sikkert flere ting av denne typen du også. Gjengangervedlikeholdet må gjøres, men det tar tid fra sånne ting vi liker.

Skal vi gjøre noe med dette, så har vi, grovt regnet, to alternativer:

Kutte ned på antall oppgaver av typen gjengangervedlikehold
Gjøre vedlikeholdet mer effektivt

Personlig tenker jeg at det er et tredje alternativ også, det er å kombinere disse punktene: Kutte ned på oppgaver, og gjøre de som er mest mulig effektivt.

Jeg er av den oppfatning at en løsning for å styre todolista er helt kritisk. Hvis du er vanvittig effektiv med en notatblokk, så applauderer jeg deg. Hvis ikke, så kan jeg for eksempel anbefale Things, hvis du bruker enten mac, iPhone eller iPad. Remember The Milk er en tilsvarende løsning som du finner tilgjengelig via nettskyen.

Daglig todo

Grunnen til at jeg nevner dette er at jeg har dyttet inn alt av gjengangervedlikehold i Things, mitt valg av GTD-system, og satt oppgavene opp med det som virker som fornuftige frekvenser. Når jeg ser at noen ting ikke blir gjort ofte nok, eller dukker opp for ofte på lista, så justerer jeg denne litt frem og tilbake til jeg begynner å bli fornøyd. Dette gjør at jeg ikke glemmer å gjøre vedlikeholdsoppgavene heller, men samtidig slipper jeg å gjøre de oftere enn strengt tatt nødvendig. Sjekke mail er selvfølgelig en daglig hendelse, men å støvsuge trengs strengt tatt ikke å gjøres annenhver dag. Som en ekstra bonus får jeg også en bedre oversikt over når jeg har planlagt å gjøre de forskjellige tingene, så ikke alt hoper seg opp til samme dag. Kort og godt slipper jeg å stresse om jeg har fått gjort alt jeg skal, det er bare å sjekke lista mi det.

Men samtidig nevnte jeg også frekvensen på hvor ofte jeg gjør ting. Det er mulig jeg ser en hybelkanin som prøver å lure seg bort like under sofaen. Jeg føler ikke lenger noe behov for å dra frem støvsugeren med en gang, fordi jeg vet at støvsuging står på lista om et par dager. Da kan jeg heller prioritere å skrive en god bloggpost i dag.

Du har sikkert en løsning for oppgavestyringen din allerede i dag. Ta deg en halvtime og tenk igjennom hva du bruker tid på fra dag til dag. Frokost og tannpuss og dusjing og trening og..og…og… Skriv ned alt du kommer på. Til å begynne med kan du jo prøve å ta en titt over lista di på slutten av hver dag for å se hva du skal gjøre i morgen, og hva som kan gjøres senere. Og husk på at det er lov å eksperimentere seg frem til et system som fungerer for deg!

Bilde: Daily Todo av Jack Spurlock, på Flickr Creative Commons BY-Attribute.

Hvordan løser du dette? Har jeg glemt noe? Barberer du deg i bilen på vei til jobb? Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet!

En liten fisk på vei over en veldig stor dam

jorgen — Mon, 09 Aug 2010 20:15:17 +0000

Dagens IT kan i dag fortelle at Petter Stordalen, bajas og hotellinteressert, bygger ut en IT-bedrift i Las Vegas. Hva fa? Det er bare to ting som skurrer med det utsagnet – det er at det er i IT og at det er i Vegas… Hva vet Petter om IT, og hvorfor i s**** på andre siden av dammen?
Det var i hvertfall min første reaksjon når jeg leste ingressen i artikkelen. Til min store forskrekkelse kan det lønne seg – selv i disse tabloide og klikkgenererende dager – å lese resten av artikkelen. Det viser seg at IT-systemet som driver Choice-hotellene, Cenium, er videreutviklet internt de siste 10 årene, og skal nå videreselges til andre hoteller.

Det å selge ting man har utviklet internt, og tydeligvis jobbet mye med og lagt 150 millioner kroner i, virker i utgangspunktet…vel…relativt bakvendt. Men går man litt dypere inn i dette, så betyr dette at Petter & Co ikke ser på dette datasystemet som en viktig fordel de har på konkurrentene. Det er selvfølgelig en fordel å kunne spare penger på å effektivisere driften, men den er ikke så viktig at de tror det er dette de vinner kundenes gunst på. Og dermed, det er ikke dette konkurrentene kan utfordre de med.

Fagbegrepet er en varig konkurransefordel. En verdifull, sjelden, vanskelig kopierbar og og varig konkurransefordel. Denne konkurransefordelen for Choicehotellene hverken sjelden eller varig, så når jeg har fått tenkt meg litt om og lest hele artikkelen, så ligger det nok mer penger i å selge programvaren enn å holde den for seg selv.

Hva med å etablere seg i USA? Som artikkelen jeg har lenket til sier, USA er det største markedet for hoteller. I tillegg viser all forskning at spinoutfirmaer har godt av ikke å “bo hjemme” – mao ha for stor tilknytning til moderfirmaet sitt.

Selvsagt er det en bråte med hindre på veien til å gjøre det bra i et slikt marked, men dette er et veldig spennende steg av Petter Stordalen – jeg skal i hvertfall følge med videre – anbefaler at du også gjør det.

Hvordan du kan lære deg å kjenne din egen by

jorgen — Thu, 05 Aug 2010 20:30:20 +0000

Kortversjonen:
1. Finn frem et fotokamera, eventuelt et mobilkamera
2. Gå utendørs
3. Ta bilder

Langversjonen:
Fotosafarier er en av de beste måtene å øve seg på fotograferingen sin på, og forhåpentligvis bli kjent med stedet der du bor på en helt ny måte. Trikset er å ha, og ta seg, tid til å se detaljene i området der du bor. Normalt går i hvertfall jeg fortest mulig fra A til B, uten å tenke spesielt på ting rundt meg. Til nød gløtte på noen jeg passerer, eller i butikkvinduer, men stort sett skal jeg bare frem.

Hvis jeg har med kameraet på en fotosafari kan jeg finne på å ta meg tid til å se på hvor spesielt et blad på et tre ser ut, hvordan kontrasten er mellom to hus eller bare ta inn over meg hvor mange mennesker som er ute i sentrum en lørdag, for å nevne noe.

Jeg kan se på å leke med perspektiver i bildene mine, jeg kan konsentrere meg på å ta bilder av en spesifikk farge eller hva det skal være.

Trikset for en god fotosafari er like enkelt som det er vanskelig. Ta med deg kameraet ditt, finn et område du skal gå i, tenk litt på hva du er ute etter å ta bilder av, og dra ut. Sett av den tiden som trengs for å slappe av med å ta bildene. Personlig blir det gjerne 4-5 timer når jeg først setter i gang. Og ta gjerne med en venn du kan slå av en prat med underveis – det er enda morsommere å ta bilder sammen.

Lykke til!

Om å gå over bekken etter vann

jorgen — Mon, 02 Aug 2010 19:53:06 +0000

Eventuelt, om å gå over Karl Johan etter innflytelse. Bjarne-Håkon Hansen har fått kjeft en god tid nå for å skulle jobbe for PR-byrået First House. Og nå er det plutselig overraskende at BHH jobber opp mot gamle kjente i politikken for å se hva han kan gjøre for en klient. Umoralsk at en tidligere statsråd jobber mot ståstedet til sine gamle kollegaer i regjeringen. Umoralsk at en tidligere politiker bruker kompetanse han har opparbeidet seg gjennom mange år til å tjene penger utenom politikken. Nei, fysj og skam, sånt skal vi ikke ha noe av her på haugen.

Det finnes allerede karantenebestemmmelser, og disse har Bjarne-Håkon Hansen fulgt til punkt og prikke. Såvidt jeg har fått med meg har heller ingen beskyldt ham for å bryte noen regler.

Moralen derimot har han fått på pukkelen for opp og i mente av tidligere kollegaer, og formodetlig omgangskrets. Marit Nybakk, visepresident i Stortinget, konkluderer “Jeg synes dette er helt forkastelig og politisk umoralsk”. Hun konkluderer med at kunnskap og konkurranse som er tilegnet “bak kulissene” er umoralsk å selge videre.

Problemet med dette, som flere bloggere har påpekt før meg, er at BHH har overholdt alle karantenebestemmelsene som er satt. Med andre ord, han har fulgt lobbyistreglene vi har her i landet, og som han selv sier: “Det er mye synsing og prating her nå, men ingen politisk handling. Hvis de vil ha Obama-regler – ja, så legg fram forslag da, så vi kan diskutere det“.

Han har helt rett. Karantenebestemmmelsen er et forsøk på å lage noen felles definisjoner på hva som er både juridisk og moralsk forsvarlig i forhold til politikere som går fra politikken til privat næringsliv. Nå har regjeringen sittet i flertallsregjering i 5 år, og det er lenge siden Hansen flagget at han skulle over i PR-bransjen. Man har med andre ord hatt fryktelig god tid til å endre på reglene.

Men det er lettere å manipulere debatten. Og som det har blitt påpekt, det er svært dårlig håndtverk av Bjarne-Håkon Hansen og First House, som ikke forutså at dette kom til å bli dyttet ut som en annen debatt i steden for å faktisk diskutere om det skal være lov å tjene penger på å drive barnehager.

Men umoralsk eller ulovlig – nja, ikke egentlig.

Foto: Cebete på Flickr Creative Commons 2.0 BY-Attribute

Kollektivtransport

jorgen — Thu, 29 Jul 2010 18:00:56 +0000

Oslo har i sommer sluppet å få et eget forsinket tog retning vestover – Drammen har fått den æren. Det har vært store – og etter hva jeg forstår – etterlengtede forbedringer i tunnellene gjennom Oslo, sånn at det ikke skal bli tilsvarende kaos til vinteren som det var som i vinter.

Hedmark Trafikk har lagt ned oppimot halvparten av avgangene sine på enkelte ruter.

Både i Oslo og Trondheim, som er de eksemplene jeg uttale meg om, sloss kollektivselskapene jevnt over mot synkende inntekter med å heve billettprisene sine. Hint: Pris og etterspørsel – er etterspørselen for lav så bør prisene ned – ikke opp. Det er lov å prøve, men det er en god ting å innse når man tar feil?

I Trondheim, hvor jeg bor, ble det for et par år siden innført et kollektivfelt som går igjennom hele byen. Det skulle gjøre det enklere å ta buss. Mulig det, men det mest synlige resultatet ble lengre køer for bilistene. Jeg tar stort sett buss, så jeg klager ikke, men det er mange som gjerne tar den jobben.

Kort sagt, Kollektivtransport, både på lang- og særlig kortdistanse er et av de sorte får i politikken.

Infrastruktur er noe av det viktigste vi kan investere i. Satsing på kollektivtransport er ikke bare god miljøpolitikk, men skaper også bedre muligheter for folk flest, jo mindre de er avhengige og begrenset av hvilke kollektivmuligheter som finnes.

Det vi trenger av norske politikere på alle nivåer er at de innser betydningen av kollektivtransport og lager incentiver for å bruke denne, heller enn å lage disincentiver for bilførere.

Foto: Flickr Creative Commons av Omar Omar.

SAS har et PR-problem

jorgen — Sat, 17 Jul 2010 07:46:04 +0000

Jeg satt på flyet nedover fra Trondheim til Oslo i går, Norwegian-flyet får jeg anmerke. Det slo meg at SAS har – i hvertfall i Norge – et kjempestort PR-problem i forhold til nettopp Norwegian.

Norwegian har Bjørn Kjos. Ikke en gretten gammel gubbe, men en glad gammel gubbe som ler rart og smiler på stort sett alle bilder. Vi har lyst til å ta en pils med Bjørn, og prate om da han var jagerpilot eller når han fikk møterett for høyesterett.

SAS derimot, kommer ferdig installert med gretne gamle gubber. Det hjelper ikke at SAS er bedre i å rydde opp etter askekaoset, når det er velkjent at SAS sliter med å tjene penger, mens Norwegian går som en kule.

Som om ikke det er nok er det SAS som er selskapet som tar pengene våre. Vi glemmer lett at SAS var de uten gebyrer, og at Norwegian tar 50-lappen hver vei vi vil ha med en koffert. At Norwegian startet opp med å love “ingen skjulte gebyrer”, og nå nærmer seg Ryanair. For vi har lyst til å ta en kaffe med Bjørn Kjos.

Det er bare å gjøre noen enkle søk på Google News for å finne nyheter som (svært subjektivt sett) er relativt jevnt fordelt i positiv favør av begge selskapene. Likevel er det Norwegian som er sjarmøren, mens SAS er den trauste, litt trege, giganten. Norwegian har Bjørn, SAS har en mann med slips fra Sverige som vi bare ser når det er snakk om kvartalsresultater. Det er derfor vi liker Norwegian, de har en kar vi har lyst til å ta en brus sammen med.

Tips jeg har lært meg til presentasjoner som sitter

jorgen — Mon, 28 Jun 2010 02:09:17 +0000

Det er noe med Powerpoint (eller Keynote eller lignende, for den saks skyld) som gjør at vi ikke helt klarer å få presentasjonene til å fungere så bra som de egentlig kan. Særlig powerpoint er sannsynligvis ett av de mest utskjelte dataprogrammene i historien. Samtidig ser vi at det er noen som klarer å få presentasjonene sine til å sitte, gang på gang.

Jeg har holdt noen dusin presentasjoner opp igjennom årene, og selv om jeg ikke skal regne meg selv som noen ekspert på noe vis, har jeg plukket opp noen tips som gir deg bedre presentasjoner nesten med en gang!

Kjenn materialet du presenterer

Det burde være åpenbart, jah? Skal man holde en presentasjon så bør man også kunne stoffet. Selv om de fleste som presenterer har en viss kjenskap til stoffet har jeg vært med på alt for mange presentsjoner med stotring, “ehrmm….”-ing og ubehaglig lange tenkepauser, innledet med frasen “hvordan var det nå dette var igjen da”. Presentasjonen blir aldri bedre enn det du klarer å levere, uansett hvordan slidene dine ser ut.

Bildet er CC av NASA Goddard Photo and Video

Tilhørerne er der for deg, ikke for slidene dine

Legene kaller tilstanden for “Kronikus Slidius Avhengighetius”. Eller noe i den duren. Du kjenner uansett symptomene, det mest fremtredende er foredragsholdere som leser opp lange tekster på slidene sine. Slidene skal underbygge det du sier, det er ikke du som skal forklare innholdet på sliden. Det vil si at du ikke setter opp alt du har tenkt å si om en slide, på sliden selv. Sett opp noen få stikkord, helst bare en enkelt setning eller et utsagn, og snakk rundt dette.

Noen vil si at dette lager slider det er umulig å ta nytte av hvis du ikke så selve presentasjonen. Ja, det stemmer nok. Men så er det da virkelig presentasjonen eller foredraget som skal være bærende, ikke slidene du bruker.

Men hvis du er foreleser på universitet, og skal være grei med studentene, så bruker du notatfunksjonen i Powerpoint, lager en PDF-utskrift av slidene i notatfunksjon, sånn at du får en PDF-fil med slider og ditt manus. Dette kan du sende ut til studentene, og du har både spart litt miljø og laget gode slider.

10/20/30-Regelen

Dette er en påstand fra Guy Kawasaki, en venturekapitalist fra USA som er velkjent for gode bøker. Han hevder, etter å ha hørt på flere tusen presentasjoner, at en presentasjon ikke bør være lengre enn 20 minutter, bruke 10 slider og ikke ha noen tekst med fontstørrelse mindre enn 30.

Jeg tar de to første som gode retningslinjer, men med en klype salt. Blir du bedt om å prate i 2 timer, så kan du sannsynligvis bruker mer enn 20 minutter. Men – mine venner – legg merke til at han ber om 2 minutter per slide – som mange kunne roet ned til. Det vil si at 83 slider +/- på 45 minutter ikke fungerer. Og skal du holde en presentasjon på 10 minutter, bruk ikke mer enn 5 slider.

Fontstørrelsen er på vegne av de av oss med litt dårlig syn en velsignelse. Du vet nesten aldri nøyaktig hvordan rommet ser ut der du skal prate. Er teksten for liten blir den vanskelig å lese på lang sikt. Så enkelt, og så vanskelig. Men hvis du bare skriver en tanke du skal prate om (se over), så burde dette gå bra.

Kutt ut punktlister

Hvor ofte trenger du egentlig punktlister i presentasjonen din. Du gjør det fordi Powerpoint sier det, gjør du ikke. Hva med dette: Prøv å bare fjerne punktene. Ikke noe annet, bare ta presentasjonen du har, og sett punkttypen til ingenting. Da kan du begynne å gjøre skikkelige forbedringer på slidene dine.

Dette er selvsagt ikke en komplett liste over den ultimate presentasjon – det krever flere bøker for sånt. Dette er en liste over noen ting jeg vet det er lurt å passe på når man prøver å sette sammen en presentasjon. Men, hva med deg, har du noen gode presentasjonstips?

Why can't we all get along?

jorgen — Mon, 21 Jun 2010 08:59:58 +0000

“Why can’t we all get along?” er et kjent spørsmål. Men et godt et. Hvorfor kan vi ikke komme bedre overens? I steden for å stå på våre bastioner, kan vi ikke heller se hva vi kan gjøre for å skape løsninger som er bedre i helheten, enn løsninger som er bedre for oss selv, som våre motparter ikke kan godta?

Entreprenøriell inspirasjon

jorgen — Sun, 20 Jun 2010 22:44:29 +0000

Garr Raynold, fra den utmerkede nettsiden Presentation Zen, delte for et par år siden sine tanker på inspirasjon – og om det egentlig betyr noe. Det har bruker som utgangseksempel er den etter hvert velkjente taleevner, og hvordan logikken var at han prater så høytflyvende at det ikke var å forvente at han hadde noen reelle planer og konkret politikk. Særlig oss ingeniører og andre akademikere* er tilhengere av rasjonelle data – og har en tendens til å avvise tanken på at noe annet enn innhold betyr noe.

Foto: Creative Commons av mandj98

Hvis vi bruker energi på å skape inspirasjon rundt en ide, eller et produkt eller noe annet vi jobber på, så er det veldig lett for andre å påpeke at du ikke er produktiv på samme måte som om du hadde jobbet på innhold – eller funksjonalitet som det heter fint for min programvareverden. Selvsagt er det viktig å utrette også, særlig når man står opp mot en tidsfrist. Men samtidig vil man ikke nå helt opp uten inspirasjon og engasjement. Spør for eksempel Apple – kjent for å ta dobbelt betalt fordi innpakkingen ser bra ut. Eller om du har hatt en lederfunksjon så vet du at du ikke kommer langt hvis du ikke klarer å holde teamet ditt motivert.

Jobb med å inspirere andre, kunder, kollegaer, sjefen, ektefellen eller samboerern eller andre du har behov for å få med på laget. Ikke manipuler de, men vær inspirerende både i det du gjør og det du formidler – det er morsommere. Og ikke la inspirasjonen gå deg til hodet. Når du har klart å unngå det, så skriver du en kommentar under, og forteller meg hvordan du unngikk det, OK?

Jeg avslutter med å sitere Garr sin bloggpost:

The world needs more inspiration, not less. Speaking is not the only way to inspire—actions inspire too, often more—but leaders know how to inspire with both words and action.

Dette er en post som har ligget som en kladd på todolista mi i lange tider. Jeg har skrevet om på den, men dette er grunnen til at posten jeg refererer til er såpass gammel. Men som en god bloggpost er den ikke på noen måte utdatert.

* Akademiske markedsførere ikke inkludert.

Klimaskepsis

jorgen — Sun, 06 Jun 2010 08:03:40 +0000

Både Aftenposten og Yr.no har i løpet av de siste dagene – i hvertfall som jeg har fått med meg – meldt om at det er flere og flere klimaskeptikere. Hvis dette ikke skremmer livsskiten ut av deg, så er du for kald for ditt eget beste! Jeg er på ingen måte et hardbarka miljøforkjemper, men tror oppriktig på at vi er utsatt for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er ikke smart nok til å vite hvordan, men vi trenger at lederne for de store nasjonene, med Barack Obama og Kinas Hu Jintao i spissen, kommer til enighet om hva som skal gjøres. Og det krever et kontinuerlig press.

Det som virkelig plager meg er all energien som går med på å krangle om endringene er menneskeskapte eller ikke. Alle prognoser tilsier at effektene av klimaendringene, uansett årsak, vil være dramatiske nok for en Hollywood blockbuster, og da er det virkelig ikke tiden for å fokusere på årsaken til problemet, men for å komme til enighet om hva som må gjøres for å bremse endringene.

Så, min oppfordring til alle blir å utfordre de skeptikerne du møter på hvorfor de har det standpunktet de har, og dermed holde debatten gående.