9. Blogg er ikke dialog

Vel.. det er ikke helt riktig å si at blogg definitivt ikke er dialog. Men mange bruker tid på å fortelle dere at det er viktig «å være i dialog» med kunder og andre interessenter. Dette brukes som et argument for å få virksomhetene til å brette opp bloggermene og tazte i vei. Det er derfor viktig å forstå at blogg er avsenderstyrt og i svært mange tilfeller preget av nettopp fravær av dialog. Et ellevillt skudd fra hofta sier at 99% av alle norske blogginnlegg fra virksomheter har under 5 kommentarer i gjennomsnitt.

Leserne har muligheten til å komme med tilbakemeldinger i kommentarfeltet, men det er avsender som bestemmer hva det skal snakkes om. Bloggen er altså en plattform som egner seg godt for dem som ønsker kontroll over dialogen. Leser og blogger er ikke likeverdige i og med at den ene parten har mye mer makt og mye større mulighet til å påvirke utfallet. At det er mulighet for dialog gjør likevel ikke dialogen reell.

8. Dere har ikke tid

Jeg pleier å si til kunder at ett blogginnlegg tar til sammen ti (10) timer å få publisert. Her er regnestykket:

• Å skrive en relativt grei tekst for en relativt skrivetrent person på 500-1000 ord (jeg regner det som mer eller mindre standardlengde for virksomhetsblogger)  kan ta alt fra to til seks timer. La oss si fire. (4)
• Å redigere, plukke, legge inn lenker, bilder og annet smårusk av etterarbeid tar fort én time. (5)
• Å sende til gjennomlesning (det er ofte en god idé å få noen andre til å se på teksten før du publiserer), og så ta en diskusjon rundt innlegget og gjøre nødvendige endringer basert på tilbakemeldingene, er gjerne to timer til. (7)
• Så skal du publisere og markedsføre innlegget i relevante kanaler. For noen er dette den naturligste ting i verden, men det slår meg hvor mange som ikke får blogginnlegg med i nyhetsbrevet, som ikke sender en epost til de mest naturlige mottakerne av innlegget, som ikke legger ut en melding på Twitter og Facebook, som ikke lenker til blogginnlegg fra nettstedet, og som ikke forteller kollegaer om innlegget. Alt dette tar fort én time eller to. (9)
• Er du heldig får du kommentarer og kommentarer skal svares raskt. Å håndtere en heftig diskusjon kan fint være en heldagsaffære. Men la oss nå si at du gjør det kort og søtt. En time. (10)

Tidsbruken for et blogginnlegg er altså strødd over flere personer, plattformer og ulike kompetansesett. Og skal dere ha en skikkelig blogg bør dere basere dere på å publisere ukentlig. Det er 40 timer i måneden. Ett helt ukesverk.

Det er et poeng å merke seg at blogging har en tendens til å saneres ut over flere tidsposter. Litt er hjemmetid, litt tryller man bort i «generelt markedsarbeid» eller «fagarbeid» og i mange organisasjoner man ting hele tiden som ingen har helt oversikt over.

7. Dere kan ikke skrive

Jeg mener at blogging gjøres best av fagfolk og andre som jobber tettere på det virksomheten faktisk driver med, og ikke nødvendigvis av de som jobber med å fortelle om det virksomheten driver med. Kommunikatører er altså ikke alltid de beste bloggerne. Mange av oss er rett og slett for låst i våre foretrukne formater, om det nå er pressemeldinger, tekst for nettsteder eller andre former for tekst.

Bloggformatet er i en profesjonell kontekst ikke enkelt, nesten uansett hvilken taktikk man velger. Jovisst kan dere lære dere å blogge og lese blogginnlegg om bedriftsblogging, bøker og Twittermeldinger. Men blogg krever kompetanse, og ikke alle er naturlige bloggere. Kan de bli det?

(Takk til Oskar Seljeskog til innspill til dette punktet)

6. Dere er ikke interessante

Illustrasjon under Creative Commons lisens fra Gapinvoid

Det later til å herske en oppfatning i sosiale medier om at nesten all informasjon er spennende. Hvis virksomheter, gjennom ansatte, bruker blogging til å vise sjela si eller til å dokumentere faglig kunnskap (to vanlige formål med blogging), er det slettes ikke sikkert at andre synes det er spennende. Det må være en strategisk begrunnelse i bunn for å velge en slik bloggtaktikk, og dere må gjøre en kritisk vurdering om innholdet deres faktisk er interessant for nok mennesker.

Det som er litt irriterende med dette er at det krever en betydelig investering før dere får vite om dere faktisk har noe interessant å meddele. Svært få blogger oppnår kritisk masse før etter en god del innlegg.

5. Dere må tenke på alt selv

En av de virkelig positive tingene med virksomheters deltakelse i sosiale medier er at publikum gir dere feedback og konkrete utfordringer til hva dere må skrive om eller respondere på. Dette aspektet er nesten fraværende for virksomheter på blogger . Leserne forventer sjelden noe fra bloggen til en virksomhet, de bygger sjelden en tett relasjon til bloggere eller til virksomheten gjennom bloggen, slik at det faktisk betyr noe. Resultatet er at blogger sjelden generer en feedback-mekanisme mellom virksomhet og publikum.

Dermed må dere selv hele tiden tenke på hva som er spennende å lese om. Og det er ikke alltid like lett.

4. Dere forsøpler ikke

Det verserer en del ulike tall på antallet blogger i Norge. Og nesten uansett hvilke tall du forholder deg til, er det klart at det er veeeeeldig mange som blogger. Veldig mange fyller altså serverplass med pjatt og vas. Vil dere bidra til denne virtuelle innholdshaugen?

3. Dere trenger ikke den dårlige samvittigheten

Siden ingen skriver inn hissige eposter eller roper på Facebooksida deres etter nye blogginnlegg er det ofte lett å skyve bloggen til side når ukas oppgaver skal prioriteres. Med mindre man klarer å skape engasjement blant bloggerne blir det fort til at bloggen er en konstant kilde til følelse av forsømmelse.

(Takk til Trude Ravndal for inspirasjon til dette punktet)

2. Dere gjør ikke ting dere ikke er flinke til

I nesten alle bloggprosjektene jeg har vært innvolvert i er det organisasjonskulturen som avgjør om virksomheten lykkes med bloggingen eller ei. Virksomhetene som både klarer å bygge strukturer som muliggjør bloggingen og motiverer ansatte til å blogge, samt klarer å markedsføre blogginnlegg på en fredag ettermiddag, ser ut til å få det til.

For å være en virksomhet som er «flink på blogg» må dere:

1. Skrive innlegg regelmessig
2. Integrere bloggen i annet kommunikasjonsarbeid
3. Føle på publikum om hva som er interessant å lese om
4. Bruke en taktikk som er relevant og når målsettingene
5. Sette opp relevante måleparametre og følge dem opp konsekvent
6. Dyrke fram en konstruktiv tone i kommentarfeltet – kommentatorer skal belønnes

Spørsmålet til virksomhetene er egentlig bare om dere har tid, energi, lyst og mulighet til å bli flinke. Hvis ikke skal det godt gjøres å nå målsettingene deres, nesten uansett hva de er.

1. Dere ser ikke bra ut

Norske virksomheter bruker store ressurser på design av nettsteder, reklamemateriell, roll-ups, logoer, kundefester, t-skjorter til Holmenkollstafetten og mange andre ting som kommuniserer det helt riktige. Og så kommer det til blogger og andre tiltak i sosiale medier som overlates til noen «litt rene og pene» WordPress-maler med ikonbonansa i alle regnbuens farger, elendige selvtatte bilder (eller enda verre; oppbrukte stockfotos), fire hundre måter å dele på og kommentatorfunksjonalitet som man trenger en Bachelor i SoMe for å skjønne hvordan man skal bruke.

Det har utviklet seg en egen estetikk rundt sosiale medier og denne er i stor grad kommet fram i protest mot etablerte former for digital kommunikasjon. «Jasså.. Dere har tenkt å bruke en halv million på design av nettstedet? Da lager jeg en blogg gratis!»

Det later til at SoMe-Norge prøver å lage blogger og powerpointpresentasjoner styggest mulig. Hvorfor må man bruke den blå Facebook F´en, den multifarga G+ knappen, den oransje RSS-knappen, den grå og røde Pin It, den blå In (for LinkedIn), grelle Like-knapper, SmartArt, animasjonsoverganger mellom foilene og halve blogginnlegg på hvert eneste bulletpoint? Mange virksomheter tror nå at det må være slik og jeg tror det er med på å skape avstand til mottakerne av kommunikasjonen.

(Takk til Bjørn Tore Hansen for innspill på dette punktet)

Jeg må også takk for viktige innspill fra Pål Hivand, Kåre Garnes, Øyvind Rein, Jan Barstad, Kristin A. Kvitberg, Christian Laland og Kyrre Watne.

South by Southwest (SXSW) er en årlig film- , musikk- og interaktivfestival i Austin, Texas.

1) Storytelling

Dette var ordet vi hørte flest ganger i løpet av festivalen – et tegn på at arbeid med innhold på web for alvor begynner å bli profesjonalisert. Temaet ble belyst fra en mengde ulike vinkler, og budskapet vi sitter igjen med er at historier nå skal brukes på alle nivåer. Selger du skruer? Ikke fortvil – fortell at skruene dine er av samme type som ble brukt i bombefly under Ardenner-offensiven i 1944 og vips! Der har du en story.

Det ble også trukket frem at selskaper er for dårlige til å bruke de gode historiene de har om seg selv – ansatte sitter rett og slett for nært til å se dem.

En interessant ting som slo oss er at storytelling, særlig brukt som integrerte deler av kundeopplevelser, passer som hånd i hanske med service design (tjenestedesign på godt norsk) og teknikker derfra, som for eksempel brukerreiser. Om du har gode historier og et grep om historiefortelling, kan tjenestedesign være bindeleddet som hjelper deg med å integrere det i produktet eller tjenesten din. Og om du allerede

arbeider med tjenestedesign, og forstår hvordan dine brukeres møte med en tjeneste kan beskrives som historier, kan teknikker fra historiefortelling hjelpe deg til å løfte kundereisen til nye høyder – på noe samme måte som vi gjennom 2000-tallet gikk fra brukervennlig, men (la oss være ærlige) lite inspirerende design, til å designe også for hjertet, ikke bare hodet. Dette er iallfall noe vi har tenkt å utforske videre.

Storytelling kommer mer og mer. Historier skal nå brukes på alle nivåer.

2) Second screen services

Vi har sett det lenge: Når du ser på TV bruker du nesten like mye tid i sosiale medier på en skjerm ved siden av. «Second screen experiences» var en av buzzordene på fjorårets SXSW, men nå begynner enkelte av de fremoverlente medieselskapene å få mer praktisk erfaring, og kunne dele «war stories» (som for øvrig også var et ekstremt hyppig brukt buzzord for «case study» på konferansen).

The New York Times presenterte deres løsning som de har brukt ved store live-events som Oscar-utdelingen, Superbowl og valget. Med utfyllende informasjon, ekstramateriale og eksperimentelle forsøk har de både prøvd og testet, vunnet og feilet. For eksempel: Med skreddersydde workflows mellom fotografer og desken, der egne personer tok jobben med å plukke bilder og identifisere kjendiser, kunne de presentere kjendisenes Oscars-kjoler en halvtime før TV-kanalene som kjørte direktesendinger med innstikk, og i tillegg la brukerne stemme frem sine favoritter. Eksperimentering med live-TV som popper opp på web i reklamepausene splittet brukere langs midten i elsk/hat-reaksjoner.

Viktige ting å tenke på: For mange brukere er «second screen» faktisk deres primærskjerm, så ikke la det bli et venstrehåndsarbeid. Den må også kunne stå på egne ben. Mange vil også bruke løsningen både før og etter eventet, ikke bare underveis. Det er foreløpig mye upløyd mark, og norske mediehus stikker også iblant tåa borti dette farvannet. Hvem står best rustet til å gjøre dette, TV-stasjonene eller de tradisjonelle avisene? Vil NRK/TV2 eller VG/Dagbladet løse dette best? Noe for valget 2013? Grand Prix? Fotball-EM? I alle tilfelle er nok denne trenden bare i startgropa.

The New York Times løsning Oscar Ballot; en second screen service avishuset bruker på store live events.

3) Gadgets & beyond touch

Vi har skrevet før om hvordan enkel tilgang på teknologi som før var forbeholdt de store selskapene, nå har blitt så billig og tilgjengelig at det er en av de store drivkreftene for innovasjon. Fremveksten av nye gadgets og nye måter å interagere med digitale produkter var blant våre spådommer om digital trender for året vi nå er inne i.

Både i foredrag, paneldebatter og på arrangementer utenfor fikk vi se interessante eksempler på dette. Enkelte debatter ble i overkant teoretiske, og preget av skuffende høflig meningsutveksling mellom kapasiteter på både gesture-baserte grensesnitt (tenk Minority Report og Microsoft Kinect), og grensesnitt som lar deg føle, ikke bare peke (taktile grensesnitt). Men heldigvis var andre mer hands-on:

David Merrill, som har skapt de populære Sifteo-brikkene, mener morgendagens lek vil minne mer om gårsdagens, og handle om fysiske artifakter, ikke bare ting på en skjerm som med dataspill. Hans inspirasjon til Sifteo kom fra leker som klinkekuler og dominobrikker, og han delte sine erfaringer med utvikle produkter for the internet of things.

Leah Buechley fra MiT viste frem en tapet som med elektronisk blekk blir som et kretskort på veggen, som med magnetiske komponenter gjør veggen til en eneste stor datamaskin. Fabian Hemmert forsker på nye måter å bruke mobil på, og har laget (foreløpig temmelig klumpete) prototyper for telefoner som viser veien gjennom vektforskyvning i selve telefonen, som viser følelser, og som kan la deg sende et kyss gjennom telefonen slik at det faktisk føles i andre enden. Vi vil komme mer inn på disse tingene i senere blogginnlegg!

I samme gate er Nekomimi, noen søte kaninører som enten står rett opp, eller faller litt ned avhengig av hvilket humør du er i. Nekomimi er basert på avlesing av EEG, som vi har omtalt tidligere her på Kjøkkenfesten.

Nekomimi; rosa og hvite kaninører som enten står rett opp, eller faller litt ned avhengig av hvilket humør du er i.

4) Innovation, not efficiency

Er vi for opphengt i å skape et enda mer effektivt arbeidsliv? Det var flere som hevdet at det er en kraftig tendens i samhandlingsprosjekter å forsøke å tyne enda mer ut av sitronen. Det er kvaliteten på ideene, ikke hvor raskt de blir produsert, som er det viktige. En interessant betraktning, spesielt her i Norge, der vi skårer høyt på produktivitet og lavt på innovasjon.

Flere pekte også på hvordan mange produkter gjør folk arbeidsledige, og mente at vi som designere må bidra til å skape et nytt økosystem rundt produktene som kan sysselsette flere. Reklamebyrået BBH gikk foran med et godt eller ytterst tvilsomt eksempel, litt avhengig av hvem du spør: Flere av byens arbeidsledige og uteliggere var sysselsatt som trådløse sendere og ladestasjoner for døende iPhones gjennom prosjektet/stuntet Homeless Hotspots. Okke som ble det en av festivalens store snakkiser, ikke minst den subtile, men akk så avgjørende forskjellen i at t-skjortene deres var påskrevet «I am a 4G hostpot», fremfor, la oss for eksempel si «I have a 4G hotspot». Djevelen er i detaljene, også i 2012.

Arbeids- og hjemløse i byen ble sysselsatt som ladestasjoner for iPhone gjennom stuntet Homeless Hotspots.

 5) Apps vs mobile web / Responsivt design

Debatten om native apps eller mobile nettsider til smarttelefoner som iPhone og Android raste også på SXSW. Men den debatten har vi jo allerede kjørt mye her hjemme, og akkurat når det gjelder mobilt internett har vi flere ganger opplevd at forståelsen her hjemme ikke står noe tilbake for det de diskuterer over Atlanteren.

Så enten–eller-diskusjoner droppet vi, ganske enkelt. Derimot hørte vi Charles Ying, utvikler for den fantastiske iPad- og iPhone-appen Flipboard, hadde mange interessante erfaringer fra både–og. Han viste hvordan man kan få det aller beste resultatet ved å plukke det beste fra begge verdener, hva som skal til for å lage virkelig gode hybridløsninger og hvilke ulike hybridtankeganger som passer ulike typer produkter.

SXSW har selvsagt også fått med seg både «responsivt design» og «mobile first», som fjorårets to store design-memer. Ying fra Flipboard fortalte at de brukte over ett år på å skalere ned fra iPad til iPhone på en måte som gjorde at opplevelsen ble god nok og lik nok, og at de nok ville designet for mobil først om de skulle ha gjort det igjen.

Adobe holdt et temmelig godt foredrag om responsivt design, men det var veldig lite nytt som kom til bords dersom man har fulgt debatten. Uansett en grei oppsummering, noen fine nye eksempler, og ellers føltes det vel som mye som et forsøk på å sette Adobe på kartet.

Den fantastiske iPad- og iPhone-appen Flipboard.

6) Digital citizenships

I snørike Boston kan du adoptere din egen brannhydrant – selvfølgelig via en fiffig App – og deretter love at du skal holde den snøfri. Flere keynote speakers hadde som hovedtema at geeks må blir mer samfunnsengasjerte, fra hyperprofesjonelle og glatte Al Gore og Sean Parker, til den fantastisk engasjerte og engasjerende Jennifer Pahlka i Code for America og hennes historie om hvordan hun ville lage mer brukervennlige applikasjoner for statsansatte – og nå faktisk får høyt betalte fagfolk til å flytte vekk fra teknologisentrene for ett år, og jobbe for det offentlige for langt lavere lønn. NRKbeta har skrevet en flott oppsummering av hennes foredrag.

I Boston kan du adoptere din egen brannhydrant via en fiffig App, og deretter love at du skal holde den snøfri.

7) Kill the company

Det har vært en gjenganger de siste årene å hevde at organisasjonen som vi kjenner den er døende. De fleste innleggene har vært varianter av hva Thomas Malone hevdet i The Future of Work: hierarkier fungerer ikke i kunnskapsbedrifter, og globalisering og mer kravstore ansatte vil presse frem mer desentraliserte organisasjoner. Vi opplevde årets diskusjon som mer nyansert. Visjonen om selvstendige hyperspesialister som sitter hver for seg og kommuniserer via avanserte verktøy har vel bare delvis slått til. Det kan virke som om økt tilgang til informasjon paradoksalt nok gjør at færre ønsker å spesialisere seg. Og vi er fortsatt sosiale dyr som liker å trekke sammen.

Det var likevel enighet om at mange virksomheter trenger å løsne på snippen. Lisa Bodell i Futurethink hevder i boka Kill the company at mange virksomheter har regler, skrevne som uskrevne, som sjelden eller aldri blir diskutert, og som kan virke direkte destruktive. Hun anbefalte virksomheter å ta livet av en regel i uka …

Og til slutt et tips til dere som har tenkt å dra på SXSW til neste år: Bestill hotell tidlig, gjerne et halvt år i forveien! Vi endte opp med å leie leilighet i siste liten (noe som også var fint), men ikke uten ganske så mye jobb.

Følg oss på Twitter: @halo_kris og @JorgenDalen

Eksempel på statisk historiefortelling.

Infographics (også kalla informasjonsgrafikk eller infografikk) er for tida eit svært populært buzzord.

På nettet florerer bilete som nyttar form og farge for å fortelle om eit eller anna, til dømes sosiale medier. Om ein ikkje visste betre skulle ein tru at informasjonsgrafikk var eit nytt fenomen, og at det kun handlar om lange jpg-bilete på nettet. Det som er verre er at svært mange av desse bileta er eksempel på dårleg informasjongrafikk. Det er på høg tid med litt opprydding.

‘Infopynt’

Poenget med informasjonsgrafikk er å bruke grafikk (form, farge, typografi, symbol) for å representere informasjon eller data på ein tydeleg måte, slik at lesaren raskt får ei betre forståing av informasjonen. Før vi ser på ulike typar informasjonsgrafikk vil vi gjerne seie noko om kva det ikkje er: informasjongrafikk handlar ikkje om å illustrere dataene med søte teikneseriefigurar, fine logoar eller tal som er blåst opp og tilfeldig fargelagt.

Under er eit typisk eksempel på det vi kan kalle ’infopynt’: form og farge er brukt for å pynte på datamaterialet. For all del – det er heilt greitt å illustrere data med logoar, illustrasjonar, ulike fontar og fargar, og blåse nokre tal opp så ein ser dei frå lang avstand. Grafikken skapar rett nok eit spanande og relativt ryddig blikkfang, men den fortel oss ingenting om datagrunnlaget, som for eksempel det relative forholdet mellom dei ulike kategoriane, trendar over tid, geografisk spreiing eller årsak-verknad. Dette er illustrasjonar og fargelegging av tal, og ikkje grafisk representasjon av data.

Informasjonsdesign

Visuell kommunikasjon er utan tvil svært egna for å gjere kompleks informasjon meir forståeleg. Infographics handlar om meir enn infopynt, og overlappar i stor grad med andre og meir etablerte omgrep som informasjonsdesign, informasjonsvisualisering og datavisualisering. Informasjonsdesign er det mest inkluderande omgrepet, og handlar om korleis ein kan presentere informasjon på best mogeleg måte for at målgruppa skal forstå bodskapen. Det finnast mange ulike typar visuell informasjonsdesign, og for å vise nokre av ytterpunkta har vi laga ei matrise:

På den horisontale aksen har vi satt opp ’data’ og ’historier’ som ytterpunkt, inspirert av eit blogginnlegg av Alex Williams.

• DATA. På venstre side finn vi visualiseringar av kvantitativ informasjon og data, inkludert statistikk. Når store datamengder blir visualisert er det ofte opp til brukaren sjølv å utforske, tolke og finne meining i datamaterialet, og grafikken er ofte generert automatisk frå eit datasett. Omgrepet ’datavisualisering’ vert ofte nytta om denne typen informasjonsdesign.
• HISTORIER. På høgre side plasserer vi grafikk som viser kvalitativ informasjon som ikkje kan kvantifiserast, til dømes hendelsar over tid (historier), abstrakte omgrep og verdiar. På denne sida er det avsendaren som vel ut ei konkret historie han vil fortelje til mottakaren. Denne historia er ofte skreddarsydd og designa spesifikt i kvart enkelt tilfelle. Slik omgrepet ’infographics’ vert nytta i dag passar det best inn på denne sida.

På den vertikal aksen går vi frå ’statisk’ til ’dynamisk’.

• STATISK. Den grafiske framstillinga forandrar seg ikkje over tid
• DYNAMISK. Framstillinga forandrar seg over tid, enten via interaktivitet eller ved at den spelast av som ein film.

Nedanfor vil vi vise korleis ulike eksempel på informasjonsdesign passar inn i denne matrisa.

1. Statisk historiefortelling

Statisk historiefortelling handlar om korleis ein kan formidle ei historie eller verdiar ved å bruke visuelle virkemiddel i eit stillbilete eller ein illustrasjon.

Eksempel på statisk historiefortelling.

Denne informasjonsgrafikken visualiserer folk sin skepsis mot at ulike yrkesgrupper går med islamsk hovudplagg.  der sektorane av plagget indikerer kor stor del av befolkninga som er skeptisk mot at visse arbeidsgrupper skal gå med nettopp slike hovudplagg. Men først og fremst er dette ei visuell framstilling som spelar på kjenslene våre ved å fortelje ei uventa historie gjennom fotografi, tal og grafikk. Biletet gjev bokstaveleg talt informasjonen eit ansikt, og gjer dermed noko abstrakt om til noko svært konkret vi må ta stilling til. I motsetning til infopynt er grafikken og biletet her det bærande kommunikasjonselementet.

2. Statisk datavisualisering

I statisk datavisualisering nyttast visualiseringa som eit verktøy for å presentere, analysere og tolke kvantitative data. Datavisualisering involverer ofte store mengder data, og har i lang tid blitt brukt i forsking og statistikk. Ved å vise fram data visuelt blir det til dømes mogeleg å avdekke mønster, trendar og korrelasjon (samanheng mellom to eller fleire variablar).

Diagrammet kallast eit ’flow map’ og viser storleiken på Napoelon sin hær.

Dette diagrammet er rekna som eit av dei første eksempla på informasjonsvisualisering, og vart laga av Charles Minard i 1869. Diagrammet kallast eit ’flow map’ og viser storleiken på Napoelon sin hær som reiste til Moskva, plotta inn på eit kart. Tjukkelsen på den beige streken indikerer størrelsen på den franske hæren på veg til Moskva (oppe til høgre), mens den svarte viser dei som klarte å kome tilbake. Nedst i diagrammet er temperaturen for returen plotta inn, slik at ein kan studere samanhengen mellom temperatur og dødsfall. Sjølv om visualiseringa indirekte fortel ei historie er dette først og fremst ei framstilling av kvantiative data, der den visuelle framstillinga gjer at det store tapet av soldatar blir svært tydeleg for lesaren.

3. Dynamisk datavisualisering

I dynamisk visning av data kan ein i større grad involvere brukarane ved å la dei utforske data etter eige ønske, og gjer det dermed mogeleg å utforske spesifikke utsnitt av informasjonen. Eit godt eksempel på datavisualisering er OECD Better Life Index. Denne løysinga lar brukaren utforske data om levevilkår i forskjellige land. Ein kan filtrere på ulike parameter, og som eit resultat blir land rangert i forhold til kvarandre. I tillegg kan brukaren hente opp meir informasjon om kvart land. Applikasjonen kan dermed nyttast som eit verktøy for å utforske og samanlikne ulike variablar og land, og er eit også godt eksempel på at det er mogeleg å visualisere data på en estetisk måte.

4. Dynamisk historiefortelling

I dynamisk historiefortelling kombinerast mange verkemiddel over tid, som bevegelse, lyd og interaksjon i tillegg til grafikk. Under er ein video som nyttar motion graphics for å fortelle ei historie om å vekse opp.

Kombinasjonen av grafikken og barnestemma er svært effektfullt, og treff oss ved å spele på kjenslene våre. Dette handlar også i stor grad om ’tone of voice’; det hadde ikkje vore det same om ein vaksen mann fortalte historia utan innleving. I motsetning til infopynt er grafikken her brukt aktivt for å fortelle ei historie. Videoen er eit godt eksempel på at ein ikkje bør bruke alle verkemiddel på en gang, men reindyrke nokre verkemiddel for å skape eit tydeleg og heilskapleg historie.

La form følge innhald og funksjon

Neste gong du har tenkt å lage ein infopynt, spør deg sjølv om det verkeleg er den beste måten å formidle informasjonen din på. Som vi har sett finnast det mange andre og svært effektive måtar å nytte grafikk for å gjere data meir forståelege, og fortelle engasjerande historier. Kva visualisering som er best for deg kjem sjølvsagt an på kva data eller historie du vil formidle. I tillegg må du tenke på kva du vil oppnå: kva funksjon skal visualiseringa ha? Kven skal den snakke til? Dersom du veit svara på desse spørmåla er du eit godt stykke på veg for å unngå å havne i infopynt-fella.

OPPDATERING: For dei som vil lære meir om informasjonsgrafikk arrangerer Dataforeningen eit heildagsseminar torsdag 31. mai, der du vil lære å bruke grafikk for å presentere informasjon på ein tydeleg måte. Programmet til Infographics 2012 finner du her. For ein smakebit, sjekk ut nettsida til Gert Nielsen.

Innhaldet i dette innlegget vart utarbeidde saman med Jan Fredrik Schønheyder til eit frukostseminar om infographics tidlegare i vår. Takk til Marianne Stokke for gode innspel.

Nyttig AR

Reklameappene har hatt varierende kvalitet, men noen av dem har fungert overraskende bra. De bærer derimot alle preg av at det er tatt et valg om teknologi før konseptet var på plass.

Det virker som om utviklerne har stilt seg spørsmålet ”hva kan vi lage med AR?” istedenfor ”hvilken teknologi må vi bruke for at konseptet vårt skal fungere best?”

En slik tankegang er kanskje grei nok når man er gira på å teste ut ny teknologi, men nå er AR langt ifra nytt lenger, og kan nok brukes på bedre måter. Har disse reklameappene egentlig hatt noe for seg, eller er det bare fjas? Det er forståelig at det er reklamebransjen som har begynt med dette, men er det ikke på tide at flere slenger seg på?

Jeg savner norsk augmented reality som faktisk gir brukeren noe av reell verdi.

Drømmen

Hva med for eksempel AR-løsninger for:

• Å ”prøve” klærne man ser på i en nettbutikk?
• Bruk innen helsevesenet?
• Utdanning?
• Å løse enkle oppgaver i samme gate som posten i USA gjør med AR-løsningen hvor man kan finne ut hvor stor eske du trenger til pakken du skal sende (se video under)?

Har jeg gått glipp av noe? Finnes det en norsk AR som har noe for seg?

Hvis ikke, hva slags AR ønsker vi at noen lager? Og hvor langt unna en nyttig AR er vi?

Bilde under creative common linsens av Martin Pettitt

I takt med utviklingen av brukergenerert innhold og aktivitet i SoMe øker etterspørselen fra annonsørene for å finne nye måter å vinne forbrukernes oppmerksomhet på. Et tydelig tegn på at annonsørene tar innover seg skiftet fra avsenderstyrt kommunikasjon til mer åpning for dialog med forbrukerne er at  Cannes Lions International Festival of Creativity har lagt til Branded og Entertainment Content som 2 nye kategorier i årets nominering av interaktive arbeider.

Hva er Branded Content og Entertainment?

Branded Content er ikke noe nytt. Produktrelatert plassering er og har vært en industri siden radioen startet med kommersielle sendinger på 30`tallet. Selve betydningen av Branded Content/Entertainment er imidlertid litt vag, fordi betydningen er vid og fordi uttrykket betyr forskjellige ting for forskjellige målgrupper. Etter en del research er det tydelig at det ikke finnes en felles god definisjon.

Min definisjon av Branded Content og Entertainment er:

Hvordan et varemerke klarer å skape en relasjon til en definert målgruppe gjennom plassering av produkt, eller innhold i underholdning eller kommersiell sammenheng. Det kan også være verdiøkende innhold i form av guidelines, utfyllende informasjon om et produkt eller en sak.

Det som facinerer meg med Branded Content og Entertainment er mulighetene denne formen for markedsføring gir. Sammensmelting av underholdning og kommersielle budskap rettet mot en målgruppe er noe som fungerer veldig godt om det gjøres riktig. Et eksempel kan være kampanjen Will it Blend fra Blendtec som har løftet salget av hurtigmiksere/blendere for selskapet flere år på rad.

Strengt regulert regelverk

I Norge reguleres skjult reklame eller produktplassering gjennom Kringkastingsloven §3-3, og selv om det sakte åpnes for produktplassering også i Norge, er dette et kontroversielt tema. Men det er ikke bare her i Norge vi har et strengt regelverk rundt dette. De fleste EU-land har tilsvarende lovgivning. I USA derimot har produktplassering vært en storindustri i mange år, og kostprisen for å få med et produkt i en storfilm er høy. Det er derfor ikke så overraskende at mange varemerker ser potensialet i å lage sitt eget innhold som de kan publisere på internett, der regelverket er mye mindre restriktivt.

Coca Cola skifter kurs

Coca Cola’s Vice President Jonathan Mildenhall uttalte til Marketing Week i oktober 2011 at de nå skifter kurs fra ”Creative Exellence” til ”Content Exellence”. I sammenheng med dette lanserte Coca Cola to filmer som viser hvordan strategien ”Content 2020” skal fungere.  Når Coca Cola går så åpent ut med en slik strategi er det nok flere selskaper som kaster seg rundt og kaller inn bedriftens eksperter til strategimøte for å få en forklaring på hva dette faktisk betyr i praksis.

Konsept som vinner frem?

Red Bull er et godt eksempel på et varemerke som har lykkes med etablere egne satsninger som styrker merkevaren gjennom arrangementer og underholdningsprogrammer. Når Coca Cola nå ønsker å knytte forbrukerne tettere til seg gjennom å vise samfunnsansvar og skape innhold som viser en forpliktelse til å skape en bedre verden, er det kanskje flere enn meg som tenker at dette er et langt steg bort fra de tidligere 30 reklamesekundene de har vist seg på TV?

Jeg støtter synet til Coca Cola i ”Content 2020” om at annonsører og varemerker må utvide innholdet sitt og at innholdet må gi mening for flere enn kun en liten del av målgruppene. Utviklingen av nye medier gjør at vi som forbrukere er online snart 24/7 og fort går lei om det ikke er fornyelse i kanalene vi benytter. Når Coca Cola nå forplikter seg til å lage verdens mest fengslende innhold, kan jeg ikke si noe annet enn at jeg gleder meg til å se resultatene av ”Content 2020”.

It still blends

Tidlige virale konsepter som Blendtec`s - Will it Blend, BMW`s – The Hire skapte store fete overskrifter og ble brukt som eksempler på hvordan fremtidens markedsføringskonsepter burde lages. Utfordringer for oss her på berget er at vi er ca 3 millioner forbrukere mellom 15-59 år(SSB 2012)og at slike konsepter er kostnadskrevende å drifte og produsere. For Blendtec har satsningen utelukkende vært en suksess med 188 170 865 viste klipp på YouTube og økende salg i samme periode, men likevel kommer man ikke unna at slike satsninger krever mye av organisasjonen. Det er med andre ord helt nødvendig at konseptet forsvarer løftet til varemerket slik at det bygger merkevaren i positiv retning.

Branded Content og Entertainment i 2012

Med utviklingen og fremveksten av sosiale plattformer og de mulighetene dette skaper for digital kommunikasjon, er det ikke vanskelig å se at annonsører kan styrke merkevaren i positiv retning om de klarer å lage konsepter og innhold som er troverdig og fengslende for målgruppen. Branded Content-produksjoner kan være både økonomisk og ressursmessig krevende, samtidig kan slike satsninger bygge merkevaren hos forbrukerne på en nærmere og mer engasjert måte enn tidligere. Jeg synes Lilleborg`s Plusstid er et fint eksempel på hvordan man kan involvere brukerne med nyttig informasjon i det daglige og Net-A-Porter sin Ipad app som kombinerer magasin og shoppingløsning er et annet eksempel som viser hvordan man kan engasjere målgruppen på en ny og spennende måte.

Hva tror du om mulighetene for Branded Content for norske annonsører?  Har du gode eksempler på spennende satsninger som du vil dele med oss her på Kjøkkenfesten?

På torsdag går altså re:think-konferansen av stabelen på Folketeateret i Oslo. Og vi kom fram til at det var en god ide å belønne det gode, faglige tiltaket ved å arrangere et helgratis vorspiel kvelden før. Og da passer det å plukke opp den aller heteste poteten i sosiale medier – bålet og forsøke å skape mer forståelse og innsikt for hvordan bedrifter kan ha en strategisk tilnærming til bruken av sosiale medier.

Få helt gratis billett her

Jeg skal også presentere en smakebit på resultatene av undersøkelsen Norske Virksomheter på Facebook

ROI er ikke lett

Return on Investment er et begrep mange kaster seg rundt med. Kollegaene mine, Helena Makhotlova og Eivind Savio, tar opp en del viktige poenger rundt effektmåling av sosiale medier i mandagens innlegg på Kampanje. Litt grovt kan argumentasjonen summeres opp som dette:

1. Sosiale medier bør måles ut fra hvilke målsettinger man har med tiltakene. Hvis det dreier seg om merkevarebygging, bør tiltakene måles som det.
2. Begrepsbruken rundt bedriftenes effekt ved bruk av sosiale medier tåkelegges av feil begrepsbruk. Alternative akronymer som Return on Engagement, Return on Involvement bidrar ikke til at bedrifter tar bedre valg og heller ikke til at de får økt forståelse.
3. Motstanden mot bruk av ROI-begrepet bunner i mangel på reell forretningsinnsikt.

Panelet er klar til kamp

For å belyse temaet har vi invitert et slagkraftig panel:

Øyvind Solstad, Carat
Sigurd Vik, RED Media
Beate Sørum, Kreftforeningen
Alexander Rustad, Creuna
Joakim Vars Nilsen, Mediafron
Eivind Savio, Halogen

Ordslaget ledes av den kyndige Henriette Høyer fra Telenor Bedrift

Hvilke hull må dekkes?

For at bedrifter skal kunne ta bedre valg rundt sosiale medier mener jeg at tilnærmingen og vokabulæret må nærme seg det bedriftene kjenner fra før. Men det betyr også at vi som jobber med sosiale medier må få en bedre forståelse for hva som er der fra før. Jeg tror altså at vi alle har godt av en oppfriskning på hvordan tradisjonell markedsføring måles og hvordan bedrifter tenker rundt reklameplakater på t-banen, popcorn-i-halsen-avbrytende reklame i TV3-filmen på søndagen og aggressive telefonselgere.

Har du noen spørsmål til panelet? Fyr løs i kommentarfeltet, på Twitter med hashtaggen #SoMeROI eller fortreng spørsmålstrangen til i morgen kveld og still opp i Møllergata!

Digital strategi er…

… hvordan virksomheter skal bruke digitale flater for å nå målsettinger

En digital strategi skal altså beskrive hvordan nettsider, facebooksider, mobile løsninger, intranett, kundeweb, blogger, twitterkontoer og så videre skal brukes til at bedriften (ja, jeg forholder meg til bedriften for å gjøre det litt lettere for meg selv) skal maksimere sin profitt. Til syvende og sist er det det vi snakker om.

For å kunne beskrive den digitale strategien er det fundamentalt å se digitale flater i relevant kontekst. Og det innebærer at strategien må inkludere refleksjoner rundt off-line tiltak. Altfor mange bedrifters silotankegang forhindrer dem i å tenke helhetlig i forhold til kundeflater. Men det får bli et annet innlegg…

Digital strategi uten mål er uten mening

Kommunikatører bør alltid ha et klart forhold til hvordan de bidrar på bunnlinja. Våre mål må være å bidra til bedriftens suksess.

Men selv om alle digitale tiltak i utgangspunktet kommuniserer til publikum, er ikke alle tiltak drevet av kommunikasjonsfolk. Tenk bare på kundeweb´er, kundeservice og andre viktige prosesser som kommuniserer mye, men som ofte er håndtert av helt andre avdelinger. Digital strategi bør omfatte også disse. Det er to overliggende, strategiske målsettinger bedriftene hele tiden streber etter å nå:

      – å øke inntektene

eller…

      – å redusere kostnadene

Den digitale strategien skal i realiteten, om enn ikke 100% eksplisitt, si noe om hvordan digitale flater skal bidra til å selge mer eller spare bedriften for utgifter.

Merkevarebygging og KTI = strategiske virkemidler

Sjokkerende nok dreier mange av tingene bedrifter gjør på nett likevel ikke om å selge mer eller spare på service- eller markedskostnader (for å nevne noen kostnader som kan spares inn ved riktig bruk av digitale flater).

Jeg velger å kalle dem strategiske virkemidler da det er bedrifter driver med for å øke inntekter eller å redusere kostnader. Dette betyr på ingen måte at merkevarebygging, forbedring av kundetilfredshet og andre ting vi bruker mye tid og penger på er mindre viktige. Men de må ses i lys av bedriftens overliggende suksess.

Her er et eksempel på hvordan strategiske målsettinger kan henge sammen med taktiske virkemidler. For enkelthets skyld har jeg tatt for meg et eksempel der bedriften har kommet fram til at et strategisk virkemiddel de ønsker å benytte seg av er å øke kundetilfredsheten:

Modellen er ment å illustrere at digitale flater kan brukes til å forbedre strategiske virkemidler og via dem nå strategiske målsettinger. Det er også viktig å se sosiale medier i en digital kontekst der de spiller på lag med andre flater. Noen av de taktiske virkemidlene faller inn under nettsted, noen under sosiale medier og noen finnes på analyse og overvåking. Dette kan fungere som en del av en digital strategi.

Bisnisskogen er full av digitaltrær

For meg ser det ut som om den faglige diskusjonen, kanskje spesielt innen digital- og kommunikasjonsbransjens aller mest debattinnstilte meninghet, oss SoMe-entusiaster, har en tendens til å lulle seg inn i altfor spesifikke diskusjoner om nettverk, regler, hvordan man skal måle og hvorfor Google+ er fantastisk eller forferdelig. Det er så inderlig mange muligheter, så enormt mye halvtygd kunnskap. Og i stedet for å faktisk se helheten i den digitale kundeopplevelsen (skogen) ser vi bare mulighetene og bruddstykkene av innsikt (trærne).

Nå er det på tide å snakke bisniss!

Heldigvis begynner fagmiljøet nå sette sosiale medier i en større kontekst. Jeg synes at de siste innleggene til sosiale helter som Ingeborg Volan (som tydelig illustrerer dreiningen mot digital) og Hans-Petter Nygård-Hansen (som slår et passende slag for mer kommersiell tilnærming til sosiale medier) gir en tydelig indikator på hvor fagmiljøet står i dag.

En annen god arena for faglig påfyll i strategiboksen blir årets re:think-konferanse som avholdes neste uke. Programmet er fokusert på måloppnåelse i digitale og sosiale medier. Jeg gleder meg!

Edit: Andre relevante lenker
MarkUps glimrende innlegg om digital strategi

Geir Stenes flotte innlegg om digital strategi

Facebook nærmer seg fort det magiske tallet 1 milliard brukere . Twitter har på sin side passert en halv milliard brukere denne måneden. Den nye bokmerkingstjenesten Pinterest har tatt Internett med storm og kan allerede skryte av 11 millioner daglige brukere. Sosiale medier fortsetter å vokse, og til og med de mest tilbakeholdne merkevarer ønsker nå å kapitalisere på eventyret. Det er på tide å ta av silkehansker, brette opp ermene og begynne å bruke disse plattformene rasjonelt og målrettet på lik linje med alle andre kommunikasjonsverktøy.

Ingen vil småprate med deg

Vi har eksperimentert, og vi har testet og feilet. Vi har kranglet med skeptikerne, og vi har gått fra dør til dør i håp om å frelse dem som «ikke har skjønt det».  Er det mulig at det faktisk er vi som har tatt feil?

Den australske tankesmien Ehrenberg-Bass Institute har analysert Facebook-sidene til 200 av verdens største merkevarer, blant annet såkalte Facebook-«suksesser» som Coca-Cola, Nike, Ford, Harley-Davidson og Old Spice.

I følge undersøkelsen er det i gjennomsnitt kun 1%  Facebook-fans som aktivt engasjerer seg med merkevarer på Facebook. For å komme frem til disse funnene, har forskere analysert antallet likes, innlegg, kommentarer, tags og andre måter som brukere engasjerer seg med bedriftsidene på. Og her snakker vi om verdens sterkeste merkevarer, de som scorer høyst på brukerlojalitet.

I kjølevannet av disse tallene, bli det ganske meningsløst å snakke om «return of engagement», som noen sosiale medieguruer har erstattet «return on investment» med for å fraskrive seg ansvaret for misbrukte markedsbudsjetter.

Utopisk drøm om toveis dialog

Mange eksperter insisterer på at når det gjelder mediestrategier for sosiale medier så er en «toveis dialog» mellom merkevaren og forbrukerne alfa og omega. På samme måte er  kringkasting av kommersielle budskap utdatert dinosaur-tenking.  Men realiteten er at majoriteten av brukere følger og «liker» merkevarer rett og slett fordi de ønsker å høre fra dem, ikke for å ha lange og fortrolige samtaler.

Dette er neppe overraskende. Studier innen sosialpsykologi viser at folk flest vil heller observere enn å delta. I følge 90–9–1 prinsippet eller 1% regel, produserer kun 1% av online brukere innhold. 9% redigerer innholdet (kommenterer og deler) og hele 90% er kun passive konsumenter.

Sosiale medier skaper altså ikke aktiv engasjement, men en tilskuer-effekt: én snakker mens ti andre bare følger med. Lønner det seg å prøve å bygge relasjoner med den ene prosenten?

Samme brukeratferd ser vi også på Twitter – de fleste brukere er passivt engasjert ved å lytte til dem som har noe interessant å si. Vi bruker vår egen Twitterkonto @Halogenas til å kringkaste faglig spennende og lærerikt innhold, og noen av våre 1800 følgere velger frivillig å kringkaste våre budskap videre til sine nettverk. Mange klikker på lenker som vi legger ut, men nesten ingen engasjerer seg i dialog med oss. Har vi feilet i vår sosiale mediestrategi for det? Hvis dialog er det ultimate målet, så ja. Hvis målet er å drive trafikk til våre nettsider, øke deltakelse i våre faglige engasjementer, bygge faglig omdømme og skaffe flere kunder – så lykkes vi på det høyeste.

Tillatelse markedsføring, ikke relasjonsbygging

Brukere ønsker tydeligvis å følge bedrifter i sosiale medier. Men veldig få ønsker å ha nære relasjoner til dem.

Noen få ønsker å holde seg oppdatert med spennende og nyttig innhold, gode tilbud, konkurranser og nyheter. Når innholdet appellerer til dem, klikker de på «like» eller følger lenker. Mange andre ønsker å kommunisere med bedrifter i spesifikke situasjoner, som oftest når de har et problem eller et spørsmål.

Sånn har det vært også lenge før sosiale medier kom på banen. Vi abonnerte på nyhetsbrev og ringte når vi hadde spørsmål. Ingenting har endret seg.

Ved å klikke på «like» eller «follow» gir brukere bedriftene en tillatelse til å snakke til dem.

Det er på tide å bruke denne tillatelsen for alt den er verd, så lenge det varer.

Sosiale medier styrker vår egen identitet

Hvis dialog og relasjonsbygging er både uoppnåelige og bortkastede mål, hvor ligger da mulighetene til å markedsføre seg gjennom sosiale medier? Svaret ligger i hvordan vi mennesker bruker sosiale medier daglig.

Våre Facebook-vegger er fylt av bilder og statusoppdateringer fra våre venner i diverse attraktive kontekster; de vil vise oss at de har mange venner, masse penger, at de har flotte kjærester og husdyr, og at de er gode foreldre. Vi bruker våre sosiale nettverk til å formidle et viktig budskap om vår egen identitet. Vi bygger vårt eget omdømme gjennom å dele våre opplevelser – være seg rasjonelt eller ubevist.

Merkevarene kan benytte disse psykologiske mekanismene av sosial mediebruk til sin favør.  Derfor er det viktigere å fokusere på merkevareopplevelser enn relasjonsbygging og engasjement. Ved å hjelpe brukeren til og «se kul ut» foran hans eller hennes nettverk, øker merkevarene sine sjanser for viral markedsføring.

Sosiale medier er lite sosiale

Sosiale medier tilrettelegger for sosialt engasjement, men de har ikke gjort brukere mer sosiale. Det skal mer enn teknologisk utvikling til for å endre atferd. Vi har fått betraktelig flere verktøy som hjelper oss å konsumere, produsere og dele innhold, og kommunisere med hverandre. Men vi kommuniserer ikke mer av den grunn.

Kanskje jeg kaster stein i glasshus, og kanskje jeg nå kommer til å provosere mange sterke røster der ute. Men her kommer det:

”Brukerne vil ikke delta i samtalen. Brukerne gidder ikke å sette agendaen. Brukerne blir faktisk mer og mer usosiale og utålmodige nesten for hver dag som går.”

Dårlig nyheter? Ikke i det hele tatt. Bare tenk – det er en milliard mennesker i sosiale medier som potensielt lytter til hva du har å si. Bare ikke ta det så personlig når du ikke får noen svar!

Skjermdump fra FINN.no/Illustrasjon: Per Ervland

FINN.no flyttet produktutvikling og innovasjon ut av lukkede rom, og endret dermed organisasjonskulturen til å bli mer åpen og inkluderende.

Torsdag 15. mars arrangerer vi frokostseminar med Eyvind Larre, som er leder for FINNs Innovasjonslab. Vi ønsket å løfte fram en virksomhet som har lykkes med organisasjons- og kulturutvikling der digitale virkemidler har spilt en sentral rolle. Og det har FINN.no. Men hvordan har de klart det?

Frie medarbeidere bidrar mer

I 2007 lanserte FINN.no innovasjonsportalen FINNopp for sine medarbeidere. Det var flere årsaker til initiativet:

• Ønske om å trekke bedre veksel på medarbeideres skapervilje og synliggjøre interne talenter
• Flytte produktutvikling ut av lukkede rom og inn i åpent kontorlandskap
• Styrke organisasjonskulturen gjennom mer åpen og involverende atferd

Virksomheten hadde vokst raskt siden etableringen rundt årtusenskiftet. Det var derfor krevende å fange opp den kreative og kommersielle entusiasmen som rørte seg i organisasjonen. Det var mye armer og bein. Svaret ble å bygge en digital portal der produktutviklingen ble transparent, der idéutvekslingen kunne trigge medarbeidersparring og der forretningsideer fikk stige til værs (eller synke til bunns) alt etter hvordan kollektivet betraktet potensialet i ideen.

FINN.nos ambisjon var å slippe folk fri og støtte frigjøringsprosessen med enkel og god teknologi. Det fungerte. Flere lønnsomme nettjenester har sett dagens lys som følge av initiativet: penger.no og FINNoppdrag er to eksempler. Nylig åpnet også FINN sandbox, til dels en videreføring av innovasjonsportalen.

Frigjør forretningsutviklingen

Det kan kreve modige ledere å gi medarbeidere fritt spillerom i digitale sfærer. I dag kan dette låte selvsagt. Det var det ikke i 2007.

FINN.no lyktes med flere grep:

• Forandring fryder: De innså at det daværende oppsettet for forretningsutvikling var suboptimalt. Derfor endret de sin arbeidsmåte. Ikke minst mistet enkeltpersoner både makt og innflytelse
• Launch and learn: De innså nødvendigheten av å teste løsningen litt etter litt. Det ga mye nyttig feedback for å skru og tilpasse løsningen
• Feedback frigjør: FINN.no visste ikke nødvendigvis om initiativet ville lykkes. Men de ga kred og honnør til folk som bidro og medarbeidere spilte hverandre gode. Det trigget motivasjon og bidragsvilje

Hva kan vi lære av FINN.no?

Det skal jeg skrive om etter at frokostseminaret vårt har funnet sted. Inntil da kan du sjekke ut et eksempel på at FINN.no er dønn seriøse (de omsatte tross alt for en snau milliard i 2010), samtidig som de tør å være lekne.

Se forsmak på hvordan FINN.no vil arte seg på iPad ved lansering i april 2012:

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=WUbbnRx8lqA#!

Bilde: joo0ey

De siste årene har «alle» fortalt oss at godt innhold er kort innhold. Og at det meste som publiseres på nett er utdatert, kjedelig og bør kuttes. Men er det alltid slik?

Nå målene – så diskuter kvaliteten

Jeg mener at godt nettinnhold først og fremst skal skape verdi for deg og for brukerne dine. Verdien knyttes til målene og da trenger du ikke være så opptatt av at alt skal være så veldig kort. Brukervennlig? Ja. Nyttig? Absolutt. Underholdende? Gjerne. Men altså ikke først og fremst færrest mulig ord og færrest mulig sider.

Jeg er enig i at innholdet skal være «To the Point», men på en annen side må det også støtte målene for løsningen.

Her er en idé. Er det kanskje på tide å slutte å snakke så mye om lengde og mengde, og heller fokusere på hva innholdet faktisk skal gjøre for deg?

Godt innhold får jobben gjort

Det som kjennetegner godt nettinnhold er:

• Det oppleves som interessant, relevant, meningsfullt og nyttig
• Det har et budskap som blir forstått
• Og det fører til ønsket konvertering
• Det får jobben gjort

Godt innhold gjør at du når målsetningene dine! Kort er altså ikke alltid kort og godt. Og mye innhold trenger heller ikke være det samme som dårlig brukeropplevelse.

Om innholdet bare er interessant og nyttig nok, leser brukerne teksten i sin helhet. Da fungerer lange sider både på både desktop og mobil helt utmerket, for brukerne har ingen problemer med å scrolle vertikalt.

Halogens nye innholdsgruppe

Men vet norske bedrifter selv hvor viktig innholdet på nettsidene deres faktisk er? Er de bevisste på at det er innholdet i løsningen som gjør at brukeren er der i utgangspunktet? Og tenker de over at innholdet derfor trolig er den viktigste komponenten på hele nettstedet?

Det gjør vi. Derfor har vi satt sammen en egen innholdsgruppe som jobber nettopp med dette. Gruppa består av et tverrfaglig team med bakgrunn fra journalistikk, reklame og brukeropplevelse. På den måten kan vi best bistå kundene våre med akkurat det som skal til for å løse deres innholdsutfordringer.

I Halogen er vi kjent for å være lidenskapelig opptatt av de gode brukeropplevelsene, og vi vet at det ikke holder «bare» med målgruppeinnsikt, god informasjonsarkitektur, interaksjonsdesign og visuell kommunikasjon, analyse og målinger. Vi må også ha et godt budskap.

Innholdet må få være helten!

Innhold som tekst eller konsept

Men hvordan skal innholdet se ut? Tenker du at innhold på nett er det samme som tekstproduksjon? Godt innhold kan selvfølgelig bestå bare av tekst, men det kan like gjerne være et kreativt konsept som designere, tekstforfattere og strategiske ressurser jobber frem sammen. Jeg mener tverrfaglighet kombinert med innsikt om brukernes behov nettopp er nøkkelen for å skape det virkelig gode innholdet.

Når vi jobber med innhold ser vi hvert oppdrag som enestående, og vi vet å gi oppdragsgiverne våre råd deretter. Jeg mener det er skummelt å bli for generaliserende og tabloide når vi jobber med innhold. Det finnes faktisk ingen lettvinte løsninger for god kommunikasjon. Hvert oppdrag – stort eller lite – må sees for seg.

For å si det på en annen måte: godt nettinnhold avhenger av hvem som skal si hva til hvem.

Eller hva mener du?

Blogginnlegget er skrevet sammen med Kari Breidal.