...og alt det andre

Fra handling til holdning

2011-12-03T17:26:00.007+01:00

“Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.”
- Gal 5, 22

Jeg la merke til en bra ting i bibelen her om dagen, forskjellen på handlinger og holdninger. Bibelen adresserer ofte våre holdninger, som er frukter av vår tro, som igjen kommer til syne i våre handlinger. Gud vil endre våre holdninger, og bare slik forandres våre handlinger.

I det Gamle Testamentets lover så står det "du skal" og "du skal ikke", men slik er det ikke i det Nye Testamentet. Paulus skriver til Filippererne: "arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje." (Filip 2, 12-13) Paulus understreker i 1. Kor 15, 10 at det ikke er han som arbeider "men Guds nåde som er med meg."

“Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre”
- Johannes 13, 34-35

Vi har stor hjelp, for det er altså Gud som arbeider i oss og sammen med oss for å forandre våre holdninger, slik at vi kan leve i tro og ta det ut i handling, i kjærlighet, slik at alle kan se hvem Gud er.

Å skjønne og å kjenne

2011-11-12T18:36:00.004+01:00

Som kristen får man ofte mange spørsmål angående sin tro, og jeg prøver etter beste evne å forklare og å få de som spør til å skjønne hvorfor jeg tror. For meg også når jeg fant ut av dette med tro, så var et viktig element forståelsen av hva jeg trodde på. Jeg ville skjønne hvorfor jeg trodde det jeg trodde. I seg selv er det jo ikke noe galt i det. Vi ønsker vel alle å forstå.

“Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser.”
- Hebreerbrevet 11.1

Når jeg så har vært kristen en stund så kommer det oftere og oftere til syne at det viktige med kristendommen er ikke det å forstå alt, eller å alltid ha bevis. Forstå meg rett, fortsatt bare bra med bevis og det finnes massevis av gode grunner til å tro, men det er ikke det som bærer meg i mitt liv og det er ikke det som holder troen oppe. Ja, det er kanskje ikke det som får folk til å tro.

Som kristen så tror jeg på en "levende Gud", det vil si en Gud du kan ha kontakt med. En Gud du kan kjenne. En Gud du kan ha et forhold til. Dette forholdet er det som holder troen oppe, og det er ikke noe du kan se, ta på, lese deg fram til eller bevise. Det er deg, og det er Gud, og det er virkelig. Det er dette forholdet som skaper tro, holder på troen og utvikler troen til å bli noe mer enn bare håp om at Gud finnes.

“For vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er frelser for alle mennesker, særlig for de troende.”
- Paulus første brev til Timoteus 4.10

I stedet for å alltid snakke om bevis og grunner til å tro på det jeg tror på, så er det viktigere å påpeke at den aller største grunnen til at jeg tror er at jeg kjenner Jesus og han kjenner meg.

Begynne der man er

2011-08-15T22:55:00.002+02:00

I apostelens gjerninger 1:8 skriver Lukas "...og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.", og det falt meg inn - vi skal jo først og fremst være vitner i nærområdet. Det er nesten som å skrive "...og dere skal være mine vitner i Oslo (Jerusalem) og hele Akershus (Judea), i Buskerud (Samaria) og helt til jordens ender." Hvis du tar et kart og sammenligner så er det ca de størrelsene det gjelder, for så å gå over til "jordens ender".

Synes det er litt morsomt at det starter så nært men ender plutselig så fjernt, men tror det sier noe om at før vi tenker på å være vitner for hele verden så er det lokalmiljøet som må være hovedfokus. Slike lokalmiljøer er overalt, og dermed er sitt eget lokalmiljø det viktgiste stedet for kristne å være vitner. Er vi i sannhet vitner der vi er så vil vårt virke spre seg dit vi går, de stedene vi besøker, og kanskje får vi et kall om å være vitner i et fjernt land.

Jeg kjenner en som turte omgås horer

2011-06-01T18:15:00.004+02:00

Både VG , AP og Dagbladet, samt masse annen media, elsker å skrive om svenskekongens kromspring ved å besøke strippeklubb. Det er nokk helt greit at det ikke aksepteres, for vi forventer noe annet av en konge.

Å forvente noe annet av en konge gjorde også jødene for 2000 år siden, men jammen meg kom det en kar og satte dem på plass ved å besøke de mest syndige av dem alle. Hva er forskjellen mellom Kong Jesus og Kong Carl Gustaf?

En ting er at Jesu rolle ikke var gitt fra denne verden til å herske over et folk her på jorden. Jesus trengte ikke holde masken, han var ærlig og han skjulte ikke at han hang med de som ikke var eliten verdige. Han holdt seg likevel ren. Svenskekongen, og mange andre som blir avslørt i media, de har som fellestrekk at de prøver å skjule det de gjør - for de vet de går inn med gal hensikt.

Det hadde vært kult om svenskekongen hadde blitt folkelig slik, tatt en tur til strippeklubb for å snakke til dem og komme med gode nyheter uten å skjule sin agenda isteden for at et slikt besøk skulle bety et stort nederlag og dårlig rykte. Moder Teresa møtte de fattige der de var, og det fantes helt sikkert folk som avskydde henne for det i starten - men når man ser at de personene som går under det nivå samfunnet har plassert dem i med et rent og ærlig hjerte og med mål og mening så blir våre følelser mot dem fylt med respekt.

Jesus sukket og sa ”Effata!” – Lukk deg opp

2011-04-27T22:48:00.001+02:00

Jesu valg av ord er egentlig ganske bemerkelsesverdig når han helbreder den døve som hadde vanskeligheter med å tale i Markus 7:34, som en oppfordring til deg og meg som er bundet til våre tankebygninger. Vi er født inn i en verden og er formet av våre omgivelser, noe som har påvirket oss.

Salmisten sier om noe ganske selvfølgelig når han beskriver gudebilder i salme 115: ”De har munn, men kan ikke tale, de har øyne, men kan ikke se. De har ører, men kan ikke høre, de har nese, men kan ikke lukte. De kan ikke gripe med sine hender og kan ikke gå med sine føtter; de har ikke mål i strupen.” men han fortsetter videre ved å legge til at ”Slik blir også de som lager dem, og alle som setter sin lit til dem.”

Vi er formet av våre omgivelser, enten som en reaksjon eller som en tilpassning til dem. Enten vi er de som former andres tankebygninger eller lar oss forme så kommer vi under kategorien av ”de som lager dem” og ”de som setter sin lit til dem”. Vi er avgudsdyrkere om vi lar oss mate eller mater andre med våre feilaktige overbevisninger, for å sette det litt på spissen.

Dette med ører og øyne er bilde som er brukt ved flere anledninger i bibelen. Jesaja profeterte i Jes 6:9 ”Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjønne!” Jesus legger til, når han forklarer hvorfor han taler i lignelser, i Matt 13:16: ”Men salige er deres øyne, for de ser, og deres ører, for de hører.” Johannes understreker i Åpenbaringen: ”Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene!”

Det er helt klart viktig å være lydhør og observant, og bibelen oppfordrer sterkt til dette. Det er slik vi greier å fatte Guds vilje og forstå den, men ikke minst, forstå vår rolle i den. Selvrealisering, selvinnsikt, og selvransaking går foran det å bøye seg for andres mening og mulige bedrag. Vi er ikke her for å være slaver av andres eller våre egne tanker. Vi ble satt fri. Vi må finne mening ved å smake, kjenne, se, lytte, forstå og bruke våre sanser i møte med verden. Vi gjør ikke det ved å lukke oss inne – vi gjør det ved å lukke oss opp! Lukker vi oss opp for omverdenen, lærer vi fort å legge dømming til side. Lukker vi oss selv opp for omverdenen skinner det lyset vi bærer ut til andre uten pekefinger.

Hva skjedde da Jesus helbredet den døve? Han ble satt fri, fordi det som bandt ham ble løst. ”Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent.”

Gud vil gi deg en klem

2011-02-14T22:11:00.001+01:00

Noen ganger får man som en oppfatning at folk generelt, og til og med en del kristne, går rundt og tenker på at Gud har en ekstra stor pekefinger som han påpeker alle våre feil og mangler med – men hvor langt fra sannheten går det an å være? I gamle testamentet hadde Gud riktignokk satt opp noen lover som skulle holde menneskene i tøye(gi dem retningslinjer for hvordan de skulle leve), men disse var jo til for at Gud skulle slippe å bruke pekefingeren, loven overtok den rollen – mens Gud tok på seg rollen som den man skulle stole på når det stormet. Gud ville holde deg i hånden når du brøt loven eller var på siden av det optimale livet. Han ville ha deg tilbake hver gang.

I nye testamentet, når Jesus kom og døde for våre synder og alt det der, så sa Gud ”Til helvete med loven”(min oversettelse) og ”Velkommen nåden”(også min oversettelse), Gud ville gå enda lenger enn det å bare holde hender – han ville gi deg en klem. En sånn god og varm klem. Sånn lang klem, og ikke bare en gang – men hver gang.

Gud er først og fremst interessert i deg, ikke i det du gjør. Vit at du er elsket av Gud, og først når denne kjærligheten blir respondert av deg så begynner forandringen å skje fra innsiden. Samvittigheten overtar rollen til loven, samvittigheten blir pekefingeren, mens Gud blir den du finner trøst hos, den som stiller opp når du ikke får det til.

Liten tro, stor Gud

2011-02-09T18:44:00.003+01:00

Jeg tror noe av poenget til Jesus med det å sammenligne troen med et sennepsfrø var at troen ikke kan måles slik vi tradisjonelt gjør. Tro måles i at vi ser mer av Guds storhet og slik blir mer trygg på Gud. Gud får en større del i livet vårt. Sennepsfrøet er starten, som gir vekst - mens det som vokser er ikke selve frøet, men treet som kommer ut av frøet. Trær trenger næring, og næring gir vekst. Troen er grobunnen for noe mer, det å vandre i troen og vokse i Gud.

Synes tanken er fin - for hvor mye jeg synes jeg tror ser ut til å variere fra dag til dag. Den opplevelsen jeg har med Gud og det Han har åpenbart er noe som varer lenger - jeg oppdager mer av Gud og dermed ser jeg mer av Gud og kjenner Ham bedre. Det kan jeg holde fast ved selv de dagene jeg føler at troen ikke er like sterkt tilstede.

Et annet element i dette er at min tro er noe som jeg har ansvaret for i større grad - det er avhengig av meg, mens Gud er noe utenfor meg som er større enn det jeg kan fatte og berøres ikke av min sinnstilstand. Gud er det solide element, og selv om jeg føler troen min er liten så er den jeg tror på stor. Jesus kan sammenligne troen med et sennepsfrø fordi Gud er stor selv om troen er liten - og dermed spiller ikke størrelsen noen rolle når det gjelder Gud. Når det gjelder oss derimot, så har vi det utvilsomt bedre når Gud har en stor del i livet vårt og treet er stort og flott.

En ydmyk og velsignet tjener

2011-01-28T23:37:00.003+01:00

En av mine store forbilder i det gamle testamente, er en person ytterst få har hørt om, og som jeg aldri har hørt en preken om. Jeg snublet over ham når jeg leste gjennom Gamle Testamente for noen år tilbake, og det var noe ved ham som skilte ham ut. Muligens fordi han er en av de mer ydmyke lederne som bibelen beskriver – og derfor ikke får den oppmerksomheten historien hans burde – for det er noen livsviktige lærdommer vi får fra hans liv. Nå skal det sies at i følge bibelforsking så kan det være snakk om flere forskjellige personer med samme navn, men tolk selv, jeg synes det er snakk om en og samme person i alle bibelstedene - fordi det passer.

Når kong David skulle flytte paktens ark til Jerusalem, så var ikke det noen enkel oppgave. Gudsnærværet var så stort at når en person ved navn Ussa tok på den ved et mistak, så falt han død om. I jødedommen så var arken selve symbolet på Guds nærvær blant folket. Gud var i arken – og arken var i det helligste av det helligste. David ble redd for Gud etter dette, og lot være å flytte arken til Jerusalem, så ble den satt i huset til Obed-Edom. Og det er Obed-Edom jeg vil fortelle om.

Når arken var hos Obed-Edom i tre måneder står det at Herren velsignet hans hus og alt som hørte ham til. (1. Krøn 13.) Gud var nær Obed-Edom, og Gudsnærværet førte til velsignelse. Det er slik vi blir introdusert for Obed-Edom. To kapitler senere nevnes Obed-Edom igjen, og vi får høre at han var en levitt av ”annen rang”, altså ikke blant de fremste – snarere en i mengden(en av 68, ca antallet medarbeidere i en middels menighet i Oslo), men han fikk holde vakt ved døren inn til arken når den ble flyttet til Jerusalem. For meg virker det som om Obed-Edom ville holde seg nær arken, holde seg nær Gud – for han visste at det førte velsignelse med seg. I 2. Samuelsbok står det at ”Han førte den opp til Davids-byen med stor glede”. Obed-Edom, arkens vokter, en som visste hvilken betydning arken hadde, voktet den og holdt seg nær den. Han hadde stor glede i sin tjeneste, stor glede i en tjeneste som kong David hadde stor frykt for.

Vi har møtt noe av det samme som kristne, for Gud er ikke lenger i en ark. Gud er inne i oss. Vi trenger ikke lenger følge Gud dit Gud drar, nei han er med oss og i oss hvor vi drar. Men vi må fortsatt ta vare på det vi har fått, vokte skatten og de velsignelsene vi har fått del i ved å få del i Jesus. Vi må vokte våre hjerter og vår tro.

Obed-Edom er alltid en biperson i historien, men vi får likevel del i noen glimt av hans liv gjennom det som bibelen forteller. Neste gang vi møter ham(kapittel 26), etter at Salomo har bygd tempelet, fortelles det om hans sønner som alle ble ”dyktige og sterke menn, skikket til tjenesten”, samt at han fortsatte som portvakt – tro i tjenesten. Obed-Edom visste sitt kall virker det som.

Siste gang vi møter Obed-Edom er i 2. Krønikebok 25, der krigen mellom Israel og Juda er i full aksjon – og Guds hus blir plyndret. Kan du gjette hvilket ettermæle Obed-Edom fikk? Det står at de tok det som fantes ”i Guds hus, hos Obed-Edom” – Obed-Edoms hjem var Guds hus. Tenk det, Så stort eierskap hadde Obed-Edom til arken, og senere templet, at det den ble kalt for Obed-Edoms hjem. Klinger bra, eller hva? ”i Guds Hus, hos John Larsen” – men vent, det stemmer jo!! Guds hus er jo i meg.

Finn ut av din arv!

2010-06-29T19:03:00.002+02:00

For å ta opp tråden litt fra forrige post, så nevnte jeg noe om arv - og det er noe jeg har tenkt litt mer på siden det har spilt en stor rolle i mitt liv.

Det er nemlig slik at det kommer med en del trosoppfatninger fra foreldre(og omgivelser) når man vokser opp - vi arver deres måte å tenke Gud på rett og slett. Man ser det ganske ofte på de som har vokst opp i kristne hjem at deres tro ligner veldig på den som er hos sine foreldre. Er man født blant pinsevenner, er sjansen stor for at man ender opp der.

For min del så ble jeg født inn i Smiths Venner, og fikk dermed inn mye fra deres lære i oppveksten. Det er min arv. Så er det opp til meg å bruke arven riktig, og jeg valgte å gå bort fra min arv siden jeg skjønte fort at den ikke holdt mål. Kristendommen var så mye mer enn bare en konfesjon. Det betyr ikke at den arv jeg har fått fra mine foreldre nødvendigvis er gal, men den ikke er min og det er ingen som skal kunne si at den skal være min.

I tenårene så bestemte jeg meg å fjerne meg bort fra arven, trykke på reset, men beholde det grunnleggende - troen på Gud - når jeg lette svar på hvilken vei blant kristne var "den rette". Det jeg arvet hadde jeg på en måte allerede fram til jeg fant ut av ting. Jeg vill finne en holdbar, selverfart og selvvurdert tro - og ikke leve på noe jeg hadde arvet - og det er en bestemmelse som tar tid å finne ut av. Man finner ikke ut av alt over natta. Det er en prosess jeg fortsatt er i. Hvorfor det? Fordi når man arver noe, så har man ikke opparbeidet det selv - og dermed er det ikke noe som er holdbart når man møter motstand. Vi kan ikke grave ned våre talenter(det vi får tildelt), nei, vi må ta risken og finne ut hvordan vi kan øke verdien av den, og slik får vi da også del i det vi opparbeider(se lignelsen i Matteus 25:14 - der herren sier til dem som doblet sin andel: "Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget").

Vi kan ikke leve på vår arv alene. Den brukes opp. Vi må finne ett levende kristenliv der vi hele tiden får fylt opp med liv. Vi må gjøre egne erfaringer. Egne vurderinger. Foreldre må tørre å la barna finne ut av livets og troens store spørsmål, og ikke undertrykke den trangen som ungdom har av å oppleve og forstå selv. Gir man fra seg en trygg arv, så vil den holde fram til at arven har vokst til noe ungdommen selv kan gi videre.

Kjød og Ånd, Hånd i hånd?

2010-06-20T01:05:00.001+02:00

Ånd er virkelig. Kjød(det menneskelig, kroppen) er enda mer virkelig, for oss. Forskjellen er at det som vi kan ta på og se, det er mye lettere å la seg påvirke av.

Når jeg snakker med, eller hører historier av folk som ikke tror eller som har falt bort fra troen er det veldig ofte at de er blitt bedratt av det de ser eller har opplevd i møte med kristendommen.

Eksempler:

En mor eller far som sier de tror men som ikke greier å formidle troen i kjærlighet, leve på rett måte eller som bare sier de tror men lever ikke slik.
En forsamling av kristne som er fanatiske, sneversynte, dømmende og bare bryr seg om menighetens ve og vel.
En eller flere kristne venner som har sviktet.
Ting som dukker opp i media om prester som blir grepet i diverse synder.
Regler, riter eller væremåter som gjerne følger med, eller man tror følger med, i møte med troen.

Felles for alle disse er at de ikke sier så mye om ditt møte med en virkelig Gud(det er gjerne et selektivt lite representativt utvalg vi ofte møter). De sier ingenting om den kjærlighet som bibelen setter i høysetet. Det eneste ekseplene fremhever er menneskers evne til å fordreie et budskap og et liv som virkelig(og som de en gang fant), men som samtidig er tilgjengelig for alle helt gratis(og dermed åpent å misbruke).

Å trekke konklusjonen av at mennesket er den virkelige representanten for den åndelige relasjonen er en noe ulogisk og gal slutning å ta. Den eneste som man virkelig kan se til er Jesus(som greide å leve sitt liv i ”ånd og sannhet”) og i andre rekke de mennesker der Gud virkelig skinner gjennom. Dessuten er det du og din erfaring med Gud som du bør basere din beslutning om troen er en realitet eller ikke.

Vi kan arve et Gudsbilde, men et arvet Gudsbilde er aldri riktig. Vi må finne Gud, og se hans bilde selv. Arver du et Gudsbilde? Eller henter du det ut ifra det du har oppfattet av det du har sett, fra der det menneskelige feiler i møte med det åndelige?

Har vi galt bilde av Gud, forventer vi også feil av ham, og det blokkerer vår tilnærming til Ham.

Bør alt i livet prøves?

2010-05-08T11:56:00.002+02:00

Katie Melua sa nylig at "Alt i livet skal prøves" til VG, men stemmer det? Jeg har følelsen av at veldig mange vil si seg enig i at når man lever så skal mest mulig prøves ut, men jeg kom til å tenke på at man gjør en del kompromisser på veien dersom man følger den filosofien.

Paulus sa noe lignende for nesten 2000 år siden, han sa at "Jeg har lov til alt", men stopper ikke der - han understreker videre at "ikke alt gagner." og legger til "Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg." (1. Kor 6:12) Han understreker et annet sted "Hold dere borte fra ondskap av alle slag!" (1. Tess 5:22). I Rom 14:23 sier han også at "Alt som ikke skjer i tro, er synd.". Paulus sier ikke at alt skal prøves, men at vi har lov til å prøve alt, men at det også er mye som ikke er verdt å prøve som vu bør holde oss borte fra.

Det jeg prøver å understreke er at vi er frie og har lov og tilgang til å gjøre og prøve det meste, men det er ikke alt som er bra. Det er ikke alt som ganger. Ta for eksempel en selvfølgelig ting som narkotika(som Katie Melua var borti en tid tilbake), det er en ting som fort tar makt over en, og er ikke bra å prøve. Andre ting også, når du velger å prøve noe så velger du bort valget å la være å prøve det. Når du velger å gjøre noe galt, så velger du bort det å prøve å la være å gjøre noe galt - eller kansje til og med det å gjøre noe godt. Et valg har alltid flere muligheter, og prøver du det ene, så velger du å la være å prøve noe annet. Velger vi å gjøre noe som er i gråsonene til å gagne, så pass på at det skjer i tro - at du har pratet med Gud om det på forhånd og at valget ditt er basert på at du vet Gud er med deg i avgjørelsen og at det kan føre til noe godt for andre mennesker eller deg selv.

Det går ikke an å prøve alt i livet. Prøv det som er bra og godt, og hold deg borte fra å prøve det som er uklokt. Sjansen er stor for at vi velger uklokt uansett, og vi lærer nokk mye av disse feil, men lærdommen er ikke alltid vits å jage etter. Bedre å jage etter å bygge opp holdninger og handle i tro.

Hvorfor trenger verden Gud?

2010-02-13T23:48:00.001+01:00

Simone Weil sier i en kommentar til historien om den bortkomne sønn at ”Hvis sønnen hadde levd fornuftig, ville han aldri kommet på å vende hjem” – og på en måte så er mange der ute som ikke kjenner Gud i den situasjonen at de ikke har behov for Gud siden de greier seg så fint selv. Jeg vil påstå at det er den største utfordringen vi står ovenfor, likegyldighet ovenfor Gud fordi det ikke er behov for Ham.

Men hva er løsningen? Skal vi overbevise mennesker om at Gud finnes? Skal vi overbevise folk om at de er fortapt? Hvordan skal de tro det budskap vi kommer med om en frelser, når de har ingenting de vil bli frelst fra? Skal vi skape behov for Gud, eller bevisstheten om behov for Gud? Jeg synes det er et av de vanskeligste problemstillingene jeg har møtt.

Lyspærer

2010-01-27T12:29:00.002+01:00

Kom til å tenke på denne vitsen jeg fant på for mange år siden:

Hvor mange Jesuser trengs det for å skifte en lyspære?
- En, men det trengs ingen lyspære. (Jesus sa: Jeg er verdens lys!)

Innlegg fra word

2009-12-12T20:53:00.002+01:00

Mamma ringer meg når det er noe problemer med bloggen.

Hun hadde fått høre at det var smart å skrive i word først, og fant selv ut at det var mulig å publisere derifra. Da var det noen konfigurasjoner som måtte fikse, og det var der John kom inn.

Jeg hadde selv ikke gjort det før, så da måtte jeg nesten også prøve å se hvor enkelt det var.

Konklusjon: Det var enkelt. Selv mamma kan greie det.

Mammas blog er forresten: http://livsnaereord.blogspot.com/

Følelser på avstand

2009-12-07T21:28:00.002+01:00

Det er innimellom jeg opplever noe som er veldig følelsesmessig sterkt, og bestemmer meg for å ikke gi slipp på de følelsene slik at jeg husker dem. Jeg har til om med skrevet ned hvordan det føltes i noen tilfeller. Så går det noen måneder og jeg husker tilbake til den følelsen jeg en gang hadde, men jeg kan ikke huske at den var sååå bra/dårlig. Jeg leser på nytt det jeg skrev, og kan ikke helt forstå hvordan jeg kunne føle det slik da, når det ikke kjennes slik i det hele tatt når man har fått litt avstand til det.

Jeg er typisk en person som holder en del på avstand, uten at jeg alltid helt vil det - så er det vanskelig å la følelsene regjere. Jeg liker å ta ting opp, analysere de litt og tenke over dem. Likevel så er det fantastisk med de stundene følelsene faktisk får fri tilgang til mitt sinn.

Kom til å tenke på det i dag - trenger vi begge disse tilnærmingsmåtene til følelser? er den ene mer virkelig enn den andre? Er opplevelsen bedre enn erfaringen?

Kansje sterke følelser er noe man kan lengte tilbake til, men man kan ikke lengte etter dem hvis de ikke er litt glemt og på avstand.

Mamma skal begynne blogge

2009-11-09T21:21:00.002+01:00

Mamma skal begynne å blogge.

Jeg prøver å hjelpe mamma.

Det blir gøy å lese hva mamma blogger.

Bjelker og fliser og sånnt

2009-11-04T23:07:00.003+01:00

I Matteus 7 sier Jesus noen ganske kjente ord om en flis og en bjelke:
"Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var."

Det gav meg noen tanker jeg fikk lyst til å dele.

Vanligvis har jeg tenkt at jo, det er så mye feil med oss selv, og ser vi ikke dem kan vi ikke påpeke andres feil heller. Men når skal vi da kunne rettlede hverandre?

Hva er det som gir oss rett til å se flisen i andres øyne? Jo, hvis vi har tatt bjelken bort fra vår egen. Det vil si, hvis vi har opplevd det samme som den vi påpeker noe hos, og kommet lenger. Jeg må forstå den andre personen, sette meg inn i situasjonen før jeg kan konfrontere vedkommende. Jeg må fjerne noe fra mitt øyne, uvitenhet - ved å tilegne meg empatien og kunnskapen(og eventuelt erfaringen), og slik kunne si i fra om flisen. Min uvitenhet(bjelk) er antageligvis større enn feilen(flisen) jeg ser hos noen andre, og den blir kanskje enda mindre når vi fjerner våre bjelker slik.

Vi møter de menneskene best hvis vi har vært gjennom det samme som dem.

Er vi for raske på avtrekkeren vil det slå tilbake på oss selv. På den ene siden viser verset at vi ikke skal være dømmende, på den andre siden så forteller den oss at vi må jobbe med våre problemer først, før vi går løs på andres. Vi må jobbe med oss selv, før vi ber andre om å jobbe med dem. Men sist, at vi skal være varsomme med å tro at vi vet mer om deres situasjon enn de selv, for selv om bibelen sier svart på hvitt "du skal ikke..." så er det viktigere hvordan vi møter det andre mennesket med denne nyheten enn at gjør det i vår "hellige" iver. Vi må fjerne vår bjelk, våre fordommer og kanskje legge til side våre overbevisninger slik at vi ser flisa bedre.

Hvis jeg skulle startet kirke...

2009-10-30T15:37:00.001+01:00

Så måtte slagordet ha blitt noe sånt som "Are you hangover? hang over here!" :-)

Oktober, oktober, oktober...

2009-10-16T15:11:00.002+02:00

Det er jammen meg fælt å være syk og ikke få gjort noe som helst.

Derfor kan jeg ta å liste opp bøkene jeg har fått lest igjenom hittil i høst, med mangel på annet å skrive om:

Orthodoxy - G. K. Chesterton
Holdt på veldig lenge med denne, litt på grunn av språket, men også noe på grunn at at jeg begynte på den når jeg gikk på skole og den havnet i glømselen. Veldig bra bok er det, selv om den er tung og bruker mye vanskelig engelsk. G. K. C. begrunner hvordan han fant veien til kristendommen ved blant annet å støtte seg til observerte og filosofiske sannheter. Full av potensielle gode sitater og full av visdom.

Amish-predikantens Datter - Beverly Lewis
Kjøpte bøkene for mamma, og begynte å lese på bussen - noe som endte opp med at jeg kjøpte første boka selv for å fullføre. Helt grei roman om ei Amish jentes tanker om sin kultur og i møte med verden utenfor, og omvedt, om en utenfor sin møte med kulturen hos Amish befolkningen.

Gudommelig Kjærlighet - Gene Edwards
Litt for lettlest bok som i romanform presenterer skapelsen og historien fram til Jesus med vekt på kjærligheten som er i det hele. Litt mye fantasi blandet med teologien gjør at boken blir litt i overkant, men har noen veldig gode kapitler også.

Vandre i Guds Nåde - Steve McVey
Etter å starte litt tregt så blir boken veldig bra etterhvert, men har sine mangler føler jeg. Sitter likevel igjen med et godt bilde av hva Nåden handler om og hvordan den virker i mitt liv slik at jeg kan vandre i den.

Lost Scriptures, Books that Did Not Make It into the New Testament - Bart Ehrman
I mitt prosjekt angående tidlige kristne og gnostiske skrifter så leste jeg gjennom denne samlingen til Bart Ehrman. Desverre er ikke alle skriftene tatt med i sin helhet, men gir en god oversikt over skriftmangfoldet de første hundre årene etter Kristus. Samlingen er ellers langt fra komplett, så det er mange fler skrifter å lese.

Skuret - Paul M. Young
En av dagens store kristne bestselgere som handler om det ondes problem - hvor Gud er når tragedien intreffer. Boken lever til en viss grad opp til sitt rykte, kommer med mange gode poenger og nye synsvinkler på Gud samtidig som den greier å trekke litt i våre forhåndsoppfatninger om Gud. Utfordrende og annerledes, men absolutt å anbefale.

Ta kontroll i eget liv - Henry Cloud og John Townsend
Grunnen til at jeg plukket opp denne boken var fordi tittelen gjenspeiler noe jeg synes er viktig, nemlig det å selv ha kontroll i sitt liv og slik få sunne relasjoner og et sunnt gudsforhold. Boken derimot, handler mer om hvordan kome i møte med mennesker som utøver makt mot deg samt gjøre deg klar over de murer du har satt opp i livet ditt. En bok i kristen psykologi som veldig godt inkluderer bibelen og Gud. Kapitlene er rettet mot de forskjellige livets faser, noe som gjør at boken i sin helhet ikke har en spesifik målgruppe - men noen kapitler kan være spesielt viktige for akkurat deg i din situasjon.

21 kirkefedre - Peter Halldorf
Peter Halldorf har samlet en oversikt over 21 viktige kirkefedre som var med på å forme den kristendom vi kjenner i dag. Han har greid å inkludere en fin rød trå gjennom hele boken og vi får del i de diskusjoner som fant sted og en god introduksjon til de tidlige troskjempene og omveltningene som fant sted blant kristne i de fem første århundre. Veldig grei bok å lese hvis man vil få en god innsikt i denne perioden, men den bærer selvsagt preg av Halldorf sin egen fasinasjoner.

Hva er seier over synd? - Espen Ottesen
Andre gangen jeg leser gjenom denne boken, denne gangen for å få en gjennomgang av begrepet synd. Selv om Ottesen greier fint å ta oss gjennom historien og syndsbegrepet er han alltid i forsvar for sitt syn og i angrep mot andre syn, noe som gjør boken veldig subjektiv og tar altfor lite hensyn til argumentene hos de som mener annerledes. Selv om jeg var glad at jeg fikk mer klarhet rundt "synd" ble jeg litt skuffet over vinklingene i boka.

Respons, Hjertets Gjensvar på Guds Nåde - Åge M. Åleskjær
En liten relativt lettlest bok som tar fram noen veldig viktige poeng angående vårt kristeliv, nemlig hvordan kristenlivet vårt er en respons på den nåde vi møter fra Gud. På grunn av at jeg har begynt å gå i citykirken, så tenkte jeg at jeg nesten måtte lese gjennom noen av bøkene til Åge, pastor i OKS, og dette var da hans nyeste og en grei bok å starte med.

Første Apologi - Justin Martyr
Enda et skrift som jeg med glede leser i mitt prosjekt om de tidlige kristne skrifter. Her får vi i nesten første halvdel av boken et forord til Justin Martyr, hans meninger og skrifter, før den første Apologi (forsvarsskrift) begynner. Et virkelig godt skrevet apologi, som kan anbefales å lese selv om en del av argumentene kan virke litt svake. Justin legger blant annet stor vekt i det gamle testamentes profetier og viser hvordan disse blev oppfylt av Jesus.

Ja, det var vel de. Prosjektet framover er å få lest ferdig mursteinen "Historien om Gud" av Karen Armstrong, og boken "Den Gud Du Søker" av Bill Hybels. Videre på listen står bøkene "Hold fast på Håpet" av Nancy Guthre, og to bøker jeg har lyst til å lese en gang til, "Guds Vilje - Den gåtefulle" av Charles Swindoll og "Nådens Gåte" av Phillip Yancey. Og til slutt, så skal jeg lese Det Nye Testamentet fra A-Å.

Naturen, nåden og kjødet

2009-09-22T12:23:00.000+02:00

Mitt liv handler for øyeblikket å utforske begrepet ”nåde”, og da er det et visst syn på mennesket som dukker opp som en forutsetning for det synet jeg heller meg mot. Å bygge opp en sammenhengende, fornuftig og bibelsk fundert teologi på dette området er ikke det enkleste når man er vokst opp med så mange forskjellige syn.

Bakgrunnen er at mennesket er delt inn i tre: Ånd, Sjel og Kjød(kropp).

Vanligvis har jeg plassert vår syndige natur enten i sjelen eller i kroppen, men hører den egentlig til i ånden? Ånd er den delen av oss som har kontakt med Gud, og i Edens hage var Ånden i orden – og vi hadde både sjel og kropp da også. Når fallet kom ved Adam, så mistet vi denne kontakten med Gud, og dermed gjorde det skade på vår Ånd – vår relasjon med Gud.

Når Jesus kom, og når vi tar imot Ham som herre i våre liv oppretter vi igjen denne tapte kontakten med Gud. Bibelen snakker om at vår gamle natur er død. Vi blir født på ny. Vi har en ny natur. ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.” (2. Kor 5:17)

Vår kamp mot synd blir ikke da mot vår gamle natur, for den har Jesus vunnet over. Den er død. Vi er vant med å kjempe mot en natur som er død, hva er det vi kjemper mot da når vi prøver å la være å synde? Blir vår kamp mot vårt kjød? Tjaonei, vår kamp er å slutte å kjempe en kamp som er vunnet, men vi må bli forvandlet mot det nye bildet. ”For vår kamp er ikke mot kjøtt…”(Ef. 6:12) Det handler ikke om å følge en lov lenger, men å leve i frihet til det liv Herrens Ånd vil forvandle oss. ”Ja, helt til denne dag ligger sløret over deres hjerter hver gang Moseloven blir opplest. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Herren er Ånden, og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og alle ser vi med utildekket ansikt Herrens herlighet som i et speil og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd.” (2. Kor 3:15)

Det er der det blir litt vanskelig, for Guds nåde er bunnet i at det ikke er vår kamp. Det er en kamp Jesus har vunnet, Jesus som har tatt bolig i oss ved Den Hellige Ånd. Vår del er å la Jesus ta plassen i våre liv, ikke å kjempe mot synden som vi er fri fra på grunn av vår nye natur som vi har fått.

Når det står skrevet, ”Du skal ikke vitne falskt” – så det ikke meningen at vi skal gå rundt å tenke på å la være å vitne falskt som om det var det livet handlet om – å kjempe mot synden. Paulus sier jo klart at ”synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg.”(Rom 7:8) – og fører dermed til det motsatte resultat av det som loven var ment for.

Meningen med våre liv er å la vår nye natur virke i oss, slik at vi ikke synder på grunn av den ånd som har tatt bolig i oss. Det er ikke meningen at loven skal styre våre handlinger, det er det som kalles loviskhet. Det er det Fariseerene drev på med.

Det som er det vanskelige er at begge gir samme resultat utad. Greier vi å følge loven til en viss grad så vil resultatet være at vi ikke vitner falskt. Derfor sverger også mange retninger seg til å følge en haug med kristne regler. På den andre siden, lar vi Jesus leve gjennom oss så vil vi heller ikke vitne falskt. Dette skjer uten regler. Når resultatet kan være likt på begge disse måter å leve kristenlivet på, er det vanskelig å vite hva som er det rette. Forskjellen er i det indre, det som skjer i sjelen vår.

Det er utrolig vanskelig å gi opp denne kampen mot kjødet, for det var aldri vår kamp å vinne. Prøver vi å kjempe, blir livet vårt en kamp og vi blir mismodige hver gang vi feiler. ”For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts, kjærlighets og sindighets Ånd” (2. Tim 1:7). Lar vi Jesus få bolig i oss er det den krafts ånd som Gud gav oss som virker, og den virker til kjærlighet og selvbeherskelse(sindighet), og ikke til motløshetens ånd som kommer med en gang vi av vår egen kraft prøver å følge en lov.

Det er litt av en omstrukturering i livet, det å akseptere at vår kamp er kjempet og at vårt håp ikke ligger i å prestere via gjerninger men ved å la Guds Ånd virke i oss og gjennom våre liv.

Ptolemys brev til Flora

2009-09-17T22:25:00.002+02:00

Nå følger en tekst for de mer intresserte.

Jeg har lest meg gjennom en hel del med tidlige kristne og gnostiske skrifter det siste halvåret. Mye rart å finne, noe bra og en del veldig fjernt. Det som er veldig fjernt er gjerne de gnostiske skriftene som forteller om hvordan Gud skaperen er ond, og hvordan vi kom til å ha en liten kjerne av godt inne i oss. Men blant gnostiske skrifter falt jeg for en som jeg faktisk syntes var bra, selv om jeg ikke er enig i konklusjonen og alle argumentene, og det er Ptolemys brev til Flora, som er et gnostisk skrift men som virker mer som en gylden middelvei mellom gnostisisme og kristendom, en slags gnostisisme light. Brevet finner du her.

Ptolemy forteller selv at han stiller seg mellom to ytterpunkter, de som mener at alle lover i GT er fra Gud og de som mener alt i GT er fra den onde skaperguden(og altså djevelen). Noe av grunnen til at jeg synes skriftet er bra fordi han går så grundig og ryddig til verks med eksempler fra både GT og NT.

Tankerekken er som følger:

1. Det er helt tydelig at lovene i GT ikke kan være gitt helt og holdent av en feilfri Gud fordi loven i seg selv er ikke feilfri og en stor del er ikke bud som ikke er for Gud å gi.
2. Man kan heller ikke si at Loven er gitt av djevelen fordi loven er ikke ond, da ville den falle på sin urimelighet.
3. Forklaringen er at noen bud er fra Gud, andre fra Moses, og noen av noen andre. Det vil si, det som er fra Moses, er de som han har influert med sine egne ideer. De andre er eldste i folket sine egne bud for å beskytte deres stilling.
4. At Moses blandet inn sine egne tanker begrunner han med det Jesus sier om ekteskapet i Matt 19:8, "Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra hustruen. Men fra begynnelsen av var det ikke slik." Jesus skiller altså mellom Moses input og Guds opprinnelige vilje. Disse to strider mot hverandre mener Ptolemy, og beviser dermed skillet.
5. Men, sier Ptolemy, så har Moses en god grunn til å gi et slikt påbud. Siden folket ikke greide holde Guds vilje, og dermed var under Guds dom, så gav han bud slik at de kunne bli tilfredse og ikke ødelegge seg selv. Hvis folket ikke greide å se Guds vilje, så gav Moses dem en lov som var det beste av to onder - tillate skilsmisse framfor at det ble kaos.
6. At de eldste lagde sine egne påbud finner han eksempel for i Matt 15, der Jesus påpeker at de gjorde lover der det å gi til templet gikk foran Guds bud om å hedre far og mor. Han siterer så vers 8 og 9 for ytterligere støtte fra Jesus.
7. Dermed sitter vi igjen med de lover som er et utrykk for Guds vilje, de som er fra Moses og de som er fra de eldste, men, Ptolemy mener at lovene fra Gud i tillegg er delt i tre.
8. Disse tre er: Rene ufeilbarlige og helt gode lover som med rette kan kalles Guds lov. Disse kom Jesus ikke for å ødelegge, men for å fullføre. For det andre så var det de lover Gud satte på menneskene på grunn av deres ondskap, disse ødela Jesus fordi de ikke var ett med hans natur - men reaksjoner på det onde. De siste er lover som er billedlige, som viser med lover, regler og handlinger mot noe av det usynlige og åndelige.
9. Eksempler på det første er de ti bud, som Gud selv skrev på steintavler og gjorde gjeldene - men de var ikke helt fullførte i sin rette forstand, noe Jesus kom for å vise. Jeuss viste deres egentlige mening ved at "bryte ekteskapet" tilsvarte "å begjære".
10. Det andre er lover som "øye for øye, tann for tann, mord for mord", der Gud gir lov til å gjengjelde med samme mynt selv om det strider med de ti bud - Loven er rettferdig, men fortsatt ikke i henhold til Guds godhet og natur. De var "vevd inn med urettferdighet". Disse kom Jesus for å ødelegge, samtidig som han sa de var fra Gud. De var nødvendige før Jesus kom, ikke etter, for Jesus viste oss det motsatte ved disse.
11. De billedlige er lover om omskjærelse, sabbat, påske osv. som viser fram til Jesu komme der han åpenbarer deres sanne betydning og mening. Deres bokstavelige mening ble ødelagt av Jesus mens deres åndelige aspekt gjaldt fortsatt.

Så langt følger jeg Ptolemy veldig godt selv om det er vanskelig å være helt enig med alt, for det er mye riktig i det han sier og det hjelper oss å forstå GT og loven. Det er dermed konklusjonen som viser til at han er en gnostiker, for han konkluderer med at siden denne Gud som har ordinert loven ikke kan være perfekt siden loven ikke er helt perfekt, og ikke kan være ond siden loven ikke er ond - må være en mellomting av disse, og dermed en "demiurg" - altså et utspring fra Gud som er underordnet Gud - ikke ond, men rettferdig - men med underordet rettferdighet og med egen ufullkommen vilje.

Dette argumenterer han ikke så godt for, for han forklarer ikke hvor han henter dette begrepet og denne guden fra. Ptolemy sier at Gud er Herre over sin egen rettferdighet - og jeg mener at dette kan fint passe inn på Gud i GT - som er Gud den eneste, Gud, den Gud som også er Gud i NT.

Teksten gav perspektiv og noen gode tanker om GT som kan grunnes videre på. Retorikken var også av typen jeg skulle ønske flere av de tidlige skriftene kunne skilte med.

og grunner på hans lov

2009-09-13T21:45:00.003+02:00

"Salig er den mann som ... har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt." Salme 1:1-2

Disse linjene fortalte meg noe som spiller rolle i mitt liv og min relasjon til Gud, det som gjør troen klippefast, fornuftig og velbegrunnet. En slik tro jeg vil ha. Jeg har lang erfaring fra kristne miljøer og har møtt på kristne av alle typer og vet at det er mangel på slik tro hos mange mennesker. Altfor mange synes å ha en tro som ikke er grunnet på, og slik vil ikke jeg ha det i mitt liv. Hva mener jeg med det?

Vi hører mye som kristne. "Det står i bibelen" er den enkle begrunnelsen for mange utsagn. "Jeg har hørt av noen som har hørt av noe som er skikkelig bra" er en gjenganger. "Pastoren sa at...", "Jeg hørte i kirken" eller "En venn av meg som er kristen sa..." er ting vi slenger rundt oss og baserer troen vår på. Den største klassikeren er "Guds veier er uransakelige...". Men jeg har merket at det er mye meninger ute å går, meninger vi har fått et sted fra og slukt, men som vi ikke har grunnet på. Mange meninger har vi tatt imot fordi det passer vårt utgangspunkt, den teologien vi er vant med og ikke vil rokkes ved.

Meninger og dogmer vi tar for gitt og ikke har grunnet på gjør at troen vår høres "blind" ut lang vei, fordi vi ikke vet helt grunnen til at vi tror dem. Vi har ikke interesse av hva vi tror på, vår lyst er ikke i Herrens lov. Derimot, om vi grunner på det vi hører, det vi leser, det vi får servert fra både troverdige og tvilsomme kilder, så får vi gjort disse tankene til våre egne. Hvis vi prøver de opp mot Herrens lov som vi primært har vår lyst i, undersøker om de holder mål og om de kan ha innvirkning i mitt liv, tar vare på de og gjemmer dem i våre hjerter, så er ikke og virker ikke troen lenger "blind". Det vi sier, det sier vi med autoritet, vi kan begrunne våre utsagn, vi vet at det stemmer, vi vet det er sant og riktig. Mennesker forstår at vi er vise og har tatt kunnskapen i eie.

En mening blir ikke din når du hører den og er enig. En mening blir din først når du har grunnet på den og prøvet den. Altfor mange mennesker går rundt og serverer andres meninger. Det er noe jeg vil prøve å begrense i mitt liv, og skjemmes hver gang jeg gjør det. Det er et langt prosjekt. Jeg vet at jeg enda har mye av andres meninger selv, som jeg hater å argumentere med og dele, fordi de ikke er mine og jeg ikke har grunnet godt og lenge på de til å kunne si de er mine.

Det å ta meninger i eie, det kaller jeg å vokse. Når man er rotfestet som treet det sammenlignes med i Salme 1, så vokser man. Man tar opp i seg vann fra den rennende bekken, man tar meningene i eie og vokser av det. Da er man ikke som agnene som vinden blåser bort.

Byrder og bør

2009-08-21T13:41:00.003+02:00

I galaterne 6:2 står det "Bær hverandres byrder og oppfyll på den måten Kristi lov.", men så litt senere i vers 5. så står det plutselig "For enhver skal bære sin egen bør.". Hva skal liksom det bety? Vi skal bære våre egen bør og andres byrder? Blir ikke det litt mye?

Litt dumt vi ikke kan gresk alle mann, for der brukes det 2 vidt forskjellige ord.

vers 2: "Byrder", gresk "baros", betyr noe som trykker deg ned, noe større enn det du kan bære, noe tyngre enn det du greier å holde på.
vers 5: "Bør", gresk "phortion"(merk deg likheten med ordet "porsjon"), betyr her noe man bærer eller gjør, en oppgave.

Hva er forskjellen?

"Bør" er en sekk med skolebøker, "Byrder" er en sekk med murstein. Skolebøkene er lette å bære selv, og vi er ment til å fullføre utdannelsen vår selv, selv om det kan være tungt og vanskelig innimellom. Murstein er uviktig masse som bare er tungt å bære men som blir lettere dersom man deler på det. Vi er ment til å bære Bør alene, ikke Byrder.

En av våre guder...

2009-08-20T09:35:00.003+02:00

Som gammel Sunde-fan så tok jeg meg selv i å synge "Kjekt å ha", som begynner slik:

"Helt i fra tidenes litt utpå dagen,
Da Adam og Eva ble jagd ut av hagen,
Har sjølberging vært alfa og omega."

Lite hadde jeg tenkt at denne sangen sa det så bra om noe som jeg har tenkt på mange ganger før. "Sjølberging" er noe som blir satt veldig høyt hos oss mennesker, og ofte høyere enn Gud, og dermed blir det vår nye "Alfa og Omega".

Første gang jeg for alvor tenkte på det var når jeg møtte fenomenet i kristenheten. Der blir ofte Gud et middel for å overleve på jorden, og for å få materie i overflod. I noen kristne filmer er den fysiske døden og lidelsen et onde som Gud berger hovedpersonen fra (som om det ikke fantes et bedre liv etter eller mening ved lidelsen) - noe som setter livet for døden viktigere enn livet etter. Det tar fokuset bort fra frelsen, og ned på overlevelse på jorden. Gud blir middelet, ikke målet, for at vi skal få det bra. Konsekvense kan være at vi ikke helt forstår meningen av lidelse, fordi middelet(Gud) ikke ser ut til å fungere. Fokuserer vi på Gud, målet vårt, så vil konsekvensene som regel mye bedre, og det nye synet på overlevelse blir mindre sjølberging og mer det å stole på Gud.

Kroppen, den delen av oss Gud fokuserer minst på(av kropp-sjel-ånd), fokuserer vi som regel mest på.

Samle dere ikke skatter på jorden....

2009-07-25T19:02:00.002+02:00

For noen dager sider var det innbrudd i kontorene under her hvor jeg bor, og jeg var en av den som voknet av alarmen og bråket og gikk ned for å sjekke. Heldigvis vekket jeg en av dem andre i huset, slik at vi kunne ferske tyven i trappen sammen, og ikke helt alene.

Uansett, innbrudd eller ikke, det er ikke første gang det skjer her hos oss. Forrige gang kastet de inn en stein gjennom vinduet for å komme inn - og den har Navigatørene tatt vare på og skrevet på inskripsjonen "Samle dere ikke skatter på jorden hvor tyver bryter inn og stjeler"(fra Matt 6.19). Så sant så sant, og godt er det å bli påminnet om de ordene.