I will try to give a recap of the most important things that happened at the Governing Council, especially youth related issues. First, I will give an overlook of the most important resolutions that were discussed.

The executive director opening the ball

Strategic plan for 2014–2019 and the work programme and budget of the United Nations Human Settlements Programme for the biennium 2016–2017 

The work program and the attached budget is the most instrumental tool for the work of UN-Habitat, and what goes in there, goes. This, in addition to the omnibus is the most important resolution that the Governing Council discusses and adopts.

The work programme and budget resolution can be read here: https://papersmart.unon.org/habitatgc25/…

Omnibus: Implementation of the strategic plan for 2014–2019

This resolution gives direction on how to implement the strategic plan of UN-Habitat. The initial idea for this Governing Council was to have an “omnibus” resolution, a resolution that touches upon most of the substantive issues regarding the work of UN-Habitat. This was instead of there being 20 different resolutions for the different themes. Although there was a fair few other resolutions that came up anywas, it contributed to reduce the amount substantially.

The omnibus resolution can be read here: https://papersmart.unon.org/habitatgc25/…

In addition to these two, there was a resolution on the special theme for the Governing Council, namely UN-Habitats contribution towards the post-2015 agenda, a resolution on the Habitat III process, a resolution on strengthening the national ownership and operational capacity as well as a resolution on international guidelines on urban and territorial planning. They can all be read here:  https://papersmart.unon.org/habitatgc25/…

Youth caucus with the Norwegian clan

Youth highlights

Mainstreaming of youth in UN-Habitat and the financing of it

The most important thing that the Governing Council adopted (youth related anyways), was the mainstreaming of youth in UN-Habitat. In the omnibus resolution the following paragraph was agreed upon:

• The governing council requests the Executive Director to continue to pursue the mainstreaming of youth and gender equality perspectives in the normative work and operational programmes of the United Nations Human Settlements Programme and to ensure that youth and gender equality and empowerment remain an important part of the preparatory process for Habitat III and of the substantive content of the New Urban Agenda;

Even more importantly, a similar paragraph was adopted in the work program and budget, with the additional wording “and that the resources be allocated accordingly”, meaning, we do not just agree upon the mainstreaming of youth, we actually request the executive director to spend the amount of resources needed in order for that to be achieved. All in all, a pretty good achievement. There was a lot of discussions on this paragraph in both resolutions, as some member states were reluctant to, quite frankly, spend money on this. Luckily it remained in there.

A strong focus on youth unemployment and job creation for youth

In the omnibus resolution there were two paragraphs that highlighted the need for a focus on youth unemployment, and that UN-Habitat needs to work on this issue.

• The Governing Council Requests the Executive Director to address the high rates of youth unemployment by developing high-level programmes and policies, thereby enabling the United Nations Human Settlements Programme to work with member States and local authorities to develop and implement targeted and integrated local and national youth employment and entrepreneurship programmes and policies for inclusive, sustainable and innovative job creation;
•  The Governing Council invites member States to work towards the prevention of slums, the empowerment of slum communities and the strengthening of institutional mechanisms equipping slum dwellers to contribute to the improvement of the living environment, aiming at promoting social, economic and political inclusion and poverty eradication through, among other things, access to sustainable mobility, skills and capacity development, the creation of job opportunities, in particular for women and young people, public spaces and respect for cultural diversity, and by strengthening linkages to the formal settings in the rural and urban surroundings of slum settlements;

These were both paragraphs that all member states more or less agreed upon from the beginning, and there was no sign of reluctance towards mentioning youth specifically as a key actor in sustainable urbanization. This is historic. Youth has previously been a highly contested issue

Maybe then, we have reached a point where we can all just agree upon the simple fact that youth are a driving force of positive change, and that youthless development is useless development. 

Tone Vesterhus

Youth delegate within urbanization

12 km- 2 timer. <3 Nairobitrafikk

Prosessen er på etterskudd, det er en dårlig bevart hemmelighet. FNs Generalforsamling bestemte at alle medlemsland skulle levere inn nasjonale rapporter med oversikt over urbane utfordringer og temaer for de ulike landene innen juni i fjor. Først nå begynner man å få inn en substansiell mengde rapporter. PrepCom 1 diskuterte også svært lite av faglig substans, det var mest fokus på prosedyre for prosessen fremover.

Men, ting tar av og til litt tid, også kan det bli bra til slutt allikevel. Fra et egoistisk standpunkt er dette på en måte bra, eller i det minste en mulighet. Norge har som nevnt i et tidligere innlegg glimret med sitt fravær, den æraen synes å ha kommet til en ende, og de stiller nå med en delegasjon til PrepCom og Governing Council. Tidlig var jeg veldig bekymret for at Norge sin potensielle innflytelse på Habitat III ville gå tapt dersom man ikke var på banen fra dag 1, nå tror jeg at det fortsatt er store muligheter til å være toneangivende i prosessen opp mot å sette en ny urban agenda i Quito i oktober 2016. Det fordrer imidlertid fullt fokus og bevisst politisk prioritering fra nå og utover.

Det er flere gode grunn til at Norge bør bruke en del tid og energi på denne prosessen. Vi sitter på mye god kompetanse om urbaniserings- og bosettingsspørsmål, og har på den måten et ansvar for å bidra med det vi kan for at det nye urbane agendaen blir så god, rettferdig og bærekraftig som overhodet mulig. Norge har lenge vært en tung aktør på dette feltet, det må vi fortsette med, Norge vil etterlate et stort hull dersom vi velger å ikke prioritere Habitat III fremover. Vi har i tillegg mye nasjonal politikk som utvilsomt bør ha et internasjonalt tilsnitt. Storbysatsing, det grønne skiftet, transportutfordringer – jeg kan selvsagt nevne en haug med andre politikkområder, dette er bare eksempler på ting som man ikke kan se utelukkende innenfor en norsk kontekst.

Flytter komma

Jeg skal prøve å ikke gjøre dette blogginnlegget så langt, men jeg vil gi en liten oversikt over hva som er LNU sine prioriteringer for Governing Council og Habitat III. Så kan jeg prøve å gi en oppdatering på hvordan det går med de ulike temaene underveis eller i etterkant.

Vi prioriteterer utdanning, arbeidsledighet, offentlig rom, ungdomsmedvirkning og bærekraftig utvikling. Herunder ønsker vi  et fokus på trygge skoleveier for jenter, motvirke arbeidsledighet blant ungdom og offentlig rom som er designet med hensikt å ikke ekskludere visse grupper. Innen ungdomsmedvirkning ønsker vi blant annet en økt innsats for å etablere permanente strukturer for ungdomsmedvirkning i FN. Under bærekraftig utvikling ønsker vi at byer skal ha mål om å oppnå “net zero greenhouse gas emmissions”.

Jeg er veldig klar for jobben med å gjøre den urbane virkeligheten litt grønnere, mer likestilt og ungdomsvennlig! Stay tuned.

Tone

Ungdomsdelegat innen urbanisering

Lave forventninger

Etter to uker med forhandlinger, over 30 timer på overtid, ble det endelig enighet mellom de 196 landene på klimatoppmøtet i Lima. “Lima Call for Climate Action” danner nå grunnlaget for neste års forhandlinger som forhåpentligvis vil lede til en avtale i Paris om ett år. Vedtaket er langt fra det vi ønsket oss, men legger noen viktige føringer for veien frem til Paris.

Forventningene i forkant av Limatoppmøtet var lave. Det var ikke her man skulle få i land en avtale, det skal skje om et år, og møtet har vært preget av en avslappet stemning. At det kun er ett år til en avtale skal vedtas i Paris ble over hodet ikke reflektert i tempoet i forhandlingene. Mesteparten av de to ukene ble brukt til prosedyrespørsmål, og landene presenterte sine prioriteringer for å sørge for at de ble med videre, uten å prøve å finne kompromiss. Det var først de to siste dagene at de faktiske forhandlingene startet for alvor, og innspurten ble vanskeligere enn de fleste hadde sett for seg.

Utkast til elementer i den nye avtalen

En av hovedmålsetningene i Lima var å få en enighet om et dokument som skal være grunnlaget for utkast til en besltuningstekst til Paris-avtalen. Et 37 sider langt dokument med mange ulike alternativer er lagt ved som et vedlegg til Limabeslutningen, og vil være utgangspunktet for videre forhandlinger om avtaletekst. Det blir ingen enkel oppgave å kutte ned på dette dokumentet og finne et språk som alle kan være enige om.

Informasjon om bidragene

Noe av det viktigste å få klarhet i var de nasjonalt bestemte bidragene som alle land skal melde inn innen første kvartal 2015. Det har vært store uenigheter rundt om biragene kun skal innebære utslippskutt, eller om man også skulle inkludere tilpasningsplaner og finansieringsbidrag. Utfallet ble et slags kompromiss som sier at alle land skal melde inn sine bidrag til utslippskutt, og åpner for at man på frivillig basis kan melde inn informasjon om tilpasning.

 Den andre delen av diskusjonen om bidragene handlet om hvorvidt man skulle ha en prosess i etterkant av innmeldingen for å måle om bidragene samlet er tilstrekkelige til å hindre mer enn to grader global oppvarming. Mange land var skeptiske til en slik prosess, fordi de var redde for at det ville innebære at man bedømte de enkelte landenes bidrag og hvorvidt de var rettferdige. Etter harde forhandlinger ble det enighet om at FN-sekretariatet skal komme med en rapport innen 1. november med en sammenstilling av bidragene som har kommet inn og hvordan vi ligger an i forhold til togradersmålet. Når rapporten kommer så tett oppunder klimatoppmøtet i Paris, vil det ikke være tid til en ny runde for å oppskalere bidragene, men samtidig vil forhåpentligvis de fleste land ha rukket å melde inn sine bidrag.

Dessverre ble det ingen enighet om hvilke informasjonskrav som skal ligge til grunn når landene melder inn sine utslippskutt, noe som ville gjort sammenligningsprosessen lettere. Vedtaket oppfordrer til at bidragene må være gjennomsiktige og forståelige, og lister opp en del informasjon som bidragene kan inneholde, som referansepunkt og tidsramme. Klarhet i hva bidragene faktisk innebærer er avgjørende for å kunne sammenstille de.

Lite nytt om langsiktig finansiering

I løpet av toppmøtet ble målet om en startkapital på 10 milliarder dollar til det grønne klimafondet oppnådd, og blant giverne var flere land som er definert som utviklingsland. Det sender et veldig positivt signal til fattige land at man klarte å nå målet som var satt for startkapital, men det kom lite nytt om langsiktig finansiering ut fra Limatoppmøtet. Vetaket fra Lima oppfordrer utviklede land til å komme med ytterligere finansiell støtte til utslippsreduksjoner og klimatilpasningstiltak i utviklingsland, og anerkjenner bidrag fra andre land, men mangler blant annet et veikart for hvordan man skal skaffe de lovede 100 milliarder dollarne innen 2020. Fattige land har altså ingen forsikring om hvor mye penger de kommer til å motta i årene som kommer, noe som kan føre til at de melder inn mindre ambisiøse utslippsmål enn dersom de hadde fått en klarhet i hvor mye de vil motta i finansiell støtte.

Netto nullutslipp i 2050?

Norge har fått mye ros for å fronte et globalt netto nullutslipp i 2050. Under Ban Ki-moons klimatoppmøte i september var det kun i overkant av 20 land som støttet forslaget, i Lima økte tallet til over 100. I følge FNs klimapanel må verdens utslipp reduseres med 40-70 % innen 2050, og nå null i løpet av dette århundret. Forslaget om nullutslipp i 2050 er altså mer ambisiøst enn klimapanelets anbefalinger. Forhåpentligvis kan et slikt mål bidra til mer langsiktige og ambisiøse planer for å kutte utslipp, men det må ikke bli en hvilepute for å kutte utslipp på kort sikt.

Ansvarsfordeling

Hvordan man skal fordele ansvaret i den nye avtalen er kanskje det aller vanskeligste å bli enige om, og frontene har vært harde i Lima. Et viktig prinsipp for rike land, med støtte fra flere utviklingsland, blant annet de minst utviklede landene og de små øystatene, er at den nye avtalen skal omfatte alle land, og gå bort fra Kyoto-inndelingen som deler verden i fattige og rike ut fra hvordan verden så ut i 1990. Mange andre land, med blant annet Kina i spissen, holder fast ved at det er de rike landenene som har skapt klimaendrigene, og da er det de som må rydde opp. Diskusjonen om differensiering kommer til å bli vanskelig frem mot Paris.

Det vi vet sikkert er at flere land enn Kyoto-landene må kutte i utslipp for å hindre farlige klimaendringer, og at land som Kina, som nå har like store utslipp per innbygger som EU, må bidra betydelig. Hvordan ansvaret skal fordeles og hvem som skal betale for utslippskutt og tilpasning i utviklingsland er derimot en vanskelig og politisk diskusjon. Hvilke indikatorer som skal ligge til grunn for en rettferdig fordeling av ansvar har ingen fasit, og hva ulike land mener henger gjerne sammen med deres egeninteresser. Hvor mye skal man for eksempel vektlegge historisk ansvar og økonomisk kapasitet? Og hvor mye skal dagens utslipp telle?  Listen over rettferdighetsindikatorer er lang, og meningene om hvordan de skal vektlegges enda lengre. Et av forslagene til hvordan ansvaret kan fordeles finnes her: http://www.climatefairshares.org/.

Norge må gjøre mer

Uansett hvordan man vektlegger ulike rettferdighetsindikatorer, er konklusjonen at Norge må gjøre langt mer enn vi gjør i dag. Beregningene som foreløpig foreligger, viser at Norge må kutte minst 50 % av de nasjonale utslippene i 1990 innen 2030, og enkelte beregninger viser at ansvaret vårt er å kutte hele 75 %. Den nasjonale prosessen på nyåret, der Norge skal bestemme seg for sitt utslippsmål for 2030 er kanskje det viktigste som skjer i norsk klimapolitikk det neste året. Hva Norge melder inn til FN vil være lakmustesten på om landet tar sitt ansvar på alvor.

Skrevet av Ingrid Kleppenes Verne, LNUs klimadelegat

I morgen ankommer ministrene klimatoppmøtet i Lima for den såkalte høynivådelen av møtet. Første uke har mildt sagt vært preget av lite fremgang, og partene står langt fra hverandre i de store spørsmålene. Klarer ministrene å sørge for et godt grunnlag for avtalen som skal vedtas i Paris neste år, når vi nå går inn i den siste uka av Limatoppmøtet?

Verdensmesterskap i prosedyrespørsmål?

Den første uka har lignet mer på et verdensmesterskap i prodedyrespørsmål enn faktiske forhandlinger om innholdet i den nye avtalen. At det kun er ett år til den nye avtalen skal vedtas i Paris, og at mye må komme på plass her i Lima, har ikke vært gjenspeilet i forhandlingene. Før møtet startet la Co-Chairs (møtelederne) frem utkast til tekster basert på landenes innspill, som skulle være grunnlaget for videre forhandlinger. Mange utviklingsland mente at tekstene ikke var balanserte nok, med for stor vekt på utslippskutt og for lite vekt på finansiering og tilpasning, og flere land har stilt spørsmål ved om det er Co-chairs tekster som skal være grunnlaget for videre forhandlinger.

Foreløpig ingen vilje til kompromiss

Innen seks måneder må et utkast til avtale være ferdig, og et utkast fra Lima som det kan jobbes videre med de neste seks månedene er derfor viktig å få på plass. I tillegg må landene bli enige om innholdet i bidragene de skal melde inn innen slutten av mars neste år, og om det skal være en prosess i etterkant av de innsendte bidragene for å vurdere om de er tilstrekkelige til å unngå mer enn to grader global oppvarming. Ikke overraskende har landene stått langt fra hverandre i diskusjonene under den første uka. For å være sikker på at deres synspunkter blir tatt med, har landene lagt vekt på å fremme sine “ekstreme” ytterpunkter, i stedet for å finne kompromisser. Forhåpentligvis øker viljen til å finne gode løsninger utover denne siste uka.

Finansiering

Etter at Norge annonserte at de vil doble det tidligere annonserte bidraget til Det grønne klimafondet, er målet om en startkapital på 10 milliarder dollar innen utgangen av Limatoppmøtet nesten nådd. Det er vel og bra, og vil forhåpentligvis bidra til å øke tilliten i forhandlingene. Likevel gjenstår det fortsatt mange uløste spørsmål på finansiering, og utviklingsland etterlyser en plan for å skalere opp bidragene til det lovede målet om 100 milliarder dollar innen 2020.

Nye utkast – nye muligheter

Co-chairs har nå lagt frem to nye tekster for videre forhandlinger: det ene er et utkast til beslutning fra Lima-møtet som inkluderer ulike forslag til hva som skal inngå i de nasjonalt bestemte bidragene og arbeidet med å redusere utslipp i perioden før 2020, det andre er et utkast til elementer i den nye avtalen som skal vedtas i Paris om et år. Det er fortsatt en fare for at prosedyrespørsmålene fra forrige uke vil dukke opp igjen denne uka, men forhåpentligvis vil man komme i gang med forhandlinger im tekst, linje for linje, i dag.

Skrevet av LNUs ungdomsdelegat på klima, Ingrid Verne

[FA_Lite id=»2186″] [FA_Lite id=»2186″] Svein Harberg skriv at Høgre og regjeringa våger å prioritere, og at dei rettar pengestraumen mot barne- og unge i frivilligheitspolitikken. Vi skulle ønske at det faktisk stemte.

I kronikken “En takk til frivilligheten” skriv leiaren i familie- og kulturkomiteen på Stortinget at regjeringa sender eit signal om at “normalt fungerende voksne mennesker i større grad må̊ betale for sine aktiviteter selv”.

Politiske avgjerder handlar i stor grad om å prioritere mellom ulike føremål, og det har ikkje Landsrådet for Noregs barne- og ungdomsorganisasjonar (LNU) noko problem med å akseptere. Vi meiner prioriteringane til Harberg er gode prioriteringar. Men det vi ikkje kan akseptere er framstillinga om at det er barne- og ungdomsfrivilligheita regjeringa har satsa på i dette statsbudsjettet, for det er ikkje tilfellet. La oss ta ein titt på kva prioriteringar regjeringa har gjort:

Meir til vaksenorganisasjonane

Harberg skriv at regjeringa stimulerer til auka betre og breiare finansiering av frivilligheita. Kva han meiner gåveforsterkingsordninga for museum har med frivillig sektor å gjere er uklart, men det som har skjedd er beløpsgrensene for skattefrådrag ved gåve til frivillige organisasjonar har blitt auka. Dette burde jo barne- og ungdomsorganisasjonane glede seg over?

Diverre veit vi at skattefrådrag ikkje er ein treffsikker måte å styrke organisasjonane til barn og unge. Utrekningar LNU har gjort viser at av alle dei rapporterte gåvene til frivillige organisasjonar i 2013 (totalt 2 764 721 139 kr. ) gjekk under 1 % til barne- og ungdomsorganisasjonar. Barn og unge gir ikkje av lommeboka si, dei gir av tida si.

Meir til idretten og skjulte kutt til barn og unge

På spørsmål frå opposisjonen om kva regjeringa har gjort for frivillig sektor, har fleire statsrådar trekt fram korleis finansieringa av idretten gjennom overskotet til Norsk tipping har blitt styrka. Det er mange barn og unge som driv med idrett, men det er grunn til å stille spørsmål til framstillinga til Harberg og regjeringa.

Aukinga som idretten har fått blei bestemt under den førre regjeringa, og denne regjeringa gjer ikkje noko anna enn å fullføre ein opptrappingsplan. Det skriv dei sjølv i budsjettproposisjonen. Aukinga til idretten er med andre ord ikkje noko denne regjeringa har funne på, men det er derimot det skjulte kuttet til barn og unge.

Samstundes som idretten får meir av overskotet til Norsk tipping, så blir delen som går til kultur også auka. Det er her støtteordninga Frifond får pengar frå, som går til å støtte lokal barne- og ungdomsaktivitet i og utanfor barne- og ungdomsorganisasjonane. Framfor å la veksten til kultur kome lokal barne- og ungdomsaktivitet til gode, flyttar regjeringa ein rekke tiltak ut frå statsbudsjettet og inn som mottakar av tippemiddel.

I Noreg er det lange tradisjonar for at frivillige organisasjonar er mottakarar av speloverskot, og regjeringa tek eit stort skritt vekk frå denne tradisjonen gjennom å leggje til mellom anna prosjekt- og utviklingstiltak på museums- og arkivfeltet som spelmottakarar. Som LNU har tidlegare har gjort klart er det viktig å vere ansvarlege mottakarar, og vi vonar Noregs arkivarmiljø er like ansvarlege mottakarar som det barne- og ungdomsorganisasjonane er og har vore. (Lenke: http://www.nrk.no/ytring/gambler-med-var-samvittighet-1.11466304).  

Ingen satsing på treffsikre ordningar

Regjeringa skal ha takk for nokon ting: Rammene for momskompensasjonsordninga har blitt auka, og årsavgifta for Frivillighetsregisteret er fjerna. Det er LNU glade for, men vi meiner at ein her burde gjort meir:

For det første så er det slik at så lenge det ikkje er samsvar mellom dei faktiske momsutgiftene og pengane i potten til ordninga, vil frivillige organisasjonar framleis få ei avkorting endå det er eit uttalt mål å kompensere momsutgiftene fullt ut. For det andre så er årsavgifta for Frivillighetsregisteret der framleis, frivillige organisasjonar må altså framleis betale årsavgift for å stå i eit register som ikkje er ferdig og er i tråd med det Stortinget har bedt om.

Ambisjonane burde har vore større, men er desse tiltaka meint å styrke barn og unge er det også eit bomskot: Korkje momskompensasjon eller Frivillighetsregisteret er ordningar som når barne- og ungdomsorganisasjonane noko spesielt.

Det regjeringa burde ha prioritert dersom dei ønska ei målretta satsing på barne- og unge, er grunnstøtta. Barne- og ungdomsorganisasjonane har i vore i jamn vekst dei ti siste åra. Det har blitt fleire medlemer, fleire lokallag, fleire aktivitetar og fleire organisasjonar, men basis finansieringa har ikkje hengt med. Sidan 2004 har snittildelinga per organisasjon gått ned, og denne regjeringa har ikkje føreslått å gi ordninga noko meir enn ei indeksregulering. Stadig fleire må stadig dele den same kaka, og LNU fryktar at dette vil setje denne veksten i barne- og ungdomsorganisasjonane i fare.

Sats på framtida

Vi veit at vi som er frivillige som unge, er frivillige livet ut. Ei satsing på barne- og ungdomsorganisasjonane er ei satsing på heile frivilligheita på sikt. Harberg skriv det beste for frivilligheita er å investere i eit langsiktig engasjement hos dei unge. Her er faktisk LNU og Harberg einige eit hundre prosent.

Problemet er berre at regjeringa ikkje har gjort dei prioriteringane i statsbudsjettet som vil realisere ei slik investering. Pengestraumen til barne- og ungdomsfrivilligheita er så langt berre å finne i Harbergs kronikk, og ikkje i statsbudsjettet. Dette vonar vi Harberg vil forsøkje å rette opp i budsjettforhandlingane.

Stian Seland, leder i LNU.

Skrevet av: Ragnhild Lunner, ungdomsdelegat på Post 2015 og bærekraftig utvikling

LNU har siden 1971 sendt ungdomsdelegater til internasjonale toppmøter. Mest etablert er ordningen med å sende ungdomsdelegater sammen med den norske delegasjonen til FNs generalforsamling hver høst. Nå lyser LNU ut nye ungdomsdelegatverv og du har sjansen til å bli enda kulere enn du er fra før. Du er medlem i en organisasjon, så engasjementet er jo allerede på plass.

Her kommer mine egne motargumenter for hvorfor jeg ikke trodde jeg skulle søke eller få vervet som ungdomsdelegat, samt hvordan jeg håndterte det og hvordan det løste seg. Dette er tanker jeg regner med at de fleste som vurderer å søke har i en eller annen grad (legg merke til det språklige virkemiddelet å sette det i presens, slik at du skal identifisere deg med det):

Jeg kan ikke alt i verden om temaet jeg søker å være ungdomsdelegat for:

«Bærekraftig utvikling» følte jeg at jeg etter fire år i Spire hadde under huden, siden det er i kjernen av arbeidet til organisasjonen. Men «Post 2015» var noe kryptisk som jeg aldri hadde hørt om før (nå vet jeg at det er arbeidet med de nye utviklingsmålene). Det er utrolig hva man kan få ut av tre dagers intens ringevirksomhet til alle kontakter du kan få tak i.

Jeg samlet all informasjonen i en stor perm som jeg tok med på intervju, og skrev «Post 2015» med store, grønne bokstaver på forsiden. Det var nok ikke alt i den permen som var like relevant, men det må uten tvil ha sett imponerende ut da jeg kunne slå hånda i permen og si at dette syns jeg var veldig spennende, selv om jeg ikke var ekspert. Moralen for din del er: Gjør forarbeidet ditt. Google alle stikkord i utlysningen før du kommer på intervju, snakk med folk om temaet eller de som tidligere har jobbet med LNU i organisasjonen din. Som delegat jobber du som regel et helt år med temaet og har masse tid til å lese deg mer opp.

Jeg har aldri vært på en internasjonal konferanse:

Jeg trodde dette skulle være hovedinnvendingen da jeg var på intervju. Men kritikken kom ikke, og til slutt måtte jeg ta det opp selv, under fanen «hva er det vi ikke har spurt deg om som du forventet å bli spurt om?» (vær forberedt på et slikt spørsmål). Det er lett å tro at du må ha oversikt over internasjonal konferansestruktur før du tråkker over dørterskelen til en, men der kan jeg på det varmeste berolige deg. Som regel vet få hva programmet er før konferansen er i gang, og epostlister mellom ungdomsorganisasjoner på forhånd gjør at du vet hvem du skal snakke med når du først er der.

Jeg har aldri snakket med en politiker:

Jeg hadde vag kunnskap om at det var mulig å kommunisere med folk i partier og departementer, men ingen anelse om hvordan. Avtaler man et møte? Hvordan snakker man? Er det noen koder man for all del ikke må bryte (forventer UDs ansatte at du alltid klapper dem på høyre skulder ved avskjed, eller takker helseministeren kun ja til forespørsler dersom det loves sjokolade under møtet?). Da jeg endelig fikk sjansen til å gjennomføre et lite lobbymøte gjorde det så stort inntrykk at det fikk sitt eget blogginnlegg.

Og erfaringen er enkel: folk er folk og myndighetspersoner er åpne for innspill fra ungdomsrepresentanter – så fremt du klarer å få kontakt med dem. Man snakker som regel om argumenter og hva man skal si sammen med andre i LNU før det skjer, og om man blir usikker er det bare å stole på din sunne fornuft (du har blitt valgt til ungdomsdelegat, det er et tegn på at du besitter sunn fornuft).

Som ungdomsdelegat har du ansvar for et tema som alltid er relevant for ungdom, og oppskriften kan være 1) Fortell om noe som er problematisk eller urovekkende på temaet for ungdom 2) Si noe om hva LNU mener det er viktig at man retter søkelyset mot i relasjon til temaet 3) Understrek at det er viktig med «reell og meningsfull ungdomsmedvirkning» (dette er viktige, magiske ord i LNU, legg dem til hjertet ditt med en gang).

Jeg er litt usikker på hvordan disse forhandlingsgreiene i FN egentlig fungerer:

Nå som jeg har vært delegat i snart ett år, er det fremdeles ting jeg lurer på og stadig får vite mer om. Og det er jo hele poenget. De som skal velge ut ungdomsdelegater ser ikke etter folk som er ferdige, komplette internasjonale supermennesker. Det er selvsagt en fordel om du nærmer deg den statusen, men det er fullstendig åpent for at du har mye å lære. Det er nettopp derfor alle ungdomsdelegatene får en egen personlig kontakt i LNU som har ansvar for følge opp arbeidet ditt. Min ansvarlige har fungert både som strategimedplanlegger, reisepartner og psykolog.

Ungdomsdelegatene blir også tilknytta hver sin arbeidsgruppe, for eksempel for FN-spørsmål eller Nord/Sør-spørsmål. Arbeidsgruppene er sammensatt av oppegående hoder fra ulike organisasjoner, som man kan planlegge møter og aktiviteter sammen med, og som garantert har gode, kritiske og tankevekkende innspill til arbeidet ditt og kan gi deg informasjon om hvordan FN fungerer.

Hvorfor du skal søke, selv om du tviler:

Du er ikke alene; du har en hel organisasjon som støtter deg når du skal representere, og du representerer over 500 000 barn og unge. Å være ungdomsdelegat er en smertefull prosess, fordi du sakte, men sikkert lærer mye gjennom å innse hvor mye du ikke vet. Den følelsen bør du være forberedt på. Det positive er at det går veldig kort tid før du selv vet mer om disse tingene enn de fleste andre, og er den som påfører andre samme følelse!

Så her kommer mitt budskap til deg som kjenner det kiler litt i magen av ordet «ungdomsdelegat»: Du er god nok til å søke og bør definitivt gjøre det!