Jeg har tatt et par feriedager for å få tid til en del forefallende greier hjemme. Innimellom alt annet har jeg også hatt tid til å tenke på hvordan en tidsreisekongress ville ha sett ut. Bildet under kunne ha vært et bilde fra en slik kongress.
Jeg har tatt et par feriedager for å få tid til en del forefallende greier hjemme. Innimellom alt annet har jeg også hatt tid til å tenke på hvordan en tidsreisekongress ville ha sett ut. Bildet under kunne ha vært et bilde fra en slik kongress.
Jeg skriver dette bare for å minne om at jeg fremdeles er nerd nok til å vedlikeholde en liste over alle Blu-Ray-filmer jeg har sett, vurdert etter filmenes tekniske kvaliteter. Altså: Jeg gjør meg ikke til dommer over hvorvidt filmene er gode eller dårlige (noe som sjelden har vært et parameter for meg uansett), men for hvor godt de yter som HD-filmer.
En av fordelene med å blogge i småskala (106 lesere ifølge siste opptelling på Feedburner) er at man har et nært og personlig forhold til sine lesere. I noen tilfeller kan man til og med tenke på leseren i entall, og dette er en slik post: Flickr-brukeren fmmr har i et par kommentarer lurt på om jeg ikke kunne skrive litt om hvordan jeg bruker blits når jeg tar bilder. Jeg er slett ingen ekspert og har akkurat begynt å eksperimentere litt med det, men det er vanskelig å ikke la seg smigre når noen spør slik.
Derfor fmmr: Denne bloggposten, lang og usammenhengende som den er, er til deg.
Hvorfor ble jeg interessert?
Jeg hadde i grunnen ikke hørt om denne blitsbølgen som har herjet nettet en stund, før jeg en dag leste på DPReview at Nikon hadde utgitt en DVD som hvordan man kunne bruke Nikons blitsutstyr til å forbedre bildene sine. Jeg så at Joe McNally skulle være bidragsyter. Nå visste ikke jeg noe om Joe McNally heller, annet enn at jeg for mange herrens år siden hadde sett noen bilder av ham i et amerikansk magasin.
Nå bruker jeg Canon selv, men gikk ut fra at noe så kjedelig som blits ikke kunne være så forskjellig mellom merkene. Dermed skaffet jeg filmen og til min overraskelse syntes jeg det hele virket både gøy og oppnåelig. (DVD-en er Nikon-sentrert men etter mitt syn en god tutorial uansett hva slags utstyr man har selv; andre halvdel, når Joe McNally dukker opp, er til alt overmål også tidvis morsom)
Så jeg bestemte meg for å prøve litt selv også. Målet mitt var å ta bilder som ser litt annerledes ut, dvs. jeg ville fotografere, ikke knipse. Jeg var interessert i følgende fire ting:
Men: Når det gjelder foto pleier man å si at det ikke er utstyret det kommer an på, men personen som tar bildet. Det er det sikkert mye i, men akkurat når det gjelder blitsfotografering av denne typen så er det nå engang slik at utstyret spiller en større rolle.
Utstyr
Den innebygde blitsen holder i mange sammenhenger -- rundt bordet på julaften eller som en liten innfyllingsblipp utendørs for eksempel. Men skal man gjøre noe annet ut av det enn det, trenger man minimum en ekstern blits. Eksterne blitser har mer kraft men kanskje aller viktigst: De kan plasseres et annet sted enn på kameraet. Hvilken type blits man trenger er en helt annen sak. Selv bruker jeg Canon-utstyr og har tre stykker, to Canon Speedlite 550EX og en Speedlite 430EX. *) De to førstnevnte er kraftigere blitser enn den siste, i tillegg kan de fjernstyre andre blitser noe sistnevnte ikke kan.
Hadde jeg hatt et annet kameramerke enn Canon -- Nikon, f.eks., som var på DVD-en -- hadde jeg bare kjøpt to, og da kanskje t.o.m. styrt unna toppmodellene. De fleste andre kameraprodusenter lager nemlig nå speilreflekskameraer som kan fjernstyre eksterne blitser via den innebygde blitsen. Av en eller annen besynderlig grunn gjør ikke Canon dette, så skal du få til slikt med Canon trenger du enten en fjernstyringsenhet (ST-E2) eller en toppmodell-blits. **)
Annet utstyr som kan være nyttig å ha er ulike fargefiltre (fargede plastflak man dekker blitshodet med) og en snoot (et halvstivt flak man former til et rør rundt blitshodet for å virkelig snevre blitslyset inn til en tynn stråle). En snoot kan du lage selv av papir, to doruller eller annet du finner ut kan formes rundt blitsen diin.
Det kan også være nyttig å ha ett eller annet å dempe/softe lyset med -- blitslys er veldig hardt, men det optimale for portretter er å simulere lyset fra en overskyet dag. Til det trenger man kanskje softbokser eller halvgjennomsiktige paraplyer, men til å begynne med nyttiggjorde jeg meg av en billig hvit halvgjennomsiktig reflektor. Den kan selvsagt også komme til nytte som det reflektoren egentlig er: en reflektor.
Etterhvert får du kanskje lyst på stativer eller klemmer til å feste blitsene rundtomkring, men i prøveperioden var gaffatape fra Clas Ohlson en mye rimeligere løsning: 20-30 kroner for en rull, og vil trolig bli ditt mest brukte blitstilbehør! Gå også innom en kontorforretning og kjøp en boks med helt vanlig gummistrikk. Det koster 10-20 kroner og kan brukes til det utroligste, blant annet til å feste hjemmelagde snooter og denslags til blitsen. Men også til å henge blitser på steder gaffatapen ikke griper godt, trær f.eks.
Etterhvert kan det sikkert også være kjekt med andre ting, men jeg ville begynt med fargefiltre, gaffatape og gummistrikk.
Bilder med ekstern blits
Du kan velge om blitsen som står på kameraet skal gi lys fra seg eller om den utelukkende skal fjernstyre de andre. Jeg pleier som regel å velge det siste. I praksis opererer jeg altså med maks to blitser som gir lys. Men til nå har det vært slik at jeg har tatt flest bilder hvor bare en blits gir fra seg lys.
De tre første bildene her er eksempler på slike enblits-(pluss fjernstyringsblits)-oppsett. Den eksterne er den eneste enheten som faktisk avgir lys.
Hva kan du gjøre med en blits? Mye. Jeg tror det var David Hobby, fyren som skriver Strobist-bloggen, som engang sa at om du bare har en blits, bruk den til belysning bakfra. De to første bildene her er eksempler på det.
* En blits - baklys, overeksponering og blandingslys
Det øverste bildet er av gifteringen min (se stor versjon av bildet). Jeg hadde en periode hvor jeg prøvde å tenke meg hva gifteringer kunne symbolisere utover det rent åpenbare, og hadde en ide om at de kunne si noe om slutter. Eller døden om du vil. Vi hører jo mye om nær døden-opplevelser og folk som opplever dette som om de går gjennom en slags tunell og mot et hvitt lys. Jeg fikk en ide om at kanskje jeg kunne få til det med en giftering. Om det var vellykket som sådan skal ikke jeg bedømme, men uansett fortolkning liker jeg bildet godt selv.
Her er det jeg gjorde:
Jeg har brukt Pelifix limstift til å lime ringen fast slik at den står på et lyst, lakkert bord av tre. En og en halv meter bak ringen har jeg plassert en blits. Først satte jeg blitsen til ETTL eller TTL-eksponering, dvs. automatisk lysmåling, og knipset i vei. De bildene ble svært kjedelige, fordi de ble akkurat som du skulle tro: Treflaten ble pent og gyldent opplyst og ringen glødet i gull.
Jeg flippet derfor blitsen over på manuell. Da slår du av alle lysmålinger, og du bestemmer selv hvor kraftig blinket skal være -- fra full kraft (et blink som potensielt kan nå en 15-20 meter avhengig av lysfølsomheten du har stilt kameraet til og til hvor stor blenderåpning du bruker) til 1/128-del av full output.
Nå var det mye lys i rommet fra før av -- en fin sommerkveld med sollys som kommer inn stuevinduet gjorde rommet opplyst nok til at jeg ikke ville trengt blits under normale omstendigheter. Derfor var 1/64 kraft fra blitsen nok til at jeg fikk en kraftig overeksponering av bildet. Med kameraet også satt til manuell eksponering kan jeg justere eksponeringen på tre måter: Først og fremst ved å skru output opp eller ned på blitsen. Men la oss si du mente at korrekt output var et sted mellom 1/128 og 1/64 må ytterligere justering skje ved å justere blenderåpningen eller ved å justere ISO opp og ned. Jeg endte på blender f/20.
Kombinasjonen av f/20 og 1/64 på blitsen gjorde at ringen ble redusert til en nesten-siluett og at detaljene og fargene i bordet ble brent ut til nesten hvitt. Den svake refleksjonen ringen avga i lakken tegnet seg også tydelig fram, og plutselig hadde jeg et bilde som var nesten monokromt, nesten litografisk. Den eneste resten av struktur i borden som stod igjen var en svak skygge som går på skrå over bildet. Dette ble et helt annet bilde enn det opprinnelige på automatikk, og det er ikke mye igjen som kan si at dette er et helt ordinært, kjedelig trebord og en helt ordinær giftering.
Jeg kunne for øvrig også ha prøvd en alternativ måte å belyse på her, nemlig satt blitsen til ETTL og skrudd på maks overeksponering på blitsen (begrenset til to steg tror jeg). Men solen som kom og gikk bak skyene ville gjort at eksponeringen hele tiden endret seg, og dermed ville jeg fått uforutsigbare resultater. Manuelle instillinger er slett ikke vanskelig på blitsen, det blir bare noen flere prøveeksponeringer før det hele sitter.
* En blits - baklys og å gjøre dag til natt
Det neste bildet er bildet hvor jeg gjorde meg selv til zombie (se stor versjon her). Nå vet vi jo alle hvordan zombier stort sett graver seg ut av om natta i lyset fra fullmånen. Belysningsmessig hadde jeg derfor to valg: Enten dra med meg plantejord inn i huset og trekke for gardinene og lage kaos i kjellerstua, eller jukse det hele til utendørs -- til tross for dagslyset. Med tanke på familiefreden besluttet jeg at det siste nok var den smarteste løsningen, og besluttet å gjøre det hele utendørs.
Nå var det gråvær denne kvelden, så det var ikke direkte sollys. Jeg stod også i skyggen bak huset mitt, slik at det var i utgangspunktet ikke veldig lyst. Men lyst nok til at automatikken i kameraet lagde for lyse bilder. Nøkkelen til å fjerne dagslyset var undereksponering av det tilgjengelige lyset. Om man bruker noen av automodene på kameraet så får man perfekt eksponering, og det er strengt tatt ikke det man ønsker om dag skal bli natt. Derfor valgte jeg manuell eksponering og satte en grei blenderåpning med tanke på dybdeskarpheten og en lukkertid som var kort nok til at jorda nesten mistet all tegning.
En halvannen meter bak og litt opp plasserte jeg en blits satt til ETTL (automatikk). Denne blitsen sørget for å belyse baksiden av hånden min, altså den siden som vender bort fra kameraet. I tillegg hadde jeg zoomet blitshodet så langt det lot seg gjorde (105mm i dette tilfellet), slik at lyset i så stor grad som mulig skulle være samlet i en fokusert stråle mot håndbaken min. Noe lys spiller over kantene så å si, og skaper belysning av konturene rundt fingrene. Noe lys "vifter" også over noen av jordklumpene. Men det meste i bildet forblir mørkt og nesten svart.
I utgangspunktet var dette nok til at jeg var rimelig fornøyd med månelysillusjonen. Jeg kjørte allikevel bildet gjennom Adobe Camera Raw og justerte hvitbalansen mot tungsten. Blitser er stilt inn på dagslysets fargetemperatur, men jeg ønsket en kjøligere nattfarge på det hele og gjorde altså denne korreksjonen. (Jeg kunne også ha stilt kameraet til tungsten, men det går for det samme). Jeg justerte også levels på midtones for å mørkne det hele enda noe.
Teknikken med undereksponering av tilgjengelig lys kan gjøres alt fra å fjerne det helt til å fjerne bare noe av det. Her er et eksempel hvor det tilgjengelige lyset bare er senket en blender, men hvor kombinasjonen av undereksponert bakgrunn og korrekt belyst forgrunn lager et litt annerledes utseende bilde av noe så hverdagslig som en gutt på sykkel.
Du kan også forandre dagen til noe som er midt mellom dag og natt, f.eks. soldnedgang, ved å undereksponere tilgjengelig lys tre-fire steg, plassere en blits mange meter unna det du tar bilde av og dekke blitshodet med et orange filter. Da skaper bildet det varme kveldslyset og de dype skarpe skyggene du kan se ved solnedgang en sommerkveld.
* En blits - forsterke eksisterende lyskilder
En tredje ting som er litt stilig synes jeg, er å bruke blits til å forsterke det vi oppfatter som naturlige lyskilder, men som naturlig ikke er sterkt nok til egentlig å gjøre utslag på et bilde. Dette er enklere enn det høres ut til.
Bilde nummer tre er av meg ved en telefonboks i Ski sentrum (se stor versjon av bildet her). Jeg er der på kveldstid, og legger merke til at telefonboksen er opplyst av en liten lampe. Hadde jeg tatt et bilde av meg selv der foran telefonboksen, ville ansiktet mitt vært mørklagt til tross for lampen i boksen. Den er alt for svak i forhold til kveldshimmelen og gatelyktene i bakgrunnen, og ville blitt undereksponert så det holdt.
Men det virker naturlig at det kommer lys fra en telefonboks, og dermed kunne jeg forsterke det svake lyset med blits for å få lyst opp meg selv uten at det virket åpenbart at det var "kunstig". Så det jeg gjorde da var å plassere en blits ved å balansere den oppå myntinnkastet på telefonen. For at ikke blitsen skulle bli for skarp, og ødelegge illusjonen ved å virke unaturlig sterk, satte jeg blitsen til ETTL (automatikk) men med 2 blenderstegs undereksponering. Jeg hadde også zoomet blitshodet et stykke inn -- jeg tror til rundt 80mm -- for at sånn omtrent bare ansiktet mitt skulle bli opplyst.
En morsom liten detalj her er at du ikke kan se selve blitsen på bildet, men likevel ble den trigget av de infrarøde signalene fra blitsen på kameraet. Grunnen til at det er mulig, til tross for at blitsen stod bak veggen på boksen, er at veggene inne i boksen er metalliske. Så jeg går ut fra at de infrarøde signalene ble reflektert fra det lille du ser av metallvegg her og inn til blitsen inne i boksen.
Utover dette gjorde jeg også noe annet. Jeg hadde satt kameraet til tungsten ("glødelampe") hvitbalanse. Det gjorde at det orange fargestikket som normalt ville ha kommet på et slikt bilde ble nøytralisert og fargene ble mer naturlige. Derimot gjorde det himmelen mer blå. En bieffekt av den innstillingen er at blitslyset, som er balansert til dagslys-temperatur, normalt ville blitt blå på bildet. Men blitshodet er dekket av et orange filter som gjør at lyset kommer ut av blitsen med glødelampe-temperatur. Dermed får jeg noenlunde normal ansiktsfarge på bildet.
De fleste hvitfargejusteringer du gjør i kameraet kan kompenseres ved å filtrere blitslyset med ulike fargefiltre som jeg gjorde her. Jeg kjøpte mine fra Calumet i England, i et såkalt Honl Starter Kit som inneholder filtre, snooter, bikube-grider, og mye annet rart jeg kanskje en gang får bruk for. Til nå er det filtrene og snooten som er brukt mest av meg.
* To blitser - hårlys/rim og bløtt sidelys
Utvider du til å ha to eksterne blitser øker mulighetene dine enda mer. To lyskilder er nyttig, om enn ikke strengt nødvendig, når man tar portrettbilder. Eller om man skal ta bilde av et stort rom kan to blitser skape jevn belysning gjennom det hele ved at en blits belyse forgrunnen og en annen letter opp lyset i bakgrunnen.
Jeg har stort sett puslet med en blits av gangen, men jeg har et eksempel på toblits-oppsett her likevel. Det er ikke til å stikke under en stol at dette bildet her har vært en tur gjenom Photoshop før det havnet her, men nøkkelen til det hele er belysningen (se stor versjon her). Den er ganske tradisjonell, og jeg var selv fornøyd med resultatet.
Her har jeg en blits bak hodet mitt som fyrer av for å skape definisjon/kontrast av håret mot den mørke bakgrunnen (bakgrunnen er et svart fleece-teppe jeg fikk på en konferanse en gang, hengt over en stolrygg). Inn fra høyre fyrer jeg også av en blits som står bak en helt ordinær sirkulær, hvit halvgjennomsiktig reflektor. Denne fungerer da ikke som reflektor men som en slags stor softboks, og skaper et bløtt fint lys på høyre del av bildet.
Hånden og ansiktet er identisk belyst, og montasjen i Photoshop gikk derfor som en lek etterpå (det var bare å plassere eksponeringene over hverandre og "viske" hånden på plass; lyset var identisk i begge bildene, skyggene falt likt og fargestikket helt likt). Denne belysningen tror jeg også vil gjøre seg godt til helt tradisjonelle portretter, selv om jeg ideelt sett ville også ha prøvd å reflektere noe lys inn på venstresiden av ansiktet i de tilfellene for å dempe skyggen (i dette tilfellet passet skyggene). Et stykke hvit kartong ville holdt lenge som reflektor i dette tilfellet.
Apropos kartong så har jeg også tatt bilder hvor jeg avfyrer blitsen mot hvit kartong som igjen reflekterer lyset tilbake på motivet -- det blir litt som å bounce lys av en vegg eller et tak, og er nyttig å gjøre når du er på steder hvor det er høyt under taket eller veggene er fargede -- blitslys som reflekteres av ting tar naturlig nok farge av det det reflekteres av.
Oppsummert
Jeg er ikke sikker på om du ble noe klokere av dette, fmmr, Jeg tror ikke jeg ville blitt det i alle fall. Men om jeg skal oppsummere det jeg har skrevet her så er det at man trenger noe ustyr, og at man med en ekstern blits (i tillegg til en enhet på kamaeret, enten dette er en innebygget blits, en radiosender eller en annen blits), kan få til utrolig mye.
De fire tingene jeg ønsket å prøve -- og som jeg i det minste har skrapt i overflaten av -- var altså:
Det er vel det lille jeg kan bidra med så langt, bortsett fra et siste "visdomsord": Når utstyret først er på plass er det en ting du trenger mer enn noe annet: TID. Det er i alle fall det jeg synes det er knappest tilgang på, så vet du om en butikk som selger det, si fra :-)
NOTER
*) Jeg har kjøpt alt sammen brukt. Fordi de er en generasjon eller to gamle, har disse tre tilsammen kostet meg omtrent det samme som en 580EXII ville kostet ny. Det du får med en nyere blits er blant mye annet hurtigere ladetid og enklere betjening. Men akkurat det er ikke så vesentlig for meg nå.
**) Det ligger kanskje en tanke bak Canons tilbakeholdenhet på området -- en ekstern blits har lengre rekkevidde enn en innebygget, også for de infrarøde signalene som fjernstyrer. Blitshodene kan vris og vendes og reflektere signalene rundt hjørner og via reflekterende flater som tak og vegger (husk: infrarødt er også lys), og man kan til og med kjøpe en off-camera-kabel til blitsene og flytte fjernstyringsenheten over, under, til venstre og til høyre for selve kameraet. Det gir en annen fleksibilitet.
Men i 8 av 10 tilfeller for meg personlig tror jeg en innebygget fjernstyringsenhet hadde holdt, så jeg håper at neste gang jeg kjøper et Canon-kamera så har de gjort som alle de andre.
Det finnes også tredjeparts trådløse styringsenheter for blitser, fra billige ting man kjøper på nett fra Hong Kong til dyrere saker med full automatikk også over radio. Det virker å være gode alternativer for mange.
Jeg har skrevet her om mine litt nølende skritt inn i Twitter-verdenen, og må vel bare innrømme at jeg ikke helt har skjønt hvorfor folk synes det er så sjarmende.
Pål Bråtelund stilte i går et enkelt lite spørsmål på Twitter:
Norske redaktører: following 31,7% vs. followers 68,2%. Er dere her for å kringkaste eller for å lytte, nå som festtalene snart forstummer?
Nå er ikke jeg redaktør, så gjør jeg meg selv vanskelig et øyeblikk behøver jeg vel ikke føle meg truffet av Påls tweet i den forstand. Men når alt kommer til stykket er jeg nettopp av den typen som sikkert bare har fulgt en brøkdel av dem som følger meg.
Jeg vet ikke om Twitter kan beskrives som et nettsamfunn, til tross for at følgesvenn-funksjonen kanskje kan beskrives som en slags venneliste og tjenesten som helhet utelukkende er en slags foredling av Facebooks statusfelt. Men om Twitter er et nettsamfunn, så kan man spørre seg på hvor forpliktende dette følgesvenn-begrepet egentlig er. For ulike nettsamfunn er virkelig forskjellige i forhold til nettopp dette med vennskap.
De fordeler seg tilsynelatende langs en skala for
gjengjeldelsesforpliktelse.
Facebook. Svært forpliktende. Den tjenesten er nesten uutholdelig klein i den forstand at det ligger nærmest et sosialt stigma i å ikke akseptere en venneforespørsel. Facebook er muligens den mest intime tjenesten jeg bruker på denne måten, og jeg må kjempe med meg selv for ikke å være vennlig og akseptere slike forespørseler -- selv i tilfeller hvor jeg nesten ikke husker personen som kommer med forespørselen.
Nettby. Middels forpliktende. At jeg oppfatter det slik kan kanskje ha noe med alder å gjøre. Her er brukerne anonyme i langt større grad, og jeg føler ikke den samme forpliktelsen til å bli venn tilbake.
Flickr. Lite forpliktende. Denne tjenesten er spesiell, fordi selv om den opererer med et kontaktbegrep, så er Flickr helt eksplisitt på at det at noen legger deg til som kontakt ikke innebærer noen som helst forpliktelse til å gjengjelde. Her blir man gjerne kontakt med noen fordi man liker vedkommendes bilder og vil følge med på når han legger ut nye, uten at den fulgte behøver å følge mine stakkarslige foto-forsøk tilbake.
Påls Tweet indikerer at han i alle fall ikke oppfatter Twitter til å være på Flickr-enden av skalaen, men snarere til å være et sted fra "middels" til "svært" hva gjengjeldelsesplikt angår. Selv har jeg vært usikker på hvordan akkurat dette forholder seg på Twitter. Fenomenet er såpass nytt og så lite i Norge, at kanskje ingen av oss helt har greid å definere nivået.
Men for meg har ubalansen mellom antall jeg følger og som følger meg vært helt bevisst. For øyeblikket er det ca. 285 som følger meg. Det er jeg takknemlig for (men samtidig kanskje litt uforstående til, i den forstand at jeg sjelden kommer på noe fornuftig å twittre om). Men selv blant de noen og femti jeg har fulgt til nå har det stort sett handlet enten om filmer, småprat om hvitsaus (en diskusjon jeg riktignok engasjerte meg i), ensomme kamper for fremtidens journalistikk, osv. Signal til støy-ratioen er med andre ord liten nok som den er, om jeg ikke også skulle utøve fullstendig resiprositet overfor alle som følger meg.
Likevel: Med tanke på det Pål faktisk skrev, så er det vel slik at jeg aldri har vært god på festtaler. Dermed tok jeg i ettermiddag et krafttak og trykket follow på alle som følger meg (med unntak for firmaer). Det gjenstår nå å se hvorvidt støyratioen blir uutholdelig, og hvorvidt nivået jeg har lagt meg på langs skalaen for gjengjeldelsesforpliktelse er på nivå med hva sosial konsensus ender på for Twitter i tiden fremover.
Når du som meg lever i en verden som flyter over av leketøy og hvis eneste funksjon synes å være å havne under mine fotblader og ellers bli ignorert av sine rettmessige eiere, er det ikke til å unngå at man begynner å tenke på hvordan verden hadde vært hvis disse leketøyene hadde vært 1:1 og hadde vandret rundt i nabolaget -- like ignorert.
I mitt hode er det et for godt spørsmål til at det skal forbli ubesvart, så jeg har begynt å ta bilder av barnas leketøy i forskjellige situasjoner. Jeg tar først et snapshot av ett eller annet (og det skal være et snapshot: fort og gæli er stikkordet, slik som mange bilder i album er rundt omkring), og så -- i samme vinkel og samme lys -- et bilde av leketøyet. Senere klipper jeg det hele sammen i photoshop.
Her noen eksempler på "Toyz n the hood" -- flere eksempler finner du i dette Flickr-settet.
With snow gone, life slowly returns to my backyard
Where I live, we're still waiting for the leaves to return on the trees
Silent spring afternoons are perfect for testing new equipment, such as this Kärcher high pressure washer
Due to fluctuating currencies, there's lots of cheap meat to be had in Sweden these days. So we drove across the border today and stocked up for this summer's grill season.
Det er artig å ha et slikt prosjekt, fordi det nesten ikke krever tid og fordi det er lett å få ideer til nye kombinasjoner av leketøy og situasjoner. Og så er det selvsagt en unnskyldning til å ha med kamera (og leker!) når man gjør helt hverdagslige ting.
Siden jeg begynte på skolen i 1979 har jeg vært en drodler. Det gikk knapt en skoletime uten at jeg holdt fokus gjennom å drodle i margen på kladdebøkene mine. Jeg har det sånn fremdeles, selv om jeg nok ikke er like manisk i dag.
Da jeg var med på New Media Networks tur til San Francisco i april/mai i fjor, besøkte vi mange selskaper. Men det var bare noen få som kom til oss. Digg var blant disse. To personer derfra kom til hotellet vi bodde på og fortalte litt av hva de drev om.