På søndag 7. juni er det finale i årets utgave av det åpne franske mesterskapet – Roland Garros, dessverre uten vår egen grusspesialist Casper Ruud. Uansett gikk Egil Haraldsen helt til topps i mine øyne med omslaget til min roman som viste en tennisspiller midt i en perfekt forehand og en fullstappet tribune i bakgrunnen.

Tennis er et sentralt element i Neer, som begeistret opptil flere anmeldere da den kom ut i 1995. Geir Gulliksen var den gang redaktør på Tiden, og om jeg ikke husker feil ba han om noen innspill da vi diskuterte mulige omslag. Jeg ga ham boken til Henri Cochet fra 1936, The Art of Tennis, som jeg hadde sporet opp i et antikvariat i forbindelse med skrivingen.

Franskmannen Henri Cochet var rundt 1930 regnet som en av verdens beste spillere. I følge Store Norske Leksikon vant han det franske mesterskapet fem ganger og Wimbledon i 1927 og 1929, foruten det amerikanske mesterskapet i 1928. Henri Cochet, Jean Borotra, René Lacoste og Jacques Brugnon ble kalt «de fire musketerer» i fransk tennis og vant Davis Cup seks ganger på rad (1927–1932).

Da omslaget fra Haraldsen kom, så jeg med det samme at det satt som et skudd. Han hadde brukt et bilde fra boken som originalt var i svarthvitt, men nå fremstod det i en rødlig variant som gir assosiasjon til både den røde sanden på Roland Garros og noe drømmeaktig som passer bokens stemning perfekt. Teksttypene var også utsøkte.

Da jeg etter en tid fikk The Art of Tennis tilbake fra Geir, fant jeg at det aktuelle bildet fra side 139 var nennsomt skåret ut og nå lå løst inni boken. Det var en liten pris å betale for omslaget til Neer som står seg like godt den dag i dag. Takk til Egil Haraldsen. Og hvil i fred.

Også mange med bosted i omkringliggende kommuner var luta lei det som ble oppfattet som et byråd som var lite lyttende og som bokstavelig talt satte kjepper i hjulene for dem som av ulike grunner trengte å bevege seg inn og ut av Oslo.

Arbeiderpartiet med byrådsleder Raymond Johansen i spissen fikk allerede i 2019 svi for å la MDG ture frem med sin symbolpolitikk og aggressive miljøretorikk, og for å svikte sine kjernevelgere i Groruddalen. Partiet tapte stemmer på særlig bompengesaken, mens MDG styrket seg i de indre bydeler. Det rødgrønne samarbeidet fortsatte dermed i nye fire år. Men da var det også slutt.

At de rødgrønne måtte forlate byrådskontorene i Oslo markerte for undertegnedes del en endelig slutt for en periode med aktivisme rettet mye mot den urbane MDG-klikken. Den startet med saken om E-18 i Vestkorridoren høsten 2016 og varte frem til sommeren 2021.

Det utviklet seg underveis til et kunstprosjekt der jeg prøvde ut ulike uttrykksformer: humor og gravalvor, dikt, noveller og føljetonger, fiktive og reelle aksjoner, innlegg i aviser og på nett og etablering av flere facebookgrupper.

Noen av innleggene og fremstøtene var tullball, og hensikten var å bryte ned og tømme den «grønne» språkbruken for mening. Den hadde fått altfor stort grep om det offentlige ordskiftet og ble på den tiden nesten ikke motsagt. Det forandret seg og i dag nytter det heldigvis ikke bare å slenge ut klisjeer som «grønn» og «bærekraftig» uten at noen stiller nærmere spørsmål.

Jeg liker å tenke at jeg ble inspirert av min gamle lærer i rettssosiologi fra Universitetet i Oslo på 1980-tallet, marxisten og professoren Thomas Mathiesen, når det gjelder tilnærmingen til dette motstandsarbeidet. Om han hadde likt det er vel usikkert, men hvem vet? Det dreide seg om motmakt, hvordan man enn ser på det.

På slutten hadde facebookgruppen Oslo for Alle mer enn syv tusen medlemmer, mange av dem svært engasjerte og aktive. Gruppen ble satt på vent før sommeren 2021, da jeg observerte at MDG utmerket klarte å skyte seg selv i foten uten vår hjelp. De kom da også under sperregrensen ved Stortingsvalget samme høst.

Etter at det nye byrådet var på plass i Oslo to år senere var tiden inne for å slette hele gruppen Oslo for Alle for godt. MDG, Arbeiderpartiet og SV var ute av styre og stell i Oslo og MDG var svekket på Stortinget.

Pål H. Christiansen

Ute i den store verden trykkes Leo Lionnis billedbøker i stadig nye opplag. Han er et levende navn hvis bøker fremdeles har noe å fortelle barn fra 3 til 90. Nekrologen i New York Times 17. oktober 1999 forteller da også sitt om mannens posisjon bare i USA; spalte på spalte med biografiske data, anekdoter, nedslag i hans brede kunstneriske virksomhet.
Hans karrierer var mange – fra futuristisk maler i Italia i 1930 årene, via grafisk designer og Art Director i USA på 40- og 50-tallet til billedkunstner og skulptør på heltid fra 60-årene med et vell av uttrykksformer i sitt register. Barnebøkene var bare en av dem.
I Norge har det lenge vært påfallende stille om Leo Lionni. Han gjorde en viss suksess her med bøker som Fredrik og Svøm-Ulf på 70-tallet, men i dag finnes kun en enslig tittel å få i norske bokhandler (Lille Blå og Lille Gul). Man kan spørre seg om grunnen, og svaret blir antakelig at vi er så ivrig opptatt med å produsere nyillustrert kvalitetslitteratur for barn på norsk at vi glemmer at det har vært gjort uendelig mye bra i tidligere tider – også utenlands.
Men det finnes en skare Leo Lionni-fans i det norske kulturlandskapet. Mennesker som gjerne står i vinterkulden snakker med en fremmed om musa Fredrik og mens andre tar bussen hjem, som vokter sine Lionnibøker som om de var skjøre arvestykker som selv ungene knapt får røre. Det er mennesker som fikk servert bøker av Lionni som barn, eller som har kommet over ham i voksen alder og fått en venn for livet.
Leo Lionni ble født i Amsterdam i 1910 av nederlandske foreldre. Faren var opprinnelig diamantsliper, moren en talentfull operasanger som aldri slo helt igjennom. Farens skifte av bransje brakte familien ut i verden til Amerika og senere Italia. Leo vokste opp i Amsterdam, Brussel, Philadelphia og Genova, der han gikk ut av universitetet med en eksamen i økonomi.
Drømmen om å male var der helt fra tenårene, men han ga seg ikke drømmen fullstendig i vold før han var en svært moden mann. Som maler i Italia rakk han likevel å bli en del av den futuristiske bevegelse sammen med navn som Fillia, Gaudenzi, Farfa og Diulgheroff. Fra 1934 levde han i Milano, der han livnærte seg innen reklame og design. I Milano fulgte han utviklingen i det fascistiske Italia på nært hold, og hadde kontakt med flere sentrale kulturpersonligheter.
I 1939 emigrerte Lionni til USA. Han fikk jobb som Art Director i N.W.Ayer i Philadelphia, noe som førte ham i kontakt med kunstnere som De Koonig, Calder, Leger, Matta, Shahn og Andy Warhol. I 1947, etter et år med maling og mosaikkstudier i Italia, flyttet han til New York der han ble Art Director for Fortune Magazine (1945-60) og Print magazine.
Som barnebokforfatter debuterte Lionni så sent som i 1959, nær femti år gammel. Ideen til Lille Blå og Lille Gul ble unnfanget på toget fra New York til forstaden Greenwich, Connecticut, der Lionni-familien hadde sitt hjem på den tiden. Han hadde barnebarna Pippo og Annie med seg på toget, og de bråkte slik at Leo ble desperat etter å finne noe som kunne fange oppmerksomheten deres. Han tok frem et nummer av Life Magazine fra dokumentmappen sin og bladde frem til en side seg med sterke farger – blått, gult og grønt. Han rev siden i små runde biter og improviserte en fortelling som bragte de to barna til stillhet.
Historien handlet om to runde fargeklatter, bestevennene Lille Blå og Lille Gul, som drar på tur. De leker gjemsel i skogen og mister hverandre. De leter lenge for- gjeves, så, plutselig, bak et tre, finner de hverandre igjen. De klemmer hverandre og blir Lille Grønn.
-Barna var fjetret, forteller Lionni i sin selvbiografi Between Worlds (Alfred A. Knopf 1997). – Og jeg la merke til at passasjerene som satt innen hørevidde hadde lagt fra seg avisene sine og lyttet de også. For deres skyld lot jeg Lille Grønn dra til børsen, der han tapte pengene sine. Han begynte å gråte gule og blå tårer, og da han bare var tårer, ble han Lille Blå og Lille Gul igjen og aksjene deres steg med 12%.
Historien om Lille Blå og Lille Gul, i revidert utgave, kom ut i bokform samme år. Utgivelsen ble starten på en produksjon på over førti bøker for barn, alle både skrevet og illustrert av Lionni selv.
Boken om Lille Blå og Lille Gul representerte noe nytt i den forstand at den tok i bruk modernismens form- språk til å fortelle en historie for barn. Den kom på dansk i 1966 (Høst & Søns Forlag), en utgave som har vært å finne i mange norske barnehager. På norsk kom den først tredve år senere (Forlaget Fabula 1995).
I 1960 flyttet Lionni tilbake til Europa for å vie seg fullt og helt til maling og skulptur. Han fortsatte parallellt med å skrive og illustrere barnebøker. I Fredrik fra 1967 (på norsk i 1971), forteller Lionni om musefamilien som samler forråd til vinteren. Alle jobber, samler nøtter, mais, hvetekorn og strå, bare ikke Fredrik, som sitter og sløver mens de andre sliter. Når de spør ham om hvorfor får de vite at, jo, han arbeider. Han samler solstråler til kalde mørke vinterdager. Han samler farger. Og han samler ord. For om vinteren er dagene lange og mange, og vi kommer til å slippe opp for ting vi kan snakke om, sier Fredrik. Og når vinteren kommer og nøtter, mais og hvetekorn er spist opp, spør musene Fredrik om hvor han har lageret sitt. Og da er det Fredrik har sitt store øyeblikk: Han forteller om solstrålene, fargene og deklamerer dikt om den flittige musefamilien sin.
Bedre forsvar for kunstens plass i menneskehjertene kan jeg ikke tenke meg. Og bedre kan vel ikke kunstnerens behov for lediggang beskrives, og hvor avhengig vi er av ham til tross for hvor mye det irriterer oss at han tilsynelatende bare er en latsabb som sitter på kafé dagen lang eller på en sten og ser utover havet når andre må slite. Han er der når han trengs. OK? – Han yter når det trengs. OK?
Noen av oss savner Lionni veldig. Ikke som person, ettersom de færreste har noen idé om hvem denne mannen egentlig var. Vi savner bøkene hans tilgjengelig på norsk i norske bokhandler. Vi savner nye titler oversatt som gir oss mulighet til å oppdage flere sider av hans talent, og ikke minst til å lese dem for våre egne barn.
Barnebøkene til Leo Lionni er så genialt enkle. De fleste av dem handler opplagt om noe, men vi føler ingen løftede pekefingre eller svette budskap. Heller inneholder de en moral som kjennes selvfølgelig og opplagt. Lionni kalte dem selv for “små vinduer inn i sjelen”. For de av leserne som ikke kjenner slutten på historien om musen Fredrik, kommer den her:
“Da Fredrik hadde deklamert diktet sitt tidde de andre musene.
-Men Fredrik, sa de. -Du er jo dikter. Fredrik rødmet, bukket dypt og sa lavt: – Jeg vet det.”

Leo Lionni fikk leve i nesten 90 av det nyss forgagne hundreår. Måtte bøkene hans få leve i minst 900 år til.

Opprinnelig trykt i Forfatteren 2.2000 (Tidsskrift for Den Norske Forfatterforening, Norske Barne- og ungdomsbokforfattere og Norsk Oversetterforening)

Om Henning blir det sagt at han er myk som en tyggegummi. Nå har vi både tyggegummier som blir mykere og mykere for til slutt å forsvinne mellom tennene (dem har du nok smakt, ja), og vi har dem som blir hardere og hardere ettersom timene går. Om den siste typen kan vi kanskje si at den utvikler en karakter.

Undertegnede tyggegummi vet ikke helt hva han skal si til det der. Tanken på å kunne være av den typen som blir mykere og mykere, er virkelig ikke særlig oppløftende. Uansett: Pål H. Christiansens bok er den morsomste norske debut jeg kan huske å ha vært utsatt for. Det er relativt sjelden man blir sittende og gapskratte så å si sammenhengende under gjennomlesingen av en bok. Det hendte imidlertid med meg første gang jeg leste Harry var ikke ved sine fulle fem, og egentlig burde det holde som anbefaling.

Men selvfølgelig holder det ikke, iallfall ikke hvis jeg skal ha noe håp om å få betalt for anmeldelsen. Så la meg få med at Harry var ikke ved sine fulle fem er et lite fyrverkeri av en bok, at den alt i alt er oppsiktsvekkende språklig sikker, og at den renner over av bisarre påfunn. Christiansens stil kan minne om en blanding av Henri Michaux (fortellingene om Plume) og Arild Nyquist, av Kafka og Peter Bichsel (et sitat av ham utgjør bokens motto) og Svingdør-utgaven av Jan Erik Vold. Boken er burlesk og naivistisk og har flere “absurde” trekk, men den lar samtidig leseren ane en tragisk understrøm som gjør humoren temmelig svart til tider. Enkelte steder er boken morsom på omtrent samme måte som Slottet er det: Når det ikke lenger finnes noe igjen å le av, er det iallfall all mulig grunn til å le.

Boken består av fem deler – kanskje de fulle fem som Harry faktisk når frem til etter hvert? -, som står i et nærmere forhold til hverandre enn man kan få inntrykk av ved første gangs gjennomlesing. En ting ser man imidlertid uten videre at de har til felles: Samtlige personer som opptrer i dem har navn som begynner på H, og den bokstaven (Pål H.?) viser seg å være et ualminnelig fruktbart strukturerende element. Del I rommer en ytterst merkverdig krimintrige, sentrert rundt privatdetektiven Hooeye Heap – en mann som definitivt ikke har oppfunnet hjulet, og som er i stand til å lire av seg betraktninger av dette slaget: «Jeg lette etter en telefonkiosk. Enten hadde de tatt seg fri eller så hadde noen lånt dem uten å sette dem tilbake. Jeg sier ‘lånt’, men mener selvsagt stjålet. Det er noe galt med et samfunn som tillater slike ting å skje». Hooeye får i oppdrag å finne datteren (eller er det sønnen?) til en dame ved navn Hart (eller er det Hot?), men alt han greier å snuse seg frem til er en bok som heter Harry var ikke ved sine fulle fem. Del II består av en rekke korttekster om en forsamling pussige menn som, naturligvis, alle sammen har navn på H. Her støter vi bl.a. på den figuren som har gitt boken dens tittel: «Vi vet ikke med sikkerhet hva Harry tenker på der han padler oppover elven. Det er sannsynlig at han ikke tenker på indianere». I del III blir vi innviet i dagboksopptegnelsene til unge herr Honesty Hope (tidligere Hole), som later til å være med på et cruise av et eller annet slag og som er blitt forelsket i en medpassasjer, danserinnen Hazel Hill. Del IV inneholder nye korttekster om menn med navn på H, deriblant tyggegummien Henning, men denne gangen får vi også oppgitt nummeret på leiligheten til hver enkelt av dem (hele bølingen av gærninger holder åpenbart til i samme boligblokk). Del V befatter seg med forfatteren Hobo Highbrow, et forholdsvis underkjent talent som blir tatt i forsvar av en norsk litteraturviter boken velger ikke å navngi (men uttrykksformen gir unektelig assosiasjoner til en helt bestemt nålevende akademiker). I tillegg kommer den fascinerende historien om hanen Hadrian, «arvtager til tittelen Urhanen av det Sørlige Amerika», samt beskrivelsen av Hobos møte med en ung forfatter «som ser ut som om han nettopp har fått melding om at boken hans er antatt og at den skal oversettes til fjorten språk med det samme».

Bokens vaskeseddelforfatter, som må ha hatt en usedvanlig dårlig dag, opplyser alle interesserte lesere om at Christiansen «viser oss språkets enkle gleder», en uttalelse den samme Christiansen burde gå til politiet med snarest mulig. Den vaskeseddelansvarlige har øyensynlig ikke tenkt på det, men de «gledene» vi oppnår når vi leser kommer som regel til oss gjennom språket. At Christiansen behersker det mediet han har valgt, er vel ikke i seg selv noen grunn til å gi ham en omtale som vanligvis er forbeholdt underfundige petitskribenter i obskure lokalaviser? «Språkets enkle gleder» består i dette tilfellet av en svært spennende lek med ord og språklige assosiasjonsmønstre, av en sjonglering med begreper som tidvis kan gi leseren fornemmelsen av at en eller annen avgrunn er i ferd med å åpne seg. På den annen side har en anmelder klaget over at boken ikke har noe «budskap», sannsynligvis fordi vedkommende mente det stinket postmodernisme lange veier av den. Påstanden må uansett avvises som vrøvl, for Harry var ikke ved sine fulle fem er en bok som skulle ha like mange «budskap» som den har lesere. Hvis man leser boken oppmerksomt, vil man se hvordan de forskjellige delene henger sammen med og kommenterer hverandre, og man vil også legge merke til noe som kjennetegner nesten alle Christiansens skikkelser: En lettere forvirret forundring over tilsynelatende dagligdagse fenomener, en forundring som er parret med en direkte heroisk vilje til å finne mening i selv de mest ubetydelige småting man blir utsatt for, til å tolke tilværelsen på en slik måte at den blir mindre absurd. Jeg aner ikke hva andre synes, men som «budskap» er det mer enn tilstrekkelig for meg.

Stabekk 19.10.05

Kjære Tore,

For en Leo Lionni-fan som meg har det ikke vært til å unngå å legge merke til din spesielle interesse for hans første barnebok Lille Blå og Lille Gul fra 1959. Ved flere anledninger har du satt den opp på listen over de aller viktigste bøkene du har lest. Jeg er nysgjerrig på om den nå, ti år etter at den første gang kom på norsk, fremdeles forsvarer en plass på listen din. Og jeg skulle i så fall gjerne vite litt mer om hva det er ved akkurat denne boken som gjør den viktig for deg.
Som for mange andre var bildeboken Fredrik fra 1967 mitt første møte med Lionni. Fredrik er historien om den late musen som ikke gidder å hjelpe til med å samle forråd til vinteren, men som til gjengjeld trøster og underholder med sin kunst når det er slutt på nøtter og bær og vinterkulda biter i små musekropper. En vakker hyllest til kunsten og kunstnerne blant oss.
Senere kom jeg borti Lille Blå og Lille Gul, og oppdaget en helt annen Lionni, som tok i bruk et modernistiske formspråk som likevel var både gripende og morsomt for barna (og voksne!). Noen mener kanskje at historien om de to fargeklattene Lille Blå og Lille Gul bare er en enkel fargelære som viser at blått pluss gult er grønt. Det er etter min mening å frata den flere viktige dimensjoner.

Med vennlig hilsen Pål

Stavanger 24.10.05

Kjære Pål,

det er vanskelig å snakke om noe så fint som Lionnis fortelling om Lille Blå og Lille Gul, eller hva sier du? Den er så skjør, forekommer det meg, nesten transparent. Jeg kjenner alltid en klump i halsen når jeg tenker på den, sikkert fordi jeg nå har blitt en voksen mann, og fordi Lionnis bok tar meg helt dit: Hjem. Helt tilbake, til før jeg hadde språk, til før jeg visste noen ting om verden, men bare tok den inn som elementer, kan jeg forestille meg, den gang jeg våknet om morgenen og syntes at sola var en gnistrende ball, den gang jeg kanskje bare var tyve måneder i verden og ville holde noen i hånda. Det er jo noe av det unike med boka, som du sier, at den fungerer så frapperende godt for både voksne og barn. Jeg kan ikke se for meg en bok mer på barnets premisser, og jeg kan ikke se for meg en bok som kobler oss voksne på barndommen på en bedre måte enn Lille Blå og Lille Gul. Noen ganger tenker jeg på den som en slags missing link, som om den er de minnene jeg ikke har fra mine første år i verden.
Men hva med deg? Du har jo gått til det relativt uvanlige skrittet å starte ditt eget forlag, hvis jeg har skjønt deg riktig, bare for å gi ut denne ene boka? Det er jo i beste fall sært.

Beste Lionnihilsen,

Tore

Stabekk 31.10.05

Tore,

Ja, hva er det med oss voksne menn som så gladelig går i barndommen når vi får Lille Blå og Lille Gul mellom hendene? Og hva fikk en enda modnere mann som Lionni til å lage denne strålende boken?
For Lionni var faktisk eldre enn oss begge da han unnfanget ideen på et forstadstog til New York i 1959. Han hadde barnebarna sine med og måtte finne på noe for at de ikke skulle bråke så fælt. Han klippet ut noen papirbiter av et blad og begynte å dikte en historie, til glede både for barnebarna og passasjerene rundt.
På dette tidspunktet hadde Lionni levd et temmelig omskiftelig liv, fra barne- og ungdomsår i Amsterdam, Brussel, Philadelphia og Genova, og en begynnende karriere som designer og kunstner i Mussolinis Italia, som han forlot til fordel for USA da fascistenes grep ble for klamt i 1939 (Lionni var halvt jøde). I USA fikk han seg et navn innen design og reklame, og Lille Blå og Lille Gul ble starten på et nytt kapittel for den nesten femti år gamle Lionni. I tyve år hadde nå han bodd borte fra Europa, og visste vel knapt hva som var hjemme: Holland, Italia eller USA.
At Lionnis første barnebok fikk et såpass abstrakt formspråk skyldtes nok hans ståsted innen grafisk design, men selve historien får meg til å tenke på at han også var en fyr som hadde behov for å komme hjem. Akkurat som Lille Blå og Lille Gul. Akkurat som deg og meg, Tore.
Nå er jeg spent på å høre litt om hvordan Lionni har inspirert deg til å lage egne barnebøker. Jeg vet du har gitt ut flere av dem.

Med hjemlengsel
Pål

PS. Jeg startet ikke forlag for å gi ut denne ene boken, Tore. Men det kunne jeg gjerne gjort!

Stavanger, 2.11.2005

Hei Pål,

det er en fin historie om en heldig togtur for Lionni.
Jeg synes ikke jeg fikk sagt nok om hva som ligger til grunn for begeistringen min i det forrige brevet. Det handler også om hvordan Lionni med enkle grep klarer å gjenoppfinne verden, og våre bevegelser i den. Hvordan han kan tegne en gul runding, gi den en identitet, som igjen kan peke på, og romme, hele livet vårt. Det er så sinnssykt godt gjort – og nettopp derfor, fordi jeg, makeløst nok, kan få følelsen av at en gul runding representerer meg, så ser jeg verden for første gang igjen.
Og så har du følsomheten. Det er jo en sentimental liten fortelling lagt fram med akkurat så mye underliggjøring og abstraksjon at man ikke sjeneres av det. Ta det ene oppslaget litt uti boka der Lille Blå har rundet et hjørne, og ser Lille Gul. Med utropstegn: “… der var Lille Gul!” Det fabelaktige, det som gjør boka så stor, er det som begynner på neste side. “De ble så glade at de klemte hverandre.” Og hvordan illustrerer Lionni vendepunktet i fortellingen? Jo, han lar dem smelte sammen i en klem, og deler av dem blir grønne. Det som skjer videre, er at de ikke klarer å la være å klemme hverandre, så de ender opp med å bli en grønn ball et par sider senere. Lest med dette for øyet, kunne man si at det er en historie om for mye glede, en glede som truer med å utslette Lille Blå og Lille Gul for omverdenen.
Jeg ga ut to illustrerte bøker – barnebøker? – sammen med Kim Hiorthøy for noen år siden. De handler begge om Hando og Kjendo. Hando er en lang grønn kar med altfor korte armer som gråter når han snakker. Kjendo er en liten rød fyr med kjempelange armer som ler og smiler hele tiden. Og det er nok helt på sin plass å innrømme at uten Lille Blå og Lille Gul, ville jeg ikke skrevet de bøkene. Hvor direkte inspirasjonen var, kan jeg lenger ikke huske, men jeg vet at ønsket mitt om å komme i nærheten av basiske forskjeller, helt elementære følelser og strukturer, var påvirket av Lionnis bok.

Men er Lille Blå og Lille Gul en barnebok? Jeg mener, selvsagt er den det, men det føles ikke så godt å si det, eller hva?

Beste hilsen Tore

Stabekk, 15.11.05

Kjære Tore,

Ja, egentlig er slike betegnelser uinteressante på de virkelig gode bøkene. Lille Blå og Lille Gul er god samme hvem den er ment for! Den treffer meg kort og godt.
De uhyre presise og elegante illustrasjonene kombinert med en like presis og gjennomført tekst gjør boken til en nytelse på mange plan. For en voksen leser pirrer den både følelser og intellekt like sterkt, og det har mye med hvordan Lionni så mesterlig bruker sin kunnskap om form på.
Selv var han overrasket da en forleggerbekjent sporenstreks ville utgi boken da vedkommende fikk se dummyen Lionni hadde laget sammen med barnebarna i studioet sitt etter den berømmelige togturen. At noen kunne tenke seg å utgi dette som måtte oppfattes som et forsøk på å tirre borgerskapets gode smak! Lionni var et politisk menneske med bakgrunn i Italia i en tid der ens ståsted innen kunst og design virkelig betydde noe, og skjønt han brukte sine evner i kommersiell tjeneste i tiden i USA før Lille Blå og Lille Gul kom ut, var han svært bevisst hvem han jobbet for og hvordan.
Det var heller ikke første gangen han lagde en abstrakt bok. Ikke lenge før hadde han designet en stor bok for Fortune (Lionni var på denne tiden art director i magasinet) kalt Design for the Printed Page, som var en samling med abstrakte designer som skulle demonstrere for annonsører hvor spennende kreativ bruk av Fortunes format kunne være. Både tekst, layout og illustrasjoner hadde han gjort selv. Det er fristende og se på Lille Blå og Lille Gul som en videreføring av dette inn i fortellingens verden.
Det er ellers påfallende å se hvordan man i den tyske utgaven fra 1962 har klusset med Lionnis minimalistiske uttrykk. Her har oversetteren latt teksten gå på rim og fylt på med ekstra ord og setninger her og der, og etter min mening gjort kraftig vold på Lionnis konsept. Ta for eksempel sekvensen du nevner der Lille Blå har rundet et hjørne og ser Lille Gul (“… der var Lille Gul!”). På tysk har teksten forflyttet seg, slik at det lyder: “Bis es um eine Ecke rannte/und dort das kleine Gelb erkannte”.
Her ser vi hvordan spenningen skapt i det perfekte samspill mellom Lionnis illustrasjon og tekst er punktert, og bruken av rim er vel også på direkte kollisjonskurs med den modernismen Lionni må sees som en representant for i Lille Blå og Lille Gul?
I Norge ville det antakelig ikke vært mulig å få ut denne boken i 1959. Det ble utgitt populære bøker for barn med mer eller mindre stiliserte illustrasjoner på den tiden, men det gikk neppe over i det abstrakte. Inger Hagerups og André Bjerkes barnebøker med rim fra 50 og 60-tallet var kanskje nyskapende på den tid i Norge, men først og fremst på grunn av den befriende ordleken. Men Leo Lionni tok altså flere lange steg videre.

Aller beste hilsen

Pål

Hva skal til for at et lite frø skal vokse til noe som kan spises? I den nye pixi-boken «Mons og Mona og de magiske frøene» lærer Mons og Mona om dette og mye annet når de prøver seg på å dyrke grønnsaker.

Pål H. Christiansen og Morten N. Pedersen har gjennom mange år utviklet universet om Mons og Mona for Opplysningskontoret for frukt og grønt (OFG). Samarbeidet med OFG begynte i 2011 og siden har titusener av barn kunnet glede seg over historiene om Mons og Mona og hunden deres Boffen.

Mons og Mona-konseptet i regi av OFG har så langt omfattet fire pixibøker, en aktivitetsbok og annet materiell som deles ut som en del av OFG’s aktiviteter rettet mot barnehager og helsestasjoner. Nå er en femte bok, «Mons og Mona og de magiske frøene», klar.

Gratis frø og bøker

Mons og Mona er nå litt større og har begynt på skolen. Mons hjelper til med sine «magiske krefter» og Mona får seg en stor overraskelse når de dyrker gulrøtter i skolegården. Boffen lager noen sprell som vanlig. Boken er laget i samarbeid med OFG’s barnehageprosjekt og Skolefrukt, og retter seg derfor også mot barn i skolealder.

-For Skolefrukt sin del vil bøkene sannsynligvis bli distribuert til våren 2026 i forbindelse med konseptet vårt «Fra jord til bord», hvor skoler kan bestille gratis tomatfrø som de dyrker frem selv. Konseptet benyttes av elever i alle aldre, men Mons og Mona-bøkene vil bli sendt ut til barn i 1. – 3. trinn i hovedsak. Alle grunnskoler i Norge kan bestille frø, både offentlige og private, opplyser Hild Bjelland Sævarang, prosjektmedarbeider Skolefrukt i OFG.

Skaper engasjement

Bøkene vil også bli brukt i OFG sin satsing mot barnehager gjennom aktiviteten «Fra jord til bord». Her får barnehagene mulighet til å bestille gratis gulrotfrø, slik at barna kan følge hele prosessen fra jord til bord.

-Å dyrke, stelle og høste selv skaper både engasjement og interesse for maten vi spiser. Når barna får være med på hele reisen, blir de ofte mer nysgjerrige og mer villige til å smake på noe de selv har vært med på å dyrke. Bøkene vil bli distribuert sammen med frø og øvrig materiell, sier Maren Berg, prosjektleder barn og unge i OFG.