— Når vi vet at for eksempel HD1 har 250 produksjonsdøgn i året, og HD2 også er rundt på produksjon mer eller mindre konstant, er det klart at fjernproduksjon av programmer er attraktivt, spesielt logistikkmessig, sier prosjektleder Erik Hansen i NRK.

Kan fjernproduksjon erstatte OB-busser? I mange tilfeller ja, mener NRK. Foto: Sindre Skrede / NRK

Enkelt forklart betyr fjernproduksjon at kablene mellom kameraene og regikontrollen, som mikser den ferdige TV-sendingen, forlenges. Til en normal produksjon utenfor tilrettelagte studio med kontrollrom, brukes i dag en outside broadcast-buss lokalt på stedet, som for eksempel under VM i snowboard 2012. Alt av kameraer, mikrofoner og lokal distribusjon av bilde- og lydsignal går da via bussen. TV-sendingen går ut fra bussen, enten via fiber, satellitt eller IP, til NRKs hovedkontroll på Marienlyst, hvorfra det hele sendes hjem til deg og meg.

Fjernproduksjon, derimot, vil innbære at OB-bussen fjernes fra kjeden. Alt av kamera og lyd vil kobles sammen ved hjelp av Camera Control Units (CCU), som så sendes til “et eller annet” som kan pakke alle signalene sammen. “Pakken” sendes så over en fiberkabel eller en stabil nettlinje til en mottager som altså kan være plassert hvor som helst. Her blir signalene pakket ut, og kan så mikses sammen og justeres i et kontrollrom. Dette kontrollrommets funksjon vil tilsvare en OB-buss, men kan være for eksempel et kontrollrom som vanligvis styrer et studio på Marienlyst.

Under OL i London skal TV-sendingen fra NRKs London-studio fjernproduseres. Under sees en skisse av det tekniske oppsettet.

Skisse over fjernproduksjon - til venstre: kamera og lydoppsett i f.eks. London, til høyre: regikontroll hos NRK Marienlyst. "Et eller annet" system skal samle inn alt av signaler fra kamera og mikrofoner i studio (venstre del), sende dette over en fiberkabel (blå) til et kontrollrom i Oslo (høyre del). Hovedforskjellen fra dagens modell med OB-buss er at regikontrollen ikke må være på samme fysiske sted som produksjonen foregår.

“Et eller annet” er på skissen over illustrert med Nimbra 380. Nøyaktig hvilket system for pakking og sending av signaler som velges for framtiden, er usikkert.

— Vi har ute en forespørsel, og venter på anbud fra flere forskjellige leverandører, sier Hansen.

Enklere logistikk

— Poenget med fjernproduksjon er å utnytte NRKs eksisterende infrastruktur på en bedre måte. Fjernproduksjon kan ikke alltid erstatte en produksjonsbuss, men det er mange produksjoner hvor det er mer hensiktsmessig å bruke fjernproduksjon enn en hel buss, sier Hansen.

Som eksempel nevner han NRKs kommende OL-studio i London til sommeren. Det hele har et nokså enkelt teknisk oppsett: tre kameraer og et studio som stort sett skal brukes til intervjuer mellom sportsstevnene.

— Normalt ville vi ha lagt beslag på en hel OB-buss, for eksempel HD1 med kapasitet til 24 kameraer, for denne svært enkle produksjonen. Det ville, på godt nynorsk, vært “overkill” av en annen verden, sier Hansen.

Ved hjelp av fjernproduksjon slipper NRK å ta med seg hele kontrollrommet til London. I stedet sendes alt av signaler til en allerede eksisterende regikontroll i Oslo. Mer enn halvparten av funksjonene (eller oppgavene, om man vil) vil kunne løses sentralt:

- Regi (producer)
- Script
- Grafiker
- Bildemikser
- Lydmikser
- Kamerakontrollør
- Lydtekniker
- Teknisk leder

I andre enden, enten det er et studio, en pressekonferanse eller et sportsarrangement, må følgende funksjoner dekkes:

- Fotograf
- B-lyd (som setter ut og justerer mikrofoner)
- B-lys (setter ut og justerer lys)
- Lokal teknisk leder

I flere tilfeller vil det naturligvis måtte være flere fotografer for å dekke alle kameraer, men det er uansett et langt mindre team som må sendes ut “i felt”.

Ved fjernproduksjon kan NRK utnytte kontrollrom som vanligvis kun brukes til å kontrollere sendinger fra TV-studio. Her fra ett av kontrollrommene til studio 2. Foto: Sindre Skrede / NRK

— Vi har testet dette på forhånd, i flere omganger. Det mest utfordrende er å finne et system som pakker signalene og sender dem på en ordentlig måte dit vi vil ha dem. Alt det andre er i grunnen det samme “gamle”, sier Hansen.

Over lange avstander kan forsinkelser i signalgangen bli et problem. Dette er ikke nødvendigvis på grunn av avstanden i seg selv, men forsinkelser i utstyret som brukes til å sende og motta signalet, og spesielt dersom signalet må rutes gjennom flere ledd.

— Under testing fant vi ut at opp til 200 millisekunders forsinkelse gikk greit nok. Forsinkelser ut over det blir fort en utfordring, spesielt for kamerakontrollørene, sier Hansen.

— De justerer eksponering og fargebalanse, og når forsinkelsen blir for stor, er det lett for å overkompensere. Når kontrollørene ikke så effekten av justeringene sine umiddelbart, ble bildet enten alt for lyst eller alt for mørkt, sier han.

Ved overføring fra London regner han med en forsinkelse på maksimalt 50 millisekunder, noe som er helt uproblematisk i denne sammenheng.

— Vi vil leie oss en forbindelse, enten via IP eller fiber, hvor leverandøren kan garantere en maks grense for forsinkelse. Vi komprimerer bildesignalene til JPEG 2000, som vi finner har minst forsinkelse ved komprimering og utpakking, sier Hansen.

Prosjektleder Erik Hansen mener fjernproduksjon vil lette logistikken for NRK, og frigjøre ressurser. Foto: Sindre Skrede / NRK

Mister nærhet – frigjør OB

Sveriges Televisjon har drevet en del med fjernproduksjon. SVT eier ikke lenger eget OB-utstyr, men leier i stedet inn slike tjenester når de trenger det. Skiskyting i Sibir i fjor ble produsert av SVT ved hjelp av fjernproduksjon.

— Fordelene er at vi kan frigjøre OB-bussene slik at de kan brukes der de trengs mest. I tillegg sparer vi reisedøgn, siden vi ikke trenger like mange mennesker fysisk til stede i for eksempel London. Av penger sparer vi helst det det koster å ta med en diger OB-buss overalt, sier Hansen.

— Ulempene må være at de som sitter i regikontrollen mister nærheten til produksjonen. Noen ganger er det greit å være tett på ting der det skjer, for eksempel under store sportsarrangementer, sier han.

Foreløpig er det å få selve overføringsteknikken til å spille sømløst sammen den største utfordringen, samt å sørge for god kommunikasjon mellom regikontrollen og studioet eller arrangementet der ute – både visuelt og verbalt.

— Men dette er et felt hvor NRK har stor kompetanse, så vi regner med å løse de tekniske utfordingene uten store problemer. Vi ser fram til å prøve alt i praksis nå under OL i London, og så vil vi se på andre typer programmer som kan være aktuelle for fjernproduksjon. “Sommeråpent” kan for eksempel være et program som godt kan egne seg for denne typen produksjon, avslutter Hansen.

Finske kart blir gratis! Kart frå Lantmäteriverket

I NRK brukar vi mykje kart, særleg på yr.no og UT.no. Eg er sjølv svært oppteken av geografiske data, fordi slike data er så viktige for verdiskapinga i samfunnet: Det offentlege Noreg sit på enorme datamengder som ikkje blir utnytta fullt ut i dag.

Gratis kart og geodata i Finland

Finland byrja frigje geografiske data i våren 2011: Då la dei ut stadnamnregisteret og generalkart. Kommunegrensekarta vart frigjeve hausten 2011. Frå 1. mars blir bl.a. høgdemodellar m.m. gratis tilgjengeleg.

Dei finske gratiskarta er gledeleg nytt: Tradisjonelt har europeiske land kravd pengar for at vanlege brukarar skal kunne bruke kart og stadnamn. Vi i NRKbeta likar grunngjevinga frå Lantmäteriverket godt:

Från och med den 1 maj 2012 kan var och en använda digitalt terrängkartmaterial gratis även för kommersiell verksamhet. För oss är det viktigt att vårt högklassiga material kan användas i så stor utsträckning som möjligt.

I pressemeldinga frå Lantmäteriverket skriv dei òg om samfunnsnytta ved å frigje data: Det offentlege har finansiert ekstremt detaljerte og kvalitetssikra kart, men desse er i praksis ikkje tilgjengelege for publikum fordi dei er dyre å bruke / vanskelege å ta i bruk. Gjennom å frigje datagrunnlaget argumenteter Lantmäteriverket for at ein legg til rette for samfunnsøkonomisk vekst.

Dessutom uppfylls ett av Lantmäteriverkets centrala strategiska mål, att använda terrängdatamaterialet i så stor utsträckning som möjligt. Flera hundra miljoner euro har investerats under tiotals år i det digitala datalagret. Genom att göra datamaterialet tillgängligt för alla tror vi att samhället får största möjliga totalekonomiska nytta av investeringarna.

«Alt» er gratis i USA

I Europa må ein tradisjonelt betale for å få tilgang til offentlege data. Det er tankevekkjande at USA i fleire tiår har hatt som hovudprinsipp at alle data som er laga for skattepengar skal vere fritt tilgjengeleg for alle (det er nokre unntak som gjeld militære data og personvern).

Årsaka til denne datapolitikken er bl.a. at det er samfunnsøkonomisk lønsamt å frigje data. Ein sikrar òg at offentlege midlar blir brukt på ein effektiv måte, ved at data som er laga for skattepengar blir brukt av så mange som mogleg.

Det amerikanske datapolitikken gjer at bl.a. Geonames-databasen som vi hentar dei internasjonale stadnamna til yr.no i stor grad er basert på gamle amerikanske etterretningsdata; ganske enkelt fordi det ikkje finst slike data tilgjengeleg i Europa.

Kva med Noreg?

I Noreg må ein betale for tilgang til kartdata og andre geografiske data. Årsaka er at Statens kartverk delvis er finansiert av brukarbetaling, og at Stortinget/regjeringa førebels ikkje har funne ut korleis ein kan få finansiert verksemda til Kartverket utan brukarbetaling.

Fleire organisasjonar, bl.a. Open Street Map har arbeidd for at Noreg òg skal frigje geografiske data, f.eks. kommunegrensene.

Kartverket har lagt ut mange gratistenester det siste året (f.eks. seieendom.no og har lansert ei rekkje nyttige nettenester, men ein kan altså ikkje laste ned dataa for å lage eigne visningar.

Fornyingsdepartementet har teke initiativ til data.noreg.no som er ein datakatalog over frie data. Det er ein del geodata her, men dei viktigaste dataa må ein betale for.

Erfaringar med frie data på yr.no

På yr.no har Meteorologisk institutt og NRK delt ut gratis vêrdata heilt sidan 2007. I dag er det fleire som brukar XML-tenestene frå yr.no enn som går inn på sjølve tenesta: Rett før jul hadde vi bl.a. ein dag der over 90 prosent av trafikken på yr.no var nedlasting av XML (!). På ein vanleg dag er ca 60 prosent av trafikken XML, resten er på nett- og mobilsidene.

Erfaringa frå yr.no er at dei som tek i bruk vêrdataa som blir gjeve ut gratis lagar nye og spanande løysingar som vi aldri ville prioritert å laga sjølv. Gratispolitikken gjer òg at ein når ut til nye brukargrupper, og at varsla blir synleg for fleire. Dette gjer at Meteorologisk institutt kan nå ut med varsel om farleg vêr til brukargrupper som ein aldri ville nådd elles.

Kva tenkjer du om frigjeving av norske geodata? Bør vi fylgje det finske eksempelet, eller satse på å tilgjengeleggjere norske geodata gjennom profesjonelle og kvalitetssikra tenester som betaler for tilgangen?

Deler av NRK Nye mediers testlaboratorium. (Foto: Sindre Skrede)

Nettleseren er vårt moderne kosmorama. Gjennom kikkhullet får man tilgang til en virtuell verden som uten dette apparatet synes flat, livløs og for de fleste, utilgjengelig. Samtidig, som med all presentasjonsapparater, så er for det første opplevelsen avhengig ikke bare av innholdet, men også hvordan innholdet presenteres. For det andre utvikles ofte innholdet i takt med presentasjonsteknikkene. Nettlesere er intet unntak.

Den første nettleseren så dagens lys 25. desember 1990. Dette året var jeg ferdig med videregående skole etter flere eksamener hvor besvarelsene ble kladdet på tynt gult linjepapir før de mer og mindre sirlig ble ført inn på tykkere linjert papir. Det var fortsatt ni år til jeg skulle gjennomføre et større filosofiprosjekt med Telenor om forsideillustrasjoner og tekster til de 3,8 millioner trykte telefonkatalogene for år 2000. Mobiltelefonene var fortsatt et telefonrør koblet til et bilbatteri, og i desember 1990 gikk Vanilla Ice og låta «Ice Ice Baby» raskt inn på andreplass under Maria McKees «Show Me Heaven» på VG-lista Topp 20, mens jeg sverget til Slayers nylig utgitte mesterverk «Seasons in the Abyss». Min kjærlighet til en 1984-modell Amstrad CPC464 (Colour Personal Computer) var kjølnet og den fargerike datamaskinen forsvant dette året ut av produksjon. Lagringsmediet, kassetten, ble da for alvor erstattet av disketten.

Utover 90-tallet økte Datavarehuset sitt salg av PCer. En Brick 486 med Windows 3.1 operativsystem kom i mitt eie og ble flittig brukt i studietiden, men det var ikke før i 1995 at internett kom inn i stuen (eller egentlig soveromskontoret) via et 14400 baud modem. Strengt talt benyttet jeg i begynnelsen bare modemet til å logge meg på BBSer (Bulletin Board System), men sakte men sikkert kom etterhvert internett krypende. På slutten av 1995 kom EUnet med den virtuelle byen Nettvik, og internett var for alvor kommet til Norge. Etter dette var det ingen vei tilbake for verken meg eller menneskeheten. Nettleseren ble kikkhullet inn til den virtuelle verden som startet sin eksplosive ekspandering. Samtidig begynte den store nettleserkrigen med stadig flere aktører.

Historisk bakteppe og problemstilling

Verdens første nettleser: WorldWideWeb. (Foto: Wikimedia Commons)

Tim Berners-Lees første nettleser WorldWideWeb, senere omdøpt til Nexus for å unngå en åpenbar sammenblanding mellom apparat og innhold, var både en editor og en nettleser. Den ble aldri noen publikumsvinner og ble raskt forbigått av Mosaic (1993–1997) og dennes arvtaker Netscape Navigator (1994–2002).

Netscape Navigators vekst og fall. (Kilde: Wikimedia Commons)

IBM lanserte OS/2 Warp med internettstøtte for å dupere sin gamle samarbeidspartner Microsoft i Norges OL-år 1994, men Microsoft slo hardt tilbake da de i august 1995 gjennom sitt nye operativsystem Windows 95 og med tilleggspakken Windows 95 Plus! lanserte Internet Explorer 1.0. OS/2 Warp kom med nettleseren IBM WebExplorer, men man kunne også benytte noen utgaver av Mosaic og Netscape Navigator (se http://www.utoronto.ca/web/HTMLdocs/OS2TOOLS/os2_browsers.html). Apple Macintosh-computere ble frem til Apple lanserte Safari 1 i 2003 utsendt med Netscape Navigator, Cyberdog og etterhvert Internet Explorer for Mac.

Nettleseren Mosaic. (Kilde: Wikimedia Commons)

Internett var på 1990-tallet ikke overraskende i hovedsak tekstbasert. Internett ble da også i stor grad oppfattet som et sted å dele tekstinformasjon (les: dokumenter), og HTML slik kodespråket opprinnelig forelå fra Berners-Lees hånd og egentlig helt frem til i våre dager, var best egnet til semantisk å beskrive et tekstdokument med nivåer av overskrifter (H1–H6), paragrafer (P), lenker (A), etc. Bilder tok lang tid å laste ned, og hvordan nettsiden fremsto var i stor grad avhengig av hvordan nettleseren valgte å tegne ut (rendre) HTML-koden. Både overskriftstørrelser, teksttyper, og -farger varierte fra nettleser til nettleser. F.eks. var standard bakgrunnsfarge i Netscape Navigator grå, mens IE gikk for hvit, noe som var fort gjort å glemme å definere på BODY-taggen, ofte med uheldig og pinlig virkning. Nettsider var på denne tiden altså ikke spesielt lekre, ei heller spesielt konsistente fra nettleser til nettleser.

Man kunne ganske tidlig sette attributter på HTML-taggene i selve HTML-koden slik at man i større grad fikk kontroll over hvordan nettsidene fremsto. Samtidig oppsto det flere tagger som egnet seg til å si noe om hvordan noe skulle se ut (presentasjon) snarere enn hva det er (semantikk/dokumentstruktur). F.eks. dukket den famøse og ikke-standard BLINK-taggen (blinkende tekst) opp som et initiativ fra Netscape Navigator, samt STRIKE (gjennomstreking), FONT (tekststørrelse, -farge og -type) og BASEFONT (grunnleggende dokumentteksttype) som ble standardisert i HTML 3.2, men som ble mislikt av HTML 4.0, og fjernet i HTML 5.0. Dette med sammenblanding av presentasjon og semantikk ble tidlig sett på som et problem, og man ønsket å rendyrke et skille mellom disse etter at HTML 3.2-standarden gikk for langt i retning av en slik sammenblanding. I HTML 4.0-standarden var de fleste utseende-taggene fjernet eller uglesett (deprecated).

Stilsett (style sheets) er en gammel idé i trykte medier, som en rettesnor og definisjon av diksjon og språkbruk i dokumenter, men ble reintrodusert i digitale medier som cascading style sheets (CSS); en notasjon for å definere utseende og formatering av nettsider. Med en CSS-standard på plass ville det være praktisk mulig å opprettholde et skille mellom struktur og utseende. CSS 1 forelå som en standard i 1996 – som et resultat av blant andre den norske nettpioneren Håkon Wium Lies arbeid. Hans doktoravhandling Cascading Style Sheets er vel verdt å lese. Lies forslag til en CSS-standard forelå allerede i 1994. Internet Explorer 3.0 kom samme år som første kommersielle nettleser med delvis CSS-støtte, men det skulle ta ennå fire år før den første nettleseren med fullstendig støtte for CSS 1 kom, nemlig Internet Explorer 5.0 for Mac. Frem til da hadde man som nettsidemaker liten kontroll på hvordan ens HTML-kode faktisk ville fremstå på skjermen til sluttbrukeren.

Siden HTML oppsto i 1991 kom det flere versjoner utover 1990-tallet. Fra 1997 og helt frem til i dag har HTML 4.0 (og etterhvert 4.01) levd side om side med XHTML 1.0 og 2.0. HTML 5 ble lansert som skisse i 2008. På 2000-tallet kom også både CSS 2 og CSS 3 som nye standarder. Med andre ord, så har det i hele internetts historie vært en utfordring å få nettsider til å se like ut på tvers av plattformer og nettlesere. Nettleserne har støttet ulike versjoner av både HTML og CSS, de har tolket standardene forskjellig og de har innført egne nyvinninger som noen ganger har kommet inn i standardene, andre ganger ikke. Samtidig har W3C (World Wide Web Consortium) som håndterer standarder for internett – med Tim Berners-Lee som direktør – hatt lang saksbehandlingstid på ferdigstilling av nye standarder. De siste årene har bildet blitt ytterligere komplisert ved at plattformer som tv, mobil og nettbrett i raskt økende takt tar markedsandeler fra pcen som internett-plattform, og publikum forventer dermed god og tilnærmet lik brukeropplevelse uansett plattform.

En tilleggsutfordring, som er styrket i og med innføringen av diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 11 om plikt til universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), er å kunne gjøre innhold tilgjengelig også for mennesker med funksjonshemminger som gjør at de må benytte seg av spesielt tilrettelagte nettlesere – f.eks. skjermlesere for synshemmede. Retningslinjer som Web Content Accessibility Guidelines (WCAG) 2.0 og Accessible Rich Internet Applications (WAI-ARIA) 1.0 gjør dette arbeidet noe enklere, og hvis disse initiativene blir fulgt opp vil internett fremstå som et bedre sted å være for alle.

Disse utfordringene har gjort, og gjør fortsatt, arbeidet med å lage nettsider vanskelig; man må rett og slett teste det man har laget på en hel rekke nettlesere, for å se om det faktisk fremtrer og fungerer likt på tvers av nettlesere, nettleserversjoner, plattformer og brukere. Som allmennkringkaster er NRK underlagt utilitaristiske prinsipper om best mulig for flest, og noe for alle alltid. I NRKs vedtekter § 13 slås det fast at «NRK skal være allment tilgjengelig» og skal «nå bredest mulig ut med sitt samlede programtilbud». NRK bør med andre ord gi valuta for lisensbetalernes penger. Ved å produsere innhold i tråd med allmennkringkastingsoppdraget og imøtekommelse av standardene for hvordan nettsider bør lages, kommer vi et godt stykke på vei i så måte.

Det finnes per i dag et par hundre nettlesere i markedet, fordelt utover operativsystemer og plattformer. I tillegg er disse versjonert i et så stort antall at oppgaven kan virke svimlende uoverkommelig. Heldigvis er det bare et knippe nettlesere og versjoner som har noen særlig utbredelse, og som må testes ekstensivt. Og det er nettopp utbredelse som er nøkkelen til hvordan NRK har valgt å forholde seg til jungelen av kikkhull mot internett.

På bakgrunn av dette er trendene og statistikken for nettleserutbredelse og nettleserversjoner av stor interesse for oss. Dette gir et helt konkret datagrunnlag for hvilke nettlesere vi må støtte og hvilke vi kan se bort fra. Men, for at datagrunnlaget skal gi noen svar så må det utsettes for visse utvalgskriterier. NRK har derfor innført en standard for nettleserstøtte med tre nivåer og en utvalgsmekanisme for å definere hvilke nettlesere som støttes av NRK. Denne standarden danner grunnlaget for en liste som oppdateres månedlig. Denne listen gir igjen grunnlaget for en inventarliste hvorved det defineres hvilke nettlesere testlaboratoriet vårt skal inneholde. Testlaboratoriet er tilgjengelig for utviklere og andre som har behov for å teste nettjenester under utvikling. Det består av en rekke forskjellige pcer, mobiler og nettbrett, samt de versjoner av nettlesere som blir besluttet testet.

Utvalgskriterier og nivåer for nettstøtte

Nettlesere og nettleserversjoner tildeles av NRK et «nivå for nettleserstøtte» på en skala fra 1 til 3, hvor nivå 1 tilsier full nettleserstøtte, mens nivå 3 tilsier at nettleseren ikke er støttet. (Vi har basert våre retningslinjer på et tilsvarende og godt arbeid gjennomført av BBC i deres retningslinjer.)

For nettleserstøtte på nivå 1 gjelder det at:

1. Alt innhold må være lesbart og brukbart, og all funksjonalitet skal fungere.
2. Presentasjonsvariasjoner skal minimeres.
3. Der hvor CSS-uttegning benyttes skal CSS rendres av den støttede nettleseren på en slik måte at en fullt ut fremstilt versjon av siden presenteres for brukeren.
4. Variasjoner mellom nettlesere er uunngåelig. I disse situasjonene, hvor man må velge hvilke nettlesere som skal kunne tilby en bedre opplevelse for sluttbruker enn andre nettlesere, så skal avgjørelsen baseres på hvilket resultat som maksimerer formålet med nettleserstøtte som beskrevet over.
5. Sider bør utvikles for å maksimere brukeropplevelsen for brukere av nettleseren som til enhver tid er markedsledende så sant dette ikke i noen stor grad kompromitterer formålet med nettleserstøtte beskrevet over.

For nettleserstøtte nivå 2 gjelder det at:

1. Alt kjerneinnhold må være lesbart og brukbart, og navigasjon må fungere.
2. Ethvert funksjonstap i løsningen (på brukersiden) skal være et kontrollert og moderat funksjonstap.
3. Ethvert kvalitetstap i presentasjonen skal ikke fordunkle eller redusere tilgjengeligheten til innholdet.
4. Der hvor CSS-uttegning benyttes, kan man velge å tilby en alternativ stilløs uttegning til delvis støttede nettlesere.

For nettleserstøtte på nivå 3 gjelder det at:

1. Ingen støtte eller testing er nødvendig.
2. Enhver nettleser som ikke spesifikt er listet opp i tabell for nettleserstøtte kan også anses som nivå 3, dvs. ikke støttet.

Hvilke nettlesere og nettleserversjoner som støttes avhenger i første rekke av hvor mange brukere som benytter seg av dem. I tillegg kommer f.eks. vurderinger i forhold til om støtte av en spesifikk nettleser bidrar til signifikant lenger utviklingstid. Når det gjelder tallmaterialet for brukere benyttes offisielle statistikkverktøy. Se figuren under for en visuell forklaring av beslutningsprosessen (utvalgsmekanismen) i forbindelse med hvilke nettlesere NRK velger å støtte på nivå 1, 2 eller 3.

Veivalgstre for nettlesere. (Illustrasjon: Helge Kaasin)

Nettleserutbredelse

StatCounter kom nylig med oppdaterte nettleserutbredelsestall som tydelig viser utviklingen av nettlesere og nettleserversjoner på verdens- og landsbasis. Vi benytter naturlig nok tallene for våre egne brukere som basis for nettleserstøtte, men slike genererte tall som de fra StatCounter kan forsterke oppfatningen av tendenser i bruken av de ulike nettleserne og nettleserversjonene. Under følger en del statistikk både fra StatCounter og fra vårt eget offisielle statistikkverktøy Scores som viser nettleserbruk, og som konkret danner grunnlaget for hvilke nettlesere vi utvikler tjenester for og tester på i den nærmeste tiden.

Nettlesere for pc

Microsofts Internet Explorers vekst og fall. (Kilde: Wikimedia Commons)

På verdensbasis har Microsofts Internet Explorer (IE) for pc de siste årene hatt over 70 % av markedsandelen hvis vi ser alle IE-versjonene under ett. Dette har i løpet av de siste to årene endret seg radikalt, og IE har halvert sin markedsandel til fordel for Google Chrome etter lanseringen av denne i desember 2008. Det samme mønsteret er tydelig også i Norge.

Topp 5 nettlesere i verden fra juli 2008 til januar 2012. (Kilde: StatCounter)

Topp 5 nettlesere i Norge fra juli 2008 til januar 2012. (Kilde: StatCounter)

Går vi til brukerne av NRKs nettjenester (januar 2012) ser vi at Firefox er mer utbredt hos oss enn både på verdens- og landsbasis og står for 17 % av bruken. Firefox havner dermed på en annenplass. IE ligger på en klar førsteplass med nesten 50 %, mens Chrome ligger på tredjeplass med 13 %. Interessant nok ligger pc-versjonen av Safari på femteplass med 7 %, mens mobilversjonen ligger på fjerdeplass med 8 %. Opera må ta til takke med sjetteplass og bare 3 % i oppslutning.

Nettleserfordeling for brukere av NRKs nettjenester (Kilde: Scores).

Som en kuriositet kan vi nevne at NRKbeta-brukeren avviker noe ved at hun sjeldnere benytter seg av IE. Andelen Safari-brukere er også høyere. Fordelingen mellom de fire store er meget jevn på slutten av 2011. Ellers ser vi den samme trenden som ellers i verden hvor Chrome spiser markedsandeler av IE og Firefox.

Nettleserfordeling for brukere av NRKbeta. (Kilde: Google Analytics)

Ser vi på nettleserversjoner på verdensbasis, så ser vi at Microsofts siste flaggskip IE 8.0 er slått av Chrome 16.0. Microsoft reddes fra annenplassen fordi de fortsatt har en del markedsandeler gjennom en økt bruk av IE 9.0 og en avtagende bruk av IE 7.0 og IE 6.0. Både IE 7.0 og spesielt IE 6.0 har store utfordringer i forhold til standarder og fremstår som alle nettutvikleres mareritt.

Topp 12 nettleserversjoner i verden fra juli 2008 til januar 2012. (Kilde: StatCounter)

Ser vi på fordelingen i Norge så er den grovt sett likedan.

Topp 12 nettleserversjoner i Norge fra juli 2008 til januar 2012. (Kilde: StatCounter)

Brukerne av NRK benytter seg for det meste av IE 8.0 og IE 9.0, henholdsvis 49 og 36 % av IE-bruken. Firefox-bruken fordeler seg for det meste mellom 9.0 (47 %), 8.0.1 (14 %) og 8.0 (13 %). Chrome-bruken fordeler seg i hovedsak mellom underversjoner av 16.0, mens Mobile Safari i hovedsak fordeler seg mellom 5.1, 5.0.2 og 4.0. Bruken av Safari for pc fordeler seg i hovedsak mellom 5.1.2, 5.1.1, 5.0.6 og 5.0.5.

Nettlesere for mobil

Ser vi på utbredelsen av nettlesere for mobil så er bildet ikke mindre komplekst. Mens det på verdensbasis er flere nettlesere som kniver om topplasseringen, så er det for Norges del ikke så tett i toppen. Ser vi på bruken av NRKs nettjenester er bruken nærmest totalt dominert av Mobile Safari. Først og fremst er det interessant å se at både på verdensbasis og i Norge så viser bruken av pc på nett en synkende kurve, mens mobilbruken på nett øker tilsvarende.

Utviklingen for nettbruk på pc versus mobil i verden fra juli 2008 til januar 2012. (Kilde: StatCounter)

Utviklingen for nettbruk på pc versus mobil i Norge fra juli 2008 til januar 2012. (Kilde: StatCounter)

Topp 9 mobile nettlesere i verden fra juli 2008 til januar 2012. (Kilde: StatCounter)

Topp 9 mobile nettlesere i Norge fra juli 2008 til januar 2012. (Kilde: StatCounter)

Tendenser

En tydelig tendens den siste tiden, og som gjør arbeidet med nettleserstøtte enklere, er at leverandørene hyppigere leverer ut oppdateringer av nettleserne uten at brukeren i noen særlig grad behøver forholde seg til det. Google Chrome er langt fremme her. Det gjør at majoriteten av brukerne av denne nettleseren til enhver tid har den siste versjonen. Safari oppdateres hyppigere enn før og Firefox startet i april 2011 også en mer hurtig utrulling. Opera har hatt hyppige oppdateringer det meste av sin historie, mens IE fortsatt sverger til den noe mer sendrektige oppdateringsmodellen de har hatt hele tiden.

Det skal bli spennende å følge utviklingen av nettlesere og deres innbyrdes konkurranse videre, ikke minst i forhold til mobil-, brett- og tv-bruk av nettjenester. Vi i NRK arbeider offensivt med å tilrettelegge for bruk av nettjenestene våre på tvers av de mest brukte plattformene. Ikke minst har begreper som «media queries» og «responsive web design» fått en sentral plass i vår bevissthet det siste året fordi vi dermed i mindre grad må fokusere på plattformversjonering og i større grad kan fokusere på å lage gode nettjenester til brukerne våre.

Selv om vi så langt vi rekker og evner tester våre tjenester før vi går på lufta (som det så fint heter i NRK), så er vi alltid avhengig av at brukerne våre kommer med tilbakemeldinger til oss når noe ikke fungerer optimalt. Vi er alltid takknemlige for forslag til forbedringer, ros og ikke minst ris.

Med to forskjellige VM som skal dekkes samtidig, er det mye arbeid for de involverte. Vi fikk likevel tid til å snakke med noen av dem som gjør snowboard-sendingene mulig. Blant rekvisittene som brukes kan vi nevne hypermotion, live speilrefleks over wifi, wirecam og intet mindre enn to OB-busser. 

Bli med bak kamera i Wyllerløypa. 

24 kameraer er i sving under VM i snowboard - her er ett av dem, montert på kran, i bunnen av halfpipen. Foto: Sindre Skrede / NRK

— Når du skal lage TV-produksjon av noe sånt som VM i snowboard, tar du med deg en OB-buss (OB: Outdoor Broadcast, journ. anm.), en samling kameraer – både “vanlige” og de mer spesielle, og mange, mange meter kabel – for å si det enkelt, forteller gruppeleder for NRKs utstyrsseksjon for storproduksjon Jon Dag Skagmo.

OB-bussen tar seg av alt av regi, lyd- og bildekontroll. Det betyr at de som sitter i bussen kontrollerer hvilket bilde som sendes ut til de tusen hjem, og hvilken lyd som skal akkompagnere bildet. I tillegg sitter det flere personer som har såkalt kamerakontroll. De justerer eksponering og hvitbalanse for fotografene der ute, slik at fotografen kun trenger å konsentrere seg om å ha et pent komponert bilde.

Ut fra OB-bussen strekker det seg dermed kilometervis med kabel til de ulike kamerapunktene, i tillegg til kabler til påsynsskjermer og lignende.

På forhånd må alt av tekniske krav naturligvis planlegges og tegnes opp. Hvor mange kameraer skal en ta med seg? Hvilke kameraer er ønskelig å bruke på arrangementet en skal dekke? Hvor skal disse plasseres? Hvor mange fotografer er tilgjengelig? Hvem skal ha regikontroll? Hvor må det strekkes kabler?

Det må også skaffes til veie nok strøm til å drive det som trengs av TV-teknikk. Som nevnt i forrige artikkel krever HD1 2 x 63 ampère-kurser. Én av kursene går til generelle ting i bussen som ventilasjonsanlegg, lys og så videre, mens den andre er forbeholdt alt av teknikk: miksepulter, skjermer, kommunikasjon – samt alt av kameraer. Det er nemlig slik at produksjonsbussene distribuerer strøm til kameraene som kobles til, enten via fiber- eller triaxkabler.

— Vi foretrekker det slik: da trenger vi ikke legge fram egne strømpunkter, og vi har bedre kontroll over den strømmen vi trenger, sier Skagmo.

To stykk triax-kabler strukket opp til toppen av halfpipen. Foto: Sindre Skrede / NRK

Strømkursen som går til teknikk er både spenningsregulert og voktet av skilletrafoer. Hverken HD1 eller HD2 har backup i form av UPS, bortsett fra på visse datamaskiner, så man er avhengig av at strømforsyningen ikke svikter.

— I Norge er det vanligvis ikke et problem med tilgang på strøm, og vi har derfor valgt å ikke ha et fordyrende batterisystem på bussene våre, sier Skagmo.

En standard SMPTE-fiberkabel består av for det første selve fiberkabelen, men også to kobberledere, som gir strøm til kameraet. Derfor kalles det også gjerne “hybridkabel”. Gjennom fiberdelen går det følgende signaler: bilde fra selve kameraet (det fotografen komponerer), bilde tilbake fra bussen (kalt “retur”: bildet viser det som faktisk sendes ut på luften), kommunikasjon (lyd, for å kommunisere med regi), tally (det vil si et lys på kameraet som viser om man er på luften eller ikke) samt styringssignaler til kameraet (eksempelvis eksponering, hvitbalanse og filtre, som styres av kameraoperatører i bussen).

Som nevnt i forrige artikkel er det lagt ut et sted mellom 10 og 13 000 meter kabel. Dette er i all hovedsak fiberkabel og triaxialkabel. Sistnevnte er en litt eldre type kabel, men som fortsatt kan brukes ved å benytte fiberkonvertere i hver ende. Det er likevel ikke slik at triax-kabler kan sende like mye informasjon frem og tilbake som en fiberkabel, så funksjonaliteten for fotografer og regi blir begrenset. Det er derimot ingen forskjell i kvalitet på bildet fra kameraet.

NRK har fremdeles kilometervis av triax på lager, som brukes enn så lenge. Fiber er nemlig svært dyrt.

Konverterboks fra triax-kabel (rød) til fibersignal (svart). Foto: Sindre Skrede / NRK

Dobbel produksjon

Siden forrige uke har HD2, NRKs andre produksjonsbuss, tatt oppstilling ved siden av HD1. NRK produserer både den nasjonale og den internasjonale sendingen under VM i snowboard.

NRKs HD1 og HD2 side ved side. HD1 hadde 250 produksjonsdager i fjor. Foto: Sindre Skrede / NRK

HD1 har kapasitet til 24 kameraer. HD1 tar seg av den internasjonale produksjonen, mens HD2 står for den nasjonale. Det hele er lagt opp slik at HD2 mottar et såkalt “skittent” signal fra HD1: det betyr at sendingen slik den produseres fra HD1, med grafikk og det hele, også går til HD2. HD2 har i tillegg tre kameraer som kun brukes for den nasjonale sendingen. Det kan være reportere ute i felt, intervju- og studiokameraer – kort sagt ting som foregår på norsk.

Det hele sendes til NRK Marienlyst og hovedkontrollen der via fiberkabler fra Wyllerløypa. Dette er kabler som allerede finnes og er lagt i området.

Live med speilrefleks

Produksjonen benytter flere spesielle kameraer under VM. Superslowmotion-kameraer og hypermotion-kameraer er i og for seg interessante, men har vært i bruk i flere år. For eksempel er bildene du ser fra skiskytter-VM når kulene treffer blink tatt opp med et hypermotion-kamera, som kan ta opp til 1500 bilder per sekund i full HD. Slike bilder blir sendt til OB-bussen via fiber, og tas kontinuerlig opp på det som kalles en EVS-server (HD1 er utstyrt med XT(2)). Denne serveren tar opp for eksempel de siste 20 sekundene fra et hypermotion-kamera, slik at regikontrollen kan klippe dette inn om ønskelig.

Spesielt under denne VM-produksjonen, dog, er bruken av et speilreflekskamera til en live-produksjon. Vi har tidligere skrevet om bruk av speilrefleks til produksjoner som ekstremsportveko, men til aldri live-sendinger.

Canon 5D mark II i Wyllerløypa. Ved hjelp av en wifi-sender (montert på toppen av kameraet) skal bilder sendes ca 20 meter bort til stillaset i bakgrunnen. Derfra går signalet på fiber ned til OB-bussen. Foto: Sindre Skrede / NRK

— Motivasjonen for å bruke speilrefleks er i bunn og grunn at det er forholdsvis billig, og at det finnes optikk til dem som kan gi veldig tøffe bilder, forteller Jonas Østhassel.

Han står halvveis opp i Wyllerløypa like ved et digert hopp, med et 5D mark II utstyrt med eksternt batteri og wifi-sender koblet til kameraet via HDMI. Kameraet skal utstyres med en 8 mm fisheye-linse, og plasseres i et hull gravd ut midt foran på hoppet.

— Slikt kan det bli veldig tøffe bilder av, men akkurat nå er utfordringen å få det hele til å fungere. Trådløse systemer er ikke alltid så stabile som vi skulle ønske, sier Østhassel.

Wifi-mottageren fra Teradek kan fås både med SDI inn eller HDMI. I profesjonell sammenheng foretrekkes ofte SDI (som her), men 5D mark II har HDMI ut. Foto: Sindre Skrede / NRK

På tross av at Canons 5D mark II ikke gir ren video ut via HDMI, mener Østhassel at kameraet er brukbart til effekt-bilder slik planen er her.

— Vi hadde så klart ønsket oss rå video ut, men på grunn av en viss forsinkelse i wifi-linken, kan vi aldri bruke dette som live-kamera uansett. Det kan være så mye som et sekunds delay, så bilder fra dette kameraet blir nok helst brukt til replays underveis. Til det fungerer det helt greit, sier han.

Siden kameraet er plassert midt i løypen, er det uråd å strekke kabler bort til kameraet. Et stort batteri på 9,2 ampèretimer (mot kameraets originale batterikapasitetet på 1,8 Ah) driver både kamera og wifi-sender.

Mottageren er plassert 15-20 meter unna kameraet, like utenfor løypen. Selv denne distansen viser seg å være problematisk, men plassering av antenner for både sender og mottager viser seg være viktig.

Østhassel sjekker signalet fra speilreflekskameraet, plassert på et hopp midt i selve Wyllerløypa. På tross av kort avstand, kan det være problematisk å få svake wifi-signaler til å nå fram. Foto: Sindre Skrede / NRK

Wifi-signalet på 2,4 GHz har ikke spesielt stor rekkevidde med den lave sendeeffekten som er lovlig å bruke. Vann stopper for eksempel disse signalene svært effektivt – så de store mengdene snø hjelper ikke akkurat på signalgangen.

— Men vi får det nok til før vi skal i gang med sendingen, sier Østhassel.

Et annet kamera det er lett å bli fascinert av, er et kamera som vandrer opp og ned langs 750 meter wire strukket langs hele Wyllerløypa. NRK eier et eget wirecam, men under dette arrangementet er firmaet Airtime Unlimited leiet inn, da NRKs kamera er opptatt et annet sted.

Wirecam over Wyllerløypa. To wire holder det hele oppe, mens to andre wire sørger for å trekke kameraet opp og ned. En fiberkabel sørger for signalgang og strøm. Foto: Sindre Skrede / NRK

Festet til en høy mobilkran nede på stadionområdet, og en lift øverst i bakken, går to kraftige wire. På disse vandrer en slags kameradolly, med et kamera plassert på en plattform som kan beveges i alle tre akser.

Wirekameraet var såvidt kommet på plass da Beta var på stedet, så vi fikk dessverre ikke mulighet til å snakke med operatørene.

Følgecam på ski

En annen mann som arbeider med et interessant kamerakonsept, er Jon Håtveit. Han setter utfor bakkene med twintip-ski, sendesekk og kamera, og søker å holde utøverne i bildet kontinuerlig, for å få bilder som både er tett på, preget av action og fra en vinkel vi vanligvis ikke får se.

Jon Håtveit (nede til høyre) følger utøverne ned både halfpipe og slope, med sendesekk på ryggen, kamera i hånden og ski på bena. Foto: Sindre Skrede / NRK

— Direkte enkelt er det kanskje ikke, men jeg har etter hvert en åtte-ti års erfaring med dette, og da går det veldig greit, sier Håtveit.

— Det er ofte mye å tenke på på en gang, men det er også veldig gøy. Jeg bruker helst vanlige twintip-ski. Det gir god kontroll og balanse, sier han.

Etter å ha fulgt utøverne ned halfpipen, tar Håtveit trekket opp igjen og følger neste utøver ned løypen. Det krever stor konsentrasjon å holde et godt bilde samtidig som man skal følge med på hvor ens egne ski er på vei. Foto: Sindre Skrede / NRK

Lørdag og søndag sender NRK finalene i VM direkte. Etter det begynner et stort opprydningsarbeid for de involverte fra NRK: da skal alt utstyret pakkes ned igjen, før det bærer i vei til neste sportsarrangement.

NRKbeta tok en tur til NRK restaurering, hvor jobben med å digitalisere hele NRKs arkiv er godt i gang. Arbeidet utføres blant annet ved hjelp av Steenbeck klippebord: et redigeringsverktøy som i sin tid var utbredt og mer eller mindre standard i filmmiljø over hele verden.

Helge Aarrestad i NRK restaurering jobber med digitalisering av NRKs arkiv. Her brukes fremdeles Steenbeck klippebord for å se gjennom og sjekke arkivfilmene for fysiske feil, før de digitaliseres. Foto: Sindre Skrede / NRK

Steenbeck har produsert flate klippebord siden 1953, først i Tyskland – siden i Holland. Bedriften har på ingen måte lagt ned produksjonen, og lager fremdeles klippebord for film i 2012. Steenbeck var svært utbredt, spesielt i Europa. I USA ledet den stående klippeløsningen Moviola lenge an.

Selv om store deler av filmindustrien i dag har gått over til digitale medier, finnes det fortsatt mange som arbeider med film; enten av nødvendighet, eller fordi man foretrekker film fremfor digitale løsninger.

NRK har vært i den digitale verden en stund, men i arkivet finnes det store mengder film, som nå er i ferd med å bli digitalisert. Da trengs de gode, gamle maskinene – enn så lenge.

Helge Aarrestad har jobbet med film i en mannsalder, og i NRK nesten like lenge. Ved hjelp av et Steenbeck klippebord ser han for tiden gjennom filmer fra NRKs arkiv, og sjekker om noe er galt med bilde eller lyd. Biter av programmer kan være borte, en skjøte i filmen kan være dårlig eller det kan hende film og lyd er feil merket. Slike feil må rettes opp før filmen kan scannes og digitaliseres.

Vi lar Aarrestad fortelle oss litt om arbeidsflyten og klippebordet fra Steenbeck:

Klippebordet har seks “plater” eller disker. I utgangspunktet er det øverste paret forbeholdt selve filmrullen, mens de to nederste parene er beregnet på lydbånd. Med andre ord kan man se én film/ett klipp og mikse to lydbånd samtidig på dette spesifikke Steenbeck-bordet.

Filmen som spilles av må være fremkalt fra en negativ, altså selve opptakskopien. Lydbåndet er oftest spilt over fra den gode, gamle Nagra-opptageren, spilt over på 16 millimeter magnetbånd (såkalt sep-mag – separat magnetbånd) og synkronisert i ettertid. Akslingen i midten på platene drives av en motor, som drar lydbånd og film gjennom rullene på midten av klippebordet med nøyaktig samme hastighet. I midten ligger avlesere for lyd og bilde, som presenterer lyden gjennom en høyttaler og filmen på en skjerm.

Selve rullene film og lydbånd glir over har kontaktflater av nylon, og er svært skånsomme mot båndene. Det mekaniske fungerer utmerket, i følge Aarrestad, og forteller at han svært sjelden har opplevd feil som skyldes klippebordet selv.

Midten av klippebordet består av to avspillere for lyd, og en avspiller for film. En ser magnetbåndet med lyd nederst i midten av bildet, og en ledig avspiller for lyd i midten av bildet. Øverst går filmbåndet gjennom et kammer hvor filmen gjennomlyses av en kraftig lampe, og tas videre til en skjerm ved hjelp av prismer. Foto: Sindre Skrede / NRK

Der vi i dag klipper med filmen et enkelt klikk, skjøter sekvenser sammen igjen med et tastetrykk og legger på overtoninger både her og der, er det en litt mer omstendelig prosess med film:

— Jeg liker ikke å si at alt var bedre før i tiden, for det var det ikke. Men det jeg legger merke til, nå som jeg sitter her og ser gjennom alle disse timene med film, er at kvaliteten på arbeidet, det TV-faglige, ofte var bedre. Kanskje har det noe med mediet man arbeidet på å gjøre, og så hjalp det selvsagt at man hadde egen lydmann, sier Aarrestad.

Han finner frem en ny rull 16 millimeter film, trer film og lyd gjennom spolene på klippebordet, og sørger for å synkronisere begge båndene før han begynner å spille. Både filmrull og lydbånd er merket med start-frame, og synkroniseringsjobben er dermed – i prinsippet – nokså enkel: det gjelder bare å la de to startpunktene gå inn i avspillerne nøyaktig samtidig.

— Noen ganger hender det at biter av et program er klippet ut og brukt i en annen sending, uten at den brukte delen har kommet tilbake. Da er i så fall den biten tapt for alltid, sier Aarrestad, mens han ser nedtelling til programstart flimre over Steenbeckens skjerm.

Programmet han skal se gjennom, er fra 1980, og et aktualitetsmagasin som het “På sparket”. Temaet denne gang er disiplin i skolen – eller mangel på sådan. Argumentene som presenteres er i bunn og grunn de samme som dem vi hører i dagens debatt. Enten er de foresatte like håpløst gammeldagse den gang som nå, eller så er ungdommen i dag like slappe og tiltaksløse som på 80-tallet.

— Men det er artig å høre hvordan språket har endret seg, hvordan folk uttaler seg, og hvordan spørsmål blir stilt, sier Aarrestad.

— Tidligere fikk folk snakke lenge, og kom ofte med lange resonnementer. Slik er det definitivt ikke i dag. På mange måter har det blitt bedre TV av at folk må tenke seg litt om, og være flinkere til å komprimere og konkretisere det de sier, men det er jo et dilemma, det der.

J-K-L: der Final Cut Pro, programmet NRK bruker til redigering i dag, har knappene J, K og L som kontroller for bakover, play og forover, har Steenbeck en knott som skyves enten til venstre eller høyre for et nullpunkt. Dette justerer hastigheten forover eller bakover. Redigeringsprogrammet Lightworks hadde lenge en play-kontroller som grafisk etterlignet Steenbecks mekaniske kontroller. Foto: Sindre Skrede / NRK

For å klippe sammen for eksempel en drama-serie, ble all originalfilm fremkalt i flere eksemplarer. Negativen ble beholdt, og en fikk fremkalt en arbeidskopi som redigereren kunne jobbe med på klippebordet, tillegg til en sendekopi.

Arbeidskopien ble klippet opp etter scener, og de forskjellige bitene (lyd og bilde) ble hengt opp i en spesiell hylle kalt clip bin, som kan sees bak Aarrestad på filmene over. Hyllen hadde en kasse nederst (the bin) slik at filmrullene ikke skulle komme i kontakt med gulvet og bli skitne eller ødelagte. De ulike bitene ble til slutt tapet sammen i den rekkefølgen man ville ha dem i.

Det som før var ramme alvor er i dag redusert til metaforer i programmer som Final Cut Pro: vi har bin, slice og cut – for ikke å snakke om ikonene i verktøylinjen som viser filmruller, penner og skalpeller.

Ønske om overtoninger og effekter ble notert direkte på filmen med hvit stift, og selve effekt-arbeidet ble så gjort av filmlaboratoriet. For NRK på Marienlysts vedkommende var det Statens filmsentral som tok seg av den jobben. Statens filmsentral hadde lokaler et par hundre meter fra NRK-bygget.

Sendekopien ble klippet til etter redigererens anvisninger på arbeidskopien og et eget skjema.

For Dagsrevyens vedkommende var det litt annerledes. Her ble ofte arbeidskopien klippet og brukt direkte som sendekopi, for å forenkle arbeidsflyten og spare tid, med all den risiko det innebar. Om filmen ble stripet, revet eller ødelagt på noen måte var det ingen vei tilbake, annet enn å få fremkalt en ny filmrull – hvis man hadde tid.

— Fremkallingen kunne gjerne ta en time. Det hendte vi stod og trippet utenfor laboratoriet, og løp med filmen ned til klippebordet – hvor arbeidet kom i gang nærmest før filmen var ordentlig tørket, sier Aarrestad.

Filmene i denne artikkelen ble klippet i Final Cut Pro X. En litt mindre omstendelig prosess enn med fysisk film.

At arbeid med aktuelt stoff som må på web, Dagsrevyen og lignende kan være stressende er altså ikke noe nytt – men arbeidsflyten har nok i alle tilfeller blitt enklere og mindre tidkrevende. Det fører ikke nødvendigvis til at journalister og redigerere har bedre tid på seg til å ferdigstille produktet: snarere tvert i mot.

Det er ikke så alt for mange år siden NRK gikk over fra fysiske lagringsmedier til digitale. Ute i filmverden finnes det dessuten fortsatt både fotografer og filmskapere som sverger til film, både for opptak og redigering.

Kanskje driver noen av betas lesere fremdeles med film?

Filmrull i full sving på Steenbeck. Foto: Sindre Skrede / NRK

Foto: Sue Jaye Johnson 2011, hentet fra wnyc.org

Historien til Tyrieshia Douglas. Vokst opp med narkotika-avhengige foreldre inn og ut av fengsel – hun og brødrene ble oppdratt av tanter, onkler, fettere, kusiner og fremmede.

Idag er hun ranket som nummer 2 i USA i fluevekt.

Vi liker at internett tar oss til sånt innhold: Takket være Twitter snublet vi over en Tumblr. En post der sendte oss til en almenkringkaster som er flinke til å formidle innholdet sitt på nett. Og plutselig hadde vi både lært og opplevd noe idag også.

Journalistikkprofessor Jay Rosen – som vi har stor sans for – skriver:

This is one of the most brilliant works of radio journalism I have ever heard.

Top two, three in my 30 years of public radio fandomage.

Poetry disguised as a feature on a woman boxer from Baltimore named Tyrieshia Douglas.

Seriously: It’s like a movie in audio form.

I’m realistic. I know how click and flow work on the Net. I get time. And so I realize that only a handful of you will hit LISTEN and actually listen for eight minutes and seventeen seconds of your life.

But oh, man: if you do…

Jay Rosen på Tumblr

Så til den håndfullen av dere som har tålmodighet til å lytte i over 8 minutter på denne perlen fra WNYC: Nyt det.

Lytt her (krever flash):

Eller bruk mp3-versjonen.

Artikkel her.

Fortell oss gjerne hva dere tenker.

Snowboard-VM starter i helgen. NRKbeta tok en liten tur i bakkene før TV-sendingene starter, for å se på de tekniske forberedelsene. Her er en av utøverne på vei ned halfpipen ved Wyllerløypa. Foto: Sindre Skrede / NRK

— Denne produksjonen har vi jobbet med siden lenge før jul, sier produksjonsleder Anja Skaug.

Som produksjonsleder er det hennes jobb å koordinere alle de ulike bitene i et omfattende puslespill som sørger for at du og jeg kan se snowboard-VM på NRK. Det vi tar mer eller mindre for gitt på TV, krever et stort apparat for å levere både den kvalitet og teknikk som trengs.

Blant ingrediensene for en vellykket dekning av snowboard-VM finner vi høyhastighetskamera, wirecam, kilometervis med kabel – og ikke minst menneskene som har ansvaret for at alle de ulike elementene blandes sammen til en teknisk spiselig salat.

Anja Skaug og Vegard Holmen diskuterer produksjonsplanen. Sammen har de ansvar for at alt som kreves til TV-produksjonen befinner seg på rett sted til rett tid. Foto: Sindre Skrede / NRK

Mikrofoner skal på plass, kamera skal plasseres, studio skal lages til, og avviklingsutstyr må programmeres. Det hele følger en nøye oppsatt – men tidvis hyppig revidert – plan. En halfpipe i verdensklasse og selve Wyllerløypa skal dekkes godt både lyd- og bildemessig.

Det er NRKs HD1 som brukes til avvikling av TV-sendingene. “Bussen”, som slike avviklingsbiler gjerne kalles, inneholder alt som trengs av utstyr for å prosessere lyd og bilde fra kameraer og reportere utenfor, og sende dette videre til NRKs distribusjonsnett. I tillegg kan det legges på grafikk, for eksempel såkalte supertekster, altså navn og tittel på personer, vignetter og så videre.

Deler av NRK-teamet samlet ved siden av HD1 og diverse lastebiler med utstyr. Foto: Sindre Skrede / NRK

- HD1 ble bygget for seks år siden, og var en av de første HD-bussene i Europa, sier Kjell Karlsen, som skal stå for oppsett og avvikling under arrangementet. Han var ansvarlig for å tegne og spesifisere hva HD1 skulle inneholde.

- Vi jobber med å oppgradere og pusse opp HD1, men foreløpig gjør den jobben sin, sier han.

Telefonen ringer. Det er HD 1 selv som tar kontakt: strømmen har gått. Karlsen får beskjed til telefonen straks noe går galt i bussen: enten temperaturen er for lav, for høy eller strømmen forsvinner. Denne gang er det ikke kritisk: strømmen måtte kuttes for å fikse tilførselskabelen, så strømbruddet var tross alt planlagt. Verre er det om strømmen til de to 63 ampère-kursene HD1 trenger går under sending.

Mye kabel
Mellom innleide hjelpere, fast ansatte, snøscootere, utøvere og en mengde kofferter og kasser går teknisk leder for produksjonen, Kay Sundberg – tilsynelatende rolig og behersket. Han peker folk i riktig retning, holder styr på hvilke kameraer som skal hvor, og ikke minst: hvilke kabler som skal strekkes og hvor de skal.

- Vi legger ut et sted mellom 10 og 13 000 meter kabel, sier han.

Mellom 10 og 13 kilometer kabel legges ut i forbindelse med TV-sendingen. Foto: Sindre Skrede / NRK

Det er alt fra standard lydkabler og triax til fiber. Med 17 kamera i Wyllerløypa og 13 i halfpipen, blir det mye data som skal distribueres. Blant kameraene kan nevnes to high-speed kameraer (for slow motion) og et wirekamera – det vil si et kamera som henger i en wire over løypen, og kan kjøres opp og ned denne. Dette var ikke kommet ennå da NRKbeta var på stedet.

- Dette er et stort arrangement. Vi har vært ni personer her fra onsdag til torsdag som har lagt kabler og rigget til det vi kunne. I dag er vi 18, siden hoveddelen av utstyret begynner å komme, og det er mye å få på plass, sier han.

Kay Sundberg (t.h) diskuterer det tekniske oppsettet - planer lagt i går kan ha endret seg til i dag, og teamet må oppdateres. Foto: Sindre Skrede / NRK

Og det merkes: som teknisk leder og ansvarlig for planlegging av hvor alt utstyr skal plasseres, er det ikke mange minuttene Sundberg har til overs. Siden de samme menneskene i NRK er ofte med på produksjoner i alt fra Holmenkollen, Val di Fiemme til Voss, sier det seg selv at vinteren er en hektisk sesong for de involverte.

Her finner du finner oversikt over NRKs sendinger fra snowboard-VM.

NRKbeta tar sannsynligvis turen innom VM-området også neste uke, hvor produksjonen og produksjonsappratet vil bli grundigere presentert.

Foto: Sindre Skrede / NRK

• Testutviklar for ny programspelar (streaming)
• Mobil-/javautviklar for mobiltilpassa nettsider, appar m.m.
• Grensesnittutviklar (HTML, CSS, JS) for yr.no og andre nettenester
• Grensesnittutviklar (HTML, CSS, JS) for programspelar og andre nettenester
• .Net-utviklar for programspelar og andre nettenester

Liste over alle ledige stillingar i NRK.

skjermskudd fra "The Known Universe by AMNH" - Digital Universe, American Museum of Natural History

På 6 minutter og 31 sekunder gir denne videoen fra American Museum of Natural History et ganske omfattende perspektiv på hvor vi er.

Videoen er riktignok to år gammel, men for oss var den ny. Vi tar sjansen på at endel av dere ikke har sett denne ennå – den har tålt tidens tann.

Gjør dere selv tjenesten å se den i fullskjerm med hodetelefoner. Og pass på at dere har de drøye seks minuttene det tar:

YouTube-lenke

The Total Perspective Vortex

Om man før videoen starter vet hvor stor man er i forhold til Himalaya, skal videoen i teorien gi mye av samme effekt som The Total Perspective Vortex:

Originally created by its inventor Trin Tragula as a way to get back at his wife (who always told him to get a “sense of proportion”), the Total Perspective Vortex is now used as a torture device on the planet Frogstar. In a small chamber, you are presented with a 3-D model of the entire universe in exacting detail. In that model is a microscopic dot with the legend “you are here” printed on it.

The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, Douglas Adams

For oss var det ikke egentlig et torturinstrument å se hvor små vi er – men at det skjedde noen ting i hodet, kan vel ikke stikkes under en stol…

OPPDATERING: Erik Grande delte disse to i kommentarfeltet. Har du noen flere minutter, anbefales de varmt:
The Scale Of The Universe (krever Flash)
Powers Of Ten – A 1977 Science Documentary

Hva opplever dere når dere ser dette?

Bare et lite spørsmål: Vi satt og leste en artikkel her om dagen der forfatteren sa:

Ask yourself a simple question: what are my technology must-haves? My must-haves include a browser, email, TV/video, search engine and a mobile phone.

Stephen Chapman i Be everywhere: Google’s real social strategy

På et vis høres det fornuftig ut. Men stemmer listen? Er det noe som er glemt? Er den universell? Eller kan man si det er fem ting man MÅ ha av teknologi, og det er disse;

• Nettleser
• Mail
• TV/video
• Søk
• Mobil

?

Hva tenker dere?

Nye Nokia Lumia 800 - bygget for Windows Phone 7.5. Foto: Sindre Skrede / NRK

Å hive en Windows-basert telefon inn i NRKbeta-redaksjonen kan fort bli en stygg affære for alle involverte. Lumia 800 har dog overlevd her i flere uker – men helt overbevist er vi nok ikke.

Utseende og byggekvalitet

Lumia 800 er bygget i hard, sort plast, med glass foran skjermen. På toppen ligger lade- og dataport (micro-USB type B) gjemt under et lite lokk, og skuffe til SIM-kort. Et lokk over ladeporten er slett ikke dumt, i det man slipper at støv og lommerusk havner der det ikke skal. Skuffen til SIM-kortet er også smart utformet, og det trengs ikke noe eget verktøy for å sette i eller bytte SIM-kortet.

På toppen av telefonen finner vi også minijack til lyd ut.

Ladeport og SIM-kortskuffe finnes på toppen av Lumia 800. Foto: Sindre Skrede / NRK

Baksiden av telefonen er sort plast, kun brutt opp av en metallfarget stripe hvor kamera og LED-blitz er plassert. I bunnen av telefonen ligger en høyttaler, samt mikrofon. Telefonens framside er dominert av skjermen, som ligger under en svakt buet glassflate. Nederst er tre faste touchknapper, under samme glass som skjermen; tilbake, hjem og søk.

Høyre side av telefonen brytes opp av fire knapper: en egen kamera-knapp, én lås/lås opp-knapp og to knapper for volumkontroll.

Telefonen virker solid bygget, og ligger godt i hånden.

Operativsystem

Som nevnt kjører telefonen Windows Phone 7.5. Vår tidligere erfaring med Windows Phone her i beta-redaksjonen har vært smertefull; stor var derfor overraskelsen da telefonen gikk fra person til person, uten at vedkommende gav opp i frustrasjon etter få minutter.

Det er ikke tilfeldig: med Windows Phone 7.5 har Microsoft gjort mye bra. Telefonens hjem-skjerm og hovedmeny består av store “tiles”, som gir deg tilgang til telefon, kontakter, SMS, kart og så videre. Et lite sveip med fingeren, og du har kommet til side 2 av hovedmenyen: her ligger alle programmer og funksjoner som en liste. Du kan legge hvilken som helst av disse som en stor tile på forsiden, om du vil.

Ingen av programmene lagrer dog forrige status, slik vi har blitt vant til på for eksempel iPhone: multitasking er dermed litt komplisert, omtrent slik iPhone ble kritisert for å være før Apple introduserte en slags multitasking i iOS 4.

Oppdatering: som den gode leser Bjørn Are Andreassen kommenterer, finnes det faktisk en brukbar multitasking-funksjon: ved å holde nede tilbake-tasten, får du tilgang til de fem siste programmene du har brukt/vært innom – med lagret status. Trykker du på hjem-knappen, kan du også starte nye programmer fra hovedmenyen.

De faste touch-knappene nederst under skjermen, fungerer greit. Én av dem går tilbake til forrige program, meny eller lignende, omtrent som tilbake-knappen i en nettleser. Knappen i midten tar deg alltid til hjem-skjermen og hovedmenyen. Knappen til høyre tar deg til søk – men kun et internett-søk levert av bing. Vi savner en lettere tilgjengelig søk-funksjon for applikasjoner og funksjoner på selve telefonen; en slik funksjon finnes, men burde vært integrert med den faste søk-knappen.

I tillegg er det lett for å bli litt oppgitt når man presenteres for frasen “some changes will require that you restart your phone”, selv for enkle ting som å endre regionformat på datoer.

"Some changes require that you restart your phone". Velkommen til Windows. Foto: Sindre Skrede / NRK

Kontakter og kommunikasjon

Kontaktlisten er et område hvor utviklerne av operativsystemet har gjort mye bra. Knytter du telefonen din opp mot for eksempel facebook kan vennene dine fra facebook knyttes sammen med kontaktene på telefonen. Kontaktlisten din vil da kunne inkludere siste statusoppdateringer fra personer i nettverket ditt, og kontaktinfo blir synkronisert og slått sammen med kontaktene du allerede har på telefonen.

Funksjonen gjør det også enklere å kontakte dem du vil på hvilken måte du vil: du trenger ikke starte en egen facebook-applikasjon for å sende noen en melding på facebook, det kan gjøres direkte fra kontaktlisten. Du kan eventuelt sende noen en epost i stedet, eller en vanlig SMS.

Svært mange av oss har brukerkontoer på flere ulike sosiale nettverk. Windows Phones integrasjon av disse viser seg både nyttig og velfungerende, og er noe andre produsenter også kunne sett nærmere på. Der vi før ville sendt en SMS, er det nå lettere å nå dine kontakter via andre nettverk fra én og samme applikasjon – det være seg facebook, twitter eller epost, for den saks skyld.

Det er vanskelig å kritisere et tastatur på en smarttelefon med touch-tastatur før man har fått tid til å venne seg til det. Likevel: selv etter ganske mange runder med SMS- og epostkorrespondanse via Lumia 800, klarer vi ikke helt å like tastaturet. Det er lett for å trykke feil på slike touchtastaturer, men vi opplever at for eksempel iPhonens tastatur er mye lettere å bruke. Det henger så klart sammen med hva vi er vant til, men det kan også være fordi det tilsynelatende er et par pixler større mellomrom mellom knappene på iPhonens tastatur – spesielt vertikalt.

Tastaturet er dog fullt brukbart, om enn det oppleves som litt mer knotete enn alternativene.

Lumia 800 foreslår ord for deg etter hvert som du skriver, og later til å ha en greit fungerende autokorrekturfunksjon, selv om sistnevnte kan gi seg utslag i litt rar kommunikasjon innimellom.

Synkronisering mot datamaskin fungerer også greit, skjønt vi har bare testet dette mot mac ved hjelp av “Windows Phone 7 Connector”, tilgjenglig via mac app store. Man kan synkronisere musikk, bilder, podcasts og så videre.

Kamera

Lumia 800 lover et kamera med åtte megapixler, LED-blitz og optikk fra Carl Zeiss. På tross av tilsynelatende imponerende spesifikasjoner, synes vi kameraet faller litt gjennom sammenlignet med andre telefoner. Det er mest nærliggende å sammenligne med iPhone 4s (som flertallet i redaksjonen har); kameraet har vært et område hvor iPhonen tidligere har ligget etter konkurrentene, men hvor Apple har tatt grep, og introdusert et kamera som virkelig imponerer i forhold til størrelsen.

Skumring i Slottsparken, tatt med Lumia 800. Foto: Sindre Skrede / NRK

Når det gjelder kamerafunksjonalitet, vil vi dog hevde at Lumia 800 stiller sterkere enn iPhone 4s på flere områder. Her har man mulighet til å sette hvitbalanse, ISO, eksponeringsverdi og så videre manuelt. Det finnes programmer til iPhone som kan gjøre noe av dette for deg, men ikke med samme grad av frihet som kommer standard med Windows Phone 7.5.

Bildene fra Lumia 800 er dog litt skuffende. Sortnivåene er lite tilfredsstillende, og bildene blir ofte alt for mørke – eller alt for lyse. Bildene er ikke spesielt skarpe, og detaljrikdommen er heller ikke overveldende. For et kamera av sin størrelse, må vi likevel si at det er bra.

Nedenfor kan du se testbilder tatt med henholdsvis Lumia 800, iPhone 4s og Canon 5D mark II av de samme motivene med (noenlunde) samme vinkel og utsnitt. Alle bildene er råfiler rett fra kameraet.

Lumia 800 tar også opp film i 720p. Både i film- og bildemodus mangler det også en del på autofokusfunksjonen. For å fokusere på et bestemt punkt i et bilde, trykker man på skjermen – men i stedet for å presentere brukeren for hvordan bildet da blir seende ut, tar telefonen bildet umiddelbart, og lagrer det. Det å komponere et bilde med fokus du er fornøyd med, blir dermed ganske vanskelig.

Autofokus mens man filmer er ganske skuffende. Midt under filming kan kameraet bestemme seg for å fokusere på nytt, selv om scenen ikke har endret seg. At kameraet hopper litt inn og ut av fokus kan vi akseptere, men Lumia 800 gjør dette litt for ofte. Se film av samme scene, tatt med henholdsvis Lumia 800, iPhone 4s og Canon 5D mark II:

Navigasjon

Lumias medfølgende kart-applikasjon "Nokia Maps" fungerer bra, og guider fint en forvillet bergenser gjennom Oslos gater. Foto: Sindre Skrede / NRK

GPS-signalene som når oss her nede på bakken, er svake. For å navigere med noenlunde akseptabel presisjon kreves det dermed svært sensitive antenner og et system for å filtrere bort uønsket støy. Å pakke dette inn i en liten mobiltelefon og fremdeles forvente navigasjonen skal gå smertefritt for seg, kan by på problemer, men det later til å være løst overraskende bra av de fleste mobilprodusenter de siste årene.

Det er verdt å merke seg at Nokia Lumia 800 også navigerer ved hjelp av GLONASS – den russiske ekvivalenten til (tidligere NAVSTAR) amerikanske GPS. Flere nyere smarttelefoner deler denne egenskapen. For oss forbrukere er dette gledelig siden det betyr raskere posisjonsfiks og større redundans, spesielt på nordligere breddegrader: her har GLONASS overlegen dekning i forhold til GPS. Nøyaktigheten blir dog ikke nødvendigvis bedre av å benytte begge systemer samtidig.

Lumia 800 kommer med to forskjellige kart/navigasjonsapplikasjoner: Nokia Maps og Nokia Drive. Sistnevnte er, som navnet tilsier, tilpasset kjøring i bil. Nokia Maps tilsvarer i stor grad Googles karttjenester, og gir kjøreanvisninger så vel som ruter for gående. Telefonen virker nøyaktig og kjapp under navigasjon, hverken bedre eller verre enn andre telefoner når vi har prøvd den i tettbygd strøk (det vil si: Oslo sentrum).

Verdt å bytte til?

Vi opplever Windows Phone 7.5 som et helt kurant operativsystem for en smarttelefon – men så var det da også på tide at Microsoft skulle klare å lage noe brukervennlig og fungerende for mobilmarkedet etter ganske mange forsøk.

Nokia Lumia 800 klarer likevel ikke å fremprovosere noen spesiell “må ha”-følelse. Den er rett og slett helt grei, men ikke noe mer spektakulært enn det. Som et alternativ til diverse Android-baserte telefoner og iPhone stiller den sterkt, og kan absolutt tas med i vurderingen om du er i markedet for en ny telefon. Om du derimot allerede har en smarttelefon du er fornøyd med, er det ikke noe poeng i å bytte.

Jotta: Norsk lagring i skyen.

Det lille teknologifirmaet Jotta er et av få helnorske firmaer som nå tilbyr nettsky-backup i Norge. At en liten norsk start-up går inn i et marked hvor giganter som Dropbox og Google er herskerne, synes vi i NRKbeta er såpass spennende at vi tok en prat med Roland Rabben, gründer og daglig leder i selskapet.

En norsk Dropbox?

Kort forklart tilbyr Jotta mye av den samme funksjonaliteten som Dropbox gjør. Det ligner, men har likevel (foreløpig) noen fundamentale forkjeller. Jotta har blant annet ikke muligheten til å synkronisere filer mellom ulike datamaskiner/enheter du tilknytter tjenesten.

Jotta HQ. Foto: Marius Arnesen (CC-BY-SA) NRKbeta.no

I så måte er Jotta mer en backup og delings-tjeneste, framfor en tjeneste som synkroniserer filene dine mellom enheter. Man definerer opp foldere man ønsker å ta backup av på de ulike datamaskinene hvor Jotta-programvaren installeres. Disse folderne overvåkes så av Jotta, som sørger for at de alltid er oppdatert mot serverne.

Man har også mulighet til å kjapt og enkelt laste filene tilbake til en ny maskin hvis den gamle for eksempel skulle bli stjålet.

Filene er tilgjengelige fra alle enheter som har Jotta-programvaren installert. Vi falt spesielt for muligheten til å bla i bildene på iPhonen, uten at vi trengte å laste dem ned.

Det at Jotta er basert i Norge, og også lagrer alle sine filer på servere som fysisk befinner seg i Norge, tror Rabben faktisk kan være et konkurransefortrinn i kampen mot de store:

Trygt nok?

Et av de store spørsmålene folk stiller seg med tanke på ekstern lagring, og spesielt hvis denne lagringen skal passe på alle feriebildene eller regnskapet for bedriften, er sikkerheten til tjenesten.

Jotta for Mac

Selv tjenester som Googles Gmail kan av og til feile og være utilgjengelig i flere timer, og i verste fall føre til tap av data.

Les også: Hvis all epost forsvant.

Gjengen bak Jotta setter derfor sikkerhet høyt, og mener at det å være norsk er en fordel også på dette feltet:

Whitelabel – Et effektivt verktøy for høy brukermasse

Å lisensiere ut en teknologi til andre firma, som så kan merkevarebygge denne teknologien slik de selv ønsker, kalles på engelsk å ha en whitelabel.

Jotta opererer både med sin egen merkevare, men lisensierer også ut teknologien til firma som måtte ønske å benytte seg av denne under sin egen merkevare.

Get med sin GetSafe er en av flere større bedrifter som bruker Jottas teknologi.

Rabben forklarer litt hvordan Jotta tenker rundt samspillet mellom whitelabeling, egen merkevare og Jottas sjanser i utlandet:

Startup på verst tenkelig tidspunkt

Hvis man skulle valgt seg et tidspunkt de siste 10 årene å starte opp en liten teknologibedrift i Norge, er kanskje 2008 et av de verste årene.

Med en finanskrise som herjet store deler av verden, og økonomiske utsikter som på ingen måte så bra ut, var dette et mørk år. Jotta endte likefullt ut med å etableres i akkurat det herrens år 2008.

Gründer og primus motor Roland Rabben, som på ingen måte er noen førstereisgutt i gründerland, har et par enkle men effektive råd til unge oppstartskåte nordmenn som går rundt med en bedriftsdrøm i magen:

Alt i Norge må da være dyrere?

En faktor som selvsagt betyr mye for folk når de velger nett-tjenester er pris. Det ville vært enkelt å anta at et helnorsk selskap, med servere og ansatte i Norge, på ingen måte kunne konkurrere med de internasjonale gigantene på pris. Men slik er det altså ikke med Jotta.

Samenligner vi med Dropbox, som er de som dominerer i dette markedet, kommer faktisk Jotta bedre ut.

Gratisversjonen til Jotta lar deg lagre opp til 5GB, mens Dropbox bare kan tilby 2GB. For 25 kroner i måneden kan du med Jotta lagre opp til 20GB, og for 49 kroner i måneden får du ubegrenset lagringsplass.

Dropbox opererer med 50GB for ca 60 kroner måneden ($99,9), mens du må ut med ca 120 kroner ($19,99) for en 100GB konto. Ubegrenset lagring tilbys ikke.

Flere NRKbeta-saker om norske startups:

Youtube satser på norsk teknologi.
FriBi – Gratistorg med verdens som mål.
Jeg gjør ________ for en femtilapp.
Katachi – mer enn bare et iPad-magasin.

Likevel: virsomheten er ikke ufarlig, og er underlagt visse restriksjoner. Sammen med Luftfartstilsynet og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har vi forsøkt å nøste opp i hvilke regler som faktisk gjelder, og hva vi modellflygere har lov til å drive med – både på hobbybasis, og som kommersiell aktør.

Uskyldig moro? Foto: hpux735, flickr

Visste du for eksempel at du egentlig må søke på forhånd hvis du vil ta bilder eller streame video fra luften – uansett hva du skal bruke det til?

For tiden finnes det ikke lovverk i Norge som omhandler fjernstyrte modellfly. Det betyr at slik aktivitet, inntil en spesifikk forskrift er på plass, er regulert av blant annet luftfartsloven. Fotografering og filming fra luften, er også omfattet av et eget regelverk, som kontrolleres av Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM).

Luftfartsloven definerer ikke hva et luftfartøy er, så nøyaktig hva begrepet omfatter er noe ullent. Paragraf 15-1 sier derimot dette:

For luftfartøyer som ikke har fører ombord eller ikke drives frem med motor, eller som for øvrig er av særlig art, kan departementet gjøre unntak fra bestemmelsene i denne lov eller gi særlige forskrifter, for så vidt det ikke er betenkelig av hensyn til luftfartens sikkerhet eller av andre grunner. Dog kan det ikke foretas endring i bestemmelser av privatrettslig eller strafferettslig innhold.

Departementet kan gi forskrifter om innretninger som er bestemt til å bevege seg i luften, men ikke kan ansees som luftfartøyer.

Det er dermed opp til samferdselsdepartementet å regulere også modellflyvning. I følge Luftfartstilsynet vil det komme egne forskrifter for modellflyvning i løpet av de nærmeste 2-3 årene.

Modellfly eller drone?
Noen av de farkostene vi kaller “modellfly” er større og mer avansert enn andre, og noen brukes til kommersiell virksomhet. Noen formell, lovfestet definisjon av hvor grensen mellom modellfly og Unmanned Aircraft System (UAS, populært kalt “droner”) går, finnes ikke.

— Men det jeg kanskje bruker mest tid på, er å få “semi-profesjonelle modellflygere” som ønsker å utvide/avansere til UAS-operasjoner, til å forstå at det slettes ikke er modellflyging de driver med lenger, men kommersiell luftfart, sier flyoperativ inspektør Morten Raustein i Luftfartstilsynet.

— Med en gang de avanserer til UAS, gjelder de samme reglene for dem, som for SAS, Norwegian, CHC Helikopter og så videre.

I følge Raustein beskrives modellfly, inntil en forskrift er på plass, som innretinger som brukes utelukkende til rekreasjon, sport eller konkurranse. Grovt sett kan man si at skillet går på om aktiviteten som utøves har en eller annen form for nytteverdi eller bare er “for gøy”. Straks fartøyet kan beskrives som “luftfartøy”, er det altså omfattet av luftfartsloven.

Modellfly eller drone? Modellflyene har i alle fall blitt større, tyngre og langt med avanserte med årene. Foto: John Brian Silvero, flickr

Men hvilke regler gjelder for … ?

… hobbybrukeren, dersom:

… du vil bygge ditt eget modellfly/helikopter og fly det i din egen hage eller over et jorde.
Slik aktivitet er fullt lovlig, men du må hele tiden ha farkosten i syne, og du kan ikke fly høyere enn 400 fot (122 meter) over bakken. I tillegg gjelder allminnelige regler om aktsomhet, bråk, støy og helligdagsfred, samt straffelovens § 148. Det betyr at du, uansett hvor høyt eller lavt du flyr, kan bli holdt strafferettslig ansvarlig dersom du flyr på en måte som kan sette andre i fare – enten mennesker på bakken eller andre i luften.

… du vil feste et kamera på ditt eget modellfly/helikopter og bruke det til filming eller fotografering for eget bruk.
— Alle som skal fotografere fra luften, uansett omfang, metode eller sted, skal i utgangspunktet ha tillatelse fra oss først, sier informasjonssjef Kjetil Berg Veire i Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Det betyr at filming eller fotografering fra modellflyet ditt er forbudt, uansett hva du skal bruke det til: selv om du bare skal beholde bildene selv, må du ha søkt og fått godkjenning på forhånd.

— Normal saksbehandlingstid er 3-4 uker, og vi får fra tid til annen søknader fra privatpersoner som ønsker å fotografere fra luften ved hjelp av modellfly, sier han.

— Men er ikke dette vel strengt? Om jeg tar et papirfly, fester et lite kamera på det og hiver det ut av vinduet, bryter jeg jo egentlig loven?

— Formålet med forskrift om foto fra luft er å beskytte opplysninger av betydning for rikets sikkerhet, og vi må selvfølgelig bruke skjønn og sunn fornuft ved anvendelsen av regelverket. Det er vel grunn til å tro at privatpersoner som leker seg med små fjernstyrte helikoptre kanskje faller noe på siden av regelverket, selv om det stadig kommer flere søknader inn til oss i forbindelse med såkalte UAS-operasjoner. Vi prøver i hvert fall alltid å legge oss på et nivå som ikke skal være unødig hinder for publikum når det gjelder å håndheve regelverket, sier Veire.

Med andre ord kan det se ut til at om du tar sjansen på å filme fra modellflyet ditt, banker ikke nødvendigvis politiet på døren dagen etter. Skal du derimot bruke filmene eller bildene dine til noe kommersielt, bør du søke uansett.

Her kan du søke nasjonal sikkerhetsmyndighet om tillatelse. Det er også mulig å skaffe seg lisens med fem års gyldighet. For å søke tillatelse fra Luftfartstilsynet, finnes det ikke et eget skjema, men benytt kontaktinformasjonen på deres nettsider.

Fotografering fra luften er regulert gjennom forskrift om fotoflyvning, forskrift om fotografering mv fra luften samt luftfartsloven kapittel VIII.

… du vil fly helikopteret/flyet ditt ved hjelp av First Person View-utstyr, gjerne utenfor synsrekkevidde.
Her beveger du deg plutselig i grenseland mellom å fly modellfly og UAS – enten du driver med kommersiell virksomhet eller ikke.

— Det anbefales å fly FPV etter retningslinjene fra den Amerikanske modellflyorganisasjonen Academy of Model Aeronautics, sier Raustein i Luftfartstilsynet.

— Følger man disse, holder seg under 400 fot over bakken og innenfor synsrekkevidde, kan man fly FPV uten tillatelse fra Luftfartstilsynet, akkurat som med andre former for modellflyvning, sier han.

Derimot må du ha tillatelse fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet før du flyr FPV:

“Uansett sensor må du ha enten ha enkelt-tillatelse (at du skal fly en dag), midlertidig tillatelse (at du venter på lisens, eller fordi du for eksempel kun skal fly tre uker eller lignende), eller lisens (som gjelder for en femårsperiode og som krever sikkerhetsklarering)”, skriver Kjetil Berg Veire i en epost.

Skal du fly med First Person View-utstyr, må du ha tillatelse fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet - uansett. Foto: Sindre Skrede / NRK

… profesjonelt bruk, dersom:

… du vil feste kamera på helikopteret/flyet ditt, og ta opp film eller bilder for videresalg.
Dette er lov, så lenge du får tillatelse fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Luftfartstilsynet først. Avhengig av hvor du skal fly og i hvilket omfang, kan du måtte søke inntil seks måneder på forhånd.

Merk dog at du begynner også å bevege deg inn på et område hvor du kan komme inn under luftfartsloven, spesielt om du skal fly høre enn 400 fot. Da begynner det straks å gjelde samme regler for deg som for SAS, og du må blant annet sørge for at alle forsikringer er i orden.

Les også AIC – N 25/09.

Regulert av forskrift om fotoflyvning, forskrift om fotografering mv fra luften samt luftfartsloven kapittel VIII.

… du vil filme/fotografere fra luften ved hjelp av FPV/GPS/selvstyrt fly/helikopter.
Om flyvningen foregår under 400 fot, og innenfor synsrekkevidde, gjelder de samme regler for søknader og konsesjoner som punktet over. GPS og andre typer autopilot for å gjøre flyvningen mer nøyaktig, er også i orden.

— Derimot tillates ikke autonome operasjoner, der flyet flyr avgårde uten at piloten har mulighet til å umiddelbart overta kontrollen dersom problemer skulle oppstå, sier Raustein.

En egen interesseorganisasjon for droneflyvning, kalt UAS Norway, som kan være behjelpelig om du har spørsmål om operasjon av UAS.

— Vi kan hjelpe modellflyvere som ønsker å avansere og utføre oppdrag for kunder med å formulere en søknad og opplyse dem om lovverket, sier leder Tor Olav Steine.

— Det er viktig at man skjønner når man går fra å ha en artig hobby til å bli en profesjonell aktør underlagt de samme regler som alle andre som flyr profesjonelt, sier han.

Frekvenser

De mest utbredte frekvensene til modellflystyring og FPV er 35 MHz og 2,4 GHz. Bruk av disse frekvensene er regulert av “forskrift om generelle tillatelser om bruk av frekvenser”.

- 35 MHz kan brukes med opp til 100 mW EIRP (Equivalent Isotropically Radiated Power) (forskriftens § 36)
- 2,4 GHz kan brukes med opptil 10 mW EIRP, men 100 om man følger visse standarder regulert i EN 300 328 (se forskriftens § 11). EN 300 328 defineres av European Telecommunications Standards Institute, ETSI. Standarden kan lastes ned fra deres hjemmesider, men krever en egen konto (!).
- 5 GHz-båndet kan også benyttes, her er det diverse hensyn å ta, og det er vanskelig å si én bestemt sendestyrke. Se forskriftens § 11. Merk forskjell på innendørs og utendørs bruk.

— De forholdsvis lave sendeeffektene er for å ha størst mulig gjenbruksmulighet. Det ville for eksempel vært dumt om naboen din satte opp en 2,4 GHz-sender på fem Watt, det hadde effektivt forstyrret alle trådløse nettverk i nærheten, sier seksjonssjef Bent André Støyva i Post- og Teletilsynet.

For å fly ved hjelp av FPV, bør du dermed kombinere 35 MHz fjernkontroll med en 2,4 eller 5 GHz bildelink. Følger du standardene, kan du altså sende bilde med opp til 100 mW – rekkevidden blir da 2-300 meter ved fri sikt. Fjernkontroll og bildelink på samme frekvenser fører fort til problemer.

Farene

Frem til en egen forskrift er på plass, er modellflyvning altså underlagt de vanlige, generelle regler vi ellers har i samfunnet. Det er viktig å huske på at potensialet for skader er stort, selv om modelflyvning kan synes nokså harmløst. Med propeller som spinner med flere tusen omdreininger per minutt, helikoptre og fly som kan veie flere kilo og komme opp i anseelige hastigheter, sier det seg selv at et eget regelverk er på sin plass.

Oppflisede rotorblader på et Kyosho Caliber 30 etter et ublidt møte med en gran. Foto: Sindre Skrede

— Et eget regelverk bedre tilpasset aktiviteten kommer nok om to-tre år, og blir trolig delvis basert på et internt regelverk som er under arbeid hos modellflyseksjonen i Norges luftsportforbund (NLF), sier Morten Raustein i Luftfartstilsynet.

— Jeg anbefaler alle som vil bygge modellfly å gjøre dette i regi av en modellflyklubb, gjerne tilknyttet Norges luftsportforbund. Der kan man tilegne seg kunnskaper om hva som er lurt og mindre lurt i forbindelse med flyging med modellfly, sier han.

Regulering av hvor og hva man kan fly er neppe en dårlig idé. Det sier seg selv at det å fly et modellhelikopter like over en menneskemengde kan være farlig. Senest i fjor så vi eksempel på det, da et modellhelikopter styrtet midt i Oslo sentrum. Den gang var det etter all sannsynlighet en batteripakke som tok fyr, noe som kan være veldig skummelt.

Bare det å bli truffet av et modellfly eller helikopter kan være ille nok. Kollega Marius Arnesen havnet på legevakten i forrige uke, etter et noe ublidt møte med sitt quadkopter.

Arnesen måtte sy åtte sting etter ublidt møte med helikopteret sitt. Fra journalen: "Pasienten kuttet seg på rotor til et modellhelikopter. Pådro seg to kutt høyre hånd. Us; det ses to kutt ett ved basis av 2. finger og ett ved tommelens ytterledd. Kuttet på tommel er ca 1,5 cm kuttet ved basis er ca 2 cm. Sistnevnte blør en del. Kraft, sensibilitet og sirkulasjon er intakt." Foto: Marius Arnesen

Hva som kan skje om et modellhelikopter eller -fly treffer et menneske eller en annen luftfarkost vil vi helst ikke tenke på. Et nytt lovverk som er tilpasset både hobbybrukeren og den avanserte FPV-flyger ønskes derfor velkommen. Det viktigste er uansett at alle som har oppdaget og har glede av denne hobbyen, viser ansvar og forsiktighet.

Med lanseringen av Apples iOS 5 ble også nordmenn for alvor introdusert for en ny og hittil annerledes måte å tenke mobiltjenester på. Fenomenet iMessage dukket opp på iOS-skjermer i de tusen hjem. Meldingene var blå, i stedet for den tradisjonelt grønne sms-meldingen. Ut over dét var det tilsynelatende ikke noen forskjell for brukerne.

Denne typen meldingstjeneste er forsåvidt ikke noe nytt. BlackBerry har siden 2005 hatt sin BlackBerry Messenger (BBM) som i bunn og grunn er det samme som Apples iMessage. Norge er dog ikke noe typisk “BlackBerry-land”, så utbredelsen av denne type tjenester har ikke skutt fart før Apple nå har rullet ut sin variant.

SMS, bare ikke…

iMessage og BBM er i korte trekk meldingssystemer som legger seg utenpå telefonens eksisterende SMS/MMS-klient. Hvis to enheter som utveksler meldinger detekterer at de begge er kompatible til å snakke sammen via iMessage/BBM, så gjør de automatisk det. Forskjellen for brukeren er opplevelsesmessig minimal.

Rent teknisk og økonomisk er det likevel en forskjell. iMessage/BBM bruker nemlig ikke teknologien til SMS og MMS, men sender meldingen over telefonens datatilkobling, noe som gjør at brukeren slipper og betale den prisen teleoperatøren har satt på SMS/MMS.

iMessage på iPad2 over WLAN

En SMS/MMS har stykkpris, mens du ved bruk av iMessage/BBM, kun betaler for den faktisk overførte datamengden. Prisen teleoperatørene tar betalt for SMS/MMS er i så å si alle tilfeller vesentlig høyere enn den prisen du betaler for å overføre tilsvarende datamengde over telefonens datatilkobling. iMessage/BBM fungerer også over trådløse nettverk, og er da “gratis” å bruke. (Noen må selvsagt uansett betale bredbåndsabonnementet )

300 ganger dyrer med SMS

Vi kan se på et eksempel fra Norges største teleoperatør. Telenor har i sitt “Komplett M“-abonnement en SMS-pris på 0,49 kroner pr SMS og en datapris på 10 kroner pr Megabyte.

En SMS på 160 tegn tilsvarer 163 bytes med overhead, noe som gjør at prisen på denne når datamengden overføres via telefonens datanett tilsvarer 0,00163 kroner.

Det man betaler for en SMS er dermed ca 300 ganger høyere enn de faktiske kostnadene du ville betalt ved å bruke iMessager, BBM eller lignende tjenester.

(Regnestykket er noe forenklet og ment som en illustrasjon: Abonnementet brukt i eksempelet har også inkluderte SMS og data som ikke er tatt med i regnestykket over. Prisen er også det samme for en SMS som ikke bruker alle de 160 tegnene tilgjengelig. iMessage bruker også noe mer data i overhead enn SMS da den benytter seg av TCP/IP-protokollen.)

Like sikkert og stabilt?

SMS er en etter hvert svært gammel teknologi. Men den fungerer. Den er stabil og er svært solid på levering. SMS ligger rent teknologisk innebygd i GSM-standarden, og benytter seg ikke av datatilkoblingen for å overføre sine data. Dette gjør det til et svært robust system, og det tilhører de definitive sjeldenheter at en SMS ikke kommer fram eller tar svært lang tid fra sender til mottaker.

Eksempel på iMessage som har feilet.

iMessage/BBM benytter seg nemlig av datatilknytningen til telefonen, og er dermed mer utsatt for ustabilitet. Mister du datatilkoblingen din, eller ferdes mye inn og ut av områder hvor det ikke er datadekning, og samtidig har kommunikasjon gående med iMessage/BBM, er sjansen for at meldinger forsvinner eller bruker lang tid på å komme fram absolutt tilstede.

Verden er større enn SMS og iMessage/BBM

Nå viser det seg imidlertid at den mobile verden er større enn både Apple, BlackBerry og norske teleoperatører.

Med utbredelsen av smarttelefoner generelt har det vokst fram en skog av alternative applikasjoner man kan kommunisere på via mobilen. Noe er drevet av de store sosiale nettverkene, og da spesielt Facebook, som tidligere i år lanserte sin egen Facebook Messenger for mobil. Applikasjonen er skreddersydd for å kommunisere direkte fra mobil til mobil via Facebooks chat/meldingssystem.

WhatsApp på iPhone

I tillegg finnes applikasjoner som WhatsApp, Viber, Skype og et lass av andre lignende applikasjoner.

Så skulle man kanskje tro at summen av alle disse mulighetene til billigere kommunikasjon gjør at SMS snart må erklærs død?

Teknologinettstedet Techcrunch var svært positive til Apples “nådestøt” mot SMS når teknologien ble innført med iOS5, mens andre teknologivitere ikke er like positive, og mener at å innføre et proprietært og lukket system for kommunikasjon er et gufs fra fortiden.

Til tross for det bruker vel både du og jeg både iMessage, Facebook og en mengde andre applikasjoner i stedet for SMS nå for tiden? Det må da være nok til å knekke SMS en gang for alle?

SMS er på ingen måte død. Ennå.

En prat med de to største mobiloperatørene i Norge, tegner imidlertid et litt annet bilde av situasjonen enn hva de mest teknologifikserte av oss kanskje tror.

Telenor, som er definitivt størst på SMS i Norge, merker en nedgang i folks bruk av SMS, men informasjonssjef Anders Krokan vil på ingen måte være med på at SMS’en ligger på dødsleiet,

Anders Krokan, Informasjonssjef i Telenor. Foto: Telenor

- I 2009 var det 4,29 milliarder tekstmeldinger i Telenors nett, og i 2010 var nivået på 4,21 milliarder meldinger. I 2011 observerte vi 4,19 milliarder meldinger, som indikerer noe nedgang i forhold til 2009, men likevel et stabilt trafikknivå. Dette er altså all trafikk gjennom våre systemer inkludert tjenesteleverandørene, sier Krokan.

For selv om antall SMS holder seg stabilt, er det ikke nødvendigvis du og jeg som sender dem:

- Det vi observerer er en positiv vekst i trafikk som kommer fra applikasjoner (bedrifter som sender ut SMS). Her har veksten nesten doblet seg fra 2006 på 0,5 milliarder meldinger i året til 0,9 milliarder meldinger i 2011. Dette er hva vi har forventet ut ifra at flere og flere små, mellomstore og store forretninger benytter SMS-tjenestene aktivt. Dette kan for eksempel være SMS om flyavgang, oppfølging av legebesøk eller SMS til boligalarm, fortsetter Telenors informasjonssjef Anders Krokan.

Tallenes tale er med andre ord ganske så klare fra telegiganten.

Brutt ned på hva som genereres av mobiltelefoner og hva som genereres av bedrifter som sender ut SMS via applikasjoner ser de samme tallene slik ut:

Det er altså en nedgang i SMS sendt fra mobiltelefon fra toppåret i 2009 til 2011 på 199 millioner SMS.

Også hos konkurrenten Netcom deles oppfatningen fra storebror, og kommunikasjonsdirektør Øyvind Vederhus bekrefter at også de merker en endring i folks bruksmønster:

Øyvind Vederhus, Kommunikasjonsdirektør Netcom

- Smarttelefonen, mobiltilpassede medietjenester og raskere mobilnett har de tre siste årene sammen drevet frem to helt sentrale endringer; en eksplosjon i bruken av mobildata, og radikal endring i bruksmønster fra primært basistjenester (SMS og voice) til internettbaserte tjenester. For å illustrere brukte NetComs kunder i 2008 i snitt 2-3 megabyte data i måneden. Tre år senere bruker en iPhone 4S eller Samsung Galaxy S II-kunde i snitt 500 megabyte i måneden, sier Vederhus.

Økningen i databruken kan forklares gjennom folks valg av nye mobiltelefoner:

- Nå har over 40 prosent av kundene våre en smarttelefon, mens det i 2008 bare fantes iPhone 3G. 9 av 10 telefoner som selges i dag er smarte. Telefonen er konstant aktiv, men brukes minst til ringing. En radikal endring, fortsetter Netcoms kommunikasjonsdirektør Øyvind Vederhus.

Til tross for en økning i databruk blant kundene merker heller ikke Netcom en signifikant nedgang i bruken av SMS,

- Samtidig har verken antall ringeminutter eller SMS gått ned dramatisk. Hver kunde sendte ca 10 færre meldinger per kvartal i 2011 enn i 2010. Det er heller den totale mobilaktiviteten som har skutt til værs. Fastpris og buckets med data, SMS og ringetid dreier også fokuset bort fra enkeltstående bruk til total. I dag selges knapt tradisjonelle abonnementer med en gitt minuttpris og SMS-pris. Du kjøper en pakke – større eller mindre – til en fast pris i måneden, fortsetter Vederhus.

Både Vederhus og Krokan ser at de store teleoperatørene må se seg om etter andre måter å tjene penger på når brukernes adferd endres,

- Vi må alle, ikke minst teleoperatørene, være forberedt på at nye løsninger utfordrer de gamle. Men Telenor tror at SMS-tjenesten er så innarbeidet at den vil være hos oss i lang tid fremover. Det viser seg også at folk gjerne benytter ulike kommunikasjonstjenester til ulike formål. Våre beregninger viser at våre kunders bruk av SMS er nokså stabilt, med noe nedgang det siste året. Trafikkvolumet ser foreløpig ikke ut til å være en utfordring, derimot bundles SMS til forskjellig abonnement og utfordres derfor på pris, noe som vil kunne påvirke SMS-inntektene. I tillegg forventer vi noe nedgang i inntektene som følge av at noe av trafikken vil gå via alternative løsninger, som iMessage, sier informasjonssjef Krokan hos Telenor.

- Mobiloperatørene er lysende klar over at fremtidens inntjening ikke vil komme fra basistjenester, men data. Denne endringen – fra basis til data – må fra operatørens side sees mer som en mulighet enn en bekymring. SMS og ringeminutter kommer til å leve lenge ennå, samtidig som vår infrastruktur anvendes stadig mer av stadig flere. Aksessen blir mer og mer mobil, og du har stadig flere terminaler tilkoblet mobilnettet. Altså handler det mer om å gjøre data mer lønnsomt, enn å gråte over spilt SMS, avslutter Netcoms Øyvind Vederhus.

På seg selv kjenner man ingen andre.

Det er lett å bli blendet av både sin egen teknologikåthet og teknologibruk. I så måte er nok NRKbetas lesere i overkant langt fremme til at dere på noen som helst måte kan brukes som mal for resten av befolkningen, men vi er likevel interessert i å høre hvordan dere bruker meldingstjenester på mobilen for tiden.

Tallene fra begge de to store mobiloperatørene i Norge viser at SMS-bruken blant den samlede befolkning i Norge ligger relativt stabilt, dog med en svak tendens til nedgang.

Men hvordan er dette blant de mest teknologi-interesserte av oss?

Hvordan har din bruk av meldinger på mobilen endret seg etter at du fikk smarttelefon med iMessage/WhatsApp/Skype/Facebook Messenger?

Faksimile fra YouTube

BadLipReading er en ganske vanlig musikk- og videoprodusent i slutten av 20-årene fra Texas. Ved siden av dagjobben morer han seg med å erstatte lydsiden på musikkvideoer og TV-politikere. Ettersom han har en cred som indie-musikkprodusent å ta vare på, har han valgt å være anonym. Så vi får klare oss med å kalle ham BadLipReading eller BLR.

Å lese på leppene

BLRs mor mistet hørselen i løpet av noen måneder da hun var i 40-årene. Han ble fascinert over hvor fort hun lærte seg å lese på leppene hva folk sa på TV. Han prøvde å gjøre det selv, men fikk det ikke til. Det kom bare nonsens ut av det.

Kimen til YouTube-karrieren hans kom i etterkant en videoproduksjonsjobb. Han skulle filme to talkshow-verter. Den ene hadde for vane å forberede seg ved å bevege leppene uten stemme. BLR filmet det og prøvde å leppelese hva han sa, men fikk det bare til å bli meningsløse fraser som “bacon hobbit”, forteller han i et intervju med Washington Post. For moro skyld dubbet han likevel på det det så ut som mannen sa. Dette gjorde suksess blant venner og kolleger.

Gotta get down on Friday

Da Friday, fjorårets største internettfenomen, dukket opp, bestemte han seg for å gjøre en versjon. Og BadLipReading så (sitt navn tro) ikke Rebecca Blacks lepper si Friday, han så dem si Gang Fight:

YouTube-lenke

Drøye fire millioner har sett denne videoen hittil. Det ga vind i seilene, og han tok for seg flere videoer.

Bublé liker, will.i.am liker ikke

De fleste ofrene har tatt det med humør, smørprins Michael Bublé holder til og med en liten tale på YouTube, der han forteller at han “laughed my ass off” da han hørte Russian Unicorn-versjonen av Haven’t Met You Yet.

will.i.am, Nicki Minaj og/eller plateselskapet Universal har derimot ikke helt skjønt greia, og har brukt DMCA-loven til å få plukket Dirty Spaceman ned. Selvhøytidelige fjols.

I og for seg en bi-ting, men det er litt fascinerende at noen da relativt kjapt skriver: Looks likes BadLipReading’s Dirty Spaceman got taken down. Not quite sure why, so I’m reuploading it here until they are able to put it back up – og reparerer internettet.

Over til politikken

BLR bruker mye tid på å versjonere musikkvideoene. Så for å gi fansen sin noe å more seg med i mellomtiden, prøvde han seg på den amerikanske presidentkandidaten Rick Perry. Det gikk over all forventning, og ga også bredere pressedekning enn musikkvideoene hadde gitt:

YouTube-lenke

Han har jobbet seg gjennom flere presidentkandidater, vi falt litt for Rick Santorum:

YouTube-lenke

For moro skyld

Det som gjør det lett for BLR å komme seg unna med dette, er at han ikke har noen agenda utover å ha det gøy – det blir litt det samme som da Åpen Post tekstet Urdu-sanger, som Gå ned i pulken Mase-Mari. Tekstene er ren nonsens med perfekt lipsync. Dermed sparker det i alle retninger, og han får holde på i fred. Ser man på Facebook-siden hans virker det som flere synes det er gøy…

Vår tids folkemusikk

Som vi skrev i Fredagsstas: 71 stykker synger Adele, er det å skape noe nytt av våre eksisterende kulturprodukter vår nye folkemusikk. Det er noe litt herlig over å se at en mann bevæpnet med talent, et redigeringsprogram og en YouTube-konto kan treffe et stort publikum uten et betydelig apparat i ryggen. NRKbeta har ikke bragt på det rene om han er YouTube-partner, og dermed får en cut av annonseinntektene på siden sin, men vi ser ihvertfall at han sper på inntektene med et utvalg Spreadshirt-T-skjorter.

Vi liker.

Les mer i Rolling Stone og the Washington Post.

PS: Vår gode leser John Arne tipser oss om Day Job Orchestra. Syke greier. I 2009 avla de tidligere president George W. Bush en visitt – med en litt mer infam tilnærming:

Børge A. Roum er en aktiv deltager i nettdebatten som fokuserer på et fritt og åpent internett, digitale og analoge rettigheter, forbruk, klima og internasjonal rettferdighet. Er å finne over alt på nett via forteller.net.

Husker du tiden før Google?

Hva var det med Google som gjorde at livet ble så mye lettere for oss søkere? Først og fremst var det bedre resultater på grunn av PageRank. Men det var og en annen viktig faktor som gjorde resultatene til Google bedre: De fikset ikke på dem. Hvis PageRank fant ut at internett synes side X er bedre enn side Y, så kunne ikke Y betale for å havne høyere enn X. Y kunne kjøpe en reklame, men disse er tydelig adskilt fra søkeresultatene. Slik var det ikke med mange av de andre søkemotorene vi måtte ta til takke med før Google gjorde sitt inntog. Hvorfor er dette avgjørende? Det er selvsagt best for deg og meg når vi prøver å finne en god oppskrift på vegetarisk chilli. Men i et større perspektiv er det viktig fordi nettsøk har to avgjørende funksjoner:

1. Der sosiale medier er en portal til lykkefunn av informasjon, er søkemotorer den aller viktigste portalen til målrettet kunnskapssøken.
2. Plassering i søkeresultatene betyr liv eller død for bedrifter. De aller fleste klikker på ett av de tre første resultatene, og nesten ingen går videre til side to. Dersom de øverste resultatene ikke viser det som objektivt sett burde ligge der, kan dette dytte ditt firma ned på fjerdeplass og berøve deg for halve kundegrunnlaget over natta.

Å tukle litt med søkeresultatene på denne måten må være ekstremt fristende for en aktør som Google, som har en tjeneste innen nesten alle populære områder på nett: Kart, helse, produktsøk, e-post, dokumenter, reise, sosiale nettverk og så videre ad nauseam. Selv har jeg, etter en del søking på forskjellige videosøkemotorer, mistenkt at Google favoriserer YouTube framfor konkurrenter. Dette har jeg ingen beviser for, men på en del områder trenger vi ikke leke konspirasjonsteoretikere: Søk for eksempel etter et sted, og Google Maps vil sannsynligvis ligge på andreplass. Google har selv innrømmet at de tweaker resultatene til egen fordel:

When we rolled out Google Finance, we did put the Google link first. It seems only fair, right? We do all the work for the search page and all these other things, so we do put it first. That’s actually been a policy, then, because of Finance we implemented it in other places. So for Google Maps, again, it’s the first link.

Noen ganger er dette naturlig, som når de legger inn resultater fra en av sine andre søkemotorer inn i det normale Google søket (bilder, produkter, video). Disse andre søkemotorene er (forhåpentligvis) nøytrale til hvorvidtproduktene kommer fra Amazon eller fra butikken på hjørnet. Men det blir noe helt annet når de legger inn resultater fra noe som ikke er en annen tjeneste-nøytral søkemotor. For bedre å forstå denne skillelinjen, les Search Engine Lands’ To Understand Google Favoritism, Think “If Google+ Were YouTube”.

Kan man vokse i en boble?

Vi vet også at Google skreddersyr søkeresultatene til deg, slik at vi ikke ser de samme resultatene selv om vi søker på det samme. Som Eli Pariser sier i sin TED talk Beware online filter bubbles:

So Facebook isn’t the only place that’s doing this kind of invisible, algorithmic editing of the Web. Google’s doing it too. If I search for something, and you search for something, even right now at the very same time, we may get very different search results. Even if you’re logged out, one engineer told me, there are 57 signals that Google looks at — everything from what kind of computer you’re on to what kind of browser you’re using to where you’re located – that it uses to personally tailor your query results. Think about it for a second: there is no standard Google anymore. And you know, the funny thing about this is that it’s hard to see. You can’t see how different your search results are from anyone else’s.

Mange, inkludert Eli, mener at dette er en skummel utvikling. Du risikerer å ikke bli eksponert for andre meninger enn de du allerede er enig med – et såkalt “ekkokammer”. Hvis dette skjer med mange nok mennesker, vil det være vanskelig for samfunnet å utvikle seg.

Relevans vs. profitt

Nå tar Google altså dette til et nytt nivå med Search, plus Your World (heretter kalt Search+). Med dette vil Google+-oppdateringer, bilder, nettsider og liknende fra dine venner bli puttet inn i søkeresultatet ditt. Slik presenterer de det selv:

YouTube-lenke

Første gang jeg ble oppmerksom på dette, var i artikkelen Google+ Is Going To Mess Up The Internet, hvor Jon Mitchell illustrerer ett av problemene:

To my astonishment, the post I wanted was not the first result. It was the third. Ranking above the result I wanted were two Google+ posts, one by me, and one by our webmaster Jared, that were nothing more than links to the article with brief comments. Google thought I would prefer to click through Google+ to find my article than to go straight to it.

Problemet er altså ikke at annonsører kan kjøpe bedre søkeresultater, slik de kunne i andre søkemotorer tidligere, men det er minst like alvorlig: Google lar ikke lenger kun relevans sitte alene på tronen. Nå må relevans konkurrere med hva som er best for Google+, Google Finance, og andre Google-tjenster. At Google tukler med resultatene på egne vegne framfor på vegne av betalende tredjeparter er ikke noe bedre enn tuklingen andre gjorde før Googles tid.

Det er også verdt å merke seg at Google+-kontoer, også til folk du ikke allerede kjenner, blir lagt inn i auto-fullfør-funksjonen. Og hva som får plass eller ikke her, har en overraskende stor effekt på trafikken deres.

Er Search, plus Your World egentlig redningen?

Interessant nok snudde Jon Mitchell 180° og skrev en ny artikkel noen dager senere. I They Did It: Google Personalizes Search & It Is Not Evil trekker han i stor grad tilbake anklagene om at Google roter til internett. Grunnen han gir er at du enkelt kan slå av den personlige tilpasningen med en knapp synlig på søkeresultat-siden:

If you don’t buy it, or if a particular search doesn’t personalize the way you’d like, just click the little Earth icon, and you get normal, global search results.

Wired går så langt som å spørre om Google har poppet filter-boblen:

Google offers a quick opt-out: a button that removes all social results from a search. But it does more than that. Choosing that option blocks Google from using the history of your previous searches when it provides results. (Google still uses some personalization in choosing results, namely language and location. Otherwise, says Google’s search quality guru Amit Singhal, the results would probably be unsatisfying if not confusing. If you’re really motivated, though, you can plow through some menus and change those settings, too.)

Det er to grunner til at jeg mener dette er et overdrevent rosenrødt syn på saken.

• For det første er det en kjent sak at ekstremt få endrer standardinnstillinger. Man kan argumentere for at det er stor forskjell på innstillinger man må lete etter for å justere og en relativt stor knapp rett ved siden av søkeresultatet. Dette er jeg forsåvidt enig i, men hvor stort utslag vil det ha i praksis? Jeg er ikke opptimistisk, spesielt ettersom Google search faktisk ikke husker at du ønsker globalt søk hvis du bruker denne knappen. Altså må du endre dette manuelt hver gang, noe jeg tror de færreste hverken husker på eller gidder i lengden, eller lete fram innstillingene på den normale måten.
• For det andre sier Jon Mitchell, i samme artikkel hvor han frikjenner “Search+”, følgende om knappen som skal fjerne personlig tilpasning:
  

  Of course, this mode will still privilege content posted to Google+ ahead of other social networks. Your friends’ Google+ photos will take precedence here over their Instagram photos.

Må du være mainstream for å bli hørt?

Og da er vi tilbake til sakens kjerne: Search+ forskyver hvilke stemmer som når fram til oss, og dermed får være med å forme samfunnsdebatten.

Filterboblen er et stort problem, men litt på siden av det dette egentlig handler om. For filterboblen innebærer at du blir låst inne — kanskje av deg selv — i et ekkokammer, hvor du bare hører stemmene til de du allerede er enig med. Problemet med Search+ er noe litt annet. Det handler ikke om hvorvidt du får servert resultater fra venstre eller høyre, men om i hvilken grad du får servert resultater fra de mest relevante kildene eller fra kildene som tjener Google best. Search+ kan bytte ut en venstrevridd og en høyrevridd bloggpost med en venstrevridd og en høyrevridd post på Google+ i ditt søkeresultat. Da er du kanskje ute av den tradisjonelle filterboblen, men problemet er likevel alvorlig. Det handler om hvilke stemmer vi som samfunn skal lytte til. Alle må ha samme mulighet til å havne hvor som helst i søkeresultatene hvis de har laget noe relevant nok, uansett hvilken platform de bruker. Det være seg gigantene vi alle kjenner navnene til, eller mindre aktører som Habari, identi.ca, Friendica, Elgg, Loved by Less og så videre. Eller rett og slett sin egen hjemmesnekra nettside.

Facebook, Twitter og MySpace har laget en bookmarklet som gjør at du får se hvordan Search+ ville sett ut om Google tok med dem og noen få andre inn i varmen. Dette gjør det lettere å se hva man går glipp av når kun ett sosialt nettverk blir prioritert. Men det løser selvsagt ikke problemet. Det finnes tusenvis av små sosiale nettverk, og det vil være umulig å gi dem alle den samme særbehandlingen framfor andre typer søkeresultater. Å utvide særbehandlingen til en håndfull giganter endrer lite, og bidrar bare til å låse folk til disse gigantene. Det er selvsagt problematisk. Spesielt når framtiden er mange små sosiale nettverk, knyttet sammen til ett stort nettverk av nettverk, på samme måte som at internett er et nettverk bygd opp av mindre nettverk.

Makt og tillit

Flere har begynt å snakke om at Search+ likner på måten Microsoft utnyttet sitt naturlige monopol på operativsystem til å fremme Internet Explorer. USAs Federal Trade Commission har utvidet sin allerede igangsatte antitrust-gransking av firmaet til å inkludere Google+, på grunn av Search+.

I desember 2011 hadde Google søk en markedsandel på 65.9% av søk fra desktop-maskiner. På andreplass kom Microsoft/Bing med 15,10% og Yahoo! på tredje, med 14,5%. Siden alle søkeresultatene til Yahoo blir levert av Microsoft Bing betyr det at 95,5% av alle søk i USA blir kontrollert av to av de største teknologibedriftene i verden. Og Google, med den klart største andelen, er og en av de firmaene med størst mulighet til å vite alt om deg fra andre kilder (først og fremst Gmail, AdSense/Doublclick, Analytics, YouTube, og Maps). I følge Statcounter har Google en enda mer oppsiktsvekkende 94,9% markedsandel på mobile søk. Mobil-søk utgjør i dag 20% av alle søk, men vil sannsynligvis vokse raskt.

Siden søkemotorene er vår viktigste kilde til kunnskap vi aktivt ser etter, er dette enorm makt og tillit vi gir Google. Hvor lenge kan vi fortsette med det?

NRK har brukt Apples programvarepakke i produksjon av nesten alt du ser på kanalen siden 2009 (dagsrevy-redaksjonen benytter dog Quantel). Mye har skjedd på både programvare- og maskinvarefronten siden den tid.

"Everything just changed in post". Apple lanserte et helt nytt Final Cut 21. juni 2011, og kutter snart støtten for Final Cut 7 som NRK bruker per i dag. Nå må NRK velge ny redigeringsprogramvare. Faksimile: macrumors.com

— Vi har egentlig ganske dårlig tid til å velge et nytt system, sier Egil Ljøstad, leder i seksjon for filbasert produksjon.

—Final Cut Pro 7 fungerer jo i dag, men når Apple ikke lenger vil oppdatere programpakken og vi vet at programmet ikke klarer å utnytte nyere maskinvare, er det nødvendig å finne noe nytt, sier han.

Sammen med Helge Løken, prosjektleder for nye redigeringssystemer, forteller han NRKbeta om NRKs tre alternativer: Adobe Premiere Pro, Avid og Apples Final Cut Pro X.

Final Cut Pro 7 kom opprinnelig i en programvarepakke kalt Final Cut Studio 3. Denne pakken inneholdt Final Cut, selve redigeringsprogrammet for film og video, men også programmer som Motion (produksjon av animasjon/grafikk), Soundtrack Pro (lydredigering) og Color (fargekorrigering).

Programmene er skrevet for datamaskiner bygget på 32-bits arkitektur. Det er dermed begrenset hva de klarer å utnytte av for eksempel RAM og prosessorkraft i nyere maskiner, som baserer seg på 64 bit. Det nytter ikke med 12-kjerners prosessor og 32 gigabyte minne, dersom programvaren ikke klarer å utnytte alle ressursene.

Ulike behov
— Brukerne her i NRK spenner over alt fra dramaproduksjon til nyhetsredigerere. De jobber på vidt forskjellige måter, og dels med ulike programmer. Utfordringen er å finne hvilken programvareløsning som er best for alle; det er ikke sikkert vi finner ett program som kan gjøre den jobben. I så fall må vi kanskje gå for flere forskjellige systemer, sier Ljøstad.

Helge Løken og Egil Ljøstad skal velge ny redigeringsprogramvare for NRK. Foto: Sindre Skrede / NRK

Apples nye Final Cut X har høstet mye kritikk fra proffbrukerne etter at det ble lansert, selv om det også har kommet positive tilbakemeldinger. For eksempel har manglende XML- og flerkamerasupport blitt kritisert (XML-støtte kom i versjon 10.0.1, flerkamera i 10.0.3 lansert 31. januar 2011), i tillegg til det at programmet på mange områder fungerer vidt forskjellig fra Final Cut Pro 7. Hverken Ljøstad eller Løken er dog negative til programmet, men mener det kan ha mye for seg:

— Apple har på mange måter tenkt helt nytt og annerledes med Final Cut X – men ikke nødvendigvis dumt eller feil. Vi ser på det som en grunnmodell som både har og kommer til å utvikle seg, sier Ljøstad.

— Men hvem er hovedkunden, og hvilket marked vil Apple prioritere i fremtiden? Final Cut X har blitt enklere å bruke, og fungerer til TV-produksjon for profesjonelle i dag, men vil en slik forenkling av programvaren gå på bekostning av fleksibiliteten? sier Helge Løken.

Apple er som kjent ikke spesielt åpen om sine tanker og vurderinger når det gjelder fremtiden for produktene sine.

Arbeidsflyt
Premiere Pro er kanskje det programmet som lettest kunne overtatt Final Cut Pro 7s plass hos NRK i dag. Programmet er nylig oppdatert, men har en nokså klassisk layout og funksjonalitet som bransjen er vant til.

— Men det er ikke sikkert at vår måte å jobbe på i dag er den beste, heller, sier Ljøstad.

Idéelt sett trengs et system som kan håndtere alt hva NRK bruker i dag av lagringssystemer, filformater, metadatahåndtering og så videre. Fremtidig utvikling på kamerafronten må også tas med i vurderingen. Hverken pris eller plattform er et avgjørende argument, selv om NRK i dag har en stor andel Mac Pro brukt til redigering.

Systemet som velges må kunne håndtere et bredt spekter av ulike produksjoner, produksjonsmetoder og arbeidsmetoder. Her fra filming av Flåmsbanen i 3D, 13. april 2010. Foto: Sindre Skrede / NRK

— Vi skal finne et system som tjener ansatte i NRK på en best mulig måte, uavhengig av plattform og pris. Den største utgiften ved et bytte av programvare er opplæring, og den prisen vil være noenlunde lik uansett, sier Ljøstad.

For Løken og Ljøstad er det sluttresultatet som teller.

— Det er klart at dette er et veldig følelsesladet tema. Folk jobber med disse programmene hver eneste dag, og er vant til sin måte å arbeide på, sier Løken.

Ljøstad nikker.

— Det viktigste er å ha et verktøy hvor du intuitivt kan sette deg ned og legge tankene dine ned på klippebrettet. Det må være et verktøy hvor du ikke trenger å tenke på tastene du trykker på, men heller konsentrere deg fullt og helt om historien du skal fortelle. Det er historien som er det viktigste, og vi skal velge et program som gjør det enklest mulig å skape de gode fortellingene – både for dramaprodusenter og nyhetsredigerere, avslutter Ljøstad.

Facebook Timeline har vært på trappene lenge. De som har ønsket det har kunnet teste den nye layouten en god stund, mens de fleste av Facebooks brukere fortsatt har hatt den gamle layouten. Nå er det imidlertid slutt på dobbeltkjøringen fra Facebook, og enten du liker det eller ikke vil du nå i løpet av de nærmeste ukene få Facebook Timeline.

Vi har tidligere skrevet om Timeline og hvordan den nye layouten arter seg, men en av de viktigste endringene er organisering og plassering av sikkerhets og personverns-innstillinger.

LES MER: NRKbetas artikkel om Facebook Timeline fra Oktober 2011
LES MER: Facebook Timeline forklart av Facebook.

Generelt sett er personverninnstillingene blitt spredt noe mer rundt i systemet, men tanken til Facebook ser ut til å være at det ved hver enkelt innholdsmodul også skal være mulig å endre innstillingene.

Det er fortsatt to hovedsteder du finner sikkerhets og personverninnstillinger.

Under menyvalget “Personverninnstillinger” finner du de generelle settingene for din profil, men du under menyvalget “Kontoinnstillinger” setter generell sikkerhet og annen konfigurasjon. I tillegg er mye av innstillingene flyttet over til hver enkelt brukerprofil.

Her har vi forsøkt å skisse 14 scenarier hva personvern og sikkerhet anngår, og lagd en smørbrødliste på hvordan du i Facebook Timeline endrer innstillingene:

1. Hvordan ser profilen min ut for en spesiell person?

2. Hvordan endrer jeg innstillingene for hvem av mine venner som ser hva?

3. Hvordan legger jeg til venner i ulike lister?

4. Hvordan styrer jeg hvilke venner jeg ser oppdateringer fra i min nyhets-feed?

5. Hvordan tilbakestiller jeg alle mine tidligere poster i Timeline slik at det kun er mine venner som kan se dem?

6. Hvordan fjerner jeg en venn?

7. Hvordan hindrer jeg noen av mine venner å se veggen min på Facebook?

8. Hvor endrer jeg informasjon om meg selv nå da?

9. Hvordan endrer jeg hvem som kan se min personlige informasjon?

10. Jeg har en “Facebook-stalker”. Hvordan blokkerer jeg denne personen fra å kunne se og ta kontakt med meg?

11. Hvor endrer jeg profilbildet og forsidebildet?

12. Hvordan fjerner jeg likes fra menyen under forsidebildet?

13. Hvordan hindrer jeg folk å se når jeg blir venner med andre i Timeline?

14. Hvordan skjuler jeg / får tilbake skjulte poster på min Timeline?

Facebook har lenge hatt muligheten til å kunne vise deg profilen din slik den ser ut for andre. Valget for dette er nå flyttet opp i en liten meny som befinner seg akkurat under forsidebildet på profilen din.

A. Velg den lille pilen til høyre for “Aktivitetslogg”
B. Velg “Vis som…”
C. Et nytt felt åpner seg over forsidebildet.
D. Skriv inn navnet på personen du ønsker å se profilen din som.
E. Før du starter å skrive, vises profilen din slik den ser ut for alle som bruker Facebook. Venner eller ikke.

2. Hvordan endrer jeg innstillingene for hvem av mine venner som ser hva?

Det er flere måter å gjøre dette på. Det viktigste er å sette en generell innstilling du er fornøyd med. Dette er den innstillingen alle postene dine får som standard.

A. Fra den menyen som dukker opp når du trykker på den lille pilen i toppbaren til venstre for “Hjem”, velger du “Personverninnstillinger”
B. Velg her hvilken standardinnstilling du ønsker.
C. Velger du “Egendefinert” får du muligheten til å skreddersy hvem som ser hva. Her kan du for eksempel legge til lister under valget “Skjul dette for”.

Det er også viktig å huske at du kan endre disse innstillingene under hvert enkelt innlegg du poster.

3. Hvordan legger jeg til venner i ulike lister?

Det er svært praktisk å kunne legge venner til i ulike lister. På denne måten kan du både holde styr på grupper med venner, men også enkelt lage regler som gjelder for flere venner samtidig.

En slik liste kan for eksempel være “Ikke vegg” hvor du kan legge alle venner som du ønsker at ikke skal se hva du poster på veggen din. Du må da huske å legge til denne listen under “Egendefinert” fra vårt punkt 2C.

A. Velg “Venner” fra menyen under forsidebildet.
B. Søk deg fram til den vennen du vil endre, eller scroll i lista til du finner vedkommende.
C. Beveg musa over navnet på vedkommende du ønsker å endre.
D. En liten meny kommer da til syne.
E. Trykk på knappen som sier “Lister” i denne menyen.
D. Legg vedkommende til riktig lister.

4. Hvordan styrer jeg hvilke venner jeg ser oppdateringer fra i min nyhets-feed?

Facebook lar deg nå skreddersy hvilke venner du vil at skal dukke opp i din nyhetsstrøm, og hvor hyppig du vil høre fra denne vennen. Dette styres nå fra samme meny som dukker opp på hver enkelt venn.

A. Velg “Venner” fra menyen under forsidebildet
B. Søk deg fram til den vennen du vil endre, eller scroll i lista til du finner vedkommende.
C. Beveg musa over navnet på vedkommende du ønsker å endre.
D. En liten meny kommer da til syne.
E. Trykk på knappen som sier “Abonnerer” i denne menyen.
F. Her kan du bestemme hvor mye og hvilken informasjon du vil at denne personen skal dukke opp i din nyhetsstrøm med.

5. Hvordan tilbakestiller jeg alle mine tidligere poster i Timeline slik at det kun er mine venner som kan se dem?

Med introduksjonen av Facebook Timeline, har det blitt vesentlig lettere å bla seg tilbake i folks profil og se hva vedkommende gjorde for måneder og år siden.

Siden både personvernsinnstillinger og folks bevissthet og holdninger til dette har endret seg i takt med at Facebook har vokst seg stor og fet, kan det være greit å “rydde” opp i profilen sin før overgangen til Timeline.

For å tilbakestille alle dine tidligere poster går du fram slik:

A. Fra den menyen som dukker opp når du trykker på den lille pilen i toppbaren til venstre for “Hjem”, velger du “Personverninnstillinger”
B. Scroll ned til du finner valget “Begrens publikummet for tidligere innlegg”
C. Bekreft ved å trykke på “Begrens eldre innlegg”.
D. Alle dine tidligere innlegg er nå statt til kun å vises til dine venner, uavhengig av hva de før hadde.

6. Hvordan fjerner jeg en venn?

Å fjerne en venn i Facebook gjøres nå under hver enkelt venn.

A. Velg “Venner” fra menyen under forsidebildet.
B. Søk deg fram til den vennen du vil endre, eller scroll i lista til du finner vedkommende.
C. Beveg musa over navnet på vedkommende du ønsker å slette.
D. En liten meny kommer da til syne.
E. Trykk på knappen som sier “Venner” og scroll helt til bunn.
F. Her finner du valget “Fjern fra venner”
G. Vips. Du har en venn mindre på Facebook.

7. Hvordan hindrer jeg noen av mine venner å se veggen min på Facebook?

Den letteste måten å hindre en eller flere venner å se veggen din på er å legge disse til i en egen liste for så å blokkere denne listen.

A. Følg beskrivelsen i punkt 3 for å legge til noen i en liste.
B. Følg så beskrivelsen i punkt 2 for å legge denne listen til slik at den ikke får tilgang på veggen din.
C. Det er også mulig å kun legge enkeltpersoner til under valget “Skjul dette for”.
D. Følg så beskrivelsen i punkt 1 for å kontrollere at den gitte personen ikke lengre ser veggen din.

8. Hvor endrer jeg informasjon om meg selv nå da?

Oppdatering av informasjon om deg selv, som “Jobb og utdanning”, “Hjemsted”, “Om deg” og “Grunnleggende informasjon” har nå fått en egen side som du aksesserer ved å trykke på knappen “Oppdater informasjon” under forsidebildet.

Du kommer da til siden for informasjon om deg selv, og kan endre informasjonen og styre hvem som har tilgang til denne informasjonen.

9. Hvordan endrer jeg hvem som kan se min personlige informasjon?

Du kan skreddersy hvem av dine venner som har tilgang til å se de ulike typene av informasjon om deg. Dette gjøres under “Oppdater informasjon”-menyen som du finner under forsidebildet (Se punkt 8 for hvordan du kommer deg dit)

Her kan du på hver enkel seksjon bestemme hvem som har tilgang.

10. Jeg har en “Facebook-stalker”. Hvordan blokkerer jeg denne personen fra å kunne se og ta kontakt med meg?

Det er flere nivåer av blokkering i Facebook. Innstillingene for disse finner du under Personverninnstillinger>Administrere blokkering, ved å trykke på den lille pilen til høre for “Hjem”-menyen helt øverst til høyre i Faecbooks toppstripe., og så velge “Administrere blokkering” på siden for Personverninnstillinger

Her kan du føre opp personer vi vil blokkere helt fra din Facebook-konto, samt blokkere applikasjoner og arrangementsinvitasjoner.

11. Hvor endrer jeg profilbildet og forsidebildet?

Med Facebook Timeline kan du nå gjøre profilen din mer personlig ved å legge et forsidebilde i toppen av siden din. Dette endres enkelt ved å bevege musen over bildet, for deretter å trykke på “Endre forsidebilde”

12. Hvordan fjerner jeg likes fra menyen under forsidebildet?

For å fjerne menyvalget likes fra menyen under forsidebildet går inn på “Oppdater informasjon”, trykker på “Om” og nederst står det “Liker” som du trykker på.

Så scroller du ned til “Andre sider du liker” (forutenom tv-program, musikk osv) og der trykker du at det kun skal være synlig for deg.

(Takk til Johan og Regine for spørsmål/svar.)

13. Hvordan hindrer jeg folk å se når jeg blir venner med andre i Timeline?

Under boksen som heter “Mer nylig aktivitet” i din Timeline kan du styre hva som skal vises. Ta den siste du ble venn med, og trykk på det lille krysset som kommer til syne når du beveger musa over denne.

Trykker du på dette krysset, får du opp en meny hvor du kan bestemme hvordan all informasjon om venner du får i framtiden skal oppføre seg.

14. Hvordan skjuler jeg / får tilbake skjulte poster på min Timeline?

Facebook Timeline har innført et svært kraftig verktøy som heter “Aktivitetslogg”. Her logges all aktivitet som du foretar deg på din Timeline. Denne er det kun du som skjer.

Her har du muligheten til gå inn og styre om poster vises eller ikke.

Har du andre scenarier du ønsker og/eller har svar på, gi en lyd i kommentarfeltet, så oppdaterer vi artikkelen.

Gisle Hannemyr er forsker og forfatter – med særlig interesse for bruk og design av Internett-baserte tjenester. Han er tilknyttet Institutt for Informatikk ved Universitet i Oslo som forsker og universitetslektor. Denne artikkelen er reprodusert fra hannemyr.com med hans tillatelse.

Act Up-Paris and La Quadrature's ACTAivists in Luzern, in front of the negotiation site. Foto: Guyz Zmolotov CC BY-NC-SA

ACTA (Anti-Counterfeiting Trade Agreement) er en avtale som er et resultat av en rekke møter mellom representanter for WTO-statene Australia, Canada, EU, Japan, Mexico, Marokko, New Zealand, Sør-Korea, Singapore, Sveits og USA. Avtalen tar sikte på koordinere arbeidet for å håndheve immaterielle rettig­heter (opphavsrett og varemerkerett) over landegrensene. Avtalen er kontroversiell. Det norske Datatilsynet har en faktaside som er kritisk til avtalen.

ACTA er utarbeidet som en WTO-avtale. I fortalen for ACTA sies det at ACTA er ment å utfylle en WTO-avtale fra 1994 som kalles TRIPS (Trade-Related aspects of Intellectual Property Rights). Norge er som medlem av WTO automatisk tilsluttet TRIPS. Men til forskjell fra TRIPS er ACTA definert av WTO som en plurilateral avtale. Dette innebærer at WTO-medlemmer ikke automatisk tilsluttes ACTA.

Norge har ikke deltatt i forhandlingene omkring ACTA, og er heller ikke forpliktet av vårt WTO medlemsskap eller av EØS-avtalen til å signere eller ratifisere ACTA.

Så langt har det ikke kommet signaler fra sentale norske politikere som indikerer at noen av dem mener at Norge bør slutte seg til ACTA. Dersom de rettslige tiltakene som er foreslått i ACTA skal gjelde i Norge, må to ting skje:
1) Stortinget må vedta at Norge skal slutte seg til (ratifisere) ACTA; og
2) Norsk lov må endres slik at den blir i samsvar med ACTA.

Som det framgår av diskusjonen under er norsk lov imidlertid allerede i hovedsak i samsvar med ACTA – med to unntak: Norge opererer med et noe annet kriterium for hva som utgjør en straffbar opphavsrettskrenkelse enn ACTA. Og i Norsk erstatningsrett benyttes en annen beregnings­modell for utmåling av erstatningsbeløp i sivile opphavsrettstvister enn den som ACTA anviser. Begge disse unntakene drøftes nedenfor.

1. Innledning

ACTA er ingen populær avtale blant folk flest. I Polen ble det i 15 minusgrader den 26. januar 2012 avholdt massedemonstrasjoner i protest mot at Polen og 21 andre EU-land samme dag signerte avtalen. Kader Arif, medlem av av EU-parlamentet for Sosialistpartiet, sluttet seg til denne protesten og trakk seg dagen etter fra stillingen EU-parlamentets rapporteur for ACTA. Avtalen vil imidlertid ikke være bindende for noe land før avtalen er ratifisert av et folkevalgt organ (i Norge er dette Stortinget, i EU er dette EU-parlamentet). Selv om mange land, både innenfor og utenfor EU, har signert ACTA, så har ingen land så langt ratifisert ACTA.

Både i tradisjonelle medier og i bloggosfæren har fordømmelsen av ACTA vært massiv. Danske Ekstrabladet beskriver konsekvensene av å adoptere ACTA på følgene måte:

Hvis du f.eks. får en tatovering af et copyrightet logo, tager et billede og smider på Facebook, ja så kan du risikere at blive smidt af nettet, få en bøde eller sågar komme i fængsel! Og gør du noget tilsvarende med f.eks. musik eller film er fængsel helt sikkert indenfor rækkevidde.

Interessant nok står ingen ting i avtalen om at signaturpartene er forpliktet til å “smide” noen av nettet. Heller ikke står den at den som deler et enkelt musikkspor eller en film skal bli kastet i fengsel. At slike bestemmelser ikke er en del av avtalen mener imidlertid protestbevegelsen mot ACTA er irrelevant. De hevder ACTA er et spill for å få etablert et nytt, overnasjonalt verdenspoliti som vil være eid og kontrollert av opphavsrettsindustrien. Avtalen er bare første skritt, hevder kritikerene. Når avtalen først er etablert vil den bit for bit bli utvidet med nye, drakoniske rettslige og industrielle virkemidler som til slutt vil strupe all kreativitet og frihet.

Møtene i den 11-stats gruppen som har forhandlet ACTA har ikke vært offentlige. Forhandlingsresultatet (et dokument på 26 sider) ble offentliggjort 15. november 2010. Kritikere av ACTA mener imidlertid begrepene som brukes i det offisielle dokumentet er «koder» for langt mer dramatiske og drakoniske begreper som bare forhandlingspartene fullt ut forstår.

ACTA er tilsynelatende en handelsavtale, men med strafferettslige elementer. Det er uvanlig for en handelsavtale. Kritikere sier at dette er opphavsrettslovgiving utkledd som en handelsavtale.

ACTA-avtalen inneholder en bestemmelse om at det skal opprettes en permanent arbeids­gruppe som løpende skal arbeide med revisjon og oppfølging av avtalen. Siden den teknologien som muliggjør forfalskninger og distribusjon av ulovlige kopier er i kontinuerlig utvikling kan dette virke som et nyttig arrangement dersom avtalen ikke etter kort tid skal bli overkjørt av den tekniske utviklingen. Kritikerene hevder imidlertid at denne arbeidsgruppen blir etablert for at opphavsrettsindustrien lett skal kunne utvide avtalen med stadig mer drakoniske rettslige og industrielle tiltak.

Den permanente arbeidsgruppen vil bare ha forslagsrett. Det vil være opp til signaturpartenes folkevalgte organer å ratifisere eller avslå endringer i avtalen. Avtalen kan dessuten når som helst sies opp ensidig av hver enkelt av signaturpartene (med 6 måneders varsel). Men dette gir ikke god nok sikkerhet mot utglidning, hevder kritikerene. Konfrontert med en salamitaktikk vil teknologi-inkompetente politikere ikke være i stand til å stå i mot at opphavsrettsindustrien skive for skive tilraner seg mer og mer makt på bekostning av det sivile samfunnet.

Symptomatisk for denne kritikken av ACTA er teksten: “The only ting you need to know about ACTA”, av Rick Falkvinge, grunnlegger av det svenske Piratpartiet. Falkvinge mener det er helt unødvendig å lese avtaleteksten for å mene noe om ACTA. Det eneste man trenger å vite, ifølge Falkvinge, er at opphavsrettsindustrien har et sterkt ønske om å få ACTA ratifisert. Hva som faktisk står i ACTA-avtalen er uvesentlig. Denne teksten er et forøvrig et eksempel på hva nettet på sitt verste kan gjøre med en politisk diskurs. Falkvinges argumentasjon utgjøres i sin helhet av i alt ni hyperlenker. Hver av disse lenkene peker på en nettkommentar som omhandler et overgrep som Falkvinge mener at opphavsrettindustrien har begått. Falkvinges framstilling er således et skoleeksempel på brudd på den aller første normen i Arne Næss’ saklighetslære (unngå tendensiøst utenomsnakk). Samtlige argumenter Falkvinge framfører mot ACTA i denne teksten handler så langt jeg kan se om noe helt annet enn ACTA.

2. Avtaleteksten

I motsetning til Rick Falkvinge mener jeg man bør ta seg tid til å studere teksten. Den endelige og offisielle teksten til avtalen ble publisert i april 2010 og kan blant annet lastes ned fra nettstedene til den australske regjeringen og Europakommisjonen. Min analyse baserer seg på lesing av denne teksten.

Nedenfor er min foreløpige analyse av de mest kontroversielle delene av avtalen som handler om Internett og ytringsfrihet. Det vil si avsnittene som dreier seg om kriminalitetsbekjempelse (Criminal Enforcement) og om håndheving av immaterielle rettigheter på det digitale området (Enforcement of Intellectual Property Rights in the Digital Environment).

Vage formuleringer

Slik jeg leser avtalen, så er mange av de foreslåtte tiltakene kun vage formuleringer på festtalenivå. Avtalen innebærer for eksempel at “kompetente myndigheter” hos signaturpartene (the Parties) må ha den nødvendige ekspertise til å bekjempe kriminalitet på det immaterielle området, og at signaturpartene bør oppmuntre til at det blir samlet inn statistikk om immaterielle krenkelser, osv. Kritikere hevder at denne vagheten i seg selv er farlig, fordi det kan «skjule» seg langt mer drastiske tiltak bak de vage formuleringene enn de som faktisk er beskrevet i teksten. Dette kan umulig stemme. En internasjonal avtale er som en kontrakt. Uansett hva som har blitt sagt i utkast, møtereferater og fortrolige samtaler på bakrommet, så er det bare den teksten som er ratifisert av folkevalgte organer som er rettslig bindende for signaturpartene.

Når det gjelder konkrete rettslige tiltakene som signaturpartene vil bli forpliktet til å sette i verk, så dreier det seg om forholdsvis få tiltak. Jeg finner kun to elementer i avtalen som ikke allerede er en del av gjeldende rett i Norge, nemlig kriteriet for at at ulike krenkelser kan utløse strafferettslige reaksjoner, og modellen for å beregne det sivilrettslige erstatningsansvaret ved ulovlig kopiering. Jeg drøfter begge i detalj lenger nede,

Et typisk eksempel på hvordan avtalen ordlegger seg er avtalens artikkel 27.4, der det står:

A Party may provide, in accordance with its laws and regulations, its competent authorities with the authority to order an online service provider to disclose expeditiously to a right holder information sufficient to identify a subscriber whose account was allegedly used for infringement

Det dreier seg altså om å konstatere at signaturlandene kan lovfeste at tjenestetilbydere kan beordres av en dommer el.l. å utlevere abonnementsdata til rettighetshavere. Det står ikke engang at de skal gjøre dette, bare at de kan (may).

Dette er forøvrig et tiltak jeg personlig er sterkt i mot, og som jeg tidligere har protestert i mot. Men nå er altså denne bestemmelsen, helt uavhengig av ACTA, blitt en del av norsk lov, akkurat som den allerede, i form av det såkalte IPRED-direktivet er en del av EU-retten. Forslaget er selvsagt like uspiselig når det er innlemmet i ACTA, men ACTA utgjør altså ingen forskjell siden dette allerede er gjeldende rett i Norge og i EU.

Industrisamarbeid

En mye kritisert bestemmelse er artikkel 27.3:

Each Party shall endeavour to promote cooperative efforts within the business community to effectively address trademark and copyright or related rights infringement while preserving legitimate competition and, consistent with that Party’s law, preserving fundamental principles such as freedom of expression, fair process, and privacy.

Kritikere hevder at «cooperative efforts» her er en slags kode for private para-legale institusjoner som vil bli brukt til å krenke nettbrukeres personvernrettigheter og rettssik­kerhet. Jeg leser ikke umiddelbart noe slikt inn i denne bestemmelsen, men mer pene ord som oppfordrer industri-aktører til å samarbeide om slike ting som holdningskampanjer og retningslinjer for brukerskapt innhold. Men dersom slike «cooperative efforts» skulle munne ut i institusjoner som handler i strid med personopplysningsloven, alminnelig rettssikkerhet, eller overordnede menneskerettigheter som European Convention on Human Rights og The EU Charter of Fundamental Rights, så er dette ifølge norsk rett og EU-retten lovstridig. Og det vil fortsatt være lovstridig i land som ratifiserer ACTA, fordi disse lovene vil være overordnet ACTA.

Straffbart medvirkningsansvar

I artikkel 23.4 står det at signaturpartene skal ha lover som gjør det straffbart å medvirke (aiding and abetting) til brudd på immaterielle rettigheter. Noen kritikere av ACTA mener at medvirkning til opphavsrettbrudd ikke bør være straffbart. Andre kritikere hevder at denne bestemmelsen kan lede til en funksjons­utglidning der det straffbare medvirkning­ansvaret omfatter stadig flere, som for eksempel tjenestetilbydere og søkemotorer.

Når det gjelder den første innvendingen, så har det seg slik at det straffbare medvirknings­ansvaret allerede er en del av både norsk rett og EU-retten, slik at ACTA på dette området bare stadfester gjeldende rett. Når det gjelder den andre innvendingen, så kan enhver rettslig bestemmelse bli utsatt for funksjonsutgliding. Formuleringen i ACTA gjør det verken mer eller mindre sannsynlig at medvirkningsansvaret utvides.

Kommersiell skala

I artikkel 23.1 står det at signaturpartene skal legge til rette for bruk av strafferettslige sanksjoner mot ulovlig kopiering og varemerkeforfalskninger i kommersiell skala (commercial scale). Denne formuleringen benytter et annet kriterium for strafferettslig ansvar enn det som benyttes i dagens norske åndsverklov.

I norsk lov kan det sanksjoneres både strafferettslig og sivilrettslig mot opphavsrett­krenkinger, og kriteriene for å utløse straffeansvar og sivilrettslig erstatningsansvar er forholdsvis like.

I norsk åndsverklov finnes det en bestemmelse som sier at man har rett til å kopiere opphavsrettslig beskyttet materiale til privat bruk når dette ikke skjer i erhversøyemed. Denne retten gjelder imidlertid ikke dersom eksemplaret som kopieres allerede er en ulovlig framstilt kopi, eller et eksemplar der vernede tekniske beskyttelsessystemer er omgått (jf. åvl. § 12 fjerde ledd). Åvl § 54 annet ledd og § 55 tredje ledd setter imidlertid som vilkår at det foreligger forsett for å utløse straffeansvar eller erstatningsansvar ved overtredelse av åvl. § 12 fjerde ledd. ACTA mangler denne koblingen mellom ansvar og forsett. I stedet, sier ACTA, skal ansvaret knyttes til det merkelige uttrykket “kommersiell skala”, men uten å gi dette uttrykket noen klar definisjon. Det sies bare at dette som et minimum bør omfatte kommersielle aktiviteter som gir utøveren en direkte eller indirekte økonomisk fordel. Det er etter min mening ikke spesielt klargjørende.

Selv om ACTA opererer med andre kriterier enn åndsverkloven for å utløse straffeansvar, er dette neppe en endring som vil få store praktiske konsekvenser. Selv om dagens åndsverklov åpner opp for at strafferetten kan brukes mot ulovlig kopiering, er i praksis alle saker som handler om ulovlig kopiering i Norge sivile, ved at den hvis opphavrett er krenket tar ut et sivilt søksmål mot den som krenker. Om man bytter ut “forsett” med “kommersiell skala” i åvl § 54 annet ledd vil vi neppe få flere straffesaker mot fildelere.

Uansett mener jeg at uttrykket “kommersiell skala” er uheldig. Uttrykket er for upresist til at det bør brukes rettslig, og jeg mener at strafferetten bare bør kunne benyttes mot forsettelige vinningsforbrytelser på det opphavsrettslige området. Bestemmelsen kan videre tolkes slik at “kommersiell skala” også omfatter ikke-kommersiell fildeling mellom privatpersoner dersom virksomheten har et visst omfang. Jeg mener strafferetten ikke bør kunne brukes i slike saker, og at dagens praksis, med adgang til å gå til sivilt søksmål mot ikke-kommersielle fildelere, er tilstrekkelig for å ivareta rettighetshaverenes interesser.

Erstatningsbeløp

ACTA forplikter signaturpartene til å legge til grunn at tap ved opphavsrettskrenkelser kan måles i markedsverdien av de av de produkter som er forfalsket eller kopiert. I artikkel 9.1 heter det:

In determining the amount of damages for infringement of intellectual property rights, a Party’s judicial authorities shall have the authority to consider, inter alia, any legitimate measure of value the right holder submits, which may include lost profits, the value of the infringed goods or services measured by the market price, or the suggested retail price.

Denne måten å beregne erstatningsbeløp på benyttes ikke i Norge i dag. I åndsverkloven § 55 står det bare at:

Skade som voldes ved overtredelse […] kan kreves erstattet etter alminnelige erstatningsregler

I praksis betyr dette at den part som har lidd skade bare har rett til å få erstattet det umiddelbare økonomiske tap vedkommende er påført pga. den klanderverdige handlingen. I den tidligere omtalte Napster.no-saken forsøkte rettighetshaverene å få en erstatning beregnet ut fra markedsverdien på hver enkelt fil, multiplisert med antall nedlastinger. Med utgangspunkt i denne beregningsmodellen (som altså er den modellen ACTA mener bør brukes) mente saksøker at tapet var på NOK 540 000. Retten forkastet imidlertid denne modellen, og tok i stedet utgangspunkt i hvor mange av de brukerne som lastet ned musikk fra Napster.no som ville kjøpt musikken på lovlig måte dersom ulovlig nedlasting ikke hadde vært mulig. Basert på dette fastsatte retten skjønnsmessig det økonomiske tapet til NOK 75 000. Deretter plusset retten på 25 000 som erstatning for andre kostnader (som arbeidet med å oppspore saksøkte, etc.) slik at erstatningsummen endte på NOK 100 000 – altså mindre enn en 1/5 av det beløpet saksøkers og ACTAs beregningsmodell ville ha gitt.

3. Oppsummering

Skal jeg oppsummere min analyse av ACTA, så mener jeg at avtalen er kritikkverdig fordi avtalen har elementer som kan ha en avkjølende effekt på ytringsfriheten. Men det må samtidig understrekes at det ikke er snakk om helt nye elementer. Noen av disse elementene, som medvirkningsansvaret, har lenge vært en del gjeldende rett. Andre ble innlemmet i norsk rett så sent som i fjor (når Stortinget vedtok datalagringsdirektivet).

Uttrykket “kommersiell skala” er dårlig, men det vil neppe ha særlig praktisk betydning om dette uttrykket blir tatt inn i norsk rett.

Den nye beregningsmodellen for sivilrettslig erstatning ved ulovlig kopiering som ACTA vil innføre er etter min mening uproporsjonal og bryter med norsk rettspraksis. Men det dreier seg bare om å skjerpe sanksjonene mot en handling som allerede er rettstridig. At det kan bli mer kostbart å tape et sivilt søksmål om ulovlig kopiering av kommersiell musikk og film er nok lite hyggelig for de som driver med slikt – men noen trussel mot ytringsfriheten er ACTAs beregningsmodell for erstatningsbeløp ikke.

For å gjøre det klart hva jeg mener: ACTA er ingen god avtale. Men den bør kritiseres på grunnlag av hva som faktisk står i den, ikke på grunnlag av hva man tror står i den, eller fordi man ikke liker opphavsrettsindustrien.

Når alt kommer til alt, så er de rettslige tiltakene som man finner i ACTA i hovedsak allerede gjeldende rett i USA, EU og Norge. ACTA vil altså neppe gjøre større skade på ytringsfriheten og det frie Internett, enn den skade som allerede er skjedd gjennom lover som allerede er vedtatt, som datalagringsdirektivet.

Liberty Belle Departing Foto Andrew Kalat på Flickr CC BY-ND

Vil vi få en SOPA-lov i Norge også?

Jon Wessel-Aas - pressebilde fra Bing Hodneland

NRKbeta tok en prat med en tidligere kollega, Jon Wessel Aas, spesialist på opphavsrett og kommmunikasjonsfrihet i Bing Hodneland advokatselskap om utfordringene ved lovforslagene og endringsforslagene i den norske Åndsverkloven. Han sier dette:

Utfordringer ved blokkering

- Blokkering ved filtrering av IP med DPI – Deep Packet Inspection -, hvor du teknisk overvåker datastrømmene, har kommunikasjonsfrihets- og demokratiske betenkeligheter: Man overvåker teknisk sett alt som foregår for å fange opp trafikk til «forbudte» steder – noe som åpner for misbruk. Man blokkerer dessuten hele nettsteder, og risikerer å blokkere lovlig innhold. Nettsteders innhold er for øvrig dynamisk: Det kan være lovlig og viktig innhold dagen etter. DNS-blokkering har forårsaket den mest teknisk-baserte kritikken av SOPA, fordi mange mener at det angriper selve nettets infrastruktur.

Er det paralleller mellom de amerikanske lovforslagene og det norske forslaget til endring av åndsverkloven?

- Det er først og fremst SOPA-delen det norske forslaget til endringer i Åndsverkloven har paralleller til. Parallellene er store når det gjelder adgang til å blokkere nettsteder. En forskjell er at det er noe mer rettssikkerhet i det norske forslaget. Det amerikanske forslaget er per definisjon rettet mot utenlandske nettsteder. De utenlandske – for eksempel norske – nettstedene får i praksis ingen rolle i prosessen. For utenlandske nettsteder vil det norske forslaget på mange måter være som det amerikanske.

Hvordan er det norske forslaget tenkt å fungere praktisk?

Norges Lover av 2Tales på Flickr CC BY SA

- Det norske forslaget legger opp til at private parter skal kunne gjøre det advokatfirmaet Simonsen gjorde med tidsbegrenset konsesjon på oppdrag fra filmindustrien. At alle kan gjøre det. Det er mulig at det vil bli koordinert, men det er ikke noe i forslaget som avgrenser dette. Dermed kan private parter samle inn opplysninger over tid for å dokumentere eventuelle lovbrudd. Og i mellomtiden sitter et ubestemt antall private parter på databaser over IP-adresser mistenkt for straffbare forhold, uten noen særlig kontroll av sikkerheten eller når de skal slette. Problemet er at dette normalt er en politioppgave. Her legges det opp til at private parter skal gjøre noe normalt bare Politiet har adgang til.

Rettighetshaverne skal få overvåke de som laster opp – eller ned, for den saks skyld. Og de vil pr. definisjon ikke varsle den det gjelder pga faren for at bevis fjernes. Det er ISP’ene – tjenestetilbyderen – som blir part, ikke den som har nettstedet. Den det gjelder får ikke vite om det. Det er dermed bare ISP’ene som kan forsvare den det gjelder. Og ISP’ene vil ikke ha stor interesse av å forsvare rettigheter eller personvern for den det gjelder når det er kostnader forbundet med det.

Privatisering av politimyndighet

- Man kan ikke bare lagre og lagre og vente på at noe skal skje; det er jo en grunn til at det normalt er lagt til Politiet. De er underlagt regler som skal hindre misbruk.

Delvis privat politimyndighet på etterforskningsstadiet er både uheldig med hensyn til kontroll, hvordan det brukes, hvordan det spres. I verste fall kan det for den saks skyld brukes til utpressing. Og det kan like godt fange opp annen, lovlig aktivitet, men som folk er villige til å betale for at ikke skal komme ut. Igjen en grunn til at vi normalt bare tiltror Politiet den slags fullmakter.

På mange måter er lovforslaget en falitterklæring, hvor man bare resignerer med hensyn til at Politiet ikke følger opp eller har kapasitet til å følge opp og iretteføre grove rettighetskrenkelser. Tabloid sagt: Det er i stor grad en privatisering av politimyndighet.

Domstoler skal inn til syvende og sist, men den det gjelder kommer heller ikke inn der selv. Dette gjelder ellers bare med hensyn til politiets etterforskning avterror og alvorlig organisert kriminalitet. Men da oppnevnes i det minste en forsvarer, som riktignok har begrenset med mulighet til å forsvare den det gjelder, fordi forsvareren ikke kan kommunisere med «klienten» (som ikke vet om kommunikasjonskontrollen). Dette er noe som brukes unntaksvis og i den mest alvorlige kriminaliteten. Nå foreslår altså regjeringen tilsvarende i privat håndheving av opphavsrettskrenkelser, og uten at det en gang er lagt opp til at noen skal forsvare den det gjelder.

En IP-adresse er ikke en person

- IP-adresser som kan kobles til en navngitt abonnent er personvernmessig sett å anse som en personopplysning som skal beskyttes. Det er ikke det samme som at en IP-adresse er en person, og abonnenten er ikke per definisjon ansvarlig.

Registrering av IP-adresser vil kunne utsette veldig mange for mistanke uten at det er dem det gjelder, og kan misbrukes. Usikrede trådløse nettverk, for eksempel. Som bevismateriale er ikke IP-adresser noe veldig godt bevis. Men det er kanskje det nærmeste vi kommer foreløpig.

Fordi vi ikke kan sette likhetstegn mellom en person og en IP-adresse, blir rettssikkerhetsproblemene desto større ved å tillate private parter å drive innsamling, behandling og lagring av dem med tanke på straffbare forhold.

Så langt altså Jon Wessel-Aas’ juridiske ekspertise. Hva tenker vi i NRKbeta, som prøver å se det fra et publikumsperspektiv og sette det inn i en sammenheng? Vi kommer dit straks, men les dette først.

De tre måtene å bli kvitt pirater på

Følg med nå. Nå kommer det noe viktig:

Frédéric Filloux skriver i Monday Note at det er tre måter å bekjempe pirater på:

Det er tre måter å bekjempe piratvirksomhet på: Uendelige rettsprosesser, blokkere tilgang juridisk, eller å skape alternative lovlige tilbud.

Piracy is part of the digital ecosystem

Han fortsetter med å si at de to første metodene virker dårlig, og at det beste er å satse på å gi publikum fungerende lovlige alternativer til nedlasting. Den såkalte NRKbeta-doktrinen, med andre ord.

Et interessant resonnement han kommer med er dette:

Det er selvsagt tilfeldigheter inne i bildet her – båndbreddebruken til hhv Netflix og BitTorrent er ikke nødvendigvis analog med tidsbruk. Men at BitTorrent-fildelingen i Europa er 210% av hva den er i USA er tankevekkende. For i USA har de en ihvertfall halvgod filmstreamingtjeneste i form av Netflix. Netflix har sine svakheter. Det er alt for mange filmtitler som er holdt igjen, og som ikke er tilgjengelig på annen måte enn gjennom fildelingsnettverk. Men for mange er Netflix tydeligvis godt nok. Godt nok til at BitTorrent-bruken er under halvparten av hva den er i Europa. Tygg litt på den, norske filmdistributører.

Hva tenker NRKbeta

NRKbeta tror ikke lovforslagene er et komplott igangsatt for å drepe internett og prøve å lede folk tilbake til mindre effektive distribusjonsformer som DVD og CD.

Men vi tror rettighetsbransjen i sin bekymring over situasjonen har søkt å få støtte til å bruke urimelige virkemidler for å regulere noe vanskelig regulerbart, fremfor å selv tilby bedre løsninger.

Det er også noe med at utviklingen på disse områdene går så hurtig at innen man er ferdig med å forarbeide, forfatte, vedta og innføre nye lover, er både loven, dens løsninger og ikke minst beslutningsgrunnlaget gått ut på dato.

Tanker fundamentert på utdatert viten

IFPI Norge anfører for eksempel i sin høringsuttalelse en undersøkelse fra april 2009 – fra da Spotify var noen måneder gammelt i Norge – som viser at et 86% prosent av befolkningen er “enig i at ulovlig nedlasting vil fortsette så lenge sjansene for å bli tatt er så liten.” To år senere går de langt i å fortelle DN at piratkopiering går over av seg selv når det er mer tungvint enn lovlige løsninger, som vi fortalte om i Platebransjen frir til departementet med gamle tall.

Poenget med lover er å regulere ting som ikke regulerer seg selv. Land som ikke er Singapore pleier å klare seg uten lover som forbyr urinering i heiser eller salg av tyggegummi. Når det er klare tegn på at ulovlig filkopiering ser ut til å avta betraktelig når tilbyderne tilpasser tilbudet til virkeligheten, ja, så bør man oppfordre tilbyderne til å fortsette omstillingen til vårt årtusen, fremfor å gi dem støttehjul som gjør vesentlig skade på andre felter.

Vi behøver ikke idag lover som kaster vesentlige rettssikkerhetsprinsipper overbord for å redde en bransje som – tross omfattende tilpasningsvansker – er i ferd med å reformere seg.

Og om nå bare musikkbransjen kunne klare å formidle løsningene til film- og bokbransjen også, vil det bli enda færre vikarierende unnskyldninger for unødig fikling med norsk rett.

Dette er den siste av to artikler. Artikkel nummer en, der vi går gjennom de amerikanske lovforslagene SOPA og PIPA og opphavsrettens historie, finner du her.

Pablos Holman karaktiriserer seg selv som en hacker. Eller som han presenterte seg på DLD-konferansen i München da vi hørte på ham for noen år siden: “I’m a total badass”. Han er tilknyttet Intellectual Ventures Lab i Seattle og jobber enkelt og greit med oppfinnelser.

Han gjestet Monaco Media Forum i høst og NRKbeta fikk en prat med ham. I følge sjefen for laboratoriet i Seattle, Nathan Myrvold jobber gjengen med følgende motivasjoner: for moro, for inntjening og for menneskeheten. I den rekkefølgen.

I saken her lar vi ham snakke ut. Men for at du skal få en liten forsmak på de spennende sakene han jobber med har vi klippet sammen denne litt tabloide sniktitten.

Link til video på youtube.

Holman er en erfaren foredragsholder og inntok scenen i Monaco mer som en rockestjerne enn en datanerd. Og prosjektene han snakket om er usedvanlig spennende.

Få hackerne ut av serverskapet

Men først, hva er det som kjennetegner en hacker i Pablos’ øyne? Og hvorfor kan de være med å løse store utfordringer?

Link til video på YouTube

Men selv om Pablos gjerne vil ha hackerne ut av ensporet fikling med datasikkerhet har han brukt sine timer på denslags selv også. Et av resultatene ble en liten robot som kunne kjøre rundt og stjele folks passord. For så å vise det til dem på en liten skjerm før den rullet videre til neste offer.

Link til video på YouTube.

Kredittkortsjokk

På scenen i Monaco demonstrerte han også hvordan han kan lese ut navn, kredittkortnummer og utløpsdato på amerikanske kredittkort uten at du trenger å ta det ut av vesken.

Da de skulle prøve å hacke det nye systemet fikk de seg en skikkelig overraskelse.

Link til video på YouTube.

Men hva med din egen sikkerhet?

Vi deler mer informasjon enn noen gang. Bør vi komme oss av Facebook, Twitter, G+ og alle de andre så fort som mulig?

Link til video på YouTube.

Den siste mekanikk

Under sitt foredrag trakk også Holman opp en god gammeldags fysisk dørlås. Som han dirket opp i løpet av sekunder. Og selv om han hovedsaklig er en dataekspert har han en forkjærlighet for denne gammeldagse mekaniske teknologien.

Link til video på YouTube.

Bli kvitt malaria med laserkanon

Men hva når du får et laboratorium og kolleger med all verdens spisskompetanse tilgjengelig? Etter å ha studert malariaproblemet i verden svært nøye begynte Pablos og hans medarbeidere å se på potensielle løsninger. De bestemte seg for å prøve å gå løs på myggen direkte. Men de ville lage et system som kun tok malariamygg, som ikke krevde veldig mye energi og som kunne bygges av rimelige komponenter.

Så hvorfor ikke prøve å skyte ned omtrent 600 mygg pr. minutt med laser?

Link til video på YouTube.

Og slik ser det ut når myggen blir truffet av en dødelig laser:

Du finner med detaljer om “The Photonic Fence” på bloggen til Intellectual Ventures. Og om du vil bygge din egen kan du begynne med guiden til Make Magazine.

Og om du vil se den i aksjon kjører de en demo på TED-scenen i slutten av denne presentasjonen.

En revolusjonerende atomreaktor

Et annet problem som denne gjengen med oppfinnere mener de kan løse handler om energi. Ved å revolusjonere atomreaktoren. Og samtidig gjøre nytte av alt atomavfallet fra eksisterende reaktorer.

Link til video på YouTube.

Mobilt gigabitbredbånd til alle

Da jeg spurte Pablos Holman om hva han syntes var aller mest spennende akkurat nå bevegde han seg fort enda lengre ut i en verden som for mannen i gaten er ren science fiction. Men som likevel kan få konkrete og tydelige konsekvenser for oss alle.

Link til video på YouTube.

Det skal bli spennende å se hva Holman og resten av gjengen får ut av laboratoriet og inn i hverdagen etter hvert som eksperimentene blir til skikkelige produkt.

Liberty Belle Departing Foto Andrew Kalat på Flickr CC BY-ND

Pustepause enn så lenge

USAs Kongress skulle tirsdag behandle de omstridte lovforslagene SOPA og PIPA. Lovene skulle gi rettighetshavere mulighet for å skyte fluer med atomstridshoder. Men etter stadig økende motstand er SOPA-forslaget parkert og PIPA utsatt – primært fordi de som støttet forslaget så dummere og dummere ut i møte med forklaringer på hva lovforslagene innebar, som denne videoen fra Kirby Ferguson, mannen bak Everything is a Remix:

Hva er PIPA

Protect IP Act Breaks the Internet from Kirby Ferguson on Vimeo.

Hva er SOPA

Jørgen Elton Nilsen i Hardware.no ga en kunnskapsrik gjennomgang av SOPA før jul i kommentaren SOPA kan skade Internett for alltid.

For mer informasjon har CNET denne som oppdateres: How SOPA would affect you: FAQ

Endringer i Åndsverkloven

Samtidig er Norges egen SOPA under behandling for tiden: Endringer i Åndsverkloven. Det gjenstår å se hva norske politikere og embetsmenn lærer av det som har pågått de siste ukene, ikke bare i USA, men over hele internettet.

Å ville forby virkeligheten

Vi lever i spennende tider. Digital teknologi og Internett har på en liten mannsalder spredt seg til de aller fleste kroker av samfunnet, og i samme slengen berørt / forenklet / reformert en lang rekke bransjer – fra media til varehandelen til underholdningsindustrien. Noen bransjer er endret, noen er rykket opp med roten. Mange nye har også oppstått. Og så har vi de som står igjen. Storøyde, midt i veibanen, mens de ser frontlysene komme.

Kanskje er det slik at de små har hatt lettere for å endre, innovere, tilpasse seg, mens noen av de aller største, de som har så store muskler at det kan ta flere år for dem å dø, prøver å plante føttene godt og bli stående, uvitende om at frontlysene ikke akkurat tilhører en moped.

Kodak, som etter over 130 år i gamet måtte søke konkursbeskyttelse sist uke, er et godt eksempel på giganter som blir stående. Det er bryet verdt å lese Bob Lefsetz tanker om hvorfor Kodak knelte.

Men de som er enda større enn Kodak, den amerikanske rettighetsindustrien, vil tydeligvis ikke gi seg uten sverdslag. De har brukt sin makt og innflytelse til å få fremmet lovforslag som skal beskytte deres interesser – koste hva det koste vil for resten av oss. Ifølge presumptivt troverdige og normalt sindige personer som Wikipediagrunnlegger Jimmy Wales, kan det koste oss det frie og åpne internettet. Det er en relativt stiv pris.

Hvem er egentlig denne rettighetsindustrien, og hva gir dem all denne makten? For å forstå det må vi kanskje se litt nærmere på historien. La oss ta en lyntitt på de siste parhundretusen årene:

I Begynnelsen var Mennesket

Miss Liberty III av laverrue på Flickr CC BY

Den bakenforliggende årsaken til at vi mennesker – i motsetning til våre fettere, apene – har mobiltelefon, innlagt vann og bilder av andre mennesker idet de lander på månen, er i stor grad at vi har et språk. OK, vi har bevegelige tomler og er litt smartere enn apene også, men språket vårt er helt sentralt:

Språk gjør oss i stand til å samle opp det vi tenker og lærer og videreformidle det til andre. Det er langt mer effektivt enn å måtte se på moren vår eller de andre i flokken hver gang vi skal plukke opp noe nytt. Når kunnskapen kan lagres og overleveres i språklig form, øker raskt reportoaret. Og man kan bevege seg videre fra jeger- og sankerlivet, til landbruk, handel, spesialisering, og underveis dukker det etterhvert også opp et skriftspråk.

Alt vi kan, vet og skaper

Handelsreisende og nomader, kolonister og armeer sprer så tankegods over avstander som et slags stenalderinternett. Og kulturen vår, som til syvende og sist skal gi oss mikrobølgemiddagen, er godt igang. Det skjer imidlertid noen flere ting før vi er så langt: Boktrykkerkunsten dukker opp i Europa, og lager bølger for kirken, som i praksis har hatt monopol på produksjon og reproduksjon av bøker gjennom store ansamlinger av munker som møysommelig skriver av bøker bokstav for bokstav. Endringene dette muliggjorde kan man lese mer om hos Clay Shirky i Here Comes Everybody.

Beskyttelse av åndsverk

Boktrykkering fører gjennom århundrene til en bredere produksjon av bøker. Etterhvert oppstår behovet for å kontrollere hvem som har rett til å trykke – copyright. Den norske Wikipediaartikkelen om opphavsrett er lesbar og lærerik. I flere land oppstår lovregulering av boktrykking. I engelsk rett fordi kongen og kirken ønsker større kontroll og for å beskytte dem med trykkerett fra konkurrenter, i fransk rett primært for å sikre at forfatteren har råderett over sitt verk – såkalt Droit Morale. Dette ga etterhvert en dreining fra at tankegods og kulturelt innhold tilhørte fellesskapet til at det tilhørte individer.

Praksisen spredte seg til andre land. Etterhvert spredte den seg også til musikk, og etterhvert som nye ting dukket opp, film, programvare… Praksisen for vernetid avvek imidlertid fra det i og for seg beslektede området patenter. For patenter ble det vektlagt å gi en beskyttelse lenge nok til at det skulle være attraktivt å innovere, men ikke så lenge at det skulle stanse fremskrittet. For åndsverk har det derimot skjedd en stadig utvidelse av vernetiden, fra 14 år etter utgivelsen i starten, til 70 år etter at opphavsmannen er død og deromkring.

Rettighetsbransjens fødsel

Rettighetsbransjen oppsto etterhvert i form av tilretteleggere for dem som skapte ting; boktrykkere, forlag, noteforlag, publiseringshus, filmstudioer. Og flere og flere som skapte ting dro nytte av dem, og mulighetene for forskudd og effektiv distribusjon de kunne tilby: Forfattere, komponister, artister, filmbransjen. Vi har tidligere hatt denne gjennomgangen: Historietime: Musikkbransjen på ti minutter, om du er interessert i å gå dypere.

Det store togrøveriet

Som innledningsvis nevnt, er våre kulturelle fremskritt i stor grad basert på ting som er gjort, sagt, tenkt før. Så ser noen det på en ny måte, og skaper noe nytt, noe annerledes, noe bedre av det.

Standing on the Shoulders of Giants

Godfrey Kneller's 1689 portrait of Isaac Newton - Wikimedia Commons PD

Isaac Newton – han med eplet – satte ord på gjelden til dem som hadde gått foran: If I have seen further, it is by standing on the shoulders of Giants.

Artig nok er det ikke han selv som sa dette først. Han bygget på et fem hundre år eldre utsagn, forteller vidunderlige Wikipedia. Slik har vi holdt på hele veien. Tatt den gamle historien om Pocahontas og kledd den opp som Avatar, laget Apocalypse Now av Heart of Darkness og Led Zeppelin har kunnet bygge friskt på andres låter. Slik har det i og for seg vært siden stenalderen, at ideer går som tog gjennom historien, antar nye former, blir bedre, og beriker samfunnet underveis.

Det som er skjedd de siste hundreårene er at noen stopper disse togene underveis og putter sitt eget navn på ideene: Legemiddelfirmaer som oppsøker folkemedisin i stammesamfunn, finner det aktive virkestoffet i den-og-den barken, fremstiller det syntetisk og tar eneretten til å fremstille medisinen. Eller Disneykonsernet, som tar for seg folkeeventyr, tilsetter noen suketter og vips har et vesentlig eierskap. Eller at noen rett og slett stjeler noen andres sang og putter eget navn på den, slik noen gjorde med en av verdens mest kjente sanger Happy Birthday To You i 1935. Led Zeppelin-modellen om igjen, i og for seg, men enda frekkere. Eller et norsk eksempel: Hør på verset til Neil Young’s Cortez the Killer. Så hører du på verset til deLillos’ Glemte Minner.

Selvsagt finnes det også betydelige mengder åndsverk med mye høyere andel av individuell innsats. Men mye av kulturen vår er som fargeleggingsbøker. Store deler av strukturen – enten det er dramaturgi, karakterer eller harmoniske vendinger – er gitt på forhånd.

Med fremveksten av internett og gode delingstjenester som YouTube og SoundCloud er det også oppstått nye kulturer som aktivt bruker av våre eksisterende kulturelle produkter og gjør nye ting med dem, det er nærmest vår tids folkemusikk, i det at terskelen for deltakelse er lav.

Remikskulturen er den nye Forbudstiden, med massive medieselskaper som de eneste stemmene som maner til edruskap. Det går an å kriminalisere vanlige aktiviteter blant lovlydige folk, men til slutt må noe gi etter.

Andy Baio på Waxy.org

Ta deg gjerne tid til å lese Andy Baio om hvordan vi vanlige innbyggere på internett forholder oss til opphavsrett. Om hvordan folk skaper vidunderlige nye ting av gamle og avslutter med no copyright infringement intended.

Det har, slik vi ser det, skjedd en endring fra at kulturen frem til midten av forrige årtusen var felleseie, til at den gradvis ble i privat eie til lenge etter at han som tilførte siste nye malingstrøk var død. Nå kan det hende pendelen er på vei tilbake. Men perioden hvor kulturelle uttrykk har vært privateide har gjort det mulig å bygge opp enorme industrier som har kunnet gjennomføre produksjoner som ville vært vanskelige å gjennomføre ellers, og det har generert mye penger. Og innflytelse.

Hollywoods muskler

Hollywood av Viktor Hertz på Flickr CC BY

Los Angeles og omegn er et vesentlig maktsentrum i rettighetsindustrien. Giganter som Universal, Warner Bros, Paramount, 20th Century Fox og Walt Disney holder til her. De er samlet der det stabile klimaet og det varierte landskapet ga perfekte omgivelser for filmproduksjon i filmens barndom. Og herfra har de rundhåndet kunnet bidra til valgkamper – både med utlånt stjerneglans og kald cash.

Amerikansk politikk er, på en helt annen måte enn vi er vant til i Norge, drevet av kampanjer som krever store valgkampbidrag. De pågående presidentkampanjene i USA nå foran 2012-valget anslås til å koste 8 milliarder dollar. Det er rett over 47 milliarder kroner i valgkampkostnader. Eller ca 100 millioner kroner pr. ledig stol, om jeg teller riktig.

Alle som kjemper om disse plassene trenger innflytelse og penger for å nå opp. Disse pengene må samles inn foran hvert valg, og det er nok endel givere som ikke ser på disse bidragene som ren filantropi, men venter noe tilbake. Så når representantene er valgt inn, er det sikkert endel som får føle litt på att de ikke bare er folkevalgte, men også støttespillere for sine bidragsytere.

Hollywood ga 9 millioner dollar til Obamas forrige valgkamp, og pøser generelt mye penger inn i lobbyvirksomhet – ti ganger så mye som SOPA / PIPA-motstanderne i Silicon Valley.

Chris Dodd, sjef for Moving Pictures Association of America, truet med å droppe støtten til Obama i 2012-valget her om dagen. Dette gikk ikke upåaktet hen, og i en petisjon blir Obamas administrasjon bedt om å etterforske ham for bestikkelser.

Vår Mann i Kongressen

Lamar Smith - Wikimedia Commons

Før jul la Lamar Smith frem lovforslaget Stop Online Piracy Act, SOPA, som forklares greit i artikkelen Piratene vil omgå «internettdøden». Det er ingen premie for å gjette hvem som er Lamar Smiths viktigste bidragsytere. Så ser da også SOPA-lovforslaget ut som det er ført i pennen av rettighetsbransjen uten å heve blikket underveis. Det er en krystallisering av deres våte drømmer de siste 10 år, med hovedvekt på landskapet slik det var for noen år siden.

Hvem støtter SOPA

HVem er så disse rettighetshaverne som backer SOPA-forslaget? Musikkbransjen, film- og TVbransjen, legemiddelbransjen (som forøvrig er en meget raus bidragsyter til politikere), store varemerkeeiere som Nike og Harley Davidson – det finnes en liste over 354 større selskaper her. Det var imidlertid ikke alle støttespillerne som visste hva de var med på. Hovedpådriveren for støttespiller-prosjektet var Handelskammeret, og de hadde bare brukt underskriftene til firmaer som hadde sagt de var imot piratvirksomhet.

Støttespillere utestengt fra det gode selskap

Reaksjoner som YCombinators avstandstagen til forslagets støttespillere må nok ha vært en skuffelse: Paul Graham sier YCombinator ikke lenger vil ha noe med selskapene som støtter SOPA å gjøre – selskaper som CBS Disney, GoDaddy, News Corp., Sony, Time-Warner og Visa;

“If these companies are so clueless about technology that they think SOPA is a good idea, how could they be good investors?”

Paul Graham: SOPA Supporting Companies No Longer Allowed At YC Demo Day

No Go GoDaddy

Masseflukten fra nettregistraren GoDaddy etter at de først hadde stilt seg bak SOPA gjorde nok også sitt til at lovprisningen av forslaget stadig ble mer mumlende.

Kampen mellom makt og frihet går helt tilbake til begynnelsen av vår kjente historie. Vi ser den spille seg ut for øynene våre i digitalalderen. Det er som om, i starten av bronsealderen, den ledende stammehøvdingen skulle forbudt malmsmelting. Eller, som ved overgangen fra jern til stål, at den herskende eliten skulle bestemt en høyeste temperatur for ovnene. Eller at, i flyvningens barndom, en despot skulle erklært hele prosjektet altfor risikabelt og økonomisk skadelig for industrien som var avhengig av bakketransport.

fra Power vs. People in the Digital Age av Jeffrey Tucker

Loven fløy ikke

Tross penger, støttespillere og det hele gikk det altså ikke. Gary Shapiro fra Consumer Electronics Association forteller hvorfor han tror det gikk som det gikk i What We Did Right and Hollywood Did Wrong. Kortversjonen er: Informasjon.

Den Syke Mor

Det litt fornøyelige er at mye av argumentasjonen rundt lovendringer som SOPA og PIPA – eller for den del endringer i den norske loven om åndsverk – går på kunstnerens levekår og anseelse. Mens utviklingen av lovverk ofte vel så mye er myntet på å spille rettighetsbransjen sterkere. Og det er ikke nytt. Utvidelsen av vernetiden i USA, The Sonny Bono Act, (også kjent som “The Mickey Mouse Protection Act”), slo på 20 år på vernetiden i USA og bragte dem på linje med Europa, hvor verk er beskyttet til 70 år etter opphavsmannens død. Senatets begrunnelse den gang var The purpose of the bill is to ensure adequate copyright protection for American works in foreign nations and the continued economic benefits of a healthy surplus balance of trade in the exploitation of copyrighted works.

"Expansion of U.S. copyright law (Assuming authors create their works by age 35 and live for seventy years)" - Wikimedia Commons

Når vernetiden utvides fra 50 til 70 år etter opphavsmannens død, øker oddsene for at opphavsmannen ikke i det hele tatt har møtt arvingene som overtar råderetten over verkene. Og det er sånn sett vanskelig å vite om opphavsmannens intensjoner ivaretas på en god måte, eller om det bare blir et fint smykke for en tilfeldig ansamling tippoldebarn og deres ufordragelige svigersønner. Men firmaet som sitter på rettighetene (eller underholdningsgiganten som slukte det opprinnelige firmaet) har selvsagt stor glede av at deres aktiva har enda lengre levetid.

Slapp verden unna?

Miss Liberty I av laverrue på Flickr CC BY

Lovforslagene SOPA og PIPA falt i denne omgang. Kanskje primært på grunn av store og tydelige reaksjoner fra nettsamfunnet på uhyrlighetene i forslaget, Ars Technica går gjennom dem i artikkelen Even without DNS provisions, SOPA and PIPA remain fatally flawed. Men at det strandet i denne omgang betyr ikke at konseptet er endelig skrinlagt i USA, om det enn må pakkes inn annerledes. Og det betyr dessverre heller ikke at ikke liknende lover allerede er på gang i andre land – med variasjoner over temaet.

Storbritannia har fått sin egen lov, en lov Cory Doctorow beskriver med tittelen Britain’s new Internet law — as bad as everyone’s been saying, and worse. Much, much worse.

Loven innfører blant annet the “three-strikes” rule that allows your entire family to be cut off from the net if anyone who lives in your house is accused of copyright infringement, without proof or evidence or trial.

Til det er å si at i 2012 er internett en del av samfunnets infrastruktur. Det er det man bruker for å lese aviser, komme seg i banken, levere selvangivelse, slå opp i leksikon, finne ut hva barna har i lekse, sjekke været, bestemme sog for hva man skal stemme, registrere strømforbruket sitt, delta i samfunnsdebatten. Internett er en av grunnstrukturene i samfunnet på linje med strøm og vann. Man kan ikke i et moderne samfunn fjerne grunnstruktur fra individer – eller hele familien til individet – basert på noe såpass tynt som IP-registrering – og det attpå for noe som av mange kanskje snarere betraktes som en forseelse enn en forbrytelse.

En IP-adresse er ikke en person

YouTube-lenke

En tingrett i USA fastslo i 2011 at en IP-adresse ikke er det samme som en person. Britisk rett er kommet til samme konklusjon. Problemstillingen forklares ganske greit og tydelig i videoen over.

Dette er den første av to artikler. Artikkel nummer to, der vi diskuterer forslagene til endringer i den norske åndsverkloven med advokat Jon Wessel-Aas og sier hva NRKbeta tenker om forslagene, finner du her.

NRKbeta har testet lydbokspilleren Ordflyt. Den er slett ikke verst! Om enn med et par forbehold. Det første forbeholdet er enkelt: Den er ikke helt ferdig, men er sluppet løs slik at produsentene kan lære litt av sitt tidligst ankomne publikum (en form for utvikling NRKbeta har stor sans for). Dermed er ikke alle funksjoner på plass, og vi kan derfor ikke si noe om hvordan det fungerer å logge seg inn første gang, eller kjøpe (tilgang til) bøker – disse funksjonene krever nå bruk av henholdsvis produktets nettside og PC-versjonen (en Adobe Air-applikasjon som finnes for PC, Mac og Linux). Så er det det andre forbeholdet, og det er ikke enkelt. Det handler om prising og forretningsmodell. For der er ikke ting bestemt ennå, og det går an å velge både kloke og ukloke løsninger.

Men til selve appen:
For ordens skyld: Dette er en test av Ordflyt for iPhone versjon 1.0.0. Appen er ikke ordentlig lansert ennå, så det vil nok komme endringer underveis, både i funksjonalitet og praktiske løsninger.

Ordflyt-appen er tilgjengelig for både iPhone og Android, og det dreier seg om en relativt enkel og selvforklarende app. Særlig dette med selvforklarende er nyttig. Den oppfører seg som man forventer og prøver ikke oppfinne hjulet på ny, men bruker etablerte konvensjoner for hvordan ting skal oppføre seg. Den følger i det vesentlige samme standard som man finner i musikkspilleren i en iPhone, Spotify etc. Design og løsning er så og si identisk med WiMP. Kanskje ikke så rart, ettersom den tekniske utviklingen er gjort av Aspiro – som står bak musikkspilleren. Vi la de to ved siden av hverandre og det er for mange praktiske formål bare WiMP med ny hud – en såkalt re-skinning. Denne i andre sammenhenger kanskje lite oppfinnsomme tilnærmingen til appdesign er akkurat det man ønsker seg av en lydbokspiller. Den skal høres, men ikke synes.

Hvilke funksjoner finner man?

Appen har de skjermbildene man ville gjettet den hadde før man har startet: ett vindu der man ser hva som tilbys, ett for bøker man har liggende, ett informasjonsvindu for boken man har valgt, som viser omslag, tittel, forfatter, hvem som leser og liknende opplysninger, spillelengde (uvurderlig for oss som liker lydbok i bilen og vet at det tar 3 timer og 15 min til sommerhuset), visualisering av hvor langt man er kommet, og et avspillingsvindu med play, scrubber osv. I tillegg er det et vindu for instillinger der man kan velge offline-modus, om man har lyst til å laste ned og streame over 3G osv. Ingen overraskelser, og det trenger vi heller ikke.

Hvordan er den?

Som fortalt innledningsvis er det ikke et 100% ferdig produkt vi tester. Og noe av det som er mest kålete er ulykkeligvis det aller første møtet etter at man er ferdig med å laste ned gratis-appen. Da kommer man til en innloggingsskjerm som ber om telefonnummer og passord.

Ingen opplysninger, ingen veiledning. Ingen “registrer ny bruker”-knapp. Vi prøver å taste inn mobilnummer og finner på et passende passord.

Det er åpenbart feil. Vi prøver et par ganger til. Kanskje man bare skal skrive mobil, men tomt passord?

Nei.

Heldigvis har vi lest en artikkel om at appen er appversjonen av en PC-tjeneste. Vi prøver rett og slett å skrive inn ordflyt.no i nettleseren og se hva som skjer. Det virker. Der er det en stor grønn knapp som passer oss helt brillefint:

Registrering

Vi registrerer oss, og venter på SMS med passord. Krøll med telefonen i vår ende roter det litt til, men med litt hjelp fra Ordflyt løser det seg til slutt. Det ble også litt forvirring rundt at passordet måtte bekreftes på nett først, før det kunne brukes i telefonen. Men vi kom igang.

Denne omstendelige prosessen er imidlertid ikke sentral for selve tjenesten, og vi håper mobilregistrering osv. er noe som forsvinner når testperioden er over og påloggings- og betalingsløsninger er på plass. Et annet irritasjonsmoment her, er det at man får utdelt et passord istedet for å kunne velge det selv, eller kunne bytte. WiMP har samme påloggingssystem og det er interessant å merke seg at det var 3 stykker i NRKbetaredaksjonen som hadde WiMP på telefonen, men INGEN husket passordet sitt. Kanskje ville vi brukt det oftere om vi husket passordet?

Let’s Roll

Såsnart formalia er overstått begynner det lettfattelige. Vi lander rett inne i katalogen, en katalog som gir oversikt over tilgjengelige titler. Gratistitlene er enklest å forholde seg til, for det finnes ikke noen in app-kjøpløsning foreløpig. Bøker må dermed kjøpes og betales via PC-versjonen.

Utvalg av gratistitler er kurant og har OK bredde – mer enn nok til å finne ut om man liker konseptet med appen.

Alle bøker har en “forside”, om man kan bruke den betegnelsen. Der er det viktigste samlet:

Nedenfor gratistitlene kan man bla rundt i utvalget av kjøpebøker, kategorisert i sjangre som romaner, barn, sakprosa, hørespill (gledelig nok), krim osv. For kjøpebøkene får man tilgang til informasjonssiden og en playknapp som gir et utdrag på rundt tre minutter.

Vi skal straks komme tilbake til det med kjøp. Men la oss først snakke om avspilling. Det er jo det man skal gjøre mest. Det ser – som nevnt – helt kjent og kjært ut:

En fiffig liten tilleggseffekt er den lille paien oppe i høyre hjørne som viser hvor langt man har lest totalt – scrubberen viser hvor mangt man er i det aktuelle sporet.

Ordflyt kan både laste ned lydbøker, som så spilles av, og streame dem. Det ser ut til at mange av boktitlene er inndelt slik vi kjenner det fra gamle dager, der hver lydbok-CD var delt inn i rundt 20 spor à 4-5 minutter. Dermed kan man når man laster ned begynne å spille det første sporet relativt raskt, mens resten av sporene lastes ned i bakgrunnen. Nedlasting gjør også at man kan hive ned boken på telefonen over det trådløse nettet hjemme før man begir seg ut i verden.

Nedlasting og streaming

Alternativt kan man streame lydbøkene – også over 3G. Vi testet dette kjapt i et område med 3G-dekning igår, og med 3G-dekning begynte avspillingen nær umiddelbart og spilte robust. For å teste yttergrensene for hvor dårlig datahastighet streamingen tåler, prøvde vi det hjemme, hvor vi stort sett veksler mellom ingen dekning og Edge-dekning i størrelsesorden 24 kb/s. Da blir det for dårlig datafart for streaming. Appen prøver tappert, spiller i fem sekunder, pauser et øyeblikk, før det kommer noen nye sekunder med lyd. Under slike forhold er det antagelig enklere å laste ned først og lytte etterpå.

Det enkleste hadde vært om vi ikke trengte tenke på om vi det var nedlasting eller streaming vi holdt på med, slik det er nå kan du ikke streame, forlate et område med datadekning og fortsette lyttingen sømløst.

Men så lenge man har lastet ned det man vil høre på forhånd er det mulig å bruke tjenesten også uten datatilgang. Dermed er det ikke noe problem i utlandet, på fly, eller i områder uten dekning. Om man vil kan man også slå over til offline-modus. Da forsøker ikke appen hente inn “butikkdelen”, og starter raskere om man har dårlig dekning.

Under innstillinger har man kontroll over hvordan app’en skal oppføre seg i forhold til mobilnett, slik at man har kontroll over kostnader. Vi liker godt måten det er løst på.

Avspillingen fungerer smertefritt med kontrollene man er vant til (vi klarte riktignok ikke å scrubbe i boken når vi hadde trykket på pause, men dette er muligens noe man oftere gjør når man tester noe enn i praksis når man skal høre en bok).

Total Recall

Uansett husker app’en hvor langt man har kommet i boken, og dersom man ikke er offline sender den også informasjon om hvor man er tilbake til tjenesten, slik at Ordflyt’en på PC og på telefon er på samme side i boken. Det er en funksjon NRKbeta liker veldig godt i Kindle – det gjør at man kan ha selve Kindle-lesebrettet på nattbordet, men lese videre en side eller to på telefonen eller iPaden dersom det skulle dukke opp noen innholdsløse minutter underveis. Pluss i margen!

Lydkvalitet og kvalitet på innspillinger holder i massevis og skiller seg ikke fra CD-lydbøker i betydelig grad, og det oppleves kjent og kjært om man har vært vant til lydbøker kopiert over fra CD til iPod eller telefon.

Utfordringene

I en test skal man kanskje snakke mest om selve produktet, og ikke debattere forretningsdrift. Men i dette tilfellet er produktet og forretningsmodellene så uløselig knyttet sammen at vi vanskelig kommer unna en drøfting. Ordflytfolkene er åpenhjertige at de ikke har valgt modell ennå og er åpne på hvordan det skal ende opp. Det som foreløpig ikke er løst, er frikoblingen fra PC for kjøp og fra nettside for første gangs registrering.

Personvernmessig tvilsomt

Og mens vi snakker om registrering: I denne versjonen registreres bruker på mobilnummer. NRKbeta mener registrering på mobilnummer gir personvernmessige utfordringer og bør unngås i sammenhenger som denne, hvor hva man leser kan kobles til en enkeltperson. Det stiller høye krav til datasikkerhet, og er ikke en opplysning tjenestetilbyderen behøver. Registreringen burde vært løst med brukernavn eller emailadresse, slik at den som ønsker det kan beholde anonymiteten.

Forretningsmodell

Men la oss ta dette med kjøp. Kjøp kan ikke gjøres inne i appen i denne versjonen. Det må gjøres på PC-versjonen inntil de har bestemt seg for en økonomisk modell. Dette blir klumpete når Apple ikke tillater lenker ut av en app til boktittelen i PC-versjonen. Man må rett og slett lete opp boken en gang til på PC-versjonen om man vil kjøpe den. Men dette er noe man må regne med finner bedre løsninger når tjenesten lanseres. Den store usikkerhetsfaktoren er hvordan dette skal løses. Den norske bokbransjen har tidligere vist seg å ha en ganske tydelig alfafobi. (Alfafobi – angst for ting som begynner på A. Amazon og Apple, for eksempel). En årsak til det kan være at forlagene selv eier de fleste bokhandlene, og har kontroll over hele verdikjeden mellom forfatter og kunde. Om de gir fra seg kontrollen over og inntektene fra sisteleddet til Amazon og Apple, kan lokket bli vanskelig å få på igjen.

Captive Audience

Samtidig ser de nok at distribusjon gjennom in app purchase er en smidig omsetningsform som putter butikken helt inn i lenestolen til folk. Det pleier å hjelpe på salget.

Problemet er at Apple da de begynte med in app purchase satte sin andel til faste 30% av pris for å se hvor langt det holdt. Etterhvert har enkelte firmaer klart å komme unna 30%’ern, men det er klart at det er en frisk pris for distribusjon, selv om hele regnestykket er litt mer komplekst – man sitter jo igjen med 70% av det man ville solgt uansett pluss 70 % av hvor mye større omsetning man får enn om kjøpet ikke hadde ligget klart ved fingertuppen.

En annen modell, Premium-modellen vi kjenner fra Spotify, der man betaler en fast sum i måneden for tilgang, er selvsagt heller ikke noe man skal avskrive. Der har Spotify brukt den såkalte heroin-modellen; det er invitasjonsbasert, gratis i starten, og så skrur man på taksameteret når kunden finner ut at de liker det godt. Det er nok ikke bare lett å selge inn den i en stokk konservativ bransje. Og det er nok også mange forfattere som ikke har noe særlig flesk å flyte på om de skulle vente på at bransjen eksperimenterer seg frem til den beste businessmodellen. En naturlig følge av at bransjen har sovet bort mesteparten av digitaliseringsfasen.

Mange regnestykker koker nok rundt i hodet på folkene bak Ordflyt for tiden.

Bokpriser: Does not compute

Norsk bokbransje er i praksis et kartell. I mange andre bransjer er kartellvirksomhet ulovlig og kan gi friske straffer, men i den norske bokverden er fastprisavtalen offentlig kjent – og godkjent av Kulturministeren. Denne avtalen fastsetter hva bøker skal koste og hvilken rabatt bokhandlere maksimalt kan gi. Dette gjelder også de fleste nyere lydbøker, og gjør at prisen for en digital lydbok langt overstiger hva produkter man kanskje ville funnet det naturlig å sammenlikne med koster: En måned med musikkstreaming koster en hundrelapp. Det koster rundt femtilappen å leie en film eller rundt 150 å kjøpe den i iTunes, det koster en tier for en sang og en hundrelapp for et album i iTunes. Knausgårds Kamp 6 koster 261 kroner i Ordflyt. Til sammenlikning koster Jo Nesbøs Headhunter 109 kr som engelsk lydbok i Itunes. Det kan hende en papirbok er verdt 260 kroner, men for en digital bok virker det feil, og prisen rimer ikke med andre ting. Man kan kjøpe Angry Birds for 7 kroner og spille like lenge som Knausgårds Kamp varer. Og selvsagt er Norge et lite land og litteratur mer høyverdig enn å skyte fugler på griser. Men er det 37 ganger mer høyverdig?

Mikroprising

En interessant ting som skjedde da Apple innførte apps som kostet 7 kr, 14 kr osv, var at veldig mange flere kjøpte programmer uten å tenke. Den gangen det kostet en tusenlapp eller mer å kjøpe et tekstbehandlingsprogram eller Photoshop var det betydelige mengder som piratkopierte programmer. Men hvem orker styre med en crack når en fullverdig tekstbehandler koster godt under hundrelappen? De færreste. Og da kjøper langt flere, så totalinntekten blir såpass høy at Apple har gått over til prisingsmodellen fra iPhone-universet på Mac også.

Hva hvis Ordflyt turte ta sjansen på å tilby lydbøker for 28 kroner stykket i noen måneder, for å se hva som skjedde? Jeg ville kjøpt to stykker allerede igår.

Men for å oppsummere slik tilbudet foreligger idag:

Konklusjon

Det mest spennende for oss er hvilken grad av modighet Ordflyt vil utvise i prisingen og valg av forretningsmodell. Den store suksessen vil avhenge av det. Men den lille suksessen, det å lage en løsning som håndterer avspilling og katalog, den er allerede der. Dette er en smooth sak. Vi gleder oss allerede til å høre Greven av Monte Cristo igjen.

Hva tenker dere? Hvilke finansieringsmodeller ville dere elsket, hvilke kunne dere levd med, og hvilke ville fått prosjektet til å klaske i bakken for deres vedkommende?

OK. Mange har fått en overdose Adele det siste året. Men det vi vil vise dere idag er ikke Adele. Det er 71 YouTube-brukere fra hele verden som synger sin versjon av Rolling in the Deep – sammenmontert til et større hele av Zapatou:

YouTube-lenke

Her er noen ord om Zapatou fra ham selv:

I really love to discover other people. I’m the kind of person who thinks that you can grow up from other people’s experience.

I have an unconditional passion for video editing, because by this medium I can share my emotions, my feeling to my audiences. By this medium, i can get you into my world.

Luc Bergeron (Zapatou) på YouTube

NRKbeta synes denne videoen er fin av tre grunner:
Nummer en: Redigeringsjobben er imponerende. Dette er folk som synger i ulike tonearter og tempoer og med den stemmen de har, likevel høres det ut som et hele.

Nummer to: Det å skape noe nytt av våre eksisterende kulturprodukter – enten det nå er de som i første instans la ut sine coverversjoner på YouTube eller Zapatou som videreforedlet det til denne miksen – er vår nye folkemusikk. Det er en massekultur hvor massene selv deltar, bygger videre på hverandres bidrag i rasende fart, interagerer, og hvor grensene mellom kulturproduksjon og kulturkonsum viskes ut. Dette er et lysende eksempel på det.

Og nummer tre: Istykkerspilt eller ikke; det er en bra låt – og vi er fortsatt svake for Adele.

PS: Vi kom på et eksempel til på nummer to, dette at mange av oss er blitt deltagere et sted på skalaen mellom utøver og publikum. Kommentarfeltet på NRKbeta. Det er jo ofte der det beste med NRKbeta dukker opp. Men det er i og for seg greit at dere ikke synger der

Tidligere har NRKbeta nevnt Kutiman, som står bak perler som denne, og vi har muligens også vært innom YouTube Symphony Orchestra. Har dere noen fine mashup-favoritter?

Faksimile fra Gizmodo.com

Personvern er viktig

Så hva er det nå egentlig Google har gjort som får de amerikanske teknologikommentatorene til å, i et slags raseri, definere dem som onde?

I Googles nye personvernsvilkår blir det, i all hovedsak, gjort en stor endring. At Google samler informasjon om brukerne, og bruker denne dataen for å gi brukerne såkalte “Targeted ads“, er ingen hemmelighet.

Endringen som trer i kraft 1. mars innebærer imidlertid at Google nå kan bruke informasjonen de har innhentet om bruker i alle sine tjenester på kryss av tjenestene. Rent konkret vil det si at en Google-tjeneste, for eksempel YouTube, også vet hva du har søkt etter i Google-søk, og kan bruke denne informasjonen.

Det er hovedsakelig endringen i de nye vilkårene.

“Er det så farlig da?”

Friendly Internet? Foto: Marius Arnesen / NRK

For Googles brukere, behøver ikke endringene å bety all verden – iallefall ikke foreløpig. Det er viktig å merke seg at Googles policy rundt hva de bruker informasjonen de henter inn til, ikke har endret seg. Google selv beskriver endringen slik:

Our new Privacy Policy makes clear that, if you’re signed in, we may combine information you’ve provided from one service with information from other services. In short, we’ll treat you as a single user across all our products, which will mean a simpler, more intuitive Google experience.

Det er med andre ord ikke snakk om at informasjonen de nå er i stand til å knytte til en bruker, selges videre til en tredjepart. Informasjonen forblir fortsatt på Googles hender.

Målet med endringen er å kunne tilby enda mer personaliserte reklamebannere. Om “Targeted Ads” er en bra eller dårlig ting, er det delte meninger om. Her finnes det med andre ord flere skoler.

Targeted Ads: Rosablogg med RC-utstyr...

Personlig synes jeg det er bedre at reklamer faktisk omhandler ting jeg er opptatt av og bryr meg om, og ikke er reklamer for sanitærbind og baby-mat.

Den andre skolen huser de som absolutt ikke setter pris på at Google etter hvert vet mye og mangt om deg, og bruker denne informasjonen til å selge deg ting.

(En tredje skole er muligens de som har oppdaget ulike måter å blokkere reklame på, og garantert kommer til å nevne det i kommentarene på denne saken)

Til syvende og sist koker dette ned til hva du selv er komfortabel med, og hva du selv synes er greit. Det er nemlig slik at det er fullt mulig å skru av Googles “Targeted Ads”.

Under Googles Ads Preferences har man faktisk både mulighet til å skru av og endre hvordan reklamen fungerer.

Her skrur du av Targeted Ads

Ønsker du ikke “Targeted Ads” trykker du enkelt og greit på “Opt out”.

Farlig utvikling, eller et nødvendig onde?

Google endring betyr ikke nødvendigvis all verden for den gjennomsnittelige bruker. Iallfall ikke nå. Den viser imidlertid enda klarer en trend vi har sett de siste årene.

De store aktørene på Internett, og ikke minst innen sosiale medier, samler og bruker mer og mer informasjon om brukeren. På et eller annet stadium er faren overhengende for at noen kommer til å tråkke over en grense for hva almenheten tolererer.

NRKbetas lesere er generelt sett mer opptatt av både teknologi og personvern enn den jevne nordmann.

Hva tror dere om Googles endringer? Er det pest, kolera eller bare en liten forkjølelse?

I april 2009 så firmaet Kickstarter.com dagens lys, og har etter hvert vokst fram som en alternativ måte å skaffe seg oppstartskapital på. Tjenesten retter seg spesielt mot “kreative prosjekter”, og prosjektene må falle inn under en av kategoriene musikk, film og video, kunst, teater, litteratur og publisering, foto, mat, dans, design, tegneserier, spill, teknologi eller mote.

Alt eller ingenting

Modellen for finansiering Kickstarter.com tilhører har blitt døpt Crowdfunding, og kan vel på godt norsk oversettes til et slags spleiselag.

eye3 finansierings-side på Kickstarter.com

Tjenesten er (dessverre) pr dags dato kun åpen for amerikanske statsborgere, som da har muligheten til å melde inn prosjekter de trenger finansiering til og sette en nedre grense på hvor mye prosjektet trenger for å kunne startes.

Hvis denne grensen oppfylles innen den tidsfristen som er satt, går pengnee, også det overskytende, til eieren av prosjektet. Kommer det ikke inn nok penger til å oppfylle minstekravet, skifter ikke pengene eier. På denne måten kan Kickstarter også brukes som et verktøy for å finne ut hva prosjektet ditt er verdt, og om folk har tro på det.

Veldedighetskapital

Kickstarter har basert modellen sin på en form for veldedighet. Man kan “investere” penger i et prosjekt man har tro på, men får ikke utbytte i form av penger.

Du velger selv hvor mye du vil støtte prosjektet med.

De som har opprettet prosjektet bestemmer selv hvordan de belønner de ulike bidragsyterne, men Kickstarters rettningslinjer krever at det er en eller annen form for belønning, avhengig av hvor mye du ønsker å bidra med. Denne belønningen kan være alt fra en t-skjorte til et faktisk produkt hvis prosjektet får finansiering.

Funker det?

Opp gjennom de årene Kickstarter har eksistert, har nettstedet finansiert en rekke spennende tjenester. Noen med større grad av hell enn andre.

På topp tre lista over hvilke prosjekter som har klart å håve inn mest penger finner vi: “TikTok+LunaTik Multi-Touch Watch Kits” med 942 578 USD i kassen, “Printrbot: Your First 3D Printer” som dro inn 830 827 USD og “Twine: Listen to your world, talk to the internet” som endte på 556 541 USD.

Ser vi på statistikken for de årene Kickstarter.com har eksistert, kan man se en markant økning i prosjekter som blir finansiert gjennom nettstedet.

Finansierte prosjekter gjennom Kickstarter.com. Kilde: Kickstarter.com

En fordeling mellom de ulike kategoriene ser slik ut:

Kilde: Kickstarter.com

Ingen garanti

En av de store svakhetene med Kickstarter-prosjekter, er at det ikke er noe garanti eller forpliktelser knyttet opp mot pengene prosjektene får inn.

Det er med andre ord ingen garanti for at et prosjekt som blir finansiert gjennom Kickstarter.com, faktisk bruker pengene på utvikling, eller leverer noe som helst. Kickstarter oppforderer derfor “investorene” sine til å bruke skjønn når de gir penger til prosjekter.

For å bruke Kickstarter må man foreløpig være amerikansk statsborger, ha amerikansk bank-konto og kredittkort.

Det er også flere aktører verdt å nevne seg i Crowdsourcing-verdenen: Sponsume, IndieGoGO, RocketHub og Fondomat.

Hva tror dere om denne måten å finansiere prosjekter på? Er det liv laga?

Gregory Jordan - "Mailboxes". CC BY-NC-ND 2.0

I februar i fjor opplevde 38 000 av Gmails brukere problemer, hvor epost og kontakter forsvant. Bjørn Kaupang, som vi snakket med den gang, var uten epost i 3 dager. Gmails brukere skal ha fått tilbake alle tapte data, men hendelsen synliggjør behovet for backup av også de nettbaserte delene av vårt digitale liv.

Ikke alle epostleverandører opererer med backup av din digitale postkasse; samtidig foregår store deler av vår kommunikasjon nettopp via dette mediet. I tillegg bruker vi flere andre nettbaserte løsninger, som for eksempel Dropbox, Evernote og Google docs. Som med alt annet av data, kan det være lurt å sikkerhetskopiere innholdet ditt jevnlig.

Selv om du bruker et program på din datamaskin (á la Thunderbird, Apple Mail, Outlook) kan det hende disse er satt opp til å kun speile innholdet som ligger på mailserveren. Forsvinner innholdet ‘i skyen’, risikerer du dermed å miste all epost.

Programmet MailStore (Windows), som er gratis, lover å gjøre backup av mail enkelt for deg, uten at vi har testet programmet selv.

Kjenner dere der ute til andre løsninger enn MailStore? Og hva gjør du med resten av ditt skybaserte innhold?

A Japanese photo of their bombing of Rangoon, Burma on Dec 23, 1941 during WWII (rescan) av John T Pilot på Flickr CC BY NC

Levendegjøring av historie

Mannen bak prosjektet er den 24 år gamle Oxford-historikeren Alwyn Collinson.

I’m hoping to use Twitter to help bring the past to life, helping people understand the past as people at the time saw it, without the benefit of hindsight.

Alwyn Collinson til Telegraph

Twitter er nok det best egnede stedet å oppleve dette, men det finnes også en Facebook-versjon for dem som fortrekker det.

EDIT: Ser nå at du kan lese mer om dette på NRK.no: Twitrer seg gjennom 2. verdenskrig

En av tingene som har krevd en ny løsning, var musikkleggingen av Norsk Attraksjon-traileren, ettersom vignetten til programmet er utgitt på et IFPI-selskap. Markedsavdelingen i NRK valgte å trenge seg sammen i voice-boksen og synge selv:

Sangen som (forsøksvis) synges er dette glimrende Grampri-bidraget fra Spania (1968): Massiel: La La La

Dette er et område der det hersker mye usikkerhet og som vi har nevnt i byggeartiklene våre er denne typen farkoster langt fra ufarlige. Vi håper at vi kan bidra til at denne typen virksomhet kan bli både sikker og moro ved å følge opp med mer informasjon.

Om dere lurer på noe er det også mulig å ta kontakt med flyoperativ inspektør Morten Raustein (mra(at)caa.no) i luftfartstilsynet eller rådføre seg med UAS Norway.

Opprinnelig sak:
NRKbeta var med P3 på innspilling av vignett for et helt nytt TV-program. Filmingen vi var med på foregikk med helikopter; hjemmelaget, naturligvis.

Modellhelikopterpilot Lars Petter Lorentzen følger med mens NRKbetas egen Eirik Solheim flyr sitt hjemmesnekrede quadkopter.

Vi har tidligere vist dere hvordan man kan bygge sitt eget quadkopter (del 1 og del 2). Neste skritt er naturligvis å feste et kamera på farkosten. Lars Petter Lorentzen har tatt det hele enda et steg videre, og flyr såkalt First Person View – FPV. Ved hjelp av et kamera i front av helikopteret og en trådløs link til en mottager på bakken, kan han fly helikopteret nesten som om han satt i det selv.

Dette har åpenbare fordeler, som for eksempel gir det langt bedre kontroll over og følelse med helikopterets bevegelser. Piloten kan da korrigere for disse umiddelbart, i tillegg til å faktisk vite mer eller mindre nøyaktig hva man faktisk filmer – en stor fordel når man bruker helikopteret til TV-produksjon.

- Jeg har vært ute med ‘ordentlig’ helikopter før, men har aldri filmet ved hjelp av modellhelikoptre, sier Torgeir Engen, som er prosjektleder for den nye programserien “Utkant”. Sammen med postproducer Thomas Søbstad står han for regien. Spørsmålet er naturlig nok om kvaliteten og stabiliteten på filmklippene blir gode nok til profesjonell TV-bruk, selv ved bruk av et lite quadkopter.

Været innbød ikke akkurat til filming tidlig onsdag morgen på Bygdøy: tåken lå lavt over Oslo, og kombinert med snø på bakken kan dette gi nokså grøtete bilder uten den helt spektakulære kvaliteten – spesielt med GoPro-kameraet som skulle brukes. Også kulden viste seg å være et problem. Selv om Lorentzen stilte med seks forskjellige helikoptre – noe de øvrige fremmøtte mente burde være i overkant mange – viste det seg raskt at det kalde været var i overkant kaldt for helikoptrene, og at backup-farkoster slett ikke var så dumt å ha.

At batterier ikke liker seg når været blir for kjølig, er velkjent. Verre var det at fartskontrollerne (Electronic Speed Controller – ESC) ikke likte kulden, spesielt ikke ved oppstart:

Etter oppvarming av fartskontrollerne, kunne derimot helikopteret ta av. Etter noen testrunder, ble så GoPro montert, og filmingen kunne begynne.

- Det er versjon 2 av GoPro, som vi fikk i posten i dag tidlig, sier Engen. Han er tydelig spent på hvilke bilder det nye kameraet i kombinasjon med et lite modellhelikopter kan gi.

GoProen er montert rett på rammen av helikoptrene til Lorentzen. Riggen er stabil nok i seg selv, og trenger ikke egen gyroplattform for å stabilisere kameraet. Etter et par runder langs veier, skog og sjø på Bygdøy, tar Engen og Søbstad en titt på resultatet – og liker det de ser. Bildene er stabile, og på grunn av helikopterets størrelse man man fly både lavere, raskere og tettere på enn med et stort helikopter.

For å få til FPV fra helikopteret, brukes et lite og lett kamera med lav oppløsning, koblet til en trådløs sender. Lorentzen har montert mottagere og skjerm i en egen koffert, og driver det hele ved hjelp av standard batteripakker. To forskjellige antenner tar i mot signalet, og et eget system evaluerer kontinuerlig videostrømmene, og sender det mest robuste videre til både FPV-briller og en liten skjerm montert i kofferten. På den måten finnes det i alle fall én backup om signalet skulle forstyrres.

Lorentzens FPV-koffert: Clowerleaf-antenne (øverst til høyre), patch-antenne (kvadratisk metallplate, venstre), mottagere, skjerm og FPV-briller.

- For å fly FPV må man rett og slett lære seg å “bli” helikopteret, og gi seg litt hen, sier Lorentzen.

- Litt som å spille Counter Strike; du må leve deg inn i det brettet du er på, godta 2D-skjermen som et virkelig bilde og bevege deg som om du skulle gjort det i virkeligheten, sier han.

Likevel må det sies at FPV er for dem med erfaring: det nytter ikke å begynne med FPV etter et par timers flyvning med quadkopter. Det lønner seg å lære helikopteret å kjenne på vanlig måte først, og heller oppgradere med FPV-utstyr etter hvert, om man føler seg komfortabel med det.

Når man flyr FPV, må man også huske på å alltid ha en observatør med seg, som man følge med på hvor helikopteret er, og eventuelle forbipasserende og farer piloten ikke kan se fra sitt forholdsvis snevre utsyn rett fremover fra helikopteret. En observatør er også god å ha når (ja: når) helikopteret crasher. Det er ikke alltid like lett for piloten å vite hvor farkosten crashlander.

Mens Lorentzen flyr, står Engen og Søbstad rundt påsynsskjermen og følger med. Ønsket fra regissøren om å gå litt lavere, ender med at GoProen såvidt skraper i asfalten. Lavt nok, altså.

Med en batteritid på rundt syv minutter i kulden, ble det nokså korte flyturer, skjønt bytte av location (fra Bygdøy til Maridalen) og oppvarming av alt for kald elektronikk, gjør at tiden – vel: flyr.

Dagen etter forteller postproducer Søbstad om gode klipp de absolutt kan bruke, og kan vise til en kjapt sammenklippet test som vi her har æren av å presentere. Det hele er klippet til musikk, men på grunn av opphavsrett kan vi kun presentere selve filmen:

Som dere ser er det stabile bilder, og selv om lysforholdene ikke var de beste, er det absolutt av en god nok kvalitet. Klippene her kommer rett fra kameraet, og er ikke korrigert på noen måte. Med litt fargekorrigering og grafikk kan det bli riktig så bra.

Ved hjelp av noen furukvister i kors, billig elektronikk fra Asia, en porsjon el-tape og noen strips, kan en dyktig modellhelikopterpilot levere bilder til TV som et fullskala helikopter med gyrorigg og det hele aldri hadde klart å fremskaffe; og da har vi ikke engang nevnt forskjellen i pris.

Utkant er et program om ungdom i utkant-Norge – en slags yngre versjon av “Der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Serien skal følge 8 ungdommer i alderen 15-25 år, fra forskjellige steder i landet. Målet er å vise hvordan det er å være ung i et lite miljø i Norge i dag. Serien vises på NRK til våren.