politikken.info - twitter

Heikki Holmås (SV): Norsk eller Fransk?

Thu, 14 Jul 2011 14:37:08 +0000

Denne uken jubler det norske og franske folk for Eva Joly, nordmannen som stiller til valg for å bli Frankrikes neste president. Med dagens statsborgerskapsregler måtte hun valgt – norsk eller fransk. Kanskje på tide å ta inn over seg at folk bør få være begge deler?

I Norge i dag er det sånn at dersom du fødes av foreldre med forskjellige statsborgerskap, så vil du få statsborgerskapene til begge foreldrene. En norsk far som får barn med en Islandsk mor vil få barn som både er er islandske og norske. Hvis du derimot innvandrer til Norge, som min amerikanske svoger, så vil han etter 7 år måtte velge: Enten søke norsk statsborgerskap og oppgi sitt amerikanske, eller forbli amerikansk og aldri få samme statsborgerskap som sin kone.

Ta Eva Jolys eksempel: Hun utvandret som ung, giftet seg med en franskmann og ble Fransk statsborger samtidig som hun beholdt sitt Norske. Med de nylige innstrammingene i statsborgerskapsloven ville det være umulig for henne å beholde sitt Norske statsborgerskap når hun fikk det franske.

Jeg mener folk opparbeider seg en sammensatt identitet når vi flytter oss på tvers av landegrensene. Hvem er vel mer norske enn de norske utvandrerne til USA? Og hvem var vel mer amerikanske?

Dette har de fleste land tatt konsekvensene av, ved å åpne for at folk både kan erhverve statsborgerskap i landet de har flyttet til samtidig som de beholder sitt gamle. USA, Italia, Spania, Australia, Portugal, Storbritannia, Island og Sverige er alle land som åpner for det. Canada gir sågar mulighet til å opparbeide seg dobbelt statsborgerskap allerede etter tre år!

To offentlige utvalg har i Norge konkludert med at folk bør kunne få dobbelt statsborgerskap. Først i Statsborgerskapsutvalget der fire av fem i utvalget gikk inn for det, blant annet fordi de mente at folk som har til hensikt å bli boende i Norge bør få muligheten til å delta i samfunnet med fulle rettigheter uten å måtte gi opp sine røtter. Seinest nå rett før sommeren da flertallet i Integreringustvalget gikk inn for det samme.

I Frankrike er det, ikke overaskende, høyreekstreme Marie le Pen som setter spørsmålstegn ved Eva Jolys lojalitet til landet hun stiller til valg for å styre. I Norge jubler vi for at en Nordmann har nådd så langt i utlandet. Kanskje det er tid for at Norge åpner opp for verden og tar inn over oss at når det er ålreit å være norsk som franskmann, så bør det være ålreit å være amerikansk eller pakistansk som nordmann og?

Foto: Eva Joly ©European Parliament/Pietro Naj-Oleari

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Tiggerstaden

noreply@blogger.com (VamPus) — Thu, 14 Jul 2011 12:32:22 +0000

Politidirektoratet avviste onsdag Oslo bystyres ønske om at tiggere i Oslo må melde seg for politiet. Står vi helt hjelpeløse når organiserte bakmenn busser inn fattige folk for å tigge i hovedstaden?

Les mitt innlegg hos Aktiv i Oslos blogg Bypatrioten.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Sommerpause

Thu, 14 Jul 2011 06:54:14 +0000

Det blir nok ganske rolig på bloggen frem til 1. august…

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Rimelig sikker på ansvarsfraskrivelse

noreply@blogger.com (VamPus) — Wed, 13 Jul 2011 19:41:44 +0000

Statssekretær Pål K. Lønseth (Ap) mener i Aftenposten at dersom folk begynner å vaske bilen sin selv vil vi få en effektiv asylpolitikk i Norge. Dette er konklusjonen etter at han har slått fast at billig bilvask med rimelig sikkerhet utføres av folk som jobber svart, lever under dårlige forhold og oppholder seg i Norge ulovlig.

Jeg har ingenting mot personlig ansvar, men tenker at folk må få lov å frigjøre tid til å leke med barna gjennom å få andre til for eksempel å vaske bilen for seg. Men når en representant fra den rødgrønne regjeringen viser at de vet med ”stor sikkerhet” at bedrifter ansetter personer uten lovlig opphold og dermed opprettholder ”et illegalt marked for kyniske bakmenn som utnytter personer i en vanskelig situasjon”, lurer jeg på hvorfor regjeringen ikke gjør noe.

Lønseth viser til en kartlegging av svart arbeid i bransjer som bygg og anlegg og renhold som Oslopolitiet nettopp har utført. I forbindelse med dette viste samtidig en undersøkelse at foretak som kjøper renholdstjenester ikke vet fullt navn og oppholds- og arbeidsstatus for den som utfører renholdsjobben. Dette kan forklares med at renholdere jobber kveld og helg, og dermed er det heller ingen som utfører noen form for sosial kontroll, mener Lønseth. Dermed kan de som vil utnytte billig, svart arbeidskraft gjøre det så og si risikofritt.

For det første lurer jeg på hvordan Lønseth ser for seg den sosiale kontrollen på arbeidsplasser som har renholdsfirmaer som vasker hos dem. Skal alle som vasker på et kontor mistenkeliggjøres og utsettes for et tredjegradsforhør om hvem de er, og oppholds- og arbeidsstatus av de kontoransatte som jobber overtid?

For det andre lurer jeg på når folk som vil vaske bilen sin ble ansvarlige for utsendelsen av asylsøkere med endelig avslag som oppholder seg ulovlig i landet?

Siden den rødgrønne regjeringen er så sikker i sin sak, så burde vi kunne forvente at både politi og de riktige myndighetsinstanser nå fikk marsjordre for å forfølge og anmelde bedrifter som bruker utnytter ulovlige innvandrere som svart arbeidskraft og straffer de kyniske bakmennene, samtidig som de som oppholder seg ulovlig i landet får marsjordre ut. I stedet velger de altså å mistenkeliggjøre alle som forsøker å livnære seg på helt lovlige tjenester, samt legge ansvaret på de som ønsker å benytte seg av dem. Hadde det ikke vært for det dårlige været ville jeg trodd at Pål K. Lønseth hadde fått solstikk på verandaen i regjeringskvartalet.

Dessverre er jeg rimelig sikker på at dette bare er et eksempel på regjeringens ansvarsfraskrivelse.

Torgeir Micaelsen (Ap): Greek weeks – hjelp meg å samle Frps sommervalgløfter

Wed, 13 Jul 2011 06:55:27 +0000

Frykt for økonomisk krise preger mange land. Men i Norge er det igjen tid for Frps-sommervalgløfter i milliardklassen. Jeg trenger din hjelp til å dokumentere Frps uansvarlige politikk og milliardløfter til bedre veier og lavere skatter.

Sommermånedene forbindes gjerne med reiser, grilling, bading og kos. I valgår forbinder jeg imidlertid disse månedene også med friske valgløfter fra Fremskrittspartiet. Sentrale Frp-politikere reiser da rundt med de lokale kandidatene og lover billigere bensin, lavere skatt, fjerning av bompenger og mer penger til alle gode formål. Fagre løfter som koster milliarder av kroner.

Hellas er et yndet feriemål for nordmenn når sommervarmen uteblir her hjemme. Den siste tiden har imidlertid vært alt annet enn en solskinnshistorie for grekerne. Forsøket på å kombinere et amerikansk skattenivå med et nordisk velferdsnivå har resultert i 18 pst arbeidsledighet, bunnløs statsgjeld og generalstreik. Landet står nå overfor valget mellom massive velferdskutt eller å bli slått konkurs i løpet av kort tid.

Her hjemme har vi et parti som på den ene siden sier at de skal bygge ut velferden for folk flest, og på den andre lover nesten 100 milliarder kroner i skattekutt. Nå skal jeg ikke påstå at Frp i løpet av en fireårsperiode ville klart å få Norge ut i uføret i samme grad som grekerne. Det er likevel åpenbart at titalls milliarder i skattekutt hvert år, kombinert med titalls flere milliarder til alle gode formål, ikke er bærekraftig på sikt.

De som har fulgt bloggen min en stund, har kunnet lese om Frps vanvittige pengebruk. Sist skrev jeg om hvordan de hver eneste dag mens jeg var i pappapermisjon brukte 100 millioner oljekroner, penger som kom i tillegg til de nesten 30 milliardene ekstra de brukte i sitt budsjett for 2011. Jeg kommer til å fortsette å sette fokus på Frps useriøse økonomiske politikk. I den forbindelse trenger jeg hjelp fra dere til å samle opp løfter Frp kommer med på stands, på løpesedler, i debatter, i lokalavisene osv. gjennom sommeren og fram mot valget. Jeg mistenker at det kan bli betydelige summer. Deretter kan velgerne få ta stilling til om det er slike ville løfter Norge trenger i en periode preget av frykt for ny finanskrise.

Torgeir Micaelsen (Ap): Bilister og syklister – begrav stridsøksa og foren eder!

Tue, 12 Jul 2011 09:52:25 +0000

Så har vi alle fått sett hvordan det går når bilister og syklister kolliderer. Rabobank-rytter Johnny Hoogerlands møte med mann, bil og piggtråd var rett og slett svært ubehagelig å se på og burde få alle bilister og syklister til endelig å begrave stridsøksa.

Nå går det ikke like hardt for seg hver dag i trafikken i Norge. Men jeg tror de fleste som kjører bil eller sykler på ulike veier i Norge svært ofte opplever farlige situasjoner som kunne fått like dramatiske utfall som flere av fallene i Tour de France denne uka. Og situasjonene oppstår fordi de finnes idiot-syklister. Og idiot-bilister. Problemet med å sammenligne syklister og bilister på en idiot-skala, er at de ikke helt er sammenlignbare. Det er bare sistnevnte som er i stand til å ta livet av førstnevnte. Ikke omvendt. Men det lar vi ligge nå.

I disse Tour de France-tider, mener jeg det er på tide å begrave stridsøksa. Egentlig er det jo en tragisk at det er bilistene og syklistene som krangler mest. Vi burde jo stå sammen! Vi har alt å tjene på at det blir bygget ut bedre og nyere bil- og sykkelveinett. Og i stedet for å danne felles front mot statlige myndigheter (sånne som meg!!;-), bruker vi energien på daglige krangler med potensielt tragiske utfall i trafikken.

Hovedansvaret for å bedre forholdene for syklister og bilister ligger på oss folkevalgte i Storting og regjering. Men det hadde vært greit med litt større samlet “trykk” fra entusiaster utenfra. Kanskje bilorganisasjonene og syklistorganisasjonene burde fusjonere og starte felles kamp for bedre infrastruktur i Norge?

Godt Frankrike-rundt, folkens!

Torgeir Micaelsen (Ap): Ny finanskrise? Vi er klare til å handle igjen hvis det kreves.

Tue, 12 Jul 2011 08:45:26 +0000

Kan en ny finanskrise ramme oss? Det er det ingen som vet i dag. Men vi viste i 2008/2009 at vi var i stand til å bruke sterk lut for å holde arbeidsledigheten unna Norge. Og for å gjøre det helt klart: Vi er klare til å handle igjen – om nødvendig.

Kriseoppslagene om tilstanden i europeisk økonomi kommer tette og mange denne uka. Og alle de tusener av nordmenn som ferierer i sydlige strøk denne sommeren har sikkert møtt lokalbefolkning som føler både uro og utrygghet over den situasjonen som nå utspiller seg.

Flere land har ønsket seg velferd som den beste i Europa, og et skattenivå som i USA. Det funker ikke. Regnestykket går rett og slett ikke opp. Det får nå smertelige følger. Hellas er i store problemer. Portugal og Irland likeledes. Det internasjonale samfunnet har bidratt med støttepakker til flere land. Men likevel er det stor usikkerhet. Nå ser det ut til at Italia følger etter. ”Italia vakler på randen av krise” kan vi lese i Aftenposten i dag. Og gjeldskrisen kan få store følger – også for oss.

For selv om mye går bra i Norge, er det som skjer ute viktig også for vår økonomi.

Svært mye av vår handel er med EU-land. Og vi har erfart hvor raskt uro i finansmarkeder kan spre seg mellom land.

Det aller beste vi i Norge kan gjøre, er å holde orden i eget hus. Føre en politikk som er forsvarlig. Bygge våre økonomiske muskler i gode tider, for å ha noe å slåss med hvis kriser kommer. Vi må være klare til å håndtere en ny krise – for den kan så absolutt komme. Og vi skal handle når det kreves. Det har vi gjort før, og det vil vi gjøre igjen. Garantert.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Frekkeste journalistikken

noreply@blogger.com (VamPus) — Mon, 11 Jul 2011 17:30:46 +0000

I serien av fordummende, for ikke si, fordomsfull USA-kritikk, tar i dag Aftenposten gull. I artikkelen "Her koster det penger å gå i banken" gjør de et stort nummer av at amerikanske banker har begynt å ta gebyrer for å utføre en del banktjenester. De skriver at "nød lærer naken kvinne å spinne, og finanskriser gjør banker kreative, skal vi tro de mange nye gebyrene som har dukket opp i det amerikanske banksystemet de siste par årene".

Så tar de for seg noen av gebyrene spesielt.

"1: Treffe en bankfunksjonær - Det kanskje frekkeste gebyret finner vi hos banken som tar penger for at du skal gå i banken. Er du nettkunde i Bank of America, koster det deg nemlig ni dollar, tilsvarende 50 kroner, i måneden, dersom du ønsker assistanse fra en funksjonær i din lokale bankfilial til å betale regninger eller sette inn penger."

Norske kunder betaler 75,- kroner i gebyr per giro de betaler i kassa, uansett om de er kunde eller ikke. Altså - ikke for å få hjelp flere ganger i måneden, men PER GIRO.

"2: Veksle inn mynter - TD Bank har begynt å ta betalt for å veksle inn mynter. Hele 6 prosent av beløpet du har med i mynter, tar banken i gebyr for å telle og veksle de om til sedler eller sette beløpet inn på kontoen din."

Norske banker krever som regel at du er kunde før du får vekslet inn både med eller uten gebyr. Vel, dersom du får vekslet inn i det hele tatt.

"3: Ta imot penger - Forventer du penger inn på kontoen din fra utlandet eller en annen bank, bør beløpet være større 80 kroner, ellers forsvinner alt i gebyrer hos Chase bank. 15 dollar er nemlig gebyret de krever for at du skal kunne ta ta i mot en overføring fra en ekstern bank. Banken PNC har det samme gebyret."

Jeg fant ikke (gadd ikke lete) noe lignende her, men transaksjonsgebyret finnes. Noen andre morsomme gebyrer (fra DnB NOR): Gebyr per uttak fra konto i annen banks minibank, valutauttak i egne minibanker, visauttak i annen bank i Norge m. flere

I tillegg trekker Aftenpoften frem gebyr for å ha glemt å melde flytting (manuelt arbeid å finne ny adresse og re-sende post), samt en liten sum for å lukke kontoen din.

La meg ta noen norske gebyrer: etablering- og åpningsgebyr for ny konto, årsavgift for å i det hele tatt ha et kort (være kunde), gebyr for å ta et lån etc. Gå gjennom nye og gamle priser hos f.eks DnB NOR her.

Men det er altså de grådige bankene i USA som finner på nye og kreative måter å utsuge kundene sine ved å ta betalt for tjenester som det altså som regel koster penger å utføre.

Hva om Aftenposten brukte litt engasjement på å finne ut - ikke om norske banker har irriterende gebyrer - men om de tar seg urimelig betalt for tjenestene sine? Eller enda bedre, hva med å drive litt systemkritisk journalistikk på den største og mest omfattende makten i Norge - nemlig staten?

Hvilke avgifter virker etter hensikten, og hva er en ren melkeku for staten? Er statlige gebyrer priset etter hva det koster å utføre tjenesten eller er det en ren - i mangel på bedre ord, nok en gang - melkeku?

Eksempelvis: Bidrar bensinavgiften til å stille "brukeren overfor de eksterne kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy, veislitasje samt helse- og miljøskadelige utslipp til luft (eksklusive utslipp av CO₂) som bruk av bil medfører" eller endre folks transportvaner? Er dokumentavgiften rimelig priset i forhold til faktisk utført arbeid, og hvorfor er den i så fall 2,5% av kjøpesum og ikke i forhold til arbeidet som kreves?

Eller det viktigere å drive fordummende, meningsløs USA-kritikk, litt sånn HA HA HA, se hvor idioter de er og kalle det kritisk samfunnsjournalistikk når man dagen etter kan følge opp med en artikkel om hvilke bankgebyrer nordmenn irriterer seg mest over - uten at de får spørsmålet om hvorfor i helvete de da ikke bytter bank?

Det verste av alt er at etter agurkjournalistikken i år går vi rett over til kommunevalgkamp. Det er jo så man har lyst til å grave ut hjernen sin med en sløv t-skje...

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Bibelsk omfang

noreply@blogger.com (VamPus) — Mon, 11 Jul 2011 14:57:11 +0000

Minst tolv skal være døde etter store eksplosjoner på en militærbase i sørlige Kypros, skriver VG.

- Vi kan ikke fastslå omfanget av skadene, men det er en katastrofe av bibelsk omfang, sa myndighetenes talsmann Kostas Gavriellides til Reuters om mandagens eksplosjon.

Samtidig opplyser russiske myndigheter at det befinner seg fortsatt 110 omkomne, hvorav 30 barn, om bord i vraket av det russiske turistskipet som sank i elven Volga søndag. Antallet omkomne etter togavsporingen i Nord-India søndag er oppe i 69. Kirkens nødhjelp regner med at 3,5 million somaliere, og 10 millioner på hele Afrikas horn, er rammet av en omfattende sultkatastrofe.

Og da har vi ikke en gang begynt på den oppdaterte årlige listen fra Leger uten Grenser verdens ti glemte kriser.

På en annen side setter vel ikke Bibelen ting i perspektiv, så tolv døde på Kypros kan godt være av "bibelsk omfang" for allt jeg vet.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Det brutale Norge

noreply@blogger.com (VamPus) — Tue, 05 Jul 2011 21:05:54 +0000

Faksimile fra VG Nett.

Nokas-dømte Erling Havnå fikk permisjonsnei til vennefest, men lov til å reise på fem dagers familiebesøk, skriver VG.

Så brutalt har det blitt å være dømt til soning i verdens rikeste land for å ha hjulpet Nokas-ranerne (de som drepte en politimann i tjeneste, vet du...).

Skandale.

Filip Rygg (KrF): Sparke rektorer?

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Tue, 05 Jul 2011 10:26:04 +0000

I følge Dagsavisen vil assisterende barneombud, Knut Haanes sparke rektorer som ikke gjør jobben sin. Begrunnelsen bygger på resultatene av et nasjonalt tilsyn hvor kun 11 av 129 kontrollerte skoler gikk fri da de ble kikket i kortene på om de har gjort det de skal for å gi elevene et godt sosialt miljø på skolen. De som har sett tilsynet vet at en slik begrunnelse er svært tvilsom. Samtidig er det av andre grunner viktig å diskutere stillingsvern og behovet for utskiftninger.

- Tallene viser at norske kommuner rett og slett ikke er i stand til å ivareta barn og unge, sier nestleder Knut Haanes i Barneombudet til Dagsavisen. Ni av ti skoler bryter loven, ifølge Utdanningsdirektoratet. Jeg har lest flere av disse rapportene. Dette handler ikke om antall barn som opplever mobbing, eller om trivselstall. Tilsynet kontrollert system og formelle rutiner. Viktig nok, men i seg selv ikke noen garanti for verken det ene eller det andre.

Et raskt overblikk i Bergensskolen viser at over halvparten av rektorene i Bergen er nye de siste seks årene. Årsakene er mange. Noen har nådd pensjonsalder, noen har byttet skole og noen har blitt veiledet ut av sin stilling. Heldigvis har vi dyktige rektorer i Bergensskolen som levere gode resultater, men skulle det være en skoleleder som enten skapte et dårlig skolemiljø, eller ikke klarte å ta tak i store utfordringer, ja da er ikke vedkommende rett kvinne eller mann for jobben. Det er selvsagt uaktuelt å la voksne ødelegge eller begrense barns liv.

Samtidig er det viktig å minne om at vi har et sterkt stillingsvern i Norge. Jeg er glad for at man må ha saklig og alvorlig grunn til oppsigelse. Men når mange roper etter at rektorer skal sparkes og lærere omplasseres kan det kanskje virke som om kommunene er passive til denne utfordringen. Det er helt feil. Men man må jobbe svært grundig og som regel over svært lang tid. Hvis barneombudet mener at det ikke gjøres nok for å sparke "udugelige" rektorer så må de se på stillingsvernet i Norge, men det vil de vel ikke?

Les her om skolene i Bergen som ble undersøkt av fylkesmannen.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Minerva: God bless President Bush

Fri, 01 Jul 2011 07:10:02 +0000

Venstresiden har tilsynelatende all den gode musikken. Det finnes bare en løsning.

Æ syns at Reagan e ein tulling
og at vintern e før lang
hvis æ mesta dæ vart livet mett
ein tung og dyster sang
- Åge Aleksandersen

Hvorfor skal Djevelen ha all den gode musikken, skal Frelsesarmeens grunnlegger William Booth ha sagt. Høyresiden kan sannelig si det samme om venstresiden og musikken. Sannheten er nemlig deprimerende: I den grad det finnes politisk engasjement i musikken, heller den tilsynelatende massivt mot venstre. Høyresiden har noen lyspunkter, men de er få. Neil Young var i en kort periode på 80-tallet begeistret for Reagan. På den annen side kan Lynyrd Skynards Sweet Home Alabama sees som en harry-konservativ (eller reaksjonær) heimstadshyllest til det dype sør, og et svar på Youngs egen Southern Man.

Southern man
better keep your head
Don’t forget
what your good book said
Southern change
gonna come at last
Now your crosses
are burning fast
Southern man
… sang Neil Young.

Well, I hope Neil Young will remember
A Southern man don’t need him around anyhow

… svarte Skynyrd og hyllet Alabamas rasistiske og bakstreverske guvernør George Wallace. Om ikke annet viser konflikten at rocken – i hvert fall i sørstatene – helt fint kunne kombineres med reaksjonære standpunkter.

Et mer kjent eksempel er Ted Nugent, heavygitaristen og aktivisten som jevnlig håner Obama på sine konserter. Og, selvfølgelig, det canadiske bandet Rush, som har skrevet en hel plate inspirert av Ayn Rands bok Anthem. Men den virkelige opprøreren i rockehistorien må ha vært Johnny Ramone, et faktum radikale ungdommer med palestinaskjerf og Ramones t-skjorte må være totalt uvitende om. Ikke bare var Johnny Ramone diehard republikaner med en “Kill a Commie for mummy” t- skjorte som slett ikke var ironisk; men da bandet ble innlemmet i The Rock`n`roll Hall of Fame stod Johnny i opprevede olabukser, med svart lærjakke og sa til forsamlingen: “God bless President Bush, and God bless America”. Hvis punk er å gå mot strømmen, så er akkurat det et av historiens mest punka øyeblikk.

For noen år siden samlet National Review en liste over de 50 beste konservative rockesangene. The Whos anti-utopiske Won’t Get Fooled Again var på topp. Det finnes også flere historier. Om Eazy-E som donerte penger til en republikansk kandidat, trolig for å få PR. Om 50 Cent som skrøt av Bush. Eller om Ole Paus her hjemme, som med sin anti-radikalisme alltid har stått for noe bohemsk, men umiskjennelig borgerlig-liberalt. Deler av svartmetall-miljøet i Norge står også for ideer som neppe kan kalles konservative, men som med sin hedonisme og sterke fokus på individet ligger nærmere en liberalistisk-anarkistisk tradisjon.

Like fullt blekner listen. Én Ramone mot Dead Kennedys og The Clash? En dum kommentar fra Fiddy mot Public Enemy, Common og Dead Prez? Ted Nugent mot Rage Against the Machine? Eller Tim Rice mot Depeche Mode? (…)

LES RESTEN AV ARTIKKELEN Minerva.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Ikke kødd med Åge

Thu, 30 Jun 2011 07:23:52 +0000

Æ syns at Reagan e ein tulling
og at vintern e før lang
hvis æ mesta dæ vart livet mett
ein tung og dyster sang

Hei, Geir Mo, ikke kødd med Åge Aleksandersen. Jeg deler din frustrasjon over at så mange artister tilsynelatende står til venstre. Det hadde vært hyggelig om Åge sang mer om høyrepolitikk, det hadde vært hyggelig om (for å parafrasere Frelsesarmeens grunnlegger) Djevelen ikke hadde all den gode musikken… Men å være artist betyr ikke at man må legge bort sitt politiske engasjement. Åge Aleksandersen er sosialdemokrat. Det har han alltid vært og det kommer han sannsynligvis til å forbli. At han da lar seg engasjere av Fagforbundet er uproblematisk. Ja, det kan til og med være hyggelig for norske byer og bygder å få en konsert mellom all den politiske propagandaen.

Jeg har tidligere skrevet kort om høyresiden og rocken. Ove Vanebo har hevdet at Dylan slett ikke tilhører venstresiden. Men faktum er politisk musikk stort sett hører hjemme til venstre. Det må vi bare leve med. At noen artister da velger å engasjere seg er ikke bare greit, det tjener dem faktisk til ære. Det er en ærlig sak å støtte et politisk parti også når du spiller gitar.

Om det hjelper er en helt annen sak. Jeg tror svært få stemmer AP bare fordi Åge A. gjør det, på samme måte tror jeg ikke Ida Marie klarer å redde SVs oppslutning eller Gatas Parlament dra stemmer til Rødt. Men litt musikk mellom øktene har da aldri skadet noen?

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Retten til å gi ut bok

noreply@blogger.com (VamPus) — Wed, 29 Jun 2011 13:17:42 +0000

Som forløper til den kommende valgkampen gir Rødt-politiker Erling Folkvord ut bok med den heftige tittelen "Vår korrupte hovedstad" hvor han skriver at «maktelite og rikfolk tar seg til rette mens fellesskapet betaler».

I boka skal han visstnok navngi private næringsdrivende som han mener får «utilbørlige fordeler» fordi de har mektige venner. Da vil jeg også anta at han vil navngi mektige venner blant politikerne i Oslo. Kan være at Folkvord her leverer en brannfakkel av en annen verden om korrupsjon og grådighet i Oslo kommune. Dersom det er tilfellet må forholdene anmeldes og sakene ryddes opp i. Umiddelbart.

Jeg vet ikke med dere, men jeg er av den typen menneske som ville anmeldt kriminelle forhold, som korrupsjon og maktmisbruk er, umiddelbart dersom jeg mistenkte eller kunne bevise det. I det minste gå til mediene og be om å få en forklaring på forholdene. Så kanskje, kanskje etterpå, når forholdene har vært undersøkt og etterforsket, skrive bok om hele prosessen.

Det har ikke Erling Folkvord gjort. Han har skrevet en bok med injurierende påstander om navngitte personer. I stedet for å bevise påstander og levere etterprøvbar dokkumentasjon når folk reagerer og ber om å få boka stoppet på grunn av faktafeil, grove påstander og spekulasjoner, roper gammelkommunisten bare på "retten til å gi ut bok".

Så folkens. Jeg lanserer herved mitt nye bokprosjekt - "Rødt Oslo" - om hvordan Oslo ville sett ut dersom Rødt fikk makten, der de (og dette har jeg fra ganske sikre kilder) ville gjort som sin partikollega Pol Pot: tømt byen for folk, satt befolkningen i tvangsarbeid i marka, drept alle som gjorde motstand eller tenkte feil, knust babyers skaller mot trær for å spare kuler og krutt, utslette hele familier fordi de har feil klassetilhørighet eller bakgrunn etc.

Dersom Rødt blir sure fordi de selv inni de søte små hodene deres tror at et kommunistisk samfunn kan innføres uten vold, så kan jeg bare peke på "retten til å gi ut bok" - uten faktasjekk, med grove injurierende påstander som jeg ikke kan dokumentere - the Folkvord way.

Oppdatert: I Aftenposten kommenteres boka: lite nytt og mye konspirasjon

Filip Rygg (KrF): Bybane til Åsane - valgkampens viktigste sak?

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Wed, 29 Jun 2011 00:32:48 +0000

I dag la byrådet, med byutviklingsbyråd Lisbeth Iversen(KrF) i spissen, frem planprogrammet for bybanetraseen til Åsane. Vi fikk i gang byggingen av første byggetrinn, andre byggetrinn og forhåpentligvis er vi også igang med tredje byggetrinn til Flesland om ikke alt for lenge. Nå er det derfor på tide å snakke om fjerde byggetrinn, nemlig sentrum-Åsane.

KrF har lenge arbeidet for et helhetlig bybanenett. I forrige valgkamp var dette en av våre viktigste saker, fire år etter ser vi at bybanen er blitt en stor suksess. Vi har fått tverrpolitisk enighet rundt prosjektet og den statlige støtten er på vei opp. Jeg er overlykkelig for at vi har hatt en handlekraftig og brennende engasjert byråd i denne saken. Uten Lisbeth tviler jeg på at vi i dag ville kunne snakke om fjerde byggetrinn, bare noen år etter at vi begynte byggingen av første byggetrinn, sentrum-Nesttun.

Jeg håper mange vil støtte Lisbeths og KrFs arbeid for et helhetlig bybanenett. Her trengs både vilje og gjennomføringsevne. Lisbeth har vist at KrF har begge deler.

PS! Sjekk facebook.com/bybane

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Å kom igjen da, Ap!

noreply@blogger.com (VamPus) — Tue, 28 Jun 2011 20:02:05 +0000

I Aftenposten fredag hadde Christen Sveaas et engasjert og poengtert innlegg om de rødgrønnes kontinuertlige latterliggjøring av folk som har blitt rike på å skape arbeidsplasser og verdier til samfunnet. Spesielt dro han frem Jens Stoltenberg og regjeringens mobbing av Stein Erik Hagen, som investerte pengene han tjente på å bygge opp en av landets største matvarekjeder i Orkla, en av Norges viktigste industribedrifter. Ifølge Sveaas er Stein Erik Hagen samfunnsinteressert og gir store summer til veldedige formål og til forskning hvert år. Slike gutter vil ikke den rødgrønne regjeringen ha!

Derfor har Sveaas bestemt seg for å gi et valgkampbidrag på 500 000 til Oslo Høyres og 200 000 til Oslo Venstre for å begynne å utligne de massive overføringene fra fagforeningene til Arbeiderpartiet. Han avsluttet innlegget med:

Og hvis sosialistene på nytt mobber ham (Stein Erik Hagen, bloggers anm.) eller meg for det, dobler jeg bidragene både til Høyre og Venstre.

I tillegg til å juble for de ekstra midlene, venter jo selvsagt en del av oss på at Arbeiderparti-folk skal vise sitt sanne jeg og gå ut mot de såkalte "rikingene" som skaper verdier i samfunnet og si hva de egentlig mener om de som skaper de verdiene de rødgrønne er mer enn ivrige til å dele.

Tidligere styremedlem i Oslo Arbeiderparti, Knut Roger Andersen, skriver i dag på Facebook:

Å, kom igjen, Arbeiderparti-folk. Vi vet dere kan mer enn dette - si hva dere egentlig mener nå da!

Torbjørn Røe Isaksen (H): Demokratiets etiske fundament

Tue, 28 Jun 2011 10:11:39 +0000

Anbefaler Lars Kolbeinstveits kronikk i Vårt Land i går, her trykket hos Civita. Han skriver blant annet:

Kristen etikk. I den europeiske kristendemokratiske tradisjonen er det et vesentlig poeng at demokratiet forankres i den kristne etikken, ikke omvendt. Samtidig er det et klart skille mellom religionen og staten, med utgangspunkt blant annet i Jesu ord om å gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Kristenliv og tro er med andre ord primært et samfunnsanliggende, ikke et statsanliggende. Sentralt i kristendemokratiet står ivaretakelsen og beskyttelsen av den private og sivile sfære mot statsmaktens inngripen.

Denne tanken, som ofte kalles “doktrinen om de to sverd”, er sentral for å forstå hvorfor kristendommen og demokratiet kan eksistere side om side, og et interessant poeng i den pågående diskusjonen om islam og demokratiet. Hvis en religion ikke anerkjenner noen institusjoner som sekulære så er det lite sannsynlig at en genuin rettsstat kan eksistere. Et visst skille mellom statsmakten og den sivile sfære er trolig en forutsetning for et liberalt demokrati.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Trenger ingen ny voldtektskommisjon

noreply@blogger.com (VamPus) — Mon, 27 Jun 2011 17:53:45 +0000

Patricia Kaatee i Amnesty International ønsker en granskingskommisjon for å se på hvorfor 2/3 av alle voldtektsanmeldelser henlegges. Uenig. Vi trenger noen som gidder å gjøre noe med det vi allerede vet.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch satt ned et arbeidsutvalg for å se på hvorfor så mange voldtektsdømte blir frikjent av en jury når de anker saken inn til lagmannsretten. Rapportene fra arbeidsutvalget viste at det ofte er alvorlige mangler i etterforskningen i voldtektssaker, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret (rapport 2):

rettsmedisinske undersøkelser av offeret er av høyst varierende, og utfyllingen av sporsikringsjournalen av varierende kvalitet, med "vet ikke" og "prøver ikke tatt" som forklaring på felter som ikke var fylt ut (side 42)
i nesten halvparten av sakene er det ikke gjennomført åstedsundersøkelse som kunne sikret spor, spesielt der tiltalte hevder at seksuell omgang var frivillig (side 43)
i kun 1/3 av sakene blir det gjennomført ransaking hos siktede (side 45)
kvaliteten på avhør av siktede i sakene som arbeidsgruppen har gjennomgått har vært variabel, og ofte får siktede legge frem sin versjon uten å bli konfrontert med opplysninger fra fornærmedes forklaring (side 54)

Vi vet med andre ord hva manglene er. Tor-Aksel Busch' svar på utfordringene var å fjerne juryordningen (!?) fordi de frikjenner voldtektsdømte som anker saken.

Enda en kommisjon, utvalg, arbeidsgruppe for å se på saken holder ikke. Vi hadde Voldtektskommisjonen. Vi har arbeidet fra riksadvokatens arbeidsutvalg. Vi trenger noen som følger opp, ikke flere som snakker om det.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Bad Karma

Mon, 27 Jun 2011 08:54:07 +0000

You better believe in karma
baby it’s gonna sting
the wheel of life’s gonna do you in
so I don’t really have to do a thing
you took me outta my money
you messed up my love life and my career
you better believe in karma
guess it’s gonna start getting weird right here

Da jeg var liten og skulle lære engelsk sang vi en sang i timene: “Life is a boomerang, boom-boom-boomerang. Whatever you do comes back to you.” Og akkurat slik er det. Det er politikkens Circle of Life. Man vokser, blir populær, utfordrer og vinner, får makt og innflytelse — før man selv blir utfordret av en ny yngling. Les Snorre eller Bibelen. It’s all there.

Det begynner å bli sommer i det politiske Norge, og Dagbladet har bestemt seg for å lage bråk i rosenes leir. Det gjør de med et stort oppslag om at Jonas Gahr Støre er mer populær og bedre likt enn sjefen selv, Stoltenberg. Det er ikke umulig at Jens Stoltenberg fikk et déjà vu i dag tidlig. I 1998 var det ham som var utfordrer, Thorbjørn Jagland som var den gamle løven:

Nå illustrerer dagens artikkel først og fremst at journalister er seg selv like. Hvis det ikke finnes en interessant konflikt så må den skapes. Og en meningsmåling av denne typen får praten i gang. At det trolig ikke er en konflikt mellom Støre og Stoltenberg er av mindre betydning. Å skrive om politiske saker — eller om de tusenvis av lokalpolitikerne som faktisk stiller til valg — er åpenbart intet alternativ.

Det er sikkert flatterende for Støre å se dagens måling, men jeg ville beholdt bena på jorden om jeg var ham. Det er verdt å huske at et uprøvd alternativ — en potensiell kandidat — ofte vil være mer populær enn en sittende leder. Det er også verdt å huske på Stoltenbergs andre oppslag under borgerkrigen i AP på slutten av 90-tallet. En av tabloidavisene slo stort opp at AP ville få flere hundretusen nye velgere dersom Stoltenberg tok over. Det gjorde han, og ved valget i 2001 kunne han bare drømme om Jaglands 36,9…

Audun Lysbakken (SV): På Norges tak!

Fri, 24 Jun 2011 17:47:48 +0000

I dag har jeg gått til toppen av Galdhøpiggen, sammen med innvandrere og flyktninger fra hele Norge. “Til topps 2011″ er et samarbeid mellom blant andre Røde Kors og Imdi. Over tusen innvandrere når Norges høyeste punkt i løpet av helgen. Slik viser de at de kan bryte barrierer her i landet. Bilder og artige historier fra turen til topps finner du på min side på Facebook.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Morgenbladet: En stat uten kirke

Fri, 24 Jun 2011 07:47:44 +0000

En nasjon i sorg trekker mot Riksrevisjonen.

Den aller første setningen i den amerikanske grunnlovens Bill of Rights lyder: «Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof (…)». Ikke noe om og men, itt’no knussel.

Den norske grunnloven var sterkt inspirert både av ideene fra den amerikanske grunnloven og fra den franske, men inspirasjonen var ikke sterkere enn at vår opprinnelige paragraf fra grunnloven 17. mai 1814 lød slik: «Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

I dag er både jøder, jesuitter og munkeordener tolerert i riket – om enn ikke velkomne skal vi tro den siste tids undersøkelser – og paragraf to har fått et viktig tillegg: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.» Like fullt er det fortsatt klart at den evangelisk-lutherske religion på mange vis forblir statens offentlige religion, og det blir stående også etter kirkeforliket i 2008. Kirken får en friere og mer selvstendig stilling, men statskirken består i en eller annen form.

Det er illustrerende at de amerikanske grunnlovsfedrene så klart presiserte at staten og religionen ikke skulle blandes, mens da norsk-danske myndigheter i 1537 omfavnet protestantismen, var det delvis med stikk motsatt utgangspunkt: Ved å gjøre kongen til kirkens overhode kunne religionen – og kirkens mange eiendommer – komme under statlig kontroll.

Statskirkens ivrigste forsvarere i dag er folk som Einar Gelius. Han er dypt bekymret for at Kirken skal bli for streng og gammeldags uten sosialdemokratiets myndige hånd til å vokte over hjorden. Våre mest populære biskoper, som Gunnar Stålsett og Rosemarie Köhn, hadde aldri blitt utnevnt om ikke fremsynte og liberale politikere overstyrte kirkens egne organer. Problemet er ikke bare at innfallsvinkelen er dypt illiberal og vitner om et ensporet gangsyn, der en ikke klarer å skille mellom statens og det sivile samfunnets sfærer. Den risikerer også å lage «en åpen og inkluderende folkekirke» til glede for alle dem som sjelden bruker kirken, på bekostning av alle dem som tror og deltar aktivt.

Men jeg er heller ikke overbevist av de liberale statskirkekritikerne. De har problemer med å forstå forskjellen på å stusse skjeggstubbene og barbere av seg haken. Én ting er at staten ikke bør drive sitt eget trossamfunn, noe ganske annet er å utradere alle spor av kristendommens særstilling i det norske samfunn. Jeg er fristet til å sitere assessor Brack i Hedda Gabler: «Men, gud forbarme, – slikt noe gjør man da ikke!»

Det er heller ikke gitt at det er spesielt liberalt å se religionen utelukkende som en privat affære. En liberal tenker som Alex de Tocqueville legger avgjørende vekt på det han kaller de mellomliggende fellesskap – familiene, lokalsamfunn, religiøse institusjoner og så videre. Disse fellesskapene opprettholder de borgerlige forpliktelsene som er nødvendige for å motvirke både statlig overmakt og individualismens pulverisering. Det er nettopp i disse fellesskapene at barrierene mot maktmisbruk – og beskyttelsen av reell frihet og uavhengighet – ligger. Hvis samfunnet utelukkende besto av et marked og en stat, ville det være uproblematisk å skille skarpt mellom det private og det statlige. Men et samfunn må, for å fortjene navnet, også være et fellesskap i en eller annen forstand, og et slikt fellesskap er trolig avhengig av et visst minstemål av felles verdier og felles forståelse for å ha sammenhengskraft. Med andre ord betyr ikke et skille mellom kirke og stat at Norge må klippe over alle bånd til den kristne arven som har formet landet vårt i tusen år.

Da Afghanistan fikk ny grunnlov, ble det slått klart og tydelig fast at landet var en islamsk republikk. Det provoserer kanskje noen, men det hadde vært mer merkelig om landets lover skulle skapes i et vakuum uten å anerkjenne noe av landets historie og religion. En grunnlov uten ankerfeste eller røtter i samfunnsfellesskapet vil bli like samlende som petroleumsloven, arbeidsmiljøloven eller andre politiske vedtak. Jeg har enda til gode å se folk samle seg i departementskvartalet eller utenfor Riksrevisjon i tunge stunder. Vi kan gjerne ha en stat uten egen kirke. Vi kan ikke ha en stat uten kirker.

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Du kan lese spalten her.

Audun Lysbakken (SV): Skeive dager

Thu, 23 Jun 2011 17:05:37 +0000

Skeive dager er i gang! Jeg hadde den store æren å åpne Pride Park på Rådhusplassen i går. Dette er fest og karneval, men også alvor og politisk mobilisering for synlighet, stolthet og mangfold.

I går la jeg også fram nyheten om at regjeringen vil fremme forslag om en egen lov om diskrimineringsvern for homofile, lesbiske, bifile og transpersoner. Det vil gi økt rettssikkerhet og vern på alle samfunnsområder. Etter ekteskapsloven er det den eneste store milepælen som gjenstår før lhbt-befolkningen i Norge har oppnådd den fulle likestilling i lovverket de alltid har kjempet for.

På lørdag er det parade gjennom Oslos gater. Jeg skal være med. Alle som er tilhengere av et mangfoldig og åpent Norge bør møte opp!

Bård Vegar: The Bee’s Niece: I don’t Speak Cat

Thu, 23 Jun 2011 13:38:30 +0000

Kva er så dette? Jo, ei Kolbotn-jente med Karen Carpenter-stemme og Cornelis-inspirerte viser. I sum både fint og orginalt, plata har blitt ein liten personleg favoritt for meg dei siste månedane.

The Bee’s Niece er Ragnhild Zeigler, sånn i all hovudsak. Ho er frå Kolbotn, student og musikar som syng, spelar gitar og ikkje minst sag – eit instrument som set sitt særpreg på fleire låtar på denne plata. Ragnhild budde for nokre år sidan i Salford, Manchester (som eg trur er ein ganske nedslitt bydel i utkanten av byen, meiner m.a at Bernard Albrecht/Sumner frå Joy Division og New Order er derfrå) og samla saman denne gruppa. Dei drog så til Galway, Irland og spelte inn det som er blitt debutalbumet.

Ho avslører sjølv på plata at Tom Waits er den store musikalske helten, men etter mitt syn kan du ikkje høyre det på musikken. Eg synest snarare vi her har ein god porsjson nordisk og engelsk vise-tradisjon, blanda med ein dose Joanna Newsom og med ein glasur av anti-folk.

Det er melankolske og melodiske viser, men med eit orginalt og ganske moderne preg. Nokre av låtane (som dei to første spora) skuldar mykje til ein nordisk visetradisjon, medan andre igjen er stillfaren og lett melankolsk pop-musikk. Som kjent er nesten all musikk eg likar litt melankolsk. Tekstane er underfundige, og av og til mororsame, kvardagsobservasjonar om kattar, snø og stjålne syklar. På sett og vis passar musikk og tekst utruleg godt saman. Det er som om den stillfarne stemmen oppå dei vare sangane, er perfekt til dei kvardagslege tekstane med små ord.

Dette er ei fin plate, på sitt beste vakker. Alle musikken kan du høyre her. Informasjon om korleis du skal skaffe deg plata ligg ute på facebook sida. Ragnhild har også laga ein video til Snow som ligg på nettet.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Ulovlig kontoriserte boliger

noreply@blogger.com (VamPus) — Thu, 23 Jun 2011 12:26:46 +0000

Snikkontorisering, eller hjemmekontor, var en stor sak i kommunevalgkampen i 1987 etter at Høyre-byrådet i Oslo hadde gått til storaksjon mot folk som hadde innredet hjemmekontor. Meget fremtidsrettet den gang, med full støtte fra venstresida i bystyret. Det er ironisk at "folk flest" ikke stoler på politikere og kritiserer hvor dumme de er, men er så villige til å gi fra seg skattepenger og makt over eget liv til de samme folk. Men det som imponerer vel så mye er de fremtidsrettede, kritiske journalistene i utspørringen!

Det sjenerer ikke naboen om man skriver på sin skrivemaskin på dagtid, sier Pål Atle Skjervengen - utmeldt liberalist etter at FrP mistet sitt ideologiske gangsyn. Vel, la oss ikke håpe det - ellers kommer det vel noen på døra om kort tid. Så hvis dere ikke hører fra meg.....

Filip Rygg (KrF): Norsk fotball i god Blatter-ånd?

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Wed, 22 Jun 2011 13:08:08 +0000

For mange er fotballen selve meningen med livet, det er den som gir de beste og de vondeste følelsene, det er den som gir samhold og identitet og det er fotballen som får flere hundretusen til å gå ut og trene, uansett vær. Når Norges Fotballforbund organiserer sin virksomhet, inngår tv-avtaler og utformer regelverk, forvalter de ikke bare sine egne ressurser og rettigheter, men de arbeider på vegne av hele det norske folk. De siste ukene synes det som om stadig mer av virksomheten er i Blatters gode ånd. Eller skal vi si dårlige ånd?

Når Bergen kommune skal gå til anskaffelse av et antimobbeprogram for fem hundre tusen må vi pga regelverk og ånske om åpenhet, legge anskaffelsen ut på Doffin(det offentliges portal for anbudsinnhentning). Det betyr at hvem som helst kan legge inn et tilbud ut i fra de anbudskriterier vi har lagt inn. Når NFF skal inngå en ny TV-avtale som i følge kampanje.com er verdt mer enn en milliard kroner, ja da gjør de det i det lukkede rom med kun en aktør. En TV-avtale som er verdt enormt mye penger for både NFF og de aktuelle tv-kanaler.

Bergens Tidende har de siste ukene trukket frem en annen alvorlig økonomisk sak som også skader norsk fotballs omdømme. En gjennomgang viser omfattende triksing med kjørelister, og dermed store utbetalinger av svarte penger i lokalfotballen. Fotballpresident Yngve Hallén i Norges Fotballforbund sier har kjenner til at dette skjer, men han visste ikke at det var så stort. Hvorfor gjør ikke NFF noe med kritikkverdige forhold de kjenner til?

Det går mange historier om betaling, økonomiske ordninger og andre forhold som både er ulovlig og svært overraskende for et åpent og demokratisk land i 2011. Mange av disse forholdene er det umulig å nevne uten å bli saksøkt og dermed avkrevd mer dokumentasjon. Kanskje er noen av historiene bare en bløff. Men for meg er TV-avtalen et eksempel på en (u)kultur i et av landets viktigste forbund man er nødt til å ta tak i.

Kanskje er det ikke så rart at Norge likevel støttet Sepp Blatter da han søkte om gjenvalg som FIFA-president for ca en måned siden?

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Grenser til rasisme

noreply@blogger.com (VamPus) — Wed, 22 Jun 2011 12:36:54 +0000

Et revidert innlegg om Arbeiderpartiets Liebe Rieber-Mohns angrep på kontantstøtten er i dag publisert i Dagsavisen.

Å fjerne kontantstøtten på 3500 kroner i måneden får ikke mødrene ut i jobb når man samtidig har økonomiske insentiver som for eksempel gir aleneforsørgere dobbel barnetrygd for barn, overgangsstønad på over 6000 kroner i måneden, ekstra småbarnstillegg og skattelettelser i personbeskatningen. Utsiktene for en innvandrerkvinne uten utdannelse til å få en jobb hvor hun kan tjene mer enn på norske trygdeordninger er små. Stadig flere peker på arbeid som nøkkelen til integrering. Å fjerne kontantstøtten vil i seg selv ikke gjøre noen større forskjell.

Les hele her.

Det er to tilleggsmomenter her. For det første har Arbeiderpartiet, sammen med Venstre, SV og Rødt, stemt mot Høyres forslag i bystyret om å ta med kontantstøtten i inntektsbegrepet ved beregning av sosialhjelp. Det ville i det minste betydd at man nøytraliserte kontantstøtten som økonomisk insentiv til å bli hjemme.

Det andre er at Rieber-Mohn kommer til å vanskeliggjøre den økonomiske situasjonen for småbarnsforeldre som har barn født etter 1. september og dermed ikke har rett til barnehageplass fra høsten og ofte bruker kontantstøtten til å betale for dagmamma for å kunne gå tilbake til jobb.

Audun Lysbakken (SV): Riv ned gjerdene!

Wed, 22 Jun 2011 06:47:21 +0000

Hvordan oppleves hverdagen hvis du plutselig skulle beveget deg i rullestol, eller ikke kunne se? Rundt oss i hus, butikker og bymiljø har vi nesten overalt barrierer for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er barrierer som gjør det vanskeligere for dem å ha en normal hverdag og sosialt liv, og vanskeligere å bidra i arbeidslivet. Det er også barrierer som er usynlige for mange av oss. For meg var det en oppvåkning da jeg nylig var på tur på Grønland i Oslo med Camilla Aase. Hun er SV-kandidat til bydelsutvalget i Gamle Oslo. Dessuten bruker hun rullestol, og viste meg hvor vanskelig det er å komme inn på bydelens kafeer og utesteder. Enten er døren for trang, heisen for liten, rampe ikke tilgjengelig eller toalettene ikke tilrettelagt. Ofte er det bare små justeringer som skal til før stedet ville vært tilgjengelig for alle.

Regjeringen har som mål at Norge skal være universelt utformet innen 2025. Jeg fikk se med egne øyne at vi har langt igjen. Har du andre eksempler?

Foto: Hilde Maisey, Gamle Oslo SV

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Nakne damer i parker

noreply@blogger.com (VamPus) — Tue, 21 Jun 2011 17:28:29 +0000

Til tross for at jeg er dritt lei å få nakne kvinnekropper dyttet i ansiktet i alle mulige sammenhenger, er jeg for skulpturparken i Ekebergskogen.

Hos Aktiv i Oslos blogg Bypatrioten kan du lese hvorfor.

Filip Rygg (KrF): Kontantstøttebløffen

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Mon, 20 Jun 2011 16:10:44 +0000

"Den hindrer integering". "Vi kan ikke premiere de vi mener velger feil". "Den misbrukes av minoritetsfamilier". "Kvinnene jages til kjøkkenbenken". Argumentene har vært mange, og de har vært usaklige. Nå har selv Venstre begynt å tvile, og åpner for å fjerne halve ordningen. Hvor forsvant troen på enkeltmenneskene i liberalistiske Venstre?

Som barnehagebyråd er jeg stolt over at stadig flere bergensere vil ha en barnehageplass. Tilbudet vi gir er attraktivt og kvalitetsmessig godt. Men jeg ville ikke vært særlig stolt av å tvinge foreldre til å velge barnehage. Like lite stolt ville jeg vært dersom man ble tvunget til kontantstøtte.

Tid med egne barn er en foreldresak, ikke en regjeringssak. Hvordan familiene organiserer egen hverdag bør bestemmes ved kjøkkenbordet og ikke ved Kongens bord.

De fleste som nå argumenterer mot kontantstøtten trekker frem innvandringskortet. Det er blitt allment akseptabelt å si at innvandrerfamilier tar dårligere valg enn norske familier. Videre mener man altså at det er en dyp sammenheng mellom kontantstøtte for 1 og 2 åringer, og behovet for å gå i barnehage som 4 og 5 åring. Det er nemlig først når barna nærmer seg skolealder at man betaler for gratis kjernetid med språksatsing. Hvordan henger dette sammen?

Jeg synes ikke det er noen krise at de minste barna tilbringer tid med egne foreldre. Jeg synes heller ikke det er noen krise at foreldrene organiserer eget familieliv. Hvorfor er fjerning av kontantstøtte blitt en så viktig sak for så mange? Kanskje er det på tide å innrømme at det er andre sider ved norsk integreringspolitikk som bør tas tak i? Men enda viktigere; skal noens valg av en ordning føre til at vi fjerner hele ordningen som gir økt valgfrihet for familiene og større rettferdig fordeling av offentlige midler?

Debatten om kontantstøtten fremstår som en stor bløff. Vikarierende argumenter, tvilsomme sammenhenger og ønske om grov overstyring. Kontantstøtten er i dag på pinlige 3.300 per måned. En barnehageplass koster langt mer. Det eneste riktige nå er å heve kontantstøtten, en ordning som gir større valgfrihet og som plasserer ansvaret for familielivet der det hørere hjemme: I familien!

Mitt råd til Jens og andre som nå sitter i regjering: Slipp familiene fri!

Filip Rygg (KrF): Full barnehagedekning

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Mon, 20 Jun 2011 14:35:34 +0000

Fredag kom vi i havn med barnehageopptaket for 2011. Sammenlignet med i fjor når opptaket var ferdig 1. september, var vi rekordraskt ferdig med opptaket i år. Nå kan suppleringsopptaket tas tak i. Aldri før har flere barn gått i barnehage og med dagens vedtak om ny barnehageplan, vil vi om få år også ha bydelsvisdekning.

Fra høsten kommer det flere nye barnehager. I kommunal regi får vi blant annet en barnehage på Brann Stadion, og selv om det hele tiden har vært en skriftlig fullmakt mens arbeidet har pågått, var det først i dag vi fikk en leieavtale hvor økonomi og andre juridiske forhold kom på plass. For å sikre flest mulig plasser der folk bor har ansatte i kommunen jobbet i et fanastisk tempo, jeg er virkelig imponert!

Noen får likevel ikke plass der de bor, dette skyldes i hovedsak mangel på plasser sentralt. Med den nye barnehageplanen håper jeg at problemer med bydelsvisdekning var et fenomen i 2011, et fenomen man ikke kjenner til i 2015. Vi har selvsagt ikke full kontroll på etterspørselsvekst og kan aldri være helt sikker på hvilke utfordringer vi vil kunne møte hos fylkesmann og andre myndigheter, men vi har nå en konkret plan med store ambisjoner og stor vilje til en enorm satsing de neste årene.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Når majoriteten våkner

Mon, 20 Jun 2011 11:03:46 +0000

“Slik takket innbyggerne politiet”, skriver Dagbladet. Etter opptøyene i byen ble en politibil dekket av små Post-Itlapper med budskap som “Tusen takk” og “Dere beskytter oss”. Det er den tause majoritetens stille takksigelse. The Silent Majority, som Richard Nixon snakket om, var den store majoriteten som ikke protesterte i gatene eller deltok i motkulturenes opprør mot det etablerte. I USA har begrepet vært viktig for å beskrive verdiene og holdningene til vanlige middelklassevelgere. I Norge har vi så vidt jeg vet ikke et tilsvarende begrep, men den tause majoritet er ikke mindre viktig her. Ja, faktisk er spørsmålet ved ethvert valg i stor grad hvem som kan få stemmene fra den tause majoriteten.

Audun Lysbakken (SV): Boligkjøp: Hva må gjøres?

Mon, 20 Jun 2011 10:46:18 +0000

De fleste av oss gjør aldri noen større investering enn når vi kjøper oss bolig. Er det ikke da et paradoks at mange har hatt kortere tid til å se på boligen enn en litt ivrig kunde hos H&M bruker i prøverommet når det skal kjøpes klær? Visningene gir bare et overflatisk inntrykk, og budrundene skjer under stort tidspress. Mange føler stor utrygghet når de skal kjøpe bolig.

Dette inntrykket bekreftes av to rapporter som vårt departement har bidratt til å få utarbeidet. TNS Gallup har spurt boligkjøperne, mens SIFO har intervjuet eiendomsmeglerne. Du kan lese om begge hos Forbrukerrådet.

Jeg inviterer både forbrukerorganisasjonene og representanter for bransjen til møte over ferien. Formålet er å diskutere hvordan vi kan gi folk økt trygghet for hva de kjøper, og mindre stress rundt en viktig beslutning. Hva må gjøres for at du skal føle deg tryggere hvis du skal på boligjakt?

Foto: Sparebank1, http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/2.0/

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Fuck all for integrering

noreply@blogger.com (VamPus) — Sun, 19 Jun 2011 18:05:53 +0000

Arbeiderpartiets byrådslederkandidat, Liebe Rieber-Mohn, går til valg på å nekte Oslo-foreldre kontantstøtten gjennom å gjøre Oslo til en forsøkskommune der småbarnsforeldre ikke får kontantstøtte.

Nå er jeg selv prinsipielt mot både kontantstøtte og barnetrygd, men Rieber-Mohn fremstår lite troverdig og egentlig litt tullete når hun gjør kontantstøtten til en valgkampssak. Akkurat det deler hun med sine regjeringskollegaer. Som DN skriver på lederplass – man skulle tro at regjeringspartiene satt i opposisjon når de argumenterer mot den. Men de har tross alt stortingsflertall og kunne fjernet den om de ville. Det har de ikke gjort noen forsøk på. I stedet for å gjøre Oslo til en forsøkskommune for å fjerne en ordning, burde Rieber-Mohn jobbe med sine regjeringskollegaer for å få hele ordningen fjernet på landsbasis. Det gjør hun ikke.

Mange argumenterer mot kontantstøtten fordi de mener den hindrer integrering. Jeg vet at noen rapporter har vist dette, men finner det tvilsomt. For det første så stopper kontantstøtten når barnet fyller tre år. Da er det fortsatt tre år til barnet skal begynne på skole, tre år som barnet kunne lært seg norsk gjennom lek og kontakt med norske barn i barnehage. Det gjør de ikke. Hvorfor ikke? Fordi mor jobber ikke. Det beste integreringstiltaket, for mor og barn, er å få mor ut i jobb. Å fjerne kontantstøtten på 3500 kr i måneden får ikke mødrene ut i jobb, så lenge de som aleneforsørger kan få dobbel barnetrygd per barn, overgangsstønad på over 6000 kroner i måneden, ekstra småbarnstillegg – eller med litt flaks blir uføretrygdet. Utsiktene for en innvandrerkvinne uten utdannelse til å få en jobb hvor hun kan tjene mer enn på norske trygdeordninger er små. Fjerne kontantstøtten vil gjøre fuck all for integrering. Faktisk mener jeg angrep på kontantstøtten fordi det nesten bare er innvandrerkvinner som benytter seg av den grenser til rasisme. Rieber-Mohn er ikke alene om dette, har mange i eget parti også.

I gårsdagens DN var undertegnede intervjuet i en sak om borgerlig feminisme, hvor sosiolog og feminismeforsker Cathrine Holst mener det er slående i hvor stor grad norske høyrefeminister støtter opp om statlige velferdsordninger. Det er kanskje fordi norske høyrepartier per definisjon gjør det samme. Men hun skiller i hvert fall mellom en konservativ og en liberalistisk retning blant høyrefeministene i Norge. Ingen kake til noen for å gjette hvilken jeg bekjenner meg til.

Selvsagt er jeg prinsipielt mot både kontantstøtte og barnetrygd. De aller fleste har mer enn god nok råd til å få barn i dag. Og har de ikke det, burde de kanskje la være å få dem. Det er mulig å planlegge et liv uten å være avhengige av at andre betaler for seg.

Oppdatert: Les også Janet Daley i The Telegraph: The Right is right - "welfare systems which reward people for choosing not to work are socially destructive and morally pernicious".

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Lavterskelfeminisme

noreply@blogger.com (VamPus) — Fri, 17 Jun 2011 22:49:23 +0000

I morgen har Dagens Næringsliv en artikkel om borgerlig feminisme, hvor blant annet yours truly er intervjuet. Blant annet tar jeg til orde for å legge ned Høyres kvinneforum. På landsmøtet der et forslag om nettopp det ble behandlet, var flere kvinner på talerstolen og snakket om at kvinner trenger et lavterskeltilbud for å engasjere seg. Til DN sier jeg:

- Men politikk er ikke lavterskel. Hvis man ønsker å sitte og snakke om løst og fast får man heller gå på syklubb. Jeg vil heller bruke tid på å prøve å påvirke i ordinære møter hvor menn og kvinner er til stede, enn å sitte og snakke i et kvinnenettverk internt i organisasjonen.

Og dette er jo for så vidt riktig. For et par år siden sendte Kvinneforum ut invitasjon til et halvdagsseminar som gikk midt i ordinær arbeidstid med tittelen "Har kvinner makt i Høyre?". Jeg sendte en ganske krass mail tilbake om at jeg ikke finner noen grunn til å bruke av min arbeidstid for å dille med en gjeng som lurer på om de har makt, men prioriterer heller møter der jeg kan påvirke folk som faktisk har det. Den ble tydeligvis videresendt fra sekretæren til en rekke andre, for jeg fikk mange positive tilbakemeldinger på innholdet i den fra andre damer i organisasjonen som ikke kunne ta fri fra krevende jobber for å drikke kaffe og spise småkaker med damer som trenger et lavterskeltilbud for å engasjere seg. Jeg falt på mystisk vis ut av mailinglistene til kvinneforum den gang, men holdt i år foredrag for en super gjeng på Latter i Oslo før landsmøtet. Til DN roste jeg også Julie Voldberg for å ha revitalisert forumet, uten at de fant grunn til å ta med det. Men for min egen del prioriterer jeg å bygge relasjoner og nettverk på tvers av kjønn, samt drive politikkutvikling direkte i eget fylkeslag. Når programbehandling og nominasjon står på dagsorden, nytter det ikke å kun ha nettverket med en liten gruppe - men ha markert meg politisk i hele organisasjonen og ha et nettverk som ikke er kjønnsbasert. Mulig jeg er dum.

Men dette er ikke hovedgrunnen til at jeg ønsker å legge ned kvinneforumet. De påstår jo selv at de er mot kvotering. Hvorfor er det da avholdt en plass spesielt for kvinneforum i Høyres styrende organer, fra ledelsen i Arbeidsutvalget ledet av Erna Solberg, til fylkes- og kommunelag?

Det er ikke bare fordi jeg mener at kvinner og menn skal konkurrere likt om å få ulike verv. Men jeg mener at plasser avholdt kun for kvinner gjør organisasjonen latere i forhold til å være kjønnsbevisste når de setter sammen resten av lederteamet og at det derfor virker mot sin hensikt. Kan godt være at noen deler av organisasjonen da kun ville bestått av middelaldrende menn, men jeg tror at en organisasjon som ikke rekrutterer og bruker talenter - uavhengig av kjønn, alder, etnisitet, legning etc - på sikt ikke evner å fornye seg eller rekruttere flinke folk i det hele tatt. Flinke folk har lyst til å jobbe med andre flinke folk, og har som regel lite til overs for å sitte i endeløse møter med middelaldrende menn som ikke er villige til å få inn nytt blod.

Dette gjelder også i næringslivet. Bedrifter som kun har hvite menn som sin rekrutteringsbase, reduserer sine muligheter til å finne kompetent arbeidskraft som bidrar til innovasjon og utvikling. Jeg tror at de vil tape på sikt. Bedrifter må gjerne aktivt diskriminere. Da vet jeg hvem jeg ikke vil kjøpe fra. Nå som loven tvinger alle opp på et minimumskrav av anstendighet gjør dem mer like og vanskeligere for meg å bedømme som kunde. De bedriftene som virkelig tar grep i forhold til samfunnsansvar generelt, og rekrutteringspolitikk spesielt, får sitt konkurransefortrinn som attraktiv og innovativ arbeidsplass redusert. I hvert fall på kort sikt.

For meg blir å bruke lavterskeltilbud om politikk det samme som å snakke om lavterskelfeminisme. Jeg leker ikke politikk og jeg leker ikke feminist. Og jeg drikker heller øl med menn som har makt, enn kaffe med damer som lurer på om de har det.

Audun Lysbakken (SV): Mellom forskjell og fellesskap

Thu, 16 Jun 2011 09:41:58 +0000

Som nevnt tidligere skriver jeg sånn cirka hver sjette uke i Bergens Tidende. Denne uken er tema samme diskusjon som jeg tok fatt i her på bloggen på tirsdag – felles verdigrunnlag for et mer mangfoldig samfunn. Her er teksten:

Tidligere i vår hadde en gruppe norsksomaliske foreldre demonstrasjon mot barnevernet i regjeringskvartalet. De protesterte mot det de mente var manglende forståelse for deres kultur og tradisjoner for barneoppdragelse, og mente barnevernet hadde for lav terskel for å gripe inn overfor familier med somalisk bakgrunn. Jeg er enig i at barnevernet har for lite flerkulturell kompetanse i dag. Likevel: terskelen for å gripe inn skal være nøyaktig lik for alle barn. Selv om normene for barneoppdragelse kan være forskjellig i ulike deler av verden er lover og regler i Norge utvetydige. All vold mot barn, inkludert lette klaps i oppdragelsesøyemed, er forbudt. Ingen kulturelle begrunnelser kan gi noen foreldre unntak fra dette. Alle som kommer til Norge og vil leve her må forholde seg til det.

En tid etter denne demonstrasjonen sto Einar Engøy fram i Dagbladet. Han er leder og bibellærer i avdelingen til Churches of Christ i Skedsmo, et kristensamfunn med egne ideer om barneoppdragelse. Ifølge Engøy er det ”en guddommelig rett å kunne utøve fysisk avstraffelse”. Dagbladet melder 10.juni at flere ledere i menigheten skal ha oppfordret foreldre til å slå sine barn som del av oppdragelsen. Slik får vi en ubehagelig påminnelse om at det vi ofte omtaler som ”norske verdier” kanskje ikke er fullt så norske likevel. Også i majoritetsbefolkningen er det mange som ikke lever opp til verdier vi gjerne tenker er grunnleggende for det norske samfunnet, slik som en barneoppdragelse fri for vold eller likestilling mellom kjønnene. ”Makthaverne i dag har ikke noe begrep om guddommelig rett”, klaget Einar Engøy i det samme intervjuet. Det har han helt rett i. Den rett vi anerkjenner er den som er forankret i demokratiet. Ingen religiøse begrunnelser kan gi noen foreldre unntak fra det.

På tirsdag mottok jeg Inkluderingsutvalgets innstilling. Utvalget er ledet av Osmund Kaldheim, og har også hatt flere dyktige medlemmer fra Bergen. Da vi satte ned utvalget for et år siden fikk de et krevende mandat. I tillegg til å komme med forslag til hvordan vi kan bedre innvandrerbefolkningens deltakelse i yrkes- og samfunnsliv, skulle utvalget også diskutere hvordan vi kan skape et felles verdigrunnlag i et mer mangfoldig samfunn. Utredningen jeg fikk overlevert denne uken er på 600 sider, og inneholder et unikt kunnskapsgrunnlag for en mer nyansert integreringsdebatt i Norge. Den viser oss at det går langt bedre med integreringen enn mange tror. Den viser oss også at forskjellen i verdisyn mellom innvandrerbefolkningen og nordmenn for øvrig ikke er særlig stor. Det store flertall av innvandrere klarer seg godt i Norge, men enkelte grupper henger etter. Forskjellen i sysselsetting og levekår blir et problem både for dem selv og samfunnet for øvrig. Kanskje kan sosial eksklusjon også føre til verdimessig fremmedgjøring.

En slik segregering må vårt samfunn unngå. Det viktigste for å klare det er en forsterket innsats for rekruttering til arbeidslivet, god norskopplæring og kamp mot diskriminering. Men større mangfold gjør det også nødvendig med en diskusjon om hva som skal være felles i vårt samfunn, og hvor det er en styrke med forskjellighet. På hvilke områder er det vi mener alle må tilpasse seg noen felles normer, og hvor er det tvert imot berikende for Norge at vi lever ulikt? Den diskusjonen må ikke få domineres av innvandringsmotstandernes kulturkamp. Fremskrittspartiet prøver gang på gang å gjøre folks klesplagg, religiøse tro og matvaner til hovedsaken i integreringsdebatten. Det er et farlig blindspor. I vår tid finnes det mange måter å være norsk på. I dagens Norge kan folk ha flere identiteter, føle tilhørighet både til Norge og til land langt borte. Det er ikke noe problem, men snarere en ressurs for oss. I slike spørsmål må det være rom for stort mangfold.

Derimot må vårt nye fellesskap bygges på et absolutt krav til at demokrati er overordnet religion. Likestilling mellom kvinner og menn, toleranse for homofile og en barneoppdragelse fri for vold må på samme måte være krav vi forventer at alle innbyggere i Norge skal etterleve. Inkluderingsutvalget har pekt ut ni stikkord for et slik felles verdigrunnlag: Demokrati, likestilling, likeverd, åndsfrihet, økonomisk og sosial likhet, solidaritet, toleranse, vitenskapelig tenkemåte og deltakelse.

Et av integreringspolitikkens viktigste mål i årene som kommer blir å finne denne balansen, mellom forskjell og fellesskap. I tillegg til de forbedringer som må gjøres i arbeids- og velferdspolitikken vil jeg invitere til en slik debatt. Hvilke verdier mener du skal betegne det norske samfunnet?

—
Mer om min respons på oppdragelsesideene til Churches of Christ kan du lese i dette oppslaget i Dagbladet. Og om barnevernets møte med somaliske familier har jeg uttalt meg til NTB.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Overfallsvoldtekt - hvem tar ansvar?

noreply@blogger.com (VamPus) — Thu, 16 Jun 2011 02:09:12 +0000

I går var jeg var i debatt om overfallsvoldtekter med Liebe Rieber-Mohn på et veldig godt seminar på Litteraturhuset arrangert av Antirasistisk senter, Amnesty International og Oslo politidistrikt. Jeg lovet å blogge underlagsmateriale og lenker til publikum. Her er hovedpunktene mine og oppsummering.

Mitt utgangspunkt er at det ikke er ett svar eller ett tiltak for å kommer voldtekter generelt og overfallsvoldtekter spesielt til livs. Jeg valgte å fokusere på politi, kontroll av nattenæringene, byutvikling, asyl- og flyktningepolitikk og integrering. Men også at voldtekt i seg selv er et samfunnsproblem som må håndteres, ikke bare overfallsvoldtektene. I rekordåret 2009 kom det rundt 18 000 asylsøkere til Norge. Samme året ble det anmeldt 23 overfallsvoldtekter i Stavanger og 21 i Oslo (finner ingen samlet statistikk for hele landet).

Å skylde på asylsøkere generelt for overfallsvoldtekter, som vi vet at stort sett alltid blir anmeldt, er derfor absurd. På seminaret slo man ettertrykkelig fast at vi trenger mer informasjon om hvem som står bak overfallsvoldtektene. Det er også norske statsborgere som voldtar. Etnisitet er ikke nok, fordi 99% + av menn med med samme opprinnelsesland ikke er voldtektsmenn. Har de vært utsatt for traumer? Er psykisk syk? Har fått endelig avslag på asylsøknaden, men er fortsatt i landet - uten mulighet for jobb, inntekt, bolig? Er det noen fellestrekk som gjør at man kan spisse tiltak mot en gruppe som man mener kan være potensielle voldsmenn, eller er de tilfeldige?

Politi og nærmiljøvakter

Tall fra Politiets Fellesforbund avdeling Oslo viser at synlig politi i Oslos gater er halvert siden 1987, samtidig som befolkningen har økt med 130 000. Nærhet og tilstedeværelse kan i seg selv være forebyggende, men uten aktiv inngripen er ikke dette godt nok. Jeg tror at når folk, ikke bare utlendinger, ser åpen omsetning av narkotika midt i Oslo sentrum så får man et inntrykk av at man kan gjøre hva som helst uten konsekvens, som igjen fører til mer kriminalitet på alle områder. Derfor er generell kriminalitetsbekjempelse også et tiltak i forbindelse med voldtekter generelt. Vi vil med andre ord ha mer aktivt synlig politi i gatene.

Høyre opprettet Bymiljøetaten 1. mai i år (etter vedtak fra i fjor) for å effektivisere håndteringen av blant annet kommunale byrom. Bymiljøetaten vil også operere med "nærmiljøvakter", som skal være synlig tilstede i (bolig)områder der det er synlig omsetning av narkotika etter modell av vekterne som med suksess ble brukt på Grunerløkka.

Men politi, bomiljøvakter eller initiativ som Aksjon mot Voldtekt/Natteravnene er ikke nok. Det er ikke nok menneskelige ressurser til å være overalt, hele tiden. Dessuten, land som har politi på hvert gatehjørne er ikke land vi liker å sammenligne oss med. Ikke er de spesielt trygge heller...

Kontroll med nattenæringen

Her er Oslo kommune i gang med STAD-prosjektet, et samarbeid mellom kommunen, Oslo politidistrikt og Helsedirektoratet, spesielt rettet inn mot tiltak for nattenæringene i Oslo generelt og skjenkenæringen spesielt, etter modell fra bl.a. København og Stockholm, og er dermed langt på vei for å oppfylle noen av punktene i Arbeiderpartiets program for neste periode (nærmere bestemt strekpunkt 10 - 13). Høyre har lyttet til næringen, blant annet etter at Hilde Charlotte Solheim fra Handels-og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) fortalte Oslo Høyre at "lett å få, lett og miste" er en idiotisk politikk for skjenkeløyver. Den seriøse delen av næringen ønsker strengere kontroll, for å ta de useriøse. Her er ny politikk i ferd med å skrives.

Hanne Kristin Rohde fra Oslo politidistrikt spurte om ikke Høyre også kunne ta rådene fra politiet om å redusere skjenketiden. Vi har lyttet til politiet. Vi har også sett på erfaringene fra 20 kommuner at det er ingen holdepunkter for å slå fast at tidligere skjenkestopp gir mindre vold. Erfaringener fra København og Manchester viser at man med relativt enkle grep kan få redusert utelivsvold, og i Stockholm ble utelivsvolden redusert med nesten 30% på natten etter et prosjekt hvor utestedene, politiet og myndighetene samarbeidet. Et prosjekt som Oslo kommune altså allerede er i gang med. Dette oversatte Liebe Rieber-Mohn til at vi ikke gjør noen ting.

Les også: Kollektiv straff av nattenæringene - 11 000 mennesker jobber i utelivsnæringen i Oslo og vil bli direkte berørt av endringer i rammebetingelsene

Er Arbeiderpartiet for eller mot å redusere skjenketiden?

Ifjor stoppet den rødgrønne regjeringen et lovforslag om å redusere skjenketiden på landsbasis til kl. 02.00, noe Knut Storberget hadde vært en sterk pådriver for, men Liebe Rieber-Mohn sa i debatten at Ap var for å redusere skjenketiden i Oslo. I programmet deres står det: "gjøre mer bruk av differensierte skjenketider", noe Høyre allerede har innført, men gjerne vil ha mer av. Men med differansierte, mener de at de skal stenge Oslo kl 02.00?

Byutvikling

Byutvikling er helt sentralt med tanke på å skape trygge byrom. Ikke bare belysning, hvor det i dag ble vedtatt 8 millioner kroner for å få fortgang i arbeidet med belysningsplanen som byrådet fremmet tidligere, men også bygge smartere. En av de tingene jeg frykter i Bjørvikautbyggingen er blant annet Riksantikvarens ønske om enda bredere allmenninger enn det vi har ønsket. Store ubrukte plasser åpner for uønsket aktivitet, men vi ser på blandingen boliger og næringsvirksomhet som cafeer og butikker i første etasje som skaper liv på dag og kveldstid så vi fyller disse plassene med positiv virksomhet.

Med byutvikling tenker jeg også på å trygge gangveier, parker etc slik at man er synlig. Det hjelper lite med flombelysning, dersom gangstien mellom boligbebyggelsen og t-banen er omkranset av en høy hekk for "å gjøre det koselig" - som der mormor bodde før på Trosterud.

Asyl- og flyktningepolitikk

Med økte ressurser og raskere saksbehandling kan man redusere antall asylsøkere og behov for oppfølging. Som kommunalminister klarte Erna Solberg å redusere antall grunnløse asylsøkere fra å utgjøre 37 prosent av asylsøknadene til 7 prosent, og redusere antall asylsøkere fra 17 000 til 5 000 på få år. Med færre søknader, kan saksbehandlingen gå raskere, noe som er viktig også for den det gjelder. De som tror det er stas å bo på asylmottak i Norge, bør ta seg en tur til ett. Om man ikke er psykotisk massemorder før man kommer hit, så kunne det skjedd med den beste av oss - forholdene tatt i betraktning. Om noe, er det rart at det ikke flere hendelser. Ved endelig avslag bør det sørges for rask utsendelse, da vi har sett flere eksempler på hendelser (voldsepisoder eller voldtekter) begått av mennesker som har fått endelig avslag.

Det ble generelt sagt veldig lite om integrering, men jeg var vel innom viktigheten av å få folk ut i arbeid, snakke norsk og generelt hjelpes inn i en normal livssituasjon så raskt som mulig.

Dette er mer eller mindre hentet fra mitt åpningsinnlegg (men her lenket til kilder), med litt mer under innledningen og skjenkepolitikken til Arbeiderpartiet. Jeg liker dårlig å beskyldt for å lyve, enda mindre å møte påstander om at vi ikke gjør noe og blir dertil forbanna når Liebe Rieber-Mohn tillater seg å si at tidligere byrådsleder Erling Lae snakket mye, men gjorde lite for å trygge byrom i Oslo.

I Rieber-Mohns åpnet med å si at man ikke skulle slå politisk mynt på overfallsvoldtekter, og fortsatte med å gjøre lite annet. Men når det kom til konkrete tiltak, noterte jeg meg kun disse i åpningsinnlegget:

1. Sikre god belysning

2. Rydde opp i kratt

3. Bruke kvinner som veiledere i områder der de føler seg utrygge

4. For dårlig oppfølging av helsetilbud - bl a psykisk helse

Offensivt? Ikke veldig. Programmet til Oslo Arbeiderparti er jo faktisk bedre. Anbefaler Rieber-Mohn å bla gjennom det ved anledning. Vi jobber med samtlige punkter, i tillegg altså da til STAD-prosjektet, hvor tiltak vil bli satt i gang på høsten, samt mye mer. Enkelte ting får vi ikke gjort før vi sitter i regjering i 2013, som blant annet sikre kompetanseoverføring fra voldtektsmottaket på legevakta i Oslo til voldtektsmottak i resten av landet.

Hun påpekte også at det å bli kalt bitch var krenkende ovenfor alle de som blir kalt bitch og hore hver eneste dag. Les gjerne: Rieber-Mohn tar ikke ansvar - der jeg kom til skade for å kalle henne nettopp det. Hun var statssekretær for justisminister Knut Storberget, mannen som ba publikum om å komme med forslag til hvilke oppgaver politiet skulle nedprioritere, og som freste da Erling Lae foreslo å bevilge 200 millioner kroner fra Oslo kommune for å få ressurser til aktivt og synlig politi i Oslos gater.

Les også: Det lovløse fellesskapet Det regjeringen ikke liker forbyr de ved lov, det de ikke klarer å håndtere legaliseres ved hjelpesløshet.

Voldtektssaker i rettssystemet
Hanne Kristin Rode fra politiet syntes jeg ga en forenklet fremstilling av rapporten fra arbeidsutvalget som så på voldtektssaker i rettssystemet da jeg sa at denne viste at det svært ofte var mangler i etterforskningen, utilstrekkelig avhør av mistenkte og høyst varierende kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. Igjen - jeg liker ikke bli beskyldt for verken å lyve eller å overforenkle - så her kan du lese mer om rapporten, og det ligger også lenke til selve rapporten der. Men jeg synes jo denne oppsummeringen i rapporten er ganske talende:

"Arbeidgruppen har under sin gjennomgang av de innsendte voldtektssakene funnet svært mye godt politiarbeid. Mange av sakene vurderes til å være grundig etterforsket. Da disse utgjør kun ca. 3-4% av de etterforskede voldtektssakene i den aktuelle tidsperioden, er det imidlertid vanskelig å vite om dette er representativt for kvaliteten på etter forskningen generelt."

Så siden ca 3-4% av de innsendte voldtektssakene viser svært mye godt politiarbeid, så la oss for all del ta utgangspunkt i dem, i stedet for de 96-97% andre, liksom. Det er jo nesten så man går tom for ord.

Kort om PRO-senteret: Det er riktig at det ble foreslått kutt fra H+FrPs side, men forlik med V+KrF sikret bevilgningen. Mistenker at dette er et klassisk "vi kutter bevilgningen her, så KrF+V føler at de får noe". Det burde vi i så fall bare kutte ut, og gi vår fulle støtte til senteret og følge opp med et langsiktig samarbeid. Men det er altså min personlige mening. Flere representanter fra Arbeiderpartiet har ønsket kutt, men Rieber-Mohn garanterte at det kommer ikke hun til å gå inn for.

Oppsummert: Svaret på spørsmålet om overfallsvoldtekter - hvem tar ansvar? Ansvaret ligger hos den som voldtar. Når det gjelder ansvaret for alt som kan gjøres for å trygge byen så er svaret: Oslo Høyre. Vi gjør sikkert ikke nok, og vi kan garantert bli bedre på mange områder, men etter denne debatten er det liten tvil om hvor viljen og styrken ligger.

Dersom det er dette nivået Arbeiderpartiets byrådslederkandidat har tenkt å holde på fremover, så kan jeg si med en gang at jeg stiller til debatt når som helst hvor som helst om nesten hva som helst. Men jeg er ikke en gang kandidat til bystyret. Folk bør virkelig tenke over hvem som bør styre denne byen. Gjør de det heter byrådslederen i Oslo etter valget Stian Berger Røsland. Og takk gud for det.

Dette innlegget er allerede alt for langt, jeg har ikke kunnet dekke alt - kommenter gjerne under, eller send e-post til vampus[a]gmail.com om det er noe som mangler. Er varierende på nett torsdag 16. juni, men vil følge med på kommentarene. Eventuelt oppfølgingsinnlegg o.l tar jeg fredag.

Filip Rygg (KrF): Stor støtte til barnehageplanen

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Wed, 15 Jun 2011 18:42:38 +0000

I ettermiddag behandlet komitee for oppvekst byrådets plan for barnehageutbygging 2012-2024. Mandag skal bystyret fatte endelig vedtak. Kort fortalt gir planen nærmere 2000 nye plasser, full behovsdekning og også bydelsvisdekning. Bare i Årstad byområde får vi 11 nye tiltak. Komiteens behandling viser at planen har stor støtte blant de fleste partiene. Det er svært gledelig.

Også i dag kom det en rekke tilleggsforslag. Noen fikk flertall, noen ble avvist. Vedtakspunktene fra byrådet ble alle, med et lite unntak*, enstemmig vedtatt! Med dette sikrer vi nå langsiktighet, en offensiv utbygging og ikke minst forutsigbarhet. I år vil vi få full barnehagedekning for tredje året på rad, men det skal vi også ha i fremtiden. Og da ikke bare barnehageplasser til de som ut i fra loven har rett til plass, men nok barnehageplasser til alle som har behov for plass.

Takk til de ulike partiene for at vi kan stå sammen om nye viktige grep for et enda bedre barnehagetilbud!

*SV stemte mot punkt 2 om arealnormer.

Audun Lysbakken (SV): Surrogatiens dilemma

Wed, 15 Jun 2011 07:33:40 +0000

Det siste året har surrogati vært et hett tema for debatt i Norge. Det er viktig å nå få til en saklig og grundig diskusjon om de prinsipielle og etiske dilemmaene som den voksende surrogatindustrien representerer. I dag har jeg invitert ulike eksperter på området til departementet, for å gi oss innspill om hvorvidt og hvordan vi bør regulerer surrogati i framtiden. Hva mener du?

Jeg har anbefalt nordmenn å ikke benytte seg av surrogati. En viktig grunn til det er forholdene for surrogatmødrene. Se for eksempel denne reportasjen om Indias surrogatiboom. Jeg har en kronikk på trykk i VG i dag, som presenterer noen av de dilemmaene jeg mener vi må diskutere:

Nordmenns bruk av surrogatmødre i andre land øker. Enslige kvinner og menn, heterofile og homofile par – ulike mennesker velger å betale for å bruke livmoren til en kvinne i et annet land for å få det de ønsker seg mest, nemlig barn. I dag har jeg møte med en rekke eksperter for å diskutere ulike dilemmaer knyttet til surrogati.

Denne voksende, globale industrien utfordrer lovverk og rettigheter, ikke bare her i Norge. Et tysk par måtte vente i to år før de fikk ta tvillinger født av surrogatmor hjem fra India, og fransk høyesterett avgjorde nylig at et tvillingpar født av amerikansk surrogatmor ikke får fransk statsborgerskap.
Jeg mener vi trenger grundig diskusjon om vanskelige spørsmål som reiser seg i kjølvannet av denne utviklingen. Det gjelder både de hensyn og utfordringer som omhandler barna som blir født som resultat av kommersiell surrogati, og de som berører kvinnene som av ulike grunner selger tilgang til sin livmor.

De reglene vi har i dag om fastsettelse av farskap og morskap er felles for de fleste land i verden: Kvinnen som føder barnet er barnets mor, og hennes ektemann regnes som barnets far. Land som legger til rette for kommersiell surrogati, går bort fradette prinsippet. Nordmenn som benytter seg av surrogati i utlandet vil derfor oppleve at lovverket i Norge og barnets opprinnelsesland er forskjellig, og det kan skape betydelige utfordringer for enkelte av de som ønsker å ta med barn født av surrogatmor hjem til Norge.

Norsk rett er ikke utviklet med surrogativirksomhet for øye. De generelle reglene om fastsettelse av farskap er gode for familier som får barn i Norge. Det kan reises spørsmål om de passer like godt i saker hvor barnet er båret fram av en surrogatmor i utlandet mot vederlag.
Norske menn inngår avtaler med surrogatmødre i andre land slik som India og USA, og tar barna med hjem. De bidrar med egen sæd og blir dermed biologisk far, men kjøper både egg og surrogatmorens tjenester. Vi bør utfordre dette som et av mange dilemmaer i debatten om surrogati; selv om en mann er biologisk far til barnet – er en slik transaksjon likevel handel med barn? Er det akseptabelt å inngå surrogatiavtaler mot vederlag hvis man kan bidra med egne sædceller, mens det er uakseptabelt hvis sædcellene er kjøpt? Hvorfor er det forskjell på å kjøpe eggceller og sædceller når barnet likevel bæres fram av en surrogatmor? Er det akseptabelt å bære fram barn for en søster, datter eller venninne uten vederlag, men uakseptabelt å betale en fremmed kvinne? Og er det bedre med surrogatmødre fra land uten åpenlys fattigdom, enn med surrogatmødre som utvilsomt er motivert av pengene? Er surrogatmorens motiver overhode relevant? Er det uproblematisk å bære fram et barn for så å gi det fra seg, ofte mot betaling?

Mitt departement har det siste året arbeidet mye med spørsmålene rundt surrogati. En interdepartemental arbeids¬gruppe har avgitt rapport om saksfeltet. Utredningene fra Farskaps¬utvalget og Adopsjons¬utvalget følges opp. Vi har vært i kontakt med indiske myndigheter om surrogati, og den norske ambassaden i New Dehli har sendt brev til indiske fertilitetsklinikker med redegjørelse for norsk regelverk. I tillegg fraråder norske myndigheter avtaler med surrogatmødre.

Departementene har nå ryddet opp så godt det lar seg gjøre ut fra gjeldende lovverk. Jeg mener likevel vi må spørre oss om dette er bra nok. Når vi har presisert regelverket som fører til at menn kan komme hjem med barn de er biologiske fedre til, kan dette oppfattes som en aksept fra det offentliges side. Hensikten har imidlertid vært å legge til rette for en korrekt og ensrettet saksbehandling fra myndighetenes side.

For enkelte framstår surrogati som en enklere måte å få barn på enn adopsjon. Adopsjon innebærer egnethetsvurdering og lang ventetid. Å inngå avtaler med en surrogatmor koster penger, men kan være både hurtig og ubyråkratisk. Norske borgere inngår i økende grad avtaler med surrogatklinikker i andre land. Jeg mener dette er problematisk, ikke minst av hensyn til kvinner i land hvor surrogati er tillatt. Mange indiske kvinner blir surrogatmødre fordi de er i en vanskelig økonomisk situasjon. Undersøkelser viser at kvinnene utsetter seg for både fysiske og psykiske belastninger. De samme problemstillingene vil gjøre seg gjeldende også i andre land hvor surrogati er en framvoksende næring.Det er vanskelig fra norsk side alene å lovregulere handlinger og virksomhet som skjer i utlandet. Likevel mener jeg at problemene med kommersiell surrogati er så store at nordmenn ikke bør bidra til den framvoksende industrien. Hvilke muligheter har vi til å hindre en utvikling som den jeg har beskrevet her? I dag diskuterer jegdilemma og muligheter med eksperter som representerer ulike syn, men som sammen har den fremste kunnskap på feltet.

Foto: Roberto Pecino, http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

Torbjørn Røe Isaksen (H): Urix fra venstre

Wed, 15 Jun 2011 07:31:14 +0000

I Syria driver Assads Ba’ath-regime en blodig terrorkamp mot sin egen befolkning. Assad den yngre følger i sin fars fotspor.

I Sikkerhetsrådet sitter Kina og Russland og blokkerer ethvert forsøk på handling fra FN. Vetomaktene vil beskytte sin egen rett til å knuse interne dissidenter.

Situasjonen illustrerer et paradoks for den radikale venstresiden. For den delen av venstresiden som setter ALL sin lit til FN, illustrerer situasjonen at FN ikke er en altruistisk og humanitær organisasjon, men en arena for stormaktspolitikk. Med andre ord er det en feilslutning å legge all vekt på hva FN sier. For den andre delen av venstresiden, de som er kritiske til USA, er situasjonen kanskje akkurat slik de ønsker. De sier nei til enhver militær aksjon uansett så lenge USA eller NATO deltar. Med andre ord er dagens situasjon i Syria kanskje problematisk, men under alle omstendigheter bedre enn om Store Imperialistbror løftet en finger og gjorde noe.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Bli livgiver - gi blod!

noreply@blogger.com (VamPus) — Tue, 14 Jun 2011 16:49:08 +0000

For tre år siden, den 30. mai 2008, skulle Tina Tharaldsen sette ut på sitt livs reise. I to år skulle hun reise verden rundt, med første stopp Miami. Reisen ble litt annerledes. Dagen før hun skulle dra ble hun diagnostisert med akutt leukemi. I stedet for å sjekke inn på Miami Beach, sjekket hun inn på sykehus for å starte cellegift umiddelbart.Kuren varete i seks måneder. Tina var heldig. Hun responderte på kuren og ble erklært frisk rett før jul i 2008.

Men det var bare starten. Ved en rutinekontroll 30. april året etter, fikk hun beskjed om at kreften var tilbake. Denne gang var ikke cellegift nok. Hun trengte benmargstransplantasjon, og ingen i familien matchet hennes type. Nå, to år senere, forteller hun at det å gi blod redder liv foran en håndfull bloggere under kampanjen for å rekruttere flere blodgivere på Verdens blodgiverdag.

- Det redder liv, sier hun. Det reddet i hvert fall mitt.

Lege Richard Olaussen har akkurat fortalt at hvert år får rundt 20 000 mennesker blodoverføring bare i Oslo. Alle disse er livgivende, da blod kun blir gitt i livstruende tilfeller. Det vil si at gir du blod er du med på å redde liv. Du er ikke så mye blodgiver, som livgiver.

Nå skal vi drepe deg litt
Tina forteller litt om prosessen rundt cellegift og hvor mye blod som faktisk er nødvendig for å lage blodplater, noe nesten alle kreftpasienter trenger etter cellegift fordi disse brytes ned i prosessen. Jeg tenker mens jeg sitter der at mange nok ville gitt blod hvis de forsto hvor mye dette angår dem. Om vi ikke selv kommer til å trenge blodoverføring i løpet av våre liv, så har vi garantert noen i familien som vil ha behov. Vi kjenner alle noen som har vært i en ulykke, som har hatt kreft eller en annen sykdom som krever livgivende behandling.

- Det er ganske tøft å vente på benmargsdonor, sier Tina, og må ta en liten pause. Hun unnskylder tårene med at det er en stund siden hun har snakket om sykdommen og plutselig kom minner tilbake.

Det hun forteller videre er ikke mindre sterkt.
- Før benmargstransplantasjonen får man en så stor dose cellegift at man kan dø om man ikke straks får stamcellene fra benmargen. De sa faktisk til meg at nå skal vi ta litt livet av deg. Og det er jo nettopp det de gjør.

Skrekktalk
Sykehuset krever at et skjema signeres om at du er inneforstått med alle komplikasjonene som kan oppstå i etterkant av transplantasjonen, der stamcellene kan gå til angrep på dine egne organer - fra lunger, nyrer og mest vanlig huden.
- Vi som har vært gjennom transplantasjon får det vi kaller skrekktalken. Alt høres så ille ut at jeg måtte tenke gjennom nok en gang om jeg ville utsette meg for dette. Men jeg ville jo leve.

Tina Tharaldsen forteller om hvor viktig det er med mange blodgivere. Foto: Andrea Utvik Karlsen

Og leve det gjør hun. Men hun tør ikke helt å friskmelde seg på bloggen hun brukte som en bro ut mot livet utenfor da hun var syk.

- Jeg fikk tilbakefall etter å ha vært friskmeldt. Jeg har blitt alvorlig syk etter transplantasjonen. Jeg ønsker ikke jinxe dette ved å skrive at nå er jeg frisk for alltid på bloggen. Dessuten var jeg så ferdig med den etter å ha levd med den under sykdommen. Da ville jeg bare ut og nyte livet med venner og familie.

I dag har Tina sittet sammen bloggere hos Geelmuyden.Kiese og svart på spørsmål og bidratt til mer kunnskap om å bli blodgiver.

Her er min oppfordring til deg: Meld deg som blodgiver i dag og forsøk det en gang. Det redder liv. Garantert. En dag kan det være deg eller en av dine som trenger det. Oslo trenger blod nå. Du kan begynne med å trykke Like på Facebook-siden og registrere deg her!

Les mer hos Blodbanken i Oslo.

Fotograf Andrea har blogget sammen oss. Sjekk ut siden hennes om du trenger en dyktig fotograf.

Audun Lysbakken (SV): Mangfold og fellesskap

Tue, 14 Jun 2011 13:56:16 +0000

I dag leverte Inkluderingsutvalget, ledet av Osmund Kaldheim, sin utredning. Den er full av nettopp det jeg ønsket meg da vi satte ned utvalget i fjor: Grundige analyser og kunnskap om hvordan det går med integreringen i Norge, konkrete forslag til hvordan vi kan utvikle en enda bedre integreringspolitikk.

Noen av forslagene er allerede omtalt i pressen. Regjeringen skal vurdere alle seriøst, og jeg kommer ikke minst til å gå grundig inn i forslagene om mer aktiv rekruttering til arbeidslivet og bedre norskopplæring. En av utfordringene regjeringen ga utvalget var å diskutere hva som skal være felles verdier for et mer mangfoldig samfunn, og hva som kan gjøres for å sikre at det er oppslutning om disse i Norge?

Utvalget skriver:
“Alle samfunn trenger et visst sett av felles verdier for å opprettholde samhold. Dette blir enda viktigere når et samfunn blir mer mangfoldig. Tydelige felles verdier er nødvendig for å fremme inkludering og integrering. På den andre siden trengs en aksept for at Norge faktisk er et flerkulturelt samfunn. Utfordringen er å lære å leve med spenningen mellom hensynet til forskjell og hensynet til likeartethet.”

Utvalget, som er sammensatt fra alle politiske leire, har greid å samle seg om noen verdier som de mener skal være betegnende for det norske samfunnet. De er:

Demokrati
Likestilling
Likeverd
Åndsfrihet
Økonomisk og sosial likhet
Solidaritet
Toleranse
Vitenskapelig tenkemåte
Deltakelse

Du kan lese mer om hvorfor utvalget har framhevet nettopp disse på side 532 i utredningen.

Hva mener du er grunnleggende verdier som kan betegne det norske fellesskapet?

Torbjørn Røe Isaksen (H): Blame society

Tue, 14 Jun 2011 08:22:30 +0000

I en av Monty Pythons klassiske sketsjer forsøker politiet å finne ut hvem som har drept en biskop (så vidt jeg husker). Politiet finner gjerningsmannen, men han skylder på samfunnet rundt. Det ender opp med at politiet arresterer samfunnet mens den skyldige går fri. Python pariodierer 70-tallets kriminologi på beste vis: Blame society.

VG har i dag en større artikkel om familiemønstre og kriminalitet. Forskning viser at barn som ikke vokser opp med gifte foreldre fra tidlig alder, har en større sjanse for å bli kriminelle. Slike sammenhenger kjenner vi godt til. Jeg har ikke lest rapporten og jeg er alltid på vakt for det statistikere kaller spuriøse effekter (En skinnsammenheng eller en tilsynelatende årsakssammenheng mellom X og Y som skyldes en bakenforliggende variabel Z). Like fullt er dette kjente sammenhenger i forskningen. For å si det enkelt så er stabile familier med god økonomi bedre å vokse opp i enn ustabile eller brutte familier med dårlig økonomi. Betyr det at ingen egentlig har ansvar for sine handlinger? Nei. Og den enkle illustrasjonen er selvfølgelig alle dem som har vokst opp under tøffe kår, men som allikevel ikke ble kriminelle. Eller dagens intervjuobjekt i VG. Når han i dag har brutt den onde sirkelen skyldes det både hjelpeapparatet, men også at han selv har tatt et klart valg. Han har villet bli en bedre person.

Men forskningen reiser også en annen interessant problemstilling. I mange år har fokuset i norsk debatt vært på hjelpeapparatet: på skolen, barnevernet, barnehagene etc. Det er avgjørende med gode hjelpeapparater, men de kan på ingen måte erstatte det som går tapt hvis en familie bryter sammen. Det burde være en tankevekker for alle dem (særlig på venstresiden) som i mange år har nedvurdert familiens rolle.

Torbjørn Røe Isaksen (H): E24: Sosialismen på sotteseng

Tue, 14 Jun 2011 07:22:37 +0000

Jeg skriver jevnlig for E24. Du kan lese denne kommentaren her.

Selv etter finanskrisen klarer ikke det radikale venstre å formulere et nytt prosjekt.

Man skal være forsiktig med skråsikre uttalelser. Sjefen i IBM skal visstnok ha sagt en gang at det bare var marked for et halvt dusin datamaskiner i verden. Det var på den tiden datamaskinene fylte hele rom. PCens komme gjorde den spådommen til skamme.

Det kan hende at sosialismen en gang vil gjenoppstå, men akkurat nå ser den ut til å ligge på sotteseng. I Europa sliter de tradisjonelle, sosialdemokratiske partiene med oppslutningen, men velgerne går ikke lenger ut til venstre. Her i Norge er Sosialistisk Venstreparti i gang med nok en intern oppvask rundt sin egen regjeringsdeltagelse. Etter at SV hadde presset AP til en foreløpig fredning av Lofoten og Vesterålen trodde jeg virkelig at partiet hadde forsonet seg med regjeringsmaktens opp- og nedturer. Jeg trodde til og med partiet kunne komme ut av regjeringsprosjektet med hodet høyt hevet. Nå er jeg svært usikker. SV vil ikke dø som parti, men de kan risikere å komme krabbende ut hvis de rød-grønne taper valget i 2013.

Egentlig er det merkelig. I kjølvannet av finanskrisen kunne vi lese at Marx’ Das Kapital solgte som aldri før. Avisene var fulle av spådommer om den moderne kapitalismens død. Grådighetskulturen, markedstenkningen, det ”nyliberalistiske” regimet hadde spilt fallitt. Sammenligninger med den store depresjonen på 30-tallet florerte. Datidens sammenbrudd førte til en radikale nyendring i Vestens politiske landskap, arbeiderbevegelsen fikk for første gang langvarig regjeringsmakt i mange land, inkludert Norge.

Finanskrisen, og den etterfølgende krisen i realøkonomien, hadde potensial til å bli et ideologisk skifte. Det var venstresidens største mulighet på flere tiår, en mulighet til å snu høyrevinden som bare hadde blitt sterkere i kjølvannet av murens fall i 1989, ikke minst innad i de sosialdemokratiske partiene.

Så, hva skjedde? Hvorfor klarte ikke venstresiden å utnytte muligheten?

Jeg tror det primært skyldes to årsaker.

For det første er venstresidens økonomiske løsninger så grundig diskreditert at selv ikke en finanskrise kan gjøre dem til et attraktivt alternativ. Svært, svært få tror at stadig mer politisk styring, omfordeling og selektive subsidier er det som gir et land velstand. Den radikale venstresiden mangler simpelthen et troverdig økonomisk alternativ. Finanskrisen viste at moderne markeder – særlig finansmarkedet – har store svakheter, men den diskrediterte ikke markedsøkonomien som system. Det står fortsatt fjellstøtt.

For det andre gjorde finanskrisen det klart at mange vestlige land slet med enorme gjeldsproblemer. Utfordringen var ikke bare grådige banker eller mangel på reguleringer, men politikere som gjennom mange år hadde brukt mer penger enn de hadde til å blåse opp offentlig sektor. Innbyggerne stilte seg etter hvert spørsmålet: Jo, riktignok har bankene skapt problemer, men hvorfor har vi satt oss i en situasjon hvor gjelden er så høy at en finanskrise rokker ved selve fundamentet i velferden vår? Når gjeldskrisen ble første prioritet ble det også tydelig at venstresidens tradisjonelle løsning – skatte og bruke mer – ikke kunne fungere.

Den radikale venstresidens problemer skyldes ikke dårlig kommunikasjon eller PR-arbeid, men rett og slett at løsningene deres er lite troverdige.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Just shoot me!

noreply@blogger.com (VamPus) — Mon, 13 Jun 2011 22:21:22 +0000

Lørdag hadde TV2 en reportasje fra et sykehus for brannskader i Afghanistan hvor de intervjuet en 15 år gammel jente som fortalte at hun selv hadde skoldet bena sine i kokende vann. Dette intervjuet satte de i sammenheng med at andre kvinner på sykehuset sannsynligvis hadde tent på seg selv for å slippe unna voldelige tvangsekteskap. Reportasjen viste blant annet bilder av en kvinne som tydelig forsøkte å skjule seg fra kamera, åpenbart fordi de ikke var spurt om det var greit å bli filmet og at de ikke ønsket den oppmerksomheten.

Jenta har selv ikke sagt et ord om at hun har skoldet seg for å slippe unna familien, men TV2 gjør det de kan for at dette blir inntrykket. Legen hennes er mer enn villig til å fortelle om at hun som 12 år var blitt solgt til sin eldre ektemann, før han går over på den generelle beskrivelsen av hvorfor kvinner er på klinikken.

Sympatisk nok avslutter TV2-reporteren med bilder av den unge jenta og en voice-over om at hun snart er frisk og vil bli skrevet ut, og legger til at hun da skal tilbake til familien til sin eldre ektemann - som de lar skinne gjennom at er voldelige og kommer til å være slemme med henne. Jenta har ikke på noe tidspunkt kommentert tvangsekteskap, om hun har skadet seg selv med vilje, om hun er utsatt for mishandling av sin svigerfamilie - men det er ingen tvil om at dette er tilfellet etter reportasjen.

Burde ikke reporteren bare skyte intervjuobektene sine selv?

Jeg betviler ikke at tolvåringer blir solgt av sine fedre til jævlige menn som voldtar og mishandler dem i tvangsekteskap, og at afghanske kvinner tenner på seg selv for å ta livet av seg for å slippe et helt liv med svigerfamiliens kontinuerlige mishandling. Men er det helt feil av meg å tenke at den historien må de selv fortelle dersom de tror at det kan hjelpe deres situasjon, ikke bli insinuert og kringkastet slik at jenta kan bli utsatt for alvorlige represalier?

Oppdatert: Dersom den mindreårige jenta selv ga informasjonen for bruk og identifisering av henne er det så vesentlig at det burde vært tydeliggjort.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Anonyme bloggere - problem eller nødvendighet?

noreply@blogger.com (VamPus) — Mon, 13 Jun 2011 19:17:07 +0000

På Internett er det først når man får en kritisk masse som jobber sammen om å avsløre hva som egentlig foregår, at vi ofte får svarene. Denne typen "mass collaboration" er vel så viktig som enkeltbloggeres reelle stemmer i vår nye vidunderlige verden. En bloggs suksess kan dermed også bli dens fall.

Fredag kommenterte jeg kontroversen rundt identiteten til bloggeren A Gay Girl in Damaskus hos Kulturnytt på NRK P2 (fredag 10. juni sending kl. 16:50 - rundt ti min uti?). Første spørsmål fra programleder Birger Kolsrud Jåsund var om jeg var overrasket over at bloggeren kanskje ikke viste seg å være den hun utga seg for å være?

Mitt svar var at jeg var overrasket over at akkurat denne bloggeren ikke var reell fordi det virket som en troverdig stemme skrevet over tid og som så ut til å ha god kjennskap til hva som foregikk i Damaskus, men at jeg ikke er overrasket over at politiske aktivister eller hvis du er lesbisk kvinne i Syria har et behov for å skjule seg bak en anonym profil eller et falskt navn for å beskytte deg selv.

Nå har en middelaldrende gift amerikaner bosatt i Skottland ved navn Tom MacMaster stått frem som bloggeren bak A Gay Girl... . The Guardian kaller han Midt-Østen-aktivist, og selv unnskylder han seg med at motivasjonen var å belyse hendelsene i Syria for et vestlig publikum. Jeg tror han mer når han skriver at det var en fiksjon som fikk liv i hans hode og plutselig ikke kunnne stoppe. Halvt amerikanske og halvt syriske Amina Arraf tok form og ble en "stemme". Det var først når han forsøkte å "drepe" karakteren, at leserne for alvor begynte å stille spørsmål ved hennes eksistens. MacMaster la ut melding om at karakteren Amina Arraf var bortført av syriske styrker. Leserne hennes engasjerte seg i hennes sak, kontaktet den amerikanske ambassaden i Syria som ikke kunne finne henne registrert som amerikansk statsborger i landet, kontaktet fengsler og offisielle tjenestemenn, men ingen kunne bekrefte at hun var der. Så kom det frem at ingen egentlig noen gang hadde møtt henne, men kun hadde hatt omfattende kontakt via e-post og sosiale medier. Mistanken var sådd.

Det er mye man kan kritisere MacMaster for. For det første at han utgir seg for å være en lesbisk kvinne. En åpenbar begrunnelse er at vi er så sulteforet på alternative stemmer fra Midt-Østen at vi griper etter det vi får. Skal man få oppmerksomhet til en viktig sak, spiller man på de strengene man vet folk vil lytte til. Det andre er at anonymiteten i noen tilfeller kan gi legitimitet, fordi vi vet at aktivister har behov for å skjule seg. Det finnes mange legitime stemmer via sosiale medier fra Midt-Østen i disse dager, både åpne og anonyme. Også fra homofile i Midt-Østen, som mener seg misbrukt i MacMasters "prosjekt".

Kanskje det mest interessante er jo at det er nettopp fordi den har blitt lest, har blitt tatt som en kilde til troverdig informasjon over lang tid og har fått en stor leserskare nettopp er grunnen til at den nå faller. På samme måte som at en tradisjonell redaksjon har et team av journalister både i og utenfor huset som samler inn, ettersjekker og verifiserer informasjon, har bloggens lesere over helgen jobbet sammen for å ettersjekke og verifisere informasjonen som de ulike deltakerne sitter på - åpent på bloggen, i korrespondanse, elektroniske spor. Mange brikker i et stort puslespill som etter hvert blir satt sammen. Det er dette som er Internetts store styrke, ikke den pågående hypen om Twitterrevolusjon eller revolusjon i andre sosiale medier. Revolusjonen er muligheten for informasjon og samarbeid på tvers av grenser, kjønn, alder, grader av demokrati, ikke Twitter, blogg eller andre sosiale medier.

Min største kritikk mo MacMaster er at når han vil gå ut av karakteren så gjør han det i komforten av sitt eget hjem, langt borte fra hendelsene i gatene i Damaskus. Han undervurderer engasjementet leserne har får karakteren han har bygget opp, og deres vilje til å sette seg i fare for å hjelpe henne. Det gjør at lesere i Damaskus får myndighetenes oppmerksomhet på seg når de spør etter henne hos offentlige myndigheter. Det er utilgivelig.

Det eneste en blogg hviler på er troverdigheten til bloggeren selv. Tillit til at informasjon om personen bak og situasjonen rundt vil være avgjørende for om den blir tatt seriøst og dermed klarer å opparbeide en større leserskare. De som misbruker denne tillitten ødelegger for de tusener av andre som ville fortjent den.

Men MacMaster er i hvert fall ikke så spekulativ som TV2s reportasje fra Afghanistan. Takke meg til nye medier.

Heikki Holmås (SV): Kommuneturné – 12 igjen

Mon, 13 Jun 2011 14:05:26 +0000

Jeg har satt meg som mål å komme meg rundt til alle landets kommuner for å:

Få innspill om det er ting som vi har laget regler om nasjonalt, som ikke funker lokalt
Få inspirasjon og gode historiene om bra ting som gjøres rundt omkring i hele landet
Få vite om problemer som folk baler med, enten vi på Stortinget kanskje kan hjelpe eller ikke
Få se hele det vanvittig vakre landet vårt og faktisk ha vært i alle 430 kommunene

Nå er det 12 kommuner igjen jeg ikke har vært i. Det er:

Finnmark: Hasvik, Loppa, Måsøy, Berlevåg
Troms: Karlsøy
Rogaland: Utsira, Kvitsøy
Hedmark: Folldal, Våler, Åsnes, Grue, Nord-Odal

For tre uker siden var jeg på en fantastisk tur sammen med Snorre Valen og besøkt SVere i Trøndelag. De to forrige var jeg i Nordland og hedret SVer og ordfører i Beiarn gjennom 12 år, Frigg Ottar Os. Neste stopp var Trænafestivalen! Denne uken er det Stortinget som medievakt.

Norge er søren så bra. God sommer!

Heikki Holmås (SV): Endelig flyter SWAYen!

Fri, 10 Jun 2011 22:27:46 +0000

Fredag 10. juni fikk jeg være med på noe gøy. SWAY, selskapet jeg har fulgt og støttet siden 2007 fikk på plass en prototype på sin flytende vindmølle utenfor Kollsnes i Hjeltefjorden mellom Øygarden og Bergen. Gründeren av selskapet Eystein Borgen og Michal Forland, CEO i SWAY hadde trommet sammen gjester og interessenter fra Caleforinia og Japan i Vest til Oslo i øst.

Jeg jublet og Trond Giske var der fra Regjeringen, Gunn Ovesen døpte SWAY 1, eller “SWAYen”, som vi andre gjerne sier.

Hvorfor er dette bra. Jo, fordi SWAYs konsept, når de får det testet og bevist, viser at det er like billig eller billigere å lage flytende understell til havvindmøller på 70 meter enn å lage bunnfaste vindmøllet på 50 meter. Det snur opp ned på både hvordan Statkraft og Statoil skal bygge ut “Doggerbank”, som de har konsesjon på i Stobrittania og på debatten om elektrifisering av norsk sokkel. Det er svært mange platformer som kunne valgt å la flytende havvindmøller del-elektrifisere oljeplatformene som i dag drives av diesel eller fossil gass. På den måten kunne vi både redusert CO2-utslippene og utviklet norsk teknologi og industri.

BT var der og NRK Hordaland var der og jeg og en haug med andre var der.

Det var utrolig hyggelig at Michal Forland takket meg for innsatsen for selskapet. Jeg har jobbet for å styrke støtteordningene til det å bygge offshore vind og tidligere olje- og energiminister, Terje Riis-Johansen, var lydhør for mine forslag.

PS! Brann slo Sogndal 2-0. Urimelig vakkert resultat på en heller slett dag, men alle hjerter gleder seg.

Torbjørn Røe Isaksen (H): It’s a dirty job, but…

Fri, 10 Jun 2011 12:26:35 +0000

Akkurat som Høyre må ta tidens gode målinger med den største mulige nøkternhet, bør ikke Frp bekymre seg for mye for at målingene svinger. Partiet har gode folk og mange saker velgerne er opptatt av. At pressen akkurat nå har en “kampanje” mot partiet gjør det hele mer ubehagelig, men alle som følger politikken vet at slikt raskt kan snu.

Jeg er ikke i stand til å vurdere den interne dynamikken i Frp — det er vel heller ikke min jobb. Men jeg synes Jan Arild Snoen minner om en vesentlig ting hos Minerva:

Hagen-nostalgikerne, inkludert Hagen selv, bør kanskje minnes om at det er under Jensens ledelse at FrP har gjort sine aller beste Stortings- og Kommunevalg. Hagen mener han ble for lite brukt i 2009, men resultatet ble altså det beste noen sinne.

Poenget er at Siv Jensen har en helt annen jobb enn Carl I. Hagen hadde. Hagens jobb var å bygge Frp, sikre partiet velgere som ikke bare protesterte mot noe, men som faktisk ble Frp-ere. Det har partiet lykkes med. Samtidig var Hagen en så polariserende skikkelse at han slet med å ta det neste steget: å gi partiet makt. Dette er Siv Jensens oppgave. Hun er partilederen som skal ta Fremskrittspartiet inn i regjering. Selv om målingene butter akkurat nå, er det mye som tyder på at Jensens prosjekt i det store og det hele kan bli ganske vellykket.

God pinse!

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Ingen veiskille i mediepolitikken

noreply@blogger.com (VamPus) — Thu, 09 Jun 2011 19:51:13 +0000

På fagdagen til NRK i går deltok undertegnede i et panel om hvorvidt 2013 vil bety et veiskille i mediepolitikken. Med i panelet var kulturminister Anniken Huitfeldt, Høyres Torbjørn Røe Isaksen, NRKs sjefen over alle sjefer Hans-Tore Bjerkaas, VGs Torry Pedersen og undertegnede. Et litt merkelig sammensatt panel, som ble enda merkeligere av kulturministerens avvisning av Røe Isaksens åpning for å tenke utenfor partiprogrammet og deretter nagging mellom de to som var en dårlig skoledebatt verdig. Det kokte ned til å kun dreie seg om hvorvidt NRK skal finansieres gjennom TV-lisens eller statsbudsjettet, hvor ingen av dem er spesielt visjonært eller fremtidsrettet.

Høyre har programfestet at TV-lisensen skal fjernes og statskanalen finansieres over statsbudsjettet. Høyre har også programfestet personvern. Så hva som står i Høyres program er til en hver tid mindre interessant enn hvem som leder partiet. Arbeiderpartiet vil beholde lisensen slik den er, men har tidligere foreslått en medielisens for tv og datamaskiner som ble avvist av blant annet IKT-Norge og opposisjonen som snikinnføring av nok en avgift som kunne skape digitale forskjeller.

Argumentet mot å finansiere NRK over statsbudsjettet er at det svekker NRKs uavhengighet og gjør økonomien svært uforutsigbar fordi det kan bli en salderingspost for kuttklare politikere. Interessant nok er det kun i debatten om NRK at man mener uavhengigheten blir påvirket av en slik form direkte pressestøtte. Dette er tilsynelatende helt uproblematisk for 138 papiravisene som i 2010 fikk direkte pressestøtte. Men selv pressestøttegrossisten Dagsavisens rundt 40 millioner i årlig støtte dverges av NRKs ca 4 milliarder lisenskroner.

Det er ideologisk overtro å mene at mangfold er avhengig av statsstøtte, også når det gjelder medier. At det er mange av noe, for eksempel lokalaviser, er ikke det samme som mangfold. I USA har nyhetsorganisasjoner som Spot.us, ProPublica og Huffington Post vokst frem uten statsstøtte. De bidrar til mangfold. Nok en lokalavis på papir gjør det ikke.

Det kan argumenteres for å svekke NRK økonomisk for å styrke konkurrentene, spesielt om man mener at alternative tilbud ikke eksisterer eller oppstår på grunn av NRKs sterke stilling. Dette kan gjøres på flere måter. Den ene er å finansiere NRK over statsbudsjettet, slik Høyre har programfestet, og gjøre kutt og prioriteringer av innhold derfra. Den andre er å behold lisensen slik den er i dag. Lisensen er knyttet til TV-apparatet, som mest sannsynlig dør ettersom vi bruker andre flater til å se tv på. Velger NRK å kompansere ved øke lisensen, vil dette antakeligvis bare sette fart på utskiftingen av apparater i hjemmet.

Inntil videre har fortsatt 97% av befolkningen fortsatt tv-hjemme (takk, @iacob), sånn sett haster det ikke å gjøre noe med hvordan lisensen inndrives. Men økonomiske incentiver har en tendens til å virke. Derfor kan det hende at både hvordan lisensen inndrives og hvordan den brukes kan få ringvirkninger som er interessante å utforske. Jeg er foreløpig skeptisk til en medieavgift på alle dingser og flater hvor man kan se tv eller høre radio. @2britt ga innspill på Twitter om en medieavgift på bredbånd som er mer interessant.

Dersom målet er originalproduksjon på norsk, så kunne man redusere en andel av overføringene til NRK og overføres til en pott for produksjon av tv og radio, som kan søkes på av alle mediehus og journalistiske miljøer. I Irland ble 5% av lisenspengenesatt ut på denne måten, til store protester fra den statlige kanalen. Men potten var også åpen for at de kunne søke til produksjon også, og i løpet av noen år hentet den statlige kanalen tilbake en god del av pengene fordi de utkonkurrerte de andre. Konkurransen gjorde programtilbudet bedre. (Er det det som kalles indusert konkurranse?)

NRKs unike posisjon er ikke så mye lisenspengene, som mulighet for distribusjon. Det kan være krav til at søkere enten har avtalt distribusjon av planlagt prosjekt eller skal legge det ut for fri bruk med en kommersiell creative commons lisens. Den samme creative commons lisens kunne vært bruk til å tilgjengeliggjøre NRKs fantastiske og unike materiale med rett for andre til å bruke materialet til å skape nye program og tjenester. Da kan andre mediehus eller andre aktører fritt bruke av NRKs materiale i sine tjenester. Som Sven Egil Omdal skriver - materialet er betalt av oss alle og bør kunne brukes av oss alle når formelle hensyn til opphavsrett og vern mot misbruk er ivaretatt.

Opphavsrett utfordring, brukes musikk i programmet skal skaperen ha penger for det, men det vil komme modeller som rydder opp i det, særlig om de landene som har lisensfinansiert allmennkringkasting samarbeider om dette. Men dette er langt frem i tid.

Uansett - dersom debatten om norsk mediepolitikk holdes på det nivået som i går vil nok ikke 2013 bli et veiskille i mediepolitikken. Men det er ingen grunn til å glede seg over det.

Torbjørn Røe Isaksen (H): A Time-Lapse Map of Every Nuclear Explosion Since 1945

Thu, 09 Jun 2011 08:43:17 +0000

Et vakkert og skremmende verk av den japanske kunstneren Isao Hashimoto.

Øystein Søreide (H): Høyre frem 17,2 prosentpoeng på 2 år

Wed, 08 Jun 2011 16:43:18 +0000

Om Høyremåling på 31,8% i juni 2011. Les videre →

Torbjørn Røe Isaksen (H): Aftenposten: Konservativ renessanse

Wed, 08 Jun 2011 12:29:15 +0000

Kronikk i Aftenposten av Henrik Syse og undertegnede. Ifm. lanseringen av boken Konservatisme.

GRENSER. Konservative snakker ofte om grenser for politikk, men likeså viktig er grenser for markedet.

Turbulent brytningstid. I kjølvannet av finanskrisen trykket den europeiske utgaven av Time en forside med bilde av Karl Marx. Budskapet var klart: Etter tre tiår med høyrebølge og såkalt nyliberalisme hadde vinden snudd. Markedets Gud var død, som en norsk kommentator formulerte det. Få år senere kan vi konstatere at den radikale venstresiden ikke har fått sitt oppsving i Europa. Snarere tvert imot. Sosialdemokratiske partier sliter i motbakke, og velgerne går ikke enda lenger til venstre.

Det er kanskje ikke umiddelbart merkbart i vår trygge havn her i nord, men Europa er inne i en svært turbulent brytningstid. Det skyldes selvfølgelig delvis den økonomiske krisen og nedskjæringene i offentlige budsjetter som ubønnhørlig følger når utgiftene overstiger inntektene. Men Europa er også inne i en fundamental diskusjon om sin egen identitet og posisjon i verden.

Andre perspektiver. Denne større debatten åpner for andre perspektiver på borger og samfunn enn den utpregede økonomiske debatten som har preget de foregående tiårene. Og kanskje er det nettopp derfor mange synes de ser en konservativ renessanse i Europa. Med dette tenker vi ikke på de reaksjonære impulser eller den fremmedfiendtlige lukkethet som vi også kan observere, men snarere en retning i politikken som ønsker å fokusere på menneskelige verdier, rettigheter og fellesskap snarere enn systemer og abstrakte mål.

Kultur fremheves. Gjennom de siste tre tiårene har partier som har gitt seg selv merkelappen konservativ, ofte gjort det godt i valg. Men i den praktiske politikken har liberalismen og konservatismen i stor grad smeltet sammen på høyresiden, og førstnevnte har i mange tilfeller fortrengt sistnevnte. Når konservativ tenkning nå igjen preger europeisk debatt, skyldes det kanskje økt fokus på fellesskapet utenfor både politikkens og markedets sfære. Etter tiår med skyttergravskrig mellom tilhengerne av markedet og tilhengerne av staten, er det stadig flere som spør om ikke noe er i ferd med å gå tapt i skuddlinjen.

Vi ser eksempler i debatten om innvandring og integrering, hvor viktigheten av kultur fremheves, en kontrast både til det karikerte økonomiske mennesket og til troen på at statlig velferd i seg selv er tilstrekkelig til å skape et godt samfunn. Religiøs tro tas igjen alvorlig, både fordi det er vanskelig å forstå andre mennesker uten å forstå deres tro, men også fordi religionen er en forvalter av felles historisk innsikt og et etisk fundament.

Klar konservativ arv. Videre har debatten om kapitalismen endret seg. Få vil i dag bestride at en sunn markedsøkonomi er avgjørende for et fritt og demokratisk samfunn. Samtidig er mange bekymret for at kapitalismens tenkemåter tillegges for stor vekt også på felter hvor de ikke naturlig hører hjemme. Det er symbolsk tyngde i at Storbritannias statsminister David Cameron så sterkt understreker behovet for fellesskap og tilhørighet, og mange ser i slike utsagn en viss avstandtagen til den markedsliberale arven fra Margaret Thatcher. Cameron bygger her på en klar konservativ arv.

Grunnleggende dyder. Så å si alle som har kalt seg konservative gjennom de siste århundrene, har fremholdt at markedet i seg selv aldri kan bli en tilstrekkelig betingelse for et godt samfunn. Konservative snakker ofte om grenser for politikk, men likeså viktig er grenser for markedet. I kjølvannet av finanskrisen fikk vi en diskusjon om grådighetskultur og samfunnsansvar som ren økonomisk liberalisme vanskelig kan fange opp. Konservative understreker at en moralsk forsvarlig markedsøkonomi må bygge på noen grunnleggende dyder som moderasjon, respekt for menneskets verdighet og ansvar.

Samfunnsmoral. Markedet, konkurranse, tilbud og etterspørsel skaper ikke slike etiske reserver alene, men forutsetter og forbruker dem. Derfor må disse reservene også ha opphav i en sfære utenfor markedet. En sunn markedsøkonomi er umulig uten en sunn kultur. På den annen side bør en ikke skille sterkt mellom markedsøkonomi og kultur. Mennesker handler med hverandre i et marked. Gjennom handel drar mennesker veksler på hverandres kultur. Handel og arbeidsdeling kan bidra til å styrke samfunnsmoral og fellesskap gjennom gjensidig avhengighet på tvers av kulturer og landegrenser. Tanken om det felleseuropeiske markedet som en viktig fredsbygger, er kanskje det mest kjente eksempelet fra vår tid.

En konservativ vil mene at ren liberalisme så vel som ren sosialisme kommer til kort i møte med samfunnets faktisk kompleksitet – og med menneskets faktiske behov. Liberalismens store styrke er dens rasjonalitet og den vekten som legges på enkeltmenneskets frihet, men samtidig er liberalismen svakere når den må forklare hvorfor fellesskap er så avgjørende for mennesket, eller hvorfor raske endringer kan skape utrygghet og uro – selv når endringene kan virke fornuftige. Sosialismens store styrke er solidariteten med de svake og den optimistiske troen på at mennesker kan styre utviklingen gjennom politikk. Men sosialismen har en tendens til å ignorere de delene av samfunnslivet som ligger utenfor både markedet og staten, det Alexis de Tocqueville kalte «de mellomliggende fellesskap», som familien, religiøse samfunn, lokalsamfunn og organisasjoner.

Anti-utopismen. Konservatismens fremste kjennetegn har alltid vært anti-utopismen. Den engelske historikeren og filosofen Anthony Quinton beskrev konservatismen som «det feilbarliges politikk». Mennesket bærer i seg tilbøyeligheter til både godt og ondt. Makten og politikkens mål er ikke å skape det nye Jerusalem, Det tredje rike, det klasseløse samfunn eller himmelrike på jord, men med tålmodighet og varsomhet å forbedre det samfunn vi lever i, og samtidig ivareta den høyere himmel som det enkelte menneske trenger over sitt liv.

Vaktmester. Politikken er av natur feilbarlig og ufullkommen, mer som en sløv tollekniv enn et kirurgisk blad. Den konservative statsmann er hverken ingeniør eller arkitekt. Han – eller hun – er vaktmester. Kritikere ynder å påpeke at mange konservative gjennom århundrene har forsvart en rekke institusjoner som i dag er utdaterte, fra det eneveldige monarki til adelen. Men hvis vi skal forstå konservatismens fortsatte relevans er det kanskje mer interessant å snu på flisa: Hvorfor er så mange av institusjonene konservative har forsvart fortsatt med oss? Fra kongehuset til kirken til rettsstaten? Kanskje er det nettopp fordi konservative tenkere har pekt på det som er stabilt og gjenkjennelig i turbulente tider, at konservatismen i dag får fornyet oppmerksomhet.

Torbjørn Røe Isaksen (H): AIDS og omskjæring

Wed, 08 Jun 2011 11:43:00 +0000

Kristin Spitznogle skriver i dagens VG om omskjæring av gutter. Hun mener omskjæring er en krenkelse og mangler enhver helsefaglig begrunnelse. Jeg har heller ikke kjent til noen slik begrunnelse, men jeg vet jo at i bla. USA er omskjæring av gutter svært vanlig også i ikke-jødiske familier. I dag tidlig leste jeg så denne ukens utgave av det svært pålitelige tidsskriftet The Economist. I en som sedvanlig intelligent og fornuftig leder, skriver magasinet følgende om AIDS:

There are various ways to stop people getting the disease in the first place. Nagging them to use condoms and to sleep around less does have some effect. Circumcision helps to protect men. A vaginal microbicide (none exists, but at least one trial has gone well) could protect women. The new hope centres on the idea of combining treatment with prevention.

Jeg har ikke medisinsk kompetanse, men det er åpenbart at enten Spitznogle eller The Economist tar feil.

PS: Jeg mener ikke med dette at omskjæring av gutter er uproblematisk.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Drit i parkene

noreply@blogger.com (VamPus) — Tue, 07 Jun 2011 15:11:28 +0000

DET ER ALLTID EN DEBATT om hvordan våre felles områder, som parkene og andre friluftsområder er, skal forvaltes. Det skal være gratis å bruke parken, mener noen. Ingen arrangementer, ingen inntekter til opprusting og bevaring av grøntarealer, men fritt leide for alle. Som i Sofienbergparken, som altså føles uhyggelig og ser ut som en søppelhaug når solen senker seg etter en fin sommerdag. Parknaboene klager da også. På fyll, hasjrøyking, søppel og bråk. Men da er det i hvert fall for alle. Eller i hvert fall for de som tør å ta med barn eller venner for å bruke parken.

Så er det de av oss som mener at det er helt greit å av og til leie ut parker til kulturelle og kommersielle formål, der arrangør er ansvarlig for vakthold, toaletter og opprydding. I tillegg til at utleieinntektene kan gå til vedlikehold og oppgradering. Parknaboer vil fortsatt være irriterte. Men en levende parkkultur er da mer enn grønt gress og fuglekvitter?

Les hele innlegget hos Aktiv i Oslos blogg Bypatrioten!

Torbjørn Røe Isaksen (H): Boklansering

Tue, 07 Jun 2011 12:42:18 +0000

I dag tidlig ble boken Konservatisme lansert, en idéhistorisk reise inn i konservatismens historie i Vesten. Boken inneholder oversatte utdrag og innledninger fra en rekke konservative filosofer og politikere. Dagens frokostmøte hos Civita ble svært vellykket og over 200 mennesker kom for å høre på det eminente panel med Lars Roar Langslet, Cathrine Holst og Bernt Hagtvet. Civita legger ut en video av debatten og jeg vil selvfølgelig lenke til den når den er klar.

I mellomtiden er det mulig å få et lite innblikk i noe av det boken inneholder, eller bestille boken fra Universitetsforlaget.

Et av poengene i bokene som panelet på den aller mest vennlige og dannede måte småmobbet redaktørene for i dag tidlig, er bruken av ordet “epistomologisk beskjedenhet”. Som Henrik Syse poengerte er det et utmerket slagord som vi snart vil se på klistremerker og t-skjorter slik det skjedde da studenter (med en viss ironi) gjorde bruk av Voegelins frase “Don’t immanentize the eschaton“. DER har vi et valgkampslagord! Innledningen, som også forklarer hva epistomologisk beskjedenhet er, kan du lese en smakebit av hos Minerva.

Du kan også lese en kronikk om Hegel og konservatismen som står på trykk i dagens Klassekampen. Eller en omtale i Bergens Tidende.

I tillegg er det verdt å få med seg Ulf Andenæs sin kommentar i dagens Tanta hvor han slår fast at “Fornyelse skjer på høyresiden“.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Naturlig seleksjon

noreply@blogger.com (VamPus) — Mon, 06 Jun 2011 21:14:14 +0000

Etter at en 61 år gammel kvinne fra Østerriket døde etter at hun snublet og falt i Vøringsfossen fredag ettermiddag, mener politiet at turistforeningene må ta grep. Det kommer stadig meldinger om at turister går utenfor områder som er inngjerdet ved utsiktspunkter og poserer på farlige punkter for å ta bilder. Nei, nei, nei.

Hvis ikke dette er naturlig seleksjon på sitt beste, så vet ikke jeg.

I Sør-Afrika spises nederlendere hver sommer fordi de på død og liv, vel, kanskje mest det første, skal ut av bilen i naturreservatene for å plukke blomster. Eller kose med løveunger. Det de ser først.

I Norge forsvinner turister, ofte nederlendere (hva er det med dem?), i fjellet eller i djupe daler og viker. Dersom du faktisk trenger et skilt med "farlig" før du plasserer kone og barn nær steinkanter og bratte stup for å ta bilde, så kan du antakeligvis ikke lese. Langt mindre operere et kamera eller spise med kniv og gaffel for den saks skyld.

Når medisinsk forskning og teknologiske nyvinninger gjør at vi lever lenger, er det bare fint at naturen ordner opp i andre enden.

Les gjerne også Jan Arild Snoens Bomullslandet. Same, same, but different.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Ondskapen identifisert

noreply@blogger.com (VamPus) — Mon, 06 Jun 2011 19:03:47 +0000

I forbindelse med debatten om Norges kjøp av jagerfly, kommer selvsagt avisene med skrekkhistorier fra andre land. Da er det selvsagt viktig å vise til pressgrupper og lobbyister, bare for å understreke hvor for jævlig denne industrien er. Medier gjør jo stort nummer av pressgrupper og lobbyister, så lenge de samme lobbyistene ikke heter LO, Natur & Ungdom eller Foreningen for fattige. Disse er, som vi alle vet, legitime stemmer i debatten og helt nødvendige for å vri politikken i riktig retning. Forsøker privat næringsliv, som stort sett ender opp med å betale regningen for lobbyistenes påvirkning, gjøre det samme er det jo dypt umoralsk.

Les om lobbyisme og påvirkning.

Dagbladet skriver om den svenske sosialdemokraten Thage G. Peterson, som var landets forsvarsminister i fra 1994-1997, og ble presset til å kjøpe for mange JAS Gripen-jagerfly. Nå kan det diskuteres om ikke bare kjøp av ett fly ville vært "for mange", men jeg lar den passere her.

De ondskapsfulle lobbyistene som uten moral og ansvarsfølelse presset Peterson var "svenske myndigheter, fagforeninger og militære ledelse". Altså staten, fagforeningene og ... staten. Her i Norge valgte man SV-veteran Stein Ørnhøi som den private lobbyens fremste våpendrager. Spørs om det var så lurt.

Godt å endelig få satt navn på jævelskapet. Staten. Fagforeningene. Og SVs Stein Ørnhøi.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Krev din rett, gjør ditt pliktår

Mon, 06 Jun 2011 11:46:24 +0000

Et utvalg i AP åpner for å innføre et obligatorisk pliktår for alle unge piker og poder i fedrelandet. Det blir neppe partiets politikk, men det er av mindre betydning for diskusjonen. Jeg er mot et slikt pliktår. En generell verneplikt er jeg tilhenger av, men jeg mener førstegangstjenesten slik den er i dag bør avskaffes. Vi bør i sted gå mot et profesjonalisert forsvar (noe vi i stadig større grad har også i dag). Verneplikten betyr at vi alle må stille opp dersom landet trues av ytre fiender. Det er en grunnleggende plikt som samfunnsborger, men det er ikke ensbetydende med en automatisk plikt til å gi ett år av sitt liv til et eller annet formål politikerne finner for godt.

Filip Rygg (KrF): Barnehageøkonomi

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Mon, 06 Jun 2011 09:04:27 +0000

I mer enn en uke har Bergensmediene og flere opposisjonspolitikere fokusert på barnehageøkonomien i Bergen. Til tross for at Bergen langt i fra er noen versting, at vi nærmer oss full likebehandling av private og kommunale barnehager og at det er tatt ut store utbytter de siste årene så kan det virke som om det er full krise. Selvsagt vil jeg som barnehagebyråd alltid ønske meg mer penger. Vi kan aldri bruke nok på de minste, men fra innsiden ser jeg et helt annet bilde enn det både medier og valgkamphungrige Ap-politikere ser.

Nylig hadde vi en foreldreundersøkelse i våre kommunale barnehager, som i fjor viste den også i år storfornøyde foreldre. Flere private barnehager har meldt om det samme. Verken kommune eller barnehageeier bør ta æren for det, de ansatte er barnehagens viktigste ressurs og de leverer varene.

Aldri før har vi brukt mer på barnehage enn det vi gjør nå. Det er selvsagt litt lett å si når vi har en lønns- og prisvekst, men det er ikke tatt med her. Bare siden 2007 har vi fått 3300 nye barnehageplasser, det har vært et stort økonomisk løft å få til. I Bergen har vi nå full barnehagedekning, og i den nye barnehageplanen beveger vi oss mot bydelsvisdekning.

Innholdsmessig har det også skjedd mye i barnehagene det siste året, nylig vant en av våre den nasjonale barnehageprisen, vi har satt i gang et kvalitetsoppfølgingssystem, det er satt av midler til kurs for å kunne avdekke omsorgssvikt, vi har fått språkgrupper og vi har over flere år utviklet fagsentre som bistår barn med særlige behov.

Det er mye å være stolt av i bergensbarnehagene. Ja det er en stor statlig underfinansiering av sektoren, men Bergen kommune tar ansvar, bruker store beløp og vil gjøre mye mer de neste årene. At Ap svartmaler og surmuler er nok bare en del av valgkampen, jeg er glad virkeligheten er en helt annen.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Stoltenberg og legalisering

Fri, 03 Jun 2011 09:19:45 +0000

Vi bør ønske FNs forslag om en ny narkotikapolitikk velkommen. Jeg forstår at Knut Arild Hareide er uenig, men nettopp den type skyttergravsretorikk han kommer med i dag, har vi hatt nok av i narkotikadebatten.

Debatten bør starte med det enkle faktum at dagens politikk ikke er spesielt vellykket. “Vi erklærte krig mot narkotika. Narkotikaen vant”, som en amerikansk politiker skal ha sagt det. Dagens politikk har en rekke store ulemper:

- Kriminalitet og krig fordi narkotika er ulovlig og prisen dermed skyter i været.
- Sosial stigmatiesering, og kanskje høyere overdosedødsfall.
- Enorm omsetning som er utenfor all kontroll.

Krigen mot narkotika koster enorme summer, finansierer kriminelle bander og terrororganisasjoner og bidrar her hjemme til at mange mennesker med sosiale problemer settes i fengsel. Å bekjempe narkotikamisbruk med straff og fengsel er sannsynligvis ikke hensiktsmessig.

Samtidig vil jeg advare mot å tro at legalisering i seg selv skal løse alle problemene. Det er trolig rett, som Hareide sier, at legalisering vil føre til økt forbruk, i hvert fall på kort sikt. Hvis omsetningen skal inn i legale former åpner det også for et svartebørsmarked, med andre ord vil deler av problemet med dagens forbud fortsatt være der.

Jeg mener det er legitimt å ha grenser for hva man kan gjøre mot seg selv. Tunge, narkotiske stoffer kan ødelegge din mulighet til å fungere som borger, og det kan samfunnet vanskelig tillate. Argumentet mot cannabis er vanskeligere, i hvert fall hvis vi sammenligner med alkohol. Men den pragmatiske innfallsvinkelen tilsier at vi begynner et helt annet sted: Hvordan skal vi redusere skadevirkningene av narkotikabruk? Den viktigste delen av narkotikadebatten handler nemlig om de tyngste brukerne, ikke om hasjrøykerne. For disse har dagens politikk sviktet totalt. Nok en gang tror jeg en pragmatisk innfallsvinkel er best: Dersom nulltoleranse mot narkotika gir som utslag at livet for narkomane blir verre (ved at man for eksempel sier nei til å forsøke nye behandlingstilbud), er det synd og skam.

OBS: Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at Høyres program sier klart nei til legalisering av narkotika. Jeg er valgt på dette programmet og dette er derfor en personlig mening, ikke Høyres mening.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Morgenbladet: Irriterende virkelighet

Fri, 03 Jun 2011 08:20:34 +0000

For hver eksotiske grønnsak finnes det en e.coli-befengt agurk som bare venter på å smitte akkurat deg.

Forrige helg kjøpte jeg en agurk. Det var en så stor begivenhet at jeg nesten vurderte å twitre om det. Lite visste jeg at akkurat den agurken kunne inneholde bakterier av verste sort.

Jeg pleide å drømme om globalisering. Om fri fly av varer og kapital, tjenester og kultur, om norske matbutikker som bugnet over av varer fra fremmede land. En smak av verden på din og min tallerken. Men så kommer altså den triste, vonde verden inn på dørstokken symbolisert gjennom denne hersens e.colien.

Det er et svært irriterende faktum at verden simpelthen nekter å være like velordnet og organisert som vi ønsker, begivenheter nekter å la seg kategorisere i et svart-hvitt skjema, utviklingen vil rett og slett ikke være enten positiv eller negativ. Det er et ubehagelig faktum at visjonene våre ofte ender som gråfargede når de settes ut i live.

Likevel fortsetter vi å beskrive verden som om den var enkel og oversiktlig. Vi nekter å innse at svært ofte er to ting sant samtidig. Ta innvandringsdebatten som eksempel. For et tiår siden var innvandrerne som kom til Norge enten stakkarer som flyktet fra krig og undertrykkelse, eller ivrige og smilende arbeidssøkere som ikke kunne vente til de hadde spart opp nok penger til å kjøpe seg en bunad. I dag er innvandrerne flest – skal vi tro debatten – trygdesnyltende mørkemenn som helst vil holde barna sine langt, langt unna majoritetsbefolkningen. Sannheten er sannsynligvis at vi finner begge deler. Det er frustrerende! Så frustrerende at mange nekter å la seg affisere og simpelthen velger å tro at virkeligheten er så unyansert som modellene, ideene eller visjonene deres tilsier.

Nylig ble det hevdet at i Groruddalen blir norske gutter banket opp av lagkamerater på fotballaget, jenter blir hetset for å være blonde og man blir mobbet for å ha salami på brødskiven. Det er godt mulig, men hvis vi leter skikkelig godt og nøye i den flerkulturelle dalen er jeg sikker på at vi klarer å grave frem et par gutter som ikke er blitt banket opp av sine venner med innvandrerbakgrunn – selv om de spiller fotball!

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. LES HELE BAKSIDEN HOS MORGENBLADET.

Filip Rygg (KrF): Politisk hangover

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Thu, 02 Jun 2011 23:07:27 +0000

Med fravær av handling i flere tiår på samvittigheten er det stadig flere som tar til orde for legalisering, avkriminalisering og statlige langertjenester. I følge flere aviser har en internasjonal gruppe hvor blant annet Thorvald Stoltenberg er med, anbefalt store endringer i norsk og internasjonal narkotikapolitikk. Hvem trenger disse endringene mest?

Norsk narkodebatt fremstår som en fryktelig fæl politisk hangover. I mange tiår har forebygging, behandlingsplasser og ettervern blitt nedprioritert. Nå lurer man på hva som har gått galt. Mens min mor lærte meg at det onde skulle bekjempes med det gode, synes konseptet nå å være det motsatte.

Tidligere denne uken prøvde sønn til Thorvald, nemlig vår statsminister, Jens Stoltenberg å starte valgkampen i Oslo. Det gjorde han med et forslag om å tvangsplassere asylsøkere som selger narkotika utenfor Oslo. De eneste vi har hørt støtte forslaget er bosatt i Oslo. Når du trodde at rusdebatten ikke kunne bli verre, så tar altså regjeringen det til et nytt nivå.

Mens Thorvald diskuterer avkriminalisering med Kofi Annan og Jens diskuterer narkolangere til bygda med Liv Signe blir behandlingssentre nedlagt og liv går tapt i behandlingskøen. Ville kreftpasienter akseptert flere måneders ventetid hvis livet sto i fare hver eneste dag? Situasjonen kan ikke omtales som kritisk, alvorlig eller urovekkende, det er en humanitær katatstrofe. Sånn sett er det godt å se at det politiske miljø ikke er likegyldige, men foreløpig er det liten vilje til å gjøre noe annet enn ondt verre.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Frokostmøte og lansering av Konservatisme

Wed, 01 Jun 2011 08:52:25 +0000

MELD DEG PÅ FROKOSTMØTET HER.

I alle europeiske land diskuteres nå spørsmål om kulturell identitet, nasjonale fellesskap, sivilsamfunn og grenseoppgangen mellom stat og marked. Hva er det som skjer?

Konservative er ofte opptatt av å ta vare på normer og tradisjoner som skaper trygghet og tillit i samfunnet. Samtidig er konservative opptatt av reformer og Edmund Burkes “forandre for å bevare”. Hvilke samfunnsområder bør reformeres i vår samtid? Har konservatismens understrekning av den ikke-politiske sfære en særegen relevans i vår tid?

I antologien Konservatisme presenteres 21 konservative tenkere og politikere. Hva er forskjellene og likhetene i deres tenkning? Hva er det som gjør dem spesifikt konservative? Er konservatisme en ideologi, og hva skiller den fra andre tankeretninger?

På frokostmøtet deltar tidligere kultur- og vitenskapsminister for Høyre, Lars Roar Langslet, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Bernt Hagtvet, sosiolog og redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift, Cathrine Holst. Lars Roar Langslet har nylig utgitt boken Konservatisme på norsk.
Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse har vært redaktører for boken, som kom i stand etter initiativ fra Civita og utgis av Universitetsforlaget med støtte fra Fritt Ord.

Boken Konservatisme er tilgjengelig på møtet.

Det serveres frokost fra kl 07.45, og det blir anledning til å stille spørsmål.

Møtet finner sted på Café Christiania, Nedre Vollgt. 19 – inngang i Stortingsgaten.

Filip Rygg (KrF): Hjerte for Bergen

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Mon, 30 May 2011 19:53:55 +0000

Valgkampen er for lengst igang. I den forbindelse trengte vi som de andre partiene å finne noen ord som på en kort, men god måte, beskrev vår politikk og vår profil. Vi landet på:

Hjerte for Bergen

KrF har ikke det største valgkampbudsjettet, men vi har mange som vil kjempe på stands, i debatter og i samtale med venner og familie. Vi har heller ikke størst oppslutning, men vi er en av de største partiene målt i antall medlemmer. Når vi nå går inn i valgkampen er det med optimisme og mye vilje. Det har vært fire spennende år med mange gjennomslag, men vi vil mer, mye mer.

PS! Ta kontakt på e-post filip.rygg (a) bergen.kommune.no hvis du vil bidra i valgkampen.

Audun Lysbakken (SV): En større del av kaken

Mon, 30 May 2011 06:01:37 +0000

Jeg har nettopp begynt mandagen i TV2s studio, for å feire at Stortinget i dag vedtar å utvide fedrekvoten til 12 uker fra 1.juli. Arbeiderpartiet deler ut sjokoladekake utenfor Løvebakken i formiddag, for å markere at fedrene nå får en større del av kaken. Jeg fikk en prøvesmak av Gunn Karin Gjul på “God morgen, Norge”.

Fedrekvoten har sørget for en liten revolusjon i Norge. I 1992, før den ble innført, tok bare noe over 900 fedre ut lønnet permisjon i året. I fjor var det ca. 45 000. Da den rødgrønne regjeringen overtok var kvoten på fem uker. Vi har altså utvidet den kraftig. Samtidig har vi sett at stadig flere fedre tar ut mer permisjon enn kvoten. Det viser at norske menn krever å bli tatt på alvor som omsorgspersoner, og at både kvinner og arbeidsgivere er mer og mer positiv til å gi pappa anledning til å være hjemme. Det er imidlertid også mange eksempler på at fedre møter liten forståelse for at de skal være hjemme. Derfor er kvoten fortsatt nødvendig, for å hindre at menn må stå med luen i hånden på sjefens kontor når de ønsker å ta pappaperm.

En annen svært gledelig begivenhet i dag er at Stortinget vil slutte seg til regjeringens forslag om å gi fedrekvote til far i familier hvor mor er uføretrygdet. Det er en urettferdighet som det blir godt å få ryddet opp i.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Straff og rettferdighet

noreply@blogger.com (VamPus) — Sun, 29 May 2011 17:22:05 +0000

Når straff og rettferdighet diskuteres i Norge virker det som om det er helt umenneskelig at noen skal straffes skikkelig for det de har gjort. Hablogg skriver om NRKs intervju med 21 år gamle Monica Kørra, som ble gruppevoldtatt i USA. Hun det var viktig for henne at gjerningsmennene ble straffet:

Alle tre ble dømt, og det var svært viktig for Monika. To fikk livstid, den siste fikk 25 år.
- Jeg tror ikke jeg hadde hatt sjans til å gå videre uten at de ble funnet og dømt. Det er noe med å føle at rettferdigheten seirer til slutt.

I Norge ville hovedmannen mest sannsynlig bli dømt til 15 måneder, og de to andre til ti måneder. Og dette er, utrolig nok, en bevegelse i positiv retning. Da en klassevenninne ble holdt fanget i flere timer og voldtatt flere ganger av tre personer, fikk en av overgriperne 12 måneder og de to andre 6 måneders straff, med beskjed til offeret fra politiet om at når de slipper ut så kan ikke politiet beskytte henne.Så de siste tyve årene har vi altså klart å øke straffen med noen måneder.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som ønsker amerikanske tilstander innen kriminalitetsbekjempelse i Norge.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Måtte livnære seg ved å jobbe

noreply@blogger.com (VamPus) — Sun, 29 May 2011 17:09:16 +0000

I et samfunn der et av regjeringspartiene mener at trygd er et adelsmerke, burde det kanskje ikke overraske noen at det å ha en jobb blir en del av lidelseshistorien til vår elite. I Dagbladet Magasinet kan vi lese et langt intervju med forfatteren Dag Solstad. Solstad var bare 11 år gammel da faren døde.

"Den ni år eldre broren hadde dratt til sjøs, og moren Ragna måtte livnære seg ved å selge sko."

Nå betviles det ikke at det er tøft å oppfostre et barn som enslig mor, verken da eller nå. Men å måtte livnære seg ved å ha en anstendig jobb burde faktisk være regelen, ikke unntaket.

Filip Rygg (KrF): Følg oss på facebook

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Sun, 29 May 2011 11:24:55 +0000

Den beste politikken skapes i samspill mellom innbyggere, fagfolk og folkevalgte. I mange tilfeller er både innbyggere og fagfolk uteglemt når politikken utformes. KrF tenker annerledes, enten det heter folkemøter i alle bydeler, ekstra lange høringsrunder, fagpaneler, blogg eller facebook. I år er satsingen på facebook tatt noe videre. Halvparten av bergenserne er på facebook, derfor er også KrF tungt til stede der.

Har du vært inne på facebook.com/bybane? Der vil du finne Lisbeth Iversen, bybanens mor og garantist for forlengelse. Selv er jeg førstekandidat i år, og meg finner du på facebook.com/politikk. Fylkeslaget vårt, finner du på facebook.com/hordalandkrf. Så og si samtlige valgkandidater vil du finne på facebook, du søker de lett opp ved å skrive inn navnene deres:

Valglisten(de 10 første): Filip Rygg, Lisbeth Iversen, Trygve Birkeland, Rebekka Rossland, Arvid Nilssen, Marita Moltu, Harald Berge Breistein, Ragnhild Mellingen, Pål Grytten, Elisabeth Næverlid Sævik.

Det er neppe enestående for et parti å være representert på facebook. "Alle" er det. Spørsmålet er hvordan man bruker de sosiale mediene. I arbeidet med å sikre et statlig finansiert tilbud til de hørselshemmede i Bergen var de sosiale mediene viktig. Selv fikk jeg mange viktige argumenter med meg til forhandlingsmøtene med departementet. I dag kan vi feire seieren sammen med alle aktører, også de mange tusen jeg aldri ahr truffet men som engasjerte seg i saken gjennom ulike inititativ på facebook.

PS! I tillegg til profiler bruker KrF annonser, kampanjesider og events på facebook.

Heikki Holmås (SV): -Kan bli nødvendig å fjerne Khadafi

Sun, 29 May 2011 09:18:49 +0000

Er på NATOs parlamentarikerforsamling i Varna i Bulgaria. På mitt program i Forsvarskomiteen står forsvarsministeren i Bulgaria, forsvarssjefen i Bulgaria, krigen i Libya, krigen i Afghanistan, Nato og USAs rakettskjold og Dr William Potter fra James Martin Center of Non-proliferation som snakket om videre atomnedrustning mellom USA og Russland.

Det ble innledet til diskusjon om Libya-krigen av John Koenig som er den politiske rådgiveren til kommandøren for operasjonen i Napoli. Norge og flere andre NATO-land deltar for å hindre drarp på sivile, slik FN-resolusjonene 1970 og 1973 gir mandatt til. Jeg støttet både at resolusjonene ble vedtatt og at Norge deltar, men min klare forutsetning er at vi ikke skal okkupere landet og at et regimeskifte der diktatoren Khadafi trer tilbake og forhåpentligvis erstattes av en overgangsregjering som leder frem mot ny grunnlov og demokrati, skal skje politisk eller ved at folket vinner frem, ikke som følge av NATO-bomber.

Han understreket landene som militært følger opp FN-resolusjonens tre betingelser for å avslutte krigshandlingene: 1. At det ikke er en konkret trussel mot sivile 2. At Khadafi-regimets styrker er trukket tilbake til basene. 3. At humanitær hjelp ikke trues.

Jeg stilte med bakgrunn i dette 3 spørsmål:

1. Er du enig i at det er viktig å understreke at det å skifte ut Khadafi ikke er et mål for NATOs operasjoner

2. Er du enig i at det er viktig å sikre at vi ikke bomber Khadafi, så kan stilles for Den Internasjonale Krigsforbryterdomstolen (ICC)

3. Hva er det klare skille mellom det som er legetime bombemål og det som ikke er legetime bombemål.

På det første svarte Koenig at det er riktig at regimeskifte ikke er et mål for NATO-operasjonen. Svaret på det andre spørsmålet var urovekkende for de av oss som holder på en streng fortolkning av sikkerhetsrådsresolusjonene. Koenig var uenig med meg at det var viktig for NATO at vi holder Khadafi i live for å stille ham for Krigsforbryterdomstolen slik FN-resolusjonen sier. “Dersom vi kommer til å drepe Kadafi mens vi bomber et kommandosenter, føler jeg ikke at vi gjør noe galt,” presiserte Koenig og konkluderte, “Det kan komme til en situasjon der vi finner at vi må fjerne Khadafi for å beskytte sivile.” På det tredre ga han ikke noe klart svar, bortsett fra at han avviste å bombe sykehus dersom Khadafi planmessig søkte beskyttelse der om natten.

Jeg mener det er utrolig viktig at Norge i alle sammenhenger understreker at FN-resolusjonen etter vår oppfatning ikke åpner for å gå etter Khadafi og at vi i alle sammenhenger viser rødt kort til en strategi for bombetokt som har som målsetning å gå etter Khadafi. Dette er i tråd med det SV vedtok på landsstyremøte. På meg virker det som om bombemålene virker å bli mer og mer tvilsomme, akkurat som under bombingen av Serbia i 1999, der en av de verste bombingene var av TV-tårnet og drapet på en rekke journalister. Jeg mener det er avgjørende at vi får større åpenhet rundt NATOs bombemål og klargjøring av hvor grensen går for hva som kan bombes og hva som ikke kan bombes. Så sant det å ta livet av Khadafi ikke er et mål, mener jeg at det ikke er et problem.

Jeg la merke til at Aftenposten denne uken kritiserte at alt for få stridsvogner var ødelagt og at målene med krigen ikke var nådd. En slik innfallsvinkel er helt på trynet, etter min oppfatning og jeg lurer sterkt på hvem som har satt slikke griller i hodet på redaksjonen. Målet var å beskytte sivile, i første omgang i Benghazi, fra Khadafis nedslakting. Det er viktig å være tydelig på å si nei til invasjon av Libya, si nei til alle som vil bruke bomber til å få fjernet Khadafi. Jeg vil og at Khadafis oljediktatur skal erstattes av demokrati, men erfaringene fra Irak og Afghanistan viser at det knapt lar seg gjøre med bomber.

Heikki Holmås (SV): Lost and found?

Sat, 28 May 2011 09:52:52 +0000

Det var tirsdag 24. mai det skjedde. Facebooksiden min forsvant. Jeg skjønte i ettertid hvordan det kunne ha seg, men ikke der – ikke da.

Facebook hadde tvunget meg til å konvertere Profilen min til Side, fordi jeg ikke fikk ha flere enn 5000 Venner. Uendelig mange som Liker meg, skulle jeg imidlertid få ha.

Det var da jeg begynte å rydde opp i gamle Sider det begynte å gå galt – måtte gå galt.
Jeg søkte opp og slettet en Side med bilde av meg i svart dress, med et lurt smil og 350 Liker. Jeg gikk videre og slettet to halvferdige Sider og sto igen med orginalsiden med bilde av meg med “Elsker Lofoten, Vesterålen og Senja”-t-skjorte.

Jeg måtte bare sjekke en gang til. Var det noen sider som hadde sneket seg unna? Jeg søkte på “Heikki Holmås” og ganske riktig. Der var to sider: Den med meg i LoVeSe-t-skjorte og den med meg i svart dress og lurt smil. Jeg klikket på den, slettet og trykket på OK til å “Delete page parmanently”.

Da siden ble oppdatert var det bare dette igjen:

Det pussige er at det er fullt mulig å se at jeg finnes når du søker på “Heikki Holmås”:

Hvis noen ser Siden, så gi beskjed. Den er dypt savnet.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Udemokratisk sinnelag

Fri, 27 May 2011 09:24:32 +0000

Jeg er ofte uenig med Tybring-Gjedde. Jeg synes han skriver monomant unyansert, ser verden i heltsort eller blekhvitt, buldrer frem der han burde vært ettertenksom og generaliserer og driver gruppetenkning. Men han har rett til å si og skrive det han gjør. Når AUF har anmeldt han til politiet er det trolig bare et PR-stunt, men det avslører også en spesiell holdning i ungdomspartiet. Det kan ikke kalles annet enn udemokratisk hvis man i fullt alvor mener at en mann som Tybring-Gjedde burde straffes for sine uttalelser.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Den typiske voldtekten

noreply@blogger.com (VamPus) — Thu, 26 May 2011 17:43:12 +0000

Takk og lov for at det er menn med ikke-vestlig opphav som begår overfallsvoldtekter. Etter at det de siste årene i hovedsak har vært menn med ikke-vestlig bakgrunn, gjerne asylsøkere, som begår overfallsvoldtekter, har den norske debatten langt på vei frikjent kvinnene som medansvarlig og godkjent henne som faktisk offer for blind vold. Når man kan skylde på en neger, så er jo det langt bedre. Dette er det eneste som har endret seg i debatten om voldtekt og skyld de siste tyve årene.

Dersom en kvinne er så beruset at hun nærmest er bevisstløs er hun å anse som fritt vilt. Det er hovedkonklusjonen fra NRK Brennpunkts dekning av Oslo politidistrikts rapport om anmeldte voldtekter i 2010. Det er som å si at dersom dersom en lege sager av deg armen under en blindtarmoperasjon så må jo det være greit, for narkosen var frivillig.

Først ros til Oslo politikammer som forsøker å nyansere debatten fra å dreie som om overfallsvoldtekter og asylsøkere, til å dreie seg om voldtekt som samfunnsproblem. Rapporten viser at 13% av anmeldte voldtekter er overfallsvoldtekter. Overfallsvoldtekter er svært alvorlig, men overrepresentert i dekningen i media i forhold til voldtekter generelt. Ikke så ulikt dekningen av vold i hjemmet kontra vold i byen.

Noe av det som kjennetegner overfallsvoldtekter er at det ikke er noen relasjon mellom gjerningsmann og offer i forkant av overgrepet, og at voldtekten skjer med vold og trusler om vold. Man tror at de fleste overfallsvoldtekter blir anmeldt, fordi det er liten tvil om at offeret har vært utsatt for et overfall og vold - til tross for de mange forsøkene på å ansvarliggjøre offer i forhold til hvordan de har vært kledd, om de hadde drukket eller om de vandrer gatelangs i folketomme områder. Etter at det de siste årene i hovedsak har vært menn med ikke-vestlig bakgrunn, gjerne asylsøkere, som begår overfallsvoldtekter, har den norske debatten langt på vei frikjent kvinnene. Når man kan skylde på en neger, så er jo det langt bedre.

Men overfallsvoldtekter er altså i mindretall. Det visste vi jo. Men så kommer vi til den delen av analysen jeg ikke forstår.

Den typiske voldtekten skjer på nattestid i helgen, enten hjemme hos den anmeldte mannen eller hos den fornærmede kvinnen. Overgrepet skjer ofte når kvinnen er dopet, har blackout eller sover. Men som oftest skjer voldtektene i forbindelse med trusler, tvang eller fastholding. Det er altså "typisk" at kvinnen ikke har uttrykt ønske om sex, i og med at hun er "dopet, har blackout eller sover" eller et utsatt for "trusler, tvang eller fastholding."

I analysen så trekker politiet frem at unge jenter drikker mer og seksualiteten har blitt mer eksperimentell. Relasjonen mellom unge mennesker er oftere eksperimentelle forhold. Dette sier analytikerne Mariannne Sætre og Veslemøy Grytdal i Oslo politidistrikt til VG.

Jeg mener å ha lest om dette siden jeg selv var atten, det vil si i over tyve år - at ungdom debuterer tidligere, har mer sex og eksperimenterer mer. Da avskriver jeg dette som tyve år med overdrivelser i media, og at det er først nå dette medfører riktighet og at politiet mener at voldtekter dermed kan tilskrives dette.

Så hva om jenter drikker mer, debuterer tidligere og eksperimenterer seksuelt? At jenter har debutert seksuelt og eksperimentert gjør det vel ikke tillatt å dope ned eller utnytte dem når de har blackout eller sover? Hva er relevansen?

Man skulle tro at et voksen mann forsto forskjellen på en invitasjon til sex og det å dra ned smekken når en jente er for full til å gjøre motstand på fest. Der mannen beviser at han har skjønt forskjellen er når han tyr til trusler, tvang eller fastholding. Som da altså er den "typiske" voldtekten.

Fortsatt er det slik at det virker formildende når menn begår overgrep og er voldelige i fylla, mens det er skjerpende på synet på kvinner som har blitt voldtatt når de er beruset. Dette til tross for at om noen tvinger deg til å ha sex ved bruk av vold eller trusler om vold, eller når noen har sex med deg når du er ute av stand til å motsette deg handlingen, så er det en voldtekt etter norsk lov uavhengig av kjønn.

Debatten om voldtekt har altså, med unntak av der vi kan legge skylda på ikke-vestlige asylsøkere, ikke beveget seg en millimeter de siste tyve årene. Da kan det jo være en grunn til at man tror at den typiske voldtekten ikke blir anmeldt i det hele tatt. Fordi det er fortsatt slik at en anmeldt voldtekt typisk henlegges uten etterforskning.

Filip Rygg (KrF): Velgeraksjoner

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Thu, 26 May 2011 11:20:16 +0000

På førstesiden i BT står det at aksjonister i Åsane vil prøve å påvirke kommunevalget til høsten. Min første tanke og respons var at dette er strålende! Lokalvalg blir ofte dominert av rikspolitikk, men det er ikke til høsten vi skal stemme over om regjeringen skal få fornyet tillit. Denne gangen handler det om hva som skal prioriteres i Bergen og i alle andre landets kommuner.

I følge BT vil aksjonistene i Åsane stemme ut de som vil endre skolestrukturen og de som vil kutte i overføringene til idretten. Det første handler om skolebruksplanen hvor flertallet i bystyret gikk inn for endringer for å utvikle blant annet Leikvang som blir en ny flott ungdomsskole i Åsane. Å kjempe mot alle som gikk inn for skolebruksplanen kan ikke kalles en velgeraksjon, det blir da en partipolitisk aksjon hvor man evt støtter byens rødgrønne. Å være en del av LOs og Aps valgkamp tror jeg neppe var intensjonen.

Endringer er en del av konseptet med å ta ansvar. Alt kan ikke stå stille og noe må prioriteres foran andre ting. Jeg synes det er flott at man blir spurt om hva en vil prioritere de neste årene, men jeg håper også at oppfølgingsspørsmålet om hva man ikke vil prioritere også blir stilt. Jeg har sett Arbeiderpartiets mange løfter i oppstarten av valgkampen, samlet sett vil løftene gi en eiendomsskatt på godt over milliarden, men det er det ingen som spør om.

Å kutte i overføringene til idretten synes som en konstruert problemstilling, jeg har ennå ikke vært tilstede på noe møte hvor dette har vært tema. Helt siden jeg gikk inn i politikken på slutten av 90 tallet har man vært enige om en gradvis økning. Investeringsbudsjettet på idrett i Bergen er feks rekordstort, ta bare det nye svømmebassenget som bygges.

Vi trenger engasjement og vi trenger oppmerksomhet rundt lokale saker og kandidater. I Åsane har KrF en glimrende kandidat på 5. plass, Arvid Nilssen. Han vil være viktig en viktig stemme for Åsane og en dyktig politiker for hele byen. Jeg tror og håper at han får god støtte i Åsane.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Åpenhet i demokratiet

Thu, 26 May 2011 10:11:55 +0000

VG har i dag en sak om at stortingsrepresentanter har vært på reise finansiert av bla. USA. VG skriver selvfølgelig lite om programmet på slike studiereiser (som USA har hatt i svært mange år) og tonen er preget av mistenkeliggjøring, men det er pressens oppgave å opplyse velgerne om hva politikerne foretar seg (selv om VG ofte går for langt i karakteristikker, som Clemet skriver godt om her). Det VG ikke opplyser klart nok om er at denne informasjonen er tilgjengelig for absolutt alle i Norge. Slike reiser er i tillatt, men de skal også registreres i registeret for verv og økonomiske interesser. Dette registeret er åpent og offentlig tilgjengelig for absolutt alle.

Om undertegnede kan man der lese følgende:

2.Styreverv mv.

Samfunnsredaktør i tidsskriftet Minerva (ulønnet)
Styremedlem C. J. Hambro’s fond (ulønnet)
Medlem av Ferds råd for sosialt entreprenørskap (uløn-net).
Medlem av direksjonen i Polyteknisk forening (ulønnet).

3. Selvstendig næring
Inntekter fra Kopinor etter utgivelse av boken “Høyre om!” i 2009

10. Utenlandsreiser
18. – 24. mai 2010 – reise til Paris – International Visitor Program. Flyreise, hotell og enkelte måltider betalt av den franske stat.
1.-4. november 2010- Reise til Israel/Palestina i regi av Kirkens nødhjelp. Stortingsgruppen betalte flybilletten. Arrangør betalte måltider.
26. februar-4.mars 2011- Studietur til Hong Kong i regi av Hong Kongs myndigheter. Arrangør betalte reise og opphold.

Å debattere slike reiser synes jeg vi skal gjøre, blant annet må vi alle svare for om slike reiser kan innebære interessekonflikter. Vi som representanter er ansvarlige for valgene vi gjør og for hvem vi takker ja til å besøke. Samtidig er det, tror jeg, en fordel at norske politikere takker ja til å bli kjent med andre land, for eksempel Kina som vil prege verden fremover. Men jeg tror ikke diskusjonen blir spesielt god hvis utgangspunktet er en mistenkeliggjøring av selve det å reise på slike turer. Det er er både lovlig og informasjonen er tilgjengelig for offentligheten, inkludert VG.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Aftenposten: Kjærligheten til det nære

Wed, 25 May 2011 09:10:25 +0000

Denne kronikken om den konservative filosofen Roger Scruton ble publisert i Aftenposten. Kronikken er basert på en innledning om Scruton fra boken Konservatisme som Civita og Universitetsforlaget gir ut 7. juni.

Kjærlighet til det nære

Roger Scrutons innstendige fokus på tilhørighet og felles kulturelle verdier er avgjørende innspill i den store debatten Europa nå er inne i.

På norgesbesøk. «Den kvelden kom en venn på besøk: Hun hadde vært på barrikadene hele dagen med en teatertrupp (…) Store seiere hadde blitt vunnet: politimenn skadet, biler tent på, slagord ropt, graffiti tegnet. Borgerskapet var på defensiven og snart ville den gamle fascisten og regimet hans be om nåde.»

Slik beskriver Roger Scruton (67) studietiden i Frankrike i sin selvbiografi Gentle Regrets. Den gamle fascisten var Frankrikes president Charles de Gaulle, for de unge radikale selve inkarnasjonen av det korrupte, etablerte systemet. Roger Scruton derimot, leste den gamle krigsheltens biografi Mémoires de Guerre (Minner fra krigen) og ble slått av den første setningen som henspiller på Generalens idé om Det evige Frankrike: «Gjennom hele livet har jeg holdt fast ved en viss idé om Frankrike.» Scruton følte verden gikk til venstre og av hengslene. Selv gikk han til høyre og ble konservativ. Der har han holdt seg i over 40 år, og han har vært uhyre produktiv som filosof, debattant og forfatter. Roger Scruton er trolig den mest kjente av samtidens konservative filosofer. Like fullt er han forblitt kontroversiell, til og med utskjelt.

Nasjonalstaten. Nettopp de Gaulles type tilknytning til Frankrike, ikke bare som geografisk område, men som kulturelt fellesskap og idé, er en rød tråd i Roger Scrutons svært mangfoldige filosofiske og politiske produksjon. Det ligger i menneskets natur å søke mot det konkrete og nære, hevder Scruton: Til sin egen familie, sitt eget sted og sitt eget land. Noe av Scrutons sterkeste kritikk har vært rettet mot dem som vil erstatte patriotisme med lojalitet til universelle verdier og det han kaller «ingensteder».

Med det som utgangspunkt ble Scruton tidlig en skarp kritiker av den såkalte «multikulturalismen» og av Vestens innvandrings- og integreringspolitikk. Han lyttes til av mange i det konservative partiet i Storbritannia. Samtidig skorter det ofte på praktiske løsninger, og Scruton er mindre tydelig på hvordan de faktiske utfordringene i Storbritannia og Vesten skal løses. Det var tross alt i stor grad britenes eget imperium som skapte det flerkulturelle samfunnet på øystaten, og disse innbyggerne blir ikke borte.

Selv om Scruton, som i går foreleste i Oslo, trolig er invitert av det innvandringskritiske nettstedet Document for å snakke nettopp om innvandring- og integrering, er det feil å se ham utelukkende som en kritiker av multikulturalismen. Scruton er først og fremst en representant for den ikke-thatcheristiske konservative arven i Storbritannia, og det er en klar indre sammenheng mellom hans syn på for eksempel innvandring, markedsøkonomi og kjærlighet.

Markedet. «Det sies at vår nasjonale eksistens avhenger av at vi selger bomullstøy en øre billigere for meteren enn noe annet folk. En øre billigere for meteren! … et særdeles snevert fundament å basere seg på for en nasjon som vår», akket den viktorianske historikeren Thomas Carlyle seg. Scruton har den samme innfallsvinkel. Markedsøkonomien kan være god, men den er ikke noe egnet fundament for den sosiale orden. Snarere tvert imot.

Markedsøkonomien må lutres og tempereres av tradisjoner slik at folk kan leve sammen i fellesskap, ikke bare konkurrere. Scruton legger også avgjørende vekt på det sivile samfunnets rolle. Staten er i en forstand en manifestasjon av nasjonens verdier og skal også bidra til å opprettholde disse. Men verdiene har i bunn og grunn sitt opphav og legitimitet i sfæren utenfor politikken – i autoriteten og troskapen til tradisjoner som er kjente, etablerte og kjære for folk.

Sosialt fellesskap. Gjennomgående er Scrutons konservatisme orientert mot sosiale fellesskap snarere enn mot individet. Der liberalismen setter opp individet som utgangspunktet for politisk teori, hevder Scruton snarere at individet må forstås som en forlengelse av samfunnets små og store fellesskap. Bare ved å se enkeltmennesket i dets sammenheng, kan begrepet individ fylles med reelt innhold.

Scruton har skrevet omfattende om kjærlighet og seksualitet, blant annet i boken Sexual Desire: A Moral Philosophy of the Erotic (1986). I en forstand er hans forsvar for det tradisjonelle syn på kjærlighet og samliv begrunnet i dets sosiale nytte.

Barns oppvekst. Det er grunn til å tro, mener han, at når samfunn gjennom århundrer har vernet om ekteskapet som institusjon, skyldes det at ekteskapet er sosialt gunstig, ikke minst som ramme om barns oppvekst. At ekteskap også knyttes til varme følelser og bestemte kulturelle forestillinger, står ikke i motsetning til en slik nytte.

Det er gjennom slike etablerte forestillinger at institusjonen opprettholdes. Dette perspektivet er blitt sterkt kritisert fordi Scruton blant annet har antydet at den gamle skepsisen til homofile kan bunne i et reelt behov fra samfunnets side for å «motvirke» homofile tendenser hos unge. Han har senere sagt at det var et «tankeeksperiment» hvor han ikke lenger står inne for konklusjonene.

Seksualmoral. Men Scruton har også forsvart tradisjonell seksualmoral ved å vise til ideen om mennesket som en person. Sunn menneskelig seksualitet bunner i et begjær for den annen som menneskelig subjekt, som person, ikke simpelthen som kropp. En slik seksualitet retter seg «ikke bare mot kroppen, men mot personen slik vedkommende er kroppsliggjort». Perversjoner og obskøniteter reduserer personen til rene kroppslige mekanismer og er derfor «forbrytelser mot kjærligheten».

Uten anger. At Scruton er kontroversiell er kanskje ikke overraskende. Han tråkker hardt og uten anger på politisk korrekte tær – langt fra alltid med et vellykket resultat. Allikevel er han verdt å lese og lytte til, ikke minst fordi hans innstendige fokus på tilhørighet og felles kulturelle verdier er et avgjørende innspill i den store debatten Europa akkurat nå er inne i.

Audun Lysbakken (SV): Nye krefter i barnevernet

Wed, 25 May 2011 08:11:06 +0000

Jeg var på vestlandstur i går. Øykommunene vest og nord for Bergen er i full gang med å ruste opp barnevernet sitt, med øremerkede penger fra regjeringen. Både i Øygarden, Sund, Fjell og Askøy kommer det nå nye stillinger på plass. Jeg hadde samtaler med barnevernsarbeidere og kommuneledelse i alle disse kommunene i går, og fikk veldig mange nyttige innspill.

Jeg inviterte dem til debatt om framtidens organisering av barnevernet. Når vi nå er godt i gang med å løse den mest akutte utfordringen, mangelen på folk i barnevernets førstelinje, kan vi for alvor gå i gang med neste etappe: å vurdere endringer i organiseringen. Har du meninger om hvordan barnevernet bør organiseres i framtiden?

Bilder fra besøk på Familiens Hus i Øygarden finner du på Facebooksiden min.

Foto: Kai Svellingen-Flatekvål, Vestnytt

Torbjørn Røe Isaksen (H): Mer Lundteigen

Wed, 25 May 2011 07:15:28 +0000

Per Olaf Lundteigen. Løs kanon på dekk. Skyter fra hofta. Hvor er lojaliteten hans?, spør mange.

Norsk politikk er ikke spesielt fargerik. Partigruppene dominerer, partiapparatene er sterke, det finnes få virkelig markante enkeltrepresentanter utenfor regjeringskontorene. Men en politiker er ikke bare en partirepresentant. Vi er også tillitsmenn for borgerne som i bunn og grunn må stå for våre egne valg selv — uansett partitilhørighet.

Det skyldes delvis arbeiderbevegelsens fremvekst at partiene har fått en så sterk og dominerende posisjon i politikken. Arbeiderpartiet har en lang tradisjon for at partiets organer binder de folkevalgte. Det er medlemmene og partiet som skal bestemme politikken, de folkevalgte skal bare sette den ut i live. Men det finnes også en annen tradisjon for representativitet i parlamentariske systemer. Tanken om at den enkelte representant også har et personlig mandat og dermed i ytterste konsekvens selv må vurdere de forskjellige sakenes innhold og viktighet. Denne tradisjonen står svakt i dag og konsekvensen er at politikken blir gråere, kjedeligere og mer disiplinert enn den kanskje burde være. Andre land, som Storbritannia, har en helt annen frihet for den enkelte representant enn vi har.

Per Olaf Lundteigen står for meg som en representant for en slik tradisjon. Ja, vi burde faktisk hatt flere som Lundteigen — også i regjeringspartiene i dag og i kommende regjeringspartier. Å bli folkevalgt er å godta kompromissets nødvendighet, men det innebærer ikke å oppgi sin egen dømmekraft og la seg redusere til stemmekveg.

På ett vis minner Lundteigen meg om C.J. Hambro, Høyres store høvding i årene før og etter den annen verdenskrig. Også han følte seg utilpass med partisystemets stadig sterkere krav om konsensus og disiplin. Jeg har lest en del om og av Hambro i forbindelse med antologien Konservatisme som kommer på Civita/Universitetsforlaget 7. juni.

En av de største kontroversene C.J. Hambro havnet i, fant sted i kjølvannet av Münchenforliket hvor Europas stormakter i praksis ga sin stilltiende aksept til Hitlers invasjon av Tsjekkoslovakia. Om natten 30. september 1938 ble forliket undertegnet, og Storbritannias konservative statsminister Chamberlain proklamerte «Fred i vår tid». Det var en katastrofe og et svik, mente Hambro. Stormaktene hadde ofret internasjonal rett for å tekkes et aggressivt Tyskland. Men i Norge ble nyheten mottatt med jubel. Det kom til og med krav om at Chamberlain skulle få Nobels fredspris. Jubelen var slett ikke uforståelig. Frykten for krig var stor.

Hambro tok kraftig til motmæle mot den temmelig kompakte majoriteten, som særlig var fremtredende i de borgerlige partiene. «Freden som er oppnådd, er en voldshandling uten sidestykke i den siviliserte historie,» sa han til NTB. En virvlestorm brøt løs – midt i den sto Hambro, urokkelig. Særlig møtte han motstand i den konservative pressen, fra Morgenbladet, Aftenposten og Tidens Tegn. Ja, selv Høires pressekontor tok avstand fra uttalelsene.

9. oktober 1938 talte Carl Joachim Hambro i Universitetets aula. Han utdypet og forklarte sin kritikk av Münchenforliket foran en fullpakket sal. I talen appellerte han både til en internasjonal rettsorden, men også til «visse tradisjoner» i Norge for å tale «myndige ord til mektige voldsmenn».

Lundteigen er ikke Hambro, men han er en politiker med en egen stemme. Slike burde vi hatt flere av. Jeg håper jeg vil fastholde det standpunktet også hvis det kommer en ny regjering…

Torbjørn Røe Isaksen (H): Joplin, MO

Mon, 23 May 2011 21:51:44 +0000

Jeg visste jeg skulle til Amerika, men det var ikke det USA jeg hadde sett på TV. Ti minutter unna byen Joplin med 50 000 innbyggere lå Carl Junction. 5000 innbyggere, 20 kirker eller noe deromkring. En liten småby på grensen mellom Missouri, Kansas og Arkansas. Huset til min vertsfamilie lå langs en støvete vei som virket som den strakk seg uendelig langt. Jeg klarte aldri å nå enden av den veien. Dette var og er et annet USA enn storbyene, langt fra Williamsburgh eller the Strip. Men menneskene der var flotte. Gjestfrie, jordnære, interesserte… det er fristende å bruke den nå politisk forslitte klisjeen om “god fearing, hard working Americans”. For bare to år siden var jeg igjen tilbake.

En kamerat av meg sendte bilder av tornadoen. Taket på huset deres var revet av, bilen lå veltet ute på fortauet. Sammen med sine to små barn og kone hadde han hørt naturkreftene smadre nabolaget. Tankene mine går til menneskene i Missouri i kveld, de som tok så godt i mot meg da jeg som 16-åring skulle ut å oppdage verden.

Torbjørn Røe Isaksen (H): De unges forbund

Mon, 23 May 2011 09:33:08 +0000

Ikke vet jeg hva Netlog er og ikke gidder jeg å lenke til stedet, men de har åpenbart en slags spamgreie for innboksen flyter over av invitasjoner til nettstedet for “millioner av unge” som de skriver:

Siden Friday 13 May 2011 har du blitt invitert av 8 av dine kontakter som ville inviterer deg til å bli medlem på Netlog, nettsamfunnet for millioner av unge.

Jepp, her er profilen til mine invitasjoner så langt:

42 år – jente’

40 år – gutt

67 år – jente

48 år – gutt

48 år – jente

39 år – gutt

63 år – gutt

60 år – jente

Hei! Gutter og jenter! La oss kjøpe en kasse vørterøl, høre på Bjøro Håland og surfe på netlog!

Filip Rygg (KrF): Norges beste by for barn og unge

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Wed, 18 May 2011 21:30:12 +0000

Mange himlet med øynene da byrådet for snart seks år siden presenterte visjonen om at Bergen skal være Norges by for barn og unge. Er det mulig? Fantes det vilje? Hvordan skulle det måles? Vi har ikke fasiten i dag, trolig har vi ikke det før om ti, kanskje tyve år. Men vi vet allerede en god del. Midt i debatten om barnehageøkonomi, skoleøkonomi og ønskede idrettshaller er det mange gledelige tall som strømmer inn.

I forrige bloggpost omtaler jeg foreldreundersøkelsen i de kommunale barnehagene. Den viser at foreldrene er storfornøyde med tilbudet som gis. Like etter undersøkelsen kom uttalelser fra flere styrere som ønsket reversering effektiviseringen bystyret vedtok for flere år siden. Vedtaket hang sammen med den tids høye kostnadsnivå og behovet for mange flere nye barnehageplasser. Siden 2007 har vi sammen med private aktører bygget mer enn 3300 nye barnehageplasser og vi har fått full barnehagedekning.

At man nå ber om mer penger til drift tar vi selvsagt på alvor, og er glad for at vi fra alle får presisert at sikkerheten er ivaretatt. Diskusjonen handler om bemanning og kvalitet. En diskusjon jeg ønsker velkommen, det er viktig å bruke tid på å diskutere noe annet enn bare antall plasser når barnehagene skal bli best mulig. Bergen har mange ganger bedt staten om fullfinansiert barnehagereform slik Stortinget også vedtok, men har vært nødt til å dekke store beløp på egenhånd. I år ruller vi ut et kvalitetsoppfølgingsystem, hvor innholdet i barnehagene skal ettergås. Trolig vil vi aldri bruke mest penger, men vi skal bruke tilstrekkelig slik at våre barnehager fortsatt skal gi storfornøyde foreldre og barn som blir ivaretatt.

Men vi vil ikke bare ha gode barnehager, vi må også ha skoler som leverer. Selvsagt handler dette om mer enn resultatere - i bergensskolen skal danning og utdanning gå hånd i hånd. Danning er ikke det letteste å måle, men det er mulig å satse her - og det gjør Bergen! Når det gjelder resultater kommer vi godt ut, spesielt når det gjelder avgangselevene, som er best blant storbyene.

Å være beste by for barn og unge handler selvsagt om mer enn bare barnehage og skole. Min KrF-kollega i byrådet, Lisbeth Iversen har feks innført barnetråkk(registering av barns aktiviteter i reguleringsplaner) og opprettet prosjektet "Barnas byrom"(sikring og utvikling av lekeplasser). Dette sammen med alt som skjer med kulturtilbudet for de yngste, den kulturelle skolesekken og utviklingen av barnevernet er grep som i sum bygger opp under visjonen om å være Norges beste by for barn og unge.

Vi vil selvsagt mer. Det er alt for mange som går lenge i skolen uten å få tilstrekkelig hjelp. Det er alt for mange som opplever mobbing. Det er alt for mange som lider under omsorgssvikt i hjemmet. Også for disse må Bergen være den beste byen å vokse opp i. Det krever handling, prioriteringer og nytenkning. Hva er vel viktigere enn å være den beste byen for de minste?

Audun Lysbakken (SV): 17.mai – Gratulerer med dagen!

Tue, 17 May 2011 06:06:52 +0000

Ivar Aasens fjerde versjon av Nordmannen, fra juni 1868 – “Millom jamningar helst er eg nøgd”. Noen av de fineste linjene som er skrevet om Norge og det norske:

Millom Bakkar og Berg ut med Havet
heve Nordmannen fenget sin Heim,
der han sjølv heve Tufterna gravet
og sett sjølv sine Hus uppaa deim.

Han saag ut på dei steinutte Strender;
det var ingen, som der hadde bygt.
”Lat oss rydja og byggja oss Grender,
og so eiga me Rudningen trygt.”

Kring um Dalen stod Fjelli som Grindar,
men um Bergi var grasgrøne Band;
der han gjekk millom Heidar og Tindar,
og der saag han so vidt yver Land.

Han saag ut paa det baarutte Havet;
der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der leikade Fisk ned i Kavet,
og den Leiken den vilde han sjaa.

Fram paa Vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare Land!
Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte,
fekk han Hug til si heimlege Strand.

Og naar Liderna grønka som Hagar,
naar det laver av Blomar på Straa,
og naar Næter er ljosa som Dagar,
kann han ingenstad vænare sjaa.

Sud um Havet han stundom laut skrida.
Der var Rikdom paa Benkjer og Bord;
men kring um saag han Trældomen kvida,
og so vende han atter mot nord.

Lat no andre om Storleiken kivast,
lat deim bragla med Rikdom og Høgd!
Millom Kaksar eg litet kann trivast,
millom Jamningar helst er eg nøgd.

Foto: Martin Berglund, Attribution-NonCommercial 2.0 Generic (CC BY-NC 2.0)

Torbjørn Røe Isaksen (H): Borgerlig jobbdag

Mon, 16 May 2011 08:00:29 +0000

Dagbladet har i dag et oppslag om arbeidslivspolitikken til en mulig borgerlig regjering. Oppslaget har minst to problemer, hvorav det ene er et latterlig godt eksempel på hvordan pressen av og til tar snarveier:

1. Søndag kveld var jeg i utlandet. Da jeg så en SMS fra Dagbladet om Frps landsmøte skrev jeg derfor følgende tilbake:

“Hei. Er i utlandet og har ikke sett forslaget. Men forstår de har stemt ned forslaget om nei til overtidsbetaling og individuell avtale om normalarbeidstid. Det er bra og bringer Frp nærmere det de andre opposisjonspartiene, Høyre, KrF og Venstre, står for. Torbjørn” Sendt klokken 17.11 søndag.

Journalisten sender melding tilbake, men den ser jeg ikke før sent på kvelden. Hva skjedde med sitatet mitt? Jo, i dagens avis settes det inn i denne konteksten i Dagbladet:

I går vedtok Fremskrittspartiet en
programerklæring om å åpne opp for
lengre arbeidsdager og mer overtidsarbeid.
Og denne nye hverdagen er ikke
langt unna. Blir Jens Stoltenberg kastet
om to år kan du forberede deg på
mer jobbing. Både Høyre og Venstre
sier nå at det er mye god politikk i
Frp’s vedtak.
– Dette er bra og bringer Frp
nærmere det Høyre, KrF, og Venstre
står for, sier Torbjørn Røe
Isaksen (H).

Ingen ytterligere kommentar er vel nødvendig. Jeg forstår det er irriterende for journalisten å ikke få tak i en lengre kommentar søndag kveld, men det forsvarer vel ikke å ta sitatet ut av sin sammenheng slik? Journalisten har svaret mitt på SMS, men han endrer bevisst ordlyden fra “Det er bra” til “Dette er bra” for å få det til å høres ut som om jeg svarer konkret på det Frp har vedtatt. Som sagt, jeg forstår at journalisten blir irritert når han ikke får svar, men den naturlige reaksjonen er vel ikke å lage saken uavhengig av kildetilfanget?

2. Dagbladet feilinformerer også om en annen ting, enten bevisst eller ubevisst. Den normale arbeidsdagen står med Høyre. Spørsmålet er hvorvidt man skal ha anledning til å jobbe noe mer overtid i visse perioder. Det er Høyre for. For å ta en sammenligning: Den maksimale fartsgrensen i Norge er 100 km, men det betyr ikke at alle skal kjøre i 100 mesteparten av tiden. Ved å late som om mer overtid i perioder er lengre arbeidsdag generelt, gir Dagbladet det motsatte inntrykket. Det er det samme trikset som LO forsøkte å dra i forrige valgkamp. Spørsmålet tilbake er da om LO mener man skal jobbe 13 timer om dagen? Det er nemlig (så vidt jeg husker) grensen for overtidsarbeid ila. en 24-timersperiode i dag.

Arbeidsmiljølovens grunnleggende trygghet må ligge fast, men det er behov for et mer fleksibelt regelverk. Det diskuterer jeg gjerne, men da må forslagene presenteres på en redelig måte.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Kontraktspolitikken: Hva borgerlige kan lære av Danmark

Sun, 15 May 2011 09:25:00 +0000

Kan Danmark vise vei for en borgerlig koalisjon i Norge?

Danske kommentatorer beskriver det som et politisk mirakel. Akkurat i det statsminister Lars Løkke Rasmussen så ut til å bli mannen som skulle tape makten etter ti år med borgerlig styre, kom regjeringspartiene til enighet om kutt i den såkalte ”etterlønnsordningen”, en slags dansk variant av AFP. Det aller mest oppsiktsvekkende – en liten politisk granat inn i de rødes leir – var at De Radikale deltok i forliket. Sentrumspartiet har lenge ivret for å avskaffe etterlønnen, men samtidig lovet seg bort til venstresiden etter valget. Nå tror mange kommentatorer det går mot valg og at det kanskje blir kunngjort alt i morgen, på selveste 17. mai.

Det er to lærdommer fra dansk politikk som kan være relevante også for en borgerlig koalisjon i 2013 (bank i bordet, det er lenge til valget!).

For det første viser etterlønnsaken at det er mulig å få velgerne med på store og omfattende reformer, også reformer som betyr innsparinger i offentlig sektor. Riktignok er norsk og dansk økonomi i litt ulikt lage og danskene har lite oljepenger. Like fullt er den ærlige og klare måten regjeringen har formidlet reformbehovet på, verdt å merke seg for opposisjonspartiene også i Norge.

For det andre har den danske regjeringen gjennom alle valg lagt grunnlaget for sine reformer gjennom den såkalte ”kontraktspolitikken”. Det var Anders Fogh Rasmussens ektefødte barn og prinsippet er svært enkelt: Man går til valg på noen få, men store reformer, som man presenterer klart og tydelig for velgerne i forkant. Dermed får man mandat til endring og indirekte også et mandat til å takle de problemene som ubønnhørlig oppstår når man skal gjøre slike endringer. Velgerne får fra første stund klar beskjed om hva som skal gjøres. Det er en litt annen metode enn den vanlige i norsk politikk. Hos oss er store reformer ofte gjennomført av koalisjoner mellom valgene. Tenk for eksempel på pensjonsreformen, vår desidert største velferdsreform de siste ti årene, som aldri egentlig ble et valgkamptema. Borgerlige i Norge bør merke seg denne fremgangsmåten. Det er nemlig forskjell på å vinne et valg og få et mandat til å endre.

Torgeir Micaelsen (Ap): 100 millioner om dagen – Frp i luksusfellen

Sat, 14 May 2011 05:18:05 +0000

Husker du Frp-taksameteret? Det viste at Frp hadde lovet seg fullstendig bort i skatte- og avgiftspolitikken. Men etter at vi i fjor høst samlet sammen Frp-løftene og fikk disse beregnet av Finansdepartementet, var partileder Siv Jensens reaksjon i Dagbladet følgende:

– Jeg ler så jeg får vondt i magen. Vi lover mye, men vi har aldri sagt at alle våre løfter skal gjennomføres på ett år. Stoltenberg må forholde seg til hva vi faktisk gjør i vårt alternative budsjett.

Da jeg kom tilbake etter noen måneder som bleieskiftarbeider, tok jeg Siv Jensen på ordet. Det betyr at vi nå har en prislapp på alle på alt Frp har foreslått siden jul – og som Frp ikke har dekning for i sitt alternative budsjett. Jeg fikk sjokk. Bare siden jul og frem til påske har Frp klart å svi av 100 millioner kroner om dagen som de ikke har dekning for i sitt alternative budsjett! Det er i det hele tatt ganske godt gjort. Men sånn går det når du vil kutte kraftig i bensinavgiftene og fjerne eiendomsskatten i kommunene over natta. Poenget mitt er følgende: Frp må gjerne bruke de store pengene på skattekutt. Men uten inndekning i budsjettene er jo forslagene bare ren fantasi. Det må være mulig å forlange mer av Stortingets største opposisjonsparti.

Så jeg spør igjen – hva skal velgerne forholde seg til, Siv Jensen? Det alternative budsjettet til Frp i fjor? Eller alt dere foreslår i tillegg? Det hele er bare totalt uansvarlig og useriøst.

Torgeir Micaelsen (Ap): Nye regler for offentliggjøring av skattelistene

Fri, 13 May 2011 10:00:03 +0000

I Revidert Nasjonalbudsjett 2011, foreslår regjeringen kraftige begrensninger i hvordan skattelistene kan offentliggjøres samtidig som den ønskede åpenheten bevares. Dette kommer blant annet som et direkte resultat av innspill fra denne bloggen.

Når jeg tok opp saken i fjor, hadde jeg i mange år forsvart åpenheten rundt skatteforhold av ulike grunner. Men moderne teknologi, kommersielle interesser i ulike medier m.m har gjennom flere år utfordret åpenheten. Spørsmålet ble derfor hvordan vi kunne bevare åpenheten samtidig som vi ble kvitt alle de uønskede utslagene vi har sett de siste årene? Etter omfattende dialog – blant annet via denne bloggen – har vi nå konkludert:

- skattelistene blir i fremtiden kun publisert på skatteetatens hjemmesider.

- for å få tilgang på opplysningene må alle brukere logge seg på via MinID.

- vi legger 11,5 millioner kroner på bordet for å sikre en god teknisk løsning for innlogging via MinID. Vi tror innloggingskravet vil øke attraktiviteten til elektronisk kommunikasjon med det offentlige kraftig.

- pressen får fortsatt tilgang til elektroniske kopier av listene til bruk journalistisk mot å inngå en avtale med skattemyndighetene om ikke å publisere hele eller deler av listene.

Hva sier folket? Noen som fortsatt påstår det ikke er snakke fornuft med politikere om moderne teknologi?

P.S – les mer om forslaget på www.regjeringen.no – har trøbbel med lenkefunksjonen i wordpress i dag.

Audun Lysbakken (SV): Bryggen: Verdens- og Bergensarv

Fri, 13 May 2011 09:41:38 +0000

Mine foreldre hadde kontor på Bryggen da jeg var liten. Stedet er ikke en museumsgjenstand, men en levende del av byen vår. Samtidig er Bryggen Bergensarv, fra den tiden byen var Norges hovedstad og en av de viktigste handelsbyene i Europa. Og Verdensarv, Bryggen er unik også i global sammenheng. Statlig støtte til Bryggen var en viktig sak for meg før valget i 2009. Det har vi fulgt opp i dag.

Målinger har de siste årene vist at grunnvannet er opptil to meter lavere enn ønsket nivå enkelte steder på Bryggen. Det medfører både at kulturlagene under bygningene råtner, og at bygningene selv påføres store skader. Dette kan true hele verdensarvstedet! Derfor griper regjeringen inn. Jeg var på Bryggen på morgenkvisten i dag, sammen med Erik Solheim. Han kunne fortelle at det bevilges 45 millioner kroner i revidert nasjonalbudsjett i dag, til å tette lekkasjene og heve grunnvannstanden. Viktig for Bergen. Og for Verden, faktisk.

Andre viktig ting i revidert nasjonalbudsjett:
Økt støtte til jubileet for kvinners stemmerett i 2013
Vi bevilger 5 millioner kroner til ferietilbud til barn, unge og familier med dårlig økonomi.
Flere plasser i omsorgssentre for enslige, mindreårige asylsøkere

Vi skal ta imot 250 nye kvoteflyktninger fra Libya.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Morgenbladet: Gud sign vår konge god

Fri, 13 May 2011 08:01:18 +0000

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten kan leses her.

Det er noen øyeblikk som gjør oss til monarkister av overbevisning, ikke av vane.

At det har bygget seg opp en stille aggresjon mot de rødgrønnes håndtering av norske soldater, er ingen hemmelighet for noen som følger norsk politikk. Ikke bare er SVs blotte deltagelse i regjeringen en rød klut, men regjeringen utsatte i det lengste å ta opp igjen utdelingen av Krigskorset, har somlet med velferdstiltak for veteranene og ble tatt med buksene nede da det ble avslørt at de ikke engang hadde oversikt over hvor mange som var blitt skadet i krigen i Afghanistan. Men la fordums dumskap ligge! Så kan vi heller konsentrere oss om nylig begått dumskap.

Statsminister Jens Stoltenberg skulle bare holde en liten tale for å takke norske veteraner. Forsvarssjef Harald Sunde skulle dele ut Krigskorset. Så brøt helvete løs.

«Det var en arbeidsdeling mellom regjeringen og Slottet,» sa Stoltenberg. Nøyaktig hva kong Harald skulle gjøre denne 8. maidagen er heller usikkert. Det offisielle programmet hans var tomt, men muligens fant han noe å pusle med hjemme på slottet. Litt puss av sølvtøy eller raking i hagen eller noe slikt. Det mest overraskende med ukens store snakkis var ikke opposisjonens rop om «skandale» eller pressens spissformulerte avfeininger av regjeringen – både vi og de er nokså forutsigbare slik – det var det voldsomme folkelige engasjementet. Med ilden fra tusen års historie i magen kastet det norske folk seg over tastaturet og brølte på Facebook, Twitter og i kommentarfeltene: For konge og fedreland! Ikke for Jens. Det var som en blanding av 17. mai og fotballkamp mot svenskene samtidig, en kakafoni av digital flaggveiving og Kongesangen.

Dette er bemerkelsesverdig, når man tenker over det. Kongehuset er riktignok en av våre eldste institusjoner, men har til gjengjeld en svært broket historie. Tronen har vært besatt av religiøse fanatikere, blodtørstige psykopater, splitter-pine-gale dansker og forræderske svensker. Det finnes mange lyspunkter i vår lange rekke av monarker, men minst like mange middelmådigheter og en stor andel som simpelthen var uegnede som statsoverhoder. Tenk så på hvilken utvikling vi har vært gjennom på disse tusen årene: Vi har oppdaget hygienen, vaksinen og markedsøkonomien, fått demokrati, kvinnefrigjøring og menneskerettigheter. Like fullt står kongehuset fortsatt. Fjellstøtt.

Det finnes jo så mange argumenter mot kongehuset. Er det ikke en anakronisme? En udemokratisk institusjon? Skal virkelig makt gå i arv? Jeg møter av og til overbeviste republikanere som nærmest vantro spør meg: Er du virkelig for monarkiet? Det er liksom sååå 1905. Den eneste unnskyldningen som er akseptabel, er dersom man ser monarkiet i et rent instrumentelt perspektiv. Kongehuset gir eksportinntekter og er god norgesreklame, særlig for lesere av tyske dameblader.

Noen hevder monarkiet har overlevd fordi det har tilpasset seg endrede tider. Noe riktig ligger nok i en slik antagelse, men jeg tror en like viktig grunn er den stikk motsatte. Kongehusets helt grunnleggende funksjon har endret seg lite siden det konstitusjonelle monarkiet ble knesatt som prinsipp. Vi forstår det når millioner av briter går ut i gatene for å feire et bryllup. Vi forstår det når kong Harald klemmer en vinterfrisk Therese Johaug som har sjarmert et helt folk med sin overraskende seier. Vi forstår det når enken etter krigshelten Trond André Bolle med et understatement sier at «det hadde vært grommere» om Kongen delte ut Krigskorset.

Kjendiser som gifter seg er glamorøse, men de er like fullt bare folk som er flinke til å synge eller sparke en ball. Idrettspresidenter kan også gi klemmer, men blir ikke noe mer enn idrettsbyråkrater av den grunn. Statsministere kan være mektige og karismatiske, men de er likevel bare politikere. Mens monarken, han er faktisk oss. På en merkelig måte er det oss han representerer. Gjennom monarken blir det som er opphøyet og fjernt til noe håndfast og håndgripelig. Det abstrakte blir konkret.

Det skjer ikke hver dag – ikke engang hver måned eller hvert år – men av og til fanges en hel nasjons glede eller sorg, motstand eller takknemlighet, i ett eneste øyeblikk. Det kan være i en varm klem, i en trassig tale, i et overdådig bryllup eller i overrekkelsen av en medalje. I de øyeblikkene forstår vi at vi er monarkister ikke av vane, men av overbevisning.

Audun Lysbakken (SV): Et bedre barnevern

Thu, 12 May 2011 06:34:55 +0000

Et paradoks med barnevernet er at jo bedre vi ser barna som trenger hjelp– desto mer får barnevernet å gjøre.

Adressa har hatt en fantastisk reportasjeserie om barnevernet de siste par månedene. Noen av reportasjene gir grunn til bekymring, andre til optimisme. Uansett markerer de en ny interesse for barnevernet, og en ny åpenhet i barnevernet. I forbindelse med avslutningen av serien hadde jeg denne kronikken på trykk i avisen i går:

Adresseavisen har i reportasjer satt søkelyset på barn i barnevernet. Jeg har med stor interesse lest artiklene som har tatt opp et bredt spekter av hvordan barnevernet hjelper barn og hva som kan skje når barnevernet ikke griper inn. Reportasjene viser også et annet bilde – barnevernsansattes engasjement, og iden tøffe hverdagen de ofte har i møte med barn og foreldrene. Som statsråd med ansvar for barnevernet er jeg opptatt av hvordan vi bedre kan hjelpe utsatte barn og unge. Dette arbeidet gjøres først og fremst gjennom å styrke tjenestene og tiltakene. Vi er godt i gang med dette, men vi er ikke i mål.

Tallene for 2010 viser at snart 50 000 mottar hjelp fra barnevernet. De fleste av disse barna får den hjelpen de trenger fra kommunene. Det dreier seg om alt fra barnehageplass til fosterhjem eller kortvarig opphold på en barneverninstitusjon. I de fleste tilfeller får barnet hjelp når det bor sammen med sin familie. Reportasjene til Adresseavisa gir et godt innblikk i de vanskelige valgene og dilemmaene ansatte i barnevernet møter hver dag. Særlig er det vanskelig når barn umiddelbart må flyttes, med alt hva det kan innebære av traumer for barnet og reaksjoner fra biologiske foreldre. Barnevernet har ansvaret for å handle raskt i slike situasjoner. Dette til beste for barnet det gjelder.

Mellom 2000 og 2009 var det en økning på 46 prosent av barn som får hjelp fra barnevernet. Vi styrker nå barnevernet på flere felt. Først griper vi fatt i det aller viktigste: En barnevernetjeneste med nok kapasitet og god kompetanse til å hjelpe de som trenger det mest. I år har regjeringen øremerket hele 240 millioner til nye stillinger og kompetansetiltak i det kommunale barnevernet. Dette betyr at kommunene får 400 nye stillinger, som gir en økning i antall ansatte på om lag 12 pst. 35 millioner av de øremerkede midlene går til å heve kompetansen i barnevernet i kommunene.

Det er mange år siden vi har sett en tilsvarende satsing på å øke kapasiteten i det kommunale barnevernet. Dette løftet vil bety en forskjell for barna; barna skal få et bedre barnevern, og barn som trenger hjelp skal fanges opp i tide. Å fange opp barn som trenger hjelp er viktig, like viktig er det å ikke gi slipp på utsatt ungdom for tidlig. Her har barnevernet et viktig etterverns ansvar, men vel så viktig er skolens rolle, NAV og andre viktige velferdstjenester. LOS-prosjektet er etablert som et forsøksprosjekt i seks fylker med utvalgte kommuner. Målet er å fange opp og hjelp denne gruppen ungdommer som faller utenfor skole og arbeid ved å gi ungdommene en fast kontaktperson – en los.

Regjeringen arbeider langsiktig med barnevernet. Vi styrker kommunene, men vi må også se på om vi kan organisere barnevernet på en bedre måte. Dette gjelder særlig forholdet mellom statlig barnevern og kommunenes oppgaver. Jeg har iverksatt en rekke forskningsprosjekter som evaluerer ulike sider ved dagens organisering av det statlige barnevernet. Vi får resultatene i 2012 og disse kan gi grunnlag for endringer i dagens oppgave- og ansvarsfordeling mellom stat og kommune. I dag foregår det meste av barnevernet i offentlig regi, og mest av det igjen i kommunene. Vi samarbeider også med private organisasjoner for å finne fram til de tiltak som til enhver tid er riktig for barnet. I samarbeidet med private prioriteres ideelle organisasjoner framfor kommersielle, fordi de ideelles overordnede målsettinger er knyttet til barnas beste, ikke til eiernes beste.

Jeg har etablert et samarbeid med ideelle aktører for å rekruttere flere fosterhjem. Rekruttering av fosterhjem for barn med minoritetsbakgrunn og fosterhjem for ungdom er særskilte innsatsområder. Å skille barn og foreldre er en av de vanskeligste avgjørelser som tas, og ofte kan både barn og foreldre oppleve dette som en svært dramatisk handling. Vi må reise spørsmålet om terskelen for å ta over omsorgen for et barn er for høy, slik at barn må leve alt for lenge i en omsorgssviktssituasjon der barnet lider. Jeg vil ikke konkludere i en så viktig sak uten en grundig utredning og offentlig debatt.

Regjeringen har derfor satt ned et offentlig utvalg som skal belyse de vanskelige spørsmålene og dilemmaene barnevernet møter når det kan være aktuelt å ta over omsorgen for et barn. Utvalget ledes av psykolog Magne Raundalen, og utvalgets innstilling vil bli sendt på høring. Vi har også satt ned et barnevernpanel, som ledes av Helen Bjørnøy. I panelet deltar ansatte, tillitsvalgte, forskere, brukere av barnevernet og en rekke andre med synspunkter på hva som skal til for å få et bedre barnevern.

Vi har også gjennomført brukerundersøkelser som omfatter barn og unge som mottar tiltak fra barnevernet. Fosterforeldrene er spurt om hva de mener om å være fosterforeldre, og hva de mener må til for å få flere til å stille som fosterforeldre. Undersøkelsene viser at de fleste barn og unge trives i barnevernets tiltak og fosterforeldre synes at deres jobb er viktig og meningsfull.

Barnevernet skal være sikkerhetsnettet for utsatte barn og unge som trenger hjelp. Barnevernsbarna skal gis muligheter på lik linje med andre, de skal være inkluderte og ha et godt liv. Det er dette vi streber etter, men ikke alltid lykkes med

Filip Rygg (KrF): Dyktige ansatte gir fornøyde foreldre

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Wed, 11 May 2011 10:48:38 +0000

I går var endelig foreldreundersøkelsen klar til offentliggjøring, den viser at foreldrene i byens kommunale barnehager er storfornøyde med tilbudet barna får. 1550 foreldre har svart og gir samlet en score på 4.7, som er det samme som i fjor. Æren for dette har de ansatte!

Det er fem år siden vi første gang hadde en slik undersøkelse. I undersøkelsen blir foreldrene bedt om å svare på spørsmål om trivsel, barnehagens ansatte, læringsresultater, brukermedvirkning, informasjon, miljø, tilgjengelighet, og om sin helhetsvurdering av barnehagetilbudet. Målingene har en skala fra 1 (lavest) til 6 (høyest).

Det fremkommer tydelig at den gode omsorgen personalet gir barna blir lagt merke til av foreldrene. Personalets omsorg for barnet har det beste snittet i undersøkelsen på 5,2 poeng.

PS! Brukerundersøkelsen har et snitt på 4,7 totalt. Det regnes som et godt resultat sammenlignet med andre brukerundersøkelser innen offentlig sektor der en snittskår på 4,5 eller høyere regnes som et godt resultat.

Bilde: Bernal /Flickr

Torbjørn Røe Isaksen (H): Konge og fedreland

Tue, 10 May 2011 09:46:54 +0000

Ingenting kan redusere æren for de soldatene som 8. mai mottok Krigskorset, men dessverre har Regjeringen nå gjort sitt for å svekke en av de bedre ideene de har hatt.

La fortid være fortid. La oss glemme at Regjeringen kjempet med nebb og klør mot å dele ut Krigskorset. Glem at Regjeringen ikke visste hvor mange som ble skadet i Afghanistan. Innstiftelsen av Veterandagen 8. mai var uansett en svært god idé. Ikke bare fordi Norge er i krig i dag, men fordi vi i alle år har hatt menn og kvinner i aktiv tjeneste i utlandet. “Fredsnasjonen” Norge hadde behov for å hedre menn og kvinner i uniform. Valg av dato var også god. Vi har ett forhold til 8. mai. Samtidig er krigsgenerasjonen i ferd med å bli borte og Veterandagen kan fylle markeringen med et bredere innhold, uten at vi dermed skal glemme innsatsen under den annen verdenskrig.

Hvis Veterandagen skal overleve, forutsetter det at dagen ikke blir partipolitisk i ordets snevre forstand. Det må være en dag for å si takk. Fra hele nasjonen, fra alle nordmenn. Det er dette som er det mest alvorlige med anklagene mot Regjeringen som nå kommer. Hvis Grete Faremo virkelig mente det da hun sa “veterandagen er regjeringens fest for veteranene”, viser hun hvor til de grader hun har misforstått. Et slikt smålig forsøk på å politisere dagen tjener ingen til ære. Hvis det stemmer er det faktisk skammelig.

Audun Lysbakken (SV): Hva mener KrF om ideell velferd?

Tue, 10 May 2011 06:32:35 +0000

Jeg er sterkt for det ideelle innslaget i velferdsstaten vår. Private, ideelle organisasjoner kan gi kreativitet og idealisme, og utfordre det offentlige ved å utvikle nye ideer og løsninger. Derfor er det regjeringens politikk å styrke de ideelle aktørene i barnevernet. Fra før har vi egen konkurranse for ideelle når staten skal kjøpe institusjonsplasser. Nå vil vi gjøre det samme når staten skal kjøpe rekruttering, drift og oppfølging av fosterhjem fra private. I dag kjøper vi slike tjenester for ca 250 millioner kroner i året, men bare om lag 1/5 av dette kommer fra de ideelle. Mange av dem frykter å bli skviset mellom statens egne tjenester og de kommersielle.

Derfor har vi nå lyst ut en konkurranse som er forbeholdt ideelle, og jeg håper det både skal mobilisere flere fosterhjem og sørge for at en større andel av tjenestene vi kjøper kommer fra de ideelle. Hvis de ikke klarer å dekke behovet, eller ikke har god nok kvalitet eller akseptabel pris, vil vi selvsagt kjøpe fra kommersielle også. Det viktigste er at alle barn som trenger statlige fosterhjem får et godt tilbud, men hvis vi samtidig kan styrke det ideelle innslaget i velferdsstaten er det veldig bra.

Skillelinjen i velferdspolitikken går ikke mellom de som vil ha offentlig velferd, og de som vil har privat. I stedet går den mellom de som vil ha mest mulig ikke-kommersiell velferd, og de som vil ha kommersialisering. Kristelig Folkeparti har lenge kritisert regjeringen for å ikke satse nok på de ideelle. Det er derfor med stor undring jeg ser partiets talsmann Øyvind Håbrekke kritisere mitt nye initiativ i Aftenposten i dag (ikke på nett ennå). Nå synes han plutselig de kommersielle må likebehandles. Hva mener egentlig KrF?

Bård Vegar: Libya-innlegg

Mon, 09 May 2011 12:29:56 +0000

Mitt innlegg i stortingsdebatt om Libya etter utenriksministeren sin redegjørelse

FN-resolusjonane 1970 og 1973 slår fast det internasjonale samfunnets ansvar for å verne det libyske folket. Gaddafi-regimet sitt omfattande angrep på sivile og truslar om å utslette den politiske opposisjonen i Benghazi, ga legitim grunn til å benytte FNs sanksjonsmiddel, inkludert militærmakt, mot diktaturet. Utviklinga i Libya har vist at det framleis er behov for eit internasjonalt engasjement for å beskytte sivile i Libya. SV står fast på støtten til at Norge må bidra til det.

Situasjonen i Libya alvorleg. Mange sivile får beskyttelse, men samstundes er situasjonen kritisk i enkelte område. Kampane mellom Gaddafi-diktaturets styrkar og opprørshæren er fastlåste. Dei sivile tapa i konflikten er betydelige og Libya står overfor store humanitære utfordringar. Eg vil understreke viktigheten av at Norge her bidrar, slik regjeringa no legg opp til, både med humanitær assistanse og å ta imot flyktningar.

President, forsvarsministeren avklarer at etter 24.juni ”vil et eventuelt norsk bidrag bli et annet og mindre omfattende enn dagens bidrag”. Det trur eg er klokt, men eg vil samstundes understreke at det er situasjonen og behova i Libya som må styre den endelege vurderinga her, akkurat som det må styre dei politiske og humanitære vurderingane – altså korleis vi skal følge opp FN-resolusjon 1973.

SVs landsmøte vedtok støtte til dei militære sidene av Norges bidrag til Libya under forutsetning av at FN-resolusjonens strenge mandat om å verne sivile vert etterlevd. Den siste tida har både angrepa på medlemmer av Gaddafi-familien og uttalelser frå vestlege statsleiarar gitt grunn til bekymring.

Både forsvarsministeren og utanriksministeren understrekar at mandatet for operasjonen er å beskytte sivile, ikkje bistå militære styrkar med regimeendring, og at Norge forholder seg strengt til det.

Det er viktig for å opprettholde et skille mellom sivile og militære mål. Men det er også viktig for framtidig, internasjonal oppslutning om å beskytte sivile. Kapres mandatet no til eit anna formål, gir vi Russland, Kina og andre kritikere rett og reduserer sjansen for en enighet om tiltak som kan beskytte sivile i framtida.

La meg vere tydelig på det: SV, Norge, det meste av verden ønsker regimeendring i Libya. Det er derfor det har blitt enighet om å opne sak mot Gadaffi frå den internasjonale straffedomstolen. Han er ein brutal leiar som utøver vald mot sitt eige folk og manglar legitimitet.

”Men politiske endringar må komme som et resultata av politiske prosesser i Libya, og det internasjonale samfunnets rolle må være å støtte opp om disse” som utenriksministeren sa.
Det er forskjell på det politiske målet, og hvilket mandat den militære operasjonen følger.

Det kanskje viktigaste budskapet i dag er at berre politiske prosesser kan gi varig fred og beskyttelse av menneskerettane i Libya. Diverre har forhandlingssinitiativ så langt ikkje ført fram. Det er viktig at slike initiativ held fram. Norge må arbeide aktivt for fredsinitiativ, under FN si leiing. der mellom anna Den afrikanske union og Den arabiske liga må spele sentrale rollar.

President, bakgrunnen for det som no skjer i Libya er dei folkelege demokratikreftenes frammars i regionen. Det var ein viktig grunn til min og SVs støtte. Vi må ikkje la folkelige krefter i andre land i stikken i skuggen av Libya.

I Bahrain, Yemen og Syria har det skjedd dramatiske ting dei siste vekene. Noreg må verda må støtte dei folkelege demokratikreftene, vurderer sanskjonar der det er fornuftig og der det er støtte til dei. Den brutale sannheten er jo at vesten har latt diktatorar og regimer sitte i ro fordi stabilitet har vore viktigare enn demokrati regionen.

Tida er no inne for ei heilt anna vestleg tilnærming til regionen.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Konservative bremseklosser

Sun, 08 May 2011 10:06:42 +0000

7. juni utgir Universitetsforlaget i samarbeid med Civita ut boken Konservatisme, en antologi med oversatte tekster og innledninger av Henrik Syse og undertegnede. I går kveld løftet delegater på Høyres landsmøte blikket opp fra riksveistrekninger og kommunale forvaltningsplaner, og samlet seg på SAS-hotellet til ideologisk vorspiel med Kristin Clemet, Henrik Syse og Jan Arild Snoen.

Snoen har lagt ut en lengre utgave at sitt innlegg på Minervas hjemmesider. For noen av oss er ideologiske merkelapper som god vin. Å kalle seg liberalist eller konservativ gir omtrent like mye informasjon som å si at man drikker rødvin eller hvitvin. Snoen kom derfor ut av skapet som Hayekianer, etter den østerriksk-engelske økonomen og filosofen F.A. Hayek. Hayek er en svært interessant tenker som har mye til felles både med konservatismens far, Edmund Burke, og med en filosof som Michael Oakeshott. I god hayekiansk ånd tok Snoen også selvkritikk på vegne av liberalismen. “Det er to ting vi kan lære av de konservative”, mente Snoen:

Den ene (Hayek) er at det ligger mye implisitt kunnskap og visdom om det gode samfunn i nedarvede institusjoner, og at å forsøke å konstruere samfunnet fra grunnen og ut fra abstrakte prinsipper ofte kan lede galt av sted. Henrik Syse pekte også på dette som viktige konservative bidrag.

Den andre er at markedet er ikke svaret på alle spørsmål. Vi trenger sivilsamfunnet, og vi trenger moralske kompass (Smith) som er mer enn rasjonell egennytte. Burkes ”litte platoons” er et viktig supplement til stat og marked. Konservative har riktignok en tendens til å idyllisere sivilsamfunnet. Familien, klanen, stammen, nabolaget kan også være undertrykkende, noe vi har fått lære på nytt gjennom debatten om islams forhold til kvinner, seksuelle avvik og lignende.

Snoen var også hayekiansk i sin kritikk av konservatismen. Resonnementene hans var et ekko av Hayeks essay med tittel Why I’m Not a Conservative (hvor han for øvrig definerer seg som Old Whig, en slags burkeaner). Konservative roper for ofte “Stopp verden!”, men evner ikke å dra samfunnet i en annen retning:

Men i andre perioder ligger det til rette for positive forandringer, av og til ganske dramatiske. Da må ideene komme fra et sted, retningen peiles ut. I slike faser, som under Reagan/Thatcher, og deres ekko Willoch-regjeringene, har konservative politikere lite å hente i konservativ ideer. Isteden rapper konservative fra liberalister.

Men ofte aksepterer konservative det sosialdemokratiske programmet, bare med litt lavere tempo.

Det er en relevant kritikk, men den treffer ikke like godt som Snoen synes å tro. Det er nemlig ikke gitt at tydelige politiske reformer med nødvendighet må være liberalistisk inspirert. En konservativ samfunnsdiagnose vil i svært mange tilfeller ikke ende opp i stillstand og status quo som medisin. Lars Gauden-Kolbeinstveit, som også har bidratt til antologien, illustrerer dette på en utmerket måte i en kronikk i Aftenposten denne uken. Nettopp med utgangspunkt i en utpreget konservativ samfunnsdiagnose som legger vekt på sivilsamfunnet, at samfunnet må bygges nedenfra, moderasjon og respekt for det som er bygget opp, tar Gauden-Kolbeinstveit til orde for et klart reformprogram for å sette grenser for politikk. Denne medisinen vil mange liberale og liberalister dele, men det er ikke dermed sagt at de har opphavsrett til den. For å ta et hjemlig eksempel: Det er riktig at liberalistiske miljøer var tidlig ute med motstand mot NRK-monopolet, men det var Høyres verdikonservative nestor Lars Roar Langslet, som gjennomførte medierevolusjonen. Han betonet ikke bare behovet for etermangfold og fri debatt, men også behovet for kulturell variasjon og maktbalanse. Som Langslet også viser i sin siste bok, Konservatisme på norsk, var dette i tråd med en lang, fremskrittsvennlig tradisjon i Norge, en tradisjon som med rette kan kalles konservativ.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Sidemål

Sat, 07 May 2011 14:51:22 +0000

Høyre skal i morgen ta stilling til om vi bør ha skriftlig sidemålsundervisning i skolen. Høyre er i dag tilhenger av valgfritt sidemål i videregående skole. Det gjør det naturlig å fjerne den rene, skriftlige sidemålsundervisningen også i ungdomsskolen. Men det betyr ikke at vi bør “fjerne nynorsken”. Vi har to skriftspråk i Norge og det bør vi ta vare på. Da er det også en selvfølge at bokmålselever blir kjent med nynorsk, nynorsk litteratur, språk- og kulturhistorie osv. Men den skriftlige delen kan vi fjerne uten problemer.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Seieren over sosialismen

Sat, 07 May 2011 13:41:18 +0000

SVs Bård Vegar Solhjell og Snorre Valen har i Dagsavisen angrepet Høyre for å forlate liberalismen i ord og liberaliteten i gjerninger.

Nikolai Astrup har svart godt på selve innholdet i angrepet, så jeg tillater meg heller å komme med følgende observasjon: Det er interessant at Solhjell har brakt bruken av ordet ”liberal” inn i partiets prinsipprogram, og at andre i SV stadig oftere tar det i sin munn i debatter.

Det er ingen liten (retorisk) endring, det er kanskje det største politiske linjeskiftet siden Arbeiderpartiets nyorientering på 80-tallet.
Før var ”nyliberal” et sekkebegrep SV kastet rundt seg hver gang de skulle forklare forjævlifiseringen av samfunnet. Det var et begrep som var sin egen forklaringsmekanisme; hvis man bare omtalte et forslag fra politiske motstandere som ”nyliberalt”, så var det åpenbart implisitt også med på å rive ned gode verdier i samfunnet. Ingen flere argumenter var nødvendige, det absolutte argumentet var nemlig allerede ført.

Ideologer som Audun Lysbakken og Snorre Valen skrev artikler og holdt foredrag om hvor forferdelig nyliberalismen var.

Det var den gang. Nå er liberalismen blitt fin; den er blitt ny; SV er blitt nyliberalt. Det viser hvor total seieren over sosialismen har vært.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Skittent forslag

Sat, 07 May 2011 07:36:56 +0000

Et par av Høyres stortingsrepresentanter varsler i VG (for et bilde!) omkamp om det som i Sverige kalles RUT-fradraget, altså et skattefradrag for tjenester i hjemmet. Nils August Andresen oppsummerer i Minerva hvorfor et slikt forslag er en dårlig idé. Jeg er enig:

Det er en dypt uærlig sak å fremstille dette som borgerlig skattelettepolitikk. Særfradrag er nemlig ikke skattelette i ordets vanlige forstand. Det overlater ikke mer penger til enkeltfamilier slik at de kan ta bedre valg for seg og sine og være mer uavhengige av staten; i stedet er det bare en annen måte for politikere å styre familienes forbruk på. Man kunne akkurat like gjerne gitt en sjekk i posten til alle barnefamilier eller alle eldre – med den forskjell at man da også ville gi penger til de som ikke har råd til å benytte tjenesten med eller uten skattefradrag. Eller man kunne latt staten refundere en andel av utgiftene mot kvittering.

Særfradrag for hushjelp er offentlig subsidier til enkeltgrupper. Det øker det offentliges innflytelse, og det krever flere skattekroner av resten av oss for å kompensere inntektsbortfallet. Jeg tror aldri Høyre ville turt å foreslå dette som en kontantsubsidie – dertil er formålet langt i fra godt nok. I stedet foreslås det som skattefradrag, en mer usynlig subsidie, og resten av velgerne skjønner ikke like godt at dette betyr at de må betale mer skatt.

Anne Siri Koksrud, som også er i Minervas redaksjon, oppsummerer i et notat argumentene for et slikt fradrag.

Heidi Nordby Lunde (Høyre): Aksjon mot voldtekt

noreply@blogger.com (VamPus) — Fri, 06 May 2011 17:47:16 +0000

Innlegg på Høyres landsmøte:

Jeg elsker dere! Takk for at dere passer på oss! Dette var noe av det som ble ropt og sagt til de som deltok på Aksjon mot Voldtekts byvandring natt til forrige søndag der jeg selv deltok.

En av grunnene til mitt engasjement for høyre er Høyres engasjement for trygge lokalsamfunn. En tryggere by og aksjon mot voldtekt er ikke en kvinnesak, det angår oss alle. Eller som gutten bak kassa på seven eleven sa da han ga oss gratis kaffe: jeg har også en søster.

Synlig politi i Oslos gater er halvert siden 1987, samtidig har byen vokst med 130 000 innbyggere. Da justisminister Knut Storberget satt ved siden av liebe Rieber mohn under valgkampen i 2009 på Grønland og sa "vi skal ta gatene tilbake" tenkte jeg bare en ting: hadde arbeiderpartiet gjort jobben sin hadde vi ikke trengt å ta gatene tilbake.

Det er ingen tvil om at Oslo trenger mer patruljerende politi. Men en tryggere by handler ikke bare om overvåkingskameraer og politi på ethvert gatehjørne. Vi har alle et personlig ansvar for å bidra til det samfunnet vi lever i. Jeg, som bor på Grünerløkka i Oslo, har ikke tid til å vente på at vi danner regjering i 2013 for å trygge gatene der jeg bor.

I natt så vet jeg at det er flere fra Oslo høyre som blir med å gå på byvandring sammen med aksjon mot voldtekt for å bidra til en tryggere by. De av dere som har anledning er mer enn velkomne til å bli med.

Å sette handling bak ord er noe som kjennetegner Høyre. Da regjeringen sviktet, satt høyrebyrådet i oslo inn vektere for å få bukt med det åpenlyse narkotikasalget i bomiljøene i på Grünerløkka. Når vi sier at vi skal ta gatene tilbake, så gjør vi det.

Politikk og politiske prioriteringer påvirker folks hverdag, Høyres politikk påvirker til det bedre. Takk til alle dere som bidrar til å gjøre en forskjell i folks liv.

Filip Rygg (KrF): Sosialistisk fundamentalisme

noreply@blogger.com (Filip Rygg) — Fri, 06 May 2011 11:57:25 +0000

Til NRK.no sier AUF-leder, Eskil Pedersen at de vil forby alle religiøse skoler. Første trinn er i følge Pedersen, å frata skolene statsstøtten. Det er ikke vanskelig å forstå at flere er skeptiske etter avsløringene rundt Muslim Education som vil starte privatskole i Oslo. I en film som er lagt ut på youtube.com sier styreleder System Syed Farasat Ali Bukhari at han støtter halshugging av muslimer som ikke overholder fasten. Men å forby alle religiøse skoler pga dette blir like dumt som å forby bilkjøring fordi det er noen som kjører for fort.

Saken illusterer sosialistisk fundamentalisme på sitt aller verste. De som ikke mener det samme som oss skal vi ikke møte i debatter, de skal kveles og de skal forbys. Selv har jeg besøkt samtlige friskoler i Bergen og er svært imponert over den faglige og sosiale jobben skolene gjør. De leverer svært gode resultater og har ingenting å skamme seg over. I stedet for å forby disse bør den offentlige skolen heller lære av friskolene.

Konsekvensen av å frata statstøtten er at de fleste friskoler legges ned. Men noen vil trolig holdes i live av foreldre med god råd. Arbeiderbevegelsens mål om sosial utjevning og like muligheter skal tydeligvis ikke gjelde for foreldre som vil velge skole for sine barn. Mener man virkelig at friskoler skal være forbeholdt de med god råd?

Skoler som ikke vil følge læreplanen og som ikke vil følge grunnleggende menneskerettigheter har ingenting i norsk skoleflora å gjøre. Men det kan heller ikke være slik at det er de personlige meningene til statsrådene som avgjør hva som er lov å mene i de ulike skoler og klasserom. AUFs utspill fremstår mer fundamentalistisk en store deler av det muslimske miljøet i Norge.

Friskolene i Norge får allerede lavere tilskudd en de offentlige skolene, det er urettferdig. Særlig handler dette om manglende husleiedekning. KrF har foreslått endringer slik at også de private skolene kan motte husleietilskudd. Et barn er like mye verdt uavhengig skoleeier. Mitt råd til AUF er derfor: Jobb for sosial utjevning, gi alle barn uavhengig skole, tilstrekkelig støtte for god skoledrift.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Spennet til høyre

Fri, 06 May 2011 07:17:45 +0000

Tidsskriftet Minerva og nettsiden minervanett lages av en gruppe mennesker (bla. undertegnede) som deler et borgerlig grunnsyn, men likheten slutter kanskje også der. Den politiske bredden i redaksjonen er stor, og den er enda større hvis vi trekker inn redaksjonsrådet. Nå er bredden blitt enda større. Magnus Thue er tidligere redaksjonssjef, men er nå medlem av redaksjonen. I sin første lederartikkel angriper han AP for å gjøre for lite for å hindre utviklingen av et todelt arbeidsmarked:

Hvis Bjurstrøm ønsker å bekjempe lagdelingen i samfunnet, finnes det en løsning: Gjør ufaglært arbeidskraft dyrere ved å slutte å importere så mye av den. Da vil markedet sørge for at lønningene i lavtlønnsyrker stiger, og forskjellene i samfunnet vil minske. Men det passer selvsagt ikke inn i APs verdenssyn på andre områder. Og når ideologien og arbeidsfolks konkrete interesser står mot hverandre, vet vi hvor venstresiden ender opp.

…ikke akkurat rendyrket markedsliberalisme, for å si det slik.

Torbjørn Røe Isaksen (H): Shine your boots for a penny, govn’r?

Thu, 05 May 2011 10:19:43 +0000

Et par aviser har etter tips fra AP, slått opp at Høyre ønsker å gi skattefritak for “puss av sølvtøy”. Jeg har tidligere vært kritisk til å innføre noe som ligner den svenske modellen for skattefritak for tjenester i hjemmet i Norge. Ordningen har noen klare fordeler, ikke minst at den kan stimulere til et nytt marked for tjenester, samt bidra til at flere av disse tjenesteyterne flytter seg fra den svarte til den hvite delen av økonomien. Samtidig vil en slik skattelette i stor grad være rettet inn mot den (nokså) komfortable middelklassen, og kanskje særlig den øvre delen av middelklassen. Dermed har den en dårlig sosial profil. Samtidig er jeg skeptisk til å bruke målrettede skattelettelser/skattefritak på denne måten. For å si det enkelt: Jeg mener det finnes bedre skatteletter å bruke pengene på, blant annet en kraftig senkning av skatten for lavere og middels inntekter slik at det blir mer lønnsomt å jobbe.

Men et mulig skattefradrag for nødvendige tjenester i hjemmet for pleietrengende eldre er jeg langt mer positiv til. Er du 83 år gammel og bor hjemme, er det ikke enkelt å få vasket huset skikkelig, få båret inn ved eller måkt inngangspartiet. Noen er heldige og har familie og venner i nærheten, men det er ikke alle. Mange får hjemmehjelp, men de aller fleste får ikke på langt nær nok hjemmehjelptid til at de klarer å løse alle små og store problemer man faktisk trenger hjelp til som gammel krok. Hvis man får hjelp til å måke oppkjørselen så man faktisk kan komme seg ut selv om det har snødd, er det da helt urimelig å få noen kroner i skattefradrag for det?

APs reaksjon er typisk og viser partiet på sitt mest smålige: De er mest opptatt av at det kanskje blir noen kroner mindre i statskassen. At de i tillegg er totalt blottet for virkelighetsforståelse illustreres til det fulle når de nærmest latterliggjør at eldre har behov for hjelp i hjemmet. Systemtenkning på sitt verste.