Jeg er urettferdig mot Berlin. Jeg er urettferdig mot Tyskland. For egentlig synes jeg ikke det er grått, hardt og brutalt – tvert om er det fargerikt, imøtekommende og vennlig. Men motivene, de ber på sett og vis å bli presentert også uten farger, i harde kontraster. Alle bildene er tatt med iPhone 4S og justert i Snapseed.
For et par år tilbake lagde jeg en Powerpoint-fil man kunne bruke for å gjennomføre sitt eget lille Beat for Beat hjemme i stua. I mellomtiden har jeg flyttet nettsidene mine mellom flere forskjellige leverandører, og fila har blitt borte. Nå har jeg endelig rettet opp balansen, og kan presentere deg for muligheten til å arrangere ditt eget lille «Beat for Beat», når du selv ønsker det. Ivar Dyrhaug er dessverre ikke inkludert.
Et par ting verdt å lese er det allikevel: Denne fila er ikke en ferdig Beat for Beat-oppgave, det er mer for en mal å regne. Du må derfor legge inn din egen musikk og dine egne løsningsord. Jeg har laget to oppgavemaler, en for fem ord og en for fire ord, så kan du selv velge hvilke du vil bruke ved å høyreklikke på lysbildet og velge ”Dupliser”.
Det er ingen som vil ha spam i innboksen sin, og gode og gratis epost-tjenester som Gmail sørger for å holde effektiviteten oppe og frustrasjonsnivået nede ved å være ganske intelligent når man siler ut spam som er sendt direkte til en mottager, men som tydelig er spam. Det er en (eller flere) avanserte algoritmer som holder styr på hva som er bra post og hva som er dårlig post, og en av de eldste metodene man bruker er å sjekke om man som mottaker har noe historikk med avsenderen, slik at avsenderen skårer høyt på tillit og eposten kommer fram. Det er veldig bra, helt til avsenderen blir utnyttet som kurér for søppel og svindelforsøk.
Jeg selger et speilreflekskamera om dagen, og som alle normale selgere har også jeg gått dit hvor de fleste kjøperne er innom, nemlig finn.no. Det jeg har merket meg, som jeg ikke har opplevd når jeg har solgt ting på Finn tidligere, er all søppelposten en annonse genererer. Finn er forsåvidt uskyldige i dette, men jeg skal komme tilbake til hvorfor de bare er «forsåvidt uskyldige» og ikke renvasket.
Ta for eksempel denne henvendelsen som kom nesten umiddelbart etter at annonsen min ble godkjent, fra adressen morten-mathisen@live.com:
har du fremdeles kan det ha gi meg beskjed så snart
hilsener
Hilsen morten
Det skjer noe spennende når vi flytter mye av kommunikasjonen som før har skjedd ansikt til ansikt over på nye plattformer på nett. For å oppnå best mulig kommunikasjon må vi bruke tekst som erstatning for fysiske gester, enten det er et smilefjes, *stjerner* eller IRC-klassikeren /me for å få ut tekst i tredjeperson.
Facebook har på en haug måter forandret hvordan vi kommuniserer, og med Liker-knappen har de senket terskelen for å delta i en samtale til et minimum. Hvis web 2.0-revolusjonen kan oppsummeres med kommentarfeltet, kan det digitale sosialdemokratiet oppsummeres med Liker-knappen.
Men den i utgangspunktet vesle knappen som ikke gjør annet enn å vise at du har gjort den minste aktive handlingen som er mulig, er også i økende grad brukt som nettopp en erstatning for kroppsspråk eller en anerkjennende lyd, som vanskelig lar seg transkribere bedre enn et «m-mm» eller «jah».
Et konkret eksempel: Du kommenterer eller stiller et artig spørsmål ved en oppdatering på Facebook, og får et artig svar tilbake. Kommenterer du tilbake, eller klikker du på liker ved svaret du fikk? Jeg trykker på liker. Ikke på samme måte som jeg liker organdonasjon eller gamle barne-tv-serier, men liker som i at jeg ser svaret ditt, det var artig det også, takk for nå.
En av de mer overfladiske grunnene til at jeg trives så godt i privat sektor, er alle visittkortene. På 10 cm x 6 cm får man et inntrykk av person og firma, og selv om kortet i seg selv ikke er egnet til mye annet enn å opplyse om grunnleggende kontaktinformasjon, så har det en annen viktig funksjon: Det fungerer som en snarvei inn i hukommelsen.
Problemet er når man glemmer kortene man har laget, eller når man står overfor problemstillingen med å velge ut hvilke nettjenester man skal trykke på kortet, og hvor mye man skal la det være opp til de som er interessert å lete for å finne de utallige profilene man har laget til seg selv rundt omkring på nettet. Den lette måten å løse dette på er digitale visittkort, egne dedikerte nettsteder som lar en legge til kontakt- og personinformasjon. Sleng på en pen URL og kanskje et bilde, og den digitale identiteten er ivaretatt en stund til.
Fordi jeg har registrert meg på og hurtigtestet et par forskjellige slike sider den siste tiden, kan det kanskje være til hjelp for andre som lurer på å gjøre det samme, men som blir lei av å taste inn informasjon om LinkedIn-kontoen eller legge til Flickr-feeden på hver nye side.
Vi begynner reisen på Idently.com, som er en ganske låst tjeneste, i det minste når det kommer til utforming. Jeg er en ivrig tilhenger av tilrettelagte maler, men det spørs vel om Idently.com kanskje blir litt for tilrettelagt og fastlåst når det kommer til valgmuligheter. Siden min er en enkel og grei sak med plass til de mest brukte nettjenestene, men Idently.com er fortsatt i beta – og å legge til linker for disse er tilsynelatende en premium-tjeneste, forstå det den som kan. I tillegg til informasjonen du legger ut, får du en grunnleggende oversikt over besøk til kortet ditt. Det sosiale aspektet er ivaretatt ved at du kan følge andre Idently-brukere, men jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har sett behovet for å spre de sosiale nett-tentaklene mine utover enda en tjeneste. Ennå.
About.me ble kjøpt opp av AOL her om dagen, og det er tydeligvis flere enn meg som ser nytteverdien i tjenesten. Fram til midten av desember av også About.me en lukket beta, men nå er den åpen for alle som ønsker å registrere seg. Selv om de har et upent favicon er sidene veldig kule, og integrasjonen med Typekit gjør at man kan tilpasse profilen sin med forskjellige fonter. I tillegg er det lagt opp til at man kan laste opp store, heldekkende bilder som bakgrunn, og når det gjøres riktig ser det veldig kult ut. Når det gjøres litt mindre riktig, derimot, ser det egentlig bare rart ut. Min egen side er et eksempel på at det kan se litt rart ut – jeg har ikke noe godt bilde av meg selv jeg ønsker å bruke, og all den plassen bildet får stiller noen ekstra krav. About.me har masse tilgjengelig statistikk, innbaking av profilen på eksterne nettsteder og det meste du kunne ønske deg.
Dagens siste alternativ er for de som liker å gjøre ting selv. En mulighet er å sette seg ned og kode på egenhånd, en annen mulighet er å laste ned et tema til Wordpress som gjør jobben for deg. Mulighetene for å få lagt ut visittkortet ditt på nett er i alle fall veldig mange, og disse kortene er ikke forbeholdt oss i næringslivet en gang. Så spørs det bare om de nettbaserte kortene er like gode snarveier inn i hukommelsen som de papirbaserte er.
