Facebook har gjort endringer i hvordan oppdateringer fra sider du liker synes i din newsfeed. Vil du være sikker på å få med deg nyheter fra oss ? Da kan du gjøre følgende:
1) Gå til siden vår.
2) Hold markøren over “Likt” knappen
3) Legg til siden i en interesseliste, eller lag en ny liste.

Her er det to ting å snakke om: 1) stemmer det? og 2) virker det?

For å ta det enkleste først: 2) Nei

Det er ikke tilfelle at du ser alt en side sier om du legger den til i interesseliste. Du kan med andre ord fint gi blaffen i om siden din kommer med dette rådet. Det stemmer ganske enkelt ikke.

Interesselister – hva er det?

Når du legger til en side eller en person (du kan nemlig legge personer til i interesselister også), samler du altså disse sidene i en liste. Det er et kjekt hjelpemiddel. Jeg har en drøss med slike lister på Facebook. De finnes i tre kategorier:

a) lister du har lagd selv som er private
b) lister du har lagd selv som er offentlige
c) lister som andre har lagd (altså b) og som du abonnerer på

En privat liste (a) kan være at du legger til bestevennene dine i en interesseliste og kaller den “toppfolk”. Og legger den som en snarvei i venstremenyen. Dermed kan du med et klikk på “toppfolk” se hva de folkene du liker best har gjort den siste tiden – en fin funksjon. Du kan selvsagt lage en slik liste over firmaer du følger. Eller mange lister; en for skobutikkene, en for klesbutikkene, en for gadgetsbutikkene osv. Du finner sikkert en bra metode som funker for deg. Jeg har f. eks. en “toppfolk”-liste og en “norske medier” (der jeg har lagt til de fleste norske nettaviser – gir meg et kjapt overblikk over nyhetsbildet vha Facebook).

En åpen liste (b) er det samme, en interesseliste du har laget som andre kan abonnere på. Jeg har f eks. lagd “VG på Facebook” som samler alle sider VG har på Facebook (både aktive og avsluttede) i en liste. Den kan du abonnere på, og da vil innhold fra denne lista dukke opp i feeden din selv om du ikke har likt noen av sidene på lista.

Lister andre har lagd er da det samme som b) men at du abonnerer på dem. Jeg abonnerer på lister fra andre folk, som samler ting for meg. To eksempler er “Tech News” laget av Robert Scoble og “Trends and ideas” av Ole Petter Nyhaug. Roberts liste er en samling av teknologinyheter og han oppdaterer listen med nye kilder, eller fjerner evt. som ikke er bra lengre. Ditto med Ole Petters liste, der fokuset er trender og idéer, med innhold som passer innenfor dette temaet samlet av Ole Petter.

Hvordan ser det ut på Facebook?

Når det kommer nok nytt innhold i en interesseliste, får du en egen post i feeden din der et utvalg poster fra denne listen vises.

Les det en gang til: Et utvalg.

Se denne for eksempel. Det er fra en liste som heter “sosial på norsk” som viser innhold fra firmaer og personer (inkludert undertegnede) som jobber spesielt med sosiale medier.

Legg merke til at det bare er to av postene som synes. Se nederst på bildet: “See 6 more posts from PR-operatørene and Arte et Marte” Alle postene vises fortsatt ikke.

Med andre ord: Selv om du legger til et firma til en interesseliste vil du fortsatt ikke se alt de poster. For det første vil ikke Facebook vise poster fra interesselistene dine hele tiden. De kommer med ujevne mellomrom, basert på hva Facebook tror du er interessert i. For det andre vil ikke alle postene fra alle firmaene i en liste vises; bare to av dem.

Og da er vi like langt.

Så nei – det hjelper ikke å be folk legge til siden din i en interesseliste.

Det kan være et kjekt hjelpemiddel for folk for å organisere og effektivisere Facebookbruken sin, men det hjelper ikke sider som poster uengasjerende innhold til tilhengerne sine.

Så hva skal du gjøre da?

Da er vi ved problemstilling nr. 1 fra toppen av denne artikkelen: 1) Stemmer det?

Og til det er svaret ja. Facebook har endret algoritmen som avgjør hva du ser på forsiden av Facebook. Det er såpass omfattende at det får bli en senere bloggpost, men i korte trekk er det slik at Facebook har gjort det vanskeligere å komme i feeden til folk. Om du kanskje tenker at du ser alle oppdateringer fra alle venner du har og alle sider du liker, så nei – det gjør du ikke. Det er en “magisk” formel som heter “edgerank” som bestemmer hva du får se. Facebook prøver å gjøre deg mest mulig fornøyd med det som kommer på forsiden (eller feeden om du vil), og viser deg dermed det de tror du liker best. Det er hele 140 faktorer som spiller inn, og selve formelen er hemmelig. Men hovedtrekket er at du ser ting fra folk og sider du engasjerer deg i.

Så om du trykker på lenkene, trykker liker eller kommenterer hver gang en side legger ut noe, så viser Facebook deg denne sidens innhold oftere. Om du aldri trykker liker eller deler eller kommenterer, så ser du mindre av siden.

Det samme gjelder for vennene dine: De du klikker mest på ser du mer av.

Hvordan sørge for at tilhengerene ser alt en side legger ut

Det kan du faktisk ikke få til. Det beste rådet for sider for å få mest mulig synlighet er som alltid: lag bra ting. Legg ut interessant innhold. Engasjer folk. Lag fine ting. Gjør verden enklere eller mer spennende for kundene dine. Lag ting de gjerne vil dele med andre. Vær den beste butikken eller tjenesten eller nettsiden for akkurat dine kunder og lesere.

Da trenger du ikke bekymre deg for interesselister eller holde på med ulovlige “del og lik”-konkurranser for å bli sett.

 

CNIL er – i sine egne ord – ansvarlige for “…ensuring that information technology remains at the service of citizens, and does not jeopardize human identity or breach human rights, privacy or individual or public liberties.”

I følge TechCrunch har CNIL nå kommet frem til at ingen innboksmeldinger ble vist på brukernes vegger, men at en endring i visningen av tidligere veggmeldinger har forvirret brukerne:

“The way Facebook used to work before 2010 is not comparable to the way the social network works today. The user interface was different and ‘Wall-To-Wall’ messages were much less prominent. ‘Wall-To-Wall’ messages were therefore perceived as private by the users,” writes the CNIL in its conclusions.

The CNIL indicated as well that Facebook implemented some drastic privacy changes in the past that could have misled users. But with that investigation, the case now seems to be closed in France, the country in which the rumor started.

En forklaring på dette finner du i “Mysteriet med de “åpne” meldingene på veggen din”. Der finner du også lenke til hvordan du skjuler tidligere wall-to-wall-meldinger.

 

Mitt mening er at dette har kommet litt ut av proporsjoner. Det ligger ikke noen meldinger på veggen din som ikke bevisst har blitt skrevet på veggen din. Meldingene som nå dukker opp er ikke private fra innboksen, men gamle «wall-to-wall»-meldinger. Men det kan likevel hende du har lyst å se over meldingene fordi noen av dem kan være mer private enn du husker dem.

Sommeren 2007 fikk Facebook mange nye norske brukere, da de gikk fra 50 000 til rundt 600 000 brukere i Norge i løpet av noen få måneder. På denne tiden var utseendet til Facebook helt annerledes, med en såkalt «wall-to-wall»-funksjon. Når noen skrev en hilsen eller lenket til noe på veggen din, så svarte du på den andres vegg. Dette ble vist på Facebook som en samtale, selv om det egentlig var en rad med meldinger på hverandres vegger. Dette har gjort at vi kanskje ble litt mer private enn vi hadde tenkt over, og dermed ble det skrevet personlige ting i disse meldingene. Selv om de faktisk lå åpent på veggen for dem som orket å se etter.

Det er disse meldingene som nå dukker opp på veggen din, etter at Facebook etter sommerferien skiftet alle brukerne sine over til det nye “timeline”-formatet.

VG Nett (hvor jeg jobber som ansvarlig for sosiale medier) hadde en lengre sak om dette for noen dager siden og de “mystiske” meldingene diskuteres heftig på Twitter og Facebook.

Men mange brukere er ikke enige…

En rekke brukere er derimot ikke enige i at dette er “wall-to-wall”-meldinger. Aftenposten skriver i dag at “brukerne tror ikke på Facebook”, og gjengir klager fra brukere som mener de har sett private meldinger på veggen sin.

Jeg har fått en haug med meldinger på Facebook, både åpne og private, etter saken i VG. Ditto på Twitter. Kommentarfeltet på saken på VG Nett er full av folk som sier de VET at private meldinger nå ligger på veggen. Jeg har også fått en haug med e-poster – og blitt ringt opp.

Det ble litt tungvint å gå gjennom alt sammen for alle jeg snakker med. Så derfor denne bloggposten om hva som skal til før man påstå at det eventuelt er “bevist” et det har skjedd en feil.

Agenda

Først to viktige avklaringer:

1) Jeg tviler ikke et sekund på at det kan stå ting på veggen din som du ved en gjennomgang finner ut egentlig ikke burde stått der.

Slik er det vel med alt her i verden? Etterpåklokskapens lys er skarpt og fint! Mye av det man før har gjort med viten og vilje kan se direkte pinlig ut i ettertid. Les gjennom kjærlighetsbrev du skrev som 15-åring eller SMSer du sendte i en helt annen fase i livet ditt, og du får sikkert bruk for en pute å holde foran fjeset. Det jeg prøver å si er at selv om det som ligger på veggen din er der “med vilje”, så er det helt ok å tenke at det ble vel privat – og dermed slå av at vennene dine på Facebook kan se det. Hvordan du gjør det, finner du i saken på VG Nett.

Jeg gikk gjennom flere hundre meldinger på min egen vegg, og ble veldig overrasket over hvor private mange var. Jeg tror “wall-to-wall”-funksjonen (som også er forklart i saken på VG Nett) fikk oss til å glemme at vi faktisk var på veggen. Det var en rar måte å ha en samtale på, og jeg er ikke overrasket over at Facebook har fjernet denne funksjonaliteten.

Men – alle meldingene på min vegg var “wall-to-wall”-meldinger. Og når jeg har gått gjennom venners vegger på samme måte, har vi heller ikke funnet noen private meldinger. Faktisk er det ingen brukere eller journalister noen steder som har kunnet bevise at dette er en feil på Facebook.

2) Jeg har ingen agenda for å forsvare Facebook.

Ja, jeg jobber med sosiale medier – og dermed Facebook – hver eneste dag, mange timer om dagen. Det betyr ikke at jeg har noe behov for å forsvare alt Facebook driver med. Tvert i mot. Jeg synes Facebook regelrett stinker på håndteringen av hvordan mange norske (og utenlandske) bedrifter misbruker Promotion Guidelines, og jeg er overbeist om at Facebooks representanter i Norden mer en én gang har tenkt at nå får han der Solstad roe seg ned litt. Likeså syns jeg mobilappen deres var helt tragisk dårlig inntil den kom i ny versjon for noen uker siden, og måten de tildeles søpler til feeden med for mange sponsede oppdateringer er jeg veldig kritisk til.

Altså – har Facebook gjort en feil, er det supert om noen kan vise hva dette er, og få det fikset.

“Bevis”

I kommentarfeltet på VG er det minst 50 personer som sier at “de vet” at meldinger som var private før, nå ligger på veggen. Dette fungerer bra som overbevisning for deg selv, men for at det skal kunne gjøres noe med det, må det dessverre være litt høyere krav til bevis enn at “du vet”. Om du derimot kan finne håndfaste bevis for at dette skjer, har vi plutselig en bra sak.

Så hvordan kan du eventuelt bevise at meldinger som lå innboksen din, nå ligger på veggen?

En metode kan være at du kan vise fra et skjermbilde som har tatt tidligere av innboksen din. Og vise et nytt skjermbilde fra disse dager der samme melding(er) ligger på veggen din. Nå vil du kanskje innvende “hvorfor skulle noen ha tatt skjermbilder av innboksen sin?” Vel, sikkert ikke mange. Jeg har gjort det mange ganger, særlig om jeg har fått spesielt fine meldinger som jeg vil ha “for alltid”. Og det er gjerne de mest private meldingene. Så om noen av disse havnet på veggen min, ville jeg lett kunne bevise at de har gått fra å være private til å være offentlige.

En annen metode er dette: Da Facebook var i sine barndomsår – fra 2007 til rundt 2010 – fikk de fleste av oss e-post fra Facebook hver gang noen sendte deg en melding eller skrev på veggen din.

Her er et eksempel starten på en slik e-post fra Facebook, sendt til meg i januar 2008. Her har Nina sendt meg en privat melding til innboksen min:

Om jeg klikker på lenken i denne eposten, kommer jeg rett på akkurat denne meldingen i innboksen min på Facebook. Altså kan jeg bevise at dette var en melding i innboksen min, ikke en veggpost. Om denne meldingen nå plutselig skulle ligget åpent på veggen min, kan jeg altså bevise at denne meldingen FØR lå i innboksen min, og at den NÅ ligger på veggen min (ved å ta et bilde av den der).

Dette er et bevis. At “jeg vet jeg skrev dette på chatten i forrige uke, og nå ligger det på veggen min” er IKKE et bevis.

Med andre ord: Finner du en melding på veggen som har en dato i 2007 eller 2008, kan du søke i eposten din, og se om vedkommende melding var en melding eller noe som noen postet på veggen din. Om vennen din skrev “Hvordan gikk det med daten i Berlin?” så kan du søke i eposten etter “daten i Berlin”.

Her er et eksempel på hvordan en slik e-post så ut, også dette fra min egen Facebook i 2008. Her har Trude skrevet noe på veggen min:

Manglende bevis

Så kan det selvsagt være feil på Facebook som du ikke klarer å bevise. Facebook er “bare” kode og ting kan gå galt der som alle andre steder. Det kan skje at feil oppstår som ikke skulle oppstått, det finnes det mange eksempler på. Det kan teoretisk skje at det du skrev på den private chat’en dukker opp på veggen din. Men jeg tviler.

Og grunnen til at jeg tviler er ikke at jeg har en naiv tiltro til Facebook. Men siden denne saken dukket opp i franske medier for rundt en uke siden, har ikke en eneste bruker kunnet bevise at meldinger har flyttet seg fra innboksen til veggen. Ikke en eneste. Det er ikke bare noe Facebook påstår, men hva alle store nyhetssteder som skriver om sosiale medier kan rapportere. Hvis det virkelig var en så alvorlig feil på Facebook – som rammer millioner av brukere – ville det ikke være noe problem å finne noen håndfaste bevis ala de jeg har beskrevet over som kan bevise at feilen har oppstått. Det har ennå ikke skjedd.

Derfor vil jeg fortsatt si at du kan ta det med ro: dine private meldinger fra innboksen ligger ikke ute på veggen.

Men det er kanskje lurt å sjekke fra tid til annen hva som ligger der, i tilfelle det ting du tidligere syns var ok å ha der, nå IKKE er ok å ha der.

Hvis du vil ha bort alle disse meldingene som folk tidligere har skrevet på veggen din, finner du en fin oppskrift på dinside.no.

Men finner du derimot noe…

Om du derimot faktisk HAR et bevis på det motsatte, kontakt meg gjerne! Da er det en sak, og jeg vil gjerne snakke med deg!

Du finner epost/mobil etc. under bildet mitt oppe til høyre. Eller kontakt meg på Twitter:

Nei, det ligger IKKE meldinger fra innboksen på Facebook på veggen din. Det het “wall-to-wall” og var sånn vi brukte Facebook i 2007-2009.

— Øyvind Solstad ☀ (@osol) September 27, 2012

Har du noen andre måter å bevise en eventuell feil på Facebook, så skriv gjerne i kommentarfeltet eller kontakt meg.

 

Digitalredaktør Espen Egil Hansen sa følgende om stillingen min til Kampanje:

Dette blir en viktig stilling. Solstad skal være pådriver for å gjøre VGs journalistikk mer kommuniserende og han skal være en pådriver for å få i gang flere prosjekter som Haikesentralen og Vaksinesentralen. Han skal jobbe med dette strategisk og han skal jobbe med at VGs journalistikk er til stede i sosiale medier.

Naturlig nok blir ikke dette det siste du hører om denne stillingen og jobben jeg skal gjøre i VG. Jeg kommer til å spørre mye – og ta dere med på det som skal bli Norges beste på sosiale medier!

Mange leste at jeg sluttet i Carat for bare en uke siden. Det har skjedd mye på en uke, og jeg skal skrive mer om det senere.

Men vil si tuuuuuusen takk til alle som har delt på Facebook, tipset venner og kollegaer, twitret og retweetet – og ikke minst snakket med meg den siste uken. Sosiale medier og fine mennesker på sitt beste. Jeg er utrolig takknemlig.

 

Jeg hadde lyst til å jobbe med sosiale medier i en kommersiell sammenheng og det har jeg gjort til gangs i jobben som kommunikasjonsrådgiver i Carat.

Hva har jeg gjort?

Jobben min har bestått av fem hovedområder: Strategi, innhold, utførelse, kurs og annen rådgiving. Jeg skrev en egen artikkel om det for en stund siden der jeg går gjennom hva jeg typisk kan gjøre for deg innen sosiale medier.

De siste to årene har jeg jobbet med mange av de aller flinkeste innen sosiale medier i Norge. Dette er kunder jeg har jobbet med på større prosjekter og/eller over lengre tid:

Aschehoug, Birkebeineren, Dyreparken, Eniro, Friele, Gresvig, Lego, Monter, NetCom, NKI, NRK, NSB, NTNU, Peppes Pizza, Voice og Viasat.

I tillegg kommer en rekke kunder hvor jeg har hatt mindre oppdrag og jobber, enten i Carat eller gjennom søsterfirmaene våre iProspect, Isobar og DIST Creative.

Hva er et mediebyrå egentlig?

Et mediebyrå tar seg av plassering av annonsering i alle medier for sine kunder, samt rådgiving og strategi i forbindelse med dette. Mediebyrået lager en ofte en kommunikasjonsstrategi for kunden ut fra de utfordringer og problemstillinger som kunden har. Noen kunder har alt en kommunikasjonsstrategi, andre får den laget fra bunnen av mediebyåret.

Det lages medieplaner med spesifisering av hvilke medier som skal løse hva, med planer for tv, kino, utendørs, DM, print, nett, radio, søk og sosiale medier. Det beste resulatet får man når en kunde har en klar forretningsstrategi, reklamebyrået en god ide for kommunikasjonen og mediebyrået en kommunikasjonsstrategi og plan for å ta disse ut. Og alle tre samarbeider med det mål at kunden skal lykkes best mulig. Da rocker det.

Så hvorfor slutter jeg?

Jeg har ikke fått jobbe nok med de tingene jeg er flinkest til, og det har vært vanskelig å få nok inntjening på det jeg gjør. I sum har derfor Carat og jeg blitt enig om at arbeidsforholdet opphører.

De største kundene har egne team
De største kundene av Carat har egne team som jobber med sosiale medier. Det gjelder f eks NetCom som har vunnet flere priser for sine satsinger i sosiale medier, og NSB som hver dag svarer på hundrevis av henvendelser på Twitter og Facebook. Det samme skjer for flere av de andre kundene jeg har hatt store prosjekter for; de ser viktigheten av å ha dette “i huset” og ansetter egne folk. Dermed forsvinner mine største muligheter for å tjene penger for Carat.

Strategi vs utførelse
Jeg har jobbet med reklamefilm i NRKs markedsavdeling i 8 år, og skrev nesten 1 000 artikler som redaktør på NRKbeta. I Carat har jeg jobbet mer med strategi og de lange linjene. Det har vært veldig lærerikt, spesielt det å jobbe sammen med de største kundene våre, og når vi har vært med på store pitcher for å vinne nye kunder.

For noen kunder har jeg jobbet direkte med sosiale medier, og det har vært en stor suksess. Senere vil jeg vise resultater av disse prosjektene her på nettsiden. Jeg savner å jobbe mer konkret med sosiale medier: detaljene, timingen, fingerfølelsen. Hvordan det skal være i praksis fra time til time rett og slett – og å følge sosiale medier hele veien fra strategi via planer til dialog.

Min drøm er å jobbe i team der det tenkes strategisk, hvor idéene sitter løst og hvor det er høy vilje til gjennomføring – fra unnfangelse til ferdigstilling. Et sted der jeg ser direkte hvordan sosiale medier får betydning for bedriften, produktet og menneskene som jobber med det.

Hva nå?

Jeg har min siste arbeidsdag hos Carat i løpet av juni, men kommer til å jobbe med noen store prosjekter for kunder i sommer. Så er det sommerferie og rett og slett det å finne meg en ny jobb. Kanskje det er hos deg/dere? Jeg er åpen for alle forslag!

Mobil: 97 11 12 13
e-post: oyvind.solstad@gmail.com
Facebook: på facebook.com/oyvindsolstad
Twitter: @osol

Øyvind is one of the smartest web-heads I’ve ever worked with, and fullfills his objectives with vision and self-determination. – Sindre Østgård, nettsjef nrk.no

CVen min finner du på LinkedIn. Den blir oppdatert i løpet av formiddagen.

Media siste året

Her er endel artikler hvor jeg har uttalt meg om sosiale medier det siste året:

Nordlys, mai 2012: Nordmenn sniker på nett
Aftenposten, april 2012: Kony-kampanje floppet verden over
Kampanje, april 2012: - Kan bli en sterkere annonsekanal
NRK Lydverket, mars 2012: Lady Gaga – 170 millioner på Twitter
Kampanje, mars 2012: - Facebook blir like vanlig som mail
NA24, mars 2012: Stadig flere gjemmer seg på Facebook
Vårt Land, mars 2012: Fjesbok bremser festen
Bergens Tidende, februar 2012: Se opp for hissig FB-virus!
Dagens Næringsliv, februar 2012: Øyvind Solstad i Carat har testet Path i ett år
Kampanje, januar 2012: Lager partiprogram med Twitter
Kampanje, januar 2012: Mette-Marit inntar Twitter
Aftenposten, januar 2012: Twitter er for demokratiet, ikke eliten
VG, januar 2012: Mener Twitter gjør Mette-Marit mindre folkelig
VG, januar 2012: FBI lager spionapp for sosiale nettverk
Aftenposten, februar 2012: Virusprogrammer tar ikke Facebook-virus
VG, desember 2011: Anbefaler skjermstopp for barn etter 19.30
NRK Dagsrevyen, oktober 2011: Apple etter Steve Jobs
Aftenposten, sepetember 2011: På tide å trykke DELETE
VG, juli 2011: Landesorg i sosiale medier
VG, juli 2011: Slik ser du film på reisefot
Aftenposten, juni 2011: Biologi stopper Facebook
Aftenposten, juni 2011: Slik skal Google ta Facebook

 

Noen tips

1) Ha ALDRI samme passord flere steder. Ikke to like engang.

2) Ikke ha et fast mønster heller. F. eks. ikke ha “linkedin24″ som passord på LinkedIn og “facebook24″ på Facebook. Og når du blir bedt om å finne et nytt passord på jobben, ikke legg på et nytt siffer på det du hadde fra før, f. eks. “bamse23″ til “bamse24″. Det er fyfy!!!

3) Bytt passord regelmessig på tjenestene du bruker, minst et par ganger i året.

4) Velg mer avanserte passord enn bare ord + tall. Bruk både store og små bokstaver og tall og spesialtegn. “underground11″ er et elendig passord, mens “26UnderGang26&UG” er et veldig bra.

Jammen, det blir vanskelig å huske? Ikke om det er en slags logikk i det for deg, og hvor mange passord har du egentlig? Alternativet er IKKE å foretrekke: identitetstyveri.

Sørg hvertfall for å ha et skikkelig passord på de viktigste tjenestene; mailen din, de sosiale nettverkene og de nettbutikkene der du har lagt igjen kredittkortet.

Oppdatering:
Christopher foreslår denne fra XKCD. Og ja, det er veldig smart. Fire norske ord etter hverandre gir veldig bra sikkerhet, særlig om et av dem er et ord som ikke finnes i ordlister…

Og Barbro tipser om denne fra Google – der du godkjenner PCen eller mobilen din for 30 dager av gangen. Da vil du ikke kunne logge deg inn fra andre maskiner!

Kom gjerne med flere tips!

 

For noen år siden var det helt utenkelig at du skulle kunne trykke på skjermen på noe som helst. Da var det mus og tastatur som gjaldt. Så kom multitouch i 2007 og i løpet av ganske kort tid var det nesten utenkelig at du skulle bruke en dings med liten skjerm uten å kunne trykke på selve skjermen.

Dessverre henger ikke hodene våre helt på dette. Vi sitter litt fast i mus og tastatur-tankegangen. Veldig mye som lages på nett og mobil er lagd ut fra en filosofi at vi fortsatt klikker med bare en finger, og at vi bruker en cursor og ikke fingrene.

Tenk f. eks. på hvordan nesten alle nettaviser er laget – også på de mobile utgavene: Det er artikler nedover og du leser ved å klikke på overskrifter. Skal du lese flere saker om et emne ligger de listet opp i – nettopp, en liste. Det er det vi er vant til, og der har det stoppet litt opp.

Derfor er det så utrolig tøft når noen stiller noen grunnleggende spørsmål: Hva om vi brukte denne touchskjermen for det den er verdt? Se på denne videoen:

Du har sikkert sett tusen todo-liste-apper. Clear fra Realmac er annerledes.

Så hva kan du gjøre annerledes? Hva kan du endre på den mobile nettsiden din som gjør den mer brukervennlig på touchskjermer? Hvis du ikke fikk lov å tenke “klikke med mus”, hva gjorde du da? På tide å bruke den teknologien folk har i hendene.

 

Apples satsing på lærebøker blir omtalt i Walter Isaacsons bok “Steve Jobs”:

In fact, Jobs had set his sights on textbooks as the next business he wanted to transform. He believed it was an $8 billion a year industry ripe for digital destruction. He was also struck by the fact that many schools, for security reasons, don’t have lockers, so kids have to lug a heavy backpack around.

Steve Jobs selv fikk ikke vært med på lanseringen av det Apple mener skal revolusjonere “textbooks” – fagbøker. Satsingen består av tre ting:

iBooks-appen
Alle iPads og iPhones har en app som heter iBooks. Denne er nå kommet i ny versjon (du får nyeste versjon ved å sjekke innom App Store). På overflaten ser den temmelig lik ut som før, men det har kommet en rekke nye funksjoner som gjør den bedre å bruke. Mer om det senere.

iBookstore
Apple har nå laget en egen seksjon i bokbutikken sin, der du vil finne fagbøker. Med seg fra starten har Apple de tre største forlagene for fagbøker i USA; Pearson PLC, McGraw-Hill og Houghton Mifflin Harcourt – som mellom seg står for 90 prosent av lærebokmarkedet i USA.

iBooks Author
Men den virkelig store revolusjonen er appen du bruker for å lage lærebøkene; iBooks Author (som du kan laste ned gratis i App Store om du har en Mac med minst OS X versjon 10.7).

På typisk Apple-vis kan du lage egne lærebøker ved å slippe tekstdokumenter, bilder, videoer, animasjoner på appen. Og i løpet av kort tid kan du skru sammen en profesjonelt utseende lærebok – og sende denne inn til App Store. Boka di må gjennom en godkjenningsprosess akkurat som om du hadde sendt inn en app til App Store. Men straks den er godkjent, kan du selge bøker til verden. Og Apple tar selvsagt 30% som de gjør med apper til Mac og iPhone/iPad. Makspris du kan ta for boka er 14,99 dollar, som er mye lavere enn hva lærebøker vanligvis koster.

Så hva betyr dette?

Det blir da svært enkelt å tilrettelegge en bok for publisering i moderne e-bokformat. Det er bare å dra og slippe elementer, og det du ser er det du får. Tenk konsekvensene det kan få. Nå kan du lage boka di helt sjøl, og sende den til Apples bokbutikk. Alle som har noenlunde peiling på et tema kan lage egne bøker.

…sa jeg til nrk.no om saken. Senere på fredag var jeg gjest på NRKs Kulturnytt på P2, hvor vi snakket om betydningen av denne lanseringen.

Jeg mener dette er en revolusjon fordi det gjør at nesten hvem som helst nå kan lage en lærebok, få den til å se flott ut, publisere og selge den. Dette var tidligere forbeholdt forlagene eller de som hadde forholdsvist høyt kunnskapsnivå om data og publisering.

Det minner mye om det som har skjedd innen musikk og film. Før var du prisgitt et stort studio for å få ut musikken din: Du hadde ikke det utstyret som skulle til for å ta opp musikken, redigere og mastre den, og det var ingen steder å gi den ut utenom plateselskapene. Samme innen film. Se hvordan små selskaper nå bruker lette kameraer som GoPro til å lage film om snowboard, surfing, klatring etc. De legges ut på YouTube eller Vimeo, og de kan selge nedlastinger eller DVDer fra eget nettsted med betalingsløsninger fra f. eks. PayPal eller Google.

Som jeg sa til nrk.no – de store forlagene vil ikke gå konkurs av at Apple rokker med båten. Men mange mindre miljøer får muligheten til å lage ting og få dem ut i verden. For eksempel kan professorer på et universitet gå sammen og lage lærebøker helt utenom et forlag. Det kommer ikke til å rive ned de store forlagene over natta, men det kommer til å forandre ting.

Jeg tror vi kommer til å se en rekke eksempler på at de store forlagene blir gjort mindre viktige enn før. Og de må følge med i timen nå for vi har sett hva som har skjedd med musikk og film. De blir også presset av Apple fordi den tekniske løsningen i iBooks kjører sirkler rundt det forlagene i Norge f. eks. presterer. Bokskya var mildest talt en katastrofe, og både kjøpsløsning og det produktet du faktisk får i iBooks er overlegent det du finner fra norske bokforhandlere på nett.

Men så var det det med innholdet da… Vi vil jo lese norske bøker. Hva ville skjedd om et stort norsk forlag sa: Vi gir opp. Vi legger ut ALT vi publiserer både på Kindle og iBookstore, med de maksprisene Apple dikterer, med de prosentene som Amazon og Apple skal ha.

Hadde de gått konkurs da? Hadde masse bokhandlere mistet inntektene og måttet legge ned? Uten tvil hadde det fått store konsekvenser for norsk forlagsbransje. Spørsmålet er – hva er alternativet. Når man står opp mot så tøff konkurranse, hvordan skal norsk litteratur og språk overleve? Gode ideer og løsninger trengs – og de trengs i går.

Diskuter gjerne i kommentarfeltet! Eller snakk med meg på Twitter: @osol

Vi har alt begynt å diskutere både på Facebook og på Google+ – bli med!

Eier Apple alt?

Det har vært en diskusjon om hvorvidt Apple eier alle rettigheter til det du publiserer. Så en liten oppklaring om dette: Om du bruker iBooks Author og lager en bok som du skal selge for penger i iBookstore, har du i følge avtalen med Apple IKKE lov til å bruke denne filen andre steder. Du kan med andre ord ikke bruke Apples gratis verktøy for å lage en fin PDF som du senere tar penger for et annet sted. Men – om du velger å legge ut boken din gratis på iBookstore, frafaller Apple denne regelen. Da kan du legge ut den ferdige filen som iBooks Author generer, hvor du vil – så lenge du ikke tar betalt.

Innholdet i boka di gjør du hva du vil med. Så all tekst, bilder, animasjoner og videoer du har lagd, kan du fritt bruke andre steder. Det legger ikke Apple seg oppi. Du kan bare ikke bruke deres verktøy til å formatere innholdet ditt og så ta det ferdige resultatet et annet sted for salg.

Dette er logisk nok: Hadde Apple krevd eksklusive rettigheter på selve innholdet, ville alle bøker som alt er publisert f. eks. på Kindle eller på papir, ikke kunne blitt publisert i iBookstore.

Så er det en helt annet diskusjon om dette med Apples 30% av alt salg du gjør. Jeg personlig syns det er altfor høyt, selv om du havner i hyllene på en av verdens største butikker.

Er forlag viktig?

Oppdatering: Tom Egeland kommer med et bra innspill på Facebook:

Mange interessante teknologiske muligheter. Men det er lett å glemme at et forlag ikke nødvendigvis er Den Store Stygge Ulven i alle sammenhenger. Både skjønnlitteratur og faglitteratur har godt av den redaksjonelle motstanden, kritikken og bearbeidelsen som forlagsredaktørene representerer.

Det er jeg helt enig i. Jeg synes ikke forlagene er den store stygge ulven, og jeg ønsker at norske forlag skal gi ut masse bra bøker og hjelpe forfattere med å få materialet deres enda bedre. Men den situasjonen vi har i Norge hvor det er så sterk sammenheng mellom bokhandlerne og forlagene gjør at vi sinkes i utviklingen av teknologiske løsninger for digitale bøker. I USA har de ikke denne koblingen. Amazon eier ingen forlag og ingen butikker – ditto med Apple. Dermed kan de utvikle best mulig teknologiske løsninger.

Så er spørsmålet: Er det et stort tap om vi mister bokhandlerne? Jeg synes det. Jeg elsker bokhandlere og er innom en flere ganger i uka. Men jeg er redd det går samme veien som platebutikker og videobutikker: de forsvinner på små steder og består i større byer hvor det er mange nok kunder til å ha stort utvalg, selge mye og ha svært kompetent personale i butikken. F. eks. som Platekompaniets butikker i Oslo.

 

Debatten har gått ganske heftig på Twitter og Facebook, og det er (så langt) to oppfølgere hos Kampanje.

“Litt lykkeligere med gode SoMe-råd” av Nils Ola Bark i Halogen
“Kampen om sannheten” av Thomas Olsson i PR-operatørene

Selv skrev jeg på Twitter at artikkelen til Vars Nilsen var noe av det teiteste jeg har lest om sosiale medier. Det står jeg fortsatt for. Og skal bruke litt mer enn 140 tegn på å begrunne det.

For ordens skyld – jeg har tittelen kommunikasjonsrådgiver og jobber da nettopp med sosiale medier, så det er vel ingen overraskelse at jeg mener det er stort behov for gode råd.

EDIT: Jeg jobber nå som “ansvarlig for leserinvolvering og sosiale medier” i VG. Resten av bloggposten står som den ble skrevet den gang i 2011.

Eksperter lager bedre ting sammen

Jeg jobbet som producer i NRKs markedsavdeling i 9 år. Jeg lagde reklamefilmer (eller promoer som det kalles i tv og film-bransjen) for programmer som kommer, alt fra å klippe sammen høydepunkter til store kampanjer med casting, skuespillere, opptak ute og masse etterarbeide. På slike store prosjekter var det (selvsagt) slik at det var eksperter på alle stadier. Vi brukte castingbyrå for å finne de riktige ansiktene, vi hadde en produksjonsleder som planla, vi jobbet i et kreativt team der vi skrev teksten og vi satt med fotografen og planla lys og kameraposisjoner. Ute på opptak hadde vi med en lysmann som hadde ansvaret for lyset, en lydmann som tok opp lyd, en script som holdt orden på hvilke scener som skulle tas opp hvor og når, en sminkør som tryllet med folks ansikter, en sjåfør som fraktet ting rundt osv. Og i etterarbeidet satt jeg og klipte reklamefilmen, en lyddesigner bearbeidet lyd og muskk og på grafisk avdeling satt flinke folk og herjet med After Effects.

Slik er det på alle produksjoner av en viss størrelse; masse eksperter som jobber som et team – og lager fine produkter. Slik er det også i reklamebyråer og i mediebyråer. I Carat hvor jeg jobber har vi eksperter for tv, radio, kino, magasiner, CRM, strategi osv. Og søsterselskapene våre i etasjene rundt oss sitter ytterligere eksperter på søk, programmering, design, PR osv.

Så hva kommer det da av at noen mener at det ikke skal finnes eksperter på sosiale medier?

Akkurat som med foto, lyd, lys, sminke og design så finnes det folk som kan sosiale medier veldig mye bedre enn de som ikke er eksperter. Det betyr ikke at alle som kaller seg eksperter faktisk er eksperter, eller at ekspertene alltid ved bedre enn de som ikke er eksperter. Men det finnes en god del folk som er eksperter på sosiale medier, og som jobber med sosiale medier hele tiden – hver dag.

Jeg jobber med sosiale medier hver dag og driver med alle mulige sider av sosiale medier. Jeg har dermed en spesialiststilling innen sosiale medier og blir derfor av mange kalt “ekspert”. Og min påstand er at firmaer som har med eksperter når de jobber med sosiale medier, får mer effekt og bedre resultater enn de som ikke bruker eksperter. Og da spiller det ingen rolle om eksperten er ansatt i firmaet eller om vedkommende er ansatt i et byrå som Carat. Poenget er du får inn kunnskapen og bruker den best mulig.

Noen firmaer er så store at de kan ha egne eksperter. Dette gjelder for eksempel store firmaer som SAS, NSB, NetCom og Telenor. Her jobber det egne folk som nesten utelukkende jobber med sosiale medier. Likevel velger alle disse å ta inn kompetanse utenfra når de trenger.

Mindre firmaer gjør kanskje alt selv og bygger dermed opp stor kompetanse om hvordan sosiale medier fungerer, som Stormberg og Lille Vinkel Sko. Både Steinar J. Olsen og Marte Kloumann kan nå så mye om sosiale medier at de kan ha foredrag om sosiale medier og lære andre firmaer hvordan de kan bruke sosiale medier til å øke salg, kommunisere med kundene og øke kjennskapen om firmaene.

Påstand #1: Du trenger eksperter – også på sosiale medier

Hvilken løsning akkurat ditt firma skal velge, kommer an på hva slags folk og kompetanse du sitter på. Eller hvor mye ressurser du ønsker å bruke på enten å ansette folk som kan, eller utvikle kompetansen til du som alt er ansatt i firmaet.

Så jeg er grunnleggende uenig med Vars Nilsen som sier følgende til Kampanje:

Det er ikke noe behov for sosiale medier-konsulenter eller sosiale medier-eksperter. Og det tror jeg flere og flere bedrifter har innsett, noen med smertelige erfaringer, etter å ha rådført seg nettopp med slike, sier han til Kampanje.

Påstand #2: Du trenger eksperter som faktisk er eksperter

Det snakkes ofte i norske medier om at det finnes eksperter som ikke er eksperter. Og Vars Nilsen snakker om at disse gir slappe råd:

Det handler ikke bare om å sette opp en Facebook-side eller Twitter-konto. Det handler heller ikke bare om retningslinjer for ansatte.

Hvem er dette? Hvem er det sier “du trenger en Facebookside!” og bare det? Jeg vet om et par useriøse aktører som later som de kan mye men som i praksis kan bittelitt mer om Facebook enn naboen din. Men de er det ikke så mange av i Norge som man skulle fått inntrykk av i pressen.

Tvert i mot, det jobbes seriøst og skikkelig med sosiale medier i Norge. Både her i Pilestredet 8 og i en rekke selskaper rundt i landet jobbes det knallbra med sosiale medier – ingen nevnt, ingen glemt. Jeg tror både norske medier og folk som jobber med markedsføring projiserer amerikanske tilstander over på det norske markedet. Om du søker på “social media” i bio’en på Twitter så får du sykt mange treff. Men slik er det ikke i Norge. Vi er mange som er interessert i sosiale medier (fordi nordmenn bruker sosiale medier så mye), men det er et begrenset antall som faktisk jobber med dette, og de aller fleste av disse er flinke og seriøse.

Påstand #3: De som jobber med sosiale medier i Norge, er blant de dyktigste i verden.

Jepp, det er typisk norsk å være god på sosiale medier. Det kommer av flere ting. For det første er nordmenn storforbrukere av sosiale medier. Her i landet er over 50% av befolkningen innom Facebook hver uke. Dernest elsker nordmenn gadgets og vi har råd til å kjøpe og bruke dem. Dermed bruker vi Facebook overalt, fra senga til restauranten. Så er vi nøye og tar utdanning og setter oss inn i ting. Og vi har en reklamebransje som lager reklame med høy kvalitet (sett deg på et hotell i Paris, Barcelona eller New York og se tv-reklame et par timer så skjønner du hva jeg mener). Vi har også en bransje i Norge som er ganske klar over samspillet mellom reklame og kundedialog. Det lages bra strategier og ting henger sammen.

Tilsammen gjør dette at de som er konsulenter på sosiale medier har knallpeiling. Dette sier til og med Facebook, og både kollegaer og kjente i USA er imponert over hva vi gjør på sosiale medier i Norge. Vi er langt foran amerikanerne i brukerinvolvering! Og disse tingene hadde selvsagt ikke skjedd om det var masse surrebukker som holdt på med sosiale medier.

Vars Nilsen sier til Kampanje:

Jeg vil strekke meg til å si at det er besnærende at det er fra de teknologisk fokuserte miljøene at det kommer titler som sosiale medier-konsulenter eller -eksperter. Dette er miljøer som sjelden har skapt strategier innenfor markedsføring som har bygd markedsandeler. Jeg tror mye av skylappfokuset på taktikk og teknologi har vært skadelig for bedrifter.

Snakk om å henge ut konkurrenter! Jeg antar det siktes til at firmaer som Making Waves, Halogen og Creuna spiser av budsjettene til McCann/MediaFront. De tradisjonelle reklamebyråene får nå nemlig stor konkurranse fra nye typer byråer som plutselig tar av markedsbudsjettet som før havnet hos reklamebyråene. Dette er en sunn utvikling! Og vi trenger alle mulige innganger til faget kommunikasjon. Jeg er ikke enig med Vars Nilsen at de såkalte “teknologisk fokuserte miljøene” gjør en dårligere jobb enn reklame- og kommunikasjonsbyråene. Og unnskyld meg, men er det noe verre at noen kaller seg “sosiale medier-ekspert” enn “kreativ rådgiver”, Vars Nilsen? Hvilke rådgivere er det som ikke trenger å være kreative…?

Påstand #4: Forskjellige tilnærminger til sosiale medier gir større variasjon, større konkurranse og bedre effekt.

Det spekteret av rådgivere som finnes – langs alle slags akser – gjør bransjen bedre. Et eksempel er når et forholdsvis lite firma som Anorak (seks personer) vinner priser i bøttevis for kampanjen sin med Kaizers Orchestra. Det finnes enkeltpersoner som jobber med sosiale medier som har like stor kunnskap om kommunikasjonsstrategi og kundedialog som et helt team hos et litt bakpå kommunikasjonsbyrå. Og det lages strategier og tiltak i byråer som har sprunget ut fra “tekniske” byråer som er mye bedre enn det som tenkes om moderne kommunikasjon i reklamebyråer. Jeg ser rett og slett ikke hvor Vars Nilsens “skylappfokus” kommer fra.

Hva er en ekspert?

I boken “Outliers” beskriver Malcolm Gladwell hva skal til for å bli virkelig god i noe:

The idea that excellence at performing a complex task requires a critical minimum level of practice surfaces again and again in studies of expertise. In fact, researchers have settled on what they believe is the magic number for true expertise: ten thousand hours.

Et vanlig arbeidsår i Norge er 1 800 timer, så du er da ikke ekspert før du har jobbet i minst fem år med noe, hver dag. Facebook har vi hatt i over fem år nå, og blogging og andre sosiale medier noe lengre. Dermed er det endel mennesker som kan veldig mye om dette, og som med rette må kunne kalle seg eksperter.

Og hva er egentlig problemet? Det finnes fotografer, designere, tekstforfattere og strateger. Hele samfunnet vårt er basert på at det finnes en eksperter innenfor enhvert tenkelig (og utenkelig) fag. Jeg kan fikle rundt i Photoshop og filme med et moderne HD-kamera. Men om jeg skal ha noe i toppklasse så lar jeg heller noen som gjør det hver eneste dag gjøre det.

Påstand 5: La den som er best egnet til å gjøre en jobb gjøre den.

Det er nemlig ikke slik at et firma eller en organisasjon må kunne alt. Det er et finfint prinsipp i måten vi organiserer samfunnet at vi kjøper det vi ikke kan gjøre eller lage selv av noen andre. Om jeg har et firma som vokser, så ansetter jeg en som kan økonomi. Har vi mange varer som skal fraktes, ansetter vi en sjåfør osv.

Så om ditt firma ikke har den kompetansen det trenger om sosiale medier, reklame, kommunikasjon eller strategi; kjøp den. Det er ikke noe annerledes å la et firma være deg i sosiale medier enn det er å la et reklamebyrå lage annonsene dine eller et designbyrå lage den visuelle profilen din.

Til slutt i artikkelen sier Vars Nilsen:

Bransjeaktørenes fokus på differensiering for å gjøre seg attraktiv for kunder ved å tilby sin ekspert-kompetanse innenfor en ny hype, har gått på bekostning av hva sosiale medier som begrep egentlig betyr og hvilke muligheter man har. Skal man nå målene om vekst må man ha fokus på å aktivere i sosiale medier i kombinasjon med reklame i massemedier.

Hvis du plukker bort det som står etter “ved å” så er det nøyaktig det Vars Nilsen selv driver med her: Han forsøker å differensiere seg – og gjøre seg attraktiv for kundene – ved å tilby noe han mener er en annen kompetanse enn de andre. Det driver vi med alle sammen hele tiden. Velg meg FORDI…

Vis meg et seriøst firma som jobber med sosiale medier som ikke snakker om integrasjon, kjøpte/eide/fortjente medier, 360 og alle de andre fine utrykkene som bransjen (inkludert meg selv) strør rundt seg?

Jeg synes det Vars Nilsen skriver er “teit” (for å bruke mitt eget nordnorske uttrykk fra Twitter) fordi det disser kompetanse som andre har og i praksis er et dårlig forkledd forsøk på å hevde sin egen fortreffelighet og metoder på bekostning av andre. Det har jeg veldig lite sans for. Spesielt når det er så mange dyktige folk som jobber med sosiale medier her i landet.