No Deal Music

Round Up - Mai 2012

2012-05-20T16:40:00.000+02:00

Denne månedens round up kunne nok vært delt opp i fire store poster om hvert av albumene, men jeg velger å samle de allikevel, mest fordi det er ikke så mange ordene som skal til, musikken taler for seg selv denne gangen. Posten kommer også litt tidlig i denne måneden, men med de fire strålende albumene her var det ingen vits i å vente. Vi starter med John Fullbright og hans debutalbum From The Ground Up. Fullbright er en ung mann på 23 år fra Okemah, Oklahoma, en hjemsted han forøvrig deler med Woody Guthrie. Fullbright er spådd en lysende karriere og det er kanskje ikke så rart siden han vartet opp med et helt ekstraordinært livealbum for tre år siden, som har bygget opp store forventninger til hans studiodebut. Jeg stiller meg litt over halvveis bak hyllesten fra folket til Fullbright. De låtene der han trøkker til og virkelig har bygget ut arrangementene på låtene fungerer utmerket, mens jeg merker at han kanskje ikke har helt grep om rolige pianoballader ennå. Uansett skal du lete grundig for å ikke finne plass til John Fullbright på årets topp fem liste over albumdebuterende singer/songwriters. Albumet debuterer denne uken på 20.plass på Billboard sin Heatseekers albumliste. Beste låter på albumet: "Jericho", "Moving" og "Daydreamer".

Spotify - iTunes - John Fullbright

Turnpike Troubadors - Goodbye Normal Street er kanskje det nærmeste jeg kommer det perfekte countryalbum dette året. For et herlig album, for noen låter og for en overraskelse! Uten sammenligning forøvrig føles det litt på samme måte som når jeg oppdaget Old 97's for mange år siden. Friskt og freidig og endelig er det noen som synger om kjærlighet på en slik måte at det faktisk er moro å høre countrylåter om kjærlighet igjen. Dette er den typen countryplate som hadde fortjent å toppe Billboard sin countryliste, men som nok dessverre sliter med å nærme seg i det hele tatt. Turnpike Troubadors er også fra Oklahoma akkurat som Fullbright, solide bidrag fra The Red Dirt state denne måneden altså. Jeg finner ikke en svak låt på dette albumet, det er så gjennomført bra i alle ledd at det er rett og slett en av de mest hyggelige musikalske opplevelser innen country på mange år. Jeg kaller dette country, det går sikkert an å henge på et ledd til i en eller annen retning, men hvorfor skal jeg det? Dette er for meg slik country skal låte. Beste låter på plata, "Gin, Smoke & Lies", "Wrecked" og "Good Lord Lorrie".

Spotify - iTunes - Turnpike Troubadors

Lee E. Bains III er tidligere medlem av The Dexateens. For et par år siden bestemte The Dexateens for å ta seg en pause på ubestemt tid og det åpnet muligheten for at medlemmene kunne utfolde seg i egne prosjekter. Dexateens har allikevel spilt inn en god porsjon låter som sannsynligvis blir utgitt på et senere tidspunkt, da mest sannsynligvis under navnet The Ex-ateens. Bassisten fra Dexateens, Matt Patton, har inntil videre erstattet Shonna Tucker i Drive-By Truckers. Og gitaristen Lee Bains har altså plukket med seg en gjeng av erfarne musikere (som ikke har noen forbindelse til Dexateens) og sammen har de laget There Is A Bomb In Gilead. Et album totalt blottet for klisjeer og fislete forsøk på å lage populærmusikk. Dette er svett og dampende varm sørstatsrock anno 2012. Dette er et av de albumene som fyller på med åndelig føde til min muskalske tro. Et nærmest perfekt album, den ørlille countrysjela som ligger i den ene siden av musikken, punkrocken i den andre og sammen så møtes de to retningene musikalsk, midt i arven etter Lynyrd Skynyrd og sounden av Muscle Shoals. Jeg tror jeg oppsummerer enkelt med å si at Lee Bains har laget et av årets beste album så langt. Mine favorittlåter: "Righteous, Ragged Songs", "Roebuck Parkway" og "Everything You Took"

Spotify - iTunes - Lee Bains III

Nels Andrews er ikke av de mest produktive artistene som finnes der ute. Scrimshaw er hans tredje album på elleve år og det er som vanlig når vi snakker om Andrews fylt med låter av veldig høy kvalitet. Andrews lar låtene sine vokse og gro fra små poetiske betraktninger på en papirlapp til å bli fullvoksne låter som er klar for å reise ut i verden på et album. Låtene og lydbildet på Scrimshaw har en varm og elegant framtoning som til tider nesten kan virke litt trolsk, samtidig som det også er en god porsjon melankoli i dem. Andrews er først og fremst en singer-songwriter/folk-sanger og denne platen er breddfull av gode historier fortalt av en som kan både skrive og kan formidle låter i de nevnte kategorier. Scrimshaw er et album som varmer og beroliger og som vokser seg nærmere hjertet ditt for hver gang man hører det. Mine favorittlåter: "Tridents", "Starboard" og ""Floatsam".

Spotify - iTunes- Nels Andrews

Jackson Taylor & The Sinners - Bad Juju

2012-05-19T15:01:00.000+02:00

Jackson Taylor & The Sinners er ganske sikkert et ukjent navn for de fleste, men det amerikanske bandet har spilt konserter rett i nærheten av meg uten at jeg har løftet hverken en finger eller en fot for å komme meg dit. Bandet har nemlig spilt på Harvest Bar i Kvinesdal sin årlige sentrumsfestival, Down By The River. Når man da er så treg på avtrekkeren som jeg har vært i forbindelse med Jackson Taylor, så er det vel bare fortjent at man skjønner at man har gått glipp av noe spesielt og annerledes. Men, Jackson Taylor kommer tilbake og det er ikke lenge til heller, 25.mai spiller han for samme oppdragsgiver i Kvinesdal på et nytt festivalkonsept kalt "Vill og Vågal". Tre vårlige maikvelder med musikk fra to scener og første kvelden altså med Jackson Taylor & The Sinners som en av hovedattraksjonene. Forøvrig er festivalen en salig blanding av forskjellig musikk, her får du rock, country, folk, metal og rølp i skjønn forening. Mer informasjon om denne helgen finner du på arrangementet sin Facebook-side.

Tilbake til Taylor og hans nye album. Det som er veldig spesielt med dette albumet, i motsetning til Taylors tidligere album, er rett og slett at det er fritt for bass og bassist. Bandet består utelukkende av to mann på gitarer, en akustisk og en elektrisk, og en mann som spiller trommer. Lyden av dette er en tilvenningssak, det er rett og slett ganske uvant før ørene uten bassen, jeg tar meg selv i å sitte å høre etter den og vente på den, men den kommer aldri. Allikevel fungerer dette på et forunderlig vis. Årsaken til at dette fungerer slik det gjør, er enkelt fortalt at bandet har en kompromissløs måte å spille på. Spesielt mannen på elektrisk gitar, Austin Garret, gjør en formidabel jobb. Strengt tatt gjør han over halve jobben for bandet og Jackson.

På Bad Juju finner vi tre veldig kjente coverlåter, "I Got Stripes", "That's Alright Mama" og "It's Not Supposed To Be That Way". Tre låter som er blant de mest kjente fra historien til henholdsvis Cash, Elvis og Willie. Normalt vil man tro at disse låtene er helt oppbrukt, men ikke for Jackson Taylor & The Sinners. Bandet legger vekt på å gjøre jobben skikkelig på disse klassikerne, gi jernet og spille som om de har fanden selv etter seg. Resultatet er deretter, heseblesende og hardtslående hardcore country med sjel. Av bandets egne låter har jeg blinket meg ut "Humboldt Country Grown" og "Whiskey" som mine favoritter.

Albumet er nylig omtalt på Saving Country Music, et av verdens mest leste nettsteder som utelukkende handler om ekte country og independent- og undergrunnscountry, der fikk den karakteren "2 Guns Up!" som selvfølgelig er helt øverst på karakterskalaen. Så oppfordringen er selvfølgelig at man legger turen til Kvinesdal neste fredag, den 25.mai, for å se og høre Jackson Taylor på scenen. Hvis bandet får ut den samme energien og råskapen på scenen som de viser på dette albumet har jeg en mistanke om at dette kan bli en av årets aller beste hardcore countryopplevelser.

www.harvestbar.no
FB-Event: Vill & Vågal Festivalen
Billettservice
www.jacksontaylorband.com

Vinn billetter og signert cd til Eilen Jewell - Live @ Buckley's, Oslo

2012-05-14T20:15:00.000+02:00

Søndag besøker Eilen Jewell Norge og Buckley's Pub i Oslo. Arrangøren Honky Tonk Honeys skriver; "Som en kryssning av Lucinda Williams og Norah Jones har hun med sitt talent og hardt arbeid skapt seg en posisjon der både kritikere og publikum digger henne. Eilen er den artisten som hverken den vante eller uvante konsertgjengeren glemmer. Eilen Jewell omgir seg med et strålende band der gitaristen Jerry Millers nesten alene er verdt billettprisen.

Førstkommende søndag den 20.mai kl. 2100 presenterer Honky Tonk Honeys Eilen Jewell på Buckley's Pub i Oslo og her kan du få muligheten til å oppleve denne unike damen helt gratis og attpåtil sikre deg et signert eksemplar av hennes strålende album fra fjoråret, Queen Of The Minor Key. Det eneste du trenger å gjøre er å svare på et enkelt spørsmål for å være med i trekningen av to premier à 1 stk. billett til søndagens konsert og 1 stk. signert cd. Svaret sender du på mail til nodealblog@gmail.com eller som en melding til bloggen på Facebook. Oppgaven du skal finne svaret på burde være ganske enkel å finne ut av,

Eilen Jewell gjorde i 2010 et helt tributealbum til en kjent countryartist. Hvilken artist og hva heter albumet?

Skriv svaret i en e-post til nodealblog@gmail.com eller send svaret ditt som en melding til bloggen på Facebook og bli med i trekningen av billetter og signerte cd'er! Vinnerene trekkes lørdag 19.mai kl. 1500.

Jeg omtalte fjorårets album, Queen Of The Minor Key, her på bloggen da det kom ut i fjor sommer, der kan du lese om min begeistring for nettopp dette albumet og en ganske så unik countryartist.

Eilen Jewell relaterte linker

FB-event: Eilen Jewell (US) - Honky Tonk Honeys
Honky Tonk Honeys
Billettservice - Eilen Jewell
www.eilenjewell.com
www.buckleys.no

The Mastersons - Birds Fly South

2012-05-13T13:13:00.000+02:00

Fra Denton, Texas og Brooklyn, New York kommer ekteparet The Mastersons. Begge er født i Texas og er i dag bosatt i Brooklyn. Deres debutalbum, Birds Fly South, kom ut den 10.april over på den andre siden av Atlanteren. Det er foreløpig nesten helt utilgjengelig her på berget, det eneste stedet jeg har funnet den er som import-cd hos Platekompaniet. Ikke engang iTunes har lagt den inn i sine rekker. The Mastersons var et av de bandene som fikk folk til å lette på øyelokkene under årets SXSW i Austin og det er ikke helt uten grunn. Vokalharmoniene til paret vil få de fleste med noenlunde normal hørsel til å snu seg i retning av lyden. I tillegg er det så mye referanser til andre kjente artister at det nesten er uunngåelig å la være å ta en nærmere titt på hva dette ekteparet holder på med.

The Mastersons dro fra sitt hjem i Brooklyn, New York til Texas for å spille inn dette albumet. Da studioarbeidet var ferdig i fjor vår dro de tilbake til Brooklyn og ble med i Steve Earle's band, Dukes & Duchesses.The Mastersons varmet opp for Steve på "I'll Never Get Out Of This World Alive"-turneen, samtidig som de også spilte i bandet med Steve. Akkurat slik som Buddy og Julie Miller gjorde for femten år siden. The Mastersons er fortsatt en del av Dukes & Duchesses, men det spørs vel om de får tid til begge deler framover. Birds Fly South, som albumet deres heter, er nemlig såpass bra at paret kan risikere å få mer oppmerksomhet enn forventet. Siden de er tilknyttet New West Records, som er en mektig label innen americana/alt.country sjangeren, så burde i hvert fall alle muligheter ligge til rette for bandet.

Photo by: Paul Robert Wright

Eleanor Whitmore Masterson har tidligere jobbet i bandene til artister som Regina Spektor, Susan Gibson, Kelly Willis, Diana Ross og Will Hoge. Chris Masterson har blant annet jobbet med Jack Ingram, Son Volt og Bobby Bare Jr. Så det er ikke akkurat to ferskinger vi snakker om her, de har mer eller mindre holdt på med musikk hele livet. Eleanor har også en søster som driver med musikk. Bonnie Whitmore så vi sist sammen med Hayes Carll på låten "Another One Like You" og på sitt eget debutalbum Embers To Ashes fra 2011, et album Chris Masterson både har produsert og spiller på og selvfølgelig er også søster Eleanor med her.

Hvordan høres så The Mastersons ut musikalsk? Chris' stemme minner en del om Gary Louris og kombinert med Eleanors vakre stemme gir dette merkbare assosiasjoner til nettopp The Jayhawks, men det er også fullt mulig å si at de to stemmene deres i sammen kan dra tankene i retning av Buddy og Julie Miller. Å beskrive musikken er en helt egen affære, den jobben de har gjort i studio for denne platen er veldig harmonisk, det er romantisk, det er to personer som elsker hverandre, to stemmer som passer sammen og som synger inn i samme mikrofon samtidig. Paret sier selv at det å jobbe med hverandre er noe helt spesielt i forhold til å jobbe med andre artister, det svinger mye mer i følelseregisteret, både på godt og vondt. På scenen er de allikevel mer et band enn en duo og paret er tydelig på at de aldri kommer til å bli de nye George og Tammy på scenen.

Låtene på Birds Fly South har paret skrevet selv i sammen og musikalsk låter det litt som et mini-Jayhawks fra Texas. De har fått med alle påvirkninger oppveksten i Lone Star staten har gitt de og kombinert med den urbane inspirasjonen paret har fanget opp ved å bo i Brooklyn er dette blitt et riktig flott album, spekket med med americanapoplåter av det edle slaget.

Siden jeg ikke kan linke til noen av de vanlige streamingtjeneste der du kan høre The Mastersons så må vi ty til Reverbnation der det ligger tre låter av bandet. Da får du i hvert fall en god pekepinn om hvordan dette låter. Liker du det du hører kan altså albumet kjøpes hos Platekompaniet som cd og digitalt kan du kjøpe det via nettbutikken til bandet, der du også kan kjøpe cd og vinyl.

PS: Albumet er ventet inn som vinyl hos Big Dipper Oslo i løpet av denne uken.

www.themastersonmusic.com

Paul Thorn - What The Hell Is Going On

2012-05-11T19:19:00.000+02:00

Paul Thorn er en forhenværende profesjonell bokser med nasjonal tv-sendt kamp mot selveste Roberto Duran på merittlisten. Han er også søskenbarnet til Stan Thorn, keyboardist i Shenandoah, og han ble musikalsk "oppdaget" av Miles Copeland, bror av Stewart Copeland fra Police. Det å ha et søskenbarn i Shenandoah har ført til en av de mest bisarre hendelsene i Thorns liv. Med sitt første band, The White Tornadoes, fikk de sin første og eneste spillejobb som oppvarming for Shenandoah på Civic Center i Tupelo, MS i 1989. Promotions for Shenandoah hadde egentlig booket en annen ukjent artist for dette oppdraget, men grunnet at ingen hadde hørt om denne før valgte de å kansellere denne og bruke The White Tornadoes i stedet. Artisten som ble kansellert var Garth Brooks.

Paul Thorns forrige album gikk meg egentlig hus forbi i 2010, dessverre. Heldigvis har jeg oppdaget det nå, for Pimps & Preachers, som det heter, inneholder noen virkelige perler av noen låter. Aller mest har jeg falt for "Love Scar" fra den platen. Tekstlinjen i refrenget er til å dø for, hårene reiser seg i nakken når Thorn synger,

"If I could be a tear, rollin' down your cheek, and die on your lips, then my life would be complete"

Men Thorn er nå altså tilbake med et nytt album, What The Hell Is Going On, og denne gangen har han latt sine egne komposisjoner ligge og heller kastet seg ut på annen manns grunn for å lage et coveralbum av noen av de beste låtene han vet om. Thorn sier selv at han trengte en pause fra seg selv etter å ha laget flere album der hans egen person har vært senter for oppmerksomheten i tekstene. Coverlåtene han har valgt til dette albumet er selvfølgelig ikke P4-låter, dette er for det meste ukjente perler fra artister som ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Det hele starter med en Buckingham/Nicks låt, "Don't Let Me Down Again". Thorns kraftfulle og hese stemme passer utmerket til nærmest all form for musikk, men akkurat her treffer han innertier og sammen med orgelet løfter han denne låten til nye høyder. Etter det følger to aldeles praktfulle versjon av Ray Wylie Hubbards "Snake Farm" og Buddy Millers "Shelter Me Lord", før det så glir over i kanskje den mest interessante delen av plata, de aller mest ukjente låtene. Som lenker på en kjetting er låtene smidd sammen av Thorn. Selv om låtene han har valgt er av så vidt forskjellige artister som Free, Foy Vance, Bobby Charles og Elvin Bishop, så henger det så makeløst bra sammen at det er en fryd.

Åpne listen i Spotify

Høydepunktene sitter tett på dette albumet og man tenker praktisk talt ikke over at det er et coveralbum. Skal jeg imidlertid trekke fram et par virkelige høydepunkter som skiller seg veldig ut så må det bli Elvin Bishops, "What The Hell Is Going On" og Wild Bill Emersons "Bull Mountain Bridge". Dette er to låter som er tøffere enn det meste i tekstveien og utførelsen og arrangementene til Thorn og bandet står til tjue i stil. På sistnevnte låt deler han mikrofonen med ikke ukjente Delbert McClinton. I Emersons låt handler det om en marihuanadealer, Stone Fox Dan, som havner i unåde hos Bull Mountain Hawk for å ha blitt tatt på fersken med dama hans. Hawk har alle kontaktene i orden og er liksom "sjefen" i distriktet og utsteder med største selvfølgelighet følgende dødsdom på Stone Fox,

“Go take him on down below the Bull Mountain Bridge. ... Break his arms and throw him in the river! If anybody asks, just tell them he committed suicide….”

Hør albumet i Spotifyspilleren her på siden eller kjøp det på iTunes eller hos www.paulthorn.com

Spotify Playlist - Mai 2012

2012-05-10T23:38:00.000+02:00

Selv om det ennå er tidlig i måneden har jeg allerede klart å samle en anseelig andel av bra ny musikk fra americanaverdenen og andre fjerne avkroker. Nye plater dukker selvfølgelig opp hver eneste uke og spillelisten blir oppdatert fortløpende utover måneden. Vi kan vente oss nytt fra Willie Nelson, Soulsavers, Marissa Nadler, Sun Kil Moon, Ian Tyson, Cory Branan, McDougall, Sonny Landreth og Lisa Marie Presley i løpet av de neste ukene, bare for å nevne noen av de mest kjente navnene.

Av de artistene som er på listen akkurat nå bør man legge ekstra godt merke til Nels Andrews, John Fullbright, K Phillips, Chelle Rose og norgesaktuelle Jackson Taylor & The Sinners. Sistnevnte kommer jeg mer detaljert tilbake i en egen post om kort tid og årsaken til det er ikke bare at de har et nytt album ute, men dette kompromissløse countrybandet spiller faktisk på Vill & Vågalfestivalen til Harvest Bar i Kvinesdal. Festivalen går av stabelen i pinsehelgen 25-27 mai og Jackson Taylor & The Sinners spiller første kvelden, fredag 25. mai.

Åpne listen i Spotify

Små gleder og nye plater [norsk musikkuke]

2012-05-05T15:33:00.000+02:00

Da er vi kommet til den aller siste posten i helnorsk musikkuke, i morgen er det søndag og hviledag og den skal jo som kjent holdes hellig. På mandag er det atter en ny uke med mange nyheter fra det store utland, men først altså et par musikalske godbiter til fra hjemlige strøk. Aller først skal vi se en helt ny video fra Sailorine. Sailorine er artistnavnet til Ingunn Ringvold fra Larvik og hennes forrige album, Tea Leaves, fikk en liten omtale her på bloggen. Nå er hun her igjen med en video til låten "Red Dirt", som er første smakebit fra hennes nye album som har release den 1.juni. Albumet er produsert av Øyvind Storli Hoel og selvfølgelig er også hennes ektemann Mark Olson med på plata, sammen med flere andre dyktige musikere.

Basert på denne låten synes jeg å ane en liten dreining mot mer klassiske kvinnelige singer/songwriters enn på tidligere albumene. Fortsatt har hun nok bena godt plantet i ørkensanden, men jeg tror også vi får høre en Sailorine som har utviklet seg musikalsk i flere retninger siden albumet Tea Leaves. Kun få uker igjen til vi får svaret, Drove Long To See Him heter plata og du kan ganske sikkert forvente deg en omtale av albumet her på bloggen.

www.sailorine.com

Den siste artisten som får en omtale denne gangen i Norsk Musikkuke, er en mann som har holdt på med musikk i mange år. Han er kjent under artistnavnet Depui, men heter egentlig Bent Ivar Depui Tversland og er opprinnelig fra Evje, men nå bosatt i Oslo. Dette blir året der Depui endelig får gitt ut sitt etterlengtede debutalbum, Demon Heartache. Etter flere EP'er og singler ser tiden ut til å være inne og singelen som ble sluppet i går lover veldig bra. Selv beskriver han musikken sin som inspirert av "diverse eldre balkan-beat, fransk amour, og mexicanske rytmer", noe som skulle være mer enn tilstrekkelig krydder for å sprite det hele opp.

Stemmen til Depui er også verdt å merke seg, i følge presseskrivet fikk han veldig tidlig smaken på penger. Dette resulterte i at han i en alder av fem år satte fast en femkrone i halsen, noe som i senere år har satt sitt tydelig særpreg på vokalen. Den nye låten "Manhood" er tilgjengelig for både streaming og salg nå og du kan høre den i spilleren under. Hør også "I'm Fake", en låt som tidligere er utgitt på ep'en Friday Afternoon. Jeg liker det jeg hører fra Depui og tror albumet Demon Heartache kan bli en musikalsk overraskelse for mange når det kommer en gang til høsten.

www.depuimusic.com

CCAP - Vårnyheter [norsk musikkuke]

2012-05-04T20:48:00.000+02:00

Det finnes et lite uavhengig plateselskap borte i oljebyen Stavanger. CCAP heter det og står for Checkpoint Charlie Audio Productions og ledes til daglig av Tom H. Brekke. Selskapet leverer gang etter gang mye av det beste innen musikk som kommer fra den kanten av landet, både ukjente og kjente band og artister. Selskapet har vært veldig flinke og ivrige på å sende meg promoer, info og filer fra artistene de har i stallen og det har resultert i noen omtaler her på bloggen, bl.a. Poor Edward og The List sine album fra i fjor. Denne våren har de flere spennende små utgivelser, singler og albumteasere som allerede er kommet og noen som er rett rundt hjørnet.

Poor Edward, som kom med et storfint album i fjor høst og som ble omtalt her på bloggen, er ute med en helt ny single kalt "Keeping Track". Nok en gang har brødrene Rinde klart å lage harmonier og melodi som skaper en musikalsk stemning som tiltaler meg. Fortsatt befinner de seg i det samme musikalske landskapet som de gjorde ved albumutgivelsen. Popfølelsen er kanskje ennå mer markert på "Keeping Track" og mine ord fra albumomtalen står fortsatt ved lag, Poor Edwards musikk er som skapt for radiospilling. Hør låten her i Spotify-spilleren under.

www.pooredward.no - Spotify -WiMP

Den neste artisten er en riktig sjørøver. Det er en ordentlig gammel seilskute som er avbildet på coveret og det stormer og blåser rundt den, akkurat som det gjør rundt mannen bak prosjektet Deathbarrel, Ottar Stangeland. Stangeland er kjent fra det legendariske punkbandet Haggis fra Stavanger. Nå har han kommet på andre tanker for en stakket stund og har jobbet med det som beskrives som et norsk outlaw country album. Foreløpig er det bare en singel ute, "Merciless Winds", men den bærer bud om at vi kan forvente oss et litt annerledes countryalbum enn det vi vanligvis hører. "Merciless Winds" treffer meg som lyden av frihet på åpent hav. Dette er musikk for rastløse oppdagere, hardbarka sjømenn og andre selvutnevnte tøffinger og jeg gleder meg stort til å høre resten av albumet.

www.facebook.com/deathbarrel

Sist i denne posten har jeg en riktig godbit til folket. I følge CCAPs soundcloud side vil Helldorado gi ut en 7" vinylsingel i midten av mai. Den kommer i svært få eksemplarer og fansen bør kjenne sin besøkelsestid og følge godt med dersom de vil sikre seg et eksemplar av denne singelen. Låtene som er på heter "Bones In The Closet" og "Lost Higway Motel". Helldorado er for meg det beste fra mange leire, litt av ørkenfølelsen til Calexico og Giant Sand finnes her, litt 16 Horsepower, litt Madrugada og en god porsjon veldig mørk rock. Helledorado er et band som alltid leverer album og låter som er slitesterke og musikken er i mine ører av den tidløse sorten. Du vil alltid la deg fascinere av lyden fra et gammelt Helldorado album. Singelen kommer med 3D-cover og det følger også med 3D-briller, vi snakker altså om en spesiell pakke her. Hør låten "Bones In The Closet" ved å følge denne linken her.

www.helldorado.no

Jack Stillwater - Muddy River [norsk musikkuke]

2012-05-03T18:50:00.000+02:00

Denne uken handler alt om norsk musikk her på bloggen og det har heldigvis kommet mye bra i det siste innen de sjangerne jeg vanligvis skriver om. Jack Stillwater er et norsk alt.country band som er lokalisert et sted på østlandet. Bandet består av kvartetten, Terje Espenes (vokal, gitar), Erlend Torp (bass), Arne Harald Foss (trommer) og Morten Huseby (gitar). Deres andre album er nettopp sluppet på Inner East Records og tidligere denne uken var det releasefest på Herr Nilsen i Oslo. Albumet heter Muddy River og plasserer seg kjapt og greit som et av denne bloggens norske favoritter så langt i år. Dette er stødig alt.countryrock fra en gjeng musikere som virker å funnet sin sound. Jeg kjenner ikke bandet fra tidligere, men registrerer at flere omtaler dette albumet som et step opp fra debutalbumet, men at sounden og stilen fortsatt er den samme, litt melankolsk, litt gitarrock, til tider litt drømmende og alltid veldig melodiøst.

Selv om musikken er melodiøs og ganske tradisjonell innenfor rammene til kategorien americana/alt.country, så fungerer dette allikevel utmerket på plate og sannsynligvis også i levende live. Dette er en plate av den typen jeg defintivt kunne tenkt meg å ha med i bilen på en lengre biltur. Vokalist Terje Espenes har en stemme og en aksent som kan minne litt om Tom Petty. Krysser man Tom Pettys stemme og delvis musikk, litt Springsteen, en solid porsjon alt.country og henter litt melankoli fra f.eks et band som Deep Dark Woods, da tror jeg du ender opp med noe som kan ligne på Jack Stillwater. Og hvis du forstår meg rett nå, så mener jeg at den blandingen, eller Jack Stillwater da, låter utrolig bra.

Muddy River er produsert av Jack Stillwater og Freddy Holm og er innspilt av Christer "Grand Cafe" Krogh i Velvet recording, Jon Anders Narum i Eastlake studio og Freddy Holm i Kleiva Studio. Kvalitet i hvert eneste ledd der altså, noe det levnes lite tvil om når du hører lyden av Jack Stillwater. Jeg synes dette albumet virker veldig gjennomtenkt og er godt utført i alle ledd, teknisk som musikalsk.

Bandet selv sier at de har laget ti låter om kjærlighet, mord, svik, byliv, romantikk og gamle spøkelser. Jeg sier at bandet med dette albumet først og fremst har laget en plate som inneholder stemninger man sjelden hører, i hvert fall fra norske band. Bretteville og Midnight Choir er to norske band som har hatt stemninger og særpreg i bøtter og spann på sine plater, Jack Stillwater har også funnet noen egne stemninger med dette albumet og det er nettopp her de vinner meg, fela, steelgitaren og melankolien er blant de elementene som sørger for det.

Albumet er tilgjengelig som cd hos Platekompaniet. Du kan også høre den i Spotify og WiMP.
Mine foreløpige favoritter er de fire første låtene på albumet, "October", "Hungry John", "Cross The Muddy River" og "Sinner", men resten av låtene er ikke stort dårligere. Sjekk ut Jack Stillwater - Muddy River nå, jeg kan aldri tenke meg du vil angre. Helt til slutt er videoen fra singellåten på albumet, "When Her Eyes Go Black".

The South - The South [norsk musikkuke]

2012-05-02T23:17:00.000+02:00

Liker du Little Feat? The Band? Allman Brothers? Er du generelt glad i sørstatsrock, boogie-woogie, fete gitarer og god lyd? Da tipper jeg at du allerede har hørt om The South. Kanskje du allerede har kjøpt plata? Den kom for en måneds tid siden og her får du mine tanker om albumet The South av The South. Bandet er en samling mennesker med Alexander Pettersen i spissen som lager musikk med påvirkninger fra de nevnte band over. Alexander Pettersen er forøvrig Ida Jenshus sin låtskriverpartner og gitarist i bandet hennes. Originaliteten i dette prosjektet ligger i å tørre å gape over et slikt umulig musikalsk landskap når du bare er fra Trøndelag og mest sannsynlig bare var en liten guttunge eller i verste fall ikke påtenkt når Lowell George og Duane Allman hadde sin storhetstid tidlig på 70-tallet. Men, The South klarer det veldig bra. Motorpsycho's Bent Sæther har produsert albumet og det vet vi jo at borger for strålende kvalitet i alle ledd på den tekniske siden og The South selv har laget noen låter som treffer blink og noen låter som nesten treffer.

Nå har det altså gått ca halvannen måned siden utgivelsedatoen og de første dagene i etterkant ble albumet i stor grad hyllet av både riksaviser, musikkbloggere og annen musikkpresse på nett. Jeg kan bare huske å ha lest en negativ omtale og den kom faktisk fra Dagbladet, som mente at bandet kjørte sin store amerikanske bil så uvørent at de nærmest var mer i grøfta enn på veien, noe som igjen tydeligvis førte til en del "riper i lakken". Litt i overkant voldsom metaforbruk synes jeg da. I den tiden som har gått siden utgivelsen har jeg spilt plata intenst i enkelte perioder. Mest i starten. Nå har jeg hatt en lang pause før jeg den siste uken har tatt den fram igjen med tanke på å skrive noen ord om den.

Det som er litt vanskelig med dette albumet er for meg at jeg blir litt i tvil hvor slitesterke låtene er. Jeg synes jeg kan merke at enkelte av melodiene har tapt seg noe allerede i forhold til de første avspillingene, men veldig mange av låtene holder så det holder. De låtene som man hører mest referansepunkter til f.eks Little Feat, er råsterke og sannsynligvis uslitelige. (Nothin' But My Shoes og Juggernaut) For meg er albumet litt todelt der en del av låtene føles noe mer poporienterte enn resten. En kjapp inndeling av albumet viser at det er tilfedigvis samtlige av oddetallslåtene som treffer meg aller best, altså låtene 1-3-5-7-9. Duetten med Ida Jenshus, "Walk In Your Shadow", er en innertier og "I'll Be The One" er et perfekt musikalsk øyeblikk i min bok.

Det er kanskje usaklig kritikk å kalle låtene for "poporienterte" så lenge bandet uansett gjør en formidabel jobb med disse låtene også? Men, jeg tror rett og slett det er min personlige smak som prater her og ikke en fullstendig mangel på musikkforståelse. Teknisk er selvfølgelig de "popete" låtene også av veldig høy kvalitet og skal jeg tippe så tror jeg de låter en smule råere live enn i studioversjonen. Pettersen uttalte da også i forbindelse med utgivelsen av det første The South albumet at musikken de lager er definitivt pop, men med nettopp musikalsk påvirkning og inspirasjon hentet fra de bandene jeg nevnte i starten av posten.

Alt i alt er dette et meget sterkt album, noen av låtene kommer til å bli med meg videre i lang tid framover og jeg håper det dukker opp en anledning til å få sett bandet live i løpet av sommeren eller høsten. Mine favorittlåter på albumet er: "I'll Be The One", "Juggernaut", "Birds Of A Feather" og "Walk In Your Shadow".

Du kan kjøpe albumet hos Platekompaniet og du kan streame det i både Spotify og WiMP.

Hank W. Rodgersons - Shine A Light [norsk musikkuke]

2012-05-01T19:12:00.000+02:00

Som oftest bruker jeg ikke å reagere så veldig på om noen synger om Jesus, Gud, Halleluja og lignende i countrylåter. Religion er en viktig del av denne musikksjangeren, enten det er gudsfrykt eller det er forherligelse på ekte gospelvis. Jeg er tross alt vokst opp i det norske bibelbeltet og liker musikk fra det amerikanske bibelbeltet, så det føles ganske naturlig, selv om jeg personlig ikke tror på hverken det ene eller det andre. Men, denne gangen reagerer jeg allikevel litt og reaksjonen er faktisk utelukkende positiv. Det å høre på på albumet Shine A Light av Hank W. Rodgersons Gospel Experience er en parademarsj fra start til slutt i alt som er himmelsk og vakkert der oppe og alt som er vondt og vanskelig her nede. Shine A Light er det første av det som i følge bandcamp-siden til bandet skal være en serie på tre mini-albumer eller EP'er fra Hank W. Rodgersons Gospel Experience. Om kvaliteten på de neste utgivelsene er som på denne, så blir det plutselig moro med gospel.

Mannen som står bak dette prosjektet er countryartisten Olav Larsen fra Rogaland. Med seg har han et av de faste medlemmene i Alabama Rodeo Stars, Torje Fanebust Ås, og Hans Egil Løe, kjent som gitarist fra hardrockbandet Skambankt. I tillegg har de med seg fire nydelig damestemmer, i det som vel må betegnes som et englekor, bestående av Hanne Vasshus, Anita Bekkeheien, Mariann Bjørnelv og Grethe Sviland.

Om jeg skal sette musikken til dette bandet litt inn i en bås, og det gjør man jo gjerne, så er det først og fremst en countrygospelplate. En countrygospelplate der bandet leker seg med temaene, og nå siterer jeg bandets egen promotekst, "Gudsfrykt, alkoholisme, umoral, død og fordervelse, det umulige forholdet mellom mann og kvinne, jakten på en bedre tilværelse og ikke minst et kritisk syn på rollen vår Herre spiller oppi det hele."

Do we praise THE Lord? Hell yeah! - Hank W. Rodgersons Gospel Experience

Det som slår meg når jeg hører på låtene, på tross av de tunge temaene, er hvor stemningsfullt det låter. Med masse erfaring og kunnskap om tradisjonell countrymusikk av de artistene bandet er kalt opp etter, Hank Williams og Jimmie Rodgers, klarer Larsen å lage melodier som er stødige som fjell og arrangementene er akkurat der de skal være for å touche litt av både country- og gospelsegmentet. Men, dette er ikke "moderne" gospel eller intens baptistkirkekor-gospel, her er det først og fremst negro spirituals, gamle arbeidssanger, salmer og hymner som er fundamentet i låtene til bandet. Ved å blande dette sammen med nevnte countrypåvirkninger får man noe som faktisk fungerer veldig bra.

Egentlig fungerer alt utmerket på dette mini-albumet. Det er høytid, du finner trøstende ord og medmenneskelig varme, det kores og synges og spilles både av glede og for å glede andre og ikke minst er bandet inkluderende. Her blir ingen sjeler holdt utenfor, hverken tvilere, troende eller ateister. Denne musikken er ment å være for alle som har behov for litt musikalsk trøst i tunge stunder.

Hvem skal du vende deg mot når bunnen er ditt eneste høydepunkt? Hvem skal du vende deg mot når alle dine venner har vendt deg ryggen? Hvem skal du vende deg mot når du har brent alle bruer utenom den du selv står på? Hvem skal du vende deg mot når du er for trøtt og sliten til å be? Hvem skal du vende deg mot når livet smaker mer av døden enn livet selv?

- Hank W. Rodgerson Gospel Experience

Skal jeg trekke fram noe som utmerker seg spesielt på denne EP'en må det bli låten "Let It Rain", mandolinen på "Jesus Will Save You" og sist, men ikke minst, det utmerkede koret. Albumet kan du streame via Bandcamp-siden til bandet og der kan du også gi din skjerv for å få lastet ned låtene til din egen odel og eie. I tillegg finnes det en singel både på Bandcamp og på Spotify som ikke er på her. Og som svar på alle spørsmålene bandet stiller i sitatet over, har vi følgende forslag; Last ned musikken, la stereoanlegget og godstolen være din egen private lindrende enhet sammen med Hank W. Rodgersons Gospel Experience.

www.hankwrodgersons.com

Last Heat - Last Heat [norsk musikkuke]

2012-04-30T18:44:00.000+02:00

Da er det klart for helnorsk musikkuke her på bloggen og det vil komme daglige poster om og med norsk musikk i dagene framover. Vi starter i dag med Last Heat og deres første album som er ute nå og som bare heter Last Heat. Øystein Frantzvåg har gått fra å være "bare" profesjonell musiker til å bli både komponist og tekstforfatter i løpet av de siste årene. Dette er vel det man kaller skjulte talenter? Og Frantzvåg har ikke bare låtskrivertalentet i orden, vokalisten Frantzvåg, som også er kommet til i nyere tid, fungerer også veldig bra. Det er en liten sårhet i stemmen hans som gjør seg veldig fint på låtene han lager. Sammen med seg har han en gjeng meget talentfulle musikere, bl.a. Øyvind Blomstrøm, som vi kjenner fra El Cuero. I tillegg inneholder bandet også Martin Langlie (trommer, perkusjon), Hans Frønes (git, vok), Ivar Grydeland (pedalsteel, lapsteel). Alle erfarne musikere som tidligere har spilt med andre artister som Shining, Hanne Hukkelberg, Gåte og Huntsville. Musikken til Last Heat kan best beskrives som melodiøs, soulpreget countryrock med til tider et litt typisk westcoast-preg.

Det hele er er suverent knyttet sammen produksjons- og arrangementmessig og det låter enormt bra av albumet. Sounden til Last Heat er i særklasse noe av det mest delikate som er gitt ut på plate i Norge i senere tid. Inspirasjonskildene til musikken og låtene til Last Heat er mange, men at Frantzvåg har hørt både på The Band, Steely Dan, Jackson Browne og sannsynligvis en del andre både vestkyst- og countryrockrelaterte band fra tidligere tiår, i tillegg til de allerede nevnte, er nok hevet over enhver tvil.

Det er mye snadder på Last Heat, ofte hører man bare etter en fengende melodi og de er det for så vidt nok av her, men arrangementene er såpass komplekse at man trenger å lytte flere ganger for å få hele bildet. For eksempel alle de små riffene fra rytmegitaren i nesten hver eneste låt. De er uvanlig detaljerte og presise og ikke alltid like enkle å oppdage første gangen. Blåserekka sitt viktige bidrag er også verdt å lytte nøye til. Og ikke minst er gitarsoloene en fryd, jeg er ikke helt sikker, men tror vel at det er Blomstrøm eller Frønes som har de fleste. (De som vet det får korrigere meg) Det låter i hver fall ganske så friskt og freidig av de. Hør bare på avslutningssporet "She Said" og "The Forest", kanskje platas to aller beste låter, der finner du mye gnistrende gitararbeid.

Last Heat har altså laget et album som er teknisk elegant og som får fram det beste rent musikalsk fra hvert av bandmedlemmene. Jeg leser i flere omtaler at de mangler litt på melodisiden og at det ikke er noen "store" låter her. Jeg blir i tvil når jeg leser slikt, i tvil om jeg hører noe ingen andre hører. Selvfølgelig har ikke Last Heat oppfunnet kruttet, de beveger seg innenfor tradisjonelle rammer her, men låtene er veldig bra, det blir aldri kjedelig, det skjer noe hele tiden og det er fraseringer og harmonier i flere av låtene som man spisser ørene litt ekstra for når man hører de. Jeg er allikevel litt i tvil om det er så mye allsang og kassegitarmateriale på plata og skjønner poenget hvis det er det som ligger bak den lille kritikken. I videoen over overbeviser imidlertid Last Heat stort med en utsøkt akustisk versjon av åpningslåta på albumet, "Cross The River", innspilt live i Tøyen kirke i fjor sommer.

Last Heat har laget et album som møter våren som et av de beste norske album så langt fra 2012. Låter som jeg spesielt vil trekke fram og som er mine favoritter er; "The Forest", "She Said" og "Someone To Turn To". Albumet kjøper du selvfølgelig som vinyl fra Big Dipper og den finnes i tre varianter. En hvit vinyl, en vanlig svart og en spraglete variant. Skal du ha en av de to spesialvariantene bør du nok være ganske kjapp. Ellers får du albumet som cd alle steder det selges ny musikk. Du kan også streame Last Heat i både Spotify og WiMP.

Round Up - April 2012

2012-04-29T15:41:00.000+02:00

Atter en gang er det er det månedslutt og på tide å komme med noen anbefalinger av nye album som er besynderlig forbigått i musikkpressen, men som er vel verdt å sjekke ut. Brock Zeman er en canadisk låtskriver som er ute med sitt niende(!) album i en alder av 30 år. Hans forrige album, "Ya Ain't Crazy Henny Penny", ble behørig omtalt hos våre venner i Musikkbloggen.no i fjor vinter og nå er altså Zeman her med årets leveranse. At denne mannen kan levere en slik kvalitet album etter album er nesten ubegripelig. Jeg vet ærlig talt ikke hva slags bås jeg skal sette Zeman i sjangermessig, men et sted i Steve Earle-land med alle sine omkringliggende songwriter-øyer, der seiler Zeman rundt og plukker med seg inspirasjon fra flere kanter. Me Then You, som albumet heter, er kanskje et av årets aller mest fengende så langt. Albumet er melodiøst og harmonisk, det er velskrevne tekster og solid trøkk i låtene, dette til sammen gjør at albumet ble en umiddelbar favoritt da jeg fikk det tilsendt.

Brock Zeman - Me Then You anbefales på det aller varmeste. Det er et knallsolid album fra en av Canadas mest hardtarbeidende artister du vil få høre. Mine favorittlåter: "Light In The Attic", "Triple Crown" og "Until It Bleeds"

Spotify - iTunes - CDbaby

Wrinkle Neck Mules er nok et ganske ubeskrevet blad for de fleste her i landet, på samme måte som Zeman, men dette bandet har altså eksistert siden 1999 og gitt ut musikk på plate siden 2003. Jeg er litt usikker på antallet, men det kan se ut som Apprentice To Ghosts er deres femte album og så har de en også en EP på samvittigheten i tillegg. Musikalsk så er dette countryinfisert skranglete rock som nok vil treffe ganske så midt i blinken til de som liker Bottle Rockets, Uncle Tupelo/Son Volt, Neil Young og Drive By Truckers og annen sørstatsrock. Dette må være drømmebandet å booke dersom du skal holde en låvefest. Du får en mengde fengende, rocka og skranglete melodier som framføres med stor tyngde ved hjelp av mye gitarer, banjo, mandolin, pedal steel og masse mer. Låtene handler om landet de lever i og på og av og hva som skjer med menneskene som bor der.

Dette albumet har i løpet av denne helgen vokst seg stort på anlegget hjemme hos meg og det smaker virkelig av rock'n roll fra denne plata når volumet får rett innstilling. Favorittlåter: "Stone Above Your Head", "On Wounded Knee" og "Double Blade".

Spotify - iTunes - Lower 40 Records (CD)

Ray Wylie Hubbard er tilbake med Grifter's Hymnal og mannen skriver nesten bedre enn han noen gang har gjort tidligere. Dette er klassisk texansk hardcore-honky-tonk-rock'n roll-blues og da skjønner vel alle hvordan dette låter. Uttrykket til Ray Wylie Hubbard er veldig kraftfullt, det ligger en veldig troverdighet bak både tekster og framførelse. Selv om Hubbard er en av de eldre artistene fra Texas og Oklahoma sin lange rekke av låtskrivere og countryartister, har kommersiell suksess til en viss grad uteblitt. Hans største kommersielle suksess er nok fortsatt at han står bak låten, "Up Against The Wall, Redneck Mother" som Jerry Jeff Walker hadde suksess med. Jeg tror at Grifter's Hymnal er starten på en ny æra i Hubbards musikalske karriere. Plater av dette kaliberet gis ikke ut veldig ofte og at yngre artister kommer til å se på Hubbard som et forbilde og en mentor innen musikk i denne sjangeren kan det ikke være mye tvil om.

Den dype stemmen og de detaljrike historiene til Hubbard er tiltalende elementer som gjør han til noe utenom det vanlige. Favorittlåter fra albumet; "Mother Blues", "Lazarus" og "South Of The River"

Spotify - iTunes - RayMart (CD)

Til slutt denne gangen skal vi til Leeds i England og Ellen & The Escapades og debutalbumet All The Crooked Scenes. Dette bandet har selvfølgelig et engelsk drag over seg og musikalsk så er vel folkrock den beste beskrivelsen på hvilken retning dette tar. Det er utrolig lekkert arrangert og melodiene er drivende gode. Musikalsk bærer låtene preg både av amerikansk og engelsk folk og pop. Den fortryllende stemmen til Ellen Smith er imidlertid typisk engelsk og tilfører låtene en mystikk som man biter seg merke i veldig snart. Dette er et band som har fått mye oppmerksomhet i UK de siste to årene og dette albumet har vært sårt etterlengtet. Nå er det omsider her og det er et veldig bra album bandet debuterer med. Dette er nok litt utenfor den vanlige americana sounden som vi vanligvis presenterer her på bloggen, men jeg har i løpet av denne uken rukket å bli riktig glad i dette albumet og byttet det inn i denne posten i siste liten.

Dette bandet kommer garantert til å bli en suksess på engelske og europeiske musikkfestivaler denne sommeren og jeg anbefaler alle å sjekke ut lyden av Ellen & The Escapades, det låter nemlig veldig fint.
Favorittlåter: "Run", "All The Crooked Scenes" og "When The Tide Creeps In"

Spotify - iTunes - CD (play.com)

Amerikabrev vol.10 [reviewshine]

2012-04-28T09:32:00.000+02:00

Elijah Ocean legger ikke skjul på at Bob Dylan er grunnen til at han startet å lage musikk. Tumble & Fall er ikke hans debutalbum, men hans første ordentlige folkrock-satsing med fullt band. Selv om det til tider låter veldig mye dylansk av dette, er det allikevel et solid håndverk Elijah Ocean har gjort. Ocean og bandet hans som til vanlig holder til i Brooklyn, NY, dro til Chester, Connecticut for å spille inn dette albumet. Hovedhensikten var å finne et hel-analogt studio som kunne gi albumet mye av den varme og organiske sounden som vi ofte hører på både folk- og rockalbum fra 70-tallet. Det har de lykkes med fullt ut, og personlig reagerte jeg på lyden umiddelbart da jeg hørte plata. Lyden føles mye varmere enn en heldigital affære, det ørlille ullete sløret som ligger over hele plata gjør hele utslaget for min del . Det går ikke an å ikke like sounden av denne plata og Tumble & Fall har en produksjon som minner mye om lyden fra både Dylan og Neil Youngs albumer fra midten av syttiåra. Når det er sagt så er jo jeg også av den oppfatning at man må ha en viss standard på låtene for at musikk skal bli bra, det holder ikke bare med bra lyd. Elijah Ocean har en høy standard på låtene sine.

Ocean har laget et album for alle som liker gode melodier og deilig analog lyd. Selv om det finnes mange referanser til Dylan her så står låtene fram som noe nytt, de er langt i fra noen blåkopier. Tekstene er forholdsvis enkle og direkte og forteller historier om små observasjoner og utfordrende situasjoner fra et helt vanlig hverdagsliv. Mine favorittlåter er de fire første låtene på albumet, de er alle knallsterke melodier som vil gå rett hjem hos de aller fleste. Mest av alt faller jeg for den lille twisten i versene på "The Girl From The Hill", det er noe spesielt fint med akkurat denne låten. Hele albumet kan imidlertid anbefales og du kan selvfølgelig kjøpe det som vinyl via Oceans hjemmeside.

Spotify - Vinyl

The Only Sons er ute med nytt album i disse dager og lyden av 70-tallet er i stor grad til stede her også. When The New Wears Off heter albumet og trioen som til vanlig er The Only Sons har denne gangen fått piano og vokalhjelp fra søskenparet Joey og Kelly Kneiser fra Glossary, som faktisk er fra samme byen i Tennessee som The Only Sons. The Only Sons har til dette albumet hentet mye inspirasjon fra Big Star og Alex Chilton, i tillegg hører man ofte gitarlyd som minner sterkt om Ron Wood og et hint av gammel Rod Stewart finnes også i musikken deres. At bandet på enkelte låter også kan minne litt om deres kompanjonger i Glossary er det heller ingen tvil om. When The New Wears Off er et album som definitivt er annerledes enn tidligere The Only Sons album. Det burde allikevel ikke være et hinder for å ikke utforske dette albumet. When The New Wears Off er nok det mest tidløse og slitesterke albumet bandet noen gang har laget. En annen grunn til å like bandet er at alle tekstene ligger ute på nettsiden deres, det gjør det enklere å få helheten i historiene deres. Jeg elsker forøvrig en tekstlinje fra låten "Beautiful Nobody", "...it must be pretty lonely, being a beautiful nobody..." Ganske så elegant og smart skrevet.

Jeg finner mine favoritter på albumet i låtene "Untie The String", "Bully", "The Natural" og åpningssporet "Devil's Circus", men det er ganske sannsynlig at hvis du liker disse låtene så liker du hele plata. Et jevnt over meget godt rockealbum med et ganske så særpreget og sjelfylt lydbilde. Albumet distribueres via This Is American Music og det betyr som vanlig at hvis du har $5 å avse så får du lastet ned hele skiva. Ellers er den tilgjengelig i Spotify og du kan også bestille et fysisk eksemplar som cd via hjemmesiden til bandet.

Spotify - This Is American Music - The Only Sons (store)

Marty Stuart - Nashville Vol. 1: Tear The Woodpile Down

2012-04-24T19:41:00.000+02:00

Når Dwight Yoakam ikke lenger leverer og 99,9 % av Nashville tråkker opp helt feil musikalske stier som kun innebærer en enda mer kommersiell side, mer pop- og rapelementer og enda flere åleglatte og blendahvite wannabe-outlaws, da entrer en gammel traver den ledige tronen som countryens konge. Marty Stuart, mannen som burde vært avbildet i leksikon under både "Forfengelig" og "80-talls frisyrer", er ute nå med albumet Nashville vol.1: Tear The Woodpile Down. Det er forholdsvis sjelden jeg skriver noe som helst om ting som skjer i Nashville, men når man får servert dette her, da er det umulig å holde det for seg selv. Dette albumet stiller i en helt egen liga og jeg husker mine ord fra Darrell Scott omtalen fra februar i år, der skrev jeg at det var få album fra Nashville som kom til å overgå Scotts, men dette er et av de. For et trøkk og for noen utrolige instrumentalister Stuart har med seg i bandet sitt. Det er hans eget band som spiller på hele albumet og i tillegg er det noen gjesteartister som f.eks, Buck Trent, Kenny Lovelace og Hank III.

Dette er for all del country, men dette er også et stort steg tilbake i riktig retning for musikksjangeren country og albumet bør bli lagt merke til av musikkbyen Nashville. Det er dette som er kunstformen "country music" og det er lyden av et album som dette som ivaretar tradisjonene etter de store countryinstrumentalistene og artistene fra fortiden. Dette albumet beviser også en gang for alle at country er en musikkform som kan være spennende, energisk og ikke minst musikkteknisk av ekstremt høy kvalitet.

Det er så mange øyeblikk på denne platen som varmer et countryhjerte, stemmen til Stuart klinger like bra som noen gang tidligere. Gitarene fyrer av den ene salven etter den andre med heftige countrylicks og lyden fra steelgitaren når den setter inn er av den karakteristiske og klassiske typen som countryhistorien er så kjent for. Bandet og Stuart er så samspilt og "tight" i lyden at det er en fryd å høre på og Stuart selv er som vi vet en gudbenådet countrygitarist. I tillegg har han altså med seg The Faboulous Superlatives som er Kenny Vaughan, Paul Martin og Harry Stinson.

Dette er et countryalbum for de som virkelig elsker tradisjonell country, god lyd og friske gitarer. Fra første sekund er det flat pedal og rett på sak. Det eneste som er litt synd, men som også er ganske tradisjonelt, er at den klokker inn på rett over halvtimen! Et veldig kort album altså.

Det er nesten umulig å trekke fram noen spesielle låter her, alle har sin sjarm og sin spesialitet. Men, spesielt avslutningen er en perle. Her covrer Marty og Hank III "Pictures From Life's Other Side" av Hank Williams. Nesten verdt pengene alene. I tillegg må også "Truck Driver's Blues" nevnes på grunn av et par av tekstlinjene. I det ene verset synger han til sin kjære Connie at han gleder seg til å komme hjem til sin "hillbilly honey". Da Marty Stuart første gang som tolvåring så Connie Smith opptre fortalte han sin mor at en dag skulle han gifte seg den dama. Slik ble det og den dag i dag er Stuart gift med den sytten år eldre Connie Smith.

Har du bare så vidt åpnet døra på gløtt for klassisk countrymusikk så skal du passe deg litt her, Marty Stuart kan komme til å sparke døra di vidåpen. Så langt årets beste countryalbum fra Nashville. Kjøp plata fra Platekompaniet eller hør det på Spotify.

www.martystuart.net

Joe Pug - The Great Despiser

2012-04-22T15:19:00.000+02:00

Joe Pug. Verdens beste Joe er tilbake. Chicago og USAs store nye rising star blant singer/songwriters. Etter den overbevisende debuten Messenger fra 2010 kommer nå The Great Despiser. Kjære all verden for et utrolig album Pug har laget denne gangen. Joe Pug er en dyktig vokalist med særegen stemme, men det er ikke sangegenskapene som gjør han spesiell. Han er også en dyktig gitarist, men heller ikke der skiller han seg vesentlig ut fra gjennomsnittet av ledende singer/songwriters. Han lager ekstremt gode melodier, langt langt bedre enn de aller fleste, men det er alltid en liten utfordring å bli venn med Pugs melodilinje, å finne ut av de og bli glad i de. Låtene tåler å spilles om og om igjen, det er umulig å bli lei og de viser en tidløshet som er sjelden.

Og så er det tekstene da... Jeg har i hele mitt liv aldri hørt maken til poesi og flyt i tekstene. Joe Pug er i klasse med Dylan og Van Zandt når det gjelder kvaliteten på diktningen sin. For det er dikt dette er, poesi, både hjertevarme og hjerteløse dikt som er skrevet med en original og skarp penn som virkelig utfordrer lytteren. De to nevnte legender har hver sin måte å skrive på akkurat som Joe Pug har sin måte å presentere sin verden på, så de kan ikke sammenlignes, jeg mener bare at Pug har et unikt talent for tekster og språk på samme måte som de to nevnte herrer.

Albumet åpner med et av hans varemerker, en nummerert hymne. Tidligere har han gitt ut "Hymn #35" og "Hymn #101" og denne gangen er det "Hymn #76" som står for tur. Vi blir dratt rett inn i Pugs verden, et sted som kanskje er det vakreste poetisk-musikalske stedet på denne jorden akkurat nå. Det er selvfølgelig ikke helt uten fare man beveger seg inn her, tekstene har en dybde av uendelige dimensjoner og Pug ønsker selv at hver enkelt låt skal få leve sitt eget liv og tolkes slik den enkelte lytter vil selv.

Albumet er definitivt politisk ladet, selv om hans tidligere skarpe kritikk av hvordan USA har håndtert militære konflikter i verden og de problemene det har medført på hjemmebane er tonet massivt ned denne gangen. Let opp Nation Of Heat og Bury Me Far (From My Uniform) fra hans tidligere utgivelser for å høre hvor krass mannen kan være. Låtene på The Great Despiser handler i stedet om et land med innbyggere der alle aldri vil få de samme mulighetene. Et sted der folket har svar på spørsmål som mennene bak makten aldri stiller. Det handler om mellommenneskelige forhold, vår tilpasningsdyktighet i den moderne sosiale verden, savnet etter et livsgrunnlag som gir håp for nytt håp.

"Those Thankless Years" heter låt nummer to og det er en rolig sak om hvor ulendt og utakknemlig livet er, selv når du prøver så hardt du kan.

"When I was young, with pockets deep, I gave us up to a friend in need, I lost the rest to the Central Bank, it's a road of bones and you get no thanks"

Tittelsporet heter altså "The Great Despiser", og tittelen sier vel det meste. Slik jeg oppfatter det vil Pug at vi skal trekke litt store linjer fra den lille historien i låten over til sosiale problemer i det amerikanske samfunnet, om jeg har rett eller ikke er umulig å si, hver mann sin oppfatning tror jeg. Dette er en låt som får et enormt løft av at Pug har en gjeng med meget profesjonelle musikere med seg. Den viktigste er kanskje Sam Kassirer som spiller piano, orgel og marimba og som tidligere har gjort det med artister som Josh Ritter og Longhorne Slim. Craig Finn fra The Hold Steady bidrar med vokal på tittelsporet. Albumet er produsert av Brian Deck (Modest Mouse, Iron & Wine) og bærer tydelig preg av at det har fått en profesjonell og litt annerledes behandling enn forrige album.

"A Gentle Few" er nesten bare gitar, vokal og litt piano. Her finnes et av de versene jeg har bitt meg kraftigst merke i på albumet, rett og slett et makeløst stykke samfunnspoesi.

"The years that I've been through, I met a gentle few, who say that they love and they mean it,
Others that I've met, they're descent folks I guess, but all that they love is achievement,
The swagger in their dress, the trappings of success, the butter in the milk, the foot it takes to get ahead, any given night, we'll catch them dead to riots, painting their name on the ceiling"

Låten "Ours" havner i kategorien "annerledes" i forhold til Pugs tidligere musikalske bravader, men det er det samme her, gir du den en sjanse så får betalt så det holder. Den blir bare bedre og mer levende for hver gang den spilles. Brian Deck har uten tvil gitt Pug et mye mer eksperimentelt lydbilde enn tidligere, til tider er det et visst psykedelisk preg over musikken. Spesielt med tanke på valg av instrumenter på enkelte låter.

På dette tidspunktet starter albumet virkelig å ta av, om de fem første låtene har vært bra kommer det nå en perlerekke av noen låter. "Silver Harps and Violins" er det uendelige håpets sang, det finnes noe der ute som er riktig for alle. Du må bare fortsette å lete, aldri gi opp, slik er oppfordringen fra Pug. "Stronger Than The World" får meg til å tenke på Warren Zevon uten at jeg helt kan forklare hvorfor, men jeg tror det er både tittelen, melodien og teksten.

Steve Earle tok med seg Joe Pug ut på veien som support etter utgivelsen av Messenger, en måned i USA og en måned i Europa. Pug mener selv han lærte mye av å være to måneder sammen med Steve på veien og sier i intervjuer at han ikke har ord for hvor høyt han respekterer Steve og hvor mye han har betydd for han. Nettopp Steve Earle sin låtskrivingsteknikk og stil finner vi igjen i den neste låten, "One Of Many".

Albumets høydepunkt er definitivt "Neither Do I Need A Witness". Det må være en Jazzmaster som skriker til meg på Dinosaur Jr./J Mascis vis og lydbildet bare utvider seg utover i sangen og får tilført lyder jeg ikke har hørt siden Beck gav ut Mutations. Og så poesien da, det er så unikt dette her at jeg har nesten ikke ord.

"Blue needs no charter to marble the veins, green needs no ocean to garner it's name, Night needs no favor and weather no shame, storms need no shoulders to carry their rain, So neither do i need a witness to not agree, If I see the mountains, it must see me"

Dette er bare første verset, det fortsetter med tankevekkende og filosoferende linjer som f.eks: "Authors need stories, more then stories need them". Jeg tror dette er en av de mest komplette låtene jeg har hørt noen gang.

Nesten sist på albumet kommer det endelig en skikkelig countrylåt, "The Servant's Ace". Her har Pug og produsenten virkelig klart å fange en spesiell musikalsk stemning, hør etter på pianoet som nesten ikke spiller på lag med resten av bandet. Hvilken utrolig snål og vakker countrylåt!

Helt til slutt finner Pug tid til coverlåten "Deep Dark Wells". Skrevet av Harvey Thomas Young (aka Tex Thomas), en forholdsvis ukjent texaner som mange mener har fått alt for lite oppmerksomhet som låtskriver. Denne låten er så enkel, så kraftfull og så elegant at når han til slutt synger; "As long as you are not finished, you can start all over again", da tar jeg den oppfordringen og gjør det. For så bra er dette albumet.

Albumet er tilgjengelig i iTunes fra og med i dag og du kan bestille cd eller vinyl fra nettsiden til Lightning Rod Records. Om det kommer på streamingtjenestene er foreløpig uklart, hans forrige album, Messenger, glimrer ennå med sitt fravær der.

Spotify - iTunes - Vinyl (Lightning Rod Records)
www.joepugmusic.com

The Three Great Alabama Icons

2012-04-21T19:00:00.001+02:00

Ideen til denne posten dukket opp under lytting til låten som tittelen er hentet fra, "Three Great Alabama Icons" av Patterson Hood fra Drive-By Truckers og albumet Southern Rock Opera. Ideen er som dere snart vil skjønne av type "nokså nerdete", men la gå, av og til må man slippe nerden løs og leke seg litt. Da New West Records fikk frigjort alle utgivelsene til DBT for streaming ble det endelig mulig å presentere komplette spillelister til ideen. Pr i dag er de tre største låtskriverne fra Alabama nettopp de tre som var sammen om å lage de tre Drive-By Truckers albumene Decoration Day, Dirty South og A Blessing And A Curse. Jason Isbell, Mike Cooley og Patterson Hood. Så tanken er som følger; tre artister, tre fiktive soloalbum med tolv låter på, samlet fra hele deres karriere. Dette bare for å bevise hvor fantastiske disse tre låtskriverne egentlig er.

Mike Cooley - Hole In The Ground

Mike Cooley er mannen som skriver sånn ca en tredjedel av låtene i Drive-By Truckers. Jeg har valgt å kalle albumet/spillelisten hans Hole In The Ground etter en tekstlinje fra åpningssporet på Dirty South, "Where The Devil Don't Stay". Cooley holder en sjelden gang solokonserter og hvis du har lyst til å laste ned konsertopptak av Cooley så er det faktisk mulig, helt gratis til og med. Sjekk ut Cooleys side hos Southern Shelter, der ligger det flere komplette opptak fra konserter han har gjort. En av de siste gjorde han rett før jul i fjor og den er tilgjengelig i sin helhet på You Tube.

Flere av låtene til Cooley er både alvorlige og morsomme på samme tid, et slags varemerke for låtskrivingen hans. Denne samlingen låter fra hans karriere har et særpreg, en humor og en brodd som du sjelden finner hos andre artister. Cooleys tekster er ofte ganske finurlige, noe som ofte kan virke litt kunstig og tilgjort (jf. platthetene til DumDum Boys). Cooley er mye mer trygg på denne formen og tekstene hans er pennet med et intellektuelt og naturlig språk . Et lite eksempel på finurlighetene finner vi i låten "Cartoon Gold" der Cooley åpner med følgende vers:

"I'm not good with numbers,
I just count on knowing when I'm high enough,
A mule with only two legs counting steps toward dangling carrots don't add up,
I think about you when I can and even sometimes when I can't I do, Once the driver knows you got good sense he takes away the carrots too"

Dette albumet ville vært en sensasjon om det hadde blitt utgitt som hans debutalbum og at Mike Cooley hadde hatt en lysende framtid som soloartist ville vært like sikkert som at solen står opp i øst hver eneste morgen. Hadde han bare skrevet nok sanger. Cooley har i flere intervjuer sagt at han skriver fire-fem låter i året og med det tempoet blir det ikke nok til å fylle både Truckers-plater og sin egen på veldig lang tid.

Jason Isbell - Last Living Day

At jeg er en stor Isbell-fan bør ikke være en hemmelighet for noen. Mannen har stått på egne ben i flere år og har allerede tre glimrende solo-album bak seg, i tillegg til det materialet han leverte til Truckers-albumene, Decoration Day, Dirty South og A Blessing And A Curse. Og tittelen på det fiktive albumet er hentet nettopp fra låten "Decoration Day",

"It’s Decoration Day. And I knew the Hill Boys would put us away, but my Daddy wasn’t afraid. He said “We’ll fight till the last Lawson’s last living day”

Isbell har levert noen av Truckers fineste og tristeste øyeblikk med "Goddamn Lonely Love" og "Danko/Manuel". Etter at New West Records slapp nesten hele backkatalogen sin for streaming kunne jeg endelig få sette sammen tolv låter i Spotify fra både Truckers- og solokarrieren til Isbell. Jeg ser nå at dette er blitt et album som ganske så snart ville ha fått klassikerstatus. Jason Isbell har utviklet seg til å bli en av USAs mest interessante låtskrivere og gitarister og en konsert med Isbell og hans band, The 400 Unit, er et fyrverkeri av en opplevelse og anbefales på det sterkeste dersom du får muligheten.

Det å være tre så profilerte og talentfulle låtskrivere i ett og samme band må ha vært en spesiell opplevelse. Isbell sier det selv i dokumentaren, "Secret To A Happy Ending", at selve ideen med tre låtskrivere og tre gitarister i samme band, der den ene gitaristen er gift med bassisten, er i utgangspunktet helt utenkelig, men det fungerte allikevel i flere år. DBT er ikke noe låtskriver-fellesskap, de er tre hardtarbeidende og selvstendige artister som hadde en toleranse, respekt og forståelse for hverandre og som delte sitt talent under samme paraply. De egenskapene gjorde at samarbeidet dem i mellom gav oss tre av de beste platene i forrige tiår.

Patterson Hood - It Sounded Like A Train

Drive-By Truckers er egentlig Patterson sin baby, selv om han nok regner Cooley som likeverdig partner og like delaktig i suksessen til DBT som han selv. Men, Patterson er selve navet i bandet og hans fantastiske historier fra små lokale steder i Alabama og sørstatene forøvrig er noe av det mest spennende som har blitt fortalt i sangtekster de siste ti-femten årene. Patterson Hood er en amerikansk folklorist av de helt sjeldne og hans mørke og detaljerte tekster basert på historiske hendelser bør fortelles videre i generasjon etter generasjon. Patterson er ekspert i å få fram den andre siden av historien, noe alle låtene om sheriff Buford fra McNairy County og guvernør George Wallace beviser ettertrykkelig. Det spesielle uttrykket "The duality of the southern thing" som dukker opp ved flere anledninger i låtene hans er verdt å filosofere litt over. Skyggesidene av livet i sørstatene, segregering, rasisme, narkotika, mordere, korrupsjon og annen generell elendighet er andre viktige ingredienser i flere av tekstene til Patterson Hood.

Patterson som person virker å være harmonisk og rolig, riktignok er han en veldig ivrig forteller og musikk/vinyl-entusiast, men skinnet bedrar en smule, Patterson på scenen og i studio er en brutalt rå rockegitarist. Bare hør på "Lookout Mountain", som selvfølgelig er på "albumet", den er etter min mening blant de aller råeste gitarstøylåtene jeg vet om. Tittelen på denne lista/albumet er hentet fra låten "Tornadoes" på Dirty South. Etter at en tornado raste gjennom hjembyen en høstdag, kunne man påfølgende dag lese intervjuer i lokalavisen der folk forteller at; "it sounded like a train...". Albumet/listen til Patterson er kanskje det mest spennende av alle de tre, han tar deg med inn i et sørstatsunivers som kan være vanskelig å få ut av hodet igjen på lang, lang tid.

Drive-By Truckers har en litt roligere periode akkurat i disse tider, men både Cooley og Patterson sier at det kun er en nødvendig pause for å samle krefter og for å gjøre andre ting til en avveksling. Bandet er livet deres og familien deres og det virker som de begge trives best innenfor de rammene og tryggheten som Drive-By Truckers gir dem. Shonna Tucker har som vi vet besluttet å forlate bandet og vi venter vel i spenning på om hun dukker opp med sitt eget album i løpet av et år eller to inn i framtiden. Inntil det eventuelt skjer lever både Drive-By Truckers og Jason Isbell & The 400 Unit videre som to av de aller viktigste musikalske bidragsyterne i mitt liv.

The Mastersons - One Word More

2012-04-13T07:34:00.000+02:00

Eleanor Whitmore og Chris Masterson er ute med debutalbumet sitt, "Birds Fly South", akkurat nå. De er mann og kone og turnerte store deler av fjoråret sammen med Steve Earle sitt Dukes & Duchesses. I tillegg er nok Eleanor sannsynligvis søsteren til Bonnie Whitmore som har jobbet en del sammen med Hayes Carll i senere tid og som også gav ut eget album i fjor. New West Records har tatt The Mastersons opp i sine rekker og ser ut til å være en artistene det skal satses på. Albumet er foreløpig ikke tilgjengelig i Norge på annen måte enn som fysisk eksemplar hos Platekompaniet og jeg har ikke hørt annet fra det enn den sjarmerende og fengende singelen, "One Word More, som gir meg en smule Jayhawks-vibber og som er ute som offisiell video nå.

Spotify Spilleliste - April 2012

2012-04-11T18:35:00.000+02:00

Endelig er det mulig å embedde og spille av Spotify direkte fra andre nettsider enn Facebook og Spotifys egne applikasjoner. Med nyvinningen Spotify Play Button som ble lansert i dag, kan alle som har en nettside eller blogg legge til funksjonen og du kan spille av musikken i bakgrunnen mens du leser posten. Jeg benytter anledningen til å poste den foreløpige månedslisten min for april måned. Jeg oppdaterer listen fortløpende og det vil selvfølgelig vises igjen her på spilleren, slik at du har alltid oppdatert liste å høre på.

Videopåske

2012-04-03T21:03:00.000+02:00

Nå er det ikke lenge igjen før vi kan nyte filmer, krim og musikk slik bare vi nordmenn kan når det er påske. Noen har sikkert tjuvstartet grundig allerede, selv har jeg en dag til på jobb før påskeferien er et faktum. Som et ekstra tilskudd til all annen underholdning dere sannsynligvis har bunkret opp med skal jeg bidra med ti musikkvideoer. Grunnen til det er for det første er det ikke ofte jeg poster musikkvideoposter på bloggen og for det andre så er disse ti videoene i seg selv ti strålende musikktips som det er verdt å merke seg. Noen av albumene til artistene er allerede ute og noen er på vei ut på markedet i den aller nærmeste framtid eller i løpet av året. Da skulle det være oppklart og dere kan lene dere tilbake og nyte årets utvalgte påskevideoer fra No Deal Music. God Påske!

Vi starter med Justin Townes Earle og hans opptreden på The Letterman Show for en liten uke uke siden.

Justin Townes Earle - Look The Other Way

Otis Gibbs er en av denne bloggens favoritter og kom tidliger i vinter ut med et nytt album Harder Then Hammered Hell. Det kan høres og kjøpes via hans Bandcamp-side. Vi ser og hører låten "Made To Break" i videoen under.

Jeg venter veldig på at Jay Farrar skal gi ut nytt materiale med sitt kjære Son Volt. I mellomtiden kan vi bruke ventetiden på et av vinterens høydepunkter for min del, "Careless Reckless Love", hentet fra New Multitudes prosjektet til Jay Farrar, Anders Parker, Will Johnson og Yim Yames.

Påskens høydepunkt innen vokalister finner man hos Yolanda Quartey fra Phantom Limb. Hør damen og bandet utfolde seg i låten "Gravy Train".

Sistemann ut blant de som allerede har kommet med album i år er Caleb Groh. Denne mannen er et funn, intet mindre. Hør "Hapless Dreamer", en av de rolige låtene fra hans nye album Bottomless Coffee.

Så til enda ferskere saker. Låter fra kommende album, kanskje det mest spennende som finnes? Trampled By Turtles lå hele 52 uker på Billboard sin blugrassliste med sitt forrige album, her er den første låten, "Alone", fra Stars & Satellites som det nye albumet heter.

Bloggens vinner av beste album i 2010, Joe Pug, er snart ute med sitt nye album The Great Despiser, hør låten "A Gentle Few". Jeg gleder meg stort til å høre den ordmagikeren fortelle nye historier, mannen er et unikum med tekster.

Nok en stor damestemme hos Alabama Shakes. Albumet er bare en uke unna og nå gjenstår det å se om de lever opp til hypen.

Bluegrassbandet som gav de aller fleste en bakoversveis av de sjeldne i 2010, The Steeldrivers, er tilbake. Det kommer nytt album i løpet av året. Første smakebit heter "When You Don't Come Home".

Sist, men ikke minst, Doug Paisley. Riktignok kommer det bare en EP denne gangen, men jeg er i skyene imponert av melodiene til denne mannen så da spiller det liten rolle. Låten heter "Bats".

Round Up - Mars 2012

2012-03-31T18:39:00.000+02:00

Nok en måned nærmer seg slutten og det er på tide å få ut en liten oppsummering over noen album som trygt kan anbefales, men som ikke har vært gjenstand for stor oppmerksomhet så langt. Nå trenger jeg å få ut noen ord om disse så vi kan gå videre til april og mye ny musikk etter påsken er ferdig. Først ut er Lincoln Durham og hans album The Shovel vs. The Howling Bones. Dette er i hovedsak en slags nedstrippa miks av tradisjonelle sjangere som country, rock, soul og blues og det låter litt som Scott H. Biram, William E. Whitmore og Seasick Steve eller en råtass utgave av Ray LaMontagne. Albumet er produsert av den ikke ukjente Ray Wylie Hubbard, som forøvrig er ute med et nytt album selv. Det går stort sett i den nevnte sjangeren og med velskrevne tekster og masse energi gir Durham en minst like bra musikalsk opplevelse som de nevnte artistene har gitt oss på de seneste utgivelsene deres. To sanger skiller seg veldig ut, "Clementine" og "Trucker's Love Song". Det er de to mest umiddelbare melodiene og sammen med "Living This Hard" albumets tre favorittlåter for min del.

Spotify / iTunes

Caleb Groh har akkurat kommet med et nytt album. Groh gav ut sitt debutalbum som 16-åring under navnet Happiest Lion. Han har rukket å fylle tjue år nå og musikken har definitivt utviklet seg. Fra å være et enmannsprosjekt til et et fullt band som lager vakker folk/alt.country musikk. Det er melodiøst, melankolsk, poetisk og annerledes. Ved flere anledninger tar jeg meg selv i å tenke på at det minner om en ung Ryan Adams. Så fint låter det til tider. Dette er en ung mann med et stort musikalsk talent, i tillegg til albumene som Happiest Lion har han også gitt ut hele to juleplater som låter riktig juleaktig fint og han har også gitt ut en EP under sitt eget navn Down, Dakota. Alt det han har gitt ut av tidligere materiale er så vidt jeg kan se tilgjengelig for gratis nedlastning. Det nye albumet Bottomless Coffee er tilgjengelig for nedlastning på Bandcamp for kun $5. Etter å ha spilt albumet et par ganger er jeg overbevist om at dette albumet kommer til å følge meg utover dette året. Favoritter blant låtene er "Catastrophic Culprit", "Saltwater Glavanter" og "God of Abram"

Spotify / Bandcamp

Canada har ofte mye bra å by på og denne gangen har jeg funnet fram til Leeroy Staggers nye album Radiant Land som er utgitt i Europa og som kommer "over there" 1.mai. Stagger er en erfaren artist og Radiant Land er hans sjuende album, men hvis vi tar en nærmere titt på hjemmesidene hans kan vi se av diskografien at han har samarbeidet litt med forskjellige andre artister, bl.a. Neal Casal og Tim Easton, og han har også gitt ut et solo/akustisk album og liveplate. Dette nye albumet holder en høy standard og Stagger leverer varene som stort sett består av et drivende godt alt.coutryrockete lydbilde. Tekstene smaker litt av klassiske historier om livet og samfunnet generelt, litt som gammel Steve Earle. Og det bringer meg over til en av mine favorittlåter på dette albumet, avslutningssporet "Summer Storm", som ingen kan nekte for at minner om "Taneytown". Ellers er åpningssporet "Dirty Windshields" en knall låt og til slutt velger jeg meg "Capitalism (Must Die)", til sammen er de mine tre favoritter fra plata.

Spotify / iTunes

Mens vi venter på Alabama Shakes og kanskje en av årets virkelig store plater med en kvinnestemme i senter for oppmerksomheten kan vi nyte Phantom Limb sitt nye album, The Pines i påsken. Dette er jaggu sterke saker. Liker du soul, country, gospel, blues, ja nær sagt hva som helst slags musikkstil innen amerikansk tradisjonsmusikk så er dette noe for deg. Jeg så bandet på Bergenfest i fjor og gikk litt motvillig en etasje opp midt i konserten deres for å høre Howe Gelb. Det er nok det dummeste valget jeg gjorde på Bergenfest 2011. Vokalist Yolanda Quartey har en stemme som får meg til å begrave ansiktet i håndflatene og spør meg selv om det er mulig. Det låter mildt sagt utrolig og dama er like bra om det er country eller soul, gospel eller pop. Det verste eller kanskje det beste er at dette bandet kommer slett ikke fra sørstatene og en doven småby der, men fra Bristol i England. Et romantisk, bevegende, engasjerende og generelt strålende album fra Phantom Limb og det som må være Europas mektigste stemme. Låtene "I'll Have Mercy", "Gravy Train" og "Give Me A Reason" er tre låter som jeg har merket som favoritter. Nyt!

Spotify / iTunes

Dig Deeper - More Than They Pay

2012-03-30T16:21:00.000+02:00

Dig Deeper gir oss en forsmak på hva vi har i vente til høsten en gang, når det kommer et fullt album. Singelen "More Than They Pay" er et av vårens aller tøffeste norske eventyr dersom du liker gitarlyd som du ellers stort sett bare hører hos artister som Neil Young og Jay Farrar/Son Volt. Dette er amerikanskinspirert norsk rock/alt.country fra Bergen og av ypperste kvalitet. Og hvis du lurer på om jeg lar meg lett rive med av litt rufsete gitarlyd på toppen av en riktig bra melodi så er svaret ja. For er det ikke det som er oppskriften på bra musikk? Nettopp det at man blir revet med og får frysninger på ryggen av de små detaljene og hookene i melodien eller gitarsoloen. I hvert fall fungerer det slik hos meg når jeg hører denne låten og jeg får sommerfugler i magen av å tenke på at det kommer et helt album med lyden av dette bandet. Skulle du ha lyst til å se dette bandet live så er det gode muligheter for det i hovedstaden. Den 26.april gjester bandet Rockefeller sammen med svenske Daniel Norgren og Grand Café.

Dig Deeper har samarbeidet med kunstner Morten Engebretsen og laget en video basert på et av Engebretsen kunstprosjekter fra 2011 - en mobil hage ombygget fra en gammel flightcase. Kunstprosjektet har stått utstilt på Tou Bryggerier siden sommeren 2011. Se videoen og hør låten "More Than They Pay" under her og sørg også for å sjekke ut Dig Deeper på Facebook, Spotify og bandets egen nettside for mer info.

Justin Townes Earle - Nothings Gonna Change The Way You Feel...

2012-03-24T11:46:00.000+01:00

Jeg har hatt en merkelig følelse i forkant av dette albumet til Justin Townes Earle. Jeg har egentlig fryktet at han vil tryne totalt denne gangen. Etter Harlem River Blues fra 2010 har mannen egentlig bare blitt konsekvent hyllet og tiljublet. Noen har til og med sagt at han er i ferd med å levere bedre saker enn sin far, Steve Earle. Det er ikke en sammenligning som er relevant på noen måter, de er så vidt forskjellige som låtskrivere at det føles ikke riktig. Etter Harlem River Blues trodde jeg kanskje at JTE ville bevege seg mer inn i det landskapet han så vidt touchet på låter som "Rogers Park", "Slippin' and Slidin'..." og tittelsporet "Harlem River Blues". Jeg vet ikke helt hva det er med dette nye albumet, det er fullt av fine låter, for all del, men det er et steg tilbake i forhold til den retningen jeg så for meg og sannsynligvis et steg fram i å bli enda mer personlig og utleverende om sine egne følelser. I tillegg er han veldig opptatt av Memphis-soul og gamle Stax-låter og det preger selvfølgelig albumet.

Han starter det hele med låten "Am I That Lonely Tonight" som i grove trekk kan oppsummeres med at han er så ensom at skulle ønske faren hans ringte han. For meg er dette en åpning som setter standarden for albumet, det er personlig, det er utleverende og det viser tydelig at alt er ikke som det skal være hos JTE. Mannen har vært igjennom mye tøft i sitt liv og har hatt et problem som misbruker som vi får håpe han har under kontroll etter forrige opphold på klinikken.

Det blir ikke noe bedre utover albumet, "Look The Other Way" og tittelsporet "Nothings Gonna Change The Way You Feel About Me Now" viser ulike sider av mannens emosjonelle usikkerhet, enten det er å stikke med halen mellom beina eller følelsen av å ikke bli lagt merke til. Musikalsk er det tatt mye ned i fra Harlem River Blues og arrangementene er enkle og sparsommelige. Dette er mye mer et soulalbum enn et countryalbum, men det finnes helt klare forbindelser mellom stilartene og de gamle tradisjonelle musikkmiljøene og nettopp det er Justin en ekspert i å kombinere. Det er et veldig bra album, låtene er fine og tekstene innholdsrike, det er bare at i min verden håpet jeg på mer av det tøffeste fra Harlem River Blues og en videreutvikling av den siden. Dette føles ikke som helt riktig vei å gå, men Justin Townes Earle sier selv at: "I'm a singer-songwriter. In my book that means I get to do whatever I want."

Men det finnes lyspunkter, sånn i forhold til mine forventninger da. Et generelt lyspunkt er at mannen lager veldig fine melodier og ofte ganske annerledes enn mange andre singer/songwriters, han har et musikalsk særpreg som ingen kan ta i fra han. Et annet lyspunkt er hvor sjelfullt og romantisk det hele låter av musikken, selv om tekstene har et stort preg av tristesse og melankoli. Dette vil kunne være et av de albumene som det tennes flest levende lys til dette året. Stemningene er av en sort som vil kunne forføre og bevege de fleste. Når det gjelder enkeltmelodier har jeg personlig blinket meg ut "Won't Be The Last Time" og "Memphis In The Rain" som de to beste låtene på albumet.

Etter å ha reist verden rundt nesten på egen hånd og stått på scener og klubber verden over helt alene i over ett år nå, er det klart at turneen på dette albumet vil foregå med hans eget band, riktignok ikke et helt vanlig band, men et band med orgel, trompet, gitar og fele. Det samme bandet som var med på innspillingen av platen. Det tror jeg er veldig positivt og vi får håpe at når skoleferien her i landet er et faktum at Justin ikke kommer alene, men drar med seg bandet over Atlanteren til Bergenfest, John Dee og på Blæst i Trondheim.

Offisiell releasedag er 27.mars, men i spilleren under kan du allerede nå høre hele albumet og jeg regner med at det blir tilgjengelig for andre streamingtjenestene etterhvert. Jeg tror også at lyd- og vinylentusiastene kan ha stor glede av dette albumet, man kan formelig føle dynamikken i lyden og produksjonen via de digitale filene og jeg kan bare tenke meg at denne produksjonen låter formidabelt på platespilleren. Kjøp vinyl fra nettsiden til JTE eller hos Big Dipper. I tillegg må det nevnes at siden Justin er blitt et slags moteikon i USA kan man også kjøpe tidenes mest originale bundle via nettsiden hans. Du kan få en "bowtie" fra Otis James med mønsteret av tatooveringene som Justin har på hendene sine sammen med cd eller vinyl.

Sånn forøvrig og oppsummert helt til slutt må jeg si at jeg har kommet meg over den ørlille skuffelsen over retningen Justin har tatt på dette albumet. Han tryner absolutt ikke og han gjør seg ikke bort, men jeg er fortsatt usikker på om dette albumet skaffer han veldig mang nye fans. Det gjenstår å se, inntil vi får svaret på det får vi som allerede har et forhold til Justin Townes Earle og musikken hans nyte albumet i fred og ro.

http://justintownesearle.com
iTUNES
Spotify

Tommy Womack - Now What!

2012-03-22T22:17:00.000+01:00

I 2007 gav Tommy Womack ut albumet There I Said It!. Et album som var et direkte resultat av en mer eller mindre lite vellykket musikerkarriere. Mannen var godt over førti og hadde egentlig gitt opp å gjøre det stort innen musikk. Men som et slags siste krampetrekning gir Womack ut et knippe låter der han gir fullstendig blaffen i hva han synger om og hvilke meninger og synspunkt han har på ting og tang. Dette albumet skulle bli det albumet som redefinerer mannens karriere og virkelig gi han kredit som låtskriver. Nå er han tilbake igjen med et nytt album, Now What!, og han er minst like morsom og kreativ som forrige gang. Albumet er fullt av lyriske gullkorn og merkelige musikalske arrangementer. Tuba og steelgitar side om side sier vel egentlig det meste. Jeg kan i hvert fall ikke komme på andre låter med det oppsettet.

Womack skriver både seriøst, politisk, humoristisk og alvorlig. Og det er ikke langt mellom gullkornene. Åpningslåtene "Play That Cheap Trick, Cheap Trick Play" og den nydelige "It Doesn't Have To Be That Good", handler begge om kjærligheten han personlig har til familielivet og at alt ikke trenger å være slik vi tror det må være. Som låtskriver og omreisende artist kan det virke som Womack har funnet ut at det finnes en måte å forene karrieren med hjemmelivet.

Womack sier selv at dette albumet kan ses på som seks singler. Seks A-sider og seks B-sider. De to første handlet altså om familielivet. De to neste handler mest om hvordan livet kunne vært dersom han hadde gjort andre valg i kjærlighetslivet sitt. "Bye & Bye", kanskje albumets mest såre låt, der Womack nok ser for seg en alternativ livssituasjon når han møter en av sine ekser på supermarkedet. I "I'm Too Old To Feel That Way Right Now", åpner han med å fortelle så elegant til en av sine gamle flammer,

"You still got what it takes to turn my head, I guess my heart was only playing dead"

Låt nummer fem heter "On And Off The Wagon" og i følge Womack er dette låten om han selv og hvordan han aldri klarer å få kontroll på drikkingen sin. Dette er også den låten med tuba og steelgitar som du ikke må gå glipp av å høre. Albumets høydepunkt er for meg uten tvil "90 Miles An Hour Down A Dead End Street". Endelig en ekte countryrap. Kun et trommesett og stemmen til Womack som rapper om seg selv og den sanne historien om en kjøretur fra Cleveland til Indianapolis. Her er et utdrag fra den både tragiske og morsomme teksten:

I love the Lord or at least I try
Where in the hell will I go when I die
I like the Stones I like dogs
I like late-night drunk dialogues

I went to Indy in the rain
To a club that wasn’t ever gonna have me again
A bottle of Chianti in the passenger seat
90 miles an hour down a dead-end street

I turn my foul-ups into rhyme
Life takes up a whole lotta my time
I still like bootie on the street I see
But I’m not as horny as I used to be

And thank God for that it’s a pain in the ass
Waiting for the pangs of conscience to pass
Now I just drink except when I don’t
You’re either gonna get a good show or you won’t

Albumet fortsetter så med singel nummer fire som er handler mye om fristelser og hvor vanskelig det er å stå i mot alle sammen enten det er dop, alkohol eller kvinner. "Guilty Snake Blues" er en litt typisk New Orleans blues og der Womack nesten litt arrogant minner oss på et par veldig vesentlige ting her i livet:

"Every time you masturbate God kills a kitten and a mark goes by your name"

Pot Head Blues, som neste låten heter, er en stille akustisk sak som handler om å tenke tilbake på alle de tingene man har glemt å tenke på siden man har vært "stein" i mange år. Kanskje albumets fineste melodi? Avslutningslåten er også en perle. "Let's Have Another Cigarette" er en klassisk folky låt som handler om å sjekke jenter og der han så fint klarer å beskrive seg selv som:

"...a pimple on Dylans ass..."

Kviser er plagsomme, men Tommy Womack har i hvert fall ikke plaget meg på noen måte. Jeg har storkost meg med dette albumet denne uken og humret mange ganger på grunn av de ganske uvanlige og morsomme tekstene. Albumet er foreløpig ikke tilgjengelig på streamingtjenestene, men i spilleren under kan du høre hele skiva. Et merksnodig, trist, tragisk og morsomt album som trygt kan anbefales. Du kan kjøpe albumet digitalt via Bandcamp og du kan sjekke ut Tommy Womack nærmere på hans nettside.

&lt;p&gt;&amp;amp;amp;amp;lt;p&amp;amp;amp;amp;gt;&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;lt;p&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;gt;&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;lt;a href="http://tommywomack.bandcamp.com/album/now-what"&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;gt;Now What! by Tommy Womack&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;lt;/a&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;gt;&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;lt;/p&amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;amp;gt;&amp;amp;amp;amp;lt;/p&amp;amp;amp;amp;gt;&lt;/p&gt;

Amerikabrev vol.9 [reviewshine]

2012-03-18T18:37:00.000+01:00

I See Hawks In L.A. er først ut i det første amerikabrevet i 2012, brev nr.9 i rekken av omtaler av artister og album som vi normalt ellers aldri ville ha hørt om dersom de ikke hadde nådd fram til bloggere verden over via nettstedet Reviewshine. Når det gjelder I See Hawks In L.A. er de et alternativt countryband fra Los Angeles og albumet A New Kind Of Lonely er deres sjette i rekken, men det første albumet som tar musikken deres ned til en helakustisk affære. Bandet går i fotsporene til tidligere mestere innen Californisk countrymusikk og er blant de mest interessante bandene som eksisterer innen sjangeren i dag. Tekstene er breddfulle av både humor og alvor. Bekymringer rundt miljø og menneskets utvikling kombinert med seriøse tanker rundt døden er bare noen eksempler på knagger som dette bandet henger sine historier på.

At bandet har hentet inspirasjon fra Californias musikalske historie bør være hevet over enhver tvil. Dette er countryrock med en smart alternativ touch, en slags mer typisk Laurel Canyon-folky stil med til tider et psykedelisk preg. Det hele er skrudd smakfullt sammen og låter til tider riktig vakkert, som for eksempel i "Highland Park Serenade". Låten åpner med tekstlinje, "Slow down Figueroa, you're breathing too fast..." og jeg klarer ikke å la være å tenke på hva en slik storby kan gjøre med en stakkars sjel.

Liker du den gamle stilen til Laurel Canyon artister som Jackson Browne, Joni Mitchell, Buffalo Springfield med mange flere, så finner du nok ikke et band i dag som er nærmere hverken lyrisk eller musikalsk. Dave Alvin har en gang sagt om I See Hawks In L.A. at de er “one of California’s unique treasures.” Mr. Alvin vet som regel hva han prater om og det er ikke noe unntak denne gangen. New Kind Of Lonely er et album for deg som liker reflekterte tekster og en varm og følsom sound.

Favorittlåter: Higland Park Serenade, Bohemian Higway og I Fell In Love With The Grateful Dead.

Albumet er ikke tilgjengelig på noen av streamingtjenestene foreløpig, men du kan høre hele albumet i Soundcloud spilleren under her. Albumet er tilgjengelig for kjøp på iTunes og som fysisk eksemplar fra bandets nettside.

New Kind Of Lonely by NEW KIND OF LONELY

Neste band ut er The Hobart Brothers with Lil' Sis Hobart, eller de litt mer kjente navnene Jon Dee Graham, Freedy Johnston og Susan Cowsill, og deres album At Least We Have Eachother. Et drivende godt countryrock album som dette dukker ikke opp hver uke og langt sjeldnere dukker det opp et album som i hovedtrekk handler om å jobbe i restaurantbransjen. Det er noe alle tre har gjort i sin ungdom og for snart et par år siden kom disse tre sammen og fikk ideen til å skrive låter sammen om å vaske opp, servere og kokkelere. Et hinsides prosjekt ja, men det låter riktig så bra. Åpningssporet "Didn't I Love You" er en virkelig en glitrende alternativ countryrock melodi. Låtene videre varierer veldig inne stil og uttrykk, men det er et spennende album dette og spesielt med låter som "I Never Knew" og "All Things Being Equal" synes jeg at de tre låtskriverne virkelig får vist fram sine kvaliteter. Fjorårets opptreden av bandet på SXSW var visstnok en kjempesuksess og fikk for alvor i gang Kickstarter-kampanjen som i store deler har finansiert utgivelsen.

Dette er et lyttealbum, du må nesten få med deg historiene fra restaurantlivet dersom du skal ha noe utbytte av plata, i tillegg finner du også historier fra landeveien om det å bo i bilen, om lastebilsjåfører, om kjærlighet og uåpnede brev. Musikalsk følger de opp med et skranglete og langt fra strømlinjeformet arrangement på låtene. Sluttresultatet er blitt et album som fans av skranglete americana vil kunne elske, slik vi normalt gjør når Jon Dee Graham gir ut noe nytt. Albumet er dessverre ikke tilgjengelig som streaming, men du kan høre to smakebiter i spilleren under. Albumet kan kjøpes på iTunes.

05 All Things Being Equal by Cary Baker

01 Didn't I Love You by Cary Baker