Foto Bain News Service, 1911 fra The Library of Congress på Flickr – ingen kjent Copyright

Når vi ser på teknologisk utvikling og drøfter fremtiden blir det ofte med utgangspunkt i kun selve teknologien. For eksempel et nytt kamera: hvor mye bedre oppløsning har det? Eller 4G mobilnett: hvor mye raskere er det egentlig? Hvor mye mer kan den nye super-harddisken lagre sammenlignet med den gamle?

Noen ganger setter vi det i en litt større sammenheng. Hva betyr det nye kameraet for mediebransjen? For historiefortelling generelt? Hva gjør det nye 4G-nettet med hverdagen vår?

Men hva om vi prøver å se på de virkelig store linjene? Og ganske langt inn i fremtiden? Kan vi se på dagens blogger og sosiale nettverk som en spe begynnelse hvor delingen av informasjon bare vil akselerere? Vil vi i framtiden få tjenester som automatisk deler ting for deg, ikke bare trafikkinformasjon og bilder av store hendelser, men alt som fremtidens duppedingser regner som relevant for verden å vite?

Skulle ting gå så langt at våre tanker spres kontinuerlig og uten filter, at alle vet om alt som foregår i verden, blir det nærliggende å tenke på en felles bevissthet. På engelsk er termen hive mind godt etablert: man snakker om delt bevissthet mellom alle mennesker, en kollektiv bevissthet. Vi har en felles bevissthet i dag også, men den begrenser seg til trivielle ting som at vi alle vet at jorden er rund og solen gir varme. Når vi bruker termen “felles bevissthet” mener vi “felleshjerne”, jeg-et opphører og vi vil dele alle tanker og handle som én enhetlig rase.

Bikuben

Busy Bee Colony av No Minds Vision|കിരണ് på Flickr

Begrepet hive mind kommer fra bikuben, og nettopp biene sammen med maurene er kanskje det nærmeste vi kommer kollektiv bevissthet på jorden i dag. De er eksempler på raser med veldig klare felles mål og lite tanker for sitt individuelle jeg.

Det er med en slik tanke i hodet det er interessant å se om oppvoksende generasjoners enorme tidsbruk på internett ikke er meningsløst tidsfordriv, men digital sosialisering som vil ta menneskeheten til neste steg på evolusjonsstigen.

Ting som tyder på en mindre, mer enhetlig verden

• Økonomisk globalisering knytter oss stadig nærmere, vi sier vi lever i en global verden nå, og land er avhengig av hverandre i større grad en tidligere. EU fikk nylig fredsprisen for et samarbeid som har gjort båndene i Europa så tette at ingen lenger kan erklære krig. Organisasjonen jobber med å viske ut landegrensene, politisk enerådighet og individualitet generelt for å fremme seg selv som et høyere organ.
• Internett har i enda større grad enn økonomisk globalisering gjort verden mindre. Det startet med epost og uskyldige websider, men har utviklet seg til deling av absolutt alt. I delingen av alt ligger også muligheten til å slå opp alt. Det vi slår opp i er en slags kollektiv bevissthet. Vi har i de senere år ved hjelp av smarttelefoner begynt å bære med oss denne “bevisstheten” hvor enn vi går.
• The Global Consciousness Project er et prosjekt startet ved Princeton University hvor de påstår at mennesker allerede påvirker den fysiske verden med kraften av våre kollektive tanker.

Auklet flock Shumagins 1986 fra Wikimedia Commons

“Tell ulempene først, så fordelene”, Indisk ordtak

Men hva med det individuelle?

Newton, Copernicus, varslere, fri presse. Vi snakker om personer og tilfeller hvor nettopp det å gå mot det etablerte, mot makta, mot “fellesbevisstheten” har vært nøkkelen til store vitenskapelige gjennombrudd og samfunnsomveltninger.

Hva vil skje med kreativiteten når man mister muligheten til en god debatt? Er det ikke når nye tanker settes opp mot gamle at de genuine framskrittene blir gjort?

Som mennesker er vi ganske sårbare for ytre påvirkninger. Slik det er i dag, gjør det at vi tenker forskjellig også at vi er sårbare for forskjellige ting. Noen blir utsatt for jordskjelv, andre flom, noen bygger egne bomberom for sikkerhet, mens andre prøver å sikre egen overlevelse ved å synge “peace and love”. Diversiteten vi har, sikrer alltid noen overlevende om katastrofen skulle inntreffe.

Havner vi en gang i intergalaktisk stjernekrig med “små grønne menn”, kan det også vise seg en fordel å ha ulike land med ulike taktikker. En felles bevisshet ville gamblet hele menneskeheten på én løsning.

Det vi definitivt mister med alles samtykke, er kontrollorganfunksjonen. Vi mister de som virkelig kan stå på utsiden og sette spørsmålstegn.

Men all delingen på nett foregår fremdeles med visse skiller. Både fordi vi ikke velger å dele alt med alle og fordi språk og nasjonale lover setter begrensninger.

Crowd av James Cridland på Flickr CC BY

Fordelene

En felles bevissthet kan også gå i motsatt retning, ikke ved å flate ut tankegodset vårt, men ved aksellerere utviklingen. Tenk deg alle verdens gode ideer, samlet og bearbeidet på ett sted. Tenk hva slags kreativitet et vesen med all verdens kunnskap kunne hatt når det har mulighet til å sammenkoble og være ekspert på absolutt alle felt samtidig.

Vi ser konturer av dette på nettet. Chris Anderson forklarer det tydelig og fint i sin presentasjon “How web video powers global innovation“. Og dette gjelder ikke bare video, men effekten av wikipedia, diskusjonsgrupper og resten av nettet.

Å sette spørsmålstegn er heller ikke bare positivt. Det kan ha den ulempen at man aldri kommer til enighet (Munchmuseet). Ved en felles bevissthet ville man bygget et svevende Munchpalass for lenge siden og man ville ikke begrenset seg til trivielle ting som museer, men genuint store samfunnsproblemer som klimakrisen.

Klimakrisen er i dag et stort catch­22 hvor de fleste av oss ikke vil kutte i personlig forbruk, fordi vi er redd naboen ikke skal gjøre det samme og politikerne ikke ser nok stemmer til at de tør å innføre strenge restriksjoner på befolkningen. En felles bevissthet ville løst dette ved å ta én felles avgjørelse alle var enige i, og hvor alle visste at beslutningen ville bli gjennomført.

Om ikke noe genialt oppstår i harmoni, så er det i hvert fall det. Harmonisk…

Hvordan tror dere en menneskelig felles bevissthet ville fungert, hvilke problemer ville det løst, og hvilke nye problemer ville oppstått?

Tidligere har vi skrevet om robotreporternes inntog i pressen, og at enkelte oppgaver i tilknytning til journalistikken nå kan automatiseres. Ett av de siste eksemplene på dette er Washington Posts tjeneste “Truth teller“, en tjeneste som under politiske taler omsetter talen til tekst og bruker store databaser til å kontrollere faktaopplysningene som blir framsatt. Resultatet blir en automatisk faktasjekk av politiske taler i tilnærmet sanntid.

Her hjemme har vi foreløpig ikke kommet så langt, men et nytt prosjekt tar nettopp faktasjekken på alvor og gir deg nyttig informasjon du kan bruke når du skal være med og bestemme landets politiske framtid på valgdagen 9. september. Prosjektet som får sin ilddåp denne høsten ønsker å samle politiske avgjørelser, for å sjekke om politikerne holder ord.

Jari Bakken, sjefsutvikler i Holder de ord Foto: Alex Asensi

— Holderdeord.no er en annerledes tjeneste enn Truth Teller, forteller sjefutvikler Jari Bakken.

— Vårt utgangspunkt er hva politikerne har stemt på Stortinget, som er det nærmeste man kommer en objektiv enhet i politikken. På vår nettside kobler vi sammen valgløfter fra partiprogrammene og avstemninger på Stortinget til saker som vi kjenner fra samfunnsdebatten.

Tilbakemeldingene viser at de aller fleste er positive til Holder de ord. På spørsmål om potensielt negative effekter, tenker Bakken at tjenesten kan bidra til at politikere vil vegre seg mot å gi konkrete løfter når de vet at noen følger med. Det kan også være mindre attraktivt for politikere å endre mening i en sak. Så langt viser imidlertid sakene på siden at det er stor sammenheng mellom hva som loves og hva som stemmes.

Manuelt arbeid

Koblingen mellom sakene gjøres redaksjonelt og manuelt. Daglig leder for Holder de ord, Daniel Rees, sier at språket som brukes på Stortinget ikke nødvendigvis ville vært enkelt for en maskin å tolke, og mener derfor det er best at mennesker gjør disse koblingene.

Både Rees og Bakken mener at en tjeneste som dette er nødvendig. De peker på at det i dag er nesten umulig å finne ut hva representanter og partier stemmer på Stortinget.

— Dette er sentral, demokratisk informasjon som bør være enkelt tilgjengelig for alle. Målet vårt er å bringe mer fakta inn i den politiske debatten, sier Bakken.

Kort tid etter lansering var Rees gjest i Dagsnytt atten her på NRK, hvor han presenterte tjenesten. Der fortalte han at det på sikt også er ønskelig å inkludere uttalelser fra nettopp slike debattprogrammer. Kanskje blir det snart en realitet? Holder de ord arrangerer nemlig jevnlige hackathons, hvor de jobber med å utvikle tjenesten videre.

Valget 2013

Daniel Rees, daglig leder og styreleder i Holder de ord Foto: Alex Asensi

— Vi håper mange blir kjent med Holder de ord i oppkjøringen til valget og vil bruke tjenesten aktivt for å finne ut hvordan partiene og politikerne har disponert makten på deres vegne de fire siste årene. Forhåpentlig vil Holder de ord bli enda hyppigere brukt etter valget, når alle de nye valgløftene skal holdes, sier Rees.

“Automatisk rapportering vil aldri kunne erstatte god, dyptpløyende politisk journalistikk”

I fremtiden ser de for seg å kunne utvide tjenesten både vertikalt og horisontalt, for det er mer data å ta av om hva som skjer på Stortinget. Referater, komitéaktiviteter og kalendere er aktuelt, men også nye deler av politikken og eksperimentelle former for analyse er noe de er interesserte i. Om Holder de ord på sikt kunne tilbudt automatiske rapporter og dermed overtatt plassen til journalister, er de skeptiske til.

Allerede nå kan du følge NRKs valgredaksjon på Twitter, Facebook og Instagram (@NRKValg alle steder).

— Jeg tror absolutt at løpende oppdaterte faktaopplysninger om hva som skjer i politikken både vil kunne være en viktig kilde til saker for journalister, og brukt på riktig måte gi leserne en betydelig verdiøkning på vanlig redaksjonelt innhold, sier Bakken. — Men, automatisk rapportering vil aldri kunne erstatte god, dyptpløyende politisk journalistikk, understreker Rees.

Takket være seieren i konkurransen Reklame for Alvor vil prosjektet høyst sannsynlig få økt oppmerksomhet blant et bredere publikum. Premien i “reklamebransjens dugnad” er flere millioner kroners reklamekampanje, som skal vises denne våren. Skal vi tro de siste oppdateringene på Holder de ords Facebookside, er en reklamefilm i emning.

Samarbeid med NRK

Allerede har informasjon fra Holder de ord blitt implementert i nyhetssaker fra NRK.

- Vi har en avtale om widgets som vi skal bruke i artikler på NRKs valgsider. Målet er at det skal gi leserne merverdi i sakene ved å knytte uttalelser fra politikerne til konkrete avstemninger i Stortinget, forteller reportasjeleder i NRK nyheter, Anne Linn Kumano-Ensby.

I en sak om for eksempel pelsdyroppdrett, kan NRK nå legge inn en boks som sammenfatter partienes løfter, og en annen som sammenfatter hvordan de har stemt når denne saken har vært oppe tidligere. Fordi boksene er interaktive kan leserne både få en oversikt over saken og muligheten til å dykke dypere i materialet for å se nøyaktig hva politikerne stemte over og hva de enkelte politikerne har stemt. En widget fra saken Miljøbevegelsens klimapolitiske verstingliste ser slik ut, og viser hva de ulike partiene har stemt:

Laster innhold fra Holder de ord…

Ser du behovet for en slik tjeneste og kommer du til å bruke den i forbindelse med Stortingsvalget?

Helt siden DVD-boksene startet å dukke opp i de tusen hjem, har vi nemlig “binge watchet”, eller “fråtse-sett-TV”, som vel kan være en slags norsk oversetting.

For “Binge watching” betyr akkurat det: Å fråtse i innhold ved å se flere episoder av en TV-serie etter hverandre, enten som resultat av at man eier en DVD-boks, har lastet ned en sesong, eller har tilgang til tjenester som Netflix og HBO.

Selv om mange har “binge watchet” TV-serier siden DVD-boksene begynte å dukke opp, fikk fenomenet virkelig fart gjennom tilgjengeliggjøring av hele TV-sesonger på fildelingsnettverk.

Netflix la i fjor lista enda et hakk høyere ved å slippe alle episodene i både “Lilyhammer” og av sin storsatsning “House of Cards” samtidig.

Her i NRK har vi så smått eksperimenter med å blant annet slippe alle episodene med dokumentarserien “EXIT Afghanistan” på nettet to dager før TV-premieren, og med et rikholdig nett-TV-arkiv, er fråtse-TV-mulighetene mange også i NRKs Nett-TV.

Er det altså slik at TV-bransjen er i ferd med å tilpasse deg folks nye seervaner? Vil vi i framtiden se en trend hvor store de store produksjonene slippes som hele sesonger og ikke spres utover etter det tradisjonelle flyt-TV-prinsippet?

TV-bransjen diskuterte

Under bransjekonferansen “Nordiske Mediedager” i Bergen i Mai 2013, omhandlet et av panelene akkurat “Binge Watching”.

Moderator for diskusjonen var Asbjørn Slettemark, mens panelet bestod av Petter Wallace, Eksternsjef i NRK, John Ranelagh, Innkjøpsdirektør i TV2, Keri Lewis Brown, Managing Director i K7 Media og Ragnhild Thorbech, Senior Vice President of acquisition i HBO Nordic.

Ifølge Slettemark så hele 30% prosent av Netflix brukere som har sett “House of Cards” hele sesongen i løpet av den første helgen etter at sesongen var lagt ut. Selv om TV-seerne ser ut til å omfavne denne måten å se TV-serier på, var det ikke en udelt entusiasme å spore blant TV-bransjens fagfolk.

Avsluttende episoder og høyere tempo

TV2s Ranelagh var kanskje den som overrasket mest, og kunne fortelle at han ser etter helt andre kriterier i en TV-serie i dag, enn hva han gjorde for bare 3 år siden. At en serie har avsluttende episoder er for TV2 nå et svært viktig kriterie, og innkjøpsjefen mente at selv en TV-serie som “24″ ville hatt mindre suksess i dag enn hva den hadde da den gikk på TV2 for få år siden.

Keri Lewis Brown pekte også på at alt går mye kjappere når Netflix introduserer serier som “House of Card”, og at buzzen og snakket rundt serien allerede var over etter få uker, noe man kanskje kunne strukket ut i tid ved en tradisjonell programsetting.

En svært interessant betrakting kommer fra NRKs Wallace. Hans eksempelet med TV-seeren som ikke klarer å se bare en episode av HBOs “Game of Thrones”, men som venter til sesongen er ferdig fordi historielinjene, og karaktergalleriet er blitt så enormt i moderne TV-serier av denne typen, at det faktisk er vanskelig å følge med hvis man må kun får se en episode pr. uke.

Se paneldebatten.

“Nordiske Mediedager” har vært rause nok til å dele flere av foredragene og paneldebattene fra årets konferanse på sin YouTube-kanal.

“Binge Watching” – Venn eller fiende

Mye av debatten på “Nordiske Mediedager” gikk på hvordan den tradisjonelle kringkasteren skal forholde seg til fenomenet. Er “Binge Watching” bra eller dårlig for TV-seeren? Er det bra for kringkasterne?

Så hva tror dere? NRKbetas lesere er ofte “early adopers”. Er det kun “Bing watching” som gjelder, eller er TV-serier fortsatt best i sin tradisjonelle form?

Link til video.

Vintage Future Fantasies- Mobile communication & television av perhapstoopink på Flickr CC BY

Dere gir verdifull hjelp

En av NRKs store styrker, er at vi har et stort og engasjert publikum som bidrar til å gjøre det vi lager bedre. Da vi testet forrige versjon av denne tjenesten før jul, fikk vi fem ganger så mange svar i tilbakemeldingsskjemaet som vi håpet på; over 650 stykker. Svarene var grundige, og helt sentrale for oss – både for å sjekke om vi var på rett kurs og om ting burde vært løst annerledes.

Nå har vi utviklet nrk.no/nyheter et klikk videre, åpnet dørene på ny og holdt det gående en periode. Vi håper dere kan hjelpe oss med minst like mange (eller gjerne enda flere) tilbakemeldinger som i 2012, for det er noen ting vi desperat lurer på hvordan fungerer i hverdagen for dere…

Slik kan du hjelpe NRK å oppdatere deg bedre:

Vi vil gjerne at du lager en snarvei på hjemmeskjermen på smart-telefonen din (25-sekunders oppskrift her). Da vil du kunne gå rett inn i vårt nye nyhetstilbud og hjelpe oss å gjøre det bedre. Når du har brukt tilbudet noen dager, vil vi at du skal fylle ut TILBAKEMELDINGSSKJEMAET. Skjemaet ligger åpent for utfylling frem til mandag.

Premie

Som en takk til dere for at dere er så gode til å bidra, deler vi ut en supereksklusiv NRKbeta-tskjorte til en tilfeldig uttrukket skjemabesvarer. Og når vi sier supereksklusiv, mener vi supereksklusiv. Det finnes kun 3 eksemplarer i hele verden. Men denne tskjorten er selvsagt ikke motivasjonen deres. Dere bidrar fordi dere vil at det vi lager for dere skal bli bedre.

Kjør ivei, og tusen takk

Lag bokmerke-oppskrift
TILBAKEMELDINGSSKJEMA

Videotjenesten Vine er nemlig knappe seks måneder gammel, men ser nå ut til å skyte godt med fart spesielt blant de yngste av mobilbrukerne. Tjenesten er forveksling lik Instagram, men her er bildene byttet ut med videoer med maks lengde på seks sekunder.

Du følger folk, og blir fulgt, etter samme prinsipp som hos den litt eldre fetteren Instagram. Og etter hvert som du følger flere personer får du en nyhetsstrøm bestående av videoer fra fjern og nær.

Liking, kommentarer og deling er selvsagt på plass, og det er også mulig å dele videoene til Twitter og Facebook. Vine er en del av en ny trend, ofte beskrevet som “Microvideo blogging”.

Vine ble grunnlagt av Dom Hofmann og Rus Yusupov i Juni 2012, og ble allerede i Oktober 2012 kjøpt opp av Twitter. 24. januar 2013 ble iOS-versjonen tilgjengelig i Apples AppStore, og 2. juni 2013 var det klart for lansering i Google Play.

9. april 2013 inntok appen førsteplassen på gratis lista i AppStore, og i skrivende stund ligger den der enda. Vine ligger allerede på en 10. plass hos Google Play.

Kvadratisk video og tidsbegrensing

Selve prosessen med å lage en video er en smule anderledes enn hvordan man tradisjonelt sett produserer video. Videoene er kvadratiske, og man har kun seks sekunder til rådighet per video.

Vine gjør opptak når man berører skjermen, og man kan på den måten sette sammen en video bestående av flere ulike opptak etter hverandre. Akkurat den siste egenskapen åpner for ganske så kreative “stop motion” muligheter, og et fortellerspråk som gjør at Vine-videoer ofte får et eget uttrykk.

Også opplevelsen av å scrolle nedover i strømmen din med videoer har Vine løst på en svært elegant måte. Videoene autostarter og autostopper etter hvert som du ruller nedover i innholdet og hele “surfeprosessen” oppleves som svært vellykket.

Det er absolutt noe dogmeaktig, begrensende og spennende over å bare kunne lage en video på seks sekunder. Hvordan forteller man noe på så kort tid? Hva er fortellergrepene man kan bruke?

Vine er enda pur-ungt som både konsept og applikasjon, og det blir rett og slett veldig spennende å se hvordan det tas i bruk når massen med brukere øker.

Remix-mekka

Som vanlig i en tidsalder hvor alt som deles på nettet også remixes, går folk mer eller mindre bananas med Vine-videoene. De remixes, samles, endres og republiseres på YouTube.

Et par smakebiter her:

Hvem bør du følge?

Som for alle andre sosiale nettverk er ikke opplevelsen av Vine bedre enn de du følger. Så spørsmålet er også som alltid: Hvem skal jeg følge?

Vine er såpass nytt at verken form, folk eller format har satt seg. Hvem du følger avhenger selvsagt mye av smak og behag, men vi har laget en liste over noen av de brukerne som stikker seg ut.

Vine er imidlertid en svært så mobilsentrert App, så linkene i denne artikkelen lar seg kun åpne i Vine-appen ved å klikke på dem i en mobil-browser. Når man embedder video i en nettside er også lyden automatisk automutet slik at denne må skrus på for hver video hvis du ønsker å høre lyden.

Vine ser også ut til å appellere til en del svært så flinke Stop-Motion animatører.

For øyeblikket er det artisten Tylor TheCreator (vine://user/919346728275156992) som har flest følgere på Vine med sine 971 600 følgere.

Update: Forbrukerprogrammet FBI har laget en svært så pedagogisk video som forklarer både Instagram og Vine.

Andre

Av andre tjenester i samme kategori som Vine finnes blant annet Tout, en tjeneste som har et mer nyhetsdrevet fokus enn Vine, men som har mange av de samme egenskapene. Også Viddy, Keek og Klip er applikasjoner i samme familie og omtales ofte som “Microvideo blogging apps”

Som vanlig er vi interressert i å høre hva du synes om Vine og microvideo blogging. Er dette 2013s killer app eller er det bare et blaff?

Kommenter i vei.

Hos Northern Research Institute (NORUT) i Tromsø jobber de med droner av en annen klasse og kaliber enn det de fleste hjemmebyggere kan skilte med. For hvis man faktisk vil, kan droner brukes til mye fornuftig som ville vært vanskelig å få til med andre verktøy.

Northern Research Centre (NORUT) i Tromsø både bygger, designer og flyr de fjernstyrte farkoster av et annet kaliber enn de fleste hobbyflygere kan skilte med. Her er ett av de største flyene på en utskytningsrampe, klar til avgang. Foto: NORUT.

— Vi har bygget og brukt droner siden 2005, til mange ulike oppdrag, og var vel blant de første — i alle fall i Norge — som tok dette i bruk til vitenskapelige formål, forteller Rune Storvold, seniorforsker ved Norut.

— Vi har drevet mest med fly, men har også begynt å ta i bruk helikoptre etter hvert som teknologien har blitt mer og mer tilgjengelig, sier han.

Overvåker oljesøl og kan kartlegge skredfare

Forskerne ved NORUT benytter farkostene til så mangt, og er ute på mange forskjellige oppdrag for å teste dronenes kapasitet: de kan overvåke oljesøl, ta bilder av isbreer og skredområder, kartlegge luftlag i atmosfæren og mye mer. De eksperimenterer også med bruk av radar fra flyene sine; i første omgang en spesiell radar som kan måle ulike lag i snø, for å kartlegge skredfare. I tillegg har blant annet Røde Kors vist interesse for å ta i bruk fjernstyrte fly til søk- og redningsoppdrag.

— Mye av det vi måler og fotograferer ved hjelp av dronene våre kan også utføres av satellitter, men droner har mange fordeler: de er billigere, enklere å bruke og kan overvåke et mindre område over lang tid, forteller Storvold.

— De kan også sendes ut på oppdrag med høy risiko der man ikke trenger å være redd for redd for at menneskeliv skal gå tapt, dersom noe går galt, sier han.

Nå i vår skal dronene blant annet brukes til telling av sel langs kysten. Til seltelling ellers bruker man ofte helikopter eller konvensjonelle fly, men disse bråker og kan skremme selen. Her mener Storvold at elektriske droner har et stort fortrinn, da de er nesten lydløse.

Flyturene NORUT foretar foregår ofte utenfor synsvidde, og flyene flyr stort sett seg selv, bortsett fra når de tar av og under landing. I luftfartssammenheng kalles ubemannede droner “Unmanned Aerial Veichle”, eller UAS. Når slike farkoster skal ut på flytur kreves det søknad på forhånd, og det defineres et luftrom som sperres av så lenge operasjonene foregår.

Operasjoner hvor fartøyet flyr selv er tillatt, men det skal hele tiden overvåkes av en pilot som kan overta kontrollen, og flyvning krever tillatelse etter søknad fra Luftfartstilsynet. Det gjelder også for flyvninger i nokså grisgrendte strøk, for eksempel Svalbard eller Arktis. Utenfor Norge må man selvsagt søke de respektive lands flymyndigheter, noe som fort kan føre til en stor bunke med søknader.

— Vi har systemer som gjør at en pilot kan ta over flyvningen underveis dersom det skulle være nødvendig, og vi kan også sette dronen til å fly hjem igjen dersom vi skulle miste kontakten med den, forteller Storvold.

Kontakt har de via flere forskjellige systemer: enten direktelink fra en kontrollstasjon på bakken, via mobilnett eller via et satellittmodem.

Det er høy grad av automatasjon i dronene NORUT flyr. I nesen på denne dronen er det plass til mye nyttelast, og flyet brukes både til fotografering, luftmålinger og etter hvert radarmålinger. NORUT opererer også mindre fly: noen selvbyggede, og andre innkjøpte. Styringssystemer og lignende har de som oftest utviklet og bygget selv. Foto: Sindre Skrede

— Vi fikk vår første tillatelse til UAS-operasjoner i 2005, da vi søkte Luftfartstilsynet om tillatelse. De visste ikke helt hva de skulle gjøre eller svare, for tidligere var det bare forsvaret som holdt på med noe tilsvarende, og som oftest innenfor egne skytefelt og lignende. Den gang fant de ut at man ikke kunne nekte oss, og siden har vi flydd, sier Storvold.

— Mye har skjedd siden 2005, og vi oppfatter det slik at Luftfartstilsynet har opparbeidet seg verdensledende kompetanse på området. De deltar også internasjonalt i regelutvikling for UAS, og har sørget for at vi kan operere under betingelser som er levelig for oss, samtidig som vi ivaretar sikkerheten til andre fly, sier Storvold.

Videoen nedenfor viser en UAS-operasjoner på Grønland og Svalbard:

Visualiserer resultatene

Men forskerne ved NORUT samler ikke bare inn enorme mengder data, de har også gode systemer for å kunne visualisere dem.

Daniel Stødle viser frem visualiseringsverktøyet han har utviklet. Det kan også vise kartlag i 3D. Foto: Sindre Skrede

— Det er viktig å presentere resultatene av våre målinger på en god måte. Datainnsamling er den “enkleste” oppgaven: det å presentere resultatene på en god måte er både vanskelig og viktig, forteller Daniel Stødle ved NORUT.

Han viser frem et egenutviklet program for visualisering av ulike kartlag, bilder, luftmålinger og annet. Ved første øyenkast ligner programmet på Google Earth, og funksjonaliteten er noe av den samme — men med mange egenutviklede lag og visualiseringsmåter for data.

Flyets kurs, bane, høyde og målinger kan vises på en datamaskin eller tablet — forskerne jobber også med å få dette til i sanntid. Foreløpig ligger begrensningen i båndbredden mellom dronen og mottageren. Foto: Sindre Skrede

— Det er viktig å vise dataene på en ordentlig måte, og gjerne grafisk. Det kan øke forståelsen av funnene drastisk, sier Stødle, og demonstrerer 3D-visning av en flytur med en av NORUTs droner.

— For kundene som kjøper tjenester av oss er dette verdifulle verktøy, fordi de enkelt kan få oversikt over hva vi har samlet inn, og enkelt kan velge ut hva som er interessant for dem å se nærmere på. Man får oversikt på en helt annen måte, forteller Stødle.

Han fremhever også muligheten for å se flere ulike resultater samtidig: bilder av bakken, kombinert med radar- og lasermålinger kan for eksempel være verdifulle verktøy i forbindelse med kartlegging av skredfare eller isbreer.

I videoen nedenfor kan du se noen av de mange funksjonene i programmet:

“Mann over bord”-fly

I tillegg til å drive med overvåkning og kartlegging ser forskerne ved NORUT for seg andre bruksområder for små, fjernstyrte farkoster. Etter hvert som automatikken og elektronikken blir både bedre og billigere mener de det vil være realistisk å få til en enkel, men effektiv drone som for eksempel kan brukes i søk etter savnede personer fra skip.

— Ideen er å ha et helikopter eller et fly i beredskap lett tilgjengelig i et skap eller lignende om bord på et skip. Skulle det oppstå en situasjon hvor man trenger rask oversikt — for eksempel om noen faller over bord — skal man kunne koble til batteriet og kaste dronen opp i luften. Ved hjelp av et tablet eller lignende får man live video direkte, og kan tegne opp hvor man ønsker at dronen skal søke, forteller Stødle.

— Kan bli stor industri — om myndighetene vil

Foreløpig har NORUT konsentrert seg mest om fly, men har også jobbet med helikoptre.

— Forskjellige flymaskiner brukes til forskjellige oppdrag. Begrensningen for elektriske helikoptre er at de har forholdsvis liten flytid, men fordelen er at de kan stå i ro. For fly er det omvendt, sier Storvold.

NORUT har også fløyet fra kystvaktfartøyet Svalbard. For å kunne lande tok man i bruk en nokså gammel teknikk for landing med mini-fly på et begrenset område: et nett strukket tvers over helikopterdekket. Foto: Håkon Kjøllmoen

— Vi ønsker å utvikle teknikker, metoder og løsninger som gjør at droner og automatiserte løsninger for flyvning kan bli tatt i bruk i større grad enn i dag. Hvis våre myndigheter vil, og er kjappe nok, kan vi klare å skape et stort miljø og en stor industri for ubemannet flyving i Norge, sier Storvold.

Han mener markedet finnes, og vil bli større, men at det foreløpig ikke er noen land som har klart å lage et regelverk tilpasset den nye virkeligheten. Tvert i mot eksisterer det stort sett ikke noe lovverk som omhandler ubemannede flyvninger i det hele tatt.

NRKbeta har tidligere skrevet om hvordan du kan fly lovlig med ubemannede fly og helikoptre. I følge Luftfartstilsynet jobbes det med et nytt regelverk som i større grad tar hensyn til ubemannede fly, men det er fortsatt et stykke igjen å gå før det kommer på plass. Også internasjonalt jobbes det med et mer fleksibelt lovverk på feltet, men det kan ta mange år før det trer i kraft.

— Luftfartstilsynet i Norge har vært svært fleksible og flinke når det gjelder lovgivning og tillatelser, men det er kun én mann som jobber med problemstillingen. Det er leit. Vi håper vi kan bidra til å åpne myndighetenes øyne for alle de bruksområdene droner kan ha, og hvilke muligheter ubemannede fly og helikoptre kan gi oss, sier Storvold.

Droner kan altså brukes til noe annet enn krigføring, og det jobbes aktivt med å utforske mulighetene for ubemannede passasjerfly. Industrien har forlatt barnestadiet, og er på god vei til å bli tenåring; hvordan tror du ubemannede fly kan brukes i fremtiden?

FREMGANGSMÅTE:

(Oppskriften tar utgangspunkt i en iPhone. Fremgangsmåten er den samme på Android, og antagelig liknende på andre typer smart-telefon også)

Gå til nrk.no/nyheter i telefonens nettleser.

Når siden har åpnet seg, velger du bokmerke-knappen i nettleseren:

Så velger du Legg til på Hjem-skjerm (iPhone):

Eller Add shortcut to Home (Android):

Endre navn på knappen om du vil:

…og vips har du en direkte-knapp til en svært praktisk tjeneste:

…og det på under 25 sekunder!

Mesteparten av tiden som gikk med, var tiden det tar å skrive inn nettadresse og klikke frem til riktig side. Det vil med andre ord si at det å lage denne app’en* sparer seg inn igjen etter at du har brukt den bare noen få ganger.

* Dette er selsagt ikke er en ordentlig app. Det er en snarvei til en nettside som ligger side om side med app’ene dine på telefonen. Bruksopplevelsesmessig er det imidlertid såpass likt en app at vi tillater oss denne unøyaktigheten. Håper dere kan bære over med det.

KAN BRUKES TIL MER

Fremgangsmåten virker selvsagt for enhver nettside mobiltelefonen din kan vise. Denne artikkelen er basert på en vi skrev for noen år siden om hvordan du kunne lage en snarvei til yr.no’s nedbørsradar. Men det viktigste akkurat nå, er som sagt at du lager en knapp til nrk.no/nyheter; vi har nemlig tenkt å be om litt feedback på tjenesten straks, så da trenger vi at dere begynner å bruke den. Rekruttér gjerne andre nyhetshunder dere kjenner, både unge og gamle – vi trenger så mange testere som mulig!

- Vi gikk inn for å gjøre det annerledes denne gangen, sier NRKs Europakorrespondent Hege Moe Eriksen om helgens reportasje fra Sevilla.

Grepene i reportasjen var nøye tenkt gjennom på forhånd, med mål for øye om å få intervjuobjektene til å fortelle historien selv. Dermed ble reportasjen vurdert sendt helt uten speak, men dette ble lagt på i ettertid – i så liten grad som mulig – for å tilpasse saken til nyhetene.

- Jeg gav fotografen klare føringer og gikk gjennom filmingen med ham på forhånd. I tillegg brukte vi et Canon C100 for å gi det hele et filmatisk uttrykk. Dessverre sendes ikke Dagsrevyen i HD, og da mister man kvalitet i bildene, sier Moe Eriksen.

Fotograf Bert Degraeve filmer flamencodanser Christine Hall. Foto: Hege Moe Eriksen

Vimeo-uttryket
- Jeg har tenkt på dette en stund og vært inspirert av uttrykket på Vimeo. Der ser man at det er mange kreative folk med små kamera som uttrykker seg på annet vis enn det tradisjonell TV gjør. Etter tre år med rapportering om krise, ville jeg gjøre noe litt annerledes. Flamenco er også spesielt for meg, da jeg har bodd i Spania og danset selv, forteller hun.

Moe Eriksen mener denne formen for videoreportasje kan fungere godt på mange ulike historier. Særlig i nyhetssammenheng fungerer det ofte bra å la intervjuobjektene gjøre mer av formidlingen og dermed bære seeren gjennom historien. Det er mye ekstra arbeid knyttet til å følge intervjuobjektene visuelt og tematisk i intervjuene, men det gjør at man kan bygge historien slik at de forteller det meste selv.

Hvordan man utnytter stoffet har mye å si, og denne gangen har det nyhetsmessige blitt tonet ned og saken har dermed fått rulle selv med en flatere struktur. I forkant diskuterte Moe Eriksen med fotograf Bert Degraeve både filming, ulike situasjoner og hvilke bilder de ønsket. Målet var å skape et mer poetisk uttrykk enn vanlig. De var også heldige da det ute på reportasjereisen viste seg at en av jentene de valgte å følge, greske Thetis Misiou, skulle opptre foran publikum.

Hege Moe Eriksen intervjuer professor José Ruis Navarro. Foto: Bert Degraeves

- Vi fikk mye bilder fra dans, treninger og i klasserommet. Vi gjorde også intervjuene på en annerledes måte enn vi pleier. Intervjuobjektene presenterte seg selv og fortalte oss om livene og dagene sine, slik at de i større grad formidlet saken, sier Moe Eriksen.

Til slutt satt de igjen med 6 timer opptak, som altså skulle passe inn i en magasinsak for TV. Både filmingen og redigeringen var en krevende prosess, fordi saken måtte filmes slik at historien fortalte seg selv og musikk, rytmer og dans skulle stemme overens i redigeringsprosessen.

Canon-looken

Fotograf Bert Degraeves Canon C100 ferdig rigget for opptak i Andalusia. Foto: Bert Degraeves

- Jeg har hatt en god fotograf som har skapt fantastiske bilder og et godt uttrykk i reportasjen. Det krever mye arbeid både underveis i filmingen og i redigeringsprosessen. Denne gangen brukte vi altså Berts eget kamera, som vi har prøvd ut tidligere og hatt gode resultater med, sier Moe Eriksen.
Saken om den franske journalisten Tristane Banon har de tidligere filmet på C100-kameraet.

På sikt tenker hun at amatørfilmskapere på eksempelvis Vimeo kan påvirke måten de store TV-selskapene jobber på. For sin egen del er det en konstant kamp mot klokken og deadline, med et hesblesende og hektisk liv ute i felt. Dermed er det fort avhengig av tid, mulighet og den enkelte sak om man kan bruke denne typen utstyr.

Det har eksistert en del begrensninger i teknologien på disse kameraene, og på tidligere reportasjer har de måttet bruke ekstern lydopptaker, noe som kompliserer produksjonen en del, særlig for nyheter. Nå har det skjedd endringer på denne fronten, som gjør det lettere enn før å bruke utstyret ute i felt. Hun forteller at hun har fått mye respons på reportasjen, og at folk har fått med seg at det er gjort på en annerledes måte.

Hva synes du om de filmatiske grepene i reportasjen? I hvilke andre saker tror du dette kunne passet for NRK?

Framtidens journalist? Foto: Flickr/Brett Jordan (CC)

For å best illustrere hva dette dreier seg om, inviterer jeg deg herved med på en reise til USA. Akkurat i det vi skuer ut over Stillehavet fra, la oss si, det mektige Hearst Castle i California skjer det noe uventet. Et jordskjelv rammer grunnen vi står på. Heldigvis er vi like hele når skjelvet har gitt seg, så du tar fram nettbrettet for å sjekke hva som skjer. Utrolig nok har Los Angeles Times allerede en sak ute på sin jordskjelvsblogg. Der finner du oppdatert geologisk informasjon om skjelvet, et Google-kart som viser nøyaktig posisjon og noen flere relevante detaljer. ”Journalisten Ken Schwencke har jommen vært rask på labben!” tenker du sikkert.

Tilbake fra reisen er det på tide å finne ut hva som egentlig skjedde hos LA Times.

Bak bylinen ”Ken Schwencke” skjuler det seg nemlig mer enn du tror. I sekundene etter skjelvet ble registrert, innhentet nemlig et program utviklet av Schwenke en rekke data. Skjelv-informasjon fra USAs geologiske undersøkelse, kartdata fra Google og informasjon fra LATimes sine egne databaser. Så fremt skjelvet er nyhetsverdig, dvs. over en gitt grense på Momentmagnitude-skalaen, skriver programmet saken selv, genererer en overskrift og publiserer den på egen hånd. Det er kanskje ikke helt Terminator, men er det journalistikkens framtid?

Datadeskene

Ben Welsh er databaseprodusent hos LA Times, og sier til Journalism.co.uk at man kan skrive programmer som både kan spørre – og svare på – spørsmålene en journalist ville stilt seg forelagt de samme dataene. Han eksemplifiserer ved å fortelle at LA Times daglig får oversendt et regneark fra politiet i Los Angeles med data fra gårsdagens arrestasjoner. ”En menneskelig journalist ville kanskje spurt seg ’hvem har begått den alvorligste forbrytelsen?’”, forteller Welsh. ”Svaret kan man for eksempel finne ved å se etter den høyest utbetalte kausjonen. Journalisten kan også slå opp arrestantenes yrker, for å finne offentlig ansatte, ministre eller skuespillere.” Denne formen for nyhetsjakt kan nå foregå nærmest helt automatisk.

Dataene til høyre blir automatisk omgjort til ingresser, som gjør at journalistene enklere kan fylle ut info i saken. Skjermbilde fra Los Angeles Times.

Ved hjelp av disse databasene og ulik faktainformasjon kan robotreporterne fylle ut informasjon i saker, som journalistene senere kan legge til mer innhold i. Det er også mulig å sette opp automatiske varslinger, om robotreporterne finner noe unormalt eller annet interessant i dataene som journalister bør se nærmere på.

Sport leder an

Innen sportsjournalistikken er automatisk journalistikk kommet langt. Et eksempel som ligger nært de vi allerede har vært innom, kommer fra firmaet Narrative Science. De har laget en nyhetsgenerator basert på kunstig intelligens, kalt Quill. Den kan selv hente data og bygge en historie med riktig språklig struktur rundt disse. Ved hjelp av en serie algoritmer organiserer Quill fakta og forvandler dem til en nyhetssak. Et typisk eksempel på en datagenerert sak kan være:

“Michigan held off Iowa for a 7-5 win on Saturday. The Hawkeyes (16-21) were unable to overcome a four-run sixth inning deficit. The Hawkeyes clawed back in the eighth inning, putting up one run.”

Politikk under lupen

Tidligere i år lanserte Washington Post tjenesten Truth Teller. Gjennom en egenutviklet tale-til-tekst-programvare hentes uttalelser ut og analyseres opp mot eksisterende databaser med fakta. Resultatet er en automatisk faktasjekk av politiske taler i tilnærmet sanntid. Her kan du se deres egen presentasjon av tjenesten:

Hvilke muligheter tror du ligger i slike automatiske tjenester, og kunne du tenke deg å se noe slikt fra NRK?

Vi som har jobba spesifikt med innovasjon i NRK Nye Medier, har leita etter eksempler som vi kan identifisere oss med og inspireres av.

Det er spennende og gøy å sammenligne seg med for eksempel Apple, Google, Spotify eller Netflix. Det er mye som tyder på at vi burde observere og lære av dem, spesielt fordi de er i en annen bransje enn vår egen (det ligger litt i naturen av innovasjon, at man ser litt ut i horisonten for inspirasjon og ikke bare i egen ‘dybde’ av samme bransje). Men det er også problematisk å sammenligne NRK med dem, med den tro at de har modeller som også kan fungere for oss. NRK har helt andre forpliktelser å oppfylle. Hvordan man måler NRK sin suksess er ikke nødvendigvis like kompatibelt med hvordan kommersielle foretak som Apple og Google måler sin suksess.

Erik Hansen, LEGO (Foto: Tom Halsør, NRK)

Det var befriende og inspirerende å høre Erik Hansen (Senior Director of Technology & Open Innovation at Lego) fortelle LEGO sin historie på Innotown i forrige uke. Jo, LEGO er et kommersielt foretak, men de har litt av den samme historie som NRK, men er ikke i den samme bransjen. LEGO har også en lang og  unik historie når det kommer til innovasjon, som få andre har. Alle har også et forhold til LEGO, enten det er ‘leke med det’ eller ‘å tråkke på det’ -forhold. Alle har vokst opp med det, og kjenner det som ‘litt sitt’, på godt og vondt. Litt som NRK, på en måte.

Åpen innovasjon

Det er ofte slik at innovative løsninger ikke kommer fra eksperter på området man vil innovere innenfor, men fra folk som kanskje aldri har tenkt på problemstillingen før. Dette er hva som kalles Åpen Innovasjon. Det har sine helt spesielle fordeler, men også noen store utfordringer.

Fordeler med åpenhet

Erik Hansen fremhevet i sin presentasjon at “99.9% of the smartest people in the world don’t work for us.” For å kunne aktivisere de (99.9% andre) som ikke jobber for oss, så er åpenhet et grunnleggende premiss.

Innovasjon er alltid relevant, fordi tiden og konteksten vi lever i endrer seg konstant. Vi går sakte men sikkert inn i en tid da folk forventer å bli mer involvert. Man snakker om deltagende brukere, istedenfor konsumerende brukere. Man kan potensielt bygge lojalitet gjennom å la brukerne føle seg som en del av produktet ditt. Fint ikke sant? Men hvordan får man det til?

Utfordringer med åpenhet

1. Det ligger en helt naturlig frykt i oss alle for å ‘feile’. Å feile i full åpenhet er mildt sagt ganske skummelt. Starte ett prosjekt uten å vite hva det skal bli til, er også skummelt! Men i en innovativ kultur, er det helt naturlig å feile. Problemet er bare at man ofte jobber innenfor en konkurrerende kultur som ikke har samme rom for å feile.

2. Skal du konkurrere eller innovere? Dette er kanskje den aller største utfordringen. Man må endre tankesett. Endre en organisasjonskultur fra konkurrerende til innoverende skjer ved at man endrer måten å tenke på og klarer å faktisk etablere en kultur for å tenke annerledes.

3. Rettigheter, hvem eier produktet til slutt, når det har blitt til i en åpen prosess?

Hva er det LEGO har gjort?

David Robertson på Innotown 2013 (Foto: Tom Halsør,NRK)

Dette er Professor David Robertson, som har skrevet en bok om Lego og innovasjon. Grafen i bakgrunnen viser salgsutviklingen til LEGO siden starten i 1932 til 2012. På slutten av nittitallet følte Lego et stort press. Barn som før var legobyggere er nå blitt dataspillere. Dette ledet til en innovasjonsprosess uten like i LEGOs historie. De innoverte i øst og i vest. Det ble hyret inn redningsmenn som skulle innovere LEGO ut av krisen. LEGO fulgte alle råd fra eksperter om innovering og produktutvkling, men det hjalp lite, det går mot konkurs. De blir tvunget til å sparke ‘innovasjonsgeniene’ og legger om til en mer åpen og inkluderende stil, hvor man forsøker å inkludere legobyggerne i innovasjonen sin. Man skjærte bort nyvinninger som ikke hadde noe med kjernevirksomheten til LEGO å gjøre, refokuserte på kjernen sin og åpnet produktutviklingen. Det er ikke vanskelig å se resultatet av dette. Det er et salgsresultat nesten uten sidestykke, og det ser ikke ut til at oppturen skal stoppe med det første.

LEGO åpner seg og Wired omtaler dem på forsiden i 2006 med ‘The LEGO army wants you’.

Så hva er egentlig forskjellen på å innovere og innovere åpent? LEGO åpner seg ikke bare mot legobyggerne og spør dem hva de vil ha, men de inviterer til samarbeid med andre aktører som MIT, Ideo, Google med fler.

Sammen med MIT utvikler de LEGO Mindstorm. Syv LEGO ingeniører sammen med MIT og 7 år seinere lanserer de produktet. Tre uker etter lansering har over 1 000 personer ‘hacka’ løsningen og forvandlet produktet til noe LEGO bare kunne drømme om. Se Denne video’n av hvordan en Mindtsormrobot setter verdensrekord i å løse rubiks cube.

Vet du hva cuusoo.com er?

lego.cuusoo.com

Det er et sted hvor du og jeg kan foreslå et produkt som vi har lyst på, men som ikke finnes på markedet. Sjekk lego.cuusoo.com, så skjønner du hva jeg mener. Her er LEGO gått aktivt inn og laget en egen Cuusoo-løsning hvor de lytter på hva legobyggerne ønsker seg. Hvem vil ikke ha MineCraft LEGO? Men hvem foreslo det? En bruker! Ideen fikk over 10.000 stemmer i løpet av 2 dager.

Erik Hansen viste oss også en annen plattform som heter LEGOideas. Dette er en platform inspirert av OpenIdeo, bare  tilpasset LEGO. OpenIdeo.com er en ‘open idea management platform‘, som vi selv har blitt inspirert av. Et naturlig spørsmål var, hvorfor dette bare er for interne og ikke eksternt tilgjengelig for alle? Svaret var oppløftende. LEGOideas plattformen er under testing internt, men er tenkt løftet ut for å co-create, co-designe og co-utvikle med legobyggerne.

Få har feilet så kraftig og vært så modige

Jeg beklager min litt dårlig skjulte (nesegrus) beundring for Erik Hansen og hans arbeid, men av alt jeg har lest, hørt og sett, er det få organisasjoner som har feilet så kraftig, vært så modig, og virkelig ‘walked the talk’ som LEGO har.

Erik fremstår ikke som skrytende av sitt virke, men som ydmyk og jordnær person med en stor innsikt i hvilke smerter og hvilke utfordringer det innebærer å snu en stor organisasjons måte å tenke på. Og sakte men sikkert innvolvere alle ansatte og legobyggerne i en åpen innovasjonsprosess hvor legobyggere, ikke bare er kunder, men også deltagere i LEGOs utvikling.

Det er inspirererende hva LEGO har gjort, og jeg synes LEGOs nyere historie er underkommunisert og fortjener en langt større plass blant de litt mer ‘kåte’ new tech firmaene som på mange måter har beslaglagt innovasjonsbegrepene altfor lett og i alt for lang tid.

Hva skal du velge? Den billige, eller den dyre? Både Clas Ohlson og Pelican lover solide kofferter, men til en vidt forskjellig pris. Foto: Sindre Skrede

Det finnes flere forskjellige “profesjonelle” kofferter i hardplast. Produktene fra Pelican er svært utbredt, og “hardcase” har i mange tilfeller blitt synonymt med “pelicase”. Solide låser, hengsler og hard plast har sørget for at glass, mikrofoner og datamaskiner har overlevd transport, fall og drukning i mange år. Prisen for slike kofferter er derimot stiv, spesielt om du ikke konstant reiser rundt på turné med det tekniske utstyret ditt.

Flere andre produsenter har også begynt å lage kofferter i hard plast, men mange er fortsatt ganske dyre. Hos Clas Ohlson selger de derimot kofferter i hard plast til en billig penge. Men er de like gode som sine dyrere venner? Kan du komme like godt ut av det med en koffert fra Clas Ohlson, som med en koffert fra Pelican? Og hvor mye tåler de, egentlig?

Vi bestemte oss for å teste, og har sjekket hvor godt de gjør det med tanke på brukervennlighet, vanntetthet og støtsikkerhet. 

Og litt sprengstoff, da, så klart. 

Kandidatene

Kofferten fra Pelican er i størrelse 1400, og koster rundt 1200 kroner. Kofferten har plass nok til for eksempel et speilreflekskamera og ett objektiv, eller en lite quadkopter.

Kandidaten fra Clas Ohlson er omtrent like stor, men er litt lavere. Prisen på 299 kroner er også langt lavere, og gjør den svært attraktiv for private som ønsker en god, men rimelig løsning når man vil transportere skjøre ting.

Begge koffertene lover å tåle slag, støt, støt, vann og temperatursvingninger.

Brukervennlighet

Begge koffertene kommer full av skumgummi. Gummien er perforert i firkantede stykker, slik at det er enkelt å lage rom for akkurat det du vil ha plass til, enten det er et lite helikopter, en projektor eller en datamaskin.

Vi bestemte oss for å legge en harddisk og et stettglass i hver koffert. Vanlige platedisker er ikke så glad i støt, vann eller støv, og de meget eksklusive stettglassene våre fra butikkens tikronersmarked ville neppe overlevd harde fall uten beskyttelse.

I begge koffertene la vi et stettglass og en harddisk. Foto: Sindre Skrede

Skumgummien i begge koffertene er forholdsvis enkel å tilpasse. Pelicasen er litt mer komplisert å klippe til, siden gummien du kan tilpasse kun er i ett lag: det er egentlig positivt når du først har tilpasset den, siden det hele henger litt bedre sammen og har vanskeligere for å gå i oppløsning. Kofferten fra Clas Ohlson var dog lettere å tilpasse, men gikk raskere i oppløsning under bruk. Gummien ligger her i to lag, slik at det er enkelt å lage grunnere groper enn i Pelicasen, hvor man må frem med saks eller kniv.

Hver koffert har to hengsler og to låser. Låsene på begge er forholdsvis enkle å håndtere, men dette varierer litt fra koffert til koffert, og også med temperaturen. Pelicasen har en automatisk ventil som sørger for å utligne lufttrykket inni og utenpå kofferten. Clas Ohlson-kofferten har en skruventil man må skru opp og igjen selv. Dette fungerer helt greit, så lenge problemet er å få åpnet kofferten. Verre er det om kofferten blir tatt fra et varmt rom og ut i streng kulde: uten automatisk ventil kan det hende den sprekker som følge av trykkforskjellen som oppstår.

Ved normal bruk har vi dog ikke opplevd dette, så her må du nesten vurdere behovet selv.

Begge koffertene har hull for hengelås. Det gjør det vanskeligere å stjele innholdet, og kan hindre at koffertene åpner seg utilsiktet. Det er likevel svært lett å ta seg inn i koffertene ved å sage rundt hengelåshullet (det tok oss omtrent to minutter med en sløv sag på en lommekniv) — eller rett og slett bare ta med seg hele kofferten, så klart.

Vanntett?

Koffertene skal tåle vann — men tåler de å være helt under vann? Foto: Sindre Skrede

For å teste om koffertene holdt vannet ute, sendte vi dem gjennom to tester: én test på et par meters dyp i sjøen, og én test under vann i en stri bekk.

Her kan du se film fra testen i bekken:

Begge koffertene holdt vannet ute både i sjøen og over vann.

Vi kunne selvsagt senket koffertene ned på enda dypere vann, men det er ikke nødvendigvis et stort poeng. Det er godt med oppdrift i begge koffertene, så med mindre du fyller dem med bly vil nok begge to duppe i overflaten om du skulle være uheldig og miste dem på sjøen. Trykkforskjellen her er vesentlig: jo mindre forskjell det er mellom trykket inni kofferten og det utenpå, jo lettere vil det være for vann å ta seg inn. En større trykkforskjell vil bidra til å øke trykket på gummipakningen som skal sørge for å holde lokket tett.

Vi testet også koffertene i saltvann, hvor vi senket dem et par meter ned under overflaten. Begge koffertene holdt tett. Foto: Sindre Skrede

Så lenge du sørger for å holde gummipakningene rene er det med andre ord gode sjanser for at de vil holde tett, begge to.

Støtsikker?

Bare én av koffertene bestod støt-testen. Her er begge kandidatene på vei ned steinuren. Foto: Sindre Skrede

Et av de viktigste poengene med en slik kofferte er at den beskytter innholdet mot riper, slag og støt. Det betyr at plasten utenpå må være sterk og seig nok til at ingenting trenger gjennom, og skumgummien inni må være god beskyttelse for hva enn du prøver å holde intakt.

Én av koffertene i testen gjorde det dårlig, og innholdet ble delvis ødelagt. Se film fra støt-testen:

Her kom altså Clas Ohlson dårlig ut. Stettglasset ble knust, og harddisken fikk seg noen støt. Disken virket likevel fortsatt, så kofferten ofret seg ikke forgjeves.

Ser man nøye etter i filmen treffer kofferten steinen på en ganske uheldig måte med kanten først: begge låsene åpner seg, og innholdet hopper ut. Pelicasen lander flatere og åpner seg ikke. Urettferdige lag? Kanskje, men vi kastet begge koffertene flere ganger i den samme steinuren, og Pelicasen traff også på samme måte som kofferten fra Clas Ohlson flere ganger, uten å åpne seg.

Det er heller sjelden vi har mistet noen av våre kofferter ned en bratt steinur, så hvorvidt dette er alvorlig eller ikke kan vel diskuteres. Testen fremhever likevel et problem vi ser igjen med den billige kofferten: låsene er rett og slett ikke solide nok. Det fungerer helt greit til hverdagsbruk, men utsettes kofferten for et kraftig slag har låsene det med å gli opp.

Låsene på kofferten fra Clas Ohlson har vist seg å være litt puslete dersom kofferten blir utsatt for harde slag. Til normal bruk fungerer de dog tilfredsstillende. Foto: Sindre Skrede

Her har Pelicase et mye bedre design som later til å holde godt. Låsene er delt opp i to ledd, hvor selve låse-leddet tvinges opp av en hendel når du åpner kofferten. Det fører til større klem-krefter enn det de enkle låsene til Clas Ohlson kan skilte med.

Basert på testen burde vi stryke Clas Ohlson i denne disiplinen. Problemet opptrer dog relativt sjelden, og selv om problemet kun oppstår når kofferten får et hardt slag er det jo nettopp det denne kofferten er laget for å tåle.

Skuddsikker?

Det er vel, forhåpentligvis, ikke så ofte kofferten din utsettes for skytevåpen. Men, når vi først er i gang med testingen må vi jo nesten finne ut hva koffertene virkelig tåler. Vi fyrte derfor av et skudd med 0,22 kaliber gevær og 9 mm pistol mot hver koffert, for å se hvordan det gikk:

Ingen av koffertene er altså skuddsikre. Det var for så vidt ingen overraskelse, men det hadde vært interessant å se om noen av dem bremset kulene i alle fall litt. Det skjedde derimot ikke noe annet enn at vi effektivt ødela harddiskene i koffertene.

Ser du nøye etter i filmen viser testen nok en gang at låsene på Clas Ohlson-kofferten har sine svake sider: i det kofferten treffes av skuddet fra pistolen, åpner begge låsene seg.

Ingen av koffertene hadde med andre ord noe særlig å stille opp mot hverken store eller små skytevåpen.

Eksplosjonssikker?

Hvor mye tåler koffertene egentlig? En eksplosjon var tydeligvis ikke noe de er designet for å tåle. Foto: Sindre Skrede

Siden vi først var i gang med eksplosiver, var også på sin plass å se om koffertene tåler sprengstoff. Vi testet, og tenkte å begynne med en ladning tilsvarende en håndgranats størrelse, det vil si mellom 50 og 70 gram TNT. Vi kan vel avsløre at det ikke ble så mye igjen av koffertene, men resultatet av testen var i alle fall spektakulært:

Pelicase klarte seg marginalt bedre gjennom denne testen, men både harddisken og glasset i begge koffertene ble ødelagt. Selv om én av hengslene åpnet seg på Pelicasen, holdt den andre seg låst. Det var også vesentlig større bestanddeler igjen av Pelicasen enn kofferten fra Clas Ohlson.

Hverken Pelicase eller Clas Ohlson-kofferten hadde så mye å stille opp med mot 60 gram TNT. Pelicasen klarte forbausende nok å holde seg lukket og låst, selv om det ble hull både i lokket og bunnen. Innholdet i begge koffertene ble likevel ødelagt. Foto: Sindre Skrede

Konklusjon

I NRK bruker vi kofferter og kasser i hardplast til å frakte optikk, kameraer, kabler, skjermer og alt annet som trengs til en TV- eller radioproduksjon. Utstyret utsettes for mange slag, støt og røff behandling under håndtering og transport. Da er vi avhengige av kofferter som holder det de lover, og det er ofte dyrt.

Prisforskjellen mellom de to koffertene i testen er 900 kroner. Spørsmålet er selvsagt om kofferten fra Pelican er verdt det?

Det korte svaret er “tja”. Til vanlig hjemmebruk er Clas Ohlson-kofferten god nok. Grunnet litt dårligere låsemekanismer er det en fare for at den kan sprette opp, men det er bare når den utsettes for veldig harde slag og støt. Vi i NRKbeta bruker Clas Ohlson-kofferter til flere forskjellige ting, og bruker dem blant annet til transport og lagring av fjernkontroller, modellhelikoptre og GoPro-kameraer. De er med andre ord langt fra ubrukelige — de bare tåler litt mindre enn sine dyrere konkurrenter.

Med på ferden, som starter 21. juni, er først og fremst “Sommeråpent”, men underveis vil andre fra både TV, radio og nett være med på toktet i kortere eller lengre perioder. For eksempel skal ut.no være med, samt blant annet “Kveldsåpent” og NRKs distriktskontorer. Nøyaktig hva, hvem og når er ikke fastlagt, men vi jobber med saken. Vi jobber også med å få på plass alt av nettsider, tekniske løsninger og ting vi har lyst til å gjøre, og du kan hjelpe oss!

MS «Sjøkurs», tidligere MS «Ragnvald Jarl», blir flytende NRK-studio og hovedkvarter fra 22. juni til 10. august. Foto: “Jarvin”, Wikimedia Commons.

Bakom-journalistikk

Det vi vet vi skal ha med om bord i sommer er to reporterteam som skal lage innslag for blant annet Sommeråpent underveis. Om bord på båten skal det også være en nettjournalist som skal skildre livet om bord. Vi ønsker å fortelle om hvordan vi klipper reportasjene vi lager, hvordan vi får TV-programmene på luften og hvordan det er å sove i lugarene — rett og slett litt om hvordan det er å være med NRK på tur langs kysten.

Bli med til sjøs! Hva vil du lese om fra toktet i sommer? NRK sender med en egen journalist som skal fortelle om toktet fra NRKs perspektiv. Foto: Sindre Skrede

Balestrand er blant stedene NRK skal besøke i løpet av sommeren. Her representert ved Kviknes hotell. Foto: Sindre Skrede

Dette stoffet, og mer til, kommer vi til å legge ut på nettsiden nrk.no/sommer (siden blir naturlig nok annerledes enn den er i dag), instagram, twitter og facebook. Hashtag blir #nrksommer.

Som dere skjønner fra disse nettsidene er ikke alt på plass ennå, men det jobbes med saken. Når det nærmer seg avgang kommer vi tilbake med mer informasjon om planene for toktet, konkurranser, hvilke programmer som er med og så videre.

Reiseruten er allerede publisert. Sør for Trondheim seiler vi om formiddagen og kommer frem til havn omtrent klokken 1330, og nord for Trondheim seiler vi videre etter kveldsnytt. Når vi seiler fra sted til sted om natten og formiddagen er planen å sende minutt for minutt fra båten på TV. Etter all sannsynlighet vil vi også streame på internett når vi seiler, så langt det lar seg gjøre, med løsning for kart, en chat, informasjon om kurs, fart, bestemmelsessted og så videre.

Hva vil dere lese om?

Undertegnede skal fylle rollen som nettjournalist de første tre ukene av toktet, og holder på med forberedelsene til det. Her inngår idélister om hva vi skal skrive, lage film og fortelle om. Vi kommer selvsagt til å vise dere hvordan vi produserer Sommeråpent, hvordan en reportasje blir til og hvilket utstyr vi bruker — men vi tar gjerne i mot ønsker og tips, både nå og underveis.

Siden vi vet at dere er verdens beste lesere, har vi derfor lyst til å spørre: hva vil dere lese, se og høre om langs kysten? Og hvilke bakom-saker er interessante? 

Har du innspill, både før, under og etter toktet, kan skrive i kommentarfeltet her, sende epost til nrksommer@nrk.no, kontakte NRKsommer på twitter, eller bruke NRKsommers facebooksider. Vi kan nok ikke love svar på alle henvendelser eller at vi lager artikler om alt dere spør om, men vi lover i alle fall å gjøre så godt vi kan!

Fugleperspektivet

Den siste veka har flaumen satt sitt preg på store delar av Austlandet, og tusenvis av menneske er råka. Det er gjort store øydeleggingar; hus er knust og vegar og jernbane har rast ut i vatnet. Både onsdag, torsdag og fredag var eg i helikopter over flaumområdene. Fredag bestemte vi oss for å prøve noko vi ikke hadde gjort før; å sende direkte frå helikopter i timesvis via mobilnett.

Dei to første dagane sendte vi på NRK.no ved hjelp av eit Panasonic AG HPX170 (kamera) og LiveU (sendeutstyr). Det var veldig improvisert, men vi fekk konstatert at teknikken fungerte. Vi var stort sett gjennom med bilete heile tida, men vi opplevde å ramle ut fleire gonger. Sendeutstyret er sårbart når ein er høgt oppe i lufta, når ein forflyttar seg fort og når naturkreftene har øydelagt telenettet fleire stader oppover i Gudbrandsdalen.

Direkte via mobilnettet

Sendeutstyret er altså av typen LiveU. TV-stasjonar verda over har tatt i bruk LiveU for å få sendt direkte raskt og enkelt via 3G og 4G. Ein er såleis avhengig av mobildekning for å komme på lufta. NRK har fleire LiveU-einingar, og det varierer frå fire til åtte SIM-kort frå både Telenor og Netcom i dei som NRK har. Sendaren legg saman dekninga den får på alle SIM-korta og lagar det beste signalet den klarar.

Gyrostabilisert kamera

Jan Benkholt pussar Cineflex-optikken

Seint torsdag kveld bestemte vi oss for å prøve oss på direktesending frå helikopteret i NRK1. Vi kobla på NRK Produksjon og fekk låne gyrokamera og fotograf/operatør Jan Benkholt. Gyrokameraet var av typen Cineflex, NRKbeta fortalde om både det og Jan Benkholt i Hurtigruten: Noen glimt bak kameraene.

Cineflex-kontrolleining

Tre timar direkte

Vi skulle i utgangspunktet sende direkte frå klokka 10 til 12, men sjefane bestemte litt før klokka 12 at dei ville ha oss på lufta ein time til.

Monitorskjerm for Cineflex’en

Tokameraproduksjon frå oven

Vi sendte med to kamera som var kobla til kvar sin LiveU. Denne gongen hadde vi også med oss to ICE-modem, slik at vi skulle vere mindre sårbare. Gyrokameraet var montert på utsida av helikopter og blei styrt av Jan frå baksetet. Eg sat framme og hadde ein monitor på gulvet framfor meg, slik at eg heile tida kunne sjå kor Jan filma. Min jobb var å kommentere under den tre timar lange direktesendinga.

NRK på vingene over Gudbrandsdalen. Fra v: Pilot Morten Paulsen, fotograf Jørn Tveter, spesialfotograf Jan Benkholt, artikkelforfattar Simon Solheim

Det andre kameraet, av typen Panasonic AG HPX170, blei operert av Jørn Tveter frå baksetet. Han hadde ansvar for sendeutstyret og var også med å kommentere undervegs. Vi la ein mygg i ein av hodetelefonane i helikopteret slik at vi kunne ta lyden frå intercomsystemet om bord. All lyd gjekk gjennom Panasonic-kameraet.

Mykje læring

Dette har vore ein svært nyttig lærdom for nyheitsavdelinga i NRK, og vi har fått mange gode tilbakemeldingar på fredagens sending. Det er sårbart å sende direkte frå lufta, og sjansen for å gå i svart er stor. Dette visste vi, og det var vår store frykt. Men det gjekk overraskande bra, og vi var stort sett på lufta heile tida. Vi hadde litt problem med at lyden datt ut, men bileta frå gyrokameraet var gjennom i 95 prosent av tida.

No veit vi kva utstyr som fungerer og ikkje, og vi veit at vi kan gjere det endå betre neste gong. Vi har aldri hatt direktesending i så mange timar frå helikopter med så enkelt utstyr tidlegare.

Vi har vore vitne til store øydeleggjingar. Det har gjort stort inntrykk å sjå naturkreftene sine herjingar frå lufta, men det har likevel vore gjevande å få jobbe med dette. Vi har vore der folk forventar at vi skal vere. Under slike naturkatastrofer må ein opp i lufta for å forstå omfanget av det som har skjedd. Denne prøvesteinen har vore nyttig for oss, og gjer at vi kan vere i lufta endå raskare neste gong det skjer noko tilsvarande.

Du kan sjå sendinga her

Vi vet litt om hva som fungerer og ikke fungerer, men har lyst til å utvide kunnskapen med hva dere tenker og vet.

Hvis du ser på Firestorm fra The Guardian (helst på mobil, det oppfører seg litt annerledes der), får du eksempler på noe vi mener er god bruk av videosekvenser.

Men er vi enige om at det er en god måte å gjøre det på?

Og hva tenker dere er det som får videoklippene i Firestorm-artikkelen til å fungere?

Har dere noen eksempler på god og dårlig bruk av video, og tanker rundt hvorfor det fungerer eller ikke?

Slipping on a Bananas Peel – Joe Sola and Michael Webster – Bananas at the Hammer av Marshall Astor på Flickr CC BY-SA

Her er en utfordring: Idag er det Geek Pride Day – dagen vi skal feire at vi er nysgjerrige mennesker som er opptatt av ting andre kanskje synes er uvesentlige. Og på akkurat denne dagen lurer NRKbeta på noe vi trenger deres hjelp for å finne ut av:

Kan man faktisk skli på bananskall, eller er det noe tegneserieskapere og sketsjemakere har lurt oss med i alle år?

Vi trenger deres hjelp til å forske på dette og dokumentere om det faktisk er slik at bananskall er det lumskeste skli-instrumentet i naturens arsenal, om det må ligge på en bestemt måte for å virke, eller om det hele er en konspirasjon.

Sett i gang med forskningen og bruk kommentarfeltet til å hjelpe oss og hverandre med å komme til bunns i dette! Og husk: Pictures (eller video), or it didn’t happen!

Vi nevnte Numberphile her om dagen – en YouTube-kanal som driver underholdende folkeopplysning om tall. Vi har kikket på flere episoder og bet oss merke i noe.

Tall-spaghetti

Denne i utgangspunktet enkle episoden handler om hva som er det største tallet man kan lage med en boks tall-spaghetti:

Den er ikke blant de mest forseggjorte tingene Numberphile har gjort, og de herlige ekspertene er heller ikke med, kun serieskaperen Brady Haran og to av nabobarna hans deltar.

Det som fanget oppmerksomheten skjer helt i slutten, i honoraret barna blir tilbudt: Enten 4 britiske pund hver (ca 35 kr) i hånden, eller inntekten fra eBay-salget av det store arket barna har gjort utregningene på. Barna gambler på eBay.

Hva betaler internett for et ark med tall?

Og selvfølgelig blir Haran bedt av publikum om å lage en oppfølging med barnas reaksjon. Se den!

Denne videoen er alt for herlig til at vi skal spoile hverken beløp eller reaksjon, men vi synes det er noe interessant med det hele:

Pengene barna får på denne måten (og, kan man kanskje si, inntektene i etterkant på produksjonen), er betydelig over enn 8 pund. Rett nok er det ikke nok penger til å drive Numberphile som kommer inn. Men tildels følger det også av at dette brune arket som selges bare har én kjøper, så det er bare innholdets verdi for én person som kan cashes ut – de nær 150 000 andre som har sett episoden får ikke bidratt. Summen blir selvsagt høyere av at det er eksklusivt, det finnes bare ett eneste ark, men med enellerannen plattform for å kunne verdsette innhold – en tipskrukke som fungerte, ville kanskje flere av de som ønsket å gi barna noen mynter fått sjansen til det.

Vi trenger bedre løsninger for å finansiere innhold på mikronivå

Antagelig er det ikke noen fullverdig inntekts-erstatning for bannerannonser, reklame før video eller innholdsbetalingsløsninger, men enellerannen form for standardisert online tipskrukke – det Flattr aldri ble – ville kanskje gitt enda litt ekstra i barnas lommer. Det er noen ting rundt crowdfunding som ikke er helt på plass ennå. Vi var innom tema i serien Søkkrik i en fei. Men internett har fortsatt ikke løst dette helt.

Kan ikke noen av dere flinke lesere finne opp noe vidunderlig?

Vi sitter rundt middagsbordet med gjester en lørdagskveld. Litt utpå kvelden melder telefonen min at CO₂-nivået i stuen begynner å bli høyt. Jeg går rolig bort og åpner vinduet. Så litt senere, i god tid før vi begynner å bli kalde og plaget av det åpne vinduet, melder telefonen fra på nytt: CO₂-nivået er bra igjen. Jeg kan lukke vinduet.

Dette er ikke en tenkt situasjon. Telefonen min vet faktisk hvilket CO₂-nivå vi har i stuen. Den vet også hvor mye støy det er, luftfuktigheten, temperaturen og lufttrykket. Dessuten holder den orden på temperatur og fuktighet utendørs.

Eneste sannhet med modifikasjoner her, er at det ikke er selve telefonen som holder orden på alle disse målingene. Det er vår nye venn NetAtmo. Et system som består av to moduler. En som du plasserer innendørs og en som du setter ut. Den som står inne får strøm fra veggen.

Den som står ute går på batteri som varer et par måneder. Og den sender utendørsdata trådløst til stasjonen inne. Utendørsmodulen bør plasseres fritt, men under tak. Får den for mye regn på seg, blir fuktighetsmåleren misfornøyd.

Hva får du?

På nett, telefon eller brett kan du raskt sjekke status. Du får apper for både iOS og Android. NetAtmo kombinerer sine egne data med lokal værmelding og måling av luftforurensning. Vipper du opp appen på telefonen får du dermed et raskt overblikk over status både inne og ute.

Vi har blant annet lært at dersom folk klager over luftkvaliteten i redaksjonen, er det mest sansynlig fordi luften er for tørr og ikke fordi vi har for mye CO₂ svevende rundt oss.

Barnebursdag

Innendørssensoren måler støynivået hjemme hos deg. Den legger sammen støyen over noen minutter og gir deg gjennomsnittet. Så du får ikke topper på kurven om noen sprekker en ballong. Men om noen fyrer opp støvsugeren ser du raskt at støyen stiger.

Da vi hadde barnebursdag hjemme i stuen med elleve ti-åringer, slo det meg på et tidspunkt at det kunne vært interessant å vite hvor mye støy denne gjengen faktisk lager. Da var det bare å vippe opp NetAtmo på telefonen. Og ganske riktig. Under ser du bildet som dukket opp da jeg stod der midt under bursdagen.

Det toppet seg på 77 dB.

Alarm

Du kan sette opp NetAtmo til å gi deg varslinger på mobilen når noen av målingene går over visse nivå. Reiser du på ferie kan du for eksempel sette opp varsling på et relativt lavt nivå. Så vil telefonen sin varsle deg om det blir faretruende mye støy i et hjem som egentlig skulle vært tomt. Det kan jo selvfølgelig være naboen som borer i leiligheten over eller som har begynt å leke med gravemaskin i hagen på utsiden. Men om du tar en rask sjekk og ser at CO₂-nivået i stuen din også har steget er det sansynlig at det er levende vesen i stuen din som sørger for lyden.

Kos deg med data

NetAtmo har gjort mye riktig. Både design og brukervennlighet. Men også mer avanserte muligheter.

Stasjonen som står inne laster opp data til din konto hos NetAtmo. Derfra har du som nevnt tilgang via en nettside og en app for iOS og android. Men du kan også laste ned alt som strukturerte data. Og NetAtmo har også et API som gjør at du kan hente ut alt sammen til dine egne kreasjoner på de plattformene du måtte ønske. Slikt liker vi!

Sikkerhet

Men tilgangen kan også misbrukes. Dataene fra NetAtmo er en ganske god indikasjon på om det er folk i huset. Og jeg finner lite informasjon om hvordan sikkerheten er ivaretatt på sidene til NetAtmo. Her må man bare gjøre sin egen lille risikoanalyse.

Konklusjon

Panelet viser forurensninger i luften utendørs, men dette er ikke basert på målinger fra selve sensoren. Det er basert på profesjonelle målestasjoner verden rundt. Vi skulle gjerne hatt enda flere sensorer i utendørsmodulen slik at NetAtmo kunne gitt nøyaktig luftforurensning der du er over tid.

Dette er jo ikke akkurat en dings som de fleste går rundt og tenker at de har skikkelig bruk for. Men så har jo aldri det vært et spesielt viktig kriterie for oss nerder. Den er pent designet, den har både lekker, brukervennlig programvare og et herlig API der du kan hente ut data selv. Og den gir informasjon som noen ganger er nyttigere enn man skulle tro. Luften rundt oss er jo egentlig ganske viktig!

Herligheten koster ca. kr. 1400,- Og du kan bla. kjøpe den direkte fra NetAtmo på NetAtmo.com eller gjennom Apple sin norske butikk.

Har dere erfaringer med NetAtmo eller andre spennende værstasjoner?

Å formidle forskning kan være utfordrende for en journalist. Et komplekst språk, forsiktige formuleringer og et fag journalisten ikke nødvendigvis kan så mye om, gjør det lett å styre unna akademikere når en ny artikkel skal skrives.

Kontakt med pressen kan på den annen side være vanskelig også for forskerne. De må ofte forholde seg til journalister som ikke kan så mye om det aktuelle fagfeltet, forskning som prosess eller vitenskap generelt. Det evige jaget etter lesere kan føre til sensasjonelle oppslag forskeren ikke kjenner seg igjen i.

Hva er god forskningsjournalistikk? Der forskeren fortviler over unøyaktige oppslag sliter journalisten med kompleks fagterminologi og tidspress. Hvem har rett? På bildet undersøker oseanografer havområdene utenfor Grønland. Foto: Sindre Skrede

Når det ferdige produktet, enten det er en dokumentar, en artikkel eller en film, blir publisert, bør selvsagt begge parter være fornøyde — og aller helst publikum også. Publikum må skjønne hva det er som blir formidlet, hvorfor det blir formidlet, og aller helst sitte igjen med litt mer kunnskap enn da de begynte å lese, se eller lytte. Dessverre er det ikke alltid slik.

Forenklingens forbannelse

Nye oppfinnelser og oppdagelser kan være interessant stoff å formidle. I kampen om lesernes oppmerksomhet kan det dog ofte oppstå overskrifter eller vinklinger som er uheldige. Som journalist skal man jo helst gjøre stoffet relevant for et større publikum: Det nytter ikke bare å fortelle om en nyoppdaget havstrøm i Atlanteren, man bør også fortelle om hvorfor denne oppdagelsen er viktig.

Her støter journalisten på et problem: sammenhengene er ofte kompliserte, og for å forklare viktigheten av én ting innen et spesielt fagfelt, er det ofte nødvendig å forklare litt om fagfeltet generelt. Hvordan skal man gjøre det, til mennesker som kanskje aldri har studert fysikk, samfunnsøkonomi eller statsvitenskap? Hvordan skal man lage noe som er både nøyaktig, balansert og korrekt, men samtidig kort, lettfattelig og interessant?

Det er ikke lett. De fleste journalister i Norge har bakgrunn fra og utdannelse innen samfunnsfag eller humaniora, og journalistene får stadig flere år med utdannelse før de går ut i sin første jobb i en redaksjon. Et fåtall har vært forskere eller drevet med forskning før de tar arbeid som journalister.

Men er det bare tidligere forskere som er gode nok som journalister? Neppe — men når alt skal gjøres av allround-journalisten på kortest mulig tid til minst mulig penger forsvinner det noe på veien.

Journalisten med penn og papir finnes fremdeles — men er betydelig mer stresset enn tidligere. Foto: Alexander Steffler

Den vanskelige usikkerheten

Vår kunnskap om verden og naturen rundt oss er basert på en form for konsensus, en felles forståelse bygget opp gjennom generasjoner, heller enn en fasit skrevet i stein. Vi kan aldri være sikre på at det vi observerer, måler og regner oss frem til er den fulle sannhet.

Vi mennesker gjør, med andre ord, så godt vi kan.

I den u-akademiske verden har “usikkerhet” en negativ ladning. For en forsker er det dagligdags, og er en størrelse man må forholde seg til. Meningsmålinger har for eksempel alltid en viss usikkerhetsmargin, og når man forsøker å se inn i fremtiden ved hjelp av klimamodeller vil resultatene alltid ha en viss usikkerhet. Dette er hverken skummelt eller farlig — men helt vanlig. Likevel: der vitenskapen baserer seg på en oppbygd konsensus innenfor et fagfelt, ønsker media seg klare svar og en fasit å forholde seg til.

Det er kanskje ikke rart forskerne reagerer når artikler om klimaforskning blir illustrert med bilder fra filmen “The Day After Tomorrow”, eller når overskrifter antyder at du blir smartere om du kan nynorsk. “The Day After Tomorrow” har ikke så mye med virkeligheten å gjøre, og om man blir smartere av nynorsk, eller om smarte mennesker generelt har lettere for å lære seg flere språk, kan diskuteres.

Formidling av usikkerhet henger altså nøye sammen med formidling av forskning. Sammenhengen mellom årsak og virkning i en undersøkelse er ikke nødvendigvis krystallklar, og enhver måling vil alltid ha en viss usikkerhetsmargin. Som formidler av kunnskap må journalisten klare å presentere fag, vitenskap og ny kunnskap fra ofte høyt utdannede og spesialiserte fagfolk til et publikum med høyst forskjellige bakgrunner og forutsetninger. Forskeren på sin side vil selvsagt ha noe som er faglig korrekt, mens journalisten vil ha noe som er korrekt, men samtidig enkelt og forståelig. En kort, lettfattelig og virkelighetsnær artikkel vil ha et større publikum, men har mindre plass til lange formuleringer, forklaringer og faglig terminologi.

Det er en grunn til at mediene bruker overskrifter som “Har funnet kuren mot kreft” eller “Flåtten dreper deg”: det trekker publikum, og media lever av sitt publikum.

Spørsmålet er hvor lurt det er i det lange løp. Er det pressen som former sitt publikum, eller publikum som former pressen? Skal pressen gi folk det de vil ha, eller det de bør ha?

Press Room – Topeka Capital Journal – 18 September 2008 av Marion Doss på Flickr CC BY SA

Journalisten som kritisk formidler

I en verden av tidspress, hvor resultater måles i antall klikk, antall seere eller minutter på skjermen er det lett for å ty til forenklinger når forskning og vitenskap skal presenteres. I stedet for å si at ting X henger sammen med ting Y på grunn av forhold Z, er det lettere å si at ting Y bare er sånn, eventuelt på grunn av forhold Z.

I denne forenklingsprosessen oppstår det lett et misforhold mellom det forskeren har funnet, og ønsker å formidle, og det som faktisk blir formidlet. 

Skal man bedømme produktet vil forskeren kanskje si at det som skrives eller fortelles er riv ruskende galt, fordi journalisten har utelatt forhold X. For en journalist uten spesielle kunnskaper på feltet kan det låte helt korrekt også uten forhold X, og for publikum i siste instans virker det hele troverdig fordi det journalistiske produktet kan skilte med en akademisk tittel.

I artikkelen “Den förnuftiga (vetenskaps)journalisten” diskuterer Petter Sylwan forskningsjournalistens rolle, og kommer med følgende påstand:

(…)En kritisk vetenskapsjournalistik värd namnet handlar just om detta: at översätta, tolka och bedöma – aldrig att förenkla. Vetenskapsjournalisten är översättare och kritiker i en och samma person.

Sylwan peker også på enda et viktig element med forskningsjournalistikken: journalisten skal kunne formidle forskningen på en god måte, men samtidig kunne være kritisk til den.

Den kritiske forskningsjournalistikken forutsetter kunnskaper om temaet det er snakk om, i tillegg til grunnleggende kunnskaper om forskningens metoder og om forskning som prosess. Hvis ikke disse elementene er på plass kan vi lett ende opp med en form for forskningsjournalistikk som blindt formidler forskning, heller enn journalistikk som evner å både formidle og forholde seg kritisk til forskning og vitenskap.

Formidling av forskning er en viktig del av journalistikken, og bør også prioriteres deretter.

Hva mener du? Hva er god forskningsjournalistikk? 

Lurer du på hvordan Enigma-maskinen virket? Eller hvordan et lag som inkluderte nerde-superhelt Alan Turing fant svakheten i koden, og slik – etter sigende – kortet ned 2. verdenskrig med etpar år?

Enten du liker matematikk, spiongreier eller folk som er flinke til å forklare innfløkte tekniske ting: I disse to videoene fra Numberphile, der Dr James Grime fra Universitetet i Cambridge forklarer hvordan det tredje rikes superhemmelige Enigma-kodemaskin virker og hva som var svakheten Alan Turing & co utnyttet for å knekke koden finner du alle tre. Flere-og-tyve minutter med nerde-bliss

158 962 555 217 826 360 000

Svakheten i Enigma-koden

Har dere tips til andre fine YouTube-ting?

Vi snakket nylig om hyperlapse i (Nesten) Alle verdens veier (nesten) minutt for minutt. Her er en annen hyperlapse, denne gangen håndfotografert i stedet for programmert (spandér gjerne tiden det tar å klikke over til Vimeo og se den i full screen):

Hva er forskjellen på hyperlapse og timelapse?

Ifølge Hyperlapse Photography-artikkelen på KnowYourMeme, er forskjellen på gode gamle timelapse og det nymotens hyperlapse det bevegelige kameraet, gjerne låst mot et fast punkt.

En enkel og grei innføring i teknikken finner du i artikkelen The Making of ‘Paris in Motion’: How to Make a Hyperlapse med tilhørende forklaringsvideo på Fstoppers. Noen nybegynnertips og AE-tricks finner du i denne tråden på timelapse.org

Men dette minner da om noe vi har sett før?

En av Norgeshistoriens mest prisvinnende kortfilmer – Morten Skalleruds 70mm-film Året gjennom Børfjord var en timelapse gjort gjennom ett år i et nedlagt fiskevær i Finnmark. Kamera sneglet seg avgårde 2,5 km i ett sammenhengende bilde gjennom ett år – historien om produksjonen finner du på Morten Skalleruds nettside.

Året gjennom Børfjord blir brukt som backdrop i a-ha-videoen til Lifelines:

Men den er kanskje enda litt finere i 70 mm, uten a-ha som linselus og med Jan Garbareks originalmusikk – synes vi, da.

Har dere noen fine hyperlapse-tricks dere vil dele?

Det kan være spennende å besøke gamle diskusjoner. På leting etter noe annet fant jeg igjen denne artikkelen fra 2008 Forhåndsredigering av nettdebatter? som diskuterer at journalisten.no-redaktør Helge Øgrim har gått mot egen eier, Norsk Journalistlag, og droppet forhåndsredigering av kommentarfeltet på nettstedet.

Artikkelens kommentarfelt er en lang og deilig diskusjon med navn som Eirik Newth, Anders Brenna, Tord Selmer Nedrelid, Helge Øgrim, John Einar Sandvand, Vidar Daatland, Jan Omdahl, bare for å nevne noen.

Så hvis du vil kose deg med en samtale fra den gangen bare 32% av nordmenn var på Facebook og Nokia totalt dominerte mobilmarkedet i Norge, les ivei: Forhåndsredigering av nettdebatter?

Disse korte filmene er spilt inn på mange forskjellige steder, og med forskjellige elementer og temaer. Noen viser en dame som blåser opp en blå ballong, andre viser vakker natur — felles for dem alle sammen er at de spiller på og rundt et sirkulært element av blått, som er en del av NRK1s logo.

Filmen vi vil trekke frem i dag bruker kontaktsjonglering som tema. Kontaktsjonglering er en form for sjonglering hvor en eller flere baller beveges på en slik måte at kulen(e) later til å være i konstant kontakt med sjongløren.

Kontaktsjonglering kan være svært fascinerende — og har altså blitt brukt i en av NRKs kanalidentitetsfilmer. Sjongløren heter Chris Brown.

— Ideen med den blå ballen er å knytte den til NRK1-logoen. Ved å filme den i mange forskjellige settinger og med forskjellige mennesker forteller vi at NRK er i hele Norge, nær deg, forteller profilsjef i NRK, Cecilie Lyng.

— Det morsomme med kontaktsjonglering var at ballen han bruker er naturlig blå, i motsetning til tennis, fotball eller andre sporter vi kan tenkes å filme, sier hun.

Filmen du kan se nedenfor er tatt opp som én sekvens, men kjøres i litt sakte film for at det skal være lettere å få med seg alle bevegelsene.

— Da vi filmet det hele i Frognerparken fikk vi mye oppmerksomhet — det er tydeligvis flere enn oss som synes kontaktsjonglering er et spennende fenomen, sier Lyng.

Du kan se filmen her:

Per Arild skriver til NRKbeta:

Hei
Er oppmann for et håndballag og sliter med å finne en god og enkel måte å kommunisere med foreldre og spillere på.

Mye info som skal ut i løpet av en sesong, samt at info til stadighet må oppdateres.

Har brukt og bruker en kombinasjon av mail, SMS, Doodle, Facebook, Easycoach, og prøver også å se på muligheten for å lage en egen app via appsmakerstore, men ikke funnet noe optimalt verktøy ennå.
Kanskje dette er noe dere kan lage en tråd på på den ellers så interessante siden deres?
På forhånd takk.
mvh

Vi tror det kan være flere som lurer på det, og at dere kan være med å finne en løsning. Om dere har noen gode tips; fyr løs!

RepRap Huxley ferdig bygget på NRKbeta-kontoret. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no (CC-BY-SA)

Vi har tidligere her på NRKbeta omtalt 3D-printing som en såkalt “emerging technology,” eller en teknologi som er på full fart opp og fram. Vi har skrevet om muligheten for å printe sin egen pistol, hvordan stop-motion-bransjen utnytter teknologien, og hvordan man kan tegne i løse luften. 3D-printing har lenge eksistert og er nå for alvor i ferd med å bli voksen.

Men hva er egentlig 3D-printing? Hvordan fungerer det? Hvordan kan man skrive i tre dimensjoner?

De enkle prinsippene

En 3D-printer er i grunnen ikke veldig ulike en tradisjon 2D-printer som bruker blekk eller laser for å skrive. En tradisjonell printer har et skrivehode som kan bevege seg langs en X-akse. Den kan dermed skrive linjer på papiret. For å få flere liner skrevet ut, mates papiret gjennom skriveren i det som blir Y-aksen.

3D-printeren fungerer i grunnen helt likt, men legger i tillegg på en tredje akse, Z-aksen, i høyden. Ulike 3D printere har ulike løsninger på hvilke akser det er som beveger seg. Noen printere lar selve skriveholdet stå i ro, mens det er den såkalte “senga” (“the bed”) som beveger seg. Andre printere lar både senga og skrivehodet bevege seg.

En 3D-printer består altså av noen enkle hoveddeler. De viktigste er som nevnt skrivehodet og sengen, eller “the bed” som det refereres til på engelsk. Skrivehodet er det som smelter plastikk (eller annet materiale) og skriver dette ut på sengen, hvor 3D-modellen så lag for lag skapes.

RepRap Huxley printer en del av seg selv under et svært tidlig printestadium. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no (CC-BY-SA)

Modellen vi har valgt å bygge her i NRKbeta, RepRap Huxley, er konstruert slik at printerhodet kan bevege seg i X og Z-aksen, mens senga flytter seg langs Y-aksen.

RepRap Huxley med X, Y og Z aksen inntegnet. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Motor og skrivehode på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Skrivehodet består av et varmeelement som er i stand til å varme opp materialet man velger å skrive med. De to vanligste materialene er ABS-plast og PLA-plast. En extruder presser ved hjelp av en motor en tynn tråd med plastikk ned via en plastslange i skrivehodet, hvor det så smeltes på 240 grader og presses ut slik at det “skrives”.

Extruder på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Programvare

Vår RepRap Huxley styres via en programvare på en PC/Mac. Printeren har selv et enkelt kretskort med enkel programvare, som styrer de temperaturen på skrivehodet og senga, og sørger for at motorene beveger seg i riktig rettning, basert på kommandoene den får fra datamaskinen. Printeren er også i stand til å skrive ut modeller fra et Micro-SD-kort.

RepRap-programvare

Ved hjelp av programvaren kan man ta en hvilken som helst 3D-modell og overføre denne til printeren. Forutsettningene er at den ikke er for stor for printerens maksimale printkapasitet. Hvor store objekter en printer kan skrive ut, varierer også med type printer og ikke minst pris på denne.

Kontrollkortet på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Før man sender 3D-modellen til printeren må den igjennom en såkalt “slicing” eller oppdeling. Dette er ofte en egen programvare som “skjærer opp” 3D-modellen i X-antall 2D-lag. Printeren forholder seg nemlig til ett lag av gangen.

Programvaren Slic3r som brukes til å lage en 3D-modell om til et forsåelig format for en 3D-printer.

Etter at modellen er skåret opp i 2D-lag i programvaren, sender man så ett og ett lag til printeren, som så skriver disse oppover i høyden langs det som ofte defineres som Z-aksen. Til slutt vil man sitte med en ferdig figur i 3D.

Vi lager Darth Vader på en RepRap Huxley. Foto: Marius Arnesen / NRKbeta.no 2013 (CC-BY-SA)

Utfordringer

3D-printing er en teknologi som fortsatt ikke er helt voksen. Det finnes etter hvert svært mange ulike printere man kan kjøpe. Vi valgte å kjøpe en av de billigste på markedet med vilje.

RepRap Huxley kommer levert i små plastikkposer og må settes sammen helt fra scratch. Alt i fra rammen, som består av gjengejern, til selve extruderen må settes sammen, loddes og konfigureres. Vi var nysgjerrig på om det lot seg gjøre å faktisk få en 3D-printer til 4000 kroner som kan skrive ut noe som ligner på brukbart. Etter en uke eller to hvor vi har skrudd og mekket litt, er det mye som faktisk tyder på det.

Vi kommer tilbake med en litt mer utfyllende artikkel med erfaringer fra våre spede forsøk med 3D-printing for de av dere som har lyst til å prøve selv.

Siden hardcore mekking, lodding og konfigurering ikke er for alle legger vi ved en fin fin lenke fra “Business Insider”. Her finner du en oversikt over mange av de 3D-printerne som finnes på markedet i dag, sortert etter hva du måtte ha av behov. Ta en titt: http://www.businessinsider.com/best-3d-printers-2012-12?op=1

Har våre kjære lesere erfaring med 3D-printere av ymse slag, tar vi gjerne tips og triks i kommentarfeltet

Vi vil tilby deg en mulighet til å være med i ett av følgende ambisiøse og samfunnsnyttige prosjekter – fulle av kreative og faglige utfordringer:

Dit.no er et samarbeid mellom Statens vegvesen, Ruter og NRK, og er en ny tjeneste som samler rute- og trafikkinformasjon for bil og kollektivtrafikk for hele Norge. Målet er å skape trafikkens svar på yr.no. Foreløpig har vi lansert mobilnettsider i beta og et åpent api, og vi jobber for fullt med å utvikle nye løsninger for alle slags skjermer.

UT.no er landets største nettsted for tur- og friluftsinteresserte. UT er et samarbeidsprosjekt mellom NRK og Den Norske Turistforening. Tjenesten er et planleggingsverktøy og en inspirasjonsbank for friluftsliv i Norge. Sommeren/høsten 2013 bygger vi UT.no på nytt, helt fra grunnen av, med enda rikere funksjonalitet og helt nytt design.

NRK TV og NRK Radio er blant NRKs største nettsatsninger. Vi som jobber med disse tjenestene brenner for å levere det beste innenfor nett-TV og nettradio, og vi er med på å sette nye standarder for hva strømmetjenester skal være i 2013. Teamet har fokus på innovasjon, følger med på trender i bransjen, og samarbeider tett på tvers av fagområder for å skape de beste brukeropplevelsene. Akkurat nå utvikler vi en egen nett-TV for barn, og fra høsten av vil vi jobbe med hvordan NRK TV kan bli enda mer personlig .

Kvalifikasjoner

Vi leter denne gang etter tre utviklere med universitetsutdannelse (master / siv. ing), men gjerne med ulikt erfaringsgrunnlag. Vi trenger både den drevne tekniske arkitekten med 4 år eller mer arbeidserfaring med webutvikling, .Net-utvikleren som er opptatt av å utvikle arbeidsprosessen i teamet og det unge nyutdannede talentet. Du bør ha god erfaring innen webutvikling i .Net og interesse for systemarkitektur. Du har stor teknisk forståelse, og det er fint om du har tidligere erfaring som f.eks. scrummaster, prosjektleder eller systemarkitekt. Din rolle vil være sentral i veivalgene vi gjør videre, og dine ideer vil bli lyttet til.

Miljøet vårt er faglig sterkt, og vi praktiserer kunnskapsdeling og nyskaping. Løsningene våre utvikles i .Net/ MVC 4, med hosting i Microsoft Azure og bygg og deploy ved hjelp av TFS. Vi eksperimenterer hele tiden med ny teknologi, og velger fortløpende de mest hensiktsmessige rammeverkene og verktøyene for arbeidet videre. For øyeblikket utforsker vi for eksempel push-teknologi (SignalR) og velger verktøy for å støtte testdrevet javascriptutvikling (Jasmine/ Grunt).

Hvordan vi jobber

Alle våre prosjekter jobber etter smidig prosjektmetodikk, og våre team er selvorganiserte og består av fra 8 til 17 dyktige fagpersoner. Vi går sammen om konseptarbeid, design, interaksjonsdesign, testutvikling og systemutvikling. Fokuset holdes hele tiden på brukeren, og begreper som universell utforming, responsivt design og mobile first er naturlige for oss. Vi stiller høye krav til oss selv og arbeider kontinuerlig med å forbedre arbeidsprosessene og produktene våre.

Som person ønsker vi at du er utadvendt, initiativrik og ikke redd for å ta ansvar. Forhåpentligvis synes du at all systemutvikling bør skje testdrevet, og du har SOLID-prinsippene i ryggmargen. Du må også beherske engelsk og norsk både skriftlig og muntlig. Vi er en inkluderende og sosial arbeidsplass, og vi ønsker å ha medarbeidere med ulik alder, kulturell bakgrunn og kjønn på laget vårt.

Ditt arbeidssted vil være i lyse og trivelige lokaler på Marienlyst i Oslo, hvor du vil finne et
et ungt, sosialt og uformelt arbeidsmiljø. I tillegg kommer gode pensjons- og forsikringsordninger, gode velferdstilbud og konkurransedyktige betingelser.

Vi gleder oss til å møte deg!

Søk på stillingen via Webcruiter – Søknadsfrist: 20.mai.2013

ANAR fokuserer på å få bukt med barnemisbruk og familievold i Spania, og har blant annet et døgnåpent hjelpenummer som barn kan ringe hvis de føler seg utrygge.

For å gjøre barn i Spania klar over dette, har ANAR tidligere kjørt reklamekampanjer både på gata, og på TV. Et av problemene med denne fremgangsmåten var at en voksen barnemishandler som var sammen med barnet ville se at barnet forsøkte å lære seg kontaktnummeret. Så hvordan sørge for at rett budskap treffer den rette? Bruk lentikulært trykk!

Ved å regne ut gjennomsnittshøyden til et spansk barn, trykket ANAR reklameplakater som viser ulike bilder for ulike personhøyder: Er du 135 cm eller lavere, ser du et forslått barn med en tekst som oppfordrer til å ta kontakt med ANAR, mens en voksen ser et uskyldig og helt friskt barn, uten ANARs kontaktinformasjon.

Det er alltid interessant å se eksisterende teknologier få nye bruksområder, og dette er et godt eksempel på kreativ bruk av lentikulært trykk.

Kjenner du til andre eksempler i samme gate som er verdt å se?

Jada, 3D-printing er det neste store. Det sier de alle sammen.

Og selvfølgelig henger NRKbeta med. Vi har i løpet av siste uken bygget en RepRap. Og kommer til å skrive detaljert om 3D-printere i en artikkelserie fremover.

Keep calm!

Og vi har allerede lært nok til at vi før tabloidpressen går bananas kan roe dere ned. 3D-printere i sin nåværende form har IKKE gjort det enklere å lage våpen enn det har vært de… tja.. la oss si de siste hundre år.

Det er nemlig ikke så veldig vanskelig å lage sitt eget halvnøyaktige, passe utrygge våpen av skraprester hjemme.

Fascinerende

3D-printing er ytterst spennende. I NRKbetakroken har vi lært at det å se plast størkne er den nye underholdningen. Vi er dypt og inderlig fascinert over vår hjemmelagde RepRap som står som en automatisert kakesprøyte og lager ting for oss.

I første omgang bare rare små testfigurer. Så små modeller vi har designet selv i 3D-programvare. Så etter hvert helt konkrete deler for å løse konkrete problemer. Kamerafester? Antenneoppheng? Deler til en liten robot? Kunst? Smykker? Kaffekopper? Mulighetene er uendelige.

Men trøste og bære for en læringskurve. Vi valgte bevisst å gjøre det vanskelig for oss selv ved å bygge hele printeren fra grunnen av. Bevisst fordi vi da lærer detaljert hvordan dette virker. Og det har vi gjort.

Og i all vår research har vi funnet ut at 3D-printing ikke er helt det samme som å printe et brev på papir. Ikke ennå. Enten du velger å bygge hele printeren fra grunnen av eller ikke. Det er umodent. Det krever tålmodighet. Det er unøyaktig.

Så det å printe en pistol er slik vi ser det nå sansynligvis mye bedre egnet som et prosjekt for selvskading enn et prosjekt for å forsvare seg eller drepe. Derfor skal du ta det med ro når du leser skrekk-overskriftene i tabloidavisene de nærmeste dagene.

Fremtiden

Men selv om den er unøyaktig, ustabil og krever en god porsjon vedlikehold; 3D-printeren har kommet for å bli. Og den vil bli bedre. Og det vokser frem et usedvanlig spennende og kreativt miljø av folk som lager ting i felleskap. Som fikser ting. Som løser problemer. Og deler og kopierer fysiske gjenstander like enkelt som datamaskinene har latt folk kopiere musikk, bilder og video.

Og dette følger vi med på her på NRKbeta. Du vil få vite hvorfor håndtaket til lasersverd versjon 2 ble så mye bedre enn lasersverd versjon 1. Du vil få vite hvilken printer du bør kjøpe. Hvordan den virker. Hva du kan lage.

Når de andre krisemaksimerer angående det syke anarkiet som skal oppstå fordi alle printer våpen hjemme kan du komme hit for å lære, bli inspirert og få overblikk.

Har du erfaring med 3D-printing? Hva tror du denne teknologien vil føre med seg?

Den såkalte “Enterprise and Regulatory Reform Bill“, som nettopp har fått kongelig sanksjon, er ment å regulere britisk næringsliv, og skal gjøre det lettere å både drive en bedrift i Storbritannia. Blant annet skal den bidra til å redusere kostnadene for det private næringsliv.

Ett av virkemidlene later til å være en reduksjon i den private opphavsretten. Den nye loven vil gjøre det mulig å definere et verk som “opphavsløst”, og dermed la andre gjengi verket — uten kompensasjon til skaperen. 

En ny lov i Storbritannia kan gjøre det mulig å bruke opphavsrettsbeskyttet materiale vedlerlagsfritt i de tilfeller hvor opphavet til verket er uklart. —Urimelig, mener kritikere. —Effektivt, sier regjeringen. Skjermdump: Stop43.co.uk.

Loven sier blant annet:

(1) The Secretary of State may by regulations provide for the grant of licences in respect of works that qualify as orphan works under the regulations.
(…)
(3) The regulations must provide that, for a work to qualify as an orphan work, it is a requirement that the owner of copyright in it has not been found after a diligent search made in accordance with the regulations.

(4) The regulations may provide for the granting of licences to do, or authorise the doing of, any act restricted by copyright that would otherwise require the consent of the missing owner.

Lovens kritikere sier at dette i praksis er en undergraving og ødeleggelse av opphavsretten. I praksis betyr det at om ett av dine bilder, eller en film eller en tekst, ligger på internett, uten at ditt navn eller kontaktinformasjon er klart synlig, vil det være mulig å få tillatelse til å gjengi og bruke verket uansett — i hvilken som helst sammenheng og form. Det hele uten din godkjennelse og uten noen kompensasjon, siden du ikke kan bli kontaktet.

Loven sier rett nok at man skal gjøre et “diligent search”, men kritikere av loven stiller spørsmål ved hvem som skal bestemme — og eventuelt kontrollere – hva som er grundig nok. Flere kritikere har organisert seg i gruppen “Stop 43“, hvor de kritiserer loven som et angrep på internasjonalt anerkjente regler for opphavsrett.

Trenger du et bilde av pen himmel til bladet ditt? Bare google da, vel. En ny lov i Storbritannia kan potensielt redusere bestemmelsene om opphavsrett som for eksempel fotografer ellers er beskyttet av.

Forsvarer loven

Storbritannias regjering, som står bak loven, hevder på sin side at den vil gjøre forholdene bedre for alle, og at den vil modernisere opphavsrettsbestemmelsene i Storbritannia. Loven skal for eksempel gjøre det mulig å tilgjengeliggjøre ellers upublisert materiale for allmennheten, og gjøre det lettere å bygge videre på andres verk.

En talsperson for det britiske næringsdepartementet uttaler til BBC at “bestemmelsene i ‘the Enterprise and Regulatory Reform Act 2013′ søker å gjøre reglene for opphavsrett mer effektive”.

“Effektivt som i ‘trenger ikke lete opp, trenger ikke spørre, trenger ikke betale opphavspersonene før du utnytter verket deres’”, parerer kritikerne i “Stop 43″.

Gruppen, som består av fotografer, skribenter og andre interessenter har trukket frem Instagram som eksempel på hvilke konsekvenser loven kan få: på Instagram er mange “skjult” bak et kallenavn, og det er ikke alltid like lett å kommunisere med brukere på nettjenesten. Det er også vanskelig å vite hvor bilder som blir lagt ut virkelig kommer fra, eller hvem som har tatt dem. I teorien kan det dermed være fritt fram for å hente bilder fra Instagram, uten å kompensere opphavspersonen på noen måte.

Det er viktig å presisere at loven ikke sier noe spesifikt om bare bilder, men også tekster, filmer, tegninger og andre verk vil være omfattet av de samme bestemmelsene. Det er også viktig å få med seg at loven ikke innebærer et frislipp allerede nå: loven som er vedtatt ligger kun i bunnen for et senere rammeverk som vil sette lovens bestemmelser i system. Det gjenstår å se hvilket system det blir for Storbritannias vedkommende.

Hva tror du? Trenger opphavsrettsbestemmelsene modernisering, og i så fall i hvilken retning? Britisk modell med større frihet, eller trenger vi strengere beskyttelse av opphavsretten? 

Eksempel på uønskede farger i et analogt videosignal. Såkalt “moire”.

Da jeg studerte fjernsynsteknologi en gang i forrige årtusen før hele bransjen vår ble digitalisert hadde disse gamle analoge TV-signalene noen utfordringer. Spesielt da ingeniørene bestemte seg for å legge inn farger i signalet, og samtidig holde det bakoverkompatibelt med det gamle svart/hvitt-signalet.

Det var en bragd at de klarte å lure fargene inn uten å ødelegge det opprinnelige signalet, men det ble med noen ulemper. Hvor den mest tydelige var at dersom folk stillte opp i klær med kontrastfylte og finmaskede mønster ble klærne plutselig forvandlet til noe som kunne minne om psykedeliske effekter fra en eller annen syttitallsmusikkvideo.

Så ble endelig TV digitalisert og vi trodde at vi skulle bli kvitt problematikken. Men nei. Problemet er ikke like stort, men noen tilsvarende utfordringer er det fremdeles. Og Kristian spør oss på mail:

Hei

Det er noe jeg lurer på …

Jeg har flere ganger sett i deres sendinger at personer som er filmet har på seg klær med striper, og ved den rette kombinasjonen av avstand til kamera, brennvidde og størrelse på stripene så kan dette skape ganske kraftige moire mønstere. Jeg skjønner at dette ikke kan taes hensyn til på en nyhetsreportasje i felten, men i studio burde det da være mulig å avverge dette, da det kan virke ganske forstyrrende på en produksjon som ellers holder veldig høy kvalitet.

Er det ikke lowpass filtre på kameraene som blir brukt? dette ville begrenset eller fjernet moire.
Er ikke de i produksjonen klar over dette, eller er de klar over problemet, men synes ikke det er noe å bry seg med?

Er bare nysgjerrig…

Det er nemlig riktig at vi i TV-verden fremdeles har utfordringer med spesielle mønster. Ikke av de samme grunnene som i den analoge TV-verden. Men problemene kan rent visuelt minne om de vi hadde i den analoge verden.

Her har artikkelforfatteren selv klart å stille opp i en faretruende mønstret skjorte. I stillbildet her ser dere ikke noen problemer, men i enkelte av utsnittene ble det mye liv i skjorten jeg hadde på meg.

Derfor har vi beholdt de samme gamle forbeholdene vi hadde før TV ble digitalt. Så de fleste som skal være gjester i studio får beskjed om å ha på seg klær uten kraftige mønster, men det hender jo at folk glemmer å gi beskjed eller at det ikke er så lett å definere hva som er et kraftig mønster…

Og det kan være svært forstyrrende for en person som allerede er nervøs i en TV-situasjon å få beskjed om å ta på seg fremmede klær fra vårt kostymelager. Da vurderer vi det oftest slik at sendingen får en høyere kvalitet totalt sett med en avslappet person og litt moire enn med en stresset og ukomfortabel person uten moire.

Moire i mønsteret på en murvegg. Dette er filmet med et digitalt kamera, men selve skaleringen gjør at vi får uønskede effekter i bildet.

I videoen beveger jeg meg mot veggen. Da ser dere at problemet er størst når jeg står et stykke unna og mønsteret som mursteinene danner er finmasket.

Noe av dette kan som Kristian nevner i spørsmålet til oss løses med et filter i kamera. Og svar på spørsmål om ikke vi har slike filter i kamera i studio lar vi vår ekspert på området Per Bøhler svare på. Inngående og for de spesielt interesserte:

Hei,
Det dere beskriver som moire er et velkjent og klassisk fenomen. Årsaken ligger i at det oppstår aliasing i den samplingsprosessen som sensoren utfører på det optiske bildet linsa lager på sensoren. Grunnen til at aliasing oppstår er at Nyquist sampling teoremet ikke overholdes.

Mvh,
Per

….så da fikk dere den svært korte versjonen. Og vi kan konkludere med at dette er et ganske komplekst område.