Det finnes tre nålevende arter spermasetthvaler (Physeteroidea); den store velkjente spermhvalen (som vi har skrevet om tidligere), samt dvergspermhval og liten dvergspermhval, som er de vi skal bli bedre kjent med i dag.
For å gjøre saker og ting vanskeligere enn de trenger å være, så heter dvergspermhval (Kogia breviceps) «pygme sperm whale» på engelsk, mens liten dvergspermhval (Kogia sima) heter «dwarf sperm whale». Sånn i tilfelle du skulle lese noen engelske artikler om temaet og føle deg litt forvirret.

Videre er «spermhval» et nokså merkelig navn i seg selv, tenker du kanskje. Det gir liksom ikke umiddelbart marine assosiasjoner. Men alt har sin grunn. Navnet kommer fra spermaceti (som bokstavelig talt betyr «hvalsæd», men kalles litt finere for «spermasett» på norsk), en type fett i spermhvalenes hode som tidligere ble brukt til å fremstille f.eks. lys og salver. Spermasett er flytende ved temperaturer over 35, men ved lavere temperaturer stivner og tykner det til en masse som kan minne om sæd, derav navnet.

Trivia
Utseendemessig beskrives dvergspermhvaler ofte som en krysning av hai og nise. Den litt firkanta hodeformen, samt en pigmentert linje på siden av hodet som kan minne om en gjellespalte, gjør at de kan ligne haier, mens kroppen ligner mer på niser og delfiner. Dvergspermhvaler er, som navnet indikerer, betydelig mindre enn sin mer kjente gigaslektning. Fullvoksen lengde er ca. 2-2.7 m for den minste varianten og ca. 3.5-4.2 m for den andre. Selv om det er noen artsforskjeller, så ligner dvergspermhvalene såpass på hverandre at det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre i felt.

Om man skulle være så heldig å få se en da. For de blir sjelden observert. De tilbringer lite tid i overflaten, og om de først gjør det, så liker de å ligge ganske stille og er ikke kjent for å plaske og hoppe så mye rundt. De har heller ikke kraftig blåsing fra blåsehullet. Og i stedet for å løfte halen ut av vannet (som ville laget et splæsj) når de skal dykke, så synker dvergspermhvaler sakte nedover og ut av syne før de snur snuten mot dypet. Ellers lever de alene eller i små grupper i havområder over hele verden, spiser blekksprut, krepsdyr og fisk, og kan bli sånn litt over tjue år gamle.

Blekksprut-taktikk
Ikke bare liker dvergspermhvaler å spise blekkspruter, de liker av og til å oppføre seg som blekkspruter også. Helt unikt blant hvaler så har dvergspermhvaler en sekk med mørkerød blekk-lignende væske hengende fra tynntarmen nærme anus som de kan tømme ut i vannet for å mørklegge og forvirre predatorer, som spekkhoggere eller hvithai. Denne «sekken» kan inneholde hele 12 liter blekk!

I videoen under her kan du se en dvergspermhval som blir jaktet på av en sørafrikansk pelssel (!) og som spruter blekk for å unnslippe predatoren (men vi advarer om at videoen er ganske dramatisk, hvalen slår seg kraftig i hodet og den kom ikke så bra fra det, så den måtte avlives etterpå).

Kjære lesere!

Vi er glade for å kunngjøre at vi det 12.året på rad snart ruller i gang med årets marine julekalender!

Hver dag frem til jul presenterer vi en spennende skapning fra havet. Fra de minste plankton til de største hvalene, utforsker vi det fantastiske mangfoldet under havoverflaten. Og i år er det hele krydret med kunstig kreativitet fra Copilot som bidrar med sin egen tolkning av artenes utseende.

Følg med daglig på Marinbiologenes Facebookgruppe for å åpne lenken til dagens luke.

Julehilsen fra Guri, Kristina, Kristine, Marianne og Copilot!

En liten vits fra Copilot: Hva sa den ene bølgen til den andre? Ingenting, de bare vinket!

Skuld’ Torsken os feyle, hvad havde vi da,
Hvad skulle vi føre til Bergen herfra?
Da seyled’ vist Jægterne tomme.
(Petter Dass – Nordlands Trompet)

Torskens historiske betydning som handelsvare og betalingsmiddel kan ikke understrekes nok. Men som Petter Dass antyder i diktet ovenfor, var det ikke gitt at havet alltid var en kilde til uttømmelig rikdom. Fangstene kom og gikk i takt med svingningene i bestandene. Den gang skyldtes det naturlige svingninger, i dag er fisket i seg selv så effektivt og omfattende at dette kan ha en avgjørende betydning for mengden av torsk i havet. Akkurat nå er torsken i Barentshavet som også kalles skrei, en bestand i nedgang. «Skrei» kommer fra det norrøne ordet «Skriđa» som betyr «den som vandrer». Den vandrer over lange avstander for å gyte, fra Barentshavet til Norskekysten (særlig fra Lofoten og nordover). Skreifisket er over 1000 år gammelt.

Kysttorsken
Kysttorsken er den sorten torsk folk flest kommer i kontakt med gjennom matauk mellom holmer og skjær. Den lever i fjordene og på kysten, men kan også foreta vandringer ut på bankene i havet. Bestandene av kysttorsk er også i dårlig forfatning. Dette har medført stadig strengere reguleringer, som innføring av minstemål og begrensninger i garnstørrelse, både for yrkes-, turist- og fritidsfiskere. I tillegg er torsken fredet hele året i Oslofjorden fra Svenskegrensen til Kragerø, og det er fiskeforbud i gytetiden på utvalgte viktige gytefelt øst for Lindesnes.
Som mange andre marine fiskearter gyter torsken i overgangen mellom vinter og vår, fra februar til april. Våroppblomstringen i sjøen starter når dagene blir lengre enn nettene i mars. God overlevelse etter en vellykket gyting bestemmes av god mattilgang (dyreplankton) for torskelarvene, og at det er få dyr (predatorer) som spiser torskeegg, larver og yngel. Men naturen byr hele tiden på store variasjoner i dyreplankton og predatorer. Torsk og annen marin
fisk har innrettet seg etter dette og sprer risikoen. Torsken gyter porsjoner av egg over 1-2 måneder, og den gyter mange år på rad. Dessuten er det mange egg, en 4 kg stor torsk kan gyte ca. 2 millioner egg i en sesong.

Torskens livsstadier
Kysttorsken gyter både inne i fjordene og i skjærgården. Den velger beskyttede områder, ofte innerst i fjordarmene, i poller, våger eller bukter, hvor gytingen foregår typisk på 20-60 m dyp. Eggene flyter i de øverste 30 m av vannsøylen og klekker etter 2-3 uker. Den nyklekte torskelarven er ca 4 mm lang og har en plommesekk som gir næring den første uken. I løpet av denne tiden må larven lære seg å spise dyreplankton for kunne vokse og overleve. Det mest vanlige byttedyret er larvene til raudåta (nauplier).

De første dagene kan larvene også spise planteplankton. I løpet av 8-10 uker øker torskelarven vekten sin mellom 2 og 4 tusen ganger. Den blir stadig mer lik en miniatyrutgave av en voksen torsk. Da nærmer det seg tiden for å slå seg ned på bunnen, noe som blant annet skjer øverst i tang- og tarebeltet. På grunt vann er det godt med skjul og gode matforhold siden små krepsdyr, børstemark og fisk er tallrike i slike leveområder. Merkeforsøk har vist at noen av disse unge torskene er usedvanlig stedbundne, det virker nærmest som om de har gateadresse og vet akkurat på meteren hvor den adressen er. Andre torsker har mer utferdstrang og kan vandre mange kilometer. Hva som skjer når kysttorsken blir større, er ikke helt kjent. Stor fin torsk fanges på gytefeltene, men den er sjeldnere å få i fjordene utenom gytesesongen. Trolig er den på beitevandring i et større område, kanskje helt ut til havs. De lokale og små gytefeltene kan derfor være viktige for fisket i et langt større geografisk område enn fjorden som yngelen er vokst opp i.

Menneskelig påvirkning
Gytefeltene er nok ikke tilfeldig valgt, det er her egg, larver og yngel har de beste forholdene. Men i disse beskyttede farvannene er den menneskelige påvirkningen størst, med utbygging av befolkningssentra, industri, kaianlegg, båthavner og naust. I hvilken grad akvakulturanlegg i gyteområder påvirker torsken, er lite kjent, men vi vet at torsk beiter under oppdrettsanlegg.
Kysttorskens rekruttering er avhengig av suksess i alle livsstadier. Mange farer lurer, ikke bare overfiske, men også forringelse eller ødeleggelse av leveområdene til larvene, yngelen og ungtorsken. Kommunene bør derfor utvise særlig forsiktighet i forvaltningen av strandsonen, og spesielt med hensyn til gyteplassene og de grunne oppvekstområdene.

Torsk til julemiddag
Lutefisk er sikker velkjent for mange, men favorittoppskriften min er torsk med
Sandefjordsmør, gjerne servert med en passende rødvin.

Dette innlegget er skrevet av gjesteforfatter Terje van der Meeren, som er forsker ved Havforskningsinstituttet. Terje er fiskeribiolog og har en doktorgrad fra Universitetet i Bergen på torskelarver sin næringsøkologi i naturlige økosystemer. Han har jobbet med torsk hele forskerkarrieren, først med torsk i akvakultur og siden med effekter av menneskelig påvirkning på gytefelt og oppvekstområder.

Akkurat nå er jeg på feltarbeid i det sør-indiske havet for å forske på pingviner. Her er fargerike kongepingviner i tusentall, albatrosser som danser, og spekkhoggere som patruljerer bukta på jakt etter unge elefantseler. Men for tiden er det kun én fugl som stjeler all min oppmerksomhet – nemlig slirenebbene.

Det er ingen som forsker på slirenebb her (slirenebb er fugler i familien Chionidae, som lever i Antarktis og øyene rundt). Noe som kan virke rart fordi de har en svært utspekulert og oversett livsstil. Egentlig minner slirenebbene om en kriminell gjeng fra underverdenen i Gotham City, som henger rundt i kolonien og bare gjør bøll. Jeg kan sverge på at hver dag rotter de seg sammen utenfor brakkene våre, og plotter nye ting å ødelegge og stjele. Virker det som. Deres innstilling til livet er enkelt: Alt her er mitt!

Første gang jeg møtte slirenebbene prøvde de å stjele skoen min. Egentlig ganske ambisiøst. Slirenebbene er ikke større enn en liten due, og etter en forgjeves kamp om skoen nøyde de seg med å spise gjørma som hang fast på undersiden. Hoveddietten til slirenebbene er nemlig bæsj. Pingvinbæsj. Sjøløvebæsj. Petrellbæsj. You name it. Er det bæsj, er det slirenebbene sitt. 

Noe annet de anser som sitt er maten til pingvinbabyene. Etter en lang og strabasiøs tur langt til havs, flere hundre kilometer unna kolonien og mange dype dykk etter fisk, vagger pingvinforeldrene endelig i land for å mate de forlatte ungene sine. Først må de finne den riktige ungen i mylderet av brune fjærballer på stranda, og deretter gjør de seg klare til å kaste opp maten i gapet til ungen. Men neida. Slirenebbene jobber nemlig i team. I det ungen åpner nebbet kommer en slirenebb flyvende bakfra og dytter ungen overende. Maten faller på bakken og en annen slirenebb snapper maten opp. Alt forgjeves.

Ikke nok med det. Slirenebbene er utrolig nysgjerrige. Legger du fra deg en penn, et ark eller en mobiltelefon, trenger du ikke vente lenge før en slirenebb hakker og prøver ut tingene dine. Og er det lite nok, flyr de avgårde med det. Her om dagen satt en annen forsker en rød bøtte utenfor brakka. Og det virker som om den bøtta er det største som har skjedd i livet til slirenebbene på lenge. Fire dager seinere og de er fortsatt i full fart med å finne ut om bøtta kan spises eller brukes til noe annet.

Slirenebbene er kjent for å være ekstremt møkkete, siden deres diett er så å si møkk, og derfor har de mange bakterier du ikke vil ha – i maten din, i åpne sår og den slags. Og det kan virke som om andre rovfugler unngår å spise slirenebbene. Da er heller pingvin-egg og unger mer fristende. Men av og til skjer det, at en sørjo eller en kjempepetrell dreper en slirenebb. Og da fyker de hvite fjærene hit og dit, og de andre slirenebbene løper og gjemmer seg. Men en kan jo lure på om rovfuglen virkelig var så sulten, eller bare ble drittlei all plagingen fra slirenebbene og gått berserk på en av dem.

Kanskje heldigvis for julegavene dine, så finnes slirenebbene bare her i sub-antarktis og på den antarktiske halvøya. I tillegg er de ikke spesielt gode til å fly, så det skal mye til for at de dukker opp på julebesøk i Norge.

Du kan lære mer om slirenebb hos Store norske leksikon. Og under kan du se en i ferd med å gå løs på kameraet til dagens gjesteforfatter.

Dagens luke er skrevet av Norith Eckbo. Norith er biolog, og jobber til vanlig som politisk seniorrådgiver i Sabima og førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, men feirer julen med kongepingvinene på Crozet-øyene.

Havnespy er noe du absolutt ikke vil finne i din lokale havn, men mange har fått det allerede. Dykkere i Egersund og Haugesund blir deprimerte nå de ser hvor mye havnespy det er overalt. Og nå er den til og med i julekalenderen! Ugh!

Pass opp for nykommeren!

Havnespy er en kolonidannende sjøpung, det vil si at mattene som du ser består av bitte små sjøpunger som sitter tett sammen og danner en koloni. Hver sjøpung har en stjerneformet åpning som filtrerer sjøvann for partikler og planktonalger som de lever av. Husker du forresten luke 4 om brødsvampen? Brødsvamp kan forveksles med havnespy, men den har ikke stjerneformede åpninger, men heller små «vulkaner».

Navnet havnespy er inspirert av det engelske kallenavnet Sea vomit. Det norske navnet «havnespy» kom på ti på topplista over årets nyord i 2021 (Språkrådet).

Havnespy er en fremmed art i Norge og stammer fra Japan og har spredt seg til store deler av verden de siste 20 årene. I Norge ble arten oppdaget ved Stavanger i 2020 og har siden blitt funnet på flere steder i Rogaland og Vestland fylke.

Snikende «gummimatte»

Arten kan ha betydelig negativ påvirkning på fastsittende organismer da den vokser som en tjukk gummimatte over det meste på hardbunn. På denne måten kan den kvele andre dyr og hindre vekst hos alger og ålegress. Den eneste arten som ser ut til å motstandskraft mot å bli overgrodd er bløtkorallen dødmannshånd, som trolig slipper ut substanser som havnespyet ikke liker.

Kloner seg selv

En av grunnene til artens store suksess er at den kan formere seg på flere måter. Arten sprer larver i vannmassene i sommerhalvåret, men larvene bunnslår i nærheten av morkolonien i løpet av få timer. Arten kan dermed ikke spre seg så langt på denne måten. Havnespy kan også spre seg ved å klone seg selv. I begynnelsen består kolonien kun av en liten sjøpung som snører av nye individ slik at kolonien vokser. Den kan vokse raskt og mangedoble seg på kort tid. Store kolonier danner ofte hengende pølser, der vi ser at biter av kolonien avsnøres, faller ned på bunn eller føres av gårde med strømmen og lager nye kolonier der de lander. På denne måten kan også havnespy spre seg med fartøy, flytebrygger, fendere og teiner.

Ser du sneglen?

Havnespy har mange naturlige fiender som kan beite på den slik som sjøstjerner og kråkeboller. Ved Egersund har dykkeren Erling Svensen observert mengder av små nakensnegler på koloniene. Dette er arten Lamellaria perspicua som har evnen til å etterligne underlaget den sitter på med perfeksjon, det er nesten umulig å se sneglene når de sitter på havnespy-kolonier. Sneglene spiser sannsynligvis så lite at det har liten effekt på de hurtigvoksende koloniene.

Dette innlegget er skrevet av gjesteforfatter Vivian Husa. Vivian er forsker ved Havforskningsinstituttet og jobber med fremmede marine arter og med effekter av akvakultur. Ofte kalles Vivian for havnespysjefen i Bergen. Sneglen forresten, kan Vivian fortelle, er midt i bildet.

I dag møter vi en fisk i familien fløyfisker (Callionymidae) som har fått det litt kjedelige navnet vanlig fløyfisk (Callionymus lyra). Men kjedelig er den ikke.

Fløyfisken har et karakteristisk utseende med en langstrakt kropp og store brystfinner som fungerer som «vinger», derav navnet «fløyfisk». Fisken har også en spesiell kam på hodet som den bruker til å børste vekk sand og grus for å finne børstemark, krabber, tobis og annet smått og spiselig. Den lever sitt liv langs sand og steinbunnen fra grunna og ned til 400 meter og er utbredt i de nordøstlige Atlanterhavet, spesielt langs kystene av Skottland, Irland, og nordover til Norge.

Vår fløyfisk er i nær familie med den mer berømte Mandarinfisken som på godt og vondt har en fargeprakt som gjør den til et yndet objekt for akvariumshandel. Spesielt hannene hos vanlig fløyfisk er fargerike og vakre, og har evne til å endre farge. Den kan variere mellom ulike nyanser av rosa, grønn, gul og brun, avhengig av humøret, omgivelsene og situasjonen den befinner seg i. Dette fargeskiftet fungerer som en form for kommunikasjon og kamuflasje som hjelper fisken med å unngå rovdyr, og samtidig tiltrekke seg potensielle partnere.

Fløyfisken er også kjent for sitt spesielle parringsrituale. Hannene patruljerer territorier aggressivt og har en forlenget ryggfinne-stråle som de bruker som rekvisitt for å få oppmerksomhet fra hunnene. Under parringsritualet utfører hannen en imponerende dans ved å bølge med kroppen og vifte med de fargerike finnene. Hvis hunnen lar seg imponere blir det parring, og eggene blir lagt på bunnen av havet før de etter hvert føres av gårde med strømmen.

Selv om vanlig fløyfisk kanskje ikke er like kjent som mange andre fiskearter, spiller den en viktig rolle i økosystemet i de nordøstlige Atlanterhavet, som for eksempel som byttedyr for torsken. Studier av denne arten gir også verdifull innsikt i adferdsøkologi og tilpasningsevner hos marine organismer. Det er ikke bare marinbiologer som fascineres av denne skapningen, de fine fargene gjør den også til et spennende bytte for fiskere.  

Servert som julemiddag blir den neppe, men den gir oss en fin påminnelse om naturens vakre mangfold og forunderlige kompleksitet!

Under kan du se et par videosnutter av fløyfisken filmet av dykkere.

Dagens luke er skrevet av marinbiolog Tonje Knutsen Sørdalen. Tonje er postdoktor ved CCR, Universitetet i Agder, der hun blant annet jobber med effekter av høsting og ​marine beskyttede områder (MPAs) på reproduktiv atferd og seksuell seleksjon hos krepsdyr og fisk.

Disse organismene har fått navnet Aulacantha scolymantha. De kjennetegnes av sine mange «piggete rør» som det latinske slektsnavnet også tilsier. Arten er kjent for sin globale utbredelse, fra overflaten til de største vanndyp, i alle de store verdenshavene. I Sognefjorden trives de best mellom 500 og 1200 m vanndyp, og her finnes de ofte i hundretalls. Genetisk sett er arten ganske spesiell. Den har 2000 kromosomer¹, ² (til sammenlikning er det 46 hos oss mennesker). Men det har vist seg at mange av kromosomene til A. scolymantha er kopier. Ja, i enkelte tilfeller har de 256 kopier av ett og samme kromosom. 

A. scolymantha tilhører phaeodariene. Phaeo… hva for no’?? Ikke hørt om dem før? Da er du ikke alene. Phaeodariene er en ganske ukjent gruppe marine encellede planktonorganismer som tilhører urdyrene (Cercozoa). De ble tidligere klassifisert under gruppen Radiolaria. Phaeodariene er heterotrofe, som betyr at de må få tilgang til organiske molekyler for å overleve. 

Skjelettene deres har de utroligste former – fra små «Aliens» til de vakreste små kuler³. De består av silisiumdioksid (SiO₂ x nH₂O) i blanding med organisk materiale, og hos noen arter er skjelettet hult inni. Denne kombinasjonen gjør at skjelettene lett går i stykker og løses opp når organismen dør. Det er derfor kun i svært spesielle tilfeller at man finner phaeodarier bevart som fossiler i sedimentene på havbunnen.

Likevel indikerer den fossile lagrekken at phaeodariene oppstod i havet allerede i starten av dinosaurenes tidsalder (Trias), for om lag 250 millioner år siden. På verdensbasis finnes det nå omtrent 200 levende phaeodariearter, men bare 15 av disse trives i norske farvann. Nyere studier har vist at phaeodarienes tilstedeværelse og mengder i havet lenge har vært underestimert. På litt større dyp (250-3000 m vanndyp) i enkelte havområder, for eksempel i den nordvestlige delen av Stillehavet, er biomassen deres nesten like høy som for hoppekreps (Copepoda)⁴.

Nyere forskning har også vist at phaeodariene er en viktig brikke i havets «biologiske karbonpumpe». Denne spiller en vesentlig rolle i å regulere konsentrasjonen av karbondioksid (CO₂) i atmosfæren. Bittesmå encellede alger i havet tar opp CO₂ gjennom fotosyntese og produserer oksygen (O₂) og organiske karbon forbindelser. Phaeodariene, og andre organismer, fanger og spiser algene og de organiske karbonforbindelsene som de har laget, og benytter dette som energikilde og byggesteiner. Når phaeodariene dør avsettes de (karbonet inkludert) på havbunnen. I bunnslammet blir de døde phaeodariene næring for bakterier og andre mikrober. Karbonforbindelsene brytes etter hvert helt eller delvis ned, og lagres i sedimentene.

Bildene i dette innlegget er tatt av John Dolan, CNRS⁵, og er gjengitt med tillatelse fra ham.

Nederst på siden kan du se videosnutter av phaeodarier.

1. Lecher P., 1978. The synaptonemal complex in the bipartition division of the radiolaria Aulacantha scolymantha. Canadian Journal of Genetics and Cytology 20(1): 85–95. (doi: 10.1139/g78-010) ︎
2. Lukhtanov, V.A. 2015. The blue butterfly Polyommatus (Plebicula) atlanticus (Lepidoptera, Lycaenidae) holds the record of the highest number of chromosomes in the non-polyploid eukaryotic organisms. CompCytogen 9(4): 683–690 (https://doi.org/10.3897/CompCytogen.v9i4.5760) ︎
3.  Haeckel, E. 1899. Kunstformen der Natur https://archive.org/details/KunstformenDerNaturErnstHaeckel/page/n79/mode/2up
   ︎
4. Nakamura, Y. and Suzuki, N., 2015. Phaeodaria: Diverse Marine Cercozoans of World-Wide Distribution. Marine Protists pp. 223-249 (DOI 10.1007/978-4-431-55130-0_9) ︎
5. http://gallery.obs-vlfr.fr/gallery2/v/Aquaparadox/
   ︎

Denne kalenderluken er skrevet av Jane K. Dolven. Jane er utdannet mikropaleontolog. Hun har en doktorgrad fra Universitetet i Oslo og har jobbet som underviser, forsker og miljørådgiver i mange år. I dag jobber hun som miljørådgiver hos COWI.

Det er vel knapt et menneske på denne jordkloden som ikke har hørt om Tyrannosaurus rex. Den virkelige kvinnelige protagonisten fra Jurassic Park, spør du meg, og en av de mest ikoniske dinosaurene vi har. Men har du tenkt på at vi faktisk bruker det latinske navnet på T. rex i dagligtalen? Det er nemlig ikke så vanlig, men det er heller ikke alle latinske navn som treffer så heidundrendes midt i blinken som Tyrannosaurus rex.
Hva dette har med marinbiologenes julekalender lurer du på? Svaret på det er etymologi, eller læren om ordenes opprinnelse, for det synes jeg er gøy. Og at Tyrannosaurus rex betyr “skrekkøglenes konge” (Tyranno = skrekkelig, – saurus = øgle, – rex = konge) er en veldig, veldig, veldig tynn lissepasning over til dagens luke. Den handler nemlig om Bathysaurus ferox, eller “deepsea lizardfish” som den heter på engelsk. Bathy betyr nemlig “dypt”, saurus betyr fortsatt “øgle” og ferox betyr “vill” (feral).

Så… den ville dyphavsøglefisken på norsk? 

Den ville øgla tilhører ordenen øglefisker (Aulopiformes), en gruppe bestående av i overkant av 230 arter, der laksetobisen er den eneste vi vet om som svømmer rundt i norske farvann. Denne må selvfølgelig ikke forveksles med fiskeøglene (Icthyosauria) – en utdødd gruppe øgler som svømte rundt i havet og gjorde hyss da dinosaurene trampet rundt på landjorda.
Men ligner den på en øgle? Nei. Den ser mer ut som en 70cm lang pungrotte som gikk seg vill på fisketur, godtok sin nye tilværelse og bare ble nede på bunnen. 

Åja, og så er den hermafroditt. Utropstegn! Det er jo ikke noe å skrive hjem om sånn generelt i dyreriket, men for oss ryggradsdyr er det ikke et like vanlig fenomen. Enda sjeldnere er det at så mange arter innenfor samme gruppe har hermafrodittisme som standardoppsett. Mange fiskearter veksler mellom kjønnene, men øglefisken synes det ble kjedelig og flasher begge deler samtidig, fordi hvorfor ikke.

En av forklaringene kan være levested. For nede på bunnen i det mørke hav sitter en liten øgle og venter. Favorittaktiviteten til dyphavsøgla er nemlig å ligge helt stille og stirre på ting i totalt mørke. Ikke ulikt det jeg selv, i min covidsausete hjerne, har drevet med de siste ukene. Men i motsetning til feberfantasier og snørr, i påvente av bedre dager, ligger fisken vår her og venter på at en matbit skal komme forbi. Noe som i dypet oversettes til ‘en sjelden gang i blant’, selv om øglefisken spiser alt den kommer over. Inkludert sine egne artsfrender. Litt som en gjedde.

Og hvis mat er sjelden vare, tenk da hvor vanskelig det er å møte en kjærast. Mat dukker opp en sjelden gang i blant, dansepartner enda sjeldnere. Om man i tillegg skal være særkjønnet må man være enda mer heldig for å få en artsfrende av det motsatte kjønn, og som i tillegg er keen på å føre arven videre (dette finnes det en rekke kreative strategier på ellers der nede, men den morsomste er dyphavsmarulken sin – som du kan lese mer om i kalenderluke 13 fra kalenderen i 2013) 

Da er det greit å ha mulighet til å gjøre “det vakreste to hoggtannbefengte dyphavspungrotter kan gjøre med hverandre”, når det først dukker opp en annen, uavhengig av hva slags kjønnsorganer vedkommende foretrekker å bruke. 

Ellers kan man nevne at leveren til vår venn utgjør over 20% av kroppsvekten dens, noe som gjør livet som sedat sofasliter til en lek. Hvor lenge den kan gå uten å spise vites ikke, men med tanke på at den ville lille dyphavsblekkspruten Graneledone boreopacifica kan gå nesten 4,5 år uten å ta til seg noe næring mens den ruger på eggene sine velger jeg å tro at øglen vår kan gå minst like lenge. Men dette er informasjon som må tas med et traktorlass med salt, for det er vill gjetting og ønsketenking fra min side. Skriv gjerne i kommentarene dersom du er bedre til å google enn det jeg er akkurat her. 

For moroskyld spurte jeg ChatGPT hva den synes om Bathysaurus og fikk som svar at den var en slags glamorøs Bond-skurk, med en signaturduft kalt «Eau de Abyss» –  en blanding av tang, sjøgress og et hint av krill, og et blikk som sier: «Jeg er her for å lage trøbbel, men jeg skal se fantastisk ut mens jeg gjør det.»

Om ikke annet har jeg fått meg et nytt motto å leve etter.

Denne luka er skrevet av gjesteforfatter Pia Ve Dahlen. Pia er marinbiolog, gamer og delvis sykmeldt forskningsformidler. Mellom slagene driver hun Lei en biolog, i tillegg til å ha startet en ny hobby: streaming med Jenny Jordahl, der marinbiologi, tegneserier og dataspill sauses sammen i en usaklig røre. I 2021 ga hun ut boka Verden under vann, og jobber nå sakte men sikkert med boka “Livet i dypet” som kommer ut en gang når tid og overskudd tillater det.

Lenker:
Instagram: @eplesko og @leienbiolog 
Twitch: @jennyogpia 

Mange tenker nok at den norske naturen kan være en smule kjedelig og fargeløs, uten de store og fargerike dyra de har i varmere strøk. Den lave temperaturen gjør at det er energikrevende for skallbyggende organismer å ekstrahere det løste kalsiumkarbonatet fra vannet, og derfor mye vanskeligere å bygge store og fargerike sneglehus eller skall.  Da er det faktisk enda mer imponerende at noen dyr velger å lage avanserte og kunstneriske skall, om enn i litt mindre format. For å finne disse handler det rett og slett om å stoppe opp, sette seg på huk og å fokusere.  Hvis man skal bli kjent med naturen må man faktisk ta seg tid til å stoppe og bruke alle sansene. Plutselig blir man belønnet med et lite innsyn i en natur vi kanskje kan klare å forstå litt av og føle tilhørighet til. 

Jeg har lært meg å se etter detaljer som ikke er så lett å oppdage ved første øyekast. Det finnes mange utrolig vakre og imponerende byggverk i naturen, og særlig skjell og snegler har fått meg til å tenke: Hvordan gjør de det, og hvorfor? 

Byggmester
Et av det fineste byggverkene står den lille sneglen Epitonium clathrus for. Klarer du å huske navnet? Jeg tviler! Common wentletrap på engelsk, almindelig vindeltrappesnegl på dansk, vindeltrappa på svensk og gemeine Wendeltreppe på tysk. Men hvorfor gjøre det enkelt når det kan forbli vanskelig. 

Det tomme sneglehuset til E. clathrus har jeg har leitet mye etter. Sneglen lever sublittoralt, vanligvis mellom 5 og 20 m dyp, men i enkelte områder kan man finne de tomme sneglehusene på stranden. Jeg har bare funnet de på noen få avgrensede områder, så det kryr ikke akkurat av disse sneglehusene. 

Epitonium clathrus, i familien Epitoniidae, er liten og konisk langstrakt, og kan bli opptil 40 mm. Den er kremfarget til hvit, med brune områder. Syv tykke og veldig distinkte ribber (costae) langs tolv til femten vindinger. Disse vindingene har ofte to eller tre lilla bånd. Sneglehusåpningen (aperture) er helstrukket og rund. 

E. clathrus, eller vindeltrappsnegl om du vil, finnes på sand eller mudderbunn og er en rovsnegl som spiser sjøanemoner og koraller. Sneglen har et interessant kjønnsliv der den skifter kjønn hvert år. Dette kalles å være en konsekutiv (påfølgende) hermafroditt. Eggkapslene, som er festet til sandkorn, utvikles til veliger larver.

Etter så mange år med fjørevandring blir jeg fremdeles overlykkelig når jeg finner slike skatter. Jakten etter nye arter og ny kunnskap fortsetter og artssamlingen blir stadig mer innholdsrik. Mitt beste råd for å finne spennende dyr eller bare lære naturen litt bedre å kjenne er å stoppe opp, zoome inn og se etter de minste detaljene. Kanskje finner du en vindeltrappsnegl du også!

Denne posten er skrevet av gjesteforfatter Tommy Vangsmo. Tommy er en marinbiologisk entusiast, tidligere ansatt ved Atlanterhavsparken. Han har jobbet 18 år som akvarist, formidlings- og undervisningsansvarlig og de siste årene som utstillingsansvarlig med fokus på å bygge opp vitensenterutstillinger. Fjøresonen er spesialfelt, men har bygd opp en bred kompetanse innen marinbiologi. Fjøra brukes til rekreasjon, faglig påfyll og som inspirasjon til kreativitet.  Fjørefunnene formidles videre i form av små kunstverk som macrobilder, filmsnutter, maleri eller collager.  Ta gjerne en titt innom Instagram-kontoen: fasciata_art. Nedenfor kan du se eksempler på kreativ bruk av fjørefunn.

Overflaten av stortarens stilk er ru, og her vokser en rekke dyr og alger tett i tett. Denne mikroskogen langs tarens stilk legger til rette for at også bittesmå snegl, krepsdyr og andre bevegelige smådyr  trives godt i stortareskogen. De siste årene har dessuten både tang og tare fått økt oppmerksomhet også som vertskap for hele økosystem av iboende mikroorganismer, et samspill som man bare så vidt har begynt å forstå betydningen av (se f.eks. Marit Bjorbækmos innlegg fra 2020 om tang som holobionter). Man kan på mange måter si at både stortaren i seg selv, stortarestilken og stortareskogen danner grunnlag for økosystemer på flere nivå. 

Taresex?

Når stortaren er klar for reproduksjon dannes det sporebærende strukturer i lamina. I disse dannes sporer (zoosporer), som modnes før de slippes ut i de frie vannmassene. Sporene har flageller som gjør at de kan bevege seg, men ikke nok til at de kan kjempe mot strømmene i havet. Sporeslipp foregår nokså samtidig i hele tareskogen, slik at vannmassene fylles med taresporer som fraktes med havstrømmer, blandes med sporer fra andre områder, og etter hvert synker til bunns og slår seg ned. I kontakt med havbunnen har de mulighet til å være litt selektive i hvor de fester seg, takket være flagellene. Det er en helt klar fordel å slå seg ned i nærheten av reisekompiser, for fra sporene vokser det nemlig mikroskopiske trådformede strukturer, som vi kaller for gametofytter. Gametofytten er enten en hann eller en hunn, og i dét hunngametofytten danner en diger hunnlig kjønnscelle (en eggcelle) fra noe som kalles et oogonium, danner den hannlige gametofytten også kjønnsceller (spermatozooider), som slippes i vannmassene. De hannlige kjønnscellene er bevegelige og tiltrekkes av duftstoffer som skilles ut fra oogoniet. Når spermatozooiden smelter sammen med den fastsittende eggcellen, ser en ny sporofytt, altså en ny tareplante, snart dagens lys. Men størst sjanse for suksess er det når det er kort vei fra hannen til hunnen. På hvert sted man finner en stortare har det altså vært minst en hunnlig, og sannsynligvis også minst en hannlig gametofytt først :-)

Lys eller varme

Der stortare trives godt, dannes tette, skoglignende landskap under havoverflaten og ned til 10-15 meters dyp. Spredte individer kan også observeres ned til 30 meters dyp, og det er i hovedsak tilgang på lys som begrenser hvor dypt algen kan vokse. Derfor varierer også stortarens dybdeutbredelse langs kysten vår med klarhet i vannet.

Men så er det ikke bare lys som kontrollerer utbredelsen. Mange steder langs kysten har stortaren vært utsatt for kraftig beitepress fra kråkeboller, og helt siden 70-80-tallet har dette vært gjenstand for diskusjon, forskning og stadig økende oppmerksomhet fra nasjonale forvaltningsmyndigheter. Gjennom årenes løp har forståelsen av den fundamentale rollen stortaren spiller i bevaringen av det biologiske mangfoldet vi har langs kysten vår stadig blitt bedre. Tareskogene danner viktige funksjonsområder, som for eksempel gyteområder, oppvekstområder, skjulesteder og beiteområder for marine pattedyr, sjøfugl, fisk, krepsdyr, snegl og et mylder av små marine organismer. De bidrar som primærprodusenter, ved å høste karbon som gjennom fotosyntese omdannes til biomasse ved hjelp av energi fra sollys (- det er nesten litt magisk). Biomasse som senere kan benyttes av andre ledd i næringskjeden. Den blå skogens betydning i karbonkretsløpet og for langtidslagring av karbon har også vist seg å være betydelig, noe du kan lese mer om i dette innlegget om blå skog fra 2022.  Men tarens positive innvirkning på menneskers samfunn stopper ikke der. Tareskog bidrar også til bølgedemping langs store deler av vår forholdsvis værutsatte kyst og tarehøsting er også en betydelig næring i flere lokale kystsamfunn. 

Globalt er tareskoger satt under press, spesielt som følge av klimaendringer. De norske tareskogenes skjebne er imidlertid vanskelig å spå. Enkelte steder i nord kan taren få noe bedre livsbetingelser som følge av høyere vanntemperatur, mens man i sør regner med at taren vil kunne forsvinne i store områder fordi vannet rett og slett blir for varmt. Men langs hele Norges kyst kan det godt tenkes at den viktigste påvirkningsfaktoren ikke vil være temperatur, men heller en gradvis «tilgrumsing» av kystvannet. Et mørkere kystvann er nemlig en naturlig konsekvens av et varmere, våtere og villere vær langs kysten vår, og redusert lystilgang vil føre til at tareskogens utbredelse blir begrenses til grunnere områder. Med redusert omfang av tareskog, vil også en god del av tjenestene tareskogen leverer minke. Skog og myr på land er viktig, men det samme gjelder for lignende, funksjonsbærende naturtyper under vann. Et intakt økosystem er et mer robust økosystem, og for å hjelpe de blå skogene er det viktig med god forvaltning både over og under vann. Om du vil lese mer om dette, kan du sjekke ut denne rapporten.

1. Lipinska, Agnieszka & Ahmed, Sophia & Peters, Akira & Faugeron, Sylvain & Cock, J. & Coelho, Susana. (2015). Development of PCR-Based Markers to Determine the Sex of Kelps. PloS one. 10. e0140535. 10.1371/journal.pone.0140535. ︎