Den gang ei. Da jeg ankom 45 minutter før start, fikk jeg raskt utlevert et startnummer, ble pekt i retning laget mitt, sluset inn i en kø, tatt bilde av, først én gang med laget mitt, deretter individuelt. Cheese! Noen meter bortenfor skrev jeg min mors navn på en til-minne-om-plakat, og før jeg visste ordet av det stod jeg på startstreken, der de sendte av gårde løpere i 8 sekunders intervaller. Et eller annet sted på veien hadde en funksjonær rukket å dytte en hendig, liten vannflaske inn hånden min.

Jeg trippet litt i køen for (i all beskjedenhet) jeg kunne ikke observere noen foran meg som ikke skulle passeres underveis. Siden jeg ikke var påmeldt eliteklassen, stod det nemlig en ganske heterogen demografisk rekke foran meg. Når jeg står på startstreken, glemmer jeg som regel både at jeg løper for en god sak og at de andre deltakerne kanskje ikke har samme syn på sluttid og sånn som meg. Jeg så for meg at jeg måtte gå i kø oppover – i beste fall løpe oppoverslalom. Men det viste seg at det var liten grunn til bekymring. Det var tidvis litt trøblete å passere folk, men alt i alt kostet det meg lite tid og krefter.

Løpet

Et par dager i forveien testet jeg ut hvordan det egentlig er å løpe i trapper, så jeg prøvde meg på 20 etasjer. Jeg fant fort ut at jeg ikke skulle løpe de 94 etasjene på løpsdagen. Jeg måtte heller satse på å gå veldig fort, fordi puls og pust ikke kom til å tillate løping. Siden jeg ikke kjenner min egen hvilepuls, ei heller løper med pulsbelte, måtte jeg føle meg frem til hvilket tempo det var mulig å holde. En veldig interessant øvelse i trapper, fordi små tempo-endringer gjør store utslag på puls og syre. Derfor begynte jeg med lange, raske trinnforseringer (to og to trappetrinn av gangen), med intervaller der jeg kjørte to trinn med høyre ben og ett trinn med venstre. Litt inspirert av Jon Harald Berges bruk av en gammel, romersk stridsteknikk.

Da jeg kom til toppen var jeg nesten litt skuffet over hele opplevelsen. Jeg hadde nemlig forestilt meg at jeg kom til å knekke fullstendig, men derimot var det ganske behagelig hele veien. Løping er jo litt yin og yang – det må gjøre litt vondt for at det skal bli godt. Luften var ganske dårlig så lungene var vonde, men utover det var kroppen i relativ grei forfatning. Selv om jeg ikke hadde klokke følte jeg også at jeg var godt under målet på 15 minutter, og jeg hadde rett (12:59).

Det var en av de dagene der du føler deg litt snytt av deg selv, uten helt å forstå hvor i løypa du skulle gjort det bedre – rettere sagt, påført deg selv mer smerte. Men det var en artig trappeløp-debut. Og det er vel med trappeløp som alle andre løpsgrener, man blir flinkere til å påføre seg selv riktig mengde smerte på de riktige stedene, etterhvert som man får mer erfaring med grenen.

Det var forøvrig beundringsverdig å se hvordan disse amerikanerne klarte å organiserer så mange mennesker på et så avgrenset område. Det eneste jeg savnet var duskedamer, helt til jeg traff en vakker duskegruppe i 46. etasje

Det liker jeg med charity; Jeg gjør noe jeg kan, slik at at andre kan gjøre det de er gode på – som for eksempel å redde liv. Man forener ulike miljøer slik at man kan bidra uten å være forsker eller kirurg selv. Også får man seg en morsom løpsopplevelse da. Charity er generelt et bra konsept

Søndag skal jeg delta i et litt spesielt løp. Det årlige Hustle Up the Hancock arrangeres til inntekt for forskning på lungesykdommer, og tiltrekker seg 4000 løpere. Det er om å gjøre og klatre til toppen så fort som mulig, 94 etasjer (1632 trappetrinn). Til nå har arrangementet samlet inn 1 million dollar!

Jeg har blitt utfordret av Baresko til å løpe i et par foret Converse.

Det blir sikkert en interessant opplevelse dette

Se også: Aktiv Mot Kreft

Jeg har reist hit for å utforske litt nærmere hva som rører seg i nettverdenenen, og for å treffe likesinnede som har jobbet med WWW noen år lenger enn oss. USA har generelt ligget et par år foran Norge når det kommer til alt annet enn penetrasjon på nett. Og vi har bestandig kikket over dammen for å observere trender og for å lære av de beste. Det er interessant både på markedsføringsnivå, men også på brukernivå. Hvordan er handlingsmønsteret til den jevne amerikaner.

Hvorfor bruker ikke restauranter penger på AdWords, mens smykkebutikkene tar helt av? Hvorfor er ikke Groupon nødvendigvis førstevalget her? Hvorfor er Grubhub et selvsagt alternativ når magen er sulten? Hvilken betydning har Google Maps, og hva skjer når jeg logger inn på Facebook Places på en restaurant? Hva skjer på e-commerce-fronten (også et Chicago-basert selskap). Hva er grunnen til at de største SEO-selskapene ser på AdWords som så selvsagt, at de ikke engang profilerer det? Hva er de viktigste SEO-trendene, og hva bør egentlig SEO koste?

Mens vi er inne på søkemotoroptimalisering, så tror jeg det kan være sunt å treffe andre aktører for inspirasjon og større vidsyn. Chicago byr på noen spennende SEO-selskaper. Blant annet sitter jeg på et kontor vegg-i-vegg med SEO Design Solutions, som kommer ganske greit opp på søk etter «seo chicago» og mye annet snacks. Jeg har publisert et innlegg på Metronet-bloggen om Top 10 Ranking Factors, basert på noen samtaler med gründeren av selskapet, Jeffrey L. Smith.

Ellers ønsker jeg meg selv et fortsatt fint opphold i «The Windy City» (som forøvrig ikke er så windy).

Plasseringen eller tiden er sjelden det som avgjør hvor god prestasjonen er. Det er få i min løpekrets som lar seg imponere og/eller inspirere av en maratontid på 3 timer minus 7 minutter. En tid flere av de kan leke seg igjennom på en søndagstur i marka. Likevel syns de at tiden er bra, til meg å være. Og i det ligger nok mye av nøkkelen til hvordan vi vurderer slike prestasjoner.

Personlig syns jeg for eksempel at min bror, Petter, gjennomførte en mye tøffere oppgave og leverte et bedre resultat enn meg – med sine 3:42 i samme maraton. Petter hadde ikke trent for dette, og det gjør ikke saken bedre at han veier 6-7 kilo for mye for en slik tid. Dessuten innebærer det mer smerte å løpe et maraton på 3:42 enn 2:53. Man vil uansett måtte presse seg så hardt man klarer på en slik distanse, og det er vondere å møte veggen når du er i dårlig form.

Underveis tenkte jeg også mye på de deltakerne jeg tok igjen med en runde. Noen var out of shape, andre var, nei alle var out of shape. Men de skulle bare fullføre sine 42 195 meter. Koste hva det koste vil. Det står det respekt av. De legger ut på det umulige, for å bevise overfor seg selv, at alt er mulig. Ubevisst til inspirasjon for andre. Jeg vet at jeg klarer å gjennomføre et maraton i 19 av 20 tilfeller – de derimot,  har alle odds imot seg.

En defensiv sport

Det å løpe et maraton handler ytterst sjelden om å vinne. Jeg anslår at tre-fire av deltakerne på søndag, løp for å vinne. Noen flere løp kanskje for en medalje. Et knippe andre kjempet for en topp 10-, topp 20 plassering. Vi kan muligens telle 30-40 deltakere totalt, som stilte til start med ett av ovennevnte utgangspunkt. Det stopper nok der.

Resten, altså 98 prosent av deltakerne i søndagens Oslo Maraton stilte av en helt annen årsak; nemlig for å kjempe mot seg selv.

Maraton er ikke en idrett

En noe irrasjonell påstand. Selvsagt er maraton en idrett. Det er en konkurranse, der fysisk og mental aktivitet er helt avgjørende. Ergo en idrett. Men som mine antydninger foreslår, så er ikke maraton en konkurranse i ordets rette forstand, for brorparten av deltakerne. Det o’store flertall løper mot seg selv, sin egen tid eller kun for å gjennomføre. Maraton er så mye mer enn en idrett.

Jeg har bedrevet mange ulike aktiviteter, og i de seneste årene har det dreid seg om breddeidrett (les: lavt nivå, for gøy). Jeg har vært involvert i fotball, tennis, langrenn, golf og ikke minst langdistanseløping.

Jeg har notert meg en vesentlig forskjell på langdistanseløping og de øvrige aktivitetene; Nemlig at folk gråter når de kommer i mål. Jeg har observert utallige løpere passere målstreken i et maraton på både 3, 4 og 5 timer, som feller tårer i det de passerer målstreken. Også store menn med røft skjegg.

Noen jubler og hyler, før de i det hele tatt har sett på klokken og før de har innsett at de har levert ekstremt dårlige resultater – i forhold til resultatlisten. De aner nok at de er på nedre halvdel, men de griner likevel. Gledestårer. De bryr seg ikke om resultatet. De nådde målstreken. Punktum.

Jeg har fremdeles til gode å se spillere på et bedriftslag gråte over å ha vunnet en fotballkamp, eller en kompis som hopper opp og ned av glede fordi han har slått meg i tennis. Jeg har vært farlig nære å felle en tåre på golfbanen, men det har vært i ren frustrasjon – og har ingenting med idrettsglede å gjøre.

Den største gleden er å føle at man nesten dør

Gledestårer i breddeidretten er et spesielt fenomen, og særegent for kondisjonsaktiviteter. Jeg husker godt min debut på maratondistansen. Diltende over mål i en patetisk fart, på en patetisk tid. Jeg måtte anstrenge meg for å ikke begynne og grine. Følte jeg måtte holde masken. Jeg har aldri vært så glad, og hadde lyst til å klemme alle rundt meg. Heldigvis var jeg ikke stand til særlig annet enn å stå stille og kjenne på smertene. Kroppen var fullstendig utmattet, nær-døden-utmattet, samtidig som jeg opplevde en ubeskrivelig lykkefølelse. Med en blanding av enorme smerter og en rus av glede, blir man svært emosjonell.  Du kjenner at du lever – kanskje fordi du føler deg så nære døden?

Maraton handler i de aller fleste tilfeller om å vinne. Men altså svært, svært sjelden om å vinne over andre enn seg selv. Derfor er tiden man løper på egentlig ikke relevant for andre enn den det gjelder. Når jeg snakker med mine aktive løpevenner, så er de egentlig ikke imponert over tiden min. De er imponert over at det er min tid.

Selv om maraton er en feig idrett, fordi den i det store og det hele er blottet for konkurranseaspektet, så er det en aktivitet som setter livet i perspektiv. Maraton handler om å konkurrere mot seg selv, selvpålagte begrensninger og ikke minst mot en distanse som gir deg et innblikk i komplett utmattelse.

Mest av alt er det en emosjonell og mental øvelse. De fysiske smertene er bare en bitteliten bivirkning av lykkerusen som møter deg ved målgang. Prøv, og du vil oppleve smerte som er verdt det.

Advarsel: et pushy innlegg (fordi saken er god)

På leting etter et nytt maraton, kom jeg over et genialt konsept: Fred’s Team. Historien startet med et blikk  på Chicago Marathon, 10.10.2010.

Der kunne jeg lese om hvordan jeg på en enkel måte både kunne løpe et maraton og samtidig bidra til en viktig og god sak. Det eneste jeg trengte å gjøre var å forplikte meg til et fundraising-program der jeg skal samle inn 2 000 dollar (omtrent NOK 12 500).

Fred’s Team

Fred’s Team har som formål å samle inn penger til kreftforskning og behandling av kreftpasienter ved Memorial Sloan-Kettering Cancer Center. One mile at a time!

Iløpet av 15 år har Fred’s Team samlet inn 38 millioner dollar for foregangsforskning på kreft. Slikt gjør en forskjell!

Alle bidrag bidrar

Jeg vil be alle som har et ledig øyeblikk, hjelpe meg å løpe for en god sak. Det finnes ikke noe minstebeløp og alle pengene går uavkortet til kreftsaken. Du kan donere 1 dollar om du vil, så det er virkelig bare snakk om tiden det tar å klikke på denne linken og legge inn ønsket beløp.

På forhånd, tusen takk

Fred’s Team på Facebook

Fred’s Team på Twitter

Neste uke lanserer Google en nettleser-plug-in for nettbrukere som foretrekker å ikke bli endel av statistikken til nettstedeiere som benytter Google Analytics. Dette er gode nyheter for de som er redde for å bli talt. Jeg syns det er beundringsverdig at Google bruker ressurser på å utvikle slike tjenester, som fullstendig går motstrøms egne interesser – dog medstrøms deres mantra «don’t be evil».

Dette er likevel en interessant utvikling. Google møter motbør i mange land. De har en egen side med Criticism of Google på Wikipedia, ledere blir dømt til fengsel for at noen publiserer en mobbe-video og de har blitt en faktor i Obama vs Kina ligningen.

Dette har kanskje ført til et større fokus på å blokkere fremtidige personvernutfordringer i både mindre og mer utviklede land. 1000 fremtidige søksmål mot Googles innsamling av brukerdata faller altså i grus neste uke.

Selv om de utfordrer sitt eget produkt ved å tilby en slik tjeneste, skal de ha honnør for å være så proaktive. Hvis Google hadde spilt sjakk, ville jeg foretrukket å møte en annen motstander.

Forøvrig minner dette meg om et av mine favoritteventyr. Nemlig Alf Prøysens:

Geitekillingen som kunne telle til ti

Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da han kom til en vannpytt, stod han lenge og så på speilbildet sitt i vannet, og nå skal du høre hvordan det gikk:

- Én, sa geitekillingen.

Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras.

- Hva gjør du for noe? sa kalven.

- Jeg teller meg, sa geitekillingen. – Skal jeg telle deg også?

- Hvis det ikke gjør vondt, så, sa kalven.

- Det gjør det vel ikke, stå stille, så skal jeg telle deg også?

- Nei, jeg tør ikke, kanskje jeg ikke får lov av mora mi engang, sa kalven og trakk seg unna. Men geitekillingen fulgte etter, og så sa han:

- Jeg er én, og du er to, 1-2.

- Mo-er! rautet kalven og begynte å gråte, og så kom mora til kalven, og det var selveste bjellekua på garden.

- Hva er det du rauter for? sa bjellekua.

- Geitekillingen teller meg! rautet kalven.

- Hva er det for noe? sa bjellekua.

- Jeg teller, sa geitekillingen. – Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er én, kalven to, kua tre, 1-2-3.

- Å, nå telte han deg også! rautet kalven.

Og da bjellekua skjønte det, ble den sint.

- Jeg skal lære deg å gjøre narr av kalven min og meg! Kom, kalven min, så tar vi’n.

Og så satte bjellekua og kalven rett på geitekillingen, og han ble så redd at han spratt høyt opp i lufta og pilte av gårde bortover enga, og kua og kalven etter.

Borti utmarka stod oksen og grov løs store grastuer med hornene de geitekillingen og kalven og kua kom settende. – Hvorfor jager dere den vesle geitekillingen? spurte oksen.

- Han teller oss, rauter kalven.

- Men vi skal ta’n, sa bjellekua.

- Jeg er en og kalven er to og kua er tre og oksen fire, 1-2-3-4, sa geitekillingen.

- Å, nå telte han deg også, rautet kalven.

- Han kan bare prøve, brølte oksen og ble med de andre for å ta geitekillingen.

Etter veikanten gikk det en hest og åt da alle dyrene kom farende forbi.

- Det var da svært til fart, sa hesten.

- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

- Han teller oss, rautet kalven.

- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.

- Åssen gjør han det da? sa hesten.

- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. – Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten, 1-2-3-4-5.

- Å! Nå telte han deg også! rautet kalven.

- Bare vent du, raggetassen! vrinsket hesten og galopperte bortover veien sammen med de andre for å ta geitekillingen.

I grisebingen lå det et stor purke og sov da følget for forbi.

- Svært til hastverk dere har da, sa purka.

- Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

- Han teller oss, rautet kalven.

- Og det får’n ikke lov til, brølte oksen.

- Han kan bare vente, vrinsket hesten.

- Åssen gjør’n når’n teller da? spurte purka.

- Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. – Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for oksen og fem for hesten og seks for purka. 1-2-3-4-5-6.

- Å! Nå telte han deg også, rautet kalven.

- Det skal bli verst for’n sjøl, sa purka og brakk løs en planke i gjerdet med trynet sitt og satte etter de andre. Det gikk over stokk og stein og gjennom mo og myr, og så kom de til ei elv, og ved brygga lå det ei lita skute, og ombord på skuta var det ei katte og ei bikkje og en sau og en hane. Katta var kokke, sauen var byssegutt, hanen var skipper og bikkja var los.

- Stopp en halv! gol hanen da han så alle dyrene som kom hulter til bulter bortover veien. Men det var for seint. Geitekillingen tok spenntak i bryggekanten og spratt ombord med alle de andre dyrene etter seg, og så røk ankerkjettingen, og så begynte skuta å seile utover dit elva var djupest. Men da ble hanen redd.

- Kom og hjelp, gol hanen. – Skuta synker!

Da ble alle dyrene redde, men så skreik hanen igjen: – Er det noen av dere som kan telle?

- Jeg kan! sa geitekillingen.

- Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er ombord. Skuta kan bare ta ti passasjerer.

- Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.

Og så telte geitekillingen.

- Én for meg, to for kalven, tre for kua, fire for oksen, fem for hesten, seks for purka, sju for katta, åtte for bikkja, ni for sauen og ti for hanen. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10.

Hurra for geitekillingen! ropte alle dyrene, og så seilte de over til den andre elvebredden og gikk i land. Men geitekillingen ble igjen ombord som tellemester, og hver gang hanen skulle frakte noen over elva, stod geitekillingen ved landgangen og telte til ti.

Det finnes tre typer løpeorgasme. Jeg skal beskrive dem så godt jeg kan:

Omgivelsesorgasmen

For noen år siden opplevde jeg alle maratonløperes største skrekk, nemlig for første og siste gang (bank, bank, bank) å måtte bryte et maraton. Årsaken til dette var at jeg hadde utfordret et runners knee litt i hardeste laget, og halvveis måtte jeg hoppe inn i en sykebil. Dog, selv med intense smerter og nederlaget ved å måtte bryte, opplevde jeg altså omgivelsesorgasmen.

Dette skjedde i Hornindalsvatnet maraton, som går av stabelen nettopp ved Hornindalsvatnet. Hornindalsvatnet er Europas dypeste innsjø med sine 514 meter på det dypeste. Foruten å være dypest i Europa, så ligger den i utrolig vakre omgivelser. Omgivelsesorgasmens suksess påvirkes altså av faktorer som geografi, vær og tid på året. I prinsippet kan den forekomme uten løpesko, men selve løpingen er jo en forutsetning for at den skal falle inn under kategorien løpeorgasme.

Idag opplevde jeg denne i Rio, nettopp på grunn av gleden jeg følte ved å løpe i 35 grader og sol, akkompagnert med havets bølgebrus. En lykkerus som alle i Norge kan oppleve, siden vi har verdens vakreste natur.

Sosialorgasmen

Denne kan virke enkel å oppnå. Men den er litt tricky. Faktoren som styrer sosialorgasmen er ene og alene hvem du løper med. Men den utløses kun ved spesielle tilfeller. Jeg har opplevd den flere ganger, så ingen må bli såret eller føle seg utelatt når jeg kun trekker frem ett eksempel.

I sommer løp jeg meg bort. Jeg løp med mine gode venner Tero, Teemu og Ida. Vi skulle løpe fra Harestua til Kikutstua og videre derfra til Sognsvann. En tur som normalt er på omkring 30 km. Turen startet greit, men jeg merket tidlig at jeg ikke hadde fått i meg nok næring den dagen, og jeg gikk veldig fort tom. Tom vil si at jeg løper på lagret fett. Jeg hadde ingen energi og ble slapp allerede etter 15 km. Men vi holdt det gående.

Det vi ikke visste var at vi hadde tatt av feil. Vi løp oss vill i skogen, og havnet fullstendig på avveie. Ingen av oss ante hvor vi befant oss, og da vi kom til en blindvei midt i dype skogen begynte jeg faktisk å bli litt engstelig. Vi hadde ikke sett en levende sjel, annet enn hoggorm, på mange mil. Kroppen min var fullstendig tom.

Da kommer Teemu løpende bort til meg. Jeg løp fremst, for å slippe og snakke med de andre. Jeg trengte å være for meg selv. Teemu tok meg igjen, med en neve bær han hadde funnet i skogkanten. Teemu var like sliten som meg, men han overakte meg bærene. Der, dehydrert, tom og redd fikk jeg altså sosialorgasmen.

Da vi endelig kom til Kikutstua, etter 42 km, hadde jeg allerede oppnådd klimakset, men jeg drakk verdens beste Cola den dagen. Bildet over viser ganske tydelig at vi ikke løp korteste vei fra A til B. Synd at ikke gps-klokken min viste meg kartet før jeg kom til en pc.

Utmattelsesorgasmen

Til sist har jeg spart min favoritt. Denne kan oppleves i de fleste omgivelser, av de fleste, og den kan oppleves når som helst. Hver eneste gang jeg løper over målstreken i et maraton, kommer den. Den kommer ene og alene fordi jeg har presset meg selv for hardt. Den har til og med oppstått under fysisk oppkast.

Dette trenger ikke å skje i konkurranse, det kan også skje på trening. Den eneste faktoren som spiller inn er hvor hardt du presser deg. Går du over det du mentalt tror du mestrer, vil den komme. Det vil pumpes endorfiner fra bukspyttkjertelen opp i ryggraden og du vil kjenne kiling i nakken. Det har hendt at jeg har fått overdose, og begynt å smågråte etter målpassering.

Jeg advarer; endorfiner er uhyggelig like opiater, og du kan fort bli avhengig. Heldigvis er du hektet på noe sunt.

Løp mer, tren mindre

Løping er den mest effektive treningen. Uavhengig av hva en og annen personlig trener har sagt til deg. De tar feil. Alt man trenger å gjøre for å holde seg i god form, er å løpe 30 minutter tre-fire ganger i uken, i eget tempo. Da kommer man i skikkelig god form

Det er naturlig å først ta et steg tilbake til første halvdel av 2006. Google har nettopp offentliggjort sine planer om å åpne et kontor og gjøre sin søketjeneste tilgjengelig fra Kina, på tross av massiv kritikk fra flere hold. Google var lenge tause om deres hensikter, noe som gjorde at bålet til motstanderne bare brente varmere. Etter en stund kommer Eric Schmidt med følgende uttalelse:

“We actually did an evil scale and decided not to serve at all was worse evil.”

En noe flåsete måte å ordlegge seg på, men essensen av det han sier er jeg 100% enig i. Det er bedre å være tilstede og forholde seg til lokale myndigheter, enn å ikke være tilstede i det hele tatt. Google har hatt mye større sjanse til å yte innflytelse på myndigheter og samfunn ved å være tilgjengelig i Kina, enn dersom de hadde vist kineserne ryggen. Jeg har sett at vår alles kjære Jonas Gahr Støre forsvarer Norges ojeaktiviteter i tvilsomme kongeriker med samme argument, i boken «Å gjøre en forskjell».

Så spoler vi frem 4 år i tid. Google har etablert seg godt i Kina, de har et kontor med et firesifret antall ansatte, innen en rekke områder utover lokal kundeservice. De har ikke klart å bli markedsledere ennå, Baidu.cn har for godt fotfeste til det, men å være på en sterk andreplass i et land som Kina er ingen dårlig situasjon. En og annen toppleder har valgt å forlate firmaet underveis, men det i seg selv er ikke alvorlig for Googles satsning.

Så skjer dette.

Det går lenge mellom hver gang så mange bloggere ytrer sine meninger om et tema slik de har gjort i denne saken. Av alle innlegg jeg har lest, syns jeg reaksjonene er delt ganske så på midten med tanke på om dette er bra eller dårlig.

De positive trekker frem at det er bra at noen tør si ifra til Kina, at Google bruker makten sin til noe positivt, og at de er villige til å ofre inntekter for å stå for et viktig poeng.

På den andre siden ser vi argumenter som at Google kun gjør dette fordi de «taper» i Kina, det er nytteløst at et amerikansk firma tar denne stillingen, og at det kommer til å koste dem markedsandeler også utenfor Kina i det lange løp. Listene er selvsagt mye lengre enn hva jeg her har oppsummert.

Mitt syn på dette er at jeg mener Google gjorde et riktig valg i 2006 ved å gå inn i Kina med et sensurert produkt, i kraft av å kunne påvirke i større grad med tilstedeværelse. Som de sa den gang, og gjentar nå, så ville de overvåke situasjonen nøye og være tilbøyelige til å trekke seg dersom situasjonen utviklet seg negativt.

Hadde Google aldri gått inn i Kina ville denne situasjonen aldri oppstått, og en samlet global presse ville ikke brukt metervis med spalteplass på saken. Google har altså i høyeste grad påvirket situasjonen i positiv forstand, mer enn de kunne gjort uten tilstedeværelse.

Det kan også argumenteres for at Google reddet et og annet liv, blant melkeskandaler, ulovlig produsert medisin og lignende. Denne informasjonen kan det være mange kinesere ikke hadde fått med seg, om det ikke hadde vært for Google.

Hvorvidt dette er bra for Google, derimot, er en annen sak. Google har en sterk posisjon i Kina. Deres tilstedeværelse er på ingen måte noe tapssluk for bedriften, og de har fått tilgang til mange svært dyktige ingeniører ved å oppholde seg der. Potensiell omsetning for Google i Kina de neste 10 årene er nok større enn hva ethvert norsk firma kan drømme om i samme periode.

Det er heller ikke veldig fornuftig i et sosialt øyemed. Slike utsagn blir som regel glemt etter ganske kort tid, og folks inntrykk av firmaet jevner seg ut igjen fort nok. Nike selger fortsatt mange joggesko, selv etter diverse avsløringer om barnearbeid. Kommer Google da til å få noen langvarig positiv effekt etter et slikt utspill?

Dette er nok ikke et steg Google har tatt uten å tenke seg svært nøye om. For meg beviser det at Google er et prinsippfast selskap, som står for det de sier. La oss putte konspirasjons- og grådighetsteoriene til side et lite øyeblikk, og innse at Google faktisk gjør dette med ærlige hensikter. De sa at de ville overvåke situasjonen nøye i 2006. Det har de gjort, og når de opplever en serie alvorlige angrep, samt manglende samarbeidsvilje fra kinesiske myndigheter, da realiserer de utsagnene om å slutte å spille på lag med kinesiske myndigheter.

Dette handler ikke om at Google plutselig har fått en samvittighet etter 4 år med grådig uansvarlighet i Kina, ei heller at de innser markedet som tapt. Dette er resultatet av en serie hendelser, til dels alvorlige, som har gjort at Google føler de nå må gjøre det eneste rette overfor sine brukere.  Det er mulig dette går på bekostning av langsiktig markedsverdi, eller gir et midlertidig tap av ansikt. Men Google har aldri vært fremmed for slike ofre tidligere, og det er betryggende at et selskap jeg er så avhengig av i mitt internett-liv, fortsatt er villig til å å ta slike drastiske steg for å beskytte sine brukere.

Ikke-hits i 2010:

1. Papiraviser
Jeg har vanskelig for å se at papiravisene har særlig mange liv igjen. Om få år, ser vi på tabloidpapiraviser som ubrukelige, miljøsnyltere. Kanskje ikke i 2010, men de blir ihvertfall ingen hit med vekst i opplagene.

2. Telemarketing
Færre handler over telefon. Enklere å gjøre slikt på nett.

3. Annonsering i massemedier alene
De fleste annonsører har innsett at massemediene må følges opp med delaktighet i andre, vitale kanaler.

4. Kjøpt annonsering på internett alene
Deltakelse og dialog, PR og omtale.

5. Biler med høyt CO2-utslipp
Innen høsten 2010 blir du uglesett og beledd med unødvendig stor og miljøfiendtlig bil. Tar forbehold om noe tregere utvikling i grisgrendte strøk.

6. Laboratoriedyrket kjøtt
Det har foreløpig en slapp, slimaktig og seig konsistens. Anbefaler å vente til 2017-årgangen.

7. Sigaretter
Røyken er litt tilbake i trendskyen. Men et kraftig tilbakefall finner sted etter sommeren, og ingen røyker i 2012. Dessuten blir det ulovlig innen 2020, og Dagfinn Høybråten får sin byste reist foran slottet. Karl Johan blir ihvertfall ikke noen stor hit igjen. Han var vel egentlig fransk, og de blir heller ingen hit, med en sittende president på Ritalin og en integreringspolitikk som har gått amok.

8. George W. Bush
Å hevde noe annet ville vært selvmotsigende. Det kommer vel ut 10-15 bøker om ham – bøker som neppe bidrar til å hitify Bush.

9. Barack Obama
Nådde vel en stor høydetopp med innvielse av presidentskapet, og ikke minst Fredsprisen. Blir vanskelig å tangere/slå 2009, så Obama blir en aldri så liten skuffelse i 2010. Det viktigste er tross alt hva han gjør før det neste valget. Om han er flink på Twitter og Facebook og sånn, for det er jo der han vant det foregående valget. Twitter og Facebook. Også sånn kampanjeside med e-post-abonnement.

10. Dårlig journalistikk
Stadig flere tyr til ugrunn journalistikk, og det blir neppe noen stor høydare for denne etterhvert så befolkningsterke sjangeren i 2010. De dyktige journalistene dobler sin egen prislapp og verdi i 2010.

11. Sveits
Sveits finner ut at folkeavstemning for eller mot muslimske minareter var et dårlig trekk. Spesielt når motstanderne vant med 58 prosent. Tror ikke plakater med minareteter formet som raketter bidrar til at Sveits blir satt på andre kart enn kart over bananrepublikker. Uten å vite særlig mye om Sveits, utover denne famøse folkeavstemningen midt i smørøyet av rike Europa. Snakk om snylte oss andre, rike vestlige land for anledninger til å slå litt ifra oss. Vi har Jonas vi, alltid diplomatisk og kjedelig. Aldri noe tull. Jonas blir neppe noen hit i 2010. Det blir fundamentalistenes år. Fundamentalistene på begge sider.

12. Radarvarslingreklamer på TV
Har du sett reklamen for radarvarsling? Den som sier at «8 av 10 nordmenn kjører for fort. Unngå å bli tatt. Abonner på radarvarsling!» Herregud. Selv fikk jeg min første fartsbot i fjor. Farten min ble målt til 126 km/t i 90-sonen. Da syns jeg 6500 kr i bot var altfor mildt. Jeg burde fått minst 90 dager i fengsel for uaktsomt drapsforsøk. Radarvarslingreklamer på TV blir ingen hit i 2010. Ei heller radarvarslingstjenester. Det blir interessant når polititet utvikler radarvarsling for radarvarsling-varslere.

13. Dopsmuglere i Bolivia
Unge, naive norske jenter i Bolivia klarte ikke å overdøve Moland og French i år. Ei heller vil de klare dette i 2010, for da får våre to mest spennende landsmenn, beskjed om at de får komme til Norge. Slikt blir det stories av.

Sånn, det var mine 13 spådommer om ting som ikke kommer til å slå an i 2010. Håper jeg bommer på noen av punktene, for få gode ting er 13.

Linkverdi

Innkommende linker er et viktig fenomen for å rangere i søkemotorene. I denne forenklede forklaringen på søkemotoroptimalisering, hevdes det at det har så mye som 55% viktighet for å rangere godt i Google. Så ja, go links!

Men det er viktig å huske på årsakene til at disse er så viktige. Mange linker sier noe om innholdskvalitet og interessegrad. Det er i tillegg en pekepinn på hvor mange venner du har. Noen linker sier noe om at du har viktige venner, fordi nettstedet som sender deg en henvisning har høy verdi. Nettaviser er eksempler på slike høy-kvalitets-linker.

Når det offentlig oppfordres til å danne det jeg velger å kalle link-karteller, må jeg si det vrenger seg i magen. Linkbygging handler ikke om at man kollektivt skal gå sammen om å enes om en sannhet. Det er ikke en sannhet at Visit Norway er den viktigste siden for alle som jobber i reiselivsbransjen. Det er som å mene at Gulesider.no burde rangere øverst på alle søkeord i hele verden, hvis noen i Norge tilbyr produktet.

Jeg forstår virkelig ikke  denne oppfordringen. Man leker med naturlovene. Det er ikke slik at epler plutselig begynner å falle oppover, hvis bare mange nok løfter epler oppover.

Dette er imot Googles retningslinjer og et forsøk på å «manipulate PageRank».

Google AdWords samarbeid?

Reiselivsbransjen består av mange konkurrenter. Det er faktisk tilfelle i alle andre bransjer enn Vinmonopol-bransjen. Så hvis «reiselivsbransjen svir av unødvendig mange kroner på å konkurrere mot hverandre i Google» så er de ikke alene om det. Gudskjelov.

Ingen bør noen gang forsøke seg på prissamarbeid i Google AdWords, ei heller noe annet sted i samfunnet.

De fleste kommuniststater og diktatorer er heldigvis styrtet i vår del av verden. Mafiavirksomhet har ikke opphørt i Italia, men det betyr ikke at vi trenger å heve oss over samfunnsdynamikken, Googledansen, lovverk og logiske prinsipper, her til lands.

Jeg er genuint interessert i at norsk reiseliv skal blomstre, og at flest mulig turister skal få se det vakre landet vårt. Mye fordi jeg er stolt av Norge, men selvsagt også av kommersielle hensyn. Dog syns jeg at internett-Norge også bør følge spillreglene.