Ytringsfriheten er ikke bare vedtatt politisk på et bredt grunnlag, den er også praktisert juridisk og er ikke truet på noen som helst måte. Snarere er mange lover myknet opp i rettsvesenet. Ytringsfriheten er en lov som tillater å angripe mektige personer og statspersoner gjennom å uttrykke seg muntlig eller skriftlig eller med langfingeren eller er et satirisk hjerte i hendene, uten å bli straffet for det. Det er lov å snakke frimodig om «enhver gjenstand» som fitte og mens. Loven blir tolket som saker av allmenn interesse. Hvem gidder å høre på? Det finnes en blasfemiparagraf og rasismeparagraf, men rettsvesenet har tolket loven om at ytringsfrihet bør finne sted, slik at blasfemiparagrafen har blitt sovende og rasismeparagrafen blir i sjelden fall brukt. Som regel ender voldssaker med rasistiske ytringer bare med en voldsdom eller frikjennelse. Æreskrenkelser er også sjeldne. Æreskrenkelser må gjerne ha en økonomisk tapsfaktor for den skal bli aktuell. Angivelser er ikke tillatt og det er mye større sjanse for å bli dømt for det når politiet opplyser deg om dette ved innlevering av anmeldelse.

Faktisk er det lov å si truende ord, som å true med å drepe hverandre: Jeg skal ta drepe deg, din faens jævel! Det må bli tolket i en spesiell kontekst om man skal bli dømt for drapstrusler. Kanskje må det også være et våpen i bildet? Slike saker, der det er ord mot ord, havner vanligvis i konfliktrådet. Siden Mulla Krekar var en kurdisk, islamistisk opprørsleder ble hans ytringer tolket mer alvorlig av kurdere og bevisene fantes på internettet. Det var grunn til at han mente det mot kurdere. For nordmenn flest er han en ufarlig mann…. unntatt Erna Solberg som mottok trusler. Å true politikere er ekstra skjerpende, men det er i praksis lov å true mange slags politikere i kommentarfelt på nettet. Det kan likevel bli anmledt. Alle lovmessige straffesaker med avsagt dom styres kun av rettsvesenet og ikke politikere. Det viktigste for politikere på alle plan er at ytringsfrihetsloven er til for å holde staten i ørene. Ellers får ikke politikerne makt selv i fire eller åtte år. Trusler har likevel ikke noe med den politiske ytringsfriheten å gjøre, men jeg bringer det opp fordi det finnes mange saker der rettsvesenet lar folk gå fri. Så i praksis er ytringsfriheten større. Men det er ikke full ytringsfrihet. Ironisk har ingen blitt dømt til for å oppfordre til terror enda. Der har ytringsfriheten kommet til sin rett.

I skolen er det snakk om kampen mot mobbing som mange mener vi bare skal gi opp. Vi skal tåle piss og ikke bli lei oss. Den som blir mobbet må altså ikke bli lei seg. Det er tillatt å mobbe. Nesten. Konsekvensene kan være å bli å flytte barn, ofre eller mobbere, rundt om i landets skoler. Der har ytringsfriheten ikke kommet til sin rett. I skolen er det ikke er rettsvesenet som styrer. Per definisjon er det et brudd på ytringsfriheten å omplassere mobbere som har ytret seg stygt om ofre, såfremt mobbingen bare er psykisk, men siden barn ikke er myndige gjelder andre bestemmelser. Fysisk mobbing finnes det ingen lovanvendelse for ettersom ingen under 16 år kan bli dømt for vold eller voldtekt. Psykisk mobbing som ødelegger andres liv er noe de bare må tåle.

Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre og den tidligere rødgrønne regjeringen med Jens Stoltenberg i spissen, ville hindre vold som følge av provoserende ytringer gjennom å endre lover slik at man kunne bli dømt for provokasjoner til noe som kunne ende i massevold. Forslaget handlet ikke om paragraf 100 (Ytringsfrihet bør finne sted og frimodighet), men om endring av rasisme- og blasfemiparagrafen. Dette lille forslaget ble kritisert og kalt kosmetikk, i lys av solide paragraf 100. Politikere har ikke noen bestemmelsesrett i rettsvesenet. Men det er fullt mulig for politikere og foreldre å gjøre noe med bestemmelsene i skolen.

Ytringsfriheten, derimot, er veldig godt forankret i rettsstaten Norge. Og har aldri vært truet av terrorister som angrep Charlie Hebdo. Det var en symbolikk i det som mange folk likte. Folk vil fortsette å krenke og mobbe. Det faller dem så naturlig at de vil ikke noe annet enn å fortsette med det. For roten tas ikke opp med roten!

Føkk ju!

Stereotypi og fordommer

Det starter med mor, far og unge, gjerne mange unger. Leken som aldri tar slutt. Mennesker forandrer seg ikke om året er 1930 eller 2015. Mennesker har i et evolusjonsperspektiv over to millioner år utviklet evnen til å tenke i tommelfingerregler, i det som kalles stereotypi. Det er helt vanlig og uskyldig i utgangspunktet. Hjernen skal spare energi for å ta beslutninger over bildeinntrykk den har gjort før. Det kan være å legge igjen et dårlig og unnvikende håndtrykk eller et godt kyss. Man sitter igjen med gode og dårlige følelser. Hvis stereotypiske bilder vedvarer, gjerne gjennom gjensidig påvirkning over tid, blir stereotypier fastlåste i det som i dagligtalen kalles fordommer. Vi og dem. Fordommer er noe man kan bli kvitt igjen ved ny bearbeiding. Ved å avlære gamle inntrykk og lære på nytt igjen. Det er en pågående tankeprosess som både kan bunne ut i stor kjærlighet i livet og rasistisk, hatefullt tankegods. Men det er ikke fordommene i seg selv som er farlige.

Mor eller ond stemor eller terrorist?

Det starter altså med mor, far og unge. All kjærlighet som kan knyttes til mor, far, søsken og kjærester, venninner og venner og kolleger, ikke minst sine egne barn er det beste av alt, det snille, det gode og alt det positive vi står for. Alt det som vi tror er viktig for oss. Og som brukes til gode formål, som å ta avstand fra terrorangrep og bringe folk tettere sammen i en stressende og vanskelig tid. Innenfor populærvitenskapen er hormonet oxytocin et av mange hormoner som utløser store doser kjærlighet i form av tilknytning. Særlig i forhold til barn. Særlig etter vellykket sex. Sexhormonene blir i begge tilfeller konkurrert ut av kjærlighetshormoner, særlig oxytocin, men også andre hormoner, og gjør at vi knytter oss til partnere og avkom og venner etc. Skal vi bare forholde oss til oxytocin er kjærlighet i form av tilknytning essensielt. Men det er ikke så enkelt bare vi forholder oss til dette ene hormonet som utløses av nervesystemet i blodet. Oxytocin er også et bilde på den onde stemoren som favoriserer sine egne barn over en «gjøk» i ungeflokken. Oxytocin er også hormonet som forsterker våre fordommer over andre. Vår mor kan være best. Om mor ikke gikk med et skaut og oppførte seg annerledes, kan andre mødre gi et helt annet inntrykk om de gjør det. Hormoner er signaler som kan virke på ulikt vis, eller bare et signalsystem med rødt, gul og grønt lys. Vi burde stoppe på rødt og tenke oss godt om. Og hvorfor ikke kjøre for fullt på grønt?

Simple relasjoner

Innenfor vitenskapelige oppdagelser er det ikke et spesielt hormonelt skille mellom mor og far og unge. Det er snakk om mor med sitt barn, barn med sin mamma i alle forhold. Mennesker har både morforhold og barnforhold, enten er det barnet eller moren. Gode venner alternerer mer mellom morforhold og barnforhold i gjensidighet. En hund vil være barnet til eieren og katter ser på eierne som moren, uansett kjønn. Farsrollen er virkelig noe annet. Det er på ingen måte meningen å diskriminere farsrollen. Vi ser opp til moderen, enten det er mor eller far som gir oss omsorg, og vi tar oss av barnet uansett hvilket kjønn det har. Tankegods kombinert med simple relasjoner gir våre fiendebilder.

Nazister, Islamsk stat og Al Quaida

Mennesker forandrer seg lite. Nazistene i dag er som IS-terroristene som kallers seg Islamsk stat. Nazisten hadde det tredje rike, og så for seg tusenårsriket med arisk dominans. Jøder var ikke velkomne. Heller ikke sigøynere. Nazistene hadde forakt for intellektuelle som la på flukt. Litteratur ble brent. Folk ble arrestert for sitt gjengse politiske syn og satt i konsentrasjonsleire. Sigøynere ble bare skutt og liggende i grøfta som rotter. Ytringsfriheten rant bort. Rasismen var sterk. Ondskapen ble satt i system. Jøder ble deportert og utryddet i stor skala. Etter terrorangrepet på Charlie Hebdo, samt et trykkeri og to jødiske mål, hvor det ene var mislykket, begynte jøder i Paris å føle seg ganske utrygge. Muslimer ble som vanlig rammet av fundamentalistiske islamister, enten det var IS eller Al Quaida. Charlie Hebdo ble et stort symbol på forsvar av ytringsfriheten som er så viktig i et fritt demokrati. Det er minoriteters rett og den vanlige mannen og damen i gata å stå opp mot statens undertrykkelse og ikke bli forfulgt og dømt på grunn av sine ytringer. Ytringsfriheten kan tøyes mye, men rasistiske ytringer er ikke tillatt i Norge. Forholdsvis få dommer har endt opp med rasismedom i fredelige Norge. Rasisme er ikke bestemt definert, men rasisme handler om å bli diskriminert på bakgrunn av religion, etnisitet (minoritet) og hudfarge eller utseende. Ytringsfriheten er ikke like sterk eller begrenset andre steder i verden. Folk blir fremdeles arrestert på grunn av politisk oppfatning eller krenket på det groveste i andre land.

Jihad og intellektuelt hat

Mange nazister gjorde selvmord etter det brutale regimets fall for å unngå konsekvensene. Jihadister velger også å unngå konsekvenser etterpå. De vil dø i kamp med æren i behold. SS-styrker kjempet mye hardere enn vanlige Wehrmacht-soldater. De var fanatiske. Men mange styrker trengte ikke å kjenne på konsekvenser etter oppgjøret med nazifortiden. Politifolk i Paris ble skutt fordi de ytet motstand. Muslimer blir generelt ofte ofre fordi jihadistene tror de vil gå til himmelen i kampen mot dem. Men selv muslimer ber for sitt skjøre og eneste liv på jorden. De er ikke med på å bli ofre for terror. Og intellektuelle ble avskydd av nazister. Det samme er tegnere, intellektuelle tegnere i dag. Charlie Hebdo ble angrepet for blasfemiske ytringer, tror vi gjerne. Men det er også for å samle støtte hos flere muslimer mot vesten, dog ikke hos alle. Det vil gi masse publisitet og kan spre redsel. I stedet ble det møtt med store demonstrasjoner. Plutselig befant terroristene seg som karikaturer som var utrolig blasfemisk mot fredelig islam. Forstår ikke terrorister satiren i Charlie Hebdos tegninger?

Terror i det ekstreme

Muslimer har mange kameler å svelge skal de stå opp mot terror. Men terror forekommer også blant høyre- og venstreekstreme. Anders Behring Breivik gikk til angrep mot landets kommende politiske og intellektuelle ungdom. Vi hørte kanskje ikke ett ord om akkurat ytringsfrihet? Men vi hørte mye om frihet, åpenhet og demokrati. Et sett av kjerneverdier i et godt samfunn. Det finnes mange høyreekstreme i Europa som vil muslimer til livs. Ja, selv i Norge har FrP fremmet mange fordommer mot minoriteter. Innvandrere blir pekt ut som voldtektsmenn. Samer og nordlendinger har levd i skam og blitt diskriminert. I grunn kan all terror utføres av alle mennesker. Men bare noen få opplæres i vrange ideologier og trenes opp til kamp. Terror er det vi må ta avstand fra. Å skape irrasjonell frykt. Det samme gjelder voldtekt.

Hvem er vi?

I grunn lever mennesker bare liv som mennesker har levd livene før. Ondskapen er i mørke avkroker. Likegyldighet er vanlig. Og kjærligheten er like sterk som før. Men vi bør akseptere at folk ikke liker andres mødre og kjærlighet (eller fedre), barn, religioner og ideologier på en tankefull måte. Vi må hele tiden lære. På samme måte som at man må erkjenne at man bare er mennesker i beste fall. Og at ikke alle valg vi gjør ikke er særlig gjennomtenkte. Og tenke gjennom konsekvensene feilvalg har for andre, ikke bare oss selv, uansett om vi er empatiske eller ikke. Vi må akseptere at vi er forskjellige, og opptrer forskjellig, men er noenlunde like eggeplommeaktige på innsiden.

Er vi bare et eggeskall med plomme?

Det er ikke et vitenskapelig svar på hva som riktig når vi kjenner kjærlighet eller fortvilelse. Tanker og følelser vil ri oss. Kanskje er meditasjon løsningen på fredfullhet og kontakt med vårt indre? Det gjør hjernen vår veldig aktiv. Mens det ytre er det organisatoriske i dagliglivet som skal ta vare på vårt indre, også det skjøre eggeskall. Det som ligger utenpå hjernen vår i et veldig tynt lag, vår selvbevissthet, vårt hode. Noen ganger knuser eggene.

Oppvarmingseffekt som følge av menneskelige aktiviteter er summert til  2,3 (+/- 1) watt per kvadratmeter for 1750 til 2011. Verdens utslipp utgjorde 49 gigatonn CO2-ekvivalenter i 2010. Landbruket står for 25 prosent av utslippene, ca. 12 gigatonn CO2-ekvivalenter fordelt på særlig karbondioksid, metan og lystgass. Asia, Afrika og Midtøsten til sammen har størst andel landbruksutslipp, 67 prosent, og har rundt 4/5 av verdens befolkning. Skogbruk, særlig hogst i hele verden, og landskapsendringer tilknyttet skogbruk står for en tredjedel av utslippene i landbruket i verden. En sjettedel kommer fra fermentering hos særlig kveg, samt sau og geiter. Og en knapp tolvtedel skyldes endringer i våtmarksområder. Karbondioksid fra fossile kilder utgjør 31 gigatonn CO2, eller 65% av årlig utslipp i 2010. Metan-ubalansen har økt de siste årene. Lystgass og metan utgjorde henholdsvis 3 gigatonn og 8 gigatonn CO2-ekvivalenter i året. Utslippene innenlands i Norge dreier seg i all hovedsak om det som begynner på I og T,  industri og transport og K, karbondioksid.

Innledning

FNs klimapanel har samlet sammen ytterligere vitenskapelige forskningsrapporter i den femte IPCC-rapporten (AR5), og konkluderer med at det er ekstremt sannsynlig at menneskelige aktiviteter har påvirket mesteparten av den globale oppvarmingen det siste århundret. Tilbake til 1750, starten på den industrielle revolusjonen, var det 280 ppm (280 mg CO2 per liter luft) karbondioksid i atmosfæren og 0,7 ppm metan i atmosfæren, målt med isprøver. Nå er det over 400 ppm (391 ppm i 2011) karbondioksid og 1,8 ppm metan (1800 ppb). Det meste av økningen kom etter andre verdenskrig og utslippene fortsetter å øke eksponensielt. I hovedsak er kull og olje kilder til karbondioksid og metan, særlig gjennom forbrenning, men også produksjonsutslipp.  Naturgass består for det meste av metan. Det gjelder å få bukt med særlig utslipp av karbondioksid fordi det forblir i luften i flere århundrer, og kan ikke reverseres  på kort sikt annet enn gjennom å gro skog gammel, og særlig motvirkes ved å la all skog og regnskog stå i stedet for å bli hugget ned.

TRYKK PÅ BILDENE FOR Å AVLESE GRAFEN!

Verdens totale utslipp nådde 49 gigatonn CO2-ekvivalenter i 2010. Karbondioksid utgjorde 76 % av utslippene. Karbondioksidutslipp fra skogbruk og utgjorde 11 %, mens fossile utslipp utgjorde 65 %, tilsammen 76 %. Metan, som er i hovedsak fra landbruk og produksjon av fossilt brensel, utgjorde 16 %, mens lystgass (hovedsakelig landbrukssektoren) utgjorde 6 %. NB! Grafen viser ikke prosent økning fra år til år! Bare prosent av totale utslipp for hvert enkelt år. 16 % metan i 2000 og 16 % metan i 2010 utgjør en forskjell på 1,4 gigatonn! Dette reflekterer heller ikke opphopning av metan til atmosfæren.

Metan

Metan som nettopp er frigitt kan vaskes ned i løpet av 12 år, men har sterkere effekt i løpet av 12,4 år. I løpet av 20 år er samlet konsekvens av metanutslipp hele 86 ganger mer enn karbondioksid og 34 ganger over 100 år. Men ikke prøv å gange opp. Globalt oppvarmingspotensial er ingen vitenskap. For det er også snakk om mengder  metan også. Det er like viktig å se på mengder som blir sluppet ut mot det som blir vasket ned årlig. Dette kalles metan-balansen. Metan-ubalansen er rapportert til å være alt fra 1 ppb, 22 ppb og 33 ppb i AR4. Metan-ubalansen er vanskelig å forstå, men utslippene ser ut til å ha økt mer de siste årene. Det kan skyldes for eksempel utslipp av metan under naturgassproduksjon (som fracking) og kullproduksjon der metan kan sive ut direkte. Og det kan være naturlige årsaker og andre menneskelige årsaker også. La oss heller anta at 21 ppb metanubalanse i året stemmer! Om mennesker tilfører i gjennomsnitt 21 ppb metanubalanse per år de neste 85 årene, så vil innholdet av metan i atmosfæren doble. Mennesker kan i denne perioden både redusere metanutslipp til atmosfæren,  og få økte naturlige utslipp som følge av oppvarming for eksempel hav eller tundra (i dag er dette bare noen knappe prosenter). Noen frykter store naturlige utslipp på en gang som følge av oppvarmingen. Så det er helt umulig å spå hvor mye metan som vil være i atmosfæren til envher tid fremover, men vi må bare anta en jevn økning (eller reduksjon for den saks skyld). Over 85 år tilsvarer 1,8 ppm (1800 ppb) metan ekstra tilsvarende kanskje 60 ppm karbondioksid? Det er altså noe å ta med seg til neste seksjon.

Karbondioksid

Mennesket har tilført over 120 ppm karbondioksid allerede siden 1750, hvilket er 3,5 ganger mer enn metan i CO2-ekvivalenter, og vil tilføre over 300 ppm karbondioksid pluss/minus 200 ppm til år 2100. Den primære utslippskilden er fossilt brennstoff (kull, olje og gass) og en liten del avskoging/branner.

Karbondioksid har en forcing (oppvarmingseffekt) på 1,68 watt (Joule/sekund) per kvadrameter, mens metan har historisk sett en effekt på 0,48 watt per kvadratmeter. I denne oversikten brukes 0,97 watt/kvm fordi metanutslipp fører konsekvent til økning i ozon og stratosfærisk vann. Nitrogenoksider er en «snill» klimagass som bryter metan ned og minusregnskapet for metan er trukket fra lenger nede.

Drivhuseffekter

Å beregne forcing for karbondioksid er relativ enkel fysikk i første omgang. Formelen er laget av Svante Arrhenius i 1896, men har svakheter i moderne tid.

Fra Wikipedia:

Forskjellen i Forcing (før, etter) er alfakonstant (5.35) ganger den naturlige logaritmen med (sluttkonsentrasjon/startkonsentrasjon, i ppm).

Utregningen kan gjøres enkelt her. Svaret på denne enkle utregningen er 1,84 watt per kvadratmeter. Som vi ser av figuren over var det langt flere faktorer å ta hensyn til, under «Aerosols and Precursors», som skyer, svart karbon på snø og partikler i lufta, og andre klimagasser som metan, lystgass og halokarboner som må beregnes hver for seg. Da blir det komplisert. Det er mange faktorer som virker både avkjølende og oppvarmende, men i sum er effekten av klimagassutslipp 2,29 Joule per sekund per kvadratmeter med mulige avvik. Særlig skyer og skydannelse er svært vanskelig å beregne selv for alle verdens datamaskiner i sum.

Total «radiative forcing» (oppvarmingseffekt) på 2,29 watt per kvadratmeter for 1750 til 2011. I denne figuren er effekter forenklet og lettere å se at det er stor usikkerhet på avkjølingseffekter rundt aerosoler og skydannelse. Det er usikkerheter man må leve lenge med i forskningen.

Det har aldri vært noen tvil rundt effektene av karbondioksid på global oppvarming. Alt annet er sludder. Diskusjonen har tidligere vært rundt usikkerheten rundt aerosoler og skydannelse, altså en samlet avkjølende effekt i hvilken grad, hvilket også gir stor usikkerhet i total oppvarmingseffekt når alle pluss- og minuseffekter er regnet ut, men ikke så stor usikkerhet at menneskeskapt global oppvarming ikke er en realitet. Det er fremdeles lov å håpe på større avkjølingseffekt, en reduksjon samlet sett, men verdens datamaskiner i sum med forskere bak er ikke i stand til å gi særlig bedre og mer nøyaktige resultater.

Biff, Bolig og Bil?

Landbruket omfatter jordbruk, skogbruk, husdyrhold og beiting og faktisk annet som savanner og våtmark. Det kan handle om lokale nedbørsmengder og albedoeffekt (hvithetsgradsrefleksjon i regnskog kontra barmark). Karbondioksid, metan og lystgass i landbruket vises oversiktlig i figurene under (AR5). Man hører kanskje ikke så mye om lystgass, men det er en svært potent klimagass som forblir i atmosfæren i 120 år og virker 310 ganger sterkere enn karbondioksid. Det er ikke snakk om store mengder. Rundt 6 % av utslippene i verden årlig skyldes lystgass, men utgjør ganske så «irreversible» utslipp. Det kan samlet sett utgjøre over 250 gigatonn CO2-ekvivalenter over 85 år med stabil utslippsmengde.

Av figurene under kan vi se at Asia står for de største landbruksutslippene. Skogbruk og landskapsendringer totalt sett utgjør hele 5 gigatonn CO2-ekvivalenter årlig. Årlige utslipp i landbruket i hele verden var på 12 gigatonn CO2-ekvivalenter årlig på 2000-tallet.

Hovedkildene til karbondioksidutslipp i landbruket omfatter skogbruk og utnyttelse av hogstområder. Mens metanutslipp i landbruket skyldes i hovedsak bakteriell fermentering i storfe og småfe og en viss grad risdyrking, mens lystgass er en betydelig klimagass i kunstgjødsel og naturlig gjødsling og annet.

I 2010 utgjorde landbruket 25 % av verdens utslipp, særlig gjennom karbondioksid, metan og lystgass. Asia står for nærmere 40 % av landbruksutslippene. Midtøsten og Afrika under 30 prosent. Latin-Amerika for minst 16 %. OECD for minst 12 %. Resten av land i utvikling står for 5 % av utslippene.

 Norske utslipp

Jordbruk, energiforsyning og oppvarming i andre næringer og husholdninger utgjør en svært liten del av utslippene. Kanskje ikke mer enn 10 prosent? Og skogen vokser. Utslipp i Norge handler ikke om biff og bolig. Jo mindre landbruk vi har, desto mindre blir utslippene innenlands. I Norge er veitrafikk, sjøfart, luftfart, industri og annet fossilt bruk enormt dominerende. Vi bor i et teknologisk land. Særlig har all industri størst utslipp, ikke bare fra produksjon av olje og gass. Og det er den industrien folk gjerne vil beholde, selve verdiskapningen. Og folk vil gjerne kjøre bil og få transportert gods hit og dit, særlig med båt. Og selvfølgelig fly. Det er bare bil som stemmer i b‘ene i Norge.

Utslipp fra landbruket – Konklusjon

Utslipp fra landbruket i Norge er svært lite, og OECD-land har generelt bare en liten andel av utslippene i jordbruket. I Norge utgjør utslippene rundt 8-10 % i påvente av at man mangler nøyaktige data. Det kan man for eksempel se i grafen under. Det er stor usikkerhet i beregningene.

Tre kilder til beregning av bakteriell fermentering hos storfe og småfe. Utgjør minst 2 gigatonn CO2-ekvivalenter på verdensbasism, særlig i Asia og Latin-Amerika. Dette utgjør kanskje fire prosent av verdens utslipp.

Det kan ikke være noen tvil om at landbruket står for rundt 25 prosent av utslippene i verden, siden det står i klimarapporten til IPCC. Men hva omfatter landbruket? Iallfall en tredjedel av dette skyldes nedhugging av skog for deretter at tidligere skogarealer blir brukt til jordbruk og husdyrhold. Det utgjør kanskje 4 gigatonn? Og 2 gigatonn kan tilskrives beitende husdyr? Og ytterligere to til tre gigatonn til kan tilskrives jordbruk og rismarker, inkludert gjødsling som er en nødvendighet for matproduksjonen. Våtmarker kan defineres som naturlige utslipp, men (drenering, torv) utgjør et gigatonn til i landbruksregnskapet. Til sammen er dette rundt 10 megatonn CO2-ekvivalenter. Og så kommer en rekke langt mindre kilder i tillegg på et par gigatonn i sum som forbrenning av landbruksavfall, håndtering av dyremøkk generelt, savannebranner og da er vi i mål?? Det er ikke særlige flere tall å finne i klimarapporten (AR5), da utslippene i landbruket totalt er 12 gigatonn CO2-ekvivalenter. Bare 10 gigatonn finnes det fine grafer på som vist.

Å redusere dagens utslipp i landbruket med en tredjedel innenfor skogbruk, særlig avskoging av regnskog verden over, er nok det mest effektive virkemidlet. Og tilsvarende er økt skogmasse på smart vis det mest effektive virkemidlet på sikt. Men det er lite vi kan gjøre med det i Norge. For Norge har jo nesten ikke skog. Noe skog må tas ut og noe må bli stående. Når det gjelder lystgass og metan er det lite som blir gjort, men det utgjør også lite.

Landbruket i Norge har relativt sett høyere utslipp enn i Europa pga vi bor kaldere, men hele OECDs utslipp utgjør veldig lite av landbruksutslippene i verden, kanskje 12 prosent? Norges interne landbruksutslipp utgjør igjen under fire promille av OECDs totale utslipp hvis vi skal marginalisere. Asia, Midtøsten og Afrika har 67 prosent av landbruksutslippene. Asia har alene over 4 milliarder mennesker, mens Afrika har over en milliard og Midtøsten tre hundre millioner. Disse tre sektorene utgjør minst 5,7 milliarder av verdens befolkning på minst 7 milliarder mennesker, altså 81 prosent av befolkningen i verden. Å redde regnskogen i Amazonas er nødvendig, men en stor innsats bare der gjør ikke et stort utslag på landbruksutslippene i verden om man klarte det. Latin-Amerika stod for 16 % av landbruksutslippene i 2010. Det må være skogvern og bevaring av landskap overalt i verden, ikke bare Amazonas. Og da spiller ikke vi en stor rolle. Vi spiser og kaster mer mat enn folk i Afrika og Asia riktignok, men det er bare fordi vi er i et industrialisert, rikt lite land som benytter seg av ulike transportmetoder. Ressursene er skjevt fordelt.

]]> http://kontrovers.no/klima-og-klimamyter-de-tre-bene-biff-bolig-og-bil-i-norge-forcing-drivhuseffekter-og-metan-i-atmosfaeren/feed/ 2 http://kontrovers.no/jaevla-jode/ http://kontrovers.no/jaevla-jode/#comments Mon, 27 Oct 2014 21:03:57 +0000 http://kontrovers.no/?p=9366 Ifølge Aftenposten den 20.10.2014 skal jævla jøde nå være det vanligste skjellsordet i norske skolegårder. Det til tross for at det kun befinner seg 160 jødiske skolebarn i hele Norge, fordelt på alle skoletrinn. Trenden knyttes til (økende) antisemittisme. Norge anses for å være det mest antisemittistiske land i Skandinavia – med sine ca 15 prosent antisemittister (kilde: Aftenposten).

Selv ville jeg være forsiktig med å trekke altfor bastante konklusjoner, basert på skolegårdsretorikk. Særlig fordig homo og hore også ble trukket frem som vanlige skjellsord. Men hva er fellesnevneren for jøde, homo og hore, hva angår norske skolegårder? De er omtrent like fraværende alle sammen. Hadde jøder, homoer eller horer derimot vært i majoritet, hadde muligens saken stilt seg en smule annerledes. Det er likevel ingen grunn til å kimse av saken, hvilket norske lærere, igjen ifølge Aftenposten, synes å gjøre. De sammenligner det å bli kalt for jævla jøde med å bli kalt for jævla vestlending – og ønsker tydeligvis ikke fokus på akkurat dette. Det kan jeg for så vidt være enig med dem i, forutsatt at uttrykket er brukt på ubetenksom ungdommelig vis. Men det er det jo ikke, så lenge man stempler jenter som horer og gutter som homoer. Eller kaller dem man ønsker død og begravet for jævla jøde. Det er holdninger som oser av manglende respekt – og som sådanne bør skolen jobbe for å komme dem til livs.

Som oppvokst i Norge på 1960-tallet, med Anne Franks dagbok på nattbordet og innpodningen om at Adolf Hitlers massemord på jødene var et bestialsk folkemord, kan jeg vanskelig forså at barn og barnebarn av mine medborgere blir mer og mer antisemittiske. Jeg forutsetter at man evner å skjelne mellom israelsk utenrikspolitikk og norske jøder. Men, som en (anonym) sier til Aftenposten: Hvis du går på en skole med et stort muslimsk miljø, tror jeg ikke at det første du gjør er å rekke opp hånden og fortelle om din jødiske avstamning. Jeg for min del tror at det kan være her hunden ligger begravet, hvilket også er med på å forklare norske læreres uvilje mot å stikke hånden ned i hvepsebolet. Hvem ønsker vel å bli beskyldt for å være rasist?

Rasismebeskyldningene kommer tettere enn hagl, hver gang noen prøver å stille kritiske spørsmål ved oppførselen til mennesker med unorsk bakgrunn. I stedet for å fokusere på den eller de gruppene det gjelder, går man bredt ut til alle, sannsynligvis av frykt for å bli beskyldt for diskriminering eller regelrett rasisme. Et godt eksempel på dette er omskjæring av pikebarn, en tradisjon (uskikk) knyttet til enkelte somaliske miljøer. For å komme kjønnslemlestelse til livs, ønsket man å foreta en fysisk undersøkelse av småjenter. Men ikke bare de somaliske jentene som kunne være i faresonen, men alle jenter i en viss alder.

Aftenpostens (anonyme) kilde peker på muslimske miljøer. Det burde ikke komme som noen bombe på noen at enkelte muslimske miljøer, også i Norge, ønsker død over jøder og Israel jevnet med jorden. Det er bare å gå inn på Facebook, YouTube eller andre nettsider og lese hva som står skrevet der. I en tid hvor vi ser tendensen til en økende radikalisering av enkeltindivider med muslimsk bakgrunn, er det viktigere enn noensinne å drive holdningsskapende arbeid, for å få ungdommene inn i (tilbake til) folden og holde dem der. Her har skolen et enormt ansvar. Det fordi flere av disse ungdommenes foreldre vil ha samme oppfatning av jøder som sine barn – høyst sannsynlig knyttet til konflikten mellom Israel og palestinerne. Det nytter derfor ikke bare å be lærere være ekstra oppmerksom i forhold til mobbing. Skolen må tørre å snakke om pågående konflikter og snakke om dem i lys av humanisme og menneskeverd; alt hva den skandinaviske modellen står for, nemlig grunnleggende likhet for alle, uavhengig av kjønn og politisk, religiøs eller seksuell tilhørighet. Og ikke bare snakke om det, men kanskje la elevene få føle på kroppen hvordan det er å bli hånt, tråkket på og ønsket død?

marita.synnestvedt@gmail.com

Tro kan flytte fjell, sies det. Det ligger mye sant i det begrep, for hvordan kan en med tro bli healet, når en uten tro lider like mye før som etter? Hvordan får en med tro kontakt med «den andre siden», mens en uten tro ikke får det?

«Det finnes mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder» er et av mine favorittuttrykk. Uttrykket dekker alt, og det så sant som det er sagt. Det ER nemlig mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Har jeg en tro, ligger den i de ord. Jeg mener at miraklene som skjer, undrene vi ikke forstår, kontakten av tredje grad vi mener vi har fått, synene vi har og alt som uforklarlig skjer, kommer fra oss selv. Jeg mener at mennesket er miraklet, underet, det uforklarlige og det utrolige her på planeten. Det er like enkelt som det er avansert, og det er like utrolig som at det kan være forklarlig.

Hvorfor er èn et matematisk geni, mens en annen ikke evner enkel addisjon? Hvorfor har en evnen til å huske alt fra en film og kan gjengi denne ned til minste detalj, mens en annen ikke kan fortelle noe om filmen? Det er ikke bare på grunn av interesse, men og våre forskjellige evner.
Hvordan kan f eks Märtha finne englefjær overalt, mens jeg ikke ser en eneste en bortsett fra de som glipper ut av dunjakken min? Dette kan umulig ha med Märthas evner å gjøre, men heller med hennes tro på engler.
Hvordan kan Snåsamannen heale, mens min nabo kun er en sur og grinete gubbe man helst ikke hilser for lystig på en tidlig morgen?

Hvordan kan noen «se» ting, mens en annen knapt enser han ikke er alene på planeten?

Da spiritismen for alvor kom ble lokalsamfunnet nærmest delt i to. De som trodde, og de som ikke trodde. Mediumet stod i fokus, og folk valfartet for «en siste» kontakt med sine kjære på den andre siden. Ønsket om kontakt med sine kjære savnede var så stort at selv om tro og usikkerhet stod sterkt, var ønsket om kontakt så stort at selv den mest troløse SÅ det han ønsket se. Fortidens spiritister er nådagens mediumer med den sjette sans, med fellesnever TRO (og EVNE). Hvordan kan man forklare hvorfor fortidens spiritiser brukte bind for øyne og ouija-brett, mens nådagens SER og bruker mye mindre teater og drama i oversettelsen? Man skulle tro kontakt var kontakt, og et syn var et syn uansett tid. For evner og tro kan vel ikke moderniseres?

Jeg mener våre forskjeller er svaret på alt. Våre evner, våre interesser og våre egenskaper. Vi ser alle verden så forskjellig, men vi er alle født med kropper tålelig lik hverandres. Men våre sanser er ulike, våre evner til å oppfatte, vårt tenkesett og vår personlighet. Hvordan kan man ellers forklare hvordan monsteret Anders Behring Breivik kan oppstå i det samme samfunn som Mor Theresa!

Det finnes ikke mirakler, miraklene kommer fra oss selv. Det finnes ingen Gud som gir deg styrke, styrken kommer fra deg selv. Det finnes ingenting annet her enn oss, vår tro og våre evner.

Kilde og inspirasjon: ‘Mysteriet Ingeborg Køber’ av Ivo de Figueiredo. Utfyllende, levende og glitrende fortalt om en sann historie om kjærlighet, et mulig drap og spiritisme fra en annen tid, et rettsnorge nesten ugjenkjennelig i den tid det fant sted, heksejakt og blodsugende men og sympatiserende tabloider. Anbefales!

Mange vil nok si at disse to ikke bare har fått sin tid i media, men og for mye tid, og det får enhver mene hva de vil om. Men jeg synes det disse to guttene har opplevd etter mistanken, så anklagen, så rettsaken, så dødsdommen ganger fem (hvert fall for en av dem), så Tjostolv Molands tragiske død, og til slutt i dramaet fra Kongo, Joshua French`ubegripelige drapsanklage og deretter siktelse og ny rettergang, ikke bare skal ha sin plass i media, men og utdypes og settes lys på. For dette dreier seg nå om mye mer enn drapsanklage(r), men om to unge menn som ender opp i noe av det mest absurde rettsystem jeg har opplevd, og den totale uteblivelse av enhver form for menneskerettighet og rettsikkerhet jeg kan huske å ha lest om på lenge. Anno 2014 er det ubegripelig at noe som dette ennå kan forekomme.

Vi har fått ta del i to gutters ønske om eventyr og guttelek, og til slutt har vi fått ta del i to norske gutters fånyttes kamp mot et rettsregime nærmest uten sidestykke, og deres totale frarøvelse av rettigheter enhver burde ha i en rettergang. Det er absurd og sitte foran TV og ta innover seg dette flåseri av en rettssak vi ser i Kongo. I dokumentaren av Fredrik Græsvik ble dette belyst på en fortreffelig måte, og som Græsvik og sier til slutt; Det er ikke hans sak å ha mening om guttenes skyld, eller vite om det de er tiltalt og dømt for har rot i virkeligheten,  men at det er utenfor enhver tvil at disse to har gjennomgått en rettergang uten sidestykke, der bevis er fremsatt nærmest som «snurr rundt og pek»  og hele saken er basert på tvil, dårlig og tvilsomme undersøkelser, og at de er utsatt for grovt og umenneskelig press og mangler alt av sanitære og hygieniske forhold.

Det er vanskelig å snakke om denne saken uten å ha mening om dere skyld eller uskyld, og jeg har det. Om min oppfatning eller menig er rett får vi aldri vite, men basert på det jeg har lest og lært om saken så tror ikke jeg de har begått drap. Det er min mening.

Det er langt fra å være gutta på tur til å begå drap. At de ble tiltalt og deretter dømt for det betyr slettes ikke at de har gjort det.

Det finnes ingen kriminell handling i å ønske å oppleve, oppsøke spenning og ha militær bakgrunn, ha militære venner eller å ha fasinasjon for våpen.

Mange sier ‘ingen røk uten ild’. Jeg sier at det kan sannelig ryke uten å brenne. Det er et dårlig argument. Har vi ikke lært noe i årene som har gått! Frasen ‘ingen røk uten ild’ er det sletteste argument jeg hører. Den baseres kun på en hel masse fete overskrifter, og andres meninger som slynges mot oss fra tabloidene.

Hva med bildebeviset, sier noen. Ja, hva med bildebeviset? Hva forteller et bilde om en hel sak. Et bilde fryser et øyeblikk, det forteller ingenting om forløp og etterløp. Det er klart at et slikt bilde ikke setter guttene i et godt lys, men sett i sin helhet forteller det ikke at de begikk drapet, bare at de var der. Dette er forklart. Hva så med alle de andre såkalte bildebevisene den kongolesiske rett la frem. Har de da ikke ikke like stor tyngde? Disse bildene fnyste de fleste av. Spesielt bildet av den militærkledde kompis som ble utpekt som Kongos bevis på spionasje. Hvorfor skal da et bilde av en hysterisk Tjostolv Moland i sjokktilstand, stående foran et blodig forsete midt i Kongo bety skyld, når et kompisbilde av en mann i militærklær for Kongo betyr spionasje? Burde ikke bildene heller fortelle oss alle om hvilke konklusjoner Kongo hadde for alle bildene. De konkluderte, de undersøkte ikke.

Toppen av rettssaken kom i slutten da aktor la frem pengekravet skriblet slurvete ned på sin krøllete A4 blokk. Tallet var så stort at jeg ikke evner gjengi det, men det trengs heller ikke, for dagen etter kom han på at han hadde skrevet litt feil, og visket bort noen nuller. Summen ble nå «levelig».

Så dør Tjostolv Moland. Det som ikke skulle eller burde skje, skjer. Norske Kripos, en av verdens ledende og beste kriminalgranskere får gjøre egne undersøkelser og fremlegger sin rapport. Det ser ut som kongolesisk og norsk rapport samstemmes og de virker enige. Noen uker senere ser det ut til at noen har sittet på bakrommet og kjedet seg, for å våkne opp til at Joshua French blir anklagd for å ha drept sin egen venn… jeg tror jeg akkurat da forstod for det fulle for et gjennomsyret, pillråttent og fullstendig inkompetent rettsystem Kongo egentlig har. Dette handler ikke om hva de visstnok skal ha gjort, eller hva de er dømt for. Dette handler ikke lengre om å anerkjenne en rettskjennelse. Dette handler om menneskerettigheter!

Dette fremstrå som en lek med menneskeliv. Dette fremstår som der øynes tilgang til store penger, eller tid i «rampelyset» og her har vi to gutter vi kan bruke til å melke den norske pengekua for et saftig krus gullmelk. Det er vanskelig å ta på alvor det en er vitne til, men det er alvor.

For den ene er det over for alltid, for den andre… er der ennå håp?

Jeg undres og tenker i det stille…når Lars Lillo-Stenberg og Andrine Sæther kan gå til Strasbourg fordi Se og Hør tok bilder av deres bryllup uten deres samtykke, og tapte vel og merke. Hvem kan unngå å se at Joshua French og Tjostolv Moland burde ha førsterett til å bli hørt og sett der!

Som ikke-jøde har jeg ingen daglig kontakt med norske jøder – ikke utover at jeg vet at en og annen kulturpersonlighet er av jødisk herkomst. Det styrker også min egen tro på at norske jøder har det som «folk flest». Vi som er oppvokst med Anne Franks dagbok og beretninger om hvordan jøder ble systematisk deportert og henrettet i Hitlers konsentrasjonsleire under den annen verdenskrig (1940-1945) vil aldri drømme om å se ned på en jøde, snarere tvert i mot; i Norge skal dere finne beskyttelse. Beklager at enkelte nordmenn var med på deportasjonen av norske jøder. Det skal aldri skje igjen.

Når journalist og regissør Monica Csango hevder i et debattinnlegg i Aftenposten (mandag 27. januar 2014) at en av åtte nordmenn har utpregede fordommer mot jøder og at hun føler seg skremt til stillhet, og ikke lenger tør røpe sin jødiske herkomst fordi hun er redd for hva som kan skje, er det noe som bør tas på alvor. Særlig fordi hun ikke er alene om å hevde dette. I de senere årene har flere jøder stått frem og fortalt om jødehatet som er i ferd med å vokse frem i «Det nye Norge». Monica Csango refererer også til en episode rett utenfor den jødiske barnehagen i Oslo, der en «norsk kvinne står på den andre siden av gaten. Hun retter blikket mot de to som står med toåringen på armen, spytter på bakken og utbrøt; æsj!» Kan det virkelig være mulig, i dagens Oslo?

Jeg ville ikke ha trodd det, dersom jeg ikke hadde vært borte i en lignende episode. Men da ikke i følge med en jøde, men med min lille hund. Jeg er vant til at særlig muslimske barn hyler opp og begynner å løpe når jeg og hunden nærmer oss. Jeg synes det er synd at foreldrene deres skremmer vannet av ungene sine på denne måten. Dyr gir så mye glede. I ett tilfelle kom imidlertid en liten muslimsk gutt bort til meg og hunden. Jeg ble forbauset, fordi jeg ikke er vant til det, men samtidig gledelig overrasket over at han kanskje ville hilse på hunden og klappe den. Så skjedde ikke. Derimot spyttet guttungen på hunden. Moren stod i bakgrunnen og på meg virket det som om hun heiet. Selv ble jeg så forfjamset over episoden at jeg glemte å spytte tilbake. Her er vi likevel ved sakens kjerne: Det nye jødehatet som er i ferd med å vokse frem i Norge kommer fra muslimsk hold. Monica Csango skrev ikke det, men det er likevel et faktum som bør trekkes frem i lyset og ikke skjules på grunn av en misforstått såkalt politisk korrekthet. Derimot srev hun at norske jøder er blitt utstyrt med voldsalarm på grunn av trusler. Enn videre at det er politiovervåkning ved synagogene på jødiske helligdager.

PST vet det. Norske politikere vet det også. Enkelte muslimske grupperinger er blitt farlige, også i Norge. De representerer ikke noe etnisk mangfold, men en gruppe fanatikere som bl a har bestemt seg for at jøder bør utryddes. Hvem blir de neste? Kvinner som ikke tier i forsamlinger og nekter å iføre seg heldekkende plagg når de skal ut av huset? Eller kanskje homofile som ikke har vett på å holde seg i skapet?

Det er dessverre altfor lett å tåle den urett som ikke angår en selv. Men muslimsk fanatisme kan fort bli et alllment problem, dersom den ikke tas på alvor. Den rødgrønne regjeringen var altfor tafatt i sitt forhold til muslimsk ekstremisme som et voksende problem. Frp har i årevis langet ut mot muslimer – sannsynligvis både med rette og urette – men hva med den blålige regjeringen, som allerede har regjert i mer enn hundre dager; hva vil den gjøre for å garantere norske jøders (og andre utsatte minoriteters) sikkerhet?

marita.synnestvedt@gmail.com

I den senere tid – sikkert som følge av et av de mest populære nyttårsforsettene; gå ned i vekt – har media fokusert på vårt (særlig kvinners) forhold til kroppsideal og selvfølelse. Flere har stått frem og fortalt om et liv preget av endeløse slankekurer og et selvbilde langt under nullpunktet. Enkelte har sågar tydd til slankeoperasjon i et (siste) desperat forsøk på å tilpasse seg idealbildet. Også VG har hengt seg på. På lørdag (25. januar 2014) var mesteparten av forsiden preget av mer eller mindre lubne nakne damer – under overskriften «10 kvinner protesterer mot kroppsysteriet: Se så flotte vi er!». Fire sider var viet flere mer og mindre lubne (og enkelte feite) nakne kvinner. Så vidt jeg kunne forstå var hensikten med artikkelen at vi (særlig kvinner) bør forsone oss med de kroppene vi har, uavhengig av vekt.

Selv er jeg ikke enig i dette, i hvert fall ikke hva angår den overvekten som fører til helseplager, sykdom og en for tidlig død, men aksepterer at dette er VGs holdning. Helt til jeg blar om på neste side og finner en halvsides annonse med reklame for Chili Burn: Seks kilo forsvant bare på en uke. Et utslag av tilfeldighet? Femten sider videre dukker en kvartsides annonse med reklame for VGs egen vektklubb opp: Gå ned 1 kg i uken. Hvordan skal jeg tolke dette? I beste fall snakker VG med splittet tunge. I verste fall er de troendes til å skrive hva som helst, bare de tjener penger på det. I den forbindelse har jeg hørt hevdet at VG tjener langt mer på vektklubb.no enn på salg av aviser.

Selv befinner jeg meg hinsides slike avisskriblerier – de følger årstidene, like sikkert som at etter jul følger nyttårsforsetter og slankeknep, etterfulgt av påskesol, kvikklunsj og appelsiner. Derimot vet jeg mye om å gå opp og ned i vekt og hvorfor jeg i noen tilfeller klarer det og andre ganger ikke. Det handler heller ikke om mangel på viljestyrke, men at viljestyrken må brukes på andre, langt mer presserende, ting. For meg var det kampen mot NAV. For andre kan det være noe annet. Uansett nytter det ikke å prøve på å gå ned i vekt så lenge noe står i veien. Det som måtte stå og sperre må først ryddes unna. I mitt tilfelle gav NAV slipp på sitt kvelertak. Dermed ble det frigitt bøttevis med viljestyrke som jeg kunne bruke på mitt eget nyttårsforsett: 12 kilo ned i vekt i løpet av et år. Veiing en gang i uken. Et helt greit og realistisk mål som kan løses bare ved å minske litt på matmengden og redusere alkoholinntaket. Når regjeringen likevel vil løse litt på reglene for salg av alkohol, burde den i samme slengen se på narkotiske stoffer. At det er forskjell på stoffene og at de mildeste stoffene (hasj, marihuana, cannabis) kanskje er mindre farlig og like lite (eller mindre) avhengighetsskapende enn alkohol. Ikke alle som drikker øl eller vin ender opp som bostedsløse fylliker. Heller ikke alle cannabis-brukere ender opp som gatenarkomane. Det er mer komplisert enn som så. De fleste er imidlertid enig om at en mild rus – den som bringer avslapning, glede, ro, lindring, trøst – er av det gode. Ulempen med alkohol er imidlertid at den også er svært kaloririk. Av helsemessige grunner burde derfor cannabis frigis som et kalorifattig alternativ til alkohol. Kanskje vil det totalt sett føre til lavere samfunnskostnader, ikke økte.

Cannabis som alternativ til alkohol er i denne sammenheng en (ikke ubetydelig) digresjon. Vektreduksjon handler om viljestyrke. Men viljestyrken blir utmattet ved overbelastning. Det er budskapet til Roy Baumeister, en amerikansk psykolog, som sammen med journalisten John Tierny (New York Times) har skrevet boken Viljestyrke. Jeg har ikke lest boken, bare lest om den i en artikkel i A-Magasinet (3. januar 2014), skrevet av Pål Johan Karlsen. En dansk studie viser i denne sammenheng at deprimerte mennesker har svært vanskelig for å gå ned i vekt, hvilket henger sammen med at det som måtte være (igjen) av viljestyrke må brukes på annet enn å skulle gå ned i vekt. Det handler med andre ord ikke om selvkontroll, men om hvert enkelt individs livssituasjon. Det er ikke alltid at man får bukt med en vanskelig livssituasjon som ved et trylleslag. Men da bør man heller ikke pådra seg ytterligere belastninger, som f eks det å gå ned i vekt. Vektreduksjonen får stå på vent, inntil livssituasjonen tilsier at tiden er inne.

Når det er sagt, er jeg ikke enig med dem som sier at man skal akseptere seg selv som man er, uansett hvor mange kilo overvekt man måtte drasse på. Objektivt sett er det helsefarlig over tid. Man blir bl a mer disponert for hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes 2 og belastningsskader. Man risikerer å dø en tidligere død enn nødvendig – og hvem er vel interessert i det? Man bør heller fokusere på hjelp til selvinnsikt; hva er det ved min livssituasjon som gjør at jeg øker i vekt? I mitt tilfelle var det medikamenter og hormonmangel. Men jeg ble ikke i stand til å mobilisere mot dette før jeg hadde fått frigjort meg fra NAV. På denne måten knytter man ikke overvekt til mangel på selvkontroll og viljestyrke. Slik mener i hvert fall jeg at man samtidig bidrar til å opprettholde et brukbart selvbilde, uansett kroppsvekt. I hvert fall nok til at jeg evner å se tvers gjennom VGs spekulative nakenbilder. Jeg lar meg heller ikke lure til å kjøpe slankepiller. Vektklubben har jeg ikke bruk for. De pengene jeg sparer på å ikke melde meg inn i denne skal jeg bruke på meg selv, så fort jeg har fortjent det: 12 kilo lettere enn pr 31.12.2014.

marita.synnestvedt@gmail.com

«You must not go up there today, sir. It is too dangerous».

Etter flere års erfaring med å gå langs vanningskanalene (levadas) på Madeira følte vi oss rimelig sikre på hvilke utfordringer vi stod overfor. Og like skråsikre på at vi ikke ville foreta noen risikofylte forseringer. Selv om regnet for øyeblikket høljet ned, visste vi også at regnskyllene som regel gir seg etter noen ganske få minutter. Så også med dette, mente vi. Og la i vei som kjepphøye bedrevitere, heldigvis uvitende om hva som lå i vente.

Den korte regnskuren gav seg imidlertid aldri. Etter to og en halv time med intenst regnvær var all gortex vasket ut av både klær og fottøy. Vi var mildt sagt søkkvåte – og kunne, bokstavelig talt, vris opp. Det var ingen vits i å snu, for det var omtrent like langt å gå tilbake som å fortsette videre. Heldigvis var temperaturen på noen og tjue grader. Derfor ble vi ikke kalde, selv om vi var våte til skinnet. Det hjalp også på humøret. Vi kunne ikke endre situasjonen; det var altså ingen vits i å sutre. Bedre å bruke kreftene på å fokusere på å trå riktig for ikke å skli i gjørma. Stedvis er det temmelig langt ned. Et fall kan med andre ord bli fatalt, dersom man er uheldig. Det er med andre ord ikke bare i sjakk man har bruk for evne til å kunne konsentrere seg og tenke flere skritt (trekk) frem. Også fysiske handlinger krever (tidvis) evne til å holde fokus og ikke feilberegne.

Etter en lett spasertur, som bare skulle ta to timer, var vi endelig fremme etter fem våte timer. Hva følte jeg da? Naturligvis lettelse over at det hadde gått bra, at vi ikke ble utsatt for jordras eller andre uhell på grunn av strie vannmasser som var på full fart nedover jordskrentene. Men også beruselse over å ha gjennomført en fysisk og psykisk krevende prestasjon. Det spiller sånn sett ingen rolle om man blir verdensmester i sjakk eller sksiskyting eller bare trår noen skritt utenfor sin egen komfortsone – mestringens glede er like stor. Selv har jeg ikke sett på NRKs serie Uten grenser,  men ut fra egenreklamen innbiller jeg meg at den går på det samme. Jeg skjønner også at noen driver med ekstremsport. Følelsen (kikcet) man får overgår alt annet. Selv har jeg hatt to (skumle) fall i stor høyde og burde sånn sett kanskje ha vurdert å finne andre trakter å spasere i. Men jeg vil ikke. Det er langt mer spennende å utfordre høydeskrekken. Tro meg, den kan faktisk mestres og bli mindre plagsom med trening i å oppholde seg i høyden.

I etterpåklokskapens navn skulle vi selvfølgelig ha tatt advarselen alvorlig. Det gikk faktisk noen jordras i området vi oppholdt seg i. Noen hus ble også oversvømmet av vann. Men vi opplevde ikke turen som dramatisk. Det unnlot vi selvfølgelig å nevne overfor våre måpende venner, da de fikk vite at vi hadde oppholdt oss midt i «katastrofeområdet»; betegnelsen den lokale TV-stasjonen brukte på sin beskrivelse av det voldsomme regnskyllet. Noe kan man så absolutt holde for seg selv.
marita.synnestvedt@gmail.com

En av årets (2013) «griller» har vært såkalt shoppestopp. Bemidlede kvinner i alle aldre har latt være, gjennom et helt år, å kjøpe noe som helst – men med visse unntakelser. Jeg vil tro at f eks mat og medisiner har vært unntatt. Men hva med alkohol og sigaretter? Og gjelder det bare helt nødvendig mat, slik at hummer og kaviar er bannlyst? Jeg har i grunnen ikke satt meg inn i forutsetningene, fordi jeg (ennå) ikke er i den situasjon at jeg har alt eller mer enn jeg trenger. Jeg kan imidlertid bidra til – og oppfordre andre til – å begrense shoppingen. Tidligere het det: Kjøp ikke søppel! Jeg synes det er fint å ha i bakhodet når man vurderer kvaliteten på det man vurderer å kjøpe. Enn videre: Har jeg virkelig bruk for det? Å kjøpe bare for å kjøpe noe er en uting. Som en av shoppestopperne sa: Gi heller kontanter i presang fremfor å kjøpe noe dill ingen har bruk for. Den tanken følger jeg fullt ut. Dessuten bør man ikke gi gaver i hytt og pine. Det er ikke sikkert at mottageren blir begeistret. Kanskje føler vedkommende gaven som en forpliktelse som krever en gjenytelse. Dermed er kjøpekarusellen i gang.

Å konvertere til veganer er for min del utelukket. Jeg gir ikke avkall på egg, ost og youghurt. Når det gjelder vegetarisme stiller saken seg noe annereldes. Ingen i min husholdning er store kjøttspisere. Det går mer i fisk enn i kjøtt. Dessuten foretrekker vi kylling fremfor storfe, hvilket miljømessig sett er bedre. Store dyr spiser langt mer og avgir mer gass enn små dyr. Det er likevel ikke av hensyn til klimaet jeg eventuelt ville bli vegetarianer, men av hensyn til dyrevelferden. Vi hører stadig om dyr som blir vanskjøttet, hva enten de har sultet (og/eller tørstet) i hjel eller brent inne i en driftsbygning uten tilstrekkelig brannsikring. Selv kjøper jeg egg fra såkalt frittgående høner, men hva legger produsenten egentlig i begrepet «frittgående»? Er man frittgående høne dersom man står som sild i en tønne i en mørk låve? Som (potensiell) forbruker vil jeg vite at de dyrene jeg spiser har hatt det bra under oppveksten. Det gjelder fra vugge til grav. Ellers vil jeg betakke meg for å spise dem.  Jeg håper det gjelder for stadig flere. Kjøtt skal ikke bli så billig at det går på dyrevelferden løs. Da heller spise færre kjøttmiddager og betale mer for det kjøttet vi skal spise. Jf kampanjen Kjøttfri Mandag (Meatless Monday), som støttes av både Forsvaret og Oslos bystyre. I dette ligger også å avstå fra dyrepels. Det burde ikke være det minste vanskelig, så mange (nye) materialer som nå finnes på markedet – og langt mer funksjonelle enn pels. I så måte er det en smule ironisk at mine vinterytterplagg faktisk er kjøpt i en pelsbutikk. Den selger (naturligvis) også plagg uten pels. Hvilket de som ynder å markere sitt standpunkt ved å knuse ruter og spraye ned butikker som selger pels bør ta ad notam. Gakk heller dit og kjøp produkter uten pels og slik gi uttrykk for at markedet endrer seg.

Både shoppestopp og fullstendig avhold fra kjøtt kan i lengden bli vanskelig å overholde. Nyttårsforsetter bør etter min mening ikke være av den art at de brytes ved første minste motstands korsvei. Et forsett bør ikke være vanskeligere enn at det kan overholdes. Da heller ta mange små skritt (etapper) mot det ønskede mål. Et forsett som å gå ned f eks 12 kilo på et år – en kilo pr måned – er i så måte en langt mer overkommelig målsetting, selv om også det kan vise seg vanskelig nok, når sulten gnager og hodepinen er på anmarsj. Tenk om alle verdens overvektige hadde hatt samme nyttårsforsett, nemlig å gå ned x antall kilo på et år og virkelig gjennomføre det? Hva ville det i så fall ha betydd for verdensøkonomien – for ikke å snakke om ens egen livskvalitet? Overvekt er blitt ett av verdens hovedproblemer, faktisk langt alvorligere enn sult. En sunnere befolkning vil bidra positivt både på helse- og arbeidsstatistikken. Kostholdet vil naturlig nok baseres på mer grønt og mindre kjøtt, særlig usunne farseprodukter. Vi skal se at det er dette som skal til for å vri tenkningen mot det økologiske: Gå ned 12 kilo og reduser behovet for å masseprodusere dyr og bruke hele helsebudsjettet på livsstilssykdommer. Å spise grøntfor («kaninføde») er som alt annet en vanesak. Det blir som med jogging; først føles det ubehagelig, men når man har løpt lenge nok, klarer man ikke å leve uten. Slik også med frukt og grønt. Har man først vennet seg til å like det, vil man savne det, dersom man mister tilgangen på det. Norsk tradisjonell julemat er et eksempel på tung usunn mat som ligger som en stein i vommen. Ingen spor av hverken agurk eller tomater, bare surkål og svisker. Første nyttårsdag kan i så måte være den perfekte dag for å legge om, hva enten man skal gå ned i vekt eller bare vil forsøke å spise litt sunnere eller (også) har dyrevelferd i tankene. Uansett: Lykke til med nyttårsforsettet!

marita.synnestvedt@gmail.com

 Hva legger DU i begrepet styrke?

 Hva kjennetegner et sterkt menneske?

Jeg ofte tenkt på det, og særlig i møte med mennesker har møtt mye motgang og mange vanskeligheter i sine liv, tenker jeg:

 Å være sterk er ikke å løfte tyngst,
å hoppe høyest
å komme lengst,

Å løpe fortest,
å aldri falle.

 Å være sterk er ikke det samme som alltid å kunne,
alltid å vite,
alltid å prestere mest og best
eller å gjøre en suksessfull karriere. 

Å være sterk er å se livet som det er,
også i motgang,
å akseptere livets kraft og dets utfordringer
på godt og vondt,

og å ta del i livet, også når det er tungt,
 å falle til bunnen,
slå seg hardt og komme opp igjen
og igjen
og igjen.

 Å være sterk er
å våge å se et lys i mørket
også når livet er aller vanskeligst,
og å kjempe for å arbeide seg fram mot lyset.

Et menneske som opplever tunge byrder,
sykdom, død, fattigdom, krig og usikkerhet,
og klarer å ta virkeligheten inn over seg,
gjøre det best mulige i en situasjon
som kan synes håpløs,
tross tårer og sorg,
som for å si det med Reinhold Niebuhr:

«har sinnsro til å godta de ting de ikke kan forandre,
mot til å forandre de ting de kan,
og visdom til å se forskjellen «

Jeg har kjent himmelsk glede, og jeg har kjent bunnløs sorg. Men dette er bare ord, to motpoler som blir satt mot hverandre i sin like enkle beskrivelse av hva vi alle vet de innebærer.

Lykke står på tapeten i verdens beste land å leve i. Lykke kan nå kjøpes. Men hva er egentlig lykke? Jo, det er like uutgrunnelig som vi alle er forskjellige. Lykken din blir neppe lykken min.

Yoga timer, der instruktør sitter med øyne lukket i verdens mest ukomfortable stilling mens h*n  plinger i skåla og ber alle puste er ikke ment for alle og en hver, men for spesielt interesserte. H*n som sliter seg ut foran treningssentrets speilvegg mens h*n higer etter den optimale kropp, gir muligens lykke til vedkommende i møte med alle andre speil i verden også, men sett fra det skallet vi kaller hud, som omgir hver og en av oss, så strekker verden seg adskillig lengre ut enn de boblene vi alle befinner oss inne i der vi kun kan delta i våre egne hoder. Vi kan nemlig ikke leve noen annens liv enn vårt eget.

Kurs, bøker, artikler bruker dette utrolig positive ordet for å få vår oppmerksomhet til hvordan du og jeg kan leve livet vårt best mulig. Hvordan vi kan bli lykkelige.

«Nøkkelen ligger i å velge aktiviteter som naturlig aktiverer gode følelser», sier forfatter  og professor Espen Røysan. Han råder og til å samle øyeblikk som gir mening.

Det har blitt en lykkeindustri i den vestlige verden. Lykke har blitt noe vi skal prestere, og blir fremstilt som om at alt kan repareres. Et menneskeliv er fylt av sorger, nederlag og nedturer. Vi kan ikke sitte lykkelige et helt liv. Og tro noe annet kan gjøre et menneske ulykkelig, når lykke blir fremstilt som noe vi skal prestere.

I dag er mange på leting etter svar. Før fant folk svar i religion og kristendommen, men i dag er det livsstil eksperter, psykologer og leger vi vender oss til for å fikse våre miserable liv for å finne lykke.

Jeg vil at vi skal være forskjellige. Våre forskjeller er det unike ved oss. Om min nære venn har en tøff tid, er det ikke min jobb å fortelle hva denne må gjøre. Det er min plikt å være der for vennen min og være der på godt og vondt. Støtte min venn til h*n selv finner veien ut og finner seg selv og sin egen vei å gå. Blir jeg derimot bedt om hjelp, vil jeg gjøre alt jeg kan for min venn.

Når jeg har vært langt nede i fortvilelse og sorg, har det ikke hjulpet meg at en jeg ser på som en kjær og god venn irettesetter meg og forteller meg hva som er rett og galt i mitt liv, eller hvordan jeg håndterer min sorg eller forteller meg hva jeg skal gjøre. Det er ikke før jeg spør, jeg trenger slikt. Noen ganger trenger man bare prate fordi det er det man må… man trenger ikke svar. Bare tid.

Men lykke er ikke bare det som kommer etter sorg og smerte. Lykke har vi rundt oss hele tiden, selv om andre ting kan dominere livet i perioder. Det er bare slik at når nedturene kommer, er det like viktig å kjenne på og håndtere de, bearbeide de og reise oss igjen, enn å snu ryggen til og håpe at det går over av seg selv. Lykke er og å kunne gjenkjenne lykken når sorgen og smerten har passert. Det kan vi kun gjøre om vi har tillat oss selv å kjenne på alt det andre livet og har å by på.

Lykke er individuell, likt vi alle er ulike. Din lykke er ikke min lykke. Jeg kan lytte til deg, og se deg, men det er ikke sikkert ditt passer til mitt.

Lykke til!

Islamismen har brodd både mot vestlig imperialisme og mot tradisjonalisme i muslimske stater.

Er det overhodet noen, verdt å lytte til, som mener at det å være motstander av dette er noe negativt? Neppe.

Nei jeg bryr meg ikke om hvilken shariafortolkning eller variant den ene eller den andre måtte bringe til torgs, eller om man velger den ene eller den andre måten å tolke koranen på, eller om man er fundamentalist eller mer praktisk innrettet.  Det er uinteressant, selv der jeg og islamisten er enig i mål og virkemiddel står vi steilt mot hverandre, på samme måte som at jeg og indremisjonisten er motstandere av fyllekjøring, jeg er rett og slett ikke interessert i hva noen kameldrivere og sauegjetere fra primitive og tilbakestående stammer i midtøsten mente for ett til to tusen år hadde å si om hvordan et samfunn skal fungere. Hvilke rettigheter koranen foreskriver bryr meg midt i det området solen har  holde seg borte fra. Hva Allah formidlet til muhammed, er irrelevant, det er ikke engang en del av et argument, det er uvesentlig. Uviktig. Ikke en del av besluttningsprosessen. Det er bortkastet tid.

Islamisme, politisk islam, det er ikke mulig å finne noe positivt å si om det. En islamistisk apologist med store talegaver kan sikkert male flotte verbale bilder og bygge de luftigste luftslott, men selv et luftslott må ha en grunn fundamentet kan hvile på. Da holder det ikke med bullshit fra en tvangsslaktet besetning av storfe med MCD.

Vi skal ha religionsfrihet her i landet. Den som krever noe som helst og begrunner det kravet med religionsfrihet, for eksempel retten til å praktisere islam, anerkjenner dermed alle andre retten til religionsfrihet. Inklusive sine egne barns og ekefelles rett til å forkaste islam. De har også religionsfrihet. Den som ikke aksepterer så enkle spilleregler, må settes på sidelinjen og bli der.

Vi skal ikke diskutere oss frem til løsninger med slike, vi skal fortelle dem hvor skapet står, og hva som skal være i skapet. Gammelt skrot, som koranen vitterlig er, må gjerne diktere hvordan de som velger å følge den boken lever og oppfører seg, men når de kryper ut i virkeligheten betyr det ikke noe som helst hva denne profeten mener å ha fått seg fortalt av gud vet hvem. Eller Faen vet, for Gud kan det ikke ha vært, hadde han talt til denne muhammeden hadde han formodentlig passet på å tråkle inn noen ord om guttungen Jesus når han først var i gang? Min erfaring er i alle høve at stolte foreldre prater heller mer enn mindre om avkommet.

Vi har brukt flere hundre år på å piske kristendommen på plass, for å få alburom. Ikke for å gi plass til en annen variant av trangsynt galskap.

Tre uker med knallharde daglige etapper krever enormt mye av utøverne.

I år har Tdf  100-årsjubileum, og alt som har hendt i disse hundre årene kunne få plass i mange bøker.
Her er noen av tankene mine etter to uker:

Jeg synes årets tour har vært blant de mest spennende og begivenhetsrike på flere år.
Det har blitt kjørt veldig hardt på mange etapper, flere lag har vist stor vilje og evne til å angripe,og vi har fått mange forskjellige vinnere og mange overraskende seire.

Hvem hadde på forhånd trodd at ryttere som Jan Bakelants (RSLT), Simon Gerrans ( Orica Greenedge) og Matteo Trentin (OmegaPharma-Quickstep) skulle bli etappevinnere, og hvem hadde trodd at OricaGreenedge skulle vinne lagtempoen og at både Gerrans og  Daryl Impey, begge fra det australske laget,skulle kjøre to dager hver i gult?
Impey er dessuten historisk: Den første sør-afrikaner i gul trøye.

Sprintseirene har vært fordelt på flere ryttere, og det mest overraskende og positive er i mine øyne Marcel Kittels (Argos -Shimano) tre etappeseire. Han er i øyeblikket en minst like kjapp spurter som Cavendish og er per i dag verdens beste sprinter på flate etapper.

Dramatikk har det vært mer enn nok av, på første etappe med Oricabussen fastlåst under målseilet og forvirring i feltet med stygge fall, der tempokongen Tony Martin ble fraktet bevisstløs til sykehus.
Ufattelig at han klarte å komme seg opp på sykkelen igjen, og restituere seg så fort at han vant den første individuelle tempoetappen.
Chapeau!
Sykling er ingen pinglesport!

Flere andre dramatiske velt har vi også vært vitner til.
Velten som vi i Norge og Sky-laget nok husker best, er Edvald Boasson Hagens skade på den tolvte etappen, da han ble innblandet i en massevelt, brakk skulderen og dessverre måtte bryte. Veldig trist for Edvald og et stort tap for et allerede svekket Sky-lag.

Dramatikk så det holdt ble det på den trettende etappen i sterk sidevind, da først Valverde med en stor gruppe ble hengt av  for godt i sammenlagtkampen, og da Saxo-Tinkoff rykket i et øyeblikk med uoppmerksomhet fra Sky, og der Sky aldri klarte å komme inn igjen i tetgruppens vifteformasjon,  slik at Contador vant tilbake over ett minutt av det han hadde tapt mot Froome.
Edvald hadde vært god å ha da!

Da så det ikke lenger særlig lyst ut for Sky, som hadde mistet to ryttere, hadde to ryttere skadet, og med jokeren Richie Porte som et gedigent usikkerhetsmoment etter sprekken hans på den niende etappen, da Froome ble isolert i fjellene mellom Saxo -og Movistar-angripere, men klarte å henge med konkurrentene som ikke utnyttet situasjonen taktisk klokt. I stedet for å bytte på å angripe, kjørte de for det meste lagtempo med Froome på hjul, og fungerte derfor utilsiktet  som hans hjelpere i stedet for hans konkurrenter. Uforståelig, men bra for Sky.

Men i går, på monsteretappen fra Givors og opp til det mytiske fjellet Mont Ventoux, årets lengste etappe, var Sky-laget i slag igjen og gjorde en formidabel jobb for Chris Froome, i begynnelsen godt hjulpet av Movistar som var rene hjelperytterne for Sky, slik at Froome fikk en forholdsvis «lett» reise frem til fjellet, om enn i en voldsom fart.
Kennaugh og Porte gjorde en kjempeinnsats i fjellet, og Richie Porte var tilbake i toppslag, så Chris Froome tok serven som Froome la opp, vant etappen og økte forspranget til sine nærmeste konkurrenter. En fantastisk prestasjon!

Og nå er dessverre det STORE samtaleemnet i touren blitt endeløse spekulasjoner  i alt som finnes av media om Chris Froome er dopet.

Beskyldningene hagler fra flere hold, og verst av dem alle er den styrtrike forretningsmannen Oleg Tinkoff som twitrer i vei med et hav av dopingbeskyldninger og hatmeldinger mot Sky og Chris Froome.
Hans aktiviteter har naturligvis blitt oppfanget av verdenspressen, og overalt hvor det finnes sykkeldiskusjoner, finnes det også diverse tråder der debattantene krangler så fillene fyker om hvorvidt Chris Froome er ren eller ikke, og sammenligningene med Lance Armstrong florerer.

For ordens skyld må jeg si at jeg ikke har noe bestemt lag som jeg heier på, og jeg er en ganske, men ikke helt, nøytral tilskuer.
Noen lag kjenner jeg bedre enn andre, og Sky er ett av disse lagene, men slett ikke det eneste.
Noen lag har jeg mer mistanke til enn andre, og det er særlig de lagene der det beviselig har forekommet mye doping, som enkelte spanske lag, Astana, som har vært utestengt fra touren på grunn av dop, – OG Saxo-Tinkoff, der den selvsamme twitrer Oleg Tinkoff er hovedsponsor.

Dersom Tinkoff hadde vært en vanlig sykkeltilhenger, hadde  det vært lett å overse alle  beskyldningene han trekker opp av flosshatten uten dokumentasjon, men han er sponsor for et av de mest dopingbefengte lagene, der Bjarne Riis nå blir etterforsket,  så for meg er det uforståelig at han vil  ture frem slik. 

Jeg synes det er synd at det som Chris Froome betegner som den største seieren i livet hans,  skal bli husket som etappen som fikk dopingspekulasjonene til å eksplodere.

Det er ingenting som tyder på at Sky er et nytt US Postal, ingenting som tyder på at de driver systematisk doping, ingenting som tyder på at Chris Froome er en ny «Lance Armstrong».

Laget har aldri vært innblandet i dopingskandaler.
Det eneste Chris Froome har gjort seg «skyldig» i,  er å være best i to av klatreetappene.

MÅ man være dopet for å vinne Tour det France?

Var Wiggins dopet i fjor?

Var Cadel Evans dopet i 2011?

Sykkelsporten har tatt et oppgjør med doping, og jeg er sikker på at stadig færre ryttere doper seg. Sykkelmiljøet har tatt problemene på alvor, og man skjønner at doping ikke er veien å gå, men at lagene og  de aktive må arbeide for en ren sport.
Men det venter fremdeles hardt og målrettet arbeid.

Jeg skjønner at mange kan mistenke dem som kjører best, for sykkelsportens dopinghistorikk er tung, men jeg tror altså ikke at Chris Froome er dopet, og jeg tror ikke at Sky driver med doping i laget.
Faktisk tror jeg at årets tour er renere på lenge.

Kanskje Froome, som har vært i god form i hele år, har trent og spist riktig, og som faktisk var forhåndsfavoritt i lang tid FØR Tdf, rett og slett lykkes  fordi tidligere dopere som for eksempel Valverde og Contador nå er blitt rene og derfor kjører langsommere enn de klarte tidligere?

Er sykkelentusiastenne begynt å bevege seg fra den ene grøfta til den andre, fra å lukke øynene for dopere til å tro at ALLE vinnere er dopet?

Inntil det kommer seriøse indikasjoner på at en eller flere ryttere i årets Tdf er dopet, velger jeg å anse dem for rene.

Så får ettertiden vise om noen av aktørene likevel var dopet. 

Dopingugjerningene etter Lance Armstrong, hans team og altfor mange av hans samtidige toppsyklister ligger fremdeles som en mørk skygge over sykkelsporten, og mistankene rammer mange, og den rammer også uskyldige.

Vi som elsker sporten må nok leve med det enda noen år.

Årets Tdf er på ingen måte verken ferdig eller avgjort.
Det gjenstår både knallharde klatreetapper i Alpene og en krevende bakketempo.

God fornøyelse i dagene som kommer, og måtte den beste vinne – på ærlig vis!

«MÅ BESKYTTES: – Vbeskytte de svake i samfunnet mot de som kynisk tilfredsstiller sine egne behov på bekostning av de som på grunn av sin alder ikke har mulighet til å forstå hva som foregår, sier bistandsadvokat Anne Kristine Bohinen» 

Bistandsadvokat Bohinens syn på tenåringsjenter er skremmende! Bohinens uttalelse bidrar til å reduserer tenåringsjenter til viljeløse, umælende imbesile individer, uten følelser og drifter, og ikke minst uten evne til å forstå og ta ansvar for sine egne valg. I bunnen ligger en forestilling om at tenåringsjenter må beskyttes mot sine egne lyster og valg. Slagsiden i en slik argumentasjon, er at tenåringsjenter ikke kan holdes ansvarlig for sine valg og handlinger.

Hennes mening føyer seg forøvrig pent inn i rekken av meningsytringer fra andre som opptrer i det offentlige rom;  meningsytringer  som bidrar til å reduserer  tenåringsjenter til uansvarlige, viljeløse krek.

Hvor tjent er jenter med at slike holdninger om deres evne til ansvarlighet får grobunn, på kort sikt og i det lange løp? I spørsmål om hvor skadelig slik holdninger til jenter er og vil være, mener jeg generelt som et utgangspunkt, at bistandsadvokatens utsagn er vel egnet til skape skyldfølelse og skam. Dette er følelser som er mye mer skadelig for individet enn det faktum at tenåringsjenter debuterer seksuelt før de er 16 år.

En sak er å ønske at natur ikke eksisterer – noe annet er å bruke strafferetten for å regulerer normale drifter og adferd.  Ihlebæks utspill representerer i denne sammenhengen et mer menneskevennlig syn på ungdoms seksualitet enn det bistandsadvokatens har!

Advokat Ihlebæk kunne gått enda lenger i spørsmålet om seksuell lavalder. Han kunne foreslått at en slik regel burde fjernes fra straffeloven. Jeg er av den oppfatning at bestemmelsen om en seksuell lavalder ikke har noe formål utover i ettertid å straffe en handling som da den skjedde, mest sannsynlig var frivillig fra begge parters side. Og om den ikke var basert på lyst og frivillighet så finnes det reglene om voldtekt, og i den sammenhengen kan alder fungere som et av flere momenter i straffeutmålingen.

Rent psykologisk fungerer bestemmelsen om en seksuelle lavalder som en form for «pliktgrense». Tenåringsjenter er til en viss grad fredet inntil de fyller seksten år, men etter det er jentene pr definisjon ”lovlige”. Dette i seg selv, bidrar til et sterkere fokus på sex, og derved også til et økt sexpress og forventninger til jenter om å ha sex.  Ønsker man å endre disse forholdene, er det etter min mening på helt andre områder  man må kjempe kampene. Hva med å gå til kamp mot den kommersielle seksualiseringen av barn og unge i det offentlige rom?

Frp har nemlig fått Den Norske Kirke i vranghalsen.

Det er Anders Anundsen,  profilert Frp-politiker gjennom lederrollen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, som først og fremst har frontet partiets vrede.

Bakgrunnen for Anundsens harme, er et vedtak fra Kirkemøtet, Den Norske Kirkes øverste organ.

Sitat fra Vårt Land:

• Kirkemøtet, Den norske kirkes øverste valgte organ, behandlet tirsdag «forsvarlig etisk forvaltning» av norske petroleumsressurser.
• I vedtaket utfordrer Kirkemøtet «alle Den norske kirkes medlemmer til å la hensynet til «forsvarlig klimapolitikk og arbeid for global rettferdighet få betydelig vekt ved de politiske valg».
• I vedtaket utfordres også de politiske partiene, Storting og regjering blant annet til:
• «å gjøre klimasaken til et hovedspørsmål i valgkampen» og
• «å prioritere tiltak som forhindrer klimaendringer som rammer verdens fattigste hardest. Dette må være en politisk hovedsak i den kommende stortingsperioden.» 

Kirken oppfordrer altså  nordmenn  generelt og politikere spesielt til å ta klimatrusselen og miljøutfordringene på alvor, til global rettferdighet og til å arbeide for bedre kår for verdens fattigste. Disse oppfordningene er en naturlig konsekvens av kirkens grunnholdninger.
Sentralt i kristendommen står troen på Gud som skaper og livgiver, og menneskets forpliktelser til å forvalte skaperverket så godt og skånsomt som mulig med tanke på fremtiden og de som kommer etter oss.

Allerede i første kapittel i Første Mosebok finner vi denne tanken: 

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem.  Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden. 

(Nei, kirken tror IKKE bokstavelig på skapelsesberetningene og den fornekter heller ikke utviklingslæren og allmenn vitenskap,  men den tror at Gud står bak universets tilblivelse  og at menneskets ansvar er å «råde» over planter og dyr på vår planet. )

Nestekjærlighet og barmhjertighet går som en rød tråd gjennom hele Jesu liv og lære.

Kirkens samfunnsengasjement  her er altså helt i samsvar med den kristne tro og etikk som den er tuftet på. Derfor målbærer Kirkemøtet her kristne kjerneverdier. 

Når Frp raser over Den Norske Kirkes oppfordring til å tenke grønt og solidarisk når vi legger stemmeseddelen i urnen, ser de bort fra at kirken rett og slett snakker om sine egne verdier.
Etter min mening er det også både riktig og modig å av kirken å engasjere seg i samfunnet og målbære sitt syn.

Så er det naturligvis slik at kirken ikke er alene om å tenke miljøvern og solidaritet.

Det finnes flere røde og grønne partier som også vektlegger en grønn og solidarisk politikk.

I grunnen er vel alle stortingspartier – unntatt Frp – opptatt av klimatrusselen, og har mer eller mindre gode løsninger for å kjempe mot klimaendringer, fordi de innser atdet er helt nødvendig.
Og dette er åraken til Anundsen og Frps sterke fordømmelse av kirken.

Nå truer Frp med å fjerne  statsstøtten til Den Norske Kirke – og dermed også til alle andre trossamfunn.

Det er naturligvis helt legitimt å diskutere statsstøtte til tros- og livssynorganisasjoner, som det er legitimt å diskutere statsstøtte til andre organisasjoner.

Men det må skje på prinsipielt grunnlag.

Frp har intet prinsipielt grunnlag  mot statsstøtte av trossamfunn. Eneste grunnen til at Anundsen  nå vifter med trusselkortet, er at han er fornærmet og sint fordi han mener at kirken driver partipolitikk. Han er redd for at han ikke vil føle seg hjemme i kirken lenger, at han ikke er velkommen der.

Dette er etter mitt syn det rene tøv. Ingen prester jager freppere ut av kirken eller nekter dem nattverd. Kirken driver heller ikke partipolitikk.
Men de gir uttrykk for hva de mener er de viktigste utfordringene vi har i Norge.

Det er positivt at kirken viser samfunnsengasjement.

Som en representant for Den Norske Kirke sa til Anundsen i Dagsnytt Atten:

Kanskje Frp skulle vurdere å endre sin (manglende) klimapolitikk?

Ville ikke ikke det være en bedre reaksjon enn å true kirken med sanksjoner når den oppfordrer til politisk ansvarlighet?

Jeg har, utrolig nok, i flere kommentartråder på nettet observert at folk forlanger at ledelsen i Arbeiderpartiet skal gå offentlig ut og ytre seg om saken og om skyldspørsmålet mens rettsaken pågår!

Det kryr av mennesker med konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiets «hemmelige nettverksmisbruk» i saken mot Øygard.

Her er et utdrag fra en blogg jeg har lest, en av de mer moderate og slett ikke blant de verste:

Og du har – som jeg har sagt fra dag 1 – en gjeng med naive venner – og en gjeng med mektige venner som du klamrer deg til.

la oss ta de mektige vennene som nå skal hjelpe deg :

Bjarne Håkon Hansen – tidligere statsråd
(……..)
Rolf Kristen Øygard – bror og ordfører i Sjåk

I tillegg ser det ut til at
Jens Stoltenberg – statsminister og god venn.

og andre havner på denne listen.

Så spørs det hva en stakkars jente kan stille opp mot dette.
Finnes det noe snev av fortrolighet eller troverdighet overfor de andre mektige vennene her ?
Hva har de sett – eller har de bare noe å si om hvor kjekk og flott en kar du er ?

Det er på tide at noen viser kortene sine her…eller helst kaster dem før det er for sent.
det er valgår i år.

Dette har stått både på Facebook og blogg, og de fleste som har kommentert, synes å være enig med forfatteren. («Du» i sitatet er Rune Øygard.)

Men både forfatteren og hans meningsfeller glemmer et viktig og ufravikelig prinsipp:

Man begår en kardinalfeil ved å blande en straffesak med politisk tilhørighet!

I landet vårt finnes det tre klart adskilte statsmakter:

Den lovgivende (Stortinget) – den utøvende, (Regjeringen) – og den dømmende (Domstolene).
I et liberalt demokrati og i en rettsstat SKAL og KAN den utøvende eller den lovgivende makt aldri blande seg inn i hva den dømmende makt gjør!
Derfor ville det i denne saken, – og i ALLE andre saker – være helt galt av politikere eller regjering å blande seg inn i domstolenes arbeid.
Hvis de gjorde det, ville nemlig Norge ikke være en demokratisk rettstat lenger, men på vei til å bli et diktatur. Dette er SVÆRT viktig både prinsipielt og i praksis, og jeg opplever at mange mennesker forkludrer og/ eller glemmer våre viktigste demokratiske prinsipper. Det er beklagelig. For ordens skyld: Dette skriver jeg IKKE fordi jeg er medlem av Arbeiderpartiet. Det forlanger jeg å bli trodd på!
Dette er nemlig en bærebjelke i det demokratiet som vi ønsker og i den Grunnloven som vi snart skal feire. Det er selve den demokratiske hjørnestein.

Det er direkte tøvete og useriøst å antyde at ledende Arbeiderpartipolitikere skulle ha blandet seg inn i rettsaken for å påvirke dommen. Jeg forstår ikke hvordan man i det hele tatt kan fremsette en så absurd tanke.

En av kommentatorne til innlegget på Facebook skriver.

Det er merkelig at det brukes såpass store ressurser i denne saken. Andre saker av liknende karakter later til å få en langt enklere, kjappere og mer lemfeldig behandling, jf. Birkdal-saken og Solum Larsen-saken. Det er rart. Det er nesten så man begynner å lure på hvorvidt det er Øygards Ap-tilhørighet som er utslagsgivende her….hmmmm…hysj…  Men så er det som kjent valg i år. Kanskje de satser på å få ankesaken unnagjort nå, og så er den glemt når det drar seg til, og valgkampen kommer inn i en mer avgjørende periode…hmmmm igjen…

Her ser vi igjen en sammensausing av straffesak og poltikk, med implisitt mistillit til Arbeiderpartiet.

Jeg  må bare gjenta og understreke: Politikere SKAL ikke uttale seg, for de er ikke en del av rettsapparatet. Uansett hvem om er tiltalt, skal skyldspørsmål og straffeutmåling avgjøres i rettssalen. Det er DERFOR vi har en autonom dømmende makt!

Det meste tyder på at Øygard er skyldig, men siden vi ikke har innsyn i sakspapirene, bør vi avvente dommen og ikke opptre med egne private domfellelser.
Jeg undres dessuten over foreldrenes rolle her. Det er merkelig at de ikke reagerte og tilsynelatende ikke interesserte seg for jentas tilknytning til Øygard.
Dette frikjenner naturligvis ikke Øygard og minsker heller ikke hans (sannsynlige) skyld, men jeg tenker at foreldre har hovedansvaret for sine mindreårige barn. I denne saken har foreldrene sviktet  sin datter, den fornærmede grovt. Jenta har i følge flere aviser forklart at hun hadde omtrent 50 samleier med Øygard over en toårsperiode, og det er klargjort at hun reiste på flere turer med ham. Var det ukjent for foreldrene? Juridisk skyld har de neppe, men for meg er det ufattelig at de ikke passet på datteren.

Jeg synes synd på den unge jenta, enten hun forteller hele sannheten eller hun bare delvis forteller sannheten. Uansett hva faktum er i Øygaard-saken, tyder alt på at hun har hatt en veldig vanskelig ungdomstid.

Det er politiets oppgave å finne bevis for alle forbrytelser. Hvis bevis ikke foreligger, kan man ikke avsi fellende dommer, selv om mange opplever det som opprørende.

Om den dømmende makt i Grunnloven kan vi lese: 

I Norge har det siden 1814 vært en tredeling av makten der den dømmende makt tilligger domstolene som frie og uavhengige. Det vil si blant annet si at verken Stortinget, regjeringen eller andre myndigheter kan gripe inn i dømmende virksomhet, eller påvirke domstolenes avgjørelser. Dette er en av de viktigste rettssikkerhetsgarantier i en rettstat som Norge og andre land i vår kulturkrets.

Jeg er sikker på at de fleste nordmenn ønsker at vårt demokrati skal bestå. Men da må de ikke forlange at politikere skal blande seg inn i rettsakene og uttale seg offentlig om skyldsspørmål, for da medvirker de til å undergrave det demokratiet som de ønsker å bevare!

TENK på alle de summariske, feilaktige og illegale domsfellelse som finnes i diktaturer og i land der rettsstatstanken står svakt og der folk blir fengslet uten rettslige bevis, men fordi det passer de politiske makthaverne! Ønsker VI å leve i et slikt samfunn?

De fleste her i verden har aldri hørt om Sam Chatmon, og det er greit. Vi er ikke reigiøse, vi forkaster ikke folk fordi de ikke har hørt om en av de viktigste musikerene i vår tid. Selv om det er Sam Chatmon, og vi nekter å tro at seriøse mennesker ikke har minst to skiver av denne karen i arkivet.

Så kan man si, det er bedre ting enn Sam Chatmon, og det er det. Kanskje. Selv vil jeg si at Big Joe moser det meste, og takket være You Tube kan selv ignorante kontroversere få med seg det grøvste.

http://www.youtube.com/watch?v=GR_8NDbgzmM

Martha Davis er ikke i nærheten av top 100, men wtf, gjøt seg godt på kjønnsbarometeret og er musikalsk helt ok.

http://www.youtube.com/watch?v=K2yCcTlb6gs

Charlie Parker, Altså, jeg droppet trompeten fordi jeg fant Miles Davis, og jeg gikk ikke over til sax fordi der var.. Parker.

Mannen som sparker igang her er forøvrig Coleman Hawkins, bare for å holde orden på sakene.

Hawkins er mer enn god nok grunn til å finne et nytt instrument å blåse i, kanskje. For min del er alt av musikk egentlig og i bunn i grunn sentrert et eller annet sted omkring Miles Davis, og den første platen jeg egentlig oppfattet som selvstendig musikalsk verk var… hepp!! Porgy and Bess, 1958, jeg var ikke født da den kom ut men jeg fant den i kjelleren i min gamle fars platesamling og verden ble aldri den samme etter den.  Hva skal du gjøre etter dette?

http://www.youtube.com/watch?v=N090STPx-2M

Gamlingen ja, han hadde mye rart. Eddie Cochran blant annet, ung som jeg er (hrmf) fant jeg Eddie som protest mot de absurde påstandene om at Elvis var død (utrolig hva folk kan få seg til å tro), og selv om Eddie kanskje ikke er verdens viktigste artist, faen han var fet!! Og mine samtidige innen pønkbevegelsen, var heeelt enig, hepp.

Fedre som sto vakt når denne mildest talt tvilsomme Bieberen var i landet? Takke faen for at du slapp å vokte jentungen mot en musiker…

OG noen kan kanskje tenkes å påstå at denne Bieber er en totalpakke, musikk og show (dvs danser?) og jeg sier BULL SHIT fordi det er gjort så meget bedre før. Som jeg sa når folk (som ikke visste bedre) forsøkte å hause opp Miachel Jackson, James gjorde dette LAAANGT bedre. For lenge siden.

Legg merke til det fotarbeidet, det er trolig det beste du får sett.

Og Sid er fortsatt like bra som før i tiden, jada. Justin har MYE, for ikke å si alt, å lære.

Something Else er en Eddie låt, Sid sang den og han sang My Way som mange tror er en Sinatralåt og det er bull og noe de tror fordi de ikke har fulgt med i timen, og Nina Hagen sang My Way og hey!! Vi har alltid elsket Nina Hagen. Hvordan kan man ikke like Nina Hagen?

Nesten som å ikke like David Bowie, og liker du ikke Bowie har du ikke sett Cat People. Du kan hate filmen fra start til slutt, men når rulleteksten går og David kommer til Gasolin.. ja da bør man ha glemt all den møkka man har likt innimellom. Så som Gasolin

og Suzi Quatro

men så liker vi ikke å glemme heller. Vi drar med oss all driten og er stolt over å ha Gasolin komplett i LP hylla på loftet, det er en del av oss det også. Som Suzi, som vi egentlig aldri likte men som snek seg inn og ble med fordi resten av bermen likte henne.Ok, hun får være vår Bieber. So bad its fun, og dame i trange skinnklær.. hvorfor ikke?

Og i øst sang det eneste koret verden trenger, og som verden hadde greid seg jævlig godt uten, den røde armes kor, måtte dets like aldri oppstå og takk din Gud om du aldri får høre noe i nærheten av dette live:

la oss en gang for alle begrave korsang der, sammen med marsj og orkestermuzak, og gå for kvalitet. Det beste som er sunget noen gang, det blir aldri bedre enn dette, Thou shalst have no King but Elvis:

http://www.youtube.com/watch?v=xUXsWeVYtD0

I år gikk Kirkemøtet, kirkens øverste organ, av stabelen i Kristiansand, og det er nettopp avsluttet. Utsendingene hadde mange saker å behandle i en tid der stat- kirke forholdet er i støpeskjeen.  

I denne situasjonen har de valgt å vedta en ganske annen sak, og jeg trodde nesten ikke mine egne ører da jeg hørte det på radio i dag, men en rask sjekk på nettet bekreftet at jeg hadde hørt rett. 

Det jeg hørte, var:  

Den Norske Kirke har vedtatt en ny liturgi som skal brukes til å drive ut onde ånder, spøkelser og gjenferd av hus!  

Ved å vedta en fast liturgi for denne aktiviteten, er Den Norske Kirke med på å legitimere troen på at gjenferd, altså døde mennesker, hjemsøker hus og plager beboerne, og kirken legitimerer også troen på at det finnes onde ånder i hus, og at de kan drives ut ved hjelp av salmesang, bønn, skriftlesing, tale, trosbekjennelse og velsignelse.  

Det er nesten slik at man føler seg hensatt til tiden da den store hekseangsten red kristenheten som en mare, og bålene med hekser og kjettere brant som en farsott av ild og galskap i Vest-Europa! 

Hva i all verden tenker lederne i den norske kirke på? 

Burde det ikke heller være en oppgave å kjempe mot kristenfundamentalisme og å finne sin naturlige plass som folkekirke i et moderne samfunn?  

I et radiointervju uttalte en  prest at de innførte denne spøkelses-liturgien for å hjelpe mennesker som føler seg utrygge i hus der de hører både fremmede lyder, opplever at hus knaker og rører på seg og av og til ser gjenferd. På direkte spørsmål om tro på spøkelser og gjenferd, svarte den geistlige at denne
troen var individuell, men at det er mye mellom himmel og jord som vi ikke forstår. 

Jeg synes ikke det er noe svar i det hele tatt, men en slags substansløs besvergelse.  

Jeg har nylig skrevet om djevelutdrivelse i Jesu navn. Dette skjer imidlertid stort sett i mindre sekter. 
Men utdrivelse av gjenferd og onde ånder både fra privathus og fra offentlige bygninger er i prinsippet det samme, selv om det i disse tilfellene ikke går direkte ut over uskyldige kvinner og barn.

OG det skjer i Den norske kirke, Norges desidert største kirkesamfunn!  

Jeg mener at Den Norske Kirke latterliggjør seg selv når de i fullt alvor oppretter en egen liturgi for å bekjempe spøkelser og onde ånder i hus.  

Og hva verre er: Ved å innføre denne liturgien, gir den norske kirke klart uttrykk for at de tror på og aksepterer denne folkelige overtroen og inkorporerer den i sitt eget trosgrunnlag!  

Jeg lurer på hva alminnelige folkekirkekristne tenker om den nye praksisen.
Er dette en forsmak av hva vi kan vente i konservativ dreining når kirken får full indre frihet?