Kjære lesere,

Vi har jobbet døgnet rundt for å ivareta og fornye NATT&DAGs særpreg som en rampete og uforutsigbar utfordrer til voksenmediene, og på mange områder har vi lykkes. Vi har hatt et voksende antall abonnenter og nådd både bredt og langt ut med blitzskudd og sarkastiske sleivspark. Vi har gitt ut elleve tykke aviser, skrevet om det ingen andre har skrevet om, delt ut priser og arrangert fester og konserter.

Det er vi stolte av, men det er ikke noe vi hadde fått til uten støttespillere som du som leser dette. 

Til tross for støtte, har vi lenge kjempet i motbakke med dyrtid og et knusktørt annonsemarked. Etter et tungt år, nesten helt uten frilansere og med midlertidig stopp i papiravisa, har ledelsen besluttet at de ikke lenger kan drive avisen videre. Det er selvfølgelig til å grine av, men for de av oss som kjenner NATT&DAGs alltid like turbulente historie er det vel ingen overraskelse.

Hva som skjer videre er det ingen som vet, men la oss håpe det ikke er lenge til noen en gang for alle overvinner spøkelset som har hvilt over NATT&DAGs kompromissløse stil og tone.

Til alle våre venner og støttespillere – takk for nå! 

Med vennlig hilsen
Avtroppende NATT&DAG-redaksjon

The post NATT&DAG er over – igjen appeared first on NATT&DAG.

 Det har vært en gnagende følelse i samtlige vestlige samfunn de siste fire tiårene: Bohemene, disse frittenkende kunstnerne og forfatterne som lever hemningsløse liv ubundet av samfunnets moralbegreper, er direkte utrydningstruet.

Eller kanskje allerede utryddet?

Man kjenner fortellingene om katastrofegenererende kunstnere som Pushwagner, litterater som Henning Hagerup – eller for all del, la oss gå helt tilbake til selve Kristianiabohemen.

Hvorfor er ikke bohemene å se i Kristianias gater og på Kristianias hagefester lenger? 

Hva kan det skyldes? I NATT&DAGs tåkete avkrok i norsk offentlighet, har vi hatt en snikende fornemmelse: Bohemens død skyldes ikke at det ikke er lov å være eksentrisk. Nei, tvert imot! Alle ønsker mer eksentrisme, bohemisme og frislipp. Derfor har det blitt en slags kvelende rolle man må innfri. Bohemtilværelsen har blitt en plikt. Og ingenting er mer dødelig for bohemen enn plikten. 

Vi dro på Aschehougs hagefest for å etterprøve våre teorier (men egentlig for å feste, som alle andre). Der, på festen som er laget for at borgerskapet og etablissementet (forlaget) skal ha en gyllen mulighet til å smøre sine «bohemer» (forfatterne), møtte vi og vurderte flere av hagefestens matadorer. 

BOHEMSTATUS:

The post NATT&DAG på Aschehougs hagefest: Bohemen er død appeared first on NATT&DAG.

– Dere leste sikkert teksten til han fyren fra Senterungdommen som sa at Arendalsuka er en runkering, og at han hater å være her. Vel, han går også rundt fra fest til fest og drikker seg dritings, prater med kommunikasjonsfolk og næringsliv og koser seg gløgg. Alle liker å bli runka, alle liker å bli smurt.

Det er natt til fredag. Inne på baren vi akkurat har forlatt, er SV-leder Kirsti Bergstø og Rødt-leder Marie Sneve Martinussen dypt engasjert i sine praktnummer fra karaokekatalogen, mens NATT&DAGs fotograf heroisk forsøker å få dem til å slikke hverandre i ansiktet. Kommunikasjonsrådgivere fotfølger blitzregnet, og sier at ansiktsslikking ikke er en veldig god idé. Rundt oss på gaten blafrer bemidlede marineblå blazere som seil i sørlandsvinden.

Arendalsukas siste dag er fullført, med partilederdebatt og alle de 2100 andre arrangementene. Stemningen i byen kan best beskrives som topptung kokainrus. 

Vi står på gaten i prat med en ungdomspolitiker i den lille sørlandsbyen. Eller var det en rådgiver? Eller en representant fra næringslivet? En journalist? For å være helt ærlig er vi usikre. Ting stokker seg etter noen dager på sørlandsfylla. De ellers så markerte skillene mellom landets sektorer er som kjent revet vekk denne ene uka hvert år.

Arendalsuka! Uke 33! Demokrati!

Korrupsjonens intrikate reisverk

Jeg har alltid vært imponert av folk som er kategorisk anti-korrupte. Eller for å si det på en annen måte: Jeg har alltid vært dypt fascinert av korrupsjon. Det har en aura av mystikk og mørke. Lukkede kretser med penger og kåte menn som velvillig hjelper hverandre til høyere topper på alle andres bekostning. I et ubehjelpelig individualistisk samfunn er vel dette selve målestokken for suksess: Hvor kompromissløst våger du å heve deg selv over alle andre?

De korrupte skal ikke bare brøyte seg frem som alle andre. De må også skjule sine virkemidler, konstruere alternative forklaringer og avanserte systemer for pengeflytting. Reisverket for et vellykket korrupt liv er blant de mest imponerende konstruksjonene i det moderne samfunnet. Glem lyntogene i Japan, det ruvende høye Burj Khalifa i Dubai og partikkelakseleratoren til CERN i Genéve: Bak alt dette står kilometerlange køer av korrupte kvinner og menn som sømløst opprettholder en fasade av en åpen og transparent moderne verden.

Og plutselig, slår det meg, står vi midt i skuespillet. NATT&DAG, en avis blant andre aviser, omgitt av mektige menn og kvinner som holder sine foredrag og debatter som en «demokratisk motgift» mot polariseringen i samfunn, som leder for festivalens programkomité Harald Stanghelle har formulert det.

Jeg-kulturen

Som en redaksjon blant redaksjoner bestående av folk blant hundretusener av folk, har vi sjeldent følt oss så fjernt fra mennesker vi er geografisk nære. «Å komme tett på makta» er liksom Ukas store mantra. Men når 160 000 mennesker vil komme tett på de samme personene, er det klart at det hele oppleves mer som persondyrkelse enn demokratiutvikling. 

Ja, persondyrkelse – når vi først omsider kommer i kontakt med en fra maktens rekker, finansminister Trygve Slagsvold Vedum, er alt vi lurer på om han har vært i syden i sommer, fordi han er så brun. Han bare fniser og avfeier det med at han ikke er brun i det hele tatt. Vi møter også forsvarssjef Erik Kristoffersen, som står i prat med en omreisende teatertrupp av gamle riddere han antakelig leder likeså mesterlig som det norske forsvaret.

Og vi møter selvsagt Cato Husabø Fossen, Erna Solbergs kommunikasjonsrådgiver som ble nominert av NATT&DAG til årets verste stemme i 2023. Vi ser pressens mest fryktede og ulidelige ordspillgenerator, Espen Aas fra Dagsnytt 18 i en beundringsverdig eufori på dansegulvet. 

Vi drikker restene av Bollinger-flaska til en gjeng glatte gutter fra Fremskrittspartiets Ungdom, som senere forteller oss at de ikke kan snakke med oss i «venstrepressen», fordi de er så gode venner med Danby Choi. Og se der, stampende bortover gatene, hvem andre enn Erna Solberg?

Følelsen er på grensen til euforisk! Vi puster samme luft som makten, vi tar på dem, beføler dem både åndelig og kroppslig. Og man kan tenke: Så flott at politikerne og topplederne kommer til Arendal, at de går rundt i gatene og bare prater med folk. Men så kan man stoppe seg selv: Hvem takker nei til å være bedagelig superstjerne i en uke?

Om man kan kalle Arendalsuka korrupt eller problematisk, om man skal bebreide politikere for å pleie for nære relasjoner til journalister, næringsliv og kommunikasjonsbyråer som står evig parat til å selge inn sine fortellinger og historier, så er realiteten en tårevåt skuffelse. 

På barer, restauranter og caféer over hele byen ser man politikere og lobbyister i småprat, oljefondsjefer med journalister eller kommunikasjonsfolk – ja, hadde man ikke hatt så bange anelser for maktens korrupte gråsoner ville man kalt det hele åpent og gjennomsiktig. Nærmest ærlig.

Som om ingen hadde noe å skjule. Akk! Så uutholdelig kjedelig. 

Vokt deg for informasjonen

– Æ syns det e deilig at det skjer någe her. Arendalsuka sette regionen på kartet. Sjøl bor æ i Tvedestrand. Æ tog bussen hit, en fin tur, så tar æ båden tilbake. For då kan æ ha litt promille.

Vi treffer en eldre sørlandsk urinnvåner på Madame Reiersen, baren som er selve nullpunktet for tverrsektorielle kveldsmøter. Han har lykkes i å stable en imponerende promille på beina, kan vi bekrefte. Helt sikker innenfor de 0,8 man har lov til å ha på båt.

En yngre fyr, men med tilsvarende sørlandsk promille, forteller oss at journalister må «passe litt på». Det finnes nemlig «mye informasjon der ute, det er vanskelig å manøvrere i». Selv driver han et firma som tråler etter reker og pløyer skogen med store maskiner. En mann som ikke forlater naturen uten å ha satt sine synlige industrielle merker i den.

Han har lenge vært overbevist om at det var Ukraina som sto bak kabelkuttinga nede på dyphavet. «Men det var liksom ikke lov å si», for noen måneder siden.

Bygget på privat dugnad 

I 2012 ble den første utgaven av Arendalsuka arrangert, etter inspirasjon fra den svenske Almedalsveckan som allerede har pågått i over 50 år. Mens Almedalsveckan begynte med at statsminister Olof Palme holdt engasjerte folkemøter fra et lasteplan i nettopp Almedal, er Arendalsuka et direkte resultat av sektorblandinga som er så bærende for det moderne demokratiet: First House, Agderposten og fylkespolitikere.

Bindingene mellom First House og festivalen har vært en løpende kilde til offentlig debatt. Mens koblingene var helt eksplisitte de første to årene, ble de direkte koblingene lagt til side i 2014 da lobbybedriftens rennomé begyne å få seg en trøkk. 

Daværende leder for Arendalsuka, uttalte til Nettavisen at han aldri i «min villeste fantasi kunne forestille meg hverken all den negative omtalen selskapet [First House] har fått, eller at det skulle kunne så tvil om Arendalsukas integritet og uavhengighet». 

First House reagerte med sinne og vantro, og sa i samme sak at det bryter med «etablert praksis og en muntlig avtale» å fjerne First House fra markedsføringen. Styreleder Leif Monsen, som også var en av initiativtakerne til festivalen, sier videre at «First House-logoen skal brukes i markedsføringen av Arendalsuka som en kompensasjon for all den dugnadsinnsatsen jeg som privatperson legger ned for dette».

Det er klart man på «demokratiets dansegulv» skal kompensere private dugnadstimer med markedsføring for personens bedrift! 

Penger og wienerbrød

– Vi betalte 80 000 kroner for leiligheten vi leier denne uka, blir vi fortalt av en journalist fra en av landets største aviser.

Selv har vi havnet i en gammel husvogn på en campingplass noen kilometer utenfor byen. Den er hentet rett ut av en amerikansk trailerpark. Vi betaler 5000 kroner for to netter. Under Arendalsuka er det vanlig å skru opp prisene på overnatting, blir vi forklart. Det er jo så mange ressurssterke bedrifter som kan betale for seg. 

 – Arendalsuka æ en svær dugnad frå heile byen. Nesten alle som bur i Arendal leie ut leiligheta og hus.

Vi spør om det er dugnad når man får betalt titalls tusener for å leie ut huset. 

– Eg ville aldri leigd ut huset mitt.

En ting begynner å tegne seg opp: I Arendal har man et forskrudd bilde av dugnad. Vi hører om familier som får dekket nok til en hel ukes ferie. I tillegg dekkes alle faste utgifter for hele måneden. August er en drømmeuke for arendalittene.  

Med dugnad skal landet bygges. Men i Arendal er penger og gratis markedsføring det samme som wienerbrød i resten av landet: Det bindende fellesgodet som ligger i potten når arbeidet er utført.

Kuppmakere i maktens by

– Hva syns dere om Arendalsuka?

– Blæh, vi hater å være her.

Vi vil vekk fra maktjaget her i Arendal, og inviterer Amrit Kaur og de andre påståtte kuppmakerne som nå besitter ledervervene i Rød Ungdom til en pils. Få i denne byen har vel så lite makt og innflytelse som fire halvmotiverte kommunister i begynnelsen av 20-årene.

– Er det sant at dere er sexslavene til Nicolai Tangen, og bor gratis hos ham under Arendalsuka?

– Hæ, nei. 

– Hvordan har dere hatt råd til å bo her da? Rød Ungdom er vel ikke en veldig rik organisasjon?

– Vi bor hos en gammel kommunist på en øy utenfor her, som har tradisjon for å huse Rød Ungdom gratis.

Arendalsuka, landets beste festivalby – så lenge man har penger eller gode kontakter.

– Hvordan er stemninga i Rød Ungdom nå?

– Det er veldig mye bedre der nå. Det er jo en grunn til at vi tok over, og det er at vi er hyggeligere.

– Hva syns du om å være i selskap med folk som Astrid Hoem, Ola Svenneby og Simen Velle på debatter? 

– Folk er så kjedelige, ass. Jeg føler meg ikke som dem, for å si det mildt. Alle i ungdomspolitikken har ambisjoner om å bli politikere. Vi vil bare være aktivister.

– Mye aktivister i Rød Ungdom, altså?

– Ja, aktivister og autister. En ganske stor prosentandel i RU er autister. Det er drivende for organisasjonen. Det er akkurat det samme i FpU. 

– Er det her ytterpunktene i norsk politikk møtes, en slags alternativ hesteskoteori hvor ytre høyre og ytre venstre forenes i autisme?

– Ja!

Norske bedrifter i internasjonale markeder

Vi beveger oss ut igjen for å høre hva bedriftene, politikerne og organisasjonene har å melde. Hvordan påvirker for eksempel internasjonal uro de internasjonale selskapene? Det finner vi svar på når NHO inviterer ledere fra Yara, Hydro, Norsk Industri og næringsministeren til en samtale om «Geopolitikk i krystallkula», hvor det konstateres at norske bedrifter som jobber i internasjonale markeder blir veldig påvirket og bekymret over ustabilitet i disse internasjonale markedene. Det er rett og slett fordi de norske bedriftene som jobber i internasjonale markeder jobber «tett på det internasjonale», som de sier, og derfor blir enhver variasjon og ustabilitet i nettopp disse internasjonale markedene veldig merkbare for de norske selskapene som er så avhengige av disse markedene. Hva kan vi egentlig gjøre med det?

«Jeg er veldig opptatt av å være her og lytte», svarer næringsminister Cecilie Myrseth.

Det er uhorvelig kjedelig. Rundt oss sitter folk vi antar jobber i Hydro, Yara, Norsk Industri og NHO. Det er glatte folk som snakker glatte ord, vel fundert i en industri-intern sjargong som er så platt og forutsigbar at det nærmest er en dyrehage. 

Bare det å se NATT&DAGs fotograf kjede seg aggressivt og grenseløst gir imidlertid hele arrangementet en verdi. Det er nesten demonstrativt, måten han sitter der i kjedsomhet og spiser en EØS-is som NHO har fått laget av Hennig Olsen som en markering på 30-årsjubileet til EØS-avtalen. 

Kåte menn og nyskilt dame

Dette med lytting, som næringsminister Myrseth trakk opp av hatten, er et bærende oppdrag for samtlige under Arendalsuka. Man skal ikke bare prate om seg og sitt, men også lytte og lære. Folk har skrevet tekster om det i Arendalsukas eget redaksjonelle blad – viktigheten av å lytte, ikke bare prate sine vante talepunkter.

Men vi er lei av å lytte. Alle prater nettopp i vante ganger. Alt går på autopilot, slår det oss etter denne klamme timen i NHOs favn. Likeså på autopilot finner vi en bar, kjøper pils, skjødesløst styrter vi ølen og beveger oss til neste bar, hvor vi gjentar ritualet helt til vi befinner oss der vi startet – utenfor en bar hvor Kirsti Bergstø og Marie Sneve Martinussen enda synger karaoke, hvor vi prater med en politiker, eller journalist, eller kommunikasjonsfyr – gudene vet! – mens et relativt umotivert nachspiel begynner å etablere seg.

En gjeng førtiåringer snubler bortover gatene. De går i smussete Helly Hansen-jakker og inviterer oss til et nachspiel i seilbåten.

Vi slår oss inn i det totalt vilkårlige følget, som teller kanskje sju, kanskje ti personer. Alle er menn, utenom én nyskilt kvinne.

– Jeg har vært gift i 30 år, nå er jeg lei av menn, sier hun på vei til et nach med seks eller kanskje så mange som ni menn.

Posisjoneringen i nachspiel-følget begynner – mennene i front begynner å slentre tilforlatelig, liksom sakke tempo slik at de kommer bakover i følget, der den nyskilte kvinnen går.

– Jeg er ferdig med menn, gjentar hun på vei til gjestebrygga.

Selv kjenner jeg en gnagende uro for at dette kanskje ikke er helt stedet for oss.

– Faen, det her tror jeg ikke at jeg orker. Dette er ikke et nach for oss, sier jeg til fotografen.

– Vi må jo se hva som skjer, svarer han.

Vi nærmer oss båten, klare til å klyve ut av fastlands-Arendal, inn på mer bølgete farvann. Vi er ikke lenger en avis blant aviser, ikke journalister blant journalister. Vi er heller ikke omgitt av makten, den er tilbakelagt ved karaokemaskinene. 

Vi er alminnelige folk, omgitt av kåte menn og en nyskilt dame som har vært gift i 30 år. Vi klyver ombord i båten, forvirret av hensynet alle mennene tar til denne kvinnen, hvordan de forsøker å hjelpe henne ombord, hvordan de serverer henne vin, konjakk og øl. Hvordan de trakterer henne, forsøker å forføre henne. 

Alle prøver å komme til, men ingen når gjennom. Hun virker genuin når hun sier at hun ikke er interessert i menn. Hun avviser dem, vender ryggen til, leder samtalen inn på andre tema. 

Vi stemmer i en periode, jatter med, lar henne lede vei til obskure avkroker, greie ut om spekulative teorier om hvordan verden egentlig henger sammen. Det går for en stund, men til slutt forlater vi skuta. Vi snur ryggen til posisjonskamp og Arendal, vekk fra festtaler med forklaringer og teorier. 

Vi kommer oss hjemover, til vår lille stakkarslige husvogn. Det er romslig og fint nok der.

Se flere bilder fra Arendalsuka:

The post Arendalsuka: Korrupsjonens dansegulv? appeared first on NATT&DAG.

– Okei, men så i dette landet er det ytringsfrihet, ikke sant? Jeg kan si akkurat hva jeg mener? Isåfall sier jeg: Go home and do your homework! 

NATT&DAG har akkurat fått med to kinesiske bransjetopper på Delaras konsert på Øyafestivalens hovedscene. Til tross for at de begge fant stor glede i å vaie med de røde flaggene som ble delt ut til publikum i forkant, er de nå godt i gang med en tirade. 

– Hva er greia med antrekkene? Forferdelig. Bandet har kledd seg som de eldre mosjonistene som gjør morgengymnastikk i kinesiske parker. 

– Ja, eller de som spiller bakgrunnsmusikk på restauranter i Beijing. 

De veksler noen ord med hverandre på mandarin før de igjen fortsetter med tiraden, nå ved å betvile «det persiske» ved opptredenen. De gir konserten en to-er.  

No more mr. nice guy! Jackie Zhang og hans kollega Damon Wong er like nådeløse som de er underholdende, og det tenner en flamme hos NATT&DAGs utsendte. Hva mener de om resten av artistene vi er så stolte av og putter på de største scenene her i landet? Og hvem er de to kineserne, egentlig? Hva gjør de her?

Importørene

Jackie Zhang og Damon Wong jobber med å pushe europeiske artister inn i det kinesiske markedet. De er to typer med en enorm makt her på Øyafestivalen. Overbevis dem, og de kan hjelpe deg med å nå om ikke to milliarder mennesker, så ihvertfall 200 millioner, som er det tallet de selv mener er relevante kunder for utenlandsk musikk i Kina. Det er de som bor i landets fire største byer.

Mens Jackie Zhang har vært på Øyafestivalen tidligere og i Norge fire ganger, er Damon Wong for første gang på festival utenfor Kina. Kontrastene er store. Alkohol er forbudt på festivaler i hjemlandet og programmet er vanligvis tynt og sentrert rundt én til to stjerner, kan de fortelle. Wong oser av begeistring for Øyafestivalen når vi først møter ham.  

Men han er her av en grunn – han lar seg ikke lure av god organisering, flotte scener, stort matutvalg og ellevill hype rundt artistene. Han vet hva som kan funke og ikke i Kina, og når han slår på sitt profesjonelle jeg, er det kun derfor han er her.

Det samme gjelder sjefen hans, Jackie Zhang. Han er en livlig og karismatisk bransjemann med bakgrunn fra Beijings pønkmiljø. Med årene har han opparbeidet seg like mye kunnskap som lidenskap for yrket. I dag er han så godt bevandret i vestlig musikk at han liker både Backstreet Boys og Backstreet Girls.

Jeg tror det er over for henne i Kina. Vi er ikke tålmodige

Løgneren Aurora?

Etter Delara-konserten slår vi oss ned med de to karene inne på mixed zone, der hvor den kulturelle overklassen og alle dens påhengere oppholder seg. De har avslått Delara, men kanskje kan vi påvirke dem og lure noen andre inn i det gigantiske riket deres? Vi spør om Aurora. Hun har en stor følgerskare i Kina, sier de, men hun har løyet for mange ganger nå. Flere ganger har hun annonsert at hun skal komme, men ikke gjort det. 

– Jeg tror det er over for henne i Kina. Vi er ikke tålmodige.

Plutselig får vi øyet på fjorårets Øya-avslutter rett bak ryggen til de to kinesiske bransjetoppene. Sigrid står og prater med venner og bekjente. 

– Hva med Sigrid? Er hun klar for Kina? spør vi, litt ekstra høyt, så hun kanskje hører det. 

Begge to tar frem mobilene sine og går inn på diverse kinesiske apper. 

– La oss kalkulere, sier Jackie Zhang og vi blir sittende og vente. 

Etter hvert er konklusjonen klar. 

– Nei. Ingen sjanse. 

– Nei!?

Sigrids siste håp

Vi får øyekontakt med Sigrid og vinker henne bort. Om hun ikke vet det ennå, fortjener hun å få vite det nå, ansikt til ansikt med den kinesiske bransjen. Den strengt matematiske fremtidsutsikten for Sigrids Kina-suksess er klinkende klar, og Sigrid er overrasket. 

– Why? utbryter hun! 

Hun er likevel rutinert nok til å snu det hele til en hyggelig og trivelig samtale, med ett snakker heller NATT&DAG, Sigrid og de kinesiske bransjetoppene om hva vi gleder oss til å se her på Øyafestivalen. Trekket er smart fra den norske superstjernen.

Kanskje sitter de nå igjen med et så godt inntrykk av henne at de vil importere henne til Kina likevel. Sigrid tror kanskje også at de ser på henne som en av Norges største stjerner, at de ble starstruck av å se henne i egen person.

Vel, de sa riktignok «wow, hun er enda penere i virkeligheten» da de først så henne, men det kunne likevel ikke måle seg med det som hendte to dager før, da de dro hjem til A1-stjernen Christian Ingebrigtsen. 

Det ble beskrevet som uvirkelig. Og det er lett å skjønne: A1 var en av artistene de vokste opp med. En av de første vestlige artistene de hørte. Selvsagt er det stort. 

I dag jobber de med ham, men det er likevel ikke han som gjør det best av de norske artistene de arbeider for. Det er det Maria Arredondo som gjør. Hun har ti ganger så stort nedslagsfelt i Kina som Sigrid. Det er ren utklassing. De viser oss en video som de selv har lagt ut fra Maria Arredondos kinesiske SoMe-profil, og den står med 27 millioner visninger. De snakker også om å pitche henne inn til et av Kinas største tv-show.  

Det skulle man ikke trodd den gangen Wolfgang Wee tok tak i Maria Arredondo på Øyafestivalen, løftet henne opp og sa: «Se, en fallen stjerne!». Han tok feil, slik han har gjort alle ganger siden. 

Litterater og hiphop

Dessverre tok vi aldri med oss kineserne på norsk hiphop. Det vil for alltid forbli uklart hva de ville ment om Tøyen Holdings mye omtalte konsert, hvor de tok med seg en kokk på scenen og livestreamet tilberedningen av 600 østers som de gjennom hele konserten serverte til de på første rad. Istedet bevitnet vi konserten med en ung og hipp litteraturredaktør som bejublet Tøyen Holdings nesten ufattelige tetthet av sterke punchlines.

Man skulle kanskje tro at unge litterater med sans for hiphop også ville bli med på Cezinando senere på kvelden, men nei. Vedkommende skulle se «Pulp fordi ‘Common People’ er en karaokeklassiker».

Er det virkelig dette nivået de nye forvalterne av norsk litteratur ligger på, rakk vi såvidt å tenke, før en nyankommet Klassekampen-journalist la til at vi «får håpe Cezinando leser litt fra barneboka si». Hvor kommer de høye litterære sirklers uutholdelige skepsis fra?

Det viste seg å delvis stamme fra «det forordet Cezinando skrev til en gjenutgivelse av Tor Ulvens dikt». Hvorfor skulle Cezinando – av alle – skrive om Norges pidestallpoet, tordnet litteraturredaktøren før vi forlot ham og ramlet inn i Sirkus-teltet hvor Jens Stoltenbergs svigersønn sammen med Yoguttene jobbet hardt med å reetablere Sushi x Kobe.

Bakerst sto jazzskribenten Filip Roschauw nonsjalant med en sigarett og grublet over musikkens iboende kvaliteter. Ikke lenge etter forlot han åstedet. Det gjorde vi også. 

Her ble det delt ut så mange roser til publikum, at vi var flere som syns det lignet en minnekonsert for ofrene på Utøya

Roser og Ravi

Langt mer revitaliserende var det å se det ferske hiphop-kollektivet Gjenfødt Kultur. Her ble det delt ut så mange roser til publikum, at vi var flere som syntes det lignet en minnekonsert for ofrene på Utøya. Dristig, tenkte vi. En Utøya-konsert hvor Ravi dukker opp i blå dressjakke, stort slips og en nesten komisk rosa shorts. Han var med på låta «Fadese Foucault» og fikk deretter levere hele «E-Ordet» til euforisk stemning i publikum.

Det minnet – dessverre – ganske mye om «kul pappa på ungdomsskole-avslutning» med Ravi der oppe, det må vi kunne si, men Gjenfødt Kultur var uavhengig av dette langt sterkere rappere live enn både Tøyen Holding og Yoguttene. De fortjener mest av alt ros.

Nasjonalskatten

Øverst på tronen av de norske Øya-artistene troner likevel Cezinando, som også spilte på onsdagen. Inne i det kompakte teltet avsluttet han festivaldagen med et plettfritt og perfekt show det er vanskelig å glemme. Alt klaffet: Folk som ikke gråter på konsert, gråt. Folk som ikke synger på konsert, sang. Og folk som ikke raver på konsert, ravet. Idet vi ante at vi var vitne til en konsert av de sjeldne, ble vi prikket på ryggen:

– Dette er historisk, ble det sagt.

Og vedkommende hadde rett. Cezinandos kunstneriske grenseløshet utkrystalliserte seg i både låtutvalget og fremførelsen. Han hadde NRK P1-slagere som «Håper du har plass» og poetisk techno som «Sure Druer» omhverandre.

Med et ti-talls skjermer som viste Cezinandos ansikt tett på gjennom hele konserten, fikk vi høre omveltende og rystende pop-epos som «Hore og Madonna» og den nedstrippede og ærlige «Tommelen på vekta».

Til slutt hadde han spart allsangen «Vi er perfekt men verden er ikke det» og den sinnsyke avslutteren «Kristoffer Robin» som er som skapt for settinger som dette.

Kristoffer Cezinando Karlsen er blitt en nasjonalskatt, og når han opptrer på hjemmebane i Oslo er det få, om ikke ingen, som kan matche ham.

Kinas neste superstjerne

For Jackie Zhang og Damon Wong var det likevel en annen norsk artist som tok kaka. Det var ikke avslutteren Gabrielle. Det ble for vanskelig å forstå for dem, for innkapslet i den norske boblen. Dessuten ble også Lars Vaular tatt for å være «en fyr som nettopp er ferdig med high school graduation». De ble utålmodige og dro heller ned på Idles, hvor de ble totalt slått i bakken av at noen kunne rope «fuck the king» fra scenen helt uten konsekvenser.

Våre kinesiske venner likte også Hammok og Ella Marie. Sistnevnte ga dem inspirerende idéer om å bringe Sápmi til Kina. Men aller best likte de Astrid S. 

Hun har alt, sa de. Hun har potensiale til å bli en superstjerne i Kina. Nå.

– Sceneshowet, stylingen, låtene og måten hun går på, sa Jackie Zhang oppildnet etter at vi hadde forlatt en stor jentegjeng som svermet rundt den kinesiske bransjetoppen etter konsertslutt.

I ekstase dro han frem de største ordene han hadde på lur:

– She’s aiming for Taylor Swift. 

SE FLERE BILDER FRA ØYAFESTIVALEN:

The post NATT&DAG ble med kinesisk bransjetopp på Øyafestivalen appeared first on NATT&DAG.

25. oktober kl. 19:30 inviteres det til atter en runde med undergrunnsmusikk levert av tre rykende ferske artister. Opplev hele sulamitten på JJ Connects på Ingensteds.

Hold deg oppdatert på Facebook-eventet HER.

ELISE OLSEN

Elise Olsen fra Hvaler er kanskje bare 27, men hun har allerede klart å meisle ut en helt egen greie med musikken sin. Hun har en tilstedeværelse som trekker lytteren inn fra første tone, med tekster som er både sårbare og dønn ærlige. Hun skriver om følelsene du egentlig prøver å unngå – i en salig blanding av håp, håpløshet og en god dose selvironi.

Med inspirasjon fra låtskrivere som Imogen Heap og Tom Waits, lager Elise musikk som tar deg med på en følelsesmessig berg-og-dalbane. Etter å ha klekket ut en bachelor i jazz, pop og rock ved Norges musikkhøgskole i 2023, har hun satt i gang et intimt og utforskende prosjekt der hun kobler seg på med ulike musikere for å skape noe unikt og nysgjerrig.

I høst slipper hun debut-EP-en «Love as I Know It», og den lover å treffe deg rett i brystet. Gjennom fire spor utforsker hun den evige jakten på noe større, med låter som er så ærlige at de nesten blir ubehagelige. Dette er musikk som snakker rett til deg – enten du vil det eller ikke.

VILLVEIS

Villveis er en blanding av skitten satire og skikkelig punch. Resultatet er vanedannende. Eilert og Eivind kanaliserer sine bitreste tanker om samfunnet inn i heftige Messenger-krangler, og ut kommer låter som tar for seg alt fra klimakrise til 9-til-5-avmakten. Selvdisiplin er kanskje den eneste flukten, men de har ikke tenkt å gi seg uten kamp.

Etter et noe uortodoks forsøk på å slå gjennom for et par år siden (vi snakker julekonsert på Oslo Bussterminal), er Villveis nå tilbake for å rydde opp – i alt og alle.

BLKSTD

BLKSTD fra Nesodden har på kort tid skapt en buzz som er vanskelig å ignorere på den norske hiphop-scenen. Bestående av Ozias, Milo Destín, Tarun og T33, har denne gjengen fått både heads og bransjefolk til å sperre opp øynene – med godkjenning fra ikoner som Oral Bee og OnklP. De blander klassisk og moderne hip hop på en måte som gjør det vanskelig å skille mellom gate og klubb, med intensitet og følelser som svir i margen.

Musikken deres treffer hardt: sjelfulle hooks, tunge beats og tekster som ikke er redde for å grave dypt i det ekte og rå. BLKSTD driter i hva som er forventet, men gjør det uten å miste grepet om røttene sine.

Etter en periode under radaren, er de tilbake med nytt materiale under Loudkind Music. BLKSTD er klare til å blåse opp norsk musikk igjen. Med en dedikert fanbase og null filter, er de på vei til å eie neste kapittel av norsk hiphop.

The post Få en berg-og-dalbane i brøstet – helt gratis! appeared first on NATT&DAG.

Øya gir deg ikke bare ting som går inni hørehullene dine, festivalen tilbyr også ting å putte i spise- og drikkehullet. Men noen ganger trenger man å komme seg litt vekk fra et festivalområde full av influensere, dyr øl og smaksprøver. 

Her er stedene i nærheten av Øya hvor man kan drikke, slappe av og samtidig støtte lokalmiljøet (det er jo derfor du er på Øya i utgangspunktet, ikke sant?).

Fortauskanten utenfor gamle Bunnprisen

Oslos billigste øl får du fremdeles på matbutikken, og det å ta et par kalde bjørnunger mens man sitter på fortauskanten utenfor Sofienberg Mat er ikke bare en viktig del av Øya-opplevelsen, det er billig og det vi i redaksjonen beskriver som «nice». Hvem vet, kanskje det setter seg noen ved siden av deg som du kan networke med? Så du får en fot inn i musikkbransjen?

Blir fortauskanten for hard? Hageflekken i hjørnet nedenfor, Monrads gate 18 for å være presis, pleier å være populær!

Sverre’s kafé

Det kan bli mye av firmaer og brands på Øyafestivalen, og da kan det være godt å trekke seg tilbake til et av de mest autentiske og organiske brandene i nærområdet, nemlig Sverre’s kafé på Carl Berner. Hos «Sverre» er det garantert ingen kommunikasjonsbyråer eller Westerdals-elever som har hatt noe med design eller interiør å gjøre. Det er bare en veldig hyggelig (og veldig brun) pub.

Perla

Problem: Du har lyst til å drikke i Sofienbergparken men vil helst gå på do innendørs, ha et nytt glass til hver øl og ikke snakke med noen andre enn de du kom med. Løsning: gå over veien og inn på Perla. Det koster litt, men det er det som regel verdt, spesielt hvis du setter pris på skillevegger laget av tre som er fulle av store dekorative hull.

Postkontoret 

Selve «flaggskipet» på Tøyen Torg er Postkontoret, som kanskje gjør mer for det uuttalte målet til Tøyenløftet, gentrifiseringen, enn det uttalte målet, integrering. Når det er sagt, om Tøyen Torg skal være for alle må det også være noe der for den generiske middelklasse som vil ha vin, god pizza (også veganske) og øl i det øvre prissjiktet. Og om integreringen går riktig godt er det kanskje Steely Dan på høyttaleren og naturvin i glasset som lokker minoritetsungdomen fra gata og inn i borgerskapet?

Glasnost 

Tøyen har fortsatt ingen sykkelbar, men en annen trend (puber med krigstema!) nådde bydelen for flere år siden og puben har stått standhaftig på sin vante plass siden. Ifølge initiativtakerne bak Tøyen Torg skal alle aktiviteter på torget ha et element av kunnskap i seg. Og sånn sett har jo Glasnost med sitt kalde krig-tema lyktes. I alle fall bedre enn Nille, som også finnes på torget.

Gråbein

Legger du veldig mye innsats i å alltid – til enhver tid – se bra ut på Øyafestivalen? Kanskje ser du på Øyafestivalen som sommerens motemolo, den siste bossen i å vinne hovedstadens trendkonkurranse? Slapp av, også du kommer til å trenge en pause fra den konstante catwalken og da er Gråbein stedet for deg!

Herslebs Grill og Bar

Et av tre hjørner i det 18-åringene kaller «triangelet» (Ocean, Løkka Kjøkken & Bar og Herslebs). Det kan være greit å forberedt på før man drar hit for en billig pils. Herslebs er likevel som en hjørnestein å regne i Trondheimsveiens merkelige og yrende kulturliv, fylt av VGS-elever, alkiser, freaks og denne uka deg: en «kulturinterressert» Oslo-borger.

Denne artikkelen ble først skrevet i 2019. Store deler av teksten er fortsatt relevant, men noen deler er også oppdatert siden den gang. 

The post Guide: Tilfluktsteder rundt Øyafestivalen appeared first on NATT&DAG.

Det er få steder det kan gå så fort fra himmel til helvete som under Øyas Klubbdagen. Det er konserter i hver krik og krok av Oslo og alle er ute etter din oppmerksomhet. Det er prisverdig og vitner om et rikt og godt kulturliv og alt det der, jada, men det er også så mye «ymse» ute og går at man må være på vakt og planlegge godt i forkant.

NATT&DAG har gjort den virkelig tunge jobben og hørt gjennom hver eneste artist som skal opptre i morgen. Det er godt over 50 stykker. Blant dem er det en hel del gråstein, noen uslipte diamanter, men heldigvis også et par fiks ferdige stjerner.

Her er – helt sjangerblindt – de ni artistene vi mener du ikke bør gå glipp av i kveld.

ULD
18.00, Blå
Folk/indie

Den store snakkisen. Det er ikke noe bedre måte å starte tirsdagskvelden på enn med denne trioens (helt uironisk) nydelige musikk. Med vokal, piano og trekkspill lager de magiske låter i skjæringspunktet mellom folkemusikk, indie og visesang. Senere i år spiller de i Operaen. Start kvelden her, så finner du nok fort ut hvorfor.

SMILING
19.30, John Dee // 21.50, SubScene
Indie/bedroom prog

Johan Hansson Liljeberg ble på 2010-tallet importert fra Sverige og inn i musikk-Norge som Honningbarna-gitarist. Ved siden av har han hatt tid til å koke opp et knippe enkle, men likevel snåle og fantastiske låter. Det er visstnok «bedroom prog»! Det er «mathroom pop»! 

ANZEE
20.00, Dattera til Hagen
Hiphop/R&B

070 Shake eller FKA Twigs på norsk? Anzee har målene sine i orden! Vi kommer ikke på noen som prøver på noe lignende i Norge. Vi kommer ihvertfall ikke på noen som er i nærheten av å få det til, slik som Anzee.

ANAKIN JUSTIN
19.00, Youngs // 21.00, Dattera til Hagen
Hiphop

Han her bør du ha fått med deg nå. Anakin Justin er en ung rapsensasjon fra Trondheim. Purung, men med stålkontroll, både på plate og live. Vi har sagt det før og sier det igjen: Han gjør trøndersk sexy!

JULIA GRENI
20.00, Blå
Elektronika/pop

Julia Greni er på god vei til å finne sin helt egen stil her til lands med sin snodige og dekonstruerte pop, kraftig dynket i minimalistisk og hjemsøkende elektronika, dunkende i det ene øyeblikket, knusk stille i det andre. Vakkert!

NOM DE GUERRE
20.00, Becco / 22.00, Youngs
Hiphop

Hiphop og klubbmusikk smelter sammen i en uimotståelig og medrivende miks med det nye prosjektet Nom De Guerre. Bak det hele står produsenten Ole Petter Ålgård og den brennhete rapperen Vuyo.

ZERO BATS
21.45, John Dee
Synthpønk

Darkwave og gotisk synthpønk er det for lite av her i byen! I 2024 har duoen Zero Bats kommet oss til unnsetning med to låter som vitner om vilt bra sjangerforståelse. Mer av dette, takk!

SISTE SORT
22.00, Vaterland
Rock

Hvis du skal få med deg deilig og upretensiøs rock i løpet av dagen, er det hit du skal. Bandmedlemmer fra Deathcrush, Empty Bottles Broken Hearts og Pybaneneller Mads Christensen har gått sammen og lager ifølge seg selv «godlynnet The Fall».

LEAH
23.00, Ingensteds
Jazzpop/funk

Leah har siden debutalbumet vært en ny liten sensjasjon på det norske funkfeltet med sprudlende overskudd og smarte, intrikate låter. Live ledes det strålende an av Leah Engevold med en stor jævla keytar i hendene.

Trenger du mer å velge mellom? Her er seks andre artister du bør se:

JENGO
18.30, Blå
Hiphop

ATLANTA
19.00, Dattera til Hagen
Hyperpop

BARBRO
19.30, Blå
Pop

MARGRETE
20.00, Mir
Pop/indie

AYSAY (DK)
22.00, Blå
Folk/pop

LOVER’S SKIT
22.30, John Dee
Hiphop

The post Din guide til Klubbdagen 2024: Disse artistene bør du se appeared first on NATT&DAG.

– Æ så at steinan va blaut, men tenkt at det gikk bra. Så æ gikk ned for å piss, men snubla. Æ e redd for at hånda e knekt kanskje, den e jævla hoven hvert fall.

Jada! Fotografen snubla i fjæra på første dagen av NATT&DAGs viktigste journalistiske feltreportasje. Men for all del: Det må ha sett rimelig komisk ut der han sto og tissa ut i fjorden og brått velta med hele vekta på håndeddet, mens kuken blafret i regnet som en ubemanna brannslange som slenger strålene utover steinrøys, bukse, trøye og for alt vi vet det engleblonde krøllete håret hans.

Samtidig er det et alvor her, tenker jeg umiddelbart. Et knekt håndledd er dramatisk for en fotograf.

Den evige konflikten

De senere årene har et tilsynelatende uløselig paradoks vokst frem i den norske offentligheten. På den ene siden har lengselen etter landlig idyll vokst frem blant landets urbane befolkning. Flere vil dyrke egne grønnsaker, slå seg til ro med hus og hage. Kanskje kan man bli en del av et hyggelig nabolag hvor man inviterer hverandre på fester, middager – ja, kanskje hele nabolaget møtes til potet- og sekkeløp på 17. mai.

Her er den moderne fantasien, som en slags protest mot en kaotisk og uforutsigbar verden som kulminerer i storbyens fremmedgjørende plast- betong- og glassimperium. 

«Storbyene taper for suburbia», konstaterte daværende redaktør av Avisa Oslo Magne Storedal i Nettavisen tilbake i 2021. Talende nok gikk Storedal fra Avisa Oslo til Bodø Nu i 2023, som for å virkeliggjøre sin egen profeti. Eller eventuelt gjøre en omfattende avsløring av at hans teori og kommentar egentlig kun var uttrykk for en egen indre driv ut av storbyen.

Men man ser det flere steder. London, New York, Paris – verdensmetropolene opplever befolkningstap, har vi sett overskrifter om de senere årene. Og det mens verden befinner seg i en overgripende sentraliseringsprosess hvor mer og mer makt og rikdom samles på færre og færre hender. Som om vi, befolkningen, vender oppmerksomheten mot gresset, trærne og havet, mens de, rikingene, infiltrerer hjernene våre og bygger seg rikere og mektigere på at vår oppmerksomhet og fantasi bare farer vekk.

Derfor er det selvsagt ikke rart at Senterpartiet gjorde et godt valg i 2021. Drømmen om det desentraliserte Norge lever, fordi for tech-gigantene spiller det selvsagt ingen rolle om man bor i Oslo eller Finnmark. 

Men det er heller ikke rart at Senterpartiet nå stuper på meningsmålingene: Det desentraliserte Norge er vel bare en drøm vi egentlig aldri ønsker å se realisert?

Storby på bygdeferie

Ja, noe slikt har vi i det minste tenkt i NATT&DAGs redaksjon. Derfor bestemte vi oss for nok en gang å ta turen til Bergtattfestivalen, som tilsynelatende er et perfekt åsted for å granske forholdet mellom by og land i det moderne Norge. 

Bergtattfestivalen holdes årlig i bygda Luster i Luster kommune. Selv om innbyggertallet er lavt, omkring 5000 mennesker, er rikdommen stor. Arealet i kommunen er nemlig større enn hele Vestfold fylke, og mye av dette er fjell, fjord og store fosser. Slikt kan man lage kraftanlegg av. Og det har lustringene gjort i en årrekke!

Men festivalen som nå arrangeres, er langt fra noe bygdefenomen. Hit kommer hordene fra storbyene for å delta på en festival som har «fokus på å showcase ny, norsk kreativitet», for å sitere festivalen selv. Bort med Vassendgutane og Plumbo – her er det unge og urbane kvinner som Emilie Nicolas, Ary og Moyka som inntar bygdescena for å tonesette det vakre fjordlandskapet. 

1300 unge og yre storbymennesker på bygdeferie. Her må det finnes rom til å undersøke og grave i den moderne fantasien om det landlige kontra det urbane, tenker vi. 

Teknisk mote

– Faen, jeg må squatte på dass fordi hvis jeg ikke gjør det, er jeg redd for at all driten der nede kommer til å treffe huden min.

Vi er halvveis på festivalens første dag, og doene er allerede fulle. Aiai! Riktignok kommer det raskt en tankbil og tømmer, men følelsen har satt seg i campen: Vi er fjernt fra storbyens velbehag og luksus nå.

Men tro ikke at de urbane unge ikke stiller godt forberedt! Omkring oss er horder av dyre telt og teknisk tøy som kan stagge det kalde regnværet på vestlandet. Kvaliteten på liggeunderlagene er så høy at det ville passert som den høyeste luksus gjennom de aller fleste epokene i historien. Ja, følelsen når man vandrer rundt i campområdet på Bergtatt, er at om man hadde solgt alt utstyret til en vennegjeng, kunne de brukt summen til å kjøpe en enebolig her i Luster kommune.

– Da jeg pakka tenkte jeg egentlig bare praktisk, jeg. Alle andre får kle seg så kult de vil, jeg skal bare være tørr og varm, forteller en mann i teknisk tøy til NATT&DAG. 

Lite visste han da, i det pakkende øyeblikket, at alle på Bergtattfestivalen er opptatt av å være varme og tørre. Ja, at det å være tørr og varm i seg selv er ansett som kult, som status. Arcteryx-jakker i all verdens farger, turbukser, ullundertøy og goretex-sko er liksom baseline for hva det er akseptabelt å ikle seg. 

Ikke fordi det anses som ukult å gå med noe annet – neida, takhøyden er stor og romslig på Bergtatt – men fordi går du med noe annet, for eksempel noe et veltrent øye ser har lav vannsøyle og dermed er dårlig stelt til å holde vannet unna i det strie vestlandsregnet, så får du klam omsorg og tilbud om å låne reservebuksene- eller jakkene til folk.

Verdensmannen Wiese

Den teknisk kledde mannen, som ikke skulle være kul, men tørr og varm, forsto altså raskt at han var en del av Bergtattfestivalens store klonemaskineri. 1300 identiske og praktisk kledde osloborgere mellom 25 og 35 år. 

Hvordan kan dette oppleves for den lille fjordbygda, spør vi oss. Hvordan føles det fra innsiden at publikum stjeler alle bygdas parkeringsplasser, lager kø på butikkene og hos den lokale bakeren. Og ikke minst et rabalder til langt utpå natta.

Og Oslofolk, da! I Arcteryx og ullundertøy. Varme og gode i regnet.

Vi oppsøker ordføreren, naturligvis. 

Luster kommune har vært styrt av Senterpartiet i en årrekke. Slik er det enda. Men Andreas Wollnick Wiese er ny i ordfører-embete, og da han tiltrådte i det høye setet i høst, var det som hærfører for et parti som gjorde det betydelig dårligere enn ved forrige valg. 

En nedgang på 13,7 prosent fra valget i 2019. Det er Wollnick Wieses bitre realitet, der han strener rundt i bygda på jakt etter å modernisere og utvikle fjordkommunen. 

– Jeg ønsker alle Oslofolk velkommen til Luster! De legger igjen mye penger, og det er fantastisk å se at bygda fylles opp av glade unge mennesker. Kanskje ser også noen av de som er her at det ikke er så dumt å flytte ut i et vakkert fjordlandskap.

Andreas Wollnick Wiese – han både ter seg og ser ut som en klassisk emigrert Høyrevelger fra Bærum. Men han er fra Bergen, og har brukt livet på å reise jorden rundt. Både i Japan og England har han bodd, men nå har han altså erobret Luster som både bonde og ordfører.

En slags verdensmann, sa Kjetil Hovland om ordføreren. Han er bygdas rike onkel og Bergtattfestivalens viktigste støttespiller. Og ordførerens gode venn.

Verdensborgereren Wiese. Det klinger som en skikkelse fra et borgerlig drama fra 1800-tallet.

Ordførerens bekjennelser

– Føler du deg ikke litt overlegen alle lustringene, med dine verdensvaner?

– Nei, overhodet ikke! Nei, jeg er bare kjempeimponert. Som alle andre byfolk hadde jeg mine stereotypier om hvordan folk er i distriktene. Men de mistet jeg ganske raskt. Det spiller ingen rolle om folk har samme utdannelse eller bakgrunn som meg. Så lenge folk er oppegående går det jo helt fint. 

– Men de prater ikke japansk!

– Nei, men det er jo like imponerende å få til noe i kommunen her, som å drive å reise rundt i verden. Det har bare gitt meg ekstra studielån.

Senterparti-mannen ønsker altså å avblåse hele bygd/land-konflikten som Senterpartiet sentralt har fostret frem det siste 10-året. Han mener også det er åpenbart at Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet har felles visjoner.

– Jeg mener at Senterpartiet og MDG har veldig mye til felles! Det der er en tullekonflikt.

– Du frir ikke bare til Oslofolk nå?

– Nei, dette mener jeg. Og det mener jeg er åpenbart som bonde i den vakre naturen her. Dette vil vi jo ta vare på! Og vi har jo soleklar felles interesse med MDG på det.

– Så vil jo folk her gjerne ha pick-up med dieselmotor og sånn da. Men det vil gå over. 

– Åja, du spår at pick-upen går ut på dato? Hva er tidshorisonten?

– Nei, det vet jeg ikke. Men jeg har sett at det går fortere enn jeg har trodd med den revolusjonen også. 

– Ok, men se for deg et scenario. Bergtattfestivalen blir en kjemperessurs for rekruttering til denne lille fjordbygda. Om 10 år er majoriteten av bygdas lille befolkning Osloborgere som overhodet ikke ønsker å stemme på Senterpartiet. Hele ditt ettermæle, som en hodeløs lovpriser av oslo-infiltrasjonen, er mannen som for alvor drepte Senterpartiet i kommunen. Vil du være fornøyd med å ha revitalisert kommunen, eller vil du skamme deg over det politiske ettermælet?

– Nei, det får nå så være. Det får jeg tåle!

Og hvem vet: Kanskje er det allerede konsekvensene av Bergtattfestivalen Wollnick Wiese gjennomlever. En nedgang 13,7 prosent stemmer, det høres voldsomt ut. Men det er bare 4092 stemmeberettigede i kommunen, og av disse var det bare 2938 personer som stemte. Et fall på 13,7 prosent er da bare noen hundre stemmer. Har Wollnick Wiese allerede blitt felt av den urbane infiltrasjonen, spør vi oss?

Tre, to, en: SKÅL

Er ordførerens entusiasme bare et slags friere til det han anser som potensielle fremtidige velgere? Eller er han oppriktig positiv til Oslobygda Luster? Som seriøse journalister på feltreportasje, må vi spørre oss hvordan dette forplanter seg ellers i kommuneapparatet og befolkningen. Støtter de ordføreren i oslofrieriet?

Før vi får gravd videre i det vi mistenker er en gnagende og godt skjult konflikt i den lille bygda, er det tid for fjelltur. Festivalens første konsert foregår nemlig i år, som alle andre år, på toppen av en liten fjellknaus. Dit skal alle publikummere spasere i samlet flokk, opp en snirklete og bratt skråning. 

Ettersom det er over dobbelt så mange publikummere på festivalen i år, er stemningen anspent. De som ikke har vært her har kanskje fått det for seg at stigningen er voldsom. De snakker med skrekk om den kommende fjellturen: Vil de holde ut? Vil de avsløre at treningsregimet ikke har vært så stabilt som de har gitt uttrykk for det siste halvåret? Vil de rett og slett omkomme der i fjellet, sprellende i kramper mens livets gnist sakte ebber ut av dem, mens strebende Strava-hunters hensynsløst farer forbi?

Sannheten er at turen ikke er så voldsom. Det er et par kilometer, og noen hundre høydemeter opp. 

Allikevel skjer det noe med festivalpublikummet under denne turen. Det som tidligere har vært vilkårlige ansamlinger av gjenger som har kjørt fra Oslo eller Bergen, blir plutselig til et kollektiv. Ja, fjellturen forener Bergtatt-publikummet til et kollektiv, en enhet, en slyngende fjellorm der vi manøvrerer oss i stubbete og steinete hårnålssvinger med pils i hånda og svette dryppende fra pannen.

Ja, en fjellorm av brisne 20-30 åringer som forsøker å føre uanstrengte samtaler med stadig høyere puls.

– Dette er jævlig bra for Stravaen min!, overhører jeg en fyr si. 

Men noen gidder ikke å være med på den uoffisielle tempokonkurransen som foregår i den bratte stigningen. For noen er denne festivalen mer enn Strava, Yoga, Running Club, Kajak og naturopplevelser. 

– TRE TO EN: SKÅÅÅÅÅÅÅÅÅL

En horde av oransje pannebånd, muskuløse bronsekropper, dunker med rosévin og tårn av pils senker tempoet helt i fronten av den buktende ormen. Som om de vil bringe oppmerksomheten mot det som tross alt betyr noe her: alkoholen, leskende og kald med gunstige bivirkninger for stemningen.

Det er Camp Rosé vi ser der foran – kollektivt en fryktsom klubb av drikkepress, steking og glorete antrekk. Syns man festivalområdet stenger for tidlig og vil feste videre? Fortvil ikke: Camp Rosé er løsningen med et eget rigg av Soundbox og slagere fra de siste tiårene, et utømmelig reservoar av rosevin, selvsagt, og en strålende entusiasme som på ingen måte trenger søvn for å holdes ved like.

Hver for seg er Camp Rosé totalt ufarlige streitinger fra Oslo, gjerne vokst opp innenfor ring 2. Man kan forestille seg en alminnelig gruppe unge menn og kvinner som nærmer seg midten av 30-årene, som helt sikkert har ansvarlige jobber og møter sine medmennesker med et kameratslig og jovialt klapp på skulderen, kanskje et glimt i øyet. Men de bindes også sammen av et ustrylig begjær etter festing og hverandres velpleide og formstøpte kropper.

Tre, to, en: Skål.

Det brukne håndledds estetikk

Resten av torsdagen forløper uten de virkelig store høydepunktene, før den franske djen Yuksek inntar scenen etter Emilie Nicholas’ konsert. Det er noe guddommelig over ham, der han står og røyker og drikker mens han leser publikum helt perfekt. Smakfull disco avløses av brasilianske rytmer i en helt usannsynlig, men allikevel velfungerende eskalering.

Nei, vi må ikke glemme torsdag natt!

Mens Yuksek spiller, velter Fotografen i fjæra og brekker håndleddet. Han ringer meg gråtkvalt og forteller om hvordan han snubla på de glatte steinene, han lurer på om jeg kan finne en lege. Selv danser jeg, men må nå altså på legejakt. Noe som for all del ikke er så vanskelig på Bergtatt. Det er nok få festivaler som har et så høyt gjennomsnittlig utdanningsnivå, og det er klart at blant de unge og fremadstormende kulturinteresserte av i dag, er leger fortsatt overrepresentert i løpeklubber, kor og orkester. 

Så en lege finner jeg på et blunk. Fotografen forsvinner til legesenteret, mens jeg sitter alene igjen med et kamera jeg ikke klarer å bruke, en kasse med pils og vin fra redaksjonsbudsjettet, og en uendelig ensomhet.

Kulturnorges forhold til bygda

Hehe, neida. Mens Fotografen undersøkes, gipses og fikses, sover jeg en søt søvn og våkner restituert og klar til å gyve løs på en ny dag hvor jeg skal grave i den mulige konflikten mellom by og land i den moderne verden.

Jeg undersøker litt i campen: Hva er egentlig Oslofolkets relasjon til bygda? Kan de egentlig se for seg å flytte vekk fra storbyen i det hele tatt? Eller er bare alt en hensynsløs bløff?

Ikke mange har en relasjon til bygda overhodet.

– En gang tok jeg taxi fra Oslo til Sjusjøen for et bootycall. Det ble 5500 kroner, og da jeg kom frem hadde alle lagt seg. Så jeg tok en overkøye, og når de andre våkna var det plutselig en ny fyr på plass. Det ble ikke noe på meg, men jeg fikk meg noen nye venner, da. Jeg ble på hytta resten av helgen.

En blivende stjerne på Norges himmel av mektige kulturpersoner snakker om sin kjennskap til bygdenorge, og sin dyreste taxiregning. Han er en uhelbredelig romantiker som lengter etter å finne noen å kline med på festivalen. Bare et lite kyss, er det så mye å forlange? 

Til slutt lykkes han da, også. Sågar en natt i et fremmed telt, ingen køyeseng, ingen taxiregning. Helt enkelt og rett frem, slik festivaler er laget for.

Lokalbefolkninga prater

– Visste du at Tidemand og Gude egentlig brukte Lustrafjorden som utgangspunkt da de malte Brudeferd i Hardanger? Men fjorden var ikke kjent nok til å være tittel, det var Hardangerfjorden som var mest kjent. Så ja, det er et vakkert område!

To lokale jenter forteller begeistret om hvordan livet i bygda er. Og studerer man nærmere og sammenlikner med maleriet, ser man at de har helt rett. Dette er jo kulissene for Tidemand og Gude. Gude må ha stått akkurat der vi står nå, midt på campområdet til Bergtatt, da han malte skissene til det storslåtte maleriet.

Jentene er fornøyd med at noe skjer i fjorden. De er oppvokst her, og de er bosatt her. At de kan oppleve noe annet enn Vassendgutane og Plumbo anser de som et gode, og at det kommer mer urbane gutter til er heller ikke et setback.

Det høres overbevisende ut. 

– Du veit, bygdenorge er ikke mestere på kultur.

NATT&DAG har satt seg ned med bygdas rike onkel, Kjetil Hovland. Han er nabo av Bergtattfestivalen, og gjennom millionbedriften Digital Etikett er han også festivalens hovedsponsor. Og, som nevnt, en venn av ordfører og verdensmann Andreas Wollnick Wiese.

– Så at noen kommer hit med spennende musikk og spennende folk, det syns jeg er en gave!

– Opplever du mye jantelov, her du sitter i ditt arkitekttegna hus og skuer utover fjorden?

– Neida, jeg merker meg ikke så mye av slikt. Og dessuten så kan du jo si det sånn: Jeg sitter her med bygda i ryggen og blikket mot fjorden.

– Hvordan opplever du stemninga til festivalen ellers i bygda, da?

– Den er god, altså. Det gir jo høyere omsetning for butikk og baker, og for de unge her er det jo selvsagt helt knall at det skjer noe som er kult og fremsynt.

Sjefen på den lokale Jokeren kan bekrefte Hovlands påstander:

– Vi omsetter for like mye denne helgen, som en vanlig vintermåned. Så vi elsker denne festivalen, absolutt!

Hemningsløse eskapader

Bygda er altså overhengende positiv, men det dreier seg om penger og butikk – ikke kultur og tilflytting. Og oslofolket forholder seg avmålt og nærmest spørrende til hva bygda i det hele tatt er, annet enn et hyttefelt man tar taxi til for å få seg noe en sen natt.

Fotografen fant imidlertid en lokal som mislikte festivalen da han tok taxi fra festivalområdet til legekontoret i Gaupne. Taxisjåføren var ikke entusiastisk, men hun var i det hele tatt ikke entusiastisk til så mye. Skal man ta slike mennesker med i beregning? Skal vi ta deres vurderinger med i betraktningen? 

Nei!

Vi får en følelse av kontroll rundt det hele. Det er fredag ettermiddag, og vi føler vi har kommet til bunns i saken. Luster kommune kan oppleve en viss tilstrøm fra hovedstaden, bygdenorge kan ha en positiv fremtid, men jevnt over vil ting fortsette som før.

Åh, deilige skråsikkerhet! I mange timer feirer vi den hemningsløst i campområdet. Vi drar frem en hvitvinsdunk som virker som en slags interaktiv kulisse vi alle sutter og tygger på for å få alle skvettene ut av den. Ja, fra hvitvinstappen går vinen i munnene våre, og vi sprutet vinen videre i andres munner, utover regntøy, i hverandres hår og på hverandres kropper.

En halvsensuell fyllefest bygger seg opp i partyteltet vårt, mens regnet, fjorden og fjellene danner evighetens kulisser omkring oss. Tenk, her gjør vi fontener med hvitvin på nøyaktig samme plass som Tidemand og Gude en gang sto og tegnet opp sine malerier. Tenk, Norgeshistorien er en løgn. Tenk, storbyen er en løgn. Tenk, også bygda er en løgn.

Alt som teller er den stadig skrumpende hvitvinsposen og den stadig eskalerende rusen. Vi utvider området, vi løper fra camp til camp, treffer flere identiske kloner – det er som om vi ikke beveger oss – alle på Bergtatt er like, de er ingeniører, politi, leger, grundere, kreative ledere og bedriftsledere. Og vi sutter på dem alle i en forbrødrende runddans. Alle er med på litt morro. Det er frihelg. Det er frislipp.

Det er fredag!

Politisk intermezzo

– Hvis vi skal gjøre dette intervjuet skikkelig, vil jeg helst diskutere politikk. 

– Ok, det er greit det.

– Javel. Kjør.

NATT&DAG er klare for et intervju med Sjur Vatne Brean, også kjent som Jens Stoltenberg, Gunnar «Kjakan» Sønsteby og en fyr i Rådebank. Han vil helst ikke snakke om personlige valg, som for eksempel om han kan tenke seg å flytte til Luster, eller hva han tenker om by/land-konflikten.

Sjur Vatne Brean vil helst diskutere politikk med oss.

– Når det kommer til Gaza, så er jeg av den oppfatning at det foregår et folkemord.

– Er det low-key eller high-key folkemord?

– Det vil jeg kategorisere som high-key folkemord.

– Har Sjur Vatne Brean gjort seg noen tanker om det amerikanske presidentvalget?

– Ja, jeg registrerer at flere mener Joe Biden er uegnet til å være statsminister i USA. Og du kan vel skrive at Sjur Vatne Brean mener Joe Biden viser flere tegn til demens. Det er min vurdering. Han burde trekke seg.

(Sjur Vatne Brean korrigerer seg selv senere og påpeker at han vet godt at Joe Biden er president, fordi styreformen i USA er republikk)

– Har du noen kommentar om EØS?

– Angående EU og EØS kan du skrive at Sjur Vatne Brean ikke har noen kommentar.

– NATO?

– Han ønsker ikke å kommentere NATO heller.

Årets store høydepunkt

Ute på vannet ligger to kvinner og vrir seg på sup-brettene sine. De ser ut som havfruer i det solglitrende havet. De vasker håret. Ved min side sitter to jenter og diskuterer kjøkkenutstyr, mens jeg selv brått kastes ut i en overveldende sentimentalitet. Å, fjorden. Å, fjellene. Å, musikken. Å, vennskap. Å bygdenorge!

En slags kvelende og i grunnen helt ukjent sentimentalitet velter frem i meg. Antakelig må det skyldes sarte nerver etter flere dager med høyt inntak av alkohol. Sentimentaliteten stiger gjennom dagen. Den er rar, følelsen av å smile når man ser andre mennesker. 

Alle de 1300 menneskene har liksom fortsatt å bygge fellesskapet etter fjellturen. Man ser ansikter omkring seg som man på et vis føler man kjenner, men ikke klarer å plassere. Har noe skjedd de siste dagene man ikke husker? Kanskje. 

Ja, sentimentalitet – og i tillegg solen som bryter frem etter dager med regn, vind og skyer. 

Det topper seg når Ary avslutter hele festivalen. Konsertområdet fyller seg opp med alle disse ansiktene man tror man kjenner. På scenen står Ary, men det er ikke hun som er i fokus. Bak henne glitrer fjellene i solnedgangen, fossene er gylne som flytende gull der de faller ned i fjorden, og på scenen altså Ary med danserne sine, som nærmest hypnotisk binder publikummet sammen, man blir liksom med på bevegelsene deres, om ikke like elegant og medrivende, så i det minste med overbevisning og en klumsete entusiasme. 

Publikum vender seg snart mot fjellene, snart mot Ary, snart mot solnedgangen, alt i en taktfast og enstemt bevegelse, som et kollektiv som forbereder seg på å legge festivalen bak seg. Innimellom bryter en skikkelse ut av runddansen, som i en koreografert og taktfast marsj ut av flokken i retning baren for å kjøpe flere pils. Gjerne tre-fire pils om gangen, som man kan fordele ut til de stadig dansende, euforiske publikummerne.

Den bitre realiteten

Jeg tror aldri så mange Oslofolk genuint har vurdert å flytte til Luster. Jeg tror aldri konflikten by/bygd har vært så fraværende som under solnedgangen her i Luster lørdag kveld under Bergtatt.

Men selvsagt inntreffer realitetene. Bare noen timer senere kommer regnet igjen. Det er siste natten og folk er slitne. Teltene har akkurat tørket når det verste regnskyllet kommer. Alle sover dårlig i vind og regn. 

Stemningen er mildt sagt besk morgenen etter. Igjen er toalettene fulle. Det er ikke mat igjen. Drømmen er brutt, fantasien er død. Ingen vil være her lenger. Alle vil hjem. Ikke «hjem» som et hus med hage, ikke «hjem» som et ambulerende begrep. Nei, hjem – rett og slett tilbake til Oslo. Til barer, stabilt vær. 

Ja, vi går rundt på den dystopiske campen søndag formiddag, og hordene flykter fra Luster. Aldri har så mange villet vekk fra denne bygda gjennom hele verdenshistorien.

– Vi er så dritt lei av fjell, regn og fjord. Er det noen som har en ledig plass tilbake til Oslo?

En jentegjeng avbryter fjellturen for å vende snuten «hjem». Alle skal «hjem». Hjem til Oslo, til det dorske velbehaget. En lang helg i bygda er en prøvelse mer enn stor nok for oss alle.

Adieu, Andreas Wollnick Wiese. Våre stemmer får du aldri! Adieu Luster. Kanskje har du fått pengene våre, men oss får du aldri!

The post Derfor flytter ikke Oslo-folket ut på bygda appeared first on NATT&DAG.

27. september kl 19:30 inviteres det til en ny runde med undergrunnsmusikk levert av tre rykende ferske artister. Opplev hele sulamitten på JJ Connects på Ingensteds. 

Hold deg oppdatert på Facebook-eventet HER.

ROIBOSS

Fra dansegulv til stratosfæren: Lydbildet Roibossjentene leverer presterer å være like unikt hver gang – uansett hvor i det elektroniske landskapet det befinner seg. Men stempelet deres er å ta og føle på for hver eneste låt som pryder diskografien. Basslinjer, catchy melodier og spennende vokalspill gjør Roiboss helt sjef hva elektronika angår. Debutsinglen kom i august 2023, og duoen debuterte med sin første EP på Trondheim Calling 2024. Nå står JJ Connects for døren.

DIN VÅTE DRØM

At Din Våte Drøm skal spille på Ingensteds er alt annet enn fantasi. Gjengen bak drømmen har børstet støv av den lekende lette og angstete gladrocken à la Delillos fra 90-tallet – denne gang i ny samtidsdrakt. De nye 20-åra er tema: Med fyring, fest, jobbsøkerkurs og selvrealisering hos psykologen. Treffende tekster leveres med et deilig, skurrete og spenstig sound. Nå er gjengen klare for å avrunde sin Band i LA – Tour live med JJ Connects på Ingensteds.

SHANA MATHAI

Skal man sette fingeren på sounden til Shana Mathai må man se innover – for den tar form av et par sommerfugler i magen og en rykkende dansefot. Varme store lydbilder, en stemme myk som silke og kraftig som et uvær, med en bunnsolid groove på bånn gjør at man fort vekk kan forsvinne inn i musikken hennes i timesvis. Shana Mathai ga ut sine to første singler tidligere år, og den tredje er rett rundt hjørnet. Men først: JJ Connects!

The post Våte drømmer og mer på Ingensteds appeared first on NATT&DAG.

Det er med stor sorg vi nå reflekterer over tapet av flere av Oslos kjære barer, steder som har vært faste holdepunkter i byens sosiale landskap. Gjennom årene har disse stedene tjent som oaser av fellesskap og glede, hvor generasjoner har delt uforglemmelige øyeblikk og skapt livslange minner. 

Bare siden høsten 2021 har vi mistet over 80 serveringssteder i Oslo og blant dem finner vi flere ikoniske steder. De har slukket sine lys og lukket sine dører for siste gang. La oss minnes de som nylig har gått bort med takknemlighet for alle de gode stundene de har gitt oss. Vi lyser fred over deres minne og takker for alt de har betydd for oss.

Hvil i fred. 

NEKROLOGENE

Perestrojka † 

På denne underlige Sovjet-baren i Strøget fant man brudedukker på størrelse med mennesker i taket, gamle videospill, enormt høye lysestaker, vilkårlig plassert treningsutstyr i kjelleren, russisk polka-musikk på full guffe og hockeypulver-shots. Ikke minst hadde de mugger det alltid var stas å få servert, runde etter runde! Perestrojka var helt unikt i sitt slag, men la seg for å hvile en siste gang i fjor. Heldigvis rakk Oslo å få broderen Glasnost til livet før Perestrojka forlot oss, men det var alltid du som var den originale. 

Pokoysya s mirom, Perestrojka!  

Internasjonalen † 

Det kanskje aller beste med Internasjonalen var navnet. Man følte seg nesten uforholdsmessig viktig av å spasere mot Internasjonalen for en drink, der det lå i bunn av den megakommunistiske bygningen på Youngstorget. Sannheten var likevel at Internasjonalen til syvende og sist var et ganske vanlig, men godt sted. På Internasjonalen fant man alltid kjøpesterke drinknippe-entusiaster, men også studenter. Av og til fant man også nyinnflytta bolsjeviker, med sixpence og pins med slagord for en latinamerikansk revolusjon. De hadde forvilla seg inn på det de sikkert trodde var AKP ml-ernes siste skanse. Men så vidt vi vet så vi aldri Pål Steigan her inne. Vi så bare AP-politikere som skjulte så godt de kunne hvor svimle de ble av å gå i de lekre vindeltrappene i timene etter midnatt. 

Hvil i fred, Internasjonalen!  

Aku Aku Bar †

Aku Aku var landets mest legendariske tiki-bar – nesten helt uten konkurranse. Gjennomført dekor etter de strenge tikireglene fra 50- og 60-tallet og meget god chili-punch – servert av blide pinup- og rockabilly barkeepere – sørget for mange lykksalige kvelder i Thorvald Meyers gate i hele 17 år. 

Aku Aku var der for deg som lengtet etter den utenlandsferien hvor du dro 12 timer med fly, bare for å møte en monotont ropende kar i tangatruse på stranda som solgte deg rom i kokosnøtter. 

Hvil i fred, Aku Aku (selv om vi vet du nå skal gjenoppstå på Påskeøya!).

Franks †

Du ble dessverre ikke gamle karen. Til tross for at du hadde en av Oslos beste signatturretter – hvit fisk med cajun smørsaus. Lokalisasjonen var riktig, midt i Fredensborgsveien, vis-a-vis den nyoppstartede storsuksessen Coffee & Cigarettes. Om alt gikk til helvete, kunne man i det minste bli et godt b-lag – et sted for de som ikke fikk plass over gata? Men slik gikk det ikke med Franks sine to etasjer og mellom-to-stoler-aktige satsning. Var det et kegt sted? Var det et brunt sted? Var idéen noe midt i mellom? Og skulle man uttale det Fraaanks på engelsk eller Franks, som en karslig arbeiderklassepub? Det var det dessverre ingen som fant helt ut av, før du plutselig en dag var borte.

Det er alltid litt ekstra vondt med barseldød. Hvil i fred, Franks! 

Pappy Victors †

Pappy Victors fikk en hjerteskjærende død. Den familiedrevne puben kjempet i motbakke, helt til siste slutt. Familien la ned hele sitt hjerte for å få den lille Torshov-baren til å overleve. De betalte husleien med penger fra egen lomme, penger som de arvet fra en nylig avdød bestemor! Men så gikk det ikke slik det skulle likevel. Vi kondolerer.  

Kjære Pappy, Torshov har i deg mistet en ekte nabolagsbar, et sted man slapp å høre støyen fra tv-en og et sted du kunne komme akkurat som du er. 

Dangerous Club †

Det er med en blanding av vemod og lettelse vi registrerer at denne trange og øredøvende cocktailbaren har stengt. Dangerous Club var aldri et sted noen kom for å snakke, men for å bli revet med i en slags klam og alkoholisert psykose av det uproposjonalt store lydanlegget, og det nærmest sekterisk kule klientellet.

Ja, hvem har vel ikke følt seg noen nummer for liten i Dangerous Clubs inngangsport, mens man registrerer de uanstrengte positurene som sitter henslengt i båsene med overlegne blikk. Dangerous Club samlet byens hippeste i sin duse belysning. Selv om vi nå slipper å rope våre bestillinger, vil vi alltid savne den helt unike atmosfæren. 

Hvil i fred, Dangerous Club – du ga opplevelser vi aldri vil glemme.

Krøsset †

Det er vanskelig å huske deg som noe annet enn et ikke-sted som alltid endte opp med by:Larms dårligste bookinger. Ja, sånn må det kanskje gå når et av landets mest sjelløse utelivskonsern skal drive konsertscene: Det blir gubbete, dårlig eller bare glemt i en tåke av tåpelig nostalgi og drømmen om en «levende kulturby». 

Men allikevel: Et sted for middelmådige konserter er stadig bedre enn ingen konserter. Vi minnes Krøsset med sorg, men helt uten savn – hvor snodig det enn måtte føles.

The post Slik minnes vi de avdøde barene – les våre nekrologer appeared first on NATT&DAG.