Vi nevnte Numberphile her om dagen – en YouTube-kanal som driver underholdende folkeopplysning om tall. Vi har kikket på flere episoder og bet oss merke i noe.

Tall-spaghetti

Denne i utgangspunktet enkle episoden handler om hva som er det største tallet man kan lage med en boks tall-spaghetti:

Den er ikke blant de mest forseggjorte tingene Numberphile har gjort, og de herlige ekspertene er heller ikke med, kun serieskaperen Brady Haran og to av nabobarna hans deltar.

Det som fanget oppmerksomheten skjer helt i slutten, i honoraret barna blir tilbudt: Enten 4 britiske pund hver (ca 35 kr) i hånden, eller inntekten fra eBay-salget av det store arket barna har gjort utregningene på. Barna gambler på eBay.

Hva betaler internett for et ark med tall?

Og selvfølgelig blir Haran bedt av publikum om å lage en oppfølging med barnas reaksjon. Se den!

Denne videoen er alt for herlig til at vi skal spoile hverken beløp eller reaksjon, men vi synes det er noe interessant med det hele:

Pengene barna får på denne måten (og, kan man kanskje si, inntektene i etterkant på produksjonen), er betydelig over enn 8 pund. Rett nok er det ikke nok penger til å drive Numberphile som kommer inn. Men tildels følger det også av at dette brune arket som selges bare har én kjøper, så det er bare innholdets verdi for én person som kan cashes ut – de nær 150 000 andre som har sett episoden får ikke bidratt. Summen blir selvsagt høyere av at det er eksklusivt, det finnes bare ett eneste ark, men med enellerannen plattform for å kunne verdsette innhold – en tipskrukke som fungerte, ville kanskje flere av de som ønsket å gi barna noen mynter fått sjansen til det.

Vi trenger bedre løsninger for å finansiere innhold på mikronivå

Antagelig er det ikke noen fullverdig inntekts-erstatning for bannerannonser, reklame før video eller innholdsbetalingsløsninger, men enellerannen form for standardisert online tipskrukke – det Flattr aldri ble – ville kanskje gitt enda litt ekstra i barnas lommer. Det er noen ting rundt crowdfunding som ikke er helt på plass ennå. Vi var innom tema i serien Søkkrik i en fei. Men internett har fortsatt ikke løst dette helt.

Kan ikke noen av dere flinke lesere finne opp noe vidunderlig?

Vi sitter rundt middagsbordet med gjester en lørdagskveld. Litt utpå kvelden melder telefonen min at CO₂-nivået i stuen begynner å bli høyt. Jeg går rolig bort og åpner vinduet. Så litt senere, i god tid før vi begynner å bli kalde og plaget av det åpne vinduet, melder telefonen fra på nytt: CO₂-nivået er bra igjen. Jeg kan lukke vinduet.

Dette er ikke en tenkt situasjon. Telefonen min vet faktisk hvilket CO₂-nivå vi har i stuen. Den vet også hvor mye støy det er, luftfuktigheten, temperaturen og lufttrykket. Dessuten holder den orden på temperatur og fuktighet utendørs.

Eneste sannhet med modifikasjoner her, er at det ikke er selve telefonen som holder orden på alle disse målingene. Det er vår nye venn NetAtmo. Et system som består av to moduler. En som du plasserer innendørs og en som du setter ut. Den som står inne får strøm fra veggen.

Den som står ute går på batteri som varer et par måneder. Og den sender utendørsdata trådløst til stasjonen inne. Utendørsmodulen bør plasseres fritt, men under tak. Får den for mye regn på seg, blir fuktighetsmåleren misfornøyd.

Hva får du?

På nett, telefon eller brett kan du raskt sjekke status. Du får apper for både iOS og Android. NetAtmo kombinerer sine egne data med lokal værmelding og måling av luftforurensning. Vipper du opp appen på telefonen får du dermed et raskt overblikk over status både inne og ute.

Vi har blant annet lært at dersom folk klager over luftkvaliteten i redaksjonen, er det mest sansynlig fordi luften er for tørr og ikke fordi vi har for mye CO₂ svevende rundt oss.

Barnebursdag

Innendørssensoren måler støynivået hjemme hos deg. Den legger sammen støyen over noen minutter og gir deg gjennomsnittet. Så du får ikke topper på kurven om noen sprekker en ballong. Men om noen fyrer opp støvsugeren ser du raskt at støyen stiger.

Da vi hadde barnebursdag hjemme i stuen med elleve ti-åringer, slo det meg på et tidspunkt at det kunne vært interessant å vite hvor mye støy denne gjengen faktisk lager. Da var det bare å vippe opp NetAtmo på telefonen. Og ganske riktig. Under ser du bildet som dukket opp da jeg stod der midt under bursdagen.

Det toppet seg på 77 dB.

Alarm

Du kan sette opp NetAtmo til å gi deg varslinger på mobilen når noen av målingene går over visse nivå. Reiser du på ferie kan du for eksempel sette opp varsling på et relativt lavt nivå. Så vil telefonen sin varsle deg om det blir faretruende mye støy i et hjem som egentlig skulle vært tomt. Det kan jo selvfølgelig være naboen som borer i leiligheten over eller som har begynt å leke med gravemaskin i hagen på utsiden. Men om du tar en rask sjekk og ser at CO₂-nivået i stuen din også har steget er det sansynlig at det er levende vesen i stuen din som sørger for lyden.

Kos deg med data

NetAtmo har gjort mye riktig. Både design og brukervennlighet. Men også mer avanserte muligheter.

Stasjonen som står inne laster opp data til din konto hos NetAtmo. Derfra har du som nevnt tilgang via en nettside og en app for iOS og android. Men du kan også laste ned alt som strukturerte data. Og NetAtmo har også et API som gjør at du kan hente ut alt sammen til dine egne kreasjoner på de plattformene du måtte ønske. Slikt liker vi!

Sikkerhet

Men tilgangen kan også misbrukes. Dataene fra NetAtmo er en ganske god indikasjon på om det er folk i huset. Og jeg finner lite informasjon om hvordan sikkerheten er ivaretatt på sidene til NetAtmo. Her må man bare gjøre sin egen lille risikoanalyse.

Konklusjon

Panelet viser forurensninger i luften utendørs, men dette er ikke basert på målinger fra selve sensoren. Det er basert på profesjonelle målestasjoner verden rundt. Vi skulle gjerne hatt enda flere sensorer i utendørsmodulen slik at NetAtmo kunne gitt nøyaktig luftforurensning der du er over tid.

Dette er jo ikke akkurat en dings som de fleste går rundt og tenker at de har skikkelig bruk for. Men så har jo aldri det vært et spesielt viktig kriterie for oss nerder. Den er pent designet, den har både lekker, brukervennlig programvare og et herlig API der du kan hente ut data selv. Og den gir informasjon som noen ganger er nyttigere enn man skulle tro. Luften rundt oss er jo egentlig ganske viktig!

Herligheten koster ca. kr. 1400,- Og du kan bla. kjøpe den direkte fra NetAtmo på NetAtmo.com eller gjennom Apple sin norske butikk.

Har dere erfaringer med NetAtmo eller andre spennende værstasjoner?

Å formidle forskning kan være utfordrende for en journalist. Et komplekst språk, forsiktige formuleringer og et fag journalisten ikke nødvendigvis kan så mye om, gjør det lett å styre unna akademikere når en ny artikkel skal skrives.

Kontakt med pressen kan på den annen side være vanskelig også for forskerne. De må ofte forholde seg til journalister som ikke kan så mye om det aktuelle fagfeltet, forskning som prosess eller vitenskap generelt. Det evige jaget etter lesere kan føre til sensasjonelle oppslag forskeren ikke kjenner seg igjen i.

Hva er god forskningsjournalistikk? Der forskeren fortviler over unøyaktige oppslag sliter journalisten med kompleks fagterminologi og tidspress. Hvem har rett? På bildet undersøker oseanografer havområdene utenfor Grønland. Foto: Sindre Skrede

Når det ferdige produktet, enten det er en dokumentar, en artikkel eller en film, blir publisert, bør selvsagt begge parter være fornøyde — og aller helst publikum også. Publikum må skjønne hva det er som blir formidlet, hvorfor det blir formidlet, og aller helst sitte igjen med litt mer kunnskap enn da de begynte å lese, se eller lytte. Dessverre er det ikke alltid slik.

Forenklingens forbannelse

Nye oppfinnelser og oppdagelser kan være interessant stoff å formidle. I kampen om lesernes oppmerksomhet kan det dog ofte oppstå overskrifter eller vinklinger som er uheldige. Som journalist skal man jo helst gjøre stoffet relevant for et større publikum: Det nytter ikke bare å fortelle om en nyoppdaget havstrøm i Atlanteren, man bør også fortelle om hvorfor denne oppdagelsen er viktig.

Her støter journalisten på et problem: sammenhengene er ofte kompliserte, og for å forklare viktigheten av én ting innen et spesielt fagfelt, er det ofte nødvendig å forklare litt om fagfeltet generelt. Hvordan skal man gjøre det, til mennesker som kanskje aldri har studert fysikk, samfunnsøkonomi eller statsvitenskap? Hvordan skal man lage noe som er både nøyaktig, balansert og korrekt, men samtidig kort, lettfattelig og interessant?

Det er ikke lett. De fleste journalister i Norge har bakgrunn fra og utdannelse innen samfunnsfag eller humaniora, og journalistene får stadig flere år med utdannelse før de går ut i sin første jobb i en redaksjon. Et fåtall har vært forskere eller drevet med forskning før de tar arbeid som journalister.

Men er det bare tidligere forskere som er gode nok som journalister? Neppe — men når alt skal gjøres av allround-journalisten på kortest mulig tid til minst mulig penger forsvinner det noe på veien.

Journalisten med penn og papir finnes fremdeles — men er betydelig mer stresset enn tidligere. Foto: Alexander Steffler

Den vanskelige usikkerheten

Vår kunnskap om verden og naturen rundt oss er basert på en form for konsensus, en felles forståelse bygget opp gjennom generasjoner, heller enn en fasit skrevet i stein. Vi kan aldri være sikre på at det vi observerer, måler og regner oss frem til er den fulle sannhet.

Vi mennesker gjør, med andre ord, så godt vi kan.

I den u-akademiske verden har “usikkerhet” en negativ ladning. For en forsker er det dagligdags, og er en størrelse man må forholde seg til. Meningsmålinger har for eksempel alltid en viss usikkerhetsmargin, og når man forsøker å se inn i fremtiden ved hjelp av klimamodeller vil resultatene alltid ha en viss usikkerhet. Dette er hverken skummelt eller farlig — men helt vanlig. Likevel: der vitenskapen baserer seg på en oppbygd konsensus innenfor et fagfelt, ønsker media seg klare svar og en fasit å forholde seg til.

Det er kanskje ikke rart forskerne reagerer når artikler om klimaforskning blir illustrert med bilder fra filmen “The Day After Tomorrow”, eller når overskrifter antyder at du blir smartere om du kan nynorsk. “The Day After Tomorrow” har ikke så mye med virkeligheten å gjøre, og om man blir smartere av nynorsk, eller om smarte mennesker generelt har lettere for å lære seg flere språk, kan diskuteres.

Formidling av usikkerhet henger altså nøye sammen med formidling av forskning. Sammenhengen mellom årsak og virkning i en undersøkelse er ikke nødvendigvis krystallklar, og enhver måling vil alltid ha en viss usikkerhetsmargin. Som formidler av kunnskap må journalisten klare å presentere fag, vitenskap og ny kunnskap fra ofte høyt utdannede og spesialiserte fagfolk til et publikum med høyst forskjellige bakgrunner og forutsetninger. Forskeren på sin side vil selvsagt ha noe som er faglig korrekt, mens journalisten vil ha noe som er korrekt, men samtidig enkelt og forståelig. En kort, lettfattelig og virkelighetsnær artikkel vil ha et større publikum, men har mindre plass til lange formuleringer, forklaringer og faglig terminologi.

Det er en grunn til at mediene bruker overskrifter som “Har funnet kuren mot kreft” eller “Flåtten dreper deg”: det trekker publikum, og media lever av sitt publikum.

Spørsmålet er hvor lurt det er i det lange løp. Er det pressen som former sitt publikum, eller publikum som former pressen? Skal pressen gi folk det de vil ha, eller det de bør ha?

Press Room – Topeka Capital Journal – 18 September 2008 av Marion Doss på Flickr CC BY SA

Journalisten som kritisk formidler

I en verden av tidspress, hvor resultater måles i antall klikk, antall seere eller minutter på skjermen er det lett for å ty til forenklinger når forskning og vitenskap skal presenteres. I stedet for å si at ting X henger sammen med ting Y på grunn av forhold Z, er det lettere å si at ting Y bare er sånn, eventuelt på grunn av forhold Z.

I denne forenklingsprosessen oppstår det lett et misforhold mellom det forskeren har funnet, og ønsker å formidle, og det som faktisk blir formidlet. 

Skal man bedømme produktet vil forskeren kanskje si at det som skrives eller fortelles er riv ruskende galt, fordi journalisten har utelatt forhold X. For en journalist uten spesielle kunnskaper på feltet kan det låte helt korrekt også uten forhold X, og for publikum i siste instans virker det hele troverdig fordi det journalistiske produktet kan skilte med en akademisk tittel.

I artikkelen “Den förnuftiga (vetenskaps)journalisten” diskuterer Petter Sylwan forskningsjournalistens rolle, og kommer med følgende påstand:

(…)En kritisk vetenskapsjournalistik värd namnet handlar just om detta: at översätta, tolka och bedöma – aldrig att förenkla. Vetenskapsjournalisten är översättare och kritiker i en och samma person.

Sylwan peker også på enda et viktig element med forskningsjournalistikken: journalisten skal kunne formidle forskningen på en god måte, men samtidig kunne være kritisk til den.

Den kritiske forskningsjournalistikken forutsetter kunnskaper om temaet det er snakk om, i tillegg til grunnleggende kunnskaper om forskningens metoder og om forskning som prosess. Hvis ikke disse elementene er på plass kan vi lett ende opp med en form for forskningsjournalistikk som blindt formidler forskning, heller enn journalistikk som evner å både formidle og forholde seg kritisk til forskning og vitenskap.

Formidling av forskning er en viktig del av journalistikken, og bør også prioriteres deretter.

Hva mener du? Hva er god forskningsjournalistikk? 

Lurer du på hvordan Enigma-maskinen virket? Eller hvordan et lag som inkluderte nerde-superhelt Alan Turing fant svakheten i koden, og slik – etter sigende – kortet ned 2. verdenskrig med etpar år?

Enten du liker matematikk, spiongreier eller folk som er flinke til å forklare innfløkte tekniske ting: I disse to videoene fra Numberphile, der Dr James Grime fra Universitetet i Cambridge forklarer hvordan det tredje rikes superhemmelige Enigma-kodemaskin virker og hva som var svakheten Alan Turing & co utnyttet for å knekke koden finner du alle tre. Flere-og-tyve minutter med nerde-bliss

158 962 555 217 826 360 000

Svakheten i Enigma-koden

Har dere tips til andre fine YouTube-ting?

Vi snakket nylig om hyperlapse i (Nesten) Alle verdens veier (nesten) minutt for minutt. Her er en annen hyperlapse, denne gangen håndfotografert i stedet for programmert (spandér gjerne tiden det tar å klikke over til Vimeo og se den i full screen):

Hva er forskjellen på hyperlapse og timelapse?

Ifølge Hyperlapse Photography-artikkelen på KnowYourMeme, er forskjellen på gode gamle timelapse og det nymotens hyperlapse det bevegelige kameraet, gjerne låst mot et fast punkt.

En enkel og grei innføring i teknikken finner du i artikkelen The Making of ‘Paris in Motion’: How to Make a Hyperlapse med tilhørende forklaringsvideo på Fstoppers. Noen nybegynnertips og AE-tricks finner du i denne tråden på timelapse.org

Men dette minner da om noe vi har sett før?

En av Norgeshistoriens mest prisvinnende kortfilmer – Morten Skalleruds 70mm-film Året gjennom Børfjord var en timelapse gjort gjennom ett år i et nedlagt fiskevær i Finnmark. Kamera sneglet seg avgårde 2,5 km i ett sammenhengende bilde gjennom ett år – historien om produksjonen finner du på Morten Skalleruds nettside.

Året gjennom Børfjord blir brukt som backdrop i a-ha-videoen til Lifelines:

Men den er kanskje enda litt finere i 70 mm, uten a-ha som linselus og med Jan Garbareks originalmusikk – synes vi, da.

Har dere noen fine hyperlapse-tricks dere vil dele?

Det kan være spennende å besøke gamle diskusjoner. På leting etter noe annet fant jeg igjen denne artikkelen fra 2008 Forhåndsredigering av nettdebatter? som diskuterer at journalisten.no-redaktør Helge Øgrim har gått mot egen eier, Norsk Journalistlag, og droppet forhåndsredigering av kommentarfeltet på nettstedet.

Artikkelens kommentarfelt er en lang og deilig diskusjon med navn som Eirik Newth, Anders Brenna, Tord Selmer Nedrelid, Helge Øgrim, John Einar Sandvand, Vidar Daatland, Jan Omdahl, bare for å nevne noen.

Så hvis du vil kose deg med en samtale fra den gangen bare 32% av nordmenn var på Facebook og Nokia totalt dominerte mobilmarkedet i Norge, les ivei: Forhåndsredigering av nettdebatter?

Disse korte filmene er spilt inn på mange forskjellige steder, og med forskjellige elementer og temaer. Noen viser en dame som blåser opp en blå ballong, andre viser vakker natur — felles for dem alle sammen er at de spiller på og rundt et sirkulært element av blått, som er en del av NRK1s logo.

Filmen vi vil trekke frem i dag bruker kontaktsjonglering som tema. Kontaktsjonglering er en form for sjonglering hvor en eller flere baller beveges på en slik måte at kulen(e) later til å være i konstant kontakt med sjongløren.

Kontaktsjonglering kan være svært fascinerende — og har altså blitt brukt i en av NRKs kanalidentitetsfilmer. Sjongløren heter Chris Brown.

— Ideen med den blå ballen er å knytte den til NRK1-logoen. Ved å filme den i mange forskjellige settinger og med forskjellige mennesker forteller vi at NRK er i hele Norge, nær deg, forteller profilsjef i NRK, Cecilie Lyng.

— Det morsomme med kontaktsjonglering var at ballen han bruker er naturlig blå, i motsetning til tennis, fotball eller andre sporter vi kan tenkes å filme, sier hun.

Filmen du kan se nedenfor er tatt opp som én sekvens, men kjøres i litt sakte film for at det skal være lettere å få med seg alle bevegelsene.

— Da vi filmet det hele i Frognerparken fikk vi mye oppmerksomhet — det er tydeligvis flere enn oss som synes kontaktsjonglering er et spennende fenomen, sier Lyng.

Du kan se filmen her:

Per Arild skriver til NRKbeta:

Hei
Er oppmann for et håndballag og sliter med å finne en god og enkel måte å kommunisere med foreldre og spillere på.

Mye info som skal ut i løpet av en sesong, samt at info til stadighet må oppdateres.

Har brukt og bruker en kombinasjon av mail, SMS, Doodle, Facebook, Easycoach, og prøver også å se på muligheten for å lage en egen app via appsmakerstore, men ikke funnet noe optimalt verktøy ennå.
Kanskje dette er noe dere kan lage en tråd på på den ellers så interessante siden deres?
På forhånd takk.
mvh

Vi tror det kan være flere som lurer på det, og at dere kan være med å finne en løsning. Om dere har noen gode tips; fyr løs!

RepRap Huxley ferdig bygget på NRKbeta-kontoret. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no (CC-BY-SA)

Vi har tidligere her på NRKbeta omtalt 3D-printing som en såkalt “emerging technology,” eller en teknologi som er på full fart opp og fram. Vi har skrevet om muligheten for å printe sin egen pistol, hvordan stop-motion-bransjen utnytter teknologien, og hvordan man kan tegne i løse luften. 3D-printing har lenge eksistert og er nå for alvor i ferd med å bli voksen.

Men hva er egentlig 3D-printing? Hvordan fungerer det? Hvordan kan man skrive i tre dimensjoner?

De enkle prinsippene

En 3D-printer er i grunnen ikke veldig ulike en tradisjon 2D-printer som bruker blekk eller laser for å skrive. En tradisjonell printer har et skrivehode som kan bevege seg langs en X-akse. Den kan dermed skrive linjer på papiret. For å få flere liner skrevet ut, mates papiret gjennom skriveren i det som blir Y-aksen.

3D-printeren fungerer i grunnen helt likt, men legger i tillegg på en tredje akse, Z-aksen, i høyden. Ulike 3D printere har ulike løsninger på hvilke akser det er som beveger seg. Noen printere lar selve skriveholdet stå i ro, mens det er den såkalte “senga” (“the bed”) som beveger seg. Andre printere lar både senga og skrivehodet bevege seg.

En 3D-printer består altså av noen enkle hoveddeler. De viktigste er som nevnt skrivehodet og sengen, eller “the bed” som det refereres til på engelsk. Skrivehodet er det som smelter plastikk (eller annet materiale) og skriver dette ut på sengen, hvor 3D-modellen så lag for lag skapes.

RepRap Huxley printer en del av seg selv under et svært tidlig printestadium. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no (CC-BY-SA)

Modellen vi har valgt å bygge her i NRKbeta, RepRap Huxley, er konstruert slik at printerhodet kan bevege seg i X og Z-aksen, mens senga flytter seg langs Y-aksen.

RepRap Huxley med X, Y og Z aksen inntegnet. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Motor og skrivehode på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Skrivehodet består av et varmeelement som er i stand til å varme opp materialet man velger å skrive med. De to vanligste materialene er ABS-plast og PLA-plast. En extruder presser ved hjelp av en motor en tynn tråd med plastikk ned via en plastslange i skrivehodet, hvor det så smeltes på 240 grader og presses ut slik at det “skrives”.

Extruder på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Programvare

Vår RepRap Huxley styres via en programvare på en PC/Mac. Printeren har selv et enkelt kretskort med enkel programvare, som styrer de temperaturen på skrivehodet og senga, og sørger for at motorene beveger seg i riktig rettning, basert på kommandoene den får fra datamaskinen. Printeren er også i stand til å skrive ut modeller fra et Micro-SD-kort.

RepRap-programvare

Ved hjelp av programvaren kan man ta en hvilken som helst 3D-modell og overføre denne til printeren. Forutsettningene er at den ikke er for stor for printerens maksimale printkapasitet. Hvor store objekter en printer kan skrive ut, varierer også med type printer og ikke minst pris på denne.

Kontrollkortet på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Før man sender 3D-modellen til printeren må den igjennom en såkalt “slicing” eller oppdeling. Dette er ofte en egen programvare som “skjærer opp” 3D-modellen i X-antall 2D-lag. Printeren forholder seg nemlig til ett lag av gangen.

Programvaren Slic3r som brukes til å lage en 3D-modell om til et forsåelig format for en 3D-printer.

Etter at modellen er skåret opp i 2D-lag i programvaren, sender man så ett og ett lag til printeren, som så skriver disse oppover i høyden langs det som ofte defineres som Z-aksen. Til slutt vil man sitte med en ferdig figur i 3D.

Vi lager Darth Vader på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Utfordringer

3D-printing er en teknologi som fortsatt ikke er helt voksen. Det finnes etter hvert svært mange ulike printere man kan kjøpe. Vi valgte å kjøpe en av de billigste på markedet med vilje.

RepRap Huxley kommer levert i små plastikkposer og må settes sammen helt fra scratch. Alt i fra rammen, som består av gjengejern, til selve extruderen må settes sammen, loddes og konfigureres. Vi var nysgjerrig på om det lot seg gjøre å faktisk få en 3D-printer til 4000 kroner som kan skrive ut noe som ligner på brukbart. Etter en uke eller to hvor vi har skrudd og mekket litt, er det mye som faktisk tyder på det.

Vi kommer tilbake med en litt mer utfyllende artikkel med erfaringer fra våre spede forsøk med 3D-printing for de av dere som har lyst til å prøve selv.

Siden hardcore mekking, lodding og konfigurering ikke er for alle legger vi ved en fin fin lenke fra “Business Insider”. Her finner du en oversikt over mange av de 3D-printerne som finnes på markedet i dag, sortert etter hva du måtte ha av behov. Ta en titt: http://www.businessinsider.com/best-3d-printers-2012-12?op=1

Har våre kjære lesere erfaring med 3D-printere av ymse slag, tar vi gjerne tips og triks i kommentarfeltet

Vi vil tilby deg en mulighet til å være med i ett av følgende ambisiøse og samfunnsnyttige prosjekter – fulle av kreative og faglige utfordringer:

Dit.no er et samarbeid mellom Statens vegvesen, Ruter og NRK, og er en ny tjeneste som samler rute- og trafikkinformasjon for bil og kollektivtrafikk for hele Norge. Målet er å skape trafikkens svar på yr.no. Foreløpig har vi lansert mobilnettsider i beta og et åpent api, og vi jobber for fullt med å utvikle nye løsninger for alle slags skjermer.

UT.no er landets største nettsted for tur- og friluftsinteresserte. UT er et samarbeidsprosjekt mellom NRK og Den Norske Turistforening. Tjenesten er et planleggingsverktøy og en inspirasjonsbank for friluftsliv i Norge. Sommeren/høsten 2013 bygger vi UT.no på nytt, helt fra grunnen av, med enda rikere funksjonalitet og helt nytt design.

NRK TV og NRK Radio er blant NRKs største nettsatsninger. Vi som jobber med disse tjenestene brenner for å levere det beste innenfor nett-TV og nettradio, og vi er med på å sette nye standarder for hva strømmetjenester skal være i 2013. Teamet har fokus på innovasjon, følger med på trender i bransjen, og samarbeider tett på tvers av fagområder for å skape de beste brukeropplevelsene. Akkurat nå utvikler vi en egen nett-TV for barn, og fra høsten av vil vi jobbe med hvordan NRK TV kan bli enda mer personlig .

Kvalifikasjoner

Vi leter denne gang etter tre utviklere med universitetsutdannelse (master / siv. ing), men gjerne med ulikt erfaringsgrunnlag. Vi trenger både den drevne tekniske arkitekten med 4 år eller mer arbeidserfaring med webutvikling, .Net-utvikleren som er opptatt av å utvikle arbeidsprosessen i teamet og det unge nyutdannede talentet. Du bør ha god erfaring innen webutvikling i .Net og interesse for systemarkitektur. Du har stor teknisk forståelse, og det er fint om du har tidligere erfaring som f.eks. scrummaster, prosjektleder eller systemarkitekt. Din rolle vil være sentral i veivalgene vi gjør videre, og dine ideer vil bli lyttet til.

Miljøet vårt er faglig sterkt, og vi praktiserer kunnskapsdeling og nyskaping. Løsningene våre utvikles i .Net/ MVC 4, med hosting i Microsoft Azure og bygg og deploy ved hjelp av TFS. Vi eksperimenterer hele tiden med ny teknologi, og velger fortløpende de mest hensiktsmessige rammeverkene og verktøyene for arbeidet videre. For øyeblikket utforsker vi for eksempel push-teknologi (SignalR) og velger verktøy for å støtte testdrevet javascriptutvikling (Jasmine/ Grunt).

Hvordan vi jobber

Alle våre prosjekter jobber etter smidig prosjektmetodikk, og våre team er selvorganiserte og består av fra 8 til 17 dyktige fagpersoner. Vi går sammen om konseptarbeid, design, interaksjonsdesign, testutvikling og systemutvikling. Fokuset holdes hele tiden på brukeren, og begreper som universell utforming, responsivt design og mobile first er naturlige for oss. Vi stiller høye krav til oss selv og arbeider kontinuerlig med å forbedre arbeidsprosessene og produktene våre.

Som person ønsker vi at du er utadvendt, initiativrik og ikke redd for å ta ansvar. Forhåpentligvis synes du at all systemutvikling bør skje testdrevet, og du har SOLID-prinsippene i ryggmargen. Du må også beherske engelsk og norsk både skriftlig og muntlig. Vi er en inkluderende og sosial arbeidsplass, og vi ønsker å ha medarbeidere med ulik alder, kulturell bakgrunn og kjønn på laget vårt.

Ditt arbeidssted vil være i lyse og trivelige lokaler på Marienlyst i Oslo, hvor du vil finne et
et ungt, sosialt og uformelt arbeidsmiljø. I tillegg kommer gode pensjons- og forsikringsordninger, gode velferdstilbud og konkurransedyktige betingelser.

Vi gleder oss til å møte deg!

Søk på stillingen via Webcruiter – Søknadsfrist: 20.mai.2013

ANAR fokuserer på å få bukt med barnemisbruk og familievold i Spania, og har blant annet et døgnåpent hjelpenummer som barn kan ringe hvis de føler seg utrygge.

For å gjøre barn i Spania klar over dette, har ANAR tidligere kjørt reklamekampanjer både på gata, og på TV. Et av problemene med denne fremgangsmåten var at en voksen barnemishandler som var sammen med barnet ville se at barnet forsøkte å lære seg kontaktnummeret. Så hvordan sørge for at rett budskap treffer den rette? Bruk lentikulært trykk!

Ved å regne ut gjennomsnittshøyden til et spansk barn, trykket ANAR reklameplakater som viser ulike bilder for ulike personhøyder: Er du 135 cm eller lavere, ser du et forslått barn med en tekst som oppfordrer til å ta kontakt med ANAR, mens en voksen ser et uskyldig og helt friskt barn, uten ANARs kontaktinformasjon.

Det er alltid interessant å se eksisterende teknologier få nye bruksområder, og dette er et godt eksempel på kreativ bruk av lentikulært trykk.

Kjenner du til andre eksempler i samme gate som er verdt å se?

Jada, 3D-printing er det neste store. Det sier de alle sammen.

Og selvfølgelig henger NRKbeta med. Vi har i løpet av siste uken bygget en RepRap. Og kommer til å skrive detaljert om 3D-printere i en artikkelserie fremover.

Keep calm!

Og vi har allerede lært nok til at vi før tabloidpressen går bananas kan roe dere ned. 3D-printere i sin nåværende form har IKKE gjort det enklere å lage våpen enn det har vært de… tja.. la oss si de siste hundre år.

Det er nemlig ikke så veldig vanskelig å lage sitt eget halvnøyaktige, passe utrygge våpen av skraprester hjemme.

Fascinerende

3D-printing er ytterst spennende. I NRKbetakroken har vi lært at det å se plast størkne er den nye underholdningen. Vi er dypt og inderlig fascinert over vår hjemmelagde RepRap som står som en automatisert kakesprøyte og lager ting for oss.

I første omgang bare rare små testfigurer. Så små modeller vi har designet selv i 3D-programvare. Så etter hvert helt konkrete deler for å løse konkrete problemer. Kamerafester? Antenneoppheng? Deler til en liten robot? Kunst? Smykker? Kaffekopper? Mulighetene er uendelige.

Men trøste og bære for en læringskurve. Vi valgte bevisst å gjøre det vanskelig for oss selv ved å bygge hele printeren fra grunnen av. Bevisst fordi vi da lærer detaljert hvordan dette virker. Og det har vi gjort.

Og i all vår research har vi funnet ut at 3D-printing ikke er helt det samme som å printe et brev på papir. Ikke ennå. Enten du velger å bygge hele printeren fra grunnen av eller ikke. Det er umodent. Det krever tålmodighet. Det er unøyaktig.

Så det å printe en pistol er slik vi ser det nå sansynligvis mye bedre egnet som et prosjekt for selvskading enn et prosjekt for å forsvare seg eller drepe. Derfor skal du ta det med ro når du leser skrekk-overskriftene i tabloidavisene de nærmeste dagene.

Fremtiden

Men selv om den er unøyaktig, ustabil og krever en god porsjon vedlikehold; 3D-printeren har kommet for å bli. Og den vil bli bedre. Og det vokser frem et usedvanlig spennende og kreativt miljø av folk som lager ting i felleskap. Som fikser ting. Som løser problemer. Og deler og kopierer fysiske gjenstander like enkelt som datamaskinene har latt folk kopiere musikk, bilder og video.

Og dette følger vi med på her på NRKbeta. Du vil få vite hvorfor håndtaket til lasersverd versjon 2 ble så mye bedre enn lasersverd versjon 1. Du vil få vite hvilken printer du bør kjøpe. Hvordan den virker. Hva du kan lage.

Når de andre krisemaksimerer angående det syke anarkiet som skal oppstå fordi alle printer våpen hjemme kan du komme hit for å lære, bli inspirert og få overblikk.

Har du erfaring med 3D-printing? Hva tror du denne teknologien vil føre med seg?

Den såkalte “Enterprise and Regulatory Reform Bill“, som nettopp har fått kongelig sanksjon, er ment å regulere britisk næringsliv, og skal gjøre det lettere å både drive en bedrift i Storbritannia. Blant annet skal den bidra til å redusere kostnadene for det private næringsliv.

Ett av virkemidlene later til å være en reduksjon i den private opphavsretten. Den nye loven vil gjøre det mulig å definere et verk som “opphavsløst”, og dermed la andre gjengi verket — uten kompensasjon til skaperen. 

En ny lov i Storbritannia kan gjøre det mulig å bruke opphavsrettsbeskyttet materiale vedlerlagsfritt i de tilfeller hvor opphavet til verket er uklart. —Urimelig, mener kritikere. —Effektivt, sier regjeringen. Skjermdump: Stop43.co.uk.

Loven sier blant annet:

(1) The Secretary of State may by regulations provide for the grant of licences in respect of works that qualify as orphan works under the regulations.
(…)
(3) The regulations must provide that, for a work to qualify as an orphan work, it is a requirement that the owner of copyright in it has not been found after a diligent search made in accordance with the regulations.

(4) The regulations may provide for the granting of licences to do, or authorise the doing of, any act restricted by copyright that would otherwise require the consent of the missing owner.

Lovens kritikere sier at dette i praksis er en undergraving og ødeleggelse av opphavsretten. I praksis betyr det at om ett av dine bilder, eller en film eller en tekst, ligger på internett, uten at ditt navn eller kontaktinformasjon er klart synlig, vil det være mulig å få tillatelse til å gjengi og bruke verket uansett — i hvilken som helst sammenheng og form. Det hele uten din godkjennelse og uten noen kompensasjon, siden du ikke kan bli kontaktet.

Loven sier rett nok at man skal gjøre et “diligent search”, men kritikere av loven stiller spørsmål ved hvem som skal bestemme — og eventuelt kontrollere – hva som er grundig nok. Flere kritikere har organisert seg i gruppen “Stop 43“, hvor de kritiserer loven som et angrep på internasjonalt anerkjente regler for opphavsrett.

Trenger du et bilde av pen himmel til bladet ditt? Bare google da, vel. En ny lov i Storbritannia kan potensielt redusere bestemmelsene om opphavsrett som for eksempel fotografer ellers er beskyttet av.

Forsvarer loven

Storbritannias regjering, som står bak loven, hevder på sin side at den vil gjøre forholdene bedre for alle, og at den vil modernisere opphavsrettsbestemmelsene i Storbritannia. Loven skal for eksempel gjøre det mulig å tilgjengeliggjøre ellers upublisert materiale for allmennheten, og gjøre det lettere å bygge videre på andres verk.

En talsperson for det britiske næringsdepartementet uttaler til BBC at “bestemmelsene i ‘the Enterprise and Regulatory Reform Act 2013′ søker å gjøre reglene for opphavsrett mer effektive”.

“Effektivt som i ‘trenger ikke lete opp, trenger ikke spørre, trenger ikke betale opphavspersonene før du utnytter verket deres’”, parerer kritikerne i “Stop 43″.

Gruppen, som består av fotografer, skribenter og andre interessenter har trukket frem Instagram som eksempel på hvilke konsekvenser loven kan få: på Instagram er mange “skjult” bak et kallenavn, og det er ikke alltid like lett å kommunisere med brukere på nettjenesten. Det er også vanskelig å vite hvor bilder som blir lagt ut virkelig kommer fra, eller hvem som har tatt dem. I teorien kan det dermed være fritt fram for å hente bilder fra Instagram, uten å kompensere opphavspersonen på noen måte.

Det er viktig å presisere at loven ikke sier noe spesifikt om bare bilder, men også tekster, filmer, tegninger og andre verk vil være omfattet av de samme bestemmelsene. Det er også viktig å få med seg at loven ikke innebærer et frislipp allerede nå: loven som er vedtatt ligger kun i bunnen for et senere rammeverk som vil sette lovens bestemmelser i system. Det gjenstår å se hvilket system det blir for Storbritannias vedkommende.

Hva tror du? Trenger opphavsrettsbestemmelsene modernisering, og i så fall i hvilken retning? Britisk modell med større frihet, eller trenger vi strengere beskyttelse av opphavsretten? 

Eksempel på uønskede farger i et analogt videosignal. Såkalt “moire”.

Da jeg studerte fjernsynsteknologi en gang i forrige årtusen før hele bransjen vår ble digitalisert hadde disse gamle analoge TV-signalene noen utfordringer. Spesielt da ingeniørene bestemte seg for å legge inn farger i signalet, og samtidig holde det bakoverkompatibelt med det gamle svart/hvitt-signalet.

Det var en bragd at de klarte å lure fargene inn uten å ødelegge det opprinnelige signalet, men det ble med noen ulemper. Hvor den mest tydelige var at dersom folk stillte opp i klær med kontrastfylte og finmaskede mønster ble klærne plutselig forvandlet til noe som kunne minne om psykedeliske effekter fra en eller annen syttitallsmusikkvideo.

Så ble endelig TV digitalisert og vi trodde at vi skulle bli kvitt problematikken. Men nei. Problemet er ikke like stort, men noen tilsvarende utfordringer er det fremdeles. Og Kristian spør oss på mail:

Hei

Det er noe jeg lurer på …

Jeg har flere ganger sett i deres sendinger at personer som er filmet har på seg klær med striper, og ved den rette kombinasjonen av avstand til kamera, brennvidde og størrelse på stripene så kan dette skape ganske kraftige moire mønstere. Jeg skjønner at dette ikke kan taes hensyn til på en nyhetsreportasje i felten, men i studio burde det da være mulig å avverge dette, da det kan virke ganske forstyrrende på en produksjon som ellers holder veldig høy kvalitet.

Er det ikke lowpass filtre på kameraene som blir brukt? dette ville begrenset eller fjernet moire.
Er ikke de i produksjonen klar over dette, eller er de klar over problemet, men synes ikke det er noe å bry seg med?

Er bare nysgjerrig…

Det er nemlig riktig at vi i TV-verden fremdeles har utfordringer med spesielle mønster. Ikke av de samme grunnene som i den analoge TV-verden. Men problemene kan rent visuelt minne om de vi hadde i den analoge verden.

Her har artikkelforfatteren selv klart å stille opp i en faretruende mønstret skjorte. I stillbildet her ser dere ikke noen problemer, men i enkelte av utsnittene ble det mye liv i skjorten jeg hadde på meg.

Derfor har vi beholdt de samme gamle forbeholdene vi hadde før TV ble digitalt. Så de fleste som skal være gjester i studio får beskjed om å ha på seg klær uten kraftige mønster, men det hender jo at folk glemmer å gi beskjed eller at det ikke er så lett å definere hva som er et kraftig mønster…

Og det kan være svært forstyrrende for en person som allerede er nervøs i en TV-situasjon å få beskjed om å ta på seg fremmede klær fra vårt kostymelager. Da vurderer vi det oftest slik at sendingen får en høyere kvalitet totalt sett med en avslappet person og litt moire enn med en stresset og ukomfortabel person uten moire.

Moire i mønsteret på en murvegg. Dette er filmet med et digitalt kamera, men selve skaleringen gjør at vi får uønskede effekter i bildet.

I videoen beveger jeg meg mot veggen. Da ser dere at problemet er størst når jeg står et stykke unna og mønsteret som mursteinene danner er finmasket.

Noe av dette kan som Kristian nevner i spørsmålet til oss løses med et filter i kamera. Og svar på spørsmål om ikke vi har slike filter i kamera i studio lar vi vår ekspert på området Per Bøhler svare på. Inngående og for de spesielt interesserte:

Hei,
Det dere beskriver som moire er et velkjent og klassisk fenomen. Årsaken ligger i at det oppstår aliasing i den samplingsprosessen som sensoren utfører på det optiske bildet linsa lager på sensoren. Grunnen til at aliasing oppstår er at Nyquist sampling teoremet ikke overholdes.

Mvh,
Per

….så da fikk dere den svært korte versjonen. Og vi kan konkludere med at dette er et ganske komplekst område.

Stedsnavnregisteret SSR ble frigitt tidligere i år (Stortinget vedtok at SSR skulle være fritt tilgjengelig for flere år siden); nå følger flere data.

– Det andre vi presenterer i dag er at vi kommer med en liten forsmak. I revidert nasjonalbudsjett frigjør vi 1:50.000 kartserien som skal bli gratis tilgjengelig i løpet av året, varsler miljøvernstatsråden. Det samme gjelder adresse-, vei- og eiendomsdata, sa kartminister Bård Vegard Solhjell til digi.no på en pressekonferanse i dag.

De aller mest detaljerte dataene i Felles kartdatabase (FKB) ser ikke ut til å være på lista over data som blir frigitt.

De siste årene har kartdata blitt frigitt i bl.a. Danmark, Finland, Hellas, Storbritannia og Frankrike.

Amerikanske kartdata har «alltid» vært fritt tilgjengelige, og det er disse dataene vi ser i telefonene våre, på kart på internett og «over alt» ellers. Nå håper vi å se gode norske kartdata over alt!

Skjermskudd fra NRK Nyheter BETA.

Det vi viser fram i dag er ikke ferdig. Det er starten på en læringsprosess hvor vi forsøker å servere ferskere oppdateringer i et nyhetsprodukt hvor vi følger de vesentlige nyhetene som skjer akkurat nå. Derav NRK Nyheter BETA.

Hvorfor betalansere?

Vi vet at formatet, journalistikken, teknikken og brukeropplevelsen er uvant for oss som står bak. Antakelig for dere også. Derfor vil vi tilpasse ting etter hvert, slik at vi ikke sementerer produkt, form og verktøy for tidlig. Det er dermed overhengende fare for at dere vil oppleve en del endringer i brukeropplevelsen ila. betaperioden som varer fram til sommeren.

Innholdet tilpasses formatet med en egen redaksjon satt sammen fra flere ulike nyhetsmiljøer i NRK. Vi bemanner spakene allerede fra kl. 06.00 helt fram til midnatt. Ergo håper vi at du i tillegg til å sjekke været på Yr og om verden står på Twitter også vil prøve Nyheter BETA i bussen til skole eller der du sitter med oppdateringslyst på kontoret gjennom dagen.

Hermer dere ikke bare Facebook og Twitter?

Jo. Nei. Vi inspireres naturligvis av andre plattformer som når bredt hos et publikum som blir mer og mer vant til å oppleve hva som skjer i sanntid. Vi vet at Dagsrevyen fortsatt står som en påle for de som ønsker et redigert og oversiktlig nyhetsblikk, men vi ser også at vi har et potensiale når det gjelder hvordan vi dekker spennet mellom nyhetspulsen på nett og bredde/dybde i grundige artikler på nrk.no.

Derfor trekker vi med dette delbarhet og fart inn i verktøykassa slik at vi kan se hvordan det fungerer – både hos oss som skal ”mate dyret”, og for dere som forventer siste nytt på NRK.no.

Hva kommer framover?

En av de viktigste funksjonene som kommer om kort tid er muligheten til å gruppere innhold i nyhetsstrømmen inn i emner, en enkel variant av Twitters hashtagstøtte. Observante lesere husker at vi lekte med dette allerede i testen i uke 48, men i full drift trenger vi en mer robust og bærekraftig motor som håndterer dette. Videre vil vi også spille bedre sammen med selve forsiden http://nrk.no, før vi etter hvert inviterer dere til å kunne fortelle historier sammen med oss i form av et bedre mottaksapparat for tips.

Vi er veldig takknemlige for engasjementet dere viser når vi prøver nye ting, og vi lover å komme tilbake med en fetere artikkel i mai om hva vi har erfart til da, og hvordan vi håper dere vil gjøre oss enda bedre.

HERE IS TODAY trenger ikke en fyldig tekstbeskrivelse fra oss. Ved hjelp av fiffige animasjoner og sammenligninger, gir siden et fint bilde på størrelsen til én dag, som kan sammenlignes med universet, pattedyrenes ankomst, menneskerasen, og andre ting. Fascinerende!

Kjenner du til flere interessante visualiseringer i samme sjanger? Fyll ut i kommentarfeltet!

Piratkopiering kan være en hodepine for en utvikler. Nå har Greenhouse Games lagt ut en versjon av sitt siste spill som viser piratene det utviklerne mener er de harde realitetene. Skjermdump: greenhousegames.com

Spillet handler, som navnet antyder, om nettopp utvikling og salg av spill. Brukerne må utvikle spill, balansere budsjetter og prøve å selge spillene sine på markedet. Om du betaler og laster ned spillet på lovlig vis, burde du klare deg greit. Laster du derimot ned versjonen spillutviklerne selv har lagt ut på bittorrent, vil du før eller siden gå konkurs — fordi markedet i den versjonen av spillet ødelegges av folk som piratkopierer spillene dine. Litt som i den virkelige verden, med andre ord.

Men paradokset stopper ikke der. Handlingen fra Greenhouse Games er i seg selv et interessant innlegg i piratkopieringsdebatten, men like interessant er det å se kommentarene til dem som laster ned spillet: piratene selv klager over at spillene de prøver å selge ikke selger godt nok, og at de går konkurs fordi folk piratkopierer dem.

I mean — can I research DRM or something? En pirat lurer på hvordan han kan unngå piratkopiering. Skjermdump: greenhousegames.com

Det skal ikke være lett. Her kan man snakke om både fliser i øynene, å kaste den første stein eller det berømte glasshuset: det er i alle fall ikke hver dag man ser piratene selv fordømme piratkopiering. Kanskje fordi piratene ikke føler seg som pirater?

Ulovlig eller ei?

En kan selvsagt spørre om hvor “ulovlig” det er å laste ned spillet, når det er Greenhouse Games selv, om enn anonymt, som legger ut spillet for nedlasting. Det er uansett en kjensgjerning at spillet ville dukket opp på bittorrent før eller siden uansett, og denne måten å gjøre det på setter søkelyset på et problem både store og små spillutviklere sliter med. Løsningene mange utviklerne kommer opp med, i form av håpløse rettighetskrav og “digital rights management software” som gjør spillene delvis uspillbare for dem som kjøper dem, er neppe veien å gå.

En av utviklerne bak spillet “Game Developer Tycoon”, Patrick Klug, skriver i en høyst interessant og leseverdig bloggpost:

To the players who played the cracked version!
I’m not mad at you. When I was younger, downloading illegal copies was practically normal but this was mostly because global game distribution was in its infancy. To be fair, there are still individuals who either can’t make a legal purchase because of payment-issues or who genuinely cannot afford the game. I don’t have a quarrel with you.

Spillforsker Ian Bogost hevder i sin bok “Persuasive Games” at “In addition to becoming instrumental tools for institutinal goals, videogames can also disrupt and change fundamental attitudes and beliefs about the world, leading to potentially significant long-term social change.”

Det spørs om “Game Developer Tycoon” og den fiffige distribueringsløsningen til utviklerne bak det vil føre til en stor omveltning med det første, men det er et interessant eksperiment. Om ikke annet viser det hvor vanskelig det kan være å endre holdninger, selv når spillutviklerne etter hvert har fått flere effektive distribusjonskanaler, så som Steam eller App store, heller enn gammeldagse, fysiske medier.

Hva synes du om Greenhouse Games’ “debattinnlegg”? 

(Artikkelen er basert på Greenhouse Game’s blogginnlegg, men siden deres er for tiden ustabil. Vi har lagt ut en PDF av blogginnlegget her.)

Takk til Pavneet Singh Saund for tips!

De 181 000 kronene er i form av en bil jeg kan vinne dersom jeg melder meg inn, og har griseflaks. Regnestykket er neppe så enkelt som at senteret har betalt 181 000 kroner for bilen; sannsynligvis får de litt rabatt for utstilling og promotering av leverandøren. At man velger å lodde ut en bil sier likevel en del om hvor mye bedrifter er villige til å gi for å ha meg som potensiell kunde. Jeg gir deg mine personopplysninger -> du gir meg kanskje en bil -> du sender meg reklame i overskuelig fremtid. Hvem vinner?

Neppe jeg.

Denne bilen kan bli din, hvis Bergen Storsenter får sende deg reklame. Potensielle inntekter gjør at mange bedrifter går langt for å bygge seg opp en kundedatabase. Foto: Sindre Skrede

Men om reklamestuntet virker? Javisst. Ellers hadde bedriftene neppe satt en så stor pris på mine personopplysninger. Bergen Storsenter, vil vite hva jeg heter, hvor jeg bor, hvor gammel jeg er, fødselsåret på mine eventuelle barn og hvilke interesser jeg har. Men så kan jeg altså få en bil for det. Den står der, på gulvet og gliser mot meg. Blir jeg solgt?

I mange tilfeller blir vi nok det, vi forbrukere. I bytte mot sjansen til å vinne en bil, er det lett å gi fra seg navn og epostadresse. Du finner det i butikker og kiosker: meld deg inn, vinn et eller annet. Skriv ned navnet ditt på en papirlapp, og meld deg inn. Det er neppe kritisk å være med i brødbutikkens lunchklubb eller nærbutikkens kaffeavtale. Det er egentlig opp til deg selv hvor mye reklame du ønsker/orker å motta til din digitale eller analoge postkasse.

Facebook ser deg — uansett

Verre er det når du aldri blir kvitt reklamen igjen. “Click here to unsubscribe” — ja, særlig. Enda verre enn det igjen er det når vi blir kartlagt uansett hva vi gjør, og hvor vi er. There’s no such thing as a free lunch, heter det — ei heller på internett.

Sider som facebook er gratis å bruke, men ditt medlemskap har sin pris. Det vil si: facebook krever sine løsepenger, uansett om du er medlem eller ikke. For en tid siden fortalte facebook — noe motvillig — at de i tillegg til å logge nettbruken til innloggede medlemmer, også holder styr på alle andre.

From this point on, each time you visit a third-party webpage that has a Facebook Like button, or other Facebook plug-in, the plug-in works in conjunction with the cookie to alert Facebook of the date, time and web address of the webpage you’ve clicked to. The unique characteristics of your PC and browser, such as your IP address, screen resolution, operating system and browser version, are also recorded.

Facebook thus compiles a running log of all your webpage visits for 90 days, continually deleting entries for the oldest day and adding the newest to this log.

(Kilde: Facebook finally admits to tracking non-users)

Hvor mye er disse opplysningene verdt for facebook?

Helt sikkert ganske mye — ellers hadde facebook neppe tatt seg bryet med å samle inn dataene. Facebook er allerede svært flinke til å tilpasse reklame til deg som bruker, og flink til å koble hvilke personer du kjenner eller kanskje kjenner. Tilpasset reklame betyr større sjanse for salg, og dermed større inntekter. Nettsamfunnet driver ikke veldedighet, de er en kommersiell bedrift på lik linje med så mange andre. Kan de tjene penger på meg, så vil de selvsagt det.

Velger jeg å være innlogget med min google- eller facebookkonto, er det i dag nærmest umulig å unngå at hvor jeg er og hva jeg gjør på nett logges. Når det i tillegg ikke hjelper å logge ut, er det grunn til bekymring. Når skal jeg, som kunde, få lov til å si stopp?

Jeg tror aldri jeg vinner, men det kan jo hende det er en grunn til det. Stripe fra xkcd.com

Perfekt kunde til salgs

På internett er jeg en handelsvare, og de store aktørene vil etter hvert ha et svært godt bilde av hvem jeg er og hva jeg liker å drive med. De kan vite hva jeg heter, hvor jeg bor, hvor jeg pleier å reise, hvilke nettsider jeg pleier å besøke og hva jeg liker å kjøpe.

Selskaper som mixpanel.com spesialiserer seg på å analysere det vi gjør. Mixpanels kunder kan se detaljerte logger over hver enkelt kunde — uten at kunden nødvendigvis har samtykket til det.

Dessverre ligger denne innsamlingen av informasjon i en juridisk gråsone. Jeg besøker nettsiden, og må da godta at nettsiden får et minimum av informasjon om hva jeg ønsker. Har jeg en mobiltelefon, vil jeg selvsagt ha en side tilpasset mobiltelefon, og hvis jeg trykker på en lenke vil jeg selvsagt komme dit den peker. Men hvor mye av min aktivitet og informasjon skal de forskjellige nettsidene lagre, og hvor lenge?

Bedriftene skal ha til salt i grøten, de også, men et eller annet sted går det en grense mellom tilpasset reklame og overvåkning.

Slik det er nå, er vi skummelt nær overvåkning.

Nerd Merit Badge 10: Bitcoin

En digital valuta

Bitcoin er en valuta som ble lansert for fire år siden, i slutten av 2009, av den mystiske internett-personligheten Satoshi Nakamoto. Bitcoins er 100% laget for den digitale verden, og alle med en internettforbindelse kan sende penger direkte til hverandre, uten å gå gjennom en finansiell institusjon som dagens tradisjonelle banker.

Digitale kontanter

Den enkleste måten å forklare Bitcoins økonomiske prinsipper på, er å sammenligne det med kontanter. I Bitcoin-økonomien ligger pengene dine i en “Wallet” (en lommebok), som er en fil du enten kan ha lagret på din egen maskin, eller oppe i skyen hos diverse tjenestetilbydere.

Denne digitale lommeboken er noe av det viktigste med Bitcoins: Den som har lommeboken, har også pengene. Det er derfor veldig viktig å ha den trygt lagret – enten kryptert på din egen harddisk, eller hos en trygg skyleverandør – Bankenes sikringsfond kan ikke hjelpe deg om du mister den. Som når du gir fra deg en femtilapp til en fremmed, er sannsynligheten liten for at du senere kan få tilbake denne femtilappen. Det samme prinsippet gjelder for BitCoin: Transaksjoner er absolutte og direkte, og går ikke gjennom et bankvesen.

Under utviklingen av Bitcoin har Satoshi Nakamoto tatt mange steg som sørger for at valutaen ikke kan manipuleres og utvannes, noe tradisjonelle valutaer er utsatt for. For det første er antallet Bitcoin som noen sinne kommer til å eksistere, et fastsatt tall: 21 millioner. Når 21 millioner Bitcoin har blitt generert, er det ingen mulighet for å videre stimulere økonomien ved å produsere flere; At det går inflasjon eller deflasjon i Bitcoin er dermed usannsynlig.

Et bekymringsmoment som ofte blir nevnt, er at Bitcoin er en “uregulert tullevaluta som stort sett brukes av skurker“. Og til en viss grad stemmer dette: På samme måte som kontanter, er en anonym, personuavhengig valuta interessant for undergrunnsvirksomhet. Men på samme måte som at vi ikke bare bruker kontanter til lugubre aktiviteter, har Bitcoin også en plass i tradisjonell forretningsvirksomhet.

Hva kan jeg bruke Bitcoins til?

Siden Bitcoin er en digital valuta, legger det visse begrensninger for dens bruk i dagens fysiske verden. Sannsynligheten for at den lokale kaffesjappa i Norge støtter Bitcoin, er et sted mellom liten og null.

Likevel vet vi at NRKbeta-publikumet er over gjennomsnittet i forkant av utviklingen, og mange handler nok bøker, kaffebønner, elektronisk utstyr, webhosting, VPN, klær og mye annet på nettet. Her er Bitcoin etter hvert godt implementert, og mange tjenestetilbydere lar deg betale med Bitcoin i stedet for kredittkort.

Bitcoins wiki har en fin liste over tjenestetilbydere som godtar valutaen: Bitcoin.it: Trade

Er det mulig å bruke pengene i den fysiske verden?

Å bruke Bitcoin i den fysiske verden, er hakket verre. Løsningen er å bruke Bitcoin-til-VISA-tilbydere, som lar deg veksle Bitcoin i VISA-gavekort, noe som gjør at du (på en måte) får brukt Bitcoin i butikken.

Hvordan skaffer jeg Bitcoins?

Et av Bitcoins større problemer er det internasjonale økonomimiljøets generelle misnøye med valutaen: Siden Bitcoin på mange måter utfordrer vårt tradisjonelle økonomiske system, er det ikke mulig å veksle valutaer i Bitcoin med verken PayPal, VISA, MasterCard eller andre lignende betalingsløsninger.

Med mindre man driver med handel, har man i all hovedsak to måter å skaffe seg Bitcoin: Bankoverføring til spesialiserte Bitcoin-tradere, eller mining.

Mining

Et annet konsept som kan være litt vanskelig å forstå, er det faktum at alle Bitcoin-ene per dags dato ikke er funnet. Tidligere nevnte jeg at det ikke kommer til å eksistere mer enn 21 millioner Bitcoins noen sinne, og vi er relativt langt fra å nå denne sirkulasjonsmengden: Per i dag er det omtrent 11 millioner Bitcoins i omløp; resten må mines, eller graves ut.

Igjen, for å sammenligne med noe fra den fysiske verdenen, så er mining som god gammeldags gullgraving. På kloden eksisterer det en bestemt mengde gull; på samme måte eksisterer det en fast mengde Bitcoins – problemet er å finne dem.

I stedet for en sil bruker man avanserte algoritmer og voldsomme mengder datakraft for å finne Bitcoins.

I Bitcoins’ tidlige dager var dette et relativt enkelt og morsomt prosjekt: For å lete etter flere Bitcoins, satte du i gang et program på maskinen din som gjorde tusenvis av utregninger i timen. Hver av disse utregningene sendes så til Bitcoin-nettverket for verifisering, og hvis utregningen stemmer overens med en signatur i nettverket, har du funnet en ny Bitcoin.

Nå er situasjonen verre: Siden det hele tiden er færre uoppdagede Bitcoins, justerer nettverket vanskelighetsgraden for å generere de gjenværende. Dette fører til at du per i dag trenger enorme mengder prosesseringskraft for å finne nye Bitcoins, og man ser en oppblomstring av – for å bruke en fin analogi – en slags tippelag, hvor flere maskiner i fellesskap bidrar for å grave frem de gjenværende Bitcoin-ene.

Bankoverføring

Det andre alternativet er å gjøre en bankoverføring til en av de mange Bitcoin-traderene – selskap som spesialiserer seg på kjøp og salg av Bitcoins.

Er det trygt?

Det kommer litt an på hvordan man definerer trygt. Som et hvert produkt av den digitale verden, er faren for hacking alltid tilstede. Hvis du har wallet-en din lagret lokalt på maskinen, bør du ha gode sikkerhetsrutiner for dette. Å kryptere den med f.eks. Truecrypt er antagligvis fornuftig.

En annen fare er valutaens volatiltet: De siste tretti dagene har valutaen gått fra 60USD til 230USD til 90USD og opp til 125USD:

Link til grafen hos Bitcoin Charts

Er det lovlig?

Den juridiske situasjonen rundt Bitcoin er litt grå: Selv om man i Norge antagligvis er trygg, og bruken av Bitcoin på et internasjonalt handelsmarked er innafor, så har begge sider av debatten i USA vært litt usikker.

I 2009 ble Bernard von NotHaus siktet etter føderale lover for å ha produsert derivatvalutaen Liberty Dollar.

Liberty Dollar var en direkte fysisk konkurrent til den amerikanske dollaren, noe som FBI mener er ulovlig:

It is a violation of federal law for individuals […] to create private coin or currency systems to compete with the official coinage and currency of the United States

The New Yorker, oktober 2011

Deler av dette argumentet beskrives også i paragraf 486 av Title 18 of the Code of Laws of the United States of America:

Whoever, except as authorized by law, makes or utters or passes, or attempts to utter or pass, any coins of gold or silver or other metal, or alloys of metals, intended for use as current money, whether in the resemblance of coins of the United States or of foreign countries, or of original design, shall be fined under this title or imprisoned not more than five years, or both.

Til tross for at fysiske Bitcoins på ingen måte eksisterer – fra offisielt hold, iallfall – så har valutaens kritikere flere ganger brukt paragrafen ovenfor som en mulig fallgruve, med basis i at Bitcoin på en måte er “digitalt gull”.

Likevel ser vi ikke på dette som et stort problem for valutaens brukere: Det er vanskelig å vite om Bitcoin er et produkt fra USA. Å definere Bitcoin som en derivatvaluta er også vanskelig, og uansett om valutaen skulle komme fra USA, er den ikke en direkte konkurrent til dollaren, men heller en konkurrent til vårt tradisjonelle økonomiske system.

Lewis Solomon, en professor fra George Washington University Law School, stiller seg også bak dette:

Bitcoin is in a gray area, in part because we don’t know whether it should be treated as a currency, a commodity like gold, or possible even a security.

Lewis Solomon, til The New Yorker i oktober, 2009

Fremtiden

Et av Bitcoins åpenbare problemer pr. første kvartal 2013, er volatiliteten. Det er vanskelig å bruke Bitcoin til å for eksempel handle brød, når brødets pris den siste måneden kunne vært enten 10kr, 40kr, 17kr eller 25kr. Mange hevder at det er vanskelig å starte en ny valuta uten å oppleve volatilitet, og at dette kommer til å stabilisere seg etter hvert som flere Bitcoins blir gravd ut, og markedet ekspanderer.

Likevel ser vi at Bitcoin virkelig er oppe i dagens lys for tiden. Paypals president uttalte nylig i et intervju med Bloomberg at de “tenker på å støtte Bitcoin”.

Hvis Bitcoin overlever det neste året, noe som kan være en realitet hvis Paypal stiller seg bak valutaen, mener noen eksperter at vi kan begynne å se Bitcoins utbredelse i den fysiske verden. Paypal og lignende organisasjoners involvering går også inn i problemstillingen som ofte tas opp, nemlig “wallet”-konseptet: Ola Nordmann kommer ikke til å ville holde styr på den, og burde nok heller ikke holde styr på den. Å oppbevare Bitcoin hos noen som PayPal er antagligvis veien å gå for den gjenomsnittlige forbruker.

Siden PayPal ekspanderer sin tilstedeværelse i den fysiske verdenen, er det ikke helt usannsynlig at de ser på muligheten for å videre løsrive seg fra VISA, MasterCard og resten av gjengen. I så tilfelle kan Bitcoin være en reell konkurrent.

Bruker du allerede Bitcoin? Og hva tror du om dens fremtid?

Facebooks Annet-mappe

Meldingsdelen av Facebook er med nettverkets framvekst blitt en svært populær og viktig kommunikasjonsplattform. Facebook Messenger, som meldingsdelen av Facebook kalles, inneholder imidlertid en lite kjent, og ganske sær funksjon.

I tillegg til den vanlige “Innboksen” har nemlig Facebook noe den kaller “Annet“(eller “Other” om du har engelsk innstilt som språk). Dette er en slags parallell innboks, hvor meldinger fra grupper, sider og personer du ikke er venn med ender opp.

Det viser seg at svært få i det hele tatt er klar over denne “hemmelige innboksen”. Du kan lese hva Facebook selv skriver om “Annet”-mappen her: https://www.facebook.com/help/188872764494245

Innstillinger på Facebooks Annet-mappe

Du finner “Annet”-mappen ved å gå inn på meldinger, og klikke på “Annet” rett til høyre for “Innboks”-knappen.

Man kan til en viss grad endre innstillingene til “Annet”-mappen selv, men valgene man har begrenser seg til “Enkel filtrering” og “Streng filtrering”

Leses meldingene du sender?

Det er selvsagt kjipt å oppdage at man har flere titalls ubesvarte meldinger fra fjern og nær, men et annet aspekt med “Annet”-mappa man skal være klar over er at det heller ikke er sikkert de du forsøker å ta kontakt med, leser meldingene du sender.

Tar du kontakt med noen du ikke er venn med, er det rett og slett stor sannsynlighet for at meldingen du sendte aldri blir lest.

Var du klar over “Annet”-mappen?

Etter at maskinen kontinuerlig hadde satt klossene sammen og tatt dem fra hverandre i 10 dager fikk han svar på spørsmålet sitt:

37.112

er altså antall ganger brikkene kan settes sammen og tas fra hverandre, før tyngdekraften gjør at den nederste faller av.
-og som han skriver på bloggen sin: Ikke prøv dette hjemme, det tar lang tid, det støyer og det er veldig, veldig slemt mot legoklossene.

Tidligere denne måneden var hun på interaksjonsdesignkonferansen Yggdrasil i Tønsberg og snakket om det å bruke skisser i kommunikasjon og problemløsing.

Et av Eva-Lottas foredragsnotater

Eva-Lottas skisser er ikke noe alle kan klare å lage. Hun er profesjonell. Men det er viktig å forstå at det er forskjell på å tegne og å skisse. Mange mener selv at de ikke kan tegne, men det er vanskeligere å påstå at du ikke kan skisse.

Med noen enkle figurer kan du skisse det meste.

…men jeg kan jo ikke tegne en rett strek engang! Eva-Lotta har hjelp da også. Tegn streker mot deg selv. Snu arket og tegn neste strek mot deg selv den også. Det er lettere å tegne rette streker mot seg selv.

Men hvorfor?

Når du skal vise et utkast til et nettsted, en app eller annen programvare finnes det masse flotte verktøy til å lage skissene. Verktøy med ferdige knapper og ganske lekkert design.

Problemet er bare at dersom utkastet og forslagene er for fine er du garantert at noen av dem du presenterer for begynner å henge seg opp i detaljer som er fullstendig irrelevant på et så tidlig tidspunkt.

- “Jammen er det ikke litt for stor avstand mellom de to knappene?”
- “Er ikke den blåfargen litt for lys?”

..når det du lurer på er om du skal ha en eller to spalter eller om knapperaden skal stå øverst eller nederst.

Med latterlig enkle strektegninger ser ting så simpelt ut at det er umulig å ta det for å være et endelig design. Og da er det lettere å diskutere det som er viktig på et så tidlig tidspunkt.

Akkurat dette snakket også interaksjonsdesigneren Ram Yoga om på samme konferanse. Han delte av egne erfaringer, men henviste også til designeren Jason Santa Maria og hans tanker rundt tidlige skissestadier. Han mener at tidlige skisser bør være stygge. For å åpne for videre tankearbeid. Et annet viktig poeng er også at enkle skisser i mye større grad inviterer til deltakelse. De senker terskelen og lar flere bidra.

Hva er deres erfaringer med skisser? Og har dere noen favorittverktøy eller metoder å dele med våre lesere?

I formiddag var jeg gjest i Radioselskapet på P2 for å snakke om publikums jakt på Bostonbomberne i sosiale medier.

Mot slutten av sendingen antydet jeg at noen kunne ha vært inne og gjort endringer på twitterkontoen til 19-årige Dzjokhar Tsarnajev mens han var på flukt fra politiet og senere lå alvorlig skadet på sykehus. Hadde jeg hatt tid til å dobbeltsjekke det, ville jeg raskt fått avkreftet at dette var en sannsynlig forklaring. Men det rakk jeg ikke.

Boston: En mediemessig interessant sak

Det hele startet i forrige uke, da jeg begynte å ta vare på stoff om mediedekningen av Boston-bombingen, ettersom jeg har tenkt å skrive en artikkel om problemene som oppstår når saker utvikler seg så raskt at mediene ikke har tid til å stokke bena. Dette er illustrert i alt sitt grusomme velde (og spiddende fortalt) i BuzzFeed-saken CNN’s Jaw-Droppingly Awful Hour Of Boston Bombing Coverage.

Da Radioselskapet tok kontakt med NRKbeta i morges fordi de skulle ha en sak om publikums jakt på gjerningsmennene, var det derfor naturlig for redaktøren å sende henvendelsen videre til meg, som hadde satt av dagen idag til å komme dypere i materien. Radioselsskapet skulle imidlertid ha meg i studio allerede 11:30, så tiden jeg hadde planlagt å bruke på å kjenne saken godt nok og skille skit og kanel ble plutselig vesentlig kortere. Dessuten var ikke vinklingen vår den samme, så jeg måtte også lese meg opp på deres inngang til saken før jeg kunne prøve å koke ned en ukes twitterhendelser og en håndfull analyserende artikler jeg hadde lagt til side til senere til én sammenhengende historie.

Dette begynner å høres ut som en oppbygning av et selvforsvar. Og det er det; jeg liker ikke å gjøre feil. Men det er også et forsøk på å male et bilde av hvordan det kan gå når vi i media skal vade gjennom mer informasjon enn det er mulig å behandle på den tilgjengelige tiden.

Min morgen

Voyeurism, all the ‘new media journalism’ of #BostonBombing is … just terrible voyeurism and a need for immediate gratification.

— Collin D Anderson (@CDA) April 20, 2013

Det ble noen spennende morgentimer med research idag. På den ene siden er jakten på gjerningsmennene en sak jeg har fulgt ganske tett på Twitter den siste uken og gravd litt i både på grunn av faglig og personlig nysgjerrighet, men samtidig er det en sak jeg ikke har hatt tid til å sette meg systematisk inn i – den er svær og den har veldig mange sider. Heldigvis er folk i NRK radio gode til å snakke med intervjuobjekter på forhånd og klarlegge hva man skal snakke om, slik at både spørsmål og svar blir gode nok til å fungere i en direktesending.

Så i forkant hadde jeg en 16 minutters telefonsamtale med programmets produsent, der vi sammen fant frem til hva vi skulle snakke om. Dermed hadde jeg en grei avgrensning på hva jeg burde kunne svare på. Mot slutten av denne samtalen nevnte jeg hvordan jeg fredag i 19-tiden hadde sittet og sett på kontoene til 19-åringens venner for å forsøke å finne ut om kontoen som ble omtalt som “muligens Twitterkontoen til den mistenkte” var den riktige eller ikke. Og hvor merkelig det var å være så dypt inne i nettverket til 19-åringen og deres samtaler mens han fortsatt ble jaget.

@j_tsar på Twitter

I forkant av sendingen gikk jeg inn på macen og sjekket twitter-navnet til den pågrepne nittenåringen, så jeg kunne ha det nedskrevet, i tilfelle jeg skulle uttale det på luften.

Stort sett slipper man å skulle huske den typen fakta, men man føler seg mer avslappet i studio når man er forberedt – eller jeg skal kanskje heller si man er mer avslappet i studio når man føler seg forberedt.

Jeg stusset litt over at profilbildet virket annerledes enn da jeg hadde sittet med telefonen fredag kveld; da så jeg et rødlig instagramaktig løvebilde, nå var det etellerannet grønt:

Ved første blikk tolket jeg det som etslags flagg med noen kyrilliske bokstaver, nå i etterkant har jeg funnet ut at det er logoen til et dagestansk fotballag.

Jeg slo det jeg tolket som en endring av profilbildet sammen med twitterpraten fra Andy Carvin, @acarvin – som jeg har høy tillit til – fredag kveld:

It does seem weird that the # of tweets on @j_tsar‘s acct has dropped by a few. Twitter DB error or is someone editing it?

— Andy Carvin (@acarvin) April 19, 2013

og i tillegg det at det nå så ut som det var et tosifret antall folk kontoen fulgte, mot et tresifret tall før helgen. Alt i alt nok til at det var noe jeg burde sjekke ut.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå inn på dette, for jeg hadde ikke rukket å sjekke det, men da programlederen stilte et spørsmål som antagelig skulle lede meg inn til å snakke om hasjhue-vennene til 19-åringen, og hva de snakket om fredag kveld og jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle snakke om disse og deres håndtering av sjokket på en OK måte, datt jeg istedet inn i å snakke om disse antagelsene jeg ikke hadde hatt tid til å sjekke. Slik omtrent forløp det siste spørsmålet og svaret:

Programleder: Vanlige folk kommer veldig tett på i en sånn jakt, du fant frem twitterkontoen til 19-åringen som nå ligger skutt på sykehus, hvordan så den ut?

Anders: Veldig merkelig sak, egentlig. Og det rare var at den forandret seg mens han var der ute og rømte, så det er jo også noen andre tydeligvis – ser det ut som – som har hatt passordet hans, og idag har den et annet bilde på forsiden enn den hadde i forgårs.

Og jeg tror ikke han har ligget på sykehus eller i den båten og forandret på det, så det er noen som er ute og forandrer litt på virkeligheten mens…

Programleder: Hva er det de forandrer da?

Anders: Nei, på lørdag så hadde han vel bare bilde av en stor løve, og idag så var det mer sånn noen flagg og greier, og det er tweets som er forsvunnet derfra – har jeg lest, jeg har ikke dobbeltsjekket det, så ikke videreformidle det, men…

Programleder: Men det er uansett noen som er der inne og styrer twitterkontoen hans.

Anders: Det kan se sånn ut.

Programleder: Hah! Interessant.

Radioselskapet mandag 22.4

Og vips er intervjuet over og jeg rusler bort til NRKbeta Towers for å se litt nærmere på om det er noe der, eller om alt har naturlige forklaringer.

Vel tilbake på plassen min kobler jeg meg på nett og går inn på Twitterprofilen til @j_tsar. Joda, det er bare 96 personer han følger, og det jeg liker å tenke på som min fotografiske hukommelse mener den så at det var flere enn to sifre på fredag.

Men løve-avataren er der fortsatt på meldingene. Merkelig. Den er bare ikke i headingen. Jeg begynner å skjønne at det jeg har sett og spunnet videre på er enda mindre fjellstøtt enn det føltes da jeg satt i studio:

Profilbilder på Twitter

Man har kontroll på tre ulike bilder på Twitter-profilen sin; avataren – det lille bildet som vises ved hver melding, bakgrunnsbildet på profilen og det såkalte header-bildet, som ble innført høsten 2012. På desktop-versjonen av Twitter ligger profilbildet oppå headerbildet:

I Twitterklienten jeg bruker på mobil ligger derimot profilbildet for seg selv, og headerbildet blir usynlig for meg i såkalt banner blindness:

Så når jeg satt der fredag og trålte gjennom meldinger så jeg primært avataren; den var ved siden av alle oppdateringene. Dette ble forsterket av at symbolikken ved løven ble diskutert. Det som ble brent inn i underbevisstheten var bildet av løven. Det grønne bildeelementet var der tydeligvis også hele tiden, men bildet som sto igjen i min hukommelse – i kontrast til fotoene som var publisert av den bleke, hengslete 19-åringen – var dette:

Dette har jeg så koblet sammen med den antatte endringen knyttet til at tallet på tweets og fulgte personer har endret seg litt (10 fulgte kontoer og 3 tweets er borte ifht et eldre skjermskudd) og har sett for meg at venner eller medsammensvorne har vært inne og justert kontoen, mens forklaringen like gjerne (og kanskje mer sannsynlig) er så enkel som Carvin antydet litt senere, men som jeg aldri leste; at noen av vennene til 19-åringen deaktiverte kontoene sine for å unngå offentlighetens søkelys, kanskje har noen også slettet tweets 19-åringen har retweetet og det har endret tallet på profilen hans.

Alt dette er bare småting som kan forklares enkelt, men som også kan tolkes som indikasjoner og pusles sammen til større bilder når man har for kort tid til deadline, bilder som i etterkant viser seg å være mindre sannsynlige enn enklere forklaringer.

Og det var akkurat det jeg gjorde på direktesendt radio idag, nettopp det jeg skulle skrive en sak om. Men jeg hadde ikke planlagt å gjøre meg selv til et eksempel på hva som skjer når kommunikasjonen går raskere enn kvalitetskontrollen.

Hva nå?

Mens jeg setter meg ned i en krok og prøver å fylle igjen hakkene i troverdigheten og innprente meg det som sto på en lapp over pulten til en kollega av min mor; “sjekk at hjernen er koblet til før du åpner munnen”, kan dere kose dere med noen av artiklene jeg egentlig hadde tenkt å bygge denne artikkelen på; de er høyt lesverdige alle som en. Men tydeligvis ikke pedagogiske nok…

Slate: Breaking News is Broken
Storyful Blog, Mark Little: When everyone is an eye-witness, what is a journalist?
Future Journalism Project: How we Follow Breaking News
cnet: Social media as breaking-news feed: Worse information, faster
NY Times: The Pressure to Be the TV News Leader Tarnishes a Big Brand
Reuters Blog, Felix Salmon: The social media tail mustn’t wag the MSM dog

We are collecting dots. It’s a day to be careful about connecting them.

— Steve Inskeep (@NPRinskeep) April 19, 2013

her kan du høre hele Radioselskapet-intervjuet på radio.nrk.no

Menneskets motorikk endrer seg mens vi eldes. Og motorikken lar seg tydeligvis avdekke i bruk av mus/pekeplate: Intelligent Interactive Systems Group på Harvard-universitetet har laget en test (tar ca 5 min) de mener kan avsløre hvor gammel du er utifra hvordan du klikker på røde prikker som dukker opp ulike steder på skjermen. Testen er én av en serie tester som ligger tilgjengelig på Lab in the Wild – en samling tester av kulturelle preferanser og persepsjon.

Over 180.000 har tatt alderstesten hittil, og presumptivt hjulpet vitenskapen videre. Den ser imidlertid ikke ut til å være helt presis for tunge databrukere: Alle i NRKbeta-redaksjonen scores som 28-32 år gamle, selv om alderen vår varierer fra 21-45. Men uansett om testen er presis eller ikke: Det begynner å bli vår i luften; hva er vel da bedre enn å sitte inne og klikke litt i vitenskapens navn?

HER ER TESTEN (virker ikke på mobil, nettbrett eller med Internet Explorer 8 eller eldre)

Del gjerne hvor godt testen treffer i kommentarfeltet!

En promo er en kort snutt som viser frem et forestående TV-program eller en event. På få sekunder skal man fortelle litt om hva programmet eller eventen handler om, og aller helst få deg til å se programmet som kommer senere. Det kan for eksempel være i forkant av Wimbledon-turneringen i 2009:

— Denne promoen var inspirert av Coldcuts musikkvideo “Timber”, forteller Jonas Benjaminsen, som har klippet det hele sammen.

Promoen vant sølv i European Broadcasting Unions kåring av beste sportspromo 2009. Det spesielle med denne promoen er at den gjør bruk av beatboxing, som er det å lage musikk eller rytmer ved hjelp av egen kropp eller lyder man kan lage selv, uten instrumenter.

— Jeg har kun brukt lyder fra tenniskamper kombinert med tidligere filmopptak fra kamper på Wimbledon. Jeg har to lydklipp i begynnelsen som dras med videre i filmsnutten, og legger på flere og flere etter hvert. Jeg lager med andre ord mitt eget lydspor, ved å kun bruke lyd som allerede er på en tenniskamp, sier Benjaminsen.

Ser man på prosjektet er det lettere å skjønne hva Benjaminsen mener:

Wimbledon-promoprosjektet ser slik ut i Final Cut Pro. Skjermdump: Jonas Benjaminsen.

Tidslinjen nederst representerer film- og lydklippene som er med i promoen. Aller nederst (de grønne stripene) er lyden. Legg merke til hvordan lydbildet er bygget opp av to forskjellige lyder som skaper rytme, og deretter flere “filler”-lyder som skaper atmosfære og hjelper rytmen videre.

— Det å lage en promo for sport kan man i større grad tillate seg å tenke litt på siden, siden fansen allerede vet hva sporten handler om, sier Benjaminsen.

— En promo for et TV-program eller en film handler først og fremst om å klippe ned en historie, mens sportspromoer i hovedsak handler om å formidle en følelse. Det vi må gjøre med sport er å appellere til seerne og informere dem om når det de vil se begynner, sier han.

Flere prisvinnere

En annen vinner-promo fra NRK er også om Wimbledon. Den er laget i 2012 av Bjørn Aksel Storaker, og er også basert på beatboxing.

Men hvordan går man fram når man skal lage sin egen beatbox? Vi spurte Marius Hansen, som er lyddesigner i NRK Promo. Han anbefaler folk som vil prøve å lage beatbox-filmer selv om å begynne med lyden:

— Lyden er mer enn halve filmen. Få lyden til å sitte først, og klipp så til filmen etterpå, anbefaler han.

Det kan være lurt å begynne med rytmen, og lage en eller annen “beat” som kan fungere gjennom hele filmen. Mange av beatbox-filmene der ute er klippet sammen av ganske få elementer, og det er ofte etterarbeidet som tar tid.

Prinsippet er dog ganske enkelt. Planlegg godt, og tenk på hvilke bilder du trenger som skal dekke hvilke lyder. Tenk også på vinkler. Pass på jump-cuts (hvor man hopper fra en vinkel til en annen). Slike kan enten brukes kreativt eller være forstyrrende — får du det til å passe med musikken kan det bli veldig stilig, men det kan også bli forstyrrende. Når du klipper må du holde tungen beint i munnen og få klippene i rett rekkefølge. Og altså: begynn med lyden.

Både Hansen og Benjaminsen nevner Lasse Gjertsen, et norsk youtube-fantom, som en stor inspirasjonskilde. Gjertsen har opptil flere beatbox-filmer på sin youtube-konto, selv om noen av dem kanskje ikke er beatbox om man følger definisjonen strengt. Mest kjent, og beatbox, er kanskje “Hyperactive” fra 2005:

Vil du lese mer om promo og NRKs produksjon av disse teaserne, kan du for eksempel lese “En promo blir født” og “Bak spakene for promo for Kongshavn”.

AP Stylebook er amerikanske mediers gullstandard for hvordan det skal tegnsettes, at Pulitzer Prize for public service skal skrives med to store og tre små forbokstaver osv. Når noe dukker opp der, blir det litt mer offisielt – de har en viss definisjonsmakt for hvordan ting omtales.

Nå har noen laget en Tidslinje over et antall endringer. Interessant både for språknerder og samfunnsutviklingsnerder. Kanskje noen burde føle seg kallet til å gjøre det samme med utvalgte norske ord?

SIM-kort-jungelen. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no CC-BY-SA

Noen er til og med såpass gamle at de synes det er deilig å ikke ha dekning på mobiltelefonen i noen uker, de vil bare koble ut uten å forholde seg til sosiale medier, nyheter eller sjefens eposter.

Sånn er ikke vi!

For oss er det viktigste med en smarttelefon at vi kan være på nett 24/7, også når vi er på reise. Her er en enkel guide til hvordan du billigst mulig kan være på nett med smarttelefonen din uansett hvor du måtte reise i verden.

Lokale SIM-kort

Konseptet for billigere mobilbruk i utlandet er nemlig svært enkelt: Kjøp SIM-kort i det landet du måtte befinne deg.

Så banalt, og så enkelt. Det er likevel et par småting du bør vite når det kommer til å skaffe, installere og bruke lokale SIM-kort.

Ingen land er like

Etter å ha trålet verden på kryss og tvers, og kjøpt SIM-kort i de fleste land vi har besøkt de siste årene, er det vel kun én ting som er skrevet i stein:

Ingen land eller teleoperatører er like.

SIM-kort-jungelen. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no CC-BY-SA

Det er med andre ord en jungel av ulike framgangsmåter, betalingsmodeller, løsninger og systemer du må forholde deg til. I enkelte land er dette blitt såre enkelt, med egne kiosker i ankomstområdet på flyplassen hvor du på to minutter plukker med deg en kontantkort-pakke, og er i gang før du har rukket å sette deg i taxien på vei til hotellet. I andre land er det langt mer komplisert, og krever planlegging.

Et par tips kan likevel være greie å ta med seg innledningsvis hvis du planlegger å kjøpe kort når du kommer fram til feriedestinasjonen din:

1. Lås opp telefonen

Sørg for å ha med en telefon som ikke er låst til en teleoperatør. Så langt vi klarer å se, finnes det ingen måte for å sjekke om telefonen din er låst på selve telefonen, men låner du et SIM-kort fra en konkurrerende operatør og det fortsatt virker, er du home free. Alternativet er selvsagt å ringe teleoperatøren din i Norge og forhøre deg. Sørg for å ha telefonens IMEI-nummer for hånden.

2. SIM-kortet

Hvis du ikke har en telefon som tar SIM-kort med standard størrelse, lønner det seg å ha med en SIM-kortklipper til enten micro eller nano. I mange land hvor smarttelefoner ikke er spesielt utbredt, kan det være vanskelig, om ikke umulig, å kjøpe micro eller nano-SIM.

Både klipper til micro-SIM og nano-SIM får du billig fra blant annet Dealextreme.com

Det er også lurt å kjøpe en som også kommer med adaptere tilbake til standard-SIM, om dette skulle bli nødvendig. I noen land vil du kunne få klippet til SIM-kortet hvor du kjøper det, og ofte kan det lønne seg å la de du kjøper kort av også foreta registreringen for deg, hvis dette er en komplisert prosess.

Husk å ta med pass, da det i flere land kreves passnummer for å få kjøpt SIM-kort. Har du en iOS-dings kan det være lurt å ta med den lille metallpinnen for å få ut SIM-kortet også, hvis du ikke har med en boks binderser på ferie selvsagt…

3. APN

Sett deg inn i hvordan du skifter APN på din telefon. APN, eller Access Point Name, er rett og slett en adresse du må skrive inn under settings på mobiltelefonen din slik at telefonen vet hvordan den skal komme seg ut på internett. Denne adressen er forskjellig for de ulike operatørene i de ulike landene.

Selv om du kjøper et SIM-kort og installerer dette på angitt måte, er det nemlig ikke alltid APN-settingene endrer seg, og det er svært ofte meget mangelfullt med informasjon om hva APN-info skal settes til.

IOS
En framgangsmåte vi har brukt med godt hell på iPhone er å kjøpe SIM-kort, installere og aktivere dette slik telefonoperatøren sier du skal, og deretter gå på nett via WLAN og endre APN-adressen automatisk ved å besøke nettstedet http://www.unlockit.co.nz/unlockit/ .

Åpner du dette nettstedet i Safari i IOS vil den automatisk kunne endre APN. For andre telefoner vil du kunne hente ut informasjonen du trenger og legge inn dette manuelt.

Android
På Android kan du følge denne oppskriften for å endre APN: http://www.worldstart.com/how-to-edit-or-add-android-apn-and-access-point-settings/

Info om de ulike operatørenes APN-settings finner du her: http://www.unlockit.co.nz/mobilesettings/

4. Ta med din gamle reservetelefon.

I denne setter du det norske SIM-kortet ditt, og legger den på hotellet slik at du på kvelden kan sjekke om noen har forsøkt å forstyrre deg i ferien via SMS eller ved å faktisk ringe deg

5. Fyll på penger.

Det finnes minst like mange måter å fylle på “credits” på, som det finnes løsninger og teleoperatører. Noen er basert på at du kjøper skrapekort og legger inne verdien på disse ved hjelp av tallkoder i telefonen, mens det i andre land er så enkelt som å gå til en 7-Eleven og trykke inn telefonnummeret ditt på betalingsautomaten.

Kjøper du en kontantkortpakke kommer den ofte med et lite hefte som forteller deg alt du trenger å vite angående det å bruke mer penger

Forhåndsbestilte SIM-kort

Hvis du ikke er av dem som orker styret med å kjøpe et SIM-kort når du kommer fram, finnes det også andre løsninger. Disse er dog noe dyrere, men fungerer utmerket.

Friendly Internet? Foto: Marius Arnesen / NRK

Spesielt i USA kan det være vanskelig å få kjøpt SIM-kort, men her er det også svært varierende praksis mellom de ulike operatørene og butikkene som selger kontantkortpakker.

Ta en titt på denne artikkelen fra PC Magazine for å få en god oversikt over hvilke pakker det er mulig å bestille før du drar på tur: http://www.pcmag.com/article2/0,2817,2414494,00.asp

Modem

Har du behov for å få hele familien og alle de ulike dingsene som ofte følger en moderne utgave av arten på nett, kan det kanskje lønne seg å kjøpe et “reisemodem”.

AT&T Hotspot: Foto: AT&T

Disse fungerer slik at de har et SIM-kort som knytter seg til telenettet og deler dette videre ved hjelp av et WLAN, som man i sin tur kan koble flere dingser til. Alle disse krever også at man kjøper et abonnement som definerer hvor mye data man kan bruke i en gitt tidsperiode.

Disse løsningene finnes ikke over alt i verden, men går turen til for eksempel USA har både AT&T, Virgin og T-Mobile egne løsninger.

Uoversiktlig

Som vi påpekte innledningsvis i denne artikkelen er markedet for SIM-kort svært uoversiktlig og fragmentert. Helt avhengig av hvor i verden turen måtte gå, hvilken type telefon du har og hvordan systemet er skrudd sammen.

Internet. Foto: Flickr / transCam (CC)

Vi er interessert i å høre dine erfaringer fra ulike land og operatører: Hva fungerer? Hva fungerer ikke? Er det andre ting det er lurt å vite om mobilbruk i utlandet? Bruk kommentarfeltet og del din kunnskap rundt dette!

God mobilreise folkens!

Alt for ofte deler vi i redaksjonen små webfunn på mail til hverandre når vi ser ting på nettet som vi blir fascinert av. Og dersom vi ikke har så mye å tilføre havner det ikke her på NRKbeta. Men det er jo litt dumt. Er det spennende for redaksjonen er det sikkert spennende for dere.

Dermed blir dette et forsinket nyttårsforsett fra NRKbeta. Vi skal dele mer. Også de små fine tingene vi finner og blir fascinert av selv om vi ikke nødvendigvis har en lang analyse og stor sammenheng å sette det inn i. Dere klarer jo å grave videre selv, dersom dere vil ha mer informasjon.

New Zealand Landscapes Timelapse Volume Two from Bevan Percival on Vimeo.

Her er det bare å la seg inspirere!

For noen måneder siden spurte vi dere: Hvis dere bare kunne gitt med barna deres 10 filmer i livets ryggsekk; hvilke?

Vel, her er svaret:

Syndflod

Det viste seg å være langt mer populært å bidra enn vi hadde drømt om. Da vi slo på lokket en uke etter at vi spurte, var det kommet inn over 1000 topp 10-lister. Så det vi hadde tenkt som en litt kjapp temperaturmåler (og innspill til min egen topp 10 jeg skal tvinge ungene gjennom før de blir 18) genererte betydelig mer etterarbeid enn planlagt. Det er nemlig slik at dersom vi skal analysere listene, må samme film hete det samme; datamaskinen skjønner ikke uten videre at “2001 – en romodyssé” og “2001: A Space Odyssey” henviser til samme film, og når vi beveger oss til Ringenes Herre-filmene er antall mulige måter å skrive titlene nær uendelig.

Luksusproblem

Det å ha fått så mange forslag er først og fremst luksus, men det har også kostet ganske mange timer i Excel, i Google Refine og med kryssreferering til IMDb. Det har blitt noen dagers jobb ut av dette; det tar forbausende lang tid å koke ned 3362 ulike titler til 1808 titler. Neste gang vi gjør noe sånt som dette, kommer vi nok heller til å gi dere topp-1000-listen fra IMDb og be dere rangere filmene derfra.

Hva skal man kalle en film

Når man rydder i listene for å få telt opp “LOTR1″ og “Ringens Brorskap” i samme bøtte, må man gjøre noen valg. Valgene vi har gjort er: Alle filmer som har mer enn noen få stemmer er søkt opp i IMDB og omnavnet til originaltittelen dersom denne er engelsk, fransk, tysk, spansk, svensk og dansk. Der det er tydelig hvilken film i en trilogi man sikter til, er for eksempel “gudfaren 1″ navnet om til “The Godfather (1972)”. Om det er uklart om det er enkeltfilmen eller trilogien det vises til, er tittelen navnet om til “The Godfather”. Så får man tolke det som man vil. Dette har antagelig sendt populære trilogier som The Godfather og Lord of The Rings (og i noe mindre grad Star Wars) noen hakk nedover rangeringen.

Filmer med titler på (i Norge) sjeldne språk, la oss si japansk, er stort sett gitt norsk tittel (mulig det er noen som har sklidd gjennom på engelsk også). Dermed skriver vi De syv samuraier i stedet for Shichinin no samurai. Vi har også renset bort typografiske finurligheter, som å skrive Se7en for Seven. Vi begynte med å lage en IMDb-kobling av titler, men det var både meningsløst mye jobb med usikkert utbytte og slik ting var lagt opp med at man kunne foreslå alle tre Gudfar-filmer under ett, matchet det ikke med at det ikke finnes serie-koblinger i IMDb.

Brutale forenklinger

Vi har tillatt oss noen generaliseringer. Dersom noen har skrevet Apocalypse Now! Redux, har vi slått denne sammen med originalen. Tilsvarende, om nyansene er så finstemte som Gudfaren 1 & 2 (mest 2), har vi forenklet dette til The Godfather 1 2 – ellers ville hverken ener’n eller toer’n fått noen følbar støtte.

Hele listen (ca 10 000 celler) er gjennomgått manuelt for å sjekke at det ikke er noe som har lurt seg unna telling, men det er sikkert ting som har passert under radaren. Vi tror likevel det er godt nok til å si her er filmene folk mener barna dine bør ha sett.

Forresten: Selv om NRKbetas lesere kan være flinke til å lure avstemninger (vi endte opp med nesten 5,5 millioner stemmer på avstemningen vi skrev om i Over én million NRKbetalesere kan vel ikke ta feil), så er det forbausende få som har prøvd å game undersøkelsen, men vi har slettet noen likelydende lister innlevert med få minutters mellomrom.

The Blandness of the Masses

EDIT: Som endel er innom i kommentarfeltet og som Gunnar Bangsmoen sier på Twitter:

@nrkbeta bekrefter med sin filmkanon at om man får nok svar på et spørsmål så blir summen usigelig kjedelig. goo.gl/VT0fB

— Gunnar Bangsmoen (@gunnarb) April 15, 2013

Det oppstår en “blandness of the masses” når mange ulike meninger om hva som er best sammenfattes – det minste felles multiplum innholder sjelden overraskelser. Jeg er enig med Gunnar i at topp 10 kan være kjedelig, i det at man har sett alle titlene tidligere i en liste som likner. Men går man litt lengre ned finner man mye gull. Den komplette listen er for lang for å inkluderes i artikkelen, den får dere kikke på i tabellen det lenkes til nederst, men for å vise dere at det er mange godbiter her har jeg oppdatert artikkelen med en liste over de 756 filmene som nevnes av mer enn én klikk for å vise listen. Dykker du litt ned i denne bør du finne nok til mange gode filmkvelder, enten smaken din er slik eller sånn.

Illustrativt nok er flere av filmene jeg selv setter høyest (og jeg innbiller meg at jeg har ganske ukomplisert filmsmak) bare nevnt av én annen.

Det er mye mer

I tillegg har vi selvsagt lekt litt med tallene – vi hadde jo ikke vært NRKbeta om vi ikke smakte litt på tallmaterialet vi har samlet inn. Vi har fått endel svar fra folk i ulike aldre (selv om noen har vært ivrigere enn andre), dermed har vi kunnet bryte ned litt og se på hva som finnes av forskjeller og likheter.

Antall svar, ettårsbånd

Hva er mest overraskende?

Hovedlandet

Første overraskelse er hvor høy andel av filmene som er produsert i USA. USA er rett nok en vesentlig filmnasjon, men vi hadde ikke ventet så total dominans. I noen alderssegmenter har det sneket seg inn én enkelt spaghettiwestern i topp 10, og for gruppen over 60 år er det hele tre ikke-USA-titler (her er også den eneste norske), men ellers er det ren utklassing av den øvrige verdens filmproduksjon. Det var uventet.

Antall USA-produserte filmer i topp 10

Vi er ganske like

Av de drøye 17 000 som har vært inne og lest saken, har 77% kommet fra nrk.no-forsiden. NRK-forsiden har relativt grei kjønnsbalanse. Likevel har vi fått denne kjønnsfordelingen:

Som mye annet vi i NRKbeta driver med, har altså kåringen blitt guttedominert tross presumptivt kjønnsnøytralt innsig. Jeg lurer på om det er fordi dette med lister (ihvertfall ifølge High Fidelity) er en guttegreie.

Det ser dog ikke ut til å gjøre dramatisk forskjell; det blir ikke Gone With The Wind VS Vin Diesel likevel – sammenlikn disse listene:

Topp 10-tabeller kjønn

En annen ting vi biter oss merke i, er at listene for ulike alderssegmenter er såpass like. Det er litt variasjoner i rekkefølgen, men det er ikke så mange titler som skiller den filminteresserte 20-åringen og den filminteresserte 60-åringen: klikk for å se i alderssegmenter

Oldisfilmer?

Ser vi på produksjonsår for topp 10-listene pr alderssegment, ser vi at 1994 er et gullår for de fleste (Pulp Fiction, Forrest Gump, The Shawshank Redemption), unntatt for filmelskerne over 60 som knepent velger seg 1979 (Life of Brian, Apocalypse Now, Alien). Det er også interessant å se at snittalderen for filmene på listen er jevnt økende, men bare med noen få år av gangen. Da med et unntak av 20-29-åringene som flotter seg med noen årgangstitler og drar opp snittet Se bare:

En annen ting som er interessant, er at det er mange fellestrekk med IMDb Top 250 – vi mennesker er tydeligvis ikke veldig ulike:

* Her ligger det noe måleteknisk forvirring i at vi åpnet for at man kunne omtale en trilogi som én tittel. Disse to glir over i hverandre.

Det er på én måte en overraskelse, men ettersom jeg leser Daniel Kahnemans vidunderlige Thinking, Fast and Slow for tiden, er jeg på et vis forberedt på det at folk enes ganske godt om hva som bør være på en slik liste – ihvertfall øverst.

Vi er enigst om toppen

28% av de som har stemt (289 stemmer) mener Pulp Fiction fortjener en topp 10-plass. Og det er 411 stemmer på en eller flere filmer i The Godfather-trilogien. Men selv om Pulp Fiction er enkeltfilmen som har flest stemmer, er det flere personer som har rangert The Shawshank Redemption – Frihetens Regn som nummer 1.

* Her ligger det noe måleteknisk forvirring i at vi åpnet for at man kunne omtale en trilogi som én tittel. Disse to glir over i hverandre.

Det er altså flere som har nevnt Pulp Fiction totalt. Men det er færre som har den som toppfilm. Den vinner på totalen.

Entropien tiltar

Når vi ser på hvor mange ulike filmtitler som er på 1. plass, 2. plass osv, ser vi at det er færre titler på toppen av listen enn lengre ned – på tross av at ikke alle har fylt ut 10 titler. Det er ca 2 stemmer pr tittel nederst i listen (9. plass er faktisk litt mer variert enn 10.plass), mens det er 2,9 stemmer pr tittel i toppen. Leserne våre er mer enige om hva som hører til øverst på listen enn lengre ned.

Oversatt betyr dette at det er mange som er enige om at The Shawshank Redemption eller en Gudfar-film hører til på toppen av listen, mens det er større variasjon i hva man mener hører hjemme på plass nummer 9, der det er størst variasjon. Listene er ganske ulike, og det er mange delte plasser nedover på listen. Merk at Pulp Fiction nevnes nest oftest både på første og niende plass, mens Nummer én-filmen The Shawshank Redemption ikke er representert i det hele tatt blant de øverste filmene på listen av 9.plass-filmer. Dette gjelder flere filmer. I tabellen har vi markert dem som skiller seg ut.

Hvorfor?
Jeg skal prøve meg på en forklaring, men den kan være på jordet: De færreste av oss går rundt med en liste over ti favorittfilmer i hodet. Men det kan være vi har en litt tydeligere idé om hvilken film vi setter høyest, eller ihvertfall kan vi ha en shortlist for førsteplassen som ikke er så veldig lang. Men mot slutten av listen vil det være litt mer tilfeldig hvilke titler vi kommer på.

Og så er i tillegg hjernen vår skrudd slik at vi (de fleste av oss) ofte bruker valgstrategier som “velg den du kjenner fra før”, “velg den de andre velger” osv. På de øverste plassene er vi dermed kanskje “tettere på partiprogrammet”. Kanskje prøver vi også å være “flinkere”, velger en anerkjent film – og blir dermed likere de andre. Når vi kommer lengre ned på listen er vi mer på egenhånd med å velge ut filmene som skal med.

Dermed er nok de skjulte skattene å finne litt lengre ned i bunken.

Kanskje kan man dermed hevde at det også er mulig å lage en annen topp 10-liste; en som tar øverste film for hver av de 10 plassene (og fjerner dobbeltoppføringer). Her er den listen sammenliknet med “nevnt flest ganger”-listen:

Vi synes dette fenomenet er interessant. Men det får være nok grunnforskning for nå. Tilbake til selve filmlistene.

Hvordan kan vi bruke dette?

På enkleste nivå kan du bare kikke på topp 10-listene og se om det er en film der du har glemt å få med deg. Selv har jeg hverken sett The Shawshank Redemption, Forrest Gump eller Schindler’s List. Men om de bør sees, så skal jeg da gjøre det.

Men det er også mulig å gå dypere i listen; noe av det mer spennende eller overraskende finnes kanskje under overflaten. Vi har delt hele listen med dere i bunnen av denne artikkelen. Lukk den opp i Excel og dykk ned etter godbiter. Og dersom noen av dere som er gode med programmering har lyst til å lage noe morsomt ut av det; kjør ivei! Og del det med oss andre etterpå.

Egentlig kunne vi ha lyst til å lage en enkel tjeneste der man kan sette inn fødselsår og evt. kjønn, der man kan se hva folk av ens egen generasjon har som topp 10 og en søketjeneste med “folk som anbefaler denne filmen anbefaler også denne filmen”, men vi er litt skrinne på programmeringsressurser for tiden. Kanskje noen av dere har lyst til å prøve dere? Her er ihvertfall hele datasettet.

Hvis dere finner på noe fint med dataene; bruk kommentarfeltet. Om dere oppdager en perle av en film her, bruk kommentarfeltet. Dette kan dere