Alder behøver imidlertid ikke være noen hindring. Det var f eks et stort sprang fra en for lengst avdanket britisk smørsanger – uten livsgnist, men full av botox – til de inntørkete russiske bestemødrene som sjarmerte salen med sine tannløse smil og smittende livsglede. Da spilte det mindre rolle om de hørtes ut som om de hadde stukket av med Israels tradisjonelle vinnernummer.

Selv likte jeg Italias bidrag. Både frisyren, antrekket, sminken, deler av tekst og musikk minnet så til de grader om den nå avdøde Amy Winehouse, at bidragsyteren (om enn bare for skams skyld) burde ha valgt å attribuere sangen til henne. Uansett vil nok sangerinnen kunne gjøre det bra på italienske cruise-skip som en Amy Winehouse look-a-like i årene fremover. Ellers tar nok Danskebåten vel i mot.

For øvrig syntes jeg artistene var mer påkledde enn på lenge. Kan det være at de inviterte land har tatt høyde for at Aserbajdsjan er et muslimsk land og ikke har villet gjøre vertskapet pinlig berørt ved verken utseende, sang eller tale? Norge har vel aldri funnet det for godt å boikotte en MGP-finale av politiske grunner (hvorfor deltok ikke Israel i år?) – det synes ikke lenger comme il faut å blande politikk med annet enn politikk – og på den måten kan alle sysle med hva de vil uten at det skal måtte gå politikk i det.

Ellers var det ikke mange artistene som (så vanlig) stakk seg ut. I skrivende stund ser det ut til å gå i svenskenes favør. Selv holder jeg en knapp på de russiske bestemødre. Det hadde vært litt av et kupp for danskebåten å få byttet ut sitt bulgarske tomannsorkester med russiske bestemødre. På den annen side er faktisk danskebåtselskapet svensk eid. De tar nok vel i mot den svenske syngedamen også.

Hvorfor benker folk seg foran TV-skjermen for å se på et arrangement de misliker, og det i en tid da vi har et vell av kanaler å velge mellom?

Jeg har hatt et ambivalent forhold til hele arrangementet.
Men jeg har gradvis fått en mer positiv innstilling, og det er flere grunner til det.

Eurosong er det aller største paneuropeiske kulturarrangement  i verden.
Dette har en stor verdi i seg selv.

Denne ene kvelden i året, og til dels også under semifinalene, samler mennesker fra alle europeiske land og noen asiatiske, seg for å se på det samme programmet, glede eller ergre seg over de samme sanger og artister, og prate om det samme. Det ligger noe som tiltar meg i dette faktum.

Det er også et slitesterkt arrangement som har holdt på kontinuerlig siden EBU fant ut at de ville lage et lett musikkprogram for å knytte Europa sammen.

Første konkurranse var i 1956. Da var det bare sju land med. I år er det 42 deltakerland.
Etter at muren falt, Sovjet falt og Jugoslavia ble delt inn i mange land, kom Øst-Europa med i konkurransen.
Dette har betydd veldig mye for å vitalisere ESC.

I flere år hadde ESC vært relativt uinteressant for mange land i Vest-Europa, og de store landene sendte stort sett utpregede venstrehåndsarbeider inn til arrangementet. ESC var i ferd med å bli utdatert og uinteressant.

Men de nye landene som kom til, sendte sine beste artister og prøvde å sende gode bidrag.

Dette har også medført at flere vesteuropeiske land har blitt vekket opp fra ESC-likegyldigheten og har blitt mer motiverte til å sende bedre bidrag og artister.

Alle land, utenom de fem store, må jo gjennom en semifinale, og skal de nå finalen, som de fleste ønsker, må de skjerpe seg.

Denne vitaliseringen i vest har blant annet ført til at Norge og Tyskland har vunnet de siste årene , Sverige og andre skandinaviske land sender stadig gode bidrag, og Italia er kommet tilbake etter lang tids fravær. Både Frankrike og England legger også ned større innsats for å finne bedre og mindre intetsigende bidrag.

ESC har potensiale til å bli enda bedre, og det kan vi i hovedsak takke de tidligere Østblokk-land for.

Jeg tror det er fint at så mange land kan samles sammen på en fredelig  måte og oppleve mangfold sammen, og jeg tror at vi også kan lære noe av hverandre gjennom Eurosong.
Ikke minst i de krisetider Europa nå er inne i, tror jeg det kan være godt at vi sammen kan se på noe mer lystbetont og noe annerledes enn finanskrisen,.Det kan vi trenge.

Et annet aspekt som jeg også synes er viktig, er at her møtes artister og delegasjoner fra ulike kulturer og ulike religionsområder på likefot, og publikum tenker neppe mye over at noen artister har en annen religion enn dem selv.

Her er protestanter fra Nord-Europa, katolikker fra Sør-Europa, ortodokse fra Hellas og Serbia, muslimer fra Balkan og flere av de gamle Sovjetstatene.

Men dette religionsmangfoldet og kulturmangfoldet virker i Eurosongsettingen ikke splittende, og seerne ser og hører på artistene slik de er, ikke utfra den religion de tilhører.

Det er også interessant å se at ESC blir diskutert flittig over stort sett hele Europa, (og sikkert i Asia også), både i de store avisene og multimediahusene, men også i et vell av spesialsider som bare omhandler denne konkurransen. «Alle» har en mening om hvem som burde komme til finalen, hvem som urettferdig nok ikke kom med, og hvem som har best vinnersjanser.

Mange vesteuropeere klager over at deres land ikke har noen sjanser lenger, siden Øst-Europeere «alltid» stemmer på hverandre. I år har jeg lagt merke til at særlig sveitsiske og østeriske Eurosongfans mener at de er dømt til å bli utsjaltet i semifinalene fordi de ikke har noen vennligsinnede land som stemmer på dem. De har nok et lite poeng.
Men sangene deres i år var sant å si lite å juble for.

Belgierne og nederlenderne har derimot stort sett erkjent at de hadde sendt for dårlige låter, og mener at  må de sørge for å sende noen av sine bedre artister til ESC i fremtiden. Belgierne forventet ikke at deres bidrag skulle komme til finalen.

Dessuten: Nå kommer halvparten av stemmene fra fagjurier, og det er nettopp for å motvirke effekten av nabolandstemming. Vi må jo også forstå at musikksmaken varierer rundt omkring i Europa. Det er kanskje naturlig at Balkanland har ganske lik musikksmak, akkurat som nordiske land har det.

Likevel ser vi at vesteuropeiske land kan vinne, hvis låten  og fremføringen er god nok. Tyske Lenas seier i Oslo er et eksempel på dette.

I år, når finalen for første gang er i Aserbajdsjan, har flere menneskerettsgrupper brukt anledningen til å sette søkelyset på landets manglende demokrati og på korrupsjonen i landet. Mennesker rundt omkring, som visste lite om landet tidligere, er nå blitt klar over dette. Det er en positiv bieffekt av sangfestivalen.

Er sangene som presenteres i ESC gode? Det er naturligvis en smakssak, men stort sett tror jeg de fleste er klar over at ESC er en egen sjanger, og at man finner betydelig bedre musikk andre steder. Her er det show, kostymer, dans og sang.
Jeg tror vi må ta Eurosong for det det er, og ikke forvente at det plutselig skal bli en konkurranse i klassisk musikk, eller et rockevenement.

Hvis vi ikke forventer noe mer enn det ESC er, kan vi oppleve mye som er både morsomt, fint, spennende og merkelig når vi benker oss foran skjermen.

Hvilket bidrag er best i år, og hvem kommer til å vinne? Hva tror du?

Jeg har hørt relativt overfladisk på finalistene, og jeg har ingen klar favoritt. Jeg har fått med meg at det svenske bidraget har et visst favorittstempel.
Men vil Loreen ha gjennomslagskraft i de øst-europeiske landene?
Aftonbladet er opptatt av dette, og nevner flere av landene som «truer» Loreen.

http://www.aftonbladet.se/nojesbladet/article14884012.ab

Hvor kommer Norge og Tooji?

Vanskelig å gjette, men vi kan kanskje håpe på en topp ti-plassering?`Da må han synge renere enn han gjorde i semifinalen, og de må få rettet opp lydproblemene, slik at den unge mannen hører seg selv.

Jeg likte i grunnen Estlands bidrag godt.
Less is more.

De russiske bestemødrene er jo både sjarmerende og morsomme, men musikalsk faller de gjennom.
Mener jeg. Fryktelig surt var det også.
Skjønt, hvem vet hva som faller i smak rundt omkring i Europa??
Kanskje er bidraget så spesielt at de vinner bare på sjarmen og at de tør å sende noe så rart til Baku?

Men jeg håper at en melodi med en viss musikalsk kvalitet vinner, søte bestemødre til tross.

Hvis du vil være med å tippe resultater for lørdagens finale,  eller si  din mening om ESC eller om låtene, er kommentarfeltet åpent.:)

Dyr kan ikke sies å ha empati. Dyr har bare empati i en primitiv form og vi kan være like primitive sådan. Både dyr og mennesker reagerer med sinne hvis noen tar noe vi har kjært, som også er en grunnleggende følelse. Vi kan bli veldig glade for å se hverandre igjen. Så kan vi bli lei oss hvis vi er borte fra hverandre. Vi kan bli instinktivt redde for farer som truer. Og vi kan bli overrasket. Katter, hunder og mennesker besitter det samme grunnleggende følelsesspekteret. Men vi kan reflektere over følelsene våre.

Emosjoner hos dyr

Dyr mangler definivt innlevelsesevne. Hunder reagerer på straff med underkastelse uansett om de har gjort noe galt eller ikke. Eiere kan villedes til tro at hunden forstår hva den har gjort galt. Hvordan hunden reagerer når den har herjet rundt i stua og tygd på ting er en klassiker. Å underkaste seg er en viktig overlevelsesstrategi i et samspill med andre dyr, en flokkmentalitet. Se klassikervideo: Hvem rotet det til?

Barn underkaster seg også. Straff er en effektiv læringsmetode både for vofs og klatt tatt på fersken, men det betyr ikke at hunder forstår menneskets fortvilelse over at sofaen er tygget opp. Det er ikke uriktig av mennesket å betrakte hunden som sitt eget barn, men det vil ikke nytte å si noen kloke ord til hundene. Det nytter ikke alltid å fortelle barn det heller. Å få positiv belønning for positiv atferd er også noe vofs og klatt lærer av.

Hunder forstår ikke så godt at biler betyr fare, iallfall ikke elgen, som blir vettskremt først når du går ut av bilen. Hvis to hunder krysser en motorvei og den ene blir påkjørt, da forsøker kanskje hunden enten å flytte den skadde hunden av veien eller beskytte den mot politimenn som i videoen under. Kan en hund leve seg inn i en annen hunds skadesituasjon? Hvorfor sørger hunder over døde eiere? Er det flokkatferd? Vi kan jo ikke bare legge godviljen til og kalle de sosiale båndene for ekte empati? Kanskje er det såkalt affektiv empati? Vi deler empati inn i affektiv og kognitiv empati. Dyr kan umulig ha kognitiv empati. Forskere kaller dyrs atferdsgjenkjennelse for emosjonell smitteeffekt.

Emosjonell smerte og psykologisk smerte hos dyr er lite omtalt. Hvordan reagerer dyr emosjonelt på for eksempel emosjonelt misbruk (bevisst erting, avvisning, separasjon o.l.)? Hunder reagerer ikke bare på fysisk misbruk. Hunder forsøker til og med å skjule smerte for å fremstå mindre svekkede og usårbare. Hvordan reagerer hunder på å bli satt i isolasjon over tid? De er sosiale dyr. Det finnes dokumenterte studier der både hunnkatter, rottemødre og valper trosser fysisk smerte fremfor emosjonell smerte. En rottemor trosset smerten fra et elektrisk gjerde hele 48 ganger for hente ungene tilbake til det lune hiet før forskerne stoppet forsøket. Hvordan opplever dyr emosjonell og psykologisk smerte? Det får vi ikke vite. Et annet spørsmål er om disse følelsene er mindre verdt?

En ballong som sprekker vitner om et sammenrasende følelsesutbrudd. Men sprekker ballongen hos dyr? Dyr kan ikke sies å ha en så sterk emosjell kapasitet. Dyr begår ikke selvmord på grunn av følelser. De maler ikke portrettet Skrik og lager ikke musikk om kjærlighet. Dyr holder ikke lidenskapelig med fotballklubben Torquay langt nede i divisjonssystemet i England. Og de er ikke emosjonelt opptatt av fine smykker, lekre klær og persiske golvtepper. Dyr snakker ikke om følelser, som jenter ofte gjør indirekte. Eller hva vet vi hva dyr uttrykker av følelser til hverandre? En pus som legger seg på ryggen og maler er veldig tillitsvekkende.

Pattedyr viser såkalt «empatisk smitte», mener noen forskere. Dette er ikke ekte empati. Det er så langt ikke vist noe annet enn tegn på empati hos rotter (tenker på andre, ubeslektede rotters situasjon og forsøker å befri dem), men denne forskningen må gjennomgås i sømmene. Les mer om empatiske rotter på forskning.no. (Jeg hadde ikke skrevet dette innlegget om jeg hadde visst om artikkelen). Forskere mener at hjernen ikke er utviklet nok, men hva om ytterligere hjerneutvikling ikke er nødvendig for å ha tegn på empati? I det minste håper dyreforkjemperne det. Hos mennesker er både intuitive og rasjonelle deler av hjernen involvert i empati. Det er kanskje mulig å finne starten på menneskets empati i apehjerner?

Som en sterk kontrast til hunder med sosiale bånd, kjører innsiktsfulle mennesker forbi uten å reagere på at mennesker er i nød. Mennesker må anstrenge seg for å sette seg inn i andres situsjoner. Et lite kinesisk barn ble kjørt over to ganger. Ingen av de over dusinet forbipasserende reagerte på at barnet lå i veien blødende. Folk har også en tendens til å gå forbi folk som blir utsatt for seksuelle overgrep selv om de skriker etter hjelp. Ingen vil gripe inn før det går en tid. Det kan være en forsinket mekanisme ved at ingen er interessert i gå frem først. Andre ganger tyder det på at det er underholdende å se på. For eksempel ble en 15 år gammel fordrukken jente slått og seksuelt ydmyket av minst seks deltakere i over to timer mens minst to dusin studenter hadde stått og sett på. Hendelsen ble faktisk annonsert og studenter kom ut av festlokalet for å se på. Hvorfor grep ikke noen inn? Et vitne svarte at han følte ikke noe ansvar for det som hadde skjedd….

1) Det etterlyses ikke empati, men handling, å ta ansvar.

2) Det kan ikke være slik at et flertall av tilstedeværende mangler total innlevelse for andres ydmykelse og sårbare situasjon.

Empati er ingen handling. Det er en indre egenskap som kan trenes opp gjennom sosial interaksjon. Med empati kan vi detektere positive følelser så vel som å avsløre aggressive og manipulerende trekk. En person som har veldig lite empati reagerer ikke på fryktelige ansikter. Personer som har mindre empati enn normalt bruker lenger tid å på å få en reaksjon på frykt i andres ansikter. Normale mennesker gjenkjenner frykt raskere enn noen andre ansiktsuttrykk. Såkalte psykopater har dessverre ikke evnen til å trene seg opp til å forstå frykt i andres ansikter fordi dette er fastsatt i underbevisstheten, dvs. før vedkommende blir bevisst om det.

I bunn og grunn er det bare handling, evt. gjennom samtale, som blir lagt merke til og vektlagt og bedømt. Hva er en empatisk handling? Empatiske handlinger kan være et spørsmål om egosentrisme, egoisme, narsissisme og annet som omhandler en selv sett i et positivt lys fordi du kanskje hjelper andre mot bedre samvittighet? Er empatisk handling basert på innlevelsesevne? Det er hva jeg i utgangspunktet trodde. Jeg har mine tvil fordi jeg ser ikke forbindelsen til handling. Det er noe ulogisk ved ideen. Vi har kanskje villedet oss selv til å tro at empati er så godt og positivt? Men jeg kan ikke se at det er så veldig sentralt i vår hverdag. Kognitiv empati er en del av oss. Men er det kanskje bare en bit av helheten?

Blir det feil å referere til omtanke ved empatisk handling?

Hva Andersen kaller ankelbitere definerer jeg som Folkedypets Røst. Som regel en mann med lite utdannelse og derved manglende språkbeherskelse – likevel med mot nok til å si hva han mener. Hvilket han har like mye rett til som enhver annen borger. Vi kjenner ham også fra NRKs tidligere program Rett på, som representanter for all den uvitenhet og fordommer som likevel finnes i det norske samfunn, til tross for et generelt høyt utdannelsesnivå.

Den type nettdebattant som Andersen representerer har jeg kalt Besserwissere, en kategori vi godt kan klare oss uten. Med sin utilslørte arroganse og nedlatenhet får en Besserwisser debatten til å spore av nesten før den er kommet i gang. For Besserwisserne er mestere i å få alle andre til å føle seg underlegne og på den måten innta umiddelbar forsvarsposisjon. I stedet for dialog skapes bare (unødige) iskalde fronter. Det er duket for ufine karakteristikker og skittkasting.

I motsetning til Andersen finner jeg folkedypets ankelbitere interessante på den måten at de representerer holdninger jeg inntil nylig ikke ante at eksisterte. Men i stedet for å ignorere dem prøver jeg å opplyse dem, inngi dem med kunnskap. Det synes jeg er ren høflighet, når jeg først har lagt ut en artikkel på nettet. Ellers kunne jeg ha latt være og heller tronet på mitt eget opphøyde parnass, skuende rundt min egen innsnevrende navle.

I forbindelse med grunnlovsendringen mener flere at religionsundervisning må ut av skolen, fordi religion er en privatsak og barn i et sekulært land ikke må utsettes for de skadelige religiøse påvirkningene.
Jeg er helt uenig i denne tankegangen. Mer enn noen gang trenger religionsundervisningen å styrkes.

Hvorfor?

Selv om Den norske kirke nå har fått en større indre frihet, så forsvinner ikke troende mennesker fra samfunnet.

Tvert i mot:

Religion spiller en svært stor rolle i vår tid, både i Europa og verden for øvrig, og religionen manifesterer seg både i samfunnsliv og politikk.

Vi kan rett og slett ikke forstå den tiden vi lever i vi uten å ha kjennskap både til de store verdensreligionene, men også til forskjellige varianter av kristen praksis her hjemme.
Vi kan ikke lukke øynene og late som om alle religionene ikke eksisterer eller bare hører til i det private rom.
De fleste mennesker på verdensbasis er religiøse. Politikk og religion er ofte innvevd i hverandre. Hvis vi avlyser all religionsundervisning i skolen, fratar vi elevene et nødvendig verktøy for å orientere seg i verden.

Religion må bli et historie- og samfunnsfag.
Kanskje burde faget hete religions -og idehistorie?

Det skal altså ikke være tale om å forkynne eller om å fremheve en spesiell religion.
.
Målet er å opplyse, og undervisningen skal være deskriptiv.
Dette må ligge i bånn som en klar forutsetning.
Religiøs praksis er en privatsak.

Slik verden nå er, og med et globalt samspill mellom mennesker og land som aldri før, er det viktig at elevene lærer om de forskjellige religioner både på godt og vondt.

I dag ser man at mennesker har utbredte misforståelser om andre religioner enn sine egne. (Og ofte har de misforstått sin egen religion også.)

Jeg har lagt merke til at enkelte ateister beskriver kristendommen ut fra myter de har om kristne, og at de ofte bruker de mest reaksjonære (og sjeldne)kristne ytringer som «belegg» over hvor utdatert kristendom er.

Det er både forståelig og nødvendig at religion får et kritisk søkelys når det er behov for det.
Men når man skal kritisere en religion, bør man gjøre det basert på reell kunnskap om de ulike religioners vesen.

I tilfellet Breivik ser vi et grelt eksempel på misforståelser og mistolkninger av av både andres og egen religion.
I hans såkalte manifest viser han en total og hårreisende manglende forståelse av hva islam er, og hans selvforståelse som militant kristen viser at han heller ikke har forstått essensen i kristendommen. Han er ikke alene om denne fatale misforståelsen av islam.
Vi vet at det finnes mye islamskepsis og islamhat rundt omkring i Europa, vi vet at dette hatet i stor grad skyldes kunnskapsløshet og løgner spredd på nettet.

Vi vet at diskrimineringen av muslimer er et samfunnsproblem, og vi vet at farlige nasjonalistiske partier får skremmende mye vind i seilene, og det det i stor grad skyldes islamofobi basert på løgn og myter.

Dagens unge må simpelthen få vite hva islam virkelig er, og bli kjent både med religionens styrke og dens problematiske potensiale.
Vi skal leve sammen i fremtiden, både kristne og muslimer, og da er det avgjørende viktig at både muslimer og kristne lærer å kjenne de andres religion.
De vil finne sterke likhetspunkter mellom disse to religionene, og denne erkjennelsen vil hjelpe oss til å leve fredelig sammen i aksept av hverandre.

Det samme gjelder jødedom. Antisemittismen lever fremdeles i mange europeiske miljøer, selv om holocaust har gjort det vanskeligere for de fleste å erklære åpent jødehat.
Vi trenger å vite hva jødedom egentlig er.
Israels politikk er ikke identisk med jødisk tro!
Saudi-Arabias politikk eller Al Quidas terrorhandlinger er ikke identisk med islam! Krigshandlingene på Sri Lanka er ikke identisk med buddhisme.

Til Norge kommer også stadig flere hinduer, og India er på vei til å bli en supermakt.
Men vi i Norge vet stort sett veldig lite om hinduismen. Vi vet lite om den kvinneundertrykking som er satt i system blant hinduer, og som i mange tilfeller er mer brutal enn kvinneundertrykkelsen i andre religioner. Vi vet også lite om hinduismens positive sider.

Vi tror vi kjenner buddhismen, men gjør vi det?
Og hva med sikhene? Hva vet vi om dem?

Hva vet egentlig lutheranere om katolisismen? Tilber katolikkene paven og helgene? Er de rett og slett avgudsdyrkere?

Dessuten har vi diverse fenomener i vekst som vi med et samlebegrep kan kalle «nyreligiøsitet» eller New Age.

Her finnes det mange forskjellige retninger, mer eller mindre seriøse.
Prinsesse Märthas engle- og healingskole føyer seg inn i New Age-bevegelsen.
Det samme gjør både meditasjon, healing og kurs der man blir lovet den ultimate lykke, rikdom,og sunnhet i løpet av kort tid om man bare følger «coachenes» anvisninger.
Vi kan ringe spåkonetelefoner eller bli spådd med tarotkort, og stadig flere synes å gjøre det
Vi kan vikle oss inn i scientologikirkens farlige grep og andre sekter som driver hjernevask.

Utslagene av New Age er mangfoldige og veldig ulike internt, og det ville være en fordel om også New Age kom inn i religionspensumet for lettbevegelig ungdom. Hvordan skal de ellers lære seg å skille klinten fra hveten?

Hvordan skal vi kunne hjelpe alle til å orientere seg i den religiøse jungelen der ute dersom vi ikke gir dem den nødvendige ballast av kunnskap?

Nå må vi forvente at vi får et nytt religionsfag som gir den unge generasjon den objektive og tilstrekkelige kunnskapen som de behøver!

På den annen side har vi aldri i moderne tid diskutert religion like innbitt som nå. Det er imidlertid ikke statskirkereligionen det gjelder – den luthersk – protestantiske lære – men islam og islams påvirkning på norsk kultur. Derfor er vel Sian (Stopp islamiseringen av Norge) og NDL (Norwegian Defence League) de eneste som har tatt initiativ til å protestere mot grunnlovsendringen. Den planlagte demonstrasjonen i Stavanger den 26. mai 2012 måtte imidlertid utsettes, angivelig på grunn av politiets noe reduserte bemanning og kapasitet – den 26. mai faller i år nemlig på selveste pinseaften, dagen som regnes som den kristne kirkes grunnlegningsdag. Den planlagte demonstrasjonen er foreløpig flyttet til den 23. juni 2012 – skjønt symbolikken blir vel ikke helt den samme.

Forhåpentligvis har også SOS Rasisme – samt en del andre organisasjoner plassert godt til venstre for sentrum i norsk politikk – fått med seg at de bare kan avbestille ekstrabussene som de ville sette opp til Stavanger, det blir likevel ikke aktuelt med den planlagte motdemonstrasjonen. Noe sier meg at SOS Rasisme og en del andre organisasjoner ikke demonstrerer så mye på grunn av budskapet som på grunn av hvem som fremfører det. Det er således rasistisk når Sian og NDL går mot dagens grunnlovsendring – de ser den kristne kulturarv som en viktig del av norsk kultur og vil derfor beholde statskirkeordningen som den er – men ikke tilsvarende like rasistisk når SOS Rasisme og deres medløpere vil demonstrere mot dem som (bare) søker å beskytte sin egen, norske kultur. Rent prinsipielt burde alle ha rett til å få lov til å forsvare sin egen kultur – ikke bare de som kommer til Norge og ønsker å opprettholde sin egen kultur og religion og innrette seg omtrent som de gjorde i hjemlandet de flyktet fra – men også de (etter hvert få) som bodde her fra før av.

Selv ser jeg på grunnlovsendringen som nærmest overmoden. Både Kirke og Stat har i lengre tid sett seg lei på hverandres (utidige) innblandinger. Man kan ikke vedta gjennom en stortingsproposisjon at Gud finnes. Man kan heller ikke legge regjeringens syn på homofili og kvinnelige prester til grunn for tolkning av Bibelen, når det vitterlig står skrevet at homofili er å regne som en dødssynd og at kvinner burde tie i forsamlinger. Sånn sett er det noe underlig at SOS Rasisme og deres meningsfeller ikke går sammen med Sian og NDL om å støtte statskirkeordningen. Nå som Kirken endelig er kvitt regjeringens tyngende åk blir det fritt frem for en langt mer konservativ bibeltolkning. Hvilken (ublid) skjebne venter i så fall alle Kirkens praktiserende homofile og lesbiske prester?

Bare vi får religionen ut av skolene, så skal jeg være fornøyd. Religion bør være en privatsak. Og den offentlige skole bør bygge på kunnskap, ikke utdatert religiøs tro, som i sin flere tusenårige utøvende praksis ikke har vist seg å være annet enn mannlig maktutøvelse for å holde posisjon og eiendom (inkludert familie, tjenere (slaver) og buskap) under kontroll. Det har i særlig grad gått ut over kvinners mulighet for å styre sine egne liv. Det gjør det også fremdeles, selv i det likestilte Norge. Gjennom grunnlovsendringen har Skolen fått en reell mulighet til å luke ut uønskede religiøse elementer, slik som f eks bruk av hijab i småskolen. Heller ikke muslimske araberland tillater hijab brukt på skoler (og universiteter), nettopp fordi alle offentlige skoler og institusjoner skal være frie for religiøse ytringer. Enn videre kan man løsrive 17.maifeiringen fra det spesifikt statskirkekristne og la dagen bli en festdag for demokrati, likestilling og ytringsfrihet – også for de organisasjoner man ikke liker. Jeg skal ikke nevne navn, men heller foreslå et lite hipp, hipp, hurra!

Serievinnercupen

Mesterligaen erstattet serievinnercupen i 1992/1993-sesongen. Serievinnercupen bestod av 31 serievinnere fra Europa pluss tittelforsvarende lag. Det ble spilt cup med returoppgjør i fire runder før finalen. Lagene møttes ved loddtrekning. I praksis var det 10-15 ligaer som hevdet seg i toppen av turneringene. Den beste skandinaviske innsatsen i serievinnercupen var Malmö FFs finaletap i 1979.

Overgang til gruppespill

I 1992/1993 ble det innført gruppespill med 4 lag x 2 i den tredje runden som endring. Mesterligaen bestod da i praksis av åtte lag som kjempet om finaleplass. Marseille ble den første mesterligamesteren.

I 1993/1994 ble det innført en kvalifiserende runde for at flere lag på et lavere nivå kunne forsøke seg. Antallet var utvidet til 42 lag. I dette året ble også semifinaler innført etter gruppespillet.

Det første minnerike oppgjøret

I 1994-finalen slo AC Milan slo FC Barceolona med 4-0. Denne kampen så jeg som guttunge. På den tiden heiet jeg på Barcelona, mens kompiser var Milan-tilhengere. Paolo Maldini og Roberto Donadoni var heltene deres, men det var Dejan Savicevic som herjet. På Barcelona spilte blant andre Josep Guardiola, brasilianske Romario og bulgareren Hristo Stoichkov. Fabio Capello var trener for Milan da.

Mer eksklusivt

Fra 1994/1995 og tre sesonger fremover ble mesterligaen mer eksklusivt. Kun 24 lag ble invitert. Ytterligere åtte lag ble slått ut i en kvalifiserende runde med svakere lag. Åtte lag var allerede direkte kvalifisert til gruppespillet, som bestod av 4 grupper med 4 lag.

Ajax’ Patrick Kluivert stakk fram en tå mot Capellos menn i 1995-finalen. Ajax var et akademi med egne utviklede spillere på den tiden med finnen Jari Litmanen i spissen. Og Clarence Seedorf vant på senere tidspunkter mesterligaen med både Real Madrid og Milan. Nederlandske Ajax vant europacupen for fjerde gang.

Året etter entret Rosenborg gruppespillet etter seier mot Besiktas. Finske Jari Litmanen ble toppscorer i turneringen med 9 mål for Ajax, som tapte på straffer mot Juventus i finalen. Juventus vant europacupen for andre gang. Jeg var fan av Juventus på den tiden.

Rosenborg i kvartfinale

Rosenborg gjorde sin største mesterligasuksess da Harald Martin Brattbakk sendte en målgivende langpasning til Vegard Heggem som slo selveste Paolo Maldini i hodeduell. Rosenborg kvalifiserte seg til kvartfinale i mesterligaen. Der møtte Rosenborg sine overmenn i Juventus, som senere tapte for tyske Borussia Dortmund i finalen.

Mer inklusivt

I 1997/1998 ble Champions League-formatet inkluderende. Hele 55 lag ble invitert. Premier League klarte å stille to lag i gruppespillet etter en kvalifiserende runde: Manchester United og Newcastle. To topplag fra Spania, Tyskland, Frankrike og Italia deltok etterhvert også i gruppespillet. Det var hele seks grupper. Og dette året slo Rosenborg europacup-giganten Real Madrid 2-0 på Lerkendal. Real Madrid vant hele turneringen etter å ha slått fjorårsmesteren Juventus.

Ole Gunnar Solskjær

Året etter vant Manchester United mesterligaen etter en styring av Ole Gunnar Solskjær som gradvis kvittet seg med Baby Face-kallenavnet og ble døpt til OLegend til slutt. Følelsen av å vinne blir fint illustrert i den korte videoen under.

Enda mer inklusivt

I 1999/2000 kom både Rosenborg og Molde med i turneringen fordi hele 71 lag deltok fra starten av. Det ble ingen suksess for Molde. Rosenborg vant sin gruppe. Aldri har vel et norsk lag vært bedre? Men fra og med dette året var det to gruppespill. Rosenborg ble slått av både Bayern München, Real Madrid og Dynamo Kiev. Real Madrid vant hele turneringen.

I 2001 vant Bayern München på straffer. Dette var klubbens fjerde pokal i europacupen.

Perlen til Zidane

Den fineste scoringen i en Champions League finale tilhører Zinedine Zidane da Real Madrid vant europacupen for niende gang våren 2002. Forsøk å kopiere denne volleyen!

Italiensk oppgjør

Milan vant i 2003 på straffer mot Juventus.

Endring til dagens form på mesterligaen

I 2003/2004 ble det innført tre innledende kvalifiseringsrunder før spill i 8 grupper på 4 lag. Det ble spilt åttendelsfinale for første gang. Porto slo Moncao i finalen 3-0. Det var ikke spillerne som fikk mest oppmerksomhet etter denne turneringen. Det var Portos frittalende trener José Mourinho. Porto vant europacupen for andre gang.

Liverpools femte triumf i europacupen

Året etter hadde Jose Mourinho tatt over Chelsea. Han førte Chelsea til ligagull og mesterligasemifinale mot Liverpool. Liverpool vant returoppgjøret med ett mål som aldri skulle ha bli godkjent fordi ballen aldri var over linja. Liverpool var veldig defensivt solide. I finalen møtte de Milan. Milan hadde full kontroll på kampen og byttet ut tremålscoreren Hernan Crespo til pause. Jeg husker at jeg gikk hjem fra puben i Irland og skrudde på TV’en. En Liverpool-supporter hadde også gått hjem i pausen og sa til media at han var drittlei av Steven Gerrard. Gerrard hadde ikke signert ny avtale på det tidspunktet. I løpet av seks minutter tidlig i andre omgang hadde Liverpool scoret tre mål etter godt spill av Gerrard. Så la Liverpool seg defensivt resten av kampen og vant på straffer.

Terje Hauges omdiskuterte blunder

Finalen våren 2006 kom dommeren i fokus for mulig feildømming. Norske Terje Hauge gav rødt kort i stedet for målscorende fordel. Det var for seint å gjøre om fordi han hadde blåst. Arsenal, som fikk spilleren utvist, tok likevel ledelsen mot Barcelona. Kampen ble tydeligvis ødelagt av dommeravgjørelsen. Barcelona presset Arsenal langt tilbake og fikk de to scoringene som de behøvde.

Milan – den andre kjempe

Våren 2007 tok Milan hevn på Liverpool i finalen og Clarence Seedorf tok sin tredje personlige mesterligatriumf. Men det var Filippo Inzaghi som stod for målene, inkludert en frekkas under keeper. AC Milan vant europacupen for syvende gang.

Manchester Uniteds tredje

Våren 2008 ble det britisk finaleoppgjør mellom Manchester United og Chelsea. Mourinho hadde måtte gå av som trener etter nederlag mot et svakt Rosenborg i gruppespillet. John Terry brant en avgjørende straffe. Manchester United vant europacupen for tredje gang.

Messi på hodet

I 2009 vant Barcelona vant 2-0 over Manchester United. Fenomenet Lionel Messi ydmyket United med å score på hodet.

Mourinhos andre triumf med to forskjellige lag

I 2010 kom hevnen til Mourinho. Han vant mesterligaen med Inter og ble kåret til årets trener. Det samme året overtok han trenerrollen i Real Madrid som den reneste selvfølgelighet. Inter tok sin tredje europacupseier.

Overbevisende av Barcelona

Våren 2011 ble kanskje den mest overbevisende finalen spilt? Barcelona vant riktignok bare 3-1 over Manchester United, men bunnsolide United ble så til grader utspilt. At Manchester United gjorde et mål gjør et feil inntrykk av kampen. Det var klasseforskjell på lagene. Dette var Barcelonas fjerde triumf i europacupen.

Trist sorti?

I år vant altså Chelsea for første gang, men de har vært nære på to ganger tidligere. Det er ikke så mye mer å si om den saken.

Nå er klubben på høyde med Marseille, Borussia Dortmund, Aston Villa, Celtic, PSV Eindhoven, Feyenoord, Steaua Bucuresti, Hamburger Sportsverein og Røde Stjerne Beograd målt i pokal. Chelsea ligger fortsatt bak Nottingham Forest og Benfica med én pokal.

Jeg tenker ikke på forsøk på å snyte på vekten, falske sammenlignbare priser eller den slags – jeg forutsetter at Gull Adam – eller firmaet som står bak denne logoen – sånn sett er ærlige. De vil bare ha det gullet vi likevel ikke bruker til å kunne benytte til egne, legale formål. Og sånn sett er jeg i utgangspunktet helt med: Hvorfor ikke?

Gull er ikke bare verdi pr oppmålt gram, men også x antall timer i bearbeidelse, inkludert kunstnerisk utforming. Gull Adam betaler for vekten, ingenting annet. Slik sett kan man også si at Munch-bilder bare består av noen malingsstrøk på lerret. Hertil kommer eventuell affeksjonsverdi. Jeg har selv vært i ferd med å selge et par øredobber som jeg likevel ikke brukte, men besinnet meg heldigvis i siste liten. De var et arvestykke – og hva vet jeg om hva de kommende generasjoner vil like?

I forhold til andre europeiske land synes nordmenn kjappe til å kvitte seg med sin materielle historie. Hvorfor vet jeg ikke – hvilket kompleks som måtte ligge til grunn for akkurat det – men vi har altså svært lite som vi kan si er vårt eget. Det gjelder så vel smykker som arkitektur. Og det er vel derfor finfisekulturen svermer om den planlagte skulpturparken på Ekeberg – den gir assosiasjoner til en fordums klassisistisk stil, som man ellers ikke finner maken til enn i de siste levende (og nylig avdøde) diktaturer.

I motsetning til mange land i verden besitter Norge (fremdeles) en god porsjon natur, hvilket kan vise seg gull verd i tiden fremover. Det gjelder bare å ikke skusle den bort som en nullverdi – på samme tilsynelatende måte som gulløredobbene fra tippoldemor.

Landbruk i Norge

Tidlige jordbruksteknikker og dyreavl har svært gradvis bidratt til å drive opp folketallet fra jegersamfunn-antallene. På verdensbasis var befolkningen kanskje 1 million før landbrukets introduksjon? For 10 500 år siden startet jordbruk i Midtøsten og spredte seg gradvis til resten av verden. For Norges del utbredte jordbruket seg ganske brått for 4400 år siden. Dette er en viktig enkeltbegivenhet i norsk historie. Ard, den første plogen, kunne lages av øks og kniv. Oldtidsplogen ble dratt av et trekkdyr. Dette var den mest avanserte teknikken senere i bronsealderen (1800-500 år før år 0) for å snu jorda.

Svedjebruk

Jordbruk er definitivt et aggressivt inngrep i skog og mark. Opprinnelig satte man fyr på skogen. Så høstet man inn næringstoffer fra jorda gjennom planting av tidlige vekstformer. Da jorden så ble utpint for nødvendige næringstoffer ble jordflekkene lagt brakk med husdyrmøkk. Ulempen med denne formen for ekstensiv jordbruk er lite utbytte på kort sikt og stort arealbruk, men fordelen med ekstensiv jordbruk er lite arbeidsintensive metoder. En liknende form kaltes svedjebruk.

Vekstskifte

Da nye næringsrike vekster og kornsorter ble tatt i bruk i Norge på slutten av 1700-tallet, begynte man med vekstskifte eller skiftebruk. Hensikten med vekstskifte er å utnytte næringstoffer bedre og unngå for eksempel soppinfeksjoner. Da bruker man ulike sorter for å forbedre utbyttet.

Moderne landbruk

I konvensjonell, moderne jordbruk med kunstgjødsling har man gått bort fra vekstskifte. I stedet bruker man energiintensiv kunstgjødsel for å treffe bedre på næringstoffene som skal tilføres. Sprøytemidler hører med for å sikre store avlinger mot sopp og insekter. Dette kalles intensivt jordbruk. Kunstgjødsel ble introdusert i Norge i 1915. Fordelen er større utbytte. En klar ulempe er bruk av sprøytemidler. Overdreven bruk av kunstgjødsel er også negativt.

Økologisk jordbruk

Økologisk jordbruk benytter seg av både vekstskifte og brakklegging for utnytte naturressursene. Det benyttes ikke sprøytemidler. Dessuten brukes organisk gjødsel som husdyrmøkk og kompost. Den klare ulempen med økologisk jordbruk i Norge er at det både er dyrt og arealkrevende. Med tanke på verdens sultende befolkning bør økologisk landbruk i sin renhet forbli en vestlig nisjeproduksjon. Det finnes flere fordeler med økologisk landbruk. Etisk sett er det fint med økologisk dyrevelferd, men EU-standarden er ikke god nok for dyrevernsorganisasjoner likevel.

Klimagasser

Det er usikkerhet rundt klimautslipp i forbindelse med økologisk landbruk mot konvensjonell landbruk. De kommer kanskje like godt ut? Utslippene viser seg å være mindre i økologisk landbruk, men kommer ikke bedre ut på grunn av økt arealbruk. Ekstensivt landbruk har også mindre utslipp per arealenhet, men skal man produsere mest mulig per arealenhet blir jo svaret like usikkert om det gir utslag likevel. Svaret på beregningene spørs på hvilke forutsetninger som legges til grunn. Og i grunnlaget er det usikkerhet. Les gjerne høringssvaret fra kunstgjødselprodusenten Yara her i forbindelse med Klimakur 2020.

De største klimautslippene i landbruket i Norge er lystgass, og i mindre grad karbondioksid og metan målt i CO2-ekvivalenter. Metan vaskes raskt ned i forhold til lystgass (minst 120 år) og karbondiksid (nærmere 400 år), bare 12 års syklus. Lystgass har formelen N2O (nitrogenforbindelse). Kunstgjødsel er svært nitrogeninnholdig og lystgassdannelsen skjer under gitte forhold på jordene. Det er foreslått flere tiltak, men lite er gjort. Les mer om tiltakene her.

Integrerte systemer er framtiden

Det er en populær myte at konvensjonell landbruk plyndrer jorda for næringsstoffer. Konvensjonell landbruk skal jo være effektivt med tanke på arealbruk. Det er imidlertid selve inngrepet som fører til ødeleggelse av naturlige biotoper, erosjon og tap av organisk materiale. Og det går ille for seg i utviklingsland, ifølge Store Norske Leksikon:

Jordbruket i utviklingslandene kjennetegnes av en rekke problemer, særlig forårsaket av tørke og mangel på gjødsel og fôr. Vind- og vannerosjon skaper store skader på jorden, for sterk belastning på beitemarkene (overbeiting) utsetter jorden for erosjon, og skadedyr og plantesykdommer ødelegger avlingene.

Framtidens landbruk er verken konvensjonell eller økologisk landbruk, ifølge Noragric/UMB.

Integrerte systemer karakterisert ved redusert eller ingen jordarbeiding, balansert gjødsling og bedre vekstomløp gir lavere klimagassutslipp og mindre utslipp av nitrogen og fosfor til økosystemene enn både organisk og konvensjonelt jordbruk. Samtidig gir integrerte jordbrukssystemer like høy avling som konvensjonelt jordbruk.

For å si det forståelig gjelder det å benytte seg av fordelene både innenfor konvensjonell og økologisk jordbruk i et integrert system. Det har stor overføringsverdi. Dessuten er ikke økologisk landbruk i dag designet for å løse fosforproblematikken. Fosformangel vil bli et alvorlig problem. Da blir man nødt til å samle opp og bruke alt på nytt. Dagens kloakksystemer blir utdaterte. Landbruksfór kan heller ikke benyttes til fiskefór ved fosformangel.

Kraftfór-kontroversen

Siden 1890-tallet ble det introdusert kraftfór til avl. I gamle dager var man veldig opptatt av å beite ned grøntområder og utnytte all energien som dyrene kan omsette. Nå avles dyrene raskere opp på kraftfór på bekostning av grøntfór og kjøttkvalitet. Sau og lam og kyr som beiter i utmark har bedre kjøttkvalitet. Overforbruk av kraftfór er den kontroversielle siden ved kjøttproduksjon, spesielt dersom dyrkingen av kraftfór har ført til tap av regnskog. Vi dekker ikke eget kraftfór, ei heller har vi lov til å ekskludere kraftfór fra utlandet til fordel for den innenlandske på grunn av WTO-avtalen. Et overforbruk så vel som underforbruk kan sette ekstra press på naturressurser. Hvor går smertegrensen? Det gjelder å arbeide for et større utbytte i form av matkorn egnet for menneskekonsum i Norge.

Bærekraftig kjøttproduksjon

Mye av cerealene som dyrkes på åkrer er av dyrefórkvalitet og inngår positivt i kjøttproduksjon. Positivt er også grøntfór. Jordens bærekraftighet tilsier kanskje 90 gram kjøtt daglig per person i 2050 for å utnytte jordens ressurser mest mulig, holde klimautslippene i sjakk og for å oppnå helseeeffekter hos både de som spiser mye og lite. Verdenssnittet har allerede passert 101 gram. I utviklingsland er snittet på kjøttkonsumet 47 gram og afrikanere har så lavt som 31 gram. For industriland lå tallet på 224 gram. Norge er i nærheten av dette snittallet, 211 gram i 2010. Det er ventet at kjøttproduksjonen minst dobles i 2050, ifølge FN. Produksjonen av kjøtt må i hvertfall optimaliseres i hvert ledd. En annen mulighet er labkjøtt. Og insekter for de mindre kresne. Det blir også nødvendig å redusere kjøttforbruket for å opprettholde bærekraftighet.

Gjengroing av kulturlandskap

I Norge har vi kulturlandskap, spesielt utmark, som blir liggende brakk og er truet av gjengroing. Ekstensivt jordbruk kan være løsningen for å bevare kulturlandskap som er truet av gjengroing. Kulturbruk av utmarka tar også vare på biologisk mangfold. Behovet for pleiing av utmark er kanskje det sterkeste argumentet for å opprettholde landbruket i Norge. Å støtte denne form for landbruk kan gjøres gjennom den grønne boksen i WTO-forhandlingene (se tidligere innlegg).

Dyrbar matjord

Når det gjelder matjord bør Norge ta vare på den. En veldig liten andel av Norges arealer er dyrkbar. Når klimaendringene slår ytterligere til vil det føre til mer tørke i allerede tørre områder og mer nedbør i områder der oversvømmelser er vanlige. Denne trenden er allerede dokumentert. Store områder i verden er allerede sterkt presset når det gjelder grunnvann. Det er essensielt å ta vare på matjorda i Norge både med tanke på tørke og på jorderosjon andre steder i verden. Å bruke god matjord til bygg, veier og andre konstruksjoner er det verste vi kan gjøre for framtidens generasjoner for å forsyne dem med nødvendige naturressurser.

Økt matproduksjon for befolkningsvekst

Befolkningsveksten fram mot 2050 må møtes med økt matproduksjon, nærmere 70 prosent økning. Og 90 % av endringene er ventet å komme fra eksisterende jordflekker, ifølge FN-organisasjonen FAO. Befolkningsvekst er et problem, men ikke så mye som velstandsvekst. Gode inntekter betyr økt kjøttkonsum og annet høyt energiforbruk. Med økonomisk vekst løftes også folk ut av fattigdom til en viss grad, så det er fullstendig umulig å forhindre veksten i velstand.

Import fra utlandet?

Kan Norge belage seg på import fra land med lite vannreserver og ineffektivt, eroderende jordbruk? Et typisk jordbruksdilemma skjer i Jemen. Myndighetene ønsker at befolkningen skal fortsette å tygge khat, men khatproduksjonen tømmer vannreservene til hovedstaden Sanaa. Og regnvannsparetiltakene har ikke fungert så langt. Årsaken til khatproduksjonen er dieselsubsidier. Vannfattige Jemen vil selvfølgelig aldri klare å eksportere landbruksprodukter. Eksempelvis klarer Zimbwabwe i Afrika å eksportere landbruksprodukter i normalår. Innimellom setter tørke inn og snur situasjonen til import. For hele Afrika er det en visjon å klare å landbrukseksport. På en annen side kan ressursrike land som New Zealand kan alltid klare eksport.

FN er usikre på om verden klarer å nå målet med å øke matproduksjonen fram til 2050. Dermed bør kanskje ikke Norge legge ned jordbruket sitt, snarere øke landbruksproduksjonen taktvis? Vi legger kanskje mindre press på knappe naturressursene ved å ha matproduksjon i Norge fremfor i utlandet. Men landet sliter med et høyt kostnadsnivå.

Hva slags miljø ønsker vi oss?

Er det lurt å legge vekt på klimagasser når man skal evaluere jordbruket i Norge? Når størsteparten av utslippene skjer i form av lystgass og metan, vil utslippene i utlandet øke om vi øker importen i stedet for å produsere maten selv. Er det lurt å vektlegge miljøet rundt oss? Skal det gro igjen? Det er ganske synlig. Og skal biologisk mangfold gå tapt i samme slengen? Hva er lurest å vektlegge mellom høyt kostnadsnivå og ukontrollert ressursoverforbruk i utland og eventuelt tap av verdifull matjord i Norge? Ønsker vi fortsatt konvensjonelt jordbruk eller et integrert system eller skal vi dyrke økologisk jordbruk som det var en egen religion?

Det kan godt hende noen synes dette er utilstrekkelig informasjon, men så er heller ikke jeg en ekspert på jordbruk.

De farlige, er de som er villige til å bruke slike lonewolfere som Breivik til å inføre politistaten. Total overvåkning til vårt eget beste. De som er villige til å fjerne demokratiet for å verne om våre demokratiske rettigheter, slike som Jens Stoltenberg.  De er det som er en fare for demokratiet.

Breivik vil ikke gå i tog i år, og takk for det. Han har annet å gjøre. Hvis vi kan spøke, kan vi kalle det gyldig fravær. Men, folk som har stemt for å innføre DLD vil gå i tog i år, ja noen av disse Quislingene vil endog være så frekke at de holder tale 17 mai!! Breivik er ingen landssviker, han er en terrorist, de som har stemt for DLD har sviktet land og folk. DET, er landssvikere. Snu ryggen til dem hvis de vil tale 17 mai. Stikk fingrene i ørene. En landssvikers stemme skal ikke høres på grunnlovsdagen. Ikke gå i samme tog som slike uslinger. Ser du en av dem med et flagg i neven, ta det fra dem. Om nødvendig med vold. De er ikke verdige til å se på flagget. Langt mindre bære et.  Det er nok nå. Mer enn nok. Få bort svineriet.

22/7-11 var en gal manns angrep på statsmakten. DLD er statsmaktens angrep på det norske folk. Det alvorligeste angrepet noensinne, tyskerene angrep utenfra, ABB angrep uten makt. DLD er vedtatt av folk som vet eller har plikt til å vite. De fleste av dem har ikke gjort jobben sin. De vet ikke hva de har vedtatt. Det blir ikke bedre av det. De som har stemt for DLD bør holde seg hjemme på grunnlovsdagen. Av respekt for Norge.

Skulle ønske jeg kunne ønske alle en god grunnlovsdag, men desverre. De som har sveket landet er fortsatt på frifot, og sitter trygt plassert i landets nasjonalforsamling, mørket er totalt.

Jeg kommer ikke til å feire 17 mai i år. Jeg kommer ikke til å heise flagget i år. Det skal få ligge på bakken. Ved siden av flaggstangen. Grunnloven er død. Ånden er død. Og vi later som om en helvetes terrorist er det verste vi har å hanskes med her i landet?

Ptvi vøre.

Give em enough rope,  det var The Clash det. Flott plate.

Så mye tau har jeg ikke råd til.  Ikke alene og på egen hånd. Men jeg blir med på spleiselaget.

Jeg tror at vi vil tenke mer over hvorfor vi feirer 17. mai og hvilke kjerneverdier vi er sammen om i Norge.

Vi er blitt mer bevisste på hvor viktig og umistelig  vår grunnlov, vår frihet og vårt demokrati er.  Jeg tror vi setter større pris på et inkluderende fellesskap og samholdet  i vårt flerkulturelle samfunn.Jeg tror vi skjønner at disse kjerneverdiene må vi verne om. De er ingen naturgitt selvfølge.

Vi er blitt klar over at vårt liberale, demokratiske samfunn ikke har kommet av seg selv, men er noe som våre formødre og forfedre har kjempet for, og som vi må verne mot de mørke krefter som vil angripe det.

Syttende mai skal fremdeles være en festdag. 17. mai er fremdeles barnas dag.

Det er fremdeles en dag med tog, taler, pølser og is,  Kongen på balkongen, leker for barna, russefeiring og korps i gatene. I morgen kveld vil mange korpsmusikanter og barn ha slitne føtter etter en innholdsrik dag.
I kveld er det blitt strøket finstas, bunadsskjorter og flagg i de tusen hjem, og på nasjonaldagen vil mange kle seg i sine bunader eller folkedrakter, enten det er Nordlandsbunad eller folkedrakt fra Pakistan.

Er syttende mai en politisk dag?

Nei, ikke i partipolitisk forstand. Syttende mai er en samlende dag. Likevel ligger det en overordnet politisk tenkning bak i den forstand at vi feirer at vår nasjon har en grunnlov og er et sivilisert samfunn der vi har definert hva som er rett og galt og der vi har en sivilisert strafferettspleie. Det er ingen selvfølge.
Vi feirer at vi lever i et fritt og åpent demokrati som vi vil beholde.

Dermed tar vi samtidig avstand til tankene om å avskaffe demokratiet og  vår mangfoldige kultur. Vi tar avstand fra de tankene den høyreekstreme terroristen og hans meningsfeller har.

Vi vet at det er bevisste politiske valg som konstituerer et fritt demokrati, og vi vil beholde og utvikle demokratiet.

Derfor er syttende mai både en politisk og en upolitisk dag på samme tid.

Årets syttende mai er den første etter terroren 22. juli.

 Det betyr at mange mennesker kommer til å markere dagen uten sine nærmeste i familien, eller savne noen av sine gode venner, klassekamerater eller partifeller. For mange vil derfor årets nasjonaldag bli en tung dag å komme gjennom.

Syttende mai skal og bør ikke bli en 22.juli-markering, men den politiske terroren mot regjeringskvartalet og ungdommen på Utøya vil komme til å ligge som et bakteppe for årets nasjonaldag. Dette vil avspeile seg i årets taler.

For fjorårets terroranslag var ikke bare et anslag mot Arbeiderbevegelsen og mot nordmenn med familiebakgrunn fra andre land enn Norge.Det var et anslag mot hele det norske demokrati, hele det norske folk og mot selve mennekeverdet.
Dette kan og bør vi ikke legge lokk over på årets nasjonale festdag.

De vakre og viktige rosemarkeringene og talene like etter udåden i fjor og sangmanifestasjonene med roser tidligere i vår,  der hele 40.000 mennesker møtte opp på Youngstoget midt i arbeidstiden på en hverdag, forteller oss hvor viktig det er for mennesker å kunne være sammen, både i sorg og glede.

Samholdet mellom de berørte og mesteparten av folket har vært til stor hjelp for mange, og det har også vært en klar tale om hvilket samfunn vi vil ha. Jeg er sikker på at dette er holdninger de aller fleste deler.

Årets 17. mai kommer mens rettsaken mot Anders Behring Breivik pågår, og i en periode der skadete og overlevende AUF-ere gir  svært sterke vitnemål om hva de opplevde på Utøya. Det er veldig gripende å høre på fortellingene. Samtidig blir man så ufattelig imponert og ydmyk over å se hvor sterke, flotte og bevisste våre ungdomspolitikerne er. Hvor finner de styrken fra? Jeg tror at samholdet er en viktig faktor.

AUF-ernes holdninger, handlinger og vitnemål i tiden som er gått etter terroren som rammet vårt land, viser oss en ungdomsgenerasjon vi både kan være stolte av og ha store forhåpninger til. Det forteller oss at de som er unge i dag, vil arbeide for å verge og styrke vårt demokrati.

Syttende mai må aldri bli en selvforherligende nasjonalistisk dag!

Men det den er, og skal være, en dag der vi feirer vår grunnlov, vårt demokrati og vår frihet, og der vi kan gi uttrykk over vår glede og takknemlighet over å få bo i det vakre, langstrakte landet vårt.

Siden jeg synes at enkelte av de åtte versene i Ja, vi elsker er både uforståelige, utdaterte og sjåvinistiske, har jeg heller latt tre andre nasjonalsanger følge denne artikkelen, nemlig Fagert er landet og Barndomsminner fra Nordland, sunget av Bodø Domkor, og Fedrelandssalmen sunget av Kine Hellebust.

I morgen er samholdets dag for alle demokratiske krefter i hele nasjonen, med flagg, sanger, roser, ballonger, ettertanke, glede og fest.

Jeg ønsker alle en riktig god, glad og meningsfull nasjonaldag!

Selv kan jeg ikke se annet enn at kun alle landets blomsterhandlere har noe å tjene på den enorme etterspørselen etter røde roser. Mens de kan glede seg over et godt økonomisk resultat synes kjøperne å ha gått inn i en analytisk komatilstand. Således symboliserer den røde rosen en (desperat) tviholdelse på klisjeen om at kjærlighet skal overvinne alt og at det gode skal overvinne det onde. Selv i bøkenes og filmens verden skjer imidlertid ikke det før helten har gjort en formidabel innsats for å redde verden. Det er med andre ord på høy tid med handling. Spørsmålet er bare; hva da?

Alle som har hørt Anders Behring Breivik uttale seg om sine drapsmotiver har også fått et (annet) innblikk i de sosiale medienes påvirkningskraft. De har ikke bare ført til arabiske lederes fall, drapstrusler mot tegnere og utgivere av Muhammed-karikaturer og brenning av det norske flagg blant annet i Pakistan og Midt-Østen, men også et forkvaklet forsøk på å ”redde verden” her hjemme fra islamistenes truende klør. I så måte må forsøket kunne sies å ha vært totalt mislykket. Ikke så mye som ett regjeringsmedlem ble rammet, bare noen få byråkrater, tilfeldig forbipasserende og en mengde uskyldige og forsvarsløse barn og ungdommer. Det ligger verken noe heltmodig eller storslagent i det, selv om Breivik (fortsatt) holder masken.

Selv om de fleste tar avstand fra Breiviks handlinger, er det mange som langt på vei deler hans frykt for følgende av den enorme ikke-vestlige muslimske innvandringen – og kanskje mangel på integrering eller etablering – som Norge har vært gjenstand for de siste 15 årene. Både religion og kultur er totalt fremmed fra vår egen. Og det er slett ikke uvanlig å møte det ukjente med frykt og/eller fordommer. Samfunnet gjør klokt i å ta denne frykten (fordommene) på alvor, ikke bare feie den under teppet og avskrive den som grunnløs eller utslag av rasisme. Det er dette som er kjernen i problemstillingen; uten den ikke-vestlige innvandringen, heller ingen grunn til å massakrere ungdommer på Utøya. Den danner grunnlaget for så vel Breiviks handlinger som muslimsk ungdoms følelse av skyld (hadde pappa ikke kommet til Norge, hadde heller ikke Breivik måttet se seg nødt til å plaffe ned antatt muslimvennlige mennesker). I dette skismaet befinner rosekjøperne seg, tilsynelatende totalt handlingslammede, uten evne til å ta innover seg at angrepet kom innenfra, ikke utenfra. Det er på høy tid å ta grep.

Rett etter 22/7-massakren meldte mange seg inn i Ap. Handlingen var muligens ment symbolsk, som en støtteerklæring til partiets tap av politisk bevisste ungdommer. Det var likevel en mer nyttig handling enn (bare) å kjøpe røde roser i fleng, i hvert fall dersom de nybakte partimedlemmene ville noe mer enn bare stå som (nok) et tall på en liste over antall medlemmer. Her kommer de positive sidene ved de nye sosiale mediene til sin rett; mulighet for alle og enhver til å påvirke så vel politikere som samfunnsdebatten. I så måte får begrepet sofavelger et nytt innhold. Man behøver ikke lenger dra seg ut av sofaen for å drive politikk. Det holder lenge med en bærbar pc. De fleste politikere setter også pris på innspill fra sine velgere.

Jo mer homogent et samfunn er, desto mer kan man nok også ta det med ro hva angår dets bestående. Men i et flerkulturelt samfunn, der interessene er svært forskjellige og ofte kan stå mot hverandre, tvinges man i langt større grad til å måtte forsvare (og kjempe for) sine egne standpunkter og verdier. Det holder ikke lenger å overlate den slags til andre. Man må selv ta et visst grep. Altså: Ikke flere røde roser nå. Meld deg heller inn i et politisk parti og ta ansvar for et levende demokrati!

Og hva skjer hvis en fornyelse av den eksisterende WTO-avtalen fra 1995 kommer på plass og trer i kraft om … ti år? Har Senterpartiet utspilt sin rolle som en sterk interesseorganisasjon for bøndene? De sitter i en regjering som ikke kan skryte heftig av distriktspolitikk. Det er klart det er morsommere å sitte i en flertallsregjering.

Ifølge WTO-avtalen fra 1995 kan Norge gi en bestemt produksjonsstøtte til landbruket, såkalt gul støtte. Dette er konkurransevridende og uheldig. I 2008 overskred Norge den øvre grensen så vidt. Da lå den på 11,5 milliarder kroner. Året etter ble den justert ned til 10,2 milliarder. Blå støtte er mindre handelsforstyrrende enn gul støtte. Dette kan være arealstøtte, støtte per dyr eller avlinger. Det finnes et tak på blå støtte også. Til slutt har man grønn støtte som ikke anses for å være handelsforstyrrende. Det finnes ikke tak på grønn støtte som miljøprogram og velferdstiltak. Formålet med en fornyet WTO-avtale blir å gjøre støtten til landbruket mindre handelsforstyrrende (redusere takene) og dermed omstille bøndene til å produsere mer på et kronestykke og per kvadratmeter samtidig som Norge skal sikre landbruket eksistens. Men de internasjonale forhandlingene er låste. Les mer om de gamle forhandlingene her.

Landbruksmeldingen som kom i høst ville videreføre pelsdyrproduksjonen som har opplevd et oppsving i markedet takket være lav produksjonskvalitet ellers på verdensmarkedet. Og det samme gjelder for såvidt Jarlsberg-eksporten som koster norske skattebetalende omkring en halv milliard i året. Dette kalles eksportsubsidier eller skattebetalernes penger ut av vinduet eller konkurransevridning på utenlandsmarkedene. Dette vil trolig avvikles hvis en ny WTO-avtale kommer på plass. Men disse forhandlingene er låste.

Så da sitter man igjen med en jordbruksavtale som bestemmer og styrer hva bøndene skal tjene i detalj. Jordbruksavtalens rolle er et spørsmålstegn. Hvordan skal norske bønder bli bedre på å produsere mat og andre landbruksprodukter (som juletrær) med jordbruksavtalen? Svært mange bønder har sluttet med gårdsdrift opp gjennom årene. Det er mye arbeid for lite penger. Og man kan jo undre seg hvorfor bøndene får så lite? Men hvordan skal de få mer?

Konsekvensene med å fjerne all landbruksstøtte (en FrP-linje) vil ende opp med at noen storbonder på Østlandet overlever, mens resten av landet legges ned stort sett. Maten vi får vil importeres fra New Zealand, Argentina, EU-land, USA og andre storprodusenter med eksportoverskudd. I dag er de 50 fattigste landene så fattige at de ikke har noen eksportkapasitet til tross for null toll. Det eneste Norge kjøper fra såkalte MUL-land er roser. Disse vil ikke få ta del i festen.

Det er i vår interesse å opprettholde vårt eget landbruk, mener jeg. Vår dyrkbare mark er verdifull til tross for at mesteparten av kornet går til dyrefór. Vi trenger å bevare kulturlandskaper og opprettholde bosetning i distriktene. Landbruket sliter med å omstille seg og få nok inntekter.

På mange måter ligner Holtet-krysset på Sæter-krysset. Det er om å gjøre å etablere så like virksomheter som mulig. Det holder ikke med ett bakeri og ett sushihus. Det må minst to sushi-steder til, slik at kundene selv skal få se hvordan markedskreftene fungerer i praksis. Den enes brød blir bokstavelig til den andres brød. Er det virkelig slik vi vil ha det?

Som kunde foretrekker jeg variasjon. Jeg vil ha mest mulig spennvidde i tilbudet – ellers drar jeg like godt til Lambertseter senter eller til Oslo sentrum. Jeg har ingen interesse av å besøke steder med ett bakeri på hvert hjørne, men ellers lite annet. Som kunde setter jeg også stor pris på Anett Mathisens engasjement og evne til å skape et hyggelig bakeri- og konditori på Holtet. Jeg synes derfor det er ufint gjort av gårdeieren å leie ut lokalene til en bakerikjede (United Bakeries), som med sitt spissede kapitalsterke konsept garantert kommer til å skvise ut en enslig aktør som Anett Mathiesen. Er det virkelig slik vi vil ha det?

Jeg skjønner at gårdeieren er interessert i å tjene mest mulig penger på sin utleievirksomhet. Men dersom kundene svikter Holtet – slik det kan synes som om de er i ferd med å gjøre på Sæter – kan gårdeieren også risikere at ingen lenger vil være interessert i lokalene. Kanskje gjør gårdeieren derfor klokt i å ta vare på det som er verdt å beholde, nemlig de som bidrar til å skape et hyggelig og positivt lokalmiljø og som gjør at jeg som kunde velger å bruke Holtet, fremfor å dra et annet sted. Er det ikke slik vi vil ha det – et hyggelig lokalmiljø?

Fra 1924 til 1946 var det noe som het Arbeidernes Idrettsforbund(AIF), som hadde som formål å utvikle masseidretten i Norge i motsetning til den den borgerlige konkurransementalitet og elitedyrking.Et formål var å gi arbeidsløs ungdom noe å holde på med

Norges landsforbund for idrett ble en viktig rekrutteringssentral for den høyreaktivistiske Samfundshjelpen, bl.a. til streikebryteri.Kommunistene dannet Kampforbundet for Rød Sportsenhet.Det var klarere fronter den gangen,noe også idretten gjenspeilte.

AIF fulgte oppfordringen fra LO-kongressen i 1934 og boikottet Hitler-Tyskland
Sparta Sarpsborg og kvinnefotballklubbene Athene-Moss og Trondheims-Ørn har sitt utspring i AIF.Sparta-spilleren Alf Martinsen,som var med på bronselaget,spilte 21 landskamper for AIF før han gikk over til Lillestrøm.

I sommer-OL i 1968 tok de fargete amerikanerne Tommie Smith og John Carlos henholdsvis gull og bronse på 200-meter.De stilte på seierspallen uten sko og med svarte hansker og knyttete never,som var hevet.Det var symbolet på Black Power.Sølvvinneren Peter Norman fra Australia demonstrerte for Olympic Project for Human Rights,mot behandlingen av aborginerne i Australia.Det ble mye ramaskrik etter dette.

I sommer-OL i 1936 tok amerikaneren Jesse Owens fire gull, på 100 meter,på 4X100meter stafett,på 200 meter og i lengde.Hitler gikk fra tribunen i sinne.Grev Baillet Lotoru forklarte for Hitler hvorfor han uansett nasjonalitet gratulerte vinnerne personlig.Ellers ble Owens populær i Tyskland og hadde som farget de samme rettigheter der som andre.Da han kom tilbake til New York ble han selv etter sine seire i OL behandlet som annenrangs.Han måtte ta vareheisen for å komme til en mottagelse på Waldorf-Astoria-hotellet.

I 1942 okkuperte Hitlers styrker Ukrainas hovedstad Kiev.Mange ble arrestert,drept og deportert.En del fotballspillere var motstandsfolk,og noen av dem ble med på storlaget Dynamo-Kiev,som kanskje var Europas beste lag før krigen.Senere vant de Europa-cupen to ganger og utgjorde stammen på det sovjetiske kandslaget som fikk sølv i EM i 1988.Under krigen var noen av Dynamo-spillerne med på et lag som kalte seg Start.De var ubeseiret,og det ble arrangert en kamp mellom dem og tyske nazister,som de også vant,selv med en SS-mann som dommer.Det ble en kamp på liv og død,og noen av spillerne ble arrestert.Jeg tror tre av dem ble drept i konsentrasjonsleir.Motstandsmannen Gontsjarenko,en stjernespiller,kom seg unna og ble en gammel mann og siste overlevende fra Start-laget

Så er det historien om Bayern München,som snart skal ut i CL-finale.To av klubbens stiftere,Otto Beer og Klaus Landauer,var jøder.Landauer var sønn av jødiske handelsfolk og president i Bayern München fra 1913 til 1933,med unntak av 1.verdenskrig.Han ble også president fra 1947 til 1951.Han mistet fem av seks søsken i Holocaust.

I 1933 var ikke jødene lenger ønsket,og fotballklubbene som var organisert i det sørtyske fotballforbundet samarbeidet med nasjonalsosialistene og skrev under på at jødene skulle fjernes fra all idrett.Seks jødiske Bayern-medlemmer ble drept av nazistene.Fotballen ga jødene en mulighet til integrering i det tyske samfunnet,mye takket være Bayern München.De hadde en liberal filosofi, og mon tro om ikke det var en nøkkel til den suksessen de fikk senere.

Jeg vil ellers nevne flere lands boikott av sommer-Ol i Moskva i 1980 som en protest mot Sovjet-Unionens okkupasjon av Afghanistan i 1979.

Det er flere eksempler,men de ovennevnte skulle belyse at heller ikke idrett er upåvirket av den politiske virkelighet.Så kan man stille spørsmål om idrett i det hele tatt kan være nøytral.

… og i finalen gav Finland erkerivalen Sverige en større smell. Sist Lejonen vant VM var i 1995. Finnene tok sin første medalje i 1992. Seieren var derfor etterlengtet. Til tross for det er finnene veldig ydmyke. Men ingen andre nasjoner kan feire en seier like godt som finnene… Assistenttreneren Pasi Nurminen er …hva skal jeg si… representabel?

Den største antiklimaksen Sverige har blitt utsatt for var exiten for Hviterussland i OL i 2002. Hviterusserne hadde allerede bestilt flybillettene hjem, men så skjedde miraklet i Salt Lake City. Det var så bittert for svenskene. For svenskene ble det svart. Attpåtil ble VM på hjemmebane i 2002 noen måneder etterpå for første gang vunnet av Slovakia. Alle som «ikke liker Sverige» synes denne nedturen er gledelig.

Oppturen kom virkelig da Sverige klarte å ta sitt andre OL-gull i 2006 mot Finland og samtidig vinne VM samme år. Sverige vant også OL-gull under lekene på Lillehammer.

I ishockey har merkelig nok ikke vertsnasjonene bemerket seg spesielt i turneringer. Den største hjemmeskrellen som jeg minnes kom da Canada spilte mot Russland i 2008 VM i selveste ishockeygale Canada. Attpåtil var Canada var vertsnasjon for første gang. Canada ledet i finalen 4-2, men så gikk alt galt mot den sovende russiske bjørnen. Russland hadde ikke vunnet VM siden Sovjetunionen eksisterte i 1990. Med framgang i ligaen KHL kombinert spillere fra NHL var plutselig Russland en nasjon å regne med.

Canada fikk revansje med hjemmegull i Vancouver OL i 2010 med nok en finaleseier mot USA, lik som i 2002. VM har ikke vekket like stor interesse i USA og Canada som OL på grunn av NHL-sluttspillet alltid pågår samtidig med VM. OL-gull henger derimot høyt for nord-amerikanerne og mesterskapet kolliderer heller ikke med sluttspillet. Det er alltid en diskusjon om ishockey skal spilles over flere kamper som i seriesluttspill der borte. Spiller man over én kamp så må man avgjøre når det gjelder. Canada vant sitt første VM-gull på 33 år siden storhetstiden da de vant VM i 1994.

Tsjekkoslovakia var en betydelig ishockeynasjon som har kjempet med Sovjetunionen om gullene siden 1960-tallet. Oftest gikk Sovjet av med seieren. Tsjekkia dominerte på slutten av 90-tallet. De tok sitt første OL-gull i 1998 i Nagano-OL. Her er et klipp fra VM-finalen i 2010. Det var veldig spennende sluttminutter…

For Norge sin del er det 5-4 seieren på straffer mot Sverige som virkelig betyr noe. Norge var nederlagsdømt på forhånd og manglet dessuten tre av sine beste spillere. Det samme året gjorde Norge sitt beste mesterskap. Seieren hadde ikke like stor nederlagseffekt som Hviterussland-kampen eller tapet mot Finland fordi tapet kom i innledningskampen. Den gangen Norge greier å slå Sverige i et sluttspill så blir det forhåpentligvis full knockout på naboene våre!

I år er det åpent om hvem som vinner. Vi har bare kommet til innledende spill og utfallet av kamper innledningsvis gir ikke nødvendigvis særlige utslag i cupspillet. Det gjelder å spille seg i form underveis og holde flyten og ikke kaste for mye krefter bort underveis for de beste lagene.

For Norges del gjelder det å nå kvartfinale. Norge har ofte kjempet om å vinne B-VM historisk sett. A-VM rommet bare åtte lag i 1990. Norge endte sist den gang, men likevel var det Norges beste prestasjoner før 2011. Norge kvalifiserte seg ved å vinne B-VM i 1989. «Heia Norge» ble det samme året laget av NRK. Jeg husker jeg fikk sangen på kassett (til den utdaterte kassettspilleren).

Takket være flere spillere i den svenske ligaen og en stø landslagssjef er Norge nå en hard oppgave å slå.

Gratulerer med en fantastisk førsteplass og seier i Wien fredag kveld,
Eivind Holtsmark Ringstad !

Dette er første gang en nordmann vinner  denne svært prestisjefulle konkurransen som er Den Europeiske Kringkastingsunionens solistkonkurranse for klassiske musikktalenter opp til 19 år. Eivind er Eurovision Young Musician 2012!

Dette er også første gang bratsj er med som instrument i Eurovisjonens talentkonkurranse Young Musicians , der finalen spilles på rådhusplassen i Wien foran 40 000 tilskuere og millioner av TV-seere over hele Europa.

De sju beste musikktalentene fra semifinalen kommer til finalen på rådhusplassen i Wien  Alle finalister er  i utgangspunktet vinnere, for det er en stor prestasjon å komme til finalen blant så mange dyktige musikere.
I år fikk vi høre så forskjellige instrumenter som fagott, tverrfløyte, to sjeldne strengeinstrumenter ,  piano, bratsj og fiolin.
Det å kåre vinneren blant sju så forskjellige musikere, er ikke enkelt, men juryen er meget profesjonell med stor faglig tyngde, og har klare kriterier de dømmer ut fra.

Bratsj brukes for det meste i ensemblespill. Det er ikke et instrument vi først og fremst tenker på som soloinstrument.
Men Eivind viste oss hvilket fantastisk soloinstrument bratsjen kan være.
Det har en varme og dybde som fiolinen ikke har,
Eivinds Holtsmark Ringstad tolkning av Béla Bartóks bratsjkonsert lot oss høre både bratsjens dype fylde og virtuose egenskaper.

Vakkert, viruost og imponerende spilt med overbevisende musikalitet og utstråling.

De som kommer til finalen i denne store konkurransen, får et springbrett til en internasjonal solokarriere. Ikke minst gjelder det de tre premievinnerne.
I Norge har både Leif Ove Andsnes, Tine Thing Helseth og Eldbjørg Hemsing og Guro Kleven Hagen  slått gjennom  internasjonalt etter «pallplasseringer» i Wien.

 Nå har 17 år gamle Eivind Holtsmark Ringstad overgått dem alle sammen med historisk SEIER!

Det er nesten ikke til å tro, men samtidig er det en manifestasjon over det gode arbeidet som gjøres med unge norske musikktalenter og over det skyhøye nivået som finnes blant unge norske klassiske musikere.
Jeg er nesten målløs av glede og beundring, selv om  jeg bruker ord her for å formidle min glede.

En STOR og uforglemmelig kveld for norske utøvere. Det finnes mange euforiske nordmenn i natt, både i Wien og i Norge.

Eivind Holtsmark Ringstad har nå lagt et grunnlag som gir ham alle muligheter til å få en strålende  internasjonal solokarriere.

Gratulerer til Soon-mi Chung, Barratt Due musikkinstitutt og Eivind med  særdeles velfortjent og viktig seier! :-)

 I dag er det  også nøyaktig ett år siden Wouter Weylandt, den begavete og sympatiske belgiske sykkelrytteren, så tragisk forulykket, bare 26 år gammel. I en krevende utforkjøring traff pedalen hans en liten kant på siden av veien og han ble kastet over veien og inn i en steinvegg. Han døde på stedet. Ingen kan lastes for tragedien. Det var et hendelig uhell som førte til Wouters triste død.

Dette var på giroens tredje etappe. Året før hadde WW vunnet nettopp denne tredje etappen i Giro d’Italia.

Wouter Weylandt hadde samme år sluttet seg til det nystartede laget Leopard Trek, ( nå Radioshack Nissan Trek). Tidligere hadde han kjørt for belgiske Quick Step. (nå Omega Pharma-QuickStep)

Han var fornøyd med det nye laget sitt. Han skulle bli pappa i løpet av året, han var i god form og han så lyst på fremtiden. Så kom det skjebnesvangre sekundet, og Wouters liv var pluselig og uforståelig over. Tilbake satt hans samboer og hans familie, hans venner og en hel sykkelverden i sjokk.

De fleste sykkelelskere husker nok at rytterne i giroen hedret Wouter Weylandt ved å sykle den fjerde etappen til ære for ham, utenfor konkurranse, lag for lag, og at laget hans, Leopard Trek, syklet sammen først over mållinjen. Sammen med Leopard satt også Tyler Farrar fra Garmin Cervelo, for Tyler Farrar var Wouters aller beste venn, og han var tydelig i sterk sorg og i sjokk etter tragedien. Både Tyler og Wouter bodde i den vakre flamske byen Gent.

Der var de både treningskamerater og nære venner.

Under Wouters gravferd  i Gent var Tyler en av dem som holdt tale ved båren.
Vakkert og gripende.

Her er en lite minnevideo over Wouter Weynlandt.

Et apropos: Som vi vet, var Thor Hushovd og Farrar lagkamerater  på Garmin Cervelo i fjor. Vi husker at Tdf var en fantastisk sportslig suksess både for Edvald og Thor i 2011.

 Men det jeg husker aller best fra Hushovds meritter i fjorårets Tour de France, var opptrekket hans for Tyler Farrar da han bar den gule ledertrøyen. Han vakte internasjonal oppsikt da han gjorde det, for med gul trøye er man ikke forpliktet til å trekke opp for andre.

Her viste Thor Hushovd seg som en god lagspiller, og min respekt for ham vokste mye denne dagen. Dessuten satt  opptrekket helt perfekt.

Et stjerneopptrekk! Det var vakre sykkelsekunder.

Og det var godt å se Tyler få denne spurtseieren og å se at han hedret Wouter med WW-tegnet.

Mens jeg skriver disse linjene, vandrer tankene mine til Alexander Dale Oen som døde så uventet og sjokkartet første mai. Hele det internasjonale svømmemiljøet er i sorg sammen med Norge over Dale Oens triste og plutselige død. Han ble også bare 26 år. Såvidt vi vet, skyldes heller ikke Dale Oens bortgang noen menneskelige feil.

Men Wouter Weylandts og Alexander Dale Oens død, og alle andre unge idrettsstjerner som har omkommet, minner oss på at verdens idrettsledere må bli mer oppmerksomme utøvernes sikkerhet.

På dette bildet hedrer sykkelrytterne, med Wouters gamle lagkamerater foran, ham før årets tredje etappe i Giro d’Italia.

Mange vil at sykkelløp skal være så spektakulære som mulig. Dess verre utforkjøringer, dess vanskeligere og mer svingete veier, jo bedre. Foregår rittene i regnvær, vind eller sludd så øker også dette underholdningsverdien for mange TV-tittere.

Jeg blir provosert av slike holdninger. Sykkelsport er mer enn spektakulær nok!

Det er ingen idretter som er så tøffe som sykkelritt, og som stiller så store og varierende krav til utøverne, og hvert år blir mer enn mange nok skadet. Kragebeinsbrudd er nærmest en yrkesskade, og hvert år får en rekke toppsyklister skader, tildels skader av alvorlig karakter.

De som lager løypeprofilene, plikter å ta hensyn til rytternes sikkerhet.

Arrangørene av rittene plikter å gjøre forandringer dersom værforholdene er så vanskelige at det er farlig å la løpene gå som vanlig.

Sykkelsportelskerne ønsker spennende og flott idrett, men vi ønsker ikke at utøverne skal sette livet til eller pådra seg alvorlige og invalidiserende skader!

Generelt i idrettsverden: Er det slik at vi FORLANGER nye verdensrekorder? Forlanger vi for mye? Må prestasjonene bli enda fortere, sterkere, høyere?

Selv for topptrente idrettsfolk går det en grense.

Det er noe vi alle, men særlig ledere, trenere og arrangører over hele verden, må ta innover seg, respektere og handle etter. De må være seg sitt ansvar bevisst!

I virkeligheten er det egentlig det stikk motsatte som har skjedd. Alle de plassene i Oslo sentrum som tidligere var grønne (vi må tilbake til 1970- og -80-tallet) – Kongeterrassen, området rundt Nationaltheatret og Stortinget, Studenterlunden og Gamlebyen – fremstår nå som utrivelige steinørkener. Fortetningen gjør også at områdene rundt bykjernen – f eks på Holtet – er i ferd med å miste sitt tidligere landlige og grønne preg. Hagene forsvinner, tomtene blir utnyttet maksimalt for å sette opp blokker uten plen, bare omgitt av asfalt og brostein. Enda til tross for at Norge har mer enn nok natur å ta av. Hadde bare infrastrukturen holdt mål, kunne hver og en av Norges innbyggere sittet med egen enebolig. Og enda hadde det vært plass til flere.

Dersom planene om skulpturpark i Ekebergskogen virkelig blir realisert, vil enda mer grøntareal gå tapt. Ekeberg Camping – campingplassen med Oslos beste beliggenhet – forsvinner og skal gjøres om til parkeringsplasser for besøkende og turistmottak. Det samme vil skje med Hundesletta, ridebanen og alle ridestiene. Grøntareal vil bli erstattet med flere tonn betong og asfalt. Blant annet for å bygge fundamenter for de åtti statuene som er planlagt utstilt. (Mange av statuene er ikke en gang originaler, men kopier – en opplysning som kanskje får noen til å tenke annerledes om den planlagte skulpturparken?).

Hva verre er: Utbyggere står i kø for å få lov til å disponere hvert sitt stykke av Ekebergområdet. Hittil har samtlige fått nei – omkvedet har vært at området skal få være som det er (fredes?) – men når eiendomsutvikleren Ringnes først har fått ja, blir det vanskeligere å si nei til de andre; Ekeberg skole ønsker seg ny idrettshall, Cricketklubben vil ha klubbhus, idrettsklubbene vil ha flere kunstgressbaner og alle trenger flere parkeringsplasser. Resultatet vil bli færre fellesarealer tilgjengelig for allmennheten og langt mindre grønt.

Det sies at jorden til Oslos nye parsellhager vil bli lagt allerede til uken. Tidspunktet passer forbausende bra med oppstart av gravingen i forbindelse med anleggelsen av vannspeilet i den planlagte skulpturparken. Det er vel ikke herfra – fra Ekebergskogen – jorden til de nye parsellhagene skal tas? I så fall er Oslos befolkning blitt lurt trill rundt. Man har bokstavelig talt ikke sett skogen (som nå er i ferd med å forsvinne) for bare trær.

BOMBINGEN AV JAPAN

Bomben over Hiroshima førte til 70 000-80 000 dødsfall på én gang. Mennesker og dyr som var nærmest sentrum opphørte å eksistere øyeblikkelig. Lenger vekk ble likene forkullet, gjerne stående i den samme posisjonen vedkommende hadde før bomben sprang. Senere kom ettervirkningene av bombingen som mangel på akutt hjelp på grunn av stråleskadene. Dette medførte at de totale dødstallene kanskje var så mye som det dobbelte? Det får vi ikke vite, men en god del mennesker led altså i etterkant av bombene.

Nesten 2000 mennesker har dødd av kreft mellom 1950 og 2000 som følge av stråling fra bombene. Den siste som hadde opplevd begge atombomberaidene døde 93 år gammel av magekreft i 2010. Tilsammen kan rundt 150 000 – 240 000 mennesker ha dødd som følge av bombene over Hiroshima og Nagasaki, rundt 200 000 mennesker grovt estimert.

USAs bruk av napalm

USA bombet nærmere 70 store og små japanske byer. Skadene gikk verst utover de mindre byene, samt Tokyo. Til sammen forårsaket den konvensjonelle bombingen med B-29 fly dødsfall på 500 000 mennesker på et snaut halvår, samt mye materielle skader. Amerikanerne brukte napalm over bebyggelse som bestod for det meste av tre og papir. Japanske byer ble på det jevne 40 % nedbrent. Å få klebrig napalm på seg er den verste smerte. Det er umulig å slokke noe som holder en temperatur på minst 800 grader celsius (Napalm ble i Vietnam-krigen utviklet til å bli mer klebrig og i senere utgaver brant napalm også under vann). Napalm ble også brukt i flammekastere fra 1942.

Japanerne slaktet millioner

På annen side hadde japanerne slaktet ned oppunder 200 000 kinesere for hver måned mellom desember 1937 og august 1945 i snitt. Slaget ved Nanjing i 1937 og voldtektene som etterfulgte inn i 1938 er den mest kjente massakren. Mellom 50 000 og 300 000 kinesere skal ha blitt drept, avhengig av hvor mange som klarte å flykte fra byen før den ble beleiret. Det får vi heller ikke vite. Men japanernes krigføring med Kina sørget for at minst 18 milllioner kinesere omkom, hvorav rundt én million falt i strid. I tillegg drepte japanere flere millioner til i andre asiatiske stater på den tiden da japan utvidet sitt rike uten tap av noen slag.

Krigslykken snudde

Japanernes første tabbe var å angripe Pearl Harbor mens hangarskipene var ute og seilte. De visste om det, men de øvrige slagskipene var likevel for fristende. Det resulterte i en dårlig avgjørelse. Heldigvis angrep ikke japanerne ubåthavnene og verftene. Flere av slagskipene kunne repareres igjen. USA rustet opp. Japanerne tapte senere i krigen flere av sine hangarskip og det ble kritisk. USA invaderte øyene utenfor Japan. Kampene var harde. De færreste japanske soldater gav opp frivillig. En liten lomme av den japanske geriljaen overgav seg så sent som i 1975. Beleiringene av Marianene og andre øyer gjorde at USA altså kunne sende B-29 bombefly over Japan uten store tap av disse flymaskinene.

USA hadde regnet med å tape rundt 400 000 menneskeliv på en invasjon av fastlands-Japan. Det er grunnen til at USA slapp atombombene. På denne tiden var det kun krigen mot Japan som stod igjen. Og debatten er fortsatt varm.  Se denne lenke. Spilte atombombene en rolle for avslutningen av krigen? Noen peker på Sovjets krigserklæring mot Japan noen dager i forveien som mer medvirkende. Japanerne visste da at krigen ikke kunne fortsette på bakgrunn av den informasjonen. De visste ikke om atombomben på det tidspunktet. Men selv etter at atombombene ble sluppet jobbet krefter innad for å ikke overgi seg. Det ble arrangert hele tre kuppforsøk. Det finnes vel ikke noe entydig svar?

FRIGJØRINGEN I EUROPA

400 000 er nesten like mye menneskeliv som USA tapte under hele 2. verdenskrig. Britene mistet nesten 400 000 soldater. Britene hadde 65000 flere tap av sivile menneskeliv mot USAs 1700 sivile tap. Franskmennene overgikk de britiske tapstallene totalt. Sivile dødsfall var på hele 350 000 døde, mens rundt 220 000 franske soldater falt i strid. Finland mistet 97 000 menn, hvorav 2 000 sivile dødsfall. Norge fikk samlet sett 10 262 liv tapt (Se feiringen av 8. mai for detaljer).

Kilde: Wikipedia

Sovjet ofret aller mest og reddet Europa

Sovjet mistet 23 millioner menneskeliv. Grovt estimert var rundt 13 millioner sivile. De som ble tatt til gange av tyskerne ble utsatt for tøff behandling og udåder. Det manglet skikkelig organisering blant styrkene. Mange av de sovjetiske livene kunne kanskje vært spart dersom Stalin hadde satt inn offiserer som kunne moderne krigføring fra begynnelsen av? Han var paranoid. I stedet ble de utsatt for henrettelser og deportasjoner. I begynnelsen av krigen var sovjeterne svært ineffektive og taktisk udyktige. Det førte til at sovjetiske styrker bare trakk seg innover i landet om somrene, mens forsvaret av Moskva vinterstid ble reddet av sibirske tropper som var vant til kulden.

Etterhvert som Stalin fikk opp krigsproduksjonen snudde lykken for nazistene. Fabrikkene som Hitler var bestemt for å ta i Stalingrad (Volgograd) ble flyttet lenger inn i landet. Stalin kastet inn masse menn for å holde stillingen ved Stalingrad og bygget opp en stor árme som omringet 280 000 menn da isen la seg tykk på Volga. Et annet avgjørende slag var panserslaget ved Kursk. Russerne viste igjen god taktikk selv om de led store tap. Mot slutten av krigen var russerne så overveldende mange i både antall og i krigsmaskiner at tyskerne måtte trekke seg tilbake selv om de påførte store tap. Da kom de allierte på banen.

De vestlige kom sent inn i krigen som den andre front (ser man bort fra stagnasjonen i Italia). Kampene i Vest-Europa var seige og de alliertes forsyninger ble forsinket. George Patton rykket mye framover straks han fikk tildelt en armégruppe og ville rett til Berlin. Men han gikk tom for bensin. Montgomery gjorde noen feilvurderinger som kunne sikret en god forsyningslinje raskere via Antwerpen. Men det var planlagt på forhånd at Sovjet skulle innta Berlin. De vestlige maktene var ikke interesserte å gå inn i Berlin. Sovjet frigjorde dermed både Norge og Europa som følge av kapitulasjonen i Berlin. Flere hundre tusen sovjetiske styrker omkom bare i slaget om Berlin (Slaget startet et godt stykke vekk fra Berlin). Riktignok kom russerne i forkant til Finnmark før frigjøringsdagen. Tyskerne gjorde derfor stor skade i nord ved den brente jords taktikk.

Vestlige styrker stod bom fast utenfor Rhinen uten ordrer om å gå inn i Berlin. De hadde heller tenkt seg sørover mot Alpene, men forsyningslinjen hadde hindret dem. Dette har naturligvis vært gjenstand for spekulasjoner.

FEIRINGEN AV 8. MAI

Hva er det egentlig vi feirer? Norske styrker hadde kapitulert allerede etter 3 måneder. Briter og franskmenn trakk da seg ut av Nord-Norge for å bygge opp en ny invasjonsstyrke i Europa. De allierte haddet unnsluppet fra Hitlers armeer ved Dunkirk. Tyskerne møtte kun god motstand av norske soldater i Nord-Norge og dette bidro til at kongen unnslapp. Senkningen av Blücher spilte også en avgjørende rolle. 853 norske soldater døde under invasjonen i 1940. 1771 sivile omkom som følge av krigshandlingene.

Motstandsfolk versus norske SS

Sabotasjeaksjonene i Norge bidro ikke til å korte ned krigens varighet. Tungtvannsaksjonen hadde null betydning for å hindre tysk utvikling av atomvåpen, men selve utførelsen av aksjonen har hatt interesse i likhet med flere mindre aksjoner som stakk kjepper i hjulene for okkupantene (Se filmen Max Manus). Motstandskampen gikk likevel mest ut på å underrette de allierte styrkene og likvidere angivere, politifolk og lensmenn (minst 65 likviderte).

Til sammen ble 2091 motstandsfolk og politiske aktivister drept, ifølge SSB. Det var liten vits å gjøre militær motstand i Norge under okkupasjonen. Tyskerne hadde på det meste 380 000 mann i Norge. Etter krigen overgav tyskerne seg til hjemmefronten som kan ha bestått av rundt 55 000 norske MILORG-soldater i uniform som kom fram fra skjulesteder. Erling Fossen ble kritisert for å hevde at motstandsfolkene bare gjorde saken vondt verre. Norges mest dekorerte med begravelse på statens bekostning, Gunnar Sønsteby, mente argumentene til Fossen representerte nazistenes syn på motstandskampen i Norge.

Den norske motstandskampen er ikke ferdigskrevet:

Til tross for den store motstanden folk nordpå og andre steder i landet gjorde, så er det motstandsheltene fra Oslo som trekkes fram. Vår krigshistorie er Oslo-sentrert og overklassepreget. Krigsheltene framstår som vestorienterte Høyre/Ap-tilhengere fra Bærum og Oslo vest, sier Lars Borgersrud (historiker). Han mener vår krigshistorie ble skrevet under den kalde krigen av personer som hadde gjort karrierer under den kalde krigen.

En gruppe nordmenn deltok under slaget om Berlin som nazistiske SS-soldater. Et sted mellom 5000 og 6000 nordmenn sloss på tyskernes side totalt i krigen. Av dem døde 689. Det kjempet likevel flest norske soldater på alliert side i utlandet. Rundt 28 000 menn og kvinner deltok i utestyrkene ved krigens slutt. Det tallet inkludlerer 13000 politimenn i Sverige bevæpnet som lett infanteri som skulle settes inn eventuelt ved en alliert invasjon av Norge, 7500 i marinen stasjonert i Storbritannia, 4000 i Hæren og 2700 i Luftforsvaret. Kun 434 norske styrker på alliert side omkom i utlandet, ifølge SSB. Wikipedia opererer med nærmere 1100 (?).

Krigsseilerne

Den største innsatsen gjorde sjøfolkene og det var rundt 40 000 som tjenestegjorde i løpet av krigen innenriks og utenriks. Krigseilerne var medvirkende for å forsyne Europas siste demokrati med krigsmateriell, olje og andre forsyninger. De fraktet 1/5 av all oljen som ble fraktet til Storbritannia og 6,5 % av tørrlasten. 3670 norske krigsseilere døde av en forferdelig ubåtkrig, utplasserte miner og bomber. De norske krigseilerne utgjorde ‘en hær på 1 million mann‘, ifølge britene. Men da krigsseilerne returnerte fra sjøen hadde feiringen lagt seg i Norge. Uflaks. I tillegg ble krigsseilerne dårlig behandlet etterpå samtidig som de led av krigstraumer. Les mer her.

Jøder

Over 700 jøder fra Norge omkom i tyske konsentrasjonsleirer. Vi feirer også avslutningen på Holocaust den 8. mai.